Jean Piaget: (9. Aug. 1896 -- 17. Sept. 1980)
Forstått og misforstått? Brukt og misbrukt?
Svein Sjøberg, Department of Teacher Education and School Development, University of
Oslo, Box 1099 Blindern, 0316 Oslo Norway, E-mail: svein.sjoberg@ils.uio.no
Denne artikkelen publisert i Nordisk Pedagogik nr 2/1998 p. 108-117 (litt oppdatert i 2008)
og er basert på et foredrag på Universitetet i Oslo i forbindelse med Jean Piagets 100-års dag
Abstract
This article is based on a presentation at Oslo University, celebrating the 100th anniversary of
Jean Piaget. Piaget is here presented more as a philosopher than anything else, and this, I
argue, is how he perceived himself.
The interdisciplinary of the work of Piaget is presented as a strength, but also as a potential
weakness, a source for misinterpretation. The strength is obvious: At a time when
specialisation and separation of academic fields and forms of knowledge obscures
commonalties, attempts to bridge these gaps are important, and may open for new insights.
This was the strength of Piaget-- he may even be seen a kind of a universal genius. But the
interdisciplinary nature of the work of Piaget also lends itself to misinterpretation and
misunderstandings. The article tries to put Piaget's work in this broader context. Piaget had a
background as a biologist with an interest in basic questions in philosophy and epistemology.
His 'life program' was a study of the nature and genesis of knowledge, and he coined the term
'genetic epistemology'. His approach to this traditionally philosophical question was
empirical, and the study of cognitive development of children was therefore a means to shed
led on this question. His clinical research probed the development of children's ideas about to
space, matter, time, causality etc. -- elements that belong to physics as a discipline. His
admiration for physics as an intellectual discipline was obvious throughout his life. He tried to
formalize his stage theories by using mathematics and special forms of formal logic, a field
where he himself also contributed.
A main point in the article is to show how Piaget's basic philosophical programme, an attempt
to bridge the gap between empiricism and rationalism, often is missed by Anglo-American
academics. I try to show how translations as well as interpretations of Piaget obscure his
stance and twist his main perspectives. These misinterpretations may give Piaget both friends
and enemies based on wrong evidence. A rather simplistic interpretation of the Piagetian stage
theory is but one example.
In spite of development of ideas and approaches through his more that 60 years of active
research, Piaget was rather consistent in following his 'research programme'. His
constructivist stance in epistemology should still be a source of inspiration for new
generations of researchers. Recent developments in the study of children's ideas in science
may be seen a 'rediscovery' of Piaget, and recent thinking in the philosophy of science also
has much in common with ideas put forward by Jean Piaget.
1
Kronologi og livshistorie
Det kan synes noe paradoksalt at det spesielt er pedagogene som feirer Jean Piaget ved hans
100-års-jubileum: For Jean Piaget var definitivt ikke pedagog! I denne artikkelen skal jeg
prøve å belyse dette -- og kanskje presentere noen andre sider ved hans teorier enn de som
mange pedagoger er kjent med.
La oss ta litt kronologi og livshistorie for å vise hans mangfoldighet: Få tenkere i dette
århundre har hatt så stor innflytelse som Jean Piaget. Han leverte en ufattelig stor produksjon
gjennom et langt liv. Allerede som 10-åring skrev han sin første vitenskapelige artikkel. Den
handlet om en albino spurv som han hadde studert i detalj. Som 15-åring hadde han skrevet en
rekke artikler i vitenskapelige tidsskrifter, og han ble på dette grunnlaget tilbudt en stilling
som konservator ved et naturhistorisk museum. Piaget fulgte opp sin store interesse for
biologi, og var bare 21 år da han tok sin doktorgrad. Den handlet om hvordan mollusker i
Genfersjøen tilpasset seg livsbetingelsene der. Allerede da var det den biologiske tilpasningen
som var sentral i hans tilnærming.
Hans 'livsprogram' sto klart få år senere. Han ønsket å forstå hvordan kunnskap oppstår og
utvikler seg. Det er kunnskapens 'natur' som er Piagets problem de siste 60 årene av hans liv.
Hans problem er altså av epistemologisk karakter, ikke i første rekke psykologisk, og i alle fall
ikke pedagogisk.
Piagets teori er mer enn noe annet en teori om kunnskap. Han sier at kunnskapens struktur og
natur bare kan forstås ved å studere hvordan den utvikler seg. Ingen struktur uten
konstruksjon. Det å studere barns utvikling var altså for Piaget mer et middel enn et mål.
Studium av barns utvikling skulle gi den empiri som var nødvendig for å forstå selve
kunnskapens natur. Helt på slutten av sitt liv sier han det selv slik:
The child is of considerable interest in himself, but interest in psychological
investigations of the child is increased when we realize that the child explains
the man as well as and often better than the man explains the child. While the
adult educates the child by means of multiple social transmissions, every adult,
even the creative genius, nevertheless began as a child, in prehistoric times as
well as today. (Piaget 1980)
Opprinnelig tenkte Piaget seg at han skulle studere barns kognitive utvikling bare i noen få år.
Men det var på dette området at mesteparten av hans produksjon ble foretatt.
Piaget grunnla et senter for 'genetisk epistemologi' i Genève. Tittelen avspeiler hans program.
Det kan være verdt å merke seg at Piaget bruker 'genetisk' i en videre betydning enn den som i
dag er den vanlige, altså det som dreier seg om den rent biologiske arv gjennom gener og
kromosomer. Med 'genese' mener han her tilblivelse, fødsel. Altså dreier deg seg om studier
av hvordan kunnskap oppstår og utvikles.
Piagets vitenskapelige produksjon strekker seg fra tidlig på 1920-tallet til han døde i 1981. I
sine over 60 bøker og atskillig flere artikler har han utviklet perspektiver som har hatt stor
betydning for en rekke vitenskapelige disipliner. Han spenner vidt i sine perspektiver. Dette er
både en styrke og en mulig kilde til misforståelse. Dette er et hovedpoeng som vi kommer
tilbake til.
2
Saken kompliseres også ved at Piaget selvsagt utviklet sine teorier og perspektiver underveis i
sitt 60-årige forfatterskap. Selv begrepenes betydning endrer seg underveis. Hans til dels
spesielle og uvante begreper er ikke lett tilgjengelige. De lar seg heller ikke definere klart og
operasjonelt. Hvert begrep får sin betydning gjennom de andre, og den gjensidige
betydningen har endret seg i løpet av Piagets forfatterskap. På den måten blir hans teoriramme
snarere et 'språk' for kommunikasjon, og i et språk kan ikke de enkelte ord defineres
uavhengig av alle de andre.
En rød tråd gjennom Piagets forfatterskap er hans forsøk på å forene to atskilte filosofiske
tradisjoner. På den ene siden er det den positivistiske tradisjonen som hevder at kunnskap
objektivt blir dannet ved induktive slutninger fra objektive sanseerfaringer. På den andre siden
er det den rasjonalistiske, som innebærer at medfødte, a priori gitte strukturer projiseres ut i
den ytre verden. Han sier at den første tradisjonen innebærer konstruksjon uten struktur, mens
den andre innebærer struktur uten konstruksjon.
