FRA VONDT TIL VERRE GRÅDIGHETENS PRIS
advertisement
RAPPORT NR. 2/2012 RAPPORT NR. 2/2012 GRÅDIGHETENS PRIS FRA VONDT TIL VERRE Svekket fagbevegelse og redusert lønnsandel etter 1980 Om svekket fagbevegelse og redusert lønnsandel < < Rapporten er utarbeidet av Lars Gunnesdal og Magnus E. Marsdal. Kr. Augusts gt 11, Tullinløkka • post@manifestanalyse.no • www.manifestanalyse.no INNHOLDSFORTEGNELSE 1. INNLEDNING 4 2. FALLENDE LØNNSANDEL Ansatte henger etter Omfordeling oppover 5 6 7 3. GJELDSFINANSIERT VEKST Fra lånefest til finanskrise For lite lønn, for mye gjeld 9 10 11 4. ÅRSAKER TIL ØKENDE ULIKHET Den lange stagnasjonen Offensiv fra høyre Fagbevegelsens retrett 12 12 13 14 5. KONKLUSJONER Mer av det samme? Momenter til en felles forståelse 17 18 20 NOTER OG FORKLARINGER RAPPORTSERIE: KRISEFORSTÅELSE Denne rapporten inngår i serien Kriseforståelse, der Manifest senter for samfunnsanalyse formidler fakta om kapitalismens krise i et forståelig språk. Formålet er å bidra til en krisepolitisk enighet om hva som bør – og ikke bør – gjøres i norsk økonomisk politikk, for å unngå den dramatiske nedturen som nå rammer andre land. 21 4 rapport nr 2-2012 1. INNLEDNING I mange europeiske land opplever innbyggere flest drastiske kutt i sine lønninger og pensjoner. • Hellas har kuttet omtrent 20 prosent i både minstelønn, trygder, pensjoner og offentlig ansattes lønn.1 • Portugal krymper offentlig ansattes lønn med omtrent 20 prosent fra 2010 til 2012.2 • Irland holder på å kutte antall offentlige ansatte med 20 prosent, og lønna til alle offentlig ansatte med minst fem prosent.3 • Italia skjærer ned på pensjonistenes inntekter.4 • I Spania økes momsen og arbeidsløshetstrygden kappes for å spare penger som kan «hjelpe til å redde Spanias banker».5 Samtidig er ansattes rettigheter satt under angrep. En rapport fra den europeiske fagbevegelsens forskningsinstitutt, ETUI, advarer mot at arbeidslovgivningen i europeiske land nå «dekonstrueres».6 Innstrammingen av vanlige innbyggeres inntekter og rettigheter framstilles som krisetiltak. Denne politikken synes å høre sammen med en forestilling om at vanlige ansatte over lang tid har vært for kravstore, at befolkningen har «levd over evne» og at dette har bidratt til den mest alvorlige krisa i vestlige økonomier på mange tiår. I et slikt perspektiv blir lønnskutt, lønnsfrys og pensjonskutt, med toppledere som et gjennomgående unntak7, sett på som nødvendig krisemedisin. Fagbevegelsens forsvar for ansattes lønn og rettigheter blir en del av sykdommen som må kureres. Dette er også oppfatningen til det ledende konservative magasinet The Economist, som i februar 2011 foreskrev de rike landenes politikere følgende som viktigste krisetiltak: «Krig mot offentlig sektors fagforeninger».8 Denne rapporten undersøker faktagrunnlaget for slike forestillinger og kuttpolitikken de støtter opp om. Har fagforeningene blitt for sterke og grådige? Har arbeiderne i Vesten gjennom sterke fagforeninger sikret seg en lønnsvekst «over evne»? grådighetens pris 5 2. FALLENDE LØNNSANDEL Det som skjedde gjennom tiårene som ledet fram til kriseutbruddet i 2007, var ikke at arbeidere og andre ansatte sikret seg stadig større del av den økonomiske kaka. Tvert imot: Helt siden 1970-tallet har lønnsandelen (lønningenes andel av hele økonomien (BNP)) vært fallende i rike land. Dette fallet står i kontrast til utviklingen gjennom tiårene etter andre verdenskrig, der lønnsandelen var økende eller stabil.9 Følgende figur viser lønnsandelens utvikling tiår for tiår i EU-området og utvalgte land10: FIGUR 1: LØNNSANDEL I UTVALGTE LAND 1960-2010 Lønnsandel. % av BNP 75 72 69 66 63 60 1960-1970 1971-1980 Tyskland 1981-1990 Italia 1991-2000 EU-15 2001-2010 USA KILDE: European Commision (2012).11 Den underliggende trenden i retning lavere lønnsandel, som ser bort fra midlertidige konjunktursvingninger, betyr at det har foregått en økonomisk omfordeling, fra lønnsarbeiderne til økt profitt for kapitaleierne.12 Denne tendensen bekreftes også av en ny OECD-rapport.13 For Norges del anslår rapporten at lønn som andel av BNP har sunket fra 72 prosent i 1977 til 53 prosent i 2010. Ser man bort fra den store norske oljesektoren, representerer fallet en mer moderat, men like fullt signifikant reduksjon fra 75 prosent i 1977 til 67 prosent i 2010.14 Denne omfordelingen oppover i samfunnshierarkiet henger blant annet sammen med et skifte i politiske styrkeforhold i perioden rundt 1980. Fagbevegelsen er blitt presset på defensiven av framgangsrike høyrekrefter, som den gang hadde Margaret Thatcher og Ronald Reagan som ledestjerner. Det er denne offensiven fra høyresiden som preger tiårene fram mot kriseutbruddet i verdensøkonomien, ikke stadig mektigere og grådigere fagforeninger.15 6 rapport nr 2-2012 ANSATTE HENGER ETTER I perioden etter 1980 har ansattes inntekter i mange land blitt hengende etter veksten i økonomien generelt og kapitaleiernes inntekter spesielt. Her skal vi se nærmere på hvordan de 30 årene etter 1980 skiller seg fra den mer sosialistiske og sosialdemokratiske fasen i de tre tiårene etter 1945. Krisa som ble utløst i 2007 er den mest omfattende i den kapitalistiske verdensøkonomien siden krakket i 1929 og depresjonen på 1930-tallet. I tiårene etter 1945, ofte kalt en «gullalder» for vestlig industrikapitalisme og for sosialdemokratiet, var det derimot nesten ingen store og ødeleggende bank- eller finanskriser.16 I denne mer stabile perioden var det høy økonomisk vekst, samtidig som inntektene til folk flest holdt tritt med produktivitetsveksten i samfunnet. Rundt 1980 tok denne balanserte utviklingen slutt. I vestlige land gikk en mindre andel av veksten nå til lønnsarbeiderne. Deres inntektsvekst fulgte ikke lenger produktivitetsveksten (veksten i verdiskaping) i samfunnet.17 Følgende figur viser forholdet mellom inntektsveksten til en vanlig amerikansk arbeider og produktivitetsveksten i USA. Vi ser hvordan lønnsveksten holdt tritt med samfunnsutviklingen fram til ca. 1980, for deretter å tape terreng. Mellom 1979 og 2007 økte produktiviteten, i figuren målt som verdiskapingen per utførte timeverk i privat sektor, med 72 prosent. Den gjennomsnittlige timelønna (inkl. verdien av ytelser som helseforsikring) økte derimot bare med 3 prosent for en vanlig lønnsarbeider18: FIGUR 2: FRIKOPLING AV LØNN OG PRODUKTIVITET. USA, 1947-2007 200 +72% 175 1979=100 150 125 +3% 100 75 50 25 Gj.snittlig lønn + ytelser 2007 2004 2001 1998 1995 1992 1989 1986 1983 1980 1977 1974 1971 1968 1965 1962 1959 1956 1953 1950 1947 0 Produktivitet FORKLARING: Figuren viser utviklingen til gjennomsnittlig lønn + ytelser relativt til produktivitetsveksten for gruppen «production and non-supervisory workers», som utgjør drøyt to tredjedeler av