“ Garhwal is run by money order” Hovedoppgave av Odd Vegard Strand
advertisement
“Garhwal is run by money order” Migrasjon, bazaarer og arbeidsliv i en indisk fjellregion Hovedoppgave av Odd Vegard Strand Institutt for sosialantropologi Universitetet i Oslo Forord Denne oppgaven hadde ikke blitt til uten hjelp og støtte. Jeg har blitt kjent med og fått varmende oppmerksomhet og omtanke fra mange i bazaarene og i landsbyene i Garhwal. De har gjort mitt feltarbeid til en opplevelse jeg aldri ville vært foruten. En stor takk til dem alle. Spesielt vil jeg nevne familien som lot meg bo sammen med dem under feltoppholdet. Deres gjestfrihet, omsorg og støtte har vært uvurderlig! Takk til Dil fra Dehra Dun, som fulgte meg under flere uker som tolk. En stor takk til Mahavir som hjalp meg under de to siste feltarbeidsoppholdene. Mange har også vært til stor hjelp i tiden etter feltarbeidet. Først og fremst takk til Beate som har stilt opp til alle døgnets tider og dessuten gjort en stor jobb med bilder, layout og korrektur. Takk til Maja, som mange ganger har lurt på hvorfor pappa aldri blir ferdig med hovedfagsoppgaven. Takk til Knut og Karl for teoretisk inspirasjon og gjennomlesing av mange utkast. Takk til Staffan og Steinar for grundig gjennomgang av de mest sentrale kapitlene. Takk til Erik, Torunn, Kjell, Nora, Cecilie, Erlend, Anna og Asbjørn for gode råd og praktisk bistand. Takk til Norsk Forskningsråd for reisestipend. Takk til Axel Strøm og Anne Waldrop som har vært mine veiledere i ulike faser av skriveprosessen. Odd Vegard Strand April 2003 Tilføyelser mai 2003 I den travelhet som hersket de siste dagene før innlevering ble noen viktige personer utelatt fra forordet. Disse bør med. Takk til Jon, som hjalp meg med utregning av arealenheter. Takk til Marit som har avlastet oss hjemme utallige ganger. Aller helst ville jeg ha takket Marie og Mikal, som gikk bort i 1993 og 1996. Deres formidling av en rik erfaringsverden som var helt forskjellig fra det livet jeg var vant til, har vært av uvurderlig betydning for meg. “Garhwal is run by money order” Migrasjon, bazaarer og arbeidsliv i en indisk fjellregion INNHOLD Innledning Om arbeidskarrierer, bazaarer, migrasjon og endring 1 Feltarbeid og endring av planene 3 Oppstart av feltarbeid i Nadipur bazaar i Garhwal og endring av tematisk fokus 5 Ferdsel og arbeidsliv i Nadipur 7 De lokale omgivelsene: Bazaarene, landsbyene og dalen Chirai Gatti 10 Fjellregionen. Beliggenhet og litterære kilder 12 Regionens historie, første del. Innvandring, kongedømme og kolonisering 13 Regionens historie, andre del. Minkende selvforsyning og utvandring 14 Regionens historie, tredje del. Fra utkant i Uttar Pradesh til delstat Opplevelsen av å tilhøre en "backward region" 16 Fjellregionene Garhwal og Kumaon. Den nye delstaten i Himalaya 18 Block Development Office, Gram Sabha og Panchayat 20 Kaster og yrkesliv 21 Bazaarene i lys av små og store sosiale systemer 25 Husholdet; menns virke i byene og kvinners virke i landsbyene 26 Oppgaven 28 Kapitel 1 Feltarbeidsmetoder i både ufarlige og sensitive felt I Berremans fotspor. Tvil om mine hensikter 31 Plassering av feltarbeideren. Tilskrevene statuser og informasjonstilgang 33 Språk og oversettelse 33 Intervjuer og tolkens rolle 34 Hvordan forholde seg til sensitive temaer 36 Sensitive temaer i et endringsperspektiv 38 I Kapittel 2 Individ og system. Teori og to empiriske case Migrasjon, individ og system. Teoretisk fokus for oppgaven 41 Manchester skolen og Chicago skolen 43 Teori, empiri og to case studier 46 Jobben i tebutikken og husholdet 47 Suksessiv fordeling av jobben 48 Arbeid, karriere og hushold 51 Husholds sammensetning og stadier 54 Konflikten om selvstendighet og streiken høsten 1994 56 En antropologisk dualisme. Individ og system som kompatible perspektiver 59 Teorier om individ, intensjon og endring 60 Teorier om sosiale systemer 64 Er eksterne prosesser – lokale virkninger eneste betraktningsmåte? 66 Vekselvirkninger mellom individ og system i en konkret kontekst 68 Mikroplanet og overordnede kontekster i de følgende kapitler 71 Kapittel 3 Mellom by og landsby; en rural bazaar og de lokale omgivelsene Hverdagsrytmen i bazaaren og menns lediggang 73 En beskrivelse av Nadipur bazaar i "lokalt perspektiv" 74 Bazaarens utforming i omgivelsene 75 Lokal ferdsel og langveisfarende som passerer bazaaren 77 Bygninger og innbyggere 80 Foretak og aktiviteter. Tre typer virksomhet 82 Tebutikker som sosiale møtepunkter 84 Sosial omgang i bazaaren 85 Sosial omgang mellom ulike kaster 87 Administrative organer 88 Transaksjoner og salgsstrategier i bazaaren. Kapitalisme eller særpreget økonomi? 89 Lokalt og kontekstuelt perspektiv 92 Bazaaren som "nabolag". Naboskap, vennskap og andre sosiale relasjoner 95 Kapitel 4 Framveksten av en bazaar og lokal historie Bazaaren Nadipurs utvikling 99 De første etableringene i Nadipur Bazaar 100 Ulike beskrivelser av rurale bazaarer og markedsbyer 104 Bazaaren i lys av hushold og arbeidsmigrasjon 105 De rurale bazaarene og de sosiale omgivelsene i et historisk perspektiv 107 II Kapittel 5 Tebutikken Nadipur Chaiwallah Tebutikken i en sosial kontekst 111 Yrkesroller 112 Tebutikken som foretak i bazaaren. Etablering og yrkesroller 114 Ulike opplevelser av arbeidet og tebutikken 115 Hverdagen i en Chai-mittaiwallah og i familiehjemmet 117 Relasjoner og autoritet i yrkeslivet 122 Yrkesstrukturen i Nadipur sammenliknet med yrkesstrukturer i byene 125 Butikkens betydning for husholdet 127 Konklusjon 129 Kapittel 6 Livsløp og karriere. Biografiske intervjuer Folks livsløp i og utenfor bazaarene 131 Sybkrone og diakrone sammenhenger 133 Betydningen av historiske forløp for individers livsløp 135 Biografiske intervjuer 134 C. S. Rawat, innehaver av tebutikk, Nadipur 134 K. L. Bahuguna, innehaver av tebutikk, Zamin Gaon 136 D. Devi, Zamin Gaon 139 B. Devi Skredder i Nadipur 141 K. S. Rawat, møller i Nadipur 144 B. Mistri, smed, smed Uppar Rasta Bazaar 145 Y. S. Negi, snekker, Pahar Gaon 146 C. S. Nath, innehaver av bakeri Nadipur 147 Livsløp og yrkeslivi og utenfor Chirai Gatti. Konklusjon 148 Kapittel 7 Arbeidsmigrasjon og hushold i Chirai Gatti Migranttilværelsen som opplevelse av et savn 153 Samfunnsvitenskapelige perspektiver på migrasjon 155 Motiver for å reise ut blant migranter i Chirai Gatti 159 Migrasjon og lokal økonomi i dalen 161 Migrasjon i et husholdsperspektiv 163 Migrasjon ut av dalen i lys av situasjonen i byene og lokale virkninger 165 Arbeidsmigarsjon i lys av alder, utdanning og kaste 167 Sosiale felt: Yrkessektorer, kjønn og hushold 173 III Kapitel 8 Yrkesliv i et endringsperspektiv. Individ og systemkontekster Yrkesliv, husholdsorganisering og endringsprosesser 175 Tilnærming i oppgaven 179 Livsløpsperspektivet 180 Sparsomme beskrivelser 181 Sosial variasjon blant næringsdrivende 181 Historiske linjer og yrkeslivet i dag 182 Selstendighetskonflikten i et historisk perspektiv 184 Arbeid og sosialt liv i bazaarene 185 Yrke og status 187 Arbeidsmigrasjon og sosiale forskjeller i dalen 189 Sosial differensiering og kaste i Chirai Gatti 192 Er perspektivet i denne studien relevant? 193 Litteraturliste Sammendrag Illustrasjoner Kart over Chirai Gatti nord 72 Nadipur Chaiwallah 118 IV Innledning "Raja, som tolket for meg, hadde fått en kortvarig jobb som "contractor" på et prosjekt i forbindelse med utbedring og forlengelse av en vannledning i dalen. Raja hadde en del erfaring med sementarbeid fra før og hadde forhandlet seg fram til ti rupie mer i dagslønn på grunn av dette. Arbeidslaget var foruten Raja to unge menn på rundt 20 år, en mann på rundt 50 med en stor bart og en kraftig mann på rundt 35. En ingeniør ansatt ved B.D.O. i Nilepur ledet arbeidet. Han var i begynnelsen av 30-årene. Bortsett fra ingeniøren var alle fra landsbyer i nærheten. Arbeiderne var midlertidig ansatt som "contractors", det vil si kun for dette prosjektet. Dagens oppgave var å gå opp til vanninntaket for å reparere skader i selve inntaket. To av mennene bar hver sin sementsekk. De andre bar redskaper. Ingeniøren bar en pose med ekstra skjøtestykker til rørene og en stor rørtang. Det ble stadig brattere. Når vi hadde passert det som var av bebyggelse ble stien smalere og delvis gjenngrodd. Vi måtte løfte bena over røtter, stein og falne trær. Alle bortsett fra ingeniøren, Raja og jeg byttet på å bære sekkene. Et par steder stoppet ingeniøren for å sjekke noen skjøter. Han fikk de andre til å flytte steiner for å heve eller senke skjøten eller bygge et bedre underlag. Så strammet han til med rørtangen. Da vi nærmet oss inntaket hadde det gått to timer. Raja ledet arbeidet. Ingeniøren overvåket det hele og kom med enkelte anvisninger. Da vi spiste, ble vi sittende i tre grupper. Ingeniøren, Raja og jeg satt for oss selv, i skyggen av et stort tre. Ti meter fra oss satt 35-åringen og en av de yngste og like ved dem satt mannen med bart og den andre på rundt 20. Jeg stusset litt over adskillelsen siden alle hadde sittet samlet under hvilepausene underveis. Så slo det meg at mannen med bart og den han satt ved siden av var lavkaster. Dette hadde ikke streifet meg før nå. Selv om fordelingen altså manifesterte et skille mellom høy- og lavkaster var det ikke dette skillet som var tydeligst i spisesituasjonen. Ingeniøren, Raja og jeg satt et sted som var mer skyggefullt og komfortabelt enn de andre. Den fysiske avstanden var størst mellom oss og de to andre gruppene. Det viktigste skillet her var knyttet til yrkesrollene og gikk mellom over- og underordnede." Fra feltdagboka Om arbeidskarrierer, bazaarer, migrasjon og endring Oppgaven tar utgangspunkt i arbeidslivet i Nadi Jagah, Upli Pahar og Nadipur, tre små rurale bazaarer i fjellregionen Garhwal, en indisk del av Himalayafjellene som grenser mot Nepal i øst og Tibet i nord. De tre bazaarene ligger i dalen Chirai Gatti. Bazaarene var for 50 - 60 år siden fåtallige. I dag har de blitt et utbredt fenomen i de lokale omgivelsene. En stor del av virksomhetene er enmannsforetak. Jeg har tatt for meg samhandling og sosiale relasjoner i bazaarene og organisering av karrierer i et husholdsperspektiv. I oppgaven,drøftes bazaarvirksomhetenes betydning for et hushold som helhet. Folks karrierer preges av arbeidsmigrasjon,På individnivå har det vist seg at migrasjonsarbeid ofte etterfølges av etablering av et foretak i en bazaar. Denne sammenhengen, har blitt et sentralt tema. Migrasjon kan forstås i et husholdsperspektiv. Et husholdmedlems karriere kan sees i sammenheng med husholdets stadie. Forpliktelser overfor andre medlemmer reguleres av dette og av hvilken fase av 1 familiekarrieren individet befinner seg i. Kvinners arbeidsoppgaver er knyttet til hjemmet og landbruket, mens menn arbeider innen handel, håndverk, industri og enkelte andre sektorer. De mannsdominerte sektorene har lite felles med det tradisjonelle subsistensjordbruket i landsbyene. Inntektsbehovet varierer i husholdets forskjellige stadier. Dette fører til at mange migrerer for å tjene mer i visse perioder. Dette gjelder særlig når menn er i hovedforsørgerfasen, det vil si i et stadie da familiens barn ennå ikke har begynt å arbeide. Mange karrierer består av både migrasjon og lokalt arbeid, noen er basert på lokalt arbeid og andre er helt og fullt basert på migrasjon. Disse forskjellene kan i mange tilfeller knyttes til sammensetningen av voksne medlemmer i husholdet. Migrasjonsarbeid genererer lokale investeringer. Derfor belyser jeg bazaarenes vekst ut fra økende migrasjon. Migrasjon og lokalt yrkesliv har blitt belyst ut fra teori om mikro – makro relasjoner og livsløpsteori. På makronivå er en viktig bakgrunn at det har vært lite økonomisk og sosial utvikling i fjellregionen sammenlignet med naboregionene. Dette har ført til at folk ofte omtaler Garhwal som en "backward region", en utkant som er forbigått av det moderne indiske storsamfunnet. Det samme forholdet understrekes av begrepet "money order economy". Dette beskriver regionens økonomi som basert på penger migrantene sender hjem til sine familier. Disse betegnelsene tilkjennegir en utbredt oppfatning blant befolkningen i regionen av at det er stort behov for endring. Gjennom flere tiår utviklet det seg en polarisering mellom toneangivende regionale politiske aktører på den ene siden og myndighene i delstatshovedstaden Lucknow samt regjeringene i Delhi på den annen. Økende misnøye førte til stadig større oppslutning rundt kravet om løsrivelse av fjellregionen fra Uttar Pradesh. Dette kulminerte i omfattende protestaksjoner på midten av 1990-tallet. I år 2000 ble regionen en egen delstat, Uttaranchal. Denne oppgaven kan fortone seg som nok en avhandling rundt et klassisk tema i antropologien; brytninger mellom det tradisjonelle og det moderne. Dette temaet har til tider vært svært dominerende i forskningen på det rurale Sør-Asia. Hvis man holder seg til en slik lesning av oppgaven, kan befolkningen på de stedene jeg beskriver lett framstå som marginalisert. Det kan virke som de er plassert på utsiden av det moderne urbane India uten de ressurser som trengs for å skape en framtid for hele familien i byen eller innen det fullt "moderne" yrkeslivet. Dette kan fortone seg 2 som den mest nærliggende forklaringen på at de fleste migranter fra Garhwal før eller siden vender hjem og at svært få av de som får arbeide i byen tar med hele familien dit. En slik tolkning bør likevel ikke strekkes for langt. Først og fremst fordi flertallet av informantene ikke opplevde det slik. En god del av migrantene fra Garhwal, også blant de som ville hatt ressurser til å oppnå et nokså komfortabelt liv i byen, hadde ikke noe ønske om at familien skal bosette seg permanent i Delhi eller Bombay. De opplevde byene som problematiske steder å bo, som uheldige samfunn å vokse opp i for barna og på mange måter som uheldige omgivelser for både arbeidet og hverdagen, på grunn av stress, forurensing og andre ulemper. De argumenterte for fordelene ved å ha familiehjemmet i Garhwal og bevare tilknytningen til landsbyen. Først og fremst var de fleste opptatt av å skape en bedre situasjon for familien hjemme. Derfor bygde for eksempel enkelte familier en ny bolig nærmere bilveien. Slik fikk de kortere vei til butikker, legekontorer, offentlig kommunikasjon, privatskoler eller andre viktige fasiliteter som ikke finnes i de fleste landsbyer. Å bygge en butikk i bazaaren var uttrykk for det samme ønsket; en bedre tilværelse på hjemstedet. Når familiene holder seg til en kombinasjon av det tradisjonelle landbruket i fjellene, enkeltmedlemmers migrasjon og arbeid i rurale bazaarer, er dette dermed ikke bare en løsning som har tvunget seg fram fordi man ikke får innpass i byen. For mange fortoner det seg samtidig, på tross av alle problemer som følger av at familiene lever adskilt, som bedre enn at hele familien reiser ut. Feltarbeid og endring av planen Begynnelsen på et feltarbeid er strengt tatt de første planene, som legges lenge før avreise. Min opprinnelige plan var imidlertid ikke å studere rurale bazaarer. Jeg vil kort gjøre rede for den første planen og hvordan både sted og tema endret seg under oppholdene i India. Planen var å studere den såkalte Chipko-bevegelsen, som var kjent for å ha stor tilslutning av kvinner fra landsbyer i fjellregionen. På 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet var de fleste Chipkoaksjoner rettet mot kommersiell tømmerhogst, som ble drevet i stor skala i landsbydistriktene i Garhwal1 (Guha, 1990). Aksjonene bidro til at hogst ble forbudt i de høytliggende delene av regionen. På slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet ble Chipkoaksjonene rettet mot bygging av et vannkraftmagasin, den omstridte Tehri-Dammen.2 En omfattende debatt om denne demningen har pågått i indiske medier helt siden de første planene forelå på 1960-tallet. Planen var å foku- 3 sere på hvordan Chipko mobiliserte landsbybefolkningen til protestaksjoner i distriktet Tehri Garhwal. Jeg reiste til byen Old Tehri, hvor Chipkos leder Sunderlal Bahuguna holdt til i en plankehytte noen meter fra byggeplassen for demningen til Tehri-Dammen. Etter tre ukers opphold i Old Tehri var det imidlertid klart at det ville bli vanskelig å holde seg til det planlagte temaet. Chipko var bygd opp etter en annen struktur enn jeg hadde forventet. Kun lederen og noen få sympatisører hadde tilhold i Old Tehri. Lederen reiste hyppig til andre regioner i India. De andre medlemmene bodde spredt og var kun sporadisk aktive. Få aktiviteter fant sted i organisasjonens regi når det ikke ble arrangert demonstrasjoner, noe som forekom sjelden og ofte med måneders eller års mellomrom. Dette vanskeliggjorde gjennomføring av feltarbeidet. Det fortonte seg ikke noe lettere etter at en representant for CBI, overvåkningspolitiet, hadde oppsøkt meg. Han virket bestemt på å vanskeliggjøre et videre opphold for meg i byen. Jeg reiste derfor til Dehra Dun, en by ved foten av fjellene, for å finne ut om et lignende tema kunne studeres med utgangspunkt i en annen organisasjon. Vandana Shiva,3 en forfatter i Dehra Dun som er kjent for sitt miljøengasjement, anbefalte å besøke en miljøaktivist i Pahar Gaon, en landsby i fjellene. Sekretæren hennes var godt kjent på dette stedet og ga meg instruksjoner for reisen. I Nadipur Bazaar kunne jeg kontakte Prakash Singh, en ung mann som driver en tebutikk. Han kunne vise meg veien videre til landsbyen Pahar Gaon. Prakash tok gjestfritt imot meg og tilbød meg å bo i butikken mens jeg var der. Jeg bodde noen dager i tebutikken og hadde flere samtaler med Anand, miljøaktivisten i landsbyen. Det ville ikke la seg gjøre å studere mobilisering rundt miljøaktivisme med utgangspunkt i Anands arbeid, da dette kun var basert på hans egen innsats. Kunne et feltarbeid med utgangspunkt i et beslektet tema utføres her? Folks oppfatninger av og bruk av ressurser fra naturen virket som en relevant problemstilling. Jeg observerte at kvinnene i de boligene som lå i nærheten av bazaaren gikk ut i skogen tidlig om morgenen. Senere på dagen kom de tilbake med store bører gress eller grønne grener som de hadde sanket. Begge deler ble brukt som for til dyra. Dette tydet på at ressurser fra skogen rundt landsbyene er viktig for husdyrholdet. Den sosiale organiseringen av jordbruket og utnyttelsen av ressurser fra skogen kunne sannsynligvis belyse viktige aspekter ved livet i fjellene. Jeg spurte Prakash om jeg kunne komme tilbake og bo hos han en periode for å gjøre feltarbeid.4 4 Oppstart av feltarbeid i Nadipur Bazaar Feltarbeidet i Nadipur5 begynte i oktober 1994. Jeg fikk bo sammen med Prakash Singh og hans to ansatte på bakrommet i tebutikken. Av og til overnattet vi også i hjemmet hans, der foreldrene, hans kone og tre yngre søsken også bodde. Framveksten av et tematisk fokus ble en langvarig prosess i mitt tilfelle. Dette skjedde i takt med økende kjennskap til den sosiale settingen i og rundt bazaaren Nadipur og dalen Chirai Gatti. I det følgende presenteres noen hendelser og erfaringer under feltarbeidet som bidro til at yrkeslivet i rurale bazaarer og arbeidsmigrasjon kom i fokus. Jeg var de første ukene innstilt på å finne en problemstilling relatert til bruk og opplevelse av naturen. Under intervjuer stilte jeg folk spørsmål om landbruk. De jeg intervjuet var hovedsakelig menn. Det viste seg imidlertid at menn hadde få oppgaver relatert til jordbruket. Derfor var det mange som ikke hadde særlig kjennskap til arbeidet i skogen og på jordene. Den eneste oppgaven som alltid ble utført av menn var pløyingen. Dette dreier seg imidlertid kun om noen få dagsverk i året. Selv menn som ikke hadde annet arbeid hjalp sjelden til med stell av husdyra eller arbeid på jordene utover dette. Eldre menn, som hadde pensjonert seg fra yrkeslivet, var de eneste som i noen grad utførte oppgaver i tilknytning til dyrehold og jordbruk. Landbruk var kvinnenes doméne. Det var imidlertid ikke helt enkelt å intervjue kvinner. Srinivas beskriver vanskeligheter forbundet med å henvende seg til kvinner under feltarbeid i en sør-indisk landsby. Et ekstra hinder var at han var ugift. "My bachelordom was a handicap in my fieldwork. I had to avoid talking to young or even middle-aged women" (Srinivas, 1979:26). Prakash fortalte allerede de første dagene i bazaaren at jeg burde holde en viss avstand til kvinner. Jeg burde unngå å se på unge kvinner i særlig grad fordi det kunne oppfattes som truende. Dessuten kunne jeg ikke følge med kvinnene ut på arbeid uten en mannlig slektning som "anstand". Dette var vanskelig å få til. Eldre kvinner står friere når det gjelder å snakke med menn. Det kunne imidlertid vœre nokså omstendelig å gjøre avtaler også med dem. For å oppnå tillit var det lettest å spørre via en mannlig slektning. Både eldre og yngre kvinner drar ut i skogen tidlig om morgenen og kommer ofte sent hjem. Jeg innså at det var problematisk å skrive 5 om spørsmål i tilknytning til jordbruket ganske enkelt fordi det tok tid å få kontakt med kvinnelige informanter. Menn var som sagt lite opptatt av de spørsmål jeg fokuserte på. De diskuterte sjelden landbruk seg imellom. Dette ble derfor kun samtaleemne når jeg selv tok det opp eller når de stilte meg spørsmål om landbruket i Norge. Flertallet var langt mer engasjert i spørsmål knyttet til arbeid og inntektsmuligheter. De "mannlige" arbeidssektorene ble derfor oftere diskutert. Et vanlig tema var hvilke yrker eller forretnings-virksomheter som gir høy inntekt. Også investeringer var et viktig spørsmål for menn. I det følgende vil jeg beskrive en gruppe menn som oppsøkte meg for å finne arbeid i Norge. Dette engasjementet for å arbeide utenlands skulle vise seg å være knyttet til et ønske om å investere i en næring på hjemstedet. Etter et par uker fikk jeg flere besøk i butikken. Disse besøkene var uventet både for Prakash og meg. Det var menn som jeg enten ikke hadde møtt i det hele tatt eller som jeg såvidt hadde møtt i en tilfeldig sammenheng. Enkelte av dem var bekjente av Prakash. Prakash introduserte dem vanligvis slik: "Hello, Vegard, this man has come to talk to you. He wants to know what kind of job he can get in Norway". De besøkende kom for å finne ut hva slags arbeid man kan få i Norge og om jeg kunne hjelpe dem. Totalt fikk jeg 5 slike besøk i tebutikken. Den eldste var 34 år og de andre var i tyveårene. Samme type henvendelse fikk jeg også enkelte ganger jeg var på besøk i andre tebutikker, på veien eller under besøk hjemme hos noen. Jeg svarte at det var så godt som umulig å få arbeid i Norge uten oppholds- og arbeidstillatelse. De spurte hva som skulle til for å få det. Når jeg listet opp krav som jeg kjente til, ble jeg stadig avbrutt av spørsmål. Hvordan kan det ordnes ved hjelp av mine kontakter? Kan jeg garantere for dem overfor myndighetene? Selv etter lange samtaler om dette, virket det som de, tross alle mine forsikringer om noe annet, trodde jeg kunne ha ordnet de nødvendige formaliteter og en jobb i Norge. Når jeg kom med praktiske innvendinger, som at de trengte å lære norsk og at det meste man tjener uansett ville gå med til å dekke utgifter som mat og losji, hadde flere av dem svar på rede hånd. En sa at han kunne gjøre hva slags arbeid som helst. Jeg innvendte at han trengte utdannelse og formelle kvalifikasjoner for å jobbe i Norge. "Det er sikkert ikke nødvendig for alle typer arbeid. Jeg kan for eksempel stelle i hjemmet for deg og din familie", svarte han "Jeg bor alene og treng- 6 er ikke hjelp", sa jeg. "Det er helt sikkert noen som trenger hjelp i Norge. Jeg kan dessuten arbeide i en indisk restaurant i Norge. Eller jeg kan lære meg å lage norsk mat og jobbe i en norsk restaurant når jeg har lært litt av språket. Jeg trenger bare en seng og vil gjerne bo hos deg. Senere kan jeg finne noen andre som vil være med på å dele et rom hvis utgifter til husleie er et problem i Norge", svarte han. Slike svar var typiske for de som kom for å undersøke om jeg kunne skaffe jobb. Løsningene som ble framlagt på de problemene jeg lanserte, var i stor grad basert på hvordan arbeidsmigranter tilpasser seg i indiske storbyer. Likevel ble jeg forbløffet over oppfinnsomheten og engasjementet som ble lagt for dagen. Mennene var svært interessert i å få vite hvordan de kunne få jobb utenlands. De var frustrert over inntektsnivå og yrkesmuligheter både i Garhwal og i India generelt. De fortalte at forholdene ikke var så veldig mye bedre i storbyer som Delhi og Bombay. Likevel måtte man reise til byen hvis det ikke var noe å gjøre på hjemstedet. Dette skulle bli en viktig ledetråd for mitt valg av tema i oppgaven. Hvorfor ville mennene som oppsøkte meg forlate venner og slektninger for å være alene i Norge eller for å arbeide i en storby i India? Det framgikk raskt at de ikke ønsket å bo permanent i Norge. Et vanlig svar var; "jeg ønsker å bo der til jeg har spart nok penger til å hjelpe familien og starte noe hjemme i Garhwal", De mente at det var mange ulike ting man kunne starte med hjemme i dalen hvis man hadde penger. Det kunne være å kjøpe en lastebil eller en Mahindra-taxi.7 Det kunne også være å bygge en butikk eller et verksted. Motivet for å migrere var med andre ord blant annet investering i en næring på hjemstedet. Dette motivet er vanlig blant migranter. For eksempel har Grønhaug funnet at det er et utbredt "utgangsmotiv" i Tyrkia (Grønhaug, 1979). Dermed kan migrasjon knyttes til folks opplevelse av behov på hjemstedet. Etter disse besøkene og etter å ha snakket med nokså mange næringsdrivende i Nadipur og de nærmeste omgivelsene fant jeg ut at arbeid, migrasjon og økonomi var det mest interessante fokus. Ferdsel og arbeidsliv i Nadipur Arbeidsliv og økonomi i landsbydistrikter er todelt. På den ene side landbruket. Dette drives i all hovedsak av kvinner. På den annen side små foretak innen handel, håndverk og enkelte andre sektorer, statlig drevne virksomheter og kortvarig prosjekter igangsatt av forskjellige panchayat.8 7 De sistnevnte sektorene domineres av menn. Jordbruket er basert på husholdet som enhet og består av husdyrhold og dyrking av ris, hvete og forskjellige grønnsaker. På grunn av fjellenes terreng og klima er produksjonsmetodene nokså enkle og maskiner forekommer sjelden. Nesten alle produkter går til internt konsum i husholdet. Menns arbeid, det vil si sektorene utenom jordbruk og husdyrhold, er kapitalorientert. Mange virksomheter har en permanent lokalisering i små bazaarer. Andre, for eksempel byggearbeid, muldyrtransport og enkelte typer salg er basert på midlertidige lokaliseringer eller på at utøveren daglig beveger seg mellom landsbyene. Hoveddelen av feltarbeidet ble utført i Nadipur siden jeg bodde i denne bazaaren mesteparten av tiden.9 Mange av de næringsdrivende i bazaaren hadde tidligere arbeidet i Delhi, Chandigarh og andre byer. Noen hadde sønner, brødre eller andre familiemedlemmer som gjorde det. Det var derfor mange i bazaaren som hadde god kjennskap til arbeidsforhold andre steder og hvordan det var å være arbeidsmigrant i byene. En stor del av de som tidligere hadde arbeidet i byene, sa at de foretrakk å arbeide i dalen. Mest avgjørende var imidlertid situasjonen i hjemmet og inntektsbehovet, var det enkelte som la til. Mange ga uttrykk for at det ikke var så enkelt å finne arbeid som ga nok inntekt på lokal basis. Observasjoner i Nadipur ga meg etter hvert et innblikk i mange aspekter ved sosial organisering og økonomi i dalen, både når det gjaldt menns arbeidsliv og husholdenes organisering. Bazaaren består av rundt 40 bygninger i varierende størrelse. Bygningene rommet tilsammen lokaler for nesten 60 virksomheter. Under feltarbeidet var 50 – 55 virksomheter i drift mesteparten av tiden. Noen av disse var i permanent drift, andre ble drevet i korte eller lange perioder. Avbrudd skyldtes vanligvis at innehaverne hadde arbeid andre steder eller at de, av ulike grunner, holdt seg hjemme i landsbyen. Nye bygninger var stadig under oppføring. I perioden mellom 1994 og 1997, da feltarbeidet fant sted10, var fire bygninger under oppføring i bazaaren. Tre av husene var næringsbygg. Butikker var i drift i to av disse da jeg besøkte bazaaren i 1997. Det fjerde nybygget var en bolig. Som de fleste bazaarer ligger Nadipur ved et sentralt møtepunkt. Den ligger langs en bilvei på et sted hvor denne møtes av lokale ferdselsårer. Stier fra en rekke landsbyer møtes her. Bilveien forbinder distriktet med slettelandet i sør. Bazaaren ligger også i umiddelbar nærhet av flere av landsbyene. 8 Flertallet av kundene er menn fra de nærmeste landsbyene. Av og til besøker også kvinner butikkene for å handle. De er nesten alltid flere som går i følge. Kvinner kan, i likhet med menn, sette seg ned i tebutikkene når de er i bazaaren. I motsetning til menn, som ofte besøker bazaaren kun for å treffe kjente, er det imidlertid sjelden kvinner kommer til bazaaren utelukkende for rekreasjonsformål. Sammenlignet med omfanget av menn er det relativt få kvinner å se i bazaaren. Mange av dem som stopper i bazaaren har ankommet med buss fra Nilepur eller en annen by. Disse er hovedsakelig fra de nærmeste landsbyene og er på vei hjem etter å ha vært i byen. Andre har kommet til bazaaren fra familiehjemmet i landsbyen. Formålene med å besøke bazaaren varierer; det kan være planlagte innkjøp; en bestilling hos en håndverker; å treffe kjente; ta et slag kort eller lignende. Noen kommer først og fremst for adspredelse. Dette gjelder oftest menn som er uten arbeid eller hjemme på ferie. Siden mange butikkinnehaverne har rolige perioder midt på dagen, er det vanligvis ikke vanskelig å finne noen i bazaaren som har god tid. Trafikken gjennom bazaaren varierer til ulike tider av dagen. De første kommer fra landsbyene så tidlig som klokken 6, for å ta en buss ved hovedveien eller for å begynne arbeidsdagen. Tebutikkene er ofte de første som åpner, for å betjene kunder som ønsker en kopp te før de stiller seg opp for å vente på bussen. Dette morgenrushet varer til mellom 8 og 9. Midt på dagen er det mindre trafikk i bazaaren. Antallet forbipasserende, og antall kunder i butikkene, stiger igjen mellom klokka 3 og 4 på ettermiddagen. Da passerer bussene nokså tett og mange stiger av. Mellom klokken 4 og 5 er det ofte helt fullt både inne i og utenfor de tebutikkene som ligger nærmest buss-stoppestedet. Alle butikker og verksteder i Nadipur stenger når det mørkner om kvelden. Selv om mesteparten av feltarbeidet fant sted i Nadipur bazaar, ble også mange intervjuer foretatt i to andre bazaarer like ved, Upli Pahar og Nadi Jagah. Den daglige rytmen i de andre to bazaarene ligner i hovedtrekk på Nadipur. I Nadi Jagah er det en restaurant som har åpent til sent på kvelden for å betjene passerende lastebilsjåfører. På veien foran denne er det plass nok til at flere lastebiler kan å parkere. Trafikken etter mørkets frambrudd er stort sett barelastebiler. I Nadipur har ingen forsøkt å holde kveldsåpne restauranter. Antakelig fordi det her er vanskelig å parkere lastebiler. 9 De lokale omgivelsene: Bazaarene, landsbyene og dalen Chirai Gatti Terrenget i fjellene er bratt. Bilveiene er få og går i stor grad utenom bebyggelsen. Selv om mange av bazaarene har vokst fram der det er veier, ligger få landsbyer langs bilveiene. De fleste landsbyer er derfor kun tilgjengelige til fots. I mange tilfeller er det snakk om en marsj på flere timer langs smale skogstier. Disse beveger seg i snirklete sikksakkmønstre som er diktert av landskapet. Mange steder er de knapt synlig selv fra noen få meters hold. Bazaaren Nadipur ligger på en høyde av rundt 1000 meter over havet i bunnen av dalen Chirai Gatti. Nadi Jagah ligger også i dalbunnen, langs den samme bilveien som Nadipur. På hver side av dalbunnen strekker fjellsidene seg til 1700 – 1800 meters høyde. Upli Pahar ligger høyt oppe på en åskam langs den ene fjellsiden. Høyden over havet er her rundt 1500 meter. De nærmeste landsbyene ligger spredt. Noen ligger i nærheten av dalbunnen, andre helt oppe på toppen av åsene langs vestre og østre side av dalen. Pahar Gaon, som er en stor landsby, strekker seg fra dalbunnen og helt opp til åskammen på vestsiden. Territoriet som tilhører Pahar Gaon inkluderer også tomtene som de fleste bygningene i bazaaren Nadipur ligger på. Nesten halvparten av de næringsdrivende i bazaaren kommer fra denne landsbyen. De andre kommer, nokså likt fordelt, fra 7 – 8 andre landsbyer i nærheten. Tre landsbyer ble besøkt jevnlig under feltarbeidet. I to av disse overnattet jeg ofte hos folk som inviterte meg på besøk. Alle disse stedene ligger innenfor 8 kilometers radius fra Nadipur. Dalen som bazaaren Nadipur og alle de andre stedene som er nevnt ovenfor ligger i heter Chirai Gatti. De aller fleste intervjuer og observasjoner har funnet sted i denne dalen. Chirai Gatti er rundt 35 kilometer lang og varierer for det meste mellom 10 og 15 kilometer i bredde. Den nordlige delen av dalen er ikke fullt så bratt som den sørlige, derfor er det større befolkningstetthet her. Det er over hundre landsbyer i dalen. I den nordlige delen har jeg besøkt folk i elleve landsbyer i løpet av feltarbeidet. Dette utgjør litt mindre enn en femtedel av landsbyene i denne delen. I alt besøkte jeg næringsdrivende i fem bazaarer i dalen. Et større antall landsbyer og bazaarer ble også passert til fots på vei til og fra andre steder. Ved forskjellige anledninger besøkte jeg folk i landsbyer utenfor dalen. Mange av disse var slektninger av informanter i bazaaren. 10 Størrelsen på bazaarene i dalen Chirai Gatti varierer fra noen få titalls virksomheter til rundt hundre virksomheter. Det finnes tjue til tretti små bazaarer i dalen. Antallet avhenger av hvordan de inndeles og hvor man vil trekke grensene for hva som er innenfor dalen. De tre bazaarene hvor de fleste observasjoner og intervjuer fant sted er verken spesielt små eller store i forhold til den gjennomsnittlige størrelsen på bazaarer i dalen. Av de tre er Upli Pahar minst med noe over 30 virksomheter. Nadi Jagah og Nadipur er omtrent like store, begge med mellom 50 og 60 virksomheter. Den eneste bazaaren som skiller seg klart fra de andre når det gjelder størrelse er bazaaren i Nilepur. Denne inneholder mange hundre virksomheter og skiller seg derfor i vesentlig grad fra de mer "lokale" bazaarene. Her forekommer et videre spekter av virksomheter enn i små bazaarer. Nilepur preges også av større trafikktetthet. Her møtes busser, lastebiler og andre motoriserte kjøretøyer fra tre forskjellige veier. I sentrum av bazaaren er det ofte tettpakket med folk. Spekteret av virksomheter er ellers svært likt i de forskjellige lokale bazaarene. "General Merchants"11, tebutikker, skreddere, smeder og grønnsakhandlere finnes i så å si alle bazaarer, bortsett fra noen av de minste der de to første typene er representert i større grad enn de tre siste. Landsbyene i dalen har mange trekk felles selv om størrelse og fordeling av kaster varierer. I de fleste landsbyer er det en viss grad av økonomiske forskjeller mellom husholdene. Noen hushold har en trygg økonomisk situasjon. I andre hushold har mennene ustabile inntekter. De tre landsbyene som jeg jevnlig oppholdt meg i er svært ulike. Forskjellene mellom dem kan illustrere hvordan landsbyene i dalen varierer med hensyn til folketall og sammensetning. Den største, Pahar Gaon, domineres av Paharier, en lokal høykaste. Denne kasten omfatter rundt 80 % av befolkningen i landsbyen. Pahariene regner seg som rajputter. Dette er en utbredt kategori. Grupper som regner seg som rajputkaster forekommer over hele Nord-India. De utgjør flertallet av befolkningen i fjellene. I Pahar Gaon finnes også noen familier som tilhører to ulike brahminkaster. Noen få familier i Pahar Gaon tilhører smedkasten, den høyeste av lavkastene i Garhwal. Noen andre lavkastefamiler i landsbyen har tradisjonelt arbeidet som skreddere og bygningsarbeidere. De øvrige lavkastene i landsbyen består av to familier som tilhører skomakerkasten, en familie som tilhører pottemakerkasten og en familie som tilhører barbererkasten. Det totale folketallet er på rundt 1500. De jeg spurte i landsbyen var enige om at den har eksistert i underkant av 200 år. Den minste landsbyen, Zamin Gaon har eksistert i underkant av 100 år. Den 11 består av 11 familier. Alle tilhører samme brahminkaste. Den første familien som slo seg ned her kom fra en landsby på den andre siden av den åskammen som avgrenser dalen i vest. Det totale folketallet er i dag på rundt 100 personer og består i hovedsak av de mannlige etterkommerne etter den første familien med koner og barn. Den tredje landsbyen, Chan Gaon, ligger langs toppen av åsen i vest. Her tilhører flesteparten av befolkningen to ulike brahminkaster. I tillegg bor det noen rajputfamilier her. Noen familier fra smedkasten bor også i denne landsbyen. Totalt folketall er rundt 1000 personer. De interne økonomiske forskjellene er sannsynligvis størst i Pahar Gaon. En del av husholdene i denne landsbyene eier nokså store bygninger i Nadipur der de leier ut ett eller flere lokaler. Det er også mange hushold i landsbyen som har en vanskelig økonomisk situasjon på grunn av at mennene har lav inntekt. I Zamin Gaon er de økonomiske forskjellene minst. I denne landsbyen er det få som har investert i næringseiendommer eller annen virksomhet. Et hushold har en bokhandel i Nilepur og noen av de andre har medlemmer som arbeider i byene og sender penger hjem. Disse har en relativt trygg økonomi selv om inntektene ikke er langt over gjennomsnittet. I de tre omtalte landsbyene er størrelsen på landeiendommene hovedsakelig mellom 30 og drøyt 100 "nali" totalt12. Det vil si mellom en halv og to hektar. Noen få lavkastefamilier i dalen er jordløse. Husholdenes økonomiske situasjon i Chirai Gatti varierer imidlertid mer enn fordelingen av landeiendommene skulle tilsi. Først og fremst er det arbeidsmigrasjon som har skapt grunnlag for sosial mobilitet og økonomiske forskjeller i nyere tid. Dette har ført til at enkelte hushold i landsbyene er velstående, og eier betydelige næringsmidler i form av bygninger, kjøretøyer eller lignende, mens andre eier lite utover det landet de dyrker og boligen. Fjellregionen. Beliggenhet og litterære kilder Regionen Garhwal omkranses av distriktene rundt byene Rorkee, Muzzafarnagar og Saharanpur i sør, delstaten Himachal Pradesh i vest, Tibet i nord og naboregionen Kumaon i øst. Mesteparten av både Garhwal og Kumaon består av såkalte "foothills", det vil si fjellpartier i en høyde av mellom 1000 og 3000 meter over havet. I nord løper et høyere fjellparti langs grensen til Tibet. Her er mange av toppene på rundt 7000 meter. Dette fjellpartiet er dekket av snø 4 – 5 12 måneder i året. Det har ikke fast bosetning. Skog og en rik flora av lavere vegetasjon vokser opp til rundt 4000 meter. Langs dette fjellpartiet ligger noen av de viktigste templene i Hinduismen. Da feltarbeidet for denne studien fant sted var fjellregionene Garhwal og Kumaon underlagt Indias mest folkerike delstat, Uttar Pradesh (U.P.).13 U.P. strekker seg langs den fruktbare Ganges-sletten til Sentral-India i sør. De to fjellregionene utgjorde fram til høsten år 2000 den eneste delen av Indisk Himalaya som ikke var egen delstat. Det eksisterer få historiske kilder om fjellregionene Garhwal og Kumaon. Boken "Garhwal Ka Ityhas", Garhwals historie, er skrevet på begynnelsen av 1900-tallet (Raturi, 1928). Den omhandler blant annet de ulike lokale kastenes bakgrunn. Fra kolonitiden beskrives de delene av regionen som var under britisk herredømme som en del av tekstsamlingen "District Gazetteers". Disse beskrivelsene har senere blitt samlet og utgitt som en bok med tittelen "A Gazetteer of Garhwal Himalaya"14 (Walton, 1989). Av nyere samfunnsvitenskapelige verk er Berremans "Hindus of the Himalayas" (Berreman, 1963) og Guhas "The Unquiet Woods" (Guha, 1990) internasjonalt kjent. Flere verk har i de senere år blitt skrevet av forskere ved ulike avdelinger av Garhwal University. Blant annet avhandlingen "Migration and Structural Change" (Rawat, 1993), som drøfter virkninger av arbeidsmigrasjon i to landsbyer i distriktet Pauri Garhwal. Boken "Cronicles of the Doon Walley" (Thadhani, 1993) gir en kortfattet framstilling av miljøspørsmål med utgangspunkt i dalen Doon Walley i distriktet Dehra Dun. I "Uttarakhand: Issues and Challenges" (Joshi, 1995) beskrives mangelen på utvikling i fjellregionen og hvordan denne politiske og sosiale situasjonen førte til at mange intellektuelle i fjellregionen etter hvert mistet tilliten til politikerne i Delhi og Lucknow15. Regionens historie, første del. Innvandring, kongedømme og kolonisering Innvandring til regionen har skjedd i ulike perioder. Når de første folkegruppene innvandret er ikke kjent. De første gruppene som hadde tilhold i fjellene livnærte seg av kvegdrift. Blant disse er stammene Kol, Bhil og Gond. Khasaene innvandret vestfra rundt det tredje århundre. De dominerte etter hvert de andre gruppene som holdt til i regionen. Khasaene er beskrevet flere steder som ariske folkegrupper som innvandret i nord-vestre deler av India fra Sentral-Asia (Berreman, 1963:15). En befolkning som innvandret senere var Gurjaraene. Innvandringen av Gurjaraer kom i bølger gjennom flere århundrer. Likheter mellom språket Garhwali og dialekter 13 som snakkes i Rajasthan tyder på at mange har kommet fra Rajputana, nåværende Rajasthan (Berreman, 1963:20). Gurjaraene bragte med seg hinduiske praksiser fra slettelandet. Inntil nyere tid har det enkelte steder eksistert et skille mellom brahminer og rajputter med avstamning fra Khasaene på den ene siden og brahminer og rajputter som innvandret senere, hovedsakelig med avstamning fra Gurjaraene, på den andre siden. Første ansporing til sentralmakt forekom på 1300-tallet. En lokal konge, Ajaia Pala, regjerte angivelig over 52 lokale høvdingedømmer (Atkinson, gjengitt i Berreman, 1963:12). På begynnelsen av 1800-tallet ble kongen i Garhwal drept av invaderende nepalske gurkhaer, som styrte Garhwal i perioden 1805 - 1814 (Thadhani, 1993:39). Etter 1814 overtok britene distriktene Pauri Garhwal, Chamoli og Dehra Dun. Distriktet Tehri Garhwal ble overtatt av kongens etterfølger, som hadde kjempet sammen med britene for å drive gurkhaene ut, i 1815 (Walton, 1989:210). Ved frigjøringen av India ble kongedømmet i Tehri opphevet. Distriktet Tehri er oppgitt å utgjøre et areal på 10870 kvadratkilometer (4200 "square miles") i "A Gazetteer of Garhwal Himalaya". Fra 1891 til 1901 steg folketallet i Tehri fra 241.242 til 268.885 (Walton, 1989:210). Dette utgjør en befolkningsvekst i perioden på 11,5 %. Fordelingen mellom kaster i 1901 er oppgitt å være 161.000 rajputter, 55.000 brahminer og 48.000 doms (tidligere betegnelse på lavkaster) (Walton, 1989:210). For rundt 100 år siden var jordbruket levevei for 88 % av befolkningen ifølge Walton (1989:211). Kultivert land utgjorde på denne tiden et areal på rundt 650 kvadratkilometer (250 "square miles"), det vil si rundt 6 % av det totale arealet. Regionens historie, andre del. Minkende selvforsyning og utvandring Britene delte inn skogen i tre kategorier; "reserve forest", "civil forest" og "panchayat forest". Befolkningens rettigheter til å bruke skogen gjaldt under det britiske styret kun civil forest og panchayat forest (Thadhani, 1993:40). Den siste kategorien var land som ble gitt landsbybefolkningen for jordbruksformål, som kompensasjon for de delene av skogen som de mistet retten til å bruke. På de delene av skogen som var reserved forest startet koloniadministrasjonen dyrking av hurtigvoksende treslag. Det var stort behov for tømmer til blant annet jernbane og skipsbygging i India. Innskrenkningen av landsbyenes beite- og jordbruksland kombinert med høy befolkningsvekst har gradvis redusert mengden land per hushold. Dette er blant de 14 viktigste grunnene til at menn begynte å reise til slettelandet for å finne arbeid hevder Thadhani (1993:41). I "A Gazetteer of Garhwal Himalaya", som bygger på Atkinsons beskrivelser av regionen fra kolonitiden, beskrives byttehandel mellom landsbydistrikter i British Garhwal, nåværende Pauri Garhwal, og Tibetanske distrikter i nord. "The chief exports are food grains such as barley, wheat, rice, dal, phupar, jhangora, mandua, onions, potatoes, and cloth of all kinds, gur, tobacco, sugar, spices and dried fruits (….)" (Walton, 1989:44). En lokal lavkastegruppe, Bhotia, hadde ansvaret for transport og for selve utvekslingen. Enkelte av Bhotiaene kunne i løpet av en sommersesong klare tre turer fram og tilbake over fjellet med varer og dyr. Omfanget av denne handelen tyder på en betydelig overskuddsproduksjon av korn og andre matprodukter fra jordbuket. Det er rimelig å anta at dette også har vært tilfelle i Tehri Garhwal. Situasjonen for jordbruket og levekårene har blitt beskrevet som nokså like i alle distriktene i Garhwal og Kumaon (Walton, 1989:211). Dette viser at sammenligning med landbruket på 1800-tallet støtter Thadhanis antagelse. Jordbruket ga tidligere en overskuddsproduksjon. I dag er det svært få som har tilstrekkelig antall husdyr og nok egenprodusert mat til å dekke det meste av husholdets subsistensbehov. Når jordbruk ikke lenger dekker de viktigste behovene,, er det sannsynlig at denne endringen har medvirket til høy migrasjon. I de landsbyene jeg besøkte var det sannsynligvis ingen som drev jordbruk i tilstrekkelig omfang til å være selvforsynt. Husholdene avhenger i hovedsak av å kjøpe ris, hvete, sukker, salt og enkelte grønnsaker fra markedet. For å forsyne befolkningen med produktene ris, hvete og sukker til en overkommelig pris, har myndighetene utarbeidet et system for salg basert på fastsatte priser. Forsyninger kommer to ganger i måneden og selges etter kvoter. Hvert hushold har en kvote som er beregnet ut fra antall voksne og barn. I Garhwal er produktene priset ut fra en lavere takst enn mange andre regioner fordi regionen regnes som fattig. Arbeidsmigrasjon forekom i begrenset omfang på første halvdel av 1900-tallet. Etter frigjøringen økte omfanget gradvis, etter hvert som bygging av veier gjorde de industrialiserte regionene i sør mer tilgjengelige. Kvinnene og barna ble igjen i landsbyene. Menns emigrasjon fra landsbyene medførte at kvinnene fikk hovedansvar for arbeidet på familiens land og husdyrholdet i tillegg til 15 stell av barna. Migrantene sender penger hjem i den grad de er i stand til dette. En populær betegnelse på dette er som tidligere nevnt "money order økonomi". "(….) these people became victims of the money order economy, in which the women were left at home to mind the impoverished land and children, while the men found jobs in the plains initially as workers, cooks, watchmen and soldiers to fend for themselves and their families." (Thadhani, 1993:41). Regionens historie, tredje del. Fra utkant i Uttar Pradesh til delstat Opplevelsen av å tilhøre en "backward region" Et krav om en separat delstat som omfattet Garhwal og naboregionen Kumaon ble med jevne mellomrom reist av ulike grupper på 1970- og 80-tallet. De to regionene var de eneste fjellregionene i delstaten Uttar Pradesh, som ellers i hovedsak består av-sletteland. På 1990-tallet blusset det opp en rekke omfattende protestaksjoner for separasjon fra U.P. Konflikten rundt separasjon preget på mange måter hverdagen for befolkningen i Chirai Gatti i den perioden feltarbeidet fant sted. Folk diskuterte dette spørsmålet daglig. Veiene som forbandt fjellregionen med lavlandet var ofte sperret mesteparten av dagen som ledd i protest-aksjonene. Avisene brakte nyheter om konfrontasjoner mellom demonstranter og politi. De mange sosiale problemene som har utviklet seg som følge av manglende økonomisk vekst kombinert med høy befolkningsvekst i regionen er en viktig sosial og økonomisk bakgrunn for konflikten. Et sentralt problem i denne sammenheng, som har økt betydelig i omfang siden India ble selvstendig i 1947, er at en stor andel av befolkningen er avhengig av å arbeide utenfor regionen. Omfanget av migrasjon kan relateres til den økonomiske situasjonen i regionen som helhet. Denne preges blant annet av at graden av industrialisering er lav. Et unntak fra dette er byene Dehra Dun og Hardwar hvor en del større statlige bedrifter er plassert. I landsbydistriktene, der flesteparten av befolkningen er bosatt, domineres økonomien av subsistensjordbruk, håndverk og butikkvirksomheter. Produksjonsenhetene er i hovedsak små. Det er for eksempel få butikker eller håndverksforetak som gir arbeid for stort flere enn tre personer på permanent basis. Den eneste sektoren utenfor byene som i noe grad utgjøres av større enheter er turisme. Det er imidlertid få steder i regionen som har omfattende turistnæring. Naboregionene i sør preges av et langt mer modernisert jordbruk. Irrigasjon fra kanaler som er ledet ut fra Ganges eller 16 diseldrevne pumper som trekker opp grunnvann gir grunnlag for intensiv landbruksproduksjon. Traktorer er også utbredt i disse regionene. De nordvestre deler av Uttar Pradesh står for en stor del av Indias produksjon av sukkerrør. Graden av mekanisering i landbruket er totalt sett langt høyere enn i fjellene der de fleste operasjoner gjøres for hånd eller med okser. Stålverk og andre former for mekanisk industri forekommer også mange steder i lavlandet. Alt dette gjør at økonomien er svært forskjellig i slettelandet og i fjellregionen. Forskjellene gjelder imidlertid ikke bare økonomien. Fjellene skiller seg også fra resten av delstaten med hensyn til det generelle utviklingsnivået. Sammenlignet med de tilgrensende regionene i sør er infrastruktur lite utbygd i fjellene. Mange landsbyer har ikke strøm. Drikkevannsforsyning er varierende. Veitraseene bærer preg av å være bygd for andre formål enn å lette kommunikasjonen for befolkningen. Mange av veiene er bygd av militæret, hovedsakelig under den kalde krigen. Hensikten var å gjøre det mulig å transportere tropper og utstyr raskt til grensen mot Kina. Mangelfull infrastruktur i fjellene kan relateres til at satsingen i regionen fra de sentrale myndigheters side har vært beskjeden fram til i dag. Ifølge Joshi ble Nehru-regjeringens femårsplaner for nasjonal utvikling i liten grad implementert i Garhwal. I den grad tiltak ble satt ut i livet var de dessuten i liten grad tilpasset lokale forhold (Joshi, 1995:125). I perioden 20 – 30 år etter frigjøringen av India bredte det seg en oppfatning av at et fritt India kun hadde medført ny kolonisering i fjellene, hevder Joshi. I 1969 sendte en gruppe intellektuelle fra Kumaon et brev til regjeringen Gandhi. I brevet stod det blant annet: "It is a fact that during the period of Five Year Plans not a single economic project of any economic consequence has been undertaken for the benefit of the eight hill districts of Uttar Pradesh. (….) Even those projects which were implemented with seriousness were implemented in a manner that the benefits from them have not accrued to the poor people of the hills but to the powerful and strong interest groups from outside the region." (Joshi, 1995:116). Regionen ble fortsatt tappet for råvarer, men fikk lite tilbake (Joshi, 1995:104). I samtaler med informanter om løsrivelse trakk mange paralleller til delstaten i fjellene i vest, Himachal Pradesh, som tidligere var en del av Punjab. Siden delstaten ble selvstendig har økonomi og infrastruktur blitt langt bedre, ble det hevdet. Å bære en såkalt "Himacali topi", en karakteristisk lue fra Himachalregionen, ble på midten 1990-tallet en utbredt måte å vise at man ønsker selvstendighet for Garhwal og Kumaon. I denne politiske konteksten brukte folk ofte uttrykket "backward region" for å karakterisere Garhwal og Kumaon. Dette begrepet har som oftest vært assosiert 17 med en måte å klassifisere fattige regioner på i det offentlige byråkratiet. Da selvstendighetskonflikten økte, ga folks bruk av begrepet det en ny politisk betydning. Opplevelsen av mangel på utvikling i fjellregionen ble understreket for å framheve hvor lite egnet myndighetene i U.P. var til å styre. En langvarig streik ble lansert høsten 1994.16 Mange næringsdrivende i Nadipur Bazaar ble rammet av økonomisk nedgangsperiode som fulgte denne streiken. Den ble omtalt som "Uttarakhand Bandh", "stengt Uttarakhand". Denne streiken og de sosiale ringvirkningene av den beskriver jeg også i kapittel 2. Derfor er det her tilstrekkelig å oppsummere utviklingen under og etter streiken i korte trekk. Den utløsende årsak var en reform som tilkjente lavkaster 27 % av stillingene i offentlig sektor og av plassene ved universitetene. Denne fordelingen var utarbeidet med henblikk på befolkningssammensetningen generelt i delstaten Uttar Pradesh. I delstaten som helhet var over en tredjepart av befolkningen lavkaster. I fjellregionen derimot var andelen lavkaster under 5 %. Befolkningen i Garhwal og Kumaon fryktet nå at mange jobber i regionen ville gå til lavkaster fra andre deler av Uttar Pradesh (U.P.). Streiken bør imidlertid ikke først og fremst ses i sammenheng med problemene knyttet til kastereformen. Hovedkravet blant aksjonistene var løsrivelse fra U.P. Reformene ble oppfattet som et bevis på at delstatsregjeringen i Lucknow ikke kunne styre over Garhwal. Det var altså spørsmålet om separasjon som kom i fokus. Når folk protesterte endte protestaksjonene flere ganger med voldshandlinger mellom politi og demonstranter. Denne raske eskaleringen av konfliktnivået henger sammen med at løsrivelse fra U.P. allerede var et vanskelig stridstema, til dels relatert til den langvarige motsetningen mellom sentrale myndigheter og ledende skikkelser i regionen. Fjellregionene Garhwal og Kumaon, den nye delstaten i Himalaya Spørsmålet om å skille Garhwal og Kumaon fra resten av Uttar Pradesh var ikke nytt for delstatsparlamentet i Lucknow. Det hadde blitt utredet noen år tidligere på initiativ av partiet BJP, som er det største politiske partiet i fjellregionen. Streiken og de mange konfrontasjonene mellom politi og aksjonister økte presset på delstatsmyndighetene for adskillelse. Den niende november 2000 ble Garhwal og Kumaon egen delstat i India. Guvernør S. Singh Barnala holdt 18 åpningstalen til den første delstatsforsamlingen i år 2000.17 De som hadde mistet livet i kampen for selvstendighet ble hyllet i talen. Guvernøren sa at det er et mål å endre navnet på den nye delstaten fra "Uttaranchal" til "Uttrakhand". På denne måten knyttet han dannelsen av delstaten til aksjonene i regi av Uttarakhand Bandh bevegelsen. Navnet Uttrakhand gir assosiasjoner til denne bevegelsen. Talen stadfestet at behovet for økonomisk utvikling er stort. Guvernøren presenterte planer for utbygging av primær infrastruktur som strøm og veier. Han anslo tallet på landsbyer i fjellregionen som fremdeles ikke har strøm til rundt 3000. Delstaten Uttaranchal strekker seg over et territorium på 53.483 kvadratkilometer. 88 % er fjelllandskap og 12 % er sletteland. Totalt er 7870 kvadratkilometer (787.000 hektar) land kultivert i Uttaranchal.18 Det vil si nesten 15 % av det totale arealet. Dette er litt over det dobbelte av andelen kultivert land som ble oppgitt i distriktet Tehri for rundt 100 år siden. Totalt er 43 % av det kultiverte arealet irrigert i delstaten. Mye av det irrigerte landet ligger imidlertid i lavlandet. Dermed blir den prosentvise andelen irrigert land langt lavere i fjellene. Den totale befolkningen var rundt 7 millioner ved folketellingen i 1991 i Garhwal og Kumaon.19 Den rurale befolkningen utgjorde 5.4 millioner mens den urbane utgjorde 1.6 millioner. Sannsynligvis bor i dag over halvannen million bare i de to største byene, Dehra Dun og Haridwar, som begge ligger i lavlandet. Disse byene har en sosial struktur svært ulik fjellregionen, først og fremst preges de av langt større klasseforskjeller enn det som er vanlig i landsbydistriktene. Den gjennomsnittlige levestandarden i den nye delstaten er relativt lav i forhold til andre delstater i India. For eksempel anslås det at 72 % av befolkningen kan lese og skrive.20 På tross av vanskelige levekår for mange, er omfanget av akutt nød lavt i Garhwal og Kumaon. Dette henger blant annet sammen med den egalitære landeier-strukturen, som dominerer i hele fjellregionen. Blant befolkningen i landsbydistriktene er det kun et lite mindretall som ikke har land i det hele tatt. Fra 1980 til 1991, dvs. i løpet av en periode på 11 år, var befolkningsveksten 23,38 %.21 Hundre år tidligere var veksten i distriktet Tehri Garhwal 11,5% i løpet av en tiårs-periode. Befolkningsveksten er altså betydelig høyere i dag. 19 Block Development Office, Gram Sabha og Panchayat Chirai Gatti ligger i distriktet Tehri Garhwal. Da feltarbeidet fant sted, var det 5 distrikter i Garhwal. Naboregionen Kumaon hadde 3 distrikter. Distriktet Tehri Garhwal er delt inn i 10 Blocks. Hver block administreres av et Block Development Office (B.D.O.). Hvert B.D.O. har ansvar for utbygging og drift av elektrisistet, vannforsyning, irrigasjon, helsetjenester og andre offentlige anliggende på lokalplanet. Under B.D.O.s anvarsområde hører også enkelte programmer for underpriviligerte grupper. Disse er først og fremst rettet mot lavkaster og kvinner. I Nilepur, en liten by i den nordlige enden av dalen, ligger det B.D.O. som har ansvar for den nordlige delen av Chirai Gatti. Innen det territoriet som omfattes av Nilepur Block utgjør dyrket land 5791 hektar. Av dette er 639 hektar irrigert, det vil si 11 % av det dyrkede arealet. Gram sabha er den laveste forvaltningsenheten. Et gram sabha ledes av panchayat, det vil si et "landsbyråd". Imidlertid har dette ofte ansvar for mer enn én landsby. De fleste gram sabha består av mellom 1 og 5 landsbyer, avhengig av disses størrelse. Antallet landsbyer og administrative enheter i Uttaranchal illustrerer forholdet mellom enheter på ulike nivåer. Antall landsbyer i Uttaranchal er 15669 ifølge tall fra 1999. Antall Gram Sabha 6561. Dette gir et gjennomsnitt på mellom to og tre landsbyer i hvert Gram Sabha. Antall Blocks, det vil si administrative enheter på nivået over Gram Sabha, er 95. Antall småbyer er 73. Det er 74 gram sabha i Nilepur Block. På begynnelsen av 1990-tallet ble en reform iverksatt for å sikre kvinner og lavkaster representasjon i hvert panchayat. På midten av 1990-tallet ble enkelte utvalgte gram sabha dessuten pålagt å velge kvinnelig pradhan, det vil si leder for landsbyrådet. Under det lokale B.D.O. har de enkelte gram sabha ansvaret for forvaltning av en del felles oppgaver og tiltak for innbyggerne i landsbyene. Initiativ til lokale prosjekter, som endring av løpet til en vannledning, flomsikring av en elv og lignende kommer ofte fra de enkelte innbyggere eller enkeltmedlemmer av landsbyrådet innen et gram sabha. Dersom prosjektet støttes av panchayat, sendes det videre til B.D.O. Hvis midler til igangsetting bevilges, spiller pradhanen en sentral rolle for oppfølging og drift av prosjektet. Han kan ansette "contractors"22, betale ut lønninger og holde oversikt over budsjetter til materialer og andre utgifter. 20 Kaster og yrkesliv Kastesystemet i Garhwal og Kumaon består i dag hovedsakelig av tre nivåer. Høykastene, som utgjør rundt 95 % av befolkningen, består av brahminer og rajputter. Mange av rajputkastene, både i Garhwal og andre steder i India, hevder å ha sitt historiske opphav i Rajputana, det nåværende Rajastan. Paharikasten i Pahar Gaon hevder å være etterkommere etter utvandrere fra Rajastan som kom til Garhwal for mellom 150 og 200 år siden. Det har vært vanlig i India at gruppers hevdelse av tilhørighet til en høy kastestatus trekkes i tvil av andre grupper. Dette forekommer imidlertid ikke ofte i Garhwal i dag. Kasterelaterte spørsmål drøftes sjelden i offentlige sammenhenger. Lavkastene består av ulike grupper. Totalt utgjør disse under 5% av befolkningen. Dette anslaget varierer noe i ulike kilder. I en artikkel i tidsskriftet Himal South Asian i november 2000 oppgis befolkningen i fjellregionen å bestå av hele 97 % høykaster (Bidwai, 2000). Forskjeller i anslag av fordelingen av høykaster og lavkaster over rundt hundre år tyder på at andelen som regnes som lavkaster er synkende (Walton, 1989) (Berreman, 1963) (Guha, 1990). Kasterelasjoner i regionen er i liten grad preget av separasjon og sosiale forskjeller sammenlignet med regionene i lavlandet (Guha, 1990). Dette kan blant annet sees i sammenheng med fordelingen av land. Landeier-strukturen i landsbyene i Garhwal er i hovedsak svært egalitær. Det store flertallet av husholdene i regionen eier både noe irrigert og noe uirrigert land. Det er svært få som eier mye land. Det må imidlertid tilføyes at lavkaster vanligvis har mindre land enn høykastene og at en del av dem ikke eier land eller bare har udyrket land. Siden det er få store landeiere, er det få som er land-arbeidere i regionen. De som arbeider på land som ikke er deres eget gjør dette vanligvis gjennom en form for årsbasert leie der de beholder rundt halvparten av avlingen og gir resten til utleieren. For å anskueliggjøre kastenes hierarkiske posisjoner brukes ofte det såkalte "Varnasystemet". Dette utgjør en felles referanseramme siden inndelingene ifølge systemet forekommer over hele India. Det kan imidlertid være stor uenighet om hvilken kategori ulike kaster tilhører (Srinivas, 1966). Det er fire Varnaer. De kasteløse utgjør en femte kategori som ikke er inkludert blant Varnaene. Brahminer utgjør det høyeste nivået. Den neste kategorien er Kshatiyaene. Rajputtene tilhører denne kategorien. Vaishyaene, den tredje varnaen, er ikke representert i Garhwal. 