etter apokalypsen / escobars flodhester fleinsopp på

Nummer to - 2014 Av studenter i Oslo NATUR ETTER APOKALYPSEN / ESCOBARS FLODHESTER FLEINSOPP PÅ RESEPT / GUD ER TILBAKE / TERROR PÅ MUSEET Å BYGGE NATUR / DYRENES TALE Innhold Leder Argument er et tverrfaglig og tverrpolitisk tidsskrift laget av studenter og unge forskere fra universitetet og høyskoler i Oslo. 02. LEDER Vi må snakke om voldtekt 04. #PAUSEROMMET Av Carline Tromp 07. SAMFUNN 08. 10. 12. 14. 16. Escobars flodhester Eirik Falk Å gjenreise et liv Reidar Jessen Petroleum og følelser Kenneth Haug Nirvana på resept Ingvill Daatland Hekne Med kunnskap som våpen Eirik Sundvall Foto: Project Unbreakable / Tumblr. 17. NATUR Du kjenner høyst sannsynlig flere som er voldtatt. For å komme problemet til livs må vi tørre å snakke høyt om det. 26. februar ble en ny forskningsrapport om voldtekt offentliggjort. 9,4 prosent av norske kvinner og 1,1 prosent av norske menn har blitt voldtatt. Svært mange hadde ikke anmeldt saken, eller i det hele tatt snakket med noen om hendelsen, i etterkant. Usunn skepsis Det er fælt å si, men det var ikke en gang tallene som skremte meg mest. Det var reaksjonene i ymse kommentarfelt rundt omkring. «Dette hørtes da usannsynlig høyt ut,» var en reaksjon som gikk igjen, «dette kan umulig stemme, høres ut som et bestillingsverk fra femi-maffiaen» (jeg finner ikke på dette). «Utroverdig,» var et ord som falt, ikke én eller to, men mange ganger, og «tallene må være feil, det er noe galt med metoden, utvalget er neppe representativt». Nå er jeg på generelt grunnlag helt for å utvise sunn skepsis til tabloide medieoppslag av typen «Nyere forskning viser...». Men det blir sjeldent så mye oppstyr om metode rundt statistiske undersøkelser om andre temaer. Akkurat når det gjelder voldtekt så det ut til å være overraskende mange som mente å ha en såpass bra innsikt i materien at de kunne si at tallene overhodet ikke kunne bunne i virkeligheten. på åpen gate, men av venner, bekjente eller familie, og det blir straks klarere hvorfor så mange ikke tør å si noe. Hvis ingen forteller om voldtekt, blir det lett å tro at dette er noe som ikke forekommer i din krets, ikke kunne ha skjedd deg, ikke kunne ha skjedd venninnen din. Det blir også lett å tro at voldtektsmenn er skumle menn i mørke bakgater - ikke kjærester, venner, pappaer, lærere. Mistenkeliggjøring Når tallene fra en slik undersøkelse blir møtt med skepsis og vantro er det første problemet at lange debatter om metode skygger for den egentlige diskusjonen. Hvordan kan det ha seg at det er så innmari mange voldtekter, når «ingen» kjenner en voldtektsmann? Hvorfor er det så mange som ikke går til politiet? Og det viktigste spørsmålet: Hva faen skal vi gjøre for å fikse det? Et større problem er diskursen som følger med. Mistenkeliggjøringen. Latterliggjøringen. Og kvinnehatet som bobler og syder rett under overflaten i en del av kommentarene. Det er menn som deler erfaringer om falske beskyldninger, om kvinner som vil «ta» menn ved å si at de bedriver seksuell trakassering, om kvinner som «var villige nok da det sto på». Det tause flertallet Hold kjeft, drittkjerring Jeg begynte å lure på hvorfor. Er det fordi man ikke kjenner seg selv eller sine venner igjen i resultatene? Det kan hende. Vi lever jo gjerne våre liv i en boble. Omgangskretsen min gjenspeiler jo heller ikke sammensetningen i Stortinget. Nettopp dette er også et av de største problemene når det kommer til voldtekt: Det er et tema man ikke snakker om. Kun 11 prosent av voldtektene i undersøkelsen var anmeldt til politiet, og en tredjedel hadde aldri snakket med noen om det som skjedde. Det å ha blitt voldtatt er skambelagt. Kunne jeg ikke… burde man ikke ha… Var det kanskje min egen skyld? Legg til at de aller, aller fleste voldtekter ikke begås av fremmede Slike kommentarer går inn i en større tendens til seksualisert raseri i kommentarfeltene. Da en bekjent i januar blogget om kjønnsdelte barneklær og saken ble plukket opp av avisene, ble kommentarfeltene raskt stengt på grunn av grove utskjellinger og trusler. Mange så ikke ut til å bli provosert av selve saken så mye av at hun var en kvinne som hadde våget å ytre seg offentlig. I artikkelen «Why Women aren’t Welcome on the Internet» beskriver Pacific Standard-skribent Amanda Hess hvordan hun ble utsatt for draps- og voldtektstrusler, trakassering og til og med en egen Twitter-konto som bare spyttet ut grov hets mot henne. Hun fant ut at hun langt fra 2 var den eneste med slike erfaringer, og hun oppdaget også at slike trusler ikke ble tatt særlig alvorlig av politiet. «Vil du være med på leken, må du tåle steken,» var også beskjeden min bekjent fikk. Sticks and stones Kvinnehatet i nettdebatten er et samfunnsproblem. Det er ikke greit at kommentarfeltet i mange saker domineres av menn som mener at kvinner burde holde kjeft, og at hvis de ikke gjør det, så burde de tåle å bli truet med å bli penetrert med store gjenstander. Sticks and stones will break my bones but words can never hurt me – men ord kan sørge for at folk blir brakt til taushet, at de sover med en kniv under puta, at de alltid ser seg om etter usynlige skygger. Si det høyt Nesten 90 prosent av de som ble voldtatt anmeldte ikke til politiet. Hvorfor ikke? For mange handler det om skam og redsel for å bli mistrodd, hatet og stigmatisert. Og hvis de leser et kommentarfelt i en vanlig norsk avis vil de få rett i sine antakelser. Misforstå meg rett: Jeg mener ikke å sidestille kommentarfelttroll med voldtektsmenn, og jeg tror heller ikke at «dårlige holdninger» er den eneste forklaringen til statistikken. Men de er en del av problemet. Det er på høy tid å si at vi ikke kan ha det sånn. Vi må tørre å snakke høyt om voldtekt og kvinnehat, og vi må gjøre det uten å låse oss i kjønnsbaserte fronter. Å snakke om noe betyr ikke at det forsvinner. Troll sprekker i sola, voldtektsmenn ser dessverre ut til å være av en seigere materie. Men det er såre nødvendig å ta et oppgjør med kulturen av skam og skyld, med ideen om at voldtekt er noe man ikke snakker om. Det er på tide å gjøre det klart at man ikke kan bli truet til taushet. Carline Tromp (f. 1984) har en mastergrad i norrøn filologi og tar enkeltemner ved Universitetet i Oslo. Hun er redaktør for Argument. 18. Gud og grønne skoger Eivind Eggen 20. Naturens bakside Elise Lund 21. Kvifor seier vi det? Peter van de Groep 22. Klimatrusler og andre dommedagsprofetier Erlend Tårnesvik Dreiås 24. Making nature Frans-Jan Parmentier & Carline Tromp 26. Å spille på lag med naturen Erlend Tårnesvik Dreiås 28.Lydsporet Anne Gerd Grimsby Haarr 29. KULTUR 30. De kjedelige pengene Eivor Elisabeth Mæland 32. Mellom stjernestøv og betongklosser Hilde Berteig Rustan 34. Død over postdirektivet Erlend Tårnesvik Dreiås 35.Tegneserie Anders Nordmo Kvammen 37. NATURVITENSKAP 38. 40. 42. 44. 46. A vinne i lotto i Sierra Leone Ingebjørg Hagen Agøy Primate communication Camilla LoCascio Sætre Fysikkens toner Kristian Stølevik Olsen Etter apokalypsen Borgar Aamaas Usikkerhetens natur Ask Markestad REDAKTØR: Carline Tromp REDAKSJONSLEDER: Sandra Mileo SAMFUNN: Eirik Wig Sundvall (redaktør), Ingvill Daatland Hekne, Eivind Eggen, Andrea Tviberg Frammarsvik, Kenneth Haug, Eirik Falk og Reidar Jessen TEMA: Erlend Tårnesvik Dreiås redaktør), Anne Gerd Grimsby Haarr, Peter van de Groep og Robert Wood KULTUR: Sandra Mileo (redaktør), Eileen Danielsen, Betol Hansen, Andrea Miranda Sand Bruer, Anahita A. Mahvashian, Ingrid Gipling og Julia Jaskiv NATURVITENSKAP: Elise M. Lund (redaktør), Tulpesh Patel, Ask Markestad, Kristian Olsen, Borgar Aamaas og Elina Melteig BILDEREDAKSJON: Sarah Yasin (redaktør) og Marion Priebe UTFORMING: Ørjan Laxaa OMSLAGSILLUSTRASJON: Marion Priebe SEKSJONSSIDEBILDER: Samfunn: Johannes Vaagland Tema: Wikimedia Commons Kultur: Joseph Spitzweg, «Der arme Poet», 1839 Naturvitenskap: Vilde Skylstad ABONNERE: Ett år: 250 kroner Støtte- og firmaabonnement: 500 kroner MOTARGUMENTER: Innlegg: Maks 4000 tegn inkl. mellomrom Kronikk: Maks 8000 tegn inkl. mellomrom SKRIVE FOR OSS? Dødlinje for #3 2014 er 17. mars. Tema: Frihet(for bidrag til temaseksjonen). Vi tar imot bidrag fra studenter og unge forskere på alle nivåer og fra alle felt. Bidrag kan være skrevet på norsk, engelsk, dansk og svensk. Enhver som skriver til oss er garantert grundig tilbakemelding. Antatte tekster kan også publiseres på vårt nettsted www.argumentnett.no. Send ditt utkast på maks 8000 tegn til argument-redaksjon@studorg.uio.no Redaksjonen ble avsluttet 4. mars ANNONSESALG: Kontakt argument.tidsskrift@gmail.com KONTAKT: Argument, Slemdalsv. 15, 0369 Oslo Mail: argument.tidsskrift@gmail.com Hjemmeside: www.argumentnett.no Som Norges største studenttidsskrift blir Argument distribuert gratis på studiesteder over hele Oslo. Publikasjonen er finansiert av Kulturstyret ved Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus (SiO), Norsk kulturråd og annonsesalg. BAKSIDEKRONIKKEN 48. Kampen mot svadastempelet Niclæs Grønneberg Løken 3 #pauserommet #pauserommet Et hav av søppel Protoner er som superhomofobe menn som man prøver å presse sammen. Det går bare ikke. Marin forsøpling er et reelt problem som vi rett og slett ikke har nok kunnskap om. Hva gjør man? Jo, man samler styrkene. I regi av Hold Norge rent ble det nylig avholdt en internasjonal konferanse i Oslo om marin forsøpling. Akkumulering av mikroplast i næringskjedene, implikasjoner for dyreliv og kommersielt fiske var noen av temaene som ble tatt opp av forskere, aktivister og beslutningstagere. Konferansen var et ledd i et pågående arbeid med å utarbeide en rapport på oppdrag fra Miljøverndepartementet som gir en oversikt over aktører, prosjekter, tiltak og forskning som er tilknyttet tema marin forsøpling i Norge. Tross dystre tilstander finnes det håp, og 10. mai arrangeres en nasjonal strandryddedag. Familier, venner, kolleger, idrettslag, foreninger, arbeidsplasser, barnehager, skoler, speidere, miljøorganisasjoner, naturelskere, akademikere, velforeninger, fiskere og håndtverkere: plukk søppel! - Sunniva Rose på forelesning i MNKOM3000/4000: Forskningsformidling og vitenskapsjournalistikk, 10.2.2014 Foto: Universitetet i Oslo https://www.facebook.com/Strandryddedagen Human Nature is the only science of man; and yet has been hitherto the most neglected. - David Hume in A Treatise of Human Nature, 1739-40. EML David Hume malt av Allan Ramsay, 1766. Foto: Wikimedia Commons. Lyrikkhjørnet Navnet skjemmer ingen LANDSKAP MED GRAVEMASKINER De spiser av skogene mine. Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine. Gud hjelpe meg for en skapning på dem. Hoder uten øyne og øynene i baken. I mars 2014 er det 200 år siden den franske legen og politikeren Joseph-Ignace Guillotin døde. Selv om han har gitt navn til henrettelsesapparatet giljotin, var han ikke oppfinneren. Faktisk var han motstander av dødsstraff. I 1700-tallets Frankrike var det vanlig å henrette folk ved brenning eller henging, med mindre du kunne kjøpe deg til en mer effektiv død med sverd. Dr. Guillotin syntes dette var inhumant, og argumenterte varmt for at det måtte finnes raskere og mer smertefrie måter å fullbyrde dødsdommen. Dette medførte at da denne «raske og smertefrie» oppfinnelsen kom, var navnet allerede selvskrevet. Etter hans død forsøkte familien å få franske myndigheter til å skrifte navn på giljotinen. Da det ikke gikk, skiftet de navn selv. De svinger med kjeftene på lange skaft og har løvetann i munnvikene. ETS De eter og spytter ut spytter ut og eter,, for de har ingen strupe mer, bare en diger kjeft og en rumlende mave. Er dette et slags helvete? For vadefugler. For de altfor kloke pelikaner? De har blindede øyner og lenker om føttene. De skal arbeide i århundrer og tygge blåklokkene og til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust og kald sol fra projektører. Uten struper, uten stemmebånd og uten klage. av Rolf Jacobsen Kronikkonkurranse: Frihet Blodbadet i 1864 I år er det 150 år siden den dansk-tyske krig. Våren 1864 kjempet Danmark alene mot Preussen og Østerrike om kontrollen over hertugdømmene Slesvig og Holstein. Resultatet ble en brutal nedslakting av den danske hæren. Det viktigste slaget sto ved Dybbøl skanse hvor tusener av danske soldater falt. Danskenes desperate kamp mot overmakten skapte et enormt følelsesengasjement i hele Norden. Senere i år kommer den danske dramaserien 1864. I det påkostede krigsdramaet spiller blant andre den norske Jacob Oftebro en sentral rolle. EWS 4 Argument #3 2014 handler om FRIHET. I samarbeid med Kulturhistorisk museum inviterer vi til kronikkonkurranse med tema «frihet». Vinnerkronikken vil bli valgt av en fagjury, og blir publisert på baksiden av Argument og på nettsidene til Argument og KHM. Vinneren får i tillegg en bokpakke og ett års gratis tilgang til Kulturhistorisk museum*. Regler for kronikken: • Tema er «frihet» • Maks 5000 tegn inkludert mellomrom • Kan ikke være publisert et annet sted tidligere I juryen: Gunnar Aakvaag (sosiolog og forfatter av boka Frihet), Anine Kierulf (advokat og stipendiat ved Juridisk fakultet) og Ellen Semb (medierådgiver ved Kulturhistorisk museum, litteraturviter). Deadline for å sende inn: 31. mars 2014. *Hvis vinneren er student ved Universitetet i Oslo og dermed har gratis tilgang til KHM allerede, gjelder fribilletten for å ta med en ledsager gratis. 5 HVA KAN DU - EGENTLIG? Meld deg inn i Samfunnsviterne Få tilgang til Samfunnsviternes karrieresider - et verktøy for alle faser av arbeidslivet + mange andre medlemsfordeler Les mer om studentmedlemskap på www.samfunnsviterne.no SAMFUNN VÅPEN, DOP OG FLODHESTER / OPPREISNING PÅ OVERTID REFORMFEBER I MEXICO / PSYKEDELISK PSYKIATRI / ARGUMENT-METODEN Samfunnsviterne - Akademiker-foreningen for samfunnsvitere og humanister 7 Samfunn Escobars flodhester Samfunn På narkokongen Pablo Escobars gamle hacienda streifer afrikanske flodhester fritt, som et symbol over Colombias uløste problemer. COLOMBIA Tekst: Eirik Falk Ill.: Johannes Vaagland De siste syv årene av Pablo Escobars liv var han å finne på det amerikanske forretningstidskriftet Forbes’ liste over verdens rikeste. Escobar ledet det beryktede Medellín-kartellet, som på åttitallet var verdens ledende eksportør av kokain. På Hacienda Nápoles, Escobars landeiendom snaue tjue mil øst for byen Medellín, hadde han, i tillegg til egen flystripe og tyrefektingarena, en privat dyrehage med eksotiske dyr fra hele verden. Fire afrikanske flodhester fikk han importert fra New Orleans. Narkobaronen ble sporet opp og skutt i 1993, og colombianske myndigheter begynte å beslaglegge eiendommer som direkte kunne knyttes til Escobar. Escobars kartell hadde i løpet av 1980- og starten av 1990-tallet overført store deler av sin virksomheten til den legitime økonomien, i hvert fall på papiret. Store deler av kartellets eiendom lå derfor utenfor myndighetenes rekkevidde, men haciendaen var blant eiendommene som ble beslaglagt. Samtlige av dyrene på eiendommen ble omplassert til dyrehager eller reservater rundt om i verden. Unntaket var gruppen med flodhester. Tonnevis med hodebry De fire potensielt livsfarlige dyrene bød på hodebry for de colombianske myndighetene. Flodhester kan veie opp mot tre tonn og har hjørnetenner som kan veie over en kilo. Det var med andre ord ingen enkel sak å flytte dem. Ansvaret for dyrene ble lagt på lokalmyndighetene i regionen, som ganske enkelt vendte ryggen til problemet. Manglende vedlikehold av haciendaen førte snart til at flodhestene klarte å bryte ut av inngjerdingen. Derfra vandret de fritt i og rundt Escobars gamle lekegrind. Rikelig tilgang på vann, sol og gress ga gunstige levekår, og flodhestene klarte seg fint uten tilsyn. Siden det i Colombia ikke finnes løver eller hyener som kunne true kalvene, vokste bestanden i et forrykende tempo. Noen av dyrene var til og med så freidige at de beveget seg 150 km opp langs den nærliggende Magdalenaelven. En av disse flodhestene ble i 2009 skutt av jegere på oppdrag fra lokalmyndighetene. Da bildet av de poserende jegerne kom ut i media kom flere dyrevernsgrupper på banen, og de gjenværende flodhestene fikk leve i fred. Fraksjonering og interne stridigheter Heller ikke verdens etterspørsel etter kokain døde med Pablo Escobar. Kort tid etter hans bortgang overtok Orejuela-brødrene fra det tidligere konkurerende Cali-kartellet store deler av markedet, men brødrene mistet kontrollen da de ble arrestert to år senere. Etter dette overtok kartellet Norte del Valle, med røtter i det gamle Cali-kartellet, og den paramilitære gruppen AUC (Colombias forente selvforsvarsstyrker) store deler av markedet. Med de nye gruppene kom en ny form for organisering hvor de ulike Colombias narkobaroner er i dag heller bevæpnet med Ipad enn Uzi. leddene i virksomheten ble fordelt på undergrupper. Én gruppe kunne ha ansvaret for fremstillingsprosessen fra kokablader til kokain, en annen for transporten, mens en tredje var ansvarlig for sikkerhet og beskyttelse. Men Norte del Valle var preget av interne stridigheter, noe som bare i årene 2003-2004 resulterte i over tusen dødsfall innad i organisasjonen, deriblant flere av lederne. Også AUC ble svekket med årene, og flere av deres ledere ble drept eller 8 utlevert til USA. Som følge oppsto det et maktvakuum som åpnet for nye grupper. Lederløse banditter Inn på banen kom Bandas criminales (kriminelle bander), som i stor grad styrer Colombias underverden i dag. De fortsatte trenden med å organisere virksomheten gjennom flere ledd og å fordele risikoen. Nå hadde narkotraffikantene løsrevet seg fra forestillingen om at gruppene sto og falt på sin leder. Dersom en av de involverte gruppene skulle miste sin leder spilte det ikke lenger noen rolle for flyten av narkotika. Man kunne simpelthen bytte til en ny leder, og alle ville fortsette å tjene penger. Gruppene begynte å holde en langt lavere profil enn tidligere, og kontakten dem imellom begrenset seg til det aller nødvendigste for å holde virksomheten i gang. Skulle noen holde en for høy profil ville colombianske myndigheter eller amerikanske DEA Rikelig tilgang på vann, sol og gress ga gunstige levekår, og flodhestene klarte seg fint uten oppsyn. (Drug Enforcement Administration) raskt fange dem opp. Derfor er det få som vet hvem som leder virksomhetene i dag. Det er blitt sagt at Colombias narkobaroner i dag heller er bevæpnet med Ipad enn Uzi. Uløste problemer På Escobars tid var Medellín verdens mordhovedstad. Siden da har narkotikavirksomheten i Colombia endret karakter, og volden har flyttet seg nordover på kontinentet. I dag kontrolleres det nordamerikanske markedet i stor grad av meksikanske karteller, og i deler av Mexico opplever man kartellkrig på gatenivå slik man gjorde i Colombia for få år siden. Siden 2006 regner man med at over 100 000 dødsfall og forsvinninger i Mexico kan knyttes til konflikter mellom kartellene. I oktober i fjor registerte Medellín sin laveste drapstatistikk på tre tiår, men byen fortsetter å være ledende i Colombias narkotikavirksomhet. De kriminelle bandene fokuserer på å etablere nye markeder i Europa, gjerne i samarbeid med italiensk mafia. Men den nye generasjonen med colombianske narkotraffikanter begrenser seg ikke utelukkende til kokain, de bedriver også virksomhet knyttet til marijuana, ulovlig gullgraving og utpressing. Så lenge etterspørselen etter kokain og andre narkotiske stoffer fortsetter vil bekjempelsen av narkotikavirksomhet være en kamp mot strømmen. Narkotikapolitikken som har blitt ført så langt har vært feilslått. Fortsatt er Colombia et av landene i verden som produserer og omsetter mest kokain. Uoffisielt utgjør verdien av kokaineksporten mer enn landets samlede lovlige eksport. Og som et symbol på Colombias uløste problemer streifer fortsatt et tredvetalls flodhester fritt rundt Escobars gamle hacienda. Eirik Falk (f. 1990) studerer historie ved Universitetet i Oslo. Johannes Vaagland (f. 1985) er illustratør, figurativ tegnelærer, arkitektstudent, og barnehageassistent fra Kr.sund som er flink til å bake kaker. 