etter apokalypsen / escobars flodhester fleinsopp på

Nummer to - 2014
Av studenter i Oslo
NATUR
ETTER APOKALYPSEN / ESCOBARS FLODHESTER
FLEINSOPP PÅ RESEPT / GUD ER TILBAKE / TERROR PÅ MUSEET
Å BYGGE NATUR / DYRENES TALE
Innhold
Leder
Argument er et tverrfaglig og tverrpolitisk tidsskrift laget av studenter og unge forskere fra universitetet og høyskoler i Oslo.
02. LEDER
Vi må snakke om voldtekt
04. #PAUSEROMMET
Av Carline Tromp
07. SAMFUNN
08.
10.
12.
14.
16.
Escobars flodhester
Eirik Falk
Å gjenreise et liv
Reidar Jessen
Petroleum og følelser
Kenneth Haug
Nirvana på resept
Ingvill Daatland Hekne
Med kunnskap som våpen
Eirik Sundvall
Foto: Project Unbreakable / Tumblr.
17. NATUR
Du kjenner høyst sannsynlig flere som er voldtatt.
For å komme problemet til livs må vi tørre å snakke høyt om det.
26. februar ble en ny forskningsrapport om voldtekt offentliggjort. 9,4 prosent av norske kvinner og 1,1 prosent
av norske menn har blitt voldtatt. Svært mange hadde ikke
anmeldt saken, eller i det hele tatt snakket med noen om
hendelsen, i etterkant.
Usunn skepsis
Det er fælt å si, men det var ikke en gang tallene som
skremte meg mest. Det var reaksjonene i ymse kommentarfelt rundt omkring. «Dette hørtes da usannsynlig høyt ut,»
var en reaksjon som gikk igjen, «dette kan umulig stemme,
høres ut som et bestillingsverk fra femi-maffiaen» (jeg finner ikke på dette). «Utroverdig,» var et ord som falt, ikke
én eller to, men mange ganger, og «tallene må være feil, det
er noe galt med metoden, utvalget er neppe representativt».
Nå er jeg på generelt grunnlag helt for å utvise sunn
skepsis til tabloide medieoppslag av typen «Nyere forskning viser...». Men det blir sjeldent så mye oppstyr om
metode rundt statistiske undersøkelser om andre temaer.
Akkurat når det gjelder voldtekt så det ut til å være overraskende mange som mente å ha en såpass bra innsikt i
materien at de kunne si at tallene overhodet ikke kunne
bunne i virkeligheten.
på åpen gate, men av venner, bekjente eller familie, og det
blir straks klarere hvorfor så mange ikke tør å si noe. Hvis
ingen forteller om voldtekt, blir det lett å tro at dette er noe
som ikke forekommer i din krets, ikke kunne ha skjedd deg,
ikke kunne ha skjedd venninnen din. Det blir også lett å tro
at voldtektsmenn er skumle menn i mørke bakgater - ikke
kjærester, venner, pappaer, lærere.
Mistenkeliggjøring
Når tallene fra en slik undersøkelse blir møtt med skepsis og
vantro er det første problemet at lange debatter om metode
skygger for den egentlige diskusjonen. Hvordan kan det
ha seg at det er så innmari mange voldtekter, når «ingen»
kjenner en voldtektsmann? Hvorfor er det så mange som
ikke går til politiet? Og det viktigste spørsmålet: Hva faen
skal vi gjøre for å fikse det?
Et større problem er diskursen som følger med. Mistenkeliggjøringen. Latterliggjøringen. Og kvinnehatet som
bobler og syder rett under overflaten i en del av kommentarene. Det er menn som deler erfaringer om falske
beskyldninger, om kvinner som vil «ta» menn ved å si at de
bedriver seksuell trakassering, om kvinner som «var villige
nok da det sto på».
Det tause flertallet
Hold kjeft, drittkjerring
Jeg begynte å lure på hvorfor. Er det fordi man ikke kjenner
seg selv eller sine venner igjen i resultatene? Det kan hende.
Vi lever jo gjerne våre liv i en boble. Omgangskretsen min
gjenspeiler jo heller ikke sammensetningen i Stortinget.
Nettopp dette er også et av de største problemene når det
kommer til voldtekt: Det er et tema man ikke snakker om.
Kun 11 prosent av voldtektene i undersøkelsen var anmeldt
til politiet, og en tredjedel hadde aldri snakket med noen
om det som skjedde.
Det å ha blitt voldtatt er skambelagt. Kunne jeg ikke…
burde man ikke ha… Var det kanskje min egen skyld? Legg
til at de aller, aller fleste voldtekter ikke begås av fremmede
Slike kommentarer går inn i en større tendens til seksualisert raseri i kommentarfeltene. Da en bekjent i januar
blogget om kjønnsdelte barneklær og saken ble plukket
opp av avisene, ble kommentarfeltene raskt stengt på grunn
av grove utskjellinger og trusler. Mange så ikke ut til å bli
provosert av selve saken så mye av at hun var en kvinne som
hadde våget å ytre seg offentlig.
I artikkelen «Why Women aren’t Welcome on the
Internet» beskriver Pacific Standard-skribent Amanda
Hess hvordan hun ble utsatt for draps- og voldtektstrusler,
trakassering og til og med en egen Twitter-konto som bare
spyttet ut grov hets mot henne. Hun fant ut at hun langt fra
2
var den eneste med slike erfaringer, og hun oppdaget også at
slike trusler ikke ble tatt særlig alvorlig av politiet. «Vil du
være med på leken, må du tåle steken,» var også beskjeden
min bekjent fikk.
Sticks and stones
Kvinnehatet i nettdebatten er et samfunnsproblem. Det er
ikke greit at kommentarfeltet i mange saker domineres av
menn som mener at kvinner burde holde kjeft, og at hvis de
ikke gjør det, så burde de tåle å bli truet med å bli penetrert
med store gjenstander. Sticks and stones will break my bones
but words can never hurt me – men ord kan sørge for at folk
blir brakt til taushet, at de sover med en kniv under puta, at
de alltid ser seg om etter usynlige skygger.
Si det høyt
Nesten 90 prosent av de som ble voldtatt anmeldte ikke til
politiet. Hvorfor ikke? For mange handler det om skam og
redsel for å bli mistrodd, hatet og stigmatisert. Og hvis de leser et kommentarfelt i en vanlig norsk avis vil de få rett i sine
antakelser. Misforstå meg rett: Jeg mener ikke å sidestille
kommentarfelttroll med voldtektsmenn, og jeg tror heller
ikke at «dårlige holdninger» er den eneste forklaringen til
statistikken. Men de er en del av problemet.
Det er på høy tid å si at vi ikke kan ha det sånn. Vi må
tørre å snakke høyt om voldtekt og kvinnehat, og vi må
gjøre det uten å låse oss i kjønnsbaserte fronter. Å snakke
om noe betyr ikke at det forsvinner. Troll sprekker i sola,
voldtektsmenn ser dessverre ut til å være av en seigere materie. Men det er såre nødvendig å ta et oppgjør med kulturen
av skam og skyld, med ideen om at voldtekt er noe man ikke
snakker om. Det er på tide å gjøre det klart at man ikke kan
bli truet til taushet.
Carline Tromp (f. 1984) har en mastergrad i norrøn filologi og tar
enkeltemner ved Universitetet i Oslo. Hun er redaktør for Argument.
18. Gud og grønne skoger
Eivind Eggen
20. Naturens bakside
Elise Lund
21. Kvifor seier vi det?
Peter van de Groep
22. Klimatrusler og andre
dommedagsprofetier
Erlend Tårnesvik Dreiås
24. Making nature
Frans-Jan Parmentier &
Carline Tromp
26. Å spille på lag med naturen
Erlend Tårnesvik Dreiås
28.Lydsporet
Anne Gerd Grimsby Haarr
29. KULTUR
30. De kjedelige pengene
Eivor Elisabeth Mæland
32. Mellom stjernestøv
og betongklosser
Hilde Berteig Rustan
34. Død over postdirektivet
Erlend Tårnesvik Dreiås
35.Tegneserie
Anders Nordmo Kvammen
37. NATURVITENSKAP
38.
40.
42.
44.
46.
A vinne i lotto i Sierra Leone
Ingebjørg Hagen Agøy
Primate communication
Camilla LoCascio Sætre
Fysikkens toner
Kristian Stølevik Olsen
Etter apokalypsen
Borgar Aamaas
Usikkerhetens natur
Ask Markestad
REDAKTØR:
Carline Tromp
REDAKSJONSLEDER:
Sandra Mileo
SAMFUNN:
Eirik Wig Sundvall (redaktør), Ingvill Daatland Hekne, Eivind Eggen, Andrea Tviberg Frammarsvik, Kenneth Haug, Eirik Falk
og Reidar Jessen
TEMA:
Erlend Tårnesvik Dreiås redaktør), Anne Gerd Grimsby Haarr,
Peter van de Groep og Robert Wood
KULTUR:
Sandra Mileo (redaktør), Eileen Danielsen, Betol Hansen, Andrea
Miranda Sand Bruer, Anahita A. Mahvashian, Ingrid Gipling og
Julia Jaskiv
NATURVITENSKAP:
Elise M. Lund (redaktør), Tulpesh Patel, Ask Markestad, Kristian
Olsen, Borgar Aamaas og Elina Melteig
BILDEREDAKSJON:
Sarah Yasin (redaktør) og Marion Priebe
UTFORMING:
Ørjan Laxaa
OMSLAGSILLUSTRASJON:
Marion Priebe
SEKSJONSSIDEBILDER:
Samfunn: Johannes Vaagland
Tema: Wikimedia Commons
Kultur: Joseph Spitzweg, «Der arme Poet», 1839
Naturvitenskap: Vilde Skylstad
ABONNERE:
Ett år: 250 kroner
Støtte- og firmaabonnement: 500 kroner
MOTARGUMENTER:
Innlegg: Maks 4000 tegn inkl. mellomrom
Kronikk: Maks 8000 tegn inkl. mellomrom
SKRIVE FOR OSS?
Dødlinje for #3 2014 er 17. mars. Tema: Frihet(for bidrag til temaseksjonen). Vi tar imot bidrag fra studenter og unge forskere på
alle nivåer og fra alle felt. Bidrag kan være skrevet på norsk, engelsk,
dansk og svensk. Enhver som skriver til oss er garantert grundig
tilbakemelding. Antatte tekster kan også publiseres på vårt nettsted
www.argumentnett.no.
Send ditt utkast på maks 8000 tegn til
[email protected]
Redaksjonen ble avsluttet 4. mars
ANNONSESALG:
Kontakt [email protected]
KONTAKT:
Argument, Slemdalsv. 15, 0369 Oslo
Mail: [email protected]
Hjemmeside: www.argumentnett.no
Som Norges største studenttidsskrift blir Argument distribuert
gratis på studiesteder over hele Oslo. Publikasjonen er finansiert av
Kulturstyret ved Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus (SiO),
Norsk kulturråd og annonsesalg.
BAKSIDEKRONIKKEN
48. Kampen mot svadastempelet
Niclæs Grønneberg Løken
3
#pauserommet
#pauserommet
Et hav av søppel
Protoner er som superhomofobe
menn som man prøver å presse
sammen. Det går bare ikke.
Marin forsøpling er et reelt problem som vi rett og slett ikke har nok kunnskap om. Hva gjør
man? Jo, man samler styrkene. I regi av Hold Norge rent ble det nylig avholdt en internasjonal
konferanse i Oslo om marin forsøpling. Akkumulering av mikroplast i næringskjedene, implikasjoner for dyreliv og kommersielt fiske var noen av temaene som ble tatt opp av forskere,
aktivister og beslutningstagere. Konferansen var et ledd i et pågående arbeid med å utarbeide
en rapport på oppdrag fra Miljøverndepartementet som gir en oversikt over aktører, prosjekter,
tiltak og forskning som er tilknyttet tema marin forsøpling i Norge.
Tross dystre tilstander finnes det håp, og 10. mai arrangeres en nasjonal strandryddedag. Familier, venner, kolleger, idrettslag, foreninger, arbeidsplasser, barnehager, skoler, speidere, miljøorganisasjoner, naturelskere, akademikere, velforeninger, fiskere og håndtverkere: plukk søppel!
- Sunniva Rose på forelesning i MNKOM3000/4000: Forskningsformidling og vitenskapsjournalistikk,
10.2.2014
Foto: Universitetet i Oslo
https://www.facebook.com/Strandryddedagen
Human Nature is the only science
of man; and yet has been hitherto
the most neglected.
- David Hume in A Treatise of Human Nature, 1739-40.
EML
David Hume malt av Allan Ramsay, 1766. Foto: Wikimedia Commons.
Lyrikkhjørnet
Navnet skjemmer ingen
LANDSKAP MED GRAVEMASKINER
De spiser av skogene mine.
Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine. Gud hjelpe meg for en skapning på dem. Hoder
uten øyne og øynene i baken.
I mars 2014 er det 200 år siden den franske legen og politikeren Joseph-Ignace Guillotin døde. Selv om han har gitt navn til henrettelsesapparatet
giljotin, var han ikke oppfinneren. Faktisk var han motstander av dødsstraff. I 1700-tallets Frankrike var det vanlig å henrette folk ved brenning
eller henging, med mindre du kunne kjøpe deg til en mer effektiv død med sverd. Dr. Guillotin syntes dette var inhumant, og argumenterte varmt
for at det måtte finnes raskere og mer smertefrie måter å fullbyrde dødsdommen. Dette medførte at da denne «raske og smertefrie» oppfinnelsen
kom, var navnet allerede selvskrevet. Etter hans død forsøkte familien å få franske myndigheter til å skrifte navn på giljotinen. Da det ikke gikk,
skiftet de navn selv.
De svinger med kjeftene på lange skaft
og har løvetann i munnvikene.
ETS
De eter og spytter ut spytter ut og eter,,
for de har ingen strupe mer, bare en diger
kjeft og en rumlende mave.
Er dette et slags helvete?
For vadefugler. For de altfor kloke
pelikaner?
De har blindede øyner og lenker om føttene.
De skal arbeide i århundrer og tygge blåklokkene
og til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust
og kald sol fra projektører.
Uten struper, uten stemmebånd og uten klage.
av Rolf Jacobsen
Kronikkonkurranse: Frihet
Blodbadet i 1864
I år er det 150 år siden den dansk-tyske krig. Våren 1864 kjempet Danmark alene mot Preussen og Østerrike om kontrollen over hertugdømmene Slesvig og Holstein. Resultatet ble en brutal nedslakting av den
danske hæren. Det viktigste slaget sto ved Dybbøl skanse hvor tusener
av danske soldater falt. Danskenes desperate kamp mot overmakten
skapte et enormt følelsesengasjement i hele Norden. Senere i år kommer den danske dramaserien 1864. I det påkostede krigsdramaet spiller blant andre den norske Jacob Oftebro en sentral rolle.
EWS
4
Argument #3 2014 handler om FRIHET. I samarbeid med Kulturhistorisk museum inviterer vi til kronikkonkurranse med tema «frihet».
Vinnerkronikken vil bli valgt av en fagjury, og blir publisert på baksiden av Argument og på nettsidene til Argument og KHM. Vinneren får i tillegg
en bokpakke og ett års gratis tilgang til Kulturhistorisk museum*.
Regler for kronikken:
• Tema er «frihet»
• Maks 5000 tegn inkludert mellomrom
• Kan ikke være publisert et annet sted tidligere
I juryen: Gunnar Aakvaag (sosiolog og forfatter av boka Frihet), Anine Kierulf (advokat og stipendiat ved Juridisk fakultet) og Ellen Semb (medierådgiver ved Kulturhistorisk museum, litteraturviter).
Deadline for å sende inn: 31. mars 2014.
*Hvis vinneren er student ved Universitetet i Oslo og dermed har gratis tilgang til KHM allerede, gjelder fribilletten for å ta med en ledsager gratis.
5
HVA KAN DU - EGENTLIG?
Meld deg inn i Samfunnsviterne
Få tilgang til Samfunnsviternes karrieresider - et verktøy for alle faser av arbeidslivet
+ mange andre medlemsfordeler
Les mer om studentmedlemskap
på www.samfunnsviterne.no
SAMFUNN
VÅPEN, DOP OG FLODHESTER / OPPREISNING PÅ OVERTID
REFORMFEBER I MEXICO / PSYKEDELISK PSYKIATRI / ARGUMENT-METODEN
Samfunnsviterne - Akademiker-foreningen for samfunnsvitere og humanister
7
Samfunn
Escobars flodhester
Samfunn
På narkokongen Pablo Escobars gamle hacienda streifer afrikanske
flodhester fritt, som et symbol over Colombias uløste problemer.
COLOMBIA
Tekst: Eirik Falk
Ill.: Johannes Vaagland
De siste syv årene av Pablo Escobars liv var han å finne på
det amerikanske forretningstidskriftet Forbes’ liste over verdens rikeste. Escobar ledet det beryktede Medellín-kartellet,
som på åttitallet var verdens ledende eksportør av kokain.
På Hacienda Nápoles, Escobars landeiendom snaue tjue mil
øst for byen Medellín, hadde han, i tillegg til egen flystripe
og tyrefektingarena, en privat dyrehage med eksotiske dyr
fra hele verden. Fire afrikanske flodhester fikk han importert fra New Orleans. Narkobaronen ble sporet opp og skutt
i 1993, og colombianske myndigheter begynte å beslaglegge
eiendommer som direkte kunne knyttes til Escobar. Escobars kartell hadde i løpet av 1980- og starten av 1990-tallet
overført store deler av sin virksomheten til den legitime
økonomien, i hvert fall på papiret. Store deler av kartellets
eiendom lå derfor utenfor myndighetenes rekkevidde, men
haciendaen var blant eiendommene som ble beslaglagt.
Samtlige av dyrene på eiendommen ble omplassert til
dyrehager eller reservater rundt om i verden. Unntaket var
gruppen med flodhester.
Tonnevis med hodebry
De fire potensielt livsfarlige dyrene bød på hodebry for de
colombianske myndighetene. Flodhester kan veie opp mot
tre tonn og har hjørnetenner som kan veie over en kilo. Det
var med andre ord ingen enkel sak å flytte dem. Ansvaret for
dyrene ble lagt på lokalmyndighetene i regionen, som ganske
enkelt vendte ryggen til problemet. Manglende vedlikehold
av haciendaen førte snart til at flodhestene klarte å bryte ut
av inngjerdingen. Derfra vandret de fritt i og rundt Escobars
gamle lekegrind. Rikelig tilgang på vann, sol og gress ga gunstige levekår, og flodhestene klarte seg fint uten tilsyn. Siden
det i Colombia ikke finnes løver eller hyener som kunne true
kalvene, vokste bestanden i et forrykende tempo. Noen av
dyrene var til og med så freidige at de beveget seg 150 km
opp langs den nærliggende Magdalenaelven. En av disse flodhestene ble i 2009 skutt av jegere på oppdrag fra lokalmyndighetene. Da bildet av de poserende jegerne kom ut i media
kom flere dyrevernsgrupper på banen, og de gjenværende
flodhestene fikk leve i fred.
Fraksjonering og interne stridigheter
Heller ikke verdens etterspørsel etter kokain døde med
Pablo Escobar. Kort tid etter hans bortgang overtok Orejuela-brødrene fra det tidligere konkurerende Cali-kartellet
store deler av markedet, men brødrene mistet kontrollen
da de ble arrestert to år senere. Etter dette overtok kartellet Norte del Valle, med røtter i det gamle Cali-kartellet,
og den paramilitære gruppen AUC (Colombias forente
selvforsvarsstyrker) store deler av markedet. Med de nye
gruppene kom en ny form for organisering hvor de ulike
Colombias narkobaroner er i
dag heller bevæpnet med Ipad
enn Uzi.
leddene i virksomheten ble fordelt på undergrupper. Én
gruppe kunne ha ansvaret for fremstillingsprosessen fra
kokablader til kokain, en annen for transporten, mens en
tredje var ansvarlig for sikkerhet og beskyttelse. Men Norte
del Valle var preget av interne stridigheter, noe som bare
i årene 2003-2004 resulterte i over tusen dødsfall innad i
organisasjonen, deriblant flere av lederne. Også AUC ble
svekket med årene, og flere av deres ledere ble drept eller
8
utlevert til USA. Som følge oppsto det et maktvakuum som
åpnet for nye grupper.
Lederløse banditter
Inn på banen kom Bandas criminales (kriminelle bander),
som i stor grad styrer Colombias underverden i dag. De
fortsatte trenden med å organisere virksomheten gjennom
flere ledd og å fordele risikoen. Nå hadde narkotraffikantene
løsrevet seg fra forestillingen om at gruppene sto og falt
på sin leder. Dersom en av de involverte gruppene skulle
miste sin leder spilte det ikke lenger noen rolle for flyten
av narkotika. Man kunne simpelthen bytte til en ny leder,
og alle ville fortsette å tjene penger. Gruppene begynte å
holde en langt lavere profil enn tidligere, og kontakten dem
imellom begrenset seg til det aller nødvendigste for å holde
virksomheten i gang. Skulle noen holde en for høy profil
ville colombianske myndigheter eller amerikanske DEA
Rikelig tilgang på vann, sol
og gress ga gunstige levekår,
og flodhestene klarte seg fint
uten oppsyn.
(Drug Enforcement Administration) raskt fange dem opp.
Derfor er det få som vet hvem som leder virksomhetene i
dag. Det er blitt sagt at Colombias narkobaroner i dag heller er bevæpnet med Ipad enn Uzi.
Uløste problemer
På Escobars tid var Medellín verdens mordhovedstad. Siden
da har narkotikavirksomheten i Colombia endret karakter,
og volden har flyttet seg nordover på kontinentet. I dag
kontrolleres det nordamerikanske markedet i stor grad av
meksikanske karteller, og i deler av Mexico opplever man
kartellkrig på gatenivå slik man gjorde i Colombia for få år
siden. Siden 2006 regner man med at over 100 000 dødsfall
og forsvinninger i Mexico kan knyttes til konflikter mellom
kartellene. I oktober i fjor registerte Medellín sin laveste
drapstatistikk på tre tiår, men byen fortsetter å være ledende
i Colombias narkotikavirksomhet. De kriminelle bandene
fokuserer på å etablere nye markeder i Europa, gjerne i
samarbeid med italiensk mafia. Men den nye generasjonen
med colombianske narkotraffikanter begrenser seg ikke
utelukkende til kokain, de bedriver også virksomhet knyttet
til marijuana, ulovlig gullgraving og utpressing. Så lenge
etterspørselen etter kokain og andre narkotiske stoffer
fortsetter vil bekjempelsen av narkotikavirksomhet være en
kamp mot strømmen.
Narkotikapolitikken som har blitt ført så langt har vært
feilslått. Fortsatt er Colombia et av landene i verden som
produserer og omsetter mest kokain. Uoffisielt utgjør
verdien av kokaineksporten mer enn landets samlede lovlige
eksport. Og som et symbol på Colombias uløste problemer
streifer fortsatt et tredvetalls flodhester fritt rundt Escobars
gamle hacienda.