Piaget omtaler sine teorier som konstruktivistiske, og han tenker seg at kunnskapen vokser
fram i et samspill mellom biologisk modning og aktiv konstruksjon. Piaget befinner seg altså
temmelig langt fra en anglosaksisk positivistisk tradisjon. Han er mer i slekt med kontinentale
filosofiske strømninger. Han refererer selv ofte til Kants filosofi, og han erkjenner at han har
hentet inspirasjon fra både psykoanalytisk teori og gestaltpsykologi.
Den positivistiske tradisjonen legger stor vekt på miljøets betydning for læring; riktige stimuli
fører med nødvendighet til riktig læring. Den rene aprioristiske tradisjonen fører til større vekt
på det medfødte og biologiske; læring oppfattes som individets helt individuelle og personlige
modning.
Piaget mener at spørsmålet om arv eller miljø er feilaktig stilt. Hans egen teori er en slags
syntese av de to tradisjonene. Piaget skiller mellom to aspekter ved barns intellektuelle
utvikling. Det ene aspektet er selve prosessen, det andre er resultatet eller produktet av denne
prosessen. Mens prosessen, eller den kognitive funksjonen, som Piaget kaller den, i prinsippet
oppfattes som uendret gjennom hele livet, vil resultatet være kvalitativt forskjellig etter hvert.
Det er det siste vi kjenner som Piagets stadieteori. For mange er 'Piaget-teori' blitt nesten
synonymt med stadieteorien. Piagets syn på selve erkjennelsesprosessen er imidlertid minst
like viktig, og hans syn på dette området er en klar forløper for den konstruktivismen som nå
dominerer forskning knyttet til barns forståelse av den fysiske virkeligheten. La oss derfor
skissere noen hovedtrekk ved disse to sidene av Piagets teorier.
Den kognitive funksjon
Piagets utgangspunkt er biologens. Det preger også hans begrepsapparat og tilnærming. Han
mener at også det menneskelige intellekt kan forstås på samme måten som annen biologisk
funksjon. Det kognitive er organisert som 'skjemaer'. Disse endres gjennom individets
vekselvirkning med omgivelsene. Han omtaler derfor den intellektuelle funksjon som en
adaptasjonsprosess der de kognitive strukturene gradvis forandres. Denne adaptasjonen har to
sider, assimilasjon og akkommodasjon.
Ved assimilasjon blir de nye inntrykkene tatt opp i den eksisterende strukturen, det nye passer
greit inn i det gamle. Ved akkommodasjon kan ikke det nye uten videre innpasses i det
eksisterende, men det oppstår et behov for å endre strukturene. Denne endringen kan vi kalle
læring. De to funksjonene blir omtalt som tvillingfunksjoner, de fungerer samtidig, og de må
3
være i balanse. Gjennom selvregulering søker individet å gjenopprette en tilstand av likevekt,
ekvilibrium.
Assimilasjonen er en konserverende prosess, ved den blir eksisterende skjemaer bekreftet og
konsolidert. Men ikke alt kan gripes gjennom de eksisterende skjemaene. Noen inntrykk lar
seg ikke innpasse, men fører til behov for å opprette en ny likevekt. Da fungerer
akkommodasjonen, som er progressiv og som leder til endring av eksisterende skjemaer.
For Piaget er det barnets fysiske handlinger overfor omgivelsene som er kilden til erkjennelse.
Etter hvert som språket blir utviklet, spiller det en stadig større rolle i barnets kognitive
utvikling, men det primære er altså ifølge Piaget barnets konkrete handlinger (skyve, trekke,
flytte osv).
Piagets erkjennelsesteori er konstruktivistisk. Han tar avstand fra det synet at sanseinntrykk
og stimuli nærmest nedtegner seg på sinnet som 'bilder' av en ytre virkelighet. For Piaget blir
barnets virkelighet konstruert gjennom de to tvillingfunksjonene. Læring finner sted når
individet tvinges til å modifisere sine eksisterende strukturer for å gjenopprette en balanse
som er forstyrret ved at ikke alt det nye kan assimileres. For Piaget er selve intelligensens
'natur' at den streber mot likevekt, etter å gjenopprette balanse. For Piaget er det streben etter å
gjenopprette likevekt som er drivkraften i den kognitive utviklingen. (Også her merker man
Piagets biologiske utgangspunkt. Biologiens begrep homøostase er en åpenbar modell for
Piagets teori.)
Piagets stadieteori
Ifølge Piaget foregår barns utvikling i stadier. Hvert stadium kjennetegnes ved en bestemt
type logikk, som er 'fornuftig' på egne premisser, men som er kvalitativt forskjellig fra voksen
logikk. Rekkefølgen på de ulike stadiene er gitt, man må 'gå gradene'. Det høyere stadiet
bygger på og inkorporerer det forrige. De ulike stadiene omtales gjerne som
0 Det sensomotoriske stadiet (0-2 år)
1 Det preoperasjonelle eller intuitive stadiet (2-7 år)
2 Det konkret-operasjonelle stadiet (7-11 år)
3 Det formelt-operasjonelle stadiet (Fra 11-årsalderen)
Aldersangivelsene er omtrentlige og er ikke noe hovedpoeng i Piagets teori, det vesentlige er
at de følger etter hverandre, bygger på hverandre og ikke kan hoppes over. For pedagoger som
har jobbet med naturfag og matematikk er det spesielt de to siste stadiene som er interessante.
På det konkret-operasjonelle stadiet er barnet i stand til å klassifisere og serieordne, men først
på det formelt-operasjonelle stadiet er det i stand til å tenke hypotetisk-deduktivt, med
abstrakte modeller, med proporsjonalitet, med kontroll av variabler etc. Kort sagt, med
nettopp de tankeprosessene som man ofte beskriver som 'vitenskapelige', og som teksten i
mange lærebøker forutsetter at eleven mestrer.
4
Ulik bruk av Piaget
Som nevnt: Piaget selv var ikke spesielt opptatt av pedagogikk og undervisning. Og det lille
han sier om slike spørsmål er heller upresist. Hans teorier inneholder ingen anvisninger for
hvordan god undervisning kan eller bør være.
Likevel har Piagets teorier har hatt stor betydning for en rekke skolefag, men kanskje mest for
naturfag og matematikk. Årsakene til det kan være mange, men noe henger nok sammen med
Piagets naturvitenskapelige forankring. Han var i utgangspunktet biolog, og nesten alle hans
eksempler på barns logikk er knyttet til fysisk/kjemiske problemer. Hans beskrivelse av
logiske operasjoner er ofte sentrale begreper i skolens matematikkfag.