amerikanske sysselsatte. Prosenttallene i figuren refererer til vekst etter 1979. Kilde: Economic Policy Institute.19 grådighetens pris 7 Et enkelt regnestykke viser at dersom trenden fram til slutten av 1970tallet hadde fortsatt, ville den amerikanske medianfamiliens (midt i inntektsfordelingen) årlige inntekt i dag vært om lag 200.000 kroner høyere, eller halvannen gang større enn hva den faktisk er.20 Den svake lønnsutviklingen har vært særlig markert i USA, men den gjør seg også gjeldende i de fleste vestlige land. I perioden 1991–2007 ble reallønnsveksten hengende etter produktivitetsveksten i for eksempel Irland, Storbritannia, Hellas, Tyskland, Frankrike og Spania.21 I tiåret som ledet fram mot kriseutbruddet, ble ubalansen ganske ekstrem. I flere land mottok lønnsarbeiderne kun en brøkdel av inntektsveksten de ville fått hvis lønningene hadde holdt tritt med produktiviteten i samfunnet.22 OMFORDELING OPPOVER Dette betyr at store deler av den økonomiske veksten som tidligere tilfalt brede lag av befolkningen har blitt omfordelt oppover i systemet. Resultatet er økende ulikhet og økonomisk maktkonsentrasjon, særlig hos de aller rikeste. Følgende figur viser utviklingen til den rikeste prosentens inntektsandel. Vi ser at «The 1 Percent Community» økte sin andel, til dels betraktelig, i en rekke land mellom 1990 og 2007.23 FIGUR 3: TOPP 1% INNTEKTSANDEL FØR SKATT 1990-2007 Inntektsandel før skatt 20 16 12 8 4 0 USA UK POR ITA 1990 FRA SPA FIN DAN NOR SVE NED Endring 1990-2007 FORKLARING: Figuren viser utviklingen til inntektsandelen til den rikeste prosenten av befolkningen, «The 1 Percent Community», i perioden 1990-2007. Kilde: OECD.24 En utvikling der lønnsutviklingen til arbeiderne stagnerer er i første omgang lukrativ for kapitalistene, som sparer utgifter, men i neste omgang blir den et problem for kapitalismen. Det som i går var sparte 8 rapport nr 2-2012 lønnskostnader er i morgen sviktende etterspørsel – folk flest har ikke kjøpekraft nok til at forretningshjulene kan gå fort nok rundt. Dette er en potensiell krise. Som vi skal se i det følgende, ble problemet i første omgang skjøvet inn i framtiden, uten at det ble mindre av den grunn. grådighetens pris 9 3. GJELDSFINANSIERT VEKST I mange land har husholdningene kompensert den sviktende lønnsutviklingen med økte lån. Dette har bidratt til «å holde hjulene i gang»25, men samtidig har økt gjeldsbelastning økt faren for sammenbrudd og krise. Vi skal se nærmere på USA som eksempel på denne utviklingen. Bruddet i kjøpekraftsutviklingen til gjennomsnittlige husholdninger på 1970- og 1980-tallet var samtidig et brudd med forventninger om velstandsvekst som etablerte seg gjennom tiårene etter 1945. I vestlige, kapitalistiske samfunn, ble gradvis velstandsøkning for arbeidsfolk etter hvert oppfattet som en selvfølge.26 Bruddet i kjøpekraftsveksten var derfor et potensielt stort problem, ikke bare for den enkelte husstand, men også for den politiske stabiliteten. Løsningen ble i mange tilfeller økende gjeld: Husholdningene kompenserte sviktende lønnsutvikling med økende låneopptak, noe som kamuflerte stagnasjonen i levestandard – for en tid. Disse lånte pengene holdt samtidig mange av forretningslivets hjul i gang, mens lånerentene skapte overskudd hos bankene – inntil videre. Særlig blant folk flest i USA («The 99 Percent») har stadig mer blitt finansiert med økende gjeld, som vi ser av følgende figur: FIGUR 4: GJENNOMSNITTLIG HUSHOLDNINGSGJELD, ETTER INNTEKTSGRUPPE. USA 1983-2007 300 1983=100 250 200 150 100 50 1983 1989 1992 99 % 1995 1998 2001 2004 2007 Topp 1% FORKLARING: Figuren viser veksten i gjennomsnittlig gjeld for amerikanske husholdninger i ulike inntektsgrupper. Den gule linjen viser gjennomsnittet for de 99 prosent nederste i inntektsstatistikken som følger etter USAs rikeste 1 prosent. Kilde: Economic Policy Institute.27 I USA har anstrengelsene for å presse lønnsandelen ned og avkastningen opp vært så vellykkede at reallønna per time for den nedre halvparten av mannlige arbeidere har stått stille eller sunket de siste 40 årene – 10 r a p p o r t n r 2 - 2 0 1 2 siden 1973.28 Det samme har ikke skjedd med forbruk og boligkjøp, og figuren over viser hvordan mye av dette er «betalt» med gjeld.29 Gjeldsnivået for folk flest i USA (de nederste 60 prosent på inntektsstatistikken) var nesten tre ganger høyere i 2007 enn i 1983. Den nederste halvdelen av befolkningen gikk fra å ha gjeld tilsvarende 61 prosent av disponibel inntekt i 1989 til 137 prosent i 2007.30 FRA LÅNEFEST TIL FINANSKRISE Det stadig økende gjeldsopptaket har gjort det mulig for husholdningene å beholde sitt hjem, betale for utdanning, bil og så videre, til tross for stagnerende lønnsutvikling. For mange har et liv på krita vært eneste måte å klare seg på. Disse lånene har samtidig sikret inntekter til selskapene som selger varer til amerikanske husholdninger og bankene som mottar rentene fra befolkningens stadig større lån.31 Problemet med å holde forretningshjulene i gang på denne måten, er at misforholdet mellom gjelden og lønnsinntektene den skal betales med blir større og større. Det som da kunne reddet banken, er at lønnsutviklingen snur og omfordelingen oppover i systemet tar slutt, slik at vanlige husholdninger etter hvert får økonomi til å betale sin gjeld. Dette skjedde ikke i USA. Høyere lån og renter enn inntekten kan bære ender før eller siden i mislighold, og banken taper kapital.32 De amerikanske bankene satt etter hvert med enorme potensielle tap. I stedet for å redusere denne økonomiske risikoen, gjorde de det motsatte. De mangedoblet den og forsøkte å føre den over på andre. Bankene førte risikoen over på andre ved å definerte sine uforsvarlige utlån som «verdipapirer» som andre kunne investere i (for eksempel norske «Terra-kommuner»33). Bankene mangedoblet risikoen ved å bruke disse papirenes antatte verdi som kapitaldekning for å låne enorme summer (opptil 30 ganger verdien av «kapitalen», som kunne bestå av råtne boliglån) de deretter brukte til global spekulasjon.34 De potensielle tapene som gjennom denne lånefesten ble bygd opp i bankene var så omfattende at USAs største banker i realiteten var konkurs. Konkurs var også landets største forsikringsselskap, AIG, som hadde forsikret mange av de uholdbare risikoene til bankene. Det var erkjennelsen av denne gjeldskrisen som utløste en finanskrise i 2007. Da var verdens finanser plutselig som fastfrosset. Ingen fikk lån. Finansfrysens årsak er forståelig: Når en bank risikerer å gå konkurs når som helst, tør ingen andre banker å låne den penger. I 2007 var flere av verdens største banker på randen av konkurs, så ingen våget å låne ut. Når tilgangen på kreditt fryser fast, rammer det alle forretninger, fab- g r å d i g h e