21 Shudraene utgjør det fjerde nivået i varnasystemet. Håndverkskaster har over hele India tradisjonelt blitt regnet som tilhørende denne kategorien. Når folk i dalen forklarer sin egen og andres posisjon for besøkende utenfra, benyttes gjerne de nevnte kategoriene. Det viktigste sosiale skillet i Garhwal er mellom høykaster og lavkaster. Folk flest er imidlertid enige om at dette har færre implikasjoner i dag enn det hadde for noen tiår siden. Særlig i yrkessammenheng omgås høy- og lavkaster relativt fritt. I Garhwal omtales lavkaster av andre ofte som en udifferensiert kategori, selv om det i mange henseende er forskjeller mellom ulike lavkaster. Lavkastene i Garhwal oppfattes ofte som Shudraer. Høykaster omtaler imidlertid også ofte lavkaster som "Harijan" eller "Dalit". Dette er betegnelser på kasteløse som brukes over hele India. De fleste lavkaster aksepterer ikke noen av betegnelsene og forlanger å bli tiltalt som "Mistri". Dette er en mer kastenøytral betegnelse som i dag brukes om håndverkere. Betegnelsen brukes både om høyog lavkaster. Lavkastene generelt er assosiert med håndverk som de tradisjonelt har utført i landsbyene. Dette gjelder også i en del tilfeller der få medlemmer av kasten har disse yrkene i dag. Tilknytningen mellom lavkastegrupper og de håndverk de har vært assosiert med er likevel betydelig løsere enn for en generasjon eller to siden. I tillegg til å motsette seg generelle lavkastebetegnelser misliker mange også å bli tiltalt med lokale kastenavn. Disse refererer i de fleste tilfeller til et yrke gruppen har pleid å utføre. Lavkaster og høykaster har i stor grad de samme typer arbeid i dag selv om enkelte restriksjoner fortsatt gjelder. Først og fremst dreier dette seg om arbeid med materialer som oppfattes som "urene" i en religiøs forstand. Dette omfatter blant annet lær og hår. Derfor utføres skoreparasjoner og hårklipping kun av lavkaster. Enkelte situasjonsbestemte former for sosial separasjon praktiseres. For eksempel serveres lavkaster te utenfor tebutikkene mens høykaster serveres inne i lokalet. Når folk i Chirai Gatti omtaler hverandres bakgrunn eller sammenligner lokale grupper, benyttes som oftest begrepet "Jati". Flere har kommet til at dette begrepet refererer til opprinnelse og bakgrunn, for eksempel for en sosial gruppe eller kategori, i større grad enn til fastlagte nivåer innen et sosialt system. Berreman beskriver Jati som "the ultimate extension of kin groups" (Berreman, 1963:199). Denne beskrivelsen aksentuerer forestillingen om felles bakgrunn. 22 Imidlertid framgår det ikke av hans beskrivelse i hvor stor grad det er et fleksibelt begrep. Jati kan referere til sosiale grupper og kategorier på mange ulike nivåer. Betydningen er svært kontekstavhengig (Quigley, 1993). Ut fra informantenes ulike beskrivelser av Jati fant jeg ut at det i én sammenheng kan bety felles rase eller kulturbakgrunn og i en annen en lokal gruppe med felles patrilineær avstamning, der flesteparten av medlemmene er bosatt i samme landsby. I den siste betydningen er det snakk om en lokalt forankret eksogam gruppe. I den første er det snakk om en svært vid kategori som både overgår de eksogame og endogame enheter. Noen misforståelser rundt betydningen er beskrevet i kapittel 1. Kaste og yrke har ifølge mange forskere vært nært forbundet i India. Antropologen Louis Dumont hevder at denne sammenhengen har hatt omfattende sosiale implikasjoner og at den er knyttet til et grunnleggende prinsipp om helhet. "The caste system comprises the specialization and interdependence of the constituent groups. Specialization entails separation between these groups, but it is oriented towards the needs of the whole." (Dumont, 1970:92). Dumont understreker at kaste utgjør en type arbeidsdeling som er rettet mot helheten. Først og fremst er systemet tilpasset landsbyene. I landsbyene har kastesystemet form av jajmani-relasjoner. Dette er vedvarende relasjoner, som ofte strekker seg over flere generasjoner, mellom landeiende høykastefamilier og lavkastefamilier. Lavkastefamiliene utfører spesialiserte oppgaver. Til gjengjeld får de blant annet en del av avlingen når det er innhøsting og gaver i forbindelse med viktige festivaler. Jajmanisystemet utgjør både et økonomisk system og en form for arbeidsdeling innen landsbyene. Ifølge Dumont har det gjort landsbyene relativt selvstendige og selvforsynte. Systemet danner en bytteøkonomi som er basert på utvekslingene som ble beskrevet overfor (Dumont, 1970:97). Da monetarisme i økende grad gjorde seg gjeldende i landbyene, forsvant dermed grunnlaget for Jajmanisystemet. I takt med modernisering ble betydningen av denne typen kasterelasjoner og økonomi gradvis redusert. Denne endringsprosessen hadde allerede gjort seg gjeldende en god stund da Dumont gjorde sin omfattende studie av ideologi og sosiale forhold knyttet til kastesystemet. Derfor var han klar over at det systemet han beskrev var i ferd med å bli et historisk fenomen mer enn et nåtidig. Det betyr imidlertid ikke at prinsippene og ideologien som ligger til grunn for kastehierarkiet helt har mistet sin innflytelse i det indiske samfunnet. 23 I den senere tid har Dumonts og de mange landsbystudienes framstilling av kastesystemet blitt kritisert. Historiske studier i nyere tid har formidlet økende kritikk av en forestilling av kastesystemet som lite foranderlig og vedvarende gjennom ulike tidligere historiske perioder. Flere hevder i dag at det antatt tradisjonelle kastesystemet, i den formen det har vært beskrevet i en lang rekke landsbystudier fra 1940 – tallet og utover, oppsto så sent som på midten av 1800-tallet. Kritikerne påpeker også at det i stedet for å utgjøre en fullstendig dominerende sosial orden har forekommet sammen med andre systemer og andre typer sosial stratifikasjon. Det har dermed ikke på noe tidspunkt vært det eneste prinsippet for sosial inndeling i landsbyene eller andre steder. I Pahar Gaon kunne flere informanter fortelle om enkelte Jajmanirelasjoner som hadde forekommet for en generasjon siden. En skomaker og en pottemaker jeg snakket med i bazaaren fortalte at henholdsvis faren og bestefaren inngikk en avtale med representanter for høykastene da de flyttet til Pahar Gaon. Mot å slå seg ned og utføre sitt yrke i landsbyen fikk de et stykke land hvor de kunne sette opp et hus. For arbeidet fikk de korn og andre matprodukter. Kasterelasjoner har i hele India vært særlig knyttet til landsbyene som sosial kontekst. Mange har pekt på at regler for separasjon og interaksjon mellom kastene sjelden overholdes i like stor grad i andre kontekster. Sosial omgang mellom kastene i bazaarene er et illustrerende eksempel. Her risikerer man å møte ukjente hver dag. I kontekster der man ikke kjenner folks slekts- og kastebakgrunn, er det vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg. En brahmin jeg snakket med fortalte at han aldri spiser ris eller kokte grønnsaker i bazaaren. Når man ikke kjenner alle i de nærmeste omgivelsene er dette det tryggeste. De fleste har imidlertid ikke like streng praksis. Selv om det i større eller mindre grad er en historisk sammenheng mellom kastesystemet og arbeidsdelingen i India, har det heller ikke i tidligere perioder vært slik at alle innen en kaste har hatt samme yrke. Det har alltid eksistert yrker som ikke har vært kaste-spesifikke. Disse nøytrale yrkene har rekruttert folk fra ulike nivåer. I tråd med økende grad av modernisering både i byene og på landsbygda har det nøytrale spekteret av yrker vokst, på bekostning av de kaste-spesifikke, ved at nye yrker som er knyttet til teknologiske og sosiale endringer har blitt utbredt. Det følger likevel av det som er sagt ovenfor at man ikke bør gå ut fra et strengt skille mellom 24 det tradisjonelle og det moderne India med hensyn til kastesystemet. I dag kan de fleste yrker innehas av alle kaster i Garhwal. Yrkeskarrierer for høy- og lavkaster er derfor som oftest ikke så forskjellige. Begge grupper har et vidt spekter ulike jobber. Eksempler på yrker som tidligere var kaste-spesifikke og som nå innehas av både høy- og lavkaster, er bygningsarbeider og skredder. Begge er blant de mest utbredte profesjonene i Chirai Gatti. Denne formen for modernisering kombinert med minkende evne til å dekke behovet for matprodukter ut fra jordbruket, har flyttet menns yrkesutøvelse fra landsbyene til bazaarene og byene. Sett fra Dumonts perspektiv, som vektlegger forbindelsen mellom kasterelasjoner, religion og bytteøkonomi i en landsbykontekst, innebærer dette en fundamental endring. Denne endringen manifesteres i dag innen en rekke felt. Lavkasters økte bevissthet omkring sine rettigheter og deres distansering fra kaste-spesifikke betegnelser og yrker er eksempler på det. Et annet eksempel er omfanget av sammensatte yrkeskarrierer. Blant alle kaster er det et utbredt mønster å skifte mellom ulike sektorer og ulike steder. Svært vanlig er det også å ha flere jobber samtidig. En mann av smedkasten kan for eksempel være contractor på et offentlig finansiert vannledningsprosjekt, på en skogsplantasje eller lignende på dagtid. Samtidig kan han arbeide som smed hjemme i landsbyen på kveldstid eller på fridager. Innen de fleste deler av yrkeslivet har kaste relativt liten betydning. Likevel opprettholdes enkelte former for situasjonsbetinget separasjon på arbeidsplassen, først og fremst i tilknytning til mat og måltider. Alt i alt preges imidlertid yrkeslivet av at det har funnet sted en "tilbake-trekking" av kaste (Quigley, 1993). Siden kaste ikke har en grunnleggende innvirkning, drøftes karrierer i denne oppgaven hovedsakelig i lys av teorier som ikke er relatert til kaste. Bazaarene i lys av små og store sosiale systemer Industriell og økonomisk vekst i India har ført til høy geografisk mobilitet blant landets rurale befolkninger. I enkelte delstater, som Punjab og Haryana, har arbeidsstokken innen industri og jordbruk i flere tiår bestått av en stor andel migranter fra andre regioner (Kramer, 1979). I Garhwal har økt migrasjon til byene og veksten av virksomheter i bazaarene i løpet av kort tid totalt endret menns arbeidsliv. Jordbruket i fjellregionen har på grunn av klimatiske og topogra- 25 fiske betingelser begrenset potensiale for vekst. Når modernisering og vekst i økende grad preger andre sektorer av yrkeslivet, blir stadig flere yrker tilgjengelige for den rurale landsbybefolkningen. Dette er mye av bakgrunnen for at menn i stor utstrekning har forlatt jordbruket og strømmet til sentrene for industri og handel. Disse endringene innebærer blant annet økt sosial mobilitet og et mer sammensatt arbeidsliv. En bazaar kan ikke forstås isolert fra omgivelsene. Etterspørsel etter tjenester og produkter i bazaaren knytter den til de lokale omgivelsene. For å forstå veksten av de rurale bazaarene i Himalaya bør man dessuten trekke inn betydningen av overordnede sosiale systemer. Lønnsomheten av virksomhetene i bazaaren påvirkes både av folks levekår i landsbyene og av hva slags konjunkturer som preger økonomiske sentre utenfor Garhwal. Både omfanget av migrasjon og spørsmålet om vekst eller nedgang i lokale næringsetableringer er påvirket av slike overordnede kontekster. Bazaarene befinner seg på mange måter i en posisjon mellom landsbyene og de urbane sentrene. Husholdet; menns virke i byene og kvinners virke i landsbyene I oppgaven forstås yrkeslivet i bazaarene særlig ut fra husholdet og migrasjonsarbeidet. Husholdet preges av en arbeidsdeling som spenner over flere lokaliteter. Menn har i hovedsak sitt virke i bazaarer, byer eller andre steder utenfor landsbyene.23 Kvinner har ansvar for jordbruk, husdyrhold og de fleste oppgaver i familiehjemmet i landsbyen. Husholdet knytter på denne måten sammen ulike geografiske og økonomiske sfærer. Kvinnenes oppgaver er helt avgjørende for husholdenes økonomiske overlevelsesevne. Relativt streng kjønns-segregering gjorde det som tidligere nevnt, vanskelig å bli kjent med kvinners hverdag. To intervjuer med kvinner er gjengitt i kapittel 6. Husholdets kollektive mål blir lett oversett hvis man kun er opptatt av det enkelte individet. Som system er husholdet begrensende for medlemmene, men det gir også et bedre utgangspunkt for å realisere kollektive mål som for eksempel å spre økonomisk risiko. Når husholdets arbeidsdeling er basert på en kombinasjon av migrasjon og lokalt baserte næringer, er dette fordi det er mer hensiktsmessig enn at alle medlemmer er engasjert i lokalt virke. For det første medfører det gjerne økt spredning av risiko (Fuglerud, 2001:23). For det andre kan et 26 eventuelt overskudd fra migrasjonsarbeidet investeres i et lokalt virke (Grønhaug, 1979). Det siste kommer tydeligere frem ved å se på yrkeskarrierer. Det framgår av beskrivelsene foran at bazaarene har vokst parallelt med at menns yrkesutøvelse har skiftet fra jordbruk til andre sektorer og parallelt med utbredelsen av migrasjon. Dette taler for å se bazaarer og migrasjon i sammenheng. Bazaarene kan oppfattes som arbeidsmigrasjon på lokalt nivå, såkalt “mikrogeografisk” migrasjon. Forholdet mellom folks migrasjonarbeid i byene og deres virke i baazaren er imidlertid komplekst. Det bør studeres i lys av individers karrierer og i lys av husholdet. Menns karrierer i dag preges av at de har arbeidet på ulike steder og innen flere sektorer. Mange har arbeidet både i Chirai Gatti og i storbyer eller delstater som Punjab, Uttar Pradesh, Himachal Pradesh, Delhi eller Maharastra. For noen få utgjør bazaaren første skrtt på vei mot å etablere en karriere basert på migrasjon. For de fleste hjemvendte migranter er den siste del av yrkeskarrieren, før de eventuelt overlater virksomheten til sønnene og trekker seg tilbake til familiehjemmet i landsbyen. Arbeid i bazaaren utgjør altså oftere den siste delen av en migrants karriere enn den første. Typiske karrieremønstre kan for eksempel illustreres av yrkeskarrierene til P.S. Rawat og K.L. Bahuguna i kapittel 6. Når migrasjon kommer forut for et virke i bazaaren, kan næringsetableringen i bazaaren i mange tilfeller knyttes til arbeidet i byen fordi oppsparte midler har gjort den lettere. Sosial mobilitet blant migranter som reiser ut har ført til merkbare endringer på hjemstedet. Enkelte av de som arbeider utenfor hjemstedet har nådd høye posisjoner i hæren eller andre deler av offentlig sektor i løpet av karrieren. Blant disse har mange både oppsparte midler og rett til en betydelig pensjon når de slutter å jobbe. Pensjonen er i seg selv ofte høyere enn en gjennomsnittlig inntekt. Andre har oppnådd høye stillinger i private firmaer og en lønn langt over gjennomsnittet. Blant begge grupper har mange investert i lokale familiebaserte virksomheter i hjemdistriktet. På bakgrunn av slike endringsprosesser framtrer også en sammenheng mellom bølgen av urban arbeidsmigrasjon og veksten av bazaarene. Migranter som har oppnådd gode jobber og høy lønn, er imidlertid i mindretall. De fleste arbeidsmigranter har ikke oppnådd stort mer enn en gjennomsnittlig lønn, det vil si mellom 27 1000 og 2000 rupier per måned, i løpet av karrieren. Blant disse er det få som har klart å spare et større beløp før de avslutter karrieren som migrant. De har dermed et vanskelig utgangspunkt hvis de ønsker å etablere en næring i hjemdistriktet. For å bøte på dette er det vanlig at brødre går sammen om næringsinvesteringer. På den måten klarer mange tross begrensede midler å bygge et lite hus i bazaaren til næringsformål, kjøpe et muldyr som kan brukes til å bære varer fra bilveien til landsbyene eller å etablere en annen type næring som ikke krever for mye. Slike kombinerte investeringer kan sees i lys av et prinsipp som gjelder på mange felt i økonomien; fordelene ved økt fleksibilitet. Hvis en av brødrene driver den lokale virksomheten som er startet i fellesskap, og den andre arbeider i byen, eller innen en annen lokal næring, vil økonomiske endringer neppe slå likt ut for begge næringer. Dette innebærer at satsingen på ulike næringer medfører større spredning av risiko. Oppgaven En antropologisk studie bør reflektere spørsmål som feltarbeiderens sosiale rolle og valg av feltarbeidsmetoder. Dette gjør det lettere å vurdere hvordan praktiske forhold kan ha påvirket tilnærmingen til de sosiale kontekster som beskrives i oppgaven. Dette drøftes i kapittel 1. I kapittel 2 drøftes relasjonen individ – system, ut fra noen teoretiske tradisjoner og empiriske felt. Denne relasjonen er kompleks fordi individers handlinger både genererer og begrenses av sosiale systemer. Mange kritiserer aktørteori for å oppfatte individet som om det kun handler ut fra egne behov. Systemorienterte teorier kritiseres derimot ofte for å utelate handlingers agenda. De motsatte dimensjonenene ved handling tillegges svært ulik vekt innen forskjellige fagretninger. Skal vekten legges på motiver for handling eller på strukturelle kontekster? Drøftingen tar blant annet utgangspunkt i Barths og Boudons perspektiver på individet og Redfields teori om urban rurale systemer. Sistnevnte representerer et viktig teoretisk arbeid i antropologien som gjorde det mulig å se sammenhenger mellom lokale sosiale kontekster og storskala-systemer. Senere antropologiske tilnærminger til sosiale systemer, som Leeds’ teori i "Cities, Classes and The Social Order", viser at Redfields og Fosters perspektiver fremdeles er aktuelle. På et impirisk plan drøftes også sosiale mikro- og makrokonteksters betydning for virksomheter i bazaarene I lys av to case studier. 28 De resterende kapitlene i oppgaven kan plasseres i to grupper. På den ene side kapittel 3, 4, 5. I disse beskrives bazaarer og arbeidsliv i hovedsak som lokale sosiale fenomener. På den annen side kapittel 6 og 7. Her ligger tyngdepunktet på belysning av menns arbeidsliv og karrierer ut fra ulike "eksterne" kontekster. I kapittel 3 beskrives sosial omgang i Nadipur Bazaar, både i form av samhandling mellom de som arbeider der og samhandling mellom næringsutøvere og andre. Kapittel 4 omhandler endringer i bazaaren i lys av de første og senere næringsetableringer. Kapittel 5 tar utgangspunkt i et konkret foretak i bazaaren. I kapittel 6 presenteres ulike personers yrkeskarrierer og livsløp. Ut fra disse beskrivelsene returnerer jeg til enkelte av de spørsmål jeg har vært inne på angående forholdet mellom husholdet og menns arbeid. I kapittel 7 presenteres arbeidsmigrasjon, som et grunnleggende trekk ved arbeidslivet i fjellregionen i dag. Siden begynnelsen av1980-tallet har en rekke samfunnsvitenskapelige studier av migrasjon kommet fram til at husholdet er en viktigere beslutningsenhet enn individet (Fuglerud, 2001:23,29). I kapittel 7 beskriver jeg husholdets viktige rolle for menns yrkesvalg. Det innebærer at beslutninger som angår karriere eller arbeidssted tilpasses husholdets situasjon. Først og fremst gjelder dette i forhold til spørsmålet om migrasjon eller lokalt arbeid. Hvor og innen hvilke sektorer ulike medlemmer jobber handler ikke utelukkende om "å maksimere forventet inntekt, men også minimalisere risiko gjennom å sikre alternative inntektskilder" (Fuglerud, 2001:23). Dette spørsmålet kan ikke belyses ut fra det enkelte medlem. I kapittel 8 vender jeg tilbake til de spørsmålene jeg har stilt i dette innledningskapitlet og forsøker å oppsummere i lys av det som er sagt tidligere. 1 At sammenhengen mellom degradering av skogen, jorderosjon og oversvømmelser både ble oppdaget og ble et politisk tema på syttitallet blir av mange tilskrevet Chipko-aktivistenes innsats for å gjøre konsekvensene av intensiv hogst i fjell-regionen kjent. 2 Svært ulike syn på demningen har kommet fram blant miljøaktivister, geologer og ulike eksperter. 3 Vandana Shiva bor i Dehra Dun. Hun har gitt ut flere bøker om miljøspørsmål. Boken "Til livets opphold" (Shiva,1987) handler blant annet om Chipko-bevegelsen. 4 Jeg måtte like etter returnere til Norge fordi visumet gikk ut. Etter noen måneder med studier i Hindi grammatikk i Norge returnerte jeg. 5 Alle lokale steds- og person-navn er pseudonymer. Dette er i henhold til en avtale inngått med sentrale informanter. Jamfør metodekapittel. 7 Manhindra er en kraftig jeep som egner seg godt for det bratte terrenget i fjellene. 8 Landsbyråd. En lokal forvaltningsenhet og øverste organ for et Gram Sabbha, som kan bestå av mellom en og fem landsbyer. Innbyggertallet i et Gram Sabbha kan variere fra noen hundre til flere tusen. 29 9 Uttrykket "bazaar" brukes i Garhwal om steder som domineres av butikker og handel, uansett om det er snakk om en isolert liten klynge med bygninger langs landeveien eller flere hundre virksomheter beliggende i samme nabolag i en by. 10 Feltarbeidet fant hovedsakelig sted i to perioder; oktober 1994 – mars 1995 og mars – juni 1996. Et kort opphold fant sted i april 11 Butikker som har varer av mange ulike kategorier, minner om en tradisjonell norsk landhandel med hensyn til vareutvalg. 12 Lokal måleenhet. 50 nali tilsvarer en hektar. 13 De to nordlige regionene i Uttar Pradesh, Garhwal og Kumaon ble i 2001 egen delstat. 14 Først Publisert som "British Garhwal: A Gazetteer, Volume XXXVI of the District Gazetteers of the United Provinces of Agra E10 Oudh" i 1910. 15 Delstatshovedstaden i Uttar Pradesh. 16 Streiken er i korte trekk beskrevet nedenfor og i kapittel 2. 17 Kilde; den offisielle hjemmesiden til "Uttaranchal Vidhan Sabha", delstatsforsamlingen i Uttaranchal. www.uttaranchalassembly.org", mars 2002. 18 Kilde; samme som foregående. 19 Dette antallet er oppgitt i flere publikasjoner på nettet. Blant annet hjemmesiden til delstatsforsamlingen. Opplysninger om den nye staten er også på nettsiden "Uttaranchal Nettwork Home Page; www.uttaranchal.ws" (mars 2002). 20 Guvernørens åpningstale. Gjengitt på hjemmesiden til "Uttaranchal Vidhan Sabha", delstatsforsamlingen i Uttaranchal."www.uttaranchalassembly.org", mars 2002. 21 Kilde; samme som forrige. 22 Arbeidere som ansettes en begrenset periode, for å fullføre et enkelt prosjekt. 23 Hvis migranter er knyttet til husholdet gjennom nære relasjoner som mann – kone eller far – sønn og i tillegg regelmessig bidrar til husholdets økonomi, regnes de som medlemmer av husholdet. 30 Kapittel 1 Feltarbeidsmetoder i både ufarlige og sensitive felt I Berremans fotspor. Tvil om mine hensikter "Arbeidsbetingelsene" under et feltarbeid er relevant for vurderingen av både analytiske slutninger og empiriske beskrivelser. Dette kapitlet vil blant annet omhandle hvordan folk oppfattet meg, begrensninger på informasjon om sensitive spørsmål og hvilke sosiale arenaer jeg hadde tilgang til. Antropologer har ofte erfart at tillit ikke kan tas for gitt. Malinowski beskriver hvordan han, for å unngå å framstå som mistenkelig, begynte feltarbeidet med ufarlige temaer: "First, to begin with subjects which might arouse no suspicion, I started to "do" technology" (Malinowski, 1922:5). En dag spurte miljøaktivisten, Anand fra Pahar Gaon, hvilket fag jeg studerte. Da han fikk høre at det var antropologi, spurte han om jeg kjente til Gerald D. Berreman. Jeg svarte, overrasket, at jeg hadde lest Berremans bok fra Himalaya. I dagene etter dette møtet besøkte jeg mange butikkinnehavere i bazaaren Upli Pahar som ligger tre kilometer ovenfor Nadipur. På vei tilbake fra en av disse turene, i følge med en mann som tolket for meg, passerte jeg en liten landsby. Noen menn stod foran et bolighus. En spurte hvor vi kom fra. Jeg svarte Upli Pahar. Noen mumlet at vi kom fra CBI, overvåkningspolitiet. Jeg smilte av dette, fordi jeg trodde det var en spøk. To dager etter denne hendelsen var Prakash og jeg alene i tebutikken. Han sa at flere fra en landsby i nærheten hadde oppsøkt han. De var kritiske til at jeg bodde hos ham fordi de trodde jeg var her for å spionere. Han fortalte også at han hadde fått høre at jeg kom til å skrive en bok som ville inneholde mange løgner om folk her og gjøre han selv og hans familie til latter. Jeg spurte hvorfor noen trodde dette. Han fortalte at en antropolog som het Berreman hadde skrevet en bok om Garhwal. Den boken inneholdt mange løgner, blant annet om forholdet mellom kvinner og deres svogere. Den hadde gjort mye skade for Garhwaliernes omdømme. Jeg sa at jeg ikke ville skrive noe som skadet folks omdømme. Vi ble enige at jeg ikke skulle skrive noen virkelige navn verken på personer eller steder. Slik ville ingen vite hvem jeg skrev om. Etter denne samtalen var det tydelig at Prakash fortsatt var urolig for hva mitt prosjekt innebar. Når jeg tok notater, spurte han av og til skeptisk om jeg observerte folk i nærheten. På et senere tidspunkt fikk jeg høre av en annen at miljøaktivisten Anand hadde 31 liten tiltro til mitt prosjekt. Han hadde fortalt dette til Prakash. Også senere ble jeg oppmerksom på at enkelte personer i de nærmeste landsbyene var skeptisk til mitt nærvær. En mann fra Pahar Gaon skjelte ut Vikram, den ene av Prakashs to yngre brødre, og beskyldte han for å ha fortalt meg om en Durga Puja1. Kritikken var foranlediget av at jeg hadde vært til stede ved denne seremonien i Pahar Gaon. Noe senere kom jeg i snakk med miljøaktivisten om Berremans bok igjen. Han fortalte at han og noen andre hadde reist til den landsbyen Berreman hadde oppholdt seg. De hadde funnet at det ikke forekom den type ekteskap som Berreman hadde beskrevet der. (Berreman beskrev ekteskap mellom en kvinne og flere menn). Han understreket at boken var basert på løgn. I debattinnlegg i aviser som dekket de nordlige delene av Uttar Pradesh hadde Anand og en av hans nærmeste venner tatt sterk avstand fra Berremans bok. Shah erfarte under feltarbeid i Gujarat at det tar tid å etablere tillit hvis folk er ukjent med de statusene feltarbeiderne framstår med. "The villagers gained full confidence in us only after they could place us in the social cathegories with which they were familiar" (Srinivas, Shah, Ramaswamy, 1979:31). Det viste seg under feltarbeidet i Nadipur at flere var skeptisk til min sosiale bakgrunn bakgrunn. Anands oppfatning av Berremans arbeid og av antropologer generelt bidro til at skepsisen fra mange i bazaaren og i Pahar Gaon økte. Stadig flere stilte spørsmål om mine foreldres yrke og min utdannelse når de skjønte at jeg ikke bare var på gjennomreise. Hva gjorde min far? Hvor mye tjente han? Hva gjorde min mor? Hvor mye utdannelse hadde jeg? Var jeg gift? Hva med offisielle papirer som bekreftet mitt ærend i India? Opplysninger om disse tingene hjalp dem å plassere meg. Likevel var mange fortsatt skeptiske. Det var tross alt lite som kunne bekrefte de opplysningene jeg ga. Derfor var det av stor betydning at jeg fikk bo hos en familie. Siden det var vanskelig å kontrollere opplysninger, hjalp det at folk så at noen hadde nok tillit til å la meg bo hos dem. Det var også en fordel at jeg ofte ble presentert som en venn av Prakash. Etter hvert hadde jeg imidlertid inntrykk av folks tillit til meg gradvis vokste. Det må også tilføyes at det samtidig var mange som, under hele den tiden jeg bodde i Nadipur, aldri ga uttrykk for skepsis til mitt nærvær. 32 Plassering av feltarbeideren. Tilskrevne statuser og informasjonstilgang Mange stilte spørsmål om folk og levesett i mitt land. Enkelte hadde hørt at utlendinger i India oppførte seg merkelig og kledte seg uanstendig. Var folk slik i Norge? Ofte ble det også snakk om hva nordmenn spiste. De fleste ble forferdet da jeg fortalte at folk i Norge spiser de fleste typer kjøtt. De spurte bestyrtet om det gjaldt griser og kuer også. Argumentasjon rundt status viste at ulike momenter vektlegges. Derfor var det ulike oppfatninger av min status i det lokale systemet. Dette ga informasjon om prinsippene knyttet til sosial rangering. Det må imidlertid tilføyes at det var sjelden folk begrunnet eller la fram sin oppfatning. De kommentarene som falt om saken, dannet derfor ikke et fullstendig bilde. Observasjoner av forskjellige typer samhandling mellom folk av ulik kaste gjorde imidlertid hovedtrekkene noe klarere. Det framgikk at Brahminer oppfattet meg som lavere i det rituelle hierarkiet. Dette gjaldt også enkelte Rajputter. En eldre mann av Rajputkaste ga uttrykk for at jeg ikke burde bruke den samme vaskeplassen som de andre som bodde i nærheten. Han henviste til et sted lenger ned langs elven. Som forklaring sa han "det er best å ha det separat". Andre jeg møtte ved vaskeplassen lot til å akseptere at jeg brukte den. Når jeg var på besøk hjemme hos Brahminer, hadde jeg vanligvis ikke adgang til kjøkkenet. Dette opplevde jeg ikke hos Rajputter. En følge av de statuser jeg ble tillagt, var at jeg ikke hadde anledning til å delta i alle typer sosiale sammenhenger. Samtidig utgjorde dette en viktig erfaring. Sosiale begrensninger er noe selv mange av lokale høykaster også er underlagt i større eller mindre grad når de er på besøk hjemme hos andre. Selv mange Brahminer kan ikke gå inn på kjøkkenet til andre grupper av Brahminer hvis de sistnevnte oppfatter seg som renere i rituell forstand. Språk og oversettelse I den første tiden var samtaler preget av hyppige misforståelser. Både bazaarens innbyggere og jeg hadde begrenset språklig kompetanse, i henholdsvis engelsk og hindi. Dessuten avhenger oversettelse av enkelte begreper av sosiale erfaringer. Å bli kjent med nyansene i betydningen av 33 komplekse begreper tar lang tid. I enkelte tilfeller skaper direkte oversettelse lettere misforståelser enn oppklaring. Man må bli kjent med bruken av begreper i ulike sosiale kontekster for å bli oppmerksom på nyanser. Bruken reguleres ifølge Wittgenstein av regler som er basert på sosiale praksiser vel så mye som på meningsstrukturer. Et kjernepunkt i Wittgensteins pragmatiske språkfilosofi er at språk blir meningsbærende gjennom regler for bruk i sosiale handlingskontekster. Et poeng som kan utledes av dette for samfunnsvitenskapelig metode, er at deltagelse i både språklige og sosiale handlinger, gjennom prøving og feiling, er nødvendig for å bli kjent med begrepers "funksjoner". Bruk av ord er konstituerende for deres mening. For å forstå enkelte aspekter ved det sosiale systemet var det derfor nødvendig å gradvis løse semantiske "floker". Slik artet det seg med begrepet "jati", kaste2. Enkelte ganger fikk jeg spørsmål om hva slags "jati" jeg tilhørte. Jeg forklarte at vi ikke hadde noen sosial inndeling som tilsvarte jatier i Norge. En dag oppdaget jeg at jeg hadde misforstått spørsmålet. Jeg var sammen med Raja i tebutikken. Noen andre var også der. En mann henvendte seg til Raja og spurte hva salgs jati jeg tilhørte. Til min overraskelse svarte Raja uten å tenke seg om "han er protestantisk kristen". Mannen virket godt fornøyd med svaret. Jeg hadde ikke trodd at denne tilhørigheten ville oppfattes som kaste. Senere oppdaget jeg at "jati" er et svært fleksibelt og kontekstavhengig begrep (Quigley, 1993:5). Intervjuer og tolkens rolle Jeg hadde på forhånd vært forberedt på at jeg kom til å trenge tolk. Mine samtaler på hindi var begrenset til svært enkle og hverdagslige temaer. Når vi kom inn på mer komplekse spørsmål, bar samtalene fort preg av at jeg ikke forsto. Da Prakash fikk høre at jeg trengte en tolk, tilbød han å hjelpe til av og til. Jeg forsøkte en dag å få han til å tolke under noen samtaler med folk i butikken hans. Dette fungerte ikke særlig bra. Han hadde oppmerksomheten sin andre steder og så ut til å mistrives med rollen. Etter dette forsøkte jeg å få en venn av Prakash, Anil, til å tolke under et besøk hos en kjøpmann i Upli Jagah Bazaar. Anil var hjemme på ferie. Han snakket godt engelsk. Da jeg stilte spørsmål til butikkinnehaveren, begynte Anil å svare selv, i stedet for å sende spørsmålene videre. Jeg ba han sende alle spørsmål videre. Likevel gjentok det seg stadig at han svarte direkte. Etter hvert fikk jeg inntrykk av at Anil syntes spørsmålene var pinlige. Jeg 34 fant ut at det ville være en fordel å ha en tolk fra et annet sted. En utenforstående ville ikke i samme grad føle et slikt dilemma. Jeg snakket noen ganger med en lærer ved skolen i Upli Pahar. Skolen var i denne perioden stengt på grunn av streik i offentlig sektor3. Derfor hadde han lite å gjøre. Læreren kom fra en landsby i distriktet Chamoli. Konen og barna var der. En dag jeg var i Upli Pahar, spurte jeg om han kunne tolke for meg. Han hadde tidligere tolket for meg uoppfordret et par ganger, under samtaler med kjøpmenn i bazaaren. Det samme problemet dukket opp igjen med læreren som tolk. I likhet med Anil, svarte han stadig selv i stedet for å sende spørsmål videre. Jeg begynte å lete etter en tolk i Dehra Dun. En kvinne jeg kjente i byen ble spurt om hun visste om noen. Det gjorde hun. En ung mann, Rana, som jobbet ved en skole i byen hadde tid den nærmeste uken. Denne gangen forløp intervjuene greit. Rana "sensurerte" ikke noen av spørsmålene. Nå prøvde jeg å organisere dagene slik at vi fikk tatt mange intervjuer i den perioden Rana kunne være med. Da en uke var gått måtte Rana returnere til byen. Det var viktig at intervjuene kunne gjennomføres relativt raskt fordi de fleste intervjuer ble foretatt på folks arbeidsplass. Ofte ble det avbrudd fordi intervjupersonen måtte ekspedere kunder eller ta seg av andre oppgaver. Under de fleste intervjuene var det flere til stede. Tilskuerne kommenterte spørsmålene og svarene og bragte ofte samtalene over på temaer som var mindre relevant for intervjuet. Disse forholdene gjorde at det var vanskelig å holde oppmerksomheten til intervjupersonen lenge om gangen. Til intervjuene med tolk ble derfor en enkel liste med spørsmål utarbeidet. Dette gjorde at det gikk an å fokusere på en del viktige opplysninger først og så komme inn på andre ting i den grad det ble anledning. Etter at Rana reiste hjem, var jeg nok en gang uten tilgang på tolk. En mann i slutten av førtiårene som jeg hadde blitt godt kjent med, var i en uvanlig situasjon. Raja har en nederlandsk kone og to barn og hadde bodd mange år i Europa. Av forskjellige grunner ble han værende i India etter at familien hadde vært på besøk her den siste gangen. Mange oppfattet han som litt original fordi han bodde alene hjemme i landsbyen og lot konen og barna bo i utlandet. Noen ga også uttrykk for at det var upassende for han å være gift med en utenlandsk kvinne. 35 En dag ble Raja med til Upli Pahar. Under en samtale med en kjøpmann begynte han uoppfordret å tolke. Dette fungerte bedre enn jeg hadde ventet. I motsetning til Rana, som var rolig og forsiktig med å formidle oppfatninger når det kunne støte noen, var Raja høyrøstet og engasjert. Han var aktiv i diskusjoner og uttrykte ofte sine meninger. Raja besvarte sjeldnere enn de andre spørsmål rettet til informanten. Derimot brøt han ofte inn med egne historier. Disse egenskapene "forstyrret" likevel intervjusituasjonen i mindre grad enn ventet. Folk snakket i større grad åpent når Raja var tolk enn med de andre. Dessuten var mange klar over at han selv hadde foretatt mange spesielle valg. Dette er en parallell til Berremans erfaring med å skifte tolk. Berremans første tolk, en ung Brahmin fra Dehra Dun, hadde aktivt prøvd å skjule at folk i fjell-landsbyene hadde praksiser som for Hinduer fra lavlandet framsto som uanstendige. I tillegg fikk tolkens status som Brahmin folk til å være forsiktig med å fortelle om ting de antok han mislikte. Da Berreman fikk en muslimsk tolk, oppdaget han at folk ble mindre opptatt av å skjule uvanlige praksiser. Den muslimske tolken ble oppfattet som indifferent i slike saker. Dette gjorde at informantene fortalte om sensitive forhold, som tidligere hadde vært dekket over, i intervjuene (Berreman, 1962). Min erfaring med forskjellige tolker tyder på at i tillegg til min egen væremåte, er tolkens væremåte av vesentlig betydning. Hans presentasjon av seg selv og situasjonen påvirker intervjupersonens oppfatning av sin rolle og av intervjusituasjonen (Goffman, 1959). Dermed påvirkes også intervjupersonenes væremåte. Hvordan forholde seg til sensitive temaer Jean Briggs har beskrevet hvordan hun støtte på sensitive temaer under feltarbeidet. "....even with the best of rapport there were subjects that were met with great resistance. Historical matters in particular were difficult to discuss, as they were tainted with paganism" (Briggs, 1970:3). Under et intervju med en skredder i Khetonkajagah ble denne etter hvert påfallende taus og snudde seg bort fra oss. Raja var oppmerksom på skredderens handlemåte. Han anbefalte å avbryte intervjuet fordi det virket som skredderen hadde blitt skeptisk til våre motiver for å komme med disse spørsmålene. En annen gang avbrøt en kjøpmann oss da jeg stilte spørsmål om hans kones familiebakgrunn. Han sa han fikk vondt i hodet av de tåpelige spørsmålene jeg stilte og nektet å svare på flere spørsmål.4 Det er flere sensitive temaer som det er vanskelig for 36 folk i fjell-landsbyene å snakke om. Et tema som enkelte kun motvillig går inn på er kaste og ekteskap. Det er for eksempel mange som ikke vil fortelle om størrelsen på datterens eller konens medgift. Uttalelser om dette kan bringe fram igjen uenigheter blant familiemedlemmer. Kasterelaterte spørsmål kan også være vanskelig å komme inn på fordi en fort kan såre noen. Folk snakker lettere om kaste når alle tilstedeværende har samme kastebakgrunn som dem selv. Noen få har giftet seg med en partner fra en kaste som ikke har vært ansett som passende. Slike ting vil de helst ikke ha noe oppmerksomhet rundt. For å unngå å være for direkte når det gjaldt kaste, ga både Rana og Raja uoppfordret råd om hvordan vi burde legge opp en forsiktig framgangsmåte under intervjuer. Rana foreslo at vi skulle spørre folk om familienavnet i stedet for å spørre hvilken kaste de tilhørte. Kaste ville uansett framgå av familienavnet. Når vi skulle intervjue lavkaster fortalte Raja at de fleste foretrakk å ikke bruke eller bli tiltalt med sitt opprinnelige navn lengre. For å unngå å fornærme noen kunne vi bruke betegnelsen "Mistri" i stedet for det opprinnelige familienavnet. Det ville uansett framgå av opplysninger som kommer fram under intervjuet, om slektningers yrke eller andre forhold, hvilken kastebakgrunn de har. Betegnelsen eller navnet "Mistri", håndverker, har i dag en relativt kastenøytral betydning. Det er kontekstavhengig hvorvidt "mistri" gir assosiasjoner til kaste. På en arbeidsplass kan folk av alle kaster kalles "mistri" hvis de jobber som håndverker. Mistri brukes i dag først og fremst om en yrkeskategori, derfor unngås i de fleste sammenhenger stigmatisering ved å benytte denne betegnelsen. Ofte ble spørsmål som hadde direkte med intervjupersonens kasteposisjon å gjøre, unnlatt når vi intervjuet folk av lavkaster. Demonstrativ taushet var ofte en reaksjon blant både høyog lavkaster når det ble spurt om ekteskap, slekt, familienavn og andre kasterelaterte forhold. Dette gjorde at vi i mange tilfeller også ventet med å gå inn på slike temaer til en viss grad av tillit eventuelt var etablert. Disse spørsmålene var ganske enkelt for sensitive til at vi uten videre kunne gå inn på dem i alle intervjuer. Endringer i navnebruk blant lavkaster er en reaksjon på det stigmatiserende aspektet ved navn og kaste. Mange har tatt navnet "Singh" som mellomnavn. Dette navnet ble for få år siden kun brukt av Rajputter. Når kastespesifikke navn som "Lohar" og "Das" samtidig byttes til "Mistri", er dette et for å bryte assosiasjoner mellom navn og kaste. De fleste samtalene om kastespørsmål fant sted utenom en intervjusituasjon. Som oftest kom dette temaet opp i lukkede settinger der kun mennesker som kjente hverandre godt og tilhørte 37 samme nivå var til stede (bortsett fra meg). Kasterelaterte konflikter forekom, men ikke særlig ofte. Slike konflikter ble ofte løst ved at naboer eller bekjente meglet mellom partene. En konflikt der høykaster hadde sjikanert en lavkaste hadde endt i retten. Blant annet kalte de han "Dom"5, fortalte folk. Konflikten utviklet seg og endte med at lavkasten gikk til sak. En løsning enkelte lavkaster velger når de blir utsatt for sosialt press i en eller annen forstand, er å forlate landsbyen. Siden mange av disse har lite eller ikke noe land, er det mindre som holder dem igjen i landsbyene enn hva tilfellet er for høykastene. Enkelte lavkaste-familier har mottatt land av Panchayat. I mange tilfeller er dette skogsland som ikke er dyrket opp. Sensitive temaer i et endringsperspektiv De handlingsmønstre og kontekster som er beskrevet ovenfor, viser at sensitive temaer er vanskelige å forholde seg til, og at folk omgår disse i de fleste situasjoner. Relasjoner kan bli satt på prøve hvis noen uttaler seg ubetenksomt om disse temaene. Dette gjelder også blant nære slektninger. Fordeling av utgifter når døtre giftes bort, er et eksempel på et vanskelig tema. Dette spørsmålet fører ofte til uoverensstemmelse mellom brødre eller andre nære slektninger. De økonomiske byrdene ved et bryllup er store for de fleste, og uenighet i synet på hvor mye hver enkelt skal bidra er vanlig. Dette er en grunn til at mange unngår å snakk om dette med utenforstående. Hvis det oppstår snakk om disse tingene, blusser konflikter lett opp igjen. Det er imidlertid først og fremst slektsrelasjoner og interkaste-relasjoner i landsbyene som berøres av sensitive problemer. Det er sjeldnere konflikter oppstår i tilknytning til relasjoner mellom næringsdrivende i bazaarene. Det sosiale livet i bazaarene preges av andre typer relasjoner, først og fremst av vennskaps- eller naboskapsrelasjoner som innebærer færre forpliktelser. Graden av anonymitet er større. Disse trekkene ved bazaarene gjør at det kan oppfattes som preget av mer "moderne" sosiale strukturer. Samarbeid om store eller vanskelige oppgaver kreves sjelden, derfor oppstår få interessekonflikter. Det diskuteres sjelden kasterelaterte spørsmål i bazaarene på steder hvor det er vanskelig å forvisse seg om at det ikke er tilhørere. Høy- og lavkaster arbeider ofte like ved hverandre. Det er fort gjort at noen overhører en kommentar som ikke var ment å være offentlig (Mayer, 1997). Selve det forhold at kastetilhørighet og slekt er sensitive temaer, er samtidig langt på vei en følge av at det finner sted en artikulasjon mellom to systemer (Bailey, 38 1957:228). En moderne kontekst bidrar til endring av tradisjonelle systemer som ekteskap, slektsrelasjoner og kaste. De tradisjonelle strukturerene er viktige innen mange sosiale felt. De endrer seg langsomt og kan spille en vesentlig rolle på enkelte felt selv om de har minkende betydning på andre. De må stadig reformuleres for at dilemmaer som oppstår i møtet mellom “gamle” og “nye” sosiale kontekster skal kunne løses. 1 Viktig festival som varer i flere dager. Hyllest til landsbyens gudinne. En statue bæres fra et tempel 15 kilometer unna til landsbyen. Når festivalen avsluttes bæres den tilbake. Mange av landsbyens innbyggere følger den på veien tilbake. 2 Jati er er begrep som brukes over hele India. Det oversettes gjerne med kaste. Betydningen er langt rikere enn begrepet "caste", som opprinnelig kommer fra portugisisk, eller "varna", som referer til enn nokså generell inndeling i fire nivåer i tillegg til de såkalt "kasteløse". 3 Langvarig streik i offentlig sektor høsten 1994 for løsrivelse av fjellregionen fra resten av U.P. Jamfør punktet om ny delstat i innledning og beskrivelse i teorikapittel. 5 En lokal betegnelsen for lavkaster som idag har en svært negativ klang. 39 40 Kapittel 2 Individ og system. Teori og to empiriske case "Contemporary migrants are predominantly workers moving from areas where they were born and raised to others where they can find a higher return for their labor" (Kearney,1986:331). Migrasjon, individ og system. Teoretisk fokus for oppgaven Antropologer har ofte blitt kritisert for å ikke ta hensyn til at lokale fenomener er forbundet med overordnede kontekster. I ytterste forstand handler dette spørsmålet om forholdet mellom det som skjer mellom individer, det vil si på et sosialt mikronivå og krefter i storsamfunnet, det vil si sosiale makrosystemer (DeWalt og Pelto, 1985:5). Antropologisk teori om dette feltet har i stor grad sprunget ut av studier av samfunn preget av migrasjon (Kearney, 1986). I dette kapitlet vil jeg innledningsvis belyse hvorfor disse studiene har stimulert teoriutviklingen. Deretter vil jeg gjøre rede for hvorfor dette teoretiske feltet er relevant. På grunn av at migrasjon "overskrider" lokalsamfunnet knytter det seg spesielle teoretiske utfordringer til dette fenomenet. Denne overskridende effekten har gitt usedvanlig store utslag i antropologien. Fagets metodiske tilnærminger har tradisjonelt, i hvert fall fram til midten av 1900-tallet, vært utpreget "stedbundne" fordi man har oppfattet studieobjektene som "somehow incarcerated, or confined, in (…) places" (Appadurai, 1988:37). Orienteringen mot geografiske mikrokontekster kan, som jeg vil komme inn på i kapittel 3, for eksempel spores i begrepet "lokalsamfunn" som er sentralt i faget. I oppgaven sikter jeg mot en helhetlig forståelse av arbeidslivet. Dette består av lokalt arbeid og migrasjon ut av dalen. Innledningsvis vil jeg likevel diskutere noen antropologiske tilnærminger til migrasjon, siden dette feltet i usedvanlig grad har generert teorier. Senere i kapitlet vil jeg etablere en teoretisk ramme for å drøfte hvordan migrasjon og arbeidslivet i bazaarene i dalen kan belyses ut fra lokale og overordnede sosiale prosesser. Migrasjon utgjør et komplekst sosialt fenomen. Ut fra et systemteoretisk perspektiv kan migranters flyttemønstre oppfattes som interaksjon mellom hjemsted og mottager-region. Ifølge sitatet av Kearney (1986:331) som står først i dette kapitlet kan dette knyttes til forskjeller i utvikling 41 og inntektsnivå mellom stedene folk reiser til og fra. Det innebærer at folks flyttemønstre kan settes i sammenheng med modernisering av samfunnet. Er det snakk om flytting mellom land, er dessuten globalisering et nærliggende tema. Sosial endring i byene er viktig i denne konteksten. Hvis man betrakter migrasjon ut av Chirai Gatti ut fra et moderniseringsperspektiv, kan det være relevant å se på i hvilken grad inntektsnivået i byene er høyere enn i dalen, om byenes yrkesstruktur preges av større sosial mobilitet, et mer fleksibelt arbeidsmarked og lignende. Jeg vil imidlertid i liten grad gå inn på det urbane arbeidsmarkedet. Siktemålet når det gjelder migrasjon er delvis å forstå hvorfor mange reiser ut og delvis å belyse virkningene av migrasjon på hjemstedet. Når det gjelder det første spørsmålet er det relevant å se på migrantenes "utgangsmotiver" og husholdenes helhetlige situasjon. Dette vil jeg komme tilbake til. Når det gjelder det andre spørsmålet er informantenes egen forståelse at virkningene av migrasjon på hjemsteder er omfattende. Som jeg påpekte i innledningskapitlet var folk i Chirai Gatti opptatt av at migrasjon hadde utstrakt lokal betydning. Når dalens innbyggere karakteriserte samfunnet i fjellregionen som opprettholdt av "money order økonomi", var det fordi de opplevde at de pengene arbeidsmigranter sendtte hjem til sine familier var viktige for folks levekår. Det var en utbredt oppfatning at dette var helt avgjørende for lokalsamfunnet. Betegnelsen "backward region", som ofte ble brukt om Garhwal vitnet om at de opplevde en mangel på utvikling på hjemstedet. Jeg har vist at veksten i næringer på hjemstedet i stor grad var avhengig av penger arbeidsmigranter har investert lokalt eller sendt hjem til familien. Omfanget av en slik satsing på lokale virksomheter var blant annet influert blant annet av i hvilken grad folk mente det var grunnlag for å etablere et lønnsomt virke. Dette var avhengig av om de forventet at lokale næringer ville preges av vekst eller stagnasjon. Derfor er det relevant hvordan folk oppfatter ulike utviklingstrekk. i 1996 ble det bygget en rekke nye butikker langs traseen hvor en ny vei til Pahar Gaon var under bygging. Dette vitnet om at folk trodde denne veien i framtiden ville komme til å spille en viktig rolle for ferdselen. Omfanget av lokalt næringsliv er knyttet til utviklingsnivå. Det er lite industri i regionen. Veier, strømforsyning og annen infrastruktur er i liten grad utbygd. Generelt har Garhwal og Kumaon et lavere utviklingsnivå på disse feltene enn naboregionene. Senere i dette kapitlet vil jeg beskrive 42 konflikten rundt løsrivelse av fjellregionen. Denne konflikten er i stor grad knyttet til folks opplevelse av "mangel på utvikling". De fleste informanter mente etablering av en separat delstat var nødvendig for en bedre regional utvikling. Mange opplevde at det var sammenheng mellom det lave utviklingsnivået og vanskelighetene med å finne lønnsomt arbeid. Det å arbeide i regionen ble beskrevet som preget av lave lønninger eller liten inntjening. Den brede lokale støtten for løsrivelse av fjellregionen blant befolkningen i dalen var knyttet til et ønske om å legge forutsetningene bedre til rette for økonomisk vekst i hjemregionen. Dette ønsket om utvikling kan også settes i sammenheng med et "utgangsmotiv" (Grønhaug,1979:17) hos et flertall av migrantene jeg snakket med. Dette har jeg allerede vært inne på i beskrivelsen av de unge mennene som oppsøkte meg med et ønske om å reise til Norge. Det kom fram at de ønsket å arbeide utenfor hjemstedet for å legge seg opp kapital med sikte på å starte en næring hjemme på et senere tidspunkt. De var ikke motivert for å slå seg ned i Norge permanent eller etablere et hjem for familien der. En manns yrkeskarriere består gjerne både av en periode med migrasjon og en periode med lokalt arbeid. Varigheten av migrasjon og lokalt arbeid i karrieren er knyttet til husholdets stadie og sammensetning. Hvor viktig er husholdet for menns yrkeskarriere? Dette spørsmålet vil bli utdypet med utgangspunkt i hvordan familien jeg bodde hos under feltarbeidet drev en tebutikk i Nadipur. Yrkeskarrierer kan belyses ut fra både mikro- og makrokontekster. Ved å beskrive løsrivelseskonflikten og streiken Uttarakhand Bandh vil jeg kaste lys over den lokale yrkesstrukturen i forhold til en overordnet sosial og politisk kontekst. Manchester-skolen og Chicago-skolen Studier av migrasjon har i liten grad gitt opphav til et avgrensbart teoretisk felt i antropologien (Kearney, 1986:331). Likevel har migrasjon som fenomen og de sosiale konsekvensene av dette spilt en vesentlig rolle for utviklingen av antropologisk teori. På midten av 1900-tallet gjaldt dette særlig for Manchesterskolen og Chicagoskolen, to ulike miljøer som hver på sitt hold reiste en rekke nye grunnleggende metodiske og teoretiske problemstillinger innen antropologien og til dels innen sosiologien (Eriksen og Nilsen, 2002:128). Antropologene som tilhørte den såkalte Manchester-skolen var blant de første innen britisk antropologi som for alvor problematiserte strukturfunksjonalismens perspektiv på individet og samfunnet. Med utgangspunkt i Rhodes- 43 Livingstone Instituttet, som ble ledet av Wilson og senere av Max Gluckman, studerte de blant annet gruvesamfunn i Copperbeltregionen i daværende Nord-Rhodesia. Regionen var på 1950tallet i rask endring og bar preg av stor tilstrømning av migranter. Selv om Gluckman ikke eksplisitt brøt med struktur-funksjonalismen viste Manchester-antropologenes arbeider at Radcliffe-Browns tilnærming, som fra 1920- til 1950-tallet spilte en sentral rolle for antropologien i det sørlige Afrika og Sentral Afrika, var lite egnet til å forstå de sosiale endringer som nå preget store deler av det afrikanske kontinentet. Oppfatningen av sosiale systemer som i bunn og grunn selv-opprettholdende (Radcliffe-Brown, 1950) og av individets rolle som fastlagt av dets sosiale posisjoner stod nå for fall. Individene og de sosiale relasjonene mellom dem ble av Manchester-antropologene i økende grad sett på som størrelser som i seg selv kunne frambringe endring. Dermed var mye av grunnlaget lagt for en reformulering av forholdet individ – system som analytiske størrelser med sikte på å forstå sosial endring. Bailey la vekt på individet som drivkraft for endring under flere av sine studier. Barnes satte fokus på sosiale nettverk mellom individer. Dette fokuset på individer og sosiale relasjoner på mikronivå ble i den britiske tradisjonen videreført av Barth og enkelte andre. Denne nye retningen var inspirert av Malinowski og etterfølgeren Firth. Malinowski hadde til dels utgjort en teoretisk motpol til Radcliffe-Brown fordi han oppfattet individet som relativt autonomt og strategisk i forhold til samfunnets normer. I Chicago stod på den annen side studier av såkalt "komplekse" samfunn sentralt på 1940og1950-tallet. Robert Redfield og George Fosters studier av "peasant societies" var blant annet utgangspunkt for en teori om hvordan små rurale steder ble påvirket av storsamfunnet. Selv om peasant-befolkningers tilpasninger i ulike deler av verden var svært varierende, fantes det strukturelle fellestrekk. Til dels sørget peasants for sitt livsopphold gjennom subsistensproduksjon. Samtidig var de underlagt overordnede systemer gjennom skattlegging, arbeid for landeiere, patroner som solgte jordbruksprodukter til markedet og lignende. Utstrakt kontakt mellom byene og rurale steder vil bidra til at urbane institusjoner får økt inflytelse i peasant-samfunn, mente Redfield. Endring skjer i form av en enveis-påvirkning fra urbane sentre til rurale steder. Ifølge Kearney oppfattet Redfield migrasjon som en kilde til modernisering både av den delen av peasant-befolkningen som flyttet til byene og den gjenværende befolkningen på migrantenes hjemsted. Hans skille mellom kulturen i rurale småskalasamfunn og kulturen i byene la vekt på at det samtidig er en forbindelse mellom de to kulturtypene. Denne kom til uttrykk i "the folk - 44 urban continuum". Begrepene "folk" og "urban", som utgjør kulturelle idealtyper, har mye felles med skillet mellom det tradisjonelle og det moderne samfunn, for eksempel i form av "mekanisk" og "organisk solidaritet" hos Durkheim eller "gemeinschaft" og "gesellschaft" hos Toennies. På mange måter utgjør hans dualistiske perspektiv i likhet med enkelte klassiske sosiologer også en teori om utvikling og modernisering. "Modernization theory is also urban-centric. This is apparent in its dualist assumptions that postulate a polar distinction between city and countryside, a distinction that corresponds to developed versus underdeveloped and modern versus traditional. (....) progress happen in and flow from the modern city to the backward countryside (....). Conversely "traditional" peoples migrate from countryside to cities and from "less developed" to more developed countries" (Kearney, 1986:333,334). Utgangspunktet for Redfield var blant annet studier av jordbrukssamfunn i Mexico. For enkelte av hans elever ble migrasjon et viktig felt på 1950 og 1960–tallet. I Latin-Amerika var samfunnet preget av at folk i stor utstrekning strømmet fra rurale regioner til byer og industristeder. Oscar Lewis studerte det samme rurale peasant-samfunnet som Redfield i Mexico. Han fulgte med migranter som reiste fra dette samfunnet til byen for å se hvordan de tilpasset seg der. Dette ble utgangspunkt for en kritikk av Redfields antagelse om at kontakt med byene ville gjøre peasantbefolkningen mer modernisert. Lewis fant ut at inflytterne ikke ble absorbert av det moderne bylivet. De etablerte seg til dels innen sektorer som stod i utkanten av eller utenfor den kapitalistiske økonomien (Kearney,1986). Felles for Manchester-antropologene og Lewis var at de presenterte nye perspektiver på sosial endring og urbanisering ved å studere samfunn preget av migrasjon. I sosiologien har enkelte retninger utviklet mer systematiske tilnærminger til migrasjon som fenomen. Innflytelse fra sosiologisk makroteori på den ene siden og neoklassisk økonomi på den andre har til dels skapt en polarisering mellom studier som vektlegger overordnede strukturer og individer (Fuglerud, 2001). Dette har imidlertid skjedd på bekostning av å finne helhetlige tilnærminger. På sikt har teoretiske perspektiver som forener individ- og systemdimensjonen ofte vist seg mer fruktbare enn de som kun tar hensyn til en av dem. Migrasjon er knyttet til individers motivasjoner, husholdets situasjon og andre forhold på mikroplanet. Forholdet mellom overordnede sosiale kontekster og lokale fenomener er likevel også relevant overalt hvor utstrakt migrasjon finner sted. I mange tilfeller er mottagerregionen relatert til migrantenes hjemsteder gjennom 45 sosiale nettverk, politisk og historisk tilknytning eller lignende (Fuglerud, 2001). I andre tilfeller er det for eksempel kulturelle påvirkninger eller inntektsforskjeller mellom regionene som danner grunnlag for migrasjon. Dette tilsier at studier av migrasjon alltid bør ta hensyn til både mikro og makro kontekster. Som teoretisk felt overlapper mikro - makro i stor grad individ versus system. Disse spørsmålene kan derfor med fordel diskuteres under ett (Sztompka, 1994). I det følgende vil jeg benytte individ- og systemorientert teori som komplementære perspektiver for å forstå både det lokale yrkeslivet i Chirai Gatti og den utstrakte migrasjonen ut av dalen. Teori, empiri og to case studier Hvis sosiale fenomener er utfyllende beskrevet på forhånd, er det vanligvis enklere å begrunne valg av teori og analysemetode. Leseren har blitt fortrolig med den empiriske konteksten og man kan fortløpende referere til denne. Imidlertid kan empiriske beskrivelser arte seg som en nokså vilkårlig oppramsing hvis man ikke har antydet problemstilling og teori. Burde likevel teori vært presentert før empiri? Det trengs uansett også en konkretisering av det empiriske utgangspunktet. Det siste betyr imidlertid ikke nødvendigvis en fullstendig beskrivelse. Beskrivelser av begrensede felt kan bringe fram viktige trekk ved den helhetlige sosiale konteksten. Dette gir et konkret utgangspunkt for teoretiske vinklinger. I det følgende vil jeg beskrive to sosiale hendelsesforløp på ulike nivåer. 1. Den suksessive fordelingen av jobben som innehaver i tebutikken Nadipur Chaiwallah mellom mannlige husholdsmedlemmer. 2. Eskaleringen av konflikten rundt fjellregionene Garhwal og Kumaon som egen delstat og Uttarakhand Bandh, streiken for løsrivelse av fjellregionen som ble nevnt i innledningskapitlet. Presentasjonen av tebutikken og streiken tar sikte på å anskueliggjøre den omtalte teoretisk vinklingen i en konkret sammenheng. Begge fenomener beskrives i lys av en begrenset sosial kontekst, tilstrekkelig til å belyse de forhold som er viktige her. Beskrivelsen er derfor ikke ment å være utfyllende. Husholdet som driver tebutikken og streiken kan plasseres på henholdsvis et lavt og et høyt sosialt "skalanivå" (Grønhaug, 1978). I det ene tilfellet er det snakk om husholdsrelasjoner, i det andre om regionale og nasjonale politiske prosesser. Individ – system / mikro – makroteori kan kaste lys over interaksjon mellom disse nivåene. 