Få teorier blir brukt og misbrukt så mye som Piagets. Det finnes en rekke ulike opplegg som
sier seg å være basert på Piagets teorier, men ofte med stikk motsatt pedagogisk grunntanke.
På den ene siden har vi eksempler på 'Piaget-pedagogikk' som er helt åpen, spontan og
kreativ. På den andre siden en sterkt systematisert og styrt pedagogikk der elevene arbeider
etter velstrukturerte opplegg tilpasset deres kognitive stadium.
Ut fra den foregående beskrivelsen av Piagets teorier kan vi si at den åpne og kreative 'Piagetpedagogikken' har latt seg inspirere av Piagets syn på den kognitive funksjonen, og at
fortolkningen ofte skjer innenfor en rasjonalistisk, aprioristisk epistemologi. Her oppfattes
barnet som sin egen konstruktør av erkjennelse. I utviklingen følger barnet sin egen iboende
lovmessighet, og pedagogens rolle blir bare å legge til rette situasjoner som stimulerer barnets
egne konstruktive prosesser.
Den andre typen 'Piaget-pedagogikk' har i stor grad dominert tenkningen innenfor
naturfagenes pedagogikk. Her er det det andre aspektet ved Piagets teorier som har stått i
fokus, nemlig stadieteorien. La oss se noe i detalj på dette, siden det i så lang tid har satt sitt
preg på utvikling av naturfaglig undervisning i mange land.
Stadieteorien brukt i naturfagene
Engelskmannen Michael Shayer var en pioner innenfor denne tradisjonen. Han tok for seg
Piagets beskrivelse av de ulike stadiene, spesielt slik de er beskrevet i The Growth of Logical
Thinking (Piaget og Inhelder 1958). Med dette som utgangspunkt laget han en analyse av en
rekke læreverk, også slike som ble laget i den store reformperioden for naturfagene på 60- og
70-tallet. Han testet også store elevgrupper for å finne ut hvordan de fordelte seg tallmessig på
Piagets ulike stadier, og hvordan dette utviklet seg med alder.
Shayer dokumenterte at abstraksjonsnivået i lærebøkene lå langt over det de fleste elevene var
i stand til å mestre. For eksempel krevde nesten alt lærestoffet i bøker for 15-åringer at eleven
mestret formelt-operasjonell tenkning, mens tester viste at knapt 20 % av elevene behersket
slike tankeoperasjoner. Han viste også at lærebøkene ikke hadde noen systematisk progresjon
i sine krav til elevens forståelse, de sprang opp og ned i sine krav til elevens logikk. Shayers
teoretiske perspektiv og hans senere resultater finnes oppsummert i Shayer og Adey 1981.
Ambisjonen til denne framstillingen går fram av tittelen: "Towards a science of science
teaching". Der legger de til et tredje punkt i sin modell, nemlig utvikling av læremidler der
lærestoffet på ulike trinn er nøyaktig tilpasset elevens utviklingstrinn.
5
Grunnlaget for Shayers modell var teoretisk logisk og tiltalende. Kanskje hadde spesielt
realister lett for å bli begeistret for dens klare logikk og for metoden som i sin helhet var enkel
og fri for indre motsigelser. Shayers analyser fra tidlig på 1970-tallet førte til et skred av
tilsvarende undersøkelser i en rekke andre land, og med tilsvarende resultater. En pioner her i
Norden var Bjørn Andersson, som i 1976 framla sitt doktorgradsarbeid om disse
problemstillingene (Andersson 1976). Liknende analyser ble også gjennomført i Norge og sto
sentralt også i min egen doktorgrad (Sjøberg 1982).
Shayers modell for tilpasning mellom lærestoffets logiske krav og elevens kognitive utvikling
ble omtalt som tilpasningsmodellen, 'the matching model'.
Analysen av læremidlene slo beina under mye av den naturfagundervisningen som ble drevet i
en rekke land. Og resultatene ble godt mottatt av skolens folk: Endelig fikk de en teoretisk
forankring på det mange hadde følt, nemlig at skolens naturfag var for abstrakt og intellektuelt
krevende for de aller fleste elever. Man dokumenterte også at elevene maktet å komme seg
gjennom det krevende stoffet ved å utvikle spesielle teknikker for å komme fram til 'riktig
svar' uten egentlig å ha forstått. Slik kunne den manglende forståelsen dekkes til gjennom et
eksamenssystem som i stor grad ble ritualer basert på innstuderte løsningsalgoritmer. Ja,
mange forskere hevdet at man kunne komme gjennom et helt universitetsstudium uten
egentlig å måtte utvise formelt-operasjonell tankegang.
Piaget-baserte prosjekter - ingen suksess
Piagets stadieteori ble lagt til grunn for utviklingsarbeid i ulike fag i en lang rekke land. Det er
sjelden man kan se at psykologisk teori har hatt en så konkret og praktisk konsekvens for
skolens hverdag, selv om Piaget selv var nokså vag når det gjaldt pedagogikk.
De nye prosjektene var velfunderte ut fra dette teoretiske utgangspunktet. De var i stor grad
orientert mot kognitive prosesser, og de søkte å bygge disse systematisk opp fra det
preoperasjonelle og intuitive via det konkret-operasjonelle mot det formelle. Spesielt søkte
man å unngå at man tidlig i skolen skulle ha læringsaktiviteter som forutsatte at elevene
mestret formelle operasjoner som å kunne tenke med proporsjonalitet, med flere variabler og
med kontroll av variabler. I stedet satset man på å bygge på de konkrete tankeoperasjoner som
å kunne konservere, klassifisere, serieordne osv.
Men prosjekter basert på den logisk tiltalende stadiemodellen ble ikke noen klar suksess i de
fleste land. Modellens analyse var i og for seg fruktbar, den pekte på åpenbare svakheter. Men
kritikken av det bestående var ikke tilstrekkelig til å bygge et nytt fundament. Teorien pekte
på hva som var galt, men pekte ikke på klare alternativer. Analysen fikk mer preg av å være et
slags veto, en rettesnor som forteller hva som ikke kan behandles på ulike trinn i skolen.
Teorien sier også noe om rekkefølgen av det lærestoffet som kan presenteres. En styrke i
teorien er at den trekker oppmerksomheten i retning av de prosessene og aktivitetene som
barn i ulike aldrer kan arbeide med. Derved gav teorien støtte til en aktivitetsorientert
pedagogikk, der prosess oppfattes som viktigere enn formidling av fakta.
Denne tolkningen av Piaget-teorien trekker imidlertid oppmerksomheten bort fra det faglige
innholdet, den løsriver den logiske formen fra det konkrete innholdet. Og teorien sier lite eller
ingen ting om hva som er viktig for barn å lære, hva som er motiverende, hva som er relevant,
eller hva som er viktig lærestoff sett fra andre perspektiver.
