Justine - nkjf.no
advertisement
NUMMER 2 DESEMBER 2012 NORSKE KVINNELIGE JURISTERS FORENING WWW.NKJF.NO GRUNNLAGT 1947 Et nytt Egypt for alle? Norge dømt for brudd på den europeiske menneskerettskonvensjon Fra motstand til kamp – STEMMERETT FOR KVINNER 100 ÅR JUSTINE Redaksjon Marte Johansen (redaktør) Kiran Aziz Julia Lykke Gyberg Anne Marit Lindberg Urd Cecilie Deglum Frøydis Patursson Marianne Jonsson Layout/illustrasjoner Espen Rosenquist Forside Anne M Lindberg Trykk Trykksakleverandøren AS Justine er medlemsbladet i Norske Kvinnelige Juristers Forening, og utgis to ganger i året. NKJF er ansvarlig utgiver. ISSN: 1892-395X NKJF Styret Kari Amalie Pettersen (leder og webansvarlig) Anne Lindberg (økonomiansvarlig) Kiran Aziz (internasjonalt ansvarlig) Marianne Jonsson Marte Johansen Julia Lykke Gyberg Vara Urd Cecilie Deglum Innhold LEDER3 Likestillingslovens mor 4 Førprosjektreise til Egypt 5 A new Egypt for all Egyptians 10 Kan forskning forebygge partnerdrap i Norge? 12 Regjeringens handlingsplan mot voldtekt 2012–2014 13 På tide å lytte til voldtektsutvalgets anbefalinger? 14 Norge dømt for brudd på den europeiske menneskerettskonvensjon16 Voldsoffererstatning og foreldelse 18 Manglende rettsikkerhet i arbeidet mot kjønnslemlestelse?21 Fra motstand og kamp 23 Stemmeretskravet28 Samværets omfang etter omsorgsovertakelse 29 Ung og fremadstormende i et mannsdominert felt 32 Å lengte etter en mor 34 Kvinner i styreverv 36 Tigging38 Brann i rosenes leir 42 JURKs rapport om au pair-ordningen 44 Passiv medvirkning med bakgrunn i foreldreansvaret46 Fem kjappe 49 Vibeke Hein Bæra 50 NORSKE KVINNELIGE JURISTERS FORENING 51 LEDER Vi i NKJF har nok en gang den glede å sende deg ett innholdsrikt nummer av Justine som vi er veldig stolte av. I dette nummeret kan du lese artikler med mange ulike temaer - slik som omsorgsovertakelse, passiv medvirkning, foreldelsesfristen i voldsoffererstatningsloven og kjønnslemlestelse. Kristin Clemet gjester oss med et innlegg om tigging. Dette nummeret inneholder også et spennende intervju med en sterk kvinnelig jurist som har klatret seg helt til toppen i et mannsdominert yrke og blitt partner i DLA Piper. Vi ønsker å gratulere Camilla Julie Wollan med denne prestasjonen og håper intervjuet kan motivere våre medlemmer til å strekke seg etter, og nå sine egne mål. Siden sist har det norske samfunnet mistet en fenomenal kvinne. Vi vil takke Karin Stoltenberg for alt hun har gjort for oss kvinner, og ønsker å hedre henne med en noen minneord. Våre kondolanser går til familien Stoltenberg. Det har skjedd mye nytt i organisasjonen siden forrige Justine. NKJF jobber i disse dager med å få til et samarbeid med en kvinnerettsorganisasjon i Egypt. Dette kan du lese mer om i bladet, som også inneholder en artikkel om situasjonen i Egypt skrevet av CEWLA. Bakerst i bladet finner dere som vanlig spalten ”5 kjappe”. Denne gangen med to av Norges mest sette jurister det sist året, Vibeke Hein Bæra og Mette Yvonne Larsen, henholdsvis forsvarer og bistandsadvokat i 22.juli-saken. Jeg håper du som leser koser deg like mye med bladet som jeg har gjort. Jeg vil også takke alle våre bidragsytere for gode bidrag. Bladet ble noe forsinket denne gangen, men setteren vår [voff] har tatt sin straff og lover bot og bedring. NKJF benytter samtidig anledningen til å ønske dere alle et godt nytt år. MARTE JOHANSEN redaktør Postadresse Justine Postboks 1620 Vika 0119 Oslo post@nkjf.no www.nkjf.no Justine 2/2012 3 Likestillingslovens mor Førprosjektreise til Egypt MINNEORD av ANNE M. LINDBERG av ANNE M. LINDBERG 17. oktober gikk Karin Stoltenberg bort. Mange av våre yngre lesere forbinder henne nok mest som moren til Jens og kona til Thorvald Stoltenberg. Mange av våre eldre lesere vil nok i tillegg forbinde henne med politikk og arbeidet for Norad og Røde Kors. Og sant nok, hun var lenge en aktiv politiker for Arbeiderpartiet, men ikke minst var Fru Stoltenberg en forkjemper for rettferdighet, likestilling og kvinnesaken! Etter revolusjonen i januar og februar 2011 med Mubaraks avgang har det skjedd enorme sosiale og politiske omveltninger i Egypt. Et nytt statsstyre er valgt som brakte Mohamed Morsy fra Det muslimske brorskap som president. En ny grunnlov skal formes. Forslaget som ble lagt frem 10. oktober er basert på sharia. Dette har møtt sterk kritikk da flere av artiklene hevdes å stride mot grunnleggende menneskerettigheter, blant annet artikkel 16 som truer likestilling mellom kvinner og menn. Vestlige makter har forsøkt å påvirke det politiske arbeidet, som er svært viktig i forhold til resten av MENA-regionen, da Egypt ses på som et av foregangslandene. NKJF har på bakgrunn av dette valgt Egypt og Kairo som geografisk mål for et kommende bistandsprosjekt hvor kvinnerettigheter står sterkt i fokus. Karin Stoltenberg ble født 23. november 1931, og vokste opp i Oslo. Faren var ingeniør og selv om Karin ikke kom fra noe arbeiderpartimiljø, ble hun sosialist i ung alder. Hun møtte Thorvald for første gang da hun var bare 18 år, og de ble kjærester for en kort periode. Så flyttet Karin til Canada for å studere genetikk. Etter 3 år dro Thorvald dit, men han var for sent ute. Noen dager senere giftet Karin seg med en annen. Etter 6 år i Canada kom en nyskilt Karin hjem til Norge på ferie, og hun traff Thorvald igjen. Dagen etter bestemte de seg for å gifte seg, og Karin avbrøt sitt doktorgradsstudie og forskerkarrieren hun var i ferd med å påbegynne i Canada. Thorvald gikk inn i utenrikstjenesten, og Karin mente et liv med mye flytting ikke lot seg kombinere med den type forskning hun var interessert i. Dermed begynte hun å studere statsvitenskap og ble administrator og byråkrat. Karin har tråkket opp veien for oss som har kommet etter henne. Hennes arbeid forandret Norge. Hun var en foregangskvinne som har vært med å gjøre Norge til et av verdens mest likestilte land. Karin deltok på flere FN-konferanser med tema om blant annet befolkningsutvikling og kvinner, og hun var aktiv i FNs arbeid for å bedre kvinners stilling i utviklingslandene. Da Jens Stoltenberg ble intervjuet av Dagbladet i 2004 og spurt om hvem han beundret mest, svarte han: ”Karin Stoltenberg”. Internasjonal leder, Kiran Aziz, deltokvåren 2012 på AWID-konferansen2 i Istanbul, samt et møte her i Oslo i regi av FOKUS med menneskerettighetsaktivisten Hibaaq Osmani, hvor hun begge steder fikk informasjon om ulike kvinnerettsorganisasjoner i Egypt og knyttet kontakter. Det ble videre sendt en søknad til FOKUS om å gjennomføre en forprosjektreise til Kairo og denne ble innvilget og gjennomført første uke i juni 2012. Selv mente hun at hun var en god byråkrat, men lite egnet som politiker. “Jeg var statssekretær, men trivdes ikke med det. Jeg var ikke noe god til det heller, men var en god byråkrat og saksutreder”, har hun tidligere sagt. Karin har vært statssekretær i både Handels- og Skipsfartdepartementet og Næringsdepartementet, samt ekspedisjonssjef i Barne- og familiedepartementet. Før reisen var det avtalt møte med UN Women, to kvinnerettsorganisasjoner (ECWR – Egyptian Center for Women Rights og EFFD – Egyptian Foundation for Family Development) og noen av deres donorer. Målet med forprosjektreisen var å kartlegge de forskjellige organisasjonene og vurdere et mulig samarbeid om et spesielt kvinnerettsprosjekt med en av disse NGOene. Det var som byråsjef i det daværende Forbruker- og administrasjonsdepartementet at hun fikk i oppgave å være med og lage en ny familiepolitikk. I ettertiden blir hun kalt en av hovedarkitektene bak Norges moderne familiepolitikk som ble utformet på 1970-tallet. Hun var også en av pionerene bak likestillingsloven og partnerskapsloven, sistnevnte hevdes å ha blitt skrevet på Karins kjøkkenbord. Som byråkrat forfattet hun den banebrytende stortingsmeldingen om selvbestemt abort. Justine 2/2012 kjente til og kunne fortelle oss litt om de forskjellige organisasjonene. Det viste seg at UN Women også er donor til CEWLA (Center for Egyptian Women Legal Association), en organisasjon vi ikke hadde kontaktet før reisen fordi nettsiden kun er på arabisk og vi ikke visste hva de drev med. Maya ga oss kontaktinformasjon til Azza Solaiman, leder i CEWLA, slik at vi kunne forsøke å få til et møte med disse også. Maya hadde mye kjennskap til de tre forskjellige organisasjonene og kom med mye nyttig informasjon om dem. Hun kunne fortelle at alle organisasjonene arbeider målrettet, effektivt og strukturert og at alle kan vise til gode resultater. Hun anbefalte et samarbeid med alle tre, spesielt ECWR. ECWR ble stiftet i 1996 og er en anerkjent organisasjon blant store internasjonale aktører, som for eksempel ambassader og større internasjonale organisasjoner som FN, som gjør at de blir inkludert i rettslige og politiske prosesser i langt større grad enn CEWLA og EFFD. ECWR arbeider både på et overordnet politisk og UN WOMEN Det første møtet vi hadde var med Maya Morsy, Country Coordinator for UN Women i Egypt. UN Women er bidragsgiver til ECWR som vi skulle møte senere den samme uken, og vi regnet med at Maya foto: Statens seniorråd 4 Ettersom både Thailand- og Colombiaprosjektene skulle avsluttes ved utgangen av 2011 var det på tide å fokusere på nye prosjekter. Allerede høsten 2011 begynte dette arbeidet og det ble besluttet å satse på MENA-regionen1, noe som også er i tråd med de geografiske prioriteringene til FOKUS. Hele våren 2012 har det vært arbeidet med å avdekke hvor bistandsbehovet er størst, sammenholdt med hvor man kan påvirke mest. Dette er bakgrunnen for at NKJF valgte å satse på Egypt som mål for et bistandsprosjekt. 1 2 MENA står for Middle East and North Africa The Assosiation for Women’s Rights in Development foto: Anne M Lindberg Justine 2/2012 5 juridisk plan, med juridisk bistand i enkeltsaker og med informasjons- og opplæringsarbeid. CEWLA ble stiftet i 1995 og arbeider mye likt som ECWR, men er ikke like aktivt på det politiske plan. I tillegg arbeider de i større grad direkte med grasrotkvinner og opererer i åtte byer i Egypt. EFFD ble etablert i 2005 og arbeider i Imbabadistriktet (et fattig område nord i Kairo) direkte rettet mot grasrotkvinner. Euopean Center for Womens Rrights Reisens andre møte var med ECWR ved leder og advokat Nehad Abu El-Komsan. Nehad forklarte at ECWR blant annet yter konkret juridisk bistand til kvinner i enkeltsaker. De driver også med en slags “hjelp til selvhjelp” ved å informere kvinner om deres rettigheter og få de til å spre kunnskapen og utøve rettighetene. Nihad forklarte om ECWRs hovedprosjektet “Access to Justice”, som har underkategorier “sexual harassment”, “family status” and “domestic violence” og anbefalte dette som et samarbeidsprosjekt for NKJF. ECWR bruker åtte advokater fra ACO (The Arab Consultancy Office) og fører saker for retten hver dag. Nehad inviterte Kiran til å bli med en av advokatene i retten to dager senere (Anne kunne ikke bli med ettersom hun er blond og ikke ville sluppet inn i rettsalen). Kiran ble derfor med i Mahkama El Giza3 med advokat Ehab Nagy. Den sivile saken han skulle prosedere i omhandlet arverett. Broren og kona til den avdøde hadde okkupert en eiendom som var testamentert bort til avdødes døtre og det var disse som nå krevde eiendommen tilbake. Gangen i et rettsmøte er i korte trekk at man blir innkalt til rettssalen, leverer saksdokumenter til dommeren og redegjør for saken. Motparten i denne saken hadde ingen advokat. Hele rettsmøtet var over i løpet av ti minutter. Etter dette prøvde motparten å forhandle med Nagy om saken uten at det ga noen resultater. Nagy forklarte at det ofte tar lang tid før saken kommer opp i retten, som regel to til tre år. Både han og klientene hans finner dette veldig frustrerende ettersom kvinnene er avhengig av å få en rask dom og å få klarlagt sine rettigheter. Det tar ofte seks måneder fra en sak er ferdig til dom foreligger. Det er også vanlig med forsinkelser uten at det foreligger noen legitim grunn. På vei ut av rettslokalet tok Nagy oss med innom et rettsmøte i en pågående straffesak. De tiltalte sto i et bur i rettssalen, mens resten av salen var full av tilskuere. Rettigheter for de tiltalte var ikke et aktuelt tema. Fire dager etter møtet med Nehad var vi på workshop hos ECWR. En advokat fra ACO fortalte om og forklarte det nye lovforslaget ”child custody” for 15 kvinnelige lærere. Hun gjennomgikk hva det nye lovforslaget gikk ut på i forhold til omsorgsrett (den som har omsorg for 3 6 Mahkama er det arabiske ordet for “rett” Justine 2/2012 barnet har også rett til å beholde boligen), samværsordninger (3 timer per uke opptil 48 timer, men frykt for at en av partene ville bortføre barnet), økonomisk støtte til skolegang for barnet (alltid far) med mer. Workshopen var interaktiv og damene var veldig engasjerte med spørsmål underveis og eksempler fra kvinner de har truffet. Poenget med workshopen var å videreformidle kunnskap til disse damene som igjen skulle videreformidle dette til sine elever, sin omgangskrets og sitt “søsterskap”. Center for Egyptian Women Legal Association Turens tredje store møte var med Azza Soliman, leder for CEWLA. Der fikk vi en rask innføring i CEWLAs arbeid, ble vist rundt på kontoret og ble tatt med til det nyopprettede Women’s shelter. CEWLAs hovedarbeidsområder er delt i tre: “Combatting violence against women”, “advocacy” (legal awareness, access to justice for poor women, changing laws – spesielt family law og personal status som har eksitert siden 1920) og “political awareness for youth and women” med mottoet “Free citizen in a democratic country”. CEWLA opererer i Giza og sju andre steder i Egypt. Azza presiserte at de arbeider lokalt, nasjonalt, regionalt og internasjonalt. Giza-kontoret består av fem advokater, noen rådgivere, en økonomiavdeling, internasjonal gruppe og mediagruppe. Disse driver med rettssaker, juridisk rådgivning, workshops og training. CEWLA har 500-600 saker for retten og 6000 juridiske rådgivingssaker hvert år. at turister tidligere har blitt kidnappet, bortført og mishandlet under demonstrasjoner på Tahrir. Den norske ambassaden i Kairo Formålet med besøket på den norske ambassaden var å få høre litt om hva slags samarbeid de har med ECWR. Nini forklarte at NGOene som arbeider med kvinnerettigheter ikke klarer å samarbeide med hverandre (dette nevnte også Maya) og heller er rivaler. Når situasjonen er slik har ambassaden lagt samarbeidet på is inntil videre. Ellers fortalte Nini, som Maya og Nehad, om situasjonen hva gjelder kvinnerettigheter i landet nå etter revolusjonen. På bakgrunn av Suzanna Mobaraks engasjement for kvinnerettigheter under Mobarakregimet, hadde den daværende parlamentskoalisjonen forsøkt å motarbeide kvinnerettigheter, da de ikke ønsket å bevare noe som kunne minne om verken Mobarak eller hans kone. Nini fortalte videre hvordan Egypt fungerer som nasjonalstat i dag. Etter revolusjonen var intensjonen å skape en sivil og demokratisk stat, men dette har ikke gått så bra. Fra koalisjonsperioden med militærpartiet ved Ahmed Shafik og muslimpartiet ved Mohamed Morsy, og fram til Morsy ble valgt som president, har det heller gått motsatt vei for Egypt. Det er ingen sivil stat, det foreligger per i dag kun et dårlig fungerende politi- og rettsvesen og vestlig demokrati synes som en utopi. Kvinneorganisasjonene er tatt ut av beslutningsprosesser og politiske prosesser foregår uten større innflytelse av eller påvirkning fra vestlig modell. Azza fortalte at hun i forbindelse med en demonstrasjon i 2010 ble arrestert. Etter dette ble seks av CEWLAs prosjekter kansellert av politiet og kontorene til CEWLA ble ransaket og vandalisert. De valgte da å opprette en ny “organisasjon” som heter “Lawyers for justice and peace”. Denne organisasjonen er en hylleorganisasjon og jobber gjennom CEWLA. De trengte kun å opprette et nytt navn slik at de kunne prøve å redde de seks prosjektene som var blitt kansellert. Til å begynne med arbeidet advokatene frivillig uten lønn på grunn av en svært vanskelig økonomisk situasjon i CEWLA (som fulgte med arrestasjonen av Azza; donorene sluttet blant annet å overføre penger, kontoer ble frosset osv.). Denne organisasjonen arbeider fortsatt gjennom CEWLA. Egyption Foundation for Family Development Den siste kvinnerettsorganisasjonen vi skulle bli kjent med var EFFD. På deres kontorer utenfor Kairo møtte vi leder Hala Abdel-Kader som presenterte organisasjonen for oss. EFFD ble etablert i 2005 og opererer kun i Imbaba-distriktet, hvor andelen analfabeter er høy. Per dags dato består EFFD av 18 personer, hvor to er advokater som gir juridisk bistand. Hala ga oss en innføring i organisasjonens tidligere prosjekter. Deres første prosjekt gikk ut på å gi juridisk bistand til kvinner, samt bevisstgjøre lovgivningen, spesielt knyttet til familierett. EFFD forhandlet saker mellom ektefeller slik at de slapp en eventuell rettssak. Etter dette har de hatt et annet prosjekt sponset av Karama5 som ledes av Hibaaq Osmani. Dette prosjektet satt fokus på hvor ødeleggende familievold kan være, samt forebyggende arbeid knyttet til dette. Til dette prosjektet tok de inn nyutdannede jurister fra universitetet. Prosjektet hadde en varighet på seks måneder og ble avsluttet i 2011. EFFD har videre arbeidet med et tredje prosjekt det siste året, som har gått ut på å kvalitetssikre andre NGOers arbeid ved at de skal utarbeide en rapport basert på undersøkelser og gjennomgang av 100 saker. Formålet er å se om det arbeidet NGOene gjør virkelig har en effekt, hvilke tilbakemeldinger tjenestemottakerne har å 5 Karama (som betyr verdighet på arabisk) er en ny-etableret NGO fra 2002, som holder til i flyktningeleiren Deheishe i Betlehem på Vestbredden. Arbeidet er rettet mot kvinner og barn. Azza informerte til slutt om en demonstrasjon som skulle være på Tahrir-plassen4 kl 18:30 og oppfordret oss til å komme dit. Da vi senere på dagen hadde møte på den norske ambassaden i Kairo med Nini Pharo Halle, frarådet både hun og en kollega av henne dette på det sterkeste. Vi fulgte dette rådet etter at Nini fortalte 4 Tahrirplassen er en stor offentlig plass i Egypts hovedstad Kairo. Under opprøret i Egypt i 2011 var Tahrirplassen det største samlingspunktet for de som demonstrerte mot Hosni Mubaraks styre. foto: Anne M. Lindberg Justine 2/2012 7 foto: Anne M Lindberg gi, og til slutt hvor forebedringspotensialet ligger. Alle organisasjonene som er inkludert i analysearbeidet er sponset av Karama. På bakgrunn av arbeidet som hittil er utført har de kommet frem til: Ansatte få mer trening – enkelte er litt uerfarne og det faglige kunnskapsnivået kan forbedres. For det andre kan advokatene bli flinkere til å prosedere i retten. Den endelige rapporten er i skrivende stund ikke ferdig utarbeidet. Det store prosjektet som pågår nå er “Access to Justice” med oppstart i 2011 og en varighet på tre år. Hovedformålet er å trene grasrotkvinner til å be om juridisk hjelp samt gi juridisk hjelp i konkrete saker. I Imbaba-området er det å gå til retten eller andre institusjoner svært tabubelagt, spesielt i saker hvor faren eller broren er motpart. Kvinnene i området har ikke noe forhold til det juridiske systemet. Det er viktig for EFFD å klargjøre for disse kvinnene at de har rettigheter på lik linje med menn – at de kan og bør benytte seg av og kreve håndhevet sine rettigheter. I tillegg til å bistå i konkrete saker, utarbeider EFFD skriftlig materiale som de deler ut. Et annet fokusområde er å trene nyutdannede i menneskerettighetsarbeid, slik at flere ser verdien i å jobbe med den type saker. Målet er å utdanne 50 jurister i løpet av 5 år. Interessen er stor hos de nyutdannede. EFFD har en venteliste på folk som vil bidra. Interessen skyldes nok en kombinasjon av at det er vanskelig å få jobb, samt at mange ønsker erfaring fra kvinnerettet arbeid. En annen viktig del av prosjektet er å trene religiøse 8 Justine 2/2012 imamer og bygge gode relasjoner med dem. Målet er å trene ti imamer. I Imbaba er det mange tilhengere av Det muslimske brorskap. Når folk har problemer, oppsøker de ofte de religiøse lederne fremfor advokater for å finne løsninger. Organisasjonen vil ved et slikt samarbeid vise at det er ikke noen interessekonflikt mellom religionen og lovgivningen. Begge kan fungere side om side. Et annet tiltak som EFFD prøver å få til er ”roundtables” med 20 dommere som representerer de ulike rettene i Kairo. Det er for å høre hvilke erfaringer de gjør seg når kvinner er inkludert, og at dommernes innspill vil gi en indikasjon på hvordan EFFD bør vinkle sitt videre arbeid. I tillegg har EFFD fortløpende kontakt med media, spesielt med lokalavisene om EFFDs arbeid, fordi promotering av EFFDs arbeid vil gi dem anerkjennelse og igjen bygge tillitt blant lokalbefolkningen. Etter møtet ble vi tatt med inn til en pågående workshop hvor 14 kvinner deltok. Først ga en advokat fra EFFD innføring om et generelt tema, for eksempel hvilken ankeadgang man har dersom man får en dom imot seg i retten, formaliteter rundt en rettssak, prosessen ved en skilsmisse osv. Poenget er å gjøre kvinnene selvstendige slik at de slipper å være avhengig av en advokat når det i utgangspunktet kun kreves enklere papirarbeid som de kan klare selv. Etter den generelle biten kunne kvinnene stille spørsmål knyttet til konkrete saker. Advokaten liker å diskutere den konkrete saken i fellesskap slik at andre også kan lære av det. Det er ofte de samme tvistene som går igjen, og de fleste hadde spørsmål i Kiran Aziz, Hala Abdel-Kader og Shaima AbdAllah (foto: Anne M Lindberg) forbindelse med saker de selv har vært delaktige i eller hørt om. Kvinnene klaget over registreringsutgiften hos retten som i utgangspunktet er på EGP 25, men de fleste så seg nødt til å betale EGP 50 som skulle sikre en raskere behandling av saken. For disse kvinnene er dette mye penger. Vi så ellers at kvinnene var komfortable med å ta opp sine problemer i fellesskap og at de ikke var dømmende mot hverandre, men tvert i mot viste forståelse og sympati. En annen interessant ting som Hala fortalte var at de den siste tiden hadde hatt roundtables med politiske partier, både militærpartiet og muslimpartiet. Det viste seg at de visste veldig lite om lovgivningen og satt med feil kunnskap rett og slett. Etter dette møtet har de bedt om flere møter slik at de kan lære mer. Post-forprosjektreise og veien videre Både ECWR, CEWLA og EFFD synes å være velorganiserte, ryddige og solide kvinnerettsorganisasjoner. Vi fikk et veldig godt inntrykk av alle tre og ga alle frist til 1. august med å sende oss informasjon om og forslag til ett eller flere konkrete prosjekter som kan være aktuelle for NKJF som samarbeidspartner. Da forslagene var kommet inn ble disse, sammen med vår erfaring fra reisen, delt med styret i NKJF. Styret valgte CEWLA som samarbeidspartner med mål om å bidra først og fremst økonomisk, men også juridisk og ”praktisk” i form av forslag til gjennomførbare tiltak. Vi ønsker å være en tilgjengelig samarbeidspartner og vi ønsker å følge opp de ulike tiltakene med en til enhver tid åpen dialog/korrespondanse og en årlig prosjektreise, enten hvor representanter fra Norge besøker CEWLA eller vi inviterer representanter fra CEWLA til Norge i forbindelse med en større konferanse eller lignende. Det ble i begynnelsen av september sendt en omfattende søknad til FOKUS om støtte til et samarbeidsprosjekt med en forespeilet prosjektperiode på tre år. På grunn av at NORADs bistandsmidler fra TV-aksjonen tar slutt etter 2013, og NORAD etter dette krever at organisasjonene bidrar med noe egenkapital for videre støtte (noe NKJF ikke har) ble det bestemt i samråd med FOKUS om å søke Utenriksdepartementet om bistandsmidler til prosjektet. 