46 Jobben i tebutikken og husholdet Hushold kan, med henblikk på den teoretiske aksen mellom individ og system i antropologien, oppfattes som et "individnært" sosialt system. Det involverer kun et begrenset sett individer. Samtidig forpliktes disse som husholdsmedlemmer i større eller mindre grad overfor enkelte felles mål (Fuglerud, 2001). Husholdets utforming kaster ofte lys over hvorfor folk migrerer og eller arbeider lokalt. Den følgende beskrivelsen tar utgangspunkt i husholdet som eier tebutikken i Nadipur. Selv om ingen av mennene i familien arbeidet utenfor dalen i den første delen av feltarbeidet, hadde faren og den eldste sønnen gjort dette tidligere. Den neste eldste sønnen reiste ut av dalen for å jobbe som lærling ved en fabrikk i slettelandet på slutten av feltarbeidet. Karrierene blant medlemmene var dermed preget av migrasjon. Tebutikken er nokså stor og har en sentral beliggenhet i Nadipur. Faren og de tre voksne sønnene i husholdet hadde i ulike perioder ansvar for driften av tebutikken. For å forstå fordeling av denne jobben er det viktig å kjenne til de ulike husholdsmedlemmers karrierer og hvilke livsfaser de er i. Siktemålet her er for det første å belyse sammenhenger mellom individers karriere og arbeidsfordeling i husholdet. For det andre er det å belyse hvordan situasjonen i butikken kan knyttes til en overordnet kontekst. Tebutikken er sentral i oppgaven. Den drøftes derfor ikke bare i dette kapitlet. Som arbeidsplass er tebutikken Nadipur Chaiwallah på mange måter representativ for kapitalorienterte virksomheter innen det lokale næringslivet, selv om den med to ansatte i tillegg til innehaveren er litt større enn gjennomsnittet. Håndverksforetak, butikker og andre næringsvirksomhetene i de lokale bazaarene har vanligvis en viktig funksjon for familiene som driver dem. Som rural arbeidsplass gir de grunnlag for kapitalinntekter på lokal basis, det vil si i nærheten av familiehjemmet. Dette behovet for kapital kan ikke dekkes av det lokale jordbruket, som ikke er rettet mot salg på markedet. Små, lokale og kapitalorienterte virksomheter vil jeg i det følgende omtale som "bazaarforetak". Dette innebærer ikke i at de i alle tilfeller nødvendigvis befinner seg i en rural bazaar, selv om de fleste gjør det. Betegnelsen omfatter foretak som har til felles at de er små, på private hender, basert på kapitalinntekt, i motsetning til subsistensproduksjon, og at de ligger så nært familiehjemmet at innehaveren kan gå hjem hver kveld. De fleste av bazaarforetakene gir arbeid for fra en til tre personer. Driften er i stor grad organisert i tilknytning til husholdets behov selv 47 om enkelte av de som arbeider der kan være utenforstående. Slike virksomheter er som oftest lokalisert innen et par timers reise (til fots) fra innehaverens familiebolig. For 30 – 40 år siden var rurale virksomheter utenom landbruket nokså sjeldne. I dag er butikker, verksteder og andre små kapitalorienterte virksomheter et utbredt fenomen. I det tidsrommet denne veksten har funnet sted har husholdenes arbeidsinnsats i det lokale jordbruket gradvis minket i omfang. Det er imidlertid svært sjelden at hushold har lagt ned jordbruket, som nesten utelukkende drives i form av små familiefarmer. Så godt som alt jordbruk og husdyrhold i Chirai Gatti er subsistensbasert. I dag drives familiefarmene nesten utelukkende av kvinner. Kjønnsdelingen mellom kvinners og menns arbeid er nokså streng. Noen få kvinner har imidlertid i den senere tid etablert et virke i bazaarene. De aller fleste hushold har en kombinasjonsøkonomi av den typen som er skissert her, det vil si basert på mannlig innsats innen lokale kapitalorienterte næringer eller migrasjonsarbeid og kvinnelig innsats innen landbruket. Kombinasjonen av rask befolkningsøkning og et arvesystem som er basert på at land fordeles nokså likt mellom alle sønnene i et hushold, har bidratt til at mengden land per hushold har minket over en lengre periode.1 Redusert innsats i jordbruket kan til dels forklares ut fra at husholdene har mindre disponibel arbeidskraft til dette formålet etter at menn for alvor begynte å reise ut av landsbyene for å skaffe kapitalinntekter. Alle informanter jeg snakket med om dette kunne bekrefte at husholdene hadde mer land og at antall husdyr var høyere for et par generasjoner siden. Likevel har som nevnt så godt som ingen hushold sluttet å drive jordbruk eller solgt det de har av dyrket land. Suksessiv fordeling av jobben I det følgende beskrives arbeidsfordelingen mellom mannlige medlemmer av husholdet som eier tebutikken. Butikken utgjør en "chai – mithaiwallah". Det vil si at det selges både te og egenproduserte søtsaker. Inntektskilden i butikken er salget av te, kaker, sigaretter og enkelte andre varer. Mesteparten av tiden ga tebutikken arbeid for to personer i tillegg til innehaveren; en "karigar" og en "naukar". Karigaren er en faglært arbeider. Hans oppgave er å produsere søtsaker. Naukaren er en ufaglært arbeider. I praksis fungerer han som altmuligmann selv om hovedoppgavene er å servere te, vaske kopper og tallerkner og å rydde etter kundene. Karigaren og naukaren var ansatte i butikken og hadde fast lønn. Ingen av disse tilhørte husholdet som eier butik- 48 ken. Medlemmene i dette bor en kilometer fra bazaaren Nadipur. Tebutikken ligger på et gunstig sted i bazaaren. Den befinner seg bare noen meter fra holdeplassen til bussene som går gjennom dalen Chirai Gatti. Derfor passerer et stort antall mennesker butikken hver dag. Faren i husholdet, Rajindar, etablerte Nadipur Chaiwallah i 1982. Tebutikken ble etablert ved hjelp av kapital han hadde spart opp gjennom sin militære karriere. Denne var hovedsakelig basert utenfor Garhwal. Byggekostnadene utgjorde 4 – 5 årslønner da huset ble bygget. Rajindar er eldst i husholdet. Følgelig er han også husholdets overhode. Relasjoner mellom de som til daglig har tebutikken som arbeidsplass er tema i kapittel 5. Der vil jeg blant annet belyse hvordan tebutikken er organisert med hensyn på daglige aktiviteter. De ansatte er selvsagt viktig for butikken. I dette kapitlet er det imidlertid ikke de ansatte eller driften av butikken i sin helhet jeg ønsker å belyse. Jeg vil her nøye meg med å drøfte fordelingen av rollen som innehaver i tebutikken mellom mannlige medlemmer av husholdet. Dette utgjør et begrenset, men likevel viktig aspekt ved organiseringen av butikken. Husholdet består av Rajindar, hans kone, en datter og tre sønner. I 1994 giftet Prakash, den eldste sønnen, seg. Han fikk sitt første barn i 1995 og ett barn til i 1996. I 1995 var foreldrene 57 år og 60 år, Prakash var 28 år, den nesteldste sønnen 21, datteren 18 og sønn nummer tre 16 år. Det er tilstrekkelig å redegjøre for situasjon til faren og de tre sønnene som i ulike perioder drev butikken, for å belyse arbeidsfordelingen blant mennene i husholdet. Kvinnene spiller selvsagt en like sentral rolle for hvordan husholdet fungerer. Her vil jeg imidlertid ikke i særlig grad beskrive kvinnenes situasjon siden fokuset er på menns karrierer. For å forstå hvordan en butikk drives og hvor mye inntektene betyr for innehaveren, trengs blant annet kjennskap til sammensetningen av dennes hushold og hvilket "stadie" husholdet er i. Hvis det er flere voksne menn i husholdet, kan hver mannlig husholdsmedlems karriere eller plan om framtidig yrke bety mye for fordelingen blant dem av ansvarsoppgaver knyttet til butikkdriften. Alle husholdsmedlemmers arbeid er imidlertid relevant. Faren og de tre sønnene hadde ansvaret for driften av butikken i ulike perioder, avhengig av hvem dette til enhver tid passet best for. I de første årene etter byggingen hadde faren det daglige ansvaret. Siden hadde de tre sønnene i fami- 49 lien ansvaret i hver sin periode. Alle fire tilhørte samme hushold i den perioden det her er snakk om; fra 1982 til 1997. (Den eldste broren, hans kone og deres to barn etablerte et eget hushold noen år senere). Den suksessive fordelingen av ansvaret for butikken artet seg slik: Rajindar arbeidet som innehaver i nesten 8 år. Prakash kom hjem da han var 21 år, i 1989, etter å ha gått tre på et privat College i Dehra Dun. Utdannelsen gjorde han blant annet kvalifisert til å jobbe som lærer. Likevel søkte han ikke lærerstilling eller annet arbeid som var direkte relatert til utdannelsen de første årene. Han ble hjemme og hjalp faren i butikken noen måneder etter at skolegangen var fullført. Deretter reiste han til Delhi, hvor han arbeidet i nesten ett år som selger for et meieri. Faren hadde ansvaret for butikken i mellomtiden. Prakash kom tilbake fordi han syntes arbeidsforholdene i den jobben var vanskelige. Han sa opp jobben og reiste hjem. Etter at han kom hjem fra Delhi, hadde han ansvaret for tebutikken i nesten tre år, fra 1992 til 1995. Våren 1994 giftet han seg. Ikke lenge etterpå ble streiken "Uttarakhand Bandh" (som vil bli omtalt senere i kapitlet) lansert. Den utviklet seg til en langvarig streik som lammet store deler av offentlig sektor over hele Garhwal. De månedene streiken varte gikk omsetningen merkbart ned i bazaarens butikker i. I Nadipur Chaiwallah måtte bemanningen reduseres. En av de ansatte, karigaren, fikk redusert sin stilling fra full tid til halv tid. Dette førte til en reduksjon i lønnsutgifter på 1.200 rupie. På tross av denne reduksjonen i utgifter sank nettoinntektene fra butikken fra gjennomsnittlig 1.000 –1.500 rupier per måned til 4 – 500 rupier per måned. Den andre ansatte, naukaren, som i utgangspunktet hadde en langt lavere lønn, fikk fortsette i full stilling og med samme lønn som før. Mens streiken pågikk ble Prakash flere ganger kritisert av sin svigerfar fordi han altfor sjelden kjøpte nye klær og andre nødvendige ting til sin kone. Da dette ikke endret seg flyttet hun hjem til sine foreldre og bodde der i to måneder, til streiken opphørte og økonomien ble bedre. Prakash var preget av bekymringer i denne perioden. Han ga stadig uttrykk for at han befant seg i en vanskelig situasjon. "Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! Min kone trenger nye klær og jeg har ikke råd til å kjøpe en ny sari til henne," sa Prakash en dag. "Hennes far kritiserer meg for dette selv om han ikke vet hvordan situasjonen er her nå. Jeg har lånt penger av min tante og vet ikke hvordan jeg skal betale dem tilbake. Det er altfor mange bekymringer nå. Jeg trenger en annen jobb fordi inntektene her i butikken er altfor 50 lave. Jeg er kvalifisert til å jobbe som lærer, men det er vanskelig å få en slik jobb." Mens han drev butikken søkte Prakash med jevne mellomrom på stillinger som lærer i det offentlige skoleverket. Når det ble en nedgang i inntektene fra butikken under streiken høsten 1994, ble denne innsatsen intensivert. Selv om inntektene tok seg noe opp etter at streiken var over, fortsatte han iherdig å søke jobber. Etter mange anstrengelser fikk han en jobb i barneskolen i en landsby 15 kilometer fra familiehjemmet noen måneder senere. Den nest eldste sønnen overtok da driften av butikken. Dette var høsten 1995. Han hadde i mellomtiden fullført den teoretiske delen av sin tekniske utdanning, men manglet lærlingpraksis for å bli ferdig. Etter rundt et år med ansvaret for butikken fikk han en lærlingeplass ved en stor statseid fabrikk i Haridwar. Da han begynte ved fabrikken overtok faren igjen det daglige ansvaret for butikken. Den tredje sønnen ble like etter, sommeren 1996, ferdig med tiende klasse ved den offentlige skolen i Nadi Jagah. Han hadde ikke bestemt seg for om han vil satse på videre utdanning. I en periode delte han det daglige ansvaret for driften med faren. En grunn til at han ikke ble tillagt dette ansvaret alene var hans unge alder. Arbeid, karriere og hushold Butikkvirksomheten hadde ulik betydning for faren og sønnene i de periodene de arbeidet i tebutikken. Forskjellene er knyttet til hver enkelts situasjon. De forskjellige karrierene som de tre sønnene og faren satset på kaster lys over hvordan butikkdriften hadde ulike betydning for hver av disse. Inntektsbehovet for de fire var relatert til hvilken fase i yrkes- og familiekarrieren de befant seg i. Dette taler for å se yrkeskarriere i lys av livs- og karrierefaser. I det følgende vil jeg ta opp noen forskjeller når det gjelder opplevelsen av arbeidet i butikken. Faren etablerte butikken etter en lang yrkeskarriere i forsvaret. Han hadde en god pensjon og fortjenesten fra butikken utgjorde hovedsakelig en bi-inntekt. Denne betød ikke spesielt mye for den totale økonomiske situasjonen. Når han bygde butikken tenkte han på at en av sønnene kunne overta driften i framtiden. Dessuten kunne butikken leies ut hvis det ikke passet for noen i familien å drive den. For sønnene i husholdet var inntekten stort sett den eneste kapitalinntek- 51 ten de hadde i de periodene hver av dem hadde ansvar for butikken. Den spilte derfor en mer avgjørende rolle for dem enn for faren. For de to eldste sønnene, som begge hadde utdannet seg med sikte på annet arbeid var jobben i butikken kjærkommen i en periode hvor de søkte henholdsvis lærerjobb og lærlingeplass. Dette kan sees på bakgrunn av situasjonen på arbeidsmarkedet. Mange nyutdannede var nødt til å ta til takke med ufaglært arbeid i korte eller lengre perioder fordi det var vanskelig å få jobb både i Garhwal og i naboregionene nesten uansett kvalifikasjoner. Dette gjorde at det var hensiktsmessig for de to eldste sønnene å ha ansvaret for butikken i en periode hvor de ikke klarte å få arbeid de var kvalifisert for. Fordelingen av ansvaret for Nadipur Chaiwallah illustrerte relevansen av både individ- og systemnivåer. At husholdet, som et aktørnært sosiale system, utgjør et fruktbart analysenivå illustreres av hvordan husholdets organisering virker inn på husholdsmedlemmenes yrkesvalg i forhold til tebutikken. Situasjonen tilspisset seg for den eldste sønnen, Prakash, når inntektene fra butikken sank under det vanlige nivået som følge av streiken. Han hadde nylig giftet seg når streiken brøt ut. De økte forpliktelsene han opplevde da han nådde en viss fase av familiekarrieren (et voksent medlem har mye ansvar som forsørger), sammenfalt med nedgangsperioden som fulgte streiken i Garhwal. Den fasen Prakash befant seg i vil jeg kalle "hovedforsørgerfasen", det vil si perioden fra en mann eller kvinne gifter seg til barna har begynt å arbeide. Prakash hadde i denne fasen behov for langt større inntekt enn det han fikk av butikkdriften under og etter streiken høsten 1994. En av konsekvensene var at han fikk problemer med å kjøpe forbruksartikler til sin kone. Relasjonene til både henne og svigerfaren ble vanskelig. I denne perioden var Prakash svært frustrert over situasjonen i butikken. Forpliktelsene han hadde overfor andre i husholdet i denne fasen fikk stor betydning for hvordan han opplevde situasjonen i butikken. Den yngste broren var til sammenligning i en helt annen situasjon. Han var usikker på hva han vil gjøre etter grunnskolen og arbeidet i tebutikken mens han vurderte om han skal satse på videre utdanning. For han utgjorde arbeidet i tebutikken en første etablering i yrkeslivet. Hans unge alder gjorde at han i noe mindre grad enn de andre ble betrodd det fulle ansvaret for driften. De få forpliktelser han hadde overfor husholdet som ung og ugift gjorde at han hadde en enklere situasjon i butikken. Siden han ikke hadde kone og barn var inntekten i butikken 52 tilstrekkelig. Han opplevde derfor ikke de frustrasjoner som Prakash gikk gjennom. Et sentralt aspekt ved karrierene til faren Rajinder og de to eldste sønnene er at de er "kombinasjonskarrierer". Det vil si at yrkeskarrieren innbefatter både perioder med lokalt og eksternt arbeid. Dette er blant annet av betydning for hvem som til enhver tid har ansvaret for driften av tebutikken Nadipur Chaiwallah. Ulike kombinasjoner av eksterne og lokale virksomheter, slik de forekommer i beskrivelsen overfor, er vanlig blant menn i dalen. Dette trekket ved karrierer i Chirai Gatti gjør at det er relevant å sette fokus på sammenhenger mellom menns arbeidssted og hvilken fase i familie- eller yrkeskarrieren de befinner seg i. Dette vil jeg komme tilbake til senere i kapitlet. I hvilken grad medlemmene arbeider i byene eller lokalt vil ha forskjellige konsekvenser i ulike hushold. Som oftest er imidlertid hushold der mange mannlige medlemmer har vært (eller er) arbeidsmigranter bedre økonomisk stilt enn hushold der få eller ingen har reist ut. Når det gjelder spørsmålet om hvilke forhold som er av betydning for valget mellom lokalt arbeid eller migrasjon, er tryggere økonomi for husholdet som helhet et viktig moment. Medlemmer av samme hushold arbeider i svært mange tilfeller både i urbane regioner og i lokalsamfunnet. Slike husholdsrelasjoner er et vanlig utgangspunkt for lokale investeringer. To brødre som er basert henholdsvis i en storby og hjemme i landsbyen vil i mange tilfeller sammen etablere en virksomhet hjemme. Den som har arbeid i byen finansierer da som oftest størsteparten av etableringskostnadene. Foretaket drives av den broren som bor hjemme i landsbyen eller lokalene leies ut til en av de to er klar til å ta over. Når den utearbeidende broren trekker seg tilbake fra det urbane yrkeslivet kan han eventuelt overta driften. En slik type investering er selvsagt avhengig av hvorvidt personen som arbeider i byen tjener nok til å spare til næringsetablering. Dette er ikke alltid tilfelle. Derfor er arbeidsmigrantenes inntektsmuligheter i byene vesentlig for omfanget av lokalt næringsliv. Midler som tjenes inn gjennom arbeid i byene er ikke bare relevant for etableringer på hjemstedet, det er også av betydning for omfanget av lokal handel siden penger som sendes hjem av migranter øker husholdenes kjøpekraft. En spørsmål som er svært relevant i denne sammenheng er i hvilken grad veksten av lokale næringer i Chirai Gatti de siste 20 – 30 år er knyttet til det økte omfanget av arbeidsmigrasjon. De forhold som er nevnt over tyder på at inn- 53 tektene som genereres av migrasjon er svært vesentlige for det lokale næringslivet. Husholds sammensetning og stadier Beskrivelsen av fordelingen av rollen som innehaver i tebutikken handlet i større grad om mannlige husholdsmedlemmers karriere enn om husholdet som sådan. Likevel forsøkte jeg å få fram at menns karrierer bør forstås i lys av husholdet. Noen refleksjoner rundt dette er derfor på sin plass. Husholdsbegrepet har lenge spilt en sentral rolle i antropologien. På 1960-tallet ble husholdets funksjon som produksjonsenhet tillagt stor betydning innen peasantstudiene. Dette ble utgangspunkt for en rekke studier av familiefarmer. Et hyppig forekommende fokus var forholdet mellom arbeid og lønnsomhet. Disse studiene viste at familiefarmen er en langt mer tilpasningsdyktig produksjonsenhet enn man til da hadde antatt og bidro til å forklare hvordan peasantbefolkninger kunne opprettholde en slik produksjonsform i regioner der man hadde trodd at modernisering og økonomisk endring ville føre til dens opphør (Shanin, 1990:10). Forståelsen av husholdsorganisering ble imidlertid etablert i antropologien ennå tidligere. Blant andre Meyer Fortes, Goody og Stenning fokuserte på "domestic organization" i afrikanske stammesamfunn på 1950-tallet. I disse studiene ble hushold beskrevet som en viktig sosial og økonomisk enhet. Fortes knyttet synkrone observasjoner av hushold til forståelsen av en tidsdimensjon. Dette bidro til å utvide forståelsen av husholdsorganisering. "The domestic group goes through a cycle of development analogous to the growth cycle of a living organism," (min utheving) fastslo han (Fortes, 1958:2). Dermed kan forskjeller i husholds sammensetning være uttrykk for at de befinner seg på ulike "stadier". Stenning påpekte at husholdets situasjon varierte ut fra medlemmenes statuser og alderssammensetning (Stenning 1958:93). Et husholds stadier framstår som et repetitivt mønster når yngre generasjoner kommer i tilsvarende alder som de eldre generasjoner. Stadiene kan følgelig oppfattes som sykliske. Husholdet utgjør et sosialt system på mikronivå. Det er overordnet de enkelte individer samtidig som hvert individ er viktig for systemet i sin helhet (Fuglerud 2001). Jeg vil i det følgende drøfte noen aspekter ved husholdsorganisering med utgangspunkt i hvordan hushold er utformet i Chirai Gatti. Som jeg har sagt i det foregående er det vanlig hvis et hushold i dalen Chirai Gatti består av flere 54 voksne menn at noen av dem arbeider i byen. I tillegg arbeider gjerne en eller flere i nærheten av familiehjemmet. De sistnevnte har ofte jobb i den nærmeste bazaaren. Kvinnene arbeider på husholdets land. Medlemmene av husholdet arbeider dermed på tre forskjellige steder og innen ulike sektorer. En slik fordeling gjør det lite sannsynlig at alles virke vil rammes i like stor grad i nedgangstider. På denne måten bidrar arbeidsmigrasjon til økt spredning av risiko. Et hushold består av et sett med komplementære roller. Til hver av rollene hører et sett med oppgaver i tilknytning til husholdets produksjon og reproduksjon. I det følgende presenteres et konstruert eksempel for å belyse hvordan arbeidsdelingen fungerer og dermed hvordan forskjellige husholdsmedlemmer avhenger av hverandre. Jeg har tatt utgangspunkt i enkelte trekk ved husholdet som driver tebutikken, som er omtalt i det foregående. Eksemplet er imidlertid betydelig forenklet i forhold til dette. En sammensetning av voksne medlemmer som ofte forekommer blant hushold i Chirai Gatti er svigerdatter (konen til sønnen i husholdet), datter, mor, far (svigerfar) og sønn (ektemann). I ett stadie av et slikt husholds utvikling kan medlemmenes statuser og den praktiske fordelingen av oppgaver for eksempel se slik ut. Faren er 55 år. Han avsluttet en yrkeskarriere i byen for fem år siden og har siden da drevet en butikk i den bazaaren som ligger nærmest familiehjemmet. Faren begynte å arbeide i bazaaren i samme tidsrom som sønnen reiste til byen. Sønnen er 25 år. Han arbeider i byen og sender regelmessig hjem det lille som blir igjen når utgiftene til opphold i byen er dekket. Det er lite, men for de medlemmene av husholdet som bor hjemme kommer det godt med. Svigerdatteren er 23. Hun tar seg av barna, gjør forskjellige oppgaver i hjemmet, dyrker jorda og hjelper i noe grad til med å skaffe for til husdyra i skogen. Sammen med sønnen i husholdet har hun to barn på 2 og 4 år. De blir ofte med til jordene for at alle kvinnene skal få gjort arbeid der. Datteren er 17. Hun har ennå ikke giftet seg og flyttet ut. Hun går på skole. Når hun har fri fra skolen hjelper hun til med arbeid på jordene, arbeid med husdyra og oppgaver i hjemmet. Moren i husholdet er 51. Hun arbeider på jordene, skaffer for til dyra i skogen og tar seg av mange oppgaver i hjemmet. Hun hjelper ofte svigerdatteren med å passe de to små barna. Den beskjedne avkastningen fra sønnens, farens og de to voksne kvinnenes virke til sammen gjør at husholdet har en relativt trygg økonomisk situasjon selv om medlemmene opplever at de har det nokså trangt. 55 Husholdsmedlemmers alder og livsfase påvirker arbeidsdelingen i husholdet. For at husholdet skal fungere godt må alle utøve sine oppgaver. Hvis for eksempel faren i det overfor beskrevne husholdet blir syk, kan det hende sønnen må reise hjem. Hvis kvinnene ikke klarer å opprettholde innsatsen i jordbruket, kan resultatet bli at husholdet må få hjelp av slektninger, i form av lån for å dekke økte utgifter til mat eller i form av arbeidsinnsats for å opprettholde produksjonen på jordene. Når et hushold er i det stadiet jeg har beskrevet overfor opplever medlemmene ofte situasjon som noe mer presset enn i andre stadier. Omsorgen for de to små barna gjør det vanskelig for kvinnene å utføre oppgavene som hører med til husdyrholdet og jordbruket i like stor grad som før. Dette gjelder særlig før barna har begynt på skolen. En slik situasjon kan føre til at husholdet reduserer antall husdyr. På den annen side er det en fordel at det er to voksne menn som er i arbeid i dette stadiet. Som en motsats til husholdets stadier kan man snakke om "faser" i yrkes- og familiekarrierene til de enkelte medlemmer. Hvilken fase i karrieren alle medlemmene befinner seg i avgjør hvilket stadie husholdet befinner seg i. Den viktigste fasen for et husholdsmedlems økonomiske innsats er hovedforsørgerfasen. I denne fasen er forpliktelsene overfor de andre i husholdet sterk. Det er en suksessiv relasjon mellom fedre og sønners hovedforsørgerfase. Når den eldste sønnen går ut i arbeidslivet reduseres forpliktelsene noe for faren. Når sønnen gifter seg og får barn økes på den annen side hans forpliktelser for husholdet ytterligere. Hvilke av husholdets medlemmer som befinner seg i denne fasen, hvor mange det er snakk om og hvor lenge det er før medlemmer av neste generasjon kan ta på seg et hovedforsørgeransvar vil si mye om hvilket stadie et hushold er i og hvordan situasjonen er i dette stadiet. Konflikten om selvstendighet og streiken høsten 1994 Streiken Uttarakhand Bandh, inngikk i en politisk kamp for løsrivelse av fjellregionen fra Uttar Pradesh. I det følgende blir konfliktforløpet rett før og under streiken kort oppsummert. I mars 1994 ble anbefalingene til et offentlig nedsatt utvalg, den såkalte "Mandal Comission" implementert over hele Uttar Pradesh (U.P.) (Aryal,1994). Reformen krevde at 27% av stillinger i offentlig sektor og av studieplassene ved universiteter skulle forbeholdes lavkaster. Dette vakte en kraftig bølge av protester. I Garhwal utgjorde de gruppene som ville være omfattet av disse 56 rettighetene kun noen få prosent av befolkningen. Det så ut til at kastereformer, som så ofte før i indisk politikk, hadde utløst en politisk protestbølge. I fjellregionen handlet imidlertid protestene i første rekke om noe helt annet enn forargelse over lavkasters utvidede rettigheter. Reformen ble sett på som et eksempel på hvor dårlig politikken som ble bestemt i Lucknow, hovedstaden i U.P., var tilpasset i regionen. Til forskjell fra regionene i lavlandet, der lavkastene utgjør en betydelig del av befolkningen, er andelen lavkaster blant befolkningen i Garhwal og Kumaon bare rundt 5 %. Aryal påpeker at separatistene framholdt dette som et sentralt argument for at reformen var sosialt urettferdig og at fjellregionen ikke burde styres fra Lucknow eller Delhi. Kort tid etter lanseringen av reformen, som hadde blitt anbefalt av the Mandal Comission, forekom plutselig demonstrasjoner, streiker og andre protestaksjoner i flere byer i regionen (Aryal, 1994). Et viktig argument var at kastereformene ikke er tilpasset den sosiale sammensetningen av befolkningen i regionen. Motstand mot reformen ble tidlig koblet til den gamle konflikten rundt selvstendighet, som hadde blusset opp med jevne mellomrom også på 1970- og 1980-tallet. Motstanderne av reformen samlet seg rundt et krav om selvstendighet. Sommeren og høsten 1994 ledet studentorganisasjoner i Garhwal og Kumaon omfattende protestaksjoner. Studentorganisasjonene fikk støtte fra politiske partier og andre organisasjoner. Snart dreide protestene seg om et selvstendig "Uttarakhand". Dette navnet ble brukt konsekvent om regionen av løsrivelsesaktivistene. Protester og demonstrasjoner for løsrivelse førte til brutale sammenstøt mellom demonstranter og politi . Ved flere anledninger ble demonstranter drept eller skadet. Dette førte til store oppslag i den regionale pressen. Høsten 1994 ble streiken "Uttarakhand Bandh" (et stengt Uttarakhand) innledet i hele regionen I august ble skoler og flere andre seksjoner av offentlig sektor stengt. Streiken ble omfattende og varte i fem måneder, til desember 1994. Streiken rammet store deler av offentlige sektor direkte. Skoler og mange offentlige kontorer og virksomheter i Garhwal ble stengt i løpet av høsten. De som arbeidet innen de rammede sektorene fikk ikke lønn. Streiken hadde generelt stor oppslutning i landsbydistrikter. Ifølge en informant var forklaringen på den store oppslutningen på små steder at streiken var lettere å organisere der fordi små steder er oversiktlige. Aktivistene hadde på slike steder utstrakt kontroll med hvem som var lojale mot streiken. I byene var den mindre effektiv. Konflikten mellom løs- 57 rivelses-tilhengere og myndighetene tilspisset seg etter at politiet slo hardt ned på grupper av aktivister natten til den 2.oktober 1994. Ifølge vitner angrep politiet to busser med aktivister som var på vei til Delhi for å demonstrere. Flere personer ble drept og et stort antall ble skadet. Etter at den permanente streiken var avsluttet arrangerte løsrivelsesbevegelsen en 24 timers streik på datoen den 2 hver måned. Hensikten var å markere det som skjedde den 2. oktober. Til sammen førte de mange aksjonene og konfrontasjonene mellom demonstranter og politi til et vedvarende press på politikerne i U.P. om separasjon av fjellregionen fra delstaten. Utviklingen av en motsetning mellom de politiske sentre og fjellregionene Garhwal og Kumaon i perioden etter 1947 er en viktig historisk kontekst for protestene i 1994. Det er usannsynlig at de hendelsene som var direkte utløsende for streiken kunne ført til protester av et slikt omfang hvis ikke konflikten mellom fjellregionen og sentrene i Delhi og Lucknow fra før hadde vært dyptgripende. Streiken Uttarakhand Bandh bringer fram viktige momenter ved denne relasjonen mellom fjellregionen og de politiske sentre. Kampen for selvstendighet i fjellregionen har vært nært knyttet til Garhwals posisjon som en utkant i det moderne India. Mangelfull utbygging av grunnleggende infrastruktur i Garhwal og Kumaon har gitt grobunn for utbredt misnøye. Dette må sees på bakgrunn av folks økte forventninger om utvikling etter at India ble selvstendig. Satsingen har vært beskjeden når det gjelder de fleste former for grunnleggende infrastruktur i fjellene. For eksempel er det som jeg var inne på i innledningskapitlet fremdeles 3000 landsbyer som ikke er forsynt med strøm. Også når det gjelder utbygging av veier, drikkevannsforsyning og flomsikring av elvene har utbyggingingstakten vært langsom og mye gjenstår. Forventningene som Nehru regjeringen i Delhi spilte opp til etter frigjøringen av India, gjennom de såkalte femårsplanene for nasjonal utvikling, ble dermed i liten grad blitt innfridd. Folks misnøye med regional- og utviklingspolitikk må sees i lys av denne nasjonale rammen. Dette gjelder også lokalbefolkningens omtale av Garhwal som en "Backward Region". Joshis beskrivelse av utspill overfor sentrale myndigheter fra forskjellige grupper i Kumaon og Garhwal bekrefter økende mistillit og at mange har påpekt at regionens problemer bør møtes på et høyere nivå (Joshi, 1995). Fra 1960-tallet kritiserte disse gruppene i økende grad politikere i Delhi for å fraskrive seg ansvar og for å ikke være seriøst interessert i utvikling av fjellregionen. Mobilisering for selvstendighet økte utover 1980-tallet, inspirert av blant annet Chipkobevegelsens suksess i å stoppe 58 massiv tømmerhogst i fjellene. Chipkobevegelsen demonstrerte at det gikk an å sette lokale interesser foran nasjonale. Mange opplevde (og gjør det fortsatt) at det største problemet i regionen i dag er mangel på økonomisk utvikling. Dette har ført til utålmodighet overfor løfter om utvikling fra sentrale myndigheter. En oppfatning som mange ga uttrykk for var at regionene Garhwal og Kumaon lenge i altfor stor grad har blitt nedprioritert av både delstatsmyndighetene i Uttar Pradesh og de nasjonale myndighetene i Delhi, at utviklingspolitikken i regionen hovedsakelig er feilslått og preget av brutte løfter og korrupte holdninger blant sentrale politikerne. Regionens situasjon i dag oppfattes av mange som et resultat av unnfallenhet og inkompetanse. "it was also widely felt that distant plains-based bureacrats had been consistently unable to formulate suitable development plans for the hill region" (Mawdsley, 2000:117). For å underbygge slike argumenter sammenlignet folk med andre delstaters utvikling. Relasjonen mellom de politiske sentre på den ene siden og Garhwal og Kumaon på den andre ble på denne måten stadig reformulert i løpet av konflikten. Kravet om løsrivelse fra Uttar Pradesh ble blant annet satt i sammenheng med tidligere delinger av delstater. Mange hevdet at økonomien og livsvilkårene har blitt bedre i naboregionen i vest, Himachal Pradesh, etter at denne ble en egen delstat. (Himachal Pradesh og Haryana var tidligere innlemmet i Punjab.) Siden de økologiske betingelsene og de sosiale forholdene i Garhwal og Kumaon i hovedtrekk er de samme som i Himachal Pradesh ble dette oppfattet som et vektig argument for at løsrivelse vil bedre levekårene. Garhwals posisjon i forhold til sentrale myndigheter i delstatshovedstaden Lucknow ble av innbyggerne i Chirai Gatti i stor grad oppfattet som en sentrum – periferi relasjon preget av en svært ujevn maktfordeling. Folk i dalen framhevet ofte at Garhwal var en "backward region" og at den hadde blitt sviktet av de som skulle tale dens sak. Skylden for denne tilstanden ble lagt på politikerne i Lucknow og Delhi og særlig på representanter fra fjellregionen som sitter eller har sittet i delstatsforsamlingen. De sistnevnte ble av mange beskyldt for å "glemme hvor de kommer fra når de kommer til Lucknow". Denne sosiale og politiske bakgrunnen kan forklare hvorfor protestdemonstrasjonene dreide seg både mot Lucknow og mot regjeringen i Delhi. En antropologisk dualisme. Individ og system som kompatible perspektiver Senere i kapitlet vil jeg drøfte hvordan de to casene jeg har presentert i lys av hverandre kan 59 illustrere en dynamikk mellom prosesser på individnivå og overordnede hendelsesforløp. I det følgende vil jeg drøfte Det teoretiske grunnlaget for tilnærminger til individ - system. Siden begrepsparet har mange ulike betydninger, kan det være nyttig å plassere det i et faghistorisk perspektiv. Sharrock og Watson beskriver "agency" som "creativity, autonomy, fluidity". "Structure" beskrives som "givenness, constraint, stability" (Sharrock og Watson, 1995:108). Teorier om sosiale systemer er relatert til "struktur dimensjonen" ved handling. Som oftest vektlegges "overordnede" sosiale fenomener, som virker begrensende på individers utfoldelse. Dette kan for eksempel kaste lys over hvorfor folk gjerne handler nokså likt i samme type sosiale situasjoner. For aktørteori er derimot individers intensjoner sentralt. Handling oppfattes ut fra "agenda". Denne dualismen kan føres langt tilbake i antropologisk faghistorie. Blant annet kommer den til uttrykk i en teoretisk opposisjon mellom Malinowski og senere Firth på den ene siden og Radcliffe-Brown og hans elev Evans-Pritchard på den andre. Malinowskis perspektiv på "exchange", sosiale bytter, foregrep på mange måter senere transaksjonsteorier ved å tillegge individet en høy grad av autonomi. Malinowski oppfattet individet som svært frittstående i forhold til samfunnets normer. Ifølge Davies hadde han derfor liten sans for teorier som framhevet gruppetilhørighet eller solidaritet som rettesnor for individet, noe som var tilfelle med RadcliffeBrowns og Evans-Pritchards teorier (Davies, 1973:160). Malinowski satte forestillingen av frittstående, velgende individer opp mot vektlegging av struktur. Malinowskis posisjon har dermed mye felles med senere teoretikere som har vektlagt aktørdimensjonen framfor strukturdimensjonen. Opposisjonen mellom Malinowski og Radcliffe-Brown kan føres tilbake til motsetningen mellom Emile Durkheims og Max Webers teorier. Durkheims vektlegging av samfunnet som system stod i motsetning av Webers "forstående sosiologi" som satte individers hensikter i sentrum. I introduksjonen til dette kapitlet beskrev jeg, med utgangspunkt i Manchester-skolen og miljøet i Chicago, en vending i antropologien som man kunne ane konturene av på 1950-tallet. Vendingen foregikk på to plan; både teorien og studieobjektet endret seg betydelig. Antropologer beveget seg fra avgrensede rurale (og tradisjonelle) samfunn til storbyer og industristeder. De "nye" stedene antropologene studerte var preget av migrasjon, vekst og raske endringer. Dette skapte et umiddelbart behov for nye teoretiske innfallsvinkler i faget. Vendingen var noe ulik i britisk og amerikansk antropologi. I det britiske miljøet hadde struk- 60 turfunksjonalismen fremdeles en sterk posisjon, i hvert fall fram til slutten av 1950-tallet, selv om mye av det teoretiske grunnlaget i praksis var endret. Riktignok var det også enkelte, blant andre Firth, som hele tiden hadde fastholdt at individet var viktig. Når mange britiske antropologer beveget seg fra systemer mot studier av individer og samhandling førte det til at Webers såkalte "individualistiske" sosiologi fikk større betydning mens innflytelsen fra Durkheims helhetssyn ble redusert. Individer ble i økende grad oppfattet som autonome sosiale enheter og som drivkraft for endring. Dette førte til at aktørteori fikk en viktig plass. Enkelte aktørteoretikere, som for eksempel Barth og Boudon, har hevdet at å forstå sosiale systemer er et siktemål for aktøranalyse. Mange av de som forfekter strukturdimensjonen har vært kritisk til denne påstanden fordi de mener aktørteori ikke er istand til å favne om sosiale strukturer. I de siste 20 – 30 år har flere teorier kombinert agenda og struktur på ulike måter. Aktørers handlingsagenda og overordnede strukturer har vært belyst fra svært mange ulike innfallsvinkler. For eksempel har aktørteori, praksisteori, livsløpsteori, fenomenologi og ulike kognitive teorier belyst spørsmålet på forskjellige måter. Dualismen mellom aktør og struktur er fremdeles sentral i antropologi og sosiologi og kan oppfattes som en viktig teoretisk utfordring (Stompka,1994). En grunn til at denne motsetningen har vært så standhaftig er ifølge Sharrock og Watson at de to dimensjonene ved sosial handling gjenspeiler to sentrale ståsteder å betrakte samfunnet fra. Disse ståstedene kaller de "society-seenfrom within" og "society-seen-from-without" (Sharrock og Watson, 1995:108). Ut fra det ene ståstedet betraktes samfunnet "innenfra", fra en posisjon hvor individet oppfattes som en fri aktør som tar beslutninger og velger mellom alternativer. Ut fra det andre betraktes samfunnet "utenfra". Strukturer kan ta form av frekvenser av handlinger, sosiale eller materielle forhold som utgjør betingelser for handling eller (kognitive) systemer som betinger både handling og individers forståelse av handling. Handlingsbegrepet i antropologisk teori inkluderer vanligvis en forståelse av både aktør- og strukturdimensjonen. De to dimensjonene gjenspeiles imidlertid ofte mer eller mindre implisitt i antropologiske beskrivelser uten at forholdet mellom dem problematiseres. Bør aktør- og strukturdimensjonen kombineres og bør det i så fall skje ut fra en teoretisk posisjon? I det følgende vil jeg gjøre rede for aktørteori i lys av intensjonalitetsbegrepet. Deretter vil jeg beskrive systemteoretisk forståelse av forholdet mellom "lokale" og "overordnede" feno- 61 mener ut fra retninger som springer ut av peasant-studiene. Deretter vil jeg vise hvordan disse dimensjonene kan kombineres ut fra et perspektiv som bygger på "artikulasjon" og som oppfatter lokale prosesser som "reaksjoner" snarere enn "virkninger". Teorier om individ, intensjon og endring Filosofen Martin Heidegger la vekt på at menneskets virke binder det opp til målsetninger som ligger lenger fram i tid enn det nåværende handlingsøyeblikket. Menneskets nåværende virke får med andre ord mening i lys av noe som er fremtidig. Heidegger er opptatt av ulike former for "væren". Viktigst i denne sammenheng er tenkningen omkring den praktiske hverdags-relasjonen mellom mennesket og dets omverden, der Heidegger var influert av sin læremester, fenomenologen Husserl. "(….)dealing with the world; tarrying alongside it in the manner of performing, effecting and completing, but also contemplating, interrogating, and determining by way of contemplation (….) being-in-the-world is characterized as consern." (Heidegger,1996:7E). I hverdagslige gjøremål er mennesket preget av en umiddelbar "tilstedeværelse i verden". Det er her snakk om en nokså handlingsrettet bevissthet. Dette understrekes også i Wyllers framstilling av Heidegger. "(….) hverdagen står i arbeidets tegn. Man går opp i sine omgivelser og lever befangent (benommen), besørgende tingene gjort og sørgende for sine med-eksistenser, kort sagt fylt av omsorg og omtanke for det, eventuelt de, "andre" (Wyller, 1999:65). Denne tenkemåten ble til dels videreført i Sartres filosofi, som i likhet med Heidegger og Husserl bygget på gestalt-psykologi og fenomenologisk persepsjonsteori. Sartre hevdet at menneskets tilværelse og dets omgivelser kun får mening i kraft av dets intensjoner. Som hos Heidegger framstår intensjoner hos Sartre vanligvis i tilknytning til konkrete handlingssituasjoner. Intensjonalitet knytter altså an til handlingsplanet (Sartre,1993). Dreiningen mot å oppfatte mennesket som "aktiv medskaper" av relasjonen mellom subjekt og omgivelser ut fra sine intensjoner i filosofien, samsvarte med en dreining mot subjektet i samfunnsvitenskapene. Weber, som produserte sine sentrale verk før Heidegger, ga gjennom sine arbeider subjektets motivasjoner en sentral posisjon i sosiologien. I "Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd" ble ideo- 62 logi og verdimessige orienteringer sett som sosiale drivkrefter. En kapitalistisk mentalitet og handlemåte ble oppfattet som en virkning på et samfunnsmessig plan av den protestantiske etikken på individplan. Individet tillegges følgelig en grunnleggende posisjon som sosial enhet. Dette er utgangspunktet for Webers "metodiske individualisme". Weber har blitt tillagt et altfor rasjonalistisk syn på individet. Ifølge ham selv forutsetter imidlertid metodisk individualisme verken at individet er rasjonelt eller at samfunnet er "individualistisk" (Weber, 1983:13). Barths og Boudons aktørteorier er på sett og vis videreføringer av Webers metodiske individualisme. Hos begge er forklaring av sosial endring et sentralt siktemål for sosial analyse. Begge mener dette må gjøres ut fra interaksjon mellom individer. Barths vektlegging av individet var en reaksjon på datidens struktur-funksjonalistiske forklaringer. Individers handlinger var ifølge struktur-funksjonalistene i samsvar med de normer og regler som var inneholdt i statusene de hadde. Dermed ble det ansett unødvendig å undersøke prosesser på individnivå. Barths "generative prosessanalyse" kan svært forenklet framstilles slik: For å nå sine mål må individet tilpasse seg og samhandle med andre. Disse samhandlingene utgjør sosiale prosesser. Overordnede handlingsmønstre eller sosiale strukturer oppstår når mange handler ut fra nokså like forutsetninger. På det overordnede nivået genereres effekter av mange enkelthandlinger. Effektene kan være helt uventet og forskjellig fra individenes intensjoner ifølge Barth. De kan videre endre omgivelsene for individers handlinger. Dermed oppstår komplekse vekselvirkninger mellom nivåene. Barth har blant annet blitt kritisert for ikke å ta hensyn til grunnleggende fenomener som klasse og makt (Asad, 1972). Boudon er også opptatt av endring. En sosial rolle gir individet spillerom for utfoldelse av ulike strategier hevder han. Selv om rollen er basert på et sett normer og regler, kan disse inneholde mange tvetydigheter. Tilgjengelig informasjon fortolkes både av rolleutøveren og andre. Vanligvis er kun en begrenset mengde informasjon tilgjengelig (Boudon, 1981:42). Roller er med andre ord ikke så strengt regulerert at ulike aktører i samme rolle oppfører seg likt. Individualistiske teorier har spilt en nokså beskjeden rolle i den antropologiske forskningen i India og i Sør-Asia generelt. Blant de fremste unntakene er Barth og Bailey. Begge gjorde omfattende 63 arbeider på 1950- og 1960-tallet ut fra et aktørorientert perspektiv. Det samme gjelder Berreman, som hadde feltarbeid i Garhwal på 1950-tallet. At individorienterte teorier i det store og hele har hatt liten innflytelse i regionen skyldes til dels innflytelsen fra Louis Dumont, som gikk sterkt i mot å bruke slike teorier i India. Mange samfunnsforskere, også blant de som ikke kan plasseres innen en tradisjon fra Dumont, mener ulike kollektiver står sterkere enn individuelle interesser i det indiske samfunnet og at systemet og helheten derfor må være utgangspunktet. Teorier om sosiale systemer Den som sannsynligvis har betydd mest for systemteorier i samfunnsvitenskapene er som jeg nevnte sosiologen Emile Durkheim. Han var særlig opptatt av hvilke mekanismer som sikrer sosial integrasjon, i form av at individer tilpasser seg det overordnede systemet. Barnes påpeker at solidaritet og arbeidsdeling for Durkheim hadde den grunnleggende virkning at samfunnet holdes sammen og at individene underlegges eller gjøres avhengig av samfunnet som overordnet system (Barnes, 1966:163). "Lov" og "sedvane" framsto på en tilsvarende måte hos Durkheim som sosiale fenomener som sikrer at individer innordner seg i samfunnet ifølge Barnes. Innflytelsen fra Durkheim er betydelig innen retninger som vektlegger helhet, system- eller kollektive enheter. Hans posisjon har mye felles med Radcliffe-Browns og Evans Pritchards. Særlig RadcliffeBrown var sterkt inspirert av Durkheim. Begge oppfattet individet som styrt av normer og underlagt en større helhet. Som en motsetning til Durkheim finner man teoretikere som oppfatter individet som selvstendig og kreativt. Dette skillet, som har eksistert i store deler av i antropologiens historie, tilbakeførte jeg i innledningen til dette kapitlet til en motsetning mellom Malinowski og Evans Pritchard. Det kommer imidlertid enda tydeligere fram i motsetningen mellom Webers og Durkheims teorier. Innen antropologiske studier av India har særlig Dumont videreført Durkheims helhetsperspektiv, ved å vektlegge kastesystemet som en form for arbeidsdeling. Dumonts utstrakte innflytelse på Sør-Asiaforskningen har medvirket til at systemorienterte teorier om kaste har hatt en sentral posisjon i studier av det indiske samfunnet. Systemteori kan deles i to hovedretninger i dag, strukturalistiske og post-strukturalistiske teorier på den ene siden og ulike typer sosial systemteori på den andre. Det er først og fremst den form for sosial systemteori som springer ut av studier av peasantsamfunn jeg vil ta for meg i det føl- 64 gende. Selv om det er paralleller til Durkheims tilnærming når det gjelder vektlegging av helhet, er innflytelsen fra Durkheim generelt ikke like eksplisitt her som innen de andre systemorienterte retningene. Teori om hvordan lokalsamfunn inngikk i overordnede sosiale systemer, oppsto når antropologer begynte å studere komplekse jordbrukssamfunn. Etter hvert ble jordbrukssamfunn et vanligere studieobjekt enn de såkallte "bands and tribes". Nye begreper, bedre tilpasset de sosiale realiteter antropologer nå var omgitt av, måtte utvikles. Et eksempel var begrepet "Peasant-society", som ble brukt av blant andre Redfield og Foster. Før peasantsamfunn ble et utbredt studieobjekt oppfattet antropologer i større grad lokalsamfunnet som en helhetlig og avgrensbar enhet. I "The Little Community "(Redfield, 1965A) beskriver Redfield noen fellestrekk ved de ulike lokalsamfunn antropologer har studert. Disse typene samfunn er ifølge Redfield homogene og selvforsynte. De har også til felles at innbyggerne har en høy grad av gruppe-bevissthet. Lokalsamfunn framstår, til dels som avgrensbare helheter: "What, then, do we mean by a little community? I put forward, first, the quality of distinctiveness: where the community begins and where it ends is apparent." (Redfield, 1965A:4). Peasantstudiene endret imidlertid etter hvert dette bildet. Med denne retningen kom forholdet mellom små og store steder i fokus. I boka "Peasant Society and Culture" (Redfield, 1965B) er fokuset på hvordan det lokale er tilknyttet en overordnet sosial kontekst. "What is important is that the minds of anthropologists are directed to the study of societies that depart from the model for the reason that those societies are bound with towns and cities, because national institutions are present in them, because the townsman and the more rustic person dwell in the same community but carry on somewhat different lives" (Redfield, 1965B:11). Redfields beskrivelse av overordnede systemer har likevel lokalsamfunnet som utgangspunkt. Et overordnet sosialt system studeres med andre ord hele tiden ut fra hvordan det manifesterer seg på lokalplanet. Flere antropologer videreutviklet Redfields teori om komplekse systemer. Blant dem er Anthony Leeds. Et overordnet tema i Leeds studier er urbanisering. Utgangspunktet er hvordan en stor andel av peasantbefolkningen i Latin-Amerika flytter inn til byene. Leeds utvider urbaniseringsbegrepet. Selv folk som har vokst opp i peasant-samfunn på landsbygda, har i dag vanligvis nok kunnskap om byene til å utnytte de muligheter som finnes der og tilpasse seg livet i byen. Dermed kan de på sett og vis oppfattes som urbane (Leeds, 1994). Margolies beskriver dette som "funksjonell urbanisering". Fokus settes på kunnskap og påvirkning snarere enn på 65 hvor mange som faktisk flytter eller befinner seg i et urbant samfunn. "Peasants, through their contacts with former countrymenand their exposure to the mass media have a direct confirmation of an urban way of life." (Margolies, 1978:130). Ofte blir sosiale systemer i liten grad satt i sammenheng med de enkelte individers handlingsvalg. Fokuset er i større grad på helheten enn på delene av systemet. Systemteorier er imidlertid utviklet både i forhold til mikronivå og makronivå. Utgangspunkt kan for eksempel være forholdet mellom byer og omland. Det kan på den annen side også være organisering av et hushold. I det førstnevnte tilfelle vil perspektivet være nokså fjernt fra enkeltindividet. I det sistnevnte tilfellet behøver dette imidlertid ikke være tilfelle. Er eksterne prosesser - lokale virkninger eneste betraktningsmåte? Begrepet mikro – makro kan ha mange betydninger. Antropologiske perspektiver på mikro – makro kan i mange tilfeller formuleres som å forstå "det lokale" på bakgrunn av "det eksterne" (DeWalt og Pelto 1985:28). De fleste antropologiske studier er forankret i lokalplanet. Folks handlingsvalg kan imidlertid ofte gjøres forståelig i lys av både individuelle, lokale og overordnede strukturelle forhold. Hvis hendelser på for eksempel nasjonalt og regionalt nivå oppfattes som eksterne i forhold til de (lokale) fenomener som er utgangspunktet fører det imidlertid gjerne til antagelser om at lokale fenomener i større eller mindre grad betinges av de overordnede systemene, med andre ord som en nokså ensidig årsaksrelasjon. Bailey oppfatter påvirkninger fra urbane storsamfunn på landsbydistrikter, i form av blant annet økende innslag av markedsøkonomi, som "artikulasjon" mellom to systemer. Denne artikulasjonen, som involverer en lokal tradisjonell økonomi og en nasjonal markedsøkonomi, resulterer i at et nytt system formes i rurale distrikter (Bailey, 1957:228). Dette perspektivet på interaksjon mellom "det lokale" og en "ekstern kontekst" innebærer at det ikke er gitt hvordan lokale systemer endrer seg gjennom kontakt med for eksempel overordnede institusjoner eller markeder. Protestaksjonene for løsrivelse fra U.P. og streiken Uttarakhand Bandh kan betraktes som artikulasjon mellom lokale, regionale og til dels nasjonale sosiale prosesser. På den ene side kan streiken settes i sammenheng med en politisk kontekst der både det nasjonale beslutningsnivået i Delhi og delstatspolitikken i Uttar Pradesh inngår. Som jeg har vist illustrerer protestaksjonene 66 og streiken en motsetning mellom nasjonale politiske beslutninger og regionale utspill. Den høye graden av oppslutning rundt streiken blant befolkningen mange steder i Garhwal reflekterte høy grad av misnøye med politiske aktører i U.P. og Delhi. Motviljen kunne særlig forstås på bakgrunn av en historisk utvikling i løpet av den perioden India har vært en selvstendig nasjon. Konflikten utspilte seg mellom nivåene i det indiske politiske systemet. Særlig relevant er interaksjon mellom et nasjonalt nivå, et regionalt i forhold til de organiserte protestene i Garhwal og et lokalt, for eksempel når det gjelder den økonomiske nedgangen som fulgte av streiken for befolkningen i Chirai Gatti. At protestaksjonene og streiken bidro til å styrke en politisk prosess som etter hvert førte til dannelsen av en separat delstat i fjellene er et eksempel på at regjering og delstatsmyndigheter ble påvirket av et forløp på regionalt nivå. Det er viktig å understreke at påvirkninger også går denne veien; nedenfra og oppover i nivåene. På den annen side kan det fokuseres på "lokale virkninger". Næringsdrivendes situasjon i bazaaren Nadipur under Uttarakhand Bandh høsten 1994, utgjør et eksempel på hvordan lokale handlingskontekster påvirkes av forløp på høyere nivåer. Virkningene av streiken for innbyggerne i dalen var omfattende. En stor andel av de ansatte i offentlig sektor og kontraktører på ulike offentlige prosjekter, var uten inntekt under Uttarakhand Bandh. At lønninger uteble for ansatte i offentlig sektor førte til nedgang i manges kjøpekraft. Ringvirkninger av dette var lavere omsetning for butikkinnehavere i bazaarene, færre offentlige sektorer i drift, stengte skoler og arbeidsledighet blant de som arbeidet på korttidsbasis for offentlige foretak. I tillegg arbeidet mange migranter i offentlige og private virksomheter andre steder i Garhwal. Blant disse hadde de fleste mindre penger å sende hjem enn vanlig. For næringslivet i bazaarene i Chirai Gatti fikk alt dette omfattende konsekvenser. Etterspørselen etter varer og tjenester i Nadipur sank dramatisk. Mange av de næringsdrivende reduserte virksomheten i bazaaren utover høsten fordi omsetningen hadde gått drastisk ned. Det forekom etter hvert stadig oftere at butikker som inntil da hadde vært åpne hver dag holdt stengt flere dager i strekk fordi innehaverne ikke synes det var bryet verdt å gå fra hjemmet i landsbyen til bazaaren. Også i Nadipur Chaiwallah var virkningene merkbare. På grunn av at omsetningen gikk betydelig ned ble det nødvendig å endre organiseringen av arbeidet i butikken under streiken. Først og fremst måtte bemanningen reduseres. Sammenhengen mellom streiken og endringene i tebutikken, i form av nedsatt omsetning og endret drift, kan oppfattes som en mikro – makro relasjon som viser at prosesser både på et overordnet og et 67 lokalt nivå er av betydning for folks situasjon. Selv om de med rimelig grad av sannsynlighet kan settes i sammenheng med eksterne systemer eller hendelsesforløp bør ikke prosesser på lokalplanet oppfattes som "kausalt" betinget. Uansett hvordan relasjonen kan fortone seg er det bedre å oppfatte lokale prosesser som "reaksjoner på" enn "virkninger av" overordnede endringer (DeWalt og Pelto, 1985:5). Et perspektiv som fokuserer på variasjon kan anvendes i forhold til endringer i de lokale omgivelsene. I Chirai Gatti varierer grad av påvirkning fra det indiske storsamfunnet institusjoner fra sektor til sektor. Landbruket har ikke endret seg vesentlig. Her er produksjonsmetodene i hovedtrekk de samme som for 100 år siden. Den indiske staten har satt i gang enkelte programmer for sosial utjevning og økt produksjon innen landbruket, men disse har gitt små utslag. Den viktigste sosiale endringen er at menn har gått over til andre sektorer. Handel og andre kapitalorienterte sektorer har derimot sannsynligvis vokst mer eller mindre parallelt med at interaksjon med andre regioner har økt i omfang. Handel utgjør i dag i stor utstrekning en type økonomisk interaksjon på tvers av regioner. Jordbruk og enkelte håndverk er på den annen side basert på både lokal produksjon og lokalt konsum. Forskjellene viser at kontakt med eksterne markeder eller andre former interaksjon med storsamfunnets institusjoner ikke forekommer i samme grad eller har de samme effekter på alle felt i et lokalsamfunn. Dessuten illustrerer dette at "artikulasjon" eller "reaksjoner" utgjør en mer fruktbar vinkling av lokale fenomener enn som "virkninger" av eksterne endringsforløp. Vekselvirninger mellom individ og system i en konkret kontekst Streiken endret som sagt handlingsbetingelsene for et stort antall mennesker. Folk reagerte ulikt på dette. Noen tok opp private lån. Andre prøvde å få arbeid utenfor regionen. Måten Prakash og andre i bazaaren håndterte situasjonen med reduserte inntekter utgjør dermed handlemåter som var påvirket av de endringer streiken førte med seg. (Prakash fortsatte driften av tebutikken og reduserte utgiftene ved å innskrenke karigarens stilling) Imidlertid var ikke Prakash sin handlemåte den eneste aktuelle. Den var et alternativ blant flere. Han kunne reagert på redusert omsetning ved å legge ned driften en periode, søke jobb andre steder (noe han etter hvert gjor- 68 de) eller å prøve å finne en annen inntektsgivende anvendelse av butikklokalet. Mange næringsdrivende i bazaaren valgte å stenge butikken og lete etter annet arbeid. Når det er snakk lokale reaksjoner på i stedet for virkninger av streiken blir man lettere bli oppmerksom på variasjonen av prosesser på lokalplanet. Ifølge Fredrik Barths generative analyse kanaliseres aktørers handlinger gjennom hensikter på den ene side og begrensninger i de sosiale omgivelsene på den andre (Barth, 1981:108). Hvis begrensningene endres vil det følgelig påvirke folks handlinger. Dette forklarer hvorfor mange under nedgangsperioden høsten 1994 trappet ned eller forlot virksomheten i bazaaren. Når omgivelsene endres, oppleves også situasjonen annerledes. Dette kom tydelig fram hos Prakash i den nevnte perioden. Han opplevde situasjonen i butikken som svært frustrerende. Arbeidet i butikken var ikke lenger tilfredsstillende. Han valgte nå å søke mer aktivt etter en lærerjobb. Denne oppfatningen av situasjonen og hva han måtte foreta seg i denne var en reaksjon på endringene under streiken. Dette kan forstås ut fra sammenhengen mellom intensjon og mening i Sartres filosofi. Når Prakash valgte å søke aktivt etter lærerjobb kan det settes i sammenheng med at et individs forståelse av seg selv, av omgivelsene og av handlingsvalg henger sammen. Sartre poengterer at individets intensjoner, dets hensikter i sosiale situasjoner, preger dets forståelse av omgivelsene (Sartre,1993). Da er det rimelig å anta at individet ofte reagerer med å endre sine hensikter når omgivelsene endres. I forlengelsen av dette kan man forestille seg en spiral av vekselvirkninger mellom individets fortolkninger og sosiale endringer. En slik sammenheng vil kunne arte seg som en spiral av vekselvirkninger mellom individets fortolkninger og sosiale endringer. Streiken førte til endrede omgivelser. Dermed endres også de sosiale begrensningene. Ut fra sine hensikter og hvordan det forstår endringene reagerer hvert individ på sin måte. Folk i bazaaren var ikke i tvil om at nedgangsperioden skyldtes streiken. Utover høsten ble inntektsnivået så lavt at stadig flere håpet den snart skulle ta slutt selv om så godt som alle fortsatt sympatiserte med formålet. Reaksjoner på både kastereformene i 1993 og på streiken kan som jeg har vært inne på settes i sammenheng med en omfattende sosial og historisk kontekst. De overordnede prosessene som preger dette kontekstuelle feltet er imidlertid vanskelig å forstå uten en systemorientert innfallsvinkel. En relevant tilnærming til konflikten rundt løsrivelse er Redfields teori om modernisering gjennom økende kontaktfate mellom rurale og urbane steder. Redfield 69 gikk som jeg har nevnt ut fra at økende kontakt vil føre til modernisering av rurale samfunn. Ifølge Redfield kan utvikling av lokal patriotisme på rurale steder ofte settes i sammenheng med modernisering. Han beskrev hvordan flyktninger som vendte hjem til landsbyen Tepoztlan fra Mexico City etter den meksikanske revolusjonen, i mange tilfeller var de største eksponentene for lokal patriotisme og utvikling (Redfield, 1949:210). Denne betraktningen kaster lys over motsetningsforholdet mellom Garhwal og Lucknow. I Garhwal har økt integrasjon med urbane regioner ikke så mye ført til utvikling av samfunnet, som det har ført til et ikke innfridd ønske om utvikling (Mawdsley, 2000:117). Lokalbefolkningen har lenge vært opptatt av at regionen er "backward" i forhold til andre regioner og at myndighetene har vært passive i forhold til dette. Utspill fra Lucknow fortolkes i dette negative lyset. Befolkningen har blitt mer moderne i den forstand at de setter fokus på utvikling. Når de opplever at krav om utvikling ikke følges opp av myndighetene, fører det for manges del til økt regional patriotisme. På bakgrunn av utbredt mistillit til delstatsregjeringen er det derfor ikke så oppsiktsvekkende at reaksjonene på reformen i 1993 raskt dreide seg om løsrivelse. Når folk i neste omgang opplevde at protestene ble slått hardt ned på har dette høyst sannsynlig ført til økt sympati for aktivistene og stor oppslutning om streiken når denne ble lansert. Kombinasjonen av et aktør- og systemperspektiv gjør det lettere å forstå en gjensidig dynamikk mellom individers fortolkninger og hensikter på den ene side og systemrelaterte endringer på den andre. På denne måten kan dynamikken mellom folks reaksjoner under streiken, endringer i omgivelsene og hendelsesforløp på ulike sosiale nivåer sees som et spill av vekselvirkninger. Drøftingen av individ- og system kan oppsummeres med at dette utgjør to grunnleggende ståsteder å betrakte folks handlinger fra. Aktøren forstår ifølge Sartre omgivelsene i lys av sine hensikter. Hvis hensikter utelates i analysen av handling, blir derfor en nødvendig dimensjon borte. Hvis på den annen side betingelser eller begrensninger som genereres av de sosiale systemer aktøren inngår i utelates, mangler en like viktig dimensjon. 70 Mikroplanet og overordnede kontekster i de følgende kapitler Aktør- og systemperspektivet vil ha noe ulik relevans i kapitlene som følger selv om jeg de fleste steder til en viss grad belyser sosiale fenomener i lys av begge. I kapittel 4 vil bazaarenes utvikling til dels bli drøftet som et resultat av artikulasjon mellom markedsøkonomi og lokal subsistensøkonomi. I kapittel 5 vil jeg belyse relasjoner på arbeidsplassen ut fra aktørers hensikter og posisjoner på den ene siden og ut fra sosiale strukturer på den andre siden. Imidlertid er aktørperspektivet noe mer relevant enn systemperspektivet i dette kapitlet. Sentralt i kapittel 5 er også Goffmans forståelse av sosiale roller. Dette perspektivet har jeg ikke vært inne på her fordi det har vært mer aktuelt å drøfte det i kapittel 4. I kapittel 7 vil migrasjon bli drøftet både i lys av aktører, hushold og overordnede systemer. I dette kapitlet vil jeg vise at særlig husholdet er viktig. Husholdsperspektivet er dessuten også sentralt i kapittel 5 og 6. Livsløpsteori, som ofte anvendes for å relatere mikroprosesser til makrohendelser eller omvendt, har jeg ikke drøftet her fordi jeg vil ta opp dette perspektivet i kapittel 6. 1 Kun hvis det ikke er sønner i husholdet overtar døtre land. 3 Chipkobevegelsen beskrevet tidligere i kapitlet. 4 Nedgangen kan selvsagt også i noe grad skyldes psykologiske effekter av streiken. Folks usikkerhet i en slik situasjon kan for eksempel ha medvirket til at også mange av de som fremdeles hadde inntekt begrenset forbruket. 5 De engelske begrepene "agency" og "structure" er her oversatt til henholdsvis "aktør" og "struktur". 6 "Lov" og "sedvane" er oversatt fra de engelske termene "law" and "custom". 