Nummer fem - 2013
Av studenter i Oslo
WITH ARTICLES IN ENGLISH

Ingenting å skjule, ingenting å frykte?
Tyske demonstranter mot det amerikanske PRISM-programmet mener noe annet. Bilde: ubiquit23/Flickr.
Denne sommeren fikk mang en konspirasjonsteoretiker rett på i hvert fall ett område: Storebror ser oss. Avsløringen om at myndighetene i USA – med hjelp fra store digitale aktører – har overvåket data- og teletrafikk i hele verden, ble møtt med ramaskrik. Så ble det stille igjen. Om det var agurktida som tok brodden av nyhetene eller om folk rett og slett ikke synes det er viktig, er vanskelig å si, men debatten
– eller uteblivelsen av den – kan tyde på det siste. Mange synes nok det er litt ugreit å tenke på at sikkerhetstjenester og firmaer overvåker alt vi gjør på nett. Men er det så farlig, så lenge du ikke har noe å skjule?
Forbi eskapismen
Da internettet var ungt, ble det ofte omtalt som en sfære adskilt fra virkeligheten. Anonyme nettfora, onlinespill eller
Second life – på nettet kunne du være noen andre enn deg selv, få deg et nytt navn og leve et mer spennende, givende eller bare annerledes liv. Nettet var – og er – for mange et fristed å rømme til. Man snakket gjerne om å «surfe» nettet; bare ordet gir assosiasjoner til fritid, lek og avslapning.
I dag er det vi gjør på nett i høyeste grad en integrert del av virkeligheten. Mens man fortsatt kan lage aliaser og falske profiler, har det blitt mer og mer populær å være «seg selv» på nettet. Stadig flere tjenester tilbys digitalt. Grensen mellom den fysiske og den digitale virkeligheten – hvis den noen gang har eksistert – blir stadig mer uklar. Det betyr også at nye problemstillinger oppstår.
Du er dataene dine
Jo mer folk gjør på nettet, jo mer interessant blir det for både statlige og private aktører å følge med. Det er også relativt enkelt. Alt du gjør i det digitale domene finnes i form av data. Sosiale medier og søkemotorer bruker smarte
2 algoritmer som plukker opp data og analyserer den. Å sortere og selge store datamengder er big business.
Filosofen Judith Simon jobber med forholdet mellom informasjonsteknologi, etikk og tillit. Maskiner som tenker og handler, og til slutt tar over , har lenge vært et tema for science-fiction og dystopiske fremtidsvisjoner: voldelige roboter som utsletter menneskeheten, datavirus som dreper.
Simon mener at mye av dette allerede skjer i dag, selv om det ikke virker like dramatisk. Dine data kan bli endret, slettet og brukt på utallige måter – utenfor din kontroll.
I din egen boble
Spørsmålet er om det egentlig er så ille å bli analysert, sett, til og med solgt – hvis resultatet er at verden blir lettere å navigere i. I den digitale informasjonsjungelen er det fint å ha en guide som viser deg veien. Det er praktisk at Google vet hvor du er når du leter etter en restaurant, og det er mye hyggeligere å få personlige boktips fra Amazon enn irrelevant reklame. Såkalt profiling gjør at bedrifter og tjenester kan tilby skreddersydd service. Samtidig åpner dette for diskriminering og utestenging av dem som av en eller annen grunn ikke er interessante som kunder. Det gjør også at nettet blir mindre åpent og fritt.
Bare prøv: Sett deg ved siden av en venn eller et familiemedlem og søk på samme ord på Google. Dere vil ikke få samme resultat. Informasjonen du får, er tilpasset din profil. Det er litt som at alle får samme avis på døra, men at den er skreddersydd etter dine egne preferanser og ditt verdensbilde. For noen vil avisen ligne på Klassekampen, for andre mer på Dagens Næringsliv. Dette gir ganske ulike perspektiver på nyhetssaker. Mens nettet har tilgjengeliggjort en verden av informasjon, gjør smarte algoritmer at du blir ledet rundt i den som i en IKEA-butikk: designet for å selge mest mulig uten å virke påtrengende.
Å miste kontrollen
Informasjonsteknologien utvikler seg i rasende, altfor rasende fart. Resultatet av en slik overopphetet utvikling er full forvirring. Innenfor jussen oppstår såkalte policy vacuums , der teknologien ligger langt foran lovene det rettslige systemet foreløpig har for å håndtere den. Hver dag blir vi stilt overfor problemstillinger som ikke fantes før. Vi klarer ikke å følge med, og føler at verden spinner ut av kontroll.
Mange digitale tjenester er lagt opp til at de er lettvinte å bruke, og at det krever innsats og kunnskap for å melde seg ut eller logge av. Det er lettest å lukke øynene og trykke
«OK». For det kan vel uansett ikke være så farlig?
Det er på tide å stoppe opp og tenke seg om. Digitale rettigheter handler ikke bare om retten til et privatliv. Det handler om å ta tilbake kontrollen. Vi burde få vite hvem som har data om oss, hva de bruker det til, og hvordan vi kan påvirke og eventuelt stoppe dette. Det burde være mulig
å vite mer om hva som skjer med dataene, også for de som ikke har studert informatikk. Dette handler ikke om en paranoid angst for myndighetene eller multinationals, eller om teknologifrykt. Men når stadig større deler av livene våre utspiller seg på nett, holder det ikke lenger å «surfe» bølgene og håpe på det beste. Vi må ta ansvar for våre digitale liv og spørre oss selv: Skal vi bare være konsumenter, eller kritiske samfunnsdeltakere?
Carline Tromp (f. 1984) er redaktør i Argument.
Hun har en mastergrad i norrøn filologi, tar enkeltemner i medievitenskap, og prøver å forstå seg på verden.
Innhold
02. LEDER
04. HUMMER OG KANARI
07. SAMFUNN
08. HØYERE OG HØYRE
Eirik Sundvall
10. RØSKER I MILJØ-
POLITIKKEN
Vilde Sagstad Imeland
11. DYRERE UTDANNING
I USA
Kenneth Haug
12. UTDANNINGS-
REVOLUSJON PÅ NETT
Camilla Holm
14. MILITÆRKAPITALISTENES
KUPP
Robert Wood
17. KRISE
18. ÅRHUNDRETS STØRSTE
UTFORDRING
Borgar Aamaas
19. KVIFOR SEIER VI DET?
Peter van de Groep
20. SPRÅKDØD
Nina Kaldhol
22. EUROKRISE - HVA SLAGS
KRISE?
Vegard Tørstad
24. DE UTELATTE BLANT DE
ETTERLATTE
Ingvill Maria Daatland Hekne
25. KUNSTSTUDENTEN
Oda Tømte
26. NETTETS FRONTSOLDATER
Carline Tromp
28. LYDSPORET
Anne Gerd Grimsby Haarr
29. KULTUR
39. NATURVITENSKAP
BAKSIDEKRONIKKEN
30. EAST AFRICA INSIDE/OUT
Emmy Røstad Belt
32. THE LOST SOULS: ON THE
VERGE OF TWO REALMS
Julia Nathanielle Rosenthorne
34. SAMLEKORTMAGI
Ingrid Gipling
36. CRISES IN A CRISIS
Petrus Piscator
37. ZOROASTER: DEN EVIGE
PROFETEN
Anahita A. Mahvashian
40. FELTDAGBOK FRA FINSE
Jonfinn Blix Knutsen
42. KRYSTALLENES ENERGI
Elina Melteig
44. DE SMÅ TINGENE I LIVET
Ask Markestad & Kristian Olsen
46. STUDENTAR VISAR VEG
Borgar Aamaas
48. ET BEDRE LÆRINGSMILJØ
Marianne Høva Rustberggard
REDAKTØR:
Carline Tromp
REDAKSJONSLEDER:
Sandra Mileo
SAMFUNN:
Vilde Fastvold (avtroppende redaktør), Eirik Wig Sundvall
(påtroppende redaktør) Ingvill Daatland Hekne, Vilde S. Imeland,
Vegar Bjørnshagen, Eivind Eggen og Kenneth Haug
TEMA:
Espen D. Stabell (redaktør), Kenneth Wangen, Anne Gerd Grimsby
Haarr, Peter van de Groep, Urd Vindenes og Robert Wood
KULTUR:
Sandra Mileo (redaktør), Eileen Danielsen, Betol Hansen, Andrea
Miranda Sand Bruer, Anahita A. Mahvashian, Ingrid Gipling,
Are Nyberg og Julia Jaskiv
NATURVITENSKAP:
Elise M. Lund (redaktør), Lalah Rukh, Ola Tobias Hafslund,
Tulpesh Patel, Ask Markestad, Kristian Olsen, Borgar Aamaas og Elina Melteig
BILDEREDAKSJON:
Sarah Yasin (redaktør) og Marion Priebe
UTFORMING:
Ørjan Laxaa
OMSLAGSILLUSTRASJON:
Trond Ivar Hansen
SEKSJONSSIDEBILDER:
Samfunn: Statsministerens kontor/Flickr;
Tema: Ørjan Laxaa ; Kultur: Emmy Belt
Naturvitenskap: Illustrasjon fra Georgiy Jacobsson «Beetles in Russia and Western Europe» (1905).
ABONNERE:
Ett år: 250 kroner
Støtte- og firmaabonnement: 500 kroner
MOTARGUMENTER:
Innlegg: Maks 4000 tegn inkl. mellomrom
Kronikk: Maks 8000 tegn inkl. mellomrom
SKRIVE FOR OSS?
Dødlinje for #1/2014: 11. november. Tema: Mat (for bidrag til temaseksjonen). Vi tar imot bidrag fra studenter og unge forskere på alle nivåer og fra alle felt. Bidrag kan være skrevet på norsk, engelsk, dansk og svensk. Enhver som skriver til oss er garantert grundig tilbakemelding. Antatte tekster kan også publiseres på vårt nettsted www.argumentnett.no.
Send ditt utkast på maks 8000 tegn til argument-redaksjon@studorg.uio.no
Redaksjonen ble avsluttet 29. oktober
ANNONSESALG:
Kontakt argument.tidsskrift@gmail.com
KONTAKT:
Argument, Slemdalsv. 15, 0369 Oslo
Mail: argument.tidsskrift@gmail.com
Hjemmeside: www.argumentnett.no
Som Norges største studenttidsskrift blir Argument distribuert gratis på studiesteder over hele Oslo. Publikasjonen er finansiert av
Kulturstyret ved Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus (SiO) og annonsesalg. Til dette nummeret mottok Argument et støttebidrag fra Stiftelsen Fritt Ord.
3

Hummer og kanari Hummer og kanari
4
- Alice Munro, vinner av åretsNobelpris i litteratur
SM
- Svein Sjøberg, vinner av UiOs Formidlingspris 2013
206%
/
5

Jon Hustad kommer, kommer du? Foto: Minerva Foto: Marit Simonsen
7

8
Samfunn
Samfunn
HØYREBØLGER
Tekst: Eirik Wig Sundvall
Ill.: Marion Priebe
Fra midten av 1970-tallet skiftet den politiske vinden i Norge retning. Den borgerlige siden, med Høyre i spissen, opplevde en massivt økt velgeroppslutning. Historiker Hallvard Notaker, forfatter av Høyres historie 1975-2005, mener dype strømninger i befolkningen la til rette for Høyres suksess den gangen.
Han tviler på at det finnes noe lignende i dag. Argument kontaktet historikeren for å sette årets stortingsvalg i historisk perspektiv.
Folkelige strømninger
- Sett fra ettertiden er det tydelig at den forrige høyrebølgen var knyttet til brede strømninger i samfunnet, sier Hallvard
Notaker.
Fra midten av 1970-tallet mistet den sosialdemokratiske styringsideologien fra etterkrigsårene appell for mange velgere.
For disse fremsto statens strenge regulering av ulike deler av samfunnet som både ineffektiv og autoritær. Store deler av den norske befolkningen begynte å se med nye øyne på forholdet mellom staten og borgerne.
- Det fantes en nokså bred oppfatning blant folk om at de selv var forbrukere også i møtet med det offentlige, at det var borgeren som skulle stå i sentrum for en transaksjon, enten det var en handelstransaksjon eller en transaksjon i overført betydning, som hos legen. Streng statlig regulering mistet med dette legitimitet, sier Notaker.
Upopulær boligpolitikk
Boligpolitikken er et eksempel på et system som ble oppfattet som urimelig. Reguleringspolitikken ble etablert i Arbeiderpartiets glansperiode i årene etter krigen for å møte boligmangelen. Utover på 1970-tallet fremsto statens strenge regulering av hvem som kunne selge til hvem, til hvilken pris og til hvilke betingelser, urimelig og ineffektiv for mange. Notaker illustrerer:
- I én og samme gate kunne boligreguleringen slå vidt forskjellig ut. Eksempelvis kunne en leilighet i et borettslag selges til fastsatt takst og kjøpere, mens en enebolig i den samme gaten ble solgt på det frie markedet til langt høyere pris. På 1970-tallet steg boligprisene, og forskjellene mellom det regulerte og frie markedet økte. Eide man i borettslagssystemet var man på et vis fanget og kunne vanskelig gå over i det markedsbaserte systemet. En utvei var å kompensere for forskjellen mellom sektorene med konvolutter under bordet, men det førte til at hele systemet mistet legitimitet. For mange fremsto det som om systemet hadde andre mål enn å gjøre livet best mulig for dem som sto i sentrum for dette, nemlig de som
skulle bo i boligene.
- I samme sammenheng kan man sette NRK-monopolet eller åpningstidene i butikker. Det var en utbredt oppfatning at folks rettigheter som forbrukere ble tråkket på. Høyre fremsto som løsningen på problemet, forteller historikeren.
1968-paradokset
Notaker fremhever at arven etter studentopprørene i 1968 også bidro til å øke oppslutningen om borgerlige partier, spesielt
Høyre.
- Også høyrebølgen var et autoritetsopprør – mot statsmakten. Misnøyen rettet seg mot staten som makt, ikke nødvendigvis mot staten som fellesskap, forklarer historikeren.
På tross av at studentopprørene ofte forbindes med den radikale venstresiden, bidro altså denne antiautoritære strøm-
HØYREBØLGEN
• Periode i norsk historie fra omlag 1975 til 1985, hvor tyngdepunktet i politikken beveget seg markant mot høyre.
• Høyre fikk 24,8 % oppslutning ved valget i 1977,
29,2 % i 1979, før høydepunktet ble nådd med
31,7 % i 1981.
• Kåre Willochs regjeringer fra 1981-86 forbindes mer enn noe med høyrebølgen. En rekke dyptgripende reformer brøt opp statsreguleringer som var blitt etablert av Arbeiderpartiet etter krigen.
• De mest sentrale reformene som ble gjennomført under Willochs regjeringstid var deregulering av boligsektoren og bankenes utlånsmarked, samt opphevelsen av NRKs fjernsynsmonopol.
ningen til å styrke høyresiden. Arbeiderpartistaten fremsto for mange som autoritær, nærmest undertrykkende. Høyre fremsto som et alternativ til den autoritære «formynderstaten». Notaker understreker at også opposisjon mot 1968-tendensene favoriserte Høyre:
- Høyre tjente på motforestillinger mot svekkelsen av de etablerte autoritetene, mot brudd med tradisjoner og endrede familiemønstre. I kriminalpolitikken ble det hevdet at man tok
«med silkehansker på forbrytere» og utdannelsespolitikken at
«ungdommen fikk sydd puter under armene». Disse strømningene i befolkningen gikk sammen og i ettertid er det lett å se hvordan dette bidro til at velgerne flyttet seg, sier Notaker.
Kan dere ikke bare fikse det?
Finnes det lignende strømninger i dag og kan dette forklare den borgerlige valgseieren? Notaker er usikker:
- Det folk følte ikke fungerte på slutten av 70-tallet var veldig tett knyttet til styringsregimet fra etterkrigstiden og inntrykket av et fastkjørt Arbeiderparti. I dag mener mange det må gå an å ha bedre veier i Norge, kortere behandlingskøer i helsevesenet og flinkere skolelever, men forventningene handler om at resultatene skal bli bedre, ikke nødvendigvis om metoder. Dette blir det som alltid lettere å se i historisk tilbakeblikk, men jeg har vanskelig for å se at det finnes like sterke underliggende strømninger, noe sammenlignbart konsentrert skyv for endring i vår tid.
Notaker tror misnøye med Stoltenberg-regjeringens gjennomføringsevne er viktigere for valgresultatet enn underliggende ideologiske strømninger:
- Tar vi bort alt som kan oppsummeres i klagen: «Kan dere ikke bare fikse det?» , tror jeg ikke det er så mye igjen. Mye av ønsket om en ny regjering kan oppsummeres i dette. Det ligger en forventning blant velgerne om at alle problemer har en løsning, at det finnes en oljekrone til hvert problem, og at det må finnes en bedre og mer handlekraftig måte å drive politikk på, om bare politikerne er villige til å tenke fritt og bruke nok penger.
Eirik Wig Sundvall (f. 1985) har nylig fullført masterprogrammet i historie ved ved Universitetet i Oslo og er påtroppende samfunnsredaktør i Argument.
Marion Priebe (1990) studerer medievitenskap ved Universitetet i Oslo .
9

