STOR ULIKHET, DYP KRISE
advertisement
RAPPORT NR. 2/2013 STOR ULIKHET, DYP KRISE Om årsaker til den verste økonomiske nedturen på 75 år < INNHOLD SAMMENDRAG ....................................................................................3 INNLEDNING ......................................................................................4 To store kriser ....................................................................................... 4 En ren tilfeldighet? ................................................................................ 5 Tre krisemekanismer.............................................................................. 6 1. SVIKTENDE LØNNSUTVIKLING, STIGENDE GJELD ...................8 For mye penger på toppen ....................................................................... 9 Gjeld som substitutt for reallønnsvekst .................................................. 10 2. MINDRE INVESTERING, MER SPEKULASJON............................12 Den finansielle revolusjon .................................................................... 13 Fra finanskrise til velferdskrise ............................................................. 15 Årsak eller konsekvens? ....................................................................... 15 3. RIKDOM OG MAKT .......................................................................17 Ideologiske investeringer ...................................................................... 17 «Hvorfor var det ingen som forutså krisen?» ......................................... 18 «Trickle-down economics» .................................................................... 18 Deregulering av finans ........................................................................ 20 4. NORGE – ANNERLEDESLANDET? ...............................................23 Kraftig økende ulikhet ......................................................................... 23 Fallende lønnsandel, økende gjeld ........................................................ 25 Oppsummering.................................................................................... 28 NOTER OG FORKLARINGER...........................................................29 Rapporten er utarbeidet av Lars Gunnesdal og Magnus E. Marsdal. Kr. Augusts gt 11, Tullinløkka • post@manifestanalyse.no • www.manifestanalyse.no stor ulikhet, dyp krise 3 SAMMENDRAG Felles for periodene fram mot depresjonen som fulgte etter børskrakket i 1929 og den nåværende depresjonen, er kraftig økende økonomisk ulikhet i Vestens kapitalistiske samfunn, og særlig USA (se Figur 1, s. 5). Mens enorme verdier ble samlet blant et lite antall eiere på toppen, ble den sviktende kjøpekraftutviklingen i de arbeidende klassene kompensert med lånebasert forbruk og ikke bærekraftig gjeld (se Figur 3, s. 9). Dette ga kun en midlertidig utsettelse av det grunnleggende problemet: Den private kapitalen som søker avkastning er for stor til at kjøpekraftig etterspørsel kan gjøre investering av all denne kapitalen lønnsom for eierne. Kapitaleierne og mange politikeres forsøk på å løse dette problemet har de siste 30 årene bare ført til utsettelser, som i lengden gjør vondt verre: • Å styrke lønnsomheten ved å kutte utgifter til ansatte forverrer svikten i kjøpekraftig etterspørsel og/eller husholdningenes gjeldsbyrde. • Å holde igjen investeringer i påvente av bedre tider svekker sysselsetting, innovasjon og produktivitetsvekst, slik at stagnasjonen i økonomien forverres (se Figur 4, s. 12). • Å kutte i offentlige utgifter for å øke private overskudd gjennom skattesenkning fører til redusert sysselsetting, lavere kjøpekraftig etterspørsel og styrker stagnasjonen. I denne situasjonen med vanskelige forhold i den kapitalistiske produksjonsøkonomien, har en stadig større del av den «overflødige» kapitalen blitt investert i høyrisikabel spekulasjon gjennom en raskt voksende finansbransje (se Figur 5 s. 13 og Figur 6, s. 14). Denne utviklingen har blitt fremmet av politiske makthavere og advarslene mot den ignorert, blant annet fordi den økonomiske maktkonsentrasjonen også konsentrerer politisk makt og innflytelse. Makthaverne i store finanskonsern har påvirket de politiske spillereglene til beste for seg selv og til skade for samfunnet. INNLEDNING Den sosialt ødeleggende økonomiske krisa som har rammet en rekke land i kjølvannet av finanskrisa i 2007–2008 er ansett som den verste siden depresjonen på 1930-tallet. Hva er årsakene til de økonomiske rystelsene? Mange teorier har blitt presentert de siste årene. Noen mener det har vært for lite (eller for mye 1) regulering av finanssektoren, andre hevder sentralbankene har holdt rentene for lave. Trolig bør «finansielle» forhold ses på som medvirkende, forsterkende eller utløsende årsaker,2 men etter hvert som krisa blir mer og mer langvarig, ser mange at problemene stikker dypere enn feilaktig rentepolitikk eller manglende regulering. Verdensbankens økonom Branko Milanovic foreslo denne diagnosen i 2009: Problemene ligger i realøkonomien, mer presist i fordelingen av inntekt mellom individer og samfunnsklasser. Deregulering, som fremmet uansvarlig oppførsel, bidro bare til å gjøre krisa større; det forårsaket den ikke.3 Manifest senter for samfunnsanalyse vil her gå nærmere inn på nettopp denne kriseforståelsen, at det finnes en forbindelse mellom økende økonomisk ulikhet og ødeleggende økonomisk ustabilitet.4 TO STORE KRISER De siste hundre årene har vi vært vitne til særlig to store kriser; kriseperioden som ble innledet med finansfrysen i 2007 er den mest dramatiske siden Den store depresjonen, som fulgte etter børskrakket i USA i 1929. I begge periodene fram mot kriseutbruddene i 1929 og 2007 tilfalt en rekordhøy og økende andel av årlige inntekter samfunnets aller rikeste. Figur 1 viser noen påfallende trekk ved USAs økonomi gjennom årene fram mot de to store krisene. De grønne kurvene viser økonomisk ulikhet, eller inntektskonsentrasjon, her representert ved andelen av total årlig inntekt som tilfaller samfunnets rikeste 5 prosent (den øverste linjen) og de rikeste 1 prosent. Ulikheten topper seg fram mot utbruddet av de store finanskrisene i 1929 og 2007.5 Søylene i diagrammet viser konkurser i banksektoren. stor ulikhet, dyp krise 5 FIGUR 1: SAMMENHENG MELLOM INNTEKTSULIKHET OG FINANSKRISE FORKLARING: Figuren viser sammenhengen mellom inntektsulikhet og finansiell ustabilitet/krise i USA. Målt mot høyre akse viser de to grønne kurvene inntektsandelen til henholdsvis de rikeste 5 prosentene (mørk grønn) og den rikeste prosenten (lys grønn) av befolkningen. Mot venstre akse måles henholdsvis antall bankkonkurser (blå søyler) og disse bankenes samlede innskudd som andel av BNP (rød søyler). Kilde: Thaker og Williamson (2012).6 Vestens økonomi i de tre tiårene forut for kriseutbruddet i 2007 kjennetegnes først og fremst av ekstrem vekst i ulikheten. Mønsteret, eller «U-formen», for inntektsfordeling de siste 100 årene er gyldig for mange vestlige land, deriblant Norge, selv om utslaget varierer.7 EN REN TILFELDIGHET? Hva kan man tolke ut av Figur 1? Det går an å tenke seg at sammenfallet mellom ekstrem vekst i ulikheten og utbruddet av økonomiske kriser er tilfeldig. Dette har faktisk vært en vanlig tilnærming på høyresida og i store deler av økonomifaget. Inntektskonsentrasjon er sjelden et tema for offisielle finanskriseutredninger. Den 662 sider lange rapporten til The US Financial Crisis Inquiry Commision benytter ikke ordet «ulikhet» en eneste gang.8 Det norske Finanskriseutvalgets rapport fra 2011 nevner ulikhet én gang, men da som en konsekvens av krisa, ikke som mulig årsak.9 Kan den økonomiske polariseringen mellom kapitaleiere og toppdirektører på den ene siden og arbeiderklassen på den andre være elefanten i rommet – en årsak man velger å overse, når det politiske systemet utarbeider sin egen kriseforståelse? Paul Krugman, vinner av økonomiprisen til minne om Alfred Nobel, mener at det «neppe er tilfeldig» at økonomien brøt sammen kort tid etter at ulikheten nådde samme høyder som på 1920-tallet.10 Selv økonomer fra en tradisjonelt høyreorientert institusjon som Det internasjonale pengefondet (IMF) påpeker nå faren for å underkjenne voksende inntektsulikhet som et problem, og har begynt å lage modeller der økende ulikhet virker destabiliserende på økonomien.11 I august 2010 skrev tidligere IMF-økonom Raghuram Rajan: Den økende inntektsulikheten i USA og politikken den har gitt opphav til har gjort formidabel skade på økonomien vår. Og fordi vi fortsatt overser dette underliggende problemet, forsvinner ikke farene for at politikken vår vil føre til en ny katastrofe, uansett hva vi gjør for å reformere finansbransjen.12 TRE KRISEMEKANISMER Så hva er egentlig sammenhengen mellom inntektskonsentrasjon og kapitalistisk krise? Dette er et komplisert spørsmål der det ikke finnes en ferdig fasit. Spørsmålet peker også mot grunnleggende forhold som stikker dypere enn statistisk målt «inntektsfordeling», nemlig produksjonen av merverdi i de kapitalistiske virksomhetene og (klasse)kampen om fordelingen av denne merverdien, som inngår i selve den politiske kampen for og mot den kapitalistiske organiseringen av arbeidslivet. Her skal vi begrense oss til et smalere perspektiv og se nærmere på tre mekanismer som, særlig i samspill med hverandre, kan omforme økende økonomisk ulikhet til en større krise for hele samfunnsøkonomien.13 SVIKTENDE LØNNSUTVIKLING OG STIGENDE GJELD BLANT FOLK FLEST: De siste tre tiårene har kapitaleierne akkumulert en stadig større andel av samfunnets økonomiske produkt på sine hender, ikke minst fordi de har lykkes med å holde lønninger nede, slik at ansattes inntektsutvikling i mange land har blitt hengende etter (produktivitets)veksten i økonomien. Sviktende lønnsutvikling betyr imidlertid sviktende etterspørsel, slik at det i neste omgang blir vanskeligere for kapitaleierne å finne kjøpekraftig marked for sine varer. Den langsiktige trenden i vestlig økonomi etter 1970 har vært stagnasjon, det vil si stadig saktere vekst. Mange land har i denne situasjonen holdt hjulene i gang ved å legge til rette for massiv økning i tilgangen på kreditt. Befolkningens sviktende kjøpekraftutvikling er kompensert med økende privatgjeld, som i lengden ikke er