kontainerdykking norges farligste boyband a journey

EIKESTOKKEN STUDENTAVISA I VOLDA APRIL2014 1 SKJULTE SKATTER KONTAINERDYKKING NORGES FARLIGSTE BOYBAND A JOURNEY TO GODØY APRIL 2014 | NYHEITER | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT | LEDER NYHEIT Kontainerdykking Kiwi kjører en kampanje for å få ned matsvinn. Samtidig låser de kontainerne sine. Ut i praksis Vi har snakket med to journaliststudenter på vei ut i et sprengt jobbmarked. PARADOKSAL KAMPANJE KULTUR Norges farligste boyband En av hovedsakene våre i denne utgaven handler om dumpster diving, eller kontainerdykking som det faktisk heter på godt norsk. Dette er et fenomen som har fått stor plass i mediene, både nasjonalt og lokalt. Så hvorfor velger vi å skrive om det igjen? Vi journalister er kjent for å være litt pompøse. Selv liker jeg å tenke at vi har en samfunnsoppgave å oppfylle. Riktig nok er mye av det vi skriver i Peikestokken ren underholdning, noe jeg tror og håper leserne våre setter pris på. Men nå og da forsøker vi å rette søkelyset mot kritikkverdige forhold i lokalsamfunnet vårt. Både OnklP og Oslo Ess har et image som badboys, men innerst inne er de snille gutter. Komla og eg Torsdagsball, sett frå synspunktet til både ein komleelsker, ei komlejomfru og komla sjølve. INTERNATIONAL Det er derfor vi skriver om kontainerdykking. At Kiwi kjører kampanje for å få folk til å kaste mindre mat, samtidig som de låser kontainerne sine, det er mer enn kritikkverdig. Det er moralsk forkastelig. 2 På den annen side er det ulovlig å stjele andres søppel, selv om dette enda ikke er prøvd i norsk rett. Jeg er også usikker på om det er det brennende engasjementet for miljøet som får studenter til å rote rundt i søppelkasser på kveldstid. Det kan like gjerne være på grunn av en slunken pengepung. Uansett motivasjon er det et godt tiltak som både studentene og miljøet er tjent med. A Journey to Godøy and Back A brief guide on how to make a great trip in four easy steps. Cabin Trip The international students have taken a trip to the ski resort in Stranda. SPORT Mat som råtner i en låst kontainer kommer ingen til gode. Sunnmøres skjulte skatter Volda dykkerklubb pusser opp, og håper å lokke flere studenter ut i vannet. Yoga Midt i Berte Kanutte er det rom for meditasjon. Tre ganger i uka fylles miljørommet opp av studenter i alle mulige positurer. REDAKSJON Ansvarleg redaktør Petter Winther peikestokken2014@gmail.com Nettredaktør Harald Christian Hoff Nyhetsredaksjonen Nyhetsredaktør: Nicolay Woldsdal Ingrid Tinmannsvik, Kristine Marie Gutterød, Harald Christian Hoff, Marianne Å. Friess, Olivia Knudsen, Kristina Othilie Aagaard, Oda Ording, Helene Wille Lund, Mathilde Sundet Ruud APRIL 2014 Kulturredaksjonen Kulturredaktør: Madeleine Mellemstrand International Ansvarleg: Anna Bashuk Korrektur Korrekturansvarlege: Sigrid Skjerdal Helene Wille Lund, Joakim Bergan Eriksen, Fredrik Kalstveit, Elias Johansen, Steinar Søraa Lian, Heidi Waage Rasmussen, Oda Ording, Line Løtveit, Hanne Sofie Fremstad, Hans Mortensønn Jordheim, Henrik Ramm Steen, Ingrid Renate Cogorno, Kristine Marie Gutterød, Marie Mundal, Marius Stenberg, Mathilde Sundet Ruud, Torger Havåg, Agnete Bråtun, Andreas Dahl Aune Annika Anderer, Marrit Wouda, Michal Balaz, Stefanie Juergensen, Tom Hajek, Linda Balode, Layla Batheldi, Etienne Cascales Nicolay Woldsdal, Madeleine Mellemstrand, Einar Fannemel, Anna Bashuk, Charlotte Oliversen, Randi Elise Midtskog, Ingrid Tinmannsvik, Gjermund Midtbø, Hans Ola Heverøy, Even Emberland, Harald Christian Hoff, Ingrid Rui Sportsredaksjonen Sportsredaktør: Einar Fannemel Agnete Bråtun, Andreas Dahl Aune, Elias Johansen, Erlend Haugen Wingan, Haagen Dybvad Grøntevdt, Hans Mortensønn Jordheim, Håkon Hattrem, Ingrid Rui, Jens Garratt, Kristin Steenfeldt-Foss, Martin Brøste, Stig Øystein Schmidt, Vebjørn Bjørkås, Gjermund Midtbø, Hans Ola Hevrøy, Sigrid Skjerdal Foto Fotoredaktør: Halvor Solheim Njerve Jessica Pipping, Marte Sandbakk, Eivind Øverås, Charlotte Oliversen Illustratørar Silje Ekevall Sandbrekkene Michelle Nordal Santos Anette Uglum Neset Agata Graczyk Marta Wiktorowicz Emilie Joten Layout Layoutansvarlege: Emilie Joten, Shervin Danai Charlotte Oliversen, Randi Elise Midtskog Webansvarleg Simen Øvre Krubbfelt Dagleg leiar Stig Øystein Schmidt Forsidefoto Lill Haugen Baksideillustrasjon Silje Ekevall Sandbrekkene | NYHEITER | Illustrasjon: Silje Ekevall Sandbrekkene KINA, NORGE OG KJÆRLIGHETEN Kina er et land som er på veg opp og fram, men vi i Norge får ikke dra nytte av utviklingen deres på grunn av det kjølige forholdet vi har med kjempen i øst. Hvor langt skal vi gå for å forbedre forholdet? Tekst: Harald Christian Hoff Kina er et land med stor betydning og innflytelse. Innbyggerne utgjør 20 prosent av jordens befolkning, og de har store landområder med tilgang på ressurser. De er også et av de ledende landene i FNs sikkerhetsråd og de har blitt verdens andre største økonomi. Kina sin vekst er unik både på grunn av størrelsen og varighet. Det økonomiske underverket Kina har stor politisk, geografisk og økonomisk innflytelse på verden. Mange forhold forklarer den rivende utviklingen landet har vært gjennom. Store deler av verdens vareproduksjonen er blant annet flyttet til Asia med Kina som midtpunkt. Kineserne utkonkurrer både europeisk og amerikansk produksjon. På mange måter er vi blitt avhengige av den kinesiske økonomien, noe kineserne selvsagt er tjent med. I 1990 var USAs bruttonasjonalprodukt (BNP) omtrent 16 ganger større enn Kina sin. I 2012 var den bare dobbelt så stor. Når BNP øker er det fordi et land produserer rikelig med varer og tjenester. I Europa blir BNP påvirket av en stadig mer effektiv, kunnskapsrik og teknologisk drevet industri. Kineserne har de siste 10-15 årene fått mer vestlig produksjon. Det som forklarer det enorme steget kineserne har tatt, er de gigantiske ressursene de har innenfor arbeidskraften sin. Det bor 1,3 milliard mennesker i Kina. Mange av disse var tidligere fattige jordbrukere. Nå jobber de i produksjon og tjenesteytende sektorer, men mange er fortsatt fattige. Kinesisk knute Hvis den diplomatiske verden er en barnehage, er kina en av barnehagens bøller. Kineserne er sure på Norge og vi får ikke lov å være med på leken deres. Hvorfor skal vi bry oss? For det første gjør Kinas økonomiske vekst kinesere rikere, og de vil ha flere produkter og finere ting. Blant annet vil de ha laks. Det er veldig greit om vi da kan tilby dem norskproduserte varer. For det andre er en konsekvens av den økonomiske utviklingen at det blir utviklet teknologi og kunnskap, og dermed også morgendagens teknologi. Norsk næringsliv er basert på kompetanse, og vi vil gjerne ta del i utviklingen av teknologien. Men, som tidligere nevnt, er vårt forhold til Kina kjølig. I 1989 fikk Dalai Lama Nobels fredspris for sitt fredsbevarende arbeid med kinaokkuperte Tibet. En annen fiende av folkerepublikken Kina er forfatteren, regimekritikeren og demokratiforkjemperen Liu Xiaobo som også fikk Nobels fredspris. Da han mottok prisen i 2010, ble Norge straffet med sanksjoner i diplomati og handel. Norges nye utenriksminister, Børge Brende, skal prøve å løse den kinesiske knuten. Kina har påpekt at utenriksministeren har en lang vei å gå. De mener at Noreg selv er skyldig i den dårlige stemmingen, og at vi skylder dem en unnskyldning for fredspris-hendelsen. Vilje og begrensing De som har lest filosofi har kanskje støtet på Kants kategoriske imperativ, som sier at «du skal handle slik at din handling kan gjøres til en allmenn lov». Altså gjøre det som er moralsk riktig. Mye tyder på at Norge prøver å leve etter dette gjennom sitt strev med etisk oljefond, fredsbevaring, Nobels fredspris, diplomati og bistand. Men vårt arbeid og vår rolle kompliseres i mai når Dalai Lama kommer til Norge. Vårt allerede dårlige forhold til Kina, vil bli enda dårligere om vi tar han godt imot. Trenger vi å ha en sterk integritet på akkurat dette, eller trenger vi mer velstand for å beholde innflytelsen slik den er status quo? Utdanningsdirektoratet presiserer at det ikke er offisielt besøk, men at han kommer for å møte venner. Det er ikke satt opp noe møte for han i regjeringen, stortinget eller kongehuset i mai. Ofres Dalai Lama på finansens alter? Er dette det beste for fredsnasjonen Norge? Det er lett å være moralsk overlegen, men det er også lett å rasjonalisere. Å skille mellom hva som er behagelig, og hva som er rett. Det er ikke ofte så lett. APRIL 2014 3 | NYHEITER | DYKKER I LÅSTE Kiwi kjører i disse dager en kampanje for å få folk til å kaste mindre mat. Samtidig setter de lås på kontainerne for 4å forhindre at studentene tar maten de har kastet. Tekst: Marianne Å. Friess Foto: Eivind Øverås Simen Gald ”377.000 tonn mat blir borte hvert år. 68.000 tonn av dette stammer fra butikkleddet”, skriver Kiwi på sine hjemmesider. De ønsker å redusere 25% av alt matsvinn innen 2015 – det mest ambisiøse prosjektet i Europa, i følge dem selv. – Vårt hovedfokus er at matsvinn er et av de største moralske problemene til dagligvarehandelen, og vi ønsker å gjøre noe med dette, sier kommunikasjonsrådgiver i Kiwi Norge, Kristine Arvin. Sosial søppeldykking Dumpster diving har blitt en trend. I Bergen selges det pizza på kafé med ingredienser fra søpla, og dumpster diving har blitt tatt opp i TV-programmet Newton. En kald onsdag kveld ble vi med David Tvetene og Karsten Gutterød ut og oppi søpla. De er begge studenter ved Høgskulen APRIL 2014 i Volda, og har i lang tid livnært seg nesten utelukkende på mat de har funnet i Kiwi Skjelbreida sin matkontainer. – Det er veldig sosialt! Du møter folk der nede, og så deler vi det som er der. Det blir ikke slåsskamp, det er ganske jovialt, sier David. Karsten forteller at de tidligere har funnet indrefilet av svin, noe de puttet rett i fryseren. Én kveld fant han også rikelige mengder med cookies – noe han koste seg stort med. – Jeg vil si Biola med blåbær er det beste vi har funnet! Vi fant sikkert 20 kg med Anton Berg-marsipan. Vi hadde en hel søppelsekk med det i halvannen uke. Vi ble ganske så lei etter hvert. Og så finner vi alltid yoghurt! Det er nesten blitt et rituale; vi spiser yoghurt etter at vi har vært å dumpsterdivet. Faktisk hver gang. Den har ikke gått ut på dato, forteller David. Med mobiltelefoner som lykter graver de etter potensiell kveldsmat. De har vurdert å gå til innkjøp av hodelykter for å kunne grave med begge hender. I kveld var det Minde Smågodt og rapidsalat de fikk kloa i. Guttene virker ikke nevneverdig fornøyde med byttet sitt. Ødelegger maten Kommunikasjonsrådgiver Arvin forteller at det er rutine å selge juleprodukter til redusert pris. I februar for eksempel, var pinnekjøtt nedpriset. To