Samfunn
MILJØPOLITIKK
Tekst: Vilde Sagstad Imeland
Ill.: Jonas A. Larsen
- Hvilken komité skal jeg sitte i? Det er bare ett eksempel på alle de praktiske og politiske tingene jeg må finne ut av, sier
Rasmus Hansson på telefon til Argument. Han legger ikke skjul på at han som den første stortingsrepresentanten for
Miljøpartiet de Grønne vil forsøke å sette partiene opp mot hverandre.
- Akkurat nå legger vi strategier for hvordan vi skal utfordre de borgerlige partiene på å innfri valgløftene. Deretter pisker vi opp Arbeiderpartiet: har de tenkt å sitte stille og se på at Høyre fører en bedre miljøpolitikk enn de har gjort?
Men bare å lese statsbudsjettet er jo en kjempejobb i første omgang, innrømmer han.
Kjempet seg inn i varmen
Valget i 2013 ble en seier for Miljøpartiet De Grønne. Med
2,8 prosent av stemmene fikk de omsider sitt ordentlige gjennombrudd. Endelig har miljøbevegelsen, som oppstod i
Tyskland og Frankrike for omtrent 30 år siden, gitt konkrete resultater i Norge. Det første «rene» norske miljøpartiet
10 får nå direkte politisk makt i Stortinget. I andre Europeiske land har miljøbevegelsen for lengst fått et solid fotfeste i politikken. I Tyskland er Die Grüne i dag det tredje største partiet i Forbundsdagen. Det samme gjelder for Miljöpartiet de Gröna i Sverige.
- Miljøbevegelsen har alltid jobbet motstrøms, sier Hansson. Han håper Norge kan følge i Tysklands fotspor, og utvikle seg til å bli en ordentlig miljønasjon.
Hva kan Norge lære av miljøbevegelsen i Europa?
- Vi kan lære at det kan være klokt å satse på noe som kortsiktig er økonomisk ulønnsomt, fordi det kan lønne seg på lang sikt. I Tyskland har man med den såkalte «Energiwende» vedtatt en massiv omlegging av industrien. De har besluttet at de skal øke forsyningsandelen fra fornybar energi over lang tid. Til dette skal de bruke enorme statlige ressurser og massevis av skattepenger. De satser enormt og de gjør det motstrøms. Det er både vanskelig, dyrt og fører til en rekke krangler, men de mener det er det riktige likevel.
Vanskelig vending
Nina Witoszek er forskningsleder for Senter for utvikling og miljø (SUM) ved Universitetet i Oslo. Hun er glad for at Miljøpartiet De Grønne har fått et mandat på Stortinget, men mener det er mer enn en omlegging av industri og teknologi som må til før vi kan få tyske tilstander i Norge.
- «Energiwende» innebærer noe så stort som et paradigmeskifte i tysk politikk. Det gjelder ikke bare på det teknologiske planet, men for hele kulturen, sier Witoszek, som mener forandringene stikker dypt.
- De gjenspeiles blant annet i de tyske skolenes læreplan.
De har fått på plass nye lærebøker helt ned i første og andre klasse på barneskolen. Pensum dreier seg nå i større grad om menneskets plass i naturen, og om planeten i krise. I Norge har vi ingenting av dette. En av mine studenter har undersøkt i hvilken grad bærekraftig utvikling er representert i norske lærebøker. Hun fant det ikke i det hele tatt, og dette skyldes delvis at de som bestemmer mangler kompetanse, men også interesse for temaet. Det er med andre ord mye å ta tak i for Miljøpartiet De Grønne dersom de ønsker å ta landet i samme retning som Tyskland.
Må bli sexy
Witoszek er dessuten skeptisk til enkeltmenneskets engasje-
Samfunn
Etterlyser sexy miljøsak: Nina Witoszek ved Senter for Utvikling og
Miljø. Foto: UiO.
ment i miljøsaken, og etterlyser det hun kaller en «sexy» historie om miljø.
- Folk flest bare ler når de blir oppfordret til å bruke mindre energi eller redusere forbruket sitt. Det er ikke lenger forførende og sexy å snakke om miljøbevissthet på denne måten, og derfor tror jeg tror vi trenger en fullstendig ny historie som ikke finnes i Norge ennå. Historien bør være positiv, og den bør ha sex-appeal. For å få til dette må man mobilisere studenter og kulturelle eliter. Vi begynner
å se en vekkelse på det intellektuelle plan, som er mye mer interessant enn den gamle «Fremtiden i Våre Hender-tenkemåten» som sier at vi må kutte, skjære, gjøre innhugg i-
og redusere absolutt alt. Vi trenger en miljøsakens American
Dream!
En grønn drøm som inspirerer, sier hun.
Rasmus Hansson medgir at denne typen kritikk rommer noe sannhet, men mener at det bare gjelder dersom man ser med fryktelig nærsynte briller.
- Det er bare et par tiår siden folk kjørte med tilhenger og dumpet søppel midt i skogen, helte smøreolje i sjøen og kastet tomflasker veggimellom. Og det var i hvert fall ingen som sorterte søppel! Selv en hvilken som helst FrP-er ville i dag ikke finne på å gjøre noe slikt, og dette er miljøbevegelsens fortjeneste. Det er altså feil å si at folk ikke tenker, og jeg tror at de som har anledning til å opptre miljøvennlig, gjør det. Men man trenger politikk for å få folk til å sortere søpla si. Det samme gjelder for elbiler. Hvis du ikke får kjøpt dem, kan du ikke kjøre miljøvennlig.
Ny regjering, nye muligheter
Hansson mener ikke at det står så ille til med norsk miljøbevissthet, men han understreker at den norske oljeavhengigheten er et stort nederlag i seg selv.
- Norge har valgt å bruke mye retorikk og mye penger på en del saker, som bevaring av regnskog og fiskemangfold. Dette er isolert sett fine saker, men de har lite å si når vi samtidig insisterer på at olje- og gassproduksjon er det viktigste vi driver med. Landet vårt bruker nesten alle krefter på å bidra til økt global oppvarming. Dette insisterer de største partiene på at vi skal fortsette med. Alle sier at det er utenkelig med en nedtrapping av denne virksomheten.
Dette er det overordnede norske veivalget, og jeg synes det er trist.
Da regjeringsplattformen til Høyre og FrP ble lagt frem, ble det klart at klima ikke vil være blant de åtte viktigste satsingsområdene. Witoszek er ikke overmåte entusiastisk over den nye regjeringen, men mener de må få en sjanse.
- Hvis den nye regjeringen blir like modig og dristig som de har presentert seg selv som, vil det kunne være mulig å få til noe lignende Energiwende. Retorikken til de blå hittil tyder på at de vil ta klimakrisen alvorlig. Vi må la dem bevise at de mener det de sier.
Vilde Sagstad Imeland (f. 1989) studerer rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo.
Jonas Alexander Larsen (f. 1991) er frilansillustratør, tegneserieskaper og tekstforfatter fra Larvik. Han jobber med illustrasjon og skriving, samt tegneserier som fortellende sjanger.
UTDANNINGSPOLITIKK
Av Kenneth Haug
Etter en lang og opprivende debatt som tilsynelatende gikk utlandet hus forbi, undertegnet president Obama den 9. august en lov som midlertidig hindret at rentene på statlige studielån til amerikanske studenter fra lavinntektsfamilier (såkalte Stafford-lån) skjøt i været. 1. juli økte rentene fra 3,4 prosent til 6,8 prosent. Dermed måtte kongressen bruke store deler av sommeren på å finne ut hvordan de skulle unngå en særdeles upopulær smell for studenter og deres familier. Både republikanerne og demokratene ønsket å forhindre at økningen ble stående, men fant det tilsynelatende svært vanskelig å komme fram til en løsning.
En universitetsutdanning i USA er allerede dyr. University of California, som opprinnelig ble opprettet under samme finansieringsprinsipp som det norske universitetssystemet, oppgir at studenter bør ha et årlig budsjett på
194.000 NOK, dersom de velger å bo i offentlige studentboliger. Skolepenger alene kommer ofte på rundt 90.000,-.
Kostnadene har i mange tilfeller økt raskere enn prisene i samfunnet ellers, og dermed også raskere enn vanlige amerikaneres inntekter. Stafford-lånene blir derfor ansett som spesielt viktige som sosiale utjevningstiltak, fordi de sørger for at studenter fra lavinntektsfamilier får råd til å gå på universitetet. På de beste universitetene finnes det også enorme
Obamas dilemma: Ingen vil øke rentene på studielån, men det er vanskelig å se hvor pengene skal komme fra. Foto: Elizabeth Cromwell.
mengder private stipender. Administrasjonen på Harvard
University hevder eksempelvis at «If you’re good enough, you go». I praksis gjør de store sosiale forskjellene det svært vanskelig for middel- og arbeiderklassebarn å komme inn på disse skolene, da skolene og mulighetene til fritidsaktiviteter
(som er viktige på universitetssøknader) i mange områder er dårligere enn i overklassestrøk.
Tilsynelatende paradoksalt er det middelklassefamilier, fremfor arbeiderklassefamilier, som får det vanskeligere med
å sende sine barn på universitetet med den nye studentfinansieringsloven. De økende kostnadene gjør det nemlig langt dyrere å finansiere studentliv for folk som har inntekt over ett visst nivå. Inntektstaket for å få lån fra staten står på stedet hvil. Dette er ett aspekt ved den såkalte «middleclass squeeze», som presser mange middelklasseamerikanere til å jobbe mer og hardere enn tidligere.
Kenneth Haug (f. 1994) tar bachelor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.
11

Samfunn
Samfunn
UTDANNINGSPOLITIKK
Tekst: Camilla Holm
Ill.: Evy Litovchenco
Det er åpent, det er massivt og det er online. En ny nettbasert utdanningstrend gjør at alle med tilgang til internett kan melde seg opp til høyere utdanningsprogrammer, uten formelle opptakskrav. Meningene om de såkalte Massive Open Online Courses (MOOC) er mange og sterke, spesielt etter at flere eliteuniversiteter i
USA hev seg på bølgen. Kan MOOC komme til å demokratisere tilgangen til akademia, eller vil det gå inflasjon i høyere utdanning?
World of Education
Grunnleggende er MOOC bygget opp på samme måte som dataspillet World of Warcraft. MOOC kunne like gjerne hett «World of Education». Fremfor å løpe rundt på slagmarker og kjempe med monstre, vil en «MOOC’er» møte et interaktivt og digitalt studieprogram. Studenten jobber seg gjennom, og får belønning i form av et formelt sertifikat som kan sikre videre jobbmuligheter. Som i World of Warcraft er det å «levle opp» en forutsetning for å gjennomføre kurset. Du må gjennomføre flere tester for å komme deg videre.
MOOC (Massive Open Online Courses)
• Åpne nettbaserte utdanningskurs.
• Tilbys enten gjennom utdanningskanaler som
Coursera og EdX, eller gjennom utdanningsinstitusjoner.
• Kjente amerikanske universiteter som Standford,
Yale, MIT og Princeton tilbyr slike programmer.
• Kunnskapsminister Kristin Halvorsen satte i år ned et utvalg for å utrede hvordan norske utdanningsmyndigheter og utdanningsinstitusjoner skal forholde seg til denne voksende utdanningstrenden.
• NTNU i Trondheim er første høyere utdanningsinstitusjon i Norge som har tilbudt et åpent internettbasert kurs kalt «Teknologiendring og samfunnsutvikling».
Inflasjon i utdanning?
Tall viser at kun 10 prosent av de som melder seg opp til
MOOC-programmer gjennomfører, knapt stort nok til å skape noe særlig inflasjon i høyere utdanning. Dette gjelder uansett antall studenter, nettopp fordi arbeidsmarkedet higer etter utdannet arbeidskraft for øyeblikket. Kanskje skyldes den lave gjennomføringsraten at å starte på et studie handler like mye om å ta del i et studiemiljø og å bli en aktiv
Økt tilgjengelighet
Det finnes mange suksesshistorier på hvordan MOOC har hjulpet utsatte enkeltindivider. En av grunnleggerne av utdanningskanalen Coursera kunne eksempelvis fortelle at en mann i USA var forhindret fra å studere fordi datteren led av en immunsykdom. Et MOOC-program gjorde at han kunne studere hjemmefra. På denne måten kan MOOC bidra til å tilgjengeliggjøre høyere utdanning. I land hvor utdanning er svært dyrt og ofte forbeholdt barn av de økonomiske elitene, kan MOOC åpne dører.
Til nå har mange MOOC-program vært gratis, men det er en stadig økning i antall kurs som krever betaling.
Likevel er denne utdanningsformen langt rimeligere enn tradisjonell utdanning, fordi det er lave kostnader ved å tilby den. MOOC forutsetter riktignok at studenten har internett og tar seg tid til å følge kurset. På plussiden kan studentene, uansett hvor de er i verden, velge blant de beste kursene fra verdens dyktigste forelesere. I tillegg finnes det ikke grenser for hvor mange som kan følge et kurs, og det nettbaserte oppsettet er nytt nok til at det raskere kan tilpasse seg og forbedres, basert på hvordan studentene arbeider. MOOC har et potensial som ikke burde undervurderes.
Norge i møte med MOOC
Noe som gjør det vanskelig å si hva slags betydning MOOC vil ha for høyere utdanning er at utdanningssystemene varierer fra land til land. Mens det i USA kanskje er elitepreget å ta høyere utdanning, har prinsippet om å muliggjøre høyere utdanning for alle vært dyrket frem i Skandinavia. Likevel har et studie ikke et endeløst antall plasser, av praktiske og kostnadsmessige grunner. Man trenger lærere, det skal holdes eksamener (som må gjennomgås av sensorer), og det
12 skal være bygg nok til å huse studentene. Samtidig er det i
Norge lønnsomt å uteksaminere studenter. Incentivordnin-
gen har vært med på å presse antall studieplasser opp – uten at kvaliteten på undervisningen har fulgt etter. Det er i så fall her MOOC kan være en mulig forbedring, selv om det på samme punkt finner sin største utfordring.
Høyt frafall
Åpenheten og tilgjengeligheten er den største forskjellen fra den tradisjonelle formen for høyere utdanning, som stiller krav til forkunnskaper eller karaktersnitt. Som et eksempel på hvordan MOOC løser dette kan man peke på at Coursera gir dem som trenger det mulighet til å se flere undervisningsvideoer og løse flere oppgaver. Dette gjør undervisningen bedre tilpasset den enkelte student.
Motargumentet for en slik åpenhet vil være at mange ikke vil fullføre nettopp fordi de ikke har forkunnskapene som kanskje er nødvendige. Men dette ser man også på universitetene: har du 4,5 eller over i snitt, er det en mye høyere sjanse for at du fullfører, og motsatt. Hvis man skal kritisere MOOC for slikt frafall kan man like gjerne kritisere universitetene for å slippe inn folk med under 4,5 i snitt.
Utvikling av utdanningskvalitet
MOOC bærer for øyeblikket preg av at det gjør det lett
å oppfylle målsetningen om kvantitet, men ikke like lett målsetningen om kvalitet. I Coursera vil forelesningsvideoene stoppe med jevne mellomrom, slik at studenten kan sjekke seg selv ved å svare på et spørsmål basert på det som har blitt sagt i videoen frem til da. For
å gjøre det mulig for alle å få tilbakemelding er prøvene utarbeidet slik at de kan rettes automatisk. Men læring handler om mer enn å pugge kunnskap, det handler også om forståelse, kritisk tenkning og problemløsning, noe som vanskelig lar seg teste på denne måten. Coursera har prøvd å løse dette ved å la studentene gi tilbakemelding til hverandre ved å rette hverandres essays. Likevel gir dette en ganske ensformig måte å utvikle kritisk tenkning på. Mye er derfor lagt på studenten selv. Akkurat som i World of Warcraft er de beste spillerne de med mest motivasjon.
En annen kvalitetsutfordring vil gå på språkforståelse.
Læreren har et morsmål, det har også studenten. Det vil ikke alltid være det samme. Kanskje vil de begge ha en forståelse av engelsk som er grei, men mye av kunnskap og forståelse mistes når man ikke lenger lærer seg eller underviser på sitt eget språk. Med dette vil studenten faktisk ikke møte den beste underviser.
del av det man studerer. Der fadderuker, seminarer, foreninger og studentmiljøer gjør studielivet lettere tilgjengelig og er med på å skape en tilhørighetsfølelse, er dette vanskeligere å fasilitere innenfor MOOC.
Overfladisk demokratiserende
MOOC er tilsynelatende demokratiserende ved at utdanningstilbudet gjøres tilgjengelig for alle og enhver, men selve utdanningsgjennomføringen blir utfordringen. Vil det gå inflasjon i høyere utdanning? Neppe. Likevel sender
MOOC et sterkt signal om at utdanning bør være for alle.
I land der høyere utdanning er mindre tilgjenglig, kan dette kanskje få større betydning. MOOC har også en fordel her i Norden. Hvis de som en utdanningstrend blir vedvarende, og blir en viktig del av høyere utdanning, vil de kanskje mye lettere bruke eller selv bidra til forskning på hvordan mennesker lærer, og bruke det aktivt i sin utforming. MOOC blir da et kraftig dytt i siden til den tradisjonelle høyere utdanningen, som humper og går videre uten tydelige tegn til endring.
Camilla Holm (f. 1987) tar master i samfunnsfagsdidaktikk på Lektorprogrammet ved Universitetet i Oslo.
Evy Litovchenco (f. 1981) er en ukrainsk-brasiliansk trønder fra Rogaland som tar master i interaksjon, bruk og design ved ved Universitetet i Oslo.
Når hun ikke tegner lager hun magi med strikkepinnene.
13

Samfunn Samfunn
Hosni Mubarak, president 1981-2011 Mohammed Mursi, president 2012-2013
Makt er penger i Egypt: Kløften mellom fattig og rik i Egypt har ikke blitt mindre etter flere regjeringsskifter.
Alle bilder: Wikimedia Commons.
14
KRONIKK
Av Robert Wood
I Egypt henger politisk og økonomisk makt tett sammen.
Det er langt fra tilfeldig at militæreliten nå igjen sitter med makta i det revolusjonsherjede landet. For å ivareta de enorme økonomiske interessene militæret og tilknyttete personer har, grep de makten. Det folkelige opprøret mot president Mohammed Morsis styre var intet annet enn en beleilig unnskyldning. De blodige sammenstøtene i ukene og månedene som har fulgt statskuppet, viser tydelig at militæreliten ikke handler i folkets tjeneste.
Washington Consensus
Et av de viktigste utviklingstrekkene i egyptisk økonomi de siste 20 årene er et tett samarbeid med Det internasjonale pengefondet (IMF). Dette kom i stand etter at egyptisk økonomi var i krise på slutten av 1980-tallet.
Under Hosni Mubarak nådde den økonomiske liberaliseringa nye høyder. Som alle andre land som mottok økonomiske støtte fra IMF på 90-tallet, måtte også Egypt gjennom en «strukturtilpasning», i praksis implementering av de såkalte Washington Consensus-prinsippene.
Denne politikkens verktøykasse inkluderer blant annet innskrenkning av offentlige budsjetter, privatisering av statseide selskaper, skattereform og deregulering av finansmarkeder, handel og utenlandske direkteinvesteringer. Dette er tiltak som i IMFs virkelighetsforståelse skaper økonomisk vekst – for hele befolkningen. Den
økonomiske politikken til IMF blir imidlertid kritisert for å være for lite tilpasset hvert enkelt land. Én oppskrift blir fulgt uten å ta hensyn til lokale forhold. Dette var i høyeste grad tilfellet i Egypt.
Korrupte maktpersoner
IMF-oppskrifta har blitt brukt i to omganger. Den første perioden varte fra 1991 til 1997 og den andre fra og med
2004 og fram til revolusjonen i 2011. Det er betimelig
å spørre hvordan fattigdom og sult kan ha økt drastisk i denne perioden, til tross for det uttalte målet om økonomisk vekst. IMFs nyliberale politikk kan naturligvis kritiseres som sådan, men i dette tilfellet er det kombinasjonen med lokale forhold som er særlig utslagsgivende. Ethvert politisk regime trenger en maktbase. I et autoritært regime er gjerne maktbasen liten, statisk og mer eller mindre definert – ut fra religion, etnisitet, familie eller tilknytning til en «klasse», for eksempel militæreliten. Klientilisme finner sted der denne maktbasen blir favorisert, gjerne gjennom personlige avhengighetsbånd. Korrupsjon er et annet ord for fenomenet.
Et imperium i mørket
I tilfellet Egypt var det militæreliten som utgjorde kjernen i
Mubaraks maktbase. Det var i all hovedsak denne kjernen, og personer knyttet til den, som skodde seg på reformene i tiårene før og etter årtusenskiftet. Da Mubarak privatiserte
50 prosent av statens næringsinteresser, overtok militæreliten eierskapet. Den drastiske veksten i tilgang på utenlandsk kapital styrket videre militærelitens økonomiske slagkraft.
Deres økonomiske imperium er omfattende, men vanskelig
å måle. Likevel er det et faktum at militæret eier flere titalls
fabrikker som produserer sivile forbruksvarer som elektronikk, biler og mat. De er også store landeiere over hele
Egypt og kontrollerer leveringsleddet på drivstoffmarkedet.
Så mye som 40 prosent av den egyptiske økonomien kan være i militærelitens hender.
Brorskapets rolle
Det er ikke unaturlig at denne gruppa ønsker å forsvare sine
økonomiske interesser. For å gjøre det er de avhengig av en avgjørende kontroll over den politiske makta. Statskuppet i sommer må sees i dette perspektivet. Hvor ville Morsi og
Det muslimske brorskapet med den egyptiske økonomien?
Det er ikke vanskelig å finne svært rike forretningsmenn blant brorskapsmedlemmene og organisasjonens syn på markedet og økonomiske reformer er i det store og hele sammenfallende med militærelitens. Likevel ville et brorskap med større kontroll over økonomien ledet ressurser bort fra Mubaraks gamle maktbase og over til andre. Til hvem?
Det er et åpent spørsmål hvorvidt brorskapets politikk hadde ført til en forbedring av de stadig forverrede levekårene i Egypt. Brorskapets historie og opprinnelige formål taler til deres fordel, i og med at organisasjonen fra første stund var en viktig leverandør av velferdsgoder i tillegg til
åndelig næring. Det som imidlertid er sikkert er at brorskapet har ønsket demokratisk styring av militærets budsjetter og finanser. Før Mohammed Morsi ble valgt til president uttalte han et sterkt ønske om at parlamentet måtte få innsyn i militærets budsjetter.
Egyptere er fremdeles sultne
Den egyptiske revolusjonen ble sparket i gang etter at tunisierne hadde kastet sin autoritære president, Zine al-Abedine ben Ali. Men sparket hadde ikke hatt noen effekt hvis ikke forholdene hadde ligget til rette i Egypt.
Kombinasjonen av at mange nok ble sultne nok, og at disse fant sammen med en middelklasse som hadde sett seg lei på autoritært styre, var utslagsgivende. Det var den reformhungrige middelklassen som først fikk oppfylt sine ønsker:
Det ble tatt store skritt i retning av demokratisk reform ved avholdelse av parlaments- og presidentvalg. Mest sannsynlig var det også nettopp denne gruppa som demonstrerte mot
Morsi i forkant av statskuppet, i frykt for at Egypt ville bli
FATTIGDOM I EGYPT
• Omtrent 40 % av den egyptiske befolkningen lever i fattigdom.
• Fattigdommen har steget de seneste årene
• I 2011 led 17 prosent av befolkningen av matvaremangel mot 14 prosent i 2009.
• I 2009 var så mange som 31 prosent av egyptiske barn under fem år kronisk feilernært. I 2005 var andelen 23 prosent.
Kilde: FNs matvareprogram et nytt Iran.
Situasjonen kommer etter alle solemerker ikke til å bli noe mer demokratisk under det nåværende regimet. Det er lite trolig at militærregimet vil gi fra seg nok makt til at deres økonomiske interesser i Egypts økonomi blir utsatt for folkestyrets vilje. Så er det igjen opp til egyptere å mobilisere for endringer. For at færre i fremtiden skal måtte
å gå sultne til sengs er det de underliggende økonomiske maktforholdene som må adresseres.
Robert Wood (f. 1991) studerer statsvitenskap og Midtøsten- og
Nord-Afrikastudier ved Universitetet i Oslo.
15

