Innledning
"Raja, som tolket for meg, hadde fått en kortvarig jobb som "contractor" på et prosjekt i forbindelse med
utbedring og forlengelse av en vannledning i dalen. Raja hadde en del erfaring med sementarbeid fra før og
hadde forhandlet seg fram til ti rupie mer i dagslønn på grunn av dette. Arbeidslaget var foruten Raja to
unge menn på rundt 20 år, en mann på rundt 50 med en stor bart og en kraftig mann på rundt 35. En
ingeniør ansatt ved B.D.O. i Nilepur ledet arbeidet. Han var i begynnelsen av 30-årene. Bortsett fra ingeniøren var alle fra landsbyer i nærheten. Arbeiderne var midlertidig ansatt som "contractors", det vil si kun for
dette prosjektet. Dagens oppgave var å gå opp til vanninntaket for å reparere skader i selve inntaket. To av
mennene bar hver sin sementsekk. De andre bar redskaper. Ingeniøren bar en pose med ekstra skjøtestykker
til rørene og en stor rørtang. Det ble stadig brattere. Når vi hadde passert det som var av bebyggelse ble stien
smalere og delvis gjenngrodd. Vi måtte løfte bena over røtter, stein og falne trær. Alle bortsett fra ingeniøren,
Raja og jeg byttet på å bære sekkene. Et par steder stoppet ingeniøren for å sjekke noen skjøter. Han fikk de
andre til å flytte steiner for å heve eller senke skjøten eller bygge et bedre underlag. Så strammet han til med
rørtangen. Da vi nærmet oss inntaket hadde det gått to timer. Raja ledet arbeidet. Ingeniøren overvåket det
hele og kom med enkelte anvisninger. Når vi spiste ble vi sittende i tre grupper. Ingeniøren, Raja og jeg satt
for oss selv, i skyggen av et stort tre. Ti meter fra oss satt 35-åringen og en av de yngste og like ved dem satt
mannen med bart og den andre på rundt 20. Jeg stusset litt over adskillelsen siden alle hadde sittet samlet
under hvilepausene underveis. Så slo det meg at mannen med bart og den han satt ved siden av var lavkaster.
Dette hadde ikke streifet meg før nå. Selv om fordelingen altså manifesterte et skille mellom høy- og lavkaster var det ikke dette skillet som var tydeligst i spisesituasjonen. Ingeniøren, Raja og jeg satt et sted som var
mer skyggefullt og komfortabelt enn de andre. Den fysiske avstanden var størst mellom oss og de to andre
gruppene. Det viktigste skillet her var knyttet til yrkesrollene og gikk mellom over- og underordnede."
Fra feltdagboka
Om arbeidskarrierer, bazaarer, migrasjon og endring
Oppgaven tar utgangspunkt i arbeidslivet i Nadi Jagah, Upli Pahar og Nadipur, tre små rurale
bazaarer i fjellregionen Garhwal, en indisk del av Himalayafjellene som grenser mot Nepal i øst
og Tibet i nord. De tre bazaarene ligger i dalen Chirai Gatti. Bazaarene var for 50 - 60 år siden
var svært få. I dag har de blitt et utbredt fenomen i de lokale omgivelsene. Blant annet har jeg
tatt for meg samhandling og sosiale relasjoner i bazaarene og organisering av karrierer i et husholdsperspektiv. Et spørsmål som drøftes i oppgaven, er hvilken betydning virksomhetene i
bazaarene har for menns yrkesutøvelse og for husholdet som helhet. Som en følge av at folks
karrierer i stor grad preges av arbeidsmigrasjon, noe som har vist seg å være viktig for næringsetableringer i bazaarene, har dette også blitt et sentralt tema. Husholdet utgjør en viktig bakgrunn for forståelsen av migrasjon . Et husholdmedlems karriere kan sees i sammenheng med
både forpliktelser overfor andre medlemmer i ulike faser av livsløpet og med husholdets stadier.
1
Kvinners arbeidsoppgaver er knyttet til hjemmet og landbruket, mens menn arbeider innen handel, håndverk, industri og enkelte andre sektorer. De mannsdominerte sektorene har lite felles
med det tradisjonelle subsistensjordbruket i landsbyene. Inntektsbehovet varierer i husholdets
forskjellige stadier. Dette fører til at mange i perioder migrerer for å tjene mer. Dette gjelder
særlig når en familie har små barn. Mange karrierer består av migrasjon og lokalt arbeid i nokså
like deler, noen er basert på lokalt arbeid og andre er helt og fullt basert på migrasjon. Ut fra at
migrasjonsarbeid genererer lokale investeringer belyser jeg en sammenheng mellom migrasjon og
bazaarenes vekst.
Migrasjon og lokalt yrkesliv har blitt belyst ut fra teori om mikro – makro relasjoner og livsløpsteori. På makronivå er en viktig bakgrunn at det har vært lite økonomisk og sosial utvikling i
fjellregionen sammenlignet med naboregionene. Dette har ført til at folk ofte omtaler Garhwal
som en "backward region", en utkant som er forbigått av det moderne indiske storsamfunnet.
Det samme forholdet understrekes av begrepet "money order economy". Dette beskriver regionens økonomi som basert på penger migrantene sender hjem til sine familier. Disse betegnelsene
tilkjennegir en utbredt oppfatning blant befolkningen i regionen av at det er stort behov for
endring. Gjennom flere tiår har det vært en økende polarisering mellom toneangivende regionale
politiske aktører på den ene siden og myndighene i delstatshovedstaden Lucknow og regjeringen
i Delhi på den annen. Økende misnøye førte til stadig større oppslutning rundt kravet om løsrivelse av fjellregionen fra Uttar Pradesh. Dette kulminerte i omfattende protestaksjoner på
midten av 1990-tallet. I år 2000 ble regionen en egen delstat, Uttaranchal.
Denne oppgaven kan fortone seg som nok en avhandling rundt et klassisk tema i antropologien;
brytninger mellom det tradisjonelle og det moderne. Dette temaet har til tider vært svært dominerende i forskningen på det rurale Sør-Asia. Hvis man holder seg til en slik lesning av oppgaven, kan befolkningen på de stedene jeg beskriver lett framstå som marginalisert. Det kan virke
som de er plassert på utsiden av det moderne urbane India uten de ressurser som trengs for å
skape en framtid for hele familien i byen eller innen det fullt "moderne" yrkeslivet. Dette kan
fortone seg som den mest nærliggende forklaringen på at de fleste migranter herfra før eller siden
vender hjem og at svært få av de som får arbeide i byen tar med hele familien dit. En slik tolk-
2
ning bør likevel ikke strekkes for langt. Først og fremst fordi flertallet av informantene ikke opplevde det slik. En god del av migrantene fra Garhwal, også blant de som ville hatt ressurser til å
oppnå et nokså komfortabelt liv i byen, hadde ikke noe ønske om at familien skal bosette seg
permanent i Delhi eller Bombay. De opplevde byene som problematiske steder å bo, som uheldige samfunn å vokse opp for barna og på mange måter som uheldige omgivelser for både arbeidet
og hverdagen, på grunn av stress, forurensing og andre ulemper. De argumenterte for fordelene
ved å ha familiehjemmet i Garhwal og bevare tilknytningen til landsbyen. Først og fremst var
folk flest opptatt av å skape en bedre situasjon for familien hjemme. Derfor bygde for eksempel
enkelte familier en ny bolig nærmere bilveien. Slik fikk de kortere vei til butikker, legekontorer,
offentlig kommunikasjon, privatskoler eller andre viktige fasiliteter som ikke finnes i de fleste
landsbyer. Å bygge en butikk i bazaaren var uttrykk for det samme ønsket; en bedre tilværelse på
hjemstedet. Når familiene holder seg til en kombinasjon av det tradisjonelle landbruket i fjellene
og enkeltmedlemmers migrasjon eller arbeid i rurale bazaarer, er dette dermed ikke bare en løsning som har tvunget seg fram fordi man ikke får innpass i byen. For mange fortoner det seg
samtidig som et bedre liv enn at hele familien reiser ut.
Feltarbeid og endring av planene
Begynnelsen på et feltarbeid er strengt tatt de første planene, som legges lenge før avreise. Den
opprinnelige planen var imidlertid ikke å studere rurale bazaarer. Jeg vil kort gjøre rede for den
første planen og hvordan både sted og tema endret seg under oppholdene i India. Planen var å
studere den såkalte Chipko-bevegelsen, som var kjent for å ha stor tilslutning av kvinner fra
landsbyer i fjellregionen. På 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet var Chipkos aksjoner i
stor grad rettet mot kommersiell tømmerhogst, som ble drevet i stor skala i landsbydistriktene i
Garhwal1 (Guha, 1989). Dette bidro til at hogst ble forbudt i store deler av regionen. På slutten
av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet ble Chipko-aksjonene i stor grad rettet mot bygging av
et stort vannkraftmagasin, den omstridte Tehri-Dammen.2 En omfattende debatt om denne
demningen har pågått i indiske medier helt siden de første planene forelå på 1960-tallet. Planen
var å fokusere på hvordan Chipko mobiliserte landsbybefolkningen til protestaksjoner i distriktet
Tehri Garhwal. Jeg reiste til byen Old Tehri, hvor Chipkos leder Sunderlal Bahuguna holdt til i
3
en plankehytte noen meter fra byggeplassen for demningen til Tehri-Dammen. Etter tre ukers
opphold i Old Tehri var det imidlertid klart at det ville bli vanskelig å holde seg til det planlagte
temaet. Chipko var bygd opp etter en annen struktur enn jeg hadde forventet. Kun lederen og
noen få sympatisører hadde tilhold i Old Tehri. Lederen reiste hyppig til andre regioner i India.
De andre medlemmene bodde spredt og var kun sporadisk aktive. Få aktiviteter fant sted i organisasjonens regi når det ikke ble arrangert demonstrasjoner, noe som forekom sjelden og ofte
med måneders eller års mellomrom. Dette vanskeliggjorde gjennomføring av feltarbeidet. Det
fortonte seg ikke noe lettere etter at en representant for CBI, overvåkningspolitiet, hadde oppsøkt meg. Han virket bestemt på å vanskeliggjøre et videre opphold for meg i byen. Jeg reiste
derfor til Dehra Dun, en stor by ved foten av fjellene, for å finne ut om et lignende tema kunne
studeres med utgangspunkt i en annen organisasjon.
Vandana Shiva,3 en forfatter i Dehra Dun som er kjent for sitt miljøengasjement, anbefalte å
besøke en miljøaktivist i Pahar Gaon, en landsby i fjellene. Sekretœren hennes var godt kjent på
dette stedet og ga meg instruksjoner for reisen. I Nadipur Bazaar kunne jeg kontakte Prakash
Singh, en ung mann som driver en tebutikk. Han kunne vise meg veien videre til landsbyen
Pahar Gaon. Prakash tok gjestfritt imot meg og tilbød at jeg kunne bo i butikken mens jeg var
her. Jeg bodde noen dager i tebutikken og hadde flere samtaler med Anand, miljøaktivisten i
landsbyen. Det ville ikke la seg gjøre å studere mobilisering rundt miljøaktivisme med utgangspunkt i Anands arbeid, som kun var basert på hans egen innsats. Kunne et feltarbeid med
utgangspunkt i et beslektet tema utføres her? Folks oppfatninger av og bruk av ressurser fra
naturen virket som en relevant problemstilling. Jeg observerte at kvinnene i de boligene som lå i
nærheten av bazaaren gikk ut i skogen tidlig om morgenen. Senere på dagen kom de tilbake
med store bører gress eller grønne grener som de hadde sanket. Begge deler ble brukt som for til
dyra. Dette tydet på at ressurser fra skogen rundt landsbyene er viktig for husdyrholdet. Den
sosiale organiseringen av jordbruket og utnyttelsen av ressurser fra skogen kunne sannsynligvis
belyse viktige aspekter ved livet i fjellene. Jeg spurte Prakash om jeg kunne komme tilbake og bo
hos han en periode for å gjøre feltarbeid.4
4
Oppstart av feltarbeid i Nadipur5 Bazaar i Garhwal og endring av tematisk fokus
Feltarbeidet i Nadipur begynte i oktober 1994. Jeg fikk bo sammen med Prakash Singh og hans
to ansatte på bakrommet i tebutikken. Av og til overnattet vi også i hjemmet hans, der foreldrene, hans kone og tre yngre søsken også bodde.
Framveksten av et tematisk fokus ble en langvarig prosess i mitt tilfelle. Dette skjedde i takt med
økende kjennskap til den sosiale settingen i og rundt bazaaren Nadipur og dalen Chirai Gatti. I
det følgende presenteres noen hendelser og erfaringer under feltarbeidet som bidro til at yrkeslivet i rurale bazaarer og arbeidsmigrasjon kom i fokus. Jeg var de første ukene innstilt på å finne
en problemstilling relatert til bruk og opplevelse av naturen. Under intervjuer stilte jeg folk
spørsmål om landbruk. De jeg intervjuet var hovedsakelig menn. Det viste seg imidlertid at
menn hadde få oppgaver relatert til jordbruket. Derfor var det mange som ikke hadde særlig
kjennskap til arbeidet i skogen og på jordene. Den eneste oppgaven som alltid ble utført av
menn var pløyingen. Dette dreier seg imidlertid kun om noen få dagsverk i året. Selv menn som
ikke hadde annet arbeid hjalp sjelden til med stell av husdyra eller arbeid på jordene utover
dette. Eldre menn, som hadde pensjonert seg fra yrkeslivet, var de eneste som i noen grad utførte oppgaver i tilknytning til dyrehold og jordbruk.
Landbruk var kvinnenes doméne. Det var imidlertid ikke helt enkelt å intervjue kvinner.
Srinivas beskriver vanskeligheter forbundet med å henvende seg til kvinner under feltarbeid i en
sør-indisk landsby. Et ekstra hinder var at han var ugift. "My bachelordom was a handicap in my
fieldwork. I had to avoid talking to young or even middle-aged women" (Srinivas, 1979:26).
Prakash fortalte allerede de første dagene i bazaaren at jeg burde holde en viss avstand til
kvinner. Jeg burde unngå å se på unge kvinner i særlig grad fordi det kunne oppfattes som truende. Dessuten kunne jeg ikke følge med kvinnene ut på arbeid uten en mannlig slektning som
"anstand". Dette var vanskelig å få til. Eldre kvinner står friere når det gjelder å snakke med
menn. Det kunne imidlertid vœre nokså omstendelig å gjøre avtaler også med dem. For å oppnå
tillit var det lettest å spørre via en mannlig slektning. Både eldre og yngre kvinner drar imidlertid ofte ut i skogen tidlig om morgenen og kommer sent hjem. Jeg innså at det var problematisk
5
å skrive om spørsmål i tilknytning til jordbruket ganske enkelt fordi det tok tid å få kontakt med
kvinnelige informanter.
Menn var lite opptatt av de spørsmål jeg fokuserte på. De diskuterte sjelden landbruk seg imellom. Dette var vanligvis kun samtaleemne når jeg selv tok det opp eller når de stilte meg spørsmål om landbruket i Norge. Flertallet var langt mer engasjert i spørsmål knyttet til arbeid og
inntektsmuligheter. De "mannlige" arbeidssektorene ble derfor ofte diskutert. Et vanlig tema var
hvilke yrker eller forretnings-virksomheter som gir høy inntekt. Også investeringer var et viktig
spørsmål for menn. I det følgende vil jeg beskrive en gruppe menn som oppsøkte meg for å
finne arbeid i Norge. Dette engasjementet for å arbeide utenlands skulle vise seg å være knyttet
til et ønske om å investere i en næring på hjemstedet.
Etter et par uker fikk jeg flere besøk i butikken. Disse besøkene var uventet både for Prakash og
meg. Det var menn som jeg enten ikke hadde møtt i det hele tatt eller som jeg såvidt hadde
møtt i en tilfeldig sammenheng. Enkelte av dem var bekjente av Prakash. Prakash introduserte
dem vanligvis slik: "Hello, Vegard, this man has come to talk to you. He wants to know what
kind of job he can get in Norway". De besøkende kom for å finne ut hva slags arbeid man kan
få i Norge og om jeg kunne hjelpe dem. Totalt fikk jeg 5 slike besøk i tebutikken. Den eldste var
34 år og de andre var i tyveårene. Samme type henvendelse fikk jeg også enkelte ganger jeg var
på besøk i tebutikker, på veien eller under besøk hjemme hos noen. Jeg svarte at det var så godt
som umulig å få arbeid i Norge uten oppholds- og arbeidstillatelse. De spurte hva som skulle til
for å få det. Når jeg listet opp krav som jeg kjente til, ble jeg stadig avbrutt av spørsmål.
Hvordan kan det ordnes ved hjelp av mine kontakter? Kan jeg garantere for dem overfor myndighetene? Selv etter lange samtaler om dette, virket det som de, tross alle mine forsikringer om
noe annet, trodde jeg kunne ha ordnet de nødvendige formaliteter og en jobb i Norge. Når jeg
kom med praktiske innvendinger, som at de trengte å lære norsk og at det meste man tjener
uansett ville gå med til å dekke utgifter som mat og losji, hadde flere av dem svar på rede hånd.
En sa at han kunne gjøre hva slags arbeid som helst. Jeg innvendte at han trengte utdannelse og
formelle kvalifikasjoner for å jobbe i Norge. "Det er sikkert ikke nødvendig for alle typer arbeid.
Jeg kan for eksempel stelle i hjemmet for deg og din familie", svarte han "Jeg bor alene og treng-
6
er ikke hjelp", sa jeg. "Det er helt sikkert noen som trenger hjelp i Norge. Jeg kan dessuten
arbeide i en indisk restaurant i Norge. Eller jeg kan lære meg å lage norsk mat og jobbe i en
norsk restaurant når jeg har lært litt av språket. Jeg trenger bare en seng og vil gjerne bo hos deg.
Senere kan jeg finne noen andre som vil være med på å dele et rom hvis utgifter til husleie er et
problem i Norge", svarte han. Slike svar var typiske for de som kom for å undersøke om jeg
kunne skaffe jobb. Løsningene som ble framlagt på de problemene jeg lanserte, var i stor grad
basert på hvordan arbeidsmigranter tilpasser seg i indiske storbyer. Likevel ble jeg forbløffet over
oppfinnsomheten og engasjementet som ble lagt for dagen.
Mennene var svært interessert i å få vite hvordan de kunne få jobb utenlands. De var frustrert
over inntektsnivå og yrkesmuligheter både i Garhwal og i India generelt. De fortalte at forholdene
ikke var så veldig mye bedre i storbyer som Delhi og Bombay. Likevel måtte man reise til byen
hvis det ikke var noe å gjøre på hjemstedet. Dette skulle bli en viktig ledetråd for mitt valg av
tema i oppgaven. Hvorfor ville mennene som oppsøkte meg forlate venner og slektninger for å
være alene i Norge eller for å arbeide i en storby i India? Det framgikk raskt at de ikke ønsket å
bo permanent i Norge. Et vanlig svar var; "jeg ønsker å bo der til jeg har spart nok penger til å
hjelpe familien og starte noe hjemme i Garhwal", De mente at det var mange ulike ting man
kunne starte med hjemme i dalen hvis man hadde penger. Det kunne være å kjøpe en lastebil
eller en Mahindra-taxi.7 Det kunne også være å bygge en butikk eller et verksted. Motivet for å
migrere var med andre ord blant annet investering i en næring på hjemstedet. Dette motivet er
vanlig blant migranter. For eksempel har Grønhaug funnet at det er et utbredt "utgangsmotiv" i
Tyrkia (Grønhaug, 1979). Dermed kan migrasjon knyttes til folks opplevelse av behov på hjemstedet. Etter disse besøkene og etter å ha snakket med nokså mange næringsdrivende i Nadipur og de
nærmeste omgivelsene fant jeg ut at arbeid, migrasjon og økonomi var det mest interessante fokus.
Nadipur Bazaar
Arbeidsliv og økonomi i landsbydistrikter er todelt. På den ene side landbruket. Dette drives i all
hovedsak av kvinner. På den annen side små foretak innen handel, håndverk og enkelte andre
sektorer, statlig drevne virksomheter og kortvarig prosjekter igangsatt av forskjellige panchayat.8
7
De sistnevnte sektorene domineres av menn. Jordbruket er basert på husholdet som enhet og
består av husdyrhold og dyrking av ris, hvete og forskjellige grønnsaker. På grunn av fjellenes
terreng og klima er produksjonsmetodene nokså enkle og maskiner forekommer sjelden. Nesten
alle produkter går til internt konsum i husholdet. Menns arbeid, det vil si sektorene utenom
jordbruk og husdyrhold, er kapitalorientert. Mange virksomheter har en permanent lokalisering
i små bazaarer. Andre, for eksempel byggearbeid, mulldyrtransport og enkelte typer salg er basert
på midlertidige lokaliseringer eller på at utøveren daglig beveger seg mellom landsbyene.
Hoveddelen av feltarbeidet ble utført i Nadipur siden jeg bodde i denne bazaaren mesteparten av
tiden.9 Arbeidslivet i Nadipur ga meg etter hvert et innblikk i mange aspekter ved sosial organisering og økonomi i dalen, både når det gjaldt menns arbeidsliv og husholdenes organisering.
Bazaaren består av rundt 40 bygninger i varierende størrelse. Bygningene rommet tilsammen
lokaler for nesten 60 virksomheter. Under feltarbeidet var 50 – 55 virksomheter i drift mesteparten av tiden. Noen av disse var i permanent drift, andre ble drevet i korte eller lange perioder.
Avbrudd skyldtes vanligvis at innehaverne hadde arbeid andre steder eller at de, av ulike grunner,
holdt seg hjemme i landsbyen. Nye bygninger var stadig under oppføring. I perioden mellom
1994 og 1997, da feltarbeidet fant sted10, var fire bygninger under oppføring i bazaaren. Tre av
husene var næringsbygg. Butikker var i drift i to av disse da jeg besøkte bazaaren i 1997. Det
fjerde nybygget var en bolig. Som de fleste bazaarer ligger Nadipur ved et sentralt møtepunkt.
Den ligger langs en bilvei på et sted hvor denne møtes av lokale ferdselsårer. Stier fra en rekke
landsbyer møtes her. Bilveien forbinder distriktet med slettelandet i sør. Bazaaren ligger også i
umiddelbar nærhet av flere av landsbyene. Flertallet av kundene er menn fra de nærmeste landsbyene. Av og til besøker også kvinner butikkene for å handle. De er nesten alltid flere som går i
følge. Kvinner kan, i likhet med menn, sette seg ned i tebutikkene når de er i bazaaren. I motsetning til menn, som ofte besøker bazaaren kun for å treffe kjente, er det imidlertid sjelden
kvinner kommer til bazaaren utelukkende for rekreasjonsformål. Sammenlignet med omfanget
av menn er det relativt få kvinner å se i bazaaren.
Mange av dem som stopper i bazaaren for å handle har ankommet med buss fra Nilepur eller en
annen by. Disse er hovedsakelig fra de nærmeste landsbyene og er på vei hjem etter å ha vært i
8
byen. Andre har kommet til bazaaren fra familiehjemmet i landsbyen. Formålene med å besøke
bazaaren varierer; det kan være planlagte innkjøp; en bestilling hos en håndverker; å treffe kjente; ta et slag kort eller lignende. Noen kommer først og fremst for adspredelse. Dette gjelder
oftest menn som er uten arbeid eller hjemme på ferie. Siden butikkinnehaverne ofte har rolige
perioder midt på dagen, er det ikke vanskelig å finne noen i bazaaren som har tid til å slå av en
prat eller spille kort. Trafikken gjennom bazaaren varierer til ulike tider av dagen. De første
kommer fra landsbyene så tidlig som klokken 6, for å ta en buss ved hovedveien eller for å
begynne arbeidsdagen. Tebutikkene er ofte de første som åpner, for å betjene kunder som ønsker
en kopp te før de stiller seg opp for å vente på bussen. Dette morgenrushet varer til mellom 8 og
9. Midt på dagen er det mindre trafikk i bazaaren. Antallet forbipasserende, og antall kunder i
butikkene, stiger igjen mellom klokka 3 og 4 på ettermiddagen. Da passerer bussene nokså tett
og mange stiger av. Mellom klokken 4 og 5 er det ofte helt fullt både inne i og utenfor de tebutikkene som ligger nærmest buss-stoppestedet. Alle butikker og verksteder i Nadipur stenger når
det mørkner om kvelden. Selv om mesteparten av feltarbeidet fant sted i Nadipur bazaar, ble
også mange intervjuer foretatt i to andre bazaarer like ved, Upli Pahar og Nadi Jagah. Den daglige rytmen i de andre to bazaarene ligner i hovedtrekk på Nadipur. I Nadi Jagah er det en restaurant som har åpent til sent på kvelden for å betjene passerende lastebilsjåfører. På veien foran
denne er det plass nok til at flere lastebiler kan å parkere. Den eneste trafikken etter mørkets
frambrudd er stort sett lastebiler. I Nadipur har ingen forsøkt å holde kveldsåpne restauranter.
Antakelig fordi det her er vanskelig å parkere lastebiler. Mange av de næringsdrivende i bazaaren
hadde tidligere arbeidet i Delhi, Chandigarh og andre byer. En god del hadde sønner, brødre
eller andre familiemedlemmer som gjorde det. Det var derfor mange i bazaaren som hadde god
kjennskap til arbeidsforhold andre steder og hvordan det var å være arbeidsmigrant i byene.
Enkelte av de som tidligere hadde arbeidet i byene, sa at de foretrakk å arbeide i dalen. Dette
kom imidlertid blant annet an på situasjonen i hjemmet og inntektsbehovet. Mange ga uttrykk
for at det ikke var så enkelt å finne arbeid som ga nok inntekt på lokal basis.
De lokale omgivelsene. Bazaarene, landsbyene og dalen Chirai Gatti
Terrenget i fjellene er bratt. Bilveiene er få og går i stor grad utenom bebyggelsen. Selv om
9
mange av bazaarene har vokst fram der det er veier, ligger få landsbyer langs bilveiene. De fleste
landsbyer er derfor kun tilgjengelige til fots. I mange tilfeller er det snakk om en marsj på flere
timer langs smale skogstier. Disse beveger seg i snirklete sikksakkmønstre som er diktert av landskapet. Mange steder er de knapt synlig selv fra noen få meters hold. Bazaaren Nadipur ligger på
en høyde av rundt 1000 meter over havet i bunnen av dalen Chirai Gatti. Nadi Jagah ligger også
i dalbunnen, langs den samme bilveien som Nadipur. På hver side av dalbunnen strekker fjellsidene seg til 1700 – 1800 meters høyde. Upli Pahar ligger høyt oppe på en åskam langs den ene
fjellsiden. Høyden over havet er her rundt 1500 meter. De nærmeste landsbyene ligger spredt.
Noen ligger i nærheten av dalbunnen, andre helt oppe på toppen av åsene langs vestre og østre
side av dalen. Pahar Gaon, som er en stor landsby, strekker seg fra dalbunnen og helt opp til
åskammen på vestsiden. Territoriet som tilhører Pahar Gaon inkluderer også tomtene som de
fleste bygningene i bazaaren Nadipur ligger på. Nesten halvparten av de næringsdrivende i
bazaaren kommer fra denne landsbyen. De andre kommer, nokså likt fordelt, fra 7 – 8 andre
landsbyer i nærheten.
Tre landsbyer ble besøkt jevnlig under feltarbeidet. I to av disse overnattet jeg ofte hos folk som
inviterte meg på besøk. Alle disse stedene ligger innenfor 8 kilometers radius fra Nadipur. Dalen
som bazaaren Nadipur og alle de andre stedene som er nevnt ovenfor ligger i heter Chirai Gatti.
De aller fleste intervjuer og observasjoner har funnet sted i denne dalen. Chirai Gatti er rundt
35 kilometer lang og varierer for det meste mellom 10 og 15 kilometer i bredde. Den nordlige
delen av dalen er ikke fullt så bratt som den sørlige, derfor er det større befolkningstetthet her.
Det er over hundre landsbyer i dalen. I den nordlige delen har jeg besøkt folk i elleve landsbyer i
løpet av feltarbeidet. Dette utgjør litt mindre enn en femtedel av landsbyene i denne delen. I alt
besøkte jeg næringsdrivende i fem bazaarer i dalen. Et større antall landsbyer og bazaarer ble også
passert til fots på vei til og fra andre steder. Ved forskjellige anledninger besøkte jeg folk i landsbyer utenfor dalen. Mange av disse var slektninger av informanter i bazaaren.
Størrelsen på bazaarene i dalen Chirai Gatti varierer fra noen få titalls virksomheter til rundt
hundre virksomheter. Det finnes tjue til tretti små bazaarer i dalen. Antallet avhenger av hvordan
de inndeles og hvor man vil trekke grensene for hva som er innenfor dalen. De tre bazaarene
10
hvor de fleste observasjoner og intervjuer fant sted er verken spesielt små eller store i forhold til
den gjennomsnittlige størrelsen på bazaarer i dalen. Av de tre er Upli Pahar minst med noe over
30 virksomheter. Nadi Jagah og Nadipur er omtrent like store, begge med mellom 50 og 60
virksomheter. Den eneste bazaaren som skiller seg klart fra de andre når det gjelder størrelse er
bazaaren i Nilepur. Denne inneholder mange hundre virksomheter og skiller seg derfor i vesentlig grad fra de mer "lokale" bazaarene. Her forekommer et videre spekter av virksomheter enn i
små bazaarer. Nilepur preges også av større trafikktetthet. Her møtes busser, lastebiler og andre
motoriserte kjøretøyer fra tre forskjellige veier. I sentrum av bazaaren er det ofte tettpakket med
folk. Spekteret av virksomheter er ellers svært likt i de forskjellige lokale bazaarene. "General
Merchants"11, tebutikker, skreddere, smeder og grønnsakhandlere finnes i så å si alle bazaarer,
bortsett fra noen av de minste der de to første typene er representert i større grad enn de tre siste.
Landsbyene i dalen har mange trekk felles selv om størrelse og fordeling av kaster varierer. I de
fleste landsbyer er det en viss grad av økonomiske forskjeller mellom husholdene. Noen hushold
har en trygg økonomisk situasjon. I andre hushold har mennene ustabile inntekter. De tre landsbyene som jeg jevnlig oppholdt meg i er svært ulike. Forskjellene mellom dem kan illustrere
hvordan landsbyene i dalen varierer med hensyn til folketall og sammensetning. Den største,
Pahar Gaon, domineres av Paharier, en lokal høykaste. Denne kasten omfatter rundt 80 % av
befolkningen i landsbyen. Pahariene regner seg som Rajputter. Dette er en utbredt kategori.
Grupper som regner seg som Rajputkaster forekommer over hele Nord-India. De utgjør flertallet
av befolkningen i fjellene. I Pahar Gaon finnes også noen familier som tilhører to ulike
Brahmin-kaster. Noen få familier i Pahar Gaon tilhører smedkasten, den høyeste av lavkastene i
Garhwal. Noen andre lavkastefamiler i landsbyen har tradisjonelt arbeidet som skreddere og bygningsarbeidere. De øvrige lavkastene i landsbyen består av to familier som tilhører skomakerkasten, en familie som tilhører pottemakerkasten og en familie som tilhører barbererkasten. Det
totale folketallet er på rundt 1500. De jeg spurte i landsbyen var enige om at den har eksistert i
underkant av 200 år. Den minste landsbyen, Zamin Gaon har eksistert i underkant av 100 år.
Den består av 11 familier. Alle tilhører samme Brahminkaste. Den første familien som slo seg
ned her kom fra en landsby på den andre siden av den åskammen som avgrenser dalen i vest.
Det totale folketallet er i dag på rundt 100 personer og består i hovedsak av de mannlige etter-
11
kommerne etter den første familien med koner og barn. Den tredje landsbyen, Chan Gaon, ligger
langs toppen av åsen i vest. Her tilhører flesteparten av befolkningen to ulike Brahminkaster. I
tillegg bor det noen Rajputfamilier her. Noen familier fra smedkasten bor også i denne landsbyen. Totalt folketall er rundt 1000 personer. De interne økonomiske forskjellene er sannsynligvis
størst i Pahar Gaon. En del av husholdene i denne landsbyene eier nokså store bygninger i
Nadipur der de leier ut ett eller flere lokaler. Det er også mange hushold i landsbyen som har en
vanskelig økonomisk situasjon på grunn av at mennene har lav inntekt. I Zamin Gaon er de
økonomiske forskjellene minst. I denne landsbyen er det få som har investert i næringseiendommer eller annen virksomhet. Et hushold har en bokhandel i Nilepur og noen av de andre har
medlemmer som arbeider i byene og sender penger hjem. Disse har en relativt trygg økonomi
selv om inntektene ikke er langt over gjennomsnittet.
I de tre omtalte landsbyene er størrelsen på landeiendommene hovedsakelig mellom 30 og drøyt
100 "nali" totalt12. Det vil si mellom en halv og to hektar. Noen få lavkastefamilier i dalen er
jordløse. Husholdenes økonomiske situasjon i Chirai Gatti varierer imidlertid mer enn fordelingen av landeiendommene skulle tilsi. Først og fremst er det arbeidsmigrasjon som har skapt
grunnlag for sosial mobilitet og økonomiske forskjeller i nyere tid. Dette har ført til at enkelte
hushold i landsbyene er velstående, og eier betydelige næringsmidler i form av bygninger, kjøretøyer eller lignende, mens andre eier lite utover det landet de dyrker og boligen.
Fjellregionens beliggenhet og noen viktige beskrivelser
Regionen Garhwal omkranses av distriktene rundt byene Rorkee, Muzzafarnagar og Saharanpur
i sør, delstaten Himachal Pradesh i vest, Tibet i nord og naboregionen Kumaon i øst.
Mesteparten av både Garhwal og Kumaon består av såkalte "foothills", det vil si fjellpartier i en
høyde av mellom 1000 og 3000 meter over havet. I nord løper et høyere fjellparti langs grensen
til Tibet. Her er mange av toppene på rundt 7000 meter. Dette fjellpartiet er dekket av snø 4 – 5
måneder i året. Det har ikke fast bosetning. Skog og en rik flora av lavere vegetasjon vokser opp
til rundt 4000 meter. Langs dette fjellpartiet ligger noen av de viktigste templene i Hinduismen.
12
Da feltarbeidet for denne studien fant sted var fjellregionene Garhwal og Kumaon underlagt
Indias mest folkerike delstat, Uttar Pradesh (U.P.).13 U.P. strekker seg langs den fruktbare
Ganges-sletten til Sentral-India i sør. De to fjellregionene utgjorde fram til høsten år 2000 den
eneste delen av Indisk Himalaya som ikke var egen delstat. Det eksisterer få historiske kilder om
fjellregionene Garhwal og Kumaon. Boken "Garhwal Ka Ityhas", Garhwals historie, er skrevet på
begynnelsen av 1900-tallet (Raturi,1928). Den omhandler blant annet de ulike lokale kastenes
bakgrunn. Fra kolonitiden beskrives de delene av regionen som var under britisk herredømme
som en del av tekstsamlingen "District Gazetteers". Disse beskrivelsene har senere blitt samlet og
utgitt som en bok med tittelen "A Gazetteer of Garhwal Himalaya"14 (Walton, 1989). Av nyere
samfunnsvitenskapelige verk er Berremans "Hindus of the Himalayas" (Berreman, 1963) og
Guhas "The Unquiet Woods" (Guha, 1989) internasjonalt kjent. Flere verk har i de senere år
blitt skrevet av forskere ved ulike avdelinger av Garhwal University. Blant annet avhandlingen
"Migration and Structural Change" (Rawat, 1993), som drøfter virkninger av arbeidsmigrasjon i
to landsbyer i distriktet Pauri Garhwal. Boken "Cronicles of the Doon Walley" (Thadhani,
1993) gir en kortfattet framstilling av miljøspørsmål med utgangspunkt i dalen Doon Walley i
distriktet Dehra Dun. I "Uttarakhand: Issues and Challenges" (Joshi, 1995) beskrives mangelen
på utvikling i fjellregionen og hvordan denne politiske og sosiale situasjonen førte til at mange
intellektuelle i fjellregionen etter hvert mistet tilliten til politikerne i Delhi og Lucknow15.
Regionen historie, første del. Innvandring, kongedømme og kolonisering
Innvandring til regionen har skjedd i ulike perioder. Når de første folkegruppene innvandret er
ikke kjent. De første gruppene som hadde tilhold i fjellene livnærte seg av kvegdrift. Blant disse
er stammene Kol, Bhil og Gond. Khasaene innvandret vestfra rundt det tredje århundre. De
dominerte etter hvert de andre gruppene som holdt til i regionen. Khasaene er beskrevet flere
steder som ariske folkegrupper som innvandret i nord-vestre deler av India fra Sentral-Asia
(Berreman, 1963:15). En befolkning som innvandret senere var Gurjaraene. Innvandringen av
Gurjaraer kom i bølger gjennom flere århundrer. Likheter mellom språket Garhwali og dialekter
som snakkes i Rajasthan tyder på at mange har kommet fra Rajputana, nåværende Rajasthan
(Berreman, 1963:20). Gurjaraene bragte med seg hinduiske praksiser fra slettelandet. Inntil
13
nyere tid har det enkelte steder eksistert et skille mellom Brahminer og Rajputter med avstamning fra Khasaene på den ene siden og Brahminer og Rajputter som innvandret senere, hovedsakelig med avstamning fra Gurjaraene, på den andre siden. Første ansporing til sentralmakt forekom på 1300-tallet. En lokal konge, Ajaia Pala, regjerte angivelig over 52 lokale høvdingedømmer (Atkinson, gjengitt i Berreman, 1963:12). På begynnelsen av 1800-tallet ble kongen i
Garhwal drept av invaderende nepalske gurkhaer, som styrte Garhwal i perioden 1805 - 1814
(Thadhani, 1993:39). Etter 1814 overtok britene distriktene Pauri Garhwal, Chamoli og Dehra
Dun. Distriktet Tehri Garhwal ble overtatt av kongens etterfølger, som hadde kjempet sammen
med britene for å drive gurkhaene ut, I 1815 (Walton, 1989:210). Ved frigjøringen av India ble
kongedømmet i Tehri opphevet. Distriktet Tehri er oppgitt å utgjøre et areal på 10870 kvadratkilometer (4200 "square miles") i "A Gazetteer of Garhwal Himalaya". Fra 1891 til 1901 steg
folketallet i Tehri fra 241.242 til 268.885 (Walton, 1989:210). Dette utgjør en befolkningsvekst
i perioden på 11,5 %. Fordelingen mellom kaster i 1901 er oppgitt å være 161.000 rajputter,
55.000 brahminer og 48.000 Doms (lavkaster) (Walton,1989:210). For rundt 100 år siden var
jordbruket levevei for 88 % av befolkningen ifølge Walton (1989:211). Kultivert land utgjorde
på denne tiden et areal på rundt 650 kvadratkilometer (250 "square miles"), det vil si rundt 6 %
av det totale arealet.
Regionens historie, andre del. Minkende selvforsyning og utvandring
Britene delte inn skogen i tre kategorier; "reserve forest", "civil forest" og "panchayat forest".
Befolkningens rettigheter til å bruke skogen gjaldt under det britiske styret kun civil forest
og panchayat forest (Thadhani, 1993:40). Den siste kategorien var land som ble gitt landsbybefolkningen for jordbruksformål, som kompensasjon for de delene av skogen som de mistet
retten til å bruke. På de delene av skogen som var reserved forest startet koloniadministrasjonen
dyrking av hurtigvoksende treslag. Det var stort behov for tømmer til blant annet jernbane
og skipsbygging i India. Innskrenkningen av landsbyenes beite- og jordbruksland kombinert
med høy befolkningsvekst har gradvis redusert mengden land per hushold. Dette er blant de
viktigste grunnene til at menn begynte å reise til slettelandet for å finne arbeid hevder
Thadhani (1993:41).
14
En sammenligning med landbruket på 1800-tallet viser at mye tyder på at dette er riktig.
I "A Gazetteer of Garhwal Himalaya", som bygger på Atkinsons beskrivelser av regionen fra
kolonitiden, beskrives byttehandel mellom landsbydistrikter i British Garhwal, nåværende Pauri
Garhwal, og Tibetanske distrikter i nord.
"The chief exports are food grains such as barley, wheat, rice, dal, phupar, jhangora, mandua, onions,
potatoes, and cloth of all kinds, gur, tobacco, sugar, spices and dried fruits (….)" (Walton, 1989:44).
En lokal lavkastegruppe, Bhotia, hadde ansvaret for transport og for selve utvekslingen. Enkelte
av Bhotiaene kunne i løpet av en sommersesong klare tre turer fram og tilbake over fjellet med
varer og dyr. Omfanget av denne handelen tyder på en betydelig overskuddsproduksjon av korn
og andre matprodukter fra jordbuket. Det er rimelig å anta at dette også har vært tilfelle i Tehri
Garhwal. Situasjonen for jordbruket og levekårene har blitt beskrevet som nokså like i alle distriktene i Garhwal og Kumaon (Walton, 1989:211).
I dag er det svært få som har tilstrekkelig antall husdyr og nok egenprodusert mat til å dekke
det meste av husholdets subsistensbehov. I de landsbyene jeg besøkte var det sannsynligvis
ingen som drev jordbruk i tilstrekkelig omfang til å være selvforsynt. Husholdene avhenger i
hovedsak av å kjøpe ris, hvete, sukker, salt og enkelte grønnsaker fra markedet. For å forsyne
befolkningen med produktene ris, hvete og sukker til en overkommelig pris, har myndighetene
utarbeidet et system for salg basert på fastsatte priser. Forsyninger kommer to ganger i måneden
og selges etter kvoter. Hvert hushold har en kvote som er beregnet ut fra antall voksne og barn.
I Garhwal er produktene priset ut fra en lavere takst enn mange andre regioner fordi regionen
regnes som fattig.
Arbeidsmigrasjon forekom i begrenset omfang på første halvdel av 1900-tallet. Etter frigjøringen
økte omfanget gradvis, etter hvert som bygging av veier gjorde de industrialiserte regionene i sør
mer tilgjengelige. Kvinnene og barna ble igjen i landsbyene. Menns emigrasjon fra landsbyene
medførte at kvinnene fikk hovedansvar for arbeidet på familiens land og husdyrholdet i tillegg til
stell av barna. Migrantene sender penger hjem i den grad de er i stand til dette. En populær
betegnelse på dette er som tidligere nevnt "money order økonomi".
15
"(….) these people became victims of the money order economy, in which the women were left at home to
mind the impoverished land and children, while the men found jobs in the plains initially as workers, cooks,
watchmen and soldiers to fend for themselves and their families." (Thadhani, 1993:41).
Regionens historie, tredje del. Fra utkant i Uttar Pradesh til delstat
Opplevelsen av å tilhøre en "backward region"
Et krav om en separat delstat som omfattet Garhwal og naboregionen Kumaon ble med jevne
mellomrom reist av ulike grupper på 1970- og 80-tallet. De to regionene var de eneste
fjellregionene i delstaten Uttar Pradesh, som i hovedsak strekker seg langs den fruktbare Gangessletten. På 1990-tallet blusset det opp en rekke omfattende protestaksjoner for separasjon fra
U.P. Konflikten rundt separasjon preget på mange måter hverdagen for befolkningen i Chirai
Gatti i den perioden feltarbeidet fant sted. Folk diskuterte dette spørsmålet daglig. Veiene som
forbandt fjellregionen med lavlandet var ofte sperret mesteparten av dagen som ledd i protestaksjonene. Avisene brakte nyheter om konfrontasjoner mellom demonstranter og politi.
De mange sosiale problemene som har utviklet seg som følge av manglende økonomisk vekst
kombinert med høy befolkningsvekst i regionen er en viktig sosial og økonomisk bakgrunn for
konflikten. Et sentralt problem i denne sammenheng, som har økt betydelig i omfang siden
India ble selvstendig i 1947, er at en stor andel av befolkningen er avhengig av å arbeide utenfor
regionen. Omfanget av migrasjon kan relateres til den økonomiske situasjonen i regionen som
helhet. Denne preges blant annet av at graden av industrialisering er lav. Et unntak fra dette er
byene Dehra Dun og Hardwar hvor en del større statlige bedrifter er plassert. I landsbydistriktene, der flesteparten av befolkningen er bosatt, domineres økonomien av subsistensjordbruk,
håndverk og butikkvirksomheter. Produksjonsenhetene er i hovedsak små. Det er for eksempel få
butikker eller håndverksforetak som gir arbeid for stort flere enn tre personer på permanent
basis. Den eneste sektoren utenfor byene som i noe grad utgjøres av større enheter er turisme.
Det er imidlertid få steder i regionen som har omfattende turistnæring. Naboregionene i sør preges av et langt mer modernisert jordbruk. Irrigasjon fra kanaler som er ledet ut fra Ganges eller
diseldrevne pumper som trekker opp grunnvann gir grunnlag for intensiv landbruksproduksjon.
Traktorer er også utbredt i disse regionene. De nordvestre deler av Uttar Pradesh står for en stor
16
del av Indias produksjon av sukkerrør. Graden av mekanisering i landbruket er totalt sett langt
høyere enn i fjellene der de fleste operasjoner gjøres for hånd eller med okser. Stålverk og andre
former for mekanisk industri forekommer også mange steder i lavlandet. Alt dette gjør at økonomien er svært forskjellig i slettelandet og i fjellregionen. Forskjellene gjelder imidlertid ikke bare
økonomien. Fjellene skiller seg også fra resten av delstaten med hensyn til det generelle utviklingsnivået. Sammenlignet med de tilgrensende regionene i sør er infrastruktur lite utbygd i
fjellene. Mange landsbyer har ikke strøm. Drikkevannsforsyning er varierende. Veitraseene bærer
preg av å være bygd for andre formål enn å lette kommunikasjonen for befolkningen. Mange av
veiene er bygd av militæret, hovedsakelig under den kalde krigen. Hensikten var å gjøre det
mulig å transportere tropper og utstyr raskt til grensen mot Kina. Mangelfull infrastruktur i
fjellene kan relateres til at satsingen i regionen fra de sentrale myndigheters side har vært
beskjeden fram til i dag. Ifølge Joshi ble Nehru-regjeringens femårsplaner for nasjonal utvikling i
liten grad implementert i Garhwal. I den grad tiltak ble satt ut i livet var de dessuten i liten grad
tilpasset lokale forhold (Joshi,1995:125). I perioden 20 – 30 år etter frigjøringen av India bredte
det seg en oppfatning av at et fritt India kun hadde medført ny kolonisering i fjellene, hevder
Joshi. I 1969 sendte en gruppe intellektuelle fra Kumaon et brev til regjeringen Gandhi. I brevet stod det blant annet:
"It is a fact that during the period of Five Year Plans not a single economic project of any economic
consequence has been undertaken for the benefit of the eight hill districts of Uttar Pradesh. (….)
Even those projects which were implemented with seriousness were implemented in a manner that the
benefits from them have not accrued to the poor people of the hills but to the powerful and strong
interest groups from outside the region." (Joshi, 1995:116).
Regionen ble fortsatt tappet for råvarer, men fikk lite tilbake (Joshi, 1995:104). I samtaler med
informanter om løsrivelse trakk mange paralleller til delstaten i fjellene i vest, Himachal Pradesh,
som tidligere var en del av Punjab. Siden delstaten ble selvstendig har økonomi og infrastruktur
blitt langt bedre, ble det hevdet. Å bære en såkalt "Himacali topi", en karakteristisk lue fra
Himachalregionen, ble på midten 1990-tallet en utbredt måte å vise at man ønsker selvstendighet for Garhwal og Kumaon. I denne politiske konteksten brukte folk ofte uttrykket "backward
region" for å karakterisere Garhwal og Kumaon. Dette begrepet har som oftest vært assosiert
med en måte å klassifisere fattige regioner på i det offentlige byråkratiet. Da selvstendighetskonflikten økte, ga folks bruk av begrepet det en ny politisk betydning. Opplevelsen av mangel
17
på utvikling i fjellregionen ble understreket for å framheve hvor lite egnet myndighetene i U.P.
var til å styre. En langvarig streik ble lansert høsten 1994.16 Mange næringsdrivende i Nadipur
Bazaar ble rammet av økonomisk nedgangsperiode som fulgte denne streiken. Den ble omtalt
som "Uttarakhand Bandh", "stengt Uttarakhand". Denne streiken og de sosiale ringvirkningene
av den beskriver jeg også i kapittel 2. Derfor er det her tilstrekkelig å oppsummere utviklingen
under og etter streiken i korte trekk.
Den utløsende årsak var en reform som tilkjente lavkaster 27 % av stillingene i offentlig sektor
og av plassene ved universitetene. Denne fordelingen var utarbeidet med henblikk på
befolkningssammensetningen generelt i delstaten Uttar Pradesh. I delstaten som helhet var over
en tredjepart av befolkningen lavkaster. I Fjellregionen derimot var andelen lavkaster under 5 %.
Befolkningen i Garhwal og Kumaon fryktet nå at mange jobber i regionen ville gå til lavkaster
fra andre deler av Uttar Pradesh (U.P.). Streiken bør imidlertid ikke først og fremst ses i
sammenheng med problemene knyttet til kastereformen. Hovedkravet blant aksjonistene var løsrivelse fra U.P. Reformene ble oppfattet som et bevis på at delstatsregjeringen i Lucknow ikke
kunne styre over Garhwal. Det var altså spørsmålet om separasjon som kom i fokus. Når folk protesterte endte protestaksjonene flere ganger med voldshandlinger mellom politi og demonstranter.
Denne raske eskaleringen av konfliktnivået henger sammen med at løsrivelse fra U.P. allerede var
et vanskelig stridstema, til dels relatert til den langvarige motsetningen mellom sentrale myndigheter og ledende skikkelser i regionen.
Garhwal og Kumaon, fjellregionene i Himalaya som delstat
Spørsmålet om å skille Garhwal og Kumaon fra resten av Uttar Pradesh var ikke nytt for
delstatsparlamentet i Lucknow. Det hadde blitt utredet noen år tidligere på initiativ av partiet
BJP, som er det største politiske partiet i fjellregionen. Streiken og de mange konfrontasjonene
mellom politi og aksjonister økte presset på delstatsmyndighetene for adskillelse. Den niende
november 2000 ble Garhwal og Kumaon egen delstat i India. Guvernør S. Singh Barnala holdt
åpningstalen til den første delstatsforsamlingen i år 2000.17 De som hadde mistet livet i kampen
for selvstendighet ble hyllet i talen. Guvernøren sa at det er et mål å endre navnet på den nye
18
delstaten fra "Uttaranchal" til "Uttrakhand". På denne måten knyttet han dannelsen av delstaten
til aksjonene i regi av Uttarakhand Bandh bevegelsen. Navnet Uttrakhand gir assosiasjoner til
denne bevegelsen. Talen stadfestet at behovet for økonomisk utvikling er stort. Guvernøren presenterte planer for utbygging av primær infrastruktur som strøm og veier. Han anslo tallet på
landsbyer i fjellregionen som fremdeles ikke har strøm til rundt 3000.
Delstaten Uttaranchal strekker seg over et territorium på 53.483 kvadratkilometer. 88 % er fjelllandskap og 12 % er sletteland. Totalt er 7870 kvadratkilometer (787.000 hektar) land kultivert
i Uttaranchal.18 Det vil si nesten 15 % av det totale arealet. Dette er litt over det dobbelte av
andelen kultivert land som ble oppgitt i distriktet Tehri for rundt 100 år siden. Totalt er 43 %
av det kultiverte arealet irrigert i delstaten. Mye av det irrigerte landet ligger imidlertid i lavlandet. Dermed blir den prosentvise andelen irrigert land langt lavere i fjellene. Den totale befolkningen var rundt 7 millioner ved folketellingen i 1991 i Garhwal og Kumaon.19 Den rurale
befolkningen i utgjorde (i 1991) 5.4 millioner mens den urbane utgjorde 1.6 millioner.
Sannsynligvis bor i dag over halvannen million bare i de to største byene, Dehra Dun og
Haridwar, som begge ligger i lavlandet. Disse byene har en sosial struktur svært ulik fjellregionen, først og fremst preges de av langt større klasseforskjeller enn det som er vanlig i landsbydistriktene. Den gjennomsnittlige levestandarden i den nye delstaten er relativt lav i forhold til
andre delstater i India. For eksempel anslås det at 72 % av befolkningen kan lese og skrive.20 På
tross av vanskelige levekår for mange, er omfanget av akutt nød lavt i Garhwal og Kumaon.
Dette henger blant annet sammen med den egalitære landeier-strukturen, som dominerer i hele
fjellregionen. Blant befolkningen i landsbydistriktene er det kun et lite mindretall som ikke har
land i det hele tatt. Fra 1980 til 1991, dvs. i løpet av en periode på 11 år, var befolkningsveksten
23,38 %.21 Hundre år tidligere var veksten i distriktet Tehri Garhwal 11,5% i løpet av en tiårsperiode. Befolkningsveksten er altså betydelig høyere i dag.
Antallet landsbyer og administrative enheter i Uttaranchal illustrerer forholdet mellom antall
enheter på ulike nivåer. Antall landsbyer i Uttaranchal er 15669 ifølge tall fra 1999. Antall Gram
Sabha 6561. Dette gir et gjennomsnitt på mellom to og tre landsbyer i hvert Gram Sabha. Antall
Blocks, det vil si administrative enheter på nivået over Gram Sabha, er 95. Antall småbyer er 73.
19
Block Development Office, Gram Sabha og Panchayat
Chirai Gatti ligger i distriktet Tehri Garhwal. Da feltarbeidet fant sted, var det 5 distrikter i
Garhwal. Naboregionen Kumaon hadde 3 distrikter. Distriktet Tehri Garhwal er delt inn i 10
Blocks. Hver block administreres av et Block Development Office (B.D.O.). Hvert B.D.O. har
ansvar for utbygging og drift av elektrisistet, vannforsyning, irrigasjon, helsetjenester og andre
offentlige anliggende på lokalplanet. Under B.D.O.s anvarsområde hører også enkelte programmer for underpriviligerte grupper. Disse er først og fremst rettet mot lavkaster og kvinner. I
Nilepur, en liten by i den nordlige enden av dalen, ligger det B.D.O. som har ansvar for den
nordlige delen av Chirai Gatti. Innen det territorie som omfattes av Nilepur Block utgjør dyrket
land 5791 hektar. Av dette er 639 hektar irrigert, det vil si 11 % av det dyrkede arealet. Gram
sabha er den laveste forvaltningsenheten. Et gram sabha ledes av panchayat, det vil si et "landsbyråd". Imidlertid har dette ofte ansvar for mer enn én landsby. De fleste gram sabha består av
mellom 1 og 5 landsbyer, avhengig av disses størrelse. For Garhwal som helhet er gjennomsnittet
3 landsbyer per gram sabha. Det er 74 gram sabha i Nilepur Block. På begynnelsen av 1990-tallet ble en reform iverksatt for å sikre kvinner og lavkaster representasjon i hvert panchayat. På
midten av 1990-tallet ble enkelte utvalgte gram sabha dessuten pålagt å velge kvinnelig pradhan,
det vil si leder for landsbyrådet.
Under det lokale B.D.O. har de enkelte gram sabha ansvaret for forvaltning av en del felles oppgaver og tiltak for innbyggerne i landsbyene. Initiativ til lokale prosjekter, som endring av løpet
til en vannledning, flomsikring av en elv og lignende kommer ofte fra de enkelte innbyggere
eller enkeltmedlemmer av landsbyrådet innen et gram sabha. Dersom prosjektet støttes av
panchayat, sendes det videre til B.D.O. Hvis midler til igangsetting bevilges, spiller pradhanen
en sentral rolle for oppfølging og drift av prosjektet. Han kan ansette "contractors"22, betale ut
lønninger og holde oversikt over budsjetter til materialer og andre utgifter.
Kaster og yrkesliv
Kastesystemet i Garhwal og Kumaon består i dag hovedsakelig av tre nivåer. Høykastene, som
20
utgjør rundt 95 % av befolkningen, består av Brahminer og Rajputter. Mange av Rajputkastene,
både i Garhwal og andre steder i India, hevder å ha sitt historiske opphav i Rajputana, det nåværende Rajastan. De tilhører Khsatriya-kategorien, den nest høyeste i varnasystemet.
Paharikasten i Pahar Gaon hevder å være etterkommere etter utvandrere fra Rajastan som kom
til Garhwal for mellom 150 og 200 år siden. Det har vært vanlig i India at gruppers hevdelse av
tilhørighet til en høy kastestatus trekkes i tvil av andre grupper. Dette forekommer imidlertid
ikke ofte i Garhwal i dag. Kasterelaterte spørsmål drøftes sjelden i offentlige sammenhenger.
Lavkastene består av ulike grupper. Totalt utgjør disse under 5% av befolkningen. Dette anslaget
varierer noe i ulike kilder. I en artikkel i tidsskriftet Himal South Asian i november 2000 oppgis
befolkningen i fjellregionen å bestå av hele 97 % høykaster (Bidwai,2000). Forskjeller i anslag av
fordelingen av høykaster og lavkaster over rundt hundre år tyder på at andelen som regnes som
lavkaster er synkende (Walton, 1989) (Berreman, 1963) (Guha, 1989). Kasterelasjoner i regionen er i liten grad preget av separasjon og sosiale forskjeller sammenlignet med regionene i lavlandet (Guha,1989). Dette kan blant annet sees i sammenheng med fordelingen av land.
Landeier-strukturen i landsbyene i Garhwal er i hovedsak svært egalitær. Det store flertallet av
husholdene i regionen eier både noe irrigert og noe uirrigert land. Det er svært få som eier mye
land. Det må imidlertid tilføyes at lavkaster vanligvis har mindre land enn høykastene og at en
del av dem ikke eier land eller bare har udyrket land. Siden det er få store landeiere, er det få
som er land-arbeidere i regionen. De som arbeider på land som ikke er deres eget gjør dette vanligvis gjennom en form for årsbasert leie der de beholder rundt halvparten av avlingen og gir
resten til utleieren.
For å anskueliggjøre kastenes hierarkiske posisjoner brukes ofte det såkalte "Varnasystemet".
Dette utgjør en felles referanseramme siden inndelingene ifølge systemet forekommer over hele
India. Det kan imidlertid være stor uenighet om hvilken kategori ulike kaster tilhører (Srinivas,
1966). Det er fire Varnaer. De kasteløse utgjør en femte kategori som ikke er inkludert blant
Varnaene. Brahminer utgjør det høyeste nivået. Den neste kategorien er Kshatiyaene.
Vaishyaene, den tredje varnaen, er ikke representert i Garhwal. Shudraene utgjør det fjerde nivået i varnasystemet. Håndverkskaster har over hele India tradisjonelt blitt regnet som tilhørende
denne kategorien. Når folk i dalen forklarer sin egen og andres posisjon for besøkende utenfra,
21
benyttes gjerne de nevnte kategoriene. Det viktigste sosiale skillet i Garhwal er mellom høykaster
og lavkaster. Folk flest er imidlertid enige om at dette har færre implikasjoner i dag enn det
hadde for noen tiår siden. Særlig i yrkessammenheng omgås høy- og lavkaster relativt fritt. I
Garhwal omtales lavkaster av andre ofte som en udifferensiert kategori, selv om det i mange
henseende er forskjeller mellom ulike lavkaster. Lavkastene i Garhwal oppfattes ofte som
Shudraer. Høykaster omtaler imidlertid også ofte lavkaster som "Harijan" eller "Dalit". Dette er
betegnelser på kasteløse som brukes over hele India. De fleste lavkaster aksepterer ikke noen av
betegnelsene og forlanger å bli tiltalt som "Mistri". Dette er en mer kastenøytral betegnelse som
i dag brukes om håndverkere. Betegnelsen brukes både om høy- og lavkaster.
Lavkastene generelt er assosiert med håndverk som de tradisjonelt har utført i landsbyene. Dette
gjelder også i en del tilfeller der få medlemmer av kasten har disse yrkene i dag. Tilknytningen
mellom lavkastegrupper og de håndverk de har vært assosiert med er likevel betydelig løsere enn
for en generasjon eller to siden. I tillegg til å motsette seg generelle lavkastebetegnelser misliker
mange også å bli tiltalt med lokale kastenavn. Disse refererer i de fleste tilfeller til et yrke gruppen har pleid å utføre. Lavkaster og høykaster har i stor grad de samme typer arbeid i dag selv
om enkelte restriksjoner fortsatt gjelder. Først og fremst dreier dette seg om arbeid med materialer som oppfattes som "urene" i en religiøs forstand. Dette omfatter blant annet lær og hår.
Derfor utføres skoreparasjoner og hårklipping kun av lavkaster. Enkelte situasjonsbestemte former for sosial separasjon praktiseres. For eksempel serveres lavkaster te utenfor tebutikkene mens
høykaster serveres inne i lokalet.
Når folk i Chirai Gatti omtaler hverandres bakgrunn eller sammenligner lokale grupper, benyttes
som oftest begrepet "Jati". Flere har kommet til at dette begrepet refererer til opprinnelse og
bakgrunn, for eksempel for en sosial gruppe eller kategori, i større grad enn til fastlagte nivåer
innen et sosialt system. Berreman beskriver Jati som "the ultimate extension of kin groups"
(Berreman, 1963:199). Denne beskrivelsen aksentuerer forestillingen om felles bakgrunn.
Imidlertid framgår det ikke av hans beskrivelse i hvor stor grad det er et fleksibelt begrep. Jati
kan referere til sosiale grupper og kategorier på mange ulike nivåer. Betydningen er svært
kontekstavhengig (Quigley, 1993). Ut fra informantenes ulike beskrivelser av Jati fant jeg ut at
22
det i én sammenheng kan bety felles rase eller kulturbakgrunn og i en annen en lokal gruppe
med felles patrilineær avstamning, der flesteparten av medlemmene er bosatt i samme landsby. I
den siste betydningen er det snakk om en lokalt forankret eksogam gruppe. I den første er det
snakk om en svært vid kategori som både overgår de eksogame og endogame enheter. Noen misforståelser rundt betydningen er beskrevet i kapittel 1.
Kaste og yrke har ifølge mange forskere vært nært forbundet i India. Antropologen Louis
Dumont hevder at denne sammenhengen har hatt omfattende sosiale implikasjoner og at den er
knyttet til et grunnleggende prinsipp om helhet.
"The caste system comprises the specialization and interdependence of the constituent groups.
Specialization entails separation between these groups, but it is oriented towards the needs of the whole."
(Dumont, 1970:92).
Dumont understreker at kaste utgjør en type arbeidsdeling som er rettet mot helheten. Først og
fremst er systemet tilpasset landsbyene. I landsbyene har kastesystemet form av jajmani-relasjoner.
Dette er vedvarende relasjoner, som ofte strekker seg over flere generasjoner, mellom landeiende
høykastefamilier og lavkastefamilier. Lavkastefamiliene utfører spesialiserte oppgaver. Til gjengjeld får de blant annet en del av avlingen når det er innhøsting og gaver i forbindelse med
viktige festivaler. Jajmanisystemet utgjør både et økonomisk system og en form for arbeidsdeling
innen landsbyene. Ifølge Dumont har det gjort landsbyene relativt selvstendige og selvforsynte.
Systemet danner en bytteøkonomi som er basert på utvekslingene som ble beskrevet overfor
(Dumont, 1970:97). Da monetarisme i økende grad gjorde seg gjeldende i landbyene, forsvant
dermed grunnlaget for Jajmanisystemet. I takt med modernisering ble betydningen av denne
typen kasterelasjoner og økonomi gradvis redusert. Denne endringsprosessen hadde allerede gjort
seg gjeldende en god stund da Dumont gjorde sin omfattende studie av ideologi og sosiale forhold knyttet til kastesystemet. Derfor var han klar over at det systemet han beskrev var i ferd
med å bli et historisk fenomen mer enn et nåtidig. Det betyr imidlertid ikke at prinsippene og
ideologien som ligger til grunn for kastehierarkiet helt har mistet sin innflytelse i det indiske
samfunnet.
