Klikk her for nr 4 - Norsk Militært Tidskrift

advertisement
OLA BØE-HANSEN
RAGNVALD H. SOLSTRAND
SVERRE DIESEN
side 4
side 14
side 36
Operasjon
Neptune’s Spear
Handlingslammelse
og forfall i Forsvaret
Debatten om forsvarets
fortid – og fremtid
Norsk Militært Tidsskrift
INTERPRESS NORGE
0 4
9
770029 202822
Årgang 181 nr. 4 2011 Kr. 42,-
Foto: Tom Snedal
RETURUKE 08
Utgitt av Oslo Militære Samfund
NORSK MILITÆRT
TIDSSKRIFT
www.nor-miltids.com
Norsk Militært Tidsskrift skal ved selvstendige artikler og sitt øvrige innhold
fremme militære, militærvitenskaplige
og totalforsvarsmessige interesser og
studier.
Redaktør:
Oberstløytnant Harald Høiback
Redaksjonsmedarbeidere:
Kommandør Hans Christian Helseth
Tollbugt. 10, 0152 Oslo
Fax: 22 42 87 87
Tlf: 23 09 57 83
Redaksjon, når betjent: 22 33 62 33
Tlf: 959 10 595 (privat)
e-mail: [email protected]
Produksjon:
Grafisk produksjon og annonser:
Cox Bergen AS
Trykk: Scanner Grafisk AS
Abonnement:
Henvendelser om abonnement:
Intendant:
Kommandør Tom Egil Lilletvedt
Tlf. 92 04 80 67 (mobil)
e-mail: [email protected]
Bankgiro: 7874 05 96410
Abonnenten er selv ansvarlig for å
melde adresseforandring.
Tidsskriftet har 4 – 6 utgivelser i året.
Abonnementspris:
Årspris privat innland: kr. 200,Årspris institusjoner innland: kr. 300,Pris løssalg pr. nummer: kr. 42,Årspris utland: kr. 400,IBAN: NO46 7874 05 96410
BIC: DNBANOKKXXX
Tilsynskomiteen
for Norsk Militært Tidsskrift:
Forskningssjef Vidar S. Andersen
Oberstløytnant Egil Daltveit
Kommunikasjonssjef Anne-Lise Hammer
Kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen
Oberstløytnant Gjert Lage Dyndal
Oberstløytnant Håvard Klevberg
Kommandørkaptein Ingeborg
Mongstad-Kvammen
Oberstløytnant Ingvar Seland
Forskningssjef John-Mikal Størdal
Oberstløytnant Vidar Vik
Norsk Militært Tidsskrift er utgitt
av Oslo Militære Samfund
ISSN 0029-2028
INNHOLD
GRUNNLAGT 1830
Utgitt fra 1831
• Redaktørens spalte
s. 3
• Ola Bøe-Hansen
Operasjon Neptune’s Spear nådestøtet mot Osama bin Laden
s. 4
• Ragnvald H. Solstrand
Om handlingslammelse
og forfall i Forsvaret
s.14
• NMT notiser
s. 23
• Informasjon til medlemmene i OMS
s. 25
• Hans Christian Helseth
Kinas militære utvikling,
sett med amerikanske øyne
s.30
• Sverre Diesen
Debatten om forsvarets
fortid – og fremtid
s.36
• NMT debatt
s. 42
• NMT bøker
s. 46
Manuskripter til Norsk Militært Tidsskrift
Norsk Militært tidsskrift (NMT) er avhengig av bidrag til gode
artikler og gjerne illustrasjoner. Bidraget skal normalt ikke tidligere være
mangfoldiggjort.
Manuskripter som sendes redaktøren må leveres fra forfatter i elektronisk form. Manuser skal normalt ikke overskride åtte sider, eller 3400
ord. Eventuelle bilder og figurer skal ha en kvalitet på minst 250 dpi/Tiff/
jpeg format. Eventuelle noter presenteres som sluttnoter i kursiv.
Enten sluttnoter eller litteraturliste trykkes, ikke begge deler.
Manuset skal ha påført navnet til forfatteren og en omtale av forfatter
på 2 – 4 linjer. Telefonnummer og e-mail-adresse skal også fremgå på
manuset, men disse opplysninger vil ikke bli trykket. Artikkelforfattere
anmodes om å vedlegge bilde av seg selv.
Redaktøren forbeholder seg retten til å gjøre mindre justeringer i teksten
til fremsendte manuser. NMT betinger seg retten til senere å utgi alt stoff
i tidsskriftet i elektronisk form.
2
R E DA K TØ R E N S S PA LT E
Dette nummeret av NMT innledes med en
beskrivelse av den siste dramatiske jakten
på Osama bin Laden. Dette er den første av
en artikkelserie på to, hvor neste artikkel,
som kommer i neste nummer, vil drøfte de
mer prinsipielle sidene ved denne operasjonen. Foreliggende nummer inneholder
også to artikler som belyser Forsvarets
utvikling de siste 30 år, hvor Ragnvald H.
Solstrand peker på manglede politisk vilje,
og Sverre Diesen på manglende militærfaglig vilje, til å få mer ut av hver forsvarskrone. Ved siden av bokanmeldelser og en
artikkel om amerikanske vurderinger av
Kina, inneholder nummeret en diskusjon
om militærvitenskapens rammer og
utvikling.
Forsidebildet viser et norsk Bell 412
eskortehelikopter fra NAD, på vei inn for
landing i Nord-Afghanistan i november 2009.
(Fotograf: Tom Snedal)
Hvordan få tak i tidligere artikler fra NMT?
For å finne fram til artikler fra tidligere nummer anbefaler vi følgende hjelpemidler:
1831-1975: ”Norsk militærhistorisk bibliografi”. Oppslagsverk med oversikt over det som er skrevet om norsk
militærhistorie fram til 1975. Inndelt etter aktuelle emner innen norsk militærhistorie. Henvisning til viktige
bøker og artikler.
1831-1979: Datautskrifter fra et registreringsarbeid ved Forsvarsmuseet. Artiklene fra NMT er ordnet tematisk. Finnes i ett eksemplar ved Forsvarsmuseets bibliotek. Utskriften har ikke register og
anbefales derfor bare for årene 1975-1979 som ikke dekkes av ”Norsk militærhistorisk bibliografi”.
1980- NORART: www.nb.no/baser/norart Nasjonalbibliotekets base over artikler fra et stort antall tidsskrifter.
Basen kan stilles inn slik at det bare søkes i NMT .
1994- Forsvarsmuseets bibliotekkatalog: http://forsvaretsmuseer.no/nor/Forsvarsmuseet Utvalgte artikler fra
NMT er systematisk lagt inn i basen og kan lett søkes opp sammen med annen litteratur om et emne.
Ditt lokale folkebibliotek hjelper deg med å søke og bestille de artiklene du ønsker å lese. Du kan også besøke
Forsvarsmuseets bibliotek og lese tidsskriftet der. Biblioteket har NMT komplett.
Kontakt:
Forsvarsmuseet, Bygning 62, Akershus festning
Tlf.: 23 09 33 18/23 09 38 47
E-post: [email protected]
Utarbeidet av bibliotekarene ved Forsvarsmuseet.
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1
3
Operasjon Neptune’s Spear nådestøtet mot Osama bin Laden
Kommandørkaptein Ola
Bøe-Hansen er for tiden
kullsjef ved Forsvarets
stabsskole. Han har de
senere årene vært hovedlærer og seksjonssjef ved
skolen, samt leder for
Forsvarets høgskoles mediegruppe med Afghanistan,
Pakistan, opprørsbekjempelse og piratbekjempelse
som fokusområder. BøeHansen har en master
i militære studier med
Talibans propagandakrig
som tema.
I mai 2011 endte historiens dyreste menneskejakt i en by i
Pakistan. I mer enn ti år hadde verdens sterkeste militærmakt
vært på jakt etter denne mannen. I denne artikkelen får vi en
detaljert beskrivelse av operasjon Neptune’s Spear, dvs. den siste
fasen i denne jakten. I neste nummer av NMT vil samme forfatter
belyse de mer prinsipielle sidene ved denne operasjonen.
AV OLA BØE-HANSEN
Det var en dirrende spenning i luften
da president Barack Obama, sammen
med sine nærmeste rådgivere i Det
hvite hus, fulgte operasjonen via
satellitt. Nede på bakken i den pakistanske garnisonsbyen Abbottabad
hadde verdens mest ettersøkte mann
bodd i flere år. Inntil han fikk besøk av
en delegasjon spesialjegere fra Navy
Seals.1
Opptakten
Fire måneder etter at Barack Obama
inntok presidentposten holdt den
daværende direktøren i CIA, Leon
Panetta, en brief for presidenten om
status vedrørende jakten på Osama
bin Laden. Presidenten var ikke
imponert. I juni 2009 ga presidenten
en instruks til CIA om å utarbeide
en detaljert plan for den videre jakten på al-Qaidalederen, uavhengig av
kostnader. Samtidig intensiverte han
CIAs bruk av droner på pakistansk
territorium, noe som terroristene i
baser i Afghanistans naboland raskt
skulle få merke. I august 2010 returnerte Panetta til Det hvite hus med
4
bedre nyheter. CIA-analytikere mente
de hadde funnet bin Ladens kurér,
en mann i begynnelsen av trettiårene ved navn Abu Ahmed al-Kuwaiti.
Kuwaiti kjørte rundt i en hvit SUV med
bilde av et hvitt nesehorn på reservedekkstrekket, som raskt ble fulgt av
CIA via satellitt. En dag kjørte denne
bilen inn på en eiendom i Abbottabad
med et treetasjers hus, et gjestehus
og fem mindre bygninger, omringet
av en fem meter høy betongvegg.
I forhold til tiden benyttet inne på
denne eiendommen ble det anslått
at Kuwaiti bodde der, og CIA begynte å overvåke denne eiendommen.
Beboerne brente søppelet sitt i stedet
for å sette det ut til henting, og det
så ikke ut som de var tilknyttet noe
telefonselskap for verken telefon eller
internett. Kuwaiti og hans bror kom
og gikk, men en tredje mann, boende
i tredje etasje, forlot aldri eiendommen. De gangene han var utendørs
var han alltid innenfor eiendommens
betongvegger. Analytikere begynte
dermed å spekulere i om han kunne
være bin Laden.
Der det hele startet. USA hadde lenge jaktet på Al Qaida og Osama bin Laden da flyene traff tvillingtårnene i september 2001. Men
etter dette massedrapet satte USA inn enorme ressurser for å gripe gjerningsmannen, død eller levende.
Foto: AP Wide World Photos
Presidenten var oppglødd over
disse nyhetene, men ønsket å
være enda sikrere før han eventuelt iverksatte en militær operasjon.
Etterretningsinnsamlingen ble intensivert for å øke sannsynligheten for
at denne personen virkelig var bin
Laden. Det hevdes blant annet at det
ble iverksatt et vaksineringsprogram
i Abbottabad, i regi av en lege tilhørende CIA, for å forsøke å lokke noen
av barna som bodde på bin Ladens
eiendom slik at man kunne skaffe til
veie DNA. Flere barn ble vaksinert,
men ingen i målgruppen.
Mot slutten av 2010 beordret presidenten Panetta til å utrede mulige
operasjonskonsepter for et militært
angrep på eiendommen. Panetta kontaktet viseadmiral William McRaven,
en Navy Seal-spesialjeger som ledet
Joint Special Operations Command
(JSOC). I januar 2011 kontaktet
McRaven en annen Navy Seal som
hadde vært nestkommanderende
for Navy Seals-avdelingen som går
under navnet DEVGRU (Naval Special
Warfare Development Group), og ba
ham om å presentere en plan for et
raid. I februar flyttet den tidligere
DEVGRU-offiseren inn i første etasje i CIAs bygning i Langley, Virginia.
Han dekket kontorveggene med kart
og satellittbilder over Abbottabad
og den aktuelle bygningen, og
sammen med 5-6 andre ble de offisielt tilknyttet AfPak-delen av CIAs
Counterterrorism Center. I praksis
arbeidet de alene.
Planleggingen
Den 14. mars kalte presidenten sine
sikkerhetsrådgivere til situasjonsrommet i Det hvite hus for å gjennomgå
mulige handlingsmåter for en militær operasjon mot eiendommen i
Abbottabad, hovedsakelig variasjoner
av enten JSOC-raid eller luftangrep.
Noen av forslagene innbefattet samarbeid med pakistanske myndigheter,
andre ikke. Obama valgte til slutt ikke
å inkludere Pakistan. McRavens folk
fortsatte deretter planleggingen av et
raid, og i de neste to og en halv ukene
analyserte man måter å komme seg
inn i bin Ladens hus på. En mulighet
var å lande helikoptre på utsiden av
Abbottabad og bevege seg videre til
eiendommen til fots. Men sannsynligheten for å bli oppdaget var for
stor. Å grave en tunnel inn til eiendommen ble også vurdert, men ble
forkastet fordi grunnvannet i området
lå for høyt. Til slutt kom de frem til at
det mest hensiktsmessige ville være
å fly direkte til eiendommen. Tross
alt handler spesialoperasjoner om å
gjøre det motstanderen minst forventer, og det å fly inn til eiendommen og
sette av operatørene direkte ville være
en slik overraskelse.
29. mars overleverte McRaven
planen til presidenten. Presidentens
rådgivere var delt i synet på planen.
Noen foretrakk et luftangrep, andre
et raid, mens noen ønsket å vente
til etterretningene var enda bedre.
Daværende forsvarsminister Robert
Gates var en av de som tydeligst
var imot et helikopterraid basert på
erfaringer fra et tilfelle under Carter-
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1
5
Her, ved et relativt
beskjedent hus i
pakistanske Abbottabad,
endte jakten på verdens
mest ettersøkte mann.
Foto: AFP Getty Images
perioden. For å unngå amerikanske
soldater på bakken i Pakistan ønsket
han heller et luftangrep utført av et
fly av typen B-2 Spirit bombers. Noen
raske utregninger kunne dog fortelle
ham at bombelasten som skulle til
for å sikre at alle etasjer og eventuelle bunkere kollapset ville være så
stor at virkningen ville kunne sammenlignes med et jordskjelv. Obama
la B-2-alternativet på hyllen og ba
McRaven begynne forberedelsene til
et raid. Planleggerne i førsteetasjen
i Langley plukket ut to dusin Navy
Seals fra Red Squadron og ba de møte
ved et øvingsfelt i North Carolina for å
begynne treningen den 10. april. (Red
Squadron er en av fire skvadroner i
DEVGRU med om lag 300 operatører
totalt).
Opptreningen
Ingen av operatørene visste noe om
det faktiske målet for operasjonen
da de startet, men en kopi av eiendommen i Abbottabad ble bygget på
treningsfeltet, og fem intense dager
fulgte. Den 18. april fløy DEVGRUavdelingen til Nevada for enda en
uke med øvelser. Denne gangen var
øvingsfeltet et ørkenområde som
topografisk var likt området rundt
Abbottabad. En eksisterende bygning
ble benyttet som bin Ladens hus og
flybesetninger plottet en rute ikke så
ulik den ruten som måtte flys fra
Jalalabad til Abbottabad. Hver kveld
etter solnedgang begynte drillen. Tolv
Seals fulgte helikopter 1. Elleve Seals
samt en pakistanskamerikansk tolk
og den skarptrente belgiske fårehunden Cairo fulgte helikopter 2. Pilotene
fløy i stummende mørke til de ankom
øvingsbygningen hvor operatørene
6
firte seg ned fra helikopteret. Tolken,
som hadde blitt rekruttert fra en
skrivebordsjobb til dette oppdraget,
måtte lære fort.
Operasjonsplanen ble raffinert.
Helikopter 1 skulle hovre over bakgården og slippe ned alle tolv operatørene på bakken i to fastropes.
Helikopter 2 skulle fly mot det nordøstre hjørnet av eiendommen og slippe ut tolken, hunden og fire Seals som
skulle overvåke bygningens omgivelser. Helikopteret skulle så hovre
over bygningen hvor de gjenværende
sju operatørene kunne bevege seg
ned på taket av bygningen. Dersom
noen i nabolaget skulle reagere ville
tolkens oppdrag være å holde dem
på avstand. Operatørene på utsiden
og hunden Cairo kunne reagere mer
aggressivt dersom nødvendig. Om bin
Laden skulle vise seg vanskelig å finne
kunne Cairo bli sendt inn i huset for
å avsløre eventuelle falske vegger og
gjemte dører.
Den 21. april kom en flylast med
gjester til treningsfeltet. Blant dem
var admiral Mike Mullen, formannen
for Joint Chiefs of Staff, admiral Eric
Olson, sjefen for SOCOM og admiral
McRaven sammen med en rekke CIAanalytikere. Gjestene fikk en oversikt over den planlagte operasjonen
som var døpt Operation NEPTUNE’S
SPEAR. Dette var en hemmelig CIAoperasjon som offisielle myndigheter
kunne fraskrive seg kjennskap til dersom den skulle slå feil. Etter om lag en
time med spørsmål kunne gjestene
returnere til Washington.
Ikke alle var overbevist om at etterretningene var gode nok, men i alle
fall det beste som hadde fremkommet
siden bin Laden flyktet fra Tora Bora,
nesten ti år tidligere.
Tirsdag 26. april gikk de involverte operatørene om bord i et C-17
Globemaster ved Naval Air Station
Oceana i Virginia. Etter bunkring i
Ramstein i Tyskland fortsatte flyet til
Bagram flyplass nord av Kabul. Etter
en natt der, fortsatte de til Jalalabad
som skulle være utgangspunktet for
operasjonen. De neste nettene var
måneløse i Abbottabad, og dermed
ideelle forhold for et raid.
Gjennomføringen
På morgenen søndag 1. mai hadde
Det hvite hus kansellert planlagte
besøk, bestilt sandwich fra en nærliggende leverandør, og omgjort
situasjonsrommet til et krigstidsoperasjonsrom. Denne dagen skulle
forholdene være de beste. Klokken
1100 lokal tid i Washington var klokken 1930 i Jalalabad. Presidentens
viktigste rådgivere samlet seg rundt
et stort konferansebord. På videolink
hadde de tilgang til Panetta hos CIA
og McRaven i Afghanistan. Ellers var
også stab satt i Pentagon og i den amerikanske ambassaden i Islamabad.
Brigader Marshall Webb plasserte
seg ved enden av et møtebord i et
av nabokontorene til situasjonsrommet. Han åpnet en laptop med tilgang
til kommunikasjonen som foregikk
mellom de forskjellige kommandoene involvert. Dette kontoret hadde
også det eneste levende videobildet
tilgjengelig fra operasjonsområdet,
sendt fra en RQ-170 drone mer enn 15
000 fot over Abbottabad. For å unngå
kompromittering hadde planleggerne av operasjonen for øvrig beslut-
”Rundt brigader Webb satt USAs politiske
og militære ledelse og gapte.”
tet å ikke ha andre luftressurser som
kampfly eller bombefly i luften over
pakistansk territorium. Dermed var
operatørene alene.
I Washington ankom presidenten Det hvite hus klokka 1400 etter
å ha spilt en 9-hulls golfrunde ved
Andrews Air Force Base. Ingenting
skulle tyde på at noe stor var i gjære.
De to Black Hawk-helikoptrene forlot
basen i Jalalabad 90 minutter senere,
ved midnatt lokal tid. En halv time
senere kunne Panetta opplyse om at
helikoptrene nærmet seg Abbottabad.
Obama var tydelig nervøs og måtte
reise seg. Han var ikke alene om å
ha høy puls blant de tilstedeværende
i situasjonsrommet. Han gikk inn i
det mindre kontoret og satte seg ved
siden av brigader Webb. Flere, blant
andre visepresident Biden, forsvarsminister Gates, og utenriksminister
Clinton fulgte etter, inntil det lille
kontoret var fullt. På en skjerm av
beskjeden størrelse kunne de se et
kornete sorthvitt bilde av Helikopter
1 som beveget seg over eiendommen
i Abbottabad, og umiddelbart havnet
i trøbbel.
Eiendommens høye murvegger og
den høye lufttemperaturen hadde fått
helikopteret til å miste oppdrift og
det sank mot bakken.2 Piloten droppet planen om å fastrope operatørene ned på bakken og styrte mot det
vestlige hjørnet av eiendommen hvor
buskapen ble holdt. Han presset helikopterets nese ned for å unngå velt
sideveis. Kuer, høns og kaniner spratt
unna. Med helikopteret knelende i en
45-graders vinkel sendte piloten ut
nødsignal til to Chinook-helikoptre
som sto i beredskap i et uttørket elve-
leie lenger nordvest i Pakistan for
eventuelt redning og som forsyningsbase.
De andre operatørene i Helikopter
2 hadde fulgt hendelsen mens de
hovret over eiendommens nordøstlige hjørne. Piloten i dette helikopteret var usikker på hva som hadde
skjedd det andre og bestemte seg for å
lande på en gresslette rett på utsiden
av eiendommen. Ingen amerikaner
var ennå kommet seg på innsiden
av eiendommen og helikoptrene var
beliggende på hver ende av eiendommen. De hadde knapt vært ved målet
et minutt før den opprinnelige planen
måtte forkastes.
Rundt brigader Webb satt USAs
politiske og militære ledelse og gapte.
Og etter kort tid kom den forløsende
meldingen fra Helikopter 1 at de fortsetter raidet. De tolv rutinerte operatørene i Helikopter 1 kom seg ut
uskadd. På grunn av at denne operasjonen i prinsippet var helt lik flere
hundre om ikke tusen lignende raid
i Irak og Afghanistan skulle det mye
til for å sette dem ut av spill. Samme
natt ble faktisk 12 andre lignende raid
gjennomført i Afghanistan.
De tråkket i gjørme mens de løp
langs den 3 meter høye ytre muren
som var som en innhegning for dyrene. Et eksplosivlag på tre mann løp
mot innhegningens stengte jernport
og festet C-4-ladninger på hengslene.
Et høyt smell og porten var åpen.
De ni andre operatørene rykket frem
og endte opp i en smal oppkjøring
inne på eiendommen med ryggen til
hovedhusets inngangsparti. De fortsatte langs oppkjøringen med våp-
Budskapet i TIMEs spesialutgave
var vanskelig å misforstå.
nene i klarstilling til enda en jernport som ble sprengt åpen. Samtidig
hadde de fått etablert samband
med det andre laget. De kom inn på
gårdsplassen til gjestehuset hvor bin
Ladens kurér Kuwaiti bodde med sin
kone og fire barn. Tre operatører satte
i gang med å klarere gjestehuset mens
de ni andre sprengte seg gjennom
enda en port og entret den innerste
gårdsplassen som var foran hovedhuset. Da den mindre enheten som
skulle klarere gjestehuset nærmet
seg inngangsdøren så de at Kuwaiti
løp for å varsle familien. Operatørene
bar nattbriller og det smaragdgrønne
og pikslete bildet som åpenbarte seg
viste at Kuwaiti var inne og hentet en
AK-47. Idet han kom ut ble han skutt
og drept.
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1
7
”Al Qaida-lederen, som bar en tunika og
bønnehatt, ble helt perpleks.”
De øvrige ni delte seg opp i tre
lag på tre mann som klarerte den
indre gårdsplassen. Operatørene forventet flere menn inne i hovedhuset.
Kuwaitis bror Abrar, bin Ladens sønner Hamza og Khalid, og ikke minst
bin Laden selv. Det ene tremannslaget hadde ikke en gang kommet
innenfor døren før Abrar dukket opp
med sin AK-47. Han ble skutt i brystet
og drept. Det samme gjaldt for hans
kone Bushra som sto ved siden av
ham ubevæpnet.
På utsiden av eiendommens høye
murer gikk tolken og patruljerte som
om han var en pakistansk politimann,
lokalt antrukket, men med skuddsikker vest under. Sammen med hunden Cairo og fire operatører hadde de
ansvaret for å avstenge eiendommen,
mens de syv øvrige fra Helikopter 2,
som i utgangspunktet var tiltenkt å
lande på taket, beveget seg inn. For de
på utsiden hadde de første 15 minuttene passert uten hendelser. Naboene
må nok ha hørt støy fra helikopteruhellet, eksplosjoner og skuddsalver,
men ingen kom ut. En twittermelding
fra en lokal beboer ble postet under
tumultene som beskrev at helikopteraktivitet i Abbottabad kl 0100 på
natten var en sjeldenhet. Etter hvert
kom noen få naboer luntende og lurte
på hva som skjedde. Tolken svarte
på pashto, mens Cairo sto parat ved
siden av, at en sikkerhetsoperasjon
pågikk og at de skulle bare trekke tilbake. De lokale gikk tilbake og ingenting tydet på at de nettopp hadde
pratet med en amerikaner.
I mellomtiden hadde laget på sju
operatører kommet seg gjennom flere
vegger før de endte opp sammen med
8
de andre fra Helikopter 1, som var i
ferd med å entre hovedhusets førsteetasje. Nøyaktig hva som skjedde de
neste 20-25 minuttene er det ingen
som har fullstendig oversikt over,
har Panetta uttrykt på amerikansk
TV senere. Inntil dette tidspunktet hadde alle involverte kommandoer hatt levende bilder fra dronen.
Operatørene hadde ikke hjelmbårne
videokameraer, de hadde heller ikke
oversikten over husets planløsning,
og de var ikke upåvirket av at de
muligens kun var minutter unna å
sette en sluttstrek for verdenshistoriens dyreste menneskejakt. Derfor
kan deler av denne informasjonen
være noe upresis.
Idet Abrars barn løp for å gjemme
seg begynte operatørene å klarere førsteetasjen i hovedhuset rom for rom.
De fryktet at det kunne være plantet
eksplosiver i huset, men barnas tilstedeværelse på eiendommen tydet
på det motsatte. Sikkerhetstiltakene i
huset var moderate, men idet de skal
opp til andre etasje må de sprenge
seg gjennom enda en metallport med
ladninger av C-4. Tre operatører beveget seg opp trappene, men kom knapt
halvveis før de kunne se bin Ladens
23 år gamle sønn Khalid som strakk
hals rundt et hjørne i andreetasjen.