t e n s p r i s 11 rikker, banker og andre som hele tiden bruker kreditt i sitt daglige virke. Uten tilgang til kreditt stoppet store deler av økonomien helt opp. Dermed så statene seg nødt til å gripe inn umiddelbart da det kapitalistiske finanssystemet gikk helt i stå under finanskrisa som utviklet seg gjennom 2008. Det er forpliktelsene flere stater påtok seg under disse redningsaksjonene som nå tynger dem i form av en uhåndterlig statsgjeld, slik at gjeldskrisen som ble til finanskrise nå er en velferdskrise med økende sosial nød i flere europeiske land. FOR LITE LØNN, FOR MYE GJELD Gjeldsutviklingen i USA er særlig sentral, fordi det var der finanskrisa først ble utløst. Men husholdningenes gjeldsbelastning (som andel av disponibel inntekt) har økt i mange vestlige land (med Tyskland som et viktig unntak når det gjelder det siste tiåret35). Følgende figur viser husholdningenes gjeldsvekst fra 1980 til 2010 i noen utvalgte land: FIGUR 5: HUSHOLDNINGENES GJELD SOM ANDEL AV BNP. 1980, 2000 OG 2010 Prosent av BNP 120 100 80 60 40 20 0 1980 2000 2010 KILDE: Cecchetti m.fl. (2011).36 Gjeldsutviklingen viser at det kan være mange som de siste tiårene har «levd over evne». Men ikke i den forstand at ansatte ved hjelp av uansvarlige fagforeninger har tatt ut mer lønnsvekst enn det var økonomisk grunnlag for, snarere tvert imot: Det er i mange tilfeller den sviktende inntektsutviklingen for folk flest (i en periode der de rikeste øker sin andel kraftig) som ligger til grunn for et låneopptak som i lengden ikke er bærekraftig – og dette øker faren for økonomisk krise. 12 r a p p o r t n r 2 - 2 0 1 2 4. ÅRSAKER TIL ØKENDE ULIKHET Hvorfor sviktet kjøpekraftutviklingen i mange land rundt 1980, slik at økt gjeld ble den midlertidige løsningen? Det vil alltid finnes mange årsaker til en så tung trend over lang tid. Blant disse kan være økt konkurranse fra fattige lavkostland og nye spilleregler for internasjonal handel. Her skal vi begrense oss til å peke på to faktorer som kan være av særlig interesse for den politiske diskusjonen i Norge: Stagnerende vekst i kapitalistiske økonomier og fallende organisasjonsgrad i arbeidslivet. DEN LANGE STAGNASJONEN Det er en seiglivet myte at avregulering av økonomien har gitt økt økonomisk vekst. Historien til vestlig kapitalisme etter 1945 viser det motsatte. Den økonomiske utviklingen i tiårene etter andre verdenskrig kjennetegnes av vedvarende høy økonomisk vekst. Den solide veksten gjennom 1950- og 1960-tallet ga gode vilkår for et vellykket «klassekompromiss» i Vesten: Når kaka vokste såpass mye år for år, var det rom for både solid profitt til kapitaleierne, økt kjøpekraft for arbeiderne og en solid skatteinnsats for styrkede velferdsordninger. Denne såkalte gullalderen tok slutt omtrent da veksten begynte å stagnere, på 1970-tallet. Kaka vokste mye saktere år for år. Mens BNP per innbygger globalt årlig vokste med 2,9 prosent i gjennomsnitt i perioden 1950–1973, ifølge OECDs beregninger, var årsveksten for 1973– 1998 nede i 1,3, et fall på 55 prosent.37 Sett over hele denne 25-års perioden ville BNP per innbygger vært 50 prosent høyere, dersom veksten hadde holdt seg på samme nivå som på 50- og 60-tallet. I en stagnerende økonomi, kunne ikke systemet «levere» både profitt, økt kjøpekraft og felles velferd på samme måte som før. Kapitalistisk stagnasjon har preget hele perioden fra 1980 fram til kriseutbruddet. Følgende figur viser hvordan de tre siste tiårene har artet seg som «Den lange stagnasjonen» i de rike landene (OECD): g r å d i g h e t e n s p r i s 13 FIGUR 6: BNP-VEKST PER CAPITA. OECD 1981-2010 3,0 % 2,7 % Gj.snittlig årlig vekst 2,5 % 2,0 % 1,8 % 1,5 % 1,0 % 0,8 % 0,5 % 0,0 % 1981-1990 1991-2000 2001-2010 KILDE: Verdensbanken.38 Denne langvarige stagnasjonen er et underliggende problem som får for lite oppmerksomhet i mange analyser av dagens økonomiske krise. Den ligger til grunn for flere av årsakene som ofte trekkes fram: • Økende gjeld har motvirket stagnasjonen på kort sikt, men økt risikoen for mislighold, konkurser og krise på lang sikt. • Økende spekulasjon i finanskonstruksjoner har motvirket mangelen på lønnsomme investeringsmuligheter i realøkonomien på kort sikt, men har økt risikoen for krakk og krise på lang sikt. • Økende utbytting av ansatte har motvirket stagnasjonen for kapitaleierne på kort sikt – de har holdt profitten oppe ved å trykke lønnsandelen ned – men dette bare forverrer problemene med stagnasjon, sviktende kjøpekraft og økende gjeld på lang sikt. Her skal vi se nærmere på det sistnevnte punktet: Sammenhengen mellom Den lange stagnasjonen og økende ulikhet. OFFENSIV FRA HØYRE Den økonomiske stagnasjonen ble et problem for kapitaleiere som satt med milliardsummer de trengte å få solid avkastning på. En investor som i den nye situasjonen ikke klarte å holde avkastningen oppe, ville bli akterutseilt og tape i konkurransen med andre investorer. Men i den stagnerende økonomien, måtte solide kapitalinntekter i økende grad vinnes på bekostning av andre interesser. Da Den lange stagnasjonen satte inn, måtte enten kapitaleierne eller arbeiderne eller velferdsordsordningene gi avkall på den typen vekst de 14 r a p p o r t n r 2 - 2 0 1 2 hadde opplevd de foregående tiårene. Hvilke interesser som ville tape, måtte avgjøres gjennom politisk kamp. Responsen fra Vestens ledende kapitaleiere og den politiske høyresiden ble å gå på offensiven mot faglige rettigheter, mot godt betalte industriarbeidsplasser og velferdsstatlige utgifter. Denne politiske revansjen fikk vind i seilene rundt 1980 med starten på den store høyrebølgen anført av Ronald Reagan og Margaret Thatcher.39 De brukte staten aktivt til å knekke sterke fagforbund, som flygelederne i USA og gruvearbeiderne i Storbritannia. De gikk i spissen for økt konkurranse mellom arbeidere i alle land (frihandel) og internt i hvert land (privatisering og konkurranseutsetting). Denne responsen på Den lange stagnasjonens trussel mot investorenes fortjeneste ble vellykket. Som vi så av Figur 1, har lønnsandelen i rike land blitt presset ned. En økende andel har gått til kapitaleierne. Men hva skjedde med veksten? Høyresiden lovet at denne kapitalvennlige politikken skulle bidra til økt økonomisk vekst og velstand. Den sentrale påstanden i «trickle down»teori, som mange på høyresiden bekjenner seg til, er at økende inntekter til investorene vil gi økte investeringer og en styrket vekstevne som kommer hele samfunnet til gode. Men dette har ikke skjedd.40 Som vi så av Figur 6, var veksten i forrige tiår under en tredel av veksten på 1980-tallet. Den kapitalvennlige politikken har lyktes med å øke ulikhetene, mens den økonomiske stagnasjonen har gått fra vondt til verre. FAGBEVEGELSENS RETRETT Den andre årsaken vi