9 Samfunn Samfunn Å gjenreise et liv INTER-AMERICAN COURT OF HUMAN RIGHTS • Utgangspunktet for opprettelsen av domstolen i 1969 var den amerikanske menneskerettighetsdeklarasjonen fra 1948. • 25 amerikanske land har så langt sluttet seg til • Hensikten med domstolen er å være kontrollinstans og beskytter av menneskerettighetsdeklarasjonen. Leopoldo García Lucero ble den første chilenske flyktning i eksil som fikk oppreisning for overgrepene han ble utsatt for under Pinochet-regimet. INTERNATIONAL CRIMINAL COURT (ICC) • ICC holder til i Haag i Nederland og ble opprettet i 2002, med Roma-statuttene som regelverk. • Individer som har begått folkemord, forbrytelser mot menneskeheten eller krigsforbrytelser kan straffeforfølges. • Kun land som har underskrevet Romastatuttene kan straffeforfølges. Dette innebærer eksempelvis at tidligere president George Bush ikke kan stilles for ICC siden USA aldri har underskrevet. • Hovedregelen i traktaten er at ICC kan gripe inn hvis landene selv ikke kan eller vil gjennomføre rettssak eller etterforskning. • Den første saken ble reist mot Thomas Lubanga, som i 2012 ble dømt for sin rolle i borgerkrigen i Kongo. kanskje et helt liv å bygge det opp igjen, sier Nora Sveaass. Hun forteller at politiske beslutninger som bekrefter overgrepene og anerkjenner folks lidelser er viktige. Dette kan være alt fra symbolske handlinger som minnesmerker til etterforskning og rettssaker. Det å følge en rettsprosess kan være mye mer effektivt enn terapitimer. - Nora Sveaass - I tillegg til at Chile har fått klar beskjed om å betale erstatning til García Lucero, har de også fått påpakning for ikke å ha iverksatt etterforskning av hendelsene. Det gråtende øye: Monumentet «El ojo que llora», til minne om ofrene for borgerkrigen i Peru fra 1980-2000. Foto: Anne-Margrethe Sønneland Oppgjørets sted: Rettssal i La Plata under det pågående oppgjøret etter militærdiktaturet i Argentina fra 1976-83. Foto: Anne-Margrethe Sønneland. RETTSOPPGJØR Tekst: Reidar Jessen Knapt fem dager etter general Augusto Pinochets kupp i 1973 banket sikkerhetspolitiet på døra til Leopoldo García Lucero. Han ble internert i en konsentrasjonsleir hvor han ble torturert daglig. I to og et halvt år ble han mishandlet på det groveste, noe som resulterte i utslåtte tenner, permanent ryggskade, lungeproblemer og nedsatt hørsel. I tillegg kom de psykiske senskadene. - Hver gang jeg ser meg selv og arrene mine i speilet så tenker jeg på Pinochet, fortalte García Lucero da hans rettssak mot den chilenske staten kom opp i 2013. Pinochets regime sto for drap og fysisk mishandling, men etterlot seg også dype psykologiske skader. García har slitt med søvnproblemer, energimangel og konsentrasjonsvansker, kjente symptomer på såkalt posttraumatisk stresslidelse. Kaster skygger Under Pinochets regime satte myndighetene og spesielt sikkerhetspolitiet DINA i gang systematisk å arrestere, bortføre og fengsle opposisjonelle chilenere som hadde vært tilhengere av tidligere president Salvador Allende, verdens første demokratisk valgte marxistiske statsleder. Over 3000 mennesker 10 ble drept og flere titusen ble mishandlet på ulike måter. Hundretusener flyktet til utlandet. I dag bor fortsatt over 300 000 av disse chilenerne utenlands. Pinochet ble avsatt i 1990, men verken han eller hans mange medhjelpere ble stilt til ansvar. I dag er Chile fortsatt splittet, og mange forsvarer regimet. Pinochet selv døde i 2006, men mange av hans gamle meningsfeller og allierte har fremdeles mye makt i forsvaret Hver gang jeg ser meg selv og arrene mine i speilet tenker jeg på Pinochet. - García Lucero og andre deler av statsforvaltningen. Faren til sittende president Michelle Bachelet ble drept under kuppet og hun var selv nødt til å flykte til Tyskland. På tross av dette måtte hun akseptere at hennes egen forsvarsminister stilte opp i begravelsen til Pinochet. Dette illustrer hvordan den avdøde diktatoren fortsatt kaster skygger og øver innflytelse over det chilenske samfunnet. Kompensasjon til flyktninger Takket være familie og venner har García Lucero klart seg i eksil uten støtte fra hjemlandet. Som flyktning har han ikke hatt tilgang til kompensasjonsordningene som har vært tilgjengelige for ofre bosatt i Chile. I senere tid har både etterlatte etter drepte opposisjonelle og andre som har vært fengslet fått rett til pensjon og støtte til behandling. García Lucero gikk til sak mot Chile i den interamerikanske domstol (se faktaboks) for å sikre at også chilenske flyktninger bosatt i utlandet skal ha rett til kompensasjon, og vant. Psykologiske perspektiver Nora Sveaass er førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo og psykolog med mange års erfaring som behandler for flyktninger og torturoverlevende som García Lucero. Hun har forsket på overgangsoppgjør og hva som er viktig for å oppnå oppreisning i etterkant. I García Luceros sak mot den chilenske stat ble hun av retten oppnevnt som sakkyndig, og trakk frem viktigheten av rehabilitering, rettsoppgjør og etterforskning etter alvorlige menneskerettsbrudd. - Hvilke følger domsavsigelsen får må vi vente og se, men det viktigste er stadfestelsen av at mennesker utsatt for overgrep har rett til oppreisning og rehabilitering også utenfor sitt lands grenser. Sveaass forteller at Chile i liten grad har sørget for oppreisning for dem som måtte flykte utenlands. Rettsoppgjør og etterforskning av de ansvarlige har vært unntaket heller enn regelen. Straffefrihet har vært det vanligste, til tross for at etterforskning er noe mange ofre fremhever som viktig. påført i fengsel. Samtidig har Pinochet kunnet gå fri. Dette blir en gjentagende form for stigmatisering, forteller psykologen. Oppgjørets betydning Historiske rettsoppgjør Sveaass fremhever viktigheten av at samfunnene tar et grundig oppgjør etter systematiske menneskerettighetsbrudd. Hun viser til sin forskning på betydningen av rettsoppgjør i Argentina og Peru etter diktaturene: - For mange ofre har mangelen på oppreisning i etterkant vært en nesten like stor påkjenning som selve overgrepene. Det å se at overgriperne går fri kan være - Straffefrihetens epoke har tatt slutt, sa sjefsanklager Luis Moreno-Ocampo ved den internasjonale straffedomstolen i 2003. Han hadde tidligere ført sak mot ledelsen i militærjuntaen som sto bak «den skitne krigen» i Argentina på 1980-tallet. Brasil har gjennomført sannhetskommisjoner i etterkant av militærdiktaturet på 1970-tallet, og i fjor gikk president Dilma Rousseff inn for at en ny komité skal etterforske det som skjedde. Chile har gjennomført flere kommisjoner for å kartlegge hvilke overgrep som skjedde, og har innført pensjon for både etterlatte etter drepte personer og de som selv ble arrestert og torturert. Det vanligste i store deler av verden er likevel at slike tiltak ikke iverksettes. Det kan ta noen minutter å bryte ned et menneske, og kanskje et helt liv å bygge det opp igjen. - Nora Sveaass veldig ydmykende og bidra til at ens egen selvfølelse svekkes ytterligere. I tillegg kommer mangelen på oppreisning og erstatning. García Lucero har for eksempel levd under svært vanskelige forhold i London på grunn av de omfattende problemene han ble Forbrytelse og straff Målet med opprettelsen av den internasjonale straffedomstol (ICC) i 2002 var at et internasjonalt organ skulle gripe inn hvis en stat svikter sitt ansvar. Tanken bak ICC er at etterforskning og straff er viktig juridisk for å hindre gjentagelse og fungere som advarsel. Men det har vist seg at disse prosessene også kan ha en helbredende funksjon, og at de er viktige for å gjenoppbygge et samfunn etter krig og konflikt. - Det kan ta noen minutter å bryte ned et menneske og Tverrfaglig forskning Forskningsområdet overgangsrettsoppgjør, på engelsk «transitional justice», har en tverrfaglig tilnærming og undersøker alt fra mental helse til politiske strukturer og gjenoppbygging av infrastruktur i etterkant av krig og konflikt. - Jurister har skjønt for lenge siden at rettsoppgjør er avgjørende for å komme seg etter overgrep, mens mange psykologer fortsatt ikke har tatt dette innover seg, sier Sveaass. Under rettsforhandlingene i Haag mot Slobodan Milosevic i forbindelse med krigen i det gamle Jugoslavia, hadde Sveaass mange klienter som hadde opplevd overgrepene under hans styre. - Mitt inntrykk er at det å følge den direktesendte prosessen var mye mer effektivt enn hva jeg som psykolog kunne bidra med. Men det var nyttig for mange å få snakket om de sterke inntrykkene. Vi må ikke gi opp kampen om at stater tar på seg ansvar etter overgrep, både økonomisk, politisk og juridisk. I så måte er García Luceros sak nok en illustrasjon på hvor viktig det er å legge til rette for oppreisning og sette i gang etterforskning i kjølvannet av grove menneskerettighetsbrudd. Reidar Jessen (1991) tar profesjonsstudiet i psykologi ved Universitetet i Oslo, og er på åttende semester. 11 Samfunn Samfunn Petroleum og følelser Presidentens forsøk på å bryte opp Mexicos oljemonopol møter sterk motstand. PETROLEUMSREFORM Tekst: Kenneth Haug Ill.: Evy Litovchenco Mexicos president Enrique Peña Nieto er ikke kjent for å styre unna kontroversielle forslag. Nå har han valgt å reformere en av Mexicos mest respekterte institusjoner – det statlige oljeselskapet Pemex har hatt monopol på oljeog gassutvinning i Mexico. Peña Nieto ønsker å la Pemex samarbeide tettere med utenlandske selskaper, og åpne for at andre selskaper får konsesjoner. Helt presist dreier reformen seg om at utenlandske selskaper skal få lov til å investere i Pemex og utvinne olje i landet, uten at eierskapet skal overføres fra den meksikanske staten. Reformiver Peña Nieto, som ble valgt i 2012, markerte seg tidlig med sin reformiver. Kort tid inn i presidentperioden fikk han i stand en samarbeidsallianse mellom sitt eget Partido Revolutionario Insititucional (PRI) og de to andre store partiene i kongressen (PAN og PRD). Avtalen, kalt «Pakten for Mexico», går ut på at de fleste lovforslag skal behandles på bakrommet. Partiene skal komme til kompromisser istedenfor å strides i kongressen. Dette har gjort ham i stand til å styre Mexico langt mer effektivt enn tidligere president Felipe Calderon. Presidenten har benyttet denne styrings- 12 evnen til å igangsette reformer som splitter meksikanerne. Først ute var en skolereform som møtte sterk motstand fra de mektige lærerfagforeningene. Deretter forsøkte han å roe ned narkotikakrigen som har herjet i Mexico det siste tiåret, med hovedfokus på å begrense antall dødsfall – noe han har lyktes med. Nasjonalt arvesølv Utenlandske investeringer i oljeog gassutvinning er et svært kontroversielt tema i Mexico. Siden de meksikanske oljeforekomstene ble nasjonalisert i 1936 har de vært viktige for den meksikanske økonomien. Pemex ble dannet for at staten skulle kontrollere hele produksjonskjeden, fra oljeplattformene til bensinpumpene. Inntektene fra sektoren har utgjort 40 prosent av inntektene til staten, som mottar En kongressrepresentant fra opposisjonen valgte å kle av seg på riksdekkende fjernsyn som en symbolsk protest. lave skatteinntekter, og har hjulpet til med å bygge opp det lille som finnes av velferdsordninger. Det som først og fremst gjør reformene kontroversielle er at meksikanere ser på Pemex som et slags nasjonalt arvesølv, som er viktig for Mexicos nasjonalfølelse, økonomiske stolthet og stolthet. Det står også nedskrevet i grunnloven at staten har eierskap til alle meksikanske petroleumsressurser – noe som gjør reformene både følelsesmessig og juridisk komplisert. Betydningen for det meksikanske samfunnet er sammenlignbart med de norske vannkraftverkenes betydning i Norge, og striden rundt konsesjonslovene. Hele høsten og vinteren har det vært store demonstrasjoner i Mexico City og andre storbyer. Den 13. desember valgte likevel den meksikanske kongressen å vedta den viktigste loven i denne reformen, som raskt ble undertegnet av president Peña Nieto. Dette var en grunnlovsendring som tillot utenlandske selskaper å operere på meksikansk jord. En kongressrepresentant fra PRD, som tar sterk dissens fra samarbeidsavtalen i anledning denne reformen, valgte deretter å kle av seg på riksdekkende fjernsyn som en symbolsk protest. en ny gullalder, som vil stimulere den meksikanske økonomien. Andre meksikanere er ikke like optimistiske, og frykter at de internasjonale selskapene, som skal få lov til å ta en stor del av utbyttet, skal ribbe Mexico for sine nasjonale ressurser. Reformen splitter folket Begge sider hevder å ha folket i ryggen, men meningsmålingene spriker voldsomt. Få ønsker at Pemex skal fortsette som det gjør i dag – med synkende produksjon, manglende Investeringer og kompetanse Mange meksikanere føler at Pemex er et slags nasjonalt arvesølv, som er viktig for Mexicos nasjonalfølelse og stolthet. Det kan virke som om det først og fremst er internasjonale selskaper som blir tilfredsstilt av denne reformen, men Peña Nieto har sine støttespillere i Mexico også. Motivasjonen hans er lett å finne i Pemex’ regnskaper. Produksjonen av olje i Mexico har minket med 25 prosent det siste tiåret. Reformen sikter mot at internasjonale selskaper skal komme inn med større investeringer, moderne teknologi og bedre ledelse enn Pemex har. Dermed håper presidenten at den meksikanske oljesektoren kan holdes i live og kanskje til og med vil oppleve kompetanse og dårlige fremtidsutsikter. Det er også stort sett enighet om at dagens modell må bli forandret og at den meksikanske staten må slutte å ta så stort utbytte – ikke ulikt diskusjonen rundt Statkraft i Norge. Det kontroversielle er at utlendinger skal få innpass. Mange mener at for å bevare meksikansk suverenitet, nasjonal selvtillit og velstand, må det skje reformer uten at utenlandske krefter slipper til. Demonstranter poengterer at utviklingen går i motsatt retning av resten av Latin-Amerika – der blant annet Argentina har valgt å nasjonalisere utenlandske oljeselskapers holdninger i landet. Samtidig peker tilhengere av delprivatiseringen på naboen i nord, USA, som i løpet av få år har gått fra å være storimportør av olje til å være selvforsynt. Likhetstrekk med Norge Da Norge ble en oljenasjon valgte staten å gi utenlandske selskaper tilgang til oljefeltene, fordi Norge ikke hadde tilstrekkelig kompetanse for å finne og utvinne oljen. Mexico er i en situasjon som har visse likhetstrekk. Pemex har falt etter når det gjelder teknologi og forskning. Det finnes gode psykologiske grunner for meksikanerne å være skeptiske – store utenlandske selskaper har har historisk sett et dårlig rykte i Latin-Amerika. Men dersom Peña Nietos reformer lykkes, kan det være begynnelsen på en framgangsrik periode for Mexico, og kanskje også resten av regionen. PEMEX – MEKSIKANSK OLJEMONOPOL • Pemex ble dannet i 1936 da president Lázaro Cárdenas nasjonaliserte petroleumsforekomstene i Mexico. • Produserer i dag 40 prosent av den meksikanske statens inntekter. • Latin-Amerikas nest største selskap, etter Brasils tilsvarende Petrobras. Kenneth Haug (f. 1994) forsøker etter beste evne å studere til bachelor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Ellers er han oftest å finne med nesa begravd i The Economist eller et annet tidsskrift. Evy Litovchenco (f. 1981) er en ukrainsk-brasiliansk trønder fra Rogaland som tar master i interaksjon, bruk og design ved ved Universitetet i Oslo. Når hun ikke tegner lager hun magi med strikkepinnene. 13 Samfunn Samfunn Nirvana på resept Dersom klinikere følger nyere forskning kan din neste psykologtime bli den reneste eufori. PSYKOLOGI Tekst: Ingvill Maria Daatland Hekne Ill.: Solfrid Crowo Å innta psykedeliske rusmidler har en lang tradisjon. Da de ble gjort ulovlige på 1970-tallet var det fordi man fryktet fatale konsekvenser. Norske psykologiforskere har nå konkludert med at stoffene ikke fører til psykiske lidelser, men derimot kan tenkes å virke positivt i behandling av alkoholisme, depresjon og post-traumatisk stresslidelse. Er dette grunn god nok for å iverksette medisinsk bruk av de psykedeliske substansene? Mat for sjelen Bruken av psykedelika er eldre enn de fem store verdensreligionene. Opplevelsen de gir deg beskrives ofte nettopp som religiøs, en drømmelignende tilstand som kan gi ny spirituell innsikt. Det er nettopp denne endringen i bevissthet og nedbyggingen av forsvarsmekanismer som er grunnen til at psykoterapeuter tok i bruk LSD og psilocybin (funnet i fleinsopp) i terapi på 1960-tallet. I stedet for nitidig samtalearbeid kunne klienten åpnes opp med en enkel dose eufori. Da all verdens hippier begynte å benytte stoffene for rekreasjonell bruk, brøt imidlertid panikken ut blant myndighetene. I 1971 ble LSD, ecstasy og psilocybin ført opp på FNs narkotikaliste, og snart var allmenn bruk forbudt også i Norge. Medisinsk bruk er fremdeles lovlig, såfremt legemiddelverket velsigner det. Men majoriteten av fagfolk vegrer seg. Ufarlig bruk? Risiko for avhengighet og skadelige langtidseffekter var de formelle grunnene til at de psykotropiske midlene ble klassifisert som skadelige. Det har imidlertid vist seg vanskelig å validere disse påstandene. Ingen av de psykedeliske substansene (LSD, ecstasy, meskalin og psilocybin) er giftige eller avhengighetsdannende. Ingen har noensinne dødd av overdose ved bruk av slike stoffer. Alvorlige konsekvenser kan bare indirekte tilskrives rusmiddelet, som dødsfall grunnet dehydrasjon under ecstasyrus. Psykedelisk frontfigur Psykolog Pål-Ørjan Johansen ved NTNU er en av flere som har forsket seg frem til at bruk ikke er direkte skadelige for helsa, men muligens kan fremme psykiske helse. Klinikere Johansen vil åpne LSD-klinikker i Oslo, for å kurere angst med ecstasy og åpne sinnet med sopp. som kjemper de misforståtte rusmidlers sak er ikke ukjente for historien, og det ser nå ut til at Norge har fått sin psykedeliske frontfigur. Johansen vil starte LSD-klinikker i Oslo for å kurere angst med ecstasy og åpne sinnet med sopp. Flere aktører i det internasjonale forskningsmiljøet stiller seg bak hans budskap: Dersom stoffene potensielt kan hjelpe pasienter, er vi pliktig til å forske mer. Kan deres effektivitet i behandling påvises, må de tas i bruk. Kanskje er psykedeliske stoffer i ferd med å gjenvinne sin eldgamle status som mirakelmedisin. 14 32 millioner hallusinerende amerikanere Vitenskapelige bevis som kan brukes som argument for medisinsk bruk av hallusinogener er ikke voldsom, men det finnes. Pål-Ørjan Johansen og kona Teri Krebs har analysert amerikanske helsejournaler, og funnet ut at over tretti millioner amerikanere har prøvd LSD, fleinsopp eller meskalin (psykedelisk kaktus) i løpet av livet. Videre har de konkludert med at forekomstene av psykiske lidelser i denne gruppen ikke er høyere enn i den øvrige befolkningen. Faktisk er den noe lavere. Ut fra denne studien konkluderer forskerne med at psykedeliske stoffer i seg selv ikke utgjør en risiko for utvikling av psykiske problemer. Forskerekteparet har også analysert studier på LSD fra tiden før stoffet ble stigmatisert, nemlig 1950- til 1970-tallet. Den eksperimentelle og terapeutiske bruken var på den tiden utbredt og uten rapporterte uheldige konsekvenser. Analysene viste at én full dose LSD kunne være en effektiv hjelp mot alkoholisme i opptil et år. Dette mener Johansen og Krebs skyldes psykedeliske stoffers evne til å fremme ny innsikt ved å åpne bevisstheten. Lykkesopp Man trodde lenge at hallusinasjonene og de intense opplevelsene psykedeliske stoffer gir skyldes forhøyet hjerneaktivitet ved inntak. Forskergruppen til psykiater David Nutt ved Imperial College of London har derimot vist at hjerneaktiviteten synker under påvirkning, og dette nettopp i hjerneområder som hos deprimerte ofte er unormalt aktive. Dette kan forklare hvorfor fleinsopp ser ut til å være et lovende alternativ til antidepressiva. Ecstasy (MDMA) gir også en heftig I stedet for nitid samtalearbeid kunne klienten åpnes opp med en enkel dose eufori. euforifølelse, og har samtidig en fryktdempende effekt. Krigsveteraner og kreftpasienter har under forskningsprosjekter ved Harvard blitt gitt middelet sammen med samtaleterapi, mot henholdsvis post-traumatisk stresslidelse og dødsangst. Krigsveteranene ble veiledet av en terapeut til å gjenoppsøke de traumatiske minnene under rusen. Dette skal kunne skape nye nevrale baner i hjernen og dermed endre måten de husker fortiden på. I begge pasientgrupper kunne behandlingen se ut til å bedre resultatene. Forenklet paradis? Det foreligger mer bevis for at psykedeliske stoffer er ufarlige, enn at de er farlige. Den utstrakte bruken av midlene, gjennom tidene og på verdensbasis, gir mulighet til å se at direkte, skadelige konsekvenser i stor grad uteblir. Påstandene som har ført til offentlig fordømmelse av bruk mangler altså i stor grad vitenskapelig belegg. På den andre siden er beretningene om påviste positive helseutfall verken mange eller metodisk bunnsolide. Moderate doser psykedelika gitt til friske personer i sikre omgivelser utgjør ingen risiko verdt å snakke om. Det er under slike omstendigheter medisinsk bruk ville forekommet. Men er det verdt det? Fordommer og fornuft Motstanden mange føler mot medisinsk bruk av psykedeliske stoffer bunner kanskje i fordommer. Eller rett og slett PSYKEDELISKE STOFFER Flott eller farlig? Norsk fleinsopp. Foto: Wikimedia Commons. • Et psykoaktivt eller psykotropisk stoff er et kjemisk stoff som i hovedsak virker på sentralnervesystemet. Der forandrer det hjernens funksjon og fører til midlertidige endringer i persepsjon, humør, bevissthet eller adferd. • Virkestoffene i rusmidlene virker inn på seretoninreseptorer i hjernen, som er sentrale for mye av dens aktivitet, spesielt hva angår bevissthet og persepsjon. • Psykedeliske stoffer fører ofte til dype personlige og spirituelle opplevelser, og av og til forvirring og emosjonell ustabilitet så lenge stoffene har effekt. • Eventuelle endringer og skader stoffene påfører hjernen ser ut til å være reversible. • FNs psykotropkonvensjon klassifiserte i 1971 blant annet LSD, MDMA (ecstasy) og psilocybin (funnet i bla fleinsopp) som skadelige. • Verdens helseorganisasjon (WHO) har myndighet til å anbefale oppføring eller fjerning av stoffer fra FNs konvensjon om psykotropiske substanser av 1971. sunn fornuft. For selv om risikoen ikke skulle være betydelig, har den ikke forduftet. Vi vet med sikkerhet at det er umulig å forutse hvordan enkeltindivider vil reagere fysisk