Operatørene ble beskutt fra Khalids
AK-47. Ilden returneres fra minst to
av operatørene. Khalid falt død om.
Av de inntil fem voksne mennene
man antok bodde på eiendommen,
var nå tre av dem drept. Den andre
av bin Ladens sønner, Hamza, var
ikke på eiendommen. Den siste var
dermed bin Laden selv. Av de kodeordene som var etablert for denne
operasjonen var GERONIMO det som
skulle tilkjennegi at bin Laden var
funnet.
Tre operatører skyndte seg forbi
liket av Khalid for å komme seg opp
til tredje etasje, men ble raskt møtt
av en ny metallport som i likhet med
de andre ble sprengt åpen. I mørket
opp trappene skannet de etasjen de
nærmet seg gjennom nattbrillene. Da
førstemann kom opp kunne han så
vidt skimte en høy og tynn mann
med knyttnevelangt skjegg som tittet ut gjennom en soveromsdør ca
tre meter unna. Operatøren skjønte straks at det var CRANKSHAFT,
kodeordet på bin Laden. Operatørene
skyndte seg mot soveromsdøren. Den
første operatøren dyttet opp døren.
To av bin Ladens koner stilte seg opp
foran ham. Amal al-Fatah, bin Ladens
femte kone skrek på arabisk. Av bevegelsene hennes kunne det se ut som
om hun var i ferd med å sette av en
eksplosivladning. Operatøren senket
våpenet og skjøt henne med ett skudd
i leggen. I frykt for at en eller begge
kvinnene bar eksplosivvester nærmet
han seg damene og omfavnet dem i
en stor bamseklem og flyttet dem til
siden. Han ville uten tvil blitt drept
dersom en vest skulle ha blitt utløst,
men meningen var å absorbere så
mye som mulig av sprengvirkningen slik at de to andre operatørene
ville overlevd. Ingen av kvinnene bar
eksplosiver.
Den neste operatøren gikk inn i
rommet og pekte mot bin Ladens
bryst med den infrarøde laserstrålen
fra siktet. Al Qaida-lederen, som bar
en tunika og bønnehatt, ble helt perpleks og stivnet. Han var ubevæpnet.
Ni år, sju måneder og tjue dager etter
”We got him! ”
11. september 2001 var en amerikaner kun et avtrekk unna å ende
bin Ladens liv. Det første skuddet, et
5.56 mm prosjektil, traff bin Laden i
brystet. Idet han faller bakover avfyrer
operatøren enda et skudd som treffer
ham i hodet, rett over hans venstre
øye.
På sambandet rapporterer operatøren “For God and country –
Geronimo, Geronimo, Geronimo”. Så
følger en kort pause før han legger til
“Geronimo E. K. I. A” (enemy killed
in action). I Det hvite hus puster en
lettet president ut før han sier: “We
got him!”
Osama bin Ladens to koner ble
påsatt håndjern og ført ned trappene.
To operatører løp opp med en likpose
i nylon. De la posen ned på gulvet ved
siden av liket og knelte ned på hver
side for å løfte ham på posen og lukke
glidelåsen. 18 minutter hadde nå gått
siden DEVGRU landet i Abbottabad.
De neste 20 minuttene skiftet operasjonen over til etterretningsinnsamling som hovedfokus. Fire operatører
saumfarte andreetasjen med plastikkposer tilgjengelig for å samle inn
alt de kom over av CDer, DVDer, minneplugger, harddisker, bærbare PCer
og annet som kunne inneholde viktig informasjon. Spesielt interessant
var rommet som tidvis hadde fungert
som et mediestudio. I de påfølgende
ukene skulle en håndplukket gruppe
hos CIA gjennomgå alt dette materialet. De skulle finne ut at bin Laden var
langt mer involvert i al Qaidas operasjonelle aktiviteter enn det de fleste
analytikere hadde trodd. Han hadde
utviklet planer for å drepe både president Obama og general Petraeus,
et ekstravagant angrep av en 11. september-markering samt angrep mot
amerikanske tog. Operatørene fant
også en anselig samling av digital pornografi, noe som slett ikke er uvanlig ved slike operasjoner. Osama bin
Ladens gule kappe som han hadde
vært ikledd ved flere videotaler fant
de bak en gardin i dette medierommet.
Utenfor samlet operatørene kvinner og barn, alle i håndjern, sittende
mot en murvegg med fjeset vendt
mot det uskadde helikopteret. Den
eneste operatøren som snakket arabisk forhørte dem. Nesten alle barna
var under 10 år. De virket uvitende
om beboeren i tredje etasje, annet
enn at han var en gammel mann.
Ingen av kvinnene kunne bekrefte
at han var bin Laden, men en av
dem refererte til ham som “sjeiken”.
Da den ene Chinook’en ankom steg
en medic ut og bøyde seg ned over
liket. Han injiserte en kanyle inn i
liket og tok to beinmargsprøver. Flere
DNA-prøver ble tatt med vattpinner. Den ene beinmargsprøven ble
plassert i Black Hawk-helikopteret,
og den andre i Chinook’en sammen
med likposen med bin Laden. Det
neste som gjensto var å ødelegge det
styrtede helikopteret. Piloten benyttet en hammer og knuste det som var
av gradert karakter i cockpiten, mens
eksplosivlaget plasserte ladninger på
andre sentrale og sensitive deler av
helikopteret. Helikopter 1 brøt ut i
flammer mens eksplosivlaget gikk
om bord i Chinook’en. Kvinnene og
barna, som ble igjen for å bli håndtert av pakistanske myndigheter, så
både forvirrede og forskrekkede ut da
samtlige operatører bordet helikop-
trene, mens et flammehav sto opp
fra det brennende helikopteret. Amal,
en av bin Ladens koner, fortsatte sine
verbale utbrudd til helikoptrene var
ute av syne.
“Begravelsen”
I situasjonsrommet var presidenten
fortsatt spent og sa han ikke kunne
uttrykke lettelse før operatørene var
trygt ute av Pakistan. Etter 38 minutter inne på eiendommen måtte de
to SEAL-lagene ta den lange veien
tilbake via Chinook’en som fortsatt sto på det tørrlagte elveleiet på
pakistansk side av grensen. Det tok
25 minutter før de kunne fortsette
den siste biten mot grensen. De landet i Jalalabad i tretiden på natten.
McRaven og CIA-stasjonssjefen tok
dem imot på tarmaken. Et par operatører lastet av likposen og åpnet
den, slik at de to kunne få se liket
med egne øyne. Fotografier ble tatt av
bin Ladens ansikt og hans utstrakte
kropp. Bin Laden skulle visstnok være
seks fot lang, men etter at en av operatørene på seks fot la seg ned ved
siden av liket viste det seg at det var
fire tommer lengre. Minutter senere
viste McRaven seg på skjermen inne
i situasjonsrommet i Det hvite hus
og bekreftet av bin Ladens kropp var
i likposen. Liket ble deretter fløyet til
Bagram-basen utenfor Kabul.
Hele tiden hadde det vært planen
å dumpe liket på sjøen. Dette var
noe som var prøvd tidligere med god
respons. Dessuten ble denne beslutningen også luftet med saudiarabiske
etterretningsmyndigheter rett etter
operasjonen og også fra dette hold
var responsen positiv. Ved daggry ble
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1
9
Både spenningen og trengselen var stor da de politiske og militært ansvarlige for operasjonen fulgte med i det som utspant seg 9
tidssoner unna. FOTO: Pete Souza, The White House
liket lastet om bord i et V-22 Osprey,
med en JSOC liaisonoffiser og sikring fra militærpolitiet. Osprey’en fløy
sørover mot dekket til hangarskipet
USS Carl Vinson i det Arabiske hav
utenfor kysten av Pakistan. Der ble
bin Ladens kropp vasket, og pakket
inn i et hvitt likskrud, påsatt blylodd, og deretter lagt i en spesialtilpasset likpose. Prosessen ble nøye
gjennomført etter muslimske skikker.
Følgepersonellet la deretter likposen
på en åpen heis og fulgte som et
begravelsesfølge ned på det laveste
dekk med åpning ut mot sjøen, ca 7
meter over havoverflaten. Der kastet
de posen i felleskap ut i vannet. Den
sank raskt ned på stor dybde.
Oppdraget utført
6. mai reiste presidenten til Fort
Campbell, Kentucky, hvor helikopterpersonellet i 160. regiment
har base, for å møte DEVGRU og
helikopterbestningene. DEVGRUoperatørene hadde kommet tilbake
fra Afghanistan noen dager i forveien
og var blitt fløyet inn fra sin base i
Virginia for dette møtet. Viseadmiral
William McRaven møtte presidenten
10
ute på tarmaken og førte ham og
følget til en enetasjers bygning og et
rom uten vinduer, med slitte tepper,
fluoriserende lys og tre rader med
sammenleggbare metallstoler.
McRaven, to av operatørene som
planla og ledet operasjonen, samt
pilotene briefet presidenten etter
tur. På veggen hang et satellittfoto av
eiendommen samt kart hvor flyruten
var plottet. På gulvet sto en miniatyrmodell av boligen i Abbottabad hvor
operatørenes bevegelser ble vist ved
hjelp av en laserpeker. Briefen varte
ikke lenger enn om lag 35 minutter. Obama spurte om hvordan tolken holdt nysgjerrige naboer unna
og hva som skjedde med det første
helikopteret. Cairo ble også nevnt, og
da avbrøt en overrasket Obama; -En
hund? I rommet ved siden av lå Cairo
som bar en munnkurv etter anmodning fra presidentens sikkerhetsfolk.
Presidenten ønsket å møte hunden,
men munnkurven ble beholdt på.
Etterpå ble presidenten vist inn i et
større rom hvor andre bidragsytere til
operasjonen var plassert. Logistikere,
helikopterbesetningsmedlemmer og
reserveoperatører. Obama uttrykte en
stor takk til samtlige og sa: “I had fiftyfifty confidence that bin Laden was
there, but I had one-hundred-percent confidence in you guys. You are,
literally, the finest small-fighting force
that has ever existed in the world.”
Presidenten ble overlevert en gave,
i form av et amerikansk flagg fra den
ene Chinook-maskinen, i glass og
ramme. På flagget hadde samtlige
Navy Seals og piloter som deltok signert på baksiden. På forsiden, og lesbart gjennom glasset, sto det skrevet:
“From the Joint Task Force Operation
NEPTUNE’S SPEAR, 01 May 2011: For
God and country. Geronimo.”
Før presidenten reiste stilte han
seg opp for fotografen sammen med
hver enkelt av operatørene og fikk
snakket med dem personlig. Men han
lot én ting forbli usagt. Han spurte
aldri hvem som avfyrte det dødelige skuddet. Og ingen av operatørene
fant det formålstjenlig å fortelle ham
det.
”Når operasjonen inneholder handlinger vi i vesten
prinsipielt tar avstand fra, kan en slik fremgangsmåte
svekke den moralske standard som vi selv forfekter.”
For å oppnå taktisk, operasjonell
eller strategisk suksess kjennetegnes
ukonvensjonelle styrker ofte av at
deres metoder spiller på det uventede. Men når operasjonen inneholder
handlinger vi i vesten prinsipielt tar
avstand fra, kan en slik fremgangsmåte svekke den moralske standard vi
selv forfekter. Eller er dette noe vi må
akseptere i kampen mot motstandere
som ikke aksepterer våre konvensjoner? Er det en dyd av nødvendighet?
Operasjon Neptune’s Spear var
opplagt vellykket. Likevel er det kontroversielle elementer ved gjennom-
føringen som har skapt betydelig diskusjon. Å krenke et tredjelands suverenitet, henrette i stedet for å pågripe,
og begravelse til sjøs uten tilsagn fra
familien, er noen av momentene som
vil bli gjenstand for analyse i neste
nummer. Følg med!
1 Den første, og hittil mest fyllestgjørende og ugraderte, beskrivelsen av operasjonen er skrevet av Nicholas Schmidle for The New
Yorker, og den foreliggende artikkelen er i all hovedsak basert på den.
http://www.newyorker.com/reporting/2011/08/08/110808fa_fact_schmidle
I november utkom det imidlertid en bok om operasjonen som har tittelen “SEAL TARGET GERONIMO”. Den er ført i pennen av
tidligere Navy SEAL, Chuck Pfarrer, og hvor forfatteren kommer med detaljer som tidvis strider med Schmidles versjon. Dette vil
bli diskutert i oppfølgingsartikkelen i neste nummer av NMT.
2 Fenomenet som sannsynligvis rammet helikopteret kalles ”Settling with power” og er en aerodynamisk situasjon som innebærer
at man mister løfteevnen på grunn av turbulens i luftstrømningene over rotorbladene. Dette forholdet kan oppstå når helikopteret er svært tungt, har nær null horisontal hastighet, har stor gjennomsynkningshastighet (høy vertikal hastighet nedover) og
nær 100% av tilgjengelige krefter i bruk (stor vinkel på rotorbladene). Høy temperatur og stor høyde over havet er forhold som
øker faren for at problemet kan oppstå. (Konsultert med oberstløytnant Tom Snedal).
INGE STEENSLAND AS
SHIPBROKERS
Fridtjof Nansens plass 7
P.O.Box 1254, Vika
0111 OSLO
NORWAY
Telephone:
Telefax:
E-mail gas:
E-mail tank:
23 13 55 00
22 41 48 29
[email protected]
[email protected]
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1
11
LEVERANDØRER
LEVERANDØRER TIL
TIL DET NORSKE
FORSVAR
Elajo Installasjon AS utfører alle
typer elektroinstallasjoner
* Adgangskontroll
* Sikkerhet-alarm
Norsk leverandør*av
teknisk
Tele-Data-Fiber
bekledning til Forsvaret.
* Elektro
Internkontroll
Aclima AS 3535*Krøderen
Tlf: 32 15 06
00 Fax: 32 15 06elsjekk-termografering
01 www.aclima.no
Storbyens
elektriker
* Service
Lørenveien 68 - Telefon 23 12 86 50 - Telefaks 23 12 86 60 - www.elajo.no
www.bns.no | [email protected] | 22 90 92 50
12
LEVERANDØRER
DET NORSKE FORSVAR
TIL DET NORSKE
FORSVAR
LEVERANDØRER
TIL DET NORSKE
FORSVAR
2
Kleven Florø AS
Tlf. 57 74 68 00
www.klevenmaritime.no
www.tine.no
Vi har avtale med FORSVARET
TEMPEST
RUGGED
Datautstyr
Rapid development
Data-loggers
Inert test shells
Machinegun carriage
Ammunition Feeders
Weapon Security Locks
Automatic bore cleaners
Weapon Mounted Coaxial Light
Vehicle adaptation of weapon mountings
All kinds of brackets and mountings
WWW
bedriftssystemer.no
Brynsengv.
2, 0667
Økern
0510
Oslo, Tlf.
23 03
40 10
03 10
Fax 22
97 71
21 33
99 68
Peter Møllers
v. 12,Oslo,
BoksPB
184184,
Økern,
0510
OsloTlf:
23 40
· Fax:
30
Tillit i over 120 år...
BYG
TRANSPORT
Tel. + 47 32 16 18 20
ENT
Mangeårig
ww
www.tronrud.no/[email protected]
AS
- Siden 1889 -
Vinghøg AS, P.O
3106 Tønsberg
[email protected]
NORSK FLYTTEFORBUND
CCD Cameras
[email protected]
72 900 900
Se mer
om oss på...
vinjes.no
Mounts
Rang
www.janus.no
www.janus.no
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1
Tillit i
13
Om handlingslammelse
og forfall i Forsvaret
Ragnvald H. Solstrand er
tidligere avdelingssjef og
plansjef ved Forsvarets
forskningsinstitutt (FFI).
Dette er en fortelling om utviklingen i Forsvaret på 1970- og
80-tallet. Det var en periode da Forsvarets strukturutvikling
kunne ha blitt styrt på stø kurs mot en balansert styrkestruktur
som det kunne vært mulig å opprettholde over tid. I stedet skulle
disse 20 årene bli en lang rekke av forsømmelser og forspilte
muligheter.
AV RAGNVALD H. SOLSTRAND
Da Forsvarskommisjonen av 1990
(FK 90) skulle gjøre opp boet og stake
ut en kurs for Forsvaret inn i en ny
tid, fant de et forsvar mer og mindre i ruiner. Forsvaret var fullt av
“papirtigre” – av avdelinger uten den
nødvendige bevæpning og trening,
spesielt i Hæren. Hva hadde skjedd?
Eller kanskje rettere sagt, hva hadde
ikke skjedd? Det er denne sørgelige
historien jeg her vil prøve å belyse.
Dette har vi da hørt før, vil mange
si. Og det er ingen fare for at det vil
gjenta seg, for nå lever vi i en helt
annen tid. Ja, monn tro det. Visstnok
er situasjonen i forsvarssektoren i
dag på mange vis fundamentalt forskjellig. Men noen av de grunnleggende problemene som gjorde at vi
skakkjørte Forsvaret gjennom 70- og
80-tallet, er der også i dag. Noen har
fått nye navn, men problemene er
ikke løst. Derimot er de i dag blitt
langt mer akutte enn de var for 20 år
siden, fordi forsvarsstrukturen allerede er skåret helt inn til beinet.
14
Det er sagt at den som ikke kan
lære av sin fortid, vil gå en vanskelig framtid i møte. Derfor er denne
artikkelen skrevet med det håp at den
kan gi et lite bidrag til å løse de svært
vanskelige problemene Forsvart vil
stå overfor i de kommende 20 årene.
Erfaringene fra fortiden har fortsatt
sin relevans. Det vi gjorde feil, og det
som ikke ble gjort, kan gi oss innsikt
både i hvilke problemstillinger som
er mest kritiske og hvilke grep vi nå
må ta før det er ugjenkallelig for sent.
Problemstillinger
med indre sammenheng
Planlegging og styring av en stor
og kompleks offentlig sektor som
Forsvaret, er mangfoldig og komplekst. Her møter vi de politiske
prosessene med sine mange avskygninger, fra de overordnede sikkerhetspolitiske vurderingene, via ressursprioriteringen mellom de ulike
samfunnssektorene ned til de mange
regional- og lokalpolitiske hensyne-
Oddvar Nordli ledet den andre norske forsvarskommisjonen etter krigen, FK 74. Den første kommisjonen avla sin rapport i 1949.
(Foto: Regjeringen)
ne som også vil spille inn. Vi finner embetsverket og det tilhørende
byråkratiet som skal omsette politiske
mål i konkret handling, men som
også har sin egen indre dynamikk.
Forsvarssjefen, med sitt faglige og
administrative apparat, har en sentral
rolle som rådgiver for Regjeringen.
En del av beslutningsunderlaget og
den tilhørende utrednings- og planleggingsmetodikk hentes fra forskjellige forsknings- og utredningsinstitusjoner. Forsvarets forskningsinstitutt
(FFI) er en sentral aktør blant disse
institusjonene. Og disse aktørene, og
menneskene de består av, må kunne
spille sammen for å nå de overordnede målene.
Mot dette organisatoriske bakteppet er det vi må finne et hensiktsmessig format for å strukturere de
problemstillingene vi skal studere for
å hente fram viktig lærdom fra fortiden. Vi må også ta hensyn til at de
er flettet inn i hverandre på en måte
som gjør at vi lett kan komme til å gå i
ring i våre vurderinger. Den nøkternt
analyserende tilnærmingen ville være
å følge en argumentasjonslinje ut fra
styringsprosessens innhold og hvilke
aktører som har ansvar for de ulike
delene. Men jeg er redd for at dette
ville tåkelegg de strukturelle problemene ved å hakke dem opp i småbiter
og spre dem utover. Derfor har jeg
kommet til at jeg vil gi mine vurderinger og synspunkter på en måte som
viser direkte til den underliggende
hovedårsaken til at problemene ikke
ble løst. Resten av denne artikkelen
vil derfor handle om det jeg ser som
de tre mest sentrale problemstillingene, nemlig systemfeil i den langsiktige styringen, handlingslammelse
og trusselvurderinger gjort i lukkede
rom.
Systemfeil i den
langsiktige styringen
I næringslivet er det markedsmekanismene som avgjør om en bedrift
er liv laga eller må avvikles – eller
gå konkurs. I den offentlige sektoren
har vi som kjent ikke de samme sikkerhetsmekanismene for varsling og
ordninger for avvikling. En offentlig sektor kan ikke gå konkurs, selv
om det skulle være åpenbart at den
ikke evner å produsere de offentlige
goder den har ansvar for på en forsvarlig måte. Derfor må vi ha andre
sikkerhetsmekanismer i styringen
av Forsvarets strukturutvikling for
å sikre at våre nasjonale sikkerhetsmålsettinger blir nådd og at ressursene brukes riktig. Gjennom 1970- og
80-årene var det fundamental svikt i
flere av disse styringsmekanismene.
Prinsipielt kan vi tenke oss fem
typer systemfeil i den langsiktige styringen. For det første kan de overordnede, langsiktige målene bli satt feil.
For det andre kan det oppstå feil når
ressursene som trengs for å nå disse
målene beregnes. For det tredje kan
de nødvendige midler ikke bli bevilget. For det fjerde kan det være svikt
i systemets evne til å følge med på
hvordan evnen til å nå målene utvi-
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1
15
”I de 15 årene mellom de to forsvarskommisjonene av
1974 og 1990 utviklet det seg dessverre mer eller mindre katastrofale styringsfeil innen alle disse områdene.”
kler seg over tid. Og for det femte kan
det være svakheter i de mekanismene
som skal gi tilbakemeldinger til overordnet nivå og justere mål, ressurstildeling og konkrete planer under veis.
I den virkelige verden må vi selvsagt
være forberedt på å møte mange ulike
kombinasjoner av disse feiltypene.
I de 15 årene mellom de to forsvarskommisjonene av 1974 og 1990
utviklet det seg dessverre mer eller
mindre katastrofale styringsfeil innen
alle disse områdene. I ettertid er dette
lett å gjøre rede for. Men utviklingen skjedde gradvis, og hvert enkelt
lite skritt i gal retning var kanskje
ikke så alarmerende. Varselklokkene
ringte ikke høyt nok og ble ignorert.
Konsekvensene over tid skulle vise
seg å bli katastrofale. I denne artikkelen skal jeg beskrive hvordan de viktigste av disse systemfeilene faktisk
artet seg og hvilke konsekvenser de
fikk. Men først må vi se nærmere på
noen av de underliggende årsakene
til at systemfeilene fikk lov å utvikle
seg slik de gjorde.
Styringsorganisasjon
uten indre synergi
God styring innen en stor og kompleks
organisasjon forutsetter en tydelig og
hensiktsmessig ansvarsfordeling. De
som har ansvar, må også ha den nødvendige kompetanse – og ikke minst
vilje – til å ta beslutninger og sette
dem i verk. Dette var et konstant problem i den perioden jeg her skriver
om. Mye av ansvaret lå formelt hos
Regjeringen ved Forsvarsministeren.
Men det aller meste av den kompetanse som trengtes for å kunne få
fram det nødvendige beslutningsun-
16
derlag, fantes i Forsvarssjefens organisasjon. FFI var en viktig, selvstendig
aktør som i hovedsak samarbeidet
med den militære organisasjonen.
At dette var en lite hensiktsmessig
situasjon, tror jeg mange innså etter
hvert. Men frontene var låste, og
det var først rundt århundreskiftet
at Forsvarsdepartementet (departementet) tok grep for å koble seg sterkt
inn i den strategiske styringen av
Forsvaret. Da ble det til gjengjeld gjort
på en slik måte at pendelen svingte
ut mot det andre ytterpunktet. I dag
er Forsvarssjefen langt på veg vingeklippet, lojalitetsmessig låst inne i en
integrert strategisk ledelse og uten
noen tellende selvstendig kapasitet
til å gjøre egne strategiske analyser.
På dette området har vi altså ikke lært
av fortiden, men kjørt organisasjonen
fra den ene grøfta til den andre.
Eskalerende
mål-middel-ubalanse
Et annet sentralt problem i Forsvarets
styringssystem i denne perioden
manifesterte seg ved at det eksisterte et betydelig og stadig økende
gap mellom de konkrete målsettinger for forsvarsstrukturen og de
midlene som ble bevilget for å nå
disse målene. Det er skrevet og sagt
mye om dette fenomenet, som det
har vist seg å være svært vanskelig å
komme til livs. Kanskje har vi gjort
noen framskritt, men det er fortsatt
et av de vanskeligste styringsproblemene vi har innen forsvarssektoren.
Ofte blir denne såkalte “mål-middelubalansen” framstilt som om den
var selve grunnfjellproblemet. Men
det har sin mer fundamentale årsak
i hvordan selve styringssystemet er
bygget opp og hvordan aktørene i
systemet agerer. Dette kunne være
tema for en egen artikkel, for ikke å si
doktorgradsavhandling. Her skal jeg
bare kort komme inn på de to kanskje
mest dominerende mekanismene.
Den ene henger sammen med våre
politiske tradisjoner, den andre har
sin rot i enkeltmenneskers prioriteringer og adferd.
Statens økonomiske styringssystem bygger på at Stortinget for
hvert år vedtar et statsbudsjett.
Mulighetene for å overføre ubenyttede midler til påfølgende år er
svært begrenset. Dette betyr at når
Stortinget fatter vedtak om en fireårsplan for Forsvaret, med tilhørende
konkrete behov for midler, følger ikke
pengene med. De må komme gjennom summen av de årlige bevilgningene. Så viser det seg at i den
årlige tautrekkingen om fordeling av
statsbudsjettet blir forsvarsbudsjettet
kuttet i forhold til behovene i planen.