6
Enkelte prosjekter opphøyet faktisk Piagets tester til å bli gjenstand for undervisning. Det ble
laget undervisningsopplegg som tok for seg Piagets klassiske forsøk med pendler, stenger som
bøyde seg, vann som ble helt fra ett glass til et annet osv. Det som for Piaget var en metode til
å finne ut noe om barns tenkning, ble dermed tolket som en norm for hva som var verdifullt
innhold i skolen.
En viktig kritikk var at de stadieorienterte prosjektene bare konsentrerte seg om de rent
intellektuelle kravene til elevene. De så stort sett bort fra at lærestoffet også måtte være
motiverende, at elevene skulle finne stoffet meningsfullt. Dessuten var det for læreren
krevende å undervise etter de nye oppleggene. Det tok mye tid å sette seg inn i den
bakenforliggende teorien, og de mange og uvante forsøkene krevde mye spesielt utstyr og tid
til forberedelser.
Stadieteorien: over og ut?
Samtidig som de klart stadieorienterte og prosessorienterte prosjektene ikke viste seg å
fungere godt i praksis, ble det også rettet teoretisk kritikk mot selve stadieteorien. Noe av
denne kritikken kom på et generelt plan fra psykologer og filosofer, og noe kom fra dem som
var mer konkret orientert mot naturfagundervisning. Den generelle psykologiske kritikken var
rettet mot selve stadiebegrepet. Man fant grunn til å tvile på om det faktisk finnes definerte
kognitive stadier som er uavhengige av både faglig innhold og sosial kontekst. (Det er verdt å
merke seg at selv Piaget i sine siste år modifiserte teoriene sine på dette punktet.) Flere
undersøkelser viste at barns 'logiske nivå' varierte sterkt med valget av faktisk innhold og den
sosiale sammenhengen det var plassert i. Endringer i slike forhold gjorde at problemer som
logisk strukturelt sett var identiske, i én versjon kunne fortone seg som uløselige, i en annen
versjon som banalt enkle. En del gode eksempler er beskrevet i Donaldson 1978.
Stadieteorien i sin klareste form må sies å ha vist seg lite fruktbar. Barn (og voksne) kan vise
'formelt-operasjonell' tenkning på ett område, men ikke på andre. Små endringer i innhold
eller kontekst kan medføre store endringer i tilnærmingsmåten. Piagets ideer om bestemte
former for tenkning løsrevet fra sammenheng har vist seg lite fruktbare. Det som imidlertid
gjenstår, er at Piaget detaljert har gitt en lang rekke konkrete eksempler som er analysert i
detalj. Disse kan brukes direkte, eller fortsette å være inspirasjonskilde for nye undersøkelser,
der innholdet står mer sentralt. Gjennom sine eksempelvalg har Piaget påvist at barn ikke
mestrer lærestoff av bestemte typer før visse forutsetninger er til stede. Eksemplene som blant
annet gis i Piaget og Inhelder 1958, påviser på en rekke områder hvordan skolens
naturfagstoff ikke er tilpasset elevenes modningsnivå. Denne og andre bøker viser hvordan
naturfaglig innhold er vanskelig tilgjengelig: romlige begreper som vannrett og loddrett,
konservering av masse, volum og vekt, forståelse av kinematiske begreper som hastighet og
akselerasjon osv.
Selv om stadienes 'eksistens' nå regnes som tvilsom, kan Piagets stadieteori bidra til å
klargjøre at visse tankeprosesser er mer krevende enn andre: tenkning med abstrakte modeller,
med kontroll av variabler, med proporsjonalitet osv.
Piagets bidrag til konstruktivismen som forståelsesramme for individuell læring og for
vitenskapelig erkjennelse står antakelig langt sterkere, og la oss gå tilbake til dette.
7
Konstruktivisme som teoriramme
Barn, så vel som voksne, tolker og forstår virkeligheten ut fra mer eller mindre klart
utformede teorier eller forestillinger. Sanseinntrykkene taler aldri direkte til oss, de gir bare
mening når de fortolkes mot et sett av forventninger og forestillinger. Disse forestillingene
prøves stadig ut mot virkeligheten, de er våre redskaper til å beherske våre omgivelser. De
oppstår i vår fysiske vekselvirkning med verden omkring oss, gjennom språkets begreper og
analogier, og i vår sosiale omgang med andre mennesker. Forestillingene utvikler seg med
tiden til å bli stadig bedre redskaper for vår tilpasning til virkeligheten. Man kan bruke Piagets
begreper adaptasjon, assimilasjon og akkommodasjon til å beskrive denne prosessen.
Konstruktivismen kan spores til en rekke ulike teoretikere. Piagets innflytelse er åpenbar. Ofte
refereres det også til George Kellys 'personal construct theory' (se f.eks. Kelly 1955 og 1963).
Tankegangen er også klart i slekt med teorier i andre fag, for eksempel innen sosiologi, der en
innflytelsesrik bok er Berger and Luckmanns "The social construction of reality" fra 1967.
Hovedtanken er at alle mennesker konstruerer mentale modeller av sin sosiale og fysiske
virkelighet. Selv om biologisk utvikling kan sette visse grenser for hva som er mulig på ulike
utviklingstrinn, er vår logikk først og fremst knyttet til kontekst. Vår evne til logisk tenkning
er derfor sterkt avhengig av den spesielle kunnskap vi har på ulike felter. Beveger vi oss
utenfor vårt 'spesialområde', blir vår logikk lett banal, primitiv og famlende. Selv forskere,
som på sitt eget felt er glimrende, og som alltid sørger for å ha et solid fundament før de
trekker sine konklusjoner, kan bli skikkelig 'primitive' når de uttaler seg om saker de ikke har
begreper eller teorier for.
Også nyere vitenskapsteori har et konstruktivistisk perspektiv. Man kan derved si at
konstruktivismen er et samlende perspektiv på både vitenskapens utvikling og det enkelte
individs læring. Men det kan være grunn til å advare mot en ekstrem tolkning av et slikt
utgangspunkt: Det at kunnskap er et sosialt og kollektivt produkt, betyr ikke at det er et
tilfeldig produkt. Det medfører ikke at enhver teori er like bra som en annen eller at enhver
virkelighetsforståelse er likeverdig. Et konstruktivistisk syn på vitenskap innebærer ikke at
man oppfatter vitenskapens erkjennelse som et subjektivt og relativt produkt, et standpunkt
man av og til ser i vitenskapssosiologiske analyser. En enda mer radikal fortolkning av
konstruktivismen er å hevde at det ikke bare er vår kunnskap om virkeligheten som er sosialt
konstruert, det er selve virkeligheten som er sosialt konstruert. Jeg forfølger ikke denne
filosofiske diskusjonen her. Den er ikke ny, og den ser ikke ut til å bli foreldet med det første.
Det grunnleggende synet på kunnskap som gjennomsyrer hele Piagets forfatterskap, er klart i
tråd med dagens konstruktivistiske strømninger innenfor både læringspsykologi og
vitenskapsteori. Også i så måte er dagens teorier snarere en videreføring enn et brudd med
Piagets teorier.
