Oppgave 1 Laks er i gruppen anadrom fisk. Dette vil si fisk som vokser opp i ferskvann før den emigrerer ut i sjøen. Laksen er et vannlevende virveldyr som de fleste fisk, de har som de fleste fisker også synssans, luktesans og smakssans. Fra yngel til fullvoksen laks skjer det mye med laksens biologiske og fysiologiske trekk. Rett etter klekking har lakseyngel en eggeplommesekk (vitellus) under buken. Denne er til for å gi lakseyngelet næring i den første tiden før den er robust nok til å finne næring fra omgivelsene. For at laksen skal kunne overleve i saltvann går den gjennom en prosess som heter smoltifisering. Dette er en biologisk og fysiologisk prosess som skjer hos yngel. De viktigste endringene som skjer at at laksen øker størrelsen på øyne og gjellelokk. Det skjer også en fargeendring av skjell og hud. Laksen er vekselvarm noe som gjør at den er samme temperatur som omgivelsene rundt. Laksen har mange av de samme organene som mennesker har, men har også noen som er spesielt tilpasset laksen og livet i havet. Noen av organene mennesket deler med laksen er nyrer, lever og et tarmsystem. Disse gjør for det meste det samme som i mennesket. Organer som er noe forskjellig eller helt ulikt er for eksempel hjerte, sidelinjeorgan, svømmeblære og sanseorganet. • Hjertet: Laksen har et enkelt sirkulasjonssystem. Hjertet har to kamre, og blodet går én runde i kroppen. Oksygenfattig blod pumpes fra hjertet til gjellene hvor det skjer en gassutveksling. Fisken kvitter seg med CO2 til vannet og tar opp oksygen til blodet. Fra gjellene blir blodet pumpet ut i kroppen hvor det gir oksygen og næring til vevene før det nå oksygenfattige blodet fraktes tilbake til hjertet for en ny runde. • Svømmeblæren: er en unik funksjon i laksens anatomi og gir laksen mange fordeler i vann. Det gjør det mulig for laksen å justere sin oppdrift og dybde, og redusere energibruken når de svømmer. Dette er spesielt viktig for laksens evne til å overleve i elver og hav, hvor det kan være store variasjoner i strøm, vanndybde og oksygennivåer. Denne fungerer også som en del av laksens sitt åndedrettsystem og er som regel fylt med oksygen og nitrogen. • Sidelinjeorgan: dette er et organ som går langs siden på laksen. Laksen har en serie med sanseporer som kalles for lateral line system. Disse er fordelt langs siden av laksens kropp, og består av små åpninger kalt for neuromasts. Disse hjelper laksen med å oppfatte endringer i vibrasjon og trykk. Dette er så laksen kan vite hvor den er i vannmassene og hvite hvor andre fisk er som bytte eller rovdyr. laksen har ikke ører på samme måte som mennesker og andre dyr. Den har istedenfor disse sanseorgan som hjelper den å orientere seg i vannet • Gjeller: laksen er utstyrt med fem gjellebuer på hver side. Disse brukes for å ta opp oksygen fra vannet samt kvitte seg med CO2 og andre avfallsstoffer. • Ører: laksen har ikke ører som mennesker eller andre dyr, men den har noe kalt et indre øre eller otolitter. Dette er to små bein som ligger inne i hode på laksen som gir informasjon om laksens egen posisjon i vannet. Disse hjelper også med laksens evne til å høre, selv om den er relativt begrenset i forhold til andre dyr. Oppgave 2. De fleste mennesker har kjent på stress, og de fleste vil også anse dette som en ubehagelig følelse. Stress hos mennesker er mest kjent som en reaksjon som kommer i form av en påkjenning, psykisk eller fysisk. Langvarig stress er utmattende og gjør kroppen med mottakelig for sykdommer. Dette er likt for oppdrettslaksen, og likeså viktig i og med at oppdrettslaks regnes som husdyr. Stress hos oppdrettslaks kan skyldes flere ulike faktorer. De faktorene man ofte snakker om og det som oftest forekommer er når den blir utsatt