Når dette gjentar seg over en lengre
periode, må resultatet bli et akkumulert sprik mellom mål og midler,
dersom da ikke målsettingene justeres ned. I noen land har man utviklet
en politisk tradisjon for å inngå bindende avtale – såkalte forlik – mellom
de politiske partiene som i praksis
binder bevilgningene til Forsvaret i en
periode. De få forsøkene på å få dette
til i Norge har strandet ganske raskt.
Politikernes ønske om å ha full kontroll med budsjettpolitikken fra år til
år har gått foran behovet for langsiktighet, selv i en så spesiell samfunnssektor som Forsvaret.
”Under denne tilsynelatende enigheten var de
destruktive mekanismene i styringen av Forsvaret
intakte. Man ville målene, men ikke midlene.”
Til slutt er det menneskene
det kommer an på
Så langt kan dette virke enkelt, på
overflaten. Men for virkelig å forstå
hvorfor det er blitt slik, må vi ned på
gruppe- og individnivået og analysere
de viktigste drivkreftene og hvordan
prioriteringene blir gjort – bevisst
eller ubevisst. En slik analyse faller
langt utenfor rammen av denne artikkelen, og jeg har heller ingen spesielle kvalifikasjoner for å gjøre den. Jeg
skal derfor begrense meg til å nevne
noen forhold som jeg tror spiller inn.
Politikk utformes på parti- og gruppenivå. Men mange av de egentlige drivkreftene finner vi på individnivå. Det
dreier seg om å ha påvirkning og få
flest mulig til å stille seg bak det man
vil få gjennomført. Og ikke minst gjelder det å sikre sin politiske karriere
og bli gjenvalgt. Da kan det være fristende å ty til overbud ved å gå ut med
mange populære løfter, som det etter
hvert viser seg umulig å holde. Håpet
er kanskje at et lite løftebrudd her og
der vil bli glemt. Men i den praktiske
styringen av en offentlig sektor vil de
uvegerlig bli akkumulert. Når så dette
kombineres med mangel på langsiktighet i de politiske prosessene, kan
det få store negative konsekvenser.
Gjennom 70- og 80-årene var det få
politikere som ønsket å framstå som
negative til Forsvaret. Derfor het det
alltid at de relativt små kuttene i forsvarsbudsjettet ett år, selvsagt skulle
kompenseres med økte bevilgninger
senere. Men det var ingen langsiktige
“tvangsmekanismer” som sørget for
at dette skjedde. Så gikk det som det
måtte gå, siden verken politikere, forsvarssjefer eller byråkrater på øverste
nivå ble stilt til ansvar for de feil og
forsømmelser som ble begått.
Handlingslammelse
Med disse mer overordnede betraktningene som grunnlag, vil jeg
nå gå litt grundigere inn på det
som skjedde i de 15 åren mellom
Forsvarskommisjonen av 1974 (FK 74)
og FK 90. Det skulle vise seg å bli en
sammenhengende nedtur, til tross for
at mange av forutsetningene for en
god utvikling av Forsvarets struktur
syntes å være til stede. Innstillingen
fra FK 74 beskrev problemene
Forsvaret sto overfor på en utvetydig
måte. Våpenhjelpen var ugjenkallelig
forbi, vi måtte selv bevilge de nødvendige midler til å kjøpe det materiell
et moderne forsvar trengte. Samtidig
måtte vi sørge for å ha penger nok til
drift. Derfor måtte budsjettene øke
jevnt, med mellom 3 og 4 prosent
per år, og investeringsandelen måtte
dobles, fra 15 til 30 prosent. Likevel
måtte vi sette kravene til nytt materiell
med stor nøkternhet. Dette syntes det
å være bred politisk enighet om. Men
under denne tilsynelatende enigheten var de destruktive mekanismene
i styringen av Forsvaret intakte. Man
ville målene, men ikke midlene. De
konkrete politiske styringssignalene
for denne perioden finner vi i tre
stortingsmeldinger som dekker hver
sin femårs periode.
1979-83: Enig, men uenig
Det var en arbeiderpartiregjering
under Oddvar Nordli som la fram St
meld nr 94 (1978-79) for perioden
1979-83. Det skjedde bare ett år etter
at kommisjonens innstilling forelå,
og Nordli hadde selv vært leder av
kommisjonen det første året den var
i sving. Til tross for tilsynelatende
enigheten om kommisjonens anbe-
falinger, finner vi allerede her meget
betydelige avvik. Realveksten per år
i budsjettene settes til i gjennomsnitt 3 prosent, mens kommisjonen
mente 4 prosent var nødvendig. Dette
er et av de første klare eksemplene
på det jeg kaller “enig, men uenigsyndromet”, som skulle komme til
å prege forsvarspolitiske dokumenter i flere tiår, og som dessverre plager oss også i dag. I meldingen sier
Forsvarsdepartementet seg prinsipielt enig i kommisjonens anbefalte
strukturutviklingsplan, men markerer
tydelig uenighet om hvordan den skal
gjennomføres.
Den ukontrollerte driftskostnadsutviklingen beskrives som den store
snublesteinen. Veksten i driftskostnadene er alt for høy. Derfor proklamerer departementet en målsetting om
at driftskostnadsveksten skal ned til 1
prosent per år i løpet av en periode på
3-4 år. For oss som kjenner historien,
er det greit å konkludere at denne
bekymringen var meget velbegrunnet. Like bedrøvelig klart er det at
ikke noe tellende ble gjort for å få til
en så kraftig endring i en stor og statisk organisasjon. I denne meldingen
finner vi følgende forslag til tiltak:
“Det er nedsatt et statssekretærutvalg til å vurdere de mer langsiktige
planer etter hvert som de pågående
utredningsarbeider klarlegger en del
kritiske inngangsverdier, særlig på
personellsiden”. Utvalg av ymse slag
skulle det etter hvert bli mange av,
men de konkrete resultatene lot dessverre mye tilbake å ønske.
Kommisjonen hadde også vært vel
kjent med at loven om arbeidervern
og arbeidsmiljø, som var på trappene,
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1
17
”Med dette utgangspunktet skulle vi forvente at
stortingsmeldingen foreskriver klare og kraftfulle tiltak. De finner vi dessverre ikke.”
ville få store konsekvenser for driftskostnadene i Forsvaret. Den hadde
grepet til en annen, minst like urealistisk løsning, nemlig å forutsette at
de ekstrakostnader loven ville medføre, skulle komme som friske midler
i tillegg til de normale budsjettene.
Men dette finner vi ingen spor etter i
stortingsmeldingene. Forutsetninger
om – eller kanskje vi mer realistisk bør
kalle dem forhåpninger om – tilleggsbevilgninger har bare i svært beskjeden grad slått til i Forsvaret. Men vi
ser aldri ut til å lære. I dag bygger vi
tidenes definitivt største materiellinvesteringsprosjekt i vårt forsvar nettopp på et slikt selvbedrag.
Ut over den høye driftskostnadsveksten dukket det, som rimelig var,
ikke opp noen akutte problemstillin-
ger i stortingsmeldingen for den første femårsperioden. Noen investeringer måtte utsettes litt, men det skulle
selvsagt hankes inn igjen senere. Altså
ingen grunn til bekymring og handling. Men her ser vi allerede startet
på den unnfallenheten som skulle
komme til å bli denne tidsperiodens
bedrøvelige kjennetegn.
1984-88:
Tydelig problembeskrivelse,
ingen tellende tiltak
Det ble Willoch 1-regjeringen som
skulle få ansvaret for å styre Forsvaret
gjennom femårsperioden 1984-88, og
St meld nr 74 (1982-83) ble grunnlagsdokumentet. Her gjorde regjeringen et helhjertet forsøk på å øke
bevilgningene, ved å foreslå en årlig
vekst på 4 prosent. Etter budsjettdrøftinger i Stortinget måtte dette imidlertid reduseres til 3.5 prosent. Det
gis også klar beskjed om at målsettingen om 30 prosent investeringsandel langt fra vil bli nådd. I denne
meldingen finner vi følgende uvanlig
klare, og kanskje uventede, utsagn
om hvor stort spriket mellom mål
og midler allerede har rukket å bli:
“Etter regjeringens oppfatning vil verken 3,5 eller 4 pst reell budsjettvekst
kunne løse de problemene Forsvaret
står overfor. Budsjettene måtte legges
opp med en økning i størrelsesorden
6-7 pst pr år dersom problemet skulle
løses med budsjettvekst alene”. Her
gir Regjeringen Stortinget en krystallklar beskjed om hvordan det står til.
Med dette utgangspunktet skulle vi
forvente at stortingsmeldingen foreskriver klare og kraftfulle tiltak. De
finner vi dessverre ikke. Oppskriften
blir igjen videreføring av utredninger
og nye vurderinger, og en generell
presisering av at det som trengs er
“omfattende rasjonaliseringsarbeid,
sammenslåing og reduksjoner i fredsorganisasjonen og visse justeringer
i mobiliseringsoppsetningene”. Men
det foreslås ingen konkrete tiltak i
perioden som vil redusere driftskostnadene. Det eneste som ville
ha monnet skikkelig, ville være å bli
kvitt ansatte i raskere tempo enn ved
naturlig avgang. Men den muligheten
Kåre Willoch ledet Norges tredje
Forsvarskommisjon, FK 90. Resultatet av
kommisjonens arbeid sto kanskje ikke helt
i forhold til innsatsen?
(Foto: Regjeringen)
18
”Dette kan ikke karakteriseres som noe
annet enn tåkelegging av hvilken dramatisk
situasjon Hæren stod midt oppe i.”
ble effektivt blokkert ved lov av 4.
mars 1983 nr 3, som gir yrkesbefal
et sterkt oppsigelsesvern. En annen
medisin kunne ha vært nedleggelser og sammenslåing av virksomheter. Men også her har Regjeringen
allerede i utgangspunktet gitt opp.
“Erfaringer viser at slikt vekker motstand fra de ansatte samt de kommuner og lokalsamfunn som berøres”
står det i meldingen. Sant nok. Når
forsvarspolitikk infiseres av regionalog lokalpolitikk, blokkeres også slike
tiltak.
Det
kan
virke
som
om
Forsvarsdepartementet
og
Regjeringen også selv er klar over
dette. Derfor lanseres det en ny type
tiltak som går på å senke kravene
til avdelingenes utrustning. “Det er
i denne forbindelse spesielt sett på
hvilke muligheter en kvalitetssenkning av de enkelte våpen og våpensystemer gir, for derved å oppnå tilstrekkelig antall stridsenheter” står
det å lese i innledningen til kapitlet om “Hovedprinsipper og prioriteringer i Forsvarets struktur og
materiellutvikling”. Hva mente så
Forsvarskommisjonen om dette helt
sentrale spørsmålet? Den skriver følgende: “Det finnes også forholdsvis
klare nedre grenser for kvaliteten av
det materiell avdelingene utrustes
med. Underskrides disse grensene,
faller avdelingenes evne til å løse sine
forsvarsoppgaver sterkt, og en må
regne med vesentlig større tap”.
Kommisjonens plan for modernisering av forsvaret må forstås som en
konkretisering av disse nedre grensene for kvalitet. Spesielt viktig er
dette for Hæren. Etter Kommisjonens
plan skulle nesten 90 prosent av hæravdelingene ved utgangen av perioden være oppgradert til Brig 90 eller
Brig 90 Panserforsterket standard. I
St meld 74 legges det derimot opp til
at vi “bare i begrenset grad vil kunne
påbegynne moderniseringen i perioden 1984-88”. Altså vil 2/3 av planperioden ha gått før denne svært viktige
moderniseringen så vidt har kommet
i gang. I meldingen omtales konsekvensene av dette som “visse justeringer av brigadene når det gjelder materiellutrustning og materiellkvalitet”.
Dette kan ikke karakteriseres som
noe annet enn tåkelegging av hvilken dramatisk situasjon Hæren stod
midt oppe i. Ingen tellende grep ble
tatt på økonomisiden. Forvitringen
av Hæren ble akseptert og lagt til
side med vage hentydninger til en
slags lavkvalitetshær. Utredninger om
reduserte styrkemål fikk eventuelt
komme senere.
1989-93:Utfor stupet
med åpne øyne
I juni 1988 la Regjeringen Brundtland
2 fram St meld nr 54 (1987-88) som
skulle styre Forsvaret gjennom den
siste femårsperioden FK 74 dekket.
Da hadde den hatt to år på seg til å
gjøre seg opp en mening om hvordan de meget alvorlige problemene
Forsvaret stod overfor skulle løses.
I forrige stortingsmelding hadde
Regjeringen Willoch 2 slått fast at “de
økonomiske forhold Forsvaret nå står
overfor tilsier at styrkemålet (13 brigader, forfatterens presisering) blir
tatt opp til fornyet vurdering”. Og vurdert ble det nok, både i departementet og i Forsvarts overkommando.
Men utredninger til tross, Brundtland
2-regjeringen fant heller ingen grunn
til å foreslå strukturnedskaleringer i
den siste femårsperioden i FK 74s
planperiode. Igjen er det utredninger
som foreslås.
Meldingen er relativt klar på hvilke
tre hovedfaktorer som skal inngå i
det som kalles “en avveining av brigadestrukturen”: Sterkere differensiering av organisasjonen, bedring av
brigadenes strategiske mobilitet og
tilpasning av de regionale støtte- og
forsyningsavdelingene. Det skrives at
tilpasningene vil innebære kompromisser som må vurderes nøye. Ikke
med ett ord nevnes muligheten for
at antall brigader kan bli redusert.
Men det er neppe noen tvil om at
meldingsskriverne i departementet
må ha vært fullt klar over hva som
ville skje med brigadestrukturen gjennom de kompromisser som måtte
gjøres. Mange av brigadene ville få
en så dårlig kvalitet at de i beste fall
kunne regnes som lokale feltavdelinger. Fra før av hadde vi allerede 6
lokale feltbataljoner og ikke mindre
enn 22 lokalvernbataljoner. Mange
hadde med god grunn stilt spørsmålstegn ved hvilke stridsfunksjoner disse avdelingene faktisk kunne
utføre, stilt overfor det trusselbilde vi
hadde på dette tidspunkt. Nå skulle
altså flere av brigadene slutte seg til,
og kvantitet igjen gå foran det å opprettholde nødvendig kvalitet.
Det eneste som kunne rettferdiggjøre at Regjerningen ikke valgte å
gjøre nedskjæringer i styrkestrukturen, var kraftige grep for raskt å bedre
Forsvarets økonomi. Men det ble det
heller ikke denne gangen noe av. En
årlig budsjettvekst på 2 prosent, som
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1
19
”Derfor renner det også denne gangen ut
i postulatpolitikk, uten at de nødvendige
og vanskelige grepene tas.”
meldingen legger opp til, er i seg selv
ikke dramatisk lavt. Hovedproblemet
er fortsatt at driftskostnadene øker for
mye, og det er Regjeringen tydeligvis
fullt klar over. Den foreslår derfor det
som i meldingen kalles en “hestekur”
for å komme problemet til livs. Men
denne kuren er basert på akkurat de
samme medisinene som tidligere
ikke har virket. Det vet departementet også meget godt, og karakteriserer
i meldingen tiltakene som en kombinasjon av “produktivitetsvekst og
rasjonalisering som det til nå ikke har
vært mulig å få til i Forsvaret”.
Den “hestekuren” som foreskrives,
inneholder dessverre ingen ting som
skulle gi grunn til å ha store forhåpninger. Listen med de velkjente honnørordene finner vi; målrettet bruk av
informasjonsteknologi, resultatorientert økonomistyring, bedre personalpolitikk og lederskap, produktivitetsvekst og rasjonalisering. Meldingen
setter et mål for årlig produktivitetsvekst på 1-2 prosent. Men for at dette
skulle ha blitt noe mer enn tall på et
stykke papir, måtte det gjøres rede
for hvordan produktivitetsveksten
skulle omsettes i reduserte driftskostnader. Dette finner vi ingen spor av i
meldingen. Siden det aller meste av
driftskostnadene var lønn, måtte det
til en kraftig reduksjon i antall betalte
årsverk. Og her er meldingen klarere i sin målsetting enn forgjengerne.
Gjennom 5-årsperioden skal det spares inn til sammen 4000 årsverk. Det
kunne selvsagt ikke skje uten at flere
tusen ansatte sluttet i Forsvaret. Men
det er fortsatt ikke mulig å si opp
yrkesbefal, og heller ikke å rasjonalisere bort så mange sivile stillinger.
Derfor renner det også denne gangen
20
ut i postulatpolitikk, uten at de nødvendige og vanskelige grepene tas.
Så kan vi i ettertid fundere på om
Forsvarsdepartementet selv trodde at
de tiltakene som ble foreslått, hadde
noen mulighet til å gi en innsparing
på 4000 årsverk. Jeg har mine sterke
tvil om det.
Slik ebbet altså gjennomføringen av FK 74s langtidsprogram ut.
Mulighetene til å styre utviklingen inn på rett kurs var forspilt.
Styringsprosessen bar sterkt preg av
det jeg med et samlebegrep kaller
handlingslammelse. Ingrediensene
var unnfallenhet, tåkelegging og forskyvning av stadig voksende strukturelle problemer. Kort sagt postulatpolitikk i stedet for realpolitikk.
Problemene var forstått, men det var
ikke vilje og handlekraft nok til å ta de
nødvendige grepene. Jeg mener at det
allerede i 1983, da stortingsmeldingen
for den andre femårsperioden ble lagt
fram, forelå tilstrekkelig faktagrunnlag til at våre myndigheter kunne ha
valgt å legge Forsvarskommisjonens
strukturmål til side og vedta en redusert og realistisk plan for strukturutviklingen. Men det ble altså ikke gjort
da, og heller ikke i de to påfølgende
stortingsbehandlingene. Imens fortsatte vi å bruke de begrensede midlene som var til rådighet på en mindre
og mindre optimal måte, og Forsvaret
forfalt innenfra.
Trusselvurderinger
gjort i lukkede rom
En sentral faktor i Forsvarets langtidsplanlegging er de forutsetningene vi gjør om våre potensielle motstandere. Gjennom hele den kalde
krigen var Sovjetunionen og dens
allierte i Warszawapakten (WP) den
altoverskyggende trussel. Norge var
en liten, men viktig brikke i maktbalansen mellom Nato og WP. Vi
hadde en utsatt posisjon på den
viktige Nordflanken. Nato fryktet at
Sovjetunionen tidlig i en væpnet konflikt ville angripe Nord-Norge med
store styrker for å sikre forterrenget til
sine viktige baser på Kolahalvøya og
etablere framskutte baser for sjø- og
luftstridskrefter i kampen om kontroll
over de strategisk viktige havområdene i sør og vest. Sør-Norge ville være
et viktig flankeområde for kampene i
Sentral-Europa, og vi måtte forvente
at landsdelen ville bli angrepet med
store styrker i løpet av krigens første uker. Denne trusselbeskrivelsen
var den militære etterretningstjenestens ansvar, og den ble gjort som en
integrert del av trusselvurderingene
i Nato.
I dag vet vi hvordan Warszawapaktens militære styrker forfalt gjennom 1980-årene. De strategiske styrkene ble prioritert, mens store deler
av landstridskreftene og de mindre
“synlige” sjø- og luftstridskreftene
ikke fikk den nødvendige trening og
oppgradering av materiell. I parallell
med dette gikk det også nedover med
avdelingenes samhold og moral. Å
bringe disse avdelingene opp på det
nivå som ville trengs for å gjennomføre et storstilt angrep på Nato i Europa,
ville ha tatt lang tid og krevd svært
store ressurser. Og i tillegg var det
gnisninger internt mellom landene i
WP. Jeg tror det var mange i Nato, både
militære og sivile, som hadde brokker
av kunnskap om denne utviklingen.
Men vi finner svært få spor etter det
Den store trusselen vi
hadde vent oss til i øst gikk
sakte men sikkert i oppløsning, uten at noen utenfor
de lukkede rom i Norge
fikk det helt med seg.
(Foto: Thomas Hedden)
i de trusselvurderingene som ble lagt
til grunn for våre strukturplaner på
1980-tallet.
milliarder av kroner i stridende avdelinger som aldri ble komplette, og i
støtteavdelinger vi aldri fikk behov
for.
Når gangsynet svikter
Baklengs inn i framtiden
Hvilke konsekvenser fikk så disse feilvurderingene for vår egen forsvarsplanlegging? Og hvordan kunne det
skje? Tidligere i denne artikkelen har
jeg framholdt at vi allerede i 1983
hadde saklig grunnlag for å redusere
styrkemålet for Hæren. Begrunnelsen
var da at de faktiske økonomiske forholdene tilsa at vi ville få mer stridseffekt ut av en hær med fullverdige
brigader, selv om antallet ble redusert. På dette tidspunktet var det ikke
rimelig å forvente at vi la tellende
vekt på de nedadgående trendene i
Sovjetunionens militære styrker. Det
burde vi derimot ha gjort da stortingsmeldingen for perioden 1989-93
ble lagt fram. Og i tillegg var de økonomiske argumentene for å redusere
styrkemålene blitt kraftig forsterket.
I løpet av de neste 2-3 årene skjedde
det dramatiske omveltninger i ØstEuropa. Det burde ha vært fullt mulig
å ta hensyn til dette, blant annet ved å
justere ned trusselen mot Sør-Norge.
Sammen med de tvingende konsekvensene av at økonomien fortsatt
ikke var under kontroll, burde dette
ha tilsagt at vi snarest mulig reduserte styrkemålene, spesielt for Hæren,
men også for de to andre forsvarsgrenene. Dermed hadde vi kunnet
frigjøre midler til å stabilisere strukturen på et så høyt nivå som mulig. Men
i stedet fortsatte vi altså å feilinvestere
Da Forsvarskommisjonen av 1990
skulle fastlegge trusselforutsetningene for sine anbefalinger, var jordskjelvet i det gamle sovjetiske imperiet
over, WP var oppløst og Sovjetunionen
avviklet. I kommisjonsinnstillingen finner vi en svært omfattende
beskrivelse av de sikkerhetspolitiske
rammebetingelsene. Her kan vi blant
annet lese følgende utsagn som viser
at man var fullt klar over tingenes
tilstand: “Den tidligere Røde armé går
raskt mot en oppløsning”. “Verdens
største militære styrker vil deles inn
i nasjonale styrker, men opprettelsen
av disse vil ta tid”. “Kommando- og
kontrollapparatet for de væpnede
styrkene er ikke beregnet for å kunne
håndtere de påkjenningene som er
oppstått ved oppløsningen av den
gamle unionen og framveksten av
nye suverene stater”. Likevel ble de
konkrete trusselscenarioene bare en
noe nedskalert versjon av kaldkrigsscenarioene. Fortsatt var storkrigsscenarioet i Europa enerådende. Vi så for
oss et russisk angrep på Nord-Norge
etter to uker med styrkeoppbygging
på Kola, og en fare for invasjon i SørNorge på et senere stadium av en krig
som eskalerte.
Hvordan kunne så dette skje? Det
enkle, men overfladiske svaret er at
vi ikke kunne gjøre mye med dette
fordi vi var med i Nato-alliansen. Der
ble etterretningsinformasjon fra alle
medlemslandene lagt til grunn for et
felles trusselbilde, og det ville være
vanskelig for lille Norge å avvike fra
dette. Men dette er ingen forklaring,
i beste fall en slags unnskyldning. Jeg
tror de fleste Nato-landene på denne
tiden stod overfor de samme vanskelige valg som Norge. Mange forberedte seg på å revurdere trusselen og sine
nasjonale strukturmål. Det skjønner
vi når vi ser hvor mange land som var
raskt ute med å hente ut den såkalte
fredsdividenden da Sovjetunionen
brøt sammen. At det tok tid før dette
kom klart til uttrykk i de offisielle trusselvurderinger fra en stor flernasjonal
og konsensusbasert organisasjon som
Nato, måtte vi regne med. Men Norge
kunne likevel ha brukt den tilgjengelige kunnskapen som grunnlag for å
gjøre de nødvendige justeringer i sine
strukturmål.
Det skjedde ikke før et stykke ut
på 1990-tallet, og jeg tror det først og
fremst skyldtes at vi ikke var mentalt
forberedt på de omveltningene som
kom. Forsvarssjefen med sin etterretningsstab hadde i praksis monopol på
trusselvurderinger og scenarioutvikling. FFI arbeidet også med dette som
en del av sine forsvarsanalyser. Dette
var selvsagt høyt gradert og sensitiv
informasjon, og arbeidet foregikk på
sett og vis i lukkede rom med begrenset og nøye kontrollert kommunikasjon med omverden. Under den
kalde krigen hadde flere generasjoner
av offiserer og forskere utviklet og
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1
21
”Men det mest akutte problemet, som
på ingen måte er løst, er å fri oss fra
scenarioenes tyranni.”
fått bekreftet et statisk verdensbilde.
Dette gjorde noe med menneskenes
persepsjon og måte å forstå verden
på. Årvåkenheten og nysgjerrigheten
på det nye ble svekket. Vi fattet ikke
omfanget og dybden av det som var
i ferd med å skje, og vi hadde ikke
egeninnsikt god nok til å forstå våre
begrensninger. Derfor tok det lang
tid før vi klarte å åpne dørene til
verden rundt oss og stille spørsmål
om de gamle sannhetene. Det er lett
å erkjenne dette i ettertid, men vi så
det ikke da.
”Viljen frigjør eller feller”
Min hovedhensikt med denne artikkelen har vært å beskrive det som
skjedde med forsvarsplanleggingen i
en kritisk periode av Forsvarets utvikling i den tro at vi kan hente lærdommer som også er gyldige i dag.
Jeg har forsøkt å flette disse lærdommene inn i teksten, og skal ikke bruke
plass på å summere dem opp i detalj.
