Evaluering av overgrepsmottakene 2012

“Det beste må ikke bli det godes fiende!”
Rapporten presenterer en evaluering av overgrepsmottakene, utført av Nordlandsforskning
på oppdrag fra Helsedirektoratet. Evalueringen er utført i perioden 27.mars 2012 til 20.
august 2012. Tittelen på denne rapporten er et sitat fra en av våre informanter: ”det beste
må ikke bli det godes fiende”. Det er ikke noen konklusjon vi trekker som forskere. Det er
et sitat fra en av våre informanter. Sitatet er valgt som tittel fordi det oppsummerer datamaterialet vårt, et budskap som gikk igjen som en rød tråd i samtalene med informantene
våre: nemlig at ideen om det ideelle, der det ideelle ikke er realiserbart, ikke må bli et hinder for å gi et tilbud, finne løsninger som kanskje ikke er ideelle, men som er realiserbare.
NF-rapport nr. 11/2012
“Det beste må ikke bli
det godes fiende!”
En evaluering av overgrepsmottakene
Ann Kristin Eide
i samarbeid med
Gunn Elin Fedreheim
Hege Gjertsen
Annelin Gustavsen
20
15
10
5
Tel.: +47 75 51 76 00
Fax: +47 75 51 72 34
E-mail: [email protected]
www.nordlandsforskning.no
Design: LMB-Grafisk AS, Grafisk produksjon/trykk: Trykkeriet, Høgskolen i Bodø
NF-rapport nr. 11/2012
N-8049 BODØ
"Det beste må ikke bli det godes fiende!"
En evaluering av overgrepsmottakene
Av
Ann Kristin Eide
I samarbeid med
Gunn Elin Fedreheim
Hege Gjertsen
Annelin Gustavsen
NF-rapport nr. 11/2012
ISBN-nr.: 978-82-7321-633-5
ISSN-nr.: 0805-4460
P.b. 1490, 8049 Bodø
Tlf.: 75 51 76 00/Telefaks: 75 51 72 34
REFERANSESIDE
- Rapporten kan også bestilles via [email protected]
Tittel
"Det beste må ikke bli det godes fiende!"
En evaluering av overgrepsmottakene
Forfattere
Ann Kristin Eide i samarbeid med Gunn Elin
Fedreheim, Hege Gjertsen og Annelin
Gustavsen
Prosjekt
Evaluering av overgrepsmottakene
Sammendrag
Overgrepsmottakene skal være et tilbud om
akutthjelp og oppfølging for voksne personer som har
vært utsatt for seksuelle overgrep og/eller vold i
nære relasjoner. Det er store forskjeller hva angår
omfang så vel som innhold i tilbudet som gis ved de
ulike mottakene. Evalueringen utkrystalliserer
faktorer av betydning for variasjonen. Den viktigste
omhandler fravær av nasjonale retningslinjer for
finansieringen og avklaring av ansvarsforhold, som
medfører at mange overgrepsmottak må ty til
løsninger som ikke er optimale. Uten stabile og
forutsigbare vaktordninger har systemet en
innebygget sårbarhet. Det er imidlertid så store
variasjoner de ulike stedene i landet, at det er behov
for å finne lokalt tilpassede løsninger.
Offentlig
NF-rapport
tilgjengelig: Ja
nr.: 11/2012
ISBN nr.
ISSN
978-82-7321-633-5
0805-4460
Ant. sider
Dato:
og bilag: 190
August 2012
Prosjektansvarlig (sign):
Ann Kristin Eide
Forskningsleder:
Cecilie Høj Anvik
Oppdragsgiver
Helsedirektoratet
Oppdragsgivers referanse
Emneord
Overgrepsmottak, vold i nære relasjoner,
seksuelle overgrep, voldtekt
Keywords
Assault centres, intimate relations violence,
sexual assault,
Andre rapporter innenfor samme forskningsSalgspris
prosjekt/program ved Nordlandsforskning
NOK 200,Nordlandsforskning utgir tre skriftserier, rapporter, arbeidsnotat og artikler/foredrag. Rapporter er
hovedrapport for et avsluttet prosjekt, eller et avgrenset tema. Arbeidsnotat kan være foreløpige
resultater fra prosjekter, statusrapporter og mindre utredninger og notat. Artikkel/foredragsserien
kan inneholde foredrag, seminarpaper, artikler og innlegg som ikke er underlagt copyright
rettigheter.
FORORD
Denne rapporten presenterer en evaluering av overgrepsmottakene i Norge. Den
er utarbeidet på oppdrag fra Helsedirektoratet, i den hensikt å danne en bakgrunn
for helsemyndighetenes framtidige vurderinger av organisering og ansvarsforhold
rundt tjenesten. Spørreundersøkelsene er håndtert av seniorforsker Hege
Gjertsen, forsker Gunn Elin Fedreheim og seniorforsker Annelin Gustavsen. Jurist
og høgskolelektor Hild Rønning har bistått med kvalitetssikring av
spørreundersøkelsen rettet mot politiet. Undertegnede, seniorforsker Ann Kristin
Eide, har vært prosjektleder og hatt ansvar for de kvalitative intervjuene og
utformingen av selve rapporten.
Vi vil rette en stor takk til samtlige som har stilt opp for oss som informanter,
spesielt overgrepsmottakene som også har tilrettelagt for gruppeintervju, tatt
godt imot oss, og bistått med tilleggsinformasjon ved behov. Takket være så
mange hyggelige, engasjerte og kunnskapsrike mennesker har datainnsamlingen
vår ikke bare vært lærerik, men også en glede å utføre.
I prosjektet har vi også hatt referansepersoner for ytterligere dialog, disse har
også gått igjennom rapporten på et tidlig stadium og kommet ved verdifulle
kommentarer og innspill. Disse er, i alfabetisk rekkefølge: Anne Alvik; tidligere
helsedirektør og leder av gruppen som utformet veileder for
overgrepsmottakene; Britt Bøen, klinisk spesialist i psykiatrisk sykepleie og
fagrådgiver for avdelingsledelsen ved Søndre Oslo DPS; Cecilie Hagemann,
overlege ved Kvinneklinikken/Overgrepsenheten, St. Olavs Hospital HF,
Trondheim; Grethe E. Johnsen, forsker, ph.d., spesialist i klinisk psykologi,
prosjektleder for overgrepsmottak ved Nasjonalt kompetansesenter for
legevaktmedisin, Uni Helse; Morten Laudal, fastlege og nestleder i norsk forening
for allmennmedisin; Helle Nesvold, overlege ved Overgrepsmottaket i Oslo,
deltidsstilling ved Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin, også i
gruppen som utarbeidet veileder for overgrepsmottakene; Kari Ormstad,
avdelingsdirektør, Rettspatologi og klinisk rettsmedisin, FHI, sitter i Den
rettsmedisinske kommisjon, og var også med i gruppen som skrev veileder.
Steinar Hunsgår, professor ved UiB og forskningsleder ved Nasjonalt
kompetansesenter for legevaktmedisin, har gått igjennom en tidlig
systematisering av datamaterialet for sikring av at de sentrale problemstillinger
var berørt.
1
Vi er svært takknemlige for det disse har bidratt med. Eventuelle svakheter i
rapporten er på vår kappe, på tross av, ikke på grunn av, informantene og
referansepersonene.
Vi vil også rette stor takk til førsteamanuensis Håkan Sandersen, Universitetet i
Nordland, for gjennomlesing og nyttige tilbakemeldinger, og dr.polit Trond
Bliksvær, FoU sjef ved Valnesfjord Helsesportsenter, for gjennomgang av det
kvantitative datamaterialet.
Vi vil også takke vår kontaktperson i
Helsedirektoratet, Hilde Skagestad, for god dialog og oppfølging underveis.
Likeledes vil vi takke for verdifulle innspill fra Helsedirektoratet i sluttføringen av
rapporten.
Takk til dere alle!
Bodø, 30. august 2012
2
INNHOLD
FORORD .............................................................................................................................. 1
SAMMENDRAG ................................................................................................................. 5
SUMMARY ........................................................................................................................ 18
1.
INNLEDNING .......................................................................................................... 31
1.1 BEGYNNENDE PRESENTASJON .....................................................................................................32
2.
OM EVALUERINGEN ........................................................................................... 38
2.1
2.2
2.3
2.4
2.5
DELSTUDIE A: STRUKTURERTE INTERVJU MED REPRESENTANTER FOR OVERGREPSMOTTAKENE .............39
DELSTUDIE B: CASESTUDIER AV SEKS OVERGREPSMOTTAK...............................................................41
DELSTUDIE C: SPØRREUNDERSØKELSE OG INTERVJU KNYTTET TIL SAMARBEIDSRELASJONER ..................44
DELSTUDIE D: BRUKERUNDERSØKELSE .........................................................................................47
DELSTUDIE E: INTERVJUER MED REPRESENTANTER FOR RELEVANTE NASJONALE KOMPETANSEMILJØER OG
RELEVANTE INTERESSEORGANISASJONER................................................................................................49
3.
MOTTAKENES ØKONOMISKE RAMMEBETINGELSER ............................ 51
3.1
3.2
3.3
3.4
3.5
4.
TIDLIGERE STATUSRAPPORT ........................................................................................................51
MER OM ØKONOMISKE RAMMEBETINGELSER ...............................................................................53
REKRUTTERING AV PERSONELL ....................................................................................................59
AVKLARING AV ANSVARSFORHOLD: ØKONOMISKE ASPEKTER ...........................................................61
AVKLARING AV ANSVARSFORHOLD: LOVFESTING............................................................................64
MER OM TILBUDET SOM GIS ........................................................................... 68
4.1
4.2
4.3
4.4
4.5
4.6
4.7
4.8
ALDERSGRUPPER ......................................................................................................................69
OVERGRIPER, OVERSMITTE OG LOKALER .......................................................................................70
SPORSIKRING OG OPPBEVARING AV SENSITIVT MATERIALE...............................................................73
RETTSLIGE LEGEERKLÆRINGER .....................................................................................................75
HELSE, JUSTIS – ROLLER OG ROLLEKONFLIKT ..................................................................................78
DOKUMENTASJON, VOLDSOFFERERSTATNING, ANSVARSAVKLARING .................................................79
RUTINER FOR TILBAKEMELDING FRA BRUKERNE .............................................................................81
SYNLIGGJØRING ........................................................................................................................82
5.
VOLD I NÆ RE RELASJ ONER ............................................................................ 85
6.
KOMPETANSE OG KOMPETANSEUTVIKLING ............................................ 93
6.1 FAKTAOPPLYSNINGER FRA EKSISTERENDE ARBEID ...........................................................................93
6.2 NASJONALT KOMPETANSESENTER FOR LEGEVAKTMEDISIN (NKLM) ..................................................94
6.3 ARENAER FOR ERFARINGSUTVEKSLINGER, KOMPETANSEOPPBYGGING OG DEBRIEFING ........................96
3
6.4
6.5
6.6
6.7
6.8
7.
REGIONALE RESSURSSENTRE OM VOLD, TRAUMATISK STRESS OG SELVMORDSFOREBYGGING (RVTS) ... 99
OPPLÆRING OG OPPBYGGING .................................................................................................. 101
KOMPETANSE, MINSTEKRAV OG SERTIFISERING........................................................................... 104
BETYDNINGEN AV MENGDETRENING ......................................................................................... 107
BETYDNINGEN AV ILDSJELER..................................................................................................... 107
HELSEFORETAK, LEGEVAKT OG MANGFOLD ........................................ 110
7.1
7.2
7.3
7.4
FAKTAOPPLYSNINGER FRA EKSISTERENDE ARBEID ........................................................................ 110
ANSETTELSESFORMER, BEREDSKAP, MENGDETRENING................................................................. 111
EN SYKEPLEIESTYRT MODELL .................................................................................................... 121
BETYDNINGEN AV STØRRELSE................................................................................................... 122
8.
SAMARBEID PÅ TVERS ..................................................................................... 126
9.
PSYKOSOSIAL OPPFØLGING .......................................................................... 135
9.1
9.2
9.3
9.4
9.5
10.
PRESENTASJON AV EKSISTERENDE KUNNSKAP ............................................................................. 136
PSYKOSOSIAL OPPFØLGING: VÅRT DATAMATERIALE ..................................................................... 136
DE KRITISKE OVERGANGENE ..................................................................................................... 140
MER OM OPPFØLGING – Å IDENTIFISERE ”BEHOV”...................................................................... 141
TOPPEN AV ISFJELLET? ............................................................................................................ 146
AVSLUTTENDE BETRAKTNINGER ............................................................... 148
10.1 VARIASJON OG ÅRSAKSFORHOLD .............................................................................................. 148
10.2 ”DET BESTE MÅ IKKE BLI DET GODES FIENDE” - UTDYPING ............................................................ 155
REFERANSER ................................................................................................................ 157
APPENDIKS: SPØRREUNDERSØKELSER TIL POLITIET .................................. 159
4
SAMMENDRAG
Evaluering av overgrepsmottakene
Rapporten presenterer en evaluering av overgrepsmottakene, utført av
Nordlandsforskning på oppdrag fra Helsedirektoratet. Evalueringen er utført i
perioden 27.mars 2012 til 20.august 2012. Tittelen på denne rapporten er et sitat
fra en av våre informanter: ”det beste må ikke bli det godes fiende”. Det er ikke
noen konklusjon vi trekker som forskere. Det er et sitat fra en av våre
informanter. Sitatet er valgt som tittel fordi det oppsummerer datamaterialet
vårt, et budskap som gikk igjen som en rød tråd i samtalene med informantene
våre: nemlig at ideen om det ideelle, der det ideelle ikke er realiserbart, ikke må
bli et hinder for å gi et tilbud, finne løsninger som kanskje ikke er ideelle, men som
er realiserbare.
Bistand til overgrepsutsatte handler om å tenke langsiktig, helhetlig og gripe inn i
potensielle forløpere og utviklingsveier for psykiske helseproblem og
arbeidslivsmarginalisering. Det fins 22 overgrepsmottak fordelt over hele landet,
to tredeler forankret i legevakt/interkommunal legevakt, og en tredel i
helseforetak. Det primære personellet består av sykepleiere og leger, ved de
største mottakene fins imidlertid også andre faggrupper som sosionomer,
psykiatriske sykepleiere og psykiatriske vernepleiere. Siden 2007 har Nasjonalt
kompetansesenter
for
legevaktmedisin
(Nklm)
hatt
ansvar
for
kompetansehevingstiltak for overgrepsmottakene.
Voldtektsutvalget estimerer mellom 8000-16000 voldtekter/voldtektsforsøk per
år, og det understrekes at dette er et konservativt estimat. Det framgår at 9 av 10
voldtekter ikke anmeldes (Sletner 2008). Videre har det vært estimert at minst
20.000 kvinner i Norge utsettes hvert år for vold/trusler/sexovergrep fra
nærstående person (Ormstad 2011). Sammenlignet med hjertesykdom, hvor det
beregnes at mellom 12 000 og 15 000 personer får akutt hjerteinfarkt hvert år,
kan man se at overgrep er ingen marginal problemstilling. Dertil opplever nær
50% av voldtatte Post Traumatic Stress Disorder1 (Rothbaum og Foa 1998).