for miljøendringer, for mange fisk på samme plass, vannkvalitet, vaksinering, avlusning og transport. Dette gjør fisken mer sårbar og er noe man vil prøve å unngå i et oppdrettsanlegg. Én av «etappene» i oppdrettslaksens livssyklus som er spesielt utsatt er ved frakt fra land til sjø. Denne transporten har vist symptomer på stress hos laksen og dermed medført sykdom og død. Fiskedød forbundet med sykdom koster oppdrettsnæringen opptil 1 milliard i året, og derfor en prioritert problemstilling som forskes mye på. Det kan være utfordrende å måle nøyaktig hvordan laksen opplever de ulike operasjonene den blir utsatt for. Når man tar blodprøve av laksen ser man etter kortisolnivået i blodet, dette kan si eller indikere hvor høyt stressnivået er hos laksen. Det som er utfordringen ved blodprøver er at kortisol beveger seg raskt gjennom blodet, og dermed blir stresset i forbindelse med selve blodprøven med i resultatet. En annen metode som blir brukt vel så mye er å observere laksens bevegelser og tendenser. I følge www.fisk.no (https://fisk.no/oppdrett/3748-maling-av-stress-hos-oppdrettslaks) ble det utført et forsøk på fisk i kar, hvor de lærte fisken å assosiere et lysblink med fôr. Ut fra dette kunne man se tydelig atferdsendring og motivasjon hos fisken ved ulike scenarioer, som for eksempel lavere nivå av oksygen i vannet og endring i vanntemperatur. Konklusjonen av forsøket www.fisk.no refererte til var «Reduksjon i forventningsatferden samsvarte da med styrken av fysiologiske stressresponser». Det er flere ting som påvirker fiskens kvalitet etter slakting, deriblant stress. I følge et studie utført av forskeren Anlaug Ådland Hansen fra Nofima kommer det tydelig frem. De delte laksen inn i tre ulike grupper, hvor forskjellen var nivået av stress de skulle utsettes for før de ble slaktet. Gruppe 1 ble behandlet så skånsomt som mulig, og de ble heller ikke utsatt for trenging i merden før den ble tatt opp. Laksen i gruppe 2 ble utsatt for trenging i 20 minutter før den ble slaktet, og laksen i Gruppe 3 ble utsatt for trenging i 20 timer. All laks ble filetert umiddelbart etter slakting, deretter ble de pakket på likt vis og oppbevart i samme temperatur. I løpet av 22 dager tok de en rekke kvalitetstester. På disse testene kunne de se at det var størst tilvekst av uønskede bakterier og sensoriske forandringer hos den laksegruppen som var utsatt for størst påkjenning av stress. Det sies og er også regnet som kjent at stresset fisken blir påført før slakt fremskynder dødsstivheten, og det er ikke anbefalt å filetere laksen etter den har slått inn. Tiden man har på seg fra slakt til dødsstivhet inntreffer blir derfor mindre for fisk som er stresset. Både langtidstrengingen og korttidstrengingen fremskyndet dødsstivheten i dette studiet, men det var bare én av de som påvirket kvaliteten og holdbarheten; det var langtidstrenging. Det gav hele 3 dager kortere holdbarhetstid. Men, det er ikke bare for sluttproduktet man ønsker å redusere stress, det går også på laksens velferd. Oppgave 3. Norge står for en vesentlig andel av verdens produksjon når det kommer til oppdrettslaks, og dette drives svært intensivt. Velferdsproblemene i industrien er store, og ettersom smitte sprer seg effektivt i vann-, er fisk i intensive oppdrettsforhold spesielt utsatt for sykdommer og parasitter. I akvakulturdriftsforskriften finnes det krav om at bestander av oppdrettslaks skal ha god helse gjennom hele livet. Dette betyr at oppdretterne må ta hensyn til fiskehelse gjennom hele prosessen, i alt fra valg av fôr, avlsarbeid og i produksjonen generelt. I Norge blir all laks vaksinert, noe som gir en god beskyttelse mot en rekke bakterielle sykdommer, til eksempel Infeksiøs lakseanemi (ILA), Bakteriell Nyresyke (BKD) og Furunculose. Selv om vaksinering har medført god beskyttelse for bakterielle sykdommer, er beskyttelsen mot virussykdommer midlertid mer varierende. Eksempel på virussykdommer kan være Infectious Salmon Anemia (ISA), Infectius Pancreatic Necrosis (IPN) og Heart and skeletal Muscle Inflammation (HSMI). Virus- og bakteriesykdommer kan føre med seg høy dødelighet, og det er derfor viktig at anleggene overvåker situasjonen kontinuerlig. Norge har en unik oversikt over fiskens helse, og benytter metoder som brakklegging av anlegg og god smittehygiene- i tillegg til vaksinasjon av laksen for å sikre dette. Med en oversiktlig situasjon og forebyggende tiltak som nevnt over, vil man redusere risikoen for spredning av virus og bakterier, samt unngå store økonomiske tap som følger av høy dødelighet forårsaket av sykdom i anleggene. En slik kontroll kombinert med forebyggende tiltak vil sikre laksebestandene, og i tillegg føre til at lakseoppdrettsindustrien holder seg bærekraftig. To av de mest vanlige bakterielle sykdommene hos laks er Furunculosis og Bakteriell Nyresyke (BKD). Furunkulose er en smittsom sykdom hvor sykdomsutbruddet er forårsaket av infeksjoner av bakterien Aeromonas Salmonicida. Sykdommen oppstår som regel i sommer halvåret når temperaturen i vannet ligger over 10 grader celsius, og kan forekomme i perakutt, subakutt eller kronisk form. Alle de tre formene består av kliniske symptomer på individnivå. Utbrudd ved sykdommen i Norge er i hovedsak sett i sammenheng med settefiskeanlegg og oppdrett i sjø, hvor det benyttes urenset sjøvann under produksjonsprosessen. Kjennetegn ved sykdommen i settefiskanlegg er at fisken ofte får forhøyet pustefrekvens, blir mørkere i fargen, samt moderat eksofthalmus. Innvendig kan man se punktblødninger på innvoller og bukhinner ved obduksjon, uten at det nødvendigvis er noen synlige tegn på utsiden av fisken. Det kan også oppstå sår og bylledannelser i huden. Det antas at hoved smitteveien er fra fisk til fisk gjennom vann, og kan føre med seg høy dødelighet hos laksefisk. Furunkulose er listeført på liste 3 Nasjonale sykdommer, og mye takket være forebyggende tiltak som vaksinasjon, er det i dag få registrerte utbrudd. Bakteriell nyresyke er en kronisk sykdom forårsaket av infeksjoner med bakterien Renibacterium Salmoninarum, og rammer kun laksefisk. Sykdommen kan ramme laksefisk i alle livsfaser, og kan overføres vertikalt,- som betyr at sykdommen kan overføres fra generasjon til generasjon gjennom infisert rogn. Bakteriell nyresyke hos voksen fisk kan føre til væske i buken, utstående øyne, pussfylte lommer på indre organer og lokal vevsdødhet, mens yngel plutselig kan dø uten noen synlig forandring. Bakterien har ingen kjente tilholdssted utenfor verten, og er spesielt tilpasset laksefisk. Faktorer som fisketetthet, vanntemperatur, saltholdighet og hardhet har betydning for sykdomsutbruddet, og per dags dato finnes det ingen effektiv behandling av sykdommen. Forebyggende tiltak som bekjempelse av stress og kontrollerte miljø kan på generell basis gjøre risikoen for utbrudd av bakterielle sykdommer mindre. Sykdommen er listeført på liste 3. Nasjonale sykdommer, og er meldepliktig. To av de mest vanlige virussykdommene hos laks- Infeksiøs lakseanemi (ILA) og Infectius Pancreatic Necrosis (IPN). Infeksiøs lakseanemi, også kalt ILA er en smittsom og alvorlig virussykdom påvist hos oppdrettsfiskene laks og regnbueørret, samt vill sjøørret. ^Årsaken til viruset er ett akvatisk orthomyxovirus, som strukturelt har likheter med influensavirusene som årsak til sykdom hos pattedyr og fugl. Viruset etablerer seg først i slimhinner og huden på fisken (ytterste cellelag), før den sprer