Den Russiske Revolusjonen
Allerede før første verdenskrig var det etterhvert blitt tydelig at tsarregimet hvilte på usikker grunn.
Administrasjonen hadde ord på seg for å være både udugelig og korrupt. Etter nederlaget i den
russisk- japanske krig i 1904-1905 brøt det ut oppstander flere steder bl.a. i Moskva og St.
Petersburg. Revolusjonen ble utløst da en prest ledet et opptog på 200 000 mennesker mot tsarens
palass i St. Petersburg. Tsarens soldater åpnet ind mot folkemasse, og mange ble drept. Dette utløste
streiker, bondeopprør og mytteri i både haæ og flåte. I flere byer dannet arbeiderne råd, sovjeter,
som krevde en demokratisk grunnlov. De politiske organisasjonene spilte liten rolle under
revolusjonen, organisasjonene var svake og mange ledere hadde rømt landet. Da arbeiderne gikk til
generalstreik høsten 1905, gikk tsaren motvillig med på å demokratisere landet. Den revolusjonære
offensiven stoppet opp da de liberale byborgerne var tilfreds med disse løftene. Dermed slo lojale
tropper til i samarbeid med politiet.
Revolusjonslederne ble sendt til Sibir, og bonde- og arbeideropprørene ble brutalt slått ned. Alikevel
ble tsaren tvunget til å opprette en nasjonalforsamling, dumaen, i 1906. Da flertallet i dumaen gikk i
mot tsaren, slo ham om og oppløste den. Året etter ble valgreglene forandret slik at tsarens enevelde
var i praksis uantastet.
Sensuren ble noe mildere, men regjeringen fortsatte å motarbeide partiarbeid og politisk debatt. For
å motvirke radikale krav søkte regimet støtte på landsbygda. En ny jordreform fikk gjennomslag ,
og velstående bønder ble oppmuntret til å kjøpe opp jord og forlate det kollektive landsbysystemet
der det var felles bruksrett til jorda. Målet var å skape en ny selvstendig bondestand, kulakker, som
kunne forsvare privat eiendomsrett mot sosialismen. Fordi befolkningsveksten var sterk vokste
jordhungeren, ogmange mente at problemet med for lite jord kunne løses med at bøndene overtok
størstedelen av de enorme eiendommene son tilhørte adel og kirke. Den industrien som etterhvert
vokste frem opplevde byråkratiet som en daglig plage.
De snevre kretsene omkring hoffet ble splittet etter en skandale i løpet av de første krigsårene.
Tsarfamilien kom under innflytelse av en sibirsk munk med navnet Rasputin, og mange betraktet
etter hvert ham som den egentlige regent. Rasputin ble drept i 1916 ved et attentat, men hele
affæren hadde slått store sprekker i tsarens personlige omdømme innenfor hans stadig minkende
tilhengerskare.
Den store krigen ble langvarig, og de første seirene ble avløst av en lang rekke nederlag. Den
økonomiske forverringen som krigen selv skapte, gav næring til ny uro. Omleggingen til
produksjon til krigsformål førte til at produksjonen for det innenlandske markedet begynte å synke
kraftig, for krigsindustrien suget opp det som var tilgjengelig av finansielle ressurser, metaller, kull
og arbeidskraft. Matmangelen i byene som i 1916 begynte å nærme seg et kritisk punkt, hadde
sammenheng med dette. det hadde uheldige virkninger for jordbruksproduksjonen at mobiliseringen
etterlot millioner av bondehusholdninger uten menn og hester. regjeringen begynte å dirigere all
industriproduksjon etter krigens behov, slik at man fikk stadig mindre å tilby bøndene av kapital- og
forbruksvarer. Dette førte til at pengene ble mindre og mindre verdt, og bøndene fant det
hensiktsløst å bringe korn på markedet når de ikke fikk noe igjen for det. I St. Petersburg nådde
matvareprisene svimlende høyder. Arbeiderhustruer måtte stå timer i kø hver dag for å få tak i mat,
Studienett.no-1295-4063498
Amer Edris, amer.edris223@gamil.com
Dette dokumentet er en personlig utgave nedlastet fra Studienett.no og det er ikke tillatt å kopiere eller distribuere dokumentet til andre.
og det kom til spontane oppstander. I fabrikkene måtte arbeiderne stå i kulde og fuktighet pga.
mangelen på kull, og arbeidstidene var drevet opp med obligatorisk overtid for å fullføre ordrene til
det militære. Slik var forholdene i hovedstaden den tredje krigsvinteren, og politiet slo fast at
"massen av industriarbeidere er rede til å bryte ut i de villeste hungeroppstander."