bærekraftig. MINDRE INVESTERING, MER SPEKULASJON: I en situasjon med økonomisk stagnasjon og sviktende kjøpekraftutvikling, har det blitt mer og mer vanskelig for stadig større formuer å finne lønnsomme investeringer i realøkonomien (produksjon av varer og tjenester). Samtidig har omfanget av den private kapitaleiendommen økt kraftig i perioden der lønnsveksten er holdt nede. Dette betyr at mengden «ubrukt» kapital på desperat jakt etter stor ulikhet, dyp krise 7 lønnsomhet har vært stadig økende, og mens investeringstakten i reell produksjon har gått ned, har spekulasjonen i rent finansielle instrumenter eksplodert. Også denne gamblingvirksomheten har hatt ekstrem tilgang til kreditt, slik at mange private finansinstitusjoner har bygd opp sitt eget gjeldsberg, oppå konsumentenes stigende gjeld. Sammenbruddet til noen av verdens største banker og andre finansselskaper i 2007/2008 viste at dette ikke var bærekraftig. MER MAKT TIL TOPPENE: Den økte rikdomskonsentrasjonen etter 1980 har, særlig i USA, blitt omsatt i stadig sterkere politisk innflytelse for samfunnets aller mest velstående, og særlig de store finansinvestorene. Deres økte politiske makt har fremmet en økonomisk politikk som øker ulikheten ytterligere (som skattekutt for de rikeste) og avreguleringer som styrker finansinvestorenes makt og rettigheter overfor samfunnet for øvrig. Slik har statene, og særlig USA, ofte forsterket kapitalismens krisemekanismer heller enn å motvirke dem. 1. SVIKTENDE LØNNSUTVIKLING, STIGENDE GJELD Kurvene i Figur 1 illustrerer ulike politiske epoker i vestlig kapitalisme. I den liberalistiske fasen fram mot 1930-tallet bekjente makthaverne seg til en teori om at markedskonkurranse i seg selv skaper en balansert samfunnsutvikling. De dyrekjøpte erfaringene fra depresjonstidas ekstreme arbeidsløshet og nød satte denne teorien til side. Demokratiet kom på offensiven mot pengemakten. Det ble satt grenser for bankenes makt, lovverket begrenset spekulasjon, skattesystemet ble aktivt brukt til utjevning og det ble i mange land etablert fellesskapelige ordninger innen utdanning, helse, trygd og pensjon som til sammen utgjorde betydelige sosialistiske innslag i (fortsatt) kapitalistiske samfunn. Alt dette virket sammen med de store vekstmulighetene som ble skapt av all gjenoppbygging som måtte følge den andre verdenskrigens brutale utslettelse av infrastruktur og produksjonsapparat, slik at tiårene etter 1945 kunne bli en «gullalder» for 1900-tallets industrikapitalisme. I denne perioden fram mot 1970-tallet, var den økonomiske veksten høy, arbeidsløsheten lav og det økonomiske systemet relativt stabilt, uten innslag av store kriser og katastrofer.14 Som Figur 1 viser, var dette også en periode der den rikeste prosentens andel av årlig samfunnsinntekt i USA ble kraftig redusert – rundt 1970 lå andelen godt under halvparten av nivået i forkant av finanskrisa i 1929. Denne «gullalderen» var allerede over da kapitaleierne gjennom 1970tallet gikk på offensiven for en ny liberalisme, som kunne sikre profittinteressenes forrang over andre, og bredere, samfunnshensyn.15 Inngangen til den nye politiske epoken blir symbolisert ved maktovertakelsen til Ronald Reagan i USA og Margaret Thatcher i Storbritannia rundt 1980. Den amerikanske økonomen James K. Galbraith har beskrevet skillet mellom de to sistnevnte epokene slik: «Mellom slutten av andre verdenskrig og 1980 virket den økonomiske veksten som en utjevnende kraft i USA. Men etter 1980 går vekstperioder og økende økonomisk ulikhet hånd i hånd.»16 Figur 2 illustrerer forskjellen på de to epokene. Søylene viser den samlede inntektsutviklingen til ulike inntektsgrupper i USA, og det er tydelig hvordan den amerikanske økonomien har gjennomgått en drastisk maktforskyvning.17 De gule viser «gullalderen», de svarte viser den nye liberalismen fra og med Ronald Reagan. stor ulikhet, dyp krise 9 FIGUR 2: INNTEKTSVEKST FOR ULIKE INNTEKTSGRUPPER I USA. 1947-1979 OG 1979-2007 250 % 200 % 150 % 100 % 50 % 0% Fattigste femdel 2 3 1947-1979 4 Rikeste femdel Topp 1% 1979-2007 FORKLARING: Figuren viser inntektsutviklingen til ulike deler av den amerikanske befolkningen i periodene 1947-1979 og 1979-2007. Mens inntektsveksten var tilnærmet lik, og endog noe høyere for de laveste kvintilene (kvintil = 20 prosent av husholdningene) fram til 1979, har veksten vært nesten fraværende for store deler av befolkningen i tiårene som fulgte. Kilde: Economic Policy Institute og The World Top Incomes Database.18 Mellom 1979 og 2007 gikk over halvparten av all inntektsvekst til de rikeste fem prosentene amerikanere. Inntektsveksten til den rikeste prosenten alene overgikk den samlede veksten for 90 prosent av befolkningen.19 Denne tendensen eskalerte mot slutten av denne perioden, og i årene 2002-2007, mellom dotcom-boblen og utbruddet av den pågående krisa, havnet hele 65 prosent av inntektsveksten i lommene på den rikeste prosenten, med andre ord nesten dobbelt så mye som resten av befolkningen til sammen.20 Disse tallene viser, som kurvene i Figur 1, den nye liberalismens suksess – de rikeste ble veldig mye rikere.21 Dens fiasko vises, blant annet, ved at Vesten nå står oppe i sin alvorligste økonomiske krise siden 1930-tallet. Også denne gangen har befolkningene i flere rike, kapitalistiske samfunn blitt fanget i en nedadgående spiral av epidemisk arbeidsløshet og økende sosial nød. FOR MYE PENGER PÅ TOPPEN Problemet for de aller rikeste, har vært at med synkende veksttakt i økonomien de siste tre tiårene, og manglende kjøpekraft for store deler av befolkningen, har det blitt stadig vanskeligere å finne måter å investere på med god nok lønnsomhet (relativt til mer spekulative investeringer innen finans, se neste kapittel). En moderne økonomi er avhengig av at den store gruppen med lønnsmottakere har penger å bruke for at hjulene skal gå rundt, og for at arbeidsplasser skal opprettholdes. Økende inntektspolarisering har dermed ført til at investorene har endt opp med for mye penger og for få gode investeringsmuligheter i realøkonomien, mens resten av befolkningen har endt opp med for lite penger og for liten kjøpekraft til å holde etterspørselen oppe. I en slik situasjon sliter mange bedrifter med å få solgt varene sine, og det blir heller ikke særlig lukrativt med nye investeringer i produksjonskapasitet. For kapitaleierne er dette en systemsvikt som er vanskelig å unngå. Konkurransen presser dem til å holde lønnsandelen nede som best de kan. Samtidig risikerer de å «grave sin egen grav» hvis de lykkes med dette, siden bedriftseierne i neste omgang trenger arbeidernes kjøpekraft for å få omsatt det som er produsert. Kapitalistens opptur blir i neste omgang kapitalismens nedtur. GJELD SOM SUBSTITUTT FOR REALLØNNSVEKST Gjennom hele etterkrigsperioden har det vært produktivitetsvekst, som i seg selv innebærer at det har eksistert et potensial for en jevnt fordelt velstandsvekst. I mangel av reallønnsvekst, har mange personer kompensert med å sette seg i stor gjeld.22 Gjennom stadige grep for å gi lettere tilgang til boliglån dannet myndighetene i mange land samtidig grobunnen for kraftig boligprisvekst.23 I Figur 3 ser vi at mens inntekten til en vanlig husholdning i USA har stagnert de siste tiårene, har gjelden som andel av disponibel inntekt skutt i været for den nederste halvparten av befolkningen: FIGUR 3: GJELD OG HUSHOLDNINGSINNTEKT I USA. 1989-2007 140 1989=100, % 130 120 110 100 90 80 70 60 1989 1992 1995 Husholdningsinntekt (median, 1989=100) 1998 2001 2004 2007 Gjeld, % av disponibel inntekt, nedre halvdel KILDE: Stockhammer (2011) og Economic Policy Institute.24 s t o r u l i k h e t , d y p k r i s e 11 Gjennom økt forgjelding kunne husholdningene fortsette å forbruke, og investorene kunne fortsatt få avkastning på sin kapital. Satt på spissen kunne kapitaleierne låne arbeiderne penger mot rente, framfor å betale ut deler av den økende verdiskapningen som lønn.25 Denne kraftige gjeldsveksten var med på å holde etterspørselen i USA, og i verdensøkonomien som helhet, kunstig høy fram til finanskrisens utbrudd, og det har gjort den påfølgende nedturen desto større.26 Den lånefinansierte veksten kunne ikke være en varig løsning, kun en utsettelse av krisa.27 Den økte forgjeldingen handler ikke om enkeltindividers uansvarlighet, men som økonomen Michael Hudson har beskrevet det, var økt gjeld en respons på bankenes tilbud av typen: «Ta opp et større lån, eller klar deg uten bolig. Ta opp et studielån, eller klar deg uten utdannelse. […] Med andre ord, pengene eller livet».28 Gjenopprettelsen av koblingen mellom produktivitets- og lønnsvekst vil være en viktig del av ethvert forsøk på å skape en mer stabil økonomisk utvikling som ikke er avhengig av bobler og økende forgjelding av folk flest.29 2. MINDRE INVESTERING, MER SPEKULASJON En antakelse innen dominerende tankeretninger i økonomifaget er at myndighetene bør begrense sin rolle i økonomien, og heller legge til rette for at lavt beskattet privat rikdom skal finne veien over i nye investeringer. Hvis dette stemte, burde den storstilte akkumulasjonen av kapital på investorenes hender i tiårene etter 1980 ha ført til en motsvarende storstilt vekst i investeringer. Disse investeringene ville ha løftet samfunnets produktivitet, bidratt til sysselsetting og økt velferden for alle. Dette ville vært «trickle down»-økonomi: Høy inntjening på toppen kommer også hele samfunnet til gode. Den praktiske erfaringen fra virkelig samfunnsutvikling lærer oss noe annet enn antagelsene til høyreorientert teori.30 Land som Storbritannia og USA har kuttet i skattenivået til de rikeste, ofte med begrunnelser av typen «trickle down», men investeringsveksten har uteblitt, og vel så det.31 Figur 4 viser private investeringer i USA gjennom en periode der inntektsandelen til den rikeste prosenten (investorene) har mer enn doblet seg.32 Tross solide profitter og stadig lavere skatt, har investeringstakten falt i perioden etter 1975. FIGUR 4: PRIVATE INVESTERINGER OG INNTEKTSKONSENTRASJON. USA. 1975-2010 20 Prosent 15 10 5 0 1975-1980 1981-1990 Private investeringer, % av BNP 1991-2000 2001-2010 Inntektsandel topp 1% KILDE: European Commission (2012) og The World Top Incomes Database.33 Den samme sammenhengen kan påvises i en lang rekke OECD-land.34 