av Peikestokkens redaktører, Madeleine Mellemstrand og Nicolay Woldsdal, har opplevd å finne store mengder med både pinnekjøtt og annen mat som har blitt ødelagt før den har blitt kastet. Det samme kan Karsten og David fortelle. – Ja, vi har opplevd at maten er åpnet før den blir kastet. Noen ganger tømmer de også yoghurt og rømme over maten. Da må vi vaske produktene før vi spiser de, forteller Karsten og David. Både Kiwi Volda og Kiwi Ørsta ønsker ikke å kommentere saken, og henviser til regionssjef for deres butikker. Arvin er selv ikke kjent med fenomenet “dumpster diving”. – Men jeg må vise til at det er ulovlig. Matsikkerhet står i fokus for våre butikker, og det er forbudt å hente mat fra Kiwis kontainere, sier kommunikasjonsrådgiver Arvin. Svaret på spørsmålet er umiddelbart | NYHEITER | KONTAINERE uavklart i norsk rett, skriver juristen til ung.no på sine nettsider. Det å ta mat fra en søppelkasse vil som utgangspunkt kunne regnes som tyveri etter straffeloven § 257, og kan dermed straffes med bøter eller med fengsel i inntil tre år. Imidlertid finnes det ingen rettspraksis i dag som viser at noen er blitt straffet for å stjele mat fra søppelkasser. Har ikke blitt syke – Matsikkerhet er viktig i våre butikker, sier Arvin. Kommunikasjonsrådgiver Arvin sier at de ikke tar ansvar for folk som eventuelt blir syke av maten de har kastet. – Mat som blir kastet kan være helseskadelig, og dette kan ikke butikkene ta ansvar for, det må den enkelte som spiser maten ta ansvar for selv. Grunnen til at de kaster det går mer på logistikk. Det viktigste er at folk bruker sansene; smaker og lukter, og forstår forskjellen på ”best før” og ”siste forbruksdag”. Dersom noe er merket ”siste forbruksdag” så kan det være helseskadelig, sier Torgeir Flatebø, seniorrådgiver ved Mattilsynet, Hordaland og Sogn og Fjordane. Både David og Karsten forteller at de ikke tror at de har blitt matforgiftet av noe de har hentet ut av Kiwis kontainer. Som en reaksjon på at Kiwi har villet ha personer ut av kontainerne deres har den nå blitt låst. Kveldens fangst ble fisket ut av Coop Mega sin kontainer, nede ved Voldas båthavn. Det var den eneste kontaineren i området som ikke hadde hengelåser på seg. Hva tenker dere om at de låser kontainerne? – Det er svinn på svinn. Eller svin på svinn, sier David. Samarbeider med veldedige organisasjoner Siden 2004 har Kiwi hatt et nasjonalt samarbeid med Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen. Sammen med disse har flere lokale veldedige organisasjoner fått distribuert maten som ikke blir solgt. Det er for øyeblikket ikke noe slikt i Volda. – Kiwi Volda sitt samarbeid med Frelsesarmeen fungerte dessverre ikke. Vi vil se på mulighetene for samarbeid i Volda igjen, og oppfordrer andre seriøse organisasjoner som ønsker samarbeid om distribusjon av varer med redusert holdbarhet, om å ta kontakt, legger Arvin til. – Det vil alltid være matsvinn. Det etterstrebes å stadig redusere svinnet mer i butikk, men det vil alltid være litt svinn når man selger varer med kort holdbarhet, sier Torkel Thorvaldsen, regionssjef for Kiwi Møre og Romsdal. David og Karsten synes i allefall ikke noe særlig om kampanjen til Kiwi. – Det er veldig dobbeltmoralsk, faktisk. Hos dem får du en vare gratis hvis den har gått ut på dato. Derfor kaster de ofte maten et par dager før den går ut, slik at ikke folk kan benytte seg av denne kampanjen, sier Karsten. APRIL 2014 5 | NYHEITER | 6 APRIL 2014 | NYHEITER | DE FRIVILLIGE Rokken, STiV, Dokfilmfestivalen. De har alle noe til felles, de er avhengige av frivillige studenter, men alle er ikke med. Tekst: Helene Wille Lund Foto: Marte Sandbakk Foto: Halvor Solhjem Njerve I fjor ble det regnet ut at studentene i Volda brukte 43.512 timer i året på frivillig arbeid. En statistikk fra 2014 viser at elevene ved Høgskulen i Volda skårer høyest i Norge på å fullføre bachelorgraden til normert tid. Peikestokken har snakket med tre studenter om hvordan de prioriterer god og fyldig CV, eller dusinvis med A’er. Hjertebarnet – Jeg forsøker å balansere skolearbeid med min nye posisjon som leder i Studenttinget i Volda, forteller Joanna Antoniak. Hun går det andre året på grunnskolelærer utdanningen. Antoniak snakker engasjert om hvordan Studenttinget jobber for studentenes velferd, og for å sørge for at de kjenner til rettighetene sine. Hun har kun vært med i tinget siden september. Likevel mener hun at hun har den nødvendige erfaringen til lederrollen. Denne erfaringen har hun fått ved å sitte i Høgskulestyret. Som leder for Studenttinget bruker hun mye tid på å reise på konferanser til andre byer. – Ledervervet krever veldig mye tid. Derfor må jeg lese pensum på morgenen og etter at jeg er ferdig med arbeidet. Jeg tilbringer rundt 25 timer i uka på kontoret, så det blir lite fritid, fortsetter hun. Som representant i Studenttinget får man være med på å bestemme og det er mange av vedtakene som skal gjennom oss før de kan vedtas. – Stemmen vår er viktig, forteller hun engasjert. – Dersom jeg kunne valgt mellom alle organisasjonene som finnes, ville jeg fortsatt valgt Studenttinget i Volda. Det har blitt hjertebarnet mitt, og jeg angrer ikke et sekund. Utforsker seg selv Atle Remmereit fra Volda flyttet tilbake til bygda for å studere for ett og et halvt år siden. Da han kom hit, var han bekymret for å ikke ha nok å gjøre. Derfor meldte han seg inn i flere organisasjoner. Blant annet var han med i skrivegruppa til revyen, Student-TV, studentradio, jobbet som tekniker på Rokken og hadde jobb ved siden av. – Jeg tok feil da jeg trodde at det ikke skjedde noe her. Derfor har jeg trappet litt ned på mengden nå, og jeg har blitt mer dedikert til det jeg driver med, forteller Remmereit. Andreklassingen fra Media, IKT og design er nå redaktør i Student-TV. Han var regissør for VEKA-revyen, og ble leder for omsorgstjenesten til Røde Kors i år. I likhet med Antoniak har han ikke valgt vervene sine fordi det er relevant for studiene, men at det er en fordel for studiet hans å være med i Student-TV. Remmereit beskriver seg selv som rastløs, og forteller at han trenger litt å gjøre. – For min del var det en fordel å jobbe med revyen. Jeg har aldri vært så oppvakt på skolen noen gang, sier han. Remmereit legger til at han likevel måtte sette skolen i andre rekke den siste tiden før premieren. – Det var mer motiverende å jobbe med revyen enn skolearbeidet. Folk var skikkelig gira og ville at det skulle gå bra, forteller han engasjert. Voldingen har fått erfart at for at han skal klare å gjøre flere ting, er det viktig at de er forskjellige. – Det beste med å være frivillig er at man får mulighet til å utforske seg selv uten for store konsekvenser. Hvis man har litt lyst til å prøve noe får man muligheten til det og man kan få litt erfaring, fortsetter Remmereit. – Jeg er her for å studere Haagen Dybvad Grøntvedt er i sitt andre semester på journalistikkutdanningen. Da han flyttet til Volda, meldte han seg inn i Peikestokken for å ta del i studentavisas sosiale liv. Etter å ha skrevet én sak i løpet av høstsemesteret, bestemte han seg for å melde seg ut igjen. – Jeg synes at klassemiljøet vårt er godt nok, derfor var ikke det sosiale livet et godt nok argument til å fortsette. Dessuten fikk jeg ikke så mye praktisk erfaring som jeg hadde håpet, men jeg vurderer å bli medlem igjen etter utveksling neste vår, forklarer Grøntvedt. Han frykter at det kunne blitt vanskelig å balansere frivillig arbeid med skolearbeidet. – Nå som jeg har praksis hadde jeg nok blitt mer sliten hvis jeg skulle vært frivillig i tillegg. Han tror også at han ikke ville hatt like mye energi til å jobbe godt med skolearbeidet hvis han hadde vært frivillig i tillegg. – Skolen er det viktigste for meg, og derfor vil jeg ikke bruke tiden på frivillighet. Jeg er her først og fremst for å studere, sier Grøntvedt med et smil. Han legger til at han tror at det er mange som ikke er frivillige fordi de har fått inntrykk av at det tar alt for mye tid. Han synes derfor at organisasjonene burde vært klarere på at ikke alt krever like mye tid. – Jeg var frivillig da jeg studerte på NTNU i Trondheim. Det krevde det alt for mye tid. Jeg tror det kan ha skremt meg, og gjort at jeg ikke vil være frivillig nå. APRIL 2014 7 | NYHEITER | Øyunn Wold Marit Langseth Vetle Andersen Martine Evebø Ragnhild Dalheim Heidi Gramstad Marie Mundal Live Sveva Maiken Mathisen Torgeir Lindblad – Jeg prioriterer begge deler. Jeg er frivillig i PR-studentane, men det går ikke på bekostning av hverandre. Jeg prøver å balansere det. – Jeg jobber i baren på Rokken. Bruker like mye tid på skole som på fritiden min. Er nok litt nerdete. 8 – Jeg jobber mest med skole. Jeg jobber ikke som frivillig. Ville egentlig være det, men skole tar så mye tid. – Jeg blir mest motivert av penger. Prioriterer derfor skole fremfor å jobbe som frivillig. Likevel er jeg med i studentradio og Dokfilm, men kunne aldri servert øl gratis. Da hadde jeg heller tygd av meg foten. – Jeg bruker mest tid på frivillig arbeid, og jeg jobber for Rokken og i studentradioen. Det er mye morsommere å være frivillig, og det har ikke påvirket karakterene mine – De siste ukene har jeg prioritert frivillighet. Jeg jobber på Rokken, Dokfilm og er i komiteen til Midawards. I praksisen blir det større fokus på skole. – Jeg er frivillig for PR-studentane. Likevel må jeg prioritere skolearbeid. – Nå bruker jeg mest tid på å jobbe frivillig. Det blir cirka 30-70 prosent fordeling. Jeg er frivillig for Rokken, Dokfilm og Midawards. – Jeg prioriterer fritiden min, og er ikke frivillig. Jeg vil vel si at jeg er et typisk skippertakmenneske. – Jeg er frivillig på Rokken, Midawards og Student-TV. Det går mye tid til frivillig arbeid. Prioriterer du SKOLE eller FRIVILLIGHET? Tom Arild Hamre Karl August Swanstrøm Silje Bihaug – Jeg er med i Studenttinget. Det tar veldig mye tid. Derfor prioriterer jeg frivillighet. – Jeg prioriterer først og fremst skole. Jeg er frivillig på Rokken, og var litt med i Student-TV. Sebastian Holsen Anette Finnanger Trond Aukland – Jeg jobber like mye med frivillighet og skole. Jeg er med i Dokfilm- og X2-festivalen. Det går greit å være frivillig på disse festivalene, men det hadde vært stress å jobbe på Rokken. – Prioriterer frivillighet. Hvis skole og frivillig arbeid kolliderer, ryker skolearbeidet først. Jeg jobber for Rokken og Student-TV. APRIL 2014 – Jeg må prioritere jobb og skole, men jeg er frivillig på festivaler. – Prioriterer heller frivillig arbeid enn å lese pensum, men i eksamensperiodene og praksisen blir det mest skolearbeid. Benedicte Hole Øystein Lode Henrik Ramm Steen Gjermund Midtbø – Skole er førsteprioritet. Jeg jobber ikke som frivillig. – Jeg bruker mest tid på skolearbeid. Jobber mye med frivillig arbeid også, men skole kommer først. Jeg er med i Rokken og i Peikestokken. – Det blir en god kombinasjon, men jobber nok mest med skole. Jeg var med i Vekerevyen, og er med i Dokfilm – Bruker mest tid på frivillig arbeid. Jeg jobber for studentradioen og Peikestokken, og det kommer før skolearbeidet. Det er fordi det er relevant erfaring for min utdannelse. | ANNONSE | ÅPNINGSTIDER Hverdager 07:00 - 23:00 Lørdager 09:00 - 21:00 VOLDA, ved Høgskulen 15% STUDENTRABATT PÅ BRILLER OG SOLBRILLER Holmen 7, 6100 Volda - 70 07 70 19 Mylneriet Kafé Studenttilbod! 