Kandidatnummer 32
Mediefremstillinger i religionsundervisningen
Introduksjon
I historisk perspektiv så er det ikke lenge siden IKT ble introdusert i skolen. Det var diskusjoner om
hvorvidt lærere hadde nok kunnskap om hvordan dette skulle anvendes i undervisningen, som i dag
preger mesteparten av dagens skolehverdag. Det er fremdeles debatt om hvordan skoler i Norge kan
øke IKT kompetansen blant sine ansatte. Men som mange observerte da Norge måtte stenge ned
skolene i forbindelse med koronapandemien var hvor fort de fleste skoler i landet ble nødt til å bruke
av digitale verktøy for å opprettholde skolens formål, opplæring av barn og unge. De fleste skoler var
ikke forberedt på denne store omveltingen som skjedde over natten, men hadde skolene noen valg?
Uansett, så var skole Norge bedre rustet enn mange andre land med utstyr for å drive digital skole eller
koronaskole slik at skole Norge kunne fortsette med opplæring under nedstengningen.
Selv om det ble økt bruk av IKT under koronaskolen og dugnaden var stor blant ulike selskaper og
medier ved å tilgjengelig gjøre gratis digitale læremidler. Dette åpnet opp for et hav av ulike
muligheter som allerede var der og lærerne måtte tilpasse seg den nye hverdagen. Ut ifra min egen
praksis i skolen økte bruken av digitale læremidler fra både statseide NRK skole og andre private
aktører. Om dette førte til at mediefremstilling i denne skolehverdagen økte eller ikke er noe usikkert,
men statistikk viser at mellom 75,2%-77,5% lærere rapporter at de bruker materiale fra NRK skole i
sin undervisning og dette er tall før koronaskolen (Hansen og Tofte, s.29)
Som vi ser ovenfor så har bruken av digitale verktøy økt og statistikken viser at oppimot 77,2% av
lærerne bruker læremidler fra den statseide kanalen NRK. Toft uttrykker det i case studiet sitt hvor
ofte «På tro og Are» blir brukt i grunnskolen (Toft artikkel) I denne oppgaven vil jeg først drøfte
muligheter knyttet til bruk av mediefremstillinger i religionsundervisningen og deretter drøfte
utfordringene knyttet til samme tematikk.
Muligheter for bruk av På tro og Are – episode om islam i undervisningen
Læring kan foregå på ulike måter og ulike metoder kan benyttes for å lære. På bakgrunn av dette har
det vært uenigheter om hva som definerer begrepet «læring». Ofte har striden vært mellom to tanker,
den ene kognitive og den andre sosiale perspektivet. Som Bråten nevner i sin bok så er det mest
hensiktsmessige å slå de to tankene sammen, slik at vi forstår læringsbegrepet på både det kognitive
plan og det sosiale plan. Det argumenterer Bråten ved å si at vi mennesker lærer både individuelt i
hodet og i samhandling med andre mennesker (Bråten, s. 2-7). Basert på min egen erfaring så er man
Kandidatnummer 32
mellom 20-30 elever i et klasserom og man har ulike metoder å undervise i klasserommet slik at man
både opprettholder læringen og at man utfordrer elever i denne læringsprosessen. Det man ofte erfarer
i ulike klasseromsdiskusjoner er kanskje at det kun er noen få elever som deltar eller at noen temaer
kan skape mer engasjement enn andre. Ved å bruke for eksempel «På tro og Are» i
religionsundervisningen vil vi kanskje kunne få andre tanker og meninger inn i klasserommet som vil
kanskje utfordre både lærere og elever i ulike virkelighetsoppfatninger som vi selv sitter med.
Læreplanens kompetansemål sier skal elevene: «reflektere over eksistensielle spørsmål knyttet til det
å vokse opp og leve i et mangfoldig og globalt samfunn» «reflektere over eksistensielle spørsmål
knyttet til det å vokse opp og leve i et mangfoldig og globalt samfunn» (LK20). Disse
kompetansemålene er noe alle elever skal ha blitt undervist i løpet av de 3 årene på ungdomsskolen.