Kvintessensen ligger i å finne løsninger på de tre strukturerende hovedproblemstillingene jeg har valgt å
bruke i denne artikkelen. Vi må gjøre
vårt ytterste for å rette opp de grunnleggende systemfeilene som fortsatt
eksisterer i den langsiktige styringen
av Forsvaret. Mye er blitt bedre siden
1990, men det finnes fortsatt alvorlige feil – og noen er kanskje forsøkt
kamuflert. Vi må arbeide videre med
å legge til rette for målrettet handlekraft når problemer må løses. Men
det mest akutte problemet, som på
ingen måte er løst, er å fri oss fra
scenarioenes tyranni. Vi må finne en
annen måte å konkretisere Forsvarets
oppgaver og mål på som er mer invariant overfor hendelser som er lokale i
tid og rom, og som folk flest kan forstå
og slutte seg til.
La meg avrunde med å understreke hvor viktig viljen er når vanskelige
problemer skal løses. Jeg drister meg
til å sitere to store norske personligheter, nemlig Henrik Ibsen og Kåre
Willoch. Begge har gjennom sitt virke
som henholdsvis forfatter og politiker
skaffet seg dyp innsikt i menneskenes gjøren og laden. Og begge har
forstått hvor altoverskyggende viktig
menneskenes vilje er. De fleste av oss
husker nok at Ibsen lar presten Brand
i skuespillet med samme navn slå fast
at “Det er viljen som det gjelder. Viljen
frigjør eller feller”. Mindre kjent er det
kanskje at Willoch i innstillingen fra
Forsvarskommisjonen av 1990 understreker viljens helt sentrale plass i
styringen av Forsvaret. Her finner vi
følgende utsagn knyttet til de stadig
økende driftskostnadene i Forsvaret:
“Kommisjonens flertall er innforstått
med at en slik utvikling har funnet
sted, men vil samtidig understreke at
denne kan motvirkes dersom det er
vilje til det”. Det er kanskje litt drøyt
av meg å utlegge dette som et sitat fra
Kåre Willoch. Men han tilhørte kommisjonens flertall, og det skulle ikke
forbause meg om han også selv stod
for denne formuleringen. Så det kan
være vel verdt å tenke nøye gjennom
hva som må gjøres for å skape den viljen som må til for at vi i framtiden skal
makte å ta de rette grepene i styringen
av Forsvaret.
Referanser:
Innstilling fra Forsvarskommisjonen av 1974
Stortingsmelding nr. 94 (1978-79)
Stortingsmelding nr. 74 (1983-84)
Stortingsmelding nr. 54 (1988-89)
Forsvarskommisjonen av 1990, NOU 1992: 12
FFI-rapport 2010/01924, “Langsiktig planlegging i Forsvaret – vitenskap i skjæringspunktet mellom politikk,
byråkrati og kommandostyring”. Ragnvald H. Solstrand
22
N M T N OT I S E R
Ny rolle for britisk AWACS
Som et resultat av innsparingene som ble fremmet i
Storbritannia under Strategic Defence and Security Review
(SDSR), ble alle de maritime patruljeflyene (MPA) til Royal
Air Force utfaset. For fem år siden solgte Nederland
sine tilsvarende maskiner. Dermed har to viktige NATOpartnere sterkt redusert sin evne til havovervåkning og
ubåtbekjempelse. Dette er alvorlig for alle nasjonene i
Nordsjøbassenget og for fremtidige allierte operasjoner.
Flere tiltak er satt i verk for å redusere skadevirkningene av
dette. USA har satt antiubåtkrigføring øverst på listen over
marinens kjerneoppgaver. Forslag om å opprette en felles
MPA-flåte etter mønster fra NATOs stående maritime styrker (hhv. for fregatter/destroyere og minemottiltaksfartøyer) har vært fremmet, men så langt ikke vunnet gehør.
Britene selv har satt overvåkningsflyene av typen E-3D inn
i en maritim rolle.
Disse flyene, E-3D Sentry, også kjent som AWACS (Airborne
Warning and Control System), har i den riktige konfigurasjonen evnen til å overvåke store havområder. De kan
imidlertid ikke gripe inn med våpen, slik et MPA kan,
og har heller ingen evne til å detektere ubåter. Samtidig
har det vært stor etterspørsel etter flymaskinene både i
Afghanistan og i mesteparten av 2011 også over Libya.
Likevel gir bruken av disse i maritime farvann, inkludert
evnen til å lede og organisere i tilfelle en katastrofesituasjon i Nordsjøen, et viktig bidrag.
(Kilde: NMT, JDW, www.cabinetoffice.gov.uk)
Libya og amerikanske ubåter
Luftkampanjen over Libya bidro uten tvil til å hindre at
en potensiell humanitær katastrofe og et folkemord fant
sted. Opprettelsen av en flyforbudssone og et meget presist angrep på Gadaffis kommando- og kontrollsystemer,
kommunikasjoner, tyngre materiell og depoter, gjorde det
libyske folket selv i stand til å fjerne den nådeløse diktatoren, uten at NATO og allierte behøvde å sette inn bakketropper. Mindre kjent er rollen som amerikanske ubåter
spilte i åpningsfasen av kampanjen.
Tre atomdrevne angrepsubåter sendte av gårde mer enn
halvparten av krysserrakettene som ble benyttet i den
første uken av kampene. Disse hadde særlig de libyske
luftvernsystemene som mål. Fra sikker avstand til land og
uten å kunne observeres, skjøt USS Florida alene om lag
90 kryssermissiler mot mål på bakken (noen kilder oppgir et høyere tall). Ubåten ble omdirigert til det sentrale
Middelhav på vei hjem til USA etter et fravær som hadde
vart femten måneder.
Den amerikanske marinen har fire ombygde strategiske
ubåter av Ohio-klassen. Hver kan understøtte spesialoperasjoner med marinejegere, og samtidig bære 154 krysserraketter – en formidabel kapasitet. Båtene, som ble satt i
tjeneste på åttitallet, har en forventet levetid på over førti
år, og to besetninger for hver ubåt sikrer en maksimal
utnyttelse av skrogene. Av de 24 siloene som tidligere tok
Trident strategiske missiler, er 2 siloer bygget om til å sluse
ut spesialstyrker, mens de resterende 22 er konstruert til
å ta syv Tomahawk kryssermissiler hver. I tillegg kommer
den normale torpedolasten.
Det amerikanske ubåtvåpenet står i våre dager overfor en
mental og operasjonell nyorientering, der profesjonalitet,
reaksjonsevne og korpsånd er satt i høysetet. Et konsept,
kalt Undersea Warfighting, bygger på tradisjon og historie,
men staker samtidig ut kursen for ubåtvåpenets fremtid.
Det beskriver hvordan offiserer og mannskap sammen
bidrar til å løse oppdraget og har mange gode momenter
om lederskap. Dette er derfor et meget interessant dokument for flere enn ubåtoffiserer.
(Kilde: NMT, www.sublant.navy.mil, DefenseNews, www.
history.navy.mil/library/online/trident_conversion)
Global Hawk til Sør-Korea
Ubemannete fly har i løpet av det siste tiåret vist seg som
uunnværlige i overvåkningsrollen og mange nasjoner har
anskaffet systemer for både taktisk og strategisk bruk.
Mest kjent er det amerikanske programmet for Global
Hawk, et stort førerløst fly som også kan bære våpenlast. Det er denne maskinen som blant annet har utført
de mange angrepene på Al-Qaida baser i Afghanistan,
Pakistan og Somalia. Systemets styrke er lang utholdenhet, meget gode sensorer og det faktum at en verken en
nedskyting eller et havari vil føre til tap av personell.
Disse egenskapene har ført til at Sør-Korea nå har gått
til anskaffelse av fire enheter av den mest moderne konfigurasjonen, RQ-4 Block 30. Det er åpenbart at disse vil
bli brukt til etterretning over Nord-Korea. Dette kan på
samme tid bidra til både å øke og å minske spenningen
i området. Nord-Korea, verdens mest lukkete land, vil
garantert ikke la seg kikke i kortene på denne måten.
Uansett vil innsikt i deres bevegelser vil bidra til å forstå
landets egentlige intensjoner.
I august overtok det sørkoreanske luftvåpenet det første
av fire nyoverhalte og moderniserte B-737 Peace Eye,
utrustet for Airborne Early Warning and Control (AEW&C).
Hovedsensoren er en fast L-bånd radar montert på flyets
overside, en såkalt MESA-radar (Multirole Electronically
Scanned Array) som vil kunne overvåke lufttrafikken over
store deler av Korea-halvøya.
Nord-Korea må forventes å reagere negativt på utviklingen
og søke å slå tilbake på usymmetrisk vis. Mulige reaksjoner
er en forsering av det kjernefysiske programmet, angrep
på luft- og sjømål, artilleriild eller sågar bruken av ballistiske raketter. Urasjonell opptreden, som den uprovoserte
senkingen av korvetten Chon An i mars 2010, har kjennetegnet regimet før, og tilsvarende handlinger må forventes
som reaksjon.
(Kilde: JDW, NMT)
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1
23
MINE AVOIDANCE AND
NAVIGATION SONAR
FOR SUBMARINES
SA9510S
•
•
•
•
•
•
•
Wide coverage and high resolution
Digital antennas
Display bottom ahead of submarine
Simultaneous mine seeking and navigation
Alarms if object or bottom is too close
Bearing and range to any point in view
Automatic or manual start of tracks
24
www.km.kongsberg.com
System overview
INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS
Oslo Militære Samfund
www.oslomilsamfund.no
Direksjonen i Oslo Militære Samfund
Formann: Generalmajor Gunnar Rolland
Tlf: 98 84 66 34
e-mail: [email protected]
Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt
Tlf. 92 04 80 67 (mobil)
e-mail: [email protected]
MEDLEMSKAP
Henvendelse om medlemskap og kontingent kan gjøres
over internett (www.oslomilsamfund.no) eller ved å
kontakte intendanten.
Kontigenter OMS:
• Medlemmer bosatt i Oslo-området, kr 660,- pr. år.
• Subalterne og pensjonister kr 540,- pr. år.
• Medlemmer bosatt utenfor Oslo-området kr 360,- pr. år.
• Kadetter kr. 60,- pr. år.
Adresse:
Oslo Militære Samfund
Myntgaten 3, 0151 Oslo
Formannen
har ordet
Vi er i full gang med høstens foredragsserie. Så langt er
jeg godt fornøyd med oppmøte til foredragene, men jeg
innrømmer at vi nok hadde håpet på noe mer interesse
fra media. Her har vi en utfordring. Det som imidlertid har
vært svært positivt er den gode oppslutningen til middagen i Seksa etter foredragene. God mat og hyggelig sosialt
samvær vil alltid være en viktig bærebjelke i et Samfund
som vårt.
Vinteren og vårens program er under utarbeidelse. Som vanlig er det Forsvarsministeren som er først ute
i det nye året! Det blir ekstra spennende å høre vår nye statsråd Espen Barth Eide den 9. januar 2012. Den
16. januar inntar Forsvarssjef Harald Sunde talerstolen. For øvrig viser jeg til programmet som blir lagt
ut på vår hjemmeside så snart det er ferdig. Som alltid vil der være noen hull i det endelige programmet.
Dette er nødvendig for å ha litt fleksibilitet, herunder for eventuelt å kunne fange opp aktuelle hendelser.
Jeg håper at mange av dere vil ta med barn og barnebarn til juletrefesten torsdag den 5. januar. Glem
heller ikke å melde dere på til nyttårsballet den 7. januar.
Jeg ønsker dere alle en fin førjulstid!
Med vennlig hilsen
Gunnar Rolland
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1
25
INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS
JULETREFEST i OMS!
Direksjonen i Oslo Militære Samfund har den glede å invitere medlemmene
med barn og barnebarn til juletrefest.
Torsdag 5. januar 2012 fra kl 17:00 til kl 20:00
i OMS lokaler i Myntgaten 3
Det blir program med leker, sang, underholdning og gang rundt juletreet.
Vi tror at julenissen også i år vil glede oss med et besøk.
Barna får pølser, boller, brus og godteposer.
De voksne serveres kaker og kaffe. Forfriskninger kan forøvrig kjøpes.
Pris kr 100,- pr deltaker som betales ved ankomst.
Påmelding til intendanten innen 28. desember på svarslipp, eller epost til
[email protected]
Ved påmelding oppgi navn,
samt hvor mange barn og voksne som kommer.
Vel møtt til en hyggelig juletrefest i tradisjonsrike lokaler.
Direksjonen
"
Svarslipp
Påmelding juletrefest OMS 5. januar 2012. NB! Skriv tydelig
Sendes Oslo Militære Samfund v/Intendanten, Myntgaten 3, 0151 Oslo
Navn:...........................................................................................Antall barn...................... Antall voksne........................
Adresse:................................................................................................................................ Tlf.:........................................
NYTTÅRSBALL
Oslo Militære Samfund har den glede å invitere medlemmene med familie og venner til nyttårsball.
Lørdag 7. januar 2012 kl 19:00 i vår bygning i Myntgaten 3.
(Aperitiff serveres fra kl 18:30, og vi går til bords ca kl 19:00)
En velsmakende meny og ditto vinliste vil De finne på våre nettsider, www.oslomilsamfund.no
Kuvertpris er kr 800,- for medlemmer og deres ledsagere,
kr 1000,- for øvrige gjester De som medlem ønsker å invitere. Antrekk: Galla.
Deltakelse betales på forhånd til OMS-konto 1600.40.57574 innen 20. desember 2011.
Påmelding skjer ved vedlagte svarslipp til:
Oslo Militære Samfund v/Intendanten, Myntgaten 3, 0151 Oslo,
eller pr epost: [email protected] innen 20. desember 2011.
Vennlig hilsen
Gunnar Rolland, generalmajor, formann OMS
"
Svarslipp
Jeg ønsker å delta på Oslo Militære Samfunds nyttårsball, lørdag 7. januar 2012, kl.19:00
Grad/Tittel:....................................... Navn:.................................................................. Ledsager.......................................
Telefon nr.:...........................................................................................................................................................................
Gjester:
Grad/Tittel:....................................... Navn:.................................................................. Ledsager.......................................
Grad/Tittel:....................................... Navn:.................................................................. Ledsager.......................................
Grad/Tittel:....................................... Navn:.................................................................. Ledsager.......................................
Kontonummer ved eventuelle refusjoner:........................................................................................................................
26
INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS
187-års stiftelsesmiddag
Oslo Militære Samfund har den glede å invitere medlemmene til feiring
av Samfundets 187-års stiftelsesdag fredag 2. mars 2012 kl 19.00 i Myntgaten 3.
Feiringen av vår stiftelsesdag, der en rekke inviterte gjester,
og høstens og vårens foredragsholdere deltar, skjer på tradisjonelt vis
med festmiddag i den store salen. En velsmakende meny og tilhørende vinliste
vil De finne på våre nettsider www.oslomilsamfund.no så snart menyen er fastsatt i samarbeid
med restauratør. Middagen etterfølges av mocca avec.
Direksjonen håper spesielt at mange av våre nye medlemmer har anledning til å delta.
Antrekk: Messdress II, mørk uniform (uten gallautstyr), smoking.
Kuvertpris er kr. 600,-, som innbetales på forhånd til OMS-konto 1600.40.57574.
Påmelding skjer ved svarslipp til
Oslo Militære Samfund v/Intendanten, Myntgaten 3, 0151 Oslo
eller pr epost til [email protected]
innen 15. februar 2012.
Vennlig hilsen
Gunnar Rolland,
generalmajor,
formann OMS
Svarslipp
"
Jeg ønsker å delta på Oslo Militære Samfunds stiftelsesmiddag, fredag 2. mars 2012 kl 19:00
Grad/Tittel ...............................................................Navn..................................................................................................
Telefonnummer.......................................................Epost .................................................................................................
Kontonummer ved eventuelle refusjoner........................................................................................................................
Nærmere informasjon om stiftelsesmiddagen fås ved henvendelse til intendanten,
kommandør Tom Egil Lilletvedt - epost: [email protected]
GENERALFORSAMLING
Innkalling til generalforsamling mandag 26. mars 2012.
I samsvar med OMS lover § 7 innkalles det til generalforsamling i vår bygning i Myntgaten 3,
Mandag 26. mars 2012
Generalforsamlingen avholdes umiddelbart etter foredraget, ca kl 19.15.
Saksliste:
1. Årsberetning for Oslo Militære Samfund og Norsk Militært Tidsskrift 2011
2. Reviderte årsregnskaper for 2011 for OMS og NMT
3. Valg av tillitsmenn
a. Direksjonsmedlemmer og varamedlemmer
b. Representantskapsmedlemmer og varamedlemmer
c. Revisor
d. Valgkomité
4. Medlemskontingent for 2012
5. Forslag til endring av Lov for Oslo Militære Samfund
Forslag som ønskes behandlet skal være innsendt til Direksjonen innen 1. februar 2012.
Årsberetning og regnskap vil ikke bli trykket i NMT, men bli lagt ut i OMS fra 1. mars 2012,
samt gjøres tilgjengelig på våre nettsider: www.oslomilsamfund.no
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1
27
Data interface solutions from Electronicon AS
Main task
Problem
- Interfacing between old and new systems
- Small series
- Integration to existing systems
Electronicon AS can offer:
- Small to large solutions
- Modular design
- A cost effective solution for small series
- Data distribution
- Data collection, translation and merging
- Conversion between Analog and digital
- Simulation and Algorithms
Applications
- Distribution Systems
- Sensor Simulation
- Data collection Systems
ELECTRONICON AS
Holbergskaien
5004 BERGEN, NORWAY
Tlf:+47) 55 30 76 60
web: www.electronicon.no
"!!#
#!
#' %
%%!%#%
%!!'
!!!!%
! '
"
!+-
+)+,
"#
&++*)-)+)
"""'"'
28
N M T N OT I S E R
Russiske helikoptre med ny fremtid
Støttet av massive statlige investeringer, kombinert med
en stor anskaffelsesplan for hæren og marinen, har den
russiske helikopterindustrien fått et betydelig oppsving de
seneste årene. Eksporten har også tiltatt. De russiske helikoptrene, mange basert på sovjetisk design og modeller,
har et meget godt internasjonalt omdømme, med robusthet og driftsikkerhet som det fremste varemerket.
Leveransene til det russiske forsvaret har et omfang på ca
140 maskiner årlig, av mange forskjellige typer. Først og
fremst er det transporthelikoptre av kjente merker som
Mi-8/Mi-17 med NATO-betegnelsen ”Hip” som dominerer. Denne trofaste sliteren, i oppdaterte utgaver, er den
store eksportslageren. Maskinen fløy første gang i 1967
og har blitt laget i mangfoldige tusen eksemplarer. Mer
enn 60 nasjoner benytter seg av disse typene. I noen land
opererer den også som angrepshelikopter.
Russland produserer også spesialbygde typer for denne
rollen. Ka-52 ”Hokum-B” anskaffes for hæren, men også
for marinen og vil antakelig deployere sammen med de
nyanskaffete amfibiefartøyene av ”Mistral”-klassen. Dette
er et 20 tusen tonn stort fartøy av fransk konstruksjon, som
kan operere 16 helikoptre eller mer, avhengig av typer.
Samtidig produserer russerne allværshelikopteret Mi-28
”Havoc”, en erstatning for Mi-24 ”Hind”. Mi-28 virker å stå
i konkurranse med Ka-52, og det er usikkert i hvilken grad
det russiske forsvaret vil fortsette å satse på begge typene.
Til sist må det store transporthelikopteret Mi-26 ”Halo”
trekkes frem. Dette er det eneste alternativet til det amerikanske CH-47 ”Chinook” på markedet, men Mi-26 kan
bære om lag den dobbelte nyttelasten i vekt.
Den russiske helikopterindustrien, godt hjulpet av et sterkt
innlandsmarked, står dermed vel rustet på eksportsiden.
Kina, India, den arabiske verden og andre kjøpekraftige
nasjoner viser igjen sin interesse for russiske våpen.
(Kilde: JDW, NMT)
Intet oppdrag er for vanskelig
eller for stort for oss når det gjelder emblemer
Siden 1962 har vi vært leverandør av alle typer emblemer som emaljearbeider, våpenskjold, mansjett/slipsnåler og slips.
Våre kunder er forsvaret, kommuner og foreninger
Våpenskjold. Utførelse i high Relieff og håndmalt.Leveres også i antikk
kobber/messing samt kunstnerisk håndbrodert montert på treplater.
Emaljearbeider i ekte emalje. Leveres som jakkenåler,
mansjettknapper/slipsnåler. Leveres også i antikk/sølv-gull.
Håndbrodert/maskinbrodert.
Jakkemerker, slips og dameskjerf. Vår
designer tegner forslag uten forpliktelser
for Dem. Leveres i polyester og silke.
Ta kontakt for nærmere informasjon.
La deres merkeproblem bli vår utfordring
Tordenskjold/Kielland.
Leveres i antikk sølv
EXPORT - IMPORT, MILITÆRE OG SIVILE DISTIKSJONER
[email protected]
Bertha Bergsgate 11, 4009 Stavanger, Tlf.: 51 52 46 50 / 91 61 18 81 / Fax: 51 52 95 52
Vi lagerfører fløytesnorer, skulderklaffer i mange varianter samt franske gull/sølvtresser. Produserer possemetarbeider etter Deres beskrivelse.
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1
29
Kinas militære utvikling, sett med
Kommandør Hans Chr.
Helseth tjenestegjør i
International Military Staff
i NATOs Hovedkvarter i
Brussel, der han er bransjesjef for Afghanistan i
Operasjonsdivisjonen. Han
har en allsidig operativ
tjeneste, og et langt forfatterskap bak seg.
Kinas økende innflytelse og økonomiske styrke har potensiale til å
endre den internasjonale maktbalansen både politisk og militært.
Med Kinas oppblomstring følger både muligheter for samarbeid og
konkurranse om markeder og dominans. Utviklingen følges derfor
nøye i mange land, ikke minst i USA, og i denne artikkelen får vi et
inntrykk av de viktigste amerikanske vurderingene.
AV HANS CHRISTIAN HELSETH
Bakgrunn
Det amerikanske forsvardepartementet (Department of Defense, DoD) gir
ut årlige rapporter om den militære
utviklingen i Kina. I mai 2011 kom
“Military and Security Developments
Involving the People’s Republic of
China”.1 Denne rapporten beskriver
i stor grad av detalj det kinesiske forsvaret – strategi, oppgaver, organisasjon, doktrine, materiell og fremtidsutsikter. Den tar også for seg politiske,
internasjonale og økonomiske betingelser og fremtidige konfliktområder.
Dokumentet er på 94 sider og skal gi
den amerikanske kongressen innsikt
i og informasjon om Kinas militære
utvikling, og være et grunnlag for den
offentlige debatten. Rapporten fremstår som balansert, men den reflekterer selvsagt synet til DoD.
Når det 21. århundrets historie skal
skrives vil Kinas økonomiske vekst
og økende militære styrke være et
av de markerte utviklingstrekkene.
Langsiktighet i planlegging og gjennomføring av gigantiske prosjekter
er en av styrkene til regimet. Verdens
mest folkerike land har maktet å løfte
hundrevis av millioner av mennesker
ut av fattigdom. Kina har blitt den viktigste produsenten av mange konkur-
30
ransedyktige varer, noe som har holdt
inflasjonen nede i vår del av verden.
Landet har investert i og bidratt til
utvikling i den tredje verden, uten å
stille politiske betingelser.
En fortsatt økonomisk vekst har
blitt en forutsetning for sosial stabilitet i landet, og er grunnlaget som
kommunistpartiet bygger sin makt
på. Kravet om demokratiske rettigheter og ytringsfrihet vil imidlertid tilta
i takt med middelklassens vekst, noe
som kan utgjøre en fremtidig trussel
mot styresettet. Det er i dette lyset
vi må se tildelingen av Nobels fredspris til dissidenten Liu Xiaobo (2010).
Prisen ble oppfattet som et slag mot
det kinesiske styrets legitimitet, og
ikke bare et hint om å reformere.
Utviklingen har hatt sin pris.
Undertrykkingen av demokratiske
rettigheter og andre grunnleggende
friheter virker som en trykk-koker.
Ødeleggelse av miljøet har nådd et
nivå der det hemmer videre utvikling. En rekke skyer truer på horisonten, blant annet overopphetet
eiendomsspekulasjon, økte lønninger
og konkurranse fra andre nasjoner,
gjeldskrise og et press på den nasjonale valutaen. Demografiske skjev-
amerikanske øyne
heter, med mangel på kvinner som
resultat av kultur og ett-barns politikken, samt en aldrende befolkning, er
alvorlige utfordringer.
Rapporten
Rapporten er bygget opp i seks kapitler med to spesialiserte vedlegg. Det
første kapittelet begynner med å liste
hovedtrekkene i utviklingen det siste
året (2010), herunder endringer i den
øverste militære ledelsen, den teknologiske utviklingen og Kinas internasjonale engasjement. Neste kapittel
tar for seg den kinesiske sikkerhetspolitikken, med nasjonale prioriteter og militær strategi. Det tredje og
fjerde kapittelet fokuserer på opprustningen av de kinesiske militære
styrkene, spesielt evnen til å nekte
USA adgang til det Kina anser for livsviktige områder (herunder Taiwanstredet). Femte kapittel er i helhet viet
Taiwan, mens det sjette rapporterer
om de militære kontaktene som har
funnet sted siste året.
De to spesialvedleggene tar for seg
henholdsvis den maritime satsingen
og det kinesiske internasjonale engasjementet. På begge områdene har
det foregått en markert utvikling og
økt aktivitet.
To tilbakevendende trekk gjenspeiles i alle deler av dokumentet. Taiwan
står sentralt i alle militære og sikkerhetspolitiske vurderinger av Kina.
Med sterk støtte fra USA har øystaten
motstått alle forsøk på politisk dominans eller militær overtakelse fra fastlandet. Kina synes ute av stand til å
løse seg fra dette gamle fiendebildet.