I 1917 om to omveltninger som endret Russland. Den første revolusjonen var spontan, mens den
andre ble innledet med et godt planlagt kupp.
Februarrevolusjonen var spontan, d.v.s. ingen hadde egentlig planlagt den, og ingen revolusjonære
partier kunne kreve lederskapet i gjennomføringen av den. Det som utløste februarrevolusjonen var
feiringen av den internasjonale kvinnedagen 23. februar (8.mars etter ny kalender). Etter å ha hørt
taler i fabrikkene strømmet arbeiderkvinnene ut på gatene i St. Petersburgs største arbeiderstrøk.
Her sluttet tusenvis av arbeidere seg til dem. De hadde dagen fri fordi fabrikkledelsen hadde erklært
lockout etter en langvarig lønnskonflikt. Den mektige demonstrasjonen virket oppmuntrende på
andre arbeidere og dagen etter var dobbelt så mange med. Den tredje dagen inntrådte en situasjon
med generalstreik. Nå mottok general Khabalov, sjefen for sikkerhetsstyrkene iSt. Petersburg, et
telegram fra Tsaren som oppholdt seg ved fronten hvor han fikk beskjed om å stanse
urolighetene.Khabalov disponerte over store nok styrker til å slå ned en hver oppstand hvis de bare
var til å stole på. Neste dag ble det åpnet ild mot demonstrantene, og 150 mennesker ble drept. Den
26. februar syntes stillingen å ha vendt seg til regjeringens fordel, og mange aktivister anså slaget
som tapt. Men om natten diskuterte soldatene i flere regimenter sine inntrykk fra sammenstøtene
med opprørerne og lovet hverandre at de aldri igjen ville åpne ild mot arbeiderne. Om morgenen
vendte de seg i stedet våpnene sine mot sine egne offiserer, sluttet seg til opprørerne, skaffet dem
våpen og marsjerte sammen gjennom gatene.
I løpet av noen få timer var det heist et rødt flagg over vinterpalasset. Soldatene var selv enten
arbeidere eller bønder, og de var trette av den ydmykende disiplinen i den russiske hær og fryktet å
bli sent til frontene, der disiplinen ennå bestod.
Helt til det siste hadde Tsaren nektet å besvare telegrammene fra dumaens president, som
understreket situasjonens alvor. "Den fete Rodzjanko har skrevet noe nonsens til meg som jeg ikke
engang vil svare på."
Etter mønster fra revolusjonen i 1905 begynte arbeidere og soldater p organisere seg i sovjeter.
Dumaen krevde at tsaren måtte abdisere, og uten lojale tropper var det ingen annen utvei for Nikolaj
2.
Det ble utnevnt en provosorisk regjering av dumaen som skulle forberede valg på en
grunnlovgivende forsamling. Dermed var det to maktsentre i Russland, sovjetene og regjeringen. I
regjeringen stod borgerligr og moderate sosjalister sterkest, mens sovjetene ble dominert av radikale
sosjalistiske partier. I praksis var det umulig for regjeringen å utrette noe dersom det ikke var
godkjent av sovjetene.
De fleste partiene var for å fortsette krigen for å knekke keiserdømmene Tyskland og ØsteriketUngarn. Det var en umulig tanke at man skulle svikte de demokratiske allierte nå når demokratiet
endelig hadde seiret i Russland ,og godta at Europa etter krigen ville bli dominert av den tyske
keiser.
Studienett.no-1295-4063498
Amer Edris, amer.edris223@gamil.com
Dette dokumentet er en personlig utgave nedlastet fra Studienett.no og det er ikke tillatt å kopiere eller distribuere dokumentet til andre.