Samfunn
16
studentannonse.indd 1 06.08.13 14:41
17

18
Krise
KLIMA
Tekst: Borgar Aamaas
Ill.: Sigrid Riiser Kristiansen
Menneskeskapte klimaendringar er her i dag og vil berre forsterke seg dei neste tiåra. Klima blir av mange politikarar utpeikt som vår tids største utfordring. Verdas politikarar har blitt samde om å unngå 2 °C oppvarming, ettersom ei slik oppvarming vil føre til drastiske konsekvensar for menneske, dyr og planter. Men dette målet ser meir og meir ut som ein ønskjedraum.
Gapet mellom årsak og verknad
Klimakrisa er eit typisk eksempel på allmenningens tragedie. Dette er ein situasjon kor du handlar utifrå ditt eige beste, mens alle i samfunnet blir skade av det på lang sikt.
For eksempel er det flott å unne seg ein tur til Syden, men utslepp frå turen vil skade alle og over fleire generasjonar.
Den eine turen betyr svært lite for klima. Det er summen av alle turar som har betyding. Klimapåverknaden kjem først med full tyngde etter nokre tiår. Dermed er det lang avstand mellom årsak og verknad.
Steinaldermannen lever
Gjennom evolusjonen har menneske blitt svært flinke til å løyse utfordringar. For steinaldermannen kunne dette vere å finne nok mat. Nye reiskap og nye jaktteknikkar kunne bety forskjellen mellom liv og død. Det var ein klar samanheng mellom årsak og verknad, altså mellom lite mat og sult. Dei fleste utfordringane menneska kom over var av denne typen, difor har vi eit kort tidsperspektiv. Kva som skjer om 100
år var lite relevant for steinaldermannen. Dessutan hang steinaldermenneske berre i små grupper isolert frå resten av verda. Dermed betydde deira ressursbruk lite for andre steinaldermenneske på andre sida av jorda.
Eksponentiell forbanning
I dag er vi fleire enn 7 milliardar på denne kloden etter ein folkevekst som har vore nærare eksponentiell, altså stadig raskare vekst. Ressursane er dei same som under steinalderen. Ettersom vi forbruker enorme mengder kol, olje og gass, fører våre val til at nokon òg på den andre sida av jordkloda vil lide over fleire generasjonar. I 1972 fastslo boka
« Limit to growth » at vi ville krysse grensa for berekraftig vekst. Fleire av desse fysiske grensene er i dag passert.
Tanken i spagat
Kunnskapen om menneskeskapte klimaendringar var god allereie med den første hovudrapporten frå FNs klimapanel i 1990. I september kom den femte i rekkja, og forskarane har blitt svært sikre på samanhengen mellom menneskeleg aktivitet og global oppvarming. Erkjenninga at vi menneske kan endre naturen rundt oss så fundamentalt er ei stor omvelting i vårt tankesett. Tidlegare tilsvarande vitskapsrevolusjonar visar at det tar lang tid frå kunnskapen er der
til han gjennomsyrer samfunnet. På same måte som det tok lang tid frå ideen om at sola vår er sentrum i verda til dette vart allment akseptert, så tar det lang tid frå global oppvarming vart observert til menneska faktisk gjer noko med det. For røyking gjekk det ca. 50 år frå kunnskapen om den skadelege helseeffekten var kjent til samfunnet sette inn tiltak vi i dag ser som sjølvsagte.
Kriser vi har løyst
Klimakrisa er ikkje det første menneskeskapte miljøproblemet. Mange av dei tidlegare utfordringane har vi løyst.
Den moderne miljørørsla vart inspirert av boka Silent spring av Rachel Carson, utgitt i 1962. Boka fekk fram korleis sprøytemidlar har svært giftige bieffektar. DDT og andre sprøytemiddel er i dag forbodne. Uttrykket «sur nedbør» stammar frå 1972. Massiv fiskedød i vatn i Sør-Noreg skuldast utslepp av ulike nitrogen- og svovelforbindingar frå kontinentet, spesielt frå kraftverk. Vatn har blitt kalka, og utsleppa har blitt kraftig redusert gjennom tiltak.
Det siste døme på at menneske kan betre miljøproblem er ozonholet over Antarktis. På 1980-talet var dette svært hel-
seskadelege holet oppdaga, og utslepp av klorfluorkarbon- og halongassar var syndaren. Slike gassar fann vi tidlegare mellom anna i sprayboksar og kjøleskåp. Ei internasjonal avtale, Montrealprotokollen, vart gjeldande frå 1989 for å snu utviklinga. Mellom 1986 og 2004 reduserte det norske forbruket av desse farlege gassane med meir enn 99 prosent.
Globalt har utsleppa gått ned for dei fleste gassane. Rundt
2050 vil ozonlaget vere friskmeldt.
Løysingane er der
Kan vi tenkje oss ei likande utvikling for klimakrisa? Andre miljøkriser viser at det må ei katastrofe til før vi handlar.
Samstundes er den menneskelege kreativiteten stor. Nordmenn har gjennom kløkt og hardt arbeid fått til ein svært stor og lønsam oljeindustri. Kanskje kan ein tilsvarande innsats få oss inn i den fornybare og bærekraftige framtida?
Mange av løysingane er tilgjengelege og kan gjennomførast i dag. Etatsgruppa Klimakur 2020 la i 2010 frem ei smørbrødliste over tiltak. Utrekningar frå 2005 viser at tiltaka berre vil koste 2000 kr per år for kvar enkelt nordmann.
Borgar Aamaas (f. 1984) har ein mastergrad i meteorologi frå
Universitetet i Oslo og er i dag forskar på CICERO Senter for klimaforskning. Han var bidragsyter til kapittel 8 i FNs klimapanel sin hovudrapport som vart publisert i september.
Sigrid Riiser Kristiansen ( f.1988) studerer realfag ved Universitetet i Oslo.
ETYMOLOGI
Av Peter van de Groep
Ordet krise kjem frå gresk krisis (κρίσις) gjennom fransk (crise). Rota til det greske ordet er det greske verbet «krinein» («κρίνειν») som tyder «å skilje, avgjere».
Omgrepet «krise» oppsto i den antikke legekunsten (ved Hippokrates frå Kos og Galen) som nemning for det avgjerande vendepunktet i ein akutt febersjukdom. Ordet kan omsetjast med
«brå forandring», «avgjerande vending» eller
«skjebnesvanger forstyrring». Det greske språket var lenge viktig i medisinske fag (og er det enno), og vi finn mange greske lånord i «medisinsk norsk».
Krise vart særleg skildra ved ein bestemd type lungebetennelse. Ved denne betennelsen stig temperaturen hurtig til ca. 40°C og held seg der i dei følgjande dagane. Vanlegvis inntreffer krisen den sjuande dagen. Denne krisen fører til eit plutseleg temperaturfall til ca. 36°C. Det komplementære medisinske omgrepet «lysis» (fra gresk «λύσις»
«oppløysing») vart brukt for sjeldnare sjukdomsutviklingar med eit såkalla lytisk, gradvist, langsamt temperaturfall. Sjukdomsbiletet kan altså vere
«kritisk» eller «lytisk». Det er årsaka til at vi brukar ordet «krise» (og «kritisk») i medisinsk, juridisk og militær samanheng om den avgjerande augneblinken eller vendepunktet i utviklinga av ein sjukdom, ein rettssak eller ein kamp.
Vi snakkar om krise når det handlar om ein situasjon i eit komplekst system (økonomi, samfunnet, familie), og systemet fungerer dårleg. Ofte er
årsakene til dysfunksjonen utydeleg eller ukjent, men det er naudsynt at eit umiddelbart vedtak blir teke. Kriser er, med andre ord, endelege og dei blir avgjerande.
KVIFOR SEIER VI DET?
• Til kvar utgåve av Argument blir historia bak omgrepet som utgjør temaet i tidsskriftet presentert.
• Neste utgåve: Mat.
Peter van de Groep (f. 1986) har bachelor i germansk språk og litteratur ved Windesheim University of Applied Sciences i Nederland og master i filosofi og etikk ved Vrije Universiteit Brussel i Belgia. Han har stor interesse for språkhistorie og språkleg evolusjon.
19
Krise

20
Krise
Krise
SPRÅK
Tekst: Nina Hagen Kaldhol
Ill.: Jonas A. Larsen
Da 103 år gamle Grizelda Kristina døde 5. juni i år, døde det uralske språket livisk med henne. Livisk har vært regnet som truet lenge, og til tross for aktive forsøk på revitalisering, er det nå blitt erklært som utryddet. Et språk dør når alle språkets morsmålsbrukere er døde, eller har gått over til å snakke et annet språk. Dette kan skje brått, som ved folkemord, naturkatastrofer, hungersnød og sykdom, eller gradvis over flere generasjoner. Det er mange og sammensatte grunner til at språk dør, men man regner med at det er en kombinasjon av kulturelle, økonomiske, militære og religiøse faktorer som spiller inn. Mange har prøvd å sette opp en liste over kriterier for hva som gjør språk truet, men sannheten er at hver situasjon krever en særvurdering. Det har noe å si hvor mange brukere et språk har, men det finnes også språk som har holdt seg stabile over lang tid med bare noen få brukere. Et eksempel på dette er det etiopiske språket bayso, som har unngått språkdød i 1000 år til tross for at det snakkes av relativt få (ca. 2000 i 1995).
Utfordrede språk
Truede språk er som regel minoritetsspråk som utfordres av et majoritetsspråk. Etter hvert som minoritetsspråket blir brukt i færre og færre domener i samfunnet (offentlig forvaltning, skole, forskning, media), blir det vanskeligere
å klare seg uten å kunne snakke majoritetsspråket. Ofte er dette sårt for minoritetsbefolkningen fordi språk er en så viktig del av deres identitet og kultur. Skiftet fra et språk til et annet kan oppleves som et symbol på maktkamp, og iblant er det dessuten systematisk undertrykking av en gruppe som er skyld i at et språk dør. I noen situasjoner er man tvunget til å lære barna sine å snakke majoritetsspråket til fordel for sitt eget, rett og slett for å gi barna bedre vilkår for å få et godt liv. Og når et språk ikke lenger blir overført fra generasjon til generasjon, er det i prinsippet døende.
Hva med norsk?
Enkelte er redde for at alle lånordene fra engelsk truer det norske språk. Men man pleier ikke å regne lånord i seg selv som en faktor som kan lede til språkdød. Engelsk er jo selv et språk som er fullt av lånord, fra latin, gresk, fransk, normannisk, spansk, italiensk, tysk, osv. Språkdød er veldig ofte et politisk spørsmål heller enn et rent språklig et. Norsk er det største språket i Norge, som er en selvstendig nasjon.
Norsk har flere millioner brukere, og det brukes fortsatt i alle domener i samfunnet. Språkrådet peker imidlertid på to domener der språket er i fare, nemlig i akademia og næringslivet, og understreker viktigheten av å utvikle og videreføre norsk også som akademisk språk. Men den viktigste grunnen til at vi kan være trygge, er at norske barn fortsatt lærer norsk av foreldrene sine.
… og samisk?
Når det gjelder samisk, er situasjonen en helt annen. Alle de ni gjenlevende samiske språkene er klassifisert som truet av
FN. Det er få som snakker samisk, og mange av de samiske språkene blir ikke lenger overført til den oppvoksende generasjonen. Mange ser på dette som et kulturelt tap, og det er gjort masse for å revitalisere de samiske språkene, også fra statlig hold. Gjennom sameloven er samisk sikret en rekke språklige rettigheter. Man anser altså truede språk som noe som er verdt å bevare. Alle er imidlertid ikke enige om at dette er veien å gå. Fremskrittspartiet har uttalt at de vil kutte all støtte til samisk kultur og språk, fordi de mener at ingen skal forskjellsbehandles på bakgrunn av etnisitet.
Veier dette prinsippet tyngre enn verdien av å bevare truede språk? Når de samiske språkene regnes som sterkt truet av
FN, er de da ikke noe vi har et ansvar for å bevare?
Hvorfor bevare språk?
Det finnes argumenter både for og mot å drive aktiv språkbevaring, men det er vanskelig å snakke om språkbevaring generelt siden hver situasjon er unik. Noen ganger blir språk truet fordi de aktivt blir undertrykket i et samfunn, slik samisk ble i Norge. I slike tilfeller er det et overgrep som har funnet sted, og mange vil argumentere for at det da er et felles ansvar å bygge opp disse språkene igjen, dersom minoriteten ønsker det. I enkelte tilfeller blir språk utryddet sammen med språkbrukerne sine, som tasmanske aboriginerspråk og amerikanske indianerspråk. I mange deler av verden, for eksempel i regnskogen i Sør-Amerika, forsvinner språk fordi innfødte folkegrupper blir assimilert til majoritetsbefolkningen. Slik blir både språkmangfoldet og kulturmangfoldet i verden svekket.
Men ikke alle mener at mangfold i seg selv er et mål.
Noen mener at språk først og fremst handler om kommunikasjon, slik at nytten til et språk avhenger av hvor mange mennesker du kan kommunisere med ved å snakke det. På den annen side er språk ikke bare et verktøy, men en viktig del av vår kulturarv, noe det er sårt å miste kjennskap til.
Språk er en viktig identitetsmarkør, og språkspørsmål skaper sterke følelser. Et godt eksempel er den norske språkstriden og jakten på et «ekte» norsk språk. Noen mener at det er et viktig demokratisk prinsipp at alle skal ha mulighet for
å uttrykke seg på morsmålet sitt. Andre mener at det er viktigere å sørge for en homogen nasjonal identitet, og ikke forstørre skillene mellom ulike grupper.
Ansvar og vilje
De fleste lingvister mener språkbevaring er viktig, men det finnes også noen som mener at språkdød kun er en naturlig del av kulturell utvikling, og at det ikke er nødvendig å motarbeide det. Det oppstår jo også nye språk, for eksempel som følge av naturlig språkutvikling som forstørrer skillene mellom ulike dialekter. Dessuten kan nye blandingsspråk, eller pidgin- og kreolspråk, oppstå som følge av ekstrem språkkontakt i områder med stor flerspråklighet der man trenger et felles språk for å kommunisere sammen. Men er det opp til noen andre enn brukerne av truede språk selv
å bestemme om språket deres er verdt å bevare? I de fleste tilfeller har de et sterkt ønske om revitalisering, men man mangler ressursene og kunnskapene som skal til. Spørsmålet er da hvem som har ansvaret for å skaffe ressursene. Noen vil si at myndighetene har ansvar for å bevare de språklige rettighetene til alle gruppene i et samfunn, andre mener at de viktigste valgene blir tatt av språkbrukerne selv. Men friheten til å ta disse valgene er ikke alltid så stor. Det kreves politisk vilje for å bevare truede språk, og vi lingvister kan bidra med kunnskapen.
Hva kan språk fortelle oss?
Språkbevaring handler ikke bare om maktpolitikk. Hvert språk representerer en egen måte å se verden på, og er bærer av (ofte kun muntlig overlevert) kunnskap om en kulturs historie, verdier, filosofi og særegne kulturelle trekk.
UNESCO snakker om språklig mangfold som en av søylene i kulturelt mangfold. Språk er også spennende i seg selv:
Det er overraskende store likheter mellom strukturene
og uttrykksmåtene i verdens språk, men også interessante forskjeller på tvers av likhetene. Stadig drar lingvister ut på feltarbeid og beskriver språk i små avkroker rundt om i verden. De samler på ord og språklyder, de analyserer grammatikk. Denne typologien over verdens språk, sammen med kunnskap fra andre fagdisipliner, kan gi oss innsikt i
TRUEDE SPRÅK
• Det er vanlig å anslå at vi har rundt 6000 språk i verden.
• Rundt halvparten av verdens språk anses som truet.
• Av disse er 576 språk kritisk truet eller bent frem døende.
• Siden 1950 har verden mistet minst 231 språk.
Kilde: UNESCO Atlas of the World’s Languages in
Danger
VIDERE LESNING
Anders Vaa, stipendiat ved UiO, forsker på det truede språket engdewu. Engdewu snakkes på i liten avkrok av Salomonøyene i Stillehavet. Det har tapt domener til sine nabospråk og snakkes i dag bare i hjemmet. Her kan du lese mer om dette: http://klarspraksblogg.no/author/anders_vaa/ hvordan den unike menneskelige språkevnen fungerer.
Alle verdens språk danner grunnlaget for lingvistisk forskning. Så selv i tilfeller der ikke alle er enige om at et språk er verdt å bevare, vil det fra et vitenskapelig synspunkt være verdt å dokumentere det – uavhengig av om det kommer til å dø eller ikke. Men mennesket har behov for gruppetilhørighet og kulturell identitet. Man vil ikke bare kjenne sin historie, men også aktivt være en del av den. For oss lingvister er selvsagt det beste å ha så mange levende språk i utvikling som mulig. Mange forskningsobjekter gjør at vi kan utvikle teoriene våre om hvorfor menneskelige språk høres ut som de gjør. Det gir oss dessuten mer å gå på mens vi jobber med teorier om hvordan evolusjonen formet språkevnen vår. Til syvende og sist sier det oss mer om hva det vil si å være menneske.
Nina Hagen Kaldhol (f. 1990) studerer lingvistikk ved Universitetet i Oslo.
Jonas Alexander Larsen (f. 1991) er frilansillustratør, tegneserieskaper og tekstforfatter fra Larvik. Han jobber med illustrasjon og skriving, samt tegneserier som fortellende sjanger.
21