Alle elever i hele landet vil ikke ha lik undervisning når med den nye lærerplanen og tanken har vel
aldri vært at det skal være slik heller. Disse kompetansemålene kan tolkes ulikt og metodene kan
variere enormt blant lærere. Men den store andelen KRLE- lærere eller lærere som underviser i KRLE
bruker jo NRK skole i undervisningen sin. Jeg også har brukt mange av episodene til «På tro og Are»
og noen episoder av «Selma og jakten på den perfekte tro».
Serien «På tro og Are» ble jeg informert om av en annen lærer under praksisperioden min som student.
Denne læreren snakket veldig varmt om denne serien. Hennes erfaring med bruk av denne serien var at
elevene var engasjerte og at Are fikk vist frem viktige særtrekk ved å leve som muslim, kristen,
buddhist osv. Dette syntes jeg var veldig interessant og undersøkte da nærmere denne serien. Den
første episoden som jeg så var episoden hvor Are skal være muslim for en uke. Denne episoden for
meg som lærer var veldig positiv da islam i veldig lang tid har blitt fremstilt veldig negativt i media.
Det Are gjør i denne episoden er å nyansere bilde og viser hvordan det er å være muslim i Norge og at
muslimer egentlig bare er vanlig mennesker som liker å gjøre helt normale aktiviteter og deltar og
bidrar til storsamfunnet på samme måte som alle andre. Er man elev eller lærer i Osloskolen så har
man jo erfart nettopp det at muslimer stort sett er vanlige mennesker, men om man kanskje bor steder
hvor mangfoldet ikke er representert like godt så er det sikkert ikke tilfellet. Disse elevene får sett en
mediefremstilling av muslimer annet enn terrorister og sharia styrende regimer som for eksempel
Qatar som er i nyhetsbilde på grunn av fotball VM. Her er det også viktig for læreren og skille mellom
religion og politikk selv om muslimer selv definerer islam som både religiøst og politisk.
Endringsprosesser tar som regel lang tid og det kan være utfordrende for læreren og endre
tankeprosesser hos elever hvis man kun baserer læring i kognitivt perspektiv uten å legge til rette for
sosial kognitiv læring i klassen. Det skal være viktig for elevene å utvikle sin identitet samtidig som
elevene skal kunne få muligheten til å bli eksponert for mangfoldet først og fremst i Norge, men ikke
minst hele verden på grunn av globaliseringen. Nå er det jo slik at vi jobber på kryss og tvers av ulike
Kandidatnummer 32
land med ulike livssyn og religioner som igjen fører til at elever burde ha en viss form for forståelse av
ulike religioner, livssyn og ulike praksismåter som igjen fører til at elevene vil ha et bedre
utgangspunkt for å møte på ulike tankesett. Ved å bruke en dokumentar serie som «På tro og Are» kan
læreren
Hvordan bruke serien «På to og Are». I løpet av mine 10 år som lærer i skolen har jeg brukt
forskjellige episoder av «På tro og Are». Som nevn ovenfor så ble jeg introdusert for denne serien
begynnelsen av karrieren min som lærer og hadde liten erfaring med å bruke film i KRLE
undervisningen. Hvor godt didaktisk opplegg jeg lagde på den tid kan nok diskuteres, men målet mitt
ved å bruke denne episoden for ti år siden var riktig nok å nyansere bilde av islam ved bruk av denne
episoden. Bruk av «På tro og Are» episoden islam som lærer i begynnelsen, var å vise elvene en annen
fremstilling av religionen islam som vanligvis blir fremstilt negativt i media. Dette blir både nevnt i
episoden om islam «På tro og Are» og på bakgrunn av min erfaring som lærer erfarte jeg at noen
elever hadde generalisert forestilling om religionen islam. Og det er nettopp det Are starter episoden
sin med som fenger oppmerksomheten til alle elevene i klassen. Videre bygger episoden rundt det å
være muslim i Norge og hvordan det er og til slutt konkluderer programlederen episoden med å si at
muslimer er vanlige mennesker som liker å leve livet sitt på akkurat samme måte som alle andre
nordmenn. Denne episoden gjør et motsatt inntrykk enn hva mediene har gjort i etterkant av 11
september 2001. Hvor godt didaktisk opplegg jeg lagde rundt denne filmen kan nok diskuteres. Ikke
minst fikk de aller fleste elever i klassen til å utfordre sine egne generaliserte forestillinger om islam i
et sosialt-kognitivt perspektiv.
