Uploaded by Halvard Jansen

Heldagsprøve Norsk Halvard 3ME1

advertisement
Heldagsprøve Norsk Halvard 3ME1
Del A Kortsvarsoppgave
I åpningen av novellen «Skred» av Cora Sandel leser vi det som kan virke som et likesidet
slitent og usunt forhold mellom en mann og kvinne. Her er to virkemidler som blir brukt i
teksten for å si noe om forholdet deres.
Sandel bruker en del språklige bilder for å «illustrere» på hvordan forholdet deres oppfattes.
Vi får for eksempel med oss at kvinnen «sitter slik med en fure mellom øynene og munn som
en strek.» (Sandel, 1935). Her blir sammenligning brukt til å gi oss et bilde på
ansiktsuttrykket til kvinnen. Hun rynker med øyenbrynene og har en stram munn som også
gjenspeiler hvordan hun muligens føler seg på innsiden. Hun bruker også metaforer som «da
er hun sannelig ingen blomst på ens vei, og enda mindre et lys på stien.» (Sandel, 1935). Her
får vi vite hvordan mannen føler om kvinnen.
Det andre virkemiddelet jeg la merke til var den bevisste bruken av fortellerteknikk og
kontrast mellom de to personene. Det kan kanskje virke som om begge i forholdet misliker
hverandre eller forholdet de er i, men utefra dette utdraget kommer alle de direkte negative
kommentarene og tankene fra mannen. Et eksempel er «Er det noe han er sikker på, er det på
alltid å ha gjort sin plikt. Mer enn sin plikt. Hun er derimot urimelig, tøvet, barnaktig,
smålig.» (Sandel, 1935). Om mann bare skumleser kan det virke som om dette er faktum og at
dette kommer fra en objektiv forteller, men dette er derimot den subjektive meningen til
mannen i forholdet som kanskje kan få en til å tenke at det er mannen som er problemet.
Del B Langsvarsoppgave – Oppgave 2
Tilhørighet
«Og varm av lykke går jeg her og kjenner:
i dette dyp har jeg mitt hjem, min rot. »
(Nilsen, 1925)
«Storby-natt» er et dikt skrevet av Rudolf Nilsen, utgitt som en del av diktsamlingen På
stengrunn. Diktsamlingen kom ut i 1925. Diktet handler trolig om en ensom manns tilhørighet
til byen der han bor. «Snø og granskog» av Tarjei Vesaas er det andre diktet i denne analysen.
Diktet ble utgitt i 1946 som en del av diktsamlingen Kjeldene og tar opp et annet perspektiv
på tilhørighet.
Diktet «Storby-natt» har en jeg-forteller og har fast rim. Diktet har 4 strofer med 8 verslinjer i
hver strofe. Rimet fungerer som følger; første og tredje verslinje rimer, men ikke femte og
sjuende. Hver andre verslinje rimer derimot med hverandre. Her er et eksempel:
«Jeg går og drømmer i den lange gate
på bunnen av den milevide by.
Så langt jeg øyner løper denne flate,
som skinner med en glans lik valset bly
i skjæret fra de høye buelamper.
For det er natt. Og det er lyst og godt
her nede på de asfalterte dybder.
Forlengst er dagen og dens mørke gått.» (Nilsen, 1925).
Som vi ser så er strukturen på diktet litt utradisjonell. Rimet som skjer hver andre verslinje
kan regnes som tradisjonell, men ellers har ikke diktet noen fast rytme og strofene er såpass
lange at diktet virker mer som en veldig kort og konsentrert novelle.
I diktet «Snø og granskog» legger jeg merke til en enda sterkere modernistisk form. Dette
diktet har hverken fast rim eller rytme og har varierende tall verslinjer i hver strofe. Diktet har
6 strofer med 3 til 7 verslinjer i hver strofe. Dette er i kontrast med diktet til Rudolf Nilsen.
Tarjeis dikt har derimot kortere verslinjer, mere likt et «vanlig» dikt om det i det hele er noe
som heter «vanlig dikt». Diktet har også en vi-forteller. Valget av synsvinkel er ganske
interessant her når man sammenligner med Nilsens dikt. I Nilsens dikt kan man fort få på
følelsen at hovedpersonen er ensom. Det ligger i hvor ofte ordet jeg går igjen. Det nevnes en
kvinne i diktet som kommer og putter hånden hennes i lommen på hovedpersonen, men denne
personen skildres ikke og nevnes heller ikke flere ganger i diktet. I diktet til Tarjei Vesaas
nevnes det heller ingen navn, og personen (eller personene) blir heller ikke skildret, men
formen her får derimot hovedpersonen til å virke som om den ikke er alene. Hovedpersonen
har noen med seg, noen til å støtte dem. I tillegg gir bruken av utropstegn i teksten et positivt
og høylytt preg i motsetning til Nilsens dikt der bruken av punktum gir teksten et langsomt og
stille preg; f.eks «Meterdjup fonn kring mørke tre – det er for oss!» i motsetning til «Det
dirrer av en lyd jeg skulle kjenne ...» (Vesaas, 1946; Nilsen, 1925). Noe som er verdt å nevne
til slutt er forskjellen i måten diktene fortelles. Diktet til Rudolf Nilsen virker som et innblikk
i hovedpersonenes tanker, mens diktet til Vesaas virker mer som et utdrag fra en dialog der
språket er mer muntlig.