Økonomien i den nye liberalismens epoke har ikke gitt økende investeringer, den har ikke gitt økende vekst, men fallende investeringer s t o r u l i k h e t , d y p k r i s e 13 og synkende vekst. Til gjengjeld fikk de aller rikeste kraftig økt sin andel av den stagnerende økonomien.35 DEN FINANSIELLE REVOLUSJON Problemet ble, som nevnt, å finne lønnsomme investeringer for en stadig større kapitalmengde innenfor en stagnerende økonomi. Én løsning har vært privatisering: Områder som før var fellesskapelige ordninger kunne, med hjelp fra politikere, gjøres til «open for business». I dag sikter mange investorer mot områder som utdanning, helse og eldreomsorg.36 Her skal vi fokusere en annen «løsning» på profittproblemet: Finansiell spekulasjon. Siden 1980-tallet har verden gjennomgått det man kan kalle for en «finansiell revolusjon», som har gitt seg til uttrykk gjennom et stadig voksende misforhold mellom verdens samlede verdiskapning, og størrelsen på den globale finanskapitalen. En måte å beskrive denne «finansialiseringen», som særlig har preget økonomiene i USA og Storbritannia, er som en prosess der «finanssektoren ikke lenger ser det som sin hovedfunksjon å være finansieringskilde for investeringer i realøkonomien.»37 En meget framtredende effekt av den nye liberalismen etter 1980, er at finanssektoren (spekulasjon) har blitt mer og mer dominerende på bekostning av industrisektoren (produksjon). Figur 5 viser at en stadig høyere andel av den samlede profitten i USA har tilfalt finansnæringa. FIGUR 5: ANDEL AV SAMLET INNENLANDSK PROFITT I USA. 1967-2011 60 % 50 % 40 % 30 % 20 % 10 % 0% 1967 1971 1975 1979 1983 1987 1991 1995 1999 2003 2007 2011 Finanssektoren KILDE: Economic Report of The President 2012. Industrien 38 Finansveksten skjer ikke bare innen tradisjonelle banker og andre finansinstitusjoner. Også store industrikonsern har dreid virksomheten i retning finans og spekulasjon. I 1980 kom 92 prosent av overskuddet til giganten General Electric fra produksjonsvirksomhet. I 2008 kom mer enn halvparten av firmaets overskudd fra selskapets finansdel, som vi bl.a. kjenner som GE Money Bank.39 Endringene etter 1980 er formidable. Mens verdens (nominelle) BNP i denne 30-års perioden vokste med 6 prosent årlig, vokste de finansielle verdiene med i snitt 10 prosent årlig. Figur 6 viser den ulike veksttakten til finansformuer og realøkonomisk produksjon. FIGUR 6: «DEN FINANSIELLE REVOLUSJON» 225 200 Billioner dollar 175 150 125 100 75 50 25 0 1980 1990 2000 Globalt BNP 2005 2007 2008 2010 Global finanskapital 40 KILDE: Huffschmid (2008) og McKinsey (2011). «Finanskapital» er her definert som summen 41 av gjeld, aksjer, obligasjoner og andre verdipapirer. Figuren ovenfor illustrerer godt et av de grunnleggende kriseproblemene: Mens de svarte søylene representerer kapital i form av verdipapirer og andre fordringer, det vil si pengeverdier som skal ha avkastning, representerer de gule søylene den faktiske økonomiske aktiviteten, som skal gi avkastning. Finanskapitaleiernes «fordringer» på andre i samfunnet blir etter hvert så store at realøkonomien umulig kan innfri dem. I 2007 ville, for eksempel, en gjennomsnittlig avkastning på 7 prosent på denne finanskapitalen utgjøre et beløp på størrelse med USAs samlede BNP, eller omtrent en fjerdedel av verdens samlede verdiskapning.42 Dette blir ikke mer rasjonelt av at svært mye av volumet i finanssektoren selv består av gjeld. Dette er penger som jager penger. I USA økte finanssektorens gjeld som andel av BNP fra 22 prosent i 1981 til 117 prosent i 2008.43 Mellom 1960 og 2007 ble den amerikanske økonomien 27 ganger større, mens samlet gjeld ble 64-doblet. Gjelda innen finanssektoren ble i samme periode nesten 500-doblet.44 s t o r u l i k h e t , d y p k r i s e 15 FRA FINANSKRISE TIL VELFERDSKRISE Denne situasjonen bærer i seg en krise: Det foregår ikke nok verdiskaping i realøkonomien til å motsvare fordringene (gjeldsbrev og andre penger «på papiret») investorer sitter på i finansøkonomien.45 Dette fører fram mot det dramatiske forløpet der finanskrise blir til velferdskrise. 1. Når misforholdet mellom fordringer og verdiskaping blir akutt synlig, kan store banker og forsikringsselskaper gå konkurs, med enorme og uoversiktlige konsekvenser for store deler av økonomien. Dette skjedde fra høsten 2007 og ledet til den innledende «finanskrisa», der bankvesenet gikk i stå fordi ingen våget å låne ut i en situasjon med så monumental usikkerhet. 2. For å skjerme investorene og unngå de alvorlige konsekvensene av storkonkurser, går mange stater inn med «hjelpepakker» for å redde bankene. Dette betyr at den store risikoen ved å sitte på fordringer som det egentlig ikke fins realøkonomisk dekning for blir overført på statene og deres innbyggere, mens bankeierne slipper å tape penger de egentlig har gamblet vekk forlengst. Dette skjedde i kjølvannet av finanskrisa i USA og mange europeiske land. 3. De skyhøye lånene mange stater måtte ta opp for å sikre bankinvestorene må deretter betales tilbake, med renter. Jo høyere gjeld staten har satt seg i, jo høyere rente krever de private bankene på lånet. Statens store styrke som låntaker, er at den i overskuelig framtid kan hente penger ut av verdiskaping og innbyggere på hele sitt territorium. Dette skjer nå i kriserammede land ved kutt i pensjon og lønn for offentlig ansatte, dramatiske kutt i velferdsordninger og økte skatter for folk flest. Det som egentlig skjer, er at staten forsøker å framskaffe avkastningen kapitaleierne ønsker på sine finansfordringer ved å ta verdiene fra befolkningen og betale dem til banksektoren i form av rente. ÅRSAK ELLER KONSEKVENS? Hvorvidt det var uunngåelig at den kapitalistiske verdensøkonomien skulle ende opp i nok en slik stor krise skal vi ikke gå nærmere inn på her. Men det synes uomtvistelig at finanssektorens stadig mer dominerende rolle har blitt godt hjulpet fram av politisk deregulering av verdens kapitalmarkeder. Dereguleringene er ofte begrunnet med en teori om at begrensninger på kapitalens mobilitet hindrer den fra å strømme dit den kaster best av seg. I praksis har den nye liberalismen i finansmarkedet ført til at langsiktige investeringer i produktiv virksomhet har måttet vike for kortsiktig spekulasjon i bl.a. kompliserte verdipapirer (derivater etc.) og valutatransaksjoner. Mellom 1990 og 2007 økte for eksempel antall hedgefond, som tjener penger nærmest utelukkende på slik virksomhet, fra om lag 600 til over 10 000.46 Det er vanlig å peke på framveksten av finanssektorens omfang og innflytelse som en medvirkende årsak til finanskrisa, da den har bidratt til kortsiktighet, spekulasjon og bobledannelser47 i økonomien («casinokapitalisme»). Samtidig har vridningen fra tradisjonell industriog tjenesteproduksjon til finans bidratt til den økte inntektsulikheten, blant annet på grunn av de ekstreme avlønningssystemene som har vokst fram innen næringen.48 Samtidig har «den finansielle revolusjon» funnet sted som konsekvens av det samme underliggende problemet med fallende avkastning i realøkonomien.49 Finanssektoren har som vi har sett blitt brukt som et redskap for å opprettholde lønnsomheten, og styrke omfordelingen av samfunnets verdier fra bunn til topp. Og gjennom denne prosessen har man dermed fått både mer ulikhet og mer ustabilitet. s t o r u l i k h e t , d y p k r i s e 17 3. RIKDOM OG MAKT Den tredje mekanismen vi skal framheve er den gjensidig forsterkende virkningen – eller tilbakekoblingen – mellom rikdom og makt, mellom «økonomi» og «politikk». Kapital framholder at bladets årlige liste over landets rikeste er like mye en studie i makt som i rikdom.50 Økonomisk makt kan brukes til å skaffe seg politisk makt, noe som igjen kan brukes til å reprodusere økonomisk makt. Som de to før nevnte mekanismene, kan denne fungere selvforsterkende.51 Kapitalistisk rikdom kan ikke bare kjøpe makt, den er makt. I tanken er politikk og økonomi er ofte atskilt, men ikke i den praktiske virkeligheten. Mange beslutninger i private konserners styrerom er i høyeste grad politiske, ved at de har store konsekvenser for «polis», altså stat og samfunn. Samtidig påvirker mange beslutninger i det politiske systemet forhold i «økonomien». Innen Vestens politiske økonomi styrer investoren ikke bare over mennesker og lokalsamfunn som er avhengige av de konkrete virksomhetene investoren eier. Med den økende dominansen til rent finansielle maktformer har investorklassen gjennom perioden etter 1980 fått mer og mer makt over hele samfunnet. Bankene setter i økende grad spillereglene for politiske myndigheter.52 Dette er blitt særlig synlig for europeere med de private finansaktørenes utøvelse av kreditormakt mot kriserammede økonomier som Hellas og Spania. IDEOLOGISKE INVESTERINGER Lenge forut for finanskrisa ble investorklassens økende overskudd systematisk omsatt til politisk innflytelse, gjennom milliardinvesteringer i såkalte tenketanker, doktorgradsavhandlinger og et storstilt ideologisk arbeid med sikte på å fjerne alle de begrensninger på finanskapitalens maktutøvelse som ble vedtatt av politiske myndigheter i kjølvannet av Den store depresjonen. Denne ideologiske investeringen var særlig vellykket i klodens mest toneangivende land, USA. Resultat ble økende inntektskonsentrasjon innen den øverste økonomiske eliten, samt en tiltakende ubalanse i favør av finanssektoren.53 Sentralt i det ideologiske budskapet står forestillingen om at markedsløsninger alltid i utgangspunktet er å foretrekke framfor demokratiske fellesskapsløsninger. Denne høyst politiske og interessebaserte påstanden er forsøkt gjort til en nøytral antakelse og pensum innen økonomifaget. Vi skal her se nærmere på denne velfinansierte innflytelsen over økonomifaget, og i forlengelsen av dette, skattepolitikken og reguleringen av finanssektoren. «HVORFOR VAR DET INGEN SOM FORUTSÅ KRISEN?» «Av alle økonomiske bobler som har sprukket, har få sprukket så spektakulært som ryktet til økonomifaget», skrev The Economist i 2009.54 Også den britiske dronningen stilte året før det betimelige spørsmålet til en gruppe økonomer: «Hvorfor var det ingen som forutså krisen?»55 Det er godt dokumentert at det de siste tiårene har foregått et uheldig samrøre mellom fagøkonomer i akademia, reguleringsmyndigheter og