15 kroner for kopp med svart kaffi eller valfri te Opningstider: Tysdag-Fredag: 10:00 - 16:30 Laurdag: 10:00 - 15:30 Lik oss på facebook! www.facebook.com/mylneriet APRIL 2014 9 | NYHEITER | 10 DET STORE SPRA Tekst: Harald Christian Hoff Foto: Jan Erik Solberg Johansen – HÆ! Nei! Det gjør vi ikke! Vi lærer det motsatte. – På høyskolen lærer vi jo faktisk tabloid journalistikk, sier Ådne. – Nei! Det er jeg helt uenig i, parerer Maria. Vi sitter og drikker kaffe i Oslo. Stedet er Grünerløkka. Forbi oss suser hipstere på skateboard, og sjømannstatoverte småbarnsforeldre med barnevogn. Det virker som alle er på vei mot et mikrobryggeri eller en kafé her på Oslos østkant. Denne tidlige våren har mange studenter kommet seg ut i praksis. Men for journaliststudentene betyr det å ta et litt paradoksalt steg inn i en jobbhverdag hvor det egentlig ikke er plass til dem. Situasjonen gjør at hver historie om studenter i jobb er som APRIL 2014 en urban myte og solskinnshistorie. Men det er ikke det vi snakker om i dag. Intervjuet av NRKs Maria Knoph og TV2s Ådne Sinnes begynte med spørsmål om de følte de var blitt godt nok rustet av høyskolen til å jobbe for landets aviser, men samtalen spinner fort ut av kontroll i det dette utløser en debatt om hva de faktisk har lært. Skarpe kommentarer om meningen av ordet tabloid og hva som faktisk trengs i mediene, blir kastet frem og tilbake. Litt etter litt senker det seg likevel enighet over bordet. – Virkeligheten er hardere og tøffere. Men Volda har gjort oss klar for den journalistiske siden ved arbeidet, konstateres det endelig fra Ådne. – I hvert fall når man sammenligner seg med mange andre fra andre journalist-høyskoler, skyter Maria inn. – Negativt med Volda er at det er så langt vekk. Nå jobber jeg med andre-klassinger fra journalisthøyskolen i Oslo. De har jo vært i jobb i omtrent to år nå, kommer det avslutningsvis fra Ådne. Kalde skuldre og åpne armer Voksen verden og voksne krav. Det viser seg at praksisen i mediebedriftene likevel har mye å lære studentene. Samtalen løp fort videre i det de brettet ut fine og vonde ting ved bransjen. Om hvordan det er å hele tiden lære nye ting. Om behandling av kilder, og kollegier. Om ny autoritet når en ringer og presenterer seg med «NRK Nyhetene» i stedet for «Nærnett». Om det å jobbe med masse informasjon som skal brytes ned til et kort, men tydelig budskap, og til slutt om å skulle presse ut nyeste ferskeste nyhet fortest mulig for å tilfredsstille en nyhetsbransje som aldri mettes. – Forresten. Viktig å få med at jeg og Maria ikke er representative i det hele tatt for praksisen generelt. Når jeg snakker med folk i klassen virker det som om hver eneste person har forskjellige inntrykk. Noen føler | NYHEITER | ANGET 11 Etter 13 år grunnutdannelse og nesten tre år i Volda, forviller enkelte studenter seg ut i praksis og voksen-verden. Det er stor forskjell på mulighetene. de blir truffet med en kald skulder, mens andre forteller at de blir tatt imot med åpne armer og at de får gjør akkurat det de vil. – Alle mediebedrifter er forskjellige. Vi kan ikke være et generelt bilde på hvordan det er å være i praksis. Jeg fra NRK og Ådne fra TV2. Noen jobber jo i VGTV, andre i avis og radio. Det er mange forskjellige oppfatninger og praksiser, følger Maria behjelpelig opp. Finansministere, skills og kredds Til tross for individuelle oppfatninger, håpløse jobbmuligheter og desentral høyskole, håper begge på jobb etter praksisen. Begge har vert tidlig ute med å bidra. Ådnes første sak var da Russland var klar for å gå inn i Ukraina. Maria pitchet en sak på sitt første morgenmøte om psykisk helse blant unge. Saken gikk på Dagsrevyen og ble sett av omtrent 900.000. Fra suksessen går vi over på det å drite seg ut. Dette er noe som skjer hele tiden, i følge dem selv. Maria forteller leende om da hun presenterte seg klumsete i NRK sin vakttelefon, som er mindre kult når det er finansministeren som ringer. En annen gang skrev hun en for lang setning, som også skulle være på nynorsk, midt under en livesending. Da fikk hun kjeft én av NRKs mest profilerte nyhetsankere midt på kontoret. – Du kan produsere så mye du bare vil i praksis, men i bunn og grunn må du være en person som folk liker å arbeide med. Du må være en teamworker. De gir deg ikke jobb selv om du lager den ene gullsaken etter den andre, hvis du er et rasshøl, sier Ådne. – Det er 50/50. Skills og sosial intelligens. Det å være dritgod er ikke nok, sier Maria. – Du må tørre. En ting er å si noe på morgenmøtet slik som de lærer deg i Volda, men du må også tørre å kaste deg ut i en samtale senere. Tørre å snakke og vitse, sier Ådne. – Viktigste til sist er jo likevel at nyheten kommer ut, sier Maria. – Viktigst at folket er opplyste frem mot neste valg, sier Ådne. De smiler lurt til hverandre, så vi spør dem om det er underforstått at de norske borgere er dumme. – Nei! Det ville jo i så fall ha vært medias feil, avslutter Maria. APRIL 2014 | KULTUR | 12 NORGES FARLIGSTEBOYBAND Tekst: Kristine Marie Gutterød Tekst: Maiken Svendsen Foto: Halvor Solhjem Nerve Bordtennisballen skytes mot veggen i det tomme Rokken-lokalet. Gutta har alltid mange baller i lufta, øl innabords og skrikende fans rundt lillefingeren. – Lukt på det her, sier Åsmund Lande, vokalist i Oslo Ess. Vi setter oss i sofaen, og han holder frem en kopp med noe som likner mojito. Det er vann, hvitløk, ingefær, chili og honning mot forkjølelsen nesten hele bandet har pådratt seg. Våren kom tidlig til Oslo, så de kledde av seg litt for kjapt, ifølge Lande. – Det er vanskelig å sykemelde seg i denne bransjen, sier Pål Tøien, bedre kjent som OnklP, og tar en stor slurk av ølen. Asfaltkjærlighet Som et av Norges mest turnerende band, beskriver Oslo Ess «veien» som hjemme akkurat nå. I sangen «Over stokk, over stein» har de erklært sin hengivenhet til asfalt. APRIL 2014 Tatoveringene, låtene og livsstilen skriker «farlig». Likevel kaller gutta seg for et boyband. – Jeg er en pusekatt bare du puser meg litt under haka, sier Knut-Oscar Nymo, bassist i Oslo Ess. Ellers er Oslos bakgater og håpløs kjærlighet gjengangere i bandets tekster. Denne våren er «OnklP og De fjerne slektningene» også med på tur som oppvarmingsband for Oslo Ess. Åsmund Lande og Knut-Oscar Nymo er med i begge bandene, og varmer indirekte opp for seg selv. De er tilsammen 16 gutter, og gjengen bor på en buss med en lukt OnklP beskriver som «rar». Han trives best med mange rundt seg, både på scenen og ellers. Å spille i band har fascinert OnklP lenge, og etter samarbeidet med Oslo Ess på låta «Fritt fram» fra 2012, samlet han sine fjerne slektninger. – Vi drar ikke på konserter, men slektstreff, sier OnklP. Irriterende lillebror Norgesturnéen startet 21. februar i Stavanger og avsluttes 5. april på Rockefeller. Sammenlignet med en familie på bilferie, er det ingen tvil blant gutta om at keyboardist Einar Stenseng minner om den irriterende lillebroren. – Han skriker hele tida og spør om vi er framme snart. Men han har en lidelse, så jeg vet ikke om det teller. Han er kronisk idiot, sier Åsmund Lande ironisk. De beskriver hvordan Tommy Akerholdt, trommis i OnklP og De fjerne slektningene, prøver å roe lillebror, mens turnémanageren setter ned foten når nok er nok. Jaa9, som ofte er med på turneen, omtales som en inngifta slektning. Øl og vin blir fin På Instagram tagges bildene med #Detgodeærbe, #slektalife og #Guttapåtour. Der finnes alt fra nakenvandring i hotellganger til utsolgte konsertlokaler. Gutta sier at deres jobb er å lage god stemning. – Vi er edru halve uka. Hver gang vi spiller | KULTUR | 13 er det fest. Alle andre kommer jo for å feste, sier OnklP. Knut-Oscar Nymos nye strategi er å være klin edru frem til konserten starter. Nå har mørket senket seg, og Rokkens lokaler fylles av studenter med lommebøker fylt opp av Lånekassa. Nymo entrer scenen med rødvinsglass i den ene hånda og øl i den andre. – Får litt lyst til å studere i Volda jeg òg, ser jo ut som at det bare er damer her, sier OnklP i mikrofonen og skåler med publikum. «OnklP og De fjerne slektningene» starter showet. Etter noen låter, trasker Einar Stenseng i Oslo Ess inn på scenen, og spiller litt munnspill etterfulgt av piano. Så tar han vinglasset med ut for en røykepause, mens slekta spiller videre. “ Får litt lyst til å studere i Volda jeg òg, ser jo ut som at det bare er damer her. – Vi har spilt overalt Gutta i sofaen mimrer om rare konsertopplevelser. Et døgn i 2012 hadde Oslo Ess tre spillejobber. De startet på Rådhusplassen med 80.000 mennesker og direktesending, før de fløy i helikopter til Steinkjer. – Etter konserten på Steinkjer, satte vi oss i bilen og kjørte langt pokker i vold inn i Jotunheimen til Gjendebu. Kontrasten på å gå fra VG-lista til 60 fjellglade folk i Jotunheimen på 24 timer var stor, sier Åsmund Lande. OnklP løfter blikket fra mobilen. – Ullersmo er «weirdeste» plassen jeg har spilt. Der i fengselet satt det masse sinna dudes med armene i kors. Det var null respons, sier han. Med et litt svevende blikk, forteller OnklP om hvordan flere av de innsatte kom bort og tok ham i hånda etter konserten. De uttrykte takknemligheten med få, tydelige ord. For OnklP veide ordene tungt. Et nytt liv Åsmund dirigerer voldastudentene til «Alt jeg trenger». I låta synger de om at det de eier og trenger står og venter på dem. Klokka går mot ett, og bussen med alt gutta trenger skal stå parkert utenfor frem til soloppgang. Forhåpentligvis er siste nachpielentusiast ombord. Enn så lenge distraherer allsangen studentene fra A4-livets rutiner. Når de sleper seg til forelesninger altfor tidlig fredag morgen, har bussen med slekta allerede forlatt bygda til fordel for Florø. – Alternativet til å bli på veien er jo å slå seg til ro og få et nytt liv, sier Knut-Oscar Nymo. Med fire album på fire år har Oslo Ess vist at musikken er livet akkurat nå. En A4-hverdag ikke er et alternativ. De har så vidt begynt. – Det neste albumet skal bli vårt beste. Det har vi tatt hverandre i hånda på, smiler Åsmund Lande. APRIL 2014 | KULTUR | ANMELDELSER MUSIKK BOK FILM (Litt for) Perfekt Punk Et helt halvt år Dallas Buyers Club Oslo Ess har vorte eit av dei største banda i landet. Få hadde nok trudd dette då bandet dukka opp for tre-fire år sidan, men med sin fengjande og melodiøse punkrock har dei klart å fylle eit behov hos det norske publikum. Parallellane kan trekkast til danske Volbeat, som har gjort liknande suksess innan hardrocken, om enn på eit litt større plan. “Et helt halvt år”, skrevet av Jojo Moyes, er en underholdningsroman som spiller på forholdet mellom to ganske ulike mennesker. Dallas, 1985. Ron Woodroof (Matthew McConaughey) er en alkoholisert rodeorytter, med lite til overs for homofile. En dag blir han plutselig HIV-diagnostisert, og livet får en brå vending. Han stifter bekjentskap med transseksuelle Rayon (Jared Leto), og sammen starter de Dallas Buyers Club – en lovløs kamp for å holde seg selv og andre smittede i live. Av: Torger Havaag Med si siste plate ”Alle Hjerter Deler Seg” har bandet finpussa det musikalske uttrykket sitt, og det heile høyrest ut som ein hybrid mellom Green Day og Jokke. Det er ikkje for aggressivt, men har nok temperament, aggresjon og kjappe låtar til å appellere til ein del punk-fans. Døme på dette er ”Himmel & Helvete”, og opningskuttet ”Stormen”, som fylgjer opp opningslåta ”Kakkerlakkene” frå forrige plate. Dette er kjapp punk som treff deg rett i mellomgolvet. 