Voldtekt er den mest traumatiserende hendelsen et menneske kan oppleve,
11
PTSD (Post Traumatic Stress Disorder) består av fire hovedelementer: gjenopplevelse av traume (i
form av påtrengende minner, bilder, flashback), unngåelsesatferd (prøve å unngå alt som minner om
traumet), nummenhet og depresjonhyperaktivering (irritabilitet, eksplosivt sinne, være i beredskap,
konsentrasjonsvansker,
søvnvansker).
(http://www.fmso.no/Seksuelle-overgrep/Fakta-omseksuelle-overgrep-19/
5
forbundet med sterke, omfattende og langvarige reaksjoner (Gjestad 2008).
Overgrep berører mange, og har dyptgripende implikasjoner.
Overgrepsmottakene skal være et tilbud om akutthjelp og oppfølging rettet til
voksne personer som har vært utsatt for seksuelle overgrep og/eller vold i nære
relasjoner. Et sentralt element i det oppdraget overgrepsmottakene har overfor
sine brukere dreier seg også om samarbeid og koordinering av oppgaver og ansvar
overfor andre instanser – i akuttfasen så vel som i det videre oppfølgingsarbeidet
rundt den enkelte bruker. Evalueringen har inkludert informanter fra sentrale
kompetansemiljø og samarbeidspartnere/henvisningsinstanser så vel som
representanter fra overgrepsmottakene. Evalueringen har primært benyttet seg
av kvalitative metoder, supplert med spørreundersøkelser via Questback.
Tjenestetilbud, variasjon og økonomiske rammebetingelser
Tjenestetilbudet ved overgrepsmottakene skal ivareta tre hoveddimensjoner:
Medisinsk undersøkelse og behandling, psykososial støtte og oppfølging, samt
rettsmedisinsk undersøkelse og sporsikring. Evalueringen viser at noen
overgrepsmottak rapporterer at alle tre aspektene ved overgrepsmottakets arbeid
fungerer godt. Dette er gjerne de større mottakene – uavhengig av hvorvidt de er
en del av et helseforetak eller legevakt, kommunal eller interkommunal. Alle
overgrepsmottakene mener medisinsk undersøkelse og behandling ivaretas godt
– dvs. undersøkelser med hensikt å diagnostisere og behandle, undersøkelser og
behandling for skader, seksuelt overførbare sykdommer, akutte psykiske
reaksjoner og psykiske lidelser.
Derimot, hva angår rettsmedisinske
undersøkelser – skadedokumentasjon til bruk overfor rettsapparatet – så
rapporterer mange at de opplever mangler. Det samme gjelder aspektet knyttet
til psykososial støtte og oppfølging. Det er også store forskjeller hva angår
henvisningsrutiner.
Variasjonene henger imidlertid ikke sammen med
overgrepsmottakets forankring. Med forankring mener vi her distinksjonen
mellom kommunehelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste.
Hvor lenge de ulike mottakene har eksistert varierer, og befolkningsgrunnlaget i
de ulike regionene varierer, hvilket gir ulikt grunnlag for mengdetrening. Hvilke,
og hvor mange instanser man har i de ulike regionene som potensielle
samarbeidspartnere/henvisningsinstanser varierer også. De ulike mottakene
besitter ulik grad av kompetanse, og variasjonen er særlig markert blant legene.
Men den viktigste årsaken til varierende tilbud handler om manglende økonomi.
Flere steder sliter overgrepsmottakene med finansieringen, fordi ikke alle
kommunene er med på spleiselaget som mottakene er avhengig av. Det har igjen
6
betydning for hva slags måter man kan organisere, ansette og avlønne
fagpersonell på, og som resultat varierer tilbudet som gis ved de ulike mottakene.
Datamaterialet vårt viser at rask mobilisering til en mottakssituasjon henger
sammen med en stabil og forutsigbar vaktordning. Men bruk av tilstedevakt eller
betalt beredskapsvakt av både sykepleier og lege koster mer enn mange
overgrepsmottak har råd til. Uten stabil og forutsigbar vaktordning har systemet
en innebygget sårbarhet, som i verste fall kan bety at man ikke kan garantere 24
timers tilbud. Løsninger som kan synes rasjonelle på et byråkratisk nivå er ikke
alltid like hensiktsmessig på bakkenivå. For eksempel, å benytte seg av personell
som allerede er på vakt kan synes som en god løsning. Men de som arbeider på
bakkenivå kan erfare at kapasiteten er slik at det i praksis ikke er rom for utvidelse
av tilbudet. Dersom man påtar seg ytterligere arbeidsoppgaver uten å øke
personellet generelt, vil det gi lengre ventetider og et forringet tilbud for alle
pasientgrupper.
Mye har gått rundt ved mange overgrepsmottak fordi de ansatte har gitt det som
omtales som ”det lille ekstra” (sitat). Men det berettes om endringer på gang i
samfunnet. På den ene siden øker antallet saker ved overgrepsmottakene,
samtidig blir det færre og færre som ønsker å ha en jobbsituasjon som er basert
på det som omtales som veldedighet.
Noen steder har overgrepsmottaket et omfattende nettverk av
samarbeidspartnere som samarbeider på flere plan, utover de konkrete sakene.
Flere steder rapporteres det imidlertid for lite dialog mellom de ulike instansene
som har med tematikken overgrep å gjøre. Det resulterer i at man vet for lite om
det helhetlige tilbudet den enkelte overgrepsutsatte faktisk får, man vet for lite
om hva som gjøres og ikke gjøres ved andre instanser, og man risikerer at det blir
hull i stedet for en sammensydd oppfølging.
Det eksisterer uklarheter i mange kommuner, ikke bare knyttet til ansvarsforhold,
men også i forhold til kunnskap om hva et overgrepsmottak er. Ikke alle vet
forskjell på overgrepsmottak og Støttesenter mot seksuelle overgrep2. Enkelte
2
Støttesentrene mot seksuelle overgrep er et lavterskeltilbud som skal fungere som et supplement
til det offentlige hjelpeapparatet. De har fokus på å gi råd, støtte og hjelp til brukerne basert på
prinsippet om hjelp til selvhjelp. Dette kan skje gjennom individuelle samtaler eller ulike former for
støttegrupper. De tilsatte ved sentrene skal også kunne hjelpe til med å kartlegge hvilke behov
brukerne har, og finne passende tilbud, enten det er på senteret eller i det offentlige
hjelpeapparatet. Sentrene skal i utgangspunktet ikke gi behandling,
7
kommuner tror de er med på å spleise på et overgrepsmottak, mens de i
realiteten ikke gjør det. Det fins også kommuner som har reservert seg mot
ordningen fordi overgrepsmottaket de sokner til ikke har spesialopplærte leger.
Enkelte overgrepsmottak har egen nettside. Informasjonen som framkommer på
disse sidene er imidlertid varierende.
Flere representanter fra
overgrepsmottakene så vel som informanter fra ulike kompetansemiljø tar opp
behovet for tilgjengelig, forståelig informasjon og nettside. Både representanter
for Støttesenter mot seksuelle overgrep og Krisesentrene understreker
betydningen av at begrepene som brukes er forståelige for alle brukergruppene,
og at det må være lett å finne overgrepsmottakenes nettside ved søk på ord folk
anvender. Brukerorganisasjonene kan utgjøre en viktig ressurs i forhold til innspill
og kvalitetssikring i den anledning.
Generelt fins det lite rutiner for tilbakemelding fra brukerne ved
overgrepsmottakene. Det påpekes spesielle utfordringer knyttet til
brukerevalueringer i dette feltet knyttet til potensiell retraumatisering.
Psykososial oppfølging
Hva angår psykososial oppfølging er bildet alt annet enn entydig. Det handler
både om at tilbudet overgrepsmottakene gir varierer i seg selv, og at hva slags
andre tilbud man har tilgjengelig lokalt varierer. Det handler også om at
overgrepsmottakene har ulik praksis hva angår å knytte pasientene opp til andre
instanser for oppfølging. De har ulik praksis i forhold til hvem de henviser
pasientene til, og de har ulik praksis hvorvidt de følger opp pasienten etter at
eventuell henvisning er blitt gitt. Psykososial oppfølging er noe mange ønsker mer
kunnskap om, også ved de større mottakene. Det å ivareta pasientens verdighet
er også noe som krever spesiell kompetanse, påpeker flere informanter.
Enkelte overgrepsmottak foretar kun en telefonsamtale i etterkant av den akutte
behandlingen, og så henvises pasientene til fastlegen. Andre steder har man mer
omfattende oppfølgingsopplegg, og ved de største mottakene har man dertil
andre faggrupper tilsatt enn leger og sykepleiere. Det er store forskjeller hva
angår henvisningsrutiner, og det fins få formelle samarbeidsavtaler. De fleste
mener manglende oppfølging ved overgrepsmottakene er en svakhet. Vi kommer
imidlertid også i en berøring med en diskusjon omkring hvor mye oppfølging det
skal være ved et overgrepsmottak. At mennesker som har opplevd overgrep
trenger oppfølging, er samtlige vi snakker med enige om. Uenighetene går på
hvem som skal stå for oppfølgingen, og hvor omfattende den bør være.
8
Men flere mener at selv om en viktig oppgave ved overgrepsmottakene er å sluse
pasientene videre i systemet, så er det et viktig poeng ved å ha noe oppfølging
ved selve mottaket også. Det handler om å komme til ”før skammen tar over”
(sitat), og at en henvisning kan oppleves som en avvisning. Overgangene mellom
instanser understrekes også som kritiske, fordi ”det er i overgangene folk blir
borte” (sitat). Erkjennelsen av dette gjør også at en del representanter for både
overgrepsmottak og kompetansemiljø mener at oppfølgingstilbudet må bli
oppsøkende.
Mange snakker om betydningen til fastlegen, som er en viktig ressurs i
oppfølgingen av overgrepsutsatte og viktig å involvere. Men ikke alle mener
fastlegen i seg selv er noen garanti for god oppfølging videre. Enkelte kvinner kan
oppleve det som vanskelig å undersøkes av en mann etter et overgrep – og vice
versa. Det kan også bety at de ikke greier å benytte seg av fastlegen som før.
Noen steder bistår overgrepsmottaket i forhold til å bytte fastlege i den
anledning. Andre kan fortelle at særlig på små steder kan fastlegen være
vanskelig å bruke i oppfølgingsarbeidet, fordi det er så smått og gjennomsiktig, og
noen man kjenner kan sitte på legekontoret. Dette er forhold som i praksis kan
bety at mennesker faller utenfor, og ikke får den hjelpen de trenger. Evalueringen
sier ikke noe om kvaliteten på arbeidet fastlegene gjør generelt. Poenget er at en
henvisning til fastlegen i seg selv ikke er noen garanti for at pasienten får
oppfølging, og spørsmålet enkelte stiller hvorvidt dette er nok å gjøre fra
overgrepsmottakets side er et legitimt spørsmål.
Rettsmedisinske aspekter
Rettsmedisinsk kommisjon uttrykker bekymring over at kvaliteten på de
sakkyndige rettsmedisinske uttalelsene i straffesaker er så varierende, at man i
20-25 % av sakene ikke kan anvende disse som tilfredsstillende dokumentasjon.
De regionale forskjellene kan ha juridiske konsekvenser ved eventuell
straffeforfølgelse. Tilfredsstillende og forpliktende organisering av virksomheten
samt plan for kompetanseheving med eventuell sertifisering, og ikke minst
regulering i lov eller forskrift understrekes av Den rettsmedisinske kommisjon som
viktig for å heve kvaliteten i sakene.
Noen overgrepsmottak kan berette at de opplever at de rettsmedisinske
aspektene er godt ivaretatt ved deres mottak. Dette rapporteres uavhengig av
mottakets organisering – helseforetak eller legevakt. Mange overgrepsmottak
mener imidlertid de trenger mer kunnskap på dette feltet. Behovet for mer
9
kunnskap på området understrekes ved det faktum at Den rettsmedisinske
kommisjon ikke mottar erklæringer fra alle mottakene, hvilket de i følge
veilederen (2007) skal. Datamaterialet vårt viser at det er uklarheter en del steder
omkring hvem som har ansvaret for å sende inn disse erklæringene.
Overgrepsmottakene befinner seg i et krysningspunkt mellom helse- og
justissektoren. En utfordring som flere påpeker i den anledning, er knyttet til
spørsmål om oppfølging og omsorg versus habilitet i som sakkyndig og vitne. Ett
sted kan man berette at dette er en årsak til at man ikke har oppfølging av
pasientene utover en telefonsamtale noen dager etter akuttbehandlingen: man
kan ikke kombinere rollen som sakkyndig med det å utføre oppfølgingsarbeid, og
man har for lite personell til å kunne delegere oppgavene.
Kompetansepersoner på området kan fortelle oss at det er blitt vanskeligere å få
voldsoffererstatning, og dokumentasjonen understrekes som særdeles viktig. Det
er imidlertid uklart hvem som har ansvaret for å betale for uttalelsene som kreves
i den anledning.
Flere steder kan man berette at man kan oppleve at enkelte leger ikke ønsker en
overgrepssak. Feltet preges også av uklarheter hva angår ansvarsforhold og
kostnader i forhold til legene. En annen utfordring knytter seg til hvem som har
ansvar for finansieringen av de rettsmedisinske aspektene ved arbeidet, som
understrekes som svært tidkrevende. Det gjelder undersøkelsene så vel som
etterarbeidet. En løsning nevnes å være en rettsmedisinsk normaltariff, hvor ulike
prosedyrer er beskrevet, og man får muligheten til å ta betalt for etterarbeidet
som er ganske omfattende. Samtidig påpeker enkelte av våre informanter
fordeler ved at ansvaret for de økonomiske aspektene knyttet til rettsmedisin
hadde ligget under justissektoren. Da ville penger og instruksjonsmyndighet
kunne komme fra samme instans. Det rettsmedisinske ansvaret er imidlertid tett
flettet sammen med helsehjelp. Selv om enkelte mener det er en oppgave
justissektoren burde ta hånd om, og dermed finansiere, mener andre at
helsesektoren må ansvarliggjøres, og finansiere en ”rettsmedisinsk normaltariff” inklusive regning på legeerklæringer.
Mer om variasjon
Hva angår rekruttering varierer bildet en del mellom de ulike overgrepsmottakene, så vel som mellom de ulike profesjonene ved det enkelte mottaket.
Noen steder er rekruttering noe som berettes om som problemfritt. Andre steder
sliter man veldig med rekrutteringen. Dette handler også om hvilket fagmiljø og
10
arbeidsforhold man har å tilby, noe som kan ha betydning for hvor attraktivt
overgrepsmottaket anses å arbeide ved. Manglende finansiering kan skape vonde
sirkler.
Noen overgrepsmottak har egne lokaler som ikke brukes til annet enn
overgrepsmottakets formål, men flere anvender rom som også benyttes til andre
formål. Dette skaper en utfordring knyttet til oversmitte av spormateriale/bevismateriale. Dårlige lokaler har også en betydning for opplevelsen til
pasienten. Mange uttrykker ønske om eget samtalerom, og eget toalett til den
overgrepsutsatte. Det understrekes at det er viktig at pasienten opplever det er
et verdig sted de kommer til, at de får tilbake den verdigheten de har mistet.