Det andre trekket er den manglende åpenheten rundt egne intensjoner
som Kina omgir seg med. Dette fører
til sviktende tillit til landet. Fraværet
av en demokratisk styreform og åpen
debatt, kombinert med en ekspansiv politikk for å opprettholde den
økonomiske veksten og en sterk militær opprustning og modernisering,
har ført til at mange naboland har
blitt mindre imøtekommende overfor
Kina. Det har også ført til et høyere
militært spenningsnivå i regionen.
Usikkerheten skaper mistro og skepsis og det legges dermed større vekt
på hva Kina kan gjøre, enn det de sier
de vil gjøre. I dette lyset blir derfor
Kina oppfattet som en potensiell militær trussel.
Dette bildet forsterkes av den
offentlige kinesiske retorikken. Dette
er riktignok ikke eksplisitt berørt i
rapporten, men harde kinesiske utfall
mot alle uttalelser som kan oppfattes
som kritikk, bekymrer statene i regionen. Japan ga i august ut et regjeringsdokument som i relativt forsiktige ordelag ga uttrykk for bekymring
over den kinesiske opprustningen.
Resultatet ble kraftige beskyldninger
om at Japan blandet seg inn i interne
forhold og at de anklaget Kina for å ha
aggressive hensikter.
Det vil føre for langt å gå inn på alle
de politiske og militære forholdene
som beskrives. Visse sentrale forhold
i rapporten skal likevel trekkes frem
som spesielt interessante.
Sikkerhetspolitikk
Kinas kjerneinteresser kan summeres
opp slik: (1) Opprettholdelsen av lan-
dets politiske system, inkludert kommunistpartiets ledelse; (2) stabilitet,
suverenitet og nasjonal enhet og (3)
en garanti for den videre økonomiske
og sosiale utviklingen. Øket velstand
skal veie opp for befolkningens manglende politisk innflytelse. En ambisjon om å bli en stormakt ligger bak.
I stedet for å utfordre den eksisterende globale ordenen direkte, har
Kina lagt opp til en pragmatisk tilnærming. Å oppnå stormaktstatus
nås lettere gjennom en langsiktig
diplomatisk og økonomisk utvikling.
Moderniseringen av de militære styrkene er et ledd i dette. En væpnet konfrontasjon med naboland eller USA
kan true denne planen. Rapporten
siterer kinesiske kilder som setter
2020 som mål for en rekke økonomiske og militære målsettinger, med
2050 som tiden da statusen som global supermakt skal nås.
Myndighetene er imidlertid sterkt
innstilt på å fremstille disse målene
og aktivitetene som konstruktive, fredelige og ikke rettet mot andre land.
De to første tiårene i dette århundret
beskrives som et strategisk window
of opportunity. En sterk stat og økonomi vil tjene Kinas overordnete mål:
Opprettholdelsen av det politiske systemet, inkludert kommunistpartiets
maktmonopol, bygget på sosial utvikling og velstand.
De væpnete styrkene - People’s
Liberation Army (PLA) – er underlagt
partiapparatet. Karriereoffiserene er
alle medlemmer av kommunistpartiet og militæravdelinger fra kompanis størrelse og oppover har politiske
føringsoffiserer. Disse er ansvarlige
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1
31
J-20 jagerfly
av kinesisk
opprinnelse
for områder som personellbehandling, informasjonsoperasjoner og
beskyttelse mot spionasje og fiendtlig
etterretning. Alle viktige avgjørelser
tas av komiteer ledet av de politiske
offiserene og partimedlemmene.
Økonomiske forhold
Kina har investert sterkt i en rekke
land i den tredje verden. Tilgangen
til råvarer, fremfor alt olje og gass,
er en forutsetning for den kinesiske
industriens vekst. Landet har vært en
nettoimportør av energi siden 1993,
og har som følge av dette gjort investeringer i energisektoren i mer enn
50 land.
Dette ambisiøse programmet er
drevet av to faktorer: Først og fremst
mangler landet tiltro til det internasjonale markedet. Høyere priser,
internasjonal konflikt eller en boikott
er faktorer Kina ikke kan kontrollere.
Dernest er energisektoren et område
der Kina kan investere handelsoverskuddet.
Avhengigheten av olje er Kinas
akilleshæl. Den altoverveiende delen
fraktes lange distanser sjøveien. En
stenging av Hormuzstredet, som Iran
gjentatte ganger har truet med dersom landet skulle angripes av USA,
ville omgående få katastrofale virkninger for den kinesiske økonomien
(langt større enn eksempelvis for
USA, som får det meste av sine forsyninger fra andre kilder enn den persiske golf ). 80 % av oljeforsyningene
kommer gjennom Malakkastredet.
Det er med andre ord en rekke nasjoner som kunne strupe Kinas energiforsyninger i en mulig konflikt. Det er
32
i dette lyset disputten om Paracel- og
Spratlyøyene og Kinas massive satsing på marinen må ses. Samtidig
kontrolleres verdens tankflåte av
utenlandske shippingselskaper, noe
som Kina har lansert et stort program
for å endre til egen fordel.
Et paradoks som rapporten peker
på er at Kina er avhengig av internasjonale avtaler og en rettsordning til
sjøs, som i et globalt perspektiv har
vært sikret nettopp av den amerikanske marinen de siste 60 årene.
Teknologi
Utviklingen på det teknologiske
området er imponerende, men det
finnes områder der Kina fortsatt må
importere know-how fra utlandet.
Russland er den viktigste leverandøren, men kinesisk kopiering, uten
de nødvendige lisenser, har ført til
at Russland av industriøkonomiske
grunner har innført begrensninger på
dette markedet.
I rapporten beskyldes Kina for
aggressiv industrispionasje. Som
eksempel nevnes J-15, jagerflyet som
det nye hangarfartøyet skal utrustes
med. Det er en direkte kopi av russernes Su-33 Flanker.
Beijing satser mer og mer på å
kunne konkurrere innen de høyteknologiske områdene. Tradisjonelt har
ikke kinesiske varer blitt forbundet
med innovasjon eller kvalitet. Spesielt
innen forsvarssektoren har dette vært
tilfellet. Ledet hen av den enorme
satsingen på å modernisere de egne
væpnede styrkene, har landet nå en
ambisjon om å kunne konkurrere
med de mest avanserte på området,
herunder USA og Russland.
Internasjonalt engasjement
Kina satser stort på å utvide det internasjonale engasjementet. Et vedlegg
i rapporten viser en oversikt over
hvilke land og nasjoner som Kina har
holdt militære øvelser med, år for år
etter 2005. Det finnes også en statistikk over de landene som har mottatt
kinesiske militære delegasjoner i den
samme perioden. Det er vanskelig å
trekke en trend fra disse aktivitetene,
men omfanget er stort og trenden
økende. Mange av øvelsene virker
dog å være på lavt nivå, som søk og
redingsøvelser.
I samme periode økte også de kinesiske bidragene til FNs fredsbevarende
operasjoner sterkt. Rapporten peker
på at dette nå gjør Kina til det av de
faste medlemmene i Sikkerhetsrådet
som bidrar mest med personell: Mens
Kina i 2004 kun hadde 359 mann i åtte
FN-operasjoner var de samme tallene
i 2010 2131 mann i ti operasjoner.
Bidragene har bestått av sivile polititjenestemenn, observatører, ingeniørtjenester, logistikk og leger og sanitetstjenester (alle ikke-stridende).
Dette bidrar til å heve Kinas anseelse utad. De betaler samtidig om lag
300 millioner dollar av FNs budsjett
for de fredsbevarende operasjonene.
Dette gir økt troverdighet i det internasjonale samfunnet og er i linje med
Kinas langsiktige stormaktsambisjoner.
Forsvarsbudsjettets utvikling
Det økonomiske oppsvinget de siste
tretti årene har gitt Kina grunnlag til å
”Tradisjonell kinesisk militær tenking er
basert på hemmelighold og overraskelse.”
investere store beløp i forsvarssektoren. 4. mars 2011 annonserte Beijing
at forsvarsbudsjettet skulle øke med
12,7 prosent til over 90 milliarder dollar. DoD anslår at utviklingen, justert
for inflasjon, i snitt har utgjort over 12
prosent i året siden 2000.
Det er vanskelig å sammenlikne
disse tallene med tilsvarende budsjetter i vestlige land. Det gis svært få
detaljer hva som tas med i beregningen. Offisielle tjenestemenn oppgir at
pengene i hovedsak går til personalrelaterte kostnader, utgifter til trening
og vedlikehold og til nyinvesteringer i
tre om lag like store deler.
Det knytter seg samtidig stor
usikkerhet til hva forsvarsbudsjettet egentlig omfavner. Kostnadene til
personell og hvilke priser det kinesiske militæret betaler for produkter innenlands er ukjent. Det er de
massive økningene år etter år som
bekymrer amerikanerne og nabolandene, sammen med manglende
transparens og innsikt i de egentlige
hensiktene til Kina.
Våpensalg
Kina har et arsenal av våpen som virker tiltrekkende på nasjoner som ikke
sikter mot den ypperste teknologien.
Salgene fremmer vennskapet med
land som Pakistan, som også nyter
godt av en viss kompetanseoverføring. For andre kunder som NordKorea og Myanmar er de tradisjonelle
markedene i stor grad stengt gjennom
internasjonale sanksjoner og annet.
Mange fattige land, spesielt i
Afrika, har liten evne til å betale for
våpen i rede penger. Kina har vist stor
villighet til å selge på kreditt eller mot
betaling i råvarer. Sudan, Nigeria og
Kenya (som betalte med rettigheter
til å fiske i egen økonomisk sone)
har benyttet denne muligheten. Det
virker ikke som de etiske sidene ved
dette opptar Kina og er antakelig en
av grunnene til at de står sterkt på
markedet.
Rapporten uttrykker bekymring
for en videre eksportering av kinesiske våpen, spesielt fra Iran til terroristorganisasjoner som Hamas og
Hizbollah. Den 11. mars 2011 avslørte den israelske marinen en iransk
våpenlast som inneholdt avanserte
kinesiske sjømålsmissiler som var
bestemt for en av disse organisasjonene. Kina forholdt seg taus til nyheten.
Militær strategi
I det kinesiske forsvarsdepartements
hvitbok 2010 blir det uttalt at Kina
kun vil benytte militær makt hvis de
selv blir angrepet. Som rapporten
peker på er dette et utsagn som er lett
å forstå. Rapporten tar imidlertid opp
mer detaljerte kinesiske dokumenter
som etterlater et annet inntrykk. Det
blir dermed uklart hvilke faktorer som
kan utløse et militært angrep.
Rapporten refererer til det kinesiske tidsskriftet The Science of Military
Strategy, utgitt av PLAs vitenskaplige
militærakademi. Her kommer det
frem at et fiendtlig angrep ikke er
begrenset til konvensjonelle militære
maktmidler og våpenbruk. Et angrep
kan også defineres i politiske termer.
Militære mottiltak kan således finne
sted om man blir utsatt for et politisk
angrep. I rapporten legger dermed
DoD til grunn at Kina kan benytte
seg av et forkjøpsangrep dersom den
utenrikspolitiske situasjonen taler for
det.
Tradisjonell kinesisk militær tenking er basert på hemmelighold og
overraskelse. Landets stadig sterkere
posisjon, også militært, sammen med
en manglende innsikt i kommunistpartiets planer, skaper spenning.
Rapporten peker på at lederne kun
delvis erkjenner at dette bidrar til uro
både regionalt og globalt. Samtidig
innrømmes det at de mange spekulasjonene om aggressive kinesiske planer og ambisjoner skader omdømmet
ute i verden. En overdrevet frykt for
å vise kortene virker samtidig hemmende for handelen i et stadig mer
globalisert samfunn.
Anti-Access/Area
Denial (A2AD)
Dette amerikanske begrepet beskriver
en operasjonsform der hensikten er å
Dong Feng-21 ballistiske raketter
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1
33
”Den manglende innsikten i Kinas langsiktige og
strategiske mål står helt sentralt i de vurderingene
som gjøres i regionen.”
hindre en motpart tilgang til et geografisk område. Det blir benyttet til
å forklare Kinas militære ambisjoner
i det vestlige Stillehavet. Det tilsvarende begrepet på kinesisk beskrives
som counter-intervention, eller det å
hindre negativ innblanding. Kapasitet
til å nekte amerikanske fly- og flåtestyrker å komme nær nok til å true
fastlandet, er kjernen i doktrinen.
Den militære moderniseringen har
favnet bredt. På og under overflaten, på bakken, i luften og fra verdensrommet utvikles og benyttes
våpen og sensorer som styrker evnen
til A2AD. Godt kjent er de kinesiske
testene som har demonstrert evnen
til å ødelegge satellitter i rommet.
Atomdrevne undervannsbåter og
nye baser for disse er under bygging.
Ballistiske raketter er under utvikling
for å ramme amerikanske hangarskip. Rapporten har med en kinesisk
prinsippskisse for hvordan våpenet
opererer.
A2AD vil være avgjørende i en konflikt om Taiwan eller andre nasjoner som USA har en vilje til å støtte.
Rapporten beskriver en rekke kinesiske våpen som sammen kan utgjøre
en betydelig militær kapasitet ut til
1000 nautiske mil, eller 1850 km.
Taiwan og naboland
Rapporten vier et eget kapittel til
Taiwan og lister opp de relevante
militære kapasitetene på begge sider.
Fastlandskina har ved en rekke tilfeller tidligere truet Taiwan med invasjon, noe som neppe kan lykkes uten
betydelige tap. USA har flere ganger
svart ved å sende hangarskipsgrup-
34
per til Taiwanstredet. Dette har antakelig ledet til A2AD-tenkingen. Også
amerikansk våpenhjelp til Taiwan har
ført til friksjon mellom Washington
og Beijing.
Beijing har et intenst fokus på
Taiwan, som ikke kan forklares rasjonelt. Det nærmeste man kan sammenligne med er den kalde krigens
fiendebilde som fortsatt kan spores blant mange både i Vesten og i
Russland.
Det økonomiske samarbeidet mellom de to kinesiske statene har imidlertid tatt seg opp. Faste flyruter over
stredet har bidratt til å forbedre de
politiske og menneskelige forbindelsene.
Kina har protestert kraftig og truet
USA med forskjellige sanksjoner om
den seneste våpenhandelen (nye
eller oppgraderte F-16 jagerfly) med
Taiwan skulle bli godkjent. Dette har
ført til sterke reaksjoner i Kongressen.
USA har tradisjonelt ikke tatt hensyn til kinesiske protester – ofte tvert
imot. Det kan argumenteres at Kina
trenger USA mer enn omvendt, men
det er sikkert at Taiwan har en rekke
venner i både Senatet og Kongressen,
og at Folkerepublikken har en tilsvarende andel av skepsis mot seg blant
de amerikanske folkevalgte.
Den manglende innsikten i Kinas
langsiktige og strategiske mål står helt
sentralt i de vurderingene som gjøres
i regionen. Både Japan og Vietnam
har derfor forholdet til Kina som det
viktigste utenrikspolitiske punktet.
Kina, som investerer stadig større
beløp i de væpnete styrkene, bygger
opp en militær kapasitet som kan
dominere begge disse to nabostatene.
Det nye hangarskipet, som tradisjonelt har vært sett på som et offensivt
instrument, kan vanskelig tolkes som
annet enn et strategisk maktmiddel.
Da Taiwan lett kan nås med landbaserte fly, må hangarskipet (og flere,
når de kommer) ses som rettet mot
motstandere lengre borte.
Uvennlige handlinger, som krenkelser av territorialfarvann, provoserende opptreden (herunder bevisste
kollisjoner til sjøs), kombinert med et
meget aggressivt maktspråk, stemmer
ikke med de offisielt uttalte fredelige
hensiktene. Dette gjør eksempelvis
sitt til at Vietnam investerer i våpentyper som ubåter, jagerfly og missilbåter, alt med sikte på å nekte Kina å
operere fritt i Sør-Kinahavet.
Maritim opprustning
Kina er i tradisjonell forstand en landmakt. De sjømilitære kapasitetene
har sjelden operert utenfor lokale farvann, med de seneste årenes operasjoner utenfor Somalia som unntak.
Nasjonen ser imidlertid mer og mer
til sjøen og de oversjøiske markedene
som en kilde til videre økonomisk
utvikling og internasjonal innflytelse.
Mange høyere tjenestemenn betrakter en sterk marine som en forutsetning for å bli en stormakt. Den eneste
muligheten i fredstid til å fremme
nasjonale interesser ved hjelp av de
væpnede styrkene, er gjennom marinen.
I følge rapporten uttalte kinesiske
marinoffiserer i 2006 at Kina trengte
en sterk marine til beskyttelse av fis-
”Rapporten påpeker at større kinesisk åpenhet hva
angår maritime planer og ambisjoner i stor grad
ville bidra til å redusere mistroen til landet.”
keriene, for å støtte utvinningen av
maritime ressurser og for å sikre de
sjøverts forsyningslinjene for energi
og råvarer. Et motargument, som rapporten ikke nevner, er at oppbyggingen av en sterk marine kan lede til det
motsatte resultatet. Det er mangelen
på tillit og internasjonale avtaler som
truer de kinesiske interessene, ikke
mangelen på en marine.
Et annet moment er den prestisjen Kina knytter til en sterk marine
– marinen blir sett på som en betingelse for en troverdig stormakt. Det
som i Kina betraktes som legitimt, blir
av nabostatene sett som en trussel.
Delrapporten lister de maritime
prioritetene slik: (1) Styrke og utvide den maritime buffersonen rundt
fastlandet, (2) sette makt bak landets territoriale krav, (3) beskyttelse
av forsyningslinjene, (4) diplomati og
visning av flagget og (5) en kontinuerlig deployering av atomubåter med
interkontinentale raketter.
Rapporten påpeker at større kinesisk åpenhet hva angår maritime planer og ambisjoner i stor grad ville
bidra til å redusere mistroen til landet. Dette ville føre til at den kinesiske
marinen blir et bidrag til regional stabilitet, i stedet for en kilde til friksjon
og konflikt. Det ser imidlertid ikke ut
til at Kina vil slå inn på denne veien.
Cyber- og
satellitt-teknologi
Rapporten sier rett ut at
mange av cyberangrepene på amerikanske
sivile, militære og statlige
selskaper og organisasjoner, stammer fra Kina.
Teknikken og metodene
som blir brukt er identiske med de som finner
sted under nettverksangrep. Disse operasjonene
har til hensikt å stjele
sensitive data, begrense
tilgangen til systemene
for brukeren og skaffe
informasjonsoverlegenhet i en konflikt.
Kina er i ferd med å
utvikle seg til en verdensledende
rom-nasjon.
I 2010 alene skjøt de opp hele 15
raketter med en eller flere satellitter
om bord. Romprogrammet gir landet strategisk etterretningskapasitet,
overvåkning av land og havområder,
raske kommunikasjoner og meteorologiske data for både sivil og militær
bruk. De har også utviklet en evne
til å ødelegge en fiendes tilsvarende
kapasiteter.
For ikke å være avhengige av amerikanske navigasjonsdata (NAVSTAR
GPS), er Kina i ferd med å utvikle
sitt eget autonome system, kalt “Bei
Dou”. I 2010 skjøt man opp fem satellitter. Systemet er forventet operativt
innen 2020.
Avslutning
Kina ligger langt borte og utgjør ingen
militær trussel mot Norge. Likevel
har alle sidene av utviklingen i landet direkte og indirekte virkning på
norske interesser. Handelen, både
eksport og import, øker i betydning.
Varene fraktes på skip der den norske
maritime næringen er sterkt involvert. Selv en liten forstyrrelse av verdenshandelen, som sjørøveriet utenfor Somalia, har direkte innvirkning
på disse forholdene.
En eventuell krig i de folkerike
områdene i Østasia kan ha uoverskuelige konsekvenser. Kina, India,
Vietnam, Japan og Russland er viktige aktører. USA har sterke historiske,
politiske og økonomiske interesser i
området. Utviklingen bør følges svært
nøye. Rapporten anbefales derfor lest
i sin helhet.
(Kilde: DoD, NMT,
diverse nyhetsbyråer)
1 http://www.defense.gov/pubs/pdfs/2011_cmpr_final.pdf
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1
35
Debatten om forsvarets
fortid – og fremtid
Hva skal styre Forsvarets innretning og utvikling? I denne artikkelen tar tidligere forsvarssjef Sverre Diesen et oppgjør med dem
som lar ideologi og nostalgiske følelser stå i veien for en mer
realitetsorientert debatt om Forsvarets fremtid.
General (R) Sverre
Diesen er tidligere forsvarssjef og forfatter av
boken Fornyelse eller
forvitring – Forsvaret
mot 2020.
Foto: Forsvaret/
Torbjørn Kjosvold
36
AV SVERRE DIESEN
Anmeldelser og debattinnlegg etter
undertegnedes bok Fornyelse eller forvitring – Forsvaret mot 2020 har vært
interessant lesning på flere måter.
Ikke minst har reaksjonene gitt anledning til å reflektere over hvor sterkt
norsk forsvarstenkning er opphengt i
det offisielle bildet av seg selv – i den
etablerte og til tider liturgiske fremstilling av Forsvarets historiske karakter og rolle. Dette ser ut til å gjelde hva
enten debatten dreier seg om å tolke
og forstå Forsvarets fortid eller predikere dets fremtid. Kritiske vurderinger av substansen i gårsdagens mobiliseringsforsvar er like lite velkomne
som påstander om at den historiske
forsvarsmodellen har morgendagen
bak seg. Jo mer man bestreber seg på
både dokumentasjon og argumentasjon, jo mer opphisset reageres det.
Nå heter det seg at det ikke er god
skikk å svare på bokanmeldelser, så
anmelderne av nevnte bok her i NMT
skal selvfølgelig få mene hva de vil
om både form og innhold – på tross
av at Nils Naastads anmeldelse ligger
nærmere et velformulert og til tider
fornøyelig karakterdrap på forfatteren
enn en anmeldelse av selve boken.
Det må likevel være både legitimt og
interessant å prøve å forstå hvorfor
bokens resonnementer og konklusjoner skaper reaksjoner som knapt
kan kalles balanserte. Ikke minst fordi
slike følelsesladete etterskjelv også gir
en antydning om hvilke sperrer som
fortsatt skal overvinnes før Forsvarets
modernisering er både fullført og
akseptert.
Normativt vs
analytisk perspektiv
Noe av forklaringen på motviljen må
være at Norge er et land hvor det normative perspektiv nyter større anseelse enn det analytiske – det ideelle
har større appell og høyere prestisje
enn det reelle. Det er hva vi subjektivt
ønsker skal være virkeligheten som
har forrang – ikke hva den objektivt
er, så langt dette lar seg fastslå. Ikke
minst gjelder det spørsmål som angår
Forsvaret, som til daglig er skjermet
for den virkeligheten det er til for og
derfor blir et velegnet område for
mytedannelser. Kombinert med rollen som beskytter av nasjonens viktigste og mest umistelige verdier har
det ført til at det nesten er noe sakralt
over hvordan det tenkes og tales om
den tradisjonelle norske forsvarsmo-
Krig uten hester var temmelig utenkelig i flere hundre år. Svært effektive kunne de også være. (Foto:frm)
dellen. Kritiske vurderinger og spørsmålstegn blir dermed ikke oppfattet
som bidrag til bedre innsikt, men som
blasfemi. Det er derfor ikke første
gang undertegnede er blitt beskyldt
for “nedvurdering” av det gamle
mobiliseringsforsvaret, og “idiotforklaring” av dets talsmenn. Men det
interessante poeng er jo at de svakheter jeg har trukket frem og pekt på
nettopp ikke bygger på noen vurdering fra min side – langt mindre noen
nedvurdering. Jeg har basert meg helt
og holdent på andre instansers vurdering, alle presumptivt kompetente.
Mobiliseringshærens elendige materiellstatus på midten av 90-tallet er
ikke spørsmål om subjektiv synsing.
Det er en fysisk realitet, basert på telling og dokumentert av FFI i en egen
rapport. Dens dårlige treningsstatus
er på tilsvarende måte ikke produktet
av nedvurderende skråblikk fra en
enkelt person, men en konsekvent
konklusjon fra ulike kontrollteam
over en periode på i hvert fall ti år. Og
avslutningsvis er det jo heller ingen
som har kritisert selve det konseptuelle grunnlag for mobiliseringsforsvaret. En eller annen form for mobforsvar var antagelig som det blir hevdet
eneste løsning, gitt den kalde krigens
forutsetninger. Poenget er derfor ikke
at konseptet var feil, men at vi med en
annen praksis kunne hatt en mobiliseringshær som hadde vært både større
og bedre mot slutten av den kalde
krigen. Kritikken går med andre ord
ikke på konseptet i seg selv, men på
at man tross mange advarsler ikke
forsto matematikken i gjenanskaffelses- og moderniseringsproblemet.
Derfor endte vi opp med tretten brigader på papiret mot kanskje fire i
realiteten – mens vi kunne hatt åtte
fullt utrustede. Poenget med å trekke
frem dette er hverken å henge ut eller
idiotforklare noen – det er å få frem i
lyset de mekanismene som behersker
denne siden ved forsvarsplanlegningen for at vi ikke skal fortsette å gjøre
samme feil.
At en hærstruktur hvor beholdningene av selv kritisk materiell bare
strakk til for en snau tredjedel av
enhetene kalles en koloss på leirføtter, kan knapt sies å være noen overdrivelse. Det er heller ingen grunn til
å føle seg såret over at kontrollteamenes påvisning av udisiplin, manglende ferdigheter og sviktende ledelse
blir løftet ut av arkivpermene og frem
i lyset. Denne tilstanden skyldtes jo
ikke at noen sviktet eller gjorde en
dårlig jobb ut fra sine forutsetninger.