vil peke på – svekkede fagforeninger – henger sammen med den første. Stikk i strid med forestillingen om grådige fagforeninger som misbruker sin makt og svekker økonomiens bærekraft, har den virkelige utviklingen vært stadig synkende andel fagorganiserte i de aller fleste land. Utviklingen har vært dramatisk. I Storbritannia falt andelen fagorganiserte fra nesten 50 prosent rundt 1980 til 26 prosent i 2010. Innen OECD-området er nå mindre enn hver femte ansatt medlem av fagbevegelsen.41 g r å d i g h e t e n s p r i s 15 FIGUR 7: ENDRET ANDEL FAGORGANISERTE 1980-2010 Finland 1 Norge -4 Sverige -10 Danmark (2009) -11 Frankrike (2008) -11 USA Tyskland -16 -23 -25 -10 UK -20 -15 -10 -5 0 5 Endring andel fagorganiserte i prosentpoeng KILDE: OECD42 I noen vestlige land er det nå nesten bare i offentlig sektor at fagbevegelsen holder stand. Mens andelen organiserte i privat sektor i USA er nede på 7 prosent, er 36 prosent av de offentlig ansatte fagorganisert.43 Mellom 1973 og 2011 har organisasjonsgraden blitt halvert.44 Den reduserte innflytelsen til fagorganiserte har hatt særlig store konsekvenser, siden mange velferdsgoder i USA, slik som helseforsikring, må forhandles fram med den enkelte arbeidsgiver.45 Følgende figur viser sammenfallet mellom organisasjonsgraden i USA og inntektsandelen til de rikeste 10 prosent i landet: Prosent FIGUR 8: FAGORGANISERTE VS INNTEKTSKONSENTRASJON. USA 1929-2006 50 45 40 35 30 25 20 15 10 5 0 1929 1936 1943 1950 1957 1964 1971 1978 1985 1992 1999 2006 Andel fagorganiserte privat sektor Inntektsandel topp 10% FORKLARING: Jo svakere fagbevegelsen står i privat sektor, jo større andel av verdiskapingen tilfaller samfunnets rikeste. Figuren viser et sammenfall i tid, ikke et årsaksforhold, men det er grunn til å tro at de to forholdene som illustreres ikke er helt uten sammenheng. Kilde: The World Top Incomes Database og Hirsch (2007).46 16 r a p p o r t n r 2 - 2 0 1 2 Fagorganisering og økonomisk utjevning synes å henge sammen.47 En ILO-rapport fra 2008 dokumenterer et nært sammenfall mellom den relative forhandlingsstyrken til arbeidere på den ene siden og redusert ulikhet og robustheten til ulike lands velferdsordninger på den andre.48 Fagorganisering er vanlige ansattes viktigste maktmiddel for å sikre seg en mer rimelig andel av verdiskapingen og dermed en bremse på økonomisk ulikhet. Fagorganisering fungerer dermed som en motvekt mot det som synes å være den spontane utviklingen i en kapitalistisk økonomi: Sterk inntektskonsentrasjon på toppen. g r å d i g h e t e n s p r i s 17 5. KONKLUSJONER Hvis teorier om arbeidernes grådighet og fagorganisering som hinder for sunn økonomi hadde vært riktige, burde den store nedturen for fagbevegelsen de siste tiårene ført til krisefri kapitalisme og økt økonomisk vekst. Det stikk motsatte har skjedd. Den lange stagnasjonen har blitt dypere og dypere, parallelt med at fagbevegelsen har tapt terreng. Den store finanskrisa i 2007 brøt ut etter tiår med fallende lønnsandel og synkende organisasjonsgrad. For høyresiden er likevel ikke konklusjonen at ulikheten har blitt for stor, eller at kapitaleierne har for mye makt, men at den resterende fagbevegelsen i offentlig sektor er problemet. Som nevnt, reagerte det konservative magasinet The Economist på finanskrisa som begynte i den private banksektoren med å be politikerne erklære «Krig mot offentlig sektors fagforeninger». Denne krigen føres nå på bred front av den politiske eliten i mange europeiske land, ofte hardt presset av private banker som krever dramatiske kutt før de vil innrømme statene nødvendige lån. I desember 2011 sa for eksempel sjefen for den europeiske sentralbanken, Mario Draghi, at han ikke ville gripe inn i markedet for statsobligasjoner (med sikte på å oppnå redusert lånerente for land som Italia og Spania) før politikerne tok «radikale steg for å håndheve budsjettdisiplinen».49 Først etter at de fleste EU-landene hadde gått med på den såkalte Finanspakten, som økonomen Joseph Stiglitz har omtalt som en «selvmordspakt»50, satte sentralbanken i verk omfattende tiltak (riktignok på banksektorens premisser) for å prøve presse ned lånerentene til de kriserammede landene i Sør-Europa.51 Nedskjæringene som nå rammer millioner av ansattes lønn og pensjon vil påvirke diskusjonen i Norge også. Thorbjørn Jagland påpekte i Aftenposten 19.7.2012: I Latvia har offentlig ansatte gått med på 30 og 40 prosent kutt i lønn, mens Romania godtar 15 prosent kutt. Her hjemme streiker vi for tillegg på 4 prosent. Det er klart kontrasten blir veldig stor. […] Kostnadene i Europa tvinges ned på grunn av økonomisk krise og arbeidsledighet, mens vi fortsetter å øke lønnskostnadene våre. Det skaper en enorm skjevhet, og Norge risikerer å tape konkurranseevne.52 Blir det slutt på de gode tidene i norsk økonomi, kan det komme krav om lønnskutt også her. Ønsket om redusert makt for fagbevegelsen uttrykkes fra høyresiden jevnlig allerede. Spørsmålet er om dette vil være god krisemedisin. 18 r a p p o r t n r 2 - 2 0 1 2 MER AV DET SAMME? Faktaene som er samlet i denne rapporten tyder på at å kutte i ansattes lønninger og svekke fagbevegelsens posisjon over hodet ikke vil fungere som krisemedisin. For det første er det nettopp en utvikling med fallende lønnsandel og svekket fagbevegelse som har preget perioden fram mot det store kriseutbruddet. Høyresidens krisemedisin blir dermed ikke å legge om kursen, men et krav om «mer av det samme». For det andre, bør vi i Norge merke oss hvordan det har gått med landene som har satset på store lønnskutt («intern devaluering») som krisemedisin. De opplever dramatiske fall i sysselsetting og levestandard, de går fra vondt til verre. Ett eksempel er de baltiske landene, som mange på høyresiden har pekt på som et eksempel til etterfølgelse.53 Alle tre landene har under krisa opplevd ekstreme fall i BNP. For eksempel falt BNP gjennom 2009 med 14,3% i Estland, 17,7% i Latvia og 14,8% i Litauen. Alle tre landene har møtt krisetidene med en reduksjon i reallønningene omtrent 15 prosent.54 Her kan vi se hvordan arbeidsløsheten utviklet seg i perioden 2007 til 2010. ESTLAND: LATVIA: LITAUEN ARBEIDSLØSHET 2007 ARBEIDSLØSHET 2010 4,1 % 5,3 % 4,5 % 19,8 % 20,5 % 18,3 % Disse tallene forteller om samfunn i dyp krise. I tillegg rømmer befolkningen ut av landet. Mer enn hver femte innbygger har forlatt Latvia siden 2000.55 Bare i perioden 2009–2011 forlot rundt 120.000 mennesker, av en befolkning å rundt to millioner.56 Mer enn 12 prosent av latvierne jobber nå i utlandet.57 Det er vanskelig å se dette som et godt forbilde for økonomisk politikk.58 Et annet eksempel er de såkalte PIIGS-landene (Portugal, Irland, Italia, Hellas, Spania), som alle satser på høyresidens krisemedisin. Kuttpolitikken