14 Samtidig er det melodiøst, og låtane har eit driv som gjer at dei kan fengje dei aller fleste. ”Det Brenner Under Beina Mine” har ei deilig ska-rytme, og ”Leiter Etter Jobb” kunne vore spelt på NRK P1. For enkelte kan nok dette bli litt for ”soft” til tider, men som suksessen er eit bevis på, så fungerer det. Og om du lurte: Oslo Ess er komne for å bli. Av: Agnete Bråtun Lou Clark er en tjuesju år gammel dame som nøyer seg med det hun har, og godtar at livet ikke alltid er like spennende. Hun blir ansatt som assistent for å ta seg av Will, som er lam etter en trafikkulykke. For han er livet meningsløst. Selv om de to er svært ulike, utvikles forholdet dem imellom. Det er først når Lou finner ut av Will ønsker å dø, at hun skjønner hva som virkelig teller. Lou har seks måneder til å bevise for den bitre og deprimerte Will at livet er verdt å leve. Forfatteren beskriver menneskene og omstendighetene på en måte som gjør at fortellingen griper deg. Hun beskriver hvordan to forskjellige mennesker fra to forskjellige verdener kan bety så mye for hverandre. Boken kan fort få frem en tåre eller to, men den vil også lure frem et par smil, helt til siste side. Mellom linjene kan du lese at livet er fullt av muligheter som må benyttes. Historien treffer noe i hjertet, og du blir sittende igjen med åpne tanker om hva som vi skje videre. Om du vil unne deg en skikkelig godbok og forsvinne for en liten stund, er dette definitivt et godt valg. DATESPALTE PÅ TINDER-DATE Jeg vet ikke hvorfor jeg synes det er gøy. Kanskje det er følelsen av å ha makt. Hvor ofte får man muligheten til å håndplukke sine kjekkaser? Sist gang må ha vært gymtimene på barneskolen, men da var jeg alltid sist. Nå er det min tur, smiler jeg til meg selv, idet jeg sveiper «liker» på en gutt som faller i smak. Det lyser «match» på skjermen, og et ”heisann!” dukker opp i chatten. Det går ikke APRIL 2014 Av: Elias Bakken Johansen McConaughey, som gikk ned tjue kilo til denne filmen, leverer en svært god rolle. Den tidligere romantisk komediesjarmøren har nærmest revitalisert egen karriere de siste to-tre årene, og viser seg nå fra en langt mer imponerende side. Også Leto leverer en sterk og ektefølt rolle, og befester sin posisjon som et fascinerende multitalent. Dette er to suespillerprestasjoner av høy klasse, og samspillet de to imellom er tidvis gnistrende. Dallas Buyers Club er en sterk film om et viktig tema. Det er skremmende å tenke på at dette er basert på virkelige hendelser. Jean-Marc Vallée har fått mye ut av et knapt budsjett. Sekvensene i sakte film, som gir oss som seere inntrykk av Woodroofs mentale helse, er et velfungerende virkemiddel. I sin helhet blir filmen litt monoton, men dette er likevel en av fjorårets (ja, jeg regner amerikansk utgivelsesdato) høydepunkter. og jeg setter meg inn i bilen før jeg rekker å tenke klart. Hva er det jeg driver med? Kristoffer er heldigvis alt annet enn skummel. Tvert i mot, så er det jeg som føler meg som kjeltringen. Under kjøreturen fra Volda til Ørsta legger Kristoffer ut om utryddede nesehorn og dyrebeskyttelse. Han snakker mer lidenskapelig om dyr og valpen sin, enn en fotballfan om siste kamp. Jeg trodde ikke slike gutter fantes. Tekst: Line Løtveit Foto: Eivind Øverås mange minutter før jeg har avtalt å date en med Kristoffer to dager senere. Han skal plukke meg opp på Statoil og vise meg rånerunden i Ørsta. Jeg innser ikke før dagen etter at jeg egentlig har bedt om å bli voldtatt. Det motsatte av en rånerbil ruller inn på Statoil. Bortsett fra en hullete bukse er det ikke mye som minner om en rånegutt ved han som sitter ved rattet. Vi hilser halvkleint, Etter å ha vist meg tidenes mest tragiske rånerunde, stopper vi for en kebab. Jeg har bare sett Kristoffer i profil så langt, så det er ikke før jeg sitter overfor han at jeg ser at han faktisk er kjekkere enn profilbildene på Tinder. Foruten et plaster på armen som visstnok skal gi han energi, er det lite å utsette på Kristoffer. Han ender til og med opp med å spandere. Det er en lang vei å gå fra voldtektmistanke til en smule betatt. Men jeg tror faktisk denne Tinder-daten klarte det. | KULTUR | VOLDAAUGENBLINK 15 APRIL 2014 | KULTUR | 16 Tekst og foto: Joakim Bergan Eriksen Cirka 30 meter over bakken, i en 2 * 1,5 meter trekiste med glassruter, står en av Voldas best bevarte hemmeligheter. Selv om de fleste har sett de fire utvendige klokkene på kirketårnet, er selve urverket høyt gjemt, inntil nå. Velkommen til ur-fremføring om mekanikken bak tiden. Å holde tiden Tiden går, kommer, står, er, var, blir. Og for å måle alt dette, bruker vi klokka. Bak klokka, der er urverket. Det er denne maskinen som styrer tiden, i hvert fall hvordan vi forholder oss til den. Urmakerne er Tidens herskere, og urverket er deres våpen. Og urverket, det holder tiden. Det skinner i gull og sort. Gjenskinnet reflekteres i glassrutene, som står i urverkets trekasse. Slik har det stått, alene i et spar- APRIL 2014 sommelig murrom, siden kirka stod klar i 1932. Og slik vil det fortsatt stå, alene. Tiden går, men for urverket i tårnet står tiden stille. Manuell tidsstyring – To ganger i uka må vi sveive det opp, Einar eller jeg. Klart, man kunne gjerne savne at den var automatisert. Men det har sin sjarm, det manuelle urverket, forteller Aril Andenes, som har vært kirketjener og altmuligmann i Volda i elleve år. Urverket, produsert av J.F. Weule i 1931, er det som driver de fire utvendige klokkene på kirketårnet. Gjennom utnyttelse av tyngdekraften fungerer det som et stort gjøkur, uten gjøken. To store lodd er festet til vinsjer i taket. Det er disse Einar og Aril sveiver opp. Etterhvert som klokka går, synker loddene gradvis og driver ulike sett med tannhjul rundt. De er, etter sin tur, koblet mot en boks på taket av urkassa. Denne boksen styrer fire stag, ett til hver utvendige klokke. Det er også en pendel som har et lodd festet til seg. Denne kan stilles, og styrer farten på klokka. Dersom loddene går helt ned, stopper klokka. Da må de vente til klokka er det samme påfølgende dag før den kan stilles. Slik er det også med sommer- og vintertid. Klokka stoppes for å startes igjen, nøyaktig 12 eller 24 timer etter. – Urverket er bunnsolid, dette er skikkelig tysk kvalitet, forteller Aril. Men et slikt møblement krever tilsyn. I det siste har klokka stått stille, to pakninger på stagene er slitt, og må skiftes. Med en an-strengt kommuneøkonomi er slike prosjekter vanskelige å gjennomføre. – Nå behøver vi to mann, fjellklatrere, for å fikse dette fra utsiden av tårnet. Full service har vi aldri hatt, men vi fikser når noe er ødelagt. Aril har en stor forkjærlighet for Volda kirke, hele huset og folkene. Nå ønsker han kronerulling for å ta vare på kirkas kunstskatter. – Urskivene på utsiden av tårnet er slitte. Man kan ikke lengre se tallene som står der. Derfor er det et stort behov for å få disse forgylt med bladgull igjen, forteller Aril. Det har ikke vært gjort siden 1961. “ Urverket, det holder tiden. J.F. WEULE: • Urverk- og klokkefabrikk i Bockenem, Tyskland • Startet 1836, nedlagt 1966 • I kriseårene 1930-1932 ekspanderte J. F. Weule • De leverte flere urverk til norske kirker, deriblant Trefoldighetskirken i Arendal • Urverket i Volda kirke dateres til 1931, året før kirka stod ferdig Urmaker A. H. Vasbotn, en mystisk plankett og kanelboller På urverket er det også festet en metallplate. Med sirlig skrift står det A. H. Vasbotn, Volda. Mye er skrevet om Volda kirke, lite er skrevet om urverket. De fleste som kunne huske prosessen, er selv løsrevet fra tiden nå. Men Åslaug Nedrelid, den eldste i Vasbotn slekta, husker. – Stig på, jeg setter over kaffe. En sjarmerende dame med fast blikk og kanelboller på bordet åpner døren. – Alrik ja, onkel Alrik kalte vi han. Han var min bestefars bror, og drev A.H. Vasbotn urmakerforretning i Volda. Siden han ikke var odelsgutt, reiste han til Tyskland for å gå i lære hos en urmaker. Han kan vel ha vært 20 år. Etter dette vendte han hjem igjen til Volda. – Her slo han seg opp med urmaker- 17 forretningen A. H. Vasbotn. Jeg kan huske at han og hans kollega, Sverre Driveklepp, ofte var å se i tårnet. De hadde nøkkel. Foruten å være en dyktig urmaker, var han også delaktig i å starte den første ferga over til Folkestad. Han gjorde mye godt, Alrik, sier Nedrelid. Dette bekreftes også av historiebøkene, som forteller at Vasbotn og arkitekt Arnstein Arneberg sammen bestemte den utvendige dekoren på kirketårnet. Tallene som nå igjen behøver å forgylles. Akkurat hva Alrik Vasbotn gjorde i tårnet, har ikke Peike-stokken greid å fått klarhet i. Vi vet han var en velgjører, vi vet han var urmaker, vi vet han er hedret med blankett på urverket, men historien ser ut til å stoppe her. Dersom noen av våre lesere sitter på informasjon, ber vi dere kontakte Peikestokken og bli med oss på tidsreisen. APRIL 2014 KOMLA OG EG, Ei historie om lidenskap og likegyldegheit: HVAFORNO OG JEG 18 Tekst: Randi Elise Midtskog Tekst: Hans Ola Hevrøy Foto: Charlotte Oliversen Det luktar torsdag i Berte Kanutte. Studentar strøymer ut av forelesingssalar og klasserom. Dei drar opp bankkort og lappar frå lommebøkene, og går målmedvitne til luktas kjerne. Dei ser glade ut. Veldig glade. Køen i kantina er like lang som magen er tom. Det er i slike stunder folk over 40 år likar å seie «Nei, no har vi det godt». Men også i kantina verkar det som ein set pris på