Vi har nå vist noen eksempler på hvordan Piagets teorier er brukt, og har antydet hvor ulikt
hans teorier kan fortolkes. La oss se litt videre på hvorfor det kan være så vanskelig å nærme
seg Piagets teorier på hans egne premisser. Med fare for noen gjentakelser går vi derfor igjen
tilbake til utgangspunktet.
8
Tverrfagligheten som styrke -- og som problem
Utgangspunktet: biologi
Piaget var i av bakgrunn en filosofisk orientert biolog. Han ble tro mot et slikt biologisk
perspektiv hele livet, slik vi kan se det av boktitler som "Biology and knowledge", og
"Evolution and behaviour".
Det betyr at han så på mennesket og dets intellekt i et tilsvarende perspektiv, som et resultat
av biologisk tilpasning. Hans velkjente begrepsapparat preges også av dette. Han bruker ord
som adaptasjon, assimilasjon og akkommodasjon. Allerede her stiller han seg selvsagt for
hogg fra psykologer og pedagoger. Mange reagerer nærmest instinktivt (for å si det
biologisk!) mot at en som har studert bløtdyr våger å trekke parallellen til menneskers
tenkning, og de misliker (eller misforstår) det biologiske begrepsapparatet han utvikler. Hans
bruk av ord som 'genetisk' lyder heller ikke bra -- hvis man ikke setter seg inn i hva han legger
i begrepsbruken.
Når fanden leser Piaget ...
Men det blir enda vanskeligere etter hvert. For Piagets 'program' er ikke et vanlig psykologisk
program, og heller ikke biologisk. Det er mer et filosofisk, erkjennelsesteoretisk program. Og
Piagets første professorat var også i filosofi (senere ble han professor i psykologi, sosiologi og
epistemologi!). Piaget er interessert i hvordan vi som individer kan erkjenne den ytre verden,
en verden med tid, rom og stoff, og der det skjer hendelser som vi prøver å beskrive med
forestillinger om kausalitet, at noe er årsaker og annet er virkninger. Piagets 'program' er altså
et filosofisk program, det er de epistemologiske grunnlagsproblemene som opptar Piaget.
Slike problemstillinger er slett ikke de vanlige i psykologien, i alle fall ikke i en angloamerikansk tradisjon. La meg belyse dette med noen sitater fra en amerikansk bok som er
ment som et innføringsverk i Piagets teorier (Brainerd 1978). Først konstaterer forfatteren noe
man kan være enig i, nemlig at psykologer kan ha vanskelig å forstå Piagets begrepsbruk for:
Piaget attempts to explain cognitive development by appealing to certain
concepts that are not very familiar to most psychological readers. (Brainerd
1978 s.12).
Deretter demonstrerer han ufrivillig akkurat dette poenget, ved helt eksplisitt å ta avstand fra
de to hovedelementene i Piagets tilnærming, nemlig det filosofiske og det biologiske:
Piagets emphasis on the philosophical implications of his theory is so
pronounced that many psychologists are convinced that his work is motivated
by the desire to resolve ancient philosophical debates rather than the dseire to
illuminate cognitive development (s 16)
Although his theory is intended to be a scientific doctrine, many of its ideas
have a distinctly philosophical aura. ..They (Piagets concepts) ... fall between
the extremes of science and philosophy (s.12.)
9
My general.. aim to present ...Piaget. ... A few non-essential facts that convey
the theory's flavor are also included. First, Piagets biological emphasis .. .(s
11)
Klarere kan man ikke (ufrivillig?) illustrere hvordan selve grunnlaget i Piagets teori kan bli
misforstått, i en bok som brukes som lærebok i Piaget-teori. Forfatteren demonstrerer forakt
for det filosofiske og omtaler Piagets biologiske perspektiv som 'non-essential'.
Piaget: En empirisk orientert filosof?
Vi kan altså konstatere at Piagets hovedanliggende er av filosofisk karakter. Boktitler som
"Insights and illusions of Philosophy" vitner om det. Men Piaget er ingen vanlig filosof. For
filosofer er ofte bare tenkere, de analyserer og kontemplerer i sitt hode (ikke noe stygt sagt om
dét!). Men Piaget er noe så sjelden som en empirisk orientert filosof. Dette kommer jeg
tilbake til. Hans 'problem' er det epistemologiske, det dreier seg om hva kunnskap er og
hvordan vi kan ha, få eller utvikle vår erkjennelse. Hans utgangspunkt her er -- i tillegg til en
aksept at også mennesket er et resultat av evolusjonen -- at man bare kan forstå kunnskapens
natur ved å se hvordan den blir til, vokser, utvikler seg. Man må altså studere kunnskapen i
dens tilblivelse, dens 'genese'. Når Piaget studerer hvordan kunnskap blir til, kaller han sitt
perspektiv for 'genetisk epistemologi', og han grunnla et eget institutt for genetisk
epistemologi i Genève i 1955.
Her ser vi igjen rike muligheter for å bli misforstått. Psykologene misforstår ham fordi han
"blander inn filosofi" i sine studier, filosofene kan misforstå ham fordi han er opptatt av
empiriske studier og av barns utvikling.
Noe mer om det empiriske. Hvor kan man studere kunnskap under utvikling? Jo, mente
Piaget, her er det to muligheter: Man kan studere den individuelle og personlige kunnskapen
som hvert individ utvikler. Man kan altså studere barns kognitive utvikling. Den andre
muligheten er å studere menneskehetens kollektive kunnskap, slik den er nedfelt i form av
vitenskapelig erkjennelse. Da må man altså benytte seg av vitenskapshistorien som 'empiri'.
Piaget valgte i hovedsak det første perspektivet, nemlig studiet av barns utvikling. Han hadde
opprinnelig tenkt å oppholde seg ved dette bare noen år, men dette ble hovedsaken ved hele
hans livsverk. Likevel var han flere ganger også innom vitenskapens historie, også i
samarbeid med kjente vitenskapshistorikere og -teoretikere. I en periode samarbeidet han også
med Albert Einstein. Det kan også være verdt å nevne at en av vår tids store
vitenskapshistorikere, Thomas Kuhn, helt direkte henviser til Piagets arbeider. Kuhn skriver
at han prøver å 'spørre' de historiske kildene på samme måte som Piaget brukte sin kliniske
metode til å spørre barn. Selv viser Piaget i sine arbeider en inngående kjennskap til både
vitenskapshistoriske og filosofiske klassikere. På mange måter kan man si at hans program
ikke er ulikt Kants, han prøver å lage en syntese mellom de to hovedretningene i
erkjennelsesteorien, empirismen og rasjonalismen. For de som føler seg fremmede overfor
filosofiske grunnlagsproblemer, og venter å finne en barnepsykolog, byr dette på vansker (og
frustrasjoner) i lesingen.
