kontainerdykking norges farligste boyband a journey

EIKESTOKKEN
STUDENTAVISA I VOLDA APRIL2014
1
SKJULTE SKATTER
KONTAINERDYKKING
NORGES FARLIGSTE BOYBAND A JOURNEY
TO GODØY
APRIL 2014
| NYHEITER | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT |
LEDER
NYHEIT
Kontainerdykking
Kiwi kjører en kampanje for å få ned matsvinn. Samtidig låser de kontainerne sine.
Ut i praksis
Vi har snakket med to journaliststudenter på
vei ut i et sprengt jobbmarked.
PARADOKSAL KAMPANJE
KULTUR
Norges farligste boyband
En av hovedsakene våre i denne utgaven handler om dumpster diving, eller kontainerdykking som det faktisk heter
på godt norsk. Dette er et fenomen som har fått stor plass i
mediene, både nasjonalt og lokalt. Så hvorfor velger vi å
skrive om det igjen?
Vi journalister er kjent for å være litt pompøse. Selv liker jeg
å tenke at vi har en samfunnsoppgave å oppfylle. Riktig nok
er mye av det vi skriver i Peikestokken ren underholdning,
noe jeg tror og håper leserne våre setter pris på. Men nå og
da forsøker vi å rette søkelyset mot kritikkverdige forhold i
lokalsamfunnet vårt.
Både OnklP og Oslo Ess har et image som badboys, men innerst inne er de snille gutter.
Komla og eg
Torsdagsball, sett frå synspunktet til både
ein komleelsker, ei komlejomfru og komla
sjølve.
INTERNATIONAL
Det er derfor vi skriver om kontainerdykking. At Kiwi
kjører kampanje for å få folk til å kaste mindre mat, samtidig
som de låser kontainerne sine, det er mer enn kritikkverdig.
Det er moralsk forkastelig.
2
På den annen side er det ulovlig å stjele andres søppel, selv
om dette enda ikke er prøvd i norsk rett. Jeg er også usikker
på om det er det brennende engasjementet for miljøet som
får studenter til å rote rundt i søppelkasser på kveldstid. Det
kan like gjerne være på grunn av en slunken pengepung.
Uansett motivasjon er det et godt tiltak som både studentene
og miljøet er tjent med.
A Journey to Godøy and Back
A brief guide on how to make a great trip in
four easy steps.
Cabin Trip
The international students have taken a trip
to the ski resort in Stranda.
SPORT
Mat som råtner i en låst kontainer kommer ingen til gode.
Sunnmøres skjulte skatter
Volda dykkerklubb pusser opp, og håper å
lokke flere studenter ut i vannet.
Yoga
Midt i Berte Kanutte er det rom for meditasjon.
Tre ganger i uka fylles miljørommet opp av
studenter i alle mulige positurer.
REDAKSJON
Ansvarleg redaktør
Petter Winther
[email protected]
Nettredaktør
Harald Christian Hoff
Nyhetsredaksjonen
Nyhetsredaktør: Nicolay Woldsdal
Ingrid Tinmannsvik, Kristine Marie Gutterød,
Harald Christian Hoff, Marianne Å. Friess, Olivia
Knudsen, Kristina Othilie Aagaard, Oda Ording,
Helene Wille Lund, Mathilde Sundet Ruud
APRIL 2014
Kulturredaksjonen
Kulturredaktør: Madeleine Mellemstrand
International
Ansvarleg: Anna Bashuk
Korrektur
Korrekturansvarlege: Sigrid Skjerdal
Helene Wille Lund,
Joakim Bergan Eriksen, Fredrik Kalstveit, Elias
Johansen, Steinar Søraa Lian, Heidi Waage
Rasmussen, Oda Ording,
Line Løtveit, Hanne Sofie Fremstad,
Hans Mortensønn Jordheim,
Henrik Ramm Steen, Ingrid Renate Cogorno,
Kristine Marie Gutterød,
Marie Mundal,
Marius Stenberg, Mathilde Sundet Ruud,
Torger Havåg, Agnete Bråtun, Andreas Dahl
Aune
Annika Anderer, Marrit Wouda, Michal Balaz,
Stefanie Juergensen, Tom Hajek, Linda Balode,
Layla Batheldi, Etienne Cascales
Nicolay Woldsdal, Madeleine Mellemstrand,
Einar Fannemel, Anna Bashuk, Charlotte Oliversen, Randi Elise Midtskog, Ingrid Tinmannsvik, Gjermund Midtbø, Hans Ola Heverøy, Even
Emberland, Harald Christian Hoff, Ingrid Rui
Sportsredaksjonen
Sportsredaktør: Einar Fannemel
Agnete Bråtun, Andreas Dahl Aune,
Elias Johansen, Erlend Haugen Wingan,
Haagen Dybvad Grøntevdt, Hans Mortensønn
Jordheim, Håkon Hattrem,
Ingrid Rui, Jens Garratt,
Kristin Steenfeldt-Foss, Martin Brøste, Stig
Øystein Schmidt, Vebjørn Bjørkås, Gjermund
Midtbø, Hans Ola Hevrøy, Sigrid Skjerdal
Foto
Fotoredaktør: Halvor Solheim Njerve
Jessica Pipping, Marte Sandbakk, Eivind Øverås,
Charlotte Oliversen
Illustratørar
Silje Ekevall Sandbrekkene
Michelle Nordal Santos
Anette Uglum Neset
Agata Graczyk
Marta Wiktorowicz
Emilie Joten
Layout
Layoutansvarlege: Emilie Joten, Shervin Danai
Charlotte Oliversen, Randi Elise Midtskog
Webansvarleg
Simen Øvre Krubbfelt
Dagleg leiar
Stig Øystein Schmidt
Forsidefoto
Lill Haugen
Baksideillustrasjon
Silje Ekevall Sandbrekkene
| NYHEITER |
Illustrasjon: Silje Ekevall
Sandbrekkene
KINA, NORGE OG KJÆRLIGHETEN
Kina er et land som er på veg opp og fram, men vi i Norge får ikke dra nytte av utviklingen deres på grunn
av det kjølige forholdet vi har med kjempen i øst. Hvor langt skal vi gå for å forbedre forholdet?
Tekst:
Harald Christian Hoff
Kina er et land med stor betydning og
innflytelse. Innbyggerne utgjør 20 prosent
av jordens befolkning, og de har store landområder med tilgang på ressurser. De er
også et av de ledende landene i FNs sikkerhetsråd og de har blitt verdens andre største
økonomi. Kina sin vekst er unik både på
grunn av størrelsen og varighet. Det økonomiske underverket
Kina har stor politisk, geografisk og
økonomisk innflytelse på verden. Mange
forhold forklarer den rivende utviklingen
landet har vært gjennom. Store deler av
verdens vareproduksjonen er blant annet
flyttet til Asia med Kina som midtpunkt. Kineserne utkonkurrer både europeisk og
amerikansk produksjon. På mange måter
er vi blitt avhengige av den kinesiske
økonomien, noe kineserne selvsagt er tjent
med. I 1990 var USAs bruttonasjonalprodukt
(BNP) omtrent 16 ganger større enn Kina
sin. I 2012 var den bare dobbelt så stor.
Når BNP øker er det fordi et land
produserer rikelig med varer og tjenester.
I Europa blir BNP påvirket av en stadig
mer effektiv, kunnskapsrik og teknologisk
drevet industri. Kineserne har de siste 10-15
årene fått mer vestlig produksjon. Det som
forklarer det enorme steget kineserne har
tatt, er de gigantiske ressursene de har
innenfor arbeidskraften sin. Det bor 1,3
milliard mennesker i Kina. Mange av disse
var tidligere fattige jordbrukere. Nå jobber
de i produksjon og tjenesteytende sektorer,
men mange er fortsatt fattige.
Kinesisk knute
Hvis den diplomatiske verden er en barnehage, er kina en av barnehagens bøller.
Kineserne er sure på Norge og vi får ikke lov
å være med på leken deres. Hvorfor skal vi
bry oss?
For det første gjør Kinas økonomiske vekst
kinesere rikere, og de vil ha flere produkter og finere ting. Blant annet vil de ha laks.
Det er veldig greit om vi da kan tilby dem
norskproduserte varer.
For det andre er en konsekvens av den
økonomiske utviklingen at det blir utviklet
teknologi og kunnskap, og dermed også
morgendagens teknologi. Norsk næringsliv
er basert på kompetanse, og vi vil gjerne ta
del i utviklingen av teknologien.
Men, som tidligere nevnt, er vårt forhold til
Kina kjølig. I 1989 fikk Dalai Lama Nobels
fredspris for sitt fredsbevarende arbeid med
kinaokkuperte Tibet. En annen fiende av
folkerepublikken Kina er forfatteren, regimekritikeren og demokratiforkjemperen Liu
Xiaobo som også fikk Nobels fredspris. Da
han mottok prisen i 2010, ble Norge straffet
med sanksjoner i diplomati og handel.
Norges nye utenriksminister, Børge Brende,
skal prøve å løse den kinesiske knuten. Kina
har påpekt at utenriksministeren har en lang
vei å gå. De mener at Noreg selv er skyldig i
den dårlige stemmingen, og at vi skylder dem
en unnskyldning for fredspris-hendelsen.
Vilje og begrensing
De som har lest filosofi har kanskje støtet på
Kants kategoriske imperativ, som sier at «du
skal handle slik at din handling kan gjøres
til en allmenn lov». Altså gjøre det som er
moralsk riktig.
Mye tyder på at Norge prøver å leve etter
dette gjennom sitt strev med etisk oljefond,
fredsbevaring, Nobels fredspris, diplomati
og bistand. Men vårt arbeid og vår rolle
kompliseres i mai når Dalai Lama kommer til
Norge. Vårt allerede dårlige forhold til Kina,
vil bli enda dårligere om vi tar han godt imot.
Trenger vi å ha en sterk integritet på akkurat dette, eller trenger vi mer velstand for å
beholde innflytelsen slik den er status quo?
Utdanningsdirektoratet presiserer at det
ikke er offisielt besøk, men at han kommer
for å møte venner. Det er ikke satt opp noe
møte for han i regjeringen, stortinget eller
kongehuset i mai.
Ofres Dalai Lama på finansens alter? Er dette
det beste for fredsnasjonen Norge? Det er
lett å være moralsk overlegen, men det er
også lett å rasjonalisere. Å skille mellom hva
som er behagelig, og hva som er rett. Det er
ikke ofte så lett.
APRIL 2014
3
| NYHEITER |
DYKKER I LÅSTE
Kiwi kjører i disse dager en kampanje for å få folk til å kaste mindre mat. Samtidig setter de lås på kontainerne for
4å forhindre at studentene tar maten de har kastet.
Tekst:
Marianne Å. Friess
Foto:
Eivind Øverås
Simen Gald
”377.000 tonn mat blir borte hvert
år. 68.000 tonn av dette stammer fra
butikkleddet”, skriver Kiwi på sine
hjemmesider. De ønsker å redusere 25%
av alt matsvinn innen 2015 – det mest
ambisiøse prosjektet i Europa, i følge dem
selv.
– Vårt hovedfokus er at matsvinn er et av de
største moralske problemene til dagligvarehandelen, og vi ønsker å gjøre noe med dette,
sier kommunikasjonsrådgiver i Kiwi Norge,
Kristine Arvin.
Sosial søppeldykking
Dumpster diving har blitt en trend. I Bergen
selges det pizza på kafé med ingredienser fra
søpla, og dumpster diving har blitt tatt opp i
TV-programmet Newton.
En kald onsdag kveld ble vi med David
Tvetene og Karsten Gutterød ut og oppi
søpla. De er begge studenter ved Høgskulen
APRIL 2014
i Volda, og har i lang tid livnært seg nesten
utelukkende på mat de har funnet i Kiwi
Skjelbreida sin matkontainer.
– Det er veldig sosialt! Du møter folk der
nede, og så deler vi det som er der. Det blir
ikke slåsskamp, det er ganske jovialt, sier
David.
Karsten forteller at de tidligere har funnet
indrefilet av svin, noe de puttet rett i fryseren.
Én kveld fant han også rikelige mengder med
cookies – noe han koste seg stort med.