I den senere tid har Dumonts og de mange landsbystudienes framstilling av kastesystemet blitt
23
kritisert. Historiske studier i nyere tid har formidlet økende kritikk av en forestilling av kastesystemet som lite foranderlig og vedvarende gjennom ulike tidligere historiske perioder. Flere
hevder i dag at det antatt tradisjonelle kastesystemet, i den formen det har vært beskrevet i en
lang rekke landsbystudier fra 1940 – tallet og utover, oppsto så sent som på midten av 1800-tallet. Kritikerne påpeker også at det i stedet for å utgjøre en fullstendig dominerende sosial orden
har forekommet sammen med andre systemer og andre typer sosial stratifikasjon. Det har dermed
ikke på noe tidspunkt vært det eneste prinsippet for sosial inndeling i landsbyene eller andre steder.
I Pahar Gaon kunne flere informanter fortelle om enkelte Jajmanirelasjoner som hadde forekommet for en generasjon siden. En skomaker og en pottemaker jeg snakket med i bazaaren fortalte
at henholdsvis faren og bestefaren inngikk en avtale med representanter for høykastene da de
flyttet til Pahar Gaon. Mot å slå seg ned og utføre sitt yrke i landsbyen fikk de et stykke land
hvor de kunne sette opp et hus. For arbeidet fikk de korn og andre matprodukter.
Kasterelasjoner har i hele India vært særlig knyttet til landsbyene som sosial kontekst. Mange har
pekt på at regler for separasjon og interaksjon mellom kastene sjelden overholdes i like stor grad
i andre kontekster. Sosial omgang mellom kastene i bazaarene er et illustrerende eksempel. Her
risikerer man å møte ukjente hver dag. I kontekster der man ikke kjenner folks slekts- og kastebakgrunn, er det vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg. En Brahmin jeg snakket med
fortalte at han aldri spiser ris eller kokte grønnsaker i bazaaren. Når man ikke kjenner alle i de
nærmeste omgivelsene er dette det tryggeste. De fleste har imidlertid ikke like streng praksis.
Selv om det i større eller mindre grad er en historisk sammenheng mellom kastesystemet og
arbeidsdelingen i India, har det imidlertid heller ikke i tidligere perioder vært slik at alle innen
en kaste har hatt samme yrke. Det har alltid eksistert yrker som ikke har vært kaste-spesifikke.
Disse nøytrale yrkene har rekruttert folk fra ulike nivåer. I tråd med økende grad av modernisering både i byene og på landsbygda, har det nøytrale spekteret av yrker vokst på bekostning av
de kaste-spesifikke, ved at nye yrker som er knyttet til teknologiske og sosiale endringer har blitt
utbredt. Det følger likevel av det som er sagt ovenfor at man ikke bør gå ut fra et strengt skille
mellom det tradisjonelle og det moderne India med hensyn til kastesystemet.
24
I dag kan de fleste yrker innehas av alle kaster i Garhwal. Yrkeskarrierer for høy- og lavkaster er
derfor som oftest ikke så forskjellige. Begge grupper har et vidt spekter ulike jobber. Eksempler
på yrker som tidligere var kaste-spesifikke og som nå innehas av både høy- og lavkaster, er bygningsarbeider og skredder. Begge er blant de mest utbredte profesjonene i Chirai Gatti. Denne
formen for modernisering kombinert med minkende evne til å dekke behovet for matprodukter
ut fra jordbruket, har flyttet menns yrkesutøvelse fra landsbyene til bazaarene og byene. Sett fra
Dumonts perspektiv, som vektlegger forbindelsen mellom kasterelasjoner, religion og bytteøkonomi i en landsbykontekst, innebærer dette en fundamental endring. Denne endringen
manifesteres i dag innen en rekke felt. Lavkasters økte bevissthet omkring sine rettigheter og
deres distansering fra kaste-spesifikke betegnelser og yrker er eksempler på det. Et annet eksempel
er omfanget av sammensatte yrkeskarrierer. Blant alle kaster er det et utbredt mønster å skifte
mellom ulike sektorer og ulike steder. Svært vanlig er det også å ha flere jobber samtidig. En
mann av smedkasten kan for eksempel være contractor på et offentlig finansiert vannledningsprosjekt, på en skogsplantasje eller lignende på dagtid. Samtidig kan han arbeide som smed
hjemme i landsbyen på kveldstid eller på fridager. Innen de fleste deler av yrkeslivet har kaste
relativt liten betydning. Likevel opprettholdes enkelte former for situasjonsbetinget separasjon på
arbeidsplassen, først og fremst i tilknytning til mat og måltider. Alt i alt preges imidlertid yrkeslivet av at det har funnet sted en "tilbake-trekking" av kaste (Quigley, 1993). Siden kaste ikke
har en grunnleggende innvirkning, drøftes karrierer i denne oppgaven hovedsakelig i lys av
teorier som ikke er relatert til kaste.
Bazaarene i lys av små og store sosiale systemer
Industriell og økonomisk vekst i India har ført til høy geografisk mobilitet blant landets rurale
befolkninger. I enkelte delstater, som Punjab og Haryana, har arbeidsstokken innen industri og
jordbruk i flere tiår bestått av en stor andel migranter fra andre regioner (Kramer, 1979). I
Garhwal har økt migrasjon til byene og veksten av virksomheter i bazaarene i løpet av kort tid
totalt endret menns arbeidsliv. Jordbruket i fjellregionen har på grunn av klimatiske og topografiske betingelser begrenset potensiale for vekst. Når modernisering og vekst i økende grad preger
andre sektorer av yrkeslivet, blir stadig flere yrker tilgjengelige for den rurale landsbybefolkning-
25
en. Dette er mye av bakgrunnen for at menn i stor utstrekning har forlatt jordbruket og
strømmet til sentrene for industri og handel. Disse endringene innebærer blant annet økt sosial
mobilitet og et mer sammensatt arbeidsliv.
En bazaar kan ikke forstås isolert fra omgivelsene. Etterspørsel etter tjenester og produkter i
bazaaren knytter den til de lokale omgivelsene. For å forstå veksten av de rurale bazaarene i
Himalaya bør man dessuten trekke inn betydningen av overordnede sosiale systemer.
Lønnsomheten av virksomhetene i bazaaren påvirkes både av folks levekår i landsbyene og av hva
slags konjunkturer som preger økonomiske sentre utenfor Garhwal. Både omfanget av migrasjon
og spørsmålet om vekst eller nedgang i lokale næringsetableringer er påvirket av slike overordnede kontekster. Bazaarene befinner seg på mange måter i en posisjon mellom landsbyene og de
urbane sentrene.
Husholdet, menns virke i byene og kvinners virke i landsbyene
I oppgaven forstås yrkeslivet i bazaarene særlig ut fra husholdet og migrasjonsarbeidet. Husholdet preges av en arbeidsdeling som spenner over flere lokaliteter. Menn har i hovedsak sitt
virke i bazaarer, byer eller andre steder utenfor landsbyene.23 Kvinner har ansvar for jordbruk,
husdyrhold og de fleste oppgaver i familiehjemmet i landsbyen. Husholdet knytter på denne
måten sammen ulike geografiske og økonomiske sfærer. Kvinnenes oppgaver er helt avgjørende
for husholdenes økonomiske overlevelsesevne. Dessverre drøftes betydningen av kvinners arbeid i
for liten grad i oppgaven. Relativt streng kjønns-segregering gjorde det som tidligere nevnt, vanskelig å bli kjent med kvinners hverdag. To intervjuer med kvinner er gjengitt i kapittel 6.
Husholdets kollektive mål blir lett oversett hvis man kun er opptatt av det enkelte individet.
Som system er husholdet begrensende for medlemmene, men det gir også et bedre utgangspunkt
for å realisere kollektive mål som for eksempel å spre økonomisk risiko. Hvis husholdets arbeidsdeling er basert på en kombinasjon av migrasjon og lokalt baserte næringer, er dette ofte mer
hensiktsmessig enn at alle medlemmer er engasjert i lokalt virke. For det første medfører det
gjerne økt spredning av risiko (Fuglerud, 2001:23). For det andre er det ofte et vesentlig aspekt
at overskudd fra migrasjonsarbeid kan investeres i et lokalt virke (Grønhaug, 1979). Det siste
26
kan komme tydeligere frem både ved å se på yrkeskarrierer og ved å se på relasjoner mellom
menn i samme hushold som migrerer og arbeider lokalt.
Det framgår av beskrivelsene foran at bazaarene har vokst parallelt med at menns yrkesutøvelse i
økende grad har skiftet fra jordbruk til andre sektorer. Dette taler for å se bazaarer og migrasjon i
sammenheng. Bazaarene kan i tråd med dette oppfattes som arbeidsmigrasjon på lokalt nivå.
Forholdet mellom folks migrasjonarbeid i byene og deres virke I baazaren er imidlertid komplekst. Det kan studeres på mikronivå, i lys av individers karrierer og I lys av husholdet. Menns
karrierer i dag preges av at de har arbeidet på ulike steder og innen flere sektorer. Mange har
arbeidet både i Chirai Gatti og i storbyer i delstatene Punjab, Uttar Pradesh, Himachal Pradesh
eller andre steder. Er det en kronologisk sammenheng mellom arbeid i bazaarene og urban
migrasjon? For noen få utgjør bazaaren en første stasjon på vei mot å etablere en karriere basert
på migrasjon. For mange andre er den siste stasjon i yrkeskarrieren, før de eventuelt overlater
virksomheten til sønnene og trekker seg tilbake til familiehjemmet i landsbyen. Det er med
andre ord ikke så ofte arbeid i lokale bazaarer utgjør en terskel til migrasjon til byene. Arbeid i
bazaaren utgjør oftere den siste delen av en migrants karriere enn den første. Typiske karrieremønstre kan for eksempel illustreres av yrkeskarrierene til P.S. Rawat og K.L. Bahuguna i kapittel 6. Når migrasjon kommer forut for et virke i bazaaren, kan næringsetableringen i bazaaren i
mange tilfeller knyttes til arbeidet i byen fordi oppsparte midler har gjort den lettere.
Sosial mobilitet blant migranter som reiser ut har ført til merkbare endringer på hjemstedet.
Enkelte blant de som arbeider utenfor hjemstedet har nådd høye posisjoner i hæren eller andre
deler av offentlig sektor i løpet av karrieren. Blant disse har mange både oppsparte midler og rett
til en betydelig pensjon når de slutter å jobbe. Pensjonen er i seg selv ofte høyere enn en
gjennomsnittlig inntekt. Andre har oppnådd høye stillinger i private firmaer og en lønn langt
over gjennomsnittet i mange år. Blant begge grupper har mange investert i lokale familiebaserte
virksomheter i hjemdistriktet. På bakgrunn av slike endringsprosesser framtrer også en sammenheng mellom bølgen av urban arbeidsmigrasjon og veksten av bazaarene.
Migranter som har oppnådd gode jobber og høy lønn, er imidlertid i mindretall. De fleste
27
arbeidsmigranter har ikke oppnådd stort mer enn en gjennomsnittlig lønn, det vil si mellom
1000 og 2000 rupier per måned, i løpet av karrieren. Blant disse er det få som har klart å spare
et større beløp før de avslutter karrieren som migrant. De har dermed et vanskelig utgangspunkt
hvis de ønsker å etablere en næring i hjemdistriktet. For å bøte på dette er det vanlig at brødre
går sammen om næringsinvesteringer. På den måten klarer mange tross begrensede midler å
bygge et lite hus i bazaaren til næringsformål, kjøpe et muldyr som kan brukes til å bære varer
fra bilveien til landsbyene eller å etablere en annen type næring som ikke krever for mye. Slike
kombinerte investeringer kan sees i lys av et prinsipp som gjelder på mange felt i økonomien;
fordelene ved økt fleksibilitet. Hvis en av brødrene driver den lokale virksomheten som er startet
i fellesskap, og den andre arbeider i byen, eller innen en annen lokal næring, vil økonomiske
endringer neppe slå likt ut for begge næringer. Dette innebærer at satsingen på ulike næringer
medfører større spredning av risiko.
Oppgaven
En antropologisk studie bør reflektere spørsmål som feltarbeiderens sosiale rolle og valg av feltarbeidsmetoder. Dette gjør det lettere å vurdere hvordan praktiske forhold kan ha påvirket tilnærmingen til de sosiale kontekster som beskrives i oppgaven. Dette drøftes i kapittel 1.
I kapittel 2 drøftes relasjonen individ – system, ut fra noen teoretiske tradisjoner og empiriske
felt. Denne relasjonen er kompleks fordi individers handlinger både genererer og begrenses av
sosiale systemer. Mange kritiserer aktørteori for å oppfatte individet som om det kun handler ut
fra egne behov. Systemorienterte teorier kritiseres derimot ofte for å utelate handlingers agenda.
De motsatte dimensjonenene ved handling tillegges svært ulik vekt innen forskjellige fagretninger. Skal vekten legges på motiver for handling eller på strukturelle kontekster? Drøftingen tar
blant annet utgangspunkt i Barths og Boudons perspektiver på individet og Redfields teori om
urban - rurale systemer. Sistnevnte representerer et viktig teoretisk arbeid i antropologien som
gjorde det mulig å se sammenhenger mellom lokale sosiale kontekster og storskala-systemer.
Senere antropologiske tilnærminger til sosiale systemer, som Leeds’ teori i "Cities, Classes and
The Social Order", viser at Redfields og Fosters perspektiver fremdeles er aktuelle. På et impirisk
28
plan drøftes også sosiale mikro- og makrokonteksters betydning for virksomheter i bazaarene I
lys av to case studier.
De fleste kapitlene i oppgaven kan plasseres i to grupper. På den ene side kapittel 3, 4, 5. I disse
beskrives bazaarer og arbeidsliv i hovedsak som lokale sosiale fenomener. På den annen side
kapittel 6 og 7. Her ligger tyngdepunktet på belysning av menns arbeidsliv og karrierer ut fra
ulike "eksterne" kontekster. I kapittel 3 beskrives sosial omgang i Nadipur Bazaar, både i form av
samhandling mellom de som arbeider der og samhandling mellom næringsutøvere og andre.
Kapittel 4 omhandler endringer i bazaaren i lys av de første og senere næringsetableringer.
Kapittel 5 tar utgangspunkt i et konkret foretak i bazaaren. I kapittel 6 presenteres ulike personers yrkeskarrierer og livsløp. Ut fra disse beskrivelsene returnerer jeg til enkelte av de spørsmål
jeg har vært inne på angående forholdet mellom husholdet og menns arbeid. I kapittel 7 presenteres arbeidsmigrasjon, som et grunnleggende trekk ved arbeidslivet i fjellregionen i dag. Siden
begynnelsen av1980-tallet har en rekke samfunnsvitenskapelige studier av migrasjon kommet
fram til at husholdet er en viktigere beslutningsenhet enn individet (Fuglerud, 2001:23,29). I
kapittel 7 beskriver jeg husholdets viktige rolle for menns yrkesvalg. Det innebærer at beslutninger som angår karriere eller arbeidssted tilpasses husholdets situasjon. Først og fremst gjelder
dette i forhold til spørsmålet om migrasjon eller lokalt arbeid. Hvor og innen hvilke sektorer
ulike medlemmer jobber handler ikke utelukkende om "å maksimere forventet inntekt, men
også minimalisere risiko gjennom å sikre alternative inntektskilder" (Fuglerud, 2001:23). Dette
spørsmålet kan ikke belyses ut fra det enkelte medlem. I kapittel 8 vender jeg tilbake til de
spørsmålene jeg har stilt i dette innledningskapitlet og forsøker å oppsummere i lys av det som
er sagt tidligere.
29
1
At sammenhengen mellom degradering av skogen, jorderosjon og oversvømmelser både ble oppdaget og ble et politisk tema
på syttitallet blir av mange tilskrevet Chipko-aktivistenes innsats for å gjøre konsekvensene av intensiv hogst i fjell-regionen
kjent.
2
Svært ulike syn på demningen har kommet fram blant miljøaktivister, geologer og ulike eksperter.
3
Vandana Shiva bor i Dehra Dun. Hun har gitt ut flere bøker om miljøspørsmål. Boken "Til livets opphold" (Shiva,1987)
handler blant annet om Chipko-bevegelsen.
4
Jeg måtte like etter returnere til Norge fordi visumet gikk ut. Etter noen måneder med studier i Hindi grammatikk i Norge
returnerte jeg.
5
Alle lokale steds- og person-navn er pseudonymer. Dette er i henhold til en avtale inngått med sentrale informanter.
Jamfør metodekapittel.
7
Manhindra er en kraftig jeep som egner seg godt for det bratte terrenget i fjellene.
8
Landsbyråd. En lokal forvaltningsenhet og øverste organ for et Gram Sabbha, som kan bestå av mellom en og fem landsbyer.
Innbyggertallet i et Gram Sabbha kan variere fra noen hundre til flere tusen.
9
Uttrykket "bazaar" brukes i Garhwal om steder som domineres av butikker og handel, uansett om det er snakk om en
isolert liten klynge med bygninger langs landeveien eller flere hundre virksomheter beliggende i samme nabolag i en by.
10
Feltarbeidet fant hovedsakelig sted i to perioder; oktober 1994 – mars 1995 og mars – juni 1996.
Et kort opphold fant sted i april
11
Butikker som har varer av mange ulike kategorier, minner om en tradisjonell norsk landhandel med hensyn til vareutvalg.
12
Lokal måleenhet. 50 nali tilsvarer en hektar.
13
De to nordlige regionene i Uttar Pradesh, Garhwal og Kumaon ble i 2001 egen delstat.
14
Først Publisert som "British Garhwal: A Gazetteer, Volume XXXVI of the District Gazetteers of the United Provinces of
Agra E10 Oudh" i 1910.
15
Delstatshovedstaden i Uttar Pradesh.
16
Streiken er i korte trekk beskrevet nedenfor og i kapittel 2.
17
Kilde; den offisielle hjemmesiden til "Uttaranchal Vidhan Sabha", delstatsforsamlingen i Uttaranchal.
www.uttaranchalassembly.org", mars 2002.
18
Kilde; samme som foregående.
19
Dette antallet er oppgitt i flere publikasjoner på nettet. Blant annet hjemmesiden til delstatsforsamlingen.
Opplysninger om den nye staten er også på nettsiden "Uttaranchal Nettwork Home Page; www.uttaranchal.ws" (mars 2002).
20
Guvernørens åpningstale. Gjengitt på hjemmesiden til "Uttaranchal Vidhan Sabha", delstatsforsamlingen i
Uttaranchal."www.uttaranchalassembly.org", mars 2002.
21
Kilde; samme som forrige.
22
Arbeidere som ansettes en begrenset periode, for å fullføre et enkelt prosjekt.
23
Hvis migranter er knyttet til husholdet gjennom nære relasjoner som mann – kone eller far – sønn og i tillegg regelmessig
bidrar til husholdets økonomi, regnes de som medlemmer av husholdet.
30
Kapittel 1
Feltarbeidsmetoder i både ufarlige og sensitive felt
I Berremans fotspor. Tvil om mine hensikter
"Arbeidsbetingelsene" under et feltarbeid er relevant for vurderingen av både analytiske slutninger og empiriske beskrivelser. Dette kapitlet vil blant annet omhandle hvordan folk oppfattet
meg, begrensninger på informasjon om sensitive spørsmål og hvilke sosiale arenaer jeg hadde
tilgang til. Antropologer har ofte erfart at tillit ikke kan tas for gitt. Malinowski beskriver hvordan han, for å unngå å framstå som mistenkelig, begynte feltarbeidet med ufarlige temaer: "First,
to begin with subjects which might arouse no suspicion, I started to "do" technology"
(Malinowski, 1922:5). En dag spurte miljøaktivisten, Anand fra Pahar Gaon, hvilket fag jeg
studerte. Da han fikk høre at det var antropologi, spurte han om jeg kjente til Gerald D.
Berreman. Jeg svarte, overrasket, at jeg hadde lest Berremans bok fra Himalaya. I dagene etter
dette møtet besøkte jeg mange butikkinnehavere i bazaaren Upli Pahar som ligger tre kilometer
ovenfor Nadipur. På vei tilbake fra en av disse turene, i følge med en mann som tolket for meg,
passerte jeg en liten landsby. Noen menn stod foran et bolighus. En spurte hvor vi kom fra. Jeg
svarte Upli Pahar. Noen mumlet at vi kom fra CBI, overvåkningspolitiet. Jeg smilte av dette,
fordi jeg trodde det var en spøk. To dager etter denne hendelsen var Prakash og jeg alene i tebutikken. Han sa at flere fra en landsby i nærheten hadde oppsøkt han. De var kritiske til at jeg
bodde hos ham fordi de trodde jeg var her for å spionere. Han fortalte også at han hadde fått
høre at jeg kom til å skrive en bok som ville inneholde mange løgner om folk her og gjøre han
selv og hans familie til latter. Jeg spurte hvorfor noen trodde dette. Han fortalte at en antropolog
som het Berreman hadde skrevet en bok om Garhwal. Den boken inneholdt mange løgner,
blant annet om forholdet mellom kvinner og deres svogere. Den hadde gjort mye skade for
Garhwaliernes omdømme. Jeg sa at jeg ikke ville skrive noe som skadet folks omdømme. Vi ble
enige at jeg ikke skulle skrive noen virkelige navn verken på personer eller steder. Slik ville ingen
vite hvem jeg skrev om. Etter denne samtalen var det tydelig at Prakash fortsatt var urolig for
hva mitt prosjekt innebar. Når jeg tok notater, spurte han av og til skeptisk om jeg observerte
folk i nærheten. På et senere tidspunkt fikk jeg høre av en annen at miljøaktivisten Anand hadde
31
liten tiltro til mitt prosjekt. Han hadde fortalt dette til Prakash. Også senere ble jeg oppmerksom
på at enkelte personer i de nærmeste landsbyene var skeptisk til mitt nærvær. En mann fra Pahar
Gaon skjelte ut Vikram, den ene av Prakashs to yngre brødre, og beskyldte han for å ha fortalt
meg om en Durga Puja1. Kritikken var foranlediget av at jeg hadde vært til stede ved denne seremonien i Pahar Gaon. Noe senere kom jeg i snakk med miljøaktivisten om Berremans bok igjen.
Han fortalte at han og noen andre hadde reist til den landsbyen Berreman hadde oppholdt seg.
De hadde funnet at det ikke forekom den type ekteskap som Berreman hadde beskrevet der.
(Berreman beskrev ekteskap mellom en kvinne og flere menn). Han understreket at boken var
basert på løgn. I debattinnlegg i aviser som dekket de nordlige delene av Uttar Pradesh hadde
Anand og en av hans nærmeste venner tatt sterk avstand fra Berremans bok.
Shah erfarte under feltarbeid i Gujarat at det tar tid å etablere tillit hvis folk er ukjent med de
statusene feltarbeiderne framstår med. "The villagers gained full confidence in us only after they
could place us in the social cathegories with which they were familiar" (Srinivas, Shah,
Ramaswamy, 1979:31). Det viste seg under feltarbeidet i Nadipur at flere var skeptisk til min
sosiale bakgrunn bakgrunn. Anands oppfatning av Berremans arbeid og av antropologer generelt
bidro til at skepsisen fra mange i bazaaren og i Pahar Gaon økte. Stadig flere stilte spørsmål om
mine foreldres yrke og min utdannelse når de skjønte at jeg ikke bare var på gjennomreise. Hva
gjorde min far? Hvor mye tjente han? Hva gjorde min mor? Hvor mye utdannelse hadde jeg?
Var jeg gift? Hva med offisielle papirer som bekreftet mitt ærend i India? Opplysninger om disse
tingene hjalp dem å plassere meg. Likevel var mange fortsatt skeptiske. Det var tross alt lite som
kunne bekrefte de opplysningene jeg ga. Derfor var det av stor betydning at jeg fikk bo hos en
familie. Siden det var vanskelig å kontrollere opplysninger, hjalp det at folk så at noen hadde
nok tillit til å la meg bo hos dem. Det var også en fordel at jeg ofte ble presentert som en venn
av Prakash. Etter hvert hadde jeg imidlertid inntrykk av folks tillit til meg gradvis vokste. Det
må også tilføyes at det samtidig var mange som, under hele den tiden jeg bodde i Nadipur, aldri
ga uttrykk for skepsis til mitt nærvær.
32
Plassering av feltarbeideren. Tilskrevne statuser og informasjonstilgang
Mange stilte spørsmål om folk og levesett i mitt land. Enkelte hadde hørt at utlendinger i India
oppførte seg merkelig og kledte seg uanstendig. Var folk slik i Norge? Ofte ble det også snakk
om hva nordmenn spiste. De fleste ble forferdet da jeg fortalte at folk i Norge spiser de fleste
typer kjøtt. De spurte bestyrtet om det gjaldt griser og kuer også. Argumentasjon rundt status
viste at ulike momenter vektlegges. Derfor var det ulike oppfatninger av min status i det lokale
systemet. Dette ga informasjon om prinsippene knyttet til sosial rangering. Det må imidlertid
tilføyes at det var sjelden folk begrunnet eller la fram sin oppfatning. De kommentarene som falt
om saken, dannet derfor ikke et fullstendig bilde. Observasjoner av forskjellige typer samhandling mellom folk av ulik kaste gjorde imidlertid hovedtrekkene noe klarere. Det framgikk at
Brahminer oppfattet meg som lavere i det rituelle hierarkiet. Dette gjaldt også enkelte Rajputter.
En eldre mann av Rajputkaste ga uttrykk for at jeg ikke burde bruke den samme vaskeplassen
som de andre som bodde i nærheten. Han henviste til et sted lenger ned langs elven. Som forklaring sa han "det er best å ha det separat". Andre jeg møtte ved vaskeplassen lot til å akseptere at
jeg brukte den.
Når jeg var på besøk hjemme hos Brahminer, hadde jeg vanligvis ikke adgang til kjøkkenet.
Dette opplevde jeg ikke hos Rajputter. En følge av de statuser jeg ble tillagt, var at jeg ikke
hadde anledning til å delta i alle typer sosiale sammenhenger. Samtidig utgjorde dette en viktig
erfaring. Sosiale begrensninger er noe selv mange av lokale høykaster også er underlagt i større
eller mindre grad når de er på besøk hjemme hos andre. Selv mange Brahminer kan ikke gå
inn på kjøkkenet til andre grupper av Brahminer hvis de sistnevnte oppfatter seg som renere i
rituell forstand.
Språk og oversettelse
I den første tiden var samtaler preget av hyppige misforståelser. Både bazaarens innbyggere og jeg
hadde begrenset språklig kompetanse, i henholdsvis engelsk og hindi. Dessuten avhenger oversettelse av enkelte begreper av sosiale erfaringer. Å bli kjent med nyansene i betydningen av
33
komplekse begreper tar lang tid. I enkelte tilfeller skaper direkte oversettelse lettere misforståelser
enn oppklaring. Man må bli kjent med bruken av begreper i ulike sosiale kontekster for å bli
oppmerksom på nyanser. Bruken reguleres ifølge Wittgenstein av regler som er basert på sosiale
praksiser vel så mye som på meningsstrukturer. Et kjernepunkt i Wittgensteins pragmatiske
språkfilosofi er at språk blir meningsbærende gjennom regler for bruk i sosiale handlingskontekster. Et poeng som kan utledes av dette for samfunnsvitenskapelig metode, er at deltagelse i både
språklige og sosiale handlinger, gjennom prøving og feiling, er nødvendig for å bli kjent med
begrepers "funksjoner". Bruk av ord er konstituerende for deres mening. For å forstå enkelte
aspekter ved det sosiale systemet var det derfor nødvendig å gradvis løse semantiske "floker".
Slik artet det seg med begrepet "jati", kaste2. Enkelte ganger fikk jeg spørsmål om hva slags "jati"
jeg tilhørte. Jeg forklarte at vi ikke hadde noen sosial inndeling som tilsvarte jatier i Norge. En
dag oppdaget jeg at jeg hadde misforstått spørsmålet. Jeg var sammen med Raja i tebutikken.
Noen andre var også der. En mann henvendte seg til Raja og spurte hva salgs jati jeg tilhørte. Til
min overraskelse svarte Raja uten å tenke seg om "han er protestantisk kristen". Mannen virket
godt fornøyd med svaret. Jeg hadde ikke trodd at denne tilhørigheten ville oppfattes som kaste.
Senere oppdaget jeg at "jati" er et svært fleksibelt og kontekstavhengig begrep (Quigley, 1993:5).
Intervjuer og tolkens rolle
Jeg hadde på forhånd vært forberedt på at jeg kom til å trenge tolk. Mine samtaler på hindi var
begrenset til svært enkle og hverdagslige temaer. Når vi kom inn på mer komplekse spørsmål,
bar samtalene fort preg av at jeg ikke forsto. Da Prakash fikk høre at jeg trengte en tolk, tilbød
han å hjelpe til av og til. Jeg forsøkte en dag å få han til å tolke under noen samtaler med folk i
butikken hans. Dette fungerte ikke særlig bra. Han hadde oppmerksomheten sin andre steder og
så ut til å mistrives med rollen. Etter dette forsøkte jeg å få en venn av Prakash, Anil, til å tolke
under et besøk hos en kjøpmann i Upli Jagah Bazaar. Anil var hjemme på ferie. Han snakket
godt engelsk. Da jeg stilte spørsmål til butikkinnehaveren, begynte Anil å svare selv, i stedet for å
sende spørsmålene videre. Jeg ba han sende alle spørsmål videre. Likevel gjentok det seg stadig at
han svarte direkte. Etter hvert fikk jeg inntrykk av at Anil syntes spørsmålene var pinlige. Jeg
34
fant ut at det ville være en fordel å ha en tolk fra et annet sted. En utenforstående ville ikke i
samme grad føle et slikt dilemma.
Jeg snakket noen ganger med en lærer ved skolen i Upli Pahar. Skolen var i denne perioden
stengt på grunn av streik i offentlig sektor3. Derfor hadde han lite å gjøre. Læreren kom fra en
landsby i distriktet Chamoli. Konen og barna var der. En dag jeg var i Upli Pahar, spurte jeg om
han kunne tolke for meg. Han hadde tidligere tolket for meg uoppfordret et par ganger, under
samtaler med kjøpmenn i bazaaren. Det samme problemet dukket opp igjen med læreren som
tolk. I likhet med Anil, svarte han stadig selv i stedet for å sende spørsmål videre. Jeg begynte å
lete etter en tolk i Dehra Dun. En kvinne jeg kjente i byen ble spurt om hun visste om noen.
Det gjorde hun. En ung mann, Rana, som jobbet ved en skole i byen hadde tid den nærmeste
uken. Denne gangen forløp intervjuene greit. Rana "sensurerte" ikke noen av spørsmålene. Nå
prøvde jeg å organisere dagene slik at vi fikk tatt mange intervjuer i den perioden Rana kunne
være med. Da en uke var gått måtte Rana returnere til byen.
Det var viktig at intervjuene kunne gjennomføres relativt raskt fordi de fleste intervjuer ble foretatt på folks arbeidsplass. Ofte ble det avbrudd fordi intervjupersonen måtte ekspedere kunder
eller ta seg av andre oppgaver. Under de fleste intervjuene var det flere til stede. Tilskuerne kommenterte spørsmålene og svarene og bragte ofte samtalene over på temaer som var mindre relevant for intervjuet. Disse forholdene gjorde at det var vanskelig å holde oppmerksomheten til
intervjupersonen lenge om gangen. Til intervjuene med tolk ble derfor en enkel liste med spørsmål utarbeidet. Dette gjorde at det gikk an å fokusere på en del viktige opplysninger først og så
komme inn på andre ting i den grad det ble anledning.
Etter at Rana reiste hjem, var jeg nok en gang uten tilgang på tolk. En mann i slutten av førtiårene som jeg hadde blitt godt kjent med, var i en uvanlig situasjon. Raja har en nederlandsk
kone og to barn og hadde bodd mange år i Europa. Av forskjellige grunner ble han værende i
India etter at familien hadde vært på besøk her den siste gangen. Mange oppfattet han som litt
original fordi han bodde alene hjemme i landsbyen og lot konen og barna bo i utlandet. Noen
ga også uttrykk for at det var upassende for han å være gift med en utenlandsk kvinne.
35
En dag ble Raja med til Upli Pahar. Under en samtale med en kjøpmann begynte han uoppfordret å tolke. Dette fungerte bedre enn jeg hadde ventet. I motsetning til Rana, som var rolig og
forsiktig med å formidle oppfatninger når det kunne støte noen, var Raja høyrøstet og engasjert.
Han var aktiv i diskusjoner og uttrykte ofte sine meninger. Raja besvarte sjeldnere enn de andre
spørsmål rettet til informanten. Derimot brøt han ofte inn med egne historier. Disse egenskapene "forstyrret" likevel intervjusituasjonen i mindre grad enn ventet. Folk snakket i større grad
åpent når Raja var tolk enn med de andre. Dessuten var mange klar over at han selv hadde foretatt mange spesielle valg. Dette er en parallell til Berremans erfaring med å skifte tolk. Berremans
første tolk, en ung Brahmin fra Dehra Dun, hadde aktivt prøvd å skjule at folk i fjell-landsbyene
hadde praksiser som for Hinduer fra lavlandet framsto som uanstendige. I tillegg fikk tolkens
status som Brahmin folk til å være forsiktig med å fortelle om ting de antok han mislikte. Da
Berreman fikk en muslimsk tolk, oppdaget han at folk ble mindre opptatt av å skjule uvanlige
praksiser. Den muslimske tolken ble oppfattet som indifferent i slike saker. Dette gjorde at informantene fortalte om sensitive forhold, som tidligere hadde vært dekket over, i intervjuene
(Berreman, 1962). Min erfaring med forskjellige tolker tyder på at i tillegg til min egen væremåte, er tolkens væremåte av vesentlig betydning. Hans presentasjon av seg selv og situasjonen
påvirker intervjupersonens oppfatning av sin rolle og av intervjusituasjonen (Goffman,1959).
Dermed påvirkes også intervjupersonenes væremåte.
Hvordan forholde seg til sensitive temaer
Jean Briggs har beskrevet hvordan hun støtte på sensitive temaer under feltarbeidet.
"....even with the best of rapport there were subjects that were met with great resistance. Historical matters
in particular were difficult to discuss, as they were tainted with paganism" (Briggs, 1970:3).
Under et intervju med en skredder i Khetonkajagah ble denne etter hvert påfallende taus og
snudde seg bort fra oss. Raja var oppmerksom på skredderens handlemåte. Han anbefalte å
avbryte intervjuet fordi det virket som skredderen hadde blitt skeptisk til våre motiver for å
komme med disse spørsmålene. En annen gang avbrøt en kjøpmann oss da jeg stilte spørsmål
om hans kones familiebakgrunn. Han sa han fikk vondt i hodet av de tåpelige spørsmålene jeg
stilte og nektet å svare på flere spørsmål.4 Det er flere sensitive temaer som det er vanskelig for
36
folk i fjell-landsbyene å snakke om. Et tema som enkelte kun motvillig går inn på er kaste og
ekteskap. Det er for eksempel mange som ikke vil fortelle om størrelsen på datterens eller konens
medgift. Uttalelser om dette kan bringe fram igjen uenigheter blant familiemedlemmer.
Kasterelaterte spørsmål kan også være vanskelig å komme inn på fordi en fort kan såre noen.
Folk snakker lettere om kaste når alle tilstedeværende har samme kastebakgrunn som dem selv.
Noen få har giftet seg med en partner fra en kaste som ikke har vært ansett som passende. Slike
ting vil de helst ikke ha noe oppmerksomhet rundt. For å unngå å være for direkte når det gjaldt
kaste, ga både Rana og Raja uoppfordret råd om hvordan vi burde legge opp en forsiktig framgangsmåte under intervjuer. Rana foreslo at vi skulle spørre folk om familienavnet i stedet for å
spørre hvilken kaste de tilhørte. Kaste ville uansett framgå av familienavnet. Når vi skulle intervjue lavkaster fortalte Raja at de fleste foretrakk å ikke bruke eller bli tiltalt med sitt opprinnelige
navn lengre. For å unngå å fornærme noen kunne vi bruke betegnelsen "Mistri" i stedet for det
opprinnelige familienavnet. Det ville uansett framgå av opplysninger som kommer fram under
intervjuet, om slektningers yrke eller andre forhold, hvilken kastebakgrunn de har. Betegnelsen
eller navnet "Mistri", håndverker, har i dag en relativt kastenøytral betydning. Det er kontekstavhengig hvorvidt "mistri" gir assosiasjoner til kaste. På en arbeidsplass kan folk av alle kaster
kalles "mistri" hvis de jobber som håndverker. Mistri brukes i dag først og fremst om en yrkeskategori, derfor unngås i de fleste sammenhenger stigmatisering ved å benytte denne betegnelsen. Ofte ble spørsmål som hadde direkte med intervjupersonens kasteposisjon å gjøre, unnlatt når vi intervjuet folk av lavkaster. Demonstrativ taushet var ofte en reaksjon blant både høyog lavkaster når det ble spurt om ekteskap, slekt, familienavn og andre kasterelaterte forhold.
Dette gjorde at vi i mange tilfeller også ventet med å gå inn på slike temaer til en viss grad av tillit eventuelt var etablert. Disse spørsmålene var ganske enkelt for sensitive til at vi uten videre
kunne gå inn på dem i alle intervjuer. Endringer i navnebruk blant lavkaster er en reaksjon på
det stigmatiserende aspektet ved navn og kaste. Mange har tatt navnet "Singh" som mellomnavn.
Dette navnet ble for få år siden kun brukt av Rajputter. Når kastespesifikke navn som "Lohar" og
"Das" samtidig byttes til "Mistri", er dette et for å bryte assosiasjoner mellom navn og kaste.
De fleste samtalene om kastespørsmål fant sted utenom en intervjusituasjon. Som oftest kom
dette temaet opp i lukkede settinger der kun mennesker som kjente hverandre godt og tilhørte
37
samme nivå var til stede (bortsett fra meg). Kasterelaterte konflikter forekom, men ikke særlig
ofte. Slike konflikter ble ofte løst ved at naboer eller bekjente meglet mellom partene. En konflikt der høykaster hadde sjikanert en lavkaste hadde endt i retten. Blant annet kalte de han
"Dom"5, fortalte folk. Konflikten utviklet seg og endte med at lavkasten gikk til sak. En løsning
enkelte lavkaster velger når de blir utsatt for sosialt press i en eller annen forstand, er å forlate
landsbyen. Siden mange av disse har lite eller ikke noe land, er det mindre som holder dem igjen
i landsbyene enn hva tilfellet er for høykastene. Enkelte lavkaste-familier har mottatt land av
Panchayat. I mange tilfeller er dette skogsland som ikke er dyrket opp.
Sensitive temaer i et endringsperspektiv
De handlingsmønstre og kontekster som er beskrevet ovenfor, viser at sensitive temaer er vanskelige å forholde seg til, og at folk omgår disse i de fleste situasjoner. Relasjoner kan bli satt på
prøve hvis noen uttaler seg ubetenksomt om disse temaene. Dette gjelder også blant nære slektninger. Fordeling av utgifter når døtre giftes bort, er et eksempel på et vanskelig tema. Dette
spørsmålet fører ofte til uoverensstemmelse mellom brødre eller andre nære slektninger. De økonomiske byrdene ved et bryllup er store for de fleste, og uenighet i synet på hvor mye hver
enkelt skal bidra er vanlig. Dette er en grunn til at mange unngår å snakk om dette med utenforstående. Hvis det oppstår snakk om disse tingene, blusser konflikter lett opp igjen. Det er
imidlertid først og fremst slektsrelasjoner og interkaste-relasjoner i landsbyene som berøres av
sensitive problemer. Det er sjeldnere konflikter oppstår i tilknytning til relasjoner mellom
næringsdrivende i bazaarene. Det sosiale livet i bazaarene preges av andre typer relasjoner, først
og fremst av vennskaps- eller naboskapsrelasjoner som innebærer færre forpliktelser. Graden av
anonymitet er større. Disse trekkene ved bazaarene gjør at det kan oppfattes som preget av mer
"moderne" sosiale strukturer. Samarbeid om store eller vanskelige oppgaver kreves sjelden, derfor
oppstår få interessekonflikter. Det diskuteres sjelden kasterelaterte spørsmål i bazaarene på steder
hvor det er vanskelig å forvisse seg om at det ikke er tilhørere. Høy- og lavkaster arbeider ofte
like ved hverandre. Det er fort gjort at noen overhører en kommentar som ikke var ment å være
offentlig (Mayer, 1997). Selve det forhold at kastetilhørighet og slekt er sensitive temaer, er samtidig langt på vei en følge av at det finner sted en artikulasjon mellom to systemer (Bailey,
38
1957:228). En moderne kontekst bidrar til endring av tradisjonelle systemer som ekteskap,
slektsrelasjoner og kaste. De tradisjonelle strukturerene er viktige innen mange sosiale felt. De
endrer seg langsomt og kan spille en vesentlig rolle på enkelte felt selv om de har minkende
betydning på andre. De må stadig reformuleres og settes i nye sammenhenger for at dilemmaer
som oppstår i møtet mellom gamle og nye kontekster skal kunne løses.
1
Viktig festival som varer i flere dager. Hyllest til landsbyens gudinne. En statue bæres fra et tempel 15 kilometer unna til
landsbyen. Når festivalen avsluttes bæres den tilbake. Mange av landsbyens innbyggere følger den på veien tilbake.
2
Jati er er begrep som brukes over hele India. Det oversettes gjerne med kaste. Betydningen er langt rikere enn begrepet
"caste", som opprinnelig kommer fra portugisisk, eller "varna", som referer til enn nokså generell inndeling i fire nivåer i
tillegg til de såkalt "kasteløse".
3
Langvarig streik i offentlig sektor høsten 1994 for løsrivelse av fjellregionen fra resten av U.P. Jamfør punktet om ny delstat i
innledning og beskrivelse i teorikapittel.
5
En lokal betegnelsen for lavkaster som idag har en svært negativ klang.
39
40
Kapittel 2
Individ og system. Teori og to empiriske case
"Contemporary migrants are predominantly workers moving from areas where they were born and raised to
others where they can find a higher return for their labor" (Kearney,1986:331).
Migrasjon, individ og system. Teoretisk fokus for oppgaven
Antropologer har ofte blitt kritisert for å ikke ta hensyn til at lokale fenomener er forbundet
med overordnede kontekster. I ytterste forstand handler dette spørsmålet om forholdet mellom
det som skjer mellom individer, det vil si på et sosialt mikronivå og krefter i storsamfunnet, det
vil si sosiale makrosystemer (DeWalt og Pelto, 1985:5). Antropologisk teori om dette feltet har i
stor grad sprunget ut av studier av samfunn preget av migrasjon (Kearney, 1986). I dette kapitlet
vil jeg innledningsvis belyse hvorfor disse studiene har stimulert teoriutviklingen. Deretter vil jeg
gjøre rede for hvorfor dette teoretiske feltet er relevant. På grunn av at migrasjon "overskrider"
lokalsamfunnet knytter det seg spesielle teoretiske utfordringer til dette fenomenet. Denne overskridende effekten har gitt usedvanlig store utslag i antropologien. Fagets metodiske tilnærminger har tradisjonelt, i hvert fall fram til midten av 1900-tallet, vært utpreget "stedbundne" fordi
man har oppfattet studieobjektene som "somehow incarcerated, or confined, in (…) places"
(Appadurai, 1988:37). Orienteringen mot geografiske mikrokontekster kan, som jeg vil komme
inn på i kapittel 3, for eksempel spores i begrepet "lokalsamfunn" som er sentralt i faget.
I oppgaven sikter jeg mot en helhetlig forståelse av arbeidslivet. Dette består av lokalt arbeid og
migrasjon ut av dalen. Innledningsvis vil jeg likevel diskutere noen antropologiske tilnærminger
til migrasjon, siden dette feltet i usedvanlig grad har generert teorier. Senere i kapitlet vil jeg etablere en teoretisk ramme for å drøfte hvordan migrasjon og arbeidslivet i bazaarene i dalen kan
belyses ut fra lokale og overordnede sosiale prosesser.
Migrasjon utgjør et komplekst sosialt fenomen. Ut fra et systemteoretisk perspektiv kan migranters flyttemønstre oppfattes som interaksjon mellom hjemsted og mottager-region. Ifølge sitatet
av Kearney (1986:331) som står først i dette kapitlet kan dette knyttes til forskjeller i utvikling
41
og inntektsnivå mellom stedene folk reiser til og fra. Det innebærer at folks flyttemønstre kan
settes i sammenheng med modernisering av samfunnet. Er det snakk om flytting mellom land,
er dessuten globalisering et nærliggende tema. Sosial endring i byene er viktig i denne konteksten. Hvis man betrakter migrasjon ut av Chirai Gatti ut fra et moderniseringsperspektiv, kan
det være relevant å se på i hvilken grad inntektsnivået i byene er høyere enn i dalen, om byenes
yrkesstruktur preges av større sosial mobilitet, et mer fleksibelt arbeidsmarked og lignende. Jeg
vil imidlertid i liten grad gå inn på det urbane arbeidsmarkedet. Siktemålet når det gjelder
migrasjon er delvis å forstå hvorfor mange reiser ut og delvis å belyse virkningene av migrasjon
på hjemstedet. Når det gjelder det første spørsmålet er det relevant å se på migrantenes "utgangsmotiver" og husholdenes helhetlige situasjon. Dette vil jeg komme tilbake til. Når det gjelder det
andre spørsmålet er informantenes egen forståelse et moment som taler for at virkningene av
migrasjon på hjemsteder er nokså omfattende. Som jeg påpekte i innledningskapitlet er folk i
Chirai Gatti opptatt av at migrasjon har utstrakt lokal betydning. Når dalens innbyggere karakteriserer samfunnet i fjellregionen som opprettholdt av "money order økonomi", er det fordi de
opplever at de pengene arbeidsmigranter sender hjem til sine familier er viktige for folks levekår.
Det er en utbredt oppfatning at dette er helt avgjørende for lokalsamfunnet. Betegnelsen "backward region", som ofte brukes om Garhwal vitner om at de opplever en mangel på utvikling på
hjemstedet. Veksten i næringer på hjemstedet er i stor grad avhengig av penger arbeidsmigranter
har investert lokalt eller sendt hjem til familien. Omfanget av en slik satsing på lokale virksomheter influeres blant annet av i hvilken grad folk mener det er grunnlag for å etablere et lønnsomt virke. Dette vil være avhengig av om de forventer at lokale næringer vil preges av vekst eller
stagnasjon. Derfor er det relevant hvordan folk oppfatter ulike utviklingstrekk. Når det i 1996
ble det bygget en rekke nye butikker langs traseen hvor en ny vei til Pahar Gaon er under bygging. Dette vitner om at folk tror denne veien i framtiden vil komme til å spille en viktig rolle
for ferdselen.
Omfanget av lokalt næringsliv er knyttet til utviklingsnivå. Det er lite industri i regionen. Veier,
strømforsyning og annen infrastruktur er i liten grad utbygd. Generelt har Garhwal og Kumaon
et lavere utviklingsnivå på disse feltene enn naboregionene. Senere i dette kapitlet vil jeg beskrive
konflikten rundt løsrivelse av fjellregionen. Denne konflikten er i stor grad knyttet til folks opp-
42
levelse av "mangel på utvikling". De fleste informanter mente etablering av en separat delstat var
nødvendig for en bedre regional utvikling. Mange opplever at det er sammenheng mellom det
lave utviklingsnivået og vanskelighetene med å finne lønnsomt arbeid. Det å arbeide i regionen
beskrives som preget av lave lønninger eller liten inntjening. Den brede lokale støtten for løsrivelse av fjellregionen blant befolkningen i dalen er knyttet til et ønske om å legge forutsetningene bedre til rette for økonomisk vekst i hjemregionen. Dette ønsket om utvikling kan også settes i sammenheng med et "utgangsmotiv" (Grønhaug,1979:17) hos et flertall av migrantene jeg
snakket med. Dette har jeg allerede vært inne på i beskrivelsen av de unge mennene som oppsøkte meg med et ønske om å reise til Norge. (Se innledningskapitlet.). Det kom fram at de
ønsket å arbeide utenfor hjemstedet for å legge seg opp kapital med sikte på å starte en næring
hjemme på et senere tidspunkt. De var ikke motivert for å slå seg ned i Norge permanent eller
etablere et hjem for familien der. En manns yrkeskarriere består gjerne både av en periode med
migrasjon og en periode med lokalt arbeid. Varigheten av migrasjon og lokalt arbeid i karrieren
er knyttet til husholdets stadie og sammensetning. Hvor viktig er husholdet for menns yrkeskarriere? Dette spørsmålet vil bli utdypet med utgangspunkt i hvordan familien jeg bodde hos
under feltarbeidet drev en tebutikk i Nadipur. Yrkeskarrierer kan belyses ut fra både mikro- og
makrokontekster. Ved å beskrive løsrivelseskonflikten og streiken Uttarakhand Bandh vil jeg
kaste lys over den lokale yrkesstrukturen i forhold til en overordnet sosial og politisk kontekst.
Manchester-skolen og Chicago-skolen
Studier av migrasjon har i liten grad gitt opphav til et avgrensbart teoretisk felt i antropologien
(Kearney, 1986:331). Likevel har migrasjon som fenomen og de sosiale konsekvensene av dette
spilt en vesentlig rolle for utviklingen av antropologisk teori. På midten av 1900-tallet gjaldt
dette særlig for Manchesterskolen og Chicagoskolen, to ulike miljøer som hver på sitt hold reiste
en rekke nye grunnleggende metodiske og teoretiske problemstillinger innen antropologien og til
dels innen sosiologien (Eriksen og Nilsen, 2002:128). Antropologene som tilhørte den såkalte
Manchester-skolen var blant de første innen britisk antropologi som for alvor problematiserte
strukturfunksjonalismens perspektiv på individet og samfunnet. Med utgangspunkt i RhodesLivingstone Instituttet, som ble ledet av Wilson og senere av Max Gluckman, studerte de blant
43
annet gruvesamfunn i Copperbeltregionen i daværende Nord-Rhodesia. Regionen var på 1950tallet i rask endring og bar preg av stor tilstrømning av migranter. Selv om Gluckman ikke
eksplisitt brøt med struktur-funksjonalismen viste Manchester-antropologenes arbeider at
Radcliffe-Browns tilnærming, som fra 1920- til 1950-tallet spilte en sentral rolle for antropologien i det sørlige Afrika og Sentral Afrika, var lite egnet til å forstå de sosiale endringer som nå
preget store deler av det afrikanske kontinentet. Oppfatningen av sosiale systemer som i bunn og
grunn selv-opprettholdende (Radcliffe-Brown, 1950) og av individets rolle som fastlagt av dets
sosiale posisjoner stod nå for fall. Individene og de sosiale relasjonene mellom dem ble av
Manchester-antropologene i økende grad sett på som størrelser som i seg selv kunne frambringe
endring. Dermed var mye av grunnlaget lagt for en reformulering av forholdet individ – system
som analytiske størrelser med sikte på å forstå sosial endring. Bailey la vekt på individet som
drivkraft for endring under flere av sine studier. Barnes satte fokus på sosiale nettverk mellom
individer. Dette fokuset på individer og sosiale relasjoner på mikronivå ble i den britiske tradisjonen videreført av Barth og enkelte andre. Denne nye retningen var inspirert av Malinowski og
etterfølgeren Firth. Malinowski hadde til dels utgjort en teoretisk motpol til Radcliffe-Brown
fordi han oppfattet individet som relativt autonomt og strategisk i forhold til samfunnets normer. I Chicago stod på den annen side studier av såkalt "komplekse" samfunn sentralt på 1940og1950-tallet. Robert Redfield og George Fosters studier av "peasant societies" var blant annet
utgangspunkt for en teori om hvordan små rurale steder ble påvirket av storsamfunnet. Selv om
peasant-befolkningers tilpasninger i ulike deler av verden var svært varierende, fantes det strukturelle fellestrekk. Til dels sørget peasants for sitt livsopphold gjennom subsistensproduksjon.
Samtidig var de underlagt overordnede systemer gjennom skattlegging, arbeid for landeiere,
patroner som solgte jordbruksprodukter til markedet og lignende. Utstrakt kontakt mellom
byene og rurale steder vil bidra til at urbane institusjoner får økt inflytelse i peasant-samfunn,
mente Redfield. Endring skjer i form av en enveis-påvirkning fra urbane sentre til rurale steder.
Ifølge Kearney oppfattet Redfield migrasjon som en kilde til modernisering både av den delen av
peasant-befolkningen som flyttet til byene og den gjenværende befolkningen på migrantenes
hjemsted. Hans skille mellom kulturen i rurale småskalasamfunn og kulturen i byene la vekt på
at det samtidig er en forbindelse mellom de to kulturtypene. Denne kom til uttrykk i "the folk urban continuum". Begrepene "folk" og "urban", som utgjør kulturelle idealtyper, har mye felles
44
med skillet mellom det tradisjonelle og det moderne samfunn, for eksempel i form av "mekanisk" og "organisk solidaritet" hos Durkheim eller "gemeinschaft" og "gesellschaft" hos
Toennies. På mange måter utgjør hans dualistiske perspektiv i likhet med enkelte klassiske sosiologer også en teori om utvikling og modernisering.
"Modernization theory is also urban-centric. This is apparent in its dualist assumptions that postulate a polar
distinction between city and countryside, a distinction that corresponds to developed versus underdeveloped
and modern versus traditional. (....) progress happen in and flow from the modern city to the backward
countryside (....). Conversely "traditional" peoples migrate from countryside to cities and from "less developed" to more developed countries" (Kearney, 1986:333,334).
Utgangspunktet for Redfield var blant annet studier av jordbrukssamfunn i Mexico. For enkelte
av hans elever ble migrasjon et viktig felt på 1950 og 1960–tallet. I Latin-Amerika var samfunnet preget av at folk i stor utstrekning strømmet fra rurale regioner til byer og industristeder.
Oscar Lewis studerte det samme rurale peasant-samfunnet som Redfield i Mexico. Han fulgte
med migranter som reiste fra dette samfunnet til byen for å se hvordan de tilpasset seg der. Dette
ble utgangspunkt for en kritikk av Redfields antagelse om at kontakt med byene ville gjøre peasantbefolkningen mer modernisert. Lewis fant ut at inflytterne ikke ble absorbert av det moderne bylivet. De etablerte seg til dels innen sektorer som stod i utkanten av eller utenfor den kapitalistiske økonomien (Kearney,1986). Felles for Manchester-antropologene og Lewis var at de
presenterte nye perspektiver på sosial endring og urbanisering ved å studere samfunn preget av
migrasjon. I sosiologien har enkelte retninger utviklet mer systematiske tilnærminger til migrasjon som fenomen. Innflytelse fra sosiologisk makroteori på den ene siden og neoklassisk økonomi på den andre har til dels skapt en polarisering mellom studier som vektlegger overordnede
strukturer og individer (Fuglerud, 2001). Dette har imidlertid skjedd på bekostning av å finne
helhetlige tilnærminger.
På sikt har teoretiske perspektiver som forener individ- og systemdimensjonen ofte vist seg mer
fruktbare enn de som kun tar hensyn til en av dem. Migrasjon er knyttet til individers motivasjoner, husholdets situasjon og andre forhold på mikroplanet. Forholdet mellom overordnede
sosiale kontekster og lokale fenomener er likevel også relevant overalt hvor utstrakt migrasjon
finner sted. I mange tilfeller er mottagerregionen relatert til migrantenes hjemsteder gjennom
sosiale nettverk, politisk og historisk tilknytning eller lignende (Fuglerud, 2001). I andre tilfeller
45
er det for eksempel kulturelle påvirkninger eller inntektsforskjeller mellom regionene som danner grunnlag for migrasjon. Dette tilsier at studier av migrasjon alltid bør ta hensyn til både
mikro og makro kontekster. Som teoretisk felt overlapper mikro - makro i stor grad individ versus system. Disse spørsmålene kan derfor med fordel diskuteres under ett (Sztompka, 1994). I
det følgende vil jeg benytte individ- og systemorientert teori som komplementære perspektiver
for å forstå både det lokale yrkeslivet i Chirai Gatti og den utstrakte migrasjonen ut av dalen.
Teori, empiri og to case studier
Hvis sosiale fenomener er utfyllende beskrevet på forhånd, er det vanligvis enklere å begrunne
valg av teori og analysemetode. Leseren har blitt fortrolig med den empiriske konteksten og man
kan fortløpende referere til denne. Imidlertid kan empiriske beskrivelser arte seg som en nokså
vilkårlig oppramsing hvis man ikke har antydet problemstilling og teori. Burde likevel teori vært
presentert før empiri? Det trengs uansett også en konkretisering av det empiriske utgangspunktet. Det siste betyr imidlertid ikke nødvendigvis en fullstendig beskrivelse. Beskrivelser av
begrensede felt kan bringe fram viktige trekk ved den helhetlige sosiale konteksten. Dette gir et
konkret utgangspunkt for teoretiske vinklinger.
I det følgende vil jeg beskrive to sosiale hendelsesforløp på ulike nivåer. 1. Den suksessive fordelingen av jobben som innehaver i tebutikken Nadipur Chaiwallah mellom mannlige husholdsmedlemmer. 2. Eskaleringen av konflikten rundt fjellregionene Garhwal og Kumaon som egen
delstat og Uttarakhand Bandh, streiken for løsrivelse av fjellregionen som ble nevnt i innledningskapitlet. Presentasjonen av tebutikken og streiken tar sikte på å anskueliggjøre den omtalte
teoretisk vinklingen i en konkret sammenheng. Begge fenomener beskrives i lys av en begrenset
sosial kontekst, tilstrekkelig til å belyse de forhold som er viktige her. Beskrivelsen er derfor ikke
ment å være utfyllende. Husholdet som driver tebutikken og streiken kan plasseres på henholdsvis et lavt og et høyt sosialt "skalanivå" (Grønhaug, 1978). I det ene tilfellet er det snakk om
husholdsrelasjoner, i det andre om regionale og nasjonale politiske prosesser. Individ – system /
mikro – makroteori kan kaste lys over interaksjon mellom disse nivåene.
46
Jobben i tebutikken og husholdet
Hushold kan, med henblikk på den teoretiske aksen mellom individ og system i antropologien,
oppfattes som et "individnært" sosialt system. Det involverer kun et begrenset sett individer.
Samtidig forpliktes disse som husholdsmedlemmer i større eller mindre grad overfor enkelte felles mål (Fuglerud, 2001). Husholdets utforming kaster ofte lys over hvorfor folk migrerer og
eller arbeider lokalt. Den følgende beskrivelsen tar utgangspunkt i husholdet som eier tebutikken
i Nadipur. Selv om ingen av mennene i familien arbeidet utenfor dalen i den første delen av feltarbeidet, hadde faren og den eldste sønnen gjort dette tidligere. Den neste eldste sønnen reiste ut
av dalen for å jobbe som lærling ved en fabrikk i slettelandet på slutten av feltarbeidet.
Karrierene blant medlemmene var dermed preget av migrasjon. Tebutikken er nokså stor og har
en sentral beliggenhet i Nadipur. Faren og de tre voksne sønnene i husholdet hadde i ulike perioder ansvar for driften av tebutikken. For å forstå fordeling av denne jobben er det viktig å kjenne til de ulike husholdsmedlemmers karrierer og hvilke livsfaser de er i. Siktemålet her er for det
første å belyse sammenhenger mellom individers karriere og arbeidsfordeling i husholdet. For det
andre er det å belyse hvordan situasjonen i butikken kan knyttes til en overordnet kontekst.
Tebutikken er sentral i oppgaven. Den drøftes derfor ikke bare i dette kapitlet. Som arbeidsplass
er tebutikken Nadipur Chaiwallah på mange måter representativ for kapitalorienterte virksomheter innen det lokale næringslivet, selv om den med to ansatte i tillegg til innehaveren er litt større enn gjennomsnittet. Håndverksforetak, butikker og andre næringsvirksomhetene i de lokale
bazaarene har vanligvis en viktig funksjon for familiene som driver dem. Som rural arbeidsplass
gir de grunnlag for kapitalinntekter på lokal basis, det vil si i nærheten av familiehjemmet. Dette
behovet for kapital kan ikke dekkes av det lokale jordbruket, som ikke er rettet mot salg på markedet. Små, lokale og kapitalorienterte virksomheter vil jeg i det følgende omtale som "bazaarforetak". Dette innebærer ikke i at de i alle tilfeller nødvendigvis befinner seg i en rural bazaar,
selv om de fleste gjør det. Betegnelsen omfatter foretak som har til felles at de er små, på private
hender, basert på kapitalinntekt, i motsetning til subsistensproduksjon, og at de ligger så nært
familiehjemmet at innehaveren kan gå hjem hver kveld. De fleste av bazaarforetakene gir arbeid
for fra en til tre personer. Driften er i stor grad organisert i tilknytning til husholdets behov selv
47
om enkelte av de som arbeider der kan være utenforstående. Slike virksomheter er som oftest
lokalisert innen et par timers reise (til fots) fra innehaverens familiebolig. For 30 – 40 år siden
var rurale virksomheter utenom landbruket nokså sjeldne. I dag er butikker, verksteder og andre
små kapitalorienterte virksomheter et utbredt fenomen. I det tidsrommet denne veksten har funnet sted har husholdenes arbeidsinnsats i det lokale jordbruket gradvis minket i omfang. Det er
imidlertid svært sjelden at hushold har lagt ned jordbruket, som nesten utelukkende drives i
form av små familiefarmer. Så godt som alt jordbruk og husdyrhold i Chirai Gatti er subsistensbasert. I dag drives familiefarmene nesten utelukkende av kvinner. Kjønnsdelingen mellom kvinners og menns arbeid er nokså streng. Noen få kvinner har imidlertid i den senere tid etablert et
virke i bazaarene. De aller fleste hushold har en kombinasjonsøkonomi av den typen som er skissert her, det vil si basert på mannlig innsats innen lokale kapitalorienterte næringer eller migrasjonsarbeid og kvinnelig innsats innen landbruket. Kombinasjonen av rask befolkningsøkning og
et arvesystem som er basert på at land fordeles nokså likt mellom alle sønnene i et hushold, har
bidratt til at mengden land per hushold har minket over en lengre periode.1 Redusert innsats i
jordbruket kan til dels forklares ut fra at husholdene har mindre disponibel arbeidskraft til dette
formålet etter at menn for alvor begynte å reise ut av landsbyene for å skaffe kapitalinntekter.
Alle informanter jeg snakket med om dette kunne bekrefte at husholdene hadde mer land og at
antall husdyr var høyere for et par generasjoner siden. Likevel har som nevnt så godt som ingen
hushold sluttet å drive jordbruk eller solgt det de har av dyrket land.
Suksessiv fordeling av jobben
I det følgende beskrives arbeidsfordelingen mellom mannlige medlemmer av husholdet som eier
tebutikken. Butikken utgjør en "chai – mithaiwallah". Det vil si at det selges både te og egenproduserte søtsaker. Inntektskilden i butikken er salget av te, kaker, sigaretter og enkelte andre
varer. Mesteparten av tiden ga tebutikken arbeid for to personer i tillegg til innehaveren; en
"karigar" og en "naukar". Karigaren er en faglært arbeider. Hans oppgave er å produsere søtsaker.
