Bemanningsdirektivet
EF-direktivet om arbeidsleie, fremvekst, regler og
konsekvenser for nasjonal rett
Av Andreas van den Heuvel*
Innholdsoversikt
1 Innledning ........................................................................................................................................ 157
1.1 Innledende om emnet ................................................................................................................. 157
1.2 Emner og problemstillinger ....................................................................................................... 160
2 Direktivets bakgrunn – noen utgangspunkter ............................................................................... 163
2.1 I skjæringsfeltet mellom fri bevegelse og sosialpolitikk............................................................ 163
2.2 Lisboa-strategien og flexicurity-begrepet .................................................................................. 164
2.3 Betydningen av medlemslandenes egen lovgivning .................................................................. 166
2.4 Begrunnelser for direktivet ........................................................................................................ 167
2.4.1 Konkurranseaspektet ...................................................................................................... 167
2.4.2 Transnasjonale situasjoner.............................................................................................. 167
2.4.3 Eldre direktiver om fleksibelt arbeid .............................................................................. 168
2.4.4 Endringer i ILO-konvensjoner om utleie av arbeidskraft ............................................... 169
3 Vedtakelsesprosessen ....................................................................................................................... 171
3.1 Innledning .................................................................................................................................. 171
3.2 Den første fasen – forhandlinger mellom arbeidsmarkedets parter på europeisk nivå .............. 172
3.2.1 Innledende om forhandlingene ....................................................................................... 172
3.2.2 Hvem mente hva? ........................................................................................................... 173
3.3 Den andre fasen – Kommisjonens forslag, reaksjoner og endringer .......................................... 174
3.3.1 Innledende om lovgivningsfasen .................................................................................... 174
3.3.2 Kommisjonens første forslag .......................................................................................... 175
3.3.3 Reaksjoner på Kommisjonens forslag fra arbeidsgruppen i Rådet og fra ECOSOC ...... 179
3.3.4 EP-komiteens betenkning og endringsforslag ................................................................ 181
3.4 Kommisjonens endrede forslag og reaksjoner på det ................................................................ 184
3.5 Den tredje fasen – hestehandel på europeisk nivå ..................................................................... 185
3.6 Avsluttende betraktninger .......................................................................................................... 187
4 Rettsgrunnlag, formål og anvendelsesområde ............................................................................... 189
4.1 Rettsgrunnlag ............................................................................................................................. 189
4.2 Formål ........................................................................................................................................ 189
4.3 Anvendelsesområde ................................................................................................................... 191
forts. s. 156
________________________________
* Andreas van den Heuvel (f 1979) er Master i rettsvitenskap (UiO 2010). Fra april
2010 er han førstekonsulent i Arbeidsdepartementet, Arbeidsmiljø- og sikkerhetsavdelingen. Artikkelen er en bearbeidet versjon av hans mastergradsavhandling,
skrevet som vitenskapelig assistent ved Arbeidsrettsgruppen, Institutt for privatrett,
UiO, 2009−2010, som ledd i forskningsprosjektet FORMULA – Free movement,
labour market regulation and multilevel governance in an enlarged EU/EEA – a
Nordic and comparative perspective – som er finansiert gjennom Norges
Forskningsråds program Europa i endring.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155-286 (2011)
156
Andreas van den Heuvel
5 Artikkel 4 og forholdet til tjenestereglene. ..................................................................................... 194
5.1 Innledning .................................................................................................................................. 194
5.2 Forholdet mellom artikkel 4 og tjenestereglene ......................................................................... 195
5.3 Kravet til et grenseoverskridende element ................................................................................. 196
5.4 Restriksjonsbegrepet i tjenestereglene ....................................................................................... 197
5.5 Unntak – lovlige restriksjoner. Læren om tvingende allmenne hensyn ..................................... 199
5.5.1 Innledende om tvingende allmenne hensyn .................................................................... 199
5.5.2 Beskyttelse av arbeidstakere som tvingende allment hensyn ......................................... 200
5.5.3 Kravet til proporsjonalitet ............................................................................................... 203
5.6 Blir tolkningen av artikkel 4 ulik avhengig av om det foreligger et
grenseoverskridende element eller ikke? ................................................................................... 206
6 Hvilke typer hensyn kan begrunne forbud mot og restriksjoner på anvendelsen
av innleid arbeidskraft? ................................................................................................................... 209
6.1 Innledende om hensynene .......................................................................................................... 209
6.1.1 Beskyttelse av ansatte i bemanningsbyråer..................................................................... 211
6.1.2 Krav til helse og sikkerhet i arbeidet .............................................................................. 213
6.1.3 Behovet for å sikre et velfungerende arbeidsmarked ...................................................... 214
6.1.4 Forebygge misbruk ......................................................................................................... 217
6.2 Nasjonale tiltak som ikke berøres av artikkel 4. Nærmere om artikkel 4 nr. 4. ......................... 220
6.2.1 Innledende om artikkel 4 nr. 4 ........................................................................................ 220
6.2.2 Får tjenestedirektivet anvendelse overfor tiltak som nevnt i artikkel 4 nr. 4? ................ 221
6.2.3 Hva er konsekvensene av at tjenestedirektivet får anvendelse? ...................................... 223
6.2.4 Hva er innholdet i artikkel 4 nr. 4 dersom tjenestedirektivet ikke
kommer til anvendelse? .................................................................................................. 224
6.3 Rettighets- og pliktsubjekter etter artikkel 4 .............................................................................. 226
6.3.1 Pliktsubjekt ..................................................................................................................... 226
6.3.2 Rettighetssubjekt ............................................................................................................ 227
7 Likebehandlingsprinsippet og unntaksmulighetene. Direktivets artikkel 5. ............................... 228
7.1 Innledning .................................................................................................................................. 228
7.2 Lik behandling – hva er det? ...................................................................................................... 228
7.2.1 Minst like gode betingelser som i en hypotetisk situasjon.............................................. 228
7.2.2 Gjenstanden for sammenligning – helhet eller enkeltvilkår? .......................................... 229
7.3 Innholdet i ”basic working and employment conditions” .......................................................... 230
7.3.1 Innledning ....................................................................................................................... 230
7.3.2 Hvilke temaer reguleres? ................................................................................................ 230
7.3.3 Hva omfattes av ”binding general provisions”? ............................................................. 230
7.3.4 Hva om arbeidstid m.v. og lønn ikke reguleres i ”binding general provisions”? ............ 233
7.4 Andre regler som gjelder for den utleide arbeidstakeren ........................................................... 234
7.5 Rettighets- og pliktsubjekter etter artikkel 5 .............................................................................. 235
7.6 Modifikasjoner – unntaksmuligheter fra likebehandlingsprinsippet .......................................... 238
7.6.1 Innledning ....................................................................................................................... 238
7.6.2 Arbeidstakeren har fast ansettelse i bemanningsbyrået .................................................. 238
7.6.3 Unntak via kollektive overenskomster............................................................................ 239
7.6.4 Unntak via intern lovgivning etter høring av arbeidsmarkedets parter ........................... 241
7.7 Tiltak for å forhindre misbruk av direktivets bestemmelser ...................................................... 242
7.8 Likebehandlingsprinsippet og utstasjoneringsdirektivet ............................................................ 243
7.8.1 Innledning ....................................................................................................................... 243
7.8.2 Listen i utstasjoneringsdirektivet .................................................................................... 243
7.8.3 Forholdet mellom utstasjoneringsdirektivet og likebehandlingsprinsippet..................... 245
7.8.4 Hvilke krav stiller Laval til utformingen av likebehandlingsprinsippet? ........................ 246
8 Direktivets konsekvenser for norsk arbeidsrett ............................................................................. 248
8.1 Innledning .................................................................................................................................. 248
8.1.1 Introduksjon, problemstillinger ...................................................................................... 248
8.1.2 EU-rett, EØS-rett og norsk rett ....................................................................................... 249
8.1.3 Kort om de norske reglene for inn- og utleie av arbeidskraft, og
om utleide arbeidstakeres arbeids- og ansettelsesvilkår.................................................. 250
8.2 Hvilke konsekvenser har artikkel 4 for norsk arbeidsrett? ......................................................... 254
8.2.1 Utgjør aml. § 14-12 jf. 14-9 en restriksjon etter artikkel 4? ........................................... 254
8.2.2 Kan restriksjonen begrunnes ut fra hensynet ”å forebygge misbruk”? ........................... 256
8.2.3 Legitimering i behovet for å sikre et velfungerende arbeidsmarked? ............................. 258
forts. s. 157
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
157
8.3 Andre regler i norsk lovgivning som kan utgjøre restriksjoner etter artikkel 4. ........................ 263
8.3.1 Seksmånedersregelen i arbeidsmarkedsloven § 27 nr.2. ................................................ 263
8.3.2 Kravet til stedlig representant i forskrift om bemanningsforetak ................................... 263
8.3.3 Forholdet mellom artikkel 4 og to typer bestemmelser i overenskomster ...................... 266
8.4 Hvilke konsekvenser har artikkel 5 for norsk arbeidsrett? ......................................................... 269
8.4.1 Lønnsbegrepets innhold.................................................................................................. 269
8.4.2 Ulike former for implementering av likebehandlingsprinsippet ..................................... 270
Referanser
........................................................................................................................................ 275
Litteratur ........................................................................................................................................ 275
Offentlige dokumenter, norske ........................................................................................................... 281
EF-dokumenter ................................................................................................................................... 281
Hovedavtaler og overenskomster ....................................................................................................... 282
Rettspraksis ........................................................................................................................................ 283
Norske dommer ......................................................................................................................... 283
Avgjørelser fra EF-domstolen ................................................................................................... 283
Forkortelser ........................................................................................................................................ 286
1 Innledning
1.1 Innledende om emnet
Virksomheters adgang til å leie inn og ut arbeidskraft er et stadig
aktuelt emne. Bemanningsbransjen har blitt forandret i løpet av de
siste tiårene med økt arbeidsinnvandring, høykonjunktur i arbeidslivet,
liberalisering av regelverket og omfattende bruk av innleid arbeidskraft.
Problemstillingen i artikkelen er å vise bakgrunnen for, og utviklingen av, direktivet om arbeidsleie, hvilke regler direktivet gir og
hvilke konsekvenser disse reglene vil få for norsk lovgivning om innog utleie av arbeidskraft.
Emnet befinner seg i skjæringspunktet mellom arbeidsgivers
mulighet til å tilpasse arbeidsstokken til arbeidsmengden på den ene
side og hensynet til stillingsvernet på den annen side. Fleksibilitet for
arbeidsgiveren handler blant annet om å tilpasse lønnskostnadene til
oppdragsmengden, noe som kan være av avgjørende betydning for
virksomhetens konkurranseevne i et marked der små marginer er avgjørende. Stillingsvernet har tradisjonelt begrenset arbeidsgiverens
fleksibilitet på dette området, av hensyn til å trygge arbeidstakernes
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
158
Andreas van den Heuvel
ansettelse og lønnsinntekt. Innleie av arbeidskraft har blitt ansett for å
utgjøre en trussel mot stillingsvernet fordi de utleide arbeidstakerne
ofte ikke har fast ansettelse i bemanningsbyrået, og fordi en arbeidsgiver ved å anvende innleid arbeidskraft kan unngå å ansette arbeidstakere i faste stillinger. Historisk har det variert om det er hensynet til
arbeidsgivernes fleksibilitet eller vern av arbeidstakere som har blitt
tillagt størst vekt, både i Norge og i andre EU/EØS-land. Den historiske utviklingen har heller ikke vært sammenfallende for disse landene,
og det er i dag stor forskjell på landenes lovgivning om adgangen til å
leie ut og inn arbeidskraft.
Utleie av arbeidskraft har en betydelig grenseoverskridende
dimensjon, og derfor har det lenge vært et behov for harmonisering av
reglene. Med utvidelsen av EU fra 15 til 25 medlemsstater i 2004, og
senere til 27, har behovet blitt enda større på grunn av økt tilgang på
billig utenlandsk arbeidskraft. Reglene om fri bevegelse for arbeidstakere og tjenester har ført til at virksomheter fra medlemsland med
lave lønnskostnader har fått et godt marked i andre medlemsland med
bedre økonomi. Arbeidskraften fra de nye medlemslandene kommer
gjerne inn til vertslandet gjennom virksomheter som er underleverandører i større prosjekter, som ansatte i bemanningsbyråer i vertslandet,
eller som utleide arbeidstakere fra bemanningsbyråer som er registrert
i arbeidstakerens hjemland. Det som på den ene siden er et godt
marked for utenlandske tjenestetilbydere, kan på den annen side føre
til at arbeidstakerne deres blir utsatt for dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn det vertslandets arbeidstakere har. Dette blir ofte omtalt
som sosial dumping. 1 Sosial dumping kan også føre til et press på
lønnsnivået til vertslandets arbeidstakere, fordi de utenlandske tjenestetilbyderne som regel har lavere lønnskostnader.
Denne typen utslag av reglene om fri bevegelse har ført til at
Kommisjonen, flere av medlemslandene og arbeidslivsorganisasjoner
har ønsket regler som angir visse rammer for lønns- og arbeidsvil1
Ot.prp. nr. 88 (2008-2009) s. 7-8: ”Etter regjeringens syn er det sosial dumping både når utenlandske arbeidstakere utsettes for brudd på helse-, miljø- og
sikkerhetsregler, herunder regler om arbeidstid og krav til bostandard, og når
de tilbys lønn og andre ytelser som er uakseptabelt lave sammenliknet med
hva norske arbeidstakere normalt tjener eller som ikke er i tråd med gjeldende
allmenngjøringsforskrifter.”
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
159
kårene til arbeidstakere ansatt i virksomheter som deltar i grenseoverskridende aktivitet. I Norge har det blitt iverksatt tiltak for å sikre
utenlandsk arbeidskraft akseptable lønns- og arbeidsvilkår.2 Det dreier
seg blant annet om allmenngjøring av tariffavtaler,3 solidaransvar for
lønn,4 innsynsrett og påseplikt,5 id-kort,6 tiltak mot konkursgjengangere, krav om norske lønns- og arbeidsvilkår i offentlige anbudsprosesser, 7 registreringsplikt for bemanningsbyråer, 8 og ellers ulike
bransjetiltak.
Reglene om fri bevegelighet for tjenester stiller krav til de tiltak
som settes i verk for å hindre sosial dumping. Samtidig åpner tjenestereglene for at det tas sosiale hensyn. Ut fra et ønske om økt økonomisk aktivitet over landegrensene sammen med tilfredsstillende sosial
beskyttelse for arbeidstakerne er det vedtatt flere direktiver. Utstasjoneringsdirektivet søker å løse situasjonen ved bestemmelser som innebærer at vertslandet både har rett og plikt til å sørge for at bestemte
nasjonale regler får anvendelse blant annet for arbeidstakere som blir
leid ut over landegrensene. 9
For å presisere og harmonisere de bestemmelser som gjelder for
utleide arbeidstakere ble bemanningsdirektivet vedtatt.10
Bemanningsdirektivet har følgelig en side til arbeidstakeres vilkår når de inngår som et ledd i tjenesteyting over landegrensene, men
2
3
4
5
6
7
8
9
10
Se St.meld. nr. 2 (2005-2006) s. 63-67.
Lov 4. juni 1993 nr. 58 om allmenngjøring av tariffavtaler m.v. (allmenngjøringsloven) § 5.
Allmenngjøringsloven § 13.
Forskrift 22. februar 2008 nr. 166 om informasjons- og påseplikt og innsynsrett.
Forskrift 30. mars 2007 nr 366 om identitetskort (id-kort) på bygge- og
anleggsplasser.
Forskrift 8. februar 2008 nr 112 om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige
kontrakter.
Forskrift 4. juni 2008 nr. 541 om bemanningsforetak.
Directive 96/71/EC of the European Parliament and of the Council of 16
December 1996 concerning the posting of workers in the framework of the
provision of services.
Directive 2008/104/EC of the European Parliament and of the Council of 19
November 2008 on temporary agency work.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
160
Andreas van den Heuvel
det å være ansatt i et bemanningsbyrå er samtidig en form for såkalt
atypisk ansettelse.11 Direktiver om deltidsarbeid og midlertidig ansettelse ble vedtatt i 1997 og i 1999. Direktivene skulle gjøre de atypiske
ansettelsesformene mer attraktive ved blant annet å oppstille et prinsipp om ikke-forskjellsbehandling mellom arbeidstakere i faste heltidsstillinger og arbeidstakere i andre stillingsformer. På området for
helse, miljø og sikkerhet var det vedtatt et direktiv som innførte et
prinsipp om ikke-forskjellsbehandling mellom blant annet utleid
arbeidskraft og sammenlignbare arbeidstakere i innleievirksomheten.
Det var hele tiden forutsetningen å vedta et direktiv om lønnsarbeidsvilkårene til utleide arbeidstakere for også å gjøre denne
formen for atypisk ansettelse mer attraktiv, men av flere grunner
skulle det vise seg å være problematisk.
I den engelske utgaven av direktivet heter det ”directive (…) on temporary
agency work”, mens det i den danske versjonen heter ”direktiv (…) om
vikararbejde”. Ut fra direktivets innhold er begge deler en lite treffende
betegnelse, i hvert fall etter norsk terminologi. Direktivet handler om mer enn
vikararbeid. En vikar er en stedfortreder. En kan si at en vikar kan leies inn fra et
bemanningsbyrå, men etter direktivets innhold er det forutsetningen at det kan
leies inn arbeidskraft i flere situasjoner enn der det er behov for en stedfortreder.
Slik jeg ser det vil en mer treffende betegnelse på direktivet være
bemanningsdirektivet. 12
1.2 Emner og problemstillinger
Denne innledningen danner et bakteppe for artikkelen, som handler
om bemanningsdirektivet. Fremstillingen har tre hoveddeler. Den
første delen introduserer bakgrunnen for utviklingen av bemanningsdirektivet og gir deretter en kronologisk oversikt over direktivets
vedtakelsesprosess. Vedtakelsesprosessen peker på problemstillinger
11
12
En annen betegnelse som har blitt brukt i de senere år, er fleksibelt arbeid. Se
Berg (2008) s. 15.
Se Eklund (2009) note 2. Som det fremgår velger imidlertid Eklund å følge
direktivets terminologi. I forskriften med hjemmel i lov 10. desember 2004
nr. 76 om arbeidsmarkedstjenester (arbeidsmarkedsloven) § 27 bruker man
betegnelsen ”bemanningsforetak”, og ikke vikarbyrå. I artikkelen veksler jeg
mellom å bruke bemanningsforetak og bemanningsbyrå, uten at skillet har
noen rettslig betydning.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
161
som vil bli behandlet i neste del. Den handler om de to mest sentrale
bestemmelsene i direktivet, artikkel 4 og artikkel 5. Artikkelens tredje
og siste del handler om hvilke konsekvenser direktivet vil få for den
norske arbeidsretten.
Redegjørelsen om bakgrunnen for og utviklingen av bemanningsdirektivet viser hvilke faktorer som ble styrende for direktivets utforming. Vedtakelsesprosessen sier noe om hvorfor det var så vanskelig å komme frem til et direktiv om bemanningsbyråarbeid, hvilke
argumenter som ble anført, og bakgrunnen for argumentasjonen.
Vedtakelsesprosessen sier også noe om bakgrunnen for og formålet
med direktivet. Rent rettsvitenskapelig kan vedtakelsesprosessen ”bidra til å kaste lys over de tolkningsmuligheter som en viss tekst åpner
for”.13 Metodisk har ikke denne typen forarbeider blitt tillagt mye
vekt, de er i hvert fall sjelden brukt direkte.14 Det kan imidlertid
spores en utvikling i retning av at EF-domstolen bruker forarbeider
mer ved sin tolkning av sekundærlovgivning.15 Den legislative historien kan inngå i en argumentasjon ”når domstolen vil underbygge en
formåls- eller kontekstorientert tolkning av en ordlyd som domstolen
mener i seg selv er uklar”.16 I delen om vedtakelsesprosessen vil jeg
fokusere på hvorfor og hvordan artikkel 4 og 5 endte opp som de
gjorde.
Annen del av fremstillingen handler om innholdet i artikkel 4 og
5. Artikkel 4 regulerer medlemslandenes mulighet til å sette begrensninger for virksomheters adgang til å leie inn og ut arbeidskraft. Det
kreves bestemte begrunnelser for at restriksjoner og forbud mot leie av
denne type tjenester skal kunne innføres eller opprettholdes. I bestemmelsen heter det at
13
14
15
16
Bull (2001) s. 87-88.
Se Sejersted m.fl. (2004) s. 54 flg. Se imidlertid sak C-306/06 Telecom GmbH
v Deutsche Telekom AG [2008] EFD I-1923, der domstolen i avsnitt 25 bruker
forarbeidene direkte: “[I]t is clear from the travaux préparatoires for that
directive that the choice of the word ‘received’ was not random, but the result
of a deliberate decision by the Community legislature.”
Se Arnesen og Stenvik (2009) s. 33, og note 43 med videre henvisninger.
Bull (2001) s. 87.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
162
Andreas van den Heuvel
“[p]rohibitions or restrictions on the use of temporary agency work shall be
justified only on grounds of general interest relating in particular to the
protection of temporary agency workers, the requirements of health and
safety at work or the need to ensure that the labour market functions properly and abuses are prevented.”
Ordlyden i bestemmelsen innbyr til en vurdering av hvilket forhold
den har til traktatens tjenesteregler. Primærretten gir føringer for
hvordan artikkel 4 skal forstås. Begrensninger i statenes adgang til å
regulere det å leie inn arbeidskraft gir også problemstillinger om
rekkevidden av de unntakene som finnes i artikkel 4, det vil si hvilke
muligheter som finnes til å begrense adgangen til å leie inn arbeidskraft. I den sammenhengen er det interessant å se på hvilket forhold
det er mellom unntaksmulighetene i direktivet og de generelle unntaksmulighetene knyttet til primærretten, som finnes i læren om tvingende allmenne hensyn.
Artikkel 5 gir regler om innleide arbeidstakeres arbeidsvilkår i
innleievirksomheten. Etter artikkel 5 skal de ansatte i innleievirksomheten og de innleide arbeidstakerne likebehandles. I artikkel 5 heter
det at
”[t]he basic working and employment conditions of temporary agency
workers shall be, for the duration of their assignment at a user undertaking,
at least those that would apply if they had been recruited directly by that
undertaking to occupy the same job.”
Fra dette utgangspunktet kan det gjøres flere typer unntak. Unntak kan
blant annet gjøres der arbeidstakeren har fast ansettelse i bemanningsbyrået, eller der arbeidsmarkedets parter blir enige om å gjøre unntak.
Artikkel 4 og 5 viser at direktivet regulerer utleie av arbeidskraft
både som tjeneste og som ansettelsesform. Som nevnt ovenfor har
artikkel 4 derfor en side til tjenestereglene i traktaten, mens det at
artikkel 5 regulerer hvilke arbeidsvilkår arbeidstakere i denne ansettelsesformen kan kreve, har en side til utstasjoneringsdirektivet.
Bemanningsdirektivet gir utleide arbeidstakere rett til bestemte
arbeidsvilkår både i nasjonale og transnasjonale situasjoner. Der
arbeidstakere blir utleid i virksomhet over landegrensene, kommer
også utstasjoneringsdirektivet til anvendelse. Felles for utstasjoneringsdirektivet og bemanningsdirektivet er formålet om å sikre
arbeidstakere som er utstasjonert eller utleid, grunnleggende rettigArbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
163
heter. Anvendelsesområdet for de to direktivene kan i visse situasjoner
sammenfalle. Det gir grunn til å drøfte forholdet mellom dem.
Etter tolkningen av artikkel 4 og 5 blir spørsmålet hvilke virkninger bestemmelsene i disse artiklene vil få for norsk rett. Det er den
tredje og siste delen av artikkelen. En slik analyse vil først kreve en
kort redegjørelse om gjeldende rett i Norge for inn- og utleie av
arbeidskraft, for at jeg deretter skal kunne si noe om hvilke konsekvenser artikkel 4 vil få for den norske reguleringen. Tilsvarende blir
det nødvendig å redegjøre for hvilke regler som gjelder i Norge for
likebehandling av innleide arbeidstakere og de som er fast ansatt, før
jeg drøfter ulike problemstillinger som oppstår i forholdet mellom
norsk rett og likebehandlingsprinsippet i artikkel 5.
2 Direktivets bakgrunn – noen utgangspunkter
2.1 I skjæringsfeltet mellom fri bevegelse og sosialpolitikk
Direktivet om bemanningsbyråarbeid viser avveiningen mellom to til
dels motstående hensyn som ofte oppstår i EU-retten, både i lovgivningsarbeidet og i rettspraksis fra EU-domstolen: Prosessene i EU tar
sikte på en gjennomføring av EU-rettens formål som innebærer å
vedta lovgivning som er nødvendig for å sikre at reglene om de fire
friheter fungerer som forutsatt, samtidig som det vedtas regler for å
gjennomføre en sosialpolitikk.17 Dette er regelverk som potensielt kan
komme i konflikt med hverandre, men som også kan være forutsetninger for hverandre. Artikkel 4 og 5 i bemanningsdirektivet viser
denne dualiteten og er et svar på hvordan de motstående hensyn ble
konkretisert og søkt løst i direktivet.
En tilsvarende avveiningsprosess (og dragkamp) fant sted under
vedtakelsen av et annet direktiv, tjenestedirektivet. Bercusson og
Bruun skriver om direktivet at ”[a]s with regulation of temporary
17
Se Dølvik og Visser (2009) om dette. De skriver at ”the encounter of the two
grand institutions of postwar Europe, the EU and the welfare state, one driven
by the logic of opening, the other by closure, is increasingly problematic. We
believe that the same conclusion applies to the encounter between the EU and
the national labour markets and their highly diverse regulatory mixes of
union–management relations, public policy and legal order”.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
164
Andreas van den Heuvel
work in general, the debate over the proposed Services Directive
focused on the crucial issue of how to balance the economic dimension of the internal market (freedom to provide services) with the
social dimension (protection of employees, but also of national industrial relation models)”. 18
2.2 Lisboa-strategien og flexicurity-begrepet
I forlengelsen av at direktivet befinner seg i skjæringspunktet mellom
de hensyn som gjør seg gjeldende for reglene om fri bevegelse på den
ene siden og de hensyn som gjør seg gjeldende for sosialpolitikken på
den andre siden, søker direktivet å balansere rettighetene til arbeidstakeren og arbeidsgiveren mot hverandre. Zappalà uttaler om forslaget
til bemanningsdirektiv at
“[t]he proposed directive on temporary work has a dual core: on the one
hand, it is inspired by social policy aims in the establishment of a network
of protection and rights for temporary workers; on the other hand, it contains employment policy aims in the form of provisions expressly oriented
towards improving the functioning of the labour market.” 19
Behovet for et direktiv om bemanningsbyråarbeid ble i Kommisjonens
første forslag til direktiv delvis begrunnet med at anvendelsen av innleid arbeidskraft skal være med å realisere de mål som ble satt i forbindelse med Lisboa-strategien.20 Et av hovedmålene i strategien var å
gjøre EU til verdens mest konkurransedyktige økonomi med flere og
bedre jobber. Målet skulle blant annet nås ved å forene fleksibilitet for
arbeidsgiveren med sikkerhet for arbeidstakeren. Denne kombinasjonen blir ofte kalt flexicurity.
Hvorvidt direktivet oppfyller Kommisjonens visjon om fleksibilitet for arbeidsgiveren og sikkerhet for arbeidstakeren, gjenstår å se.
Det er i hvert fall ikke alle som er like positive. Countouris og Horton
hevder at “the flexicurity method has either broken another promise or
has finally shown its true face”. 21 Det siktes blant annet til de mange
18
19
20
21
Bercusson and Bruun (2007), s. 264.
Zappalà (2007) s. 171.
Nærmere om Lisboa-strategien, se http://www.europakommisjonen.no/tema/lisboa/index.htm.
Countouris og Horton (2009) s. 338.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
165
unntakene som kan gjøres fra likebehandlingsprinsippet, og at direktivet ikke eksplisitt sikrer en viss stabilitet i tilknytningen mellom
arbeidstakeren, bemanningsbyrået og innleievirksomheten. Om direktivet gir tilstrekkelig fleksibilitet til arbeidsgiveren samtidig med at det
gir arbeidstakeren en betryggende sikkerhet, avhenger likevel til dels
av hvilken forståelse av artikkel 4 og 5 som legges til grunn, og hvordan medlemslandene velger å implementere direktivet.
Flexicurity er et begrep som brukes for å beskrive fleksibilitet på arbeidsmarkedet kombinert med sosial trygghet. 22 Kombinasjonen av fleksibilitet og
sosial trygghet er avhengig av en aktiv arbeidsmarkedspolitikk for å fungere, der
arbeidstrening og etterutdanning er viktige faktorer. 23 Begrepet er upresist og har
ikke rettslig betydning, men beskriver en politisk strategi der både fleksibilitet og
sosial trygghet er representert på en mer eller mindre balansert måte for bevisst å
øke fleksibiliteten i arbeidsmarkedet samtidig som den sosiale sikkerheten økes.
Tanken er at det skal øke antallet stillinger, slik at flere skal ha mulighet for å
komme seg i arbeid. 24
Fleksibiliteten for arbeidsgiver kjennetegnes av fire forhold. 25 Det første er
hvilken mengde av ekstern arbeidskraft som kan benyttes for å tilpasse behovet
for arbeidskraft (såkalt external numerical flexibility). En passende mengde
arbeidstakere kan oppnås ved å leie inn arbeidskraft fra bemanningsbyråer, ansette arbeidstakere midlertidig eller ved lovgivning som gir en vid adgang til å si
opp arbeidstakere. Det andre forholdet er i hvilken grad virksomhetene kan
ivareta fleksibilitetsbehovet innenfor rammen av de ansettelsesforhold som er
etablert (såkalt internal numerical flexibility). En slik fleksibilitet kan oppnås ved
å justere arbeidstiden til de ansatte, noe som kan innebære deltidsarbeid, fleksitid, skiftarbeid, arbeidstidskontoer og arbeidsfri på grunn av foreldrepermisjon
eller overtid. Det tredje forholdet handler om i hvilken grad virksomheten kan
benytte sine arbeidstakere til forskjellige oppgaver (såkalt functional flexibility),
og er avhengig av hvordan virksomheten organiseres og ledes, og i hvilken grad
arbeidstakerne får en tilpasset opplæring. Denne type fleksibilitet kan også oppnås ved outsourcing. Det fjerde og siste forholdet er i hvilken grad lønnsnivået er
fastsatt ved tariffavtaler, og i hvilken grad det kan fastsettes ulikt lønnsnivå for
arbeidstakerne (såkalt financial eller wage flexibility). Desto mindre kollektiv
regulering, desto større fleksibilitet. Også til den andre siden av begrepet, den
sosiale tryggheten, er det fire forhold som er avgjørende for hvilken sikkerhet
22
23
24
25
Se Evju (2006a) s. 36 flg. og Evju (2008a) s. 240.
Evju (2008) s. 242.
COM (2002) 149 s. 2.
Wilthagen (2005) s. 3.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
166
Andreas van den Heuvel
arbeidstakerne får igjen for arbeidsgiverens adgang til fleksibilitet. Disse fire forholdene er jobbsikkerhet (hvilken sikkerhet det knyttet til å beholde den jobben
arbeidstakeren har), sysselsettingssikkerhet (sikkerhet knyttet til det å ha jobb,
eventuelt få en ny jobb dersom den gamle skulle falle bort), innkomstsikkerhet
knyttet til tap av lønnsinntekt, og sikkerheten til å kunne kombinere et lønnet
arbeid med sosialt ansvar og forpliktelser. 26
2.3 Betydningen av medlemslandenes egen lovgivning
Utviklingen av arbeidsretten i EU er som mange andre områder innenfor EU basert på de nasjonale reguleringer og rådende internasjonale
(arbeidsrettslige) standarder, slik at disse ofte har vært premisser for
de legislative prosesser innenfor EU-systemet. 27 EU-retten og medlemslandenes nasjonale rett kan ikke ses uavhengig av hverandre, de
er i et gjensidig avhengighetsforhold.28
Medlemslandenes regulering av bemanningsbyråbransjen kan litt
upresist og skjematisk deles inn i tre grupper: den skandinaviske
reguleringsmodellen, den britiske modellen og den kontinentaleuropeiske modellen. I de skandinaviske landene ble bransjen liberalisert
utover i 90-årene, hvorpå reguleringen nå i stor grad finnes i de kollektive overenskomster.29 Det gjelder imidlertid ikke for Norges vedkommende, se punkt 8.1.2. Den britiske modellen kjennetegnes av lite
beskyttelse for arbeidstakerne, men noe offentligrettslig regulering av
bransjen. I mange tilfeller har ikke britiske utleiere av arbeidskraft noe
26
27
28
29
Mer om flexicurity, se blant annet Olberg (2007): Flexicurity – nordiske
arbeidslivsmodeller i nye kontekster?
Bercusson (2008a) s. 20.
Dette var også et faktum før dannelsen av et europeisk fellesskap. Se Hepple
(1986) s. 1: ”What this book seeks to contribute to the understanding of
labour law as part of a process, is an explanation of the relationships between
the development of labour laws in a number of European countries, in the
formative stages of those laws from the start of the Industrial Revolution until
the end of the Second World War.” Etter dannelsen av fellesskapet har avhengighetsforholdet også blitt et spenningsforhold, se Ferrera (2009) s. 219233. Han skriver blant annet på s. 219 at ”[t]he last quarter century has witnessed a very salient but at the same time increasingly problematic encounter:
that between the welfare state and the European Union.”
Ahlberg og Bruun (2007) s. 37.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
167
tradisjonelt arbeidsgiveransvar.30 Den kontinentaleuropeiske modellen
kjennetegnes kort sagt av omfattende regulering; både av selve bransjen, av når det er lovlig å leie inn arbeidskraft, og av arbeidsvilkårene
til den utleide arbeidskraften..31
Det er flere eksempler på at medlemslandenes ulike lovgivning
har påvirket bemanningsdirektivet. Tydeligst kommer det til syne i
unntakene fra likebehandlingsprinsippet i artikkel 5, der det er gjort
unntak fra prinsippet ut fra hvordan lovgivningen er i Tyskland, i de
skandinaviske landene og i Storbritannia. I vedtakelsesprosessen var
det også tydelig at medlemslandene innspill og innsigelser var et
resultat av deres egen lovgivning, noe som blir vist i kapittel 3.
2.4 Begrunnelser for direktivet
2.4.1 Konkurranseaspektet
En begrunnelse fra Kommisjonen for få vedtatt et direktiv om innleie
av arbeidskraft var konkurranseaspektet. 32 Ulik regulering av vilkårene for å leie inn arbeidskraft og ulik regulering av hvilke vilkår de
utleide arbeidstakerne kan kreve i de enkelte medlemslandene, kan
føre til skjeve konkurransevilkår. Skjeve konkurransevilkår kan igjen
føre til at virksomheter ønsker å etablere seg i land med mer arbeidsgivervennlig lovgivning, noe som i sin tur kan føre til en deregulering
av arbeidsmiljølovgivningen innad i medlemslandene. 33 En begrunnelse for direktivet var følgelig å hindre uheldige virkninger av reglene om fri etableringsrett og reglene om fri bevegelse for tjenester.
2.4.2 Transnasjonale situasjoner
Det var et mål å presisere og harmonisere vilkårene for utleide
arbeidstakere, uavhengig av om anvendelsen av den innleide arbeids30
31
32
33
Berg (2008) s. 128 flg.
Se blant annet Berg (2008) s. 151 flg. og Vigneau (2007) s. 85 flg. Det kan i
denne sammenhengen pekes på at den strenge reguleringen i de kontinentaleuropeiske landene måtte revideres etter EF-domstolens dom i sak C-55/96
Job Centre coop. arl. [1997] EFD I-7119.
Se Ahlberg (2007) s. 192.
Den såkalte Delaware-effekten.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
168
Andreas van den Heuvel
kraften skjer i en nasjonal eller i en transnasjonal kontekst.34 Direktivet skulle ses på som en fortsettelse av de grunnleggende prinsipper
som allerede gjelder for bemanningsbyråansatte etter utstasjoneringsdirektivet: De vesentlige arbeids- og ansettelsesforhold som gjelder i
vertslandet, får anvendelse for utstasjonerte arbeidstakere. Bemanningsdirektivet gir utleide arbeidstakere rettigheter basert på et likebehandlingsprinsipp som får anvendelse både i nasjonale og i
transnasjonale sammenhenger. Kommisjonen uttalte at “[i]n a proper
internal market, it is only logical for the rules for posting temporary
workers to be aligned with each other, irrespective of whether a
posting is national or transnational”. 35
2.4.3 Eldre direktiver om fleksibelt arbeid
En tredje begrunnelse for et direktiv om bemanningsbyråarbeid var å
innføre regulering for alle de tre mest utbredte såkalt atypiske ansettelsesformene. For midlertidig ansatte og utleide arbeidstakere ble det
i 1991 vedtatt et direktiv der formålet er å forbedre arbeidstakernes
helse, miljø og sikkerhet. 36 Direktivet var et resultat av flere forslag
fra Kommisjonens til direktiver om fleksible ansettelsesformer i
1990.37 Det ble imidlertid med dette ene direktivet på det tidspunktet. 38
På slutten av 90-tallet innledet arbeidsmarkedets parter på
europeisk plan et samarbeid som munnet ut i to direktiver om atypisk
arbeid: Direktivet om midlertidige ansettelser39 og direktivet om
deltidsarbeid.40 Utleide arbeidstakere ble ikke omfattet.41 I fortalen til
34
35
36
37
38
39
40
COM (2002) 149 Final, s. 10.
Ibid.
Council Directive of 25 June 1991 supplementing the measures to encourage
improvements in the safety and health at work of workers with a fixed-duration employment relationship or a temporary employment relationship
(91/383/EEC).
For mer utførlig om dette, se Frenzel (2010) s. 121 flg.
Se COM (2002) 149 Final, s. 8.
Rådsdirektiv 1999/70/EC av 28. juni 1999 om rammeavtalen vedrørende midlertidige ansettelse inngått mellom ETUC, UNICE og CEEP.
Rådsdirektiv 97/81/EC av 15. desember 1997 om rammeavtalen vedrørende
deltidsarbeid inngått mellom UNICE, CEEP og ETUC.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
169
rammeavtalen om midlertidige ansettelser går det frem at partene i
avtalen hadde ”their intention to consider the need for a similar
agreement on temporary agency work”. Denne nokså vage uttalelsen
fungerte som en forklaring på ikke å inkludere utleide arbeidstakere i
direktivet om midlertidige ansettelser.
Direktivene har mange fellestrekk. Blant annet er deler av direktivenes formål sammenfallende. I alle tre direktivene er det et formål
at de som er ansatt deltid, har en tidsbegrenset ansettelse eller er utleid
fra et bemanningsbyrå ikke skal forskjellsbehandles i forhold til de
som er fast ansatt på heltid. For direktivet om midlertidig ansettelse og
direktivet om tidsbegrenset ansettelse er dette kalt et prinsipp om ikkeforskjellsbehandling, mens det for direktivet om bemanningsbyråarbeid er kalt prinsippet om likebehandling. I de to førstnevnte direktivene skal det ikke forskjellsbehandles i forhold til den som vurderes
som en "comparable permanent worker".42 Det skal ikke kunne forskjellsbehandles utelukkende på grunnlag av at ansettelsesformene er
ulike, men det kan gjøres unntak dersom det foreligger objektive
grunner for det. I direktivet om bemanningsbyråarbeid er dette løst på
en annen måte, jf. i kapittel 7 nedenfor.
Direktivene om midlertidige ansettelser og om deltidsarbeid
hadde en relativt rask vedtakelsesprosess, der arbeidsmarkedets parter
i begge tilfeller lyktes å bli enige om en rammeavtale, slik at den
kunne bli inntatt som et vedlegg og utgjøre hoveddelen i direktivene.
Vedtakelsesprosessen til bemanningsdirektivet skulle lide en annen
skjebne.
2.4.4 Endringer i ILO-konvensjoner om utleie av arbeidskraft
En annen lovgivning som har utviklet seg parallelt med den EU-rettslige arbeidsretten og medlemslandenes arbeidsrett, er konvensjoner fra
41
42
Denne første fasen av lovgivning er blitt kalt ”the ’era of atypical work’”,
mens bemanningsdirektivet ble vedtatt i en fase der kombinasjonen av fleksibilitet og sikkerhet var avgjørende. Se Frenzel (2010) s. 121 med videre henvisninger.