og psykisk på rusopplevelsen. Det psykedeliske «paradis» er intenst, kanskje i overkant intenst. Stoffene har bestemt en dyp virkning på hjernen og mennesket. Denne kan være forløsende, men også skremmende og destruktivt. Dersom en person ofte reagerer med engstelse på livshendelser, kan det skje at psykedelisk rus trigger angsten ytterligere. Det er fornuftig å skåne sårbare personer for slike opplevelser. En person som oppsøker terapi, er gjerne allerede overveldet av en kompleks virkelighet. Kanskje vil stoffene, gitt i nettopp en trygg setting, gi oppklarende innsikter. Men opplevelsen av sansebedrag og en omdreiet verden kan også gjøre pasienten enda mer forvirret og utrygg. Og i begge fall vil som oftest de store positive resultatene utebli. Den kliniske virkeligheten er ufravikelig kompleks. Dersom hallusinasjoner skaper klarsyn, er likevel ikke fortiden slettet med en enkelt pille. Paradis er nok ikke en sopp unna, i hvert fall ikke for alle. Ingvill Daatland Hekne (f. 1992) går profesjonsstudiet i psykologi ved Universitetet i Oslo (UiO) og sitter i Arguments samfunnsredaksjon. Solfrid Crowo (f. 1990) studerer kunsthistorie ved Universitetet i Oslo. 15 Samfunn Med kunnskap som våpen Preget offentlig debatt: Mats Gullikstads kronikk om kjøttforbruk ble publisert på NRK Ytring og lest, delt og kommentert av mange. Skjermbilde fra 28. februar 2014. Mats Gullikstads kronikk «Å spise sine nærmeste» gikk som en farsott gjennom sosiale media etter publisering i Argument og NRK Ytring. Bachelorstudenten baserte kronikken på en semesteroppgave ved Universitetet i Oslo. kjøttproduksjon. «Hvor mye blod og galle skal flyte før en kultur blir ukultur?» spurte Gullikstad. NRK Ytring viste interesse for kronikken og publiserte den på sine nettsider. Reaksjonene ble mange og til dels kraftige. Det var tydelig at kronikken traff en nerve, og Gullikstad fikk både støtte og kritikk. til kronikken fikk han av faget «KULH2030 - Natur og kultur: forholdet mellom mennesker og dyr». - Jeg ble engasjert av faget og pensum. Dette var relativt ny kunnskap for meg, men kunnskap jeg mente var viktig å formidle videre, forteller studenten. I fagets semesteroppgave brukte Gullikstad pensum til å vise hvordan den moderne kjøttproduksjonen i Vesten er et kulturelt fenomen, hvor det industrielle dyreholdet og spesielt slaktingen langt på vei blir holdt skjult for offentligheten. Produksjonens virkelighet forsvinner i en kulturell konstruksjon hvor en biff ikke forbindes med okseliket det har tilhørt. For å vise at vårt forhold til dyr er en kunstig konstruksjon påpekte Gullikstad at en gris i stua er like humoristisk som en hund på tallerkenen er avskyelig - men at det like gjerne kunne vært omvendt, noe det også er mange steder i verden. - Jeg ønsket å kaste lys over det jeg mener er en skyggeside ved samfunnet, og vise at dette er et kulturelt fenomen som har utviklet seg over tid. Vårt samfunns forhold til dyr er verken «naturlig» eller det eneste mulige, forteller studenten engasjert. Gullikstad er medlem av Norsk vegansamfunn, som tar avstand fra kommersiell eller annen utnyttelse av dyr, fordi dette berøver dyrene sin frihet. Veganere spiser derfor verken kjøtt eller dyreprodukter som egg og ost. Semesteroppgave Kontaktet Argument - Jeg opplever responsen som inspirerende. Det er gøy å bli hørt av så mange, forteller Mats Gullikstad til Argument. Gullikstad går fjerde semester på bachelorprogrammet i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo. Inspirasjonen Studenten ble tipset om Argument og forhørte seg derfor om mulighetene for å videreutvikle semesteroppgaven for publisering. Tema for Argument #1 var mat, noe som var midt i blinken for Gullikstad. I samarbeid med temare- ARGUMENT I MEDIA Tekst: Eirik Wig Sundvall I forrige nummer av Argument kastet bachelorstudent i kulturhistorie Mats Gullikstad en brannfakkel inn i den norske samfunnsdebatten. Kronikken «Å spise sine nærmeste» kastet et kritisk søkelys over vårt samfunns industrielle Jeg ble engasjert av faget og pensum. Det var kunnskap jeg mente var viktig å formidle videre. - Mats Gullikstad 16 daksjonen ble teksten forbedret, og, fremfor alt spisset til kronikkform. Gullikstad er fornøyd med prosessen med Argument og mener han fikk gode og nyttige tilbakemeldinger. Han er glad for at han kunne rekke ut til så mange, spesielt med publiseringen på NRK Ytring: All oppmerksomheten og debatten tar jeg som en kompliment. - Mats Gullikstad - All oppmerksomheten og debatten tar jeg som en kompliment. Det var også gøy å representere Humanistisk fakultet i media, sier Gullikstad. Argument er skapt av og for studenter, som en arena hvor studenter kan trenes til «å skrive av seg akademia» og tilgjengeliggjøre akademisk kunnskap for et bredt publikum. Få har levd opp til dette idealet så godt som Mats Gullikstad. Studentens vei fra skolebenken på Blindern til den offentlige debatten viser hvor langt man kan komme med kunnskap og engasjement. Argument har åpne dører for alle studenter som ønsker å bli bedre til å skrive, og fremfor alt: skribenter som ønsker å bli lest! NATUR GUD ER TILBAKE / MUSEETS NATUR / VILLHESTENE OG MOTORVEIEN ETTER MENNESKENE / FREMTIDENS FORSKNING: FRØ OG KLIMAENDRINGER KVIFOR SEIER VI DET? / LYDSPORET Eirik Wig Sundvall (f. 1985) har mastergrad i historie fra UiO og er redaktør for samfunnsseksjonen i Argument. 17 Natur Gud og grønne skoger Gud har kledd seg i naturens klær og er på full fart inn i det offentlige ordskiftet ig jen. Vår tids økologiske krise er i ferd med å skape en religiøs oppvåkning. Natur NYRELIGIØSITET Tekst: Eivind Eggen Ill.: Jonas A. Larsen I skogen bak huset der jeg vokste opp, drev man miledrift frem til begynnelsen av 1800-tallet. I milene brant man tømmer til kull, som igjen gikk til jernverkene i innlandet. Milebrenning var en farlig aktivitet: Det var alltid en fare for at glør skulle spre seg fra milen til skogen rundt og starte skogbranner. Huldra passet på så dette ikke skulle skje, men hun lokket også menn inn i skogen. Disse mennene så man aldri igjen. Skogen, som var næringsgrunnlaget for så mange, var på samme tid et magisk og truende sted. Milene etterlot kraterformede forhøyninger i landskapet, spor etter en fordums tid da man kunne livnære seg av skogen. På samme måte er falmede fortellinger om huldra, nøkken og de underjordiske, minner om en tid da vi levde i daglig frykt og respekt for naturens krefter. Troen på en mytisk og levende natur – befolket av ånder, energier og andre magiske vesener – er noe mange av oss nå assosierer med overtro, noe som vil forsvinne med besteforeldrenes generasjon. Nettopp derfor er det så interessant at naturen nå er mer magisk enn på lenge. Veien ut av skogen Troen på en mytisk og levende natur – «moder jord» – er ikke bare et nesten universalt religiøst fenomen, men også en av de eldste religiøse forestillingene vi kjenner til. Tidlig antropologisk religionsteori så animisme – troen på en besjelet natur, befolket av ånder og energier – som den mest primitive måten et folk forsto sine omgivelser på. Etter hvert som samfunn ble mer avanserte, ville de også bli mindre tilbøyelige til slik overtro, ble det antatt. Lenge kunne det se ut som dette stemte. Som milene hun beskyttet, er huldra en marginal skikkelse i det norske landskapet, fordrevet sammen med nøkken til vage anekdotiske referanser, tappet for mening. Med fraflytningen fra bygdene, og overgangen til industrisamfunnet, forsvant både nærheten til skogen og de mytiske skikkelsene som bodde i den. Få jeg kjenner engster seg for å treffe huldra i skogen i disse dager. Det er overtro, som ser ut til å kunne forsvinne når besteforeldrene våre dør. Den tidlige sosiologien forventet at gud var i ferd med å dø og at sekulariseringen av samfunnet var uunngåelig. Men tross den lenge hengende dødsdommen er ryktene om religionens død sterkt overdrevet. Men gud var ikke død En svak nedgang i deltagelsen på norske gudstjenester synes ikke å vitne om religionens snarlige død. At denne myten er så seiglivet, er mer enn noe annet et tegn på at opplysningens ideologiske idé om kulturell evolusjon ennå ikke har sluppet taket. Heller enn å bli borte, ser det ut til at religiøse verdenssyn bare tilpasser seg nye tider. Sist sommer ble det offentligjort en rapport om kristendom i Norge som understreket nettopp dette. Der ble det konstatert at stadig flere søker åndelig næring utenfor kirkerommet. «Det holder ikke å være kristen,» ble det påstått, «man må være litt åndelig også.» Denne åndeligheten finner mange i naturen. Det er mye som tyder på at den økologiske krisen vi står overfor, er kilden til denne revitaliseringen. For hundre år siden var animisme et begrep vi brukte om primitive stammefolks misforståtte ideer om naturen. Nå er det et husholdningsord i deler av naturvernbevegelsen, som dyrker ideen om en levende planet – ofte omtalt som «Gaia». Gud har blitt feminin, kledd seg i naturens klær, og er på full fart inn i det offentlige ordskiftet igjen. Vi kan se denne nyfunne spiritualiteten komme til utrykk på to svært ulike måter: engasjementet etablerte religiøse samfunn har vist de siste årene, og en ny åndelighet. Guds skaperverk Under klimaforhandlingene i Warszawa i fjor høst stilte Norge med en interreligiøs gruppe bestående av representanter for ni av de største norske trossamfunnene. De trosset sine motsetninger og samlet seg under en delt parole om å beskytte guds skaperverk. Som aktører i klimaforhandlingen kan etablerte religiøse grupper utgjøre et sterkt forhandlingskort, nettopp 18 fordi de er så store samfunnsaktører. Sammensetningen av religiøse grupper i Warszawa er et symptom på hvor vellykket norsk interreligiøs dialog har blitt de siste årene. Men etablerte religioners oppfordringer til å ta vare på naturen er ikke noe nytt. Økoteologisk retorikk kom for alvor til syne i Den norske kirke ved årtusenskiftet, men har røtter tilbake til miljøbevegelsens tidlige fase på 70-tallet. Kirkens miljøengasjement har vokst frem, uhindret av historikeren Lynn Whites svært omdiskuterte artikkel i Science (1967), der han anklager Abraham-religionene for å ha forårsaket vårt nåværende økologiske uføre. Ifølge White var det disse religionene som etablerte ideen om mennesket som skapt i guds bilde. Denne særegne posisjonen ga oss rett til å herske over de andre dyrene, noe som førte til systematisk overutnytting av jordens ressurser og nedvurdering av andre livsformer. Lys fra Østen White, og mange etter ham, så på Østens filosofi som en kilde til nye impulser. White argumenterte for at buddhistisk, taoistisk og shintoistisk teologi alle innebar et verdenssyn som satte naturen i sentrum. Han mente derfor at slike religioner ville avstedkomme individer som var bedre i stand til å verdsette naturens egenverdi. Omtrent samtidig med Whites artikkel vokste det i antropologien frem et paradigme som søkte å finne alternativer til Vestens misbruk av naturen. De fant det i urinnvåneres «lokale kunnskap». Denne bevegelsen ble drevet frem av troen på at slike stammer levde i pakt med sine omgivelser. Dette ga opphavet til den fortsatt levende troen på den «økologiske edle urinnvåner,» en form for grønn orientalisme. Whites hypotese om at alternativer til Vestens måte å forstå naturen på kunne finnes i Østens filosofi, har vist seg å stemme. Østlig filosofi er en sterk impuls i mange kretser av den moderne naturreligionen. Dette til dels fordi også filosofer og aktivister, blant annet Arne Næss, så til Østen for inspirasjon på 70-tallet. På den andre siden faller Whites tese om at slike religioner automatisk skaper mer naturvennlig adferd, på sin egen urimelighet, da de asiatiske landene ikke synes å være bedre spirituelt rustet mot å overutnytte naturens resurser. Mellom dogme og handling Religionsviteren Bron Taylor er blant dem som har kritisert White, nettopp for å essensialisere forholdet mellom religiøse dogmer og individers handlinger. Holdningene folk oppgir når de blir spurt om ting som naturvern, er ikke alltid forenlige med deres faktiske handlinger. Det er heller ikke mange som lever etter ordrette tolkninger av hellige tekster. Det er derfor spekulativt å konkludere at østlig filosofi er mer naturvennlig, bare fordi den ikke beskriver en dualisme mellom menneske og naturen. Dessuten kan religiøse motiver finnes i retorikken til grupper som ellers ikke fremstår som religiøse. Taylor har i de senere årene jobbet med naturvernere, og i boken Dark green religion omtaler han en tendens til å beskrive ideen om naturens egenverdi i lys av religiøse motiver. I den såkalte mørkegrønne religion legitimeres denne retorikken ved å mobilisere nye og gamle religiøse motiver om hverandre. Men mørkegrønn religion trekker ikke bare på religiøse kilder. Taylor viser at tekster som Darwins Artenes opprinnelse også inngår i retorikken til mørkegrønne bevegelser på en måte som gir teksten klare religiøse egenskaper. Fremfor å leses som en vitenskapelig avhandling, brukes den til å legitimere biosentriske verdenssyn: verdenssyn der mennesket ikke er i fokus. Gjemt, men ikke glemt Den andre siden av den nye naturreligionen er den som setter naturen i senter for en popularisering av en magisk og åndelig verdensforståelse. Dette er bakgrunnen for mye av den alternative medisinen som nå finnes på markedet, og kan være med på å forklare nettopp hvorfor slike medisiner er så populære. Ideen om naturen som kilde til esoteriske krefter, har ligget og ulmet i bakgrunnen av de siste årenes diskusjoner om Snåsamannen og Åndenes makt. Naturens rolle i slike fenomener kom til syne i en dokumentar, sendt på NRK tidligere i vinter, med tittelen De gode hjelperne. Programmet følger en dame med samiske aner som forsøker å lære noaidens magi, samisk sjamanisme. Heksejakten fortsetter i tabloidene, men magiens rolle i samfunnet har endret seg. Det som før var en stigmatisert sosial kategori, brukt for å utelukke samfunnets uønskede elementer, omtales nå i hovedsak som en empirisk erkjennelsesform man kan forstå naturens bakenforliggende krefter gjennom. Naturens energi Ordskiftet rundt magi begynte å endre seg allerede på 1880-tallet. Det var da de første magiske samfunnene, som wiccaene, druidordenen og andre lukkede ordener, mange med opphav i ordenen Det gylne daggry, ble etablert. Magi gikk fra å være noe truende som hekser drev med, til å være en kreativ kilde til selvutfoldelse. En rekke slike samfunn har i de siste hundre årene dukket opp, og samlet seg rundt variasjoner av de lukkede magiske samfunnene. Felles for dem er en aristotelisk idé om at naturen styres og påvirkes av bakenforliggende impulser eller energier man kan komme i kontakt med. Det er mange faktorer som spiller inn på disse bevegelsenes gjennomslagskraft. Sterk gruppetilhørighet, og ønsket om å få kjennskap til hemmelig kunnskap, motiverte nok mange. Vektleggingen av sanselig nærhet til det åndelige har også bidratt kraftig til fremveksten av slike samfunn. Vi mennesker er i de fleste tilfeller svært dårlige til å forstå nettopp hvorfor tingene rundt oss reagerer som de gjør, og vitenskapen forklarer ikke alt. Modeller som forklarer uforståelige fenomener gjennom kjente, sansbare kategorier synes å ha en iboende evne til å overbevise oss. Tilbake til røttene Mørkegrønn religion begynte som en nisje, men brer stadig om seg. Vår samtid er preget av mange kriser, men en av de store krisene er en tilhørighets- eller identitetskrise. Aldri før har vi brukt så mye tid på å skape vår egen identitet, og stadig nye impulser brukes i vår identitetsskaping. Når søken etter identitet på Grünerløkka viser seg å være fånyttes, er neste skritt å søke i skogen. Den klinger som et ekko av den forrige «back to the land»-bevegelsen i USA på 60-tallet, som dro ungdom ut av byene for å finne meningen med tilværelsen i naturen. Krisen vi da sto ovenfor var overkommelig. Effekten av sprøytemiddel, som DDT, og giftige utslipp, begynte å komme til syne, men disse ble møtt med politisk mønstring. Nå er den økologiske krisen total, og den politiske viljen til å gjøre noe med den synes å være forsvinnende liten. Som svar søker vi tilbake til den ene konkrete tingen som alltid er der ute: naturen. Retningsløs ungdom backpacker fra gård til gård for å lære seg å dyrke poteter, og flagrete tanter finner seg selv i besteforeldrenes sjamanistiske praksis. Selv menn i midtlivskrisa søker tilbake til naturen. Surfere, antroposofer og naturvernere samles alle under banneret av den mørkegrønne religionen. Ville hester Den evolusjonistiske ideen om at religion kom til å forsvinne og bli erstattet med en ren vitenskapelig forståelse av naturen, synes å ha spilt fallitt. Vi vet mer om naturen enn noensinne, og har større kontroll over dens krefter. Men fortsatt er den noe ute i naturen vi ikke får tak på. Noe som vitenskapen ikke klarer å forklare vekk. Noe ukjent vi fortsatt forsøker å finne symbolske måter å kontrollere. I lys av denne dreiningen, er det fristende å se på naturen som et speil. I dette speilet kan vi se våre egne tolkninger lyse tilbake mot oss. Når naturen nå igjen blir et hellig land, et sted der magikere henter sine krefter, kunstnere sin inspirasjon og førtiåringer finner «fred», er det fordi de finner noe der som de ikke finner andre steder. Det offentlige ordskiftet er preget av vitenskapelig visshet og politisk inaktivitet. Den mørkegrønne religionen er styrt av esoteriske ledetråder, men har en helt annen mobiliserende evne. Den er preget av en etisk og moralsk drivkraft som vitenskapen fortsatt har til gode å bringe til bordet. Spørsmålet er bare hvor denne drivkraften bringer oss hvis vi slipper den løs. Eivind Eggen (f. 1986) er utdannet sosialantropolog ved Universitetet i Oslo. Han har studert naturvern og menneske/ natur-relasjoner blant øko-bønder i Nord-California. Jonas Alexander Larsen (f. 1991) er frilansillustratør, tegneserieskaper og tekstforfatter fra Larvik. Han jobber med illustrasjon og skriving, samt tegneserier som fortellende sjanger. 19 Natur Natur Kvifor seier vi det? NATUR ETYMOLOGI Tekst: Peter van de Groep Over 100 individer: Hver fugl er møysommelig preparert, modellert og malt. Røst på Tøyen: Fuglefjellet på Zoologisk museum er inspirert av landskapet på Røst. Naturens bakside Hønsenetting, pappmasjé og maling: Innsiden av montrene på Zoologisk museum avslører hvordan museumsnaturen er snekret sammen av universitetsansatte. UTSTILLING Tekst og foto: Elise Matilde Lund Fra fremsiden ser alt troverdig ut. Et kystlandskap der ulike fuglearter som lomvi, alke og lundefugl hekker, finner mat og spiser. Fra innsiden derimot, er synet et annet. Innsiden i et habitatdiorama, utstillingsmonteren på Zoologisk museum på Tøyen, avslører hvordan det hele minner mer om teaterkulisser enn et naturlig landskap. Fuglefjellet Det store fuglefjellet ble laget på 1970-tallet som en del av Den norske salen, en utstilling om flora og fauna i Norge. Utstillingen er fortsatt en del av publikumstilbudet ved Zoologisk museum. Med over 100 fugler er fuglefjellet den største monteren i utstillingen. Scenen viser to høye fjellskrenter, fulle av fugler. I bakgrunnen møtes hav og himmel i horisonten. Solen er i ferd med å trenge seg gjennom skylaget, og himmelen er full av fugler. Hver fugl har ulik positur og hele dioramaet er svært detaljrikt. Lundefuglene legger egg i huler i jordbakken som de selv 20 graver frem. Toppskarven bruker tang når de bygger reder, mens andre fugler som alke og lomvi legger sine egg rett på steinhyllene. Alt dette er mulig å se i fuglefjellet som er gjenskapt inne i utstillingssalen. For at publikum skal transporteres enda nærmere en sann naturopplevelse, er et lydspor tilgjengelig ved å trykke på en knapp. Inspirasjon fra nord Inspirasjonen til dette habitatdioramaet er hentet fra Røst, den ytterste kommunen i Lofoten. På 1960-tallet bedrev forskere omfattende arbeid med ringmerking av Lag på lag med ulike farger er lagt og sprayet oppå hverandre for å imitere steinenes overflatestruktur. bl.a. lundefugl på Røst. Ringmerking brukes som vitenskapelig metode for å øke kunnskapen om hvor fuglene beveger seg. Utover 70-tallet var en nedgang i lundefugl- bestanden på grunn av overfiske. I 1983 satt zoolog Gunnar Lid på et fugleberg sammen med en radioreporter fra NRK. De snakket om lundefugler, og Lid var begeistret over lundefuglunger som for første gang på svært lenge så ut til å trives i området. Reporteren spør når lundefuglen de holder i hendene selv vil kunne legge egg. Lid svarer at det nok vil ta fem år, uten å vite at han selv ikke kom til å leve så lenge. Kort tid etter radiointervjuet fra Røst omkom Gunnar Lid i en båtulykke. Størst i Europa Gunnar Lid var ansatt ved Zoologisk museum og jobbet med fugleundersøkelser på Røst gjennom en lang årrekke. Lids kollega, preparant Lennart Blomberg, hadde hovedansvaret for å bygge opp fuglefjellet inne på Zoologisk museum. Jan Fekjan malte bakgrunnsmaleriet som skulle gi hele monteren dybde. Det tok over ett år å lage og var i sin tid det største i Europa. Tredimensjonale geologiske modeller, preparerte fugler og perspektivistisk korrekthet skulle til sammen lage en illusjon av et troverdig naturmotiv. Fremsiden av habitatdioramaet henvender seg til