Manglende lokaler kan også sette begrensninger for hvor lenge spormateriale kan
oppbevares, de stedene man ikke har plass nok. Flere overgrepsmottak
rapporterer også at de er usikre på kvaliteten på sporsikringen som gjøres. Alle
overgrepsmottakene har rutiner for oppbevaring som begrenser både tilgang til
og innsyn i materialet – det være seg dokumenter, bilder eller spormateriale. Men
hvor godt beskyttet sensitivt materiale er, varierer. Ett sted kan man ikke låse
rommet der skapet med spormaterialet oppbevares. Det har vært et tilfelle der
overgriper, kamuflert som vaskepersonell, prøvde å få tilgang til skapet.
Vold i nære relasjoner
Samtlige som ikke tar imot tilfeller av vold i nære relasjoner, påpeker manglende
kapasitet og ressurser som hovedårsak. Noen mener de har kompetanse til å ta
imot saker knyttet til vold i nære relasjoner, men at det åpner opp for atskillig
flere pasienter, hvilket vil kreve flere ansatte. Andre påpeker at vold i nære
relasjoner åpner opp for en enorm variasjon hva angår saker, noe som ikke bare
krever flere ansatte, men ansatte med en annen form for kompetanse. I forhold
til denne kategorien er det også spesielt viktig å sikre at de ikke reiser hjem til en
farlig situasjon. Nødvendigheten av å tenke sikkerhet har en viktig implikasjon for
hvordan man må tenke oppfølging. Det påpekes at sikkerhetsaspektet kan falle
bort dersom man sluser pasientene for fort videre. I og med at rutinene for
oppfølging varierer mye mellom de ulike mottakene, er det behov for avklaring av
hva sikkerhetsaspektet skal bety for oppfølgingsrutinene i forhold til saker knyttet
til vold i nære relasjoner.
Det stilles en rekke spørsmål knyttet til tematikken relasjonsvold: hva skal
defineres som vold, og hva skal defineres som nære relasjoner? Hvor bredt ut
skal man gå? Og hvem skal følge opp barnet som moren har med seg? Flere
framhever ”Overgrepsmottak: Veileder for helsetjenesten” (2007) som veldig god.
11
Enkelte mener imidlertid den blir for diffus, i den sammenhengen dras gjerne vold
i nære relasjoner fram. Enkelte kommer med en oppfordring til den nye
veilederen: At den kan skissere flere aktuelle forløp, og si litt om hvilke forløp som
passer for hvem. Alle må lett kunne finne ut hvem de skal kontakte, og
kontaktpersonen må kjenne sitt ansvar og arbeidsområde – det være seg
sosialkontor, fastlege eller kommunens helsetjeneste i form av helsesøster,
hjemmebaserte tjenester eller kommunens psykiske helseteam.
Noen overgrepsmottak som hører til helseforetak påpeker spesielle utfordringer
hva angår det å ta imot saker knyttet til vold i nære relasjoner, det er et tilbud
man mener bør være mer desentralisert. Relasjonsvold utspiller seg gjerne over
tid, og det kan være vanskelig å komme seg ut av voldelige forhold. Flere
informanter understreker at denne gruppen har spesielt behov for et tilbud i
nærmiljøet. Samtidig påpekes også utfordringer knyttet til at nærmiljøet på små
steder kan være lite og gjennomsiktig, og dette kan hindre folk i å søke hjelp.
Utvikling av fagmiljø og arenaer for kompetanseoppbygging
Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin framheves av samtlige
overgrepsmottak som viktige, og den opplæring og oppfølging man mottar
understrekes som god. Kompetansesenteret tilbyr grunnkurs der målsetningen er
å gi helsepersonell ved overgrepsmottak de nødvendige kunnskaper og
ferdigheter, slik at de kan gi adekvat behandling og hjelp til mennesker utsatt for
seksuelle overgrep og vold i nære relasjoner. Kursporteføljen består også av ulike
spesialkurs som omfatter fordypning innen sentrale fagområder. Mange
overgrepsmottak etterspør imidlertid oppfølgingskurs, og dette er på trappene:
kursporteføljen skal nå også utvides med et eget oppfølgingskurs til grunnkurset.
Datamaterialet vårt indikerer god kontakt mellom overgrepsmottakene, med
muligheter for tilbakemeldinger som følges opp. Kompetansesenteret fungerer i
tillegg som en arena der mottakene kan knytte kontakter seg imellom.
I hvilken grad overgrepsmottakene har kontakt med andre overgrepsmottak er
imidlertid noe som varierer. En del informanter opplever arbeidet ved
overgrepsmottaket som en ensom jobb.
Muligheten til å møte andre
overgrepsmottak er noe mange mener ville styrke kompetansen og bidra til å
skape et faglig fellesskap. Noen overgrepsmottak rapporterer gode muligheter for
debrifing internt på mottakene. Men flere opplever at dette aspektet er lite
ivaretatt.
Arbeidet representerer en stor følelsesmessig påkjenning, og
ivaretakelse av de ansatte er nødvendig for å forebygge utbrenthet, bygge opp
12
kompetanse så vel som bevare kompetansen. erfaringer, drøfte og lære av
hverandre.
Ett sted sørger Regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og
selvmordsforebygging (RVTS) for nettverksmøter mellom mottakene i regionen,
men dette er unntaket. Mange steder kjenner man ikke til RVTS ved
overgrepsmottaket. Der RVTS har vært aktive i forhold til overgrepsmottakene,
har det hatt stor betydning for overgrepsmottakene i regionen. Ved et RVTS som
ikke har hatt kontakt med overgrepsmottakene, forklares det at
overgrepsmottakene lett assosieres med rettsmedisin, en type arbeid som ikke er
relevant for RVTS. Man mener også at overgrepsmottakene ikke har vært tydelig
nok løftet fram i oppdragsbrevene fra direktoratet. Ved et annet RVTS har det
vært vakante stillinger, noe som har medført manglende kontakt med
overgrepsmottakene.
Opplæring og kursing er et viktig aspekt ved oppbygging av et fagmiljø. Noen
overgrepsmottak har utviklet en stor opplæringspakke, og sørger for
internundervisning med jevne mellomrom. Andre kan berette at de ikke har noen
spesiell kompetanseheving utenom kursene ved Nasjonalt kompetansesenter for
legevaktmedisin. I hvilken grad de ansatte er kurset kan variere mellom de ulike
profesjonene, så vel som mellom de ulike vaktene ved det enkelte
overgrepsmottaket. Felles for de aller fleste overgrepsmottakene er at de ønsker
mer opplæring. Det gjelder også mottakene som ellers rapporterer å ha god
kompetanse. Det berettes at jo mer en kan om tematikken, dess mer ser man at
man trenger å lære. Økonomien kan sette grenser for kursdeltakelse.
Legevakt eller helseforetak?
I vår evaluering framkommer det ingen klare sammenhenger mellom
forankringssted og omfanget av/innholdet i tilbudene som gis ved
overgrepsmottakene. Ut fra kvaliteten på de sakkyndige erklæringene, slik de
vurderes av Den rettsmedisinske kommisjon, ser det heller ikke ut som om
variasjonen henger sammen med forankringspunktet til mottakene. Vi finner
overgrepsmottak som rapporterer at både medisinske, rettsmedisinske og
psykososiale aspekter fungerer godt, og overgrepsmottak som rapporterer at de
strever hva angår rettsmedisinske og psykososiale aspekter – uavhengig av om de
er forankret i sykehus eller legevakt. Omfang av samarbeidspartnere henger ikke
sammen med forankringspunkt, og intervjuer med samarbeidspartnere indikerer
at hvor godt de erfarer samarbeidet heller ikke henger sammen med
forankringspunkt.
13
Vi finner imidlertid ulike meninger om hvor overgrepsmottakene bør forankres.
De fleste informantene våre mener de hører hjemme ved legevakter/interkommunale legevakter. Både fordi overgrep omhandler mer enn underliv, og
fordi det også rammer menn3. Dertil nevnes det at mange steder i landet er det
langt å måtte reise til sykehus ved en akutt hendelse som et overgrep er. Det
understrekes også at man bygger opp rettsmedisinsk kompetanse som man
lettere også kan anvende overfor andre pasientgrupper dersom
overgrepsmottaket er forankret i legevakt. Noen mener imidlertid at mottakene
hører hjemme på gynekologisk avdeling, og at kun gynekologer innehar den
kompetansen som behøves for å skille normale funn fra unormale. Her mener
man at det er mulig å lage tilpassede løsninger så man også kan ta imot menn:
legevaktsleger kan kalles inn, med assistanse fra sykepleier fra overgrepsvakta,
eller man kan kalle inn kirurg ved behov for innvendig undersøkelse. Det påpekes
også at undersøkelsen ikke trenger foregå ved gynekologisk avdeling, selv om
overgrepsmottaket rent organisatorisk er forankret der. De fleste mener
imidlertid at med opplæring vil også allmennleger gjøre en god jobb. Alle må
likevel ha ytterligere opplæring, i og med de rettsmedisinske aspektene, enten
man er gynekolog eller allmennpraktiker.
Det krever spesiell kompetanse for å gjøre god sporsikring og rettsmedisinske
undersøkelser. Det varierer imidlertid hva man mener utgjør denne kompetansen.
Men at arbeidet bør utføres av en gruppe som får mer intensiv opplæring og mer
erfaring, er noe de fleste understreker som viktig for å sikre de ansatte et visst
volum hva angår saker. Det understrekes at dette ikke er et arbeid som kan
pålegges hvem som helst å gjøre, verken gynekologer eller allmennleger.
Faktorer av betydning for kvalitet
Et moment som påpekes som viktig for kvalitet på tilbudet, er stabilitet. Noen
steder kan man fortelle at det er stor gjennomtrekk av gynekologer ved
sykehuset, hvilket vil bety lite stabilitet for overgrepsmottaket dersom disse har
ansvaret for undersøkelsene. Disse stedene mener man at å benytte seg av
allmennleger betyr en bedre mulighet til å få etablert et stabilt overgrepsmottak,
med muligheter for å få bygd opp kompetansen som behøves. Andre steder kan
man berette at det er så mange legevaktsleger at med turnus vil det bli mye større
variasjon hva angår legene på overgrepsmottaket dersom disse hadde ansvaret
3
Alle overgrepsmottakene tar imot menn i prinsippet, men svært få har opplevd at menn henvendte
seg til dem. Vi vil si mer om dette i rapporten som følger mot sommeren 2013, hvor
brukerundersøkelsen presenteres.
14
for undersøkelsene. En fellesnevner er imidlertid at samtlige understreker
betydningen av ansatte som får muligheter til mengdetrening og oppbygging av
kompetanse.
Forholdene rundt overgrepsmottakene er så forskjellige ulike steder i landet, at
det berettes om behov for å kunne ta tilpassede grep til det enkelte mottak. Flere
påpeker at fokus må ligge på kompetanse, kvalitet og løsninger tilpasset de lokale
forholdene, framfor fokus på profesjoner. Utdanning og faglig utvikling er
nødvending, og flere tar til orde for at denne gjerne kan være profesjonsuavhengig.
Kvaliteten på undersøkelsene handler ikke minst om den kompetansen
sykepleierne har: Det berettes om mye skjult veiledning blant sykepleierne, som
mange steder er de som representerer stabiliteten og spesialkompetansen. Ett
sted har man etablert en sykepleierstyrt modell. Dette er ett av de mottakene
som har etablert et team som får bygd opp sin kompetanse både teoretisk og via
mengdetrening, og man klarer å gi kontinuitet uavhengig av vaktskifter. Den
sykepleiestyrte modellen har bidratt til å gi høy stabilitet og kvalitet. Man
opplever imidlertid at modellen ikke anerkjennes som en modell med generell
gyldighet. Man har en dedikert sykepleierleder og engasjert lege, som begge har
tatt atskillig utdannelse utover kompetansesenterets basistilbud.
Begge
nedlegger mer arbeid enn det direkte pasientrettede.
Datamaterialet vårt indikerer at variasjon i seg selv ikke nødvendigvis er et onde,
det er så ulike forhold de forskjellige stedene i landet, at dersom et godt tilbud til
overgrepsutsatte skal sikres krever det lokale tilpasninger. De økonomiske
forholdene medfører imidlertid at man mange steder må ty til løsninger som ikke
er optimale verken for de ansatte eller for tilbudet som gis. Det etterspørres
forskriftsfesting og definerte minstestandarder.
Flere små, eller færre store?
Det drøftes hvorvidt man skal ha mindre men nært og lett tilgjengelige mottak,
eller større mer sentraliserte mottak. Større mottak gir bedre muligheter for
mengdetrening og oppbygging av kompetanse. Den største utfordringen er
imidlertid muligheten til å kunne gi en rask grunnleggende sporsikring, så et
menneske som sitter med sæd i ansikt og hender kan få dusje, drikke og spise,
samt motta den trøsten som ligger i å holde rundt noen – uten at sporsikringens
kvalitet reduseres. Hvert minutt teller, for ikke å øke traumet, og de implikasjoner
15
en slik påkjenning har. Det å investere i overgrepsmottak sammenlignes med det
å investere i brannvesen – noe man har, enten det brenner eller ikke.
Tematikken avstand understrekes som særlig relevant i forhold til det å ivareta
tenåringer, som er spesielt utsatte for seksuelle overgrep. Lang reisevei kan være
spesielt problematisk for de helt unge. Helsesøstertjenesten kan spille en stor
rolle både i forhold til å gjøre terskelen lavere for å søke hjelp, samt i forhold til
oppfølgingsarbeidet. Helsesøstertjenesten understrekes som en av de viktigste
faggruppene utenfor mottakene i arbeidet. Noen overgrepsmottak har opprettet
god kontakt med helsesøstertjenesten, andre steder er dette fraværende.
Hvorvidt man skal ha flere små, eller færre store mottak, er et dilemma vi ikke
skal ta stilling til. Det er imidlertid viktig at man uansett løsning sikrer muligheten
for rask, grunnleggende sporsikring. Omkostningene i menneskelig lidelse og de
implikasjoner dette har på sikt, også økonomisk, er variabler som må med i
regnestykket.
Toppen av isfjellet?
Brukerorganisasjoner formidler erfaring med at mange som er blitt utsatt for
overgrep i voksen alder viser seg å ha en historie med seksuelt misbruk. Denne
historien kommer imidlertid ikke fram ved første møte. Problematikken de ulike
pasientene sliter med, kan gå langt dypere enn det som lar seg observere eller
kommunisere i møtet med overgrepsmottaket, spesielt ved overgrepsmottak som
ikke har psykososial oppfølging over tid. De aller fleste overgrepsmottakene
forteller at de søker å tilrettelegge for oppfølging for den enkelte ”etter behov”
(sitat). ”Behov” er imidlertid ikke noen objektiv observerbar enhet – det handler
om perspektiv og fortolkning, samt tiden som behøves for å få mulighet til å
observere. Hvilken betydning har den kompetansen man har ved overgrepsmottakene, for de behovene man er i stand til å identifisere? Hvilken betydning
har det faktum at reaksjoner kan komme lenge i etterkant, for hvordan man bør
tenke og legge opp eventuell oppfølging?