Når man setter opp en militær avdeling bestående av mennesker som
knapt har tatt i våpen og annet utstyr
på årevis og ikke kjenner hverken
hverandre eller sitt befal – hva er
det da rimelig å forvente? Selvfølgelig
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1
37
I de fleste vestlige land nærer
man nostalgiske følelser for forsvarets mykere sider, som Billy og
vår egen Stomperud, men slike
følelser bør ikke få innflytelse på
valg av forsvarsstruktur.
ikke annet enn det kontrollteamene rapporterer, og det hadde neppe
gått bra om systemet var blitt satt på
prøve. Dertil kommer at våre potensielle sovjetiske fiender ganske sikkert
hadde sett og forstått nok til å ha
en realistisk vurdering av disse avdelingenes stridsverdi. I det perspektiv
lurte vi neppe andre enn oss selv. Men
igjen er ikke poenget å henge ut noen
for det som foregikk. Det er utvilsomt
at de mange som i denne perioden
tjenestegjorde på repetisjonsøvelser
i mobiliseringsforsvaret leverte en
helhjertet innsats, og sånn sett fortjener både heder og anerkjennelse. Det
beklagelige er bare at det ikke alltid
er nok at mennesker gjør så godt de
kan hvis resultatet likevel er utilstrekkelig, målt med den målestokk virkeligheten representerer. Vi må dessverre erkjenne at det ikke finnes noen
erstatning for trening og disiplin i en
militær avdeling, like lite som den har
noen verdi uten materiell. Dermed
nytter det ikke å si at det ikke fantes alternativer. Det ubrukelige er og
blir ubrukelig, og da finnes det alltid
alternativer. Mobiliseringsforsvarets
problem var derfor ikke at det ikke
fantes alternative måter å innrette det
på, selv innenfor konseptets ramme.
Problemet var at det ikke var noen
vilje til å se svakhetene og vurdere
slike alternativer, nettopp fordi systemet i fravær av kontakt med virkeligheten var blitt en del av myten om
den norske forsvarsmodellens praktiske og prinsipielle fortreffelighet.
Det fascinerende er at disse mytenes
grep om både tanker og følelser snarere ser ut til å styrkes enn svekkes
etter hvert som årene går.
38
Etos og forsvarsvilje
i en ny tid
man tro ville fremstå som et sivilisatorisk fremskritt – men nei.
Enda mer tankevekkende er det når
det reageres på analysen av hva som
bør være det moderne Forsvarets etos,
og hva forsvarsvilje i befolkningen
i praksis må innebære i vår tid. At
Forsvaret ikke lenger vil kunne nyttiggjøre seg mer enn en brøkdel av
selv den mannlige befolkning bestrides for så vidt ikke – men det beklages. At forsvarsvilje i realiteten er blitt
synonymt med betalingsvilje for en
samfunnsoppgave som bare berører
et lite mindretall direkte erkjennes –
men budbringeren henrettes verbalt
på stedet. Jeg kunne jo i det minste
vært litt lei meg i sakens anledning.
Det sørgelige ved bortfallet av den
gamle forsvarsordning fremheves
sågar ved å sitere nasjonalsangens
patosfylte linje om at “også vi når
det blir krevet, for dets fred slår leir”.
Det gir jo et ganske annet løft enn en
oppfordring til å åpne lommeboken.
I lys av hva vi faktisk snakker om er
dette en ubegripelig holdning. Man
skulle tro at når verden har utviklet
seg slik at trusselen om en ødeleggende krig der vår frihet og selvstendighet står på spill har kommet i
bakgrunnen er det en positiv ting.
At andre utviklingstrekk i tillegg har
medført at militærmakt er blitt mer
kapitalintensivt og mindre personellintensivt er det likeledes grunn til å
glede seg over. De væpnede konflikter
som vi i dag innretter og dimensjonerer Forsvaret for vil dermed ikke
involvere flere enn et begrenset antall
mennesker, fortrinnsvis dem som selv
har valgt soldatprofesjonen. Død og
ødeleggelser vil kort sagt komme til å
ramme eller berøre færre. Det skulle
Hva kan så årsaken være til dette
svermeriet for en forsvarsmodell der
flest mulig mennesker skal tvinges
til å være soldater, helt uavhengig av
både egne ønsker og skikkethet utover
fysiske minstekrav? Forklaringen er
vel å finne nettopp i de historiske forhold som gjorde at Bjørnson kunne
skrive som han gjorde: At Europa i 200
år har levd i og med det napoleonske
militærparadigmet – forestillingen
om at det både riktigste og beste forsvar er det som legemliggjør tanken
om “folket i våpen”. Ikke bare fordi
det var nødvendig for å stable på bena
de millionarmeene som måtte til i
totale kriger der nasjoner og imperier
gikk under, men også fordi det harmonerte med denne epokens syn på
militærvesenet som nasjonsbyggingsinstitusjon. Militærtjeneste skulle –
“uten Hensyn til Fødsel eller Formue”
som det står i Grunnloven – være den
integrasjonsmekanisme som på tvers
av geografiske og sosiale skillelinjer
innpodet en felles følelse av nasjonstilhørighet. Dette var en forestilling
som ikke bare inspirerte Bjørnson da
han skrev “Ja, vi elsker” i 1859. Også
hans samtidige Henrik Ibsen gir et
poetisk uttrykk for det samme i sitt
“Ballongbrev til en svensk Dame” fra
1871. Da hadde von Moltkes reformer
av den preussiske generalstab skapt
det første virkelig profesjonaliserte
militære ledelsesapparat, og med det
hadde Preussen i tur og orden beseiret Danmark (1864), Østerrike (1866)
og Frankrike (1870-71). Preussens
militære overlegenhet – ikke minst i
forbindelse med krigen mot Danmark
”Forsvar skal i dette bildet være noe folkelig og
spontant, bare da er det legitimt.”
– opprørte Ibsen dit hen at han ga sin
vrede luft i et av dette diktets vers slik.
Just i seiren bor forliset.
Preussens sverd blir Preusser-riset.
Aldri svulmer der en løftning
av et regnestykkes drøftning.
Intet dåds-dikt blir å tolke
fra den stund av da en folkereisning, skjønnhetsfylt og fri,
ble et stabs-maskineri,
spekket ut med kløktens dolke,fra den stund da herr von Moltke
myrdet kampens poesi.
Her skinner datidens idealbilde av
forsvar og militærvesen tydelig igjennom. Det skal ikke være et vitenskapelig basert og effektivt fungerende
apparat “spekket ut med kløktens
dolke”. Det skal være “en folkereisning, skjønnhetsfylt og fri”. Moltke
har med sine reformer “myrdet kampens poesi”. Forsvar skal i dette bildet
være noe folkelig og spontant, bare da
er det legitimt.
Folkeforsvarsideen er med andre
ord sprunget ut av 1800-tallets forestillinger om nasjonalstaten og det
idealiserte bildet av forholdet mellom
folk og militærvesen, så vel som av
datidens økonomiske og teknologiske randbetingelser. Dette idealet ble
videreført gjennom hele 1900-tallet
fordi to verdensomspennende kriger
og muligheten for en tredje var både
forutsetningen for og konsekvensen
av en slik ordning. Men i dag, ved
begynnelsen av 2000-tallet, er “folkereisningen” ved veis ende historisk,
fordi både sikkerhetspolitiske, økonomiske, teknologiske og sosio-kulturelle trender har undergravet den.
Det nærmeste vi kommer Ibsens ideal
i våre dager er antagelig opprørshæren i Libya, men det er vel ingen som
derfor vil opphøye den til forbilde.
Ingen vil vel heller hevde at det er
noe spesielt poetisk ved krig, i det
minste ikke slik det fremsto for Ibsen.
Den forestillingen døde med Første
verdenskrig, for øvrig også det med
hjelp fra poesien – blant annet fra den
kanadiske offiseren, legen og dikteren
John MacCrae som selv hadde opplevd skyttergravene på Vestfronten:
In Flanders fields the poppies blow
Between the crosses, row on row,
That mark our place; and in the sky
The larks, still bravely singing, fly
Scarce heard amid the guns below.
Nå er det selvsagt ikke meningen
å fremstille dem som i dag beklager det gamle forsvarets undergang
som lyriske krigsromantikere, langt
derifra. Men det interessante ved
denne type forsvarsnostalgi er at
den så ensidig dveler ved den gamle
forsvarsmodellens karakter og rolle
i fred, uten å reflektere over dens konsekvenser i krig. Delvis skyldes nok
det at invasjonsforsvaret bygget på
den strategiske paradokslogikk som
tilsier at nettopp et bredt folkelig og
nasjonalt militærvesen som signaliserer både vilje og evne til forsvar er den
beste garanti for at man ikke blir invadert. Dermed er det modellens tiltalende sider i fredstid som dominerer forestillingene om folkeforsvaret
som særlig verdifullt og legitimt. Det
er demokratisk, samfunnsbyggende,
sosialt utjevnende og en rekke andre
positive ting, mens den type krig som
er modellens ultimate rasjonale trer
i bakgrunnen og blir en abstraksjon.
En av mange indikasjoner på dette
har jeg ofte fått i forbindelse med
foredrag og lignende, når foreldre i
forsamlingen har gitt uttrykk for skuffelse over at deres sønn ikke blir kalt
inn til førstegangstjeneste. Åpenbart
ikke fordi de har et brennende ønske
om å få ofre en sønn på nasjonens
alter i en eventuell krig, men fordi han
ville ha så godt av å gjøre militærtjeneste – underforstått i fred, der fred
blir oppfattet som en naturtilstand
og en selvfølge. En slik ureflektert
holdning er ille nok, selv når nasjonalt eksistensforsvar er Forsvarets
primærfunksjon. Men når den gamle
oppgaven i tillegg er erstattet av en
helt annen oppgave; når Forsvaret
skal være et vern mot – eller et aktivt
instrument for – politisk tvangsdiplomati, er illusjonen dobbel. Da er
forestillingen om folkeforsvarets og
vernepliktens moralske og politiske
fortrinn ikke annet enn et nostalgisk
ekko fra en tid det ikke er noen grunn
til å ønske seg tilbake til. Hvis de
totale krigers epoke i Europa er ute,
og konseptet “folket i våpen” med
den, må det være et av de største
fremskritt i europeisk historie. Derfor
er det også så vanskelig å se hvorfor
det fortsatt er så mange som begråter
det gamle forsvarets sorti.
Politisk nøytralitet
eller militarisme?
Samme dag som undertegnede ble
utnevnt til forsvarssjef i statsråd, ca 4
måneder før tiltredelse, ble jeg ringt
opp av NRK, som ville ha et intervju. Utenfor i Myntgaten sto en av
Fjernsynets kjente nyhetsprofiler og
ville først vite om jeg var enig i at
norske offiserer måtte kunne nekte
å la seg beordre til tjeneste i Irak.
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1
39
”Hvem eller hva som er landets fiender
utpekes av politikerne, og hverken kan
eller bør interessere soldatene.”
Forventningen var åpenbart at jeg
skulle si ja, fordi det norske engasjementet i Irak var politisk omstridt.
Fordi jeg var enig med statsråden om
at jeg ikke skulle uttale meg om dagsaktuelle spørsmål før tiltredelsen, var
svaret at det kunne jeg ikke kommentere. Men den spontane tilskyndelse,
nemlig å si “Selvfølgelig ikke” lå på
tungespissen. Hvis noen er gått inn
i Forsvaret på den forutsetning at de
skal kunne nedlegge veto mot lovlige politiske beslutninger om bruk
av militærmakt ved å nekte å være
med, har de misforstått på vesentlige
punkter. Et viktig poeng som dagens
sikkerhetspolitiske virkelighet bidrar
til å understreke er med andre ord at
det ikke tilligger hverken Forsvaret
som institusjon eller den enkelte soldat å ha høylytte synspunkter på oppdragenes politiske legitimitet – langt
mindre reservere seg mot dem. Ikke
desto mindre er det altså noen – herunder også en av bokanmelderne –
som mener at “et forsvar frikoblet
fra politikken smaker av militarisme”.
Igjen ser vi altså hvordan forestillinger med utgangspunkt i det gamle
paradigmets eksistensforsvar overlever inn i en tid hvor de ikke lenger
er hverken mulige eller ønskelige.
Når det altoverskyggende scenario er
kampen for å overleve som nasjon,
er det riktignok en selvfølge at både
politikere, militære og folket for øvrig
mener at motstand er både riktig og
nødvendig. At de yrkesmilitære i en
slik situasjon ikke kan nekte å være
med – i den grad de overhodet måtte
være inne på tanken – oppfattes å
være en selvfølge og en konsekvens
av at ingen har reservasjonsrett når
landets eksistens ligger i vektskålen.
Men de militæres manglende reser-
40
vasjonsrett i et slikt tilfelle skyldes jo
egentlig ikke hverken bred politisk
enighet om å gjøre motstand, eller
pliktens generelle rekkevidde overfor hele befolkningen. Det militære
yrkespersonellets plikt til å stille opp
er i denne som enhver annen situasjon en konsekvens av deres yrkesvalg
som soldater. Den er ikke betinget
av hverken scenario eller oppslutning i befolkningen. Dersom vi legger
til grunn at yrkesmilitæres plikt til å
delta skal være betinget av konsensus
om den politiske begrunnelse, er vi
åpenbart på ville veier. Derfor er også
et forsvar med avstand til de politiske
beslutninger om bruk av militærmakt
en like klar forutsetning i vår tid som
det omvendte forhold var naturlig før.
Hvem eller hva som er landets fiender
utpekes av politikerne, og hverken
kan eller bør interessere soldatene – i
det minste ikke i noen annen egenskap enn som vanlige borgere, men
da uten vanlige borgeres rett til å
mene noe om det offentlig så lenge de
er i tjeneste.
Store norske leksikon definerer
militarisme som “militærvelde; ensidig dyrkelse av det militære; opprettholdelse av et militært apparat som
politisk maktmiddel, særlig som støtte for aggressiv utenrikspolitikk”. En
annen betydning kan være at militærvesenet blir sin egen begrunnelse,
og at militære dyder og idealer gjøres
gjeldende for samfunnet generelt,
som i antikkens Sparta eller i enkelte
diktaturer av nyere dato. Et militærvesen som forholder seg strengt nøytralt til politiske beslutninger om dets
egen anvendelse kommer altså ikke
inn under begrepet militarisme. Men
igjen er manges følelsesmessige for-
ankring i den gamle forsvarsmodellen – folkeoppbudet som så å si skulle
skyte opp av bakken når vardene tentes og all politisk uenighet opphørte
– så sterk at et forsvar som er frikoblet
fra politikken umiddelbart utløser
ryggmargsreflekser som noe mistenkelig. Så sterk er denne uviljen at man
tyr til de mest stigmatiserende betegnelser man kan finne, hinsides glosenes både definisjonsmessige innhold
og betydning i dagligtale.
Nå skulle man kanskje tro at dersom det var ønskelig med offiserer
som også tenkte politisk, ville det
være både naturlig og nyttig med
militære vurderinger av forsvarspolitiske beslutninger. Overraskende nok
synes likevel ikke det å være tilfelle
for mange av kritikerne. Min boks
beskrivelse av hvordan enkelte politiske beslutninger fører til at politikken mister anseelse mottas med både
vantro og avsky. “Politikerforakt” skrek
Klassekampen. “Griseri” og “slagg”
roper Nils Naastad. Utgangspunktet
er her en påvisning av hva som skjer
når politikerne ikke vil legge ned
overflødige baser av distriktspolitiske
årsaker. Da må de samme midlene i
stedet hentes fra styrkestrukturen i
form av lavere aktivitet eller reduserte
materiellinvesteringer. Det fører til at
avdelinger og kapasiteter som ellers
kunne vært videreført svekkes og etter
hvert faller bort, noe som forsterker
ubalansen mellom infrastruktur og
styrker ytterligere. Det betyr at politikerne i neste omgang må ta stilling
til forslag om basenedleggelser som
er enda mer omfattende enn dem
de sa nei til i utgangspunktet. Den
opprinnelige beslutning var følgelig
like dårlig distriktspolitikk som for-
Landgangen i Normandie i 1944 handlet i betydelig grad om antall. Antall er
fremdeles en viktig variabel i militære
operasjoner, men ikke den eneste.
svarspolitikk, fordi man bare skyver
et voksende problem foran seg. Uvilje
mot å ta ubehaget ved en upopulær
beslutning på kort sikt settes med
andre ord foran nasjonens interesser
på lengre sikt, hva enten man legger
forsvarspolitiske eller distriktspolitiske mål på nasjonalinteressen. Bokens
poeng er altså at det ubestridelige fravær av rasjonalitet i slike beslutninger
ikke er god reklame for politikken.
Det er selvsagt en kritisk kommentar.
Men er det et uttrykk for forakt? Er det
“griseri”? Eller “slagg”? Det er jo heller ingen nyhet at politikk dreier seg
om både kompromisser, hestehandel,
vikarierende motiver og skjulte agendaer. Dette er ikke mer enn medienes
politiske kommentatorer påpeker
hver eneste dag, uten at det utløser
fy-rop fra tribunene. Forargelsen kan
derfor umulig skyldes at disse tingene
sies, det opprørende må snarere være
hvem som sier det. Da er vi igjen
tilbake til utgangspunktet for disse
refleksjonene, nemlig enkelte miljøers nærmest religiøse holdning til hva
som kan sies og ikke sies om forsvar
og politikk av Forsvarets egne. En
tidligere forsvarssjef kan i følge denne
teologien ikke påtale selv sterkt dysfunksjonelle sider ved enkelte politiske beslutningsprosesser. Det er jevngodt med forakt for hele det politiske
system.
Man skulle kanskje tro at et fornuftig grensesnitt mellom forsvar
og politikk ville være at Forsvarets
tjenestegjørende personell ikke skal
kommentere eller blande seg bort i
hvilke oppdrag politikerne ønsker å
bruke dem til. Avgåtte offiserer bør
derimot ha anledning til å gi offentligheten innblikk i saker som har offentlig interesse, for eksempel ved å skrive
bøker basert på sine erfaringer. Slik
er det likevel ikke i følge kritikerne
– det er faktisk omvendt. Et forsvar
der de stadig tjenestegjørende holder avstand til politikken smaker av
militarisme, mens avgåtte offiserer
som kommenterer forsvarspolitiske
beslutninger er udemokratiske rabulister. Forstå det den som kan.
Avslutning
Noen av reaksjonene på undertegnedes bok synes å være preget av en
sterk følelsesmessig uvilje mot hele
den retning utviklingen av Forsvaret
har tatt. At det ikke er noe særlig å
gjøre med saken utover å ta konsekvensen av både sikkerhetspolitiske,
økonomiske og andre rammebetingelser erkjennes – men det gjør absolutt ikke saken bedre. Det snarere
skjerper enn mildner aversjonen mot
det nye og dets talsmenn. Den gamle
forsvarsmodellens appell til politiske
idealer og kjerneverdier, både i kraft
av sitt formål og sin praktiske utforming, slipper bare langsomt taket.
Dukker det opp noen som ikke bare
ønsker en slik utvikling, men attpå til
mener den er et fremskritt i enhver
henseende, er det derfor mye oppdemmet frustrasjon som får avløp.
Dette fenomenet gir oss enda en
påminnelse om at Forsvarets omstilling ikke bare er et organisatorisk og
teknisk spørsmål. Det er i høy grad
også et sosio-kulturelt prosjekt der
hele vår forestilling om hvorfor vi har
et forsvar og hva slags relasjon det
derfor må være mellom samfunn og
militærvesen, mellom folk og forsvar,
er i støpeskjeen.
Prisoppgaver NMT og FHS
Norsk Militært Tidsskrift og Forsvarets høgskole vil minne om årets prisoppgaver:
Norsk Militært Tidsskrifts prisoppgave og advokat og major Eivind Eckboes legat.
Internettsidene www.nor-miltids.com og www.fhs.mil.no gjengir statuttene,
gir nærmere opplysninger om mulige emnevalg og frist for innsendelse.
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1
41
N M T D E B AT T
Mea Culpa
Jacob Børresen
Redaktøren
beklager:
Innleggene av Jacob Børresen
og Magnus Peterson avslutter en diskusjon som har
løpt gjennom de siste numre
av NMT. Den startet med
Jacob Børresens anmeldelse av Tormod Heiers bok
Nytt landskap – Nytt forsvar
i NMT nr.2, 2011, og forsatte
med Magnus Petersons svar
i NMT nr.3, 2011. I et tidsskrift som NMT, som blant
annet ønsker å fremme militærvitenskapelige studier, setter vi selvfølgelig stor pris på
diskusjoner om militærvitenskapens rammer og kvalitetskrav. Det er også naturlig at
man i en slik diskusjon trekker inn ulike målestokker og
standarder som sammenligningsgrunnlag. I den forbindelse har deler av professor
Nils Marius Rekkedals vitenskapelige produksjon vært
trukket inn. I den grad dette
har blitt oppfattet som sterke
beskyldninger, burde professor Rekkedal fått muligheten
til en samtidig imøtegåelse.
Redaktøren beklager at så ikke
skjedde. Professor Rekkedal
har derimot fått muligheten
til å kommentere de to avsluttende innleggene som trykkes
her. Selv om dette konkrete
ordskiftet avsluttes her, ønsker
NMT også i fremtiden gjerne
artikler som belyser de grunnleggende militærvitenskapsteoretiske spørsmål.
42
I min anmeldelse i NMT (2:2011) av
boka “Nytt Landskap Nytt forsvar”
(Tormod Heier (red.) Abstrakt forlag
Oslo 2011) hvor Magnus Petersson
har skrevet om “En skandinavisk
transformasjonsbølge”, går jeg i rette
med Petersson fordi han, som jeg
skriver: “…av min etter hvert store
produksjon, velger ut én polemisk
artikkel i Aftenposten fra 2005 og på
det grunnlag setter meg i bås med
bl.a. general Hovland…”. Den kritikken fastholder jeg. Det jeg imidlertid
angrer på og meget sterkt beklager er
at jeg trakk Nils Marius Rekkedal inn
i saken. Det hadde han ikke fortjent.
Han har heller ingen ting med denne
saken å gjøre. Jeg kan bare si som en
katolsk venninne av meg sa det, da
hun i ettertid så at hun av ren iver og
ærlig engasjement hadde begått et
mistak: Mea culpa!
Så får jeg da også igjen med renter
og renters rente av Magnus Petersson
i NMT (3:2011). Normalt burde man
selvsagt ydmykt bøye nakken og
holde kjeft etter en slik velfortjent
skyllebøtte. Petersson har imidlertid
valgt en form på sitt innlegg som gjør
at jeg er nødt til å plage leserne med
denne saken enda en gang.
I stedet for å konsentrere seg om
meg, og forbigå sakesløs tredjeperson
i kultivert taushet, velger Petersson å
føye skam til skade ved å la leserne
få del i hans egen sterkt subjektive
og selvrettferdige framstilling av den
ulykkelige “Rekkedalaffæren”, hvor
han f eks helt utelater sin egen rolle
i saken. Jeg gremmes og synes rett og
slett det er ekkelt, særlig fordi ansvaret for at Rekkedal i det hele tatt ble
trukket inn dessverre er mitt.
Og i samme åndedrag som
Petersson, med rette, refser meg for
mitt personangrep på ham, går han
i samme fellen og retter et saftig personangrep på meg. Det er ikke første
gang jeg henfaller til personangrep,
får leserne vite. Det gjorde jeg også
i NTfS i 2008, og ble refset for det
av admiral Thomesen! Det er riktig
at jeg i artikkelen han viser til tok
ganske kraftig i. Men det var i rettfer-
dighetens navn tilsvar til en artikkel
hvor jeg hadde fått mitt pass kraftig
og til dels sterkt usakelig påskrevet.
At den gamle gentleman Ole Chr.
Thomesen syntes tonen i debatten
var ubehagelig beklager jeg selvsagt.
Jeg synes ellers ikke jeg har noe spesielt å skamme meg over i den saken.
Det var en nokså opphetet og følelsesladet debatt hvor det ble gitt og tatt
fra begge sider. Hvis Petersson leter
vil han dessuten sikkert kunne finne
flere artikler fra min hånd i løpet av
de tretti år jeg har holdt på, hvor jeg
er direkte og krass i min kritikk. Det er
på godt og ondt min stil. Nok om det.
Jeg synes til slutt Petersson tar vel
kraftig i når han tolker meg dit hen at
han skal ha drevet med uredelig forskning. Mitt poeng var og er at debattartikkelen han henviser til i sitt kapittel ikke gir grunnlag for å hevde at jeg
stiller kritiske spørsmål “…ved både
de sikkerhetspolitiske og de forsvarspolitiske begrunnelsene for transformasjonen.” Det er riktig at jeg stiller
slike spørsmål, men en mer relevant
kilde ville vært boka mi “Forsvar uten
trussel” (Abstrakt forlag 2005), som
gir en samlet og grundig dokumentert
og begrunnet kritikk av omstillingen.
Henvisningen gir heller ikke grunnlag
for å slå meg i hartkorn med folk som
Hovland eller Steiro. Den som leser
boka mi vil se at min kritikk både
har et annet grunnlag og et annet
fokus. Peterssons kildebruk er således
ikke uredelig, den er bare litt slurvete
og respektløs. Men Petersson hadde
kanskje ikke lest boka mi, eller visste ikke om at den fantes? I så fall er
dette noe han som ansatt i seksjon for
norsk sikkerhetspolitikk ved IFS snarest kanskje burde lese seg opp på? I
motsatt fall, om han kjente til boka
og hadde lest den, må han forklare
meg hvorfor han som forsker anser
at et spissformulert leserinnlegg om
ett lite element av forsvarsdebatten
er mer relevant som kildebelegg for at
“den eksterne kritikken har også vært
hard” enn en bok som framsetter kritikken i sin helhet.
Svar til Mea Culpa
Magnus Peterson
I mitt förra inlägg redde jag ut för Jacob
Børresen vad oredlighet i forskning är
och hur en forskningsprocess går till.
Av hans svar att döma verkar han nu
delvis ha förstått innebörden av dessa
begrepp. Några ytterligare klargöranden är emellertid på sin plats.