Eirik Falk (f. 1990) studerer historie ved Universitetet i Oslo.
Johannes Vaagland (f. 1985) er illustratør, figurativ tegnelærer,
arkitektstudent, og barnehageassistent fra Kr.sund som er flink til å bake kaker.
9
Samfunn
Samfunn
Å gjenreise et liv
INTER-AMERICAN COURT OF HUMAN RIGHTS
• Utgangspunktet for opprettelsen av domstolen i
1969 var den amerikanske menneskerettighetsdeklarasjonen fra 1948.
• 25 amerikanske land har så langt sluttet seg til
• Hensikten med domstolen er å være kontrollinstans og beskytter av menneskerettighetsdeklarasjonen.
Leopoldo García Lucero ble den første chilenske flyktning i eksil som fikk oppreisning for overgrepene
han ble utsatt for under Pinochet-regimet.
INTERNATIONAL CRIMINAL COURT (ICC)
• ICC holder til i Haag i Nederland og ble opprettet i
2002, med Roma-statuttene som regelverk.
• Individer som har begått folkemord, forbrytelser
mot menneskeheten eller krigsforbrytelser kan
straffeforfølges.
• Kun land som har underskrevet Romastatuttene
kan straffeforfølges. Dette innebærer eksempelvis
at tidligere president George Bush ikke kan stilles
for ICC siden USA aldri har underskrevet.
• Hovedregelen i traktaten er at ICC kan gripe inn
hvis landene selv ikke kan eller vil gjennomføre
rettssak eller etterforskning.
• Den første saken ble reist mot Thomas Lubanga,
som i 2012 ble dømt for sin rolle i borgerkrigen i
Kongo.
kanskje et helt liv å bygge det opp igjen, sier Nora Sveaass.
Hun forteller at politiske beslutninger som bekrefter
overgrepene og anerkjenner folks lidelser er viktige. Dette
kan være alt fra symbolske handlinger som minnesmerker
til etterforskning og rettssaker.
Det å følge en rettsprosess kan
være mye mer effektivt enn
terapitimer.
- Nora Sveaass
- I tillegg til at Chile har fått klar beskjed om å betale
erstatning til García Lucero, har de også fått påpakning for
ikke å ha iverksatt etterforskning av hendelsene.
Det gråtende øye: Monumentet «El ojo que llora», til minne om ofrene for borgerkrigen i Peru fra 1980-2000. Foto: Anne-Margrethe Sønneland
Oppgjørets sted: Rettssal i La Plata under det pågående oppgjøret etter militærdiktaturet i Argentina fra 1976-83. Foto: Anne-Margrethe Sønneland.
RETTSOPPGJØR
Tekst: Reidar Jessen
Knapt fem dager etter general Augusto Pinochets kupp
i 1973 banket sikkerhetspolitiet på døra til Leopoldo
García Lucero. Han ble internert i en konsentrasjonsleir
hvor han ble torturert daglig. I to og et halvt år ble han
mishandlet på det groveste, noe som resulterte i utslåtte
tenner, permanent ryggskade, lungeproblemer og nedsatt
hørsel. I tillegg kom de psykiske senskadene.
- Hver gang jeg ser meg selv og arrene mine i speilet så
tenker jeg på Pinochet, fortalte García Lucero da hans rettssak mot den chilenske staten kom opp i 2013. Pinochets
regime sto for drap og fysisk mishandling, men etterlot seg
også dype psykologiske skader. García har slitt med søvnproblemer, energimangel og konsentrasjonsvansker, kjente
symptomer på såkalt posttraumatisk stresslidelse.
Kaster skygger
Under Pinochets regime satte myndighetene og spesielt sikkerhetspolitiet DINA i gang systematisk å arrestere, bortføre
og fengsle opposisjonelle chilenere som hadde vært tilhengere
av tidligere president Salvador Allende, verdens første demokratisk valgte marxistiske statsleder. Over 3000 mennesker
10
ble drept og flere titusen ble mishandlet på ulike måter. Hundretusener flyktet til utlandet. I dag bor fortsatt over 300 000
av disse chilenerne utenlands. Pinochet ble avsatt i 1990, men
verken han eller hans mange medhjelpere ble stilt til ansvar.
I dag er Chile fortsatt splittet, og mange forsvarer regimet. Pinochet selv døde i 2006, men mange av hans gamle
meningsfeller og allierte har fremdeles mye makt i forsvaret
Hver gang jeg ser meg selv og
arrene mine i speilet tenker
jeg på Pinochet.
- García Lucero
og andre deler av statsforvaltningen. Faren til sittende
president Michelle Bachelet ble drept under kuppet og hun
var selv nødt til å flykte til Tyskland. På tross av dette måtte
hun akseptere at hennes egen forsvarsminister stilte opp i
begravelsen til Pinochet. Dette illustrer hvordan den avdøde
diktatoren fortsatt kaster skygger og øver innflytelse over
det chilenske samfunnet.
Kompensasjon til flyktninger
Takket være familie og venner har García Lucero klart seg
i eksil uten støtte fra hjemlandet. Som flyktning har han
ikke hatt tilgang til kompensasjonsordningene som har vært
tilgjengelige for ofre bosatt i Chile. I senere tid har både
etterlatte etter drepte opposisjonelle og andre som har vært
fengslet fått rett til pensjon og støtte til behandling. García
Lucero gikk til sak mot Chile i den interamerikanske domstol (se faktaboks) for å sikre at også chilenske flyktninger
bosatt i utlandet skal ha rett til kompensasjon, og vant.
Psykologiske perspektiver
Nora Sveaass er førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo
og psykolog med mange års erfaring som behandler for
flyktninger og torturoverlevende som García Lucero. Hun
har forsket på overgangsoppgjør og hva som er viktig for å
oppnå oppreisning i etterkant. I García Luceros sak mot den
chilenske stat ble hun av retten oppnevnt som sakkyndig,
og trakk frem viktigheten av rehabilitering, rettsoppgjør og
etterforskning etter alvorlige menneskerettsbrudd.
- Hvilke følger domsavsigelsen får må vi vente og se,
men det viktigste er stadfestelsen av at mennesker utsatt
for overgrep har rett til oppreisning og rehabilitering også
utenfor sitt lands grenser. Sveaass forteller at Chile i liten
grad har sørget for oppreisning for dem som måtte flykte
utenlands. Rettsoppgjør og etterforskning av de ansvarlige
har vært unntaket heller enn regelen. Straffefrihet har vært
det vanligste, til tross for at etterforskning er noe mange
ofre fremhever som viktig.
påført i fengsel. Samtidig har Pinochet kunnet gå fri. Dette blir
en gjentagende form for stigmatisering, forteller psykologen.
Oppgjørets betydning
Historiske rettsoppgjør
Sveaass fremhever viktigheten av at samfunnene tar et
grundig oppgjør etter systematiske menneskerettighetsbrudd. Hun viser til sin forskning på betydningen av
rettsoppgjør i Argentina og Peru etter diktaturene:
- For mange ofre har mangelen på oppreisning i etterkant vært en nesten like stor påkjenning som selve
overgrepene. Det å se at overgriperne går fri kan være
- Straffefrihetens epoke har tatt slutt, sa sjefsanklager Luis
Moreno-Ocampo ved den internasjonale straffedomstolen
i 2003. Han hadde tidligere ført sak mot ledelsen i militærjuntaen som sto bak «den skitne krigen» i Argentina på
1980-tallet. Brasil har gjennomført sannhetskommisjoner i
etterkant av militærdiktaturet på 1970-tallet, og i fjor gikk
president Dilma Rousseff inn for at en ny komité skal etterforske det som skjedde. Chile har gjennomført flere kommisjoner for å kartlegge hvilke overgrep som skjedde, og har
innført pensjon for både etterlatte etter drepte personer og de
som selv ble arrestert og torturert. Det vanligste i store deler
av verden er likevel at slike tiltak ikke iverksettes.
Det kan ta noen minutter å
bryte ned et menneske, og
kanskje et helt liv å bygge det
opp igjen.
- Nora Sveaass
veldig ydmykende og bidra til at ens egen selvfølelse svekkes ytterligere.
I tillegg kommer mangelen på oppreisning og erstatning.
García Lucero har for eksempel levd under svært vanskelige forhold i London på grunn av de omfattende problemene han ble
Forbrytelse og straff
Målet med opprettelsen av den internasjonale straffedomstol
(ICC) i 2002 var at et internasjonalt organ skulle gripe inn
hvis en stat svikter sitt ansvar. Tanken bak ICC er at etterforskning og straff er viktig juridisk for å hindre gjentagelse og
fungere som advarsel. Men det har vist seg at disse prosessene
også kan ha en helbredende funksjon, og at de er viktige for å
gjenoppbygge et samfunn etter krig og konflikt.
- Det kan ta noen minutter å bryte ned et menneske og
Tverrfaglig forskning
Forskningsområdet overgangsrettsoppgjør, på engelsk
«transitional justice», har en tverrfaglig tilnærming og
undersøker alt fra mental helse til politiske strukturer og gjenoppbygging av infrastruktur i etterkant av krig og konflikt.
- Jurister har skjønt for lenge siden at rettsoppgjør er
avgjørende for å komme seg etter overgrep, mens mange
psykologer fortsatt ikke har tatt dette innover seg, sier
Sveaass. Under rettsforhandlingene i Haag mot Slobodan
Milosevic i forbindelse med krigen i det gamle Jugoslavia,
hadde Sveaass mange klienter som hadde opplevd overgrepene under hans styre.
- Mitt inntrykk er at det å følge den direktesendte prosessen var mye mer effektivt enn hva jeg som psykolog kunne
bidra med. Men det var nyttig for mange å få snakket om de
sterke inntrykkene. Vi må ikke gi opp kampen om at stater
tar på seg ansvar etter overgrep, både økonomisk, politisk og
juridisk. I så måte er García Luceros sak nok en illustrasjon
på hvor viktig det er å legge til rette for oppreisning og sette
i gang etterforskning i kjølvannet av grove menneskerettighetsbrudd.
Reidar Jessen (1991) tar profesjonsstudiet i psykologi ved
Universitetet i Oslo, og er på åttende semester.
11
Samfunn
Samfunn
Petroleum og følelser
Presidentens forsøk på å bryte opp Mexicos oljemonopol møter sterk motstand.
PETROLEUMSREFORM
Tekst: Kenneth Haug
Ill.: Evy Litovchenco
Mexicos president Enrique Peña Nieto er ikke kjent for
å styre unna kontroversielle forslag. Nå har han valgt å
reformere en av Mexicos mest respekterte institusjoner –
det statlige oljeselskapet Pemex har hatt monopol på oljeog gassutvinning i Mexico. Peña Nieto ønsker å la Pemex
samarbeide tettere med utenlandske selskaper, og åpne
for at andre selskaper får konsesjoner. Helt presist dreier
reformen seg om at utenlandske selskaper skal få lov til å
investere i Pemex og utvinne olje i landet, uten at eierskapet
skal overføres fra den meksikanske staten.
Reformiver
Peña Nieto, som ble valgt i 2012, markerte seg tidlig med
sin reformiver. Kort tid inn i presidentperioden fikk han i
stand en samarbeidsallianse mellom sitt eget Partido Revolutionario Insititucional (PRI) og de to andre store partiene
i kongressen (PAN og PRD). Avtalen, kalt «Pakten for
Mexico», går ut på at de fleste lovforslag skal behandles
på bakrommet. Partiene skal komme til kompromisser
istedenfor å strides i kongressen. Dette har gjort ham i stand
til å styre Mexico langt mer effektivt enn tidligere president
Felipe Calderon. Presidenten har benyttet denne styrings-
12
evnen til å igangsette reformer som splitter meksikanerne.
Først ute var en skolereform som møtte sterk motstand fra
de mektige lærerfagforeningene. Deretter forsøkte han å roe
ned narkotikakrigen som har herjet i Mexico det siste tiåret,
med hovedfokus på å begrense antall dødsfall – noe han har
lyktes med.
Nasjonalt arvesølv
Utenlandske investeringer i olje- og gassutvinning er et
svært kontroversielt tema i Mexico. Siden de meksikanske
oljeforekomstene ble nasjonalisert i 1936 har de vært viktige
for den meksikanske økonomien. Pemex ble dannet for at
staten skulle kontrollere hele produksjonskjeden, fra oljeplattformene til bensinpumpene. Inntektene fra sektoren
har utgjort 40 prosent av inntektene til staten, som mottar
En kongressrepresentant fra
opposisjonen valgte å kle av
seg på riksdekkende fjernsyn
som en symbolsk protest.
lave skatteinntekter, og har hjulpet til med å bygge opp
det lille som finnes av velferdsordninger. Det som først og
fremst gjør reformene kontroversielle er at meksikanere ser
på Pemex som et slags nasjonalt arvesølv, som er viktig for
Mexicos nasjonalfølelse, økonomiske stolthet og stolthet.
Det står også nedskrevet i grunnloven at staten har eierskap
til alle meksikanske petroleumsressurser – noe som gjør
reformene både følelsesmessig og juridisk komplisert. Betydningen for det meksikanske samfunnet er sammenlignbart med de norske vannkraftverkenes betydning i Norge,
og striden rundt konsesjonslovene. Hele høsten og vinteren
har det vært store demonstrasjoner i Mexico City og andre
storbyer. Den 13. desember valgte likevel den meksikanske
kongressen å vedta den viktigste loven i denne reformen,
som raskt ble undertegnet av president Peña Nieto. Dette
var en grunnlovsendring som tillot utenlandske selskaper
å operere på meksikansk jord. En kongressrepresentant fra
PRD, som tar sterk dissens fra samarbeidsavtalen i anledning denne reformen, valgte deretter å kle av seg på riksdekkende fjernsyn som en symbolsk protest.
en ny gullalder, som vil stimulere den meksikanske økonomien.
Andre meksikanere er ikke like optimistiske, og frykter at de
internasjonale selskapene, som skal få lov til å ta en stor del av
utbyttet, skal ribbe Mexico for sine nasjonale ressurser.
Reformen splitter folket
Begge sider hevder å ha folket i ryggen, men meningsmålingene spriker voldsomt. Få ønsker at Pemex skal fortsette
som det gjør i dag – med synkende produksjon, manglende
Investeringer og kompetanse
Mange meksikanere føler at
Pemex er et slags nasjonalt
arvesølv, som er viktig for
Mexicos nasjonalfølelse og
stolthet.
Det kan virke som om det først og fremst er internasjonale
selskaper som blir tilfredsstilt av denne reformen, men Peña
Nieto har sine støttespillere i Mexico også. Motivasjonen
hans er lett å finne i Pemex’ regnskaper. Produksjonen av olje i
Mexico har minket med 25 prosent det siste tiåret. Reformen
sikter mot at internasjonale selskaper skal komme inn med
større investeringer, moderne teknologi og bedre ledelse enn
Pemex har. Dermed håper presidenten at den meksikanske
oljesektoren kan holdes i live og kanskje til og med vil oppleve
kompetanse og dårlige fremtidsutsikter. Det er også stort
sett enighet om at dagens modell må bli forandret og at den
meksikanske staten må slutte å ta så stort utbytte – ikke ulikt
diskusjonen rundt Statkraft i Norge. Det kontroversielle er
at utlendinger skal få innpass. Mange mener at for å bevare
meksikansk suverenitet, nasjonal selvtillit og velstand, må
det skje reformer uten at utenlandske krefter slipper til. Demonstranter poengterer at utviklingen går i motsatt retning
av resten av Latin-Amerika – der blant annet Argentina har
valgt å nasjonalisere utenlandske oljeselskapers holdninger
i landet. Samtidig peker tilhengere av delprivatiseringen på
naboen i nord, USA, som i løpet av få år har gått fra å være
storimportør av olje til å være selvforsynt.
Likhetstrekk med Norge
Da Norge ble en oljenasjon valgte staten å gi utenlandske
selskaper tilgang til oljefeltene, fordi Norge ikke hadde tilstrekkelig kompetanse for å finne og utvinne oljen. Mexico
er i en situasjon som har visse likhetstrekk. Pemex har falt
etter når det gjelder teknologi og forskning. Det finnes gode
psykologiske grunner for meksikanerne å være skeptiske –
store utenlandske selskaper har har historisk sett et dårlig
rykte i Latin-Amerika. Men dersom Peña Nietos reformer
lykkes, kan det være begynnelsen på en framgangsrik periode for Mexico, og kanskje også resten av regionen.
PEMEX – MEKSIKANSK OLJEMONOPOL
• Pemex ble dannet i 1936 da president Lázaro
Cárdenas nasjonaliserte petroleumsforekomstene i Mexico.
• Produserer i dag 40 prosent av den meksikanske
statens inntekter.
• Latin-Amerikas nest største selskap, etter Brasils
tilsvarende Petrobras.
Kenneth Haug (f. 1994) forsøker etter beste evne å studere til bachelor i
statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Ellers er han oftest å finne med nesa
begravd i The Economist eller et annet tidsskrift.
Evy Litovchenco (f. 1981) er en ukrainsk-brasiliansk trønder fra Rogaland
som tar master i interaksjon, bruk og design ved ved Universitetet i Oslo.
Når hun ikke tegner lager hun magi med strikkepinnene.
13
Samfunn
Samfunn
Nirvana på resept
Dersom klinikere følger nyere forskning kan din neste psykologtime bli den reneste eufori.
PSYKOLOGI
Tekst: Ingvill Maria Daatland Hekne
Ill.: Solfrid Crowo
Å innta psykedeliske rusmidler har en lang tradisjon. Da de
ble gjort ulovlige på 1970-tallet var det fordi man fryktet
fatale konsekvenser. Norske psykologiforskere har nå
konkludert med at stoffene ikke fører til psykiske lidelser,
men derimot kan tenkes å virke positivt i behandling av
alkoholisme, depresjon og post-traumatisk stresslidelse. Er
dette grunn god nok for å iverksette medisinsk bruk av de
psykedeliske substansene?
Mat for sjelen
Bruken av psykedelika er eldre enn de fem store verdensreligionene. Opplevelsen de gir deg beskrives ofte nettopp
som religiøs, en drømmelignende tilstand som kan gi
ny spirituell innsikt. Det er nettopp denne endringen i
bevissthet og nedbyggingen av forsvarsmekanismer som er
grunnen til at psykoterapeuter tok i bruk LSD og psilocybin (funnet i fleinsopp) i terapi på 1960-tallet. I stedet for
nitidig samtalearbeid kunne klienten åpnes opp med en
enkel dose eufori. Da all verdens hippier begynte å benytte
stoffene for rekreasjonell bruk, brøt imidlertid panikken ut
blant myndighetene. I 1971 ble LSD, ecstasy og psilocybin
ført opp på FNs narkotikaliste, og snart var allmenn bruk
forbudt også i Norge. Medisinsk bruk er fremdeles lovlig,
såfremt legemiddelverket velsigner det. Men majoriteten av
fagfolk vegrer seg.
Ufarlig bruk?
Risiko for avhengighet og skadelige langtidseffekter var de
formelle grunnene til at de psykotropiske midlene ble klassifisert som skadelige. Det har imidlertid vist seg vanskelig
å validere disse påstandene. Ingen av de psykedeliske substansene (LSD, ecstasy, meskalin og psilocybin) er giftige
eller avhengighetsdannende. Ingen har noensinne dødd av
overdose ved bruk av slike stoffer. Alvorlige konsekvenser
kan bare indirekte tilskrives rusmiddelet, som dødsfall grunnet dehydrasjon under ecstasyrus.
Psykedelisk frontfigur
Psykolog Pål-Ørjan Johansen ved NTNU er en av flere som
har forsket seg frem til at bruk ikke er direkte skadelige for
helsa, men muligens kan fremme psykiske helse. Klinikere
Johansen vil åpne LSD-klinikker
i Oslo, for å kurere angst med
ecstasy og åpne sinnet med sopp.
som kjemper de misforståtte rusmidlers sak er ikke ukjente
for historien, og det ser nå ut til at Norge har fått sin
psykedeliske frontfigur. Johansen vil starte LSD-klinikker
i Oslo for å kurere angst med ecstasy og åpne sinnet med
sopp. Flere aktører i det internasjonale forskningsmiljøet
stiller seg bak hans budskap: Dersom stoffene potensielt
kan hjelpe pasienter, er vi pliktig til å forske mer. Kan deres
effektivitet i behandling påvises, må de tas i bruk. Kanskje
er psykedeliske stoffer i ferd med å gjenvinne sin eldgamle
status som mirakelmedisin.
14
32 millioner hallusinerende amerikanere
Vitenskapelige bevis som kan brukes som argument for
medisinsk bruk av hallusinogener er ikke voldsom, men
det finnes. Pål-Ørjan Johansen og kona Teri Krebs har
analysert amerikanske helsejournaler, og funnet ut at over
tretti millioner amerikanere har prøvd LSD, fleinsopp eller
meskalin (psykedelisk kaktus) i løpet av livet. Videre har de
konkludert med at forekomstene av psykiske lidelser i denne
gruppen ikke er høyere enn i den øvrige befolkningen.
Faktisk er den noe lavere. Ut fra denne studien konkluderer
forskerne med at psykedeliske stoffer i seg selv ikke utgjør
en risiko for utvikling av psykiske problemer. Forskerekteparet har også analysert studier på LSD fra tiden før stoffet ble
stigmatisert, nemlig 1950- til 1970-tallet. Den eksperimentelle og terapeutiske bruken var på den tiden utbredt og
uten rapporterte uheldige konsekvenser. Analysene viste at
én full dose LSD kunne være en effektiv hjelp mot alkoholisme i opptil et år. Dette mener Johansen og Krebs skyldes
psykedeliske stoffers evne til å fremme ny innsikt ved å åpne
bevisstheten.
Lykkesopp
Man trodde lenge at hallusinasjonene og de intense opplevelsene psykedeliske stoffer gir skyldes forhøyet hjerneaktivitet
ved inntak. Forskergruppen til psykiater David Nutt ved
Imperial College of London har derimot vist at hjerneaktiviteten synker under påvirkning, og dette nettopp i hjerneområder som hos deprimerte ofte er unormalt aktive. Dette kan
forklare hvorfor fleinsopp ser ut til å være et lovende alternativ til antidepressiva. Ecstasy (MDMA) gir også en heftig
I stedet for nitid samtalearbeid
kunne klienten åpnes opp med
en enkel dose eufori.
euforifølelse, og har samtidig en fryktdempende effekt. Krigsveteraner og kreftpasienter har under forskningsprosjekter
ved Harvard blitt gitt middelet sammen med samtaleterapi,
mot henholdsvis post-traumatisk stresslidelse og dødsangst.
Krigsveteranene ble veiledet av en terapeut til å gjenoppsøke
de traumatiske minnene under rusen. Dette skal kunne skape
nye nevrale baner i hjernen og dermed endre måten de husker
fortiden på. I begge pasientgrupper kunne behandlingen se ut
til å bedre resultatene.
Forenklet paradis?