Noen understreker at det er behov for mer spisset kompetanse på traumatologi,
og at uten faglig kvalifisert hjelp har samtaler begrenset verdi. Det påpekes at
ikke alle traumepsykologer mener det er nødvendig med krisepsykologisk
oppfølging fra første stund, men at det er nok med avlastende
støttesamtaler/samtaler, støtte opp om nettverk og gi enkel symptomlindring.
Men om et traume "setter seg" (dvs høy symptomscore over varighet over ca. en
mnd.), bør pasienten henvises til psykolog/krisepsykolog. For å vite om slike
16
behov er tilstede, må imidlertid noen følge opp lenge nok til å avdekke det. På
samme måte som det er systematikk omkring advokathjelp, påpeker noen at det
burde vært systematikk omkring psykologhjelp. En utfordring som dras fram i
forhold til psykologhjelp, er knyttet til kostnader. Ikke alle har råd til å betale
egenandelen.
Betydningen av at overgrepsutsatte for overgrep får høre at de har normale, friske
reaksjoner på en syk hendelse er det flere som kommer inn på. Budskap kan
imidlertid formidles på mange plan, ikke bare via ord. Psykiatrien kan ha negative
konnotasjoner for en del mennesker. Å henvises dit kan fortelle en historie i seg
selv, om enn aldri så uintendert: om at de er ”syke” (sitat), en forståelse enkelte
vil reservere seg mot, ved å takke nei til et slikt tilbud om oppfølging.
Kompetansemiljø på krisepsykologi understreker at psykiatri og det
krisepsykologiske feltet er ikke synonymer. Her understrekes det også at den
fysiske tilhelningen må finne sted før man er klar for den psykologiske
bearbeidingen. Videre, at debriefing eller en enkelt oppfølgingssamtale uten
noen form for videre oppfølging er av begrenset verdi. Det er behov for å
tematisere oppfølgingen, både den som gis internt ved overgrepsmottakene, så
vel som det tilbudet som gis videre. Også her vil det være behov for lokale
variasjoner, på et lite sted kan det være lettere å sikre de kritiske overgangene.
Det er viktig at avgjørelser er forankret i de realiteter mennesker i feltet erfarer,
for at avgjørelsene skal kunne ha intenderte effekt.
17
SUMMARY
Evaluation of the Assault Centres of Norway
This report presents an evaluation of the assault centres of Norway. The report
was produced by Nordland Research Institute on commission by the Norwegian
Directorate of Health. The evaluation was carried out between March 27th and
August 20th 2012.
For a title of the report we chose the following statement made by one of our
informants: ”The best must not become the enemy of the good”. This is not any
conclusion on our behalf. It is a statement that sums up a message that runs like
a scarlet thread through our conversations with all informants. A message
conveying that the concept of an ideal solution – where such is unattainable –
must not become an obstacle to a practical solution of some positive merit,
although not perfect. Assistance for victims of sexual assault or intimate relations
violence is a matter of long-term strategies encompassing the totality of these
individuals, so as to avoid the potential development of psychological disorder
and job marginalisation.
There are 22 assault centres spread throughout this country. Two thirds at
emergency wards, often inter-municipal ones, and one third at hospital trusts. The
major group of personnel will be nurses and physicians, but at the largest centres
other professions will also be present, such as trained social workers, psychiatric
nurses and social educators ("welfare nurses"). Since 2007 the National Centre
for Emergency Primary Health Care (Nasjonalt kompetansesenter for
legevaktsmedisin, NKLM) has been in charge of competence building at the
assault centres.
The Rape Committee of 2008 figures that there may be between 8,000 and 16,000
rape incidents every year, concurrently emphasising that this is a conservative
estimate. It is known that 9 out of 10 rapes are not being reported to the police
(Sletner 2008). Moreover, it is estimated that at least 20,000 women will be
exposed to violence/threats/sexual abuse from intimate relations every year
(Ormstad 2011). Comparing to cardiac diseases, where an estimated 12,000 –
15,000 individuals will meet with acute cardiac infarction annually, it is evident
that the problem of abuse is far from a marginal one. Further to this, almost 50%
18
of rape victims will experience Post-Traumatic Stress Disorder4 (Rothbaum and
Foa 1998). Rape is the most traumatizing experience an individual may have,
associated with strong, extensive and prolonged emotional reactions (Gjestad
2008). Assault will affect a number of individuals, and will have fundamental
implications.
Assault centres are intended as a service of immediate aid and follow-up support
for adult individuals who have been exposed to sexual assault and/or intimate
relation violence. A pivotal element of this service is the cooperation and
coordination in regard to other authorities – at the acute stage as well as in the
follow-up work for each client. Our evaluation included informants from central
categories of competence and cooperating authorities as well as representatives
of assault centres. The evaluation is primarily founded on qualitative methods of
research, with the supplement of a questionnaire inquiry by way of Questback.
Services, Variation and Economic Framework
The services of the assault centres aim to cover three main areas: Medical
examination and treatment, psycho-social support and follow-up, and also
forensic examination and the collecting of forensic evidence. Some centres report
that all three areas are functioning well. These are mainly the larger centres –
regardless whether they are emergency wards only or part of a hospital trust, and
independent of whether they are municipal or inter-municipal. All assault centres
believe the medical examination and treatment part is well taken care of. I.e.,
examinations for the purpose of diagnosing and treatment of injuries, sexually
transmitted diseases, acute psychological reactions and psychological disorders.
On the other hand, as for forensic examinations – documentation of injuries for
the law courts – we find that a good many centres report that their service is
inadequate. The same goes for aspects pertaining to psycho-social support and
follow-up. There are also considerable differences when it comes to routines for
requesting the services of other authorities. However, variations occur
independent of whether assault centres operate from emergency wards or within
hospital trusts.
4
PTSD (Post Traumatic Stress Disorder) consists of four main elements: reliving of a trauma (as in
importunate memories, images, flashbacks), evasive behaviour (trying to avoid anything reminiscent
of the trauma), numbness and hyperimplementation of depressive behaviour (petulance, explosive
anger, excessive alertness, lack of concentration, sleep disorder). ( http://www.fmso.no/Seksuelleovergrep/Fakta-om-seksuelle-overgrep-19/ )
19
The various centres have existed for different lengths of time, and their local
populations will differ in character and composition, which all creates different
conditions for the amount of practicing. Which potential authorities of
cooperation any given centre may have, and how many, will also vary. The various
centres possess different levels of competence, especially as far as physicians are
concerned. But the most fundamental cause of variation of services is the
economy. A number of centres have severe economic problems on account of
municipalities that neglect their responsibility for the funding of a joint service. In
turn, this will be reflected in the way a centre may employ, organise and pay its
professional staff, which again will bring about inequalities in the services offered
at the various centres.
Our collected data illustrates the fact that quick mobilisation on the reception of a
client will depend on a stable and predictable rota system. But a nurse or
physician on continuous duty – on location or on call – costs more than many
centres can afford. Without such a stable and predictable rota, the service is given
a vulnerability obstructive to a round the clock service at worst. Apparent
solutions from a bureaucratic point of view may not be quite as feasible when put
to the test. It may, for instance, seem possible to make use of staff already on
duty, but the same staff may experience that their capacity is already stretched to
the limit. Enhancing their work load with no increase in personnel will lead to
longer waiting periods and a debasement of the service for all clients.
Often we find that the service of an assault centre has been kept up solely
because the staff has managed to put in what they themselves call “the little
extra”. But the word is that changes are afoot in society. On the one hand, the
numbers of assault centre cases are increasing at the same time as fewer and
fewer want a job situation requiring what they call charity.
Some places the assault centres will have an extensive network of cooperating
authorities which will be cooperating on several levels in addition to concrete
cases of assault. However, in a number of cases it is reported that there is too
little dialogue on the aspect of assault. The consequence being that the individual
therapeutic authorities know too little about the totality of services any given
assault victim receives, they know too little about what is being done or not by
other authorities, with a final outcome of therapeutic programmes with holes of
discontinuity rather than consistency.
20
In a number of municipalities we find uncertainties not only as to legal
responsibilities, but also about what an assault centre actually is. Not everybody
knows the difference between an assault centre and a support centre for sexual
abuse5. Some municipalities are under the misconception that they are paying
towards some jointly financed assault centre even though this is not correct.
There are also municipalities that refuse to participate in any given joint centre
because of its lack of adequately trained physicians.
Some centres have their own website. Their info will vary in quality, though. A
number of centre staff members as well as informants representing various
professions are raising the point of the necessity of very accessible and easily
understood info and website. Representatives of support centres and assault
centres alike emphasise the importance of making use of a terminology intelligible
to all potential users, and that the websites must be easy to find by way of words
used by all categories of people. User-organisations may constitute a valuable
resource, both for the devising of info and for providing quality for the end result.
There are, in general, few routines for the purpose of obtaining feed-back from
the clients of assault centres. But here attention is called to the special challenges
user-evaluation in this particular area may affect potential retraumatisation of the
clients.
Psycho-Social Follow-up
In psycho-social follow-up the scene is anything but unambiguous. This is caused
by the fact that the services of different assault centres will differ in themselves as
well as by what other local services are available. And routines for bringing clients
in contact with other authorities for follow-up treatment will vary at the different
assault centres. The same goes for which authorities are being brought in, and
also for the centres’ own follow-up routines for clients they have transferred to
other authorities. Psycho-social follow-up is an area a number of centre staff
members wish to learn more about, also at the larger assault centres. Several
informants concur as the task of maintaining a client’s dignity requires a special
kind of competence.
5
The support centres for sexual abuse is a low threshold service intended as a supplement to those
of the public welfare system. Its main focus is on advice, support and help for the users, all based on
the principle of help to self-help. This may be obtained by way of individual dialogues or various
kinds of support groups. Staff members should also help discover the needs of the users, and find
adequate services for them, at the centres or within the public welfare system. The centres will not
initially provide medical treatment.
21
Some assault centres will just make one phone call after its acute treatment, and
then refer the client to his or her GP. Other places have a more extensive followup programme, and at the largest centres they also have other professionals
beside the physicians and nurses. Routines for further reference of clients differ
considerably, and there are few formal agreements of cooperation between the
authorities. Most people involved believe that the follow-up work of assault
centres today is a weakness. But we also encountered an ongoing discussion on
how much follow-up work an assault centre should do. Everybody we talked with
were in agreement that clients needed follow-up work. The issues of
disagreement were which authority should be in charge of this, and how
extensive it should be.
But even though several of our informants would consider it an important task for
assault centres to have clients transferred to the appropriate authorities within
the system, they also considered it important that there be some follow-up work
from the centres, too. It is a case of getting in “before shame takes over”
(informant quotation), and that a reference to another authority may be felt as a
rebuff. The transfer process itself between authorities, it is being emphasised, is
felt to be critical because “it is between authorities that people get lost”
(informant quotation). The acknowledgement of this fact makes some assault
centre staff and representatives of other involved authorities assert that followup work should be actively outreaching.
A number of informants would mention the importance of the GP. But not
everybody believes that the GP system as such will guarantee good follow-up for
the clients. Some women found it difficult to be examined by a male after an
assault – and vice versa. A possible consequence is a tendency to shrink from
consulting their GP in the future. Some assault centres, therefore, arrange for a
change of GP for this particular instance. Others will inform us that in small
communities, particularly, it may be difficult to make use of the GP at the followup stage because society is so small and transparent, and you may meet someone
you know in the doctor’s waiting room. Circumstances like these may actually
mean that some clients may fall outside the programme and forfeit the supportive
service they need. Even though it is important to involve the GP, whose
contribution may be considerable, referring a client to his or her GP in itself does
not guarantee that clients get their follow-up.
22
Forensic Aspects
The Norwegian Board of Forensic Medicine (DRK) expresses concern for the
quality of forensic expert statements in court as they vary so much that in 20 – 25
% of all assault lawsuits they do not constitute conclusive evidence. Regional
differences may have legal consequences in criminal proceedings. The Norwegian
Board of Forensic Medicine emphasises that in order to enhance the quality of
these things, it is vital to achieve satisfactory and firm organisation of the forensic
service, together with a strategy for competence building, perhaps up to a level of
a required licence.
Some assault centres report that forensic aspects are well taken care of at their
centres. This may be so irrespective of a centre’s organisation – emergency wards
or hospital trusts. But many centres feel they are in need of more information in
this area. A need corroborated by the fact that the Norwegian Board of Forensic
Medicine does not receive statements from all centres despite the fact that this is
required by the instruction of 2007. Our collected data betray that some places
there is confusion about whose responsibility such statements could be.
Assault centres are positioned at the intersection of the authorities of health and
law. Several individuals point out the challenge of combining follow-up work and
care with their legal capacity as experts and their duty as witnesses. One centre
reported that this was the reason why they did not follow up their client beyond
one phone call a few days after the acute treatment: One could not combine
one’s legal role as expert with follow-up work, and the centre was too
understaffed to delegate the tasks.
People in possession of relevant competence say that it has become more difficult
to obtain criminal injuries compensation, and forensic documentation is pointed
out as a vital factor here. It is not clear, however, which authority should pay for
the preparation of the statements required.
Several places report that there will be physicians who wish to keep out of assault
cases. This general field is also rife with uncertainties as regards responsibilities
and expenses relative to physicians. Another challenge is the problem of deciding
which authority should pay for the forensic aspects of this kind of work, which is
extremely time-consuming. This goes for examination as well as for
supplementary work. A standard forensic tariff has been suggested for a solution,
where the various procedures are described, and salaries for even extensive
supplementary work are incorporated. At the same time some of our informants
23
are pointing out an advantage of having the economic responsibility placed under
the legal sector. Then money would come from the authority holding instructional
powers. Forensic responsibility will be intertwined with medical services, though.
So even though some are of the opinion that the legal sector should be put in
charge of all forensics and also foot their expenses, others opine that the health
sector must be made accept greater responsibility, and undertake to finance a
“Standard Forensic Tariff” – inclusive of bills for physicians’ statements.
More on Variation
As regards recruitment, things will vary between the various assault centres as
well as between the various professions of each centre. Some places there are no
problems whatsoever. Other places this is a major concern. Some of this has got
to do with work environment and working conditions, as much of the
attractiveness of an assault centre job will depend on these things. Deficient
economy may also reflect negatively on recruitment. Some assault centres have
separate examination rooms for assault victims only, whereas most of them will
share rooms with other users. This brings in the challenge of avoiding
contamination of forensic evidence. Inferior examination rooms may also have a
negative affect on the feelings of the victim. It is the expressive wish of several
informants to have separate rooms for talking and examination, and a separate
toilet for assault victims, only. The significance of making the centre a place of
dignity for the victim is being emphasised; a place conducive to giving the victim
back her/his lost self-respect. Shortage of rooms may also curtail the amount of
time forensic evidence can be taken care of. Several assault centres report that
they do not feel fully confident in their preservation of forensic evidence. All
assault centres have routines for evidence storage that will limit access and
studying their material, be it documents, photos or forensic material. But the
quality of such confidentiality will vary. There is one case on record where an
alleged perpetrator of assault disguised as a charperson tried to gain access to the
cabinet where forensic evidence was locked up.