har ikke hjulpet dem ut av krisa, som har blitt bare verre og verre. Følgende figur viser hva som skjedde med ungdomsarbeidsløsheten fra 2008 til 2012. g r å d i g h e t e n s p r i s 19 FIGUR 9: ARBEIDSLØSE 15-24 ÅR. 2008 OG 2012 60 % 54 % 53 % 50 % 36 % 35 % 40 % 31 % 30 % 20 % 21 % 22 % 25 % 16 % 12 % 10 % 0% 2008 Irland Portugal 2012 Italia Hellas Spania KILDE: OECD og Eurostat.59 Lite tyder på at fallende lønnsandel og svekkede fagforeninger i tiårene fram mot 2007 bidro til å forhindre verdensøkonomisk krise. Lite tyder på at angrep på inntekter og ansattes opparbeide rettigheter har fått kriserammede økonomier på fote i perioden etter 2007. For det tredje kan inntektskutt og svekkede fagforeninger være ikke bare dårlig medisin, men faktisk en del av sykdommen som må kureres. Stadig flere økonomer og politiske aktører peker nå på den økende ulikheten i perioden etter 1980 som en viktig kriseårsak. Nå skriver også økonomer med bakgrunn fra en høyreorientert institusjon som Det internasjonale pengefondet (IMF) at vi må bekjempe denne ulikheten for å hindre de økonomiske krisene: Det er foreslått årsaker til det økonomiske sammenbruddet og den middelmådige opphentingen, men en som nesten aldri blir nevnt er inntektsulikheten. Dette er en feil. Den økende inntektsulikheten i USA og politikken den har gitt opphav til har gjort formidabel skade på økonomien vår. Og fordi vi fortsatt overser dette underliggende problemet, forsvinner ikke farene for at politikken vår vil føre til en ny katastrofe, uansett hva vi gjør for å reformere finansbransjen.60 Hvis analysene som peker i denne retningen er riktige, er det ikke arbeidernes grådige fagforeninger som har drevet økonomiene inn i en kritisk tilstand, men tvert imot kapitaleiernes vellykkede innsats for omfordeling fra ansatte til eiere, fra folk flest til de rike. Det kan med andre ord være kapitalistenes opptur som har ført fram til kapitalismens nedtur. Da er det arbeiderne som betaler prisen for bedriftseiernes grådighet, og ikke omvendt. 20 r a p p o r t n r 2 - 2 0 1 2 MOMENTER TIL EN FELLES FORSTÅELSE Manifest senter for samfunnsanalyse mener det trengs en felles krisepolitisk forståelse i norsk politikk, som grunnlag for enighet om hva som bør – og ikke bør – gjøres på noen grunnleggende områder. Vi mener poengene i denne rapporten peker i retning følgende konklusjoner: • Norge må ikke møte krisetendenser i økonomien med lønnskutt eller andre tiltak for å redusere andelen av norsk verdiskaping som tilfaller folk flest (selv om fagbevegelsen i konkurranseutsatt industri selvfølgelig kommer til å ta hensyn til den internasjonale konkurransesituasjonen i sin lønnspolitikk). • Norge skal ikke bidra til å fremme slike tiltak overfor andre land, heller ikke indirekte ved å la Pengefondet stille slike krav på vegne av Norge som kreditor. • Fagorganisering er en positiv faktor for økonomien. Fagorganisering bør oppmuntres i møtet med den økonomiske krisa. g r å d i g h e t e n s p r i s 21 NOTER OG FORKLARINGER 1 Polychroniou, C. J. (2012), Neo-Hooverian Policies Threaten to Turn Europe into an Economic Wasteland, Levy Economics Institute Policy Note 2012/1, March 2012: http://www.levyinstitute.org/pubs/pn_12_01.pdf. 2 Andini, C. and Cabral, R. (2012), Further Austerity and Wage Cuts Will Worsen the Euro Crisis, IZA Policy Paper No. 37: http://ftp.iza.org/pp37.pdf 3 «More cuts as Irish Republic’s budget is unveiled», BBC, 5.desember 2011: http://www.bbc.co.uk/news/world-europe-16035066. «EU austerity drive country by country», BBC, 21.mai 2012: http://www.bbc.co.uk/news/10162176 4 Andrew Marshall, «Italy in Crisis: Monti and the dictatorship of austerity», roarmag.org, 15.juli 2012: http://roarmag.org/2012/07/italy-in-crisis-monti-and-the-dictatorship-of-austerity/ 5 «Eurozone crisis: Spain announces budget cuts amid protests», BBC, 11.juli 2012: http://www.bbc.co.uk/news/world-europe-18792427 6 Isabelle Schömann og Stefan Clauwaert, The crisis and national labour law reforms: a mapping exercise, ETUI Working Paper 2012.04: http://www.etui.org/Publications2/Working-Papers/The-crisis-andnational-labour-law-reforms-a-mapping-exercise 7 Ingar Johnsrud og Bjørn Haugan, «Millionfest for norske toppledere», VG, 29.mai 2012: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10053691 8 «The public sector unions. The batlle ahead», The Economist, 6.januar 2011: http://www.economist.com/node/17851305 9 Standard økonomisk teori har lenge lagt til grunn at inntektsfordelingen mellom arbeid og kapital er tilnærmet stabil over tid. Denne tilsynelatende stabiliteten har fått tilnavnet «Bowleys lov», og har i lang tid blitt brukt som en sentral forutsetning for en rekke økonomiske modeller. Det kan være flere grunner til at denne virkelighetsbeskrivelsen har slått rot innen økonomifaget – den har jo i enkelte tidsperioder vært noenlunde sann - men det er ingen tvil om at den også kan ha hatt en ideologisk funksjon. Som den svenske økonomen Erik Bengtsson skriver: «Bowleys lov passer selvfølgelig som hånd i hanske for et økonomifag som vil fornekte eksistensen av samfunnsklasser og konflikt mellom disse, og at den fortsatt undervises til grunnfagselever er ikke overraskende ut ifra et ideologikritisk perspektiv.» Se Erik Bengtsson, «Det våras för klasskampen», Tiden 2-3/2012. 10 For en drøfting av årsaker til fallende lønnsandel og effektene dette har hatt for verdensøkonomien, se for eksempel Stockhammer, E. (2010), Neoliberalism, Income Distribution and the Causes of the Crisis, RMF Discussion Paper no 19: http://www.researchonmoneyandfinance.org/media/papers/RMF-19-Stockhammer.pdf 11 European Commision: Statistical Annex of European Economy, Spring 2012, table 32: http://ec.europa.eu/economy_finance/publications/european_economy/2012/pdf/2012-05-11stat-annex_en.pdf 12 «Business profit share and investment rate higher in the EU than in the USA», Statistics in focus 28/2009, Eurostat: http://epp.eurostat.ec.europa.eu/cache/ITY_OFFPUB/KS-SF-09-028/EN/KSSF-09-028-EN.PDF 13 Bassanini, A. og Manfredi, T. (2012), Capital’s Grabbing Hand? A Cross-Country/Cross-Industry Analysis of the Decline of the Labour Share, OECD Social, Employment and Migration Working Papers No. 133: http://www.oecd-ilibrary.org/social-issues-migration-health/capital-s-grabbing-hand-across-country-cross-industry-analysis-of-the-decline-of-the-labour-share_5k95zqsf4bxt-en 14 15 Johan Brox, «Kapitalen festar grepet», Klassekampen 13.juli 2012. Økonomen Paul Krugman skriver: «It’s pretty clear that the rising inequality over the past 30 years has been associated with a rightward shift of the political center of gravity, mainly because of the Republican Party shifting to the right. You might say that’s the