Børresen menar nu att mitt bruk
av källor “ikke” är “uredelig”, “bare
litt slurvete og respektløs” och skälet
till detta är att jag har hänvisat till
en av hans debattartiklar i stället för
en av hans böcker. Enligt Børresen
ger debattartikeln för det första inte
“grunnlag” att hävda att han “stiller
kritiske spørsmål” kring den norska
försvarstransformringen och för det
andra anser Børresen att hänvisningen till debattartikeln inte heller ger
“grunnlag” för att jämställa honom
med “folk som Hovland eller Steiro”,
eftersom Børresens kritikk, enligt
honom själv, “både har et annet
grunnlag og et annet fokus”.
Min uppfattning är dock dels att
Børresens debattartikel är ett gott
exempel på hans återkommande och
många gånger uppfriskande kritik
mot den norska försvarstransformeringen (Børresen erkänner ju också
att det är “riktig” att han ställer “slike
spørsmål” i artikeln), dels att det är
helt naturligt att han i rollen som kritiker av norsk försvarstransformering
sammanknippas med andra kritiker –
inklusive Hovland och Steiro – oavsett
på vilken grund dessa kritiserar den
norska försvarsomställningen och vilket fokus kritiken har. Jag hade kunnat hänvisa till en av hans böcker eller
till en annan av hans debattartiklar,
men detta hade alltså varken gjort
till eller från för den poäng jag velat
göra med hänvisningen, nämligen att
dokumentera att den externa kritiken
mot transformeringen har varit hård
på sina håll.
Att Børrensen väljer att än en gång
ta upp Rekkedalaffären, trots att han
starkt ångrar att han gjorde det förra
gången, förefaller ytterst märkligt. I
mitt förra inlägg försökte jag illustrera för Børrensen vad oredlighet i
forskning är genom att hänvisa till
Rekkedalfallet, men det tycker han
uppenbarligen inte var upplysande
utan rätt och slätt “ekkelt”, särskilt
min “sterkt subjektive og selvrettferdige framstilling” av saken. Personligen
har jag svårt att förstå hur citat från
Vetenskapsrådets utlåtande kan vara
subjektiva och självrättfärdigande.
Vad som är mer bekymmersamt är
emellertid att man av Børrensens
formuleringar får intrycket att han
trivialiserar den av Vetenskapsrådet
konstaterade plagiatverksamheten,
och som vetenskapare måste jag rea-
gera starkt negativt mot alla försök
till trivialisering av plagiat och andra
typer av forskningsfusk.
Slutligen kan jag konstatera att det
verkar finnas en diskrepans mellan
min och Børrensens syn på vad ett
personangrepp är och vad som skiljer
ett sådant från ett sakligt påstående.
Børrensen menar att jag riktar “et saftig personangrep” mot honom när jag
påpekar att det inte är första gången
han ägnar sig åt personangrepp. Men
detta är i själva verket inte ett personangrepp utan ett sakligt påstående
eftersom det finns saklig grund för
det, något som Børrensen dessutom,
synbarligen glatt, bekräftar:
Hvis Petersson leter vil han dessuten sikkert kunne finne flere artikler
fra min hånd i løpet av de tretti år jeg
har holdt på, hvor jeg er direkte og
krass i min kritikk. Det er på godt og
ondt min stil.
Enligt mitt synsätt kan man dock
ägna sig åt “direkte og krass” kritik
utan att samtidigt ägna sig åt personangrepp. En god grundregel är att i
allmänhet undvika att tillskriva sina
debattmotståndare karaktärsegenskaper (till exempel slarvig, respektlös, subjektiv och självrättfärdig) –
särskilt när hållbara belägg saknas
för sådana påståenden – och i stället
framföra sakligt grundad kritik.
Oslo Miltære Samfunds selskapslokaler - www.selskaper.no
Velkommen til spesielle møteog selskapslokaler i historisk bygg.
Denne oasen midt i Oslo sentrum gir en fin
ramme til ethvert arrangement.
Hele huset kan leies ut under ett, eller lokaler kan leies separat. Den store festsalen er ideell for møter av internasjonal
karakter og til representasjon, men flere rom i forskjellige
størrelser gir mange valgmuligheter.
Vertinne: Ann Mari Wang-Johannessen.
Henvendelse om leie av lokaler
og valg av menyer rettes til daglig
leder på tlf 22 42 12 12. Fax 22 42 03 80.
Mailadresser: [email protected]
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1
43
N M T D E B AT T
Kommentar til debatten mellom Magnus Petersson og
Nils Marius Rekkedal
Jeg har de siste tretti år vært så heldig
å få lov til å være med i førstelinjen
for utviklingen av militærvitenskap
i Norge både når det gjelder teori og
innhold. Militærvitenskap er fortsatt
et ungt fag her i Norge, og det har
skjedd store endringer. For å bruke
et litt personlig bilde: Da jeg var barn
kjørte mine foreldre med oss i bil
uten at vi hadde sikkerhetsbelte på i
baksetet. Det hadde vi ikke drømt om
å gjøre i dag. Men på den tiden var det
dette som var vanlig norm. På samme
måte trenger man ikke gå lenger en
25 år tilbake i tid og se på artikler
som den gang ble trykket i NMT, men
som i dag trolig ikke ville fått plass i
NMT pga manglende noteapparat og
inkonsistent metode, etc.
Men det betyr ikke nødvendigvis
at de tekster som tidligere ble skrevet mangler analyser, innsikt i faglige
problemer og gode argumenter. Det
ble bare rett og slett skrevet på en
annen måte, og ofte var teksten basert
på personlige militære erfaringer. Jeg
har selv skrevet slike tekster, og det
har også mange andre offiserer som
tidligere har fått publisert artikler i
NMT, men som nå skriver artikler
etter helt andre standarder.
Slik sett er jeg en av de første til
både å se og innrømme at det som var
vanlige arbeidsmåter for bare noen
år siden ikke er standarden i dag. At
den yngre akademiske generasjonen
de siste årene, i forhold til bruk av
metode. har pustet oss eldre i nakken,
har utelukkende vært til berikelse for
militærvitenskapen som fag. Det gjør
at vi eldre som var med på å dra i gang
utviklingen, hele tiden må skjerpe
oss. Uansett så har denne utviklingen
ført til at faget har blitt bedre. Det
igjen har ført til at faget nå er et godt
praktisk verktøy.
Og nettopp faget som praktisk
verktøy er det som etter min mening
er det sentrale i det som kalles
“Rekkedal-saken” - en sak som jeg
tror at flere av NMTs lesere har hørt
om.
Jeg har vært angrepet flere ganger
over de siste fem år fra krefter ved
den svenske Försvarshögskolan (FHS)
44
hvor jeg selv er ansatt som professor.
Det bildet som har blitt presentert
av situasjonen er gjennomgående en
forenklet og skjevt vinklet framstilling
av en langvarig konflikt. Jeg vil hevde
at den langvarige indre striden ved
Försvarshögskolan, ikke bare handler
om meg. Jeg tror at grunnlaget for de
siste års stridigheter ved FHS skyldes
den indre klare uenigheten om hva
som skal prioriteres, og ikke minst om
offisersutdannelse skal stå i sentrum
eller ikke.
I denne debatten har jeg stått for at
offisersutdannelsen er klart den viktigste aktiviteten ved Försvarshögskolan
– et syn som noen akademikere ikke
deler. Jeg har personlig alltid sett på
offisersyrket som et relativt praktisk
yrke, men et yrke som forsterkes om
en gir det et akademisk innslag. Jeg
har selv stått for dette i mine mange
år i det norske Forsvaret, og man har
over tid også forsterket den teoretiske
plattformen i vår norske offisersutdannelse. Det var på dette grunnlag vi
også begynte arbeidet med å utvikle et
fag som i dag kalles “Krigsvetenskap”
i Sverige. Ganske raskt opplevde vi en
“kulturkamp” om den videre utviklingen ved skolen. Da jeg kom dit i 2001,
fikk jeg i oppgave å utvikle fagfeltet
(krigsvetenskap) som var mer militærpraktisk enn rent akademisk, og
som jeg sammen med flere sentrale
offiserer prioriterte på bekostning av
fagfelt som enkelte andre akademikere heller ville prioritere. Det at jeg
var utlending i Sverige har nok også
gjort det enklere å angripe meg, da
det manglet et etablert miljø med
gode kolleger. Men jeg er slett ikke
den eneste som har blitt utsatt for
det jeg vil karakterisere som “bakholdsangrep” ved Försvarshögskolan,
og hvor det åpenbart har vært en
underliggende agenda. Det har vært
en serie med negative saker – de
fleste har imidlertid ikke blitt offentlige. Og disse angrepene har det vært
lett å gjøre under dekke av opphøyet
akademisk bekymring, fordi som jeg
skrev i innledningen, militærvitenskap i Norge og Sverige er fagområder
som har vært i en rivende utvikling
med fortløpende endrede akademiske standarder. De som nå rammes av
min virkelighetsbeskrivelse vil trolig
avvise det jeg nå framfører. De vil
trolig hevde at deres kritikk mot meg
utelukkende har vært av hensyn til
den seriøse og uavhengige vitenskap.
Men la oss se på noen fakta.
Jeg ble av den samme personen
anmeldt to ganger i 2007 til ledelsen
av Försvarshögskolan. Min arbeidsgiver iverksatte grundige eksterne
granskninger hvor jeg ble “frifunnet”
begge ganger.
Det var mulig på selvstendig
grunnlag å klage inn vitenskaplige
arbeider for Det svenske vetenskapsrådet. Det ble gjort etter at de to
“frifinnelsene” forelå, dvs. at jeg ble
anmeldt en tredje gang i 2008, og det
endte med at vetenskapsrådet formulerte kritikk mot meg i februar
2009. Til tross for at jeg var blitt “frikjent” av to grundige eksterne granskninger så valgte daværende rektor
ved Försvarshögskolan å legge rapporten fra det svenske vetenskapsrådet fram for det domstollignende
organet Statens ansvarsnämnd.
Statens ansvarsnämnd har i det svenske samfunnet til oppgave å se til at
blant annet professorer gjør jobben
sin. Man “prövar frågor om disciplinansvar, åtalsanmälan, avskedande,
avstängning och läkarundersökning med tvång beträffande statligt
anställda i högre befattningar”. I
parentes bemerket er det interessant
å merke seg at Det svenske vetenskapsrådets ekspertgruppe ble lagt
ned ved årsskiftet 2009/2010. Den
svenske regjeringen besluttet i steden å lage en ekspertgruppe ved
Centrala etikprövningsnämnden.
Centrala
etikprövningsnämnden
virksomhet står i motsetning til den
gamle ekspertgruppen ved det svenske vetenskapsrådet under tilsyn av
den svenske sivilombudsmannen og
Justitiekanslern. En av de viktige endringene ved den nye ekspertgruppen
var at den skulle ledes av en uavhengig dommer.
Det man her kan merke seg er
at en av publikasjonene som lå til
Jacob Børresen
Foto: Sveinung Bråthen
ludensreklame.no
grunn for Det svenske vetenskapsrådets kritikk ble undersøkt av Statens
ansvarsnämnd, og man kom til at det
ikke var grunnlag for kritikk av denne
konkrete publikasjonen. For å gjøre
en lang historie kort - på bakgrunn
av dette og en grundig evaluering
av min øvrige utførte tjeneste ved
Försvarshögskolan kom man i dokumentet datert den 23. juni i 2009 fram
til at: “Försvarshögskolan har inte lagt
fram någon utredning som visar att
Nils Marius Rekkedal, gjennom sitt
arbete med angivet manus eller på
annat sätt under aktuell tid, åsidesatt
några skyldigheter i anställningen på
ett sätt som bör föranleda disciplinpåföljd. Ärendet ska därför avslutas utan
ytterligare åtgärder”.
Den samme som hadde anmeldt
meg til Försvarshögskolan ga seg ikke
med dette, nå skulle mine studentarbeider under lupen. Og jeg ble
anmeldt nok en gang – denne gan-
gen for min mer enn 30 år gamle
hovedoppgave fra 1980, utført ved
Universitet i Bergen (UiB). UiB kom
etter en vurdering (2009) til at man la
anmeldelsen til side. Mange studenters hovedoppgaver fra den tiden som
ble skrevet, også min, vil kunne kritiseres sett opp mot dagens standarder.
Men da bør man huske på at bl a
lovverket, instrukser og delvis også de
faglige metoder i dag er endret.
Jeg har nå blitt gransket fem
ganger som en følge av uroen ved
Försvarshögskolan. Fire av fem ganger har jeg blitt “frifunnet”. Siste gangen av Statens ansvarsnämnd. Etter
dette var belastningen blitt så stor at
jeg ba ledelsen ved Försvarshögskolan
om “luftforandring”. Å være under
kontinuerlig mediepress er virkelig
en belastning, når dette får lov til å
pågå over fem år. Jeg har etter eget
ønske tjenestegjort ved den finske
Försvarshögskolan fra april 2010. Å
gå tilbake til Försvarshögskolan slik
institusjonen har utviklet seg følte
jeg var uaktuelt, og jeg har derfor
selv anmodet om å få slutte fra kommende årsskifte.
La meg få avslutte med å si at
utviklingen av et vitenskapelig fagfelt,
som det militærvitenskapelige, er helt
avhengig av at fagfeller hjelper og
passer på hverandre, slik at faglige
standarder stadig utvikles og forbedres. Når det er sagt, er det altså viktig
å være klar over at det har vært helt
andre agendaer som har holdt liv i
den såkalte “Rekkedalsaken” i fem år.
Rett fram og saklig kritikk må jeg som
vitenskapsmann tåle. Det skulle bare
mangle. Men jeg, og jeg tror de fleste
som kjenner denne saken inngående,
oppfatter det meste som har skjedd
i denne saken som både usaklig og
unødvendig.
The difference for
your electronics
At Hapro, we believe in close cooperation with our customers. We believe the best
results can only be reached through the right attitude, being committed to reaching
new goals together. This approach has made us one of northern Europe’s leading
manufacturers of professional electronics.
www.hapro.no
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1
45
NMT BØKER
Karl Erik Haug og Ole Jørgen Maaø (red):
Conceptualising Modern War
Hurst & Co, London 2011
ANMELDT AV PALLE YDSTEBØ
Luftkrigsskolen har gjort det igjen, og
det er bare å gratulere. Redaktørene
har fått med seg en solid gruppe
kapasiteter på området, norske og
internasjonale, og gitt ut en bok som
gir en god oversikt over de militærteoretiske og konseptuelle utfordringene vestlig militærmakt står overfor
i dag. Det at flere kapittel er skrevet
av Luftkrigsskolens egne folk er en
indikasjon på kvaliteten på det militærakademiske miljøet på Kuhaugen.
Hvert kapittel står i og for seg på egne
ben og kan leses for seg, selv om
boken er satt sammen som en helhet
og gjør seg best som det.
Bokens uttalte mål er å være futuristisk. Grunnlaget er at de vestlige
militærvesen i for stor grad har alt
for velvillig tatt til seg nye begreper
og kategorier, for å gi mening til den
nye krigen og freden og sånn. Bokens
redaktører vil derfor stimulere til kritisk tenkning når neste generasjons
militærteoretiske firebokstavsforkortelser spretter fram på PowerPoint,
blogger og hva det nå blir. Erfaringene
fra EBO, NCW, SOD og dess like, tyder
på at det er en ambisjon som fortjener vår fulle støtte.
Redaktørene har delt boken inn
i tre deler, der den første behandler
begrepene som brukes for å definere
krig, mens den andre har til ambisjon
å undersøke konsepter for å forklare
og skape forutsetninger for å vinne
krigene. Den siste delen inneholder
noen essay av det mer overgripende
slaget.
Professor Hew Strachan fra universitetet i Oxford har skrevet introduksjonskapittelet. Han setter tonen
i første setning ved å skille mellom
de som bruker historie for å fremme
sine egne agendaer, og de som faktisk
studerer historie og er “praktiserende
historikere”. Han setter i sitt essay
scenen for bokens ambisjon om kritisk analyse av tidligere og pågående
konsepter, og kritisk tenkning i møte
med de neste. Strachan tar en tour de
force gjennom de siste tiårs utvikling
46
av krigens karakter, godt forankret i
de foregående 100-årene og historikerens nøkterne holdning til historiske
hendelser i seg selv – og ikke tolket
i lys av noen storteori om krig eller
COIN-doktrine.
I første del tar hhv Jan Angstrøm,
Antulio Echevarria II og Ole Jørgen
Maaø for seg noen forklaringsmodeller for krigføring de siste 20 årene.
Angstrøm tar for seg asymmetri og
variasjoner over det temaet som forklaringsmodell, og viser hvordan et
vidt og omtrentlig begrep kan gis forskjellig meningsinnhold. Echevarria
går (igjen) løs på fjerdegenerasjonskrigføring (4G) på spesielt og generelt
grunnlag (for de som ikke har fått det
med seg, så er det også minst en 5G
ute og går). Echevarria har i likhet
med flere andre av forfatterne også
en god del sunn skepsis til at en hver
endring i krigens karakter skal forklares med enda en ny merkelapp (med
tilhørende forkortelse), som bare de
innvidde er i stand til å forstå og
forklare. Del en avsluttes med at Ole
Jørgen Maaø tar en kritisk gjennomgang av “de nye krigene” (New Wars),
og da hovedsakelig Mary Kaldors
beskrivelse og forklaringer.
De fire første kapitlene i del to
tar for seg dagens rådende hovedtrend, nemlig opprør og opprørsbekjempelse. Ian F. W. Beckett går igjennom de forskjellige former væpnet
kamp mot formelle autoriteter har
tatt siden andre verdenskrig. Selv om
kapittelet heter “From Guerilla to
Insurgency” så er dette ene barnets
navn av underordnet betydning, sammenliknet med alle barna som løper
rundt og ikke lar seg sette inn i kategorier definert av oss voksne. Styrken
til kapittelet er nettopp at Beckett lar
hvert opprør, og tilhørende bevegelse,
få være unikt. Det eneste som mangler er nettopp en konklusjon som
utfordrer oss til å betrakte et hvert
opprør som ekstraordinært, og ikke
prøve å tre den til enhver tid gjelden-
de COIN-doktrine ned over et opprør
som alltid vil være et unikt tilfelle.
Steven Metz tar for seg hovedtrekk
ved pågående opprør, som i tillegg til
å være unike hver for seg, også tillegges andre mål enn de tradisjonelle
opprør, som skulle kaste det sittende
regimet. Helen Dexter går gjennom
hovedtrekkene og de viktigste problemstillingene knyttet til å forklare
terrorisme, mens Jens Ringsmose har
den ikke helt takknemlige oppgaven
med å skrive om opprørsbekjempelse
ved hjelp av en allianse, dvs. NATO.
Her får vi kortversjonen av NATO i
Afghanistan, og et hederlig forsøk på
å beskrive neste runde. Ringsmose får
også fram at en militærallianse som
NATO er nettopp en militærallianse,
og dermed kun et av flere militære
virkemiddel i samfunnsutviklingen i
Afghanistan.
Resten av del to behandler kjente
buzzword i det siste tiåret, som EBO,
NCW og ikke minst Transformation.
Dag Henriksen har også et meget
godt kapittel om hva luftmakten sliter
med, etter det som omtales som gullalderen på 1990-tallet. Hvis det er en
ting jeg savner i disse fire kapitlene,
så er det drøftingen av en sentral drivkraft i utviklingen av disse konseptene, bl.a. som en følge av det fenomenet professor Milan Vego omtaler som “the outsourcing of military
thinking”. Andre kaller fenomenet det
fjerde elementet i Eisenhowers militærindustrielle kompleks, nemlig den
store mengden tenketanker som lever
av å produsere skreddersydde militærteoretiske teorier og konsepter til
de kundene som er betalingsdyktige.
Den siste delen av boka er gitt navnet “Afterthoughts” – til ettertanke på
norsk vil jeg tro. Torbjørn L. Knutsen
ser på en del karakteristika ved
dagens kriger, og peker blant annet
på at de er førmoderne. Nils Naastad
starter også ut med at dagens kriger
ikke er moderne, og drar på flere av
bokens tidligere essayer for å understreke sitt poeng. Avslutningsvis tar
David Kilcullen oss med til flysoldat
(tidligere oberst) T. E Lawrence (of
Arabia) og bruken av RAFs fly i opprørskontroll i the North West Frontier
Province. Opprørskontroll, ikke opprørsbekjempelse. Kilcullens tema er
ikke primært bruken av luftmakt,
men tribal irregulars; lokalt rekrutterte styrker som i hovedsak opererer
utenfor, men parallelt med, regulære
styrker (landets egne eller andre styrker deployert i landet). Hans siste setning understreker bokens vekting på
en kritisk tilnærming til vår tendens
til å lage stadig nye båser for å plassere en krig vi ikke forstår helt: “To
many of them [tribal warriors] such
distinctions are both opaque and largely irrelevant: war is war, and in a
broader sense war is life.”
Conceptualising Modern War er
skrevet på et engelsk som er godt
tilgjengelig for oss nordmenn, den er
godt forsynt med fotnoter og har en
god indeks. En ikke tilstedværende
litteraturliste ser jeg som en mangel, men den interesserte leser finner
kildene i form av artikler og bøker i
notene.
Boken gir som nevnt en god oversikt over militærteroretiske retninger,
operative konsepter og doktrinære
tilnærminger, der flere også er å finne
i vår egen Fellesoperative doktrine
fra 2007. Den viktigste kvaliteten er
den kritiske drøftingen av disse retningene, noe som forhåpentligvis vil
stimulere til å møte den neste bølgen
med militærteoretiske støvsugerselgere med en faglig fundert sunn skepsis. Det er mange, mange millioner å
spare på å tenke sjæl. Løp, kjøp og les!
Robert Jervis:
Why Intelligence Fails. Lessons from
the Iranian Revolution and the Iraq War
Ithaca, N.Y., Cornell University Press, 2010
AV OLAV RISTE
Når etterretning sviktar
I amerikansk samfunnsvitskap er det
få namn som blir omgitt med like stor
respekt som Robert Jervis. I over ein
mannsalder, frå han i 1976 publiserte
den epokegjerande boka Perception
and Misperception in International
Politics,1 har Robert Jervis dissekert
dei mentale prosessar som påverkar
våre oppfatningar av mellomstatlege
relasjonar, og dermed også våre politikarars utanrikspolitiske avgjerder og
handlingar. Med sin spesielle kombinasjon av ekspertise i kognitiv psykologi og internasjonal politikk har han
særlege føresetnader for å kaste lys
over etterretningsteoretiske problem
i skjeringspunktet mellom etterretningsanalyse og politisk avgjerd. Boka
som er utgangspunkt for denne artikkelen er derfor vel verd eit nærare
studium.
Av dei to “case studies” som til
saman utgjer størstedelen av boka,
er studiet av etterretningssvikten før
revolusjonen i Iran i 1979 den mest
omfangsrike. Den skal eg kome tilbake til. Først skal eg sjå på Jervis’ gjennomgang av etterretningsprosessen
framfor Irak krigen, på bakgrunn av
den store flaumen av offisielle gran-
skingsrapportar, bøker og artiklar
som denne har blitt gjenstand for.
Etterretningsprosessen
framfor Irak krigen 2003
Undertittelen hans på dette kapitlet i boka slår hardt: “What everyone knows is wrong.” Det må her
innskytast at Jervis vanlegvis ikkje er
mannen for dei bastante formuleringar – hans uttrykksmåte er i regelen
varsam og nyansert, av og til i den
grad at det kan vere vanskeleg å få
tak i kva han eigentleg meiner. Men
i domen over den omfattande konsensus som har avteikna seg i kommentarflaumen kring etterretningssvikten om Iraks masseøydeleggingsvåpen (WMD) er han sylskarp: Det
er ein misvisande konsensus, nesten
like misvisande som dei estimata
som etterretningsorgana produserte,
og delvis av same grunn. “Dei har
neglisjert samfunnsvitskapleg metode, slått seg til ro med meir intuitive
men mindre adekvate tankesett, og
hamna i plausible men misvisande
slutningar. Og fordi det meste av det
etterretningsorgana “visste” om Iraks
WMD program i 2002-3 var feilaktig,
er mykje av den etablerte forklaringa
på svikten også feilaktig.” 2
Det er sjølvsagt den etterretningsmessige analysen av tilstanden i
Irak Jervis går til felts mot. Alle er
jo einige om at tilfanget av etterretning eller informasjon om Iraks
eventuelle masseøydeleggingsvåpen
var svakt og mangelfullt. Spesielt var
der ein skrikande mangel på god
HUMINT eller agent-etterretning.
Etterretningssvikten ligg ikkje på det
planet. Dersom ein har lite eller mangelfull informasjon, anten fordi ein
ikkje i tide har bygt opp eit adekvat
innsamlingsapparat eller fordi objektet for etterretningsaktiviteten er spesielt vanskeleg å trenge inn i, er det
eit grunnleggande faktum, bestemt
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1
47
NMT BØKER
av politiske prioriteringar som etterretningstenestene vanskeleg kan
gjere noko med, iallfall på kort sikt.
Det tenestene då må gjere er å ta
høgde for dette i analysen, ved klart
å markere tvil eller uvisse når dei legg
fram sine estimat eller konklusjonar.
Dette fører til den paradoksale slutning at dersom etterretningstenestene hadde gjort ein betre jobb med
sine analyser, ville resultatet måtte
blitt større uvisse. Men det er ikkje
dermed sagt at deira konklusjonar
hadde blitt grunnleggande annleis.
Ei slik slutning, skriv Jervis, er psykologisk urovekkande og politisk uakseptabel. Dei omfattande offisielle
granskingane av etterretningsprosessen framfor Irak krigen har hatt som
underliggande premiss at tenestene
har svikta eller gjort alvorlege feil.