Den sammenlignbare arbeidstakeren er ”a worker with an employment contract or relationship of indefinite duration, in the same establishment, engaged
in the same or similar work/occupation, due regard being given to qualifications/skills”.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
170
Andreas van den Heuvel
ILO om utleie av arbeidskraft.43 ILO-konvensjonen om bemanningsforetak 181/1997 erstattet ILO-konvensjon 96/1949 som regulerte det
samme området. 44 Innholdet i den nye konvensjonen er et helt annet;
der den eldre konvensjonen forbød privat formidling av arbeidskraft,
forsøker den nye konvensjonen å legge til rette for arbeid i bemanningsbyrå. 45 Formålet med konvensjonen ”is to allow the operation of
private employment agencies as well as the protection of the workers
using their services”, jf. konvensjonens artikkel 2. I Kommisjonens
første forslag til direktiv ble ILO-konvensjonen nevnt som en del av
begrunnelsen for å vedta et direktiv om bemanningsbyråarbeid.46 I
hvilken grad ILO-konvensjonen har vært styrende for Kommisjonens
arbeid er imidlertid et åpent spørsmål.
I konvensjonens artikkel 2 nr. 4 a heter det at medlemslandene,
etter å ha konsultert de mest representative arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner, kan “prohibit, under specific circumstances, private employment agencies from operating in respect of certain categories of workers or branches of economic activity in the provision of
one or more of the services referred to in Article 1, paragraph 1”. I
artikkel 1 punkt 1 bokstav b omfattes “services consisting of employing workers with a view to making them available to a third party,
who may be a natural or legal person … which assigns their tasks and
supervises the execution of these tasks” av bestemmelsene i konvensjonen. Det betyr at direktivet og konvensjonen har samme anvendelsesområde, men ulik regulering for så vidt angår medlemslandenes
adgang til å legge restriksjoner på anvendelsen av innleid arbeidskraft.
I vedtakelsesprosessen var det uenighet knyttet til hvor nært teksten i
artikkel 4 skulle ligge ILO-konvensjonens tekst, men Kommisjonens
43
Se Nielsen (2003) s.58 flg.
44
”Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) er den av FNs særorganisasjoner som har arbeidslivet og sosialpolitikken som sitt spesielle område.
Norge er forpliktet av ca 90 ILO-konvensjoner, blant annet om rett til ferie,
arbeidstilsyn, arbeidstid, likelønn og diskriminering”, jf. NOU 2004: 5.
Arbeidslivslovutvalget, s. 43.
I 2007 hadde 20 av ILOs 181 medlemsland ratifisert konvensjonen, 10 av
disse landene er medlemmer i EU.
Se COM(2002) 149 final av 20. mars, s. 10.
45
46
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
171
forslag vant til slutt frem, noe som innebærer at det er en betydelig
forskjell mellom direktivet og konvensjonen.47
3 Vedtakelsesprosessen
3.1 Innledning
Lovgivningsprosessen i EU har i forbindelse med bemanningsdirektivet vært påvirket av flere forhold. I den første fasen, forhandlingene
mellom arbeidsmarkedets parter på europeisk plan, var særlig to faktorer avgjørende. Den første var at utleie av arbeidskraft impliserer tre
parter: arbeidstaker, innleievirksomhet og bemanningsbyrå. Det førte
til at det var flere parter som deltok i prosessen enn for eksempel i
vedtakelsen av direktivet om midlertidige ansettelser, og at det dermed
var flere parter som måtte bli enige om formuleringen av en avtale.
Den andre faktoren, som var avgjørende både i forhandlingene
mellom arbeidsmarkedets parter og i det senere lovgivningsarbeidet,
var medlemslandenes (og deres organisasjoners) innstilling til forslaget om å vedta regulering for inn- og utleie av arbeidskraft. I lovgivningsarbeidet var det også noen særegne forhold som gjorde seg
gjeldende.
For det første spilte de rettslige rammene for vedtakelse av nye
direktiver på området en viktig rolle. Reglene for hvordan lovgivning
om arbeidsvilkår kan vedtas, ble endret med en egen sosial- og
arbeidsmarkedsprotokoll i og med Maastricht-traktaten. 48 Med
Amsterdam-traktaten som trådte i kraft 1. mai 1999, ble denne protokollen innarbeidet i artiklene 136-139 i EF-traktaten.49 Avtaler inngått
av arbeidsmarkedets parter på europeisk plan kan bli generelt bindende dersom de får tilstrekkelig flertall i Rådet. Før Maastricht-avtalen
47
48
49
For de av medlemslandene som har ratifisert ILO-konvensjonen, må det avgjøres ut fra Lisboatraktaten artikkel 351 hvilket av regelsettene som skal få
forrang. Av medlemslandene har Albania, Belgia, Bulgaria, Tsjekkia, Finland,
Ungarn, Italia, Litauen, Nederland, Polen, Portugal og Spania har ratifisert
konvensjonen.
Traktaten om den Europeiske Union av 1992.
Nærmere om dette, se Nielsen (2003) s. 32. Etter Lisboatraktaten, Traktaten
om den Europeiske Unions funksjonsmåte (TEUF), tilsvarer dette artiklene
151-155.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
172
Andreas van den Heuvel
var det et krav at beslutninger om ny lovgivning hadde enstemmighet i
Rådet, jf. daværende artikkel 100 og artikkel 94 i EF-traktaten.50 Ett
enkelt land kunne blokkere hele prosessen.51 Innenfor flere områder
krever Maastricht-avtalen kun kvalifisert flertall.52
For det andre skulle det vise seg at det noen ganger kan være
enklere å være uenige om to ting enn om en ting. Det var først da formannskapet i Rådet besluttet å behandle bemanningsdirektivet sammen med endringen av direktivet om arbeidstid,53 at det lyktes medlemslandene å vedta et direktiv om bemanningsbyråarbeid.
I denne gjennomgåelsen av vedtakelsesprosessen vil det særlig
bli fokusert på utviklingshistorien av artikkel 4 og 5, ettersom det er
de mest sentrale bestemmelsene i direktivet.
3.2 Den første fasen – forhandlinger mellom arbeidsmarkedets parter på europeisk nivå 54
3.2.1 Innledende om forhandlingene
ETUC og CEEP ønsket forhandlinger om en rammeavtale for å regulere bemanningsbransjen.55 UNICE 56 var mer tilbakeholden, men ga
etter hvert ETUC svar om at de ville delta i forhandlinger. Det positive svaret kan ha vært foranlediget av at CIETT annonserte et ønske
50
51
52
53
54
55
56
Nielsen (2003) s. 29. Dette er nå artikkel 115 i TEUF.
På sosial- og arbeidsrettsområdet er det særlig Storbritannia som har ytt motstand mot ny lovgivning. Det ble derfor i Maastricht inngått en avtale mellom
de da elleve andre medlemslandene om å vedta ny lovgivning på dette området, som dermed kun ble bindende for disse. Etter det britiske regjeringsskiftet i mai 1997 ble Storbritannia mer positivt innstilt til avtalen, og avtalen
ble dermed formelt opphevet og inntatt i Amsterdam-traktaten.
I Lisboatraktaten artikkel 153 annet punkt bokstav b) er det listet opp hvilke
områder der det kan bli vedtatt lovgivning som ikke krever flertall blant
medlemslandene. Hvilke områder dette er, er angitt i artikkel 153 første
punkt.
Directive of the European Parliament and of the Council amending Directive
2003/88/EC concerning certain aspects of the organisation of working time.
Forhandlinger mellom arbeidsmarkedets parter blir ofte kalt sosial dialog. En
annen betegnelse er ”bargaining in the shadow of law”.
Forkortelsene er forklart i en liste etter litteraturlisten.
UNICE har nå byttet navn til BUSINESSEUROPE.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
173
om forhandlinger med UNI-Europa, noe som kunne føre til at verken
ETUC eller UNICE ville få ta del i vedtakelsesprosessen. 57 I tillegg
var det sterke signaler om at Kommisjonen ville vedta lovgivning på
området dersom ikke forhandlingene mellom partene førte frem. Det
ville gi partene mindre kontroll over reguleringen av bransjen, noe
som inspirerte til forhandlinger via sosial dialog. Det endte med at
ETUC hadde et forhandlingsteam, og at arbeidsgiversiden hadde et
team bestående av medlemmer fra UNICE, CEEP, CIETT og
UEAPME.
3.2.2 Hvem mente hva?
Svaret på spørsmålet om hvilke organisasjoner som mente hva, blir
også en forklaring på hvorfor det ikke lyktes for organisasjonene å bli
enige om en avtale. Grunnene til det var flere. 58
Der medlemslandene i EU skal komme til enighet om et direktivs
utforming, vil det være en avgjørende faktor for prosessen hvor lik
lovgivningen i de enkelte landene er i utgangspunktet. I motsetning til
reguleringen av midlertidig arbeid og deltidsarbeid er reglene for bemanningsbransjen svært ulike i de europeiske landene. Franske fagforeninger var sterkt imot innleie av arbeidskraft, tyske fagforeninger
ville forby det så nylig som i 1995, mens svenske og britiske fagforeninger hadde et mer tolerant forhold til det og hadde større fokus på
forbedring av bemanningsbyråansattes arbeidsforhold.59 Problemet var
å finne en løsning som var tilstrekkelig fleksibel samtidig som den
garanterte tilfredsstillende arbeidsforhold for arbeidstakerne, uten at
dette gikk ut over de enkelte lands systemer. Der det er vanskelig å
finne direktivtekster eller avtaletekster som svarer til disse kravene,
har det undertiden blitt valgt en løsning der de problematiske punktene
overlates til forhandlinger mellom arbeidslivets parter i de enkelte
medlemsland.
På arbeidstakersiden var det vanskelig for organisasjonene fra de
enkelte land å bli enige seg i mellom. Noen delegater innen ETUC
hadde fokus på opprettholdelse av størst mulig grad av fast ansettelse
57
58
59
UNI-Europa representerer bemanningsbyråansatte i tjenestesektoren.
Dette baseres på Ahlberg (2007) s. 213 flg.
Ahlberg (2007) s. 215.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
174
Andreas van den Heuvel
av arbeidskraft i virksomhetene, mens andre fokuserte på arbeidsvilkårene til de utleide arbeidstakerne. På arbeidsgiversiden var
CIETT mer ivrig enn UNICE til å inngå kompromisser for å oppnå en
forbedring av de bemanningsbyråansattes arbeidsvilkår, da en del av
deres formål med arbeidet var å forbedre bransjens anseelse.
Forhandlingene mellom arbeidsmarkedets parter førte ikke til
inngåelsen av en avtale. Arbeidet var likevel ikke uten betydning.
Behovet for balanse mellom friheten til å tilby tjenester og beskyttelse
av arbeidstakere ble satt på spissen. Det er hevdet at Kommisjonen
overså betydningen av en slik balanse foran vedtakelsen av tjenestedirektivet, mens forhandlingene mellom arbeidsmarkedets parter førte
til en påminnelse om dette. 60
3.3 Den andre fasen – Kommisjonens forslag, reaksjoner og
endringer
3.3.1 Innledende om lovgivningsfasen
Etter at forhandlingene mellom arbeidsmarkedets parter hadde strandet, ble det viktig for partene å påvirke den kommende lovgivningen
mest mulig. ETUC og arbeidsgiversiden sendte over sine utkast til
Kommisjonen. I tillegg sendte UNI-Europa og CIETT 8. oktober 2001
en felles erklæring til Kommisjonen. 61 Kommisjonen presenterte et
forslag til direktiv 20. mars 2002. 62 Det møtte reaksjoner fra både
arbeidsgruppen i Rådet og fra Den sosiale og økonomiske komité
(ECOSOC). Deretter ble forslaget behandlet av Komiteen for sysselsetting og sosiale forhold i Europaparlamentet, før Kommisjonen presenterte et forslag delvis basert på de foreslåtte endringene fra ECOSOC og EP-komiteen. Det endrede forslaget ble diskutert i Rådet, før
formannskapet i Rådet bestemte seg for å behandle direktivet sammen
med en endring av direktivet om arbeidstid.
60
61
62
Se COM (2004) 2, Directive 2006/123/EC of the European Parliament and of
the Council of 12 December 2006 on services in the internal market, og Bercusson (2008b) s. 346.
Se Ahlberg (2007) s. 218.
COM (2002) 149 Final, 2002/0072(COD)
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
175
3.3.2 Kommisjonens første forslag
I begrunnelsen for hvorfor det er nødvendig med et direktiv, pekte
Kommisjonen på ønsket om å fremme mer fleksible metoder for hvordan arbeidsforhold kan tilrettelegges, noe som etter Kommisjonens
vurderinger skulle føre til en økning av antall arbeidsplasser samtidig
som det tas hensyn til den moderne økonomiens krav til fleksibilitet.
Et vilkår for å øke antallet arbeidsplasser er imidlertid at ansettelsesformen er attraktiv, og i den forbindelse uttrykte Kommisjonen et
ønske om å sikre de innleide arbeidstakerne gode arbeidsvilkår og
konkurransedyktige lønnsbetingelser. I tillegg ønsket Kommisjonen å
harmonisere regelverket for bemanningsbyråbransjen i medlemslandene, både knyttet til hvilke arbeidsvilkår de innleide arbeidstakerne skal ha, og om hvordan medlemslandene kan regulere bransjen. 63 Endelig skulle direktivet supplere den allerede vedtatte lovgivningen for de andre såkalt atypiske ansettelsesformene.
Medlemslandenes adgang til å regulere bemanningsbyråbransjen
ble behandlet i artikkel 4. I Kommisjonens første utkast til direktiv
fikk bestemmelsen følgende utforming:
”Member States, after consulting the social partners in accordance with
legislation, collective agreements and national practices, shall review periodically any restrictions or prohibitions on temporary work for certain
groups of workers or sectors of economic activity in order to verify whether
the specific conditions underlying them still obtain. If they do not, the
Member States should discontinue them.” 64
Kommisjonen forklarte dette kravet til begrunnelse for restriksjoner
for bemanningsbyråbransjen med at direktivet skulle sikre de innleide
arbeidstakerne et bedre vern, og dermed ville det ikke lenger være behov for forbud og restriksjoner unntatt i spesielle situasjoner. Tonen
var gjennomgående at mer fleksible former for ansettelsesforhold ville
være et gode for alle parter.65 Det het blant annet at ”undertakings
have seen an increased need for flexibility in managing their labour
force” og at ”[f]rom the point of view of the temporary workers them63
64
65
COM(2002) 149 Final, s. 10.
COM(2002) 149 Final, s. 20.
Dette er en endring i forhold til kommisjonens tidligere holdning til atypiske
ansettelsesformer. Se Blanpain (2003) s. 339.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
176
Andreas van den Heuvel
selves, this form of employment is often a means of gaining access or
returning to the labour market, especially for young people”. 66 Innskrenkninger i friheten til å tilby arbeidskraft måtte i så fall være nødvendige og stå i forhold til formålet med det restriktive tiltaket.
Hvilket vern de innleide arbeidstakerne skulle få, ble oppstilt i artikkel
5. I dette utkastet til direktiv het det prinsippet om ikke-forskjellsbehandling. Rent politisk har derfor artikkel 4 og 5 en nær sammenheng. De av medlemslandene som var skeptiske til deregulering av
bransjen, kunne godta mer dersom de ansatte i bemanningsbyråene
fikk et tilstrekkelig vern.
Dette prinsippet, som senere skiftet navn til prinsippet om likebehandling, gikk ut på at den innleide arbeidstakeren skal få like gode
arbeids- og ansettelsesvilkår som en ”sammenlignbar arbeidstaker”.
Hvem dette var, ble oppgitt i definisjonsbestemmelsen i artikkel 3b: ”a
worker in the user undertaking occupying an identical or similar post
to that occupied by the worker posted by the temporary agency,
account being taken of seniority, qualifications and skills”. Ikke-forskjellsbehandlingsprinsippet skulle få anvendelse på ”basic working
and employment conditions”. Hva kommisjonen la i det, ble omhandlet i forslagets artikkel 3 bokstav d, en definisjon som blant annet omfattet lønn.
Det at ikke-forskjellsbehandlingsprinsippet omfattet lønn, var
kontroversielt. 67 I EF-traktatens artikkel 137 femte ledd heter det at
“[t]he provisions of this article shall not apply to pay …”. Mellom
Kommisjonens første forslag og vedtakelsen av direktivet kom det
imidlertid opp flere saker for EF-domstolen om temaet. Sakene knytter seg til direktivet om midlertidige ansettelser, men har betydning
for bemanningsdirektivet fordi tvisten knyttet seg til ikke-diskrimineringsprinsippet som i hovedsak har samme utforming som prinsippet i bemanningsdirektivet. Domstolen slo fast i Del Cerro Alonso at
artikkel 137 femte ledd ikke kan tolkes slik at unntaket om lønn omfatter alle spørsmål som involverer en eller annen forbindelse med
lønn, og videre at
66
67
Forslagets s. 3.
Se Ahlberg (2007) s. 209.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
177
“the exception relating to ‘pay’ set out in Article 137(5) EC is explained by
the fact that fixing the level of wages falls within the contractual freedom
of the social partners at a national level and within the relevant competence
of Member States. In those circumstances, in the present state of Community law, it was considered appropriate to exclude determination of the level
of wages from harmonisation under Article 136 EC et seq”. 68
Etter dette ble det klart at de vesentlige arbeids- og ansettelsesvilkår
kunne omfatte lønn. 69
Av ulike grunner hadde Kommisjonen sett at det var nødvendig
med unntak fra prinsippet om ikke-forskjellsbehandling. I det første
utkastet til direktiv fra Kommisjonen skulle unntak kunne gjøres i følgende tilfeller:
– Dersom arbeidstakeren har en avtale om fast ansettelse med bemanningsbyrået og blir avlønnet i periodene mellom oppdragene.
– Ved tariffavtaler.
– Medlemslandene kan bestemme at likebehandlingsprinsippet ikke
skulle gjelde før etter seks uker hos samme innleiebedrift.
Det første unntaket har sammenheng med hvordan adgangen til å ansette arbeidstakere midlertidig i bemanningsbyråer er regulert i tysk
rett. Etter Teilzeit- und Befristungsgesetz (loven om deltid og midlertidige ansettelser) § 14 og Arbeitnehmerüberlassungsgesetz (lov om
utleie av arbeidskraft) § 3 nr. 3 er det i prinsippet mulig å ansette
arbeidstakere midlertidig i bemanningsbyråer, men vilkårene er så
strenge at i virkeligheten ”muss der Arbeitgeber den Leiharbeitnehmer
zwischen zwei Einsätzen nach dem neuen gesetz weiterbezahlen, da
eine Befristung auf die Zeit des Einsatzes de facto ausgeschlossen
ist”. 70 Følgelig ønsket Tyskland et unntak for arbeidstakerne som uansett hadde fast ansettelse, og som dermed har et tilstrekkelig arbeidstakervern. Det andre unntaket har sammenheng med den nordiske
modellen, der det er vanlig at partene i arbeidslivet kan inngå tariff-
68
69
70
Sak C-307/05 Yolanda Del Cerro Alonso v Osakidetza-Servicio Vasco de
Salud [2007] EFD I-7109, avsnitt 40-41.
Se også sak C-268/06 Impact v Minister for Agriculture and Food and Others
[2008] EFD I-2483, avsnitt 35.
Se Wank (2003) s. 19.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
178
Andreas van den Heuvel
avtaler som så blir bindende for partene og deres medlemmer. 71 Det
tredje unntaket har sammenheng med den liberale lovgivningen for
bemanningsbyråarbeid i Storbritannia.
Perioden før likebehandlingsprinsippet skulle komme til anvendelse ble populært kalt ”grace period”. Hvor omfattende unntak som
kunne gjøres i denne perioden, ble ikke angitt. I unntaket som kunne
gjøres ved tariffavtaler, ble det stilt krav om at arbeidstakeren uansett
skulle sikres en ”tilstrekkelig beskyttelse”. Hva som lå i kravet til tilstrekkelig beskyttelse, ble ikke klargjort, ei heller om en slik ”tilstrekkelige beskyttelse” skulle gjelde for alle unntaksmulighetene eller bare
unntaket som knyttet seg til mulighetene til fravikelse ved forhandlinger mellom arbeidsmarkedets parter. Det ble heller ikke klargjort
hvordan det skulle kontrolleres at de bemanningsbyråansatte fikk en
tilstrekkelig beskyttelse, og hvilken innvirkning standarden skulle ha
på avtalekompetansen til arbeidsmarkedets parter. En slik standard
kan utsette kollektive overenskomster for judisiell overprøving.
Representanter fra Sverige, Finland og Danmark kom senere med innsigelser mot standarden, fordi den innebar at EF-domstolen, og ikke
bare de nasjonale domstolene, kunne overprøve avtaler inngått
mellom arbeidsmarkedets parter på nasjonalt plan.72 Det er også mulig
at standarden syntes å innebære en trussel mot autonomien til
arbeidsmarkedets parter i medlemslandene ettersom innholdet i den
ikke var klarlagt, og fordi ordlyden var vag.73 Dermed ville det være
vanskelig å vite om tariffavtalte vilkår tilfredsstilte kravene eller ikke.
Ordlyden er like vag i det endelige utkastet.
71
Ahlberg og Bruun (2007) s. 37 flg.
72
Se Ahlberg (2007) s. 240.
73
Hvilken trussel EF-domstolen kan være for den nasjonale kollektive arbeidsretten kom senere eksplisitt til syne i dommene om Laval og Viking Line.
Dommene vil bli omhandlet senere i fremstillingen.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
179
3.3.3 Reaksjoner på Kommisjonens forslag fra arbeidsgruppen i Rådet
og fra ECOSOC 74
Arbeidsgruppen i Rådet møttes flere ganger sommeren 2002 for å gå
igjennom Kommisjonens forslag.
Det ble derfor fra flere hold argumentert for at det ikke var balanse mellom artikkel 4 og artikkel 5, ettersom noen medlemsland måtte
ta store skritt for å tilnærme sin lovgivning til artikkel 5, mens andre
ikke ville trenge å gjøre noe for å ha en lovgivning i overensstemmelse med artikkel 4. 76 Flere medlemsland etterspurte en presisering
av når restriksjoner mot innleie av arbeidskraft kunne opprettholdes
etter direktivet. Frankrike, Italia og Luxembourg mente regelen i
artikkel 4 ikke burde være med i direktivet i det hele tatt. Igjen er det
slik at bakgrunnen for argumentene medlemslandene anførte, ligger i
deres egen lovgivning. Frankrike har, som Norge, strenge vilkår for
når en virksomhet kan leie inn arbeidskraft. Adgangen til å leie inn
arbeidskraft er knyttet til adgangen til å ansette arbeidstakere på midlertidige kontrakter. Det heter i Art. L1242-1 i Code du travail 77 at
”[u]n contrat de travail à durée déterminée, quel que soit son motif, ne
peut avoir ni pour objet ni pour effet de pourvoir durablement un
emploi lié à l'activité normale et permanente de l'entreprise”. 78 I den
etterfølgende bestemmelsen gis det et snevert unntak: ”un contrat de
travail à durée déterminée ne peut être conclu que pour l'exécution
d'une tâche précise et temporaire, et seulement dans les cas suivants”,
hvorpå det følger en rekke typetilfeller for når det er lovlig å inngå
midlertidige kontrakter. Dette er interessant, både fordi det sier noe
om hvorfor Frankrike reagerte på utformingen av artikkel 4, og fordi
74
Den økonomiske og sosiale komite (ECOSOC) ivaretar interessene til de sosiale parter, det vil si arbeidsgivernes og arbeidstakernes organisasjoner, overfor EUs institusjoner. ECOSOC skal høres om økonomiske, arbeidsmarkedsmessige og sosiale saker, men kan avgi uttalelse om et hvilket som helst
spørsmål. Se TEUF artikkel 300.
76
Se Berg (2008) s.145 og Blanpain (1993) s. 263 om britisk lovgivning om utleie av arbeidskraft.
77
Code du travail, Version en vigueur au 1er septembre 2009.
78
Kan oversettes til: ”en tidsbestemt arbeidskontrakt kan verken ha som formål
eller som virkning å fylle et behov for arbeidskraft i den normale og permanente aktiviteten til virksomheten”.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
180
Andreas van den Heuvel
den franske lovgivningen på feltet er sammenlignbar med den
norske. 79
I uttalelsen fra ECOSOC ble det understreket at direktivet måtte
ha en bestemmelse om den nasjonale streikerett. ECOSOC pekte på
betydningen av en slik bestemmelse ettersom artikkel 137 i EF-traktaten ikke tillater at direktivet inneholder et formelt forbud mot å
erstatte streikende arbeidstakere med innleid arbeidskraft.80
Likebehandlingsprinsippets utforming i Kommisjonens utkast
innebar at det skulle være lik behandling mellom den innleide arbeidstakeren og en sammenlignbar arbeidstaker i virksomheten arbeidstakeren blir leid ut til. En slik utforming førte til at flere delegater
stilte spørsmål ved hvordan man skulle finne den sammenlignbare
arbeidstakeren.81 I land med tradisjon for tariffavtaler kan det til en
viss grad la seg gjøre å sammenligne arbeidstakere, ettersom det til
dels er detaljert regulering for ulike grupper av arbeidstakere. For land
uten utbredelse av tariffavtaler, slik som Storbritannia, ville praktiseringen av prinsippet by på større problemer. 82
Det ble stilt spørsmål ved medlemslandenes mulighet til å avtale
en ”grace period” på seks uker, og faren for misbruk ble påpekt.83 Om
man skulle ha en slik unntaksperiode, og hvor lang den eventuelt
skulle være, var av avgjørende betydning for virkningen av likebehandlingsprinsippet ettersom svært mange av bemanningsbyråansatte har korte oppdrag i innleievirksomhetene, i mange land er
oppdrag ned til under en måned det normale. 84
79
Om norsk regulering på feltet, se punkt 8.2.1.
Se punkt 4.5.1 i uttalelsen fra ECOSOC.
81
Kommisjonens første utkast til direktiv om bemanningsbyråarbeid bygger på
dette punktet på formuleringen til ikke-diskrimineringsprinsippet i direktivet
om midlertidige ansettelser. Det er mulig delegatene fra Storbritannia derfor
visste hvilke problemer de ville få med implementeringen av direktivet.
82
Se Ahlberg (2007) s. 227.
83
Ibid., s. 229. Storbritannia, Irland og Tyskland ville derimot ha mulighet til å
avtale en lengre kvalifiseringsperiode.
84
Fra COM(2002) 149 Finals. 27: ”Assignments of agency workers to user
enterprises are usually very short. … In France and Spain very short assignments of less than a month are the norm. In contrast, in Sweden or Germany
assignments are usually longer than one month, but hardly exceed six
80
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
181
ECOSOC kritiserte den vide adgangen til å avtale en ”grace period” i
forslaget.85 Det ble videre foreslått å ta inn en bestemmelse om at der
en arbeidstaker blir utleid over landegrensene, burde den mest
fordelaktige lovgivningen for arbeidstakeren gjelde.86 Unntaksmuligheten som får anvendelse overfor de arbeidstakere som får lønn
mellom oppdragene, burde etter ECOSOCs syn bare gjelde lønnsbetingelsene.87
3.3.4 EP-komiteens betenkning og endringsforslag
Komiteen for sysselsetting og sosiale forhold behandlet Kommisjonens forslag. Behandlingen munnet ut i en betenkning som inneholder 54 forslag til endringer.88 Begrunnelsene for endringene er
flere. Komiteen ønsket at det ble bygget mer presist på det som kom
frem under forhandlingene mellom arbeidsmarkedets parter, og på
eksisterende EU og ILO-lovgivning om arbeidsutleie for å oppnå en
konsekvent gjennomføring av direktivet.89 Direktivet burde etter
komiteens syn fokusere på en grunnleggende beskyttelse av bemanningsbyråansatte i tillegg til den beskyttelsen som gis med likebehandlingsprinsippet. 90
Om adgangen til å innføre eller opprettholde restriksjoner mot
arbeidsleie het det at medlemslandene ”may, where justified, prohibit
or restrict temporary agency work”. 91 Det het videre at
85
86
87
88
89
90
91
months…. in the UK the majority of assignments lasts for less than 3
months.” For en oversikt over forholdene i Norge, se “Bemanningsbransjen www.econ.no
eller
på
struktur,
utvikling
og
rolle”
på
www.bemanningsbransjen.no.
Se uttalelsen fra ECOSOC punkt 5.1.5.3.
Ibid, punkt 5.1.5.2.
Ibid, punkt 5.1.5.1.
A5-0356/2002, COM(2002) 149 final. Betenkningen ble levert til Rådet og
Kommisjonen 23. oktober 2002.
Dette gjaldt spesielt direktivene om deltidsarbeid og midlertidig ansettelse,
samt direktivet om utstasjonering, og ILO-konvensjon C181 og henstilling
R181 som ble vedtatt på den internasjonale arbeidsrettskonferanse i 1997.
Se A5-0356/2002 s. 34 flg.
A5-0356/2002, endringsforslag 34.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
182
Andreas van den Heuvel
“[t]he restrictions or prohibitions which could be maintained shall only be
justified on grounds of the general interest regarding, in particular, the protection of temporary agency workers, the health and safety and other risks
posed to certain groups of workers or sectors of economic activity, the
proper functioning of the labour market and the need to prevent potential
abuses.” 92
Uttalelsene fra komiteen synes å innebære et ønske om en strengere
plikt for medlemslandene til å revurdere restriksjoner enn det innholdet i Kommisjonens første utkast tilsier. Formuleringen i betenkningen er svært lik den som finnes i det endelige utkastet. Den anførte
begrunnelsen for endringen var at forbudene og restriksjonene mot å
leie inn arbeidskraft skulle kunne opprettholdes for å være på linje
med ILO 181 art. 2 nr. 4. Formuleringen bygget også på avtalen
mellom CIETT og UNI-Europa.
Komiteen foreslo en endring av artikkel 5, noe som ville medføre
en annen løsning for gjennomføring av likebehandlingsprinsippet. Det
ble foreslått å endre teksten slik at formuleringen nå skulle bli:
”The basic working and employment conditions applicable to a temporary
agency worker shall be at least those which apply or would apply to a
worker directly employed by the user undertaking on a contract for the
same duration, performing the same or similar tasks, taking into account
qualifications and skills …” 93
Endringen ble begrunnet med at likebehandlingen skal få anvendelse
uansett om det faktisk finnes en sammenlignbar arbeidstaker i virksomheten som leier inn arbeidskraft. I motsetning til i det endelige utkastet ble det angitt eksplisitt at det skulle tas hensyn til den utleide
arbeidstakerens kvalifikasjoner og ferdigheter.
Da forslaget til direktiv ble vurdert i Europaparlamentet
21. november 2002, utløste likebehandlingsprinsippet og unntaksmulighetene den mest intense debatten. Likebehandlingsprinsippet ble
endret i tråd med forslaget fra EP-komiteen. 94 Det tyske unntaket, som
gjaldt for arbeidstakere med fast lønn og tidsubegrenset arbeidsavtale,
ble også endret. Unntaket skulle kun gjelde for lønn og lønnsrelaterte
92
93
94
Ibid.
Se endring 38 i betenkningen.
Ahlberg (2007) s. 234.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
183
ytelser, men kunne på den annen side få anvendelse for både dem med
fast ansettelse i bemanningsbyrået og for dem med andre typer
kontrakter, forutsatt at de blir garantert tilstrekkelig lønn mellom
oppholdene. 95 Det nordiske unntaket, der unntak fra likebehandlingsprinsippet kunne gjøres ved avtaler mellom arbeidsmarkedets parter, ble også endret. Endringen besto i at inngåelse av tariffavtaler skulle kunne skje uten medlemslandenes velsignelse, slik at
adgangen til å inngå avtaler ville følge direkte av direktivet. Endringen ble også begrunnet i at innholdet i tariffavtalene ikke skal
kunne bli overprøvd av EF-domstolen på det grunnlag at de utleide
arbeidstakerne ikke gis en tilstrekkelig beskyttelse etter avtalen. 96
Europaparlamentets diskusjoner om utvalgets betenkning medførte 61 endringer.97 Endringene var i tråd med betenkningen, og
målet var også her å være i overensstemmelse med ILO-konvensjonen. EPs forslag til endringer innebar at medlemslandene skulle
kunne opprettholde og innføre restriksjoner i adgangen til å leie inn og
ut arbeidskraft, dersom disse var begrunnet i hensynet til ”the protection of temporary agency workers, the health, safety and other risks
posed to certain groups of workers or sectors of economic activity, the
proper functioning of the labour market and the need to prevent
potential abuses”.98 I all hovedsak var det denne teksten det endelige
utkastet fikk. Unntaksmuligheten stammer fra CIETT og UNI-Europas
felles erklæring.99 Det ble også foreslått at medlemslandene innenfor
visse grenser kunne ha regulering knyttet til registrering, lisensiering
og kontroll med bemanningsbyråbransjen.
95
Endringsforslag 40 i betenkningen.
96
Endringsforslag 41 i betenkningen.
97
European Parliament legislative resolution on the proposal for a European
Parliament and Council directive on working conditions for temporary
workers (COM(2002) 149 – C5-0140/2002 – 2002/0072(COD))
98
Forslagets artikkel 4(3) annet ledd.
99
Se A5-0356/2002, begrunnelsen til endringsforslag 34.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
184
Andreas van den Heuvel
3.4 Kommisjonens endrede forslag og reaksjoner på det
I Kommisjonens endrede forslag av 28. november 2002 ble 31 av
Europaparlamentets 61 endringer videreført. 100 Artikkel 4 hadde fått
tilbake ordlyden fra Kommisjonens første forslag, om at medlemslandene ” shall review any restrictions” på adgangen til å leie inn
arbeidskraft. I det første forslaget var det angitt hvor ofte en slik vurdering skulle foretas, i det endrede forslaget finnes ikke slike uttalelser. Det betyr at dersom medlemslandene skulle finne restriksjoner,
oppstilte Kommisjonen nå igjen et krav om at ”the Member States
shall discontinue them”. Kommisjonen mente at den delen av direktivet som omhandlet fleksibilitet for arbeidsgiverne, burde styrkes.
Utkastets innhold på dette punktet innebærer et press på enkelte medlemsland om å liberalisere lovgivningen sin.
I betenkningen fra EP-komiteen ble det foreslått å ta inn en bestemmelse i artikkel 4 som skulle sikre at arbeidstakere fra bemanningsbyråer ikke skulle kunne stilles til rådighet for virksomheter der
arbeidstakerne er involvert i kollektive aksjoner. I Kommisjonens
endrede utkast ble denne bestemmelsen flyttet fra artikkel 4 og frem
til fortalen; det var dermed et skritt tilbake for bestemmelsens rettskildemessige status.101
Hvilke arbeids- og ansettelsesforhold som skulle få anvendelse i
likebehandlingsprinsippet fikk et noe annet innhold, ettersom direktivet i kommisjonens endrede utgave skulle være ”without prejudice to
national law as regards the definition of pay”. Hva som skal omfattes
av lønn, skulle dermed et spørsmål for det enkelte medlemsland, og
dette vil få betydning for rekkevidden av likebehandlingsprinsippet. Jo
flere ytelser som omfattes av lønnsbegrepet for den ansatte i bemanningsbyrået, jo større betydning får prinsippet.
Da Rådet møttes 2. og 3. desember 2002, reagerte svenske,
danske og finske delegater på at Kommisjonen hadde tatt inn igjen
frasen i artikkel 5 nr. 3 om at arbeidslivets parter kunne inngå
overenskomster ”under forutsetning av at de vikaransatte sikres en tilstrekkelig beskyttelse”. De samme argumentene ble anført igjen, om
at dette utgjorde en trussel for autonomien til arbeidsmarkedets parter.
100
Se COM(2002) 701 final.
101
Om den rettslige betydningen av fortaler, se Sejersted m.fl. (2004) s. 55.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
185
Det mest problematiske punktet i direktivforslaget var igjen rekkevidden av artikkel 4, ettersom denne bestemmelsen ville by på
implikasjoner i relasjon til nasjonal lovgivning og tariffavtaler, som
for mange av medlemslandene inneholder begrensninger på adgangen
til å leie inn arbeidskraft. Videre var likebehandlingsprinsippet fortsatt
problematisk, og likeledes unntakene knyttet til det. Særlig var ”grace
period”-unntaket et vanskelig punkt. Noen av medlemslandene mente
det ikke hørte hjemme i direktivet, mens andre medlemsland ville ha
en lenger kvalifiseringsperiode.102
I perioden mellom desember i 2002 og desember i 2007 sto
bemanningsdirektivet på Rådets møteagenda to ganger i 2003 og en
gang i 2004. Temaene som ble diskutert var stort sett de samme som
tidligere. Det skjedde med andre ord ikke mye, noe det er mulig at
flere medlemsland var fornøyde med. 103
På en av de siste samlingene for Rådet i 2007, den 5. og 6.
desember, hadde imidlertid det portugisiske formannskapet forberedt
medlemslandene på at to direktiver ville bli behandlet sammen, nemlig revisjonen av arbeidstidsdirektivet 104 og bemanningsdirektivet.105
3.5 Den tredje fasen – hestehandel på europeisk nivå
Rådet søkte å vedta et direktiv samtidig med endringen av et annet.
Begge direktivene var gjenstand for mye uenighet. Det ene var bemanningsdirektivet, og det andre var et endringsforslag til direktivet
om arbeidstid. Arbeidstidsdirektivet inneholder bestemmelser om tilretteleggelse av arbeidstiden. Det reviderte forslaget inneholdt bestemmelser som blant annet ville føre til at inaktiv ”on-call tid”
(hvilende vakt) ikke skulle være med i arbeidstiden, og videre at
maksimal arbeidsuke fortsatt skal være 48 timer med mindre den
102
103
104
105
Se Pres/2003/55, 2492nd Council meeting - Employment, social policy,
health and consumer affairs. Brussels, 6 March 2003. Det ble også holdt
møter i Rådet 2. og 3. juni 2003 og 4. oktober 2004 uten at problemene ble
løst.
Se blant annet Ahlberg (2007) s. 191.
Europa Parlamentets og Rådets direktiv 2003/88/EF av 4. november 2003
(EUT L 299 af 18.11.2003, s. 9)
Se pressemelding fra den 2837. samlingen i Rådet. Brussel, den 5.-6. december 2007.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
186
Andreas van den Heuvel
enkelte arbeidstaker godtar en lengre arbeidsuke. Ved en felles behandling av disse to omstridte direktivene oppsto det en mulighet for å
finne løsninger som tok hensyn til både sikkerhet og fleksibilitet.
Da Rådet møttes 9. og 10. juni 2008 under det slovenske
formannskapet, lyktes det å komme til enighet om utformingen av
direktivene.
Det som var avgjørende for at man til slutt lyktes med å vedta et
direktiv om bemanningsbyråarbeid, var den felles behandling det fikk
med en revisjon av arbeidstidsdirektivet. For Storbritannia som hadde
svært vanskelig for å svelge likebehandlingsprinsippet og de snevre
unntaksmulighetene i artikkel 5, var det enklere å godta dette da de
fikk friere rammer til arbeidstidsregulering i arbeidstidsdirektivet. Det
kan også ha påvirket situasjonen at Storbritannia fikk sitt eget unntak i
artikkel 5, nemlig i fjerde avsnitt der det bestemmes at unntak kan
gjøres uten at medlemslandene må gå veien via kollektive overenskomster mellom arbeidsmarkedets parter.
I direktivet om bemanningsbyråarbeid var det sentrale elementet i
kompromisset en balanse mellom å beskytte vikarbyråansatte og samtidig skape tilstrekkelig fleksibilitet på arbeidsmarkedet. Prinsippet om
likebehandling av vikaransatte og fast ansatte skulle gjelde fra dag en.
Det ble imidlertid gitt muligheter for å gjøre unntak fra dette enten via
kollektive overenskomster eller der avtaler mellom arbeidsmarkedets
parter kunne danne grunnlag for lovgivning på nasjonalt nivå.106
Direktivets artikkel om likebehandlingsprinsippet inneholdt også en
bestemmelse som tok sikte på å forebygge misbruk av derogasjonsmulighetene.