Violence Between Near Relations
All assault centres that do not admit cases pertaining to violence between near
relations state the main reason for this is lack of resources. Some say they have
the competence to deal with cases of this category, but doing so would open up
for a substantial increase in cases, which in turn would require more professional
personnel. Others point out that violence between near relations will encompass
such an enormous range of cases that not only would more personnel be
required, but also personnel with other kinds of competence. And in this category
24
it will be imperative to secure the clients and avoid sending them home to an
unsafe situation. The issue of physical safety must be fundamental in the planning
of follow-up measures. Attention is called to the fact that the safety issue may be
cleared away in cases where the client is being passed on to another authority
very quickly. As the routines of follow-up vary considerably among the various
centres, it is vital to get formally settled the way the safety issue should be
embedded in standard follow-up routines in cases of violence between near
relations.
A number of questions arise relative to this kind of violence: How should
“violence” be defined, and “close relations”? How far should we reach? And who
is to follow up the child the mother is bringing along? Several will stress the
importance of the publication “Overgrepsmottak: Veileder for helsetjenesten”
(“Assault Centres: A Guide for Health Personnel”) (2007), which they find very
good. Some, however, find it too vague, especially as far as violence between near
relations is concerned. Some are suggesting that the new guide should present a
greater number of possible case scenarios, and give an outline of which clients
each scenario may cover. It should be easy for everybody to understand which
authority should be contacted, and the person contacted should know her/his
field of responsibility and its limits – be it social security office, GP or the
personnel of municipal health services, such as health visitor, home services or
mental health services.
Some assault centres associated with hospital trusts will encounter particular
challenges in cases of violence between near relations as they consider it a service
that should be decentralised and local. Violence of this category tends to be
carried on over time, and it may be difficult to get out of a violent relationship.
Several informants emphasise that this group of clients have a special need for
local assistance. At the same time one will point out the challenge of transparency
of small communities, and that this may keep people from seeking assistance.
The Development of Professional Environments and Arenas of Competence
Building
All assault centres will emphasise the importance of the National Centre for
Emergency Primary Health Care, and that the training and follow-up they receive
there is good. The National Centre for Emergency Primary Health Care offers a
basic training programme with the aim of providing the staffs of assault centres
fundamental knowledge and skills, so that they in turn may offer adequate
treatment and help to individuals exposed to sexual assault and intimate relations
25
violence. The programme consists of in-depth courses within central disciplines of
relevance. Several assault centres express an interest in obtaining extension
courses, which are actually on the way: The programme will now be extended
with appropriate follow-up courses. Our collected data indicates the existence of
good rapport between assault centre personnel and the NKLM, with established
procedures for the personnel to return their feed-back, which will then be
followed up by the NKLM. The National Centre for Emergency Primary Health Care
will also provide personnel with an arena where they can establish individual
contacts.
The extent to which assault centres are in contact with one-another will vary,
however. Some informants feel that working at the centre is a very lonely job.
Some opportunity to meet with colleagues from other centres would enhance
everybody’s competence and contribute to a sense of professional community.
Some assault centres report they have good internal possibilities of debriefing,
but a somewhat greater number see that this aspect has been poorly taken care
of. Working at an assault centre will cause considerable emotional strain, and
taking care of staff members is crucial to avoid burnt-out cases and to build
competence as well as to retain competence and experience, to discuss and learn
from each other.
Only in one instance does a Regional Resource Centre for the Prevention of
Violence, Traumatic Stress and Suicide, RVTS (Regionale ressurssentre om vold,
traumatisk stress og selvmordforebygging) organise network meetings for the
assault centres of its region. In instances where a RVTS have actively kept up
contact with assault centres in its region, the centres report this to have been of
great importance for their work. At one RVTS which had had no contact with the
assault centres it is being explained that these tend to be associated with forensic
medicine, which is considered irrelevant for the RVTS. It is also being pointed out
that assault centres have not been given sufficient prominence in the letters of
commission from the Directorate of Health. Another RVTS ascribed their lack of
contact with assault centres to job vacancies.
Education and training are important components in the building of a professional
environment. Some assault centres have developed an extensive educational
programme, and provide in-service training at regular intervals. Other centres
report that they have no competence building beside the NKLM courses. The
amount of in-service training provided will also differ between the various
professions as well as the different watch rotas of the individual assault centre.
26
Most assault centres share in a wish for more training. This also goes for centres
that otherwise claim to hold a high level of competence. It is being said that the
more a person knows about the issue, the more this person will understand s/he
needs to learn about it.
Emergency Ward or Hospital Trusts
Our evaluation reveals no clear correlation between the content and extent of the
services of assault centres on the one hand and their location on the other,
emergency ward or hospital trust. As regards the quality of expert statements, as
assessed by The Norwegian Board of Forensic Medicine (DRK), we find the same
independence of location. From among the assault services themselves we
receive reports from places where medical, forensic and psycho-social aspects all
function well, and also from places where they are find it hard to reach a
satisfactory standard when it comes to forensic and psycho-social aspects –
regardless of location at an emergency ward or a hospital trust. Range of
cooperating authorities does not depend on location, and interviews with
cooperating authorities indicate that neither does the quality of cooperation.
We find different opinions on where assault centres should be located, though.
Most informants think they belong to emergency wards, inter-municipal or not.
Both because assault is not only an abdominal matter, and it will also affect males.
Further to this, it is being pointed out that in this country, after an acute incident
of assault a victim would have to travel a considerable distance to reach a hospital
trust. It is emphasised that when assault centres are located at an emergency
ward, forensic medical competence will be built locally, which other local patients
also would benefit by. Some informants believe that the centres belong within the
gynaecological unit of a hospital trust, and that gynaecologist, only, have the
expertise to distinguish between normal conditions and abnormal. Under a
regime like this, the informants believe it possible to make the adaptations
needed to receive male victims as well: physicians may be called in from the
emergency ward, with the assistance of an assaults centre nurse, or, in the event
of internal examination, a surgeon may be called in. It is also pointed out that
examinations do not have to be made at the gynaecological unit even though the
assault centre will be administered from there. Most informants, on the other
hand, are of the opinion that with adequate training, general physicians will do a
good job. But everybody is in need of further training on account of the forensic
aspects, gynaecologists and general physicians alike.
27
Special competence is necessary for good forensic examination and evidence
storage. People differ on what, precisely, will constitutes this competence. But a
majority maintain that assault centre work should be carried out by a group of
professionals that have been given more intensive training and experience, also
as this would secure their receiving a certain volume of cases. It is emphasised
that not just any gynaecologist or general physician should be directed to do this
kind of work.
Elements of Significance for Quality
One element pointed out as of significance for the quality of the service is
stability. At some hospital trusts they report having considerable turnover among
gynaecologists, which means little stability if these gynaecologists are in charge of
assault centre examinations. For the centres in question the use of general
physicians would make for a more stable service, with a basis for building the
competence required. Other places say they have so many emergency ward
physicians that a rotation system would bring about much greater variation in
assault centre physicians if these were put in charge of examinations. A common
denominator for all informants is the emphasis on volume of practice and
competence building.
The practical setting of assault centres in the different parts of the country vary so
much that local needs will differ, and some recommend that conditions should be
conducive to local adjustments of services. A number of informants believe that
the main focus of an assault centre should be on competence, quality and local
solutions rather than professions. Education and professional development are
essential, and several advocate that these be severed from specific professions.
The quality of examinations will much depend on the competence of nurses: We
learn about much informal guidance between the nurses, who also often are the
local agents of stability and special competence. At one centre they had
established a nurse-governed regime. This is one of the centres that had
developed a team that was getting their competence enhanced by way of theory
and volume of practise, and here they have accomplished to achieve continuity
independent of watch rotation. The nurse-governed model has contributed to a
high degree of stability and quality. There is a nurse director and a physician, both
highly dedicated and with training well beyond the basic programme of NKLM.
Both investing more time in their work than what affects their patients in a
narrow sense.
28
Our collected data indicate that variation per se is not necessarily a disadvantage.
Local conditions vary so much in this country that in order to achieve good
services for victims of sexual assault and intimate relations violence, local services
must be accordingly adapted. However, the local economy will often entail a
choice of solution far from the optimal for clients and staff alike. Many informants
are asking for instructional provisions of clearly defined minimum standards.
More Little Ones, or Fewer Large Ones?
There is an ongoing discussion as to whether we should go for smaller, local and
easily accessible centres, or larger and centralised ones. Larger centres provide
more volume of practice and building of competence. The great challenge, then,
being the possibility of quick, fundamental securing of evidence, so that a person
sitting with semen on face and hands may get a shower and drink and eat besides
receiving the comfort of hugging a sympathetic person – all without reducing the
quality of evidence storage. Every minute will count to combat the trauma and its
ramifications. Investing in assault centres is being compared to investing in a fire
service – something we have whether there is a building ablaze or not.
It is being emphasised that the issue of distance is of imperative relevance when it
comes to the task of taking care of teenagers, who are particularly exposed to
sexual assault or abuse. Long travelling distance may be a particularly great
obstacle to the very young. The local health visitor service may be pivotal in
lowering the threshold for seeking help, and also in the follow-up stage. The local
health visitor service is held forth as one of the most important services outside
assault centres in this work. Some places there is excellent contact between
assault centres and health visitors, other places such contact is non-existent.
Top of the Ice Berg?
User organisations experience that many who have been exposed to assault as a
grown-up turn out to have a history of sexual abuse. This, however, is not brought
out at the first meeting. The problem of the individual patient may go far deeper
than what may be discerned or communicated at an assault centre reception,
especially at assault centres that do not have any psycho-social follow-up over a
period of time. Most assault centres report that they aim to arrange for follow-up
of individual patients “according to individual needs” (quotation). “Need”,
however, is not an objectively observable commodity – it relates to perspective
and interpretation, in addition to the time required for observation. What part
does the local competence of assault centres play here relative to the needs they
29
have been able to identify? How much do follow-up strategies reflect the fact that
reactions may come much later?
Some emphasise the need of more expert competence on traumatology, and that
without professional insight conversations with patients will be of limited value. It
is being pointed out that not all trauma psychologists consider it necessary with
crisis counselling follow-up from the start, but that it will be sufficient with
remedial talks, supportive initiatives for the patient’s social network, and simple
symptom alleviation. But if a trauma gets stuck (i.e. high symptom score over a
period of about one month), the patient should be transferred to a psychologist
or a crisis counsellor. To ascertain the possible occurrence of this kind of need,
some authority will have to keep tabs on a patient for a long enough period of
time. It is being pointed out that society ought to have a structured psychological
service similar to that for legal matters. On challenge about psychological services,
informants mention, is the economy. Not everybody can afford the own risk part
of the salary.
A number of informants stress the importance of conveying to assault victims that
their reactions to a thoroughly sick occurrence are both normal and healthy.
Messages may be imparted on a variety of levels, not only verbally. Psychiatry
may have negative connotations for a good deal of people. The fact of being
referred to a psychiatrist may tell the victim the unintended story that s/he is
“sick” (quotation) – about which the victim may remonstrate by turning down this
offer of follow-up. Authorities on crisis psychology emphasise that psychiatry and
crisis counselling are separate areas. They point out that completed physical
recovery is a prerequisite for psychological treatment. And further to this, that
debriefing or one single follow-up conversation will be of limited value unless
connected to a wider follow-up programme. We need to organise follow-up work
by theme, both the work being carried out internally at assault centres and what
will follow thereafter. Also here it will be necessary with local adaptations, it may
be easier to make critical transfers between authorities safer. If decisions
regarding the work of assault centres are to have the intended effect, it is
imperative that they be founded on the realities of this field as experienced by the
people working there.
30
1.
INNLEDNING
Denne teksten presenterer en evaluering av overgrepsmottakene, utført av
Nordlandsforskning på oppdrag fra Helsedirektoratet. I kravspesifikasjonen
framgår det at man ønsker å styrke overgrepsmottakene, og evalueringen
skal danne bakgrunn for helsemyndighetenes vurderinger av framtidig
organisering og ansvarsforhold rundt tjenesten. I følge kravspesifikasjonen
skal evalueringen se på hvordan overgrepsmottakene fungerer i dag ut fra
målsettinger og kvalitetskrav for tjenesten hva gjelder både kapasitet og
kompetanse. Evalueringen som presenteres her er et utredningsarbeid
utført i perioden fra mars 2012 med avslutningsdato 20.august 2012.
Evalueringen Helsedirektoratet utlyste skal omfatte samtlige av landets
overgrepsmottak, per i dag 22. Man ønsket en bred evaluering som
omfattet sentrale aspekter ved organisering, drift og kompetanse ved
mottakene. I tråd med kravspesifikasjonen har vi sett på aspekter knyttet
til samarbeidsrelasjoner, medisinske og rettsmedisinske aspekter ved
overgrepsmottakenes virksomhet, vurdert erfaringer med de ulike
organisatoriske ordningene som er etablert og utkrystallisert faktorer av
betydning for tilbudet som gis.
Et viktig steg i retning av en felles standardisering av tjenestene knyttet til
overgrepsmottakene ble etablert i forbindelse med en nasjonal veileder for
overgrepsmottakene, utgitt av det daværende Sosial- og helsedirektoratet i
2007 (IS-1457). Veilederen tar opp tre sentrale aspekter ved arbeidet i
overgrepsmottakene, henholdsvis (a) utredning, behandling og oppfølging
av den enkelte bruker, (b) organisering og finansiering av overgrepsmottakene, og (c) personell og kompetanse. I evalueringen vil dagens
situasjon sammenstilles med de målsettinger og kvalitetskrav som er
etablert.
Kravspesifikasjonen lister opp en rekke sentrale tema som ønskes belyst,
men påpeker også at det må tas hensyn til tidsfrist for rapporten slik at det
må eventuelt skje en prioritering. I evalueringen har vi latt evalueringens
overordnede formål være styrende for de prioriteringer som er gjort. Fra
31
datamaterialet vårt har vi utkrystallisert faktorer av betydning for det
tilbudet som gis, og lagt vekt på å få disse fram. En viktig oppgave i en
evaluering er å bygge en bro mellom ulike virkeligheter. Virkelighetene
man forholder seg til på et administrativt nivå er annerledes enn de man
erfarer blant mennesker som arbeider på bakkenivå. En evaluering er på
mange måter å tegne et kart over et sosialt landskap, så oppdragsgiver har
noe å orientere seg ut fra. Det som har vært viktig i den evalueringen som
presenteres her, er å løfte fram kompleksiteten i feltet. Skal man kunne ta
forankrede avgjørelser med tiltenkt effekt, behøves en forståelse av hva
som står på spill for aktørene ute i feltet. Hvor trykker skoen?
Siden det allerede fins så mange oversikter, intensjonserklæringer så vel
som konkrete forslag til hvilke grep som bør tas, har vi lagt vekt på å fylle ut
den eksisterende kunnskapen. Tall og statistikk er nyttig til sitt bruk, men
utgjør per definisjon en alt for stor forenkling av virkeligheten til å kunne
være det primære redskapet i en slik utfyllende redegjørelse. Kvalitative
intervju utgjør derfor vårt sentrale datamateriale. Gjennom en
presentasjon av et sammensatt datamateriale vil vi utkrystallisere faktorer
av betydning, så vel som påpeke sammenhenger som framkommer.
1.1
BEGYNNENDE PRESENTASJON
Voldtektsutvalget6 estimerer mellom 8000-16000 voldtekter og
voldtektsforsøk per år, og det understrekes at dette er et konservativt
estimat. Det framgår at 9 av 10 voldtekter ikke anmeldes (Sletner 2008).
