«Gården Døviken ligger ca. 10 minutters gange fra torget i Krokstadelven.
Den ligger høyt oppunder åsen, en velstelt, hvitmalt bondegård på 30 mål
innmark og 300 mål skau.» (Jansen, 2021)
Vest i Drammen, i Krokstadelven, en 10-minutters gåtur fra torget ligger en stor, velstelt,
hvitmalt bondegård. Gården Døviken var en gang i tiden hjemmet til en familie på 11 der alle
jobbet illegalt i krigs- og okkupasjonsårene under andre verdenskrig.
Døviken til meg
Døviken-navnet som jeg kjenner kom til i 1886 da Peder Olaussen Døviken ble født. Hans
foreldre het Olaus Olsen og Maren Karoline Pedersdatter Klausen. Peder ble gift med Karen
Solberg i 1911. Peder og Karen fikk 10 barn. Åste, Esther, Bjørn, Eli, Signe, Mathias, Else,
Anna Marie, Egil og Mary. Mary Dorette Jansen er min oldemor. Selv om jeg ikke var eldre
enn 6-7 år da hun døde i 2010, husker jeg henne enda som en varm og god oldemor.
Døviken under krigen
Utklipp fra avisside i Drammens Tidende, 21. juli 1945.
Familien Døviken var ikke noe kjent familie i byen. De var ikke veldig rike og måtte jobbe
hardt, hver og én, for å kunne forsørge seg. Peder og hans familie var derimot veldig
respektert. Hvem som helst kunne tipset medlemmene i NS om motstanderarbeidet som
foregikk på gården, men dette skjedde aldri. Andre grunner til at arbeidet aldri ble avslørt var
trafikken av kristne venner og slekt som kom på besøk, holdt møter og hadde søndagsskole.
En stor del av motstanderarbeidet som skjedde på gården omfattet transport av våpen og andre
motstandere. Nazistene og medlemmene i NS visste at det var mye trafikk på gården. Her ble
de kristne vennene og møtene brukt som dekkhistorie for all den andre trafikken som
foregikk. Alle hjalp til med dette. Dette sier mye om familien. De var like i «skinn og sinn».
Bjørn
Bjørn Døviken er min oldemors lillebror. Denne teksten vil handle om han som person, tiden
han levde i og hans arbeid som motstander og soldat under okkupasjonstiden i andre
verdenskrig.
Bilde av Bjørn Døviken. Hentet fra «Krigs- og okkupasjonstidene» (Jansen, 2021).
Bjørn og krigen
Bjørn ble født i 1919. Han var den eldste gutten i familien sin og ble sett på som stor og klok
av søsknene sine. Bjørn blir beskrevet som en ganske direkte og fryktløs person. Denne
beskrivelsen vil vi også bli bedre kjent med ettersom vi går inn på hans forhold til krigen som
slo ut i Norge.
Da beskjeden om at Norge ville bli okkupert av en fremmed makt ble meldt gjennom radioen
tidlig den 9. april 1940, fantes det ikke nøling fra Bjørn. Bjørn beskrev reaksjonen sin slik;
«Jeg kunne ikke fatte og begripe at Norge var okkupert. Jeg ble så sinna at jeg kunne knust
radioen.» (Jansen, 2021). Dagen etter, den 10. april 1940, var Bjørn og hans fremtidige
svigerbror Helge Anker Smith fast bestemt på at de skulle melde seg til krigstjeneste. De
hadde som plan å skaffe seg skyss til Hønefoss, der de skulle møte ved mobilisering.
I tjenesten hadde Bjørn og hans bror Mathias mye ansvar. De ble nemlig ledere innenfor
kurervirksomheten i militæret som ble brukt til å sende hemmelige, kodede meldinger fram og
tilbake til andre deler av den militære organisasjonen. Bjørn brukte også kurerpost til å gi
beskjeder til familien sin i Drammen mens han var ute i arbeidet.
Nå vil jeg fortelle en ganske kjent historie. Denne historien ønsker jeg å gjenfortelle i korte
grep siden jeg synes det gir et godt bilde av mannen Bjørn Døviken var. Denne historien står
også i avisutkastet over. Bjørn tok nemlig over for nestkommandør i Hokksund «Haug».