Naukaren er en ufaglært arbeider. I praksis fungerer han som altmuligmann selv om hovedoppgavene er å servere te, vaske kopper og tallerkner og å rydde etter kundene. Karigaren og naukaren var ansatte i butikken og hadde fast lønn. Ingen av disse tilhørte husholdet som eier butik-
48
ken. Medlemmene i dette bor en kilometer fra bazaaren Nadipur. Tebutikken ligger på et gunstig sted i bazaaren. Den befinner seg bare noen meter fra holdeplassen til bussene som går
gjennom dalen Chirai Gatti. Derfor passerer et stort antall mennesker butikken hver dag. Faren i
husholdet, Rajindar, etablerte Nadipur Chaiwallah i 1982. Tebutikken ble etablert ved hjelp av
kapital han hadde spart opp gjennom sin militære karriere. Denne var hovedsakelig basert utenfor Garhwal. Byggekostnadene utgjorde 4 – 5 årslønner da huset ble bygget. Rajindar er eldst i
husholdet. Følgelig er han også husholdets overhode.
Relasjoner mellom de som til daglig har tebutikken som arbeidsplass er tema i kapittel 5. Der vil
jeg blant annet belyse hvordan tebutikken er organisert med hensyn på daglige aktiviteter. De
ansatte er selvsagt viktig for butikken. I dette kapitlet er det imidlertid ikke de ansatte eller driften av butikken i sin helhet jeg ønsker å belyse. Jeg vil her nøye meg med å drøfte fordelingen av
rollen som innehaver i tebutikken mellom mannlige medlemmer av husholdet. Dette utgjør et
begrenset, men likevel viktig aspekt ved organiseringen av butikken.
Husholdet består av Rajindar, hans kone, en datter og tre sønner. I 1994 giftet Prakash, den eldste sønnen, seg. Han fikk sitt første barn i 1995 og ett barn til i 1996. I 1995 var foreldrene 57
år og 60 år, Prakash var 28 år, den nesteldste sønnen 21, datteren 18 og sønn nummer tre 16 år.
Det er tilstrekkelig å redegjøre for situasjon til faren og de tre sønnene som i ulike perioder drev
butikken, for å belyse arbeidsfordelingen blant mennene i husholdet. Kvinnene spiller selvsagt en
like sentral rolle for hvordan husholdet fungerer. Her vil jeg imidlertid ikke i særlig grad beskrive
kvinnenes situasjon siden fokuset er på menns karrierer.
For å forstå hvordan en butikk drives og hvor mye inntektene betyr for innehaveren, trengs blant
annet kjennskap til sammensetningen av dennes hushold og hvilket "stadie" husholdet er i. Hvis
det er flere voksne menn i husholdet, kan hver mannlig husholdsmedlems karriere eller plan om
framtidig yrke bety mye for fordelingen blant dem av ansvarsoppgaver knyttet til butikkdriften.
Alle husholdsmedlemmers arbeid er imidlertid relevant. Faren og de tre sønnene hadde ansvaret
for driften av butikken i ulike perioder, avhengig av hvem dette til enhver tid passet best for. I de
første årene etter byggingen hadde faren det daglige ansvaret. Siden hadde de tre sønnene i fami-
49
lien ansvaret i hver sin periode. Alle fire tilhørte samme hushold i den perioden det her er snakk
om; fra 1982 til 1997. (Den eldste broren, hans kone og deres to barn etablerte et eget hushold
noen år senere). Den suksessive fordelingen av ansvaret for butikken artet seg slik: De første
årene etter at butikken ble bygget, hadde Rajindar det daglige ansvaret for driften. Han arbeidet
som innehaver i nesten 8 år. Prakash kom hjem da han var 21 år, i 1989, etter å ha gått tre på et
privat College i Dehra Dun. Utdannelsen gjorde han blant annet kvalifisert til å jobbe som lærer.
Likevel søkte han ikke lærerstilling eller annet arbeid som var direkte relatert til utdannelsen de
første årene. Han ble hjemme og hjalp faren i butikken noen måneder etter at skolegangen var
fullført. Deretter reiste han til Delhi, hvor han arbeidet i nesten ett år som selger for et meieri.
Faren hadde ansvaret for butikken i mellomtiden. Prakash kom tilbake fordi han syntes arbeidsforholdene i den jobben var vanskelige. Han sa opp jobben og reiste hjem. Etter at han kom
hjem fra Delhi, hadde han ansvaret for tebutikken i nesten tre år, fra 1992 til 1995. Våren 1994
giftet han seg. Ikke lenge etterpå ble streiken "Uttarakhand Bandh" (som vil bli omtalt senere i
kapitlet) lansert. Den utviklet seg til en langvarig streik som lammet store deler av offentlig sektor over hele Garhwal.
De månedene streiken varte gikk omsetningen merkbart ned i bazaarens butikker i. I Nadipur
Chaiwallah måtte bemanningen reduseres. En av de ansatte, karigaren, fikk redusert sin stilling
fra full tid til halv tid. Dette førte til en reduksjon i lønnsutgifter på 1.200 rupie. På tross av
denne reduksjonen i utgifter sank nettoinntektene fra butikken fra gjennomsnittlig 1.000
–1.500 rupier per måned til 4 – 500 rupier per måned. Den andre ansatte, naukaren, som i
utgangspunktet hadde en langt lavere lønn, fikk fortsette i full stilling og med samme lønn som
før. Mens streiken pågikk ble Prakash flere ganger kritisert av sin svigerfar fordi han altfor sjelden kjøpte nye klær og andre nødvendige ting til sin kone. Da dette ikke endret seg flyttet hun
hjem til sine foreldre og bodde der i to måneder, til streiken opphørte og økonomien ble bedre.
Prakash var preget av bekymringer i denne perioden. Han ga stadig uttrykk for at han befant seg
i en vanskelig situasjon. "Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! Min kone trenger nye klær og jeg har
ikke råd til å kjøpe en ny sari til henne," sa Prakash en dag. "Hennes far kritiserer meg for dette
selv om han ikke vet hvordan situasjonen er her nå. Jeg har lånt penger av min tante og vet ikke
hvordan jeg skal betale dem tilbake. Det er altfor mange bekymringer nå. Jeg trenger en annen
50
jobb fordi inntektene her i butikken er altfor lave. Jeg er kvalifisert til å jobbe som lærer, men
det er vanskelig å få en slik jobb."
Mens han drev butikken søkte Prakash med jevne mellomrom på stillinger som lærer i det
offentlige skoleverket. Når det ble en nedgang i inntektene fra butikken under streiken høsten
1994, ble denne innsatsen intensivert. Selv om inntektene tok seg noe opp etter at streiken var
over, fortsatte han iherdig å søke jobber. Etter mange anstrengelser fikk han en jobb i barneskolen i en landsby 15 kilometer fra familiehjemmet noen måneder etter at streiken var over. Den
nest eldste sønnen overtok da driften av butikken. Dette var høsten 1995. Han hadde i mellomtiden fullført den teoretiske delen av sin tekniske utdanning, men manglet lærlingpraksis for å
bli ferdig. Etter rundt et år med ansvaret for butikken fikk han en lærlingeplass ved en stor statseid fabrikk i Haridwar. Da han begynte ved fabrikken overtok faren det daglige ansvaret for
butikken. Den tredje sønnen ble like etter, sommeren 1996, ferdig med tiende klasse ved den
offentlige skolen i Nadi Jagah. Han hadde ikke bestemt seg for om han vil satse på videre utdanning. I en periode delte han det daglige ansvaret for driften med faren. En grunn til at han ikke
ble tillagt dette ansvaret alene var hans unge alder.
Arbeid, karriere og hushold
Butikkvirksomheten hadde ulik betydning for faren og sønnene i de periodene de arbeidet i
tebutikken. Forskjellene er knyttet til hver enkelts situasjon. De forskjellige karrierene som de tre
sønnene og faren satset på kaster lys over hvordan butikkdriften hadde ulike betydning for hver
av disse. Inntektsbehovet for de fire var relatert til hvilken fase i yrkes- og familiekarrieren de
befant seg i. Dette taler for å se yrkeskarriere i lys av livs- og karrierefaser. I det følgende vil jeg ta
opp noen forskjeller når det gjelder opplevelsen av arbeidet i butikken.
Faren etablerte butikken etter en lang yrkeskarriere i forsvaret. Han hadde en god pensjon og
fortjenesten fra butikken utgjorde hovedsakelig en bi-inntekt. Denne betød ikke spesielt mye for
den totale økonomiske situasjonen. Når han bygde butikken tenkte han på at en av sønnene
kunne overta driften i framtiden. Dessuten kunne butikken leies ut hvis det ikke passet for noen
51
i familien å drive den. For sønnene i husholdet var inntekten stort sett den eneste kapitalinntekten de hadde i de periodene hver av dem hadde ansvar for butikken. Den spilte derfor en mer
avgjørende rolle for dem enn for faren. For de to eldste sønnene, som begge hadde utdannet seg
med sikte på annet arbeid var jobben i butikken kjærkommen i en periode hvor de søkte henholdsvis lærerjobb og lærlingeplass. Dette kan sees på bakgrunn av situasjonen på arbeidsmarkedet. Mange nyutdannede var nødt til å ta til takke med ufaglært arbeid i korte eller lengre perioder fordi det var vanskelig å få jobb både i Garhwal og i naboregionene nesten uansett kvalifikasjoner. Dette gjorde at det var hensiktsmessig for de to eldste sønnene å ha ansvaret for butikken
i en periode hvor de ikke klarte å få arbeid de var kvalifisert for. Fordelingen av ansvaret for
Nadipur Chaiwallah illustrerte relevansen av både individ- og systemnivåer. At husholdet, som et
aktørnært sosiale system, utgjør et fruktbart analysenivå illustreres av hvordan husholdets organisering virker inn på husholdsmedlemmenes yrkesvalg i forhold til tebutikken.
Situasjonen tilspisset seg for den eldste sønnen, Prakash, når inntektene fra butikken sank under
det vanlige nivået som følge av streiken. Han hadde nylig giftet seg når streiken brøt ut. De økte
forpliktelsene han opplevde når han nådde en fase av familiekarrieren et voksent medlem har
mye ansvar som forsørger, sammenfalt med nedgangsperioden som fulgte streiken i Garhwal.
Den fasen Prakash befant seg i vil jeg kalle "hovedforsørgerfasen", det vil si perioden fra en
mann eller kvinnes giftet seg til barna har begynt å arbeide. Prakash hadde i denne fasen behov
for langt større inntekt enn det han fikk av butikkdriften under og etter streiken høsten 1994.
En av konsekvensene var at han fikk problemer med å kjøpe forbruksartikler for sin kone.
Relasjonene til både henne og svigerfaren ble vanskelig. I denne perioden var Prakash svært frustrert over situasjonen i butikken. Forpliktelsene han hadde overfor andre i husholdet i denne
fasen fikk stor betydning for hvordan han opplevde situasjonen i butikken.
Den yngste broren var til sammenligning i en helt annen situasjon. Han var usikker på hva han
vil gjøre etter grunnskolen og arbeidet i tebutikken mens han vurderte om han skal satse på
videre utdanning. For han utgjorde arbeidet i tebutikken en første etablering i yrkeslivet. Hans
unge alder gjorde at han i noe mindre grad enn de andre ble betrodd det fulle ansvaret for driften. De få forpliktelser han hadde overfor husholdet som ung og ugift gjorde at han hadde en
52
enklere situasjon i butikken. Siden han ikke hadde kone og barn var inntekten i butikken tilstrekkelig. Han opplevde derfor ikke de frustrasjoner som Prakash gikk gjennom.
Et sentralt aspekt ved karrierene til faren Rajinder og de to eldste sønnene er at de er "kombinasjonskarrierer". Det vil si at yrkeskarrieren innbefatter både perioder med lokalt og eksternt
arbeid. Dette er blant annet av betydning for hvem som til enhver tid har ansvaret for driften av
tebutikken Nadipur Chaiwallah. Ulike kombinasjoner av eksterne og lokale virksomheter, slik de
forekommer i beskrivelsen overfor, er vanlig blant menn i dalen. Dette aspektet ved karrierer i
Chirai Gatti gjør at det er relevant å sette fokus på sammenhenger mellom menns arbeidssted og
hvilken fase i familie- eller yrkeskarrieren de befinner seg i. Dette spørsmålet vil jeg komme tilbake til senere i kapitlet.
I hvilken grad et husholds medlemmer arbeider i byene eller lokalt kan ha forskjellige virkninger
i ulike hushold. Som oftest er imidlertid hushold der mange mannlige medlemmer har vært
(eller er) arbeidsmigranter bedre økonomisk stilt enn hushold der få eller ingen har reist ut. Når
det gjelder spørsmålet om hvilke forhold som er av betydning for valget mellom lokalt arbeid
eller migrasjon, er tryggere økonomi for husholdet som helhet et viktig moment. Medlemmer av
samme hushold arbeider i svært mange tilfeller både i urbane regioner og i lokalsamfunnet. Slike
husholdsrelasjoner er et vanlig utgangspunkt for lokale investeringer. To brødre som er basert
henholdsvis i en storby og hjemme i landsbyen vil i mange tilfeller sammen etablere en virksomhet hjemme. Den som har arbeid i byen finansierer da som oftest størsteparten av etableringskostnadene. Foretaket drives av den broren som bor hjemme i landsbyen eller lokalene leies ut til
en av de to er klar til å ta over. Når den utearbeidende broren trekker seg tilbake fra det urbane
yrkeslivet kan han eventuelt overta driften. En slik type investering avhenger selvsagt avhengig av
hvorvidt personen som arbeider i byen tjener nok til å spare nok til næringsetablering. Dette er
ikke alltid tilfelle. Derfor er arbeidsmigrantenes inntektsmuligheter i byene vesentlig for omfanget av lokalt næringsliv. Midler som tjenes inn gjennom arbeid i byene er ikke bare relevant for
etableringer på hjemstedet, det er også av betydning for omfanget av lokal handel siden penger
som sendes hjem av migranter øker husholdenes kjøpekraft. En spørsmål som er svært relevant i
denne sammenheng er i hvilken grad veksten i lokale næringer i Chirai Gatti de siste 20 – 30 år
53
er knyttet til det økte omfanget av arbeidsmigrasjon. De forhold som er nevnt over tyder på at
inntektene som genereres av migrasjon er svært vesentlige for det lokale næringslivet.
Husholds sammensetning og stadier
Beskrivelsen av fordelingen av rollen som innehaver i tebutikken handlet i større grad om mannlige husholdsmedlemmers karriere enn om husholdet som sådan. Likevel forsøkte jeg å få fram at
menns karrierer bør forstås i lys av husholdet. Noen refleksjoner rundt dette er derfor på sin
plass. Husholdsbegrepet har lenge spilt en sentral rolle i antropologien. På 1960-tallet ble husholdets funksjon som produksjonsenhet tillagt stor betydning innen peasantstudiene. Dette ble
utgangspunkt for en rekke studier av familiefarmer. Et hyppig forekommende fokus var forholdet mellom arbeid og lønnsomhet. Disse studiene viste at familiefarmen er en langt mer tilpasningsdyktig produksjonsenhet enn man til da hadde antatt og bidro til å forklare hvordan
peasantbefolkninger kunne opprettholde en slik produksjonsform i regioner der man hadde
trodd at modernisering og økonomisk endring ville føre til dens opphør (Shanin, 1990:10).
Forståelsen av husholdsorganisering ble imidlertid etablert i antropologien ennå tidligere. Blant
andre Meyer Fortes, Goody og Stenning fokuserte på "domestic organization" i afrikanske stammesamfunn på 1950-tallet. I disse studiene ble hushold beskrevet som en viktig sosial og økonomisk enhet. Fortes knyttet synkrone observasjoner av hushold til forståelsen av en tidsdimensjon.
Dette bidro til å utvide forståelsen av husholdsorganisering. "The domestic group goes through a
cycle of development analogous to the growth cycle of a living organism," (min utheving) fastslo
han (Fortes, 1958:2). Dermed kan forskjeller i husholds sammensetning være uttrykk for at de
befinner seg på ulike "stadier". Stenning påpekte at husholdets situasjon varierte ut fra medlemmenes statuser og alderssammensetning (Stenning 1958:93). Et husholds stadier framstår som et
repetitivt mønster når yngre generasjoner kommer i tilsvarende alder som de eldre generasjoner.
Stadiene kan følgelig oppfattes som sykliske. Husholdet utgjør et sosialt system på mikronivå.
Det er overordnet de enkelte individer samtidig som hvert individ er viktig for systemet i sin
helhet (Fuglerud 2001). Jeg vil i det følgende drøfte noen aspekter ved husholdsorganisering
med utgangspunkt i hvordan hushold er utformet i Chirai Gatti.
54
Som jeg har sagt i det foregående er det vanlig hvis et hushold i dalen Chirai Gatti består av flere
voksne menn at noen av dem arbeider i byen. I tillegg arbeider gjerne en eller flere i nærheten av
familiehjemmet. De sistnevnte har ofte jobb i den nærmeste bazaaren. Kvinnene arbeider på
husholdets land. Medlemmene av husholdet arbeider dermed på tre forskjellige steder og innen
ulike sektorer. En slik fordeling gjør det lite sannsynlig at alles virke vil rammes i like stor grad i
nedgangstider. På denne måten bidrar arbeidsmigrasjon til økt spredning av risiko.
Et hushold består av et sett med komplementære roller. Til hver av rollene hører et sett med
oppgaver i tilknytning til husholdets produksjon og reproduksjon. I det følgende presenteres et
konstruert eksempel for å belyse hvordan arbeidsdelingen fungerer og dermed hvordan forskjellige husholdsmedlemmer avhenger av hverandre. Jeg har tatt utgangspunkt i enkelte trekk ved
husholdet som driver tebutikken, som er omtalt i det foregående. Eksemplet er imidlertid betydelig forenklet i forhold til dette. En sammensetning av voksne medlemmer som ofte forekommer blant hushold i Chirai Gatti er svigerdatter (konen til sønnen i husholdet), datter, mor, far
(svigerfar) og sønn (ektemann). I ett stadie av et slikt husholds utvikling kan medlemmenes statuser og den praktiske fordelingen av oppgaver for eksempel se slik ut. Faren er 55 år. Han
avsluttet en yrkeskarriere i byen for fem år siden og har siden da drevet en butikk i den bazaaren
som ligger nærmest familiehjemmet. Faren begynte å arbeide i bazaaren i samme tidsrom som
sønnen reiste til byen. Sønnen er 25 år. Han arbeider i byen og sender regelmessig hjem det lille
som blir igjen når utgiftene til opphold i byen er dekket. Det er lite, men for de medlemmene av
husholdet som bor hjemme kommer det godt med. Svigerdatteren er 23. Hun tar seg av barna,
gjør forskjellige oppgaver i hjemmet, dyrker jorda og hjelper i noe grad til med å skaffe for til
husdyra i skogen. Sammen med sønnen i husholdet har hun to barn på 2 og 4 år. De blir ofte
med til jordene for at alle kvinnene skal få gjort arbeid der. Datteren er 17. Hun har ennå ikke
giftet seg og flyttet ut. Hun går på skole. Når hun har fri fra skolen hjelper hun til med arbeid
på jordene, arbeid med husdyra og oppgaver i hjemmet. Moren i husholdet er 51. Hun arbeider
på jordene, skaffer for til dyra i skogen og tar seg av mange oppgaver i hjemmet. Hun hjelper
ofte svigerdatteren med å passe de to små barna. Den beskjedne avkastningen fra sønnens, farens
og de to voksne kvinnenes virke til sammen gjør at husholdet har en relativt trygg økonomisk
situasjon selv om medlemmene opplever at de har det nokså trangt.
55
Husholdsmedlemmers alder og livsfase påvirker arbeidsdelingen i husholdet. For at husholdet
skal fungere godt må alle utøve sine oppgaver. Hvis for eksempel faren i det overfor beskrevne
husholdet blir syk, kan det hende sønnen må reise hjem. Hvis kvinnene ikke klarer å opprettholde innsatsen i jordbruket, kan resultatet bli at husholdet må få hjelp av slektninger, i form av lån
for å dekke økte utgifter til mat eller i form av arbeidsinnsats for å opprettholde produksjonen
på jordene. Når et hushold er i det stadiet jeg har beskrevet overfor opplever medlemmene ofte
situasjon som noe mer presset enn i andre stadier. Omsorgen for de to små barna gjør det vanskelig for kvinnene å utføre oppgavene som hører med til husdyrholdet og jordbruket i like stor
grad som før. Dette gjelder særlig før barna har begynt på skolen. En slik situasjon kan føre til at
husholdet reduserer antall husdyr. På den annen side er det en fordel at det er to voksne menn
som er i arbeid i dette stadiet. Som en motsats til husholdets stadier kan man snakke om "faser"
i yrkes- og familiekarrierene til de enkelte medlemmer. Hvilken fase i karrieren alle medlemmene
befinner seg i avgjør hvilket stadie husholdet befinner seg i. Den viktigste fasen for et husholdsmedlems økonomiske innsats er hovedforsørgerfasen. I denne fasen er forpliktelsene overfor de
andre i husholdet sterk. Det er en suksessiv relasjon mellom fedre og sønners hovedforsørgerfase.
Når den eldste sønnen går ut i arbeidslivet reduseres forpliktelsene noe for faren. Når sønnen
gifter seg og får barn økes på den annen side hans forpliktelser for husholdet ytterligere. Hvilke
av husholdets medlemmer som befinner seg i denne fasen, hvor mange det er snakk om og hvor
lenge det er før medlemmer av neste generasjon kan ta på seg et hovedforsørgeransvar vil si mye
om hvilket stadie et hushold er i og hvordan situasjonen er i dette stadiet.
Konflikten om løsrivelse og streiken høsten 1994
Streiken Uttarakhand Bandh, inngikk i en politisk kamp for løsrivelse av fjellregionen fra Uttar
Pradesh. I det følgende blir konfliktforløpet rett før og under streiken kort oppsummert.
I mars 1994 ble anbefalingene til et offentlig nedsatt utvalg, den såkalte "Mandal Comission"
implementert over hele Uttar Pradesh (U.P.) (Aryal,1994). Reformen krevde at 27% av stillinger
i offentlig sektor og av studieplassene ved universiteter skulle forbeholdes lavkaster. Dette vakte
en kraftig bølge av protester. I Garhwal utgjorde de gruppene som ville være omfattet av disse
56
rettighetene kun noen få prosent av befolkningen. Det så ut til at kastereformer, som så ofte før i
indisk politikk, hadde utløst en politisk protestbølge. I fjellregionen handlet imidlertid protestene i første rekke om noe helt annet enn forargelse over lavkasters utvidede rettigheter.
Reformen ble sett på som et eksempel på hvor dårlig politikken som ble bestemt i Lucknow,
hovedstaden i U.P., var tilpasset i regionen. Til forskjell fra regionene i lavlandet, der lavkastene
utgjør en betydelig del av befolkningen, er andelen lavkaster blant befolkningen i Garhwal og
Kumaon bare rundt 5 %. Aryal påpeker at separatistene framholdt dette som et sentralt argument for at reformen var sosialt urettferdig og at fjellregionen ikke burde styres fra Lucknow
eller Delhi.
Kort tid etter lanseringen av reformen, som hadde blitt anbefalt av the Mandal Comission, forekom plutselig demonstrasjoner, streiker og andre protestaksjoner i flere byer i regionen (Aryal,
1994). Et viktig argument var at kastereformene ikke er tilpasset den sosiale sammensetningen
av befolkningen i regionen. Motstand mot reformen ble tidlig koblet til den gamle konflikten
rundt selvstendighet, som hadde blusset opp med jevne mellomrom også på 1970- og 1980-tallet. Motstanderne av reformen samlet seg rundt et krav om selvstendighet. Sommeren og høsten
1994 ledet studentorganisasjoner i Garhwal og Kumaon omfattende protestaksjoner.
Studentorganisasjonene fikk støtte fra politiske partier og andre organisasjoner. Snart dreide protestene seg om et selvstendig "Uttarakhand". Dette navnet ble brukt konsekvent om regionen av
løsrivelsesaktivistene. Enkelte aksjoner resulterte i voldsomme sammenstøt mellom demonstranter og politi. Ved flere anledninger ble demonstranter drept eller skadet. Dette førte til store
oppslag i den regionale pressen. Protester og demonstrasjoner for løsrivelse førte til brutale
sammenstøt mellom demonstranter og politi og til massiv streik i hele regionen høsten 1994. I
august 1994 ble skoler og en rekke andre deler av offentlig sektor stengt. Denne stengningen
utviklet seg til en langvarig streik som rammet både offentlige og private virksomheter i regionen
i fem måneder, fra august til desember 1994. Streiken rammet store deler av offentlige sektor
direkte. Skoler og mange offentlige kontorer og virksomheter i Garhwal ble stengt i løpet av høsten. De som arbeidet innen de rammede sektorene fikk ikke lønn. Streiken hadde generelt stor
oppslutning i landsbydistrikter. En forklaring som en informant kom med på at streiken hadde
langt større oppslutning på små steder enn i byene i Garhwal var at streiken er lettere å organi-
57
sere her fordi slike steder er mer oversiktlige. Aktivistene hadde på slike steder utstrakt kontroll
med hvem som var lojale mot streiken. I byene var den mindre effektiv. Den ble kalt
"Uttarakhand Bandh", et stengt Uttarakhand. Konflikten mellom løsrivelses-tilhengere og myndighetene tilspisset seg etter at politiet slo hardt ned på grupper av aktivister natten til den
2.oktober 1994. Ifølge vitner angrep politiet to busser med aktivister som var på vei til Delhi for
å demonstrere. Flere personer ble drept og et stort antall ble skadet. Etter at den permanente
streiken var avsluttet arrangerte løsrivelsesbevegelsen en 24 timers streik på datoen den 2 hver
måned. Hensikten var å markere det som skjedde den 2. oktober. Til sammen førte de mange
aksjonene og konfrontasjonene mellom demonstranter og politi til et vedvarende press på politikerne i U.P. om separasjon av fjellregionen fra delstaten.
Utviklingen av en motsetning mellom de politiske sentre og fjellregionene Garhwal og Kumaon
i perioden etter 1947 er en viktig historisk kontekst for protestene i 1994. Det er usannsynlig at
de hendelsene som var direkte utløsende for streiken kunne ført til protester av et slikt omfang
hvis ikke konflikten mellom fjellregionen og sentrene i Delhi og Lucknow fra før hadde vært
dyptgripende. Streiken Uttarakhand Bandh bringer fram viktige momenter ved denne relasjonen
mellom fjellregionen og de politiske sentre. Kampen for selvstendighet i fjellregionen har vært
nært knyttet til Garhwals posisjon som en utkant i det moderne India. Mangelfull utbygging av
grunnleggende infrastruktur i Garhwal og Kumaon har gitt grobunn for utbredt misnøye. Dette
må sees på bakgrunn av folks økte forventninger om utvikling etter at India ble selvstendig.
Satsingen har vært beskjeden når det gjelder de fleste former for grunnleggende infrastruktur i
fjellene. For eksempel er det som jeg var inne på i innledningskapitlet fremdeles 3000 landsbyer
som ikke er forsynt med strøm. Også når det gjelder utbygging av veier, drikkevannsforsyning og
flomsikring av elvene har utbyggingingstakten vært langsom og mye gjenstår. Forventningene
som Nehru regjeringen i Delhi spilte opp til etter frigjøringen av India, gjennom de såkalte
femårsplanene for nasjonal utvikling, har dermed i liten grad blitt innfridd. Folks misnøye med
regional- og utviklingspolitikk må sees i lys av denne nasjonale rammen. Dette er også noe av
bakgrunnen for at lokalbefolkningen i dag ofte refererer til Garhwal som en "Backward Region".
Joshis beskrivelse av utspill overfor sentrale myndigheter fra forskjellige grupper i Kumaon og
Garhwal bekrefter økende mistillit og at mange har påpekt at regionens problemer bør møtes på
58
et høyere nivå (Joshi, 1995). Fra 1960-tallet kritiserte disse gruppene i økende grad politikere i
Delhi for å fraskrive seg ansvar og for å ikke være seriøst interessert i utvikling av fjellregionen.
Mobilisering for selvstendighet økte utover 1980-tallet, inspirert av blant annet
Chipkobevegelsens suksess i å stoppe massiv tømmerhogst i fjellene. Chipkobevegelsen demonstrerte at det gikk an å sette lokale interesser foran nasjonale. Mange opplevde (og gjør det fortsatt) at det største problemet i regionen i dag er mangel på økonomisk utvikling. Dette har ført
til utålmodighet overfor løfter om utvikling fra sentrale myndigheter. En oppfatning som mange
ga uttrykk for var at regionene Garhwal og Kumaon lenge i altfor stor grad har blitt nedprioritert av både delstatsmyndighetene i Uttar Pradesh og de nasjonale myndighetene i Delhi, at
utviklingspolitikken i regionen hovedsakelig er feilslått og preget av brutte løfter og korrupte
holdninger blant sentrale politikerne. Regionens situasjon i dag oppfattes av mange som et resultat av unnfallenhet og inkompetanse. "it was also widely felt that distant plains-based bureacrats
had been consistently unable to formulate suitable development plans for the hill region"
(Mawdsley, 2000:117). For å underbygge slike argumenter sammenlignet folk med andre delstaters utvikling. Relasjonen mellom de politiske sentre på den ene siden og Garhwal og Kumaon
på den andre ble på denne måten stadig reformulert i løpet av konflikten. Kravet om løsrivelse
fra Uttar Pradesh ble blant annet satt i sammenheng med tidligere delinger av delstater. Mange
hevdet at økonomien og livsvilkårene har blitt bedre i naboregionen i vest, Himachal Pradesh,
etter at denne ble en egen delstat. (Himachal Pradesh og Haryana var tidligere innlemmet i
Punjab.) Siden de økologiske betingelsene og de sosiale forholdene i Garhwal og Kumaon i
hovedtrekk er de samme som i Himachal Pradesh ble dette oppfattet som et vektig argument for
at løsrivelse vil bedre levekårene. Garhwals posisjon i forhold til sentrale myndigheter i delstatshovedstaden Lucknow ble av innbyggerne i Chirai Gatti i stor grad oppfattet som en sentrum –
periferi relasjon preget av en svært ujevn maktfordeling. Folk i dalen framhevet ofte at Garhwal
var en "backward region" og at den hadde blitt sviktet av de som skulle tale dens sak. Skylden
for denne tilstanden ble lagt på politikerne i Lucknow og Delhi og særlig på representanter fra
fjellregionen som sitter eller har sittet i delstatsforsamlingen. De sistnevnte ble av mange
beskyldt for å "glemme hvor de kommer fra når de kommer til Lucknow". Denne sosiale og
politiske bakgrunnen kan forklare hvorfor protestdemonstrasjonene dreide seg både mot
Lucknow og mot regjeringen i Delhi.
59
En antropologisk dualisme. Individ og system som kompatible perspektiver
Senere i kapitlet vil jeg drøfte hvordan de to casene jeg har presentert i lys av hverandre kan
illustrere en dynamikk mellom prosesser på individnivå og overordnede hendelsesforløp. I det
følgende vil jeg drøfte Det teoretiske grunnlaget for tilnærminger til individ - system. Siden
begrepsparet har mange ulike betydninger, kan det være nyttig å plassere det i et faghistorisk perspektiv. Sharrock og Watson beskriver "agency" som "creativity, autonomy, fluidity". "Structure"
beskrives som "givenness, constraint, stability" (Sharrock og Watson, 1995:108). Teorier om
sosiale systemer er relatert til "struktur dimensjonen" ved handling. Som oftest vektlegges "overordnede" sosiale fenomener, som virker begrensende på individers utfoldelse. Dette kan for
eksempel kaste lys over hvorfor folk gjerne handler nokså likt i samme type sosiale situasjoner.
For aktørteori er derimot individers intensjoner sentralt. Handling oppfattes ut fra "agenda".
Denne dualismen kan føres langt tilbake i antropologisk faghistorie. Blant annet kommer den til
uttrykk i en teoretisk opposisjon mellom Malinowski og senere Firth på den ene siden og
Radcliffe-Brown og hans elev Evans-Pritchard på den andre. Malinowskis perspektiv på
"exchange", sosiale bytter, foregrep på mange måter senere transaksjonsteorier ved å tillegge individet en høy grad av autonomi. Malinowski oppfattet individet som svært frittstående i forhold
til samfunnets normer. Ifølge Davies hadde han derfor liten sans for teorier som framhevet gruppetilhørighet eller solidaritet som rettesnor for individet, noe som var tilfelle med RadcliffeBrowns og Evans-Pritchards teorier (Davies, 1973:160). Malinowski satte forestillingen av frittstående, velgende individer opp mot vektlegging av struktur. Malinowskis posisjon har dermed
mye felles med senere teoretikere som har vektlagt aktørdimensjonen framfor strukturdimensjonen. Opposisjonen mellom Malinowski og Radcliffe-Brown kan føres tilbake til motsetningen
mellom Emile Durkheims og Max Webers teorier. Durkheims vektlegging av samfunnet som
system stod i motsetning av Webers "forstående sosiologi" som satte individers hensikter i sentrum.
I introduksjonen til dette kapitlet beskrev jeg, med utgangspunkt i Manchester-skolen og miljøet
i Chicago, en vending i antropologien som man kunne ane konturene av på 1950-tallet.
Vendingen foregikk på to plan; både teorien og studieobjektet endret seg betydelig.
Antropologer beveget seg fra avgrensede rurale (og tradisjonelle) samfunn til storbyer og indus-
60
tristeder. De "nye" stedene antropologene studerte var preget av migrasjon, vekst og raske
endringer. Dette skapte et umiddelbart behov for nye teoretiske innfallsvinkler i faget.
Vendingen var noe ulik i britisk og amerikansk antropologi. I det britiske miljøet hadde strukturfunksjonalismen fremdeles en sterk posisjon, i hvert fall fram til slutten av 1950-tallet, selv
om mye av det teoretiske grunnlaget i praksis var endret. Riktignok var det også enkelte, blant
andre Firth, som hele tiden hadde fastholdt at individet var viktig. Når mange britiske antropologer beveget seg fra systemer mot studier av individer og samhandling førte det til at Webers
såkalte "individualistiske" sosiologi fikk større betydning mens innflytelsen fra Durkheims helhetssyn ble redusert. Individer ble i økende grad oppfattet som autonome sosiale enheter og som
drivkraft for endring. Dette førte til at aktørteori fikk en viktig plass. Enkelte aktørteoretikere,
som for eksempel Barth og Boudon, har hevdet at å forstå sosiale systemer er et siktemål for
aktøranalyse. Mange av de som forfekter strukturdimensjonen har vært kritisk til denne påstanden fordi de mener aktørteori ikke er istand til å favne om sosiale strukturer. I de siste 20 – 30
år har flere teorier kombinert agenda og struktur på ulike måter. Aktørers handlingsagenda og
overordnede strukturer har vært belyst fra svært mange ulike innfallsvinkler. For eksempel har
aktørteori, praksisteori, livsløpsteori, fenomenologi og ulike kognitive teorier belyst spørsmålet
på forskjellige måter.
Dualismen mellom aktør og struktur er fremdeles sentral i antropologi og sosiologi og kan oppfattes som en viktig teoretisk utfordring (Stompka,1994). En grunn til at denne motsetningen
har vært så standhaftig er ifølge Sharrock og Watson at de to dimensjonene ved sosial handling
gjenspeiler to sentrale ståsteder å betrakte samfunnet fra. Disse ståstedene kaller de "society-seenfrom within" og "society-seen-from-without" (Sharrock og Watson, 1995:108). Ut fra det ene
ståstedet betraktes samfunnet "innenfra", fra en posisjon hvor individet oppfattes som en fri
aktør som tar beslutninger og velger mellom alternativer. Ut fra det andre betraktes samfunnet
"utenfra". Strukturer kan ta form av frekvenser av handlinger, sosiale eller materielle forhold som
utgjør betingelser for handling eller (kognitive) systemer som betinger både handling og individers forståelse av handling. Handlingsbegrepet i antropologisk teori inkluderer vanligvis en forståelse av både aktør- og strukturdimensjonen. De to dimensjonene gjenspeiles imidlertid ofte
mer eller mindre implisitt i antropologiske beskrivelser uten at forholdet mellom dem problema-
61
tiseres. Bør aktør- og strukturdimensjonen kombineres og bør det i så fall skje ut fra en teoretisk
posisjon? I det følgende vil jeg gjøre rede for aktørteori i lys av intensjonalitetsbegrepet. Deretter
vil jeg beskrive systemteoretisk forståelse av forholdet mellom "lokale" og "overordnede" fenomener ut fra retninger som springer ut av peasant-studiene. Deretter vil jeg vise hvordan disse
dimensjonene kan kombineres ut fra et perspektiv som bygger på "artikulasjon" og som oppfatter lokale prosesser som "reaksjoner" snarere enn "virkninger".
Teorier om individ, intensjon og endring
Filosofen Martin Heidegger la vekt på at menneskets virke binder det opp til målsetninger som
ligger lenger fram i tid enn det nåværende handlingsøyeblikket. Menneskets nåværende virke får
med andre ord mening i lys av noe som er fremtidig. Heidegger er opptatt av ulike former for
"væren". Viktigst i denne sammenheng er tenkningen omkring den praktiske hverdags-relasjonen mellom mennesket og dets omverden, der Heidegger var influert av sin læremester, fenomenologen Husserl.
"(….)dealing with the world; tarrying alongside it in the manner of performing, effecting and completing,
but also contemplating, interrogating, and determining by way of contemplation (….) being-in-the-world is
characterized as consern." (Heidegger,1996:7E).
I hverdagslige gjøremål er mennesket preget av en umiddelbar "tilstedeværelse i verden". Det er
her snakk om en nokså handlingsrettet bevissthet. Dette understrekes også i Wyllers framstilling
av Heidegger.
"(….) hverdagen står i arbeidets tegn. Man går opp i sine omgivelser og lever befangent (benommen), besørgende tingene gjort og sørgende for sine med-eksistenser, kort sagt fylt av omsorg og omtanke for det, eventuelt de, "andre" (Wyller, 1999:65).
Denne tenkemåten ble til dels videreført i Sartres filosofi, som i likhet med Heidegger og
Husserl bygget på gestalt-psykologi og fenomenologisk persepsjonsteori. Sartre hevdet at menneskets tilværelse og dets omgivelser kun får mening i kraft av dets intensjoner. Som hos
Heidegger framstår intensjoner hos Sartre vanligvis i tilknytning til konkrete handlingssituasjoner. Intensjonalitet knytter altså ann til handlingsplanet (Sartre,
). Dreiningen mot å oppfatte
mennesket som "aktiv medskaper" av relasjonen mellom subjekt og omgivelser ut fra sine inten-
62
sjoner i filosofien, samsvarte med en dreining mot subjektet i samfunnsvitenskapene. Weber,
som produserte sine sentrale verk før Heidegger, ga gjennom sine arbeider subjektets motivasjoner en sentral posisjon i sosiologien. I "Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd" ble ideologi og verdimessige orienteringer sett som sosiale drivkrefter. En kapitalistisk mentalitet og
handlemåte ble oppfattet som en virkning på et samfunnsmessig plan av den protestantiske etikken på individplan. Individet tillegges følgelig en grunnleggende posisjon som sosial enhet.
Dette er utgangspunktet for Webers "metodiske individualisme". Weber har blitt tillagt et altfor
rasjonalistisk syn på individet. Ifølge ham selv forutsetter imidlertid metodisk individualisme
verken at individet er rasjonelt eller at samfunnet er "individualistisk" (Weber, 1983:13).
Barths og Boudons aktørteorier er på sett og vis videreføringer av Webers metodiske individualisme. Hos begge er forklaring av sosial endring et sentralt siktemål for sosial analyse. Begge
mener dette må gjøres ut fra interaksjon mellom individer. Stebbins hevder at Barths siktemål
ligger på makronivå i vel så stor grad som mikronivå. Målet er ifølge Stebbins "to explain how
structural and cultural forms are developed, maintained and changed" (Stebbins, 1970:88).
Barths vektlegging av individet var en reaksjon på datidens struktur-funksjonalistiske forklaringer. Individers handlinger var ifølge struktur-funksjonalistene i samsvar med de normer og
regler som var inneholdt i statusene de hadde. Dermed ble det ansett unødvendig å undersøke
prosesser på individnivå. Barths "generative prosessanalyse" kan svært forenklet framstilles slik:
For å nå sine mål må individet tilpasse seg og samhandle med andre. Disse samhandlingene
utgjør sosiale prosesser. Overordnede handlingsmønstre eller sosiale strukturer oppstår når
mange handler ut fra nokså like forutsetninger. På det overordnede nivået genereres effekter av
mange enkelthandlinger. Effektene kan være helt uventet og forskjellig fra individenes intensjoner ifølge Barth. De kan videre endre omgivelsene for individers handlinger. Dermed oppstår komplekse vekselvirkninger mellom nivåene. Barth har blant annet blitt kritisert for ikke
å ta hensyn til grunnleggende fenomener som klasse og makt (Asad, 1972). Boudon er også
opptatt av endring. En sosial rolle gir individet spillerom for utfoldelse av ulike strategier hevder han. Selv om rollen er basert på et sett normer og regler, kan disse inneholde mange tvetydigheter. Tilgjengelig informasjon fortolkes både av rolleutøveren og andre. Vanligvis er kun
en begrenset mengde informasjon tilgjengelig (Boudon, 1981:42). Roller er med andre ord
63
ikke så strengt regulerert at ulike aktører i samme rolle oppfører seg likt.
Individualistiske teorier har spilt en nokså beskjeden rolle i den antropologiske forskningen i
India og i Sør-Asia generelt. Blant de fremste unntakene er Barth og Bailey. Begge gjorde omfattende arbeider på 1950- og 1960-tallet ut fra et aktørorientert perspektiv. Det samme gjelder
Berreman, som hadde feltarbeid i Garhwal på 1950-tallet. At individorienterte teorier i det store
og hele har hatt liten innflytelse i regionen skyldes til dels innflytelsen fra Louis Dumont, som
gikk sterkt i mot å bruke slike teorier i India. Mange samfunnsforskere, også blant de som ikke
kan plasseres innen en tradisjon fra Dumont, mener ulike kollektiver står sterkere enn individuelle interesser i det indiske samfunnet og at systemet og helheten derfor må være utgangspunktet.
Teorier om sosiale systemer i en faghistorisk kontekst
Den som sannsynligvis har betydd mest for systemteorier i samfunnsvitenskapene er som jeg
nevnte sosiologen Emile Durkheim. Han var særlig opptatt av hvilke mekanismer som sikrer
sosial integrasjon, i form av at individer tilpasser seg det overordnede systemet. Barnes påpeker at
solidaritet og arbeidsdeling for Durkheim hadde den grunnleggende virkning at samfunnet holdes sammen og at individene underlegges eller gjøres avhengig av samfunnet som overordnet system (Barnes, 1966:163). "Lov" og "sedvane" framsto på en tilsvarende måte hos Durkheim som
sosiale fenomener som sikrer at individer innordner seg i samfunnet ifølge Barnes. Innflytelsen
fra Durkheim er betydelig innen retninger som vektlegger helhet, system- eller kollektive enheter. Hans posisjon har mye felles med Radcliffe-Browns og Evans Pritchards. Særlig RadcliffeBrown var sterkt inspirert av Durkheim. Begge oppfattet individet som styrt av normer og
underlagt en større helhet. Som en motsetning til Durkheim finner man teoretikere som oppfatter individet som selvstendig og kreativt. Dette skillet, som har eksistert i store deler av i
antropologiens historie, tilbakeførte jeg i innledningen til dette kapitlet til en motsetning
mellom Malinowski og Evans Pritchard. Det kommer imidlertid enda tydeligere fram i motsetningen mellom Webers og Durkheims teorier. Innen antropologiske studier av India har særlig
Dumont videreført Durkheims helhetsperspektiv, ved å vektlegge kastesystemet som en form for
arbeidsdeling. Dumonts utstrakte innflytelse på Sør-Asiaforskningen har medvirket til at system-
64
orienterte teorier om kaste har hatt en sentral posisjon i studier av det indiske samfunnet.
Systemteori kan deles i to hovedretninger i dag, strukturalistiske og post-strukturalistiske teorier
på den ene siden og ulike typer sosial systemteori på den andre. Det er først og fremst den form
for sosial systemteori som springer ut av studier av peasantsamfunn jeg vil ta for meg i det følgende. Selv om det er paralleller til Durkheims tilnærming når det gjelder vektlegging av helhet,
er innflytelsen fra Durkheim generelt ikke like eksplisitt her som innen de andre systemorienterte retningene. Teori om hvordan lokalsamfunn inngikk i overordnede sosiale systemer, oppsto
når antropologer begynte å studere komplekse jordbrukssamfunn. Etter hvert ble jordbrukssamfunn et vanligere studieobjekt enn de såkallte "bands and tribes". Nye begreper, bedre tilpasset
de sosiale realiteter antropologer nå var omgitt av, måtte utvikles. Et sentralt nytt begrep var
"Peasant-society", som ble brukt av blant andre Redfield og Foster. Før peasantsamfunn ble et
utbredt studieobjekt oppfattet antropologer i større grad lokalsamfunnet som en helhetlig og
avgrensbar enhet. I "The Little Community "(Redfield, 1965A) beskriver Redfield noen fellestrekk ved de ulike lokalsamfunn antropologer har studert. Disse typene samfunn er ifølge
Redfield homogene og selvforsynte. De har også til felles at innbyggerne har en høy grad av
gruppe-bevissthet. Lokalsamfunn framstår, til dels som avgrensbare helheter:
"What, then, do we mean by a little community? I put forward, first, the quality of distinctiveness: where
the community begins and where it ends is apparent." (Redfield, 1965A:4).
Peasantstudiene endret imidlertid etter hvert dette bildet. Med denne retningen kom forholdet
mellom små og store steder i fokus. I boka "Peasant Society and Culture" (Redfield, 1965B) er
fokuset på hvordan det lokale er tilknyttet en overordnet sosial kontekst.
"What is important is that the minds of anthropologists are directed to the study of societies that depart
from the model for the reason that those societies are bound with towns and cities, because national institutions are present in them, because the townsman and the more rustic person dwell in the same community
but carry on somewhat different lives" (Redfield, 1965B:11).
Redfields beskrivelse av overordnede systemer har likevel lokalsamfunnet som utgangspunkt. Et
overordnet sosialt system studeres med andre ord hele tiden ut fra hvordan det manifesterer seg
på lokalplanet. Flere antropologer videreutviklet Redfields teori om komplekse systemer. Blant
dem er Anthony Leeds. Et overordnet tema i Leeds studier er urbanisering. Utgangspunktet er
hvordan en stor andel av peasantbefolkningen i Latin-Amerika flytter inn til byene. Leeds utvi-
65
der urbaniseringsbegrepet. Selv folk som har vokst opp i peasant-samfunn på landsbygda, har i
dag vanligvis nok kunnskap om byene til å utnytte de muligheter som finnes der og tilpasse seg
livet i byen. Dermed kan de på sett og vis oppfattes som urbane (Leeds, 1994). Margolies beskriver dette som "funksjonell urbanisering". Fokus settes på kunnskap og påvirkning snarere enn på
hvor mange som faktisk flytter eller befinner seg i et urbant samfunn. "Peasants, through their
contacts with former countrymenand their exposure to the mass media have a direct confirmation of an urban way of life." (Margolies, 1978:130). Ofte blir sosiale systemer i liten grad satt i
sammenheng med de enkelte individers handlingsvalg. Fokuset er i større grad på helheten enn
på delene av systemet. Systemteorier er imidlertid utviklet både i forhold til mikronivå og
makronivå. Utgangspunkt kan for eksempel være forholdet mellom byer og omland. Det kan
på den annen side også være organisering av et hushold. I det førstnevnte tilfelle vil perspektivet være nokså fjernt fra enkeltindividet. I det sistnevnte tilfellet behøver dette imidlertid ikke
være tilfelle.
Er eksterne prosesser - lokale virkninger eneste betraktningsmåte?
Begrepet mikro – makro kan ha mange betydninger. Antropologiske perspektiver på mikro –
makro kan i mange tilfeller formuleres som å forstå "det lokale" på bakgrunn av "det eksterne"
(DeWalt og Pelto 1985:28). De fleste antropologiske studier er forankret i lokalplanet. Folks
handlingsvalg kan imidlertid ofte gjøres forståelig i lys av både individuelle, lokale og overordnede strukturelle forhold. Hvis hendelser på for eksempel nasjonalt og regionalt nivå oppfattes som
eksterne i forhold til de (lokale) fenomener som er utgangspunktet fører det imidlertid gjerne til
antagelser om at lokale fenomener i større eller mindre grad betinges av de overordnede systemene, med andre ord som en nokså ensidig årsaksrelasjon. Bailey oppfatter påvirkninger fra
urbane storsamfunn på landsbydistrikter, i form av blant annet økende innslag av markedsøkonomi, som "artikulasjon" mellom to systemer. Denne artikulasjonen, som involverer en lokal
tradisjonell økonomi og en nasjonal markedsøkonomi, resulterer i at et nytt system formes i
rurale distrikter (Bailey, 1957:228). Dette perspektivet på interaksjon mellom "det lokale" og en
"ekstern kontekst" innebærer at det ikke er gitt hvordan lokale systemer endrer seg gjennom
kontakt med for eksempel overordnede institusjoner eller markeder.
66
Protestaksjonene for løsrivelse fra U.P. og streiken Uttarakhand Bandh kan betraktes som artikulasjon mellom lokale, regionale og til dels nasjonale sosiale prosesser. På den ene side kan streiken settes i sammenheng med en politisk kontekst der både det nasjonale beslutningsnivået i
Delhi og delstatspolitikken i Uttar Pradesh inngår. Som jeg har vist illustrerer protestaksjonene
og streiken en motsetning mellom nasjonale politiske beslutninger og regionale utspill. Den
høye graden av oppslutning rundt streiken blant befolkningen mange steder i Garhwal reflekterte høy grad av misnøye med politiske aktører i U.P. og Delhi. Motviljen kunne særlig forstås på
bakgrunn av en historisk utvikling i løpet av den perioden India har vært en selvstendig nasjon.
Konflikten utspilte seg mellom nivåene i det indiske politiske systemet. Særlig relevant er interaksjon mellom et nasjonalt nivå, et regionalt i forhold til de organiserte protestene i Garhwal og
et lokalt, for eksempel når det gjelder den økonomiske nedgangen som fulgte av streiken for
befolkningen i Chirai Gatti. At protestaksjonene og streiken bidro til å styrke en politisk prosess
som etter hvert førte til dannelsen av en separat delstat i fjellene er et eksempel på at regjering og
delstatsmyndigheter ble påvirket av et forløp på regionalt nivå. Det er viktig å understreke at
påvirkninger også går denne veien; nedenfra og oppover i nivåene. På den annen side kan det
fokuseres på "lokale virkninger". Næringsdrivendes situasjon i bazaaren Nadipur under
Uttarakhand Bandh høsten 1994, utgjør et eksempel på hvordan lokale handlingskontekster
påvirkes av forløp på høyere nivåer helt opp. Virkningene av streiken for innbyggerne i dalen var
omfattende. En stor andel av de ansatte i offentlig sektor og kontraktører på ulike offentlige prosjekter, var uten inntekt under Uttarakhand Bandh. At lønninger uteble for ansatte i offentlig
sektor førte til nedgang i manges kjøpekraft. Ringvirkninger av dette var lavere omsetning for
butikkinnehavere i bazaarene, færre offentlige sektorer i drift, stengte skoler og arbeidsledighet
blant de som arbeidet på korttidsbasis for offentlige foretak. I tillegg arbeidet mange migranter i
offentlige og private virksomheter andre steder i Garhwal. Blant disse hadde de fleste mindre
penger å sende hjem enn vanlig. For næringslivet i bazaarene i Chirai Gatti fikk alt dette omfattende konsekvenser. Etterspørselen etter varer og tjenester i Nadipur sank dramatisk. Mange av
de næringsdrivende reduserte virksomheten i bazaaren utover høsten fordi omsetningen hadde
gått drastisk ned. Det forekom etter hvert stadig oftere at butikker som inntil da hadde vært
åpne hver dag holdt stengt flere dager i strekk fordi innehaverne ikke synes det var bryet verdt å
gå fra hjemmet i landsbyen til bazaaren. Også i Nadipur Chaiwallah var virkningene merkbare.
67
På grunn av at omsetningen gikk betydelig ned ble det nødvendig å endre organiseringen av
arbeidet i butikken under streiken. Først og fremst måtte bemanningen reduseres.
Sammenhengen mellom streiken og endringene i tebutikken, i form av nedsatt omsetning og
endret drift, kan oppfattes som en mikro – makro relasjon som viser at prosesser både på et overordnet og et lokalt nivå er av betydning for folks situasjon.
Selv om de med rimelig grad av sannsynlighet kan settes i sammenheng med eksterne systemer
eller hendelsesforløp bør ikke prosesser på lokalplanet oppfattes som "kausalt" betinget. Uansett
hvordan relasjonen kan fortone seg er det bedre å oppfatte lokale prosesser som "reaksjoner på"
enn "virkninger av" overordnede endringer (DeWalt og Pelto, 1985:5). Et perspektiv som fokuserer på variasjon kan anvendes i forhold til endringer i de lokale omgivelsene. I Chirai Gatti
varierer grad av påvirkning fra det indiske storsamfunnet institusjoner fra sektor til sektor.
Landbruket har ikke endret seg vesentlig. Her er produksjonsmetodene i hovedtrekk de samme
som for 100 år siden. Den indiske staten har satt i gang enkelte programmer for sosial utjevning
og økt produksjon innen landbruket, men disse har gitt små utslag. Den viktigste sosiale
endringen er at menn har gått over til andre sektorer. Handel og andre kapitalorienterte sektorer
har derimot sannsynligvis vokst mer eller mindre parallelt med at interaksjon med andre regioner har økt i omfang. Handel utgjør i dag i stor utstrekning en type økonomisk interaksjon på
tvers av regioner. Jordbruk og enkelte håndverk er på den annen side basert på både lokal produksjon og lokalt konsum. Forskjellene viser at kontakt med eksterne markeder eller andre former interaksjon med storsamfunnets institusjoner ikke forekommer i samme grad eller har de
samme effekter på alle felt i et lokalsamfunn. Dessuten illustrerer dette at "artikulasjon" eller
"reaksjoner" utgjør en mer fruktbar vinkling av lokale fenomener enn som "virkninger" av eksterne endringsforløp.
Vekselvirninger mellom individ og system i en konkret kontekst
Streiken endret som sagt handlingsbetingelsene for et stort antall mennesker. Folk reagerte ulikt
på dette. Noen tok opp private lån. Andre prøvde å få arbeid utenfor regionen. Måten Prakash
og andre i bazaaren håndterte situasjonen med reduserte inntekter utgjør dermed handlemåter
68
som var påvirket av de endringer streiken førte med seg. (Prakash fortsatte driften av tebutikken
og reduserte utgiftene ved å innskrenke karigarens stilling) Imidlertid var ikke Prakash sin handlemåte den eneste aktuelle. Den var et alternativ blant flere. Han kunne reagert på redusert
omsetning ved å legge ned driften en periode, søke jobb andre steder (noe han etter hvert gjorde) eller å prøve å finne en annen inntektsgivende anvendelse av butikklokalet. Mange næringsdrivende i bazaaren valgte å stenge butikken og lete etter annet arbeid. Når det er snakk lokale
reaksjoner på i stedet for virkninger av streiken blir man lettere bli oppmerksom på variasjonen
av prosesser på lokalplanet.
Ifølge Fredrik Barths generative analyse kanaliseres aktørers handlinger gjennom hensikter på
den ene side og begrensninger i de sosiale omgivelsene på den andre (Barth, 1981:108). Hvis
begrensningene endres vil det følgelig påvirke folks handlinger. Dette forklarer hvorfor mange
under nedgangsperioden høsten 1994 trappet ned eller forlot virksomheten i bazaaren. Når
omgivelsene endres, oppleves også situasjonen annerledes. Dette kom tydelig fram hos Prakash i
den nevnte perioden. Han opplevde situasjonen i butikken som svært frustrerende. Arbeidet i
butikken var ikke lenger tilfredsstillende. Han valgte nå å søke mer aktivt etter en lærerjobb.
Denne oppfatningen av situasjonen og hva han måtte foreta seg i denne var en reaksjon på
endringene under streiken. Dette kan forstås ut fra sammenhengen mellom intensjon og mening
i Sartres filosofi. Når Prakash valgte å søke aktivt etter lærerjobb kan det settes i sammenheng
med at et individs forståelse av seg selv, av omgivelsene og av handlingsvalg henger sammen.
Sartre poengterer at individets intensjoner, dets hensikter i sosiale situasjoner, preger dets forståelse av omgivelsene (Sartre,
). Da er det rimelig å anta at individet ofte reagerer med å endre
sine hensikter når omgivelsene endres. I forlengelsen av dette kan man forestille seg en spiral av
vekselvirkninger mellom individets fortolkninger og sosiale endringer. En slik sammenheng vil
kunne arte seg som en spiral av vekselvirkninger mellom individets fortolkninger og sosiale
endringer. Streiken førte til endrede omgivelser. Dermed endres også de sosiale begrensningene.
Ut fra sine hensikter og hvordan det forstår endringene reagerer hvert individ på sin måte.
Folk i bazaaren var ikke i tvil om at nedgangsperioden skyldtes streiken. Utover høsten ble inntektsnivået så lavt at stadig flere håpet den snart skulle ta slutt selv om så godt som alle fortsatt
sympatiserte med formålet. Reaksjoner på både kastereformene i 1993 og på streiken kan som jeg
69
har vært inne på settes i sammenheng med en omfattende sosial og historisk kontekst. De overordnede prosessene som preger dette kontekstuelle feltet er imidlertid vanskelig å forstå uten en
systemorientert innfallsvinkel. En relevant tilnærming tilnærming til konflikten rundt løsrivelse er
Redfields teori om modernisering gjennom økende kontaktfate mellom rurale og urbane steder.
Redfield gikk som jeg har nevnt ut fra at økende kontakt vil føre til modernisering av rurale samfunn. Ifølge Redfield kan utvikling av lokal patriotisme på rurale steder ofte settes i sammenheng
med modernisering. Han beskrev hvordan flyktninger som vendte hjem til landsbyen Tepoztlan
fra Mexico City etter den meksikanske revolusjonen, i mange tilfeller var de største eksponentene
for lokal patriotisme og utvikling (Redfield, 1949:210). Denne betraktningen kaster lys over motsetningsforholdet mellom Garhwal og Lucknow. I Garhwal har økt integrasjon med urbane regioner ikke så mye ført til utvikling av samfunnet, som det har ført til et ikke innfridd ønske om
utvikling (Mawdsley, 2000:117). Lokalbefolkningen har lenge vært opptatt av at regionen er
"backward" i forhold til andre regioner og at myndighetene har vært passive i forhold til dette.
utspill fra Lucknow fortolkes i dette negative lyset. Befolkningen har blitt mer moderne i den forstand at de setter fokus på utvikling. Når de opplever at krav om utvikling ikke følges opp av
myndighetene, fører det for manges del til økt regional patriotisme. På bakgrunn av utbredt mistillit til delstatsregjeringen er derfor ikke så oppsiktsvekkende at reaksjonene på reformen i 1993
raskt dreide seg om løsrivelse. Når folk i neste omgang opplevde at protestene ble slått hardt ned
på har dette høyst sannsynlig ført til økt sympati for aktivistene og stor oppslutning om streiken
når denne ble lansert. Kombinasjonen av et aktør- og systemperspektiv gjør det lettere å forstå en
gjensidig dynamikk mellom individers fortolkninger og hensikter på den ene side og systemrelaterte endringer på den andre. På denne måten kan dynamikken mellom folks reaksjoner under
streiken, endringer i omgivelsene og hendelsesforløp på ulike sosiale nivåer sees som et spill av
vekselvirkninger. Drøftingen av individ- og system kan oppsummeres med at dette utgjør to
grunnleggende ståsteder å betrakte folks handlinger fra. Aktøren forstår ifølge Sartre omgivelsene i
lys av sine hensikter. Hvis hensikter utelates i analysen av handling, blir derfor en nødvendig
dimensjon borte. Hvis på den annen side betingelser eller begrensninger som genereres av de sosiale systemer aktøren inngår i utelates, mangler en like viktig dimensjon.
70
Mikroplanet og overordnede kontekster i de følgende kapitler
Aktør- og systemperspektivet vil ha noe ulik relevans i kapitlene som følger selv om jeg de fleste
steder til en viss grad belyser sosiale fenomener i lys av begge. I kapittel 4 vil bazaarenes utvikling
til dels bli drøftet som et resultat av artikulasjon mellom markedsøkonomi og lokal subsistensøkonomi. I kapittel 5 vil jeg belyse relasjoner på arbeidsplassen ut fra aktørers hensikter og posisjoner på den ene siden og ut fra sosiale strukturer på den andre siden. Imidlertid er aktørperspektivet noe mer relevant enn systemperspektivet i dette kapitlet. Sentralt i kapittel 5 er også
Goffmans forståelse av sosiale roller. Dette perspektivet har jeg ikke vært inne på her fordi det
har vært mer aktuelt å drøfte det i kapittel 4. I kapittel 7 vil migrasjon bli drøftet både i lys av
aktører, hushold og overordnede systemer. I dette kapitlet vil jeg vise at særlig husholdet er viktig. Husholdsperspektivet er dessuten også sentralt i kapittel 5 og 6. Livsløpsteori, som ofte
anvendes for å relatere mikroprosesser til makrohendelser eller omvendt, har jeg ikke drøftet her
fordi jeg vil ta opp dette perspektivet i kapittel 6.
1
Kun hvis det ikke er sønner i husholdet overtar døtre land.
3
Chipkobevegelsen beskrevet tidligere i kapitlet.
4
Nedgangen kan selvsagt også i noe grad skyldes psykologiske effekter av streiken. Folks usikkerhet i en slik situasjon kan for
eksempel ha medvirket til at også mange av de som fremdeles hadde inntekt begrenset forbruket.
5
De engelske begrepene "agency" og "structure" er her oversatt til henholdsvis "aktør" og "struktur".
6
"Lov" og "sedvane" er oversatt fra de engelske termene "law" and "custom".
71
Kart over Chirai Gatti nord
72
Kapittel 3
Mellom by og landsby; en rural bazaar og de lokale omgivelsene
Hverdagsrytmen i bazaaren og menns lediggang
Når man spør folk i dalen Chirai Gatti hvordan hverdagen arter seg i bazaarene, svarer mange
med en skuldertrekning. "Mennene som er i bazaarene gjør for det meste svært lite. De sitter i
butikkene, sladrer og spiller kort". Dette utsagnet peker utvilsomt på et trekk ved det sosiale
livet i en bazaar. En spasertur gjennom bazaaren kan til enkelte tider av dagen gi inntrykk av at
at mange fordriver mye av tiden med å prate og drikke te og dermed at menn har lite å gjøre. På
den annen side er dette en generell påstand som ikke tar hensyn til at det er store ulikheter blant
de næringsdrivende i bazaaren med hensyn på arbeidsmengde. Bildet bør derfor nyanseres. Det
vil jeg forsøke å gjøre i dette kapitlet.
Det er en dimensjon ved utsagnet som hittil ikke er berørt. Denne kan være vel så viktig.
Hensikten med å påpeke at mange her gjør svært lite er vanligvis ikke å vektlegge at menn er
late, eller at de har for stor anledning til å slippe unna nyttig arbeid. Den andre betydningen av
utsagnet er knyttet til de sosiale problemene i Garhwal. Menn gjør lite, fordi det er lite å gjøre.