– Jeg vil si Biola med blåbær er det beste
vi har funnet! Vi fant sikkert 20 kg med
Anton Berg-marsipan. Vi hadde en hel
søppelsekk med det i halvannen uke. Vi ble
ganske så lei etter hvert. Og så finner vi alltid
yoghurt! Det er nesten blitt et rituale; vi
spiser yoghurt etter at vi har vært å
dumpsterdivet. Faktisk hver gang. Den har
ikke gått ut på dato, forteller David.
Med mobiltelefoner som lykter graver de
etter potensiell kveldsmat. De har vurdert å
gå til innkjøp av hodelykter for å kunne grave
med begge hender. I kveld var det Minde
Smågodt og rapidsalat de fikk kloa i. Guttene
virker ikke nevneverdig fornøyde med byttet
sitt.
Ødelegger maten
Kommunikasjonsrådgiver Arvin forteller at det er rutine å selge juleprodukter til
redusert pris. I februar for eksempel, var
pinnekjøtt nedpriset. To av Peikestokkens
redaktører, Madeleine Mellemstrand og
Nicolay Woldsdal, har opplevd å finne store
mengder med både pinnekjøtt og annen mat
som har blitt ødelagt før den har blitt kastet.
Det samme kan Karsten og David fortelle.
– Ja, vi har opplevd at maten er åpnet før
den blir kastet. Noen ganger tømmer de også
yoghurt og rømme over maten. Da må vi
vaske produktene før vi spiser de, forteller
Karsten og David.
Både Kiwi Volda og Kiwi Ørsta ønsker
ikke å kommentere saken, og henviser til
regionssjef for deres butikker. Arvin er selv
ikke kjent med fenomenet “dumpster diving”.
– Men jeg må vise til at det er ulovlig.
Matsikkerhet står i fokus for våre butikker, og det er forbudt å hente mat fra Kiwis
kontainere, sier kommunikasjonsrådgiver
Arvin.
Svaret på spørsmålet er umiddelbart
| NYHEITER |
KONTAINERE
uavklart i norsk rett, skriver juristen til
ung.no på sine nettsider.
Det å ta mat fra en søppelkasse vil som
utgangspunkt kunne regnes som tyveri etter
straffeloven § 257, og kan dermed straffes
med bøter eller med fengsel i inntil tre år.
Imidlertid finnes det ingen rettspraksis i dag
som viser at noen er blitt straffet for å stjele
mat fra søppelkasser.
Har ikke blitt syke
– Matsikkerhet er viktig i våre butikker, sier
Arvin. Kommunikasjonsrådgiver Arvin sier
at de ikke tar ansvar for folk som eventuelt
blir syke av maten de har kastet.
– Mat som blir kastet kan være helseskadelig,
og dette kan ikke butikkene ta ansvar for,
det må den enkelte som spiser maten ta
ansvar for selv. Grunnen til at de kaster det
går mer på logistikk. Det viktigste er at folk
bruker sansene; smaker og lukter, og forstår
forskjellen på ”best før” og ”siste forbruksdag”. Dersom noe er merket ”siste
forbruksdag” så kan det være helseskadelig,
sier Torgeir Flatebø, seniorrådgiver ved Mattilsynet, Hordaland og Sogn og Fjordane.
Både David og Karsten forteller at de ikke
tror at de har blitt matforgiftet av noe de
har hentet ut av Kiwis kontainer. Som en
reaksjon på at Kiwi har villet ha personer ut
av kontainerne deres har den nå blitt låst.
Kveldens fangst ble fisket ut av Coop Mega
sin kontainer, nede ved Voldas båthavn. Det
var den eneste kontaineren i området som
ikke hadde hengelåser på seg.
Hva tenker dere om at de låser kontainerne?
– Det er svinn på svinn. Eller svin på svinn,
sier David.
Samarbeider med veldedige
organisasjoner
Siden 2004 har Kiwi hatt et nasjonalt
samarbeid med Kirkens Bymisjon og
Frelsesarmeen. Sammen med disse har
flere lokale veldedige organisasjoner fått
distribuert maten som ikke blir solgt. Det er
for øyeblikket ikke noe slikt i Volda.
– Kiwi Volda sitt samarbeid med
Frelsesarmeen fungerte dessverre ikke.
Vi vil se på mulighetene for samarbeid i
Volda igjen, og oppfordrer andre seriøse
organisasjoner som ønsker samarbeid
om distribusjon av varer med redusert
holdbarhet, om å ta kontakt, legger Arvin til.
– Det vil alltid være matsvinn. Det etterstrebes å stadig redusere svinnet mer i
butikk, men det vil alltid være litt svinn når
man selger varer med kort holdbarhet, sier
Torkel Thorvaldsen, regionssjef for Kiwi
Møre og Romsdal.
David og Karsten synes i allefall ikke noe
særlig om kampanjen til Kiwi.
– Det er veldig dobbeltmoralsk, faktisk. Hos
dem får du en vare gratis hvis den har gått ut
på dato. Derfor kaster de ofte maten et par
dager før den går ut, slik at ikke folk kan
benytte seg av denne kampanjen, sier
Karsten.
APRIL 2014
5
| NYHEITER |
6
APRIL 2014
| NYHEITER |
DE
FRIVILLIGE
Rokken, STiV, Dokfilmfestivalen. De har alle noe til felles, de er avhengige av frivillige
studenter, men alle er ikke med.
Tekst:
Helene Wille Lund
Foto:
Marte Sandbakk
Foto:
Halvor Solhjem Njerve
I fjor ble det regnet ut at studentene i Volda
brukte 43.512 timer i året på frivillig arbeid.
En statistikk fra 2014 viser at elevene ved
Høgskulen i Volda skårer høyest i Norge på å
fullføre bachelorgraden til normert tid.
Peikestokken har snakket med tre studenter
om hvordan de prioriterer god og fyldig CV,
eller dusinvis med A’er.
Hjertebarnet
– Jeg forsøker å balansere skolearbeid med
min nye posisjon som leder i Studenttinget i
Volda, forteller Joanna Antoniak.
Hun går det andre året på grunnskolelærer
utdanningen. Antoniak snakker engasjert
om
hvordan Studenttinget jobber for
studentenes velferd, og for å sørge
for at de kjenner til rettighetene sine.
Hun har kun vært med i tinget siden
september. Likevel mener hun at hun har den
nødvendige erfaringen til lederrollen.
Denne erfaringen har hun fått ved å sitte i
Høgskulestyret. Som leder for Studenttinget
bruker hun mye tid på å reise på konferanser
til andre byer.
– Ledervervet krever veldig mye tid. Derfor
må jeg lese pensum på morgenen og etter
at jeg er ferdig med arbeidet. Jeg tilbringer
rundt 25 timer i uka på kontoret, så det blir
lite fritid, fortsetter hun.
Som representant i Studenttinget får man
være med på å bestemme og det er mange av
vedtakene som skal gjennom oss før de kan
vedtas.
– Stemmen vår er viktig, forteller hun
engasjert.
– Dersom jeg kunne valgt mellom alle
organisasjonene som finnes, ville jeg
fortsatt valgt Studenttinget i Volda. Det har
blitt hjertebarnet mitt, og jeg angrer ikke et
sekund.
Utforsker seg selv
Atle Remmereit fra Volda flyttet tilbake
til bygda for å studere for ett og et halvt år
siden. Da han kom hit, var han bekymret for
å ikke ha nok å gjøre. Derfor meldte han seg
inn i flere organisasjoner. Blant annet var han
med i skrivegruppa til revyen, Student-TV,
studentradio, jobbet som tekniker på Rokken
og hadde jobb ved siden av.
– Jeg tok feil da jeg trodde at det ikke
skjedde noe her. Derfor har jeg trappet litt
ned på mengden nå, og jeg har blitt mer
dedikert til det jeg driver med, forteller
Remmereit.
Andreklassingen fra Media, IKT og
design er nå redaktør i Student-TV. Han var
regissør for VEKA-revyen, og ble leder for
omsorgstjenesten til Røde Kors i år. I likhet
med Antoniak har han ikke valgt vervene
sine fordi det er relevant for studiene, men at
det er en fordel for studiet hans å være med
i Student-TV.
Remmereit beskriver seg selv som
rastløs, og forteller at han trenger litt å gjøre.
– For min del var det en fordel å jobbe med
revyen. Jeg har aldri vært så oppvakt på
skolen noen gang, sier han.
Remmereit legger til at han likevel måtte
sette skolen i andre rekke den siste tiden før
premieren.
– Det var mer motiverende å jobbe med
revyen enn skolearbeidet. Folk var skikkelig
gira og ville at det skulle gå bra, forteller han
engasjert.
Voldingen har fått erfart at for at han skal
klare å gjøre flere ting, er det viktig at de er
forskjellige.
– Det beste med å være frivillig er at man
får mulighet til å utforske seg selv uten for
store konsekvenser. Hvis man har litt lyst til å
prøve noe får man muligheten til det og man
kan få litt erfaring, fortsetter Remmereit.
– Jeg er her for å studere
Haagen Dybvad Grøntvedt er i sitt andre
semester på journalistikkutdanningen. Da
han flyttet til Volda, meldte han seg inn i
Peikestokken for å ta del i studentavisas
sosiale liv. Etter å ha skrevet én sak i løpet
av høstsemesteret, bestemte han seg for å
melde seg ut igjen.
– Jeg synes at klassemiljøet vårt er godt
nok, derfor var ikke det sosiale livet et godt
nok argument til å fortsette. Dessuten fikk
jeg ikke så mye praktisk erfaring som jeg
hadde håpet, men jeg vurderer å bli medlem
igjen etter utveksling neste vår, forklarer
Grøntvedt.
Han frykter at det kunne blitt vanskelig å
balansere frivillig arbeid med skolearbeidet.
– Nå som jeg har praksis hadde jeg nok
blitt mer sliten hvis jeg skulle vært frivillig i
tillegg.
Han tror også at han ikke ville hatt like mye
energi til å jobbe godt med skolearbeidet
hvis han hadde vært frivillig i tillegg.
– Skolen er det viktigste for meg, og derfor vil jeg ikke bruke tiden på frivillighet.
Jeg er her først og fremst for å studere, sier
Grøntvedt med et smil.
Han legger til at han tror at det er mange
som ikke er frivillige fordi de har fått inntrykk
av at det tar alt for mye tid. Han synes derfor
at organisasjonene burde vært klarere på at
ikke alt krever like mye tid.
– Jeg var frivillig da jeg studerte på NTNU
i Trondheim. Det krevde det alt for mye tid.
Jeg tror det kan ha skremt meg, og gjort at jeg
ikke vil være frivillig nå.
APRIL 2014
7
| NYHEITER |
Øyunn Wold
Marit Langseth
Vetle Andersen
Martine Evebø
Ragnhild Dalheim
Heidi Gramstad
Marie Mundal
Live Sveva
Maiken Mathisen
Torgeir Lindblad
– Jeg prioriterer begge deler. Jeg er
frivillig i PR-studentane, men det
går ikke på bekostning av hverandre. Jeg prøver å balansere det.
– Jeg jobber i baren på Rokken.
Bruker like mye tid på skole som
på fritiden min. Er nok litt nerdete.
8
– Jeg jobber mest med skole. Jeg
jobber ikke som frivillig. Ville
egentlig være det, men skole tar
så mye tid.
– Jeg blir mest motivert av penger.
Prioriterer derfor skole fremfor å
jobbe som frivillig. Likevel er jeg
med i studentradio og Dokfilm,
men kunne aldri servert øl gratis.
Da hadde jeg heller tygd av meg
foten.
– Jeg bruker mest tid på frivillig
arbeid, og jeg jobber for Rokken
og i studentradioen. Det er mye
morsommere å være frivillig, og
det har ikke påvirket karakterene
mine
– De siste ukene har jeg prioritert
frivillighet. Jeg jobber på Rokken,
Dokfilm og er i komiteen til Midawards. I praksisen blir det større
fokus på skole.
– Jeg er frivillig for PR-studentane.
Likevel må jeg prioritere skolearbeid.
– Nå bruker jeg mest tid på å
jobbe frivillig. Det blir cirka
30-70 prosent fordeling. Jeg er
frivillig for Rokken, Dokfilm og
Midawards.
– Jeg prioriterer fritiden min, og er
ikke frivillig. Jeg vil vel si at jeg er
et typisk skippertakmenneske.
– Jeg er frivillig på Rokken, Midawards og Student-TV. Det går mye
tid til frivillig arbeid.