71 Kart over Chirai Gatti nord 72 Kapittel 3 Mellom by og landsby; en rural bazaar og de lokale omgivelsene Hverdagsrytmen i bazaaren og menns lediggang Når man spør folk i dalen Chirai Gatti hvordan hverdagen arter seg i bazaarene, svarer mange med en skuldertrekning. "Mennene som er i bazaarene gjør for det meste svært lite. De sitter i butikkene, sladrer og spiller kort". Dette utsagnet peker utvilsomt på et trekk ved det sosiale livet i en bazaar. En spasertur gjennom bazaaren kan til enkelte tider av dagen gi inntrykk av at at mange fordriver mye av tiden med å prate og drikke te og dermed at menn har lite å gjøre. På den annen side er dette en generell påstand som ikke tar hensyn til at det er store ulikheter blant de næringsdrivende i bazaaren med hensyn på arbeidsmengde. Bildet bør derfor nyanseres. Det vil jeg forsøke å gjøre i dette kapitlet. Det er en dimensjon ved utsagnet som hittil ikke er berørt. Denne kan være vel så viktig. Hensikten med å påpeke at mange her gjør svært lite er vanligvis ikke å vektlegge at menn er late, eller at de har for stor anledning til å slippe unna nyttig arbeid. Den andre betydningen av utsagnet er knyttet til de sosiale problemene i Garhwal. Menn gjør lite, fordi det er lite å gjøre. Det er ganske enkelt vanskelig å finne lønnsomt arbeid på grunn av den økonomiske situasjonen i regionen. I denne betydningen peker utsagnet på konsekvensene av at Garhwal er en "backward region". Det er i dette lyset mange oppfatter menns mangel på gjøremål i bazaarene og andre steder. Omfanget av menns lediggang, som er mest synlig i bazaarene, oppfattes som resultat av at regionen har blitt hengende etter i forhold til andre regioner. Den preges av langt lavere utviklingsnivå enn for eksempel de mer sentrale regionene i Uttar Pradesh. Følgelig er det også mer leddiggang. Denne situasjonen er ofte underforstått når folk beskriver lokalsamfunnet. Vanligvis er tematikken heller ikke langt unna når man prater med folk om tingenes tilstand i Garhwal som region. Folks forståelse knytter på denne måten den nære konteksten sammen med en fjern. Vanskelighetene i Garhwal settes inn i et større bilde der problemer må løses på delstats- eller nasjonalt nivå i vel så stor grad som lokalt. Denne utbredte oppfatningen illustrerer at mange forstår sine nære omgivelser i lys av en vid ramme. 73 En beskrivelse av Nadipur Bazaar i "lokalt perspektiv" Denne studien er knyttet til en begrenset geografisk kontekstbasert. Nesten alle intervjuer og observasjoner som er foretatt i noen få lokaliteter i Chirai Gatti. I innledningskapitlet har jeg kort beskrevet de landsbyene og bazaarene hvor feltarbeidet fant sted. Siden jeg hovedsakelig bodde i Nadipur, er denne bazaaren utgangspunktet og de viktigste lokale omgivelsene for feltarbeidet. Mange temaer som behandles i oppgaven er relatert til forhold som jeg har observert her. Dette kapitlet handler derfor om Nadipur Bazaar. I det følgende beskrives først og fremst sosialt liv i bazaaren. Dette innebærer for eksempel møter mellom folk som kommer til bazaaren i forskjellige ærender, samhandling mellom kunder og næringsdrivende eller interaksjon som kan knyttes til sosiale relasjoner mellom de næringsdrivende i bazaaren. Disse eksemplene illustrerer at det er snakk om sosiale handlinger som finner sted i bazaaren, altså innenfor et begrenset areal. Derfor har jeg brukt uttrykket "lokalt perspektiv" i overskriften. I motsetning til dette kan man snakke om et "kontekstuelt perspektiv" eller eventuelt "systemperspektiv". Det siste er som jeg var inne på i forrige kapittel gjerne rettet mot de former for interaksjon som går "ut over" eller virker "på tvers av" de enkelte lokaliteter. Det kan pekes på en rekke sosiale felt som "fungerer" eller er organisert uavhengig av bazaarens fysiske begrensninger. Et av disse er for eksempel handel, med hensyn til flyten av varer. De fleste produkter er produsert i andre regioner. De lokale kjøpmennene har kjøpt dem i en av de nærmeste byene. Når bazaaren Nadipur her beskrives som om den utgjør et avgrensbart sosialt system, belyser dette likevel en viktig sosial dimensjon. I dette kapitlet beskriver jeg bazaaren i lys av sosial endring og mangfold. Et vidt spekter av sosiale relasjoner og samhandlingsformer gjør bazaaren til en kompleks sosial setting. Betydelige forskjeller blant næringsdrivende i bazaaren når det gjelder inntektsnivå og omfanget av investeringer indikerer høy grad av sosial mobilitet. Noen butikkinnehavere er relativt velstående. De eier bygninger med flere rom som leies ut og har en nettoinntekt på flere tusen rupie per måned. Andre butikkinnehavere leier lokale og har en nettoinntekt på kun noen hundre rupier per måned. Dette aspektet ved den sosiale strukturen i bazaaren er viktig for en helhetlig forståelse av økonomisk og sosial endring i fjelldalen Chirai Gatti. Selv om samfunnet i landsbyene preges 74 av å være nokså egalitært manifesteres sosiale og økonomiske forskjeller i bazaarene i større grad i dag enn for bare 20 - 30 år siden. Omfanget av sosial mobilitet og framveksten av en kompleks næringsstruktur indikerer blant annet at bazaaren er et uttrykk for modernisering. Dette temaet har imidlertid blitt forfulgt i mindre grad enn det burde i oppgaven. Den gjennomgående tematiske vinklingen, på individ – systemrelasjoner, har i seg selv har krevd grundig teoretisk behandling. Andre, og ofte vel så interessante, vinklinger har derfor flere steder måttet vike. En trøst er i allefall at individ – systemrelasjoner i mange tilfeller tematisk er nært knyttet til modernisering som sosialt fenomen. Den følgende beskrivelse av Nadipur er basert på observasjoner foretatt i 1995 og 1996. Bazaarens utforming i omgivelsene I fysisk forstand utgjøres bazaaren Nadipur i Garhwal av tre klynger med bygninger og noen spredte hus som ligger mellom disse. Bebyggelsen ligger langs to veier, som møtes i et T-kryss i bazaaren. Den ene er hovedveien gjennom dalen Chirai Gatti. Denne forbinder distrikter nord i Garhwal med slettelandet sør for regionen. Den andre veien er en mindre vei som tar av fra hovedveien. Den er kjørbar for bil eller scooter rundt to kilometer. Like etter at man har kommet ut av bazaaren blir den til en smal sti som kun er farbar til fots. Stien stiger oppover en stadig brattere skråning på vestsiden av dalen Chirai Gatti og fører til Pahar Gaon og flere høytliggende landsbyer. Langs en strekning på et par hundre meter der stien har avløst den kjørbare veien, pågår bygging for å forlenge bilveien til Pahar Gaon.1 Den nye veien skal forbinde landsbyen med hovedveien. Det er også planlagt at den nye bilveien skal gå videre fra Pahar Gaon til byen Nilepur. Den vil da gi flere store landsbyer langs denne strekningen veiforbindelse med Nilepur og bedre forbindelse med hovedveien gjennom dalen. Langs det partiet av dalen hvor bazaaren ligger er dalbunnen flat og fyllt av firkantede irrigerte jordstykker. Disse er adskilt av lave "vegger" i stein og leire som er bygget for å demme opp vannet. Fra elven løper støpte irrigasjonskanaler som deler seg i mange forgreninger slik at de når fram til alle jordstykkene. Jordene strekker seg opp til bygningene i bazaaren. Mange ligger mellom bygningene og kornet dyrkes her helt inntil husveggene. Bazaaren er omgitt av boliger i 75 mange retninger. Noen bolighus som tilhører Pahar Gaon ligger langs dalbunnen femhundre meter vest for bazaaren. På en tilsvarende avstand i nord ligger også noen få boliger. Like overfor bazaaren i øst ligger en del bygninger som tilhører landsbyen Gyon Gaon. Nord for bazaaren ligger to butikker helt for seg selv. Begge befinner seg så langt fra den øvrige bebyggelsen at de ikke kan regnes som en del av bazaaren. Den ene ligger langs stien mot Pahar Gaon og Phulo Gaon i nordvest. Den andre ligger langs stien til Zamin Gaon og Van Gaon i nordøst.2 Begge ligger i nærheten av et punkt der stiene fra to landsbyer møtes. Det er ikke andre butikker mellom Nadipur og landsbyene i nord eller mellom Nadipur og Nadi Jagah i sør. Bazaaren strekker seg i nord – sørgående retning på den østlige siden av dalbunnen, i ytterkanten av det flate partiet. Den har ingen markert begynnelse verken i nord- eller sør. Den enkleste måten å anslå hvor bazaaren begynner er å ta utgangspunkt i de første butikkene man møter. Både hvis man ankommer nord eller sørfra er enkelte spredte butikker det første man møter. Inntrykket fra litt avstand er at det her ligger et par butikker for seg selv langs veien. Først når man kommer på nært hold av disse ytterste butikkene får en øye på de klyngene av hus som utgjør hoveddelen av bazaaren. De fleste av bygningene i bazaaren ligger langs sideveien. Strengt tatt består den delen av sideveien som går gjennom bazaaren av to traseer for ferdsel. Den ene er den kjørbare veien. Denne er bygget i de senere år. Den andre traseen er en sti. Denne har antagelig eksistert omtrent like lenge som de nærmeste landsbyene, det vil si i underkant av tohundre år. Noen strekninger går stien ved siden av den nye veien, 50 – 100 meter vest for denne. Andre steder løper stien sammen med bilveien. Alt i alt er bebyggelsen ved sideveien spredt langs en strekning på halvannen kilometer. Husene står tettest de første hundre meterne fra veikrysset. På de strekningene der stien er adskilt fra veien vender de fleste bygninger mot stien. Hus som er oppført i de senere år, og de husene som er under oppføring, vender derimot mot den nye veien. Noen av husene står for seg selv. Flesteparten av bygningene er imidlertid plassert tett sammen i tre store klynger. De fleste hus i klyngene vender mot stien. Den ytterste klyngen med bygninger ligger halvannen kilometer fra hovedveien. En annen klynge ligger tolvhundre meter fra hoved- 76 veien. Den tredje og desidert største klyngen omfatter tyve bygninger som ligger like ved veikrysset. Åtte er vendt mot hovedveien og tolv mot sideveien. De fleste av husene som ligger mot hovedveien er plassert i umiddelbar nærhet av det stedet der bussene stopper. Dette er ikke utelukkende fordi bussen stopper her. På dette stedet ligger de tomtene hvor det har vært lettest å plassere bygninger fordi terrenget her er noe slakere enn på hver av sidene. Det er dessuten, som nevnt overfor, her sideveien og hovedveien møtes. Tomtene ved veikrysset har derfor i utgangspunktet en gunstig beliggenhet. Ferdselen er ekstra tett her siden folk som skal til de nærmeste landsbyene både på vestsiden og østsiden av dalen passerer. Dette gjelder både reisende som har ankommet med buss og de som ferdes til fots. Lokal ferdsel og langveisfarende som passerer bazaaren Ferdsel langs hovedveien domineres av langdistansetrafikk. Biler, lastebiler og motorsykler stopper sjelden i bazaaren. Fordi det er vanskelig å parkere og fordi det ikke er restauranter som serverer varm mat i veikanten, er det lite aktuelt for forbipasserende å stoppe i Nadipur. Det er vanligere at gjennomreisende stopper i bazaaren Nadi Jagah som ligger like ved. Bussene stopper kun de få sekundene det tar for folk å stige av eller på i Nadipur. Bare de som skal til landsbyene i nærheten går av bussen her. Utenom befolkningen i de nærmeste landsbyene er det få som ferdes til fots langs hovedveien. Noen få grupper som ikke bor i dalen gjør det imidlertid. En slik gruppe er Guzzarene. De er en muslimsk pastoral befolkning som holder til i lavlandet om vinteren og reiser opp i høyfjellet om sommeren. Guzzarene passerer Nadipur hver vår og høst. Hver familie gjeter en flokk på mellom 20 og 100 vannbøfler. Når de passerer om våren beiter dyra på de jordene hvor det ikke er sådd vinterhvete eller andre matplanter. Til gjengjeld legger de igjen gjødsel på jordene. Sadhuene passerer også ofte til fots. Sadhuene er asketer som er på vei til templene i høyfjellet. De bærer kun med seg et teppe, et jernspid og en skål. Stort mer har de vanligvis ikke.Verken Guzzarene eller Sadhuene stopper i bazaaren. Det gjør derimot omvandrende Nepalesere som er på leting etter arbeid. De stopper for å forhøre seg om det finnes arbeid i nærheten. I de fleste tilfeller er svaret negativt. Av og til er det imidlertid en eller annen i bazaaren som kan fortelle om et offentlig 77 veibyggings-prosjekt eller et annet foretak i nærheten som trenger flere arbeidere. Nepaleserne handler svært sjelden i bazaaren. Ferdselen gjennom bazaaren er sjelden tett, i hvert fall ikke i den forstand som man gjerne forbinder med travle bazaarer i storbyene. Selv på i de mest travle periodene i løpet av dagen, som er tidlig om morgenen og sent om ettermiddagen, er det sjelden folk behøver å gå i kø. Det er nesten bare innbyggere fra landsbyer i nærheten som handler i bazaaren. Imidlertid passerer en del av disse gjennom bazaaren også med andre formål enn å handle. Kvinner fra noen landsbyer i nærheten passerer gjennom bazaaren i sørlig retning om morgenen. De fortsetter langs hovedveien mot Nadi Jagah. Kvinnene er på vei til et sted hvor det ligger et felt med såkalt "Reserved Forest"3 sør for Nadi Jagah. De kommer fra landsbyer som råder over lite skog. Derfor må de gå til steder der alle kan sanke gress eller blader til husdyra. Om ettermiddagen passerer de på vei tilbake med store bunter gress eller kvister på hodet. Skoleungdom fra landsbyer på begge sider av hovedveien nord for Nadipur passerer enkeltvis eller i grupper på vei til og fra skolen i Nadi Jagah. De fleste er i tenårene. Siden det finnes barneskole i hver enkelt landsby behøver ikke små barn reise til skolen i Nadi Jagah. Verken kvinnene som er på vei for å sanke gress eller skoleungdommene pleier å handle i bazaaren. Om morgenen og formiddagen ankommer menn og kvinner bazaaren for å ta en buss. Enkelte kommer også for å gjøre innkjøp i bazaaren. Noen få kommer hver morgen for å selge melk. Omfanget er svært beskjedent. Et vanlig salgsvolum er 1 – 2 liter per hushold per dag. Oppkjøperen er en mann som kommer til bazaaren hver morgen for å kjøpe melk. Melken frakter han til Nilepur og selger den der. Menn kommer i langt større grad enn kvinner til bazaaren for å treffe kjente og fordrive litt tid. Enkelte som er arbeidsledige eller har ferie kan tilbringe mange timer i bazaaren med å drikke te, prate og spille kort. Størsteparten av omsetningen foregår om ettermiddagen. Mange av de som handler da er folk som har ankommet bazaaren med en buss og som gjør noen innkjøp før de går til hjemmet i landsbyen. Det er få omreisende selgere i Chirai Gatti. En av de ansatte i et bakeri i Nadipur4 har som oppgave å selge kjeks til butikkene i de nærmeste bazaarene. Han bærer med seg en stor 78 kasse på ryggen og går med jevne mellomrom til Upli Pahar, Nadi Jagah og et par andre bazaarer i tillegg til Nadipur. En annen selger som vanligvis reiser rundt i lavlandet, kommer av og til for å selge sysaker. Mellom fire og fem ganger hvert år pleier han å komme til Nadipur og andre bazaarer i dalen. To forskjellige steder i umiddelbar nærhet av bussholdeplassen står vanligvis noen mulldyr. De er bundet til kroker i en steinmur. Mulldyrdriverne binder dyra her når de hviler eller venter på oppdrag. Når de får oppdrag er det stort sett snakk om gods eller bagasje som tilhører folk som har ankommet med buss eller lastebil. Prisene for transport varierer ut fra avstand. For hvert muldyr som lastes med gods til Pahar Gaon er prisen tredve rupie. Prisen er altså seksti for en tur med to lastede mulldyr. Dette er en strekning på tre kilometer. Det er sjelden muldyrdriverne rekker mer enn to slike vendinger per dag. Dette anses for å være en godt betalt jobb. Noen av driverne eier dyra selv. Andre er ansatt av den som eier dyra. Kun to personer i bazaaren eier en scooter. Bortsett fra disse to er det ingen som har et kjøretøy til privat bruk. Tre næringsdrivende i bazaaren eier større kjøretøyer. Den ene eier fem lastebiler sammen med sine fire sønner. De to andre er medeiere i den samme lastebilen, sammen med en annen person utenfor bazaaren. Det er nokså sjelden å se disse lastebilene i bazaaren. For det meste går de i trafikk mellom store byer i lavlandet og små byer i fjellene. Det hender at en av disse lastebilene stopper i bazaaren om kvelden, ved veikanten på det stedet der bussholdeplassen ligger. Når dette skjer sover sjåføren i bilen til neste morgen. Stedet der bussen stopper, er det eneste stedet langs hovedveien hvor det er bredt nok til at en lastebil kan parkere uten å være i veien for passerende trafikk. De nettene hvor en av de lokalt eide lastebilene står parkert er de eneste anledninger hvor en bil parkerer over natten i Nadipur. På dagtid stopper kjøretøyer av og til i nærheten av en av butikkene for lesse av varer. Det dreier seg ofte om byggematerialer eller andre varer som er kjøpt i en by i lavlandet av en butikkinnehaver. Sykler eller motoriserte rickshawer forekommer ikke, verken blant lokale trafikanter eller blant gjennomfartstrafikanter langs hovedveien. Terrenget er for bratt til at de er hensiktsmessige. Heller ikke kjerrer trukket av hester eller okser forekommer i fjellene. 79 Bygninger og innbyggere De fleste bygninger i bazaaren er reist for nœringsformål. Typisk for nœringsbygninger er at de er bygget i umiddelbar tilknytning til en vei eller en sti og at fasaden har en eller flere store "porter" ut mot denne. Disse portene stenges ved hjelp av store leddede metalldører som trekkes ned fra toppen av åpningen. På veggen ved siden av porten står tittelen på butikken eller foretaket som oftest skrevet i det indiske devanagari alfabetet. Ofte inneholder tittelen ord med engelsk opprinnelse. Hindi-vokabularet for yrkes- og nœringsbetegnelser inneholder mange slike låneord fra engelsk. Noen navn som forekommer i bazaaren Nadipur er; "P. Singh, General Merchant", "Nadipur Small Industries", "Narendar Sweetshop" og "Government Supply Shop". En butikk utgjøres i de fleste tilfelle av ett enkelt rom. Størrelsen varierer; de minste er noen få kvadratmeter og de største mellom tyve og tredve kvadratmeter. Blant de største lokalene finner vi tebutikker. De inneholder som oftest noen benker og bord for kundene i tillegg til en serveringsdisk. Blant de minste er enkelte verksteder for skreddere, skomakere og andre håndverkere. Dette er imidlertid ingen entydig sammenheng. Flere håndverkere er på den annen side blant de som har de største lokalene i bazaaren. Selv om noen nœringer krever mer plass enn andre, er det liten grad av samsvar mellom størrelse og inntjening. For eksempel er enkelte av tebutikkene blant de foretak som gir minst inntjening i Nadipur. Betegnelser på ulike typer butikker er "General store", "Hardware Store", "Clothes Shop", "Chaiwallah" og "Sabsiya ka Dukan". Disse butikktypene har varierende grad av spesialisert vareutvalg. "General store" fører som navnet tilsier et nokså uspesifisert utvalg varer. . Dette omfatter blant annet skolemateriell, verktøy, kjøkkenutstyr og sigaretter. I denne forstand minner disse butikkene mye om norske landhandlere fra 1950 eller 1960-tallet. "Clothes Shop" fører et langt mer spesifisert utvalg. Her selges hovedsakelig stoffer. Det samme gjelder "Sabsiya ka dukan", butikker hvor hoveddelen av vareutvalget er frukt og grønnsaker. Størrelsen på næringsbygninger varierer fra små plankeskur, med kun et par kvadratmeter inneplass, til store murbygninger i to etasjer som inneholder både to eller tre butikker og flere sove- 80 rom. Den sistnevnte kategorien har som oftest både nœringslokaler, soverom for innehaveren og ett eller flere soverom beregnet på utleie. Slike beboelsesrom leies ofte av en eller flere personer som arbeider i nærheten. De fleste hus som er bygget for begge funksjoner er i to etasjer, med næringslokale i første etasje og beboelsesrom i andre etasje. Dette gjelder imidlertid ikke alle. Noen bygninger, for eksempel Nadipur Chaiwallah, tebutikken som jeg bodde i mesteparten av tiden (denne butikken beskrives i kapittel 4 og 5), har begge funksjoner i samme etasje. I de husene hvor det både er næringslokaler og beboelsesrom vegg i vegg i første etasje er det ofte lett å skille mellom de to typene lokale. Næringslokalene har som oftest gitterporter mot gaten. Beboelsesrommene har tredører. Mange av de husene som er mer enn tredve år har doble tredører i stedet for gitterport til næringslokalene. Også i disse husene kan man imidlertid ofte se forskjell på næringslokaler og beboelsesrom. De sistnevnte har gjerne en enkelt dør i stedet for doble dører. Noen få personer leier beboelsesrom i bazaaren. De blant disse som har et langsiktig arbeidsforhold bor mer eller mindre permanent i bazaaren. En lærer ved skolen i Nadi Jagah leier et rom i bazaaren. Dette rommet er i annen etasje i et hus som ligger sentralt i bazaaren. Eieren driver en jernvarehandel i det samme huset. Eieren har også en bygning like ved for salg og lagring av sement og byggematerialer. En mann som arbeider i en statlig kooperativ bank for landbruksrelaterte lån leier også et rom. Han leier i næringsbygningen til den pensjonerte offiseren som omtales nedenfor. En av de to legene som har kontor i bazaaren leier to rom i en næringsbygning som ligger for seg selv langs sideveien. Her bor han sammen med kone og barn. I tillegg leier han lokaler til legekontoret, som ligger ved hovedveien. Disse lokalene leies av en annen huseier. I en stor bygning, som ligger i en klynge med hus langs sideveien en kilometer fra hovedveien, leies et stort rom ut til noen nepalske arbeidere. Antallet leietakere varierer mellom 5 og 10. Alle jobber som kontraktsarbeidere ved det samme offentlige prosjektet; bygging av den planlagte bilveien mellom Nadipur og Pahar Gaon. Familieboliger skiller seg som oftest ut fra næringsbygninger både ved utforming og beliggenhet. 81 Det er tre bygninger i bazaaren som er bygget for å være familieboliger, dvs. permanent bolig for et helt hushold. De tre skiller seg for så vidt ikke så mye fra næringsbygningene når det gjelder beliggenhet. Alle ligger like ved sideveien. Når det gjelder utforming er de derimot nokså forskjellige fra andre hus i bazaaren. Først og fremst ved at de i mindre grad vender mot veien. En familie fikk reist en bolig i bazaaren i 1995. Faren i denne familien arbeider i en by 20 kilometer fra Nilepur. Han er revisor i et offentlig foretak og skulle i 1995 snart gå av med pensjon. Lønnen er på 4500 rupie i måneden. Dette er langt mer enn gjennomsnittet. Inntil faren går av med pensjon bor hans kone og den yngste sønnen i familien i huset i bazaaren. Denne boligen skiller seg fra typiske boliger i Chirai Gatti ved at bygningen ikke har noe rom beregnet for husdyr. Huset er heller ikke bygget i tilknytning til en bygning for husdyr. Forklaringen er at familien ikke har tatt med husdyra til det nye hjemmet. Ansvaret for dyra og familiens land er overtatt av den eldste sønnens hushold. Dette ble skilt ut da foreldrene og den yngste sønnen flyttet til huset i bazaaren. En familiebolig ble bygget i bazaaren på midten av 1980-tallet. Faren i husholdet hadde da nylig pensjonert seg fra hæren. Da han sluttet hadde han en stilling som dekorert offiser. Han fikk reist en familiebolig langs sideveien og kjøpte på samme tid en del av et stort næringsbygg ved hovedveien. Den delen han kjøpte inneholdt tre næringslokaler og tre beboelsesrom. Det innebærer at han i løpet av samme periode har investert i to bygninger som hver har kostet over 100.000 rupie. Dette utgjør investeringer i et omfang som er sjeldent blant lokale hushold i betraktning av at det har skjedd over et kort tidsrom. Familieboligen inneholder flere rom for husholdets medlemmer og et stort rom for husdyr. I så måte er den bygget på samme måte som de fleste familieboliger i landsbyene. Bygningen er i en etasje. Den er av murstein med armert betong i gulv og tak. Husholdet har to voksne vannbøfler og en kalv. Dette er et vanlig antall husdyr. Den tredje familieboligen har stått i bazaaren lenge. Den er bygget før de fleste av butikkene ble etablert. I dag står den ved siden av en klynge med butikker. Denne familieboligen er bygget i tradisjonell byggestil. Huset er av stein og leire og har trebjelker som etasjeskille. Et hushold bestående av tre generasjoner bor her. Foretak og aktiviteter. Tre typer virksomhet Det er hovedsakelig menn og gutter som har faste gjøremål i bazaaren. Her finnes butikker, 82 verksteder og en del andre nœringsvirksomheter. I perioden fra 1994 til 1996 varierte antall virksomheter som var i drift stort sett mellom 45 og 55. Det totale antall næringslokaler var noe høyere fordi flere stod tomme hele perioden. To tredjedeler av virksomhetene i bazaaren besto av ulike typer butikker. Rundt en femtedel var håndverk. På grunn av at Nadipur er en liten bazaar som har nesten hele kundegrunnlaget i de nærmeste landsbyene, er de fleste virksomheter små. Mange av foretakene er enmanns eller familie-baserte. Noen næringsdrivende har av og til hjelp av en sønn eller en annen mannlig medlem av husholdet. Som oftest i form av at sønnen hjelper til etter skoletid, i skoleferier eller lignende. Slike ordninger er vanlig i tebutikker, møller og såkalte "General Stores". Noen få foretak i bazaaren gir arbeid for mer enn en person på fast basis. Det gjelder to av de største tebutikkene, de to legekontorene i bazaaren, et bakeri, et snekkerverksted og kontoret til Forestry Department, ett av to offentlige foretak som er representert her. Fra kontoret til Forestry Department administreres mye av arbeidet på de statlige skogsplantasjene i nærheten. De øvrige foretakene i Nadipur gir vanligvis arbeid for bare en person. Virksomhetene som er basert her kan deles i tre hovedkategorier: "varehandel", "håndverk" og "tjenester". Denne inndelingen dekker alle de typer økonomisk virksomhet som er basert i bazaaren. Den siste kategorien omfatter både offentlige og private foretak. Varehandel i bazaaren er i hovedsak basert i en eller annen type butikk, selv om det også kommer noen få omreisende handelsmenn til bazaarene. Håndverk er også stort sett basert i et permanent lokale. Selv om uttrykket "verksted" ikke brukest til vanlig om håndverkeres lokaler, har jeg her kalt for eksempel skredderes eller smeders permanente arbeidssteder "verksteder". Ulike tjenester er også basert i permanente lokaler, for eksempel legekontorer eller offentlige kontorer. Tredelingen kan virke vilkårlig. Likevel kan den vœre nyttig for å kunne skjelne mellom noen ulike kriterier som ofte bør oppfylles for å etablere nœringer. Når det gjelder varehandel er det viktigste kriteriet at man har noe kapital til innkjøp av varer og til å klare utgiftene til leie eller betaling av avdrag på et eventuelt lån den første tiden. Det kan vœre viktig for omsetningen at lokalet har en gunstig beliggenhet. Når det er snakk om å etablere seg som håndverker er det viktig at man har de ferdigheter som det er behov for. Ferdigheter kan vœre ervervet gjennom en lœrlingeperiode hos en etablert håndverker eller gjennom praksis i foreldres virksomhet. Enkelte virksomheter, i første rekke arbeid som farmasøyt og lege og enkelte offentlige stillinger, krever at man har vœrt igjen- 83 nom spesialisert utdanning. Inndelingen av virksomheter i tre hovedkategorier anskueliggjør at enkelte grunnleggende betingelser er forskjellig for de ulike nœringene. Både prosessen som ligger forut for etablering og den økonomiske terskelen for å starte en virksomhet kan arter seg nokså forskjellig. Blant annet når det gjelder etableringsprosessen er det derfor relevant å skjelne mellom håndverk, varehandel og tjenester. Tebutikker som sosiale møtepunkter I en bazaar som Nadipur foregår hele tiden samhandling mellom folk fra ulike landsbyer. Når de drar til bazaaren møter de ofte kjente. Dette kan være folk de kjenner som arbeider i bazaaren, slektninger fra landsbyen, naboer, folk fra andre landsbyer som de har gått på skole sammen med, folk de har arbeidet sammen med osv. Når tilfeldige møter inntreffer inviterer gjerne en av partene på te. Hvis ikke de(n) andre har det travelt går de inn i nærmeste tebutikk og drikker te og prater sammen. Er det fullt inne i butikken kan de stå utenfor og drikke. Den som inviterer betaler for de andre. Vanlig er det også at kjente møtes i en situasjon der den ene parten sitter i en tebutikk og de(n) andre passerer på utsiden. Som oftest er det da den som sitter i butikken som inviterer. Det er vanlig at slike invitasjoner blir avslått. Partene samtaler da gjerne en stund til før de fortsetter hver til sitt. Ofte innledes samtaler mellom folk som kommer i motsatte retninger langs veien uten at noen av partene stopper. De fortsetter å gå og roper stadig høyere til hverandre ettersom avstanden øker. Invitasjoner på te skjer også andre steder enn på veien eller i tebutikker. En vanlig situasjon er at noen avlegger et besøk til en handelsmann eller håndverker i dennes butikk eller verksted, for å handle eller for å slå av en prat. Hvis dette skjer på et rolig tidspunkt av dagen byr den næringsdrivende ofte den besøkende på te. Finnes det en tebutikk i nabolaget kan han rope på innehaveren uten å forlate sin egen butikk. Denne bringer te til lokalet hvor de to sitter. Etter en stund kommer han tilbake for å hente glassene. De situasjoner som er nevnt her er vanlige måter å tilbringe en kort stund sammen når folk som møtes i bazaaren. Invitasjoner kan benyttes for å signalisere vennskapelig interesse eller respekt. En invitasjon på te i bazaaren er i mange tilfeller mindre forpliktende enn en invitasjon til familiehjemmet i landsbyen. Blant personer som ikke kjenner hverandre godt innebærer en invitasjon hjem at den som er invitert serveres et måltid varm mat. En av grunnene til at tebutikkene har det ekstra travelt 84 om morgenen og om ettermiddagen er at mange tilfeldige møter finner sted i disse periodene. Dette skyldes ganske enkelt at det er mest ferdsel i bazaaren om morgenen og om ettermiddagen. Sosial omgang i bazaaren Bazaaren domineres som nevnt av menn. Menn er i flertall både blant nœringsdrivende og besøkende. Blant de nœringsdrivende var det en kvinne som hadde sitt daglige virke her i denne perioden. Hun hadde etablert seg som skredder i Nadipur for noen få år siden.5 Enkelte næringsdrivende med et daglig virke i bazaaren tilbringer mye tid sammen. Dette gjelder særlig de som driver næringer med rolige perioder midt på dagen. Innehavere av tebutikker, general stores og andre typer butikker har ofte anledning til mye sosialt samvær med de som driver nabobutikkene, for eksempel i form av å prate eller spille kort. Særlig de stedene i bazaaren hvor husene står tett preges av hyppig samvær mellom næringsdrivende naboer. Butikkinnehavere møtes som oftest inne i eller utenfor ett av lokalene. Det er lett å holde oppsikt med lokalene på de stedene hvor flere holder til ved siden av hverandre. Hvis noen forlater butikken eller verkstedet sitt for å være hos en nabo i nærheten trekkes porten til lokalet derfor bare delvis ned. Det er vanlig å si fra til de nærmeste naboene i bazaaren hvor man går hvis man skal et kort ærend eller besøke noen i nærheten. Kunder som kommer til en butikk som har porten delvis nedtrukket vet at innehaveren er like ved. De henvender seg da i butikkene ved siden av for å spørre hvor han befinner seg. Hvis innehaverne i butikkene ved siden av ser en kunde nærme seg, roper de dessuten ofte til innehaveren som har forlatt butikken selv om de ikke har fått en henvendelse. En innehaver som spiller kort eller drikker te sammen med naboer går umiddelbart til sin egen butikk hvis han får beskjed om at kunder venter ved butikken. Utstrakt samvær med naboene i bazaaren forekommer sjeldnere blant skreddere, snekkere, smeder og andre håndverkere. I perioder hvor håndverkere har oppdrag arbeider de mesteparten av dagen. I likhet med andre næringsdrivende får håndverkere ofte besøk av kunder, venner og bekjente. Hvis de har tid til en prat inviterer de disse til å sitte ned. Likevel fortsetter de ofte med arbeidet mens de samtaler med de besøkende. Skredderne i Nadipur spør av og til besøkende om de vil ha en kopp te. De tar da gjerne en kopp selv også. Det er imidlertid sjelden de 85 tar lange pauser. En grunn til at disse sjeldnere deltar i kortspill og andre tidkrevende sosiale aktiviteter er at arbeidet i mindre grad enn butikkinnehavere er konsentrert rundt selve transaksjonen med kunden. Et oppdrag fra en kunde innebærer for håndverkeren mange arbeidstimer som organiseres uten kundens tilstedeværelse. For en tebutikkinnehaver derimot innebærer transaksjoner med kunden som oftest at mye av arbeidet skjer i det tidsrommet kunden er tilstede. De ansatte ved de to offentlige kontorene i bazaaren deltok ofte i kortspill og samvær med butikkinnehaverne. Det inngikk i arbeidet til den ene å ta imot henvendelser på kontoret. Likevel var han ofte andre steder i bazaaren midt på dagen. Dette kunne han tillate seg fordi det var lett for folk å ta rede på hvor han befant seg. Dessuten var det relativt få henvendelser til kontoret i løpet av en dag. Den andre, som var administrativ leder for skogsplantasjene, behøvde ikke være tilgjengelig for utenforstående. De dagene han ikke var på befaring på plantasjene deltok han ofte i kortspill eller drakk te i tebutikkene midt på dagen. Det finnes to såkalte "Government Supply Shops" i bazaaren. Den ene ligger i sørenden og den andre i nordenden. Disse selger ris, hvetemel og sukker i henhold til et statlig rasjonerings-system. Prisene er fastsatt og ligger under markedspris. To ganger i måneden kommer forsyninger. Ved disse anledningene utgjør bazaarens møller sosiale møtesteder for mange av de som bor like ved Nadipur. Hvert hushold kan handle ut fra en kvote som er fastsatt ut fra antall barn og voksne i husholdet. Kornet trengs å males opp. De dagene nye forsyninger har ankommet er det ekstra folksomt i de to Government Supply butikkene. Like ved hver av butikkene ligger en mølle. Når folk har handlet sin rasjon går de til en mølle for å male opp kornet. På slike dager kan det sitte et stort antall mennesker som venter på tur foran møllernes lokaler. Den ene møllen drives av en dieselmotor. Her må folk rope når de er inne i lokalet. Den andre er elektrisk. I denne er støyen langt mindre. Midt på dagen er det imidlertid ofte den elektriske møllen ikke er i drift fordi strømmen er borte. De fleste som venter på å få malt opp korn pleier i slike tilfeller å vente foran huset til strømmen kommer tilbake. Noen ganger sitter 15 – 20 personer foran bygningen. Mange snakker sammen. De fleste kjenner hverandre siden det er folk som bor i nærheten av bazaaren som kjøper korn her.6 Alternativet til å vente på at strømmen skal komme tilbake er å gå til den dieseldrevne møllen. Dette er imidlertid en lite attraktiv løsning for de 86 fleste. Det er langt å gå fra den ene møllen til den andre siden de ligger i hver sin ende av bazaaren. Sosial omgang mellom ulike kaster Folk har ofte liten grad av informasjon om hverandre i bazaaren. Det er relativt enkelt å skjule sin kastebakgrunn for de som kommer for å handle i butikkene fra landsbyer et stykke unna. Derfor praktiseres kasterelaterte sosiale regler på mer "lempelige" måter. Generelt er bazaarene mindre preget av separasjon enn landsbyene. Enkelte sosiale arenaer i bazaaren gjør det vanskelig å overholde prinsippene for interaksjon mellom ulike kaster. Et eksempel er når man spiser i en restaurant. Man har da liten kontroll med om de andre i lokalet har de "rette" kaste-statusene. Mayer observerte under sin studie av en landsby i sentral-India at folk ikke overholdt reglene for interaksjon i samme grad i bazaarene som i landsbyene. "The other factor of change was the introduction of restaurants and teashops in the market town (….) These contexts had produced a number of villagers who appeared to accept a dual standard of beahviour, ignoring caste restrictions under such circumstances but observing them in village functions." (Mayer, 1997,37). I en bazaar kan det være vanskelig å identifisere andres posisjon. Man møter stadig folk fra andre landsbyer som man ikke kjenner. Dessuten har folk i idag ofte i liten grad ytre fysiske kjennetegn, klær og lignende som gjør det lettere å identifisere kasteposisjon. I noen tilfeller kjenner man derfor verken kastene til de som har lagd maten eller de som oppholder seg i lokalet. Økning av kastenøytrale yrker og høy grad av sosial mobilitet i bazaane indikerer at det finner sted en gradvis oppløsning av kasteregler. Quigley har omtalt slike prosesser som "withdraval of caste" (Quigley, 1994). Likevel er enkelte yrker fortsatt tabu for høykastene. Dette er yrker som involverer kontakt med urene materialer. Høykaster kan ikke arbeide som skomakere eller trommeslagere. Begge disse virksomhetene involverer kontakt med lær. De kan heller ikke arbeide som barberer. En dag jeg oppholdt meg i tebutikken hvor jeg bodde, ble jeg oppmerksom på en eldre mann 87 som satt på terrassen utenfor og drakk te. Han hadde et lite skredderveksted like ved tebutikken. Jeg hadde sett denne mannen drikke te på terrassen flere ganger før. Hvorfor satt han alltid utenfor? Raja, som en periode tolket for meg, fortalte at han var lavkaste. Derfor kunne han ikke drikke te inne i butikken. Han bodde i en landsby like ved bazaaren, fortalte Raja. Mannen leide et lokale av en høykastefamilie. Denne familien drev en stoffbutikk i den samme bygningen. Når han satt foran tebutikken var det som regel høykaster som drakk te på terrassen også. De andre samtalte ofte med han. Det ville derfor vært vanskelig for en utenforstående å merke forskjell på denne mannens posisjon og de andres. For å legge merke til dette krevdes observasjon over lengre tid. Det var i seg selv ikke noe påfallende ved at mannen ble servert på terrassen. Dette gjaldt også flere høykaster. Det forekom dessuten også i enkelte tilfeller at lavkaster gikk inn i tebutikken. En smed som hadde sitt verksted på den andre siden av gaten hentet av og til en bag eller veske på en hylle i butikken. Dette var vanligvis ting folk hadde satt igjen i butikken fordi smedens verksted var låst når de kom til bazaaren med noe de ønsket at han skulle reparere. Administrative organer Selv om bazaaren i dag er viktig for mange både i økonomisk og sosial forstand, er det i Nadipur som i de fleste små bazaarer ikke noe sœrskilt organ som tar seg av eventuelle saker av betydning for aktivitetene i bazaaren. Formelt sett er bazaaren underlagt det landsbyråd som har myndighet over territoriet der den er plassert. I Nadipur kjente ikke folk til om det har vœrt behov for å ta opp saker angående virksomheter i bazaaren i landsbyrådet. Panchayat behandler søknader om lån til nœringsvirksomhet for personer som ville etablere eller utvide et foretak. Disse sakene følger imidlertid den næringsdrivendes bosted, landsbyen der familiehjemmet ligger, istedetfor stedet virksomheten er lokalisert. Næringsdrivende i bazaaren får dermed sine saker behandlet av landsbyrådet i den landsbyen (det gram sabbha) hvor de er innbyggerne, ikke av det som har lokal myndighet på stedet bazaaren befinner seg, bortsett fra de som har familiehjemmet i det samme Gram Sabbhaet. Næringslån kan vœre til å kjøpe en symaskin, til å starte en butikk eller lignende. Et eksempel på dette er lånet den kvinnelige skredderen i Nadipur forteller om i et intervju som gjengis i kapittel 6. 88 Transaksjoner og salgsstrategier i bazaaren. Kapitalisme eller særpreget økonomi? Bazaaren kjennetegnes, som det framgår av beskrivelsen i begynnelsen av kapitlet, av distinkte fysiske og sosiale strukturer. Ferdsel og de lokale fysiske og sosiale strukturene avgjør hvor mange og hvilke typer virksomhet som etableres. Selv om enkelte trekk ved den lokale konteksten varierer, er spekteret av butikker og profesjoner svært likt i de forskjellige små bazaarene i Chirai Gatti. Dette tyder på at befolkningen stort sett etterspør de samme produkter eller tjenester forskjellige steder i dalen. Vareutvalget i bazaarene preges tildels av konsum-mønstre som har oppstått i nyere tid. Befolkningens økte tilgang til kapital, gjennom arbeidsmigrasjon og generell vekst i kapitalorienterte næringer, har ført til at husholdenes konsum er mer markedsbasert enn for noen tiår siden. I bazaaren i Garhwal omsettes masseproduserte varer, produsert av moderne indisk storindustri, i større omfang enn lokale håndverksprodukter. Lokale håndverkere og andre produsenter konkurrerer nokså sjelden om de samme delene av markedet. Klær, stoffer, kjøkkenredskaper og matprodukter importeres i stor grad utenfra. Møbler og enkelte landbruksredskaper produseres i større grad av lokale håndverkere. Lokale smeder og snekkere har dessuten spesialisert seg på vedlikehold av enkelte produkter. Store og små økonomiske transaksjoner foretas i bazaarene hele tiden. I transaksjoner mellom butikkinnehavere og kunder i Nadipur velges varer ut fra et forhold mellom pris og kvalitet. Derfor argumenterer butikkinnehavere med at kvaliteten er høy eller at prisen er gunstig for å overbevise usikre kunder. Oppfatninger av forholdet mellom pris og kvalitet er dermed relevant for transaksjoner. Prisen i seg selv er imidlertid noe det i liten grad forhandles om. Folk som handler i bazaaren har i dag stor kjennskap til de fleste masseproduserte produkter som omsettes. Mengden kunnskap som innehas av både kjøpere og selgere medfører at prisen på de enkelte produktene varierer lite fra kjøpmann til kjøpmann i en og samme bazaar. Derfor foregår de fleste transaksjoner raskt og det forekommer nokså sjelden argumentasjon om pris. I tilfeller der prisen på en vare er høyere i en bazaar enn en annen har folk praktiske forklaringer på dette. Det kan være relatert til at transportkostnadene er høyere eller at enkelte produkter som selges i 89 denne bazaaren er av høyere kvalitet, fordi kjøpmennene her har tilgang på bedre råvarer eller produkter. Tilsvarende praktiske forklaringer blir ofte gitt hvis prisnivået for en vare varierer mellom to kjøpmenn i samme bazaar. Det siste er imidlertid nokså uvanlig. En grønnsaksbutikk i Nadipur som har både stor omsetning og relativt høye priser, utgjør et eksempel på avvik fra normalnivået for en varetypes pris og kvalitet innen bazaaren. Grønnsakshandleren Thapaji i Nadipur, en mann med Nepalsk avstamning, har betydelig høyere omsetning enn de andre grønnsakhandlerne. Utenfor butikken hans står kundene ofte i kø for å handle. Dette forekommer sjelden hos andre kjøpmenn. Prisen for mange av varene er likevel høyere enn hos de fleste andre grønnsakhandlere. For eksempel koster appelsiner her to rupie per stk. mens den vanlige prisen er halvannen rupie. Etterspørselen etter varer i denne butikken kommer ikke av beliggenheten. Den ligger langt fra bilveien blant en liten klynge med butikker som befinner seg om lag 50 meter fra gangveien som fører til Pahar Gaon. Ofte når jeg hadde handlet appelsiner eller andre varer hos Thapaji og derfor ankom tebutikken hvor jeg bodde med en plastpose i hånda, spurte folk hvor jeg hadde handlet, hva jeg hadde kjøpt og hvor mye jeg hadde betalt. Når jeg fortalte prisen, var en vanlig reaksjon at den var for høy. Mange tilføyde at "Tapaji" var en luring. Han holdt ofte høye priser, mente de. Av og til når jeg passerte Tapaji’s butikk stod en lastebil ved gangveien, på det stedet som er nærmest butikkene. Sjåføren og en hjelpemann var igang med å bære sekker til butikken. Det var sjelden lastebiler losset av varer til butikkene, så en gang da dette foregikk spurte jeg hvordan det hadde seg at han kunne få varene sendt med lastebil. Han fortalte stolt at hver fredag tok han selv eller en av de yngre brødrene hans første buss til byen. Der kjøpte han en stor mengde frukt og grønnsaker og fikk en lastebil til å frakte varene. Rundt klokken tolv var han så tilbake i Nadipur sammen med lastebilen. Denne var da fullastet, hvilket vil si mellom tyve og tredve sekker. På denne måten hadde han et godt utvalg ferske grønnsaker. Disse holdt god kvalitet flere dager framover. De andre grønnsakhandlerne kjøpte ikke inn tilsvarende mengder. Også disse reiste til byen for å handle grønnsaker, men de gjorde det mer sporadisk og kjøpte kun to eller tre sekker hver gang. Disse sekkene kunne de få med på taket til den vanlige rutebussen når de reiste tilbake. Dette gjorde transporten relativt billig. Når menn møtes i tebutikker eller andre steder er pris et hyppig forekommende tema. På denne måten utveksles hele tiden erfaringer om hvor noe er billig 90 og hvor ikke. Disse erfaringene er nyttige i en økonomisk situasjon som for de fleste er preget av knappe midler. Samtidig virker et utbredt fokus på pris skjerpende på konkurransen mellom kjøpmenn både innen samme bazaar og mellom ulike bazaarer. De fleste kunders lojalitetsbånd til den enkelte kjøpmann er ikke så sterke at pris ikke er avgjørende. Ofte fortalte folk at de hadde kjøpt produkter i byen eller i andre bazaarer enn den lokale. Mange av disse produktene var også tilgjengelige i den lokale bazaaren. Når jeg spurte hvorfor var svaret enten at prisen eller kvaliteten, eller begge deler, var bedre på det andre stedet. Det er flere forskjeller mellom kjøpmennenes situasjon i bazaaren og situasjonen i et marked som i hovedtrekk dikteres av kapitalistisk produksjon. Forskjellen gjør seg særlig gjeldende i forhold til kjøpmennenes evne til å opprettholde virksomheten under betingelser der lønnsomheten er minimal. Flertallet av de mennene som arbeider i bazaaren er, gjennom arbeidsdelingen i husholdet, delaktig i en kombinert økonomi. Kvinnene i husholdet kan, gjennom innsats som subsistens-jordbrukere, produsere en stor del av maten og enkelte andre produkter7 til internt konsum i husholdet. Den kjønnsbaserte arbeidsdeling i husholdet knytter det dermed til to økonomiske sfærer. For slike kombinasjons-hushold er den økonomiske situasjonen som helhet vesentlig forskjellig fra situasjonen for mer typiske aktører i et kapitalistisk marked, der alle former for inntekt dikteres av dette. Betingelsene for lønnsomhet for de fleste næringsdrivende i bazaaren er, gjennom kombinasjonen av to typer virksomhet, forskjellig fra inntektsbehovet for en aktør (eller et hushold) som kun har handel som inntektskilde. Husholdene produserer en stor del av maten til sitt eget forbruk selv. Mange næringsdrivende i bazaaren har derfor i lange perioder klart å drive virksomheten i bazaaren selv om inntekten har vært på et minimum. For eksempel oppga innehaverne av to små tebutikker i Nadipur en inntekt på 200 – 300 rupier per mnd. i 1996. Dette hadde ikke vært tilstrekkelig til å forsyne en familie med mat, klær, parafin til belysning og andre produkter som må skaffes til veie regelmessig. Under den fem måneder lange streiken i 19948 var det flere næringsdrivende som stengte butikkene mer eller mindre permanent som følge av manglende omsetning. Mange fant ikke annet arbeid i denne perioden. Selv om dette helt klart var en økonomisk belastning og enkelte av disse måtte ta private lån for å klare seg, hadde situasjonen vært langt mer akutt hvis 91 ikke disse husholdene hadde hatt produksjonen fra jordbruket å støtte seg på. Disse husholdene klarte seg på en helt annen måte enn hvis mennenes virke i bazaaren hadde vært eneste inntektskilde. Hvis et hushold kun basererte seg på virksomhet i bazaaren ville det vært mer utsatt for de fluktuasjoner som er knyttet til markedet enn kombinasjons-husholdene. Betingelsene for næringsdrivende i bazaarene fungerer dermed ut fra betingelser som er noe forskjellig fra betingelsene for handelsmenn i et mer utpreget kapitalistisk marked. Lokalt og kontekstuelt perspektiv Tradisjonelle antropologiske feltarbeid har hatt en klart "stedlig" forankring; i en landsby, et distrikt; en bydel eller lignende. I tilknytning til beskrivelsen av stedet anvendes gjerne begrepet "lokalsamfunn", for å framheve at dette er et sosialt system eller interaksjonskontekster som er lokalt forankret. Sosiologen Warner har beskrevet antropologers "community studies", som representerer denne tradisjonelle stedsorienteringen, slik; "community is society locally organized" (Warner: 1941:785). Begrepet "lokalsamfunn" er, uansett om det er snakk om beskrivelse eller analyse, i prinsippet knyttet til en stedlig dimensjon. Det gir samtidig assosiasjoner til at det er snakk om en helhetlig og sosialt avgrensbar enhet. Lokalsamfunnsbegrepet tar ikke hensyn til at viktige sosiale felt i det angjeldende samfunnet, som økonomi, slektskap eller religiøs organisering, i stor eller liten utstrekning kan være organisert "på tvers" av lokaliteter (Grønhaug, 1978). En ulempe ved å beskrive virksomheter og sosial interaksjon i en bazaar kun som en avgrenset sosial kontekst er altså at interaksjon mellom lokaliteter undervurderes. Samtidig bør det tilføyes at et "begrensende" perspektiv selvsagt er vel egnet til å belyse lokale fenomener innenfor et lokalt fokus. For eksempel har Geertz på en overbevisende måte skildret interaksjon mellom kunder og handelsmenn i bazaaren Sefrou i Atlasfjellene. Her har han belyst samhandling og kommunikasjon uten at det har vært nødvendig å gå inn på overordnede sosiale kontekster (Geertz, 1978). De romlige og sosiale avgrensninger som ligger til grunn for Geertz sin beskrivelse tillater samtidig kun begrenset forståelse av kontekstuelle sammenhenger. Dette fokuset kan settes opp mot Fox sin beskrivelse av en bazaar i Nord-India (Fox, 1969). I den sistnevnte studien settes beskrivelse av forholdene i bazaaren i sammenheng med interaksjon mellom de næringsdrivende i bazaaren og handelsmenn i den omfattende regionen rundt bazaaren. Denne 92 strekker seg helt til storbyene. Fox beskriver også de sosiale strukturene i bazaarens omland og hvilken betydning de har for handel i bazaaren. Dette bringer et rikt og "utfyllende" kontekstuelt perspektiv. På den annen side er sosialt liv i stor grad lokalt organisert. Det er derfor ofte riktig å holde seg til beskrivelser av det som skjer innenfor lokale kontekster. I dette kapitlet har jeg, som jeg antydet innledningsvis, holdt meg til det lokale perspektivet. Ut fra dette perspektivet kan lokalsamfunnet blant annet belyses i forhold til hvilke sosiale relasjoner og hvilke typer samhandling som er vanlig her. Bazaaren som "nabolag". Naboskap, vennskap og andre sosiale relasjoner Grønhaug bruker begreper som "local community", "neighbourhood" og "locality". Han er opptatt av at steder kan ha forskjellig sosial oppbygning og at dette er relevant både for hva som foregår på lokalplanet og for hvordan de er påvirket av, eller forbundet med, ting som foregår andre steder og med ulike sosiale systemer. I en lokalitet kan sosial interaksjon forekomme hyppig og spenne over et stort spekter eller nesten ikke i det hele tatt. Som en del av et generelt perspektiv på sosiale systemer er han opptatt av hvordan ulike egenskaper formes i lokalsamfunn. "In localized social life the actors may, or they may not, be intensively involved with each other or explicitely identifying with a common community milieu. The formation of such community qualities depends upon the empirical circumstances, which cannot be known apriori.(....) The core question conserns community formation as a process." (Grønhaug, 1974:75). Som et analytisk begrep definerer Grønhaug "nabolag" som et små-skala system, som kan skilles fra andre organisatoriske aspekter av folks sosiale liv. Begrepet "lokalitet" referer til et potensiale for samhandling mellom et begrenset sett aktører som bor eller holder til i nœrheten av hverandre over et lite eller stort tidsrom (Grønhaug, 1974:75). I lys av denne definisjonen sier ikke "lokalitet" noe om hvilke sosiale egenskaper som forekommer eller som kan utvikle seg på et sted. Det forekommer et nokså vidt spekter av sosiale relasjoner i bazaarene. Det framgår av tidligere beskrivelser at mange kjenner hverandre gjennom ulike nettverk eller sosial bakgrunn, for eksempel fordi de har gått på samme skole, har felles venner eller bor i samme landsby. Andre kjenner hverandre nesten ikke i det hele tatt, men har likevel en relasjon som kunde og kjøpmann. 93 Blant ulike typer relasjoner som hyppig forekommer i bazaaren er relasjoner mellom næringsdrivende (nd) og kunder, mellom nd og venner, mellom nd og slektninger, mellom nd og naboer i bazaaren, og mellom nd og naboer i landsbyen. I mange tilfeller er to personer altså relatert til hverandre gjennom flere av disse statusene. Selv om mange i bazaaren kjenner hverandre svært godt er det derfor også ofte partene ikke kjenner hverandre i det hele tatt fra før. Det forekommer med andre ord et spekter av relasjoner og samhandling som spenner fra vennskap mellom folk som har kjent hverandre gjennom lang tid til kortvarige økonomiske transaksjoner mellom ukjente. I landsbyene derimot kjenner folk i noe grad de som de samhandler med i de fleste tilfeller. I det følgende vil jeg framheve to typer relasjoner som er viktige i bazaaren. Den ene, selger - kunde relasjonen, er i noen tilfeller preget av å være nokså personlig. I de fleste tilfeller er den nok imidlertid preget av distanse og "formaliserte" samhandlinger. Den andre typen, vennskap, er som regel personlig og uformell. Jeg handlet nesten hver dag hos en grønnsakshandler som har butikk rett overfor butikken jeg bodde i, på den andre siden av bilveien. Ved et tilfelle handlet jeg imidlertid flere dager på rad hos en annen grønnsakshandler et stykke unna. Når jeg kom tilbake til den førstnevnte spurte han hvorfor jeg hadde handlet hos andre. Jeg fortalte at jeg av og til var andre steder i bazaaren og at det da falt seg slik at jeg handlet hos de butikkene som jeg var i nærheten av. Senere handlet jeg fortsatt av og til hos andre. For det meste holdt jeg meg til butikken på den andre siden av veien, men med jevne mellomrom handlet jeg hos de andre grønnnsakshandlerne i bazaaren. Dette ble ikke kommentert noe mer av innehaveren i butikken på den andre siden av veien. Rundt to måneder etter at feltarbeidet hadde begynt startet en venn av Prakash, Balbir, som lenge hadde vœrt arbeidsledig, en grønnsakshandel. Denne lå to hus fra butikken jeg bodde i. Både Prakash, Balbir selv og flere av deres felles venner oppfordret meg ofte til å handle grønnsaker hos Balbir. Hovedsakelig ble det argumentert med at pris og kvalitet var best hos han. Likevel var det klart at de forventet en viss "lojalitet" av meg, i og med at jeg som venn og losjerende i familiens butikk var assosiert med Prakash sin vennekrets. Jeg handlet noen få ganger hos Balbir. Etter tre ukers drift la Balbir ned grønnsaksbutikken. Like etter reiste han til Punjab for å finne arbeid. 94 I en periode da min venn Raja tolket for meg hver dag, pleide Raja å møte meg ved tebutikken som jeg bodde i. Vi tok nesten hver morgen en kopp te i butikken ved siden av den jeg bodde i. Dette var fordi Raja pleide å komme før butikken jeg bodde i hadde åpnet. Hvis jeg var i nœrheten på andre tidspunkter av dagen, kjøpte jeg te vekselvis hos Prakash, i nabobutikken og i et par andre tebutikker like i nœrheten. Verken Prakash eller noen av de andre innehaverne oppfordret meg noen gang til å kjøpe te oftere hos dem enn hos de andre. De fleste andre som oppholdt seg i nabolaget til daglig vekslet også i stor grad på hvor de kjøpte te. Imidlertid eksisterte en viss grad av forventning om at man oppsøkte de butikkinnhavere man har nære relasjoner til med jevne mellomrom. En mann som sjelden var i bazaaren forklarte at det var forventet at han kjøpte te i tebutikken til en slektning fordi han ikke hadde møtt slektningen på en stund. Folk som har nœre vennskaps- eller slektsrelasjoner til en kjøpmann har for vane å handle noe oftere hos denne enn hos andre. Blant kundene til en butikkinnehaver inngår dermed ofte mange i hans sosiale nettverk. De fleste har et nettverk som er basert på mange ulike statusrelasjoner. Blant disse er slektskap, vennskap, naborelasjoner i landsbyen, forhenværende kolleger på en tidligere arbeidsplass og felles skolebakgrunn. Det er også vanlig at det utvikles regelmessige relasjoner mellom selgere og kunder selv om de ikke har hatt nære forbindelser tidligere. Slike relasjoner kan være inngått fordi kunden mener selgeren har de beste varene, de kan være inngått fordi kunden og selgeren har vært fjerne bekjente fra før eller på grunn av andre forhold som har gjort regelmessighet hensiktsmessig. Forpliktelsen til å handle hos dem man har ulike sosiale relasjoner til er imidlertid, som det gikk fram av beskrivelsene overfor, alt i alt ikke sœrlig sterk og utelukker ikke at man av og til handler de samme varene hos andre. Dette gjelder uansett hva slags relasjon partene har og hvor nær eller fjern denne er. Som oftest er det praktiske omstendigheter i den situasjonen folk befinner seg i der og da som avgjør hvor de handler. Besøkende kan stoppe flere steder på sin vei gjennom bazaaren. Dette avhenger av hvor de møter kjente, om noen inviterer dem inn et sted og lignenede. Hvis de har god tid kan de slå seg ned flere steder og drikke te sammen med kjente. Forhold som hvor de er på vei, hvem eller hvor mange som er i de ulike butikkene, hvem som har ferske varer og lignende er ofte avgjørende for hvor de handler. Et relevant aspekt ved samhandling er graden av kunnskap partene har om hverandre. Dette kan illustreres av "upersonlige" samhandlinger i bazaarene. Sosiale relasjoner i bazaarene varierer fra 95 at folk har svært lite kunnskap om hverandre til at de har mye kunnskap om hverandre. Når kunder og butikkinnehavere samhandler er det vanlig at partene vet lite om hverandre. Samhandlinger der partene har lite kjennskap til hverandre innebærer at kasteregler er vanskelig å praktisere. Bazaarene er derfor arenaer hvor disse reglene ofte er vanskelig å praktisere. I seg selv har ofte kunde – kjøpmann relasjonen relativt få sosiale implikasjoner utover de forhold som er knyttet til transaksjonene. På et generativt nivå har på den annen side omfanget av slike "upersonlige" relasjoner som konsekvens at kastebaserte sosiale regler tones ned. Vennskaps- eller slektsrelasjoner kan ha mange andre sosiale implikasjoner enn sporadisk handel i butikkene. Når det gjelder samvær er det stor forskjell på slike relasjoner og mer upersonlige relasjoner. Venner kan tilbringe flere timer sammen daglig. Mange av bazaarens "innbyggere" er aktivt involvert i hverandres hverdagslige aktiviteter. Nære sosiale relasjoner kan være utgangspunkt for å utveksle tjenester, for eksempel ved å passe hverandres butikker, eller det kan være utgangspunkt for å drive med underholdende aktiviteter som kortspill sammen. Slike relasjoner kan også være utgangspunkt for å investere i felles foretak. Folk som går sammen om et foretak kan vœre arbeidskolleger, slektninger, venner, naboer osv. Flere trekk ved de sosiale formasjoner i bazaaren gjør at slike sosiale utvekslinger lett oppstår. Som nevnt tilbringer mange store deler av sitt yrkesaktive liv i den samme bazaaren. I tillegg har mange av de næringsdrivende relasjoner som er etablert utenom bazaaren tidligere som opprettholdes gjennom regelmessig kontakt i bazaaren. Transaksjoner mellom kunder og kjøpmenn varer på den annen side svært kort hvis de ikke kjenner hverandre godt. De dreier seg vanligvis kun om den utveksling mellom varer og penger som finner sted. Dette spennet i relasjoner og omgangsformer gjør bazaaren til en kompleks sosial setting sammenlignet med landsbyene. Prakash har to venner fra skoledagene som han i 1995 fikk besøk av nesten hver dag i butikken. Den ene driver en jernvarehandel like ved. Den andre kjører en såkalt "Mahindra-taxi" som går i trafikk mellom Nilepur og andre steder i dalen og har hjemmet sitt noen hundre meter fra bazaaren. Dette illustrerer hvordan et vennskap, som er dannet før to av de de tre etablerte seg i bazaaren vedlikeholdes gjennom regelmessig sosial omgang i bazaaren. Det er dessuten mange eksempler på at sosial omgang i bazaaren har ledet til ansettelsesforhold, felles økonomiske 96 entrepriser, utveksling av tjenester og lignende mellom folk som har tilhold der. Regelmessig samvær fører også ofte til koordinering og samarbeid om mange av hverdagens gjøremål. En butikkinnehaver i nabolaget spiste for eksempel en periode hver kveld sammen med Prakash og de ansatte i butikken. Han betalte for måltidene. Til gjengjeld slapp han å lage mat alene. To butikkinnehavere i bazaaren pleide å slå følge om kvelden etter stengetid til en restaurant i Nadi Jagah. Her spiste de middag. Slike former for samvœr etter butikkenes åpningstid er vanlig. Aanonsen har kommet fram til at å typifisere sosiale relasjoner er en fruktbar tilnærming til analyse av sosiale organisasjon. Forskjellige relasjoner har ulike sosiale implikasjoner, blant annet ved at de regulerer transaksjoner og sosial omgang. "(….) essential to my approach has been the typifying of social relationships and their properties, as well as how these interrelate with the involved transactions. (….) Meaning should (….) not be related to to the transactions alone in the belief that it is common to all positions. Combined, the above mentioned issues demonstrate that labour is not randomly organized and that the form of a social organisation profoundly depends on the form of the social relations that make up its building blocks." (Aanonsen, upublisert manuskript.) Sammensetningen av sosiale relasjoner er med andre ord et grunnleggende trekk ved samfunnet. Denne sammensetningen henger sammen med andre trekk ved den sosiale organiseringen, blant annet arbeidsdelingen. Sosiale relasjoner opprettholdes gjennom samhandling mellom individer, som i disse situasjonene kan aktivisere komplementære eller sidestillte statuser. Hvilke statuser som gjøres relevant hos partene er knyttet til deres oppfatninger av samhandlingen. Typifisering av relasjoner kan dermed belyse sosial organisering fra et perspektiv som i prinsippet kan være nært opp til aktørenes egen forståelse. Som lokalitet har bazaaren flere trekk felles med byene. Her er et mangfold av sosiale relasjoner og samhandlingsformer. Det er anledning til i en viss grad å skjule sin bakgrunn. På den annen side er bazaaren i likhet med landsbyene et småskala samfunn. De som oppholder seg her til daglig har en viss oversikt over hverandres gjøremål. Selv om det er betydelig sosial variasjon og mobilitet forekommer ikke dette i samme utstrekning som i storbyer. Med hensyn på sosial organisasjon befinner bazaarene seg derfor på mange måter "mellom" byene og landsbyene. 