Det er ganske enkelt vanskelig å finne lønnsomt arbeid på grunn av den økonomiske situasjonen
i regionen. I denne betydningen peker utsagnet på konsekvensene av at Garhwal er en "backward region". Det er i dette lyset mange oppfatter menns mangel på gjøremål i bazaarene og
andre steder. Omfanget av menns lediggang, som er mest synlig i bazaarene, oppfattes som resultat av at regionen har blitt hengende etter i forhold til andre regioner. Den preges av langt lavere
utviklingsnivå enn for eksempel de mer sentrale regionene i Uttar Pradesh. Følgelig er det også
mer leddiggang. Denne situasjonen er ofte underforstått når folk beskriver lokalsamfunnet.
Vanligvis er tematikken heller ikke langt unna når man prater med folk om tingenes tilstand i
Garhwal som region. Folks forståelse knytter på denne måten den nære konteksten sammen med
en fjern. Vanskelighetene i Garhwal settes inn i et større bilde der problemer må løses på delstats- eller nasjonalt nivå i vel så stor grad som lokalt. Denne utbredte oppfatningen illustrerer at
mange forstår sine nære omgivelser i lys av en vid ramme.
73
En beskrivelse av Nadipur Bazaar i "lokalt perspektiv"
Denne studien er knyttet til en begrenset geografisk kontekstbasert. Nesten alle intervjuer og
observasjoner som er foretatt i noen få lokaliteter i Chirai Gatti. I innledningskapitlet har jeg
kort beskrevet de landsbyene og bazaarene hvor feltarbeidet fant sted. Siden jeg hovedsakelig
bodde i Nadipur, er denne bazaaren utgangspunktet og de viktigste lokale omgivelsene for feltarbeidet. Mange temaer som behandles i oppgaven er relatert til forhold som jeg har observert her.
Dette kapitlet handler derfor om Nadipur Bazaar. I det følgende beskrives først og fremst sosialt
liv i bazaaren. Dette innebærer for eksempel møter mellom folk som kommer til bazaaren i forskjellige ærender, samhandling mellom kunder og næringsdrivende eller interaksjon som kan
knyttes til sosiale relasjoner mellom de næringsdrivende i bazaaren. Disse eksemplene illustrerer
at det er snakk om sosiale handlinger som finner sted i bazaaren, altså innenfor et begrenset
areal. Derfor har jeg brukt uttrykket "lokalt perspektiv" i overskriften. I motsetning til dette kan
man snakke om et "kontekstuelt perspektiv" eller eventuelt "systemperspektiv". Det siste er som
jeg var inne på i forrige kapittel gjerne rettet mot de former for interaksjon som går "ut over"
eller virker "på tvers av" de enkelte lokaliteter. Det kan pekes på en rekke sosiale felt som "fungerer" eller er organisert uavhengig av bazaarens fysiske begrensninger. Et av disse er for eksempel
handel, med hensyn til flyten av varer. De fleste produkter er produsert i andre regioner. De
lokale kjøpmennene har kjøpt dem i en av de nærmeste byene. Når bazaaren Nadipur her
beskrives som om den utgjør et avgrensbart sosialt system, belyser dette likevel en viktig sosial
dimensjon.
I dette kapitlet beskriver jeg bazaaren i lys av sosial endring og mangfold. Et vidt spekter av sosiale relasjoner og samhandlingsformer gjør bazaaren til en kompleks sosial setting. Betydelige forskjeller blant næringsdrivende i bazaaren når det gjelder inntektsnivå og omfanget av investeringer indikerer høy grad av sosial mobilitet. Noen butikkinnehavere er relativt velstående. De eier
bygninger med flere rom som leies ut og har en nettoinntekt på flere tusen rupie per måned.
Andre butikkinnehavere leier lokale og har en nettoinntekt på kun noen hundre rupier per
måned. Dette aspektet ved den sosiale strukturen i bazaaren er viktig for en helhetlig forståelse
av økonomisk og sosial endring i fjelldalen Chirai Gatti. Selv om samfunnet i landsbyene preges
74
av å være nokså egalitært manifesteres sosiale og økonomiske forskjeller i bazaarene i større grad i
dag enn for bare 20 - 30 år siden. Omfanget av sosial mobilitet og framveksten av en kompleks
næringsstruktur indikerer blant annet at bazaaren er et uttrykk for modernisering. Dette temaet
har imidlertid blitt forfulgt i mindre grad enn det burde i oppgaven. Den gjennomgående tematiske vinklingen, på individ – systemrelasjoner, har i seg selv har krevd grundig teoretisk behandling. Andre, og ofte vel så interessante, vinklinger har derfor flere steder måttet vike. En trøst er i
allefall at individ – systemrelasjoner i mange tilfeller tematisk er nært knyttet til modernisering
som sosialt fenomen. Den følgende beskrivelse av Nadipur er basert på observasjoner foretatt i
1995 og 1996.
Bazaarens utforming i omgivelsene
I fysisk forstand utgjøres bazaaren Nadipur i Garhwal av tre klynger med bygninger og noen
spredte hus som ligger mellom disse. Bebyggelsen ligger langs to veier, som møtes i et T-kryss i
bazaaren. Den ene er hovedveien gjennom dalen Chirai Gatti. Denne forbinder distrikter nord i
Garhwal med slettelandet sør for regionen. Den andre veien er en mindre vei som tar av fra
hovedveien. Den er kjørbar for bil eller scooter rundt to kilometer. Like etter at man har kommet ut av bazaaren blir den til en smal sti som kun er farbar til fots. Stien stiger oppover en stadig brattere skråning på vestsiden av dalen Chirai Gatti og fører til Pahar Gaon og flere høytliggende landsbyer. Langs en strekning på et par hundre meter der stien har avløst den kjørbare
veien, pågår bygging for å forlenge bilveien til Pahar Gaon.1 Den nye veien skal forbinde landsbyen med hovedveien. Det er også planlagt at den nye bilveien skal gå videre fra Pahar Gaon til
byen Nilepur. Den vil da gi flere store landsbyer langs denne strekningen veiforbindelse med
Nilepur og bedre forbindelse med hovedveien gjennom dalen.
Langs det partiet av dalen hvor bazaaren ligger er dalbunnen flat og fyllt av firkantede irrigerte
jordstykker. Disse er adskilt av lave "vegger" i stein og leire som er bygget for å demme opp vannet. Fra elven løper støpte irrigasjonskanaler som deler seg i mange forgreninger slik at de når
fram til alle jordstykkene. Jordene strekker seg opp til bygningene i bazaaren. Mange ligger
mellom bygningene og kornet dyrkes her helt inntil husveggene. Bazaaren er omgitt av boliger i
75
mange retninger. Noen bolighus som tilhører Pahar Gaon ligger langs dalbunnen femhundre
meter vest for bazaaren. På en tilsvarende avstand i nord ligger også noen få boliger. Like overfor
bazaaren i øst ligger en del bygninger som tilhører landsbyen Gyon Gaon. Nord for bazaaren ligger to butikker helt for seg selv. Begge befinner seg så langt fra den øvrige bebyggelsen at de ikke
kan regnes som en del av bazaaren. Den ene ligger langs stien mot Pahar Gaon og Phulo Gaon i
nordvest. Den andre ligger langs stien til Zamin Gaon og Van Gaon i nordøst.2 Begge ligger i
nærheten av et punkt der stiene fra to landsbyer møtes. Det er ikke andre butikker mellom
Nadipur og landsbyene i nord eller mellom Nadipur og Nadi Jagah i sør.
Bazaaren strekker seg i nord – sørgående retning på den østlige siden av dalbunnen, i ytterkanten av det flate partiet. Den har ingen markert begynnelse verken i nord- eller sør. Den enkleste
måten å anslå hvor bazaaren begynner er å ta utgangspunkt i de første butikkene man møter.
Både hvis man ankommer nord eller sørfra er enkelte spredte butikker det første man møter.
Inntrykket fra litt avstand er at det her ligger et par butikker for seg selv langs veien. Først når
man kommer på nært hold av disse ytterste butikkene får en øye på de klyngene av hus som
utgjør hoveddelen av bazaaren.
De fleste av bygningene i bazaaren ligger langs sideveien. Strengt tatt består den delen av sideveien som går gjennom bazaaren av to traseer for ferdsel. Den ene er den kjørbare veien. Denne
er bygget i de senere år. Den andre traseen er en sti. Denne har antagelig eksistert omtrent like
lenge som de nærmeste landsbyene, det vil si i underkant av tohundre år. Noen strekninger går
stien ved siden av den nye veien, 50 – 100 meter vest for denne. Andre steder løper stien sammen med bilveien. Alt i alt er bebyggelsen ved sideveien spredt langs en strekning på halvannen
kilometer. Husene står tettest de første hundre meterne fra veikrysset. På de strekningene der
stien er adskilt fra veien vender de fleste bygninger mot stien. Hus som er oppført i de senere år,
og de husene som er under oppføring, vender derimot mot den nye veien.
Noen av husene står for seg selv. Flesteparten av bygningene er imidlertid plassert tett sammen i
tre store klynger. De fleste hus i klyngene vender mot stien. Den ytterste klyngen med bygninger
ligger halvannen kilometer fra hovedveien. En annen klynge ligger tolvhundre meter fra hoved-
76
veien. Den tredje og desidert største klyngen omfatter tyve bygninger som ligger like ved veikrysset. Åtte er vendt mot hovedveien og tolv mot sideveien. De fleste av husene som ligger mot
hovedveien er plassert i umiddelbar nærhet av det stedet der bussene stopper. Dette er ikke utelukkende fordi bussen stopper her. På dette stedet ligger de tomtene hvor det har vært lettest å
plassere bygninger fordi terrenget her er noe slakere enn på hver av sidene. Det er dessuten, som
nevnt overfor, her sideveien og hovedveien møtes. Tomtene ved veikrysset har derfor i utgangspunktet en gunstig beliggenhet. Ferdselen er ekstra tett her siden folk som skal til de nærmeste
landsbyene både på vestsiden og østsiden av dalen passerer. Dette gjelder både reisende som har
ankommet med buss og de som ferdes til fots.
Lokal ferdsel og langveisfarende som passerer bazaaren
Ferdsel langs hovedveien domineres av langdistansetrafikk. Biler, lastebiler og motorsykler stopper sjelden i bazaaren. Fordi det er vanskelig å parkere og fordi det ikke er restauranter som serverer varm mat i veikanten, er det lite aktuelt for forbipasserende å stoppe i Nadipur. Det er vanligere at gjennomreisende stopper i bazaaren Nadi Jagah som ligger like ved. Bussene stopper
kun de få sekundene det tar for folk å stige av eller på i Nadipur. Bare de som skal til landsbyene
i nærheten går av bussen her.
Utenom befolkningen i de nærmeste landsbyene er det få som ferdes til fots langs hovedveien.
Noen få grupper som ikke bor i dalen gjør det imidlertid. En slik gruppe er Guzzarene. De er en
muslimsk pastoral befolkning som holder til i lavlandet om vinteren og reiser opp i høyfjellet om
sommeren. Guzzarene passerer Nadipur hver vår og høst. Hver familie gjeter en flokk på mellom
20 og 100 vannbøfler. Når de passerer om våren beiter dyra på de jordene hvor det ikke er sådd
vinterhvete eller andre matplanter. Til gjengjeld legger de igjen gjødsel på jordene. Sadhuene passerer også ofte til fots. Sadhuene er asketer som er på vei til templene i høyfjellet. De bærer kun
med seg et teppe, et jernspid og en skål. Stort mer har de vanligvis ikke.Verken Guzzarene eller
Sadhuene stopper i bazaaren. Det gjør derimot omvandrende Nepalesere som er på leting etter
arbeid. De stopper for å forhøre seg om det finnes arbeid i nærheten. I de fleste tilfeller er svaret
negativt. Av og til er det imidlertid en eller annen i bazaaren som kan fortelle om et offentlig
77
veibyggings-prosjekt eller et annet foretak i nærheten som trenger flere arbeidere. Nepaleserne
handler svært sjelden i bazaaren.
Ferdselen gjennom bazaaren er sjelden tett, i hvert fall ikke i den forstand som man gjerne forbinder med travle bazaarer i storbyene. Selv på i de mest travle periodene i løpet av dagen, som
er tidlig om morgenen og sent om ettermiddagen, er det sjelden folk behøver å gå i kø. Det er
nesten bare innbyggere fra landsbyer i nærheten som handler i bazaaren. Imidlertid passerer en
del av disse gjennom bazaaren også med andre formål enn å handle. Kvinner fra noen landsbyer
i nærheten passerer gjennom bazaaren i sørlig retning om morgenen. De fortsetter langs hovedveien mot Nadi Jagah. Kvinnene er på vei til et sted hvor det ligger et felt med såkalt "Reserved
Forest"3 sør for Nadi Jagah. De kommer fra landsbyer som råder over lite skog. Derfor må de gå
til steder der alle kan sanke gress eller blader til husdyra. Om ettermiddagen passerer de på vei
tilbake med store bunter gress eller kvister på hodet. Skoleungdom fra landsbyer på begge sider
av hovedveien nord for Nadipur passerer enkeltvis eller i grupper på vei til og fra skolen i Nadi
Jagah. De fleste er i tenårene. Siden det finnes barneskole i hver enkelt landsby behøver ikke små
barn reise til skolen i Nadi Jagah. Verken kvinnene som er på vei for å sanke gress eller skoleungdommene pleier å handle i bazaaren.
Om morgenen og formiddagen ankommer menn og kvinner bazaaren for å ta en buss. Enkelte
kommer også for å gjøre innkjøp i bazaaren. Noen få kommer hver morgen for å selge melk.
Omfanget er svært beskjedent. Et vanlig salgsvolum er 1 – 2 liter per hushold per dag.
Oppkjøperen er en mann som kommer til bazaaren hver morgen for å kjøpe melk. Melken frakter han til Nilepur og selger den der. Menn kommer i langt større grad enn kvinner til bazaaren
for å treffe kjente og fordrive litt tid. Enkelte som er arbeidsledige eller har ferie kan tilbringe
mange timer i bazaaren med å drikke te, prate og spille kort.
Størsteparten av omsetningen foregår om ettermiddagen. Mange av de som handler da er folk
som har ankommet bazaaren med en buss og som gjør noen innkjøp før de går til hjemmet i
landsbyen. Det er få omreisende selgere i Chirai Gatti. En av de ansatte i et bakeri i Nadipur4
har som oppgave å selge kjeks til butikkene i de nærmeste bazaarene. Han bærer med seg en stor
78
kasse på ryggen og går med jevne mellomrom til Upli Pahar, Nadi Jagah og et par andre bazaarer
i tillegg til Nadipur. En annen selger som vanligvis reiser rundt i lavlandet, kommer av og til for
å selge sysaker. Mellom fire og fem ganger hvert år pleier han å komme til Nadipur og andre
bazaarer i dalen.
To forskjellige steder i umiddelbar nærhet av bussholdeplassen står vanligvis noen mulldyr. De er
bundet til kroker i en steinmur. Mulldyrdriverne binder dyra her når de hviler eller venter på
oppdrag. Når de får oppdrag er det stort sett snakk om gods eller bagasje som tilhører folk som
har ankommet med buss eller lastebil. Prisene for transport varierer ut fra avstand. For hvert
muldyr som lastes med gods til Pahar Gaon er prisen tredve rupie. Prisen er altså seksti for en
tur med to lastede mulldyr. Dette er en strekning på tre kilometer. Det er sjelden muldyrdriverne rekker mer enn to slike vendinger per dag. Dette anses for å være en godt betalt jobb. Noen
av driverne eier dyra selv. Andre er ansatt av den som eier dyra.
Kun to personer i bazaaren eier en scooter. Bortsett fra disse to er det ingen som har et kjøretøy
til privat bruk. Tre næringsdrivende i bazaaren eier større kjøretøyer. Den ene eier fem lastebiler
sammen med sine fire sønner. De to andre er medeiere i den samme lastebilen, sammen med en
annen person utenfor bazaaren. Det er nokså sjelden å se disse lastebilene i bazaaren. For det
meste går de i trafikk mellom store byer i lavlandet og små byer i fjellene. Det hender at en av
disse lastebilene stopper i bazaaren om kvelden, ved veikanten på det stedet der bussholdeplassen
ligger. Når dette skjer sover sjåføren i bilen til neste morgen. Stedet der bussen stopper, er det
eneste stedet langs hovedveien hvor det er bredt nok til at en lastebil kan parkere uten å være i
veien for passerende trafikk. De nettene hvor en av de lokalt eide lastebilene står parkert er de
eneste anledninger hvor en bil parkerer over natten i Nadipur. På dagtid stopper kjøretøyer av og
til i nærheten av en av butikkene for lesse av varer. Det dreier seg ofte om byggematerialer eller
andre varer som er kjøpt i en by i lavlandet av en butikkinnehaver. Sykler eller motoriserte rickshawer forekommer ikke, verken blant lokale trafikanter eller blant gjennomfartstrafikanter langs
hovedveien. Terrenget er for bratt til at de er hensiktsmessige. Heller ikke kjerrer trukket av hester eller okser forekommer i fjellene.
79
Bygninger og innbyggere
De fleste bygninger i bazaaren er reist for nœringsformål. Typisk for nœringsbygninger er at de
er bygget i umiddelbar tilknytning til en vei eller en sti og at fasaden har en eller flere store "porter" ut mot denne. Disse portene stenges ved hjelp av store leddede metalldører som trekkes ned
fra toppen av åpningen. På veggen ved siden av porten står tittelen på butikken eller foretaket
som oftest skrevet i det indiske devanagari alfabetet. Ofte inneholder tittelen ord med engelsk
opprinnelse. Hindi-vokabularet for yrkes- og nœringsbetegnelser inneholder mange slike låneord
fra engelsk. Noen navn som forekommer i bazaaren Nadipur er; "P. Singh, General Merchant",
"Nadipur Small Industries", "Narendar Sweetshop" og "Government Supply Shop".
En butikk utgjøres i de fleste tilfelle av ett enkelt rom. Størrelsen varierer; de minste er noen få
kvadratmeter og de største mellom tyve og tredve kvadratmeter. Blant de største lokalene finner
vi tebutikker. De inneholder som oftest noen benker og bord for kundene i tillegg til en serveringsdisk. Blant de minste er enkelte verksteder for skreddere, skomakere og andre håndverkere.
Dette er imidlertid ingen entydig sammenheng. Flere håndverkere er på den annen side blant de
som har de største lokalene i bazaaren.
Selv om noen nœringer krever mer plass enn andre, er det liten grad av samsvar mellom størrelse
og inntjening. For eksempel er enkelte av tebutikkene blant de foretak som gir minst inntjening
i Nadipur. Betegnelser på ulike typer butikker er "General store", "Hardware Store", "Clothes
Shop", "Chaiwallah" og "Sabsiya ka Dukan". Disse butikktypene har varierende grad av spesialisert vareutvalg. "General store" fører som navnet tilsier et nokså uspesifisert utvalg varer. . Dette
omfatter blant annet skolemateriell, verktøy, kjøkkenutstyr og sigaretter. I denne forstand
minner disse butikkene mye om norske landhandlere fra 1950 eller 1960-tallet. "Clothes Shop"
fører et langt mer spesifisert utvalg. Her selges hovedsakelig stoffer. Det samme gjelder "Sabsiya
ka dukan", butikker hvor hoveddelen av vareutvalget er frukt og grønnsaker.
Størrelsen på næringsbygninger varierer fra små plankeskur, med kun et par kvadratmeter inneplass, til store murbygninger i to etasjer som inneholder både to eller tre butikker og flere sove-
80
rom. Den sistnevnte kategorien har som oftest både nœringslokaler, soverom for innehaveren og
ett eller flere soverom beregnet på utleie. Slike beboelsesrom leies ofte av en eller flere personer
som arbeider i nærheten. De fleste hus som er bygget for begge funksjoner er i to etasjer, med
næringslokale i første etasje og beboelsesrom i andre etasje. Dette gjelder imidlertid ikke alle.
Noen bygninger, for eksempel Nadipur Chaiwallah, tebutikken som jeg bodde i mesteparten av
tiden (denne butikken beskrives i kapittel 4 og 5), har begge funksjoner i samme etasje. I de
husene hvor det både er næringslokaler og beboelsesrom vegg i vegg i første etasje er det ofte lett
å skille mellom de to typene lokale. Næringslokalene har som oftest gitterporter mot gaten.
Beboelsesrommene har tredører. Mange av de husene som er mer enn tredve år har doble tredører i stedet for gitterport til næringslokalene. Også i disse husene kan man imidlertid ofte se
forskjell på næringslokaler og beboelsesrom. De sistnevnte har gjerne en enkelt dør i stedet for
doble dører.
Noen få personer leier beboelsesrom i bazaaren. De blant disse som har et langsiktig arbeidsforhold bor mer eller mindre permanent i bazaaren. En lærer ved skolen i Nadi Jagah leier et rom
i bazaaren. Dette rommet er i annen etasje i et hus som ligger sentralt i bazaaren. Eieren driver
en jernvarehandel i det samme huset. Eieren har også en bygning like ved for salg og lagring av
sement og byggematerialer. En mann som arbeider i en statlig kooperativ bank for landbruksrelaterte lån leier også et rom. Han leier i næringsbygningen til den pensjonerte offiseren som
omtales nedenfor. En av de to legene som har kontor i bazaaren leier to rom i en næringsbygning som ligger for seg selv langs sideveien. Her bor han sammen med kone og barn. I
tillegg leier han lokaler til legekontoret, som ligger ved hovedveien. Disse lokalene leies av en
annen huseier.
I en stor bygning, som ligger i en klynge med hus langs sideveien en kilometer fra hovedveien,
leies et stort rom ut til noen nepalske arbeidere. Antallet leietakere varierer mellom 5 og 10. Alle
jobber som kontraktsarbeidere ved det samme offentlige prosjektet; bygging av den planlagte bilveien mellom Nadipur og Pahar Gaon.
Familieboliger skiller seg som oftest ut fra næringsbygninger både ved utforming og beliggenhet.
81
Det er tre bygninger i bazaaren som er bygget for å være familieboliger, dvs. permanent bolig for
et helt hushold. De tre skiller seg for så vidt ikke så mye fra næringsbygningene når det gjelder
beliggenhet. Alle ligger like ved sideveien. Når det gjelder utforming er de derimot nokså forskjellige fra andre hus i bazaaren. Først og fremst ved at de i mindre grad vender mot veien. En
familie fikk reist en bolig i bazaaren i 1995. Faren i denne familien arbeider i en by 20 kilometer
fra Nilepur. Han er revisor i et offentlig foretak og skulle i 1995 snart gå av med pensjon.
Lønnen er på 4500 rupie i måneden. Dette er langt mer enn gjennomsnittet. Inntil faren går av
med pensjon bor hans kone og den yngste sønnen i familien i huset i bazaaren. Denne boligen
skiller seg fra typiske boliger i Chirai Gatti ved at bygningen ikke har noe rom beregnet for husdyr. Huset er heller ikke bygget i tilknytning til en bygning for husdyr. Forklaringen er at familien ikke har tatt med husdyra til det nye hjemmet. Ansvaret for dyra og familiens land er overtatt
av den eldste sønnens hushold. Dette ble skilt ut da foreldrene og den yngste sønnen flyttet til
huset i bazaaren. En familiebolig ble bygget i bazaaren på midten av 1980-tallet. Faren i husholdet hadde da nylig pensjonert seg fra hæren. Da han sluttet hadde han en stilling som dekorert
offiser. Han fikk reist en familiebolig langs sideveien og kjøpte på samme tid en del av et stort
næringsbygg ved hovedveien. Den delen han kjøpte inneholdt tre næringslokaler og tre beboelsesrom. Det innebærer at han i løpet av samme periode har investert i to bygninger som hver har
kostet over 100.000 rupie. Dette utgjør investeringer i et omfang som er sjeldent blant lokale
hushold i betraktning av at det har skjedd over et kort tidsrom. Familieboligen inneholder flere
rom for husholdets medlemmer og et stort rom for husdyr. I så måte er den bygget på samme
måte som de fleste familieboliger i landsbyene. Bygningen er i en etasje. Den er av murstein med
armert betong i gulv og tak. Husholdet har to voksne vannbøfler og en kalv. Dette er et vanlig
antall husdyr. Den tredje familieboligen har stått i bazaaren lenge. Den er bygget før de fleste av
butikkene ble etablert. I dag står den ved siden av en klynge med butikker. Denne familieboligen er bygget i tradisjonell byggestil. Huset er av stein og leire og har trebjelker som etasjeskille.
Et hushold bestående av tre generasjoner bor her.
Foretak og aktiviteter. Tre ulike typer virksomhet
Det er hovedsakelig menn og gutter som har faste gjøremål i bazaaren. Her finnes butikker,
82
verksteder og en del andre nœringsvirksomheter. I perioden fra 1994 til 1996 varierte antall
virksomheter som var i drift stort sett mellom 45 og 55. Det totale antall næringslokaler var noe
høyere fordi flere stod tomme hele perioden. To tredjedeler av virksomhetene i bazaaren besto av
ulike typer butikker. Rundt en femtedel var håndverk. På grunn av at Nadipur er en liten bazaar
som har nesten hele kundegrunnlaget i de nærmeste landsbyene, er de fleste virksomheter små.
Mange av foretakene er enmanns eller familie-baserte. Noen næringsdrivende har av og til hjelp
av en sønn eller en annen mannlig medlem av husholdet. Som oftest i form av at sønnen hjelper
til etter skoletid, i skoleferier eller lignende. Slike ordninger er vanlig i tebutikker, møller og
såkalte "General Stores". Noen få foretak i bazaaren gir arbeid for mer enn en person på fast
basis. Det gjelder to av de største tebutikkene, de to legekontorene i bazaaren, et bakeri, et snekkerverksted og kontoret til Forestry Department, ett av to offentlige foretak som er representert
her. Fra kontoret til Forestry Department administreres mye av arbeidet på de statlige skogsplantasjene i nærheten. De øvrige foretakene i Nadipur gir vanligvis arbeid for bare en person.
Virksomhetene som er basert her kan deles i tre hovedkategorier: "varehandel", "håndverk" og
"tjenester". Denne inndelingen dekker alle de typer økonomisk virksomhet som er basert i
bazaaren. Den siste kategorien omfatter både offentlige og private foretak. Varehandel i bazaaren
er i hovedsak basert i en eller annen type butikk, selv om det også kommer noen få omreisende
handelsmenn til bazaarene. Håndverk er også stort sett basert i et permanent lokale. Selv om
uttrykket "verksted" ikke brukest til vanlig om håndverkeres lokaler, har jeg her kalt for eksempel skredderes eller smeders permanente arbeidssteder "verksteder". Ulike tjenester er også basert
i permanente lokaler, for eksempel legekontorer eller offentlige kontorer. Tredelingen kan virke
vilkårlig. Likevel kan den vœre nyttig for å kunne skjelne mellom noen ulike kriterier som ofte
bør oppfylles for å etablere nœringer. Når det gjelder varehandel er det viktigste kriteriet at man
har noe kapital til innkjøp av varer og til å klare utgiftene til leie eller betaling av avdrag på et
eventuelt lån den første tiden. Det kan vœre viktig for omsetningen at lokalet har en gunstig
beliggenhet. Når det er snakk om å etablere seg som håndverker er det viktig at man har de ferdigheter som det er behov for. Ferdigheter kan vœre ervervet gjennom en lœrlingeperiode hos en
etablert håndverker eller gjennom praksis i foreldres virksomhet. Enkelte virksomheter, i første
rekke arbeid som farmasøyt og lege og enkelte offentlige stillinger, krever at man har vœrt igjen-
83
nom spesialisert utdanning. Inndelingen av virksomheter i tre hovedkategorier anskueliggjør at
enkelte grunnleggende betingelser er forskjellig for de ulike nœringene. Både prosessen som ligger forut for etablering og den økonomiske terskelen for å starte en virksomhet kan arter seg
nokså forskjellig. Blant annet når det gjelder etableringsprosessen er det derfor relevant å skjelne
mellom håndverk, varehandel og tjenester.
Tebutikker som sosiale møtepunkter
I en bazaar som Nadipur foregår hele tiden samhandling mellom folk fra ulike landsbyer. Når de
drar til bazaaren møter de ofte kjente. Dette kan være folk de kjenner som arbeider i bazaaren,
slektninger fra landsbyen, naboer, folk fra andre landsbyer som de har gått på skole sammen
med, folk de har arbeidet sammen med osv. Når tilfeldige møter inntreffer inviterer gjerne en av
partene på te. Hvis ikke de(n) andre har det travelt går de inn i nærmeste tebutikk og drikker te
og prater sammen. Er det fullt inne i butikken kan de stå utenfor og drikke. Den som inviterer
betaler for de andre. Vanlig er det også at kjente møtes i en situasjon der den ene parten sitter i
en tebutikk og de(n) andre passerer på utsiden. Som oftest er det da den som sitter i butikken
som inviterer. Det er vanlig at slike invitasjoner blir avslått. Partene samtaler da gjerne en stund
til før de fortsetter hver til sitt. Ofte innledes samtaler mellom folk som kommer i motsatte retninger langs veien uten at noen av partene stopper. De fortsetter å gå og roper stadig høyere til
hverandre ettersom avstanden øker. Invitasjoner på te skjer også andre steder enn på veien eller i
tebutikker. En vanlig situasjon er at noen avlegger et besøk til en handelsmann eller håndverker i
dennes butikk eller verksted, for å handle eller for å slå av en prat. Hvis dette skjer på et rolig
tidspunkt av dagen byr den næringsdrivende ofte den besøkende på te. Finnes det en tebutikk i
nabolaget kan han rope på innehaveren uten å forlate sin egen butikk. Denne bringer te til lokalet hvor de to sitter. Etter en stund kommer han tilbake for å hente glassene. De situasjoner som
er nevnt her er vanlige måter å tilbringe en kort stund sammen når folk som møtes i bazaaren.
Invitasjoner kan benyttes for å signalisere vennskapelig interesse eller respekt. En invitasjon på te
i bazaaren er i mange tilfeller mindre forpliktende enn en invitasjon til familiehjemmet i landsbyen. Blant personer som ikke kjenner hverandre godt innebærer en invitasjon hjem at den som
er invitert serveres et måltid varm mat. En av grunnene til at tebutikkene har det ekstra travelt
84
om morgenen og om ettermiddagen er at mange tilfeldige møter finner sted i disse periodene.
Dette skyldes ganske enkelt at det er mest ferdsel i bazaaren om morgenen og om ettermiddagen.
Samvær mellom butikkinnehavere. Sosial omgang mellom de som har tilhold i bazaaren
og mellom disse og andre
Bazaaren domineres som nevnt av menn. Menn er i flertall både blant nœringsdrivende og besøkende. Blant de nœringsdrivende var det en kvinne som hadde sitt daglige virke her i denne
perioden. Hun hadde etablert seg som skredder i Nadipur for noen få år siden.5 Enkelte næringsdrivende med et daglig virke i bazaaren tilbringer mye tid sammen. Dette gjelder særlig de som
driver næringer med rolige perioder midt på dagen. Innehavere av tebutikker, general stores og
andre typer butikker har ofte anledning til mye sosialt samvær med de som driver nabobutikkene, for eksempel i form av å prate eller spille kort. Særlig de stedene i bazaaren hvor husene
står tett preges av hyppig samvær mellom næringsdrivende naboer. Butikkinnehavere møtes som
oftest inne i eller utenfor ett av lokalene. Det er lett å holde oppsikt med lokalene på de stedene
hvor flere holder til ved siden av hverandre. Hvis noen forlater butikken eller verkstedet sitt for å
være hos en nabo i nærheten trekkes porten til lokalet derfor bare delvis ned. Det er vanlig å si
fra til de nærmeste naboene i bazaaren hvor man går hvis man skal et kort ærend eller besøke
noen i nærheten. Kunder som kommer til en butikk som har porten delvis nedtrukket vet at
innehaveren er like ved. De henvender seg da i butikkene ved siden av for å spørre hvor han
befinner seg. Hvis innehaverne i butikkene ved siden av ser en kunde nærme seg, roper de dessuten ofte til innehaveren som har forlatt butikken selv om de ikke har fått en henvendelse. En
innehaver som spiller kort eller drikker te sammen med naboer går umiddelbart til sin egen
butikk hvis han får beskjed om at kunder venter ved butikken.
Utstrakt samvær med naboene i bazaaren forekommer sjeldnere blant skreddere, snekkere, smeder og andre håndverkere. I perioder hvor håndverkere har oppdrag arbeider de mesteparten av
dagen. I likhet med andre næringsdrivende får håndverkere ofte besøk av kunder, venner og
bekjente. Hvis de har tid til en prat inviterer de disse til å sitte ned. Likevel fortsetter de ofte
med arbeidet mens de samtaler med de besøkende. Skredderne i Nadipur spør av og til besø-
85
kende om de vil ha en kopp te. De tar da gjerne en kopp selv også. Det er imidlertid sjelden de
tar lange pauser. En grunn til at disse sjeldnere deltar i kortspill og andre tidkrevende sosiale
aktiviteter er at arbeidet i mindre grad enn butikkinnehavere er konsentrert rundt selve transaksjonen med kunden. Et oppdrag fra en kunde innebærer for håndverkeren mange arbeidstimer
som organiseres uten kundens tilstedeværelse. For en tebutikkinnehaver derimot innebærer transaksjoner med kunden som oftest at mye av arbeidet skjer i det tidsrommet kunden er tilstede.
De ansatte ved de to offentlige kontorene i bazaaren deltok ofte i kortspill og samvær med
butikkinnehaverne. Det inngikk i arbeidet til den ene å ta imot henvendelser på kontoret.
Likevel var han ofte andre steder i bazaaren midt på dagen. Dette kunne han tillate seg fordi det
var lett for folk å ta rede på hvor han befant seg. Dessuten var det relativt få henvendelser til
kontoret i løpet av en dag. Den andre, som var administrativ leder for skogsplantasjene, behøvde
ikke være tilgjengelig for utenforstående. De dagene han ikke var på befaring på plantasjene deltok han ofte i kortspill eller drakk te i tebutikkene midt på dagen.
Det finnes to såkalte "Government Supply Shops" i bazaaren. Den ene ligger i sørenden og den
andre i nordenden. Disse selger ris, hvetemel og sukker i henhold til et statlig rasjonerings-system. Prisene er fastsatt og ligger under markedspris. To ganger i måneden kommer forsyninger.
Ved disse anledningene utgjør bazaarens møller sosiale møtesteder for mange av de som bor like
ved Nadipur. Hvert hushold kan handle ut fra en kvote som er fastsatt ut fra antall barn og
voksne i husholdet. Kornet trengs å males opp. De dagene nye forsyninger har ankommet er det
ekstra folksomt i de to Government Supply butikkene. Like ved hver av butikkene ligger en
mølle. Når folk har handlet sin rasjon går de til en mølle for å male opp kornet. På slike dager
kan det sitte et stort antall mennesker som venter på tur foran møllernes lokaler. Den ene møllen drives av en dieselmotor. Her må folk rope når de er inne i lokalet. Den andre er elektrisk. I
denne er støyen langt mindre. Midt på dagen er det imidlertid ofte den elektriske møllen ikke er
i drift fordi strømmen er borte. De fleste som venter på å få malt opp korn pleier i slike tilfeller
å vente foran huset til strømmen kommer tilbake. Noen ganger sitter 15 – 20 personer foran
bygningen. Mange snakker sammen. De fleste kjenner hverandre siden det er folk som bor i
nærheten av bazaaren som kjøper korn her.6 Alternativet til å vente på at strømmen skal komme
86
tilbake er å gå til den dieseldrevne møllen. Dette er imidlertid en lite attraktiv løsning for de fleste. Det er langt å gå fra den ene møllen til den andre siden de ligger i hver sin ende av bazaaren.
Sosial omgang mellom ulike kaster
Folk har ofte liten grad av informasjon om hverandre i bazaaren. Det er relativt enkelt å skjule
sin kastebakgrunn for de som kommer for å handle i butikkene fra landsbyer et stykke unna.
Derfor praktiseres kasterelaterte sosiale regler på mer "lempelige" måter. Generelt er bazaarene
mindre preget av separasjon enn landsbyene.
Enkelte sosiale arenaer i bazaaren gjør det vanskelig å overholde prinsippene for interaksjon
mellom ulike kaster. Et eksempel er når man spiser i en restaurant. Man har da liten kontroll
med om de andre i lokalet har de "rette" kaste-statusene. Mayer observerte under sin studie av
en landsby i sentral-India at folk ikke overholdt reglene for interaksjon i samme grad i bazaarene
som i landsbyene.
"The other factor of change was the introduction of restaurants and teashops in the market town (….) These
contexts had produced a number of villagers who appeared to accept a dual standard of beahviour, ignoring
caste restrictions under such circumstances but observing them in village functions." (Mayer, 1997,37).
I en bazaar kan det være vanskelig å identifisere andres posisjon. Man møter stadig folk fra andre
landsbyer som man ikke kjenner. Dessuten har folk i idag ofte i liten grad ytre fysiske kjennetegn, klær og lignende som gjør det lettere å identifisere kasteposisjon. I noen tilfeller kjenner
man derfor verken kastene til de som har lagd maten eller de som oppholder seg i lokalet.
Økning av kastenøytrale yrker og høy grad av sosial mobilitet i bazaane indikerer at det finner
sted en gradvis oppløsning av kasteregler. Quigley har omtalt slike prosesser som "withdraval of
caste" (Quigley, 1994). Likevel er enkelte yrker fortsatt tabu for høykastene. Dette er yrker som
involverer kontakt med urene materialer. Høykaster kan ikke arbeide som skomakere eller trommeslagere. Begge disse virksomhetene involverer kontakt med lær. De kan heller ikke arbeide
som barberer.
87
En dag jeg oppholdt meg i tebutikken hvor jeg bodde, ble jeg oppmerksom på en eldre mann
som satt på terrassen utenfor og drakk te. Han hadde et lite skredderveksted like ved tebutikken.
Jeg hadde sett denne mannen drikke te på terrassen flere ganger før. Hvorfor satt han alltid utenfor? Raja, som en periode tolket for meg, fortalte at han var lavkaste. Derfor kunne han ikke
drikke te inne i butikken. Han bodde i en landsby like ved bazaaren, fortalte Raja. Mannen leide
et lokale av en høykastefamilie. Denne familien drev en stoffbutikk i den samme bygningen. Når
han satt foran tebutikken var det som regel høykaster som drakk te på terrassen også. De andre
samtalte ofte med han. Det ville derfor vært vanskelig for en utenforstående å merke forskjell på
denne mannens posisjon og de andres. For å legge merke til dette krevdes observasjon over lengre tid. Det var i seg selv ikke noe påfallende ved at mannen ble servert på terrassen. Dette gjaldt
også flere høykaster. Det forekom dessuten også i enkelte tilfeller at lavkaster gikk inn i tebutikken. En smed som hadde sitt verksted på den andre siden av gaten hentet av og til en bag eller
veske på en hylle i butikken. Dette var vanligvis ting folk hadde satt igjen i butikken fordi smedens verksted var låst når de kom til bazaaren med noe de ønsket at han skulle reparere.
Administrative organer er basert på landsbyene, ikke på bazaarene
Selv om bazaaren i dag er viktig for mange både i økonomisk og sosial forstand, er det i Nadipur
som i de fleste små bazaarer ikke noe sœrskilt organ som tar seg av eventuelle saker av betydning
for aktivitetene i bazaaren. Formelt sett er bazaaren underlagt det landsbyråd som har myndighet
over territoriet der den er plassert. I Nadipur kjente ikke folk til om det har vœrt behov for å ta
opp saker angående virksomheter i bazaaren i landsbyrådet. Panchayat behandler søknader om
lån til nœringsvirksomhet for personer som ville etablere eller utvide et foretak. Disse sakene følger imidlertid den næringsdrivendes bosted, landsbyen der familiehjemmet ligger, istedetfor stedet virksomheten er lokalisert. Næringsdrivende i bazaaren får dermed sine saker behandlet av
landsbyrådet i den landsbyen (det gram sabbha) hvor de er innbyggerne, ikke av det som har
lokal myndighet på stedet bazaaren befinner seg, bortsett fra de som har familiehjemmet i det
samme Gram Sabbhaet. Næringslån kan vœre til å kjøpe en symaskin, til å starte en butikk eller
lignende. Et eksempel på dette er lånet den kvinnelige skredderen i Nadipur forteller om i et
intervju som gjengis i kapittel 6.
88
Transaksjoner og salgsstrategier i bazaaren. Kapitalisme eller særpreget økonomi?
Bazaaren kjennetegnes, som det framgår av beskrivelsen i begynnelsen av kapitlet, av distinkte
fysiske og sosiale strukturer. Ferdsel og de lokale fysiske og sosiale strukturene avgjør hvor mange
og hvilke typer virksomhet som etableres. Selv om enkelte trekk ved den lokale konteksten varierer, er spekteret av butikker og profesjoner svært likt i de forskjellige små bazaarene i Chirai
Gatti. Dette tyder på at befolkningen stort sett etterspør de samme produkter eller tjenester forskjellige steder i dalen. Vareutvalget i bazaarene preges tildels av konsum-mønstre som har oppstått i nyere tid. Befolkningens økte tilgang til kapital, gjennom arbeidsmigrasjon og generell
vekst i kapitalorienterte næringer, har ført til at husholdenes konsum er mer markedsbasert enn
for noen tiår siden.
I bazaaren i Garhwal omsettes masseproduserte varer, produsert av moderne indisk storindustri, i
større omfang enn lokale håndverksprodukter. Lokale håndverkere og andre produsenter konkurrerer nokså sjelden om de samme delene av markedet. Klær, stoffer, kjøkkenredskaper og matprodukter importeres i stor grad utenfra. Møbler og enkelte landbruksredskaper produseres i
større grad av lokale håndverkere. Lokale smeder og snekkere har dessuten spesialisert seg på
vedlikehold av enkelte produkter.
Store og små økonomiske transaksjoner foretas i bazaarene hele tiden. I transaksjoner mellom
butikkinnehavere og kunder i Nadipur velges varer ut fra et forhold mellom pris og kvalitet.
Derfor argumenterer butikkinnehavere med at kvaliteten er høy eller at prisen er gunstig for å
overbevise usikre kunder. Oppfatninger av forholdet mellom pris og kvalitet er dermed relevant
for transaksjoner. Prisen i seg selv er imidlertid noe det i liten grad forhandles om. Folk som
handler i bazaaren har i dag stor kjennskap til de fleste masseproduserte produkter som omsettes.
Mengden kunnskap som innehas av både kjøpere og selgere medfører at prisen på de enkelte
produktene varierer lite fra kjøpmann til kjøpmann i en og samme bazaar. Derfor foregår de fleste transaksjoner raskt og det forekommer nokså sjelden argumentasjon om pris. I tilfeller der prisen på en vare er høyere i en bazaar enn en annen har folk praktiske forklaringer på dette. Det
kan være relatert til at transportkostnadene er høyere eller at enkelte produkter som selges i
89
denne bazaaren er av høyere kvalitet, fordi kjøpmennene her har tilgang på bedre råvarer eller
produkter. Tilsvarende praktiske forklaringer blir ofte gitt hvis prisnivået for en vare varierer
mellom to kjøpmenn i samme bazaar. Det siste er imidlertid nokså uvanlig. En grønnsaksbutikk
i Nadipur som har både stor omsetning og relativt høye priser, utgjør et eksempel på avvik fra
normalnivået for en varetypes pris og kvalitet innen bazaaren.
Grønnsakshandleren Thapaji i Nadipur, en mann med Nepalsk avstamning, har betydelig høyere
omsetning enn de andre grønnsakhandlerne. Utenfor butikken hans står kundene ofte i kø for å
handle. Dette forekommer sjelden hos andre kjøpmenn. Prisen for mange av varene er likevel
høyere enn hos de fleste andre grønnsakhandlere. For eksempel koster appelsiner her to rupie per
stk. mens den vanlige prisen er halvannen rupie. Etterspørselen etter varer i denne butikken
kommer ikke av beliggenheten. Den ligger langt fra bilveien blant en liten klynge med butikker
som befinner seg om lag 50 meter fra gangveien som fører til Pahar Gaon. Ofte når jeg hadde
handlet appelsiner eller andre varer hos Thapaji og derfor ankom tebutikken hvor jeg bodde
med en plastpose i hånda, spurte folk hvor jeg hadde handlet, hva jeg hadde kjøpt og hvor mye
jeg hadde betalt. Når jeg fortalte prisen, var en vanlig reaksjon at den var for høy. Mange tilføyde at "Tapaji" var en luring. Han holdt ofte høye priser, mente de. Av og til når jeg passerte
Tapaji’s butikk stod en lastebil ved gangveien, på det stedet som er nærmest butikkene. Sjåføren
og en hjelpemann var igang med å bære sekker til butikken. Det var sjelden lastebiler losset av
varer til butikkene, så en gang da dette foregikk spurte jeg hvordan det hadde seg at han kunne
få varene sendt med lastebil. Han fortalte stolt at hver fredag tok han selv eller en av de yngre
brødrene hans første buss til byen. Der kjøpte han en stor mengde frukt og grønnsaker og fikk
en lastebil til å frakte varene. Rundt klokken tolv var han så tilbake i Nadipur sammen med lastebilen. Denne var da fullastet, hvilket vil si mellom tyve og tredve sekker. På denne måten
hadde han et godt utvalg ferske grønnsaker. Disse holdt god kvalitet flere dager framover. De
andre grønnsakhandlerne kjøpte ikke inn tilsvarende mengder. Også disse reiste til byen for å
handle grønnsaker, men de gjorde det mer sporadisk og kjøpte kun to eller tre sekker hver gang.
Disse sekkene kunne de få med på taket til den vanlige rutebussen når de reiste tilbake. Dette
gjorde transporten relativt billig. Når menn møtes i tebutikker eller andre steder er pris et hyppig forekommende tema. På denne måten utveksles hele tiden erfaringer om hvor noe er billig
90
og hvor ikke. Disse erfaringene er nyttige i en økonomisk situasjon som for de fleste er preget av
knappe midler. Samtidig virker et utbredt fokus på pris skjerpende på konkurransen mellom
kjøpmenn både innen samme bazaar og mellom ulike bazaarer. De fleste kunders lojalitetsbånd
til den enkelte kjøpmann er ikke så sterke at pris ikke er avgjørende. Ofte fortalte folk at de
hadde kjøpt produkter i byen eller i andre bazaarer enn den lokale. Mange av disse produktene
var også tilgjengelige i den lokale bazaaren. Når jeg spurte hvorfor var svaret enten at prisen eller
kvaliteten, eller begge deler, var bedre på det andre stedet.
Det er flere forskjeller mellom kjøpmennenes situasjon i bazaaren og situasjonen i et marked
som i hovedtrekk dikteres av kapitalistisk produksjon. Forskjellen gjør seg særlig gjeldende i forhold til kjøpmennenes evne til å opprettholde virksomheten under betingelser der lønnsomheten
er minimal. Flertallet av de mennene som arbeider i bazaaren er, gjennom arbeidsdelingen i husholdet, delaktig i en kombinert økonomi.
Kvinnene i husholdet kan, gjennom innsats som subsistens-jordbrukere, produsere en stor del av
maten og enkelte andre produkter7 til internt konsum i husholdet. Den kjønnsbaserte arbeidsdeling i husholdet knytter det dermed til to økonomiske sfærer. For slike kombinasjons-hushold er
den økonomiske situasjonen som helhet vesentlig forskjellig fra situasjonen for mer typiske aktører i et kapitalistisk marked, der alle former for inntekt dikteres av dette. Betingelsene for lønnsomhet for de fleste næringsdrivende i bazaaren er, gjennom kombinasjonen av to typer virksomhet, forskjellig fra inntektsbehovet for en aktør (eller et hushold) som kun har handel som inntektskilde. Husholdene produserer en stor del av maten til sitt eget forbruk selv. Mange næringsdrivende i bazaaren har derfor i lange perioder klart å drive virksomheten i bazaaren selv om
inntekten har vært på et minimum. For eksempel oppga innehaverne av to små tebutikker i
Nadipur en inntekt på 200 – 300 rupier per mnd. i 1996. Dette hadde ikke vært tilstrekkelig til
å forsyne en familie med mat, klær, parafin til belysning og andre produkter som må skaffes til
veie regelmessig. Under den fem måneder lange streiken i 19948 var det flere næringsdrivende
som stengte butikkene mer eller mindre permanent som følge av manglende omsetning. Mange
fant ikke annet arbeid i denne perioden. Selv om dette helt klart var en økonomisk belastning og
enkelte av disse måtte ta private lån for å klare seg, hadde situasjonen vært langt mer akutt hvis
91
ikke disse husholdene hadde hatt produksjonen fra jordbruket å støtte seg på. Disse husholdene
klarte seg på en helt annen måte enn hvis mennenes virke i bazaaren hadde vært eneste inntektskilde. Hvis et hushold kun basererte seg på virksomhet i bazaaren ville det vært mer utsatt for de
fluktuasjoner som er knyttet til markedet enn kombinasjons-husholdene. Betingelsene for
næringsdrivende i bazaarene fungerer dermed ut fra betingelser som er noe forskjellig fra betingelsene for handelsmenn i et mer utpreget kapitalistisk marked.
Lokalt og kontekstuelt perspektiv
Tradisjonelle antropologiske feltarbeid har hatt en klart "stedlig" forankring; i en landsby, et distrikt; en bydel eller lignende. I tilknytning til beskrivelsen av stedet anvendes gjerne begrepet
"lokalsamfunn", for å framheve at dette er et sosialt system eller interaksjonskontekster som er
lokalt forankret. Sosiologen Warner har beskrevet antropologers "community studies", som
representerer denne tradisjonelle stedsorienteringen, slik; "community is society locally organized" (Warner: 1941:785). Begrepet "lokalsamfunn" er, uansett om det er snakk om beskrivelse
eller analyse, i prinsippet knyttet til en stedlig dimensjon. Det gir samtidig assosiasjoner til at det
er snakk om en helhetlig og sosialt avgrensbar enhet. Lokalsamfunnsbegrepet tar ikke hensyn til
at viktige sosiale felt i det angjeldende samfunnet, som økonomi, slektskap eller religiøs organisering, i stor eller liten utstrekning kan være organisert "på tvers" av lokaliteter (Grønhaug, 1978).
En ulempe ved å beskrive virksomheter og sosial interaksjon i en bazaar kun som en avgrenset
sosial kontekst er altså at interaksjon mellom lokaliteter undervurderes. Samtidig bør det tilføyes
at et "begrensende" perspektiv selvsagt er vel egnet til å belyse lokale fenomener innenfor et
lokalt fokus. For eksempel har Geertz på en overbevisende måte skildret interaksjon mellom
kunder og handelsmenn i bazaaren Sefrou i Atlasfjellene. Her har han belyst samhandling og
kommunikasjon uten at det har vært nødvendig å gå inn på overordnede sosiale kontekster
(Geertz, 1978). De romlige og sosiale avgrensninger som ligger til grunn for Geertz sin beskrivelse tillater samtidig kun begrenset forståelse av kontekstuelle sammenhenger. Dette fokuset kan
settes opp mot Fox sin beskrivelse av en bazaar i Nord-India (Fox, 1969). I den sistnevnte studien settes beskrivelse av forholdene i bazaaren i sammenheng med interaksjon mellom de
næringsdrivende i bazaaren og handelsmenn i den omfattende regionen rundt bazaaren. Denne
92
strekker seg helt til storbyene. Fox beskriver også de sosiale strukturene i bazaarens omland og
hvilken betydning de har for handel i bazaaren. Dette bringer et rikt og "utfyllende" kontekstuelt perspektiv. På den annen side er sosialt liv i stor grad lokalt organisert. Det er derfor ofte riktig å holde seg til beskrivelser av det som skjer innenfor lokale kontekster. I dette kapitlet har
jeg, som jeg antydet innledningsvis, holdt meg til det lokale perspektivet. Ut fra dette perspektivet kan lokalsamfunnet blant annet belyses i forhold til hvilke sosiale relasjoner og hvilke typer
samhandling som er vanlig her.
Bazaaren som "nabolag". Naboskap, vennskap og andre sosiale relasjoner
Grønhaug bruker begreper som "local community", "neighbourhood" og "locality". Han er opptatt av at steder kan ha forskjellig sosial oppbygning og at dette er relevant både for hva som
foregår på lokalplanet og for hvordan de er påvirket av, eller forbundet med, ting som foregår
andre steder og med ulike sosiale systemer. I en lokalitet kan sosial interaksjon forekomme hyppig og spenne over et stort spekter eller nesten ikke i det hele tatt. Som en del av et generelt perspektiv på sosiale systemer er han opptatt av hvordan ulike egenskaper formes i lokalsamfunn.
"In localized social life the actors may, or they may not, be intensively involved with each other or explicitely
identifying with a common community milieu. The formation of such community qualities depends upon
the empirical circumstances, which cannot be known apriori.(....) The core question conserns community
formation as a process." (Grønhaug, 1974:75).
Som et analytisk begrep definerer Grønhaug "nabolag" som et små-skala system, som kan skilles
fra andre organisatoriske aspekter av folks sosiale liv. Begrepet "lokalitet" referer til et potensiale
for samhandling mellom et begrenset sett aktører som bor eller holder til i nœrheten av hverandre over et lite eller stort tidsrom (Grønhaug, 1974:75). I lys av denne definisjonen sier ikke
"lokalitet" noe om hvilke sosiale egenskaper som forekommer eller som kan utvikle seg på et sted.
Det forekommer et nokså vidt spekter av sosiale relasjoner i bazaarene. Det framgår av tidligere
beskrivelser at mange kjenner hverandre gjennom ulike nettverk eller sosial bakgrunn, for eksempel fordi de har gått på samme skole, har felles venner eller bor i samme landsby. Andre kjenner
hverandre nesten ikke i det hele tatt, men har likevel en relasjon som kunde og kjøpmann.
93
Blant ulike typer relasjoner som hyppig forekommer i bazaaren er relasjoner mellom næringsdrivende (nd) og kunder, mellom nd og venner, mellom nd og slektninger, mellom nd og naboer
i bazaaren, og mellom nd og naboer i landsbyen. I mange tilfeller er to personer altså relatert til
hverandre gjennom flere av disse statusene. Selv om mange i bazaaren kjenner hverandre svært
godt er det derfor også ofte partene ikke kjenner hverandre i det hele tatt fra før. Det forekommer med andre ord et spekter av relasjoner og samhandling som spenner fra vennskap mellom
folk som har kjent hverandre gjennom lang tid til kortvarige økonomiske transaksjoner mellom
ukjente. I landsbyene derimot kjenner folk i noe grad de som de samhandler med i de fleste tilfeller. I det følgende vil jeg framheve to typer relasjoner som er viktige i bazaaren. Den ene, selger - kunde relasjonen, er i noen tilfeller preget av å være nokså personlig. I de fleste tilfeller er
den nok imidlertid preget av distanse og "formaliserte" samhandlinger. Den andre typen, vennskap, er som regel personlig og uformell.
Jeg handlet nesten hver dag hos en grønnsakshandler som har butikk rett overfor butikken jeg
bodde i, på den andre siden av bilveien. Ved et tilfelle handlet jeg imidlertid flere dager på rad
hos en annen grønnsakshandler et stykke unna. Når jeg kom tilbake til den førstnevnte spurte
han hvorfor jeg hadde handlet hos andre. Jeg fortalte at jeg av og til var andre steder i bazaaren
og at det da falt seg slik at jeg handlet hos de butikkene som jeg var i nærheten av. Senere handlet jeg fortsatt av og til hos andre. For det meste holdt jeg meg til butikken på den andre siden
av veien, men med jevne mellomrom handlet jeg hos de andre grønnnsakshandlerne i bazaaren.
Dette ble ikke kommentert noe mer av innehaveren i butikken på den andre siden av veien.
Rundt to måneder etter at feltarbeidet hadde begynt startet en venn av Prakash, Balbir, som
lenge hadde vœrt arbeidsledig, en grønnsakshandel. Denne lå to hus fra butikken jeg bodde i.
Både Prakash, Balbir selv og flere av deres felles venner oppfordret meg ofte til å handle grønnsaker hos Balbir. Hovedsakelig ble det argumentert med at pris og kvalitet var best hos han.
Likevel var det klart at de forventet en viss "lojalitet" av meg, i og med at jeg som venn og losjerende i familiens butikk var assosiert med Prakash sin vennekrets. Jeg handlet noen få ganger hos
Balbir. Etter tre ukers drift la Balbir ned grønnsaksbutikken. Like etter reiste han til Punjab for å
finne arbeid.
94
I en periode da min venn Raja tolket for meg hver dag, pleide Raja å møte meg ved tebutikken
som jeg bodde i. Vi tok nesten hver morgen en kopp te i butikken ved siden av den jeg bodde i.
Dette var fordi Raja pleide å komme før butikken jeg bodde i hadde åpnet. Hvis jeg var i nœrheten på andre tidspunkter av dagen, kjøpte jeg te vekselvis hos Prakash, i nabobutikken og i et
par andre tebutikker like i nœrheten. Verken Prakash eller noen av de andre innehaverne oppfordret meg noen gang til å kjøpe te oftere hos dem enn hos de andre. De fleste andre som oppholdt seg i nabolaget til daglig vekslet også i stor grad på hvor de kjøpte te. Imidlertid eksisterte
en viss grad av forventning om at man oppsøkte de butikkinnhavere man har nære relasjoner til
med jevne mellomrom. En mann som sjelden var i bazaaren forklarte at det var forventet at han
kjøpte te i tebutikken til en slektning fordi han ikke hadde møtt slektningen på en stund. Folk
som har nœre vennskaps- eller slektsrelasjoner til en kjøpmann har for vane å handle noe oftere
hos denne enn hos andre. Blant kundene til en butikkinnehaver inngår dermed ofte mange i
hans sosiale nettverk. De fleste har et nettverk som er basert på mange ulike statusrelasjoner.
Blant disse er slektskap, vennskap, naborelasjoner i landsbyen, forhenværende kolleger på en tidligere arbeidsplass og felles skolebakgrunn. Det er også vanlig at det utvikles regelmessige relasjoner mellom selgere og kunder selv om de ikke har hatt nære forbindelser tidligere. Slike relasjoner kan være inngått fordi kunden mener selgeren har de beste varene, de kan være inngått fordi
kunden og selgeren har vært fjerne bekjente fra før eller på grunn av andre forhold som har gjort
regelmessighet hensiktsmessig. Forpliktelsen til å handle hos dem man har ulike sosiale relasjoner
til er imidlertid, som det gikk fram av beskrivelsene overfor, alt i alt ikke sœrlig sterk og utelukker ikke at man av og til handler de samme varene hos andre. Dette gjelder uansett hva slags
relasjon partene har og hvor nær eller fjern denne er. Som oftest er det praktiske omstendigheter
i den situasjonen folk befinner seg i der og da som avgjør hvor de handler. Besøkende kan stoppe flere steder på sin vei gjennom bazaaren. Dette avhenger av hvor de møter kjente, om noen
inviterer dem inn et sted og lignenede. Hvis de har god tid kan de slå seg ned flere steder og
drikke te sammen med kjente. Forhold som hvor de er på vei, hvem eller hvor mange som er i
de ulike butikkene, hvem som har ferske varer og lignende er ofte avgjørende for hvor de handler.
Et relevant aspekt ved samhandling er graden av kunnskap partene har om hverandre. Dette kan
illustreres av "upersonlige" samhandlinger i bazaarene. Sosiale relasjoner i bazaarene varierer fra
95
at folk har svært lite kunnskap om hverandre til at de har mye kunnskap om hverandre. Når
kunder og butikkinnehavere samhandler er det vanlig at partene vet lite om hverandre.
Samhandlinger der partene har lite kjennskap til hverandre innebærer at kasteregler er vanskelig
å praktisere. Bazaarene er derfor arenaer hvor disse reglene ofte er vanskelig å praktisere. I seg
selv har ofte kunde – kjøpmann relasjonen relativt få sosiale implikasjoner utover de forhold som
er knyttet til transaksjonene. På et generativt nivå har på den annen side omfanget av slike
"upersonlige" relasjoner som konsekvens at kastebaserte sosiale regler tones ned.
Vennskaps- eller slektsrelasjoner kan ha mange andre sosiale implikasjoner enn sporadisk handel
i butikkene. Når det gjelder samvær er det stor forskjell på slike relasjoner og mer upersonlige
relasjoner. Venner kan tilbringe flere timer sammen daglig. Mange av bazaarens "innbyggere" er
aktivt involvert i hverandres hverdagslige aktiviteter. Nære sosiale relasjoner kan være utgangspunkt for å utveksle tjenester, for eksempel ved å passe hverandres butikker, eller det kan være
utgangspunkt for å drive med underholdende aktiviteter som kortspill sammen. Slike relasjoner
kan også være utgangspunkt for å investere i felles foretak. Folk som går sammen om et foretak
kan vœre arbeidskolleger, slektninger, venner, naboer osv. Flere trekk ved de sosiale formasjoner i
bazaaren gjør at slike sosiale utvekslinger lett oppstår. Som nevnt tilbringer mange store deler av
sitt yrkesaktive liv i den samme bazaaren. I tillegg har mange av de næringsdrivende relasjoner
som er etablert utenom bazaaren tidligere som opprettholdes gjennom regelmessig kontakt i
bazaaren. Transaksjoner mellom kunder og kjøpmenn varer på den annen side svært kort hvis de
ikke kjenner hverandre godt. De dreier seg vanligvis kun om den utveksling mellom varer og
penger som finner sted. Dette spennet i relasjoner og omgangsformer gjør bazaaren til en kompleks sosial setting sammenlignet med landsbyene.
Prakash har to venner fra skoledagene som han i 1995 fikk besøk av nesten hver dag i butikken.
Den ene driver en jernvarehandel like ved. Den andre kjører en såkalt "Mahindra-taxi" som går i
trafikk mellom Nilepur og andre steder i dalen og har hjemmet sitt noen hundre meter fra
bazaaren. Dette illustrerer hvordan et vennskap, som er dannet før to av de de tre etablerte seg i
bazaaren vedlikeholdes gjennom regelmessig sosial omgang i bazaaren. Det er dessuten mange
eksempler på at sosial omgang i bazaaren har ledet til ansettelsesforhold, felles økonomiske
96
entrepriser, utveksling av tjenester og lignende mellom folk som har tilhold der. Regelmessig
samvær fører også ofte til koordinering og samarbeid om mange av hverdagens gjøremål. En
butikkinnehaver i nabolaget spiste for eksempel en periode hver kveld sammen med Prakash og
de ansatte i butikken. Han betalte for måltidene. Til gjengjeld slapp han å lage mat alene. To
butikkinnehavere i bazaaren pleide å slå følge om kvelden etter stengetid til en restaurant i Nadi
Jagah. Her spiste de middag. Slike former for samvœr etter butikkenes åpningstid er vanlig.
Aanonsen har kommet fram til at å typifisere sosiale relasjoner er en fruktbar tilnærming til analyse av sosiale organisasjon. Forskjellige relasjoner har ulike sosiale implikasjoner, blant annet ved
at de regulerer transaksjoner og sosial omgang.
"(….) essential to my approach has been the typifying of social relationships and their properties, as well as
how these interrelate with the involved transactions. (….) Meaning should (….) not be related to to the
transactions alone in the belief that it is common to all positions. Combined, the above mentioned issues
demonstrate that labour is not randomly organized and that the form of a social organisation profoundly
depends on the form of the social relations that make up its building blocks." (Aanonsen, upublisert manuskript.)
Sammensetningen av sosiale relasjoner er med andre ord et grunnleggende trekk ved samfunnet.