22. oktober hadde vi møte med 5 forskjellige rådgivere fra forskjellige seksjoner i UD. De ønsket å vite litt mer om prosjektet og hvordan NKJF kan bidra. I disse dager skrives en enda mer omfattende søknad til UD i samarbeid med FOKUS om bistandsmidler for et samarbeidsprosjekt med CEWLA. Vi håper dermed å få til et prosjekt via FOKUS og/eller UD, og er sikre på at dette er et absolutt nødvendig og uvurderlig bidrag til Egypts kvinner og deres rettigheter. Justine 2/2012 9 A new Egypt for all Egyptians Decision making The last two cabinets that were formed after the revolution contained only one woman, the minister of international cooperation. The form of the present cabinet was decided to give women only two ministries as if Egypt is depleted of women who can shoulder the responsibility of making and taking decisions. Increasing violence against women av CEWLA In Egypt, following decades of oppression, women took to the streets to protest alongside men to call for a change in government. It was a watershed moment in the political, social and cultural history of Egypt. Women of all faiths, classes and backgrounds marched and chanted alongside men to call for political change. Women did not march to demand support of qadiyat al-mar’a – the ‘woman question’ – but to call for a radical overhaul of the political system in Egypt, for women and men alike. This was not in Tahrir Square or any square in other governorates like Alexandria or Suez in January 2011. This was March 1919, when the people of Egypt took to the streets to demand independence from Britain. Shortly after Egyptians won their independence, women and women’s issues were relegated to the sidelines. The collaborative spirit of the street was betrayed and women have paid the price of that betrayal for the last 90 years. On 25th January 2011, women of all classes, backgrounds and religions took to the streets alongside men to call for an end to Mubarak’s presidency, and a new system of government in Egypt. The women of Tahrir Square (and other squares), like their sisters in 1919, stood alongside their Egyptian brothers to demand political reform, including critical reform on issues affecting women, such as reproductive rights, the failure of the state to address violence against women, and women’s unequal status under family law (Muslims and Christians). With the embers of the revolution still warm, the fear now is that women will once again be deferred to the sidelines. The signs so far are not promising. The Constitutional Amendment Committee formed on February 15th , does not have a single female member, despite the existence of numerous Egyptian women who are constitutional experts and who could have made valuable contributions to the Committee’s work. The current constitutional committee includes 100 members of which only seven are women. many people called for cancelling Khula law1 “separation sought by wife”, custody education for the mother, and lowering the age of kindergarten on the pretext that these gains came to please the wife of the former president – thereby neglecting the societal and legal needs for women and the great effort exerted by many NGOs on woman rights. This was clear in the protests and media attacks. • • • • Although blatant discrimination against women in personal status laws that apply to family relationships, 1 Justine 2/2012 CEWLA’s work and strategy There is no doubt that CEWLA is still trying to enhance women’s rights and promote their role in society despite all the above mentioned trends. CEWLA is also trying to save the Egyptian women’s gains which they got last year and working on spreading the spirit of hope and ambition to the oppressed and marginalised in society to reach the desired justice. CEWLA is following various strategies: • Raise awareness about discriminatory practices and behaviours and unequal power relations between men and women in the Egyptian family • Combating discrimination against women in general and marginalised groups of women in particular • Design and implement media campaigns on promoting women’s issues related to gender including (political participation – personal status laws – sexual harassment – the constitution) • Developing the skills of women in the fields of politics, public debate and leadership through various training programs. Political participation Regarding personal status laws 10 The rate of violence against women has increased sharply after the revolution. A report published by the Land Center for Human Rights (LCHR) has revealed that during the first half of 2012 there were 94 incidents of violence against women, including 51 deaths, 5 suicides and 12 rapes. Legislative Decree no. 46 of 2011 abolished the percentage quota that provided women with the right to obtain parliamentary seats. This dispossession of legal political rights was met by a silent community. This is to be considered a new derogation of the achievements of women’s political rights. This decision is a continuation of the general practice taken against women to abolish quotas. Women took part in all parties according to the necessity of the presence of women, but they were at the end of the lists, just for appearance, not for being elected. The emergence of extreme Islamic trends, illustrated by e.g. the nomination of women where their name was not mentioned and the candidate’s photo replaced by that of a rose. Women’s participation in the revolution’s parliament was very weak. Only 9 women succeeded to get a seat in the parliament which is 1,7 % of the seats in the parliament. Of these 9 women none of them were nominated for the parliament’s presidency nor the vice presidency. Khula is the right of a woman in Islam to seek a divorce or separation from her husband. governed. Women who were largely marginalised under the previous government know what they need for the government to work for them. Men don’t. Others have said that at this time of turbulence and uncertainty, focusing on women’s participation will detract from the immediate and crucial work that needs to be done to rebuild Egypt. But women’s participation in democracy and in governance is not just a woman’s issue. Women’s participation goes to the heart of what makes a functioning, effective and truly representative democracy. Women must not only be heard by men, but must be given the space to negotiate, make decisions, and govern alongside men in the new Egypt. Women’s full and equal participation in public life With nascent politics and a population eager for genuine change, Egypt needs its men and women to acknowledge and speak out about the limitations of any government that excludes women. Reinstating a system of privileged government based on any social, religious, or biological distinction will once again entrench a system that rules all but governs in the interests of a few. Egypt’s current government must not betray the spirit of the streets by once again return to business as usual. Egypt’s authorities must not betray the legacy of those women who paid the ultimate price during the protests. Women will not, and cannot, wait another 90 years for their next chance to build and elevate the new Egypt. Just as the protesters loudly and bravely shouted irhal (leave) to Hosni Mubarak, Egyptians are loudly and bravely calling for the interim government of Egypt to end the discriminatory and exclusionary politics of old, and help usher in a long overdue dawn of women’s full and equal participation in public life in Egypt. The importance of women’s participation Some commentators have suggested that as long as women’s rights are kept in the minds of men throughout this formative process in Egypt, equality between men and women will thrive. The decision to exclude women from critical debates and negotiations undermines this view. This exclusion cannot be fixed by inviting women to participate only when “women’s issues” are being addressed. The process of deciding how to dismantle the dictatorship now that the dictator has fled is a woman’s issue. A critical part of building a new system of government in Egypt is to ensure that the system creates clear accountability of those governing to those being CEWLA is a non-governmental organisation founded in 1995. CEWLA operates to raise awareness of law and of human rights principles among grassroots communities, legal bodies and NGOs. Justine 2/2012 11 Kan forskning forebygge partnerdrap i Norge? av HENRIETTE CHRISTOFFERSEN, styremedlem i Rettspolitisk forening Nesten annenhver kvinne som blir myrdet i Norge, myrdes av sin partner. Og da er ikke engang kategoriene ’kjæreste’ og ’tidligere kjæreste’ inkludert i tallene. Ei heller vold med døden til følge. Tallene er hentet fra Kripos og masteroppgaven ”Kvinnen som eiendom” av Susanne Fjelldalen. Den norske spillefilmen ”90 minutter” hadde kinopremiere 21. september 2012. Det er en mørk og brutal, men samtidig sår film, som filmkritikerne har omtalt som en av tidenes mest hardtslående norske filmer. En profilert advokat har likevel uttalt om filmen: ”Dette var da ikke spesielt knallhardt. Dette skjer hver dag i norske hjem og er noe vi må vi tåle å se. Filmen er et viktig bidrag til samfunnsdebatten.” Da Aksel Hennie skulle sette seg inn i sin rolle som overgriper i filmen, møtte han utfordringer. Hennie opplevde at det var vanskelig å sette seg inn i sin rolle fordi han ikke fant nok informasjon. Han har uttalt til filmmagasinet: ”Jeg har gjort grundig research rundt voldsutøvere og voldsofre. Merkelig nok er det veldig lite forskning på menn som utøver vold. Det er plenty med forskning rundt kvinner som blir utsatt for vold... Det jeg er nysgjerrig på, er hvordan det er å være han fyren som slår og mishandler.” Det er forsket svært lite på partnerdrap her i landet. Selv om dette i rene tall ikke utgjør bredden av drap i Norge, er konsekvensene like fullt de alvorligste. Dette skjer i landet vårt stadig vekk og berører ikke bare offer og overgriper. Familier ødelegges og konsekvensene, både for dem det angår og for samfunnet, er enorme. I tillegg begår enkelte drapsutøvere selvdrap i etterkant. Tilbake kan det stå barn uten foreldre eller andre pårørende uten svar på hvordan tragedien kunne finne sted. Dersom det hadde vært mulig å forutse eller forhindre bare et fåtall av disse drapene gjennom kunnskap, forskning og preventive tiltak, kunne liv vært spart. Doktorgradsstipendiat Vibeke Ottesen er en av de få som har forsøkt å kartlegge hvem som begår partnerdrap i Norge. Personvernombudet ved Oslo universitetssykehus avslo imidlertid hennes søknad om å kartlegge risikofaktorer og rettslige utfall ved slike drap, da de anså at ”den samfunnsmessige nytten ikke er større enn inngrepet det ville utgjort i personvernet” til den domfelte. Det til tross for at det var avidentifiserte dommer hun ville benytte seg av, som allerede var offentlig tilgjengelig. ”Vi vet mye om hvordan vi kan forebygge og behandle alvorlige og dødelige sykdommer,” sier Vibeke Ottesen. ”Det er alvorlig at Personvernombudet ved landets største sykehus bremser muligheten til å få kunnskap som kan forebygge drap.” Hennes tidligere arbeidsgiver, Ingar Tufte ved Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri, opplyser til VG at det ikke var aktuelt å klage vedtaket inn for Datatilsynet. Det er trolig flere og sammensatte forklaringer på hvorfor vi har mangelfull forskning på dette området. Kanskje er det få forskere som interesserer seg for problemet? Er det praktiske hindringer som stopper oss? Er det personvern, som i Ottesens tilfelle, eller er det for lite bevilgninger? Uavhengig av årsaken, vil det for hver dag vi står uten viktig informasjon kunne inntreffe drap som kanskje kunne vært forhindret. Rettspolitisk forening er opptatt av at denne problematikken skal belyses på en god måte og at aktører som jobber innenfor dette feltet er sitt ansvar bevisst og bidrar til en bred debatt om hvordan vi kan redusere antall partnerdrap i Norge. Den 21. september arrangerte Rettspolitisk forening i samarbeid med Juridisk rådgivning for kvinner, Euforia film og Cinema Neuf førpremiere på ”90 minutter”, etterfulgt av paneldebatt på Chateau Neuf om vold i nære relasjoner og partnerdrap. Det ble under debatten blant annet fokusert på behovet for mer forskning, på hvordan man kan møte de involverte for å forebygge og på hvorvidt behandling av voldsutøvere kan være effektivt. Flere av paneldeltakerne mente at dette er områder som bør få en klarere prioritet i forsøket på å redusere forekomsten av vold i nære relasjoner og partnerdrap i Norge. Følg med på Rettspolitisk forening sine nettsider www.rpf.no og deres facebooksider for mer informasjon, arrangementer og debatter. Regjeringens handlingsplan mot voldtekt 2012–2014 av FRØYDIS KRISTIN PATURSSON I 2008 leverte Voldtektsutvalget sin utredning ”Fra ord til handling”. I sommer lanserte regjeringen sin handlingsplan mot voldtekt. Dette er en kort innføring om temaet og danner bakteppet for artikkelen ”På tide å lytte til voldtektsutvalgets anbefalinger?” . 90 minutter, Eva Sørhaug 2012 - 4½ minutter 12 Justine 2/2012 Voldtektsutvalget Handlingsplanen I 2006 oppnevnte regjeringen voldtektsutvalget. Utvalgets mandat var ”å foreslå tiltak som kan bedre situasjonen for kvinner og menn som har blitt utsatt for voldtekt og annen seksualisert vold”. Voldtektsutvalget leverte sin utredning Fra ord til handling i 2008. Utredningen var omfattende, og kom med anbefalinger til tiltak som kunne gjennomføres for å forebygge at voldtekter skjer, håndtering av voldtektssaker og hjelp til mennesker som har vært utsatt for voldtekt. I årene etter fremleggelsen har regjeringen til stadighet blitt kritisert for ikke å følge opp tiltakene. I sommer lanserte regjeringen sin Handlingsplan mot voldtekt 2012-2014. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og Kunnskapsdepartementet har gått sammen om å utforme handlingsplanen. Handlingsplanen er delt inn i kapitlene: Forebygging, hjelpetiltak etter voldtekt, etterforskning og behandling i rettsapparatet, tilrettelagt dialog mellom den utsatte og gjerningspersonen og koordinering/samarbeid. Tematisk sett ligger dette tett opptil voldtektsutvalgets utredning. Det synes imidlertid klart at handlingsplanen ikke fullt ut følger opp utvalgets anbefalinger. Justine 2/2012 13 Reaksjoner Oppfølgning I arbeidet med utviklingen av handlingsplanen mottok regjeringen innspill fra flere organisasjoner. Likestillings- og diskrimineringsombudet viser til at deres innspill ikke er tilstrekkelig fulgt opp i handlingsplanen. Reform ressurssenter for menn1 har stilt seg positive til rapporten, og synes særlig prosjektet med dialog mellom den utsatte og gjerningspersonen er et steg i riktig retning. Opposisjonen etterlyste flere konkrete tiltak. Mange organisasjoner har pekt på at handlingsplanen i større grad burde fulgt opp anbefalingene fra voldtektsutvalget. Regjeringens handlingsplan for voldtekt består av 35 tiltak. For alle tiltakene er det bestemt hvilket departement som har ansvaret og det er angitt i hvilket tidsrom tiltaket skal gjennomføres. Det er svært varierende i hvilken grad tiltakene er konkretisert. Det er naturlig å anta at de klarest definerte tiltakene i størst grad vil bli gjennomført. Med tanke på en vurdering av handlingsplanens gjennomføring, vil det også være enklest å etterprøve om disse tiltakene har blitt fulgt opp. En del av tiltakene er løsere formulert. Enkelte av tiltakene går kun ut på utforming av ytterligere strategier eller lovnader om vurderinger som skal gjøres. 