Bare en mer energisk russisk krigsinnsats kunne forkorte krigen. Regjeringen, ledet av Kerenskij,
var for svak til å hindre bøndene i å storme adelsgods og dele jorda mellom seg. Soldatene selv
avsluttet krigen ved å desertere, de drog hjem for å sikre seg en andel av jorda. Dette ble
oppmuntret av Lenin, som var blitt transportert hjem av tyskerne i håp om at han skulle skape kaos i
hjemlandet. Lenin lovet både bøndene jord og soldatene fred, dvs. han godtok det som allerede
holdt på å skje. Lenin mente at Europa nå var modent for revolusjon, og at denne revolusjonen
kunne starte i "imperialismens svakeste ledd"-Russland. Han lanserte de enkle slagordene " Fred jord - brød"2 og "All makt til sovjetene". Lenin var klar over at han måtte ha bøndenes støtte
detsom en ny revolusjon skulle lykkes, noe de fleste sosialister var uenige i. De mente at Russland
trengte en lang periode med kapitalisme og borgerlig styre før det kunne bli snakk om noen
overgang til sosialisme eller kommunisme.
I begynnelsen av september vant bolsjevikene endelig flertall både i Moskva og Petrograd-sovjetet,
og fra sitt nye skjulested i Finland forsøkte Lenin å overbevise en motvillig sentralkomité om
nødvendigheten av å vedta "en væpnet oppstand". Men Oktoberrevolusjonen ble likevel ikke noen
væpnet masseoppstand, slik Lenin hadde forestilt seg den. Den ble gjennomført av en liten,
hengiven, minoritet, men med støtte i en stor minoritet av befolkningen.
Leo Trotskij ledet maktovertagelsen. Den ble gjennomført natten til 7. November 1917, pga. en
sovjetkongress i St. Petersburg med utsendinger fra hele landet skulle ha møte samme dag.
Revolusjonen ble gjennomført med færre enn 20 mennesker drept. Den provisoriske regjeringen ble
avsatt, og den allrussiske sovjetkongress godkjente revolusjonen, vel å merke etter at utsendinger
fra andre sosialistiske partier hadde forlatt lokalet i protest. Som president i folkekommissærens råd
ble Lenin sjef for den nye regjering samtidig som han fortsatte å lede partiets arbeid. De nye
regimet stod tilsynelatende uovervinnelige problemer, og Lenin måtte sette inn hele sin kraft for at
det ikke skulle bryte sammen som følge av ytre trykk og indre uenighet. En alvorlig krise oppstod
på spørsmålet om fred med sentralmaktene. En del av partiet ønsket en krig for å spre
kommunismen, men Lenin var klar over at dette ikke var mulig, og han fikk til slutt satt igjennom at
tyskernes betingelser i Brest Litivsk ble godtatt.
Bolsjevikene var så sikre på seier at valget til den lovgivende forsamlingen gikk som planlagt i
desember 1917. Bolsjevikene fikk bare 25% av stemmene, noe som kom som et sjokk. De andre
sosialistiske partiene fikk flest stemmer, fordi bolsjevikene stod langt svakere på landet enn i byene.
Da den lovgivende forsamling trådte sammen i januar 1918, ble møtelokalene stengt etter ordre fra
Lenin. Bolsjevikene ga ikke fra seg makten, og Russland var på vei til å bli et totalitært samfunn.
Etterhvert ble det innført pressesensur, og alle de rivaliserende sosialistiske og borgerlige partiene
ble forbudt.
Freden i Russland var likevel ikke sikret. Den bolsjeviske eller kommunistiske maktovertagelsen i
Russland førte til en grusom borgerkrig som krevde 20 millioner menneskeliv. Tsargeneraler ved
frontene marsjerte mor Moskva og St. Petersburg for å styrte bolsjevikene, og mange politiske
motstandere av det nye regimet sluttet seg til dem. Disse styrkene ble kalt de hvite, i motsetning til
de røde bolsjevikene. De allierte så på bolsjevikenes fred med
Tyskland som forræderi, og sendte tropper for å støtte de hvite i borgerkrigen. Selv om overmakten
var enorm, vant bolsjevikene. Dette skyldes hovedsaklig at bøndene foretrakk bolsjevikene hvis de
måtte velge mellom dem og de hvite. Deres egen revolusjon ble stadfestet av Lenins jorddekret, og
Studienett.no-1295-4063498
Amer Edris, amer.edris223@gamil.com
Dette dokumentet er en personlig utgave nedlastet fra Studienett.no og det er ikke tillatt å kopiere eller distribuere dokumentet til andre.
de visste at der hvor de hvite rykket fram fulgte de gamle godseierne og deres sønner med på lasset.