97 1 Veiarbeidene pågikk langs denne strekningen mesteparten av året 1995. 2 Et intervju med eieren av denne butikken, K.L. Bahuguna fra Zamin Gaon, er gjengitt i kapittel 7. 3 Jamfør beskrivelse av Reserved Forest i innledningskapittel. 4 Innehaveren i bakeriet er intervjuet i kapittel 6. 5 Jamfør intervju i kapittel 6. 6 Det finnes en Government Supply Shop i nesten alle landsbyer. Dette er ofte den eneste butikken som finnes i landsbyen. De fleste Government Supply butikker selger andre varer også. Butikkene er private foretak og har ofte samme type vareutvalg som General Store butikker ved siden av de offentlige rasjonene. I enkelte landsbyer har Government Supply butikken kun åpent når det kommer forsyninger. 7 Blant annet ull til klær og tepper og tauverk som brukes til å binde husdyra. 8 Jamfør kapittel 3. 98 Kapittel 4 Framveksten av en bazaar og lokal historie Bazaaren Nadipurs utvikling Dette kapitlet beskriver etablering av virksomheter i Nadipur i løpet av de første tiårene. Beskrivelsen er konsentrert rundt de første virksomhetene som ble etablert der bazaaren ligger nå. Dette er ikke lenger siden enn at enkelte av informantene kjente til de fleste virksomheter det her er snakk om. Virksomhetene drives dessuten i mange tilfeller fremdeles av den samme familien, ofte med sønnen til grunnleggeren som innehaver. Det har sannsynligvis forekommet virksomheter, drevet i kortere tidsrom, som folk ikke lenger husker. Eldre bygninger sjelden rives for å gi plass til nye. Bygningene representerer dermed i seg selv en påminnelse som bidrar til å "vedlikeholde" folks hukommelse om denne nære historien. I den første perioden dreier det seg kun om en håndfull butikker og verksteder. Derfor er det for så vidt misvisende å snakke om eksistensen av en "bazaar" i dette tidsrommet. Ikke desto mindre er perioden viktig hvis man vil se på sammensetningen av næringer over tid. Etableringene antyder bazaarens utvikling samt endringer av folks behov og kjøpekraft. Veksten av næringenes totale omfang reflekterer grunnleggende sosiale endringer i dalen med hensyn på forbruk og økonomi. Samtidig er det tydelige likhetstrekk mellom sammensetning av bazaarens første virksomheter dagens sammensetning. For eksempel er tebutikker, "general stores" og håndverk som smed og skomaker blant de vanligste foretak både den gang og nå. Et utviklingstrekk i perioden fra 1950-tallet til i dag er altså en voldsom økning i omfang, uten at sammensetningen har endret seg i vesentlig grad. Sannsynligvis er den viktigste endringen at det har kommet til flere typer foretak i de senere årene. Tidsrommet bazaaren vokser fram er sammenfallende med en betydelig økning av arbeidsmigrasjon. I hvor stor grad disse fenomenene bør ses i sammenheng har jeg diskutert i kapittel 2, 3 og 7. Siden forholdet mellom migrasjonsarbeid og lokal næringsvirksomhet drøftes andre steder, har jeg valgt å ikke behandle det utførlig, selv om det er et viktig historisk spørsmål. 99 De første etableringene i Nadipur Bazaar I 1943 ble det etablert en butikk på det stedet bazaaren nå ligger. Dette var sannsynligvis den første. Bygningen står her fremdeles, på et sted som i dag er et av de mest sentrale for både lokal og gjennomgående ferdsel. Dette stedet var også sentralt i forhold til ferdsel når huset ble bygget. Nå som den gang møtes to veier rett ved der denne bygningen står. Den ene av disse, bilveien, ble bygget like etter at butikken var åpnet. I dag er det dessuten bussholdeplass rett foran bygningen. For mange år siden flyttet imidlertid innehaveren av butikken, B. Rana, sin virksomhet til et annet hus han hadde fått bygd like ved. Jeg vil i korte trekk antyde B. Ranas virksomhet og situasjon fra den første butikken ble bygget og fram til i dag. B. Rana, er sønnen til den første innehaveren. Familien tilhører en Rajput kaste. Rana har drevet butikk i Nadipur helt siden 1943. Han begynte å hjelpe sin far da denne startet butikken. Selv var han da i tenårene. På begynnelsen av 1980-tallet solgte han den første bygningen og bygde et større hus. Det nye huset ligger bare 20 meter fra det første. Den gamle bygningen består av to små rom. Den nye er langt større. Den er i to etasjer og er bygget i murstein og sement. Huset er bygget i vinkel og består av 2 fløyer med til sammen 5 butikker og 5 beboelsesrom. Den største fløyen, som inneholder 3 butikker og 3 beboelsesrom ble solgt like etter at det nye huset ble bygget. B. Ranas familie eide på den tiden (på begynnelsen av 1980-tallet) også en lastebil som en av sønnene hadde ansvaret for. Rana har 4 sønner. Han er kjent for å være en av de mest i velstående i bazaaren. I dag eier han og sønnene flere lastebiler og en butikk i Nilepur i tillegg til bygningen i Nadipur. B. Rana avfeier temaet spøkefullt når noen spør hvor mye han eier. Han gir tydelig uttrykk for at det vil han ikke snakke om. Om dagens situasjon sier han at han selv ønsker å fortsette å driften av butikken i Nadipur. Denne virksomheten betyr fortsatt mest for han, fordi det var den som opprinnelig dannet grunnlaget for familiens gunstige situasjon i dag. Det drives ikke lenger noen virksomhet i det første huset. Den nåværende eieren har pensjonert seg og lokalene leies ikke ut. Da det første huset ble bygget i 1943 fantes verken bilvei eller bussholdeplass. Ifølge B. Rana ble huset satt opp et par år før bilveien var ferdigstilt. På den tiden gikk en sti gjennom dalen. Denne ble trafikkert til fots. Last ble fraktet med muldyr, noe som fremdeles er vanlig på stiene 100 utenom bilveiene. Bilveien gjennom Chirai Gatti ble ifølge mange informanter bygget på midten av 1940-tallet. (Enkelte hevder at den ble ferdigstilt noe tidligere.) B. Rana har i de senere år innskrenket vareutvalget, hovedsakelig til stoffer for sarier og andre typer klær. I starten, når butikken lå i den gamle bygningen, var det et variert vareutvalg. Butikken lignet da mer på den type butikk som i dag kalles "general store". Faren hans arbeidet før butikken ble bygget som assistent i et offentlig kontor, som på denne tiden var underlagt kongens administrasjon. Familien kommer fra en landsby 8 km nord for Nadipur. De har hjemmet sitt der ennå. Omtrent samtidig som B. Ranas far etablerte butikken, flyttet en pottemaker med sin familie til Nadipur og startet en virksomhet. Han slo seg ned halvannen kilometer fra bilveien, langs stien mot Pahar Gaon. Nå ligger en stor klynge med butikker som tilhører Bazaaren på dette stedet. Denne klyngen ligger lengst fra hovedveien.1 Pottemakeren og hans familie hadde reist fra sitt opprinnelige hjemsted, en landsby i nabodistriktet Pauri Garhwal som ligger mellom 150 og 200 kilometer lenger øst. Pottemakerkasten er en av lavkastene. Dette er den første håndverksvirksomheten som er omtalt på det stedet hvor bazaaren ligger i dag. Pottemakervirksomheten drives nå av sønnesønnen til den første som kom hit. Det kan ha vært håndverkere tilknyttet landsbyen Pahar Gaon som har hatt sine verksteder der bazaaren nå ligger også i perioden før 1943. Dette er imidlertid lite sannsynlig i og med at mesteparten av bebyggelsen i landsbyen ligger noen kilometer nordvest for Nadipur. Sannsynligvis hadde håndverkere som var etablert i nærheten tidligere hatt sitt virke nærmere de tettest befolkede delene av Pahar Gaon. I tiden før pottemakerens og B. Ranas etablering har det hovedsakelig vært jordbruk der bazaaren ligger i dag. Jeg har ikke hørt om flere tidlige virksomheter enn de som er omtalt. To bolighus har stått her før bazaaren kom. Disse står her fremdeles og fungerer som alminnelige familieboliger. I 1947 ble det anlagt en butikk på det samme stedet som pottemakeren slo seg ned. Den første innehaveren var Rajput og kom fra en landsby som ligger like ved Zamin Gaon, 3 - 4 km. fra bazaaren. Fram til da hadde han arbeidet som Partwari.2 Etter hvert flyttet innehaveren med sin familie til det stedet hvor butikken ligger. Butikken drives i dag av hans sønn. En skomaker kom med sin familie til det samme stedet i bazaaren like før frigjøringen av India i 1947. Familien kom fra delstaten Himachal Pradesh. Han fikk land for å bygge hus av folk i landsbyen mot å lage et par sko til landeieren. Hans sønn er i dag skomaker her. I løpet av en periode på femten år ble to butikker 101 til etablert i nærheten av bilveien. Den ene er en tebutikk. Den står like ved butikken B. Ranas far fikk bygget i 1943. Innehaveren tilhører den dominerende Rajputkasten i Pahar Gaon. På inngangsdøren til tebutikken står det fremdeles blant annet årstallet "1957", "Garhwal" og "Chaiwallah". Denne butikken ble altså etablert som tebutikk i 1957. Den andre butikken ble etablert i 1958. Denne butikken ble bygget noe lenger fra bilveien. Her selges stoffer til sarier og andre typer bomullsklœr. Huset er bygget med beboelsesrom for hele familien. Det ligger femti meter fra bilveien. Den første innehaveren av stoffbutikken, som er av Brahmin-kaste, kommer fra en landsby 3 kilometer fra Nadipur. I dag drives butikken av hans sønn. Denne framstillingen dekker de to første tiårene etter at butikker og andre virksomheter ble etablert i Nadipur. Gjennom 1960- og 1970-tallet ble det etablert noen få virksomheter til. Likevel var antallet butikker og verksteder sannsynligvis ikke mer enn 10 - 15 fram til 1980-tallet. Ifølge informanter som lenge har drevet butikk, har antallet nye etableringer skutt fart for alvor i løpet av de siste tyve år. Som nevnt i kapittel 3 er antallet som er i drift i dag over femti. Et trekk som er verdt å merke seg ved de første virksomhetene, de som er omtalt overfor, er at disse har vært meget stabile. Alle drives av de familiene som etablerte dem fremdeles. Et viktig moment er at alle er basert på eide lokaler framfor leie. Flere av disse familiene hadde midler å bruke til utgiftene i forbindelse med oppstart og bygging av hus. Lavkastefamiliene fikk i enkelte tilfeller land til å bygge på fordi landsbybefolkningen hadde behov for tjenestene de utførte. Den gang fantes det ikke lokaler å leie. Dermed har familiene besørget bygninger selv og unngått utgifter til leie og lån senere. I nyere tid, etter at en langt større bygningsmasse har kommet til, har omfanget av virksomheter i leide lokaler blitt stort. Blant de virksomhetene som ble helt eller delvis nedlagt mens feltarbeidet pågikk var de fleste basert på å leie lokale. Dette kan tyde på at mange virksomheter som er basert på leie har blitt etablert på et mer usikkert grunnlag enn de som er basert på eide lokaler. De som etablerte de første virksomhetene har forskjellig kastetilhørighet, tilhørighet og kommer fra ulike landsbyer. Deres økonomiske posisjonen er også svært ulik. Den ser imidlertid ut til å samsvare i en viss grad med kaste. Både høykaster og lavkaster har vært representert siden starten. Begge de to mennene av Rajputkaste som etablerte butikker på 40-tallet har hatt andre 102 yrker enn landbruk tidligere. Dette har gitt dem større mulighet enn de fleste andre til å spare penger. Når det gjelder de to familiene som etablerte seg på 1950–tallet, Brahminfamilien som etablerte stoffbutikken og Rajputfamilien som etablerte tebutikken, hadde de ikke hatt noe yrke utenom jordbruket tidligere. Det er imidlertid sannsynlig at andre medlemmer av husholdet eller nære slektninger, hjalp til med finansiering av byggingen og andre ting i starten. Slike ordninger er utbredt i dag og var høyst sannsynlig vanlig også tidligere. Ifølge flere informanter var forpliktelsene til å hjelpe nære slektsrelasjoner sterkere for en generasjon eller to siden enn den er i dag. Husholdene talte dessuten flere medlemmer, noe som gjorde det lettere å klare store oppgaver gjennom felles innsats. Et mønster som utpeker seg blant lavkastene er at mange i nyere tid har kommet langveis fra. De har flyttet fra hjemdistriktet med hele familien. Slike flyttinger skjer sjelden blant høykastene. Mye tyder derfor på at lavkastene har hatt mindre å tape på å flytte fra sine opprinnelige landsbyer. Et annet mønster er at de to tidligere omtalte lavkastefamiliene i mindre grad enn høykastene som etablerte butikker tidlig, hadde økonomiske midler til oppstart. Lavkastene etablerte dessuten en kasterelatert profesjon. Dette gjorde ikke høykastene. Siden banyakasten som tradisjonelt har vært handelsmenn over hele India, ikke har vœrt representert verken i de nœrmeste landsbyene eller i Garhwal generelt (Berreman, 1963) (Guha, 1989), er ikke yrket som handelsmann eller butikkinnehaver knyttet til noen av de høykastene som er representert lokalt. Derfor utgjør handel en nokså kastenøytral virksomhet i dette samfunnet. Det er på den annen side verdt å merke seg at lavkastene sjelden driver butikkvirksomhet selv om et flertall blant dem i dag driver med virksomheter som i liten grad er relatert til kasteposisjon. Det vanligste eksemplet på kastenøytralt virke blant lavkaster er bygningsarbeider og skredder. Begge yrkesgrupper var imidlertid forbundet med lavkastestatus tidligere. Blant lavkaster som reiser ut for å arbeide er variasjonene imidlertid større. Et nokså uvanlig eksempel er en mann av smedkasten som driver et legekontor i bazaaren. Han har således et virke som er helt klart utenom de tradisjonelle lavkasteyrker. Opprinnelig kommer han fra Pahar Gaon. Før han kom tilbake til hjemdistriktet og etablerte en legepraksis i Nadipur, praktiserte han som lege i flere enn ti år i andre distrikter. Plasseringen og sammensetningen av de første virksomhetene som ble etablert i bazaaren viser at de fleste fra starten av hadde befolkningen i de nærmeste landsbyene som kundegrunn- 103 lag. Hvis virksomhetene som ble etablert i større grad hadde vært beregnet på folk som ferdes langs hovedveien, ville neppe en så stor andel av bygningene ligget såpass langt fra bilveien. Både butikken som ble etablert i 1947, pottemakerens verksted, og stoffbutikken som ble etablert i 1958 ligger for langt unna til å bli lagt merke til av de forbipasserende langs bilveien. Dette gjelder også en rekke andre foretak som ble etablert på et tidlig stadie av bazaarens framvekst. Ulike beskrivelser av rurale bazaarer og markedsbyer Rurale bazaarer er i relativt liten grad beskrevet i samfunnsvitenskapelige arbeider om India. De hyppigst beskrevne omgivelsene har vært landsbyer og urbane strøk. Aikos Östör (1984) har beskrevet en bazaar i Bengal. Denne er større enn de rurale bazaarene i Himalaya. Studien setter i liten grad aktivitene i bazaarene i sammenheng med husholdenes økonomi eller med innbyggernes karrierer og livsløp. Östörs fokus er blant annet på bazaarens betydning i en rituell kontekst. Han kommer derfor i liten grad inn på de aspektene ved en bazaar som jeg tar for meg her. Fox har som jeg nevnte i forrige kapittel beskrevet en Bazaar i Nord-India (Fox, 1969). Denne studien beskriver til dels bazaaren i lys av en ekstern sosial og økonomisk kontekst. Den har dermed et perspektiv som skiller seg fra "community" studiene, som fram til 1960-tallet hadde en dominerende posisjon i sør-asiatisk antropologi. Fox sitt fokus på bazaaren har dermed flere fellestrekk med den kontekstuelle tilnærmingen som jeg blant annet benytter i kapittel 2 og 6 i denne oppgaven. Han er blant annet opptatt av relasjoner og interaksjon mellom næringsdrivende i bazaaren og næringsdrivende andre steder. Fox og Geertz har blitt kritisert for å legge vekt på enkelte særpregede og "eksotiske" trekk ved virksomhetene i bazaaren framfor de aspekter som får dem til å framstå som hensiktsmessige i en lokal økonomisk kontekst (Fanselow, 1990:250). Utformingen av en liten bazaar som Nadipur er nokså forskjellig fra store bazaarer eller markedsbyer. Bazaaren Nadipur kan kontrasteres til den langt større bazaaren Sefrou i Atlasfjellene som beskrives av Geertz. I den sistnevnte er det omtrent 600 butikker og 300 verksteder. Omtrent 30 ulike håndverk er representert i verkstedene i motsetning til de omlag 8 som pleier å være representert i Nadipur.3 Den utgjør et markedssenter for mellom 15000 og 30000 mennesker. Denne 104 bazaaren ligner i størrelse og sammensetning mer på en typisk bazaar i en småby i Himalaya, for eksempel bazaaren i Nilepur, som ligger noen kilometer nord for Nadipur. Bazaaren i Nilepur dekker det meste av byen og inneholder høyst sannsynlig mer enn ti ganger så mange foretak som Nadipur. Historisk er det imidlertid stor forskjell mellom Sefrou og Nilepur. Sefrou har eksistert som by og som stoppested for karavaner i et årtusen. Som et handelssted har den en lang historie. Dermed har den hatt en betydning for handelen i de omkringliggende distriktene lenge før disse ble påvirket av industriell økonomi. Det framgår av Geertz beskrivelse at det rurale samfunnet i Atlasfjellene i nokså liten grad var påvirket av en moderne økonomi under oppholdet hans på midten av 60-tallet. Folk som handlet i Sefrou på den tiden Geertz oppholdt seg der, det vil si på 1960-tallet, hadde begrenset kunnskap om produktenes verdi og kvalitet fordi det var vanskelig å sammenligne. Dette har sammenheng med at det som ble omsatt i Sefrou, i storgrad var håndverksprodukter og husdyr. Masseproduserte varer nevnes ikke. Transaksjoner skilte seg derfor ifølge Geertz fra handel i et kapitalistisk marked. Befolkningen som handler i Nilepur i dag kjøper derimot hovedsakelig masseproduserte varer. De har sannsynligvis mer kunnskap om prisnivå under hverdagslige transaksjoner. En sammenligning mellom Sefrou og Nilepur viser altså at det er tydelige kontraster. Det framgår av denne sammenligningen at forskjellene mellom de to bazaarene i stor grad kan belyses ut fra ulikheter i historisk og sosial kontekst. Det framgår av Geertz beskrivelse at Sefrou historisk har spilt en annen rolle enn de fleste bazaarer i Himalaya. Den har vært et viktig senter for lokal handel og sannsynligvis også for reisende handelsmenn. I Himalaya har ikke bazaarene tilsvarende lange tradisjoner som i Marokko. Framveksten av bazaarer har i stor grad skjedd i samme periode som regionen ble integrert i en moderne markedsøkonomi og parallelt med at tilgangen til et industrielt arbeidsmarked i byene økte gjennom arbeidsmigrasjon. Bazaaren i lys av hushold og arbeidsmigrasjon Hvis man tar utgangspunkt i etableringer og de næringsdrivendes karrierer i Nadipur er det sannsynlig at det er sammenheng mellom økningen i arbeidsmigrasjon til urbane strøk og veksten av bazaaren. I alle fall kan det i dag i mange tilfeller påvises forbindelse på individnivå. Mange av dagens næringsdrivende i bazaaren har arbeidet i byene eller andre steder i mange år 105 før de oppnådde et økonomisk grunnlag for investering i bazaaren. De nødvendige midlene til investeringer i forbindelse med bygningen, utstyret, varebeholdningen eller lignende er ofte realisert på denne måten. Mange virksomheter i bazaarene er dermed etablert ved hjelp av kapital som er oppstart gjennom flere års inntekter fra arbeid utenfor hjemdistriktet. (Arbeidsmigrasjon ut av dalen vil jeg beskrive i kapittel 7.) Blant de første næringsdrivende var det få som forut for etableringen hadde arbeidet i byene. Dette skyldes at migrasjon til byene ikke var like utbredt for 50 år siden. På den annen side hadde flere av de første i likhet med dagens næringsdrivende arbeidet utenom jordbruket før etableringen i bazaaren selv om det på den tiden var vanlig at også menn arbeidet i denne næringen. Dermed kan det hevdes at det er en parallell mellom tidligere yrkeskarriere blant disse og tidligere yrkeskarriere blant en stor del av de som etablerer seg i bazaaren i dag. Karrierer som er basert "ute" i den første delen og deretter baseres i bazaaren i den siste delen har jeg som nevnt i tidlige kapitler kalt "kombinasjonskarrierer". Imidlertid er ikke kombinasjonskarriere en forutsetning for alle typer etablering i bazaaren. Enkelte starter en virksomhet i bazaaren i ung alder ut fra et minimum av investeringer. De som starter på et slikt grunnlag blir vanligvis nødt til å leie et lokale. Som sosialt og økonomisk fenomen er bazaaren i stor grad et resultat både av endringer av husholdenes inntekter og av at konsumet i økende grad har dreid seg mot industrielt produserte varer selv om egenproduserte matprodukter fremdeles må sies å ha en sentral plass. Veksten av rurale bazaarer må blant annet ses i lys av endringer av husholdenes arbeidsdeling og menns arbeid i byene. Både yrkeskarrierer som utelukkende er basert på migrasjon til byene, karrierer i de lokale bazaarene og kombinasjonskarrierer bør sees i lys av husholdenes sammensatte organisering. Husholdet er driftsenheten innen jordbruket. I flere kapitler har jeg vært inne på hvordan fordelingen av husholdsmedlemmenes aktiviteter inkluderer tre sosiale og geografiske sfœrer; byen, bazaaren og landsbyen, og at dette bidrar til å spre økonomisk risiko. For å forstå en slik kompleks sammenheng trengs et helhetlig perspektiv. Dette var jeg inne på i kapittel 2. I nyere tid har bazaarene fått en nokså viktig økonomisk posisjon i lokalsamfunnet, ved at mange er delvis sysselsatt her. Driften av virksomheter i bazaaren kan på mange måter sees i lys av at husholdene kombinerer subsistensproduksjon i jordbruket og foretak som er tilpasset markedsøkonomien. I denne konteksten kan arbeidet i baazaren for mange hushold fortone seg et økonomisk viktig supplement til jordbruk. Ulike felt i det rurale samfunnet, som migrasjonsarbeid, subsistensjordbruk og bazaarvirksomheter står dermed i et gjensidig påvirkningsforhold. 106 De rurale bazaarene og de sosiale omgivelsene i et historisk perspektiv Det framgår av redegjørelsen foran i kapitlet at bazaaren gradvis har skilt seg ut fra landsbyene som et senter for handel og håndverk. Enkelte av virksomhetene i bazaarene har tidligere vært plassert i landsbyene. Dette gjelder sœrlig håndverksforetak. mange av skredderne og smedene har i dag verksted både hjemme i familieboligen i landsbyen og i bazaaren. Den viktigste grunnen til at mange håndverkere har flyttet virksomheten til bazaarene er høyst sannsynlig at kundegrunnlaget er større her. Motivasjonen kan andre ord oppfattes som en "markedstilpasning". Så langt har jeg beskrevet bazaarens utviklingen i lys av en lokal kontekst. Framveksten av de rurale bazaarene kan også settes i sammenheng med den historiske utviklingen i landsbyene. Handels- og håndverksvirksomheter av mange ulike slag finnes i de fleste rurale bazaarer i dag. Slik var det ikke for noen få tiår siden. Ifølge de eldre innbyggerne var butikker et svœrt sjeldent syn i de rurale omgivelsene rundt landsbyene så sent som på 1940-tallet. Derimot spilte bytterelasjoner en viss rolle i landsbyøkonomien. Subsistensproduksjonen ble kombinert med bytter av landbruksprodukter mot håndverksprodukter eller rituelle tjenester. Dette var en del av økonomien helt fram til midten av 1900-tallet selv om det i dag er vanskelig å si hvor sentral rolle slike relasjoner har spilt. Selv om bazaaren ikke er knyttet til en enkelt landsby har likevel forekommet at tiltak overfor enkeltstående bazaarforetak har blitt lansert på landsbynivå. Skomakeren som flyttet til Pahar Gaon fra Himachal Pradesh fikk som nevnt land for å bygge hus til seg og familien mot at han lagde et par sko til eieren av dette landstykket. Landsbyens panchayat eller andre innflytelserike personer sørget for dette. Befolkningen i Pahar Gaon hadde en kollektiv interesse av å inngå avtalen. Ved å gjøre det attraktivt for skomakeren å bosette seg kunne behovet for sko dekkes i landsbyen. Dette viser hvordan "Jajmanirelasjoner" har ivaretatt felles interesser på landsbynivå. I nyere tid er det ikke kjent at høykastene eller landsbyrådene i de nœrmeste landsbyene foretatt seg noe for å påvirke etableringer i bazaaren. At det er inngått avtaler av den type som befolkningen i Pahar Gaon inngikk med skomakeren har jeg ikke hørt om i de siste 30 – 40 år. 107 Mye taler for at disse ordningene kan oppfattes som en variant av det såkallte "baluta-systemet". Ifølge Fuller (1989:36) kan dette klassifiseres som en sœregen form for Jajmani-relasjon. I andre deler av involverer vanligvis slike relasjoner kun en landeiende høykastefamilie og en lavkastefamilie. Ordninger som innebœrer at håndverkerfamilier er tilknyttet hele landsbyen snarere enn en enkelt patron kalles ofte "village-servant". Slike initiativ har bidratt til å gjøre landsbyen mindre avhengig av varer og tjenester utenfra. Likevel later det til at håndverkerne i de tilfeller jeg ble fortalt om ikke var forpliktet til å arbeide utelukkende for landsbyens innbyggere, men også hadde anledning til å ta oppdrag for folk fra nabolandsbyene. Dette understrekes av beliggenheten av verkstedene og boligene til de håndverkerne jeg har omtalt. I begge tilfeller er boligen plassert innenfor det territoriet hvor bazaaren nå ligger. (Dette er som nevnt flere kilometer fra det stedet hvor det er tettest bosetting i landsbyen.) Det var imidlertig også den gang ferdselsveier fra flere landsbyer som møttes der. Plasseringen har dermed utgjort et godt utgangspunkt for å betjene innbyggere fra flere landsbyer. Utgangspunktet kan derfor ha vœrt det samme som plasseringen av butikker og andre virksomheter på et senere tidspunkt: å vœre tilgjengelig for flest mulig. At håndverkerne later til å ha vœrt nokså løselig tilknyttet den enkelte landsby kan ha sammenheng med at etterspørselen etter dette arbeidet har vœrt relativt begrenset i fjell-regionen. De klimatiske betingelsene for landbruket gjør at få hushold produserer et overskudd av matprodukter. Dette fører til lav evne til å gjengjelde bytter. Sannsynligvis etterspør folk da sjeldnere håndverkeres produkter enn de ellers ville ha gjort. Også brahminer av rasoia- eller pandit-familier fikk ofte land mot å bosette seg i en landsby der hvis det var behov for en prest eller rasoia.4 På begynnelsen av 1900-tallet ble en ung Rasoia fra Chand Gaon tilbudt land i nœrheten av Pahar Gaon. Han slo seg ned her og fikk et godt renomme som utøver av Rasoiaens seremonielle oppgaver. Idag ligger en liten landsby, med rundt 100 innbyggere, bestående av denne Rasoiaens mannlige etterkommere på det stedet hvor han bosatte seg. Bytterelasjoner som ligner på det såkallte Jajmani- eller Baluta-systemet har fungert i landsbyene inntil nylig. (De seneste eksemplene jeg hørte om fungerte i 1950-årene.) Slike bytterelasjoner har blitt oppfattet som integrerende på landsbynivå (Fuller, 1989:33) og tett knyttet til hierarkiske og rituelle relasjoner mellom kaster (Dumont, 1970). Imidlertid er det vanskelig å finne en entydig definisjon av Jajmani-systemet på grunn av store regionale variasjo- 108 ner. Dessuten er det usikkert hvorvidt organiseringen i det hele tatt bør karakteriseres som et "system". Ifølge Fuller kan forestillingen om at Jajmani relasjoner utgjorde et system av fundamental betydning på den indiske landsbygda vœre et produkt av forskernes fantasi mer enn av empirisk dokumenterte fakta. Det som kan påvises på ulike steder er snarere fragmenterte strukturer enn et helhetlig system (Fuller, 1989:42). Markedsøkonomien utgjør i dag "rammen" for de fleste økonomiske transaksjoner i bazaarene. Den dominerende sektoren i landsbyene, jordbruket, er imidlertid lite berørt av markedet. Markedenes framvekst i regionen har altså ført til differensierte sektorer. Dette har også som konsekvens at yngre generasjoner velger blant et større spekter av karrierer enn generasjonene før dem. Dette kom tydelig fram under intervjuene som ble foretatt i bazaaren. Blant flertallet av de yrkesutøvere jeg intervjuet hadde fedrene landbruk som viktigste levevei. Landbruket og militœret dominerte karrierene hos fedregenerasjonen. Utover dette gikk det fram av beskrivelsen av de første virksomhetene som ble etablert i bazaaren at enkelte butikkinnehaveres fedre, som grunnla butikkene, hadde hatt offentlige posisjoner i landsbyene under kongedømmet. Karrierene blant dagens yrkesutøvere er langt mer sammensatt. En påfallende forskjell mellom generasjonene er at dagens yrkesutøvere i stor grad har en karriere som består av en eller flere perioder med arbeidsmigrasjon, mens dette var sjelden blant fedrene hvis vi ser bort fra den andelen som migrerte i forbindelse med tjeneste i hœren. Den raske framveksten av de lokale bazaarene, som er plassert i umiddelbar nœrhet av landbyene, må oppfattes i lys av disse endringene. Dannelsen av bazaarer, både som sosialt og økonomisk fenomen, er knyttet til overgangen fra høy grad av subsistensøkonomi (og isolasjon fra andre regioner) til et stort innslag av kapitalinntekter, arbeidsmigrasjon og varemarkeder. Selv om denne overgangen først og fremst gjorde seg gjeldende på 1900-tallet kan den føres tilbake til historiske prosesser som begynte tidlig på 1800-tallet. Den historiske framstillingen i innledningskapitlet viste at økonomiske endringer som knytter Garhwal stadig tettere opp mot andre regioner gjorde seg gjeldene sœrlig etter at vedtekter som ble innført av det engelske kolonistyret tilrettela for hevdelse av eiendomsrett til land og økende bruk av penger. Disse og andre endringer aksellererte kontakt og økonomisk integrasjon mellom Garhwal og andre regioner. Parallelt med at monetœr økonomi og privat 109 eiendomsrett fikk større betydning har befolkningen i økende grad blitt integrert i et større urbant og ruralt arbeidsmarked. Bazaarene i Garhwal er på mange måter knyttet til de sosiale og økonomiske endringer som har fulgt av dette. De håndverksvirksomheter som for ikke lenge siden var basert i landsbyene, har en lokal historie som går mye lenger tilbake enn de rurale bazaarene. Dette er håndverk som er knyttet til jordbruket eller til basiske hverdagslige behov, som smeder, skreddere og skomakere. Siden mange av de dominerende virksomhetene i bazaarene derimot, kun har vœrt utbredt i et kort historisk tidsrom, utgjør disse "nye yrker". De "gamle" yrkene forekommer, i likhet med de nye, i stor grad i bazaarene men de er til forskjell fra disse også ofte lokalisert i landsbyene. For eksempel er det som nevnt vanlig at håndverkere har et verksted både i hjemmet i landsbyen og i en lokal bazaar. Under intervjuer med utøvere av disse yrkene kom det fram at en stor andel hadde både fedre og bestefedre som hadde utøvd det samme yrket. Handel er nærere assosiert med bazaarene. Dette henger sannsynligvis sammen med at butikker ikke i stor grad avhenger av å befinne seg i umiddelbar nœrhet av aktivitetene i landsbyene. Det later til at vi kan skille mellom tradisjonelt og moderne ut fra forskjeller mellom virksomheter som tidligere har dominert i landsbyene og de som i dag dominerer i byene eller i bazaarene. Raske konklusjoner kan imidlertid tilsløre mer enn de avslører. Hvis man vektlegger mellom tradisjonelt og moderne blir resultatet lett reifisering av forskjeller som i praksis ikke har så mye å si som man skulle tro. Yrkeskarrierene er som jeg tidligere har vært inne på ofte preget av kombinasjon av lokalt arbeid og migrasjonsarbeid. Ofte beveger folk seg dermed mellom mer eller mindre moderne sosiale arenaer eller yrker i løpet av karrieren. Når folk bytter arbeidssted er det imidlertid i de fleste tilfelle ikke for å gå over til en mer "moderne jobb". Det vanligste mønsteret er som jeg har vist at de i en periode har en urbant lokalisert jobb og senere skifter til et arbeid lokalt. 1 Jamfør beskrivelse i forrige kapittel. 2 Lokal embedsmann som har politimyndighet og ansvar for skatteinnkreving. 3 Smed, skredder, skomaker, barberer, teppevever, gullsmed, snekker, og instrumentmaker. 4 Brahminer som har som oppgave å tilberede mat til viktige seremonier. 110 Kapittel 5 Tebutikken Nadipur Chaiwallah. "Ranjit kom inn av døren til bakrommet. Han hilste og satte seg på en benk. Rajiv og Prakash satt på gulvet og spiste. Ranjit var ofte innom, så de to andre fortsatte å spise mens de pratet med ham. Da middagen var fullført, satte Rajiv seg på benken ved siden av Ranjit. Prakash satte seg på den andre benken. Samtalen kom etter hvert inn på Rajivs situasjon i butikken. "Rajiv arbeider hardt. Han fortjener høyere lønn!" sa Ranjit. "Han arbeider hardt, jeg er enig i det. Jeg kan likevel ikke betale mer i lønn. Det er lite overskudd om dagen. Utgifter til parafin, strøm, matolje, mel, lønninger og alt det andre gjør at det nesten ikke er noe igjen", svarte Prakash. Han hørtes irritert ut."Hvis jeg jobber på en lastebi,l kan jeg tjene 600 rupier. Jeg jobber like hardt her som jeg ville gjort på en lastebil", sa Rajiv. "Ja, jeg vet det, men jeg kan ikke betale like mye" innvendte Prakash."Jeg vil gjerne fortsette her, men det er vanskelig. Hvis jeg får 500 rupier kan jeg fortsette", sa Rajiv. Prakash åpnet munnen for å svare, men ble avbrutt av Ranjit; "Du kjenner Rajiv. Du kan stole på han. Han kan passe butikken alene når du er ute. Vil du heller ha noen her som du ikke kjenner?" "Hør her, bror! Det er ikke så lett. Jeg vet ikke hvordan jeg kan øke lønnen. Rajiv får Bidi sigaretter og mat her. Han må finne ut selv hvor han skal jobbe. Jeg kan ikke betale like mye som han vil få på en lastebil!" Prakash hadde økt volumet. Blikket pendlet fra den ene til den andre. Rajiv tiet. Han tente en bidisigarett. Ranjit bøyde omsider av; "Thik hai, thik hai, det er ikke noe jeg har noe med"." Fra feltdagboka Tebutikken i en sosial kontekst I dette kapitlet er utgangspunktet tebutikken "Nadipur Chaiwallah" i Nadipur bazaar. Jeg bodde i denne tebutikken under mesteparten av feltarbeidet. Den er omtalt blant annet i innledningen og i kapittel 2, hvor jeg drøftet hvordan driften av butikken ble fordelt mellom mannlige medlemmer av husholdet. I dette kapitlet ønsker jeg å belyse organiseringen av hverdagslige oppgaver og relasjoner mellom innehaveren og de ansatte i butikken. Blant annet vil jeg beskrive aktiviteter i løpet av en dag i butikken. Dessuten vil jeg drøfte hvordan tebutikken er relatert til husholdet som næring og investering. Nadipur Chaiwallah er en såkalt "chai – mithaiwallah", en blanding av en butikk og et serveringssted. Vareutvalget består blant annet av sigaretter, kjeks, krydret håndmat i ulike varianter og egenprodusert "laddu"1. Til driften hører produksjon av laddu og andre søte kaker. Dette gjør at det trengs mer arbeidskraft enn i mange andre butikker. De fleste andre tebutikker blir drevet av én person, mens denne har hatt to ansatte i tillegg til innehaveren mesteparten av tiden. Tebutikken åpnes mellom klokken seks og halv syv. Den stenges sjelden før det blir mørkt. 111 Mange av de andre butikkene i bazaaren åpnes mellom klokken syv og åtte. De siste åpnes vanligvis mellom ni og ti. Når mørket har falt på, er det sjelden at butikker eller verksteder er åpne. Det er da ingen ferdsel gjennom bazaaren. Yrkesroller Dette kapitlet vil i stor grad handle om sosiale roller. Sentralt er forholdet mellom de tre som arbeider i butikken. Hvordan yrkesroller og andre statuser er relatert til hverandre i form av over- og underordning, er et viktig aspekt. I tilfeller der øvrige statuser, som for eksempel alder og kaste, tilsier motsatt rangering enn yrkesrollene, kan dette si noe om graden av yrkesstatusers imperative betydning på arbeidsplassen. Interaksjon ansikt – til – ansikt fortoner seg som utøvelse av et spill mellom individer basert på et komplekst sett av regler, men også med et stort spillerom for hver enkelt til å følge egne agendaer. Antropologers forståelse av hvordan roller aktiveres i sosiale møter og hvordan individer "spiller" sine sosiale roller har i de siste 30 år vært influert av sosiologen Ervin Goffmans rolleanalyse (Goffman, 1959). Goffman beskriver ansikttil-ansikts interaksjon med teateret som metafor. Dette "rollespill-perspektivet" åpner for å beskrive forståelse av hvordan folk signaliserer overfor andre hvilke roller som er relevant i ulike situasjoner. Fredrik Barths velkjente beskrivelse av kaptein, notbas og mannskap på en norsk fiskerbåt er et eksempel på en konkret anvendelse av perspektivet. Goffmans perspektiv kan sees i sammenheng med både "individ" og "system" som sosiale nivåer. Sosiale roller er et samfunnsskapt fenomen. De representerer dermed en "gitt" kontekst for individet. Med andre ord utgjør rollene et sosialt system. Individer forholder seg likevel aktive i både utvelgelse og utøvelse av rollene i sosiale situasjoner. Samtidig kan de ikke uten videre bryte med konvensjoner som ligger i rollene. Utøvelse og tilskrivelse er dermed i bunn og grunn aktive prosesser innenfor nokså strengt definerte rammer (Gahagan, 1984). Blant Goffmans mest sentrale begreper er "selvpresentasjon" og "situasjonsdefinisjon". Begge begreper betoner at individer aktivt påvirker fortolkningsrammene for samhandling i møter med andre. Begrepet "sosiale roller" har i nyere tid blitt kritisert for å være begrenset til tilskrivelse i tilknyning til konkrete sosiale institusjoner som for eksempel arbeidsplassen. Et begrep som enkelte i dag oppfatter som mer egnet til å forstå subjektiv tilskrivelse, er "subjektposisjon". Dette begrepet betegner en type tilskrivelse som er mindre 112 avhengig av en spesifikk sosial kontekst. Tilskrivelsen kan dermed knyttes til en mer abstrahert forståelse som involverer mer av personen (Neumann, 2001:117). Interaksjon i den konteksten jeg vil beskrive i det følgende fanges imidlertid godt opp av rollebegrepet. De sosiale posisjonene som beskrives her, er nært forbundet med arbeidsplassen som sosial institusjon. Rollebegrepet er tilpasset slike konkrete tilskrivelser. Jeg har derfor ikke sett det som nødvendig å innføre andre former for tilskrivelse enn status og rolle. De tre yrkesrollene som utøves i tebutikken kalles på hindi vanligvis for "dukandar", "karigar" og "naukar". De kan oversettes til henholdsvis "butikkinnehaver", "kokk" og "tjener". "Karigar" betyr imidlertid vanligvis håndverker hvis det ikke framgår av sammenhengen at det er snakk om et spesielt yrke. Ved direkte tiltale eller i samtale mellom bekjente brukes ofte uttrykkene "lalaji" for innehaveren og "chota" for tjeneren. Det sistnevnte henspiller på at tjeneren ofte er en ung gutt. Direkte oversatt betyr "chota" "den lille". Betydningen ligner uttrykket "småen" på norsk. Kokken kalles av og til "mistri", som også betyr håndverker. Karigaren og naukaren er ansatte i butikken. Karigaren kan oppfattes som en faglært arbeider som har til oppgave å produsere laddu. Naukaren kan oppfattes som en ufaglært arbeider som blir satt til ulike praktiske oppgaver i butikken. Et viktig moment som jeg senere vil komme inn på, er at butikken og arbeidet oppleves nokså forskjellig av personene som har sitt daglige virke her. En forståelse av forholdet mellom de tre yrkesrollene kaster lys over mange ulike aspekter ved arbeid og sosiale relasjoner på en arbeidsplass. For eksempel kan forskjeller mellom faglærte og ufaglærte arbeidere eller betydningen av alder og tidligere yrkeserfaring for samhandling mellom partene på arbeidsplassen belyses ut fra interaksjon mellom de tre som arbeider i butikken. Sist i kapitlet vil jeg vise at sammenligning med tilsvarende yrkesroller andre steder, og i andre bransjer, viser at yrkesrollene i tebutikken føyer seg inn i et mønster som gjelder generelt både i byer og landsbydistrikter i India. 113 Tebutikken som foretak i bazaaren. Etablering og yrkesroller Tebutikken er i likhet med mange andre foretak i bazaaren delvis finansiert av midler opptjent gjennom en yrkeskarriere utenfor Garhwal, og delvis ved lån. Yrkeskarrieren til Rajindar, husholdsoverhodet, har jeg vært inne på i kapittel 2. Jeg ønsker å utdype dette noe her for å få med noen flere relevante momenter, selv om dette innebærer enkelte gjentagelser. Rajindar er Rajput. Han ble opptatt i hæren da han var 20 år. I løpet av tjenestetiden har han vært stasjonert i konfliktsoner som Punjab og Kashmir. Etter hvert ble han kaptein og oppnådde en nokså høy lønn. Han hadde i en periode råd til å ha konen og barna boende hos seg i Punjab. I denne perioden ble en del av familiens land leid ut til slektninger i landsbyen. Offisersgraden og karrieren i the Garhwal Rifles, ett av de best ansette regimenter i den indiske hæren, sikret ham en god pensjon. I 1996 fikk han utbetalt 2800 rupier per måned. Dette er for eksempel mer enn en gjennomsnittlig lærerlønn. Like etter at Rajindar ble pensjonert fra hæren, bygget han butikken. Dette var på midten av åttitallet. Totale byggekostnader var 100 000 rupier, som tilsvarer nesten fire årslønner for en ufaglært arbeider. Virksomhetene i bazaaren er forskjellige. De varierer med hensyn til hvilke perioder av dagen som er mest travle og hvilke samhandlinger med kunder og andre som forekommer. Nadipur Chaiwallah er et nokså stort foretak. Foretaket har to ansatte og lokalet er blant de største i bazaaren. Et stort rom er forbeholdt salg og servering. I underetasjen benyttes et tilsvarende stort rom til produksjon av kaker. Beliggenheten er gunstig. Bygningen ligger langs bilveien og bare 20 meter fra stedet der bussene stopper. Likevel, på tross av både størrelse og beliggenhet, er ikke overskuddet spesielt stort. Når lønninger og andre utgifter er betalt, sitter innehaveren igjen med mellom 500 og 1500 rupier i fortjeneste per måned. Forskjellen i status mellom personene som arbeider som karigar og naukar er betydelig. I løpet av de periodene jeg bodde i tebutikken innehadde to personer suksessivt rollen som karigar. I det samme tidsrommet arbeidet fire forskjellige personer, i forskjellige perioder, som naukar. I lange perioder sto denne stillingen ubesatt fordi både lønn og arbeidsforhold gjør den lite attraktiv. Likheter og forskjeller mellom de personene som hadde rollene, tydeliggjorde hvordan enkelte 114 sosiale statuser ofte er avgjørende for hvilke yrkesposisjoner som er oppnåelige i ulike stadier av en karriere. Særlig er alder og praktisk kompetanse viktig. Kun personer med tidligere erfaring fra en tilsvarende jobb var aktuelle for denne jobben. Det ble ikke vurdert å ansette en lærling i stedet for en utlært person. Dette kom av at det ville være vanskelig å produsere nok til å dekke etterspørselen med kun en lærling. Dessuten ville innehaveren måtte overvåke og instruere mye av det lærlingen gjør. Ulike opplevelser av arbeidet og tebutikken Rajindar, faren i husholdet, la vekt på at tebutikken er nyttig for familien på mer enn en måte. Hvordan familien benytter butikken avhenger av både felles interesser og de enkeltes behov. Han var opptatt av at sønnene kan trenge jobben som innehaver av butikken i ulike perioder. Sin egen rolle oppfattet han som nokså fleksibel. Hvis ingen av sønnene hadde et ønske om å drive butikken en periode, kunne han gjøre det selv. Hvis han etter hvert ikke var interessert selv, kunne butikken leies ut. I alle disse tilfellene oppfattet han butikken som nyttig for husholdet. Å eie butikken betyr at en jobb alltid vil være tilgjengelig hvis et medlem av husholdet trenger arbeid. Den første gangen jeg kom til Nadipur arbeidet Prakash, den eldste sønnen, som innehaver i butikken. Dette besøket har jeg beskrevet i innledningen. Prakash virket svært tilfreds med å være i tebutikken på denne tiden. Da jeg kom tilbake nesten ett år etter, i 1994, hadde streiken Uttarakhand Bandh brutt ut.2 Prakash nevnte av og til at situasjonen var vanskeligere. Etter som ukene gikk ble han stadig mer taus. Om kveldene, når butikken var stengt, tok han sjeldnere enn før initiativ til en samtale med de ansatte eller med meg. "Jeg har fått mange problemer etter at Uttarakhand Bandh brøt ut", fortalte Prakash en dag. "Det er vanskelig å arbeide i butikken når inntekten er så lav. Nå er inntekten bare noen få hundre rupier. Før var den over 1000 rupier". Han føyde til at streiken førte til nedsatt omsetning for alle næringsdrivende i bazaaren. Han hadde nylig giftet seg. Som jeg nevnte i kapittel 2 hadde han vanskeligheter med å få råd til klær og andre forbruksvarer til sin kone. Prakash fortalte at han var lei av å ha ansvaret for butikken og at han ønsket seg jobb som lærer. "Det er for mange bekymringer når inntekten er lav", sa han. Å søke en lærerjobb hadde vært planen hans lenge, men fram til den siste tiden hadde 115 han trivdes med å drive butikken. Derfor hadde han kun søkt på noen få stillinger. Vinteren 1994-95 opphørte streiken. Likevel nådde ikke omsetningen i butikken nivået fra tiden før Uttarakhand Bandh i løpet av våren. Prakash forsøkte nå iherdig å finne en lærerjobb. Dette klarte han på forsommeren. Han hadde da arbeidet rundt tre år i butikken. Prakash sine frustrasjoner, som strakk seg over mesteparten av det siste året hans i butikken, gjenspeiler en viktig realitet for næringsdrivende i Nadipur. Mange oppfatter det som svært fordelaktig hvis de kan arbeide i bazaaren. Blant annet fordi de da befinner seg i nærheten av familie og venner. Situasjonen blir imidlertid utilfredsstillende hvis inntektsnivået ikke dekker husholdets utgifter til produkter fra markedet. Er ikke dette tilfelle, gjør bekymringer rundt den lave inntekten det vanskelig å trives. De fleste jeg snakket med som har vært migranter, og flertallet av de jeg snakket med som ikke har vært migranter, mener at det er mange sosiale og praktiske ulemper ved å arbeide utenfor dalen. Likevel velger mange å være arbeidsmigrant dersom inntekten gir mulighet for å sende penger hjem til familien eller for å spare til næringsinvestering. Få av de næringsdrivende i bazaaren la vekt på arbeidets innhold som grunn til å arbeide her. Viktigere var nærhet til familie og andre kvaliteter ved det rurale livet.3 Høsten 1995 overtok den nesteldste sønnen, Ranu, jobben som innehaver av butikken. Han gikk iherdig i gang med arbeidet. Ranu hadde avsluttet tre års utdanning ved "Polytechnic High School" i en liten by 35 kilometer fra Nadipur. Han ventet nå på å finne en lærlingeplass. "Det er godt å være her", sa han da jeg spurte hvordan han trivdes i butikken. "Når jeg finner en lærlingejobb, skal jeg reise, men nå er det godt å være her. Her er mange av mine venner." Ranu var ugift mens han arbeidet i butikken. Han hadde dermed en lettere ansvarsbyrde og stod ikke overfor samme type problemer som broren. Ranu ga ikke uttrykk for misnøye over arbeidssituasjonen i løpet av den tiden jeg var i Nadipur. I hans periode som innehaver var stemningen mellom de tre som arbeidet i butikken stort sett lettere enn de siste månedene Prakash var innehaver. Ranu arbeidet nesten halvannet år i butikken. Han sluttet da han fikk lærlingeplass ved en stor fabrikk i Haridwar. Derfor reiste han også fra Nadipur da han sluttet i butikken. De ansatte hadde ulike opplevelser av sitt arbeid i butikken. Padhu arbeidet som karigar i butikken vinteren 1994-95. Han fortalte at han likte denne jobben svært godt. Likevel begynte han å 116 lete etter en annen jobb i løpet av våren 1995. Stillingen som karigar var blitt redusert til halv tid under streiken, dvs. 15 dager i måneden. Lønnen ble også halvert, fra 2400 rupier til 1200 rupier per måned. Stillingen ble ikke gjort om til fulltid igjen da streiken var over. Padhu fortalte at lønnen på 1200 rupier ikke var tilstrekkelig fordi han har en stor familie. Våren 1995 sluttet han i butikken og begynte å arbeide på en skogsplantasje. Rajiv, naukaren som arbeidet i butikken i det samme tidsrommet, var også nokså fornøyd med å arbeide her. Han anså imidlertid jobben som naukar kun som en midlertidig jobb på grunn av den lave lønnen. Rajiv sluttet på grunn av uoverensstemmelsen med Prakash om lønn. Kort tid etter at han hadde sluttet, begynte Rajiv å jobbe i en grønnsakbutikk i Nilepur. En dag kom han på besøk i tebutikken i Nadipur. Jeg spurte om han trivdes i den nye jobben. "Jobben er grei. Jeg tjener litt mer, men fremdeles veldig lite. Noe som er vanskelig er å bo i Nilepur. Det er store problemer med vannforsyningen der. Ofte er det ikke vann i det hele tatt", sa han. De som etterfulgte Rajiv i stillingen som naukar, virket langt mer frustrerte i denne jobben. De tre første etterfølgerne ble kun noen få uker hver i jobben. Den første, en gutt på 16 år fra en landsby i nærheten, fortalte Prakash at han sluttet fordi det var for mye mas. De to neste var voksne menn. Av ulike årsaker hadde de ikke funnet annet arbeid og trengte en jobb på kort sikt. Ingen av dem trivdes i denne jobben. Dette vil jeg komme tilbake til senere i kapitlet. Hverdagen i en chai-mithaiwallah og i familiehjemmet Før jeg drøfter ulike rolleutøveres posisjon i lys av yrkesrollen og øvrige statuser, vil jeg beskrive aktiviteter i butikken i løpet av en vanlig dag. Organiseringen av dagens gjøremål gir en forståelse av hvordan yrkesrollene utøves og samhandling mellom personer i disse rollene. Den følgende framstillingen illustrerer hendelser og situasjoner i løpet av en typisk dag. Siden min tilstedeværelse har vært en faktor som ikke kan ignoreres, har jeg inkludert beskrivelser av hvordan folk forholdt seg til meg i enkelte situasjoner. Siktemålet med denne narrative framstillingen er å gi et helhetlig bilde av hverdagsliv i butikken. I den perioden jeg nå skal beskrive, er det den eldste sønnen, Prakash, som driver butikken. Prakash sover ofte hjemme hos familien. Han sover også relativt ofte i bakrommet i butikken. 117 Når det er mye å gjøre i forbindelse med produksjon av laddu, sover han i butikken. Det er bare halvannen kilometer mellom hjemmet og bazaaren. Jeg har også inkludert beskrivelser av noen situasjoner i familiehjemmet for i tillegg å antyde hvordan en vanlig dag forløper for Prakash før og etter at han har vært i tebutikken. Nadipur Chaiwallah 118 Formiddag Kvinnene i husholdet står opp først. Moren er oppe halv seks. Hun leier dyrene, to voksne vannbøfler og en kalv, ut fra rommet de oppholder seg i om natten og binder dem foran husene. Så henter hun gress og legger en stor bunt foran hver av bøflene. I mellomtiden har svigerdatteren kokt te inne på kjøkkenet. Mennene står opp og serveres te. De får også en "roti" fra dagen før som er rullet rundt en klomp med "ghee". Etter en kort stund drar Prakash til bazaaren. Hans søster og den yngste broren drar like etter til skolen. Moren og svigerdatteren tar med seg en sigd, et tau og en liten boks med mat hver. De går langs stien som følger den bratte fjellsiden mot skogen overfor landsbyen. Der kommer de til å tilbringe formiddagen med å kutte gress til dyra. Faren blir igjen hjemme. I butikken sover de to ansatte, Padhu, kokken, og Rajiv, tjeneren, i bakrommet. Dette er et rom på rundt 15 kvadratmeter som er plassert mellom butikkrommet, dvs. det rommet som er åpent for kundene, og kjøkkenet. De våkner kvart på seks. De sover i samme seng, en relativt bred treseng med plankebunn. Oppå plankene ligger et tykt teppe. Teppet rulles sammen når de har stått opp og sengen fungerer som en benk. De røyker hver sin "bidi" og strekker seg i sengen i noen minutter. Padhu og Rajiv kommer fra samme landsby. Den ligger 12 kilometer fra Nadipur. De er fjernt beslektet. Moren til Prakash kommer fra den samme landsbyen som Padhu og Rajiv. Padhu er trettiåtte og Rajiv er sytten. Måten de snakker sammen bœrer preg av at de kjenner hverandre godt. Padhu går inn i butikkrommet og fyrer opp parafinprimussen. Blåselyden av gassen som antennes avbryter morgenstillheten. Rajiv står opp, rer sengen og går inn på kjøkkenet. Han rydder noen kasseroller og vannbeholdere på kjøkkenet. Døren fra kjøkkenet til den smale verandaen, som løper utenfor de tre rommene, åpnes. I samme øyeblikk kommer Padhu inn fra butikkrommet med tre kopper te. Prakash har nettopp ankommet hjemmefra. De setter seg på sengen med hver sin kopp. Padhu reiser seg etter et par minutter. Klokken er nå nesten halv syv. Han trekker opp den store gitterporten mellom butikkrommet og en veranda som vender mot gangstien utenfor. Skramlingen fra porten er høylydt. Tebutikkene er vanligvis de første som åpner i bazaaren, for å vœre klar når de første reisende ankommer for å vente på bussen. Rajiv har tatt med seg et par vannbeholdere for å hente vann fra en bekk som ledes i et tynt rør under bilveien. Dette er rundt 100 meter fra butikken. Et par menn sitter på en benk utenfor tebutikken ved siden av. Denne har vært åpen en stund allerede. Den ene mannen har et lite ullteppe 119 rundt skuldrene. Innehaveren er opptatt med å koke te. Han snakker til de to utenfor. Til forskjell fra Nadipur Chaiwallah hvor te kokes på parafinprimus, kokes te over et ildsted i nabobutikken. Det lukter røyk fra ildstedet. Røyken kommer både ut av døren og gjennom et hull i den ene veggen oppunder taket. Bygningen har ikke pipe. En mann som arbeider på kontoret til "The Agricultural Cooperative Bank", ankommer nå Nadipur Chaiwallah. Han kommer inn på bakrommet. Banken som denne mannen arbeider i er et av to offentlige foretak som er representert i Nadipur. Han leier et rom i et hus som ligger like ved butikken og kommer innom nesten hver morgen og ettermiddag. Siden han kjenner Prakash godt sitter han nesten like ofte på bakrommet som i butikkrommet. Han innleder en samtale med Prakash inne på bakrommet. Etter en kort stund går de to ut av bakrommet og setter seg på en benk som Padhu nettopp har satt ut på verandaen. Padhu fyrer opp primusen selv om ingen av dem har bedt om te ennå. Padhu kommer fra butikkrommet og serverer Prakash og den andre. To menn har satt seg i butikkrommet mens Padhu kokte den forrige kjelen. De har bestilt te og Padhu setter derfor umiddelbart i gang en ny kjele. Rajiv har kommet tilbake med to dunker med vann. Den ene har han plassert på verandaen utenfor butikkrommet og den andre har han plassert på den smale verandaen, utenfor kjøkkenet. Utenfor kjøkkenet står også et metallfat som brukes til å vaske kopper og kar. Rajiv plasserer en stor kjele med melk på en liten elektrisk ovn på kjøkkenet. Siden strømmen som oftest er borte midt på dagen kokes melk hver morgen på denne ovnen. Prakash roper en beskjed til Rajiv fra verandaen. Tonefallet er strengt og kommanderende, lik den en befal bruker når han snakker til en underordnet. Prakash bruker sjelden dette tonefallet når han snakker til Padhu. Rajiv svarer, han går til butikkrommet og henter noen kopper som skal vaskes. Like etter får han en ny beskjed. Han skal hjelpe Padhu med å lage "laddu", en av to typer søte kaker som selges i butikken. Mens de to går ned i kjelleren for å gjøre dette, overtar Prakash salget i butikken. Det er ingen kunder akkurat nå og Prakash roper til tre menn som står ved bilveien, 5 meter, fra butikken. De tre venter på en buss eller lastebil som kan ta dem med sørover. Han spør hvor de skal. Den ene svarer "Dehra Dun". Klokken har blitt åtte. Av de seks butikkene som ligger på den andre siden av bilveien, er det bare en som er åpen. Padhu og Rajiv holder på med produksjon av laddu i tre timer. Lyden av stemmer høres jevnlig fra kjelleretasjen. De må rope til hverandre for å overdøve 120 en stor primus som brukes til stekingen. Prakash tar seg små turer ned i kjelleren når det ikke er kunder i butikken. I perioder sitter han på verandaen og leser avisen eller samtaler med forbipasserende. Ved nitiden kommer tanten til Prakash. Hun setter seg inne på bakrommet. Med seg har hun en metallbeholder som inneholder en liter melk. Melken selges til en oppkjøper som hver dag reiser til Nilepur for å selge melken videre der. Prakash blir sittende på bakrommet og snakke med tanten. Han åpner døren slik at han kan se ut i butikkrommet. Prakash går ned i kjelleretasjen. I en brysk tone roper han en beskjed til Rajiv. Like etter kommer Rajiv opp og begynner å lage mat på kjøkkenet. Han lager en varm lunsj til Padhu, Prakash og seg selv bestående av kokt ris og "alugobi", en grønnsaksrett med poteter og blomkål. Risen vaskes nøye for at den skal vœre ren for sand og smådyr. Mens risen koker under trykk i en tett "trykk-koker", tenner Rajiv en bidi. Han får gratis sigaretter til eget forbruk. Prakash kjefter litt og sier han røyker mye. Rajiv smiler avvœpnende og sier noe humoristisk. Han setter seg på huk igjen og vasker blomkål og poteter. Grønnsakene skjœres i små biter. Prakash låser opp et stort metallskap som står i bakrommet. Han sier henvendt til meg; "butikken går dårlig fremdeles. Jeg har ikke hatt råd til å kjøpe en ny sari til min kone på lenge. Min svigerfar bebreidet meg for å kjøpe for lite klœr til henne sist vi besøkte han. Han tror jeg har penger, hvordan skal jeg kunne forklare han situasjonen?" Prakash avslutter med en skuldertrekning. Han legger noen sedler inn i skapet og låser det igjen. Han og Padhu spiser på kjøkkenet, sittende på gulvet. Rajiv passer butikken og spiser når de to andre er ferdig. Ettermiddag Mellom halv fire og fem om ettermiddagen er butikken full av mennesker. Lyden av mange stemmer kan høres på 20 – 30 meters avstand fra lokalet. Mange sitter inne i butikkrommet og på verandaen utenfor står 7 - 8 personer. Til sammen er det nesten 20 personer i butikken. Av disse er to kvinner. Mange har nylig ankommet med en buss fra Haridwar. Det hender ofte at folk som har steget av bussen samler seg i Prakash tebutikk eller i en av de andre tebutikkene like ved hovedveien. Padhu står ved primusen og koker te. Prakash sitter på verandaen og snakker med miljøaktivisten Anand (som jeg har omtalt i innledningen). Den siste er en tremenning av Prakash. En venn av Prakash som arbeider som Patwari i et nabodistrikt står ved siden av de to og deltar i samtalen. Nå under streiken 121 går han ikke på jobb hver dag. De diskuterer hvorvidt Garhwal bør danne en egen delstat eller fortsatt vœre en del av Uttar Pradesh. Kort tid etter er diskusjonen slutt og de snakker om noe annet. En buss ankommer og stopper. To menn går ut. Den ene løfter en stor striesekk ut av bussen. Tre kvinner som har ventet en stund i veikanten stiger på. Mannen som bœrer striesekken stopper ved Prakash butikk. Han spør om han kan la sekken stå i butikken til imorgen. Det er grønnsaker i sekken. Patwarien snakker litt med Prakash. Så reiser han seg og går. De fleste som satt i tebutikken har satt kursen hjemover. To som var i butikken har stilt seg opp på veien. De kom fra Pahar Gaon og venter nå på en buss eller lastebil til Nilepur. Padhu og Rajiv går ned i kjelleren for å tilberede laddu. Prakash sitter på verandaen og leser avisen. En ung mann sitter på en krakk i butikkrommet og leser en avis. Det er bare han som er inne i butikken. Jeg spør Prakash hva mannen som kom med striesekken skal med så mye grønnsaker. Han svarer at de er for salg og at de er kjøpt på markedet i Rishikesh eller Haridwar. Mannen har en butikk i den andre enden av bazaaren. Han var sliten etter reisen og det var sent så han ville heller bœre sekken dit neste morgen. Det har begynt å mørkne og det er lite ferdsel i bazaaren. Nesten alle butikkene i bazaaren stenger nokså raskt etter at det har mørknet. Når butikken stenges har klokken blitt seks om ettermiddagen. Hovedmåltidet inntas om kvelden, etter at butikken er stengt. Dette måltidet inntar Prakash ofte i familiehjemmet. Her tilberedes maten av Prakash kone og hans mor. I butikken står Rajiv for mesteparten av den matlagingen som er for Prakash, Padhu og han selv. Kakene som lages for salg er Padhus hovedansvar. Padhu og Rajiv spiser som oftest hovedmåltidet i butikken. Noen ganger blir de med til familiehjemmet og spiser der. De kjenner foreldrene til Prakash godt. Relasjoner og autoritet i yrkeslivet. Relasjonene mellom de tre som har sitt daglige virke i tebutikken preges av nokså klar over- og underordning. Dette aspektet er særlig synlig i relasjonen mellom dukandaren og naukaren. Prakash sitt tonefall, når han gir Rajiv beskjed om arbeidsoppgaver som skal utføres, understreker denne autoriteten. Dette signaliserer tydelig for alle som er i nærheten hvem som er overordnet. Samtidig gjøres kundene oppmerksom på hvem som er naukar i butikken. Det hender ofte kunder tiltaler naukaren på den samme befalende måten når de vil ha te, et glass vann eller andre ting. Kundene kan tiltale han med navn eller med betegnelsen "choto". Dette er vanlig i 122 restauranter og tebutikker. Betegnelsen "choto" brukes imidlertid ikke hvis naukaren er en godt voksen mann. Når det gjelder de øvrige statusene til Prakash og Rajiv, er de relative forskjellene mellom disse i samsvar med den ulike rangeringen av yrkesrollene. Prakash er eldre enn Rajiv, han har lengre utdannelse og husholdet hans er bedre økonomisk stilt enn Rajivs hushold. I tillegg regnes den Rajputkasten Prakash tilhører som litt høyere enn Rajivs kaste selv om begge tilhører Rajputtene som overordnet kategori. Jeg observerte imidlertid at et slikt samsvar mellom yrkesstatus og andre statuser ikke gjaldt i alle relasjoner mellom dukandar og naukar. I løpet av feltarbeidet opplevde jeg at personer som var både eldre og av høyere kaste enn Prakash arbeidet som naukar. Jeg vil senere komme tilbake til hvordan relasjonen artet seg med andre personer i rollen som naukar. Imidlertid bør det tilføyes her at disse observasjonene viste at naukarens øvrige statuser har liten betydning for hvordan dukandaren opptrer overfor ham. Relasjonen mellom karigaren og dukandaren er, som det framgår av beskrivelsen av hverdagen i butikken, langt mindre preget av offentlig framvisning av autoritet. Vanligvis er tiltalemåter, tonefall og andre trekk ved dukandarens væremåte holdt i en langt mer dempet og forsiktig stil når Prakash henvender seg til Padhu. I forhold til yrkesstatus, er ikke dette overraskende. Karigarens posisjon tilsvarer andre faglærte håndverkere eller arbeidere. Både Prakash sin væremåte overfor Padhu og lønnsnivået uttrykker at den sistnevnte har en mer likeverdig posisjon. For å jobbe femten dager hver måned i tebutikken, fikk karigaren en lønn på 1200 rupier. Dette ville tilsvart 2400 rupier i full stilling (30 arbeidsdager per måned). Sammenlignet med andre typer arbeid i distriktet er dette lønnsnivået over gjennomsnittet. Naukarens lønn viser at dette yrket tilhører et langt lavere nivå. Naukaren i tebutikken fikk utbetalt 300 rupier per måned. Dette er langtfra nok til å forsørge en familie. Det er heller ikke nok til å kunne leie et rom i tillegg til andre utgifter. (I Nadipur bazaar koster leie av et rom vanligvis rundt 150 rupier. Leieutgifter er betydelig høyere i byene.) Rajiv, naukaren, sa en dag: "Jeg får 300 rupier i måneden. Det er nesten ingenting. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg burde nok finne noe annet." En konflikt mellom Rajiv og Prakash, som toppet seg like før Rajiv sluttet, viste hvordan den lave verdsettingen av naukarens yrkesrolle bragte begge parter inn i dilemmaer.5 En kveld satt Prakash, en mann som het Ranjit som arbeidet ved den lokale avdelingen av Forestry 123 Department og Rajiv på bakrommet i butikken. De hadde en høylytt diskusjon. Rajiv forlangte en økning av lønnen til 500 rupier for å fortsette i jobben. Han hadde fått et tilbud om å jobbe som hjelpemann på en lastebil6 for en lønn på 600 rupier. Ranjit mente at Prakash burde øke lønnen og argumenterte med at Rajiv arbeidet hardt og at han er dyktig i jobben. Prakash innrømmet at lønnen burde vært høyere. Han beklaget dette. På grunn av lav inntjening i butikken og mange kostnader hadde han ikke råd til mer. Senere på kvelden, da Ranjit hadde gått, sa Prakash til meg at han syntes Ranjit er vanskelig å ha med å gjøre fordi han snakker altfor mye. Det var tydelig at han mislikte Ranjits innblanding i saken. Prakash sa: "Selv om jeg gjerne vil, har jeg ikke råd til å betale Rajiv så mye. Jeg har virkelig lyst til å beholde han, men vet ikke hvordan jeg skulle fått råd til å betale så mye." Noen dager gikk uten at det ble sagt særlig mye mer om saken. Prakash fortalte en dag at han hadde tilbudt Rajiv en økning fra 300 til 350 rupier. Han sa at også dette er for lite, men utgiftene var for høye til at han kunne tilby mer. Jeg spurte Rajiv om han hadde planer om å begynne som hjelpemann på lastebilen. Han sa han ikke hadde bestemt seg ennå. To uker senere sluttet han i butikken og begynte å arbeide i Nilepur. Det var i alt fem personer som i kortere eller lengre perioder arbeidet som naukar i løpet av de periodene jeg oppholdt meg i Nadipur. De fem som hadde jobben som naukar hadde forskjellige statuser både når det gjaldt kaste og alder. Likevel ble de behandlet svært likt når det gjaldt tildeling av oppgaver og framvisning av autoritet. Dette tyder på at rangeringen knyttet til yrkesstatus gjøres relevant framfor andre statuser som yrkesutøverne innehar i en arbeidskontekst. Dette gjelder selv i tilfeller der det er opplagt at rangeringen av andre statuser er motsatt av rangeringen av yrkesstatus. To av mennene som var ansatt som naukar var eldre enn Prakash. Den ene var i tillegg Brahmin og hadde dermed en høyere posisjon enn Prakash både når det gjaldt alder og kaste. På tross av dette ble begge disse behandlet på noenlunde samme måte som de unge guttene. Kun enkelte ganger når samtalen gikk om løst og fast på bakrommet etter stengetid, kunne det inntre en forandring. Dette gjaldt særlig når disse mennene fortalte historier som omhandlet erfaringer de hadde gjort tidligere i livet. Erfaringene de formidlet, som ofte overgikk Prakash og andre tilstedeværendes erfaringer på det aktuelle feltet, lot til å gjøre alder viktigere som status i disse situasjonene. Ut fra det som er sagt ovenfor, virker det sannsynlig at framveksten av et differensiert yrkesliv i nyere tid med mange kastenøytrale yrker har skapt hierarkiske 124 relasjoner på arbeidsplassene som er uavhengig av den øvrige rangeringen av statuser. Noe som framtrer som viktig for sosial status og autoritet i en arbeidskontekst i dag, er blant annet økonomisk suksess og relevant yrkeskompetanse. (Jamfør kapittel 4). Yrkesstrukturen i Nadipur sammenlignet med yrkesstrukturer i byene En stilling som naukar i en restaurant i en liten by blir vanligvis lønnet med 400 - 500 rupier i måneden. I storbyer som Delhi er en jobb som naukar lønnet med 500 – 1000 rupier i måneden. Dette er ikke nok til å kunne leie et rom i byen. Også der er det vanlig at naukaren sover i restauranten eller butikken hvor han arbeider. I likhet med lønnen for å jobbe som naukar i tebutikken i Nadipur, er lønnen for en naukar i byene også ofte for liten til å forsørge en familie. Jeg snakket med to gutter i begynnelsen av tyveårene i en restaurant i byen Rishikesh. Begge var ansatt som naukar i restauranten. Begge fortalte at de ikke ønsket å fortsette særlig lenge i jobben. Det var vanskelige arbeidsbetingelser og lite tilfredsstillende å sove på en benk i restauranten hver natt. Dessuten var de begge svært misfornøyd med lønnen. Den ene hadde planer om å reise til et turiststed høyt oppe i fjellene når turistsesongen begynte der. Lønnen for tilsvarende arbeid på dette stedet lå en del høyere. Jobben som naukar er som nevnt lite aktuell for menn som har en familie å forsørge. Derfor er det nokså sjelden å finne arbeidsføre menn som er eldre enn begynnelsen av tyveårene i en slik jobb. Likevel forekommer det at familieforsørgere har denne typen arbeid. Blant annet forekommer dette blant migranter i byene som har familien boende i landsbyen på grunn av at husholdet kan klare seg med et minimum av kapitalinntekter når kvinnene og barna arbeider med husdyrhold og jordbruk. I de fleste tilfeller der familieforsørgere arbeidet som naukar, ble det ansett som en kortsiktig løsning. Naukaren befinner seg nederst både i det sosiale hierarkiet og lønnshierarkiet på arbeidsplassen. I noe grad reflekteres dette også av kundenes oppførsel overfor naukaren i tebutikken. Det forekom langt hyppigere at kunder i butikken ba Rajiv hente ting eller utføre andre oppgaver enn de ba Padhu eller Prakash om å utføre slike oppgaver. Naukarens rolle kan i noen tilfeller være et utgangspunkt for å lære seg karigarens ferdigheter, for å oppnå denne posisjonen på lengre sikt, men det er ingen selvfølgelighet i dette. Om han får anledning til å lære seg å utføre karigarens 125 oppgaver, kommer an på forholdene i butikken. Ingen av de som arbeidet som naukar i butikken mens jeg bodde her, hadde ambisjoner om dette. På den annen side ga de som hadde denne yrkesrollen uttrykk for frustrasjoner over det lave lønnsnivået og arbeidsforholdende. Jobben som naukar er beregnet på personer som ikke er faglært i et yrke. Det kan være fordi de er unge og uerfarne, eller fordi de av andre grunner ikke kvalifiserer fullt ut til å utføre bedre betalte og mer fullverdige jobber. En del av arbeidsmigrantene fra Garhwal jobber som naukar i restauranter og andre typer foretak i byene. I et intervju som gjengis i kapittel 6 forteller C.S. Rawat om de yrkene han har hatt. Flere av disse jobbene er relevante i denne sammenheng. C.S. Rawat kommer fra en landsby like ved Nadipur. Allerede i barneårene måtte han forlate landsbyen og begynne å arbeide i Nadipur. Den første jobben, i en tebutikk i Nadipur, var som naukar. Det var også den andre jobben han hadde, hos en lege i Dehra Dun. Han arbeidet som migrant i Dehra Dun og Delhi fra han var i tenårene. Rawat gir ikke først og fremst uttrykk for mistrivsel med arbeidsforholdene, selv om han ikke legger skjul på at han ikke trivdes når han hadde disse jobbene. Det vanskeligste for ham var å være borte fra familien så lenge om gangen i så ung alder. I kapittel 6 gjengis også et intervju med K.L. Bahuguna. K.L. Bahuguna arbeidet hos en møller i Dehra Dun siden han var i tenårene. Han jobbet som ufaglært assistent i møllen. Relasjonen han har til mølleren på denne arbeidsplassen har flere likhetstrekk med relasjonen mellom innehaver og naukar i Nadipur Chaiwallah. Selv om han arbeidet der i mange år trivdes han ikke, blant annet fordi mølleren var streng og oppførte seg på en nedlatende måte. I likhet med konflikten som oppsto mellom Prakash og Rajiv oppsto en tilsvarende konflikt om lønn mellom K.L. Bahuguna og mølleren. K.L. Bahuguna mente lønnen var altfor lav. Han sluttet fordi han ikke ble tilbudt høyere lønn etter at han hadde konfrontert mølleren med sin oppfatning. Under et opphold i Delhi tilbragte jeg flere dager i to forskjellige motorsykkelverksteder. Begge disse verkstedene besøkte jeg også flere ganger senere. I og med at verkstedene ved disse anledningene arbeidet med min motorsykkel, fikk jeg mulighet til å tilbringe flere timer sammen med de ansatte hver dag. Også her fantes en yrkesstruktur som lignet forholdet mellom dukandar, karigar og naukar. I motorsykkelvekstedene ble imidlertid ikke disse betegnelsene brukt. Det var vanlig å bruke de engelske uttrykkene "mechanic" og "worker" om henholdsvis fagkyndige 126 mekanikere og ufaglærte arbeidere. Eierne av verkstedene ble ofte betegnet som "owner". Eierne var i det ene tilfelle en far og en voksen sønn og i det andre tilfellet en far og to sønner. Den faglærte mekanikeren tjente 4500 rupier i det ene verkstedet. I det andre tjente mekanikeren noe mindre, men her bodde han og hans familie på eiendommen, i et lite hus ved siden av verkstedet. Dette verkstedet ligger i utkanten av byen. Verkstedene hadde henholdsvis to og tre ufaglærte arbeidere. Deres lønninger var 1500 rupier i måneden. Lønnsforskjellen mellom faglærte og ufaglærte i verkstedene var med andre ord mindre enn mellom karigaren og naukaren i tebutikken. Til forskjell fra naukaren bodde ikke de ufaglærte arbeiderne på arbeidsplassen. Dette forklarer noe av lønnsdifferansen mellom naukar og arbeider. Arbeiderens høyere lønn kan også være knyttet til at arbeidet som ufaglært på et verksted er noe mer fysisk krevende enn arbeidet som naukar i tebutikken. Autoritetsrelasjoner, som kom til syne gjennom framvisning av autoritet fra verkstedeiernes side, hadde fellestrekk med de tilsvarende relasjonene i tebutikken. De ufaglærte ble ofte tiltalt på en brysk kommanderende måte av eierne. Dette skjedde sjeldnere overfor de faglærte mekanikerne. Ufaglærte fikk mange oppgaver som ikke var direkte relatert til verkstedet, som å kjøpe eller lage te og gjøre forskjellige ærender. Denne overordnede strukturen er i nokså stor grad felles for tebutikken, restauranten i Rishikesh og motorsykkelverkstedene i Delhi. Butikkens betydning for husholdet Tebutikken i Nadipur er, som jeg har nevnt tidligere, finansiert av midler faren til Prakash hadde spart etter mange år som høyt lønnet offiser i hæren. Dessuten ble det tatt opp et lån i en bank. Lånet ble finansiert ved hjelp av farens relativt høye pensjon og inntektene fra driften. Det er nå nedbetalt. Ansvaret for driften av butikken innvolverte, som det framgikk i kapittel 4, i suksessive perioder alle mennene i Prakash hushold. Hvordan dette arbeidet ble fordelt, ble drøftet i lys av husholdet som sosialt system i kapittel 4. Derfor skal dette ikke repeteres her. Noen momenter skal imidlertid utdypes i det følgende for å framheve tebutikkens viktig betydning for husholdet. Som nevnt i kapittel 2 preges fordelingen av arbeidet som innehaver i tebutikken av fleksibilitet. Hvis Prakash hadde et ærend som medførte at han reiste bort en eller flere dager, tok vanligvis faren hans over ansvaret for butikken. Når broren Raju, som var student ved en Polytechnic 127 School, hadde fri fra skolen fungerte han oftest som som dukandar når Prakash var bortreist. Under de to første oppholdene mine i India var det sjelden Prakashs yngste bror var dukandar. Under det tredje oppholdet mitt derimot hadde han denne rollen. Han var da sytten år. Butikken har i ulike perioder gitt arbeid til alle brødrene og faren i huset. Særlig for Prakash var arbeidet i butikken en tiltrengt løsning i en periode. Dette var som nevnt i kapittel 4 delvis under og etter streiken i Garhwal i 1994. Da han giftet seg, ett år etter at han begynte å arbeide i butikken, økte også forpliktelsene som forsørger i husholdet. Disse økte ytterligere da han fikk barn. I perioden under og etter streiken var det ekstra vanskelig å finne arbeid. Situasjonen hadde derfor vært vanskeligere uten arbeidet i butikken. Husholdet kan også ha god nytte av butikken på lang sikt. Etablering av butikken medfører spredning av risiko på to måter. Så lenge husholdets egne medlemmer driver butikken gir den en liten, men vanligvis nokså stabil inntekt. Hvis det en periode ikke er hensiktsmessig å drive butikken selv, kan den leies ut til andre. Den utgjør også i en slik situasjon ekstra sikkerhet. Hvis det blir behov for at en av brødrene flytter hjem, permanent eller midlertidig, er det en fordel å ha butikken. Man har da anledning til å gjennopta arbeidet her, noe som i de fleste tilfeller vil være gunstigere enn å leie et lokale. Både å ha en butikk som leies ut og at en av husholdets egne medlemmer arbeider i tebutikken bidrar dermed til at husholdets økonomiske situasjon blir mer fleksibel. For å gjøre et hushold minst mulig sårbart for skiftende økonomiske konjunkturer, kan det være gunstig med en fordeling mellom lokalt arbeid og migrasjon til byene. Butikken representerer her en næring som sprer husholdets inntektskilder til enda en sektor. Dette er et viktig aspekt ved arbeidsdeling blant medlemmer av et hushold som kan belyse både hvorfor enkeltmedlemmer migrerer i stedet for at alle flytter, og hvorfor medlemmene arbeider innen helt ulike økonomiske sektorer (Fuglerud, 2001). Dette momentet har jeg drøftet noe mer utførlig i kapittel 2. Konklusjon I dette kapitlet beskrives i korte trekk en hverdag i tebutikken og blant medlemmer av husholdet i familiehjemmet. Jeg viser at de ansatte og ulike medlemmer av husholdet har forskjellige opplevelser av butikken og arbeidet. Disse forskjellene henger til dels sammen med yrkesrollene og 128 med den livssituasjon de ulike partene befinner seg i for øvrig. Relasjonene blant de tre som arbeider i butikken har mange fellestrekk med en yrkesstruktur som forekommer mange steder i India, i både urbane og rurale distrikter. Dette tyder på at de sosiale strukturene i bazaarene kan oppfattes som et uttrykk for økende integrasjon i forhold til et overordnet system, det vil si i forhold til det indiske storsamfunnet. Av beskrivelsene i dette kapitlet går det også fram at tebutikken gjør husholdet mer fleksibelt med hensyn på arbeidsfordeling mellom mannlige medlemmer og økonomisk sikkerhet. 1 Søt kake som er vanlig over hele Nord-India. 2 Uttarakhand Band var en langvarig streik som rammet det meste av offentlig sektor. Unntatt fra streiken var bare veiarbeid, strømforsyning og noen få andre sektorer som ble ansett for å være nødvendige. Streiken er omtalt i kapittel 2. 3 Jamfør beskrivelsen av folks oppfatninger av livet i byen versus livet i dalen i kapittel 8. 5 Feltsituasjonen som er beskrevet i egen ramme under tittelen på dette kapitlet omhandler denne hendelsen. 6 Lastebilen kjørte regelmessigmellom Dehra Dun, Haridwar og andre byer i nœrheten. 129 130 Kapittel 6 Livsløp og karriere. Biografiske intervjuer "Jeg fulgte den smale stien som førte fra Pahar Gaon til bazaaren Nadipur. På en lav mur satt tre menn. En ropte på meg. Han så ut til å være noe over 60 år. "Hvor er du på vei, bror?" "Ditover", sa jeg og pekte mot butikkene ved bilveien. "Hvor er du fra?", sa han og ba meg sitte. "Norge", svarte jeg. "Hvor er det? I Europa?" spurte han. "Jeg har vært i Italia", tilføyde han entusiastisk. "I Italia?" utbrøt jeg, tonefallet røpet min overraskelse. Det var første gang jeg møtte noen i dalen som hadde vært i Europa. Han lo hjertelig. Så snudde han seg mot de to andre mennene og sa "Pizza!" mens han tegnet en sirkel i lufta med hendene. "Jeg har spist italiensk mat", tilføyde han. "Hva gjorde du i Italia?", sa jeg. Han rettet ryggen og gjorde stolt en militær hilsen. "Jeg har vært soldat. I kongens hær! Det var før frigjæringen av India. Det var en stor krig i Europa dengang. Fascistene, forstår du?" Jeg nikket. Han fortsatte; "Engelskmennene ville kjempe i Italia. Mot Mussolini. De gjorde en avtale med Kongen av Garhwal og mange av kongens soldater ble sendt til Italia. Jeg var en av dem." "Når var dette?" sa jeg. "Dette var på 1930-tallet. Nå er jeg snart 80 år og fremdeles like sprek!" sa han. Da han fortalte om sine opplevelser i Italia kjente jeg en forvirrende følelse. Til nå ganske adskilte verdener ble plutselig blandet. Selv om jeg ikke var i tvil om at den var sann, fortonte mannens historie seg derfor uvirkelig. Et kapittel i verdenshistorien stod skrevet i denne mannens beretning. " Fra feltdagboka "Until recently social scientists have given little attention to the timing of historical events in lives and their biographical influences." (Elder og Hareven, 1992:47). Folks livsløp i og utenfor bazaarene Et menneskes livsløp formes i sosiale omgivelser og i en historisk kontekst. Temaet i dette kapitlet er hvordan folks karrierer og livsløp kan belyse generelle endringsprosesser. Mot slutten av feltarbeidet foretok jeg en del intervjuer som var utformet for at folk skulle si noe om ulike faser i sitt liv og hvordan de opplevde at disse hang sammen. I intervjuene ble det lagt mest vekt på den yrkesaktive alderen. Folk ble spurt om blant annet utdanning og yrkesutøvelse i ulike livsfaser, foreldres bakgrunn og om husholdet. Ut fra disse intervjuene kunne jeg danne meg et bilde av enkelte personers livsløp og av aspekter ved de sosiale omgivelser de ble formet i. Noen av intervjupersonenes beretning om sitt livsløp og sin yrkeskarriere er gjengitt her i en litt forkortet versjon. Beretningene er samlet med sikte på å se ulike deler av det lokale yrkeslivet og migrasjon i sammenheng. Intervjupersonene har ulik sosial bakgrunn og ulike karrierer. Flesteparten av mennene som ble intervjuet, driver et foretak i en bazaar. Fire av disse arbeider i Nadipur og en i Uppar Rasta 131 Bazaar1. Den ene som ikke arbeider i en bazaar, driver en tebutikk på et sted der lokale stier fra flere landsbyer møtes. Dette er den eneste butikken på stedet. Den ene av de to kvinnene som er intervjuet, arbeider som skredder i Nadipur. Den andre kvinnen driver med jordbruk og husdyrhold. En av mennene er av Brahmin kaste, tre er Rajputter og to er lavkaster. En av kvinnene er Rajput og en er Brahmin. To av mennene ga uttrykk for at virksomheten de drev ga en inntekt som de var fornøyd med. Den økonomiske situasjonen var til dels svært forskjellig. Tre ga uttrykk for at den økonomiske situasjonen var lite tilfredsstillende og at inntektene var lave. En sa at inntektene varierte nokså mye. En var godt fornøyd med inntektene. To av de som sa at inntekten var lav, tilføyde at tebutikkene de drev nærmest var et tidsfordriv. Begge kvinnene la vekt på at de hadde opplevd vanskelige perioder i livet. Den ene var enke, den andre hadde mistet kontakten med ektemannen for mange år siden og visste ikke hvor han befant seg. Begge bodde hos svigerfamilien, selv om den ene overnattet nesten like ofte i bazaaren som hjemme. Synkrone og diakrone sammenhenger Når noen blir bedt om å fortelle om hendelser og sammenhenger retrospektivt, veksler beretningen gjerne mellom synkrone og diakrone sammenhenger. Når det er snakk om hendelser og faser som tillegges betydning for livsløpet, legges hovedvekten som oftest på diakrone sammenhenger fordi tidsaspektet er i fokus. Hvis en sier; "dette skjedde når far arbeidet i Dehra Dun" eller "min kone bodde sammen med far og mor og jeg var i Delhi" uttrykkes samtidighet, dvs. at ting skjedde synkront. Hvis noen sier at "tre uker etter at jeg sluttet å jobbe i bokhandelen, begynte jeg å jobbe i en restaurant", uttrykkes rekkefølge, altså at ting skjedde diakront i forhold til hverandre. Et diakront perspektiv tar utgangspunkt i prosesser. Dette perspektivet er sentralt når livsløp sammenlignes og analyseres i forhold til sosial og historisk kontekst. I livsløpsanalyse er det aktuelt å se forløp på makronivå, som har betydning for mange, og mikronivå, det vil si forløp som involverer personen selv og de nære sosiale omgivelsene, i lys av hverandre. "Gjennom menneskers liv presenteres historien ikke som abstrakt struktur eller teknologisk forandring, men slik den leves og oppleves." (Frønes, 1997:60). Både synkrone og diakrone sammenhenger mellom 132 nivåene er viktig for at disse dimensjonene skal komme fram. Livsløpsanalyse dreier seg imidlertid også om forskning som går i andre retninger enn den som er skissert her. Enkelte forskere har lagt vekt på et viktig narrativt element; hvordan folk "gjenforteller" sitt livsløp (Danielsen, 1991). Denne innfallsvinkelen gjør at utgangspunktet har mye felles med psykologi og litteraturanalyse. Dette er en mindre aktuell tilnærming for å belyse forholdet mellom individet og sosiale systemer. Derfor har jeg ikke drøftet den i fortsettelsen. Betydningen av historiske forløp for individers livsløp En viktig problemstilling i dette kapitlet er hvordan livsløp belyser relasjoner mellom individer og systemer. Det siste temaet ble presentert i kapittel 2. For å klargjøre hvordan livsløpsperspektivet kaster lys kan over dette forholdet, vil jeg drøfte noen generelle aspekter ved en slik tilnærming i det følgende. Et menneskes livsløp kan sees i lys av sosiale prosesser på mange nivåer (Elder og Shanahan, 1997:19). At historiske prosesser og hendelser påvirker folks livsløp, lyder som en banal sannhet som det er overflødig å poengtere. Dette er fordi strukturer hele tiden endres. Likevel viser det seg at det ikke alltid tas i betraktning. Historiske hendelser har ofte blitt tillagt for liten betydning for folks livsløp i samfunnnsvitenskapene (Hareven, 1992). Det har heller ikke ofte nok blitt tatt i betraktning at virkningene varierer ut fra hvilken alder aktørene er i. "Er du tjue når krigen begynner, blir du soldat; er du fem år, blir krigen en del av din barndom." (Frønes, 1997:60). De momentene som er nevnt her, er sammenfallende med Harevens poenger i sitatet som innleder dette kapitlet. I dag er mange livsløpsforskere klar over at kompleksiteten i samspillet mellom sosiale prosesser på ulike nivåer og individers valg og livsløp ikke bør skyves ut av fokuset. "Å studere livets gang fra fødsel til død krever at forskeren retter blikket både mot den sosiale og den individuelle verden, for å undersøke de prosesser som knytter dem sammen."(Elder og Shanahan, 1997:19). Hvordan påvirker sosiale prosesser og historiske hendelsesforløp individers valg eller gruppers valgmuligheter? Det kan være lettere å forstå slike sammenhenger ut fra konkrete eksempler enn ut fra en generell tilnærming. Noen ganger har spesielle hendelser på makronivå tydelig innvirket på folks handlinger og situasjon og folk selv er svært oppmerksomme på dette, som når C.S. Rawat i det følgende forteller at han reiste hjem fra Delhi da det brøt ut krig mellom India og 133 Pakistan i 1965 og ble hjemme i landsbyen i en måned. Andre ganger er slike sammenhenger mer komplekse og kan kun antydes gjennom en systematisk undersøkelse. En systematisk undersøkelse av historiske og sosiale forhold med henblikk på å jamføre dette med folks livsløp går imidlertid litt utenom rammene for denne studien. Derfor har jeg kun i begrenset grad trukket opp historiske sammenhenger her. Sammenhenger mellom makroprosesser og individers karrierer er antydet i kapittel 2, teorikapitlet. Biografiske intervjuer Noen av intervjuene er etterfulgt av kommentarer. Der hvor oppklarende opplysninger kan være på sin plass, er disse ført opp i fotnoter. De som er intervjuet, har i hovedsak fått de samme spørsmålene. Når temaer som ikke berøres av de vanlige spørsmålene har vært aktuelle, er dette fulgt opp i tillegg til disse. Fokus i intervjuene har som nevnt innledningsvis vært på arbeid. Mange i Chirai Gatti har en egenskap felles. De forteller i svært knappe vendinger. Man får inntrykk av at de ikke liker å komme med utfyllende betraktninger eller å spekulere for mye over ting når de har tilhørere de ikke er helt trygge på. Denne typiske knappe fortellerstilen preger de beretningene som følger. C. S. Rawat, innehaver av tebutikk, Nadipur2 Jeg gikk på skolen i et par år. Etter det, da jeg var seks – syv år, begynte jeg å arbeide i en tebutikk i Nadipur. Lønnen var tre rupier per måned. Jeg var ofte nedtrykt. Det var en hard påkjenning å være borte fra familien så lenge om gangen. Da jeg var ni, fikk jeg arbeide hos en doktor i Dehra Dun. Lønnen der var til å begynne med fem rupier i måneden. Etter en stund steg lønnen til femten rupie. Tilslutt fikk jeg tjuefem rupie i måneden. Jeg arbeidet hos doktoren seks eller syv år. Jeg passet barna, gjorde husarbeid og forskjellige andre ting. Da jeg var tretten, i 1962, ble jeg svært syk (vannkopper). Doktoren helbredet meg. Han var snill og omsorgsfull. Tidlig på året i 1964 flyttet jeg til Delhi. Jeg fikk arbeide som kokk i en hotal.3 Lønnen var tredve rupier per måned. Jeg flyttet inn i et hus sammen med en eldre og en yngre bror. Dette huset var svært enkelt. Noen år senere brant det ned. Vi ble 134 da tildelt 25 kvadratmeter land av myndighetene. På denne tomten bygde vi et nytt lite hus av murstein og sement. Huset har to etasjer. Kostnadene for å bygge huset kom på mellom tjue og tretti tusen rupier. Alle brødrene hjalp til. Særlig min eldste bror betalte mye av utgiftene. Etter hvert flyttet også min brors sønn inn i dette huset. I 1965, da jeg hadde vært nesten to år i Delhi, brøt det ut krig mellom India og Pakistan. Jeg reiste hjem til landsbyen og ble der i en måned. Etter dette oppholdet hjemme reiste jeg tilbake til Delhi. Jeg fikk nå jobb hos en bokhandler ved Connaught Place.4 Lønnen her var 75 rupier. I 1966, etter litt mer enn et år i bokhandelen, reiste jeg til Meerut.5 Her fikk jeg jobb som kokk i en hotal like ved den sentrale bazaaren. Lønnen var 70 rupier per måned. Jeg ble i Meerut i tre år. Noen få ganger, når jeg hadde råd til det, reiste jeg hjem til landsbyen og var hjemme mellom 14 dager og en måned. Etter tre år i Meerut sluttet jeg i jobben og reiste til landsbyen. Jeg giftet meg og ble halvannen måned i landsbyen. Jeg var 21 år og min kone var 17. Så reiste jeg nok en gang til Delhi. Denne gang fikk jeg jobb hos en eiendomsmegler. Min jobb var å lage mat og rydde på kontoret. Lønnen var 200 rupier per måned. Etter et par år reiste jeg til landsbyen. Vi bygde hus like ved mine foreldres hus. Fram til nå hadde min kone bodd sammen med mine foreldre. Jeg ble hjemme i seks måneder og hjalp til med byggingen. Så reiste jeg til Delhi igjen og fortsatte å arbeide hos eiendomsmegleren. Jeg arbeidet der i fem år til. Så reiste jeg til Garhwal. Jeg fikk jobb i Garhwal Mandal Vikas Nigam (GMVN).6 Jeg arbeidet i denne perioden for GMVN i forskjellige byer og turiststeder. Etter et par år hos GMVN fikk jeg jobb i Forestry Department, på en skogsplantasje. Lønnen var 170 rupier per måned. Jeg arbeidet nå bare 8 – 10 km fra landsbyen. Dermed kunne jeg overnatte hos familien en eller flere ganger i uken. Etter bare ett år sluttet jeg i Forestry Department. Grunnen var at de ville overføre meg til et distrikt langt unna. Min eldste sønn ble født på dette tidspunktet. Han er nå 21 år. Jeg har bodd sammen med familien i landsbyen siden min sønn ble født. Vi har også en sønn på 17 og en datter på 13 år. En fordel med å bo i landsbyen er at her kan noen passe på barna hele tiden. I Delhi er det vanskeligere å ha barn fordi det er vanskelig å passe på dem. Tilværelsen i Delhi var på noen måter vanskelig sammenlignet med livet her. Det meste dreide seg om arbeid og plikter. Man måtte ta imot ordre, bukke og skrape. Utenom jobben var det ikke mye man kunne gjøre. Man reiste fram og tilbake til hjemmet hver dag og det var det. Her er problemet at det er vanskelig å finne arbeid. De første sju årene jeg bodde i landsbyen, leide jeg en tebutikk her i Nadipur, like ved hovedveien. Leien var på 35 rupier per måned. Etter det oppholdt jeg meg i landsbyen i noen år. Kun en sjelden gang nå og da hadde jeg noen kortvarige jobber som jeg 135 tjente litt penger på. I et par år leide jeg et lokale like ved her, 50 meter fra den butikken jeg har nå. Også der drev jeg tebutikk. Leien var litt høyere enn det jeg betaler nå fordi det var et stort lokale med to rom. Den var på 130 rupier per måned. For tre - fire år siden åpnet jeg denne tebutikken. Her betaler jeg 115 rupier per måned. Vi var seks søsken, fem gutter og en jente. Den eldste av mine brødre er nå død. Mine foreldre døde for seks og sju år siden. Alle brødrene har i perioder arbeidet langt fra landsbyen. Min eldste bror arbeidet på Coca-colafabrikken i Delhi. En yngre bror arbeider i bank i Delhi. En annen bror arbeider i et statlig veiutbyggings-selskap. Han har arbeidet i en rekke distrikter og i flere delstater. En periode arbeidet han for det samme selskapet i Nagaland. Nå arbeider han med veiutbygging her, lokalt. Den yngste broren har arbeidet som skredder. Han arbeidet i Nilepur og Nadipur. Nokså nylig trakk han seg tilbake. Han oppholder seg nå hjemme sammen med familien. Min søster er gift og bor i en landsby like ved her. Min eldste brors kone flyttet til Delhi da han hadde vært der noen år. Hun bor der fremdeles, sammen med sin sønn og hans familie. Hun arbeider i en klesbutikk. Mine andre brødre og jeg selv har ikke hatt konene våre boende sammen med oss når vi har arbeidet utenfor landsbyen. (Min kone besøkte meg en gang og var der en måned når jeg arbeidet i Delhi.) Våre koner har bodd i landsbyen hele tiden. Husene våre ligger like ved hverandre i landsbyen. Min eldste sønn arbeider i Punjab. Lønnen hans er 1000 rupier per måned. Han sender litt penger til oss regelmessig. Han er ikke gift ennå. De to yngre barna går på skole, en i niende klasse og en i fjerde. Arbeidet i tebutikken gir ikke noe inntekt. Det dekker utgiftene til tepulver, sigaretter og slike ting, utover det blir det ikke noe særlig til overs. Det er mest et tidsfordriv. Her er jo ingen jobber å finne. K.L.Bahuguna7, innehaver av tebutikk8, Zamin Gaon Min far var jordbruker. Han bodde hjemme i landsbyen og arbeidet på jordene. Også fars to brødre var jordbrukere. Det var ikke så lett å finne annet arbeid på denne tiden. Min far døde da jeg var fem. Vi er fem søsken, to søstre er eldre enn meg og to er yngre. Da min far døde, var det en av mine søstre som var gift. Fars brødre bodde i landsbyen. Vi mottok nokså lite hjelp av slektninger. Jeg gikk på skolen til og med femte klasse. Da jeg var 13, begynte jeg å jobbe for en ayurvedisk lege9 i Dehra Dun. Min oppgave var å dele ut medisiner til pasientene når doktoren hadde foreskrevet en behand- 136 lingskur. Jobben minnet om oppgavene til en apoteker. Jeg arbeidet hos legen i ett år. En stund senere, da jeg var blitt 16, begynte jeg å arbeide som assistent i en mølle i Dehra Dun. Til å begynne med var lønnen 30 rupier per måned. Mat, klær og losji fikk jeg hos mølleren. For det meste var det bare han og jeg som arbeidet der. Det var et rom hvor vi kunne sove ved siden av det lokalet vi arbeidet. Jeg trivdes ikke. Det var mange problemer og sjelden noe som var gledelig. Mølleren var streng og presset meg stadig for at jeg skulle jobbe hardere. En gang hvert år kunne jeg reise hjem til landsbyen. Da var jeg hjemme 15 – 20 dager. Det var min oppgave å sørge for mine tre ugifte søstres giftemål. Min eldre søster giftet seg før meg. Da jeg var 19 giftet jeg meg. På denne tiden var min mor, min kone og to av mine søstre, som fremdeles var ugifte, i hjemmet i landsbyen. Ved hjelp av mange års hardt arbeid og donasjoner som jeg samlet inn hos mange slektninger, fikk jeg ordnet mine søstres brylluper. Jeg fortsatte å jobbe hos mølleren til jeg var 36 år. Da hadde jeg arbeidet der i 20 år. Jeg sluttet etter en uenighet om min lønn. Jeg ba om høyere lønn og han ville ikke gi meg det. Da jeg sluttet var lønnen 80 rupier per måned. I den perioden jeg arbeidet i Dehra Dun, hadde jeg hatt altfor mange problemer å tenke på. Det var nesten aldri hygge eller adspredelse. Jeg hadde familien i landsbyen hjemme. Jeg visste ikke hvordan de hadde det. Jeg fikk jo ikke høre nytt fra landsbyen mens jeg var der. Derfor tenkte jeg ofte på dem. Da jeg endelig reiste hjem til landsbyen for å være der, var jeg svært glad. Nå var jeg tilbake hos familien! Jeg er svært knyttet til min mor. Det er viktig for meg å være hos henne. Hun er nå 82 år. Hjemme bor i dag min mor, min kone, min sønn og min yngste datter. Mine tre eldste døtre er gift. De to eldste har ikke gått på skole. Den tredje gikk på skole til og med 10. klasse. Min sønn går på skolen fremdeles. Han går nå i 10. klasse. Min yngste datter går i annen klasse. For å arrangere brylluper for mine tre eldste døtre måtte jeg låne en del penger av slektninger. Da jeg kom hjem til landsbyen, begynte jeg å arbeide med forskjellige jobber her i nærheten. Jeg jobbet med å bryte stein10, jeg jobbet med å bygge steinmurer til jordene og jeg jobbet med husbygging. Alle disse jobbene er hardt fysisk arbeid. Den gang varierte dagslønnen for slike jobber fra 20 til 25 rupier. Etter et år bygde jeg denne tebutikken. Det er nå rundt 23 år siden. Den totale omsetningen i butikken i dag er 500 – 600 rupier i måneden. Fra disse pengene trekkes alle utgiftene til tepulver, sukker og andre varer. Det blir lite igjen. Det er mest snakk om et slags tidsfordriv. 137 Kommentar Både C.S. Rawat og K.L. Bahuguna sa at arbeidet i butikken ga så lite i inntekt at det nærmest artet seg som et tidsfordriv. Flere butikkinnehavere i bazaarene sa at butikken i stor grad var tidsfordriv. Blant de som ga uttrykk for dette, var imidlertid folk i svært ulike økonomiske situasjoner. Noen hadde få andre inntektskilder og en situasjon preget av økonomisk knapphet. I en slik situasjon fortoner virksomheten seg som en lite tilfredsstillende løsning. Situasjonen preges av at de strengt tatt er arbeidsledige. At mange av disse fortsatte virksomheten selv i perioder hvor inntektene var på et minimum, kan sees i lys av at økonomien i husholdet utgjøres av kombinasjonen subsistens- og markedsøkonomi. De som har et minimum av kapitalinntekter, kan klare seg over lengre perioder ved å leve på avkastningen fra jordbruket. Hvis dette en tid blir ekstra vanskelig, får mange lån fra slektninger. Noen får gaver fra naboer i landsbyen når de har vanskeligheter. For andre butikkinnehavere som oppfattet butikkdriften delvis som tidsfordriv, var det en virksomhet de hadde valgt etter å ha pensjonert seg fra et yrke som sikret dem en pensjon. De fleste blant disse kan ikke betraktes som arbeidsledige siden de ikke hadde behov for en bedre betalt jobb. Blant denne gruppen hadde mange investert oppsparte midler i et næringsbygg i bazaaren. De fleste hadde bygd slik at huset rommet to eller tre butikklokaler og ett eller flere soverom. Bortsett fra den delen av huset som utgjorde deres egen butikk og eventuelt et soverom, ble de andre rommene i huset leid ut. De som var i denne gruppen, hadde relativt romslig økonomi. Når pensjon og leieinntekter ble lagt sammen, tjente de fleste litt over gjennomsnittet. Når en tar i betraktning at mange i denne gruppen er i en fase i livet der barna er voksne og utgiftene til husholdningen dermed er relativt lave, fortoner dette seg som en trygg økonomisk situasjon. Når slike velstående menn karakteriserer virksomheten i butikken som tidsfordriv, henger dette ikke sammen med at de er i en vanskelig situasjon. Deres virke i butikken er snarere et uttrykk for velstand. De kan faktisk unne seg å stå i butikken selv om omsetningen er lav. Dette blir en slags motsatt problemstilling til den forrige gruppen. For dem som driver en butikk med et minimum av inntekt fordi de ikke har funnet annet arbeid, er opplevelsen av butikken som tidsfordriv en understrekning av den vanskelige situasjonen. For dem som opplever butikken som tidsfordriv og samtidig ikke har behov for en bedre betalt jobb, er opplevelsen av butikken tvert imot en 138 understrekning av at de har råd til å drive et virke som er lite innbringende, altså en understrekning av velstand. Intervjuene med C.S. Rawat og K.L. Bahuguna viser at begge tidlig begynte en karriere som arbeidsmigrant. Begge har opplevd vanskelige arbeidsforhold og knappe levekår i byene. Når forpliktelsene som hovedforsørger i husholdet ble færre og lettere som følge av at barna ble større, valgte begge å vende tilbake til hjemdistriktet. Intervjuet med C.S. Rawat viste at arbeid i bazaaren utgjør både en start og en avslutning av arbeidskarrieren. Dette kan ses i lys av at forpliktelsene i hovedforsørger-fasen av livsløpet er tyngre enn fasen før og etter. For mange er det vanskelig å finne arbeid i bazaaren som tilfredsstiller inntektsbehovet i denne fasen.11 D. Devi, Zamin Gaon12 Jeg har sju søsken, fire brødre og tre søstre. Jeg er eldst. Min alder er 51 år. Jeg har ikke gått på skole. Min far var sjåfør i hæren. Hans rang var sersjant. Han pensjonerte seg da jeg var ung. Siden har han fått militær pensjon. Som alle andre kvinner har mor arbeidet med husdyra og jorda. Mor og far lever ennå. Jeg ble tidlig gift. Jeg var 16. Det var trist å forlate familien. Min opprinnelige landsby ligger noen kilometer herfra. Her i Zamin Gaon kjente jeg ingen den gang. De første årene reiste jeg hjem til min opprinnelige landsby en gang hver måned for å treffe familien. Det gjorde jeg tre eller fire år etter at jeg ble gift. Da jeg fikk barn, ble det vanskeligere å reise hjem så ofte. Min mann arbeidet på en fabrikk i Dehra Dun. Noen uker etter bryllupet reiste han tilbake til Dehra Dun. Etter det så jeg han ikke på halvannet år. Han måtte spare opp penger før han returnerte, slik at han kunne gjøre opp for en del av de lånene familien hadde tatt opp for å dekke utgiftene til bryllupet. Derfor tok det så lang tid før han kunne komme tilbake til landsbyen. Det hadde ikke noe særlig betydning for meg at mannen min var lenge borte den gang. Jeg var en ung jente. Jeg var knyttet til mine foreldre først og fremst. Det var dem jeg savnet i hverdagen. Bryllup var en ting som måtte skje den gangen, det var noe som bare var slik. Man ble giftet bort til en fremmed. Det var ingen tilknytning i utgangspunktet. Da jeg kom til svigerfamilien her i Zamin Gaon, var det min svigerfar, min 139 manns bror og hans kone som bodde her. Min svigermor døde før jeg kom til landsbyen. Min svigerinne var eldre enn jeg. Hun behandlet meg svært hardt. Jeg fikk lite mat. Såpe til å vaske klær fikk jeg ikke. Skikkelige klær fikk jeg heller ikke. Selv om min mann sendte penger fra Dehra Dun, hadde jeg ikke noe med det å gjøre. Det var svigerfar som rådde over slike ting. Etter hvert fikk jeg hjelp av mor og far. De sendte meg såpe og litt klær med jevne mellomrom. Det hendte ofte at min svigerinne forsynte seg av disse artiklene. Ofte fikk jeg ikke frokost eller te om morgenen. Jeg måtte stå opp tidlig og gå i skogen for å sanke ved og kutte gress, på tom mage. For å komme til de stedene vi kan finne ved og gress, må vi gå mange kilometer. Etterpå må vi gå tilbake med tunge bører. Dette harde arbeidet har vi kun fri fra én dag hver uke. Kvinnene i landsbyen går alltid sammen når vi skal gå slike lange turer. I den første tiden hadde mange av oss ikke sko eller sandaler å ha på bena når vi gikk i skogen. Vi pleier å gå til Government Reserve Forest. Det er langt herfra. Folk i denne landsbyen har ikke noe nærmere sted å gå til for å få tak i gress og ved. Den verste tiden på året er juni, juli og august. På den tiden begynner monsunregnet. Det er hardt for oss som er ute hele dagen. Det er kaldt og vått. Det er også mange oppgaver på jordene på denne tiden. Risåkrene skal hyppes for ugress. Dette arbeidet krever at vi må gå hver for oss på jordene. Vi må hele tiden passe på jordene, at det ikke blir for lite eller for mye vann. Da har vi ikke hverandres selskap like ofte som ellers. Livet her i fjellene er hardt, for både menn og kvinner. Det er så mye slit for alle. Da jeg var tjue fikk jeg det første barnet, en jente. Det andre fikk jeg halvannet år senere. Deretter fikk jeg et barn da jeg var tjuefire. Det fjerde barnet da jeg var tjueseks og det femte da jeg var tjueni. Før jeg giftet meg og flyttet hit, hadde jeg lært å ta imot barn av en kvinne i min opprinnelige landsby. Etter at jeg fikk egne barn fikk jeg lov til å praktisere dette her i distriktet. Jeg har nå vært jordmor i Zamin Gaon og de andre landsbyene i nærheten her i 25 år. I fjor var jeg jordmor ved åtte barnefødsler. For å hjelpe til ved en fødsel får jeg vanligvis hundre eller tohundre rupier. Min eldste sønn jobber for en Ashram13 i Punjab. Hans jobb er å samle inn penger og oppmuntre folk til å gi donasjoner. Jeg vet ikke hva denne Ashramen heter. Den neste sønnen kjører gaffeltruck i en fabrikk. Denne ligger også i Punjab. Den tredje sønnen arbeider som kokk for en embetsmann som er ansatt i electric department. Begge de yngste sønnene bor i samme by i Punjab. To av mine sønner er gift. Den eldste sønnen bor sammen med sin kone og to barn i Punjab. Den nestes kone bor her sam- 140 men med meg. De har ett barn. Min eldste sønn valgte å gifte seg ut fra kjærlighet, love marriage. Han giftet seg i Punjab. Familien hans har ikke hatt noe med det å gjøre. Derfor har vi ikke bidratt til utgiftene. Den neste giftet seg på vanlig måte. Min bror og min søsters mann hjalp til med bidrag til dette bryllupet. Mine to yngste sønner bidrar til utgiftene våre her, den eldste bidrar ikke. Jeg synes det er trist at min eldste sønn ikke giftet seg på vanlig måte. Hans kone er byjente. Hun kunne ikke bodd her i fjellene. Hun vet ikke hvordan hun skal kutte gress. Hun ville nok ikke klart å tilpasse seg. Folk her i landsbyen aksepterer ikke min sønns ekteskap. De forstår ikke hvorfor han ikke fulgte skikken her. Fremdeles har de motvilje mot dette ekteskapet. Han kommer på besøk en eller flere ganger i året. Hans kone er av og til med. Hun hjelper til med praktiske gjøremål når hun er her, som andre svigerdøtre. Men hun kan ikke komme inn i kjøkkenet fordi hun er av en annen kaste. Min mann flyttet fra Dehra Dun etter noen år. Han fikk arbeide i Public Health Department i Ludhiana, Punjab, Han jobbet med vannforsyning. Han døde av kreft. Jeg var trettiåtte da han døde. Det var hardt å bli alene. Man kan ikke gifte seg igjen. Jeg sørget lenge. Særlig i den første tiden savnet jeg ham mye. Det går bedre nå. Jeg gleder meg over mitt barnebarn som bor her sammen med oss. Min svigerdatter er også til god hjelp og støtte. Da min mann døde, sa noen av hans kolleger ved kontoret i Ludhiana at de kunne skaffe en jobb til meg. Jeg ønsket meg virkelig en jobb da, for situasjonen var vanskelig. Jeg søkte arbeid i Ludhiana med hjelp av min manns kolleger. Da var imidlertid reaksjonen blant folk her i landsbyen så kraftig at jeg turde ikke å gå videre med dette. Jeg var redd for både barnas trygghet og min egen. Tidene har forandret seg siden da. Nå kan kvinner søke jobb uten problem. B. Devi, skredder i Nadipur14 Jeg kommer fra en landsby to kilometer nord for Nadipur. Mor kommer opprinnelig fra Pahar Gaon. Vi er sju søsken, tre brødre og fire søstre. Jeg er nummer fire. I dag arbeider en eldre og en yngre bror i Rajasthan. Den eldste har sin kone og barna boende hos seg. Jeg gikk på skolen til og med femte klasse. Etter det var jeg hjemme og hjalp til med hus- og gårdsarbeid til jeg ble gift. Far hadde skolegang til og med femte klasse. En stund etter at han var ferdig på skolen begynte han å arbeide som 141 contractor for PWD, Public Works Department. Han arbeidet på ulike veiprosjekter. Det innebar at han hadde tidsbegrensede kontrakter. Likevel var han sjelden uten arbeid. Når en kontrakt gikk ut kunne han vanligvis inngå en ny. Etter mange år som contractor for veikontoret i Nilepur startet han en mølle i Nadipur i 1978. Den første tiden leide han lokaler. I 1980 fikk han bygd et hus for møllevirksomheten med egne penger. Den drev han til han pensjonerte seg. Den mellomste av brødrene mine har arbeidet på møllen her sammen med far siden han sluttet på skolen. Han driver møllen i dag. Jeg ble gift i 1984. Min mann kommer fra en landsby tre kilometer sør for Khetonkawallah, like ved Nadi Jagah. Jeg tror han gikk på skole til og med åttende klasse. Så begynte han å arbeide for en fabrikk som tilhører B.H.E.L.15 i Jamunapur, en by i delstaten Haryana. Etter kort tid forlot han den fabrikken og begynte å arbeide et annet sted. Han arbeidet en stund i en fabrikk i Chandigarh i Punjab. En stund etter det flyttet han til Faridabad, nær Delhi. Jeg bodde sammen med han i flere år i Faridabad. Barna ble født der. Jeg har to gutter. De er sju og ni år gamle nå. Like etter at den yngste var født, reiste jeg tilbake til mine svigerforeldre. Det er nå seks og et halvt år siden. Etter at jeg flyttet jobbet min mann forskjellige steder. Sist jeg hørte fra han, arbeidet han i en restaurant i Bombay. Hva han gjør nå, vet jeg ikke. Heller ikke hvor han er. Jeg har ikke hørt fra han på fem år. Jeg fant ut at jeg måtte gjøre noe når jeg ikke lenger mottok noe hjelp av mannen min. Jeg måtte jo sørge for barna. De og jeg bodde sammen med min svigerfamilie. Heller ikke svigerforeldrene hjalp til i særlig grad med penger til utgiftene. I likhet med min mann, har svigerfar også forsvunnet. Ingen har hørt fra han på sju – åtte år. For fire år siden begynte jeg å arbeide her i bazaaren. Jeg lærte litt om skredderarbeid av min far. Han hadde lært å sy fordi bestefar var skredder. Så begynte jeg som lærling hos en skredder her i Nadipur. De første månedene betalte jeg hundre rupier per måned for dette. Deretter fikk jeg litt betalt for hvert plagg jeg sydde. Jeg gikk i lære fem måneder i alt, tror jeg. Så åpnet jeg mitt eget verksted. Jeg fikk 15.000 rupier av myndighetene for å starte opp. 12.000 av dette var lån. Pengene gikk til å kjøpe symaskin og strikkemaskin. Jeg betalte 400 rupier per måned til avdrag og renter. I fjor tok jeg et nytt lån på 5.000 rupier. Mine faste utgifter til lån, leie av lokalet, strøm og andre ting er i dag 1.200 rupier per måned. (Leie av lokalet, som består av to rom, er 200 rupier.) Inntektene varierer. De er vanskelig å anslå fordi alt det jeg tjener utover de 1200 går med ettersom pengene kommer inn, til daglige utgifter for å dekke barnas behov og andre ting. I tillegg til skredder-arbeidet hjelper jeg til med jordbruksarbeid på mine svigerforeldres land. Barna og jeg sover som oftest her, på bakrommet i lokalet. Min mellomste bror holder til bare hundre meter 142 herfra. Han driver som nevnt møllen som min far finansierte for mange år siden. Dette lokalet har jeg leid i fem måneder. Det første lokalet jeg leide, som lå bare noen meter fra min brors arbeidsplass, ville eieren ha tilbake, derfor måtte vi flytte. I min svigerfamilies hus bor i dag svigermor og min manns to yngre brødre (begge er ugifte) i tillegg til barna og jeg16. Kommentar En viktig forskjell når det gjelder menns og kvinners opplevelse av livet i dalen er at kvinner i større grad opplever at fysisk slit og krevende ansvar er knyttet til tilværelsen på hjemstedet. Opplevelsen av slit og prøvelser er knyttet til både oppgavene på jordene og til det husholdet de giftes inn i. Det kommer tydelig fram av D. Devis beskrivelse at tilværelsen oppleves som preget av slike tunge oppgaver. Arbeidet på jordene i monsunsesongen er noe av det hun opplever som mest belastende. Både fordi det er hardt arbeid og fordi det er vanskelig å være sammen med de andre landsbykvinnene når man luker ugress i risåkrene. Hun opplevde også de første årene etter bryllupet som svært krevende. Mange kvinner opplever tiden når de er relativt nye som medlem av mannens hushold og de påfølgende årene når de har ansvar for små barn, som en vanskelig fase. Det er vanskelig å forlate barndomshjemmet og det er krevende å tilpasse seg i et nytt hushold. Menn utsettes ikke for de samme prøvelsene i forhold til ekteskapet. De slipper å flytte fra landsbyen og husholdet. De er i mindre grad involvert i den daglige omsorgen for barna. Deres opplevelse av slit knyttes i større grad til tilværelsen i byen. Dette har sin bakgrunn i flere praktiske forhold. Jobbene de har i byen er ofte mer krevende enn de jobbene de kan få i dalen. Dessuten utsettes de i tillegg for ulike stressmomenter, som trafikk, støy, varme og lignende, for et sosialt savn i byen fordi de i de fleste tilfeller har mesteparten av sitt sosiale nettverk på hjemstedet. Det går fram av intervjuene med de to kvinnene at begge i en fase av livet vurderte å skaffe seg et arbeid som ga kapitalinntekter. Begge hadde på dette tidspunkt, av ulike årsaker, kommet i en situasjon der de var uten hjelp fra sine ektemenn. Begge hadde (da dette skjedde) små barn å forsørge. Tidsrommet mellom når de to kvinnene vurderte å skaffe et arbeid utenfor landsbyen, var ikke særlig langt i et historisk perpektiv. Det er snakk om rundt 1980 for den enes del og rundt 1992 for den andres. Likevel får vi ut fra intervjuene inntrykk av at viktige sosiale 143 endringer har skjedd i dette tidsrommet som medvirket til at de to valgte forskjellig. Den ene, D. Devi, fant det for vanskelig å satse på kapitalbasert arbeid på grunn av nokså sterke reaksjoner fra omgivelsene. Den andre, B. Devi, valgte å satse på kapitalbasert arbeid og klarte å etablere seg som skredder. At det på midten av 1990 – tallet var lettere for kvinner å skaffe seg arbeid innen flere sektorer enn det hadde vært ett eller to tiår tidligere, ble bekreftet av flere. Et viktig moment for hvorfor det ble godtatt av omgivelsene at B. Devi valgte å satse på skredderyrket, var sannsynligvis at hun var i stand til å ivareta sine forpliktelser overfor svigerfamilien siden skreddervirksomheten er basert kun noen kilometer fra svigerfamiliens hjem. Når det gjelder D. Devi, var det imidlertid arbeid i en annen delstat hun vurderte å søke. Dette betyr imidlertid ikke at forskjellen ikke er relevant som indikasjon på historisk endring. På den tiden da B. Devi etablerte seg, var det ikke enestående at kvinner drev en næring utenfor jordene og familiehjemmet. Et tiår tidligere var dette imidlertid svært sjelden. Dette momentet gjør det sannsynlig at det også ville ha vært vanskelig for D. Devi å etablere en virksomhet i en bazaar selv om denne befant seg like ved landsbyen og hun dermed i noe grad kunne ha ivaretatt praktiske og økonomiske forpliktelser overfor svigerfamilien. K. S. Rawat, møller i Nadipur. Bror av B. Devi Jeg gikk på skole til tiende klasse. I den perioden da far bygde nytt hus til møllen, rundt 1980, begynte jeg å hjelpe til. Til og begynne med hjalp jeg til utenom skoletid. Når jeg sluttet skolen, begynte jeg å jobbe sammen med far på heltid. Siden har jeg vært her. Jeg er i dag tretti år og har tre barn, en gutt og to jenter. Jentene er sju og fire. Gutten er fem. Min kone kommer fra en landsby like ved bazaaren, en kilometer fra min families landsby. Hun gikk på skole til og med sjuende klasse. Hun og barna bor hjemme i landsbyen sammen med mine foreldre og min yngste brors familie. Jeg sover vanligvis her, fordi arbeidsdagene i perioder er lange. Dette huset har tre rom, så det er god plass her. Min eldste bror arbeider i en bildekkfabrikk i Udaipur i Rajastan. Han bor der sammen med sin kone og sine tre barn. Min yngste bror bor også sammen med dem. Han arbeider ved en fabrikk som bearbeider edelstener like ved Udaipur. Min yngste brors familie bor som nevnt sammen med min familie og mine foreldre i landsbyen. Totalt bor ni mennesker hjemme i landsbyen. Dette inkluderer mine foreldre, min kone og barna våre, min brors kone og barn, og meg selv (selv om jeg overnatter 144 oftere i bazaaren enn hjemme i landsbyen). Mine brødre hjelper ikke til noe særlig med utgiftene her i husholdet. Stort sett klarer vi oss bra likevel. Min far arbeider fremdeles her i møllen av og til og han hjelper til en del med stell av dyra hjemme. Vi har åtte eller ni nali17 dyrket land. Av dette er fem nali irrigert land. Vi dyrker Jangora18, poteter, løk, erter, kål, tomater og chili. Av og til dyrker vi også andre varianter av ris. Vi har to vannbøfler og to okser. Da jeg vokste opp hadde vi flere husdyr. Vi hadde blant annet tre eller fire vannbøfler som regel. Den gang var det flere folk i hjemmet vårt og det var lettere å finne gress i nærheten. I dag må kvinnene ofte gå langt for å få tak i nok for til dyra. Mange ganger må de helt til nærmeste Government Reserve Forest for å kutte gress. Dette er 10 – 12 km unna. Jeg trives godt her i bazaaren. Jeg har aldri vurdert å jobbe noe annet sted. Landsbylivet er forskjellig fra bazaaren, det har også sine fordeler. Der er det tilgang til ferske grønnsaker og fersk melk. Her må man kjøpe alle ting man trenger. B. Mistri, Smed, Uppar Rasta Bazaar19 Jeg gikk på skole til og med femte klasse. Min alder er nå førti år. Jeg begynte å jobbe da jeg var tjue år. Før det hjalp jeg til hjemme, og jeg hjalp min far av og til når han jobbet hjemme. Den første jobben jeg hadde var som bygningsarbeider. Lønnen var 60 – 70 rupier per dag den gang. I dag er dagslønnen 100 - 120 rupier. Jeg har leid denne butikken i bazaaren i 5 – 6 år. Leien er 40 rupier per måned. Nå om dagen arbeider jeg mest her i bazaaren. Før arbeidet jeg også mye hjemme. Folk kom hjem til oss for å få verktøy reparert og lignende. I fjor arbeidet jeg som bygningsarbeider hele året. Da jeg kom hjem fra byggeplassen om kvelden, arbeidet jeg av og til som smed. Dessuten måtte jeg ofte reparere eller slipe verktøyet vi brukte på byggeplassen når jeg kom hjem om kvelden. Når folk kommer til meg for å få reparert eller satt i stand verktøy, er det faste priser. En av de vanligste jobbene jeg får er å sette i stand gress-knivene som kvinnene bruker. Betalingen jeg får for å reparere en gress-kniv er 20 rupier. Hvis den er svært slitt kan betalingen bli opptil 30 rupier. Min far arbeidet også som smed og bygningsarbeider her i dalen. Bestefar likeså. Jeg har to brødre, en eldre og en yngre. Min eldre bror er 45 år. Han har arbeidet i Delhi og Punjab. Han reiste ut for å jobbe da han var 23, tror jeg. Han arbeidet utenfor Garhwal ett år til sammen, rundt seks måneder 145 i Delhi og omtrent like lenge i Punjab. Etter det har han arbeidet her i dalen. Min yngre bror arbeidet også utenfor Garhwal en periode. Han har nå et verksted i Khetonkawallah. Hvis jeg hadde fått sjansen, hadde jeg tatt en jobb i Delhi eller en annen by. Det er imidlertid altfor vanskelig å finne en jobb. Derfor ser jeg ingen annen løsning enn å bli værende her i dalen og finne lokalt arbeid. Vi har ikke husdyr og ikke land. Min kone jobber for andre på deres land. Betalingen hun får er i form av en andel av avlingen. Av og til får vi også en gave fra folk i landsbyen. Slik har det vært i lange tider, at familier som oppfyller oppgavene som smed i landsbyen får noen bidrag et par ganger i året. Jeg har fem sønner. Den eldste er tjue. Han har gått på skole til og med femte klasse. Da han var sytten, reiste han til Punjab og begynte å arbeide i en cotton-supply shop. Det har han gjort i tre år nå. Han sender jevnlig penger hjem. Lønnen der er 800 rupier per måned. Den neste er femten. Han har også gått på skole til og med femte klasse. Han hjelper til hjemme. Ingen av sønnene våre er gift. Kommentar Familien til B. Mistri har ikke land og ikke husdyr. Dette forekommer blant enkelte lavkastefamilier. Jeg har ikke hørt om høykastefamilier som ikke har land. At familien ikke kan dyrke på eget land, gjør at de er i en relativt vanskelig situasjon. B. Mistris kone arbeider på andres land mot betaling i form av en andel av avlingen. Slike ordninger forekommer i svært begrenset utstrekning. Det var sannsynligvis vanligere for noen tiår siden, da de fleste hushold hadde mer land enn i dag. En vanligere løsning i dag er at hushold som trenger land leier et jordstykke av andre som har lite arbeidskraft i husholdet. En vanlig betaling er at husholdet som eier jordstykket får halvparten av avlingen. Y.S.Negi, snekker, Pahar Gaon20 Jeg fullførte åttende klasse på skolen. Så begynte jeg på et offentlig College i Nilepur. Der utdannet jeg meg som snekker. Utdannelsen bestod av ett års skole og tre års praksis. I praksisperioden arbeidet jeg som lærling ved et verksted som skolen driver. Jeg lagde dører, stoler, bord og andre møbler i dette verkstedet. I lærlingeperioden fikk jeg en lønn på 100 rupier per måned. Jeg var ferdig på skolen som- 146 meren 1988. Etter utdannelsen hadde jeg forskjellige jobber de første årene. En av de første jobbene var ved skolen i Uppar Pahar. Jobben bestod av å lage møbler og innredning til den nye skolen, som ble bygd i denne perioden. Jeg arbeidet ved denne skolen i ett år. Lønnen varierte ut fra hva vi lagde. For to stoler og en pult var betalingen 500 rupier. For to snekkere tok det tre dager å lage dette. Et annet sted jeg arbeidet i en lengre periode, var det nye skolen i Sundar Nasar Gaon, Sundar Nasar High School. Der arbeidet jeg i et halvt år. Jeg hadde en rekke kortvarige jobber før og etter dette. For fire år siden, i 1993, åpnet jeg et verksted her i Nadipur. For å starte et eget verksted lånte jeg 15 000 rupier i banken i Nadi Jagah. Jeg leide et lokale like ved hovedveien. Leien var 100 rupier per måned. Etter en stund ansatte jeg to personer. De arbeidet for meg rundt et halvt år. Så forlot de jobben. Dette kom uventet på meg. De fikk en lønn på 30 rupier per dag i starten. De var ikke utlært som snekkere. Etter hvert fikk de høyere lønn. Da de sluttet, hadde de 50 rupier per dag. Heller ikke på dette tidspunkt var de utlært. Jeg hadde også ansatt en tredje person like etter at de to andre begynte. Han jobber her ennå. I dag er lønnen hans 60 rupier per dag. For et år siden bygget jeg dette huset og flyttet verkstedet hit. Byggingen har hittil kostet meg 81.000 rupier. Huset er ennå ikke helt ferdig. Flesteparten av bestillingene jeg får her i verkstedet, er møbler til folks boliger, for eksempel bord og stoler. Hvis jeg en periode har få bestillinger, lager jeg møbler for salg uten forhåndsbestilling. Jeg sysselsetter også den ansatte med dette. Vi lager mest stoler, bord og krakker. Et bord koster 300 rupier, en stol 200. Hvis kunden har kjøpt trematerialene, tar jeg bare betalt for arbeidet. Da er prisen lavere. Av og til lager vi også senger. Den dyreste typen koster 2000 rupier. Den enkleste typen koster 450.21. Inntektene varierer naturligvis med hvor mange bestillinger vi har, hvor store disse er og hvor mye vi selger uten bestillinger når det er få oppdrag. Hvis vi har et stort oppdrag som strekker seg over en lengre periode, kan de totale inntektene ligge på mellom 4.000 og 5.000 rupier i måneden. Av dette sitter jeg igjen med rundt 1.500 etter at utgiftene er trukket fra. C.S. Nath,22 innehaver av bakeri, Nadipur Min far var gullsmed hjemme i landsbyen. Han har nå sluttet å arbeide. Landsbyen vår ligger utenfor denne dalen. Jeg gikk på skolen til og med sjette klasse. En stund etter at jeg sluttet skolen, ble jeg med min fars yngre bror til Sikandrabad. Han drev et bakeri der. De første fem månedene fikk jeg ikke noe betaling. I denne perioden lærte jeg bakerarbeidet. Jeg fikk kun mat. Da jeg reiste fra lands- 147 byen var jeg glad og fornøyd. Det var greit en stund å være borte fra landsbyen. Etter hvert begynte jeg å savne familien. Min onkel var snill mot meg og tok godt vare på meg. Likevel var det tungt, savnet var stort og gjorde meg nedfor. Det var to andre ansatte. De tjente 1.200 rupier i måneden. Da jeg hadde lært arbeidet, fikk jeg også 1.200 rupier. Jeg var der mellom tre og fire år. Jeg bodde på samme rom som min onkel. I løpet av året reiste jeg hjem til landsbyen to til tre ganger. Etter dette startet jeg et bakeri et annet sted. Jeg hadde to ansatte. Dette drev jeg i et år. Leien var 1.000 rupier i måneden. Bakeriet gikk med tap. Derfor la jeg ned driften etter et år. Etter dette reiste jeg til Rishikesh. Jeg fikk en jobb i et bakeri der. Lønnen var på 1.800 rupier. Vi var tolv ansatte. Jeg var sjefskokk, derfor fikk jeg litt høyere lønn enn de andre. Etter 8 måneder sluttet jeg i denne jobben. Jeg har nå drevet dette bakeriet i Nadipur i 10 måneder. Leien for lokalet er 450 rupier. Jeg liker meg godt her. Forretningen går godt og arbeidsforholdene er greie. Det er mye å gjøre. Jeg har ikke hatt tid til å besøke familien siden vi kom hit. To ganger i måneden kjøper vi forsyninger av mel, sukker og andre varer vi må ha. Forsyningene blir fraktet med lastebil. Utgiftene er store. Selv om totalomsetningen er på 20 – 25.000 rupier i måneden, har vi bare 4 – 5.000 i måneden i fortjeneste når utgiftene til produksjonen av bakevarer er trukket fra. Av disse pengene betaler jeg 1.500 rupier i måneden til hver av de to ansatte og de 450 til leien av lokalet. Det kreves mye arbeid for at det skal lønne seg. En av oss går rundt til bazaarene og enkelte av landsbyene for å selge kjeks. Han går til butikkene iNadipur, i Nadi Jagah, Uppar Pahar, UpparRasta og et par bazaarer til i nærheten her. Dessuten går han til de landsbyene hvor det ligger butikker. Hver dag går han forskjellige steder for å selge. Så langt som til Nilepur går han ikke. Jeg vil gjerne fortsette å være her. Så lenge forretningen går bra, er det fint. Det er det som avgjør. Hjemme i landsbyen bor mine foreldre og to av mine brødre. Min eldste bror er gift. Hans kone og barn bor også der. To av mine søstre er også gift. Det er min tur til å gifte meg neste gang. Det er ikke fastsatt noe om dette ennå. Livsløp og yrkesliv i og utenfor Chirai Gatti. Konklusjon Intervjuene illustrerer først og fremst sosialt mangfold. Kaster de beretningene som er presentert her lys over artikulasjonen mellom lokale sosiale prosesser og overordnede endringer? Kan de knyttes til mikro – makro relasjoner; i form av lokale reaksjoner på historiske forløp i storsam- 148 funnet. Enkelte steder i beretningene kastes det tydelig lys over folks reaksjoner på eksterne hendelser. Konflikten mellom India og Pakistan i 1965 gjorde for eksempel at C.S. Rawat reiste hjem til landsbyen. Her antydes med andre ord en spesifikk sammenheng mellom en handling og en historiske hendelse. Selv om det ikke like tydelig peker seg ut andre konkrete hendelser som har hatt direkte konsekvenser for intervjupersonene, kan det trekkes opp enkelte sammenhenger mellom endringsprosesser i samfunnet og folks tilværelse. Dette vil jeg komme inn på i det følgende. Fellestrekk og forskjeller i folks til yrkeskarrierer i Chirai Gatti kan også antydes. Intervjuet med C.S. Rawat viser en rekkefølge og sammenheng mellom migrasjon og lokalt arbeid som er nokså vanlig. I mange år arbeider han langt fra landsbyen. Dette gjør han også i noen år etter at han har giftet seg. Etter som barna blir større, de eldste døtrene giftes bort og den eldste sønnen reiser ut for å arbeide, trappes innsatsen for å opprettholde kapitalinntektene gradvis ned. Han kommer hjem til landsbyen og leter etter en jobb i nærheten av landsbyen. Det blir en overgang til lettere (og mindre inntektsgivende) arbeidsoppgaver i nærheten av hjemmet, i Nadipur Bazaar. I mellomtiden reiser den eldste sønnen ut for å arbeide. Han begynner å sende penger hjem til husholdet. Dette forholdet kommer også fram i intervjuet med K.L. Bahuguna. Det kommer i denne sammenheng fram et aspekt ved å drive en virksomhet i bazaarene som utgjør en realitet for mange. I perioder eller er fortjenesten så lav at den næringsdrivende selv vurderer det som et tidsfordriv kanskje i større grad enn som inntektsgivende arbeid. Et relevant spørsmål i denne sammenheng er om de som er i en slik situasjon hadde valgt annerledes dersom det var en periode hvor det var gode økonomiske konjunkturer og lett å finne arbeid med tilfredsstillende lønnsbetingelser i byene.23 Intervjuene viser tydelig at næringsdrivendes situasjon i bazaarene kan være i helt forskjellige. Forskjellene kan knyttes til graden av sosial mobilitet blant migranter og lokale næringsdrivende. Den som i størst grad uttrykte tilfredshet med sin virksomhet var K.S. Rawat, mølleren i Nadipur Bazaar. Intervjuet med K.S. Rawat viser at han, i motsetning til C.S. Rawat og K.L. Bahuguna, befinner seg i en relativt trygg økonomisk situasjon. Han klarer fint å dekke inntektsbehovet ved hjelp av virksomheten i bazaaren selv om han er i hovedforsørgerfasen. Siden møllen går med et godt overskudd, har han ikke vurdert å skaffe seg arbeid andre steder. Et viktig 149 moment er at hans far har foretatt de fleste investeringene i forbindelse med oppstart av møllen. Foretaket ble grunnlagt av faren, som investerte i bygninger og maskiner etter en lang karriere som blant annet veiarbeider. Møllen er en virksomhet som har krevd nokså omfattende investeringer. Den representerer i denne forstand en stigning i dette husholdets økonomiske posisjon. Dette er muliggjort gjennom farens yrkeskarriere som veiarbeider. Til dels har denne karrieren vært basert på migrasjon. Det er imidlertid mange yrkeskarrierer som ikke har gitt særlig rom for investeringer eller økning i sosial status. Bakgrunnen kan for eksempel være at det yrket de har hatt ikke har gitt nok inntekt til å spare penger i vesentlig grad. Dette har i stor grad vært tilfelle for de to tebutikkinnehaverne som er intervjuet. Fravær av oppsparte midler i løpet av karrieren kan også komme av at utgiftene innen husholdet har vært relativt høye over et lengre tidsrom, på grunn av at det er mange barn, at det er få arbeidende voksne eller lignende. Noen yrkessektorer gir mulighet til å oppnå høyere status gjennom økt kompetanse eller ansiennitet. Denne typen mobilitet forekommer særlig blant de som har karriere innen offentlig sektor. De fleste som er intervjuet her, har hatt arbeid som i liten grad genererer økt status eller inntekt gjennom ansiennitet. I to av de yrkeskarrierene som beskrives har imidlertid kompetansenivå en vesentlig betydning for den status de har i dag. Bakerilederens og snekkerens posisjon henger blant annet sammen med den spesialiserte kompetansen de har, både i selve yrket og i å være leder. Begge har opplevd en gradvis økende status, fra å være lærling og ansatt til selv å lede en virksomhet med flere ansatte. Snekkeren Y.S. Negi og bakerilederen C.S. Nath leder foretak med flere ansatte. I C.S. Naths situasjon har dette sammenheng med at bakeridriften involverer flere arbeidsoppgaver. En må reise rundt til butikker i de nærmeste omgivelsene for å selge produktene. De andre må passe oppgavene i bakeriet. Y.S Negi har ansatt personer med liten erfaring i yrket fra før. Det betyr at de arbeider som lærlinger, noe som til en viss grad reflekteres av lønnen. Likevel ligger lønnen for disse lærlingene høyere enn lønnsnivået blant mange andre uerfarne lærlinger. Det er relativt sjelden at foretak har flere ansatte i de små bazaarene. Foretakene til Y.S. Negi og C.S. Nath er dermed ikke typiske. Disse næringene krever relativt høy arbeidsinnsats. Samtidig gir de sannsynligvis mer overskudd enn gjennomsnittet blant virksomhetene i 150 Nadipur. Lønnsutvikling, levekår og arbeidssituasjon belyses i flere av intervjuene. Dette gir perspektiver på forskjeller mellom en nær fortid og nåtid; på hvordan folk opplever sin situasjon i dag versus hvordan de opplever at de hadde det i tidligere perioder. I hvilken grad antakelser omkring forbindelser mellom lokale og eksterne prosesser kan trekkes ut av dette, må i siste instans avgjøres ut fra en helhetlig analyse. Kjennskap til sosiale kontekster på ulike nivåer i samfunnet er derfor avgjørende for vurdering av hvilke forhold et livsløp kan forstås i lys av. Hvis individets liv kan forstås i lys av strukturelle endringer, gjør denne relasjonen den motsatte innfallsvinkelen like gyldig. Strukturelle endringer kan også forstås ut fra individer. Livsløpsperspektivet har enkelte fellestrekk med de analysemetodene Barth og Grønhaug utviklet ut fra henholdsvis generativ prosessanalyse og systemteori. I alle disse tilnærmingene er en del av målsetningen å belyse aktørdimensjonen i forhold til en overordnet dimensjon. Parallellene bør imidlertid ikke trekkes for langt. Livsløpsanalyse er en tilnærming til forholdet mellom system og aktør ut fra et "biografisk tidsperspektiv". Oppmerksomheten rettes mot hvordan biografiske forløp og historisk kontekst er knyttet sammen, i tråd med av Elders og Shanahans(1997:19) beskrivelse som ble sitert på begynnelsen av dette kapitlet. Folks beretning om sine livsløp er et utgangspunkt for å relatere mer eller mindre allmenne og abstrakte størrelser til en konkret og partikulær ramme. Individers liv formes både i relasjon til partikulære og overordnede omstendigheter. Vektlegging av historisk kontekst for å forstå individers situasjon kan dermed utgjøre et overordnet "blikk" på livsløp som fenomen. 