Prioriterer du SKOLE eller FRIVILLIGHET?
Tom Arild Hamre
Karl August Swanstrøm
Silje Bihaug
– Jeg er med i Studenttinget. Det
tar veldig mye tid. Derfor prioriterer jeg frivillighet.
– Jeg prioriterer først og fremst
skole. Jeg er frivillig på Rokken, og
var litt med i Student-TV.
Sebastian Holsen
Anette Finnanger
Trond Aukland
– Jeg jobber like mye med frivillighet og skole. Jeg er med i Dokfilm- og X2-festivalen. Det går greit
å være frivillig på disse festivalene,
men det hadde vært stress å jobbe
på Rokken.
– Prioriterer frivillighet. Hvis skole
og frivillig arbeid kolliderer, ryker
skolearbeidet først. Jeg jobber for
Rokken og Student-TV.
APRIL 2014
– Jeg må prioritere jobb og skole,
men jeg er frivillig på festivaler.
– Prioriterer heller frivillig arbeid
enn å lese pensum, men i
eksamensperiodene og praksisen
blir det mest skolearbeid.
Benedicte Hole
Øystein Lode
Henrik Ramm Steen
Gjermund Midtbø
– Skole er førsteprioritet. Jeg jobber ikke som frivillig.
– Jeg bruker mest tid på skolearbeid. Jobber mye med frivillig
arbeid også, men skole kommer
først. Jeg er med i Rokken og i
Peikestokken.
– Det blir en god kombinasjon,
men jobber nok mest med skole.
Jeg var med i Vekerevyen, og er
med i Dokfilm
– Bruker mest tid på frivillig
arbeid. Jeg jobber for studentradioen og Peikestokken, og det
kommer før skolearbeidet. Det er
fordi det er relevant erfaring for
min utdannelse.
| ANNONSE |
ÅPNINGSTIDER
Hverdager 07:00 - 23:00
Lørdager 09:00 - 21:00
VOLDA, ved Høgskulen
15%
STUDENTRABATT
PÅ BRILLER
OG SOLBRILLER
Holmen 7, 6100 Volda - 70 07 70 19
Mylneriet Kafé
Studenttilbod!
15 kroner for kopp med svart
kaffi eller valfri te
Opningstider:
Tysdag-Fredag: 10:00 - 16:30
Laurdag: 10:00 - 15:30
Lik oss på facebook!
www.facebook.com/mylneriet
APRIL 2014
9
| NYHEITER |
10
DET STORE SPRA
Tekst:
Harald Christian Hoff
Foto:
Jan Erik Solberg
Johansen
– HÆ! Nei! Det gjør vi ikke! Vi lærer det
motsatte.
– På høyskolen lærer vi jo faktisk tabloid
journalistikk, sier Ådne.
– Nei! Det er jeg helt uenig i, parerer
Maria.
Vi sitter og drikker kaffe i Oslo. Stedet er
Grünerløkka. Forbi oss suser hipstere på
skateboard, og sjømannstatoverte småbarnsforeldre med barnevogn. Det virker som alle
er på vei mot et mikrobryggeri eller en kafé
her på Oslos østkant.
Denne tidlige våren har mange studenter
kommet seg ut i praksis. Men for journaliststudentene betyr det å ta et litt paradoksalt
steg inn i en jobbhverdag hvor det egentlig ikke er plass til dem. Situasjonen gjør
at hver historie om studenter i jobb er som
APRIL 2014
en urban myte og solskinnshistorie. Men det
er ikke det vi snakker om i dag.
Intervjuet av NRKs Maria Knoph og TV2s
Ådne Sinnes begynte med spørsmål om de
følte de var blitt godt nok rustet av høyskolen
til å jobbe for landets aviser, men samtalen
spinner fort ut av kontroll i det dette utløser
en debatt om hva de faktisk har lært. Skarpe
kommentarer om meningen av ordet tabloid
og hva som faktisk trengs i mediene, blir
kastet frem og tilbake. Litt etter litt senker
det seg likevel enighet over bordet.
– Virkeligheten er hardere og tøffere. Men
Volda har gjort oss klar for den journalistiske
siden ved arbeidet, konstateres det endelig
fra Ådne.
– I hvert fall når man sammenligner seg med
mange andre fra andre journalist-høyskoler,
skyter Maria inn.
– Negativt med Volda er at det er så langt
vekk. Nå jobber jeg med andre-klassinger
fra journalisthøyskolen i Oslo. De har jo
vært i jobb i omtrent to år nå, kommer det
avslutningsvis fra Ådne.
Kalde skuldre og åpne armer
Voksen verden og voksne krav. Det viser seg
at praksisen i mediebedriftene likevel har
mye å lære studentene.
Samtalen løp fort videre i det de brettet
ut fine og vonde ting ved bransjen. Om
hvordan det er å hele tiden lære nye ting. Om
behandling av kilder, og kollegier. Om ny
autoritet når en ringer og presenterer seg
med «NRK Nyhetene» i stedet for «Nærnett».
Om det å jobbe med masse informasjon som
skal brytes ned til et kort, men tydelig budskap, og til slutt om å skulle presse ut nyeste
ferskeste nyhet fortest mulig for å tilfredsstille en nyhetsbransje som aldri mettes.
– Forresten. Viktig å få med at jeg og
Maria ikke er representative i det hele tatt
for praksisen generelt. Når jeg snakker med
folk i klassen virker det som om hver eneste
person har forskjellige inntrykk. Noen føler
| NYHEITER |
ANGET
11
Etter 13 år grunnutdannelse og nesten tre år i Volda, forviller enkelte studenter seg ut
i praksis og voksen-verden. Det er stor forskjell på mulighetene. de blir truffet med en kald skulder, mens
andre forteller at de blir tatt imot med åpne
armer og at de får gjør akkurat det de vil.
– Alle mediebedrifter er forskjellige. Vi kan
ikke være et generelt bilde på hvordan det er
å være i praksis. Jeg fra NRK og Ådne fra TV2.
Noen jobber jo i VGTV, andre i avis og radio.
Det er mange forskjellige oppfatninger og
praksiser, følger Maria behjelpelig opp.
Finansministere, skills og kredds
Til tross for individuelle oppfatninger, håpløse jobbmuligheter og desentral høyskole,
håper begge på jobb etter praksisen.
Begge har vert tidlig ute med å bidra. Ådnes
første sak var da Russland var klar for å gå
inn i Ukraina. Maria pitchet en sak på sitt
første morgenmøte om psykisk helse blant
unge. Saken gikk på Dagsrevyen og ble sett
av omtrent 900.000.
Fra suksessen går vi over på det å drite seg
ut. Dette er noe som skjer hele tiden, i følge
dem selv. Maria forteller leende om da hun
presenterte seg klumsete i NRK sin vakttelefon, som er mindre kult når det er finansministeren som ringer. En annen gang skrev
hun en for lang setning, som også skulle være
på nynorsk, midt under en livesending. Da
fikk hun kjeft én av NRKs mest profilerte
nyhetsankere midt på kontoret.
– Du kan produsere så mye du bare vil i
praksis, men i bunn og grunn må du være en
person som folk liker å arbeide med. Du må
være en teamworker. De gir deg ikke jobb
selv om du lager den ene gullsaken etter den
andre, hvis du er et rasshøl, sier Ådne.
– Det er 50/50. Skills og sosial intelligens.
Det å være dritgod er ikke nok, sier Maria.
– Du må tørre. En ting er å si noe på morgenmøtet slik som de lærer deg i Volda, men du
må også tørre å kaste deg ut i en samtale senere. Tørre å snakke og vitse, sier Ådne.
– Viktigste til sist er jo likevel at nyheten
kommer ut, sier Maria.
– Viktigst at folket er opplyste frem mot
neste valg, sier Ådne.
De smiler lurt til hverandre, så vi spør dem
om det er underforstått at de norske borgere
er dumme.
– Nei! Det ville jo i så fall ha vært medias feil,
avslutter Maria.
APRIL 2014
| KULTUR |
12
NORGES
FARLIGSTEBOYBAND
Tekst:
Kristine Marie Gutterød
Tekst:
Maiken Svendsen
Foto:
Halvor Solhjem Nerve
Bordtennisballen skytes mot veggen i
det tomme Rokken-lokalet. Gutta har
alltid mange baller i lufta, øl innabords og
skrikende fans rundt lillefingeren.
– Lukt på det her, sier Åsmund Lande,
vokalist i Oslo Ess.
Vi setter oss i sofaen, og han holder frem
en kopp med noe som likner mojito. Det er
vann, hvitløk, ingefær, chili og honning mot
forkjølelsen nesten hele bandet har pådratt
seg. Våren kom tidlig til Oslo, så de kledde av
seg litt for kjapt, ifølge Lande.
– Det er vanskelig å sykemelde seg i denne
bransjen, sier Pål Tøien, bedre kjent som
OnklP, og tar en stor slurk av ølen.
Asfaltkjærlighet
Som et av Norges mest turnerende band,
beskriver Oslo Ess «veien» som hjemme
akkurat nå. I sangen «Over stokk, over stein»
har de erklært sin hengivenhet til asfalt.
APRIL 2014
Tatoveringene, låtene og livsstilen skriker «farlig». Likevel kaller gutta seg
for et boyband.
– Jeg er en pusekatt bare du puser meg litt under haka, sier Knut-Oscar
Nymo, bassist i Oslo Ess.
Ellers er Oslos bakgater og håpløs kjærlighet
gjengangere i bandets tekster.
Denne våren er «OnklP og De fjerne
slektningene» også med på tur som oppvarmingsband for Oslo Ess. Åsmund Lande
og Knut-Oscar Nymo er med i begge bandene,
og varmer indirekte opp for seg selv. De
er tilsammen 16 gutter, og gjengen bor på
en buss med en lukt OnklP beskriver som
«rar». Han trives best med mange rundt seg,
både på scenen og ellers. Å spille i band har
fascinert OnklP lenge, og etter samarbeidet
med Oslo Ess på låta «Fritt fram» fra 2012,
samlet han sine fjerne slektninger.
– Vi drar ikke på konserter, men slektstreff,
sier OnklP.
Irriterende lillebror
Norgesturnéen startet 21. februar i
Stavanger og avsluttes 5. april på Rockefeller. Sammenlignet med en familie på
bilferie, er det ingen tvil blant gutta om at
keyboardist Einar Stenseng minner om den
irriterende lillebroren.
– Han skriker hele tida og spør om vi er
framme snart. Men han har en lidelse, så jeg
vet ikke om det teller. Han er kronisk idiot,
sier Åsmund Lande ironisk.
De beskriver hvordan Tommy Akerholdt,
trommis i OnklP og De fjerne slektningene,
prøver å roe lillebror, mens turnémanageren
setter ned foten når nok er nok. Jaa9, som
ofte er med på turneen, omtales som en
inngifta slektning.
Øl og vin blir fin
På Instagram tagges bildene med
#Detgodeærbe, #slektalife og #Guttapåtour.
Der finnes alt fra nakenvandring i hotellganger til utsolgte konsertlokaler. Gutta sier
at deres jobb er å lage god stemning.
– Vi er edru halve uka. Hver gang vi spiller
| KULTUR |
13
er det fest. Alle andre kommer jo for å feste,
sier OnklP.
Knut-Oscar Nymos nye strategi er å være
klin edru frem til konserten starter. Nå
har mørket senket seg, og Rokkens lokaler
fylles av studenter med lommebøker fylt
opp av Lånekassa. Nymo entrer scenen med
rødvinsglass i den ene hånda og øl i den
andre.
– Får litt lyst til å studere i Volda jeg òg,
ser jo ut som at det bare er damer her, sier
OnklP i mikrofonen og skåler med publikum.
«OnklP og De fjerne slektningene»
starter showet. Etter noen låter, trasker Einar
Stenseng i Oslo Ess inn på scenen, og spiller
litt munnspill etterfulgt av piano. Så tar han
vinglasset med ut for en røykepause, mens
slekta spiller videre.
“
Får litt lyst til å
studere i Volda
jeg òg, ser jo ut
som at det bare
er damer her.
– Vi har spilt overalt
Gutta i sofaen mimrer om rare konsertopplevelser. Et døgn i 2012 hadde Oslo Ess
tre spillejobber. De startet på Rådhusplassen
med 80.000 mennesker og direktesending,
før de fløy i helikopter til Steinkjer.