Videre har det vært estimert at minst 20 000 kvinner i Norge utsettes hvert
år for vold/trusler/sexovergrep fra nærstående person (Ormstad 2011).
Sammenlignet med hjertesykdom, hvor det beregnes at mellom 12 000 og
15 000 personer får akutt hjerteinfarkt hvert år, kan man se at overgrep er
ingen marginal problemstilling. Dertil opplever nær 50 % av voldtatte Post
6
Regjeringsoppnevnt utvalg i anledning NOU 2008
32
Traumatic Stress Disorder-reaksjoner7 (Rothbaum og Foa 1998). Voldtekt
er den mest traumatiserende hendelsen et menneske kan oppleve,
forbundet med sterke, omfattende og langvarige reaksjoner (Gjestad
2008). Overgrep berører mange, og har dyptgripende implikasjoner.
Overgrep – her forstått som seksuelle overgrep og vold i nære relasjoner representerer et totalangrep på det mennesket som utsettes for det, idet
alle aspekter ved ens væren berøres. Fysisk, psykisk, sosialt: både liv, helse
og personlig integritet kan trues, med potensielt langvarige konsekvenser.
Problemeierne er mange, justissektoren så vel som helsesektoren i deres
mange forgreninger og retninger. Problemeierne omfatter også alle de
instanser og personer som har en rolle i forhold til forebygging, opplysning,
holdningsendring og tilrettelegging. Det berører samfunnet generelt, idet
mange som utsettes for overgrep utvikler posttraumatisk stresslidelse:
Bistand til overgrepsutsatte handler om å tenke langsiktig, helhetlig og
forebyggende, og gripe inn i potensielle forløpere og utviklingsveier for
psykiske helseproblem og arbeidslivsmarginalisering. Et godt tilbud til
overgrepsutsatte må nødvendigvis favne tverrfaglig. Dermed utfordrer
overgrep et samfunn preget av spesialisering og en oppdeling av de ulike
livssfærene: hvordan skal et fragmentert hjelpeapparat ivareta det hele
mennesket? Hva bør hjelpen bestå i? Hvilke instanser og hvem skal ha
ansvar for hva, når og på hvilken måte? Og hvordan skal det hele
finansieres?
I Norge har Helsedirektoratet definert fagområdet som en del av
legevaktmedisinen. Dette var forutsatt i departementets oppdrag til
direktoratet da arbeidsgruppen som laget veilederen (2007) ble nedsatt.
Etablering av overgrepsmottak er i dag ett av 50 tiltak i Regjeringens
«Handlingsplan mot vold i nære relasjoner 2008-2011, Vendepunkt». I
Prop.1S (2011-2012) framgår det at planen er resultat av et
7
PTSD (Post Traumatic Stress Disorder) består av fire hovedelementer: gjenopplevelse av traume (i
form av påtrengende minner, bilder, flashback), unngåelsesatferd (prøve å unngå alt som minner om
traumet), nummenhet og depresjonhyperaktivering (irritabilitet, eksplosivt sinne, være i beredskap,
konsentrasjonsvansker, søvnvansker). (http://www.fmso.no/Seksuelle-overgrep/Fakta-omseksuelle-overgrep-19/ )
33
tverrdepartementalt samarbeid ledet av Justisdepartementet.
I
Helsedirektoratets ”Overgrepsmottak: Veileder for helsetjenesten” (2007)
framgår det at overgrepsmottakene skal være et tilbud om akutthjelp og
oppfølging rettet mot voksne personer som har vært utsatt for seksuelle
overgrep og/eller vold i nære relasjoner. Målet er å redusere helseskader
på kort og lang sikt. Veilederen påpeker også at det skal være organisert
slik at alle grupper, også menn, føler at mottaket er for dem (2007:10).
Sistnevnte er et viktig poeng, at menn også utsettes for overgrep har ikke
hatt samme oppmerksomhet som overgrep mot kvinner har hatt, og
hjelpetilbudet generelt har ofte vært orientert mot kvinner (Eide og
Gjertsen 2009).
Selv om historien bak de ulike overgrepsmottakene varierer, ble de fleste
mottakene opprinnelig etablert som voldtektsmottak. I NOU 2008:4 kan
man lese hvordan det allerede i 1983 ble arrangert et voldtektstribunal
med fokus på mangler i hjelpetilbudet i Oslo. Det første voldtektsmottaket
ble etablert i Oslo i 1986. I løpet av 90-årene ble det etablert lignende
tilbud flere steder i Norge, ved legevakt eller gynekologiske avdelinger.
Helle Nesvold har i sin prøveforelesning laget en oversikt over historien bak
overgrepsmottakene. Med tillatelse fra henne gjengir vi oversikten her:
1980-tallet:
1983: voldtektstribunalet i Oslo
1984: medisinsk tilbud til voldtektsofre i Oslo. Handlingsplan.
1986: voldtektsmottak ved Oslo Legevakt åpnet
1987: undervisningsopplegg: hjelp til voldtektsofre – Legevakten. Medisinsk og
rettsmedisinsk undersøkelse - Norsk fjernundervisning
1988: Voksne utsatt for seksuelle overgrep. Handlingsplan.
1990-tallet:
1990: samfunnsmedisinsk arbeid i kommunehelsetjenesten. Veileder.
1992: NOU 1992:16. Sterkere vern og økt støtte for kriminalitetsofre
1995: Kompetansesenter for voldsofferarbeid
1996: helsetjeneste for seksualvoldsutsatte: seminar
1997: Norsk Rettsmedisinsk forening drøfter klinisk rettsmedisin i Norge
1999: Regjeringens handlingsplan "Vold mot kvinner"
34
2000-2003:
2001: NOU 2001:12 Rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker
2002: Helsetjenester til voldsutsatte – en utfordring for det offentlige helsevesenet
2002: Regionale konferanser om familievold
2003: NOU 2003:31. Retten til et liv uten vold. Menns vold mot kvinner i nære relasjoner.
2003: NKVTS Nasjonalt kompetansesenter om vold og traumatisk stress.
2004:
2004-2007 Regjeringens handlingsplan "Vold i nære relasjoner"
2004: organisering av helsetjenester til personer som har vært utsatt for vold og seksuelle
overgrep.
2007: Overgrepsmottak. Veileder for helsetjenesten.
2007: En undersøkelse av kvaliteten på påtalevedtak i voldtektssaker som har endt med
frifinnelse
2008: Kompetansesenter for Legevaktmedisin får fagansvar for mottak
2008: NOU 2008:4 Fra ord til handling: Bekjempelse av voldtekt krever handling
Som man ser her, er det lange tradisjoner i forhold til fokus på voldtekt så
vel som fokus på kvinner. Vold i nære relasjoner er et område som først for
alvor ble aktuelt for overgrepsmottakene å forholde seg til etter at den
nasjonale veilederen for overgrepsmottakene kom i 2007, hvor det
anbefales at voldtektsmottakene skal utvides til overgrepsmottak, og også
ha ansvaret for relasjonsvoldssaker. Denne anbefalingen har ikke vært
uproblematisk, og per i dag tar de fleste overgrepsmottakene fremdeles
ikke imot saker knyttet til vold i nære relasjoner. Etableringen av
overgrepsmottak er imidlertid ett av 50 tiltak i Regjeringens ”Handlingsplan
mot vold i nære relasjoner 2008-2011, Vendepunkt”.
Det fins 22 overgrepsmottak fordelt over hele landet.8 To tredeler er
forankret i legevakt/interkommunal legevakt, og en tredel i helseforetaki.
Det primære personellet består av sykepleiere og leger, ved de største
mottakene fins imidlertid også andre faggrupper som sosionomer,
psykiatriske sykepleiere og psykiatriske vernepleiere. I Oslo og Bergen er
disse primært knyttet til Sosial vakttjeneste og Livskrisehjelpen, men
samarbeidet er nært (Johnsen m.fl. 2010). Siden 2007 har Nasjonalt
8
Møre og Romsdal har tre overgrepsmottak, mens Sogn og Fjordanes overgrepsmottak ble nylig
nedlagt. Et nytt er imidlertid under planlegging. Det forrige var knyttet til helseforetak, det som er
under planlegging skal være knyttet til legevakt, og også ta imot vold i nære relasjoner.
35
kompetansesenter for legevaktmedisin, heretter omtalt med forkortelsen
Nklm eller kompetansesenteret, hatt ansvar for kompetansehevingstiltak
for overgrepsmottakene.
Mottakene befinner seg i et krysningspunkt mellom helse- og
justissektoren, tjenestetilbudet ved overgrepsmottak skal nemlig ivareta
tre hoveddimensjoner:
1.
2.
3.
Medisinsk undersøkelse og behandling
Psykososial støtte og oppfølging
Rettsmedisinsk undersøkelse og eventuell sporsikring
Et sentralt element i det oppdraget overgrepsmottakene har overfor sine
brukere dreier seg også om samarbeid og koordinering av oppgaver og
ansvar overfor andre instanser. Dette gjelder både i akuttfasen og ikke
minst i det videre oppfølgingsarbeidet rundt den enkelte bruker. Den
psykososiale støtten og oppfølgingen pasientene gis, på mottaket og/eller
ved andre instanser, kan ha stor betydning for det forløp veien tar videre
for den enkelte. Kvaliteten på den rettsmedisinske undersøkelsen,
sporsikringen og erklæringer som utferdiges i den anledning, kan ha
betydning for sakens videre gang og det utfall en eventuell anmeldelse kan
få i rettsapparatet.
I de siste statusrapportene Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin har presentert, framgår det imidlertid at erfaring og kompetanse
ved de ulike mottakene er svært ulik på grunn av forskjellig pasientvolum
og hvor lenge de ulike mottakene har eksistert (2010, 2012). Få mottak tar
imot saker knyttet til vold i nære relasjoner, og det er ikke avklart hvorvidt
man skal ha en entydig organisering knyttet til legevakt eller ikke. Videre
er det manglende nasjonale standarder for en rekke prosedyrer. Hvorvidt
medisinsk og psykososial oppfølging skal gis ved overgrepsmottak eller
overføres til fastlege eller spesialisthelsetjeneste påpekes som ulikt
praktisert, så vel som forskjeller hva angår journalføring og registrering.
Det berettes om at standardisert statistikk mangler, og at forskjellen i
pasientvolum mellom sentrale strøk og distriktene gir store
36
kvalitetsutfordringer. Vi vil komme tilbake til hvorfor dette har betydning
senere i rapporten.
Sist, men ikke minst forteller rapportene at fravær av klare nasjonale
retningslinjer for finansieringen av mottakene skaper uro omkring de
økonomiske rammene og også ulike medisinske tilbud (2010:5). Mange
overgrepsmottak sliter med å holde virksomheten i gang på en
tilfredsstillende måte, både faglig og økonomisk (2012). Situasjonen har
ikke forandret seg siden de siste statusrapportene ble presentert av
Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin, og datamaterialet vårt
bekrefter de utfordringer som presenteres. Per i dag befinner vi oss i en
situasjon der hvor man bor i landet er avgjørende for hva slags tilbud man
får når man har vært utsatt for overgrep.
Tjenestene som gis ved de ulike overgrepsmottakene kan imidlertid ikke
forstås isolert. Det foregår i en større sammenheng som omhandler
økonomiske rammebetingelser, geografi, demografi – for å nevne noen
faktorer. Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin framhever
forhold knyttet til finansiering, avklaring av ansvarsforhold og lovfesting
som avgjørende. Dette er sammenhenger som også framkommer i vår
studie som en viktig årsak til de store variasjonene man finner i feltet.
37
2.
OM EVALUERINGEN
Vi har benyttet oss av en kombinasjon av kvalitative og kvantitative
metoder, med vekt på de kvalitative aspektene. Dette fordi kvalitative
utdypninger av hva utfordringene består av gir den beste muligheten for å
produsere datamateriale som kan si noe nytt om feltet, og bidra med
utfyllende kunnskap i forhold til den eksisterende. Vi vil begynne med å si
mer om selve evalueringens oppbygging og utforming. Herfra vil vi bevege
oss til tematikken økonomiske rammebetingelser og implikasjoner av disse.
De økonomiske aspektene bestemmer det handlingsrom overgrepsmottakene har, og er grunnleggende for å forstå den variasjonen som
videre presenteres. Herfra vil si mer om tilbudet som gis, og bevege oss
videre til tematikken vold i nære relasjoner. Dernest vil vi ta opp forhold
knyttet til kompetanse og muligheter for kompetanseutvikling, noe som
leder opp til presentasjon av datamateriale knyttet til overgrepsmottakenes forankringspunkt.
Evalueringen inkluderer også en
presentasjon av samarbeidsrelasjoner, noe som leder opp til en nærmere
saumfaring av de psykososiale aspektene ved arbeidet.
Siste kapittel, avsluttende betraktninger, vil si mer om datamaterialet i
forhold til eksisterende målsettinger og retningslinjer. Vi har valgt å legge
dette til sluttkapitlet, fordi feltet er så komplekst at vi ønsker å etablere en
mer helhetlig forståelse av forholdene for å gi en best mulig bakgrunn for
drøfting. Kravspesifikasjonen har tatt høyde for en kort prosjekthorisont,
og det framgår at det må tas hensyn til tidsfrist for rapporten slik at det
evt. må skje en prioritering i forhold til de mange temaene man ønsket
belyst. Slike prioriteringer er blitt gjort, men hele tiden med det
overordnede formålet for evalueringen som bestemmende for valgene: å
produsere kunnskap som kan brukes i den videre utformingen av tilbudet.
Evalueringen har bestått av fem delstudier, fire presenteres i denne
rapporten, den femte vil ferdigstilles våren 2013 – noe vi vil komme tilbake
til. Delstudiene er som følger:
A: intervju med representanter for samtlige overgrepsmottak
38
B: casestudier av seks overgrepsmottak
C: spørreundersøkelse og intervju knyttet til samarbeidsrelasjoner
D: brukerundersøkelse (sluttresultat for denne kommer våren 2013)
E: intervjuer med representanter for relevante nasjonale
kompetansemiljøer og relevante interesseorganisasjoner.
Mye plass vil dedikeres til å formidle sitater fra informantene våre, og disse
er vel verd å lese nøye. En fellesnevner for informantene er at de ønsker
det beste tilbudet for mennesker som har vært utsatt for overgrep, selv om
det kan være ulike meninger om hva som gir det beste tilbudet. Å vise de
ulike perspektivene bidrar til å løfte fram ulike aspekter ved en
mangefasettert virkelighet, og utgjør en sentral inngangsport til å forstå
hva feltet dreier seg om. Ved å sitere det erfaringsekspertene formidler,
gis nyansene i det de beretter en mulighet til å komme bedre fram.
2.1
DELSTUDIE A: STRUKTURERTE INTERVJU MED
REPRESENTANTER FOR OVERGREPSMOTTAKENE
Delstudie A har bestått av semi-strukturerte telefonintervju med
representanter for samtlige overgrepsmottak. Hensikten var å skaffe til
veie en rekke grunnleggende faktaopplysninger om hvert enkelt mottak,
samt etablere en oversikt over ledernes vurderinger av situasjonen ved sitt
mottak. De fleste mottakene har to ledere - en administrativ, og en faglig,
og noen steder snakket man om koordinator i istedenfor. Vi valgte å
forklare hva slags ærend vi var ute i, og lot overgrepsmottakene bestemme
hvem de mente var mest relevant for oss å snakke med. Dette fordi vi var
klar over at overgrepsmottakene er ulikt organisert, og vi måtte ta
takhøyde for at den personen som ved de ulike overgrepsmottakene best
kunne besvare spørsmålene våre kunne variere. I de fleste tilfellene var
det administrativ leder vi fikk snakke med, med noen unntak.