Det foreligger mer bevis for at psykedeliske stoffer er ufarlige, enn at de er farlige. Den utstrakte bruken av midlene,
gjennom tidene og på verdensbasis, gir mulighet til å se at
direkte, skadelige konsekvenser i stor grad uteblir. Påstandene som har ført til offentlig fordømmelse av bruk mangler
altså i stor grad vitenskapelig belegg. På den andre siden er
beretningene om påviste positive helseutfall verken mange
eller metodisk bunnsolide. Moderate doser psykedelika gitt
til friske personer i sikre omgivelser utgjør ingen risiko verdt
å snakke om. Det er under slike omstendigheter medisinsk
bruk ville forekommet. Men er det verdt det?
Fordommer og fornuft
Motstanden mange føler mot medisinsk bruk av psykedeliske stoffer bunner kanskje i fordommer. Eller rett og slett
PSYKEDELISKE STOFFER
Flott eller farlig? Norsk fleinsopp. Foto: Wikimedia Commons.
• Et psykoaktivt eller psykotropisk stoff er et kjemisk
stoff som i hovedsak virker på sentralnervesystemet. Der forandrer det hjernens funksjon og fører
til midlertidige endringer i persepsjon, humør, bevissthet eller adferd.
• Virkestoffene i rusmidlene virker inn på seretoninreseptorer i hjernen, som er sentrale for mye
av dens aktivitet, spesielt hva angår bevissthet og
persepsjon.
• Psykedeliske stoffer fører ofte til dype personlige
og spirituelle opplevelser, og av og til forvirring og
emosjonell ustabilitet så lenge stoffene har effekt.
• Eventuelle endringer og skader stoffene påfører
hjernen ser ut til å være reversible.
• FNs psykotropkonvensjon klassifiserte i 1971
blant annet LSD, MDMA (ecstasy) og psilocybin
(funnet i bla fleinsopp) som skadelige.
• Verdens helseorganisasjon (WHO) har myndighet
til å anbefale oppføring eller fjerning av stoffer fra
FNs konvensjon om psykotropiske substanser av
1971.
sunn fornuft. For selv om risikoen ikke skulle være betydelig, har den ikke forduftet. Vi vet med sikkerhet at det er
umulig å forutse hvordan enkeltindivider vil reagere fysisk
og psykisk på rusopplevelsen. Det psykedeliske «paradis»
er intenst, kanskje i overkant intenst. Stoffene har bestemt
en dyp virkning på hjernen og mennesket. Denne kan være
forløsende, men også skremmende og destruktivt. Dersom
en person ofte reagerer med engstelse på livshendelser, kan
det skje at psykedelisk rus trigger angsten ytterligere. Det er
fornuftig å skåne sårbare personer for slike opplevelser.
En person som oppsøker terapi, er gjerne allerede overveldet
av en kompleks virkelighet. Kanskje vil stoffene, gitt i nettopp
en trygg setting, gi oppklarende innsikter. Men opplevelsen av
sansebedrag og en omdreiet verden kan også gjøre pasienten
enda mer forvirret og utrygg. Og i begge fall vil som oftest de
store positive resultatene utebli. Den kliniske virkeligheten er
ufravikelig kompleks. Dersom hallusinasjoner skaper klarsyn, er
likevel ikke fortiden slettet med en enkelt pille. Paradis er nok
ikke en sopp unna, i hvert fall ikke for alle.
Ingvill Daatland Hekne (f. 1992) går profesjonsstudiet i psykologi ved
Universitetet i Oslo (UiO) og sitter i Arguments samfunnsredaksjon.
Solfrid Crowo (f. 1990) studerer kunsthistorie ved Universitetet i Oslo.
15
Samfunn
Med kunnskap som våpen
Preget offentlig debatt: Mats Gullikstads kronikk om kjøttforbruk ble publisert på NRK Ytring og lest, delt og kommentert av mange. Skjermbilde fra 28. februar 2014.
Mats Gullikstads kronikk «Å spise sine nærmeste» gikk som en farsott gjennom sosiale media etter publisering i
Argument og NRK Ytring. Bachelorstudenten baserte kronikken på en semesteroppgave ved Universitetet i Oslo.
kjøttproduksjon. «Hvor mye blod og galle skal flyte før en
kultur blir ukultur?» spurte Gullikstad.
NRK Ytring viste interesse for kronikken og publiserte
den på sine nettsider. Reaksjonene ble mange og til dels
kraftige. Det var tydelig at kronikken traff en nerve, og
Gullikstad fikk både støtte og kritikk.
til kronikken fikk han av faget «KULH2030 - Natur og
kultur: forholdet mellom mennesker og dyr».
- Jeg ble engasjert av faget og pensum. Dette var relativt
ny kunnskap for meg, men kunnskap jeg mente var viktig å
formidle videre, forteller studenten. I fagets semesteroppgave brukte Gullikstad pensum til å vise hvordan den moderne kjøttproduksjonen i Vesten er et kulturelt fenomen,
hvor det industrielle dyreholdet og spesielt slaktingen langt
på vei blir holdt skjult for offentligheten. Produksjonens
virkelighet forsvinner i en kulturell konstruksjon hvor en
biff ikke forbindes med okseliket det har tilhørt. For å vise
at vårt forhold til dyr er en kunstig konstruksjon påpekte
Gullikstad at en gris i stua er like humoristisk som en hund
på tallerkenen er avskyelig - men at det like gjerne kunne
vært omvendt, noe det også er mange steder i verden.
- Jeg ønsket å kaste lys over det jeg mener er en skyggeside ved samfunnet, og vise at dette er et kulturelt
fenomen som har utviklet seg over tid. Vårt samfunns
forhold til dyr er verken «naturlig» eller det eneste mulige, forteller studenten engasjert. Gullikstad er medlem
av Norsk vegansamfunn, som tar avstand fra kommersiell
eller annen utnyttelse av dyr, fordi dette berøver dyrene sin
frihet. Veganere spiser derfor verken kjøtt eller dyreprodukter som egg og ost.
Semesteroppgave
Kontaktet Argument
- Jeg opplever responsen som inspirerende. Det er gøy å bli
hørt av så mange, forteller Mats Gullikstad til Argument.
Gullikstad går fjerde semester på bachelorprogrammet
i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo. Inspirasjonen
Studenten ble tipset om Argument og forhørte seg derfor
om mulighetene for å videreutvikle semesteroppgaven for
publisering. Tema for Argument #1 var mat, noe som var
midt i blinken for Gullikstad. I samarbeid med temare-
ARGUMENT I MEDIA
Tekst: Eirik Wig Sundvall
I forrige nummer av Argument kastet bachelorstudent i kulturhistorie Mats Gullikstad en brannfakkel inn i den norske
samfunnsdebatten. Kronikken «Å spise sine nærmeste»
kastet et kritisk søkelys over vårt samfunns industrielle
Jeg ble engasjert av faget og
pensum. Det var kunnskap
jeg mente var viktig å
formidle videre.
- Mats Gullikstad
16
daksjonen ble teksten forbedret, og, fremfor alt spisset til
kronikkform. Gullikstad er fornøyd med prosessen med
Argument og mener han fikk gode og nyttige tilbakemeldinger. Han er glad for at han kunne rekke ut til så mange,
spesielt med publiseringen på NRK Ytring:
All oppmerksomheten og debatten tar jeg som en kompliment.
- Mats Gullikstad
- All oppmerksomheten og debatten tar jeg som en
kompliment. Det var også gøy å representere Humanistisk
fakultet i media, sier Gullikstad. Argument er skapt av og
for studenter, som en arena hvor studenter kan trenes til
«å skrive av seg akademia» og tilgjengeliggjøre akademisk kunnskap for et bredt publikum. Få har levd opp til
dette idealet så godt som Mats Gullikstad. Studentens vei
fra skolebenken på Blindern til den offentlige debatten
viser hvor langt man kan komme med kunnskap og engasjement. Argument har åpne dører for alle studenter som
ønsker å bli bedre til å skrive, og fremfor alt: skribenter som
ønsker å bli lest!
NATUR
GUD ER TILBAKE / MUSEETS NATUR / VILLHESTENE OG MOTORVEIEN
ETTER MENNESKENE / FREMTIDENS FORSKNING: FRØ OG KLIMAENDRINGER
KVIFOR SEIER VI DET? / LYDSPORET
Eirik Wig Sundvall (f. 1985) har mastergrad i historie fra UiO og er
redaktør for samfunnsseksjonen i Argument.
17
Natur
Gud og grønne skoger
Gud har kledd seg i naturens klær og er på full fart inn i det offentlige ordskiftet ig jen. Vår tids økologiske krise er
i ferd med å skape en religiøs oppvåkning.
Natur
NYRELIGIØSITET
Tekst: Eivind Eggen
Ill.: Jonas A. Larsen
I skogen bak huset der jeg vokste opp, drev man miledrift frem
til begynnelsen av 1800-tallet. I milene brant man tømmer
til kull, som igjen gikk til jernverkene i innlandet. Milebrenning var en farlig aktivitet: Det var alltid en fare for at glør
skulle spre seg fra milen til skogen rundt og starte skogbranner.
Huldra passet på så dette ikke skulle skje, men hun lokket også
menn inn i skogen. Disse mennene så man aldri igjen. Skogen,
som var næringsgrunnlaget for så mange, var på samme tid et
magisk og truende sted. Milene etterlot kraterformede forhøyninger i landskapet, spor etter en fordums tid da man kunne
livnære seg av skogen. På samme måte er falmede fortellinger
om huldra, nøkken og de underjordiske, minner om en tid da
vi levde i daglig frykt og respekt for naturens krefter. Troen på
en mytisk og levende natur – befolket av ånder, energier og
andre magiske vesener – er noe mange av oss nå assosierer med
overtro, noe som vil forsvinne med besteforeldrenes generasjon. Nettopp derfor er det så interessant at naturen nå er mer
magisk enn på lenge.
Veien ut av skogen
Troen på en mytisk og levende natur – «moder jord» – er
ikke bare et nesten universalt religiøst fenomen, men også en av
de eldste religiøse forestillingene vi kjenner til. Tidlig antropologisk religionsteori så animisme – troen på en besjelet natur,
befolket av ånder og energier – som den mest primitive måten
et folk forsto sine omgivelser på. Etter hvert som samfunn
ble mer avanserte, ville de også bli mindre tilbøyelige til slik
overtro, ble det antatt. Lenge kunne det se ut som dette stemte.
Som milene hun beskyttet, er huldra en marginal skikkelse i
det norske landskapet, fordrevet sammen med nøkken til vage
anekdotiske referanser, tappet for mening. Med fraflytningen
fra bygdene, og overgangen til industrisamfunnet, forsvant
både nærheten til skogen og de mytiske skikkelsene som bodde
i den. Få jeg kjenner engster seg for å treffe huldra i skogen i
disse dager. Det er overtro, som ser ut til å kunne forsvinne når
besteforeldrene våre dør. Den tidlige sosiologien forventet at
gud var i ferd med å dø og at sekulariseringen av samfunnet var
uunngåelig. Men tross den lenge hengende dødsdommen er
ryktene om religionens død sterkt overdrevet.
Men gud var ikke død
En svak nedgang i deltagelsen på norske gudstjenester synes
ikke å vitne om religionens snarlige død. At denne myten er
så seiglivet, er mer enn noe annet et tegn på at opplysningens
ideologiske idé om kulturell evolusjon ennå ikke har sluppet
taket. Heller enn å bli borte, ser det ut til at religiøse verdenssyn
bare tilpasser seg nye tider. Sist sommer ble det offentligjort
en rapport om kristendom i Norge som understreket nettopp
dette. Der ble det konstatert at stadig flere søker åndelig næring
utenfor kirkerommet. «Det holder ikke å være kristen,» ble
det påstått, «man må være litt åndelig også.» Denne åndeligheten finner mange i naturen.
Det er mye som tyder på at den økologiske krisen vi står
overfor, er kilden til denne revitaliseringen. For hundre år siden
var animisme et begrep vi brukte om primitive stammefolks
misforståtte ideer om naturen. Nå er det et husholdningsord i
deler av naturvernbevegelsen, som dyrker ideen om en levende
planet – ofte omtalt som «Gaia». Gud har blitt feminin,
kledd seg i naturens klær, og er på full fart inn i det offentlige
ordskiftet igjen. Vi kan se denne nyfunne spiritualiteten komme til utrykk på to svært ulike måter: engasjementet etablerte
religiøse samfunn har vist de siste årene, og en ny åndelighet.
Guds skaperverk
Under klimaforhandlingene i Warszawa i fjor høst stilte Norge
med en interreligiøs gruppe bestående av representanter for ni
av de største norske trossamfunnene. De trosset sine motsetninger og samlet seg under en delt parole om å beskytte guds
skaperverk. Som aktører i klimaforhandlingen kan etablerte
religiøse grupper utgjøre et sterkt forhandlingskort, nettopp
18
fordi de er så store samfunnsaktører. Sammensetningen av
religiøse grupper i Warszawa er et symptom på hvor vellykket
norsk interreligiøs dialog har blitt de siste årene. Men etablerte
religioners oppfordringer til å ta vare på naturen er ikke noe
nytt. Økoteologisk retorikk kom for alvor til syne i Den norske
kirke ved årtusenskiftet, men har røtter tilbake til miljøbevegelsens tidlige fase på 70-tallet.
Kirkens miljøengasjement har vokst frem, uhindret av
historikeren Lynn Whites svært omdiskuterte artikkel i Science
(1967), der han anklager Abraham-religionene for å ha forårsaket vårt nåværende økologiske uføre. Ifølge White var det
disse religionene som etablerte ideen om mennesket som skapt
i guds bilde. Denne særegne posisjonen ga oss rett til å herske
over de andre dyrene, noe som førte til systematisk overutnytting av jordens ressurser og nedvurdering av andre livsformer.
Lys fra Østen
White, og mange etter ham, så på Østens filosofi som en kilde
til nye impulser. White argumenterte for at buddhistisk, taoistisk og shintoistisk teologi alle innebar et verdenssyn som satte
naturen i sentrum. Han mente derfor at slike religioner ville
avstedkomme individer som var bedre i stand til å verdsette
naturens egenverdi. Omtrent samtidig med Whites artikkel
vokste det i antropologien frem et paradigme som søkte å
finne alternativer til Vestens misbruk av naturen. De fant det
i urinnvåneres «lokale kunnskap». Denne bevegelsen ble
drevet frem av troen på at slike stammer levde i pakt med sine
omgivelser. Dette ga opphavet til den fortsatt levende troen på
den «økologiske edle urinnvåner,» en form for grønn orientalisme. Whites hypotese om at alternativer til Vestens måte
å forstå naturen på kunne finnes i Østens filosofi, har vist seg
å stemme. Østlig filosofi er en sterk impuls i mange kretser av
den moderne naturreligionen. Dette til dels fordi også filosofer
og aktivister, blant annet Arne Næss, så til Østen for inspirasjon på 70-tallet. På den andre siden faller Whites tese om at
slike religioner automatisk skaper mer naturvennlig adferd, på
sin egen urimelighet, da de asiatiske landene ikke synes å være
bedre spirituelt rustet mot å overutnytte naturens resurser.
Mellom dogme og handling
Religionsviteren Bron Taylor er blant dem som har kritisert
White, nettopp for å essensialisere forholdet mellom religiøse
dogmer og individers handlinger. Holdningene folk oppgir
når de blir spurt om ting som naturvern, er ikke alltid forenlige
med deres faktiske handlinger. Det er heller ikke mange som
lever etter ordrette tolkninger av hellige tekster. Det er derfor
spekulativt å konkludere at østlig filosofi er mer naturvennlig,
bare fordi den ikke beskriver en dualisme mellom menneske og
naturen. Dessuten kan religiøse motiver finnes i retorikken til
grupper som ellers ikke fremstår som religiøse. Taylor har i de
senere årene jobbet med naturvernere, og i boken Dark green
religion omtaler han en tendens til å beskrive ideen om naturens
egenverdi i lys av religiøse motiver. I den såkalte mørkegrønne
religion legitimeres denne retorikken ved å mobilisere nye
og gamle religiøse motiver om hverandre. Men mørkegrønn
religion trekker ikke bare på religiøse kilder. Taylor viser at
tekster som Darwins Artenes opprinnelse også inngår i retorikken til mørkegrønne bevegelser på en måte som gir teksten
klare religiøse egenskaper. Fremfor å leses som en vitenskapelig
avhandling, brukes den til å legitimere biosentriske verdenssyn:
verdenssyn der mennesket ikke er i fokus.
Gjemt, men ikke glemt
Den andre siden av den nye naturreligionen er den som setter
naturen i senter for en popularisering av en magisk og åndelig
verdensforståelse. Dette er bakgrunnen for mye av den alternative medisinen som nå finnes på markedet, og kan være med på
å forklare nettopp hvorfor slike medisiner er så populære. Ideen
om naturen som kilde til esoteriske krefter, har ligget og ulmet
i bakgrunnen av de siste årenes diskusjoner om Snåsamannen
og Åndenes makt. Naturens rolle i slike fenomener kom til syne
i en dokumentar, sendt på NRK tidligere i vinter, med tittelen
De gode hjelperne. Programmet følger en dame med samiske
aner som forsøker å lære noaidens magi, samisk sjamanisme.
Heksejakten fortsetter i tabloidene, men magiens rolle i
samfunnet har endret seg. Det som før var en stigmatisert sosial
kategori, brukt for å utelukke samfunnets uønskede elementer,
omtales nå i hovedsak som en empirisk erkjennelsesform man
kan forstå naturens bakenforliggende krefter gjennom.
Naturens energi
Ordskiftet rundt magi begynte å endre seg allerede på 1880-tallet. Det var da de første magiske samfunnene, som wiccaene,
druidordenen og andre lukkede ordener, mange med opphav
i ordenen Det gylne daggry, ble etablert. Magi gikk fra å være
noe truende som hekser drev med, til å være en kreativ kilde
til selvutfoldelse. En rekke slike samfunn har i de siste hundre
årene dukket opp, og samlet seg rundt variasjoner av de lukkede
magiske samfunnene. Felles for dem er en aristotelisk idé om
at naturen styres og påvirkes av bakenforliggende impulser
eller energier man kan komme i kontakt med. Det er mange
faktorer som spiller inn på disse bevegelsenes gjennomslagskraft. Sterk gruppetilhørighet, og ønsket om å få kjennskap til
hemmelig kunnskap, motiverte nok mange. Vektleggingen av
sanselig nærhet til det åndelige har også bidratt kraftig til fremveksten av slike samfunn. Vi mennesker er i de fleste tilfeller
svært dårlige til å forstå nettopp hvorfor tingene rundt oss reagerer som de gjør, og vitenskapen forklarer ikke alt. Modeller
som forklarer uforståelige fenomener gjennom kjente, sansbare
kategorier synes å ha en iboende evne til å overbevise oss.
Tilbake til røttene
Mørkegrønn religion begynte som en nisje, men brer stadig om
seg. Vår samtid er preget av mange kriser, men en av de store
krisene er en tilhørighets- eller identitetskrise. Aldri før har vi
brukt så mye tid på å skape vår egen identitet, og stadig nye impulser brukes i vår identitetsskaping. Når søken etter identitet
på Grünerløkka viser seg å være fånyttes, er neste skritt å søke
i skogen. Den klinger som et ekko av den forrige «back to the
land»-bevegelsen i USA på 60-tallet, som dro ungdom ut av
byene for å finne meningen med tilværelsen i naturen. Krisen
vi da sto ovenfor var overkommelig. Effekten av sprøytemiddel,
som DDT, og giftige utslipp, begynte å komme til syne, men
disse ble møtt med politisk mønstring. Nå er den økologiske
krisen total, og den politiske viljen til å gjøre noe med den synes
å være forsvinnende liten. Som svar søker vi tilbake til den ene
konkrete tingen som alltid er der ute: naturen. Retningsløs
ungdom backpacker fra gård til gård for å lære seg å dyrke
poteter, og flagrete tanter finner seg selv i besteforeldrenes
sjamanistiske praksis. Selv menn i midtlivskrisa søker tilbake
til naturen. Surfere, antroposofer og naturvernere samles alle
under banneret av den mørkegrønne religionen.
Ville hester
Den evolusjonistiske ideen om at religion kom til å forsvinne
og bli erstattet med en ren vitenskapelig forståelse av naturen,
synes å ha spilt fallitt. Vi vet mer om naturen enn noensinne,
og har større kontroll over dens krefter. Men fortsatt er den
noe ute i naturen vi ikke får tak på. Noe som vitenskapen ikke
klarer å forklare vekk. Noe ukjent vi fortsatt forsøker å finne
symbolske måter å kontrollere. I lys av denne dreiningen, er
det fristende å se på naturen som et speil. I dette speilet kan vi
se våre egne tolkninger lyse tilbake mot oss. Når naturen nå
igjen blir et hellig land, et sted der magikere henter sine krefter,
kunstnere sin inspirasjon og førtiåringer finner «fred», er det
fordi de finner noe der som de ikke finner andre steder. Det offentlige ordskiftet er preget av vitenskapelig visshet og politisk
inaktivitet. Den mørkegrønne religionen er styrt av esoteriske
ledetråder, men har en helt annen mobiliserende evne. Den er
preget av en etisk og moralsk drivkraft som vitenskapen fortsatt
har til gode å bringe til bordet. Spørsmålet er bare hvor denne
drivkraften bringer oss hvis vi slipper den løs.
Eivind Eggen (f. 1986) er utdannet sosialantropolog ved
Universitetet i Oslo. Han har studert naturvern og menneske/
natur-relasjoner blant øko-bønder i Nord-California.
Jonas Alexander Larsen (f. 1991) er frilansillustratør, tegneserieskaper
og tekstforfatter fra Larvik. Han jobber med illustrasjon og skriving,
samt tegneserier som fortellende sjanger.
19
Natur
Natur
Kvifor seier vi det?
NATUR
ETYMOLOGI
Tekst: Peter van de Groep
Over 100 individer: Hver fugl er møysommelig preparert, modellert og malt.
Røst på Tøyen: Fuglefjellet på Zoologisk museum er inspirert av landskapet på Røst.
Naturens bakside
Hønsenetting, pappmasjé og maling: Innsiden av montrene på Zoologisk museum avslører hvordan museumsnaturen er snekret sammen av universitetsansatte.
UTSTILLING
Tekst og foto: Elise Matilde Lund
Fra fremsiden ser alt troverdig ut. Et kystlandskap der ulike
fuglearter som lomvi, alke og lundefugl hekker, finner mat
og spiser. Fra innsiden derimot, er synet et annet. Innsiden
i et habitatdiorama, utstillingsmonteren på Zoologisk
museum på Tøyen, avslører hvordan det hele minner mer
om teaterkulisser enn et naturlig landskap.
Fuglefjellet
Det store fuglefjellet ble laget på 1970-tallet som en del av
Den norske salen, en utstilling om flora og fauna i Norge.