finansnæringen. Tilsynelatende vitenskapelige fagøkonomer har i realiteten agert som ideologiske krigere på vegne av rike særinteresser.56 Et slående eksempel er hvordan flere økonomer tok seg godt betalt for å «friskmelde» den islandske banksektoren kort tid før den kollapset.57 Blindheten for økonomiske realiteter synes å være selvforskyldt. I en evaluering av egen innsats i forkant av finanskrisa, konkluderte Pengefondet (IMF), en ivrig pådriver for dereguleringer i verdensøkonomien, med at organisasjonen hadde feilet fordi en svakt begrunnet antakelse om at «store finanskriser i avanserte økonomer var usannsynlig» hadde fått stå ukritisert på grunn av «gruppetenkning» blant økonomene.58 Her siktes det til en ideologisk ensretting der advarsler fra andre skoler innen økonomifaget blir oversett eller aktivt bekjempet.59 Idéhistorikeren Philip Mirowski har beskrevet hvordan denne «gruppetenkningen» bredte om seg da toneangivende økonomiske tidsskrifter fra 1960-tallet av sluttet å publisere artikler som inneholdt referanser til felter som historie og filosofi, det vil si de områdene der man fant «den største konsentrasjonen med skeptikere til den rådende økonomiske ortodoksien.»60 Ved å ekskludere alle annerledes tenkende utviklet den dominerende skolen innen økonomfaget seg over tid til et «politbyrå for korrekt økonomisk tankegang», mener James K. Galbraith.61 Dette faget er på mange områder svakt rustet for å forklare virkeligheten, men det har vært godt egnet til å fremme synspunkter og etablere «sannheter» som gagner de rike og mektige.62 «TRICKLE-DOWN ECONOMICS» På hvilke områder har så dette vitenskapelig svake, men ideologisk sterke økonomifaget påvirket den økonomiske politikken i krisefremmende retning? Her skal vi se på to av de mest sentrale: Skattepolitikk og deregulering av finansmakten. s t o r u l i k h e t , d y p k r i s e 19 Skattepolitikken er nærmest snudd på hodet i flere viktige land. Der den før ble brukt til å redusere økonomisk maktkonsentrasjon, har den under den nye liberalismens innflytelse blitt brukt til det omvendte. Så sent som i 1970 betalte de rikeste 0,01 prosentene i USA 75 prosent av inntektene sine i skatt. I 2004 var andelen mer enn halvert, til 35 prosent.63 Figur 7 viser at skattene for de aller rikeste har blitt kraftig redusert siden slutten av 1970-tallet også i mange andre land. I gjennomsnitt har den høyeste skattesatsen i et utvalg på 24 OECD-land blitt redusert fra 66 prosent i 1981 til 46 prosent i 2010. FIGUR 7: HØYESTE SKATTESATS. GJENNOMSNITT FOR 24 OECD-LAND. 1981-2010 75 % 66 % 60 % 51 % 49 % 46 % 45 % 30 % 15 % 0% KILDE: OECD (2012).64 Økonomer tilhørende høyresiden har for vane å hevde at det hefter betydelige problemer ved å øke skattenivået i et samfunn. Og motsatt, at skattekutt har så gunstige virkninger at staten til og med kan øke sine inntekter ved å senke skattesatsene (såkalt dynamisk skattepolitikk).65 Denne tankegangen, som det har vist seg krevende å finne belegg for i virkelighetens økonomi, har hatt stor innflytelse på skattepolitikken i mange land. Figur 8 under viser den tette sammenhengen mellom omfanget av skattereduksjoner for de rike på toppen siden midt på 1970-tallet, og hvor stor andel av samfunnets inntekter som tilfaller denne rikeste prosenten på toppen. I figuren ser vi at land som Nederland og Frankrike i tiårene etter 1980 unnlot å gjøre store kutt i den øverste skattesatsen for høye inntekter, og opplevde dermed heller ingen stor endring i denne gruppens inntektsandel (nedre høyre hjørne i figuren). Annerledes er det for land som USA og Storbritannia, der skattene for de rike har blitt kuttet kraftig. Den rikeste prosenten i USA økte sin inntektsandel fra 10 prosent i 1979 til 23,5 prosent i 2007, rett før finanskrisa brøt ut. I Storbritannia økte denne andelen fra 6 prosent til 15 prosent (begge inkludert kapitalinntekter).66 Disse to landene skiller seg ut øverst i venstre hjørne i figuren: FIGUR 8: ENDRING I TOPPSKATT OG INNTEKTSANDEL FOR TOPP 1% MELLOM 1975-9 OG 2004-8. KILDE: Piketty, Saez og Stantcheva (2012). Figuren måler endring i den øverste toppskatten og inntektsandelen til den rikeste prosenten før skatt mellom 1975-9 og 2004-8.67 Thomas Piketty og Emmanuel Saez, som har utarbeidet denne figuren, mener at den indikerer at kraftig økende forskjeller i visse land er resultatet av en villet politikk, ikke av teknologiske forhold eller «globalisering». Og resultatet av økende ulikhet er økt ulikhet, ikke økt vekst, som de toneangivende og høyreorienterte teoriene innen økonomifaget har hevdet.68 Piketty og Saez finner ingen indikasjoner på at landene som har gitt eliten de største skattegavene har opplevd høyere økonomisk vekst enn de andre.69 DEREGULERING AV FINANS Avreguleringen av finanskreftene er et annet område hvor rådende økonomisk teori har bidratt til en krisefremmende politikk. Teorien har – grovt skissert – fremmet en overtro på at uregulerte markeder på en magisk måte skaper en optimal økonomisk utvikling, for eksempel ved at uregulert finansflyt vil føre til at investeringer alltid går dit hvor de kaster mest av seg, noe man tror vil øke samfunnets samlede økonomiske effektivitet, mens ethvert inngrep i denne finansflyten blir en «forstyrrelse» som ødelegger markedets magi. Denne typen teorier har tillatt politikere å tro de kan lene seg tilbake og overlate ansvaret for grunnleggende samfunnsspørsmål til «markedet». s t o r u l i k h e t , d y p k r i s e 21 Teorien om «effektive markeder» har fungert som rettferdiggjøring av en politisk offensiv for deregulering som ble drevet fram av mektige særinteresser innen bank- og finanssystemet.70 Jo mer kapital disse finansinvestorene har akkumulert, jo større penger har de hatt å bruke på å kjøpe seg politisk innflytelse. Slik har utvekslingen mellom «økonomi» og «politikk» fungert selvforsterkende, og bidratt til utviklingen som sendte USA ut i en av tidenes største finanskriser i 2007. I perioden 1998-2008 brukte amerikanske finansselskaper fem milliarder dollar på lobbyvirksomhet. De fikk god avkastning på pengene i form av en rekke lovendringer.71 Det politiske gjennomslaget åpnet for økonomisk omfordeling: Finanssektoren har vunnet stort, på bekostning av andre næringer.72 Figur 9 viser den ekstreme profittveksten som har tilkommet USAs finanssektor, hinsides realitetene i realøkonomien. Realøkonomien 2010 2008 2006 2004 2002 2000 1998 1996 1994 1992 1990 1988 1986 1982 1984 1980 1978 1976 1974 1972 900 800 700 600 500 400 300 200 100 0 1970 1980=100 FIGUR 9: PROFITT I USA. 1970-2010. 2010-$. 1980=100 Finanssektoren KILDE: Economic Report of the President 2012.73 Som figuren viser, var nedturen i forbindelse med finanskrisa høyst midlertidig. Både i 2007 og 2009, kun avbrutt av kollapsåret 2008, tjente de 25 best betalte hedgefond-sjefene i snitt omtrent én milliard dollar hver.74 Finansselskapene fortsetter altså å tømme realøkonomiens verdiskaping over i egne lommer. De viser heller ingen tegn til å moderere den politiske kursen. Makthaverne innen finansverdenen bruker også etter krisas utbrudd store ressurser på å motarbeide selv forsiktige reguleringer av sin egen maktutøvelse.75 Selv om de privilegerte utgjør en brøkdel av samfunnets innbyggere, har langt flere enn de store investorene hatt egeninteresse av dereguleringen som slapp finansmakten løs på samfunnet. Det kan de ekstreme inntektsnivåene til meglere og andre finansfolk minne oss om. Figur 10 viser endringene i hvor mye regulert finanssektoren i USA har vært, før Den store depresjonen, gjennom «gullalderen» og under den nye liberalismen etter 1980. Samtidig viser den det gjennomsnittlige lønnsnivået i finanssektoren, relativt til andre bransjer. FIGUR 10: FORHOLDET MELLOM DEREGULERING OG LØNNSNIVÅET I FINANSNÆRINGA I USA. 1910-2010 KILDE: Philippon og Reshef (2009).76 De store finanseierne og deres allierte utgjør fortsatt en av de mektigste kreftene i Vestens politiske økonomi.77 Det meste tyder på at konfrontasjonen mellom disse særinteressene og øvrige samfunnslag vil både fortsette og bli satt mer på spissen i mange kriserammede land i årene som kommer. s t o r u l i k h e t , d y p k r i s e 23 4. NORGE – ANNERLEDESLANDET? Den ekstreme veksten i økonomisk ulikhet siden 1980 er et internasjonalt fenomen, slik også den påfølgende finans- og velferdskrisa er det. Norge er per januar 2013 likevel ikke særlig sterkt rammet av den varige økonomiske krisa. Vi har høy sysselsetting, lav arbeidsløshet og reallønnsvekst for de fleste. Er Norge et annerledesland? Noen utviklingstrekk fra USA og andre kriserammede land ser man også tendenser til i Norge. Særlig gjelder dette økende ulikhet i form av rikdomskonsentrasjon på toppen. KRAFTIG ØKENDE ULIKHET Norge er fortsatt mer økonomisk egalitært enn samfunn som Storbritannia og særlig USA. Samtidig har Norge de siste tiårene fulgt nøyaktig samme kurs, mot stadig sterkere maktkonsentrasjon på toppen av det økonomiske hierarkiet. Mens ulikheten blant folk flest er relativt stabil, har gapet mellom folk flest etter 1990 vokst så kratig at vi må tilbake til tiden rundt andre verdenskrig for å finne tilsvarende ulikhet.78 FIGUR 11: DE SUPERRIKES ANTALL GJENNOMSNITTSINNTEKTER. 1971, 1989 OG 2007 120 105 90 60 33 25 30 11 6 25 8 7 4 0 1971 Topp 0,01% 1989 Neste 0,09% 2007 Neste 0,9% FORKLARING: Figuren viser inntektene til den rikeste prosenten av norske skattebetalere, relativt til gjennomsnittet for de resterende 99 prosentene. Kilde: Aaberge og Atkinson (2010).79 Den økende ulikheten i inntekt gir seg utslag i økende maktkonsentrasjon i form av formue. Verdien av formuene til de til enhver tid 400 rikeste nordmennene har nesten firedoblet seg fra 1997 til 2012, hvor de stod på totalt 764 milliarder kroner.80 Antallet norske milliardærer har også vokst i rekordtempo i samme periode. Mellom 2000 og 2012 mer enn firedoblet antallet seg, fra 43 til 189: FIGUR 12: ANTALL NORSKE MILLIARDÆRER 2000-2012 200 159 168 163 180 189 141 150 119 100 86 67 50 43 50 62 48 0 2000 2002 2004 2006 2008 2010 2012 KILDE: Kapital 16/2012.81 De rikestes økende overtak på folk flest kommer tydelig til syne i statistikken for nettoformue. FIGUR 13: NORSKE HUSHOLDNINGERS NETTOFORMUE. 