– Etter konserten på Steinkjer, satte vi oss i
bilen og kjørte langt pokker i vold inn i Jotunheimen til Gjendebu. Kontrasten på å gå fra
VG-lista til 60 fjellglade folk i Jotunheimen på
24 timer var stor, sier Åsmund Lande.
OnklP løfter blikket fra mobilen.
– Ullersmo er «weirdeste» plassen jeg har
spilt. Der i fengselet satt det masse sinna
dudes med armene i kors. Det var null
respons, sier han.
Med et litt svevende blikk, forteller OnklP
om hvordan flere av de innsatte kom bort og
tok ham i hånda etter konserten. De uttrykte
takknemligheten med få, tydelige ord. For
OnklP veide ordene tungt.
Et nytt liv
Åsmund dirigerer voldastudentene til «Alt
jeg trenger». I låta synger de om at det
de eier og trenger står og venter på dem.
Klokka går mot ett, og bussen med alt gutta
trenger skal stå parkert utenfor frem til soloppgang. Forhåpentligvis er siste nachpielentusiast ombord. Enn så lenge distraherer
allsangen studentene fra A4-livets rutiner.
Når de sleper seg til forelesninger altfor
tidlig fredag morgen, har bussen med slekta
allerede forlatt bygda til fordel for Florø.
– Alternativet til å bli på veien er jo å slå seg
til ro og få et nytt liv, sier Knut-Oscar Nymo.
Med fire album på fire år har Oslo Ess vist at
musikken er livet akkurat nå. En A4-hverdag
ikke er et alternativ. De har så vidt begynt.
– Det neste albumet skal bli vårt beste. Det
har vi tatt hverandre i hånda på, smiler
Åsmund Lande.
APRIL 2014
| KULTUR |
ANMELDELSER
MUSIKK
BOK
FILM
(Litt for) Perfekt Punk
Et helt halvt år
Dallas Buyers Club
Oslo Ess har vorte eit av dei største banda
i landet. Få hadde nok trudd dette då
bandet dukka opp for tre-fire år sidan, men
med sin fengjande og melodiøse punkrock
har dei klart å fylle eit behov hos det norske
publikum. Parallellane kan trekkast til
danske Volbeat, som har gjort liknande
suksess innan hardrocken, om enn på eit litt
større plan.
“Et helt halvt år”, skrevet av Jojo Moyes, er en
underholdningsroman som spiller på forholdet mellom to ganske ulike mennesker.
Dallas, 1985. Ron Woodroof (Matthew McConaughey) er en alkoholisert rodeorytter,
med lite til overs for homofile. En dag blir
han plutselig HIV-diagnostisert, og livet
får en brå vending. Han stifter bekjentskap
med transseksuelle Rayon (Jared Leto), og
sammen starter de Dallas Buyers Club – en
lovløs kamp for å holde seg selv og andre
smittede i live.
Av: Torger Havaag
Med si siste plate ”Alle Hjerter Deler Seg” har
bandet finpussa det musikalske uttrykket
sitt, og det heile høyrest ut som ein hybrid
mellom Green Day og Jokke. Det er ikkje
for aggressivt, men har nok temperament,
aggresjon og kjappe låtar til å appellere
til ein del punk-fans. Døme på dette er
”Himmel & Helvete”, og opningskuttet
”Stormen”, som fylgjer opp opningslåta
”Kakkerlakkene” frå forrige plate. Dette er
kjapp punk som treff deg rett i mellomgolvet.
14
Samtidig er det melodiøst, og låtane har eit
driv som gjer at dei kan fengje dei aller fleste.
”Det Brenner Under Beina Mine” har ei deilig
ska-rytme, og ”Leiter Etter Jobb” kunne vore
spelt på NRK P1. For enkelte kan nok dette
bli litt for ”soft” til tider, men som suksessen
er eit bevis på, så fungerer det. Og om du
lurte: Oslo Ess er komne for å bli.
Av: Agnete Bråtun
Lou Clark er en tjuesju år gammel dame
som nøyer seg med det hun har, og godtar
at livet ikke alltid er like spennende. Hun blir
ansatt som assistent for å ta seg av Will, som
er lam etter en trafikkulykke. For han er livet
meningsløst. Selv om de to er svært ulike,
utvikles forholdet dem imellom. Det er først
når Lou finner ut av Will ønsker å dø, at hun
skjønner hva som virkelig teller. Lou har seks
måneder til å bevise for den bitre og deprimerte Will at livet er verdt å leve.
Forfatteren beskriver menneskene og omstendighetene på en måte som gjør at
fortellingen griper deg. Hun beskriver
hvordan to forskjellige mennesker fra to
forskjellige verdener kan bety så mye for
hverandre.
Boken kan fort få frem en tåre eller to, men
den vil også lure frem et par smil, helt til
siste side. Mellom linjene kan du lese at
livet er fullt av muligheter som må benyttes.
Historien treffer noe i hjertet, og du blir
sittende igjen med åpne tanker om hva
som vi skje videre.
Om du vil unne deg en skikkelig godbok
og forsvinne for en liten stund, er dette
definitivt et godt valg.
DATESPALTE
PÅ TINDER-DATE
Jeg vet ikke hvorfor jeg synes det er gøy.
Kanskje det er følelsen av å ha makt. Hvor
ofte får man muligheten til å håndplukke
sine kjekkaser? Sist gang må ha vært gymtimene på barneskolen, men da var jeg
alltid sist. Nå er det min tur, smiler jeg til
meg selv, idet jeg sveiper «liker» på en gutt
som faller i smak.
Det lyser «match» på skjermen, og et ”heisann!” dukker opp i chatten. Det går ikke
APRIL 2014
Av: Elias Bakken Johansen
McConaughey, som gikk ned tjue kilo
til denne filmen, leverer en svært god
rolle. Den tidligere romantisk komediesjarmøren har nærmest revitalisert egen
karriere de siste to-tre årene, og viser seg nå
fra en langt mer imponerende side. Også Leto leverer en sterk og ektefølt rolle, og
befester sin posisjon som et fascinerende
multitalent. Dette er to suespillerprestasjoner av høy klasse, og samspillet de to imellom er tidvis gnistrende.
Dallas Buyers Club er en sterk film om et
viktig tema. Det er skremmende å tenke
på at dette er basert på virkelige hendelser. Jean-Marc Vallée har fått mye ut av et
knapt budsjett. Sekvensene i sakte
film, som gir oss som seere inntrykk
av Woodroofs mentale helse, er et velfungerende virkemiddel. I sin helhet blir
filmen litt monoton, men dette er likevel en av fjorårets (ja, jeg regner amerikansk
utgivelsesdato) høydepunkter.
og jeg setter meg inn i bilen før jeg rekker å
tenke klart. Hva er det jeg driver med?
Kristoffer er heldigvis alt annet enn
skummel. Tvert i mot, så er det jeg som føler
meg som kjeltringen. Under kjøreturen fra
Volda til Ørsta legger Kristoffer ut om
utryddede nesehorn og dyrebeskyttelse.
Han snakker mer lidenskapelig om dyr og
valpen sin, enn en fotballfan om siste kamp.
Jeg trodde ikke slike gutter fantes.
Tekst: Line Løtveit Foto: Eivind Øverås
mange minutter før jeg har avtalt å date
en med Kristoffer to dager senere. Han
skal plukke meg opp på Statoil og vise meg
rånerunden i Ørsta. Jeg innser ikke før
dagen etter at jeg egentlig har bedt om å
bli voldtatt.
Det motsatte av en rånerbil ruller inn på
Statoil. Bortsett fra en hullete bukse er det
ikke mye som minner om en rånegutt ved
han som sitter ved rattet. Vi hilser halvkleint,
Etter å ha vist meg tidenes mest tragiske
rånerunde, stopper vi for en kebab. Jeg har
bare sett Kristoffer i profil så langt, så det
er ikke før jeg sitter overfor han at jeg ser
at han faktisk er kjekkere enn profilbildene
på Tinder. Foruten et plaster på armen som
visstnok skal gi han energi, er det lite å utsette på Kristoffer. Han ender til og med
opp med å spandere. Det er en lang vei å
gå fra voldtektmistanke til en smule betatt.
Men jeg tror faktisk denne Tinder-daten
klarte det.
| KULTUR |
VOLDAAUGENBLINK
15
APRIL 2014
| KULTUR |
16
Tekst og foto:
Joakim Bergan Eriksen
Cirka 30 meter over bakken, i en 2 * 1,5
meter trekiste med glassruter, står en av
Voldas best bevarte hemmeligheter. Selv
om de fleste har sett de fire utvendige
klokkene på kirketårnet, er selve urverket høyt gjemt, inntil nå. Velkommen
til ur-fremføring om mekanikken bak
tiden.
Å holde tiden
Tiden går, kommer, står, er, var, blir. Og for å
måle alt dette, bruker vi klokka. Bak klokka,
der er urverket. Det er denne maskinen som
styrer tiden, i hvert fall hvordan vi forholder
oss til den. Urmakerne er Tidens herskere,
og urverket er deres våpen. Og urverket, det
holder tiden.
Det skinner i gull og sort. Gjenskinnet
reflekteres i glassrutene, som står i urverkets
trekasse. Slik har det stått, alene i et spar-
APRIL 2014
sommelig murrom, siden kirka stod klar i
1932. Og slik vil det fortsatt stå, alene. Tiden
går, men for urverket i tårnet står tiden stille.
Manuell tidsstyring
– To ganger i uka må vi sveive det opp, Einar
eller jeg. Klart, man kunne gjerne savne at
den var automatisert. Men det har sin sjarm,
det manuelle urverket, forteller Aril Andenes, som har vært kirketjener og altmuligmann i Volda i elleve år.
Urverket, produsert av J.F. Weule i 1931, er
det som driver de fire utvendige klokkene på
kirketårnet. Gjennom utnyttelse av tyngdekraften fungerer det som et stort gjøkur,
uten gjøken. To store lodd er festet til vinsjer
i taket. Det er disse Einar og Aril sveiver opp.
Etterhvert som klokka går, synker loddene
gradvis og driver ulike sett med tannhjul
rundt. De er, etter sin tur, koblet mot en boks
på taket av urkassa. Denne boksen styrer fire
stag, ett til hver utvendige klokke.
Det er også en pendel som har et lodd festet til seg. Denne kan stilles, og styrer farten
på klokka. Dersom loddene går helt ned,
stopper klokka. Da må de vente til klokka er
det samme påfølgende dag før den kan stilles.
Slik er det også med sommer- og vintertid.
Klokka stoppes for å startes igjen, nøyaktig
12 eller 24 timer etter.
– Urverket er bunnsolid, dette er skikkelig
tysk kvalitet, forteller Aril.
Men et slikt møblement krever tilsyn. I det
siste har klokka stått stille, to pakninger
på stagene er slitt, og må skiftes. Med en
an-strengt kommuneøkonomi er slike
prosjekter vanskelige å gjennomføre.
– Nå behøver vi to mann, fjellklatrere, for å
fikse dette fra utsiden av tårnet. Full service
har vi aldri hatt, men vi fikser når noe er
ødelagt.
Aril har en stor forkjærlighet for Volda kirke,
hele huset og folkene. Nå ønsker han kronerulling for å ta vare på kirkas kunstskatter.
– Urskivene på utsiden av tårnet er slitte.
Man kan ikke lengre se tallene som står der.
Derfor er det et stort behov for å få disse
forgylt med bladgull igjen, forteller Aril.
Det har ikke vært gjort siden 1961.
“
Urverket, det holder
tiden.
J.F. WEULE:
• Urverk- og klokkefabrikk i Bockenem,
Tyskland
• Startet 1836, nedlagt 1966
• I kriseårene 1930-1932 ekspanderte J. F.
Weule
• De leverte flere urverk til norske kirker,
deriblant Trefoldighetskirken i Arendal
• Urverket i Volda kirke dateres til 1931,
året før kirka stod ferdig
Urmaker A. H. Vasbotn, en mystisk
plankett og kanelboller
På urverket er det også festet en metallplate. Med sirlig skrift står det A. H.
Vasbotn, Volda. Mye er skrevet om Volda
kirke, lite er skrevet om urverket. De fleste
som kunne huske prosessen, er selv løsrevet
fra tiden nå. Men Åslaug Nedrelid, den eldste i
Vasbotn slekta, husker.