Militært hadde bolsjevikene den fordelen at de kontrollerte et sammenhengende stykke sentralt i
Russland, og de kunne gjøre seg fullt nytte av jernbanenettet. De hvite var henvist til utkantene og
det ble aldri opprettet skikkelige forbindelseslinjer mellomgeneraler og admiraler spredt rundt i
utkanten av landet.. Den røde armé kunne derfor slå dem en for en. De hvite måtte i tillegg bære den
nasjonale belastningen det var å motta støtte fra utenlandske makter, samtidig som denne støtten var
nokså halvhjertet. I de hvite områdene krydde det av embetsmenn og politikere, men allikevel
lyktes det ikke å opprette noen ordentlig administrasjon.
For bolsjevikene var det nærmest en fordel at de i denne henseende kunne begynne på bar bakke.
De hvite hadde altfor mange offiserer som ville ha et ord med i laget, og de hadde store
vanskeligheter med å få tak i soldater. De hvites bakfrontområde var nemlig stort sett befolket av
nasjonale minoriteter og kosakker, som først og fremst ønsket uavhengighet, og de ville ikke ha de
storrussiske herrer tilbake- om de så var røde eller hvite. Mot slutten av 1920 behersket
folkekommissærens råd det meste av det gamle russiske imperiet, med unntak av Finland, De
baltiske statene og Polen, som hadde vunnet full nasjonal uavhengighet som følge av krig og
revolusjon.
Lenin undertrykte enhver opposisjon med brutal vold for å omforme Russland i samsvar med de
marxistiske prinsipper om felleseie av alle produksjonsmidler. Staten overtok all privat industri. I
1921 innførte Lenin en ny økonomisk politikk i landet, noe som førte til en partikrise. Bøndene var
sterkt misfornøyde med den nye rekvisjonspolitikken, og saboterte den i stor utstrekning.
Lenin, som mente at støtten fra bøndene var viktig, la øyeblikkelig om politikken i retning av større
frihet for de næringsdrivende til å selge varene sine på markedet. Forfatningen av 1922 endret
Russland til en unionen av sosialistiske sovjetrepublikker, USSR. Etter et mislykket attentat mot
Lenin ble det satt inn en hensynsløs terror mot motstanderne av revolusjonen. Dette voldsomme
arbeidspresset brøt ned Lenins helse. Dette førte til en hjerneblødning i 1922. Etter dette ble Lenin
mer eller mindre arbeidsudyktig. Han døde av en tredje hjerneblødning i 1924.
Etter Lenins død i 1924 utviklet det seg intens maktkamp, særlig mellom Stalin og kamerat Trotskij.
I 1928 hadde Stalin sikret seg all makt. Han satte i verk en femårsplan for å industrialisere landet,
og kollektiviserte landbruket. Leo Trotskij tok først og fremst sikte på verdenrevolusjen, mens
Stalin konsentrere seg om å styrke den kommunistiske Sovjetunionen. Trotskij ble i 1928 forvist fra
Moskva og senere i eksil. Han oppholdt seg 1935-36 i Norge, og han ble myrdet 1940 i Mexico av
en av Stalins mange hemmelige agenter.
Utviklingen gikk raskere enn noen gang tidligere i russisk historie. For å øke produksjonen av mat
så bygde Stalin ut kollektivbruk på landsbygda. Jorda ble tatt fra de selveiende bøndene
(kulakkene), og gårdene ble slått sammen til kjempegarder som ble eid av staten. Andre gårder
bledrevet i felleskap av
bøndene. Det ble lagt opp til stordrift med traktorer og skurtreskere.
De fleste bønder nektet å gi fra seg jorden og budskapen, og flere millioner ble skutt eller sendt til
arbeidsleirer.
Studienett.no-1295-4063498
Amer Edris, amer.edris223@gamil.com
Dette dokumentet er en personlig utgave nedlastet fra Studienett.no og det er ikke tillatt å kopiere eller distribuere dokumentet til andre.
Femårsplanene forutsatte enorm økning i produksjonen i tungindustrien av kull, stål og maskineri.