seg videre til cellelaget som kler innsiden av blodkar og hjertet. ILA viruset gir alvorlig anemi, og ved obduksjon ser man ofte tegn som sirkulasjonsproblem, blødninger i hud og indre organer. Spredningen av viruset starter ofte i en merd, og sprer seg videre til nærliggende merder i løpet an 1-4 uker. ILA er en Liste 2 sykdom, og det skal meldes til mattilsynet ved mistanke om utbrudd- eller faktisk utbrudd. Blir det påvist utbrudd av sykdommen skal det også meldes til den internasjonale dyrehelseorganisasjonen. Infeksiøs pankreas nekrose (IPN), er en virussykdom som rammer flere fiskearter over hele verden, og er svært utbredt i norske lakse- og regnbueørretoppdrett. Viruset hører til Aquabirnaviridae i Birna viridae familien, og viruspartiklene er «nakne», samt at genomet består av to bobbelttrådede RNA-segment. IPNviruset kan overleve utenfor verten i lang tid, da det er motstandsdyktig mot både høy temperatur og lav PH. Det er mye som tyder på at viruset kan smitte både vertikalt og horisontalt, og mye av viruset blir skilt ut via avføring og urin hos fisken ved utbrudd. Diagnosen blir stilt histopatologisk i formalinfiksert vev, ved påvist vevsdødhet i lever, og/eller eksokrin pankreas i bukspyttkjertelen. Dette blir kombinert med positiv immunmerking av IPN-virus i smittet vev. Det er stor variasjon i dødelighet og faktorer som spiller inn, og denne kan variere fra ca null til 90%, avhengig av fiskens alder og utviklingsstadium, virusog fiskestamme, miljø- og driftsmessige forhold. Oppgave 4 For å begrense/redusere risiko for smitte og sykdom er det flere tiltak oppdrettsanleggene kan ta. Det kan være fra å bruke frisk og sunn stamfisk til vaksinasjon, men noe av det viktigste er først og fremst å redusere stress under oppdrettsprosessen/produksjon i forbindelse med håndtering og behandling, og med tanke på klima og miljø. En liten infeksjon kan fort utvikle seg til å bli et alvorlig utbrudd dersom fisk er stresset, for eksempel som følge av en lusebehandling den gjennomgått da dette er en stor påkjenning for fisken. Det vil derfor være en stor fordel å kunne forebygge og begrense skadene som blir påført etter avlusing. Et tiltak til dette er helt lukkede anlegg. Et tiltak som er satt inn er vaksinasjon. Dette bidrar til at man unngår smitte fra oppdrettsfisk som settes ut i sjø, og til at bruk av antibiotika har gått ned - noe som igjen gjør at man unngår at bakterier blir antibiotikaresistente. Når smolt settes ut er det også en fordel at vanntemperaturen er optimal, da dette reduserer sjokk i form av stress, sår og dødelighet. Her er det lav temperatur som gjelder. Ellers bør man sikre at utstyret som brukes er rent og uten skader, da sår fra utstyr er inngangsport for bakterier og sykdom. Temperaturen er generelt et punkt som er viktig å ta med, da dette påvirker vannkvaliteten. Temperaturen har blant annet innvirkning på oksygennivå og alger. For mye alger kan gjøre fisken syk. Når fisk skal transporteres er det ventiler som sirkulerer inn nytt vann og ut med gammelt for å opprettholde vannkvalitet under frakten. Ved lukkede ventiler unngår man å ta inn eller slippe ut eventuell smitte som måtte befinne seg hos den aktuelle populasjonen. Dette forutsetter at man får desinfisert inntaks- og avløpsvann da man må sirkulere vannet for at fisken skal ha nok oksygen og skal kunne ha god vannkvalitet. Dette vil også gjelde for vannet som kommer inn eller slippes ut av anlegg. Å benytte slaktebåter som muliggjør å slakte fisk ved oppdrettsanlegg vil redusere frakt av levendefisk til slakteri og vil bidra til at man unngår smittespredning lang transportruta. Ellers er rask nedslakt av infiserte populasjoner er viktig for å hindre at smitte sprer seg.