Krise
KRONIKK
Tekst: Vegard Tørstad
Ill.: Solfrid Crowo
Siden sent 2009 har eurosonen vært i krise. Finanskrise, gjeldskrise, bankkrise. Valutakrise, vekstkrise, konkurransedyktighetskrise, produksjonskrise. Kjært barn har mange navn. Hva man kaller krisen kommer an på hva man mener ligger til grunn for den. Etter finanskrisen i USA i 2008 og den påfølgende krisen i Europa har debatten gått mellom to fronter. Noen mener at krisene skyldes mangel på etterspørsel, og at økt offentlig forbruk og investeringer må til for å få fart på økonomien. Andre mener at krisene skyldes finansiell uansvarlighet og for mye statsgjeld, og at løsningen er kutt i offentlige finanser og innsparinger. Kampen om kriseforståelsen er fortsatt ikke avgjort.
Den Økonomiske Monetære Union (ØMU) er EUs valutaunion. Den har en enhetlig økonomisk politikk for hele EU som mål. Uavhengig av hvilken forståelse man har av krisen, kan det slås fast at ØMU ikke har fungert som planlagt. Finanskriseekspert Bent Sofus Tranøy har pekt på fire strukturelle feil med unionen: lav faktormobilitet, konservativ tankegang, upassende renter, og at unionen ikke har gode kriseløsningsverktøy.
En feilslått idé
ØMU er bygd på tanken om høy faktormobilitet ; ideen om at arbeid går én vei, og kapital den andre. Faktormobiliteten har ikke fungert som planlagt. Kapital strømmet fra nord til sør i begynnelsen, men ikke til produktive investeringer.
I stedet for å redusere gjeld, gikk kapitalen primært til å
øke forbruk. Dette finansierte blant annet en boligboble i Spania. Arbeidskraft gikk heller ikke den andre veien som forutsett. Den ledige arbeidskraften i landene med underskudd må dra dit arbeid finnes, hvis ikke vil arbeidsledighet oppstå. Mobiliteten i arbeidskraften i eurosonen har vært altfor liten; arbeidskraft har ikke blitt spredd slik den trengtes.
Låneboom
Medlemslandenes renter har tilslørt de underliggende
økonomiske realitetene. Renter gis på bakgrunn av hvor betalingssterk lånetakeren antas å være. Det vil si at land med god økonomi får lav rente på sine lån eller statsobliga-
Eurokrise eller rentekrise?
Den europeiske sentralbank (her president
Mario Draghi) setter rente med utgangspunkt i hele eurosonen. Foto:
Wikimedia Commons.
sjoner. Da Eurosonen ble opprettet hadde de såkalte PIIGSlandene (Portugal, Irland, Italia, Hellas, Spania) høye renter på sine statsobligasjoner. Dette gjenspeilet den økonomiske
22 realiteten i landene. Men Den europeiske sentralbanken
(ESB) må sette sin rente med utgangspunkt i den samlede situasjonen i eurosonen. Da PIIGS ble med i valutaunionen ble deres renter tilpasset de tunge økonomiene i ØMU.
Rentene gikk kraftig ned i PIIGS, fordi de store økonomiene veide mye mer enn de små. Plutselig ble det enkelt å ta
opp lån for PIIGS, og følgene av dette ble store økninger i privat-, husholdnings- og bedriftsgjeld i disse landene. Disse gjeldstypene bekymret ikke de som mente krisen primært er en statsgjeldskrise. Men det burde de ha gjort. En for stor
økning i disse gjeldstypene får alvorlige konsekvenser, blant annet ved at den samlede etterspørselen blir redusert.
Konservativ tankegang
Det neste problemet kom som følge av at ØMU er konstruert for å forebygge kriser, ikke for å løse dem. Det eksisterte en kollektiv oppfatning om at det ikke ville bli noen kriser i ØMU. Denne oppfatningen kom av en dypt konservativ, eller monetaristisk, forståelse av hvordan unionen skulle fungere. Dette gjorde det vanskelig å føre en stimuleringspolitikk som kunne hjulpet. Tyskland var redd for at støttekjøp ville undergrave euroens styrke, og sørget for at
ESB ikke hadde lov til å støttekjøpe statsobligasjoner. I en slik situasjon står ikke ESB ansvarlig overfor noen myndighet; den fungerer ikke som en «lender of last resort» (se faktaboks). Dette skaper en grunnleggende mistillit. Euroen ble så å si en fremmedvaluta for medlemslandene. I en slik situasjon blir bankene veldig sårbare for at kapital flytter på seg på tvers av landegrenser. Problemet kan illustreres ved å se på Spania.
Hva skjedde i Spania?
Spania hadde i utgangspunktet ikke mer statsgjeld enn
Storbritannia. Men fordi Spania er med i ØMU har de ikke mulighet til å styre sin valutakurspolitikk på samme måte som Storbritannia, som ikke er en del av eurosonen.
Når investorer begynte å miste tillit til Spania solgte de sine spanske statsobligasjoner og investerte sine euro andre steder, for eksempel i Tyskland. Fordi Spania ikke har noen mulighet til å styre sin valutakurspolitikk, forsvinner euro fra Spania uten å komme tilbake. Når Storbritannia har pro-
Krise
FINANSUTTRYKK
• Den Økonomiske Monetære Union (ØMU): Den
økonomiske valutaunionen som ble inngått mellom 17 av EUs 27 medlemsstater.
• ESB: Den Europeiske Sentralbanken. Den administrerer eurosonens pengepolitikk.
• Likviditet: betalingsevne, et lands evne til å dekke sine betalingsforpliktelser.
• Statsobligasjon: obligasjon utstedt av en stat, som regel med et løfte om periodiske rentebetalinger og til å tilbakebetale det pålydende beløp.
Ved å kjøpe en statsobligasjon låner man staten penger. Hvis en sentralbank kjøper statsobligasjoner økes den totale pengemengden og dermed likviditeten i en økonomi.
• «Lender of last resort»: Sentralbanken er långiver (leverandør av likviditet) som siste utvei hvis det ikke er noen annen måte å øke tilførselen av likviditet på når det er en mangel på sådan.
• Devaluering: Når man med hensikt lar egen valuta bli billigere målt i andre lands valutaer.
VIDERE LESNING
• Global økonomi, krise og politisk styring (2012) av Dag Harald Claes, Helge Hveem og Bent Sofus
Tranøy.
• Cityphilia (2008) og Once Greece Goes..
(2011) av
John Lanchester.
• The European Vortex (2012) av Michel Aglietta.
• Governing the Global Economy (2011) av Dag
Harald Claes og Carl Henrik Knutsen (red.).
blemer devaluerer de (se faktaboks), slik at de kan bremse inflasjonen og øke konkurransedyktigheten. Investorene kommer ikke tilbake til Spania med sine euro når Tyskland er mer konkurransedyktig. Dette gir en selvoppfyllende profeti der Storbritannia blir sett på som likvide mens Spania ikke blir det.
Spania havner altså i det man på fagspråket kaller en «likviditetsfelle»: det er rasjonelt å spare på individnivå, men
denne sparingen gjør at den samlede etterspørselen fra konsumentene går ned. Når folk sparer mer tvinges økonomien inn i en ond sirkel med kostnadskutt og redusert etterspørsel. Man får en nedadgående spiral preget av fallende priser, fallende etterspørsel og økende arbeidsledighet. Da rømmer investorene fra Spania. Landet får et rentesjokk fordi ingen støttekjøper deres statsobligasjoner. Disse enorme rentene har Spania ikke råd til å betale, så de må ta opp mer lån. På de nye lånene må de betale en like høy rente, som gjør at de går enda mer i underskudd. Og slik fortsetter syklusen.
Man burde derfor ha snakket om en rentekrise heller enn en statsgjeldskrise.
Tysk overskudd
I takt med at PIIGS-landenes underskudd økte, vokste det tyske overskuddet. Kina ble med i Verdens handelsorganisasjon (WTO) tidlig på 2000-tallet. Dette førte til en enorm tilgang på en rekke varer, og ga en dobbel effekt i Europa: for det første utkonkurrerte Kina de sør-europeiske landene.
Tyskland og andre land i nord kjøper altså varer fra Kina som de tidligere kjøpte i Sør-Europa. For det andre kjøper
Kina store mengder industrivarer, maskiner og biler fra
Tyskland. På den måten tjener Tyskland på at Kina kommer med i verdenshandelen, mens Sør-Europa taper på det. Det oppstår en selvforsterkende dynamikk der kreditorlandet
Tyskland øker sitt overskudd, mens debitorlandene i PIIGS
øker sine underskudd.
One size fits all?
ESB innså etter hvert at de måtte støttekjøpe statsobligasjoner. De begynte med kraftige støttekjøp for omtrent et år siden. Problemstillingen rundt støttekjøp av statsobligasjoner og redningspakker representerer «barneoppdragerens problem» for kreditorlandene. Hvis PIIGS eller andre debitorland vet at de blir reddet uansett vil de kanskje ikke oppføre seg like finansielt «ansvarsfullt». Dette er grunnen til at Tyskland har prøvd å presse sin egen suksessoppskrift nedover ørene på PIIGS. Den såkalte troikaen (IMF, ESB og Europakommisjonen) har krevd harde innsparingstiltak
og budsjettkutt i landene de har gitt støtte. Ifølge eksperter som mener krisen er en etterspørselskrise er det imidlertid ikke flere krisepakker og lån med krav om harde innsparingstiltak og budsjettkutt PIIGS trenger. PIIGS har hatt fallende bruttonasjonalprodukt (BNP) siden krisen begynte. I disse landene øker gjelden som andel av BNP fordi
BNP faller. Det er ikke mulig å effektivisere eller tyne særlig mer ut av land som er i denne situasjonen. One size does not fit all . Derfor mener Tranøy og andre at det PIIGS trenger er gjeldslette og overføringer.
Fordi ØMU er en feilkonstruksjon ble det som kunne forblitt en privatgjeldskrise til både rentekrise og statsgjeldskrise. EU har blitt en kamp mellom kreditorland og debitorland, i stedet for en frivillig sammenslutning av likeverdige stater. De strukturelle feilene må kompenseres for med gjeldslette og overføringer. Men det er ikke nok. Større reformer er nødvendig hvis valutaunionen skal oppfylle sitt sentrale mål: «å støtte den alminnelige økonomiske politikk innenfor fellesskapet med sikte på å bidra til å virkeliggjøre fellesskapets mål».
Vegard Tørstad (f. 1992) studerer statsvitenskap og fransk ved Universitetet i Oslo.
Solfrid Crowo (1990) studerer kunsthistorie ved Universitetet i Oslo.
23

Krise
INTERVJU
Tekst: Ingvill Maria Daatland Hekne
Foto: Lucas Leonardo Ibanez-Fæhn
Stipendiat Iren Johnsen ved Senter for Krisepsykologi i
Bergen forsker på sorgreaksjonene blant etterlatte etter 22. juli. Mens tidligere forskning om etterlatte etter traumatiske hendelser ofte fokuserer utelukkende på den nærmeste familien, inkluderer den pågående studien også vennegruppen. Forventningen var at venner ville ha det bedre enn foreldre og søsken. Men nettopp denne forventningen, både fra seg selv og omgivelsene, kan være noe av grunnen til at venner sliter mer enn antatt. Halvannet år etter terroren ser man at deres reaksjon er nesten like sterk og langvarig som familiens.
Stort tap, liten hjelp
Iren Johansen er utdannet sosiolog og ser på vennegruppen som del av et omfattende forskningsprosjekt om etterlatte etter Utøya-drapene.
- Vi forsker på dette for å se hva som fremmer og hemmer sorgarbeid og hvordan man kan hjelpe på best mulig måte, for så å gi råd til det offentlige og privatpersoner som er i de etterlattes nettverk.
Venners reaksjoner på tap som følge av kriser, hvor de ikke selv har vært tilstede, har vært lite studert. I denne
studien har deres sorg- og traumereaksjoner blitt målt ved hjelp av ulike spørreskjemaer.
-Hva var det mest overraskende ved funnene?
- At reaksjonene til vennene var såpass sterke, at de sliter i den grad de gjør. Det kan være mange forklaringer. De vi snakker om sto den avdøde veldig nær, og da blir man selvsagt påvirket av tapet. Det at de også har fått mindre hjelp enn nærmeste familie kan gi en tosidig effekt, sier stipendiaten.
Ulike former for hjelp
Nære venner av de avdøde utrykker å ha følt et omlag like stort behov for hjelp som søsknene. Allikevel har de ikke fått et likt tilbud. Vennegruppen oppga også at de var mindre fornøyd med hjelpen de hadde fått.
- Etter Utøya ble det laget en modell, hvor alle berørte fikk en kontaktperson i sitt fylke. Venner er ikke inkludert i den modellen, forklarer Johnsen. Det er ikke så unaturlig at de ikke får automatisk hjelp, konstaterer hun. Det har nemlig ikke tidligere blitt vist at traumatiske tap i så stor grad preger venner. Forskningen som Iren gjør, kan tenkes å bidra til at flere får mer omfattende hjelp fra det offentlige.
Samtidig vet man at sosial støtte er minst like viktig.
Forskningsrapporten viser at 72 prosent av alle som deltok i undersøkelsen «hadde en nær person som de kunne snakke med og som de opplevde forsto dem».
- Nettverkstøtte er veldig viktig etter traumer og kriser.
Noen vil kun ønske den typen hjelp, sosial støtte over tid er noe av det etterlatte verdsetter mest. Men hjelp fra nettverket og hjelp fra hjelpeapparatet utfyller ulike behov. Det optimale er å ha begge deler.
24
FAKTA
• Kari Dyregrov, Pål Kristensen og stipendiat Iren
Johnsen ved Senter for Krisepsykologi i Bergen publiserte 3. september 2013 en oppsummering av foreløpige funn fra forskning om etterlatte foreldre, partnere søsken og venner etter Utøyadrapene.
• Rapporten baserer seg på funn fra spørreskjemaer utfylt av totalt 182 etterlatte ved første undersøkelsestidspunktet i januar 2013.
• Sorg - og traumereaksjoner måles på ulike måleverktøy, gjennom selvrapporter og intervju.
• Undersøkelsen vil fortsette, med henholdsvis kvalitative dybdeintervju på høsten 2013 og kvantitative spørreskjema høsten 2014.
Forskningsrapporten finner du her: http://krisepsy.netflexcloud.no/ media/’Minirapport%2022%2007%20 etterlatteforskning.pdf
Førsker på sorg: Stipendiat Iren Johnsen.
Foto: Lucas Leonardo Ibanez-Fæhn
- De fleste hadde en person å snakke med. Men hva med de resterende 28 prosentene?
- Enkelte har stått alene. Blant vennene er det mange som har mistet sin aller beste venn, nettopp personen de ville gått til for å snakke om sånne ting.
Utenfor hierarkiet
Johnsen forklarer at man i sorg- og kriseforskning ofte snakker om et sorghierarki.
- Det er interessant å se hvordan folk definerer seg inn i hierarkiet. Blant vennene er mange som er redde for å definere seg som nære. Flere skrev at det var mange som trengte mer hjelp enn dem, at de selv kunne vente. De definerer
seg selv ut og søker ikke hjelp, av hensyn til andre. Vennene beskytter ofte familien.
Mange av disse trengte likevel hjelp.
- Mange av de som ikke så behovet da, så det senere. Da kan det være for sent. For da forventer alle at du har gått videre, og ser deg ikke.
- Synes du at alle berørte automatisk skal få hjelpetilbud?
- Nei. Det er vanskelig å få oversikt over hvem alle er. Men kanskje de nærmeste kan peke på at det også var en kjæreste eller en bestevenninne, som kanskje også bør få hjelp. De som jobber i skolen må også være oppmerksomme. Det er ikke bare blodsbånd som avgjør hvor påvirket man blir, men også forholdet du hadde til den avdøde.
Forsinket sorg
-Dere måler den individuelle opplevelsen. Samtidig har det vært en kollektiv prosess og stort offentlig fokus i etterkant av
22. juli. Har dette vært hemmende eller fremmende?
- Mange har fått støtte i det at det har vært fokus på det.
Samtidig kan det bidra til å utsette sorgprosessen. Det har vært mange påminnelser hele tiden. Media, rettsaken. Alle de utenforstående påminnelsene har for mange bidratt til å forsinke sorgen. Mange sier at det er først nå, når oppmerksomheten har lagt seg litt, at de kan ta tak i sorgarbeidet sitt.
At de får fred til å ta tak i reaksjonene.
- Hvordan har mediene påvirket bearbeidelsesprosessen?
- Det avhenger av hvordan de berørte bruker media. Det kan gi støtte og være oppklarende, gi etterlengtet informasjon. Men påminnelsene kan også stå i veien, og forsterke eller forlenge sorgen, forklarer Johnsen. Etter hvert vil samfunnet gå videre. Det viktigste er at de nærmeste, og støtteapparatet, vet at det er noen som står igjen. Det tar ofte lengre tid enn omgivelsene tror.
-Er det mye feil man kan gjøre som pårørende?
- Det er få etterlatte som synes det er feil å få spørsmål om hvordan det går, så lenge det blir spurt rett. Men hva som oppleves rett er jo individuelt. Noe av det viktigste de etterlatte selv kan gjøre er derfor å vise åpenhet og faktisk fortelle hva de har behov for og hva de ønsker.
Det er heldigvis også noen det går bra med.
- Sorg og traumereaksjoner er individuelt, så det er naturlig at vi finner variasjon. Det vi prøver å finne ut av hvorfor det går bra eller dårlig, sier forskeren.
- Hva forventer du å finne når dere nå skal forske videre?
- Det er naturlig å anta at de fleste vil få det bedre med tiden.
Ingvill Maria Daatland Hekne (f. 1992) går professjonstudiet i psykologi ved Universitetet i Oslo.
Krise
KUNSTSTUDENTEN
Av Oda Tømte
Meksikanske Lucía Aragon er tjuefire år gammel og har tegnet så lenge hun kan huske. Siden januar har hun vært utvekslingsstudent på Kunstfag ved Kunsthøgskolen i Oslo
(KHiO). Med et hjemland sterkt preget av narkotikakrig har ulike sider ved begrepet krise vært til stor inspirasjon for det kunstneriske arbeidet hennes.
– Jeg har laget kunst knyttet til temaene vold og død i flere år nå – særlig knyttet til situasjonen i Mexico, der narkotikakrigen har tatt livet av så mange mennesker. Gjennom kunsten prøver jeg å gi et sannferdig bilde av dagens Mexico.
Mellom mais og marijuana
Aragon vokste opp i delstaten Sinaloa, et frodig landbruksområde. Mens noen dyrker tomater og grønnsaker, dyrker andre dop.
– I hjembyen min er det blitt daglig kost å lese i avisene at mennesker har blitt drept i forbindelse med dopindustrien, forteller Aragon. I oppveksten minnes hun at det var en selvfølge å vite hva hverandres foreldre drev med og hvilken bakgrunn man hadde , for å kunne omgås hverandre.
Etter å ha studert kunst på high school i USA dro Aragon tilbake til Mexico, og begynte å studere grafisk design. Der fant hun stor glede i å møte mennesker med ulike fagområder og interessefelter, alt fra historie og filosofi til matematikk og realfag.
– Som kunststudent hadde jeg lenge befunnet meg i min egen lille boble. Nå begynte jeg å lese aviser og å åpne
øynene for alt som foregikk rundt meg. Noe av det som slo meg, var følelsen av maktesløshet – å ikke vite hva man kan bidra med for å hjelpe. Jeg begynte å revurdere det å drive med kunst.
Fant trøst i filosofi
2012 ble et avgjørende år i Aragons liv. Året før hadde hun vært involvert i mange ulike prosjekter som ikke hadde gått som planlagt. Dessuten ble tanten hennes, ett av menneskene hun elsket aller høyest, svært syk, før hun til slutt gikk bort. Aragon opplevde dette som svært tungt og droppet ut det siste semesteret av skolen. For å gjøre sorgprosessen enklere, bestemte hun seg for å ta et teorikurs i filosofi med temaet døden.
– Dette var ett av de beste kursene jeg noensinne har tatt.
Vi hadde en fantastisk lærer som hjalp meg å se på døden på en ny måte – ikke som en slutt på livet, men som en utfyllende del av det. Gjennom kunstarbeidet mitt prøver jeg å uttrykke synet på døden som en frigjørende overgang.
Illustrasjon mot menneskehandel
Gjennom filosofikurset ble Aragon også gjort oppmerksom
på andre temaer som engasjerer henne og som har etterlatt seg merker i kunsten hennes. Blant annet inngikk hun et
Foto: Lucía Aragon.
Foto: Lucía Aragon.
samarbeid med en jente i kursklassen som ledet en forening som arbeider mot menneskehandel.
– Jeg var, og er fremdeles, veldig sjokkert og overrasket over dette verdensomspennende problemet jeg visste så lite om tidligere. Etter å ha lært mer om trafficking har jeg arbeidet mye med tematikken vold mot kvinner og med følelsen av å være maktesløs i en situasjon.
Da hun kom til Oslo, var det en selvfølge for henne
å fortsette med å hente inspirasjon både fra personlige, nasjonale og globale kriser. Narkotikakrigen i Mexico er kanskje det som har opptatt Aragon aller mest det foregående semesteret.
Fra krise til kosmos
Denne høsten har Aragon arbeidet med tematikk knyttet til universet.
– Når jeg først befinner meg i en såpass fredfull by som
LUCÍA CRISTERNA ARAGON
• Født i Culiacán i Mexico i 1988.
• Studerer grafisk kunst ved Universidad Iberoamericana i Mexico City.
• Er for tiden utvekslingsstudent ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO).
• Har laget kunst inspirert av vold og dopproblematikk i hjemlandet Mexico.
• Var i oktober aktuell med utstillingen «Jeg er
Deg, Deg er Jeg» i Galleri Seilduken på KHiO.
KUNSTSTUDENTEN
En serie hvor Argument treffer framtidens kunstnere og fotografer, og presenterer et arbeid som er knyttet til temaet i tidsskriftet.
Har du ideer eller tips til spalten? Send en e-post til argument-redaksjon@studorg.uio.no
eller gå inn på argumentnett.no.
Oslo, vil jeg tillate meg selv å tilnærme meg dette temaet, sier hun.
– Jeg har alltid vært veldig interessert i himmelen, i kosmos og i alt som er over og utenfor oss – det som er usynlig for våre menneskelige øyne. Ønsket mitt er å eksperimentere med temaet døden gjennom et litt annerledes perspektiv, i sammenheng med universet, ettersom jeg lærte så mye gjennom filosofikurset om døden. Dessuten er Norge et såpass fredfullt sted – veldig annerledes fra mitt Mexico.
Oda Tømte (f. 1991) studerer ved Balletthøgskolen på Kunsthøgskolen i Oslo og er i permisjon fra
journalistikkstudiene ved Høgskolen i Oslo og Akershus.
25