Utstillingen er fortsatt en del av publikumstilbudet ved
Zoologisk museum. Med over 100 fugler er fuglefjellet
den største monteren i utstillingen. Scenen viser to høye
fjellskrenter, fulle av fugler. I bakgrunnen møtes hav og
himmel i horisonten. Solen er i ferd med å trenge seg
gjennom skylaget, og himmelen er full av fugler. Hver
fugl har ulik positur og hele dioramaet er svært detaljrikt.
Lundefuglene legger egg i huler i jordbakken som de selv
20
graver frem. Toppskarven bruker tang når de bygger reder,
mens andre fugler som alke og lomvi legger sine egg rett
på steinhyllene. Alt dette er mulig å se i fuglefjellet som
er gjenskapt inne i utstillingssalen. For at publikum skal
transporteres enda nærmere en sann naturopplevelse, er et
lydspor tilgjengelig ved å trykke på en knapp. Inspirasjon fra nord
Inspirasjonen til dette habitatdioramaet er hentet fra
Røst, den ytterste kommunen i Lofoten. På 1960-tallet
bedrev forskere omfattende arbeid med ringmerking av
Lag på lag med ulike farger er
lagt og sprayet oppå hverandre
for å imitere steinenes overflatestruktur.
bl.a. lundefugl på Røst. Ringmerking brukes som vitenskapelig metode for å øke kunnskapen om hvor fuglene
beveger seg. Utover 70-tallet var en nedgang i lundefugl-
bestanden på grunn av overfiske. I 1983 satt zoolog Gunnar Lid på et fugleberg sammen med en radioreporter fra
NRK. De snakket om lundefugler, og Lid var begeistret
over lundefuglunger som for første gang på svært lenge så
ut til å trives i området. Reporteren spør når lundefuglen
de holder i hendene selv vil kunne legge egg. Lid svarer
at det nok vil ta fem år, uten å vite at han selv ikke kom
til å leve så lenge. Kort tid etter radiointervjuet fra Røst
omkom Gunnar Lid i en båtulykke.
Størst i Europa
Gunnar Lid var ansatt ved Zoologisk museum og jobbet
med fugleundersøkelser på Røst gjennom en lang årrekke.
Lids kollega, preparant Lennart Blomberg, hadde hovedansvaret for å bygge opp fuglefjellet inne på Zoologisk
museum. Jan Fekjan malte bakgrunnsmaleriet som skulle
gi hele monteren dybde. Det tok over ett år å lage og var
i sin tid det største i Europa. Tredimensjonale geologiske
modeller, preparerte fugler og perspektivistisk korrekthet
skulle til sammen lage en illusjon av et troverdig naturmotiv.
Fremsiden av habitatdioramaet henvender seg til publikum
som aktive betraktere. Besøkende må «lete» etter informa-
sjon ved å studere fuglenes utseende og bevegelsesmønster.
Til høyre for den store monteren er en nærmest usynlig
dør. Åpner man opp denne døren, fører den deg inn i selve
fuglefjellet, der den naturtro illusjonen brytes.
Steiner av isopor
Steinene i fjellveggene er laget av pappmasje, isopor, gips,
hønsenetting og sekkestrie. Det er modellert og formet for
å etterlikne habitatet i Røst. Det hele er deretter malt. Lag
på lag med ulike farger er lagt og sprayet oppå hverandre for
å imitere steinenes overflatestruktur. Også store mengder
fuglelort ble gjenskapt. Gresset i monteren er tørket gress
fra Røst, som igjen er «frisket» opp med enkelte fargelag.
Fugleskulpturer
Inne i fuglefjellet avsløres ikke bare landskapskonstruksjonene, også fuglenes utseende mister sin overbevisningskraft. De i alt 100 fuglene som fra utsiden så ut til å sveve
rundt i det åpne kystlandskapet, er i virkeligheten bundet
fast med tråder, spikret fast i tresokler og støttet opp med
tynne jernstenger. Preparering av dyr er en tidkrevende
og komplisert prosess. Taksidermi, altså montering av
dyreskinn, krever zoologiske fagkunnskaper så vel som
kunstneriske ferdigheter. Hver og en av fuglene er fjærdrakter sydd over modeller etter fuglenes individuelle anatomi.
Øynene er av glass. Nebb og føtter er bemalt, da mange dyr
mister mye av sin opprinnelige farge etter sin død.
Økologiske illustrasjoner
Fuglefjellet er bare ett av de mange montrene inne i utstillingssalen. Museumsansatte jobbet i mange år for å få alt på
plass. Montrene skal ikke bare være estetisk overbevisende,
de skal også kunne formidle zoologiske fagkunnskaper. De
skal fortelle om artenes utseende, levesett og samspill med
hverandre. At miljøet rundt er troverdig er også svært vik-
tig. Habitatdioramaene skal kunne brukes som formidlingsverktøy for å lære om økologi og miljøvern.
Universitetet i Oslo: En naturprodusent
Zoologisk museum er en del av Universitetet i Oslo og museets ansatte er universitetsansatte. Arbeidet med fuglefjellet
viser hvor allsidig et museumsarbeid kan være. Før utstillingsdesign ble profesjonalisert som et eget yrke, var det de vitenskapelige ansatte som sto for sammensettingen av utstillinger.
Solen er i ferd med å trenge
seg gjennom skylaget, og himmelen er full av fugler.
Biologer, snekkere, kunstnere og andre forskere samarbeidet
om å skape en utstilling som i dag har stått i over 30 år. En titt
inn i utstillingens kulisser viser hvordan det i Zoologisk museum er produsert natur for at vi som besøkende skal kunne
lære om det norske dyrelivet.
Teksten er skrevet for Museum for universitets- og vitenskapshistorie ved UiO (MUV) og er tidligere publisert på museets
nettsider www.muv.uio.no
Elise Matilde Lund (f. 1987) er naturvitenskapsredaktør i Argument,
har mastergrad i museologi fra Universitetet i Oslo
og har skrevet om utstillingene på Zoologisk museum på Tøyen.
Ordet natur har mange ulike definisjonar i det
daglegdagse språkbruket vårt. Vi brukar ordet for
medfødde eller opphavlege eigenskapar, men òg når
vi snakkar om skog og mark; det kan tyde den materielle verda eller klimaet, ytre røyndom eller noko
opphavleg, topografi eller noko som ikkje er kultur
osv. Ordet er såleis så vagt at det eigentleg burde
unngåast fordi, som Strunk & White skreiv i The
Elements of Style, man aldri veit «om det handlar
om eit naturlandskap, livet på landet, solnedgangen,
urørt villmark eller ekornets vaner». Eit ord kan bli
fullstendig meiningslaust viss det kan tyde så mange
ulike ting. Holbergprisvinnar Bruno Latour seier
seg einig: Ordet «natur» bør avskaffast.
Greitt, men kor fekk vi eit slikt merkeleg ord frå?
Det latinske språket hadde ordet natura, som eigenleg tyder «fødsel» og derav «opphav, eigenskap,
naturleg», avleidd av nasci, gnasci «fødast» som òg
har gjeve oss lånorda naturalisme, natalitet, nasjon,
nasjonalisme, naiv og pregnant «vektig, treffande»
(eigentleg «svanger»). Andre lånord som er avleidd av natur er naturell, naturleg og naturisme.
Natur som filosofisk omgrep er omsett frå gresk
φύσις (phúsis) som tyder «natur, naturleg eigenart,
vesen». Det greske ordet finn vi tilbake i det
norske faget fysikk som tyder «læra om naturen».
Ulike filosofar har utvikla forskjellige naturomgrep
heilt frå Aristoteles sin bok Fysikk (som handlar om
naturen) til nåtidas filosofi. Å vete kva ein filosof
meiner når han/ho brukar ordet Natur er heilt
naudsynt for å forstå filosofien. Baruch de Spinoza
(1632-1677) sitt naturomgrep var til dømes mykje
vidare enn den alminnelege moderne forståinga
av ordet. Eit utsegn vi finn hos han var «deus sive
natura» som tyder «gud eller naturen». Spinoza
påstod nemleg at naturen omfamnar alt og at det
ikkje finst noko skilnad mellom natur og andre
ting som gud, kultur, mennesket osv. men at vi alle
deltek i noko opphøgd og einsarta som han kalla
Naturen; ein tanke vi kan finne tilbake i den norske
filosofen Arne Næss sine verk.
KVIFOR SEIER VI DET?
• Til kvar utgåve av Argument blir historia
bak omgrepet som utgjør temaet i
tidsskriftet presentert.
• Neste utgåve: Fridom.
Peter van de Groep (f. 1986) har bachelor i germansk språk og litteratur ved Windesheim University of Applied Sciences i Nederland og
master i filosofi og etikk ved Vrije Universiteit Brussel i Belgia. Han
flytta til Noreg for halvtanna år sidan og er over gjennomsnittleg
interessert i språkhistorie og språkleg evolusjon.
21
Natur
Natur
Klimatrusler og andre dommedagsprofetier
Dermed får vi filmer og bøker som svarer til denne redselen
for hva som skal komme. Populærkulturen kommer som en
effekt av reelle og begrunnede bekymringer. Vi har vitenskapelig belegg for å si at menneskeskapte klimaendringer er en
realitet. Merkelig nok lever folk flest ganske komfortabelt
med denne trusselen hengende over hodet. Vi fortsetter livet
som før: Finner stadig nye oljeressurser vi kan tømme og
skog vi kan hogge, kjører fremdeles bil og tar fly. Vi tror vi er
i stand til å holde naturen på armlengdes avstand, samtidig
som vi spiser popcorn og ser på The day after tomorrow. Folket
vil ha post-apokalyptisk populærkultur på det store lerretet i
den mørke kinosalen. Så kan vi gå ut fra kinomørket etterpå,
og se at sola fortsatt skinner. Vi puster lettet ut og stemmer
Frp ved neste valg.
Veien mot undergangen
Selvdestruktiv atferd anses som en motsetning til selvoppholdelsesdriften hos mennesket. I tillegg til en biologisk
komponent, må mennesker forstås i en psykologisk og
kulturell kontekst. Samtidig som vi har et sterkt ønske om
å overleve, gjør vi mye dumt som ikke kan forstås som noe
annet enn destruktivt på lang sikt.
Vi sier gjerne at mennesket er dyret som ble for smart
for sitt eget beste. Den norske filosofen Peter Wessel Zapffe
skriver i essayet «Den siste messias» (1933) om hjorten
fra paleontologisk tid, hvis horn ble så store og mektige at
det tilslutt døde av tyngden av det. Han ser mennesket som
en slik hjort. Vi er arten som ble væpnet for sterkt og ikke
lenger passer inn i naturen. Mennesket kan ikke leve med
denne eksistensielle vissheten, og naturen kan ikke leve med
oss. Vi er hjorten med for tungt gevir: «Under depressive
tilstande kan sindet opleves i billede av et slikt gevir, som i
al sin fantastiske pragt knuger sin bærer til jorden.» Storhet
fordrer undergang: Menneskeheten må dø ut. En verden
uten mennesker er en interessant idé, og det apokalyptiske
tankeeksperimentet Alan Weisman utfører i boken The
world without us fra 2007.
Verden uten oss
Når apokalypsen kommer, vil naturen slå tilbake. Dersom det fortsatt finnes noen natur, altså.
ESSAY
Tekst: Erlend Tårnesvik Dreiås
Ill.: Evy Litovchenco
Da jeg var liten pleide jeg å forestille meg at vannet plutselig
ville stige, og at jeg seilte ut på senga mi, i en verden av hav.
Når jeg la meg om kvelden, var det derfor viktig å ha det
mest nødvendige i umiddelbar nærhet. Jeg hadde en strategi
for et «worst case»-scenario. Akkurat hvilken nytte favorittkosedyrene skulle ha i en verden som hadde blitt hav, vet
jeg ikke. Men ingen skal si at jeg ikke var forberedt!
De samme tendensene kan vi se i dokumentarserien
Doomsday preppers. Dette er er den mest sette serien på National Geographic noen sinne. I serien møter vi mennesker
som er overbevist om at endetiden er nært forestående. De
bygger underjordiske bunkere, kjøper gassmasker, våpen og
ammunisjon, lagrer frø, medisin, mat og drikke. Alt dette,
forklarer de med alvorlig mine, er for å møte apokalypsen
22
mest mulig forberedt. Mennesket er fortellingen om naturens største suksess, tross alt. Vi har evnen til å planlegge og
tilpasse oss. Og ikke minst har vi en sterk selvoppholdelsesdrift. Å planlegge for apokalypsen er definitivt en god idé,
skal man tro Discovery-dokumentarfilmen Apocalypse How.
Filmen konkluderer med at det vil inntreffe en hendelse
som abrupt stopper menneskehetens tid på jorden. Det er
ikke relevant å spørre om det vil skje, men hvordan.
Apokalypse når?
Det kan være en naturkatastrofe, som et vulkanutbrudd,
flodbølge eller jordskjelv. Eller det kan være en dødelig
pandemi med rask spredning. Spanskesyken fra 1918 drepte
om lag 50 millioner mennesker. Det er estimert at mellom
20-40 % av alle mennesker ble syke, og det på en tid da det
eneste kollektive fremkomstmiddelet mellom kontinentene
var båt. I vår globaliserte verden vil det ikke ta lang tid før vi
finner smittede i alle verdenshjørner.
Dokumentaren tillater seg også å gå utenfor den etablerte
vitenskapen, og foreslår et utenomjordisk angrep som det
mulige endepunkt for menneskeheten slik vi kjenner den.
Romanen War of the Worlds av H. G. Wells forteller om
kampen mellom mennesker og marsboere. Publisert i 1898,
er det en av de første apokalyptiske romanene vi kjenner.
Dette er altså ikke en nymotens trussel mot menneskeheten.
Men det behøver ikke være intelligent liv som kommer fra
det ytre rom. I 2004 oppdaget man asteroiden 99942 Apophis, og slo fast at det var 2,7 prosent sjanse for at denne ville
treffe jorden i 2029. Faren ble i senere tid avblåst. Imidlertid
vil en asteroide på denne størrelsen i gjennomsnitt treffe jorden hvert 80.000 år, så sikker kan man vel aldri være. Det er
kanskje ikke så dumt på begynne å grave sin underjordiske
bunker nå.
Studert popkultur
For samtlige apokalypse-scenario er det laget minst én
apokalypse-film. Høsten 2013 hadde Harvard-professor Sue
Schopf forelesningsrekken «The Post-Apocalyptic Novel
and Film». Et tilsvarende dystopi-emne gikk på Universitetet i Oslo. for noen år siden. Fenomenet endetid har nådd
akademia. Professor Schopf har regnet ut at det i løpet av
de tre siste årene har kommer over 50 katastrofefilmer som
skildrer en post-apokalyptisk verden. Hun mener at disse
filmene og bøkene finner klangbunn i en menneskelig angst.
Ser man bort fra religiøse fortellinger om endetiden,
var det fra og med bombingen av Hiroshima og Nagasaki i
1945 at disse fortellingene for alvor begynte å florere. Aldri
før hadde menneskene sett denne typen massive ødeleggelser, som etter atombombingene. En trussel om plutselig
og absolutt utryddelse var nå reell. Påfølgende kald krig,
våpenkappløp og kampen om verdensrommet skapte en
kollektiv angst for hendelser som lå utenfor enkeltindividets
kontroll. Denne angsten fant veien inn i populærkulturen.
Klimatrusselen
I dag, sier Schopf, er det i stor grad klimatrusselen som skremmer menneskeheten. I et foredrag som ligger ute på nett, viser
Schopf avisforsider med skremmende bilder av isbjørner på
små isflak og døde bier. Temperaturen på jorden stiger, isen
på polene smelter. Vi får flom, tørke, sultkatastrofer, og flere
orkaner og tsunamier.
Weisman konkluderer med at naturen raskt vil ta tilbake
makten. Dagen vi forsvinner, begynner naturen jobben med
å fjerne sporene etter oss. Etter 50-100 år vil husene våre
være borte. Etter 500 år – avhengig av klima – har forsteder
blitt til skog. Men mellom trærne vil man fortsatt kunne
finne deler av oppvaskmaskiner, og kasseroller av rustfritt
stål med plastikkhåndtak. De største sporene av menneskelig bebyggelse utenfor byene vil forsvinne relativt raskt. I de
store byene vil prosessen være litt langsommere.
Verdensmetropolen New York City er bygd over elver
som har blitt presset under bakken. Dersom menneskene
forsvant, ville også de 753 pumpene som holder vannivået
nede, stoppe. Når det regner, vil t-banenettet være fullt av
Hvis samtlige mennesker plutselig forsvant, ville en av tre
fugler ikke merke noen forskjell.
vann i løpet av 36 timer. Vann vil begynne å grave bort jord
og fundament, og ikke lenge etter vil gatene over begynne
å rase sammen. I løpet av noen år vil de originale elvene
være tilbake til sitt utgangspunkt. Naturen vinner til slutt.
Lynnedslag vil antenne løv og skape storbranner som ingen
stopper. Gassledninger vil eksplodere og sprenge vinduer.
Regn og snø blåser inn, og selv betongblokkene vil begynne
å sprekke etter gjentatt nedfrysning og opptining. Samtidig
som bygninger raser, vil trær og blomster, i et stadig økende
mangfold, spire og gro. Gradvis vil asfaltjungelen gi etter for
APOKALYPSE PÅ NORSK
• Knut Faldbakken, Uår. Aftenlandet og Uår.
Sweetwater (1974/1976) forteller om en gruppe
mennesker som prøver å overleve i en dystopisk
fremtid.
• Cornelius Jakhelln, Gudenes fall (2007) lar menneskeheten dø ut i en ny Ragnarok når de norrøne gudene tar over verden igjen.
• Johan Harstad, Darlah (2008). I verdensrommet
kan ingen høre deg skrike. En ordentlig månegrøsser.
• Øystein Stene, Zombie nation (2014). En alternativ konspirasjonsteori, en gotisk thriller og en
eksistensiell zombieroman.
en ekte jungel, spår Weisman.
Heltedrømmen
I de apokalyptiske filmene seirer mennesket til slutt. Det
er en helt, en underdog som visste om trusselen i forkant
og forsøkte å advare menneskeheten om katastrofen som
var i emning: En moderne doktor Stockmann. For menneskene som skildres i Doomsday preppers er nok en del av
drivkraften en faktisk angst for fremtiden. En annen teori
om hvorfor mennesker drages mot dommedagsprofetier og
skildringer av verden etter apokalypsen, er imidlertid forfengelighet. Mennesket har en tendens til å tro at vi lever i
en spesielt viktig tid i historien. Den som har bunkers under
bakken, mat og våpen, blir plutselig en helt når katastrofen
rammer. Å planlegge for katastrofen gjør kanskje tyngden
av hornet litt mindre trykkende også.
Mens vi venter på slutten
Det er noe flott ved tanken på naturens evne til å slå tilbake.
Løvetannen som bryter gjennom asfalten en vårdag er en
liten smakebit på det. Sjansen for at alle mennesker plutselig
forsvinner, er liten, men eksisterende, skriver Weisman. Videre er sjansen for at kun mennesker forsvinner mens resten
fortsetter som før, enda mindre, men fortsatt ikke umulig.
Hvis samtlige mennesker plutselig forsvant, ville en av tre
fugler ikke merke noen forskjell. Lus, rotter og kakerlakker
vil derimot ta vår sorti tungt. Og kanskje er det akkurat
det gravfølget vi fortjener. Jeg bygger ingen bunker under
jorden. Jeg vil seile ut på det åpne hav i senga mi.
Det dystre faktum er at menneskelig adferd har størst
sannsynlighet for å utgjøre en trussel mot menneskets fortsatte eksistens, men da på grunn av at naturen lider. Uansett
hvor homo sapiens har kommet, har noe blitt utryddet.
Apokalypsens sannsynlige scenario blir dermed ikke bare en
verden uten oss, men en verden uten natur. Hvis apokalypsen kommer, håper jeg menneskeheten forsvinner, og at
naturen står seirende tilbake.
Erlend Tårnesvik Dreiås er utdannet i dramaturgi, har master i estetikk og
teatervitenskap og er temaredaktør i Argument.
Evy Litovchenco (f. 1981) er en ukrainsk-brasiliansk trønder fra Rogaland
som tar master i interaksjon, bruk og design ved ved Universitetet i Oslo.
Når hun ikke tegner lager hun magi med strikkepinnene.
23
Natur
Natur
Making nature
Room for all? In the Oostvaardersplassen, Europe’s largest herd of wild horses have to share the grass with thousands of deer and cattle. Photo: Astrid van Wesenbeeck
In the Netherlands, nature is largely a man-made enterprise. One has to look at history to understand the
complex relationship the Dutch have with their nature.
NATURE MANAGEMENT
Text: Frans-Jan Parmentier and Carline Tromp
Photo: Astrid van Wesenbeeck / Wolf Schouten
Things are looking up for Dutch nature. After decades of bad
news about pollution, disappearing plants and animals, forests and wetlands being demolished to make way for highways
and industry, the 2000s brought good news about species
on their way back. In March 2005, a rare black vulture was
spotted in a nature reserve. Bird watchers and other nature
enthusiasts celebrated the return of this bird of prey. A little
too soon. Only a couple of months later, the vulture crashed
into a train speeding straight past its new home.
risk of flooding, a great deal of ‘nature-management’ was
required from early on. Already in the 7th century AD,
the Dutch started to fight against the sea by building dikes.
And why stop there? If you could keep out the sea, you
could also pump the water from lakes! Thus, the polders
were born. From the 16th century, lakes (often created by
the Dutch themselves when digging for peat), were drained
by the thousands with the use of windmills, and turned into
farmland. No wonder the British saying goes: “God created
the world, but the Dutch created Holland”. Nature management doesn’t stop with water, however. It is sometimes
However, in a country as densely populated as the
Netherlands, it’s not always easy to save nature. A railway
already intersected the area, and these days it is bordered by
another railway, a motorway and the infamous bird-killing
power lines. This fate is shared by many little pieces of nature, surrounded by cities, roads and other infrastructure. This
has led to a plan to connect all of these fragmented pieces
with bridges and underpasses, to allow for safe crossings
for animals. While the idea makes ecological sense, and has
been a success in some areas, it is also another example of
how the Dutch make nature play by their rules.
God created the world, but the
Dutch created Holland.
Return of the wild….
Birds vs power lines
Such clashes between man and nature are not uncommon
in a country the size of Nordland but with a population
more than three times larger than that of Norway in its entirety. Take the example of the Naardermeer, a wetland close
to Amsterdam and the oldest nature reserve in the Netherlands. The area is bordered by power lines, and the Society
for preservation of nature monuments in the Netherlands
insisted that these posed a danger to a colony of spoonbills
(large water birds) breeding there, because they could collide with them and die. After a long debate, the decision was
made to lower the power lines. However, by the time the
bureaucratic and technical processes were through, the birds
had long since moved on to other places.
Nature management
To understand the complex relationship between the Dutch
and their nature, one has to look at history. With so many
people living in a small, low-lying country, always at the
24
- British saying
jokingly said that there isn’t a tree in the Netherlands that
wasn’t planned by a civil servant. And there is some truth
to that, as all forests in the Netherlands were planted at one
point in time, with no ancient woodlands remaining.