1 Reform – ressurssenter for menn er en politisk uavhengig stiftelse som arbeider for at menn skal inkluderes i likestillingsarbeidet, og at likestillingsarbeid skal inkludere menn. Reform driver hjelpetilbud for menn, dokumenterer og formidler kunnskap om menns og gutters livssituasjon, og er en synlig aktør i norsk likestillingspolitikk. På tide å lytte til voldtektsutvalgets anbefalinger? av HEGE SALOMON Som bistandsadvokat for voldtektsofre opplever jeg stadig at saker har blitt liggende nedstøvet på politietterforskeres kontor. Ofrene, som ofte er unge jenter, har opplevd å vente i over fire år på rettskraftig dom, noe som naturlig nok medfører store merbelastninger i tillegg til krenkelsen de allerede har blitt utsatt for. De opplever at livet blir satt på vent, og at de er i en uforutsigbar situasjon. Samtidig svekkes bevisene slik at saken deres får et dårligere utgangspunkt når den skal behandles i retten. Nylig gjennomførte Oslo statsadvokatembeter en systematisk gjennomgang av Oslopolitiets arbeid i voldtektssaker, og det ble konkludert med at sakene har altfor lang saksbehandlingstid hos politiet. Det ble som følge av gjennomgangen foreslått konkrete saksbehandlingsfrister underveis i etterforskningen, noe jeg mener er et positivt tiltak. Gjennomgangen av politiets arbeid avdekket også systemsvikt ved manglende styring fra lederhold. Det at den høyrere påtalemyndighet tar tak i disse sakene og kommer med konkrete tiltak som er i samsvar med voldtektsutvalgets anbefalinger ser jeg på som meget positivt. Samtidig aktualiserer gjennomgangen behovet for å sette i verk tiltak som innebærer en omfattende systemendring hos politiet – en helt ny måte å tenke på og organisere seg på. For å bedre kvaliteten av 14 Justine 2/2012 politiets arbeid i voldtektssaker, foreslo voldtektsutvalget å opprette en egen frittstående enhet for å etterforske seksuallovbrudd og familievold, SEPOL. Representanter for regjerningen hevder at forslaget om SEPOL nå er gjennomført fordi KRIPOS har opprettet en egen voldtektsgruppe som etterforsker sedelighetssaker over hele landet. Jeg er ikke enig i at SEPOL er gjennomført. Voldtektsgruppen er i seg selv et meget positivt tiltak, selv om gruppen har ”stjålet” mange kompetente personer fra sedelighetsavsnittet i Oslo, som igjen må ansette nye etterforskere. Likefullt har de en begrenset funksjon. Voldtektsgruppen er ikke operativ 24 timer i døgnet hele året som utvalget foreslo og den er heller ikke publikumsrettet. Voldtektsgruppen fungerer derimot bra i etterforskningen av serieforbrytere. Forhåpentligvis vil man i fremtiden unngå tabber som i lommemannsaken, der en person begikk lovbrudd en rekke steder i landet, uten at de lokale politidistriktene hadde samordnet sine saker. Jeg mener like fullt at voldtektsgruppen på ingen måte tilfredsstiller voldtektsutvalgets krav til en ny organisering av alle sedelighetssaker. Det bør gjennomføres en umiddelbar innrapportering av alle sedelighetssaker til enheten, for kvalitetssikring og for å sikre en likebehandling av ofrene uavhengig av om de umiddelbart fremstår som beruset eller ikke beruset, heterofile eller homofile, unge eller gamle osv. Jeg mener også at en slik enhet må være døgnkontinuerlig tilgjengelig for publikum. Grunnen til at voldtektsutvalget mente at en hel enhet skulle vies sedelighetssaker, var at vi ønsket å sikre høy kompetanse og sunne holdninger hos engasjerte medarbeidere, og at enheten som sådan skulle være et attraktivt sted å arbeide blant de som ønsket å jobbe med slike saker. Det å jobbe i SEPOL skulle være forbundet med høy status og gode arbeidsvilkår, med konkurransedyktig lønn og tilgang til kompetansehevende tiltak. Den lange saksbehandlingstiden hos politiet har den siste tiden også vært påvirket av lang saksbehandlingstid hos overgrepsmottak som foretar viktige analyser og vurderinger av medisinske funn hos de fornærmede. Overgrepsmottakene sikrer og bearbeider bevis som bidrar til viktig opplysning av saken, det kan være både fysiske funn og observasjoner, og rapporter av psykiske ettervirkninger av overgrep. Voldtektsutvalget foreslo i 2008 en langsiktig finansiering av overgrepsmottak, men situasjonen i Oslo er verre nå enn den var i 2008. Stadig flere anmelder voldtekt, og i rettsakene er det nødvendig med kvalitetssikrede rapporter fra overgrepsmottakene for å opplyse saken tilstrekkelig. Det tar tid for overlegene ved mottaket å skrive slike rapporter, samtidig som det tar tid å møte i retten som vitner. Det er derfor helt nødvendig at overgrepsmottakene sikres finansiering av dette viktige Både Voldtektsutvalgets utredning (NOU 2008:4) og Regjeringens handlingsplan for voldtekt 2012– 2014 er publisert på www.regjeringen.no tilbudet, som også består i å ivareta ofrene psykososialt i akuttfasen. Når det gjelder ettervernet av voldtektsofre har vi i Norge en uholdbar situasjon fordi det er for få psykologer som har kunnskap og erfaring med traumebehandling og som er tilgjengelige med sine tjenester. Ventetiden hos kvalifiserte psykologer kan være på flere år. En annen utfordring er at det er svært få psykologer som har kommunal avtale, noe som innebærer at det er svært få personer som blir tilbudt gratis psykologhjelp. Psykologtilbudet som finnes gjennom DPS (Distriktspsykiatriske sentre) gir heller ikke et tilfredsstillende tilbud tilpasset voldtektsofre og mange opplever å bli avvist fordi de ikke har behov for akutt hjelp. Voldtektsutvalget foreslo at voldtektsofre som har behov for det bør tilbys inntil et års gratis psykologhjelp eller annen psykososial oppføling. Det er ikke gitt noen signaler om at dette er et forslag som vil bli gjennomført. Noe av grunnen til dette er antagelig at det vil medføre store kostnader. Men også rimelige forslag som etablering av en nasjonal nettportal med informasjon om voldtekt lar vente på seg. Et slikt forslag burde vært på plass for lengst. Hva venter de på egentlig? Hege Salomon er partner i advokatfirmaet SalomonJohansen AS, og har lang erfaring som bistandsadvokat for voldtektsofre. Hun var medlem av voldtektsutvalget, som leverte utredningen "Fra ord til handling" i 2008. Videre er hun med i aksjonsgruppa "Stopp voldtekt", som har lansert tolv krav mot voldtekt. Se mer om dette på: stoppvoldtekt.wordpress.com Justine 2/2012 15 Norge dømt for brudd på den europeiske menneskerettskonvensjon melsen. Retten uttalte at det her var tale om langvarig truende og skremmende forfølgelse som hadde karakter av psykisk trakassering og terrorisering. Retten var ikke i tvil om kvinnens vedvarende frykt for sin egen og barnas sikkerhet har vært velbegrunnet, og at kvinnen med rette – sett i betraktning av det grove overgrepet i 1998 – kunne frykte nye alvorlige voldshendelser. Lagmannsretten uttaler også at kvinnens livskvalitet som følge av gjerningsmannens forfølgelser har blitt vesentlig forringet, blant annet ved innskrenket frihet. Den langvarige forfølgelsen må videre anses som en alvorlig og grov krenkelse av kvinnens integritet. av JULIA GYBERG Lagmannsretten fant det videre utvilsomt at politi og påtalemyndighet var kjent med forfølgelsen som kvinnen var utsatt for. Det avgjørende spørsmålet var således om myndighetene hadde tatt alle rimelige forhåndsregler for å sikre kvinnens beskyttelse. Retten konstaterte at det var iverksatt flere tiltak i saken, blant annet seks besøksforbud, pågripelse, varetektsfengsling, beslagleggelse av mobil og ileggelser av bot. Gjerningsmannen var siktet og dømt for forfølgelsene av kvinnen. Lagmannsretten bemerket imidlertid at ingen av tiltakene har vært tilstrekkelige for å stoppe gjerningsmannen. Videre at politiet og påtalemyndigheten raskt ble klar over at mannen ikke lot seg stoppe med iverksatte tiltak og at det var klar risiko for at hans atferd ville fortsette. På bakgrunn av dette har myndighetene etter rettens syn en særlig oppofring til å vurdere om det oftere bør settes inn tiltak. Den 18. september 2012 ble Norge dømt for brudd på den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) for å ha forsømt sine plikter etter artikkel 3. Borgarting Lagmannsrett kom til at Norske myndigheter ikke hadde tatt i bruk alle rimelig tiltak for å sikre effektiv beskyttelse av en voldsutsatt kvinne. Staten på sin side hevdet å ha tatt adekvate forholdsregler etter at kvinnen i en årrekke har levd med konstante trusler og forfølgning fra gjerningsmannen. I 1998 ble kvinnen fysisk mishandlet, da en tidligere kjæreste angrep henne i sitt eget hjem. Kvinnen ble grovt mishandlet og truet på livet med kniv. Voldsanvendelsen førte til to ribbensbrudd, flere hevelser, blåmerker og endte med sykehusinnleggelse. Da gjerningsmannens slapp ut av varetekt ble han ilagt besøksforbud. Den 13. februar 1999 ble gjerningsmannen for første gang straffedømt for mishandling og trusler. I tillegg ble han dømt for flere brudd på besøksforbudet. Staffen ble fastsatt til fengsel i 1 år og 2 måneder. I dommen ble det vurdert at gjerningsmannen led av en alvorlig dyssosial personlighetsforstyrrelse og ”er preget av manglende impulskontroll ved at han reagerer med vold dersom han blir avvist eller ikke får det som han vil”. Til tross for flere domfellelser, kontinuerlige besøksforbud, forelegg og utallige anmeldelser fortsatte mannen de neste årene å fysisk forfølge kvinnen og hennes barn, stadig ta kontakt pr. telefon, postkort og gjennom bekjente av gjerningsmannen. For å beskytte seg selv og barna skaffet kvinnen seg hemmelig telefonnummer, sperret adresse i folkeregisteret og flyttet til en annen del av landet. I en årrekke ble kvinnen likevel forfulgt, truet og oppsøkt av den tidligere kjæresten. I 2010 reiste kvinnen søksmål mot staten v/Justisdepartementet med krav om erstatning for brudd på blant annet EMK artikkel 2 og 3. Etter EMK artikkel 2 er staten forpliktet til å treffe passende foranstaltninger for å sikre livet til landets borgere. I dette ligger at myndighetene under visse omstendigheter har en positiv forpliktelse til å treffe forebyggende tiltak for å beskytte en person som står i fare for å miste livet på grunn av andres kriminelle handlinger jf. dom i den europeiske menneskerettighetsdomstol Osman v Storbritannia (EMD-1994-23452). Avgjørende blir om det kan vises til at det ikke er gjort 16 Justine 2/2012 alt som med rimelighet kan kunne ventes for å avverge en reell og umiddelbar fare for livet. Etter EMK artikkel 3 må ingen bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Gjennom EMK artikkel 1, som sier at staten må sikre at individer innenfor deres jurisdiksjon ikke utsettes for mishandling, herunder når den utføres av private individer, kan staten i visse tilfeller bli ansvarlig for privates handlinger i strid med EMK artikkel 3. Dette kan for eksempel være tilfelle dersom statens myndigheter har unnlatt å treffe rimelige foranstaltninger med henblikk på å imøtegå en risiko for en mishandling, som myndighetene var eller burde vært kjent med. Barn og andre sårbare individer har et særlig krav på vern, blant annet i form av effektiv forebyggelse av slike integritetskrenkelser. For at artikkel 3 skal komme til anvendelse må forholdet personen utsettes for være over et minstenivå i alvorlighetsgrad, og det beror på en konkret vurdering av sakens omstendigheter hvorvidt terskelen er overskredet. Lagmannsretten la etter til grunn at vurderingstemaet av hvor langt statens positive forpliktelser etter EMK artikkel rekker i det konkrete tilfelle, må sees hen til om myndighetene har tatt alle rimelige forholdsregler for å sikre effektiv beskyttelse der myndighetene visste, eller burde ha visst at det forelå en reell risiko. De positive forpliktelsene må også vurderes i lys av proporsjonalitet; staten kan ikke pålegges umulige eller uforholdsmessige byrder. Videre må myndighetenes plikt til effektive og forebyggende tiltak vurderes i forhold til hvor alvorlige gjerningsmannens overtredelser er. I foreliggende sak kom Lagmannsrett til at artikkel 2 ikke kan anses krenket som følge av at kvinnen ikke var blitt utsatt for fysiske overgrep fra gjerningsmannen etter voldshendelsen i 1998. Når det gjaldt artikkel 3 fant Lagmannsretten at den behandlingen kvinnen hadde vært utsatt for, var tilstrekkelig alvorlig til at den falt inn under alternativet ”umenneskelig behandling” i bestem- Retten konstaterte at det særlig fra påtalemyndighetenes side ikke alltid har vært iverksatt tiltak, samt at de iverksatte tiltak var til dels ineffektive. Innenfor de eksisterende lovhjemler var det etter rettens vurdering mulig å hindre gjerningsmannens vedvarende forfølgelse av kvinnen på en bedre måte. Det ville for eksempel vært nærliggende for påtalemyndighetene å sørge for å straffeforfølge gjerningsmannen for flere av overtredelsen påtalemyndighetene fikk kjennskap til. Desto flere siktelser for overtredelser, jo større ville mulighetene for å få satt gjerningsmannen ut av funksjon ved å begjære varetektsfengsling eller iverksatte straffesak med tanke på domfellelse. Endelig bemerket retten at påtalemyndighetene ved to anledninger kun hadde fulgt opp kvinnens anmeldelser ved å utferdige forelegg med bøter, og at påtalemyndighetene valgte å henlegge en siktelse på grunn av bevisets stilling, blant annet for at gjerningsmannen nektet for de anmeldte forhold. Dommen ble avgitt med dissens fra en av de tre lagdommerne, men også mindretallet bemerket at det var grunnlag for å kritisere særlig påtalemyndigheten og i enkelte tilfelle også domstolene for ikke å ha gjort mer for å stoppe gjerningsmannen. Kvinnen vant etter dette saken fullstendig og ble tilkjent saksomkostnader. Borgarting Lagmannsrett opplyser imidlertid om at dommen er anket til Høyesterett. EUROPEAN COURT OF HUMAN RIGHTS Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) ble vedtatt av Europarådet 4. november 1950 for beskytte menneskerettigheter og grunnleggende friheter. Norge ratifiserte konvensjonen 1951. Konvensjonen trådte i kraft 1953. Konvensjonen omfatter per i dag 47 medlemsland med rundt 800 millioner innbyggere. EMK håndheves av Den europeiske menneskerettighets-domstolen (EMD) i Strasbourg, Frankrike. EMD ble opprettet i 21. januar 1959. Frem til 1998 måtte alle saker gjennom Europarådets kommisjon for menneskerettigheter forut for håndtering av rettsapparatet. Etter nedleggelse av kommisjonen har EMD hatt en markant økning i antall saker. Justine 2/2012 17 Voldsoffererstatning og foreldelse av EMMA CAROLINE HERMANRUD I 2011 jobbet jeg som saksbehandler hos Juridisk rådgivning for kvinner (JURK). Her jobbet jeg på gruppa som spesialiserer seg innen vold, fengsel og gjeld. I denne perioden skrev jeg flere søknader og klager til voldsoffererstatningsmyndighetene. Dette dannet grunnlaget for at jeg ønsket å skrive om foreldelsesreglene i voldsoffererstatningsordningen i min masteravhandling. Ikke bare opplevde jeg reglene som kompliserte, foreldelsesreglene førte til at flere av våre klienter ikke fikk innvilget voldsoffererstatning – noe jeg i mange tilfeller mente var urimelig. I det følgende vil jeg peke på noen av de problemstillingene jeg tok opp i min masteravhandling. Lovverket Dersom man skal orientere seg om lovverket innen voldsoffererstatningsordningen må man holde tunga rett i munnen. Voldsoffererstatning tilkjennes etter flere forskjellige regelverk (se faktaboks). Hendelsestidspunktet er avgjørende for hvilket regelverk det tilkjennes voldsoffererstatning etter, noe som gjør regelverket og praktiseringen av det komplisert. Overgangsreglene i tilknytning til endringene fremgår av voldsoffererstatningsloven § 19. Av denne bestemmelsen fremgår det at de materielle reglene ikke kommer til anvendelse der hvor den straffbare handlingen har funnet sted før lovendringene. For saksbehandlingsreglene er imidlertid søknadstidspunktet skjæringspunktet. Voldsoffererstatningsloven § 3 (2) Søknaden må være fremsatt for Kontoret for voldsoffererstatning før erstatningskravet mot skadevolderen er foreldet etter reglene i foreldelsesloven. Det er likevel tilstrekkelig at søknaden fremsettes før skadevolderens eventuelle straffansvar er foreldet etter reglene i straffeloven eller før skadelidte fyller 21 år. Bestemmelsen i seg selv virker lite avskrekkende. Man må forholde seg til tre frister, herunder den strafferettslige foreldelse, den sivilrettslige foreldelse, og skadelidtes alder, dersom denne er under 21 år. Temaet for min oppgave var først og fremst den sivilrettslige foreldelsen. Jeg fant få eksempler fra Erstatningsnemnda for voldsofre hvor den strafferettslige foreldelsesfristen ble satt på spissen. 18 Justine 2/2012 For krav oppstått før 01.01.75, må skadelidte søke om rettferdsvederlag. For krav oppstått i perioden 01.01.75-01.07.01 kommer forskrift om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling av 23.0181 nr. 8983 (forskriften) til anvendelse. For krav oppstått etter 01.07.01 er lovgrunnlaget lov om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling m.m. av 20.04.01 nr. 3 (voldsoffererstatningsloven). Ved lovfestingen ble det innført foreldelsesregler, jf. voldsoffererstatningsloven § 3 (2). Foreldelsesloven § 9 Krav på skadeserstatning eller oppreising foreldes 3 år etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Det sentrale i denne bestemmelsen er å finne ut når foreldelsesfristen på tre år begynner å løpe. Som det fremgår av bestemmelsen forutsetter fristens utgangspunkt at skadelidte har kunnskap om skaden og den ansvarlige. Dette betegnes ofte som ”kunnskapskravet”.1 Først når skadelidte har eller burde hatt denne kunnskapen, vil foreldelsesfristen begynne å løpe. Kunnskap om skaden og den ansvarlige? Høyesterett har fastslått at dersom man skal ha den nødvendige kunnskap om skaden (kunnskapskravet, jf. ovenfor), må man ha kunnskap om selve skaden, det økonomiske tapet, og årsakssammenhengen mellom tapet og skaden. Det sier seg selv at dette innebærer en rekke vanskelige vurderinger. Praksis fra Erstatningsnemnda viser etter min mening at det skal mindre til før man har den nødvendige kunnskap enn det Høyesterett legger til grunn. Jeg har funnet eksempler fra Erstatningsnemnda hvor det er fastslått at skadelidte lider av posttraumatisk stresslidelse (PTSD)2. Likevel kommer Erstatningsnemnda til at skadelidte har den nødvendige kunnskap om skaden ved første konsultasjon hos psykolog.3 Mine undersøkelser av praksis fra Erstatningsnemnda viser at spesialisterklæringer tillegges stor vekt i disse tilfellene. Dersom spesialisterklæringen ikke sier noe om hvorvidt skadelidte hadde 1 2 3 Jf. Blant annet Ot.prp.nr 38 (1977-78) s. 61, Matningsdal (1980) s. 474 og Røed (2010) s. 296 Jf. diagnosekriteriene i ICD-10, punkt F 43.1, hvor det fremgår at diagnosen PTSD blant annet innebærer at man unngår alt som minner om traumet. På denne måten kan de konkrete minnene om hendelsen, og sammenhengen med de skadene man opplever kan være vanskelig å se i sammenheng. Jf. ENV-2008-1503, ENV-2011-3617 og ENV 2011-3686 kunnskap om skaden ved tidligere psykiatrisk behandling, kan det synes som om Erstatningsnemnda kommer til at man i mange saker hadde denne kunnskapen. Dette synspunktet støttes også av de erfaringene jeg fikk hos JURK da jeg skrev søknader og klager til voldsoffererstatningsmyndighetene. Dette kan slå urimelig ut for de som ikke er klar over hvor stor vekt spesialisterklæringen faktisk har. Spesialisterklæringen bør derfor si noe om når skadelidte faktisk fikk kunnskap om skadene og årsakssammenhengen mellom skadene og den skadevoldende hendelsen. I tillegg er det slik at skadelidte må ha kunnskap om den ansvarlige før foreldelsesfristen begynner å løpe. Dette innebærer at skadelidte må ha kunnskap om den ansvarlige og om et eventuelt erstatningsansvar. Skadelidtes undersøkelsesog aktivitetsplikt Treårsfristen begynner å løpe fra det tidspunkt skadelidte ”burde” skaffet seg den nødvendige kunnskap, jf. foreldelsesloven § 9 nr. 1. I dette ligger en undersøkelsesplikt for skadelidte. Det er med andre ord ikke tilstrekkelig at skadelidte ikke hadde den nødvendige kunnskap om skaden og den ansvarlige. Skadelidte må heller ikke kunne bebreides for at vedkommende manglet denne kunnskapen. Praksis fra Høyesterett viser at de er lite tilbøyelige til å avvise personskadeerstatningskrav med den begrunnelse at skadelidte hadde en plikt til å undersøke skadene nærmere.4 Etter 4 Jf. Rt. 2007 s. 1479 foto: Espen Rosenquist Justine 2/2012 19 min mening følger Erstatningsnemnda opp dette i varierende grad.5 Forholdet til forskriften Siden reglene er slik at hendelsestidspunktet er det avgjørende for de materielle reglene voldsoffererstatning tilkjennes etter, vil straffbare handlinger som er funnet sted mellom 01.01.75 og 01.07.01 tilkjennes etter forskriften. Praksis fra Erstatningsnemnda tyder på at det i saker etter forskriften legges absolutte foreldelsesfrister til grunn, selv om dette ikke var praksis før reglene ble innført i loven. Foreldelsesaspektet i forskriftssaker kommer til uttrykk ved at Erstatningsnemnda tar inn dette som et moment i rimelighetsvurderingen etter § 1.6 Tidligere var det etter forskriften et vilkår at forholdet var anmeldt “uten unødig opphold”. Bestemmelsen er ikke videreført i loven. Denne bestemmelsen i forskriften og dagens regel i voldsoffererstatningsloven § 3 har det til felles at passivitet kan medføre at man ikke får innvilget voldsoffererstatning. Tidligere praksis fra Erstatningsnemnda viser at man i mange saker kom til at vilkåret om anmeldelse uten unødig opphold ikke kunne gjøres gjeldende. Dette gjaldt blant annet saker hvor grunnlaget for søknaden var seksuelle overgrep mot barn utført av en nærstående slektning. Erstatningsnemnda har også gjort unntak fra vilkåret om anmeldelse uten unødig opphold dersom det forelå et avhengighetsforhold mellom skadevolder og skadelidte. Dette innebærer at dersom søknad om voldsoffererstatning ble fremmet før reglene om foreldelse ble innført, og saken ikke var anmeldt uten unødig opphold, ville skadelidte kunne ha fått innvilget erstatning dersom et av unntakene kom til anvendelse. Noe 5 6 slikt unntak praktiseres ikke per i dag dersom saken er foreldet. Dersom saken er foreldet er søker etter dagens regelverk avskåret fra å få innvilget voldsoffererstatning. Spørsmålet er ikke omtalt i forarbeidene, eller av Erstatningsnemnda. En tankevekker er at en av begrunnelsene til at foreldelse også vektlegges etter forskriften er hensynet til likebehandling. Praksisen i dag og praksisen frem til lovendringen kan etter min mening føre til urimelig forskjellsbehandling. Avsluttende bemerkninger Foreldelsesreglene fører i flere tilfeller til urimelige resultater. Erstatningsnemnda gir i flere saker en ufullstendig drøftelse av om skadelidte hadde den nødvendige kunnskap på det tidspunkt foreldelsesfristen begynner å løpe, jf. foreldelsesloven § 9. Dette gjelder særlig kunnskap om årsakssammenheng, da praksis fra Erstatningsnemnda viser at dette kun blir drøftet ved søknad om menerstatning. Praksis fra Høyesterett viser at dette blir drøftet inngående i mange saker som gjelder personskadeerstatning. I flere saker kommer Høyesterett til at skadelidte ikke hadde