2011 200 Nettoformue (mill kr) 169 150 100 50 35 1 13 0 Nedre 95% Topp 5% Topp 1% Topp 0,1% FORKLARING: Nettoformue er summen av husholdningenes realkapital (inkludert anslått markedsverdi av bolig) og finanskapital (aksjer, bankinnskudd etc.), fratrukket gjeld. Topp 0,1% representerer gjennomsnittet for de drøyt 2200 husholdningene med høyest nettoformue i 2011. Kilde: SSB.82 Når det gjelder de aller rikestes forsprang på samfunnet, har det skjedd en «ulikhetseksplosjon» i Norge. Utviklingen kom i gang litt senere enn i USA og Storbritannia, men har vært desto kraftigere i perioden etter 1990. Figur 14 viser utviklingen av inntektsandelen til den rikeste hundredelen (øverste 1 prosent) gjennom omtrent to tiår før 1990 og to tiår etter 1990. Det er skjedd et markant skifte fra utjevning til økende økonomisk maktkonsentrasjon. s t o r u l i k h e t , d y p k r i s e 25 Endring inntektsandel topp 1% pp FIGUR 14: PROSENTPOENGS ENDRING I TOPP 1% INNTEKTSANDEL. 1971-2007 7 6 5 4 3 2 1 0 -1 -2 -3 UK Sverige 1971-1989 Norge 1989-2007 KILDE: World Top Incomes Database. Året 1989 representerer bunnåret for den rikeste prosentens inntektsandel i Norge. Bunnpunktet for Storbritannia fant sted i 1978, i Sverige i 1981. Professor Ola Grytten ved Norges Handelshøyskole, har uttalt at inntektsveksten til de aller rikeste «vitner om at vi begynner å få fremtredende økonomiske klasser – med en superklasse på toppen – selv om dette ikke er noe vi egentlig er villige til å innrømme».83 FALLENDE LØNNSANDEL, ØKENDE GJELD Inntektsutviklingen for folk flest har vært langt bedre i Norge enn i USA etter 1970 eller Tyskland etter 2000. Like fullt følger Norge etter 1980 samme kurs som andre vestlige land: Lønnsandelen av total verdiskaping er fallende, en økende andel går til profitt. Figur 15 viser utviklingen til lønnsandelen i Norge fra 1971 til 2010. FIGUR 15: LØNNSKOSTNADSANDEL I FASTLANDSNORGE 1971-2010 75 73% 71% 70% Prosent 70 67% 65 60 1971-1980 1981-1990 KILDE: Perspektivmeldingen 2013, figur 4.7A.84 1991-2000 2001-2010 Samtidig med fallende lønnsandel, har Norge opplevd en formidabel vekst i gjeldsbelastningen på husholdningene. Se figur 16. FIGUR 16: HUSHOLDNINGSGJELD SOM ANDEL AV DISPONIBEL INNTEKT. 1978-2011 Andel av disponibel inntekt 225 200 175 150 125 100 1978 1981 1984 1987 1990 1993 1996 1999 2002 2005 2008 2011 KILDE: Statsbudsjettet 2013, figur 2.7B.85 Sammen med den ekstreme boligprisveksten har husholdningene pådratt seg en gjeldsvekst som langt overstiger inntektsveksten. Dette gir norsk økonomi et visst preg av finansialisering og «boble»: Det kan finnes et betydelig volum av fordringer – boliglån – uten dekning i virkelig verdiskapning. Den høye gjeldsbelastningen på husholdningene øker risikoen for at tilbakeslag i økonomien utløser en mer omfattende krise, slik vi har sett i en rekke land under den såkalte finanskrisa. Som i andre land, har finansbransjen i Norge utvilsomt beriket seg visà-vis økonomien for øvrig, særlig det siste tiåret. I 2012 stod de drøyt to prosentene som jobber i finansnæringa for 15 prosent av samlet profitt i fastlandsøkonomien: 20 % 3,5 % 16 % 3,2 % 12 % 2,9 % 8% 2,6 % 4% 2,3 % 0% 2,0 % Andel timeverk Andel profitt FIGUR 17: FINANSSEKTORENS ANDEL AV NORSK FASTLANDSØKONOMI. 1972-2012 1972 1976 1980 1984 1988 1992 1996 2000 2004 2008 2012 Andel driftsresultat/profitt fastland (venstre) Andel timeverk (høyre) s t o r u l i k h e t , d y p k r i s e 27 FORKLARING: Figuren viser norsk finanssektor sin andel av samlet profitt og andel av total sysselsetting, her målt ved andel timeverk. Kilde: SSB, tabell 09170 og 09174. «Finansnæringen i Norge er ikke lønnsledende», kunne DnB-sjef Rune Bjerke, som selv hever millionlønn 86, fortelle til Aftenposten i 2011.87 Dette utsagnet bryter tydelig med den historiske lønnsutviklingen i finans- og forsikringsbransjen, sammenlignet med lønnsutviklingen i for eksempel industrien. Se Figur 18. % av gj.snitt for alle ansatte FIGUR 18: LØNNSUTVIKLING I NORSK FINANSSEKTOR. 1971-2011 150 % 140 % 130 % 120 % 110 % 100 % 90 % 1971 1975 1979 1983 Industri 1987 1991 1995 1999 2003 2007 2011 Finans og forsikring FORKLARING: Figuren viser lønnsutviklingen per årsverk for ansatte i norsk finansbransje samt for ansatte i industrien, målt mot snittet for alle ansatte (=100%). Kilde: SSB, tabell 09174. Sammen med økende forskjeller, gjeldsvekst og berikelse av finansfolk, synes den politiske innflytelsen til finansbransjen å gjøre seg gjeldende også i Norge.88 Bransjens representanter har gått hardt ut mot alle forslag om økt skattlegging eller strengere reguleringer av bransjen.89 På tross av uttalte mål om strengere regulering fra regjeringspartier90, tyder lite på at Finanskriseutvalgets forslag til styrket regulering og skattlegging blir gjennomført av regjeringen Stoltenberg. Ved siden av finansnæringens forkjempere, har Norge sammen med ulikhetsveksten fått flere aktivistiske milliardærer som presser på for en politisk utvikling i tråd med sine interesser. Norges rikeste har potensielt mye å tjene på at formuesskatten blir redusert eller fjernet. I snitt betaler Norges 5000 rikeste over en million i formuesskatt hvert år. De 400 rikeste nærmere syv millioner hver.91 Disse påvirker aktivt gjennom godt finansierte interesseorganisasjoner,92 gjennom høyresidens tankesmie Civita og gjennom direkte bidrag til politiske partier på høyresiden.93 De rikestes engasjement har effekt. «Det underlige», kommenterer økonomiprofessor Steinar Strøm, «er at få, men taleføre og pengesterke personer kan prege skattedebatter og blokkere for endringer i skatteregler som landet sett under ett vil være tjent med å få gjennomført».94 OPPSUMMERING Dette kapitlet påpeker hvordan det norske samfunnet på flere områder har utviklet seg i samme retning de siste tiårene som kriserammede økonomier omkring oss. Vi har ingen garantier for at sammenhengene mellom økonomisk ulikhet og krise ikke vil gjøre seg gjeldende også her. Samtidig er det viktig å påpeke at flere tungveiende forhold tilsier at kriserisikoen i Norge ikke er like stor som den var i land som Spania, Irland og USA. • De norske bankene synes å være mer solide og tåler bedre tap uten å gå over ende. • Finanssektoren er ikke like «oppblåst» og dominerende i Norge som i for eksempel USA, slik Finanskriseutvalget har påpekt.95 Vi har med andre ord ikke det dramatiske misforholdet mellom finansverdier og reelle verdier som har fått utvikle seg i USAs økonomi de siste tiårene. • Fagbevegelsen står sterkere i Norge og har så langt klart å motvirke at forskjellsutviklingen, særlig nederst i arbeidslivet, blir like ekstrem som i mange av landene omkring oss. s t o r u l i k h e t , d y p k r i s e 29 NOTER OG FORKLARINGER 1 Thomas Vermes, «Frp vil ha vekk all regulering», ABC Nyheter, 30.september 2008: http://www.abcnyheter.no/nyheter/okonomi/080930/frp-vil-ha-vekk-all-regulering 2 Økonomen Jack Rasmus deler inn potensielle kriseårsaker i fundamentale (fundamentals), utløsende (enabling) og medvirkende (contributing) årsaker. Blant eksemplene han gir er henholdsvis sterk inntektspolarisering, finansiell deregulering og feilslått politkk. Se Jack Rasmus, «Epic Recession, Prelude to Global Depression», Pluto Press, 2010. Et lengre utdrag av boka kan leses her: http://www.zcommunications.org/epicrecession-prelude-to-global-depression-by-jack-rasmus 3 Branko Milanovic, «Two Views on the Cause of the Global Crisis – Part I», YaleGlobal Online Magazine, 4.mai 2009: http://yaleglobal.yale.edu/content/two-views-globalcrisis 4 For en omfattende gjennomgang av litteratur som drøfter ulikhet som årsak til krisa, se Till van Treeck og Simon Sturn (2012), «Income inequality as a cause of the Great Recession? A survey of current debates», ILO Conditions of Work and Employment Series No. 39: http://www.ilo.org/wcmsp5/groups/public/---ed_protect/---protrav/--travail/documents/publication/wcms_187497.pdf 5 For en drøfting av hvilken vei kausaliteten går, det vil si om det er inntektsulikheten som går forut for kriser, eller om kriser er med å skape ulikhet, se Anthony Atkinson og Salvatore Morelli (2011), «Inequality and Banking Crises: A First Look»: http://isites.harvard.edu/fs/docs/icb.topic457678.files/ATKINSON%20paper.pdf 6 Thaker, A. og Williamson, E. (2012): «Unequal and Unstable: The Relationship Between Inequality and Fincancial Crisis», New America Foundation: http://nsc.newamerica.net/sites/newamerica.net/files/policydocs/Thaker.Williamson. Unequal_and_Unstable.pdf. Se også David A. Moss (2009), «An Ounce of Prevention. Financial regulation, moral hazard, and the end of ”too big to fail”», Harvard Magazine, September-October 2009: http://harvardmagazine.com/2009/09/financial-risk-management-plan 7 «U-formen» for inntektsandelen til den rikeste prosenten, med et bunnpunkt rundt 1980, er mest framtredende i de engelsktalende landene (USA, UK, Kanada, New Zealand, Australia og Irland). I land som Frankrike, Nederland og Japan har andelen ligget relativt lavt siden 2.verdenskrig («L-formet» kurve). Norge, blant annet sammen med Sverige og Finland, har opplevd en sterk vekst på toppen siden 1990. Se Atkinson, A., Piketty, T. og Saez, E. (2011), «Top Incomes in the Long Run of History», Journal of Economic Literature, 49(1): http://elsa.berkeley.edu/~saez/atkinson-piketty-saezJEL10.pdf 8 Stewart Lansley, «Inequality, the crash and the crisis», OECD Insights, 11.juni 2012: http://oecdinsights.org/2012/06/11/inequality-the-crash-and-the-crisis-part-1-thedefining-issue-of-our-times/ Rapporten «The Financial Crisis Inquiry Report» er tilgjengelig her: http://fcicstatic.law.stanford.edu/cdn_media/fcic-reports/fcic_final_report_full.pdf 9 NOU 2011:1, «Bedre rustet mot finanskriser. Finanskriseutvalgets utredning»: http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/dok/nouer/2011/nou-20111.html?id=631151 10 Paul Krugman og Robin Wells, «Eonomy killers: Inequality and GOP ignorance», i Janet Byrne (red.) (2012), The Occupy Handbook, Little, Brown and Co. Artikkelen er tilgjengelig her: http://www.salon.com/2012/04/15/economy_killers_inequality_and_gop_ignorance 11 Michael Kumhof and Romain Rancière (2010), «Leveraging inequality», Finance & Development, Vol. 47, December 2010: http://www.imf.org/external/pubs/ft/fandd/2010/12/Kumhof.htm 12 Raghuram Rajan, «Let Them Eat Credit. How inequality is at the root of the Great Recession», The New Republic, 27.august 2010: http://www.tnr.com/article/economy/77242/inequality-recession-credit-crunch-letthem-eat-credit 13 Disse tre mekanismene beskrives i Thaker, A. og Williamson, E. (2012): «Unequal and Unstable: The Relationship Between Inequality and Financial Crisis» (se note 6) De skriver: «Historisk har det vært en påfallende korrelasjon mellom inntektsulikhet og finansielle kriser. Vår analyse viser at dette ikke er noen tilfeldighet. […] Hver for seg kan de nevnte mekanismene kanskje ha liten påvirkning på økonomien, men i samspill med hverandre kan de virke selvforsterkende. Sluttresultatet er en ekstremt sårbar økonomi.» 