causation running from income distribution to politics. But if you actually then just start to look at it through history, the timing 22 r a p p o r t n r 2 - 2 0 1 2 actually seems to be reversed. The rise of an aggressive or right-wing movement and the rise of a really major assault on the New Deal great society legacy both come before the big shift in income distribution takes place.» http://www.epi.org/publication/webfeatures_viewpoints_politics_policy_inequality/ 16 Se Reinhart, C. og Rogoff, K. (2008), Banking Crisis: An Equal Opportunity Menace, NBER Working Paper No. 14587: http://www.nber.org/papers/w14587 17 Se Lawrence Mishel og Heidi Shierholz, The sad but true story of wages in America, EPI Issue Brief #297, 14.mars 2011: http://epi.3cdn.net/3b7a1c34747d141327_4dm6bx8ni.pdf Se også Hedrick Smith, «When Capitalists Cared», New York Times, 2.september 2012: http://www.nytimes.com/2012/09/03/opinion/henry-ford-when-capitalists-cared.html 18 Noe bedre ser det ut dersom man ser på medianen (median = den midterste i inntektsstatistikken) for amerikanske husholdninger i samme periode: FIGUR A: FRIKOPLING AV LØNN OG PRODUKTIVITET. USA, 1947-2007 200 +72% 1979=100 175 150 +18% 125 100 75 50 25 0 1947 1952 1957 1962 1967 1972 1977 1982 1987 1992 1997 2002 2007 Produktivitet Husholdningsinntekt (median) FORKLARING: Diagrammet viser utviklingen for medianinntekten blant husholdninger. Hvis man ser på gjennomsnitt i stedet for median, vil reallønnsveksten bli noe høyere, fordi ekstrem lønnsvekst blant de mest høytlønte drar opp gjennomsnittet. Hvis man ser på menn i stedet for husholdninger, vil lønnsveksten være lavere, blant annet fordi solid betalte industrijobber er forsvunnet til fordel for dårlig betalte servicejobber. Kilde: Economic Policy Institute. Blant annet på grunn av økt kvinnelig arbeidsdeltakelse, har den samlede husholdningsinntekten økt med 18 prosent mellom 1979 og 2007. Dette er likevel bare en fjerdedel av hva den burde ha vært, dersom lønningene skulle holdt følge med produktivitetsveksten i den amerikanske økonomien. Tallmaterialet kan lastes ned her: http://stateofworkingamerica.org/charts/productivityand-real-median-family-income-growth-1947-2009/ 19 Inndeling av yrkesgrupper blant amerikanske sysselsatte fra Bureau of Labor Statistics (tabell B1 og B6): http://www.bls.gov/ces/cesbtabs.htm. Tallmaterialet bak figuren er tilgjengelig her: http://stateofworkingamerica.org/charts/hourlywage-and-compensation-growth-for-productionnon-supervisory-workers-and-productivity-19472009/ 20 Ezra Klein, «The ”Hood Robin” Economy», Democracy Issue #20, Spring 2011: http://www.democracyjournal.org/20/the-hood-robin-economy.php?page=all 21 Onaran, Ö. (2011), From wage suppression to sovereign debt crisis in Western Europe: who pays for the costs of the crisis?, International Journal of Public Policy, Vol. 7: http://inderscience.metapress.com/content/f41678w52v502071/fulltext.pdf 22 I kakediagrammene under viser vi hvor stor del av den økonomiske kaka som kom medianlønnsarbeideren til gode i et utvalg land. Dersom lønna hadde holdt tritt med den økonomiske utvik- g r å d i g h e t e n s p r i s 23 lingen i samfunnet, ville det hvite stykket (som representerer lønnsarbeiderens andel) i disse diagrammene vært 100 prosent: FIGUR B: MEDIANLØNNSVEKST OG VEKST I BNP PER INNBYGGER 2000–2007 KILDE: The Resolution Foundation Commission on Living Standards (2011), «Painful separation. An international study of the weakening relationship between economic growth and the pay of ordinary workers»: http://www.resolutionfoundation.org/publications/painful-separation/ Figurene viser at lønnsinntektene har blitt hengende etter utviklingen i alle disse landene – stikk i strid med en forestilling om at den økonomiske krisa kan skyldes at ansatte har karet til seg for stor del av samfunnskaka. Forfatterne av rapporten som tallene bak Figur B er hentet fra, peker på tre separate prosesser som alle har trukket i samme retning; den fallende andelen av samlet verdiskapning som går til arbeidere (lønnsandelen fra figur 1), den fallende andelen av «lønnspotten» som blir utbetalt som lønn (i motsetning til andre ytelser), og den økende inntektspolariseringen som har kanalisert økende deler av den økonomiske veksten til toppen av inntektsstigen. Særlig for land som Storbritannia og USA kan mye av den sviktende inntektsutviklingen for vanlige arbeidere forklares med økende skjevfordeling av lønnsinntektene, mens fallet i lønnsandelen er mer markert i andre europeiske land. Se João Paulo Pessoa og John Van Reenen, Decoupling of Wage Growth and Productivity Growth? Myth and Reality, Resolution Foundation: http://www.resolutionfoundation.org/media/media/downloads/Decoupling_of_wages_and_prod uctivity.pdf 23 Mer om utviklingen i Norge i rapporten «Det nye Norge. Økonomisk maktkonsentrasjon i peri- oden etter 1990», Manifest Analyse Rapport 1-2011: http://manifestanalyse.no/- /document/get/4208/RAPPORT1-2011.pdf 24 OECD (2011), Divided We Stand. Why Inequality Keeps Rising. Tallmaterialet er tilgjengelig her: http://www.oecd.org/dataoecd/40/12/49499779.pdf 25 Se for eksempel Stockhammer, E. (2011), Wage-led growth: An introduction, International Journal of Labour Research, Vol. 3, Issue 2: http://www.ilo.org/wcmsp5/groups/public/---ed_dialogue/--actrav/documents/publication/wcms_168753.pdf 24 r a p p o r t n r 2 - 2 0 1 2 26 van Treeck, T. (2012), Did inequality cause the U.S. financial crisis?, IMK Working Paper April 2012: http://www.boeckler.de/pdf/p_imk_wp_91_2012.pdf 27 http://stateofworkingamerica.org/charts/distribution-in-growth-of-debt-1989-2007/ 28 Den reelle timelønna for menn på den nedre halvparten av inntektsstigen var om lag 10 prosent lavere i 2011 enn den var i 1973. http://stateofworkingamerica.org/chart/swa-wages-table-4-5hourly-wages-men-wage/ 29 Med andre ord kan den økonomiske aktiviteten de siste tiårene karakteriseres som å ha vært kunstig høy relativt til den samlede disponible kjøpekraften til middelklassen. Økonomen Steve Keen viser hvordan samlet etterspørsel i økonomien = disponibel inntekt + endring i gjeld. Økende forgjelding kan dermed skape inntrykk av oppgangstid på tross av sviktende reallønnsvekst. Motsvarende, når store mengder privat gjeld i disse dager betales ned (låneveksten stopper opp) i mange land, fører det til at den økonomiske aktiviteten synker raskere enn reduksjonen i samlet disponibel inntekt alene skulle tilsi. Se Steve Keens artikkel «Economics in the Age of Deleveraging» her: http://www.debtdeflation.com/blogs/2012/01/28/economics-in-the-age-of-deleveraging/. For en gjennomgang av bærekraften til den voksende gjelda for norske husholdninger, se Christian Anton Smedshaug, «En norsk gjeldskrise?», Res