Diktet til Rudolf Nilsen handler om fattigdom og det å leve i en by som ikke sover. I diktet
møter vi det som virker som en ensom mann i underklassen av samfunnet han bor i.
«Forlengst er dagen og dens mørke gått. Nå er tiden da de gode sover.» (Nilsen, 1925).
Personen har allerede erkjent at han ikke er et godt menneske lenger og ser ut til å trives mest
om natten da «dagens mørke» har gått. Dagen oppleves altså som natten; tiden da man trekker
seg tilbake. Men selv om hovedpersonen sannsynligvis lever et svært fattig og ensomt liv,
kjenner han fortsatt en sterk tilknytning til dette stedet. «Og varm av lykke går jeg her og
kjenner: i dette dyp har jeg mitt hjem, min rot.» (Nilsen, 1925). Han fryder seg med det
faktumet at han vet at han hører hjemme her. Han er akkurat der han skal være; der han passer
best.
Her finner jeg hovedsakelig to språklige virkemidler; språklige bilder, kontrast og besjeling.
Diktet inneholder flere metaforer og sammenligninger. For eksempel så står det: «En kvinne
smyger hånden i min lomme, og henger ved meg som en sulten klegg» og «Og varm av lykke
går jeg her og kjenner: i dette dyp har jeg mitt hjem, min rot» (Nilsen, 1925). Dette gjør det
mulig å danne seg et bilde av hvordan verden rundt ser ut og gjør det mulig å forestille seg
hvordan hovedpersonen føler seg. Kontrasten i diktet ligger i hvordan hovedpersonen
opplever natten i storbyen som varm og lys. «For det er natt. Og det er lyst og godt her nede
på de asfalterte dybder. Forlengst er dagen og dens mørke gått.» Kontrasten hjelper oss å
forstå at hovedpersonen har et helt annet inntrykk av virkeligheten enn det vi, som lever i
varmen av våre familier og venner, ser den som. Besjelingen finner vi f.eks. helt til slutt. «[...]
her hvisker ikke mulmet [tett mørke] mot mitt øre sin uforståelige hemmelighet». Her får
mørket en stemme. Besjelingen gir teksten et mer kunstnerisk preg og kan få oss som leser til
å oppfatte hovedpersonen som gal.
Vesaas dikt handler som nevnt også om tilhørighet, men med et annet grunnlag. Dette diktet
tar opp tilhørighet til et sted, slik i Nilsens dikt, men ikke et bestemt sted; heller ett type sted.
Hovedpersonene i dette diktet hører hjemme ute i snøen blant grantrær. Diktet handler rett og
slett om noen ikke nødvendigvis «bor» det stedet der de føler tilhørighet, men at det er da de
kommer til det stedet, at de virkelig lever. Dette er i kontrast med diktet til Vesaas, der
hovedpersonen bor der han kjenner tilhørighet og sannsynligvis vil bo der så lenge han
kjenner seg hjemme der.
Her ser jeg hovedsakelig bruken av to språklige virkemidler. Språklige bilder er muligens den
mest vesentlige. «Meterdjup fonn kring mørke tre [...] Innblanda i vår eigen andre» og «[...]
om ingen ser det, har vi snø og granskog med.» (Vesaas, 1946). Disse metaforene gir diktet et
mer lekent og muligens dramatisk preg og hjelper oss å forstå hvordan personene tenker,
akkurat som i Nilsens dikt. Det andre virkemiddelet jeg fant i Vesaas dikt er bruken av
gjentakelser. I denne teksten ser vi ordene «heile heile tida» om og om igjen. Gjentakelsene
knyter teksten sammen og bidrar også kanskje til å gi diktet et mer muntlig preg ettersom vi
ofte gjentar oss og sir de samme ordene når vi rabler i vei om noe som gjør oss glad; noe vi
kjenner oss hjemme i.
Det jeg tar fra disse to diktene er at man kan kjenne tilhørighet til hvor som helst. Stedet der
folk føler at de hører hjemme vil variere fra person til person. Ikke alle blir født inn i en
kjærlig familie med mat bordet og tak over hodet. Ikke alle har noen å forholde seg til, annen
enn en selv. Kanskje noen får tilbudet om å flytte fra et sted med høy kriminalitet og dårlige
levekår, men det er der de kjenner seg hjemme? Tilhørighet er annerledes for alle.
Siterte verk
Nilsen, R. (1925). Storby-natt. I R. Nilsen, På stengrunn.
Sandel, C. (1935). Skred.
Vesaas, T. (1946). Snø og granskog. I T. Vesaas, Kjeldene.
Download