– Stig på, jeg setter over kaffe.
En sjarmerende dame med fast blikk og
kanelboller på bordet åpner døren.
– Alrik ja, onkel Alrik kalte vi han. Han var
min bestefars bror, og drev A.H. Vasbotn urmakerforretning i Volda. Siden han ikke var
odelsgutt, reiste han til Tyskland for å gå i
lære hos en urmaker. Han kan vel ha vært 20
år.
Etter dette vendte han hjem igjen til Volda.
– Her slo han seg opp med urmaker-
17
forretningen A. H. Vasbotn. Jeg kan huske at
han og hans kollega, Sverre Driveklepp, ofte
var å se i tårnet. De hadde nøkkel. Foruten å
være en dyktig urmaker, var han også delaktig i å starte den første ferga over til Folkestad. Han gjorde mye godt, Alrik, sier Nedrelid.
Dette bekreftes også av historiebøkene,
som forteller at Vasbotn og arkitekt Arnstein
Arneberg sammen bestemte den utvendige
dekoren på kirketårnet. Tallene som nå igjen
behøver å forgylles. Akkurat hva Alrik Vasbotn gjorde i tårnet, har ikke Peike-stokken
greid å fått klarhet i. Vi vet han var en velgjører, vi vet han var urmaker, vi vet han er
hedret med blankett på urverket, men historien ser ut til å stoppe her. Dersom noen av
våre lesere sitter på informasjon, ber vi dere
kontakte Peikestokken og bli med oss på
tidsreisen.
APRIL 2014
KOMLA OG EG,
Ei historie om lidenskap og likegyldegheit:
HVAFORNO OG JEG
18
Tekst:
Randi Elise Midtskog
Tekst:
Hans Ola Hevrøy
Foto:
Charlotte Oliversen
Det luktar torsdag i Berte Kanutte. Studentar
strøymer ut av forelesingssalar og klasserom.
Dei drar opp bankkort og lappar frå lommebøkene, og går målmedvitne til luktas kjerne.
Dei ser glade ut. Veldig glade. Køen i kantina
er like lang som magen er tom. Det er i slike
stunder folk over 40 år likar å seie «Nei, no
har vi det godt». Men også i kantina verkar
det som ein set pris på livet.
– Åh, herreguuuud. Endelig! kjem det frå ein
student.
Han er nordlending, og han elskar komler.
– Kjenn på lukta. Det minner om ribba på
julafta, kjem det på trøndersk.
– Dette blir himmelsk, seier ein tredje.
Trønderar, nordlendingar, vestlendingar,
sørlendingar og austlendingar i skjøn komleharmoni.
Den erfarne og jomfrua
H: Hei. Eg er 24 år, hordalending og skriv
nynorsk. I dag vil eg snakke om noko som
står meg nært. Eg kunne ha snakka om
mykje. Om sport eller om ei god historie.
Om kor bra dama på Cubus-reklamen ser ut,
eller om stemma til Matt Corby. Men i dag
skal eg snakke om komla, eller raspeballen
om du vil. For mange er det berre ein matrett.
APRIL 2014
Berre noko nyttig ein treng for å fungere.
For andre er det ikkje ein matrett ein gong.
Berre noko grått og ekkelt vestlendingar ein
gong bestemte seg for å ete. Det er mogleg
du må vere fødd til veldufta av komla for å
skjøna kor viktig ho er. For meg handlar
det om barndomsminner, om nostalgi og
om tilhøyregheit. Det handlar om søndagslukta hos bestemor og bestefar. Det handlar
om ein uslepen diamant som i fleire år har
samla familien rundt middagsbordet.
Kantina i Berte Kanutte lar meg likevel halde
fram med komletradisjonen. Komler kvar
torsdag. I dag skal eg ete komler med Randi.
Ho seier ho er likegyldig til heile konseptet.
Eg kallar det kunnskapsmangel. Ho treng
hjelp.
R: Hællæ. Jeg er østfolding, 22 år gammel
og skriver selvfølgelig bokmål. For min del
er det pizzaen som vekker de varmeste
barndomsminnene. Gullrekka på NRK,
kroppen i vater på sofaen og pappas digge
fredagspizza. I dag har Hans dratt meg med
bort til kantina. I dag skal jeg smake på den
berømte ballen. Ballen som alle elsker å
instagramme hver torsdag. Ballen som fra
min østfoldmunn høres ut som alt annet enn
en matrett. Ballen som ikke en gang ser ut
som en ball. Jeg er balljomfru uten så veldig
høye forventninger, men jeg lover å gi det et
forsøk. Etter litt veiledning får jeg bestilt: En
liten porsjon ball med ekstra saltkjøtt.
Det er meg dei snakkar om. Matretten somme
elskar, og andre elskar å hate. Kvart land
og kvar by har eigne tradisjonar og namn
knytte til meg. Eg er populær både i Norge,
Sverige, Latvia, Ukraina og Polen. Kanskje mest
populær på IKEA. Folk et meg også i USA. I
Litauen er eg til og med nasjonalrett. Raspeball, komle, komlekake, kumle, kompe,
ball, poteball, hvaforno, raspekake, klubb,
isterklubb, auke, klot, kjøtt i påsså og dirty
snowballs. Dei har mange namn på meg,
studentane. Men eg er kjær på fleire måtar.
Éin gong i veka samlar eg studentar og
lærarar. Køen i kantina er aldri så lang som
på min dag, torsdagen. Folk er så blide denne
dagen.
Smaken er som baken
– Kan æ få ei kompe med sukker og sirup?
spør første mann i køen.
– Kan jeg få en ball med ekstra bacon og saltkjøtt? kjem det frå nestemann.
– Hvordan bestiller jeg dette her? spør den
tredje.
Dei er åtte til saman. Dei finn eit bord, og
set seg ned. Den eine meir ivrig enn den andre. Dei har alle bestilt dagens komlemiddag. Alle med same matrett. Likevel ser
innhaldet på tallerkane heilt ulikt ut.
Potet, pølse, kålrabistappe, saltkjøt og bacon. Og sist, men desidert ikkje minst,
komla. Somme blandar søtt og salt med ei
skei sirup eller sukker ved sidan av kjøtet.
Andre har ete for mykje hot dog, og har sennep og ketchup på pølsa. Men komlevanar
skal ein respektere. Tidlegare Volda-student,
| KULTUR |
Kjartan Brügger Bjånesøy, skriv dette i boka
Komlelandet:
«Det er visse ting i livet du ikkje tullar med.
Du skiftar ikkje fotballag, du kastar ikkje
plast i komposten, eller går med sokkar i
sandalar. Og så skal du respektera folk sine
komlevanar.»
H: Og han har sjølvsagt heilt rett.
R: Veldig spesielt.
Komla som birolle
Ein student sit med eit oppgitt
ansiktsuttrykk, medan han held saltkjøtet
opp med ein gaffel.
– Se på det greine her a! Ikke er det kjøtt og
ikke er det salt.
– Men det er likevel det beste med hele
5 OM KOMLA:
måltidet, kjem det frå ein annan.
For slik er det ofte. Det er det som ligg rundt
som tilfredsstiller smakslaukane mest.
Komla er ikkje like viktig som tilbehøyret.
Og akkurat det får eg høyre ofte. Tar du vekk
meg frå middagen, får du framleis eit godt
komlemåltid, seier folk. La oss setje dette i
ei større samanheng. Sjølv om Volda kunne
vore finare om ein tar vekk Rotsethornet, blir
det likevel ikkje Volda utan. Kva er taco utan
kjøt? Kva er speilegg utan bacon?
– Shtøgg, beige ball
R: Ballbiten vokser litt i munnen min. Men
når jeg ser hvor mye Hans koser seg så vil
jeg ikke kommentere. Han blir ekstremt
utålmodig når fotografen vil ta bilde av
tallerkenen hans mens den enda ser litt innbydende ut. Det er nesten så han skjelver. Når
han endelig får smake, slafser han i seg gaffel
etter gaffel med ball, potet, bacon og pølse i
god harmoni. For ikke å snakke om stappa.
«Kålrabistappa er det beste», konstateres
det fra flere kanter. Jeg er ganske enig. Fettet
renner og smilet hans vokser seg bredere for
hvert tygg. At det er mulig å få så mye glede
ut av det her. Det er jo ganske søtt, egentlig.
H: Eg prøver å dempe komlegleda mi, men
eg klarar det ikkje. Randi ser ikkje heilt
komfortabel ut. Ho ser ned på komla, ser opp
att på meg. Ned på komla, opp att på meg. Ho
lesser mat opp på gaffelen. Mykje kjøt, mykje
stappe og litt komle. Ho mannar seg opp, tek
eit tygg. Smakar, tygg. Ny munnfull. Nytt tygg.
Når ho er ferdig, ligg det litt komle att på
tallerken. «Sånn, nå erre bra», seier ho, før ho
avsluttar: «Se på det der a. En shtøgg, beige
ball». Ein GOD, stygg, beige ball.
Tore Bjørnstad, lærar 5. året,
Geiranger
Ball var ein gjenganger i oppveksten
min. Eg et ofte ball i kantina på
torsdagar. Det er ein av favorittane.
Kathrine Garshol, engelsk 2. året,
Ulsteinvik
Eg er glad i ball. Ein av dei beste tinga
eg veit er steikt ball dagen etter det
vanlege ballmåltidet.
19
Kari Nygard Tvilde, master i dokumenter, Voss
Eg er vane med røykjekjøt, bacon,
kålrabistappe og komle, og ikkje noko
kjøt i midten. Ingen lagar eit komlemåltid betre enn besto. Det er ikkje
det same å ete det her som på Voss.
Kathrine Sæten Eliassen, tidlegare
musikkstudent, Volda
Forholdet til potetball var anstrengt
før. Vi hadde det til kvar familiesamankomst, og eg hata det. Har
begynt å like det dei seinare åra, men
eg må ha ein halvliter kulturmjølk til.
Atle Syversen, journalistikk, Fetsund
Eg smaka det for første gang her. Det
var eit lite kultursjokk. Eg hadde høge
forventningar, men dei blei ikkje
innfridd. Likar ikkje ideen om ball og
potet i same rett. Eg fekk sjokk då eg
såg ”fosteret” inni ballen.
Kartet er laget fritt etter boka Komlelandet skrevet av
Kjartan Brügger Bjårnesøy. Illustrert av Anette Uglum
Neset.
APRIL 2014
| KULTUR |
20
ÅPNER HJEMMET SITT
FOR FREMMEDE
Tekst:
Oda Ording
Steinar Søraa
Photo:
Halvor Solhjem Njerve
Hvert år strømmer hundrevis av
deltakere til Dokumentarfilmfestivalen i
Volda. Og i en bygd med kun 24 hotellrom
er festivalen avhengig av innbyggere som
kan leie ut husene sine.
– Hvis ikke har ikke studentene noe sted å bo,
sier lokalutleier Hjalmar Eiksund.
– Hei, velkommen! Kristin Sjøhelle åpner
døren til huset sitt i Nesnavegen i Volda.
Dette er ikke første gangen hun slipper
fremmede over dørterskelen. I fem år har
hun og mannen Hjalmar leid ut huset sitt til
gjester og deltakere som kommer reisende
under dokumentarfilmfestivalen. Festivalen, som er den eldste og største av sitt slag i
landet, arrangeres fire dager hvert år i slut-
APRIL 2014
ten av april og har som mål å vise frem de
beste norske dokumentarfilmene.
– For at folk fra hele landet skal ha mulighet
til å besøke festivalen, er det avgjørende at
lokalbefolkningen åpner hjemmene sine,
sier Thea Mathilde Lium Dalhborg. Hun har
ansvar for å finne nok sengeplasser til de tilreisende. Og da er mennesker som Kristin og
familien til stor hjelp.
Må forvente liv og leven
– Vi har hatt både regissører, produsenter og
studenter boende, forteller Kristin.
Sigurd på fem år løper rundt i spisestuen og
viser begeistret frem den nye legofiguren sin.
Så lenge han har levd, har huset årlig blitt
inntatt av fremmede under festivaldagene i
april.
– De som bor her må ta høyde for at vi har
fire barn og at det blir leven i huset, sier
Kristin. Dette har frem til nå ikke vært
noe problem. Firebarnsmoren forteller at
gjestene har vært flinke til å ta kontakt med
barna deres.