livet. – Åh, herreguuuud. Endelig! kjem det frå ein student. Han er nordlending, og han elskar komler. – Kjenn på lukta. Det minner om ribba på julafta, kjem det på trøndersk. – Dette blir himmelsk, seier ein tredje. Trønderar, nordlendingar, vestlendingar, sørlendingar og austlendingar i skjøn komleharmoni. Den erfarne og jomfrua H: Hei. Eg er 24 år, hordalending og skriv nynorsk. I dag vil eg snakke om noko som står meg nært. Eg kunne ha snakka om mykje. Om sport eller om ei god historie. Om kor bra dama på Cubus-reklamen ser ut, eller om stemma til Matt Corby. Men i dag skal eg snakke om komla, eller raspeballen om du vil. For mange er det berre ein matrett. APRIL 2014 Berre noko nyttig ein treng for å fungere. For andre er det ikkje ein matrett ein gong. Berre noko grått og ekkelt vestlendingar ein gong bestemte seg for å ete. Det er mogleg du må vere fødd til veldufta av komla for å skjøna kor viktig ho er. For meg handlar det om barndomsminner, om nostalgi og om tilhøyregheit. Det handlar om søndagslukta hos bestemor og bestefar. Det handlar om ein uslepen diamant som i fleire år har samla familien rundt middagsbordet. Kantina i Berte Kanutte lar meg likevel halde fram med komletradisjonen. Komler kvar torsdag. I dag skal eg ete komler med Randi. Ho seier ho er likegyldig til heile konseptet. Eg kallar det kunnskapsmangel. Ho treng hjelp. R: Hællæ. Jeg er østfolding, 22 år gammel og skriver selvfølgelig bokmål. For min del er det pizzaen som vekker de varmeste barndomsminnene. Gullrekka på NRK, kroppen i vater på sofaen og pappas digge fredagspizza. I dag har Hans dratt meg med bort til kantina. I dag skal jeg smake på den berømte ballen. Ballen som alle elsker å instagramme hver torsdag. Ballen som fra min østfoldmunn høres ut som alt annet enn en matrett. Ballen som ikke en gang ser ut som en ball. Jeg er balljomfru uten så veldig høye forventninger, men jeg lover å gi det et forsøk. Etter litt veiledning får jeg bestilt: En liten porsjon ball med ekstra saltkjøtt. Det er meg dei snakkar om. Matretten somme elskar, og andre elskar å hate. Kvart land og kvar by har eigne tradisjonar og namn knytte til meg. Eg er populær både i Norge, Sverige, Latvia, Ukraina og Polen. Kanskje mest populær på IKEA. Folk et meg også i USA. I Litauen er eg til og med nasjonalrett. Raspeball, komle, komlekake, kumle, kompe, ball, poteball, hvaforno, raspekake, klubb, isterklubb, auke, klot, kjøtt i påsså og dirty snowballs. Dei har mange namn på meg, studentane. Men eg er kjær på fleire måtar. Éin gong i veka samlar eg studentar og lærarar. Køen i kantina er aldri så lang som på min dag, torsdagen. Folk er så blide denne dagen. Smaken er som baken – Kan æ få ei kompe med sukker og sirup? spør første mann i køen. – Kan jeg få en ball med ekstra bacon og saltkjøtt? kjem det frå nestemann. – Hvordan bestiller jeg dette her? spør den tredje. Dei er åtte til saman. Dei finn eit bord, og set seg ned. Den eine meir ivrig enn den andre. Dei har alle bestilt dagens komlemiddag. Alle med same matrett. Likevel ser innhaldet på tallerkane heilt ulikt ut. Potet, pølse, kålrabistappe, saltkjøt og bacon. Og sist, men desidert ikkje minst, komla. Somme blandar søtt og salt med ei skei sirup eller sukker ved sidan av kjøtet. Andre har ete for mykje hot dog, og har sennep og ketchup på pølsa. Men komlevanar skal ein respektere. Tidlegare Volda-student, | KULTUR | Kjartan Brügger Bjånesøy, skriv dette i boka Komlelandet: «Det er visse ting i livet du ikkje tullar med. Du skiftar ikkje fotballag, du kastar ikkje plast i komposten, eller går med sokkar i sandalar. Og så skal du respektera folk sine komlevanar.» H: Og han har sjølvsagt heilt rett. R: Veldig spesielt. Komla som birolle Ein student sit med eit oppgitt ansiktsuttrykk, medan han held saltkjøtet opp med ein gaffel. – Se på det greine her a! Ikke er det kjøtt og ikke er det salt. – Men det er likevel det beste med hele 5 OM KOMLA: måltidet, kjem det frå ein annan. For slik er det ofte. Det er det som ligg rundt som tilfredsstiller smakslaukane mest. Komla er ikkje like viktig som tilbehøyret. Og akkurat det får eg høyre ofte. Tar du vekk meg frå middagen, får du framleis eit godt komlemåltid, seier folk. La oss setje dette i ei større samanheng. Sjølv om Volda kunne vore finare om ein tar vekk Rotsethornet, blir det likevel ikkje Volda utan. Kva er taco utan kjøt? Kva er speilegg utan bacon? – Shtøgg, beige ball R: Ballbiten vokser litt i munnen min. Men når jeg ser hvor mye Hans koser seg så vil jeg ikke kommentere. Han blir ekstremt utålmodig når fotografen vil ta bilde av tallerkenen hans mens den enda ser litt innbydende ut. Det er nesten så han skjelver. Når han endelig får smake, slafser han i seg gaffel etter gaffel med ball, potet, bacon og pølse i god harmoni. For ikke å snakke om stappa. «Kålrabistappa er det beste», konstateres det fra flere kanter. Jeg er ganske enig. Fettet renner og smilet hans vokser seg bredere for hvert tygg. At det er mulig å få så mye glede ut av det her. Det er jo ganske søtt, egentlig. H: Eg prøver å dempe komlegleda mi, men eg klarar det ikkje. Randi ser ikkje heilt komfortabel ut. Ho ser ned på komla, ser opp att på meg. Ned på komla, opp att på meg. Ho lesser mat opp på gaffelen. Mykje kjøt, mykje stappe og litt komle. Ho mannar seg opp, tek eit tygg. Smakar, tygg. Ny munnfull. Nytt tygg. Når ho er ferdig, ligg det litt komle att på tallerken. «Sånn, nå erre bra», seier ho, før ho avsluttar: «Se på det der a. En shtøgg, beige ball». Ein GOD, stygg, beige ball. Tore Bjørnstad, lærar 5. året, Geiranger Ball var ein gjenganger i oppveksten min. Eg et ofte ball i kantina på torsdagar. Det er ein av favorittane. Kathrine Garshol, engelsk 2. året, Ulsteinvik Eg er glad i ball. Ein av dei beste tinga eg veit er steikt ball dagen etter det vanlege ballmåltidet. 19 Kari Nygard Tvilde, master i dokumenter, Voss Eg er vane med røykjekjøt, bacon, kålrabistappe og komle, og ikkje noko kjøt i midten. Ingen lagar eit komlemåltid betre enn besto. Det er ikkje det same å ete det her som på Voss. Kathrine Sæten Eliassen, tidlegare musikkstudent, Volda Forholdet til potetball var anstrengt før. Vi hadde det til kvar familiesamankomst, og eg hata det. Har begynt å like det dei seinare åra, men eg må ha ein halvliter kulturmjølk til. Atle Syversen, journalistikk, Fetsund Eg smaka det for første gang her. Det var eit lite kultursjokk. Eg hadde høge forventningar, men dei blei ikkje innfridd. Likar ikkje ideen om ball og potet i same rett. Eg fekk sjokk då eg såg ”fosteret” inni ballen. Kartet er laget fritt etter boka Komlelandet skrevet av Kjartan Brügger Bjårnesøy. Illustrert av Anette Uglum Neset. APRIL 2014 | KULTUR | 20 ÅPNER HJEMMET SITT FOR FREMMEDE Tekst: Oda Ording Steinar Søraa Photo: Halvor Solhjem Njerve Hvert år strømmer hundrevis av deltakere til Dokumentarfilmfestivalen i Volda. Og i en bygd med kun 24 hotellrom er festivalen avhengig av innbyggere som kan leie ut husene sine. – Hvis ikke har ikke studentene noe sted å bo, sier lokalutleier Hjalmar Eiksund. – Hei, velkommen! Kristin Sjøhelle åpner døren til huset sitt i Nesnavegen i Volda. Dette er ikke første gangen hun slipper fremmede over dørterskelen. I fem år har hun og mannen Hjalmar leid ut huset sitt til gjester og deltakere som kommer reisende under dokumentarfilmfestivalen. Festivalen, som er den eldste og største av sitt slag i landet, arrangeres fire dager hvert år i slut- APRIL 2014 ten av april og har som mål å vise frem de beste norske dokumentarfilmene. – For at folk fra hele landet skal ha mulighet til å besøke festivalen, er det avgjørende at lokalbefolkningen åpner hjemmene sine, sier Thea Mathilde Lium Dalhborg. Hun har ansvar for å finne nok sengeplasser til de tilreisende. Og da er mennesker som Kristin og familien til stor hjelp. Må forvente liv og leven – Vi har hatt både regissører, produsenter og studenter boende, forteller Kristin. Sigurd på fem år løper rundt i spisestuen og viser begeistret frem den nye legofiguren sin. Så lenge han har levd, har huset årlig blitt inntatt av fremmede under festivaldagene i april. – De som bor her må ta høyde for at vi har fire barn og at det blir leven i huset, sier Kristin. Dette har frem til nå ikke vært noe problem. Firebarnsmoren forteller at gjestene har vært flinke til å ta kontakt med barna deres. – Hvis ikke hadde det nok blitt en “akward situation”, smiler hun. Familier som Kristins er imidlertid ikke alltid like lette å få tak i. Fremdeles leter Thea Dahlborg etter husrom til de festivaldeltakerne som ennå ikke har et sted å bo. – Det er veldig populært blant tilreisende, både fordi det er billig og fordi man kommer tettere på lokalsamfunnet, sier Dahlborg, som sitter i Dokfilmstyret. Inkluderes i festivalen Kristin er enig med høyskolestudenten i at det å bo hjemme hos noen under Dokfilm gir en unik og intim festivalopplevelse. – Vi får også stort utbytte av ordningen ved at vi blir inkludert i festivalen på en annen måte, sier hun. I fjor ble en av leietakerne som bodde hos familien tildelt en pris for beste studentfilm. – Da ble vi dratt inn i festivalen og fikk snakke med folk som driver med andre ting | KULTUR | 21 enn oss, sier hun. Derfor har familien best erfaring med å bo hjemme mens de leier ut underetasjen. De har prøvd å leie ut hele huset og reise bort under arrangementet, men Kristin føler hun har best kontroll hvis familien er til stede. – Leier man ut hele huset må man være forberedt på at gjestene tar seg mer til rette, fastslår hun. Gjenforenes under Dokfilm Dahlborg forteller at gjestene som oftest reiser i større grupper på mellom fem og ti personer. På forhånd sender de inn en søknad, fyller inn kontaktinformasjon og skriver litt om seg selv. Thea har inntrykk av at mange studenter gjenforenes under dokumentarfilmfestivalen, og det sendes sjelden inn søknader fra kun én eller to tilreisende. – Derfor settes det pris på utleiere som kan tilby mange sengeplasser, sier hun. Sengeplassene skaffer hun gjennom plakater, aviser og ved å sende mail til tidligere utleiere. Dahlborg understreker likevel at et stort hus og mange senger ikke er et kriterium, og at bare én ledig sofa kan være til stor hjelp med å løse overnattingslogistikken. – Så langt har rundt 30 personer sagt seg villige til å leie ut, men tilbudet er populært og vi trenger fortsatt flere, sier hun. Drakk melk fra vinglass Hjemme på kjøkkenet i Nesnavegen står familiefar Hjalmar og trakter kaffe. Om fire uker blir det seks ekstra kaffekopper å fylle. Hjalmar mener at det er viktig at folk åpner hjemmene sine for at studenter skal kunne delta på Dokfilmfestivalen. – Det er jo ikke så lenge siden vi var studenter selv, sier han lattermildt ut i stua. – Nei, bare femten år, svarer