Denne sammensetningen henger sammen med andre trekk ved den sosiale organiseringen, blant
annet arbeidsdelingen. Sosiale relasjoner opprettholdes gjennom samhandling mellom individer,
som i disse situasjonene kan aktivisere komplementære eller sidestillte statuser. Hvilke statuser
som gjøres relevant hos partene er knyttet til deres oppfatninger av samhandlingen. Typifisering
av relasjoner kan dermed belyse sosial organisering fra et perspektiv som i prinsippet kan være
nært opp til aktørenes egen forståelse. Som lokalitet har bazaaren flere trekk felles med byene.
Her er et mangfold av sosiale relasjoner og samhandlingsformer. Det er anledning til i en viss
grad å skjule sin bakgrunn. På den annen side er bazaaren i likhet med landsbyene et småskala
samfunn. De som oppholder seg her til daglig har en viss oversikt over hverandres gjøremål. Selv
om det er betydelig sosial variasjon og mobilitet forekommer ikke dette i samme utstrekning
som i storbyer. Med hensyn på sosial organisasjon befinner bazaarene seg derfor på mange måter
"mellom" byene og landsbyene.
97
1
Veiarbeidene pågikk langs denne strekningen mesteparten av året 1995.
2
Et intervju med eieren av denne butikken, K.L. Bahuguna fra Zamin Gaon, er gjengitt i kapittel 7.
3
Jamfør beskrivelse av Reserved Forest i innledningskapittel.
4
Innehaveren i bakeriet er intervjuet i kapittel 6.
5
Jamfør intervju i kapittel 6.
6
Det finnes en Government Supply Shop i nesten alle landsbyer. Dette er ofte den eneste butikken som finnes i landsbyen.
De fleste Government Supply butikker selger andre varer også. Butikkene er private foretak og har ofte samme type vareutvalg
som General Store butikker ved siden av de offentlige rasjonene. I enkelte landsbyer har Government Supply butikken kun
åpent når det kommer forsyninger.
7
Blant annet ull til klær og tepper og tauverk som brukes til å binde husdyra.
8
Jamfør kapittel 3.
98
Kapittel 4
Framveksten av en bazaar og lokal historie
Bazaaren Nadipurs utvikling
Dette kapitlet beskriver etablering av virksomheter i Nadipur i løpet av de første tiårene.
Beskrivelsen er konsentrert rundt de første virksomhetene som ble etablert der bazaaren ligger
nå. Dette er ikke lenger siden enn at enkelte av informantene kjente til de fleste virksomheter
det her er snakk om. Virksomhetene drives dessuten i mange tilfeller fremdeles av den samme
familien, ofte med sønnen til grunnleggeren som innehaver. Det har sannsynligvis forekommet
virksomheter, drevet i kortere tidsrom, som folk ikke lenger husker. Eldre bygninger sjelden rives
for å gi plass til nye. Bygningene representerer dermed i seg selv en påminnelse som bidrar til å
"vedlikeholde" folks hukommelse om denne nære historien. I den første perioden dreier det seg
kun om en håndfull butikker og verksteder. Derfor er det for så vidt misvisende å snakke om
eksistensen av en "bazaar" i dette tidsrommet. Ikke desto mindre er perioden viktig hvis man vil
se på sammensetningen av næringer over tid. Etableringene antyder bazaarens utvikling samt
endringer av folks behov og kjøpekraft. Veksten av næringenes totale omfang reflekterer grunnleggende sosiale endringer i dalen med hensyn på forbruk og økonomi. Samtidig er det tydelige
likhetstrekk mellom sammensetning av bazaarens første virksomheter dagens sammensetning.
For eksempel er tebutikker, "general stores" og håndverk som smed og skomaker blant de vanligste foretak både den gang og nå. Et utviklingstrekk i perioden fra 1950-tallet til i dag er altså en
voldsom økning i omfang, uten at sammensetningen har endret seg i vesentlig grad.
Sannsynligvis er den viktigste endringen at det har kommet til flere typer foretak i de senere
årene. Tidsrommet bazaaren vokser fram er sammenfallende med en betydelig økning av arbeidsmigrasjon. I hvor stor grad disse fenomenene bør ses i sammenheng har jeg diskutert i kapittel
2, 3 og 7. Siden forholdet mellom migrasjonsarbeid og lokal næringsvirksomhet drøftes andre
steder, har jeg valgt å ikke behandle det utførlig, selv om det er et viktig historisk spørsmål.
99
De første etableringene i Nadipur Bazaar
I 1943 ble det etablert en butikk på det stedet bazaaren nå ligger. Dette var sannsynligvis den
første. Bygningen står her fremdeles, på et sted som i dag er et av de mest sentrale for både lokal
og gjennomgående ferdsel. Dette stedet var også sentralt i forhold til ferdsel når huset ble bygget.
Nå som den gang møtes to veier rett ved der denne bygningen står. Den ene av disse, bilveien,
ble bygget like etter at butikken var åpnet. I dag er det dessuten bussholdeplass rett foran bygningen. For mange år siden flyttet imidlertid innehaveren av butikken, B. Rana, sin virksomhet
til et annet hus han hadde fått bygd like ved. Jeg vil i korte trekk antyde B. Ranas virksomhet og
situasjon fra den første butikken ble bygget og fram til i dag. B. Rana, er sønnen til den første
innehaveren. Familien tilhører en Rajput kaste. Rana har drevet butikk i Nadipur helt siden
1943. Han begynte å hjelpe sin far da denne startet butikken. Selv var han da i tenårene. På
begynnelsen av 1980-tallet solgte han den første bygningen og bygde et større hus. Det nye
huset ligger bare 20 meter fra det første. Den gamle bygningen består av to små rom. Den nye
er langt større. Den er i to etasjer og er bygget i murstein og sement. Huset er bygget i vinkel og
består av 2 fløyer med til sammen 5 butikker og 5 beboelsesrom. Den største fløyen, som inneholder 3 butikker og 3 beboelsesrom ble solgt like etter at det nye huset ble bygget. B. Ranas
familie eide på den tiden (på begynnelsen av 1980-tallet) også en lastebil som en av sønnene
hadde ansvaret for. Rana har 4 sønner. Han er kjent for å være en av de mest i velstående i
bazaaren. I dag eier han og sønnene flere lastebiler og en butikk i Nilepur i tillegg til bygningen i
Nadipur. B. Rana avfeier temaet spøkefullt når noen spør hvor mye han eier. Han gir tydelig
uttrykk for at det vil han ikke snakke om. Om dagens situasjon sier han at han selv ønsker å
fortsette å driften av butikken i Nadipur. Denne virksomheten betyr fortsatt mest for han, fordi
det var den som opprinnelig dannet grunnlaget for familiens gunstige situasjon i dag. Det drives
ikke lenger noen virksomhet i det første huset. Den nåværende eieren har pensjonert seg og
lokalene leies ikke ut.
Da det første huset ble bygget i 1943 fantes verken bilvei eller bussholdeplass. Ifølge B. Rana ble
huset satt opp et par år før bilveien var ferdigstilt. På den tiden gikk en sti gjennom dalen.
Denne ble trafikkert til fots. Last ble fraktet med muldyr, noe som fremdeles er vanlig på stiene
100
utenom bilveiene. Bilveien gjennom Chirai Gatti ble ifølge mange informanter bygget på midten av 1940-tallet. (Enkelte hevder at den ble ferdigstilt noe tidligere.) B. Rana har i de senere år
innskrenket vareutvalget, hovedsakelig til stoffer for sarier og andre typer klær. I starten, når
butikken lå i den gamle bygningen, var det et variert vareutvalg. Butikken lignet da mer på den
type butikk som i dag kalles "general store". Faren hans arbeidet før butikken ble bygget som
assistent i et offentlig kontor, som på denne tiden var underlagt kongens administrasjon.
Familien kommer fra en landsby 8 km nord for Nadipur. De har hjemmet sitt der ennå.
Omtrent samtidig som B. Ranas far etablerte butikken, flyttet en pottemaker med sin familie til
Nadipur og startet en virksomhet. Han slo seg ned halvannen kilometer fra bilveien, langs stien
mot Pahar Gaon. Nå ligger en stor klynge med butikker som tilhører Bazaaren på dette stedet.
Denne klyngen ligger lengst fra hovedveien.1 Pottemakeren og hans familie hadde reist fra sitt
opprinnelige hjemsted, en landsby i nabodistriktet Pauri Garhwal som ligger mellom 150 og 200
kilometer lenger øst. Pottemakerkasten er en av lavkastene. Dette er den første håndverksvirksomheten som er omtalt på det stedet hvor bazaaren ligger i dag. Pottemakervirksomheten drives
nå av sønnesønnen til den første som kom hit. Det kan ha vært håndverkere tilknyttet landsbyen
Pahar Gaon som har hatt sine verksteder der bazaaren nå ligger også i perioden før 1943. Dette
er imidlertid lite sannsynlig i og med at mesteparten av bebyggelsen i landsbyen ligger noen kilometer nordvest for Nadipur. Sannsynligvis hadde håndverkere som var etablert i nærheten tidligere hatt sitt virke nærmere de tettest befolkede delene av Pahar Gaon. I tiden før pottemakerens
og B. Ranas etablering har det hovedsakelig vært jordbruk der bazaaren ligger i dag. Jeg har ikke
hørt om flere tidlige virksomheter enn de som er omtalt. To bolighus har stått her før bazaaren
kom. Disse står her fremdeles og fungerer som alminnelige familieboliger. I 1947 ble det anlagt
en butikk på det samme stedet som pottemakeren slo seg ned. Den første innehaveren var
Rajput og kom fra en landsby som ligger like ved Zamin Gaon, 3 - 4 km. fra bazaaren. Fram til
da hadde han arbeidet som Partwari.2 Etter hvert flyttet innehaveren med sin familie til det stedet hvor butikken ligger. Butikken drives i dag av hans sønn. En skomaker kom med sin familie
til det samme stedet i bazaaren like før frigjøringen av India i 1947. Familien kom fra delstaten
Himachal Pradesh. Han fikk land for å bygge hus av folk i landsbyen mot å lage et par sko til
landeieren. Hans sønn er i dag skomaker her. I løpet av en periode på femten år ble to butikker
101
til etablert i nærheten av bilveien. Den ene er en tebutikk. Den står like ved butikken B. Ranas
far fikk bygget i 1943. Innehaveren tilhører den dominerende Rajputkasten i Pahar Gaon. På
inngangsdøren til tebutikken står det fremdeles blant annet årstallet "1957", "Garhwal" og
"Chaiwallah". Denne butikken ble altså etablert som tebutikk i 1957. Den andre butikken ble
etablert i 1958. Denne butikken ble bygget noe lenger fra bilveien. Her selges stoffer til sarier og
andre typer bomullsklœr. Huset er bygget med beboelsesrom for hele familien. Det ligger femti
meter fra bilveien. Den første innehaveren av stoffbutikken, som er av Brahmin-kaste, kommer
fra en landsby 3 kilometer fra Nadipur. I dag drives butikken av hans sønn.
Denne framstillingen dekker de to første tiårene etter at butikker og andre virksomheter ble etablert i Nadipur. Gjennom 1960- og 1970-tallet ble det etablert noen få virksomheter til. Likevel
var antallet butikker og verksteder sannsynligvis ikke mer enn 10 - 15 fram til 1980-tallet. Ifølge
informanter som lenge har drevet butikk, har antallet nye etableringer skutt fart for alvor i løpet
av de siste tyve år. Som nevnt i kapittel 3 er antallet som er i drift i dag over femti. Et trekk som
er verdt å merke seg ved de første virksomhetene, de som er omtalt overfor, er at disse har vært
meget stabile. Alle drives av de familiene som etablerte dem fremdeles. Et viktig moment er at
alle er basert på eide lokaler framfor leie. Flere av disse familiene hadde midler å bruke til utgiftene i forbindelse med oppstart og bygging av hus. Lavkastefamiliene fikk i enkelte tilfeller land
til å bygge på fordi landsbybefolkningen hadde behov for tjenestene de utførte. Den gang fantes
det ikke lokaler å leie. Dermed har familiene besørget bygninger selv og unngått utgifter til leie
og lån senere. I nyere tid, etter at en langt større bygningsmasse har kommet til, har omfanget av
virksomheter i leide lokaler blitt stort. Blant de virksomhetene som ble helt eller delvis nedlagt
mens feltarbeidet pågikk var de fleste basert på å leie lokale. Dette kan tyde på at mange virksomheter som er basert på leie har blitt etablert på et mer usikkert grunnlag enn de som er
basert på eide lokaler.
De som etablerte de første virksomhetene har forskjellig kastetilhørighet, tilhørighet og kommer
fra ulike landsbyer. Deres økonomiske posisjonen er også svært ulik. Den ser imidlertid ut til å
samsvare i en viss grad med kaste. Både høykaster og lavkaster har vært representert siden starten. Begge de to mennene av Rajputkaste som etablerte butikker på 40-tallet har hatt andre
102
yrker enn landbruk tidligere. Dette har gitt dem større mulighet enn de fleste andre til å spare
penger. Når det gjelder de to familiene som etablerte seg på 1950–tallet, Brahminfamilien som
etablerte stoffbutikken og Rajputfamilien som etablerte tebutikken, hadde de ikke hatt noe yrke
utenom jordbruket tidligere. Det er imidlertid sannsynlig at andre medlemmer av husholdet
eller nære slektninger, hjalp til med finansiering av byggingen og andre ting i starten. Slike ordninger er utbredt i dag og var høyst sannsynlig vanlig også tidligere. Ifølge flere informanter var
forpliktelsene til å hjelpe nære slektsrelasjoner sterkere for en generasjon eller to siden enn den er
i dag. Husholdene talte dessuten flere medlemmer, noe som gjorde det lettere å klare store oppgaver gjennom felles innsats.
Et mønster som utpeker seg blant lavkastene er at mange i nyere tid har kommet langveis fra.
De har flyttet fra hjemdistriktet med hele familien. Slike flyttinger skjer sjelden blant høykastene. Mye tyder derfor på at lavkastene har hatt mindre å tape på å flytte fra sine opprinnelige
landsbyer. Et annet mønster er at de to tidligere omtalte lavkastefamiliene i mindre grad enn
høykastene som etablerte butikker tidlig, hadde økonomiske midler til oppstart. Lavkastene etablerte dessuten en kasterelatert profesjon. Dette gjorde ikke høykastene. Siden banyakasten som
tradisjonelt har vært handelsmenn over hele India, ikke har vœrt representert verken i de nœrmeste landsbyene eller i Garhwal generelt (Berreman, 1963) (Guha, 1989), er ikke yrket som
handelsmann eller butikkinnehaver knyttet til noen av de høykastene som er representert lokalt.
Derfor utgjør handel en nokså kastenøytral virksomhet i dette samfunnet. Det er på den annen
side verdt å merke seg at lavkastene sjelden driver butikkvirksomhet selv om et flertall blant dem
i dag driver med virksomheter som i liten grad er relatert til kasteposisjon. Det vanligste eksemplet på kastenøytralt virke blant lavkaster er bygningsarbeider og skredder. Begge yrkesgrupper
var imidlertid forbundet med lavkastestatus tidligere. Blant lavkaster som reiser ut for å arbeide
er variasjonene imidlertid større. Et nokså uvanlig eksempel er en mann av smedkasten som
driver et legekontor i bazaaren. Han har således et virke som er helt klart utenom de tradisjonelle lavkasteyrker. Opprinnelig kommer han fra Pahar Gaon. Før han kom tilbake til hjemdistriktet og etablerte en legepraksis i Nadipur, praktiserte han som lege i flere enn ti år i andre distrikter. Plasseringen og sammensetningen av de første virksomhetene som ble etablert i bazaaren
viser at de fleste fra starten av hadde befolkningen i de nærmeste landsbyene som kundegrunn-
103
lag. Hvis virksomhetene som ble etablert i større grad hadde vært beregnet på folk som ferdes
langs hovedveien, ville neppe en så stor andel av bygningene ligget såpass langt fra bilveien. Både
butikken som ble etablert i 1947, pottemakerens verksted, og stoffbutikken som ble etablert i
1958 ligger for langt unna til å bli lagt merke til av de forbipasserende langs bilveien. Dette gjelder også en rekke andre foretak som ble etablert på et tidlig stadie av bazaarens framvekst.
Ulike beskrivelser av rurale bazaarer og markedsbyer
Rurale bazaarer er i relativt liten grad beskrevet i samfunnsvitenskapelige arbeider om India. De
hyppigst beskrevne omgivelsene har vært landsbyer og urbane strøk. Aikos Östör (1984) har
beskrevet en bazaar i Bengal. Denne er større enn de rurale bazaarene i Himalaya. Studien setter
i liten grad aktivitene i bazaarene i sammenheng med husholdenes økonomi eller med innbyggernes karrierer og livsløp. Östörs fokus er blant annet på bazaarens betydning i en rituell kontekst. Han kommer derfor i liten grad inn på de aspektene ved en bazaar som jeg tar for meg
her. Fox har som jeg nevnte i forrige kapittel beskrevet en Bazaar i Nord-India (Fox, 1969).
Denne studien beskriver til dels bazaaren i lys av en ekstern sosial og økonomisk kontekst. Den
har dermed et perspektiv som skiller seg fra "community" studiene, som fram til 1960-tallet
hadde en dominerende posisjon i sør-asiatisk antropologi. Fox sitt fokus på bazaaren har dermed
flere fellestrekk med den kontekstuelle tilnærmingen som jeg blant annet benytter i kapittel 2 og
6 i denne oppgaven. Han er blant annet opptatt av relasjoner og interaksjon mellom næringsdrivende i bazaaren og næringsdrivende andre steder. Fox og Geertz har blitt kritisert for å legge
vekt på enkelte særpregede og "eksotiske" trekk ved virksomhetene i bazaaren framfor de aspekter som får dem til å framstå som hensiktsmessige i en lokal økonomisk kontekst (Fanselow,
1990:250).
Utformingen av en liten bazaar som Nadipur er nokså forskjellig fra store bazaarer eller markedsbyer. Bazaaren Nadipur kan kontrasteres til den langt større bazaaren Sefrou i Atlasfjellene som
beskrives av Geertz. I den sistnevnte er det omtrent 600 butikker og 300 verksteder. Omtrent 30
ulike håndverk er representert i verkstedene i motsetning til de omlag 8 som pleier å være representert i Nadipur.3 Den utgjør et markedssenter for mellom 15000 og 30000 mennesker. Denne
104
bazaaren ligner i størrelse og sammensetning mer på en typisk bazaar i en småby i Himalaya, for
eksempel bazaaren i Nilepur, som ligger noen kilometer nord for Nadipur. Bazaaren i Nilepur
dekker det meste av byen og inneholder høyst sannsynlig mer enn ti ganger så mange foretak
som Nadipur. Historisk er det imidlertid stor forskjell mellom Sefrou og Nilepur. Sefrou har
eksistert som by og som stoppested for karavaner i et årtusen. Som et handelssted har den en
lang historie. Dermed har den hatt en betydning for handelen i de omkringliggende distriktene
lenge før disse ble påvirket av industriell økonomi. Det framgår av Geertz beskrivelse at det rurale samfunnet i Atlasfjellene i nokså liten grad var påvirket av en moderne økonomi under oppholdet hans på midten av 60-tallet. Folk som handlet i Sefrou på den tiden Geertz oppholdt seg
der, det vil si på 1960-tallet, hadde begrenset kunnskap om produktenes verdi og kvalitet fordi
det var vanskelig å sammenligne. Dette har sammenheng med at det som ble omsatt i Sefrou, i
storgrad var håndverksprodukter og husdyr. Masseproduserte varer nevnes ikke. Transaksjoner
skilte seg derfor ifølge Geertz fra handel i et kapitalistisk marked. Befolkningen som handler i
Nilepur i dag kjøper derimot hovedsakelig masseproduserte varer. De har sannsynligvis mer
kunnskap om prisnivå under hverdagslige transaksjoner. En sammenligning mellom Sefrou og
Nilepur viser altså at det er tydelige kontraster. Det framgår av denne sammenligningen at forskjellene mellom de to bazaarene i stor grad kan belyses ut fra ulikheter i historisk og sosial kontekst. Det framgår av Geertz beskrivelse at Sefrou historisk har spilt en annen rolle enn de fleste
bazaarer i Himalaya. Den har vært et viktig senter for lokal handel og sannsynligvis også for reisende handelsmenn. I Himalaya har ikke bazaarene tilsvarende lange tradisjoner som i Marokko.
Framveksten av bazaarer har i stor grad skjedd i samme periode som regionen ble integrert i en
moderne markedsøkonomi og parallelt med at tilgangen til et industrielt arbeidsmarked i byene
økte gjennom arbeidsmigrasjon.
Bazaaren i lys av hushold og arbeidsmigrasjon
Hvis man tar utgangspunkt i etableringer og de næringsdrivendes karrierer i Nadipur er det
sannsynlig at det er sammenheng mellom økningen i arbeidsmigrasjon til urbane strøk og veksten av bazaaren. I alle fall kan det i dag i mange tilfeller påvises forbindelse på individnivå.
Mange av dagens næringsdrivende i bazaaren har arbeidet i byene eller andre steder i mange år
105
før de oppnådde et økonomisk grunnlag for investering i bazaaren. De nødvendige midlene til
investeringer i forbindelse med bygningen, utstyret, varebeholdningen eller lignende er ofte realisert på denne måten. Mange virksomheter i bazaarene er dermed etablert ved hjelp av kapital
som er oppstart gjennom flere års inntekter fra arbeid utenfor hjemdistriktet. (Arbeidsmigrasjon
ut av dalen vil jeg beskrive i kapittel 7.) Blant de første næringsdrivende var det få som forut for
etableringen hadde arbeidet i byene. Dette skyldes at migrasjon til byene ikke var like utbredt
for 50 år siden. På den annen side hadde flere av de første i likhet med dagens næringsdrivende
arbeidet utenom jordbruket før etableringen i bazaaren selv om det på den tiden var vanlig at også
menn arbeidet i denne næringen. Dermed kan det hevdes at det er en parallell mellom tidligere
yrkeskarriere blant disse og tidligere yrkeskarriere blant en stor del av de som etablerer seg i bazaaren i dag. Karrierer som er basert "ute" i den første delen og deretter baseres i bazaaren i den siste
delen har jeg som nevnt i tidlige kapitler kalt "kombinasjonskarrierer". Imidlertid er ikke kombinasjonskarriere en forutsetning for alle typer etablering i bazaaren. Enkelte starter en virksomhet i
bazaaren i ung alder ut fra et minimum av investeringer. De som starter på et slikt grunnlag blir
vanligvis nødt til å leie et lokale. Som sosialt og økonomisk fenomen er bazaaren i stor grad et
resultat både av endringer av husholdenes inntekter og av at konsumet i økende grad har dreid
seg mot industrielt produserte varer selv om egenproduserte matprodukter fremdeles må sies å ha
en sentral plass. Veksten av rurale bazaarer må blant annet ses i lys av endringer av husholdenes
arbeidsdeling og menns arbeid i byene. Både yrkeskarrierer som utelukkende er basert på migrasjon til byene, karrierer i de lokale bazaarene og kombinasjonskarrierer bør sees i lys av husholdenes sammensatte organisering. Husholdet er driftsenheten innen jordbruket. I flere kapitler har
jeg vært inne på hvordan fordelingen av husholdsmedlemmenes aktiviteter inkluderer tre sosiale
og geografiske sfœrer; byen, bazaaren og landsbyen, og at dette bidrar til å spre økonomisk risiko.
For å forstå en slik kompleks sammenheng trengs et helhetlig perspektiv. Dette var jeg inne på i
kapittel 2. I nyere tid har bazaarene fått en nokså viktig økonomisk posisjon i lokalsamfunnet, ved
at mange er delvis sysselsatt her. Driften av virksomheter i bazaaren kan på mange måter sees i lys
av at husholdene kombinerer subsistensproduksjon i jordbruket og foretak som er tilpasset markedsøkonomien. I denne konteksten kan arbeidet i baazaren for mange hushold fortone seg et
økonomisk viktig supplement til jordbruk. Ulike felt i det rurale samfunnet, som migrasjonsarbeid, subsistensjordbruk og bazaarvirksomheter står dermed i et gjensidig påvirkningsforhold.
106
De rurale bazaarene og de sosiale omgivelsene i et historisk perspektiv
Det framgår av redegjørelsen foran i kapitlet at bazaaren gradvis har skilt seg ut fra landsbyene
som et senter for handel og håndverk. Enkelte av virksomhetene i bazaarene har tidligere vært
plassert i landsbyene. Dette gjelder sœrlig håndverksforetak. mange av skredderne og smedene
har i dag verksted både hjemme i familieboligen i landsbyen og i bazaaren. Den viktigste grunnen til at mange håndverkere har flyttet virksomheten til bazaarene er høyst sannsynlig at kundegrunnlaget er større her. Motivasjonen kan andre ord oppfattes som en "markedstilpasning".
Så langt har jeg beskrevet bazaarens utviklingen i lys av en lokal kontekst. Framveksten av de
rurale bazaarene kan også settes i sammenheng med den historiske utviklingen i landsbyene.
Handels- og håndverksvirksomheter av mange ulike slag finnes i de fleste rurale bazaarer i dag.
Slik var det ikke for noen få tiår siden. Ifølge de eldre innbyggerne var butikker et svœrt sjeldent
syn i de rurale omgivelsene rundt landsbyene så sent som på 1940-tallet. Derimot spilte bytterelasjoner en viss rolle i landsbyøkonomien. Subsistensproduksjonen ble kombinert med bytter av
landbruksprodukter mot håndverksprodukter eller rituelle tjenester. Dette var en del av økonomien helt fram til midten av 1900-tallet selv om det i dag er vanskelig å si hvor sentral rolle slike
relasjoner har spilt.
Selv om bazaaren ikke er knyttet til en enkelt landsby har likevel forekommet at tiltak overfor
enkeltstående bazaarforetak har blitt lansert på landsbynivå. Skomakeren som flyttet til Pahar
Gaon fra Himachal Pradesh fikk som nevnt land for å bygge hus til seg og familien mot at han
lagde et par sko til eieren av dette landstykket. Landsbyens panchayat eller andre innflytelserike
personer sørget for dette. Befolkningen i Pahar Gaon hadde en kollektiv interesse av å inngå
avtalen. Ved å gjøre det attraktivt for skomakeren å bosette seg kunne behovet for sko dekkes i
landsbyen. Dette viser hvordan "Jajmanirelasjoner" har ivaretatt felles interesser på landsbynivå. I
nyere tid er det ikke kjent at høykastene eller landsbyrådene i de nœrmeste landsbyene foretatt
seg noe for å påvirke etableringer i bazaaren. At det er inngått avtaler av den type som befolkningen i Pahar Gaon inngikk med skomakeren har jeg ikke hørt om i de siste 30 – 40 år.
107
Mye taler for at disse ordningene kan oppfattes som en variant av det såkallte "baluta-systemet".
Ifølge Fuller (1989:36) kan dette klassifiseres som en sœregen form for Jajmani-relasjon. I andre
deler av involverer vanligvis slike relasjoner kun en landeiende høykastefamilie og en lavkastefamilie. Ordninger som innebœrer at håndverkerfamilier er tilknyttet hele landsbyen snarere enn
en enkelt patron kalles ofte "village-servant". Slike initiativ har bidratt til å gjøre landsbyen mindre avhengig av varer og tjenester utenfra. Likevel later det til at håndverkerne i de tilfeller jeg
ble fortalt om ikke var forpliktet til å arbeide utelukkende for landsbyens innbyggere, men også
hadde anledning til å ta oppdrag for folk fra nabolandsbyene. Dette understrekes av beliggenheten av verkstedene og boligene til de håndverkerne jeg har omtalt. I begge tilfeller er boligen
plassert innenfor det territoriet hvor bazaaren nå ligger. (Dette er som nevnt flere kilometer fra
det stedet hvor det er tettest bosetting i landsbyen.) Det var imidlertig også den gang ferdselsveier fra flere landsbyer som møttes der. Plasseringen har dermed utgjort et godt utgangspunkt for å
betjene innbyggere fra flere landsbyer. Utgangspunktet kan derfor ha vœrt det samme som plasseringen av butikker og andre virksomheter på et senere tidspunkt: å vœre tilgjengelig for flest
mulig. At håndverkerne later til å ha vœrt nokså løselig tilknyttet den enkelte landsby kan ha
sammenheng med at etterspørselen etter dette arbeidet har vœrt relativt begrenset i fjell-regionen. De klimatiske betingelsene for landbruket gjør at få hushold produserer et overskudd av
matprodukter. Dette fører til lav evne til å gjengjelde bytter. Sannsynligvis etterspør folk da sjeldnere håndverkeres produkter enn de ellers ville ha gjort.
Også brahminer av rasoia- eller pandit-familier fikk ofte land mot å bosette seg i en landsby der
hvis det var behov for en prest eller rasoia.4 På begynnelsen av 1900-tallet ble en ung Rasoia fra
Chand Gaon tilbudt land i nœrheten av Pahar Gaon. Han slo seg ned her og fikk et godt
renomme som utøver av Rasoiaens seremonielle oppgaver. Idag ligger en liten landsby, med
rundt 100 innbyggere, bestående av denne Rasoiaens mannlige etterkommere på det stedet hvor
han bosatte seg. Bytterelasjoner som ligner på det såkallte Jajmani- eller Baluta-systemet har
fungert i landsbyene inntil nylig. (De seneste eksemplene jeg hørte om fungerte i 1950-årene.)
Slike bytterelasjoner har blitt oppfattet som integrerende på landsbynivå (Fuller, 1989:33) og tett
knyttet til hierarkiske og rituelle relasjoner mellom kaster (Dumont, 1970). Imidlertid er det
vanskelig å finne en entydig definisjon av Jajmani-systemet på grunn av store regionale variasjo-
108
ner. Dessuten er det usikkert hvorvidt organiseringen i det hele tatt bør karakteriseres som et
"system". Ifølge Fuller kan forestillingen om at Jajmani relasjoner utgjorde et system av fundamental betydning på den indiske landsbygda vœre et produkt av forskernes fantasi mer enn av
empirisk dokumenterte fakta. Det som kan påvises på ulike steder er snarere fragmenterte strukturer enn et helhetlig system (Fuller, 1989:42).
Markedsøkonomien utgjør i dag "rammen" for de fleste økonomiske transaksjoner i bazaarene.
Den dominerende sektoren i landsbyene, jordbruket, er imidlertid lite berørt av markedet.
Markedenes framvekst i regionen har altså ført til differensierte sektorer. Dette har også som
konsekvens at yngre generasjoner velger blant et større spekter av karrierer enn generasjonene før
dem. Dette kom tydelig fram under intervjuene som ble foretatt i bazaaren. Blant flertallet av de
yrkesutøvere jeg intervjuet hadde fedrene landbruk som viktigste levevei. Landbruket og militœret dominerte karrierene hos fedregenerasjonen. Utover dette gikk det fram av beskrivelsen av de
første virksomhetene som ble etablert i bazaaren at enkelte butikkinnehaveres fedre, som grunnla
butikkene, hadde hatt offentlige posisjoner i landsbyene under kongedømmet. Karrierene blant
dagens yrkesutøvere er langt mer sammensatt. En påfallende forskjell mellom generasjonene er at
dagens yrkesutøvere i stor grad har en karriere som består av en eller flere perioder med arbeidsmigrasjon, mens dette var sjelden blant fedrene hvis vi ser bort fra den andelen som migrerte i
forbindelse med tjeneste i hœren. Den raske framveksten av de lokale bazaarene, som er plassert
i umiddelbar nœrhet av landbyene, må oppfattes i lys av disse endringene.
Dannelsen av bazaarer, både som sosialt og økonomisk fenomen, er knyttet til overgangen fra
høy grad av subsistensøkonomi (og isolasjon fra andre regioner) til et stort innslag av kapitalinntekter, arbeidsmigrasjon og varemarkeder. Selv om denne overgangen først og fremst gjorde seg
gjeldende på 1900-tallet kan den føres tilbake til historiske prosesser som begynte tidlig på
1800-tallet. Den historiske framstillingen i innledningskapitlet viste at økonomiske endringer
som knytter Garhwal stadig tettere opp mot andre regioner gjorde seg gjeldene sœrlig etter at
vedtekter som ble innført av det engelske kolonistyret tilrettela for hevdelse av eiendomsrett til
land og økende bruk av penger. Disse og andre endringer aksellererte kontakt og økonomisk
integrasjon mellom Garhwal og andre regioner. Parallelt med at monetœr økonomi og privat
109
eiendomsrett fikk større betydning har befolkningen i økende grad blitt integrert i et større
urbant og ruralt arbeidsmarked. Bazaarene i Garhwal er på mange måter knyttet til de sosiale og
økonomiske endringer som har fulgt av dette. De håndverksvirksomheter som for ikke lenge
siden var basert i landsbyene, har en lokal historie som går mye lenger tilbake enn de rurale
bazaarene. Dette er håndverk som er knyttet til jordbruket eller til basiske hverdagslige behov,
som smeder, skreddere og skomakere. Siden mange av de dominerende virksomhetene i bazaarene derimot, kun har vœrt utbredt i et kort historisk tidsrom, utgjør disse "nye yrker". De
"gamle" yrkene forekommer, i likhet med de nye, i stor grad i bazaarene men de er til forskjell
fra disse også ofte lokalisert i landsbyene. For eksempel er det som nevnt vanlig at håndverkere
har et verksted både i hjemmet i landsbyen og i en lokal bazaar. Under intervjuer med utøvere av
disse yrkene kom det fram at en stor andel hadde både fedre og bestefedre som hadde utøvd det
samme yrket. Handel er nærere assosiert med bazaarene. Dette henger sannsynligvis sammen
med at butikker ikke i stor grad avhenger av å befinne seg i umiddelbar nœrhet av aktivitetene i
landsbyene.
Det later til at vi kan skille mellom tradisjonelt og moderne ut fra forskjeller mellom virksomheter som tidligere har dominert i landsbyene og de som i dag dominerer i bazaaren. Raske konklusjoner kan imidlertid tilsløre mer enn de avslører. Hvis man vektlegger mellom tradisjonelt og
moderne blir resultatet lett reifisering av forskjeller mellom fenomener som i praksis ikke har så
mye å si som man skulle tro. Ofte krysser folk "grensen" mellom "nye" og "gamle" yrker i løpet
av karrieren uten at dette ser ut til å skape problemer. Yrkeskarrierene er som jeg tidligere har
vært inne på ofte preget av kombinasjon av lokalt arbeid og migrasjonsarbeid. Når folk bytter
arbeidssted er det imidlertid ikke nødvendigvis for å gå over til en mer "moderne" jobb, det er
vanligere at de skifter fra en urbant lokalisert jobb til et arbeid lokalt.
1
Jamfør beskrivelse i forrige kapittel.
2
Lokal embedsmann som har politimyndighet og ansvar for skatteinnkreving.
3
Smed, skredder, skomaker, barberer, teppevever, gullsmed, snekker, og instrumentmaker.
4
Brahminer som har som oppgave å tilberede mat til viktige seremonier.
110
Kapittel 5
Tebutikken Nadipur Chaiwallah.
"Ranjit kom inn av døren til bakrommet. Han hilste og satte seg på en benk. Rajiv og Prakash satt på gulvet
og spiste. Ranjit var ofte innom, så de to andre fortsatte å spise mens de pratet med ham. Da middagen var
fullført, satte Rajiv seg på benken ved siden av Ranjit. Prakash satte seg på den andre benken. Samtalen kom
etter hvert inn på Rajivs situasjon i butikken. "Rajiv arbeider hardt. Han fortjener høyere lønn!" sa Ranjit.
"Han arbeider hardt, jeg er enig i det. Jeg kan likevel ikke betale mer i lønn. Det er lite overskudd om
dagen. Utgifter til parafin, strøm, matolje, mel, lønninger og alt det andre gjør at det nesten ikke er noe
igjen", svarte Prakash. Han hørtes irritert ut."Hvis jeg jobber på en lastebi,l kan jeg tjene 600 rupier. Jeg jobber like hardt her som jeg ville gjort på en lastebil", sa Rajiv. "Ja, jeg vet det, men jeg kan ikke betale like
mye" innvendte Prakash."Jeg vil gjerne fortsette her, men det er vanskelig. Hvis jeg får 500 rupier kan jeg
fortsette", sa Rajiv. Prakash åpnet munnen for å svare, men ble avbrutt av Ranjit; "Du kjenner Rajiv. Du kan
stole på han. Han kan passe butikken alene når du er ute. Vil du heller ha noen her som du ikke kjenner?"
"Hør her, bror! Det er ikke så lett. Jeg vet ikke hvordan jeg kan øke lønnen. Rajiv får Bidi sigaretter og mat
her. Han må finne ut selv hvor han skal jobbe. Jeg kan ikke betale like mye som han vil få på en lastebil!"
Prakash hadde økt volumet. Blikket pendlet fra den ene til den andre. Rajiv tiet. Han tente en bidisigarett.
Ranjit bøyde omsider av; "Thik hai, thik hai, det er ikke noe jeg har noe med"."
Fra feltdagboka
Tebutikken i en sosial kontekst
I dette kapitlet er utgangspunktet tebutikken "Nadipur Chaiwallah" i Nadipur bazaar. Jeg bodde
i denne tebutikken under mesteparten av feltarbeidet. Den er omtalt blant annet i innledningen
og i kapittel 2, hvor jeg drøftet hvordan driften av butikken ble fordelt mellom mannlige medlemmer av husholdet. I dette kapitlet ønsker jeg å belyse organiseringen av hverdagslige oppgaver
og relasjoner mellom innehaveren og de ansatte i butikken. Blant annet vil jeg beskrive aktiviteter i løpet av en dag i butikken. Dessuten vil jeg drøfte hvordan tebutikken er relatert til husholdet som næring og investering.
Nadipur Chaiwallah er en såkalt "chai – mithaiwallah", en blanding av en butikk og et serveringssted. Vareutvalget består blant annet av sigaretter, kjeks, krydret håndmat i ulike varianter
og egenprodusert "laddu"1. Til driften hører produksjon av laddu og andre søte kaker. Dette gjør
at det trengs mer arbeidskraft enn i mange andre butikker. De fleste andre tebutikker blir drevet
av én person, mens denne har hatt to ansatte i tillegg til innehaveren mesteparten av tiden.
Tebutikken åpnes mellom klokken seks og halv syv. Den stenges sjelden før det blir mørkt.
111
Mange av de andre butikkene i bazaaren åpnes mellom klokken syv og åtte. De siste åpnes vanligvis mellom ni og ti. Når mørket har falt på, er det sjelden at butikker eller verksteder er åpne.
Det er da ingen ferdsel gjennom bazaaren.
Yrkesroller
Dette kapitlet vil i stor grad handle om sosiale roller. Sentralt er forholdet mellom de tre som
arbeider i butikken. Hvordan yrkesroller og andre statuser er relatert til hverandre i form av
over- og underordning, er et viktig aspekt. I tilfeller der øvrige statuser, som for eksempel alder
og kaste, tilsier motsatt rangering enn yrkesrollene, kan dette si noe om graden av yrkesstatusers
imperative betydning på arbeidsplassen. Interaksjon ansikt – til – ansikt fortoner seg som utøvelse av et spill mellom individer basert på et komplekst sett av regler, men også med et stort
spillerom for hver enkelt til å følge egne agendaer. Antropologers forståelse av hvordan roller
aktiveres i sosiale møter og hvordan individer "spiller" sine sosiale roller har i de siste 30 år vært
influert av sosiologen Ervin Goffmans rolleanalyse (Goffman, 1959). Goffman beskriver ansikttil-ansikts interaksjon med teateret som metafor. Dette "rollespill-perspektivet" åpner for å
beskrive forståelse av hvordan folk signaliserer overfor andre hvilke roller som er relevant i ulike
situasjoner. Fredrik Barths velkjente beskrivelse av kaptein, notbas og mannskap på en norsk fiskerbåt er et eksempel på en konkret anvendelse av perspektivet. Goffmans perspektiv kan sees i
sammenheng med både "individ" og "system" som sosiale nivåer. Sosiale roller er et samfunnsskapt fenomen. De representerer dermed en "gitt" kontekst for individet. Med andre ord utgjør
rollene et sosialt system. Individer forholder seg likevel aktive i både utvelgelse og utøvelse av
rollene i sosiale situasjoner. Samtidig kan de ikke uten videre bryte med konvensjoner som ligger
i rollene. Utøvelse og tilskrivelse er dermed i bunn og grunn aktive prosesser innenfor nokså
strengt definerte rammer (Gahagan, 1984). Blant Goffmans mest sentrale begreper er "selvpresentasjon" og "situasjonsdefinisjon". Begge begreper betoner at individer aktivt påvirker fortolkningsrammene for samhandling i møter med andre. Begrepet "sosiale roller" har i nyere tid blitt
kritisert for å være begrenset til tilskrivelse i tilknyning til konkrete sosiale institusjoner som for
eksempel arbeidsplassen. Et begrep som enkelte i dag oppfatter som mer egnet til å forstå subjektiv tilskrivelse, er "subjektposisjon". Dette begrepet betegner en type tilskrivelse som er mindre
112
avhengig av en spesifikk sosial kontekst. Tilskrivelsen kan dermed knyttes til en mer abstrahert
forståelse som involverer mer av personen (Neumann, 2001:117).
Interaksjon i den konteksten jeg vil beskrive i det følgende fanges imidlertid godt opp av rollebegrepet. De sosiale posisjonene som beskrives her, er nært forbundet med arbeidsplassen som sosial institusjon. Rollebegrepet er tilpasset slike konkrete tilskrivelser. Jeg har derfor ikke sett det
som nødvendig å innføre andre former for tilskrivelse enn status og rolle.
De tre yrkesrollene som utøves i tebutikken kalles på hindi vanligvis for "dukandar", "karigar"
og "naukar". De kan oversettes til henholdsvis "butikkinnehaver", "kokk" og "tjener". "Karigar"
betyr imidlertid vanligvis håndverker hvis det ikke framgår av sammenhengen at det er snakk
om et spesielt yrke. Ved direkte tiltale eller i samtale mellom bekjente brukes ofte uttrykkene
"lalaji" for innehaveren og "chota" for tjeneren. Det sistnevnte henspiller på at tjeneren ofte er
en ung gutt. Direkte oversatt betyr "chota" "den lille". Betydningen ligner uttrykket "småen" på
norsk. Kokken kalles av og til "mistri", som også betyr håndverker. Karigaren og naukaren er
ansatte i butikken. Karigaren kan oppfattes som en faglært arbeider som har til oppgave å produsere laddu. Naukaren kan oppfattes som en ufaglært arbeider som blir satt til ulike praktiske
oppgaver i butikken.
Et viktig moment som jeg senere vil komme inn på, er at butikken og arbeidet oppleves nokså
forskjellig av personene som har sitt daglige virke her. En forståelse av forholdet mellom de tre
yrkesrollene kaster lys over mange ulike aspekter ved arbeid og sosiale relasjoner på en arbeidsplass. For eksempel kan forskjeller mellom faglærte og ufaglærte arbeidere eller betydningen av
alder og tidligere yrkeserfaring for samhandling mellom partene på arbeidsplassen belyses ut fra
interaksjon mellom de tre som arbeider i butikken. Sist i kapitlet vil jeg vise at sammenligning
med tilsvarende yrkesroller andre steder, og i andre bransjer, viser at yrkesrollene i tebutikken
føyer seg inn i et mønster som gjelder generelt både i byer og landsbydistrikter i India.
113
Tebutikken som foretak i bazaaren. Etablering og yrkesroller i butikken
Tebutikken er i likhet med mange andre foretak i bazaaren delvis finansiert av midler opptjent
gjennom en yrkeskarriere utenfor Garhwal, og delvis ved lån. Yrkeskarrieren til Rajindar, husholdsoverhodet, har jeg vært inne på i kapittel 2. Jeg ønsker å utdype dette noe her for å få med
noen flere relevante momenter, selv om dette innebærer enkelte gjentagelser. Rajindar er Rajput.
Han ble opptatt i hæren da han var 20 år. I løpet av tjenestetiden har han vært stasjonert i konfliktsoner som Punjab og Kashmir. Etter hvert ble han kaptein og oppnådde en nokså høy lønn.
Han hadde i en periode råd til å ha konen og barna boende hos seg i Punjab. I denne perioden
ble en del av familiens land leid ut til slektninger i landsbyen. Offisersgraden og karrieren i the
Garhwal Rifles, ett av de best ansette regimenter i den indiske hæren, sikret ham en god pensjon. I 1996 fikk han utbetalt 2800 rupier per måned. Dette er for eksempel mer enn en
gjennomsnittlig lærerlønn. Like etter at Rajindar ble pensjonert fra hæren, bygget han butikken.
Dette var på midten av åttitallet. Totale byggekostnader var 100 000 rupier, som tilsvarer nesten
fire årslønner for en ufaglært arbeider.
Virksomhetene i bazaaren er forskjellige. De varierer med hensyn til hvilke perioder av dagen
som er mest travle og hvilke samhandlinger med kunder og andre som forekommer. Nadipur
Chaiwallah er et nokså stort foretak. Foretaket har to ansatte og lokalet er blant de største i
bazaaren. Et stort rom er forbeholdt salg og servering. I underetasjen benyttes et tilsvarende stort
rom til produksjon av kaker. Beliggenheten er gunstig. Bygningen ligger langs bilveien og bare
20 meter fra stedet der bussene stopper. Likevel, på tross av både størrelse og beliggenhet, er ikke
overskuddet spesielt stort. Når lønninger og andre utgifter er betalt, sitter innehaveren igjen med
mellom 500 og 1500 rupier i fortjeneste per måned.
Forskjellen i status mellom personene som arbeider som karigar og naukar er betydelig. I løpet
av de periodene jeg bodde i tebutikken innehadde to personer suksessivt rollen som karigar. I det
samme tidsrommet arbeidet fire forskjellige personer, i forskjellige perioder, som naukar. I lange
perioder sto denne stillingen ubesatt fordi både lønn og arbeidsforhold gjør den lite attraktiv.
Likheter og forskjeller mellom de personene som hadde rollene, tydeliggjorde hvordan enkelte
114
sosiale statuser ofte er avgjørende for hvilke yrkesposisjoner som er oppnåelige i ulike stadier av
en karriere. Særlig er alder og praktisk kompetanse viktig. Kun personer med tidligere erfaring
fra en tilsvarende jobb var aktuelle for denne jobben. Det ble ikke vurdert å ansette en lærling i
stedet for en utlært person. Dette kom av at det ville være vanskelig å produsere nok til å dekke
etterspørselen med kun en lærling. Dessuten ville innehaveren måtte overvåke og instruere mye
av det lærlingen gjør.
Ulike opplevelser av arbeidet og tebutikken
Rajindar, faren i husholdet, la vekt på at tebutikken er nyttig for familien på mer enn en måte.
Hvordan familien benytter butikken avhenger av både felles interesser og de enkeltes behov. Han
var opptatt av at sønnene kan trenge jobben som innehaver av butikken i ulike perioder. Sin
egen rolle oppfattet han som nokså fleksibel. Hvis ingen av sønnene hadde et ønske om å drive
butikken en periode, kunne han gjøre det selv. Hvis han etter hvert ikke var interessert selv,
kunne butikken leies ut. I alle disse tilfellene oppfattet han butikken som nyttig for husholdet. Å
eie butikken betyr at en jobb alltid vil være tilgjengelig hvis et medlem av husholdet trenger arbeid.
Den første gangen jeg kom til Nadipur arbeidet Prakash, den eldste sønnen, som innehaver i
butikken. Dette besøket har jeg beskrevet i innledningen. Prakash virket svært tilfreds med å
være i tebutikken på denne tiden. Da jeg kom tilbake nesten ett år etter, i 1994, hadde streiken
Uttarakhand Bandh brutt ut.2 Prakash nevnte av og til at situasjonen var vanskeligere. Etter som
ukene gikk ble han stadig mer taus. Om kveldene, når butikken var stengt, tok han sjeldnere
enn før initiativ til en samtale med de ansatte eller med meg. "Jeg har fått mange problemer
etter at Uttarakhand Bandh brøt ut", fortalte Prakash en dag. "Det er vanskelig å arbeide i butikken når inntekten er så lav. Nå er inntekten bare noen få hundre rupier. Før var den over 1000
rupier". Han føyde til at streiken førte til nedsatt omsetning for alle næringsdrivende i bazaaren.
Han hadde nylig giftet seg. Som jeg nevnte i kapittel 2 hadde han vanskeligheter med å få råd til
klær og andre forbruksvarer til sin kone. Prakash fortalte at han var lei av å ha ansvaret for butikken og at han ønsket seg jobb som lærer. "Det er for mange bekymringer når inntekten er lav",
sa han. Å søke en lærerjobb hadde vært planen hans lenge, men fram til den siste tiden hadde
115
han trivdes med å drive butikken. Derfor hadde han kun søkt på noen få stillinger. Vinteren
1994-95 opphørte streiken. Likevel nådde ikke omsetningen i butikken nivået fra tiden før
Uttarakhand Bandh i løpet av våren. Prakash forsøkte nå iherdig å finne en lærerjobb. Dette
klarte han på forsommeren. Han hadde da arbeidet rundt tre år i butikken.
Prakash sine frustrasjoner, som strakk seg over mesteparten av det siste året hans i butikken,
gjenspeiler en viktig realitet for næringsdrivende i Nadipur. Mange oppfatter det som svært fordelaktig hvis de kan arbeide i bazaaren. Blant annet fordi de da befinner seg i nærheten av familie og venner. Situasjonen blir imidlertid utilfredsstillende hvis inntektsnivået ikke dekker husholdets utgifter til produkter fra markedet. Er ikke dette tilfelle, gjør bekymringer rundt den lave
inntekten det vanskelig å trives. De fleste jeg snakket med som har vært migranter, og flertallet
av de jeg snakket med som ikke har vært migranter, mener at det er mange sosiale og praktiske
ulemper ved å arbeide utenfor dalen. Likevel velger mange å være arbeidsmigrant dersom inntekten gir mulighet for å sende penger hjem til familien eller for å spare til næringsinvestering. Få
av de næringsdrivende i bazaaren la vekt på arbeidets innhold som grunn til å arbeide her.
Viktigere var nærhet til familie og andre kvaliteter ved det rurale livet.3
Høsten 1995 overtok den nesteldste sønnen, Ranu, jobben som innehaver av butikken. Han
gikk iherdig i gang med arbeidet. Ranu hadde avsluttet tre års utdanning ved "Polytechnic High
School" i en liten by 35 kilometer fra Nadipur. Han ventet nå på å finne en lærlingeplass. "Det
er godt å være her", sa han da jeg spurte hvordan han trivdes i butikken. "Når jeg finner en lærlingejobb, skal jeg reise, men nå er det godt å være her. Her er mange av mine venner." Ranu var
ugift mens han arbeidet i butikken. Han hadde dermed en lettere ansvarsbyrde og stod ikke
overfor samme type problemer som broren. Ranu ga ikke uttrykk for misnøye over arbeidssituasjonen i løpet av den tiden jeg var i Nadipur. I hans periode som innehaver var stemningen
mellom de tre som arbeidet i butikken stort sett lettere enn de siste månedene Prakash var innehaver. Ranu arbeidet nesten halvannet år i butikken. Han sluttet da han fikk lærlingeplass ved en
stor fabrikk i Haridwar. Derfor reiste han også fra Nadipur da han sluttet i butikken.
De ansatte hadde ulike opplevelser av sitt arbeid i butikken. Padhu arbeidet som karigar i butikken vinteren 1994-95. Han fortalte at han likte denne jobben svært godt. Likevel begynte han å
116
lete etter en annen jobb i løpet av våren 1995. Stillingen som karigar var blitt redusert til halv
tid under streiken, dvs. 15 dager i måneden. Lønnen ble også halvert, fra 2400 rupier til 1200
rupier per måned. Stillingen ble ikke gjort om til fulltid igjen da streiken var over. Padhu fortalte
at lønnen på 1200 rupier ikke var tilstrekkelig fordi han har en stor familie. Våren 1995 sluttet
han i butikken og begynte å arbeide på en skogsplantasje. Rajiv, naukaren som arbeidet i butikken i det samme tidsrommet, var også nokså fornøyd med å arbeide her. Han anså imidlertid
jobben som naukar kun som en midlertidig jobb på grunn av den lave lønnen. Rajiv sluttet på
grunn av uoverensstemmelsen med Prakash om lønn. Kort tid etter at han hadde sluttet, begynte
Rajiv å jobbe i en grønnsakbutikk i Nilepur. En dag kom han på besøk i tebutikken i Nadipur.
Jeg spurte om han trivdes i den nye jobben. "Jobben er grei. Jeg tjener litt mer, men fremdeles
veldig lite. Noe som er vanskelig er å bo i Nilepur. Det er store problemer med vannforsyningen
der. Ofte er det ikke vann i det hele tatt", sa han. De som etterfulgte Rajiv i stillingen som naukar, virket langt mer frustrerte i denne jobben. De tre første etterfølgerne ble kun noen få uker
hver i jobben. Den første, en gutt på 16 år fra en landsby i nærheten, fortalte Prakash at han
sluttet fordi det var for mye mas. De to neste var voksne menn. Av ulike årsaker hadde de ikke
funnet annet arbeid og trengte en jobb på kort sikt. Ingen av dem trivdes i denne jobben. Dette
vil jeg komme tilbake til senere i kapitlet.
Hverdagen i en chai-mithaiwallah og i familiehjemmet
Før jeg drøfter ulike rolleutøveres posisjon i lys av yrkesrollen og øvrige statuser, vil jeg beskrive
aktiviteter i butikken i løpet av en vanlig dag. Organiseringen av dagens gjøremål gir en forståelse av hvordan yrkesrollene utøves og samhandling mellom personer i disse rollene. Den følgende framstillingen illustrerer hendelser og situasjoner i løpet av en typisk dag. Siden min tilstedeværelse har vært en faktor som ikke kan ignoreres, har jeg inkludert beskrivelser av hvordan
folk forholdt seg til meg i enkelte situasjoner. Siktemålet med denne narrative framstillingen er å
gi et helhetlig bilde av hverdagsliv i butikken.
I den perioden jeg nå skal beskrive, er det den eldste sønnen, Prakash, som driver butikken.
Prakash sover ofte hjemme hos familien. Han sover også relativt ofte i bakrommet i butikken.
117
Når det er mye å gjøre i forbindelse med produksjon av laddu, sover han i butikken. Det er bare
halvannen kilometer mellom hjemmet og bazaaren. Jeg har også inkludert beskrivelser av noen
situasjoner i familiehjemmet for i tillegg å antyde hvordan en vanlig dag forløper for Prakash før
og etter at han har vært i tebutikken.
Nadipur Chaiwallah
118
Formiddag
Kvinnene i husholdet står opp først. Moren er oppe halv seks. Hun leier dyrene, to voksne vannbøfler
og en kalv, ut fra rommet de oppholder seg i om natten og binder dem foran husene. Så henter hun
gress og legger en stor bunt foran hver av bøflene. I mellomtiden har svigerdatteren kokt te inne på
kjøkkenet. Mennene står opp og serveres te. De får også en "roti" fra dagen før som er rullet rundt en
klomp med "ghee". Etter en kort stund drar Prakash til bazaaren. Hans søster og den yngste broren
drar like etter til skolen. Moren og svigerdatteren tar med seg en sigd, et tau og en liten boks med mat
hver. De går langs stien som følger den bratte fjellsiden mot skogen overfor landsbyen. Der kommer de
til å tilbringe formiddagen med å kutte gress til dyra. Faren blir igjen hjemme.
I butikken sover de to ansatte, Padhu, kokken, og Rajiv, tjeneren, i bakrommet. Dette er et rom på
rundt 15 kvadratmeter som er plassert mellom butikkrommet, dvs. det rommet som er åpent for kundene, og kjøkkenet. De våkner kvart på seks. De sover i samme seng, en relativt bred treseng med
plankebunn. Oppå plankene ligger et tykt teppe. Teppet rulles sammen når de har stått opp og sengen
fungerer som en benk. De røyker hver sin "bidi" og strekker seg i sengen i noen minutter. Padhu og
Rajiv kommer fra samme landsby. Den ligger 12 kilometer fra Nadipur. De er fjernt beslektet. Moren
til Prakash kommer fra den samme landsbyen som Padhu og Rajiv. Padhu er trettiåtte og Rajiv er sytten. Måten de snakker sammen bœrer preg av at de kjenner hverandre godt. Padhu går inn i butikkrommet og fyrer opp parafinprimussen. Blåselyden av gassen som antennes avbryter morgenstillheten.
Rajiv står opp, rer sengen og går inn på kjøkkenet. Han rydder noen kasseroller og vannbeholdere på
kjøkkenet. Døren fra kjøkkenet til den smale verandaen, som løper utenfor de tre rommene, åpnes. I
samme øyeblikk kommer Padhu inn fra butikkrommet med tre kopper te. Prakash har nettopp
ankommet hjemmefra. De setter seg på sengen med hver sin kopp. Padhu reiser seg etter et par minutter. Klokken er nå nesten halv syv. Han trekker opp den store gitterporten mellom butikkrommet og
en veranda som vender mot gangstien utenfor. Skramlingen fra porten er høylydt. Tebutikkene er vanligvis de første som åpner i bazaaren, for å vœre klar når de første reisende ankommer for å vente på
bussen. Rajiv har tatt med seg et par vannbeholdere for å hente vann fra en bekk som ledes i et tynt
rør under bilveien. Dette er rundt 100 meter fra butikken. Et par menn sitter på en benk utenfor
tebutikken ved siden av. Denne har vært åpen en stund allerede. Den ene mannen har et lite ullteppe
119
rundt skuldrene. Innehaveren er opptatt med å koke te. Han snakker til de to utenfor. Til forskjell fra
Nadipur Chaiwallah hvor te kokes på parafinprimus, kokes te over et ildsted i nabobutikken. Det
lukter røyk fra ildstedet. Røyken kommer både ut av døren og gjennom et hull i den ene veggen oppunder taket. Bygningen har ikke pipe.
En mann som arbeider på kontoret til "The Agricultural Cooperative Bank", ankommer nå Nadipur
Chaiwallah. Han kommer inn på bakrommet. Banken som denne mannen arbeider i er et av to
offentlige foretak som er representert i Nadipur. Han leier et rom i et hus som ligger like ved butikken
og kommer innom nesten hver morgen og ettermiddag. Siden han kjenner Prakash godt sitter han
nesten like ofte på bakrommet som i butikkrommet. Han innleder en samtale med Prakash inne på
bakrommet. Etter en kort stund går de to ut av bakrommet og setter seg på en benk som Padhu nettopp har satt ut på verandaen. Padhu fyrer opp primusen selv om ingen av dem har bedt om te ennå.
Padhu kommer fra butikkrommet og serverer Prakash og den andre. To menn har satt seg i butikkrommet mens Padhu kokte den forrige kjelen. De har bestilt te og Padhu setter derfor umiddelbart i
gang en ny kjele. Rajiv har kommet tilbake med to dunker med vann. Den ene har han plassert på
verandaen utenfor butikkrommet og den andre har han plassert på den smale verandaen, utenfor
kjøkkenet. Utenfor kjøkkenet står også et metallfat som brukes til å vaske kopper og kar. Rajiv plasserer en stor kjele med melk på en liten elektrisk ovn på kjøkkenet. Siden strømmen som oftest er borte
midt på dagen kokes melk hver morgen på denne ovnen.
Prakash roper en beskjed til Rajiv fra verandaen. Tonefallet er strengt og kommanderende, lik den en
befal bruker når han snakker til en underordnet. Prakash bruker sjelden dette tonefallet når han
snakker til Padhu. Rajiv svarer, han går til butikkrommet og henter noen kopper som skal vaskes.
Like etter får han en ny beskjed. Han skal hjelpe Padhu med å lage "laddu", en av to typer søte kaker
som selges i butikken. Mens de to går ned i kjelleren for å gjøre dette, overtar Prakash salget i butikken. Det er ingen kunder akkurat nå og Prakash roper til tre menn som står ved bilveien, 5 meter, fra
butikken. De tre venter på en buss eller lastebil som kan ta dem med sørover. Han spør hvor de skal.
Den ene svarer "Dehra Dun". Klokken har blitt åtte. Av de seks butikkene som ligger på den andre
siden av bilveien, er det bare en som er åpen. Padhu og Rajiv holder på med produksjon av laddu i
tre timer. Lyden av stemmer høres jevnlig fra kjelleretasjen. De må rope til hverandre for å overdøve
120
en stor primus som brukes til stekingen. Prakash tar seg små turer ned i kjelleren når det ikke er
kunder i butikken. I perioder sitter han på verandaen og leser avisen eller samtaler med forbipasserende. Ved nitiden kommer tanten til Prakash. Hun setter seg inne på bakrommet. Med seg har hun
en metallbeholder som inneholder en liter melk. Melken selges til en oppkjøper som hver dag reiser til
Nilepur for å selge melken videre der. Prakash blir sittende på bakrommet og snakke med tanten.
Han åpner døren slik at han kan se ut i butikkrommet.
Prakash går ned i kjelleretasjen. I en brysk tone roper han en beskjed til Rajiv. Like etter kommer
Rajiv opp og begynner å lage mat på kjøkkenet. Han lager en varm lunsj til Padhu, Prakash og seg
selv bestående av kokt ris og "alugobi", en grønnsaksrett med poteter og blomkål. Risen vaskes nøye for
at den skal vœre ren for sand og smådyr. Mens risen koker under trykk i en tett "trykk-koker", tenner
Rajiv en bidi. Han får gratis sigaretter til eget forbruk. Prakash kjefter litt og sier han røyker mye.
Rajiv smiler avvœpnende og sier noe humoristisk. Han setter seg på huk igjen og vasker blomkål og
poteter. Grønnsakene skjœres i små biter. Prakash låser opp et stort metallskap som står i bakrommet.
Han sier henvendt til meg; "butikken går dårlig fremdeles. Jeg har ikke hatt råd til å kjøpe en ny sari
til min kone på lenge. Min svigerfar bebreidet meg for å kjøpe for lite klœr til henne sist vi besøkte
han. Han tror jeg har penger, hvordan skal jeg kunne forklare han situasjonen?" Prakash avslutter
med en skuldertrekning. Han legger noen sedler inn i skapet og låser det igjen. Han og Padhu spiser
på kjøkkenet, sittende på gulvet. Rajiv passer butikken og spiser når de to andre er ferdig.
Ettermiddag
Mellom halv fire og fem om ettermiddagen er butikken full av mennesker. Lyden av mange stemmer
kan høres på 20 – 30 meters avstand fra lokalet. Mange sitter inne i butikkrommet og på verandaen
utenfor står 7 - 8 personer. Til sammen er det nesten 20 personer i butikken. Av disse er to kvinner.
Mange har nylig ankommet med en buss fra Haridwar. Det hender ofte at folk som har steget av bussen samler seg i Prakash tebutikk eller i en av de andre tebutikkene like ved hovedveien. Padhu står
ved primusen og koker te. Prakash sitter på verandaen og snakker med miljøaktivisten Anand (som
jeg har omtalt i innledningen). Den siste er en tremenning av Prakash. En venn av Prakash som
arbeider som Patwari i et nabodistrikt står ved siden av de to og deltar i samtalen. Nå under streiken
121
går han ikke på jobb hver dag. De diskuterer hvorvidt Garhwal bør danne en egen delstat eller fortsatt vœre en del av Uttar Pradesh. Kort tid etter er diskusjonen slutt og de snakker om noe annet.
En buss ankommer og stopper. To menn går ut. Den ene løfter en stor striesekk ut av bussen. Tre
kvinner som har ventet en stund i veikanten stiger på. Mannen som bœrer striesekken stopper ved
Prakash butikk. Han spør om han kan la sekken stå i butikken til imorgen. Det er grønnsaker i sekken. Patwarien snakker litt med Prakash. Så reiser han seg og går. De fleste som satt i tebutikken har
satt kursen hjemover. To som var i butikken har stilt seg opp på veien. De kom fra Pahar Gaon og
venter nå på en buss eller lastebil til Nilepur. Padhu og Rajiv går ned i kjelleren for å tilberede laddu.