publikum som aktive betraktere. Besøkende må «lete» etter informa- sjon ved å studere fuglenes utseende og bevegelsesmønster. Til høyre for den store monteren er en nærmest usynlig dør. Åpner man opp denne døren, fører den deg inn i selve fuglefjellet, der den naturtro illusjonen brytes. Steiner av isopor Steinene i fjellveggene er laget av pappmasje, isopor, gips, hønsenetting og sekkestrie. Det er modellert og formet for å etterlikne habitatet i Røst. Det hele er deretter malt. Lag på lag med ulike farger er lagt og sprayet oppå hverandre for å imitere steinenes overflatestruktur. Også store mengder fuglelort ble gjenskapt. Gresset i monteren er tørket gress fra Røst, som igjen er «frisket» opp med enkelte fargelag. Fugleskulpturer Inne i fuglefjellet avsløres ikke bare landskapskonstruksjonene, også fuglenes utseende mister sin overbevisningskraft. De i alt 100 fuglene som fra utsiden så ut til å sveve rundt i det åpne kystlandskapet, er i virkeligheten bundet fast med tråder, spikret fast i tresokler og støttet opp med tynne jernstenger. Preparering av dyr er en tidkrevende og komplisert prosess. Taksidermi, altså montering av dyreskinn, krever zoologiske fagkunnskaper så vel som kunstneriske ferdigheter. Hver og en av fuglene er fjærdrakter sydd over modeller etter fuglenes individuelle anatomi. Øynene er av glass. Nebb og føtter er bemalt, da mange dyr mister mye av sin opprinnelige farge etter sin død. Økologiske illustrasjoner Fuglefjellet er bare ett av de mange montrene inne i utstillingssalen. Museumsansatte jobbet i mange år for å få alt på plass. Montrene skal ikke bare være estetisk overbevisende, de skal også kunne formidle zoologiske fagkunnskaper. De skal fortelle om artenes utseende, levesett og samspill med hverandre. At miljøet rundt er troverdig er også svært viktig. Habitatdioramaene skal kunne brukes som formidlingsverktøy for å lære om økologi og miljøvern. Universitetet i Oslo: En naturprodusent Zoologisk museum er en del av Universitetet i Oslo og museets ansatte er universitetsansatte. Arbeidet med fuglefjellet viser hvor allsidig et museumsarbeid kan være. Før utstillingsdesign ble profesjonalisert som et eget yrke, var det de vitenskapelige ansatte som sto for sammensettingen av utstillinger. Solen er i ferd med å trenge seg gjennom skylaget, og himmelen er full av fugler. Biologer, snekkere, kunstnere og andre forskere samarbeidet om å skape en utstilling som i dag har stått i over 30 år. En titt inn i utstillingens kulisser viser hvordan det i Zoologisk museum er produsert natur for at vi som besøkende skal kunne lære om det norske dyrelivet. Teksten er skrevet for Museum for universitets- og vitenskapshistorie ved UiO (MUV) og er tidligere publisert på museets nettsider www.muv.uio.no Elise Matilde Lund (f. 1987) er naturvitenskapsredaktør i Argument, har mastergrad i museologi fra Universitetet i Oslo og har skrevet om utstillingene på Zoologisk museum på Tøyen. Ordet natur har mange ulike definisjonar i det daglegdagse språkbruket vårt. Vi brukar ordet for medfødde eller opphavlege eigenskapar, men òg når vi snakkar om skog og mark; det kan tyde den materielle verda eller klimaet, ytre røyndom eller noko opphavleg, topografi eller noko som ikkje er kultur osv. Ordet er såleis så vagt at det eigentleg burde unngåast fordi, som Strunk & White skreiv i The Elements of Style, man aldri veit «om det handlar om eit naturlandskap, livet på landet, solnedgangen, urørt villmark eller ekornets vaner». Eit ord kan bli fullstendig meiningslaust viss det kan tyde så mange ulike ting. Holbergprisvinnar Bruno Latour seier seg einig: Ordet «natur» bør avskaffast. Greitt, men kor fekk vi eit slikt merkeleg ord frå? Det latinske språket hadde ordet natura, som eigenleg tyder «fødsel» og derav «opphav, eigenskap, naturleg», avleidd av nasci, gnasci «fødast» som òg har gjeve oss lånorda naturalisme, natalitet, nasjon, nasjonalisme, naiv og pregnant «vektig, treffande» (eigentleg «svanger»). Andre lånord som er avleidd av natur er naturell, naturleg og naturisme. Natur som filosofisk omgrep er omsett frå gresk φύσις (phúsis) som tyder «natur, naturleg eigenart, vesen». Det greske ordet finn vi tilbake i det norske faget fysikk som tyder «læra om naturen». Ulike filosofar har utvikla forskjellige naturomgrep heilt frå Aristoteles sin bok Fysikk (som handlar om naturen) til nåtidas filosofi. Å vete kva ein filosof meiner når han/ho brukar ordet Natur er heilt naudsynt for å forstå filosofien. Baruch de Spinoza (1632-1677) sitt naturomgrep var til dømes mykje vidare enn den alminnelege moderne forståinga av ordet. Eit utsegn vi finn hos han var «deus sive natura» som tyder «gud eller naturen». Spinoza påstod nemleg at naturen omfamnar alt og at det ikkje finst noko skilnad mellom natur og andre ting som gud, kultur, mennesket osv. men at vi alle deltek i noko opphøgd og einsarta som han kalla Naturen; ein tanke vi kan finne tilbake i den norske filosofen Arne Næss sine verk. KVIFOR SEIER VI DET? • Til kvar utgåve av Argument blir historia bak omgrepet som utgjør temaet i tidsskriftet presentert. • Neste utgåve: Fridom. Peter van de Groep (f. 1986) har bachelor i germansk språk og litteratur ved Windesheim University of Applied Sciences i Nederland og master i filosofi og etikk ved Vrije Universiteit Brussel i Belgia. Han flytta til Noreg for halvtanna år sidan og er over gjennomsnittleg interessert i språkhistorie og språkleg evolusjon. 21 Natur Natur Klimatrusler og andre dommedagsprofetier Dermed får vi filmer og bøker som svarer til denne redselen for hva som skal komme. Populærkulturen kommer som en effekt av reelle og begrunnede bekymringer. Vi har vitenskapelig belegg for å si at menneskeskapte klimaendringer er en realitet. Merkelig nok lever folk flest ganske komfortabelt med denne trusselen hengende over hodet. Vi fortsetter livet som før: Finner stadig nye oljeressurser vi kan tømme og skog vi kan hogge, kjører fremdeles bil og tar fly. Vi tror vi er i stand til å holde naturen på armlengdes avstand, samtidig som vi spiser popcorn og ser på The day after tomorrow. Folket vil ha post-apokalyptisk populærkultur på det store lerretet i den mørke kinosalen. Så kan vi gå ut fra kinomørket etterpå, og se at sola fortsatt skinner. Vi puster lettet ut og stemmer Frp ved neste valg. Veien mot undergangen Selvdestruktiv atferd anses som en motsetning til selvoppholdelsesdriften hos mennesket. I tillegg til en biologisk komponent, må mennesker forstås i en psykologisk og kulturell kontekst. Samtidig som vi har et sterkt ønske om å overleve, gjør vi mye dumt som ikke kan forstås som noe annet enn destruktivt på lang sikt. Vi sier gjerne at mennesket er dyret som ble for smart for sitt eget beste. Den norske filosofen Peter Wessel Zapffe skriver i essayet «Den siste messias» (1933) om hjorten fra paleontologisk tid, hvis horn ble så store og mektige at det tilslutt døde av tyngden av det. Han ser mennesket som en slik hjort. Vi er arten som ble væpnet for sterkt og ikke lenger passer inn i naturen. Mennesket kan ikke leve med denne eksistensielle vissheten, og naturen kan ikke leve med oss. Vi er hjorten med for tungt gevir: «Under depressive tilstande kan sindet opleves i billede av et slikt gevir, som i al sin fantastiske pragt knuger sin bærer til jorden.» Storhet fordrer undergang: Menneskeheten må dø ut. En verden uten mennesker er en interessant idé, og det apokalyptiske tankeeksperimentet Alan Weisman utfører i boken The world without us fra 2007. Verden uten oss Når apokalypsen kommer, vil naturen slå tilbake. Dersom det fortsatt finnes noen natur, altså. ESSAY Tekst: Erlend Tårnesvik Dreiås Ill.: Evy Litovchenco Da jeg var liten pleide jeg å forestille meg at vannet plutselig ville stige, og at jeg seilte ut på senga mi, i en verden av hav. Når jeg la meg om kvelden, var det derfor viktig å ha det mest nødvendige i umiddelbar nærhet. Jeg hadde en strategi for et «worst case»-scenario. Akkurat hvilken nytte favorittkosedyrene skulle ha i en verden som hadde blitt hav, vet jeg ikke. Men ingen skal si at jeg ikke var forberedt! De samme tendensene kan vi se i dokumentarserien Doomsday preppers. Dette er er den mest sette serien på National Geographic noen sinne. I serien møter vi mennesker som er overbevist om at endetiden er nært forestående. De bygger underjordiske bunkere, kjøper gassmasker, våpen og ammunisjon, lagrer frø, medisin, mat og drikke. Alt dette, forklarer de med alvorlig mine, er for å møte apokalypsen 22 mest mulig forberedt. Mennesket er fortellingen om naturens største suksess, tross alt. Vi har evnen til å planlegge og tilpasse oss. Og ikke minst har vi en sterk selvoppholdelsesdrift. Å planlegge for apokalypsen er definitivt en god idé, skal man tro Discovery-dokumentarfilmen Apocalypse How. Filmen konkluderer med at det vil inntreffe en hendelse som abrupt stopper menneskehetens tid på jorden. Det er ikke relevant å spørre om det vil skje, men hvordan. Apokalypse når? Det kan være en naturkatastrofe, som et vulkanutbrudd, flodbølge eller jordskjelv. Eller det kan være en dødelig pandemi med rask spredning. Spanskesyken fra 1918 drepte om lag 50 millioner mennesker. Det er estimert at mellom 20-40 % av alle mennesker ble syke, og det på en tid da det eneste kollektive fremkomstmiddelet mellom kontinentene var båt. I vår globaliserte verden vil det ikke ta lang tid før vi finner smittede i alle verdenshjørner. Dokumentaren tillater seg også å gå utenfor den etablerte vitenskapen, og foreslår et utenomjordisk angrep som det mulige endepunkt for menneskeheten slik vi kjenner den. Romanen War of the Worlds av H. G. Wells forteller om kampen mellom mennesker og marsboere. Publisert i 1898, er det en av de første apokalyptiske romanene vi kjenner. Dette er altså ikke en nymotens trussel mot menneskeheten. Men det behøver ikke være intelligent liv som kommer fra det ytre rom. I 2004 oppdaget man asteroiden 99942 Apophis, og slo fast at det var 2,7 prosent sjanse for at denne ville treffe jorden i 2029. Faren ble i senere tid avblåst. Imidlertid vil en asteroide på denne størrelsen i gjennomsnitt treffe jorden hvert 80.000 år, så sikker kan man vel aldri være. Det er kanskje ikke så dumt på begynne å grave sin underjordiske bunker nå. Studert popkultur For samtlige apokalypse-scenario er det laget minst én apokalypse-film. Høsten 2013 hadde Harvard-professor Sue Schopf forelesningsrekken «The Post-Apocalyptic Novel and Film». Et tilsvarende dystopi-emne gikk på Universitetet i Oslo. for noen år siden. Fenomenet endetid har nådd akademia. Professor Schopf har regnet ut at det i løpet av de tre siste årene har kommer over 50 katastrofefilmer som skildrer en post-apokalyptisk verden. Hun mener at disse filmene og bøkene finner klangbunn i en menneskelig angst. Ser man bort fra religiøse fortellinger om endetiden, var det fra og med bombingen av Hiroshima og Nagasaki i 1945 at disse fortellingene for alvor begynte å florere. Aldri før hadde menneskene sett denne typen massive ødeleggelser, som etter atombombingene. En trussel om plutselig og absolutt utryddelse var nå reell. Påfølgende kald krig, våpenkappløp og kampen om verdensrommet skapte en kollektiv angst for hendelser som lå utenfor enkeltindividets kontroll. Denne angsten fant veien inn i populærkulturen. Klimatrusselen I dag, sier Schopf, er det i stor grad klimatrusselen som skremmer menneskeheten. I et foredrag som ligger ute på nett, viser Schopf avisforsider med skremmende bilder av isbjørner på små isflak og døde bier. Temperaturen på jorden stiger, isen på polene smelter. Vi får flom, tørke, sultkatastrofer, og flere orkaner og tsunamier. Weisman konkluderer med at naturen raskt vil ta tilbake makten. Dagen vi forsvinner, begynner naturen jobben med å fjerne sporene etter oss. Etter 50-100 år vil husene våre være borte. Etter 500 år – avhengig av klima – har forsteder blitt til skog. Men mellom trærne vil man fortsatt kunne finne deler av oppvaskmaskiner, og kasseroller av rustfritt stål med plastikkhåndtak. De største sporene av menneskelig bebyggelse utenfor byene vil forsvinne relativt raskt. I de store byene vil prosessen være litt langsommere. Verdensmetropolen New York City er bygd over elver som har blitt presset under bakken. Dersom menneskene forsvant, ville også de 753 pumpene som holder vannivået nede, stoppe. Når det regner, vil t-banenettet være fullt av Hvis samtlige mennesker plutselig forsvant, ville en av tre fugler ikke merke noen forskjell. vann i løpet av 36 timer. Vann vil begynne å grave bort jord og fundament, og ikke lenge etter vil gatene over begynne å rase sammen. I løpet av noen år vil de originale elvene være tilbake til sitt utgangspunkt. Naturen vinner til slutt. Lynnedslag vil antenne løv og skape storbranner som ingen stopper. Gassledninger vil eksplodere og sprenge vinduer. Regn og snø blåser inn, og selv betongblokkene vil begynne å sprekke etter gjentatt nedfrysning og opptining. Samtidig som bygninger raser, vil trær og blomster, i et stadig økende mangfold, spire og gro. Gradvis vil asfaltjungelen gi etter for APOKALYPSE PÅ NORSK • Knut Faldbakken, Uår. Aftenlandet og Uår. Sweetwater (1974/1976) forteller om en gruppe mennesker som prøver å overleve i en dystopisk fremtid. • Cornelius Jakhelln, Gudenes fall (2007) lar menneskeheten dø ut i en ny Ragnarok når de norrøne gudene tar over verden igjen. • Johan Harstad, Darlah (2008). I verdensrommet kan ingen høre deg skrike. En ordentlig månegrøsser. • Øystein Stene, Zombie nation (2014). En alternativ konspirasjonsteori, en gotisk thriller og en eksistensiell zombieroman. en ekte jungel, spår Weisman. Heltedrømmen I de apokalyptiske filmene seirer mennesket til slutt. Det er en helt, en underdog som visste om trusselen i forkant og forsøkte å advare menneskeheten om katastrofen som var i emning: En moderne doktor Stockmann. For menneskene som skildres i Doomsday preppers er nok en del av drivkraften en faktisk angst for fremtiden. En annen teori om hvorfor mennesker drages mot dommedagsprofetier og skildringer av verden etter apokalypsen, er imidlertid forfengelighet. Mennesket har en tendens til å tro at vi lever i en spesielt viktig tid i historien. Den som har bunkers under bakken, mat og våpen, blir plutselig en helt når katastrofen rammer. Å planlegge for katastrofen gjør kanskje tyngden av hornet litt mindre trykkende også. Mens vi venter på slutten Det er noe flott ved tanken på naturens evne til å slå tilbake. Løvetannen som bryter gjennom asfalten en vårdag er en liten smakebit på det. Sjansen for at alle mennesker plutselig forsvinner, er liten, men eksisterende, skriver Weisman. Videre er sjansen for at kun mennesker forsvinner mens resten fortsetter som før, enda mindre, men fortsatt ikke umulig. Hvis samtlige mennesker plutselig forsvant, ville en av tre fugler ikke merke noen forskjell. Lus, rotter og kakerlakker vil derimot ta vår sorti tungt. Og kanskje er det akkurat det gravfølget vi fortjener. Jeg bygger ingen bunker under jorden. Jeg vil seile ut på det åpne hav i senga mi. Det dystre faktum er at menneskelig adferd har størst sannsynlighet for å utgjøre en trussel mot menneskets fortsatte eksistens, men da på grunn av at naturen lider. Uansett hvor homo sapiens har kommet, har noe blitt utryddet. Apokalypsens sannsynlige scenario blir dermed ikke bare en verden uten oss, men en verden uten natur. Hvis apokalypsen kommer, håper jeg menneskeheten forsvinner, og at naturen står seirende tilbake. Erlend Tårnesvik Dreiås er utdannet i dramaturgi, har master i estetikk og teatervitenskap og er temaredaktør i Argument. Evy Litovchenco (f. 1981) er en ukrainsk-brasiliansk trønder fra Rogaland som tar master i interaksjon, bruk og design ved ved Universitetet i Oslo. Når hun ikke tegner lager hun magi med strikkepinnene. 23 Natur Natur Making nature Room for all? In the Oostvaardersplassen, Europe’s largest herd of wild horses have to share the grass with thousands of deer and cattle. Photo: Astrid van Wesenbeeck In the Netherlands, nature is largely a man-made enterprise. One has to look at history to understand the complex relationship the Dutch have with their nature. NATURE MANAGEMENT Text: Frans-Jan Parmentier and Carline Tromp Photo: Astrid van Wesenbeeck / Wolf Schouten Things are looking up for Dutch nature. After decades of bad news about pollution, disappearing plants and animals, forests and wetlands being demolished to make way for highways and industry, the 2000s brought good news about species on their way back. In March 2005, a rare black vulture was spotted in a nature reserve. Bird watchers and other nature enthusiasts celebrated the return of this bird of prey. A little too soon. Only a couple of months later, the vulture crashed into a train speeding straight past its new home. risk of flooding, a great deal of ‘nature-management’ was required from early on. Already in the 7th century AD, the Dutch started to fight against the sea by building dikes. And why stop there? If you could keep out the sea, you could also pump the water from lakes! Thus, the polders were born. From the 16th century, lakes (often created by the Dutch themselves when digging for peat), were drained by the thousands with the use of windmills, and turned into farmland. No wonder the British saying goes: “God created the world, but the Dutch created Holland”. Nature management doesn’t stop with water, however. It is sometimes However, in a country as densely populated as the Netherlands, it’s not always easy to save nature. A railway already intersected the area, and these days it is bordered by another railway, a motorway and the infamous bird-killing power lines. This fate is shared by many little pieces of nature, surrounded by cities, roads and other infrastructure. This has led to a plan to connect all of these fragmented pieces with bridges and underpasses, to allow for safe crossings for animals. While the idea makes ecological sense, and has been a success in some areas, it is also another example of how the Dutch make nature play by their rules. God created the world, but the Dutch created Holland. Return of the wild…. Birds vs power lines Such clashes between man and nature are not uncommon in a country the size of Nordland but with a population more than three times larger than that of Norway in its entirety. Take the example of the Naardermeer, a wetland close to Amsterdam and the oldest nature reserve in the Netherlands. The area is bordered by power lines, and the Society for preservation of nature monuments in the Netherlands insisted that these posed a danger to a colony of spoonbills (large water birds) breeding there, because they could collide with them and die. After a long debate, the decision was made to lower the power lines. However, by the time the bureaucratic and technical processes were through, the birds had long since moved on to other places. Nature management To understand the complex relationship between the Dutch and their nature, one has to look at history. With so many people living in a small, low-lying country, always at the 24 - British saying jokingly said that there isn’t a tree in the Netherlands that wasn’t planned by a civil servant. And there is some truth to that, as all forests in the Netherlands were planted at one point in time, with no ancient woodlands remaining. Bridging the gaps Because of the ever-growing population and their attempts to control nature, a lot of species disappeared from the Netherlands, displaced by loss of habitat, hunted to extinction, or poisoned by pollution. Human involvement is not always bad though: when Amsterdam decided to turn the aforementioned Naardermeer into a dumping ground a century ago, a group of citizens responded by buying the land and turning the area into the nature reserve it is today. As such, the first nature preservation society was founded, and many others followed. Typically, one of the most interesting nature reserves in the Netherlands, the Oostvaardersplassen, came into being as the result of a change of plans. At the edge of a large polder that used to be the bottom of the sea, a piece of previously drained land remained that was too wet to be used for housing or agriculture. Instead, it was turned into an ambitious attempt to bring back nature. Large herbivores were introduced in the 1980s, and a couple of decades later, the Oostvaardersplassen were home to around 3000 red deer, 300 large cattle and Europe’s largest population of wild horses (around 1000) - in addition to smaller animals. These are all considered wild, even though the area they live in is only 56 km2 in size, surrounded by - again - a railway and located under the approach path for planes heading for Schiphol Airport. In 2013, a documentary film about the area turned into a hype. “The New Wild” is styled like a classical nature documentary, and shows the life of animals in the Oostvaardersplassen accompanied by dramatic music and gripping stories told by a voice-over. The film was broadcasted on national television and enjoyed great popularity, Railways and wetlands: The Naardermeer area is bordered by railways, power lines and industrial buildings. Photo: Wolf Schouten. but also