Bridging the gaps
Because of the ever-growing population and their attempts
to control nature, a lot of species disappeared from the Netherlands, displaced by loss of habitat, hunted to extinction,
or poisoned by pollution. Human involvement is not always
bad though: when Amsterdam decided to turn the aforementioned Naardermeer into a dumping ground a century
ago, a group of citizens responded by buying the land and
turning the area into the nature reserve it is today. As such,
the first nature preservation society was founded, and many
others followed.
Typically, one of the most interesting nature reserves in
the Netherlands, the Oostvaardersplassen, came into being
as the result of a change of plans. At the edge of a large
polder that used to be the bottom of the sea, a piece of
previously drained land remained that was too wet to be
used for housing or agriculture. Instead, it was turned into
an ambitious attempt to bring back nature. Large herbivores were introduced in the 1980s, and a couple of decades
later, the Oostvaardersplassen were home to around 3000
red deer, 300 large cattle and Europe’s largest population of
wild horses (around 1000) - in addition to smaller animals.
These are all considered wild, even though the area they live
in is only 56 km2 in size, surrounded by - again - a railway
and located under the approach path for planes heading for
Schiphol Airport.
In 2013, a documentary film about the area turned
into a hype. “The New Wild” is styled like a classical
nature documentary, and shows the life of animals in the
Oostvaardersplassen accompanied by dramatic music and
gripping stories told by a voice-over. The film was broadcasted on national television and enjoyed great popularity,
Railways and wetlands: The Naardermeer area is bordered by railways, power lines and industrial buildings. Photo: Wolf Schouten.
but also caused debate. Critical voices pointed out that the
filmmakers never once showed the railway or other traces
of human activity, and accused them for painting a far too
romantic picture of wildlife in the Netherlands.
...or man-made disaster?
Biologists have criticized the project for not being sound.
Growing populations may sound like a success, but the
result is that the small area is overcrowded with animals.
Of course, in nature, populations grow and shrink all the
time. If there are too many animals in a given area, they
migrate or otherwise not all of them will survive. However,
migration is often impossible in this planned, contained
and closely monitored reserve, leaving starvation as the
inevitable outcome of overpopulation. Letting nature run
its course has, therefore, been met with many objections.
Although everyone welcomed the return of the wild, few
people seemed prepared to watch horses dying from cold
and starvation. After all, it was we who put them there in
the first place. Someone had to do something! Feeding the
animals, however, has downsides too. Rather than solving
the underlying problem of overpopulation, it sustains it. On
the contrary, it sustains it. Discussions like this frequently
arise, always revolving around the larger question: How far
can we go building, shaping and helping nature along? And
when do we have to say stop?
Success stories
Another question may be as interesting: why do the Dutch
work so hard to re-construct natural landscapes that have
disappeared centuries ago? Part of the answer may be the
romantic idea of nature and a yearning after a part of us we
lost ages ago, a variation of the fascination for the wild that
inspired Romantic painters and poets in the 19th century.
Another reason for us to create nature may actually lie in
the social and cultural aspect of it. Nature organizations are
often dependent on large amounts of volunteers, working
together to build bridges, mow away the grass, count birds
and so on. “Creating nature” thus turns into an enormous
common project, and a successful one at that. Several rare
and red-listed species have come back, the water is cleaner,
and - perhaps surprisingly - today the area covered by forest
is more than three times larger than in the 1800s. All in all,
both nature and people do benefit from all the hard work
being done.
Although everyone welcomed
the return of the wild, few
people seemed prepared to
watch horses dying from cold
and starvation.
Unlikely allies
Coming to the Netherlands from larger and wilder places,
one may smile about stamp-size patches of forest and the
ever-present fences, information signs, and neatly maintained foot- and bicycle paths that pop up everywhere. It
is easy to be disdainful about Dutch nature, and to be fair,
there are enough things to be critical about when it comes
to micro-management of nature, as we have seen. We could
easily have made this article into a funny story about the
silly Dutch, or a tearjerker about nature losing terrain to
man. While all of this is true, one has to be impressed by the
achievements of citizens and organisations alike - fighting
for nature in a country with a long history of fighting
DUTCH NATURE
• In 2000, about 4800 km2 of the Netherlands
consisted of nature, including forests, on a total
area of 37.354 km2. That is around 13%.
• The country’s population is almost 17 million,
meaning that there is around 300 m2 of nature
for every citizen.
• The Society for preservation of nature monuments in the Netherlands (Natuurmonumenten), founded in 1905 by school teacher Jac. P.
Thijsse, was the first organisation founded by
citizens that started buying lands to protect
natural areas.
• In 2013, the 100 biggest nature organisations in
the Netherlands had 3.696.393 members.
against it. Like it or not, in Europe’s most densely populated
country, man and nature simply have to enter alliances to
make things work.
Frans-Jan Parmentier is a physical geographer who works in the Arctic.
Carline Tromp is a philologist and the editor-in-chief of Argument.
They are both Dutch.
25
Natur
Natur
Naturens fryseboks: I frølageret på Svalbard lages frø av matplanter og deres ville slektninger. Foto: Landbruks- og matdepartementet.
Å spille på lag med naturen
Hvordan fø en voksende befolkning, samtidig som det blir stadig vanskeligere å drive landbruk?
Tekst: Erlend Tårnesvik Dreiås
Ola Tveitereid Westengen er stipendiat på et forskningsprosjekt om frøtilpasning i møte med klimaendringer ved Senter
for Uvikling og Miljø ved Universitetet i Oslo. Han arbeider
også med Svalbard Globale Frøhvelv (se faktaboks).
Dette er to forskjellige prosjekter, eller er det også en
sammenheng?
- Frøhvelvet handler om bevaring av mangfoldet i kulturplantene, mens forskningsprosjektet mitt handler om bruk
av dette mangfoldet i utviklingssammenheng. I forskningsprosjektet ser jeg på de genetiske ressursene og det biologiske
mangfoldet - spesielt mais og sorghum - i Afrika sør for
Sahara, og undersøker hvordan vi bruker disse for å tilpasse
oss klimaendringer. I dette arbeidet har jeg gjort feltarbeid
i Tanzania og Sør Sudan, snakket med folk og samlet og
analysert frø. Slik ser jeg på sammenhengen mellom biologien
i disse plantene og klimautfordringer. Matsikkerhet i møte
med klimaendinger er en tematikk som veldig mange har på
26
radaren; hvordan fø en voksende befolkning, samtidig som
det blir stadig vanskeligere å drive landbruk?
Hvis du skal se inn i krystallkulen og skildre hvordan fremtiden
ser ut for denne forskningen, hvor er vi om 25 år?
- Jeg håper vi har fått flere svar og flere løsninger og har
en større verktøykasse enn det vi har i dag. Og dét håper jeg
konkret min egen forskning kan bidra med. Samtidig tror
jeg flere av de samme spørsmålene er gyldige. På veggen har
jeg avisutklipp med Gro Harlem Brundtland fra 1987, hun
var i New York og snakket om klimautfordringer som truer
matsikkerheten. Dette er altså ikke et problem vi nettopp
har oppdaget. Men problemet har vært ute av agendaen fordi
matprisene gikk ned, og samfunnsvitenskapen bidro ved å
hevde at problemet ikke var produksjonen, men fordelingen.
Med den globale matkrisen har problematikken fått fornyet
interesse, også for produksjonssiden. Vi vet nå at det handler
om å produsere nok ernæringsrik mat som er kulturelt akseptabel og tilgjengelig for alle. Vi har i dag en mer sammensatt
forståelse for hva som skal til for å sikre matsikkerheten. De
grunnleggende spørsmålene er mer aktuell enn noen gang, og
vil fortsette å være det også i fremtiden.
Ola Tveitereid Westengen. Foto: Universitetet i Oslo
FREMTIDENS FORSKNING
Svalbard Globale Frøhvelv er et prosjekt for fremtiden. Hvor ser
du for deg at arbeid med bevaring og lagring av genressurser/frø
vil stå om 25 år?
Det er en stor suksess på de årene det har vært i drift. Det
er den største enkeltsamlingen av frø i verden, samlet på ett
sted. Nå er det over 800.000 frøprøver samlet der. Men det er
viktig å understreke at dette ikke er noen magic bullet. Frøhvelvet er bare en del av en løsning. Det blir gjerne fremstilt i
media som et dommedagshvelv. Dette har lite med realiteten
i prosjektet å gjøre. Frøhvelvet er en del av den internasjonale
infrastrukturen for landbruksforskning og utvikling. Vi ser
at stadig flere land innser at vi må samarbeide for å møte de
globale klimautfordringene. Alle land i verden er avhengig av
kulturplanter og landbruksplanter som har sin opprinnelse i
andre land. Eierskap til disse frøene har lenge vært en betent
internasjonal debatt, men nå har gode internasjonale regelverk gjort det lettere å samarbeide. Samarbeid er bedre enn en
strategi hvor hvert land skal sørge for seg selv. Land begynner
å tenke mer globalt. I frøhvelvet på Svalbard er det nå frø fra
Nord-Korea, Mayanmar, Burkina Faso, Brasil, Chile... Og det
er noe flott over dette. Mer samarbeid!
Hvilke fremtidsscenario er Frøhvelvet beregnet på?
Vi er et sikkerhetslager for allerede eksisterende frølager
verden rundt. Dersom noe skulle skje med et lands frølager,
enten grunnet naturkatastrofer eller menneskelige katastrofer
som krig, kan man nå gjenoppbygge de samlingene de har.
Det er dumt å ha alle eggene i en kurv. Vi er en annen kurv.
Og det er klart – det er et trygt sted, under permafrost. Selv
med store klimaforandringer, hvis all isen på polene smelter,
vil ikke vannet nå opp til inngangen i fjellet. Det at det er
kaldt er viktig for lagring av frø. Men, vi planlagger ikke for et
slik globalt armageddon – dagens utfordringer er store nok.
Så har vi grunn til å være optimister med tanke på fremtiden?
- All erfaring, hele historien, på dette med matproduksjon
gir grunn til å være optimist. Vi har aldri produsert så mye
mat som vi gjør nå. Samtidig er det en milliard mennesker
som ikke har tilgang til nok mat. Det er enorme miljøkonsekvenser knyttet til matproduksjonen. Det må det gjøres noe
med. Jeg er optimist fordi vi kommer til å øke matproduksjonen, vi kommer til å klare å fø de 10 milliardene FN sier vi
vil være i midten av århundret. Men det er all grunn til å være
bekymret for måten vi produserer mat. Matproduksjonen
må skje på en bærekraftig måte. Vi må utnytte potensialet og
spille på lag med naturen, ellers undergraver vi naturgrunnlaget på lang sikt. Det er en kostnad, men det handler om å
begrense skadene. Dette går ikke av seg selv.
Erlend Tårnesvik Dreiås er utdannet i dramaturgi, har master i estetikk og
teatervitenskap og er temaredaktør i Argument.
SVALBARD GLOBALE FRØHVELV
• Svalbard Globale Frøhvelv er et samarbeid
mellom Norge, NordGen og GCDT.
• Der lagres landbruksplanter og ville slektninger
til landbruksplantene. Veldig mange sorter av
hvete, ris, mais og andre vanlige kornarter, men
også ville slektninger av nytteplantene. Lagret er
biologisk begrenser til planter som produserer
flø, hvilket de viktigste matplantene i verden,
som korn og potet, gjør.
• Det nybygde hvelvet ble åpnet i 2008 og har en
kapasitet på 4,5 millioner frøprøver.
• Dypt nede i fjellet lagres frøene ved -18 grader.
Dersom elektrisiteten forsvinner, vil permafrosten sørge for at temperaturen holder seg lav.
FREMTIDENS FORSKNING
• I denne spalten utfordrer Argument forskere til
å spå fremtiden for sitt forskningsfelt. Hvilke
spørsmål vil dominere faget? Hvilken retning går
kunnskapen i? Vil vi ha løst alt – eller skapt nye
problemer?
• Denne gangen: Ola Tveitereid Westengen, PhDstipendiat ved prosjektet «Seeds of Adaptation»
ved senter for Utvikling og Miljø, UiO. Prosjektkoordinator ved Svalbard Globale Frøhvelv.
27
Kultur
Natur
Earth, wind and fire
«Nature is Satan’s church»
LYDSPORET
Tekst: Anne Gerd Grimsby Haarr
I filmen Antichrist kan vi se hvordan den gale, gale kvinnen
og den akk så rasjonelle mannen kaver rundt i den ville
skogen og sin ville psyke og prøver å komme seg ut av sorgen
over sitt døde barn. De to representerer er en god gammeldags symbolsk kontrast mellom den ville naturen og det
kvinnelige, som er det onde og må temmes, og det kjølige,
rasjonelle siviliserte mannlige.
Opp gjennom historien har også musikken vært knyttet opp til det ville, naturaktige og hedenske og har vært
forbudt i enkelte religiøse retninger. Natur er jo et vidt og
mangslungent begrep og kan handle om skog, naturkrefter,
blomster, bakterier, forplantning, sex og ikke minst menneskepsyken. Dermed har natur og musikk mange ting til
felles som gjør begge deler episk tiltrekkende på så mange
plan. Både forplantingsgymnastikk og menneskets natur
er svært vanlige temaer innenfor musikken, men dette
lydsporet kommer til å bære mest preg av dyr, planter og en
tur i skogen.
helt særegen retning av new age-aktig musikk som kom på
tampen av forrige årtusen. Det er jo ikke til å komme fra at
opptakten til det nye millennium bragte med seg mye rart.
Og fint.
Michael Jackson - Earth Song
MJ var ekspert på å ta for seg ukontroversielle temaer som
alle er enige om, men som likevel kunne gi ham den lille
touchen av verdensfrelser som han likte så godt. Denne sangen er vel et av de beste eksemplene. Og sannelig ja –«What
about elephants? Have we lost their trust?»
Aretha Franklin - Natural woman og
Radka Toneff - Nature boy
Født sånn eller blitt sånn? Jeg vet ikke om det er denne
debatten Aretha tenker på når hun synger om å føle seg som
en naturlig kvinne. Men at det føles bra for henne, det er det
ikke noe tvil om. Eventuelt kan man følge Nature boy langt
inni skogen. Det er ganske fint det også.
Mats Dawg & Store P - Skog
«Vi, alt er skog. Ikke tro du kan eie skogen.» Nuff Said.
Deep Forest - Sweet lullaby
Cocorosie - Noah´s Ark
90-tallshjertet mitt hopper over et slag av denne sangen.
Sammen med artister som Enigma og Enya tilhører dette en
Både musikk og natur kan være så vill og syndig den bare
vil, men hvis Gud har skapt naturen så har han vel skapt
LYDSPORET
• Alt blir bedre med lyd. Til hver temaseksjon av
Argument presenterer redaksjonen ei liste med
låter eller album som passer som hånd i hanske
til tekstene.
• Har du forslag til lydsporet?
Skriv til: [email protected]
musikken også? Cocorosie avslutter i alle fall med denne
lille takksigelsen:
“Thank you God for this fine day
Bless all the children of the world
And thank you for the plants
And the animals
Bring me sweet dreams tonight
And help me be good tomorrow”.
KULTUR
TERROR PÅ UTSTILLING / MED SUGERØR I STATSKASSA / HJORTH PÅ TEATER
TEGNESERIE: EFFEKTIVT POLITIARBEID
Anne Gerd Grimsby Haarr jobber på Antirasistisk Senter
og DJer under navnet Tante Gerd. 29
Kultur
Kultur
KULTURDEBATT PÅ CHATEAU NEUF
• I samarbeid med Onsdagsdebatten arrangerer
tidsskriftet Filologen en debatt om norsk kulturpolitikk på Chateau Neuf.
• Debatten har fått tittel «Kulturstaten: Hva slags
kultur vil vi egentlig ha?» og i panelet sitter forfatter Kristian Meisingset og kunstner Vanessa Baird.
• Arrangementet avholdes på Betong onsdag
25.mars klokken 19:00. Gratis tilgang.
til sist påpekte at jo, han syntes han kunne spore en viss
konformitet på feltet, så de andre overrasket på ham. Hva
var det han snakket om?
Denne situasjonen likner en del på Salomon Asch’ klassiske konformitetsstudie fra 1955. Selv når forskningspersonene var klar over at det gruppen sa var feil, sa de seg enige
med gruppen to av tre ganger. Konklusjonen syntes å være
at det ofte er viktigere å bli akseptert i og føle tilhørighet til
en gruppe, enn å si det en mener er rett.
Vi trenger kunstnere
I En flyktning krysser sitt spor følger vi romankarakteren
Espen Arnakkes forsøk på å komme unna de strenge
normene han er vokst opp med. Men uansett hvor i verden
han reiste, uansett hvilken gruppe han ble en del av, så fulgte
konformitetspresset fra hjembyen Jante ubønnhørlig med.
Normene var blitt en del av ham. Så når folk som har vokst
opp i en av verdens mest konforme kulturer tar steget ut av
det trygge fellesskapet for å bli kunstnere, er det lett for dem
å søke tilhørighet i en gruppe med likesinnede. Der slipper
man bestandig å forsvare livsvalget man har tatt, og kan
omgås andre som også ser ned på A4-livet. Dermed blir den
sosiale konformiteten videreført innad i den gruppen som
ønsket å gjøre opprør mot samfunnets konformitetspress.
Ingen følger janteloven i dag, sa en venninne. Nå skal
man tvert imot tro at man er noe, mente hun, man skal være
ambisiøs. Vi elsker vellykkede kunstnere, folk som har slått
igjennom og klart det. Ingen vil være smålige – vi skal jo
De kjedelige pengene
Det sies at når to kunstnere møtes, snakker de om livet, døden og kjærligheten. Når tre eller flere kunstnere
møtes, snakker de derimot om regninger, honorarsatser og selvangivelsen.
ESSAY
Tekst: Eivor Mæland
Ill.: Jonas A. Larsen
Forholdet mellom kunst og penger har lenge vært problematisk. Aksel Sandemose, den dansk-norske forfatteren
som mange kjenner som «jantelovens far», var konstant
på flukt fra sine kreditorer. Historien om hvorfor han flyttet fra Danmark til Norge, sier sitt: Noen kreditorer truet
med å drive ham fra gård og grunn, så han bestemte seg for
å bytte hjemland. For Norge var dette positivt: Dermed
hadde vi nok en stor forfatter å sette på «se-så-høykulturelle-vi-er»-skrytelista. Selv før Norge vant oljeeventyret,
forstod man hvor viktig det var å lage gode praktiske og
økonomiske rammer for de som vier livet sitt til å utvikle
30
norsk kunst og kultur.
Som nasjon er det viktig å ha et levende kunst- og
kulturliv. Likevel er det vanskelig å forklare dette i rene,
nytteorienterte ordelag. Vi kan si: Det har med nasjonal
selvfølelse og identitet å gjøre. Vi kan si: Poesi er med på
å ivareta og utvikle det norske språk. Men hvilke praktiske og økonomiske rammer skal vi ha rundt kunsten,
og hva skal vi basere kvalitetsvurderingen på? Hvor mye
koster det å trykke en diktsamling med tre ord på hver
side, hvor mye koster det å ivareta innkjøpsordningen og
de offentlige bibliotekene? Ikke minst: Hva koster det
om vi lar være?
Kulturbløff
Kristian Meisingset, medredaktør i det konservative tidsskriftet Minerva, hevder i boken «Kulturbløffen» at den
norske kulturpolitikken har vært basert på en misforstått
likhetsideologi: Man har ønsket å gjøre finkulturen folkelig.
Man ville gi folket opera og sonetter, men folket ville ikke
oppdras, de vil fortsatt ha sitt brød og sirkus. Løsningen til
kulturminister Thorhild Widvey (H) er å slippe kunsten
Kunstneren personifiserer
bruddet med janteloven: Et
individ som tror det kan lære
fellesskapet noe, at det er verdt
og duger til noe.
og kulturlivet «fri». Det hevdes at kulturstøtten har lagt
sterke bånd og føringer på samtidskunstnerne, som heller
bør innrømme at finkultur er ekskluderende og elitistisk,
og søke økonomisk støtte fra næringslivet. Når finkulturen
anerkjenner at den ser ned på kommersialitet, vil den kunne
få mulighet til å satse på kvalitet, mens folkekulturen kan
fortsette å være kommersiell og folkelig uten å bli påtvunget
krav om å være kunstnerisk nyskapende.
Få sulten tilbake
Frp’s kulturpolitiske talsmann, Ib Thomsen, har lenge
signalisert at han mener norske kunstnere har det for godt.
I et innlegg fra 2012 uttrykker Thomsen at hans ønske for
norsk kulturliv er «at sulten skal komme tilbake». Nå som
regjeringen har besluttet å gi ti millioner kroner mindre
til norsk litteratur, ser det ut til at Thomsen og co. får sitt
ønske oppfylt. Thomsen hevder at norske kunstnere lager
kunst for hverandre, for å få kred i et lukket rom, og at man
har havnet bakpå fordi man nekter å forholde seg til hva
folk flest vil ha.
I likhet med Thomsen kan jeg bli provosert over den selvhøytidelige, navlebeskuende elitismen man kan møte i deler
av kulturlivet. Masseforakten som ligger til bunns for den
kvalitetsmessige nedvurderingen som kan følge med populære kulturfenomener, sier sitt. Men kan man snu dette på
hodet, og si at folk flest lider av kunstnerforakt? Kunstneren
personifiserer bruddet med janteloven: Et individ som tror
det kan lære fellesskapet noe, at det er verdt og duger til
noe. Det å satse på kunst – eller noe annet som ikke umiddelbart vil være økonomisk lønnsomt – kan oppfattes som
en kritikk av materialistiske konformister som lar lønnsomhetshensyn styre seg.
Konformitetskultur
Psykologen Stanley Milgram konkluderte i en eksperimentell studie på slutten av femtitallet med at nordmenn var det
mest konforme folkeslaget i verden. Amerikanske Milgram,
som er mest kjent for sine lydighetseksperimenter, fant i en
studie ut at majoriteten, rundt 65 prosent, var villig til å gi
et dødelig elektrisk støt når de anerkjente autoriteten som
ba dem om å fortsette med å gi de elektriske støtene. I en
studie om kulturell tetthet-løshet fra 2011, havnet Norge,
sammen med land som Pakistan, India, Malaysia og SørKorea, i gruppen av land som har strengest sosiale normer.
«Den norske konformiteten» er altså noe mer enn bare en
myte. Jeg mener det er spesielt interessant å se på disse funnene i sammenheng med det norske kulturlivet.
Forfatteren Stig Sæterbakken synliggjorde flere ganger
hvor trangt spillerommet kan være. I en hyllest til forfatteren beskrev Karl Ove Knausgård – en forfatter som selv
har strevd med å balansere behovet for å bli likt, med ønsket
om å være original – en paneldebatt der Stig Sæterbakken
deltok. Paneldeltakerne ble spurt om de mente det var
konformitet på feltet. Nei, sa den første, det var det absolutt
ikke. Den andre var enig: Nei, det var ikke konformitet,
ikke i det hele tatt. Den tredje svarte hoderystende at noe
konformitet kunne han ikke se. Nei, den fjerde kunne heller
ikke se noe konformitet på feltet. Da Stig Sæterbakken
Nei, sa den første, det var det
absolutt ikke. Den andre var
enig: Nei, det var ikke konformitet, ikke i det hele tatt.
unne hverandre suksess.