Prakash sitter på verandaen og leser avisen. En ung mann sitter på en krakk i butikkrommet og leser
en avis. Det er bare han som er inne i butikken. Jeg spør Prakash hva mannen som kom med striesekken skal med så mye grønnsaker. Han svarer at de er for salg og at de er kjøpt på markedet i
Rishikesh eller Haridwar. Mannen har en butikk i den andre enden av bazaaren. Han var sliten
etter reisen og det var sent så han ville heller bœre sekken dit neste morgen. Det har begynt å mørkne
og det er lite ferdsel i bazaaren. Nesten alle butikkene i bazaaren stenger nokså raskt etter at det har
mørknet. Når butikken stenges har klokken blitt seks om ettermiddagen.
Hovedmåltidet inntas om kvelden, etter at butikken er stengt. Dette måltidet inntar Prakash ofte i
familiehjemmet. Her tilberedes maten av Prakash kone og hans mor. I butikken står Rajiv for mesteparten av den matlagingen som er for Prakash, Padhu og han selv. Kakene som lages for salg er
Padhus hovedansvar. Padhu og Rajiv spiser som oftest hovedmåltidet i butikken. Noen ganger blir de
med til familiehjemmet og spiser der. De kjenner foreldrene til Prakash godt.
Relasjoner og autoritet i yrkeslivet.
Relasjonene mellom de tre som har sitt daglige virke i tebutikken preges av nokså klar over- og
underordning. Dette aspektet er særlig synlig i relasjonen mellom dukandaren og naukaren.
Prakash sitt tonefall, når han gir Rajiv beskjed om arbeidsoppgaver som skal utføres, understreker denne autoriteten. Dette signaliserer tydelig for alle som er i nærheten hvem som er overordnet. Samtidig gjøres kundene oppmerksom på hvem som er naukar i butikken. Det hender ofte
kunder tiltaler naukaren på den samme befalende måten når de vil ha te, et glass vann eller
andre ting. Kundene kan tiltale han med navn eller med betegnelsen "choto". Dette er vanlig i
122
restauranter og tebutikker. Betegnelsen "choto" brukes imidlertid ikke hvis naukaren er en godt
voksen mann. Når det gjelder de øvrige statusene til Prakash og Rajiv, er de relative forskjellene
mellom disse i samsvar med den ulike rangeringen av yrkesrollene. Prakash er eldre enn Rajiv,
han har lengre utdannelse og husholdet hans er bedre økonomisk stilt enn Rajivs hushold. I tillegg regnes den Rajputkasten Prakash tilhører som litt høyere enn Rajivs kaste selv om begge tilhører Rajputtene som overordnet kategori. Jeg observerte imidlertid at et slikt samsvar mellom
yrkesstatus og andre statuser ikke gjaldt i alle relasjoner mellom dukandar og naukar. I løpet av
feltarbeidet opplevde jeg at personer som var både eldre og av høyere kaste enn Prakash arbeidet
som naukar. Jeg vil senere komme tilbake til hvordan relasjonen artet seg med andre personer i
rollen som naukar. Imidlertid bør det tilføyes her at disse observasjonene viste at naukarens øvrige statuser har liten betydning for hvordan dukandaren opptrer overfor ham.
Relasjonen mellom karigaren og dukandaren er, som det framgår av beskrivelsen av hverdagen i
butikken, langt mindre preget av offentlig framvisning av autoritet. Vanligvis er tiltalemåter,
tonefall og andre trekk ved dukandarens væremåte holdt i en langt mer dempet og forsiktig stil
når Prakash henvender seg til Padhu. I forhold til yrkesstatus, er ikke dette overraskende.
Karigarens posisjon tilsvarer andre faglærte håndverkere eller arbeidere. Både Prakash sin væremåte overfor Padhu og lønnsnivået uttrykker at den sistnevnte har en mer likeverdig posisjon.
For å jobbe femten dager hver måned i tebutikken, fikk karigaren en lønn på 1200 rupier. Dette
ville tilsvart 2400 rupier i full stilling (30 arbeidsdager per måned). Sammenlignet med andre
typer arbeid i distriktet er dette lønnsnivået over gjennomsnittet. Naukarens lønn viser at dette
yrket tilhører et langt lavere nivå. Naukaren i tebutikken fikk utbetalt 300 rupier per måned.
Dette er langtfra nok til å forsørge en familie. Det er heller ikke nok til å kunne leie et rom i tillegg til andre utgifter. (I Nadipur bazaar koster leie av et rom vanligvis rundt 150 rupier.
Leieutgifter er betydelig høyere i byene.) Rajiv, naukaren, sa en dag: "Jeg får 300 rupier i måneden. Det er nesten ingenting. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg burde nok finne noe annet."
En konflikt mellom Rajiv og Prakash, som toppet seg like før Rajiv sluttet, viste hvordan den
lave verdsettingen av naukarens yrkesrolle bragte begge parter inn i dilemmaer.5 En kveld satt
Prakash, en mann som het Ranjit som arbeidet ved den lokale avdelingen av Forestry
123
Department og Rajiv på bakrommet i butikken. De hadde en høylytt diskusjon. Rajiv forlangte
en økning av lønnen til 500 rupier for å fortsette i jobben. Han hadde fått et tilbud om å jobbe
som hjelpemann på en lastebil6 for en lønn på 600 rupier. Ranjit mente at Prakash burde øke
lønnen og argumenterte med at Rajiv arbeidet hardt og at han er dyktig i jobben. Prakash innrømmet at lønnen burde vært høyere. Han beklaget dette. På grunn av lav inntjening i butikken
og mange kostnader hadde han ikke råd til mer. Senere på kvelden, da Ranjit hadde gått, sa
Prakash til meg at han syntes Ranjit er vanskelig å ha med å gjøre fordi han snakker altfor mye.
Det var tydelig at han mislikte Ranjits innblanding i saken. Prakash sa: "Selv om jeg gjerne vil,
har jeg ikke råd til å betale Rajiv så mye. Jeg har virkelig lyst til å beholde han, men vet ikke
hvordan jeg skulle fått råd til å betale så mye." Noen dager gikk uten at det ble sagt særlig mye
mer om saken. Prakash fortalte en dag at han hadde tilbudt Rajiv en økning fra 300 til 350
rupier. Han sa at også dette er for lite, men utgiftene var for høye til at han kunne tilby mer. Jeg
spurte Rajiv om han hadde planer om å begynne som hjelpemann på lastebilen. Han sa han ikke
hadde bestemt seg ennå. To uker senere sluttet han i butikken og begynte å arbeide i Nilepur.
Det var i alt fem personer som i kortere eller lengre perioder arbeidet som naukar i løpet av de
periodene jeg oppholdt meg i Nadipur. De fem som hadde jobben som naukar hadde forskjellige statuser både når det gjaldt kaste og alder. Likevel ble de behandlet svært likt når det gjaldt
tildeling av oppgaver og framvisning av autoritet. Dette tyder på at rangeringen knyttet til yrkesstatus gjøres relevant framfor andre statuser som yrkesutøverne innehar i en arbeidskontekst.
Dette gjelder selv i tilfeller der det er opplagt at rangeringen av andre statuser er motsatt av rangeringen av yrkesstatus. To av mennene som var ansatt som naukar var eldre enn Prakash. Den
ene var i tillegg Brahmin og hadde dermed en høyere posisjon enn Prakash både når det gjaldt
alder og kaste. På tross av dette ble begge disse behandlet på noenlunde samme måte som de
unge guttene. Kun enkelte ganger når samtalen gikk om løst og fast på bakrommet etter stengetid, kunne det inntre en forandring. Dette gjaldt særlig når disse mennene fortalte historier som
omhandlet erfaringer de hadde gjort tidligere i livet. Erfaringene de formidlet, som ofte overgikk
Prakash og andre tilstedeværendes erfaringer på det aktuelle feltet, lot til å gjøre alder viktigere
som status i disse situasjonene. Ut fra det som er sagt ovenfor, virker det sannsynlig at framveksten av et differensiert yrkesliv i nyere tid med mange kastenøytrale yrker har skapt hierarkiske
124
relasjoner på arbeidsplassene som er uavhengig av den øvrige rangeringen av statuser. Noe som
framtrer som viktig for sosial status og autoritet i en arbeidskontekst i dag, er blant annet økonomisk suksess og relevant yrkeskompetanse. (Jamfør kapittel 4).
Yrkesstrukturen i Nadipur sammenlignet med yrkesstrukturer i byene
En stilling som naukar i en restaurant i en liten by blir vanligvis lønnet med 400 - 500 rupier i
måneden. I storbyer som Delhi er en jobb som naukar lønnet med 500 – 1000 rupier i måneden. Dette er ikke nok til å kunne leie et rom i byen. Også der er det vanlig at naukaren sover i
restauranten eller butikken hvor han arbeider. I likhet med lønnen for å jobbe som naukar i
tebutikken i Nadipur, er lønnen for en naukar i byene også ofte for liten til å forsørge en familie.
Jeg snakket med to gutter i begynnelsen av tyveårene i en restaurant i byen Rishikesh. Begge var
ansatt som naukar i restauranten. Begge fortalte at de ikke ønsket å fortsette særlig lenge i jobben. Det var vanskelige arbeidsbetingelser og lite tilfredsstillende å sove på en benk i restauranten hver natt. Dessuten var de begge svært misfornøyd med lønnen. Den ene hadde planer om å
reise til et turiststed høyt oppe i fjellene når turistsesongen begynte der. Lønnen for tilsvarende
arbeid på dette stedet lå en del høyere. Jobben som naukar er som nevnt lite aktuell for menn
som har en familie å forsørge. Derfor er det nokså sjelden å finne arbeidsføre menn som er eldre
enn begynnelsen av tyveårene i en slik jobb. Likevel forekommer det at familieforsørgere har
denne typen arbeid. Blant annet forekommer dette blant migranter i byene som har familien
boende i landsbyen på grunn av at husholdet kan klare seg med et minimum av kapitalinntekter
når kvinnene og barna arbeider med husdyrhold og jordbruk. I de fleste tilfeller der familieforsørgere arbeidet som naukar, ble det ansett som en kortsiktig løsning.
Naukaren befinner seg nederst både i det sosiale hierarkiet og lønnshierarkiet på arbeidsplassen. I
noe grad reflekteres dette også av kundenes oppførsel overfor naukaren i tebutikken. Det forekom langt hyppigere at kunder i butikken ba Rajiv hente ting eller utføre andre oppgaver enn de
ba Padhu eller Prakash om å utføre slike oppgaver. Naukarens rolle kan i noen tilfeller være et
utgangspunkt for å lære seg karigarens ferdigheter, for å oppnå denne posisjonen på lengre sikt,
men det er ingen selvfølgelighet i dette. Om han får anledning til å lære seg å utføre karigarens
125
oppgaver, kommer an på forholdene i butikken. Ingen av de som arbeidet som naukar i butikken mens jeg bodde her, hadde ambisjoner om dette. På den annen side ga de som hadde denne
yrkesrollen uttrykk for frustrasjoner over det lave lønnsnivået og arbeidsforholdende. Jobben
som naukar er beregnet på personer som ikke er faglært i et yrke. Det kan være fordi de er unge
og uerfarne, eller fordi de av andre grunner ikke kvalifiserer fullt ut til å utføre bedre betalte og
mer fullverdige jobber. En del av arbeidsmigrantene fra Garhwal jobber som naukar i restauranter og andre typer foretak i byene. I et intervju som gjengis i kapittel 6 forteller C.S. Rawat om
de yrkene han har hatt. Flere av disse jobbene er relevante i denne sammenheng. C.S. Rawat
kommer fra en landsby like ved Nadipur. Allerede i barneårene måtte han forlate landsbyen og
begynne å arbeide i Nadipur. Den første jobben, i en tebutikk i Nadipur, var som naukar. Det
var også den andre jobben han hadde, hos en lege i Dehra Dun. Han arbeidet som migrant i
Dehra Dun og Delhi fra han var i tenårene. Rawat gir ikke først og fremst uttrykk for mistrivsel
med arbeidsforholdene, selv om han ikke legger skjul på at han ikke trivdes når han hadde disse
jobbene. Det vanskeligste for ham var å være borte fra familien så lenge om gangen i så ung alder.
I kapittel 6 gjengis også et intervju med K.L. Bahuguna. K.L. Bahuguna arbeidet hos en møller i
Dehra Dun siden han var i tenårene. Han jobbet som ufaglært assistent i møllen. Relasjonen han
har til mølleren på denne arbeidsplassen har flere likhetstrekk med relasjonen mellom innehaver
og naukar i Nadipur Chaiwallah. Selv om han arbeidet der i mange år trivdes han ikke, blant
annet fordi mølleren var streng og oppførte seg på en nedlatende måte. I likhet med konflikten
som oppsto mellom Prakash og Rajiv oppsto en tilsvarende konflikt om lønn mellom K.L.
Bahuguna og mølleren. K.L. Bahuguna mente lønnen var altfor lav. Han sluttet fordi han ikke
ble tilbudt høyere lønn etter at han hadde konfrontert mølleren med sin oppfatning.
Under et opphold i Delhi tilbragte jeg flere dager i to forskjellige motorsykkelverksteder. Begge
disse verkstedene besøkte jeg også flere ganger senere. I og med at verkstedene ved disse anledningene arbeidet med min motorsykkel, fikk jeg mulighet til å tilbringe flere timer sammen med
de ansatte hver dag. Også her fantes en yrkesstruktur som lignet forholdet mellom dukandar,
karigar og naukar. I motorsykkelvekstedene ble imidlertid ikke disse betegnelsene brukt. Det var
vanlig å bruke de engelske uttrykkene "mechanic" og "worker" om henholdsvis fagkyndige
126
mekanikere og ufaglærte arbeidere. Eierne av verkstedene ble ofte betegnet som "owner". Eierne
var i det ene tilfelle en far og en voksen sønn og i det andre tilfellet en far og to sønner. Den faglærte mekanikeren tjente 4500 rupier i det ene verkstedet. I det andre tjente mekanikeren noe
mindre, men her bodde han og hans familie på eiendommen, i et lite hus ved siden av verkstedet. Dette verkstedet ligger i utkanten av byen. Verkstedene hadde henholdsvis to og tre ufaglærte arbeidere. Deres lønninger var 1500 rupier i måneden. Lønnsforskjellen mellom faglærte og
ufaglærte i verkstedene var med andre ord mindre enn mellom karigaren og naukaren i tebutikken. Til forskjell fra naukaren bodde ikke de ufaglærte arbeiderne på arbeidsplassen. Dette forklarer noe av lønnsdifferansen mellom naukar og arbeider. Arbeiderens høyere lønn kan også
være knyttet til at arbeidet som ufaglært på et verksted er noe mer fysisk krevende enn arbeidet
som naukar i tebutikken. Autoritetsrelasjoner, som kom til syne gjennom framvisning av autoritet fra verkstedeiernes side, hadde fellestrekk med de tilsvarende relasjonene i tebutikken. De
ufaglærte ble ofte tiltalt på en brysk kommanderende måte av eierne. Dette skjedde sjeldnere
overfor de faglærte mekanikerne. Ufaglærte fikk mange oppgaver som ikke var direkte relatert til
verkstedet, som å kjøpe eller lage te og gjøre forskjellige ærender. Denne overordnede strukturen
er i nokså stor grad felles for tebutikken, restauranten i Rishikesh og motorsykkelverkstedene i Delhi.
Butikkens betydning for husholdet
Tebutikken i Nadipur er, som jeg har nevnt tidligere, finansiert av midler faren til Prakash hadde
spart etter mange år som høyt lønnet offiser i hæren. Dessuten ble det tatt opp et lån i en bank.
Lånet ble finansiert ved hjelp av farens relativt høye pensjon og inntektene fra driften. Det er nå
nedbetalt. Ansvaret for driften av butikken innvolverte, som det framgikk i kapittel 4, i suksessive perioder alle mennene i Prakash hushold. Hvordan dette arbeidet ble fordelt, ble drøftet i lys
av husholdet som sosialt system i kapittel 4. Derfor skal dette ikke repeteres her. Noen momenter
skal imidlertid utdypes i det følgende for å framheve tebutikkens viktig betydning for husholdet.
Som nevnt i kapittel 2 preges fordelingen av arbeidet som innehaver i tebutikken av fleksibilitet.
Hvis Prakash hadde et ærend som medførte at han reiste bort en eller flere dager, tok vanligvis
faren hans over ansvaret for butikken. Når broren Raju, som var student ved en Polytechnic
127
School, hadde fri fra skolen fungerte han oftest som som dukandar når Prakash var bortreist.
Under de to første oppholdene mine i India var det sjelden Prakashs yngste bror var dukandar.
Under det tredje oppholdet mitt derimot hadde han denne rollen. Han var da sytten år.
Butikken har i ulike perioder gitt arbeid til alle brødrene og faren i huset. Særlig for Prakash var
arbeidet i butikken en tiltrengt løsning i en periode. Dette var som nevnt i kapittel 4 delvis
under og etter streiken i Garhwal i 1994. Da han giftet seg, ett år etter at han begynte å arbeide
i butikken, økte også forpliktelsene som forsørger i husholdet. Disse økte ytterligere da han fikk
barn. I perioden under og etter streiken var det ekstra vanskelig å finne arbeid. Situasjonen
hadde derfor vært vanskeligere uten arbeidet i butikken. Husholdet kan også ha god nytte av
butikken på lang sikt. Etablering av butikken medfører spredning av risiko på to måter. Så lenge
husholdets egne medlemmer driver butikken gir den en liten, men vanligvis nokså stabil inntekt.
Hvis det en periode ikke er hensiktsmessig å drive butikken selv, kan den leies ut til andre. Den
utgjør også i en slik situasjon ekstra sikkerhet. Hvis det blir behov for at en av brødrene flytter
hjem, permanent eller midlertidig, er det en fordel å ha butikken. Man har da anledning til å
gjennopta arbeidet her, noe som i de fleste tilfeller vil være gunstigere enn å leie et lokale. Både å
ha en butikk som leies ut og at en av husholdets egne medlemmer arbeider i tebutikken bidrar
dermed til at husholdets økonomiske situasjon blir mer fleksibel.
For å gjøre et hushold minst mulig sårbart for skiftende økonomiske konjunkturer, kan det være
gunstig med en fordeling mellom lokalt arbeid og migrasjon til byene. Butikken representerer
her en næring som sprer husholdets inntektskilder til enda en sektor. Dette er et viktig aspekt
ved arbeidsdeling blant medlemmer av et hushold som kan belyse både hvorfor enkeltmedlemmer migrerer i stedet for at alle flytter, og hvorfor medlemmene arbeider innen helt ulike økonomiske sektorer (Fuglerud, 2001). Dette momentet har jeg drøftet noe mer utførlig i kapittel 2.
Konklusjon
I dette kapitlet beskrives i korte trekk en hverdag i tebutikken og blant medlemmer av husholdet
i familiehjemmet. Jeg viser at de ansatte og ulike medlemmer av husholdet har forskjellige opplevelser av butikken og arbeidet. Disse forskjellene henger til dels sammen med yrkesrollene og
128
med den livssituasjon de ulike partene befinner seg i for øvrig. Relasjonene blant de tre som
arbeider i butikken har mange fellestrekk med en yrkesstruktur som forekommer mange steder i
India, i både urbane og rurale distrikter. Dette tyder på at de sosiale strukturene i bazaarene kan
oppfattes som et uttrykk for økende integrasjon i forhold til et overordnet system, det vil si i forhold til det indiske storsamfunnet. Av beskrivelsene i dette kapitlet går det også fram at tebutikken gjør husholdet mer fleksibelt med hensyn på arbeidsfordeling mellom mannlige medlemmer
og økonomisk sikkerhet.
1
Søt kake som er vanlig over hele Nord-India.
2
Uttarakhand Band var en langvarig streik som rammet det meste av offentlig sektor. Unntatt fra streiken var bare veiarbeid,
strømforsyning og noen få andre sektorer som ble ansett for å være nødvendige. Streiken er omtalt i kapittel 2.
3
Jamfør beskrivelsen av folks oppfatninger av livet i byen versus livet i dalen i kapittel 8.
5
Feltsituasjonen som er beskrevet i egen ramme under tittelen på dette kapitlet omhandler denne hendelsen.
6
Lastebilen kjørte regelmessigmellom Dehra Dun, Haridwar og andre byer i nœrheten.
129
130
Kapittel 6
Livsløp og karriere. Biografiske intervjuer
"Jeg fulgte den smale stien som førte fra Pahar Gaon til bazaaren Nadipur. På en lav mur satt tre menn. En
ropte på meg. Han så ut til å være noe over 60 år. "Hvor er du på vei, bror?" "Ditover", sa jeg og pekte mot
butikkene ved bilveien. "Hvor er du fra?", sa han og ba meg sitte. "Norge", svarte jeg. "Hvor er det? I
Europa?" spurte han. "Jeg har vært i Italia", tilføyde han entusiastisk. "I Italia?" utbrøt jeg, tonefallet røpet
min overraskelse. Det var første gang jeg møtte noen i dalen som hadde vært i Europa. Han lo hjertelig. Så
snudde han seg mot de to andre mennene og sa "Pizza!" mens han tegnet en sirkel i lufta med hendene. "Jeg
har spist italiensk mat", tilføyde han. "Hva gjorde du i Italia?", sa jeg. Han rettet ryggen og gjorde stolt en
militær hilsen. "Jeg har vært soldat. I kongens hær! Det var før frigjæringen av India. Det var en stor krig i
Europa dengang. Fascistene, forstår du?" Jeg nikket. Han fortsatte; "Engelskmennene ville kjempe i Italia.
Mot Mussolini. De gjorde en avtale med Kongen av Garhwal og mange av kongens soldater ble sendt til
Italia. Jeg var en av dem." "Når var dette?" sa jeg. "Dette var på 1930-tallet. Nå er jeg snart 80 år og fremdeles like sprek!" sa han. Da han fortalte om sine opplevelser i Italia kjente jeg en forvirrende følelse. Til nå
ganske adskilte verdener ble plutselig blandet. Selv om jeg ikke var i tvil om at den var sann, fortonte mannens historie seg derfor uvirkelig. Et kapittel i verdenshistorien stod skrevet i denne mannens beretning. "
Fra feltdagboka
"Until recently social scientists have given little attention to the timing of historical events in lives and their
biographical influences." (Elder og Hareven, 1992:47).
Folks livsløp i og utenfor bazaarene
Et menneskes livsløp formes i sosiale omgivelser og i en historisk kontekst. Temaet i dette kapitlet er hvordan folks karrierer og livsløp kan belyse generelle endringsprosesser. Mot slutten av
feltarbeidet foretok jeg en del intervjuer som var utformet for at folk skulle si noe om ulike faser
i sitt liv og hvordan de opplevde at disse hang sammen. I intervjuene ble det lagt mest vekt på
den yrkesaktive alderen. Folk ble spurt om blant annet utdanning og yrkesutøvelse i ulike livsfaser, foreldres bakgrunn og om husholdet. Ut fra disse intervjuene kunne jeg danne meg et bilde
av enkelte personers livsløp og av aspekter ved de sosiale omgivelser de ble formet i. Noen av
intervjupersonenes beretning om sitt livsløp og sin yrkeskarriere er gjengitt her i en litt forkortet
versjon. Beretningene er samlet med sikte på å se ulike deler av det lokale yrkeslivet og migrasjon
i sammenheng.
Intervjupersonene har ulik sosial bakgrunn og ulike karrierer. Flesteparten av mennene som ble
intervjuet, driver et foretak i en bazaar. Fire av disse arbeider i Nadipur og en i Uppar Rasta
131
Bazaar1. Den ene som ikke arbeider i en bazaar, driver en tebutikk på et sted der lokale stier fra
flere landsbyer møtes. Dette er den eneste butikken på stedet. Den ene av de to kvinnene som er
intervjuet, arbeider som skredder i Nadipur. Den andre kvinnen driver med jordbruk og husdyrhold. En av mennene er av Brahmin kaste, tre er Rajputter og to er lavkaster. En av kvinnene er
Rajput og en er Brahmin. To av mennene ga uttrykk for at virksomheten de drev ga en inntekt
som de var fornøyd med. Den økonomiske situasjonen var til dels svært forskjellig. Tre ga
uttrykk for at den økonomiske situasjonen var lite tilfredsstillende og at inntektene var lave. En
sa at inntektene varierte nokså mye. En var godt fornøyd med inntektene. To av de som sa at
inntekten var lav, tilføyde at tebutikkene de drev nærmest var et tidsfordriv. Begge kvinnene la
vekt på at de hadde opplevd vanskelige perioder i livet. Den ene var enke, den andre hadde mistet kontakten med ektemannen for mange år siden og visste ikke hvor han befant seg. Begge
bodde hos svigerfamilien, selv om den ene overnattet nesten like ofte i bazaaren som hjemme.
Synkrone og diakrone sammenhenger
Når noen blir bedt om å fortelle om hendelser og sammenhenger retrospektivt, veksler beretningen gjerne mellom synkrone og diakrone sammenhenger. Når det er snakk om hendelser og
faser som tillegges betydning for livsløpet, legges hovedvekten som oftest på diakrone sammenhenger fordi tidsaspektet er i fokus. Hvis en sier; "dette skjedde når far arbeidet i Dehra Dun"
eller "min kone bodde sammen med far og mor og jeg var i Delhi" uttrykkes samtidighet, dvs.
at ting skjedde synkront. Hvis noen sier at "tre uker etter at jeg sluttet å jobbe i bokhandelen,
begynte jeg å jobbe i en restaurant", uttrykkes rekkefølge, altså at ting skjedde diakront i forhold
til hverandre.
Et diakront perspektiv tar utgangspunkt i prosesser. Dette perspektivet er sentralt når livsløp
sammenlignes og analyseres i forhold til sosial og historisk kontekst. I livsløpsanalyse er det aktuelt å se forløp på makronivå, som har betydning for mange, og mikronivå, det vil si forløp som
involverer personen selv og de nære sosiale omgivelsene, i lys av hverandre. "Gjennom menneskers liv presenteres historien ikke som abstrakt struktur eller teknologisk forandring, men slik
den leves og oppleves." (Frønes, 1997:60). Både synkrone og diakrone sammenhenger mellom
132
nivåene er viktig for at disse dimensjonene skal komme fram. Livsløpsanalyse dreier seg imidlertid også om forskning som går i andre retninger enn den som er skissert her. Enkelte forskere har
lagt vekt på et viktig narrativt element; hvordan folk "gjenforteller" sitt livsløp (Danielsen,
1991). Denne innfallsvinkelen gjør at utgangspunktet har mye felles med psykologi og litteraturanalyse. Dette er en mindre aktuell tilnærming for å belyse forholdet mellom individet og sosiale
systemer. Derfor har jeg ikke drøftet den i fortsettelsen.
Betydningen av historiske forløp for individers livsløp
En viktig problemstilling i dette kapitlet er hvordan livsløp belyser relasjoner mellom individer
og systemer. Det siste temaet ble presentert i kapittel 2. For å klargjøre hvordan livsløpsperspektivet kaster lys kan over dette forholdet, vil jeg drøfte noen generelle aspekter ved en slik tilnærming i det følgende. Et menneskes livsløp kan sees i lys av sosiale prosesser på mange nivåer
(Elder og Shanahan, 1997:19). At historiske prosesser og hendelser påvirker folks livsløp, lyder
som en banal sannhet som det er overflødig å poengtere. Dette er fordi strukturer hele tiden
endres. Likevel viser det seg at det ikke alltid tas i betraktning. Historiske hendelser har ofte blitt
tillagt for liten betydning for folks livsløp i samfunnnsvitenskapene (Hareven, 1992). Det har
heller ikke ofte nok blitt tatt i betraktning at virkningene varierer ut fra hvilken alder aktørene er
i. "Er du tjue når krigen begynner, blir du soldat; er du fem år, blir krigen en del av din barndom." (Frønes, 1997:60). De momentene som er nevnt her, er sammenfallende med Harevens
poenger i sitatet som innleder dette kapitlet. I dag er mange livsløpsforskere klar over at kompleksiteten i samspillet mellom sosiale prosesser på ulike nivåer og individers valg og livsløp ikke
bør skyves ut av fokuset.
"Å studere livets gang fra fødsel til død krever at forskeren retter blikket både mot den sosiale og den individuelle verden, for å undersøke de prosesser som knytter dem sammen."(Elder og Shanahan, 1997:19).
Hvordan påvirker sosiale prosesser og historiske hendelsesforløp individers valg eller gruppers
valgmuligheter? Det kan være lettere å forstå slike sammenhenger ut fra konkrete eksempler enn
ut fra en generell tilnærming. Noen ganger har spesielle hendelser på makronivå tydelig innvirket på folks handlinger og situasjon og folk selv er svært oppmerksomme på dette, som når C.S.
Rawat i det følgende forteller at han reiste hjem fra Delhi da det brøt ut krig mellom India og
133
Pakistan i 1965 og ble hjemme i landsbyen i en måned. Andre ganger er slike sammenhenger
mer komplekse og kan kun antydes gjennom en systematisk undersøkelse. En systematisk undersøkelse av historiske og sosiale forhold med henblikk på å jamføre dette med folks livsløp går
imidlertid litt utenom rammene for denne studien. Derfor har jeg kun i begrenset grad trukket
opp historiske sammenhenger her. Sammenhenger mellom makroprosesser og individers karrierer er antydet i kapittel 2, teorikapitlet.
Biografiske intervjuer
Noen av intervjuene er etterfulgt av kommentarer. Der hvor oppklarende opplysninger kan være
på sin plass, er disse ført opp i fotnoter. De som er intervjuet, har i hovedsak fått de samme
spørsmålene. Når temaer som ikke berøres av de vanlige spørsmålene har vært aktuelle, er dette
fulgt opp i tillegg til disse. Fokus i intervjuene har som nevnt innledningsvis vært på arbeid.
Mange i Chirai Gatti har en egenskap felles. De forteller i svært knappe vendinger. Man får inntrykk av at de ikke liker å komme med utfyllende betraktninger eller å spekulere for mye over
ting når de har tilhørere de ikke er helt trygge på. Denne typiske knappe fortellerstilen preger de
beretningene som følger.
C. S. Rawat, innehaver av tebutikk, Nadipur2
Jeg gikk på skolen i et par år. Etter det, da jeg var seks – syv år, begynte jeg å arbeide i en tebutikk i
Nadipur. Lønnen var tre rupier per måned. Jeg var ofte nedtrykt. Det var en hard påkjenning å være
borte fra familien så lenge om gangen. Da jeg var ni, fikk jeg arbeide hos en doktor i Dehra Dun.
Lønnen der var til å begynne med fem rupier i måneden. Etter en stund steg lønnen til femten rupie.
Tilslutt fikk jeg tjuefem rupie i måneden. Jeg arbeidet hos doktoren seks eller syv år. Jeg passet barna,
gjorde husarbeid og forskjellige andre ting. Da jeg var tretten, i 1962, ble jeg svært syk (vannkopper).
Doktoren helbredet meg. Han var snill og omsorgsfull. Tidlig på året i 1964 flyttet jeg til Delhi. Jeg
fikk arbeide som kokk i en hotal.3 Lønnen var tredve rupier per måned. Jeg flyttet inn i et hus sammen med en eldre og en yngre bror. Dette huset var svært enkelt. Noen år senere brant det ned. Vi ble
134
da tildelt 25 kvadratmeter land av myndighetene. På denne tomten bygde vi et nytt lite hus av murstein og sement. Huset har to etasjer. Kostnadene for å bygge huset kom på mellom tjue og tretti tusen
rupier. Alle brødrene hjalp til. Særlig min eldste bror betalte mye av utgiftene. Etter hvert flyttet også
min brors sønn inn i dette huset. I 1965, da jeg hadde vært nesten to år i Delhi, brøt det ut krig
mellom India og Pakistan. Jeg reiste hjem til landsbyen og ble der i en måned. Etter dette oppholdet
hjemme reiste jeg tilbake til Delhi. Jeg fikk nå jobb hos en bokhandler ved Connaught Place.4 Lønnen
her var 75 rupier. I 1966, etter litt mer enn et år i bokhandelen, reiste jeg til Meerut.5 Her fikk jeg
jobb som kokk i en hotal like ved den sentrale bazaaren. Lønnen var 70 rupier per måned. Jeg ble i
Meerut i tre år. Noen få ganger, når jeg hadde råd til det, reiste jeg hjem til landsbyen og var hjemme
mellom 14 dager og en måned. Etter tre år i Meerut sluttet jeg i jobben og reiste til landsbyen. Jeg
giftet meg og ble halvannen måned i landsbyen. Jeg var 21 år og min kone var 17. Så reiste jeg nok
en gang til Delhi. Denne gang fikk jeg jobb hos en eiendomsmegler. Min jobb var å lage mat og rydde
på kontoret. Lønnen var 200 rupier per måned. Etter et par år reiste jeg til landsbyen. Vi bygde hus
like ved mine foreldres hus. Fram til nå hadde min kone bodd sammen med mine foreldre. Jeg ble
hjemme i seks måneder og hjalp til med byggingen. Så reiste jeg til Delhi igjen og fortsatte å arbeide
hos eiendomsmegleren. Jeg arbeidet der i fem år til. Så reiste jeg til Garhwal. Jeg fikk jobb i Garhwal
Mandal Vikas Nigam (GMVN).6 Jeg arbeidet i denne perioden for GMVN i forskjellige byer og
turiststeder. Etter et par år hos GMVN fikk jeg jobb i Forestry Department, på en skogsplantasje.
Lønnen var 170 rupier per måned. Jeg arbeidet nå bare 8 – 10 km fra landsbyen. Dermed kunne
jeg overnatte hos familien en eller flere ganger i uken. Etter bare ett år sluttet jeg i Forestry
Department. Grunnen var at de ville overføre meg til et distrikt langt unna. Min eldste sønn ble født
på dette tidspunktet. Han er nå 21 år. Jeg har bodd sammen med familien i landsbyen siden min
sønn ble født. Vi har også en sønn på 17 og en datter på 13 år. En fordel med å bo i landsbyen er at
her kan noen passe på barna hele tiden. I Delhi er det vanskeligere å ha barn fordi det er vanskelig å
passe på dem. Tilværelsen i Delhi var på noen måter vanskelig sammenlignet med livet her. Det meste
dreide seg om arbeid og plikter. Man måtte ta imot ordre, bukke og skrape. Utenom jobben var det
ikke mye man kunne gjøre. Man reiste fram og tilbake til hjemmet hver dag og det var det. Her er
problemet at det er vanskelig å finne arbeid. De første sju årene jeg bodde i landsbyen, leide jeg en
tebutikk her i Nadipur, like ved hovedveien. Leien var på 35 rupier per måned. Etter det oppholdt
jeg meg i landsbyen i noen år. Kun en sjelden gang nå og da hadde jeg noen kortvarige jobber som jeg
135
tjente litt penger på. I et par år leide jeg et lokale like ved her, 50 meter fra den butikken jeg har nå.
Også der drev jeg tebutikk. Leien var litt høyere enn det jeg betaler nå fordi det var et stort lokale
med to rom. Den var på 130 rupier per måned. For tre - fire år siden åpnet jeg denne tebutikken.
Her betaler jeg 115 rupier per måned.
Vi var seks søsken, fem gutter og en jente. Den eldste av mine brødre er nå død. Mine foreldre døde
for seks og sju år siden. Alle brødrene har i perioder arbeidet langt fra landsbyen. Min eldste bror
arbeidet på Coca-colafabrikken i Delhi. En yngre bror arbeider i bank i Delhi. En annen bror arbeider i et statlig veiutbyggings-selskap. Han har arbeidet i en rekke distrikter og i flere delstater. En
periode arbeidet han for det samme selskapet i Nagaland. Nå arbeider han med veiutbygging her,
lokalt. Den yngste broren har arbeidet som skredder. Han arbeidet i Nilepur og Nadipur. Nokså nylig
trakk han seg tilbake. Han oppholder seg nå hjemme sammen med familien. Min søster er gift og bor
i en landsby like ved her. Min eldste brors kone flyttet til Delhi da han hadde vært der noen år. Hun
bor der fremdeles, sammen med sin sønn og hans familie. Hun arbeider i en klesbutikk. Mine andre
brødre og jeg selv har ikke hatt konene våre boende sammen med oss når vi har arbeidet utenfor
landsbyen. (Min kone besøkte meg en gang og var der en måned når jeg arbeidet i Delhi.) Våre koner
har bodd i landsbyen hele tiden. Husene våre ligger like ved hverandre i landsbyen. Min eldste sønn
arbeider i Punjab. Lønnen hans er 1000 rupier per måned. Han sender litt penger til oss regelmessig.
Han er ikke gift ennå. De to yngre barna går på skole, en i niende klasse og en i fjerde.
Arbeidet i tebutikken gir ikke noe inntekt. Det dekker utgiftene til tepulver, sigaretter og slike ting,
utover det blir det ikke noe særlig til overs. Det er mest et tidsfordriv. Her er jo ingen jobber å finne.
K.L.Bahuguna7, innehaver av tebutikk8, Zamin Gaon
Min far var jordbruker. Han bodde hjemme i landsbyen og arbeidet på jordene. Også fars to brødre
var jordbrukere. Det var ikke så lett å finne annet arbeid på denne tiden. Min far døde da jeg var
fem. Vi er fem søsken, to søstre er eldre enn meg og to er yngre. Da min far døde, var det en av mine
søstre som var gift. Fars brødre bodde i landsbyen. Vi mottok nokså lite hjelp av slektninger. Jeg gikk
på skolen til og med femte klasse. Da jeg var 13, begynte jeg å jobbe for en ayurvedisk lege9 i Dehra
Dun. Min oppgave var å dele ut medisiner til pasientene når doktoren hadde foreskrevet en behand-
136
lingskur. Jobben minnet om oppgavene til en apoteker. Jeg arbeidet hos legen i ett år. En stund senere,
da jeg var blitt 16, begynte jeg å arbeide som assistent i en mølle i Dehra Dun. Til å begynne med
var lønnen 30 rupier per måned. Mat, klær og losji fikk jeg hos mølleren. For det meste var det bare
han og jeg som arbeidet der. Det var et rom hvor vi kunne sove ved siden av det lokalet vi arbeidet.
Jeg trivdes ikke. Det var mange problemer og sjelden noe som var gledelig. Mølleren var streng og
presset meg stadig for at jeg skulle jobbe hardere. En gang hvert år kunne jeg reise hjem til landsbyen.
Da var jeg hjemme 15 – 20 dager.
Det var min oppgave å sørge for mine tre ugifte søstres giftemål. Min eldre søster giftet seg før meg.
Da jeg var 19 giftet jeg meg. På denne tiden var min mor, min kone og to av mine søstre, som fremdeles var ugifte, i hjemmet i landsbyen. Ved hjelp av mange års hardt arbeid og donasjoner som jeg
samlet inn hos mange slektninger, fikk jeg ordnet mine søstres brylluper. Jeg fortsatte å jobbe hos mølleren til jeg var 36 år. Da hadde jeg arbeidet der i 20 år. Jeg sluttet etter en uenighet om min lønn.
Jeg ba om høyere lønn og han ville ikke gi meg det. Da jeg sluttet var lønnen 80 rupier per måned. I
den perioden jeg arbeidet i Dehra Dun, hadde jeg hatt altfor mange problemer å tenke på. Det var
nesten aldri hygge eller adspredelse. Jeg hadde familien i landsbyen hjemme. Jeg visste ikke hvordan de
hadde det. Jeg fikk jo ikke høre nytt fra landsbyen mens jeg var der. Derfor tenkte jeg ofte på dem. Da
jeg endelig reiste hjem til landsbyen for å være der, var jeg svært glad. Nå var jeg tilbake hos familien!
Jeg er svært knyttet til min mor. Det er viktig for meg å være hos henne. Hun er nå 82 år. Hjemme
bor i dag min mor, min kone, min sønn og min yngste datter. Mine tre eldste døtre er gift. De to eldste har ikke gått på skole. Den tredje gikk på skole til og med 10. klasse. Min sønn går på skolen
fremdeles. Han går nå i 10. klasse. Min yngste datter går i annen klasse. For å arrangere brylluper for
mine tre eldste døtre måtte jeg låne en del penger av slektninger.
Da jeg kom hjem til landsbyen, begynte jeg å arbeide med forskjellige jobber her i nærheten. Jeg jobbet med å bryte stein10, jeg jobbet med å bygge steinmurer til jordene og jeg jobbet med husbygging.
Alle disse jobbene er hardt fysisk arbeid. Den gang varierte dagslønnen for slike jobber fra 20 til 25
rupier. Etter et år bygde jeg denne tebutikken. Det er nå rundt 23 år siden. Den totale omsetningen
i butikken i dag er 500 – 600 rupier i måneden. Fra disse pengene trekkes alle utgiftene til tepulver,
sukker og andre varer. Det blir lite igjen. Det er mest snakk om et slags tidsfordriv.
137
Kommentar
Både C.S. Rawat og K.L. Bahuguna sa at arbeidet i butikken ga så lite i inntekt at det nærmest
artet seg som et tidsfordriv. Flere butikkinnehavere i bazaarene sa at butikken i stor grad var tidsfordriv. Blant de som ga uttrykk for dette, var imidlertid folk i svært ulike økonomiske situasjoner.
Noen hadde få andre inntektskilder og en situasjon preget av økonomisk knapphet. I en slik
situasjon fortoner virksomheten seg som en lite tilfredsstillende løsning. Situasjonen preges av at
de strengt tatt er arbeidsledige. At mange av disse fortsatte virksomheten selv i perioder hvor inntektene var på et minimum, kan sees i lys av at økonomien i husholdet utgjøres av kombinasjonen
subsistens- og markedsøkonomi. De som har et minimum av kapitalinntekter, kan klare seg over
lengre perioder ved å leve på avkastningen fra jordbruket. Hvis dette en tid blir ekstra vanskelig,
får mange lån fra slektninger. Noen får gaver fra naboer i landsbyen når de har vanskeligheter.
For andre butikkinnehavere som oppfattet butikkdriften delvis som tidsfordriv, var det en virksomhet de hadde valgt etter å ha pensjonert seg fra et yrke som sikret dem en pensjon. De fleste
blant disse kan ikke betraktes som arbeidsledige siden de ikke hadde behov for en bedre betalt
jobb. Blant denne gruppen hadde mange investert oppsparte midler i et næringsbygg i bazaaren.
De fleste hadde bygd slik at huset rommet to eller tre butikklokaler og ett eller flere soverom.
Bortsett fra den delen av huset som utgjorde deres egen butikk og eventuelt et soverom, ble de
andre rommene i huset leid ut. De som var i denne gruppen, hadde relativt romslig økonomi.
Når pensjon og leieinntekter ble lagt sammen, tjente de fleste litt over gjennomsnittet. Når en
tar i betraktning at mange i denne gruppen er i en fase i livet der barna er voksne og utgiftene til
husholdningen dermed er relativt lave, fortoner dette seg som en trygg økonomisk situasjon. Når
slike velstående menn karakteriserer virksomheten i butikken som tidsfordriv, henger dette ikke
sammen med at de er i en vanskelig situasjon. Deres virke i butikken er snarere et uttrykk for
velstand. De kan faktisk unne seg å stå i butikken selv om omsetningen er lav. Dette blir en slags
motsatt problemstilling til den forrige gruppen. For dem som driver en butikk med et minimum
av inntekt fordi de ikke har funnet annet arbeid, er opplevelsen av butikken som tidsfordriv en
understrekning av den vanskelige situasjonen. For dem som opplever butikken som tidsfordriv
og samtidig ikke har behov for en bedre betalt jobb, er opplevelsen av butikken tvert imot en
138
understrekning av at de har råd til å drive et virke som er lite innbringende, altså en understrekning av velstand.
Intervjuene med C.S. Rawat og K.L. Bahuguna viser at begge tidlig begynte en karriere som
arbeidsmigrant. Begge har opplevd vanskelige arbeidsforhold og knappe levekår i byene. Når forpliktelsene som hovedforsørger i husholdet ble færre og lettere som følge av at barna ble større,
valgte begge å vende tilbake til hjemdistriktet.
Intervjuet med C.S. Rawat viste at arbeid i bazaaren utgjør både en start og en avslutning av
arbeidskarrieren. Dette kan ses i lys av at forpliktelsene i hovedforsørger-fasen av livsløpet er
tyngre enn fasen før og etter. For mange er det vanskelig å finne arbeid i bazaaren som tilfredsstiller inntektsbehovet i denne fasen.11
D. Devi, Zamin Gaon12
Jeg har sju søsken, fire brødre og tre søstre. Jeg er eldst. Min alder er 51 år. Jeg har ikke gått på skole.
Min far var sjåfør i hæren. Hans rang var sersjant. Han pensjonerte seg da jeg var ung. Siden har
han fått militær pensjon. Som alle andre kvinner har mor arbeidet med husdyra og jorda. Mor og far
lever ennå. Jeg ble tidlig gift. Jeg var 16. Det var trist å forlate familien. Min opprinnelige landsby
ligger noen kilometer herfra. Her i Zamin Gaon kjente jeg ingen den gang. De første årene reiste jeg
hjem til min opprinnelige landsby en gang hver måned for å treffe familien. Det gjorde jeg tre eller
fire år etter at jeg ble gift. Da jeg fikk barn, ble det vanskeligere å reise hjem så ofte. Min mann
arbeidet på en fabrikk i Dehra Dun. Noen uker etter bryllupet reiste han tilbake til Dehra Dun.
Etter det så jeg han ikke på halvannet år. Han måtte spare opp penger før han returnerte, slik at han
kunne gjøre opp for en del av de lånene familien hadde tatt opp for å dekke utgiftene til bryllupet.
Derfor tok det så lang tid før han kunne komme tilbake til landsbyen. Det hadde ikke noe særlig
betydning for meg at mannen min var lenge borte den gang. Jeg var en ung jente. Jeg var knyttet til
mine foreldre først og fremst. Det var dem jeg savnet i hverdagen. Bryllup var en ting som måtte skje
den gangen, det var noe som bare var slik. Man ble giftet bort til en fremmed. Det var ingen tilknytning i utgangspunktet. Da jeg kom til svigerfamilien her i Zamin Gaon, var det min svigerfar, min
139
manns bror og hans kone som bodde her. Min svigermor døde før jeg kom til landsbyen. Min svigerinne var eldre enn jeg. Hun behandlet meg svært hardt. Jeg fikk lite mat. Såpe til å vaske klær fikk
jeg ikke. Skikkelige klær fikk jeg heller ikke. Selv om min mann sendte penger fra Dehra Dun, hadde
jeg ikke noe med det å gjøre. Det var svigerfar som rådde over slike ting. Etter hvert fikk jeg hjelp av
mor og far. De sendte meg såpe og litt klær med jevne mellomrom. Det hendte ofte at min svigerinne
forsynte seg av disse artiklene. Ofte fikk jeg ikke frokost eller te om morgenen. Jeg måtte stå opp tidlig
og gå i skogen for å sanke ved og kutte gress, på tom mage. For å komme til de stedene vi kan finne
ved og gress, må vi gå mange kilometer. Etterpå må vi gå tilbake med tunge bører. Dette harde
arbeidet har vi kun fri fra én dag hver uke. Kvinnene i landsbyen går alltid sammen når vi skal gå
slike lange turer. I den første tiden hadde mange av oss ikke sko eller sandaler å ha på bena når vi
gikk i skogen. Vi pleier å gå til Government Reserve Forest. Det er langt herfra. Folk i denne landsbyen har ikke noe nærmere sted å gå til for å få tak i gress og ved. Den verste tiden på året er juni, juli
og august. På den tiden begynner monsunregnet. Det er hardt for oss som er ute hele dagen. Det er
kaldt og vått. Det er også mange oppgaver på jordene på denne tiden. Risåkrene skal hyppes for ugress.
Dette arbeidet krever at vi må gå hver for oss på jordene. Vi må hele tiden passe på jordene, at det
ikke blir for lite eller for mye vann. Da har vi ikke hverandres selskap like ofte som ellers. Livet her i
fjellene er hardt, for både menn og kvinner. Det er så mye slit for alle.
Da jeg var tjue fikk jeg det første barnet, en jente. Det andre fikk jeg halvannet år senere. Deretter
fikk jeg et barn da jeg var tjuefire. Det fjerde barnet da jeg var tjueseks og det femte da jeg var tjueni.
Før jeg giftet meg og flyttet hit, hadde jeg lært å ta imot barn av en kvinne i min opprinnelige landsby. Etter at jeg fikk egne barn fikk jeg lov til å praktisere dette her i distriktet. Jeg har nå vært jordmor i Zamin Gaon og de andre landsbyene i nærheten her i 25 år. I fjor var jeg jordmor ved åtte
barnefødsler. For å hjelpe til ved en fødsel får jeg vanligvis hundre eller tohundre rupier.
Min eldste sønn jobber for en Ashram13 i Punjab. Hans jobb er å samle inn penger og oppmuntre folk
til å gi donasjoner. Jeg vet ikke hva denne Ashramen heter. Den neste sønnen kjører gaffeltruck i en
fabrikk. Denne ligger også i Punjab. Den tredje sønnen arbeider som kokk for en embetsmann som er
ansatt i electric department. Begge de yngste sønnene bor i samme by i Punjab. To av mine sønner er
gift. Den eldste sønnen bor sammen med sin kone og to barn i Punjab. Den nestes kone bor her sam-
140
men med meg. De har ett barn. Min eldste sønn valgte å gifte seg ut fra kjærlighet, love marriage.
Han giftet seg i Punjab. Familien hans har ikke hatt noe med det å gjøre. Derfor har vi ikke bidratt
til utgiftene. Den neste giftet seg på vanlig måte. Min bror og min søsters mann hjalp til med bidrag
til dette bryllupet. Mine to yngste sønner bidrar til utgiftene våre her, den eldste bidrar ikke. Jeg synes
det er trist at min eldste sønn ikke giftet seg på vanlig måte. Hans kone er byjente. Hun kunne ikke
bodd her i fjellene. Hun vet ikke hvordan hun skal kutte gress. Hun ville nok ikke klart å tilpasse seg.
Folk her i landsbyen aksepterer ikke min sønns ekteskap. De forstår ikke hvorfor han ikke fulgte skikken her. Fremdeles har de motvilje mot dette ekteskapet. Han kommer på besøk en eller flere ganger i
året. Hans kone er av og til med. Hun hjelper til med praktiske gjøremål når hun er her, som andre
svigerdøtre. Men hun kan ikke komme inn i kjøkkenet fordi hun er av en annen kaste.
Min mann flyttet fra Dehra Dun etter noen år. Han fikk arbeide i Public Health Department i
Ludhiana, Punjab, Han jobbet med vannforsyning. Han døde av kreft. Jeg var trettiåtte da han
døde. Det var hardt å bli alene. Man kan ikke gifte seg igjen. Jeg sørget lenge. Særlig i den første
tiden savnet jeg ham mye. Det går bedre nå. Jeg gleder meg over mitt barnebarn som bor her sammen
med oss. Min svigerdatter er også til god hjelp og støtte.
Da min mann døde, sa noen av hans kolleger ved kontoret i Ludhiana at de kunne skaffe en jobb til
meg. Jeg ønsket meg virkelig en jobb da, for situasjonen var vanskelig. Jeg søkte arbeid i Ludhiana
med hjelp av min manns kolleger. Da var imidlertid reaksjonen blant folk her i landsbyen så kraftig
at jeg turde ikke å gå videre med dette. Jeg var redd for både barnas trygghet og min egen. Tidene har
forandret seg siden da. Nå kan kvinner søke jobb uten problem.
B. Devi, skredder i Nadipur14
Jeg kommer fra en landsby to kilometer nord for Nadipur. Mor kommer opprinnelig fra Pahar Gaon.
Vi er sju søsken, tre brødre og fire søstre. Jeg er nummer fire. I dag arbeider en eldre og en yngre bror
i Rajasthan. Den eldste har sin kone og barna boende hos seg. Jeg gikk på skolen til og med femte
klasse. Etter det var jeg hjemme og hjalp til med hus- og gårdsarbeid til jeg ble gift. Far hadde skolegang til og med femte klasse. En stund etter at han var ferdig på skolen begynte han å arbeide som
141
contractor for PWD, Public Works Department. Han arbeidet på ulike veiprosjekter. Det innebar at
han hadde tidsbegrensede kontrakter. Likevel var han sjelden uten arbeid. Når en kontrakt gikk ut
kunne han vanligvis inngå en ny. Etter mange år som contractor for veikontoret i Nilepur startet han
en mølle i Nadipur i 1978. Den første tiden leide han lokaler. I 1980 fikk han bygd et hus for møllevirksomheten med egne penger. Den drev han til han pensjonerte seg. Den mellomste av brødrene
mine har arbeidet på møllen her sammen med far siden han sluttet på skolen. Han driver møllen i
dag. Jeg ble gift i 1984. Min mann kommer fra en landsby tre kilometer sør for Khetonkawallah, like
ved Nadi Jagah. Jeg tror han gikk på skole til og med åttende klasse. Så begynte han å arbeide for en
fabrikk som tilhører B.H.E.L.15 i Jamunapur, en by i delstaten Haryana. Etter kort tid forlot han den
fabrikken og begynte å arbeide et annet sted. Han arbeidet en stund i en fabrikk i Chandigarh i
Punjab. En stund etter det flyttet han til Faridabad, nær Delhi. Jeg bodde sammen med han i flere år
i Faridabad. Barna ble født der. Jeg har to gutter. De er sju og ni år gamle nå. Like etter at den yngste var født, reiste jeg tilbake til mine svigerforeldre. Det er nå seks og et halvt år siden. Etter at jeg
flyttet jobbet min mann forskjellige steder. Sist jeg hørte fra han, arbeidet han i en restaurant i
Bombay. Hva han gjør nå, vet jeg ikke. Heller ikke hvor han er. Jeg har ikke hørt fra han på fem år.
Jeg fant ut at jeg måtte gjøre noe når jeg ikke lenger mottok noe hjelp av mannen min. Jeg måtte jo
sørge for barna. De og jeg bodde sammen med min svigerfamilie. Heller ikke svigerforeldrene hjalp til
i særlig grad med penger til utgiftene. I likhet med min mann, har svigerfar også forsvunnet. Ingen
har hørt fra han på sju – åtte år. For fire år siden begynte jeg å arbeide her i bazaaren. Jeg lærte litt
om skredderarbeid av min far. Han hadde lært å sy fordi bestefar var skredder. Så begynte jeg som
lærling hos en skredder her i Nadipur. De første månedene betalte jeg hundre rupier per måned for
dette. Deretter fikk jeg litt betalt for hvert plagg jeg sydde. Jeg gikk i lære fem måneder i alt, tror jeg.
Så åpnet jeg mitt eget verksted. Jeg fikk 15.000 rupier av myndighetene for å starte opp. 12.000 av
dette var lån. Pengene gikk til å kjøpe symaskin og strikkemaskin. Jeg betalte 400 rupier per måned
til avdrag og renter. I fjor tok jeg et nytt lån på 5.000 rupier. Mine faste utgifter til lån, leie av lokalet, strøm og andre ting er i dag 1.200 rupier per måned. (Leie av lokalet, som består av to rom, er
200 rupier.) Inntektene varierer. De er vanskelig å anslå fordi alt det jeg tjener utover de 1200 går
med ettersom pengene kommer inn, til daglige utgifter for å dekke barnas behov og andre ting. I tillegg til skredder-arbeidet hjelper jeg til med jordbruksarbeid på mine svigerforeldres land. Barna og
jeg sover som oftest her, på bakrommet i lokalet. Min mellomste bror holder til bare hundre meter
142
herfra. Han driver som nevnt møllen som min far finansierte for mange år siden. Dette lokalet har
jeg leid i fem måneder. Det første lokalet jeg leide, som lå bare noen meter fra min brors arbeidsplass,
ville eieren ha tilbake, derfor måtte vi flytte. I min svigerfamilies hus bor i dag svigermor og min
manns to yngre brødre (begge er ugifte) i tillegg til barna og jeg16.
Kommentar
En viktig forskjell når det gjelder menns og kvinners opplevelse av livet i dalen er at kvinner i
større grad opplever at fysisk slit og krevende ansvar er knyttet til tilværelsen på hjemstedet.
Opplevelsen av slit og prøvelser er knyttet til både oppgavene på jordene og til det husholdet de
giftes inn i. Det kommer tydelig fram av D. Devis beskrivelse at tilværelsen oppleves som preget
av slike tunge oppgaver. Arbeidet på jordene i monsunsesongen er noe av det hun opplever som
mest belastende. Både fordi det er hardt arbeid og fordi det er vanskelig å være sammen med de
andre landsbykvinnene når man luker ugress i risåkrene. Hun opplevde også de første årene etter
bryllupet som svært krevende. Mange kvinner opplever tiden når de er relativt nye som medlem
av mannens hushold og de påfølgende årene når de har ansvar for små barn, som en vanskelig
fase. Det er vanskelig å forlate barndomshjemmet og det er krevende å tilpasse seg i et nytt hushold. Menn utsettes ikke for de samme prøvelsene i forhold til ekteskapet. De slipper å flytte fra
landsbyen og husholdet. De er i mindre grad involvert i den daglige omsorgen for barna. Deres
opplevelse av slit knyttes i større grad til tilværelsen i byen. Dette har sin bakgrunn i flere praktiske forhold. Jobbene de har i byen er ofte mer krevende enn de jobbene de kan få i dalen.
Dessuten utsettes de i tillegg for ulike stressmomenter, som trafikk, støy, varme og lignende, for et
sosialt savn i byen fordi de i de fleste tilfeller har mesteparten av sitt sosiale nettverk på hjemstedet.
Det går fram av intervjuene med de to kvinnene at begge i en fase av livet vurderte å skaffe seg
et arbeid som ga kapitalinntekter. Begge hadde på dette tidspunkt, av ulike årsaker, kommet i en
situasjon der de var uten hjelp fra sine ektemenn. Begge hadde (da dette skjedde) små barn å
forsørge. Tidsrommet mellom når de to kvinnene vurderte å skaffe et arbeid utenfor landsbyen,
var ikke særlig langt i et historisk perpektiv. Det er snakk om rundt 1980 for den enes del og
rundt 1992 for den andres. Likevel får vi ut fra intervjuene inntrykk av at viktige sosiale
143
endringer har skjedd i dette tidsrommet som medvirket til at de to valgte forskjellig. Den ene,
D. Devi, fant det for vanskelig å satse på kapitalbasert arbeid på grunn av nokså sterke reaksjoner fra omgivelsene. Den andre, B. Devi, valgte å satse på kapitalbasert arbeid og klarte å etablere seg som skredder. At det på midten av 1990 – tallet var lettere for kvinner å skaffe seg
arbeid innen flere sektorer enn det hadde vært ett eller to tiår tidligere, ble bekreftet av flere. Et
viktig moment for hvorfor det ble godtatt av omgivelsene at B. Devi valgte å satse på skredderyrket, var sannsynligvis at hun var i stand til å ivareta sine forpliktelser overfor svigerfamilien siden
skreddervirksomheten er basert kun noen kilometer fra svigerfamiliens hjem. Når det gjelder D.
Devi, var det imidlertid arbeid i en annen delstat hun vurderte å søke. Dette betyr imidlertid
ikke at forskjellen ikke er relevant som indikasjon på historisk endring. På den tiden da B. Devi
etablerte seg, var det ikke enestående at kvinner drev en næring utenfor jordene og familiehjemmet. Et tiår tidligere var dette imidlertid svært sjelden. Dette momentet gjør det sannsynlig at
det også ville ha vært vanskelig for D. Devi å etablere en virksomhet i en bazaar selv om denne
befant seg like ved landsbyen og hun dermed i noe grad kunne ha ivaretatt praktiske og økonomiske forpliktelser overfor svigerfamilien.
K. S. Rawat, møller i Nadipur. Bror av B. Devi
Jeg gikk på skole til tiende klasse. I den perioden da far bygde nytt hus til møllen, rundt 1980, begynte jeg å hjelpe til. Til og begynne med hjalp jeg til utenom skoletid. Når jeg sluttet skolen, begynte jeg
å jobbe sammen med far på heltid. Siden har jeg vært her. Jeg er i dag tretti år og har tre barn, en
gutt og to jenter. Jentene er sju og fire. Gutten er fem. Min kone kommer fra en landsby like ved
bazaaren, en kilometer fra min families landsby. Hun gikk på skole til og med sjuende klasse. Hun og
barna bor hjemme i landsbyen sammen med mine foreldre og min yngste brors familie. Jeg sover vanligvis her, fordi arbeidsdagene i perioder er lange. Dette huset har tre rom, så det er god plass her.
Min eldste bror arbeider i en bildekkfabrikk i Udaipur i Rajastan. Han bor der sammen med sin
kone og sine tre barn. Min yngste bror bor også sammen med dem. Han arbeider ved en fabrikk som
bearbeider edelstener like ved Udaipur. Min yngste brors familie bor som nevnt sammen med min
familie og mine foreldre i landsbyen. Totalt bor ni mennesker hjemme i landsbyen. Dette inkluderer
mine foreldre, min kone og barna våre, min brors kone og barn, og meg selv (selv om jeg overnatter
144
oftere i bazaaren enn hjemme i landsbyen). Mine brødre hjelper ikke til noe særlig med utgiftene her i
husholdet. Stort sett klarer vi oss bra likevel. Min far arbeider fremdeles her i møllen av og til og han
hjelper til en del med stell av dyra hjemme. Vi har åtte eller ni nali17 dyrket land. Av dette er fem
nali irrigert land. Vi dyrker Jangora18, poteter, løk, erter, kål, tomater og chili. Av og til dyrker vi også
andre varianter av ris. Vi har to vannbøfler og to okser. Da jeg vokste opp hadde vi flere husdyr. Vi hadde
blant annet tre eller fire vannbøfler som regel. Den gang var det flere folk i hjemmet vårt og det var lettere
å finne gress i nærheten. I dag må kvinnene ofte gå langt for å få tak i nok for til dyra. Mange ganger må
de helt til nærmeste Government Reserve Forest for å kutte gress. Dette er 10 – 12 km unna.
Jeg trives godt her i bazaaren. Jeg har aldri vurdert å jobbe noe annet sted. Landsbylivet er forskjellig
fra bazaaren, det har også sine fordeler. Der er det tilgang til ferske grønnsaker og fersk melk. Her må
man kjøpe alle ting man trenger.
B. Mistri, Smed, Uppar Rasta Bazaar19
Jeg gikk på skole til og med femte klasse. Min alder er nå førti år. Jeg begynte å jobbe da jeg var tjue
år. Før det hjalp jeg til hjemme, og jeg hjalp min far av og til når han jobbet hjemme. Den første
jobben jeg hadde var som bygningsarbeider. Lønnen var 60 – 70 rupier per dag den gang. I dag er
dagslønnen 100 - 120 rupier. Jeg har leid denne butikken i bazaaren i 5 – 6 år. Leien er 40 rupier
per måned. Nå om dagen arbeider jeg mest her i bazaaren. Før arbeidet jeg også mye hjemme. Folk
kom hjem til oss for å få verktøy reparert og lignende. I fjor arbeidet jeg som bygningsarbeider hele
året. Da jeg kom hjem fra byggeplassen om kvelden, arbeidet jeg av og til som smed. Dessuten måtte
jeg ofte reparere eller slipe verktøyet vi brukte på byggeplassen når jeg kom hjem om kvelden. Når folk
kommer til meg for å få reparert eller satt i stand verktøy, er det faste priser. En av de vanligste jobbene jeg får er å sette i stand gress-knivene som kvinnene bruker. Betalingen jeg får for å reparere en
gress-kniv er 20 rupier. Hvis den er svært slitt kan betalingen bli opptil 30 rupier.