Artikkel 4 ga bestemmelser om at forbud og restriksjoner mot
vikararbeid må tas opp til revisjon, og om at lovbestemte begrensninger på bruken av vikarbyråansatte kun kan gjøres ut fra allmenne
hensyn.
106
I Storbritannia inngikk arbeidstakersiden (TUC) og arbeidsgiversiden (CBI)
en avtale som fraviker likebehandlingsprinsippet, før direktivet ble vedtatt.
Avtalen innebærer at likebehandlingsprinsippet ikke vil få virkning for den
utleide arbeidstakeren før etter 12 uker. Avtalen får avgjørende virkning for
direktivet: ”The Government is clear in its Consultation that the Directive will
be implemented on the basis of this agreement”, se Countouris and Horton
(2009) s. 333.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
187
Det som blant EUs arbeids- og sosialministre i Rådet ble behandlet
som en samlet løsning, ble behandlet separat i Europaparlamentet.107
Resultatet ble at det i Europaparlamentet ble tilstrekkelig flertall for
bemanningsdirektivet, mens revisjonen av arbeidstidsdirektivet ikke
fikk tilstrekkelige flertall. 108
3.6 Avsluttende betraktninger
Det kan gis ulike forklaringer på hvorfor direktivet til slutt ble vedtatt,
og en del av forklaringen er gitt i kapittel 2. En viktig faktor er naturligvis at et tilstrekkelig flertall av medlemslandene så behovet for et
direktiv på grunn av tiltakende utleie av arbeidskraft over landegrensene, slik at det ble nødvendig å koordinere hvilke standarder som
skulle gjelde for de utleide arbeidstakerne. En annen faktor er den
politiske vedtakelsesprosessen. De endrede reglene for hvordan direktiver kan vedtas, jf. punkt 3.1, i tillegg til den felles behandlingen av
arbeidstidsdirektivet og av bemanningsdirektivet som det slovenske
formannskapet foreslo var viktige for å få vedtatt direktivet. Avgjørende for at direktivet ble vedtatt er at flere av forholdene det pekes på
var til stede til samme tid.
Gjennomgåelsen av vedtakelsesprosessen viser medlemslandenes
ulike syn på lovgivning om arbeidsleie. 109 Den sier kanskje også noe
om forholdet mellom Kommisjonen og Europaparlamentet. I Kommisjonens første utkast blir det kun pekt spesielt på at det er beskyttelse
av arbeidstakere som kan begrunne forbud mot og restriksjoner på anvendelsen av innleid arbeidskraft, men etter forslag fra EP-komiteen
107
108
109
Spania, Belgia, Portugal, Malta, Kypros, Hellas og Ungarn stemte enten i mot
eller unnlot å stemme for felles behandling.
Dette er spesielt fordi ”this was the first time that no agreement had been
reached at the conciliation stage since the entry into force of the Amsterdam
Treaty which significantly extended the scope of the codecision procedure”.
Se COD/2004/0209: 29/04/2009 - EP/Council: Conciliation committee, results.
Det mest spesielle eksempelet på dette er den tyske holdningen. Tyskland
vedtok lovgivning som tilsvarte innholdet i bemanningsdirektivet i løpet av
vedtakelsesprosessen, men ønsket ikke å gi sin tilslutning til direktivet før
man hadde tilfredsstillende erfaringer med virkningen av en slik type lovgivning i sin nasjonale lovgivning. Se Bercusson (2008b) s. 329.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
188
Andreas van den Heuvel
åpnes det for en bredere vurdering av hva som kan begrunne inngrep i
adgangen til å leie inn arbeidskraft. Det førte til at medlemslandene
fikk større adgang til å regulere bransjen. ECOSOC på sin side viste
til at medlemslandene også kan ha behov for å innføre ytterligere
restriksjoner. Der ECOSOC var skeptisk til unntaksmulighetene fra
likebehandlingsprinsippet, åpnet Kommisjonen for vide unntak fra
prinsippet i begge omganger. EP-komiteen anførte at utleide arbeidstakere uansett, og fra første dag, burde sikres likebehandling knyttet til
blant annet svangerskaps- og foreldrepermisjon. Unntaket som kunne
gjøres via overenskomster, satte etter Kommisjonens forslag tariffavtaler i fare for å bli overprøvd på grunn av innholdskravet,
mens komiteen tok hensyn til arbeidsmarkedets parters autonomi i sitt
forslag, ved ikke å stille krav til innholdet. Streikeretten fikk en mer
fremtredende plass i komiteens forslag, det samme gjorde relasjonen
til ILO-konvensjon 181.
Hvorvidt disse forskjellene mellom Europaparlamentet og
Kommisjonen springer ut av Kommisjonens ønske om å få til
kompromisser mellom Storbritannia og de kontinentaleuropeiske
landene, bortsett fra Tyskland og Danmark, eller om Kommisjonen
hadde sin egen agenda, er ikke godt å si. Dølvik og Ødegård viser til
at Kommisjonen ofte har en avgjørende rolle i lovgivningsarbeidet i
EU. De peker på at
“the Commission has normally been viewed as the key inter-institutional
power-broker at the EU level, not least in contentious cases where agreement between the Council and the European Parliament has been required
to achieve a winning majority. A significant weapon in the Commission
pursuit of this role is its privilege to withdraw proposals”. 110
Resultatet ble i alle tilfeller et direktiv som gir arbeidsgiverne mer
fleksibilitet, og arbeidstakerne mindre sikkerhet, enn det mange i
Europaparlamentet hadde sett for seg. Vedtakelsesprosessen av
tjenestedirektivet viste til dels de samme holdningene i Kommisjonen
og i Europaparlamentet, men resultatet ble et annet. Der Europaparlamentet fikk endret Kommisjonens utkast til tjenestedirektiv ved å ta ut
”country of origin”-prinsippet, slik at direktivet i mindre grad kolliderte med sosiale hensyn og beskyttelse av arbeidstakere, ble resul110
Dølvik og Ødegård (2009) s. 3.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
189
tatet et annet for bemanningsdirektivets vedkommende. Her vant
Kommisjonens arbeidsgivervennlige utkast frem. Spesielt utformingen
av artikkel 4 i bemanningsdirektivet kan føre til at enkelte av medlemslandene må endre regler som omhandler beskyttelse av arbeidstakere. På den annen side var det Kommisjonens fortjeneste at det i
det hele tatt ble vedtatt et direktiv.
Det har blant annet den fordelen for utleide arbeidstakere at det er
innført et prinsipp om likebehandling. De ulike mulighetene til unntak
kan imidlertid føre til en utvanning av den standarden som likebehandlingsprinsippet innebærer. I Storbritannia er det allerede forhandlet frem en avtale om unntak fra likebehandlingsprinsippet.
Direktivet vil bli implementert med grunnlag i denne avtalen. 111
4 Rettsgrunnlag, formål og anvendelsesområde
4.1 Rettsgrunnlag
Direktivets rettsgrunnlag er EF-traktatens artikkel 137 annet ledd.112
Her heter det blant annet at ”the Council may adopt, in the fields
referred to in paragraph 1(a) to (i), by means of directives, minimum
requirements for gradual implementation, having regard to the conditions and technical rules obtaining in each of the Member States”.
Kompetansen er følgelig begrenset til å vedta minimumsdirektiver. I
artikkelens første ledd heter det at ”[w]ith a view to achieving the
objectives of Article 136, the Community shall support and complement the activities of the Member States in the following fields …
working conditions”. Rettsgrunnlaget innebærer at det kan vedtas
minimumsdirektiver om blant annet arbeidsvilkår.
4.2 Formål
Artikkel 2 peker ut tre formål med direktivet. Det første er å sikre “the
protection of temporary agency workers and to improve the quality of
temporary agency work”, noe som skal gjøres ved et prinsipp om likebehandling mellom bemanningsbyråansatte og de fast ansatte i inn-
111
112
Countouris og Horton (2009) s. 333.
Artikkel 137 i EF-traktaten tilsvarer TEUF artikkel 153.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
190
Andreas van den Heuvel
leievirksomheten.113 Det andre formålet er å anerkjenne bemanningsbyråer som arbeidsgivere. Det tredje formålet er å “establish a suitable
framework for the use of temporary agency work with a view to contributing effectively to the creation of jobs and to the development of
flexible forms of working”. Behovet for et direktiv ble fra Kommisjonen begrunnet med at mer fleksibilitet i valg av ansettelsesform vil
kunne føre til flere og bedre jobber.114 Det var stor uenighet i løpet av
vedtakelsesprosessen om hovedformålet med direktivet skulle være
beskyttelse av arbeidstakere som er ansatt i bemanningsbyrå, eller om
det skulle være å utvikle mer fleksible former for ansettelseskontrakter. Med andre ord var det et spørsmål om hensynet til
arbeidstakerne eller hensynet til (arbeids)markedet skulle veie tyngst.
Formålet i direktivet må forstås i sammenheng med formålet bak
rettsgrunnlaget i traktaten. 115 Det oppstilles i artikkel 136, og her er
det også lagt vekt på arbeidsmarkedspolitiske mål: EU og medlemslandene ”shall have as their objectives the promotion of employment,
improved living and working conditions”.116 Ettersom både direktivet
og rettsgrunnlaget legger vekt på bedre arbeidsforhold og på arbeidsmarkedshensyn, må formålet i direktivets endelige utkast sies å være
flere, noe som kan føre til at det i visse situasjoner må foretas en avveining mellom de ulike hensynene.
Det at det er flere formål i direktivet, har sammenheng med at
direktivet gir bestemmelser om både arbeidsvilkårene til utleide
arbeidstakere og medlemslandenes adgang til å regulere innleie av
arbeidskraft. Tilsvarende som for andre direktiver som både skal be113
114
115
116
Prinsippet om likebehandling vil bli behandlet i punkt 7.2 flg.
COM(2002) 149 Final, s. 2.
I Sak C-268/06 Impact v Minister for Agriculture and Food and Others
[2008] EFD I-2483, avsnitt 112, tolkes § 4 i direktivet om midlertidige ansettelser delvis ut fra formålet bak direktivets rettsgrunnlag.
Dersom det kun var de arbeidsmarkedsmarkedspolitiske målene som var formålet med direktivet, ville det vært mer passende at artikkel 126 i traktaten
var rettsgrunnlag for direktivet. Målene som skal oppfylles i artikkel 126 er
oppstilt i artikkel 125. Det heter at ”Member States and the Community shall,
in accordance with this title, work towards developing a coordinated strategy
for employment and particularly for promoting a skilled, trained and adaptable workforce and labour markets responsive to economic change”.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
191
skytte arbeidstakere og fremme tjenesteytingen, for eksempel utstasjoneringsdirektivet, vil direktivet ”sees som et uttrykk for et forsøk
på å skape et enhetlig grunnlag for å løse de underliggende problemene og å forene motstående hensyn og interesser”.117
4.3 Anvendelsesområde
Artikkel 1 inneholder bestemmelser om direktivets anvendelsesområde. Et overordnet poeng er at ordlyden ikke krever at det skal
foreligge et grenseoverskridende element, noe som betyr at det får anvendelse også for inn- og utleie av arbeidskraft innenfor et land.118
Artikkelens første ledd angir anvendelsesområdet for direktivet.
Trekantforholdet mellom en arbeidstaker, et bemanningsbyrå og en
innleievirksomhet er en forutsetning for at direktivet skal komme til
anvendelse. Direktivet får anvendelse overfor
”workers with a contract of employment or employment relationship with a
temporary work agency who are assigned to user undertakings to work
temporarily under their supervision and direction”. 119
Det må avgjøres hvordan de enkelte begrepene i denne bestemmelsen
skal forstås.
Arbeidstaker er i direktivet definert som ”any person who, in the
Member State concerned, is protected as a worker under national employment law”, jf. artikkel 3 første ledd bokstav a. Det avgjørende er
følgelig hvordan arbeidstakerbegrepet er definert i de enkelte
medlemsland. 120 Kjernen i arbeidstakerbegrepet er den samme i de
117
118
119
120
Evju (2006b) s. 7.
Innholdet i kravet til et grenseoverskridende element vil bli behandlet i punkt
5.3.
Se direktivets artikkel 1.
Dette er forskjellig fra hvordan arbeidstakerbegrepet skal tolkes i relasjon til
den frie bevegelighet for arbeidstakere i traktatens artikkel 39. Her skal
arbeidstakerbegrepet tolkes fellesskapsrettslig, jf. sak C-75/63 Hoekstra
[1964] EFD 177. Kjernen i begrepet er det sammen som i norsk rett; det
vesentlige er at en person i en viss periode ”presterer ytelser mot vederlag for
en annen etter dennes anvisninger”. Se Sejersted m.fl. (2004) s. 340.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
192
Andreas van den Heuvel
europeiske landene, begrepets ytterkanter kan imidlertid variere
noe. 121
Det oppstilles imidlertid en ramme for hvilket innhold medlemsstatenes arbeidstakerbegrep kan ha. I artikkel 3 annet punkt annet
ledd heter det at
”Member States shall not exclude from the scope of this Directive workers,
contracts of employment or employment relationships solely because they
relate to part-time workers, fixed-term contract workers or persons with a
contract of employment or employment relationship with a temporary work
agency.”
Det er videre et vilkår at arbeidstakeren er ansatt i bemanningsbyrået,
jf. ordlyden i artikkel 1 første ledd: ”workers with a contract of employment or employment relationship with a temporary work agency”.
Det avgjørende er dermed ikke om partene har inngått en arbeidsavtale, eller hvordan denne er utformet, men hvordan arbeidsforholdet
mellom arbeidstakeren og bemanningsbyrået faktisk er.
Bemanningsbyrå er i direktivets artikkel 3 b definert som
”any natural or legal person who, in compliance with national law, concludes contracts of employment or employment relationships with temporary agency workers in order to assign them to user undertakings to work
there temporarily under their supervision and direction”.
Ordlyden, ”in order to assign them to user undertakings”, indikerer at
direktivet bare får anvendelse overfor virksomheter som ansetter
arbeidstakere i den hensikt å leie dem ut. En slik forståelse av bestemmelsen ekskluderer arbeidstakere som blir utleid fra virksomheter
som ikke har som hovedformål å leie ut arbeidskraft fra direktivets
anvendelsesområde. 122 Innenfor visse bransjer er det vanlig å leie ut
deler av arbeidsstokken ved lav ordretilgang, dersom det er muligheter
for inntjening ved å leie den ut til andre virksomheter innenfor samme
bransje. Skillet mellom virksomheter som har til formål å leie ut
121
122
Det gjelder for eksempel grensen mellom arbeidstaker og selvstendig
næringsdrivende, mellom det å være arbeidstaker og det å arbeide i hjemmet,
eller mellom det å være agent og det å være arbeidstaker. I Storbritannia er
det for eksempel et skille mellom ”worker” og ”employee”.
Se Malmberg (2009) s. 10.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
193
arbeidstakere, og virksomheter som i utgangspunktet driver med noe
annet, finnes også i norsk rett.123
Konsekvensen av definisjonen av bemanningsbyrå er også at
direktivet ikke får anvendelse på formidling av arbeidskraft. Personalutvelgelse, ”headhunting” o.l., faller med andre ord utenfor direktivets
virkeområde. I slike tilfeller finnes det ingen arbeidsavtale mellom
formidleren og arbeidstakeren.124 Hvor grensen mellom utleie av
arbeidskraft og formidling av arbeidskraft går, er ikke alltid like klart.
I grensetilfeller kan et moment være hvem som har det økonomiske
ansvaret overfor arbeidstakeren.125
Felles for definisjonen av bemanningsbyrå og innleieforetak er at
”[t]his Directive applies to public and private undertakings”, jf. artikkel 1 annet ledd. Det er ikke et krav at ”they are operating for gain”,
jf. artikkel 1 annet ledd, men det er et vilkår at foretakene driver en
økonomisk aktivitet. Direktivet får anvendelse både for fysiske og
juridiske personer, noe som også gjelder både innleieforetakene og
bemanningsbyråene, jf. artikkel 3 bokstav b og d.
Hva som videre ligger i begrepet innleieforetak, er definert i
artikkel 3 d, der det heter at ”any natural or legal person for whom and
under the supervision and direction of whom a temporary agency
worker works temporarily” omfattes av begrepet. Det fremgår av
denne bestemmelsen at det er et vilkår at innleievirksomheten skal
lede og ha styringsretten over den utleide arbeidstakeren. Det gjør det
for så vidt også i artikkel 3 e om hva som skal defineres som ”assignment”, der det heter at det er ”the period during which the temporary
agency worker is placed at the user undertaking to work temporarily
under its supervision and direction”. Det er ikke noen egen definisjon
av hva som ligger i ”supervision and direction”. Det er imidlertid helt
klart at det må avgrenses mot de tilfellene der en virksomhet betaler
123
124
125
Se lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv.
(arbeidsmiljøloven, heretter aml.) §§ 14-12 og 14-13. De norske reglene på
området vil bli behandlet i punkt 8.2.1.
I norsk rett er det et rettslig skille mellom arbeidsformidling og arbeidsutleie i
arbeidsmarkedsloven § 25. Nærmere om arbeidsformidling, se Ot.prp. nr. 62
(2003-2004). Om lov om arbeidsmarkedstjenester (arbeidsmarkedsloven) s.
35. Se også Evju (2003).
Se Malmberg (2009) s. 11.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
194
Andreas van den Heuvel
for en tjeneste der et foretak utfører et nærmere definert arbeid, uten at
virksomheten har noen myndighet til å lede eller styre arbeidstakerne i
foretaket.
Innleie av arbeidskraft må følgelig holdes adskilt fra de forhold
der en entreprenør knytter til seg en underleverandør, selv om det også
er visse likheter.126 Det er vanlig i byggebransjen at hovedentreprenøren inngår kontrakt med en underentreprenør for at denne for
eksempel skal sette opp stillas som skal brukes under selve bygningsarbeidet. Et annet alternativ for hovedentreprenøren kunne ha vært å
leie inn arbeidskraft fra et bemanningsbyrå til å sette opp stillaset, men
det ville hatt andre implikasjoner. I det første tilfellet vil det bestå et
alminnelig kontraktsrettslig forhold mellom hovedentreprenør og
underentreprenør, der hovedentreprenør betaler et vederlag for en på
forhånd nærmere angitt ytelse. Underentreprenøren vil stå for verktøy,
stillaset, ha ledelsen over sine arbeidere og kunne styre arbeidet fritt
innenfor de rammer som ligger i kontrakten. Der hovedentreprenøren
leier inn arbeidskraft fra et bemanningsbyrå, vil han ha styringsretten
over den innleide arbeidskraften, men han må stå for verktøy, stillas,
m.v., selv. I det første tilfellet vil det i større grad foreligge en resultatforpliktelse, selv om det også for disse tilfellene delvis kan innebære
innsatsforpliktelser, mens det for den innleide arbeidskraften foreligger rene innsatsforpliktelser. Som nevnt ovenfor er imidlertid grensen mellom bruk av innleid arbeidskraft og bruk av underleverandør
ikke alltid like lett å trekke opp. 127
5 Artikkel 4 og forholdet til tjenestereglene.
5.1 Innledning
Artikkel 4 gir rammene for medlemslandenes mulighet til å sette begrensninger for virksomheters adgang til å leie inn arbeidskraft.128 Be126
127
128
Se Blanpain (1993) s. 6. Se også høringsnotat av 22. desember 2006, s. 14.
Grensen er ikke alltid klar, og ett kontraktsforhold kan bestå av både resultatog omsorgsforpliktelser. Se Hagstrøm (2002) s. 115 flg. og Blanpain (1993) s.
7 punkt 16.
Slike begrensninger kan enten settes i adgangen til å leie inn arbeidskraft,
men også i adgangen til å leie ut arbeidskraft; resultatet vil bli det samme.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
195
stemmelsen er formulert som en unntaksbestemmelse, uten at det gis
et utgangspunkt først. Det oppstilles en norm der forbud og restriksjoner på anvendelsen av innleid arbeidskraft kun kan begrunnes i
nærmere angitte hensyn. Hensynene er ”general interest relating in
particular to the protection of temporary agency workers, the requirements of health and safety at work or the need to ensure that the
labour market functions properly and abuses are prevented”. De sentrale spørsmålene er dermed hva som er en restriksjon etter artikkel 4,
og hva som er innholdet i og rekkevidden av de hensynene som kan
begrunne forbud mot og restriksjoner på anvendelsen av innleid
arbeidskraft. Disse spørsmålene har en side til tjenestereglene. Restriksjonsbegrepet er utviklet gjennom praksis i tilknytning til reglene
om de fire friheter. Det samme gjelder for de hensyn som kan gjøre
inngrep i frihetene.
5.2 Forholdet mellom artikkel 4 og tjenestereglene
Mellom tjenestereglene i traktaten og artikkel 4 i bemanningsdirektivet er det nær sammenheng. Det kan sies med Bercusson og Bruun at
”[t]emporary agency work links the performance of work within the
framework of an employment contract between the employer and employee with the provision of services within the framework of a commercial contract”. 129 Sammenhengen mellom direktivet og tjenestereglene blir også understreket i punkt 22 i fortalen til direktivet.
Utleie av arbeidskraft går inn under traktatens tjenestebegrep.130 I
de tilfeller utleie av arbeidskraft inneholder et grenseoverskridende
element, kommer traktatens tjenesteregler til anvendelse. I slike situasjoner må artikkel 4 forstås i sammenheng med tjenestereglene. 131
Et spørsmål for seg er om artikkel 4 må forstås ut fra tjenestereglene uavhengig av om det foreligger et grenseoverskridende ele129
130
131
Ahlberg (2007) s. 263.
Se TEUF artikkel 57, og sak 279/80 Criminal proceedings against Alfred
John Webb, avsnitt 9.
Se Bull (2001) s. 82 om forholdet mellom primærrett og sekundærrett: ”Dette
over/underordningsforholdet er imidlertid ikke bare et spørsmål om hjemmel
og gyldighet. Vel så viktig er det at all sekundærlovgivning må tolkes ut fra
en forutsetning om at den ikke innebærer unntak fra de rettigheter til grenseoverskridende aktivitet som følger av traktatreglene om de fire friheter.”
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
196
Andreas van den Heuvel
ment eller ikke. 132 Restriksjonsbegrepet i artikkel 4, må forstås i sammenheng med tjenesterettens restriksjonsbegrep, i alle fall ved
transnasjonal utleie av arbeidskraft. Det samme gjelder for innholdet i
og rekkevidden av de hensyn som kan begrunne forbud mot og restriksjoner på anvendelse av innleid arbeidskraft i artikkel 4.
5.3 Kravet til et grenseoverskridende element
Reglene om fri bevegelighet for varer, tjenester, kapital og arbeidstakere oppstiller et krav om et grenseoverskridende element, jf. blant
annet ordlyden i artikkel 56: ”… nationals of Member States who are
established in a Member State other than that of the person for whom
the services are intended”. Ordlyden indikerer også at det må foreligge
et grenseoverskridende element mellom to medlemsland. Et grenseoverskridende element mellom et medlemsland og et tredjeland er
dermed ikke tilstrekkelig for at reglene om de fire friheter skal komme
til anvendelse. Kravet til grenseoverskridende element har også blitt
understreket av EF-domstolen i Debauve, der domstolen fremholdt at
”the provisions of the Treaty on freedom to provide services cannot be
applied to activities whose relevant elements are confined within a
single Member State”. 133
Det kan spores en utvikling i retning av at domstolen i større grad
fokuserer på mobiliteten og tilgjengeligheten av tjenesten som omhandles, heller enn å legge vekt på personen eller virksomheten som
tilbyr eller mottar tjenesten. 134 Videre er det ikke nødvendig at
tjenesteyteren og mottakeren er etablert i forskjellige stater, dersom
tjenesten utøves i en annen stat.135 Det kan for eksempel være at
bemanningsbyrået og innleievirksomheten er etablert i et land, mens
den utleide arbeidskraften utfører arbeid for innleievirksomheten i et
132
Se punkt 5.6.
133
Sak C-52/79 Procureur du Roi v Marc J.V.C. Debauve and others [1980]
EFD 833, avsnitt 9. Se også sak C-97/98 Peter Jägerskiöld v Torolf Gustafsson [1999] EFD I-7319, avsnitt 43 og 44.
Se sak C-17/00 de Coster v Collège des bourgmestre et échevins de Watermael – Boitsfort [2001] EFD I-9445, og Craig and de Burca (2007) s. 817 flg.,
med videre henvisninger til Hatzopoulos (2000) s. 43–82.
Se blant annet sak C-55/98 Skatteministeriet v Bent Vestergaard [1999] EFD
I-7641.
134
135
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
197
annet land. Domstolen har også lagt til grunn at det ikke hindrer anvendelse av tjenestereglene at en virksomhet etablerer seg i en annen
stat enn den opprinnelige etableringsstaten, for så å komme inn under
mildere regler i den annen stat, slik at den derfra kan drive virksomhet
mot det opprinnelige hjemlandet. 136 Det kan være aktuelt for bemanningsbyråer å etablere seg i land med mildere arbeidsmiljølovgivning,
for så å tilby arbeidskraft i det opprinnelige etableringslandet.
Dommen i Viking Line137 viser at det skal svært lite til før en sak
anses å ha grenseoverskridende elementer slik at reglene om de fire
friheter kommer til anvendelse.138 Fagforeningen til finske sjømenn
truet med at de ville kunne gå til arbeidskamp mot de finske arbeidsgiverne dersom rederiet flagget ut et skip fra Finland til Estland. Det
eneste grenseoverskridende elementet som forelå, var den foreslåtte
utflaggingen av det aktuelle skipet fra Finland til Estland. Det var tilstrekkelig for domstolen til at forholdet kunne bedømmes under artikkel 43. 139 Tolkningen har anvendelse også utenfor maritime situasjoner. 140
5.4 Restriksjonsbegrepet i tjenestereglene
Restriksjonsbegrepet har fra vedtakelsen av traktaten utviklet seg i
retning av å bli videre og videre.141 I dag omfatter begrepet alle tiltak
– diskriminerende eller ikke – som potensielt kan hindre eller gjøre
136
137
138
139
140
141
Sak C-23/93 TV 10 v Commissariaat voor de Media [1994] EFD I-4795, avsnitt 15 og 16.
Sak C-438/05 International Transport Workers’ Federation and Finnish Seamen’s Union v Viking Line ABP and OÜ Viking Line Eesti [2007] EFD
I-10779.
Evju (2009a) s.125.
TEUF artikkel 49.
Se Evju (2009a) s.125. Se også sak C-60/00 Mary Carpenter v Secretary of
State for the Home Department [2002] EFD I-6279 om hvor lite som skal til
før virksomhet anses å ha en grenseoverskridende dimensjon.
Se utviklingen av begrepet i sakene C-15/78 Société générale alsacienne de
banque SA v Walter Koestler [1978] EFD 1971, C-33/74 Johannes Henricus
Maria van Binsbergen v Bestuur van de Bedrijfsvereniging voor de Metaalnijverheid [1974] EFD 1299, og C-76/90 Säger v Dennemeyer & Co. Ltd
[1991] EFD 421, avsnitt 12.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
198
Andreas van den Heuvel
virksomheten til tjenesteyteren mindre attraktiv.142 I dommen om
Säger, der spørsmålet for domstolen var om det stred mot tjenestereglene at nasjonale regler krevde at visse typer av tjenesteyting var
forbeholdt patentagenter, ble det uttalt om artikkel 49143 at
”not only the elimination of all discrimination against a person providing
services on the ground of his nationality but also the abolition of any
restriction, even if it applies without distinction to national providers of
services and to those of other Member States, when it is liable to prohibit or
otherwise impede the activities of a provider of services established in
another Member State where he lawfully provides similar services”. 144
Slike synspunkter har blitt fulgt opp senere i en rekke dommer og har
gjort restriksjonsbegrepet innenfor tjenesteretten svært vidt.145 Tiltak
kan anses for å være restriksjoner selv om de ikke er rettet mot eller
har spesiell virkning for utenlandske tjenesteytere. 146 Domstolen har ut
fra dette i enkelte saker meget raskt konstatert at det foreligger en restriksjon, uten å ta veien om hvorvidt det er direkte eller indirekte diskriminering.147 Det skal med andre ord lite til for at man har å gjøre
med en restriksjon etter tjenestereglene.148
142
143
144
145
146
147
148
Barnard (2004) s. 357 flg.
EFT artikkel 49 tilsvarer TEUF artikkel 56.
C-76/90 Säger v Dennemeyer & Co. Ltd [1991] EFD 421, avsnitt 12.
Barnard (2007) s. 376 og C-49/98 Finalarte Sociedade de Construção Civil
Ldª, avsnitt 28.
Sejersted m.fl. (2004) s. 444, se også Craig and de Búrca (2007) s. 831 flg. og
Barnard (2007) s. 273. For rettspraksis, se blant annet C-275/92 Her Majesty's
Customs and Excise v Gerhart Schindler and Jörg Schindler [1994] EFD I1039.
C-131/01 Commission of the European Communities v Italian Republic [2003] EFD I-1659.
En slik avgrensning som domstolen innførte for reglene om fritt varebytte,
Keck-doktrinen, er ikke innført for tjenestereglene. Om Keck-doktrinen, se
forente saker C-267/91 and C-268/91 Criminal proceedings against Bernard
Keck and Daniel Mithouard [1993] EFD I-6097. Om forholdet mellom Keckdoktrinen og tjenestereglene, se Syrpis (2007) s. 103 flg.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
199
Det har også blitt illustrert en rekke ganger på tjenestearbeidsmarkedet. 149
I sakene Laval og Viking Line ble det også konstatert at kollektive aksjoner kan utgjøre restriksjoner, noe som har betydning for forholdet mellom punkt 20 i fortalen til bemanningsdirektivet og artik
kel 4. 150
5.5 Unntak – lovlige restriksjoner. Læren om tvingende allmenne
hensyn
5.5.1 Innledende om tvingende allmenne hensyn
Restriksjoner på den frie bevegeligheten av blant annet tjenester kan
innføres eller opprettholdes dersom de kan begrunnes ut fra læren om
tvingende allmenne hensyn. Tiltak som verken diskriminerer direkte
eller indirekte, kan begrunnes i en lang rekke formål. 151 Vilkårene for
øvrig er at tiltaket er egnet til å nå det aktuelle formålet og at det er
proporsjonalitet mellom det inngrep som gjøres i den frie bevegelighet
og det som oppnås med tiltaket.152
Det kan sies generelt om unntaksmulighetene at lovgivers intensjon med tiltakene ikke er avgjørende for om de anses forenlige med
EU-retten, noe som også gjelder for tiltak som vurderes som restrik149
150
151
152
Se blant annet sakene C-272/94 Criminal proceedings against Michel Guiot
and Climatec SA, [1996] EFD I-1905, sak C-60/03 Wolff & Müller GmbH &
Co. KG v José Filipe Pereira Félix, [2004] EFD I-9553, sak C-164/99 Portugaia Construções Ldª, [2002] EFD I-787, sak C-165/98 Criminal proceedings
against André Mazzoleni, [2001] EFD I-2189.
Se sakene C-341/05 Laval un Partneri Ltd v Svenska Byggnadsarbetareförbundet, Svenska Byggnadsarbetareförbundets avdelning 1, Byggettan and
Svenska Elektrikerförbundet [2007] EFD I-11767 og sak C-438/05 Viking
Line (se note 137).
Tiltak som diskriminerer direkte eller indirekte kan kun begrunnes i de
lovfestede unntakshjemlene i artikkel 55, jf. artiklene 45-48 i traktaten.
Unntaksadgangen i disse bestemmelsene er svært snever.
I tillegg oppstilles det enkelte andre krav, blant annet at restriksjonen må
gjelde for alle tjenesteytere og mottakere. Se blant annet Se sak C-60/03 Wolff
& Müller GmbH & Co. KG [2004] EFD I-9553, avsnitt 34. Se imidlertid
Stensvik (2007) s. 14-15. Se også sak C-272/94 Criminal proceedings against
Michel Guiot and Climatec SA, as employer liable at civil law [1996] EFD I1905, avsnitt 17.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
200
Andreas van den Heuvel
sjoner etter artikkel 4. Det heter i saken Finalarte at “[h]owever,
whilst the intention of the legislature, to be gathered from the political
debates preceding the adoption of a law or from the statement of the
grounds on which it was adopted, may be an indication of the aim of
that law, it is not conclusive”. 153 Det må bygges på en objektiv vurdering. Spørsmålet er hvilken effekt tiltaket faktisk har.154
5.5.2 Beskyttelse av arbeidstakere som tvingende allment hensyn
Beskyttelse av arbeidstakere er godtatt av domstolen som et tvingende
allment hensyn. Det fremgår av en rekke dommer. 155
Det kan stilles spørsmål ved hvilke arbeidstakere som kan
beskyttes ut fra læren om tvingende allmenne hensyn. Spørsmålet har
betydning fordi det er bestemmende for hva slags hensyn som kan begrunne forbud mot og restriksjoner på anvendelsen av innleid arbeidskraft.
Utstasjonerte arbeidstakere og vertslandets arbeidstakere vil ikke
alltid ha sammenfallende interesser. Et høyt beskyttelsesnivå for
arbeidstakere kan gagne interessene til arbeidstakerne i vertslandet
mer enn de utstasjonerte arbeidstakere. Virkningen av et høyt beskyttelsesnivå kan være at vertslandets arbeidstakere ikke blir priset ut av
markedet på grunn av billigere arbeidskraft fra land der lønnsnivået er
153
154
155
Forente saker C-49/98, C-50/98, C-52/98 til C-54/98 og C-68/98 til C-71/98
Finalarte Sociedade de Construção Civil Ldª, (C-49/98), Portugaia
Construções Ldª, (C-70/98) and Engil Sociedade de Construção Civil SA (C71/98) og Urlaubs- und Lohnausgleichskasse der Bauwirtschaft and Urlaubsund Lohnausgleichskasse der Bauwirtschaft v Amilcar Oliveira Rocha, (C50/98), Tudor Stone Ltd, (C-52/98), Tecnamb-Tecnologia do Ambiante Ldª,
(C-53/98), Turiprata Construções Civil Ldª, (C-54/98), Duarte dos Santos
Sousa (C-68/98) og Santos & Kewitz Construções Ldª (C-69/98), [2001] EFD
I-7831, avsnitt 40.
Se Evju (2006b) s. 21.
Se sak C-49/98 Finalarte avsnitt 33 og C-369/96 Criminal proceedings
against Jean-Claude Arblade and Arblade & Fils SARL (C-369/96) and
Bernard Leloup, Serge Leloup and Sofrage SARL (C-376/96)
[1999] EFD I-8453, avsnitt 36 med videre henvisninger.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
201
lavere, samtidig som det kan gjøre det vanskeligere for utenlandske
tjenestetilbydere å få kontrakter i det aktuelle landet.156
Utgangspunktet er at beskyttelse av arbeidstakere generelt er
godtatt som et tvingende allment hensyn, men i de dommene som omhandler forholdet mellom en begrensning i tjenestefriheten og tiltak
som skal beskytte arbeidstakere, har domstolen fokusert på de utstasjonerte arbeidstakerne. Domstolen uttaler for eksempel i Portugaia
Construções Ldª at “[i]t is … for the national court to check whether,
viewed objectively, the rules in question in the main proceedings
promote the protection of posted workers”. 157 Domstolen har tatt et tilsvarende utgangspunkt i flere andre saker. 158 Et slikt utgangspunkt
innebærer at der de utstasjonerte arbeidstakerne allerede er beskyttet
av tilsvarende regler i hjemlandet, vil tiltaket ikke være lovlig, noe
som har sammenheng med proporsjonalitetsvurderingen som behandles i neste punkt.
Det er imidlertid én sak der domstolen går lenger enn å akseptere
beskyttelse bare av de utstasjonerte arbeidstakerne. I dommen Wolff &
Müller uttaler domstolen at
“[i]nasmuch as one of the objectives pursued by the national legislature is
to prevent unfair competition on the part of undertakings paying their
workers at a rate less than the minimum rate of pay … such an objective
may be taken into consideration as an overriding requirement capable of
justifying a restriction on freedom to provide services”. 159
156
157
158
159
Stensvik (2007) s. 11: ”Som nevnt … er veien mellom motvirkning av sosial
dumping og proteksjonisme kort, og skillene kan være uklare.”
Se sak C-164/09 Portugaia Construções Ldª [2002] EFD I-787, avsnitt 28,
med videre henvisninger.
Se blant annet forente saker 62 og 63/81 Société anonyme de droit français
Seco and Société anonyme de droit français Desquenne & Giral v
Etablissement d'assurance contre la vieillesse et l'invalidité [1982] EFD 223,
sak C-43/93 Raymond Vander Elst v Office des Migrations Internationales
[1994] EFD I-3803, sak C-272/94. Criminal proceedings against Michel
Guiot and Climatec SA [1996] EFD I-1905 og sak C-341/02 Commission of
the European Communities v Federal Republic of Germany [2005] EFD I2733, avsnitt 24.
Sak C-60/03 Wolff & Müller GmbH & Co. KG v José Filipe Pereira Félix
[2004] EFD I-9553, avsnitt 41.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
202
Andreas van den Heuvel
Det er mulig slike tiltak vil favne videre enn et vern kun for arbeidstakere som er utstasjonerte, slik at tiltakene i større grad vil kunne begrunne beskyttelse av vertslandets arbeidstakere. Hvordan slike tiltak
konkret kan se ut, er imidlertid ikke godt å si. 160
Den sistnevnte dommen illustrerer også poenget om forholdet
mellom beskyttelse av vertslandets arbeidstakere og utstasjonerte
arbeidstakere. Regler som skal beskytte arbeidstakere, gjelder nasjonalt, og det er ikke uforenlig med EU-retten å gi dem anvendelse også
overfor utenlandske tjenestetilbydere. Det er i utgangspunktet i overensstemmelse med tjenestereglene å sikre at utstasjonerte arbeidstakere får de samme lønns- og arbeidsvilkårene som vertslandets
arbeidstakere har krav på. 161
Utleie av arbeidskraft er en form for utstasjonering i de tilfeller
der det foreligger et grenseoverskridende element. I saken mellom
Webb og den nederlandske påtalemyndighet, der spørsmålet for EFdomstolen var om nederlandske krav til bemanningsbyråer kunne opprettholdes, ble det uttalt at:
”[i]t must be noted in this respect that the provision of manpower is a particularly sensitive matter from the occupational and social point of view. Owing to
the special nature of the employment relationships inherent in that kind of
activity, pursuit of such a business directly affects both the relations on the
labour market and the lawful interests of the workforce concerned.” 162
I tillegg til at domstolen anerkjenner tiltak som beskytter arbeidstakere
selv om de fungerer som restriksjoner på en av de fire friheter, har
domstolen altså uttalt at utleie av arbeidstakere er et område der det
må tas spesielle hensyn. Utslag av dette finnes i de hensyn som kan
begrunne restriksjoner på anvendelsen av innleid arbeidskraft i artikkel 4, i likebehandlingsprinsippet i artikkel 5 og i utstasjoneringsdirektivet artikkel 3 nr. 9. I saken om Webb nevnes også virkningen
160
161
162
I en senere dom, C-244/04 Commission v. Germany [2006] EFD I-885, avsnitt
61, kommer domstolen inn på tiltak for å hindre sosial dumping, men lar det
ikke passere som et tvingende allment hensyn.
Se Evju (2006b) s. 20.
Sak C-279/80 Criminal proceedings against Alfred John Webb [1981] EFD
3305, avsnitt 18.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
203
utleie av arbeidskraft har for arbeidsmarkedet, et hensyn som finnes i
artikkel 4.
5.5.3 Kravet til proporsjonalitet
Under punkt 5.4 ble det konkludert med at både det å innføre eller
opprettholde tiltak som begrenser muligheten til å leie inn arbeidskraft, og det å ha regler som forbyr adgangen til å erstatte streikende
arbeidstakere med innleid arbeidskraft, utgjør restriksjoner etter
tjenestereglene i traktaten. Dersom tiltakene er begrunnet i et tvingende allment hensyn, for eksempel beskyttelse av arbeidstakere, er det
likevel mulig de kan opprettholdes. Forutsetningen er at tiltakene er
proporsjonale. Spørsmålet er hva som er innholdet i et slikt krav. Innholdet vil legge rammene for hvilke restriktive tiltak medlemslandene
kan innføre på anvendelsen av innleid arbeidskraft uten å komme på
kant med tjenestereglene.