14 Reinhart, C. og Rogoff, K. (2008), «Banking crises: An equal opportunity menace», NBER Working Paper 14587: http://www.nber.org/papers/w14587.pdf Se også Laeven, L. og Valencia, F. (2012), «Systemic Banking Crises Database: An Update», IMF Working Paper 12/163: http://www.imf.org/external/pubs/ft/wp/2012/wp12163.pdf 15 Charlie Cray, The Lewis Powell Memo – Corporate Blueprint to Dominate Democracy», commondreams.org, 25.august 2011: https://www.commondreams.org/view/2011/08/25-9 16 Brad Plumer, «How economists have misunderstood inequality: An interview with James Galbraith», Washington Post, 3.mai 2012: http://www.washingtonpost.com/blogs/ezra-klein/post/how-economists-havemisunderstood-inequality/2012/05/03/gIQAOZf5yT_blog.html Galbraith fortsetter: «Så hva har skjedd? Fra og med 1980 gikk vi fra å være en lønnsdrevet økonomi med en voksende offentlig sektor som tilbød nye tjenester, til å bli en kredittdrevet økonomi. Det statistikken viser er at økningen i ulikhet henger sammen med kraftig kredittvekst, noe som er et tegn på ustabilitet. Hvis vi igjen skal skape stabile økonomiske forhold, vil det å kontrollere ulikhet og ustabilitet gå ut på samme ting.» 17 «No one can doubt that the American political economy has changed dramatically over the last generation. Perhaps most fundamental is the huge shift in the relative influence of business and labor. The sharp decline of unions outside the public sector (where they are now deeply embattled) has not only affected the bargaining power and compensation of employees in the workplace; it has also greatly weakened the major organized group most capable of defending less affluent Americans in the political arena.» Fra Jacob Hacker og Paul Pierson, «What Krugman & Stiglitz Can Tell Us», The New York Review of Books, 27.september 2012: http://www.nybooks.com/articles/archives/2012/sep/27/what-krugman-stiglitz-cantell-us/ 18 http://stateofworkingamerica.org/chart/swa-income-figure-2c-average-familyincome/ og http://topincomes.g-mond.parisschoolofeconomics.eu/ s t o r u l i k h e t , d y p k r i s e 31 På grunn av lavere skattesatser var veksten i inntekt etter skatt inntekt for den rikeste prosenten i perioden 1979-2007 på hele 275 prosent. Se Congressional Budget Office (2011), «Trends in the Distribution of Household Income Between 1979 and 2007»: http://cbo.gov/publication/42729 19 http://stateofworkingamerica.org/chart/swa-income-figure-2y-share-total-household/ 20 Se tabell 1 i Saez, E. (2012), «Striking it Richer: The Evolution of Top Incomes in the United States»: http://elsa.berkeley.edu/~saez/saez-UStopincomes-2010.pdf 21 «Neoliberalism is actually an attempt to restore the capitalist’s share of income to it’s pre-World War II levels. The capitalist class has succeeded in creating a climate conducive to promoting profits. In fact, across capitalist democracies, labor’s share of national income in 2005 was the smallest it had been for at least four decades.» Fra Kristal, T. (2010), «Good Times, Bad Times: Postwar Labor’s Share of National Income in Capitalist Democracies», American Sociological Review 75(5): http://gesd.free.fr/kristal10.pdf 22 Amerikansk forskning indikerer at økende ulikhet på kommunenivå henger sammen med et fall i husholdningenes sparerate. Denne effekten tilskrives at folk trekkes mot å tette forbruksgapet overfor de lenger opp på inntektsstigen, både på grunn av statusjag og at bl.a. boligpriser drives opp. Se Robert Franks artikkel «Income Inequality: Too Big to Ignore» her: http://www.nytimes.com/2010/10/17/business/17view.html 23 For eksempel ble økende boligpriser i USA omsatt i ytterligere låneforbruk basert på verdistigningen. Se Kathleen M. Howley, «Home Equity Loans Make Comeback Fueling U.S. Spending», Bloomberg, 26.november 2012: http://www.bloomberg.com/news/2012-11-26/home-equity-loans-make-comebackfueling-u-s-spending-mortgages.html Se også Christian Anton Smedshaug og Håvard Nilsen, «Krisens utspring», VG, 28.januar 2012: http://wp.respublica.no/?p=2700 24 Stockhammer, E. (2011), «Von der Verteilungs- zur Wirtschaftskrise. Die Rolle der zunehmenden Polarisierung als strukturelle Ursache der Finanz- und Wirtschaftskrise», Arbeiterkammer Wien: http://wien.arbeiterkammer.at/bilder/d153/Studie_Stockhammer.pdf Tall for median husholdningsinntekt: http://stateofworkingamerica.org/charts/productivity-and-real-median-family-incomegrowth-1947-2009/ 25 Se for eksempel Stewart Lansleys artikkel «How soaring inequality contributed to the crisis»: http://labourlist.org/2010/03/how-soaring-inequality-contributed-to-the-crash/. 26 «Det er betydelige beviser på at den økende ulikheten mellom husholdningene i USA har vært et viktig bidrag til den fallende spareraten og den økende personlige forgjeldinga. Hjulpet fram av tilgangen på billig kreditt har husholdninger med lave og middels inntekter prøvd å holde følge med forbruket til de på toppen. Dette har bidratt til framveksten av kredittboblen som til slutt brast, og som utløste dagens finanskrise.» Fra Till van Treeck, «Did Inequality cause the Economic Crisis?», Social Europe Journal, 2.mai 2012: http://www.social-europe.eu/2012/05/did-inequality-cause-the-economiccrisis/ 27 «Although aggregate demand can be maintained as long as the added savings of the increasingly affluent are loaned to enable the consumption of those with stagnant incomes, increasing indebtedness implies financial fragility, periodic financial crises, greater volatility of aggregate income and, as governments respond to mass unemployment with countercyclical fiscal policies, a compounding instability of public finances. In Canada and the United States, increasing economic instability is thus a necessary implication of increasing inequality.» Sitat fra Lars Osberg (2012), «Instability Implications of Increasing Inequality. What can be learned from North America?» Canadian Centre for Policy Alternatives: http://www.policyalternatives.ca/publications/reports/instability-implicationsincreasing-inequality 28 Michael Hudson, «Paul Krugman’s Economic Blinders», 14.mai 2012: http://michaelhudson.com/2012/05/paul-krugmans-economic-blinders/ 29 Lawrence Mishel, «The wedges between productivity and median compensation growth», Economic Policy Institute Issue Brief #330, 26.april 2012: http://www.epi.org/files/2012/ib330-productivity-vs-compensation.2012-04-2616:45:37.pdf 30 Se for eksempel George Monbiot, «If you think we’re done with neoliberalism, think again», The Guardian, 14.januar 2013: http://www.guardian.co.uk/commentisfree/2013/jan/14/neoliberal-theory-economicfailure 31 José Gabriel Palma skriver: «So, despite the amazing things that were predicted to happen if taxes on high- income groups and big corporations were to be cut, what actually happened is further evidence that “when you cut taxes on the rich, the rich pay less taxes; when you raise taxes on the rich, they pay more taxes – end of story”. […] In fact, what happened to investment during the neo-liberal period challenges all available economic theories of investment.» Fra Palma, J. (2009), «The revenge of the market on the rentiers. Why neo-liberal reports of the end of history turned out to be premature», Cambridge Journal of Economics 33: http://www.networkideas.org/featart/jul2009/Revenge.pdf 32 En tilsvarende tendens finner vi i Storbritannia: «The data for the UK from 1975 onwards show a negative correlation between the profit share and the level of business investment. At the same time, business expenditure on research and development – a key measure of innovation (which is essential for economic growth) – has been falling as a share of GDP since the mid-1980s.» Se Howard Reed og Jacob Himmelweit, «Where Have All The Wages Gone? Lost Pay And Profits Outside Financial Services», Touchstone Extras 2012: http://www.tuc.org.uk/tucfiles/466/Where_Have_All_The_Wages_Gone.pdf 33 European Commision: Statistical Annex of European Economy, 2012, table 46: http://ec.europa.eu/economy_finance/publications/european_economy/2012/pdf/2 012-05-11-stat-annex_en.pdf The World Top Incomes Database: http://g-mond.parisschoolofeconomics.eu/topincomes/ 34 «Inkomstandelen för den översta percentilen av inkomsttagarna har en svagt negativ relation med investeringsandelen för 14 OECD länder under perioden 1970 till 2008», finner Sandro Socco og Lars-Fredrik Andersson i rapporten «Vad gör rika med sina pengar? Om inkomster, skatter och investeringar», Global Utmaning, 2013: http://www.globalutmaning.se/?p=7068 35 «There is, however, no evidence that the squeeze on labour's share of national income has led to higher investment. While the profit share rose from 25% to 30% of GDP between 1980 and 2010, investment fell from 20% to 15% and is still falling. […] What appears to have happened is that the rising profit share went to the financial sector and has been used to boost City pay and bonuses rather than used for new investment.» s t o r u l i k h e t , d y p k r i s e 33 Larry Elliott, «Why more jobs may be bad news for british workers», The Guardian, 2.desember 2012: http://www.guardian.co.uk/business/2012/dec/02/more-jobs-badnews-british-workers 36 I forkant av NHOs årskonferanse i 2012 gjorde administrerende direktør John G. Bernander det klart: «Vi tror at dette markedet både kan øke og bli mer intelligent dersom vi lykkes i å åpne det for mer konkurranse. Har vi lyst på det markedet? You bet.» Se Kari Vartdal Riise, «- Har vi lyst på det markedet? You bet!», Dagens Næringsliv, 03.01.2012: http://www.dn.no/forsiden/naringsliv/article2302645.ece 37 Edward Fullbrook skriver: «The US and UK economies have been financialized, meaning, among other things, that the financial sector no longer sees its primary function as servicing the financial needs of the industrial sector, in particular, the raising of funds for economic investment. Instead of being seen as one of the means of economic production, financial assets have come to be seen as ends in themselves. Under financialization fortunes are sought not through the profits of economic production, but rather through financial assets themselves.» Fra Edward Fullbrook (2012), «The Political Economy of Bubbles», real-world economics review, issue no. 59: http://www.paecon.net/PAEReview/issue59/Fullbrook59.pdf 38 Beregnet fra tabell B-91. For å dempe store svingninger fra år til år er det benyttet 3års glidende gjennomsnitt, der tallet for 2011 er gjennomsnittet for årene 2009-2011 osv. Tallmaterialet er tilgjengelig her: http://www.gpo.gov/fdsys/pkg/ERP2012/pdf/ERP-2012-table91.pdf Se også John Bellamy Foster og Fred Magdoff: «The Great Financial Crisis: Causes and Consequenses», Monthly Review Press, 2009, kapittel 6. 