Min far arbeidet også som smed og bygningsarbeider her i dalen. Bestefar likeså. Jeg har to brødre, en
eldre og en yngre. Min eldre bror er 45 år. Han har arbeidet i Delhi og Punjab. Han reiste ut for å
jobbe da han var 23, tror jeg. Han arbeidet utenfor Garhwal ett år til sammen, rundt seks måneder
145
i Delhi og omtrent like lenge i Punjab. Etter det har han arbeidet her i dalen. Min yngre bror arbeidet også utenfor Garhwal en periode. Han har nå et verksted i Khetonkawallah. Hvis jeg hadde fått
sjansen, hadde jeg tatt en jobb i Delhi eller en annen by. Det er imidlertid altfor vanskelig å finne en
jobb. Derfor ser jeg ingen annen løsning enn å bli værende her i dalen og finne lokalt arbeid.
Vi har ikke husdyr og ikke land. Min kone jobber for andre på deres land. Betalingen hun får er i
form av en andel av avlingen. Av og til får vi også en gave fra folk i landsbyen. Slik har det vært i
lange tider, at familier som oppfyller oppgavene som smed i landsbyen får noen bidrag et par ganger i
året. Jeg har fem sønner. Den eldste er tjue. Han har gått på skole til og med femte klasse. Da han
var sytten, reiste han til Punjab og begynte å arbeide i en cotton-supply shop. Det har han gjort i tre
år nå. Han sender jevnlig penger hjem. Lønnen der er 800 rupier per måned. Den neste er femten.
Han har også gått på skole til og med femte klasse. Han hjelper til hjemme. Ingen av sønnene våre er gift.
Kommentar
Familien til B. Mistri har ikke land og ikke husdyr. Dette forekommer blant enkelte lavkastefamilier. Jeg har ikke hørt om høykastefamilier som ikke har land. At familien ikke kan dyrke på
eget land, gjør at de er i en relativt vanskelig situasjon. B. Mistris kone arbeider på andres land
mot betaling i form av en andel av avlingen. Slike ordninger forekommer i svært begrenset
utstrekning. Det var sannsynligvis vanligere for noen tiår siden, da de fleste hushold hadde mer
land enn i dag. En vanligere løsning i dag er at hushold som trenger land leier et jordstykke av
andre som har lite arbeidskraft i husholdet. En vanlig betaling er at husholdet som eier jordstykket får halvparten av avlingen.
Y.S.Negi, snekker, Pahar Gaon20
Jeg fullførte åttende klasse på skolen. Så begynte jeg på et offentlig College i Nilepur. Der utdannet jeg
meg som snekker. Utdannelsen bestod av ett års skole og tre års praksis. I praksisperioden arbeidet jeg
som lærling ved et verksted som skolen driver. Jeg lagde dører, stoler, bord og andre møbler i dette
verkstedet. I lærlingeperioden fikk jeg en lønn på 100 rupier per måned. Jeg var ferdig på skolen som-
146
meren 1988. Etter utdannelsen hadde jeg forskjellige jobber de første årene. En av de første jobbene
var ved skolen i Uppar Pahar. Jobben bestod av å lage møbler og innredning til den nye skolen, som
ble bygd i denne perioden. Jeg arbeidet ved denne skolen i ett år. Lønnen varierte ut fra hva vi lagde.
For to stoler og en pult var betalingen 500 rupier. For to snekkere tok det tre dager å lage dette. Et
annet sted jeg arbeidet i en lengre periode, var det nye skolen i Sundar Nasar Gaon, Sundar Nasar
High School. Der arbeidet jeg i et halvt år. Jeg hadde en rekke kortvarige jobber før og etter dette. For
fire år siden, i 1993, åpnet jeg et verksted her i Nadipur. For å starte et eget verksted lånte jeg 15
000 rupier i banken i Nadi Jagah. Jeg leide et lokale like ved hovedveien. Leien var 100 rupier per
måned. Etter en stund ansatte jeg to personer. De arbeidet for meg rundt et halvt år. Så forlot de jobben. Dette kom uventet på meg. De fikk en lønn på 30 rupier per dag i starten. De var ikke utlært
som snekkere. Etter hvert fikk de høyere lønn. Da de sluttet, hadde de 50 rupier per dag. Heller ikke
på dette tidspunkt var de utlært. Jeg hadde også ansatt en tredje person like etter at de to andre begynte. Han jobber her ennå. I dag er lønnen hans 60 rupier per dag. For et år siden bygget jeg dette
huset og flyttet verkstedet hit. Byggingen har hittil kostet meg 81.000 rupier. Huset er ennå ikke helt
ferdig. Flesteparten av bestillingene jeg får her i verkstedet, er møbler til folks boliger, for eksempel
bord og stoler. Hvis jeg en periode har få bestillinger, lager jeg møbler for salg uten forhåndsbestilling.
Jeg sysselsetter også den ansatte med dette. Vi lager mest stoler, bord og krakker. Et bord koster 300
rupier, en stol 200. Hvis kunden har kjøpt trematerialene, tar jeg bare betalt for arbeidet. Da er prisen lavere. Av og til lager vi også senger. Den dyreste typen koster 2000 rupier. Den enkleste typen koster 450.21. Inntektene varierer naturligvis med hvor mange bestillinger vi har, hvor store disse er og
hvor mye vi selger uten bestillinger når det er få oppdrag. Hvis vi har et stort oppdrag som strekker seg
over en lengre periode, kan de totale inntektene ligge på mellom 4.000 og 5.000 rupier i måneden.
Av dette sitter jeg igjen med rundt 1.500 etter at utgiftene er trukket fra.
C.S. Nath,22 innehaver av bakeri, Nadipur
Min far var gullsmed hjemme i landsbyen. Han har nå sluttet å arbeide. Landsbyen vår ligger utenfor denne dalen. Jeg gikk på skolen til og med sjette klasse. En stund etter at jeg sluttet skolen, ble jeg
med min fars yngre bror til Sikandrabad. Han drev et bakeri der. De første fem månedene fikk jeg
ikke noe betaling. I denne perioden lærte jeg bakerarbeidet. Jeg fikk kun mat. Da jeg reiste fra lands-
147
byen var jeg glad og fornøyd. Det var greit en stund å være borte fra landsbyen. Etter hvert begynte
jeg å savne familien. Min onkel var snill mot meg og tok godt vare på meg. Likevel var det tungt,
savnet var stort og gjorde meg nedfor. Det var to andre ansatte. De tjente 1.200 rupier i måneden.
Da jeg hadde lært arbeidet, fikk jeg også 1.200 rupier. Jeg var der mellom tre og fire år. Jeg bodde på
samme rom som min onkel. I løpet av året reiste jeg hjem til landsbyen to til tre ganger.
Etter dette startet jeg et bakeri et annet sted. Jeg hadde to ansatte. Dette drev jeg i et år. Leien var
1.000 rupier i måneden. Bakeriet gikk med tap. Derfor la jeg ned driften etter et år. Etter dette reiste
jeg til Rishikesh. Jeg fikk en jobb i et bakeri der. Lønnen var på 1.800 rupier. Vi var tolv ansatte. Jeg
var sjefskokk, derfor fikk jeg litt høyere lønn enn de andre. Etter 8 måneder sluttet jeg i denne jobben.
Jeg har nå drevet dette bakeriet i Nadipur i 10 måneder. Leien for lokalet er 450 rupier. Jeg liker
meg godt her. Forretningen går godt og arbeidsforholdene er greie. Det er mye å gjøre. Jeg har ikke
hatt tid til å besøke familien siden vi kom hit. To ganger i måneden kjøper vi forsyninger av mel,
sukker og andre varer vi må ha. Forsyningene blir fraktet med lastebil. Utgiftene er store. Selv om
totalomsetningen er på 20 – 25.000 rupier i måneden, har vi bare 4 – 5.000 i måneden i fortjeneste
når utgiftene til produksjonen av bakevarer er trukket fra. Av disse pengene betaler jeg 1.500 rupier i
måneden til hver av de to ansatte og de 450 til leien av lokalet. Det kreves mye arbeid for at det skal
lønne seg. En av oss går rundt til bazaarene og enkelte av landsbyene for å selge kjeks. Han går til
butikkene iNadipur, i Nadi Jagah, Uppar Pahar, UpparRasta og et par bazaarer til i nærheten her.
Dessuten går han til de landsbyene hvor det ligger butikker. Hver dag går han forskjellige steder for å
selge. Så langt som til Nilepur går han ikke. Jeg vil gjerne fortsette å være her. Så lenge forretningen
går bra, er det fint. Det er det som avgjør. Hjemme i landsbyen bor mine foreldre og to av mine brødre. Min eldste bror er gift. Hans kone og barn bor også der. To av mine søstre er også gift. Det er
min tur til å gifte meg neste gang. Det er ikke fastsatt noe om dette ennå.
Livsløp og yrkesliv i og utenfor Chirai Gatti. Konklusjon
Intervjuene illustrerer først og fremst sosialt mangfold. Kaster de beretningene som er presentert
her lys over artikulasjonen mellom lokale sosiale prosesser og overordnede endringer? Kan de
knyttes til mikro – makro relasjoner; i form av lokale reaksjoner på historiske forløp i storsam-
148
funnet. Enkelte steder i beretningene kastes det tydelig lys over folks reaksjoner på eksterne hendelser. Konflikten mellom India og Pakistan i 1965 gjorde for eksempel at C.S. Rawat reiste
hjem til landsbyen. Her antydes med andre ord en spesifikk sammenheng mellom en handling
og en historiske hendelse. Selv om det ikke like tydelig peker seg ut andre konkrete hendelser
som har hatt direkte konsekvenser for intervjupersonene, kan det trekkes opp enkelte sammenhenger mellom endringsprosesser i samfunnet og folks tilværelse. Dette vil jeg komme inn på i
det følgende. Fellestrekk og forskjeller i folks til yrkeskarrierer i Chirai Gatti kan også antydes.
Intervjuet med C.S. Rawat viser en rekkefølge og sammenheng mellom migrasjon og lokalt
arbeid som er nokså vanlig. I mange år arbeider han langt fra landsbyen. Dette gjør han også i
noen år etter at han har giftet seg. Etter som barna blir større, de eldste døtrene giftes bort og
den eldste sønnen reiser ut for å arbeide, trappes innsatsen for å opprettholde kapitalinntektene
gradvis ned. Han kommer hjem til landsbyen og leter etter en jobb i nærheten av landsbyen.
Det blir en overgang til lettere (og mindre inntektsgivende) arbeidsoppgaver i nærheten av hjemmet, i Nadipur Bazaar. I mellomtiden reiser den eldste sønnen ut for å arbeide. Han begynner å
sende penger hjem til husholdet. Dette forholdet kommer også fram i intervjuet med K.L.
Bahuguna. Det kommer i denne sammenheng fram et aspekt ved å drive en virksomhet i bazaarene som utgjør en realitet for mange. I perioder eller er fortjenesten så lav at den næringsdrivende selv vurderer det som et tidsfordriv kanskje i større grad enn som inntektsgivende arbeid.
Et relevant spørsmål i denne sammenheng er om de som er i en slik situasjon hadde valgt annerledes dersom det var en periode hvor det var gode økonomiske konjunkturer og lett å finne
arbeid med tilfredsstillende lønnsbetingelser i byene.23
Intervjuene viser tydelig at næringsdrivendes situasjon i bazaarene kan være i helt forskjellige.
Forskjellene kan knyttes til graden av sosial mobilitet blant migranter og lokale næringsdrivende.
Den som i størst grad uttrykte tilfredshet med sin virksomhet var K.S. Rawat, mølleren i
Nadipur Bazaar. Intervjuet med K.S. Rawat viser at han, i motsetning til C.S. Rawat og K.L.
Bahuguna, befinner seg i en relativt trygg økonomisk situasjon. Han klarer fint å dekke inntektsbehovet ved hjelp av virksomheten i bazaaren selv om han er i hovedforsørgerfasen. Siden møllen går med et godt overskudd, har han ikke vurdert å skaffe seg arbeid andre steder. Et viktig
149
moment er at hans far har foretatt de fleste investeringene i forbindelse med oppstart av møllen.
Foretaket ble grunnlagt av faren, som investerte i bygninger og maskiner etter en lang karriere
som blant annet veiarbeider. Møllen er en virksomhet som har krevd nokså omfattende investeringer. Den representerer i denne forstand en stigning i dette husholdets økonomiske posisjon.
Dette er muliggjort gjennom farens yrkeskarriere som veiarbeider. Til dels har denne karrieren
vært basert på migrasjon.
Det er imidlertid mange yrkeskarrierer som ikke har gitt særlig rom for investeringer eller økning
i sosial status. Bakgrunnen kan for eksempel være at det yrket de har hatt ikke har gitt nok inntekt til å spare penger i vesentlig grad. Dette har i stor grad vært tilfelle for de to tebutikkinnehaverne som er intervjuet. Fravær av oppsparte midler i løpet av karrieren kan også komme av at
utgiftene innen husholdet har vært relativt høye over et lengre tidsrom, på grunn av at det er
mange barn, at det er få arbeidende voksne eller lignende.
Noen yrkessektorer gir mulighet til å oppnå høyere status gjennom økt kompetanse eller ansiennitet. Denne typen mobilitet forekommer særlig blant de som har karriere innen offentlig sektor.
De fleste som er intervjuet her, har hatt arbeid som i liten grad genererer økt status eller inntekt
gjennom ansiennitet. I to av de yrkeskarrierene som beskrives har imidlertid kompetansenivå en
vesentlig betydning for den status de har i dag. Bakerilederens og snekkerens posisjon henger
blant annet sammen med den spesialiserte kompetansen de har, både i selve yrket og i å være
leder. Begge har opplevd en gradvis økende status, fra å være lærling og ansatt til selv å lede en
virksomhet med flere ansatte. Snekkeren Y.S. Negi og bakerilederen C.S. Nath leder foretak med
flere ansatte. I C.S. Naths situasjon har dette sammenheng med at bakeridriften involverer flere
arbeidsoppgaver. En må reise rundt til butikker i de nærmeste omgivelsene for å selge produktene. De andre må passe oppgavene i bakeriet. Y.S Negi har ansatt personer med liten erfaring i
yrket fra før. Det betyr at de arbeider som lærlinger, noe som til en viss grad reflekteres av lønnen. Likevel ligger lønnen for disse lærlingene høyere enn lønnsnivået blant mange andre uerfarne lærlinger. Det er relativt sjelden at foretak har flere ansatte i de små bazaarene. Foretakene til
Y.S. Negi og C.S. Nath er dermed ikke typiske. Disse næringene krever relativt høy arbeidsinnsats. Samtidig gir de sannsynligvis mer overskudd enn gjennomsnittet blant virksomhetene i
150
Nadipur. Lønnsutvikling, levekår og arbeidssituasjon belyses i flere av intervjuene. Dette gir perspektiver på forskjeller mellom en nær fortid og nåtid; på hvordan folk opplever sin situasjon i
dag versus hvordan de opplever at de hadde det i tidligere perioder. I hvilken grad antakelser
omkring forbindelser mellom lokale og eksterne prosesser kan trekkes ut av dette, må i siste
instans avgjøres ut fra en helhetlig analyse. Kjennskap til sosiale kontekster på ulike nivåer i samfunnet er derfor avgjørende for vurdering av hvilke forhold et livsløp kan forstås i lys av.
Hvis individets liv kan forstås i lys av strukturelle endringer, gjør denne relasjonen den motsatte
innfallsvinkelen like gyldig. Strukturelle endringer kan også forstås ut fra individer.
Livsløpsperspektivet har enkelte fellestrekk med de analysemetodene Barth og Grønhaug utviklet
ut fra henholdsvis generativ prosessanalyse og systemteori. I alle disse tilnærmingene er en del av
målsetningen å belyse aktørdimensjonen i forhold til en overordnet dimensjon. Parallellene bør
imidlertid ikke trekkes for langt. Livsløpsanalyse er en tilnærming til forholdet mellom system
og aktør ut fra et "biografisk tidsperspektiv". Oppmerksomheten rettes mot hvordan biografiske
forløp og historisk kontekst er knyttet sammen, i tråd med av Elders og Shanahans(1997:19)
beskrivelse som ble sitert på begynnelsen av dette kapitlet. Folks beretning om sine livsløp er et
utgangspunkt for å relatere mer eller mindre allmenne og abstrakte størrelser til en konkret og
partikulær ramme. Individers liv formes både i relasjon til partikulære og overordnede omstendigheter. Vektlegging av historisk kontekst for å forstå individers situasjon kan dermed utgjøre et
overordnet "blikk" på livsløp som fenomen.
151
1
En liten bazaar i Chirai Gatti, beliggende 4 kilometer nord for Nadipur.
2
Mann, Rajput.
3
Enkel restaurant. Slike restauranter har vanligvis et lokale med en stor åpning som vender rett mot gaten.
4
Kjent sted midt i den delen av byen som kalles "New Delhi".
5
Meerut er en nokså stor by som ligger mellom Delhi og Garhwal.
6
Et stort foretak som har virksomheter mange steder i fjellregionen, hovedsakelig innen hotell- og turist-sektoren i Garhwal.
7
Mann, Brahmin.
8
Butikken ligger for seg selv, mellom Zamin Gaon og Nadipur der flere stier møtes.
9
Lege som behandler pasienter ut fra tradisjonell indisk medisin.
10
Stein brukes blant annet som byggemateriale i de fleste boliger og til murer som støtter terrasserte jorder. Siden landskapet
domineres av bratte skråninger, er mestparten av det dyrkede arealet formet som smal
11
Hovedforsørger-fasen beskrives i kapittel 4.
12
Kvinne, Brahmin.
13
Vanligvis brukes uttrykket Ashram om et overnattings-sted hvor man også kan praktisere yoga og meditasjon.
Ofte ledes ashramen av en Guru, en mann med innsikt i religiøs praksis og lære
14
Kvinne, Brahmin.
15
Bharat Heavy Electronics Limited. Stort statlig selskap som produserer turbiner og andre komponenter for forsvaret og
den kraftkrevende industrien.
16
Hun selv og barna overnatter ikke så ofte der i dag.
17
Lokal måleenhet. En nali er 0,2 hektar.
18
Tradisjonell variant av langkornet ris som det dyrkes mye av i fjellene.
19
Mann, lavkaste. Uppar Rasta Bazaar ligger fire kilometer nord for Nadipur. Den ligger rundt to kilometer fra bilveien.
Den ligger halvannen kilometer fra Upli Pahar Bazaar.
20
Mann, Rajput.
21
Senger lages enten med fast bunn i tre og gavler av treplater (pris 2000 rupier) eller av stokker og flettet bunn
(pris 450 rupier).
22
Mann, Rajput.
23
For å vurdere virkningen av slike endringer i mottaksregionene over tid kan for eksempel variasjoner i utgiftsnivå og
lønnsbetingelser i urbane regioner sammenlignes med omfanget av migrasjon. Relevant er også situasjonen for de som arbeider
i hjemdistriktet i de aktuelle periodene. Dette forutsetter imidlertid en annen type undersøkelse enn et antropologisk
feltarbeid legger opp til.
152
Kapittel 7
Arbeidsmigrasjon og hushold i Chirai Gatti
Vi satt i stua hjemme hos Prem Lal. Han sa; "I morgen kommer min eldste sønn, Jai. Han har ferie i to
uker." Jeg utbrøt overrasket; "så flott! Kommer han fra Bombay?" "Ja. Det er et år siden han reiste. Han har
ikke vært hjemme siden da", svarte Prem Lal. Neste dag kom sønnen. Kvinnene, Prem Lals mor og kone,
tok i mot han først. De gikk han i møte foran huset. Selv på avstand la jeg merke til at ansiktene var beveget. Også Jais smil var preget av bevegelse. Kanskje av et savn som nå ble innfridd. Han satte fra seg kofferten. Rakte et sjal til bestemoren. Moren fikk stoff til en sari. Faren stod ved siden av meg og så stolt på sønnen. Sønnen hilste på faren og på meg. Så gikk de inn på kjøkkenet. Jeg ventet på terassen. Etter rundt 10
minutter. kom Prem Lal og satte seg sammen med meg foran huset. Han fortalte; "Jai har arbeidet et år som
lærling på en restaurant i Bombay. Han bor hos min kones bror, som også arbeider i Bombay. Onkelen skaffet han jobben." "Hvor gammel er Jai nå?", spurte jeg. "Sytten" var svaret. "Hadde han ikke lyst til å ta mer
utdannelse før han søkte jobb?" tilføyde jeg. "Kanskje, men helst ville han tjene penger for å hjelpe oss. Vår
situasjon har vært vanskelig etter at jeg kom hjem fra Shimla", sa Prem Lal. Prem Lal har selv arbeidet 20 år
utenfor dalen, tolv år i forskjellige restauranter i Bombai og åtte i restauranter i Shimla-distriktet i Himachal
Pradesh. De siste fem årene har han kun hatt kortvarige jobber i hjemdistriktet."
Fra feltdagboka
Migranttilværelsen som opplevelse av et savn
De fleste som har arbeidet i byen legger vekt på at tilværelsen som arbeidsmigrant preges av
savn. Livet i byen framstilles på mange måter som motsatt av livet i dalen. I byen preges livet av
forurensing, varme og stress. Det er støy overalt. Fersk mat er vanskelig å få tak i. Det er liten
plass og vanligvis har man ikke råd til å bo sammen med kone og barn. Barna ville dessuten i
liten grad hatt fredelige trygge omgivelser å oppholde seg i hvis de bodde i byen. Livet er
ensomt, man savner familie og venner i dalen. Disse negative trekkene ble vektlagt av de fleste
som hadde vært migranter. Livet i dalen ble av disse beskrevet i langt mer positive vendinger. I
dalen er tilværelsen rolig og fredelig. Det er lite støy og ingen forurensing. Barna kan løpe fritt.
Maten er fersk. Her er familie, venner og kjente. Det er færre ting å bekymre seg over. Denne
svært ulike opplevelsen av livet i byen og livet i dalen tvinger fram et spørsmål. Hvorfor er det
nødvendig å reise? Svaret er nesten likelydende fra de som blir spurt, og det er svært pragmatisk.
I dalen er det få jobber. Det er vanskelig å tjene nok til å klare seg. Derfor må man reise ut. Den
som vil etablere et godt virke hjemme trenger dessuten penger til investering. Det er få som tjener nok til å spare i særlig grad blant de som jobber i dalen.
Migranters opplevelse av livet i byen henger til dels sammen med deres sosiale posisjon. Lønnen
153
er lav for det store flertallet og jobben i byen er i stor grad et middel til å skape en bedre tilværelse på hjemstedet. I den grad det lar seg gjøre sendes penger hjem eller de spares til etablering
av næring i dalen. Det siste er et sentralt motiv for mange som reiser ut. Dette knytter an til
beskrivelsen i innledningen av de unge mennene som oppsøkte meg i begynnelsen av feltarbeidet. Hos dem var dette motivet klart formulert. De ønsket seg en jobb i Norge for en periode.
De fleste ga uttrykk for at det ikke var viktig hvorvidt de kjente noen andre i Norge eller ikke og
hvorvidt de måtte bo kummerlig eller ikke. Det som de la vekt på når jeg spurte hvorfor de ville
til Norge var at de kunne tjene penger og at de kunne sende noe hjem, uansett hvor lite. Når jeg
innvendte at de ville bli ensomme i Norge og at det var lite sannsynlig at de ville trives, ble dette
raskt avfeid. På bakgrunn av hvordan migranter opplever livet i indiske byer er det ikke så rart at
mine innvendinger var mindre viktig. Også blant de som ikke hadde arbeidet i byen tidligere ga
mange uttrykk for at det er mange ulemper ved livet der. Dette tyder på at de fleste som reiser til
byen ikke har store forventninger om å trives. De reiser først og fremst med et ønske om å vende
hjem med et bedre utgangspunkt. De som reiser ut er klar over at livet vanligvis er kummerlig
for migranter.
Blant de få som hadde oppnådd høy yrkesmessig anseelse i løpet av migrantkarrieren var beskrivelsene av livet i byen mer positive. (De var i mindre grad utsatt for de ulempene andre beskrev).
Det var flere i denne gruppen som bodde sammen med kone og barn i byen i lengre perioder.
Dette skyldtes først og fremst at de hadde råd til egen bolig i stedet for å dele et rom med andre
migranter. De hadde også bedre råd til de høye utgiftene til mat, transport og lignende som fulgte med å ha familien i byen. Et annet viktig moment var at disse i mindre grad var utsatt for
ubehagelige situasjoner på jobben siden de ikke var nederst i hierarkiet på arbeidsplassen. Dette
innebar at de sjelden drev med hardt fysisk arbeid i stekende varme og at de var mindre utsatt
for press fra overordnede kolleger. Slike vellykkede karrierer framholdes ofte når folk i bazaaren
prater om arbeid. De utgjør eksempler på at det går ann. At det finnes noen fra dalen som har
klart å bli velstående og til og med rike ved å reise ut. En mann fra en landsby nord for Pahar
Gaon ble ofte nevnt blant folk i Nadipur Bazaar enda han ikke var nært tilknyttet noen av de
som arbeidet i bazaaren. Han etablerte et hotell i Nilepur på begynnelsen av 1990-tallet. Dette
var en investering som vakte oppsikt. I mange år hadde han vært ansatt i et stort firma i Delhi
154
som blant annet eksporterte varer til Europa. I løpet av karrieren hadde han til og med arbeidet
en periode for dette firmaet i Belgia. Mange framhevet denne mannens karriere som ganske
eksepsjonell. En annen mann ble ofte omtalt fordi han hadde gjort det godt i byen. Han arbeidet for et stort japansk firma i Delhi. Jobben var å være sjåfør for sjefene i firmaet. Informantene
la vekt på at han hadde høy lønn og en komfortabel jobb.
Også blant de som har oppnådd gode karrierer i byen kommer flertallet tilbake. Tilknytningen
til hjemstedet er med andre ord sterk uansett hvordan tilværelsen utvikler seg i byen. Dette kan
settes i sammenheng med de positive kvaliteter folk beskriver ved livet i landsbyen og i dalen.
Utover dette kan det også relateres til den høye grad av stabilitet som preger den sosiale
sammensetningen i landsbyene. En stor del av folks slekt og venner er i landsbyen. Selv om
enkeltmedlemmer av husholdene flytter blir husholdene i all hovedsak boende i landsbyen.
Dette fører til svært stabile sosiale nettverk med utgangspunkt i hjemstedet selv blant de som har
arbeidet lenge i byen.
Samfunnsvitenskapelige perspektiver på migrasjon
Før jeg beskriver migrasjon ut av dalen og migranters situasjon mer utfyllende, vil jeg presentere
noen spørsmål som har blitt reist ut fra samfunnsvitenskapelige studier av arbeidsmigrasjon.
Antropologiske studier av migrasjon har framhevet betydningen av økonomisk utvikling og
modernisering (Kearney, 1986). Steder som mottar arbeidsmigranter har gjerne en økonomi som
er preget av utstrakt industriell produksjon, handel eller ulike tjenesteytende næringer. De fleste
avsender-regioner har en økonomi preget av primærnæringer og begrenset potensiale for økonomisk vekst (Grønhaug, 1979). Arbeidsmigrasjon som ofte kan settes i sammenheng med slike
strukturelle forskjeller er såkalt Sør - Nord migrasjon og rural – urban migrasjon. I begge tilfeller
flytter folk som oftest fra jordbruksbaserte regioner, der det er vanskelig å finne arbeid som gir
særlig avkastning, til regioner som har en høyere grad av industri og handel. Arbeid er dermed
mer tilgjengelig og inntektsnivået noe høyere på det stedet de flytter til.
Både individ- og systemorienterte teorier har vist seg nyttige for forståelsen av migrasjon som
155
fenomen. De første studiene av migrasjon dreide seg om folk som reiste fra peasantsamfunn til
byer. Disse studiene hadde i seg selv stor betydning for overgangen fra såkalte "community studies" til studier av overordnede systemer i antropologien. Denne overgangen har jeg omtalt i
kapittel 2. Enkelte av de første migrasjons-studiene på 1950- og 1960-tallet ble foretatt av elever
av Redfield som i utgangspunktet studerte peasantsamfunn (Kearney, 1986). Disse observasjonene av geografisk mobilitet styrket en erkjennelse av at det var utilstrekkelig å kun trekke fram
feltarbeidets lokale omgivelser, lokalsamfunnet, som studieobjekt.
"(….) awareness of the magnitude and significance of migration among other things caused anthropologists
to turn away from community studies in the 1950s and 1960s. (….)" (Kearney, 1986:332).
På 1950-tallet var migrasjons-studiene i sin spede begynnelse. I takt med at migrasjon til byene
har økt drastisk i omfang siden da, har dette blitt et omfattende forskningsfelt. (Graves og
Graves, 1974). Teoriene som har blitt anvendt fra 1950-tallet og fram til i dag spenner over et
spekter fra studier på mikronivå som fokuserer på individers motiver til global avhengighetsteori.
(Fuglerud,2001). Migrasjon er et relasjonelt fenomen. Jeg vil trekke fram ett perspektiv som
vektlegger dette aspektet. Leeds perspektiv kan belyse hvordan arbeidsmigrasjon er knyttet til
lokaliteters plass i overordnede sosiale systemer (Leeds, 1994). Leeds begrep "sosial urbanisering"
omfatter forskjellige former for integrasjon mellom ulike lokaliteter. Lokalitetenes avhengighet
av hverandre vektlegges i lys av at de er deler av overordnede sosiale systemer. Migrasjon er i
mange tilfeller et utslag av sosial urbanisering. Rurale peasants er ifølge Leeds "urbane" i den forstand at de på kort tid kan tilpasse seg livet i byene framfor å bo på landsbygda hvis dette er
hensiktsmessig (Leeds, 1994).
Sosiale systemer har ulikt omfang og kan studeres på ulike nivåer. Makro-orienterte systemperspektiver har blitt anvendt for å belyse sammenhenger mellom flyt av mennesker og strukturelle
forskjeller mellom land. Sør – Nord migrasjon er ofte knyttet til politiske og historiske forbindelser mellom nasjoner eller lokaliteter som ligger geografisk fjernt fra hverandre. Enkelte forskere har pekt på at migrasjonsmønstre av denne typen ofte henger sammen med tidligere kolonisering. Slike historiske relasjoner mellom land kan belyse flyttemønstre blant store grupper av
migranter (Fuglerud, 2001:27). Avhengighetsteori er et annet eksempel på at migrasjon kan settes inn i en vid ramme av forskjeller mellom rike sentre og fattige periferier. I lys av Wallersteins
156
teori om et globalt system (Wallerstein, 1978) har såkalt Sør – Nord migrasjon av en del forskere
blitt oppfattet som en utvikling som tjener verdens industrialiserte sentre.
"I henhold til en slik forståelse er migrasjon en konsekvens av kapitalismens spredning fra kjerneområdene i
det industrialiserte sentrum til den ikke-kapitalistiske periferien." (Fuglerud, 2001:26).
Et forhold som det har blitt pekt på i lys av marxistiske perspektiver er at migrasjon i nyere tid
har vært knyttet til akkumulering av kapital i rike industrialiserte land. Dette perspektivet kan
for eksempel være relevant i forhold til Tysklands tiltak for å stimulere migrasjon til landet når
industrien i landet var i vekst på 1960- og 1970-tallet (Fuglerud, 2001). Den tyske rekrutteringspolitikken for å forsyne industrien i landet med arbeidskraft ga seg utslag i opprettelse av
flere hundre rekrutteringskontorer i middelhavsregionen. En virkning av dette var at Tyrkia ble
høyt representert blant avsenderlandene for migranter i Tyskland (Fuglerud, 2001:27).
I tillegg til at de kan knyttes til sosiale systemer skaper strømmer av arbeidsmigranter nye sosiale
felt eller systemer. Virkningene er ulike i de regioner som berøres. Dette avhenger blant annet av
om det er snakk om permanent eller tidsbegrenset migrasjon og om det hovedsakelig er enkeltindivider eller hushold som reiser. Dannelse av sosiale nettverk på tvers av regioner gjennom
migrasjon fører til at ressurser overføres begge veier mellom regionene. Ressurser som overføres
mellom steder kan for eksempel være arbeidskraft den ene veien og kapital den andre veien.
Omfanget av ressurser som sendes tilbake vil blant annet avhenge av hvilke typer relasjoner som
preger de sosiale nettverk som etableres. Hvis enkeltmedlemmer av husholdene reiser mens andre
blir igjen vil for eksempel omfanget av ressurser som sendes tilbake ofte være større enn hvis hele
hushold reiser. Lokaliteter i et migrasjonsystem utsettes for ulike effekter knyttet til hvilke typer
ressurser som avgis og mottas. Virkninger i de lokalitetene folk reiser fra kan være økende mangel på arbeidskraft eller avfolking, det kan være mangel på folk med utdanning, såkalt "brain
drain", det kan være økonomisk stagnasjon eller det kan på den annen side være tilførsel av kapital og økt kjøpekraft for de gjenværende husholdsmedlemmene (Grønhaug, 1979). En rekke
ulike forhold vil med andre ord være avgjørende for hvilke utslag som blir dominerende.
Virkningene er av en slik type at ulike systemperspektiver ofte har blitt benyttet for å belyse også
disse aspektene ved arbeidsmigrasjon.
157
Som jeg har antydet overfor kan arbeidsmigrasjon knyttes til forskjeller mellom både land og
lokaliteter. I begge tilfeller er det snakk om overordnede forhold som individet i liten grad kan
påvirke. I tillegg kan en rekke andre typer eksterne forhold begrense alternativene for migranter.
(Grønhaug 1979:9) Dette er en viktig grunn til at systemperspektivet ofte har blitt framhevet på
bekostning av aktørperspektivet ved studier av migrasjon. Det kan være nyttig å repetere et par
momenter fra diskusjonen i kapittel 2. Individer må handle ut fra hva som er mulig i en gitt
situasjon. Dette er ikke alltid i samsvar med hvilke alternativer som optimaliserer en verdi fordi
mange ønskelige alternativer i praksis ikke lar seg gjennomføre. Siden en rekke begrensende sosiale, materielle og kulturelle forhold påvirker enkeltmenneskers situasjon handler ikke individer
"fritt". De forholdene som begrenser migrasjon er i stor grad knyttet til politiske og økonomiske
systemer, hevder Buroway. Migrasjon kan ut fra dette lettere forstås ved å fokusere systemer enn
ved å fokusere individer. Han kritiserer individorienterte studier av migrasjon, som blant annet
har lagt for stor vekt på push- og pull-faktorer. Fordi aktørstudier går ut fra individet som aktivt
opptatt av å forfølge egne interesser undervurderes ifølge Buroway både betydningen av å forstå
migrasjon som et system og av regulering som er knyttet til ulike interesser i mottaker-regionen.
"(….) individuals are conseptualized as actively responding to environmental forces, maximising their individual interests (….) Although these formulations are important, they are too restricted to clarify the functioning of a system of migrant labor either in its broader social, political and economic contexts or where the
flow of labor is regulated to a greater or lesser extent to suit dominant political and economic interests."
(Buroway, 1976:1051).
Begrensninger på internasjonal migrasjon er relatert til ulike lands innvandringspolitikk.
Regulering forekommer imidlertid ikke bare i forhold til internasjonal migrasjon. I mange land
forekommer ulike former for økonomisk og politisk regulering av intern migrasjon. En effekt av
slike overordnede systemer som har blitt framhevet av enkelte forskere er at de andre medlemmene av husholdet ikke kan flytte til det stedet der migrantene arbeider (Buroway, 1976).
Hvordan strømmene av migranter begrenses eller kanaliseres av slike systemer kommer ut fra det
som er sagt her ikke tydelig nok fram ved å studere migrasjon kun på individnivå. Jeg viste i
kapittel 2 at Boudon, selv om han tar utgangspunkt i et aktørperspektiv, framhever at målet for
analyse er å forstå hvordan individet begrenses av systemer. Siden systemer på mange ulike felt
kan regulere hva som i praksis lar seg gjennomføre for individuelle migranter, later systemperpektiver til å være særlig relevante for et fenomen som arbeidsmigrasjon. Aktør- og systemper-
158
spektivet kan kombineres når det gjelder migrasjon så vel som når det gjelder de fleste andre
typer sosiale fenomener. Viktigst å merke seg er at målet kan være forståelse av sosiale systemer
uansett om utgangspunktet er individ eller system.
Motiver for å reise ut blant migranter i Chirai Gatti
Arbeidsmigrasjon ut av Chirai Gatti tar hovedsakelig form av rural til urban migrasjon. Rural til
rural migrasjon forekommer derimot i svært begrenset omfang. De som flytter fra dalen til andre
rurale steder er i de fleste tilfeller lavkaster. Migrasjon til rike industrialiserte land, som kan oppfattes som et spesialtilfelle av rural til urban migrasjon, forekommer også i et begrenset omfang.
Noen få menn fra dalen arbeidet i utlandet. De landene disse arbeidet i var Saudi-Arabia, Japan,
USA, Australia og Belgia. Hvis man skal dømme ut fra de mange som oppsøkte meg i den hensikt å finne ut om jeg kunne hjelpe dem med å få arbeid i mitt hjemland, er det langt flere enn
de som har klart å få arbeid utlandet som ønsker å gjøre det.
De fleste informanter var klar over at migrasjon til utlandet vanligvis er langt gunstigere enn
intern migrasjon i India. Utenlandsmigrasjon er svært ettertraktet. Personer som har reist utenlands får derfor mye omtale og oppmerksomhet. Flertallet av disse har ufaglærte jobber i utlandet, mens noen ytterst få har fått jobb i kraft av faglig kompetanse. Hvor mye utenlandsmigrantene tjener og hvordan de har klart å få tillatelser og jobb i utlandet er ofte et samtaletema i
tebutikker og andre steder hvor folk møtes. Land som har tatt imot en del migranter fra
Garhwal er blant annet Japan og Saudi-Arabia. De blant informantene som var motivert for å
migrere ønsket særlig å reise til land som er kjent for høyt inntektsnivå, som Japan, USA og de
europeiske landene. Den viktigste målsetningen for de aller fleste var å spare penger med henblikk på å investere hjemme. Ingen av de jeg møtte ga uttrykk for å ha interesse av å slå seg ned
et annet sted permanent. De motiver folk hadde for å migrere, enten det var til utlandet eller til
byer i India, har fellestrekk med "utgangsmotiver" Grønhaug har observert blant migranter fra
en region i Sør-Tyrkia.(Grønhaug, 1979:17). En viktig forskjell er imidlertid at mens et sentralt
utgangsmotiv for mange migranter fra landsbygda i den tyrkiske regionen, ifølge Grønhaug, er å
investere i næringsvirksomhet eller eiendom i småbyer eller urbane strøk i hjemlandet, er
159
utgangsmotivet blant mange migranter fra dalen Chirai Gatti å investere i næringsvirksomhet
eller eiendom i en lokal rural bazaar i nærheten av den landsbyen de kommer fra.
Tross forskjeller når det gjelder alder, utdanning og kaste har de fleste migranter som jeg har
vært inne på noen motiver felles. I mottagerregionene, enten det er storbyer i India eller rike
land i vesten, er et stort spekter av yrker representert, lønnsnivået er som regel høyere og muligheten for å avansere er større på grunn av større yrkesmessig mobilitet. Disse trekkene ved
urbane lokaliteter utgjør pullfaktorer for folk i Garhwal og andre rurale regioner. I dette kapitlet
drøftes migrasjon ut av dalen Chirai Gatti både i lys av folks motiver, husholdenes situasjon og
strukturelle begrensninger. Innen aktørteori er motiv en grunnleggende del av analysen.
Migrasjonsforskere har som tidligere nevnt ofte funnet det fruktbart å vektlegge individers motivasjoner, som et aspekt blant flere.
Som forklart i kapittel 2 vektlegger aktørteori at individer nokså selvstendig kan treffe beslutninger, mens kritikerne hevder at aktørorienterte analyser ikke tar nok hensyn til de sosiale
mekanismer som skaper begrensninger. I migranters situasjon kommer denne motsetningen
mellom intensjon og begrensninger tydelig til uttrykk. Realiteten er ofte at alternativer som fører
til stor grad av realisering av målet om god inntekt ikke er gjennomførbare.
Når utenlandsmigrasjon forekommer sjelden, kommer dette av at andre lands immigrasjonspolitikk legger sterke begrensninger på hvem som slipper inn. De fleste land som mange tidligere
migrerte til tillater sjelden innreise for arbeidsmigranter i dag. De fleste tilfeller av utenlandsmigrasjon som jeg fikk høre om reiste personen ut av India på 1960- eller 1970-tallet. Siden utenlandsmigrasjon er vanskelig å gjennomføre, er intern migrasjon i India i dag eneste mulighet for
flertallet av migrantene fra Chirai Gatti. I praksis reiser ikke folk dit de først og fremst ønsker å
dra, de reiser dit det lar seg gjøre å dra. På denne måten er migrasjon til dels et utslag både av
individers motiver og nasjonale og internasjonale systemer som begrenser migrasjonsstrømmene.
Vi ser her at å kombinere analyse på mikro og makronivå er særlig relevant i forhold til migrasjon.
Folks fortellinger fra livet i byen gjør det klart at de ikke ser på migranttilværelsen som noen
160
idyll. Få reiser fordi de ønsker å bygge opp en bedre tilværelse i byen. De ønsker først og fremst
å få en bedre tilværelse på hjemstedet. Perioden som migrant er dermed til dels et hjelpemiddel
til å realisere mer langsiktige mål og til dels middel for å dekke presserende kortsiktige behov.
Migrasjon og lokal økonomi i dalen
Migrasjon omfatter nesten utelukkende mannlige enkeltmedlemmer i husholdene. Det forekommer svært sjelden at hushold migrerer samlet til byen. Når det skjer er det vanligvis kun for en
tidsbegrenset periode. Dette kan sees i sammenheng med levekårene i byene. Migrasjon har ulike
virkninger på hjemstedet, i forhold til det lokale næringslivet og husholdenes sosiale og økonomiske situasjon. Penger som arbeidsmigranter sender hjem, til de medlemmene av husholdet
som bor i dalen, er av betydning for omsetning i bazaarene.
Økonomien i dalen har flere trekk som er typiske for rurale avsenderdistrikter.
Subsistensjordbruk er den mest dominerende næringen. Andre næringer består hovedsakelig av
små foretak. Industri forekommer ikke. Denne økonomiske strukturen gjør at det for mange er
vanskelig å finne lokalt arbeid som gir god inntekt i Chirai Gatti. Ifølge Kearney reiser arbeidsmigranter til steder der utbyttet de har igjen for å arbeide er større enn på de stedene de reiser
fra. Siden forholdet mellom innsats og utbytte er gunstigere i regioner der graden av økonomisk
utvikling er høy, reiser migranter generelt til industrialiserte regioner (Kearney,1986:331).
Sammenhengen mellom migrasjon og forskjeller i utviklingsnivå belyser hvorfor en strøm av
migranter forlater rurale regioner som Garhwal til fordel for storbyer, som Delhi eller Bombay,
eller andre land, som Japan eller Saudi-Arabia. Det er generelt lettere å finne arbeid i byene.
Begrenset lønnsomhet innen lokalt baserte næringer utgjør derfor en pushfaktor for migrasjon.
Større utbytte og bedre muligheter for å finne arbeid på grunn av stort omfang av industri og
handel utgjør en pullfaktor for migrasjon til byene eller til utlandet. Når folk reiser til byene fra
rurale distrikter finner det sted "adaptive processes" i tre forskjellige sosiale arenaer konstaterer
Graves og Graves (1974) i artikkelen "Adaptive Strategies in Urban Migration". For å forstå
migrasjon bør man studere alle disse arenaene i lys av hverandre, hevder de.
161
"The adaptions which follow upon the migration of rural people to urban environments take place within
three social arenas: among members of the home community left behind; among the migrants themselves;
and wirhin the urban host community to which they go (….) adaptive processes displayed by each of these
three groups affect the problems confronting the others (….)"
(Graves og Graves, 1974:118).
Befolkningens situasjon på hjemstedet kan dermed settes i sammenheng med migranters situasjon i byene Hjemstedsbefolkning og migranter er dessuten i stor utstrekning er forbundet
gjennom vedvarende sosiale relasjoner. Siden mitt fokus er på hjemstedet har jeg kun i en
begrenset utstrekning drøftet forholdene for migranter i byene. Tilpasninger blant den øvrige
befolkningen i byene blir ikke berørt siden å belyse virkningene av migrasjon for disse ville krevd
at en del av feltarbeidet fant sted her.
Menn som arbeider utenfor Chirai Gatti opprettholder en nær forbindelse til dalen. I og med at
det er sjelden at hele hushold etablerer seg i byene, trenger man å kjenne hvilke forhold som
vanskeliggjør en slik etablering. Et forhold som gjør det vanskelig for hele husholdet å reise til
byen er høye utgifter til bolig og mat. Det betyr at utgiftene knyttet til å sørge for barn og andre
medlemmer som ikke er i arbeid blir en større belastning. Det spiller også inn at det er større
grad av usikkerhet knyttet til arbeid i byene enn til jordbruket i landsbyene. I byene er det vanskelig for kvinnene å arbeide når de har småbarn. De kan ikke ta barna med på jobb i samme
grad i byen som når de arbeider på jordene i landsbyen. Barnepass er også vanskeligere å organisere i byen. Dermed vil færre av husholdets voksne medlemmer kunne arbeide hvis hele husholdet flytter til byen enn når kvinnene driver jordbruk i landsbyen og menn arbeider i byene og i
bazaarene.
Arbeidsmigrasjon fører til dannelse av sosiale nettverk mellom ulike regioner. Siden migrasjon er
basert på geografisk deling av husholdet, består disse nettverkene både av relasjoner mellom
medlemmer av samme hushold, relasjoner mellom øvrige slektninger og relasjoner mellom venner. Relasjoner mellom migranter og befolkningen hjemme kan følgelig deles i tre typer; husholds-, slekts- og vennskapsrelasjoner. Sosiale nettverk spiller ofte en viktig rolle for rekruttering
av arbeidsmigranter fra dalen til enkelte byer og arbeidsplasser. Alle de tre typene relasjoner som
ble nevnt overfor kan spille en rolle for hvor migranter reiser.
162
Som jeg har nevnt i kapittel 2 kan migranters karriere blant annet forstås i lys av livsfase og posisjon i husholdet. Denne sammenhengen ble i noe grad belyst ut fra konkrete karrierer i kapittel
6. For å belyse dette temaet ytterligere vil jeg blant annet senere i kapitlet komme tilbake til
konkrete situasjoner som to av intervjupersonene i kapittel 6 befant seg i når de på den ene
siden opprettholdt og på den annen side avsluttet en karriere som arbeidsmigrant. Jeg vil i dette
kapitlet også drøfte hvordan migrasjon kan relateres til overordnede sosiale systemer på den ene
side og til husholdets situasjon og individers motivasjoner på den annen side.
Migrasjon i et husholdsperspektiv
Siden husholdet er en grunnleggende sosial og økonomisk enhet i Chirai Gatti, bør menns yrkeskarrierer og inntjeningsbehov i stor grad forstås ut fra husholdets organisering og sosiale
sammensetning. Relevansen av husholdsperspektivet framgikk i kapittel 2 av eksemplet med
driften av Nadipur Chaiwallah, som omhandlet hvordan arbeidet som innehaver i tebutikken ble
fordelt mellom de fire mannlige medlemmene i husholdet. Fuglerud framholder at
"Det er i husholdet at reproduksjon møter produksjon gjennom medlemmenes planlegging av sin egen økonomiske overlevelse. Hushold og mikroøkonomisk planlegging får derfor en posisjon i slike analyser som kan
bidra til å overkomme gapet mellom individ og samfunn." (Fuglerud, 2001:29).
Husholdsanalyse kan betraktes som et systemperspektiv anvendt på lavt skalanivå, i forhold til et
begrenset sett sosiale relasjoner. Det kan belyse en rekke forhold som ikke kommer tydelig fram
på makronivå. Husholdet forplikter medlemmene overfor enkelte kollektive mål. Et utbredt
prinsipp blant husholdene i Chirai Gatti og andre steder i Garhwal er streng kjønnsbasert
arbeidsdeling mellom kvinner, som arbeider innen jordbruk og med husdyrhold, og menn, som
arbeider i andre sektorer. Denne arbeidsdelingen bidrar til å spre økonomisk risiko. Hushold
som satser på at et eller flere medlemmer migrerer oppnår i tillegg til dette en større spredning
av risiko enn de som har alle beskjeftiget på lokal basis (Fuglerud, 2001).
Den sterke tilhørigheten til hjemstedet blant de som reiser ut bør i stor grad ses på bakgrunn av
at husholdets viktigste base er i landsbyen. Samtidig bidrar denne forankringen til at arbeidsmigranter i begrenset grad integreres i samfunnet i byene. Et viktig moment i denne sammenheng
163
er den lokale ekteskapstradisjonen. Menn gifter seg sjelden med kvinner fra andre regioner selv
om de er ugift når de reiser ut av dalen. I ett tilfelle giftet en mann fra dalen seg med en kvinne
som bodde i byen mens jeg var på feltarbeid. Dette bryllupet var i likhet med de fleste andre
arrangert gjennom foreldrene på begge sider. Kvinnen bosatte seg, slik det er vanlig, i mannens
hushold i landsbyen etter bryllupet. Brudens foreldre kom fra en landsby i dalen og hadde flyttet
til byen i voksen alder. Deres tilknytning til dalen var fremdeles sterk. Dette bryllupet skilte seg
dermed mindre fra det som er vanlig enn mann skulle tro ved første øyekast. I intervjuet med D.
Devi i kapittel 6 fortalte hun at hennes eldste sønn møtte sin kone i Punjab. Hun bosatte seg
sammen med han i den byen han arbeidet. Ekteskapet var ikke arrangert av parets foreldre.
Denne typen ekteskap, som både i Garhwal og andre steder i India omtales som "love marriage",
kjærlighetsekteskap. Slike ekteskap forekommer imidlertid sjelden. Når migranter beskriver tilværelsen i byen framhever de ofte at de tenker mye på hvordan familien har det hjemme. Det er
på denne bakgrunn rimelig å anta at det er sammenheng mellom ekteskapstradisjonen, som sikrer at begge parter har samme regionale forankring, og den sterke tilknytningen til hjemstedet
blant migranter.
Selv migranter som arbeider i byene nesten hele sitt yrkesaktive liv, flytter vanligvis hjem når de
trekker seg tilbake fra yrkeslivet. Dette gjelder også de som har oppnådd høye inntekter eller
pensjonsrettigheter i løpet av karrieren og kunne hatt råd til å fortsette å bo i byen etter at de
har trukket seg tilbake fra yrkeslivet. En mann fra Pahar Gaon oppnådde i løpet av karrieren en
stilling som postmester på et postkontor i en storby i Uttar Pradesh. Dette var en godt betalt
stilling. I mange år hadde han kone og barn boende hos seg i byen. Når han pensjonerte seg
flyttet familien hjem og utvidet huset de hadde i landsbyen til et stort og staselig hus. Dette
eksemplet viser at selv i tilfeller der husholdet har bodd en lengre periode i byen kan tilknytningen til landsbyen være sterk.
Menn migrerer sjelden i hushold hvor det er kun en voksen mann. Når det er flere menn i
arbeidsfør alder i husholdet, blir gjerne en eller flere migranter, mens minst et mannlig medlem
blir igjen. Folk oppfatter det som problematisk å la kvinner og barn bo alene. Enkelte hushold
velger likevel å la kvinner og barn bo alene, men dette forekommer sjelden over lengre perioder.
164
Hvis kvinner og barn bor alene er det som oftest i tilfeller hvor det bor slektninger eller naboer
så nært at de er innenfor hørevidde hvis man roper. I den konteksten som er beskrevet virker
antall mannlige medlemmer i husholdet inn på hvilke alternativer som trer fram som aktuelle for
individet. Situasjonen kan derfor arte seg svært forskjellig for to individer som ønsker å migrere.
For en person som tilhører et hushold med flere voksne menn, kan migrasjon gjennomføres uansett hvor det måtte være til, for en person som tilhører et annet hushold vil avstanden til arbeidsplassen måtte begrenses til noen få kilometer fra hjemmet.
Folks situasjon preges av sosiale forpliktelser og statuser; om man er gift, har barn, har forpliktelser overfor gamle foreldre og så videre. En stor del av disse forpliktelsene er knyttet til relasjoner i husholdet. I konkrete valgsituasjoner blir enkelte av disse momentene vesentlig for hvilke
alternativer som kan gjennomføres og hvilke som ikke fortoner seg som aktuelle. En sentral oppgave for mange i hovedforsørgerfasen er å arrangere bryllup for barna. En annen økonomisk krevende oppgave kan være å bygge nytt hus når det har blitt for mange i det gamle. Når slike forpliktelser er innfridd kommer mange hjem og finner et arbeid som gir lavere avkastning i nærheten av familiehjemmet. Migranters forpliktelser i tilknytning til husholdet vil dermed ofte kaste
lys over migrasjonskarrierers varighet. Ut fra beskrivelsen overfor har jeg vist at husholdsperpektivet belyser mange sentrale spørsmål i tilknytning migrasjon.
Migrasjon ut av dalen i lys av situasjonen i byene og lokale virkninger
Dalen Chirai Gatti påvirkes av en strøm av impulser fra det indiske storsamfunnet. Å forholde
seg til offentlige kontorer, handle varer på markedet, se film eller TV eller lese nord-indiske aviser er nokså hverdagslige innslag i tilværelsen for de fleste. Dette innebærer at de mest sentrale
informasjonskanaler i det indiske storsamfunnet også preger lokalsamfunnet i dalen. Enkelte
antropologer kaller påvirkninger fra urbane sentre på rurale befolkninger "sosial urbanisering"
(Leeds, 1994). Begrepet urbanisering brukes imidlertid vanligvis, i en mer direkte forstand, for å
beskrive flytting til byene. Omfanget av sosial urbanisering i rurale samfunn i dag er en viktig
kontekst for forståelsen av hvorfor migrasjon raskt har økt i omfang.
165
En rekke forhold som påvirker omfanget av migrasjon gjør seg gjeldende på overordnede nivåer.
Lønns- og prisnivået i byene virker inn på hva arbeidsmigranter har igjen for å arbeide i byen.
Flere unge menn som tidligere hadde arbeidet en periode i en av storbyene oppga lave lønninger
og høye boutgifter som grunn til at de reiste hjem. Mange av de som reiser til byen lever svært
enkelt. Det er vanlig at flere menn deler et lite rom på grunn av at boutgiftene er høye. En ung
mann fortalt at han hadde tjent 1000 rupier per måned i Delhi som ufaglært arbeider. Dette var
omtrent det samme som det kostet å leie et rom. Dermed var det helt nødvendig å leie et rom
sammen med andre. Boligen er ofte langt fra det stedet folk arbeider. Mange arbeidsmigranter
klager over at livet i byen er slitsomt og at høye utgifter til bolig, transport og mat gjør at det
blir lite eller ingenting igjen av inntekten. Migranter som har avsluttet en arbeidskarriere i byen
oppgir ofte disse forholdene som den viktigste grunnen til at de kommer hjem til dalen.
Mange av de jobbene migranter får er ustabile. Dette gjør at sikkerheten i forhold til hvor lenge
man har jobb er dermed lav. Sammenlignet med de fleste typer migrasjonsarbeid er sikkerheten
ved å drive lokalt jordbruk høy på dette punktet. Den totale risikoen er langt lavere hvis et hushold opprettholder innsatsen innen jordbruket, noe som bidrar til at kvinner og barn blir igjen i
landsbyene selv om avkastningen fra jordbruket er begrenset. Dette kan forklare hvorfor jordbruksproduksjonen som oftest opprettholdes selv av familier der mannlige medlemmer er i stand
til å forsørge hele husholdet.
Flere av de typer virkninger av migrasjon som forekommer i Garhwal har også blitt framhevet av
forskere som beskriver andre avsenderregioner (Grønhaug, 1979, Tambs-Lyche,1979). Personer
med spesielle yrkeskvalifikasjoner eller høy utdannelse reiser ofte ut av regionen. Dette kan
dempe potensialet for økonomisk utvikling. På den annen side sendes en del av inntektene til
disse migrantene hjem, noe som styrker lokal økonomisk aktivitet. Et utslag av denne formen
for arbeidsmigrasjon at fjellregionen blir mer avhengig av økonomien i mer sentrale regioner i
India. De totale virkningene er vanskelig å anslå. På den ene siden medfører migrasjon at bazaarene vokser og lokal produksjon øker. På den annen side medfører kanskje økt konkurranse noe
lavere inntekt for hver enkelt næringsdrivende i bazaarene. Selv om folk legger stor vekt på at
regionen opprettholdes av money order økonomien, bør ikke betydningen av de ressursene som
166
genereres gjennom migrasjon overdrives. Som jeg var inne på i kapittel 2 viste nedgangen i
omsetningen i Nadipur, som fulgte av streiken Uttarakhand Bandh, at lokalbefolkningens kjøpekraft i stor grad også avhenger av arbeidsplasser på lokalplanet, særlig av arbeidsplassene i offentlig sektor som var de som ble hardest rammet under streiken.
Arbeidsmigrasjon i lys av alder, utdanning og kaste
Intervjuene i kapittel 6 beskriver to arbeidsmigranters karriere. Den ene, C.S. Rawat, reiste ut
svært tidlig, han begynte å arbeide utenfor dalen før han var ti år. Den andre, K.L. Bahuguna,
reiste da han var i tenårene. Det siste er nokså vanlig. Begge kom tilbake og begynte å arbeide
lokalt i hjemdistriktet etter rundt tyve år som arbeidsmigranter. For begge var det vanskelig å
finne arbeid i nærheten av landsbyen. Dette er et utbredt mønster. Både Bahuguna og Rawat
avsluttet migrasjonskarrieren når de var i hovedforsørgerfasen. Dette forekommer nokså ofte,
men det er mer vanlig blant migranter at migrantkarrieren avsluttes når hovedforsørgerfasen er
avsluttet eller nærmer seg slutten. Viktige ansvarsoppgaver som forsørger, som å arrangere døtres
bryllup, er da ofte fullført. (Å arrangere barnas ekteskap er en stor økonomisk belastning for de
fleste,) At varigheten av forsørgeransvaret for mange samsvarer i nokså stor grad med varigheten
av migrantperioden styrker antagelsen om sammenheng mellom migrasjonskarrierer og posisjonen som hovedforsørger i husholdet. Dette har jeg også antydet i kapittel 2. Mange av de som
ikke har oppnådd høyt lønnede stillinger i byen i løpet av migrantkarrieren avslutter denne lenge
før yrkeskarrieren avsluttes. Menn som har steget i posisjon i løpet av årene som migrant fortsetter på den annen side langt oftere å jobbe etter at hovedforsørgerfasen er over. Lav inntekt later
til å ha hatt en betydning i forhold til avslutning av migrantkarrieren for Rawat og Bahuguna.
Begge har hatt jobber med relativt lav inntekt. Bahuguna fortalte dessuten at han sluttet i jobben
etter en uoverensstemmelse om lønn med arbeidsgiveren.
En mann fra landsbyen Chand Gaon1, S. Bahuguna, har en særpreget yrkeskarriere. Utformingen
av denne illustrerer på mange måter betydningen av husholdets sammensetning. Han er
Brahmin. Den første delen av yrkeskarrieren arbeidet han på ulike restauranter i Bombay, både
som servitør og kokk. Dette gjorde han i rundt 5 år. Deretter fikk han arbeid som telefonkabel-
167
montør i delstaten Himachal Pradesh. Dette arbeidet hadde han omtrent like lenge. da han var i
slutten av tyveårene ble hans far syk. S. Bahuguna bestemte seg da for å reise hjem. I husholdet
bodde faren, moren, hans konen, datteren og to sønner. Noen år senere døde faren.
Et langsiktig problem var at det trengtes et stort beløp for å dekke utgiftene til å arrangere datterens bryllup2. For å dekke dette var det nødvendig å spare over en lengre periode. Dette ble
imidlertid vanskelig når han sluttet som migrasjonsarbeider. Siden han var eneste voksne mann i
husholdet fant han det vanskelig å reise ut på nytt. Boligen ligger for langt unna de lokale bazaarene til at han kunne arbeide der og gå fram og tilbake hver dag. Husholdet begynte i denne
situasjonen med oppdrett av vannbøfler. Huset ligger helt øverst i landsbyen. Overfor ligger en
skogkledt ås der bøflene kunne gresse hver dag. Han fikk låne et "chani", et sommerhus som
benyttes omtrent som en norsk seter, av en venn i nabolandsbyen. På denne måten kunne de
veksle mellom å la dyrene beite i to ulike deler av skogen. Han beskrev arbeidet med gjeting av
dyrene som svært krevende og tungt. Dette arbeidet ble utført av ham selv, konen og moren. De
to kvinnene vekslet i tillegg på å utføre arbeidet på jordene og å passe barna. På det meste hadde
husholdet 14 vannbøfler. Dette er et langt høyere antall enn det som er vanlig i dag. Arbeidet ga
inntekt ved salg av dyr og ved produksjon av noe melk for salg. Dette resulterte i at husholdet
kunne spare penger til den eldste datterens bryllup. Syv år etter at de hadde begynt med oppdrett av vannbøfler ble datterens bryllup arrangert. Hun var da 21. Etter dette sluttet de med
oppdrett av bøfler og gikk over til å holde 2 – 3 dyr for husholdets eget konsum av melk. S.
Bahuguna fortalte at det var en stor lettelse da de sluttet å arbeide med oppdrett av vannbøfler.
Et par år etter at de sluttet med oppdrett reiste den eldste sønnen til Bombay for å arbeide. Jeg
hørte ikke om andre som har hatt vannbøffeloppdrett som levevei i nyere tid i de nærmeste
landsbyene. At medlemmene i husholdet startet med dette krevende arbeidet må sees i sammenheng med at de kom i en vanskelig situasjon da S. Bahuguna avsluttet karrieren som arbeidsmigrant. Når faren ble syk var det vanskelig å fortsette å arbeide langt borte fra hjemmet. Samtidig
var det viktig å spare til datterens bryllup. Dette viser betydningen av både husholdets sammensetning og ansvarsoppgavene som følger med å være forsørger. Hvis sammensetningen gjør det
vanskelig at et av medlemmene arbeider som migrant, kan det for mange være vanskelig å ivareta
ansvarsoppgaver som å arrangere bryllup for barna. Situasjonen er noe lettere hvis den eldste av
168
barna er en gutt. Gutter kan begynne å arbeide i kapitalbaserte sektorer noen år før de gifter seg.
Dermed bidrar de til å spare penger til bryllupet.
Eksemplene overfor belyser et relevant spørsmål. Hvordan henger migrasjon sammen med individuelle forskjeller? Når individers situasjon settes i fokus blir variasjon en kilde til økt forståelse.
En persons situasjon varierer i utgangspunktet blant annet ut fra hvilke ressurser og midler hun
eller han kan benytte seg av i forhold til å realisere ulike mål. I det følgende vil jeg belyse forhold
på individ- og husholdsnivå ut fra blant annet slike forskjeller. De som reiser ut er forskjellige
med hensyn på både alder ved første gangs utreise, utdannelse og kastebakgrunn. Spennet i alder
ved utreise er nokså stort. De yngste reiser når de er rundt 15 år. Det forekommer også i sjeldne
tilfeller at gutter reiser så tidlig som i 10 – 11 års alderen. Et stort antall reiser første gang når de
er i tyveårene. Noen få reiser første gang når de er i trettiårene. Variasjon i alder ved utreise er
blant annet knyttet til hvilke yrker folk sikter mot. Enkelte yrker krever at man gjennomgår en
lang lærlingeperiode før man har nok kunnskap og erfaring til å arbeide selvstendig. Hvis det lar
seg gjøre å finne lærlingearbeid på lokal basis, kan dette utgjøre en god grunn til å starte yrkeskarrieren lokalt. Hvis det derimot er vanskelig å finne lokale lærlingeplasser, er effekten motsatt.