Bjørn tok deretter navnet Haugnes da han ble bedt om å ta over for Haug ettersom han måtte i
dekning. Som nestkommandør tok Bjørn på seg mange svært risikable oppdrag. Disse
oppdragene involverte å blant annet å frakte beskjeder og våpen fram og tilbake fra sted til
sted. Bjørn ble sagt til å være et «[...] bindeledd mellom bygda og selleguttene.» (Drammens
Tidende, 1945). Klokken åtte på en sommerkveld var Bjørn ute på oppdrag som
nestkommandør. Bjørn skulle til Krokstadelven, men gjorde en feiltagelse og måtte ta en
annen vei enn vanlig. På ryggen han en sekk fylt med våpen og annet materiell. Bjørn hadde
gjort en sannsynlighetsregning og kom fram til at det var lurest å frakte våpnene og de
hemmelige beskjedene i dagslyset. Han regnet med at det ville vært lettere å snike seg forbi
vaktene om kvelden, men han regnet også med at han ville sett mer uskyldig ut dersom han
gikk i dagslyset og latet som om han ikke hadde noe å skjule. Dette hadde han rett i. Før Bjørn
rakk å komme seg over brua til Krokstadelven, traff han Halvor Wold, en av bygdas mest
aktive nazister. Til tross for frykten Bjørn kjente for å bli fersket med geværene i sekken,
holdt han seg helt rolig på utsiden og forklarte Wold at klirrelydene fra sekken kom fra
verktøy han skulle ta med opp til smeden. Bjørn slo av en kort og vennlig prat med Wold før
han gikk over brua og kom seg trygt hjem til gården. Hadde Bjørn latt frykten ta over slik at
Wold gjorde seg oppmerksom på det, hadde han mest sannsynligvis blitt fengslet og henrettet.
Familien hadde også sannsynligvis blitt undersøkt, som ville endt i at nazistene fant ut om alt
som foregikk på gården. Det er heller ikke dumt å anta at resten av familien også hadde blitt
fengslet og til og med henrettet. Det at Bjørn klarte å holde beholde roen i en situasjon der den
minste mistanke ville resultert i at han mistet alt sier mye om Bjørn. «Vi antar at historien gir
et ganske godt bilde av mannen». (Drammens Tidende, 1945).
Ved slutten av krigen i Norge ble Bjørn innkvartert i Evangeliesalen på Lillehammer. Da far
Peder fant ut at Peder var i live og at han var innkvartert i Evangeliesalen inntil videre, skrev
far Peder en søknad i håp om å frigjøre Bjørn fra fangenskapet slik at han kunne komme
tilbake og hjelpe på gården. Søknaden ble levert til lensmannen som het Horgen. Horgen var
kjempenazist. Om lag to uker senere ble menige soldater løslatt. Det var stor lettelse da Bjørn
kom hjem den 13. mai uten alvorlige skader. Peder fant aldri ut om søknaden om å frigjøre
Bjørn ble sendt videre.
Søknaden som far Peder ga til lensmannen Horgen. Hentet fra «Krigs- og okkupasjonstidene»
(Jansen, 2021).
Bilde av Evangeliesalen i Lillehammer. Bilde tatt av Jan-Tore Egge, den 17. mai 2011.
Kurerpost fra «Haugnes» til mor Karen. Dekknavn til Bjørn Døviken. Hentet fra «Krigs- og
okkupasjonstidene» (Jansen, 2021).
Tiden Bjørn levde i
Bjørn ble født i 1919. Dette vil si at han var rundt 20 til 21 år da krigen brøt ut i Norge. Det
betyr også at Bjørn vokste opp under en fattig tid i norgeshistorien; mellomkrigstiden.
Mellomkrigstiden i Norge var preget av fattigdom og nedgangstider. Hos Døviken virket det
derimot ikke slik.
Bjørn bodde på nevnt på Døviken gård; en mellomstor gård i Krokstadelven, Drammen. Der
dyrket de frukt og grønt; hovedsakelig frukt. De drev også med dyr. Familien til Bjørn var
ikke i noe overklasse, men de hadde nok til å forsørge seg selv og til å dele med andre. De
hadde ikke stort til mangel. Dette kom derimot ikke fra intet. Familien Døviken, spesielt
Peder, var kjent for å være hardtarbeidende. De jobbet effektivt i lange arbeidsdager.