– Hvis ikke hadde det nok blitt en “akward
situation”, smiler hun.
Familier som Kristins er imidlertid ikke
alltid like lette å få tak i. Fremdeles leter Thea
Dahlborg etter husrom til de festivaldeltakerne som ennå ikke har et sted å bo.
– Det er veldig populært blant tilreisende,
både fordi det er billig og fordi man kommer
tettere på lokalsamfunnet, sier Dahlborg,
som sitter i Dokfilmstyret.
Inkluderes i festivalen
Kristin er enig med høyskolestudenten i at
det å bo hjemme hos noen under Dokfilm gir
en unik og intim festivalopplevelse.
– Vi får også stort utbytte av ordningen ved
at vi blir inkludert i festivalen på en annen
måte, sier hun.
I fjor ble en av leietakerne som bodde hos
familien tildelt en pris for beste studentfilm.
– Da ble vi dratt inn i festivalen og fikk
snakke med folk som driver med andre ting
| KULTUR |
21
enn oss, sier hun.
Derfor har familien best erfaring med å bo
hjemme mens de leier ut underetasjen.
De har prøvd å leie ut hele huset og reise bort
under arrangementet, men Kristin føler hun
har best kontroll hvis familien er til stede.
– Leier man ut hele huset må man være
forberedt på at gjestene tar seg mer til rette,
fastslår hun.
Gjenforenes under Dokfilm
Dahlborg forteller at gjestene som oftest reiser i større grupper på mellom fem og ti personer. På forhånd sender de inn en søknad,
fyller inn kontaktinformasjon og skriver litt
om seg selv. Thea har inntrykk av at mange
studenter gjenforenes under dokumentarfilmfestivalen, og det sendes sjelden inn
søknader fra kun én eller to tilreisende.
– Derfor settes det pris på utleiere som kan
tilby mange sengeplasser, sier hun.
Sengeplassene skaffer hun gjennom plakater, aviser og ved å sende mail til tidligere
utleiere. Dahlborg understreker likevel at et
stort hus og mange senger ikke er et kriterium, og at bare én ledig sofa kan være til stor
hjelp med å løse overnattingslogistikken.
– Så langt har rundt 30 personer sagt seg
villige til å leie ut, men tilbudet er populært
og vi trenger fortsatt flere, sier hun.
Drakk melk fra vinglass
Hjemme på kjøkkenet i Nesnavegen står
familiefar Hjalmar og trakter kaffe. Om fire
uker blir det seks ekstra kaffekopper å fylle.
Hjalmar mener at det er viktig at folk åpner
hjemmene sine for at studenter skal kunne
delta på Dokfilmfestivalen.
– Det er jo ikke så lenge siden vi var
studenter selv, sier han lattermildt ut i stua.
– Nei, bare femten år, svarer Kristin fra
skinnsofaen.
Hjalmar og Kristin har mange gode minner
fra tidligere besøk under festivaldagene. De
kommer ikke til å glemme de to meter høye
guttene fra Lillehammer, som heller ville
spise suppe med familien enn å drikke øl i
festivalteltet.
– De omtalte oss som mamma og pappa.
Jeg husker godt da de ikke fant frem på kjøkkenet og drakk melk fra vinglass, ler Hjalmar.
Det begynner å nærme seg leggetid for de
minste i familien Sjøhelle Eiksund. Legoen
ryddes av bordet og de tomme kaffekoppene
settes i maskinen.
– Det blir litt merkelig å våkne opp og plutselig står det noen helt fremmede på kjøkkenet, sier ti år gamle Idun.
Storebror Eirik(13) synes det er fint at de
kan leie ut underetasjen og har ikke noe i mot
å låne bort rommet sitt i noen dager. Idun på
sin side, er ikke helt enig.
– Jeg vil gjerne ha senga mi for meg selv, sier
hun.
APRIL 2014
| KULTUR |
Er du på et kjøpesenter er det viktig å trå
varsomt. Spesielt om kjøpesenteret har
flere etasjer. For da må du fort ta rulletrappen, sant. Den har hele verden tatt på. Her
befinner du deg i noe som grenser til å
være risikosport, for nå må du holde balansen, samtidig som du skal styre unna
potensielle former for pest og virus. Klarer
du ikke holde balansen, faller du, og når du
har falt kan du like gjerne gi opp. Det blir
litt som å tygge tyggis på fly, sant. Tenk alle
bakteriene som kan komme på tyggisen
om du blåser en boble.
SKJØNNER DU
HVA JEG MENER?
Foto: Halvor Solhjem Njerve
Tekst: Heidi Waage Rasmussen
Du vet den evige kampen du må gjennom
for å komme deg ut av et offentlig toalett.
Først skal du få toalettpapiret til å dekke
hele doskålen uten at det faller av, sant.
Du skal trekke ned uten å være borti noe,
og når hendene er rene skal du skru av
springen uten å ta på den. Til slutt må du
åpne døren uten å ta i håndtaket.
Vi lever i en verden full av bakterier. Og det
22
er umulig å unnslippe den.
Hvis du er sulten må du være forsiktig. Du
må i hvert fall styre unna smågodt, nøttedisken og alle former for smaksprøver. Her
florerer de. Bakteriene, altså. Du finner dem
overalt. Skitne hender har grafset på både
dødningshoder og yoghurtnøtter, og den
blide damen som gir deg gratis vafler har
sikkert glemt å vaske hendene etter siste
toalettbesøk.
Offentlig transport, buss og bane, er minst
like farlige som smågodt, offentlige toaletter og rulletrapper. HERREGUD! Det verste med kjøretøy som buss, er at de ofte
brukes til å frakte små barn. Og små barn,
de frakter sykdommer. Barn fungerer ikke
bare som transportører. De smitter og sprer
bakterier raskere enn pesten. Ingen tenker
over det, for barn er jo så søte. I hvert fall
noen. Uansett, styr unna. De bryr seg ikke
om det engang.
Egentlig burde staten subsidiert oss alle
med gratis antibac. Fra krybbe til grav, liksom.
Hvis du skjønner hva jeg mener.
I’M THE ONLY GAY IN THE VILLAGE
Foto: Halvor Solhjem Njerve
Tekst: Steinar Søraa
Greit, jeg innrømmer det gjerne
allerede nå. Jeg er ikke den eneste
homoen i bygda. Men jeg er så godt som
den eneste homoen i bygda. Tilnærmet
lik. Volda ≈ 1 homo. Vi runder selvsagt
nedover. Og sånn er det ofte i bygder som
ikke har no særlig homomiljø. Du føler
deg alene selv om du strengt tatt ikke er
det.
Selv er jeg oppvokst i Trondheim og synes
det kunne være lite nok. Jeg kan ikke
APRIL 2014
forestille meg hvordan det er å virkelig
være den eneste homofile eller lesbiske i
mils omkrets. Eller hvordan det er når alle
i bygda vet at du er homo, bortsett fra deg
selv.
Resultatet er homoflukt fra bygdene.
En ung Jan Thomas måtte for eksempel
flykte helt til Hollywood for føle seg
hjemme. Hvem vet om han i det hele tatt
har vært innom sin gamle skole i Austevoll,
eller om han har lagt bygdetroll og jantelov
bak seg for alltid. En homo krysser nok ikke
sitt spor.
Jeg tror ikke det er uutholdelig å være
homo, lesbisk eller rett og slett annerledes
i norske bygder nå for tiden, men utifra
de historier jeg har hørt er det tydelig at
bygdetrollet enda ikke har pensjonert seg.
En bekjent fullførte aldri videregående på
grunn av mobbing i bygda. Han fant heller
kjærligheten i Oslo. Og mens noen velger
hovedstad og Hollywood, gjør andre en
reversert retrett, og havner i Volda ≈ 1
homo.
| INTERNATIONAL |
A JOURNEY TO
GODØY AND BACK
23
A brief guide on how to make a great trip in four easy steps
Text:
Layla Bartheldi
Photo:
Janis Lidums
Step one:
Stop by the Ivar Aasen-museet. It is set in
the modern building which surprisingly
perfectly fits into the landscape. The scenery
behind the windows makes the whole place
feel very pleasant. If you are lucky enough
to be the only one inside, you can play a
jukebox filled with songs from Ivar Aasen
times. You can also watch a movie about his
life. I must admit that my attitude toward him
was suspicious before that visit: since they
were trying to teach us nynorsk at school, I
blamed him for inventing it. But his life was
something impressive. I can guarantee that
watching the film will make you feel like
going for a walk. So keep heading in Ørsta
direction, and when you realize you are not
fit enough for such a long walk, just jump into
a bus to Ålesund.
Step two:
People living in Ålesund should be very
proud of their Jugendstil center founded by
Queen Sonja in 2008. First, you enter the
exhibition using the elevator which takes
you through time to the beginning of 20th
century. A multimedia presentation tells a
story of how Ålesund became an art nouveau
center after the great fire which destroyed
most of the city. It is quite scary to stand in
a wooden room listening to the sounds of
crackling fire. It may be a good idea to first
see the museum and then go for a walk
around the city because it is nice to recognize
things after hearing about them from the
presentation. After visiting the center,
cross the street for the Kunstmuseet Kube.
Modern art center focuses on artists from
Møre og Romsdal, but it also shows the
works of the international authors. Hopefully, by the time you arrive, you will still get
to see paintings of Odd Marakatt Sivertsen.
The major topic of his work is Sami people
and their everyday life. The artist shows feelings and atmosphere through colors. It is
hard to decide if the figures in the images are
happy or frustrated but they still
communicate with the viewers. Nothing has
touched me so much for a long time.
Step three:
A bus to Godøy by passes three other
islands on the way and cruises around them,
which means that beautiful sightseeing is
included. Giske, one of the islands, shelters a
peaceful church. If you don’t have much time
left, you may be satisfied with the view out of
the bus window. It seems like it is not that far
to walk to Godøy from this point, but those
two islands are connected only with a tunnel,
which I would rather not go inside. Trust me:
I tried it. So get off the bus at the last stop and
start walking toward the Alnes lighthouse –
there are few houses on the island, so there
is no way you can miss it. When you pass by
the lighthouse building, you get to the point
where the world ends. The boundless sea
spreads in front of you and all you can hear is
the cry of the birds and the water splashing
on surrounding mountains. Every cell in your
body yells freedom. Just sit on the grass and
live the moment.
Step four:
Make your trip back safely.
APRIL 2014
NYHETER | KULTUR
| INTERNATIONAL
| | INTERNATIONAL | SPORT |
24
ADVENTURES IN SNOW
Text:
Anna Bashuk
Foto:
Cassian Reimann
The Cabin Trip organized by the
International Student Union (ISU) in
Volda brought together the students of Volda
University College, both Norwegian and
international, to have fun and do some
skiing during the weekend of March 14-16.
Second for ISU trip of such kind, this time to a
ski resort Stranda, located approximately an
hour and a half from Volda, turned out to be
a success for the organizers and an exciting
snow adventure for the participants. Some
of the students finally had an opportunity to
ski down the hills and see Norway in all of its
snowy perspectives.
– We wanted to offer participants a chance to
ski or snowboard, since there wasn’t enough
snow to do it around Volda this year, – says
Natalia Ramírez García, the leader of the ISU
and one of the trip organizers, – Most of the
participants had little experience with skiing
before, but a board member Anna Kvarberg
Ekre, an experienced skier, offered her help
to make sure everyone showed progress.
APRIL 2014
Even though the main purpose for
organizing this trip was to do some typical
winter activities like skiing or tobogganing, Natalia stresses that socializing was as
important as the sports part of the trip, as
it is one of the goals of ISU. Students are
mainly satisfied with the trip, having spent
their time partying in the cabin, doing winter
sports, and taking a great number of snowy
pictures. Let’s go over some of their impressions:
– The coolest thing I did there was skiing for
the first time in my life. It went smooth and
well under the guidance of Anna Kvarberg,
one of our passionate and excellent team
leaders. It’s so awesome to ski and quietly
observe the magnificence of nature under
snowy weather, – Yan Johnson.
– This trip was a great opportunity to discover new places in Norway. Finally, we were
lucky to see a real Norwegian winter... in
the middle of March though. A cozy cabin +
snow + amazing people around = great time!
– Polina Alekseeva.