Nok et problem: Matematiseringen
Men Piaget gjør det enda verre for sine lesere (og seg selv?). Et stykke ut i sitt forfatterskap
har han modnet sine tanker om de kognitive stadier. Han søker å beskrive disse stadiene i et
matematisk, logisk språk. En av grunnene til å gjøre det, er å kunne vise at disse stadiene på
10
mange måter utgjør logisk konsistente virkelighetsoppfatninger, slik at de ulike logiske
operasjonene inngår i et mer helhetlig logisk system. Til dette formålet bruker han det som er
kjent som matematisk gruppeteori, et redskap som blant annet også brukes i moderne fysikk.
Han grep fatt i denne matematiske formalismen, og videreutviklet deler av den til et eget
system som han kalte "logical groupings". (f.eks. i "Classes, relations et nombres" (1942) og
"Traité de logique" (1949). Slik sett har Piaget også bidratt til utvikling av matematisk logikk.
I en rekke bøker søker han så å anvende den formaliserte logikken til å beskrive utviklingen
av barns tenkning. En underliggende ide er å vise at det slett ikke er tilfeldig at en lang rekke
logiske operasjoner ser ut til å oppstå omtrent samtidig i individets utvikling (som tenkning
med proporsjonalitet, kontroll av variable, med reversibilitet osv.), men at det nærmest
strukturelt er en slags logisk nødvendighet. Hans bruk av begrepet 'structuralism' må forstås i
dette perspektivet. Bak dette ligger også en erkjennelsesteoretisk visjon om at ulike
fagdisipliner i sin mest modne form streber mot en slik strukturell logisk konsistens. Han
søkte selv å vise dette ved eksempler fra svært mange vitenskaper, f.eks i bøker som
"Structuralism" (1968) og "Main trends in interdiscipliary research" (1970).
For en ikke-matematiker er dette mildest talt vanskelig lesing. I figur 1 er det vist noen utdrag
fra en av de bøkene som (til tross for dette) fikk stor betydning og ble mye sitert.
Fig 1. Et lite utsnitt fra Piaget og Inhelder, 1955, s 168, (engelsk oversettelse 1958)
11
Teksten i figur 1 er tatt fra en analyse av barns forklaringer av hvordan vektstenger fungerer
når de er i balanse. Vi ser her at han argumenterer ved hjelp av de fire sentrale operasjonene i
hans gruppeteoretiske beskrivelse ('groupe INRC'). Liknende argumentasjon preger hele den
300 siders boka. Det er neppe frekt å antyde at dette ikke er lett lesing for folk med en
psykologisk (eller pedagogisk) fagbakgrunn. Selv for matematikere er denne form for
gruppeteori noe avansert.
Piagets metode: Det kliniske intervju
La oss igjen se på Piagets empiriske arbeider, for også her er han litt spesiell. Piaget startet sitt
arbeid med barn og læring som medarbeider til Alfred Binet i hans laboratorium i Paris.
(Binet er 'far' til kanskje den mest brukte intelligenstesten, som nå bærer navnet StanfordBinets intelligenstest.) I dette arbeidet fant Piaget at barns 'feilsvar' kunne gi vel så mye
informasjon om dets tenkning som frekvensen av riktige svar. Han ble derfor interessert i det
enkelte barns logikk. Til dette studiet nyttet han flere metoder, alle sammen kvalitativt
orientert. Noen ganger observerte han barn i helt frie situasjoner uten å gripe inn på noen
måter. Flere av studiene av denne typen var av hans egne barn. Andre ganger bruker han
situasjoner som er spesielt lagt til rette, der han i samtale med barnet søker å finne fram til
hvordan det resonnerer. Ofte skjer samtalen rundt et eller annet objekt, ofte utstyr som er
spesielt konstruert fordi det skjer ting som 'krever' en forklaring. Svært mye av dette utstyret
er temmelig likt utstyr som tradisjonelt blir brukt i naturfagundervisning, spesielt i fysikk.
(Dette forklarer delvis den popularitet Piagets teorier har fått blant naturfagpedagoger.)
Piagets forskningsmetode omtales ofte som 'klinisk intervju', en metode han utviklet etter
inspirasjon fra Freuds psykoanalyse. Han benytter altså ikke tester der det deltar et stort antall
elever, men ser snarere på 'det epistemiske subjekt', det enkelte erkjennende individ. Dette
kommer selvsagt av at hans problem ikke i første rekke er forskjeller mellom individer,
nøyaktige aldersangivelser, prosenter osv., men selve kunnskapstilegnelsen per se. Piaget har
flere steder gitt inngående beskrivelser av de metodiske problemer som en slik tilnærming
reiser. Hans snart 70 år gamle metodekapittel i The Child's Conception of the World (Piaget
1929) kan fremdeles nyttes som lærebok i slik metode! En rekke av de nyere studiene av
barns egne forestillinger har brukt slike metoder, ofte uten at de har henvist direkte til Piaget.
Flere av de forestillingene som i det siste er avdekket hos barn er faktisk også beskrevet hos
den tidlige Piaget. (For en kort oversikt, se Sjøberg 2004). Vi har i så måte mer å gjøre med
en 'gjenoppdaging' enn med en forkasting av Piaget. Piagets metodiske tilnærming til barns
tenkning har like stor aktualitet i dag.
Men Piagets tro på grundige studier av enkeltindividet, det enkelte epistemiske subjekt, gjorde
ham også åpen for angrep fra annet hold. Den angloamerikanske behavioristiske tradisjonen
var klart preget av statistiske tester utført på store antall individer, slik at man kunne teste ut
hypoteser gjennom statistiske metoder. Piagets metode er nesten den motsatte, de er
kvalitative dybdeintervjuer med enkeltindivider. Men det er altså ikke mangelen på
kunnskaper om matematikk, statistikk og denne typer metoder som leder ham til slike
metoder, snarere tvert i mot! Men for en empiristisk orientert psykologi-tradisjon kunne
Piagets metode framstå som 'uvitenskapelig'.
Her oppsto derfor nye muligheter for misforståelser og feiltolkninger: Mange psykologer i
den angloamerikanske tradisjonen fant at Piagets kliniske forsøk og intervjuer kunne
omformes til deres egne metoder. Man tok derfor for seg en rekke av de forsøkene Piaget
brukte i sine intervjuer (f.eks. i Piaget og Inhelder 1958) og tilpasser disse til sin egen
12
psykometriske tradisjon. Det betyr at 'oppgavene' blir gjort om til spørreskjema-oppgaver som
kan distribueres til store antall elever, og at responsene på oppgavene ble brukt til
klassifisering av barn. Slik kunne man beregne hvor stor andel elever som var 'konkretoperasjonelle' og hvor stor andel som var 'formelt-operasjonelle'.
Den psykologiske litteraturen flommet over av slike studier, og spesielt mye var det innen
læringspsykologisk forskning knyttet til naturfaglig innhold (fordi Piagets kliniske
intervjusituasjoner til forveksling liknet elevøvelser i fysikk, kjemi og biologi!) Og resultatene
uteble ikke. Det kom en utrolig mengde studier som delvis støttet Piagets 'funn', og en lang
rekke som delvis korrigerte Piagets aldersanvisninger etc. (Noe som for Piaget slett ikke var
noe hovedpoeng i det hele tatt, men som bare ble referert som opplysning i hans arbeider).