39 Justin Lahart, «Has the Financial Industry’s Heyday Come and Gone?», Financial Times, 28.april, 2008: http://online.wsj.com/article/SB120933096635747945.html 40 Jörg Huffschmid (2008): «The Impact of Finance on the European Social Models». Tilgjengelig her: http://www.cmsmarx.org/transform08/paper-Huffschmid.pdf 41 McKinsey (2011): «Mapping global capital markets 2011», s.13. Tilgjengelig her: http://www.mckinsey.com/Insights/MGI/Research/Financial_Markets/Mapping_glob al_capital_markets_2011. Dette inkluderer ikke derivater, som ifølge Bank of International Settlements samlet sett hadde en pålydende verdi på over 700 billioner i 2011: http://www.bis.org/publ/otc_hy1111.pdf). 42 Regnestykket er gjengitt i Rune Skarsteins artikkel «Overaccumulation of productive capital or of finance capital? A view from the outskirts of a Marxist debate». Artikkelen er tilgjengelig her: http://okonominettverket.files.wordpress.com/2011/04/overaccumulation_skarstein_g alway-doc.pdf 43 Crotty, J. (2009), «Structural causes of the global financial crisis: a critical assesment of the ’new financial architecture’, Cambridge Journal of Economics 33: http://cje.oxfordjournals.org/content/33/4/563.full.pdf 44 Lim, M. and Hoe, K. (2011), «From Marx to Morgan Stanley: Inequality and Financial Crisis», Development and Change 42: http://www.networkideas.org/featart/jun2012/Michael_Lim.pdf 45 Se for eksempel Dirk Bezemer, «Finance and economic growth delinked», eurointelligence.com, 27.april 2012: http://www.eurointelligence.com/eurointelligencenews/home/singleview/article/finance-and-economic-growth-delinked.html Han skriver: «Property and asset prices may be falling, but the debts that jacked them up are not. The threat to growth today is not a shrinking of the financial sector, but it enormous size. The accumulated claims by the nonbank financial sector cause a daily drain of purchasing power out of the economy in debt service. This is money that could be effective demand for goods and services, and stimulate economic growth. Nowadays, finance is stifling, not stimulating growth.» 46 http://www.hedgefundfacts.org/hedge/statistics/number-of-funds/ 47 Når prisen på formuesobjekter stiger skjer ofte det motsatte av det som er vanlig for vanlige varer og tjenester; etterspørselen går opp, ikke ned, noe som gir en selvforsterkende dynamikk. Dette fører til spekulative bobler når prisene stiger, og kraftige verdifall dersom prisene begynner å synke. 48 Særlig ansatte i den britiske og amerikanske finansnæringen har opplevd en eventyrlig inntektsvekst de siste årene, med store aksjeopsjoner og bonuser som ligger fjernt fra den norske virkeligheten. Phillipon og Reshef (2009) anslår at lønningene i den amerikanske finanssektoren på midten av 2000-tallet var 30-50 prosent høyere relativt til andre sektorer enn det endringer i teknologi og utdanningsnivå kan forklare. Dette gapet, som har vokst fra midten av 1980-tallet, representerer ifølge forfatterne en form for «grunnrente» som har tilfalt ansatte i finansnæringen. Se Philippon, T. og Reshef, A. (2009), «Wages and Human Capital in the U.S. Financial Industry: 1909-2006», NBER Working Paper 14644: http://www.nber.org/papers/w14644.pdf 49 For eksempel skriver Alex Callinicos: «Financialisation represents a significant change in the structure and dynamic of contemporary capitalism, […] a symptom of more longterm problems of overaccumulation and profitability rather than as a main cause of contemporary economic crisis.» Fra Alex Callinicos (2012), «Contradictions of austerity», Cambridge Journal of Economics 36(1): http://cje.oxfordjournals.org/content/36/1/65.full.pdf 50 Kapital 16/2010, s.58. 51 «The current economic crisis was brought about by a nexus of factors that involved: a growing concentration of political and social power in the hands of the wealthy; the ascendance of a perverse leave-it-to-the-market ideology which was an instrument of that power; and rising income inequality, which both resulted from and enhanced that power. These various factors formed a vicious circle, reinforcing one another and together shaping the economic conditions that led us to the present situation.» Fra Arthur McEwan, «Inequality, Power and Ideology. Getting it Right About the Causes of the Current Economic Crisis», Dollars & Sense Magazine, March/April 2009: http://encuentro5.org/home/sites/default/files/Inequality%20Power%20Ideology%2 0MacEwan%200309.pdf 52 Se for eksempel Les Leopold, «Why Are We Forced to Worship at the Feet of ’Mythical’ Financial Markets Controlled by the Elite?», alternet.org, 20.desember 2011: http://www.alternet.org/story/153497/why_are_we_forced_to_worship_at_the_feet_of _mythical_financial_markets_controlled_by_the_elite 53 «The consequences of the increasing dominance of ideology that privileged the very wealthy were not only that income, wealth, and privilege became more unequally distributed, but that with much of the electorate distracted from economic issues or convinced by the elite’s evermore sophisticated ideology, markets were deregulated and necessary new regulations were blocked, thereby changing the rules of the game and setting the stage for financial meltdown.» Fra Wisman, J. og Baker, B. (2011), «Rising inequality, inadequate demand, status insecurity, ideology, and the financial crises of 2008», Working Paper 1-12-11: http://www.american.edu/cas/economics/pdf/upload/2011-1.pdf s t o r u l i k h e t , d y p k r i s e 35 54 «What went wrong with economics», The Economist, 16.juli 2009: http://www.economist.com/node/14031376 55 Brevet dronningen fikk som tilsvar fra økonomene Tim Besley og Peter Hennessy oppsummerte slik: «In summary, your majesty, the failure to foresee the timing, extent and severity of the crisis and to head it off, while it had many causes, was principally a failure of the collective imagination of many bright people, both in this country and internationally, to understand the risks to the system of a whole.» Se The Telegraph, 26.juli 2009: http://www.telegraph.co.uk/news/uknews/theroyalfamily/5912697/Queen-told-howeconomists-missed-financial-crisis.html 56 «Many of the intellectual underpinnings of the causes of the current crisis – be it financial innovations, capital account convertibility, deregulation or stock options – come from the best and brightest in US academia. Indeed, as the size and influence of the financial sector mushroomed in the past quarter-century, business schools and economics departments reaped a rich harvest. Money – and with it salaries, endowments and institutional power – moved in their favour.» Fra Devesh Kapur, «Academics have more to declare than their genius», Financial Times, 23.juni 2009: http://www.ft.com/intl/cms/s/0/6584fd56-6027-11de-a09b00144feabdc0.html#axzz2JXk3mI8K 57 Wade, R. og Sigurgeirsdottir, S. (2010), «Lessons from Iceland», New Left Review 65, September-October 2010: http://www.newleftreview.org/II/65/robert-wade-sillasigurgeirsdottir-lessons-from-iceland Dette temaet tas blant annet opp i den Oscar-vinnende dokumentarfilmen «Inside Job» fra 2010. Se også Erik Reinert, «Innsidejobben», Klassekampen 23.mars 2011: http://www.okonominettverket.no/Artikkel/1033.html 58 IMF (2011), «IMF Performance in the Run-Up to the Financial and Economic Crisis: IMF Surveillance in 2004-2007»: http://www.ieoimf.org/ieo/pages/EvaluationImages107.aspx 59 En lang rekke økonomer med ulike økonomifaglige ståsteder advarte i mange år forut for krisen mot farlige utviklingstrekk i verdensøkonomien. For en særlig treffsikker analyse fra så langt tilbake som 2001, se Steve Keens artikkel «Predicting the Unpredictable»: http://debunkingeconomics.com/samples/predicting-the-unpredictable/ Se også Galbraith, J. (2010): «Some economists got it right. Who are these economists, anyway?», Twill Magazine: http://www.twill.info/issues/twill14/downloads/some_economists_got_it_right_Galbraith.pdf 60 Philip Mirowski (2011), «The Seekers, or How Mainstream Economists Have Defended Their Discipline Since 2008», nakedcapitalism.com, 19.desember 2011: http://www.nakedcapitalism.com/2011/12/philip-mirowski-the-seekers-or-howmainstream-economists-have-defended-their-discipline-since-2008-–-part-i.html 61 Galbraith, J.K. (2001), «How The Economists Got it Wrong», The American Prospect: http://prospect.org/article/how-economists-got-it-wrong 62 Michael Hudson skriver: «Economics was turned into a propaganda exercise for financiers, landlords, monopolists, insiders and fraudsters and other rent-seeking predators whom classical economists sought to tax and regulate out of existence. This state of affairs reflects the century-long drive of these free lunchers to fight back against classical economics by sponsoring self-serving fictions that depict them as earning their fortunes not in predatory and extractive ways, but by contributing to output as ”job creators”.» Fra Michael Hudson, «Reality economics. Economists and the One-Percent», Counterpunch, 10.desember 2012: http://www.counterpunch.org/2012/12/10/realityeconomics/ 63 Piketty, T. og Saez, E. (2007), «How Progressive is the U.S. Federal Tax System? A Historical and International Perspective», Journal of Economic Perspectives, vol.21, No.1: http://elsa.berkeley.edu/~saez/piketty-saezJEP07taxprog.pdf Et annet regnestykke viser at USAs 400 rikeste personer i 2007 hadde en inntekt som var 27 ganger større enn i 1955, justert for inflasjon, mens den effektive skatteprosenten i samme periode hadde falt fra 51 prosent til under 17 prosent. Se Collins, C., Goldberg, A. og Pizzigati, S. (2010), «Shifting responsibility. How 50 Years of Tax Cuts Benefited the Wealthiest Americans»: http://www.ips-dc.org/reports/shifting_responsibility 64 OECD (2012), «Taxing Wages 2011 edition. Special Feature: Trends in personal income tax and employee social security contribution schedules». Tilgjengelig her: http://www.oecd.org/ctp/taxpolicyanalysis/50131824.pdf 65 Se for eksempel Hallvard Bakke, «Mytene om den dynamiske skattepolitikken», Fagbladet Samfunn og Økonomi 2-2012. 