Selv om islam har blitt fremstilt negativt i nyhetsbilde så må man være varsom på å fremstille islam
som et glansbilde i undervisningen da dette kan være uhensiktsmessig. Det må legges til rette for at
elevene skal kunne få muligheten til å se religionen i sin helhet og det å kunne diskutere kritisk ulike
praksiser som finnes ikke bare i islam, men enhver religion. Mesteparten bør heller ikke sette søkelys
på alt det negative som diskuteres da undervisningen kan igjen bli unyansert i form av det negative
bildet rundt islam (Høeg s. 49). Først og fremst må religionslæreren skape et godt læringsmiljø hvor
man sammen med klassen diskuterer hvordan man snakker eller diskuterer vanskelige temaer som
religion. Her må religionslæreren være tydelig og tilrettelegge med trygge rammer for hvordan dette
skal gjøres selv om det kan oppleves ekkelt for elever med muslimsk tro (Høeg, s. 41-42) Læreren må
være bevisst i sin rolle og ikke falle i fallgruven for å la elever med muslimsk bakgrunn forsvare sin
tro eller forklare ugjerninger enkeltpersoner gjør. Og det er nettopp her episoden om islam i serien «På
tro og Are» gjør nytte hvor fokuset er på den «vanlige» norske muslimske familien. Dette er noe Toft
også bemerker i artikkelen sin at søkelyset i undervisningen i islam bør religionslæreren rette fokus
mot det hverdagslige, tradisjoner og ritualer (Høeg, s. 49).
Kandidatnummer 32
Viktig å få frem at veldig elever kan syntes det kan være vanskelig å engasjere seg i KRLE
undervisningen av ulike årsaker som kan være at de selv ikke er religiøse eller at de lærer om en annen
religion som en selv tilhører. Hele det norske samfunnet har trukket seg markant mer og mer mot det
sekulære og i 2012 var ikke evangelisk-lutherske kirke lenger statens offentlige religion. Flere unge
voksne er identifiserer seg mindre og mindre med religion, mens innvandring fra Midtøsten og østEuropeiske land bidrar til at religion og livssyn ikke har falt helt bort fra samfunnet vårt. Som følge av
den siste innvandringsbølgen av flyktninger og arbeidsinnvandrere har ført med seg debatten om bruk
av religiøse symboler som også har preget de fleste land i Europa (Høeg, s.179). Når fokuset er så mye
i mediene rundt dette så vil det være naturlig at barn og ungdom fanger dette opp og har spørsmål
knyttet til disse ulike problemstillingene.
Utfordringer knyttet til På tro og Are – episoden om buddhisme i undervisningen
Vi har ovenfor sett litt på muligheter ved bruk av episoden islam i serien «På tro og Are» og noen
utfordringer knyttet til undervisning av religionen islam. Det vi skal undersøke nærmere er
utfordringer knyttet til mediefremstilling i undervisningen med fokus på episoden om buddhisme i
serien «På tro og Are». Som allerede nevnt ovenfor så er dette en svært populær serie blant
religionslærere som bruker den aktivt i sin undervisning. Jeg skal også drøfte noen utfordringer knyttet
til serien «Selma jakten på den perfekte tro.
I motsetning til På tro og Are – episoden om islam har På tro og Are- episode om buddhisme fått over
500 klager og klage fra blant annet buddhistforbundet. Dette kan oppfattes ganske urovekkende at så
mange har sendt inn klage til NRK uten at episoden ble sensurert, men bakgrunnen for denne
beslutningen var at episoden er ment til å anvende av lærere som har høy fagkompetanse på dette
området. (Toft, s.28).