Publica Rapport Nr.2 2011: http://wp.respublica.no/wp-content/uploads/2011/10/En-norsk-gjeldskrise.pdf 30 For den rikeste prosenten økte gjeld som andel av disponibel inntekt bare fra 25 til 37 prosent i samme periode. Se Stockhammer, E. (2011), Von der Verteilungs- zur Wirtschaftskrise. Die Rolle der zunehmenden Polarisierung als strukturelle Ursache der Finanz- und Wirtschaftskrise, Arbeiterkammer Wien: http://wien.arbeiterkammer.at/online/page.php?P=68&IP=62014&AD=0&REFP=6126 31 Økonom Michael Hudson påpeker: «… this new debt creation is the only way that the economy has avoided a sharp shrinking of consumption as real wages have remained stagnant since the late 1970s. The banks offer is one most people can’t refuse: 'Take out a mortgage or go without a home,' or 'Take out a student loan or go without an education and try to get a job at McDonald’s.'» http://www.counterpunch.org/2012/05/16/paul-krugmans-economic-blinders/ Robert Frank beskriver hvordan inntektsforskjeller kan virke gjeldsdrivende: «The rich have been spending more simply because they have so much extra money. Their spending shifts the frame of reference that shapes the demands of those just below them, who travel in overlapping social circles. So this second group, too, spends more, which shifts the frame of reference for the group just below it, and so on, all the way down the income ladder. These cascades have made it substantially more expensive for middle-class families to achieve basic financial goals.» Se Robert Frank, «Income Inequality: Too Big to Ignore», New York Times, 16.oktober 2010: http://www.nytimes.com/2010/10/17/business/17view.html. 32 Som økonomen Erik Reinert har formulert det: «Kapitalismens historie forteller oss at gjeld som ikke kan betales ikke vil bli betalt». Fra kronikken «Finanskrise i Andeby», VG 30.juni 2012: http://wp.respublica.no/?p=3373 Se også Michael Hudson, «Debts that can’t be paid, won’t be»: http://michaelhudson.com/2012/04/debts-that-cant-be-paid-wont-be/ 33 Ironisk nok er det nå amerikanerne som investerer i norske boliglån: http://www.aftenposten.no/okonomi/Norske-boliglan-er-trygg-havn-for-USAs-rike-6959926.html 34 Den ekstreme gjeldsutviklingen blant husholdningene i USA ble overgått av bankenes storstilte spekulasjon med lånte penger. Forretningsideen til bankene var ikke lenger å tjene penger på utlån til betalingsdyktige kunder, men å få tilgang til størst mulig pengesummer de kunne ta gebyrer på og spekulere med. I denne strategien ligger lønnsomheten ikke i å være varsom med risiko, men det motsatte. Hvis banken har 1 milliard dollar til å gjennomføre en valutaspekulasjon som gir 0,1 prosent margin, tjener den 1 million dollar. Men hvis banken først bruker milliarden som egenkapital for å ta opp 30 milliarder i lån, kan den valutaspekulere med 31 milliarder dollar. Da blir fortjenesten 31 millioner dollar. Selv etter at banken har betalt rente på det kortvarige lånet, er risikosporten lønnsom så lenge den lykkes. Storbankene satset mer og mer på denne «kasinokapitalismen» og bygde derigjennom opp en systemrisiko i form av utrygg og uoversiktlig gjeld som langt overgikk den allerede høye risikoen som var akkumulert i form av uholdbare lån til amerikanske husholdninger. Se for eksempel Prins, Nomi (2009), It Takes a Pillage: An Epic Tale of Power, Deceit, and Untold Trillions, John Wiley & Sons, Inc., Hoboken, New Jersey. g r å d i g h e t e n s p r i s 25 35 Også tyske lønnsarbeidere har opplevd kraftig fallende lønnsandel og sviktende kjøpekraftutvikling, men i dette landet har ikke dette blitt møtt med gjeldsbasert forbruk på samme måte som i USA. Omfordelingen har, sammen med store eksportinntekter, ført til at store summer samles hos de rikeste i tysk økonomi. Dette kommer blant annet til uttrykk i en økende sparerate for den rikeste fjerdedelen tyskere i perioden 1995-2007, og en redusert sparerate for resten av befolkningen. Se Horn, G. m.fl. (2009), From the financial crisis to the world economic crisis. The role of inequality, IMK Policy Brief October 2009: http://www.boeckler.de/pdf/p_imk_pb_10_2009.pdf, og Klär, E. m.fl. (2006), Entwicklung der Sparquote in Deutschland: Hindernis für die Erholung der Konsumnachfrage, DIW Wochenbericht 40/2006: http://www.diw.de/sixcms/detail.php?id=diw_02.c.232579.de 36 I kilden er tall for norske husholdninger bare oppgitt for 2000 og 2010. Cecchetti, S., Mohanty, M. og Zampolli, F. (2011), The real effects of debt, BIS Working Papers No 352: http://www.bis.org/publ/work352.pdf 37 Maddison, Angus. The World Economy: A Millennial Perspective, OECD Development Centre Studies 2001, s. 126. 38 Tallmaterialet er tilgjengelig her: http://api.worldbank.org/datafiles/NY.GDP.PCAP.KD.ZG_Indicator_MetaData_en_EXCEL.xls 39 Se for eksempel Marsdal, Magnus Engen og Wold, Bendik: Tredje venstre. For en radikal individualisme (Forlaget Oktober 2004), s. 16–59. 40 En ny rapport fra Congressional Research Service konkluderer om effektene av skattekutt for de rike: «The results of the analysis suggest that changes over the past 65 years in the top marginal tax rate and the top capital gains tax rate do not appear correlated with economic growth. The reduction in the top tax rates appears to be uncorrelated with saving, investment, and productivity growth. The top tax rates appear to have little or no relation to the size of the economic pie. However, the top tax rate reductions appear to be associated with the increasing concentration of income at the top of the income distribution.» Se Hungerford, T. (2012), «Taxes and the Economy: An Economic Analysis of the Top Tax Rates Since 1945», Congressional Research Service: http://graphics8.nytimes.com/news/business/0915taxesandeconomy.pdf 41 «(Government) workers of the world unite!», The Economist, 6.januar 2011: http://www.economist.com/node/17849199 42 http://stats.oecd.org/Index.aspx?DatasetCode=UN_DEN# 43 http://unionstats.com/ 44 Lawrence Mishel, Unions, inequality, and faltering middle-class wages, EPI Policy Brief #342: http://www.epi.org/publication/ib342-unions-inequality-faltering-middle-class/ 45 Se for eksempel John Schmitt og Janelle Jones (2012), Bad Jobs on the Rise, Center for Economic and Policy Research: http://www.cepr.net/documents/publications/bad-jobs-2012-09.pdf 46 Inntektsandel hentet fra: http://g-mond.parisschoolofeconomics.eu/topincomes/ Fagforeningsandel fra Hirsch, B. (2007), Sluggish Institutions in a Dynamic World: Can Unions and Industrial Competition Coexist?, IZA Discussion Paper No. 2930: http://ftp.iza.org/dp2930.pdf 47 Western, B. og Rosenfeld, J. (2011), Unions, Norms, and the Rise in U.S. Wage Inequality, American Sociological Review 76(4): http://www.asanet.org/images/journals/docs/pdf/asr/WesternandRosenfeld.pdf