Kristin fra skinnsofaen. Hjalmar og Kristin har mange gode minner fra tidligere besøk under festivaldagene. De kommer ikke til å glemme de to meter høye guttene fra Lillehammer, som heller ville spise suppe med familien enn å drikke øl i festivalteltet. – De omtalte oss som mamma og pappa. Jeg husker godt da de ikke fant frem på kjøkkenet og drakk melk fra vinglass, ler Hjalmar. Det begynner å nærme seg leggetid for de minste i familien Sjøhelle Eiksund. Legoen ryddes av bordet og de tomme kaffekoppene settes i maskinen. – Det blir litt merkelig å våkne opp og plutselig står det noen helt fremmede på kjøkkenet, sier ti år gamle Idun. Storebror Eirik(13) synes det er fint at de kan leie ut underetasjen og har ikke noe i mot å låne bort rommet sitt i noen dager. Idun på sin side, er ikke helt enig. – Jeg vil gjerne ha senga mi for meg selv, sier hun. APRIL 2014 | KULTUR | Er du på et kjøpesenter er det viktig å trå varsomt. Spesielt om kjøpesenteret har flere etasjer. For da må du fort ta rulletrappen, sant. Den har hele verden tatt på. Her befinner du deg i noe som grenser til å være risikosport, for nå må du holde balansen, samtidig som du skal styre unna potensielle former for pest og virus. Klarer du ikke holde balansen, faller du, og når du har falt kan du like gjerne gi opp. Det blir litt som å tygge tyggis på fly, sant. Tenk alle bakteriene som kan komme på tyggisen om du blåser en boble. SKJØNNER DU HVA JEG MENER? Foto: Halvor Solhjem Njerve Tekst: Heidi Waage Rasmussen Du vet den evige kampen du må gjennom for å komme deg ut av et offentlig toalett. Først skal du få toalettpapiret til å dekke hele doskålen uten at det faller av, sant. Du skal trekke ned uten å være borti noe, og når hendene er rene skal du skru av springen uten å ta på den. Til slutt må du åpne døren uten å ta i håndtaket. Vi lever i en verden full av bakterier. Og det 22 er umulig å unnslippe den. Hvis du er sulten må du være forsiktig. Du må i hvert fall styre unna smågodt, nøttedisken og alle former for smaksprøver. Her florerer de. Bakteriene, altså. Du finner dem overalt. Skitne hender har grafset på både dødningshoder og yoghurtnøtter, og den blide damen som gir deg gratis vafler har sikkert glemt å vaske hendene etter siste toalettbesøk. Offentlig transport, buss og bane, er minst like farlige som smågodt, offentlige toaletter og rulletrapper. HERREGUD! Det verste med kjøretøy som buss, er at de ofte brukes til å frakte små barn. Og små barn, de frakter sykdommer. Barn fungerer ikke bare som transportører. De smitter og sprer bakterier raskere enn pesten. Ingen tenker over det, for barn er jo så søte. I hvert fall noen. Uansett, styr unna. De bryr seg ikke om det engang. Egentlig burde staten subsidiert oss alle med gratis antibac. Fra krybbe til grav, liksom. Hvis du skjønner hva jeg mener. I’M THE ONLY GAY IN THE VILLAGE Foto: Halvor Solhjem Njerve Tekst: Steinar Søraa Greit, jeg innrømmer det gjerne allerede nå. Jeg er ikke den eneste homoen i bygda. Men jeg er så godt som den eneste homoen i bygda. Tilnærmet lik. Volda ≈ 1 homo. Vi runder selvsagt nedover. Og sånn er det ofte i bygder som ikke har no særlig homomiljø. Du føler deg alene selv om du strengt tatt ikke er det. Selv er jeg oppvokst i Trondheim og synes det kunne være lite nok. Jeg kan ikke APRIL 2014 forestille meg hvordan det er å virkelig være den eneste homofile eller lesbiske i mils omkrets. Eller hvordan det er når alle i bygda vet at du er homo, bortsett fra deg selv. Resultatet er homoflukt fra bygdene. En ung Jan Thomas måtte for eksempel flykte helt til Hollywood for føle seg hjemme. Hvem vet om han i det hele tatt har vært innom sin gamle skole i Austevoll, eller om han har lagt bygdetroll og jantelov bak seg for alltid. En homo krysser nok ikke sitt spor. Jeg tror ikke det er uutholdelig å være homo, lesbisk eller rett og slett annerledes i norske bygder nå for tiden, men utifra de historier jeg har hørt er det tydelig at bygdetrollet enda ikke har pensjonert seg. En bekjent fullførte aldri videregående på grunn av mobbing i bygda. Han fant heller kjærligheten i Oslo. Og mens noen velger hovedstad og Hollywood, gjør andre en reversert retrett, og havner i Volda ≈ 1 homo. | INTERNATIONAL | A JOURNEY TO GODØY AND BACK 23 A brief guide on how to make a great trip in four easy steps Text: Layla Bartheldi Photo: Janis Lidums Step one: Stop by the Ivar Aasen-museet. It is set in the modern building which surprisingly perfectly fits into the landscape. The scenery behind the windows makes the whole place feel very pleasant. If you are lucky enough to be the only one inside, you can play a jukebox filled with songs from Ivar Aasen times. You can also watch a movie about his life. I must admit that my attitude toward him was suspicious before that visit: since they were trying to teach us nynorsk at school, I blamed him for inventing it. But his life was something impressive. I can guarantee that watching the film will make you feel like going for a walk. So keep heading in Ørsta direction, and when you realize you are not fit enough for such a long walk, just jump into a bus to Ålesund. Step two: People living in Ålesund should be very proud of their Jugendstil center founded by Queen Sonja in 2008. First, you enter the exhibition using the elevator which takes you through time to the beginning of 20th century. A multimedia presentation tells a story of how Ålesund became an art nouveau center after the great fire which destroyed most of the city. It is quite scary to stand in a wooden room listening to the sounds of crackling fire. It may be a good idea to first see the museum and then go for a walk around the city because it is nice to recognize things after hearing about them from the presentation. After visiting the center, cross the street for the Kunstmuseet Kube. Modern art center focuses on artists from Møre og Romsdal, but it also shows the works of the international authors. Hopefully, by the time you arrive, you will still get to see paintings of Odd Marakatt Sivertsen. The major topic of his work is Sami people and their everyday life. The artist shows feelings and atmosphere through colors. It is hard to decide if the figures in the images are happy or frustrated but they still communicate with the viewers. Nothing has touched me so much for a long time. Step three: A bus to Godøy by passes three other islands on the way and cruises around them, which means that beautiful sightseeing is included. Giske, one of the islands, shelters a peaceful church. If you don’t have much time left, you may be satisfied with the view out of the bus window. It seems like it is not that far to walk to Godøy from this point, but those two islands are connected only with a tunnel, which I would rather not go inside. Trust me: I tried it. So get off the bus at the last stop and start walking toward the Alnes lighthouse – there are few houses on the island, so there is no way you can miss it. When you pass by the lighthouse building, you get to the point where the world ends. The boundless sea spreads in front of you and all you can hear is the cry of the birds and the water splashing on surrounding mountains. Every cell in your body yells freedom. Just sit on the grass and live the moment. Step four: Make your trip back safely. APRIL 2014 NYHETER | KULTUR | INTERNATIONAL | | INTERNATIONAL | SPORT | 24 ADVENTURES IN SNOW Text: Anna Bashuk Foto: Cassian Reimann The Cabin Trip organized by the International Student Union (ISU) in Volda brought together the students of Volda University College, both Norwegian and international, to have fun and do some skiing during the weekend of March 14-16. Second for ISU trip of such kind, this time to a ski resort Stranda, located approximately an hour and a half from Volda, turned out to be a success for the organizers and an exciting snow adventure for the participants. Some of the students finally had an opportunity to ski down the hills and see Norway in all of its snowy perspectives. – We wanted to offer participants a chance to ski or snowboard, since there wasn’t enough snow to do it around Volda this year, – says Natalia Ramírez García, the leader of the ISU and one of the trip organizers, – Most of the participants had little experience with skiing before, but a board member Anna Kvarberg Ekre, an experienced skier, offered her help to make sure everyone showed progress. APRIL 2014 Even though the main purpose for organizing this trip was to do some typical winter activities like skiing or tobogganing, Natalia stresses that socializing was as important as the sports part of the trip, as it is one of the goals of ISU. Students are mainly satisfied with the trip, having spent their time partying in the cabin, doing winter sports, and taking a great number of snowy pictures. Let’s go over some of their impressions: – The coolest thing I did there was skiing for the first time in my life. It went smooth and well under the guidance of Anna Kvarberg, one of our passionate and excellent team leaders. It’s so awesome to ski and quietly observe the magnificence of nature under snowy weather, – Yan Johnson. – This trip was a great opportunity to discover new places in Norway. Finally, we were lucky to see a real Norwegian winter... in the middle of March though. A cozy cabin + snow + amazing people around = great time! – Polina Alekseeva. – Since there was a lot of new snow, I was really excited about going to ski. My first thought, when I came as an Erasmus student to Norway, was that I should go skiing at least for one day while I am here. And finally my dream came true! We have been jumping in snow with plastic slides, walking around the place, playing some games near the heath and partying. For me it has been a perfect and typically Norwegian weekend, – Pilar Guerra Galisteo. For international students, the weekend was a constant switch from playing outside in the snow to partying inside the cabin. Even though they sometimes had misunderstandings with the partying aspect, it did not affect the overall impression of the trip. – All day on Saturday, while some people were skiing, the rest of us went to slide down the mountains. There was a lot of snow and it was really thick, so it was perfect for everyone to have fun! At night we had another common dinner and then, after some drinking games, we started another party. In general, it was a trip full of fun and good company, so it was an awesome weekend! – Ismael López Luque. Marrie Derrier, an exchange student in Volda, summed it all up saying that even though the people who went to the trip were all different from one another, they all managed to have a good time together, which fulfils