Selv om episoden har blitt klaget inn til kringkastingsrådet velger de fleste av lærerne i case studiet til
Toft å bruke nettopp denne episoden i undervisningen selv om lærerne kan mene at episoden kan være
oppleves problematisk (Toft s.23 og 31 Først engasjement). Det kan forståes i sammenheng av at
religionslæreren kan ha utfordringer knyttet til å engasjere elevene i undervisning av religionsfaget.
Lokal kulturen variere stort i skole Norge og det preges i klasserommene med mangfoldig
elevgrupper. Potensiale her ligger for de fleste religionslærerne å engasjere ikke-religiøse elever med å
jobbe med religiøse kontekster (Toft s. 14 nettbrett). Viktig å poengtere her at ungdommer med
religiøs bakgrunn ser verdien av å lære om andres tro for å forstå hverandre bedre (Høeg s. 38).
Kandidatnummer 32
Siden samfunnet er i endringsprosesser må lærerne følge tritt med denne utviklingen. Vi ser at
ungdommer i samfunnet går mer i retningen av å være ikke-religiøse i et sekulært samfunn. Det gjør at
religionslæreren bruker ulike verktøy for å involvere elever mer i religionsundervisningen. I tilfellet
her så bruker lærerne serien «På tro og Are» nettopp fordi programlederen selv er ateist, noe som ikkereligiøse elever kan sammenligne seg med og at han bruker mye humor for å lage et
underholdningsprogram. Dette tiltrekker elevene til å faktisk engasjere seg i religionsundervisningen.
Hvorfor kan episoden om buddhisme oppleves problematisk? I episoden om islam hvor Are starter
meg å gi et narrativ som florerer i media at muslimer er vestens fiender og mot slutten av episoden
innser Are at dette ikke er tilfellet. Mens i episoden om buddhismen begynner Are med at vesten
opplever buddhister som snille mennesker (Toft s.29) Episoden om buddhisme utvikler seg til å være
svært kritisk i en humoristisk sans uten at seeren får et helhetlig bilde av religionen. Toft i artikkelen
sin trekker frem disse eksemplene:
«…klærne han har under sermoni i tempelet ligner en pysjamas, at tempelet i seg selv ligner en
kinarestaurant («Jeg skal ha fire vårruller og en chop suey») og at ritualet han var med på ikke
engasjerte («for å være good sport så skvettet jeg litt vann på Buddha-pjokken lell») (Toft, s.29)
Eksemplene over viser at programlederen viser lite empati for troende buddhister, men det gjøres på
en humoristisk måte slik at det ikke virker upassende for ikke-religiøse. I episoden retter Are lys på
ordet karma og kvinnesynet som ikke faller helt i smak uten å særlig nyansere bildet fortsetter
programmet videre. Religiøse og Ikke-religiøse elever kan derimot relatere seg i det Are sier. Lærerne
i case studiet forteller også at elever ofte sitter igjen med at det finnes et negativt kvinnesyn i
buddhismen.
Utfordringer knyttet til bruk av «Selma jakten på den perfekte tro»
NRK er et statseid kringkastingsselskap som har flere ulike oppgaver, en av dem er å bidra til vidt
spekter av ulikt innhold til seere i Norge. Som nevnt ovenfor så NRK bidrar også med
undervisningsmaterialer og for ikke lenge siden kom det ut en programserie «Selma og jakten på den
perfekte tro» i kategorien religion. Sammen med denne serien følger det med undervisningsopplegg til
serien, kanskje drømmen til lærerne eller godt utgangpunkt for skoleledelser i landet som setter inn
ufaglærte i KRLE undervisninger. (Hansen og Toft, s.35)
«Selma og jakten på den perfekte tro» bygger på et narrativ hvor programlederen skal finn den
perfekte troen for seg selv, men ender opp med å ikke bli religiøs på slutten av serien. Serien
poengterer underveis i serien at man skal ha frihet til å velge sin egen tro og konkluderer dette med en
sang. Denne sangen bryter veldig med tro og tradisjoner som har vært grunnlaget for verdisett i veldig
mange hjem selv om religion har vært i bevegelse. Fokuset er i så stor grad rettet med friheten til å
velge sin egen tro rettet mot aldersgruppen 9-12 år er svært risikabelt. Spesielt med eksemplene i
Kandidatnummer 32
serien hvor det til tider kan oppleves at religion er noe veldig negativt og at man må bryte med gamle
tradisjoner hvor foreldre og besteforeldre blir hindring i at elever får muligheten til å velge sin religion
selv.