De harde nedgangstidene som Norge undergikk så ikke ut til å ha særlig å si for familien
Døviken, men det skal derimot sies at de ikke ble spart for alle fortidens ulemper. I 1930 var
nemlig vaksinene mot kopper enda i et relativt tidlig stadium. Vaksinen ble først utviklet ved
inngangen av 1800-tallet. Disse første vaksinene involverte å ta væsken i blemmene mann
fikk fra den ufarlige sjukdommen kukopper, og stikke væsken i armen på noen som ikke
hadde det. Dette gjorde at mann ble immun mot den farlige koppesjukdommen. Eli,
lillesøsteren til Bjørn, var 11 år da hun fikk vaksine mot kopper. Kort tid etter vaksinasjonen
ble Eli veldig syk. Hun ble bedre i en kort periode før syken kom tilbake enda hardere. Hun
døde før hun fikk fylt 12 år. Denne hendelsen har i Arne Jansens bok «Krigs- og
okkupasjonsårene» blitt beskrevet som «[...] et åndelig vendepunkt for mor Karen og far
Peder.» (Jansen, 2021). Selv om familien hadde tilknytninger med mange andre kristne
familier og venner, anså de ikke seg selv som kristne. Denne hendelsen resulterte deretter i at
Døviken-barna for første gang fikk høre far Peder snakke om Jesus og om at Eli hadde gått
opp til himmelen. Dette vendepunktet har resultert i at mesteparten av etterslekten deres, også
min familie, i dag er kristne.
Bjørn og hans familie levde i en veldig spesiell tid. Under andre verdens krig var det nemlig
ikke uvanlig at folk meldte seg inn i NS. Ikke nødvendigvis fordi de støttet visjonen til
nazistene, men for å for eksempel stå på riktig side av saken dersom NS skulle ta helt over.
Døviken var ikke akkurat kjent for å være partisk når det kom til politikk. En ting var derimot
sikkert. Bjørn og hans familie gjorde alt i sin makt for å ødelegge for nazistene. Dette fikk
Døviken-familien stor respekt for.
I denne teksten har jeg forsøkt å gi et bilde på hvem Bjørn Døviken var. Jeg har hovedsakelig
brukt opplysninger og historier fra min bestefars bok «Krigs- og okkupasjonstidene». Denne
kilden boken er skrevet med flere gode kilder. På kildelisten i slutten av boken finner vi blant
annet tilvisninger til slekts-bøker og andre bøker om krigen i drammen. Vi finner også ut at
store deler av opplysninger kommer fra samtaler og lydopptak med Mathias Døviken; broren
til Bjørn som også var aktiv i tjenesten under krigen. Selv om jeg kunne peke ut små feil og
usikkerheter som f.eks. alderen da Eli Døviken døde av medisinske grunner, anser jeg dette
som en god, troverdig kilde. Grunnen til at jeg valgte å skrive om Bjørn Døviken spesielt er at
han har spennende, nesten helt uvirkelige historier fra krigen. Innsatsen han og hans familie la
inn, både som soldater i tjenesten og som bønder på marka, gjør meg stolt av å være født av
slekten min. Det fryder meg at jeg slekter på en gjeng hardtarbeidende, ærlige og hjelpsomme
mennesker med en rik og meningsfylt historie. Det er underlig å tenke over alt det
uoppdagede arbeidet mot nazistene som skjedde på den hvitmalte, velstelte gården i
drammen, en 10 minutters gåtur fra torget i Krokstadelven.
Bilde av familien Døviken. Hentet fra «Krigs- og okkupasjonstidene» (Jansen, 2021).
Bibliografi
Drammens Tidende. (1945, juli 21). Familie på 11 – og alle var med i illegalt arbeid.
Drammens Tidende.
Jansen, A. (2021). Krigs- og okkupasjonsårene. Drammen: Caspersens Trykkeri AS.
Jønsrud, K. (2020, februar 7). Vaksineberedskap. Hentet fra FHI:
https://www.fhi.no/nettpub/vaksinasjonsveilederen-forhelsepersonell/vaksinasjon/vaksineberedskap/#:~:text=Den%20f%C3%B8rste%20kop
pevaksinasjonen%20i%20Norge,vaksinasjonene%20ble%20utf%C3%B8rt%20i%201
980.