Krise
EKSTREMISME
Tekst og ill.: Carline Tromp
Moderne høyreekstremister treffes ikke på puben eller i demonstrasjonstog: Det nye møtelokalet er internett. Mens høyrepopulistiske partier får stadig større oppslutning i mange europeiske land, tyder mye på at de bare er toppen av isfjellet. På tvers av landegrenser vokser en underskog av nasjonalistiske, fremmedfiendtlige og sterkt islamkritiske røster, som bruker internett som talerør.
Det nye møtelokalet
Du trenger ikke lenger være medlem i en organisasjon eller delta i demonstrasjoner for å si din mening, skriver Øyvind
Strømmen i boka Det mørke nettet . Det holder å lage deg et alias og logge inn. I boka, som kom høsten 2011, kartlegger
Strømmen hvordan norske og utenlandske ekstremister møter likesinnede og utveksler lesestoff og teorier på blogger, fora og Facebook-grupper. «Den tredje bølgen [av norsk høyreekstremisme] består av IT-alderens brunskjorter, som i harme klaprer løs på tastaturene», skriver han.
Man trenger ikke å grave dypt for å finne nettets mørke sider. I avisenes og bloggers kommentarfelt myldrer det av fremmedfiendtlige utsagn, ofte skjult bak et alias, men også skrevet under fullt navn. Noen steder finnes åpne oppfordringer til vold mot innvandrere eller politiske motstandere
– Strømmen siterer flere av disse i sin bok. Ekstremismen på nett ble likevel ikke tatt særlig alvorlig før i 2011. Først da
Anders Behring Breivik oppga ulike nettsteder og bloggere som «Fjordman» (Peder Nøstvold Jensen) som inspirasjonskilder, kom disse for fullt i søkelyset.
Clash of civilizations
Hva er så ideene som florerer på disse nettstedene? Et fellestrekk er at islam oppfattes som en stor trussel mot vårt samfunn. De mest ekstreme islamhatere kaller seg gjerne counterjihadists , eller kontrajihadister. De mener at islam først og fremst er en politisk ideologi, en ulv i religiøse fåreklær. Ifølge terrorismeforskeren Toby Archer tar kontrajihadistene ofte utgangspunkt i legitim kritikk og bekymring, for eksempel rundt islam-inspirert terrorisme eller kvinners rettigheter i muslimske samfunn. Men så generaliser de, og blander inn omfattende politiske teorier. Bekymringen blir
til et verdensbilde der alle muslimer er fiender.
Fjordmans opprinnelige blogg, som ble avsluttet i 2006, men som fortsatt finnes på nettet, er et godt eksempel på
Archers teori. Bloggen inneholder en blanding av nyhetsartikler og analyser om temaer som islam, norsk politikk, innvandring og staten Israel. Fjordman siterer rystende mediesaker, for eksempel om voldtekter begått av innvandrere i Sverige, og trekker frem urovekkende tall og fakta. Han
26
EURABIA
• Eurabia er navnet på en teori som går ut på at europeiske og arabiske myndigheter har laget omfattende planer for islamisering av Europa.
• Teorien i sin mest kjente form ble lansert av Bat
Ye’or (pseudonym av Giselle Littmann) i Eurabia:
The Euro-Arab Axis (2005).
• Forfatteren Oriana Fallaci (2004) har påstått at
EEC (forgjengeren til EU) har «solgt» Europa til å bli en islamsk koloni.
• Eurabia var opprinnelig tittelen på et tidsskrift utgitt av Den europeiske komiteen for koordinering av vennskapsforeninger med den arabiske verden.
• I Norge er Anders Behring Breivik og Peder
Nøstvold Jensen («Fjordman») kjente tilhengere av teorien.
snakker mye om jihad og voldelig islam. I andre innlegg spekulerer han i politikernes agenda, og refser «sosialistene» for å underkjenne problemer rundt innvandring. Gjennom bloggen argumenterer han seg frem til en konklusjon: Den vestlige verden befinner seg i en krisetilstand.
Moderne krigføring
Fjordman mener at krisen trenger å bli løst, og det litt brennkvikt. Han inviterer til en rekke «online workshops» på sin blogg, der han oppfordrer sine lesere til å diskutere spørsmål som «What to do about the Islamic Threat?» og «Whose 21st Century? The Retreat of the Western
Order». Han refererer til Samuel Huntingtons idé om en clash of civilizations , og spør seg om noen land vil komme til
å slå seg sammen i krigen mot islam.
Krigsterminologien er gjengs blant nettekstremister.
Kontrajihadistene tar sitt navn fra jihad, det arabiske ordet for hellig krig som ofte brukes av radikale islamister til å legitimere terror. Deres utgangspunkt: Islam og Vesten er i krig, og de er frontsoldater. Den samme Fjordman er noen
år senere fast skribent på det svært islamkritiske nettstedet
Gates of Vienna . Nettstedet tar sitt navn fra slaget mellom habsburgske og ottomanske tropper ved Wien i 1683. Deres motto lyder: «We are in a new phase of a very old war».
Denne gamle krigen føres i 2013 på nye måter. Mange hatbloggere mener at muslimer målrettet bruker innvandring til å islamisere Europa. Ronny Alte, tidligere leder for den anti-islamske organisasjonen NDL (Norwegian
Defence League), skriver for eksempel på sin hjemmeside at
«[...] det som startet som en forvisning av det islamistene beskriver som «dårlige muslimer» til de vantroe landene i Europa for ca 30 år siden, har i dag blitt et verktøy for
Det Muslimske Brorskapet og terrororganisasjoner som al-Qaida, Ansar al-islam og en rekke andre islamistiske terrorgrupper».
Myten om Eurabia
Hvis en enkel blogger kan se at Europa er i ferd med å gå under og at muslimene ønsker verdensherredømme, hvorfor gjør ikke vestlige politikere noe for å stoppe dette? Her er meningene delt. Mange på den ytterste høyresiden mener at det er venstrevridde politikere, media og deres naive og
«politisk korrekte» holdninger som har skylda. Blant de mer ekstreme kontrajihadistene tar konspirasjonstenkningen her for fullt overhånd. De mener at europeiske politikere i praksis har solgt sin kultur til islam, i et storslagent renkespill de kaller «Eurabia».
Begrepet Eurabia ble lansert av den egyptiskfødte forfatteren Bat Ye’or, og har inspirert blant annet Fjordman.
Eurabia-teorien (se faktaboks) er komplisert, men går ut på at den muslimske innvandringen i Europa er del av en omfattende geopolitisk plan. Europeiske og arabiske statsledere har gjort en avtale om å «slå sammen» Europa og den arabiske verden, som da vil forme en muslimsk akse mot Israel og USA.
Sett fra dette perspektivet slåss krigsbloggerne ikke bare mot islam, men også mot staten, EU og andre autoriteter som fører befolkningen bak lyset. «Hvorfor har innvandringen blitt så voldsom etter midten av 70-tallet? Hvorfor er det så viktig med morsmålsundervisning? Hvorfor propaganderer staten for muslimer i reklamefilmer og kampanjer?» skriver blogger Bjørn Bråthen på det selvutnevnt
«politisk ukorrekte» nettmagasinet Siste Skanse. Den underliggende tanken er klar: Det er noe de ikke forteller oss.
Krig i en boble
Nettsoldatenes viktigste våpen er informasjon. Bloggere og kommentarfeltskribenter forsøker å drive «folkeopplysning» ved å spre statistikker, artikler og videoer. Nettets natur gjør at enkelte saker «går viral» og deles om og om igjen. Noen ganger når det ut til en bredere krets.
Eurabia-begrepet er for eksempel i flittig bruk for å beskrive negative følger av muslimsk innvandring – også blant folk som ikke tror på teorien. I 2010 publiserte
Wall Street Journal for eksempel en artikkel med tittelen «Eurabia Is A Place In Sweden». Skribent Daniel
Schwammental beskriver den voksende antisemittismen
i Malmös forsteder som har en høy andel innvandrere fra arabiske land. Artikkelen er skarpt ordlagt og uttrykker stor bekymring om Europas fremtid, men ingenting tyder på at skribenten tror på en hemmelig «masterplan».
Påfallende ofte ser informasjonen ut til å gå en sirkelgang innenfor visse miljøer. Både på norske, nederlandske og amerikanske islamkritiske nettsteder snakkes det for eksempel om en «statistikk» som viser at muslimske kvinner i Frankrike i gjennomsnitt får 8,1 barn, mens tallet for etnisk franske kvinner får 1,8. Til tross for at denne «statistikken» gjentatte ganger er tilbakevist, dukker den stadig opp igjen.
Nettets frontsoldater
Det kan være lett å avskrive nettekstremistene som ufarlige, til og med latterlige. Men det er mye som peker på at vi skal være forsiktige med det. Etter siste Stortingsvalg trakk enkelte utenlandske medier en direkte linje mellom
Breivik og Fremskrittspartiets fremvekst i Norge. Mens den koblingen er sensasjonspreget og platt, er det nødvendig å se på forholdet mellom høyrepopulistiske partiers uttalelser og nedslagsfeltet på nettet.
Øyvind Strømmen påpeker at det er slående fellestrekk mellom radikale islamister og kontrajihadister når det gjelder måten de finner likesinnede og deler inspirasjon på nettet. På samme måte som unge muslimer radikaliseres, ser man at folk på den ytre høyresiden som er bekymrede over samfunnets utvikling gradvis blir trukket inn mot mer ekstreme holdninger. De fleste av dem vil aldri ty til fysisk vold – men noen vil. Ideen om terroristen som en ensom ulv har blitt nyansert i internettalderen: alene bak en pc kan man være en del av et fellesskap. Vi vet at Anders Behring
Breivik kommuniserte med andre ekstremister på nett, utvekslet ideer og fant inspirasjon.
I anledning SV-fakultets 50 års-jubileum advarte stats-
VIDERE LESNING
• Øyvind Strømmen, Det mørke nettet . Cappelen
Damm 2011.
• Øystein Sørensen, Bernt Hagtvedt og Bjørn Arne
Steine (red.). Høyreekstremisme: ideer og bevegelser i Europa . Dreyer 2012.
• John Færseth, KonspiraNorge . Humanist forlag
2013.
viter Bernt Hagtvedt mot totalitære ideologier, som gir en altfor enkel forestilling av verden. Ideen om en krig mellom det gode og det onde vil alltid være tiltrekkende for fanatiske sinn. Vi må følge svært godt med på dem som føler seg kallet til å ta til våpnene.
Carline Tromp (f. 1984) er redaktør i Argument.
Hun har en mastergrad i norrøn filologi, tar enkeltemner i medievitenskap, og prøver å forstå seg på verden.
27
Krise

Kultur Krise
Krisehjelp: Hvem av disse ville DU gått til i en krise?
Bildene: Wikimedia Commons.
LYDSPORET
Av Anne Gerd Grimsby Haarr
Krise! Kjenn på det ordet. Herregud. Fonetisk sett smaker det godt og hardt i kjeften – og for en betydning! Hadde musikk hatt en periodisk tabell, ville krise vært et av grunnstoffene. I musikken har kriser gitt næring til både desperate kjærlighetssanger, låter full av eksistensiell angst og politiske viser om diktatorer og krigsherrer.
Rihanna: Found love in a hopeless place
Denne sangen handler om å finne kjærlighet når det er som aller mørkest. Er det noe denne dama kan, så er det å ha det være konstant personlig kriseramma. Rihanna står i god myteomspunnet poptradisjon med dårlig oppvekst, høyt dopforbruk og en voldelig ekskjæreste som hun ikke helt klarer å gå fra. Likevel er det noe som sier meg at hvis noen hadde tilbudt Rihanna en tømmerkoie og en snill mann med bikkje som ville stå trofast ved hennes side resten av livet, så hadde hun foretrukket å bli nettopp «in a hopeless place».
Sinead O’ Connor: Nothing compares to you
En av historiens tristeste kjærlighetssanger. «Nothing, I say nothing, can take away this blues.» Helt krise.
Dead Kennedys: Too drunk to fuck
Det finnes grader av krisetilstander. Det er kanskje litt ufølsomt å ta med denne låta i en tekst som bare burde vært full av antikapitalistiske arbeidersanger mot finanskrise og
28
økonomisk utnytting. Men hvem tenker på det etter ei lang rotbløyte hvor du har fått drukket, slåss og gjerne skulle ha pult litt også?
Frank Sinatra: Mack the Knife
Og apropos sex: Mack the Knife fra Tolvskillingsoperaen av Brecht er jo en av prototypene på menn som karrer til seg status, damer og penger som en kynisk hai. Det finnes mange av hans likemenn i dette århundre også, og hadde ikke verdens økonomiske maktelite bestått av en hel rekke
Mack’er så hadde vi kanskje ikke hatt finanskrise i Europa.
«Fancy white gloves though has Macheath, dear / So there’s rarely, never one trace of red».
Tears for Fears: Mad World
Noen ganger er det ikke noe annet å si enn at det er en «gal, gal verden». Og der man ser for seg krig, terrorisme, vold og miljøkatastrofer kan det kanskje være en fun fact at tekstforfatteren fra TfF skrev sangen mens han satt i leiligheten sin over en pizzasjappe i Bath. Konklusjonen er vel at verden er i krise uansett hvor man ser den fra.
Til slutt vil jeg presentere låter som er representative for to
LYDSPORET
• Alt blir bedre med lyd. Til hver temaseksjon av
Argument presenterer redaksjonen ei liste med låter eller album som passer som hånd i hanske til tekstene.
• Har du forslag til lydsporet?
Skriv til: tema.argument@gmail.com.
retninger innen krisehåndtering:
Kriseløsning #1
Radiohead: How to disappear completely
Når krisen inntreffer, uansett årsak, er det ofte bare én ting man vil: Stikke hodet i sanden og håpe at alt går over.
Denne låta er den musikalske versjonen av å holde for ørene og nynne høyt når verden rundt deg er full av bråk, kaos og kjipe ting: «I’m not here, this isn’t happening».
Kriseløsning #2
John Lennon: Power to the people
Også kommer motsatsen: Hodet opp av sanden! Slutt å syte!! Kjemp for det du har kjært, vi skal komme oss gjennom dette også!
Uansett løsning, det skjer alltid ei krise. Og soundtracket finnes allerede.
Anne Gerd Grimsby Haarr (f. 1985) jobber på
Antirasistisk Senter og vakler ofte mellom #1 og #2.
29