Problemet med serien er at den er laget av journalister som ønsker å lage god underholdning for
befolkningen. Dette begrunnes av produsentene at de ønsker at folk skal se på serien selv om de ikke
pedagoger eller eksperter på religionsfeltet. (Hansen og Toft s.36). Dette er svært urovekkende at en
serie som er basert på underholdning og ikke didaktikk blir produsert og strømmet gjennom NRK
skole har hovedsakelig fokus retter mot friheten til å likeverdig legge vekt på foreldrenes rett til å
oppdra barna ut ifra deres religion og moralske retningslinjer frem til de er 15 år i Norge, som
menneskerettighetene også poengterer. (Hansen og Toft s. 31-35) Konsekvenser for elever
aldersgruppen 9-12 år som denne serien er rettet mot er at eleven kan komme i konflikt med foreldre
samtidig som eleven har en indre konflikt.
Ovenfor har vi sett på noen utfordringer knyttet til bruk av serien Selma og jakten på den perfekte tro.
Problematikken rundt serien som Toft påpeker i artikkelen sin ligger i at fokuset er rettet altfor mye
mot i det å bryte ut fra tradisjoner fra foreldre selv om foreldre egentlig har rett til å oppdra barna sine
ut ifra deres egen tro. Skal skolen da ikke undervise barn i at de kan velge å tro fritt på det selv ønsker?
Det er selvfølge at elever skal ha muligheter til og det er her rollen til faglæreren i KRLE kommer inn.
Det er en grunnleggende nødvendighet at KRLE- læreren får fremmet interessene til både foreldre og
barn inn i planlegging og gjennomføring av undervisning i KRLE faget (Hansen og Toft, s.41).
Konklusjon
Bare i løpet kort tid har vi sett økt bruk av IKT både før og etter nedstegningen av Norge i forbindelse
med korona. Dette har preget både undervisningsformer i hele skole Norge. Uavhengig av
koronaskolen vet vi at mellom ca. 75-77% av KRLE-lærere har brukt eller bruker digitale læremidler
fra statskanalen NRK. Vi har også sett ovenfor så har media hatt en tendens til å fremstille islam i
negativ lys siden 11 september og dette har preget synspunkter til elever. Utfordringen har vært å
tilpasse undervisningen slik at man får et reelt bilde av religionen og det kan gjøres på mange ulike
måter både kognitivt og sosial-kognitivt. Mulighetene en lærer kan bruke mediefremstilling i
undervisningen i dette tilfellet har vi sett på bruk av episoden om islam i serien «På tro og Are». Det
virker opplagt at programlederen med denne episoden nyanserer bilde av muslimer. Det virker absolutt
for sin hensikt å bruke film som verktøy for å vise andre perspektiver av troende muslimer som får
muligheten til å vise hvordan det er å være muslim i Norge. Muligheter mediefremstillinger kan åpne
opp for kan oppleves positivt for elever som kun vet om islam og muslimer gjennom nyhetsbildet og/
eller sosiale medier.