caused debate. Critical voices pointed out that the filmmakers never once showed the railway or other traces of human activity, and accused them for painting a far too romantic picture of wildlife in the Netherlands. ...or man-made disaster? Biologists have criticized the project for not being sound. Growing populations may sound like a success, but the result is that the small area is overcrowded with animals. Of course, in nature, populations grow and shrink all the time. If there are too many animals in a given area, they migrate or otherwise not all of them will survive. However, migration is often impossible in this planned, contained and closely monitored reserve, leaving starvation as the inevitable outcome of overpopulation. Letting nature run its course has, therefore, been met with many objections. Although everyone welcomed the return of the wild, few people seemed prepared to watch horses dying from cold and starvation. After all, it was we who put them there in the first place. Someone had to do something! Feeding the animals, however, has downsides too. Rather than solving the underlying problem of overpopulation, it sustains it. On the contrary, it sustains it. Discussions like this frequently arise, always revolving around the larger question: How far can we go building, shaping and helping nature along? And when do we have to say stop? Success stories Another question may be as interesting: why do the Dutch work so hard to re-construct natural landscapes that have disappeared centuries ago? Part of the answer may be the romantic idea of nature and a yearning after a part of us we lost ages ago, a variation of the fascination for the wild that inspired Romantic painters and poets in the 19th century. Another reason for us to create nature may actually lie in the social and cultural aspect of it. Nature organizations are often dependent on large amounts of volunteers, working together to build bridges, mow away the grass, count birds and so on. “Creating nature” thus turns into an enormous common project, and a successful one at that. Several rare and red-listed species have come back, the water is cleaner, and - perhaps surprisingly - today the area covered by forest is more than three times larger than in the 1800s. All in all, both nature and people do benefit from all the hard work being done. Although everyone welcomed the return of the wild, few people seemed prepared to watch horses dying from cold and starvation. Unlikely allies Coming to the Netherlands from larger and wilder places, one may smile about stamp-size patches of forest and the ever-present fences, information signs, and neatly maintained foot- and bicycle paths that pop up everywhere. It is easy to be disdainful about Dutch nature, and to be fair, there are enough things to be critical about when it comes to micro-management of nature, as we have seen. We could easily have made this article into a funny story about the silly Dutch, or a tearjerker about nature losing terrain to man. While all of this is true, one has to be impressed by the achievements of citizens and organisations alike - fighting for nature in a country with a long history of fighting DUTCH NATURE • In 2000, about 4800 km2 of the Netherlands consisted of nature, including forests, on a total area of 37.354 km2. That is around 13%. • The country’s population is almost 17 million, meaning that there is around 300 m2 of nature for every citizen. • The Society for preservation of nature monuments in the Netherlands (Natuurmonumenten), founded in 1905 by school teacher Jac. P. Thijsse, was the first organisation founded by citizens that started buying lands to protect natural areas. • In 2013, the 100 biggest nature organisations in the Netherlands had 3.696.393 members. against it. Like it or not, in Europe’s most densely populated country, man and nature simply have to enter alliances to make things work. Frans-Jan Parmentier is a physical geographer who works in the Arctic. Carline Tromp is a philologist and the editor-in-chief of Argument. They are both Dutch. 25 Natur Natur Naturens fryseboks: I frølageret på Svalbard lages frø av matplanter og deres ville slektninger. Foto: Landbruks- og matdepartementet. Å spille på lag med naturen Hvordan fø en voksende befolkning, samtidig som det blir stadig vanskeligere å drive landbruk? Tekst: Erlend Tårnesvik Dreiås Ola Tveitereid Westengen er stipendiat på et forskningsprosjekt om frøtilpasning i møte med klimaendringer ved Senter for Uvikling og Miljø ved Universitetet i Oslo. Han arbeider også med Svalbard Globale Frøhvelv (se faktaboks). Dette er to forskjellige prosjekter, eller er det også en sammenheng? - Frøhvelvet handler om bevaring av mangfoldet i kulturplantene, mens forskningsprosjektet mitt handler om bruk av dette mangfoldet i utviklingssammenheng. I forskningsprosjektet ser jeg på de genetiske ressursene og det biologiske mangfoldet - spesielt mais og sorghum - i Afrika sør for Sahara, og undersøker hvordan vi bruker disse for å tilpasse oss klimaendringer. I dette arbeidet har jeg gjort feltarbeid i Tanzania og Sør Sudan, snakket med folk og samlet og analysert frø. Slik ser jeg på sammenhengen mellom biologien i disse plantene og klimautfordringer. Matsikkerhet i møte med klimaendinger er en tematikk som veldig mange har på 26 radaren; hvordan fø en voksende befolkning, samtidig som det blir stadig vanskeligere å drive landbruk? Hvis du skal se inn i krystallkulen og skildre hvordan fremtiden ser ut for denne forskningen, hvor er vi om 25 år? - Jeg håper vi har fått flere svar og flere løsninger og har en større verktøykasse enn det vi har i dag. Og dét håper jeg konkret min egen forskning kan bidra med. Samtidig tror jeg flere av de samme spørsmålene er gyldige. På veggen har jeg avisutklipp med Gro Harlem Brundtland fra 1987, hun var i New York og snakket om klimautfordringer som truer matsikkerheten. Dette er altså ikke et problem vi nettopp har oppdaget. Men problemet har vært ute av agendaen fordi matprisene gikk ned, og samfunnsvitenskapen bidro ved å hevde at problemet ikke var produksjonen, men fordelingen. Med den globale matkrisen har problematikken fått fornyet interesse, også for produksjonssiden. Vi vet nå at det handler om å produsere nok ernæringsrik mat som er kulturelt akseptabel og tilgjengelig for alle. Vi har i dag en mer sammensatt forståelse for hva som skal til for å sikre matsikkerheten. De grunnleggende spørsmålene er mer aktuell enn noen gang, og vil fortsette å være det også i fremtiden. Ola Tveitereid Westengen. Foto: Universitetet i Oslo FREMTIDENS FORSKNING Svalbard Globale Frøhvelv er et prosjekt for fremtiden. Hvor ser du for deg at arbeid med bevaring og lagring av genressurser/frø vil stå om 25 år? Det er en stor suksess på de årene det har vært i drift. Det er den største enkeltsamlingen av frø i verden, samlet på ett sted. Nå er det over 800.000 frøprøver samlet der. Men det er viktig å understreke at dette ikke er noen magic bullet. Frøhvelvet er bare en del av en løsning. Det blir gjerne fremstilt i media som et dommedagshvelv. Dette har lite med realiteten i prosjektet å gjøre. Frøhvelvet er en del av den internasjonale infrastrukturen for landbruksforskning og utvikling. Vi ser at stadig flere land innser at vi må samarbeide for å møte de globale klimautfordringene. Alle land i verden er avhengig av kulturplanter og landbruksplanter som har sin opprinnelse i andre land. Eierskap til disse frøene har lenge vært en betent internasjonal debatt, men nå har gode internasjonale regelverk gjort det lettere å samarbeide. Samarbeid er bedre enn en strategi hvor hvert land skal sørge for seg selv. Land begynner å tenke mer globalt. I frøhvelvet på Svalbard er det nå frø fra Nord-Korea, Mayanmar, Burkina Faso, Brasil, Chile... Og det er noe flott over dette. Mer samarbeid! Hvilke fremtidsscenario er Frøhvelvet beregnet på? Vi er et sikkerhetslager for allerede eksisterende frølager verden rundt. Dersom noe skulle skje med et lands frølager, enten grunnet naturkatastrofer eller menneskelige katastrofer som krig, kan man nå gjenoppbygge de samlingene de har. Det er dumt å ha alle eggene i en kurv. Vi er en annen kurv. Og det er klart – det er et trygt sted, under permafrost. Selv med store klimaforandringer, hvis all isen på polene smelter, vil ikke vannet nå opp til inngangen i fjellet. Det at det er kaldt er viktig for lagring av frø. Men, vi planlagger ikke for et slik globalt armageddon – dagens utfordringer er store nok. Så har vi grunn til å være optimister med tanke på fremtiden? - All erfaring, hele historien, på dette med matproduksjon gir grunn til å være optimist. Vi har aldri produsert så mye mat som vi gjør nå. Samtidig er det en milliard mennesker som ikke har tilgang til nok mat. Det er enorme miljøkonsekvenser knyttet til matproduksjonen. Det må det gjøres noe med. Jeg er optimist fordi vi kommer til å øke matproduksjonen, vi kommer til å klare å fø de 10 milliardene FN sier vi vil være i midten av århundret. Men det er all grunn til å være bekymret for måten vi produserer mat. Matproduksjonen må skje på en bærekraftig måte. Vi må utnytte potensialet og spille på lag med naturen, ellers undergraver vi naturgrunnlaget på lang sikt. Det er en kostnad, men det handler om å begrense skadene. Dette går ikke av seg selv. Erlend Tårnesvik Dreiås er utdannet i dramaturgi, har master i estetikk og teatervitenskap og er temaredaktør i Argument. SVALBARD GLOBALE FRØHVELV • Svalbard Globale Frøhvelv er et samarbeid mellom Norge, NordGen og GCDT. • Der lagres landbruksplanter og ville slektninger til landbruksplantene. Veldig mange sorter av hvete, ris, mais og andre vanlige kornarter, men også ville slektninger av nytteplantene. Lagret er biologisk begrenser til planter som produserer flø, hvilket de viktigste matplantene i verden, som korn og potet, gjør. • Det nybygde hvelvet ble åpnet i 2008 og har en kapasitet på 4,5 millioner frøprøver. • Dypt nede i fjellet lagres frøene ved -18 grader. Dersom elektrisiteten forsvinner, vil permafrosten sørge for at temperaturen holder seg lav. FREMTIDENS FORSKNING • I denne spalten utfordrer Argument forskere til å spå fremtiden for sitt forskningsfelt. Hvilke spørsmål vil dominere faget? Hvilken retning går kunnskapen i? Vil vi ha løst alt – eller skapt nye problemer? • Denne gangen: Ola Tveitereid Westengen, PhDstipendiat ved prosjektet «Seeds of Adaptation» ved senter for Utvikling og Miljø, UiO. Prosjektkoordinator ved Svalbard Globale Frøhvelv. 27 Kultur Natur Earth, wind and fire «Nature is Satan’s church» LYDSPORET Tekst: Anne Gerd Grimsby Haarr I filmen Antichrist kan vi se hvordan den gale, gale kvinnen og den akk så rasjonelle mannen kaver rundt i den ville skogen og sin ville psyke og prøver å komme seg ut av sorgen over sitt døde barn. De to representerer er en god gammeldags symbolsk kontrast mellom den ville naturen og det kvinnelige, som er det onde og må temmes, og det kjølige, rasjonelle siviliserte mannlige. Opp gjennom historien har også musikken vært knyttet opp til det ville, naturaktige og hedenske og har vært forbudt i enkelte religiøse retninger. Natur er jo et vidt og mangslungent begrep og kan handle om skog, naturkrefter, blomster, bakterier, forplantning, sex og ikke minst menneskepsyken. Dermed har natur og musikk mange ting til felles som gjør begge deler episk tiltrekkende på så mange plan. Både forplantingsgymnastikk og menneskets natur er svært vanlige temaer innenfor musikken, men dette lydsporet kommer til å bære mest preg av dyr, planter og en tur i skogen. helt særegen retning av new age-aktig musikk som kom på tampen av forrige årtusen. Det er jo ikke til å komme fra at opptakten til det nye millennium bragte med seg mye rart. Og fint. Michael Jackson - Earth Song MJ var ekspert på å ta for seg ukontroversielle temaer som alle er enige om, men som likevel kunne gi ham den lille touchen av verdensfrelser som han likte så godt. Denne sangen er vel et av de beste eksemplene. Og sannelig ja –«What about elephants? Have we lost their trust?» Aretha Franklin - Natural woman og Radka Toneff - Nature boy Født sånn eller blitt sånn? Jeg vet ikke om det er denne debatten Aretha tenker på når hun synger om å føle seg som en naturlig kvinne. Men at det føles bra for henne, det er det ikke noe tvil om. Eventuelt kan man følge Nature boy langt inni skogen. Det er ganske fint det også. Mats Dawg & Store P - Skog «Vi, alt er skog. Ikke tro du kan eie skogen.» Nuff Said. Deep Forest - Sweet lullaby Cocorosie - Noah´s Ark 90-tallshjertet mitt hopper over et slag av denne sangen. Sammen med artister som Enigma og Enya tilhører dette en Både musikk og natur kan være så vill og syndig den bare vil, men hvis Gud har skapt naturen så har han vel skapt LYDSPORET • Alt blir bedre med lyd. Til hver temaseksjon av Argument presenterer redaksjonen ei liste med låter eller album som passer som hånd i hanske til tekstene. • Har du forslag til lydsporet? Skriv til: tema.argument@gmail.com. musikken også? Cocorosie avslutter i alle fall med denne lille takksigelsen: “Thank you God for this fine day Bless all the children of the world And thank you for the plants And the animals Bring me sweet dreams tonight And help me be good tomorrow”. KULTUR TERROR PÅ UTSTILLING / MED SUGERØR I STATSKASSA / HJORTH PÅ TEATER TEGNESERIE: EFFEKTIVT POLITIARBEID Anne Gerd Grimsby Haarr jobber på Antirasistisk Senter og DJer under navnet Tante Gerd. 29 Kultur Kultur KULTURDEBATT PÅ CHATEAU NEUF • I samarbeid med Onsdagsdebatten arrangerer tidsskriftet Filologen en debatt om norsk kulturpolitikk på Chateau Neuf. • Debatten har fått tittel «Kulturstaten: Hva slags kultur vil vi egentlig ha?» og i panelet sitter forfatter Kristian Meisingset og kunstner Vanessa Baird. • Arrangementet avholdes på Betong onsdag 25.mars klokken 19:00. Gratis tilgang. til sist påpekte at jo, han syntes han kunne spore en viss konformitet på feltet, så de andre overrasket på ham. Hva var det han snakket om? Denne situasjonen likner en del på Salomon Asch’ klassiske konformitetsstudie fra 1955. Selv når forskningspersonene var klar over at det gruppen sa var feil, sa de seg enige med gruppen to av tre ganger. Konklusjonen syntes å være at det ofte er viktigere å bli akseptert i og føle tilhørighet til en gruppe, enn å si det en mener er rett. Vi trenger kunstnere I En flyktning krysser sitt spor følger vi romankarakteren Espen Arnakkes forsøk på å komme unna de strenge normene han er vokst opp med. Men uansett hvor i verden han reiste, uansett hvilken gruppe han ble en del av, så fulgte konformitetspresset fra hjembyen Jante ubønnhørlig med. Normene var blitt en del av ham. Så når folk som har vokst opp i en av verdens mest konforme kulturer tar steget ut av det trygge fellesskapet for å bli kunstnere, er det lett for dem å søke tilhørighet i en gruppe med likesinnede. Der slipper man bestandig å forsvare livsvalget man har tatt, og kan omgås andre som også ser ned på A4-livet. Dermed blir den sosiale konformiteten videreført innad i den gruppen som ønsket å gjøre opprør mot samfunnets konformitetspress. Ingen følger janteloven i dag, sa en venninne. Nå skal man tvert imot tro at man er noe, mente hun, man skal være ambisiøs. Vi elsker vellykkede kunstnere, folk som har slått igjennom og klart det. Ingen vil være smålige – vi skal jo De kjedelige pengene Det sies at når to kunstnere møtes, snakker de om livet, døden og kjærligheten. Når tre eller flere kunstnere møtes, snakker de derimot om regninger, honorarsatser og selvangivelsen. ESSAY Tekst: Eivor Mæland Ill.: Jonas A. Larsen Forholdet mellom kunst og penger har lenge vært problematisk. Aksel Sandemose, den dansk-norske forfatteren som mange kjenner som «jantelovens far», var konstant på flukt fra sine kreditorer. Historien om hvorfor han flyttet fra Danmark til Norge, sier sitt: Noen kreditorer truet med å drive ham fra gård og grunn, så han bestemte seg for å bytte hjemland. For Norge var dette positivt: Dermed hadde vi nok en stor forfatter å sette på «se-så-høykulturelle-vi-er»-skrytelista. Selv før Norge vant oljeeventyret, forstod man hvor viktig det var å lage gode praktiske og økonomiske rammer for de som vier livet sitt til å utvikle 30 norsk kunst og kultur. Som nasjon er det viktig å ha et levende kunst- og kulturliv. Likevel er det vanskelig å forklare dette i rene, nytteorienterte ordelag. Vi kan si: Det har med nasjonal selvfølelse og identitet å gjøre. Vi kan si: Poesi er med på å ivareta og utvikle det norske språk. Men hvilke praktiske og økonomiske rammer skal vi ha rundt kunsten, og hva skal vi basere kvalitetsvurderingen på? Hvor mye koster det å trykke en diktsamling med tre ord på hver side, hvor mye koster det å ivareta innkjøpsordningen og de offentlige bibliotekene? Ikke minst: Hva koster det om vi lar være? Kulturbløff Kristian Meisingset, medredaktør i det konservative tidsskriftet Minerva, hevder i boken «Kulturbløffen» at den norske kulturpolitikken har vært basert på en misforstått likhetsideologi: Man har ønsket å gjøre finkulturen folkelig. Man ville gi folket opera og sonetter, men folket ville ikke oppdras, de vil fortsatt ha sitt brød og sirkus. Løsningen til kulturminister Thorhild Widvey (H) er å slippe kunsten Kunstneren personifiserer bruddet med janteloven: Et individ som tror det kan lære fellesskapet noe, at det er verdt og duger til noe. og kulturlivet «fri». Det hevdes at kulturstøtten har lagt sterke bånd og føringer på samtidskunstnerne, som heller bør innrømme at finkultur er ekskluderende og elitistisk, og søke økonomisk støtte fra næringslivet. Når finkulturen anerkjenner at den ser ned på kommersialitet, vil den kunne få mulighet til å satse på kvalitet, mens folkekulturen kan fortsette å være kommersiell og folkelig uten å bli påtvunget krav om å være kunstnerisk nyskapende. Få sulten tilbake Frp’s kulturpolitiske talsmann, Ib Thomsen, har lenge signalisert at han mener norske kunstnere har det for godt. I et innlegg fra 2012 uttrykker Thomsen at hans ønske for norsk kulturliv er «at sulten skal komme tilbake». Nå som regjeringen har besluttet å gi ti millioner kroner mindre til norsk litteratur, ser det ut til at Thomsen og co. får sitt ønske oppfylt. Thomsen hevder at norske kunstnere lager kunst for hverandre, for å få kred i et lukket rom, og at man har havnet bakpå fordi man nekter å forholde seg til hva folk flest vil ha. I likhet med Thomsen kan jeg bli provosert over den selvhøytidelige, navlebeskuende elitismen man kan møte i deler av kulturlivet. Masseforakten som ligger til bunns for den kvalitetsmessige nedvurderingen som kan følge med populære kulturfenomener, sier sitt. Men kan man snu dette på hodet, og si at folk flest lider av kunstnerforakt? Kunstneren personifiserer bruddet med janteloven: Et individ som tror det kan lære fellesskapet noe, at det er verdt og duger til noe. Det å satse på kunst – eller noe annet som ikke umiddelbart vil være økonomisk lønnsomt – kan oppfattes som en kritikk av materialistiske konformister som lar lønnsomhetshensyn styre seg. Konformitetskultur Psykologen Stanley Milgram konkluderte i en eksperimentell studie på slutten av femtitallet med at nordmenn var det mest konforme folkeslaget i verden. Amerikanske Milgram, som er mest kjent for sine lydighetseksperimenter, fant i en studie ut at majoriteten, rundt 65 prosent, var villig til å gi et dødelig elektrisk støt når de anerkjente autoriteten som ba dem om å fortsette med å gi de elektriske støtene. I en studie om kulturell tetthet-løshet fra 2011, havnet Norge, sammen med land som Pakistan, India, Malaysia og SørKorea, i gruppen av land som har strengest sosiale normer. «Den norske konformiteten» er altså noe mer enn bare en myte. Jeg mener det er spesielt interessant å se på disse funnene i sammenheng med det norske kulturlivet. Forfatteren Stig Sæterbakken synliggjorde flere ganger hvor trangt spillerommet kan være. I en hyllest til forfatteren beskrev Karl Ove Knausgård – en forfatter som selv har strevd med å balansere behovet for å bli likt, med ønsket om å være original – en paneldebatt der Stig Sæterbakken deltok. Paneldeltakerne ble spurt om de mente det var konformitet på feltet. Nei, sa den første, det var det absolutt ikke. Den andre var enig: Nei, det var ikke konformitet, ikke i det hele tatt. Den tredje svarte hoderystende at noe konformitet kunne han ikke se. Nei, den fjerde kunne heller ikke se noe konformitet på feltet. Da Stig Sæterbakken Nei, sa den første, det var det absolutt ikke. Den andre var enig: Nei, det var ikke konformitet, ikke i det hele tatt. unne hverandre suksess. Situasjonen hun beskriver, er mesterlig tegnet fram av internettkunstneren Mr. Fish. På bildet står en gruppe mennesker tett sammenklemt. Samtlige er ikledd identiske t-skjorter med påskriften «Be yourself !». Litt for seg selv, til høyre for gruppen, står en bebrillet fyr i bar overkropp. Gruppen skuler bort på ham. Hvem er det han tror han er? Der det tenkes likt, tenkes det som kjent ikke særlig mye. Siden Norge er blant verdens mest konforme samfunn, må det bety at vi, i større grad enn våre naboland, trenger kunstnere. Og for at kunsten skal videreutvikle seg, bør man innse at folkekultur og finkultur, kulturelite og folk flest, ikke er rake motsetninger, men heller står i et gjensidig avhengighetsforhold til hverandre. Også kunstnere må ha noe å spise. Eivor Mæland (f.1988) har bachelor i filosofi fra Universitetet i Oslo og er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Filologen. Jonas Alexander Larsen (f. 1991) er frilansillustratør, tegneserieskaper og tekstforfatter fra Larvik. Han jobber med illustrasjon og skriving, samt tegneserier som fortellende sjanger. 