– Since there was a lot of new snow, I was
really excited about going to ski. My first
thought, when I came as an Erasmus student
to Norway, was that I should go skiing at least
for one day while I am here. And finally my
dream came true! We have been jumping in
snow with plastic slides, walking around the
place, playing some games near the heath
and partying. For me it has been a perfect
and typically Norwegian weekend, – Pilar
Guerra Galisteo.
For international students, the weekend was a constant switch from playing
outside in the snow to partying inside the
cabin. Even though they sometimes had
misunderstandings with the partying aspect,
it did not affect the overall impression of the
trip.
– All day on Saturday, while some
people were skiing, the rest of us went to slide
down the mountains. There was a lot of snow
and it was really thick, so it was perfect for
everyone to have fun! At night we had
another common dinner and then, after
some drinking games, we started another
party. In general, it was a trip full of fun
and good company, so it was an awesome
weekend! – Ismael López Luque.
Marrie Derrier, an exchange student in
Volda, summed it all up saying that even
though the people who went to the trip were
all different from one another, they all managed to have a good time together, which fulfils the main goal of the ISU for this cabin trip.
| ANNONSE |
| INTERNATIONAL
CREATIVE THERAPY
Aiden Winter
Pair Durer
Arya Geißel
16-year-old Aiden Winter’s last name is actually Summer, but that sounds too happy for his
emo spirit. His parents think (hope) he is going
through a phase, but he is convinced he is really dead inside. His hope is to become a famous
writer like Edgar Allan Poe. He also would like to
get a kitten... or a hug.
Pair Durer (born 1981-1982 in Hassi Bahbah,
Algeria) moved with his father to Marseille and
then to Switzerland. After finishing high school,
he spent some time in Denmark working as a
bartender, worker in the factory and gravedigger. Currently he lives in Switzerland, studies art
photography and runs a small jazz café.
Arya Geißel is beautiful and gifted in a very peculiar way: she is the best at telling lies and she
uses this talent to make money. But lies can’t
hold people together: Arya’s family members
don’t want to have contact with her anymore.
That leaves her with the people who only love
her for her pretty face and no places to go without bitter memories of her loved ones.
My head is heavy.
Life sucks.
The flowers, once loved by lively nymphs,
Now covered in darkened blood.
Purple heaven sends us kiss,
Yellow, like a morning piss.
Can you hear that oddly hiss?
End of world will sound like this.
Oh butterfly, come down to me,
From dancing with the sunshine rays,
Over the golden sprinkled sea
And the world’s infinite ways.
The sky is dark,
So is my heart.
What once was pretty,
Now pricks me with thorns...
Butterfly – that’s what it is –
Ugly creature breaking peace
Of this lovely, vernal bliss.
Let me kill it, lovely miss.
Why is time so cruel to me?
Taking youth and wishes,
Returning only dust.
It just landed on the rose;
Look at it – an awful pose
And its long and scary nose –
I hate so much bugs like those!
Fly away, you fragile butterfly,
Before my sadness crushes you;
Lift yourself from the lovely flower,
Drift on to the wind...
Or whatever. Fuck.
Just one smash and it is done:
Butterfly is dead and gone.
Let’s hope it was just this one;
Let’s make love from dusk till dawn.
Where beloved hearts might be,
While I am tied here to the ground,
And watch you hustling, oh so free,
At the horizons end spellbound.
Holding up my pretty face,
Filling human eyes with glee,
Crashed my soul in their embrace.
Crown of love the roses be?
My love, my love never stays.
Butterfly, come save thou me
From the winter’s lonely glace;
Bear my mind over the sea
To the shed of nights and days.
Illustrasjon av Anette Uglum Neset
APRIL 2014
25
WHAT DO YOU THINK WHEN YOU HEAR THE WORDS
| INTERNATIONAL |
“A TYPICAL NORWEGIAN”?
KRISTAPS SADOVSKIS (LATVIA):
Norwegians are reserved when it
comes to foreigners but after you have
gained their trust (by registering in police and doing a tuberculosis test), they
become very friendly and responsive.
SANDRA LOGINA (LATVIA):
The average Norwegian that I have
met is drunk and is talking fanatically
and positively about his country.
CORINNA SCHERER (GERMANY):
Typical Norwegians are shy, but
friendly beings who need alcoholic
beverages to loosen up.
MARIE LECHEVALLIER (FRANCE):
I think they are quiet, reserved
and shy at first sight, but when
you make the step to talk with
them,
26 they are really nice.
CASSIAN REIMANN
(GERMANY):
Typical Norwegian for me
is going to a party with a
plastic bag from Kiwi.
EVAN A. SPAULDING (USA):
I think Norwegians are generally more
relaxed about life because of their
wealth. In general, they are also pretty
physically active.
ISMAEL LÓPEZ LUQUE (SPAIN):
Norwegians need time to know you
better. They need to see that there is
a kind of contact every time you see
them, a kind of connection. When you
know them well, you’re going to feel
that you can count on them anytime,
anywhere, anyway.
DÚNIA SORIANO CELMA (SPAIN):
I think that a Norwegian is a person
who takes long time to know and get
confident with, but if you persist in it,
you can get a great and warm friend.
PAULIUS AUŠRA (LITHUANIA):
Reserved, old-fashioned, happy and
helpful. Always have the time to talk
and are honest.
LUIS LOPEZ ACIEN (SPAIN):
Typical Norwegians go hiking for
hours, even if they are 80 years old.
They are taller than you, no matter
how tall you are. They will not ask if you
want something. If they want to give
you something, they will just give it to
you.
JOSE EDUARDO GARCIA ALDAMA
PEPE (CUBA):
Norway has a flat society that means
that everyone is on the same level,
even the king. I like that you don’t have
to call anyone Mr or Mrs, you call them
just by their first name and you talk to
them as you talk to friends.
PILAR GUERRA GALISTEO (SPAIN):
Little by little the Norwegians let
you come into their social environment and they could be really good
friends. As for the physical aspect
usually they are tall, blonde and athletic people with blue/green eyes.
MADARA NAINIŠA (LATVIA):
Norwegians are light - their hair, eyes,
skin, smile, and attitude. They are happy
to help you out, explain something or
just to talk.
Illustration by Emilie Joten
APRIL 2014
MICHAL BALÁŽ
(SLOVAKIA):
For me a Norwegian is
someone very active, very
proud and very correct; also
blonde, tall and wearing
sports clothes.
| INTERNATIONAL |
27
APRIL 2014
SPORT |
| INTERNATIONAL
|
28
YOU AND VOLDA (interview with Marie Derrier)
Text:
Thomas Hajek
Photo:
Eivind Øverås
You’ve already spent one semester in
Volda. What was different now, when you
started a new term here?
– When you arrive the first semester, you
don’t know where you are: you don’t know
the language, you don’t know the city, you
don’t know the people – you are lost all the
time. Staying here for the second semester
is still exciting for me because here are still
many people to meet and some stuff to do
around. I enjoy my experience more because
I have people to share my experience with.
You work at the swimming pool. How did
you get this job?
– The first Norwegian I met in Volda, Ard
Joar, worked at the swimming pool but left
for the military. They started looking for new
coaches, so I decided to take a look and see if
APRIL 2014
it could work for me. The job keeps me busy
because I have to work 5 or 6 days per week
but everyone there became family to me.
Did you have any previous experience as a
swimming coach?
– Quite a while ago I had been swimming
for 3 years but I don’t have any official
experience coaching. At first I wasn’t sure if
I was good enough for the job but I learned
a lot from the coaches here and now I feel
I really have something to offer to kids.
This semester I am a coach for a group of
kids 10 to 12 years old. I make a training
program where I try to find a balance between
long distances and focus on techniques to
improve kids’ skills and physical condition.
After the warm up and practical training, I
end the exercises with some fun activities.
Would you like to continue coaching back
home?
– Yes, I think so. The club here in Volda
paid for two of our courses so now I am
officially at first level of being a swimming
coach in Norway. In total, there are four
levels that prove how good you are. So I think if
I continue taking courses back home, I can
get a job as a coach in France.
It seems that you are really enjoying your
duties at the pool. What about the attitude
of the people who work there toward you?
– The other coaches are very helpful; they
give me tips to improve my skills. I noticed
that working in Norway is different from
working in France because French respect
hierarchy. Your boss is better than you and
you have to follow the unspoken rules. In
Norway, instead, there’s communication.
Jørund, the head coach of the older group,
knows a lot of things. He is experienced
but he never judges me and always helps
if I have something I am not sure about.
Actually, if I go to him with the comments
I have on the older group, he will listen to me and
think through what I said. And that’s a work
relationship that you can’t usually have in
France with your boss.
| SPORT |
SUNNMØRES
SKJULTE SKATTER
Få studenter vet at noen av Sunnmøres vakreste naturopplevelser ligger
gjemt under vann. Det håper Volda dykkerklubb å endre på, blant annet
ved å gi klubbhuset nytt utseende.
29
APRIL 2014
| SPORT |
30
Tekst:
Ingrid Rui
Foto:
Charlotte Oliversen
– Jeg var på kurs i Malta og skulle forklare
noen dykkere hvor jeg kom fra. Jeg
forsøkte meg med Volda og Ørsta, men de så
bare rart på meg. Så nevnte jeg Lygnstøylsvatnet, og de skjønte det med en gang, forteller
styreformann i klubben, Roar Gjerde.
Dykkerklubb i ny drakt
I et lite hus på ferjekaien holder dykkerne
til. Inne setter fire karer på plass de siste
plankene i den nye parketten. Så skal veggene
få et siste strøk med lyseblå maling. Alt
APRIL 2014
arbeidet er gjort i god, gammeldags
dugnadsånd og Gjerde håper at de nye
lokalene vil trekke til seg studenter.
Gestikulerende med malekosten i hånda
beskriver han de fineste stedene å dykke i
Volda-området.
– Langs sunnmørekysten finnes flere
populære mål blant dykkere fra hele verden.
Vi blir ofte kontaktet. For bare noen uker
siden fikk jeg mail fra en franskmann som var
interessert i å dykke i området, forteller han.
Likevel har få av Voldas studenter
oppdaget muligheten. Aslaug Eide har vært
en aktiv dykker i over to år og studerer
friluftsliv ved Høgskulen i Volda. Nå har hun
bodd her i et halvt år, men har fortsatt ikke
utnyttet de lokale dykkemulighetene.
– Jeg kjenner ingen i dykkermiljøet og har
heller ikke utstyr her. Hadde det vært flere
studenter i miljøet hadde jeg helt sikkert
gjort det, sier hun.
Savner studentene
Dykkerklubben ønsker å få flere studenter
inn i miljøet. Det er mange som har vært på
utveksling og tatt våtdraktsertifikat, men for
å dykke her i området trenger man sertifikat
for tørrdrakt.
– Vi arrangerer jevnlig kurs for oppgradering til tørrdrakt. For de som
interesserer seg for dykking, anbefaler
jeg virkelig å benytte seg av de fantastiske
forholdene vi har her på Sunnmøre, forteller
Gjerde.
Oddvar Aalde har stasjonert seg knestående
i et hjørne for å nå den nederste lista med
| SPORT |
31
malekosten. Siden han kom til Volda som student, har han vært aktiv i klubben og fått mye
igjen for det.
– Dykkerklubben starter opp i 1995, samme
år som jeg flyttet til Volda for å studere på
lærerhøgskulen. Tidligere hadde jeg gått et
år på dykkerlinje på folkehøgskole og fortsatte med hobbyen da jeg flyttet hit. Så ble
jeg værende her.
Over bra – under best
Slagordet til Volda dykkerklubb levner ingen
tvil om hvor dykkerne trives.
– Her er det en helt enestående undervannsflora og sikten under vann er veldig god,
bekrefter Aalde.
I dag har klubben omtrent 40 medlemmer, hvorav 10 av dem er aktive. De har in-
gen egne instruktører, og for å låne utstyr er
man avhengig av å ha dykkersertifikat. Har
man imidlertid dette, er mulighetene for
spennende opplevelser mange.
– Jeg hadde ingen anelse om at det var fine
forhold for dykking i Volda. Det er ikke akkurat det Volda er kjent for, forteller Eide.
Fremtidsplanene hennes er å bli folkehøgskolelærer, og det som lokket henne hit var
de flotte fjellene og muligheten til å drive
friluftsliv.