Proporsjonalitetskravet har to hovedelementer. For det første må
tiltaket være egnet til å nå det formålet som tiltaket er begrunnet med.
For det andre må tiltaket ikke gå lenger enn det som er nødvendig for
å nå målet. 163 Kravet til egnethet blir som oftest ikke utsatt for judisiell
overprøving; medlemslandene har som regel funnet et tiltak som er
egnet til å nå formålet. 164 Det avgjørende blir som regel vurderingen
av om tiltaket går lenger enn nødvendig.165 Denne vurderingen er
igjen sammensatt. For det første må tiltaket ikke gripe mer inn i den
frie bevegelsen enn nødvendig for å oppnå formålet, det tiltaket som
er minst mulig restriktivt skal benyttes. 166 For det andre har proporsjo163
Se Sejersted m.fl. (2004) s. 454.
164
Se likevel forente saker 62 og 63/81 Société anonyme de droit français Seco
and Société anonyme de droit français Desquenne & Giral v Etablissement
d'assurance contre la vieillesse et l'invalidité [1982] EFD 223, avsnitt 14.
165
166
Sak C-55/94 Reinhard Gebhard v. Consiglio dell´Ordine degli Avvocati e
Procuratori di Milano [1995] EFD I-4165, avsnitt 37: Tiltakene “must be
suitable for securing the attainment of the objective which they pursue; and
they must not go beyond what is necessary in order to attain it”. Denne siden
av proporsjonalitetskravet blir av og til kalt proporsjonalitetskravets
funksjonelle side.
Se blant annet forente saker C-369/96 og C-376/96 Criminal proceedings
against Jean-Claude Arblade and Arblade & Fils SARL (C-369/96) and
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
204
Andreas van den Heuvel
nalitetsvurderingen sammenheng med hvilket beskyttelsesnivå vertsstaten ønsker å oppnå med reglene. 167 Domstolen har vist seg å være
tilbakeholden med å gripe inn fordi den mener beskyttelsesnivået er
for høyt.168 Det er bare i tilfelle av klar overbeskyttelse at domstolen
griper inn. EF-domstolen har i flere saker uttalt at en regel ikke blir
uproporsjonal alene fordi en annen medlemsstat har mindre strenge
regler på det samme området. 169 Selv om et lavere beskyttelsesnivå
fungerer i et medlemsland, kan følgelig et annet medlemsland ønske et
høyere beskyttelsesnivå med de følger det får for bevegelsesfriheten.
Domstolen krever imidlertid at beskyttelsesnivået skal være konsekvent gjennomført.170
Videre må den interesse som vertslandet ønsker å beskytte, ikke
allerede være tilstrekkelig sikret i arbeidstakernes hjemland, noe som
innebærer et krav til reell fordel.171 Det kommer tydelig frem i dommen om Arblade, der domstolen uttaler at “it is necessary … to establish whether that interest is already protected by the rules of the Member State in which the service provider is established”. 172 Kravet til
reell fordel er et spørsmål om hvilke arbeids- og ansettelsesvilkår som
skal sammenlignes, og et spørsmål om hvor stor forskjellen må være
før det kan sies at arbeidstakerne får en reell fordel av tiltaket.
167
168
169
170
171
172
Bernard Leloup, Serge Leloup and Sofrage SARL (C-376/96) [1999] EFD I8453.
Det blir undertiden kalt proporsjonalitetskravets prinsipielle side.
Se Bull (2001) s. 600.
Se sakene C-309/99 J. C. J. Wouters, J. W. Savelbergh and Price Waterhouse
Belastingadviseurs BV v Algemene Raad van de Nederlandse Orde van
Advocaten, intervener: Raad van de Balies van de Europese Gemeenschap
[2002] EFD I-1577, og sak C-294/00 Deutsche Paracelsus Schulen für
Naturheilverfahren GmbH v Kurt Gräbner [2002] EFD I-6515. Sakene
omhandler etableringsretten, men illustrerer likefullt poenget.
Bull (2001) s. 603. Bull viser til sak C-212/97 Centros Ltd v Erhvervs- og
Selskabsstyrelsen [1999] EFD I-1459, avsnitt 35, og sak C-215/87 Heinz
Schumacher v Hauptzollamt Frankfurt am Main-Ost [1989] EFD 617, avsnitt
21.
Dette blir undertiden kalt dupliseringsforbudet. Se blant annet Bull (2001)
s. 620.
Forente saker C-369/96 og C-376/96 Arblade [1999] EFD I-8453, avsnitt 39.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
205
Gjenstanden for sammenligningen må i utgangspunktet være den
enkelte regel eller vilkår som kan være i strid med proporsjonalitetskravet.173 De fleste dommer som vurderer arbeids- og ansettelsesvilkår
opp mot hverandre, bygger på et slikt utgangspunkt. Det kan imidlertid være slik at det enkelte vilkår eller den enkelte regel må vurderes i
en større sammenheng.174 I kravet til reell fordel ligger det et krav om
en sammenligning mellom reglene i vertsstaten og i hjemstaten. Hvor
stor forskjellen må være før arbeidstakerne får en reell fordel, er ikke
godt å lese ut av rettspraksis. I dommen om Finalarte blir det fremholdt at dersom vertslandet regler kun fører til ”the same protection, or
essentially similar protection”, vil tiltaket ikke innebære en reell fordel. 175 Det er klart at formelle eller tekniske ulikheter ikke får betydning. 176
Når det gjelder proporsjonalitetskravet ved kollektive aksjoner,
har domstolen oppstilt en norm for slike situasjoner i dommen i Viking
Line. Domstolen uttaler i avsnitt 81 at
“as regards the collective action taken by FSU, even if that action – aimed
at protecting the jobs and conditions of employment of the members of that
union liable to be adversely affected by the reflagging of the Rosella –
could reasonably be considered to fall, at first sight, within the objective of
protecting workers, such a view would no longer be tenable if it were
established that the jobs or conditions of employment at issue were not
jeopardised or under serious threat”. 177
Kollektive aksjoner der verken arbeidsplassene eller arbeidsforholdene er satt på spill eller blir alvorlig truet, er etter domstolens syn
uproporsjonale og dermed i strid med tjenesteretten.
173
174
175
176
177
Se Evju (2006b) s. 27.
Ibid.
Se forente saker C-49/98 m.fl. Finalarte [2001] EFD I-7831, avsnitt 45.
Evju (2006b) s. 29.
Se sak C-438/05 Viking Line.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
206
Andreas van den Heuvel
5.6 Blir tolkningen av artikkel 4 ulik avhengig av om det foreligger et
grenseoverskridende element eller ikke?
Et spørsmål er om artikkel 4 skal tolkes i overensstemmelse med
tjenestereglene uavhengig av om det foreligger et grenseoverskridende
element. Spørsmålet har betydning fordi forståelsen av artikkel 4 kan
bli ulik med og uten tjenestereglene som bakteppe for tolkningen.
Spørsmålet har relevans for forståelsen både av artikkel 4 nr. 1 og av
nr. 4. 178
Det klare utgangspunktet er at primærretten legger føringer for
tolkningen av sekundærretten.179 I forbindelse med tiltak for å
overholde utstasjoneringsdirektivet, uttalte domstolen at
”[i]n applying that wide margin of appreciation they must however at all
times observe the fundamental freedoms guaranteed by the Treaty (Case C390/99 Grand Satélite Digital [2002] EFD I-607, paragraphs 27 and 28 and
Case C-71/02 Karner [2004] EFD I-0000 [nå I-3025], paragraphs 33 and
34) and, thus, in regard to the main proceedings, freedom to provide services.” 180
Rettspraksis om utstasjoneringsdirektivet har imidlertid begrenset
verdi, ettersom dette direktivet kun gjelder i transnasjonale situasjoner, i motsetning til bemanningsdirektivet. Uttalelsene i dommen
representerer likevel det klare utgangspunktet.
Domstolen har til stadighet uttrykt betydningen av at traktatens
bestemmelser leses i overensstemmelse med hverandre, og at bestemmelser i direktiver leses i overensstemmelse med bestemmelser i
traktaten.181 Det blir med andre ord ofte lagt vekt på integrasjons178
179
180
181
I forbindelse med lov 19. juni 2009 nr. 103 om tjenestevirksomhet (tjenesteloven) ble det i Ot.prp. nr. 70 (2008-2009) s. 22-23 og punkt 4.2.1 diskutert
om tjenestedirektivet kun får anvendelse ved grenseoverskridende aktivitet.
Der konkluderes det med at det i hvert fall ikke er ”naturlig, og ikke spesielt
hensiktsmessig, at det skal gjelde forskjellige regler for etablering i Norge
avhengig av om tjenesteyteren har norsk statsborgerskap eller primært er
etablert i eller har nasjonalitet fra en annen EØS-stat.”
Det kan imidlertid argumenteres med at domstolen i enkelte tilfeller har et
annet utgangspunkt for tolkningen, se Evju (2009a) s. 127.
Sak C-60/03 Wolff & Müller GmbH & Co. KG [2004] EFD I-9553, avsnitt 30.
Se Sjåfjell (2009) s. 173 med videre henvisninger.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
207
hensyn.182 Domstolen har blant annet uttalt i dommen om CILFIT at
“every provision of community law must be placed in its context and
interpreted in the light of the provisions of community law as a hole,
regard being had to the objectives thereof and to its state of evolution
at the date on which the provision in question is to be applied”. 183 Det
er videre lagt vekt på konsistens i regelverket. I dommen om Albany
uttaler EF-domstolen om tolkningsresultatet sitt at “it therefore
follows from an interpretation of the provisions of the Treaty as a
whole which is both effective and consistent ...”. 184 Konsistens i regelverket taler for at direktivet skal tolkes likt uavhengig av om det foreligger et grenseoverskridende element eller ikke.185
Dette er det generelle utgangspunktet. Hvordan er det så med
direktivet?
I punkt 22 i fortalen fastslås det at direktivet ”should be implemented in compliance with the provisions of the Treaty regarding the
freedom to provide services and the freedom of establishment”. 186 Det
tas ikke eksplisitt forbehold om at det må foreligge et grenseoverskridende element for at tolkningen av direktivet skal være i overensstemmelse med tjenestereglene.
182
Se Sejersted m.fl. (2004) s. 42.
183
Case 283/81 Srl CILFIT and Lanificio di Gavardo SpA v Ministry of Health
[1982] EFD 3415, avsnitt 20.
Sak C-67/96 Albany International BV v Stichting Bedrijfspensioenfonds
Textielindustrie [1999] EFD I-5751, avsnitt 60.
I den kodifiserte versjonen av direktivet om beskyttelse av kalver er det
inntatt en bestemmelse der medlemsstatene gis anledning til, ”in compliance
with the general rules of the Treaty, maintain or apply within their territories
stricter provisions for the protection of calves than those laid down in this
Directive. They shall inform the Commission of any such measures”. (
Council Directive 2008/119/EC of 18 December 2008 laying down minimum
standards for the protection of calves (Codified version), article 11). Det betyr
at konsistens og integrasjon noen ganger må vike for nasjonal selvbestemmelsesrett.
I tjenestedirektivet, som i likhet med bemanningsdirektivet får anvendelse
uten at det foreligger et grenseoverskridende element, heter det i artikkel 3
nr. 3 at ”Member States shall apply the provisions of this Directive in
compliance with the rules of the Treaty on the right of establishment and the
free movement of services”.
184
185
186
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
208
Andreas van den Heuvel
Sammenhengen mellom artikkel 4 i direktivet og tjenestereglene
kommer tydelig til syne i bestemmelsenes ordlyd. Valget av ordbruk i
artikkel 4 kan indikere at hva som anses som en restriksjon etter artikkel 4, er helt på linje med restriksjonsbegrepet i tjenestereglene. Det
heter ”restrictions on the use of temporary agency work” i direktivet
og “restrictions on freedom to provide services” i traktaten. Valget av
terminologi kan tale for at artikkel 4 skal tolkes likt, og i overensstemmelse med tjenestereglene, både i transnasjonale og nasjonale
situasjoner.
Uttalelser fra vedtakelsesprosessen om forholdet mellom traktatretten og direktivet kan indikere at Kommisjonen ville synliggjøre
tjenestereglenes betydning for det å leie ut arbeidskraft. Det heter
blant annet at ”it is necessary to pave the way to eliminate at Community level the existing restrictions and limitations to the use of temporary work which are no longer justifiable on grounds of the general
interest and the protection of workers”, og videre at
“[g]uaranteeing minimum rights for temporary workers should enable
restrictions to be lifted in future that were originally justified by a desire to
protect the workers in question, it being understood that any restriction on
the freedom to provide services must in any event be necessary and in proportion to the aim of such a measure.” 187
Ordlyden ”any event” kan forstås slik at det siktes til at kravene til
nødvendighet og proporsjonalitet gjelder uavhengig av et grenseoverskridende element, slik at direktivet i alle tilfeller må tolkes i overensstemmelse med tjenestereglene.
Bull viser til juridisk teori der det er enighet om at ”[d]irektivenes
bruk av begrepet ”almene hensyn” og lignende uttrykk … bare [er] en
henvisning til det innhold som dette begrepet har fått gjennom EFdomstolens rettspraksis om de generelle prinsippene om fri bevegelighet, ikke et begrep med et eget direktivspesifikt innhold”.188 For at det
skal kunne gjøres unntak i artikkel 4, kreves det ikke mer enn allmenne hensyn, som etter ordlyden er et noe mildere krav enn tving187
188
COM(2002) 149 final, s. 10-11 og 13.
Bull skriver riktignok dette om direktiver som regulerer et annet område,
finansielle tjenester, men det må antas å gjelde generelt for direktivers
regulering av vertslandets reguleringsrett.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
209
ende allmenne hensyn. Bull (2001 s. 46) forutsetter imidlertid ut fra
EF-domstolens rettspraksis at det ikke er realitetsforskjell i de ulike
uttrykkene som ofte brukes av EF-domstolen og av Kommisjonen,
enten det er ”allmenne hensyn”, ”tvingende allmenne hensyn”, ”tvingende samfunnsmessige hensyn”, ”alminnelig samfunnsmessig interesse”, osv. En slik forståelse av direktivets begrep fører også til at
direktivet må tolkes i overensstemmelse med tjenestereglene, uavhengig av om det foreligger et grenseoverskridende element eller ikke.
Den mest nærliggende tolkningen av artikkel 4 er at den viser til
de prinsipper og begreper som er utviklet i primærretten, tjenestereglene og læren om de tvingende allmenne hensyn, og at direktivet
må tolkes ut fra primærretten uavhengig av om det foreligger et
grenseoverskridende element eller ikke. 189
6
Hvilke typer hensyn kan begrunne forbud mot og
restriksjoner på anvendelsen av innleid arbeidskraft?
6.1 Innledende om hensynene
Forbud mot og restriksjoner på anvendelsen av innleid arbeidskraft
kan, som nevnt i punkt 5.5 flg., begrunnes ut fra bestemte hensyn. Det
er fire ulike hensyn som kan gjøres gjeldende som begrunnelse:
– Beskyttelse av ansatte i bemanningsbyråer
– Krav til helse og sikkerhet i arbeidet
– Å sikre at arbeidsmarkedet fungerer skikkelig, og
– Å hindre misbruk
Felles for unntakene er at det må være allmenne hensyn som taler for
beskyttelse, jf. ordlyden ”general interest relating in particular to” som
det vises til før hensynene blir nevnt. Ordlyden i artikkel 4 kan forstås
dit hen at ”the need to ensure that the labour market functions properly
and abuses are prevented” er ett hensyn som kan begrunne restriksjoner på innleie av arbeidskraft, men jeg behandler det som to
adskilte hensyn. Arbeidsmarkedshensyn er noe annet enn det å hindre
189
Ett spørsmål er tjenestereglenes rettslige betydning for tolkningen av artikkel
4, et annet spørsmål er om medlemslandene vil se seg tjent med å ha strengere
lovgivning for bemanningsbyråer etablert på sitt territorium enn for
bemanningsbyråer i andre medlemsland.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
210
Andreas van den Heuvel
misbruk, selv om det også kan være nær sammenheng. Enkelte tiltak
faller utenfor bestemmelsens anvendelsesområde, jf. artikkel 4 nr. 4.
Hvilke tiltak dette er og rekkevidden av hvilke tiltak som kan gjøres
vil bli behandlet i punkt 6.2.
Vedtakelsesprosessen bidrar ikke til forståelse av hva ordlyden i
unntakene innebærer. En formulering som ligner på den som kom med
i det endelige utkastet, finnes først i Europaparlamentets betenkning
av 23. oktober 2002, og hadde som begrunnelse at den skulle være i
tråd med ILO-konvensjon 181 artikkel 4.190 I Kommisjonens endrede
forslag ble endringene fra betenkningen godtatt og tatt med i utkastet.
Ut over begrunnelsen for endringsforslaget i betenkningen fra komiteen i Europaparlamentet gis det ikke holdepunkter for forståelsen av
innholdet i unntakene. Fortalen gir heller ingen holdepunkter. Det som
sies i punkt 18 i direktivets fortale, er det samme som det som står i
artikkel 4. En kilde som imidlertid kan kaste lys over innholdet i
ordlyden til unntakene, er som nevnt i punkt 5.2, tjenestereglene og
læren om tvingende allmenne hensyn.
De opplistede hensynene som kan begrunne forbud mot og
restriksjoner på anvendelsen av innleid arbeidskraft, synes å være
uttømmende regulert. Slik kan imidlertid ikke bestemmelsen
forstås. 191 Direktiver kan ikke tolkes slik at de endrer primærretten.192
Ordlyden ”justified only on grounds of general interest” åpner i og for
seg for en rekke typer begrunnelser, selv om den viser til bestemte
begrunnelser. Begrunnelsene det er vist til, må forstås som de hensyn
det er mest nærliggende at kan begrunne tiltak som utgjør en
restriksjon. I tillegg kan det være som Kommisjonen hevder, nemlig at
likebehandlingsprinsippet fører til at det skal mye til for å finne
begrunnelser ut over de som er nevnt i artikkel 4, som kan begrunne
inngrep i den frie bevegelsen for tjenester.
190
191
192
Endringsforslag 34. Se Countouris and Horton (2009) s. 336 om forholdet
mellom ILO Convention 181 og artikkel 4 i direktivet.
Den samme diskusjonen har blitt ført i forbindelse med artikkel 16 i tjenestedirektivet. Se Barnard (2008) s. 367, og Evju (2009c) s. 259.
Se imidlertid Evju (2009a) s. 127: “Secondly, by starting from the Directive
the Court apparently considered that the interpretation of the PWD would be
of consequence to the construction of article 49 EC.” Se også Evju (2008b)
s. 3.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
211
Hensynene som kan begrunne restriksjoner, må følgelig ligge innenfor
rammen av tjenestereglene, noe som betyr at de må tilfredsstille læren
om tvingende allmenne hensyn. Det innebærer at tiltaket i tillegg til å
ligge innenfor de hensyn som angis i artikkel 4, må være egnet til å nå
det formålet som tiltaket er begrunnet med, og heller ikke gå lenger
enn det som er nødvendig for å nå målet.
6.1.1 Beskyttelse av ansatte i bemanningsbyråer
Det første hensynet som kan begrunne forbud eller restriksjoner mot
innleie av arbeidskraft, er i den engelske versjonen formulert på
følgende måte: ”the protection of temporary agency workers”. En del
av formålet med direktivet er å beskytte utleide arbeidstakere. Først og
fremst skal likebehandlingsprinsippet og andre bestemmelser i
artiklene 5 (og 6) sikre beskyttelsen av disse arbeidstakerne, men
artikkel 4 legger også opp til at det kan gjøres inngrep i anvendelsen
av innleid arbeidskraft dersom det er behov for ytterligere beskyttelse
av den utleide arbeidskraften. Det er også i tråd med intensjonene i
direktivets rettsgrunnlag.
Enkelte faktorer som er avgjørende for arbeidstakeres beskyttelse,
stiller seg annerledes i et trepartsforhold (arbeidstaker, innleieforetak
og bemanningsbyrå) enn i et topartsforhold (arbeidsgiver, arbeidstaker).
Arbeidstakeren må for det første tjene interessene både til en
oppdragsgiver og til en arbeidsgiver. Det er ikke uvanlig at en
arbeidstaker må tjene fleres interesser, i et trepartsforhold vil det
imidlertid alltid være en part ekstra. I tillegg vil det kunne være uklart
om det er bemanningsbyrået eller innleieforetaket som er ansvarlig for
arbeidsgiverpliktene. En slik deling av juridisk og faktisk arbeidsgiver
kan gi grunnlag for ekstra beskyttelsestiltak som potensielt kan utgjøre
restriksjoner.
For det andre vil ikke alltid faktorer som har betydning for
jobbkvalitet være til stede på samme måte for arbeidstakere i
trepartsforhold som for arbeidstakere i topartsforhold.193 Særlig
knyttet til utviklingsmuligheter (blant annet muligheter for organisert
opplæring) og det å kunne delta i beslutninger som omhandler egen
193
Olsen (2006) s. 407 flg.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
212
Andreas van den Heuvel
arbeidshverdag, kan det være vanskeligere å oppnå det samme for
ansatte i bemanningsbyråer. 194 Det er riktignok inntatt en oppfordring
i direktivet om at medlemslandene og arbeidslivets parter skal arbeide
for å forbedre bemanningsbyråansattes muligheter til opplæring, jf.
artikkel 6 nr. 5. Ettersom kompetanse er en avgjørende faktor for å
lykkes på arbeidsmarkedet, kan det være at direktivet må forstås slik
at tiltak som omhandler medbestemmelse og rett til opplæring, må
godtas selv om de potensielt kan fungere som restriksjoner.195
Beskyttelse av ansatte i bemanningsbyråer kan også begrunne
andre forbud eller restriksjoner mot innleie av arbeidskraft.
I utstasjoneringsdirektivet artikkel 3 første punkt finnes en liste
over arbeidsvilkår som er formulert som minimumskrav. Medlemslandene skal påse at alle utstasjonerte arbeidstakere på deres område
blir sikret disse rettighetene.196 Et av arbeidsvilkårene i listen er
maksimal arbeidstid og minimum hviletid. Slike regler vil potensielt
kunne utgjøre restriksjoner i anvendelsen av arbeidstakere fra
bemanningsbyrå; idet reglene begrenser hvor mye den enkelte innleide
arbeidstaker kan jobbe i innleievirksomheten. Det kan innvendes at i
slike tilfeller vil innleievirksomheten leie inn flere arbeidstakere, men
det er ikke gitt å finne en arbeidstaker med passende kvalifikasjoner
og tilstrekkelig kjennskap til de oppgavene som skal utføres.
De øvrige punktene i listen, som blant annet minste antall
feriedager per år, minstelønn og krav til overtidsbetaling, kan også
194
195
196
Disse forskjellene kommer i tillegg til andre faktorer som har betydning for
jobbkvalitet, nemlig jobbsikkerhet, lønn, variasjon m.v. Lønnsspørsmålet er
søkt løst med likebehandlingsprinsippet, mens jobbsikkerheten i hovedsak er
lav på grunn av de midlertidige stillingene ansatte i bemanningsbyråer som
oftest har.
Bemanningsbyråene driver imidlertid med noe opplæring, men i mindre grad
enn i andre arbeidsforhold. Se Econ-rapport (2009) s. 82.
I punkt 7.8 flg. kommer jeg inn på forholdet mellom utstasjoneringsdirektivet
og bemanningsdirektivet. Her skal det bare nevnes at utstasjoneringsdirektivet
får anvendelse overfor blant andre “temporary employment undertaking or
placement agency, hire out a worker to a user undertaking established or
operating in the territory of a Member State, provided there is an employment
relationship between the temporary employment undertaking or placement
agency and the worker during the period of posting”, jf. artikkel 1 3. punkt
bokstav c i utstasjoneringsdirektivet.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
213
potensielt utgjøre restriksjoner. Det er tiltak som beskytter
arbeidstakere i bemanningsbyråer, men som kan utgjøre restriksjoner
på anvendelsen av innleid arbeidskraft.
I fortalen til bemanningsdirektivet heter det i punkt 22 at “[t]his
Directive should be implemented … without prejudice to Directive
96/71/EC“. Det må bety at tiltak basert på minimumskravene i
utstasjoneringsdirektivet, ikke kan bli vurdert som uforenlige med
artikkel 4 i direktivet. Et direktiv som er vedtatt med hjemmel i
artikkel 137 i traktaten, kan ikke forstås slik at det snevrer inn
beskyttelsen av arbeidstakere etter utstasjoneringsdirektivet. Innholdet
i vilkårene i utstasjoneringsdirektivet må samtidig være i overensstemmelse med de krav som oppstilles i læren om tvingende allmenne
hensyn. Det samme gjelder for tiltak som begrunnes ut fra hensynene i
artikkel 4, i hvert fall der det foreligger et grenseoverskridende
element.
6.1.2 Krav til helse og sikkerhet i arbeidet
Krav til helse og sikkerhet i arbeidet eller på arbeidsplassen kan også
begrunne tiltak som forbyr eller legger restriksjoner på innleie av
arbeidskraft. En grunn for et slikt unntak kan være arbeidsplasser der
det arbeides med farlige instrumenter/kjemikalier/verktøy osv., og der
det kreves en spesiell kompetanse hos de som har å gjøre med de
nevnte forholdene.
Uten tilstrekkelig kompetanse kan det for eksempel oppstå farlige
situasjoner for arbeidstakeren som er direkte involvert i arbeidsprosessene, men også for kolleger i nærheten.
I direktivet om forbedring av helse- og sikkerhet på arbeidsplassen for midlertidig ansatte og utleide arbeidstakere er det flere
forhold som i utgangspunktet kan innebære restriksjoner.197 Reglene
forbyr ikke det å leie inn arbeidskraft, men de kan virke som
restriksjoner i dette henseende. Arbeidstakeres rett på informasjon om
hvilken risiko som kan oppstå i arbeidet, hvilke kvalifikasjoner som
kan kreves av arbeidstakeren, krav om opplæring, og krav om at
197
Rådsdirektiv 91/383/EF av 25. juni 1991 om supplering av målene for å oppnå forbedring av sikkerhet og sunnhet på arbeidsstedet for arbeidstakere som
har en midlertidig ansettelse eller er utleid fra et bemanningsbyrå.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
214
Andreas van den Heuvel
innleide arbeidstakere skal slippe å utføre arbeid som er særlig farlig
for deres sikkerhet og helse m.v., vil potensielt kunne utgjøre
restriksjoner. Det samme gjelder for utstasjoneringsdirektivet artikkel
3 nr. 1 bokstav e, ”health, safety and hygiene at work”, som skal få
anvendelse for alle utstasjonerte arbeidstakere. Det at disse kravene er
oppstilt i andre direktiver som omhandler arbeid i bemanningsbyråer,
tilsier at begrunnelsen for kravene ikke er i strid med artikkel 4.
Imidlertid vil det alltid være spørsmål om hvor langt det er nødvendig
å gå for å oppnå tilstrekkelig beskyttelse for arbeidstakerne; på et
tidspunkt vil tiltak som anses som lovlig beskyttelse av arbeidstakere,
gli over i tiltak som må anses som ulovlige restriksjoner etter artikkel
4. Slike tiltak må vurderes etter en avveining mellom de hensyn som
ligger bak tjenestereglene og de hensyn som ligger bak artikkel 137.
6.1.3 Behovet for å sikre et velfungerende arbeidsmarked
Krav som stilles for å sikre et velfungerende arbeidsmarked, kan
begrunne tiltak som forbyr eller legger restriksjoner på innleie av
arbeidskraft.
Arbeidsmarkedet er kort sagt tilbud og etterspørsel av
arbeidskraft innen et geografisk område. Et velfungerende arbeidsmarked karakteriseres blant annet av tilgang på arbeid, effektiv
kobling mellom arbeidssøker og arbeidsgiver, gode arbeids- og
ansettelsesvilkår og lav avgang fra arbeidslivet til varige trygdeytelser.
Arbeidsmarkedet baseres i hovedsak på en tilknytning direkte mellom
arbeidsgiver og arbeidstaker. Trepartskonstellasjonen mellom innleier,
arbeidstaker og bemanningsbyrå vil ofte være en effektiv måte å koble
arbeidssøkere til virksomheter med behov for arbeidskraft, men vil
også i mange tilfeller være en utfordring for, og kanskje svekke,
ordnede former for formidling og rekruttering, kompetansebygging,
systemet med tillitsvalgte, samarbeidsformer, overholdelse av HMSregler og bestemmelser om stillingsvern. Slike forhold kan i
utgangspunktet ha bedre vilkår under en alminnelig topartskonstellasjon mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. For stort omfang
av utleie av arbeidskraft kan altså innebære et problem for arbeidsmarkedets funksjonsmåte.
Trepartsrelasjoner kan også føre til endringer i maktforholdet
mellom arbeidstakere og arbeidsgivere. Det at arbeidstakeren arbeider
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
215
sammen med arbeidstakere som har en annen juridisk arbeidsgiver,
kan føre til mindre samhørighet arbeidstakerne imellom, og kontakten
mellom den utleide arbeidstakeren og arbeidsgiveren i innleieforetaket
blir mer perifer. Det samme gjelder forholdet mellom arbeidstakeren
og arbeidsgiveren i bemanningsbyrået. Ansatte i bemanningsbyråer
har på bakgrunn av slike forhold færre muligheter til å forbedre
arbeidsmiljøet der de faktisk har arbeidsdagen sin. Det kan sette
bemanningsbyråansatte i en svak forhandlingsposisjon.198 Arbeidsmarkedet er i de fleste medlemslandene basert på et system der
arbeidstakerne og arbeidsgiverne forhandler med hverandre og inngår
tariffavtaler. En utvanning av dette systemet vil svekke relasjonen
mellom partene i arbeidslivet, og dermed en viktig forutsetning for
samarbeid og tvisteløsning. Endring av maktbalansen mellom arbeidstakerne og arbeidsgiverne vil også føre til endringer på arbeidsmarkedet. Tiltak for å sikre dette systemet kan innebære restriksjoner
på anvendelsen av innleid arbeidskraft, som kan begrunnes ut fra
behovet for å sikre et velfungerende arbeidsmarked.
Det samme gjelder for systemet med tillitsvalgte. Tillitsvalgte
skal representere de ansatte i virksomheten, og dersom ikke hele
arbeidsstyrken er ansatt i virksomheten, vil de tillitsvalgtes representativitet svekkes – arbeiderkollektivet mister slagstyrken. Det vil
dermed bli vanskeligere å stille krav overfor arbeidsgiveren.
Kompetansebygging er en viktig faktor i dagens arbeidsmarked.
En arbeidsgiver vil ofte finne det lønnsomt å investere i
arbeidstakernes kompetanse. Ved innleie av arbeidskraft vil et slikt
incentiv forsvinne for arbeidsgiveren; det vil ikke være lønnsomt å
investere i de innleide arbeidstakerne. Dermed vil det være opp til
bemanningsbyråene å heve kompetansen til sine ansatte.
Organisasjonsfriheten og streikeretten er to viktige forutsetninger
for vårt arbeidsmarked. Det å gå til arbeidskamp for å få en
tariffavtale med en arbeidsgiver, er for eksempel en legitim handling.
En slik arbeidskamp vil ikke kunne være et egnet verktøy for å oppnå
tariffavtaler hvis streikende arbeidstakere kan bli erstattet av innleid
arbeidskraft. Regler som forbyr at streikende arbeidstakere erstattes av
innleid arbeidskraft, vil utgjøre en restriksjon på anvendelsen av
198
Se Olsen (2006) s. 393 med videre henvisninger.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
216
Andreas van den Heuvel
innleid arbeidskraft. Her vil det bli spørsmål om hvor grensen går
mellom det som må anses som lovlig arbeidskamp, og det som ender
opp som tiltak i strid med artikkel 4. 199 Om noe skal bedømmes som
forenlig med artikkel 4 eller ikke vil avhenge av to forhold. For det
første blir det spørsmål om det foreligger et grenseoverskridende
element eller ikke, og for det andre vil det avhenge av hvordan
direktivet implementeres i norsk rett.
Der det foreligger et grenseoverskridende element, kommer
tjenestereglene til anvendelse. I punkt 5.4 og 5.5.3 er det kort
redegjort for at arbeidskamp faller inn under restriksjonsbegrepet og
hvilken terskel som gjelder ved proporsjonalitetsvurderingen.
I sakene om Laval og Viking Line ble det slått fast at kollektive
kampskritt i utgangspunktet kan anses som en restriksjon etter
tjenestereglene.200 Punkt 20 i bemanningsdirektivets fortale relaterer
seg ikke til kollektive aksjoner i seg selv, men til hvilke rettigheter en
arbeidsgiver har som en konsekvens av at arbeidskraften hans
forsvinner ut i streik. En kollektiv aksjon blir imidlertid virkningsløs
om den skal kunne avhjelpes med innleid arbeidskraft. Sammenhengen er derfor så nær mellom en kollektiv aksjon og hvilke
rettigheter arbeidsgiveren har i tilknytning til den, at slike tiltak vil
måtte bedømmes under tjenestereglene. Det springende punkt blir
dermed om streiken kan begrunnes ut fra tvingende allmenne hensyn,
herunder kravet til proporsjonalitet.201 Praksis fra EU-domstolen har
ikke desto mindre anerkjent streikeretten som “a fundamental right
which forms an integral part of the general principles of Community
law”. 202
Adgangen til å gå til streik anerkjennes følgelig som et premiss
for et velfungerende arbeidsmarked, men kan bli gjenstand for
199
På samme måte som spørsmålet om hvordan det lovlig kan innføres regler om
lønn med rettsgrunnlag i TEUF artikkel 153, kan det stilles spørsmål om
hvordan det kan innføres regler om arbeidskamp til tross for begrensningen i
artikkel 153 (5). Svaret ligger i at det ikke innføres bestemmelser for hele
fellesskapet, det bestemmes bare at nasjonale regler skal kunne opprettholdes.
200
Sak C-341/05 Laval [2007] EFD I-11767, avsnitt 91- 96.
201
Se sak C-438/05 Viking Line, avsnitt 81.
202
Ibid., avsnitt 44.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
217
judisiell overprøving. Vurderingstemaet er om bakgrunnen for
streiken er at “the jobs or conditions of employment at issue [are]
jeopardised or under serious threat”. 203
I en nasjonal kontekst vil det være en mulighet kun å vurdere
situasjonen ut fra direktivets tekst. Bestemmelsen i fortalens punkt 20
må i så fall vurderes opp mot bestemmelsen i artikkel 4. En så klar
uttalelse i fortalen må kunne tolkes slik at den utgjør et tillegg til de
øvrige unntakene i artikkel 4, til tross for at uttalelser i fortalen har
lavere rettskildeverdi enn bestemmelsene i selve direktivteksten.
Uttalelsen i fortalen kan eventuelt innfortolkes i unntaket som kan
gjøres ut fra behovet for å sikre et velfungerende arbeidsmarked.
En annen regel som skal sikre et velfungerende arbeidsmarked, er
en regel om at en virksomhet ikke kan leie ut en arbeidstaker til en av
arbeidstakerens tidligere arbeidsgivere før det har gått en viss tid siden
arbeidstakeren sluttet hos denne.204 Regler av denne typen fungerer
som en restriksjon på anvendelsen av det å leie inn arbeidskraft.
Begrunnelsen ligger i ønsket om et arbeidsmarked der fast ansettelse
er den alminnelige formen for ansettelse, slik at det oppstilles noen
skranker mellom overgangen fra det å være fast ansatt til det å bli
utleid til samme arbeidsgiver. Hvorvidt regler av denne typen kan
opprettholdes, må på samme måte som i eksempelet over, avgjøres ut
fra en konkret vurdering.
6.1.4 Forebygge misbruk
Tiltak som gjøres for å forebygge misbruk, kan lovlig innføres eller
opprettholdes selv om de fungerer som restriksjoner eller forbyr
anvendelsen av innleid arbeidskraft.
Som nevnt i punkt 6.1 henger dette hensynet nært sammen med
behovet for å sikre et velfungerende arbeidsmarked. Forskjellen er at
det å forebygge misbruk handler om følgene av å være i en
utleiesituasjon for den enkelte arbeidstaker, mens det å sikre et
velfungerende arbeidsmarked handler om hvordan arbeidsmarkedet
som helhet virker. Spørsmålet er hva slags følger for den utleide
arbeidstakeren som kan karakteriseres som misbruk.
203
204
Ibid., avsnitt 81.
En slik regel finnes i arbeidsmarkedsloven § 27 nr 2.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
218
Andreas van den Heuvel
For det første kan det være å undergrave trygghet for andre arbeidstakere. Utgangspunktet er at faste ansettelser er å foretrekke fremfor
midlertidige stillinger. EF-domstolen har i flere saker lagt stor vekt på
betydningen av det å bli fast ansatt fremfor det å være midlertidig
ansatt.205 Blant annet i saken mellom Werner Mangold og Rüdiger
Helm, som omhandlet direktivet om midlertidige ansettelser og
aldersdiskriminering, uttrykte domstolen at “the benefit of stable
employment which, however, as the Framework Agreement makes
clear, constitutes a major element in the protection of workers”. 206
Det vil kunne være misbruk fordi innleie av arbeidskraft kan undergrave arbeidsmuligheter eller trygghet for arbeidstakere i ordinære
arbeidsforhold eller for arbeidssøkere, jf. fortalens punkt 15. Dette vil
være misbruk i relasjon til den delen av arbeidsstokken som er fast
ansatt eller arbeidssøkende.
Arbeidstakere i bemanningsbyråer har ofte mindre forutsigbarhet
enn andre arbeidstakere hva angår hvilken mengde av arbeid som kan
forventes. Bemanningsbyråene har ingen formidlingsplikt for sine
ansatte, og heller ingen plikt til å etablere systemer for en bestemt
fordeling av de oppdragene de får. Ansatte i bemanningsbyråer kan
risikere å ikke få tildelt oppdrag, og det kan være uklart hvilke
kriterier som legges til grunn for hvem som får tildelt oppdragene.
Dette er forhold som potensielt kan representere et misbruk, og som
dermed kan forebygges uten at det skal være i strid med utgangspunktet i artikkel 4.
Dersom innleievirksomheten ikke er fornøyd med arbeidstakeren,
er det ikke nødvendig å følge lovens oppsigelsesregler; arbeidstakeren
er jo ikke ansatt hos innleier. Innleievirksomheten kan endatil kreve
av bemanningsbyrået at de får leie en annen arbeidstaker neste gang.
På den måten vil ikke en arbeidstaker som er ansatt i et bemanningsbyrå, ha det stillingsvernet som arbeidstakere i en topartskonstellasjon har. Arbeidstakerens legale arbeidsgiver har i tillegg
liten mulighet til å evaluere innsatsen til sine arbeidstakere. Arbeids205
206
Se blant annet C-212/04 Konstantinos Adeneler and Others v Ellinikos Organismos Galaktos (ELOG) [2006] EFD I-6057, avsnitt 62.
Sak C-144/04 Werner Mangold v Rüdiger Helm [2005] EFD I-9981, avsnitt
64.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
219
leie kan i slike henseender føre til misbruk av stillingsvernet. Tiltak
for å forhindre slike situasjoner må kunne opprettholdes på bakgrunn
av hensynet til ”å forebygge misbruk”.
Adgangen til å anvende midlertidige ansettelser reguleres i
direktivet om midlertidige ansettelser. Formålet med direktivet er
blant annet “to prevent abuse arising from the use of successive fixedterm employment contracts or relationships”, jf. § 1 bokstav b i
rammeavtalen. Etter § 5 skal medlemslandene innføre regler mot
anvendelsen av flere påfølgende tidsbegrensede ansettelsesforhold der
det ikke foreligger objektive grunner for det. I innledningen til
rammeavtalen går det imidlertid frem at avtalen ikke gjelder for ”those
placed by a temporary work agency at the disposition of a user
enterprise”. Reglene gjelder derfor ikke i forholdet mellom
arbeidstakeren og innleievirksomheten, slik at reglene får ikke direkte
betydning for det første spørsmålet. 207
Til tross for dette, kan reglene si noe om når innleievirksomhetens anvendelse av innleid arbeidskraft må regnes som
misbruk etter EU-retten. Det kan antas at anvendelse av innleid
arbeidskraft for å omgå reglene om midlertidige ansettelser må kunne
regnes som misbruk. En slik situasjon kan for eksempel oppstå
dersom virksomheten krever at en midlertidig ansatt eller en
arbeidssøker tar ansettelse i et bemanningsbyrå, slik at virksomheten i
stedet kan leie inn den samme arbeidstakeren og på den måten slippe
unna regelverket om midlertidige ansettelser.