31 Kultur Kultur Mellom stjernestøv og betongklosser Utstillingen Vi lever på en stjerne er på sitt beste når den våger å utfordre våre forestillinger om oss selv. UTSTILLING Tekst: Hilde Berteig Rustan 22. juli 2011 klokka 15:25:22 sto jeg på jobb og hørte sirene etter sirene suse forbi, mot et for meg ukjent mål, mot en foreløpig navnløs hendelse. Nettavisene ga ikke noe umiddelbart svar på hva som var på gang. Ingen hadde sendt melding for å høre om jeg var okei. Men så kom det. I ukene og månedene som fulgte, var Norge en nasjon på desperat jakt etter å forstå det man sannsynligvis aldri kan forstå. Hvordan en av oss kunne bli en mot oss. Og hvordan vi skulle komme oss videre. Terror og kunst Å lage en kunstutstilling med nettopp 22. juli som utgangspunkt kunne blitt et minefelt av banale floskler og pinlige politiske ytringer. Men Henie Onstads nye utstilling «Vi lever på en stjerne» er heldigvis mye mer subtil og tankevekkende enn det. Denne utstillingen er Henie Onstads bidrag til årets Grunnlovsjubileum, og tar for seg hva normalitet kan være, snarere enn 22. juli i seg selv. Dette er et smart grep. 22. juli er der, som bruddstykker både i konkrete verk og via assosiasjoner, men ikke så eksplisitt at det føles for påtrengende og spekulativt. Normalitet som begrep er i utstillingen brukt for å påpeke dets ustabile natur, hvordan det tilpasses og endres når det unormale blir det normale. Flengen teppet pådro seg før konservering. Foto: Anne Eriksdatter Bye/ Museumsnytt VI LEVER PÅ EN STJERNE • Utstilling på Henie Onstad Kunstsenter, fra 30. januar – 27. april. • Kunstnerne Burak Arikan, Doug Ashford, Julian Blaue, Martin Braathen med Marius Engh, Even Smith Wergeland og Superunion Architects, Marthe Ramm Fortun, Hanne Friis, Else Marie Hagen, Silje Linge Haaland, Per-Oskar Leu, Lotte Konow Lund, Jumana Manna, Eline McGeorge, Eva Rothschild, Hannah Ryggen, Ahlam Shibli og Javier Téllez deltar. • Det er gjennom utstillingsperioden flere performancer i utstillingen, noe det kan være verdt å få med seg. Marius Engh har dokumentert den glemte plassen, Arne Garborgs plass, i sin nåværende form. Foto: Henie Onstad kunstsenter Fragmenter av en hendelse Tittelen på utstillingen er hentet fra Hannah Ryggens enorme veggteppe med samme navn, og dette er også et av de første verkene man møter når man går inn i Prismasalene. Ryggens teppe hang i foajeen i Høyblokka da bomben gikk av. Til tross for de enorme kreftene som var i sving, klarte det seg overraskende godt. Etter nitid konservering er flengene verket pådro seg i dag kun synlige som arr i veven. Disse flengene blir trukket frem som symboler for skadene Norge som samfunn fortsatt jobber med å lege. Arr som aldri helt vil bli borte. Dette er også en av utstillingens sterkeste sider; den tvinger deg til å tenke på 22. juli, men uten medias utmattende og repeterende oppslag. Utstillingen peker mer mot ettertanke og tiden som har gått. Og tid er noe man absolutt bør ha litt av, når man først tar turen til Henie Onstad. Hannah Ryggens veggteppe «Vi lever på en stjerne» (1958) fikk store skader da bomben gikk av i regjeringskvartalet. Foto: Steffen Wesselwold Holden/Nordenfjeldske kunstindustrimuseum Men med utvidelsen av regjeringskvartalet, ble plassen dekket av betonglokket som nå er fundament for Y-blokka. Ved hjelp av flere postkort, fotografier, en gravkrans, gipsmodeller av en byste av Arne Garborg og en arkitektonisk modell, fortelles et stykke relativt ukjent byhistorie på en særdeles opplysende og underholdende måte. Postkortene kan plukkes opp og leses av publikum, og inneholder alt fra kronikker om nåtidig diskusjoner rundt bevaringen av Høyblokka, til 37-bussens trasé før og etter bomben. Plassen gjenoppsto etter 40 år som bussholdeplass for 37-bussen da Akersgata ble stengt. De melankolske Som en motpol til Ryggens figurative teppe har man Hanne Friis abstrakte tekstilverk Nyanser i blått og svart (2013-2014); en monumental form laget av jeansstoff og nylonsnører. Ved siden av dette verket står Jumana Mannas melankolske betongavstøpninger av søylene i Høyblokka. De bærer og bærer, uten at det er noe å bære. Friis’ verk kan fargemessig fremstå som en abstrahert versjon av Ryggens veggteppe, men for meg vekker det også uhyggelige assosiasjoner. Fotograf Niclas Hammarstrøm vant en pris fra World Press Foto for blant annet sine bilder av livløse kropper med olabuksebein i vannkanten på Utøya. Assosiasjonene jeg får til Friis’ verk peker mot alle disse olabuksene, alt dette stoffet som var igjen, som om det har blitt samlet til en skulptur på 4x3 meter. Monumenter over sorg Fotografiene var her til lands utskjelte, noe man absolutt ikke skulle vise frem. Til tross for at vi ser lemlestede kropper dag ut og dag inn i riksmediene ble det sett på som uhørt å vise andres døde barn på denne måten. Bildene var 32 Den monumentale jeansskulpturen til Hanne Friis fremstår både som lett og tung på samme tid. Foto: Øystein Thorvaldsen/HOK på et tidspunkt publisert i det franske bladet Paris Match, som Narvesen valgte å ta ut av hyllene sine etter press fra Å pakke inn 22. juli i melankoli og tristesse faller seg kanskje naturlig for mange, i frykt for å tråkke noen på tærne. støttegruppen for de etterlatte. Det kunne vært interessant å se verk som var mer kritiske til tematikken, hvordan noen plutselig har monopol på hva man kan vise og hvordan man skal sørge, hva et rosetog kan brukes til. Verkene til Friis og Manna er veldig vakre i seg selv, men sammen blir de monumenter over sorg mer enn noe annet. Å pakke inn 22. juli i melankoli og tristesse faller seg kanskje naturlig for mange, i frykt for å tråkke noen på tærne. Dette kunne også fort blitt et problem. At det i utstillingen også finnes elementer av kritikk mot Norge som nasjon er forfriskende. Gjenoppstandelsen Ekkokammer/Et samlingssted for gauker, halliker, homoseksuelle og andre (2012-2013) av Martin Braathen, Marius Engh, Superunion Architects og Even Smith Wergeland, var det verket jeg brukte mest tid på. Verket tar for seg Arne Garborgs plass i nåtid, fortid og fremtid. Denne plassen var et forsøk på å lage en slags piazza med fontene mellom Deichman, Hovedbrannstasjonen og Regjeringskvartalet. Av kuriosa er det også verdt å nevne plassens forhistorie som et yndet cruisingsted. Her møttes hovedstadens homofile for tilfeldig sex. En gravkrans i et hjørne, med påskriften «Klagemuren 1940 – 1967: Takk for alt» peker mot et offentlig pissoar ved plassen som gikk under dette navnet på folkemunne. Pissoaret ble stengt da politikere og politiet Gauker, halliker, homoseksuelle og andre ønsket å få bukt med uønskede aktiviteter i det offentlige byrommet, og en gravkrans ble lagt ned av brukerne. Faren for usømmelighet ble også et poeng da man diskuterte det nye betonglokket som var planlagt over plassen. Som politiet noe upolitisk korrekt uttrykte det selv: «En overbygget plass som denne vil utvilsomt bli et samlingssted for gauker, halliker, homoseksuelle og andre, og man har erfaring med for at slike overdekkede steder dessuten ofte blir benyttet som et slags offentlig toalett i ly av de bærende søyler.» Dette nære, og for meg ukjente, stykke byhistorie er interessant i lys av dagens debatt om bevaring av Høyblokka. Kanskje bør man ta den noe utopiske oppfordringen fra kunstnerne om å fjerne betonglokket og gjenopprette Arne Garborgs plass, for å gi byen tilbake et stykke glemt byrom og et nytt holdepunkt i et byrom som har blitt radikalt endret etter 22. juli. Norge som et snyltedyr Høyblokka fremstilles som en avansert romstasjon under oppføring i Eline McGeorges verk, Med blindpassasjeren inn i oljealderen og beyond (2013). I dette videoverket klippes bilder fra Høyblokka sammen med utdrag fra Bing og Bringsværds science fiction-kultserie Blindpassasjer (1978). Trusselen i serien er den fryktede «biomaten»; et menneskelignende snyltedyr som først dreper, og så tar menneskets plass. I McGeorges verk er snyltedyret Norge, representert av Statoil som utvinner oljesand i naturskjønne områder i Canada. Utdrag fra Blindpassasjer klippes sammen med et intervju med en representant for den fordrevne urbefolkningen, gjort på en lettere dystopisk og klaustrofobisk kjøretur gjennom nettopp Statoils områder. Vi liker kanskje best å være assosiert med rosetog og at vi alle ville gitt jakka vår til et kaldt barn på bussholdeplassen, så at det i utstillingen også finnes elementer av kritikk mot Norge som nasjon er forfriskende. Verket blir for meg et vellykket avbrekk og et innblikk bak fasaden, og virker som sunn selvkritikk i en ellers ganske sober og sindig utstilling. Kunst som traumebearbeidelse? Selv om utstillingen på mange måter fremstår delvis distansert fra 22. juli, er terroren der som elefanten i rommet til enhver tid. Det blir tidvis som en tvangstrøye og en fasit, det er denne hendelsen og ikke former for normalitet jeg leter etter i verkene. Samtidig er flere av enkeltverkene mer flersidige og komplekse, noe som løfter utstillingen ut av den potensielle fallgruven 22. juli representerer. Som betrakter er det ubehagelig å måtte konfronteres med denne mørke julidagen igjen og igjen. Men jeg tror absolutt at dette ubehaget er noe man har godt av å føle på i lengden. Slik sett fungerer Vi lever på en stjerne tidvis som en nødvendig form for traumebearbeidelse, og former en viktig brikke i puslespillet som legges opp i sammenheng med årets Grunnlovsjubileum. Hilde Berteig Rustan (f. 1985) har en master i kunsthistorie, og lefler med en grad i konservering på si. Liker striper. 33 Kultur Kultur Eindride Eidsvold, John S. Kristensen, Anne Ryg og Kristian Støvind. Foto: Fredrik Arff Død over postdirektivet Selvfølgelig kan et EU-direktiv bli god kunst. Etter halvannen time med Riksteatrets Leve Posthornet! er det imidlertid klart at bok fortsatt er best på papir. Leve Vigdis Hjorth! TEATERANMELDELSE Tekst: Erlend Tårnesvik Dreiås Når kommunikasjonsrådgiver Ellinor finner dagboken sin fra 2000, gremmes hun over skildringen av seg selv. Det er side opp og side ned med menn hun har møtt, sko hun har kjøpt og vesker på salg. Det er trivialiteter og hendelser hun ikke lenger husker, men som tydeligvis en gang var viktige nok til å skrive ned. «Man kunne like gjerne skrevet man som jeg,» forteller hun meg, her jeg sitter på femte rad på Riksteatrets scene i Nydalen. Det er urpremiere på teaterforestillingen Leve posthornet!, basert på boken ved samme navn av Vigdis Hjorth. Hovedperson Ellinor, spilt av Anne Ryg, lar møtet med sin egen dagbok bli utgangspunktet for et oppgjør med seg selv. Forløsningen finner hun i kampen mot konkurranseutsetting på brevpost under 50 gram. Artig med humor Kommunikasjonsbyrået Klar Tale skal hjelpe de postansattes interesseorganisasjon til å mobilisere mot EUs tredje postdirektiv. Det er i møtet med dette tilsynelatende tørre politiske direktivet fra Brussel, forestillingen er på sitt beste. I en fornøyelig scene skal Ellinor og kollega Rolf (Eindride Eidsvold) ha et medietreningskurs med ansatte i posten. Deres innlærte og polerte salgsspråk preller av på de postansatte. Ellinor, som allerede er tappet for livslyst, innser raskt at hun ikke kan lære disse menneskene å skrive kronikk. Det er de som må lære henne engasjement: «Hvis man skal selge inn sin sak, og saken er omveltning og inderliggjøring, kan det ikke overlates til et språk som flater ut fjellet og slukker ilden,» innser hun. Dermed kaster hun seg helhjertet inn i kampen for å trygge de postansattes arbeidsvilkår, og håper deres entusiasme skal smitte over på henne. Klimaks i 34 kampen er Arbeiderpartiets landsmøte i 2008, hvor grasrota greier å presse igjennom et veto. Dette blir også Ellinors personlige seier. Hun har fått livsgleden tilbake! Hurra! Fra bok til scene Dramaturg Toril Solvang har lagt seg tett opp til romanenes handlingsgang. Fortellerspråket veksler mellom monologer fremført for publikum, ekspressive dansesekvenser og dialog. Scenografien er enkel, men effektiv: tre hvite vegger med dører og vindu som stadig forandrer scenens uttrykk og muligheter. Dette gir forestillingen tempo og rytme. Men å adaptere en jeg-fortelling til scenen byr på utfordringer. Tydeligst ser man dette i Ellinors personlige utvikling. Der romanen er en monofortelling utelukkende fortalt fra Ellinors synsvinkel, åpner teaterforestillingen opp en myriade av ulike perspektiver. Noen etablert ved deklamering av følelser, men de fleste via kroppsspråk, dans og gester. Det fokuserte perspektivet i romanen tydeliggjør og sannsynliggjør budskapet i fortellingen. Riksteatrets forestilling mister dette, uten å greie å hente det inn på andre måter. Ved teppefall sitter jeg dermed og tenker: hva var egentlig Ellinors problem igjen? En dagbok? Dårlig Hjorth Jeg er en stor fan av Vigdis Hjorths forfatterskap, og Leve Posthornet! er en av hennes aller beste romaner. Som stort sett alle de kvinnelige hovedpersonene i bøkene hennes, er Ellinor tynget av en eksistensiell krise. Det er ikke for ingenting at tittelen er hentet fra Kierkegaard. De tilsynelatende bagatellmessige eksemplene, er bare symptomer må noe større og underliggende. Den frustrasjonen og sårheten som finnes i Hjorths Ellinor blir i forestillingen omgjort til lettvint humor. Og det skal sies: Vigdis Hjorth er en rasende morsom forfatter. Men hun behersker sitt eget formspråk på en sånn måte at humoren understøtter alvoret og omvendt. Her kommer Riksteatrets forestilling til kort. LEVE POSTHORNET • Leve posthornet!, på Riksteatret. • I rollene: Anne Ryg, Ulla M. Broch, Eindride Eidsvold, John S. Kristensen, Kristin Støvind. • Manus: Av Vigdis Hjorth, dramatisert av Toril Solvang. • Regissør: Marit Moum Aune • Anmeldelsen er basert på Oslopremieren 30. januar 2014. • For turnéplan se www.riksteatret.no Politisk kunst Da Hjorths bok kom ut i 2012, ble den bejublet, og flere anmeldere slo fast at den politiske romanen var tilbake. Siden APs veto i 2008 har vi hatt et regjeringsskifte og det er nå klart at direktivet blir innført av den nye EU-ministeren i Solbergregjeringen. Tematisk er forestillingen altså svært betimelig. Regissør Marit Moum Aune er ikke snauere enn at hun i programmet forteller om den politiske sprengkraften hun ønsker forestillingen skal ha. Hun håper at «noen blir kritiske» etter å ha sett Leve posthornet! Intensjonen er flott den, og ingen ville blitt mer glad enn meg om Riksteatrets forestilling, som nå skal reise landet rundt, hadde ført til en bølge av raseri og høylytte protester mot den nye regjeringens konkurransekåthet. Dessverre tror jeg ingen som ikke allerede er kritisk, vil komme til noen ny innsikt gjennom denne forestillingen. En liten trøst er det at vi fortsatt kan lese boka. Og boka er fantastisk. Terningkast seks! Erlend Tårnesvik Dreiås er utdannet i dramaturgi, har master i estetikk og teatervitenskap og er temaredaktør i Argument. 35 Kultur Argument søker billedredaktør Argument er Norges største, tverrfaglige studenttidsskrift, og drives av studenter og unge forskere i Oslo. Tidsskriftet har fem utgaver i året og når ut på alle læresteder tilknyttet Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus (SiO). Vi er nå på utkikk etter en ny billedredaktør med oppstart i august. Billedredaktøren har det øverste ansvaret for tidsskriftets visuelle uttrykk. Hun/han finner og koordinerer illustratører og fotografer, og jobber tett sammen med redaktør og grafisk designer i å lage et ferdig produkt. Som billedredaktør i Argument får du en unik mulighet til å trykke ditt stempel på et tidsskrift som leses av tusenvis av studenter. Vervet er et perfekt utgangspunkt for en videre karriere innenfor mediabransjen. Som billedredaktør får du: - Muligheten til å bestemme og videreutvikle Arguments visuelle uttrykk - Omfattende redaksjonell erfaring - Stor frihet og mulighet til å eksperimentere med billedbruk - Kontakt med et bredt nettverk av skribenter, media og fagmiljøer - Mulighet for kurs og opplæring Vi ser etter en person som: - Har blikk for foto, illustrasjon og samspill mellom tekst og bilde - Har bred erfaring innenfor foto og/eller illustrasjon - Kan rekruttere, lede og motivere en redaksjon av frivillige fotografer og illustratører - Tar initiativ, jobber selvstendig og organisert, og håndterer tidspress - Brenner for visuell kommunikasjon Arbeidstiden er fleksibel, og kan fint kombineres med studier. Vervet er honorert. Vi ser etter noen som kan overta ansvaret som billedredaktør fra høstsemesteret 2014. Opplæring vil bli gitt. Har du spørsmål om stillingen? Skriv til billedredaktør Sarah Yasin: sarah.yasin@gmail.com. Send søknad og CV med referanser elektronisk til argument-redaksjon@studorg.uio.no innen 1. mai 2014. Aktuelle søkere kan bli bedt om å sende attester eller ev. arbeidsprøver. NATURVITENSKAP NYTT LIV I SIERRA LEONE / DYRENES TALE / MUSIKKENS FYSIKK KATASTROFETURISME / MENNESKET, MODELLEN OG VERDEN 37 Naturvitenskap Naturvitenskap Å vinne i lotto i Sierra Leone MEDISINSTUDENTENES HUMANITÆRAKSJON (MEDHUM) • Norsk medisinstudentforening (Nmf) sin humanitæraksjon. • Et stort antall medisinstudenter arbeider frivillig for mennesker i hele verden, i en naturlig sammenheng mellom vårt fremtidige virke som leger og et engasjement for mennesker i hele verden. • I 2014 er målet å samle inn minst 2,5 millioner kroner til Leger uten grenser sitt arbeid med gratis helsehjelp for mødre og barn i Bo-distriktet i Sierra Leone. • Vær en helt, støtt en helt - bli med og støtt MedHum-aksjonen i september 2014! Les mer på medhum.no. SIERRA LEONE • Sierra Leone er et vestafrikansk land med over fem millioner innbyggere. • Borgerkrigen fra 1991 til 2002 etterlot et land i økonomiske ruiner og med en stor mangel på kyndig helsekompetanse. • Landet ligger på plass nummer 177 av 187 på HDI, indeks for menneskelig utvikling. Ikke flere barn: Mor Fatmata Turay (18) med sin sønn Abdukalu Kain (9 mnd). Fatmata har ikke tenkt til å få flere barn, siden de sliter nok som det er med å få endene til å møtes, og har nå fått p-stav. De kom til GRC fordi fontanellen ikke har lukket seg ennå. Gutten er også underernært, og får behandling for dette. Foto: Vilde Skylstad. Stoppe blødning: I operasjonssalen prøver legen å stoppe blødning fra livmorhalsen til en kvinne. Foto: Ingebjørg Hagen Agøy. MedHum 2014 skal hjelpe Leger uten grenser å skape en bedre fremtid for mødre og barn i Sierra Leone. I november 2013 reiste vi til Afrika for å se prosjektet med egne øyne. MEDISIN Tekst: Ingebjørg Hagen Agøy Foto: Ingebjørg Hagen Ågøy og Vilde Skylstad November 2013. Det er søndag ettermiddag i Oslo, det er kaldt og surt ute og det begynner å bli mørkt. Jeg har flyktet inn på en kafé på Grünerløkka og sitter med en kopp varm chili-kakao og pc-en foran meg. Dagens største utfordring var å bestemme hvilken av de 15 sortene kakao jeg skulle velge. Kontrasten er stor mellom kafeen og omgivelsene mine for mange dager siden i den vestafrikanske republikken Sierra Leone. Sierra Leone er et land der ett av fem barn dør før de fyller fem. Et land som strever med å stable sammen et fungerende helsevesen etter en blodig borgerkrig. Å være gravid eller føde er et spørsmål om liv og død. I Sierra Leone bor det over fem millioner mennesker, men de har bare 270 leger. I Norge har vi over 30 000 leger. (MedHum) samle inn penger til sykehuset, og som leder for MedHum i Oslo fikk jeg være med MSF til Sierra Leone og Bo. Vi ville se, lære og samle inn bilder og materiale til kampanjen vår. Vi ville møte leger, sykepleiere og andre ansatte i prosjektet og selvfølgelig hovedpersonene: mødrene og barna deres. Vann-taxi og våpen Jeg har vært i mange land, men Sierra Leone er det eneste stedet jeg har vært der det første som skjer etter landing er at vi kjøres rett til en hvit strand – ikke for å bade, men for å ta vann-taxi inn til hovedstaden Freetown. Dette er den eneste måten å komme seg til Freetown på, og før var det bare mulig via helikopter. Veiene i Freetown er så dårlige at det går raskere å gå enn å kjøre, men de hvite MSF-bilene takler selv de største humpene. På bilvinduene er det festet klistremerker med bilde av et våpen med et stort rødt kryss over – en klar beskjed om at MSF aldri er bevæpnet. Hjelp uten grenser It’s the feeding time! Leger uten grenser (MSF) gjør noe med dette. I Bo-distriktet - et område med like mange innbyggere som Oslo - driver de Gondama Referral Center, et sykehus for gravide, ammende og barn under 15 år. Dette er et av få steder der pasienter kan få den helsehjelpen de har krav på. I 2014 skal Medisinstudentenes humanitæraksjon Som medisinstudent i Oslo er jeg vant til hvite sykehuskorridorer, svært mange leger, sykepleiere og hjelpepleiere, og rom som er fylt med avansert medisinsk utstyr. På Ullevål sykehus er det stort sett stille, hvitt og sterilt. Gondama Referral Center, ofte bare kalt GRC, minner mer om en skole, eller kanskje et marked. Hver avdeling har sitt eget 38 lille hus og bakken mellom dem er dekket av rød afrikansk jord. I regntiden løper leger og sykepleiere gjennom både gjørme og vann for å komme seg fra det ene huset til det andre. Barna leker på sykehusområdet, mens mødrene vasker klær eller sitter og skravler. Når det nærmer seg lunsj på avdelingen for underernærte barn bryter ansatte og mødre ut i sang og dans; It’s the feeding time! De små pasientene klapper takten på kopper som snart skal fylles med næringsrik terapeutisk melk. På akuttmottaket tas en ny pasient imot – en liten gutt med feber og hoste. En sykepleier stiller Å fylle fem år i Sierra Leone er som å vinne i lotto. - Jacob Makiere moren noen spørsmål og undersøker pasienten. Det er som i Norge, bare at her hjemme veies ikke pasientene i plastbaljer eller måles på trebenker. Uten vann duger ingen Innvendig er avdelingene enkle, det er senger med myggnetting og grove sementvegger. Intravenøs medisin henges opp på hjemmelagde trekors. Spesiallagde stativer til håndsprit. Mangler man noe så lager man det. Jeg «visste» på forhånd at det ikke bare er leger og sykepleiere som jobber for MSF, men jeg hadde nok ikke skjønt hvor mye som må fungere for at helsearbeiderne skal kunne gjøre jobben sin. Viktigheten av tilgang til rent vann og elektrisitet. Fungerende biler som kan frakte pasienter og ansatte til og fra hjem og jobb. Det må alltid være tilgang på medisiner – en utfordring når det tar fire måneder å få tilsendt nye varer. Systemer for å holde medisiner kalde når det er 30 grader ute er også en utfordring. Hva gjør man med stikkende avfall som sprøytespisser når man ikke har noe avfallssystem? Jo, man støper dem inn i sementblokker slik at ingen kan skade seg på dem. For tidlig og for sent Det er smil og latter overalt. Det er lite som minner om at det er de aller sykeste som legges inn her på GRC. Her er pasientene som de lokale klinikkene ikke har kapasitet til å behandle. De mødrene som har mistet barn i svangerskap tidligere eller som har hatt kompliserte fødsler. De fødende der barnet ikke vil komme ut og kvinnen trenger et akutt keisersnitt. Nybakte mødre som har fått infeksjon i sår etter keisersnittet. Barn som er så altfor tidlig fødte. Noen barn er så underernærte at de nesten er bevisstløse når de endelig når fram til sykehuset. 