Granskingsrapportane har då også på
mange punkt stadfest denne premissen. Men dei har ikkje gitt svar på
neste spørsmål: var slik svikt eller
slike feil avgjerande for dei politiske
vedtaka?
Her er det to spørsmål som må
avklarast. For det første: er det slik
at etterretningstenestene ligg under
for ei forventning om å produsere
relativt klare estimat eller konklusjonar, jamvel om etterretningsmaterialet er usikkert? I og for seg burde det
vere innlysande for “brukarane” av
etterretning at ein stor del av grunnlagsmaterialet for estimata vil vere
usikkert. Som ein av grunnleggarane
av moderne etterretningsanalyse,
Sherman Kent, litt brutalt har uttrykt
det: “Estimating is what we do when
we don’t know.” Eller, som Jervis skriv,
“Multiple pieces of information, each
ambiguous in itself, can together provide quite convincing evidence.”3 For
det andre: er det slik at “the decision
makers”, politikarane, på førehand er
innkøyrde i ein avgjerdsprosess der
etterretningar spelar ei underordna
rolle?
Det første rettar søkjelyset mot
analyseprosessen, som Jervis har
mange kritiske merknader til. Mellom
anna burde etterretningstenestene ha
gjort det klart at jamvel om hovudtyngda av etterretningsmaterialet
gjorde det sannsynleg at Irak hadde
WMD, var informasjonane ikkje gode
nok til å prove eksistensen av slike
våpen. Og, som Condolezza Rice sa
48
i ei av sine meir ettertenksame utsegner: Forkjøpskrig er eit så dramatisk
verktøy at det må brukast med den
største varsemd. Derfor krevst det
svært god etterretning. Når tenestene
ikkje gjorde dette klart, har det også
samanheng med eit språkproblem
når det gjeld uttrykksmåte og ordval:
ord som “sannsynleg” kan oppfattast
på ulike vis, og både politikarar og
vanlege lesarar blir utålmodige andsynes uttrykk som “på den eine sida”
og “på den andre sida”.
“The Mindset”: Ingen alternative forklaringar.
Ein annan og kanskje meir grunnleggande feil var at analytikarane ikkje
vurderte alternative forklaringar på
uklare punkt. Mange har i ettertid
undra seg over og gitt interessante
retrospektive analyser av Saddam
Husseins motiv og handlingsmønster
då han i dei siste månadane før krigen
framleis heldt tilbake informasjonar
som kunne ha avslørt den reelle tilstanden for hans WMD program. Men
ingen, ikkje ein gong motstandarane
av krigen, kom før krigen med forklaringar som kunne ha styrkt tvilen om
at Irak hadde slike våpen. Problemet
her var på mange måtar av historisk natur, knytt til Saddam Husseins
tidlegare framferd. Han hadde brukt
giftgass under krigen mot Iran, han
hadde prøvt å skaffe seg andre slag
WMD før invasjonen i Kuwait og krigen som følgde, og hadde prøvt å
halde fram med slike våpenprogram
trass i FN-sanksjonane i 1990 åra.
Iraks behandling av FN-inspektørane
i denne perioden auk mistanken
om eit aktivt program. “Iraqi officials would own up to activities only
when confronted by direct evidence, and they did what they could
to thwart the inspectors, including
moving materials and records out the
back door when the inspectors arrived at the front.”4 Alt dette syntest
å peike mot ein langsiktig og gjennomtenkt plan, styrt av ein eineveldig diktator. Det er ein djupt menneskeleg tendens å prøve å etablere
historiske og andre samanhengar
som kan forklare aktuelle situasjonar.5 Etterretningsanalytikarar er
også menneske. Men i deira tilfelle
blir fallgruvene endå større, fordi det
blir forventa at dei også kan spå om
framtida.
I eit under-kapittel brukar Jervis
tendensen til å søkje etter historiske mønster til også å forklare kvifor
overraskingsangrep gjerne lykkast.
Der kjem han også inn på problemkomplekset 9. april 1940. Med sitat
frå min artikkel om dette i tidsskriftet
Intelligence and National Security for
få år sidan6 syner han at jamvel om
det svært ofte er rimeleg å falle ned
på den mest nærliggande forklaringa
på noko som er under emning, må
mulige unntakstilfelle også vurderast.
Når Storbritannia vart overraska av
den tyske invasjonen, var det fordi
“conventional wisdom would seem
to dictate that a weaker naval power
should refrain from challenging a
superior naval power in the latter’s
area of dominance”.
Politisering?
Det andre spørsmålet som treng
avklaring er forholdet mellom etterretning og den politiske avgjerdsprosessen, deriblant – men ikkje berre
– temaet politisering av etterretning.
På dette feltet er Jervis’ analyse av ein
eller annan grunn meir uklar, slik fleire kritikarar har påpeika – sist Scott
Lucas i siste nummer av Intelligence
and National Security.7 Jervis opererer med ein svært snever definisjon av
politisering. Han vedgår at politikarane kan ha gitt unøyaktig informasjon
om etterretningsbildet for å vinne
støtte for sin politikk. Men, skriv
Jervis: “This kind of twisting of evidence by policymakers is a substitute
for politicization in that it was necessary only because the I(ntelligence)
C(ommunity) did not provide decision makers with the messages they
wanted the public to believe”.8 Jervis
vedgår også at politikarane dreiv med
“cherry-picking” – dvs. framheving
av rapportar som støtta politikken
og utelating av motsett informasjon
sjølv om denne var betre fundert – og
“stovepiping” – bakvegs formidling av
utvald “rå” etterretning som ikkje var
evaluert av analytikarane. Dette hevdar Jervis kan forsvarast som innanfor den politiske leiinga si plikt og rett
til å forme sine eigne konklusjonar.
Men han vedgår at det er kritikkverdig
når det blir brukt til å rettferdiggjere
politikken utan å gjere det klart at
etablerte etterretningsorgan ikkje har
vurdert informasjonen.
Til støtte for sin skepsis andsynes
klagene om politisering viser Jervis
til det unektelege faktum at så vidt vi
veit var alle etterretningstenestene,
også i dei landa som var imot krigen,
overtydde om at Irak hadde aktive
WMD-program. Det var derfor ikkje
nødvendig å politisere etterretningsbildet. Han vil ikkje dermed påstå
at politisk press ikkje spela ei rolle i
prosessen.
“At the very least, it created an
atmosphere that was not conducive
to critical analysis, encouraged excessive certainty, and eroded subtleties
and nuances. Analysts and intelligence managers knew that any suggestion that Saddam’s capabilities were
limited would immediately draw fire
from their superiors. In this climate
it would have been hard for anyone
to re-examine the conventional wisdom. The vehemence and certainty
with which the policymakers, especially Vice President Cheney, expressed themselves may also have had an
impact.” 9
Jervis’ poeng er at det politiske
presset på etterretningsorganisasjonane, anten ein vil kalle det politisering eller ikkje, først oppstår i ein sein
fase av avgjerdsprosessen, då planar
og førebuingar til handling er langt
komne. Dette temaet blir ikkje utvikla i den boka som her blir omtala.
Det er imidlertid eit sentralt emne
hos ein annan etterretningsspesialist,
L. Keith Gardiner, i ein artikkel som
eg i annan samanheng tidlegare har
gjort greie for.10
Gardiners utgangspunkt knyter seg
til ein påstand frå Jervis som det er
verd å sitere: “Policymakers say they
need and want good intelligence.
They do need it, but often they do
not like it.”11 Gardiner raffinerer dette
ved å skilje mellom tre stadier i ein
politisk avgjerdsprosess der etterretning kan spele ei rolle. I det første stadiet er det politiske spørsmålet som
skal avgjerast inne på dagsorden men
ikkje presserande. Då er politikarane
ikkje spesielt opptekne av det og er
uinteresserte i analyser av det. I neste
stadium er spørsmålet blitt relevant,
men ingen avgjerder er blitt tekne. På
dette stadiet er politikarane mottakelege for både faktisk informasjon og
analyser. I det tredje stadiet har politikarane meir eller mindre bestemt kva
som bør gjerast med saka, men har
ikkje gjort endeleg avgjerd om framgangsmåten. Då vil politikarens interesse for informasjon og analyse vere
avgrensa til eventuelle konsekvensar
av den påtenkte handlinga, og vil
vere avvisande til analyser som peikar
imot. Når så avgjerda er teken og skal
iverksettast, er han berre interessert
i analyser som støttar handlingsplanen. Jervis seier det same med færre
ord: “For intelligence to be welcomed
and to have an impact, it must arrive
at the right time, which is after the
leaders have become seized with the
problem but before they have made
up their minds.”12
Det er altså i tredje fase av avgjerdsprosessen, og i iverksettingsfasen, at
etterretning ofte vil bli politisert, spesielt dersom den politiske handlinga,
slik som krigen mot Irak, er kontroversiell og møter offentleg motstand.
Både Gardiner og Jervis har mange
forslag til korleis etterretningsprosessen både kan bli betre og få større
gjennomslag, slik at politisering kan
unngåast. Men dei er ikkje optimistiske andsynes resultatet. Jervis konkluderer slik:
“If the I(ntelligence) C(ommunities) had done a better job, they
would have been more sensitive to
the paucity of direct evidence and
would have been less certain in their
conclusions. They would have been
closer to the truth, which of course
is to be applauded. But policymakers would not have applauded. Even
had they not wanted to believe that
Saddam had active programs …. they
would not have been likely to welcome uncertainty.”
CIAs etterretningssvikt framfor den iranske revolusjonen
i 1979
Robert Jervis’ spesielle interesse for
amerikansk etterretnings handtering
av forspelet til Shahen av Irans fall
kom av at han ut på våren 1979 fekk
i oppdrag å gjennomføre ein retrospektiv analyse av korleis og kvifor
CIA så til dei grader hadde misoppfatta situasjonen. Jervis valde å ta for seg
perioden frå midten av 1977 og fram
til november 1978. Han hadde fri tilgang til rapportmaterialet frå ambas-
saden, konsulata og CIA stasjonane i
området, evalueringar som vart produsert på dette grunnlagsmaterialet,
og kunne supplere dette med intervju med analytikarar, analysesjefar
og med CIAs “National Intelligence
Officer” for Iran - den øvste leiaren for
Iran-avdelinga.
Det ville føre for langt her å gå inn
i dei mange interessante avsløringar
som Jervis kjem med i dei vel hundre sidene som denne delen av boka
omfattar. Her kan det berre bli plass til
nokre hovudpunkt. Noko av det første
som overraska Jervis var kor små ressursar som stod til rådvelde for å
følgje situasjonen i Iran. CIA hadde to
politiske analytikarar og to for økonomiske analyser. Dette reflekterte at
Iran låg eit godt stykke nede på prioriteringslista. Det blir gjerne slik når
forholda i eit land over tid er relativt
stabile, og dermed kjem i bakleksa i
høve til andre land og område der det
er uro som krev større merksemd og
raske avgjerder. Dette fører igjen til at
dei få analytikarane som leverer stoff
om lågt prioriterte land får inntrykk
av at deira rapportar blir liggande
nedst i bunken. Dessutan fekk Jervis
inntrykk av at informasjonsflyten var
vertikal og ikkje horisontal, slik at dei
ulike spesialistane rapporterte oppover i staden for å samrå seg på tvers
av faggrenser. I same gate ligg Jervis’
undring over den svake kontakten
mellom CIA og akademiske og andre
eksterne ekspertar. “I had expected
analysts to work in a manner not unlike that of academics. Both groups are,
after all, trying to make sense of the
world. But (…) CIA officers writing on
Iran were more like journalists than
social scientists.”13
Meir konkret fann Jervis at når
analytikarane ikkje vurderte situasjonen i Iran som farleg, var det fordi
Shahen ikkje hadde slått hardt ned på
teikna til uro. Resonnementet var at
dersom det verkeleg var fare på ferde
ville han ha brukt sitt maktapparat.
Parallelt med dette - ikkje ulikt dei
første reaksjonane på dagens situasjon i Syria - var der ei oppfatning
om at opposisjonen var så spreidd og
uorganisert at den etter kvart ville gå i
oppløysing. I Iran, liksom vi har sett i
Irak, visste analytikarane for lite. Men
i staden for å markere uvisse, og gi
rom for alternative estimat, kom dei
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1
49
NMT BØKER
med konklusjonar og spådomar som
snart skulle vise seg å slå feil.
Jervis vedgår i si oppsummering
at ein revolusjon, slik som i Iran, er
spesielt vanskeleg å spå om eller varsle. Hans refleksjonar kring dette har
fått ny aktualitet etter den “arabiske
våren” i 2011. Samfunnsvitskapane,
skriv han, har alltid hatt vanskeleg
for å forstå revolusjonar, fordi dei
nærmast per definisjon kjem overraskande på sjølv velinformerte observatørar, ikkje minst blant makthavarane. Dersom desse hadde forstått
kva som var i emning ville dei ha
flykta, brukt makt, eller gitt etter for
ein del av krava. Tunis, Syria og Egypt
er eksempel på dette, men spørsmålet
er om makthavarane for seint innsåg
kva som kom. Utanforståande observatørar var også i villreie. Jamvel ein
så innsiktsfull observatør som den
britiske ambassadøren i Teheran har i
ettertid forklart at “we were under no
illusions about the popularity of the
regime …Where we went wrong was
that we did not anticipate that the
various rivulets of opposition, each
of which had a different reason for
resenting the Shah’s rule, would eventually combine into a mighty stream
of protest.”14 Fotfolket i protestaksjonane må på den eine sida overtyde
seg sjølv om at dei kan vinne fram
med sine revolusjonære krav. Men
dei vil samtidig vere i tvil om dei vil
lykkast, fordi revolusjonar ikkje veks
fram av ei enkel opphoping av ønskje
og handling, men av ein kompleks
interaksjon blant eit stort tal av individ, grupper, og maktsentra.
1
2
3
4
5
Robert Jervis, Perception and Misperception in International Politics (Princeton: Princeton University Press, 1976.)
Jervis 2010 s. 123.
Jervis 2010 s. 137.
Jervis 2010 s. 139.
I ein ny og interessant analyse, som tek opp forspelet til Irakkrigen i eit breiare perspektiv, har Charles Duelfer og Stephen Dyson
reindyrka persepsjonsproblematikken som gjennomgåande forklaring på korleis Irak og USA hamna på total kollisjonskurs.
Sjå Charles A. Duelfer og Stephen Benedict Dyson, “Chronic Misperception and International Conflict: The US-Iraq Experience”,
i International Security Vol. 36 No. 1 (Summer 2011) s. 73-100. Eg er takksam til Målfrid Braut Hegghammer for å ha gjort meg
merksam på denne artikkelen.
6 Olav Riste, “Intelligence and the “Mindset”: The German Invasion of Norway in 1940, i Intelligence and National Security Vol. 22,
No. 4, februar 2007, s. 521-36.
7 Scott Lucas, “Recognising Politicization: The CIA and the Path to the 2003 War in Iraq”, I Intelligence and National Security, Vol.
26 No.s 2-3 s. 203-227.
8 Jervis 2010 s. 132. Dei fleste vil nok oppfatte dette som politisering.
9 Jervis 2010 s. 135.
10 L. Keith Gardiner, “Dealing with Intelligence–Policy Disconnects”, in H. Bradford Westerfield (ed.), Inside CIA’s Private World:
Declassified Articles from the Agency’s Internal Journal 1955–1992 (New Haven, CT, and London: Yale University Press, 1995).
For mine kommentarar til artikkelen sjå Olav Riste,”The Intelligence--Policy Maker Relationship and the Politicization of
Intelligence”, i Gregory Treverton og Wilhelm Agrell, National Intelligence Systems: Current Research and Future Prospects (New
York: Cambridge University Press, 2009) s. 206-7.
11 Jervis 2010 s. 157.
12 Jervis 2010 s. 167.
13 Jervis s. 23.
14 Jervis s. 26, med sitat frå Anthony Parsons, The Pride and the Fall: Iran 1974-1979 London: Jonathan Cape, 1984.
Jonas Eriksen:
Krise- og beredskapsledelse: Teamtrening
Cappelen Damm Akademisk, 2011.
ANMELDT AV BJØRN T. BAKKEN
Jonas Eriksen (M.Sc., for tiden seniorkonsulent i Pride AS) ga 1. mars
2011 ut boka “Krise- og beredskapsledelse: Teamtrening”. Etter utgivelsen
er temaet blitt høyaktuelt, både for
sivil og militær sektor som har oppgaver og ansvar innen beredskap og
krisehåndtering. I debatten som har
fulgt Oslo/Utøya hendelsen 22. juli, er
det blant annet stilt spørsmål ved om
denne krisen kunne vært håndtert
på en bedre måte, og treningsstandarden for blant annet de stedlige
politistyrkene er nok blant det som
vil bli gransket i tiden som kommer.
Også bredere anlagte kriseøvelser (for
eksempel “Øvelse Oslo 2006”, se www.
50
dsb.no) setter et til tider ubehagelig
lys på at de grunnleggende prinsippene for organisering av samfunnets
beredskap og krisehåndtering, dvs.
ansvar, nærhet og likhet, kan være
vanskelig å etterleve i praksis, spesielt
for beslutningstakere på nivåer over
det operative (taktisk og strategisk).
Stikkord for fremtidens ledelse
av krisehåndtering er: delegering av
kommandomyndighet, desentralisert
utførelse, stadig oftere organisert i
spesialiserte team, og samordning av
sentrale ressurser. Dermed blir også
“kommando”-teamenes effektivitet en kritisk faktor under utførelse
av krisehåndtering. Den gjeldende
doktrinen
(FFOD) for
det norske
Forsvaret
legger
til
grunn oppdragsbasert
ledelse som
ledelsesfilosofi, og her
er delegering av ansvar og desentralisert utførelse sentrale prinsipper, som
også gjenspeiles i konseptene rundt
nettverksbasert forsvar (NBF) som
Forsvaret er i ferd med å implementere. Det er derfor grunn til å forvente
at Eriksens bok kan være et bidrag til
utvikling av både militære styrker og
sivile krisehåndteringsenheter i retning av bedre teamkompetanse.
Formålet med boken er å gi innsyn
i prosesser og prinsipper for team
som skal fungere i kritiske situasjoner, kriser og ulykker. En sentral
problemstilling er hvordan man kan
optimalisere effektiviteten i team, for
å unngå skader på mennesker, miljø
og materiell, samt ivareta grunnleggende samfunnsfunksjoner under og
i kjølvannet av en krise. Boka definerer team som en gruppe av (minst to)
personer, som i tillegg til å bli oppfattet som en gruppe, også har medlemmer som er avhengig av hverandre,
og at medlemmenes aktiviteter må
koordineres (i tid og rom) for å oppnå
effektiv måloppnåelse. Spesielt for
krisehåndtering er at gruppene kan
være sammensatt av personer fra
flere fagfelt eller spesialiseringer som
er avhengig av hverandre for å håndtere situasjonen best mulig. Gruppen
kan sies å være et team når den er
sammensatt for å håndtere spesielt
krevende omstendigheter, og forventes derfor å ha høy ytelse og effektivitet.
Kriser er situasjoner hvor man må
ta beslutninger under høyt tidspress,
stor arbeidsmengde, hurtig skiftende
situasjonsforhold, samt innslag av
tvetydig og motstridene informasjon.
Litteraturen har mange eksempler på
at svikt i teamarbeid har vært medvirkende til alvorlige kriser og ulykker, for eksempel Tsjernobyl i 1986
og Scandinavian Star i 1990. Etter
hendelsen med nedskytningen av et
iransk passasjerfly av USS Vincennes
i 1988 ble det igangsatt et forskningsprogram finansiert av Office of Naval
Research (ONR), Tactical Decision
Making Under Stress (TADMUS). Her
dokumenterte man gjennom laboratorieeksperimenter betydelige forbedringer i beslutningskvalitet og –hurtighet hos kommandoteam når spesifikke teambaserte treningsmetoder
og beslutningsstøtte ble tatt i bruk.
Boka argumenterer for å forbedre
måten dagens teamtrening er organisert på, og spesielt evalueringen av
trening og øving med team. I stedet
for å fokusere øvelser rundt å unngå
beslutningsfeil og feilhandlinger, bør
evalueringen fokusere på kvaliteten
(styrker og svakheter) i teamprosessene, for eksempel lederrollen, kommunikasjon og koordinering. Boka
handler derfor også om hvordan en
kan supplere dagens form for trening
i krise- og beredskapsledelse med
fokus på teamprosesser og teamarbeid, noe som på sikt vil gi en mer
effektiv krise- og beredskapshåndtering og redusere konsekvensene av
uønskede hendelser. Fra en forskningsmessig synsvinkel vil en evaluering av teamprosesser også gi økt
innsikt i mekanismene som leder til
optimal teameffektivitet i krisehåndtering.
Etter et innledende kapittel om
formålet med boka og grunnlaget for
en metodisk styrking av teamtrening
for krise- og beredskapsledelse, fortsetter kapittel to med en beskrivelse
av hvordan slik trening kan systematiseres. Dette inkluderer kartlegging
av kompetansebehov, systematisk og
langsiktig planlegging av trening, og
ikke minst evaluering for å kunne
justere underveis og sikre måloppnåelse. Målene med teamtrening (kapittel tre) fokuserer på de “fem store”
innen teamarbeid, dvs faktorer som
er kritiske og vanligvis bidrar positivt
til teameffektivitet: Teamlederskap,
prestasjonsovervåkning, støttende
atferd, tilpasning og teamorientering.
Dernest (kapittel fire) behandles
kjerneområdene innen trening av
team for krise- og beredskapsledelse
mer i dybden: teamfølelse, teamledelse (herunder også lederegenskaper og teamutvikling), betydningen
av felles mentale modeller, kommunikasjon og kommunikasjonsmodeller, beslutningstaking (herunder også
beslutningsprosesser og situasjonsbevissthet), samt tilpasning. Når det
gjelder beslutningsprosesser, presenteres den sentrale Recognition Primed
Decision (RPD) modellen kjent fra
forskningen til Gary Klein og andre
innen feltet Naturalistic Decision
Making. RPD er en modell som også
undervises på Forsvarets stabsskole,
gjerne i sammenheng med den klassiske OODA-sløyfen til Boyd.
Kapittel fem, om treningsmetoder,
tar utgangpunktet i læring som en
sirkulær prosess i fire steg, med referanse til Kolbs klassiske modell, og
det legges til grunn at det er individuelle forskjeller mellom mennesker
i foretrukket tilnærming til læring,
også kalt læringsstiler. Ulike tilnærminger til teoretisk læring (studier
og forelesninger) og praktisk læring
(“learning by doing”: scenarier, simu-
leringer, spill og øvelser) presenteres
og drøftes. En rød tråd i denne gjennomgangen er hvordan hensynet til
teamtrening kan ivaretas i de ulike
læringsformene.
Måling av teamtrening er tema
for kapittel seks, og behandler ulike
metodiske tilnærminger: som intervjuer og observasjoner, hvor man tar
hensyn til holdinger, atferd og kognisjon (tenking). Kapittel syv omhandler treningsstrategier, og det avsluttende kapittel åtte drøfter rammevilkår for teamtrening: tilrettelegging for
læring, beredskap og trening. Dette
har med forhold som kan være med
på å motivere til læring, barrierer mot
læring, og viktigheten av å prioritere
trening i det daglige arbeidet
Min konklusjon er at dette er en
oversiktlig og lesevennlig bok, som på
relativt kompakt plass gir en totaloversikt over teori som er relevant for
problemstillingen: hvordan bygge og
opprettholde team for effektiv håndtering av krisesituasjoner. En hovedinnvending er allikevel at boka bærer
for mye preg av oppramsing av litteraturen på området. Dette understrekes ytterligere ved at enkelte tabeller
og diagrammer er gjengitt fra originalpublikasjoner med engelsk tekst.
Dermed blir den også lite kritisk til litteraturen som presenteres, og mange
av teoriene og modellene presenteres
uten ytterligere refleksjon eller alternative perspektiver.
Boka gjengir en del historiske
cases som belyser ulike former for
beslutningssvikt i teamarbeid, men
den kunne også med fordel være bygget ut med praktiske eksempler og
cases innen teamtrening, som ville
gjort den mer egnet som lærebok
innen emnet. Når det er sagt, så fungerer boka utmerket som en oppslagsbok eller enkelt referanseverk for
en student som ønsker å orientere seg
i emnet, og for en forsker eller annen
type fagperson som ønsker seg en
grei og lett tilgjengelig oppsummering av teori og empiri på området,
for eksempel i forbindelse med kursplanlegging eller veiledning. Boka går
i dybden på enkeltemner, som for
eksempel beslutnings¬modeller, som
på en klar og lettfattelig måte evner å
gi forståelse hos leseren. Samtidig gir
den oversiktlige presentasjonsformen
lyst til å fordype seg i de underliggende kildene, noe som også anbefales av
undertegnede anmelder.
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 4 - 2 0 1 1
51
Returadresse:
Oslo Militære Samfund
Myntgaten 3, 0151 Oslo
B-Economique
B - Økonomi
KONGSBERG
- a leading supplier of advanced defence systems
n
Penguin anti-ship missile and Naval Strike Missile (NSM) for sea- and land targets
Tactical communication-, C4I- and homeland security systems
n
NASAMS and HAWK XXI air defence systems
n
Underwater warfare technologies and systems
n
Integrated command, control and planning systems for surface ships and submarines
n
Air and ground surveillance, ISTAR and mission planning systems
n
PROTECTOR Remote Weapon Station
n
Simulation and training systems
n
WORLD CLASS – through people, technology and dedication
Kongsberg Defence & Aerospace AS
P.O.Box 1003
NO-3601 Kongsberg
Norway
Phone: + 47 32 28 82 00 - Fax: +47 32 28 86 20
E-mail: [email protected]
www.kongsberg.com
Download
Related flashcards

Marketing

46 cards

E-commerce

29 cards

Trademarks

18 cards

Software distribution

40 cards

Containers

36 cards

Create Flashcards