Mange vil da satse på å reise ut tidlig. Noen satser på en utdanning før de reiser ut for å jobbe.
Omfanget av utdanning er relatert til motivasjon hos den enkelte og husholdets økonomi.
Mange foreldre oppga at de synes det er fint om barna ønsker utdannelse etter grunnskolen. En
del hushold har imidlertid vanskeligheter med å finansiere videre skolegang.
Skredderyrket er eksempel på et arbeid hvor det kreves kunnskap og erfaring. Dette gjør at
mange som vil etablere seg som skreddere reiser ut tidlig. Personer som tilhører høykastene har
vanligvis ikke tilstrekkelig kompetanse i utgangspunktet til å jobbe selvstendig som skredder. De
må finne et skredderverksted som har stort nok kundegrunnlag til å ansette lærlinger. Verksteder
i rurale bazaarer ansetter sjelden lærlinger, derfor er det enklest å finne arbeid som lærling i
byene. Mange lavkastefamilier har på den andre siden hatt skreddervirksomhet som en næringsvei i generasjoner. Barna i disse familiene trenger ikke reise ut for å skaffe seg erfaring, de har
vanligvis ervervet tilstrekkelig kompetanse hjemme gjennom oppveksten til å starte et verksted,
eventuelt til å dele et verkstedlokale med noen. Det er utbredt blant de som vokser opp i slike
169
familier å ta opp skredderyrket, i perioder eller gjennom hele yrkeskarrieren. En omstendighet
som gjør at mange høykaster også i de senere år har funnet skredderyrket attraktivt er at det kan
utøves i nærheten av familiehjemmet når man har ervervet kunnskap nok og et økonomisk
grunnlag til å starte opp. Mange starter som lærling på et stort skredderverksted i en by. Lønnen
stiger gradvis ettersom kompetansen øker. Når 5 – 10 år har gått kommer en stor del tilbake. De
fleste har da spart nok til å kjøpe symaskin. Noen har også spart nok til å bygge et verksted i en
lokal bazaar.
Hva som kreves for å etablere seg varierer fra yrke til yrke. Til forskjell fra de som satser på
skredderyrket er det for eksempel få blant de som satser på å bli bygningsarbeidere som migrerer
i ung alder. Dette kan sees på bakgrunn av forholdet mellom kompetansenivå og produktivitet.
En mann som har liten erfaring som husbygger likevel kan være til nytte på byggeplassen, siden
mange av oppgavene som må utføres ikke krever høy kompetanse. De aller fleste som fortsetter
med husbygging etter at de har lært seg grunnleggende ferdigheter blir i dalen. Enkelte reiser til
andre distrikter etter at de har skaffet seg en viss grad av kompetanse gjennom lokal praksis.
Skreddere og bygningsarbeidere har til felles at det tar lang tid å opparbeide seg full kompetanse.
Forskjellen er at de som vil bli skreddere ofte må ut av dalen for å lære, til et foretak som er stort
nok til å ta inn lærlinger, hvis de ikke har familiemedlemmer som kjenner yrket. Skreddere har
imidlertid felles med bygningsarbeidere at det er lettere enn for mange andre yrkesgrupper å
satse på en karriere på lokal basis når kompetansen er opparbeidet.
Relevante kunnskaper utgjør en viktig ressurs i tilfeller der erfaring og kunnskap er påkrevet for
å ta opp et yrke. Sammenligning av ulike måter å starte karrieren blant skreddere viser at familiebakgrunn er viktig for graden av kunnskap. Mange av de skredderne som har vokst opp i en
familie der en av foreldrene har vært skredder har ervervet tilstrekkelig kompetanse i skredderfaget gjennom oppveksten fordi de har lært i forbindelse med foreldrenes yrkesutøvelse. Mange av
disse arbeider ikke som lærling hos andre i forbindelse med sin egen etablering i yrkeslivet.
Dermed slipper de å reise ut i begynnelsen av karrieren. De som ikke har erfaring fra før må
vanligvis reise ut. I kapittel 6 beskrives yrkeskarrieren til en kvinnelig skredder i Nadipur Bazaar.
Selv om hennes egen far var skredder hadde hun ikke ervervet de ferdigheter som trengtes
170
gjennom oppveksten. Dette var sannsynligvis knyttet til at hun var jente. (Familier medlemmer
har vært skreddere i flere generasjoner er ofte lavkaster. Dette gjaldt imidlertid ikke denne familien.) Fordi hun hadde barn og forpliktelser i sin svigerfars hushold, hadde hun ikke anledning
til å reise ut for å arbeide som lærling. Hun klarte å skaffe seg kompetanse ved å arbeide som
lærling hos en skredder i bazaaren. Hos skredderen i Nadipur måtte hun betale for opplæring.
Som lærling ved et skredderverksted i en by ville hun fått lønn. Hun var i stand til å klare en
situasjon med opplæringsutgifter og uten lønn en stund fordi hun fikk et statlig lån til oppstart
og innkjøp av egen maskin. Eksemplet viser at praktiske kunnskaper og erfaringsbakgrunn er
viktige faktorer. Dette er innen mange yrker viktig for etablering. Eksemplet viser samtidig at
kompetanse kan oppnås på ulike måter. Hvilke forhold som er relevant i folks situasjon kommer
tydeligere fram ved å sammenligne individer som handler forskjellig.
Omfanget av migrasjon er stort i alle de tre kastegruppene i dalen. Både blant brahminer, rajputter og lavkaster reiser mange ut. Et særtrekk ved lavkasters situasjon er at i tillegg til å migrere fra
rurale til urbane strøk, også i en viss utstrekning reiser mellom landsbyer. Den siste formen for
migrasjon har henger sammen med at de fleste lavkaster har mindre produktivt land enn det
som er vanlig blant høykastene. De har derfor mindre som binder dem til landsbyen de bor i.
Mange kan dessuten utøve ulike håndverk som er etterspurt i landsbyene. Denne typen rural til
rural migrasjon blant lavkaster innbefatter hele husholdet. Høykaster flytter svært sjelden
mellom landsbyer, hvis vi ser bort fra lokale tidsbegrensede arbeidsoppdrag som for eksempel
bygging av et hus i en annen landsby.
Det er vanskelig å se noen direkte sammenheng mellom migrasjon og utdannelsesnivå.
Tilsynelatende bidrar verken høy eller lav utdannelse til å gjøre det spesielt attraktivt å reise ut.
Omfanget av migrasjon er stort både blant høyt utdannede og blant de med lite utdanning. En
utbredt frustrasjon blant høyt utdannede er at det er svært vanskelig å finne jobber som er relatert til utdanningen. Både i byer og i rurale distrikter i India er det få stillinger for høyt utdannede fordi det over lengre tid har vært overproduksjon av høyt utdannede i forhold til behovet
for arbeidskraft (Tambs-Lyche, 1979:52). Mange arbeider derfor innen helt andre yrker enn de
er utdannet til. Flere høyt utdannede i dalen Chirai Gatti ga uttrykk for at det er like vanskelig
171
uansett om man blir i Garhwal eller reiser ut. I Garhwal finnes det nesten ikke jobber. I byene
har mange ikke de kontaktene som trengs for å få jobb.
Sosiale felt, yrkessektorer, kjønn og hushold
Grønhaug (1978) går ut fra at forskjellige sosiale felt i et og samme samfunn kan være helt ulike
med hensyn på sosial og geografisk organisering. Forskjellene mellom menns og kvinners
arbeidsliv i fjellregionen kan belyses ut fra en slik tilnærming. Jordbruket i Chirai Gatti drives
nesten utelukkende av kvinner. Kvinners organisering av jordbruket er basert på husholdet.
Arbeidet innebærer i liten grad koordinering eller organisering på andre nivåer, med unntak av
fastsetting av regler sanking av felles ressurser fra skogen, det vil si gress, løv og tørrved. Disse
fastsettes og håndheves av det enkelte Gram Sabbah. I landsbyer der sankingen innebærer å gå
lengre avstander gjøres dette ofte i fellesskap av kvinnene i flere hushold. Dette har imidlertid
liten økonomisk betydning siden representantene fra hvert hushold kun er ansvarlig for sanking
og frakt til sitt eget hushold. Mange opplever det som hyggelig å være en stor gruppe som går i
følge. Dessuten er det tryggere å være mange når man er langt fra landsbyen. I og med at produksjonen er for eget konsum og ikke for salg, er jordbruket i liten grad berørt av markeder og
overordnede systemer. Utgifter til innkjøp av gjødsel, såkorn, redskaper, vedlikehold av verktøy
og andre ting er beskjedne. Husholdet er selvforsynt med en god del av de produktene som
trengs til både husdyrhold og arbeid på jordene. Dette viser at jordbruket drives av geografisk
isolerte enheter. Næringsdrivende i de mannsdominerte sektorene handler ofte med kjøpmenn i
de omkringliggende byene for å kjøpe varer, redskaper eller lignende. Menns sosiale relasjoner,
nettverk og karrierer overskrider i stor grad de lokale omgivelsene. Dette skyldes i stor grad
omfanget av migrasjon som har ført til at menns yrkesliv går "på tvers av" grensene mellom
lokaliteter og regioner. Det er med andre ord betydelige forskjeller mellom jordbruket og de
mannsdominerte og kapitalorienterte sektorene med hensyn på graden av integrasjon med andre
regioner.
De aller fleste hushold er avhengig av både kvinners jordbruksproduksjon og menns kapitalinntekter for å dekke det totale konsumbehovet. Derfor må menns og kvinners innsats utøves i
172
begge økonomiske sfærer. De mange ulikhetene mellom subsistensjordbruket og de "mannlige"
yrkessektorene gjør at denne delingen av husholdsmedlemmers virke gjør husholdene mindre
sårbare, for de økonomiske svingninger som påvirker arbeidsmarked og inntektsnivå i byene på
den ene siden og for de forhold som påvirker avkastningen fra landbruket på den andre.
Med jevne mellomrom sender disse penger til de medlemmene i husholdet som blir igjen hjemme. Derfor har hushold i dag større grad av kapitalinntekter enn for 20 eller 30 år siden.
Kombinasjonen av økt tilgang til kapital og mindre arbeidskraft til å drive jordbruksarbeid (som
følge av at menn i løpet av et kort historisk tidsrom har gått over til arbeid i kapitalbaserte sektorer) har ført til at husholdene kjøper flere produkter fra markedet. Dermed har økt arbeidsmigrasjon også bidratt til vekst i lokale næringer. På den annen side har det gjort husholdene i
dalen mer sårbare overfor svingninger i eksterne arbeids- og varemarkeder enn tilfellet var da
både menn og kvinner drev med jordbruk.
Det framgår av de forhold som er beskrevet at migrasjon og money order basert økonomi bidrar
til lokal økonomisk utvikling på migrantenes hjemsted. Naboregionene i sør har langt mer
industrialisert økonomi. I Garhwal er det bare Dehra Dun distriktet, med en beliggenhet ved
foten av fjellene, som har industri av særlig omfang. I likhet med andre Byene i Nord-Vest-India,
som Chandigar, Meerut, Saharanpur og Haridwar, tar Dehra Dun i mot mange arbeidsmigranter fra fjellene. Det samme gjelder storbyene Delhi og Bombay. På bakgrunn av money order
økonomien er migrantenes situasjon i disse byene viktig for familiene i fjellene. I nedgangsperioder kan arbeidsmigranter få reduserte inntekter eller miste jobbene sine. Siden mange av migrantene har et begrenset mer begrenset nettverk i byene enn de som bor permanent, rammes de
sannsynligvis noe oftere av slike effekter. Dette kan på hjemstedet få som konsekvens at migrantenes familier får mindre penger tilsendt eller at arbeidsledige kommer hjem. Slike hendelser
illustrerer at det enkle jordbruket, på tross av lav avkastning, er en tryggere form for virksomhet
enn de urbane næringene.
1
2
Landsbyen Chand Gaon har jeg beskrevet i innledningen.
Å arrangere døtres bryllup koster vanligvis minst halvannen gang det det koster å arrangere sønners bryllup.
173
174
Kapittel 8.
Yrkesliv i et endringsperspektiv. Individ- og systemkontekster.
"(…) how the structural environments of action are both dynamically sustained by and also altered through
human agency (…)" (Emirbayer, Miche,1998:964).
"You my dear Swami (lord) are in the city of Delhi
You travel the whole year by car!
While I walk on stones
To the forest to cut grass,
My hands and feethave become torn with deep marks
I have become weak
Doing such countinous hard work
Pleased get transferred to Kotdwar
I will meet you at Haridwar"
Sang fra Garhwal (Capila, 2002:175)
Yrkesliv, husholdsorganisering og endringsprosesser
Utgangspunktet for oppgaven har vært arbeidsliv i de tre rurale bazaarene Nadi Jagah, Upli Pahar
og Nadipur i fjelldalen Chirai Gatti. Situasjonen i fjellregionen i dag preges av at økonomien er
basert på subsistensjordbruk og småskala-foretak. En stor del av virksomhetene er enmannsforetak av samme type som butikkene i bazaarene i Chirai Gatti. Ved siden av de lokale sektorene
bidrar money order økonomien til livsgrunnlaget for den delen av befolkningen som blir hjemme. Begrenset tilgang på lønnsomt arbeid og befolkningsøkning har skapt en situasjon der
arbeidsmigrasjon er en nødvendig tilpasning for stadig flere. (Rawat,1993:41-43)
Framveksten av bazaarer i dalen er på mange måter en manifestasjon av at det rurale samfunnet
er i rask endring. For ikke lenge siden var bazaarer fåtallige i de lokale omgivelsene. I dag er de
et utbredt fenomen både i dalen og i Garhwal som helhet. Den mest omfattende vekstperioden i
Nadipur har vært de siste 20 – 30 år. Dette er sammenfallende med en periode da omfanget av
migrasjon ut av Garhwal økte betraktelig. Ifølge Rawat utgjorde de som reiste ut av landsbyene
han undersøkte i Pauri Garhwal i perioden 1971-80, åtte ganger så mange som det totale antallet fram til 1940 (Rawat, 1993:41). Informanters beskrivelser av lokal migrasjon tyder på at
økningen har nokså tilsvarende i Chirai Gatti i det samme tidsrommet.
175
Et flertall av de næringsdrivende i bazaarene har tidligere vært arbeidsmigranter. Mange har vært
i tjeneste for hæren i forskjellige deler av India. Andre har arbeidet i butikker, restauranter,
fabrikker og andre arbeidsplasser i byene. Parallelt med behandlingen av arbeidslivet i dalen har
jeg forsøkt å forstå hva som driver menn til å reise ut, hvorfor kvinnene og barna blir igjen og
hvorfor mennene ofte kommer tilbake for å etablere et virke i bazaaren. I lys av karrierer kan
komplekse felt som yrkeslivet i bazaarene, husholdenes organisering og arbeidsmigrasjon ses i
sammenheng. I og med at mange karrierer kombinerer perioder med migrasjon og lokalt arbeid,
har arbeidsmigrasjon framstått som så vesentlig for lokalsamfunnet i dalen at jeg har drøftet
dette i et eget kapittel. Arbeidsmigrasjon har blitt betraktet både i lys av små og store kontekster,
blant annet ut fra migrantenes intensjoner, husholdene og den regionale situasjonen.
Husholdet spiller en viktig rolle for arbeidskarrieren. Menns rolle i husholdet preges av at de er
ansvarlig for inntjening av kapitalinntekter, og vanligvis har størst innflytelse på husholdets økonomiske disposisjoner. I hovedforsørgerfasen arbeider mange i byene. Dette er en krevende fase
for husholdet. Den første delen preges av forsørgeransvar for små barn. I den neste er planlegging av barns giftemål et viktig ansvar. Til disse oppgavene trengs et arbeid som gir mer enn et
minimum i avkastning. Det innebærer for mange at lokalt arbeid blir problematisk. Mange slutter som migrant etter at barnas bryllup er gjennomført. Da er forsørgeransvaret lettere. Fasene i
familiekarrieren regulerer på den måten en manns arbeidsliv. På den annen side er kan det også
være motsatt. For mange inntrer ikke hovedforsørgerfasen før de har en jobb som gjør dem i
stand til å kan ta på seg ansvaret. Det er altså en vekselvirkning mellom familie- og yrkeskarriere. Hvis husholdet har oppsparte midler fra migrasjonsarbeid eller lokale virksomheter blant
medlemmene investeres disse ofte i en virksomhet i den nærmeste bazaaren. For mange næringsdrivende i bazaarene har midler som er generert gjennom andre husholdmedlemmers arbeid,
bidratt til å etablere foretaket. Det er mange eksempler på at brødre i samme hushold, som har
arbeidet forskjellige steder, bygger en næringsbygning i fellesskap. Ofte starter en av dem en
virksomhet i bygningen, noen ganger begge og i enkelte tilfeller leies alle lokalene i bygningen
ut. En slik utleieperiode varer ofte til en av sønnene er gammel nok til å starte en virksomhet i
bygningen. Selv om foretaket bare gir jobb for en, bidrar det gjerne til at partene eller husholdet
samlet har en tryggere økonomisk situasjon. Medlemmene av et hushold jobber gjerne innen
176
helt ulike sektorer. Kombinasjon av husholdsmedlemmers virke i bazaaren og andre steder gir
husholdet flere ben å stå på. Denne fordelingen bidrar dessuten til å spre risiko. I kapittel 2 og 7
har jeg vist at dette er et vesentlig aspekt ved husholdsorganisering i fjellregionen. I kapittel 7
viste jeg også at hushold med flere voksne menn er mer fleksible med hensyn til migrasjon. Mye
taler for at dette er en av årsakene til at store hushold; ofte bestående av tre generasjoner og flere
brødregrupper under samme tak, er utbredt i Garhwal.
Det er betydelige økonomiske forskjeller mellom virksomhetene i Nadipur. Enkelte næringsdrivende har en inntekt de er godt fornøyd med mens andre kun har et minimum av overskudd.
Tidligere beskrivelser, for eksempel hos Berreman (1963) og Guha (1989), av folks levekår i regionen antyder ikke like store økonomiske forskjeller. Inntektsforskjellene jeg observerte tyder dermed på at sosial mobilitet har økt. Ut fra beskrivelsen av tidligere migranters investeringer på
hjemstedet, har jeg hevdet at bazaarenes vekst kan forstås på bakgrunn av migrasjon. Dette gjelder også i noe grad inntektsforskjellene. Inntektene av bazaarforetak varierer mellom ulike
næringer. For å etablere en næring som gir brukbar avkastning trengs investering. Et slikt
utgangspunkt har for mange blitt realisert gjennom migrasjon. Arbeidet utenfor hjemstedet kan
ha gjort det mulig å spare penger til for eksempel bygninger, maskiner eller utstyr. Det er samtidig
langt fra alle migranter som har hatt et lønnsnivå som har gjort det mulig å spare. Enkelte etablerer et lokalt virke uten å ha oppsparte midler når de har avsluttet migrantkarrieren. De fleste i
denne gruppen er nødt til å leie et lokale og har ikke de ressurser som trengs for å etablere et
investeringskrevende foretak som for eksempel en mølle eller et bakeri. Å drive en tebutikk, en
grønnsaksbutikk eller lignende i leide lokaler gir i de fleste tilfeller lav inntekt. Bazaarforetaket
kan imidlertid spille en viktig rolle for husholdet selv om inntekten er lav. Dette må sees på bakgrunn av de aspekter ved kombinasjonsøkonomien som jeg var inne på ovenfor; økt fleksibilitet
og spredning av risiko.
Modernisering og økende geografisk kontaktflate kan bidra til å øke folks selvbevissthet og patriotisme i forhold til den lokale kulturen. I kaptitel 2 lot jeg Redfields beskrivelse av regional
patriotisme blant folk fra landsbyen Tepoztlan i Mexico illustrere en slik situasjon. Her gikk det
fram at grupper som hadde flyktet under den meksikanske revolusjonen i 1910 og befant seg i et
177
eksilmiljø i Mexico City stod i spissen (Redfield:1949, 210). Regional identitet spiller helt klart
en rolle for folk i Garhwal.1 Mange informanter la vekt på forskjellene mellom garhwali; språket
i fjellregionen, og hindi, som det undervises i på skolen. Folk kontrasterte av og til også mellom
"oss garhwaliere" og "de fra slettelandet" eller "de utenfra". Egenskaper som enkelte anså folk fra
fjellene for å være bedre utrustet med er fysisk kondisjon og ærlighet. På den annen side var det
også noen som anså det som viktigere å kunne engelsk og hindi enn å kunne garhwali og som
betraktet lokale tradisjoner som lite interessante. Dette viser at regional tilhørighet ikke har en
helt dominant posisjon.
I kapittel 2 beskrev jeg hvordan de intellektuelle i fjellregionen i økende grad oppfattet indiske
sentralmyndigheters politikk overfor Garhwal som bevisst neglisjering og unnfallenhet. Helt
siden 1960–tallet har det utviklet seg en markant og økende mistillit til sentrale myndigheter
blant intellektuelle og andre regionale politiske aktører. (Joshi,1995) At de få tiltak som ble satt i
verk for å løse økonomiske og sosiale problemer til dels var mislykkede, ble sett på som bevis på
at politikere og planleggere utenfra ikke var kompetent til å styre regionen (Mawdsley, 2000).
Fjellregionen har i denne perioden i økende grad blitt sosialt og økonomisk integrert i forhold til
andre regioner. Dette gjelder ikke minst i forhold til en indisk offentlighet som gjennom riksdekkende media, lokal representasjon av ulike statlige institusjoner og så videre preger det som
skjer på lokalplanet. Mange i Garhwal har opplevd nasjonal integrasjon som økende diktat på
ulike felt fra sentralmyndighetenes side. Samtidig har de en oppfatning av at regionen prioriteres
lavt i forhold til utvikling. Under feltarbeidet hørte jeg eldre mennesker si; "det var bedre her på
kongens tid. Da var det disiplin og orden". Dette fikk bifall fra tilhørerne. En underliggende
meningskontekst som ga dette utsagnet politisk aktualitet under selvstendighetskonflikten, var at
Tehri Garhwal hadde en nokså frittstående posisjon som kongedømme. Jeg mener på denne bakgrunn det er grunn til å tro at økt innflytelse fra ulike institusjoner på nasjonalt nivå har bidratt
til økende regional patriotisme samtidig som mistillit til politiske sentre som Delhi og Lucknow
har blitt utbredt i befolkningen.
I kapittel 2 diskuterte jeg løsrivelseskonflikten og streiken Uttarakhand Bandh. Konfliktforløpet
ble sett i sammenheng med en motsetning mellom sentrum og periferi i indisk politikk. Jeg har
178
imidlertid først og fremst forsøkt å vise at streiken og bevegelsen for løsrivelse fra U.P. bør ses i
sammenheng med problemene innen økonomi og arbeidsliv i regionen. På denne bakgrunn viste
jeg også at den vanskelige situasjonen som oppsto i bazaarene høsten 1994, som en følge av ringvirkninger av streiken, kan illustrere hvordan små og store sosiale kontekster henger sammen.
Folks utstrakte sympati for streiken på tross av de omfattende kostnadene de selv ble påført, vitnet om graden av skepsis til de sentrale indiske myndigheter.
Sparsomme beskrivelser
Folk i dalen kan i mange sammenhenger være ganske ordknappe. Dette har jeg drøftet I kapittel
1 og kapittel 6. Mange foretrekker å snakke om hverdagslige ting framfor mer allmenne spørsmål. På samme måte er de ikke særlig begeistret for å snakke om personlige forhold. Dette er
noe av bakgrunnen for at det i oppgaven er forholdsvis kortfattede beskrivelser av hvordan folk
opplever seg selv og sin situasjon. Dette framgår til dels i livsløpsintervjuene i kapittel 6. Folks
oppfatninger av enkelte viktige spørsmål kom imidlertid ofte til uttrykk. Dette gjaldt blant
annet sosiale og økonomiske forhold i regionen sammenlignet med andre regioner eller land og
hvordan utviklingen kunne bedres. Begrepene "money order økonomi" og "backward region"
forteller mye om hvordan folk i Garhwal oppfatter regionen.
Sosial variasjon blant næringsdrivende
I kapittel 3 beskrev jeg folks oppfatning av aktivitetene i bazaarene. Folk i dalen oppfatter ikke
bazaarvirksomhetene først og fremst som uttrykk for økonomisk utvikling eller økt velstand.
Mange framstiller det som foregår i bazaarene som et uttrykk for menns lediggang. Denne
karakteristikken retter seg riktignok ikke i hovedsak mot næringsaktivitetene i seg selv, men i
større grad mot det forhold at mange menn har tid til å drikke te og sladre store deler av dagen.
Liten omsetning er et aspekt ved driften av mange foretak. Innehaverne av disse har ofte anledning til å drikke te, spille kort og holde på med andre former for tidsfordriv sammen med andre.
På den annen side er hverdagen absolutt ikke slik for alle. Mange virksomheter, som for eksem-
179
pel skredderverkstedene, snekkerverkstedet og bakeriet i Nadipur, preges av at det arbeides hektisk hele dagen. Hos skredder jeg ofte besøkte var for eksempel som oftest en travel atmosfære.
Han tok sjelden pauser og fortsatte gjerne å arbeide ved symaskinen også når folk kom inn i
lokalet for å diskutere et oppdrag eller for å bare prate litt. Når folk han kjente passerte forbi
utenfor, inviterte han dem ofte inn og bød på en kopp te. Te ordnet han ved å rope til innehaveren av tebutikken to hus bortenfor. Mens han samtalte med gjestene satt han ved symaskinen og
holdt denne i gang under store deler av besøket. Hverdagen til denne skredderen og en rekke
andre som har mer enn nok å gjøre mesteparten av dagen, og som i mange tilfeller har en relativt god inntekt, viser at man bør være forsiktig med å generalisere. Omfanget av sosiale og økonomiske forskjeller i bazaarene er som jeg har vist i oppgaven større enn folks beskrivelser gir
inntrykk av.
Analytiske vinklinger i kapitlene
I kapittel 3 redegjorde jeg for Geertz og Fox sine tilnærminger til bazaarer. Ut fra deres beskrivelser trakk jeg opp en motsetning mellom å belyse bazaarer ut fra "eksterne" kontekster og ut fra
"interne" eller "lokale" sosiale forhold. Forskjellen kan formuleres som "lokal-" versus "kontekstorientert" tilnærming. På bakgrunn av at oppsparte midler fra migrasjonsarbeid spiller en viktig
rolle for etableringer av foretak i bazaarene har jeg argumentert for at bazaarforetakene ikke bør
betraktes kun i lys av lokale forhold. I tilknytning til dett har jeg vist at sosiale prosesser i bazaarene påvirkes av overordnede kontekster. Kapitlene i oppgaven kan grupperes ut fra om de fokuserer mest på lokale eller kontekstuelle forhold. Kapittel 3, 4 og 5 handler i stor grad om trekk ved
bazaaren i lys av lokale forhold. I kapittel 3 beskrives sosialt liv i bazaaren Nadipur. I kapittel 4
beskrives framveksten av bazaaren blant annet i lys av næringsetableringer. I kapittel 5 beskrives et
foretak i bazaaren. I kapittel 6 utvides perspektivet ved at kontekstuelle fenomener som er relevant
for husholdene og for de næringsdrivendes situasjon i bazaarene får en mer sentral plass.
I kapittel 2 og i innledningskapitlet er bazaarenes framvekst satt i sammenheng med regionale
endringsprosesser. I innledningskapitlet forsøkte jeg i korte trekk å anskueligggjøre Garhwals
overgang fra å være en region dominert av subsistensjordbruk i kolonitiden, til å bli en utkant
180
preget av migrasjon og kombinasjonsøkonomi i det moderne India. For å belyse bazaarene i lys
av en vid kontekst introduserte jeg i kapittel 2 et systemteoretisk perspektiv som bygget på blant
andre Redfields og Leeds teorier. Dette perspektivet betoner at urbane og rurale steder i stor grad
utgjør integrerte sosiale systemer. Det er ut fra dette rimelig å oppfatte yrkeslivet i dalen som et
resultat av både påvirkningen fra urbane sentre og en lokal utvikling.
Ut fra drøftingen av migrasjon i kapittel 2 og 7 går det fram at hvorvidt en eller flere menn i
husholdet satser på arbeidsmigrasjon i stor grad er knyttet til den totale situasjonen. Samtidig
spiller den enkeltes motivasjon en viktig rolle. Forbindelser mellom arbeid innenfor og utenfor
bazaarene i personers yrkeskarrierer framtrer til dels i lys av faser i de enkeltes livsløp og hvordan
arbeidsdeling i husholdet organiseres i forhold til disse. Samtidig kan man på husholdsnivå kan
man snakke om stadier i husholdets syklus som motsvarende medlemmenes livsfaser. Husholdets
stadie er viktig for hvordan de enkelte medlemmer kan innrette seg. Dette perspektivet kaster lys
over i hvilke perioder det er lettest for mannlige husholdsmedlemmer å migrere, på bakgrunn av
situasjonen i husholdet og inntektsbehovet. Ved hjelp av livsløpsteori og husholdsanalyse har jeg
i kapittel 5 og 6 beskrevet livsfaser og husholds stadier ut fra konkrete eksempler.
Historiske linjer og yrkeslivet i dag
I innledningskapitlet i oppgaven drøfter jeg kort en historisk bakgrunn med fokus på arbeid og
næringsveier i fjellregionen. Denne beskrivelsen tegner et bilde av samfunnsforhold som er i rask
endring. Menns yrkesliv i dalen arter seg i dag svært forskjellig fra hvordan det var for få tiår
siden. En tydelig indikasjon på dette er forskjellen mellom ulike generasjoners yrkeskarrierer.
Blant fedrene til næringsdrivende i bazaarene og fedrene til personer som var arbeidsmigranter i
1995, bodde et flertall hjemme i landsbyen og arbeidet på familiens land mesteparten av sin karriere. En betydelig endring har med andre ord funnet sted i løpet av noen få tiår.
Den sosiale og historiske bakgrunnen for denne endringen av menns yrkesliv kan i hovedtrekk
oppsummeres slik: Regionen Garhwal har siden frigjøringen i 1947 endret sin posisjon fra å
være en relativt isolert region til å bli en utkantprovins i nasjonen India. Nasjonal integrasjon har
181
fått økende betydning. Dette har også ført til økende integrasjon mellom urbane og rurale
regioner. Det siste har hatt mye å si for yrkeslivet. India har opplevd utstrakte migrasjonsbølger
mellom regioner.
Industriell vekst har til dels vært konsentrert i urbane strøk. Derfor er det lettere å finne arbeid i
sentre som Delhi, Bombay og Chandigarh enn i utkantregioner. Omfattende arbeidsmigrasjon
fra landsbydistrikter til storbyer må sees i lys av dette forholdet. Denne utviklingen fører dermed
til kraftig økning av folketallet i urbane lokaliteter og stagnasjon i rurale lokaliteter. Urbanisering
er et grunnleggende trekk ved det indiske samfunnet i nyere tid selv om graden ikke har vært
like ekstrem som for eksempel i enkelte land i Latin-Amerika. En rekke forfattere og forskere har
pekt på de sosiale problemene som følger av en slik utvikling. (Frankel,1971) Enkelte av problemene i de rurale bazaarene kan også ses i lys av dette. Dette gjelder særlig mangelen på arbeid
som gir tilfredsstillende avkastning. Når mange driver butikker på tross av at overskuddet er så
lavt at de selv betrakter butikken som et tidsfordriv har dette sammenheng med at det er vanskelig å finne mer tilfredsstillende jobber. Problemer med å klare å etablere et lønnsomt virke på
lokal basis går fram av enkelte av intervjuene i kapittel 6. Mange virksomheter i bazaarene kan
som jeg har vært inne på knyttes til migrasjonsarbeid fordi etablering og investeringer er basert
på midler som er tjent gjennom en migrasjonskarriere. I noen av disse tilfellene representerer
virksomheten i bazaaren noe innehaveren gjør nærmest for underholdningens del etter at han
har pensjonert seg fra en karriere i byen. I andre tilfeller er virksomheten en svært viktig inntektskilde.
I et historisk perspektiv representerer bazaarene på mange måter sosiale endringsprosesser forbundet med modernisering av økonomien. De er en refleksjon av at markedsøkonomi i dag spiller en viktig rolle, at menn har forlatt jordbruket, av økende sosial mobilitet og at yrkeskarrierer
ofte er svært sammensatte. Den grunnleggende dreiningen fra jordbruk til arbeidsmigrasjon og
kapitalarbeid blant menn i regionen har hatt vidtrekkende sosiale konsekvenser. Selv om mange
reiser til sentrale regioner for å finne arbeid er dette en løsning som for det store flertallet fører
med seg mange problemer. Situasjonen for arbeidsmigrantene fra Garhwal og deres hushold
illustrerer problemer som ofte følger av rural – urban migrasjon i India. Først og fremst har det
182
medført geografisk oppsplitting av husholdene. En stor del av dagens sønner, ektemenn og fedre
arbeider og bor adskilt fra barn og ektefelle. Dette endrer husholdenes situasjon betydelig på et
sosialt plan. Barn vokser i større grad enn før opp adskilt fra fedre. Ektefeller tilbringer en stor
del av livet adskilt. I tillegg endres lokalitetenes sammensetning. Landsbyene i Garhwal domineres av kvinner og barn. Bazaarer og småbyer domineres av menn. Mange arbeidsmigranter forteller at de er lite tilfreds. Livet i byen innebærer mange praktiske vanskeligheter i tillegg til den
geografiske avstanden fra familien. Lønnsnivået for ufaglærte arbeidere er lavt og utgiftene forbundet med å bo i byen er høye. Man må leve svært nøysomt for å kunne sende penger hjem til
familien. Dette innebærer at migrantene sjelden har råd til å reise hjem og at mange bor under
kummerlige forhold. Disse sosiale problemene er i liten grad beskrevet i oppgaven.
Selvstendighetskonflikten i et historisk perspektiv
I lys av de historiske endringene jeg har vært inne på kan selvstendighetskonflikten også settes
inn i en historisk kontekst. De sosiale protestene som ledet fram mot "Uttarakhand Bandh
bevegelsen" på 1990-tallet, og separasjon fra U.P. i år 2000, oppsto som en følge av at enkelte
strukturer fra regionens fortid som koloni ikke endret seg raskt nok. Relasjonen til det øvrige
India er (fortsatt) preget av at ressurser eksporteres ut. De dominerende ressurser var tidligere
tømmer og kalkstein. I dag er det snakk om migranter og vannkraft. De nasjonale femårsplanene
bragte forventninger om utvikling av hele India. Planene ble imidlertid i liten grad blitt fulgt
opp i fjellregionen. (Joshi,1995) Forventninger om utvikling ble altså dels bygget opp fra sentralt hold. Når disse ikke ble innfridd slo befolkningens forhåpninger om økonomisk utvikling
gradvis over til skuffelse og sinne. Det ble en utbredt oppfatning at de sentrale myndighetene
skulle gjort mer for å utvikle regionen. Samtidig opplevde man byråkratiets økte innflytelse på
lokalplanet. Utvikling av infrastruktur som elektrisitet, vannforsyning og veinett til landsbyene
var overlatt til organer på overordnede nivåer. På grunn av korrupsjon og mangel på midler har
det imidlertid vært et mønster planer utsettes i lengre tid eller skrinlegges. Mange har på grunn i
økende grad oppfattet byråkratiet som et redskap for aktører i Lucknow eller Delhi snarere enn
som et hjelpemiddel for å ivareta lokale interesser. Rammebetingelsene for lokale forvaltningsorganer som Block Office er til dels underlagt de ulike departementenes sentrale organer, som har
183
befunnet seg utenfor regionen. Dessuten har de viktigste politiske beslutninger som angår fjellregionen i stor grad blitt tatt i parlamentet i Delhi og (fram til høsten 2000) i delstatsforsamlingen i Lucknow. Framveksten av en byråkratisk sektor som regulerer stadig flere forhold på
regionalt og lokalt nivå har på denne måten ført til økt "ekstern avhengighet" for befolkningen i
landsbyene. En følelse av hjelpeløshet som kan knyttes til denne situasjonen ligger til grunn når
folk i Chirai Gatti betegner Garhwal som en "backward region", noe de ofte aksentuerer når det
snakkes om regionale spørsmål, er på mange måter et uttrykk for denne følelsen.
Likhetstrekkene mellom de frustrasjoner Joshi beskriver blant intellektuelle i fjellene på 1960- og
1970-tallet (Joshi,1995) og misnøyen i 1994 i Chirai Gatti, blant folk som sympatiserte med
streiken, tyder på at stemningen av misnøye gradvis har tiltatt i styrke fra 1960-tallet og fram til
løsrivelsen av fjellregionen fra U.P. i år 2000. Motsetningen mellom myndighetene i Delhi og
Lucknow på den ene siden og Uttarakhand Bandh bevegelsen på den andre siden er som tidligere nevnt knyttet til mangelen på arbeid i regionen. Dette kan settes i sammenheng med folks
oppfatninger av sin egen situasjon. Mange i dalen var bekymret for framtiden og frustrert over
sin nåværende arbeidssituasjon. Disse bekymringene var i stor grad knyttet til at de mente det
var for liten grad av økonomisk utvikling i regionen. De hadde liten tro på at den vanskelige
situasjonen på det lokale arbeidsmarkedet ville endre seg. I kapittel 6 har jeg antydet at det er
rimelig å oppfatte mange virksomheter i bazaarene i dalen som fordekt arbeidsledighet. Dette
framgår til dels av intervjuene med C.S. Rawat og K.L. Bahuguna.
Arbeid og sosialt liv i bazaarene
Kapittel 3 og til dels kapittel 4 og 5 omhandler sosiale relasjoner og foretak i Bazaaren Nadipur.
Beskrivelsen i kapittel 3 omhandler blant annet forskjeller mellom ulike sektorer innen arbeidslivet. Det som trengs for å etablere for eksempel en tebutikk er forskjellig fra det som kreves for å
etablere en håndverksvirksomhet. Håndverkerens virke er vanligvis basert på spesialisert kunnskap som er ervervet over et langt tidsrom. Innehaveren av en butikk driver ofte et virke hvor det
i liten grad er nødvendig med spesialisert kunnskap og tidligere erfaring. Dette viser at virksomhetene i bazaarene kan være basert på helt ulike personlige ressurser. Betydelige forskjeller gjør
184
seg gjeldende også når det gjelder inntjening. Inntektsforskjellene gjør seg gjeldende både
mellom sektorer og i noe grad innen de enkelte sektorer. For enkelte er virksomheten en god
inntektskilde, for andre er den nærmest et tidsfordriv.
Mye av det som foregår i en bazaar kan forstås i lys av sosiale relasjoner. I kapittel 3 beskrives
sosiale relasjoner og omgangsformer mellom de som arbeider i bazaaren og mellom disse og
andre. Også når det gjelder dette aspektet framkommer et betydelig mangfold. De viktigste sosiale relasjoner næringsdrivende har kan deles inn i fire kategorier; relasjoner til andre medlemmer
i husholdet, relasjoner til andre yrkesutøvere i bazaaren, relasjoner til kunder og relasjoner til
slektninger i landsbyen. Relasjoner til de andre i husholdet kan være bestemmende for både hvor
og til en viss grad med hva en mann kan arbeide. Vel så viktig som innholdet i de enkelte relasjonene er imidlertid husholdets sammensetning og stadie. Disse aspektene ved hushold har jeg
drøftet i kapittel 2. Den næringsdrivendes forpliktelser overfor husholdet, for eksempel i forhold
til å arrangere barns giftemål eller i forhold til om det trengs at han bor i familiehjemmet utenom arbeidstid, har konsekvenser for hvor mye han trenger å tjene og hvor langt unna hjemmet
han kan arbeide.
Sosiale relasjoner mellom ulike yrkesutøvere og mellom yrkesutøvere og kunder er først og
fremst forbundet med samhandling i bazaarene. Slike relasjoner har jeg beskrevet i kapittel 3 og
5. Vennskapsrelasjoner til andre yrkesutøvere i bazaaren er ofte et utgangspunkt for daglig samvær. I enkelte tilfeller kan det også være et utgangspunkt for økonomisk samarbeid, i form av felles virksomhet eller investeringer. Det siste er imidlertid ikke utbredt. Arbeidsrelasjoner mellom
yrkesutøvere forekommer i begrenset omfang siden de fleste foretak drives av en mann. I enkelte
utgjøres et foretak imidlertid av en eller to ansatte i tillegg til innehaveren. I kapittel 5 har jeg
beskrevet relasjoner på en slik arbeidsplass. Her gikk det fram at forskjeller med hensyn på autoritet og status i disse relasjonene i hovedtrekk er sammenfallende med tilsvarende forskjeller,
mellom innehavere eller ledere på den ene side og faglærte eller ufaglærte arbeidere på den
annen, i India generelt. Noe annet som framgikk av beskrivelsen var at på arbeidsplassen er
yrkesstatuser langt viktigere enn andre sosiale statuser. Over- eller underordning i kraft av yrkesrolle går foran for eksempel alder eller kaste. Relasjoner mellom kunder og næringsutøvere varie-
185
rer fra å være svært sporadiske og uforpliktende til å være preget av regelmessig samhandling.
Sistnevnte type preges ofte av en viss grad av lojalitet, i form av at kunden som oftest handler
hos den næringsdrivende i relasjonen framfor hos andre. Det siste gjelder gjerne i noe større grad
enn ellers hvis partene også er forbundet gjennom slektskap. Imidlertid er kunden vanligvis ikke
strengt forpliktet til å handle hos slektninger framfor andre. Lojalitet utvises vanligvis også når
kunden og den næringsdrivende i tillegg er venner. Selv om en viss grad av lojalitet er forventet
av de som har nære slekts- eller vennskapsrelasjoner til næringsdrivende, forhindrer ikke dette at
man også hyppig kan handle hos andre som har tilsvarende butikker eller verksteder. Det er dermed stort rom for å la mer tilfeldige omstendigheter avgjøre hvem man kjøper varer eller tjenester hos. De typer sosiale relasjoner som er nevnt har nok en viss innvirkning på omsetningen i
enkelte foretak i bazaaren, men denne er etter all sannsynlighet liten totalt sett.
Bazaarene preges i mindre grad av oversiktlighet og sosial kontroll enn landsbyene. Selv om
antall mennesker ofte er mindre enn i landsbyene er de mindre oversiktlige fordi folk kommer
fra mange forskjellige steder. I tillegg til de som kommer fra de nærmeste landsbyene kommer
enkelte langveisfra. Dette gjelder både blant kundene og de som har fast tilhold. I Nadipur var
det for eksempel en lege, en lærer, en funksjonær ved et offentlig kontor og flere andre blant de
som arbeidet i bazaaren som kom fra steder utenfor dalen. Dessuten er det stor variasjon når det
gjelder de enkelte foretaks varighet. Enkelte virksomheter har vært drevet i 40 – 50 år, andre legges ned etter noen måneder fordi innehaveren søker arbeide et annet sted. Dette medfører at
hvem som oppholder seg daglig i bazaaren og hvilke foretak som drives her stadig endres. Denne
graden av uoversiktlighet er sannsynligvis noe av bakgrunnen for at kasteregler praktiseres mer
lempelig enn i landsbyene. Flere forskere har pekt på en slik sammenheng. (Mayer,1997) Alt i
alt framstår bazaarene som lokaliteter preget av mangfold og mobilitet. Den sosiale og yrkesmessige strukturen som forekommer i bazaarene har i dette henseende mange fellestrekk med en
urban sosial struktur. Disse likhetstrekkene har en parallell i likhetstrekk mellom sosiale relasjoner på en arbeidsplass i bazaaren, som drøftes i kapittel 5, og sosiale relasjoner på arbeidsplasser i
byene. Det er verdt å merke seg at bazaarene har likhetstrekk med sosiale strukturer i byene når
de senere i kapitlet skal analyseres som lokalitet.
186
I kapittel 4 drøftes etableringer i bazaaren i løpet av femti år. Hovedvekten er lagt på etableringer
i den første delen av denne perioden. Et interessant aspekt er at de første butikkene som ble etablert har vært svært stabile og i mange tilfeller drives ennå. Dette kan sees i lys av at disse etableringene skjedde i et tidsrom da den sosiale strukturen var langt mer dominert av subsistenslandbruket og håndverk som er knyttet til dette. I dette tidsrommet var det ofte personer som tidligere hadde hatt en stilling i hæren eller embetsverket som etablerte en butikk der bazaaren
befinner seg i dag. De virksomhetene disse etablerte ga nok i de fleste tilfeller beskjedne, men
stabile inntekter. Et viktig forhold er at disse personene i utgangspunktet hadde mer økonomiske
midler enn de fleste andre. Alle dekket kostnadene til bygninger selv siden det i denne tiden ikke
var vanlig å bygge for utleie. Senere var det mange med mer begrensede økonomiske ressurser
som startet butikker i bazaarene. Mange av disse leide lokaler eller bygde små bygninger på steder som hadde ugunstig beliggenhet. I lys av de mange foretak i leide lokaler som i dag legges
ned etter en kort periode, tyder dette på at de som i utgangspunktet har hatt midler til å investere
i bygninger og gode tomter har hatt et bedre utgangspunkt for å drive et foretak på lang sikt.
Små og store sammenhenger
I kapittel 2 er siktemålet å forene et perspektiv som tar utgangspunkt i sammenhenger på individnivå med et perspektiv som tar hensyn til overordnede kontekstuelle forhold. Jeg har hevdet
at disse perspektivene kan knyttes til to sosiale "dimensjoner" ved samfunn, individ- og systemdimensjonen. Poenget i kapitlet er å vise at de to perspektivene utgjør kompatible tilnærminger
som er relevante og nødvendige for god antropologisk forståelse. Argumentasjonen er bygget til
dels på teoretisk drøfting, til dels på analyse av konkrete eksempler. I tilknytning til den første
studien som beskrives ble forholdet mellom menns arbeid og husholdenes organisering diskutert.
Mange av de næringsdrivende i bazaaren befant seg i hovedforsørgerfasen. En stor andel av disse
var frustrert over lavt inntektsnivå. De som var fornøyd med inntekten i denne fasen tjente de
fleste andre i bazaaren. Flere av disse drev arbeidsintensive virksomheter. Det gjaldt blant
annet bakeren og mølleren som ble intervjuet i kapittel 6. Enkelte av de som var fornøyd
med inntektsnivået kombinerte to virksomheter. Det gjaldt blant annet to jernvarehandlere i
bazaaren. Den ene kombinerte jernvarebutikken med å eie to mulldyr som ble brukt til
187
transport. Den andre drev salg av store partier murstein og sement fra et lager i bazaaren i
tillegg til jernvarebutikken.
Yrkesrelasjoner og sosial status
Parallelt med at menn har forlatt landsbyene, for å arbeide andre steder, har det vokst fram et
mannsdominert lokalt arbeidsliv utenom jordbruket. Dette preges i større grad av sosial differensiering ut fra yrkesstatuser, enn ut fra tradisjonelle statuser som alder eller kaste. Skiller mellom statusnivåer på arbeidsplassen henger sammen med karriere, arbeidsinnsats og profesjonell dyktighet.
Respekt uttrykkes på forskjellige måter i sosial omgang mellom folk. Tiltaleformer, hilsener,
tonefall og andre uttrykksformer signaliserer over- og underordning i relasjoner. Disse signalene
brukes aktivt på arbeidsplassen og er nært knyttet til ulike sosiale statuser. Når folk for eksempel
møtes i tebutikken er det vanlig å signalisere en oppfatning av over- og underordning. En som
vil vise sin underordnede posisjon kan for eksempel "gjøre namaste"2 med større gester enn den
andre. Han kan også bruke uttrykk som "bhaiji" i tiltale, som betyr storebror. Dette gjøres i forhold til andre sosiale statuser så vel som i forhold til alder. Disse måtene å signalisere relativ status
brukes ofte i forhold til yrkesstatus både i og utenfor arbeidskontekster.
En eldre mann som en kort periode arbeidet som naukar i tebutikken Nadipur Chaiwallah. I
kraft av sin alder og at han er av Brahmin kunne man forvente at de fleste andre vil signalisere
sin underordning. Dette var imidlertid ikke tilfelle. Statusen som naukar ble både av de som
arbeidet i butikken og blant besøkende oppfattet som mest relevant. I kapittel 5 beskrev jeg
kommunikasjon mellom innehaveren, karigaren og naukaren i tebutikken Nadipur Chaiwallah.
Som det framgår av denne beskrivelsen benytter innehaveren tonefall og innhold i beskjeder, av
typen "fei gulvet!", "lag te!", til å markere autoritet over naukaren. Yrkesposisjon gjøres på denne
måten til den mest relevante statustilskrivelse i situasjonen.Naukaren ble ofte satt til å gjøre ting
utenom de faste oppgaver han hadde i butikken og lønnen var svært lav. Alt dette indikerer
underordning. Rolleutøvelse mellom innehaveren og karigaren var derimot lite preget av overeller underordning. Karigaren hadde nokså fastlagte oppgaver og et lønnsnivå som tilsvarer andre
188
spesialiserte arbeidere i eller utenfor bazaarene. Yrkesrelasjonene i tebutikken ble i kapitlet
sammenlignet med tilsvarende relasjoner mellom yrkesutøvere på to andre arbeidsplasser, en
arbeidsplass i en liten by i Garhwal og en arbeidsplass i Delhi. De viste seg at relasjonene hadde
mange likhetstrekk alle de tre stedene.
Selv om en persons yrkesstatus er viktigst på arbeidsplassen, har den også en innvirkning på hans
eller hennes status i sosiale kontekster utenom arbeidsplassen. De fleste informanter trakk imidlertid sjelden paralleller mellom anseelse på arbeidsplassen og egenskaper som ga respekt på
andre felt. Yrkesrelatert anseelse ble vanligvis omtalt i sammenheng med personers økonomiske
situasjon. For eksempel i utsagn av formen; "han er en meget dyktig forretningsmann og hans
familie eier fire lastebiler" eller; "han har en godt betalt stilling i et japansk firma i Delhi". Når
jeg spurte hvilke egenskaper ved en person som ga grunnlag for respekt svarte mange "alder",
"visdom", "evne til å gi gode råd" og lignende. Disse egenskapene er forskjellige fra de som gir
profesjonell anseelse. Det tyder på at skillene i det nye yrkeshierarkiet ikke knyttes til forestillinger om ære slik de tradisjonelt er formulert. Selv om sosiale og økonomiske forskjellene i arbeidslivet ikke knyttes til et tradisjonelt æresbegrep signaliseres likevel yrkesmessig anseelse ofte i sosiale møter, både i bazaaren og i andre sosiale kontekster. Dette kan virke motstridende. En persons profesjonell status signaliseres av folk i omgivelsene på samme måte som andre former for
anseelse og respekt. Likevel er det mange ikke vil vedkjenne at yrkesstatus er av betydning for
folks anseelse “somperson”. Dette kan komme av at æresbegrepet er komplekst og at fokus i diskurser rundt dette ligger på tradisjonelle verdier.
For eksempel er det i form av klær og væremåte ofte lite som skiller en mann som er velstående
fra en som er fattig. En mann som arbeidet ved den statlige kooperative banken for landbruket,
som har en filial i Nadipur, fortalte at det var en stor fordel å ikke skille seg ut ved klær og oppførsel. Han sa at han ofte gikk med et teppe over skulderen og sandaler i bazaaren. Dette ville
han ikke gjort i byen. Videre vurderte han de som en fordel å ikke framheve sin utdannelse og
stilling fordi dette ikke passet her. Det generelle bildet er langt fra entydig når det gjelder signalisering av status. Garhwal er i indisk kontekst en region som preges av langt mer egalitære sosiale
strukturer enn de fleste regioner. (Guha,1989) Omgangen mellom folk er også preget av dette.
189
Samtidig som statusforskjeller kommuniserer i utstrakt grad er det også vanlig å underkommunisere forskjeller.
Aktør, struktur og livsløp
Livsløpsperspektivet, som drøftes i kapittel 6, gjør det mulig å belyse både sosial variasjon på
individnivå og relasjoner mellom mikro- og makroforhold. I kapittel 6 gjengis størstedelen av
noen intervjuer med informanter. Her beskrives noen menneskers fortelling om sine livsløp, med
hovedvekt på arbeid. I intervjuene fortelles det om migrasjonsarbeid, om lokalt yrkesliv og i noe
grad om familiesituasjonen i ulike faser av karrieren. Ut fra intervjuene framgår forskjeller med
hensyn på arbeidsforhold og inntekter i ulike bransjer. Enkelte problemer forbundet med både
migrasjon og lokalt arbeid kommer fram. I mindre grad kommer det fram historiske endringer
eller hendelser som påvirker intervjupersonenes liv. Men også denne dimensjonen er til stede og
kan til dels hentes fram både fra beskrivelsene og mellom linjene. Særlig når det gjelder de to
kvinnene som intervjues er det sannsynlig at det har skjedd en historisk endring. Denne gjorde
det lettere å etablere seg for den ene innen det mannsdominerte yrkeslivet i bazaaren enn for den
andre som vurdere å reise ut av landsbyen rundt ti år tidligere. Enkelte kvinner har som det går
fram av kapittel 6 i de senere år også etablert virksomheter i bazaarene. Intervjuet med B. Devi
viser at det lot seg gjøre å etablere seg som skredder i Nadipur på 1990-tallet. Intervjuet med D.
Devi viser samtidig at det var vanskelig å få aksept for å etablere seg i det mannsdominerte
yrkeslivet på begynnelsen av 1980-tallet. Dette viser at endringer har skjedd i nyere tid.
Arbeidsmigrasjon og sosiale forskjeller i dalen
Næringsdrivende i de lokale bazaarene i dalen kan deles i to grupper med hensyn på migrasjon;
de som har hatt en stor del av sin yrkeskarriere som migranter og de som har arbeidet i dalen
mesteparten av tiden. Blant den førstnevnte gruppen har, som tidligere nevnt, enkelte oppnådd
nokså høye posisjoner i yrkeshierarkiet før de avsluttet karrieren som migrant. Mange av disse
har investert i store og kostbare murbygninger i bazaarene. Blant de som på den annen side leier
lokaler eller holder til i små lokaler med ugunstig beliggenhet i bazaarene er det både noen med
190
lange karrierer som migrant bak seg og en god del som hovedsakelig har jobbet lokalt. Blant de
siste er det færre som har oppnådd høy yrkesstatus enn blant migranter. Noen har imidlertid
oppnådd gode inntekter og anseelse som dyktig yrkesutøver.
Hæren er en viktig arbeidsgiver med hensyn på migrasjon. Mange menn i dalen har søkt opptak.
Innen militærvesenet kan økningen i status i løpet av karrieren være høy for enkelte. En økonomisk fordel ved militær karriere er pensjon. Blant informantene lå de høyeste pensjonene lå på
rundt 3000 rupie pr. måned. De som hadde pensjoner i denne størrelsesorden hadde vært høytstående offiserer. I tillegg til en god pensjon følger også rettigheter til en kvote brennevin pr.
måned og til å kjøpe klær og enkelte andre militære effekter til rimelige beløp. Selv om det er
ulovlig å selge alkohol sper enkelte på inntektene ved å selge brennevin.
Mange har i løpet av migrantkarrieren vekslet mellom en rekke ufaglærte jobber, i restauranter, i
fabrikker eller innen andre sektorer der omfanget av ufaglært arbeidskraft er stort. Mange av
disse har ikke oppnådd vesentlig høyere inntektsnivå etter flere tiår som migrant enn de hadde
når de begynte sine yrkeskarrierer. Kontrastene mellom disse og personer som oppnådd høye
yrkesposisjoner illustrerer stor grad av variasjon. Enkelte migrantkarrierer representerer med
andre ord en høy grad av sosial mobilitet. På den annen side er det mange migrantkarrierer som
reflekterer svært liten mobilitet.
Gjennom stor variasjon i arbeidsmigranters yrkeskarrierer preges også lokalsamfunnet i Chirai
Gatti i økt grad av sosial mobilitet. Enkelte hushold i dalen er svært velstående som følge av
migrasjon. Andre, hvor medlemmer som migrerte ikke oppnådde godt betalte stillinger i det
urbane arbeidslivet, er fattige. Disse sosiale forskjellene manifesterer seg, som det framgår av
beskrivelsen overfor, blant annet i bazaarene. Butikker med velstående innehavere, som har en
betydelig pensjon i tillegg til fortjenesten fra butikken, ligger side om side med butikker der
innehaveren kun har en beskjeden fortjeneste fra driften av butikken og i tillegg ikke eier lokalet
selv. De forhold som er beskrevet overfor viser at utstrakt sosial mobilitet ikke bare er et viktig
aspekt ved arbeidslivet på migrantenes arbeidssteder, i byene, men også i økende grad ved
arbeidslivet i Chirai Gatti.
191
Differensiert yrkesliv og sosial mobilitet
Yrkeslivet har blitt stadig mer differensiert i form av at flere forskjellige yrker utøves i rurale
omgivelser. Dessuten har karriere blitt en langt mindre fastlagt størrelse enn den var for en
generasjon eller to siden. Karrierer består i mange tilfeller både av migrasjon og lokalt arbeid,
ofte innen mange ulike bransjer. Innenfor en enkelt karriere kan det dermed finne sted betydelige endringer. Økonomiske forskjeller i et samfunn kanogså være et uttrykk for klasseforskjeller.
Et sikrere uttrykk for mobilitet er derfor forandring i løpet av enkeltpersoners karrierer. Jeg har
likevel hevdet at forskjeller blant migranter og næringsdrivende i bazaaren er en indikasjon på
omfanget av mobilitet. Dette har å gjøre med at det for få tiår siden var få av innbyggerne i
dalen som drev med kapitalorienterte næringer. Dermed har mange av de familiene som i dag
er relativt velstående oppnådd dette i løpet av en, to eller tre generasjoner.
De rikeste næringsdrivende i bazaaren eier betydelige verdier, i form av næringsbygninger,
kjøretøyer, mulldyr eller lignende, i tillegg til den butikken eller det virke de holder på med.
Blant velstående kjøpmenn eller hushold har flertallet flere inntektskilder. Inntektene kommer
fra egen butikkdrift, utleie av lokaler, husholdsmedlemmer som arbeider i byene, transportvirksomhet eller pensjoner. Ofte kombineres to eller tre slike næringer. Velstand genereres ofte på
husholdsnivå. Dermed er det lettere for hushold med mange menn i yrkesaktiv alder å oppnå
høye inntekter totalt sett. I bazaaren var det i 1995 fire butikkinnehavere som hadde hatt høyt
lønnede offisersembeter i hæren og en som hadde hatt en høyt lønnet stilling i det offentlige
embetsverket. Disse hadde tjent fra 3000 til 5000 rupie per måned i den siste delen av sin karriere. Alle hadde en god pensjon etter at de sluttet å jobbe.
På den annen side var de laveste inntektene i bazaarene på et minimumsnivå. Enkelte butikkinnehavere hadde et inntektsnivå som i perioder utgjorde bare noen få hundre rupie per
måned. En del av disse hadde avsluttet en karriere som arbeidsmigranter omtrent i det tidsrommet da den eldste sønnen var gammel nok til å begynne å arbeide. De hadde derfor en
noe lavere ansvarsbyrde i husholdet enn tidligere. Noen få av de som tjente et minimum var
fremdeles i hovedforsørgerfasen. Behovet for mer inntekt førte til at de som var i denne
192
gruppen oftere enn andre prøvde å finne andre jobber.
Virksomheter i bazaarene, og hvorfor folk satser på disse, kan ikke forstås kun ut fra økonomi.
De må blant annet forstås på bakgrunn av husholdet som beslutningsenhet. Virksomhetene i
bazaarene er generelt lite lønnsomme sammenlignet med arbeid i byen eller med enkelte former
for kortsiktig arbeid. På den annen side kan de være av stor verdi for husholdet, både fordi de
representerer en mer stabil inntektskilde enn mange andre typer arbeid og fordi de representerer
en sikkerhet hvis det urbane arbeidsmarkedet endrer seg eller hvis husholdet i en periode ikke
kan ha medlemmer boende langt unna.
Sosial differensiering og kaste i Chirai Gatti
Kaste påvirker i liten grad yrkeskarrierer og arbeidsdeling i Chirai Gatti. Nedtoning av kaste
innen yrkeslivet er relatert til ulike endringsprosesser. En av disse er økende omfang av sosiale
arenaer der interaksjon i stor grad baseres på partielle sosiale relasjoner. Bazaarene er et utpreget
eksempel på slike arenaer. I tillegg motvirker offentlige strukturer, først og fremst lovverket, kastebasert separasjon. Flere informanter nevnte lovverket, som forbyr diskriminering ut fra kaste,
som grunn til at folk gjerne unngår å havne i kasterelaterte konflikter. Enkelte hadde hørt om
rettssaker der folk ble straffeforfulgt for å ha diskriminert lavkaster. Historisk har kastesystemet
dessuten spilt en mindre rolle i Garhwal enn i naboregionene. Det kan også være en del av bakgrunnen for at det i løpet av kort tid har fått liten betydning for yrkeslivet. Reformer som tilkjente lavkaster en tredjedel av studieplassene ved universitetene utløste voldsomme reaksjoner
og ble utløsende for den utviklingen som førte til Uttarakhand Bandh. Ut fra dette skulle man
tro at kastedimensjonen ble aktualisert. Dette var imidlertid i liten grad tilfelle. Protestbevegelsen
som ble dannet i kjølvannet av reformen satte ikke kasteaspektet i fokus. Protestene dreide seg
hele tiden om at de politiske sentrene ikke hadde forståelse for sosiale behov i fjellregionen.
Er perspektivet i denne studien relevant?
Sosiale roller, hushold og arbeidsplasser er institusjoner på mikronivå som ofte er utgangspunkt
193
for antropologisk datainnsamling. Utfra disse kan det sies noe om mer sammensatte sosiale fenomener som bazaarer og landsbyer. En innfallsvinkel som dette går "nedenfra og opp" i samfunnet. Samtidig må man også benytte en innfallsvinkel ovenfra og ned siden overordnede fenomener påvirker betingelsene for lokale prosesser. I oppgaven har jeg vist at regionale og nasjonale
endringsprosesser påvirker det lokale yrkeslivet i dalen Chirai Gatti. Samtidig har jeg forsøkt å
vise at migrasjon og bazaarenes vekst kan sees i sammenheng og at dette feltet kan forstås ut fra
komplekse vekselvirkninger mellom den lokale og overordnede kontekster. Som jeg viste i kapittel 2 er koblingen mellom migrasjon som empirisk felt og en indvid - systemorientert teoretisk
innfallsvinkel langt fra ny. I antropologiens historie oppsto nye perspektiver på forholdet mellom
et lokalt mikronivå og overordnede kontekster til dels med utgangspunkt i de første studiene av
migrasjon fra rurale til urbane steder.
I lys av at migrasjon er et sentralt trekk ved den sosiale konteksten jeg har beskrevet representerer
fokuset på forholdet mellom individer, hushold og sosiale systemer i denne oppgaven dermed
lite nytt. Et ønske er likevel at den bidrar til forståelsen av sammenhenger mellom migrasjon,
ruralt yrkesliv og hushold.
1
Hvorvidt migranter fra fjellregionen i større grad enn andre har vært eksponenter for regional identitet har jeg ikke
kunnet påvise.
2
Tradisjonell indisk hilsen som innebærer at håndflatene holdes sammen pekende rett opp mens overkroppen bøyes
ned og framover.
194