60 prosent av barna som legges inn har malaria. De har blodmangel, lungebetennelse, lassafeber eller diaré. Brannskader er vanlig; hjemme i landsbyen lages maten i gryter over åpen ild, og grytene er lette å skumpe borti for en leken småtass. Mange lager også såpe av kaustisk soda, og når en nysgjerrig unge drikker såpeløsningen får hun innvendige brannskader. På nyfødt-intensiven slutter en tre uker gammel gutt plutselig å puste og må få hjerte-lunge-redning. Tre uker. Livet truer med å ta slutt før det har begynt. Fem lys «Å fylle fem år i Sierra Leone er som å vinne i lotto», sier Jacob Makiere, medisinsk ansvarlig for prosjektet. Ett av fem barn dør før fylte fem år. Den høyeste barnedødeligheten i verden. Hadde dette vært i Norge ville det betydd at en femtedel av barna aldri fikk se fem lys på bursdagskaka. Én av åtte mødre dør i forbindelse med fødsel eller svangerskap. Hver åttende familie må klare seg uten en mamma. Sjansen for at et barn dør er ti ganger større når mor er død. FNs tusenårsmål nummer fire og fem er å redusere barnedødelighet med to tredjedeler og svangerskapsrelatert dødelighet med tre fjerdedeler. En stor utfordring i et land som Sierra Leone der det i 2012 var registrert tre fødselsleger i det offentlige helsevesenet. I prinsippet har helsehjelp vært gratis for gravide og barn under 15 år siden 2010. Men dette er vanskelig å gjennomføre i et land som mangler så mye. For mange er kostnadene for å komme seg til klinikk eller sykehus så store at et legebesøk er urealistisk, selv om det skulle vært gratis. Stolte arbeidere På GRC er all helsehjelp helt gratis. MSF er kjent overalt i landet og pasientene kommer fra fjern og nær. De vet at de får den hjelpen de trenger på sykehuset og at det er trygt og sikkert. Mange har vært her flere ganger med syke barn. Dersom pasientene bor langt unna har MSF ambulanser som henter dem. Siden MSF startet arbeidet sitt i Sierra Leone i 1986 har de klart å redusere mødredødeligheten med 61 prosent. 5 prosent til, så er tusenårsmål nummer fem nådd. De ansatte er stolte av jobben sin. En ung rengjører på Gondama sier at MSF har gjort så mye bra for lokalbefolkningen at det har gitt ham mot til å søke jobb der. Slik kunne han gi noe tilbake til de han hadde så stor respekt for. Nå er han blitt en brikke i det store puslespillet, der alt dreier seg om å redde liv. Han vasker gulv og senger på sykehuset; en triviell jobb vil mange tenke, men ufattelig viktig. Og det vet han. Riktig prosjekt Vel hjemme i Norge igjen vet jeg også. Jeg vet hvor store behovene er. Jeg vet hvilken utrolig innsats MSF gjør i Sierra Leone. Jeg har sett med egne øyne forskjellen På nyfødt-intensiven slutter en tre uker gammel gutt plutselig å puste og må få hjerte-lungeredning. Livet truer med å ta slutt før det har begynt. de gjør. Jeg vet at de uvirkelige historiene jeg hørte før jeg reiste faktisk er sanne. At pasienter kommer fra hele landet. Om tilliten og respekten for MSF. Jeg vet at mødrene i Sierra Leone er ekte helter – som ofrer alt for at barna deres skal bli friske. Vet hvor sterke småbarna er, som overlever, til tross for at de har et av verdens verste utgangspunkt i livet. Jeg er stolt av å kunne si at jeg vet med hundre prosents sikkerhet at dette er riktig prosjekt for MedHum i 2014. Kakaoen på Grünerløkka kostet 45 kroner. For 45 kroner kan Leger uten grenser behandle 16 barn for malaria i Sierra Leone. 16 mødre er ufattelig lettet, 16 små helter får vokse opp. Ingebjørg Hagen Agøy (f. 1988), studerer medisin ved Universitetet i Oslo. Vilde Skylstad (f. 1991), studerer medisin ved universitetet i Bergen, og er nasjonal leder av MedHum. 39 Naturvitenskap Naturvitenskap Primate language Most people believe that human language is fundamentally different from animal communication. However, research indicates that we are not as unique as we think. However, in some species, grooming is accompanied by low-volume sounds. Among chimpanzees, for example, subordinates make distinct sounds, along with facial expressions and gestural signals, to show respect to more dominant individuals. Thus it is clear that vocalization also plays a role in social bonding in non-human primates. Animal grammar ANIMAL BEHAVIOUR Text: Camilla LoCascio Sætre Ill.: Johannes Vaagland It is often said that human language is part of what makes us unique and separates us from other animals. Human language has become more complex than communication forms in any other species, but can we really say that having a language is uniquely human? Human language has its roots in non-human primate vocal and gestural communication, so the study of primate communication is very important in understanding what links us to other animals and what separates us. Vocalization versus speech In most birds, both parents care for their offspring. They form couples that stay together for at least the length of the breeding season. It is usually the males who try to impress the females, for example by showing off the striking colors of their feathers, or their beautiful song. We know that these qualities often are important when females choose who they want as a social partner, but why they should cheat or what they are looking for in a male when they do, is less understood. Most likely they want to ensure the best possible quality of their offspring. 40 Human speech Humans are unique in many ways. We have evolved large brains with high cognitive capacity for control over the speech organs (tongue, lips, jaw, larynx) which makes us able to produce a variety of complex sounds. Scientists have found a single gene, called FOXP2, that has been important in the evolution of speech. This gene is almost identical in all mammals, but after we split from the chimpanzees Many primate species have some form of grammar in their vocalizations. we have evolved a new version. This version has also been found in Neanderthals. However, even though non-human primates lack the ability to produce the full range of human sounds, scientific experiments have shown that they can have the cognitive basis for understanding them. Great apes have successfully been taught sign language and other nonvocal systems. When do primates vocalize? It may be difficult to see the connection between the uses of non-human primate vocalizations and human speech, especially from a modern western society’s point of view, but they probably have the same origin. When primates are born, they are completely helpless and dependent on someone taking care of them. Vocalizing is probably the most effective way of expressing their needs and getting a response from their parents, as we know from human babies. Later in life, primates vocalize in many different situations, and use a variety of sounds in their communications. For example, they call to alert group members about dangerous predators, to attract a mate and to defend a territory, all of which are things we can relate to. Social primates In humans, language plays a big role in maintaining friendships and social bonds. It is difficult to know to what extent non-human primates rely on vocalization for these purposes. But we know that primates that live in group societies vocalize to make decisions and keep order of group movement. For example, baboons vocalize to assemble the group and decide when to departure from the sleeping site. During traveling, they emit clear barks if they have lost contact with the group or specific individuals. Strong social bonds are very important in social primates for keeping the group together, and it has been proposed that grooming is equivalent to human gossiping for maintaining these bonds. In the wild, it is common to find differences between populations of monkeys (“dialects”), and great apes are even more inventive. Chimpanzees have been shown to make up new sounds both in captivity and in the wild. Many primate species have some form of grammar in their vocalizations. The arrangements of syllables in a call have a specific meaning, which means that humans are not unique in having “lexical syntax”. Rearranging these syllables in playback makes the males act as if there is a new male in the territory. Gesticulation The brain is crucial both for the production and the processing of sounds, and we can learn a lot about the The differences between human language and non-human primate vocalization systems come down to quality rather than quantity. evolution of our language by studying the brains of primates. In humans, speech processing mainly takes place in the left part of the brain, which means that the right ear is better at identifying speech sounds, while the left ear is better at identifying non-speech sounds. Critical regions in the brain for speech production are larger in the left hemisphere than in the right. This asymmetry has also been found in gorillas, bonobos and chimpanzees. Damage in these critical speech regions can result in loss of speech of both signed and spoken languages, which indicates that this area is associated not only with speech, but with multimodal language. Research has shown that in great apes that live in captivity, manual gestures are preferentially produced by the right hand (which is controlled by the left hemisphere), especially when it is accompanied by vocalization. Many researchers believe that gestural communication together with enhanced imitating capacities were the most important ingredients in the evolution of human language. Human speech still relies heavily on gestures and facial expressions, and together with intonation make up most of the meaning of communication. PRIMATES • The primate order consists of apes and monkeys, and also lemurs and lorises. • There are two groups of monkeys: South-American and African/Asian monkeys. Apes are more closely related to the African/Asian monkeys (like baboons). • Apes can be distinguished from monkeys in that they lack a tail. • Great apes are orangutans, gorillas, chimpanzees, bonobos and humans. Not so different All the aspects of our language can also be found in primate vocalizations, though in a simpler form. They can vocalize with intent, using different syllables that are grammatically organized, and some species can learn and invent novel sounds. Great apes can to a higher extent control their vocalizations, and are also more flexible and have a higher degree of learning than monkeys. They also use a bigger variety of gestures. We recognize most of the characteristic of human language in great apes, except for the fact that they can’t modify their sounds to the same extent as we can. It is likely that increased intelligence opens possibilities for more complex communication. What separates humans from other animals is less than many people think. It is time to reevaluate how we look at non-human language. THE ORIGIN OF VOCALIZATION • All tetrapods (amphibians, reptiles, birds, and mammals) have a respiratory system with lungs and a larynx that acts primarily as a gate protecting the lungs. Secondarily the larynx has been modified to produce sound, with a vocal tract that filters the sound before sending it into the environment. • Most mammals, amphibians, and reptiles have continued using this system for vocalization, while for example birds and whales have developed novel mechanisms for vocal production. • Hormones, like estrogens, progesterone and testosterone determine the voice development throughout life, and also give subtle differences in female voice across the menstrual cycle. Camilla LoCascio Sætre (f. 1990) er mastergradstudent i biologi ved Universitetet i Oslo. Johannes Vaagland (f. 1985) er illustratør, figurativ tegnelærer, arkitektstudent, og barnehageassistent fra Kr.sund som er flink til å bake kaker. 41 Naturvitenskap Naturvitenskap Fysikkens toner Med hver sin innfallsvinkel strebet 1700-tallets musikere, fysikere og matematikere mot svaret på den samme gåten: musikkens skjønnhet. VITENSKAPSHISTORIE Tekst: Kristian Stølevik Olsen Ill.: Solfrid Crowo Selv om musikken lenge har vært en viktig del av menneskers kultur, har den ikke alltid vært en like stor selvfølgelighet som i dag. For et par hundre år siden fikk man kanskje høre sitt favorittstykke én eller to ganger i løpet av livet, og da bare hvis man var så heldig at stykket ble satt opp i nærheten. Musikken, likesom de fleste andre grener av kunst, skulle verken parteres eller analyseres i hjel. Plukker du en blomst for å studere dens skjønnhet vil du mulig også drepe blomsten. Lydenes opprinnelse På midten av 1700-tallet var musikkteori allerede en velutviklet akademisk disiplin på stor fremmarsj. Denne tidsperioden, også kalt generalbassens tidsalder, var preget av ulike teorier innen musikken, både musikknotasjon så vel som spillestiler. Sen-barokkmusikken var overgangen til den klassiske musikkens tidsalder. Store musikalske verker av blant andre Vivaldi og Bach belyste hvordan musikkteorien kunne frembringe de vakreste kunstverker. I samme periode fikk også den klassiske fysikken en stor vitenskapelig oppblomstring med Newtons lover og andre prinsipper om systematikk og objektivitet. Musikken og fysikkens teorier var åpenbart vidt forskjellige, og ingen kunne gjettet at de skulle støte på det samme problemet: Finnes et grunnleggende prinsipp som beskriver hva som skaper lyd? Og hvorfor er lyden skjønn? Fra musikken… For en musikalsk tone er jeg helt enig med deg, Sir, at de tonene M. Rameau påstår å høre i en enkelt streng oppstår ikke fra strengen, men fra andre vibrerende legemer. Jeg forstår ikke hvorfor dette burde ansees som prinsippet bak musikk noe mer enn tonene selv. - matematikeren Leonard Euler, 1759. Jean-Philippe Rameau var en fransk komponist og musikkteoretiker. Selv om han ikke er særlig kjent for sine musikkstykker, hadde han viktige bidrag til forståelsen av det fysiske grunnlaget for musikk. Det hadde lenge vært åpenbart at vibrasjoner var sentralt i produksjonen av lyd, og Rameau var i den tro at legemer satt i vibrasjon sendte ut harmoniske lyder. Han kalte prinsippet corps sonore, løst oversatt til «klingende legemer». Rameau var besatt av denne ideen. På direkte eller indirekte måter dukket den opp i alle hans artikler og fulgte ham til hans død. Corps sonore var en viktig tanke i musikkvitenskapen og skapte en bro over til naturvitenskapen. … til naturvitenskapen Den engelske fysikeren Robert Hooke hadde nylig utviklet en teori om elastiske materialer og fjærer. Den første åpenbare anvendelsen var å lage mer nøyaktige klokker som Musikken og fysikkens teorier var åpenbart vidt forskjellige og ingen kunne gjettet at de skulle støte på det samme problemet. var mer stabile på sjøveien enn pendelklokker. Det viste seg raskt at det fantes flere steder elastisitet var av stor betydning. Den mest signifikante bruken av teorien, både historisk sett og for denne artikkelen, er utvilsomt en studie utført 42 av fysiker og matematiker Daniel Bernoulli. Bernoulli så for seg en rekke små perler i sekvens, separert med elastiske fjærer. Ved hjelp av Hookes og Newtons teorier kunne Bernoulli skrive ned en ligning der løsningen beskrev én av perlenes bevegelse. Ved å dra en perle vekk fra likevekt og slippe den, ville hele rekken med perler begynne å vibrere på bestemte måter. Lite visste Bernoulli at dette var grunnlaget for en av de viktigste ligningene i fysikk: bølgeligningen. FOURIERSERIER Strengens matematikk Kort tid etter Bernoulli hadde studert svingningene på sekvensen med små perler tok den franske matematikeren og fysikeren Jean le Rond D’Alembert for seg uendelig mange perler, separert av en uendelig liten avstand. I 1747 formulerte D’Alembert en ligning for perlenes bevegelse. Forskjellen fra Bernoullis studie var at D’Alembert ikke lenger kunne skille én perle fra en annen; han måtte beskrive det som et kontinuerlig medium som ble satt i vibrasjon. Dette var perfekt for D’Alemberts formål med studien, nemlig å gi en matematisk beskrivelse av en streng på et instrument. D’Alembert var interessert i dette fra et rent matematisk standpunkt. Han ville først og fremst se de matematiske egenskapene til ligningen, som om den for eksempel hadde én eller flere løsninger. Fysikeren Bernoulli, derimot, hadde et mer realistisk perspektiv. Problemløser: Joseph Fourier (1768-1830). Foto: Wikimedia Commons. • Fourierserier eller Fourier-rekken er et matematisk uttrykk for sammensatte svingninger som en sum av enkle svingninger. • Fourierserier dukket opp da Joseph Fourier studerte hvordan temperatur var fordelt over forskjellige gjenstander. • Ideen om at funksjoner kan representeres som en uendelig sum blir brukt i alt fra kvantemekanikk til dataanalyse. • Bildet viser en streng (stiplet linje) og de første 1000 svingetilstandene som beskriver den. Dette kan i dag beskrives med datamaskiner. Hvorfor er musikk vakkert? I Bernoullis studie med et endelig antall perler fant han at det var en sterk sammenheng mellom antall perler, og hvor mange måter de kunne vibrere på. Én perle kan bare vibrere frem og tilbake for seg selv, mens for eksempel to perler kan vibrere både i takt og utakt. I tilfellet D’Alembert hadde Vi kan vise underliggende vakre matematiske sammenhenger, men hvorfor lydene oppfattes som skjønne kan vanskelig besvares med metoder fra naturvitenskapen. skapt, der det var et uendelig antall perler, var ikke dette like åpenbart. For å løse D’Alemberts problem antok Bernoulli at det fantes uendelige mange enkle svingebevegelser, ikke ulikt hva man får ved å riste et strukket hoppetau. Det var bare ett problem; Det var ingen grunn til å tro at strenger som beveget seg slik skulle lage lyder som var vakre og harmoniske. Som Bernoulli selv sa som et eksempel, og som kritikk mot Rameau’s corps sonore: «Ved å anslå en jernstang mens man holder den på midten, vil man høre en blanding av forvirrede lyder som for enhver erfaren musiker ville betraktes svært uharmoniske.» Stadig flere ble enige om dette, og innså at man umulig kunne anta at ett prinsipp alene kunne forklare hele musikkens diversitet, for ikke å snakke om dens skjønnhet. Det begynte å bli klart at Rameaus elegante og enkle idé bare kunne reflektere et snev av virkeligheten i en adskillig mer ideell verden. Harmonisk forsoning Videre fulgte en periode der usikkerhet rådet. Nesten ingen snakket lenger om spørsmål som hvordan vakre toner oppstår, eller om vibrerende strenger alltid hørtes vakre ut. Som D’Alembert selv sa, «Jeg er overbevist om at løsningen til dette spørsmålet ikke ligger i hendene til analysen, som har allerede gjort alt som kan forventes av den.» Fysikken og matematikken stiller spørsmål der svaret kan besvares på en kvantitativ og konkret måte, med et sett metoder utviklet for dette formål. Det