Hvor grensen går mellom misbruk og regulær bruk av innleid
arbeidskraft, er et usikkert spørsmål. Det har imidlertid avgjørende
betydning for hvilke konsekvenser artikkel 4 har for norsk rett, et
emne som behandles i punkt 8.2 flg. Grensedragningen byr på
adskillig usikkerhet; verken forhistorien til direktivet eller andre kilder
kan si noe direkte om hva som ligger i det å ”hindre misbruk”. De
slutninger som gjøres, vil dermed bli forsøksvise.
207
Jeg tolker bestemmelsen i innledningen til rammeavtalen slik at direktivet
ikke kommer til anvendelse mellom arbeidstakeren og innleievirksomheten,
men at det ikke er ment å unnta direktivet fra anvendelse i forholdet mellom
arbeidstakeren og bemanningsbyrået.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
220
Andreas van den Heuvel
Eksempler på misbruk av anvendelsen av innleid arbeidskraft er der
arbeidstakere blir innleid i flere perioder etter hverandre, uten å bli
tilbudt fast stilling. I punkt 15 i fortalen til direktivet er det oppgitt at
arbeidsavtaler uten tidsbegrensning er den alminnelige formen for
ansettelse.208 Dermed kan det også etter direktivets tekst oppfattes som
misbruk at innleiemuligheten overtar for det å tilby faste ansettelser.209
Dersom arbeidstakeren i bemanningsbyrået har fast ansettelse, vil
det ikke innebære misbruk at han eller hun blir utleid flere perioder
etter hverandre uten at det resulterer i tilbud om fast stilling i
innleievirksomheten. Forutsetningen er at den faste stillingen i
bemanningsbyrået betyr at arbeidstakeren får lønn og opparbeider seg
andre goder også i de periodene det ikke finnes oppdrag. Lønn må i en
slik sammenheng være en type garantilønn, det vil si lønn uavhengig
av om det tildeles oppdrag eller ikke, og en lønn som tilfredsstiller de
krav som eventuelt er satt i lov, forskrift og tariffavtaler.
Der bemanningsbyråene tilbyr fast ansettelse, vil heller ikke
utleie av arbeidskraft undergrave stillingsvernet.
6.2 Nasjonale tiltak som ikke berøres av artikkel 4. Nærmere om
artikkel 4 nr. 4.
6.2.1 Innledende om artikkel 4 nr. 4
I artikkel 4 nr. 4 går det frem at nasjonale krav til bemanningsbyråer
for så vidt gjelder ”registration, licensing, certification, financial
guarantees or monitoring of temporary work agencies”, skal være
tillatt etter direktivet, og at bestemmelsene i artikkel 4 første, andre og
tredje punkt ikke berører denne typen krav. 210
Selv om alle slike typer tiltak vil være lovlige etter sin art, er det
mulig tiltakene etter sitt innhold kan støte an mot andre regler. Det er
208
209
210
Selv om formuleringen rent semantisk er deskriptiv, legges det til grunn at
den ut fra konteksten må forstås normativt.
Nærmere om fortalen i direktivers rettslige betydning, se Sjåfjell (2009) s.
129-130 med videre henvisninger. Det slås fast at domstolen ofte bruker
fortalen som en del av tolkningsprosessen. Domstolen bruker ofte fortalen til
å fastslå formålet, og etter domstolens teleologiske metode er formålet en
viktig rettskildefaktor.
Se også utstasjoneringsdirektivet artikkel 3 nr. 1 bokstav d.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
221
også et spørsmål hvilken betydning det vil ha om det foreligger et
grenseoverskridende element eller ikke.
Der et tiltak ikke kan begrunnes i et eller flere av hensynene i
artikkel 4 første punkt, og samtidig fungerer som forbud eller
restriksjon på det å leie inn arbeidskraft eller drive et bemanningsbyrå,
vil problemet komme på spissen.
Denne delen av artikkel 4 kom inn i direktivet via betenkningen
til EP-komiteen, uten at det redegjøres for innholdet i
bestemmelsen. 211 I motsetning til i det endelige utkastet tas det i
komiteens betenkning et forbehold om hvilke tiltak som kan innføres.
Det het at
”[t]his provision is without prejudice to reasonable arrangements for the
registration, licensing, certification, guaranteeing or monitoring of
temporary agency work, as long as they do not place disproportionate
administrative burdens on the undertakings and persons involved.”
Det var med andre ord i utgangspunktet en begrensning i selve
ordlyden, tiltakene måtte være ”reasonable” og ikke ”disproportionate”. Formuleringen falt ut i Kommisjonens endrede forslag uten
noen forklaring, og endringen ble med i den endelige ordlyden.
Hvilke krav som kan stilles til virksomheter når det gjelder slike
tillatelsesordninger som omhandles i artikkel 4 nr. 4, er også regulert i
artikkel 9 i tjenestedirektivet. 212 Det er derfor mulig at bestemmelsen i
tjenestedirektivet kan si noe om innholdet i artikkel 4 nr. 4.
6.2.2 Får tjenestedirektivet anvendelse overfor tiltak som nevnt i
artikkel 4 nr. 4?
Det må imidlertid avgjøres om tjenestedirektivet får anvendelse
overfor bemanningsbyråer. 213
I artikkel 2 bokstav e heter det at direktivet ikke får anvendelse
for ”services of temporary work agencies”. Ordlyden kan forstås på to
måter. Enten gjelder bestemmelsen bare når bemanningsbyråer leier ut
211
212
213
A5-0356/2002, s. 23-24.
Directive 2006/123/EC of the European Parliament and of the Council of 12
December 2006 on services in the internal market.
Tjenestedirektivet får anvendelse på alle tjenesteytelser som utføres av en
tjenesteyter som er etablert i en medlemsstat.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
222
Andreas van den Heuvel
arbeidskraft til en virksomhet, eller så regulerer den i tillegg hvilke
vilkår bemanningsbyråene kan operere under i forbindelse med
etablering og forretningsdrift, uavhengig av forholdet mellom byrået
og innleievirksomhetene. Ulike utkast fra vedtakelsesprosessen kan si
noe om hvordan ordlyden skal forstås, og om direktivet får eller ikke
får anvendelse for utleie av arbeidskraft. Det første utkastet til
tjenestedirektiv fra Kommisjonen unntok ikke utleie av arbeidskraft
fra anvendelsesområdet, noe som møtte mye motstand.214 I punkt
3.3.10 i den senere uttalelsen om direktivet fra ECOSOC heter det at
“Consideration must … be given to ILO Convention 181 on private
employment agencies, Article 3(2) of which explicitly provides for
licensing and certification systems to protect workers and encourage highquality work by such agencies.” 215
Denne uttalelsen synes å gi støtte til den forståelsen av ordlyden som
er videst, der bestemmelsen gjelder både for utleie av arbeidskraft og
for forretningsdriften ellers. Grunnen til det er henvisningen til ILOkonvensjon 181 artikkel 3 (2) som omhandler medlemslandenes
mulighet til å ”determine the conditions governing the operation of
private employment agencies in accordance with a system of licensing
or certification”. I betenkningen fra komiteen i Europaparlamentet
heter det imidlertid på s. 36 at
”the conditions concerning the hiring-out of workers, including the
conditions regarding supply of workers by temporary employment
agencies, are exempt, meaning that the restrictions or prohibitions laid
down by the Member State of destination apply as regards, inter alia, the
use of hired-out workers, limitations as to the maximum duration of
temporary employment, and so on”. 216
Dette er begrunnet med at “[t]he services directive must provide
possibilities for preventative measures, in order to prevent abuse in the
area of temporary employment”.
214
215
216
Se COM(2004) 2 final/3, s. 9 og 44.
Opinion of the European Economic and Social Committee on the Proposal for
a Directive of the European Parliament and of the Council on services in the
internal market. COM(2004) 2 final. Brussels, 10 February 2005.
A6-0409/2005 final.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
223
Slike uttalelser peker i motsetning til uttalelsen fra ECOSOC kun på
selve tjenesteytingen som foretas når et bemanningsbyrå leier ut
arbeidskraft. Forhold knyttet til registrering, lisensiering, osv. blir ikke
berørt. I Kommisjonens endrede utkast heter det om anvendelsen til
tjenestedirektivet at ”nor does it apply to services provided by
temporary work agencies”, noe som også innebærer at unntaket kun
gjelder det å leie ut arbeidskraft.217
Hensynet bak å unnta utleie av arbeidskraft fra tjenestedirektivet
var de særlige forhold som gjør seg gjeldende i bemanningsbransjen.
Tjenesten som leveres, er arbeidskraft. Ettersom kontroll med
bemanningsforetakene i form av registrering, lisensordninger, m.v.,
ofte vil være iverksatt for å beskytte utleide arbeidstakere, tilsier
hensynet bak å unnta utleie av arbeidskraft fra tjenestedirektivet også
at hvilke krav som stilles til byråene, er unntatt fra direktivet.
Ved spørsmålet om hva som skal unntas fra tjenestedirektivet, er
det i forarbeidene tilsynelatende lagt størst vekt på det å leie ut
arbeidskraft, og i mindre grad på hvilke vilkår for øvrig bemanningsbyråene må forholde seg til. Imidlertid taler formålet med å
unnta utleie av arbeidskraft for at også administrative krav unntas fra
direktivets virkeområde. 218 Konklusjonen er usikker, så det må
vurderes hva som skjer hvis tjenestedirektivet får anvendelse for slike
tiltak.
6.2.3 Hva er konsekvensene av at tjenestedirektivet får anvendelse?
Etter artikkel 9 i tjenestedirektivet stilles det krav til de tillatelsesordninger som tjenesteytere må forholde seg til. Tiltakene kan ikke
innebære forskjellsbehandling, de må være begrunnet i et tvingende
allment hensyn, og de tilsiktede mål må ikke kunne nås med mindre
217
218
COM(2006) 160 final.
I forarbeidene til tjenesteloven, Ot.prp. nr. 70 (2008-2009), uttales det at i
”henhold til artikkel 2 nr. 2 bokstav e) omfatter tjenestedirektivet ikke
tjenester som ytes av bemanningsforetak. Det samme sies i fortalen punkt 14.
Det legges til grunn at unntaket ikke bare omfatter leveringen av tjenester,
men at også vilkår for etablering, registrering og lignende er unntatt fra
tjenestedirektivet”. Det gis ingen begrunnelse for standpunktet.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
224
Andreas van den Heuvel
inngripende virkemidler. 219 I tillegg til dette er betingelsene for
tillatelsesordningene underlagt ytterligere krav. Reglene må være
klare og entydige, objektive, offentliggjort på forhånd, transparente og
tilgjengelige.
Dersom tjenestedirektivet kommer til anvendelse, må artikkel 4
nr. 4 i bemanningsdirektivet leses i overensstemmelse med artikkel 9 i
tjenestedirektivet.
Forutsetningen for en slik konklusjon er at artikkel 4 nr. 4 kan
tolkes i overensstemmelse med artikkel 9 i tjenestedirektivet. I motsatt
fall må det avgjøres om hvilken av bestemmelsene som skal få
forrang. Som jeg vil vise i det følgende, vil det ikke oppstå motstrid
dersom det foreligger et grenseoverskridende element slik at
tjenestereglene uansett kommer til anvendelse. I et slikt tilfelle må
sekundærretten tolkes i overensstemmelse med primærretten. Om det
oppstår motstrid der det ikke foreligger et grenseoverskridende
element, er avhengig av om direktivet skal tolkes i overensstemmelse
med tjenestereglene uavhengig av om det foreligger et grenseoverskridende element.
6.2.4 Hva er innholdet i artikkel 4 nr. 4 dersom tjenestedirektivet ikke
kommer til anvendelse?
I det følgende vil jeg drøfte hvordan artikkel 4 nr. 4 skal forstås
uavhengig av tjenestedirektivet, ettersom det ikke endelig er avgjort
om det kommer til anvendelse overfor bemanningsbyråer. Det har
betydning for forståelsen av artikkel 4 nr. 4 om det foreligger et
grenseoverskridende element eller ikke. Jeg drøfter spørsmålet under
den forutsetning at det foreligger et grenseoverskridende spørsmål
først.
Der det foreligger et grenseoverskridende element, må artikkel 4
nr. 4 forstås innenfor de rammer som settes av tjenestereglene.
219
Se blant annet sak C-55/94 Gebhard v. Consiglio dell´Ordine degli Avvocati e
Procuratori di Milano. I tjenestedirektivet heter det at det er et krav at
tiltakene ”does not discriminate against the provider in question; (b) the need
for an authorisation scheme is justified by an overriding reason relating to the
public interest; (c) the objective pursued cannot be attained by means of a less
restrictive measure, in particular because an a posteriori inspection would take
place too late to be genuinely effective”.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
225
Hva dette konkret innebærer for godkjennelsesordninger, ble presisert
i dommen i Geraets-Smits and Peerbooms, der det uttales i avsnitt 90
at
“in order for a prior administrative authorisation scheme to be justified
even though it derogates from such a fundamental freedom, it must, in any
event, be based on objective, non-discriminatory criteria which are known
in advance, in such a way as to circumscribe the exercise of the national
authorities' discretion, so that it is not used arbitrarily … Such a prior
administrative authorisation scheme must likewise be based on a procedural
system which is easily accessible and capable of ensuring that a request for
authorisation will be dealt with objectively and impartially within a
reasonable time and refusals to grant authorisation must also be capable of
being challenged in judicial or quasi-judicial proceedings”. 220
Kravene som oppstilles er de samme som i tjenestedirektivet artikkel
9. Ved grenseoverskridende utleie av arbeidskraft er det dermed uten
betydning om tjenestedirektivet kommer til anvendelse eller ikke.
Det neste spørsmålet blir hvordan artikkel 4 nr. 4 skal forstås
dersom det ikke foreligger et grenseoverskridende element.
I løpet av vedtakelsesprosessen var det på et tidspunkt et ønske
om å stille krav til innholdet i tiltakene, men Kommisjonen fjernet
formuleringen om det. En mulighet at er Kommisjonen anså at
formuleringer om krav til godkjennelsesordninger ikke var
nødvendige, fordi det uavhengig av ordlyden i direktivet må stilles
krav til tiltakene.
Slike krav kan tenkes på to grunnlag. Det ene er at direktivet
tolkes i overensstemmelse med tjenestereglene, uavhengig av om det
foreligger et grenseoverskridende element. Det andre grunnlaget er at
artikkel 4 nr. 4 i lys av utgangspunktet i artikkel 4 må tolkes
innskrenkende. I et tilfelle der et tiltak ikke kan begrunnes i et eller
flere av hensynene i artikkel 4 første punkt, og samtidig fungerer som
forbud eller restriksjon på det å leie inn arbeidskraft eller drive et
bemanningsbyrå, er en innskrenkende fortolkning det mest
220
Sak C-157/99 Geraets-Smits and Peerbooms [2001] EFD I-5473, avsnitt 90.
Se også sak C-390/99 Canal Satélite Digital SL v Adminstración General del
Estado, and Distribuidora de Televisión Digital SA (DTS) [2002] EFD I-607,
avsnitt 27 og 28.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
226
Andreas van den Heuvel
nærliggende. Utgangspunktet i artikkel 4 vil modifisere innholdet
artikkel 4 nr. 4.
6.3 Rettighets- og pliktsubjekter etter artikkel 4
6.3.1 Pliktsubjekt
Det er klart at medlemslandene er pliktsubjekter etter bestemmelsen.
Imidlertid kan det stilles spørsmål ved om også arbeidsmarkedets
parter kan være pliktsubjekter.
Ettersom medlemslandene kan gi preseptorisk lovgivning kunne
det tenkes at det kun er medlemslandene som er pliktsubjekter etter
bestemmelsen. Dersom en tariffavtale inneholder for strenge restriksjoner mot bruk av innleid av arbeidskraft etter fristen for direktivets
gjennomføring, vil denne delen av avtalen være ugyldig.221 EFdomstolen har imidlertid i saken Walrave uttalt at
“prohibition of such discrimination [on grounds of nationality] does not
only apply to the action of public authorities but extends likewise to rules
of any other nature aimed at regulating in a collective manner gainful
employment and the provision of services”. 222
Selv om denne saken omhandler diskriminering på bakgrunn av
nasjonalitet, og bestemmelsen i direktivet handler om å innføre eller
opprettholde restriksjoner på adgangen til å leie inn eller ut
arbeidskraft, kan uttalelsen forstås dit hen at arbeidsmarkedets parter
er å regne som pliktsubjekter etter bestemmelsen. En slik tankegang
støttes også av at partene er tillagt mye kompetanse etter direktivet til
å forhandle frem avtaler med et innhold som ikke er i strid med
direktivet. I Laval uttales det at
“compliance with Article 49 EC is also required in the case of rules which
are not public in nature but which are designed to regulate, collectively, the
provision of services. The abolition, as between Member States, of
obstacles to the freedom to provide services would be compromised if the
abolition of State barriers could be neutralised by obstacles resulting from
221
222
For norsk retts del, se Stokke, Evju og Frøland (2003) s. 120.
Sak C-36-74 B.N.O. Walrave and L.J.N. Koch v Association Union cycliste
internationale, Koninklijke Nederlandsche Wielren Unie and Federación
Española Ciclismo [1974] EFD 1405, avsnitt 17.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
227
the exercise of their legal autonomy by associations or organisations not
governed by public law”. 223
Det er etter dette klart at arbeidsmarkedets parter i situasjoner der
avtalene de er part i har et innhold som ikke er forenlig med traktatens
artikkel 49 vil være pliktsubjekt etter artikkel 4.224
6.3.2 Rettighetssubjekt
Spørsmålet er hvem som kan påberope seg rettigheter på grunnlag av
artikkel 4.
Ordlyden i bestemmelsen gir ikke uttrykk for hvem som er
rettighetssubjekt etter artikkelen. Et vilkår for at regler kan påberopes,
er etter EF-domstolens praksis at de er ubetingede og tilstrekkelig
presist formulert.225 EF-domstolens praksis vedrørende forbudsbestemmelsene i traktaten tilsier at artikkel 4 tilfredsstiller slike
krav.226 Bestemmelsen er ikke mindre klar enn traktatens regler om fri
bevegelse, og på bakgrunn av dette må det kunne konkluderes med at
private kan gjøre krav gjeldende basert på artikkel 4.
Både tilbydere og mottakere av arbeidskraft er rettighetssubjekt
etter artikkel 4. Ettersom det er bemanningsforetak som har en
økonomisk interesse i å leie ut arbeidskraft, og som dermed har
interesse i hvilke restriksjoner som påligger bransjen, må disse kunne
være rettighetssubjekt etter bestemmelsen. Etter EF-domstolens
praksis er også mottakere av tjenester rettighetssubjekter, slik at disse
også kan påberope seg reglene.227 Formålet med å utvide kretsen av
rettighetssubjekter til tjenestemottakere er at dette sikrer reglenes
effektivitet.
223
224
225
226
227
Sak C-341/05 Laval, avsnitt 98.
Se også forente saker C-51/96 og C-191/97 Christelle Deliège v Ligue
francophone de judo et disciplines associées ASBL, Ligue belge de judo
ASBL, Union européenne de judo (C-51/96) and François Pacquée (C191/97) [2000] EFD I-2549, avsnitt 47.
Se Sejersted m.fl. (2004) s. 278.
Ibid.
Se de forente saker C-286/82 og C-26/83 Graziana Luisi and Giuseppe
Carbone v Ministero del Tesoro [1984] EFD 377 og Sejersted m.fl. (2004) s.
437.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
228
Andreas van den Heuvel
7
Likebehandlingsprinsippet og unntaksmulighetene.
Direktivets artikkel 5.
7.1 Innledning
Likebehandlingsprinsippet i artikkel 5 utgjør sammen med artikkel 4
kjernen i direktivet. Prinsippet innebærer at en utleid arbeidstaker har
krav på minst like gode arbeids- og ansettelsesvilkår som om han eller
hun hadde vært ansatt direkte i innleievirksomheten for å utføre det
samme arbeidet. Hva dette innebærer, blir diskutert i punkt 7.2. Innholdet i hvilke arbeids- og ansettelsesvilkår den utleide arbeidstakeren
har krav på, er imidlertid begrenset til det som omfattes av bindende
og generelle bestemmelser i virksomheten. Arbeids- og ansettelsesvilkårene er også begrenset tematisk. Hva som reguleres, og hva som
er bindende generelle bestemmelser, tas opp i punkt 7.3.
I tillegg til de rettigheter en utleid arbeidstaker har etter likebehandlingsprinsippet, kommer enkelte andre av de rettigheter virksomhetens alminnelige arbeidstakere har, til anvendelse også overfor
utleide arbeidstakere. Det redegjøres det for i punkt 7.4.
Det er ikke alltid gitt om det er bemanningsbyrået eller innleieforetaket som er ansvarlig for at den utleide arbeidstakerens rettigheter
overholdes. Hvem som er pliktsubjekt for de enkelte rettighetene, blir
diskutert i punkt 7.5.
Likebehandlingsprinsippet kan modifiseres. Det gis rom for ulike
typer av unntak. Unntakene blir drøftet i punkt 7.6. I punkt 7.7 diskuteres det hva som kan ligge i kravet til at medlemslandene skal ”take
appropriate measures … with a view to preventing misuse in the
application of this Article”, jf. Artikkel 5 nr. 5.
7.2 Lik behandling – hva er det?
7.2.1 Minst like gode betingelser som i en hypotetisk situasjon
Etter likebehandlingsprinsippet skal den utleide arbeidstakeren minst
ha de betingelsene som om han eller hun hadde blitt ansatt direkte av
virksomheten til å utføre det samme arbeidet. Vurderingen skal gjøres
ut fra den tenkte situasjonen at arbeidstakeren ikke er innleid til virksomheten, men ansatt i den. Spørsmålet er da hvilke arbeids- og ansettelsesforhold arbeidstakeren ville hatt krav på i den hypotetiske
situasjonen. Det er adgang til å behandle arbeidstakere ulikt, basert for
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
229
eksempel på ansiennitet, men forskjellsbehandlingen kan ikke baseres
på om arbeidstakere er innleid eller ansatt.
Likebehandlingskravet er ikke til hinder for at den utleide
arbeidstakeren får bedre vilkår enn det som følger av likebehandlingsprinsippet. Det følger av ordlyden om at arbeidstakeren minst skal ha
bestemte vilkår. Likebehandlingsprinsippet utgjør minimumskrav.
Når arbeidstakeren har et oppdrag i en innleievirksomhet, vil han
eller hun ha krav på bestemte bindende generelle bestemmelser som
gjelder for virksomheten. Hva dette omfatter blir diskutert i det følgende.
7.2.2 Gjenstanden for sammenligning – helhet eller enkeltvilkår?
Et spørsmål er om lik behandling skal vurderes for hvert enkelt vilkår,
eller om det skal foretas en samlet helhetsvurdering om den utleide
arbeidstakerens arbeids- og ansettelsesvilkår tilfredsstiller likebehandlingsprinsippet.
EF-domstolens praksis ellers baserer seg i hovedsak på at hvert
vilkår skal vurderes for seg.228 Temaet i sakene har vært vurderinger
av lønns- og arbeidsvilkår i utstasjoneringsdirektivet. Konklusjonen
har gjennomgående vært at en fordel på et punkt ikke kan kompensere
for ordninger som ellers ikke er i overensstemmelse med EU-retten.229
Ettersom sakene ikke handlet om utleide arbeidstakere, har ikke
synspunktene direkte overføringsverdi. I begge tilfellene er det imidlertid de samme typer av vilkår som vurderes, og hensynet bak bestemmelsene er i begge tilfeller å gi arbeidstakere bestemte rettigheter.
Ut fra dette er det mest nærliggende at hvert vilkår vurderes for
seg (også) etter likebehandlingsprinsippet.
228
229
Se blant annet forente saker C-49/98 m.fl. Finalarte [2001] EFD I-7831, sak
C-60/03 Wolff & Müller GmbH & Co. KG v José Filipe Pereira Félix [2004]
EFD I-9553. Se også sak C-165/98 Criminal proceedings against André
Mazzoleni and Inter Surveillance Assistance SARL, as the party civilly liable,
third parties: Eric Guillaume and Others [2001] EFD I-2189, avsnitt 31-39. I
denne dommen ble resultatet det motsatte, men det forelå spesielle omstendigheter som førte til en noe annen vurdering.
Evju (2006b), s. 26 flg.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
230
Andreas van den Heuvel
7.3 Innholdet i ”basic working and employment conditions”
7.3.1 Innledning
Hva som er de vesentlige arbeids- og ansettelsesvilkårene, defineres
av to ulike faktorer. I definisjonen av uttrykket ”basic working and
employment conditions” i artikkel 3 bokstav f angis det for det første
hvilke typer bestemmelser som kan gi et innhold til de vesentlige
arbeids- og ansettelsesvilkårene, og for det andre hvilke temaer som
omfattes av uttrykket.
7.3.2 Hvilke temaer reguleres?
Det må dermed først avgjøres hvilke temaer som reguleres. De vesentlige arbeids- og ansettelsesvilkår som begrenses tematisk i artikkel 3
bokstav f omfatter vilkår knyttet til arbeidstid, pauser, ferie og lønn.
Det presiseres i artikkel 3 punkt 2 at direktivet ikke berører nasjonal
lovgivning for så vidt angår definisjonen av lønn, arbeidsavtale, ansettelsesforhold eller arbeidstager. Innholdet i disse begrepene vil
dermed bli bestemt ut fra nasjonal lovgivning.230
I forbindelse med denne tematiske begrensningen oppstår den
noen problemstillinger knyttet til den tematiske begrensningen av vilkår i utstasjoneringsdirektivet. Dette tar jeg opp i punkt 7.8.2 flg.
7.3.3 Hva omfattes av ”binding general provisions”?
Hva som er innholdet i de enkelte vilkårene avhenger av hva som er
innholdet i ”binding general provisions”. Det må avgjøres hva som
ligger i ”legislation, regulations, administrative provisions, collective
agreements and/or other binding general provisions in force in the user
undertaking”, jf. artikkel 3 bokstav f.
Det er klart at lov, forskrifter og andre typer administrative bestemmelser omfattes. Tilsvarende vil tariffavtaler som på en eller
annen måte har allmenn virkning innenfor en bransje og/eller et geografisk område omfattes.
Fullt så klart er det ikke at tariffavtaler som ikke er allmenngjort,
omfattes. På den ene siden kan teksten i artikkel 3 bokstav f forstås
slik at den omhandler bestemmelser som gjelder for hele virksomheten som leier inn arbeidskraften, slik at enhver tariffavtale som virk230
Definisjonen av lønn vil bli diskutert i punkt 8.4.1.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
231
somheten er bundet av, omfattes. På den annen side kan ”binding
general provisions” forstås tilsvarende som i utstasjoneringsdirektivet
artikkel 3 nr. 1, jf. nr 8 og 10, der det kun er ”collective agreements or
arbitration awards which must be observed by all undertakings in the
geographical area and in the profession or industry concerned” som er
styrende for hvilke lønns- og arbeidsvilkår det kan kreves at en tjenesteyter gir arbeidstakerne sine. Det innebærer i så fall at EU-rettens
krav til hvordan slike avtaler kan bli generelt bindende, kommer til
anvendelse.231
For det første tilsier ordlyden i direktivene at det siktes til ulike
forhold. I bemanningsdirektivet heter det ”… collective agreements
and/or other general binding provisions”, mens det i utstasjoneringsdirektivet heter ”collective agreements or arbitration awards which
have been declared universally applicable”. For det andre, og kanskje
viktigere, ville et prinsipp om likebehandling i mange tilfeller vært
uten selvstendig betydning ved siden av utstasjoneringsdirektivet dersom ”binding general provisions” kun omfattet tariffavtaler som var
”declared universally applicable”. Ut fra dette må det være slik at
”binding general provisions” omfatter tariffavtaler som har bindende
virkning for virksomheten, uavhengig av om avtalene er erklært allmenngyldige.
En tariffavtale er bindende for partene som har inngått den. I tillegg er det bindende for tariffpartens medlemmer. 232 Avtalens bestemmelser vil dermed få virkning for alle virksomheter som er medlem av
den organisasjonen som har inngått avtalen.
Mer usikkert er det med virksomhetsensidig regulering som
personalhåndbøker og lignende. En slik type regulering kan være
svært omfattende, og bestemmelsene er generelle. Ordlyden ”and/or
other binding general provisions in force in the user undertaking”
løser ikke spørsmålet, ettersom det ikke gis noen forklaring på hva
som ligger i ”binding”. Som et utgangspunkt vil slike regler ikke være
bindende for virksomheter, ettersom de selv har anledning til ensidig å
endre innholdet i reguleringen. Bestemmelsene vil likevel være bind231
Se sak C-346/06 Dirk Rüffert v Land Niedersachsen [2008] EFD I-1989,
avsnittene 26, 30 og 31.
232
Se Stokke, Evju og Frøland (2003) s. 123.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
232
Andreas van den Heuvel
ende inntil de faktisk er endret, og det må være det avgjørende. Virksomhetsensidige bestemmelser som er forutsatt å gjelde for alle
arbeidstakerne, må også få virkning for den innleide arbeidstakeren.
En klausul i virksomhetsensidig regulering som unntar innleide
arbeidstakere fra fordelaktige betingelser, må dermed bli å regne som
ugyldig. Det følger av at den utleide arbeidstakeren skal ha minst like
gode vilkår som om han var ansatt direkte av innleievirksomheten.
En særskilt problemstilling som kan oppstå knytter seg til utdeling av overskudd
i virksomheten. Problemstillingen kommer på spissen der et medlemsland ikke
har bestemt om ordninger med arbeidstakeres rettigheter knyttet til virksomhetens overskudd omfattes av de vesentlige arbeids- og ansettelsesvilkår. Der en
virksomhet beslutter å dele en del av et overskudd med virksomhetens arbeidstakere kan beslutningen ha grunnlag i virksomhetsensidig regulering eller i de
individuelle arbeidsavtalene, men kan også være en enkeltstående disposisjon
uten grunnlag i annen regulering. Med utgangspunkt i det siste alternativet blir
spørsmålet om den utleide arbeidstakeren har krav på en del av et slikt overskudd, og om hvilke betingelser som i så fall må foreligge. Svaret på spørsmålet
vil blant annet avhenge av om den utleide arbeidstakeren har arbeidet i virksomheten hele perioden overskuddet er opptjent, og om den utleide arbeidstakeren
har bidratt tilsvarende som de ansatte i virksomheten. Dersom begge disse betingelsene foreligger, vil det følge av likebehandlingsprinsippet at den utleide
arbeidstakeren har krav på tilsvarende del av overskuddet som de andre arbeidstakerne. Problemet med en slik forståelse av likebehandlingsprinsippet er den
praktiske løsningen av lønnsfastsettelsen, for idet innleieforetaket bestemmer seg
for å dele ut et overskudd til sine arbeidstakere, må bemanningsbyrået betale tilsvarende til den utleide arbeidstakeren, noe som kan føre til at innleieforetaket
må betale mer i leie til bemanningsbyrået.
Her kan det oppstå en rekke problemstillinger knyttet til ulike incentivordninger, bonuser m.v. som det vil være opptil de enkelte medlemsland å avgjøre om skal omfattes av de vesentlige arbeids- og ansettelsesforhold, jf. artikkel
5 nr. 4 annet ledd.
Individuelle avtaler mellom innleievirksomheten og de ansatte i virksomheten faller utenfor ordlyden i artikkel 3 f, ettersom avtalene kun
har virkning mellom den enkelte arbeidstaker og arbeidsgiveren.233
233
Dette medfører at direktivet har et snevrere anvendelsesområde enn ikkeforskjellsbehandlingsprinsippene i direktivet om midlertidig ansatte,
direktivet om deltidsansatte og likebehandlingsdirektivet. Se punkt 2.4.3 og
Malmberg (2009) s. 15.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
233
7.3.4 Hva om arbeidstid m.v. og lønn ikke reguleres i ”binding
general provisions”?
En forutsetning for at de vesentlige arbeids- og ansettelsesvilkårene
skal ha et innhold etter direktivet, er at de bestemmelser det vises til,
inneholder bestemmelser om arbeidstid m.v. og lønn. Det er usikkert
hvordan de vesentlige arbeids- og ansettelsesvilkår skal bestemmes
dersom forutsetningen ikke er tilstede. Et praktisk eksempel, i hvert
fall for norsk retts vedkommende, er at lønnens størrelse bestemmes i
den individuelle arbeidsavtalen, og ikke er regulert i lovgivning eller
tariffavtaler som gjelder for den aktuelle arbeidstakeren.
Det klare utgangspunktet etter direktivet er at det kun er de generelt bindende bestemmelsene som kan diktere hva innholdet skal være
i arbeids- og ansettelsesvilkårene. Problemet er at likebehandlingsprinsippet blir innholdsløst om ikke disse bestemmelsene gir regulering om arbeidstid m.v. og/eller lønn.
I Kommisjonens første utkast til direktiv var det inntatt et ledd i
artikkel 5 som omhandlet hvordan man skulle finne frem til en riktig
referanseramme for likebehandlingsprinsippet. Her het det at for det
tilfelle at det ikke gjelder noen tariffavtale for innleievirksomheten,
kan sammenligningen ”be made by reference to the collective agreement applicable to the temporary work agency”. 234 Det forutsetter
selvfølgelig at bemanningsbyrået er bundet av en tariffavtale. Der det
ikke er tilfelle, ville løsningen bli at ”basic working and employment
conditions of temporary workers will be determined by national
legislation and practices”. 235 I en slik situasjon kan det altså være
aktuelt å se hen til tariffavtaler for lignende virksomheter, enten som
en del av grunnlaget for en beslutning om hvilket innhold arbeidsvilkårene skal ha, eller som en slags mal for avgjørelsen.
Det første alternativet har den fordelen at beslutningsgrunnlaget
blir bredere, men er problematisk fordi det er usikkert hvilke andre
momenter som ellers skal være med på å legge grunnlaget for lik behandling mellom innleide arbeidstakere og arbeidstakere ansatt direkte
av virksomheten. Ved avgjørelsen av hvilke andre momenter som skal
234
235
Se COM(2002) 149, s. 21.
Ibid.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
234
Andreas van den Heuvel
danne grunnlaget for en slik beslutning, kan de andre direktivene om
de såkalte atypiske ansettelsesformene være en referanseramme.
Det andre alternativet har den fordelen at det vil være rettsteknisk
langt enklere å la en tariffavtale for en lignende virksomhet tjene som
mal. Problemet er at det ikke alltid vil være gitt å finne en adekvat
tariffavtale for den aktuelle virksomheten.
Slike forslag til løsninger ble gitt i Kommisjonens første forslag
til direktiv, men ble ikke med i det endelige utkastet. Blant annet for
bemanningsbyråarbeidere i Norge vil det dermed være avgjørende at
lønnsnivå er regulert i tariffavtaler. Ellers blir, som nevnt over, likebehandlingsprinsippet innholdsløst for så vidt gjelder spørsmålet om
lønn.236
7.4 Andre regler som gjelder for den utleide arbeidstakeren
Likebehandlingsprinsippet inneholder også en bestemmelse om at
andre regler i virksomheten får virkning for den innleide arbeidstakeren slik de er fastsatt ved lov, administrative bestemmelser, kollektive overenskomster og/eller andre generelle bestemmelser. Det gjelder beskyttelse av gravide og ammende mødre, barn og unge mennesker i virksomheten, jf. artikkel 5 bokstav a. Likeledes gjelder det
regler i virksomheten om lik behandling av menn og kvinner, tiltak for
å bekjempe forskjellsbehandling basert på kjønn, rase eller etnisk opprinnelse, religion, tro, handikap, alder, eller seksuell orientering jf.
artikkel 5 bokstav b.
Bestemmelsen har bare selvstendig betydning dersom virksomhetens bestemmelser favner videre eller rekker lenger enn andre bestemmelser som beskytter
slike sentrale rettigheter, slike som finnes blant annet i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, Lisboatraktaten og i direktiver om likestilling. I alle
tilfeller vil bestemmelsen ha en funksjon som påminnelse om at disse reglene
også gjelder for bemanningsbyråansatte.
236
Likebehandlingen etter deltidsdirektivet og direktivet om midlertidige
ansettelser kan bli problematisk å fastsette der det ikke finnes en
sammenlignbar arbeidstaker, mens likebehandlingen etter bemanningsdirektivet kan problematisk der de generelt bindende bestemmelsene ikke
inneholder bestemmelser om lønn og arbeidstid.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
235
7.5 Rettighets- og pliktsubjekter etter artikkel 5
Den utleide arbeidstakeren er alene rettighetssubjekt for likebehandlingsprinsippet. Det er imidlertid ikke alltid like klart hvem som er
pliktsubjekt for bestemmelsen, noe som kan være et problem for
arbeidstakeren dersom både bemanningsbyrået og innleieforetaket
ønsker å fraskrive seg ansvaret.
Utgangspunktet er at bemanningsbyrået er pliktsubjekt for
arbeidstakerens rettigheter; det er med byrået arbeidstakeren har et
arbeidsforhold.237
Et slikt synspunkt underbygges av praksis fra EF-domstolen. I
dommen om Fujitsu Siemens Computers OY 238 tolket EF-domstolen
artikkel 2 i direktiv 98/59/EC. 239 Bestemmelsen omhandler arbeidsgivers plikter før masseoppsigelser iverksettes. Morselskapet til
Fujitsu Siemens Computers OY hadde bestemt at det skulle foretas
masseoppsigelser i datterselskapet. Et av spørsmålene i dommen er
om datterselskapet har ansvaret for å overholde pliktene i artikkel 2,
selv om det er morselskapet som har fattet beslutningen om masseoppsigelser. I avsnitt 62 uttales det at
“irrespective of whether collective redundancies are contemplated or projected as a result of a decision of the undertaking which employs the workers concerned or a decision of its parent company, it is always the former
which is obliged, as the employer, to start consultations with the representatives of its workers”.
Ut fra dette er det klart at datterselskapet som arbeidsgiver er pliktsubjekt for denne bestemmelsen.
Spørsmålet er om uttalelsene i dommen kan gi svar på spørsmålet
om hvem som er pliktsubjekt etter likebehandlingsprinsippet. Det er
flere forskjeller på situasjonen i denne dommen og forholdet mellom
et bemanningsbyrå, en utleid arbeidstaker og en innleievirksomhet.
Tilknytningen mellom arbeidstakerne og morselskapet i det første tilfellet vil ofte være mer perifer enn tilknytningen mellom arbeidstak237
238
239
Se COM(2002) 149 final, s. 4.
Sak C-44/08 Akavan Erityisalojen Keskusliitto AEK ry and Others v Fujitsu
Siemens Computers Oy [2009] EFD I-8163.
Rådsdirektiv 98/59/EF av 20. juli 1998 om tilnærmingen av medlemsstatenes
lovgivning om masseoppsigelser.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
236
Andreas van den Heuvel
eren og innleievirksomheten. På den annen side vil arbeidstakere som
har korte oppdrag, kunne ha et nokså fjernt forhold til innleievirksomhetene, det er jo ikke engang gitt at den utleide arbeidstakeren møter
arbeidsgiveren i innleievirksomheten. Det vil dermed kunne være
vanskelig å gjøre krav på rettighetene i likebehandlingsprinsippet
overfor arbeidsgiveren i innleievirksomheten. Dermed taler sterke
hensyn tale for at uttalelsene i dommen også får anvendelse for likebehandlingsprinsippet, og at bemanningsbyrået i egenskap av arbeidsgiver i hvert fall som et klart utgangspunkt er ansvarlig for arbeidstakerens rettigheter etter artikkel 5.