den nødvendige kunnskapen om årsakssammenheng, og således at foreldelsesfristen ikke har begynt å løpe. Erstatningsnemndas tidligere praksis ved å gjøre unntak fra kravet om anmeldelse uten unødig opphold kan også fremstå som urimelig for søkere, da det ikke finnes en slik unntaksadgang for foreldelsesreglene i dag. Jf. ENV-2011-1305 Etter forskriftens § 1 tilkjennes voldsoffererstatning i den grad “det finnes rimelig”. Matningsdal, Magnus, Foreldelse av erstatningskrav ved personskade, I: Tidsskrift for rettsvitenskap, Årgang: 93 (1980) s. 472-511 Røed, Anne Cathrine, Foreldelse av fordringer, 3. utgave, Oslo 2009 Ot.prp.nr 38 (1977-78) Foreldelsesloven World Health Organization, ICD-10 Classifications of Mental and Behavioral Disorder: Clinical Descriptions and Diagnostic Guidelines (1992) ENV-2008-1503 ENV-2011-3617 ENV 2011-3686 Rt. 2007 s. 1479 Justine 2/2012 av ANITA RATHORE, OMOD (Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering) I sak 49/2011 som ble behandlet av likestillings- og diskrimineringsnemnda tidligere i år skulle det tas stilling til hvorvidt den unge jenta C og hennes foreldre ble diskriminert på grunn av deres somaliske opprinnelse da barnevernet krevde at det ble foretatt underlivsundersøkelse som et ledd i en undersøkelsessak. Nemnda fattet vedtak om at X barnevernstjeneste handlet i strid med diskrimineringsloven § 4 da barnevernstjenesten krevde at C skulle underlivsundersøkes. Denne saken ble først klaget inn til likestillings- og diskrimineringsombudet da regjeringen var inne i gjennomføringen av sin tredje handlingsplan mot omskjæring. En 4-års plan med 41 tiltak. OMOD – Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering har ved flere anledninger og i en rekke fora stilt spørsmål om kunnskapsgrunnlaget for de tiltakene som har blitt iverksatt på feltet. Det har så langt ikke vært særlig svar å få. Det er en ting at vi ikke visste særlig om norske forhold ved oppstart av den første handlingsplanen i 2000. Det er noe annet at vi mot slutten av 2012 fremdeles baserer arbeidet mot omskjæring i Norge på WHO sine tall fra land i Afrika. Vi burde nå ha opparbeidet noe kunnskap om norske forhold. Det er litt underlig at vi vet så mye om forhold i Somalia, men så lite om forhold i Norge, særlig tatt i betraktning de store infrastrukturforskjellene mellom Somalia og Norge. Når staten velger å ikke aggregere informasjon fra institusjoner som barnevernet, sykehus og politi om konkrete erfaringer i arbeidet med omskjæring får fantasien, mistanker og fordommer fritt spillerom. Tidvis forteller mediene om kontrollsaker der etterforskning viser at omskjæring ikke har funnet sted. Rettssikkerheten til barnet og familien, som på grunn av sin nasjonale og etniske bakgrunn pådrar seg stigmatiserende oppmerksomhet, er sjeldent tema i oppslagene. Hvorfor er det så lite fokus på individets rettsikkerhet? Kilder 20 Manglende rettsikkerhet i arbeidet mot kjønnslemlestelse? At ”racial profiling”, der etnisitet/nasjonalitet som en prediksjonfaktor i forhold til kriminalitet, brukes som virkemiddel i arbeidet burde bekymre. Hvordan kan man i en rettsstat ha som utgangspunkt at en person vil begå en bestemt kriminell handling på grunn av sin nasjonale bakgrunn? Å være opptatt av barnets beste må også handle om mer enn at en underlivskontroll viser at barnet ikke er omskåret. Bidrar man til å skape en uro blant underlivskontrollerte barn, som ikke er omskåret, om at de vil bli omskåret? Hvilken effekt har dette for barns tillit til foreldre og viktige offentlige institusjoner? Underlig nok har ambisjonsnivået i arbeidet med omskjæring over tid stadig blitt nedjustert. Fra tidligere å ville redde tusenvis av jenter i Norge handler det nå om å redde ”den ene jenta”. Så langt vi kjenner til har ikke kontrollmyndighetene funnet barn som viser seg å ha blitt omskåret etter første ankomst til Norge. Desember 2009 fikk utenriksminister Jonas Gahr Støre spørsmål om Norges tiltak mot omskjæring i forbindelse med rapportering til FNs nye ordning med universelle, periodiske gjennomganger av FN-landenes nasjonale arbeid for å respektere og opprettholde menneskerettighetene. Utenriksministeren fikk spørsmål om hvordan Norge sikrer at våre kontrolltiltak ikke blir et utslag av ”racial profiling”. Videre fikk han spørsmål om hva Norge vil gjøre for å hindre mistillit mellom de gruppene som man arbeider opp mot og offentlige institusjoner som helsevesenet, skole, barnehage, barnevernet og politiet. Disse viktige spørsmålene ble ikke besvart. I sine konkluderende observasjoner til Norge i 2011 uttrykte CERD (FN`s rasediskrimineringskomite) bekymring over det de oppfattet som en overdreven fokus på omskjæring, som kan bli sett på som stigmatiserende overfor kvinner og jenter tilhørende enkelte minoritetsgrupper. Komiteen ber om en evaluering av handlingsplanenes effektivitet, samt en evaluering av hvordan denne også fremmer rettigheter til kvinner og jenter i visse minoritetsgrupper uten å stigmatisere. Bakgrunnen for kontroll i sak 49/2011 er en bekymringsmelding til barnevernstjenesten fra en lærer ved Justine 2/2012 21 C sin skole. Her skrives følgende: ”Familien er fra Somalia, og siden de aller fleste jenter derfra enten har opplevd kjønnslemlestelse eller er i stor fare for å lide den skjebnen, håper jeg at dere vil sjekke opp forholdene slik at hun eventuelt kan reddes fra dette dersom det (forhåpentligvis) ikke ennå er skjedd.” To av nemndmedlemmene legger til grunn at: ”…det må kreves konkrete holdepunkter ut over meldingen fra læreren for å kreve undersøkelse, men kan ikke se at barneverntjenesten bygget på annet enn bekymringsmeldingen, som etter de innledende undersøkelser var betydelig svekket som grunnlag. I realiteten sto man igjen med at hun var somalier. Underlivsundersøkelsen var traumatiserende for barnet og vanskelig for familien. I lys av mistankens styrke og derigjennom den lave nødvendighetsgraden var det uforholdsmessig å iverksette et slikt tiltak.” Et tredje medlem uttrykker at det er klart at C og hennes foreldre ble diskriminert på grunn av deres somaliske opprinnelse da barnevernet krevde at det ble foretatt underlivsundersøkelse som et ledd i undersøkelsen. Det avgjørende er at det bare er ett forhold i bekymringsmel- Verdens helseorganisasjon (WHO) regner med at mellom 100 og 140 millioner jenter og kvinner verden over har vært utsatt for en form for kjønnslemlestelse. Hele vedtaket er tilgjengelig her: www.diskrimineringsnemnda.no/ sites/d/diskrimineringsnemnda.no/ files/1195647961.pdf Likestillings- og diskrimineringsnemnda sitt vedtak i sak 49/2011 utfordrer rådende holdninger i institusjoner og storsamfunnet vedrørende temaet omskjæring i Norge. Er omskjæring i Norge så utbredt som man antok i 2000? I så fall må man spørre om hvorfor de mange gjennomførte underlivskontroller av barn ikke har gitt resultater? I 2013 vil myndighetene iverksette en ny handlingsplan mot omskjæring. OMOD håper at kunnskap om faktiske forhold og rettssikkerhet vil danne grunnlaget for arbeidet fremover. 95–100 % lokal forekomst 75–90 % Kartet er basert på WHO 2013 og Wikipedia (2011) for aldersgruppen 14–49. www.who.int 22 Justine 2/2012 TIL 100–ÅRSJUBILEUM FOR KVINNERS STEMMERETT I 2013 dingen som begrunner melderens mistanke om at jenta kan ha blitt utsatt for omskjæring, og det er familiens somaliske opprinnelse. lav forekomst Estimater basert på de nyeste tilgjengelige prevalens-dataene gir grunn til å tro at 91,5 millioner jenter og kvinner i alderen over 9 år i Afrika lever med konsekvenser av kjønnslemlestelse. Rundt tre millioner afrikanske jenter blir utsatt for kjønnslemlestelse hvert år. Fra motstand og kamp 25–50 % 50–75 % 90–95 % ukjent forekomst av Anne M. Lindberg ”Vi maa i denne kveld faa stiftet vor forening for stemmerett! Kvindesagsforeningen tør ikke ta kravet om stemmerett op paa sitt program,” proklamerte Gina Krog på besøk hos Anna Rogstad i Søndregate på Grünerløkka en sen høstkveld i 1885. Senere samme kveld, på lærerinnehybelen til Anne Holsen, ble Kvindestemmeretsforeningen (KSF) stiftet med Gina Krog som formann. De første kvinnesaksforeningene I 1884 ble Norsk Kvindesagsforening stiftet med Gina Krog og venstrepolitikeren Hagbart Berner som initiativtakere. Dette skjedde etter at Stortinget samme år vedtok en forsiktig utvidelse av menns stemmerett. Bakgrunnen for at det allerede året etter ble dannet en kvinnestemmerettsforening var skillelinjene mellom lederskikkelsene Krog og Berner i debatten om kvinners stemmerett. Berner ønsket å gå forsiktig frem med en skrittvis utvidelse av stemmeretten, hvor fokuset først burde være retten til å stemme ved kommunevalg. Gina Krog var kompromissløs i sin holdning, det handlet tross alt om ”kvinderne som menneskelige individer, kvindernes ret til fri personutfoldelse” og ønsket stemmerett for kvinner på like betingelser som for menn. KSF besto av blant andre Anna Rogstad, Anne Holsen og Ragna Nielsen. De gikk umiddelbart i gang med sin sak, og for å vinne frem trengte de en talsmann på Stortinget. Etter konflikten med Berner henvendte foren- ingen seg til Ragna Nielsens bror, Viggo Ullmann, som var stortingsrepresentant for Venstre. Det fremgikk av en notis fra Dagbladet 14. desember 1885 at ”En del kvinder er traadt sammen for at danne en forening, der udelukkende har til formaal at arbeide for stemmeret for kvinder. Hr. folkehøiskolebestyrer Viggo Ullmann har paa henvendelse erklæret sig villig til at bringe forslag til Grundlovsforandring frem for det i 1886 forsamlede Storthing.” Grunnloven av 1814 ga stemmerett til menn over 25 år som var embedsmenn, byborgerskap eller bønder. I 1884 innførte man det såkalte censussystem. Stemmeretten ble utvidet til å omfatte menn som betalte skatt av en viss inntekt. Gina Krog (født 20. juni 1847 i Flakstad i Lofoten, død 14. april 1916 i Kristiania) var politiker og kvinnesaksaktivist. I 1880 reiste hun til England og fikk etablert kontakt med kvinnesaksmiljøet på Bedford College og begynte en periode som aktiv skribent for kvinnesaken i dagspressen. Krog ble etterhvert en nasjonal lederskikkelse som etablerte Norsk Kvinnesaksforening (1884, viseformann til 1888), Kvindestemmeretsforeningen (1885, formann), Landskvindestemmeretsforeningen (1898), Norske Kvinders Nasjonalråd (1904, formann frem til 1916) og var regjeringens representant i Den Internasjonale Stemmerettsallianse. Hun var eneveldig redaktør i bladet Nylænde i perioden 1885–1916. (foto: Forbech, Wikipedia commons) Justine 2/2012 23 Motstand og kamp Stemmerett for kvinner var endelig satt på dagsordenen. Forslaget om kvinnestemmerett ble skrevet av KSF og fremmet første gang for Stortinget i 1886 av Viggo Ullmann og Ole Anton Qvam fra Venstre. Det skulle likevel ta fire år før stortingsrepresentantene ville behandle saken i 1890, men stortingsforslaget ble avvist med 70 mot 44 stemmer. Motstanderne var redde for kvinnesakens revolusjonære karakter og anførte at stemmerett var mot kvinnens natur og ville i ytterste konsekvens oppløse hjemmet. Det ble anført at kvinnen hadde en annen livsoppgave enn mannen, hadde trukket det korteste strået i kampen for tilværelsen og ville bli trykket ned dersom hun skulle bli mannens konkurrent på alle områder. Det ble videre hevdet at ved å gi kvinner politisk likestilling ville hun forlate hjemmet for å politisere, barnet ville skrike i vuggen og grøten ville koke over. Ullmann tok til motmæle: ”... naar man vil drage Kvinden ind i det politiske Liv som aktiv Deltager, er man efter Flertallets Mening ifærd med at overskride Grændsen for den rette Fordeling mellem Mand og Kvinde af Samfundslivet; derved vilde Kvinden utvivlsomt drages bort fra det Kald og den Gjerning, hvortil hun naturligen er henvist. Kan man ikke stille op akkurat de samme skræmmebilleder, naar det gjælder Mandens Stemmeret? Hvorfor siger man ikke, at Manden, hvis han faar Stemmeret, vil forsømme sine Forretninger, sin Hustru og sine Børn, sætte hele sin økonomiske Existens paa Spil og reise hjemmefra bare for det offentlige Livs Skyld ...” Ullmann mente det hele handlet om makt og at de som satt med makten fryktet å miste den. Det kraftigste angrepet kom fra Biskop J. C. Heuch som hevdet; ”Hun kan ikke gjøre Mandens Gjerning, og hun vil ikke gjøre Kvindens Gjerning, hvad bliver hun da? Hun bliver et vanskabt Misfoster, hun bliver et Neutrum.” Han mente videre at en kvinne som opptrer offentlig forbryter seg mot sin egen natur, og at en offentlig kvinne er det samme som en prostituert. Forkjemperne forsøkte iherdig å argumentere for kvinners annerledeshet og moderlighet, og Gina Krog mente dette var ”en grund mere til at give hende politiske rettigheter”. Det var forskjellen mellom kvinner og menn som gjorde deres inntreden i politikken spesielt viktig. Ullmann var enig og mente kvinners stemmerett ville ”gavne Fædrelandet” og utestengelsen av kvinner ville være til ”Skade for Landets Utvikling”. Det handlet også om kvinners menneskeverd. Kvinners stemmerett ville både være en ”Retfærdighedshandling” og til ”Nytte for Samfundet,” hevdet Ullmann. Fra lokalsamfunn til landsforening Også i lokalsamfunn gikk kvinnesaksdebatten. I Horten tok innflytteren Marie Høeg initiativ til ”Den selskabelige Diskusjonsforening”. 4. mars 1896 hadde 40 kvinner møtt opp i Høegs fotoatelier for å stifte landets første diskusjonsforening for kvinner. Marie Høeg mente at kvinner som hadde vokst opp med å tie i forsamlinger måtte lære seg å diskutere. ”Foreningens formaal er, at samle kvinder til diskussion om tidens spørsmaal, særlig de, som angår kvindens stilling”. Slik lød formålet uttrykt i § 1 i vedtektene. Selv om kvinnene i utgangspunktet ikke skulle diskutere politikk i foreningen, ble stemmerett for kvinner raskt en viktig kampsak. De stadige nederlagene i Stortinget (1886, 1890 og 1894) bidro til at det etter hvert utviklet seg ulike meninger innad i KSF om hva som var en fornuftig taktikk i det videre stemmerettsarbeidet. På et møte i februar 1897 ble det bestemt, etter forslag fra Anna Rogstad, at man skulle gå inn for en ny strategi og komme med forslag til Stortinget om kommunal stemmerett for kvinner. Rogstad mente at så lenge man ikke oppnådde full stemmerett for kvinner på like betingelser som menn, fikk man nøye seg med noe mindre. Ragna Vilhelmine Nielsen (født Ullmann i 1845, død i 1924) var lærer og kvinnesaksforkjemper. Hun var søster av skolemannen Viggo Ullmann. Ragna var med i stiftelsen av Norsk Kvindesagsforening (1884, formann 1886–1888 og 1889–1895) og Landskvindestemmeretsforeningen (1898), men gikk fra kamp om alminnelig stemmerett til gradvis stemmerett for kvinner og skilte dermed lag med Krog og Rogstad rundt århundreskiftet. I 1906 ble hun, som en av en gruppe på de seks første kvinner noensinne, valgt inn i bystyret i Kristiania. Av hennes utgivelser kan nevnes hyppig skriving i tidsskriftet Nylænde og boken Norske Kvinder i det 19de Aarhundrede (1904). (foto: Frederik Johannes Gottfried Klem, Wikipedia commons) 24 Justine 2/2012 Dette var å bryte med gamle prinsipper, mente Gina Krog, og gikk av som formann i protest. En rekke medlemmer gikk ut av Christiania-baserte KSF sammen med Gina Krog, blant andre Betzy Kjelsberg, og dannet den landsdekkende Landskvindestemmeretsforeningen (LKSF) i 1898 med Fredrikke Marie Qvam som leder. Foreningen ønsket en mer radikal fremgangsmåte i stemmerettsarbeidet enn KSF. hundrede kvinders Anmodning slap Tusener af kvinder paa engang ind til Valgurnen. Har noget saadant nogensinde skeet i Stemmerettens Historie? Og vilde det ikke være en uforsvarlig Letsindighed af Storthinget at gi Tusener Stemmeret, naar disse Tusener aldrig har ved noget Tegn vist, at de føler sig som myndige Borgere, aldrig har eklæret sig villige til at ta borgerplikten paa sig og aldrig selv har forlangt ’Borgerrettigheter’?” Manden, hvis han faar Stemmeret, vil forsømme sine Forretninger, sin Hustru og sine Børn, sætte hele sin økonomiske Existens paa Spil Fredrikke Qvam kom med motsvar i Nylænde 1. november 1898: ”Man lærer ikke at svømme før man kommer i vandet. Derfor er det nok mulig, at kvinderne i begyndelsen vil delta meget sparsomt i det offentlige liv og kanskje ogsaa gjøre en noksaa ynkelig figur, naar de begynder. Men de lærer ikke at svømme, uden de faar adgang til sjøen …” Samme år ble det innført allmenn stemmerett for menn over 25 år, mens forslaget om stemmerett for kvinner igjen ble avvist. Stortingsrepresentant Prahl uttalte i forhandlinger på Stortinget 21. april 1898 at kvinnene ”er udelukket fra at være Stemmeberettigede den Dag i dag, ene og alene fordi Samfundet, Staten, har været dannet og bygget alene av Mænd.” Mange så det som dypt urettferdig at alle menn, men ingen kvinner, fikk stemmerett. I 1898 avholdt man det først landsomfattende kvinnesaksmøtet i Bergen, hvor 184 deltakere fra 24 foreninger møtte. Istedenfor forsoning og samling om kvinnestemmerettsspørsmålet, ble det for alvor splittelse blant deltakerne. Ragna Nielsen vakte harme med sine uttalelser i Bergens Tidende 20. august 1898 om at kvinnene ennå ikke hadde gjort seg fortjent til stemmerett: ”Hva vilde det nemlig si, at kvinderne med et Slag fik almindelig Stemmeret? Det vilde si, at Storthinget paa nogle I 1899 sendte LKSF en petisjonsliste for kvinners likerett med 12 000 signaturer til Stortinget. En likeverdig stemmerettsreform ble stadig mer påtrengende. Arbeiderpartiets Kvindeforbund ble etablert i 1901 med stemmerettskravet som sin viktigste partiprogramformulering. Samme år fikk kvinner for første gang delta i politiske valg. Kvinner som betalte skatt over en viss sum, samt kvinner gift med menn som betalte slik skatt, fikk stemmerett ved kommunevalg, først i 1901 med påfølgende valg i 1904 og 1907. ”Mandfolkavstemningen” og unionsoppløsningen i 1905 Straks det ble klart at det skulle avholdes folkeavstemming om unionsbrudd med Sverige sendte Fredrikke Qvam fra Landskvindestemmeretsforeningen et telegram til Stortinget: ”Skal en folkeavstemning, som ligger udenfor vor forfatning, besluttes, maa kvinderne tages med.” Hun ble ikke hørt, men lot seg ikke stoppe. 2. August 1905, knappe to uker før folkeavstemmingen, tok hun og Gina Krog initiativ til en omfattende underskriftskampanje til fordel for unionsoppløsningen som en kraftig reaksjon på at kvinnene ble holdt utenfor folkeavstemmingen. Aksjonen hadde til hensikt å Anna Georgine Rogstad (født 26. juli 1854 i Veisten i Nordre Land, død 1938) var lærer, kvinnesakskvinne og konservativ politiker som representerte Frisinnede Venstre. Anna Rogstad var med å stifte Norsk Kvindesagsforeningi (1884) og Kvindestemmeretsforeningen (1885, nestformann i 1885-97 og 1902-13). Rogstad var 1. vararepresentant til Stortinget fra 1910 til 1912. Hun representerte Frisinnede Venstre på en fellesliste med Høire, der høyremannen Jens Bratlie sto øverst (Frisinnede Venstre ble siden en del av Høyre). Rogstad møtte som første kvinne på Stortinget 17. mars 1911. Hun møtte i kortere perioder i 1911, og da Jens Bratlie ble statsminister i februar 1912 møtte hun så lenge regjeringen satt, fram til januar 1913. (foto: Stortinget, ukjent, Wikipedia commons) Justine 2/2012 25 synliggjøre kvinners forhold til de nasjonale spørsmål og vise at kvinner også var klar for å dele det ansvar som 7. juni-beslutningen medførte. Den var imponerende gjennomført og innebar et enormt arbeid for de involverte kvinnene som ikke hadde noe organisert apparat eller manntallslister å gå ut fra. Med telefon, telegraf, post og bud, ble lokale komiteer opprettet og kvinnene strømmet til provisoriske ”valglokaler” som skoler, samfunnshus og private hjem for å gi sin støtte til unionsoppløsningen. Søndag 13. august 1905 ble den offisielle folkeavstemmingen avholdt, som av enkelte kvinner ble kalt en ”mandfolkavstemning”. 