mer filosofiske spørsmålet om hvorfor noe er vakkert, kan ikke besvares slik. Dette var noe man sakte men sikkert begynte å innse, og selv om man kunne beskrive selve bevegelsen til vibrerende legemer, var det ingen kjent sammenheng til de myriadene av toner som oppstår. Man trengte rett og slett nye metoder hvis man ønsket en større innsikt i produksjonen av toner. Mystikkens skjønnhet Bernoulli antok at strengen kunne beskrives gjennom en uendelig sum av mange svingetilstander. I sin samtid ble det sett på som en antakelse uten noe formelt grunnlag. Om lag 100 år senere skulle det vise seg å være helt korrekt, da fysiker Joseph Fourier innså at lignende antakelser løste en rekke andre problemer. Denne uendelige summen ble senere døpt en Fourierserie, eller harmonisk serie, siden den består av mange enkle svingninger. Man kan se klare skiller mellom lydene til ulike instrumenter, og skape et slags «fingeravtrykk» for hvert av dem. Man kan også vise underliggende vakre matematiske sammenhenger, men om tonenes skjønnhet oppstår fra disse blir ren spekulasjon. Det er ingenting i denne serien som kan gi oss svaret på hvorfor tonene fra en cello eller et piano høres vakre ut. Hvor lenge skal vi filosofere over disse spørsmålene, og har det noe for seg? Ville Chopins Nocturnes og Bachs Måneskinnssonate være vakrere med en total forståelse av hvorfor musikk er vakkert? Eller er det mystikken og uvissheten som gjør det skjønt? Vi kan vise underliggende matematiske sammenhenger, men hvorfor lydene oppfattes som skjønne kan vanskelig besvares med metoder fra naturvitenskapen. Matematikk og annen vitenskap fjerner ikke skjønnhetens aspekter, men de er heller ikke en nødvendighet for å nyte. Når vi plukker en blomst for å studere dens skjønnet kan vi spare på frøene og plante om igjen. Vi kan stelle planten, ta vare på den og nyte blomstens skjønnhet fra utsiden. Noen ganger er det nok. Kristian S. Olsen (f.1992) studerer fysikk ved Universitetet i Oslo og har drevet med musikk i mange år. Solfrid Crowo (f. 1990) studerer kunsthistorie ved Universitetet i Oslo. 43 Naturvitenskap Naturvitenskap Sidan 1986 har tida stått stille i den tidlegare velståande byen Pripjat. Det ikoniske parisarhjulet i atomspøkelsesbyen Pripjat. (foto: Jon Aamaas) Etter apokalypsen Fascinasjonen for Tsjernobyl-ulykka gjer deg til katastrofeturist. FOTOREPORTASJE Tekst: Borgar Aamaas Foto: Borgar Aamaas/Jon Aamaas Ekstremturisme vert det kalla i enkelte reisebøker. I januar besøkte Argument sin utsendte forbodssona rundt det tidlegare atomkraftverket i Tsjernobyl. Å kunne sjå katastrofeområdet med eigne auge har vore ein draum. Turen var ei fantastisk oppleving, men òg svært trist med tanke på all menneskeleg liding dette atomkraftverket har skyld i. På det næraste førte turistguiden oss 270 meter frå reaktor fire. Strålinga eg fekk i meg var neppe større enn ein flytur til New York ville ha gitt. I dag er dermed ein slik dagstur fullstendig ufarleg, men i dagane etter katastrofen i 1986 ville turen vore dødeleg eller gitt livsvarige strålingsskader. I dag jobbar fleire tusen menneske innanfor forbodssona. Dessutan ligg millionbyen Kiev berre ti mil sør for kraftverket. Det var ein gong i Sovjet Katastrofen starta med ein unødvendig tryggleikstest som gjekk ut av kontroll. Den 26. april 1986 førte overoppheting til ein dampeksplosjon som sprengte det beskyttande taket på 500 tonn i fillebitar. Ein ny eksplosjon kasta ut høgradioaktive fragment og førte til ein brann og ei røyksøyle ut av reaktoren. Resultatet var ei ekstrem radioaktiv sky som ikkje stoppa ved landegrensa. Det verste nedfallet kom i dagens Kviterussland. 28 år seinare går eg rundt i atomspøkelsesbyen Pripjat, tre km frå kraftverket. Dette var ein velståande by der arbeidarane på kraftverket budde. 44 Tankane mine går til apokalyptiske bøker og filmar, slik som The Road av Cormac McCarthy. Inkompetanse og hemmeleghald Kommunismen i Sovjet hadde sine veikskapar. Å stille kritiske spørsmål til overordna var ikkje vanleg. Informere om dårleg nytt heller ikkje. Difor tok det fleire dagar før For ein dag var eg kjernekraftkatastrofeturist. Deretter kunne eg dra heim. styresmaktene lokalt, og ikkje minst generalsekretæren i Sovjet, Mikhail Gorbatsjov, skjønte omfanget av katastrofen. Svært høge strålingsdosar vart målt, men det tok 36 timar før byen vart evakuert. Dei beste ekspertane på kjernefysikk i Sovjet vart utsatt for store doser stråling då dei samla seg like ved sentrum av katastrofen. Omverda fekk ikkje vite om ulykka før ein målestasjon ved eit svensk atomkraftverk målte uvanleg mykje radioaktiv stråling to dagar etter ulykka. Noko av denne radioaktiviteten kom til Noreg med regnet. Endå er det høge nivå av radioaktivitet i delar av norsk natur. ist. Deretter kunne eg dra heim. I 1986 ofra mange livet eller helsa for å avgrense skadane. Omtrent 50 døde av akutt stråling. Mange fleire har fått øydelagt helsa. Over ein halv million menneske var med på oppreinsinga. I ettertid har det vore mangelfullt med studiar over kor mange som faktisk har døydd av seinskader. På veg til Tsjernobyl såg vi ein dokumentar som hevda at styresmaktane først kom med eit dødstal på 40 000 på ein internasjonal konferanse kort tid etter ulykka, men at dette talet vart redusert til 4000 i løpet av konferansen. Ein rapport frå det internasjonale atomenergibyrået og verdas helseorganisasjon frå 2005 slår fast at færre enn 10 000 døde. Sett imot tsunamien i Indiahavet i 2004 eller jordskjelvet på Haiti i 2010 er det ikkje eit spesielt stort tal. Sjukehuset i Pripjat. Ein del av ein sko frå ein av dei brannmennene ligg i dette rommet. Geigarteljaren ular då guiden nesten tar på skoen med instrumentet. (foto: Jon Aamaas) Den nye sarkofagen er under utbygging. Den originale sarkofagen vart bygd for å vare i berre 30 år. Barnehage anno 1986. Etter at Sovjetunionen gjekk i oppløysning vart dette byggjet som mange andre ramponert under dei lovlause forholda. Sjølv etter ein enorm oppreinsking finnast det mykje høgradioaktivt materiale att i jordsmonnet i Ukraina og Kviterussland. Dette skiltet står utanfor barnehagen. Naturen tar over Den gamle sarkofagen som beskyttar omverda mot radioaktiv stråling er falleferdig. Rett ved byggjer dei ein ny og større sarkofag. Når han er på plass, er planen å flytte det svært radioaktive materialet til ein meir permanent lagringsplass. Likevel kan ikkje menneske bu i området dei neste 20 000 år, men naturen vil ta over. Det som ved første augekast ser ut som skog visar seg å vere hovudgata i Pripjat. Sidan ulykka har ingen budd der. Parisarhjulet har rusta. Naturen har allereie tatt grep. Dødeleg opprydjing Det var tøft å dra til Tsjernobyl. Og på ein måte var det heilt feil å dra. Turisme bygd på menneskeleg liding har sine etiske dilemma. For ein dag var eg kjernekraftkatastrofetur- Borgar Aamaas (f. 1984) har ein mastergrad i meteorologi frå Universitetet i Oslo. Han fekk grønt lys ved strålingssjekken etter besøket til Tsjernobyl. 45 Naturvitenskap Usikkerhetens natur Fysikken og matematikken kan gir oss resultater som stemmer, men forklarer ikke hvordan naturen fungerer. FYSIKK Tekst: Ask Juhl Markestad Ill.: Trond Ivar Hansen En fysiker er aldri fornøyd. Det er alltid mer å finne ut av, det går alltid an å se nærmere på saken. En fysiker kan fortelle deg hva som skjer, og gi en mulig sammenheng mellom det som skjer – men det betyr ikke at sammenhengen nødvendig er riktig. Likevel er det nettopp forståelse for fysiske modellene som gjør at jeg kan skrive denne artikkelen på en bærbar pc – så noe gjør vi jo riktig. Fysikk kan oppfattes som både komplisert og uforståelig. Faget er basert på språket matematikk og kommuniseres gjennom matematikken. Det er likevel fullt mulig å forstå grunnleggende tankeganger i fysikkfaget, også for dem som ikke «snakker» det matematiske språket. I håp om å gjøre det lettere for leseren, vil jeg forklare underliggende prinsipper i fysikken og knuse noen myter om faget. Argument søker redaktør Argument er Norges største, tverrfaglige studenttidsskrift, og drives av studenter og unge forskere i Oslo. Tidsskriftet har fem utgaver i året, og når ut på alle læresteder tilknyttet Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus (SiO). Som redaktør har man det øverste redaksjonelle ansvaret i tidsskriftet og får unik leder- og redaksjonserfaring. Vervet er et perfekt utgangspunkt for en videre karriere innenfor forskningsjournalistikk eller tidsskriftbransjen. 2014 er et spennende år for Argument. Vi har fått mulighet til å investere i en nettsatsning og driver aktiv rekruttering ved høyskolene i Oslo-området. Redaktøren får ansvar for å befeste posisjonen som et tidsskrift for studenter over hele Oslo, samt å videreutvikle Argument med tanke på fremtidens studentlesere. Begrepsavklaring Det er nødvendig med en begrepsavklaring. Hypotese, teori, lov og modell er ord som ofte blir kastet rundt om hverandre. En hypotese er enklest sagt en idé om hvordan noe henger sammen. En hypotese er ikke noe fastslått, men en utestet antagelse. En teori er derimot noe som ofte har blitt utledet fra enkle sammenhenger eller postulater, noe vi sier er sant fordi det stemmer med målinger og eksperimenter. Når fysikere kaller noe en lov stammer dette fra en empirisk lov. Det er fastslått fra målinger, og stemmer med disse målingene, men loven gjelder kun i den gitte situasjonen som ble målt. Teorier og lover er begge modeller. Matematiske modeller er en tilnærming til naturen, og handler om Vi er begrenset av det å være mennesker, som lever i våre tre romlige dimensjoner med en hjerne som gjennom millioner av år har utviklet seg for å overleve, ikke for å kunne se sammenhenger i naturen. hvordan vi mener naturen fungerer. En god modell stemmer bra overens med alle målinger, mens en dårlig modell ikke gjør det. Teori mot Natur En modell er en tilnærming til det som er riktig, men kan den noensinne være riktig? En fysiker vil komme mekanismene i naturen så nær som mulig. I fysikk er det lett å kunne si at noe er galt: man bare måler. Vi eksperimenterer for å fastslå hva som er riktig i hvert tilfelle. Problemet er at vi kan måle hva som skjer, men ikke hvorfor det skjer. Når vi har en teori som stemmer med alle målinger, betyr det likevel ikke at forklaringen nødvendigvis er korrekt. La oss se for oss to modeller. Begge gir akkurat samme resultat med like god presisjon, og ingen av dem har fenomener som den andre ikke kan forklare. Den ene sier at verden drives av små usynlige aper, mens den andre sier at den drives av rosa elefanter. Siden begge modellene gir like gode 46 Som redaktør får du: - Unik ledererfaring i en ansvarsfull stilling - Omfattende redaksjonell erfaring - En viktig stemme i og utenfor studentoffentligheten - Kontakt med et bredt nettverk av skribenter, forskere, media og fagmiljøer - Muligheten til å ta Norges største studenttidsskrift videre inn i fremtiden resultater, kan vi ikke si at den ene er rett og den andre ikke. Selv om vi har forklart sammenhengene mellom resultatene og målingene, er det fremdeles usikkert om virkeligheten faktisk fungerer slik. Menneskets rolle oppi det hele Et viktig prinsipp i fysikken er at alle modellene er skapt ut fra vårt syn som mennesker. Husk at det ikke er noe spesielt med oss mennesker eller hvor vi er i universet, sett fra en fysikers perspektiv. Naturen fungerer uavhengig av menneskets eksistens – trist, men sant. Det er derfor heller ingen grunn til at vi skal klare å beskrive naturen riktig. Vi er begrenset av det å være mennesker, som lever i våre tre romslige dimensjoner med en hjerne som gjennom millioner av år har utviklet seg for å overleve, ikke for å kunne se sammenhenger i naturen. Det er derfor vi tyr til målinger, eksperimenter og matematikk, som fungerer uavhengig av oss. Selv målinger kan begrense oss hvis vi ikke har nok av dem. Lovens begrensninger Ta Newtons tyngdelov for eksempel. Den sier at alle objekter som har masse vil bli tiltrukket av hverandre, avhengig av de respektive massene og avstanden mellom dem. Dette er ganske åpenbart nå til dags – vi vet at det er derfor vi ikke svever bort når det blåser. Det er viktig å forstå at dette er basert på målinger gjort her, fra Jorden. Det kan eksistere steder i universet der loven ikke gjelder. Vi har kanskje ikke noen grunn til å tro at slike plasser eksisterer – men muligheten er der. Og det finnes faktisk et slikt sted der loven ikke holder vann. Det stedet heter Merkur. Merkurs bane om solen er faktisk ikke mulig, eller kalkulerbar, ifølge Newtons tyngdelov. Ukomplett er ikke feil Tilfellet Merkur betyr ikke at Newton hadde feil, men at teorien hans ikke var komplett. Selv i dag lærer vi Newtons tyngdelov, og den brukes i de tilfellene hvor vi vet at den stem- Vi ser etter en person som: - Har skrive- og ledererfaring - Kan engasjere og organisere en redaksjon - Tar initiativ, jobber selvstendig og organisert, og håndterer tidspress - Er nysgjerrig, tenker tverrfaglig og evner å tenke journalistisk - Brenner for å gjøre akademisk kunnskap tilgjengelig Vi kan måle hva som skjer, men ikke hvorfor det skjer. Arbeidstiden er fleksibel, og kan fint kombineres med studier. Vervet er honorert. Opplæring vil bli gitt i april/mai, eventuelt også juni, etter nærmere avtale. Har du spørsmål? Skriv til redaktør Carline Tromp: redaktor@argumentnett.no mer. I tillegg finnes en mer komplett teori for de tilfellene der Newton er feil: Einsteins generelle relativitetsteori. Det er en viktig forskjell mellom Newton og Einstein. Newton bruker krefter til å forklare bevegelse. Einstein bruker ideen om alt vil bevege seg slik at det har minst mulig energi sammen med geometrien til tidsrom, altså hvordan rommet rundt oss er bøyd. Så, hvilken forklaring er riktig? Siden Einsteins teori stemmer med alle målinger så langt, er det den som er riktig, for nå. Ingen av teorien trenger å være riktig. De er begge rosa elefanter og usynlige aper. Send søknad og CV med referanser elektronisk til argument-redaksjon@studorg.uio.no innen 1. april 2014. Aktuelle søkere kan bli bedt om å sende attester eller ev. arbeidsprøver. Ask Juhl Markestad (f.1994) studerer fysikk ved Universitetet i Oslo og har stort engasjement for formidling av fysikkunnskaper. Trond Ivar Hansen ( f.1968) er utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen. Yrke: Illustratør - se www.nemolom.com. Baksidekronikken Kampen mot svadastempelet Av Niclaes Grønneberg Løken I hvert nummer gir Argument baksida si til en studentpolitiker eller en som er sterkt engasjert i studenters ve og vel. Her kan de usensurert rette søkelyset mot en sak de brenner spesielt for. Til næringslivstoppen som ønsker realfagskunnskap på bestilling, realfagstudenten som fnyser av samfunnsvitenskapens nytteverdi og VGS-eleven som er usikker på et samfunnsvitenskapelig valg: Bevissthet er nøkkelen fremfor etterspørsel! I kjølvannet av NHOs årskonferanse med hovedtema «Læringslivet», som ble avholdt 8. januar, har debatten om næringslivets skrikende etterspørsel etter mer realfagskompetanse hos fremtidens studenter, i tillegg til spørsmålet om samfunns- og humanioravitenskapenes nytteverdi i fremtiden, igjen rast i det offentlige rom. Sistnevnte fag er også omtalt som «svadafag» på grunn av sin flytende form og den grunnløse ideen hos utenforstående om at «dette er jo ting alle lærer seg». Fronten har stått mellom akademia og næringsliv i det ene medieoppslaget etter det andre. På denne plassen ønsker jeg å argumentere mot svadastempelet, og nyansere det offentlige ordskiftet fra et samfunnsvitenskapelig ståsted. Det store veivalget På videregående skole skjer det store veivalget for alle og enhver. Mange vet allerede hva de vil gjøre videre og nøler ikke et sekund. Andre er usikre. Disse bruker enten god tid til å undersøke ulike aktuelle alternativer, eller hopper rett på noe som tilsynelatende treffer dem. I mellomtiden hører de at det er altfor mange som søker samfunnsvitenskapelige utdanninger, i motsetning til de etterspurte realfagstudenter, som mest sannsynlig er garantert jobb når de er ferdig med et nokså tøft studieløp. Man kan spørre seg hva dette gjør med elevers holdninger om disse studieretningene, og med dem som kanskje har vurdert å studere religionshistorie, sosiologi eller utviklingsstudier. Er det likegyldig at samfunnet nedgraderer samfunns- og humanioravitenskapelige studiers status på denne måten? Mer enn profitt Rektor ved Universitetet i Oslo, Ole Petter Ottersen, tok tidlig denne studentgruppens side og støttet dem da debatten raste som verst. Til tross for sin egen profesjonsutdanning som lege, mente han at næringslivets etterspørsel ikke er enerådende. I et blogginnlegg 13. januar slår han et hardt slag for studentene som velger andre studieretninger enn realfagene, og stiller spørsmål ved NHOs snevre argumentasjon om næringslivets og arbeidslivets behov. Ottersen argumenterer til fordel for de generelle akademiske ferdighetene humaniora- og samfunnsstudentene opparbeider seg, blant annet evnen til kritisk tenkning, analytiske egenskaper og formidling av kunnskap, og skriver: «Et samfunn som kun tenker profitt, har intet sikkerhetsnett tilbake». Det er nettopp dette ordet – profitt. For skal det være slik at samfunnet og øvrig arbeidsliv skal forfølge samme strategi som næringslivet? Ottersen spissformulerer ikke; han er i sitt rette element og argumenterer som representant for hele Universitetet i Oslo. Samfunnet er tjent med studenter som speiler et stort akademisk mangfold og som samtidig deler grunnleggende akademiske ferdighetene. Vi trenger med andre ord studenter som følger med i tiden. Går i bresjen Jeg studerer som folk færrest sosialantropologi. En studieretning mannen i gata knapt har hørt om og som for mange er sosiologiens ukjente lillebror. Jeg kan ikke engang telle på fingrene lenger hvor mange spørsmål jeg har fått om hva man egentlig kan bli etter studiene. Noen gode eksempler er alltid mulige å gi, men som oftest står de som spør igjen som spørsmålstegn. Takk og pris har vi slike professorer som Thomas Hylland Eriksen, som gjennom mange år har gitt faget et ansikt i norske medier – fra nasjonalfølelse og symbolikk i forbindelse med OL på Lillehammer, til sagaen om søppelet vi kaster fra oss. Vi bør hedre slike akademikere som går i bresjen for fagene sine, nettopp fordi de også kan stimulere til at flere elever på videregående velger dem med entusiasme og nysgjerrighet i fremtiden. Motivasjonens verdi Denne teksten er ikke ment som et sleivspark til NHO og realfagstudenter som måtte fnyse av nytteverdien i samfunnsfag. Den er tvert imot en appell til videregående elever som vurderer samfunnsvitenskapelige studier, og til dem som tar dem for øyeblikket. De som blir usikre på sine egne interesser, og som ikke ser hva dette kan brukes til i arbeidslivet. Som i alle andre sammenhenger, er motivasjon og interesse tross alt alfa og omega for å stå løpet ut - et argument som stadig brukes i debatten rundt det store og signaliserende frafallet i den videregående skolen, en het potet i norsk utdanningspolitikk nå om dagen. Bevissthet og glød Vi må ta opp kampen med dette svadastempelet som samfunnsvitenskapelige og relaterte studieretninger ufortjent har fått. Jeg tror på valgfriheten, individualismen og ikke minst gløden som finnes i hvert menneske. Gløden som gjør mange til fornuftige og reflekterte mennesker – ja, selv ildsjelene mange ser opp til i hverdagen. Valg av studieretning handler om å velge de tyngste interessene i deg selv, det du kan gi et bidrag til samfunnet med. Men det stiller selvsagt krav. Krav om en indre bevissthet i et slikt viktig veivalg for fremtiden, og krav om at du, mens du svever på alle interessene dine, holder beina på bakken. Bruk ressursene Poenget er å gjøre det bevisste valget man ikke vil angre på – valget som får en til å stå løpet ut. Jeg tror, også av egen erfaring, at hvis man som elev setter av tilstrekkelig med tid til å gjøre research og sammenligne flere aktuelle studieretninger, så vil man få tyngde nok til å ta det valget. Å bare «hoppe rett i det» blir altfor lettvint når det er et såpass viktig veivalg man står ovenfor. Det samme kan sies til studenten som befinner seg på første eller andre semester, og som mangler lyse framtidsutsikter. Undersøk hva du kan jobbe med, kikk i masteroppgaver for inspirasjon og bruk ressursen som finnes i karriereveiledning for det det er verdt. Ikke la deg håne av realister og skremme av propaganda fra næringslivet; det er din faglige kompetanse og personlige utvikling samfunnet vil belønne. For å komme dit trenger du å være dine valg bevisst, du trenger å tenke på hva du kan bruke kunnskapen og ferdighetene dine til, og ha tro på deg selv. Bevissthet, interesser og nysgjerrighet er nøkkelen til en bærekraftig fremtid – ikke etterspørsel og profitt. Niclaes Grønneberg Løken (f. 1991), studerer sosialantropologi ved Universitetet i Oslo og ønsker å jobbe innenfor humanitært organisasjonsliv.

etter apokalypsen / escobars flodhester fleinsopp på

Products

Support

etter apokalypsen / escobars flodhester fleinsopp på

Add this document to collection(s)

Add this document to saved

Suggest us how to improve StudyLib