Noe forenklet kan man si at mange plukket Piagets mer konkrete funn ut av den
epistemologiske sammenhengen de var framkommet i, og plasserte dem inn i en helt annen
filosofisk tradisjon. Som oftest var nok dett nærmest ubevisst, fordi de grunnleggende
epistemologiske antakelsene i stor grad er en ballast vi bærer med oss, noe vi sjelden er
bevisst og aldri stiller spørsmålstegn ved. I en psykometrisk orientert tradisjon ble Piagets
beskrivelse av stadier nærmest en erstatning for den tidligere målingen av IQ: Før målte man
intelligensen som et rent tall, nå målte man den som en klassifisering etter stadier. Den
tidligere kontinuerlige skalaen ble erstattet av en trappekurve. Enkelte forskere laget også en
'konverteringskurve' som viste sammenhengen mellom de to ulike målemetodene. Slik sett
glemte man Piagets grunnproblem, rev ham ut av den filosofiske sammenhengen og fortolket
ham innen sitt eget paradigme , et begrep som det her -- for en gangs skyld -- faktisk er riktig
å bruke!)
Piaget og naturvitenskapen
Som det framgår av det som er sagt, er ikke Piaget lett å plassere rent faglig. Det er hans
styrke og hans store problem. Han er erkjennelsesfilosof, har bakgrunn som biolog, bruker
fysikk som eksemplifisering og empiri og formaliserer teoriene matematisk. Hans bidrag
regnes som tilhørende utviklingspsykologi, og det lille han har skrevet om pedagogikk og
undervisning er heller magert. Hans eneste bok om dette emnet er ikke spesielt konkret.
(Piaget 1970)
Men det må sies mer om hans forhold til naturvitenskap. Vi har allerede sett at mesteparten av
hans empiri er hentet fra situasjoner som til forveksling likner elevøvelser i naturfag. Svært
mye av hans forfatterskap dreier seg om hvordan barn erobrer den fysiske virkelighet. Det kan
være verdt å minne om noen av titlene på Piagets bøker:
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
The Child's Conception of the World
The Child's Conception of Space
The Child's Conception of Movement and Speed
The Child's Conception of Number
The Child's Conception of Physical Causality
The Child's Conception of Time
The Child's Conception of Geometry
The Child's Construction of Reality
Understandig Causality
The Child's Construction of Quantities
13
Fysikken står for Piaget i en særstilling. For ham var fysikken den vitenskapen som behandlet
de mest fundamentale størrelsene (tid, rom, materie osv). Fysikken framsto også som den
mest modne vitenskapen, den vitenskapen som var kommet lengst i sin teoretiske
formalisering, og som lå nærmest opp til de problemer som også filosofien er opptatt av (bl.a.
kausalitet og forholdet mellom verden og våre observasjoner av den). Piaget hadde selv et
svært godt grep på fysikkens grunnlagsproblemer. Han samarbeidet også nært med ledende
fysikere. Samarbeidet med Albert Einstein er nevnt. La oss illustrere dette poenget med to
utklipp fra hans bøker, det ene fra en av hans aller første bøker, fra 1929, The Child's
Conception of the World. Se figur 2
Fig 2. Fra innholdsfortegnelsen i The Child's Conception of the World (Piaget 1929)
Som vi ser, er temaene nært knyttet opp til barns forståelse av naturfenomener. Den 'tidlige
Piaget' er i dag en stor inspirasjonskilde når naturfagdidaktikere skal søke å forstå barns
'hverdagsforestillinger' om naturfaglige begreper. Slik sett kan man -- uavhengig av Piagets
teoriramme -- lære mye av Piagets mange detaljerte studier fra denne tidlige perioden. På
figur 3 er deler av innholdfortegnelsen i 'Understanding causality', over 40 år senere:
14
Fig. 3. Fra innholdsfortegnelsen i 'Understanding causality' (Piaget 1971).
Vi ser at dette dreier seg om analyse av grunnlaget for blant annet relativitetsteorien. Skal
man trenge inn i dette stoffet, bør man minst være på hovedfagsnivå i fysikk for å ha
muligheter for å henge med. Selve teksten i boka gjør dette enda klarere, slik det framgår av
sitatet nedenfor (fig 4)
15
Fig 4. Et utdrag av teksten i Understanding causality Piaget 1971 (s 179)
Her bør man ha en nokså god bakgrunn i teoretisk fysikk for å følge med. Her kan det kanskje
passe med en aldri så liten personlig historie om mitt eget forhold til Piaget-teorien.
En personlig historie
Et viktig poeng med Piagets teori er at vi konstruerer vår virkelighetsforståelse gjennom et
komplekst samspill mellom det vi bringer med oss og de nye ideer og sanseinntrykk vi møter.
Min egen innfallsport til Piagets teorier er annerledes enn de som kommer fra psykologi eller
pedagogikk, og derfor 'ser' jeg antakelig en ganske annerledes Piaget enn de som har slik
bakgrunn.
Selv var jeg først utdannet med hovedfag i kjernefysikk. Kort tid etterpå begynte jeg å jobbe
med pedagogiske problemstillinger, og var på leting etter en teoriramme for slikt arbeid. Jeg
hadde også en stor interesse for filosofi og grunnlagsspørsmål i min egen vitenskap. Sett fra
mitt ståsted var Piaget derfor et 'et funn'. Her fant jeg stoff jeg kjente meg hjemme i: Fysikk,
matematikk, erkjennelsesteori, vitenskapshistorie osv. Slik ble jeg tent på Piaget-teori, og med
et slikt perspektiv begynte jeg lesingen av Piagets egne arbeider.
16
Jeg brevvekslet en del med folk i hans gruppe, og i 1980 hadde jeg fått en avtale om å treffe
Piaget selv, 'le patron' som han ble kalt. Jeg dro til Genève i det ærend. Det ble et annerledes
besøk enn jeg hadde tenkt, for Piaget ble lagt inn på sykehus samme dag som jeg kom, og han
døde i løpet av den uken jeg var der. Jeg traff ham altså aldri, men den uka jeg var der var helt
spesiell. Jeg traff hans nærmeste medarbeidere, fikk oppleve det dynamiske og
tverrvitenskapelige miljøet, og fikk både livshistorie og personkonflikter tett inn på livet. Alt
dette gjorde selvsagt at jeg leste Piaget på nok en ny måte etter å ha fått dette så nært inn på
livet.