368 208 menn stemte ja, bare 184 stemte nei. Noen dager senere ble kvinnenes omfattende opprop overrakt med stor høytidelighet til statsminister Jørgen Løvland og stortingspresident Carl Berner. Ikke mindre enn 279 878 kvinner hadde skrevet under. Qvam og Krog mente etter dette at man ikke lenger kunne hevde at stemmerett for kvinner bare var et særkrav fra en snever krets damer i Kristianiasosieteten. De hevdet at underskriftsaksjonen hadde vist at kvinner var like patriotiske og verdige borgere som menn, og at det derfor ikke representerte noen fare å gi kvinner stemmerett. Aksjonen ble et viktig skritt på vei mot full stemmerett for kvinner. Statsminister Løvland uttalte kort tid etter overrekkelsen av oppropet at ”Norske kvinners holdning i by og bygd i disse dager er et smukt blad i Norges historie og vil mektig bidra til å skaffe dem den rett de forlanger.” Fram til endelig seier i 1913 I 1907 ble kvinnelig stemmerett ved stortingsvalg innført etter de samme reglene som ved kommunevalg. Dette medførte at kvinner hadde begrenset stemmerett ved stortingsvalgene i 1909 og 1912. Prinsippet om skrittvis utvidelse sto fast. I en Stortingsinnstilling fra 1910 fremgår det at den ”opfatning, at veien til statsborgerlig stemmerett for kvinder bør gå gjennem erhvervelse av kommunal stemmerett, synes … at vinde tilslutning fra flere hold.” I 1910 ble følgelig alminnelig stemmerett ved kommunevalg innført. ”Bare 12 medlemmer! Og hvor fjernt var maalet, og hvor steil var veien, og hvor taarnet vanskeligheterne sig op. Og nu! Troen har flyttet bjergene!” lød det fra Gina Krog. Da Stortinget behandlet spørsmålet om full stemmerett for kvinner i 1911, sto det i innstillingen at kvinnene i 1905 viste ”en fædrelandskjærlighet, politisk interesse og politisk takt, som fortjener at pekes paa i denne forbindelse” (Indst.S.XXXXV 1910). Det var ikke like omstridt å nekte kvinner alminnelig stemmerett, men forslaget ble fortsatt ikke vedtatt. Fra stemmerett til representasjon? Foran stortingsvalget i 1912 hadde samtlige partier satt alminnelig statsborgerlig stemmerett for begge kjønn opp på valgprogrammet og de politiske synspunktene begynte så smått å bli enstemmige. Det var derfor med god grunn at formann Qvam forventet at dette ville gå igjennom på neste Stortingsbehandling. Den 11. juni 1913 ankom kvinnene i samlet tropp til Stortinget, med det norske flagget i spissen, båret av fabrikkinspektør og kvinnesakspionér Betzy Kjelsberg. Galleri og losjer var fulle. Det siste som ble behandlet i Stortinget den dagen var forslaget fra 1911 fra LKSF som lød: §50. Stemmeberettigede ere norske Borgere, Mænd og Kvinde, der have fyldt 25 Aar, og som have været bosatt i Landet i 5 Aar og opholde sig der. Ingen ba om ordet, det var ingen debatt. En etter en ble stortingsrepresentantene ropt opp, en etter en svarte de ja. Med 111 ja-stemmer ble forslaget enstemmig vedtatt, 99 år etter at Norge fikk en grunnlov som slo fast at landet skulle styres av det norske folk. To dager senere skulle Krog og Qvam representere den norske regjeringen på en internasjonal stemmerettskonferanse i Budapest. Der ble de mottatt med ellevill jubel og kunne fortelle om den endelige seieren, om hvordan kampen begynte den 27. november 1885 med et lite foredrag på Grünerløkka og hvordan stemmerettsforeningen ble stiftet. Fredrikke Marie Qvam (født 31. mai 1843 i Trondheim, død 10. september 1938) var norsk kvinnesaksforkjemper. Hun giftet seg med venstrepolitikeren Ole Anton Qvam i 1865. Qvam mistet flere av sine barn på grunn av tuberkulose, og dette har blitt hevdet å være en start for mye av hennes engasjement. I 1896 stiftet hun Norske Kvinders Sanitetsforening, og satt som formann til 1933. Hun arbeidet for full stemmerett og etablerte Landskvindestemmeretsforeningen sammen med Gina Krog i 1898 hvor hun ble valgt som formann. Hun satt også som formann i Norsk Kvindesaksforening i perioden 1899–1903. Fra 1904 var hun stifter og deretter nestformann i Norske Kvinders Nasjonalråd. Qvam var sentral i forløpet til kvinneoppropet som støttet unionsoppløsningen i 1905. (foto: Sanitetskvinnene) 26 Justine 2/2012 Historien viser at stemmeretten var et skritt på veien mot reell politisk likestilling. Etter lovendringen i 1913 tok kvinnesakskvinnene fatt på arbeidet med å få kvinner inn i styre og stell i stat og kommune, men det viste seg å være en svært langdryg prosess. Fra vararepresentanten Rogstad i 1911 skulle det gå ti år før Karen Platou fra Høyre ble valgt direkte inn på Stortinget. Deretter varierte antallet kvinnelige stortingsrepresentanter mellom null og tre fram til andre verdenskrig. I tiårene som fulgte steg prosentandelen sakte men sikkert fremover, fra 3,6 % i 1945 til 8 % i 1965. Etter organiserte aksjoner på begynnelsen av 70-tallet steg andelen fra 16 % til 24 % i 1973, og i 1989 var andelen oppe i 37 %. Det sittende Storting har i dag 46,7 % kvinner og målet om politisk likestilling må snart sies å være nådd, i alle fall på stortingsnivå. Fortsatt er andelen kvinner i kommunestyrene kun 38 % og kvinnelige ordførere kun 22 %. Stemmerett for kvinner i et internasjonalt perspektiv Da Norge innførte alminnelig stemmerett for kvinner i 1913 var det kun tre andre land i verden som tillot kvinner å stemme. Det første landet som innførte alminnelig stemmerett for kvinner var New Zealand i 1893, selv om det dog tok enda noen år før kvinner kunne stille til valg. Deretter fulgte Australia i 1902, før Finland som det første europeiske landet innførte alminnelig stemmerett for kvinner i 1906. Året etter ble Finland det første landet i verden med kvinnelige medlemmer av en nasjonalforsamling da 19 kvinner ble valgt inn i riksdagen. Det neste tiåret fulgte 11 europeiske land samt USA og Canada. Det første Søramerikanske landet som innførte kvinnelig stemmerett var Uruguay i 1927. I 1930 ble Sør-Afrika det første afrikanske landet, dog kun for den hvite befolkningen, og Sri Lanka det første asiatiske i 1931. Fram til 1970 hadde 120 land i verden innført kvinnelig stemmerett. Noe overraskende var det at Sveits, Portugal og Liechtenstein ikke var blant disse landene. En gammel skikk der stemmegivning ble foretatt ved å løfte sverdet opp i lufta hevdes å være grunnen til at Sveits ikke innførte alminnelig kvinnelig stemmerett før i 1971, fordi kvinner som kjent ikke bar sverd. Det eksistere derimot ikke tilsvarende forklaringer på hvorfor Portugal og Liechtenstein så sent som i henholdsvis 1976 og 1984 innførte alminnelig stemmerett for kvinner. I Liechtenstein var stemmeretten først begrenset til nasjonalvalg, en rett som vant frem med marginale 51,3 %. Først to år senere fikk kvinner alminnelig stemmerett og kunne da også stemme ved kommunevalg. De siste landene i verden som har innført kvinnelig stemmerett er Kuwait i 2005. Kong Abdullah av Saudi-Arabia kunngjorde i september 2011 at kvinner vil kunne stemme og stille til valg ved neste lokalvalg i 2015. Han kunngjorde samtidig at kvinner også vil kunne bli medlemmer av den rådgivende nasjonalforsamlingen (Shura-rådet) som i sin helhet utpekes av kongen. Det gjenstår fortsatt to land i verden som ikke har stemmerett for kvinner; Brunei og de Forente arabiske emirater. I tillegg er det fortsatt flere land som har forskjellige regler for stemmerett for kvinner og menn, for eksempel der hvor kun én i husstanden kan stemme, og dette av ulike grunner som oftest blir mannen. Analfabetisme, mangel på identitetsdokumenter og annet er hindre som fremdeles gjør det vanskelig for både menn og kvinner å kunne stemme i mange land. Betzy Aleksandra Kjelsberg (født Børresen 1. november 1866 i Svelvik, død 3. oktober 1950) var politiker (Avholdspartiet, Venstre), forkjemper for kvinnesaken og Norges første kvinnelige fabrikkinspektør (med arbeidstittel inspektrise) i perioden 1910–36. I 1905 ble hun innvalgt i kommunestyret for Avholdspartiet. Hun var sentral i etableringen av Norsk Kvindesagsforening (1884), Kvindestemmeretsforeningen (1885), og var med i Norske Kvinders Nasjonalråd (1904), også som leder. For Venstre var hun, som det første kvinnelige medlem, med i sentralstyret mellom 1926 og 1938. Fra 1926 satt hun som viseformann for International Council of Women. Kjelsberg ble 30. januar 1935 av kongen utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden ”for almennyttig virksomhet”. Hun var også innehaver av Kongens fortjenstmedalje i gull. (foto: Ernest Rude, 1935, Wikipedia JustineCommons) 2/2012 27 Stemmeretskravet Samværets omfang etter omsorgsovertakelse Sang fra Program for Kvindernes stemmeretstog, 17. Mai 1907. Hør fanerne smelder, hør trommerne gaar i hvirvlende, drønnende takt. Hør kvindernes krav, der som solflom ved vaar har uovervindelig magt. Fra hjertene stiger i glødende ord: Giv plads for din søster og mor! Du ”skabningens herre”, almægtige mand, vi tigger deg ikke om ret, men kræver den; nægt, om du vover og kan, paa haardhjertet begstræversk sæt. Men strafen vil komme som flammende lyn og aabne ditt lammende syn. Hvad fædre paa Eidsvold har bygget og skabt, skal du bygge videre frem. Hvis ikke vil deres forhaapning gaa tabt, og du blir smaagut mod dem. Men gir du os adgang til samfundets ror, da skaber du lykke ombord. Hør fanerne smelder, hør trommerne gaar i hvirvlende, drønnende takt. Vort krav bruser stærkere aar efter aar, til den faar beslutningens magt. Og derfor, du hersker i høisædet stor: Giv plads for din søster og mor! av JØRAN HELENE STAKE Våren 2012 skrev jeg masteroppgave om samværets omfang etter omsorgsovertakelse. Oppgaven er en undersøkelse av tingrettspraksis på området, og jeg har undersøkt hvilke momenter som er avgjørende for hvor mye samvær barn og foreldre får med hverandre. Materialet omfatter 20 dommer fra 11 av Norges 66 tingretter. Dommene er fra årene 2009 – 2011. Fra disse tre årene har jeg plukket ut alle dommene på Lovdata som inneholder en samværsavgjørelse. Nedenfor følger en kort oppsummering av resultatet. Retten til samvær Med uttrykket samværsrett menes barn og foreldres rett til å være sammen med hverandre. Denne retten er aktuell for svært mange barn - ved utgangen av 2010 var 6 980 barn plassert i barnevernets ulike omsorgstiltak. Spørsmålet om samvær aktualiseres dersom barneverntjenesten overtar omsorgen for et barn, og omfanget av samværsretten er et av de mest problematiske spørsmål innenfor barnevernretten. Norsk retts vektlegging av det biologiske prinsipp har betydning for samværsretten. Det anses som svært verdifullt at barn får vokse opp hos sine biologiske foreldre, og i de tilfellene hvor dette ikke er mulig bør barn og foreldre ha jevnlig kontakt. Kjennskap til sitt biologiske opphav er viktig uansett hva slags omsorgsevne foreldrene har. Samvær er en måte for barnet å beholde relasjonen til foreldrene på, selv om barnet er plassert utenfor hjemmet. I tillegg tilsier hensynet til foreldrene at de i utgangspunktet bør ha en rett til samvær med barnet. Barnevernloven § 4-19 hjemler en rett for både foreldre og barn til å ha samvær med hverandre, og utgangspunktet er at det skal være samvær etter omsorgsovertakelse. Bestemmelsen sier imidlertid ikke noe om samværsrettens omfang. Momenter av betydning ved avgjørelse om samværsomfang Kilder: www.eidsvoll1814.no/?aid=9067801 www.stemmerett.no www.wikipedia.no www.regjeringen.no www.stovnerporten.no/kommentar_a/stemmret.htm www.stortinget.no http://snl.no/Stemmerett_for_kvinner_i_Norge 28 Justine 2/2012 barnets alder, barnets mening, barnets reaksjon på samvær, forhold ved barnet, forhold ved foreldrene, konfliktnivået og samarbeidsklimaet, tilknytningen mellom barn og foreldre, organisatoriske forhold, tilsyn og veiledning. Det grunnleggende og avgjørende hensynet ved beslutninger om samværsomfang er barnets beste. Min undersøkelse viser imidlertid at det varierer hvilke momenter som anses for de avgjørende når det gjelder å finne frem til hva som faktisk er til det beste for barnet. Følgende momenter benyttes i vurderingen: Plasseringens varighet og formål, ro og tilknytning til fosterhjemmet, Jeg fant at utgangspunktet for drøftelsene er plasseringens varighet, og dermed hva som vil bli samværets formål. De to vanligste samværsformålene (”vedlikeholde kontakten med foreldrene” og ”opprettholde kjennskap til foreldrene”) fører til en kategorisering: det skal være ”hyppig samvær” eller ”sjeldent samvær”. Kategoriseringen sier ikke noe om hva som er hyppig eller sjeldent, det er det opp til retten å vurdere. Plasseringens varighet danner dermed et slags utgangspunkt for den konkrete vurderingen som skal foretas. I de konkrete drøftelsene i domsavgjørelsene finner jeg at det særlig er tre momenter som virker sammen: barnets alder, barnets mening og barnets reaksjoner på Justine 2/2012 29 barna trenger mer ro i tilknytningsfasen i fosterhjemmet. I disse sakene får dermed tilknytningen til fosterhjemmet prioritet i forhold til tilknytningen til foreldrene. Til tross for at retten argumenterer noe ulikt i de utvalgte dommene, kan man se tendenser til en standardisering av omfanget. De fleste barna får samvær 4-6 ganger i året, og 2-3 timer per gang. Retten gir i den generelle delen av drøftelsen uttrykk for at beslutningen skal være konkret, slik at resultatene kan bli forskjellige. Likevel er vedtakene påfallende like. En årsak til dette kan være at retten har få retningslinjer å følge i skjønnsutøvelsen, og vurderingen av barnets beste støtter seg som regel på den sakkyndiges redegjørelse. Selv om det ikke vil være riktig å si at det foreligger et omfang som kan sies å være ”vanlig”, slik som i saker etter barneloven, ser det ut til å danne seg et slags ”normalomfang”. Dette er likevel ikke et helt gjennomgående fenomen, da det også er eksempler på saker hvor lik argumentasjon har ført til ulikt resultat. Det er en gradvis grense mellom svært begrenset samvær og fullstendig avskjæring av samvær. Ingen av dommene som vedtok samvær, diskuterte avskjæring som et alternativ. Avskjæring ville imidlertid kunne tenkes som et alternativ i flere av dommene hvor det ble vedtatt tilsyn. Dersom tilsyn ikke hadde vært en mulighet, ville barnets beste kunne tilsi en avskjæring av samværet. samvær. Alderen har betydning for hva slags behov for samvær barnet antas å ha, og for hvilken vekt barnets mening tillegges. Dersom barnet er yngre og ikke har en egen mening om samværet, vil barnets reaksjoner vektlegges i større grad enn når barnet er eldre. Dersom barnet har en mening som samsvarer med barnets reaksjoner, er det større grunn til å vektlegge barnets mening. Disse tre komponentene får dermed meget stor betydning for drøftelsen etter at plasseringens varighet og samværets formål er på det rene. Barnets alder får betydning for omfanget. Det ser imidlertid ut til at retten vektlegger barnets alder i en annen retning enn det gjøres i teorien. Der finner man argumenter for at yngre barn i langvarige plasseringer trenger mer samvær enn eldre barn for å opprettholde kjennskap til foreldrene. De utvalgte dommene viser imidlertid at det er de yngste barna som har minst samvær. Dette begrunner retten ofte med at de yngre 30 Justine 2/2012 Når det gjelder tilsyn ved samværet finner jeg det bemerkelsesverdig at retten beslutter tilsyn på grunn av behovet for veiledning. Dette er i strid med hva som skal være begrunnelsen for tilsyn, nemlig å beskytte barnet mot skade eller fare. Etter mitt syn er det også kritikkverdig at retten i liten grad ser ut til å reflektere over dette. Retten redegjør for det biologiske prinsipp og beskyttelsen av familielivet i EMK art. 8, men vedtakelsen av tilsyn på grunn av behov for veiledning problematiseres ikke i tilknytning til dette. Foreldrenes interesser ser det ikke ut til at retten tar særlig hensyn til. Det kan likevel være slik at hensynet til foreldrene blir vurdert uten at det uttrykkelig nevnes. Spesielt kan det tenkes at retten tar noe mer hensyn til foreldrene i de sakene hvor foreldrene står i fare for å bli nektet samvær. Barnet har kanskje ikke noen nytte av samvær, men det er på det rene at en fullstendig avskjæring vil få dramatiske konsekvenser for foreldrene. Dette er imidlertid kun spekulasjoner, og jeg har ikke funnet at det er tilfelle i noen av dommene. Mitt hovedinntrykk er at det biologiske prinsipp har en sterk stilling i spørsmålet om samvær. Retten tar utgangspunkt i at det er best for barnet å ha samvær med sine foreldre, og i den konkrete drøftelsen finner jeg at dette vektlegges. Det synes som om det er selve verdien i det å kjenne sine foreldre som gjør samvær så viktig. Om barnet tilføres annet av verdi, diskuteres ikke alltid. Også barrieren for avskjæring av samvær mener jeg viser at det biologiske prinsipp står sterkt i samværsspørsmål. I flere av dommene foreligger det svært alvorlig omsorgssvikt som gjør omsorgsovertakelse nødvendig, men samværet avskjæres nødig. Nye retningslinjer for skjønnsutøvelsen Undersøkelsen viser at det er usikkert hvilke momenter som skal ligge til grunn for en beslutning om samvær. Det eneste som er sikkert er at det biologiske prinsipp danner utgangspunktet for vurderingen – det er best for barnet å ha samvær med foreldrene. I den nylig fremlagte NOU 2012: 5 ”Bedre beskyttelse av barns utvikling” foretar et ekspertutvalg en utredning av det biologiske prinsippets anvendelse i barnevernet, og foreslår at prinsippet ikke lenger skal være utgangspunktet for vurderingen om samvær. Utvalget kommer til at det biologiske prinsipp bør vike i saker hvor tilknytnings- og relasjonskvaliteten mellom barnet og foreldrene er til hinder for barnets utvikling. De anbefaler derfor å ta inn et nytt prinsipp i barnevernloven; prinsippet om utviklingsfremmende tilknytning, som skal ha avgjørende betydning i beslutninger om samvær. Utvalget mener at det er samværets kvalitet som må være avgjørende for omfanget. God kvalitet har samværet når det virker utviklingsfremmende for barnet. Har samværet derimot en utviklingshemmende effekt, mener utvalget at det bør føre til beslutninger om å begrense samværsomfanget, selv om dette går på bekostning av det biologiske prinsipp. I de utvalgte dommene fant jeg sjelden at samværets verdi for barnet ble diskutert. Det biologiske prinsipp førte automatisk til at samværet ble av stor betydning, slik at noen verdi utover det trengte samværet ikke å ha. Utgangspunktet for vurderingen var dermed forholdsvis grei – biologi kan enkelt konstateres. Med det nye prinsippet utviklingsfremmende tilknytning, vil det være relasjonen mellom barnet og foreldrene som er det avgjørende for samværet, ikke biologien. Et slikt utgangspunkt vil kreve mer av vurderingen som ligger til grunn for beslutningen, tilknytning kan ikke konstateres like lett som biologi. Det vil trolig føre til grundigere vurderinger av spørsmålet om samværsomfanget. Juristene vil imidlertid få større vanskeligheter med å vurdere spørsmålet om samvær dersom det er tilknytningen mellom barn og foreldre som skal være avgjørende – de besitter ikke den psykologiske kunnskapen som er nødvendig for å kunne foreta en riktig vurdering av dette. De sakkyndige kan dermed tenkes å få en enda sterkere rolle i beslutningsorganene enn de har i dag, på bekostning av juristene. Til tross for at vurderingen blir vanskeligere for rettsanvendere som ikke er psykologisk fagkyndige, vil prinsippet om utviklingsfremmende tilknytning etter mitt syn likevel representere en retningslinje for skjønnsutøvelsen som har vært savnet. At prinsippet lovfestes vil bety at rettsanvenderen vet hva som er det avgjørende moment for beslutningen, og ikke bare hva som er utgangspunktet. Problemet med samværsavgjørelsene har nettopp vært usikkerheten i forbindelse med hvilke momenter som skal være avgjørende for omfanget. Spørsmålet om omfanget vil imidlertid fortsatt være uklart. Det kan ikke settes en standard som definerer hvilket omfang samværet skal ha hvis tilknytningen er sånn eller slik. Det må foretas en konkret vurdering. Det kan likevel hevdes at det blir enklere for retten å differensiere mellom de enkelte sakene når relasjonen mellom barnet og foreldrene er kartlagt, fordi tilfellene kan plasseres i ulike kategorier. Etter det biologiske prinsipp plasseres jo alle barn i samme kategori – alle har de en biologisk relasjon til foreldrene. Jøran Helene Stake er 28 år og uteksaminert fra juridisk fakultet ved UIO våren 2012. Etter det har hun jobbet som rådgiver i Forsvarsstaben. Helene var saksbehandler hos Juridisk rådgivning for kvinner ett år under studiet. Justine 2/2012 31 Ung og fremadstormende i et mannsdominert felt CAMILLA JULIE WOLLAN – PARTNER DLA PIPER av MARIANNE JONSSON Av studentene som begynner på jussen er kjønnsfordelingen, merkelig nok, ganske skjev. Av mitt eget kull som begynte høsten 2005, representerte de kvinnelige studentene ved fakultetet nærmere 70 % av studentene. Likevel er det langt færre kvinner enn menn som blir partnere i de store advokatfirmaene. Hvorfor har ikke kvinner erobret advokatfirmaenes styrerom slik de har erobret Norges Høyskoler og Universiteter? Jeg hadde avtalt å møte Camilla på en lokal cafe ved kontoret hennes og forventet meg, stereotypisk nok, en jernkvinne à la ”Tårnfrid”. Camilla, blid og smilende, ser overraskende ”normal ut” – som en av mine venninner fra studiet. Det er jo en svært god prestasjon og bli partner i et stort internasjonalt firma når man bare er 40 år? - Joda, det er jo det. Jeg er blitt en av tre kvinnelige partnere i DLA Piper. Vi er 21 partnere til sammen. Hvordan var veien fram til partnerjobben i DLA Piper? - Jeg har gjort ganske mye forskjellig og begynte etter endt studie i 1999 å jobbe som konserntrainee i Storebrand, videre var jeg med og etablerte IF skadeforsikring i Stockholm ett år. Etter dette gikk jeg over til Thomessen og var der i 7 år. I denne perioden fikk jeg