1 En liten bazaar i Chirai Gatti, beliggende 4 kilometer nord for Nadipur. 2 Mann, Rajput. 3 Enkel restaurant. Slike restauranter har vanligvis et lokale med en stor åpning som vender rett mot gaten. 4 Kjent sted midt i den delen av byen som kalles "New Delhi". 5 Meerut er en nokså stor by som ligger mellom Delhi og Garhwal. 6 Et stort foretak som har virksomheter mange steder i fjellregionen, hovedsakelig innen hotell- og turist-sektoren i Garhwal. 7 Mann, Brahmin. 8 Butikken ligger for seg selv, mellom Zamin Gaon og Nadipur der flere stier møtes. 9 Lege som behandler pasienter ut fra tradisjonell indisk medisin. 10 Stein brukes blant annet som byggemateriale i de fleste boliger og til murer som støtter terrasserte jorder. Siden landskapet domineres av bratte skråninger, er mestparten av det dyrkede arealet formet som smal 11 Hovedforsørger-fasen beskrives i kapittel 4. 151 12 Kvinne, Brahmin. 13 Vanligvis brukes uttrykket Ashram om et overnattings-sted hvor man også kan praktisere yoga og meditasjon. Ofte ledes ashramen av en Guru, en mann med innsikt i religiøs praksis og lære 14 Kvinne, Brahmin. 15 Bharat Heavy Electronics Limited. Stort statlig selskap som produserer turbiner og andre komponenter for forsvaret og den kraftkrevende industrien. 16 Hun selv og barna overnatter ikke så ofte der i dag. 17 Lokal måleenhet. En nali er 0,2 hektar. 18 Tradisjonell variant av langkornet ris som det dyrkes mye av i fjellene. 19 Mann, lavkaste. Uppar Rasta Bazaar ligger fire kilometer nord for Nadipur. Den ligger rundt to kilometer fra bilveien. Den ligger halvannen kilometer fra Upli Pahar Bazaar. 20 Mann, Rajput. 21 Senger lages enten med fast bunn i tre og gavler av treplater (pris 2000 rupier) eller av stokker og flettet bunn (pris 450 rupier). 22 Mann, Rajput. 23 For å vurdere virkningen av slike endringer i mottaksregionene over tid kan for eksempel variasjoner i utgiftsnivå og lønnsbetingelser i urbane regioner sammenlignes med omfanget av migrasjon. Relevant er også situasjonen for de som arbeider i hjemdistriktet i de aktuelle periodene. Dette forutsetter imidlertid en annen type undersøkelse enn et antropologisk feltarbeid legger opp til. 152 Kapittel 7 Arbeidsmigrasjon og hushold i Chirai Gatti Vi satt i stua hjemme hos Prem Lal. Han sa; "I morgen kommer min eldste sønn, Jai. Han har ferie i to uker." Jeg utbrøt overrasket; "så flott! Kommer han fra Bombay?" "Ja. Det er et år siden han reiste. Han har ikke vært hjemme siden da", svarte Prem Lal. Neste dag kom sønnen. Kvinnene, Prem Lals mor og kone, tok i mot han først. De gikk han i møte foran huset. Selv på avstand la jeg merke til at ansiktene var beveget. Også Jais smil var preget av bevegelse. Kanskje av et savn som nå ble innfridd. Han satte fra seg kofferten. Rakte et sjal til bestemoren. Moren fikk stoff til en sari. Faren stod ved siden av meg og så stolt på sønnen. Sønnen hilste på faren og på meg. Så gikk de inn på kjøkkenet. Jeg ventet på terassen. Etter rundt 10 minutter. kom Prem Lal og satte seg sammen med meg foran huset. Han fortalte; "Jai har arbeidet et år som lærling på en restaurant i Bombay. Han bor hos min kones bror, som også arbeider i Bombay. Onkelen skaffet han jobben." "Hvor gammel er Jai nå?", spurte jeg. "Sytten" var svaret. "Hadde han ikke lyst til å ta mer utdannelse før han søkte jobb?" tilføyde jeg. "Kanskje, men helst ville han tjene penger for å hjelpe oss. Vår situasjon har vært vanskelig etter at jeg kom hjem fra Shimla", sa Prem Lal. Prem Lal har selv arbeidet 20 år utenfor dalen, tolv år i forskjellige restauranter i Bombai og åtte i restauranter i Shimla-distriktet i Himachal Pradesh. De siste fem årene har han kun hatt kortvarige jobber i hjemdistriktet." Fra feltdagboka Migranttilværelsen som opplevelse av et savn De fleste som har arbeidet i byen legger vekt på at tilværelsen som arbeidsmigrant preges av savn. Livet i byen framstilles på mange måter som motsatt av livet i dalen. I byen preges livet av forurensing, varme og stress. Det er støy overalt. Fersk mat er vanskelig å få tak i. Det er liten plass og vanligvis har man ikke råd til å bo sammen med kone og barn. Barna ville dessuten i liten grad hatt fredelige trygge omgivelser å oppholde seg i hvis de bodde i byen. Livet er ensomt, man savner familie og venner i dalen. Disse negative trekkene ble vektlagt av de fleste som hadde vært migranter. Livet i dalen ble av disse beskrevet i langt mer positive vendinger. I dalen er tilværelsen rolig og fredelig. Det er lite støy og ingen forurensing. Barna kan løpe fritt. Maten er fersk. Her er familie, venner og kjente. Det er færre ting å bekymre seg over. Denne svært ulike opplevelsen av livet i byen og livet i dalen tvinger fram et spørsmål. Hvorfor er det nødvendig å reise? Svaret er nesten likelydende fra de som blir spurt, og det er svært pragmatisk. I dalen er det få jobber. Det er vanskelig å tjene nok til å klare seg. Derfor må man reise ut. Den som vil etablere et godt virke hjemme trenger dessuten penger til investering. Det er få som tjener nok til å spare i særlig grad blant de som jobber i dalen. Migranters opplevelse av livet i byen henger til dels sammen med deres sosiale posisjon. Lønnen 153 er lav for det store flertallet og jobben i byen er i stor grad et middel til å skape en bedre tilværelse på hjemstedet. I den grad det lar seg gjøre sendes penger hjem eller de spares til etablering av næring i dalen. Det siste er et sentralt motiv for mange som reiser ut. Dette knytter an til beskrivelsen i innledningen av de unge mennene som oppsøkte meg i begynnelsen av feltarbeidet. Hos dem var dette motivet klart formulert. De ønsket seg en jobb i Norge for en periode. De fleste ga uttrykk for at det ikke var viktig hvorvidt de kjente noen andre i Norge eller ikke og hvorvidt de måtte bo kummerlig eller ikke. Det som de la vekt på når jeg spurte hvorfor de ville til Norge var at de kunne tjene penger og at de kunne sende noe hjem, uansett hvor lite. Når jeg innvendte at de ville bli ensomme i Norge og at det var lite sannsynlig at de ville trives, ble dette raskt avfeid. På bakgrunn av hvordan migranter opplever livet i indiske byer er det ikke så rart at mine innvendinger var mindre viktig. Også blant de som ikke hadde arbeidet i byen tidligere ga mange uttrykk for at det er mange ulemper ved livet der. Dette tyder på at de fleste som reiser til byen ikke har store forventninger om å trives. De reiser først og fremst med et ønske om å vende hjem med et bedre utgangspunkt. De som reiser ut er klar over at livet vanligvis er kummerlig for migranter. Blant de få som hadde oppnådd høy yrkesmessig anseelse i løpet av migrantkarrieren var beskrivelsene av livet i byen mer positive. (De var i mindre grad utsatt for de ulempene andre beskrev). Det var flere i denne gruppen som bodde sammen med kone og barn i byen i lengre perioder. Dette skyldtes først og fremst at de hadde råd til egen bolig i stedet for å dele et rom med andre migranter. De hadde også bedre råd til de høye utgiftene til mat, transport og lignende som fulgte med å ha familien i byen. Et annet viktig moment var at disse i mindre grad var utsatt for ubehagelige situasjoner på jobben siden de ikke var nederst i hierarkiet på arbeidsplassen. Dette innebar at de sjelden drev med hardt fysisk arbeid i stekende varme og at de var mindre utsatt for press fra overordnede kolleger. Slike vellykkede karrierer framholdes ofte når folk i bazaaren prater om arbeid. De utgjør eksempler på at det går ann. At det finnes noen fra dalen som har klart å bli velstående og til og med rike ved å reise ut. En mann fra en landsby nord for Pahar Gaon ble ofte nevnt blant folk i Nadipur Bazaar enda han ikke var nært tilknyttet noen av de som arbeidet i bazaaren. Han etablerte et hotell i Nilepur på begynnelsen av 1990-tallet. Dette var en investering som vakte oppsikt. I mange år hadde han vært ansatt i et stort firma i Delhi 154 som blant annet eksporterte varer til Europa. I løpet av karrieren hadde han til og med arbeidet en periode for dette firmaet i Belgia. Mange framhevet denne mannens karriere som ganske eksepsjonell. En annen mann ble ofte omtalt fordi han hadde gjort det godt i byen. Han arbeidet for et stort japansk firma i Delhi. Jobben var å være sjåfør for sjefene i firmaet. Informantene la vekt på at han hadde høy lønn og en komfortabel jobb. Også blant de som har oppnådd gode karrierer i byen kommer flertallet tilbake. Tilknytningen til hjemstedet er med andre ord sterk uansett hvordan tilværelsen utvikler seg i byen. Dette kan settes i sammenheng med de positive kvaliteter folk beskriver ved livet i landsbyen og i dalen. Utover dette kan det også relateres til den høye grad av stabilitet som preger den sosiale sammensetningen i landsbyene. En stor del av folks slekt og venner er i landsbyen. Selv om enkeltmedlemmer av husholdene flytter blir husholdene i all hovedsak boende i landsbyen. Dette fører til svært stabile sosiale nettverk med utgangspunkt i hjemstedet selv blant de som har arbeidet lenge i byen. Samfunnsvitenskapelige perspektiver på migrasjon Før jeg beskriver migrasjon ut av dalen og migranters situasjon mer utfyllende, vil jeg presentere noen spørsmål som har blitt reist ut fra samfunnsvitenskapelige studier av arbeidsmigrasjon. Antropologiske studier av migrasjon har framhevet betydningen av økonomisk utvikling og modernisering (Kearney, 1986). Steder som mottar arbeidsmigranter har gjerne en økonomi som er preget av utstrakt industriell produksjon, handel eller ulike tjenesteytende næringer. De fleste avsender-regioner har en økonomi preget av primærnæringer og begrenset potensiale for økonomisk vekst (Grønhaug, 1979). Arbeidsmigrasjon som ofte kan settes i sammenheng med slike strukturelle forskjeller er såkalt Sør - Nord migrasjon og rural – urban migrasjon. I begge tilfeller flytter folk som oftest fra jordbruksbaserte regioner, der det er vanskelig å finne arbeid som gir særlig avkastning, til regioner som har en høyere grad av industri og handel. Arbeid er dermed mer tilgjengelig og inntektsnivået noe høyere på det stedet de flytter til. Både individ- og systemorienterte teorier har vist seg nyttige for forståelsen av migrasjon som 155 fenomen. De første studiene av migrasjon dreide seg om folk som reiste fra peasantsamfunn til byer. Disse studiene hadde i seg selv stor betydning for overgangen fra såkalte "community studies" til studier av overordnede systemer i antropologien. Denne overgangen har jeg omtalt i kapittel 2. Enkelte av de første migrasjons-studiene på 1950- og 1960-tallet ble foretatt av elever av Redfield som i utgangspunktet studerte peasantsamfunn (Kearney, 1986). Disse observasjonene av geografisk mobilitet styrket en erkjennelse av at det var utilstrekkelig å kun trekke fram feltarbeidets lokale omgivelser, lokalsamfunnet, som studieobjekt. "(….) awareness of the magnitude and significance of migration among other things caused anthropologists to turn away from community studies in the 1950s and 1960s. (….)" (Kearney, 1986:332). På 1950-tallet var migrasjons-studiene i sin spede begynnelse. I takt med at migrasjon til byene har økt drastisk i omfang siden da, har dette blitt et omfattende forskningsfelt. (Graves og Graves, 1974). Teoriene som har blitt anvendt fra 1950-tallet og fram til i dag spenner over et spekter fra studier på mikronivå som fokuserer på individers motiver til global avhengighetsteori. (Fuglerud, 2001). Migrasjon er et relasjonelt fenomen. Jeg vil trekke fram ett perspektiv som vektlegger dette aspektet. Leeds perspektiv kan belyse hvordan arbeidsmigrasjon er knyttet til lokaliteters plass i overordnede sosiale systemer (Leeds, 1994). Leeds begrep "sosial urbanisering" omfatter forskjellige former for integrasjon mellom ulike lokaliteter. Lokalitetenes avhengighet av hverandre vektlegges i lys av at de er deler av overordnede sosiale systemer. Migrasjon er i mange tilfeller et utslag av sosial urbanisering. Rurale peasants er ifølge Leeds "urbane" i den forstand at de på kort tid kan tilpasse seg livet i byene framfor å bo på landsbygda hvis dette er hensiktsmessig (Leeds, 1994). Sosiale systemer har ulikt omfang og kan studeres på ulike nivåer. Makro-orienterte systemperspektiver har blitt anvendt for å belyse sammenhenger mellom flyt av mennesker og strukturelle forskjeller mellom land. Sør – Nord migrasjon er ofte knyttet til politiske og historiske forbindelser mellom nasjoner eller lokaliteter som ligger geografisk fjernt fra hverandre. Enkelte forskere har pekt på at migrasjonsmønstre av denne typen ofte henger sammen med tidligere kolonisering. Slike historiske relasjoner mellom land kan belyse flyttemønstre blant store grupper av migranter (Fuglerud, 2001:27). Avhengighetsteori er et annet eksempel på at migrasjon kan settes inn i en vid ramme av forskjeller mellom rike sentre og fattige periferier. I lys av Wallersteins 156 teori om et globalt system (Wallerstein, 1978) har såkalt Sør – Nord migrasjon av en del forskere blitt oppfattet som en utvikling som tjener verdens industrialiserte sentre. "I henhold til en slik forståelse er migrasjon en konsekvens av kapitalismens spredning fra kjerneområdene i det industrialiserte sentrum til den ikke-kapitalistiske periferien." (Fuglerud, 2001:26). Et forhold som det har blitt pekt på i lys av marxistiske perspektiver er at migrasjon i nyere tid har vært knyttet til akkumulering av kapital i rike industrialiserte land. Dette perspektivet kan for eksempel være relevant i forhold til Tysklands tiltak for å stimulere migrasjon til landet når industrien i landet var i vekst på 1960- og 1970-tallet (Fuglerud, 2001). Den tyske rekrutteringspolitikken for å forsyne industrien i landet med arbeidskraft ga seg utslag i opprettelse av flere hundre rekrutteringskontorer i middelhavsregionen. En virkning av dette var at Tyrkia ble høyt representert blant avsenderlandene for migranter i Tyskland (Fuglerud, 2001:27). I tillegg til at de kan knyttes til sosiale systemer skaper strømmer av arbeidsmigranter nye sosiale felt eller systemer. Virkningene er ulike i de regioner som berøres. Dette avhenger blant annet av om det er snakk om permanent eller tidsbegrenset migrasjon og om det hovedsakelig er enkeltindivider eller hushold som reiser. Dannelse av sosiale nettverk på tvers av regioner gjennom migrasjon fører til at ressurser overføres begge veier mellom regionene. Ressurser som overføres mellom steder kan for eksempel være arbeidskraft den ene veien og kapital den andre veien. Omfanget av ressurser som sendes tilbake vil blant annet avhenge av hvilke typer relasjoner som preger de sosiale nettverk som etableres. Hvis enkeltmedlemmer av husholdene reiser mens andre blir igjen vil for eksempel omfanget av ressurser som sendes tilbake ofte være større enn hvis hele hushold reiser. Lokaliteter i et migrasjonsystem utsettes for ulike effekter knyttet til hvilke typer ressurser som avgis og mottas. Virkninger i de lokalitetene folk reiser fra kan være økende mangel på arbeidskraft eller avfolking, det kan være mangel på folk med utdanning, såkalt "brain drain", det kan være økonomisk stagnasjon eller det kan på den annen side være tilførsel av kapital og økt kjøpekraft for de gjenværende husholdsmedlemmene (Grønhaug, 1979). En rekke ulike forhold vil med andre ord være avgjørende for hvilke utslag som blir dominerende. Virkningene er av en slik type at ulike systemperspektiver ofte har blitt benyttet for å belyse også disse aspektene ved arbeidsmigrasjon. 157 Som jeg har antydet overfor kan arbeidsmigrasjon knyttes til forskjeller mellom både land og lokaliteter. I begge tilfeller er det snakk om overordnede forhold som individet i liten grad kan påvirke. I tillegg kan en rekke andre typer eksterne forhold begrense alternativene for migranter. (Grønhaug 1979:9) Dette er en viktig grunn til at systemperspektivet ofte har blitt framhevet på bekostning av aktørperspektivet ved studier av migrasjon. Det kan være nyttig å repetere et par momenter fra diskusjonen i kapittel 2. Individer må handle ut fra hva som er mulig i en gitt situasjon. Dette er ikke alltid i samsvar med hvilke alternativer som optimaliserer en verdi fordi mange ønskelige alternativer i praksis ikke lar seg gjennomføre. Siden en rekke begrensende sosiale, materielle og kulturelle forhold påvirker enkeltmenneskers situasjon handler ikke individer "fritt". De forholdene som begrenser migrasjon er i stor grad knyttet til politiske og økonomiske systemer, hevder Buroway. Migrasjon kan ut fra dette lettere forstås ved å fokusere systemer enn ved å fokusere individer. Han kritiserer individorienterte studier av migrasjon, som blant annet har lagt for stor vekt på push- og pull-faktorer. Fordi aktørstudier går ut fra individet som aktivt opptatt av å forfølge egne interesser undervurderes ifølge Buroway både betydningen av å forstå migrasjon som et system og av regulering som er knyttet til ulike interesser i mottaker-regionen. "(….) individuals are conseptualized as actively responding to environmental forces, maximising their individual interests (….) Although these formulations are important, they are too restricted to clarify the functioning of a system of migrant labor either in its broader social, political and economic contexts or where the flow of labor is regulated to a greater or lesser extent to suit dominant political and economic interests." (Buroway, 1976:1051). Begrensninger på internasjonal migrasjon er relatert til ulike lands innvandringspolitikk. Regulering forekommer imidlertid ikke bare i forhold til internasjonal migrasjon. I mange land forekommer ulike former for økonomisk og politisk regulering av intern migrasjon. En effekt av slike overordnede systemer som har blitt framhevet av enkelte forskere er at de andre medlemmene av husholdet ikke kan flytte til det stedet der migrantene arbeider (Buroway, 1976). Hvordan strømmene av migranter begrenses eller kanaliseres av slike systemer kommer ut fra det som er sagt her ikke tydelig nok fram ved å studere migrasjon kun på individnivå. Jeg viste i kapittel 2 at Boudon, selv om han tar utgangspunkt i et aktørperspektiv, framhever at målet for analyse er å forstå hvordan individet begrenses av systemer. Siden systemer på mange ulike felt kan regulere hva som i praksis lar seg gjennomføre for individuelle migranter, later systemperpektiver til å være særlig relevante for et fenomen som arbeidsmigrasjon. Aktør- og systemper- 158 spektivet kan kombineres når det gjelder migrasjon så vel som når det gjelder de fleste andre typer sosiale fenomener. Viktigst å merke seg er at målet kan være forståelse av sosiale systemer uansett om utgangspunktet er individ eller system. Motiver for å reise ut blant migranter i Chirai Gatti Arbeidsmigrasjon ut av Chirai Gatti tar hovedsakelig form av rural til urban migrasjon. Rural til rural migrasjon forekommer derimot i svært begrenset omfang. De som flytter fra dalen til andre rurale steder er i de fleste tilfeller lavkaster. Migrasjon til rike industrialiserte land, som kan oppfattes som et spesialtilfelle av rural til urban migrasjon, forekommer også i et begrenset omfang. Noen få menn fra dalen arbeidet i utlandet. De landene disse arbeidet i var Saudi-Arabia, Japan, USA, Australia og Belgia. Hvis man skal dømme ut fra de mange som oppsøkte meg i den hensikt å finne ut om jeg kunne hjelpe dem med å få arbeid i mitt hjemland, er det langt flere enn de som har klart å få arbeid utlandet som ønsker å gjøre det. De fleste informanter var klar over at migrasjon til utlandet vanligvis er langt gunstigere enn intern migrasjon i India. Utenlandsmigrasjon er svært ettertraktet. Personer som har reist utenlands får derfor mye omtale og oppmerksomhet. Flertallet av disse har ufaglærte jobber i utlandet, mens noen ytterst få har fått jobb i kraft av faglig kompetanse. Hvor mye utenlandsmigrantene tjener og hvordan de har klart å få tillatelser og jobb i utlandet er ofte et samtaletema i tebutikker og andre steder hvor folk møtes. Land som har tatt imot en del migranter fra Garhwal er blant annet Japan og Saudi-Arabia. De blant informantene som var motivert for å migrere ønsket særlig å reise til land som er kjent for høyt inntektsnivå, som Japan, USA og de europeiske landene. Den viktigste målsetningen for de aller fleste var å spare penger med henblikk på å investere hjemme. Ingen av de jeg møtte ga uttrykk for å ha interesse av å slå seg ned et annet sted permanent. De motiver folk hadde for å migrere, enten det var til utlandet eller til byer i India, har fellestrekk med "utgangsmotiver" Grønhaug har observert blant migranter fra en region i Sør-Tyrkia.(Grønhaug, 1979:17). En viktig forskjell er imidlertid at mens et sentralt utgangsmotiv for mange migranter fra landsbygda i den tyrkiske regionen, ifølge Grønhaug, er å investere i næringsvirksomhet eller eiendom i småbyer eller urbane strøk i hjemlandet, er 159 utgangsmotivet blant mange migranter fra dalen Chirai Gatti å investere i næringsvirksomhet eller eiendom i en lokal rural bazaar i nærheten av den landsbyen de kommer fra. Tross forskjeller når det gjelder alder, utdanning og kaste har de fleste migranter som jeg har vært inne på noen motiver felles. I mottagerregionene, enten det er storbyer i India eller rike land i vesten, er et stort spekter av yrker representert, lønnsnivået er som regel høyere og muligheten for å avansere er større på grunn av større yrkesmessig mobilitet. Disse trekkene ved urbane lokaliteter utgjør pullfaktorer for folk i Garhwal og andre rurale regioner. I dette kapitlet drøftes migrasjon ut av dalen Chirai Gatti både i lys av folks motiver, husholdenes situasjon og strukturelle begrensninger. Innen aktørteori er motiv en grunnleggende del av analysen. Migrasjonsforskere har som tidligere nevnt ofte funnet det fruktbart å vektlegge individers motivasjoner, som et aspekt blant flere. Som forklart i kapittel 2 vektlegger aktørteori at individer nokså selvstendig kan treffe beslutninger, mens kritikerne hevder at aktørorienterte analyser ikke tar nok hensyn til de sosiale mekanismer som skaper begrensninger. I migranters situasjon kommer denne motsetningen mellom intensjon og begrensninger tydelig til uttrykk. Realiteten er ofte at alternativer som fører til stor grad av realisering av målet om god inntekt ikke er gjennomførbare. Når utenlandsmigrasjon forekommer sjelden, kommer dette av at andre lands immigrasjonspolitikk legger sterke begrensninger på hvem som slipper inn. De fleste land som mange tidligere migrerte til tillater sjelden innreise for arbeidsmigranter i dag. De fleste tilfeller av utenlandsmigrasjon som jeg fikk høre om reiste personen ut av India på 1960- eller 1970-tallet. Siden utenlandsmigrasjon er vanskelig å gjennomføre, er intern migrasjon i India i dag eneste mulighet for flertallet av migrantene fra Chirai Gatti. I praksis reiser ikke folk dit de først og fremst ønsker å dra, de reiser dit det lar seg gjøre å dra. På denne måten er migrasjon til dels et utslag både av individers motiver og nasjonale og internasjonale systemer som begrenser migrasjonsstrømmene. Vi ser her at å kombinere analyse på mikro og makronivå er særlig relevant i forhold til migrasjon. Folks fortellinger fra livet i byen gjør det klart at de ikke ser på migranttilværelsen som noen 160 idyll. Få reiser fordi de ønsker å bygge opp en bedre tilværelse i byen. De ønsker først og fremst å få en bedre tilværelse på hjemstedet. Perioden som migrant er dermed til dels et hjelpemiddel til å realisere mer langsiktige mål og til dels middel for å dekke presserende kortsiktige behov. Migrasjon og lokal økonomi i dalen Migrasjon omfatter nesten utelukkende mannlige enkeltmedlemmer i husholdene. Det forekommer svært sjelden at hushold migrerer samlet til byen. Når det skjer er det vanligvis kun for en tidsbegrenset periode. Dette kan sees i sammenheng med levekårene i byene. Migrasjon har ulike virkninger på hjemstedet, i forhold til det lokale næringslivet og husholdenes sosiale og økonomiske situasjon. Penger som arbeidsmigranter sender hjem, til de medlemmene av husholdet som bor i dalen, er av betydning for omsetning i bazaarene. Økonomien i dalen har flere trekk som er typiske for rurale avsenderdistrikter. Subsistensjordbruk er den mest dominerende næringen. Andre næringer består hovedsakelig av små foretak. Industri forekommer ikke. Denne økonomiske strukturen gjør at det for mange er vanskelig å finne lokalt arbeid som gir god inntekt i Chirai Gatti. Ifølge Kearney reiser arbeidsmigranter til steder der utbyttet de har igjen for å arbeide er større enn på de stedene de reiser fra. Siden forholdet mellom innsats og utbytte er gunstigere i regioner der graden av økonomisk utvikling er høy, reiser migranter generelt til industrialiserte regioner (Kearney,1986:331). Sammenhengen mellom migrasjon og forskjeller i utviklingsnivå belyser hvorfor en strøm av migranter forlater rurale regioner som Garhwal til fordel for storbyer, som Delhi eller Bombay, eller andre land, som Japan eller Saudi-Arabia. Det er generelt lettere å finne arbeid i byene. Begrenset lønnsomhet innen lokalt baserte næringer utgjør derfor en pushfaktor for migrasjon. Større utbytte og bedre muligheter for å finne arbeid på grunn av stort omfang av industri og handel utgjør en pullfaktor for migrasjon til byene eller til utlandet. Når folk reiser til byene fra rurale distrikter finner det sted "adaptive processes" i tre forskjellige sosiale arenaer konstaterer Graves og Graves (1974) i artikkelen "Adaptive Strategies in Urban Migration". For å forstå migrasjon bør man studere alle disse arenaene i lys av hverandre, hevder de. 161 "The adaptions which follow upon the migration of rural people to urban environments take place within three social arenas: among members of the home community left behind; among the migrants themselves; and wirhin the urban host community to which they go (….) adaptive processes displayed by each of these three groups affect the problems confronting the others (….)" (Graves og Graves, 1974:118). Befolkningens situasjon på hjemstedet kan dermed settes i sammenheng med migranters situasjon i byene Hjemstedsbefolkning og migranter er dessuten i stor utstrekning er forbundet gjennom vedvarende sosiale relasjoner. Siden mitt fokus er på hjemstedet har jeg kun i en begrenset utstrekning drøftet forholdene for migranter i byene. Tilpasninger blant den øvrige befolkningen i byene blir ikke berørt siden å belyse virkningene av migrasjon for disse ville krevd at en del av feltarbeidet fant sted her. Menn som arbeider utenfor Chirai Gatti opprettholder en nær forbindelse til dalen. I og med at det er sjelden at hele hushold etablerer seg i byene, trenger man å kjenne hvilke forhold som vanskeliggjør en slik etablering. Et forhold som gjør det vanskelig for hele husholdet å reise til byen er høye utgifter til bolig og mat. Det betyr at utgiftene knyttet til å sørge for barn og andre medlemmer som ikke er i arbeid blir en større belastning. Det spiller også inn at det er større grad av usikkerhet knyttet til arbeid i byene enn til jordbruket i landsbyene. I byene er det vanskelig for kvinnene å arbeide når de har småbarn. De kan ikke ta barna med på jobb i samme grad i byen som når de arbeider på jordene i landsbyen. Barnepass er også vanskeligere å organisere i byen. Dermed vil færre av husholdets voksne medlemmer kunne arbeide hvis hele husholdet flytter til byen enn når kvinnene driver jordbruk i landsbyen og menn arbeider i byene og i bazaarene. Arbeidsmigrasjon fører til dannelse av sosiale nettverk mellom ulike regioner. Siden migrasjon er basert på geografisk deling av husholdet, består disse nettverkene både av relasjoner mellom medlemmer av samme hushold, relasjoner mellom øvrige slektninger og relasjoner mellom venner. Relasjoner mellom migranter og befolkningen hjemme kan følgelig deles i tre typer; husholds-, slekts- og vennskapsrelasjoner. Sosiale nettverk spiller ofte en viktig rolle for rekruttering av arbeidsmigranter fra dalen til enkelte byer og arbeidsplasser. Alle de tre typene relasjoner som ble nevnt overfor kan spille en rolle for hvor migranter reiser. 162 Som jeg har nevnt i kapittel 2 kan migranters karriere blant annet forstås i lys av livsfase og posisjon i husholdet. Denne sammenhengen ble i noe grad belyst ut fra konkrete karrierer i kapittel 6. For å belyse dette temaet ytterligere vil jeg blant annet senere i kapitlet komme tilbake til konkrete situasjoner som to av intervjupersonene i kapittel 6 befant seg i når de på den ene siden opprettholdt og på den annen side avsluttet en karriere som arbeidsmigrant. Jeg vil i dette kapitlet også drøfte hvordan migrasjon kan relateres til overordnede sosiale systemer på den ene side og til husholdets situasjon og individers motivasjoner på den annen side. Migrasjon i et husholdsperspektiv Siden husholdet er en grunnleggende sosial og økonomisk enhet i Chirai Gatti, bør menns yrkeskarrierer og inntjeningsbehov i stor grad forstås ut fra husholdets organisering og sosiale sammensetning. Relevansen av husholdsperspektivet framgikk i kapittel 2 av eksemplet med driften av Nadipur Chaiwallah, som omhandlet hvordan arbeidet som innehaver i tebutikken ble fordelt mellom de fire mannlige medlemmene i husholdet. Fuglerud framholder at "Det er i husholdet at reproduksjon møter produksjon gjennom medlemmenes planlegging av sin egen økonomiske overlevelse. Hushold og mikroøkonomisk planlegging får derfor en posisjon i slike analyser som kan bidra til å overkomme gapet mellom individ og samfunn." (Fuglerud, 2001:29). Husholdsanalyse kan betraktes som et systemperspektiv anvendt på lavt skalanivå, i forhold til et begrenset sett sosiale relasjoner. Det kan belyse en rekke forhold som ikke kommer tydelig fram på makronivå. Husholdet forplikter medlemmene overfor enkelte kollektive mål. Et utbredt prinsipp blant husholdene i Chirai Gatti og andre steder i Garhwal er streng kjønnsbasert arbeidsdeling mellom kvinner, som arbeider innen jordbruk og med husdyrhold, og menn, som arbeider i andre sektorer. Denne arbeidsdelingen bidrar til å spre økonomisk risiko. Hushold som satser på at et eller flere medlemmer migrerer oppnår i tillegg til dette en større spredning av risiko enn de som har alle beskjeftiget på lokal basis (Fuglerud, 2001). Den sterke tilhørigheten til hjemstedet blant de som reiser ut bør i stor grad ses på bakgrunn av at husholdets viktigste base er i landsbyen. Samtidig bidrar denne forankringen til at arbeidsmigranter i begrenset grad integreres i samfunnet i byene. Et viktig moment i denne sammenheng 163 er den lokale ekteskapstradisjonen. Menn gifter seg sjelden med kvinner fra andre regioner selv om de er ugift når de reiser ut av dalen. I ett tilfelle giftet en mann fra dalen seg med en kvinne som bodde i byen mens jeg var på feltarbeid. Dette bryllupet var i likhet med de fleste andre arrangert gjennom foreldrene på begge sider. Kvinnen bosatte seg, slik det er vanlig, i mannens hushold i landsbyen etter bryllupet. Brudens foreldre kom fra en landsby i dalen og hadde flyttet til byen i voksen alder. Deres tilknytning til dalen var fremdeles sterk. Dette bryllupet skilte seg dermed mindre fra det som er vanlig enn mann skulle tro ved første øyekast. I intervjuet med D. Devi i kapittel 6 fortalte hun at hennes eldste sønn møtte sin kone i Punjab. Hun bosatte seg sammen med han i den byen han arbeidet. Ekteskapet var ikke arrangert av parets foreldre. Denne typen ekteskap, som både i Garhwal og andre steder i India omtales som "love marriage", kjærlighetsekteskap. Slike ekteskap forekommer imidlertid sjelden. Når migranter beskriver tilværelsen i byen framhever de ofte at de tenker mye på hvordan familien har det hjemme. Det er på denne bakgrunn rimelig å anta at det er sammenheng mellom ekteskapstradisjonen, som sikrer at begge parter har samme regionale forankring, og den sterke tilknytningen til hjemstedet blant migranter. Selv migranter som arbeider i byene nesten hele sitt yrkesaktive liv, flytter vanligvis hjem når de trekker seg tilbake fra yrkeslivet. Dette gjelder også de som har oppnådd høye inntekter eller pensjonsrettigheter i løpet av karrieren og kunne hatt råd til å fortsette å bo i byen etter at de har trukket seg tilbake fra yrkeslivet. En mann fra Pahar Gaon oppnådde i løpet av karrieren en stilling som postmester på et postkontor i en storby i Uttar Pradesh. Dette var en godt betalt stilling. I mange år hadde han kone og barn boende hos seg i byen. Når han pensjonerte seg flyttet familien hjem og utvidet huset de hadde i landsbyen til et stort og staselig hus. Dette eksemplet viser at selv i tilfeller der husholdet har bodd en lengre periode i byen kan tilknytningen til landsbyen være sterk. Menn migrerer sjelden i hushold hvor det er kun en voksen mann. Når det er flere menn i arbeidsfør alder i husholdet, blir gjerne en eller flere migranter, mens minst et mannlig medlem blir igjen. Folk oppfatter det som problematisk å la kvinner og barn bo alene. Enkelte hushold velger likevel å la kvinner og barn bo alene, men dette forekommer sjelden over lengre perioder. 164 Hvis kvinner og barn bor alene er det som oftest i tilfeller hvor det bor slektninger eller naboer så nært at de er innenfor hørevidde hvis man roper. I den konteksten som er beskrevet virker antall mannlige medlemmer i husholdet inn på hvilke alternativer som trer fram som aktuelle for individet. Situasjonen kan derfor arte seg svært forskjellig for to individer som ønsker å migrere. For en person som tilhører et hushold med flere voksne menn, kan migrasjon gjennomføres uansett hvor det måtte være til, for en person som tilhører et annet hushold vil avstanden til arbeidsplassen måtte begrenses til noen få kilometer fra hjemmet. Folks situasjon preges av sosiale forpliktelser og statuser; om man er gift, har barn, har forpliktelser overfor gamle foreldre og så videre. En stor del av disse forpliktelsene er knyttet til relasjoner i husholdet. I konkrete valgsituasjoner blir enkelte av disse momentene vesentlig for hvilke alternativer som kan gjennomføres og hvilke som ikke fortoner seg som aktuelle. En sentral oppgave for mange i hovedforsørgerfasen er å arrangere bryllup for barna. En annen økonomisk krevende oppgave kan være å bygge nytt hus når det har blitt for mange i det gamle. Når slike forpliktelser er innfridd kommer mange hjem og finner et arbeid som gir lavere avkastning i nærheten av familiehjemmet. Migranters forpliktelser i tilknytning til husholdet vil dermed ofte kaste lys over migrasjonskarrierers varighet. Ut fra beskrivelsen overfor har jeg vist at husholdsperpektivet belyser mange sentrale spørsmål i tilknytning migrasjon. Migrasjon ut av dalen i lys av situasjonen i byene og lokale virkninger Dalen Chirai Gatti påvirkes av en strøm av impulser fra det indiske storsamfunnet. Å forholde seg til offentlige kontorer, handle varer på markedet, se film eller TV eller lese nord-indiske aviser er nokså hverdagslige innslag i tilværelsen for de fleste. Dette innebærer at de mest sentrale informasjonskanaler i det indiske storsamfunnet også preger lokalsamfunnet i dalen. Enkelte antropologer kaller påvirkninger fra urbane sentre på rurale befolkninger "sosial urbanisering" (Leeds, 1994). Begrepet urbanisering brukes imidlertid vanligvis, i en mer direkte forstand, for å beskrive flytting til byene. Omfanget av sosial urbanisering i rurale samfunn i dag er en viktig kontekst for forståelsen av hvorfor migrasjon raskt har økt i omfang. 165 En rekke forhold som påvirker omfanget av migrasjon gjør seg gjeldende på overordnede nivåer. Lønns- og prisnivået i byene virker inn på hva arbeidsmigranter har igjen for å arbeide i byen. Flere unge menn som tidligere hadde arbeidet en periode i en av storbyene oppga lave lønninger og høye boutgifter som grunn til at de reiste hjem. Mange av de som reiser til byen lever svært enkelt. Det er vanlig at flere menn deler et lite rom på grunn av at boutgiftene er høye. En ung mann fortalt at han hadde tjent 1000 rupier per måned i Delhi som ufaglært arbeider. Dette var omtrent det samme som det kostet å leie et rom. Dermed var det helt nødvendig å leie et rom sammen med andre. Boligen er ofte langt fra det stedet folk arbeider. Mange arbeidsmigranter klager over at livet i byen er slitsomt og at høye utgifter til bolig, transport og mat gjør at det blir lite eller ingenting igjen av inntekten. Migranter som har avsluttet en arbeidskarriere i byen oppgir ofte disse forholdene som den viktigste grunnen til at de kommer hjem til dalen. Mange av de jobbene migranter får er ustabile. Dette gjør at sikkerheten i forhold til hvor lenge man har jobb er dermed lav. Sammenlignet med de fleste typer migrasjonsarbeid er sikkerheten ved å drive lokalt jordbruk høy på dette punktet. Den totale risikoen er langt lavere hvis et hushold opprettholder innsatsen innen jordbruket, noe som bidrar til at kvinner og barn blir igjen i landsbyene selv om avkastningen fra jordbruket er begrenset. Dette kan forklare hvorfor jordbruksproduksjonen som oftest opprettholdes selv av familier der mannlige medlemmer er i stand til å forsørge hele husholdet. Flere av de typer virkninger av migrasjon som forekommer i Garhwal har også blitt framhevet av forskere som beskriver andre avsenderregioner (Grønhaug, 1979, Tambs-Lyche, 1979). Personer med spesielle yrkeskvalifikasjoner eller høy utdannelse reiser ofte ut av regionen. Dette kan dempe potensialet for økonomisk utvikling. På den annen side sendes en del av inntektene til disse migrantene hjem, noe som styrker lokal økonomisk aktivitet. Et utslag av denne formen for arbeidsmigrasjon at fjellregionen blir mer avhengig av økonomien i mer sentrale regioner i India. De totale virkningene er vanskelig å anslå. På den ene siden medfører migrasjon at bazaarene vokser og lokal produksjon øker. På den annen side medfører kanskje økt konkurranse noe lavere inntekt for hver enkelt næringsdrivende i bazaarene. Selv om folk legger stor vekt på at regionen opprettholdes av money order økonomien, bør ikke betydningen av de ressursene som 166 genereres gjennom migrasjon overdrives. Som jeg var inne på i kapittel 2 viste nedgangen i omsetningen i Nadipur, som fulgte av streiken Uttarakhand Bandh, at lokalbefolkningens kjøpekraft i stor grad også avhenger av arbeidsplasser på lokalplanet, særlig av arbeidsplassene i offentlig sektor som var de som ble hardest rammet under streiken. Arbeidsmigrasjon i lys av alder, utdanning og kaste Intervjuene i kapittel 6 beskriver to arbeidsmigranters karriere. Den ene, C.S. Rawat, reiste ut svært tidlig, han begynte å arbeide utenfor dalen før han var ti år. Den andre, K.L. Bahuguna, reiste da han var i tenårene. Det siste er nokså vanlig. Begge kom tilbake og begynte å arbeide lokalt i hjemdistriktet etter rundt tyve år som arbeidsmigranter. For begge var det vanskelig å finne arbeid i nærheten av landsbyen. Dette er et utbredt mønster. Både Bahuguna og Rawat avsluttet migrasjonskarrieren når de var i hovedforsørgerfasen. Dette forekommer nokså ofte, men det er mer vanlig blant migranter at migrantkarrieren avsluttes når hovedforsørgerfasen er avsluttet eller nærmer seg slutten. Viktige ansvarsoppgaver som forsørger, som å arrangere døtres bryllup, er da ofte fullført. (Å arrangere barnas ekteskap er en stor økonomisk belastning for de fleste,) At varigheten av forsørgeransvaret for mange samsvarer i nokså stor grad med varigheten av migrantperioden styrker antagelsen om sammenheng mellom migrasjonskarrierer og posisjonen som hovedforsørger i husholdet. Dette har jeg også antydet i kapittel 2. Mange av de som ikke har oppnådd høyt lønnede stillinger i byen i løpet av migrantkarrieren avslutter denne lenge før yrkeskarrieren avsluttes. Menn som har steget i posisjon i løpet av årene som migrant fortsetter på den annen side langt oftere å jobbe etter at hovedforsørgerfasen er over. Lav inntekt later til å ha hatt en betydning i forhold til avslutning av migrantkarrieren for Rawat og Bahuguna. Begge har hatt jobber med relativt lav inntekt. Bahuguna fortalte dessuten at han sluttet i jobben etter en uoverensstemmelse om lønn med arbeidsgiveren. En mann fra landsbyen Chand Gaon1, S. Bahuguna, har en særpreget yrkeskarriere. Utformingen av denne illustrerer på mange måter betydningen av husholdets sammensetning. Han er Brahmin. Den første delen av yrkeskarrieren arbeidet han på ulike restauranter i Bombay, både som servitør og kokk. Dette gjorde han i rundt 5 år. Deretter fikk han arbeid som telefonkabel- 167 montør i delstaten Himachal Pradesh. Dette arbeidet hadde han omtrent like lenge. da han var i slutten av tyveårene ble hans far syk. S. Bahuguna bestemte seg da for å reise hjem. I husholdet bodde faren, moren, hans konen, datteren og to sønner. Noen år senere døde faren. Et langsiktig problem var at det trengtes et stort beløp for å dekke utgiftene til å arrangere datterens bryllup2. For å dekke dette var det nødvendig å spare over en lengre periode. Dette ble imidlertid vanskelig når han sluttet som migrasjonsarbeider. Siden han var eneste voksne mann i husholdet fant han det vanskelig å reise ut på nytt. Boligen ligger for langt unna de lokale bazaarene til at han kunne arbeide der og gå fram og tilbake hver dag. Husholdet begynte i denne situasjonen med oppdrett av vannbøfler. Huset ligger helt øverst i landsbyen. Overfor ligger en skogkledt ås der bøflene kunne gresse hver dag. Han fikk låne et "chani", et sommerhus som benyttes omtrent som en norsk seter, av en venn i nabolandsbyen. På denne måten kunne de veksle mellom å la dyrene beite i to ulike deler av skogen. Han beskrev arbeidet med gjeting av dyrene som svært krevende og tungt. Dette arbeidet ble utført av ham selv, konen og moren. De to kvinnene vekslet i tillegg på å utføre arbeidet på jordene og å passe barna. På det meste hadde husholdet 14 vannbøfler. Dette er et langt høyere antall enn det som er vanlig i dag. Arbeidet ga inntekt ved salg av dyr og ved produksjon av noe melk for salg. Dette resulterte i at husholdet kunne spare penger til den eldste datterens bryllup. Syv år etter at de hadde begynt med oppdrett av vannbøfler ble datterens bryllup arrangert. Hun var da 21. Etter dette sluttet de med oppdrett av bøfler og gikk over til å holde 2 – 3 dyr for husholdets eget konsum av melk. S. Bahuguna fortalte at det var en stor lettelse da de sluttet å arbeide med oppdrett av vannbøfler. Et par år etter at de sluttet med oppdrett reiste den eldste sønnen til Bombay for å arbeide. Jeg hørte ikke om andre som har hatt vannbøffeloppdrett som levevei i nyere tid i de nærmeste landsbyene. At medlemmene i husholdet startet med dette krevende arbeidet må sees i sammenheng med at de kom i en vanskelig situasjon da S. Bahuguna avsluttet karrieren som arbeidsmigrant. Når faren ble syk var det vanskelig å fortsette å arbeide langt borte fra hjemmet. Samtidig var det viktig å spare til datterens bryllup. Dette viser betydningen av både husholdets sammensetning og ansvarsoppgavene som følger med å være forsørger. Hvis sammensetningen gjør det vanskelig at et av medlemmene arbeider som migrant, kan det for mange være vanskelig å ivareta ansvarsoppgaver som å arrangere bryllup for barna. Situasjonen er noe lettere hvis den eldste av 168 barna er en gutt. Gutter kan begynne å arbeide i kapitalbaserte sektorer noen år før de gifter seg. Dermed bidrar de til å spare penger til bryllupet. Eksemplene overfor belyser et relevant spørsmål. Hvordan henger migrasjon sammen med individuelle forskjeller? Når individers situasjon settes i fokus blir variasjon en kilde til økt forståelse. En persons situasjon varierer i utgangspunktet blant annet ut fra hvilke ressurser og midler hun eller han kan benytte seg av i forhold til å realisere ulike mål. I det følgende vil jeg belyse forhold på individ- og husholdsnivå ut fra blant annet slike forskjeller. De som reiser ut er forskjellige med hensyn på både alder ved første gangs utreise, utdannelse og kastebakgrunn. Spennet i alder ved utreise er nokså stort. De yngste reiser når de er rundt 15 år. Det forekommer også i sjeldne tilfeller at gutter reiser så tidlig som i 10 – 11 års alderen. Et stort antall reiser første gang når de er i tyveårene. Noen få reiser første gang når de er i trettiårene. Variasjon i alder ved utreise er blant annet knyttet til hvilke yrker folk sikter mot. Enkelte yrker krever at man gjennomgår en lang lærlingeperiode før man har nok kunnskap og erfaring til å arbeide selvstendig. Hvis det lar seg gjøre å finne lærlingearbeid på lokal basis, kan dette utgjøre en god grunn til å starte yrkeskarrieren lokalt. Hvis det derimot er vanskelig å finne lokale lærlingeplasser, er effekten motsatt. Mange vil da satse på å reise ut tidlig. Noen satser på en utdanning før de reiser ut for å jobbe. Omfanget av utdanning er relatert til motivasjon hos den enkelte og husholdets økonomi. Mange foreldre oppga at de synes det er fint om barna ønsker utdannelse etter grunnskolen. En del hushold har imidlertid vanskeligheter med å finansiere videre skolegang. Skredderyrket er eksempel på et arbeid hvor det kreves kunnskap og erfaring. Dette gjør at mange som vil etablere seg som skreddere reiser ut tidlig. Personer som tilhører høykastene har vanligvis ikke tilstrekkelig kompetanse i utgangspunktet til å jobbe selvstendig som skredder. De må finne et skredderverksted som har stort nok kundegrunnlag til å ansette lærlinger. Verksteder i rurale bazaarer ansetter sjelden lærlinger, derfor er det enklest å finne arbeid som lærling i byene. Mange lavkastefamilier har på den andre siden hatt skreddervirksomhet som en næringsvei i generasjoner. Barna i disse familiene trenger ikke reise ut for å skaffe seg erfaring, de har vanligvis ervervet tilstrekkelig kompetanse hjemme gjennom oppveksten til å starte et verksted, eventuelt til å dele et verkstedlokale med noen. Det er utbredt blant de som vokser opp i slike 169 familier å ta opp skredderyrket, i perioder eller gjennom hele yrkeskarrieren. En omstendighet som gjør at mange høykaster også i de senere år har funnet skredderyrket attraktivt er at det kan utøves i nærheten av familiehjemmet når man har ervervet kunnskap nok og et økonomisk grunnlag til å starte opp. Mange starter som lærling på et stort skredderverksted i en by. Lønnen stiger gradvis ettersom kompetansen øker. Når 5 – 10 år har gått kommer en stor del tilbake. De fleste har da spart nok til å kjøpe symaskin. Noen har også spart nok til å bygge et verksted i en lokal bazaar. Hva som kreves for å etablere seg varierer fra yrke til yrke. Til forskjell fra de som satser på skredderyrket er det for eksempel få blant de som satser på å bli bygningsarbeidere som migrerer i ung alder. Dette kan sees på bakgrunn av forholdet mellom kompetansenivå og produktivitet. En mann som har liten erfaring som husbygger likevel kan være til nytte på byggeplassen, siden mange av oppgavene som må utføres ikke krever høy kompetanse. De aller fleste som fortsetter med husbygging etter at de har lært seg grunnleggende ferdigheter blir i dalen. Enkelte reiser til andre distrikter etter at de har skaffet seg en viss grad av kompetanse gjennom lokal praksis. Skreddere og bygningsarbeidere har til felles at det tar lang tid å opparbeide seg full kompetanse. Forskjellen er at de som vil bli skreddere ofte må ut av dalen for å lære, til et foretak som er stort nok til å ta inn lærlinger, hvis de ikke har familiemedlemmer som kjenner yrket. Skreddere har imidlertid felles med bygningsarbeidere at det er lettere enn for mange andre yrkesgrupper å satse på en karriere på lokal basis når kompetansen er opparbeidet. Relevante kunnskaper utgjør en viktig ressurs i tilfeller der erfaring og kunnskap er påkrevet for å ta opp et yrke. Sammenligning av ulike måter å starte karrieren blant skreddere viser at familiebakgrunn er viktig for graden av kunnskap. Mange av de skredderne som har vokst opp i en familie der en av foreldrene har vært skredder har ervervet tilstrekkelig kompetanse i skredderfaget gjennom oppveksten fordi de har lært i forbindelse med foreldrenes yrkesutøvelse. Mange av disse arbeider ikke som lærling hos andre i forbindelse med sin egen etablering i yrkeslivet. Dermed slipper de å reise ut i begynnelsen av karrieren. De som ikke har erfaring fra før må vanligvis reise ut. I kapittel 6 beskrives yrkeskarrieren til en kvinnelig skredder i Nadipur Bazaar. Selv om hennes egen far var skredder hadde hun ikke ervervet de ferdigheter som trengtes 170 gjennom oppveksten. Dette var sannsynligvis knyttet til at hun var jente. (Familier medlemmer har vært skreddere i flere generasjoner er ofte lavkaster. Dette gjaldt imidlertid ikke denne familien.) Fordi hun hadde barn og forpliktelser i sin svigerfars hushold, hadde hun ikke anledning til å reise ut for å arbeide som lærling. Hun klarte å skaffe seg kompetanse ved å arbeide som lærling hos en skredder i bazaaren. Hos skredderen i Nadipur måtte hun betale for opplæring. Som lærling ved et skredderverksted i en by ville hun fått lønn. Hun var i stand til å klare en situasjon med opplæringsutgifter og uten lønn en stund fordi hun fikk et statlig lån til oppstart og innkjøp av egen maskin. Eksemplet viser at praktiske kunnskaper og erfaringsbakgrunn er viktige faktorer. Dette er innen mange yrker viktig for etablering. Eksemplet viser samtidig at kompetanse kan oppnås på ulike måter. Hvilke forhold som er relevant i folks situasjon kommer tydeligere fram ved å sammenligne individer som handler forskjellig. Omfanget av migrasjon er stort i alle de tre kastegruppene i dalen. Både blant brahminer, rajputter og lavkaster reiser mange ut. Et særtrekk ved lavkasters situasjon er at i tillegg til å migrere fra rurale til urbane strøk, også i en viss utstrekning reiser mellom landsbyer. Den siste formen for migrasjon har henger sammen med at de fleste lavkaster har mindre produktivt land enn det som er vanlig blant høykastene. De har derfor mindre som binder dem til landsbyen de bor i. Mange kan dessuten utøve ulike håndverk som er etterspurt i landsbyene. Denne typen rural til rural migrasjon blant lavkaster innbefatter hele husholdet. Høykaster flytter svært sjelden mellom landsbyer, hvis vi ser bort fra lokale tidsbegrensede arbeidsoppdrag som for eksempel bygging av et hus i en annen landsby. Det er vanskelig å se noen direkte sammenheng mellom migrasjon og utdannelsesnivå. Tilsynelatende bidrar verken høy eller lav utdannelse til å gjøre det spesielt attraktivt å reise ut. Omfanget av migrasjon er stort både blant høyt utdannede og blant de med lite utdanning. En utbredt frustrasjon blant høyt utdannede er at det er svært vanskelig å finne jobber som er relatert til utdanningen. Både i byer og i rurale distrikter i India er det få stillinger for høyt utdannede fordi det over lengre tid har vært overproduksjon av høyt utdannede i forhold til behovet for arbeidskraft (Tambs-Lyche, 1979:52). Mange arbeider derfor innen helt andre yrker enn de er utdannet til. Flere høyt utdannede i dalen Chirai Gatti ga uttrykk for at det er like vanskelig 171 uansett om man blir i Garhwal eller reiser ut. I Garhwal finnes det nesten ikke jobber. I byene har mange ikke de kontaktene som trengs for å få jobb. Sosiale felt; yrkessektorer, kjønn og hushold Grønhaug (1978) går ut fra at forskjellige sosiale felt i et og samme samfunn kan være helt ulike med hensyn på sosial og geografisk organisering. Forskjellene mellom menns og kvinners arbeidsliv i fjellregionen kan belyses ut fra en slik tilnærming. Jordbruket i Chirai Gatti drives nesten utelukkende av kvinner. Kvinners organisering av jordbruket er basert på husholdet. Arbeidet innebærer i liten grad koordinering eller organisering på andre nivåer, med unntak av fastsetting av regler sanking av felles ressurser fra skogen, det vil si gress, løv og tørrved. Disse fastsettes og håndheves av det enkelte Gram Sabbah. I landsbyer der sankingen innebærer å gå lengre avstander gjøres dette ofte i fellesskap av kvinnene i flere hushold. Dette har imidlertid liten økonomisk betydning siden representantene fra hvert hushold kun er ansvarlig for sanking og frakt til sitt eget hushold. Mange opplever det som hyggelig å være en stor gruppe som går i følge. Dessuten er det tryggere å være mange når man er langt fra landsbyen. I og med at produksjonen er for eget konsum og ikke for salg, er jordbruket i liten grad berørt av markeder og overordnede systemer. Utgifter til innkjøp av gjødsel, såkorn, redskaper, vedlikehold av verktøy og andre ting er beskjedne. Husholdet er selvforsynt med en god del av de produktene som trengs til både husdyrhold og arbeid på jordene. Dette viser at jordbruket drives av geografisk isolerte enheter. Næringsdrivende i de mannsdominerte sektorene handler ofte med kjøpmenn i de omkringliggende byene for å kjøpe varer, redskaper eller lignende. Menns sosiale relasjoner, nettverk og karrierer overskrider i stor grad de lokale omgivelsene. Dette skyldes i stor grad omfanget av migrasjon som har ført til at menns yrkesliv går "på tvers av" grensene mellom lokaliteter og regioner. Det er med andre ord betydelige forskjeller mellom jordbruket og de mannsdominerte og kapitalorienterte sektorene med hensyn på graden av integrasjon med andre regioner. De aller fleste hushold er avhengig av både kvinners jordbruksproduksjon og menns kapitalinntekter for å dekke det totale konsumbehovet. Derfor må menns og kvinners innsats utøves i 172 begge økonomiske sfærer. De mange ulikhetene mellom subsistensjordbruket og de "mannlige" yrkessektorene gjør at denne delingen av husholdsmedlemmers virke gjør husholdene mindre sårbare, for de økonomiske svingninger som påvirker arbeidsmarked og inntektsnivå i byene på den ene siden og for de forhold som påvirker avkastningen fra landbruket på den andre. Med jevne mellomrom sender disse penger til de medlemmene i husholdet som blir igjen hjemme. Derfor har hushold i dag større grad av kapitalinntekter enn for 20 eller 30 år siden. Kombinasjonen av økt tilgang til kapital og mindre arbeidskraft til å drive jordbruksarbeid (som følge av at menn i løpet av et kort historisk tidsrom har gått over til arbeid i kapitalbaserte sektorer) har ført til at husholdene kjøper flere produkter fra markedet. Dermed har økt arbeidsmigrasjon også bidratt til vekst i lokale næringer. På den annen side har det gjort husholdene i dalen mer sårbare overfor svingninger i eksterne arbeids- og varemarkeder enn tilfellet var da både menn og kvinner drev med jordbruk. Det framgår av de forhold som er beskrevet at migrasjon og money order basert økonomi bidrar til lokal økonomisk utvikling på migrantenes hjemsted. Naboregionene i sør har langt mer industrialisert økonomi. I Garhwal er det bare Dehra Dun distriktet, med en beliggenhet ved foten av fjellene, som har industri av særlig omfang. I likhet med andre Byene i Nord-Vest-India, som Chandigar, Meerut, Saharanpur og Haridwar, tar Dehra Dun i mot mange arbeidsmigranter fra fjellene. Det samme gjelder storbyene Delhi og Bombay. På bakgrunn av money order økonomien er migrantenes situasjon i disse byene viktig for familiene i fjellene. I nedgangsperioder kan arbeidsmigranter få reduserte inntekter eller miste jobbene sine. Siden mange av migrantene har et begrenset mer begrenset nettverk i byene enn de som bor permanent, rammes de sannsynligvis noe oftere av slike effekter. Dette kan på hjemstedet få som konsekvens at migrantenes familier får mindre penger tilsendt eller at arbeidsledige kommer hjem. Slike hendelser illustrerer at det enkle jordbruket, på tross av lav avkastning, er tryggere enn de urbane næringene. 