66 The World Top Incomes Database: http://gmond.parisschoolofeconomics.eu/topincomes/ 67 Figuren er hentet fra Thomas Piketty, Emmanuel Saez og Stefanie Stantcheva (2012): «How much should the rich pay in taxes? The effects of top tax rates on work, tax avoidance and rent-seeking», Tax Justice Focus, volume 7, number 2: http://www.taxjustice.net/cms/upload/pdf/TJF_7-2-2.pdf På grunn av skattetilpasninger i forbindelse med den norske skattereformen i 2006, ligger datapunktet for Norges del noe høyere enn det trolig burde, men dette påvirker den tette sammenhengen mellom endringer i toppskatt og inntektsandel lite. 68 For den manglende sammenhengen mellom skattekutt for de rikeste og økonomisk vekst i USA, se Slobhan Hughes, «Report: Tax Cuts for Wealthy Linked to Income Inequality», Real Time Economics, 14.september 2012: http://blogs.wsj.com/economics/2012/09/14/report-tax-cuts-for-wealthy-linked-toincome-inequality/ 69 Forklaringsfaktorene «teknologi» og «globalisering» synes også å kunne forklare en relativt liten del av nedgangen i lønnsandelen som man har observert de siste tiårene i de fleste vestlige land. Langt viktigere er finanssektorens frammarsj og velferdsstatens retrett. Se Stockhammer, E. (2012), «Why have wage shares fallen? A panel analysis of the determinants of funcitonal income distribution», ILO: http://courses.umass.edu/econ804/Stockhammer.pdf 70 Se for eksempel Bill Moyers artikkel «The Washington-Wall Street Revolving Door Keeps Spinning»: http://billmoyers.com/2012/01/23/the-washington-wall-street-revolvingdoor-keeps-spinning/, og økonomen Simon Johnsons artikkel «The Libertarian and the Lobbyists»: http://www.project-syndicate.org/commentary/johnson28/English 71 Robert Weissman, «$5 Billion in Lobbying for 12 Corrupt Deals Caused the MultiTrillion Dollar Financial Meltdown», www.alternet.org, 9.mars 2009: http://www.alternet.org/story/130683/5_billion_in_lobbying_for_12_corrupt_deals_ca used_the_multi-trillion_dollar_financial_meltdown Se også Edward Luce, «US banks spent $370m to fight rules», Financial Times, 6.mai 2009: http://www.ft.com/intl/cms/s/0/a299a06e-3a9f-11de-8a2d00144feabdc0.html#axzz21pfYt3JP s t o r u l i k h e t , d y p k r i s e 37 72 73 Tall hentet fra tabell B-91: http://www.gpo.gov/fdsys/granule/ERP-2012/ERP-2012table91/content-detail.html Se også James Kwak, «’13 Bankers’ in 4 Pictures: Why Wall Street Profits Are Out Of Whack», Huffington Post, 15.april 2010: http://www.huffingtonpost.com/james-kwak/13-bankers-in-4-pictures_b_537886.html 74 Saith, Ashwani (2011), «Inequality, Imbalance, Instability: Reflections on a Structural Crisis», Development and Change 42(1): http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/j.1467-7660.2011.01705.x/abstract Se også Les Leopold, «Why Are 25 Hedge Fund Managers Worth 658.000 Teachers?», Huffington Post, 9.april 2010: http://www.huffingtonpost.com/les-leopold/why-are-25hedge-fund-man_b_531420.html 75 Matt Taibbi, «How Wall Street Killed Financial Reform», Rolling Stone Magazine, 10.mai 2012: http://www.rollingstone.com/politics/news/how-wall-street-killed-financialreform-20120510 76 Philippon, T. og Reshef, A. (2009), «Wages and Human Capital in the U.S. Financial Industry: 1909-2006», NBER Working Paper 14644: http://www.nber.org/papers/w14644.pdf 77 Tidligere sjefsøkonom i IMF Simon Johnson skriver: «elite business interests -- financiers, in the case of the U.S. -- played a central role in creating the crisis, making everlarger gambles, with the implicit backing of the government, until the inevitable collapse. More alarming, they are now using their influence to prevent precisely the sorts of reforms that are needed, and fast, to pull the economy out of its nosedive. The government seems helpless, or unwilling, to act against them.» Fra Simon Johnson, «The Quiet Coup», Atlantic Magazine, May 2009: http://www.theatlantic.com/magazine/archive/2009/05/the-quiet-coup/307364/ 78 Mímir Kristjánsson og Lars Unar Størdal Vegstein, «Rødgrønn milliardærboom», Klassekampen 10.oktober 2011: http://www.klassekampen.no/59392/article/item/null/rodgronn-milliardarboom 79 Aaberge, R. og Atkinson, T. (2010) «Top Incomes in Norway». In T. Atkinson and T. Piketty (Eds.): Top Incomes A Global Perspective, Oxford University Press, Oxford, 448482. Takk til Rolf Aaberge for oppdaterte tall for årene 2007 og 2008. En utgave av artikkelen kan lastes ned her: http://www.ssb.no/publikasjoner/DP/pdf/dp552.pdf 80 Kapital 16/2012, s.63. 81 Til sammenligning satt 32 personer på milliardformuer i 2011, målt etter ligningsverdi. Se Johan D. Sundberg, «852 betaler 22,7 prosent av formuesskatten», e24.no, 31.januar 2013: http://e24.no/makro-og-politikk/852-betaler-22-7-prosent-avformuesskatten/20329614 82 Jon Epland og Mads Iver Kirkeberg, «Wealth Distribution in Norway. Evidence from a New Register-Based Fata Source», SSB Rapporter 35/2012: http://www.ssb.no/english/subjects/05/90/rapp_201235_en/rapp_201235_en.pdf 83 Sigurd Bjørnestad og Ida De Rosa, «Norge ligger på rikingtoppen», Aftenposten 9.juni 2012: http://www.aftenposten.no/okonomi/innland/Norge-ligger-pa-rikingtoppen6846434.html 84 Tallene er definert som lønnskostnader som andel av verdiskapningen i såkalt «Markedsrettet virksomhet, Fastlands-Norge», som er beregnet «utenom offentlig forvaltning, ideelle organisasjoner og produksjon for eget bruk samt boligtjenester». 85 Tallmaterialet er tilgjengelig her: http://www.regjeringen.no/nb/dok/statsbudsjettet/statsbudsjettet-2013/tallene-bakfigurene.html?id=701243 86 Cecilie Langum Becker, «Bonusboom for Bjerke», Dagens Næringsliv 17.mars 2011: http://www.dn.no/forsiden/borsMarked/article2104998.ece 87 Sigurd Bjørnestad, «Hevder finansfolk ligger etter i lønnsvekst», Aftenposten 14.april 2011: http://www.aftenposten.no/okonomi/innland/article4092368.ece 88 Emilie Ekeberg, «Finanstopper advarer Johnsen», Klassekampen 28.mars 2012: http://www.klassekampen.no/60075/article/item/null 89 Arne Hyttnes (FNO), «Medisin som gjør vondt verre», innlegg i Dagens Næringsliv 18.oktober 2011: http://www.fno.no/Nyheter/Medisin-som-gjor-vondt-verre/ 90 Kristin Halvorsen m.fl., «Bankregulering for trygghet», Klassekampen 13.januar 2012: http://sv.no/Forside/Siste-nytt/Innlegg/Bankregulering-for-trygghet 91 http://www.statsbudsjettet.no/Statsbudsjettet2013/Budsjettsporsmal/60810/Fremskrittspartiet722/ 92 Johann D. Sundberg, «Skatterefser bryter skattelovgivningen», e24.no, 26.november 2012: http://e24.no/makro-og-politikk/skatterefser-bryterskattelovgivningen/20305356 93 NTB, «Stein Erik Hagen blar opp for Høyre», dn.no 18.desember 2012: http://www.dn.no/forsiden/politikkSamfunn/article2529325.ece 94 Steinar Strøm, «Formuesskatt er bedre enn…», e24.no, 13.august 2009: http://e24.no/kommentarer/spaltister/formuesskatt-er-bedre-enn/3214420 95 NOU 2011:1, «Bedre rustet mot finanskriser», kapittel 8: http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/dok/nouer/2011/nou-20111/9.html?id=631210 FLERE RAPPORTER OG NOTATER FRA MANIFEST ANALYSE På manifestanalyse.no kan du laste ned følgende publikasjoner gratis. RAPPORTER 1-2013: Før det smeller. Politiske tiltak mot ekstreme boligpriser 3-2012: Når boligboblen brister. Lærdommer fra boligboomen og krakket i Irland 2-2012: Grådighetens pris. Svekket fagbevegelse og fallende lønnsandel siden 1980 1-2012: Fritt fall. Erfaringer fra privatisering og konkurranse i den svenske skolen 2-2011: Ute av balanse. Finansiering av velferd i kommunesektoren 1-2011: Det nye Norge. Økonomisk maktkonsentrasjon i perioden etter 1990 4-2010: Lanseringen av «utenforskapet»: Hvordan høyresiden svekker tilliten til trygdeordningene 3-2010: Fortsatt råd til felles velferd? Framskrivinger og politisk handlingsrom mot 2060 2-2010: ISS-METODEN: Outsourcing og arbeidsmiljø ved hoteller i Oslo-området 1-2010: Myter og fakta om sykefravær 2-2009: Skattepolitikk i det blå: Det faglige grunnlaget for Fremskrittspartiets skattekutt 1-2009: Klassedelt helsevesen? Om utbredelsen av privat helseforsikring i Norge NOTATER 3-2012: Vikårbyrådirektivet – en seier for fagbevegelsen? 2-2012: Fra finanskrise til velferdskrise 1-2012: Utdannelse på eget ansvar. Tilgang på læreplasser for elever på yrkesfaglige studieretninger 2-2011: Uddannelse for de mange – en omtale 1-2011: «Den late greker». Myter og fakta om den økonomiske krisen i Hellas 5-2010: Frihandel eller rettigheter – Om den foreliggende frihandelsavtalen med Colombia 4-2010:Kupptilhengere ved Oslo Freedom Forum 2010 3-2010:Offentlig anbud, sosial dumping. RenoNorden-saken og kommunal konkurranseutsetting 2-2010:«Heroes of Human Rights» – Kupptilhengere ved Oslo Freedom Forum 2010 1-2010: Offentleg-privat sugerør – Lærdomar frå dei kostbare erfaringane med OPS 2-2009: Redusert sykefravær. Hva kjennetegner virksomhetene som lykkes? 1-2009: Faktasjekk: Høyres og Frps påstander om privat helseforsikring sett i lys av erfaringene fra 26 OECD-land POLITISKE ANBEFALINGER 3-2010: Sosial dumping i offentlig regi? RenoNorden-saken og rødgrønne utfordringer 2-2010: Velferd eller skattestopp – Har Norge en rødgrønn regjering i blå tvangstrøye? 1-2010: Lovløse tilstander? – Forslag fra Henning Jahkelln vedrørende håndhevelse av Arbeidsmiljøloven Pamfletter utgitt i samarbeid med Forlaget Manifest kan du finne på forlagets nettside, manifest.no.