også to barn. Jeg jobbet mye med corporate , bank og finans og gikk viderere til Kaupthing bank. Her ble jeg med på nedturen, men det var en nyttig erfaring. Så ble jeg hentet til Sparebank1 Markets og startet opp meglerhuset på restene av Kaupthing. Etter dette begynte jeg i DLA Piper for to og et halvt år siden. Jeg kom inn i partnerprogrammet etter ett år og ble partner i mai 2012. Du har bred erfaring altså? - Det har vært en blanding av kommersiell interesse og det å finne sin rette hylle. Det er viktig å finne det arbeidet som er rett for akkurat deg å gjøre. Jeg har jobbet på tvers av flere felt, forretningsjus/selskapsrett, spesialisert meg på kapitalmarkedet og transaksjonsarbeid. På denne måten ser man lettere helheten. Jeg har ikke møtt mange kvinner som jobber med verdipapirer. Hvordan ble hverdagen din forandret etter at du ble partner? - Det ble ikke så store endringer. Man blir jo mer involvert i driften, på den måten blir det jo en annen form for press. Når man blir partner må man være innforstått med at man må være med og bidra, man må levere. Camilla Julie Wollan, Askerjente, 40 år, gift og med 2 barn er nylig blitt partner i DLA Piper. Å bli partner i et stort internasjonalt firma er ingen lett prosess. Man blir valgt inn i et partnerprogram, i Camilla sitt tilfelle, sammen med 51 andre kandidater fra Europa, Asia og Australia. Det er kurs med eksamener og kun 34 ble valgt ut av firmaets komité i London. Hvordan har det vært å være kvinne i en så mannsdominert del av bransjen, som forretningsjus faktisk er? - Helt fint. Det er ikke noe jeg tenker så mye over. Jeg fokuserer nok mer på person enn kjønn. Men det er jo ekstra hyggelig med kvinnelige kollegaer. Forretningsjus er jo vanligvis ikke det feltet kvinnelige jurister velger. Mange kvinner velger annen type jus. Hvorfor det er slik, vet jeg ikke. Som advokat, ser du noen spesielle juridiske utfordringer for kvinner? - Jeg jobber jo langt fra dette feltet, men jeg ser jo at likestillingen er kommet et stykke på vei. Kvinner gjør andre valg enn før. Samtidig tar kvinner i mange tilfeller en større omsorgsrolle og det har en økonomisk side. Man jobber mindre og opparbeider seg mindre pensjon. Jeg anser meg selv for å være heldig som kan ha en så morsom jobb samtidig som jeg har en familie. Forutsetningen er at det er aksept hos arbeidsgiver for at man har familie å ta hensyn til. Jeg har ingen kontortid, passer mine egne saker og klienter. Klientene mine er innforstått med at jeg har familie og at jeg må hente på skolen, aktiviteter, osv. Samfunnsmessig kunne det kanskje være en fordel at arbeidsgiverne til mor og far delte på kostnadene ved fødselspermisjon. Det er åpenbart at det fortsatt er noen arbeidsgivere som ser på kostandene ved å ansette kvinner i ”riktig” alder. Dette kunne utvilsomt ha positiv effekt for kvinner. Tidsklemma er jo reell, men man må prioritere. Når det kommer til barn kan det ikke bare være snakk om kvalitetstid. Det må være kvantitetstid også. Det må være lov å si at det er krevende å sjonglere mellom arbeid som partner og familie. Samtidig må det være greit å si at man vil prioritere jobb også. Man må respektere hverandres valg. Det er mange kvinner som velger annerledes når de får barn og søker seg ut av advokatfirmaene. Men da jeg ble partner fikk jeg mange gode tilbakemeldinger fra andre kvinner i firmaet, som syntes det var fint å se at det faktisk gikk ann å kombinere begge deler. Etter min oppfatning bør advokatfirmaene gi kvinnelige ansatte med små barn større spillerom. De årene man trenger det burde det være lov å ta ekstra hensyn til hjemmefronten. Da får det heller være at karriereprogressen blir noe slakere disse årene. Men menn er veldig reale å jobbe med. Jeg har utelukkende positive opplevelser. Menn er flinke til å spille hverandre gode. Det er viktig at kvinner bygger hveranJustine 2/2012 Finnes det noen spesielle fordeler ved det å være kvinne i din stilling? - Har man først bevist at man duger og har fått innpass, så er det mange som synes det er ganske hyggelig at man er kvinne i en ellers mannsdominert bransje som finans. Finansbransjen er kanskje mer enn andre bransjer relasjonsdrevet. Det er en hyggelig bransje å arbeide i med mange flinke folk. Vi har en ganske lik kjønnsfordeling totalt sett i firmaet inkludert stab. Det er ikke like mange kvinnelige advokater som menn, hvilket sikkert er ganske typisk for de fleste advokatfirmaer. Antakelig vil kvinneandelen advokater øke på sikt ettersom det er så mange flere jenter enn gutter som uteksamineres fra jussen. Foruten problemer som kan oppstå med å kombinere jobb og familie, er det ofte mer utfordrende for kvinner å bli hørt. En mann har ofte en mer naturlig autoritet ved bare det å være mann. Noen ganger kunne det vært fint og ha større tyngde med en gang. Dette var særlig noe jeg tenkte på i starten av arbeidslivet. 32 dre opp, fremfor å kritisere hverandre. Det er ikke alltid vi kvinner vil forstå hverandres prioriteringer. Det er likevel viktig å være rause med hverandre og gi alle sin plass. For en nyutdannet kvinnelig jurist er det mange valg som skal gjøres og man vet ikke helt veien å gå. Hva er viktig å tenke på om man ønsker å jobbe seg opp i et advokatfirma? - Først og fremst må man virkelig ønske å arbeide som advokat. For å bli partner er det svært viktig å bygge opp en klientportefølje og ha en faglig profil. I mitt tilfelle har det vært veldig fint å ta en snartur ut av advokatfirmaene og arbeide på klientsiden. På den måten har jeg fått bredere erfaring og et grunnlag for å bygge portefølje. Dessuten er den kommersielle forståelsen viktig i min bransje. Kvinner er jo generelt sett veldig samvittighetsfulle og det tar tid før mange løfter seg opp og tar en aktiv lederrolle. Det er viktig å tørre. For meg er det viktig å påpeke at man fint kan være en helt ”vanlig” kvinne, med et vanlig familieliv samtidig som man er partner. Man trenger absolutt ikke være noen ”superkvinne”! Man må rett og slett prioritere det som er viktig for en. Men det er samtidig viktig å huske på at det gode liv kan være på mange måter. For eksempel det å ha god tid til venner og trening. For noen raske spørsmål med Camilla, se Fem kjappe på side 49. Justine 2/2012 33 Å lengte etter en mor av CECILIA DINARDI, publisert på bystemmer.no den 10. september 2012 Da jeg fylte 6 år fikk jeg i bursdagsgave en hundekjole som min mor sydde til meg. Dette er et fint øyeblikk fra min barndom som jeg har tatt godt vare på. Men når livet endrer seg slik at en både får nye omsorgspersoner og nytt hjem, kan det fort bli vanskelig å ta vare på minner og gode opplevelser fra barndommen. Jeg trenger ikke gå lenger enn til min egen situasjon og erfaring for å se hvor vanskelig det er med en oppvekst med brutte relasjoner og manglende støtte fra omsorgspersoner. På mange måter kan man si at jeg er et produkt av et manglende fosterhjemstilbud – og selv i voksen alder kan jeg fortsatt kjenne på sårheten over ikke å ha fått ta del i en familie og et nettverk. Lengselen etter en mor Jeg kom til Norge som 11-åring sammen med min mor og to søsken. To år senere tok barnevernet over omsorgen for meg. Etter dette hadde jeg ikke kontakt med min mor på flere år. Barnevernet plasserte meg i beredskapshjem, så fosterhjem, men klarte ikke å finne et varig fosterhjem til meg. Da jeg var 16 år fikk jeg en hybel for meg selv. Mesteparten av barndommen har jeg savnet og lengtet etter min mor og det å være en del av en familie. Når jeg tenker tilbake på det i dag, er det nok likevel i realiteten slik at det jeg egentlig savner er ”ideen” om mamma og en familie. Selv nå i voksen alder, når jeg ser en mor og datter kose seg sammen eller venninner som forteller om hyggelige ting de gjør sammen med sine mødre, kan jeg ikke la være å føle et stikk av tristhet. Jeg skulle ønske det også kunne ha vært meg. Og når det er motbakker i livet, da tenker jeg umiddelbart at jeg skulle ønske jeg hadde hatt en morsperson jeg kunne ha ringt til eller vært sammen med. Vi må rekruttere flere fosterforeldre Min historie er på ingen måte unik. I Norge finnes det tusenvis av barn og unge som har det på samme måte. Poenget mitt er å belyse hvor tøft det kan være for mange barn og unge, å vokse opp uten mor eller far, uten stabile og trygge omsorgspersoner. Dette er noe som preger oss i mer eller mindre grad hele voksenlivet. 34 Justine 2/2012 En familiebasert omsorg bestående av stabile og trygge personer med god omsorgskompetanse er derfor helt fundamentalt. Mer fokus på voksenlivet som venter Noe som bekymrer meg er at det ikke fokuseres nok på voksenlivet som venter barnevernsungdommene. Vi er nødt til å legge til rette for tiltak som i mest mulig grad kan ruste og styrke tilværelsen til ungdommene slik at de kan ha et familiært nettverk å støtte seg til når de blir voksne. Dette nettverket er helt uvurderlig når unge voksne senere støter på utfordringer og problemer, som det vil være viktig å kunne diskutere med nære tillitspersoner som kjenner dem godt. Det er mange familier der ute med flotte mødre og fedre som kan gjøre en enorm forskjell ved å gi plass til et barn eller en ungdom som sårt trenger et trygt hjem. Et hjem som kan bli deres familie og fremtidige familienettverk når de blir voksne. Barn trenger, fortjener og har rett til et stabilt og godt hjem. Cecilia Dinardi er barnerettsforkjemper og grunnlegger av Unge Duer - en rettighetsbase for unge. Hun er styremedlem i Oslo barnevernsamband og tidligere gatejurist (Kirkens Bymisjon). Jobber i dag som rådgiver i NOAS med ansvar for enslig mindreårige. Ble i fjor kåret til Årets forbilde av Barne- og likestillingsdepartementet, har vunnet Jusstudentenes menneskerettspris og Ole Vig-prisen 2012 for hennes innsats innen folkeopplysning for barn og unge. Cecilia er tidligere asylbarn og barnevernsbarn. Når et barn utsettes for dramatiske endringer som innebærer tap eller stadige utskiftninger av omsorgspersoner og stadige flyttinger, kan dette være tungt og belastende. Ved omsorgssvikt blir barnet svært skadelidende. Det vil i tilfeller som dette være særlig viktig å sørge for at barnet kan få en trygg omsorgssituasjon så tidlig som mulig, et trygt og godt hjem som også kan danne grunnlaget for et fremtidig familiært nettverk ut i voksenlivet. Vi må styrke ordningen med fosterhjem Jeg har i flere år jobbet for å løfte frem og styrke ordningen med fosterhjem. Av egen erfaring vet jeg hvor viktig det er at barn og unge får vokse opp i et hjem og at de får en familiebasert omsorg. Noen ganger kan barn ha utfordringer som gjør at det ikke er et alternativ å plassere dem i ordinære fosterhjem. Da kan et familiehjem ofte være en god løsning. Dette er et hjem til som er bedre rustet og tilrettelagt til å håndtere et barns eller en ungdoms særlige behov. For ungdommer med særskilte behov som tilsier et opphold i barnevernsinstitusjon, bør det også i større grad vurderes et kombinert tiltak der ungdommene kan ha et fosterhjem som hovedbase. Vi trenger å styrke ordningen med fosterhjem. Uten en kraftig innsats for å øke antall fosterhjem risikerer vi at sårbare barn og unge institusjonaliseres og isoleres – når de egentlig trenger en trygg familietilværelse med trygge og stabile omsorgspersoner. Cecilia Dinardi Justine 2/2012 35 Kvinner i styreverv Det er viktig å bemerke seg at reglene i allmennaksjeloven § 6-11a er kjønnsnøytrale – loven har et krav om en viss representasjon fra begge kjønn. Reglene om kjønnsrepresentasjon er dermed ikke en egen ”kvinnelov”. Som påpekt tidligere var et viktig formål med lovkravet nettop å fremme kvinners representasjon. Kvinner er en utvilsom ressurs, som det norske næringsliv bør utnytte. Loven kan sies å ha hatt en positiv effekt. Flere flinke kvinner har blitt trukket frem som ellers ikke ville ha vært synlige. En vesentlig årsak til et fraværet av kvinner må ha vært rekrutteringen. av KIRAN AZIZ Styret spiller en viktig rolle for selskapet, ettersom det er det øverste besluttende organ etter generalforsamlingen. Å ha et styreverv gir deg tilgang til nettverk, en inntektskilde og en viss autoritet. Det er med andre ord en attraktiv posisjon. I 2003 kom det et forslag fra regjeringen om å øke andelen kvinnelige styrerepresentanter i alle allmennaksjeselskaper (heretter ASA). Kravet omfattet en viss kjønnsfordeling i styrene. Lovendringen trådte i kraft 1. januar 2006. ASAer som eksisterte før 1. januar 2006, ble pålagt å oppfylle kravet til kjønnsrepresentasjon innen overgangsperiodens utløp, mens selskaper som ble etablert etter lovendringen, skulle oppfylle det allerede ved stiftelse. Sammensetningen i ASAer som ikke er i tråd med loven kan bli sanksjonert med tvangsoppløsning. I overgangsperioden fra 2006–2007 ble imidlertid ingen tvangsoppløst. Kravet om representasjon av begge kjønn i styret er fastsatt i § 6-11a i allmennaksjeloven: (1) I styret i allmennaksjeselskap skal begge kjønn være representert på følgende måte: 1. Har styret to eller tre medlemmer, skal begge kjønn være representert. 2. Har styret fire eller fem medlemmer, skal hvert kjønn være representert med minst to. 3. Har styret seks til åtte medlemmer, skal hvert kjønn være representert med minst tre. 4. Har styret ni medlemmer, skal hvert kjønn være representert med minst fire, og har styret flere medlemmer, skal hvert kjønn være representert med minst 40 prosent. 5. Reglene i nr. 1 til 4 gjelder tilsvarende ved valg av varamedlemmer. (2) Første ledd omfatter ikke styremedlemmer som skal velges blant de ansatte etter § 6-4 eller § 6-37 første ledd. Når det skal velges to eller flere styremedlemmer som nevnt i første punktum, skal begge kjønn være representert. Det samme gjelder for varamedlemmer. Annet og tredje punktum gjelder ikke dersom et av kjønnene utgjør mindre enn 20 prosent av samlet antall ansatte i selskapet på det tidspunkt valget skjer. 36 Justine 2/2012 I dag er Norge et av de landene som har høyest andel av kvinnelige styremedlemmer. I en internasjonal sammenheng ble Norge det første landet som introduserte kjønnskvotering for å øke antall kvinner i norske styrer. Det må nevnes at forslaget om å lovfeste dette, skapte stor debatt i Norge. Av lovforarbeidene fremgår det at de faglige innvendingene var mange. Tross dette fremstilles kjønnskvoteringen som en suksesshistorie. Derfor følger flere europeiske land etter, og innfører tilsvarende lovverk, deriblant Spania, Frankrike og Italia for å nevne noen. Det åpenbare er vel at menn og kvinner besitter like gode kvalifikasjoner for styreverv. Spørsmålet er hvor forklaringen på at kvinner ikke kom i posisjon til styreverv lå. Hvorfor ble de flinke kvinnene aldri rekruttert, de som sitter i styreposisjoner i dag. Og hvordan går det med kravet om kvinner? Det er et faktum at rekruttering av styremedlemmer er altfor tilfeldig og nettverket spiller en avgjørende rolle. Kjennskap og vennetjenester blir mer fremtredende enn kompetanse og konkurransekraft. Her som på mange andre områder er det en forskjell i rekrutteringen. Menn blir ofte rekruttert som styrerepresentanter gjennom sitt nettverk, mens kvinner i betydelig grad verves via formelle nettverk som arbeidsplass, politiske arenaer, bransjeorganisasjoner osv. Et lite tips til de som ønsker seg mer av styrearbeid er å være proaktive – ta kontakt med valgkomiteen i de styrene en kan ønske seg å sitte i. Før den tid er det greit å ha satt av noen tanker til hva du konkret kan eller ønsker å bidra med. Det viktigste er å ha et styre som har den rette kompetansen for å kunne ivareta styrets oppgaver overfor eiere, ansatte og kunder. Jeg vil hevde at et mangfold i styret er verdifullt og vil bidra til lønnsomhet. Kreativiteten vokser gjerne der det er rom for ulikheter. Derfor skal kvinner med! Et allmennaksjeselskap er et aksjeselskap med begrenset ansvar for deltakerne (eierne). At ansvaret for aksjeeierne er begrenset, betyr at de ikke har plikt til å yte høyere innskudd i selskapet enn det som følger av aksjetegningen, og at de kun kan pålegges å betale noe av selskapets gjeld når dette er spesielt avtalt. Organisasjonsformen allmennaksjeselskap er beregnet på selskaper som har mange aksjeeiere. Selskapet må benevne seg ”Allmennaksjeselskap” i vedtektene og registreres med samme betegnelse i Foretaksregisteret. Da skal foretaksnavnet ha med forkortelsen ASA. Aksjer kan tegnes av eller selges til en ubestemt krets, ”allmennheten”. Et allmennaksjeselskap må ha aksjekapital på minimum en million kroner og et styre på minst tre medlemmer. Selskapet kan dekke utgifter ved stiftelsen i den utstrekning utgiftene ikke overstiger aksjeinnskuddet. Styret er underlagt krav om kjønnsrepresentasjon. Det har vist seg at antall ASAer er nesten halvert siden lovendringen kom. Dette har i teorien ført til færre styreplasser og således færre kvinner i styrene. Forskere ved Institutt for samfunnsforskning har undersøkt hva som kan være årsaken til nedgangen i antall ASAer. Daglig leder eller styreleder i de 124 selskapene som omregistrerte seg i 2007 og første halvår i 2008 ble spurt om årsaken. Hele 31 prosent svarte at lovreguleringen var årsaken. Av disse oppga 12 selskaper at årsaken var at det var vanskelig å finne kompetente kvinner. Mange selskaper mente også at de selv ønsket å bestemme hvem de ville ha i styret, og at det er egnetheten til styremedlemmene, fremfor kjønn, som bør være avgjørende for styresammensetningen. 60 prosent av selskapene som omdannet seg fra ASA til AS opplyste at kravene til å være ASA var for omfattende, mens 36 prosent oppga endringer i verdipapirhandelloven som medførte at de ikke trengte å være ASA lenger. foto: Espen Rosenquist Justine 2/2012 37 Tigging En annen forklaring er at man ikke forutså denne utviklingen den gangen Bondevik II-regjeringen, som jeg for øvrig var medlem av, opphevet tiggerforbudet, slik også tidligere justisminister Odd-Einar Dørum nylig har uttalt. At tilstrømningen av tiggere til mange av Europas byer skulle ta form av en slags uformell arbeidsinnvandring, sto nok ikke klart for alle. Så kan man innvende: Er tigging et arbeid? av KRISTIN CLEMET, leder i Civita Det siste halvåret har det vært mye debatt og stor oppmerksomhet omkring de mange tiggerne som er kommet til Norge, spesielt til Oslo. Bør tiggingen forbys, og, i så fall, med hvilken begrunnelse? Skal tigging forbys, fordi det er estetisk plagsomt, fordi tiggerne plager folk, fordi mange av dem også er kriminelle, fordi de selv er utsatt for grov kriminalitet, eller fordi tiggingen gjør situasjonen for tiggerne enda verre? Eller er det absurd og illiberalt å forby noen å be om hjelp fra medmennesker, og vil et forbud gjøre situasjonen for tiggerne enda verre? Spørsmålene er ikke så lette å besvare, for debatten står unektelig i en viss kontrast til andre debatter vi har om mennesker som kommer til Norge for å skape seg et bedre liv. La meg ta et eksempel: Hvis det kommer en ufaglært EØS-borger til Norge, tar en ledig jobb i bygg- og anleggsbransjen, skaffer seg et bosted, tjener 120 kroner timen, betaler skatt og dermed får tilgang til basale velferdsordninger, kalles det sosial dumping. Ifølge norsk politikk er det sosial dumping av utenlandske arbeidstakere både når det skjer brudd på helse-, miljø- og sikkerhetsregler, herunder regler om arbeidstid og krav til bostandard, og når lønn og andre ytelser er ”uakseptabelt” lave sammenlignet med hva norske arbeidstakere normalt tjener, eller ikke er i tråd med allmenngjøringsforskrifter der slike gjelder. Det er sosial dumping også dersom den det gjelder, selv opplever en form for sosial dumping. Ifølge norske regler kan det nemlig være sosial dumping, selv om vedkommende tjener fem ganger mer enn han gjorde i hjemlandet, og selv om inntekten og levestandarden stiger raskt etter ankomst til Norge. Sosial dumping er et sterkt negativt ladet uttrykk. Det likestilles med ”utnytting” og ”utbytting”, og det betraktes som svært nedverdigende for dem det gjelder. Derfor er det forbudt. Men: Hvis det kommer en ufaglært EØS-borger til Norge og tar jobb som tigger til 10 - 20 kroner dagen i et fullstendig svart og uregulert arbeidsmarked og uten å kunne skaffe seg et bosted eller forsørge seg selv, kalles det ikke sosial dumping, og det er ikke forbudt. 