Se også Asle Rønning, «Færre fagorganiserte ga større ulikhet», forskning.no, 4.august 2011: http://www.forskning.no/artikler/2011/august/294508 48 Income Inequalities in the Age of Financial Globalization, ILO World of Work Report 2008: http://www.ilo.org/public/english/bureau/inst/download/world08.pdf 49 Alex Doherty, «The Eurozone: Self-Inflicted Depression», intervju med økonomen Mark Weisbrot. I intervjuet fortsetter Weisbrot: «So by then the ECB’s strategy was clear: they weren’t going to end the crisis because if they did, they wouldn’t have the leverage to force Italy, Spain, and other 26 r a p p o r t n r 2 - 2 0 1 2 countries to adopt “reforms” – like raising the retirement age, shrinking the size of government, privatizations and other unpleasant things that people would never vote for.» http://www.newleftproject.org/index.php/site/article_comments/the_eurozone_self_inflicted_de pression 50 Malcolm Moore, «Stiglitz says European austerity plans are a ’suicide pact’», The Telegraph 17.januar 2012: http://www.telegraph.co.uk/finance/financialcrisis/9019819/Stiglitz-saysEuropean-austerity-plans-are-a-suicide-pact.html Jens Stoltenberg var mer diplomatisk enn Stiglitz da han omtalte Finanspakten som «en slags handlingsregel for Europa med litt annerledes innhold enn i den norske handlingsregelen». http://www.tv2.no/nyheter/politisk/jens-stoltenberg-naa-har-europa-faatt-sin-egen-handlingsregel3815117.html 51 Jan Mønnesland, «Krisa i EU og Norge», Tidsskriftet Rødt! Nr 1 2012: http://www.marxisme.no/index.php/2012/nr-1-2012/776-krisa-i-eu-og-norge 52 Mari Erlandsen, «Kritiserer norske lønnskrav», Aftenposten Morgen 19.juli 2012. Se også Ali Esbati, «Kontrast og ansvar», Dagsavisen 26.juli 2012: http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1011/thread250609/ 53 For eksempel har tankesmia Civita promotert rapporten Lärdomar av den baltiska finanskrisen, 2007-2010, skrevet av den svenske nyliberalisten Anders Åslund, på sine hjemmesider: http://www.civita.no/2011/07/21/laerdommer-fra-den-baltiske-finanskrisen For en kritikk av Anders Åslund, se Jeffrey Sommers og Michael Hudson, «The Pillaging of Latvia», Counterpunch 19.september 2011: http://www.counterpunch.org/2011/09/19/the-pillaging-oflatvia/, og Jeffrey Sommers, Arunas Juska og Michael Hudson, «The Baltic Tiger’s False Prophets of Austerity», Counterpunch 6.desember 2011: http://www.counterpunch.org/2011/12/06/thebaltic-tigers’-false-prophets-of-austerity/ 54 Kattel, R. og Raudla, R. (2012), Austerity that Never Was? The Baltic States and the Crisis, Levy Economics Institute Policy Note 2012/5: http://www.levyinstitute.org/publications/?docid=1545 55 Erik Reinert, «Cui bono?», Klassekampen 19.oktober 2011: http://www.okonominettverket.no/Artikkel/1074.html 56 Mark Weisbrot og Rebecca Ray, Latvia’s Internal Devaluation: A Success Story?, CEPR 2011: http://www.cepr.net/documents/publications/latvia-2011-12.pdf 57 Michael Hudson og Jeffrey Sommers, «Latvia provides no magic solution for indebted countries», Guardian 20.desember 2010: http://www.guardian.co.uk/commentisfree/2010/dec/20/latvia-debt-economy-europe-austerity 58 De siste årene har det vært en viss framgang, men denne skyldes ikke lønnskutt som krisemedisin, ifølge økonomene Rainer Kattel og Ringa Raudla: «To the extent that Estonia, Latvia, and Lithuania have had even limited success climbing out of a very deep economic hole, this has been due to factors that are unique to the Baltic situation—and largely unrelated to domestic austerity policies. […] The Baltics essentially “outsourced” their recovery. First, they relied (and still rely) on a massive use of EU fiscal funds— 20 percent of Estonia’s 2012 budget is made up of EU transfers.» Rainer Kattel og Ringa Raudla (2012), Baltic Austerity – the New False Hope, Levy Economics Institute One-Pager No.32: http://www.levyinstitute.org/pubs/op_32.pdf. Se graf over EU-støtten her: http://rwer.wordpress.com/2012/05/29/factoid-of-the-day-the-balticsnot-a-textbook-example-of-austerity-guest-post/ 59 OECD-tall for 2008 tilgjengelig her: http://www.oecd-ilibrary.org/employment/youthunemployment-rate-2011_unemp-yth-table-2011-1-en. Eurostat-tall for juni 2012. Tall for Hellas for april 2012. Tilgjengelig her: http://epp.eurostat.ec.europa.eu/cache/ITY_PUBLIC/3-31072012BP/EN/3-31072012-BP-EN.PDF 60 Vår oversettelse. Raghuram Rajan, «Let Them Eat Credit. How inequality is at the root of the Great Recession», The New Republic, 27.august 2010: http://www.tnr.com/article/economy/77242/inequality-recession-credit-crunch-let-them-eatcredit FLERE RAPPORTER OG NOTATER FRA MANIFEST ANALYSE På manifestanalyse.no kan du laste ned følgende publikasjoner gratis. RAPPORTER 1-2012: Fritt fall. Erfaringer fra privatisering og konkurranse i den svenske skolen 2-2011: Ute av balanse. Finansiering av velferd i kommunesektoren 1-2011: Det nye Norge. Økonomisk maktkonsentrasjon i perioden etter 1990 4-2010: Lanseringen av «utenforskapet»: Hvordan høyresiden svekker tilliten til trygdeordningene 3-2010: Fortsatt råd til felles velferd? Framskrivinger og politisk handlingsrom mot 2060 2-2010: ISS-METODEN: Outsourcing og arbeidsmiljø ved hoteller i Oslo-området 1-2010: Myter og fakta om sykefravær 2-2009: Skattepolitikk i det blå: Det faglige grunnlaget for Fremskrittspartiets skattekutt 1-2009: Klassedelt helsevesen? Om utbredelsen av privat helseforsikring i Norge NOTATER 3-2012: Vikårbyrådirektivet – en seier for fagbevegelsen? 2-2012: Fra finanskrise til velferdskrise 1-2012: Utdannelse på eget ansvar. Tilgang på læreplasser for elever på yrkesfaglige studieretninger 2-2011: Uddannelse for de mange – en omtale 1-2011: «Den late greker». Myter og fakta om den økonomiske krisen i Hellas 5-2010: Frihandel eller rettigheter – Om den foreliggende frihandelsavtalen med Colombia 4-2010:Kupptilhengere ved Oslo Freedom Forum 2010 3-2010:Offentlig anbud, sosial dumping. RenoNorden-saken og kommunal konkurranseutsetting 2-2010:«Heroes of Human Rights» – Kupptilhengere ved Oslo Freedom Forum 2010 1-2010: Offentleg-privat sugerør – Lærdomar frå dei kostbare erfaringane med OPS 2-2009: Redusert sykefravær. Hva kjennetegner virksomhetene som lykkes? 1-2009: Faktasjekk: Høyres og Frps påstander om privat helseforsikring sett i lys av erfaringene fra 26 OECD-land POLITISKE ANBEFALINGER 3-2010: Sosial dumping i offentlig regi? RenoNorden-saken og rødgrønne utfordringer 2-2010: Velferd eller skattestopp – Har Norge en rødgrønn regjering i blå tvangstrøye? 1-2010: Lovløse tilstander? – Forslag fra Henning Jahkelln vedrørende håndhevelse av Arbeidsmiljøloven Pamfletter utgitt i samarbeid med Forlaget Manifest AS kan du finne på forlagets nettside, manifest.no.