Kultur
Kultur
Rain Day
Kibera, Nairobi, Kenya
Streets that are usually packed seem abandoned when the short rains arrive.
Bone Jewellery Factory
Kibera, Nairobi, Kenya
The bone dust rises against the green hills on the other side of the Kibera slum.
School’s out / Tuk-Tuk ride
Gede, Watamu, Kenya
Tuk-tuks are the way to travel at the coast.
Imported from India, they suit the hotter, more stabile climate of the coastal region.
Watching the Train Pass
Train between Nairobi and Mombasa, Kenya
The train ride is long, but a comfortable and affordable middle-ground between a plain ride and the night bus.
PHOTO SERIES
Text and photo: Emmy Belt
What do you think about when someone mentions Africa?
Desert, hunger, jungles, illiteracy, safari, tribes or HIV?
How about adventure, snow-capped mountains, love, rolling green hills, strong family ties, an amazingly unique sense of humor, and the fact that the continent of Africa is larger than all of Europe, China, India, Japan and USA combined? I’m not saying that our initial thoughts are wrong, I’m just saying perhaps there’s more to this amazing continent than we can even imagine. Through my photos I try to place you in different parts of East Africa and show you expected and unexpected sides of these amazing countries. Hope you enjoy viewing them as much as I enjoyed taking them.
I’ve traveled to Kenya three times, visited Ethiopia and
Uganda while I was there and planning to go back and visit many more. My six-month project was managed by
AIESEC and funded by Fredskorpset. If you’re interested in traveling the world as more than a tourist, and have an international and local safety net, AIESEC is an excellent option for you.
If you want to know more about where I’ve been working, the place that has inspired my photography, check out facebook.com/ChildrensVictoryCenter
Emmy Belt (b.1988) studies cultural history, psychology and entrepreneurship at the University of Oslo (UiO). She is fond of
East-Africa where she travels whenever the opportunity arises.
Kids at Break
Kibera, Nairobi, Kenya
School’s out, but the mzungus (white people) in the classroom are a lot more interesting than playing in the alleyways.
30
Waiting for Customers
Kibuye Village, Kamuli, Uganda
Taking a load off at your local cafe, which also serves as a butchery.
31

Kultur
Kultur
- E.T.A. Hoffmann
PHILOSOPHY
Text and ill.: Julia Nathanielle Rosenthorne
The Romantic movement emerged as a reaction against the rationalism of Enlightenment. In addition, the social ideologies and events of the French Revolution were a source of European Romanticism. The Revolution resulted in a harsh competition between political parties and egoistic bourgeoisie. The Romantics were individuals who felt lonely and defenseless in a world of benefit and materialistic values.
Romanticism can be seen as a revolution against the vices of the world and time the Romantics lived in. The followers of Romanticism praised things like imagination, intuition, emotions and nature. They believed that the artist is able to explore the deepest secrets of nature and life. Inspired by the divine spirit, the artist has a potential to reflect through his art a vision of the godlike. E.T.A. Hoffmann, one of the major writers of German Romanticism, made a remarkable effort to realize these revolutionary ideas.
Hoffmann, the romantic realist
German Romantics of the late 18th century aspired to an art synthesis in which poetry, music and art could unite.
E.T.A. Hoffmann (1776-1822), who merged in himself a theatre director, composer, artist and writer, was destined
(“The Golden Pot”) to bring the romantic ideology to a new level. Despite being active as an artist, Hoffmann worked for the judiciary. He was torn between his profession and desire to dedicate himself to art. This conflict Hoffmann reflected in his own literary works.
Hoffman wrote in his letters that being involved both in law and art was his benefit. It made him avoid egoism and self-delusion, which were common flaws among artists. He did reject the rational image of the Enlightenment, but he never actually relied on the concept of Romanticism either.
Unlike other Romantics, Hoffmann understood the significance of reality. In his novels Hoffmann depicted the daily life of his contemporaries.
32
Dualism: on the verge of two realms
Hoffmann believed that observation of the reality is necessary in order to create art. The artist observes objects in a material reality and then transforms them by imagination into phenomena of the fantasy world. In Hoffmann’s novels the supernatural suddenly bursts into real daily life, and different settings, like modern Dresden and surreal Atlantis, intersect constantly. People are able to exist and act in two worlds simultaneously. The character may be trapped in a glass bottle in his imaginary world, while in reality he is standing on the bridge and watching into his reflection in the river.
Hoffmann’s literary style may seem bizarre. However, the author is never completely irrational. He never forgets about the importance of reason and logic. Hoffmann reflects all the dirt and sins of real life by using grotesque and satiric image of world’s dualism. Reality, in its turn, is an important means for both art realization and mental expression. The physical world and the world of individuals’ consciousness are not arbitrary but indeed inseparable. This interconnection is the main cause of the artist’s suffering.
On the one hand, an individual has to conform to the primitive demands of physical reality. On the other hand, the individual’s consciousness longs after the experience of mental harmony. It becomes nearly unachievable, as reality constantly interrupts the individual’s attempts to reach the desired spiritual condition.
Identity crisis: the absurd of the existence
Hoffmann was perhaps the first romantic author who strove to explore the depth of human psychology. He tried to depict the behavior of individuals placed in the problematic interconnection of two opposite worlds. Hoffmann suggested two possible scenarios. The individual can either chose a way of love and inspiration, which would lead him to harmony. Or he may choose egoism and isolation, which would merge into a distorted view of existence and, as a result, lead to insanity and death. These two scenarios are clearly reflected in Hoffmann’s novels “The Golden Pot: A
Modern Fairytale” and “Der Sandmann”.
The blue flower
Student Anselmus, the protagonist of Hoffmann’s novel
”The Golden Pot: A Modern Fairytale” (1814) is an enthusiastic poet who desires to dedicate himself to poetry.
He is full of enthusiasm and is able to perceive the true beauty of the world. On the other hand he constantly fights with a temptation of the pleasures of bourgeois life, such as a successful career and marriage with a nice-looking girl.
However, Anselmus proves his loyalty towards poetry.
In the end he finds the fulfillment in poetry by reaching
Atlantis and marrying his muse Serpentina. He also gets a golden pot with a fire lily in it, which is an interpretation of the Blue Flower, the central romantic symbol of harmony and beauty. The final words of magician Lindhorst, a “spiritual mentor” of the protagonist, indicate that Atlantis is just a creation of Anselmus’ imagination: ”Is the bliss of Anselmus anything else but a life in poetry, a poetry to which the sacred harmony of all beings is revealed as the deepest secret of nature?” In this way Anselmus achieved true harmony between the real world and his artistic calling.
The infernal cage of imagination
Nathanael, the protagonist of another novel by Hoffmann,
“Der Sandman” (1816) is the dark type of artist. Like
Anselmus, he is a student and poet. Since childhood he has been possessed by fear of the Sandman, a folklore creature who steals people’s eyes. The image of the eyes is a symbol of the perception of reality. Nathanael is afraid of failing to perceive the world correctly. Unlike Anselmus, his nature is
(“Der Sandmann”) egoistic and he is willing to accept only his own views. Thus, it is impossible to help him. His girlfriend Clara tells Nathanael that his fear is just a projection of his unconscious.
Being trapped in a cage built by his own imagination makes him unable to perceive the world rationally. This, coupled with his egoism, makes Nathanael fall in love with the puppet Olympia and sink into insanity. Finally his tragic story ends with suicide.
The vicious circle
Hoffman uses irony when he deals with the conflict between the spiritual and material world. Thereby he gets rid of his own illusions regarding enchanted fantasy as the way to fight the “misery” of physical reality. In order to retain the touch with the real world, the artist must accept his dilemma and try to seek after any possible compromises.
Hoffmann’s point of view differs from the Romantics of the earlier period. Their discontent led to a cult of genius and poetic freedom. Novalis (1772-1801), a philosopher
E. T. A. HOFFMANN
• Ernst Theodor Wilhelm Amadeus Hoffmann,
German writer, artist and judiciary.
• Born 1776, died 1822.
• One of the major writers in the Romantic movement.
• Hoffmann wrote novellas, plays and operas and composed music.
and author of early German Romanticism, stated that genius already exists within the human being. But because civilization has buried it deeply inside us, it has to be rediscovered. In order to reach the higher spiritual level, the Romantics isolated themselves from earthy life and focused upon their inner world. They believed that art was a medium of the “Divine Harmony”, a mental condition of absolute, godlike harmony of the individual’s inner self.
Art was regarded as the best means to attain the desired condition of existence.
The Romantics’ rejection of the outer world may be criticized for egoism. In addition, such an extreme view of existence is pretty ironic. The Romantics wished to grasp a thing which cannot really be captured or represented. Even if they did experience a glimpse of the Divine Harmony, the clairvoyant moment is too short. Soon the individual wakes up being left alone with disappointment, which leads to an identity crisis. The artist exists in a restricted material world, while his mind yearns for perception of metaphysical realm.
The situation seems insolvable unless the artist accepts the irony of the conflict.
The eternal journey
The existential dilemma in Hoffmann’s novels remains unsolved. It is a never-ending process that every individual must continue to discover on his own. The greatest quality of Hoffmann’s literary works is the ability to cure. His novels let readers find out their own vices and get rid of them.
An artificially built world of art is not a solution. There is neither power of imagination nor art, which can free the artist from his earthy existence. The individual still remains a part of the material world. His human nature makes him dependent on the social life. Thus, as a human being, the artist should deal with the discrepancy of his existence.
After all he can try to make use of his potential both as an individual and as a member of society.
Julia Nathanielle Rosenthorne (b. 1993) studies English at the University of Oslo.
33

34
Kultur
Kultur
SPILLKULTUR
Av Ingrid Gipling
Magic: The Gathering, som bare kalles Magic blant spillere, er verdens første og største samlekortspill. Det ble skapt da spilldesigner Richard Garfield ønsket å finansiere produksjonen av brettspillet RoboRally. Et samlekortspill består av ulike kort man samler på, og det eksisterer et gitt sett regler rundt strategisk spill med disse. Det må ikke være mulig å skaffe seg alle kortene ved å gjøre få og små kjøp; bytting av kort med andre spillere er en viktig del av kulturen. Den opprinnelige idéen til Garfield var at Magic skulle være et portabelt minispill som kunne spilles på kort tid, slik at man hadde noe å fylle tiden med i pausene på større rollespillturneringer. Det ble derfor lansert et sett med 295 kort, med ulike kvaliteter og sjeldenhetsgrad. I dag, 20 år senere, har spillet blitt utvidet til å omfatte 14.000 ulike kort, og det arrangeres egne turneringer med proffspillere fra hele verden.
Samlekortspillenes suksess
Populariteten økte da Magic ble utvidet med flere kortsamlinger som kunne brukes sammen med de første kortene, og det mer eller mindre tok over statusen til 70- og 80-tallets rollespill som «det nye store» blant fantasytilhengere.
Sjangeren ble videreført i form av illustrasjoner på kortene, med imaginære verdener som huser mytiske skapninger og overnaturlige fenomener.
I 1993 ble Magic sluppet uten konkurranse, og i løpet av
1995 hadde 48 nye samlekortspill truffet markedet – ingen av disse med samme suksess. I 1999 fikk vi en samlekortvariant av fenomenet Pokémon , og i 2002 kom Yu-Gi-Oh!
, men til tross for at disse har overlevd og spilles aktivt i dag, er
Magic fremdeles suverent størst.
Spillets gang
Magic går ut på at to eller flere spillere bygger seg hver sin kortstokk bestående av kort med ulike egenskaper, og at man spiller disse mot hverandre. Hva slags effekter man ønsker å bruke i kortstokken sin er opp til spilleren selv – man kan bygge seg en hær man kan angripe med, eller man kan benytte seg av andre effekter som skader motstander. Spillet vinnes ved å redusere motstander til null liv. Mulighetene er mange, du velger selv strategi, og målet er å ta knekken på
motstander før motstander tar knekken på deg.
I spillets spede barndom så Garfield for seg at man kjøpte et par pakker med kort og bygget en kortstokk av det man hadde. Dette har endret seg med årene.
- I dag kommer nok variasjonen i kortstokkene mer av at folk har ulike oppfatninger av hva som er morsomt å spille, enn av tilgjengelighet. Det har jo også blitt sånn at folk vet hvilke kort som er gode, og samler på dem. Måten man lager en kortstokk på nå er at man bestemmer seg for hva man
ønsker å spille med, og så skaffer man seg de kortene, sier
Even Lindell Heggø, som har spilt i over 15 år. I dag er han turneringsarrangør og offisiell dommer.
Turneringer for alle
I samarbeid med spill- og hobbybutikken Outland arrangerer Heggø og fem andre dommere turneringer i Oslo så ofte som 20 ganger i måneden. Et av de mest populære arrangementene er Prerelease, en turneringsform der man får utdelt i overkant av 80 flunkende nye kort fra det nyeste settet, én uke før de slippes for salg. Hvilke kort man får er randomisert, og man bygger kortstokken sin ved å plukke ut de 23 kortene man synes er best. På den måten har alle spillerne like muligheter for å bygge en god kortstokk.
- Prerelease er populært både blant gamle og nye spillere.
Det gir gleden av å se nye kort først, og det er lagt opp slik at det er premier til mange av spillerne. Det er mange nye på disse turneringene, og dommerne er klar over dette og forklarer gjerne ting hvis man skulle lure på noe. Prerelease er heller ikke ment til å oppfordre til veldig kompetitivt spill, så da virker det kanskje mindre brutalt for en ny spiller, forteller Heggø. Det arrangeres også turneringer på høyere nivå. Kvalifisering til Pro Tour, en internasjonal turnering med erfarne spillere, avholdes fire ganger i året.
- Pro Tour Qualifier finner man i motsatt ende av skalaen.
Der er det ingen premier hvis man ikke ender blant de åtte beste, og det kommer mange dyktige spillere. Forrige gang kom det noen helt fra Stockholm for å spille.
Aktivt studentmiljø
Også blant studentene i Oslo finner man et aktivt
Magic -miljø. Etter åpningen av kaféen Escape i 2011 har studentforeningen Cybernetisk Sælskab ved Institutt for
Informatikk arrangert turneringer med jevne mellomrom.
Initiativtaker Torgeir Lebesbye ønsket å samle spillerne på campus rundt en felles base, og siden har det bare ballet på seg.
- Jeg ser veldig mange som spiller Magic i små grupper rundt omkring på campus, som ikke visste om hverandre.
Det vi har sett det siste året er at flere av dem har begynt å spille sammen, og da blir det et stort miljø, forteller Lebesbye. Han ramser opp:
- Det dukket plutselig opp noen fra Humanistisk Fakultet som følte de ikke fikk spilt nok. Så kom det noen fra fysikk, som det viste seg at spilte veldig ofte, men ikke like organisert som oss, så nå har vi slått oss sammen med dem.
På Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet er det også mange spillere som er interessert i den typen turneringer vi arrangerer, sier Lebesbye. Nye spillere ønskes velkommen, og det skal være lav terskel for å ta kontakt.
- De aller fleste som er interesserte begynner å spille i kaféen vår, som er åpen på dagtid.
Guder, helter og trojanske hester
Fire ganger i året slippes et større sett med nye kort, i tillegg til andre mindre utgivelser. Det nyeste settet heter Theros, og er inspirert av gresk mytologi. Dette temaet har spillerne
ønsket seg lenge, og forventningene er derfor store. Her finner vi flere referanser til den klassiske mytologien, med guder, helter, trehodede hunder og hester med vinger, samt en trehest motstander får kontroll over når den spilles ut
– til din fordel, selvsagt; den gir deg nemlig en liten hær av soldater så lenge motstanderen din kontrollerer den.
- Det virker som om de har truffet veldig med det nye settet og de nye mekanikkene. Nå har jo de siste settene vært ekstremt populære, så det skal litt til å nå det samme nivået, men Theros virker veldig bra, sier Lebesbye.
Enkle regler – aldri utlært
Det finnes en digital versjon av Magic , som kan spilles på nett mot andre spillere, og det finnes en versjon der man kan spille mot datamaskinen. Likevel gir mange uttrykk for at de foretrekker å spille med ordentlige kort.
- Jeg liker mennesker. Når man spiller i et miljø slik som det vi har på Outland, ender man opp med å bli kjent med de fleste spillerne, og det er det mange som synes er hyggelig. Det er også mer kronglete å spille på nett, og det er mer rigid i forhold til progresjonen i spillet. Du risikerer ikke at spillet blir ødelagt fordi du klikker feil når man spiller med ordentlige kort, sier Heggø. Både han og Lebesbye er enige
MAGIC: THE GATHERING
• Verdens første og største samlekortspill.
• Lansert i 1993 av spillutgiver Wizards of the
Coast.
• Det finnes mer enn 14.000 ulike kort som man kan samle på.
• Det arrangeres i dag turneringer ukentlig over hele verden.
• På verdensbasis finnes over 12 millioner spillere. i at spillet har kvaliteter som gjør det attraktivt for både nye og gamle spillere, og at det fortsetter å være morsomt selv om man har spilt lenge.
- Jeg tror noe av det mest attraktive for mange er det at man bygger sin egen kortstokk, at man kan bygge noe eget, ta et kort man synes er tøft og uttrykke seg gjennom det.
For de mer kompetitive spillerne er det klart at det er gøy
å komme til en turnering med en kortkombinasjon du har sett er bra, som andre ikke har oppdaget enda, og overraske. Plutselig tar de turneringen med storm, og det er jo
en kul opplevelse. Det at man kan lage noe eget tror jeg er tiltrekkende for veldig mange, sier Heggø. Lebesbye trekker frem muligheten for variasjon i spillet og at man alltid har muligheten til å utvikle seg som spiller som attraktivt.
- Magic er så stort du vil at det skal være. Du har et gitt regelsett som er forholdsvis enkelt å sette seg inn i, men på høyere nivå er det såpass mange små detaljer at man som spiller aldri blir utlært. Spillet kan også spilles på flere ulike måter. Når det er tilgjengelig på så mange nivåer og i ulike formater blir man ikke like fort lei.
Ingrid Gipling (f. 1988), studerer idéhistorie ved Universitet i Oslo.
35