38 Justine 2/2012 Det er ikke forbudt, selv om de det gjelder aldri - ved hjelp av tiggingen - vil kunne ha håp om å oppleve noen form for sosial dumping. Tigging bidrar ikke til sosial mobilitet, og det løser heller ikke noen grunnleggende problemer for dem som tigger. De fleste som reiser mye i fattige land, vet dette: Man gir ikke til tiggere, selv om det skjer unntak, fordi det ofte er veldig vanskelig å la være. Grunnen til at man ikke gir er ikke, som Dagsavisens redaktør Kaia Storvik skrev i sommer, at vi har begynt å ”hate fattige” eller har sluttet å være solidariske. Vi gir ikke fordi vi vet at det ikke løser noen problemer, men snarere forsterker dem. Enkeltstående tilfeller av tigging er selvsagt ikke et arbeid - ei heller farlig for noen. Systematisk tigging derimot, slik det nå bedrives i Oslo og i andre byer i Europa, er selvsagt et arbeid som både er tidkrevende, strevsomt og antagelig også ganske kjedelig – og ja – tidvis nedverdigende. Problemet med dette arbeidet er imidlertid at det ikke er noen som har etterspurt det, at det er helt uproduktivt, at det kaster svært lite av seg, og at det er helt uregulert. Her er det ingen myndigheter eller fagforeninger som passer på hverken arbeidstid, arbeidsmiljø eller lønn – eller om det er noen ”arbeidsgivere” som står bak, og som grovt utnytter sine ”ansatte”, for ikke å si slaver. Jeg har i utgangspunktet vært i mot å forby tigging, ut fra den liberale grunnholdning at mennesker må få gjøre hva de vil, så lenge det er frivillig og de ikke skader andre. Men jeg er blitt mer usikker. Jeg syns mange motstandere av forbud gjør det altfor lett for seg selv når de nøyer seg med å stemple sine meningsmotstandere som ”farlige”, ”populistiske” eller ”usolidariske”. De har muligens et poeng når de sier at et forbud i seg selv ikke vil løse noen grunnleggende problemer - men er det ikke også motsatt? Løser tillatelse til systematisk tigging noen grunnleggende problemer? De gjør det også altfor lett for seg når de selektivt plukker forskning - ofte svært overfladisk forskning for å ”bevise” at det som foregår bak og rundt tiggerne, egentlig er nokså uskyldig. Etter min mening virker det godt dokumentert at det i det minste også forekommer omfattende menneskehandel, kriminalitet, grov utnyttelse av barn, seksuelle overgrep og bakmenn som ikke bare organiserer, men som også utnytter tiggerne på det groveste. Romfolkets situasjon er tragisk. Heldigvis er både Europarådet, men særlig EU, i stigende grad engasjert i å forsøke å gjøre noe med den. Det er et svært vanskelig arbeid, men når norske politikere viser til at det er utfordringer som primært må løses på europeisk nivå, betyr det ikke at de fraskriver seg ansvar. Norge, og Oslo kommune, tar selvsagt del i dette arbeidet! Norge er en del av Europa - dets fortid og fremtid - og vi deltar heldigvis i alle slike programmer, selv om vi har valgt å stå utenfor EU. Norge er blant annet en av de store bidragsyterne til arbeidet for romfolket i deres hjemland. Å tillate en utlending å jobbe hvitt for 120 kroner timen er det samme som å gi han sjansen til en klassereise. Å gi penger til de utenlandske tiggerne i Norge er det samme som å være med og skape en permanent underklasse. Så hvorfor er det første forbudt - og det andre tillatt? En kjettersk tanke kunne være denne: Det er ikke slik mange debattanter tror; at vi ikke orker å se på eller hater de fattige. Kanskje er det tvert om; at vi så inderlig vel, tåler den urett som ikke rammer oss selv. Bygningsarbeideren som tjener 120 kroner timen derimot, er slik mange oppfatter det, en trussel mot vår egen rikdom. For som Regjeringen påpeker: Sosial dumping er forbudt også fordi det ”er uheldig for andre arbeidstakere og virksomheter i Norge, fordi det kan føre til en urettferdig konkurransesituasjon med urimelig press på opparbeidede rettigheter” for norske arbeidstakere. Sagt med andre ord: Bygningsarbeideren som tar til takke med litt lavere lønn enn tariffen i Norge, er en trussel for norske arbeidstakere. Tiggeren er det ikke. foto: Espen Rosenquist Justine 2/2012 39 Spørsmålet som nå diskuteres i Norge, betyr antagelig lite i den store sammenhengen, men likevel: Vil restriksjoner eller et forbud mot tigging (i en eller annen form) gjøre situasjonen for romfolket bedre eller verre - eller spiller det ingen rolle? ... de mest velstående har trukket seg tilbake fra fellesrommet - inn i sine private hager og rom - i verste fall med skremmende vakthunder og piggtråd på gjerdene. Tilbake i byen er de fattige, farlige og forlatte. Jeg tror ingen kan si noe sikkert om det. Jeg tror likevel at det å gjøre det vanskeligere å tigge, kan gjøre det lettere å hjelpe og motivere til å forsøke å finne andre og bedre måter å livnære seg på, slik man f.eks. har greid i enkelte svært lovende pilotprosjekter. Samtidig vil det selvsagt kunne ramme kriminelle bakmenn og andre som profiterer på tiggerne. I tillegg er det en påminnelse til regjeringene i Europa om at EU-systemet ikke bare er et system for ”fri flyt”. Det er også et system som forplikter landene til å sørge for sine egne borgere. Fordi noen land i Europa er fattigere enn andre, mottar disse landene store overføringer fra EU-fellesskapet. Noe er direkte øremerket tiltak for blant annet romfolket. Adgangen til reell arbeidsinnvandring gjelder fortsatt alle borgere i EØS, herunder selvsagt også romfolket. I parantes bemerket: Lederen for aksjonen ”Folk er folk” sa til VG i sommer at han ville forsøke å konstruere en type jobber som raskt skulle gi romfolket adgang til en rekke norske velferdsytelser. Mye tyder på at dette ikke ble mulig (det ville jo antagelig ha vært sosial dumping), men en ting er sikkert: Blir slikt mulig, vil det få innvandringsmotstanden i Norge til å eksplodere. Jeg tror det er viktig å innse at det er en potensiell konflikt mellom en sjenerøs velferdsstat og en liberal innvandringspolitikk. Jeg er blant dem som mener at denne konflikten kan løses, slik jeg mange ganger har skrevet om, blant annet. på bloggen min (clemet.blogg. no) og i notater og bøker som Civita har utgitt. Men det kan ikke skje med aksjoner - kun med langsiktig arbeid og gjennomtenkt og fornuftig politikk. Et argument, som av de fleste kommentatorer anses for illegitimt, er hensynet til andre som ferdes i byen. 40 Justine 2/2012 Jeg syns ikke dette er et helt illegitimt eller irrelevant moment. Byrommet - vårt fellesrom - er for alle. På samme måte som vi bør begrense antall forbud mot handlinger som ikke plager andre enn en selv, må det være visse restriksjoner på hva vi kan gjøre i det rommet som vi skal være i sammen. Det må og skal tas hensyn i fellesrommet: Vi kan ikke forsøple, bygge, bråke eller ta oss til rette slik vi vil, der andre ferdes med like stor rett som oss selv. Det må være et mål at flest mulig kan trives og finne sin plass i det åpne fellesskapet som byen representerer. Det er ingen selvfølge at byrommet er åpent for alle eller at alle vil ferdes i byen. Den som har reist litt rundt i verden, har sett utallige byer, der de mest velstående har trukket seg tilbake fra fellesrommet - inn i sine private hager og rom - i verste fall med skremmende vakthunder og piggtråd på gjerdene. Tilbake i byen er de fattige, farlige og forlatte. Noe slikt vil ikke skje i Norge. Men det illustrerer betydningen av å ta vare på fellesrommet, og at alle vil ønske å ferdes der. Romfolket og tiggerne utfordrer våre liberale holdninger. Det sier noe om kvaliteten på samfunnet vårt hvordan vi håndterer dem som ikke passer inn i flertallets foretrukne samfunnsmodell. Samtidig er det hjerteskjærende å se hvordan barn frarøves sine fremtidsmuligheter og dømmes til en evig tilværelse som tiggere. Derfor må vi spørre: Er tilrettelegging for tigging virkelig en god og verdig måte å hjelpe medmennesker på? Kristin Clemet er daglig leder i Civita, “en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar.” www.civita.no foto: Espen Rosenquist Justine 2/2012 41 Brann i rosenes leir av KIRAN AZIZ Norge var forberedt på et terroranslag, men ingen hadde den minste anelse om at terrormannen skulle være en av ”oss”. Det var galskapens intensitet vi ble introdusert for 22. Juli 2011. Konsekvensene av terrorangrepet ble utallige, men det er likevel den menneskelige lidelsen som gjør en enkelt manns handling så grotesk. Tross den svarte skyen over Norge, var vi vitne til pågangsmot, omsorg og menneskelighet på sitt beste. Året etter terrorangrepene kan på en måte inndeles i mange faser. Først var det å ta innover seg det motbydelige, komme over sjokket, neste ledd var bearbeidelsen av sorgen og til slutt et forsøk på å komme seg videre. Når hverdagen så vidt kom til det normale, var det rettsstaten Norge sin tur til å ta et oppgjør. En rettssak som varte i ti lange uker med et sluttregnskap på ca. 193 millioner kroner. At en gjerningsmann skal møtes med gjengjeldelse, er en ledende oppfatning innen norsk strafferett. En teoretisk tilnærming kan gis med uttalelsen til Johs. Andenæs fra 1976: ” Straff er en påføring av et onde i den hensikt at det skal føles som et onde”. Spørsmålet mange stilte seg forut for saken var om en straffeform var egnet i det hele tatt. Aktualiteten av dette spørsmålet ble enda større når omverdenen så at Breivik var tilsynelatende uberørt under rettssaken. Han gjentok flere ganger under hovedforhandlingen at drapene og ødeleggelsene 22. juli var ” et nødvendig onde”, og dermed ikke noe han angret på. På den andre siden er den unisone fordømmelsen muligens den eneste form for straff et samfunn kan svare med ovenfor et slikt angrep. Selv i denne sårbare situasjonen, måtte rettsstatlige verdier beskyttes. Alle de rettighetene Norge har vært forkjemper av, måtte utvilsomt respekteres ved en rettergang. Dette innebærer at den tiltalte skal ha et forsvar og behandles som alle andre på tiltalebenken, selv om det er den mest forhatte personen i samfunnet. Det var et faktum at straffen ikke kunne stå i et reelt forhold til forbrytelsens kolossale omfang. Dermed var det heller ikke unaturlig at det sterke hatet hadde dominans, og lite forståelse for Breiviks rettigheter som tiltalt var naturlig blant allmennheten. En fungerende rettsstat krevde at juridiske kjøreregler måtte være avgjørende, men det kan heller ikke sees bort fra det faktum at folkedommen var klar. 42 Justine 2/2012 Ute i verden ble Norge kritisert for en for human rettspleie. Det er allment kjent at vi har en rettsstat tuftet på prosedural rettferdighet, likhet for loven, rehabilitering og humane soningsbetingelser. De sterke folkelige reaksjonene etter terrorangrepene reiste både undring og beundring for andre verdensborgere. Et gjennomgående ord var nettopp ”resilience”. Med dette menes at samfunnet kom seg på bena igjen. I stedet for hat og frykt, valgte det norske folk å reagere med styrket samhold. En viktig faktor er den sosiale kapitalen vi hadde opparbeidet. Gjensidig tillit og samhold bidro til at vi kunne stå oppreist tross tragediens omfang. Mange motstridende hensyn måtte ivaretas under rettssaken. Den store utfordringen var å ha en verdig rettssak. For mange rammede var det den eneste muligheten til å få svar på spørsmål. Samtidig så vi betydning av den tiltaltes rett til å avgi forklaring når to sakkyndige rapporter pekte i hver sin retning. Uenigheten mellom de sakkyndige gjorde rettsprosessen krevende. Det handlet om sakkyndig uenighet om tilregnelighet. Noen hadde øynet et lite håp om at dommen ville besvare utestående spørsmål om rettspsykiatriens rolle i rettssaker. Slik undertegnede leser dommen, har den ikke gitt noe tilskudd til rettspsykiatrien, bortsett fra en offentlig debatt. Følgende refereres på dommens s. 71 ”Retten finner ikke nødvendig å gå inn på de tilfellene der det diagnostiske og det rettslige psykosebegrep ikke er sammenfallende, for eksempel ved rusutløste og medisinerte kroniske psykoser. Retten går heller ikke inn på spørsmålet om hvorvidt det diagnostiske og det rettslige psykosebegrep skiller lag i grenselandet mellom psykoser og andre sjelelige lidelser. Som det vil fremgå av drøftelsen nedenfor, mener ingen av de sakkyndige at tiltalte befant seg i et slikt grenseland, noe heller ikke retten legger til grunn. Spørsmålet i vår sak er med andre ord om tiltalte på gjerningstidspunktet var psykotisk i diagnostisk – og følgelig også i rettslig forstand”. Til syvende og sist er rettens klare hovedoppgave å løse et konkret tilfelle. Den skal være pragmatisk og ikke en aktiv bidragsyter for en vidtrekkende dom Saken viser imidlertid at det i fremtiden kreves et bevisst forhold til rettspsykiatriske erklæringer, ettersom den ga opphav til mange av de svakhetene som ble avdekket. Medias kan ilegges betydelig vekt, ettersom den ble den viktigste formidlingskanalen i en sak preget av allmenn interesse. Media sto ovenfor vanskelige vurderinger om dekning av saken. Offentligheten skulle opplyses, men selvfølgelig ikke på bekostning av de pårørende. Det var bred enighet om at omverdenen skulle skånes fra det aller verste. Noen følte overtramp i pressens dekning. Andre som ikke ønsket å følge den, ble eksponert likevel. Om en hovedkonklusjon skal trekkes, må det sies at pressens dekning var innenfor forsvarlighetens rammer. Vi skal høste lærdommer av saken. Vi skal ikke stå tilbake like kloke som før den. Alle deler synet om at Breiviks oppfatninger er så uholdbare og primitive at de er helt uten en realistisk referanseramme. Selv i dag stiller mange seg uforstående til hvorfor og hvordan et menneske kan ha en urokkelig tro på at en så stor pris må til for en politisk overbevisning. Vi må, som samfunn, avverge at andre skal begå en sånn forbrytelse igjen. Vi må akte å ta de tøffe debattene, og deretter imøtegå med gode argumenter og faktum. Politisk tåkeprat må erstattes med handlekraft. Videre må vi frabe oss en så blind systemtro som enkelte viste. Mange har vært vitne til at systemet sviktet i altfor mange ledd da det gjaldt som mest. Etter min oppfatning har de rammede vist en bemerkelsesverdig stor forståelse for de klanderverdige forholdene. Det er hjerteskjærende å høre enkelte etterlatte uttrykke at de ikke bærer nag til noen, selv når vi vet at skyldplassering er en reell mulighet. Det kan sies at Norge tok dommen til etterretning. Men det er viktig at rettsreglene er i tråd med folks rettsfølelse, og dette må danne grunnlag for en videre debatt. Dersom vi fortsatt vil ha et åpent og tillitsfullt samfunn, må vi akseptere en viss risiko. Et gjennomkontrollert samfunn kan kanskje hindre enkelte terrorhandlinger, men resultere i svekkelse av grunnpilaren i det norske samfunn – åpenhet og tillit. Norge avviker fra mange andre land, og erkjenner det såkalte medisinske prinsipp – gjerningsmannen blir fritatt for straff hvis han er psykotisk på handlingstidspunktet. Et av spørsmålene som var gjenstand for debatt var om det er en lik forståelse av tilregnelighet i psykiatrisk- og rettslig forstand. Retten bygget sin vurdering på en samlet bevisførsel i saken, deriblant Breiviks forklaring og hans opptreden i retten. Retten tok heldigvis en selvstendig vurdering av de sakkyndiges rapporter som skulle etterprøves. Selv om det er helt elementært, men betydningen av å vise at retten har et enestående vurderingsansvar og er alene om å avgjøre saken viktigere enn noen gang. To yrkesgrupper, jurister og psykologer, hadde knyttet stor spenning til hvilke beviskrav retten ville bygge på. foto: Espen Rosenquist Justine 2/2012 43 JURKs rapport om au pair-ordningen LANSERING I september satte Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) au pair-ordningen på dagsordenen, gjennom lanseringen av rapporten ”Au pairer i Norge – Rettigheter og rettighetsinformasjon”. Rapporten er basert på JURKs erfaringer i arbeid og dialog med au pair-miljøet og Lene Løvdals undersøkelser av au pairers juridiske stilling. Lene Løvdal har skrevet rapporten, og konkluderte med at au pair-ordningen i sin nåværende form bør avskaffes. Dette ble fanget opp av mediene, og rapporten ble tema i mange av de største landsdekkende tv- og avisredaksjoner. Den rettslige rammen Forholdet mellom au pair og vertsfamilie reguleres av en standardkontrakt. Standardkontrakten inneholder bestemmelser om au pairens ytelser og familiens motytelser. Det er blant annet avtalepunkter vedrørende arbeidstid, lønn, kost og losji, retten til et eget soverom, norskkurs og lignende. Etter JURKs undersøkelser vil de fleste au pairer omfattes av hushjelpforskriften, som gir noe utvidede rettigheter sammenlignet med hva som følger av standardkontrakten, for eksempel hva gjelder friperioder i arbeidet. Ferielovens regler gjelder for au pairens rett til ferie. I JURKs rapport konkluderes det med at det er ”uklart både for au pairer og vertsfamilier hvordan regler om arbeidstid, fritid og ferie skal forstås, noe som bidrar til å skape konflikter og ikke fremmer kulturutvekslingsaspektet”. Au pairens oppholdstillatelse er knyttet til kontrakten med vertsfamilien, og danner ikke grunnlag for videre oppholdstillatelse. Dette innebærer at au pairen mister sin oppholdstillatelse dersom kontrakten med vertsfamilien sies opp eller løper ut. I Norge gis oppholdstillatelse som au pair kun for to år. Mange au pairer reiser til flere land for å kunne fortsette som au pair når den tidsbegrensede perioden i det forrige landet utløper. JURKs forslag til tiltak JURK foreslår først og fremst å avskaffe au pair-ordningen. Videre foreslås også en rekke tiltak som vil kunne bedre på ordningen. Disse gjelder delvis endringer av den juridiske rammen for ordningen, og delvis styrking av håndhevingsapparatet for au pairene. I tillegg trekkes det frem viktigheten av rettighetsinformasjon, et område hvor JURK har mye erfaring og høy kompetanse. av FRØYDIS PATURSSON En au pair kommer til Norge for å bo hos og hjelpe en vertsfamilie. Typisk utfører au pairen husarbeid og passer barn. Etter kontrakten som regulerer au pairordningen skal hun arbeide maksimalt 30 timer i uka. Som motytelse skal hun få kost og losji, norskkurs og lommepenger på minst 5000 kroner i måneden før skatt. Den opprinnelige tanken er at au pairen skal være som en del av familien. Det uttalte formålet er at au pairordningen skal fungere som kulturutveksling. I dag er det til enhver tid omkring 3000 au pairer i Norge. Den store majoriteten av disse kommer fra Filippinene. ikke omfattes av bestemmelsen. I rapporten pekes det på at au pairene ofte opplever mer komplekse situasjoner av tvang, der overgangen mellom press og tvang er glidende og maktbalansen er skjev. Når det gjelder rettigheter etter folketrygdloven er en au pair i utgangspunktet medlem av folketrygden. På grunn av inntektskravene i loven og kravet til gyldig oppholdstillatelse, er det i praksis store begrensninger når det gjelder deres opptjening og rett til ytelser som sykepenger og dagpenger ved arbeidsløshet. Etter standardkontrakten skal au pairen ha sykeforsikring. JURK trekker i rapporten frem at mange au pairer fungerer som en omreisende gruppe hushjelper, som grunnet begrensningene i au pair-ordningen i de ulike landene i svært begrenset grad får tjent seg opp grunnleggende trygde- og pensjonsrettigheter. Rettighetsinformasjon Under JURKs arbeid med au pairer har det vært et sterkt fokus på å gi rettighetsinformasjon. JURK driver i den forbindelse oppsøkende virksomhet, og legger vekt på å gi informasjon på en måte som er forståelig for mottakeren. JURK har i forbindelse med utviklingen av rettighetsinformasjonsprosjektet rettet mot au pairer, avholdt en idédugnad. På idédugnaden var en rekke ulike organisasjoner, offentlige etater og ikke minst au pairer representert. Konklusjonen var at både au pairer og vertsfamilier har behov for informasjon, og at dette behovet ikke ivaretas under dagens ordning. JURKs egen lansering av rapporten I tillegg til opptreden i media, avholdt JURK sin egen lansering av rapporten i september. Her innledet Lene Løvdal med sine funn og JURKs rettspolitiske betraktninger. I tillegg stilte Trine Lise Sundnes fra LO med et innlegg om LOs syn, og en au pair fortalte om sine gode og dårlige opplevelser hos ulike vertsfamilier. Etter innleggene var det paneldebatt med stor deltakelse fra salen. Flere med ulik tilknytning til au pair-problematikken hadde møtt opp. Mange av dem presenterte sitt syn på ordningen, herunder representanter fra Caritas, den Justine 2/2012 Et viktig motargument som ble løftet frem av publikum var at au pair-ordningen fungerer godt for mange familier og au pairer. JURKs ønske om å avvikle au pair-ordningen vil dermed føre til at mange familier mister muligheten for hjelp i hjemmet, og mange au pairer fratas muligheten til å komme til Norge. For au pairene er arbeidsforhold og lønninger gjerne bedre i Norge enn i andre land hvor de kan få arbeid. Det var fra JURKs og LOs side stort fokus på at kulturutveksling kunne gjøres på andre måter. Flere av deltakerne fra publikum la vekt på at dersom au pair-ordningen skal fjernes er det viktigste å finne en annen måte for disse kvinnene å arbeidsinnvandre på, ikke en annen form for kulturutveksling. Om dette skriver JURK i sin rapport at Norske familiers behov for hushjelper og utenlandske kvinners ønske om å arbeide som dette i Norge må etter JURKs syn ivaretas gjennom andre ordninger som sikrer fulle arbeidstakerrettigheter – formelt