Vi benyttet en intervjuguide som listet en rekke punkter vi ønsket å lære
mer om: Antall og type saker, hvilken kompetanse som er tilknyttet
mottaket, organisering, drift og arbeidsmåter, rutiner, prosedyrer og
dokumentasjonsarbeid. Økonomi, fagutvikling, reiseavstander og
samarbeidsrelasjoner inngikk også som punkter på intervjuguiden vår. Vi la
39
også vekt på å åpne for, så vel som følge opp, tematikk informantene
mente var viktig underveis i intervjuet. Dertil avsluttet vi hvert intervju
med å spørre om det er noe vi burde spurt om som vi ikke har berørt, og
om det er noe informanten ønsker å løfte fram som viktig, eller føye til.
Det er flere årsaker til at vi valgte å foreta intervju framfor
spørreundersøkelse i denne delstudien. Vi trengte svar fra samtlige
overgrepsmottak, og en internettbasert spørreundersøkelse ville ikke i
samme grad sikre oss dette. Telefonintervju gir dessuten muligheter til å
oppklare eventuelle misforståelser underveis, og det gir en helt annen
mulighet for å åpne opp for informantens egne refleksjoner, og følge disse
opp.
Dertil forutsetter spørreundersøkelser en større grad av
detaljkunnskap omkring tematikken enn vi hadde tilgjengelig for å kunne
stille riktige og relevante spørsmål. Eksisterende materiale ga oss riktignok
mye informasjon, men vi ønsket å produsere ny kunnskap, ikke bare
bekrefte den eksisterende. Vi ønsket å se om det var behov for å stille
andre spørsmål enn de som allerede var stilt, noe som ville åpne for andre
svar.
I forkant av telefonintervjuene med representanter for overgrepsmottakene sendte vi et informasjonsskriv via e-post. Informasjonsskriv så
vel som prosjektopplegget generelt har vært gjennomgått og godkjent av
NSD, Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste.
Taushetsplikt og
anonymisering av datamaterialet har stått sentralt. Det betyr også at vi har
forpliktet oss til å bruke materialet på måter som ikke muliggjør å føre
informasjonen tilbake til enkeltpersoner eller enkeltmottak. Vi undersøkte
også om det var nødvendig å søke Regionale komiteer for medisinsk og
helsefaglig forskningsetikk, REK, om tillatelse. Det viste seg ikke å være
nødvendig9.
Rent konkret benyttet vi oss av lydopptaker ved de første intervjuene, etter
å ha sikret oss eksplisitt samtykke fra informantene. Intervjuene ble så
9
REK skal forhåndsgodkjenne medisinsk og helsefaglig forskning som omfattes av
helseforskningsloven. Helseforskningsloven, som trådde i kraft 1. juli 2009, gjelder imidlertid kun for
medisinsk og helsefaglig forskning. Medisinsk og helsefaglig forskning forstås som forskning som skal
”skaffe til veie ny kunnskap om helse og sykdom”. Prosjektet vårt har ikke hatt dette som formål.
40
skrevet ut i detalj, og båndopptaket slettet. Etter hvert som vi nådde et
metningspunkt10 i datamaterialet vårt, var det ikke lenger behov for
lydopptaker. Vi gikk da over til kun å gjøre ekstensive notater under
samtalene, for så å skrive disse ut i større detalj etter at samtalen var over.
Denne framgangsmåten brukte vi også i de andre delene av evalueringen,
hvor telefonintervju ble foretatt.
I delstudie A ba vi også representantene for overgrepsmottakene om å
sende oss en oversikt over opp til 10 av de viktigste samarbeidspartnerne/henvisningsinstansene ved det respektive mottaket, inklusive
deres kontaktopplysninger – telefonnummer og/eller e-postadresse.
Intensjonen var å legge et grunnlag for delstudie C, hvor nettopp
samarbeidspartnerne/henvisningsinstansenes erfaringer skulle stå i fokus.
Da vi begynte med delstudie A, var vi allerede informert om at fire
overgrepsmottak hadde eget telefonnummer, mens de resterende
mottakene benyttet legevaktens eller sykehusavdelingens telefonnummer.
Vår første erfaring var imidlertid at kontaktinformasjonen til
overgrepsmottakene vi fant på internett ikke alltid var korrekt eller
oppdatert, og der nummeret ikke gikk direkte til mottaket, måtte det ofte
flere ringerunder til for å finne korrekt e-postadresse og telefonnummer til
overgrepsmottakene. Noen steder hørtes man også spørrende ut når vi
ringte og spurte etter overgrepsmottaket – enkelte var ikke helt sikre på
hva overgrepsmottaket var, eller hvem som arbeidet der. Ved ett tilfelle
ble vi henvist videre til nye telefonnumre og personer åtte ganger – og den
åttende gangen endte vi opp hos første person vi hadde ringt til. I forhold
til tematikk knyttet til synliggjøring av et lavterskeltilbud er denne
erfaringen datamateriale i seg selv.
2.2
DELSTUDIE B: CASESTUDIER AV SEKS OVERGREPSMOTTAK
På bakgrunn av resultatene fra delstudie A valgte vi ut 6 overgrepsmottak
for videre analyse. Disse ble valgt med henblikk på å få variasjon i
datamaterialet. Vi valgte mottak fra ulike regioner, og vi valgte mottak
10
Datametning er når man kommer til et punkt hvor informasjonen som gis begynner å gjenta seg.
41
som kunne rapportere at de slet, så vel som mottak som ikke gjorde det. Vi
valgte mottak som var en del av legevakt og interkommunal legevakt, så vel
som helseforetak. Dessuten søkte vi en størrelsesmessig variasjon i
utvalget. Variasjonene mellom mottakene på landsbasis er imidlertid så
stor at vi har ikke kunnet inkludere alle variablene i de såkalte casestudiene. Men kombinert med de andre delstudiene, samt eksisterende
rapporter om status ved overgrepsmottakene, har vi likevel fått et godt
innblikk i forholdene rundt om i landet.
Ved hvert av de seks mottakene vi valgte ut foretok vi gruppeintervju med
ansatte ved overgrepsmottakene, i utgangspunktet både leger og
sykepleiere. Hensikten var å utdype og utfylle intervjuene vi foretok i
delstudie A. Noen steder stilte de ansatte mannsterke opp, men andre
steder var oppmøtet dårligere. Dette var steder man baserte seg på
ringelister (liste over personell som ikke er pålagt å være tilgjengelige) som
ikke gjorde det mulig verken å pålegge eller betale de ansatte for å møte
opp. Det reflekterer en generell utfordring mange representanter ved
overgrepsmottak kunne berette om: Uten beredskapsordninger – der
personellet betales for å være i beredskap - og muligheter til å inkorporere
møter (som gruppeintervjuet) i lønnet arbeidstid, kan man ikke pålegge de
ansatte å være tilgjengelige, og det er ikke gitt at man får tak i folk. Noen
steder snakket vi kun med sykepleiere, legene stilte ikke. Intervjuene har
imidlertid vært svært rike på informasjon, og vi har møtt velvilje og fått
mye bistand fra menneskene ved overgrepsmottakene.
Rapport fra Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (2010)
beretter at man benytter seg av ulike typer vaktordningene ved de ulike
overgrepsmottakene. I forhold til sykepleiere og leger benyttes både
tilstedevakt, beredskapsvakt og/eller ringeliste (liste over personell som
ikke er pålagt å være tilgjengelige). Det framgår også at noen mottak
avlønner leger og sykepleiere per sak. God fremmøtebetaling kan være
kombinert med frivillig ulønnet beredskap. Andre mottak betaler dem i
tillegg for å være i beredskap, mens igjen andre mottak har ikke slike
ordninger. I stedet baserer ordningen seg på at interesserte og motiverte
personer står frivillig på ringelisten.
42
Vi merket oss også følgende: vi skulle ha gruppeintervju på ett av de større
mottakene, og møtte opp på legevakten. Der var fullt av mennesker, og en
lang skranke hvor det ikke var umiddelbart innlysende hvor man skulle
henvende seg. Vi gikk opp til en som så ledig ut, og sa at vi skulle til
overgrepsmottaket. Vedkommende la alt fra seg, tok umiddelbart opp
telefonen og kontaktet overgrepsmottaket med en eneste gang – vi skulle
slippe å vente. Uten å planlegge det, fikk vi en førsthåndsinnsikt i hvordan
vi ville blitt mottatt som overgrepsutsatt. Det var tydelig at personellet var
drillet på rutiner i den anledning, noe gruppeintervjuet med dette mottaket
senere også bekreftet. Ved dette mottaket ble vi også fortalt at personellet
var trenet i å holde et øye med menneskene som kom inn på legevakten:
dersom noen så forkomne ut, eller så ut som om de ikke helt visste hvor de
skulle gjøre av seg, så skulle personellet ta direkte kontakt med dem, for å
sikre at de ble tatt hånd om.
Overgrepsmottakene skal fungere som en inngangsport for å søke hjelp, og
være en koordinerende enhet som ivaretar helhetsperspektivet og
samarbeider med og/eller henviser til andre aktuelle deler av
helsetjenesten. I delstudie B begynte vi en sondering av disse forholdene.
Vi skulle foreta telefonintervju med representanter for de samarbeidsinstansene/henvisningsinstansene som overgrepsmottakene i de seks
utvalgte casene hadde gitt oss navn på i delstudie A. Vi erfarte imidlertid at
det ikke var mulig å få tak i alle i løpet av den tidsperioden som var avsatt
til datainnsamling. Det var streik i perioden, og enkelte hadde også ferie.
Vi valgte å kompensere for dette med å gå bredere ut enn vi i
utgangspunktet hadde planlagt. Det vil si at vi begrenset oss ikke bare til
instanser ved de utvalgte seks mottakene, men snakket med
representanter for samarbeidspartnere/henvisningsinstanser over hele
landet.
Nok en gang tok vi utgangspunkt i den oversikten
overgrepsmottakene hadde gitt oss i delstudie A. Via telefonintervju med
disse representanter for disse samarbeidspartnerne/henvisningsinstansene
har vi fått et bredt innblikk i ulike aktørers erfaringer og vurderinger av
samarbeidet med overgrepsmottaket: hva det består i konkret, hva de
opplever som er styrker og svakheter, med mer.
43
2.3
DELSTUDIE C: SPØRREUNDERSØKELSE OG INTERVJU
KNYTTET TIL SAMARBEIDSRELASJONER
Målet i delstudie C var å kartlegge hvilke relasjoner mottakene har med
sine samarbeidspartnere, og hva som karakteriserer disse relasjonene.
Planen i utgangspunktet var å gjennomføre én felles e-postbasert
spørreundersøkelse via Questback11, rettet mot de 10 viktigste
samarbeidspartene listet opp i delstudie A. Spørsmålene skulle dreie seg
om hvilke områder disse aktørene samarbeider med mottaket om, og
respondentenes vurderinger av samarbeidet.
En rekke ulike instanser listet opp av overgrepsmottakene som deres
samarbeidspartnere/henvisningsinstanser: voldskoordinator i politiet,
tekniker i politiet, volds og sedelighetsseksjon i politiet, Krisesentrene,
Kontoret for voldsoffererstatning/Rådgivningskontorene for kriminalitetsoffer (RKK), Distriktspsykiatriske sentre (DPS), Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP), Ambulant psykiatrisk akutt-team, fastleger,
gynekologisk poliklinikk, barneklinikken, Regionale ressurssentre om vold,
traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS), Støttesenteret mot
incest og seksuelle overgrep (SMISO), statsadvokaten, bistandsadvokater,
Støttesenteret for fornærmede i straffesaker, Statens Barnehus, Senter for
Krisepsykologi, Ressurssenter for voldtatte (DIXI), Psykososialt beredskapsteam, Sosial vakttjeneste- barnevernsvakten, Rettsmedisinsk institutt,
infeksjonsmedisinsk poliklinikk og helsesøstre. Ingen overgrepsmottak
samarbeidet med alle, og noen kunne fortelle at de bare har sporadisk
kontakt med instansene de listet. Noen overgrepsmottak nevner kun et par
instanser. Alle nevner imidlertid politiet. De større mottakene gir oss
imidlertid lister på over ti samarbeidspartnere, og telefonintervju med
disse viste et omfattende samarbeid.
På bakgrunn av variasjonen som framgikk her, valgte vi å nyansere
framgangsmåten i delstudie C, for å tilpasse oss de realitetene vi kom i
berøring med. Dette var nødvendig for å sikre tilstrekkelig data vi trengte
for å kunne svare på de spørsmålene oppdragsgiver stilte.
11
Standard programvare til slike formål
44
Vi så at det var ulike instanser involvert med potensielt ulike roller. Det
ville derfor ikke være hensiktsmessig å sende samme spørreundersøkelse
til alle. Vi valgte å dele det opp, med en egen spørreundersøkelse til
politiet via Questback. Questbacken ble sendt ut til postmottaket for hvert
politidistrikt, med anmodning om videresending til avdelingene som
arbeidet med tematikken seksuelle overgrep og vold i nære relasjoner. I
informasjonsskrivet informerte vi blant annet om at datamaterialet skulle
anonymiseres, og vi stilte ingen spørsmål som muliggjorde å føre
informasjonen tilbake til spesifikke politidistrikt. Vi var klar over at dette
ville gjøre det umulig å spore visse sammenhenger mellom det respektive
overgrepsmottaks rutiner og de erfaringene politiet gjør seg. Samtidig
kunne slik sporing medført at respondentene holdt tilbake informasjon. Vi
vurderte det slik at det var viktigere å åpne for best mulig datamateriale,
framfor muligheten til å spore – sporingen ville likevel være av mindre
verdi dersom informasjonen ikke var fullgod.
Vi valgte å stille spørsmål av en type som kunne gi oss innblikk i variasjonen
i feltet, og en pekepinn om hvilke utfordringer man sto overfor – styrker og
svakheter, slik politiet erfarte disse. Vi stilte spørsmål knyttet til hvilken
organisasjonsform
overgrepsmottaket/overgrepsmottakene
politiet
forholdt seg til hadde. En del svarte riktignok at de ikke visste det, men
såpass mange kunne besvare spørsmålet, at vi har fått et grunnlag for å
spore eventuelle sammenhenger mellom sykehusforankring/legeforankring
og samarbeidet med politiet.
Vi laget en egen spørreundersøkelse rettet mot henholdsvis Støttesentrene
mot seksuelle overgrep, Krisesentrene og RKK (Rådgivningskontorene for
kriminalitetsoffer/Kontoret for voldsoffererstatning). Krisesentrene tilbyr
hjelp til mishandlede eller voldtatte kvinner og menn, og er et viktig
lavterskeltilbud til og supplement til samfunnets tilbud ved voldtekt12.