I direktivet om arbeidstakernes helse, miljø og sikkerhet er det
gitt en definisjon av arbeidsgiverbegrepet. 240 Arbeidsgiveren er i artikkel 3 b definert som “any natural or legal person who has an employment relationship with the worker and has responsibility for the
undertaking and/or establishment”. En slik definisjon vil i utgangspunktet dekke både bemanningsbyrået og innleievirksomheten. Bemanningsbyrået har ansettelsesforholdet med arbeidstakeren, mens
innleievirksomheten har ansvaret for virksomheten arbeidstakeren
faktisk jobber i. Dersom definisjonen er slik, må det avgjøres for hvert
enkelt vilkår om det er bemanningsbyrået eller innleievirksomheten
som er pliktsubjekt.
En slik definisjon modifiserer det ovenfor nevnte utgangspunktet,
og leder til spørsmålet om det i enkelte situasjoner er mest nærliggende å tolke artikkel 5 slik at innleieforetaket er pliktsubjekt for likebehandlingsprinsippet.
Svaret på spørsmålet vil være avhengig av hvilke bestemmelser
det er tale om. Pauser og hvileperioder er nært knyttet opp til den
praktiske organiseringen av innleievirksomheten, forhold det kan være
unaturlig at bemanningsbyrået skal ha noe å gjøre med. Slike bestemmelser vil det være opp til ledelsen i innleievirksomheten å overholde,
noe som har sammenheng med ledelsens styringsrett.241 Innenfor ram240
241
Rådsdirektiv 89/391/EØF av 12. juni 1989 om iverksetting av tiltak som
forbedrer arbeidstakernes sikkerhet og helse på arbeidsplassen. Direktivet har
anvendelse for blant andre innleide arbeidstakere.
For norsk retts vedkommende kan det vises til den plikten en arbeidsgiver har
overfor innleide arbeidstakere etter aml. § 2-2.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
237
men av de bindende generelle bestemmelsene må det være mest hensiktsmessig at innleievirksomheten kan organisere denne delen av
arbeidstidsbestemmelsene. Arbeidstakeren må i så fall gjøre sine krav
knyttet til pauser og hvileperioder gjeldende overfor innleievirksomheten. Det er mulig det stiller seg annerledes ved gjentatte brudd på
disse bestemmelsene.
Hvem som er pliktsubjekt for nattarbeid, lengden på arbeidstiden
og overtid er mer usikkert. Dette er også forhold som har nær tilknytning til lønn. Utgangspunktet må i alle fall være at det er bemanningsbyrået som har ansvaret for at arbeidstakeren får lønnen justert i relasjon til eventuelt nattarbeid og overtidsarbeid etter de satser som gjelder i innleieforetaket. Så er det kanskje mest nærliggende at innleieforetaket har ansvaret for at arbeidstakeren ikke arbeider mer enn det
bindende og generelle regler tilsier, ettersom det også har nær sammenheng med hvordan arbeidet i innleieforetaket organiseres.
Annerledes stiller det seg med en rettighet som ferie. Ferien
beregnes ut fra en periode på et år, og oppdragene til de utleide
arbeidstakerne er ofte av kortere varighet. Bemanningsbyrået er dermed nærmere til å ha ansvaret for arbeidstakerens rettigheter knyttet
til ferie.
Det siste spørsmålet er hvordan artikkel 5 skal forstås med henblikk på lønn. Det er klart at lønnsforpliktelsen ligger til bemanningsbyrået, men det kan i visse tilfeller være mest nærliggende for innleievirksomheten å fastsette lønnens størrelse. Det er innleievirksomheten
som er nærmest til å avgjøre hvilke arbeids- og ansettelsesvilkår
arbeidstakeren ville ha hatt dersom han var ”recruited directly by that
undertaking to occupy the same job”, jf. artikkel 5. Hvordan dette skal
løses, går verken frem av direktivets tekst eller av dets forarbeider. En
løsning kunne kanskje være at dersom den innleide arbeidstakeren
mener lønnen er for lav ut fra likebehandlingsprinsippet, kan det
kreves av innleievirksomheten at det legges frem dokumentasjon, for
eksempel innhold i tariffavtaler, som er bestemmende for lønnsfastsettelsen. En annen løsning kan være at de bindende generelle bestemmelsene som er avgjørende for lønnsfastsettelsen i innleievirksomheten alltid må vedlegges arbeidsavtalen mellom bemanningsbyrået og den utleide arbeidstakeren.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
238
Andreas van den Heuvel
I visse situasjoner kan det diskuteres om ansvaret for lønn hviler på
innleieforetaket. Det kan være aktuelt der bemanningsbyrået har vist
seg å være insolvent. Dersom arbeidstakeren har opparbeidet seg et
krav på lønn uten å få den utbetalt, og lønnen overstiger krav som kan
gjøres gjeldende etter ordninger om statlige lønnsgarantier, 242 eller
arbeidstakeren ikke har krav på slike ordninger, vil problemet komme
på spissen. I teorien er det anført at i slike tilfeller burde innleieforetaket få ansvaret for lønnsutbetalingen, så fremt dennes forpliktelser
etter oppdragsavtalen med bemanningsbyrået ikke økes.243
7.6 Modifikasjoner – unntaksmuligheter fra likebehandlingsprinsippet
7.6.1 Innledning
Det finnes tre forskjellige typer unntak fra likebehandlingsprinsippet.
Der arbeidstakeren har en fast stilling hos bemanningsbyrået og i tillegg lønnes mellom oppdragene, der det er gjort avtaler mellom
arbeidsmarkedets parter om å fravike prinsippet, og der medlemslandet etter høring av arbeidsmarkets parter og på grunnlag av en avtale mellom disse innfører ordninger som fraviker likebehandlingsprinsippet.244 Felles for unntakene er at alle krever en eller annen form
for minstekrav til beskyttelse av de bemanningsbyråansatte.
7.6.2 Arbeidstakeren har fast ansettelse i bemanningsbyrået
Der en arbeidstaker har fast ansettelse i et bemanningsbyrå og blir
lønnet mellom oppdragene, kan det etter artikkel 5 nr. 2 gjøres unntak
fra likebehandlingsprinsippet. Medlemslandene skal konsultere
arbeidslivets parter før det eventuelt gjøres unntak. Unntak kan bare
gjøres ”[a]s regards pay”. De andre arbeids- og ansettelsesvilkårene
gjelder som etter utgangspunktet i likebehandlingsprinsippet.
Bestemmelsen sier ikke noe om hvilke krav som stilles til
lønnens størrelse. Det kan imidlertid gis noen utgangspunkter. Dersom
242
243
244
For norsk retts vedkommende er arbeidstakeres lønn i slike tilfeller sikret
gjennom lov 14. desember 1973 nr. 61 om statsgaranti for lønnskrav ved
konkurs m.v. (lønnsgarantiloven).
Se Jakhelln (2000) s. 1249 flg.
Se punkt 3.3.1 − 3.4 om bakgrunnen for unntakene.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
239
det er fastsatt en minstelønnssats for et område innenfor en bestemt
bransje, må også bemanningsbyrået oppfylle disse kravene overfor sin
arbeidstaker. Slike krav gjelder uavhengig av bestemmelsene i bemanningsdirektivet. I motsatt ende kan det ikke kreves at lønnen skal
være høyere enn den ville vært etter utgangspunktet i likebehandlingsprinsippet. Et annet utgangspunkt som kan oppstilles, er der konsultasjonen med arbeidslivets parter har ført til krav om et bestemt
lønnsnivå fra arbeidstakersiden.
Den nedre grensen for lønnens størrelse i en situasjon der det
ikke er fastsatt noen minstelønn vil bestemmes av lokale forhandlinger, der tilbud og etterspørsel vil være premisset for forhandlingene.
7.6.3 Unntak via kollektive overenskomster
Artikkel 5 nr. 3 gir mulighet til å gjøre unntak fra likebehandlingsprinsippet via kollektive overenskomster. Dette unntaket er foranlediget
av hvordan arbeidsmarkedet er organisert i de skandinaviske landene.
Selv om det er noen ulikheter mellom landenes systemer, kan det litt
upresist sies at en del rammer er gitt ved lovs form, mens en rekke
områder kan presiseres og modifiseres via overenskomster mellom
arbeidsmarkedets parter.245 Særlig når det kommer til spørsmål om
lønn og arbeidstid, er det vanlig at arbeidsmarkedets parter har en avgjørende rolle.
Bestemmelsen stiller dels et prosessuelt krav og dels et materielt
krav. Den prosessuelle delen av bestemmelsen krever at det er
arbeidsmarkedets parter som viderefører eller inngår tariffavtaler. Avtalen kan innføre ordninger vedrørende vikaransattes arbeids- og ansettelsesvilkår som avviker fra likebehandlingsprinsippet. For at slike
avtaler skal være gyldige, må det aktuelle medlemslands regler for
hvordan slike avtaler kan inngås, bli fulgt. Det heter i bestemmelsen at
”the social partners … at the appropriate level” kan inngå kollektive
overenskomster. Hvilket nivå som er passende, er åpent for tolkning.
Det kan være alt fra krav om at fagforeninger må ha en viss størrelse,
245
Ulikhetene dreier seg spesielt om hvor stor del av reglene som gis i lovs form,
og hvor stort rom det er for kollektive forhandlinger. Om det norske systemet,
se for eksempel Evju (2008c) s. 61-76 eller Stokke, Evju og Frøland (2003).
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
240
Andreas van den Heuvel
til at unntak kan gjøres på lokalt nivå. Den mest nærliggende forståelsen av hva som er et passende nivå, er at det bestemmes ut fra medlemslandenes rett. En slik forståelse underbygges av henvisningen
senere i bestemmelsen til ”conditions laid down by the Member
States”. 246
Det materielle kravet medfører at selv om det kan gjøres unntak
fra likebehandlingsprinsippet, oppstilles det et vilkår om at den generelle beskyttelsen av ansatte i bemanningsbyråer må respekteres.
Ordlyden i den engelske versjonen av direktivet er at ”the overall
protection of temporary agency workers” må respekteres.
Vilkåret reiser to problemstillinger. For det første, hva innebærer
den generelle beskyttelsen av ansatte i bemanningsbyråer? Og for det
andre, hvordan er forholdet mellom autonomien til arbeidsmarkedets
parter på dette området og denne typen krav i EF-lovgivning?
Direktivets forarbeider sier ingenting om hva som ligger i en
generell beskyttelse av ansatte i bemanningsbyråer, i hvert fall ikke i
den tilgjengelige delen. Et utgangspunkt må være at den generelle beskyttelsen av ansatte i bemanningsbyråer omfatter den preseptoriske
delen av lovgivningen om beskyttelse av arbeidstakere og deres
rettigheter. Det kan være krav til helse, miljø og sikkerhet, de rettigheter som gis i bemanningsdirektivet artikkel 6 nr. 4 m.v., i tillegg til
reglene om vern mot diskriminering i artikkel 5 nr. 1 bokstav a og b.
Spørsmålet er om vilkåret omfatter noe mer enn dette. Ut fra ordlyden har det formodningen mot seg å anta noe slikt; i så fall ville det
vært nærliggende at det var spesifisert nærmere hvilket innhold vilkåret hadde.
Det gis heller ingen svar på den andre problemstillingen i løpet
av vedtakelsesprosessen, selv om temaet ble diskutert. 247 Svaret på
problemstillingen blir ikke et annet enn det som ellers gjelder for
tariffavtaler. ”Tariffavtaler er, som andre avtaler, undergitt avtalefrihetens alminnelige grenser. Tariffavtaler kan ikke stride mot
lov.”248 Det betyr at domstoler i alle tilfeller kan sette til side
246
247
248
Hva som er passende nivå for norsk retts vedkommende, blir diskutert i punkt
8.4.2.
Se punkt 3.3.1.
Stokke, Evju og Frøland (2003) s. 120.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
241
bestemmelser som ugyldige dersom de strider mot lov. I hvert fall i
Norge er det slik at domstolene av ”eget tiltak må sette til side
tariffavtalebestemmelser som er uforenelige med lovregler”.249
Et annet spørsmål er om det er rettspolitisk ønskelig at EU-domstolen får innflytelse på tariffavtalers innhold. I dommene om Laval
og Viking Line grep domstolen inn i streikeretten i to medlemsland –
et inngrep som har vært heftig debattert. Med bestemmelser av denne
typen vil domstolen også få kompetanse til å tolke tariffavtalers innhold. Ut fra debatten i kjølvannet av Viking Line og Laval er det klart
at et slikt inngrep ikke vil gå upåaktet hen.
7.6.4 Unntak via intern lovgivning etter høring av arbeidsmarkedets
parter
Det tredje unntaket har sammenheng med Storbritannias syn på likebehandlingsprinsippet og fraværet av en mulighet til å erklære tariffavtaler allment gjeldende. Unntaket i artikkel 5 nr. 4 gjelder
følgelig for medlemsland der det verken finnes en lovbestemt prosedyre for å erklære kollektive overenskomster allment gyldige, eller en
praksis for å utvide bestemmelsene i en slik avtale til alle lignende
virksomheter i en bestemt bransje eller et bestemt geografisk område.
Også her stilles det prosessuelle krav. Arbeidsmarkedets parter på
nasjonalt plan skal først høres, og basert på en avtale mellom dem kan
medlemslandet innføre bestemmelser som avviker fra likebehandlingsprinsippet.
Videre er det gitt anledning til at slike bestemmelser kan omfatte
en frist for overholdelse av prinsippet om likebehandling. Det er dette
som er omtalt som en ”grace period”: en periode arbeidstakeren må
gjennom før det kan kreves arbeids- og ansettelsesvilkår etter likebehandlingsprinsippet.
Tilsvarende som i det forrige unntaket stilles det et materielt
krav: Innholdet i bestemmelsene må sikre arbeidstakere i bemanningsbyråer en passende beskyttelse. Ordlyden i den engelske versjonen av direktivet er at det uansett kreves ”an adequate level of protection”.
249
Ibid. Det vises til blant annet ARD 1949 s. 61 og ARD 1990 s. 68 og 140 og
Rt. 2001 s. 1413.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
242
Andreas van den Heuvel
Hva som ligger i dette kravet, og om det er noen forskjell på dette
kravet og kravet som stilles i artikkel 5 nr. 3, er ikke klart. Det er
vanskelig å se noen argumenter for at de to kravene skal tolkes ulikt, i
begge tilfeller dreier det seg om unntak fra likebehandlingsprinsippet.
7.7 Tiltak for å forhindre misbruk av direktivets bestemmelser
Medlemslandene plikter etter artikkel 5 nr. 5 å iverksette passende
tiltak for å hindre misbruk av artikkel 5. Spesielt skal det iverksettes
tiltak for å hindre at arbeidstakere blir utleid suksessivt i den hensikt å
omgå direktivets bestemmelser.
Spørsmålet er hva et slikt misbruk kan bestå i, og hvordan artikkel 5 kan misbrukes.
I bestemmelsen er det pekt på én type misbruk: Å leie ut en
arbeidstaker flere ganger på rad til samme virksomhet. Unntaket i
artikkel 5 nr. 4 kan på den måten misbrukes ved at arbeidstakeren ved
hvert nytt oppdrag i samme virksomhet må starte på en ny ”grace
period”, og dermed aldri vil få krav på vilkår etter likebehandlingsprinsippet.
Kan det være flere former for misbruk, og kan artikkel 5 misbrukes på andre måter?
Som et utgangspunkt må bestemmelsen forstås slik at det er
misbruk når likebehandlingsprinsippet mister sitt innhold ut over de
unntakene som kan gjøres fra det i artikkel 5 nr. 2 til 4.
Det kan være misbruk der utleide arbeidstakere av en eller annen
grunn ikke får de arbeids- og ansettelsesvilkår de har krav på etter
likebehandlingsprinsippet. På samme måte som i utstasjoneringsdirektivet artikkel 5 stilles det krav til medlemslandenes lovgivning
for å følge opp etterlevelsen av bestemmelser som skal beskytte
arbeidstakere. Slike krav kan enten stilles til bemanningsbyrået, eller
til foretakene som leier inn arbeidskraft. Rettigheter og plikter med å
følge opp utleide arbeidstakeres lønns- og arbeidsvilkår kan gis til
offentlige myndigheter og til tillitsvalgte i virksomhetene som leier
inn arbeidskraft.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
243
7.8 Likebehandlingsprinsippet og utstasjoneringsdirektivet
7.8.1 Innledning
Når arbeidskraft leies ut i en transnasjonal sammenheng, kommer
utstasjoneringsdirektivet til anvendelse i tillegg til tjenestereglene og
bemanningsdirektivet. Problemstillingen er hva som er forholdet
mellom de arbeids- og ansettelsesvilkår som følger av likebehandlingsprinsippet, og de vilkårene en utstasjonert (og utleid) arbeidstaker
har etter utstasjoneringsdirektivet. Det er tre ulike aspekter ved denne
problemstillingen. Det ene er hvilke vilkår som kan kreves, det andre
er hvilket nivå som kan kreves på de aktuelle vilkårene, og det tredje
er om og i så fall hvordan utstasjonerte og utleide arbeidstakere kan få
vilkår etter likebehandlingsprinsippet.
Bakgrunnen for problemstillingen er de rammene som tjenestereglene setter for tolkningen av direktivene. Tilsvarende som tjenestereglene påvirker tolkningen av utstasjoneringsdirektivet, har tjenestereglene betydning ved tolkning av likebehandlingsprinsippet. Likebehandlingsprinsippet kan ses på som en restriksjon etter tjenestereglene, men en restriksjon som kan begrunnes ut fra tvingende allmenne hensyn.250 Likebehandlingsprinsippet er en restriksjon fordi det
vil gjøre det mindre attraktivt å leie ut arbeidskraft ettersom lønnskostnadene vil øke, men kan begrunnes ut fra tvingende allmenne
hensyn fordi beskyttelse av arbeidstakere er et tvingende allment hensyn ut fra domstolens praksis.251
7.8.2 Listen i utstasjoneringsdirektivet
Etter utstasjoneringsdirektivet har vertslandet en plikt til å påse at bestemte typer av arbeids- og ansettelsesvilkår får anvendelse overfor
den utstasjonerte arbeidstakeren.252 Arbeidsvilkårene det siktes til, er
gitt i en liste i artikkel 3 nr. 1 bokstav a - g, og det nærmere innholdet i
250
251
252
Kommisjonen begrunner medlemslandenes snevre mulighet til å ha forbud
mot eller restriksjoner på anvendelse av innleid arbeidskraft etter artikkel 4
med at likebehandlingsprinsippet vil gi arbeidstakerne tilstrekkelig
beskyttelse. COM(2002) 149 final, s. 11.
COM(2002) 149 final, s. 13.
For mer utførlig materiale om utstasjoneringsdirektivet, se for eksempel Evju
(2008b) s. 1-20, Evju (2009b) og Davies (2002) s. 298-306.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
244
Andreas van den Heuvel
disse typene av arbeidsvilkår fastsettes av medlemslandets lov eller
administrative bestemmelser, og/eller tariffavtaler eller voldgiftsavgjørelser som har fått generell anvendelse. 253
Ordlyden i artikkel 3 i utstasjoneringsdirektivet tilsier at vilkårene utgjør minimumsregulering.254 Ut fra ordlyden er det tilsynelatende også opp til de enkelte medlemsland hvilket nivå innholdet i
disse vilkårene skal ligge på. Det heter videre i artikkel 3 nr. 7 at listen
ikke er til hinder for at det anvendes vilkår som er bedre for arbeidstakerne. Hvordan listen skulle forstås, og hva som lå i artikkel 3 nr. 7,
ble behandlet i Laval. 255 Her ble det uttalt at artikkel 3 nr. 1
“cannot be interpreted as allowing the host Member State to make the provision of services in its territory conditional on the observance of terms and
conditions of employment which go beyond the mandatory rules for minimum protection”. 256
Tolkningen av artikkel 3 nr. 1 i utstasjoneringsdirektivet etter Laval
innebærer at hvilke vilkår som kan kreves av en utenlandsk tjenesteyter er tematisk begrenset til listens vilkår. 257
Videre innebærer tolkningen at de opplistede vilkår i artikkel 3
nr. 1 er maksimumsvilkår; vertslandet kan ikke påtvinge tjenesteyteren
å gi sine arbeidstakere arbeids- og ansettelsesvilkår som er bedre enn
landets minimumsbeskyttelse. 258
Dersom dette skal få virkning for utleie av arbeidskraft i en
transnasjonal sammenheng, vil det få den virkningen at det vil være
253
254
255
Bokstav c og d er imidlertid frivillige, se Evju (2009b) s. 29.
Også forarbeidene til bemanningsdirektivet mer enn indikerer at det ble
forutsatt at de opplistede vilkår var minimumsregler.
Sak C-341/05 Laval un Partneri Ltd. [2007] EFD I-11767.
256
Ibid., avsnitt 76 og 80.
Se Evju (2009c) s. 266, som også presiserer at ”[l]isten i artikkel 3 nr. 1 er
uttømmende, med reservasjon bare for det som kan komme i tillegg efter
”ordre public”-regelen i artikkel 3 nr. 10.”
258
Nielsen (2008) s. 72. Nielsen uttaler om dommen at ”[d]erimod antog EUDomstolen i Laval-dommen, at der, i tilfælde hvor der er fastsat mindstekrav i
lovgivningen, ikke ved kollektive overenskomster af den svenske type (der
svarer til den danske) kan fastsættes et højere niveau for arbejdsvilkårene
inden for kerneområdet end de mindstekrav, der er fastsat i lovgivningen”. Se
også Evju (2008b) s. 12, og Evju (2009c) s. 266.
257
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
245
stor forskjell på hvilke arbeids- og ansettelsesvilkår en bemanningsbyråansatt kan kreve avhengig av om det foreligger et grenseoverskridende element eller ikke. Likebehandling vil etter dette være likebehandling for noen og krav på minimumsbeskyttelse for andre.
Hvilke vilkår som kan kreves, og hvilket nivå som kan kreves på de
aktuelle vilkårene, vil være ulikt.
7.8.3 Forholdet mellom utstasjoneringsdirektivet og likebehandlingsprinsippet
I utgangspunktet var det imidlertid en klar forutsetning at direktivene
skulle være i overensstemmelse med hverandre. Det ble begrunnet
med at i et ekte indre marked er det logisk om reglene for utstasjonering av utleide arbeidstakere er like, uavhengig av om utleien foregår i en nasjonal eller transnasjonal kontekst. 259 Bemanningsdirektivet
skulle bare være en forlengelse av allerede eksisterende lovgivning.260
I vedtakelsesprosessen var det også et poeng å utforme direktivet slik
at de vesentlige arbeids- og ansettelsesforhold i bemanningsdirektivet
skulle sammenfalle med de vilkår som kunne kreves etter artikkel 3
nr. 1 i utstasjoneringsdirektivet.261
Til tross for intensjonene foreligger det i utgangspunktet motstrid, tematisk og nivåmessig, mellom hvilke vilkår som kan kreves
etter utstasjoneringsdirektivet og etter likebehandlingsprinsippet. En
grunn for dette kan ha vært at dommen om Laval ble avsagt helt mot
slutten av vedtakelsesprosessen til bemanningsdirektivet.
Det tredje aspektet ved problemstillingen, om og i så fall hvordan
utstasjonerte og utleide arbeidstakere kan få vilkår etter likebehandlingsprinsippet, viser imidlertid at motstriden kan avhjelpes.
I utstasjoneringsdirektivet artikkel 3 nr. 9 heter det at ”[m]ember
States may provide that the undertakings referred to in Article 1 (1)
must guarantee workers referred to in Article 1 (3) (c) the terms and
259
Se COM(2002) 149 final, s. 10.
260
Ibid. Slike synspunkter ble opprettholdt gjennom hele vedtakelsesprosessen.
Se blant annet punkt 5.1.2 i uttalelsen fra ECOSOC.
261
Se A5-0356/2002 begrunnelsen til endringsforslag 32. Dette poenget var
kanskje en av begrunnelsene for innholdet i punkt 22 i fortalen.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
246
Andreas van den Heuvel
conditions which apply to temporary workers in the Member State
where the work is carried out”.
Det betyr at medlemsstatene kan innføre regler som bestemmer at
utstasjonerte og utleide arbeidstakere kan kreve arbeids- og ansettelsesvilkår som tilsvarer vilkårene som utleide, men ikke utstasjonerte,
arbeidstakere har krav på. Forutsetningen er at medlemslandene faktisk innfører slik lovgivning. Dette skulle tilsi at en implementering av
bemanningsdirektivet automatisk vil gi arbeidstakere som leies ut i en
transnasjonal sammenheng, de samme vilkårene som utleide arbeidstakere i en nasjonal sammenheng. Det er imidlertid ikke så enkelt. Her
kommer Laval inn i bildet igjen, men på en annen måte enn tidligere.
7.8.4 Hvilke krav stiller Laval til utformingen av likebehandlingsprinsippet?
I avsnitt 110 i Laval oppstilles det krav til tiltak som er restriksjoner,
men som kan opprettholdes på grunnlag av tvingende allmenne hensyn. Det heter at dersom restriksjoner skal kunne opprettholdes må de
være “sufficiently precise and accessible that they do not render it
impossible or excessively difficult in practice for such an undertaking
to determine the obligations with which it is required to comply as
regards minimum pay”. 262 Uttalelsen er uttrykk for et mer generelt
prinsipp. I Laval ble det imidlertid eksplisitt konstatert et større
anvendelsesområde for prinsippet enn det som tidligere var kommet
fram i rettspraksis. Det ble konstatert at prinsippet også får anvendelse
for medlemslands systemer for hvordan det kan forhandles om lønnsbetingelser og hva som er rammene for forhandlingene.
I bemanningsdirektivet artikkel 5 nr. 4 annet ledd kreves det at ordningene ”in
this paragraph” skal være forenlige med felleskapslovgivning og tilstrekkelig
presise og tilgjengelige slik at tjenesteyterne skal vite hvilke krav de står overfor.
Etter ordlyden har slike krav kun virkning for unntaket i artikkel 5 nr. 4. Likevel
må slike regler antas å gjelde både for unntakene fra likebehandlingsprinsippet
og for selve prinsippet.
262
Sak C-341/05 Laval, avsnitt 110. Se også de forente sakene C-369/96 and C376/96 Criminal proceedings against Jean-Claude Arblade and Arblade &
Fils SARL (C-369/96) and Bernard Leloup, Serge Leloup and Sofrage SARL
(C-376/96), [1999] EFD I-8453, avsnitt 43. Et utslag av prinsippet kan også
ses i bemanningsdirektivet artikkel 5 nr. 4 annet ledd.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
247
Generelt er det slik at ”[l]egal certainty requires that the effect of
Community legislation must be clear and predictable”.263 Uttalelsen
baseres på en rekke dommer, blant annet saken i Duff der det uttales
om prinsippet at det “requires that legal rules be clear and precise, and
aims to ensure that situations and legal relationships governed by
Community law remain foreseeable”. 264 Slike krav har sammenheng
med proporsjonalitetsprinsippet; det vil bli vanskeligere for en tjenesteyter å overholde sine plikter dersom reglene er vanskelig å få taket
på. I Duff handler det om fellesskapets lovgivning, mens det i Laval
handler om det svenske systemet for fastsettelse av lønn- og andre
arbeidsvilkår.
Det kan stilles spørsmål ved om likebehandlingsprinsippet har en
problematisk side til slike regler. Likebehandlingsprinsippet er
fellesskapslovgivning, men vil få sin operative virkning via bindende
generelle bestemmelser som gjelder for innleieforetaket. Om disse
reglene, som kan være lovgivning, tariffavtaler m.v., tilfredsstiller
kravene til tilgjengelighet og klarhet etter tjenestereglene er ikke gitt,
selv om prinsippet i utgangspunktet er forenlig med EU-retten.
Regler om minstelønn som gjelder allment, vil eliminere problemer i forholdet mellom krav til klarhet og forutsigbarhet på den ene
siden og likebehandlingsprinsippet på den annen side. Alle medlemslandene har imidlertid ikke tradisjon for allment gjeldende minstelønnsordninger. I de tilfeller der verken innleievirksomheten eller bemanningsbyrået er bundet av en tilstrekkelig detaljert tariffavtale eller
der en slik har generell virkning for en av disse, vil det bli problematisk. 265 Og selv der virksomheten er bundet av tariffavtale må
denne være tilstrekkelig presis og tilgjengelig.
263
264
265
Tridimas (2005) s. 244.
Sak C-63/93 Fintan Duff, Liam Finlay, Thomas Julian, James Lyons,
Catherine Moloney, Michael McCarthy, Patrick McCarthy, James O'Regan,
Patrick O'Donovan v Minister for Agriculture and Food and Attorney
General [1996] EFD I-569, avsnitt 20.
En annen sak er at kravene til presise, detaljerte og tilgjengelige regler kan
være krav som ikke lar seg forene, eller i hvert fall vil være en utfordring å
forene. På et tidspunkt vil presise regler bli så omfattende at de blir
utilgjengelige for en tjenestetilbyder som ikke kjenner rettssystemet i det
landet der han utstasjonerer sine arbeidstakere.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
248
Andreas van den Heuvel
Det å innføre satser i lovgivningen for bemanningsbyråansattes
lønn vil være vanskelig fordi innleide arbeidstakere prinsipielt kan benyttes i alle slags arbeidsforhold.266 Hvordan dette best kan løses, blir
diskutert i punkt 8.4.
8 Direktivets konsekvenser for norsk arbeidsrett
8.1 Innledning
8.1.1 Introduksjon, problemstillinger
Spørsmålet i denne delen av artikkelen er hvilke konsekvenser
direktivet vil få for norsk arbeidsrett. To sett med problemstillinger
knytter seg til dette spørsmålet. Det ene handler om artikkel 4 og det
andre om artikkel 5. Problemstillingene er av ulik art, ettersom
artikkel 4 står i et spenningsforhold til enkelte bestemmelser i norsk
lovgivning, mens artikkel 5 tar en åpen plass; det finnes ikke regler
om likebehandling av utleide arbeidstakere.
Det første settet med problemstillinger handler om hvilke
konsekvenser artikkel 4 vil få for norsk arbeidsrett. Kravene artikkel 4
stiller til begrunnelsen for forbud mot og restriksjoner på anvendelse
av innleid arbeidskraft, kan innebære en utfordring for koblingen
mellom aml. §§ 14-12 og 14-9. Her oppstår det et spørsmål om
koblingen kan opprettholdes i alle tilfeller.
Flere overenskomster har bestemmelser om innleie av arbeidskraft. En type bestemmelse som finnes i flere av avtalene innebærer at
arbeidsgiveren må inngå avtale eller forhandle med tillitsvalgte i
virksomheten før det kan leies inn arbeidskraft. En annen type
bestemmelse krever at arbeidsgiveren skal dokumentere at innleide
arbeidstakere har ordnede lønns- og arbeidsvilkår. Spørsmålet om
slike bestemmelser er forenlige med artikkel 4 vil også bli drøftet.
Tilsvarende gjelder for seksmånedersregelen i arbeidsmarkedsloven
§ 27 og kravet til stedlig representant i forskriften om bemanningsforetak.
266
Det er spesielt lønnsbetingelsene som det er problematisk å regulere i lovs
form. Arbeidstidsregulering er også en del av de vesentlige arbeids- og
ansettelsesvilkår, men er enklere å regulere i lovs form.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
249
Det andre settet med problemstillinger er om de implikasjoner artikkel
5 har for norsk rett.
Utgangspunktet er klart nok: Utleide arbeidstakere vil etter
gjennomføringsfristen kunne kreve arbeids- og ansettelsesvilkår i tråd
med artikkel 5, enten etter prinsippet om likebehandling eller slik som
foreskrevet i et eventuelt unntak fra dette.
Hva som ligger i de vesentlige arbeids- og ansettelsesforhold, er
ikke like klart. Direktivet er blant annet uten virkning for medlemslandenes definisjon av lønn og arbeidstaker, jf. artikkel 3 nr. 2. Det
betyr at det norske arbeidstakerbegrepet er det som gjelder for
direktivet i Norge. 267 I norsk rett finnes det ikke et enhetlig lønnsbegrep, noe som innebærer at det må avgjøres hvordan lønn skal
defineres i direktivets virkeområde for norsk retts vedkommende.
Hvor omfattende lønnsbegrepet skal være, har avgjørende betydning
for kostnadene ved innleie av arbeidskraft. Jo mer som omfattes av
lønnsbegrepet, jo mer har de utleide arbeidstakerne krav på etter
likebehandlingsprinsippet.
Hvilke følger artikkel 5 vil få for norsk arbeidsrett, påvirkes av
hvordan likebehandlingsprinsippet implementeres i den norske
lovgivningen. Ved valg av implementering er det flere alternativer
som kan diskuteres. Det første er hvilke konsekvenser det vil få om
likebehandlingsprinsippet implementeres slik det er i direktivets tekst.
Et annet alternativ er at de overenskomstene som gjelder innenfor en
bransje innenfor et gitt geografisk område også får anvendelse overfor
innleid arbeidskraft. En annen løsning er en overenskomst mellom
partene som gjelder spesielt for utleide arbeidstakere.
Dette er problemstillingene som skal drøftes relatert til artikkel 4
og 5. Det er imidlertid noen andre og mer generelle problemstillinger
knyttet til forholdet mellom et EF-direktiv og norsk lovgivning som
kort skal nevnes innledningsvis.
8.1.2 EU-rett, EØS-rett og norsk rett
Til nå har jeg behandlet direktivet i en EU-rettslig sammenheng. Når
direktivet skal implementeres i norsk lovgivning, er det som en del av
267
Se punkt 4.3. Arbeidstakerbegrepet er drøftet i mange teoretiske fremstillinger, se blant annet Jakhelln (2001), s. 18 flg.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
250
Andreas van den Heuvel
EØS-avtalen. Det kan diskuteres om det har noen betydning for
innholdet i direktivet om det leses i en EU-rettslig sammenheng eller i
en EØS-rettslig sammenheng. Etter ordlyden i EØS-avtalen er det ikke
forutsatt det samme over/underordningsforholdet mellom avtalens
hoveddel på den ene siden og vedleggene og protokollene på den
annen, som mellom traktatens bestemmelser og blant annet direktivene i EU-retten. 268 Det er imidlertid enighet om at tolkningen av de
bestemmelser som hører inn under EØS-avtalen skal tolkes i lys av de
generelle prinsipper om fri bevegelighet. 269
For direktiver som skal implementeres til medlemslandenes
lovgivning oppstiller artikkel 7 i EØS-avtalen bestemte krav. Det
bestemmes blant annet at ”en rettsakt som tilsvarer et EØF-direktiv
skal overlate til avtalepartenes myndigheter å bestemme formen og
midlene for gjennomføringen”. Til tross for ordlyden har medlemslandene likevel ikke fullstendig valgfrihet. Artikkel 7 i EØS-avtalen er
basert på artikkel 249 i EF-traktaten, 270 og praksis relatert til denne
innebærer at direktivet må ”gjennomføres på en slik måte at det
fremstår som klart for borgerne hvilke rettigheter og plikter det
medfører, slik at de kan forutberegne sin rettsstilling”.271 Det betyr at
”gjennomføringen må skje på en måte som gjør rettstilstanden klar og
utvetydig”.272
8.1.3 Kort om de norske reglene for inn- og utleie av arbeidskraft, og
om utleide arbeidstakeres arbeids- og ansettelsesvilkår.
De norske reglene om inn- og utleie av arbeidskraft har vært gjennom
flere reformer. I 1947 ble det innført forbud mot privat formidling av
arbeidskraft, men ikke mot utleie av arbeidskraft. Et slikt forbud ble
imidlertid innført i 1971 etter økt omfang av utleie av arbeidskraft til
kontorarbeid og serviceyrker.
268
269
270
271
272
Se EF-traktaten artikkel 5 og EØS-avtalen artikkel 119.
Se Bull (2001) s. 84, EØS-avtalen artikkel 6 og Rt. 2002 s. 391 på s. 395 flg.
Artikkel 249 i EF-traktaten tilsvarer TEUF artikkel 288.
Sejersted m. fl. (2004) s. 49.
Ibid, s. 186. Se også Ot.prp. nr. 70 (2008-2009). Om lov om tjenestevirksomhet (tjenesteloven) s. 20 flg.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
251
I 2000 ble reglene endret og liberalisert.273 Forbudet mot utleie av
arbeidskraft ble opphevet, men på den annen side ble det innført
restriksjoner på adgangen til å leie inn arbeidskraft. Overholdelsen av
reglene ble dermed et privat anliggende istedenfor et offentlig.274
Bondevik II-regjeringen (2001-2005) ønsket å utvide adgangen
til å inngå midlertidige ansettelseskontrakter, noe som igjen førte til at
adgangen til å leie inn arbeidstakere fra bemanningsbyrå ville bli
tilsvarende videre.275 Noe av det første Stoltenberg II-regjeringen
(2005-2009) gjorde var å hindre noen av de vedtatte lovendringene
som ennå ikke hadde trådt i kraft som Bondevik II-regjeringen hadde
fått gjennomslag for i Stortinget.
I dagens lovverk kan det leies inn arbeidskraft med grunnlag i
aml. § 14-12 første og andre ledd, og i aml. § 14-13.276 Aml. § 14-13
gjelder innleie fra virksomhet som ikke har til formål å drive med
utleie av arbeidskraft. Fra slike virksomheter, typisk produksjonsbedrifter med varierende behov for arbeidskraft, kan en arbeidsgiver
leie inn arbeidstakere så lenge de har et fast ansettelsesforhold med
virksomheten som leier dem ut. Denne bestemmelsen blir ikke berørt
273
Se Ot.prp. nr. 70 (1998-1999) der det redegjøres for rettstilstanden før
lovendringen, og forslaget til nye regler diskuteres. I vedlegg 1 til del VI av
NOU 1998:15 ble det foreslått at det norske regelverket skulle endres på
grunn av tilpasning til EØS-avtalens konkurranseregler, jf. sak C-55/96 Job
Centre coop. arl. [1997] EFD I-7119. Det ble også konkludert med at det
norske regelverket var i strid med ILO-konvensjon 181. I Ot.prp. nr. 70
(1998-1999) s. 58 konkluderte departementet med at de norske reglene, både
før og etter endringen i 2000, var forenlige med ILO-konvensjonen om utleie
og formidling av arbeidskraft fra 1949 og EØS-retten. Etter departementets
vurdering på s. 56 var det ”alt i alt usikkert om den foreslåtte samlede
begrensning i forslaget til arbeidsleie vil kunne aksepteres etter artikkel 2 nr 4
a)” i ILO-konvensjon fra 1997. Konvensjonen er ikke ratifisert av Norge.
274
Se Evju (2003) s. 113-126.
Utvidelsen ga for det første adgang til å ansette midlertidig ”når arbeidstaker
bare trengs for å utføre et bestemt oppdrag”. (Ot.prp. nr. 49 (2004-2005)
s. 331). For det andre ble det inntatt en helt ny bestemmelse i paragrafen. Den
ga arbeidsgiver en generell adgang til å ansette arbeidstakere midlertidig for
en tidsbegrenset periode.
For arbeidstakere tilsatt i statens tjeneste gjelder lov 4. mars 1983 nr. 3 om
statens tjenestemenn m.m. (tjenestemannsloven).
275
276
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
252
Andreas van den Heuvel
av bemanningsdirektivet, jf. artikkel 1 første punkt.277 Det gjør
derimot de to andre bestemmelsene, og derfor skal det kort redegjøres
for innholdet i bestemmelsene. 278
Felles for bestemmelsene er at de gir regler med virkning for
foretak som ønsker å leie inn arbeidskraft, det er innleie av
arbeidskraft som begrenses. For utleie av arbeidskraft er det også
oppstilt noen skranker, de finnes i arbeidsmarkedsloven § 27 med
forskrifter.279
Etter aml. § 14-12 første ledd kan en virksomhet leie inn arbeidskraft i samme utstrekning som den kan ansette arbeidstakere midlertidig etter aml. § 14-9. I den bestemmelsen kan arbeidstakere ansettes
midlertidig i flere situasjoner, blant annet i vikariater eller dersom
arbeidets karakter tilsier det og adskiller seg fra det som ordinært
utføres i virksomheten. Regelen er et resultat av en avveining mellom
arbeidstakers og arbeidsgivers behov, der sosialpolitiske og
arbeidsmarkedspolitiske hensyn spiller inn, sammen med
bedriftsøkonomiske hensyn og arbeidsgivers behov for fleksibilitet.