Kultur
Kultur
If a tree falls in a forest and no one is around to hear it... does it make a sound? asks Peter Piscator. Photo: Jeremy Pullen (mjp) / Flickr.
ESSAY
By Petrus Piscator
Throughout the history of ideas some interesting questions have been posed that seem to be pretty much insoluble. If a tree falls in a forest and no one is around to hear it, does it make a sound? Two hands clap and there is a sound. What is the sound of one hand?
The Irish philosopher George Berkeley, wondering whether it’s possible that the objects of sense exist only when they are perceived, gave rise to the first question, even though he never formulated it as such. The question is supposed to make us query the nature of objectivity, subjectivity and reality. There is no right answer to it.
The second question is a Zen Buddhist kōan which explores a similar kind of problem. What is the reality of something unobserved or unobservable? It is the kōan being both a
(Fight Club) question and an answer, the object being sought and the resolution. These two parts of existence merge into one as the passive element of hearing the question merges with the dynamics of trying to understand it. The question of the sound of one hand clapping has no real answer either.
I’d like to propose a third question at the end of this article - but first something else.
Not too long ago I found out about a phenomenon in psychology; it is a condition that gives you the impression that you have no chance of avoiding a certain fate. This is due to the stimuli that have dulled your system to such an extent that you feel it is all too complex or all-embracing to deal with. The American writer Chuck Palahniuk put it like this:
In college, we had to read about people shown pictures of gum disease. There were photographs of rotten gums and crooked, stained teeth, and the idea was to see how these images would affect the way people cared for their own teeth.
One group was shown mouths only a little rotten. The second group was shown moderately rotten gums. The third group was shown horrible blackened mouths, the gums peeled down, soft and bleeding, the teeth turned brown or missing
The first study group, they took care of their teeth the same
36 as they always had. The second group, they brushed and flossed a little more. The third group, they just gave up. They stopped brushing and flossing and just waited for their teeth to turn black.
Chuck Palahniuk, Non-fiction (2005), p. 185.
It seems to be the case that we are prone to a kind of “system overload”; too much information and it can no longer be registered in any meaningful way. All of us have probably experienced this many times. Too much repetition will make any threat sound as empty as a beer keg after a student party. Barking dogs seldom bite, the saying goes. And if they do bite after all this build up? We were probably expecting it by then, having resigned to our fate, feeling it was inevitable in the first place.
This phenomenon is called “narcotization”.
The idea of a crisis is hard to understand in this era of information overload, – I mean, you turn on the TV, open up a newspaper or start up your computer and you are bombarded with financial crises, political crises, climate crises and more of what a friend of mine calls “this-is-only-the-tip-ofthe-iceberg-wait-till-you-hear-the-rest news”… and then you yawn – in this era of data being crammed down our throats at any given time; we don’t really take the idea of a crisis seriously anymore. A crisis? Sounds kind of boring and mundane to me. Is there anybody out there who’s honestly still shocked? Anyone who’s genuinely outraged?
I guess for a long time in our species’ development we were part of that first group of tooth-brushers. We’d see some rottenness and disease, but it was relatively moderate and
didn’t really worry us too much. Not directly at least. So we didn’t change. But then we started getting more and more information about death and disease, about rot and disintegration; we, naturally, became more and more worried.
We ended up in group number two.
Maybe this was the real reason for the boom in NGO’s in the sixties. Global flossing and brushing projects were called into life. Greenpeace flossing our nuclear power programmes, WWF brushing up the world’s panda reserve, was the revolution of ’68 a toothpick aiming for the rotting bit of capitalism that was still stuck between the teeth of Western culture? Yet, that festering lump that tenaciously clings between our molars is still there, and the dirt kept rolling in. More than we could handle.
Is this another transition? Are we slowly moving towards the third group? Are we becoming victims of narcotization?
Generation Y has been called “Generation Why Bother?” and I’m just wondering if it could be that an entire generation has been so dulled and deadened by the high-definition images from war zones on TV, the shock-reports on global warming in magazines, the bleak political outlook in the newspapers, declining morals on the net, the exacerbating economic situation in the stock market journals; that we now suffer from mass-narcotization? Is it too far off to say that an entire generation of people is just laying back and accepting its fate? Haven’t the exclamations “there’s nothing to be done!” and “it’s all too big to do something about it!” become commonplaces? As the character Tyler Durden puts it already in the 1996 hit-novel Fight Club : “Recycling and speed limits are bullshit… they’re like someone who quits smoking on his death bed” (p. 125).
Okay, as promised, here’s my question: What is the sound of a generation resigning to a seemingly inevitable fate?
It might be something very closely akin to something we could imagine to be the answer to the Zen kōan . It might be of similar relevance to our current dealing with the world as it is now, as Berkeley’s question stood to his “immaterialism”. Or it might be a rhetoric device to get you to pay attention to the very end of this article. Whatever the case;
I think I found an answer in the closing lines of T.S. Eliot’s
The Hollow Men:
This is the way the world ends
This is the way the world ends
This is the way the world ends
Not with a bang but a whimper.
Are we worried? Maybe. Maybe not. Maybe we’ll just give up. Whimper. Like those people who stopped brushing and flossing altogether; gathering open sore after open sore, gums peeled, teeth crooked and rotten, some of them black, some of them gone; a mouth that looks worse than a combat zone, smells worse than a slaughterhouse. Isn’t whimpering exactly what you’d do when it’s too late to do anything else?
Or maybe, just maybe, we could make an effort to brush our teeth every now and then? That is, at least, if you still think it matters.
Petrus Piscator is particularly interested in the crisis of modernity and the role of philosophy in current affairs. His main interests are the philosophical problems of causality and freedom of the will. He writes in the tradition of
Kierkegaard and fiercely criticises contemporary attitudes towards global crises such as poverty and climate change.
Skolen i Athen: Zoroaster holder i en jordklode på det verdensberømte maleriet Skolen i Athen , malt i 1509 av Raphael Santi.
RELIGION
Tekst: Anahita A. Mahvashian
Ill.: Solfrid Crowo
Zoroastrismen regnes som verdens første monoteistiske religion, det vil si en religion der det finnes kun én Gud. Den ble grunnlagt av profeten Zoroaster i det gamle perserriket for omtrent 3500 år f. Kr. Det finnes mange misoppfatninger om zoroastere i Vesten, blant annet at de kun tilber ild. Men zoroastere tror på en Gud: Ahura Mazda - som er skaperen av universet, og ilden representerer Guds lys. Gud viste sannheten gjennom profeten Zoroaster – for i ham eksisterte ikke mørket.
Zoroastrismen har antageligvis påvirket menneskets tankegang mer enn noen annen religion, skriver den britiske religionsforskeren Mary Boyce i boken Zoroastrians: Their
Religious Beliefs and Practices.
Zoroastere legger lite vekt på faste bønnetider, istedenfor fokuseres det mer på den sentrale etikken: gode ord, gode tanker og gode gjerninger.
Den som praktiserer religionen kan velge om hun ønsker
å be, men selve tilbedelsen rettes mot solen, ild eller andre kilder som representerer Ahura Mazdas gudommelige lys og energi. Det rene står sterkt i zoroastrismens ritualer der sinn, kropp og miljø holdes rent i søken etter å bekjempe
Satan - kalt Angra Mainyu. Zoroastere feirer Suri-festivalen: ildens festival – en renselsesprosess der ilden tar problemer og sykdommer og returnerer varme, lykke og energi. Skikken er en innledning til Nowruz-festivalen - en markering til vårens ankomst. Nowruz-festivalen varer i 13 dager og uttrykker optimisme og håp for det kommende året.
Gud og Nietzsche
Forfattere som Friedrich Nietzsche har fått god bruk for den persiske profeten i sitt filosofiske verk - Thus Spoke Zarathustra . Novellen ble publisert i 1883 og omhandler den fiktive reisen og læren til Zarathustra – også kjent som Zoroaster.
Nietzsche velger å portrettere en annerledes profet og snur om den tradisjonelle morallæren, og vektlegger hva Zarathustra betyr for ham. Selv om Nietzsche skriver om utallige temaer er fortellingen om Übermensch – som betyr overmenneske, evig gjentakelse og viljen til å ta makt – den mest sentrale. I tillegg uttrykker han misnøye over kristne verdier som et hinder for overmennesket. Tross bokens popularitet har den fått kraftig kritikk. Den amerikanske professoren
Harold Bloom kaller novellen «et vakkert vrak».
Behovet for polarisering
I motsetning til andre religioner der menneskene blir ansett som en del av Guds bilde eller utvalgte, er menneskene i zoroastrismen Guds hjelpere. I likhet med kristendommen står dualismen og kampen mellom det gode og onde sterkt.
Zoroasters fødested og tidligere liv er ukjent, men han ble trolig født i en kultur der polyteisme, hedonisme og dyreofring var vanlig. Behovet for å polarisere de utallige gudene kan være en av årsakene til at Zoroaster i 30-års alderen fikk en åpenbaring og gjorde opprør mot presteskapet som undertrykte menneskene i samfunnet. Han ble den første profeten til å forby flerguderi og rituelle dyreofringer. Disse visjonene forandret profeten radikalt, og dermed spredte han sitt kall over hele Midtøsten. Selv om Zoroaster mente at bare én
Gud fortjente tilbedelse, tillot han andre guder som Anahita og Mithra fra den tidligere polyteistiske religionen. Anahita symboliserte fruktbarheten og Mithra representerte solen.
Fra Zoroaster til Jesus
Engler er blitt en merkevare og de mest fengslende figurene i de store verdensreligionene. De har stått for guddomme-
VIDERE LESNING
Den britiske forskeren Mary Boyce var en verdens fremste autoriteter på feltene iranologi og zoroastrisme. I 1979 ga hun ut boken Zoroastrians: Their
Religious Beliefs and Practices.
London: Routledge and Kegan.
lighet, makt og mysterier. I BBC-dokumentaren Mysteries of the Bible – Biblical Angels (1996), regissert av Roberta
Grossmann, forklares det at ideen om mennesker med vinger stammet fra persernes profet Zoroaster, etter at jødene ble frigjort fra slaveriet i Babylon og ført til perserriket.
Zoroaster ble den første til å belære om individuell fordømmelse, himmel og helvete, kroppens gjenfødelse, dommedag og forenligheten mellom kropp og sjel. Alt ble skrevet ned i de hellige skriftene – kalt Avesta. «Videre ble læren en del av troen i både Jødedommen og Kristendommen, men det er i zoroastrismen man finner den hele sammenhengen», forklarer Mary Boyce i sin bok. Zoroastrismen hadde sin mektigste periode fram til år 650 e. Kr, og falt etter Islams inntog på 700 tallet e. Kr. I 2006 la avisen The New York
Times fram at religionen bare har et fåtall tilhengere igjen i
Iran, USA og Frankrike.
Anahita A. Mahvashian (f. 1985) studerer historie på
Universitetet i Oslo, og sitter i Arguments kulturredaksjon.
37

Naturvitenskap
38
TEKN0046_annonse_255x358.indd 1 03.08.13 14:07
39

Naturvitenskap
FELTKURS
Tekst: Jonfinn Blix Knutsen
Ill.: Pia Isaksen
I sommer var jeg hjelpelærer i et feltkurs ved Finse Alpine
Forskningsstasjon. Emnet het BIO1200 – Biologisk mangfold, og jeg bisto i botanikkundervisningen. For å lære om evolusjonær tilhørighet og tilpasninger til miljøet er det viktig å observere hele habitater, ikke bare bestemte arter.
Kompendier og auditorier til side, her studerte vi det virkelige liv- alt fra sjeldne plantearter til store gresshoppebestander ble nøye undersøkt.
Dag 1: Samarbeid i feltet
Kursets første dag og biologistudentene ankom Finse med toget rundt kl. 12. Etter en felles marsj til forskningsstasjonen, fikk vi så vidt skiftet til gummistøvler før alle dro rett ut på feltarbeid. Vi besøkte en bekk og to vann, et med og et uten rovfisk. Her samlet vi virvelløse dyr. Vi fant hoppekreps og vårfluelarver. Vel tilbake på forskningsstasjonen undersøkte vi dyrene på laben. Deler av kursarbeidet på
Finse består av lagarbeid: vi samarbeider om å bestemme hvilke arter vi hadde fått med oss fra dagens tur. Vi brukte luper, pinsett og pirkenål, samt oppslagsverk.
Forskjellige forhold gjør at dyr har ulike tilpasninger.
Ved å sammenlikne de innsamlede dyrene fikk vi et bilde av forskjellen mellom arter som lever i rennende vann og arter som lever i stillestående vann. For eksempel lager vårfluelarver i rennende vann husene sine av steiner, mens de som bor i stillestående vann bruker små pinner og bladrester.
Etter at vi hadde artsbestemt dyrene, systematiserte vi de i en utstilling.
Dag 2: I botanikertempo
I dag spiste vi frokost klokken åtte, og klokken ni gikk turen fra feltstasjonen og opp til Midtdalsbreen. Dette er
én av brearmene til Hardangerjøkulen som er Norges sjette største isbre. Turen var cirka tre kilometer lang, men vi brukte lang tid - for her går det i «botanikertempo». Vi samlet planter langs hele turen. Vi la merke til hvilke arter som fantes mens vi fulgte den historiske tilbaketrekkingen av isen. På denne måten kan vi se hvor gammelt plantesamfunnet er. Opp mot Midtdalsbreen er hellingen nordvendt og berggrunnen er fattig på næringsstoffer. Dette speiler seg i artssammensetningen. Gressarter, starr, og arter som krekling og musøre dominerer området.
Etter hvert kom vi inn på «Star Wars- sletten» som ligger helt inn mot breen. Her ble slagscenene fra isplaneten
Hoth spilt inn i 1979. Det var få romskip og roboter der, men derimot et spennende område for arter som er tilpasset helt nyavdekket mark. Dagen ble avsluttet med bading for de sprekeste, og badstue.
Dag 3: Insekt- og planteliv
Denne dagen startet med insektinnsamling i et vierkratt hvor det var rikelig med dyr. Særlig interessante var løpebillene. Etterpå gikk vi i én time for å undersøke en økologisk gradient- hvordan endringer i miljøfaktorer som tempe-
40 ratur, vindforhold og snømengde gjenspeiles i artssammensetningen. Vi gransket artssammensetningen langs en tenkt linje som gikk fra toppen av en høyde, via en rabbe ned langs bakken, og ned til snøleiet på bunnen. Vi kastet tommestokker brettet til et kvadrat tilfeldig langs bakken, og deretter talte vi prosentandelen av de forskjellige artene der tommestokken landet.
Øverst på den forblåste rabben finnes arter som er tilpasset mye vind og streng kulde, fordi snøen blåser vekk om
vinteren. Her består den typiske vegetasjonen av planter og lav som vokser tett ned mot bakken og som tåler uttørking.
Nedover mot snøleiet kan snøen ligge helt ut i juli. Her
Naturvitenskap
FORSKNINGSSTASJONEN PÅ FINSE
• Ferdigstilt i 1972 og består i dag av to bygninger med åtte laboratorier, bibliotek, spisesal og sengeplass til 54 personer.
• Ligger cirka en halv kilometer fra Finse togstasjon langs Bergensbanen på 1222 meter over havet.
• Brukes til en rekke forskningsprosjekter og kurs, hovedsakelig av Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen.
• Hoveddelen av forskning og undervisning omhandler alpine og arktiske forhold.
• Biologer, særlig zoologer, har utgjort hovedandelen av brukerne, men de fleste andre naturvitenskaplige fagområder har utgjort et vesentlig innslag. fant vi plantearter som tilpasser seg miljøet ved å ha høy fuktighetstoleranse. På grunn av den korte vekstsesongen gjennomfører plantene vekst, blomstring og frøsetting i løpet av noen få uker. Mellom rabben og snøleiet ligger lesiden hvor det er mer fuktighet og mindre vind. Her kan plantene vokse seg litt høyere, og vegetasjonen er generelt mer frodig. Vi analyserte plantematerialet vi hadde samlet inn senere på dagen. Vi kunne se hvilke arter som er best tilpasset forholdene på rabben, i snøleiet og i lesiden.
Dag 4: Reinroser og gresshopper
I dag gikk vi innover i retning Hallingskarvet til en sørvendt hei med næringsrik kalkmark. Her er berggrunnen rik og det vokser mye reinrose – derav navnet reinroseheia. Området er preget av grønn vegetasjon og et rikt dyreliv. De mest iøynefallende dyrene er markgresshoppene, men vi kunne også se spor av røyskatt og forskjellige gnagere. I området finnes også sjeldne botaniske rødlistede arter, som blindurt og marinøkkel, i tillegg til orkideen grønnkurle. Oppgaven i dag var å se på diversiteten i denne typen rik mark. Her kan flere arter klare seg, sett i forhold til den fattige berggrunnen vi undersøkte på turen opp mot midtdalsbreen. Sola skinte og de forskjellige planteartene, mange med vakre blomster, gjorde dette til et flott område å besøke.
I reinroseheia arrangerte vi konkurranser, bl.a. om å finne
– og fange – områdets største gresshoppe. Vi skulle også raskest mulig samle planter fra forskjellige plantefamilier.
På kvelden systematiserte vi dagens innsamling på laben.
Deretter var det rebusløp hvor svaret på relevante spørsmål utgjorde et løsningsord. Løsningsordet var «hopp i et vann med en kvann» og vinnerlaget kom våte og hutrende inn i badstuen før de mottok premien. Vi spilte også det beryktede finsespillet – et mimespill hvor lærerne konkurrerer mot studentene. Å mime «flerbørstemark», «sekksporesopp» eller «perlevintergrønn» kan være utfordrende - selv for biologer! Så fortsatte festen utover kvelden, noen holdt på lengre enn andre.
Dag 5: Eksamenstid
I dag startet frokosten en time senere enn ellers, det var det mange som satte pris på etter gårsdagen. Etter frokosten satte lærerne i stand en prøveeksamen lik den studenten har i oktober. Det er en systematisk prøve der studentene identifiserer arter av dyr, planter og sopp/lav, og samtidig besvare spørsmål om deres levevis og økologi. Vi fikk også høre et spennende foredrag av sjefen for Botanisk Hage på Tøyen, -
Axel Poulsen, om hans arbeid i tropene med kartlegging av planter i ingefærfamilien.
Til slutt ble stasjonen vasket og ryddet og de fleste reiste hjem med Bergensbanen – mens noen ble igjen for å vente på neste pulje med ivrige biologistudenter.
Jonfinn Blix Knutsen (f. 1985) er masterstudent i økologi og evolusjon ved
Universitetet i Oslo. Studerer planter siden man slipper å løpe etter dem.
Pia Isaksen (f. 1978) er utdannet i visuell kommunikasjon fra Høgskolen i
Buskerud. Hun driver firmaet Pia Isaksen Design, og jobber med både grafisk design og illustrasjon. www.piaisaksendesign.no
41