Situasjonen hun beskriver, er mesterlig tegnet fram av
internettkunstneren Mr. Fish. På bildet står en gruppe
mennesker tett sammenklemt. Samtlige er ikledd identiske
t-skjorter med påskriften «Be yourself !». Litt for seg selv,
til høyre for gruppen, står en bebrillet fyr i bar overkropp.
Gruppen skuler bort på ham. Hvem er det han tror han er?
Der det tenkes likt, tenkes det som kjent ikke særlig mye.
Siden Norge er blant verdens mest konforme samfunn,
må det bety at vi, i større grad enn våre naboland, trenger
kunstnere. Og for at kunsten skal videreutvikle seg, bør
man innse at folkekultur og finkultur, kulturelite og folk
flest, ikke er rake motsetninger, men heller står i et gjensidig
avhengighetsforhold til hverandre. Også kunstnere må ha
noe å spise.
Eivor Mæland (f.1988) har bachelor i filosofi fra Universitetet i Oslo
og er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Filologen.
Jonas Alexander Larsen (f. 1991) er frilansillustratør, tegneserieskaper
og tekstforfatter fra Larvik. Han jobber med illustrasjon og skriving,
samt tegneserier som fortellende sjanger.
31
Kultur
Kultur
Mellom stjernestøv og betongklosser
Utstillingen Vi lever på en stjerne er på sitt beste når den våger å utfordre våre forestillinger om oss selv.
UTSTILLING
Tekst: Hilde Berteig Rustan
22. juli 2011 klokka 15:25:22 sto jeg på jobb og hørte
sirene etter sirene suse forbi, mot et for meg ukjent mål,
mot en foreløpig navnløs hendelse. Nettavisene ga ikke
noe umiddelbart svar på hva som var på gang. Ingen hadde
sendt melding for å høre om jeg var okei. Men så kom det.
I ukene og månedene som fulgte, var Norge en nasjon på
desperat jakt etter å forstå det man sannsynligvis aldri
kan forstå. Hvordan en av oss kunne bli en mot oss. Og
hvordan vi skulle komme oss videre.
Terror og kunst
Å lage en kunstutstilling med nettopp 22. juli som utgangspunkt kunne blitt et minefelt av banale floskler og pinlige
politiske ytringer. Men Henie Onstads nye utstilling «Vi lever på en stjerne» er heldigvis mye mer subtil og tankevekkende enn det. Denne utstillingen er Henie Onstads bidrag
til årets Grunnlovsjubileum, og tar for seg hva normalitet
kan være, snarere enn 22. juli i seg selv. Dette er et smart
grep. 22. juli er der, som bruddstykker både i konkrete verk
og via assosiasjoner, men ikke så eksplisitt at det føles for
påtrengende og spekulativt. Normalitet som begrep er i
utstillingen brukt for å påpeke dets ustabile natur, hvordan
det tilpasses og endres når det unormale blir det normale.
Flengen teppet pådro seg før konservering. Foto: Anne Eriksdatter Bye/
Museumsnytt
VI LEVER PÅ EN STJERNE
• Utstilling på Henie Onstad Kunstsenter,
fra 30. januar – 27. april.
• Kunstnerne Burak Arikan, Doug Ashford, Julian
Blaue, Martin Braathen med Marius Engh, Even
Smith Wergeland og Superunion Architects,
Marthe Ramm Fortun, Hanne Friis, Else Marie
Hagen, Silje Linge Haaland, Per-Oskar Leu, Lotte
Konow Lund, Jumana Manna, Eline McGeorge,
Eva Rothschild, Hannah Ryggen, Ahlam Shibli og
Javier Téllez deltar.
• Det er gjennom utstillingsperioden flere performancer i utstillingen, noe det kan være verdt å få
med seg.
Marius Engh har dokumentert den glemte plassen, Arne Garborgs plass, i sin nåværende form. Foto: Henie Onstad kunstsenter
Fragmenter av en hendelse
Tittelen på utstillingen er hentet fra Hannah Ryggens
enorme veggteppe med samme navn, og dette er også et av
de første verkene man møter når man går inn i Prismasalene. Ryggens teppe hang i foajeen i Høyblokka da bomben
gikk av. Til tross for de enorme kreftene som var i sving,
klarte det seg overraskende godt. Etter nitid konservering
er flengene verket pådro seg i dag kun synlige som arr i
veven. Disse flengene blir trukket frem som symboler for
skadene Norge som samfunn fortsatt jobber med å lege. Arr
som aldri helt vil bli borte. Dette er også en av utstillingens
sterkeste sider; den tvinger deg til å tenke på 22. juli, men
uten medias utmattende og repeterende oppslag. Utstillingen peker mer mot ettertanke og tiden som har gått. Og tid
er noe man absolutt bør ha litt av, når man først tar turen til
Henie Onstad.
Hannah Ryggens veggteppe «Vi lever på en stjerne» (1958) fikk store skader da bomben gikk av i regjeringskvartalet. Foto: Steffen Wesselwold Holden/Nordenfjeldske kunstindustrimuseum
Men med utvidelsen av regjeringskvartalet, ble plassen dekket av betonglokket som nå er fundament for Y-blokka. Ved
hjelp av flere postkort, fotografier, en gravkrans, gipsmodeller av en byste av Arne Garborg og en arkitektonisk modell,
fortelles et stykke relativt ukjent byhistorie på en særdeles
opplysende og underholdende måte. Postkortene kan plukkes opp og leses av publikum, og inneholder alt fra kronikker om nåtidig diskusjoner rundt bevaringen av Høyblokka,
til 37-bussens trasé før og etter bomben. Plassen gjenoppsto
etter 40 år som bussholdeplass for 37-bussen da Akersgata
ble stengt.
De melankolske
Som en motpol til Ryggens figurative teppe har man
Hanne Friis abstrakte tekstilverk Nyanser i blått og svart
(2013-2014); en monumental form laget av jeansstoff og
nylonsnører. Ved siden av dette verket står Jumana Mannas
melankolske betongavstøpninger av søylene i Høyblokka.
De bærer og bærer, uten at det er noe å bære. Friis’ verk kan
fargemessig fremstå som en abstrahert versjon av Ryggens veggteppe, men for meg vekker det også uhyggelige
assosiasjoner. Fotograf Niclas Hammarstrøm vant en pris
fra World Press Foto for blant annet sine bilder av livløse
kropper med olabuksebein i vannkanten på Utøya. Assosiasjonene jeg får til Friis’ verk peker mot alle disse olabuksene,
alt dette stoffet som var igjen, som om det har blitt samlet
til en skulptur på 4x3 meter.
Monumenter over sorg
Fotografiene var her til lands utskjelte, noe man absolutt
ikke skulle vise frem. Til tross for at vi ser lemlestede kropper dag ut og dag inn i riksmediene ble det sett på som
uhørt å vise andres døde barn på denne måten. Bildene var
32
Den monumentale jeansskulpturen til Hanne Friis fremstår både som lett og tung på samme tid. Foto: Øystein Thorvaldsen/HOK
på et tidspunkt publisert i det franske bladet Paris Match,
som Narvesen valgte å ta ut av hyllene sine etter press fra
Å pakke inn 22. juli i melankoli og tristesse faller seg kanskje naturlig for mange, i frykt
for å tråkke noen på tærne.
støttegruppen for de etterlatte.
Det kunne vært interessant å se verk som var mer kritiske
til tematikken, hvordan noen plutselig har monopol på hva
man kan vise og hvordan man skal sørge, hva et rosetog kan
brukes til. Verkene til Friis og Manna er veldig vakre i seg
selv, men sammen blir de monumenter over sorg mer enn
noe annet. Å pakke inn 22. juli i melankoli og tristesse faller
seg kanskje naturlig for mange, i frykt for å tråkke noen på
tærne. Dette kunne også fort blitt et problem.
At det i utstillingen også finnes elementer av kritikk mot
Norge som nasjon er forfriskende.
Gjenoppstandelsen
Ekkokammer/Et samlingssted for gauker, halliker, homoseksuelle og andre (2012-2013) av Martin Braathen, Marius
Engh, Superunion Architects og Even Smith Wergeland,
var det verket jeg brukte mest tid på. Verket tar for seg Arne
Garborgs plass i nåtid, fortid og fremtid. Denne plassen
var et forsøk på å lage en slags piazza med fontene mellom
Deichman, Hovedbrannstasjonen og Regjeringskvartalet.
Av kuriosa er det også verdt å nevne plassens forhistorie som
et yndet cruisingsted. Her møttes hovedstadens homofile
for tilfeldig sex. En gravkrans i et hjørne, med påskriften
«Klagemuren 1940 – 1967: Takk for alt» peker mot et
offentlig pissoar ved plassen som gikk under dette navnet
på folkemunne. Pissoaret ble stengt da politikere og politiet
Gauker, halliker, homoseksuelle og andre
ønsket å få bukt med uønskede aktiviteter i det offentlige
byrommet, og en gravkrans ble lagt ned av brukerne. Faren
for usømmelighet ble også et poeng da man diskuterte det
nye betonglokket som var planlagt over plassen. Som politiet noe upolitisk korrekt uttrykte det selv: «En overbygget
plass som denne vil utvilsomt bli et samlingssted for gauker,
halliker, homoseksuelle og andre, og man har erfaring med
for at slike overdekkede steder dessuten ofte blir benyttet
som et slags offentlig toalett i ly av de bærende søyler.»
Dette nære, og for meg ukjente, stykke byhistorie er interessant i lys av dagens debatt om bevaring av Høyblokka.
Kanskje bør man ta den noe utopiske oppfordringen fra
kunstnerne om å fjerne betonglokket og gjenopprette Arne
Garborgs plass, for å gi byen tilbake et stykke glemt byrom
og et nytt holdepunkt i et byrom som har blitt radikalt
endret etter 22. juli.
Norge som et snyltedyr
Høyblokka fremstilles som en avansert romstasjon under
oppføring i Eline McGeorges verk, Med blindpassasjeren
inn i oljealderen og beyond (2013). I dette videoverket klippes bilder fra Høyblokka sammen med utdrag fra Bing og
Bringsværds science fiction-kultserie Blindpassasjer (1978).
Trusselen i serien er den fryktede «biomaten»; et menneskelignende snyltedyr som først dreper, og så tar menneskets
plass. I McGeorges verk er snyltedyret Norge, representert
av Statoil som utvinner oljesand i naturskjønne områder i
Canada. Utdrag fra Blindpassasjer klippes sammen med et
intervju med en representant for den fordrevne urbefolkningen, gjort på en lettere dystopisk og klaustrofobisk
kjøretur gjennom nettopp Statoils områder. Vi liker kanskje
best å være assosiert med rosetog og at vi alle ville gitt jakka
vår til et kaldt barn på bussholdeplassen, så at det i utstillingen også finnes elementer av kritikk mot Norge som nasjon
er forfriskende. Verket blir for meg et vellykket avbrekk og
et innblikk bak fasaden, og virker som sunn selvkritikk i en
ellers ganske sober og sindig utstilling.
Kunst som traumebearbeidelse?
Selv om utstillingen på mange måter fremstår delvis distansert fra 22. juli, er terroren der som elefanten i rommet til enhver tid. Det blir tidvis som en tvangstrøye og en fasit, det er
denne hendelsen og ikke former for normalitet jeg leter etter
i verkene. Samtidig er flere av enkeltverkene mer flersidige og
komplekse, noe som løfter utstillingen ut av den potensielle
fallgruven 22. juli representerer. Som betrakter er det ubehagelig å måtte konfronteres med denne mørke julidagen igjen
og igjen. Men jeg tror absolutt at dette ubehaget er noe man
har godt av å føle på i lengden. Slik sett fungerer Vi lever på
en stjerne tidvis som en nødvendig form for traumebearbeidelse, og former en viktig brikke i puslespillet som legges opp i
sammenheng med årets Grunnlovsjubileum.
Hilde Berteig Rustan (f. 1985) har en master i kunsthistorie,
og lefler med en grad i konservering på si. Liker striper.
33
Kultur
Kultur
Eindride Eidsvold, John S. Kristensen, Anne Ryg og Kristian Støvind. Foto: Fredrik Arff
Død over postdirektivet
Selvfølgelig kan et EU-direktiv bli god kunst. Etter halvannen time med Riksteatrets Leve Posthornet! er det imidlertid klart at bok
fortsatt er best på papir. Leve Vigdis Hjorth!
TEATERANMELDELSE
Tekst: Erlend Tårnesvik Dreiås
Når kommunikasjonsrådgiver Ellinor finner dagboken
sin fra 2000, gremmes hun over skildringen av seg selv.
Det er side opp og side ned med menn hun har møtt, sko
hun har kjøpt og vesker på salg. Det er trivialiteter og
hendelser hun ikke lenger husker, men som tydeligvis en
gang var viktige nok til å skrive ned. «Man kunne like
gjerne skrevet man som jeg,» forteller hun meg, her jeg
sitter på femte rad på Riksteatrets scene i Nydalen. Det er
urpremiere på teaterforestillingen Leve posthornet!, basert
på boken ved samme navn av Vigdis Hjorth. Hovedperson
Ellinor, spilt av Anne Ryg, lar møtet med sin egen dagbok
bli utgangspunktet for et oppgjør med seg selv. Forløsningen finner hun i kampen mot konkurranseutsetting på
brevpost under 50 gram.
Artig med humor
Kommunikasjonsbyrået Klar Tale skal hjelpe de postansattes interesseorganisasjon til å mobilisere mot EUs tredje
postdirektiv. Det er i møtet med dette tilsynelatende tørre
politiske direktivet fra Brussel, forestillingen er på sitt beste.
I en fornøyelig scene skal Ellinor og kollega Rolf (Eindride
Eidsvold) ha et medietreningskurs med ansatte i posten.
Deres innlærte og polerte salgsspråk preller av på de postansatte. Ellinor, som allerede er tappet for livslyst, innser raskt
at hun ikke kan lære disse menneskene å skrive kronikk. Det
er de som må lære henne engasjement: «Hvis man skal selge
inn sin sak, og saken er omveltning og inderliggjøring, kan
det ikke overlates til et språk som flater ut fjellet og slukker
ilden,» innser hun. Dermed kaster hun seg helhjertet inn
i kampen for å trygge de postansattes arbeidsvilkår, og
håper deres entusiasme skal smitte over på henne. Klimaks i
34
kampen er Arbeiderpartiets landsmøte i 2008, hvor grasrota
greier å presse igjennom et veto. Dette blir også Ellinors
personlige seier. Hun har fått livsgleden tilbake! Hurra!
Fra bok til scene
Dramaturg Toril Solvang har lagt seg tett opp til romanenes
handlingsgang. Fortellerspråket veksler mellom monologer
fremført for publikum, ekspressive dansesekvenser og dialog.
Scenografien er enkel, men effektiv: tre hvite vegger med dører
og vindu som stadig forandrer scenens uttrykk og muligheter.
Dette gir forestillingen tempo og rytme.
Men å adaptere en jeg-fortelling til scenen byr på utfordringer. Tydeligst ser man dette i Ellinors personlige utvikling. Der
romanen er en monofortelling utelukkende fortalt fra Ellinors
synsvinkel, åpner teaterforestillingen opp en myriade av ulike
perspektiver. Noen etablert ved deklamering av følelser, men de
fleste via kroppsspråk, dans og gester. Det fokuserte perspektivet i romanen tydeliggjør og sannsynliggjør budskapet i
fortellingen. Riksteatrets forestilling mister dette, uten å greie å
hente det inn på andre måter. Ved teppefall sitter jeg dermed og
tenker: hva var egentlig Ellinors problem igjen? En dagbok?
Dårlig Hjorth
Jeg er en stor fan av Vigdis Hjorths forfatterskap, og Leve
Posthornet! er en av hennes aller beste romaner. Som stort
sett alle de kvinnelige hovedpersonene i bøkene hennes, er
Ellinor tynget av en eksistensiell krise. Det er ikke for ingenting at tittelen er hentet fra Kierkegaard. De tilsynelatende
bagatellmessige eksemplene, er bare symptomer må noe
større og underliggende. Den frustrasjonen og sårheten som
finnes i Hjorths Ellinor blir i forestillingen omgjort til lettvint humor. Og det skal sies: Vigdis Hjorth er en rasende
morsom forfatter. Men hun behersker sitt eget formspråk på
en sånn måte at humoren understøtter alvoret og omvendt.
Her kommer Riksteatrets forestilling til kort.
LEVE POSTHORNET
• Leve posthornet!, på Riksteatret.
• I rollene: Anne Ryg, Ulla M. Broch, Eindride Eidsvold, John S. Kristensen, Kristin Støvind.
• Manus: Av Vigdis Hjorth, dramatisert av Toril
Solvang.
• Regissør: Marit Moum Aune
• Anmeldelsen er basert på Oslopremieren 30.
januar 2014.
• For turnéplan se www.riksteatret.no
Politisk kunst
Da Hjorths bok kom ut i 2012, ble den bejublet, og flere
anmeldere slo fast at den politiske romanen var tilbake. Siden
APs veto i 2008 har vi hatt et regjeringsskifte og det er nå
klart at direktivet blir innført av den nye EU-ministeren i
Solbergregjeringen. Tematisk er forestillingen altså svært
betimelig. Regissør Marit Moum Aune er ikke snauere enn at
hun i programmet forteller om den politiske sprengkraften
hun ønsker forestillingen skal ha. Hun håper at «noen blir
kritiske» etter å ha sett Leve posthornet! Intensjonen er flott
den, og ingen ville blitt mer glad enn meg om Riksteatrets
forestilling, som nå skal reise landet rundt, hadde ført til en
bølge av raseri og høylytte protester mot den nye regjeringens
konkurransekåthet. Dessverre tror jeg ingen som ikke allerede
er kritisk, vil komme til noen ny innsikt gjennom denne
forestillingen. En liten trøst er det at vi fortsatt kan lese boka.
Og boka er fantastisk. Terningkast seks!
Erlend Tårnesvik Dreiås er utdannet i dramaturgi, har master i estetikk og
teatervitenskap og er temaredaktør i Argument.
35
Kultur
Argument søker billedredaktør
Argument er Norges største, tverrfaglige studenttidsskrift, og drives av studenter og unge forskere i Oslo. Tidsskriftet
har fem utgaver i året og når ut på alle læresteder tilknyttet Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus (SiO). Vi er nå på
utkikk etter en ny billedredaktør med oppstart i august.
Billedredaktøren har det øverste ansvaret for tidsskriftets visuelle uttrykk. Hun/han finner og koordinerer illustratører
og fotografer, og jobber tett sammen med redaktør og grafisk designer i å lage et ferdig produkt.
Som billedredaktør i Argument får du en unik mulighet til å trykke ditt stempel på et tidsskrift som leses av tusenvis av
studenter. Vervet er et perfekt utgangspunkt for en videre karriere innenfor mediabransjen.
Som billedredaktør får du:
- Muligheten til å bestemme og videreutvikle Arguments visuelle uttrykk
- Omfattende redaksjonell erfaring
- Stor frihet og mulighet til å eksperimentere med billedbruk
- Kontakt med et bredt nettverk av skribenter, media og fagmiljøer
- Mulighet for kurs og opplæring
Vi ser etter en person som:
- Har blikk for foto, illustrasjon og samspill mellom tekst og bilde
- Har bred erfaring innenfor foto og/eller illustrasjon
- Kan rekruttere, lede og motivere en redaksjon av frivillige fotografer og illustratører
- Tar initiativ, jobber selvstendig og organisert, og håndterer tidspress
- Brenner for visuell kommunikasjon
Arbeidstiden er fleksibel, og kan fint kombineres med studier. Vervet er honorert. Vi ser etter noen som kan overta ansvaret
som billedredaktør fra høstsemesteret 2014. Opplæring vil bli gitt. Har du spørsmål om stillingen? Skriv til billedredaktør
Sarah Yasin: [email protected]
Send søknad og CV med referanser elektronisk til [email protected] innen 1. mai 2014.
Aktuelle søkere kan bli bedt om å sende attester eller ev. arbeidsprøver.
NATURVITENSKAP
NYTT LIV I SIERRA LEONE / DYRENES TALE / MUSIKKENS FYSIKK
KATASTROFETURISME / MENNESKET, MODELLEN OG VERDEN
37
Naturvitenskap
Naturvitenskap
Å vinne i lotto i Sierra Leone
MEDISINSTUDENTENES HUMANITÆRAKSJON
(MEDHUM)
• Norsk medisinstudentforening (Nmf) sin humanitæraksjon.
• Et stort antall medisinstudenter arbeider frivillig
for mennesker i hele verden, i en naturlig sammenheng mellom vårt fremtidige virke som leger
og et engasjement for mennesker i hele verden.
• I 2014 er målet å samle inn minst 2,5 millioner
kroner til Leger uten grenser sitt arbeid med gratis helsehjelp for mødre og barn i Bo-distriktet i
Sierra Leone.
• Vær en helt, støtt en helt - bli med og støtt
MedHum-aksjonen i september 2014! Les mer
på medhum.no.
SIERRA LEONE
• Sierra Leone er et vestafrikansk land med over
fem millioner innbyggere.
• Borgerkrigen fra 1991 til 2002 etterlot et land
i økonomiske ruiner og med en stor mangel på
kyndig helsekompetanse.
• Landet ligger på plass nummer 177 av 187 på
HDI, indeks for menneskelig utvikling.
Ikke flere barn: Mor Fatmata Turay (18) med sin sønn Abdukalu Kain (9 mnd). Fatmata har ikke tenkt til å få flere barn, siden de sliter nok som det er med å få
endene til å møtes, og har nå fått p-stav. De kom til GRC fordi fontanellen ikke har lukket seg ennå. Gutten er også underernært, og får behandling for dette. Foto:
Vilde Skylstad.
Stoppe blødning: I operasjonssalen prøver legen å stoppe blødning fra livmorhalsen til en kvinne. Foto: Ingebjørg Hagen Agøy.
MedHum 2014 skal hjelpe Leger uten grenser å skape en bedre fremtid for mødre og barn i Sierra
Leone. I november 2013 reiste vi til Afrika for å se prosjektet med egne øyne.
MEDISIN
Tekst: Ingebjørg Hagen Agøy
Foto: Ingebjørg Hagen Ågøy og Vilde Skylstad
November 2013. Det er søndag ettermiddag i Oslo, det er
kaldt og surt ute og det begynner å bli mørkt. Jeg har flyktet
inn på en kafé på Grünerløkka og sitter med en kopp varm
chili-kakao og pc-en foran meg. Dagens største utfordring
var å bestemme hvilken av de 15 sortene kakao jeg skulle
velge. Kontrasten er stor mellom kafeen og omgivelsene
mine for mange dager siden i den vestafrikanske republikken Sierra Leone. Sierra Leone er et land der ett av fem
barn dør før de fyller fem. Et land som strever med å stable
sammen et fungerende helsevesen etter en blodig borgerkrig. Å være gravid eller føde er et spørsmål om liv og død. I
Sierra Leone bor det over fem millioner mennesker, men de
har bare 270 leger. I Norge har vi over 30 000 leger.