og reelt. Siste ord i debatten om au pair-ordningen er ikke sagt. Fakta og informasjon om au pairenes rettsstilling i denne artikkelen er i hovedsak hentet fra JURKs rapport eller kom på annen måte frem under lanseringsmøtet for rapporten. Rapporten kan leses i sin helhet på JURKs hjemmesider under “publikasjoner”. Retten til sosialhjelp er i realiteten sterkt begrenset for au pairer, og det vil være et skille mellom au pairer med og uten oppholdstillatelse. JURK fremhever her at det ofte er uklart hvorvidt en au pair har gyldig oppholdstillatelse. Organisasjonen ser jevnlig au pairer som etter en ulovlig oppsigelse eller avskjed mangler både husly og penger til mat. Straffeloven § 224 om menneskehandel omfatter tvangsarbeid. Det er imidlertid klart at slik bestemmelsen i dag tolkes, vil press til å arbeide utover kontrakten normalt foto: Marte Johansen 44 Filippinske ambassaden, ett au pair-byrå, forskerstanden med flere. www.jurk.no Justine 2/2012 45 Passiv medvirkning med bakgrunn i foreldreansvaret - HAR CHRISTOFFER-SAKEN ENDRET ELLER UTVIKLET NORSK RETT? av MARTE JOHANSEN Artikkelen tar utgangspunkt i og er et sammendrag av min masteroppgave levert 25.november 2012 med samme tema. I masteroppgaven vurderte jeg de rettskildene som i norsk rett kan begrunne et passivt medvirkningsansvar for foreldrene som ikke griper inn mot vold andre nærstående utøver ovenfor deres barn. Temaet fikk stor oppmerksomhet i forbindelse med den såkalte Christoffer-saken. For å sammenligne gjennomgikk jeg den praksisen som har utviklet seg for et slikt medvirkningsansvar i Danmark. Avhandlingen inneholder også betenkninger omkring spørsmålet om hvor langt det er hensiktsmessig å trekke et medvirkningsansvar i norsk rett. Christoffer-saken ble brukt som utgangspunkt for de juridiske drøftelsene. Dette er den nyeste avgjørelsen på området. I tillegg til denne finnes det i norsk rettspraksis fire andre avgjørelser med samme tema. Det finnes per dags dato ingen avgjørelse fra Høyesterett. Passiv medvirknings plassering i strafferetten Medvirkning forutsetter at det er foretatt en straffbar hovedgjerning. I de sakene som drøftes i avhandlingen er denne hovedgjerningen vold og andre overgrep mot barn. Hovedgjerningsmannen er i de fleste sakene barnets ene forelder eller forelderens samboer/ektefelle. Benevnelsen tiltalte benyttes i denne artikkelen om den forelderen som har forholdt seg passiv og ikke grepet inn, men som selv ikke har utøvd volden. De aktuelle straffebudene inneholder et medvirkningstillegg som gjør medvirkning til hovedgjerningen straffbar. Det er uenigheter i juridisk litteratur når det gjelder hvorvidt medvirkning skal deles i psykisk, fysisk og passiv medvirkning, eller bare inndeles i fysisk og psykisk medvirkning. I den siste inndelingen anses passiv medvirkning som en undergruppe av den psykiske. Denne inndelingen vil ha innvirkning på hvilke vilkår som oppstilles for å ilegge et passivt medvirkningsansvar. Dette kommer jeg tilbake til nedenfor. Gjeldende rett Etter en gjennomgang av lovverket, juridisk litteratur og rettspraksis, er gjeldende rett på området noe usikker. Usikkerheten dreier seg, som nevnt ovenfor, i all hovedsak om hvorvidt det i alle tilfeller skal kreves konkludent samtykke for å ilegge et straffeansvar. Jeg 46 Justine 2/2012 fant også i min gjennomgang at tingretten i Christoffersaken mykner opp noen av de vilkårene som allerede var fastslått, slik at det passive medvirkningsansvaret for foreldre utvides noe i forhold til tidligere. For å ilegge et passivt medvirkningsansvar kreves det at den passive har en tilknytning til offeret som gjør at det vil være naturlig å gripe inn. I sakene jeg har sett på er tilknytningen til stede ved at den passive er barnets forelder, men det er ingenting i veien for at også andre med tilstrekkelig tilknytning ilegges et ansvar. Dette kan for eksempel være andre omsorgspersoner som en steforelder eller en bestemor. I tillegg må den passive ha visst om, eller ansett det som sannsynlig, at barnet ble utsatt for overgrepene. Det må videre ses på om den passive hadde muligheten for å gripe inn, og med hvilke midler han eller hun i den konkrete situasjonen skulle ha grepet inn med. Dette er den alternative handlingen. Til sist må det gjøres en helhetsvurdering der man vurderer om det i det enkelte tilfellet var grunn til å kreve at den passive skulle ha grepet inn og dermed blir å dømme for passiv medvirkning. Skyldkravet er forsett i forhold til medvirkningshandlingen, mens den er culpa levissima, ”den letteste uaktsomhet”, i forhold til eventuelle følger av overgrepene, for eksempel dødsfølgen. I Christoffer-saken fant domstolen at moren hadde hatt forsett i forhold til medvirkningen til volden, men hun hadde ikke kunnet innsett dødsfølgen og kravet culpa levissima var ikke oppfylt. Rettspraksis i Danmark Dansk lovgivning på området er tilsvarende den norske. Den eneste markante forskjellen er at den danske straffeloven har en egen bestemmelse for medvirkning. På dette området skaper ikke dette noe stort problem idet alle de aktuelle straffebestemmelsene i norsk rett inneholder et såkalt medvirkningstillegg. Den første avgjørelsen i dansk rettspraksis som omhandlet passiv medvirkning til vold mot barn kom allerede i 1938. Til sammenligning fikk vi vår første avgjørelse i Norge i 1998, 60 år senere. Disse tidlige sakene i dansk rettspraksis sa lite eller ingenting om vilkårene for å ilegge ett passivt medvirkningsansvar. Grensene i dansk rett ble trukket mer spesifikt opp i 1998 da rettsformannen i sin belæring hadde uttalt: Den, som har forældremyndigheden over et barn og barnet i sin varetægt ifalder strafansvar for medvirken til den vold, som andre udøver mod barnet, såfremt der er et sikkert grundlag for at antage, at foreldremyndighedsindehaveren indså eller antog som overvejende sandsynligt, at vold ville finde sted, og såfremt foreldremyndighedsindehaveren havde mulighed for, uden selv at blive udsat for særlig fare, at forhindre volden. Dansk høyesterett godtok denne rettsbelæringen. Denne stemmer også godt overens med de vilkårene som stilles opp av tingretten i Christoffer-saken. Personlig tror jeg forskjellen i antall saker i norsk og dansk rett har noe med holdninger og fokus å gjøre. Som nevnt ovenfor er vår straffelov tilsvarende den danske og dette er således ikke en forskjell som kan begrunne forskjellen i mengden rettsavgjørelser på området. I Norge var det i lang tid en holdning, både i samfunnet og i politiet, at lovbrudd som skjedde innenfor husets fire vegger ikke var noe andre skulle blande seg inn i. Familievold ble ofte omtalt som husbråk. Det er som kjent slik at for at man skal få avgjørelser i domstolen må politiet etterforske forholdene og påtalemyndigheten ta ut tiltale. Tiltale blir i mange saker tatt ut mot hovedgjerningsmannen, og denne blir, dersom påtalemyndighetene makter å bevise utover enhver rimelig tvil at det var denne personen som har utøvd volden, dømt for sine handlinger. Derimot mener jeg vi har hatt et litt feil fokus i lang tid. Mediebildet viser klart at skoler, barnehager og andre offentlige etater i stor grad har blitt og blir kritisert for ikke å ha grepet inn. Jeg er selvfølgelig enig i at disse har et ansvar der de er kjent med overgrepene, men vi har i lang tid unngått å se på den personen som er nærmest til å gripe inn. Nemlig den andre forelderen. Dette tror jeg er hovedgrunnen til at vi i Norge ikke har Christoffer saken er en sak som er blitt omtalt mye i media de siste årene. Christoffer Kihle Gjerstad (18.09.1996 – 02.02.2005) ble mishandlet og døde av skadene han ble påført. Stefaren ble dømt til åtte års ubetinget fengsel for legemsbeskadigelse med døden til følge i Agder lagmannsrett 30. april 2009 (LA-2008-179127). Moren ble dømt for passiv medvirkning til skadene i Tønsberg tingrett 23. mars 2012. (TTONS-2011-111766). Moren har anket avgjørelsen og dommen mot henne er således ikke rettskraftig. like mange avgjørelser på dette området som i Danmark. De har rett og slett hatt et annet fokus enn oss, og har i stor grad stilt spørsmål om den andre forelderen er skyldig i å ikke ha grepet inn. Hvor langt bør medvirkningsansvaret trekkes? Å straffe medvirkning er en utvidelse av det alminnelige straffeansvaret, både i tid og i personkrets. Denne utvidelsen begrunnes ofte i den medvirkende handlingens straffverdighet og hensynet til prevensjon. Å straffe unnlatelser, slik man gjør ved straffbar passiv medvirkning, er å strekke det alminnelige straffeansvaret enda lenger og det bør kreves vektige hensyn for å gjøre dette. Etter min mening bør medvirkningsansvaret i disse sakene være strengt. Det må kunne kreves at den forelderen som ikke utøver volden aktivt gjør noe for å hindre både overgrepene og skadene som påføres ved slik mishandling. Særlig gjelder dette i saker der overgrepene er av en slik karakter at det er fare for liv og helbred. Gjennomgangen av norsk rettspraksis ovenfor viser at det i stor grad har vært snakk om store skader, og flere av barna har blitt påført livsvarige helseskader eller døde av skadene de ble påført. Justine 2/2012 47 Når forelderen blir kjent med overgrepene mener jeg det bør kunne kreves at forelderen oppsøker helsehjelp for de skadene som allerede er påført, samt gjør aktive grep for å hindre ytterligere overgrep. Uansett om dette betyr å varsle politi, offentlige etater eller andre for å få hjelp, eller å ta med seg barnet og flytte fra hjemmet. I Norge er det et stort tilbud av krisesentre og frivillige organisasjoner der både voldsutsatte og foresatte til voldsutsatte kan henvende seg for hjelp. Mange av disse stedene bistår også med juridisk bistand der dette er nødvendig. Krisesentrene, som tidligere i hovedsak hadde tilbud til kvinner og barn, er i dag også pålagt å ha et tilbud til menn som trenger hjelp. Det foreligger altså et tilbud til alle, selv dersom man ikke har et godt nettverk rundt seg som kan hjelpe. Videre mener jeg at foreldrenes plikt til å gripe inn bør inntre på et enda tidligere tidspunkt. Den bør gjelde fra det tidspunkt da forelderen anser det som sannsynlig at barnet blir utsatt for vold eller andre overgrep. Vi er i Norge flinke til å kritisere offentlige etater, skoler og barnehager for ikke å ha grepet inn. Denne kritikken er i mange sammenhenger vel fortjent, men det er tross alt barnas foreldre som er nærmest til å gripe inn. At den ene forelderen selv også kanskje lever i et voldelig forhold, mener jeg kun unntaksvis kan begrunne strafffrihet. Denne problemstillingen vil fanges opp av den helhetsvurderingen som skal foretas av domstolen der Fem kjappe Hele avhandlingen kan mottas ved henvendelse til: martej_87@hotmail.com den vurderer om det i det konkrete tilfellet kunne kreves at den tiltalte grep inn mot overgrepene. Et spennende spørsmål er om det passive medvirkningsansvaret kan strekkes utover den som har foreldreansvaret. Jeg ser ikke noe i veien for dette så langt tilknytningskravet er oppfylt på en annen måte. Det kan for eksempel være en bestemor som er den nærmeste til å oppdage og avverge volden. Det viktige er at det har vært mulig for den passive å oppdage at barnet har vært eller er utsatt for overgrep, eller at den passive anser dette som sannsynlig. du ønsker å formidle – enten du leter etter nye kollegaer eller noen som kan være interessert i ditt fantastiske produkt. Vi i NKJF ønsker å formidle viktig Vi har plass til deg! kunnskap fra kvinnelige juristers ståsted. Justine er en god kanal for å treffe engasjerte mennesker med det Ta kontakt på post@nkjf.no Justine 2/2012 Mette Yvonne Larsen har vært advokat siden 1996, og er ansatt i advokatfirmaet Stabell & Co. Hun er leder av Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg, og styremedlem av Forsvarergruppen av 1977. Mette var en av bistandsadvokatene i terrorsaken. 1. Hva er din drivkraft som jurist? Min drivkraft som jurist er å hjelpe vanlige folk med større og mindre problemer. Jeg liker å vinne sivile saker på rettsområder som betyr mye for den enkelte, slik som barnesaker, skiftesaker og erstatningssaker. 2. Har du noen råd til kvinnelige jurister som vil ”opp og frem” ? Råd til kvinnelige jurister som vil opp og frem er å jobbe hardt, forberede seg veldig godt, og å tørre å ta på seg oppgaver og verv. Heve stemmen litt mer, og tørre å stå opp for sine meninger. kan vi love deg at du har gjort et godt valg. 48 av KIRAN AZIZ Jeg har også en sterk dragning mot det spillet som en rettssak er, og liker også godt strafferett. Der er det action og juridiske utfordringer. Ønsker du å annonsere i Våre lesere er ressurssterke kvinner (og sikkert noen menn) i sin beste alder – fremtidsrettede, løsningsorienterte og skarpe. METTE YVONNE LARSEN 3. Har du et juridisk forbilde? Hvem og hvorfor? Jeg har flere forbilder, i straffesaker har jeg alltid sett opp til Hans Stenberg Nilsen som en fantastisk forsvarer og en hedersmann. Han prosederte aldri sakene sine i media, noe både jeg og andre har litt å lære av. Dessuten har jeg alltid sett opp til Berit Reiss-Andersen både i sivile saker og i straffesaker. Hun er en god retoriker og har høy troverdighet. 4. Hva var det viktigste for deg da du var bistandsadvokat under terrorsaken? Det var veldig viktig for meg å være tilgjengelig og tilstede for mine klienter. Dessuten var det viktig at det ble nye sakkyndige og at vi fikk en riktig dom. 5. Hvordan har terrorsaken preget deg som advokat og person, og hva har du lært? Terrorsaken har endret livet mitt for alltid. Jeg er mer sentimental, og mer redd for å miste noen av mine nærmeste. Saken også gitt meg gode erfaringer med hensyn til at bistandsadvokater kan få til mye bare man er villig til å jobbe nesten hele døgnet. CAMILLA JULIA WOLLAN 1. Hva er din drivkraft som jurist? Jeg liker å lære og forstå. Gå inn i problemstillinger og løse dem. Både i team – og alene. Det er kjempegøy å utvikle fullmektiger. Jeg har jobbet med mange flinke kvinnelige fullmektiger. 2. Har du noen råd til kvinnelige jurister som vil ”opp og frem”? Tro på seg selv. Vær tidlig målbevisst. Prøv og finn din faglige profil og bransje. Ha det gøy på jobb. 3. Hva synes du om rekruttering av kvinnelige jurister til lederstillinger? Det er veldig mange kompetente kvinner i lederstillinger i det offentlige rom, og mange kvinnelige jurister som fyller dem. Hvordan man får rekrutteringen enda bedre: tilrettelegge for familie og barn i den fasen av livet der det er viktig (for å beholde kvinnene), og coache dem opp og frem i lederrollen. Mange kvinner trenger litt hjelp for å komme seg opp på neste nivå. 4. Har du et juridisk forbilde? Hvem og hvorfor? Oi, det burde jeg ha tenkt på. Nei, det har jeg ikke. Jeg har generelt ikke forbilder. Men jeg lar meg til stadighet imponere av flinke kollegaer og jurister, kvinner som menn. 5. Hva er ditt mål som jurist? Å hjelpe klientene mine. Justine 2/2012 49 Vibeke Hein Bæra FEM KJAPPE NORSKE KVINNELIGE JURISTERS FORENING PRESENTASJON AV STYRET av KIRAN AZIZ Vibeke Hein Bæra er partner i Advokatfirmaet Lippestad AS. Hun var en av hovedforsvarerne under terrorsaken. Utover dette har hun 10-års erfaring som politiadvokat fra Telemark politidistrikt. Videre har hun vært regionsdirektør for Arbeidstilsynet. 1. Hva er din drivkraft som jurist? Min viktigste drivkraft som jurist er sammensatt. Jeg har siden ungdomsårene vært opptatt av alle menneskers menneskeverd, og er det fortsatt. Opplevelser av forskjellsbehandling grunnet opphav og kjønn, spesielt året 1983-84 da jeg turnerte med ”Up With People” forsterket dette. Vi var 122 personer fra 21 nasjoner som turnerte med sang og dans. Mine grunnleggende verdier om menneskeverd og respekt for andre meninger, kulturer og religioner fikk en dypere forankring dette året. Jeg så at en juridisk eksamen ville være et viktig verktøy for å kunne bidra til å sikre verdier som rettssikkerhet og menneskeverd. I dag er jeg svært glad for det valget jeg tok. 2. Har du noen råd til kvinnelige jurister som vil ”opp og frem” ? Jeg synes det er vanskelig å rådgi andre kvinner generelt, blant annet fordi det finnes så utrolig mange flinke engasjerte jenter i generasjonen etter meg. Men jeg mener det er svært viktig, for begge kjønn, å reflektere over sine egne verdier og være tro mot de verdier man har. Det gjelder både i valg av karriere og i valg av livsledsager. I Advokatfirmaet Lippestad, som jeg har sammen med min gode kollega Geir Lippestad, snakker vi mye om verdier, og våre avgjørelser søker vi å speile eller forankre i disse. Når vanskelige avgjørelser skal tas er dette helt sentralt for oss. bekjempe korrupsjon og synliggjøre hvilken kraftfull kreftsvulst korrupsjon er i ethvert samfunn. 4. Hva var det viktigste for deg da du var i forsvarerrollen for Anders Behring Breivik ? Tryggheten i teamet (Grøn, Jordet, Lippestad og jeg) var utvilsomt svært viktig. Vi hadde et klart mål, godt forankret i verdien om at rettssikkerhet for alle er en grunnleggende verdi. I tillegg var det selvsagt helt avgjørende med støtten fra min mann og mine to døtre. Det var en stor og krevende oppgave vi påtok oss, og uten deres varme, støtte og omtanke hadde tiden blitt svært vanskelig. Videre var det viktig at alle aktørene hadde en grunnleggende respekt for hverandres roller og oppgaver. Sammen med god regi fra Oslo tingrett og god administrasjon fra dommerne ble rettssaken etter mitt skjønn gjennomført på en god måte. 5. Hvordan har terrorsaken preget deg som advokat og person, og hva har du lært? Jeg har lært enormt mye av 22. juli-saken. Ofrene og de etterlattes styrke var imponerende og lærte meg mye om mennesker. Jeg ser også viktigheten av god kommunikasjon når krisen rammer, og tenker at jeg har lært mye om dette. Mine erfaringer gjennom 20 år som yrkesaktiv er at man vokser gjennom utfordringer, og jeg har ikke angret på de utfordringer jeg har takket ja til. Kari Amalie Pettersen jobber til daglig som advokatfullmektig i Advokatfirmaet Grette DA, og ble ”vervet” inn i NKJF av Anne Lindberg. Hun begynte som ansvarlig for NKJFs nettsider i 2010, og sitter fra 2011 som styreleder. Julia Lykke Gyberg har vært medlem siden februar 2011 da nåværende styreleder Kari Amalie Pettersen introduserte henne for foreningen. Hun er generelt svært opptatt av kvinners rettstilling i samfunnet, både i Norge og internasjonalt. NKJF er en fin måte å involvere seg i debatten på, og bli kjent med andre engasjerte kvinner. Kiran Aziz har vært engasjert i NKJF siden sommeren 2010. Hun er prosjektansvarlig for Colombiaprosjektet, samt jobber med den internasjonale gruppen sammen med Kirsti Guttormsen i tillegg til at hun er med i redaksjonen for Justine. Marte Johansen er nyutdannet, og er akkurat ferdig med ett år i JURK. Det var gjennom JURK at hun ble interessert i kvinnespørsmål og fikk vite hva NKJF jobbet med. Dette er noe hun ønsker å engasjere seg i også etter JURK, derfor engasjerte hun seg i styrearbeidet til NKJF. Marte er redaktør i Justine. Marianne Jonsson nærmer seg avslutningen av sine jusstudier. Hun har arbeidet i JURK de siste to årene, hvor hun har jobbet med kvinners forskjellig rettslige utfordringer i praksis. Hun gleder seg til å ta fatt på NKJFs arbeid! Anne Marit Lindberg har vært i foreningen siden mai 2009, da som styremedlem og som økonomiansvarlig i 2010 og 2011. Hun ble introdusert for NKJF av Yvonne Evensen som da var styreleder. Hun syntes bistandsprosjektene i utlandet hørtes veldig spennende ut og ønsket å engasjere seg i NKJFs arbeid. Urd Cecilie Deglum har vært med i foreningen som varamedlem siden vinter/vår 2010 og ble interessert i NKJF etter samtaler med Anne Lindberg og Kari Amalie Pettersen. Hun har tidligere jobbet som rådgiver i UNE, og jobber nå i Sivilavdelingen i Justisdepartementet. Kvinners rettigheter har alltid vært interessant og NKJF er et godt forum for dette. 3. Har du et juridisk forbilde? Hvem og hvorfor? Jeg har ikke et spesielt juridisk forbilde, men mange innenfor ulike områder. Det er heller ikke alltid man skal gå så langt for å finne sine forbilder. Min kollega Geir Lippestads evne til å se og lese andre mennesker gjør ham til en svært god forhandler og kommunikatør. Viktige ferdigheter for en dyktig advokat. En modig kvinnelig jurist er utvilsomt Eva Joly som har våget å 50 Justine 2/2012 Justine 2/2012 51 MELD DEG INN I NKJF I DAG! Du kan melde deg inn i Norske Kvinnelige Juristers Forening ved å sende en e-post til post@nkjf.no. Vennligst oppgi om du ønsker • ordinært medlemskap kr. 295 pr år • studentmedlemskap kr. 195 pr år Har du endret adresse eller fått ny stilling kan du også melde fra om dette til post@nkjf.no eller sende oss et brev på gamlemåten. Når dette bladet er i dine hender ligger med håp snøen som et varmende, mykt teppe utenfor vinduet. NKJF Postboks 1620 Vika 0119 OSLO