Tidlig på 1980-tallet rundet jeg av dette arbeidet med en avhandling der jeg søkte å se nettopp
Piaget i sammenheng med fysikk, både som vitenskap og som skolefag (Sjøberg 1982). Mitt
eget konkrete arbeid med Piaget-teori sluttet delvis med dette, men jeg ser klart hvordan de
nye tankene i naturfagenes didaktikk på mange måter er en 'gjenoppdaging' av Piaget, spesielt
den tidligere Piaget. Mye av dagens konstruktivisme bygger videre på Piagets perspektiver,
selv om ikke mange har lest 'originalen'. I boka Naturfag som allmenndannelse (Sjøberg
2004) bruker jeg derfor Piagets teorier som en ramme for utvikling av tanker omkring
konstruktivisme som et syn på både læring og kunnskap.
Piaget-fortolkning som akademisk hviskelek
Piagets tverrfaglighet er både hans styrke -- og grunnlaget for misforståelser. La meg
summere noen av punktene slik:
•
•
•
Matematikken blir feil oversatt, selv matematiske symboler og logiske operatorer blir
endret ved oversettelse -- og all mening forsvinner
Fysikken og deler av den andre naturvitenskapen blir misforstått og også feil oversatt
Det biologiske perspektivet blir dels neglisjert, dels misforstått
Det filosofiske fundamentet blir neglisjert eller misforstått, ofte blir det plukket ut av en
kontinental filosofisk tradisjon og fortolket i en (naiv) angloamerikansk, empiristisk tradisjon
Hver av disse påstandene kan dokumenteres i detalj, noe av det har jeg tatt for meg annet sted,
f.eks. Sjøberg 1982, der jeg viser at selv rene 'oversettelser' av Piaget slik kan bli feilaktige.
Mye verre er det imidlertid når det er enda flere ledd i kjeden: En fortolker av Piaget legger en
(feilaktig) oversettelse til grunn for sitt arbeid, og misforstår og filtrerer det som hun/han
leser. Resultatet presenteres som 'lærebok om Piaget' (som i Brainerd 1978). Deretter legges
denne til grunn for andres forståelse, som igjen foretar en fortolkning og formidler dette i
bøker. Når vi så er kommet til tredje eller fjerde ledd, blir denne boka oversatt til nok et annet
språk, med nye muligheter for feil og misforståelser. Et konkret eksempel kan være historien
bak en bok som på norsk heter "Fra barns synspunkt -- Piaget for unge foreldre og lærere"
(Tiden 1979). Her kan man side for side vise hvordan det meste er misforstått, f.eks. blir
Piagets vurderinger av barns evne til å tenke med (matematisk) proporsjonalitet til en
kapitteloverskrift "Hvor er din sans for proporsjoner?" Det skulle ha stått: "Hva er din
forståelse for proporsjonalitet?" Hvilket de fleste forstår at handler om noe ganske annet!
Resultatet likner på en hviskelek: Det som kommer videre til en leser er ofte noe helt annet
enn det originale budskapet. På sett og vis illustrerer dette Piagets eget poeng, nemlig at vi
konstruerer vår virkelighetsoppfatning ved at den fortolkes i lys av det vi allerede 'vet'. Slik
blir hans tanker fortolket av folk med et helt annet grunnlag, og så brakt videre av andre, som
17
igjen har andre forutsetninger osv. Resultatet gir seg selv. På et slikt grunnlag kan Piaget få
både venner og uvenner på sviktende grunnlag.
Piagets teorier kan og bør kritiseres. Det er nettopp poenget med enhver spennende tanke som
hevder seg å være vitenskapelig. Men man bør være klar over at den beste 'Piaget-kritikeren'
faktisk var ham selv. Blant annet ble matematiseringen av stadieteorien kritisert i hans senere
arbeider.
Piaget står fram som en av de mest spennende tenkere i dette århundre. Han vil fortsette å
være en inspirasjonskilde for ny tenkning innen mange felt. Mitt råd er at man bør fortsette å
lese Piaget, men prøve å forholde seg mest mulig til 'originalen', enten denne er på fransk eller
noe av det han selv skrev på engelsk -- eller de oversettelsene som han selv har gått god for.
Piaget får sluttordet:
Jeg har argumentert for at Piaget først og fremst var filosof, og jeg har anbefalt at man på
grunn av både feil og misforståelser bør søke å forholde seg til primærkilder, til de tekster han
selv skrev. Like viktig blir det å være klar over når han skrev teksten, man må vite hvilken
periode i Piagets utvikling man forholder seg til. La meg derfor ta dette alvorlig, og avslutte
med å sitere fra noe av det siste han skrev, som 84-åring, året før han døde.
Han sier selv dette om sitt livsverk at det har dreid seg om
- to establish what we have called a constructivist theory of knowledge and, at
the same time, refute the empiricist and nativist theories. The essential
problem of a theory of knowledge is: How is new knowledge constructed? Is it,
as empiricism contends, always derived from observing reality, or is it
preformed in the human mind, and thus innate? Even our earlier work, I
believe, clearly showed the insufficiencies of both the empiricist and preformist
theories. (Piaget 1980, s 3)
Slik summerer Piaget selv hva 'Piaget-teori' egentlig dreier seg om.
Referanser
(Her er med vilje utelatt konkrete referanser til mange av de bøker av Piaget som er nevnt
med navn, disse finnes i mange versjoner og oversettelser.)
Andersson, B (1976): Science Teaching and the Development of Thinking, Acta Universitatis
Gothoburgensis, Göteborg
Brainerd, C (1978): Piaget's theory of intelligence Englewood Clifffs NJ, Prentice-Hall Inc
Donaldson, M (1978): Children's Minds London, Fontana/Collins (På norsk: "Barns
tankeverden", Cappelen, 1984)
Kelly, G A. (1955): The Psychology of Personal Constructs, New York, W.W. Norton & Co
Kelly, G A. (1963): A Theory of Personality, New York, W.W. Norton & Co
18
Piaget, J og Inhelder, B (1958): The growth of logical thinking, from childhood to
adolescence, London, Routledge & Kegan Paul,
Piaget J (1929): The Child=s Conception of the World. London: Paul Trench and Trubner
Piaget, J (1970): Science of education and the psychology of the child. New York, Orion
Press.
Piaget, J (1930): The child's conception of physical causality. London: Kegan Paul
Piaget, J (1971): Biology and knowledge. Edinburgh: University Press
Piaget, J (1971): Understanding causality. (på engelsk i 1974) New York: W.W. Norton &
Co.
Piaget J and Garcia (1982): Psychogenese et histoire de sciences Genéve, CIEG
Piaget J (1980): Cahier de la foundation archives Jean Piaget, Geneve
Shayer, M og Adey, P (1981): Towards a Science of Science Teaching. Cognitive
development and cognitive demand, London, Heinemann Educational Books
Sjøberg, S (2004): Naturfag som allmenndannelse – En kritisk fagdidaktikk, Oslo, Gyldendal
akademisk
Sjøberg, S (1982): Noen aspekter ved Jean Piagets teorier, spesielt med henblikk på fysikk
som vitenskap og skolefag. Doktorgradsavhandling, Universitetet i Oslo
19