1 2 Landsbyen Chand Gaon har jeg beskrevet i innledningen. Å arrangere døtres bryllup koster vanligvis minst halvannen gang det det koster å arrangere sønners bryllup. 173 174 Kapittel 8. Yrkesliv i et endringsperspektiv. Individ- og systemkontekster. "(…) how the structural environments of action are both dynamically sustained by and also altered through human agency (…)" (Emirbayer, Miche,1998:964). "You my dear Swami (lord) are in the city of Delhi You travel the whole year by car! While I walk on stones To the forest to cut grass, My hands and feethave become torn with deep marks I have become weak Doing such countinous hard work Pleased get transferred to Kotdwar I will meet you at Haridwar" Sang fra Garhwal (Capila, 2002:175) Yrkesliv, husholdsorganisering og endringsprosesser Utgangspunktet for oppgaven har vært arbeidsliv i de tre rurale bazaarene Nadi Jagah, Upli Pahar og Nadipur i fjelldalen Chirai Gatti. Den lokale økonomien er basert på subsistensjordbruk og småskala-foretak. Begrenset tilgang på lønnsomt arbeid og befolkningsøkning har skapt en situasjon der arbeidsmigrasjon er nødvendig for stadig flere (Rawat, 1993:41-43). Ved siden av de lokale sektorene bidrar money order økonomien til livsgrunnlaget for den delen av befolkningen som blir hjemme. Framveksten av bazaarer er en manifestasjon av at det rurale samfunnet er i rask endring. For ikke lenge siden var bazaarer fåtallige i de lokale omgivelsene. I dag er de et utbredt fenomen. Den mest omfattende vekstperioden i Nadipur er sammenfallende med en periode da omfanget av migrasjon ut av Garhwal økte betraktelig. Ifølge Rawat utgjorde de som reiste ut av landsbyene han undersøkte i Pauri Garhwal i perioden 1971-80, åtte ganger så mange som det totale antallet fram til 1940 (Rawat, 1993:41). Informanters beskrivelser av migrasjon ut av dalen tyder på at økningen har nokså tilsvarende i Chirai Gatti i det samme tidsrommet. Et flertall av de næringsdrivende i bazaarene har tidligere vært arbeidsmigranter. Mange har vært i tjeneste for hæren i forskjellige deler av India. Andre har arbeidet i butikker, restauranter, fabrikker og andre 175 arbeidsplasser i byene. Parallelt med behandlingen av arbeidslivet i dalen har jeg forsøkt å forstå hva som driver menn til å reise ut, hvorfor kvinnene og barna blir igjen og hvorfor mennene ofte kommer tilbake for å etablere et virke i bazaaren. I lys av karrierer kan komplekse felt som yrkeslivet i bazaarene, husholdenes organisering og arbeidsmigrasjon ses i sammenheng. I og med at mange karrierer kombinerer perioder med migrasjon og lokalt arbeid, har arbeidsmigrasjon framstått som så vesentlig for lokalsamfunnet i dalen at jeg har drøftet dette i et eget kapittel. Arbeidsmigrasjon har blitt betraktet både i lys av små og store kontekster, blant annet ut fra migrantenes intensjoner, husholdene og den regionale situasjonen. Husholdet spiller en viktig rolle for arbeidskarrieren. Menns rolle i husholdet preges av at de er ansvarlig for inntjening av kapitalinntekter, og vanligvis har størst innflytelse på husholdets økonomiske disposisjoner. I hovedforsørgerfasen arbeider mange i byene. Dette er en krevende fase for husholdet. Den første delen preges av forsørgeransvar for små barn. I den neste er planlegging av barns giftemål et viktig ansvar. Til disse oppgavene trengs et arbeid som gir mer enn et minimum i avkastning. Det innebærer for mange at lokalt arbeid blir problematisk. Mange slutter som migrant etter at barnas brylluper er gjennomført. Etter dette er forsørgeransvaret redusert. Fasene i familiekarrieren regulerer på denne måten en manns arbeidsliv. På den annen side er kan det også være motsatt. For mange inntrer ikke hovedforsørgerfasen før de har en jobb som gjør dem i stand til å påta seg ansvaret. Det er altså en vekselvirkning mellom familie- og yrkeskarriere. Hvis husholdet har oppsparte midler investeres disse ofte i en virksomhet i den nærmeste bazaaren. For mange næringsdrivende i bazaarene har midler som er generert gjennom andre husholdmedlemmers arbeid, bidratt til å etablere foretaket. Det er mange eksempler på at brødre i samme hushold, som har arbeidet forskjellige steder, bygger en næringsbygning i fellesskap. Ofte starter en av dem en virksomhet i bygningen, noen ganger begge og i enkelte tilfeller leies alle lokalene i bygningen ut. En slik utleieperiode varer ofte til en av sønnene er gammel nok til å starte en virksomhet i bygningen. Selv om foretaket bare gir jobb for en, bidrar det gjerne til at partene eller husholdet samlet får en tryggere økonomisk situasjon. Medlemmene av et hushold jobber gjerne innen helt ulike sektorer. Denne fordelingen bidrar til å spre risiko. I kapittel 2 og 7 har jeg vist at dette er et vesentlig aspekt ved husholdsorganisering i fjellregionen. I kapittel 7 viste jeg også at hushold med flere voksne menn er mer fleksible med hensyn til 176 migrasjon. Mye taler for at dette er en av årsakene til at store hushold; ofte bestående av tre generasjoner og flere brødregrupper under samme tak, er utbredt i Garhwal. Det er betydelige økonomiske forskjeller mellom virksomhetene i Nadipur. Enkelte næringsdrivende har en inntekt de er godt fornøyd med mens andre kun har et minimum av overskudd. Tidligere beskrivelser, for eksempel hos Berreman (1963) og Guha (1990), av folks levekår i regionen antyder ikke like store økonomiske forskjeller. Inntektsforskjellene jeg observerte tyder dermed på at sosial mobilitet har økt. Ut fra beskrivelsen av tidligere migranters investeringer på hjemstedet, har jeg hevdet at bazaarenes vekst kan forstås på bakgrunn av migrasjon. Dette gjelder også i noen grad inntektsforskjellene. Inntektene fra bazaarforetak varierer mellom ulike næringer. For å etablere en næring som gir brukbar avkastning trengs investering. Et slikt utgangspunkt har for mange blitt realisert gjennom migrasjon. Arbeidet utenfor hjemstedet kan ha gjort det mulig å spare penger til for eksempel bygninger, maskiner eller utstyr. Det er samtidig langt fra alle migranter som har hatt et lønnsnivå som har gjort det mulig å spare. Enkelte etablerer et lokalt virke uten å ha oppsparte midler når de har avsluttet migrantkarrieren. De fleste i denne gruppen er nødt til å leie et lokale og har ikke de ressurser som trengs for å etablere et investeringskrevende foretak som for eksempel en mølle eller et bakeri. Å drive en tebutikk, en grønnsaksbutikk eller lignende i leide lokaler gir i de fleste tilfeller lav inntekt. Bazaarforetaket kan imidlertid spille en viktig rolle for husholdet selv om inntekten er lav. Dette må sees på bakgrunn av de aspekter ved kombinasjonsøkonomien som jeg var inne på ovenfor; økt fleksibilitet og spredning av risiko. Modernisering og økende geografisk kontaktflate kan bidra til å øke folks selvbevissthet og patriotisme i forhold til den lokale kulturen. I kaptitel 2 lot jeg Redfields beskrivelse av regional patriotisme blant folk fra landsbyen Tepoztlan i Mexico illustrere dette. Her gikk det fram at grupper som hadde flyktet under den meksikanske revolusjonen i 1910 og befant seg i et eksilmiljø i Mexico City stod i spissen (Redfield:1949:210). Regional identitet spiller helt klart en rolle for folk i Garhwal.1 Mange informanter la vekt på forskjellene mellom garhwali; språket i fjellregionen, og hindi, som det undervises i på skolen. Folk kontrasterte av og til også mellom "oss garhwaliere" og "de fra slettelandet" eller "de utenfra". Egenskaper som enkelte anså folk fra 177 fjellene for å være bedre utrustet med er fysisk kondisjon og ærlighet. På den annen side var det også noen som anså det som viktigere å kunne engelsk og hindi enn å kunne garhwali og som betraktet lokale tradisjoner som lite interessante. Dette viser at regional tilhørighet ikke har en helt dominant posisjon. I kapittel 2 beskrev jeg hvordan de intellektuelle i fjellregionen i økende grad oppfattet indiske sentralmyndigheters politikk overfor Garhwal som bevisst neglisjering og unnfallenhet. Helt siden 1960–tallet har det utviklet seg en markant og økende mistillit til sentrale myndigheter blant intellektuelle og andre regionale politiske aktører (Joshi,1995). At de få tiltak som ble satt i verk for å løse økonomiske og sosiale problemer til dels var mislykkede, ble sett på som bevis på at politikere og planleggere utenfra ikke var kompetent til å styre regionen (Mawdsley, 2000). Fjellregionen har i denne perioden i økende grad blitt sosialt og økonomisk integrert i forhold til andre regioner. Dette gjelder ikke minst i forhold til en indisk offentlighet som gjennom riksdekkende media, lokal representasjon av ulike statlige institusjoner og så videre preger det som skjer på lokalplanet. Mange i Garhwal har opplevd nasjonal integrasjon som økende diktat på ulike felt fra sentralmyndighetenes side. Samtidig har de en oppfatning av at regionen nedprioriteres i forhold til utvikling. Under feltarbeidet hørte jeg eldre mennesker si; "det var bedre her på kongens tid. Da var det disiplin og orden". Dette fikk bifall fra tilhørerne. En underliggende meningskontekst, som ga dette utsagnet politisk aktualitet under selvstendighetskonflikten, var at Tehri Garhwal hadde en nokså frittstående posisjon som kongedømme. Jeg mener på denne bakgrunn det er grunn til å tro at økt innflytelse fra ulike institusjoner på nasjonalt nivå har bidratt til økende regional patriotisme samtidig som mistillit til politiske sentre som Delhi og Lucknow har blitt utbredt i befolkningen. I kapittel 2 diskuterte jeg løsrivelseskonflikten og streiken Uttarakhand Bandh. Konfliktforløpet ble sett i sammenheng med en motsetning mellom sentrum og periferi i indisk politikk. Jeg har imidlertid først og fremst forsøkt å vise at streiken og bevegelsen for løsrivelse fra U.P. bør ses i sammenheng med problemene innen økonomi og arbeidsliv i regionen. På denne bakgrunn viste jeg også at den vanskelige situasjonen som oppsto i bazaarene høsten 1994, som en følge av ringvirkninger av streiken, kan illustrere hvordan små og store sosiale kontekster henger sammen. 178 Folks utstrakte sympati for streiken på tross av de kostnadene de selv ble påført, vitnet om graden av skepsis til de sentrale indiske myndigheter. Tilnærminger i oppgaven I kapittel 3 redegjorde jeg for Geertz og Fox sine tilnærminger til bazaarer. Ut fra deres beskrivelser trakk jeg opp en motsetning mellom å belyse bazaarer ut fra "eksterne" kontekster og ut fra "interne" eller "lokale" sosiale forhold. Forskjellen ble formulert som "lokal-" versus "kontekstorientert" tilnærming. På bakgrunn av at oppsparte midler fra migrasjonsarbeid spiller en viktig rolle for etableringer av foretak i bazaarene, at husholdsorganisering spiller en vesentlig rolle og at ulike sosiale relasjoner knytter de næringsdrivende til andre felt enn bazaaren, argumenterte jeg for at bazaarforetakene ikke bør betraktes kun i lys av lokale forhold. I tilknytning til dette har jeg også vist at sosiale prosesser i bazaarene påvirkes av overordnede endringsprosesser. Kapitlene i oppgaven kan grupperes ut fra om de fokuserer mest på lokale eller kontekstuelle forhold. Kapittel 3, 4 og 5 handler i stor grad om trekk ved bazaaren i lys av lokale forhold. I kapittel 3 beskrives sosialt liv i bazaaren Nadipur. I kapittel 4 beskrives framveksten av bazaaren blant annet i lys av næringsetableringer. I kapittel 5 beskrives et foretak i bazaaren. I kapittel 6 utvides perspektivet ved at kontekstuelle fenomener som er relevant for husholdene og for de næringsdrivendes situasjon i bazaarene får en mer sentral plass. I kapittel 2 og i innledningskapitlet er bazaarenes framvekst satt i sammenheng med regionale endringsprosesser. I innledningskapitlet forsøkte jeg i korte trekk å anskueligggjøre Garhwals overgang fra å være dominert av subsistensjordbruk, til å bli en utkant preget av migrasjon og kombinasjonsøkonomi i det moderne India. For å belyse bazaarene i lys av en vid kontekst introduserte jeg i kapittel 2 et systemteoretisk perspektiv som bygget på blant andre Redfields og Leeds teorier. Perspektivet betoner at rurale steder og urbane sentre utgjør komplekse sosiale systemer. Det rurale samfunnet påvirkes av “storsamfunnet” gjennom moderniseringsprosesser. Ut fra dette har jeg belyst yrkeslivet i dalen som et samspill mellom påvirkninger fra overordnede kontekster og en lokal utvikling. Jeg kombinerte et perspektiv som tar utgangspunkt i sosiale prosesser på individnivå med et perspektiv som tar hensyn til overordnede kontekstuelle forhold 179 og viste at det er rimelig å oppfatte disse perspektivene som knyttet til to sosiale "dimensjoner" i samfunnet. Ut fra dette viste jeg at de to perspektivene utgjør kompatible tilnærminger. Argumentasjonen er bygget til dels på teoretisk drøfting, til dels på analyse av konkrete eksempler. I tilknytning til de to case studiene jeg beskrev ble forholdet mellom menns arbeid, husholdet og overordnede systemer belyst. Siktemålet var særlig å peke på vekselvirkninger mellom nivåene. En slik forståelse ble etablert med utgangspunkt i situasjonen under streiken. Som et overordnet forløp endret streiken folks handlingbetingelser i Nadipur. Folk reagerte ulikt i den situasjonen som oppsto under streiken. Ved å anvende Sartres perspektiv på intensjonalitet og mening kan dette knyttes til at de fortolket situasjon ulikt. Dette kan kombineres med Barths og Boudons tilnærming til samhandlingsprosesser som vektlegger at individer har ulike handlingsalternativer. Selv om de næringsdrivende i bazaaren reagerte ulikt, i form av at noen stengte butikkene sine, noen opprettholdt driften og enkelte søkte arbeid andre steder og så videre, støttet store flertallet streiken. Jeg viste at det overordnede forløpet påvirket den lokale konteksten. Samtidig virker lokale reaksjoner inn på det overordnede forløpet. Uten oppslutning på lokalplanet ville streiken utviklet seg annerledes. Dette ville i sin tur hatt konsekvender for det politiske forløpet. På denne måten viste jeg at mikroplanet og det overordnede nivået genererer effekter som har betydning for hendelser og handling på de andre nivåene. På denne bakgrunn bør forholdet mellom nivåene forstås som vekselvirkninger. Livsløpsperspektivet Ut fra drøftingen av migrasjon i kapittel 2 og 7 går det fram at menns arbeidsmigrasjon er knyttet til husholdets totale situasjonen. Fordelingen av migrasjon og lokalt arbeid i en persons yrkeskarriere framtrer til dels i lys av faser i familiekarriere. Disse motsvares av husholdets stadier. Ved hjelp av livsløpsteori og husholdsanalyse kan vi forstå livsfaser og husholds stadier ut fra konkrete eksempler i kapitel 6. I kapitlet gjengis utdrag av noen “livsløpsintervjuer” med informanter. I intervjuene fortelles det om migrasjonsarbeid, om lokalt yrkesliv og i noe grad om familiesituasjonen i ulike faser av karrieren. Ut fra intervjuene framgår forskjeller med hensyn på arbeidsforhold og inntekter i ulike 180 bransjer. Enkelte problemer forbundet med både migrasjon og lokalt arbeid kommer fram. I mindre grad kommer det fram historiske endringer eller hendelser som påvirker intervjupersonenes liv. Men også denne dimensjonen er til stede og kan til dels hentes fram både fra beskrivelsene og mellom linjene. Det går fram av intervjuene med de to kvinnene at det er sannsynlig det har skjedd en endring av synet på kvinners yrkesetablering i mannsdominerte yrker. Dette gjorde det lettere å etablere seg for den ene innen det mannsdominerte yrkeslivet i bazaaren enn for den andre, som vurdere å reise ut av landsbyen rundt ti år tidligere. Intervjuet med B. Devi viser at det lot seg gjøre å etablere seg som skredder i Nadipur på 1990-tallet. Intervjuet med D. Devi viser samtidig at det var vanskelig å få aksept for å etablere seg i det mannsdominerte yrkeslivet på begynnelsen av 1980-tallet. Sparsomme beskrivelser Folk i dalen kan i mange sammenhenger være ganske ordknappe. Dette har jeg drøftet I kapittel 1 og kapittel 6. Mange foretrekker å snakke om hverdagslige ting framfor mer allmenne spørsmål. På samme måte er de ikke særlig begeistret for å snakke om personlige forhold. Dette er noe av bakgrunnen for at det i oppgaven er forholdsvis kortfattede beskrivelser av hvordan folk opplever seg selv og sin situasjon. Dette framgår til dels i livsløpsintervjuene i kapittel 6. Folks oppfatninger av enkelte viktige spørsmål kom imidlertid ofte til uttrykk. Dette gjaldt blant annet sosiale og økonomiske forhold i regionen sammenlignet med andre regioner eller land og hvordan utviklingen kunne bedres. Begrepene "money order økonomi" og "backward region" forteller mye om hvordan folk i Garhwal oppfatter regionen. Sosial variasjon blant næringsdrivende I kapittel 3 beskrev jeg folks oppfatning av aktivitetene i bazaarene. Folk i dalen oppfatter ikke bazaarvirksomhetene først og fremst som uttrykk for økonomisk utvikling eller økt velstand. Mange framstiller det som foregår i bazaarene som et uttrykk for menns lediggang. Denne karakteristikken retter seg riktignok ikke i hovedsak mot næringsaktivitetene i seg selv, men i større grad mot det forhold at mange menn har lite å gjøre. 181 Liten omsetning er et aspekt ved driften av mange foretak. Innehaverne av disse har anledning til å drikke te og ha sosialt samvær med andre store deler av dagen. På den annen side er hverdagen absolutt ikke slik for alle. Mange virksomheter, som for eksempel skredderverkstedene, snekkerverkstedet og bakeriet i Nadipur, preges av at det arbeides hektisk hele dagen. Hosen skredder jeg ofte besøkte var de som oftest en travel atmosfære. Han tok sjelden pauser og fortsatte gjerne å arbeide ved symaskinen også når folk kom inn i lokalet for å diskutere et oppdrag eller for å bare prate litt. Når folk han kjente passerte forbi utenfor, inviterte han dem ofte inn og bød på en kopp te. Te ordnet han ved å rope til innehaveren av tebutikken to hus bortenfor. Mens han samtalte med gjestene satt han ved symaskinen og holdt denne i gang under store deler av besøket. Hverdagen til denne skredderen og en rekke andre som har mer enn nok å gjøre mesteparten av dagen, og som i mange tilfeller har en relativt god inntekt, viser at man bør være forsiktig med å generalisere. Omfanget av sosiale og økonomiske forskjeller i bazaarene er som jeg har vist i oppgaven større enn folks beskrivelser gir inntrykk av. Historiske linjer og yrkeslivet i dag I innledningskapitlet i oppgaven beskrev jeg den historiske utviklingen i fjellregionen. Beskrivelsen tegner et bilde av et samfunn i endring. Menns yrkesliv i dalen arter er svært forskjellig fra hvordan det var for få tiår siden. En tydelig indikasjon er forskjellen mellom ulike generasjoners yrkeskarrierer. Blant fedrene til næringsdrivende i bazaarene og fedrene til personer som var arbeidsmigranter i 1995, bodde et flertall hjemme i landsbyen og arbeidet på familiens jord mesteparten av sin karriere. En betydelig endring har med andre ord funnet sted. Den sosiale og historiske bakgrunnen for endringen av menns yrkesliv kan i hovedtrekk oppsummeres slik: Regionen Garhwal har siden frigjøringen i 1947 endret sin posisjon fra å være en relativt isolert region til å bli en utkantprovins i nasjonen India. Nasjonal integrasjon har fått økende betydning. Dette har også ført til økende integrasjon mellom urbane og rurale regioner. Det siste har hatt mye å si for yrkeslivet. Industriell vekst har til dels vært konsentrert i urbane strøk. Derfor er det lettere å finne arbeid i sentre som Delhi, Bombay og Chandigarh enn i utkantregioner. Omfattende arbeidsmigrasjon 182 fra landsbydistrikter til storbyer må sees i lys av dette forholdet. Denne utviklingen fører dermed til kraftig økning av folketallet i urbane lokaliteter og stagnasjon i rurale lokaliteter. Urbanisering er et grunnleggende trekk ved det indiske samfunnet i nyere tid selv om graden ikke har vært like ekstrem som for eksempel i enkelte land i Latin-Amerika. En rekke forfattere og forskere har pekt på de sosiale problemene som følger av en slik utvikling (Frankel, 1971). Enkelte av problemene i de rurale bazaarene kan også ses i lys av dette. Dette gjelder særlig mangelen på arbeid som gir tilfredsstillende avkastning. Når mange driver butikker på tross av at overskuddet er så lavt at de selv betrakter butikken som et tidsfordriv har dette sammenheng med at det er vanskelig å finne mer tilfredsstillende jobber. I et historisk perspektiv representerer bazaarene på mange måter sosiale og økonomiske endringsprosesser . De er en refleksjon av at markedsøkonomi;, at menn har forlatt jordbruket,og av økende sosial mobilitet. Den grunnleggende dreiningen fra jordbruk til arbeidsmigrasjon og kapitalarbeid blant menn i regionen har hatt vidtrekkende sosiale konsekvenser. Først og fremst at yrkeskarrierer har blitt sammensatte. Selv om mange reiser til sentrale regioner for å finne arbeid er dette en løsning som kan føre med seg mange problemer. Situasjonen for arbeidsmigrantene fra Garhwal illustrerer problemer som ofte følger av geografisk oppsplitting av husholdene. En stor del av dagens sønner, ektemenn og fedre arbeider og bor adskilt fra barn og ektefelle. Dette endrer husholdenes situasjon betydelig på et sosialt plan. Barn vokser i større grad enn før opp adskilt fra fedre. Ektefeller tilbringer en stor del av livet adskilt. I tillegg endres lokalitetenes sammensetning. Landsbyene i Garhwal domineres av kvinner og barn. Bazaarer og småbyer domineres av menn. Mange arbeidsmigranter forteller at de er lite tilfreds. Livet i byen innebærer mange praktiske vanskeligheter i tillegg til den geografiske avstanden fra familien. Lønnsnivået for ufaglærte arbeidere er lavt og utgiftene forbundet med å bo i byen er høye. Man må leve svært nøysomt for å kunne sende penger hjem til familien. Dette innebærer at migrantene sjelden har råd til å reise hjem og at mange bor under kummerlige forhold. 183 Selvstendighetskonflikten i et historisk perspektiv Jeg har vist at selvstendighetskonflikten kan settes inn i en historisk kontekst. De sosiale protestene som ledet fram mot "Uttarakhand Bandh bevegelsen" på 1990-tallet, og separasjon fra U.P. i år 2000, oppsto som en følge av at enkelte strukturer fra regionens fortid som koloni ikke endret seg raskt nok. Relasjonen til det øvrige India er (fortsatt) preget av at ressurser eksporteres ut. De dominerende ressurser var tidligere tømmer og kalkstein. I dag eksporteres migranter og vannkraft. De nasjonale femårsplanene bragte forventninger om utvikling av hele India. Planene ble i liten grad blitt fulgt opp i fjellregionen (Joshi, 1995). Forventninger om utvikling ble altså dels bygget opp fra sentralt hold. Når disse ikke ble innfridd slo befolkningens forhåpninger om økonomisk utvikling gradvis over til skuffelse og sinne. En oppfatning av at de sentrale myndighetene skulle gjort mer for å utvikle regionen spredte seg. Utvikling av infrastruktur som elektrisitet, vannforsyning og veinett til landsbyene var overlatt til organer på overordnede nivåer. Lokale utviklingsprosjekter utsettes ofte i lengre tid eller skrinlegges. Samtidig opplevde befolkningen det nasjonale byråkratiets økte innflytelse på lokalplanet. Mange har på grunn i økende grad oppfattet byråkratiet som et redskap for aktører i Lucknow eller Delhi snarere enn som et hjelpemiddel for å ivareta lokale interesser. Rammebetingelsene for lokale forvaltningsorganer som Block Office er til dels underlagt de ulike departementenes sentrale organer, som har befunnet seg utenfor regionen. Dessuten har politiske beslutninger som angår fjell-regionen i stor grad blitt tatt i parlamentet i Delhi og (fram til høsten 2000) i delstatsforsamlingen i Lucknow. Framveksten av en byråkratisk sektor som regulerer stadig flere forhold på regionalt og lokalt nivå har på denne måten ført til økt "ekstern avhengighet" for befolkningen i landsbyene. En følelse av hjelpeløshet som kan knyttes til denne situasjonen ligger til grunn når folk i Chirai Gatti betegner Garhwal som en "backward region", noe de ofte aksentuerer når det snakkes om regionale spørsmål, er på mange måter et uttrykk for denne følelsen. Likhetstrekkene mellom de frustrasjoner Joshi beskriver blant intellektuelle i fjellene på 1960- og 1970-tallet (Joshi, 1995) og misnøyen i 1994 i Chirai Gatti, blant folk som sympatiserte med streiken, tyder på at stemningen av misnøye gradvis har tiltatt i styrke fra 1960-tallet og fram til løsrivelsen av fjellregionen fra U.P. i år 2000. Motsetningen mellom myndighetene i Delhi og 184 Lucknow på den ene siden og Uttarakhand Bandh bevegelsen på den andre siden er som tidligere nevnt knyttet til mangelen på arbeid i regionen. Dette kan settes i sammenheng med folks oppfatninger av sin egen situasjon. Mange i dalen var bekymret for framtiden og frustrert over sin nåværende arbeidssituasjon. Disse bekymringene var i stor grad knyttet til at de mente det var for liten grad av økonomisk utvikling i regionen. De hadde liten tro på at den vanskelige situasjonen på det lokale arbeidsmarkedet ville endre seg. I kapittel 6 har jeg antydet at det er rimelig å oppfatte mange virksomheter i bazaarene i dalen som fordekt arbeidsledighet. Dette framgår til dels av intervjuene med C.S. Rawat og K.L. Bahuguna. Arbeid og sosialt liv i bazaarene Kapittel 3 og til dels kapittel 4 og 5 omhandler sosiale relasjoner og foretak i Bazaaren Nadipur. Beskrivelsen i kapittel 3 omhandler blant annet forskjeller mellom ulike sektorer innen arbeidslivet. Det som trengs for å etablere for eksempel en tebutikk er forskjellig fra det som kreves for å etablere en håndverksvirksomhet. Håndverkerens virke er vanligvis basert på spesialisert kunnskap som er ervervet over et langt tidsrom. Innehaveren av en butikk driver ofte et virke hvor det i liten grad er nødvendig med spesialisert kunnskap og tidligere erfaring. Dette viser at virksomhetene i bazaarene kan være basert på helt ulike personlige ressurser. Betydelige forskjeller gjør seg gjeldende også når det gjelder inntjening. Inntektsforskjellene gjør seg gjeldende både mellom sektorer og i noe grad innen de enkelte sektorer. For enkelte er virksomheten en god inntektskilde, for andre er den nærmest et tidsfordriv. Mye av det som foregår i en bazaar kan forstås i lys av sosiale relasjoner. I kapittel 3 beskrives sosiale relasjoner og omgangsformer mellom de som arbeider i bazaaren og mellom disse og andre. Også når det gjelder dette aspektet framkommer et betydelig mangfold. De viktigste sosiale relasjoner næringsdrivende har kan deles inn i fire kategorier; relasjoner til andre medlemmer i husholdet, relasjoner til andre yrkesutøvere i bazaaren, relasjoner til kunder og relasjoner til slektninger i landsbyen. Relasjoner til de andre i husholdet kan være bestemmende for både hvor og til en viss grad med hva en mann kan arbeide. Vel så viktig som innholdet i de enkelte relasjonene er imidlertid husholdets sammensetning og stadie. Disse aspektene ved hushold har jeg 185 drøftet i kapittel 2. Den næringsdrivendes forpliktelser overfor husholdet, for eksempel i forhold til å arrangere barns giftemål eller i forhold til om det trengs at han bor i familiehjemmet utenom arbeidstid, har konsekvenser for hvor mye han trenger å tjene og hvor langt unna hjemmet han kan arbeide. Sosiale relasjoner mellom ulike yrkesutøvere og mellom yrkesutøvere og kunder vedlikeholdes først og fremst gjennom samhandling i bazaarene. Slike relasjoner har jeg beskrevet i kapittel 3 og 5. I enkelte tilfeller kan vennskap eller naborelasjoner i bazaarene også være et utgangspunkt for økonomisk samarbeid, i form av oppstart av felles virksomhet eller investeringer. Dette er imidlertid ikke utbredt. Arbeidsrelasjoner i samme foretak forekommer i begrenset omfang siden de fleste foretak drives av kun en mann. I enkelte tilfeller utgjøres et foretak imidlertid av en eller to ansatte i tillegg til innehaveren. I kapittel 5 har jeg beskrevet relasjoner på en slik arbeidsplass. Her gikk det fram at forskjeller med hensyn på autoritet og status i hovedtrekk er sammenfallende med tilsvarende forskjeller, mellom innehavere eller ledere på den ene side og faglærte eller ufaglærte arbeidere på den annen, i India generelt. Noe annet som framgikk av beskrivelsen var at på arbeidsplassen er yrkesstatuser langt viktigere enn andre sosiale statuser. Over- eller underordning i kraft av yrkesrolle går foran for eksempel alder eller kaste. Relasjoner mellom kunder og næringsutøvere varierer fra å være svært sporadiske og uforpliktende til å være preget av regelmessig samhandling. Sistnevnte type preges ofte av en viss grad av lojalitet, i form av at kunden som oftest handler hos den næringsdrivende i relasjonen framfor hos andre. Det siste gjelder gjerne i noe større grad enn ellers hvis partene også er forbundet gjennom slektskap. Imidlertid er kunden vanligvis ikke strengt forpliktet til å handle hos slektninger framfor andre. Lojalitet utvises vanligvis også når kunden og den næringsdrivende i tillegg er venner. Selv om en viss grad av lojalitet er forventet av de som har nære slekts- eller vennskapsrelasjoner til næringsdrivende, forhindrer ikke dette at man også hyppig kan handle hos andre som har tilsvarende butikker eller verksteder. Det er dermed stort rom for å la mer tilfeldige omstendigheter avgjøre hvem man kjøper varer eller tjenester hos. De typer sosiale relasjoner som er nevnt har en viss innvirkning på omsetningen i enkelte foretak i bazaaren, men denne er etter all sannsynlighet liten totalt sett. 186 Bazaarene preges i mindre grad av oversiktlighet og sosial kontroll enn landsbyene. Selv om antall mennesker ofte er mindre enn i landsbyene er de mindre oversiktlige fordi folk kommer fra mange forskjellige steder. I tillegg til de som kommer fra de nærmeste landsbyene kommer enkelte langveisfra. Dette gjelder både blant kundene og de som har fast tilhold. I Nadipur var det for eksempel en lege, en lærer, en funksjonær ved et offentlig kontor og flere andre blant de som arbeidet i bazaaren som kom fra steder utenfor dalen. Dessuten er det stor variasjon når det gjelder de enkelte foretaks varighet. Enkelte virksomheter har vært drevet i 40 – 50 år, andre legges ned etter noen måneder fordi innehaveren søker arbeide et annet sted. Dette medfører at hvem som oppholder seg daglig i bazaaren og hvilke foretak som drives her stadig endres. Denne graden av uoversiktlighet er sannsynligvis noe av bakgrunnen for at kasteregler praktiseres mer lempelig enn i landsbyene. Flere forskere har pekt på en slik sammenheng (Mayer, 1997). Alt i alt framstår bazaarene som lokaliteter preget av mangfold og mobilitet. Den sosiale og yrkesmessige strukturen som forekommer i bazaarene har i dette henseende mange fellestrekk med en urban sosial struktur. Disse likhetstrekkene understrekes av sammenligningen mellom sosiale relasjoner i tebutikken i bazaaren, og sosiale relasjoner på arbeidsplasser i byene som ble foretatt i kapittel 5. Yrke og status Parallelt med at menn har forlatt landsbyene, for å arbeide andre steder, har det vokst fram et mannsdominert lokalt arbeidsliv utenom jordbruket. Dette preges i større grad av sosial differensiering ut fra yrkesstatuser, enn ut fra tradisjonelle statuser som alder eller kaste. Skiller mellom statusnivåer på arbeidsplassen henger sammen med karriere, arbeidsinnsats og profesjonell dyktighet. Respekt uttrykkes på forskjellige måter i sosial omgang mellom folk. Tiltaleformer, hilsener, tonefall og andre uttrykksformer signaliserer over- og underordning i relasjoner. Disse signalene brukes aktivt på arbeidsplassen og er nært knyttet til ulike sosiale statuser. Når folk for eksempel møtes i tebutikken er det vanlig å signalisere en oppfatning av over- og underordning. En som vil vise sin underordnede posisjon kan for eksempel "gjøre namaste"2 med større gester enn den andre. Han kan også bruke uttrykk som "bhaiji" i tiltale, som betyr storebror. Dette gjøres i for- 187 hold til andre sosiale statuser så vel som i forhold til alder. Disse måtene å signalisere relativ status brukes ofte i forhold til yrkesstatus både i og utenfor arbeidskontekster. En eldre mann som en kort periode arbeidet som naukar i tebutikken Nadipur Chaiwallah. I kraft av sin alder og at han er av Brahmin kunne man forvente at de fleste andre vil signalisere sin underordning. Dette var imidlertid ikke tilfelle. Statusen som naukar ble både av de som arbeidet i butikken og blant besøkende oppfattet som mest relevant. I kapittel 5 beskrev jeg kommunikasjon mellom innehaveren, karigaren og naukaren i tebutikken Nadipur Chaiwallah. Som det framgår av denne beskrivelsen benytter innehaveren tonefall og innhold i beskjeder, av typen "fei gulvet!", "lag te!", til å markere autoritet over naukaren. Yrkesposisjon gjøres på denne måten til den mest relevante statustilskrivelse i situasjonen.Naukaren ble ofte satt til å gjøre ting utenom de faste oppgaver han hadde i butikken og lønnen var svært lav. Alt dette indikerer underordning. Rolleutøvelse mellom innehaveren og karigaren var derimot lite preget av overeller underordning. Karigaren hadde nokså fastlagte oppgaver og et lønnsnivå som tilsvarer andre spesialiserte arbeidere i eller utenfor bazaarene. Yrkesrelasjonene i tebutikken ble i kapitlet sammenlignet med tilsvarende relasjoner mellom yrkesutøvere på to andre arbeidsplasser, en arbeidsplass i en liten by i Garhwal og en arbeidsplass i Delhi. De viste seg at relasjonene hadde mange likhetstrekk alle de tre stedene. Selv om en persons yrkesstatus er viktigst på arbeidsplassen, har den også en innvirkning på hans eller hennes status i sosiale kontekster utenom arbeidsplassen. De fleste informanter trakk imidlertid sjelden paralleller mellom anseelse på arbeidsplassen og egenskaper som ga respekt på andre felt. Yrkesrelatert anseelse ble vanligvis omtalt i sammenheng med personers økonomiske situasjon. For eksempel i utsagn av formen; "han er en meget dyktig forretningsmann og hans familie eier fire lastebiler" eller; "han har en godt betalt stilling i et japansk firma i Delhi". Når jeg spurte hvilke egenskaper ved en person som ga grunnlag for respekt svarte mange "alder", "visdom", "evne til å gi gode råd" og lignende. Disse egenskapene er forskjellige fra de som gir profesjonell anseelse. Det tyder på at skillene i det nye yrkeshierarkiet ikke knyttes til forestillinger om ære slik de tradisjonelt er formulert. Selv om sosiale og økonomiske forskjellene i arbeidslivet ikke knyttes til et tradisjonelt æresbegrep signaliseres likevel yrkesmessig anseelse ofte i sosiale 188 møter, både i bazaaren og i andre sosiale kontekster. Dette kan virke motstridende. En persons profesjonell status signaliseres av folk i omgivelsene på samme måte som andre former for anseelse og respekt. Likevel er det mange ikke vil vedkjenne at yrkesstatus er av betydning for folks anseelse “somperson”. Dette kan komme av at æresbegrepet er komplekst og at fokus i diskurser rundt dette ligger på tradisjonelle verdier. For eksempel er det i form av klær og væremåte ofte lite som skiller en mann som er velstående fra en som er fattig. En mann som arbeidet ved den statlige kooperative banken for landbruket, som har en filial i Nadipur, fortalte at det var en stor fordel å ikke skille seg ut ved klær og oppførsel. Han sa at han ofte gikk med et teppe over skulderen og sandaler i bazaaren. Dette ville han ikke gjort i byen. Videre vurderte han de som en fordel å ikke framheve sin utdannelse og stilling fordi dette ikke passet her. Det generelle bildet er langt fra entydig når det gjelder signalisering av status. Garhwal er i indisk kontekst en region som preges av langt mer egalitære sosiale strukturer enn de fleste regioner (Guha, 1990). Omgangen mellom folk er også preget av dette. Samtidig som statusforskjeller kommuniserer i utstrakt grad er det også vanlig å underkommunisere forskjeller. Arbeidsmigrasjon og sosiale forskjeller i dalen Næringsdrivende i de lokale bazaarene i dalen kan deles i to grupper med hensyn på migrasjon; de som har hatt en stor del av sin yrkeskarriere som migranter og de som har arbeidet i dalen mesteparten av tiden. Blant den førstnevnte gruppen har, som tidligere nevnt, enkelte oppnådd nokså høye posisjoner i yrkeshierarkiet før de avsluttet karrieren som migrant. Mange av disse har investert i store og kostbare murbygninger i bazaarene. Blant de som på den annen side leier lokaler eller holder til i små lokaler med ugunstig beliggenhet i bazaarene er det både noen med lange karrierer som migrant bak seg og en god del som hovedsakelig har jobbet lokalt. Blant de siste er det færre som har oppnådd høy yrkesstatus enn blant migranter. Noen har imidlertid oppnådd gode inntekter og anseelse som dyktig yrkesutøver. Hæren er en viktig arbeidsgiver med hensyn på migrasjon. Mange menn i dalen har søkt opptak. 189 Innen militærvesenet kan økningen i status i løpet av karrieren være høy for enkelte. En økonomisk fordel ved militær karriere er pensjon. Blant informantene lå de høyeste pensjonene lå på rundt 3000 rupie pr. måned. De som hadde pensjoner i denne størrelsesorden hadde vært høytstående offiserer. I tillegg til en god pensjon følger også rettigheter til en kvote brennevin pr. måned og til å kjøpe klær og enkelte andre militære effekter til rimelige beløp. Selv om det er ulovlig å selge alkohol sper enkelte på inntektene ved å selge brennevin. Mange har i løpet av migrantkarrieren vekslet mellom en rekke ufaglærte jobber, i restauranter, i fabrikker eller innen andre sektorer der omfanget av ufaglært arbeidskraft er stort. Mange av disse har ikke oppnådd vesentlig høyere inntektsnivå etter flere tiår som migrant enn de hadde når de begynte sine yrkeskarrierer. Kontrastene mellom disse og personer som oppnådd høye yrkesposisjoner illustrerer stor grad av variasjon. Enkelte migrantkarrierer representerer med andre ord en høy grad av sosial mobilitet. På den annen side er det mange migrantkarrierer som reflekterer svært liten mobilitet. Gjennom stor variasjon i arbeidsmigranters yrkeskarrierer preges også lokalsamfunnet i Chirai Gatti i økt grad av sosial mobilitet. Enkelte hushold i dalen er svært velstående som følge av migrasjon. Andre, hvor medlemmer som migrerte ikke oppnådde godt betalte stillinger i det urbane arbeidslivet, er fattige. Disse sosiale forskjellene manifesterer seg, som det framgår av beskrivelsen overfor, blant annet i bazaarene. Butikker med velstående innehavere, som har en betydelig pensjon i tillegg til fortjenesten fra butikken, ligger side om side med butikker der innehaveren kun har en beskjeden fortjeneste fra driften av butikken og i tillegg ikke eier lokalet selv. De forhold som er beskrevet overfor viser at utstrakt sosial mobilitet ikke bare er et viktig aspekt ved arbeidslivet på migrantenes arbeidssteder, i byene, men også i økende grad ved arbeidslivet i Chirai Gatti. Yrkeslivet har blitt mer differensiert. Stadig flere forskjellige yrker utøves i rurale omgivelser. Dessuten har karriere blitt en langt mindre fastlagt størrelse enn den var for en generasjon eller to siden. En enkelt karriere består i mange tilfeller både av migrasjon og lokalt arbeid. Dessuten kan den bestå av arbeid innen mange ulike bransjer. Innenfor den enkelte karriere kan det der- 190 med finne sted betydelige endringer. Økonomiske forskjeller i et samfunn kanogså være et uttrykk for klasseforskjeller. Et sikrere uttrykk for mobilitet er derfor forandring i løpet av enkeltpersoners karrierer. Jeg har likevel hevdet at forskjeller blant migranter og næringsdrivende i bazaaren er en indikasjon på omfanget av mobilitet. Dette har å gjøre med at det for få tiår siden var få av innbyggerne i dalen som drev med kapitalorienterte næringer. Dermed har mange av de familiene som i dag er relativt velstående oppnådd dette i løpet av en, to eller tre generasjoner. De rikeste næringsdrivende i bazaaren eier betydelige verdier, i form av næringsbygninger, kjøretøyer, muldyr eller lignende i tillegg til den butikken eller det virke de holder på med. Blant velstående kjøpmenn eller hushold har flertallet flere inntektskilder. Inntektene kommer fra egen butikkdrift, utleie av lokaler, husholdsmedlemmer som arbeider i byene, transportvirksomhet eller pensjoner. Ofte kombineres to eller tre slike næringer. Velstand genereres på husholdsnivå. Dermed er det lettere for hushold med mange menn i yrkesaktiv alder å oppnå høye inntekter totalt sett. I bazaaren var det i 1995 fire butikkinnehavere som hadde hatt høyt lønnede offisersembeter i hæren og en som hadde hatt en høyt lønnet stilling i det offentlige embetsverket. Disse hadde tjent fra 3000 til 5000 rupie per måned i den siste delen av sin karriere. Alle hadde en god pensjon etter at de sluttet å jobbe. På den annen side var de laveste inntektene i bazaarene på et minimumsnivå. Enkelte butikkinnehavere hadde et inntektsnivå som i perioder utgjorde bare noen få hundre rupie per måned. En del av disse hadde avsluttet en karriere som arbeidsmigranter omtrent i det tidsrommet da den eldste sønnen var gammel nok til å begynne å arbeide. De hadde derfor en noe lavere ansvarsbyrde i husholdet enn tidligere. Noen få av de som tjente et minimum var i hovedforsørgerfasen. Behovet for mer inntekt førte til at de som var i denne gruppen oftere enn andre prøvde å finne andre jobber. De var frustrert over det lave inntektsnivået. De lokalt arbeidende som i denne fasen var fornøyd med inntekten tjente mer enn de fleste andre i bazaaren. Flere av disse drev arbeidsintensive virksomheter. Det gjaldt blant annet bakeren og mølleren som ble intervjuet i kapittel 6. Enkelte av de som var fornøyd med inn- 191 tektsnivået kombinerte to virksomheter. Det gjaldt blant annet to jernvarehandlere i bazaaren. Den ene kombinerte jernvarebutikken med å eie to mulldyr som ble brukt til transport. Den andre drev salg av store partier murstein og sement fra et lager i bazaaren i tillegg til jernvarebutikken. I kapittel 4 beskrev jeg etableringer i bazaaren Nadipur. Fokuset var på etableringer i den første delen av bazaarens historie. De første butikkene som ble etablert har vist seg å være svært stabile og drives i mange tilfeller ennå av en av grunnleggerens etterkommere. Disse etableringene skjedde i et tidsrom da subsistenslandbruket var en dominerende næringsvei. I dette tidsrommet var det særlig personer som tidligere hadde en stilling i hæren eller embetsverket som etablerte butikker. Disse personene hadde bedre økonomi enn de fleste andre. Virksomhetene de etablerte ga i de fleste tilfeller beskjedne, men stabile inntekter. Alle måtte føre opp bygninger selv siden det på denne tiden ikke var vanlig å finne lokaler å leie. Senere ble det i større utstrekning bygget lokaler for utleie. Dette førte til at mange med mer begrenset økonomi startet butikker i bazaarene. I lys av at mange foretak i leide lokaler legges ned, later det altså til at de som i har hatt midler til å investere i bygninger og gode tomter har hatt et bedre utgangspunkt for langsiktig drift. Hvorfor folk satser på virksomheter i bazaarene, kan imidlertid ikke forstås ut fra økonomi alene. De må forstås på bakgrunn av husholdet som beslutningsenhet. Virksomhetene i bazaarene er generelt lite lønnsomme sammenlignet med arbeid i byen eller enkelte typer kortsiktig arbeid. På den annen side kan de være av stor verdi for husholdet, både fordi de representerer en mer stabil inntektskilde enn mange andre typer arbeid og fordi de representerer en sikkerhet hvis det urbane arbeidsmarkedet endrer seg eller hvis husholdet i en periode ikke kan ha medlemmer boende langt unna. Sosial differensiering og kaste i Chirai Gatti Kaste påvirker i liten grad yrkeskarrierer og arbeidsdeling i Chirai Gatti. Nedtoning av kaste innen yrkeslivet er relatert til ulike endringsprosesser. En av disse er økende omfang av sosiale 192 arenaer der interaksjon i stor grad baseres på partielle sosiale relasjoner. Bazaarene er et utpreget eksempel på slike arenaer. I tillegg motvirker offentlige strukturer, først og fremst lovverket, kastebasert separasjon. Flere informanter nevnte lovverket, som forbyr diskriminering ut fra kaste, som grunn til at folk gjerne unngår å havne i kasterelaterte konflikter. Enkelte hadde hørt om rettssaker der folk ble straffeforfulgt for å ha diskriminert lavkaster. Historisk har kastesystemet dessuten spilt en mindre rolle i Garhwal enn i naboregionene. Det kan også være en del av bakgrunnen for at det i løpet av kort tid har fått liten betydning for yrkeslivet. Reformer som tilkjente lavkaster en tredjedel av studieplassene ved universitetene utløste voldsomme reaksjoner og ble utløsende for den utviklingen som førte til Uttarakhand Bandh. Ut fra dette skulle man tro at kastedimensjonen ble aktualisert. Dette var imidlertid i liten grad tilfelle. Protestbevegelsen som ble dannet i kjølvannet av reformen satte ikke kasteaspektet i fokus. Protestene dreide seg hele tiden om at de politiske sentrene ikke hadde forståelse for sosiale behov i fjellregionen. Er perspektivet i denne studien relevant? Sosiale roller, hushold og arbeidsplasser er institusjoner på mikronivå. Utfra disse kan det sies noe om mer sammensatte sosiale fenomener som bazaarer og landsbyer. En innfallsvinkel som dette går "nedenfra og opp" i samfunnet. Samtidig må man også benytte en innfallsvinkel ovenfra og ned siden overordnede fenomener påvirker betingelsene for lokale prosesser. I oppgaven har jeg vist at regionale og nasjonale endringsprosesser påvirker det lokale yrkeslivet i dalen Chirai Gatti. Samtidig har jeg forsøkt å vise at migrasjon og bazaarenes vekst kan sees i sammenheng og at dette feltet kan forstås ut fra komplekse vekselvirkninger mellom den lokale og overordnede kontekster. Som jeg viste i kapittel 2 er koblingen mellom migrasjon som empirisk felt og en indvid - systemorientert teoretisk innfallsvinkel langt fra ny. I antropologiens historie oppsto nye perspektiver på forholdet mellom et lokalt mikronivå og overordnede kontekster til dels med utgangspunkt i de første studiene av migrasjon fra rurale til urbane steder. I lys av at migrasjon er et sentralt trekk ved den sosiale konteksten jeg har beskrevet, representerer fokuset på forholdet mellom individer, hushold og sosiale systemer i denne oppgaven lite nytt. Et ønske er likevel at den bidrar til forståelsen av sammenhenger mellom migrasjon, ruralt yrkesliv og hushold. 193 1 Hvorvidt migranter fra fjellregionen i større grad enn andre har vært eksponenter for regional identitet har jeg ikke kunnet påvise. 2 Tradisjonell indisk hilsen som innebærer at håndflatene holdes sammen pekende rett opp mens overkroppen bøyes ned og framover.k 194 Litteratur Appadurarai A., 1988: "Putting Hierarchy in its place", Cultural Anthropology, Vol. 3, No. 1 Aryal Manisha,1994: "Angry Hills, An Uttarakhand State of Mind", Himal Magazine, Vol. 7, No. 6, November/December 1994 Asad T. 1972: "Market Model, Class Structure and Consent: A Reconsideration of Swat Political Organization" Man, New Series, Vol. 7, No. 2 Barth F. 1966: "Models of Social Organization", Occational Paper 23, Royal Anthropological Institute, London Barth F. 1981: Process and form in social life: selected essays of Fredrik Barth, Routledge & Kegan Paul, London Bailey F. G.,1957: Caste and the Economic Frontier; a Village in Highland Orissa, Manchester University Press, Manchester. Barnes J. A., 1966: "Durkheim’s Division of Labour in Society", Man, New Series, Vol. 1., No. 2., June 1966. Berreman, G.,1962: Behind Many Masks; Ethnography and Impression Management in a Himalayan Village. Monography; Series of Applied Anthropology; 4. Lexington. Berreman G. D. 1963: Hindus of the Himalayas, University of California Press, Berkeley Bidwai P. 2000: "More is Better?", Himal South Asian, November 2000, Himalmedia, Kathmandu Briggs J., 1970: Never in Anger: portrait of an Eskimo family, Cambridge University Press, Cambridge, Massachuset Buroway M. 1976: "The Functions and Reproduction of Migrant Labor: Comparative Material from Southern Africa and the United States", American Journal of Sociology, Vol. 81, No. 5, March 1976 Boudon R 1986: Theories of Social Change: A Critical Appraisal, Univesity of California press, Berkeley Capila A., 2002: Images of Women in Folk Songs of Garhwal Himalayas, No. 6 i Concept’s Discovering Himalayas series, New Delhi, Concept Publishing Company Danielsen, K.1991: Aldring, livsløp og livsform: en begrepsdiskusjon, serie; GerArt; 8-91 Norsk gerontologisk institutt, Oslo Davies J,1973: "Forms and Norms: The Economy of Social Relations", Man, June 1973, Vol 8, No. 2. DeWalt B.R., Pelto P.J.,1985: "Microlevel / Macrolevel Linkages: An Introduction to the Issues and a Framework for analysis", i DeWalt B.R., Pelto P.J., (eds.), Micro and Macro Levels of Analysis in Anthropology Dumont L. 1970: Homo Hierarchicus: the caste system and its implications, University of Chicago Press, Chicago Elder G.H., Hareven T.K., 1992: "Rising above life’s Disadvantage: From the Great Depression to War" i Elder G.H. et al., Children in Time and Place, Cambridge University Press Elder og Shanahan 1997: "Oppvekst, sosial endring og handlingsevne. Et livsløpsperspektiv", i Frønes, Heggen og Myklebust (red.): Oppvekst, generasjon og sosial endring, Universitetsforlaget, Oslo Emirbayer M., Miche A.,1998: "What is Agency", American Journal of Sociology, Vol. 103, No. 4, The University of Chicago Press Fanselow, F. S. 1990; "The bazaar Economy or how Bizarre is the Bazaar Really", Man: New Series, Vol. 25, No.2. Fortes M., 1958: "Introduction", i Goody J.(ed.) The Developmental Cycle in Domestic Groups, Cambridge University Press Foster G. M. 1967: "Introduction: What is a Peasant", i Potter, Diaz and Foster(eds.) Peasant Society, A Reader, Little, Brown and Company, Boston Frankel F. 1971: India’s Green Revolution: Economic Gains and Political Costs, Princeton University Press Frønes I. 1997: "Generasjoner, barndom og familie i etterkrigs-Norge" i Frønes, Heggen og Myklebust (red.): Oppvekst, generasjon og sosial endring, Universitetsforlaget, Oslo. Fuller C. J. 1989: "Misconceiving the Grain Heap: A Critique of the Indian Jajmani System", i J. Parry & M. Bloch (eds.) Money and the Morality of Exchange, Cambridge University Press, Cambridge Fuller C. J. 1997: "Introduction", i Fuller C.J. (ed.) Caste Today, Oxford University Press, Delhi Fuglerud, Ø. 2001: Migrasjonsforståelse; flytteprosesser, rasisme og globalisering, Universitetsforlaget, Oslo. Gahagan J. 1984: "The Structure and Goals of Social Interaction – a Cool View", i Social Interaction and Its Management, Methuen, London Geertz C. 1978: "The bazaar economy: information and search in peasant marketing", American Economic Review Vol. 68, No. 2 Goffman E. 1959: The Presentation of Self in Everyday Life, Doubleday Anchor Books, Garden City, New york Graves N. og Graves T. 1974: "Adaptive Strategies in Urban Migration", Annual Review of Anthropology, Vol. 3, 1974. Grønhaug R. 1974: Micro-Macro Relations: Social Organization in Antalya, Southern Turkey, Department of Social Anthropology, Universitetet i Bergen Grønhaug R., 1978: "Scale as a Variable in Analysis: Fields in Social Organization in Herat, Northwest Afghanistan", in Barth F.(ed.) Scale and Social organization, Universitetsforlaget, Oslo Grønhaug R. 1979: Vandringer fra syd til nord i 1950 – 70 årene: Erfaringer og perspektiv, i Grønhaug (red.) Migrasjon, utvikling og minoriteter Vandringer fra Asia og Middelhavsområdet til Nord-Europa og Norge i 1950 – 70-årene, Universitetsforlaget, Bergen Guha R., 1990: The Unquiet Woods: Ecological Change and Peasant Resistance in the Himalaya, University of California Press, Berkeley Heidegger M., 1996: The concept of time, Blackwell, Oxford Joshi P.C., 1995: Uttarakhand. Issues and Challenges, Har-Anand Publications, 364 A, Chiraq Delhi, New Delhi Margolies L.,1978: "Rural-Urban Migration and Urbanization in LatinAmerica", Current Anthropology, Vol. 19, No. 1., University of Chicago Press. Mawdsley E., 2000: "The role of women in the Uttaranchal Regional Movement", i Joshi M.P., Fanger A.C., Brown C.W.(eds.), Himalaya: Past and Present, Vol. IV (1993-1994), Shree Almora Book Depot, Almora Kearney, M. 1986: "From the Invisible Hand to Visible Feet: Anthropological Studies of Migration and Development", Annual Review of Anthropology. Vol. 15 Kramer J. Y. 1979: "Utvandringen fra indisk Punjab", i Grønhaug (red.) Migrasjon, utvikling og minoriteter Vandringer fra Asia og Middelhavsområdet til Nord-Europa og Norge i 1950 – 70-årene, Universitetsforlaget, Bergen Eriksen T.H., Nielsen F.S., 2002: Til verdens ende og tilbake: antropologiens historie, Fagbokforlaget, Bergen Fox, R. G. 1969: From Zamindar to Ballot Box: Community change in a North Indian market town, Cornell University Press, Ithaca, New York Leeds A. 1994: Cities, Classes and the Social Order, Cornell University Press, Ithaca, New York Malinowski B., 1922: Argonauts of the Western Pacific: an account of native enterprise and adventure in the archipelagoes of Melanesian New Guinea, E.P. Dutton & Co, New York Mayer, A, 1997: "Caste in an Indian Village: Change and Continuity 1954 – 1992" i Fuller C.J.(ed.), Caste Today, Oxford University Press, Delhi. Neumann I 2001: Mening, materialitet, makt: En innføring i diskursanalyse, Fagbokforlaget, Bergen Quigley, D. 1993: The interpretation of Caste, Clarendon Press, Oxford Rawat P. S., 1993: Migration and Structural Change, Sarita Book House, Delhi. Radcliffe-Brown, 1940: "Introduction", i E. E. Evans-Pritchard og M. Fortes (eds.) African Political Systems, Oxford University Press, London Raturi Pandit H. K. 1928: Garhwal ka ityhas, Garhwali Press, Dehra Dun Redfield R. 1949: Tepoztlan: a Mexican Village: a Study of Folk Life, The University of Chicago Press, Chicago Redfield R. 1965, A og B: The little Community, and Peasant Society and Culture, University of Chicago Press, Chicago Sartre J. P. 1993: Væren og intet: I utvalg/ Jean Paul Sartre; innledning og oversettelse ved Bernt Vestre, Pax filosofibibliotek, Pax, Oslo Shah A. M. 1979: "Studying the Present and the Past: A Village in Gujarat", Srinivas M. N. & Ramaswami E. A.& Shah A. M. (eds.) The Fieldworker and the Field: Problems and Challenges in SociologicalIinvestigation, Oxford University Press, Delhi Shanin T., 1990: Defining Peasants, Essays Conserning Rural Societies, Basil blackwell, London, Oxford Sharrock W. & Watson R.,1995: "The Incarnation of Social Structure", i Joyce P.(ed.) Class, Oxford University Press Shiva V. 1989: Til Livets opphold: kvinner, økologi og utvikling, Oktober, Oslo Srinivas, N. M. 1966: Social Change in Modern India, University of California Press, Berkeley. Srinivas M. N. 1979: "The fieldworker and the Field: aVillage in Karnataka", i Srinivas M. N. & Ramaswami E. A.& Shah A. M. (eds.) The Fieldworker and the Field: Problems and Challenges in SociologicalIinvestigation, Oxford University Press, Delhi Stenning, D.K. 1958: "Household Viability among the Pastoral Fulani", i Goody J.(ed.) The Developmental Cycle in Domestic Groups, Cambridge University Press Sztompka P. 1994: "Agency – Structure, Micro – Macro, Individualism – Holism – Relationism: A metatheorethical Explanation of Theoretical Convergence between the United states and Europe", i Sztompka P.(ed.), Agency and Structure: Reorienting Social Theory, International studies in global change; vol. 4, Yverdon: Gordon and Breach Tambs-Lyche H. 1979: "Utvandringen som "brain-drain" – India", i Grønhaug (red.) Migrasjon, utvikling og minoriteter Vandringer fra Asia og Middelhavsområdet til Nord-Europa og Norge i 1950 – 70-årene, Universitetsforlaget, Bergen Thahani P. K.1993: Chronicles of the Doon Walley, Indus Publishing Company, Delhi. Walton I. C. S. 1989: A Gazetteer of Garhwal Himalaya, Upendra Arora for Natraj Publishers, Dehra Dun. Wallerstein I. 1978: Det moderne verdenssystem: kapitalistisk jordbruk og Opprinnelsen til den europeiske verdensøkonomien i det sekstende århundre, Gyldendal, Oslo Warner W. L. 1941: "Social Anthropology and the Modern Community", Journal of American Sociology, Vol.46, No.6, May 1941 Weber M. 1983: Ekonomi och samhälle: forståendesociologins grunder, Argos, Lund Wyller E. A. 1999: Enhet og Væren, Spartacus Forlag, Oslo Ostor A. 1984; Culture and Power: Legend and Rebellion in a Bengali Society, Sage Publications, New Delhi Aanonsen K. Manuskript som klargjøres for publisering i løpet av 2003 Internett “www.uttaranchal.ws”, mars 2002: Nettsiden "Uttaranchal Network Home Page “www.uttaranchalassembly.org”, mars 2002. Hjemmesiden til delstatsforsamlingen i Uttaranchal, "Uttaranchal Vidhan Sabha",." Sammendrag Oppgaven tar utgangspunkt i arbeidslivet i tre små rurale bazaarer i fjellregionen Garhwal, en indisk del av Himalayafjellene som grenser mot Nepal i øst og Tibet i nord. Bazaarene, som for 50 - 60 år siden var i et fåtall, har i nyere tid blitt et utbredt fenomen i de lokale omgivelsene. Menns karrierer preges i stor grad av arbeidsmigrasjon. Dette har på individnivå vist seg å være viktig for næringsetableringer i bazaarene. Derfor har migrasjon også blitt et sentralt tema. Dette forholdet belyses ut fra teori om intensjonalitet og individ – systemperspektiver. Perspektivet i oppgaven bygger i tillegg på en forståelse av sosial organisering ut fra karrier og hushold. Kvinners arbeidsoppgaver er knyttet til subsistenslandbruket og til hjemmet, mens menn arbeider innen handel, håndverk, industri og andre sektorer. Så godt som alle hushold baserer seg på denne formen for kombinasjonsøkonomi. Inntektsbehovet varierer i husholdets forskjellige stadier. Mange menn migrerer for å tjene mer i perioder, blant annet når det er småbarn i husholdet. Deres karrierer består dermed ofte både av migrasjon og lokalt arbeid. Migrasjon kan knyttes til både lokale og overordnede endringsprosesser. En viktig historisk bakgrunn er at det har vært lite økonomisk og sosial utvikling i fjellregionen sammenlignet med naboregionene. Dette har ført til at folk ofte omtaler Garhwal som en "backward region", en utkant som er forbigått av det moderne indiske storsamfunnet. Det samme forholdet understrekes av begrepet "money order economy". Dette beskriver regionens økonomi som basert på penger migrantene sender hjem til sine familier. Disse betegnelsene tilkjennegir en utbredt oppfatning blant befolkningen i regionen av at det er stort behov for endring. Gjennom 1990-tallet var Garhwal preget av en politisk konflikt i forhold til spørsmålet om selvstendighet. Bakgrunnen var flere tiår med økende polarisering mellom toneangivende regionale aktører på den ene siden og myndighene i delstatshovedstaden Lucknow samt regjeringen i Delhi på den andre siden. Økende misnøye i fjellregionen førte til større oppslutning rundt kravet om løsrivelse av fjellregionen fra Uttar Pradesh. Dette kulminerte i omfattende protestaksjoner. I år 2000 ble regionen en egen delstat; "Uttaranchal". Oppgaven kommer inn på hvordan de sosiale protestene som satte selvstendighet på dagsordenen, kan knyttes til en vanskelig situasjon innen det lokale arbeidslivet og de problemer migrasjon fører med seg for husholdene. Først og fremst handler den imidlertid om hvorfor menns og kvinners virke spres mellom landsbyene, de rurale bazaarene og storbyene.