Jern og stålindustrien ble bygd ut i de østlige delene av landet, i områdene rundt Uralfjellene.
Forbruksvarer som klær, sko osv. som vanlige folk hadde bruk for ble det produsert lite av.
Kvinnene fikk anledning til utdannelse, men fordi fødselstallene var lave ble skilsmisse og abort
forbudt.
Overoppfyllelse av planene ble feiret som seire, og alle som ikke klarte normene eller kritiserte
systemet ble straffet som forbrytere. For å få realisert disse planene ble det satt i gang propagandapolitisk reklame.
Regjeringens beslagleggelse av korn førte til hungersnød tidlig i 1930-årene - millioner omkom.
Stalins var redd for å miste makten, og hans forsøk på å kvitte seg med alle mulige fiender nådde et
foreløpig klimaks med utrenskninger under Moskva-prosessene i 1936-38. Det hemmelige politi
(KGB) hadde i oppdrag å spore opp politiske motstandere. Mange (1 av 5) arbeidet som angivere
for det hemmelige politiet.
Folk ble tvunget til å angi sine naboer som forædere for å vise lojalitet med staten. Kjente
kommunister ble tvunget til å tilstå forbrytelser under offentlige prosesser. Ti millioner mennesker
ble sperret inne i arbeids- eller konsentrasjonsleire i Sibir (Gulag),og millioner ble henrettet.
Vladimir Iljitsj Uljanov, bedre kjent som Lenin, ble født i Simbirsk ved Volga i en solid
middelklassefamilie i 1870. Lenin var under middels høy, men tettbygd og kraftig. Hans levesett var
ytterst enkelt til siste stund, og han tillot seg ingen interesser som kunne komme i veien for hans
virksomhet som revolusjonær. Som skribent og taler la han liten eller ingen vekt på litterære
effekter, men han hamret inn sine slagord og konklusjoner med ubønnhørlig logikk, ofte i en
grovkornet satirisk form. Lenin hevdet at utviklingen mot det kommunistiske samfunn måtte ledes
av en bevisstgjort elite innen arbeiderklassen, nemlig det kommunistiske parti. Han prøvde
imidlertid ikke å foreskrive hvordan partiet skulle lede samfunnet mot full kommunisme.
Proletariatets diktatur må altså i praksis bli partiets nokså uforutsigbare diktatur; diktatur til og med
over den klassen partiet skal være utgått fra.
I 1900 fikk Lenin tillatelse til å dra til Sveits. Der startet han sitt nye talerør, tidsskriftet Iskra
("Gnisten"), som allerede i 1903 ble offisielt organ for det nye all-russiske sosialistpartiet.
På en kongress i London i år 1903 ble partiet delt i to: "bolsjevikene" (flertallsmenn) som ble styrt
av Lenin. Disse ville bygge opp et parti av "profesjonelle" revolusjonære. Og mensjevikene
(mindretallsmenn) under Martov som ville ha et bredere, mer demokratisk og mest mulig legalt
masseparti. Lenin reiste hjem i forbindelse med 1905-revolusjonen, men fikk lite utrettet, og
allerede i 1907 var han tilbake i Sveits. De neste årene var harde og bitre kampår med økende
isolasjon for Lenin. I 1912 fikk bolsjevikene lov til å starte avisen Pravda ("Sannhet"), og i mars
1917 kom det første lys i horisonten: tsarregimets fall. Om kvelden 16 april 1917 ankom Lenin i et
lukket tog til Finlandsstasjonen i Petrograd.
Hans "testamente" og "etterskrift" hvor han krevde Stalin fjernet som generalsekretær, viser at han
var betenkt og neste rådløs ovenfor det byråkratiske diktaturet som var under utvikling. Resten er,
som det sies, historie.
Studienett.no-1295-4063498
Amer Edris, amer.edris223@gamil.com
Dette dokumentet er en personlig utgave nedlastet fra Studienett.no og det er ikke tillatt å kopiere eller distribuere dokumentet til andre.
Simen Gulbrandsen 3STA 29/11-2009
Studienett.no-1295-4063498
Amer Edris, amer.edris223@gamil.com
Dette dokumentet er en personlig utgave nedlastet fra Studienett.no og det er ikke tillatt å kopiere eller distribuere dokumentet til andre.