Sammenkoblingen mellom bestemmelsene ble foretatt fordi
lovgiver mente at
”[i]nnleie og midlertidig tilsetting vil ofte være alternativer og i prinsippet
kan et hvert behov for korttidsarbeidskraft organiseres ved innleie. En
vesentlig videre adgang til innleie enn midlertidig tilsetting, vil således
kunne lede til omgåelse av reglene om midlertidig tilsetting.
Begrensningene når det gjelder innleie knyttes derfor opp mot
virksomhetenes behov for og adgang til bruk av midlertidig arbeidskraft”. 280
Fellestrekket for midlertidig ansettelse og innleie er at
ansettelsesformene representer snevre unntak fra hovedregelen om
fast ansettelse. Brudd på aml. § 14-9 medfører at arbeidstaker kan
kreve fast ansettelse i virksomheten eller erstatning etter aml. § 14-11,
277
278
279
280
Se punkt 4.3.
Se Jakhelln (2004) s. 146 flg. om arbeidsleie.
Se forskrift 4. juni 2008 nr. 541 om bemanningsforetak. Forskriften stiller en
rekke administrative krav til bemanningsbyråer.
Ot.prp. nr. 70 (1998-1999) s. 44.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
253
mens brudd på § 14-12 fører til at arbeidstaker kan kreve fast
ansettelse hos innleier etter § 14-14.281
Aml. § 14-12 annet ledd modifiserer første ledd. Bestemmelsen
gir arbeidsgiver mulighet til å leie inn arbeidskraft etter skriftlig avtale
med tillitsvalgte. Det er et krav at virksomheten er bundet av
tariffavtale, og at tillitsvalgte til sammen representerer et flertall av
den arbeidstakerkategori innleien gjelder. 282
Avtaleposisjonen gir tillitsvalgte mulighet til å stille krav til de
innleide arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår. I tariffavtalene er det
ofte inntatt formuleringer om at innleieforetaket etter forlangende fra
tillitsvalgte må dokumentere at innleide arbeidstakere har ordnede
lønns- og arbeidsvilkår i bemanningsbyrået. 283 Tariffbundne virksomheter gis ofte adgang til denne typen avtalefrihet, ettersom tilknytning
til en tariffavtale kan være et tegn på en viss seriøsitet. 284
Sammenkoblingen mellom adgangen til å ansette arbeidstakere
midlertidig og adgangen til å leie inn arbeidstakere er ikke nødvendig,
og flere av medlemslandene i EU/EØS har valgt andre løsninger.
Heller ikke direktivene om midlertidige ansettelser og direktivet om
bemanningsbyråarbeid har lagt opp til en slik sammenkobling. Det er
to ulike forhold som reguleres; det ene omhandler tilknytningen
mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, mens det andre blant annet
omhandler hvilke begrunnelser som kan føre til forbud eller
restriksjoner mot å motta en tjeneste. En annen forskjell er at
anvendelsen av innleid arbeidskraft har en side til tjenestereglene,
mens adgangen til å ansette arbeidstakere midlertidig ikke har det. Det
kan få konsekvenser for de norske reglene.
Ingen regler i den norske lovgivningen gjelder spesielt for utleide
arbeidstakeres arbeids- og ansettelsesvilkår. Bestemmelsene om
281
282
283
284
Tjenestemannsloven har det samme systemet, men har noe videre rammer for
adgangen til å ansette midlertidig, og dermed også til å leie inn arbeidskraft.
Tilsvarene utvidelse av muligheten til innleie finnes i tjenestemannsloven, der
vilkårene for dette er at arbeidsgiver og tjenestemannsorganisasjonen har
forhandlingsrett etter lov om offentlige tjenestetvister og at avtalen er skriftlig
og at innleien er tidsbegrenset.
Se blant annet i punkt 1.3 i bilag 9 til Verkstedsoverenskomsten 2008-2010
og i Fellesoverenskomsten for byggfag 2008-2010 § 1-2.
Se Engelsrud (2006) s. 110. Se også Evju (2008c) s. 67.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
254
Andreas van den Heuvel
arbeidstid i arbeidsmiljølovens kapittel 10 gjelder tilsvarende for
utleide arbeidstakere som for andre arbeidstakere, og det finnes ikke
bestemmelser om hvordan lønnen skal fastsettes. Riktignok vil en
arbeidsgiver som har inngått en tariffavtale som regel være bundet til
å anvende avtalens vilkår også i arbeidsforhold med ubundne
arbeidstakere som utfører arbeid av den typen som dekkes av
avtalen. 285 Dette vil imidlertid ikke gjelde for innleide arbeidstakere.
Den faste tvistenemnda, jf. Hovedavtalen § 3-10, har slått fast at
bemanningsbransjen er et tarifftomt rom, og at det kreves egne
tariffavtaler for denne bransjen. 286 En slik avtale er nylig inngått
mellom NHO og LO, der det heter at ”[v]ed arbeid i innleiebedrift
skal lønnsfastsettelsen/lønnsvilkårene ta utgangspunkt i den landsomfattende tariffavtale som gjelder for bransjen det leies ut til, samt at
det for den enkelte skal tas hensyn til vedkommendes kompetanse og
lønnsnivået for tilsvarende arbeid i innleiebedriften.” I fellesoverenskomsten for byggfag heter det blant annet at ”[b]edriftens
ledelse … på forlangende [skal] godtgjøre overfor de tillitsvalgte at
innleid arbeidskraft og underentreprenører har ordnede lønns- og
arbeidsvilkår”, jf. § 1-2 nr. 1, og i Verkstedsoverenskomsten heter det
i bilag 9 at det er viktig å arbeide for at ”innleide arbeidstakere og
arbeidstakere ansatt hos underleverandører har ordnede lønns- og
arbeidsvilkår”.
8.2 Hvilke konsekvenser har artikkel 4 for norsk arbeidsrett?
8.2.1 Utgjør aml. § 14-12 jf. 14-9 en restriksjon etter artikkel 4?
Spørsmålet er i første rekke om aml. § 14-12 jf. § 14-9 utgjør en
restriksjon etter artikkel 4 i bemanningsdirektivet, og i så fall om
restriksjonen kan begrunnes ut fra et av de hensynene som angis i
bestemmelsen.
Det at arbeidskraft bare kan leies inn i bestemte situasjoner, vil
klart nok innebære en restriksjon. De norske reglene er kort sagt
”liable to prohibit or otherwise impede the activities of a provider of
285
286
Se Evju (2008c) s. 73.
Se Protokoll for den faste tvistenemnd LO/NHO av 29. januar 2008, sak
nr. 2/2007.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
255
services”. 288 Reglene begrenser ikke adgangen til det norske markedet,
men reduserer omfanget av etterspørselen etter tjenesten. Det
reduserer hvor attraktivt det er å drive med utleie av arbeidskraft til
Norge.289
Modifikasjonen i aml. § 14-12 annet ledd er ikke tilstrekkelig til
å hindre at reglene omfattes av restriksjonsbegrepet, ettersom det ikke
er gitt at arbeidsgiver klarer å inngå en avtale med tillitsvalgte. Alle
virksomheter er dessuten ikke bundet av tariffavtaler, og det kan heller
ikke kreves.
Etter en tolkning av artikkel 4 som er i overensstemmelse med
tjenestereglenes restriksjonsbegrep, utgjør aml. § 14-12 en restriksjon.
I utstasjoneringsdirektivet artikkel 3 nr. 1 bokstav d har imidlertid
medlemslandene rett og plikt til å anvende den lovgivningen som
gjelder for utleie av arbeidstakere i landet også overfor utstasjonerte
(og utleide) arbeidstakere. Punkt 22 i fortalen til bemanningsdirektivet
bestemmer at implementeringen skal være i overensstemmelse med
både tjenestereglene og utstasjoneringsdirektivet.
Hva som er forholdet mellom bestemmelsen i utstasjoneringsdirektivet og artikkel 4 i bemanningsdirektivet er ikke opplagt. Etter
ordlyden er det en tilsynelatende motstrid. Artikkel 3 nr. 1 d kan
tolkes slik at den gjelder tilsvarende som før, med den virkning at det
er lovgivningen i de enkelte medlemsland etter implementeringen av
bemanningsdirektivet som skal få anvendelse også for utstasjonerte og
utleide arbeidstakere. I tilfelle av motstrid synes det mest nærliggende
at artikkel 4 går foran bestemmelsen i utstasjoneringsdirektivet, til
tross for punkt 22 i fortalen til bemanningsdirektivet. Først og fremst
på grunn av at tjenestereglene er primærrett og direktivene
sekundærrett, må artikkel 4 fortolket i lys av tjenestereglene gå foran,
men også fordi bemanningsdirektivet ble vedtatt etter utstasjoneringsdirektivet. Dersom artikkel 3 nr. 1 bokstav d skulle tas på ordet, ville
artikkel 4 nr. 1 vært overflødig.
288
289
Se sak C-76/90 Säger v Dennemeyer & Co. Ltd [1991] EFD I-4221, avsnitt
12.
Se til illustrasjon Kolstad og Hjelmeng (2006) s. 7 flg. om ordningen med
allmenngjøring utgjør en restriksjon, og om forholdet mellom regulering av
markedet, tjenestereglene og Keck-doktrinen.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
256
Andreas van den Heuvel
8.2.2 Kan restriksjonen begrunnes ut fra hensynet ӌ forebygge
misbruk”?
Restriksjoner kan i artikkel 4 begrunnes ut fra hensynet å hindre
misbruk. Hensynet ”å hindre misbruk” omfatter beskyttelse av
stillingsvernet. Stillingsvernet er en viktig begrunnelse bak reglene i
aml. § 14-12 og § 14-9.290 Reglene kan godtas etter sin art fordi de har
sammenheng med arbeidstakeres oppsigelsesvern, og både adgangen
til å ansette midlertidig og leie inn arbeidskraft kan undergrave
stillingsvernet.
Om trepartsrelasjonen i seg selv kan undergrave stillingsvernet er
også et moment i vurderingen. Vurderingen etter aml. § 15-7 er mer
problematisk i en trepartsrelasjon enn direkte mellom en arbeidsgiver
og en arbeidstaker. Innleieforetaket som tredjepart styrer stillingsvernet ettersom det er nærmest til å vurdere arbeidstakerens innsats,
selv om bemanningsbyrået er den juridiske arbeidsgiveren og den
parten som formelt har rettigheter og plikter knyttet til arbeidstakerens
stillingsvern. Dersom innleieforetaket av en eller annen grunn ikke
ønsker å anvende en bestemt arbeidstaker lenger, behøves ingen
begrunnelse; det er tilstrekkelig å avslutte kontrakten mellom innleieforetaket og bemanningsbyrået, noe som kan sette den arbeidstakeren i
et dårlig lys i bemanningsbyrået. Selv om kravene til saklig
begrunnelse i aml. § 15-7 i utgangspunktet ikke er til stede, er det
enkelt å se for seg at det kan få konsekvenser for den videre karrieren
for arbeidstakeren i bemanningsbyrået. Det gjelder enten arbeidstakeren er fast eller midlertidig ansatt i bemanningsbyrået. Slike
forhold kan utgjøre et misbruk og kan begrunne forbud og restriksjoner i anvendelsen av innleid arbeidskraft.
Reglene om prøvetid i aml. § 15-6 kan også misbrukes.
Oppsigelse i prøvetiden krever bestemte begrunnelser, mens det å leie
inn en arbeidstaker for å teste denne ut, såkalt ”try and hire”, også er
en form for misbruk. Uten reglene i aml. § 14-12 kan innleie av
arbeidskraft føre til misbruk av stillingsvernet til arbeidstakere på
prøvetid.
290
Se blant annet Ot.prp. nr. 50 (1993-94) s. 165.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
257
For at de norske reglene lovlig skal kunne utgjøre en lovlig restriksjon, må de være proporsjonale.
De norske reglene er egnet til å oppnå formålet om et sterkt
stillingsvern. Medlemslandene har et visst spillerom når det kommer
til hvilket beskyttelsesnivå som ønskes innført eller opprettholdt. Det
springende punktet er om reglene griper unødig inn i adgangen til å
anvende innleid arbeidskraft.
I de tilfeller der den utleide arbeidstakeren er fast ansatt hos
bemanningsbyrået, kan det anføres at stillingsvernet ikke er et
argument for en snever adgang til innleie av arbeidskraft. Det forutsetter at arbeidstakeren har fast ansettelse med garantilønn og at
stillingsvernet fungerer tilsvarende som for arbeidstakere i et topartsforhold. Fast ansettelse med garantilønn må i en slik sammenheng
innebære at arbeidstakeren får lønn både i løpet av og mellom oppdragene, og at lønnsnivået er akseptabelt uansett om arbeidstakeren
har oppdrag eller ikke. En akseptabel lønn må sikre arbeidstakeren en
forutsigbar inntekt, uavhengig av om det gis oppdrag eller ikke.
Ettersom de norske reglene ikke tar høyde for hvilken form
ansettelsesforholdet mellom arbeidstakeren og bemanningsbyrået har,
kan det føre til at reglene ikke er proporsjonale der arbeidstakeren er
fast ansatt med garantilønn i byrået.
Vurderingen blir en annen når den utleide arbeidstakeren har
midlertidig ansettelse i bemanningsbyrået. Da vil stillingsvernet i
mindre grad være beskyttet, men også uten aml. § 14-12 vil
arbeidstakerne i bemanningsbyråer beskyttes gjennom stillingsvernet i
reglene som gjelder mellom arbeidstakerne og bemanningsbyrået. Her
slår aml. § 14-9 inn.
Hvis aml. § 14-9 anses som god nok beskyttelse av stillingsvernet, vil aml. § 14-12, jf. § 14-9, måtte anses som uproporsjonal
også i de tilfeller der arbeidstakeren har midlertidig ansettelse i
bemanningsbyrået. 291
Bestemmelsen er imidlertid vanskelig å bruke for ansatte i
bemanningsbyråer. På grunn av utleiesituasjonen vil det være svært
problematisk å bevise at vilkåret for midlertidig ansettelse i første ledd
291
Det vil heller ikke være i strid med bemanningsdirektivet å innføre en
strengere versjon av aml. § 14-9 som skal gjelde for bemanningsbyråene.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
258
Andreas van den Heuvel
ikke foreligger, og det til tross for at det å leie ut arbeidskraft er en del
av bemanningsbyråenes ordinære drift.292 Det vil heller ikke være ofte
at bestemmelsen i § 14-9 femte ledd annet punktum slår inn for
bemanningsbyråansatte.
Beskyttelsen i aml. § 14-9 vil videre være ufullstendig som
sikkerhet for stillingsvernet generelt: Innleie av arbeidskraft fra et land
med mindre strenge stillingsvernregler enn i Norge vil kunne
undergrave stillingsvernet i norske virksomheter. Et norsk
bemanningsbyrå vil i en slik situasjon kunne etablere et bemanningsbyrå i det landet som har den mildeste stillingsvernlovgivningen, for
så å leie ut midlertidig ansatt arbeidskraft til norske virksomheter.
Følgelig må det ligge en eller annen form for begrensning i adgangen
til å leie inn arbeidskraft.
Det norske regelverket er proporsjonalt så langt det gjelder å
hindre bruken av midlertidige ansettelser der ansatte i
bemanningsbyråer ikke har fast ansettelse. Ut fra formålet om å hindre
misbruk er de derimot å anse som uproporsjonale i de tilfeller der
arbeidskraften som leies inn, har fast ansettelse i bemanningsbyrået.
En slik betraktning forutsetter imidlertid at bestemmelsene om
stillingsvern fungerer like godt i en trepartsrelasjon som i relasjonen
direkte mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.
8.2.3 Legitimering i behovet for å sikre et velfungerende
arbeidsmarked?
Spørsmålet er om restriksjonen kan begrunnes med behovet for å sikre
et velfungerende arbeidsmarked.
Det pekes ikke eksplisitt på arbeidsmarkedshensyn når det
redegjøres for bakgrunnen for reglene om innleie i forarbeidene;
stillingsvernet er begrunnelsen. Hvilken begrunnelse som er anført, er
imidlertid ikke avgjørende. 293 Stillingsvernsbestemmelser er uansett
en faktor som er med på å bestemme hvordan arbeidsmarkedet virker.
I norsk rett er topartsrelasjonen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker et viktig premiss for hvordan arbeidsmarkedet fungerer, og et
292
293
Det siktes her til den faktiske bevissituasjonen, ikke til den rettslige
vurderingen.
Se punkt 5.2.2.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
259
stort omfang av trepartsrelasjoner vil kunne endre arbeidsmarkedets
struktur. Dette må også ha vært en begrunnelse for reglene i
aml. § 14-12. Arbeidsmiljøloven, fagforeninger og kollektive
avtaleverk som grunnlag for arbeidstakernes makt baseres på en
topartsrelasjon og vil kunne settes på prøve med økt omfang av utleide
arbeidstakere. Samhandling og (en viss) maktbalanse mellom partene i
arbeidslivet har ført til et velfungerende arbeidsmarked. Modellen vil
utfordres av økt omfang av trepartsrelasjoner, ettersom mange av
faktorene som styrer utleide arbeidstakeres hverdag ligger utenfor
deres arbeidsgivers kontroll. Arbeidsgiveren blir dermed en mindre
aktuell person å rette krav mot, mens den personen eller det foretaket
som har kontroll over de aktuelle forholdene som oftest vil være mer
perifer enn en arbeidsgiver. Dette taler for at behovet for å sikre et
velfungerende arbeidsmarked kan begrunne restriksjoner i adgangen
til å leie inn arbeidskraft.
Systemet med tillitsvalgte som representanter for arbeidstakerne
utvannes. Grunnen til det er at tillitsvalgte kun representerer foretakets
arbeidstakere, mens tillitsvalgte i bemanningsforetaket ofte jobber et
annet sted enn de fleste kollegene. Det fører til at tillitsvalgte i
innleieforetaket har færre arbeidstakere på laget, og at de utleide
arbeidstakerne vil bli representert av en tillitsvalgt som ikke kjenner
forholdene på stedet. En rekke av arbeidsmiljølovens bestemmelser er
basert på at arbeidsgiver og arbeidstaker på ulike måter skal
samarbeide, enten ved felles drøftinger som i kapittel 8 og 9 i
arbeidsmiljøloven, eller ved opprettelse av verneombud og arbeidsmiljøutvalg, som i kapittel 6 og 7. Disse bestemmelsene forutsetter at
arbeidstakeren arbeider på et sted der arbeidsgiveren har evne til å
styre virksomheten.
På den annen side har det siden liberaliseringen i 2000 vært en
økning av ansatte i bemanningsbransjen, uten at det ser ut til å påvirke
hvordan arbeidsmarkedet fungerer nevneverdig. Det er videre en
rekke positive faktorer med bransjen.294 Bemanningsbransjen fungerer
294
På bakgrunn av at ILO-konvensjon nr. 181 ble vedtatt for å forbedre
arbeidsmarkedet kan det synes paradoksalt å begrunne restriksjoner i
adgangen til å leie inn arbeidskraft i hensynet til arbeidsmarkedet. ILO 181
åpner imidlertid også for at innleie av arbeidskraft begrenses.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
260
Andreas van den Heuvel
som en effektiv kobling mellom et arbeidskraftssøkende foretak og en
arbeidssøkende arbeidstaker. En slik effektiv kobling kan også føre til
redusert friksjons- og langtidsledighet. For mange er bemanningsbransjen en inngangsport til arbeidslivet, og for grupper som har større
problemer enn andre med å komme seg inn på arbeidsmarkedet, kan
det være en mulighet for å vise seg frem for potensielle arbeidsgivere.
De fleste ønsker imidlertid en fast stilling i en virksomhet framfor å
arbeide for et bemanningsbyrå. Hvordan arbeidsmarkedet ville fungert
i dag uten bemanningsbransjen, er et kontrafaktisk spørsmål empirisk
forskning ikke kan si noe om. 295
Ettersom arbeidsmarkedet i stor grad er bygget på den forutsetning at det er et topartsforhold mellom en arbeidsgiver og en
arbeidstaker, kan restriksjoner i anvendelsen av innleid arbeidskraft
begrunnes i behovet for å sikre et velfungerende arbeidsmarked.
Om regelen er proporsjonal ut fra begrunnelsen i behovet for å
sikre et velfungerende arbeidsmarked, er et annet spørsmål.
Virkningen utleie av arbeidskraft har på arbeidsmarkedet
begrenses ved den strenge begrensningen av adgangen til å leie inn
arbeidskraft. Regelen er derfor egnet til å sikre et velfungerende
arbeidsmarked. Igjen er forholdsmessighetsvurderingen avgjørende.
De springende punktene i denne vurderingen er om reglene griper mer
inn i den frie bevegelsen enn nødvendig for å oppnå formålet, og om
reglene er konsekvente med hensyn til den aktuelle begrunnelsen.
Det å begrunne innskrenkning av anvendelsen av innleid
arbeidskraft ut fra hensynet til arbeidstakernes rett til drøfting,
informasjon, verneombud og arbeidsmiljøutvalg holder ikke, ettersom
formålene som ligger bak bestemmelsene kan nås med mindre
inngripende regler. Disse reglene kan i større grad ta sikte på å
involvere innleide arbeidstakere i prosessene, for eksempel ved at
disse var sikret en egen representant dersom de utgjorde en viss andel
av den samlede arbeidsstokken, og videre kunne reglene i større grad
involvere bemanningsbyrået som arbeidsgiver i prosesser av
betydning for de utleide arbeidstakerne. Det kan derfor innføres tiltak
som i mindre grad griper inn i friheten til å anvende innleid arbeids-
295
Se Econ-rapport (2009) s. 134-135.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
261
kraft enn reglene i aml. § 14-12, som samtidig legger til rette for
drøfting, informasjon og utvalg i trepartsrelasjoner.
Topartsrelasjonen er et viktig premiss for systemet med
organisasjoner som representerer arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden, tariffavtaler og arbeidskamp. Maktbalansen i arbeidslivet
baseres også på at arbeidstakerne kan samle sine krav mot den antatt
sterkere part, arbeidsgiveren. Aml. § 14-12 bidrar til å sikre at
topartsrelasjonen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker er den
dominerende på det norske arbeidsmarkedet, men griper den mer inn i
friheten til å anvende innleid arbeidskraft enn nødvendig ut fra en slik
begrunnelse?
Hvor strengt nasjonale tiltak bedømmes av domstolen, har
sammenheng med hvor sensitivt temaet er. 296 Proporsjonalitetstesten
har i domstolens praksis ikke vært den samme i saker om krav til
turistguider 297 som i saker om forbud mot spilleautomater. 298 I politisk
følsomme spørsmål er domstolen mer forsiktig. 299 En kunne derfor tro
at domstolen ville være varsom med å overprøve medlemslandenes
regulering på et politisk viktig område som arbeidsmarkedet, men en
slik antakelse har formodningen mot seg etter dommene i Laval og
Viking Line. Det kan synes som om domstolen i større grad er villig til
å beskytte rettighetene til den enkelte arbeidstaker, enn arbeidsmarkedet som helhet.
Ved avgjørelsen av spørsmålet må inngrepet i friheten veies opp
mot de forhold tiltaket skal beskytte.
Samtidig som aml. § 14-12 til en viss grad tillater leie av arbeidskraft, sikrer den at topartsrelasjonen er den dominerende på arbeidsmarkedet. Samarbeidet mellom arbeidstakerne og arbeidsgiverne
fremmes av aml. § 14-12 annet ledd, bestemmelsen gir som nevnt
arbeidsgiverne mulighet til å inngå avtaler med arbeidstakerne om
296
297
298
299
Se Barnard (2007) s. 380.
Se sak C-180/89 Commission of the European Communities v Italian
Republic [1991] EFD I-709, avsnitt 24.
Se sak C-124/97 Markku Juhani Läärä, Cotswold Microsystems Ltd and Oy
Transatlantic Software Ltd v Kihlakunnansyyttäjä (Jyväskylä) and Suomen
valtio (Finnish State) [1999] EFD I-6067, avsnitt 33, 36 og 42.
Se Sejersted m.fl. (2004) s. 455.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
262
Andreas van den Heuvel
innleie av arbeidskraft. Etter aml. § 14-12 annet ledd vil tillitsvalgte
ha en avgjørende rolle i arbeidet med å veie virksomhetens behov for
fleksibel arbeidskraft opp mot hensynet til de fast ansatte. Regelen
bidrar følgelig til å styrke tillitsvalgtes posisjon, og gir arbeidstakerne
muligheter til å stille krav til arbeidsgiverne.300 Bestemmelsen er
derimot ikke til hjelp for samarbeidet mellom bemanningsbyrået og
deres arbeidstakere, og er heller ikke med på å gi tillitsvalgte i
bemanningsbyråene en styrket posisjon.
Dersom det legges avgjørende vekt på at domstolen i større grad
har vist seg å være villig til å tillate ordninger som skal beskytte den
enkelte arbeidstaker, jf. dommene som er trukket frem i punkt 5.5.2,
og i mindre grad er villig til å beskytte medlemslandenes ulike
tradisjoner knyttet til arbeidsmarkedet, slik som vist i Laval og Viking
Line, vil det være mest nærliggende å konkludere med at aml. § 14-12
ikke kan begrunnes ut fra behovet for å sikre et velfungerende
arbeidsmarked. Sammenhengen i direktivet tilsier at der arbeidstakeren har fast ansettelse i bemanningsbyrået gjør særlige hensyn seg
gjeldende, da kan det gjøres unntak fra likebehandlingsprinsippet, jf.
artikkel 5 nr. 2. Det er imidlertid ikke et krav, og bestemmelsen kan
ikke tas til inntekt for at den utelukker medlemslandenes adgang til å
kreve faste ansettelser for fri adgang til arbeidsleie. Hvis det derimot
legges avgjørende vekt på at artikkel 4 gir rom for at det legges vekt
på arbeidsmarkedshensyn, og at topartsrelasjonen er et viktig premiss
for et velfungerende arbeidsmarked, vil aml. § 14-12 kunne
opprettholdes slik den er i dag, også etter 5. desember 2011.
Det å begrunne den strenge adgangen til å leie inn arbeidskraft ut
fra formålet om å sikre et velfungerende arbeidsmarked må etter min
mening føre til den samme konklusjonen som under punkt 8.2.2.
Reglene i aml. §§ 14-12 jf. 14-9 kan opprettholdes der arbeidstakeren
ikke er fast ansatt i bemanningsbyrået. 301 Reglene fører til at
topartsrelasjonen er den dominerende på arbeidsmarkedet, samtidig
som de åpner for arbeidsleie der det er behov for det. Arbeidstakerne
som har fast ansettelse i et bemanningsbyrå vil ha en tettere kontakt
300
301
Aml. § 14-12 fordrer imidlertid at virksomheten er bundet av en tariffavtale.
Om hva som ligger i fast ansettelse, se punkt 8.2.2.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
263
med arbeidsgiveren, og vil være i en mindre sårbar situasjon enn de
midlertidig ansatte.
8.3 Andre regler i norsk lovgivning som kan utgjøre restriksjoner
etter artikkel 4.
8.3.1 Seksmånedersregelen i arbeidsmarkedsloven § 27 nr.2.
Et bemanningsbyrå ”kan ikke leie ut en arbeidstaker til en av arbeidstakerens tidligere arbeidsgivere før det har gått seks måneder siden
arbeidstakeren sluttet hos denne”, jf. arbeidsmarkedsloven § 27 nr. 2.
Bestemmelsen faller utvilsomt inn under restriksjonsbegrepet i
artikkel 4, men kan begrunnes i behovet for å sikre et velfungerende
arbeidsmarked. Regelen tar sikte på å hindre arbeidstakere i å forlate
en arbeidsgiver for så å komme tilbake til denne som utleid.
Om bestemmelsen er proporsjonal har sammenheng med lengden
på karanteneperioden. En betydelig kortere periode enn seks måneder
ville kunne legges til ferien, slik at det å skifte arbeidsgiver til
bemanningsbyrået ikke ville bli et hinder. Perioden må ha en viss
lengde for å få en effekt. Bemanningsbyrået er ikke forhindret fra å
leie ut arbeidstakeren til andre foretak, slik at regelen griper ikke
unødig inn i friheten til å leie ut arbeidskraft.
Regelen er proporsjonal og er derfor er forenlig med artikkel 4.
8.3.2 Kravet til stedlig representant i forskrift om bemanningsforetak
I forskriften om bemanningsforetak § 4 bestemmes det at et
”[u]tenlandsk bemanningsforetak … som ikke har fast forretningssted
eller hjemsted i Norge, skal ha eller oppnevne en representant her i
landet som har fullmakt til å motta krav og foreta rettslige handlinger
på vegne av foretaket. Representanten må ha hjemsted eller fast
forretningsadresse i Norge”. Hensynet bak regelen må være å sikre at
utenlandske bemanningsforetak etterlever lovgivning om arbeids- og
ansettelsesvilkår, men sannsynligvis også at lovgivning om skatt og
merverdiavgift etterleves og kan sanksjoneres.
Hva som ligger i ”fullmakt til å motta krav”, er ikke klart. For at
bestemmelsen skal virke etter intensjonen må plikten innebære at
representanten hefter på samme måte som en selvskyldnerkausjonist,
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
264
Andreas van den Heuvel
tilsvarende som i allmenngjøringsloven § 13.302 Videre må det være
forutsetningen etter ordlyden at representanten har partsevne.303 Det
vil føre til at foretaket får en ekstrakostnad med å dekke den risikoen
det representerer for den stedlige representanten, noe som innebærer at
tiltaket utgjør en restriksjon.
I en veiledning fra Kommisjonen om utstasjonering av arbeidstakere heter det at ”the requirement made by a Member State that
companies posting workers on its territory must have a representative
domiciled in that host Member State is disproportionate for
monitoring the working conditions of these workers”.304
Kommisjonen peker likevel på at slike spørsmål må avgjøres fra sak
til sak.
Regelen kan begrunnes i flere av hensynene i artikkel 4, blant
annet å sikre et velfungerende arbeidsmarked, hindre misbruk og å
beskytte utleide arbeidstakere. I tillegg bidrar den til å sikre slike krav
som er nevnt i bemanningsdirektivet artikkel 4 nr.4.
Problemet ligger ikke i begrunnelsen, men i kravet om proporsjonalitet. Kommisjonen har i en veiledning om utstasjoneringsdirektivet
lagt vekt på at forhold som kulturell og fysisk distanse har betydning
for vurderingen, i tillegg til hvilke kontrollordninger som finnes i
tjenestetilbyderens hjemland og graden av administrativt samarbeid.305
Til tross for dette er det flere forhold som taler for at kravet om stedlig
representant er uforholdsmessig.
302
303
304
305
Se også lov 19. juni 2009 nr. 58 om merverdiavgift (merverdiavgiftsloven)
§ 11-1 (3), der det bestemmes at ”representanten sammen med avgiftssubjektet [er] ansvarlig for at merverdiavgiften blir beregnet og betalt”.
Etter lov 21. juni 1985 nr. 78 om registrering av foretak § 2-1 (2) skal alle
foretak som driver virksomhet i Norge registreres i foretaksregisteret. Det
fører likevel ikke automatisk til at de får partsevne for norske domstoler.
Bestemmelsen får imidlertid kun anvendelse for virksomhet som kommer inn
under etableringsretten i traktaten, se Sejersted m.fl. s. 380 flg., og gjelder
ikke for virksomhet som omfattes av traktatens tjenestebegrep.
COM(2006) 159 final, s. 4.
COM(2007) 304 final, s. 7. Krav om stedlig representant er tillat innenfor
anvendelsesområdet til tjenestedirektivet, jf. punkt 65 i fortalen, dersom det
kan begrunnes ut fra tvingende allmenne hensyn.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
265
Først og fremst rettspraksis fra EU-domstolen. Dommen i
Kommisjonen mot Italia omhandlet en italiensk bestemmelse om at
bemanningsbyråer måtte ha hjemsted eller filial i Italia for lovlig å
kunne leie ut arbeidskraft i landet. Domstolen kom til at slike bestemmelser ”is directly contrary to the freedom to provide services, in so
far as it renders impossible, in that Member State, the supply of
services by undertakings established in other Member States”.306
Reglene kunne opprettholdes dersom de var begrunnet i tvingende
allmenne hensyn, men domstolen kom til at reglene grep mer inn i
tjenestefriheten enn nødvendig for å beskytte arbeidstakerne.307
Begrunnelsen var at
”[u]nder Article 5(1) of the 1968 Brussels Convention on jurisdiction and
the enforcement of judgments in civil and commercial matters
(consolidated version) (OJ 1998 C 27, p. 1), workers can sue their
employers in the courts of the contracting State in which they usually work,
even if the employer is domiciled in the territory of another contracting
State.” 308
Om det alltid vil være like lett å gjøre krav gjeldende overfor en
arbeidsgiver i et annet land som overfor en representant i landet der
arbeidet utføres, er imidlertid ikke alltid gitt.
Videre kan opplysninger kreves utlevert fra utenlandske
selskaper. Kommisjonen uttaler at krav om stedlig representant ”is
unjustified and disproportionate for the monitoring of working
conditions of posted workers when information can be obtained via
the employer or the authorities in the Member State of origin within a
reasonable delay”. 309 Etter utstasjoneringsdirektivet artikkel 4
oppstilles det et krav om slikt samarbeid.
306
307
308
309
Sak C-279/00 Commission of the European Communities v Italian Republic
[2002] EFD I-1425, avsnitt 17.
Kommisjonen anførte i avsnitt 13 at tiltaket var direkte diskriminerende, men
domstolen gikk ikke inn på en vurdering av dette. Se også sak C-478/01
Commission of the European Communities v Grand Duchy of Luxemburg
[2003] EFD I-2351, avsnitt 15-19.
Sak C-279/00, avsnitt 24.
Ibid.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
266
Andreas van den Heuvel
På den annen side er kontroll av bemanningsforetakene langt
vanskeligere dersom de befinner seg i et annet land. Det vil i hvert fall
ta lenger tid, og det er et problem ettersom tjenesteytingen ofte er av
kortvarig karakter. I dommen i Wolff & Müller ble det uttalt at det å
forhindre urettferdig konkurranse kan begrunne inngrep i
tjenestefriheten.310 Siden vertslandet har størst interesse i å hindre
skjeve konkurransevilkår, kan uttalelsene i dommen utgjøre et
argument for at krav om stedlig representant er forholdsmessig.
På bakgrunn av klare uttalelser fra domstolen i blant annet
dommen i Kommisjonen mot Italia må konklusjonen bli at kravet om
stedlig representant er uforholdsmessig og dermed uforenlig med
artikkel 4 i bemanningsdirektivet.311 Som Kommisjonen peker på kan
målet nås med mindre inngripende tiltak, slik som at én av de
utstasjonerte arbeidstakerne blir utpekt til å være en link mellom
selskapet og vertslandets arbeidstilsyn.312
Det stilles også andre krav i forskriften, blant annet om
meldeplikt til arbeidstilsynet der bestemte opplysninger skal gis. Slike
krav må kunne dekkes av artikkel 4 nr. 4 så lenge de holder seg
innenfor kravene i læren om tvingende allmenne hensyn.
8.3.3 Forholdet mellom artikkel 4 og to typer bestemmelser i
overenskomster
Arbeidstakersiden har på grunnlag av avtalemuligheten i aml. § 14-12
(2) adgang til å stille betingelser for å inngå en avtale om innleie av
arbeidskraft. Det er gjort i en rekke overenskomster, blant annet i
punkt 1.3 i bilag 9 til Verkstedsoverenskomsten 2008-2010 og i
Fellesoverenskomsten for byggfag 2008-2010 § 1-2. Jeg bruker den
siste som eksempel.
310
Sak C-60/03 Wolff & Müller GmbH & Co, avsnitt 41.
Se sak C-279/00 Commission of the European Communities v Italian
Republic. Se også Sejersted m.fl. (2004) s. 440. Det er mulig kravet om
stedlig representant kan begrunnes i behovet for å sikre at skatt- og
avgiftsregler etterleves. Spørsmålet er utenfor arttikkelens tema. Kravet om
stedlig representant vil stille seg annerledes under TEUF artikkel 49 flg., eller
EØS-avtalen artikkel 31 flg.
312
Se COM(2006) 159 final, s. 4.
311
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
267
I Fellesoverenskomsten er det i § 1-2 nr. 1 annet ledd stilt krav
om at det før innleie av arbeidskraft skal forhandles med de bedriftstillitsvalgte, jf. Hovedavtalens § 9-3. Loven er følgelig fraveket til
gunst for arbeidstakerne i den tariffbundne virksomheten. Et spørsmål
er hvordan en slik regel står seg i forhold til artikkel 4. Et annet
spørsmål er hvordan det står seg at ”[b]edriftens ledelse … på forlangende [skal] godtgjøre overfor de tillitsvalgte at innleid arbeidskraft og underentreprenører har ordnede lønns- og arbeidsvilkår.”
Hvorvidt et vilkår om at det må forhandles med de bedriftstillitsvalgte før innleie av arbeidskraft er forenlig med artikkel 4, vil
avhenge av hvor omfattende drøftelser som kreves etter Hovedavtalen
§ 9-3 Drøftelsesplikten etter § 9-3 synes ikke å omfatte mer enn på et
tidligst mulig tidspunkt å informere de ansatte gjennom tillitsvalgte,
slik at disse kan fremme sitt syn før bedriftsledelsen treffer en
beslutning.313
Hovedavtalen § 9-1 tredje ledd bestemmer at forholdene må
legges til rette for at de ansatte ”kan få reell innflytelse på bedriftens
alminnelige arbeid”. Reell innflytelse kan oppfattes som om
arbeidstakerne har en avgjørelsesmyndighet. Det er i realiteten ikke
tale om forhandlinger, men om drøftinger. 314
Ettersom drøftelsesplikten ikke innebærer en innskrenkning av
virksomhetens handlefrihet, ligger tiltaket helt i ytterkanten av hva
som faller inn under restriksjonsbegrepet. Tillitsvalgte har ikke
mulighet til å hindre at virksomheten leier inn arbeidskraft dersom den
har adgang til det etter aml. § 14-12 (1). Restriksjonsbegrepet er
imidlertid svært vidt, og en slik drøftelsesplikt er ”liable to prohibit or
otherwise impede” muligheten til innleie av arbeidskraft.
Hensynene bak bestemmelsen i Fellesoverenskomsten for
byggfag § 1-2 nr. 1 annet ledd er flere, det er både å unngå innleie
istedenfor faste ansettelser, og å sikre innleide arbeidstakere ordnede
lønns- og arbeidsvilkår. Ut fra det siste hensynet kan regelen
313
314
Se Hovedavtalen LO–NHO 2010–2013. Med tilleggsavtaler og NHOs kommentarer, s. 31 og Hovedavtalen LO - NHO 2010 - 2013 med tilleggsavtaler
og kommentarer (kommentarer fra LO), kommentarer til kapittel IX. Se
http://www.lo.no/hovedavtalen1/?tabid=131
Se Storeng m.fl. (2006) s. 457.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
268
Andreas van den Heuvel
begrunnes i beskyttelse av ansatte i bemanningsbyråer. Avgjørende
for proporsjonalitetsvurderingen er inngrepets betydning. Det å drøfte
med tillitsvalgte er en restriksjon med liten innvirkning på omfanget
av innleie av arbeidskraft, slik at det ikke kreves tungtveiende hensyn
for å opprettholde den. 315 Konklusjonen er derfor at denne typen tiltak
er forholdsmessige og dermed forenlige med artikkel 4.
I det andre spørsmålet, om det er forenlig med artikkel 4 at
”[b]edriftens ledelse … på forlangende [skal] godtgjøre overfor de
tillitsvalgte at innleid arbeidskraft og underentreprenører har ordnede
lønns- og arbeidsvilkår”, er også kravet til proporsjonalitet
avgjørende.
Omfanget av en slik forpliktelse er for det første at reglene om
arbeids- og ansettelsesforhold må følges. Det er i utgangspunktet klart
nok ikke en restriksjon i seg selv. Forpliktelsen kan imidlertid
innebære en oppbevaring av dokumenter, eller andre lignende
administrative ordninger, slik at de kan vises frem ved forlangende.
Det er klart nok en restriksjon at tjenesteyteren overfor tillitsvalgte må godtgjøre at innleide arbeidstakere har ordnede lønns- og
arbeidsvilkår. Bestemmelsen er imidlertid en effektiv måte å sikre at
likebehandlingsprinsippet etterleves, og kan begrunnes ut fra hensynet
til beskyttelse av ansatte i bemanningsbyråer.