Bruk av ulike digitale verktøy for å drive engasjerende og spennende undervisning noe som lærere
ønsker skal være, men fallgruven kan være at læreren ikke er kritisk til bruk av mediefremstilinger i
Kandidatnummer 32
undervisningen som kan føre til uønsket læringsutbytte hos elevene. Derfor kan det lønne seg for både
erfarne og uerfarne lærere å bruke Bjørndals didaktiske relasjonsmodell for å planlegge undervisning
når en velger å bruke for eksempel digitale verktøy som mediefremstilling i undervisningen sin.
Handlingsrommet i LK20 gjør at lærere ganske fritt til å velge ut innhold og hvordan undervisningen
skal organiseres, men samtidig har skolene fått noen føringer som skal dekke områder som
livsmestring (Udir). Det burde absolutt ikke forbys for å snakke om vanskelige temaer om det gjelder
islam eller kristendommen. Selv om mediebildet har vist et skeivt bilde av islam så har vi som lærere
en sentral rolle i å nyansere dette bildet. Samtidig må religionslærerne ruste elevene i Norge til å
kunne snakke om vanskelige temaer på en respektfull måte med empati selv om man har ulik tro eller
livssyn.
Utfordringen ved bruk av mediefremstillinger kan være mange, men tatt utgangpunkt i film som
verktøy vil jeg si at lærere må være kritiske til innholdet i filmen og hensikten med produksjonen. Ikke
nok med det så er det viktig at læreren legger opp til et tydelig didaktisk opplegg, gjerne Bjørndals
didaktiske relasjonsmodell, på hvordan filmen som brukes i undervisning skal anvendes. Hvis dette
utelates kan det forekomme at elever sitter igjen med kun negative fremstillinger om religionen (Toft,
s.31). Det vil ikke være mulig å gi et helhetlig bilde av en religion ved å bruke serien «På tro og Are».
Programlederen bruker sin «makt» på å nyansere bildet av hvordan media fremstiller buddhisme og
islam i programmet sitt. Religionslærerne må derfor være varsomme på å nyansere problemstillingene
når en velger å bruke slike mediefremstillinger i undervisningen.
Religionslæreren har et spesielt ansvar for å tilrettelegge undervisning i KRLE faget. Læreren til
enhver tid være klar over de utallige synspunktene som skal tilrettelegges for samtidig gjøre
undervisningen relevant og engasjerende for elever med sammensatt bakgrunn. Dette byr på mange
utfordringer og spesielt ved bruk av mediefremstillinger som er laget av journalister med fokus på
underholdning fremfor det didaktiske. Hvis faglærer i KRLE velger å benytte seg av ulike
mediefremstillinger så må en passe på å ikke bare vise et helhetlig bilde av religionen, men også i
temaer som religionsfrihet ivareta rettighetene til både foreldre og barn.
Kandidatnummer 32
Litteratur
Afdal, G. (2013). Religion som bevegelse: Læring, kunnskap og mediering (s. 109-204). Oslo:
Universitetsforlaget.
Bråten, I. (2005). Ulike perpektiver på læring. I I. Bråten (red.). Læring: i sosialt, kognitivt og sosialkognitivt perpektiv. Oslo: Cappelen akademisk forlag.
Hansen, O. H. B. og Toft, A. (2022). Mediatised human rights education: the (challenging) role of the
Norwegian Broadcasting Corporation. Human Rights Education Review
Høeg, I. M. (Red.) (2017). Religion og ungdom (s. 9-32, 33-50, 100-156,179-213). Oslo:
Universitetsforlag
Hiim H, Hippe E (2009). Undervisningsplanlegging for yrkesfaglærere. Gyldendal.
Toft, A. (2018). Nettbrett, fortelling og kategorial danning. I K. Fuglseth (Red.), Kategorial danning
og bruk av IKT i undervisning (s. 131-153). Oslo: Universitetsforlag
Toft, A. (2021). Først engasjement, så innhold: Bruk av serien På tro og Are i religionsundervisning i
videregående skole. Prismet - religionspedagogisk tidsskrift
Utdanningsdirektoratet (2017). Læreplanverket med læreplaner i KRLE / religion og etikk. Hentet fra
www.udir.no