(MedHum) samle inn penger til sykehuset, og som leder for
MedHum i Oslo fikk jeg være med MSF til Sierra Leone og
Bo. Vi ville se, lære og samle inn bilder og materiale til kampanjen vår. Vi ville møte leger, sykepleiere og andre ansatte
i prosjektet og selvfølgelig hovedpersonene: mødrene og
barna deres.
Vann-taxi og våpen
Jeg har vært i mange land, men Sierra Leone er det eneste
stedet jeg har vært der det første som skjer etter landing er at
vi kjøres rett til en hvit strand – ikke for å bade, men for å ta
vann-taxi inn til hovedstaden Freetown. Dette er den eneste
måten å komme seg til Freetown på, og før var det bare mulig via helikopter. Veiene i Freetown er så dårlige at det går
raskere å gå enn å kjøre, men de hvite MSF-bilene takler selv
de største humpene. På bilvinduene er det festet klistremerker med bilde av et våpen med et stort rødt kryss over – en
klar beskjed om at MSF aldri er bevæpnet.
Hjelp uten grenser
It’s the feeding time!
Leger uten grenser (MSF) gjør noe med dette.
I Bo-distriktet - et område med like mange innbyggere
som Oslo - driver de Gondama Referral Center, et sykehus
for gravide, ammende og barn under 15 år. Dette er et av
få steder der pasienter kan få den helsehjelpen de har krav
på. I 2014 skal Medisinstudentenes humanitæraksjon
Som medisinstudent i Oslo er jeg vant til hvite sykehuskorridorer, svært mange leger, sykepleiere og hjelpepleiere, og
rom som er fylt med avansert medisinsk utstyr. På Ullevål
sykehus er det stort sett stille, hvitt og sterilt. Gondama
Referral Center, ofte bare kalt GRC, minner mer om en
skole, eller kanskje et marked. Hver avdeling har sitt eget
38
lille hus og bakken mellom dem er dekket av rød afrikansk
jord. I regntiden løper leger og sykepleiere gjennom både
gjørme og vann for å komme seg fra det ene huset til det
andre. Barna leker på sykehusområdet, mens mødrene vasker klær eller sitter og skravler. Når det nærmer seg lunsj på
avdelingen for underernærte barn bryter ansatte og mødre
ut i sang og dans; It’s the feeding time! De små pasientene
klapper takten på kopper som snart skal fylles med næringsrik terapeutisk melk. På akuttmottaket tas en ny pasient
imot – en liten gutt med feber og hoste. En sykepleier stiller
Å fylle fem år i Sierra Leone er
som å vinne i lotto.
- Jacob Makiere
moren noen spørsmål og undersøker pasienten. Det er som i
Norge, bare at her hjemme veies ikke pasientene i plastbaljer
eller måles på trebenker.
Uten vann duger ingen
Innvendig er avdelingene enkle, det er senger med myggnetting og grove sementvegger. Intravenøs medisin henges opp
på hjemmelagde trekors. Spesiallagde stativer til håndsprit.
Mangler man noe så lager man det. Jeg «visste» på forhånd
at det ikke bare er leger og sykepleiere som jobber for MSF,
men jeg hadde nok ikke skjønt hvor mye som må fungere
for at helsearbeiderne skal kunne gjøre jobben sin. Viktigheten av tilgang til rent vann og elektrisitet. Fungerende biler
som kan frakte pasienter og ansatte til og fra hjem og jobb.
Det må alltid være tilgang på medisiner – en utfordring når
det tar fire måneder å få tilsendt nye varer. Systemer for å
holde medisiner kalde når det er 30 grader ute er også en
utfordring. Hva gjør man med stikkende avfall som sprøytespisser når man ikke har noe avfallssystem? Jo, man støper
dem inn i sementblokker slik at ingen kan skade seg på dem.
For tidlig og for sent
Det er smil og latter overalt. Det er lite som minner om at
det er de aller sykeste som legges inn her på GRC. Her er
pasientene som de lokale klinikkene ikke har kapasitet til
å behandle. De mødrene som har mistet barn i svangerskap tidligere eller som har hatt kompliserte fødsler. De
fødende der barnet ikke vil komme ut og kvinnen trenger
et akutt keisersnitt. Nybakte mødre som har fått infeksjon
i sår etter keisersnittet. Barn som er så altfor tidlig fødte.
Noen barn er så underernærte at de nesten er bevisstløse
når de endelig når fram til sykehuset. 60 prosent av barna
som legges inn har malaria. De har blodmangel, lungebetennelse, lassafeber eller diaré. Brannskader er vanlig;
hjemme i landsbyen lages maten i gryter over åpen ild, og
grytene er lette å skumpe borti for en leken småtass. Mange lager også såpe av kaustisk soda, og når en nysgjerrig
unge drikker såpeløsningen får hun innvendige brannskader. På nyfødt-intensiven slutter en tre uker gammel gutt
plutselig å puste og må få hjerte-lunge-redning. Tre uker.
Livet truer med å ta slutt før det har begynt.
Fem lys
«Å fylle fem år i Sierra Leone er som å vinne i lotto»,
sier Jacob Makiere, medisinsk ansvarlig for prosjektet. Ett av fem barn dør før fylte fem år. Den høyeste
barnedødeligheten i verden. Hadde dette vært i Norge
ville det betydd at en femtedel av barna aldri fikk se fem
lys på bursdagskaka. Én av åtte mødre dør i forbindelse
med fødsel eller svangerskap. Hver åttende familie må
klare seg uten en mamma. Sjansen for at et barn dør er ti
ganger større når mor er død.
FNs tusenårsmål nummer fire og fem er å redusere
barnedødelighet med to tredjedeler og svangerskapsrelatert dødelighet med tre fjerdedeler. En stor utfordring
i et land som Sierra Leone der det i 2012 var registrert
tre fødselsleger i det offentlige helsevesenet. I prinsippet
har helsehjelp vært gratis for gravide og barn under 15
år siden 2010. Men dette er vanskelig å gjennomføre i et
land som mangler så mye. For mange er kostnadene for å
komme seg til klinikk eller sykehus så store at et legebesøk er urealistisk, selv om det skulle vært gratis.
Stolte arbeidere
På GRC er all helsehjelp helt gratis. MSF er kjent overalt
i landet og pasientene kommer fra fjern og nær. De vet
at de får den hjelpen de trenger på sykehuset og at det
er trygt og sikkert. Mange har vært her flere ganger med
syke barn. Dersom pasientene bor langt unna har MSF
ambulanser som henter dem. Siden MSF startet arbeidet
sitt i Sierra Leone i 1986 har de klart å redusere mødredødeligheten med 61 prosent. 5 prosent til, så er tusenårsmål nummer fem nådd. De ansatte er stolte av jobben
sin. En ung rengjører på Gondama sier at MSF har gjort
så mye bra for lokalbefolkningen at det har gitt ham mot
til å søke jobb der. Slik kunne han gi noe tilbake til de
han hadde så stor respekt for. Nå er han blitt en brikke
i det store puslespillet, der alt dreier seg om å redde liv.
Han vasker gulv og senger på sykehuset; en triviell jobb
vil mange tenke, men ufattelig viktig. Og det vet han.
Riktig prosjekt
Vel hjemme i Norge igjen vet jeg også. Jeg vet hvor store
behovene er. Jeg vet hvilken utrolig innsats MSF gjør
i Sierra Leone. Jeg har sett med egne øyne forskjellen
På nyfødt-intensiven slutter en
tre uker gammel gutt plutselig
å puste og må få hjerte-lungeredning. Livet truer med å ta
slutt før det har begynt.
de gjør. Jeg vet at de uvirkelige historiene jeg hørte før
jeg reiste faktisk er sanne. At pasienter kommer fra hele
landet. Om tilliten og respekten for MSF. Jeg vet at
mødrene i Sierra Leone er ekte helter – som ofrer alt for
at barna deres skal bli friske. Vet hvor sterke småbarna er,
som overlever, til tross for at de har et av verdens verste
utgangspunkt i livet. Jeg er stolt av å kunne si at jeg vet
med hundre prosents sikkerhet at dette er riktig prosjekt
for MedHum i 2014.
Kakaoen på Grünerløkka kostet 45 kroner. For 45 kroner kan Leger uten grenser behandle 16 barn for malaria
i Sierra Leone. 16 mødre er ufattelig lettet, 16 små helter
får vokse opp.
Ingebjørg Hagen Agøy (f. 1988), studerer medisin ved Universitetet i Oslo.
Vilde Skylstad (f. 1991), studerer medisin ved universitetet i Bergen,
og er nasjonal leder av MedHum.
39
Naturvitenskap
Naturvitenskap
Primate language
Most people believe that human language is fundamentally different from animal communication.
However, research indicates that we are not as unique as we think.
However, in some species, grooming is accompanied by
low-volume sounds. Among chimpanzees, for example, subordinates make distinct sounds, along with facial expressions and gestural signals, to show respect to more dominant
individuals. Thus it is clear that vocalization also plays a role
in social bonding in non-human primates.
Animal grammar
ANIMAL BEHAVIOUR
Text: Camilla LoCascio Sætre
Ill.: Johannes Vaagland
It is often said that human language is part of what makes us
unique and separates us from other animals. Human language
has become more complex than communication forms in any
other species, but can we really say that having a language is
uniquely human? Human language has its roots in non-human primate vocal and gestural communication, so the study
of primate communication is very important in understanding what links us to other animals and what separates us.
Vocalization versus speech
In most birds, both parents care for their offspring. They
form couples that stay together for at least the length of the
breeding season. It is usually the males who try to impress
the females, for example by showing off the striking colors
of their feathers, or their beautiful song. We know that
these qualities often are important when females choose
who they want as a social partner, but why they should
cheat or what they are looking for in a male when they do,
is less understood. Most likely they want to ensure the best
possible quality of their offspring.
40
Human speech
Humans are unique in many ways. We have evolved large
brains with high cognitive capacity for control over the
speech organs (tongue, lips, jaw, larynx) which makes us
able to produce a variety of complex sounds. Scientists have
found a single gene, called FOXP2, that has been important
in the evolution of speech. This gene is almost identical
in all mammals, but after we split from the chimpanzees
Many primate species have
some form of grammar in
their vocalizations.
we have evolved a new version. This version has also been
found in Neanderthals. However, even though non-human
primates lack the ability to produce the full range of human
sounds, scientific experiments have shown that they can
have the cognitive basis for understanding them. Great apes
have successfully been taught sign language and other nonvocal systems.
When do primates vocalize?
It may be difficult to see the connection between the uses
of non-human primate vocalizations and human speech,
especially from a modern western society’s point of view,
but they probably have the same origin. When primates
are born, they are completely helpless and dependent on
someone taking care of them. Vocalizing is probably the
most effective way of expressing their needs and getting a response from their parents, as we know from human babies.
Later in life, primates vocalize in many different situations,
and use a variety of sounds in their communications. For
example, they call to alert group members about dangerous
predators, to attract a mate and to defend a territory, all of
which are things we can relate to.
Social primates
In humans, language plays a big role in maintaining
friendships and social bonds. It is difficult to know to what
extent non-human primates rely on vocalization for these
purposes. But we know that primates that live in group
societies vocalize to make decisions and keep order of group
movement. For example, baboons vocalize to assemble the
group and decide when to departure from the sleeping site.
During traveling, they emit clear barks if they have lost
contact with the group or specific individuals. Strong social
bonds are very important in social primates for keeping the
group together, and it has been proposed that grooming is
equivalent to human gossiping for maintaining these bonds.
In the wild, it is common to find differences between
populations of monkeys (“dialects”), and great apes are
even more inventive. Chimpanzees have been shown to
make up new sounds both in captivity and in the wild.
Many primate species have some form of grammar in their
vocalizations. The arrangements of syllables in a call have
a specific meaning, which means that humans are not unique in having “lexical syntax”. Rearranging these syllables
in playback makes the males act as if there is a new male in
the territory.
Gesticulation
The brain is crucial both for the production and the
processing of sounds, and we can learn a lot about the
The differences between human language and non-human
primate vocalization systems
come down to quality rather
than quantity.
evolution of our language by studying the brains of primates. In humans, speech processing mainly takes place
in the left part of the brain, which means that the right
ear is better at identifying speech sounds, while the left
ear is better at identifying non-speech sounds. Critical
regions in the brain for speech production are larger in
the left hemisphere than in the right. This asymmetry
has also been found in gorillas, bonobos and chimpan-
zees. Damage in these critical speech regions can result
in loss of speech of both signed and spoken languages,
which indicates that this area is associated not only with
speech, but with multimodal language.
Research has shown that in great apes that live in captivity, manual gestures are preferentially produced by the
right hand (which is controlled by the left hemisphere),
especially when it is accompanied by vocalization. Many
researchers believe that gestural communication together
with enhanced imitating capacities were the most important ingredients in the evolution of human language.
Human speech still relies heavily on gestures and facial
expressions, and together with intonation make up most
of the meaning of communication.
PRIMATES
• The primate order consists of apes and monkeys,
and also lemurs and lorises.
• There are two groups of monkeys: South-American and African/Asian monkeys. Apes are more
closely related to the African/Asian monkeys (like
baboons).
• Apes can be distinguished from monkeys in that
they lack a tail.
• Great apes are orangutans, gorillas, chimpanzees, bonobos and humans.
Not so different
All the aspects of our language can also be found in
primate vocalizations, though in a simpler form. They
can vocalize with intent, using different syllables that are
grammatically organized, and some species can learn and
invent novel sounds. Great apes can to a higher extent
control their vocalizations, and are also more flexible and
have a higher degree of learning than monkeys. They also
use a bigger variety of gestures. We recognize most of the
characteristic of human language in great apes, except for
the fact that they can’t modify their sounds to the same
extent as we can. It is likely that increased intelligence
opens possibilities for more complex communication.
What separates humans from other animals is less than
many people think. It is time to reevaluate how we look
at non-human language.
THE ORIGIN OF VOCALIZATION
• All tetrapods (amphibians, reptiles, birds, and
mammals) have a respiratory system with lungs
and a larynx that acts primarily as a gate protecting the lungs. Secondarily the larynx has been
modified to produce sound, with a vocal tract
that filters the sound before sending it into the
environment.
• Most mammals, amphibians, and reptiles have
continued using this system for vocalization,
while for example birds and whales have developed novel mechanisms for vocal production.
• Hormones, like estrogens, progesterone and
testosterone determine the voice development
throughout life, and also give subtle differences
in female voice across the menstrual cycle.
Camilla LoCascio Sætre (f. 1990) er mastergradstudent
i biologi ved Universitetet i Oslo.
Johannes Vaagland (f. 1985) er illustratør, figurativ tegnelærer,
arkitektstudent, og barnehageassistent fra Kr.sund som er flink til å bake kaker.
41
Naturvitenskap
Naturvitenskap
Fysikkens toner
Med hver sin innfallsvinkel strebet 1700-tallets musikere, fysikere og matematikere mot svaret på den
samme gåten: musikkens skjønnhet.
VITENSKAPSHISTORIE
Tekst: Kristian Stølevik Olsen
Ill.: Solfrid Crowo
Selv om musikken lenge har vært en viktig del av menneskers kultur, har den ikke alltid vært en like stor selvfølgelighet
som i dag. For et par hundre år siden fikk man kanskje
høre sitt favorittstykke én eller to ganger i løpet av livet,
og da bare hvis man var så heldig at stykket ble satt opp
i nærheten. Musikken, likesom de fleste andre grener av
kunst, skulle verken parteres eller analyseres i hjel. Plukker
du en blomst for å studere dens skjønnhet vil du mulig også
drepe blomsten.
Lydenes opprinnelse
På midten av 1700-tallet var musikkteori allerede en
velutviklet akademisk disiplin på stor fremmarsj. Denne
tidsperioden, også kalt generalbassens tidsalder, var preget
av ulike teorier innen musikken, både musikknotasjon så vel
som spillestiler. Sen-barokkmusikken var overgangen til den
klassiske musikkens tidsalder. Store musikalske verker av
blant andre Vivaldi og Bach belyste hvordan musikkteorien
kunne frembringe de vakreste kunstverker. I samme periode
fikk også den klassiske fysikken en stor vitenskapelig oppblomstring med Newtons lover og andre prinsipper om
systematikk og objektivitet. Musikken og fysikkens teorier
var åpenbart vidt forskjellige, og ingen kunne gjettet at de
skulle støte på det samme problemet: Finnes et grunnleggende prinsipp som beskriver hva som skaper lyd? Og
hvorfor er lyden skjønn?
Fra musikken…
For en musikalsk tone er jeg helt enig med deg, Sir, at de
tonene M. Rameau påstår å høre i en enkelt streng oppstår
ikke fra strengen, men fra andre vibrerende legemer. Jeg forstår
ikke hvorfor dette burde ansees som prinsippet bak musikk noe
mer enn tonene selv.
- matematikeren Leonard Euler, 1759.
Jean-Philippe Rameau var en fransk komponist og musikkteoretiker. Selv om han ikke er særlig kjent for sine
musikkstykker, hadde han viktige bidrag til forståelsen av
det fysiske grunnlaget for musikk. Det hadde lenge vært
åpenbart at vibrasjoner var sentralt i produksjonen av lyd,
og Rameau var i den tro at legemer satt i vibrasjon sendte
ut harmoniske lyder. Han kalte prinsippet corps sonore, løst
oversatt til «klingende legemer». Rameau var besatt av
denne ideen. På direkte eller indirekte måter dukket den
opp i alle hans artikler og fulgte ham til hans død. Corps
sonore var en viktig tanke i musikkvitenskapen og skapte en
bro over til naturvitenskapen.
… til naturvitenskapen
Den engelske fysikeren Robert Hooke hadde nylig utviklet
en teori om elastiske materialer og fjærer. Den første
åpenbare anvendelsen var å lage mer nøyaktige klokker som
Musikken og fysikkens teorier
var åpenbart vidt forskjellige og
ingen kunne gjettet at de skulle
støte på det samme problemet.
var mer stabile på sjøveien enn pendelklokker. Det viste seg
raskt at det fantes flere steder elastisitet var av stor betydning. Den mest signifikante bruken av teorien, både historisk
sett og for denne artikkelen, er utvilsomt en studie utført
42
av fysiker og matematiker Daniel Bernoulli. Bernoulli så
for seg en rekke små perler i sekvens, separert med elastiske
fjærer. Ved hjelp av Hookes og Newtons teorier kunne
Bernoulli skrive ned en ligning der løsningen beskrev én av
perlenes bevegelse. Ved å dra en perle vekk fra likevekt og
slippe den, ville hele rekken med perler begynne å vibrere på
bestemte måter. Lite visste Bernoulli at dette var grunnlaget
for en av de viktigste ligningene i fysikk: bølgeligningen.
FOURIERSERIER
Strengens matematikk
Kort tid etter Bernoulli hadde studert svingningene på
sekvensen med små perler tok den franske matematikeren
og fysikeren Jean le Rond D’Alembert for seg uendelig
mange perler, separert av en uendelig liten avstand. I 1747
formulerte D’Alembert en ligning for perlenes bevegelse.
Forskjellen fra Bernoullis studie var at D’Alembert ikke
lenger kunne skille én perle fra en annen; han måtte
beskrive det som et kontinuerlig medium som ble satt i
vibrasjon. Dette var perfekt for D’Alemberts formål med
studien, nemlig å gi en matematisk beskrivelse av en streng
på et instrument. D’Alembert var interessert i dette fra et
rent matematisk standpunkt. Han ville først og fremst se
de matematiske egenskapene til ligningen, som om den for
eksempel hadde én eller flere løsninger. Fysikeren Bernoulli,
derimot, hadde et mer realistisk perspektiv.
Problemløser: Joseph Fourier (1768-1830).
Foto: Wikimedia Commons.
• Fourierserier eller Fourier-rekken er et matematisk uttrykk for sammensatte svingninger som en
sum av enkle svingninger.
• Fourierserier dukket opp da Joseph Fourier
studerte hvordan temperatur var fordelt over
forskjellige gjenstander.
• Ideen om at funksjoner kan representeres som
en uendelig sum blir brukt i alt fra kvantemekanikk til dataanalyse.
• Bildet viser en streng (stiplet linje) og de første
1000 svingetilstandene som beskriver den. Dette
kan i dag beskrives med datamaskiner.
Hvorfor er musikk vakkert?
I Bernoullis studie med et endelig antall perler fant han at
det var en sterk sammenheng mellom antall perler, og hvor
mange måter de kunne vibrere på. Én perle kan bare vibrere
frem og tilbake for seg selv, mens for eksempel to perler kan
vibrere både i takt og utakt. I tilfellet D’Alembert hadde
Vi kan vise underliggende
vakre matematiske sammenhenger, men hvorfor lydene
oppfattes som skjønne kan
vanskelig besvares med metoder fra naturvitenskapen.
skapt, der det var et uendelig antall perler, var ikke dette like
åpenbart. For å løse D’Alemberts problem antok Bernoulli
at det fantes uendelige mange enkle svingebevegelser, ikke
ulikt hva man får ved å riste et strukket hoppetau. Det var
bare ett problem; Det var ingen grunn til å tro at strenger
som beveget seg slik skulle lage lyder som var vakre og
harmoniske. Som Bernoulli selv sa som et eksempel, og
som kritikk mot Rameau’s corps sonore: «Ved å anslå en
jernstang mens man holder den på midten, vil man høre
en blanding av forvirrede lyder som for enhver erfaren
musiker ville betraktes svært uharmoniske.» Stadig flere ble
enige om dette, og innså at man umulig kunne anta at ett
prinsipp alene kunne forklare hele musikkens diversitet, for
ikke å snakke om dens skjønnhet. Det begynte å bli klart at
Rameaus elegante og enkle idé bare kunne reflektere et snev
av virkeligheten i en adskillig mer ideell verden.
Harmonisk forsoning
Videre fulgte en periode der usikkerhet rådet. Nesten ingen
snakket lenger om spørsmål som hvordan vakre toner
oppstår, eller om vibrerende strenger alltid hørtes vakre ut.
Som D’Alembert selv sa, «Jeg er overbevist om at løsningen
til dette spørsmålet ikke ligger i hendene til analysen, som
har allerede gjort alt som kan forventes av den.» Fysikken
og matematikken stiller spørsmål der svaret kan besvares
på en kvantitativ og konkret måte, med et sett metoder
utviklet for dette formål. Det mer filosofiske spørsmålet
om hvorfor noe er vakkert, kan ikke besvares slik. Dette var
noe man sakte men sikkert begynte å innse, og selv om man
kunne beskrive selve bevegelsen til vibrerende legemer, var
det ingen kjent sammenheng til de myriadene av toner som
oppstår. Man trengte rett og slett nye metoder hvis man
ønsket en større innsikt i produksjonen av toner.