Lokalhistorisk undervannsmuseum
De hardtarbeidende gutta har ikke vanskeligheter med å ramse opp populære mål.
Vraket av krigsskipet Radbod i Ørstafjorden
og skatten utenfor Runde er et par av dem.
– På 1700-tallet gikk det nederlandske
frakteskipet Ankeredam ned med en stor
mengde sølv- og gullmynter utenfor Runde.
Nå er de fleste hentet opp igjen, men er man
heldig kan en fortsatt finne noen på bunnen,
forteller Aalde.
– Omtrent en time nord-øst for Volda, ligger
også Lygnstøylsvatnet. I 1908 sperret et ras
av en dal og setrene ble langsomt fylt med
vann. I dag er det mulig å svømme mellom
steingjerder, husruiner, veier, broer og gamle
trær, legger Gjerde til.
Undervannsdalen ligger bare tre-fire
meter under vann og er et av de mest
spesielle dykkermålene i Norge.
Dekket av tareskoger, sjøstjerner og kråkeboller blir det liggende på bunnen, til glede
for alle som vil oppleve Sunnmøre under
overflaten.
APRIL 2014
| SPORT |
“
32
Det er ganske avsides å
flytte ut hit, berre for å
kjøpe rett hundefòr må ein
jo sette heile verda i sving
Å BALANSERE LIVET
Tekst:
Sigrid Skjerdal
Foto:
Charlotte Oliversen
I Miljørommet på Berte Kanutte vibrerer
veggane av basstonar og hule trommelydar. På golvet sit tre personar i lotusstilling med augo att. Dei held kvarandre
i hendene.
– Bruk litt tid på å gå inn i deg sjølv. Tenk
over korleis du går inn i denne timen. Kjenn
om du er anspent nokon stad i kroppen. Ha
den plassen i minnet gjennom økta.
Yogainstruktør Paulius Husras snakkar
til deltakarane. Han har lagt om til instruktørstemma, og snakkar mjukt og tydleg. Han
begynte med yoga for fire år sidan heime i
Litauen, etter at ein ryggskade hindra han i å
drive med friidrett.
– Eg trur ikkje på moderne medisin. Ei
jente eg sat ved sidan av i førelesning tok
APRIL 2014
yogatimar, og foreslo det for ryggen min. Eg
trur kroppen treng tid til å reparere seg sjølv
naturleg. Yoga vart også ein måte for meg å
gå ei anna retning enn populær ungdomskultur.
– Eg tenkte aldri på å vere instruktør i
Litauen. Men då eg kom hit trong eg å få eit nytt
perspektiv på yoga. Eg følte eg hadde noko
å gi, og så langt har det vore ei kjempeflott
oppleving.
Første shakra
Deltakarane pustar djupt, heilt ned i
magen. Pust inn, pust ut. Dei står fjellstøtt på
begge føter. Shakra er energi. Første shakra
handlar om jorda si kraft, og har fargen raud.
I denne timen skal dei jobbe med balansen. I
kroppen, i kvardagen sin og ned i bakken.
– Det handlar om å kjenne kroppen sin. Ved
å balansere kroppen, balanserer ein hovudet. Yoga handlar også om å slappe av, og når
folk jobbar hardt på skulen kjem det fleire på
timane mine også, fortel instruktøren.
Tre par bein tek stilleståande skritt på matta.
Det knakar i stive kne og tær, alle får velge sin
eigen rytme.
– Sjå for deg at du er på din lukkelegaste plass.
Høyr lydane, stemmene og luktene. Du ser eit
mål du vil nå, og går fortare for å kome fram.
Takta aukar. Steg for steg, ned i same punkt
på matta.
– Så er du framme, og sakkar ned. Heilt til du
stoppar. Ta eit djup pust inn, og pust ut.
Meditasjon i bachelor-tid
Sosiologi-studentane Jeanette Brun og Ida
Holstad er midt i den travlaste bachelorperioden. I ei ledig stund frå bøkene og
skjermane, rømmer dei til fysisk og psykisk
avslapping – på skulen.
– Det er litt anna type trening enn yogaen på
treningssenteret. Der er det meir musklar og
sveitte, seier Jeanette.
– Yogaen passar bra som avstressing etter
| SPORT |
33
- I BACHELORTID
storm og skule, skyt Ida inn.
I miljørommet står alt lyset på. Ansikta blir
reflektert i vindauga, utanfor er det snart
heilt mørkt. Kvar asana er ein ny posisjon.
Økta sig vidare.
– Rull bak på krum rygg, slik at du masserer
ryggsøyla. Pust inn når du rullar ned, ut når
du rullar fram og opp igjen.
Stemma til Paulius messar i takt med
trommene i musikken.
– Yoga handlar om mykje. Konsentrasjon. Avslapping. Indre fokus. Inspirasjon. Alt i alt å kjenne seg betre. Betre i kroppen, betre i sinnet.
Barnet
– Kjenn bakken under panna. Føl
vibrasjonane frå moder jord.
Neste asana, posisjon, er barnet. Dei tre
sit med knea under seg, og hovudet mot dei
kjølige mattene. Hendene ligg avslappa langs
med kroppen. I bakgrunnen summar mjuke
fløytetonar.
– Eg får lyst å reise til Karibien. Lene panna
mot ei sandstrand eller mot jorda, seier Ida.
I tre veker har Paul hatt yoga-timar for
studentar som treng å slappe av i ein travel
kvardag. To økter på rad, tre gonger i veka
stiller han opp med timar i både yoga og
meditasjon.
– Det har vore varierande tal deltakarar på
øktene, men det er ofte ei fast kjerne som
kjem på same timar. Det er ei utfordring med
miksen av folk som har vore her før og folk
som kjem for første gong. Ein vil gjerne gå
vidare til neste nivå, men så skal alle også
henge med, fortel Paul.
– Det handlar om å lære å balansere livet
sitt. Å ha eit godt forhold med kroppen og seg
sjølv. Medan ein studerer og er ung kan det
vere enklare å endre måten å tenke på.
Dead man asana
Del to er overstått. Jeanette og Ida har
pusta luft inn i magen, i lungene og den
udefinerbare plassen mellom ribbeina. Dei
har holdt pusten i fire, pusta inn i åtte, holdt
pusten i fire og pusta ut i åtte. Panfløytene
har roa ned, lyset slokkast.
– Det er tid for «dead man asana». Ligg på
ryggen og lat alle delar av kroppen falle mot
jorda. Slapp av i hendene. Deretter skuldrene.
Dei tek for seg ei muskelgruppe om gongen.
Kvar einaste får alt fokus mot seg, for å
sleppe spenninga. Etter kvart blir hovudet
og augelokka tunge. Retningslinjene frå
Paulius glir ilag med panfløytene og den
djupe brumminga i veggane. Det går eit lite
minutt, eller er det ti? Så kjem lyset på.
Namaste.
APRIL 2014
| SPORT |
34
SUNNMØRES SOGNSVANN
Tekst:
Hanne Sofie Fremstad
Foto:
Halvor Solhjem Njerve
Det er lettvint å legge løpeturen rundt
Rotevatnet. Lett tilgjengelig, passe
lengde og fint terreng. Derfor møter man
mange, og mye forskjellig i skyggen av
Rotsethornet, på den velkjente grusveien.
Kongen av joggere er «tightsmannen», som
kan ses i Oslo. Han er en mann i førtiårene,
som har bortimot ti ulike tightser i like mange
neonfarger. Mine favoritter er de rosa og
signalgule. Akkopagnert av langt hvitt hår
a la Guns n’ Roses, løper han den samme
runden hver bidige dag, i de samme
bidige neontightsene. Jeg synes ikke det er
fordomsfullt å dømme noen på grunnlag av
APRIL 2014
neontights.
Ellers har vi «næringslivslederen». Han er en
mann, som regel i førtiårene. Det viktigste for
ham er merket i Birkebeineren. Næringslivslederen har alltid en plan med treningen.
Han har full oversikt over pulssoner, terskler,
makspuls, og ikke minst opptaket av O2, CO2,
nitrogen, radion og tellurum. Problemet hans
er at han må tøffe seg for lederen i det konkurrerende selskapet, sprekker og får strekk i
lysken. Derfor starter han ofte turen som «the
lightning Bolt», men kommer slukøret
tilbaket som Northug anno 2014.
Friluftsmennesket er av de mest joviale. I
posete bukser og skrikende Norrøna-jakker
legger han ut på tur i sidelengs regn mens
han bare: «det finnes ikke dårlig....» SHUT UP!
På vei opp hiver de i seg nøttemikser og
bytter compeed. På toppen er det
obliga-torisk naking med tilhørende bilde.
Yolo. Jeg har inntrykket av at det bare finnes
positivt innstilte friluftsfolk, som f. eks
kan finne gleden i å finne en hjerteformet
gråstein.
I tillegg har vi de avdanka, mannlige
mosjonistene med utvaskede Berlin
Marathon 1986-gensere. Folk som sleper en
lat jævel av en Golden Retriever etter seg,
eller entusiastisk stresser innover vannet
med staver.
Uansett er det fine med Rotevatnet at man
kan være så spesiell man bare vil. Det er
drøye seks kilometer rundt vannet, og hvis
du foretrekker pulsklokke, staver eller
nødproviant for å komme deg rundt - trøst
deg med at du ikke eralene om det.
| SPORT ||
| SMÅGODT
Foto: Charlotte Oliversen
Tekst: Oda Ording
SEXSPALTE
69:2=0
– Ingen har hatt god 69 siden 1969, sa
Carrie Bradshaw i episode 15, sesong 6 av
Sex og singelliv. Det har hun ubehagelig
rett i.
Ideen om å skulle tilfredsstille hverandre
med oralsex samtidig må ha kommet fra
noen som prioriterte likestilling i senga
høyt på sin politiske agenda. Problemet
er bare at det å skulle gi en blowjob og
samtidig
nyte
behandling,
er
multitasking som de aller færreste mestrer.
Resultatet blir at man ligger med pikken i
INSTAVOLDA
munnen og gjør et halvhjertet forsøk på
å gi bort en vei til himmelen, mens en
tunge i rykk og napp sirkulerer i ditt aller
helligste. Skulle man også risikere å ha
en sexpartner som enten er for kortvokst
eller for lang, kan det i verste fall ende
med at navlen havner i den skuddsonen
der klitoris skulle vært. Det menn
tilsynelatende har et problem med å
forstå, er at 69 gir en upåklagelig god
utsikt til Saurons onde øye, for ikke å
snakke om offentlig innsyn i toern. For
jenter som allerede har et komplekst
forhold til understellet sitt, kan dette være
en faktor som gjør det enda vanskeligere å
slappe av og gjør det umulig å nå
klimaks. Det er ikke til å komme unna at 69
er en stilling der alt blir gjort litt halvveis.
Mens man kjemper for harde livet med å
holde underkroppen i ro, skal man senke
og heve hodet i riktig tempo og samtidig
konsentrere seg om å nyte det som skjer
noen grader lenger sør. Det er en grunn
til at folk ikke lager mat og spiser samtidig;
det blir aller best om man gjør det hver for
seg.
TAGG BILDET DITT MED #PEIKESTOKKEN OG FÅ DET I AVISA
APRIL 2014
35
| SPORT |
HVA SKJER I
VOLDA?
3.
TEATER
Lille Eyolf, Ørsta kulturhus
23.-27
DOKFILM
Norges triveligste festival
3. – 5.
X2
Vårens villeste eventyr
25.
KONSERT
Darkest Sins og Fabio Lione with
Etherna, Rokken
4.
KONSERT
Narum, Ivar Asen-tunet
6.
TEATER
Dancing Queen, Ørsta kulturhus
36
9.
Festspillansering
Lansering av programmet for de
nynorske festspillene, Ivar Aasentunet
14.- 16.
PÅSKEFEST
Påskefeste med Lurivar, Ivar Aasen-tunet
17.
KONSERT
Red Roosters, Rokken
APRIL 2014
28.
PRESSEPUB
Med Ronny og Silje fra P3morgen, Rokken
29.
JAZZKLUBB, DOBBELKONSERT
Nina and the butterflyfish og
Operasjon Hegge, Rokken
Download
Related flashcards

Literary genres

22 cards

Philosophy books

23 cards

14th-century books

15 cards

Cinematography

19 cards

Argentine writers

18 cards

Create Flashcards