Naturvitenskap Naturvitenskap
ENERGI
Tekst: Elina Melteig
Ill.: Evy Litovchenco
Krystaller har energi, akkurat som all masse har energi.
Motstridende oppfatninger omkring krystallenes egenart er en omdiskutert sak. Krystaller brukes av mange healere for å helbrede alt fra influensa til depresjon. I de fleste tilfellene snakker healerne om meditasjon hvor du angivelig
«synkroniserer» hjernen din med krystallen. Realister hevder at dette ikke er mulig, men hvorfor ikke? «Energi og energiutveksling forekommer overalt i universet» skriver
Jette Holm i boken Krystaller og Ædelsten (2002).
Spørsmålet som skaper utfordringer er ikke hvorvidt krystaller har energi eller ikke, men hvilket meningsinnhold vi mennesker legger i ordet energi. I dagligtalen mener vi gjerne energi som i livsglede, lyst og det å være glad og aktiv.
Den naturvitenskapelige forklaringen rommer mye mer: blant annet varme, arbeid og masse. Kort sagt kan man si at energi er «evne til å forandre».
Nobelprisen i healing
Mange av krystallenes påståtte egenskaper som blir brukt i healing, ville ha revolusjonert naturvitenskapen - hvis det hadde vært naturvitenskap. Den som ved hjelp av vitenskapelige metoder klarer å påvise at det virker, vil bli rik og berømt. Kanskje vanker det en Nobelpris. Det er imidlertid grunner til at dette ikke har skjedd. Det mest oppsiktsvekkende her er healernes evne til å synkronisere hjernebølgene sine med krystallenes bølgelengde. Ifølge Holm er det mulig
å samkjøre seg selv med krystallenes bølgelengde, slik at krystallen kan overføre sin energi og sine egenskaper til deg. Holm mener at ulike krystaller har ulik energi og ulike helbredende egenskaper som følge av energien. Hvorfor er det ikke slik?
Ikke helt på bølgelengde
Det er helt riktig at du har en bølgelengde. Vitenskapelig sett har all masse det, akkurat som lys. Bølgelengder kan regnes ut, men synlige objekters bølgelengde er så liten at den ikke kan måles. Krystallenes bølgelengde er svært liten, og muligheten for at bølgene treffer et atom i kroppen din er enda mindre. Bølgelengden til synlige objekter er mer enn en billion ganger mindre enn en atomkjerne.
Du og krystallen vil derfor umulig kunne synkroniseres på denne måten. Det betyr imidlertid ikke at energi ikke kan overføres. Energioverføring skjer på mange måter. Å spise er en av dem.
Giftige steiner
Ved å fylle et glass med vann og ha den ønskede krystallen i
42 vannet over natten , kan krystallene kurrere sykdommer, påstår Holm. Dette lukter homeopati lang vei. Husker vannet at det var en krystall i det en hel natt, eller løses den opp i vannet? Svaret er at det er svært lite, hvis noe i det hele tatt, av krystallen som er igjen i vannet, og det skal vi være svært glade for. Mange krystaller er giftige dersom du skulle få i deg en stor nok dose. Akvamarin er en sjelden, blå krystall som angivelig har en sterk positiv energi. Denne krystallen inneholder grunnstoffet Beryllium som er ekstremt giftig.
Dersom du får dette i deg ville du kanskje kjenne deg energisk og glad først, før du blir alvorlig syk eller dør.
Krystallstrukturer
I naturvitenskapelig sammenheng snakker vi gjerne om gitterenergi og krystallstrukturer. Dette er energien som ligger i bindingene mellom atomene i krystallen. Hvilke egenskaper krystallen har avhenger i stor grad av denne energien og av måten krystallen ordner atomene sine på. Du kan se for deg en boks hvor det sitter atomer i hvert hjørne, og noen ganger også på sidene eller i midten. En krystall får du når du stabler tusenvis av slike bokser oppå hverandre til du får en gigantisk firkant av bokser. Krystallen får ulike egenskaper avhengig av hvilke atomer som sitter i hjørnene og hvordan de bindes sammen. Disse egenskapene kan vi bruke i alt fra innbruddsalarmer til vakre smykker.
Hvilken effekt?
Det er gjort forsøk på å påvise krystallers healing-effekt gjennom naturvitenskapelig metode. Så langt har man ikke lykkes med dette. Med fare for å høres ut som ånds- og religionskritikeren Richard Dawkins: Det virker ikke. Jeg vil likevel ikke gå så langt som å avkrefte krystallenes betydning for oss mennesker. For noen kan det være trøst i å «synkronisere» seg med ulike steiner for å bli glad, få bedre konsentrasjon, eller noen av de andre egenskapene krystallene hevdes å ha. For mange er det sikkert også godt å meditere
med krystaller i en ellers stressende hverdag. Utover dette har ikke krystallene en bølgelengde vi kan synkroniseres med. Kanskje vi skal være glade for det. Det kan jo tenkes at steinene ikke er like «glade» og «energiske» som Jette
Holm påstår. Det er ikke noe galt i å meditere med krystaller, så lenge du ikke putter dem i munnen.
Elina Melteig tar master i nanoteknologi ved Universitetet i Oslo.
Liker krystaller, særlig diamanter. Opaler er heller ikke å forakte.
Evy Litovchenco (f. 1981) er en ukrainsk-brasiliansk trønder fra Rogaland som tar master i interaksjon, bruk og design ved ved Universitetet i Oslo.
Når hun ikke tegner lager hun magi med strikkepinnene.
43

Naturvitenskap Naturvitenskap
KVANTEFYSIKK
Tekst: Kristian Olsen & Ask Markestad
Ill.: Jonas Alexander Larsen
«Hvis du tror du har forstått kvantemekanikk, har du ikke forstått kvantemekanikk», sa fysikeren Richard P.
Feynman. Og han hadde rett. Kvantefysikken gjenspeiler det underliggende matematiske rammeverket for naturens mekanismer. Store deler av dagens teknologi avhenger av denne vitenskapen. Ukomplisert? Neppe! Kvantemekanikken er ikke en elegant og intuitiv teori som forklarer naturen på sitt vakreste. Den er derimot en matematisk konstruksjon for å forutsi eksperimentelle resultater.
Små partikler, stor betydning
Hvor dukker kvantefysikken opp i naturen? Svaret er overalt, og forskere begynner å forstå at kvantefysikken ikke bare er viktig for små partikler, men også i større systemer.
Vi er vant til å tenke at det kreves en viss energi for å flytte
44 ting. I kvanteverdenen er ting litt annerledes. Siden alt forklares ved en bølgefunksjon, har det ikke like stor relevans hvorvidt partiklene befinner seg på den ene eller andre siden av en hindring. En hindring kan være en faktisk vegg eller et elektrisk felt. Det eneste hindringen gjør er å minske sannsynligheten for å finne en partikkel på den ene av sidene.
En partikkel som befinner seg på en side av en hindring, kan plutselig befinne seg på den andre. Dette kan virke som matematisk tullball, men det lar seg dokumentere både i laboratorier og i naturen. Ett eksempel er i fotosyntese.
Hvordan var det med fotosyntese igjen?
Husker du hva du lærte om fotosyntese på skolen? Du lærte antageligvis at den er en essensiell del av livet på jorden. Planter, bakterier og alger avhenger alle av denne mekanismen som for mange tusen millioner år siden gjorde det mulig at mer komplekse former for liv utviklet seg.
Fotosyntesen tar inn energi i form av sollys, og sender denne energien langs en lang vei fra «antennen» til reaksjonssenteret i pigmenter, der energien skal brukes til å danne sukker og oksygen. Men hvordan foregår denne prosessen?
Det hele starter ved at et foton treffer et elektron i det lange molekylet som kalles antennen. Elektronet absorberer energien til fotonet, blir eksitert til et høyere energinivå, og frakter energien til reaksjonssenteret. På veien møter elektronet flere hindringer, og burde teoretisk sett miste all energien nærmest umiddelbart. Hadde dette vært tilfelle ville derimot liv som vi kjenner det ikke utviklet seg, det er tydelig at noe annet foregår. Naturen har utviklet seg slik at nesten all energien kommer frem. Man har lenge hatt en ufullstendig forklaring på dette, og naturvitere begynner å innse at det trenges mer enn biologiske mekanismer for å forklare det.
Kvantetunnelering, en annerledes vei
Det er her kvantetunnelering dukker opp. Vitenskapelig forklares gjerne måten elektronet beveger seg på som en ren kvantefysisk prosess. Elektronet utforsker flere veier samtidig, hopper spontant frem og tilbake, og ender i følge teorien mest sannsynlig opp på den mest effektive veien
DE SMÅ TINGENE I LIVET
• I en serie artikler tar Arguments fysikkpanel for seg noen av kvantefysikkens underfundige og ofte misforståtte aspekter. Hver artikkel har tatt for seg en sentral del av kvantefysikkens historie, for å innvie Arguments lesere i fysikkens kanskje mest forvirrende emne.
• I denne utgaven ser vi på hvorfor kvantefysikken er viktig og hvor den dukker opp i naturen.
• Dette er siste artikkel i denne serien om kvantefysikk, men alle tidligere artikler kan finnes på argumentnett.no.
fra antennen til reaksjonssenteret. Hindrene elektronet møter langs veien er for eksempel pigmenter kalt klorofyll, der elektronet avhenger av kvantetunnelering for å hoppe fra pigment til pigment. Denne avstanden fra pigment til pigment som må hoppes er anslått til å være 0,000000001 meter, eller 1 nanometer. 1 nanometer virker kanskje lite, men for en kvantefysiker er dette en enorm størrelse.
Enkle modeller for kvantetunnelering i fotosyntese viser at tunneleringen gjennomsnittlig skjer hvert 0,00004 sekund. Et elektron kan hoppe, for deretter å hoppe tilbake.
Strukturen endrer seg inni cellen og det er mer sannsynlig at elektronet går fremover enn bakover. Elektronet kommer seg frem til reaksjonssenteret med nesten all energi den hadde. Det er trolig dette som er grunnen til at fotosyntesen er en av de mest energieffektive prosessene vi vet om.
Uten kvantefysikken….
I nesten 90 år har vitenskapen tatt for seg fenomenet kvantetunnelering. I dag er komponentene i moderne teknologi så små at kvantefenomener spiller en betydelig rolle. For eksempel fins det millionene av transistorer i dagens teknologiske hjelpemidler. Som fjernkontroller og annet utstyr for generering av elektriske signaler. For ikke å la fenomener som tunnelering bli et problem, prøver man å lage transistorer som utnytter kvantefysikken til å gjøre dem bedre. Uten dagens forståelse av denne teorien vil nesten ikke noe av den teknologien vi avhenger av hver dag, som smart-telefoner eller bærbare datamaskiner, utvikles så raskt som den gjør.
Kvantefysikken er en stor milepæl i moderne fysikk, og et av tilfellene der den vitenskapelige metoden har ledet oss til en teori som er helt annerledes enn hva vår intuisjon kanskje ville antydet. Uten kvantemekanikken ville vår forståelse av naturen rundt oss hatt drastiske mangler.
Kristian Olsen (f.1992) og Ask Juhl Markestad (f.1994) studerer fysikk ved Universitetet i Oslo,
og har stort engasjement for formidling av fysikkens mysterier.
Jonas Alexander Larsen (f. 1991) er frilansillustratør, tegneserieskaper og tekstforfatter fra Larvik. Han jobber med illustrasjon og skriving, samt tegneserier som fortellende sjanger.
45

Naturvitenskap
TRANSPORT
Av Borgar Aamaas
Du var kanskje blant dei 7030 som svarte på spørjeundersøkinga om reisevaner til og frå Universitetet i Oslo? Reisevaner vert kartlagt for å sjå kva behovet er, for samfunnet og på individnivå. Undersøkinga kan vise kva for veikskapar som finnast. Kva utsleppa av CO
2
er for kvar einskild kan òg utreknast med denne informasjonen. Argument var nyfiken på resultata og tok kontakt med de to studentane som hadde ansvaret for undersøkinga, Marianne T. Bjørndal og Kjersti Nygaard. Begge fann uavhengig av kvarandre ein lapp på oppslagstavler at eit prosjekt trengte studentar.
Prosjektet var Universitetet i Oslos transportundersøking
2013 frå Grønt UiO. Undersøkinga er eitt av tiltaka for å utforske kva ei miljøsatsing kan bety for universitetet som institusjon. Litt sjølvgransking har aldri skada nokon.
Kollektive reisevaner
Eit halvt år med arbeid viser at reisene til og frå Universitetet i Oslo i stor grad er klimavenlege. Totalt reiser 70 prosent av studentane og tilsette med kollektivtransport til universitetet. Dei gåande tar 14 prosent, mens syklistane har
3 prosent. Det aller viktigaste er at reisa skal gå fort.
- Resultata er i tråd med andre undersøkingar, men med fleire kollektivreisande. Det var forventa ettersom UiO ligg svært bra til i forhold til bane, trikk og buss, konstaterer
Nygaard. Sykkelandelen var låg, men Bjørndal har ei logisk forklaring:
- Undersøkinga vart gjort i februar og mars, slik at det er mange fleire som sa at dei syklar om sommaren.
Ein by i vekst
Ei utfordring for Oslo er at byen veks og vil vokse kraftig i
åra framover. Vanlegvis vil ein slik vekst gi auke i persontransporten. Stortinget vil stoppe veksten i biltrafikk, som eit av tiltaka i Klimameldinga. Utslepp av CO
2
per person-
kilometer er størst frå vanlege bilar, mindre frå bussar og endå mindre frå kollektivtransport som går på straum. Aller minst utslepp er det frå sykkel og gange. Eit svært ambisiøst og vanskeleg mål i Nasjonal Transportplan for åra 2014-
2023 seier at all vekst i persontransporten skal skje med kollektivtransport, sykkel og gange. Dette er berre realistisk viss studentar og tilsette reiser endå grønare i framtida, både til universitetet og for alle andre reiser i storbyen.
Bicycle, bicycle
Betre gang- og sykkelvegar gjer det meir attraktivt å gå og sykle. Gåing og sykling er ikkje berre bra for klimaet og helsa.
- Dei som går og syklar er mest fornøgde med reisa til
UiO, seier studentane. Universitetet kan gjere mykje for å blidgjere fleire.
- Dei kan ta betalt for parkering og gjere det vanskelegare å parkere. Betre gardrobeforhold vil òg hjelpe, ramsar
Nygaard. Bjørndal legg til:
- Å kunne bytte og dusje er kjekt. Måkinga og strøinga kan bli betre om vinteren. Meir sykkelparkering rundt universitetet vil hjelpe.
Studentane minner òg at kommunen kan gjere mykje:
46
Studentar reiser miljøvenleg: Studentane Marianne T. Bjørndal (t. h.) og Kjersti Nygaard hadde ansvaret for reisevaneundersøkinga ved Universitet i Oslo.
Foto: Borgar Aamaas.
- Ikkje gløym bysykkelen. Tenk om det var stativ både ved universitetet og studentbyane. Forbindinga til og frå Sagene, Torshov og Grünerløkka er dårleg i dag. Det manglar direkte bussrutar mellom nokre av studentbyane og universitetet.
503 gongar rundt jorda
Reisevaneundersøkinga fokuserte på dei daglege reisene til og frå universitetet. Men forsking viser at dei største utsleppa kjem frå dei lange reisene. Undersøkinga ville ha vore endå meir interessant og relevant om alle slags reiser var med, blant anna møtereiser. Å bytte møtereiser med videomøter er ikkje alltid lett, sjølv om teknologien er på plass, poengterer Nygaard.
- Berre 2 prosent av dei tilsette sa at den siste arbeidsreisa kunne blitt tatt med video. Dessutan var det fleire som ikkje
vil miste den fine bonusen dei hadde som vitskapleg tilsett, nemleg å reise langt.
GRØNT UIO
• Forprosjekt ved Universitetet i Oslo for å bli eit grønt universitet.
• Grønt UiO har det daglege ansvaret for universitetets utvikling innan miljø- og bærekraftsatsing.
• Universitetet i Oslos transportundersøking er ei av fleire analyser om temaet.
• Meir informasjon: http://www.uio.no/om/ strategi/miljo/
Om Universitetet i Oslo skal bli eit grønt universitet med låge utslepp, så må dei tilsette ha eit meir kritisk blikk på sine eigne flyreiser.
Borgar Aamaas (f. 1984) har ein mastergrad i meteorologi frå
Universitetet i Oslo (UiO) og er i dag forskar på CICERO
Senter for klimaforskning. Han går til jobben og trivast med det.
Foto: Sarah Yasin

Baksidekronikken
I hvert nummer gir Argument baksida si til en studentpolitiker eller en som er sterkt engasjert i studenters ve og vel. Her kan de usensurert rette søkelyset mot en sak de brenner spesielt for.
Studenter i Norge er ikke omfattet av arbeidsmiljøloven. Å være student er ensbetydende med å ha få håndfaste rettigheter, særlig hva gjelder læringsmiljø. Å lovfeste studenters rettigheter vil ikke løse alle problemer, men det vil være et godt steg på vei mot bedre standarder.
Studenter er ikke arbeidstakere
Å være student er på mange måter annerledes enn å være arbeidstaker. Man blir vurdert etter andre kriterier, hovedsakelig ut fra eksamener. Året er delt inn i perioder som semesterstart og eksamenstid. Videre har studenter ofte begrenset inntekt. Dette betyr at man i et rettssosiologisk perspektiv har en snevrere adgang til å hevde sin rett i form av søksmål: Den økonomiske risikoen er for stor. Det er lite rettspraksis om relasjonen mellom student
og utdanningsinstitusjon. Det er farlig å tenke at dette skyldes at det ikke gjøres feil.
Begrenset inntekt har også betydning i andre sammenhenger. Kunnskapsdepartementet har for eksempel sagt at en utdanningsinstitusjon kan kreve penger fra studenter i forbindelse med utdanningen, forutsatt at det er «mindre beløp». Vurderingen av hva som ligger i dette begrepet må gjøres ut fra studentenes økonomi, og ikke ut fra en alminnelig språkforståelse.
På tide å lovfeste rettigheter
Den nye regjeringen har kommet med signaler om at de
ønsker en oppmykning av arbeidsmiljøloven. Det er snakk om midlertidige ansettelser og arbeidstidsbestemmelser.
Det er imidlertid bred politisk enighet rundt andre bestemmelser i arbeidsmiljøloven, for eksempel arbeidstakeres vern mot gjengjeldelse ved varsling, arbeidsgivers plikt til å legge til rette for varsling, vern om diskriminering, og forbud mot trakassering. Disse har overføringsverdi til studentene, men studentene er ikke omfattet av loven. Til sammenligning er de det i Sverige.
I forbindelse med regjeringsskiftet har det også pågått en diskusjon om lovfesting av retten til diverse velferdsgoder. Dette kan føre til mer byråkratisering i form av flere klager og søksmål. Men en lovfesting av studenters rettigheter betyr ikke nødvendigvis at flere studenter kommer til å saksøke sin utdanningsinstitusjon. Man er dessuten vernet mot diskriminering og trakassering av andre lover, som for øvrig også gjelder for arbeidstakere.
Varslere uten vern
Arbeidstakere er vernet mot gjengjeldelse ved varsling.
Det betyr at dersom en varsler i arbeidslivet opplever negative reaksjoner knyttet til varslingen, er det opp til arbeidsgiver å motbevise dette. Studenter har ikke dette vernet. Det kan være nærliggende å tenke at mulighetene for negative reaksjoner mellom studenter og utdanningsinstitusjon er begrenset til karaktersetting. Det er dog flere tilfeller hvor studenter er prisgitt skjønn: tilrettelegging, søknad om permisjon, søknad om et fjerde eksamensforsøk, med mer. Livet og studietiden går ikke alltid som planlagt.
Bevisstgjøring og forebygging
Man oppnår ikke et bedre læringsmiljø kun ved å endre
Norges lover, på samme måte som at kvaliteten på arbeidsmiljøet ikke bestemmes ut fra arbeidsmiljøloven.
Lovverket setter kun en minstestandard. For å minske risikoen for å tråkke på feil side av loven, kan utdanningsinstitusjoner strekke seg mer mot hva man bør og kan gjøre for sine studenter.
Å lovfeste rettigheter handler først og fremt om bevisstgjøring og forebygging. Håndheving kommer, som ellers i samfunnet, i siste instans. Lovgiver har også mulighet til
å rette opp i skjevheten mellom student og utdanningsinstitusjon, og heve studentenes status ved å gi dem flere håndfaste rettigheter.
Ved Københavns Universitet pågikk for et par år siden en sak hvor en student meldte fra om at en professor underslo forskningsmidler. Professoren pekte på studenten.
Studenten var en varsler uten vern, og ble i tillegg feilaktig anklaget for tyveri i det som skulle vise seg å være en av
Skandinavias største forskningsskandaler. I etterkant av saken besluttet Københavns Universitet at de skulle bli bedre til å hjelpe studentene, og de opprettet et studentombud.
En bedre minstestandard
En del av jobben min som studentombud ved Universitetet i Oslo er å svare på spørsmål om rettigheter. Selve
grunntanken er at ingen skal føle seg alene overfor universitetet, for eksempel i varslingssituasjoner. Ingen sak er for liten eller for stor, og målet er et bedre læringsmiljø.
For utdanningsinstitusjonene vil en ny rettslig standard av læringsmiljø bety et nytt utgangspunkt for definisjonen av et bedre læringsmiljø. Jeg tror det er på tide at vi får en mer akseptabel minstestandard.
Marianne Høva Rustberggard er studentombud ved Universitetet i Oslo, og Norges første studentombud.