Mystikkens skjønnhet
Bernoulli antok at strengen kunne beskrives gjennom en
uendelig sum av mange svingetilstander. I sin samtid ble
det sett på som en antakelse uten noe formelt grunnlag.
Om lag 100 år senere skulle det vise seg å være helt korrekt,
da fysiker Joseph Fourier innså at lignende antakelser løste
en rekke andre problemer. Denne uendelige summen ble
senere døpt en Fourierserie, eller harmonisk serie, siden
den består av mange enkle svingninger. Man kan se klare
skiller mellom lydene til ulike instrumenter, og skape et
slags «fingeravtrykk» for hvert av dem. Man kan også vise
underliggende vakre matematiske sammenhenger, men om
tonenes skjønnhet oppstår fra disse blir ren spekulasjon.
Det er ingenting i denne serien som kan gi oss svaret på
hvorfor tonene fra en cello eller et piano høres vakre ut.
Hvor lenge skal vi filosofere over disse spørsmålene, og
har det noe for seg? Ville Chopins Nocturnes og Bachs
Måneskinnssonate være vakrere med en total forståelse
av hvorfor musikk er vakkert? Eller er det mystikken og
uvissheten som gjør det skjønt? Vi kan vise underliggende
matematiske sammenhenger, men hvorfor lydene oppfattes som skjønne kan vanskelig besvares med metoder fra
naturvitenskapen. Matematikk og annen vitenskap fjerner
ikke skjønnhetens aspekter, men de er heller ikke en nødvendighet for å nyte. Når vi plukker en blomst for å studere
dens skjønnet kan vi spare på frøene og plante om igjen. Vi
kan stelle planten, ta vare på den og nyte blomstens skjønnhet fra utsiden. Noen ganger er det nok.
Kristian S. Olsen (f.1992) studerer fysikk ved Universitetet i Oslo
og har drevet med musikk i mange år.
Solfrid Crowo (f. 1990) studerer kunsthistorie ved Universitetet i Oslo.
43
Naturvitenskap
Naturvitenskap
Sidan 1986 har tida stått stille i den tidlegare velståande byen Pripjat.
Det ikoniske parisarhjulet i atomspøkelsesbyen Pripjat. (foto: Jon Aamaas)
Etter apokalypsen
Fascinasjonen for Tsjernobyl-ulykka gjer deg til katastrofeturist.
FOTOREPORTASJE
Tekst: Borgar Aamaas
Foto: Borgar Aamaas/Jon Aamaas
Ekstremturisme vert det kalla i enkelte reisebøker. I januar
besøkte Argument sin utsendte forbodssona rundt det
tidlegare atomkraftverket i Tsjernobyl. Å kunne sjå katastrofeområdet med eigne auge har vore ein draum. Turen var
ei fantastisk oppleving, men òg svært trist med tanke på all
menneskeleg liding dette atomkraftverket har skyld i. På det
næraste førte turistguiden oss 270 meter frå reaktor fire.
Strålinga eg fekk i meg var neppe større enn ein flytur til
New York ville ha gitt. I dag er dermed ein slik dagstur fullstendig ufarleg, men i dagane etter katastrofen i 1986 ville
turen vore dødeleg eller gitt livsvarige strålingsskader. I dag
jobbar fleire tusen menneske innanfor forbodssona. Dessutan ligg millionbyen Kiev berre ti mil sør for kraftverket.
Det var ein gong i Sovjet
Katastrofen starta med ein unødvendig tryggleikstest som
gjekk ut av kontroll. Den 26. april 1986 førte overoppheting til ein dampeksplosjon som sprengte det beskyttande
taket på 500 tonn i fillebitar. Ein ny eksplosjon kasta
ut høgradioaktive fragment og førte til ein brann og ei
røyksøyle ut av reaktoren. Resultatet var ei ekstrem radioaktiv sky som ikkje stoppa ved landegrensa. Det verste nedfallet kom i dagens Kviterussland. 28 år seinare går eg rundt
i atomspøkelsesbyen Pripjat, tre km frå kraftverket. Dette
var ein velståande by der arbeidarane på kraftverket budde.
44
Tankane mine går til apokalyptiske bøker og filmar, slik som
The Road av Cormac McCarthy.
Inkompetanse og hemmeleghald
Kommunismen i Sovjet hadde sine veikskapar. Å stille
kritiske spørsmål til overordna var ikkje vanleg. Informere
om dårleg nytt heller ikkje. Difor tok det fleire dagar før
For ein dag var eg kjernekraftkatastrofeturist. Deretter kunne eg dra heim.
styresmaktene lokalt, og ikkje minst generalsekretæren i
Sovjet, Mikhail Gorbatsjov, skjønte omfanget av katastrofen. Svært høge strålingsdosar vart målt, men det tok 36
timar før byen vart evakuert. Dei beste ekspertane på
kjernefysikk i Sovjet vart utsatt for store doser stråling då
dei samla seg like ved sentrum av katastrofen. Omverda
fekk ikkje vite om ulykka før ein målestasjon ved eit svensk
atomkraftverk målte uvanleg mykje radioaktiv stråling to
dagar etter ulykka. Noko av denne radioaktiviteten kom til
Noreg med regnet. Endå er det høge nivå av radioaktivitet i
delar av norsk natur.
ist. Deretter kunne eg dra heim. I 1986 ofra mange livet
eller helsa for å avgrense skadane. Omtrent 50 døde av
akutt stråling. Mange fleire har fått øydelagt helsa. Over ein
halv million menneske var med på oppreinsinga. I ettertid
har det vore mangelfullt med studiar over kor mange som
faktisk har døydd av seinskader. På veg til Tsjernobyl såg vi
ein dokumentar som hevda at styresmaktane først kom med
eit dødstal på 40 000 på ein internasjonal konferanse kort
tid etter ulykka, men at dette talet vart redusert til 4000
i løpet av konferansen. Ein rapport frå det internasjonale
atomenergibyrået og verdas helseorganisasjon frå 2005 slår
fast at færre enn 10 000 døde. Sett imot tsunamien i Indiahavet i 2004 eller jordskjelvet på Haiti i 2010 er det ikkje eit
spesielt stort tal.
Sjukehuset i Pripjat. Ein del av ein sko frå ein av dei brannmennene ligg i dette rommet. Geigarteljaren ular då guiden
nesten tar på skoen med instrumentet. (foto: Jon Aamaas)
Den nye sarkofagen er under utbygging. Den originale sarkofagen vart bygd for å vare i berre 30 år.
Barnehage anno 1986. Etter at Sovjetunionen gjekk i oppløysning vart dette byggjet som mange andre ramponert under
dei lovlause forholda.
Sjølv etter ein enorm oppreinsking finnast det mykje høgradioaktivt materiale att i jordsmonnet i Ukraina og Kviterussland. Dette skiltet står utanfor barnehagen.
Naturen tar over
Den gamle sarkofagen som beskyttar omverda mot radioaktiv stråling er falleferdig. Rett ved byggjer dei ein ny og
større sarkofag. Når han er på plass, er planen å flytte det
svært radioaktive materialet til ein meir permanent lagringsplass. Likevel kan ikkje menneske bu i området dei neste 20
000 år, men naturen vil ta over. Det som ved første augekast
ser ut som skog visar seg å vere hovudgata i Pripjat. Sidan
ulykka har ingen budd der. Parisarhjulet har rusta. Naturen
har allereie tatt grep.
Dødeleg opprydjing
Det var tøft å dra til Tsjernobyl. Og på ein måte var det
heilt feil å dra. Turisme bygd på menneskeleg liding har sine
etiske dilemma. For ein dag var eg kjernekraftkatastrofetur-
Borgar Aamaas (f. 1984) har ein mastergrad i meteorologi frå Universitetet i
Oslo. Han fekk grønt lys ved strålingssjekken etter besøket til Tsjernobyl.
45
Naturvitenskap
Usikkerhetens natur
Fysikken og matematikken kan gir oss resultater som stemmer, men forklarer ikke hvordan naturen fungerer.
FYSIKK
Tekst: Ask Juhl Markestad
Ill.: Trond Ivar Hansen
En fysiker er aldri fornøyd. Det er alltid mer å finne ut av,
det går alltid an å se nærmere på saken. En fysiker kan fortelle deg hva som skjer, og gi en mulig sammenheng mellom
det som skjer – men det betyr ikke at sammenhengen nødvendig er riktig. Likevel er det nettopp forståelse for fysiske
modellene som gjør at jeg kan skrive denne artikkelen på en
bærbar pc – så noe gjør vi jo riktig.
Fysikk kan oppfattes som både komplisert og uforståelig.
Faget er basert på språket matematikk og kommuniseres
gjennom matematikken. Det er likevel fullt mulig å forstå
grunnleggende tankeganger i fysikkfaget, også for dem som
ikke «snakker» det matematiske språket. I håp om å gjøre
det lettere for leseren, vil jeg forklare underliggende prinsipper i fysikken og knuse noen myter om faget.
Argument søker redaktør
Argument er Norges største, tverrfaglige studenttidsskrift, og drives av studenter og unge forskere i Oslo. Tidsskriftet
har fem utgaver i året, og når ut på alle læresteder tilknyttet Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus (SiO).
Som redaktør har man det øverste redaksjonelle ansvaret i tidsskriftet og får unik leder- og redaksjonserfaring.
Vervet er et perfekt utgangspunkt for en videre karriere innenfor forskningsjournalistikk eller tidsskriftbransjen.
2014 er et spennende år for Argument. Vi har fått mulighet til å investere i en nettsatsning og driver aktiv rekruttering
ved høyskolene i Oslo-området. Redaktøren får ansvar for å befeste posisjonen som et tidsskrift for studenter over hele
Oslo, samt å videreutvikle Argument med tanke på fremtidens studentlesere.
Begrepsavklaring
Det er nødvendig med en begrepsavklaring. Hypotese, teori,
lov og modell er ord som ofte blir kastet rundt om hverandre. En hypotese er enklest sagt en idé om hvordan noe
henger sammen. En hypotese er ikke noe fastslått, men en
utestet antagelse. En teori er derimot noe som ofte har blitt
utledet fra enkle sammenhenger eller postulater, noe vi sier
er sant fordi det stemmer med målinger og eksperimenter.
Når fysikere kaller noe en lov stammer dette fra en empirisk
lov. Det er fastslått fra målinger, og stemmer med disse
målingene, men loven gjelder kun i den gitte situasjonen
som ble målt. Teorier og lover er begge modeller. Matematiske modeller er en tilnærming til naturen, og handler om
Vi er begrenset av det å være
mennesker, som lever i våre
tre romlige dimensjoner med
en hjerne som gjennom millioner av år har utviklet seg for
å overleve, ikke for å kunne se
sammenhenger i naturen.
hvordan vi mener naturen fungerer. En god modell stemmer
bra overens med alle målinger, mens en dårlig modell ikke
gjør det.
Teori mot Natur
En modell er en tilnærming til det som er riktig, men kan
den noensinne være riktig? En fysiker vil komme mekanismene i naturen så nær som mulig. I fysikk er det lett å
kunne si at noe er galt: man bare måler. Vi eksperimenterer
for å fastslå hva som er riktig i hvert tilfelle. Problemet er at
vi kan måle hva som skjer, men ikke hvorfor det skjer. Når
vi har en teori som stemmer med alle målinger, betyr det
likevel ikke at forklaringen nødvendigvis er korrekt.
La oss se for oss to modeller. Begge gir akkurat samme
resultat med like god presisjon, og ingen av dem har fenomener som den andre ikke kan forklare. Den ene sier at verden drives av små usynlige aper, mens den andre sier at den
drives av rosa elefanter. Siden begge modellene gir like gode
46
Som redaktør får du:
- Unik ledererfaring i en ansvarsfull stilling
- Omfattende redaksjonell erfaring
- En viktig stemme i og utenfor studentoffentligheten
- Kontakt med et bredt nettverk av skribenter, forskere, media og fagmiljøer
- Muligheten til å ta Norges største studenttidsskrift videre inn i fremtiden
resultater, kan vi ikke si at den ene er rett og den andre ikke.
Selv om vi har forklart sammenhengene mellom resultatene
og målingene, er det fremdeles usikkert om virkeligheten
faktisk fungerer slik.
Menneskets rolle oppi det hele
Et viktig prinsipp i fysikken er at alle modellene er skapt ut
fra vårt syn som mennesker. Husk at det ikke er noe spesielt
med oss mennesker eller hvor vi er i universet, sett fra en
fysikers perspektiv. Naturen fungerer uavhengig av menneskets eksistens – trist, men sant. Det er derfor heller ingen
grunn til at vi skal klare å beskrive naturen riktig. Vi er begrenset av det å være mennesker, som lever i våre tre romslige
dimensjoner med en hjerne som gjennom millioner av år
har utviklet seg for å overleve, ikke for å kunne se sammenhenger i naturen. Det er derfor vi tyr til målinger, eksperimenter og matematikk, som fungerer uavhengig av oss. Selv
målinger kan begrense oss hvis vi ikke har nok av dem.
Lovens begrensninger
Ta Newtons tyngdelov for eksempel. Den sier at alle objekter som har masse vil bli tiltrukket av hverandre, avhengig
av de respektive massene og avstanden mellom dem. Dette
er ganske åpenbart nå til dags – vi vet at det er derfor vi ikke
svever bort når det blåser. Det er viktig å forstå at dette er
basert på målinger gjort her, fra Jorden. Det kan eksistere
steder i universet der loven ikke gjelder. Vi har kanskje
ikke noen grunn til å tro at slike plasser eksisterer – men
muligheten er der. Og det finnes faktisk et slikt sted der
loven ikke holder vann. Det stedet heter Merkur. Merkurs
bane om solen er faktisk ikke mulig, eller kalkulerbar, ifølge
Newtons tyngdelov.
Ukomplett er ikke feil
Tilfellet Merkur betyr ikke at Newton hadde feil, men at teorien hans ikke var komplett. Selv i dag lærer vi Newtons tyngdelov, og den brukes i de tilfellene hvor vi vet at den stem-
Vi ser etter en person som:
- Har skrive- og ledererfaring
- Kan engasjere og organisere en redaksjon
- Tar initiativ, jobber selvstendig og organisert, og håndterer tidspress
- Er nysgjerrig, tenker tverrfaglig og evner å tenke journalistisk
- Brenner for å gjøre akademisk kunnskap tilgjengelig
Vi kan måle hva som skjer,
men ikke hvorfor det skjer.
Arbeidstiden er fleksibel, og kan fint kombineres med studier. Vervet er honorert. Opplæring vil bli gitt i april/mai,
eventuelt også juni, etter nærmere avtale. Har du spørsmål? Skriv til redaktør Carline Tromp: [email protected]
mer. I tillegg finnes en mer komplett teori for de tilfellene der
Newton er feil: Einsteins generelle relativitetsteori. Det er en
viktig forskjell mellom Newton og Einstein. Newton bruker
krefter til å forklare bevegelse. Einstein bruker ideen om alt
vil bevege seg slik at det har minst mulig energi sammen med
geometrien til tidsrom, altså hvordan rommet rundt oss er
bøyd. Så, hvilken forklaring er riktig? Siden Einsteins teori
stemmer med alle målinger så langt, er det den som er riktig,
for nå. Ingen av teorien trenger å være riktig. De er begge rosa
elefanter og usynlige aper.
Send søknad og CV med referanser elektronisk til [email protected] innen 1. april 2014.
Aktuelle søkere kan bli bedt om å sende attester eller ev. arbeidsprøver.
Ask Juhl Markestad (f.1994) studerer fysikk ved Universitetet i Oslo
og har stort engasjement for formidling av fysikkunnskaper.
Trond Ivar Hansen ( f.1968) er utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen.
Yrke: Illustratør - se www.nemolom.com.
Baksidekronikken
Kampen mot
svadastempelet
Av Niclaes Grønneberg Løken
I hvert nummer gir Argument baksida si til en studentpolitiker eller en som er sterkt engasjert i
studenters ve og vel. Her kan de usensurert rette søkelyset mot en sak de brenner spesielt for.
Til næringslivstoppen som ønsker realfagskunnskap på bestilling, realfagstudenten som fnyser av samfunnsvitenskapens
nytteverdi og VGS-eleven som er usikker på et samfunnsvitenskapelig valg: Bevissthet er nøkkelen fremfor etterspørsel!
I kjølvannet av NHOs årskonferanse med hovedtema
«Læringslivet», som ble avholdt 8. januar, har debatten om næringslivets skrikende etterspørsel etter mer
realfagskompetanse hos fremtidens studenter, i tillegg til
spørsmålet om samfunns- og humanioravitenskapenes
nytteverdi i fremtiden, igjen rast i det offentlige rom. Sistnevnte fag er også omtalt som «svadafag» på grunn av sin
flytende form og den grunnløse ideen hos utenforstående
om at «dette er jo ting alle lærer seg». Fronten har stått
mellom akademia og næringsliv i det ene medieoppslaget
etter det andre. På denne plassen ønsker jeg å argumentere
mot svadastempelet, og nyansere det offentlige ordskiftet
fra et samfunnsvitenskapelig ståsted.
Det store veivalget
På videregående skole skjer det store veivalget for alle og
enhver. Mange vet allerede hva de vil gjøre videre og nøler
ikke et sekund. Andre er usikre. Disse bruker enten god tid
til å undersøke ulike aktuelle alternativer, eller hopper rett
på noe som tilsynelatende treffer dem. I mellomtiden hører
de at det er altfor mange som søker samfunnsvitenskapelige
utdanninger, i motsetning til de etterspurte realfagstudenter, som mest sannsynlig er garantert jobb når de er ferdig
med et nokså tøft studieløp. Man kan spørre seg hva dette
gjør med elevers holdninger om disse studieretningene, og
med dem som kanskje har vurdert å studere religionshistorie, sosiologi eller utviklingsstudier. Er det likegyldig at
samfunnet nedgraderer samfunns- og humanioravitenskapelige studiers status på denne måten?
Mer enn profitt
Rektor ved Universitetet i Oslo, Ole Petter Ottersen,
tok tidlig denne studentgruppens side og støttet dem da
debatten raste som verst. Til tross for sin egen profesjonsutdanning som lege, mente han at næringslivets
etterspørsel ikke er enerådende. I et blogginnlegg 13.
januar slår han et hardt slag for studentene som velger
andre studieretninger enn realfagene, og stiller spørsmål
ved NHOs snevre argumentasjon om næringslivets og
arbeidslivets behov. Ottersen argumenterer til fordel for
de generelle akademiske ferdighetene humaniora- og
samfunnsstudentene opparbeider seg, blant annet evnen
til kritisk tenkning, analytiske egenskaper og formidling
av kunnskap, og skriver: «Et samfunn som kun tenker
profitt, har intet sikkerhetsnett tilbake». Det er nettopp
dette ordet – profitt. For skal det være slik at samfunnet og øvrig arbeidsliv skal forfølge samme strategi som
næringslivet? Ottersen spissformulerer ikke; han er i sitt
rette element og argumenterer som representant for hele
Universitetet i Oslo. Samfunnet er tjent med studenter
som speiler et stort akademisk mangfold og som samtidig
deler grunnleggende akademiske ferdighetene. Vi trenger
med andre ord studenter som følger med i tiden.
Går i bresjen
Jeg studerer som folk færrest sosialantropologi. En
studieretning mannen i gata knapt har hørt om og som
for mange er sosiologiens ukjente lillebror. Jeg kan ikke
engang telle på fingrene lenger hvor mange spørsmål jeg
har fått om hva man egentlig kan bli etter studiene. Noen
gode eksempler er alltid mulige å gi, men som oftest står
de som spør igjen som spørsmålstegn. Takk og pris har
vi slike professorer som Thomas Hylland Eriksen, som
gjennom mange år har gitt faget et ansikt i norske medier
– fra nasjonalfølelse og symbolikk i forbindelse med OL
på Lillehammer, til sagaen om søppelet vi kaster fra oss. Vi
bør hedre slike akademikere som går i bresjen for fagene
sine, nettopp fordi de også kan stimulere til at flere elever
på videregående velger dem med entusiasme og nysgjerrighet i fremtiden.
Motivasjonens verdi
Denne teksten er ikke ment som et sleivspark til NHO
og realfagstudenter som måtte fnyse av nytteverdien i
samfunnsfag. Den er tvert imot en appell til videregående
elever som vurderer samfunnsvitenskapelige studier, og
til dem som tar dem for øyeblikket. De som blir usikre på
sine egne interesser, og som ikke ser hva dette kan brukes
til i arbeidslivet. Som i alle andre sammenhenger, er motivasjon og interesse tross alt alfa og omega for å stå løpet ut
- et argument som stadig brukes i debatten rundt det store
og signaliserende frafallet i den videregående skolen, en
het potet i norsk utdanningspolitikk nå om dagen.
Bevissthet og glød
Vi må ta opp kampen med dette svadastempelet som samfunnsvitenskapelige og relaterte studieretninger ufortjent
har fått. Jeg tror på valgfriheten, individualismen og ikke
minst gløden som finnes i hvert menneske. Gløden som
gjør mange til fornuftige og reflekterte mennesker – ja,
selv ildsjelene mange ser opp til i hverdagen. Valg av studieretning handler om å velge de tyngste interessene i deg
selv, det du kan gi et bidrag til samfunnet med. Men det
stiller selvsagt krav. Krav om en indre bevissthet i et slikt
viktig veivalg for fremtiden, og krav om at du, mens du
svever på alle interessene dine, holder beina på bakken.
Bruk ressursene
Poenget er å gjøre det bevisste valget man ikke vil angre
på – valget som får en til å stå løpet ut. Jeg tror, også av
egen erfaring, at hvis man som elev setter av tilstrekkelig
med tid til å gjøre research og sammenligne flere aktuelle
studieretninger, så vil man få tyngde nok til å ta det valget.
Å bare «hoppe rett i det» blir altfor lettvint når det er et
såpass viktig veivalg man står ovenfor. Det samme kan sies
til studenten som befinner seg på første eller andre semester, og som mangler lyse framtidsutsikter. Undersøk hva du
kan jobbe med, kikk i masteroppgaver for inspirasjon og
bruk ressursen som finnes i karriereveiledning for det det
er verdt. Ikke la deg håne av realister og skremme av propaganda fra næringslivet; det er din faglige kompetanse og
personlige utvikling samfunnet vil belønne. For å komme
dit trenger du å være dine valg bevisst, du trenger å tenke
på hva du kan bruke kunnskapen og ferdighetene dine til,
og ha tro på deg selv. Bevissthet, interesser og nysgjerrighet
er nøkkelen til en bærekraftig fremtid – ikke etterspørsel
og profitt.
Niclaes Grønneberg Løken (f. 1991), studerer sosialantropologi ved
Universitetet i Oslo og ønsker å jobbe innenfor humanitært organisasjonsliv.
Download
Related flashcards

Literature

26 cards

Literary genres

22 cards

Metaphors

17 cards

Medieval literature

42 cards

Fiction

18 cards

Create Flashcards