the main goal of the ISU for this cabin trip. | ANNONSE | | INTERNATIONAL CREATIVE THERAPY Aiden Winter Pair Durer Arya Geißel 16-year-old Aiden Winter’s last name is actually Summer, but that sounds too happy for his emo spirit. His parents think (hope) he is going through a phase, but he is convinced he is really dead inside. His hope is to become a famous writer like Edgar Allan Poe. He also would like to get a kitten... or a hug. Pair Durer (born 1981-1982 in Hassi Bahbah, Algeria) moved with his father to Marseille and then to Switzerland. After finishing high school, he spent some time in Denmark working as a bartender, worker in the factory and gravedigger. Currently he lives in Switzerland, studies art photography and runs a small jazz café. Arya Geißel is beautiful and gifted in a very peculiar way: she is the best at telling lies and she uses this talent to make money. But lies can’t hold people together: Arya’s family members don’t want to have contact with her anymore. That leaves her with the people who only love her for her pretty face and no places to go without bitter memories of her loved ones. My head is heavy. Life sucks. The flowers, once loved by lively nymphs, Now covered in darkened blood. Purple heaven sends us kiss, Yellow, like a morning piss. Can you hear that oddly hiss? End of world will sound like this. Oh butterfly, come down to me, From dancing with the sunshine rays, Over the golden sprinkled sea And the world’s infinite ways. The sky is dark, So is my heart. What once was pretty, Now pricks me with thorns... Butterfly – that’s what it is – Ugly creature breaking peace Of this lovely, vernal bliss. Let me kill it, lovely miss. Why is time so cruel to me? Taking youth and wishes, Returning only dust. It just landed on the rose; Look at it – an awful pose And its long and scary nose – I hate so much bugs like those! Fly away, you fragile butterfly, Before my sadness crushes you; Lift yourself from the lovely flower, Drift on to the wind... Or whatever. Fuck. Just one smash and it is done: Butterfly is dead and gone. Let’s hope it was just this one; Let’s make love from dusk till dawn. Where beloved hearts might be, While I am tied here to the ground, And watch you hustling, oh so free, At the horizons end spellbound. Holding up my pretty face, Filling human eyes with glee, Crashed my soul in their embrace. Crown of love the roses be? My love, my love never stays. Butterfly, come save thou me From the winter’s lonely glace; Bear my mind over the sea To the shed of nights and days. Illustrasjon av Anette Uglum Neset APRIL 2014 25 WHAT DO YOU THINK WHEN YOU HEAR THE WORDS | INTERNATIONAL | “A TYPICAL NORWEGIAN”? KRISTAPS SADOVSKIS (LATVIA): Norwegians are reserved when it comes to foreigners but after you have gained their trust (by registering in police and doing a tuberculosis test), they become very friendly and responsive. SANDRA LOGINA (LATVIA): The average Norwegian that I have met is drunk and is talking fanatically and positively about his country. CORINNA SCHERER (GERMANY): Typical Norwegians are shy, but friendly beings who need alcoholic beverages to loosen up. MARIE LECHEVALLIER (FRANCE): I think they are quiet, reserved and shy at first sight, but when you make the step to talk with them, 26 they are really nice. CASSIAN REIMANN (GERMANY): Typical Norwegian for me is going to a party with a plastic bag from Kiwi. EVAN A. SPAULDING (USA): I think Norwegians are generally more relaxed about life because of their wealth. In general, they are also pretty physically active. ISMAEL LÓPEZ LUQUE (SPAIN): Norwegians need time to know you better. They need to see that there is a kind of contact every time you see them, a kind of connection. When you know them well, you’re going to feel that you can count on them anytime, anywhere, anyway. DÚNIA SORIANO CELMA (SPAIN): I think that a Norwegian is a person who takes long time to know and get confident with, but if you persist in it, you can get a great and warm friend. PAULIUS AUŠRA (LITHUANIA): Reserved, old-fashioned, happy and helpful. Always have the time to talk and are honest. LUIS LOPEZ ACIEN (SPAIN): Typical Norwegians go hiking for hours, even if they are 80 years old. They are taller than you, no matter how tall you are. They will not ask if you want something. If they want to give you something, they will just give it to you. JOSE EDUARDO GARCIA ALDAMA PEPE (CUBA): Norway has a flat society that means that everyone is on the same level, even the king. I like that you don’t have to call anyone Mr or Mrs, you call them just by their first name and you talk to them as you talk to friends. PILAR GUERRA GALISTEO (SPAIN): Little by little the Norwegians let you come into their social environment and they could be really good friends. As for the physical aspect usually they are tall, blonde and athletic people with blue/green eyes. MADARA NAINIŠA (LATVIA): Norwegians are light - their hair, eyes, skin, smile, and attitude. They are happy to help you out, explain something or just to talk. Illustration by Emilie Joten APRIL 2014 MICHAL BALÁŽ (SLOVAKIA): For me a Norwegian is someone very active, very proud and very correct; also blonde, tall and wearing sports clothes. | INTERNATIONAL | 27 APRIL 2014 SPORT | | INTERNATIONAL | 28 YOU AND VOLDA (interview with Marie Derrier) Text: Thomas Hajek Photo: Eivind Øverås You’ve already spent one semester in Volda. What was different now, when you started a new term here? – When you arrive the first semester, you don’t know where you are: you don’t know the language, you don’t know the city, you don’t know the people – you are lost all the time. Staying here for the second semester is still exciting for me because here are still many people to meet and some stuff to do around. I enjoy my experience more because I have people to share my experience with. You work at the swimming pool. How did you get this job? – The first Norwegian I met in Volda, Ard Joar, worked at the swimming pool but left for the military. They started looking for new coaches, so I decided to take a look and see if APRIL 2014 it could work for me. The job keeps me busy because I have to work 5 or 6 days per week but everyone there became family to me. Did you have any previous experience as a swimming coach? – Quite a while ago I had been swimming for 3 years but I don’t have any official experience coaching. At first I wasn’t sure if I was good enough for the job but I learned a lot from the coaches here and now I feel I really have something to offer to kids. This semester I am a coach for a group of kids 10 to 12 years old. I make a training program where I try to find a balance between long distances and focus on techniques to improve kids’ skills and physical condition. After the warm up and practical training, I end the exercises with some fun activities. Would you like to continue coaching back home? – Yes, I think so. The club here in Volda paid for two of our courses so now I am officially at first level of being a swimming coach in Norway. In total, there are four levels that prove how good you are. So I think if I continue taking courses back home, I can get a job as a coach in France. It seems that you are really enjoying your duties at the pool. What about the attitude of the people who work there toward you? – The other coaches are very helpful; they give me tips to improve my skills. I noticed that working in Norway is different from working in France because French respect hierarchy. Your boss is better than you and you have to follow the unspoken rules. In Norway, instead, there’s communication. Jørund, the head coach of the older group, knows a lot of things. He is experienced but he never judges me and always helps if I have something I am not sure about. Actually, if I go to him with the comments I have on the older group, he will listen to me and think through what I said. And that’s a work relationship that you can’t usually have in France with your boss. | SPORT | SUNNMØRES SKJULTE SKATTER Få studenter vet at noen av Sunnmøres vakreste naturopplevelser ligger gjemt under vann. Det håper Volda dykkerklubb å endre på, blant annet ved å gi klubbhuset nytt utseende. 29 APRIL 2014 | SPORT | 30 Tekst: Ingrid Rui Foto: Charlotte Oliversen – Jeg var på kurs i Malta og skulle forklare noen dykkere hvor jeg kom fra. Jeg forsøkte meg med Volda og Ørsta, men de så bare rart på meg. Så nevnte jeg Lygnstøylsvatnet, og de skjønte det med en gang, forteller styreformann i klubben, Roar Gjerde. Dykkerklubb i ny drakt I et lite hus på ferjekaien holder dykkerne til. Inne setter fire karer på plass de siste plankene i den nye parketten. Så skal veggene få et siste strøk med lyseblå maling. Alt APRIL 2014 arbeidet er gjort i god, gammeldags dugnadsånd og Gjerde håper at de nye lokalene vil trekke til seg studenter. Gestikulerende med malekosten i hånda beskriver han de fineste stedene å dykke i Volda-området. – Langs sunnmørekysten finnes flere populære mål blant dykkere fra hele verden. Vi blir ofte kontaktet. For bare noen uker siden fikk jeg mail fra en franskmann som var interessert i å dykke i området, forteller han. Likevel har få av Voldas studenter oppdaget muligheten. Aslaug Eide har vært en aktiv dykker i over to år og studerer friluftsliv ved Høgskulen i Volda. Nå har hun bodd her i et halvt år, men har fortsatt ikke utnyttet de lokale dykkemulighetene. – Jeg kjenner ingen i dykkermiljøet og har heller ikke utstyr her. Hadde det vært flere studenter i miljøet hadde jeg helt sikkert gjort det, sier hun. Savner studentene Dykkerklubben ønsker å få flere studenter inn i miljøet. Det er mange som har vært på utveksling og tatt våtdraktsertifikat, men for å dykke her i området trenger man sertifikat for tørrdrakt. – Vi arrangerer jevnlig kurs for oppgradering til tørrdrakt. For de som interesserer seg for dykking, anbefaler jeg virkelig å benytte seg av de fantastiske forholdene vi har her på Sunnmøre, forteller Gjerde. Oddvar Aalde har stasjonert seg knestående i et hjørne for å nå den nederste lista med | SPORT | 31 malekosten. Siden han kom til Volda som student, har han vært aktiv i klubben og fått mye igjen for det. – Dykkerklubben starter opp i 1995, samme år som jeg flyttet til Volda for å studere på lærerhøgskulen. Tidligere hadde jeg gått et år på dykkerlinje på folkehøgskole og fortsatte med hobbyen da jeg flyttet hit. Så ble jeg værende her. Over bra – under best Slagordet til Volda dykkerklubb levner ingen tvil om hvor dykkerne trives. – Her er det en helt enestående undervannsflora og sikten under vann er veldig god, bekrefter Aalde. I dag har klubben omtrent 40 medlemmer, hvorav 10 av dem er aktive. De