En slik type forpliktelse ligner den som ble tillatt i dommen
Kommisjonen mot Tyskland, der det etter tyske regler i tillegg til krav
om oppbevaring av dokumenter ble krevet at disse var oversatt til
tysk. 316 Til forskjell fra de tyske reglene der hensynet bak regelen var
mulighet for offentlige myndigheters kontroll, er hensynet bak de
norske reglene at lønnsnivået til innleievirksomhetens arbeidstakere
ikke skal dumpes på grunn av billigere innleid arbeidskraft.
315
316
Se sak C-169/91 Council of the City of Stoke-on-Trent and Norwich City
Council v B & Q plc. [1992] EFD I-6635, avsnitt 15, der det uttales at
“[a]ppraising the proportionality of national rules which pursue a legitimate
aim under Community law involves weighing the national interest in attaining
that aim against the Community interest in ensuring the free movement of
goods”.
Sak C-490/04 Commission of the European Communities v Federal Republic
of Germany [2007] EFD I-6095, avsnitt 67-72.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
269
Det avgjørende blir at denne typen bestemmelser er et effektivt
virkemiddel for etterlevelsen av likebehandlingsprinsippet. Arbeidstilsynet har ikke ressurser til å kontrollere alle virksomheter som leier
inn arbeidskraft, og solidaransvaret slår bare inn for virksomheter som
er dekket av en allmenngjort tariffavtale. Et slik virkemiddel vil bidra
til å oppfylle den forpliktelsen som ligger i artikkel 5 nr. 5 i
bemanningsdirektivet.
8.4 Hvilke konsekvenser har artikkel 5 for norsk arbeidsrett?
8.4.1 Lønnsbegrepets innhold
Likebehandlingsprinsippet i artikkel 5 viser til de vesentlige arbeidsog ansettelsesvilkår som er definert i artikkel 3 bokstav f, der
arbeidstidsbestemmelser og lønn omfattes. I artikkel 3 annet ledd heter
det at direktivet ”shall be without prejudice to national law as regards
the definition of pay …”. Tanken synes å være at medlemsstatene skal
anvende sitt sedvanlige nasjonale lønnsbegrep.317 I Norge finnes ikke
et enhetlig lønnsbegrep.
Det må derfor avgjøres hva som skal inngå i lønnsbegrepet når
direktivets bestemmelser skal anvendes under norsk jurisdiksjon.
Et utgangspunkt er at lønnsbegrepet må føre til at formålet med
direktivet, og likebehandlingsprinsippet, kan realiseres. Det innebærer
at lønnsbegrepet må være så omfattende at det fører til reell
likebehandling. Dersom begrepet kun omfatter den samme grunnlønnen som de fast ansatte i innleievirksomheten har, vil den utleide
arbeidstakeren ikke bli likebehandlet i de tilfeller virksomhetens egne
ansatte får deler av lønnen utbetalt gjennom naturalia, m.v.
Lønnsbegrepet må følgelig omfatte mer enn kun grunnlønn. Ut
fra de temaer som reguleres i de vesentlige arbeids- og ansettelsesvilkår, kan det være forutsetning for lik behandling at et lønnsbegrep i
hvert fall knytter seg opp mot arbeidstidsbestemmelsene i artikkel 3
bokstav f (i). Det vil innebære at begrepet omfatter overtidsbetaling,
ferielønn, nattillegg og lønn på offentlige helligdager.
En reell likebehandling forutsetter også at lønnsbegrepet omfatter
ytelser betalt gjennom naturalia, slik som kost og losji. Likebehandlingsprinsippet vil utvannes dersom den utleide arbeidstakeren får lik
317
Se også Malmberg (2009) s. 15.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
270
Andreas van den Heuvel
lønn som arbeidstakerne som er ansatt i innleieforetaket, men ellers
må betale for kost og losji der de ansatte arbeidstakerne får slike
ytelser dekket.318
Det er mer usikkert om lønnsbegrepet skal omfatte komponenter
som bonusordninger, pensjonsfordeler m.v. Også her vil en reell
likebehandling tilsi at dersom den innleide arbeidstakeren har arbeidet
like lang tid og utført det samme arbeidet i innleievirksomheten som
de ordinært ansatte, har den innleide krav på tilsvarende goder. Det vil
imidlertid være en del praktiske utfordringer knyttet til slike elementer
av lønnen. Bonusordninger og pensjonsordninger ligger også i ytterkanten av det som typisk forstås som ”lønn”.
En definisjon av lønn tilsvarende den typen som finnes i artikkel
69 i EØS-avtalen og i likestillingsloven § 5, ville føre til en reell likebehandling, men vil samtidig føre til noen praktiske problemer med
lønnsfastsettelsen for bemanningsbyrået.
Ettersom det ikke kan gis noen sikker definisjon av lønn ut fra en
ren tolkning av direktivet, blir dette i første omgang et politisk
spørsmål og et diskusjonstema mellom partene i arbeidslivet. Større
klarhet vil man først få med avgjørelser fra EU-domstolen. Uansett må
det være et mål, som skissert ovenfor, å finne et lønnsbegrep som gir
balanse mellom muligheter for reell likebehandling og muligheter til
praktisk etterlevelse.
8.4.2 Ulike former for implementering av likebehandlingsprinsippet
Valg av implementering er et politisk spørsmål, der hva som er den
mest hensiktsmessige formen for implementering er en viktig
faktor. 319 Ulike former for implementering kan ha ulike virkninger for
anvendelsen av likebehandlingsprinsippet. I det følgende skal jeg se
på betydningen av ulike former for implementering. Her vil
mulighetene til etterlevelse av bestemmelsene og mulighetene til
oppfølging av brudd på bestemmelsene være et viktig moment.
318
319
Se artikkel 6 nr. 4 som bestemmer at den innleide arbeidstakeren har krav på
ulike kollektive fasiliteter, slik som kantine, barnepass og transportmuligheter.
Andre forhold enn hensiktsmessighet kan også bli tillagt avgjørende vekt, slik
som i Storbritannia, jf. punkt 3.5.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
271
Innledningsvis kan det pekes på at likebehandlingsprinsippet viser til
regler utenfor seg selv, jf. artikkel 5, jf. artikkel 3 bokstav f. I Norge
vil ofte lønnsbestemmelser som er gjenstand for likebehandling være
inntatt i tariffavtaler. Ettersom et krav om likebehandling av innleide
arbeidstakere i utgangspunktet utgjør en restriksjon, stilles det krav til
reglene slik som omhandlet i punkt 7.8.4. Reglene må være
tilstrekkelig presist utformet og tilstrekkelig tilgjengelige, slik at de
ikke “render it impossible or excessively difficult in practice for such
an employer to determine the obligations with which he is required to
comply”. 320 Med et stort antall ulike tariffavtaler å forholde seg til for
et bemanningsbyrå, utgjør dette en utfordring for forholdet mellom
EU-rettens krav og det norske systemet for lønnsfastsettelse. Først må
bemanningsforetaket skaffe til veie den relevante overenskomsten,
deretter må denne tolkes og forstås, eventuelt oversettes, for at de
utenlandske arbeidstakerne skal bli plassert innenfor det riktige sett av
lønnsbestemmelser. Det er heller ikke gitt at utenlandsk arbeidskraft
alltid lar seg plassere i de samme kategoriene som norske arbeidstakere. Arbeidstidsbestemmelsene det vises til i artikkel 3 bokstav f, er
lovregulert, men det finnes adskillige tariffavtaler der det er gjort
unntak fra lovens regler, og i slike tilfeller vil tariffavtalene være
avgjørende for innholdet i arbeids- og ansettelsesvilkårene.
Som nevnt i punkt 8.1 er det to former for implementering som er
mest nærliggende. I tillegg kommer muligheten for at arbeidsmarkedets parter ønsker å gjøre unntak fra likebehandlingsprinsippet.
Én form for implementering er å bruke teksten i artikkel 5
direkte. Enten ved at utleide arbeidstakeres arbeids- og ansettelsesvilkår gis i forskrifts form slik som i forskrift om utsendte arbeidstakere, 321 eller for eksempel som en egen paragraf i aml. kap. 13, slik
det er gjort for deltidsansatte og midlertidig ansatte.
320
321
Se sak C-369/96 Criminal proceedings against Jean-Claude Arblade and
Arblade & Fils SARL (C-369/96) and Bernard Leloup, Serge Leloup and
Sofrage SARL (C-376/96) [1999] EFD I-8453, avsnitt 43.
Forskrift 16. desember 2005 nr. 1566 om utsendte arbeidstakere. I Ot.prp.
nr. 49 (2004-2005) blir valg av implementering for utstasjoneringsdirektivet
diskutert (s. 82): ”Departementet mener at flere hensyn taler for å overføre
bestemmelsene om utsendte arbeidstakere til forskrift. Arbeidsmiljøloven
kapittel XII B om utsendte arbeidstakere henviser til en rekke bestemmelser, i
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
272
Andreas van den Heuvel
Bemanningsbyrået har ansvaret for å skaffe seg oversikt over de
generelt bindende bestemmelsene for å avgjøre hvilke arbeids- og
ansettelsesvilkår den utleide arbeidstakeren har krav på, blant annet
må riktig tariffavtale skaffes til veie. Det finnes et villnis av
tariffavtaler, og antallet er vanskelig å anslå. Med utgangspunkt i
arbeidsgiverorganisasjonenes registre over hvilke tariffavtaler
medlemmene deres er bundet av, kommer tallet opp i ca 450.322 Tallet
gjelder kun for privat sektor. Ved en slik beregning er det sett bort fra
hovedavtaler og særavtaler, avtalene i NAVO-området og avtaler
direkte mellom arbeidstakerorganisasjonene og en virksomhet.323
Her oppstår problemstillingen om likebehandlingsprinsippets
forhold til presise og tilgjengelige regler; tjenesteyteren kan få
problemer med å vite hva han har å forholde seg til. Tilsvarende blir
det vanskelig for den utleide arbeidstakeren å vite hvilken lønn han
kan kreve.
Hvilken pris bemanningsbyrået skal ta for arbeidskraften, vil
være avhengig av hvilken lønn arbeidstakeren har krav på. Det
innebærer at verken kunden eller bemanningsbyrået har noe incitament til å oppgi reelle lønnsnivåer, ut over deres vilje til å bli oppfattet
som seriøse aktører. Den utleide arbeidstakeren kan dermed stå i en
situasjon der han selv må dokumentere de vesentlige arbeids- og
ansettelsesvilkårene i innleievirksomheten. Det kan bli problematisk i
løpet av et kort opphold, der det ikke er gitt at han får støtte fra tillitsvalgte i innleievirksomheten. 324 Tillitsvalgte representer i utgangspunktet kun innleievirksomhetens ansatte. Som nevnt i punkt 7.5 kan
og utenfor arbeidsmiljøloven, som skal gjelde for utsendte arbeidstakere i
Norge. At regelsettet omfatter bestemmelser i flere lover er i seg selv et
argument for plassering i forskrift, ved at denne hjemles i alle de aktuelle
lovene”.
322
323
324
Se Stokke, Evju og Frøland (2003) s. 58.
Ibid., s. 60.
Tillitsvalgte kan imidlertid ha gode grunner for å kreve at de innleide skal ha
tilfredsstillende lønns- og arbeidsvilkår, ettersom lavere lønnskostnader til
innleide arbeidstakere kan føre til press på de ordinært ansattes lønn og
stillinger. Tillitsvalgte kan videre ha innsynsrett i de innleides lønns- og
arbeidsvilkår, jf. forskrift om informasjons- og påseplikt og innsynsrett § 7
flg.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
273
det være en løsning å innføre regler som sikrer at de bestemmelser
som er generelt bindende for virksomheten knyttet til lønn og arbeidstid må inntas i arbeidsavtalen mellom arbeidstakeren og bemanningsbyrået. For å sikre at det er riktige bestemmelser som inntas, kan det
eventuelt innføres regler om at tillitsvalgte i innleieforetaket må
signere de aktuelle dokumentene.
En annen løsning på dette problemet er den som er valgt i
forskrift om utsendte arbeidstakere. Her har arbeidstilsynet ansvaret
for å ”gi informasjon om hvilke arbeids- og ansettelsesvilkår som
kommer til anvendelse for utsendt arbeidstaker”, jf. § 3.
En slik implementering synes å skape enkelte problemer knyttet
til tilgjengelighet, presise regler og mulighet til etterlevelse og
kontroll, men vil, dersom regelverket etterleves, gi den mest reelle
likebehandlingen.
En annen tenkelig form for implementering er et system der
tariffavtaler innenfor et visst geografisk område innenfor en bestemt
bransje gis anvendelse også for innleide arbeidstakerne, selv om de
ikke formelt har rettigheter og plikter etter avtalen, og selv om
innleieforetaket ikke er bundet av avtalen.325 For eksempel kan
Fellesoverenskomsten for byggfag få anvendelse for utleide
arbeidstakere i bygg- og anleggsbransjen, dersom de ikke er bundet av
en annen tariffavtale. 326
Implementeringsformen vil ikke nødvendigvis føre til at de
utleide arbeidstakerne får minst like gode arbeidsvilkår som de ansatte
i innleieforetaket, men de vil i hvert fall sikres tarifflønn, samtidig
som ordningen vil være lettere å etterleve for bemanningsbyråene. Et
slikt system vil også gjøre det mulig for utleide arbeidstakere å få
oversikt over hvilke arbeids- og ansettelsesvilkår han kan kreve.
325
326
Dette må ikke forstås som allmenngjøring av tariffavtaler etter systemet i
allmenngjøringsloven. Se Evju (2008c) s. 73.
En slik løsning er valgt i avtalen mellom LO og NHO for bemanningsbransjen
(se note 284). Der heter det i § 5 at ”[v]ed arbeid i innleiebedrift skal
lønnsfastsettelsen/lønnsvilkårene ta utgangspunkt i den landsomfattende
tariffavtale som gjelder for bransjen det leies ut til, samt at det for den enkelte
skal tas hensyn til vedkommendes kompetanse og lønnsnivået for tilsvarende
arbeid i innleiebedriften.”
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
274
Andreas van den Heuvel
Et annet utfall for likebehandlingsprinsippet er om arbeidsmarkedets
parter bestemmer seg for å gjøre unntak fra likebehandlingsprinsippet
etter artikkel 5 nr. 3.
Et første spørsmål som oppstår i forbindelse med unntak fra
likebehandlingsprinsippet, er på hvilket nivå unntak skal kunne
gjøres.327
Det kan være at avtaler som fraviker likebehandlingsprinsippet,
kun kan gjøres mellom LO og NHO, eller at slike avtaler kan inngås
forbundsvist eller mellom de lokale partene. Videre kan det også
tenkes at unntak kan gjøres mellom arbeidstaker- og arbeidsgiverforeninger med innstillingsrett, jf. arbeidstvistloven328 § 11, eller
mellom arbeidsgiver og arbeidstakers tillitsvalgte ved virksomheter
som er bundet av tariffavtale.
Avgjørende for spørsmålet må være at unntak gjøres på et
tilstrekkelig høyt nivå, slik at de samme konkurransevilkårene gjelder
for hele bransjer. Det ville føre til en negativ effekt på arbeidsmarkedet dersom noen kunne leie inn billigere arbeidskraft enn andre,
og formålet i artikkel 2 om å forbedre kvaliteten på stillingene i
bemanningsbransjen vil bli hindret. Dersom det kreves at unntak
eventuelt må gjøres forbundsvist, vil like konkurransevilkår til en viss
grad være sikret. Et passende nivå å gjøre unntak på kan derfor være å
kreve avtaler mellom arbeidstaker- og arbeidsgiverforeninger med
innstillingsrett eller forbundsvise avtaler.
Unntak fra systemet etter utgangspunktet i likebehandlingsprinsippet kan for eksempel gjøres ved en felles overenskomst som
ikke er altfor detaljert, slik at den kan brukes ved siden av de
allmenngjorte tariffavtalene. En slik avtale må sondre mellom de ulike
bransjene og mellom ulike grader av kompetanse, ansiennitet, særlige
kvalifikasjoner osv. Avtalen må også regulere vilkårene det vises til i
artikkel 3 bokstav f, slik som lønn og arbeidstid mv.
Kravene til presise og tilgjengelige regler vil lettest kunne
oppfylles med en slik avtale. Problemet med en slik avtale er at den
ikke vil sikre reell likebehandling, men at den vil føre til at de
lønnsnivåer som oppgis, blir maksimum av hva den utleide i de fleste
327
328
Se punkt 7.6.3.
Lov 5. mai 1927 nr. 1 om arbeidstvister (arbeidstvistloven).
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
275
tilfeller får. Det er ikke gitt at arbeidstakersiden vil se seg fornøyd
med en slik løsning.
Referanser
Litteratur
Ahlberg,
2008
Kerstin,
m.fl. Transnational Labour Regulation : A Case
Study of Temporary Work. [SALTSA Research
Publications.] Brussels: P.I.E. Peter Lang S.A.,
2008.
Ahlberg, Kerstin, og Niklas ”Denmark, Finland and Sweden: Temporary
Bruun 2008
Agency Work Integrated in the Collective
Bargaining System”. I: Ahlberg m.fl. (2008) s.
37-53.
Arnesen, Finn,
Stenvik 2009
og
Are Internasjonalisering og juridisk metode –
Særlig om EØS-rettens betydning i norsk rett.
Oslo: Universitetsforlaget, 2009.
Barnard, Catherine 2007
The Substantive Law of the EU – The Four
Freedoms. 2. utg. Oxford: Oxford University
Press, 2007.
Barnard, Catherine 2008
“Unravelling the Services Directive”, (2008)
45 Common Market Law Review, s. 323-394.
Bercusson, Brian 2008a
“Introduction: Transnational Labour Regulation: Process and Substance”. I: Ahlberg
m.fl. (2008), s. 11-34.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
276
Andreas van den Heuvel
Bercusson, Brian 2008b
“Lessons for Transnational Labour Regulation
from a Case Study of Temporary Agency Work
in the EU”. I: Ahlberg m.fl. (2008), s. 321-351.
Bercusson, Brian, og Niklas “Free Movement of Services, Temporary
Bruun 2008
Agency Work and the Acquis Communautaire”.
I: Ahlberg m.fl. (2008), s. 263-318.
Berg, Annika 2008
Bemanningsarbete, flexibilitet och likabehandling. Lund: Juristförlaget i Lund, 2008.
Blanpain, Roger (ed.)1993
Temporary Work and Labour Law of the
European Community and Member States.
Deventer: Kluwer Law and Taxation Publishers,
1993.
Blanpain, Roger 2003
European Labour Law, 9th Ed. Haag/London/New York: Kluwer Law International,
2003.
Blanpain, Roger, Andrzej The Laval and Viking Cases : Freedom of
Marian Świątkowski (eds.) Services and Establishment v. Industrial
2009
Conflict in the European Economic Area and
Russia. Bulletin of Comparative Labour
Relations
69.
Austin/Boston/Chicago/the
Netherlands: Wolters Kluwer/Kluwer Law
International, 2009.
Bull, Henrik 2001
Countouris, Nicola,
Rachel Horton 2009
Det indre marked for tjenester og kapital:
import av finansielle tjenester. Oslo:
Universitetsforlaget, 2001.
og “The Temporary Agency Work Directive:
Another Broken Promise?”, (2009) 38
Industrial Law Journal, s. 329-338.
Craig, Paul, og Gráinne de EU Law: Text, cases, and materials. 4th Ed.
Burca 2007
Oxford: Oxford University Press, 2008.
Davies, Paul 2002
“The Posted Workers Directive and the EC
Treaty”, (2002) 31 Industrial Law Journal, s.
298-306.
Dølvik, Jon Erik og Jelle ”Free movement, equal treatment and workers’
Visser 2009
rights: can the European Union solve its
trilemma of fundamental principles?” (2009) 40
Industrial Relations Journal, s. 491-509.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
277
Econ Rapport 2009
”Bemanningsbransjen - struktur, utvikling og
rolle” En rapport utarbeidet av Econ Pöyri for
Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Econ
Rapport R-2009-083. Finnes på www.econ.no
og på www.bemanningsbransjen.no.
Eklund, Ronnie 2009
“Who Is Afraid of the Temporary Agency
Work Directive?” I: Skrifter til Anders Victorins
minne. (R. Eklund et al., red.kom.) Uppsala:
Iustus förlag, 2009, s. 139-166.
Engelsrud, Gerd 2006.
Styring og vern. 3. utg. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag, 2006.
EuroFound 2007
Temporary agency work in the European Union,
European Foundation for the Improvement of
Living and Working Conditions, 2007.
www.eurofound.europa.eu/ewco/reports/TN0408TR01/TN0408TR01.pdf
Evju, Stein 2003
“Labour-only contracting – the Norwegian
way”. I: Changing Industrial Relations and
Modernisation of Labour Law: Liber Amicorum
in Honour of Professor Marco Biagi (R.
Blanpain, M. Weiss, Eds.). Haag: Kluwer Law
International,
2003,
s. 113-126.
[Opptr. i S. Evju, Arbeidsrett – utvalgte artikler
2001−2010. Oslo: Universitetsforlaget, 2010, s.
553−566.]
Evju, Stein 2006a
“Die Sicht der skandinavischen Länder. Referat
Stein Evju“. I: Reformdruck auf das
Arbeitsrecht in Europa – Wie reagieren nationale Rechtsordnungen? ZAAR Schriftenreihe
Band 6. (Volker Rieble, Hg.) München: ZAAR
Verlag, 2006, S. 34-48.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
278
Andreas van den Heuvel
Evju, Stein 2006b
”Evaluering av almengjøringsordningen –
høring”. Høringsuttalelse per brev til Arbeidsog inkluderingsdepartementet av 13. januar
2006.
http://www.regjeringen.no/nb/dep/ad/dok/hoeringer/hoeringsdok/2005/horing-evaluering-avallmenngjoringsordn/2.html?id=97478
[Opptr. i S. Evju, Arbeidsrett – utvalgte artikler
2001−2010. Oslo: Universitetsforlaget, 2010, s.
325−371.]
Evju, Stein 2008a
“A European Social Model? Experience from
the Scandinavian Countries”, Zeitschrift für
ausländisches und internationales Arbeits- und
Sozialrecht. 2008, s. 240-255.
[Opptr. i S. Evju, Arbeidsrett – utvalgte artikler
2001−2010. Oslo: Universitetsforlaget, 2010, s.
239−254.]
Evju, Stein 2008b
”Utstasjonering og sosial dumping – et skandinavisk perspektiv”, Arbeidsrett 2008, s. 1-20.
[Opptr. i S. Evju, Arbeidsrett – utvalgte artikler
2001−2010. Oslo: Universitetsforlaget, 2010, s.
280−298.]
Evju, Stein 2008c
”Imperative law, derogation and collective
agreements”. I: Festschrift für Rolf Birk zum
siebzigsten Geburtstag. (Horst Konzen et al.,
Hrsg.). Tübingen. 2008, s. 61-76.
Evju, Stein 2009a
“Norway”. I: Blainpain og Świątkowski (2009),
s. 123-138.
[Opptr. i S. Evju, Arbeidsrett – utvalgte artikler
2001−2010. Oslo: Universitetsforlaget, 2010, s.
372−390, med tittel ”Market Freedoms, Labur
Market Regulation and Trade Union Rights –
Worlds Apart in EU Law?”]
Evju, Stein 2009b
“Posting Past and Present The Posting of
Workers Directive – Genesis and current
contrasts“ (Preliminary version), Formula
Working Paper No. 8, 2009.
Evju, Stein 2009c
“Arbeidsrett i møte med Europa: Om utstasjonering, tjenestedirektiv og andre direktiver”
(2009) 35 Kritisk Juss 244-270.
[Opptr. i S. Evju, Arbeidsrett – utvalgte artikler
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
279
2001−2010. Oslo: Universitetsforlaget, 2010, s.
255−279.]
Ferrera, Maurizio 2009
“National Welfare States and European
Integration: In Search of a ‘Virtuous Nesting’”,
The JCMS Annual Lecture, (2009) 2 Journal of
Common Market Studies 219-233.
Frenzel, Helen 2010
”The Temporary Agency Work Directive”
(2010) 1 European Labour Law Journal 119134.
Hagstrøm, Viggo 2002
Obligasjonsrett.
2002.
Hatzopoulos, Vassilis 2000
”Recent Developments of the Case Law of the
ECJ in the Field of Services” (2000) 37
Common Market Law Review 43–82.
Hepple, Bob 1986
“Introduction” I: The Making of Labour Law in
Europe : A Comparative Study of Nine
Countries up to 1945. (Bob Hepple, Ed.)
London and New York: Mansell, 1986.
Jakhelln, Henning 2000
Arbeidsrettslige studier bind III, Oslo: Universitetsforlaget, 2000
Jakhelln, Henning 2001
”Arbeidstakerbegrepet”. I: H. Jakhelln (red.),
Artikkelsamling i arbeidsrett: Oslo: Pensumtjeneste AS, 2001, s. 18 flg.
Jakhelln, Henning 2004
Oversikt over arbeidsretten, 3. utg. Oslo:
Damm, 2004.
Oslo:
Universitetsforlaget,
Kolstad, Olav og Erling ”Allmenngjøringsloven og innsynsrett – EØSHjelmeng 2006
rettslige problemstillinger”, Arbeidsrett 2006,
s. 1−41.
Malmberg, Jonas 2009
Hur ska bemanningsdirektivet genomföras i
Sverige? En analys beställd av Bemanningsföretagen. Stockholm 2009.
Nielsen, Ruth 2003
Europæisk arbejdsret, København: Jurist- og
Økonomiforbundets Forlag, 2003.
Nielsen, Ruth 2006
Koncernarbejdsret, 2. utg. København: Juristog Økonomforbundets Forlag, 2006.
Olberg, Dag 2007
”Flexicurity – nordiske arbeidslivsmodeller i
nye kontekster?”, Fafo-notat 2007:24.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
280
Andreas van den Heuvel
Olsen, Karen M. 2006
Sejersted,
2004
Fredrik,
”Atypiske ansettelser – dårlige jobber?” Tidsskrift for samfunnsforskning 2006, s. 388-409.
m.fl. EØS-Rett. 2. utg. Oslo: Universitetsforlaget,
2004.
Sjåfjell, Beate 2009
Towards a Sustainable European Company Law
: A Normative Analysis of the Objectives of EU
Law, with the Takeover Directive as a Test
Case. Alphen aan den Rijn: Kluwer Law
International, 2009.
Stensvik, Kjetil 2007
”Sosial dumping og nasjonal regulering av
arbeidstakeres lønns- og arbeidsvilkår under
EØS-reglene om fri bevegelighet for tjenester”,
Arbeidsrett 2007, s. 1-54.
Stokke, Torgeir Aarvaag, Det kollektive arbeidslivet : Organisasjoner,
Stein Evju og Hans Otto tariffavtaler, lønnsoppgjør og inntektspolitikk,
Oslo: Universitetsforlaget, 2003.
Frøland 2003
Storeng, Nils H., Tom H. Arbeidslivets spilleregler. Oslo: UniversitetsforBeck og Arve Due Lund
laget, 2006.
Syrpis, Phil 2007
EU Intervention in Domestic Labour Law.
Oxford: Oxford University Press, 2007.
Tridimas, Takis 2005
The General Principles of EU Law. 2nd Ed.
Oxford: Oxford University Press, 2005.
Vigneau, Christophe 2008
“France: Another Approach to Flexicurity”. I:
Ahlberg (2008) s. 85-98.
Wank, Rolf 2003
“Der Richtlinienvorschlag der EG-Kommission
zur Leiharbeit und das „Erste Gesetz für
moderne Dienstleistungen am Arbeitsmarkt“
Neue Zeitschrift für Arbeitsrecht 2003, s. 19.
Wilthagen, Ton; Mijke
Houwerzijl, Hester
Houwing, Martijn van
Velzen 2005
Flexicurity in the Dutch Temporary Work
Sector: A Positive Sum Game? SSRN Working
Paper Series.
http://papers.ssrn.com/sol3/papers.cfm?abstract_id=1133935
Zappalà, Loredana 2008
“Transnational Soft Regulation of Temporary
Agency Work and Adaptability Policies: A
Future of Guidelines with No Rights?“ I:
Ahlberg m.fl. (2008) s. 169-187.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
281
Offentlige dokumenter, norske
Høringsnotat. Om tiltak for å sikre ryddigere forhold på inn- og
utleiemarkedet og for å effektivisere allmenngjøringsordningen. Arbeids- og inkluderingsdepartementet,
22. desember 2006.
NOU 2004: 5
Arbeidslivslovutvalget Et arbeidsliv for trygghet,
inkludering og vekst
NOU 1998: 15
Arbeidsformidling og arbeidsleie, Vedlegg 1. Norske
regler om arbeidsformidling og arbeidsutleie sammenholdt med ILO-konvensjon nr 181 om privat
arbeidsformidling og EF-domstolens praksis etter
undertegningen av EØS-avtalen. Av Jan Fougner, Jan
Magne Langseth og Alex Borch, Advokatfirmaet
Wiersholm, Mellbye & Bech.
Ot.prp. nr. 88 (2008-2009). Om lov om endringer i allmenngjøringsloven
m.m. (solidaransvar mv.)
Ot.prp. nr. 70 (2008-2009). Om lov om tjenestevirksomhet (tjenesteloven).
Ot.prp. nr. 49 (2004-2005). Om lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og
stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven)
Ot.prp. nr. 62 (2003-2004). Om lov om arbeidsmarkedstjenester (arbeidsmarkedsloven)
Ot.prp. nr. 70 (1998-1999). Om lov om endringer i lov 4 februar 1977 nr. 4
om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v., i lov 4. mars
1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m. og i lov 27.
juni 1947 nr. 9 om tiltak til å fremme sysselsetting.
Ot.prp. nr. 50 (1993-94) Om lov om endringer i lov 4 februar 1977 nr 4 om
arbeidervern og arbeidsmiljø m.v.
EF-dokumenter
COM(2007) 304 final. Communication from the Commission to the
Council, the European Parliament, the European
Economic and Social Committee and the Committee
of the Regions. Posting of Workers in the Framework
of the Provisions of Services: Maximizing its benefits
and potential while guaranteeing the protection of
workers.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
282
Andreas van den Heuvel
COM(2006) 159 final. Communication from the Commission. Guidance on
the posting of workers in the framework of the
provisions of services.
Opinion of the European Economic and Social Committee on the Proposal
for a Directive of the European Parliament and of the
Council on services in the internal market (COM
(2004) 2 final – 2004/0001 (COD)). Brussels, 10
February 2005.
COM(2004) 2 final/3 2004/0001 Proposal for a Directive of the European
Parliament and of the Council on services in the
internal market.
COM(2002) 149 final. Proposal for a Directive of the European Parliament
and the Council on working conditions for temporary
workers (presented by the Commission)
Opinion of the Economic and Social Committee on the ‘Proposal for a
Directive of the European Parliament and the Council
on working conditions for temporary workers’
(COM(2002) 149 final —2002/0072 (COD))
Report on the proposal for a European Parliament and Council directive on
working conditions for temporary workers
(COM(2002) 149, C5-0140/2002, 2002/0072(COD)),
Committee on Employment and Social Affairs
COM(2002) 701 final, 2002/0072 (COD), Amended proposal for a
directive of the European Parliament and the Council
on working conditions for temporary workers
COM(1999) 203 final. Proposal for a COUNCIL DIRECTIVE concerning
the Framework Agreement on Fixed-term Work
concluded by UNICE, CEEP and the ETUC.
Hovedavtaler og overenskomster
Bemanningsbransjen 2010: Prinsippavtale mellom Næringslivets Hovedorganisasjon på den ene side og Landsorganisasjonen
i Norge på den annen side. Overenskomst nr 511.
Inngått i Oslo, 17. mars 2010.
Hovedavtalen LO–NHO 2010–2013. Med tilleggsavtaler og NHOs
kommentarer. Finnes på http://www.nho.no/loenn-ogtariff/tariff-nytt-article4441-69.html.
Hovedavtalen LO - NHO 2010 - 2013 med tilleggsavtaler og kommentarer
(kommentarer
fra
LO).
Finnes
på
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
283
http://www.lo.no/hovedavtalen1/Kommentarer/Tilkapittel-IX-Informasjon-samarbeid-ogmedbestemmelse/
Fellesoverenskomsten for byggfag 2008-2010. Overenskomst mellom
Næringslivets Hovedorganisasjon og Byggenæringens
Landsforening
på
den
ene
siden
og
Landsorganisasjonen i Norge og Fellesforbundet på
den annen side.
Rettspraksis
Norske dommer
Høyesterettsavgjørelser
Rt. 2001 s. 1413
Rt. 2002 s. 391
Dommer av Arbeidsretten
ARD 1949 s. 61
ARD 1990 s. 68
ARD 1990 s. 140
Den faste tvistenemnd LO/NHO
Protokoll for den faste tvistenemnd LO/NHO av 29. januar 2008, sak nr.
2/2007
Avgjørelser fra EF-domstolen
Sak C-75/63 Hoekstra v Bestuur der Bedrijfsvereniging voor Detailhandel
en Ambachten (BBDA). Reference for a preliminary ruling:
Centrale Raad van Beroep - Netherlands. [1964] EFD 177.
Sak C-8/74 Procureur du Roi v Benoît and Gustave Dassonville [1974]
EFD 837.
Sak C-33/74 van Binsbergen v Bestuur van de Bedrijfsvereniging voor de
Metaalnijverheid [1974] EFD 1299.
Sak C-136/78 Criminal proceedings against Vincent Auer [1979] EFD 437.
Sak C-52/79 Procureur du Roi v Marc J.V.C. Debauve and others [1980]
EFD 833.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
284
Andreas van den Heuvel
Sak C-129/79 Macarthys Ltd v Wendy Smith [1980] EFD 1275.
Sak C-279/80 Criminal proceedings against Alfred John Webb. Reference
for a preliminary ruling: Hoge Raad - Netherlands. [1981]
EFD 3305.
Forente saker C-62 og 63/81 Société anonyme de droit français Seco and
Société anonyme de droit français Desquenne & Giral v
Etablissement d'assurance contre la vieillesse et
l'invalidité [1982] EFD 223.
Sak C-113/89 Rush Portuguesa Ldª v Office national d'immigration [1990]
EFD I-1417
Sak C-76/90 Säger v Dennemeyer & Co. Ltd [1991] EFD 421.
Sak C-180/89 Commission of the European Communities v Italian Republic
[1991] EFD I-709.
Sak C-169/91 Council of the City of Stoke-on-Trent and Norwich City
Council v B & Q plc. [1992] EFD I-6635.
Sak C-93/92 CMC Motorradcenter GmbH v Pelin Baskiciogullari [1993]
EFD I-5009.
Forente saker C-267/91 og C-268/91 Criminal proceedings against
Bernard Keck and Daniel Mithouard [1993] EFD I-6097.
Sak C-275/92 Her Majesty's Customs and Excise v Gerhart Schindler and
Jörg Schindler[1994] EFD I-1039.
Sak C-23/93 TV 10 v Commissariaat voor de Media [1994] EFD I-4795.
Sak C-384/93 Alpine Investments BV v Minister van Financiën [1995] EFD
I-1141.
Sak C-55/94 Reinhard Gebhard v. Consiglio dell´Ordine degli Avvocati e
Procuratori di Milano [1995] EFD I-4165.
Sak C-63/93 Fintan Duff, Liam Finlay, Thomas Julian, James Lyons,
Catherine Moloney, Michael McCarthy, Patrick
McCarthy, James O'Regan, Patrick O'Donovan v Minister
for Agriculture and Food and Attorney General [1996]
EFD I-569.
Sak C-272/94 Criminal proceedings against Michel Guiot and Climatec
SA, as employer liable at civil law [1996] EFD I-1905.
Sak C-55/96 Job Centre coop. arl. [1997] EFD I-7119.
Sak C-67/96 Albany International BV v Stichting Bedrijfspensioenfonds
Textielindustrie [1999] EFD I-5751.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
Bemanningsdirektivet
285
Sak C-124/97 Markku Juhani Läärä, Cotswold Microsystems Ltd and Oy
Transatlantic Software Ltd v Kihlakunnansyyttäjä (Jyväskylä) and Suomen valtio (Finnish State) [1999] I-6067.
Sak C-97/98 Peter Jägerskiöld v Torolf Gustafsson [1999] EFD I-7319.
Sak C-55/98 Skatteministeriet v Bent Vestergaard [1999] EFD I-7641.
Sakene C-369/96 og C-376/96 Criminal proceedings against Jean-Claude
Arblade and Arblade & Fils SARL (C-369/96) and
Bernard Leloup, Serge Leloup and Sofrage SARL (C376/96). References for a preliminary ruling: Tribunal
correctionnel de Huy - Belgium. [1999] EFD I-8453.
Forente saker C-51/96 og C-191/97 Christelle Deliège v Ligue francophone
de judo et disciplines associées ASBL, Ligue belge de judo
ASBL, Union européenne de judo (C-51/96) and François
Pacquée (C-191/97), [2000] EFD I-2549.
Sak C-165/98 Criminal proceedings against André Mazzoleni and Inter
Surveillance Assistance SARL, as the party civilly liable,
third parties: Eric Guillaume and Others [2001] EFD 2189
Sak C-157/99 Geraets-Smits and B.S.M. Geraets-Smits v Stichting
Ziekenfonds VGZ and H.T.M. Peerbooms v Stichting CZ
Groep Zorgverzekeringen [2001] EFD I-5473.
Forente saker C-49/98, C-50/98, C-52/98 til C-54/98 og C-68/98 til C71/98 Finalarte [2001] EFD I-7831.
Sak C-17/00 de Coster v Collège des bourgmestre et échevins de
Watermael – Boitsfort [2001] EFD I-9445.
Sak C-390/99 Canal Satélite Digital SL v Adminstración General del
Estado, and Distribuidora de Televisión Digital SA (DTS)
[2002] EFD I-607.
Sak C-279/00 Commission of the European Communities v Italian Republic
[2002] EFD I-1425.
Sak C-60/00 Mary Carpenter v Secretary of State for the Home
Department. [2002] EFD I-6279.
Sak C-131/01 Commission of the European Communities v Italian Republic
[2003] EFD I-1659.
Sak C-478/01 Commission of the European Communities v Grand Duchy
of Luxemburg [2003] EFD I-2351
Sak C-60/03 Wolff & Müller GmbH & Co. KG v José Filipe Pereira Félix
[2004] EFD I-9553.
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
286
Andreas van den Heuvel
Sak C-341/02 Commission of the European Communities v Federal
Republic of Germany [2005] EFD I-2733.
Sak C-490/04 Commission of the European Communities v Federal
Republic of Germany [2007] EFD I-6095.
Sak C-307/05 Yolanda Del Cerro Alonso v Osakidetza-Servicio Vasco de
Salud [2007] EFD I-7109.
Sak C-438/05 International Transport Workers’ Federation and Finnish
Seamen’s Union v Viking Line ABP and OÜ Viking Line
Eesti [2007] EFD I-10779.
Sak C-341/05 Laval un Partneri Ltd v Svenska Byggnadsarbetareförbundet, Svenska Byggnadsarbetareförbundets avdelning
1, Byggettan and Svenska Elektrikerförbundet [2007] EFD
I-11767.
Sak C-306/06 Telecom GmbH v Deutsche Telekom AG [2008] EFD
I-01923.
Sak C-346/06 Dirk Rüffert v Land Niedersachsen [2008] EFD I-1989.
Sak C-44/08 Akavan Erityisalojen Keskusliitto AEK ry and Others v
Fujitsu Siemens Computers Oy, dom 10. september 2009
[2009] EFD 8163.
Forkortelser
CEEP
The European Centre of Employers and Enterprises
providing Public services
CIETT
International Confederation of Private Employment
Agencies
ECOSOC
Den sosiale og økonomiske komité, EU
ETUC
The European Trade Union Confederation
SSRN
Social Science Research Network
UEAPME
European organisation for small and medium size
companies
UNICE
Union of Industrial and Employers' Confederations of
Europe. UNICE; nå BUSINESSEUROPE
UNI-Europa
UNI-Europa;
europeisk
fagforening
kommunikasjons- og tjenestesektoren
Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 5, s. 155−286 (2011)
innenfor