har ingen egne instruktører, og for å låne utstyr er man avhengig av å ha dykkersertifikat. Har man imidlertid dette, er mulighetene for spennende opplevelser mange. – Jeg hadde ingen anelse om at det var fine forhold for dykking i Volda. Det er ikke akkurat det Volda er kjent for, forteller Eide. Fremtidsplanene hennes er å bli folkehøgskolelærer, og det som lokket henne hit var de flotte fjellene og muligheten til å drive friluftsliv. Lokalhistorisk undervannsmuseum De hardtarbeidende gutta har ikke vanskeligheter med å ramse opp populære mål. Vraket av krigsskipet Radbod i Ørstafjorden og skatten utenfor Runde er et par av dem. – På 1700-tallet gikk det nederlandske frakteskipet Ankeredam ned med en stor mengde sølv- og gullmynter utenfor Runde. Nå er de fleste hentet opp igjen, men er man heldig kan en fortsatt finne noen på bunnen, forteller Aalde. – Omtrent en time nord-øst for Volda, ligger også Lygnstøylsvatnet. I 1908 sperret et ras av en dal og setrene ble langsomt fylt med vann. I dag er det mulig å svømme mellom steingjerder, husruiner, veier, broer og gamle trær, legger Gjerde til. Undervannsdalen ligger bare tre-fire meter under vann og er et av de mest spesielle dykkermålene i Norge. Dekket av tareskoger, sjøstjerner og kråkeboller blir det liggende på bunnen, til glede for alle som vil oppleve Sunnmøre under overflaten. APRIL 2014 | SPORT | “ 32 Det er ganske avsides å flytte ut hit, berre for å kjøpe rett hundefòr må ein jo sette heile verda i sving Å BALANSERE LIVET Tekst: Sigrid Skjerdal Foto: Charlotte Oliversen I Miljørommet på Berte Kanutte vibrerer veggane av basstonar og hule trommelydar. På golvet sit tre personar i lotusstilling med augo att. Dei held kvarandre i hendene. – Bruk litt tid på å gå inn i deg sjølv. Tenk over korleis du går inn i denne timen. Kjenn om du er anspent nokon stad i kroppen. Ha den plassen i minnet gjennom økta. Yogainstruktør Paulius Husras snakkar til deltakarane. Han har lagt om til instruktørstemma, og snakkar mjukt og tydleg. Han begynte med yoga for fire år sidan heime i Litauen, etter at ein ryggskade hindra han i å drive med friidrett. – Eg trur ikkje på moderne medisin. Ei jente eg sat ved sidan av i førelesning tok APRIL 2014 yogatimar, og foreslo det for ryggen min. Eg trur kroppen treng tid til å reparere seg sjølv naturleg. Yoga vart også ein måte for meg å gå ei anna retning enn populær ungdomskultur. – Eg tenkte aldri på å vere instruktør i Litauen. Men då eg kom hit trong eg å få eit nytt perspektiv på yoga. Eg følte eg hadde noko å gi, og så langt har det vore ei kjempeflott oppleving. Første shakra Deltakarane pustar djupt, heilt ned i magen. Pust inn, pust ut. Dei står fjellstøtt på begge føter. Shakra er energi. Første shakra handlar om jorda si kraft, og har fargen raud. I denne timen skal dei jobbe med balansen. I kroppen, i kvardagen sin og ned i bakken. – Det handlar om å kjenne kroppen sin. Ved å balansere kroppen, balanserer ein hovudet. Yoga handlar også om å slappe av, og når folk jobbar hardt på skulen kjem det fleire på timane mine også, fortel instruktøren. Tre par bein tek stilleståande skritt på matta. Det knakar i stive kne og tær, alle får velge sin eigen rytme. – Sjå for deg at du er på din lukkelegaste plass. Høyr lydane, stemmene og luktene. Du ser eit mål du vil nå, og går fortare for å kome fram. Takta aukar. Steg for steg, ned i same punkt på matta. – Så er du framme, og sakkar ned. Heilt til du stoppar. Ta eit djup pust inn, og pust ut. Meditasjon i bachelor-tid Sosiologi-studentane Jeanette Brun og Ida Holstad er midt i den travlaste bachelorperioden. I ei ledig stund frå bøkene og skjermane, rømmer dei til fysisk og psykisk avslapping – på skulen. – Det er litt anna type trening enn yogaen på treningssenteret. Der er det meir musklar og sveitte, seier Jeanette. – Yogaen passar bra som avstressing etter | SPORT | 33 - I BACHELORTID storm og skule, skyt Ida inn. I miljørommet står alt lyset på. Ansikta blir reflektert i vindauga, utanfor er det snart heilt mørkt. Kvar asana er ein ny posisjon. Økta sig vidare. – Rull bak på krum rygg, slik at du masserer ryggsøyla. Pust inn når du rullar ned, ut når du rullar fram og opp igjen. Stemma til Paulius messar i takt med trommene i musikken. – Yoga handlar om mykje. Konsentrasjon. Avslapping. Indre fokus. Inspirasjon. Alt i alt å kjenne seg betre. Betre i kroppen, betre i sinnet. Barnet – Kjenn bakken under panna. Føl vibrasjonane frå moder jord. Neste asana, posisjon, er barnet. Dei tre sit med knea under seg, og hovudet mot dei kjølige mattene. Hendene ligg avslappa langs med kroppen. I bakgrunnen summar mjuke fløytetonar. – Eg får lyst å reise til Karibien. Lene panna mot ei sandstrand eller mot jorda, seier Ida. I tre veker har Paul hatt yoga-timar for studentar som treng å slappe av i ein travel kvardag. To økter på rad, tre gonger i veka stiller han opp med timar i både yoga og meditasjon. – Det har vore varierande tal deltakarar på øktene, men det er ofte ei fast kjerne som kjem på same timar. Det er ei utfordring med miksen av folk som har vore her før og folk som kjem for første gong. Ein vil gjerne gå vidare til neste nivå, men så skal alle også henge med, fortel Paul. – Det handlar om å lære å balansere livet sitt. Å ha eit godt forhold med kroppen og seg sjølv. Medan ein studerer og er ung kan det vere enklare å endre måten å tenke på. Dead man asana Del to er overstått. Jeanette og Ida har pusta luft inn i magen, i lungene og den udefinerbare plassen mellom ribbeina. Dei har holdt pusten i fire, pusta inn i åtte, holdt pusten i fire og pusta ut i åtte. Panfløytene har roa ned, lyset slokkast. – Det er tid for «dead man asana». Ligg på ryggen og lat alle delar av kroppen falle mot jorda. Slapp av i hendene. Deretter skuldrene. Dei tek for seg ei muskelgruppe om gongen. Kvar einaste får alt fokus mot seg, for å sleppe spenninga. Etter kvart blir hovudet og augelokka tunge. Retningslinjene frå Paulius glir ilag med panfløytene og den djupe brumminga i veggane. Det går eit lite minutt, eller er det ti? Så kjem lyset på. Namaste. APRIL 2014 | SPORT | 34 SUNNMØRES SOGNSVANN Tekst: Hanne Sofie Fremstad Foto: Halvor Solhjem Njerve Det er lettvint å legge løpeturen rundt Rotevatnet. Lett tilgjengelig, passe lengde og fint terreng. Derfor møter man mange, og mye forskjellig i skyggen av Rotsethornet, på den velkjente grusveien. Kongen av joggere er «tightsmannen», som kan ses i Oslo. Han er en mann i førtiårene, som har bortimot ti ulike tightser i like mange neonfarger. Mine favoritter er de rosa og signalgule. Akkopagnert av langt hvitt hår a la Guns n’ Roses, løper han den samme runden hver bidige dag, i de samme bidige neontightsene. Jeg synes ikke det er fordomsfullt å dømme noen på grunnlag av APRIL 2014 neontights. Ellers har vi «næringslivslederen». Han er en mann, som regel i førtiårene. Det viktigste for ham er merket i Birkebeineren. Næringslivslederen har alltid en plan med treningen. Han har full oversikt over pulssoner, terskler, makspuls, og ikke minst opptaket av O2, CO2, nitrogen, radion og tellurum. Problemet hans er at han må tøffe seg for lederen i det konkurrerende selskapet, sprekker og får strekk i lysken. Derfor starter han ofte turen som «the lightning Bolt», men kommer slukøret tilbaket som Northug anno 2014. Friluftsmennesket er av de mest joviale. I posete bukser og skrikende Norrøna-jakker legger han ut på tur i sidelengs regn mens han bare: «det finnes ikke dårlig....» SHUT UP! På vei opp hiver de i seg nøttemikser og bytter compeed. På toppen er det obliga-torisk naking med tilhørende bilde. Yolo. Jeg har inntrykket av at det bare finnes positivt innstilte friluftsfolk, som f. eks kan finne gleden i å finne en hjerteformet gråstein. I tillegg har vi de avdanka, mannlige mosjonistene med utvaskede Berlin Marathon 1986-gensere. Folk som sleper en lat jævel av en Golden Retriever etter seg, eller entusiastisk stresser innover vannet med staver. Uansett er det fine med Rotevatnet at man kan være så spesiell man bare vil. Det er drøye seks kilometer rundt vannet, og hvis du foretrekker pulsklokke, staver eller nødproviant for å komme deg rundt - trøst deg med at du ikke eralene om det. | SPORT || | SMÅGODT Foto: Charlotte Oliversen Tekst: Oda Ording SEXSPALTE 69:2=0 – Ingen har hatt god 69 siden 1969, sa Carrie Bradshaw i episode 15, sesong 6 av Sex og singelliv. Det har hun ubehagelig rett i. Ideen om å skulle tilfredsstille hverandre med oralsex samtidig må ha kommet fra noen som prioriterte likestilling i senga høyt på sin politiske agenda. Problemet er bare at det å skulle gi en blowjob og samtidig nyte behandling, er multitasking som de aller færreste mestrer. Resultatet blir at man ligger med pikken i INSTAVOLDA munnen og gjør et halvhjertet forsøk på å gi bort en vei til himmelen, mens en tunge i rykk og napp sirkulerer i ditt aller helligste. Skulle man også risikere å ha en sexpartner som enten er for kortvokst eller for lang, kan det i verste fall ende med at navlen havner i den skuddsonen der klitoris skulle vært. Det menn tilsynelatende har et problem med å forstå, er at 69 gir en upåklagelig god utsikt til Saurons onde øye, for ikke å snakke om offentlig innsyn i toern. For jenter som allerede har et komplekst forhold til understellet sitt, kan dette være en faktor som gjør det enda vanskeligere å slappe av og gjør det umulig å nå klimaks. Det er ikke til å komme unna at 69 er en stilling der alt blir gjort litt halvveis. Mens man kjemper for harde livet med å holde underkroppen i ro, skal man senke og heve hodet i riktig tempo og samtidig konsentrere seg om å nyte det som skjer noen grader lenger sør. Det er en grunn til at folk ikke lager mat og spiser samtidig; det blir aller best om man gjør det hver for seg. TAGG BILDET DITT MED #PEIKESTOKKEN OG FÅ DET I AVISA APRIL 2014 35 | SPORT | HVA SKJER I VOLDA? 3. TEATER Lille Eyolf, Ørsta kulturhus 23.-27 DOKFILM Norges triveligste festival 3. – 5. X2 Vårens villeste eventyr 25. KONSERT Darkest Sins og Fabio Lione with Etherna, Rokken 4. KONSERT Narum, Ivar Asen-tunet 6. TEATER Dancing Queen, Ørsta kulturhus 36 9. Festspillansering Lansering av programmet for de nynorske festspillene, Ivar Aasentunet 14.- 16. PÅSKEFEST Påskefeste med Lurivar, Ivar Aasen-tunet 17. KONSERT Red Roosters, Rokken APRIL 2014 28. PRESSEPUB Med Ronny og Silje fra P3morgen, Rokken 29. JAZZKLUBB, DOBBELKONSERT Nina and the butterflyfish og Operasjon Hegge, Rokken

kontainerdykking norges farligste boyband a journey

Related documents

Products

Support

kontainerdykking norges farligste boyband a journey

Related documents

Add this document to collection(s)

Add this document to saved

Suggest us how to improve StudyLib