Støttesenter mot seksuelle overgrep er et støttetilbud på dagtid for voksne
som har opplevd seksuelle overgrep, som skal fungere som et supplement
12
Det eksisterer imidlertid ikke krisesenter spesielt rettet mot kvinner med særskilte behov, som for
eksempel rusproblematikk (Rusmiddeletaten 2005), selv om dette er en kategori som er særskilt
utsatt for overgrep.
45
til det offentlige hjelpeapparatet. Kontor for voldsoffererstatning/rådgivningskontor for kriminalitetsoffer, RKK, er et gratis tilbud til
mennesker utsatt for kriminelle handlinger. De tilbyr samtaler, råd,
veiledning og tilrettelegging av praktisk hjelp. De samarbeider med andre
instanser ved behov, og kan bistå i kontakten med krisesenter, sosial- og
helsetjeneste, og formidler også kontakt med advokat, samt gir
informasjon om og hjelp til å søke voldsoffererstatning. De gir også bistand
til personer som skal vitne i rettssaker. For voldtatte vil det være en
belastning å møte gjerningspersonen igjen i retten. Rådgiverne kan bistå
med informasjon om rettsprosessen og forklare hva som forventes av et
vitne, og kan også følge vitnet i retten (NOU 2008:4). Utvalget bak NOU
2008:4 foreslår at RKK utvider sitt virkeområde og får som oppgave å gå inn
i en støttefunksjon for voldtektsofre, og bistå den voldtatte ut fra den
enkeltes behov.
Når vi valgte å utforme en spørreundersøkelse rettet mot disse instansene,
var det fordi svært mange overgrepsmottak kunne berette om kontakt
med disse instansene. Videre, i forhold til disse instansene var det mulig å
benytte relativt likelydende spørsmål. Dessuten kunne Questbackundersøkelsen distribueres på en måte som var ressursbesparende: de ble
distribuert sentralt fra henholdsvis Krisesentersekretariatet, og FMSO –
foreningen mot seksuelle overgrep, og RKK sentralt.
I denne
spørreundersøkelsen ba vi spesifikt om at kun én person ved hvert
krisesenter/Støttesenter mot seksuelle overgrep/RKK skulle besvare
spørsmålene.
Svarprosenten forteller oss derfor hvor mange
krisesenter/Støttesenter mot seksuelle overgrep/RKK som avga svar.
Hva angår de andre instansene som overgrepsmottakene rapporterte at de
hadde kontakt med, var vi i delstudie B allerede godt i gang med å intervjue
samtlige. Å sende spørreundersøkelsen til de samme personene vi allerede
hadde snakket med, ville være lite hensiktsmessig bruk av ressurser.
Dessuten manglet oversiktene vi mottok over samarbeidsinstanser ofte
kontaktinformasjon til gjeldende instans. For å få kontaktinformasjonen
måtte vi ta en rekke telefoner, og når vi først var på telefonen for å få epostadresser, var det mer hensiktsmessig å ta et telefonintervju med
vedkommende enn å komme tilbake med en spørreundersøkelse senere
46
via Questback, med usikker svarprosent. Ved å gjøre det slik, sparte vi tid,
vi sikret oss svar, og vi fikk også et rikere datamateriale. Ikke alle
samarbeidspartnerne/henvisningsinstansene var mulig å få tak i løpet av
den tidsperioden datainnsamlingen pågikk. Vi foretok imidlertid mange
nok intervju over telefon til at vi nådde et metningspunkt i datamaterialet.
Generelle utfordringer gikk igjen, som sporbare mønster, som vi vil komme
tilbake til underveis, så vel som i sluttkapitlet.
2.4
DELSTUDIE D: BRUKERUNDERSØKELSE
Oppdragsgiver ønsket også en brukerundersøkelse som del av
evalueringen. Generelt legger Nordlandsforskning stor vekt på erfaringene
til de menneskene som tiltak er etablert for å ivareta. Brukererfaringer er
sentrale for å forstå hva som er viktig for at et tiltak skal fungere som det er
ment. I et felt som dette knytter det seg imidlertid både praktiske og ikke
minst etiske, utfordringer til å foreta brukerundersøkelser. Selv om våre
spørsmål ikke vil berøre overgrep som sådan, kun hjelpen som mottas
(ventetid, hvilke instanser man henvises til etc.) vil likevel ethvert spørsmål
kunne igangsette assosiasjoner og trigge minner med potensielt
uforutsette implikasjoner.
Ivaretakelse av de menneskene det gjelder må alltid ha førsteprioritet.
Samtidig er det også viktig at mennesker ikke blir umyndiggjorte, i den
forstand at de ikke gis muligheter til å formidle sine erfaringer. Fra
tidligere brukerundersøkelser, blant annet evalueringen av Incestsentrene
(Nå Støttesenter mot seksuelle overgrep) (Eide og Gjertsen 2009) og
konfliktrådene (familievold) (Eide og Gjertsen 2009), har vi erfart at det fins
mange som ikke bare opplever å ha noe på hjertet, men som virkelig
ønsker å formidle. Det kan ligge empowerment i det å bli hørt, og se at det
man formidler faktisk blir brukt.
I utformingen av brukerundersøkelsen har det vært mange hensyn å
ivareta. For det første måtte delstudien være basert på frivillig rekruttering
og anonym deltakelse fra den enkelte. Og ikke minst: informantene måtte
vite at det er frivillig, at uansett om de valgte å være med eller reservere
seg, så ville det ikke få noen konsekvenser for dem personlig. Dernest
47
måtte vi sørge for at mennesker ikke ble belemret med
brukerundersøkelser i selve akuttfasen. I dialog med mennesker i feltet
bestemte vi at spørreskjema kunne distribueres i sammenheng med
oppfølgingssamtaler ved overgrepsmottaket. Selv om det i praksis
utelukker noen mottak – ikke alle tilbyr oppfølgingssamtaler – er en slik
framgangsmåte avgjørende for å sikre ivaretakelse. Personalet gis en
mulighet til å vurdere hva som er forsvarlig i hvert enkelt tilfelle, og til å la
være å dele ut undersøkelsen dersom situasjonen skulle tilsi det. For det
andre risikerer vi ikke at mennesker blir overrumplet med et spørreskjema
på et tidspunkt overgrepsmottaket er det siste man tenker på. Den ville
deles ut i en sammenheng der man i utgangspunktet er på
overgrepsmottaket, og med mennesker rundt som kan gi bistand. Og man
står fritt til å kaste den i søpla i etterkant av oppfølgingsmøtet, den trenger
ikke tas med inn i hjemmet om man ikke ønsker det.
Et problem vi sto overfor i praksis, var at når enkelte overgrepsmottak har
ned til fem saker i året, ville den korte tiden vi hadde til rapporten skulle
være ferdig være for knapp til få opp noe volum hva angår svarprosent ved
bruk av spørreundersøkelse rettet mot brukerne. Spesielt ved en tematikk
som denne må man regne med lav svarprosent i utgangspunktet. For å få
en mulighet til å skaffe flere svar, søkte vi derfor Helsedirektoratet om
utsettelse av delstudie D. Denne ble innvilget. Brukerundersøkelsen vil nå
gå til mai 2013, og munne ut i et eget notat, eventuelt integreres som del i
den eksisterende rapporten. Dette vil drøftes nærmere med oppdragsgiver.
Et annet problem gjenstår imidlertid: Ikke alle overgrepsmottakene har
oppfølgingssamtaler.
Brukerundersøkelsen vil dermed systematisk
utelukke de mottakene som er svakest på oppfølging. Utvalget vil bli
skjevt. Dette kommer i tillegg til at de pasientene som velger å svare kan
ha andre karakteristika og erfaringer enn de som velger å la være. Kanskje
det er de som er spesielt fornøyd, eller spesielt misfornøyd som svarer,
eller helt andre variabler kan være avgjørende. Ved noen mottak vil de
ansatte også kunne være flinkere til å distribuere spørreskjemaet enn ved
andre mottak. Å få noe representativt utvalg er ikke mulig. Men de
innspillene vi kan få er likevel verdifulle: det kan påpekes forhold og
48
faktorer av betydning man ikke ville fått informasjon om på annen måte.
Dette vil både gi en bredere forståelse av feltet, som er viktig i seg selv, og
det kan gi pekepinner videre om hva man bør drøfte videre/ta med i
betraktning i det videre arbeidet. Vi må imidlertid være bevisst på hva man
kan si noe om, og hva man ikke kan si noe om, ut fra datamaterialet.
I brukerundersøkelsen benytter vi oss av et spørreskjema i papirform, med
informasjonsskriv og ferdig adressert og frankert konvolutt vedlagt. Der er
det også link til passord beskyttet nettbasert undersøkelse. Det gir
informantene en mulighet til å velge hvorvidt de ønsker å svare via
internett, eller via spørreskjemaet i papirform. Både i selve undersøkelsen
og forhåndsinformasjonen kommer det klart fram at spørsmålene er
knyttet til erfaringene som bruker ved overgrepsmottaket – ventetid,
henvisning til andre instanser etc., og at undersøkelsen på ingen måte
berører bakgrunnen for at hun/han oppsøkte mottaket. I tillegg til
konkrete spørsmål har vi lagt vekt på å ha mange åpne, tekstbaserte felt,
slik at den enkelte respondent har anledning til å gi utfyllende
kommentarer.
Vi informerer også informantene om at dersom de ønsker det, kan de
kontakte oss, slik at vi har mulighet til å gjøre oppfølgende kvalitative
intervjuer med respondenter som selv ønsker det. Også her vil det være
hjelpen som mottas, ikke overgrepet, som berøres. Av kapasitetshensyn vil
vi begrense antallet oppfølgende brukerintervjuer til 10. Disse vil
gjennomføres som åpne, semi-strukturerte intervjuer, enten personlige
intervjuer i den grad det lar seg gjøre, eller som telefonintervjuer.
2.5
DELSTUDIE E: INTERVJUER MED REPRESENTANTER FOR
RELEVANTE NASJONALE KOMPETANSEMILJØER OG
RELEVANTE INTERESSEORGANISASJONER
Overgrepsmottakene samler flere komplekse funksjoner i skjæringspunktet
mellom akuttmedisinske, psykososiale og rettsmedisinske virksomhetsområder. Innenfor hver av disse er det nasjonale kompetansemiljøer som
har særlig relevant kunnskap og vurderinger av overgrepsmottakenes
arbeid innenfor sitt fagområde.
Vi har gjennomført åpne, semi49
strukturerte intervjuer med relevante fagpersoner ved en rekke slike
institusjoner. Vi har også snakket med sentrale brukerorganisasjoner av
ulike slag. Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (Nklm),
samtlige av landets Regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og
selvmordsforebygging (RVTS), representant for Den rettsmedisinske
kommisjon og Folkehelseinstituttet, Krisesentersekretariatet, stiftelsen
Fellesskap mot seksuelle overgrep (FMSO), Ressurssenter for voldtatte
(DIXI), Ressurssenter for menn (Reform), et par representanter for
Kommunesektorens organisasjon (KS), samt enkeltpersoner som av
informantene er framhevet som viktige ressurspersoner i feltet inngår i
utvalget. Disse ressurspersonene omfatter både bistandsadvokater,
etterforskere, allmennpraktikere, gynekologer, psykologer og psykiatere,
sykepleiere, helsesjef og statsadvokat.
Intervjuene med disse er blitt gjennomført over telefon, med samme
opplegg som beskrevet for delstudie A.
Når vi videre i rapporten refererer til det representanter for overgrepsmottakene, samarbeidsinstanser og henvisningsinstanser beretter/formidler/forteller, er det informasjon som framkom via telefonintervju og
gruppeintervju vi mener. Vi vil ikke skille mellom informasjon som
framkommer i casestudiene og telefonintervjuene, fordi med kun seks case
vil det bli for lett for mennesker i feltet å føre utsagnene tilbake til hvem
som uttalte dem. Datainnsamlingen forutsatte anonymisering. Der
informasjonen vi refererer til er produsert av spørreundersøkelsene, vil vi
påpeke dette. Den informasjonen som har framkommet via
spørreundersøkelsene gir en bekreftelse av det bildet som framkommer
generelt, men bidrar ikke med noe nytt i forhold til de kvalitative delene av
evalueringen. Vi har derfor valgt å flette resultatene derfra inn i rapporten
som helhet framfor å gi en separat presentasjon.
50
3.
MOTTAKENES ØKONOMISKE RAMMEBETINGELSER
3.1
TIDLIGERE STATUSRAPPORT
Det framgikk av kravspesifikasjonen at man ønsket at leverandør skulle
unngå dobbeltkartlegging. Som tidligere nevnt eksisterer det allerede mye
godt materiale på området, som fremdeles er like relevant som da det først
ble publisert. Vi så tidlig i evalueringen vår at lite har forandret seg siden
de siste statusrapportene fra Nasjonalt kompetansesenter for
legevaktmedisin ble presentert. Før vi går videre med vårt eget
datamateriale, vil vi derfor presentere en del faktaopplysninger fra siste
rapport fra kompetansesenteret, datert 2012, som tematiserer
beredskapssituasjonen ved overgrepsmottakene.
I denne rapporten fra Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin
(2012) formidles tydelige og sterke signaler fra mottakene om at de sliter
med beredskapskapsordningene, både personalmessig og økonomisk, og
lederne uttrykker nødvendighet av kontinuerlig beredskapsvakt og
tjenesteplan – med andre ord, ansettelsesmåter som garanterer at
personell er tilgjengelig, i motsetning til å benytte seg av liste over
personell som ikke er pålagt å være tilgjengelige, såkalte ringelister. Dertil
framgår det at lederne etterlyser felles nasjonale faglige retningslinjer for
virksomheten, og de støtter tiltakene som kompetansesenteret tidligere
har kommet med i forslag til nasjonal handlingsplan for legevakt (2010)ii.
Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin konkluderer at ”Det er
ingen felles retningslinjer for hvordan finansieringen skal være, hvordan
kommunenes andeler skal beregnes og hva som er et rimelig driftsnivå, gitt
volumet av saker. Flere av lederne angir at økonomien egentlig er for dårlig
til at tilbudet er levedyktig over tid med nåværende rammebetingelser.
Flertallet av mottakene har ikke økonomi til å gi tilfredsstillende faglig
oppdatering og trening. Det er ikke økonomi til å drive betalt intern møteog kursvirksomhet for sykepleiere og leger sammen. Det er for lite tid til
planlegging, organisering og kvalitetsarbeid ved de små og mellomstore
mottakene, mens de største er noe bedre stilt” (2012:15)
51
Rapporten fra Nklm (2012) påpeker at de oppgavene et overgrepsmottak
skal ivareta, fordrer en organisasjon som kan ivareta både administrative
og faglige støttefunksjoner til det daglige arbeidet. Alle
overgrepsmottakene, med unntak av ett, hadde formelt både en
administrativ og en medisinskfaglig leder. Imidlertid framgår det at 12 av
mottakene hadde stillingsbrøker som varierte fra 5 % til 100 % for
administrativ leder, der 9 hadde under 50 % stilling, mens 10 av mottakene
ikke hadde en spesifisert stillingsbrøk knyttet til denne ledelsesfunksjonen.
Når det gjaldt medisinskfaglig ledelse hadde 11 av mottakene
stillingsbrøker som varierte fra 5 % til 100 %, der 10 hadde under 50 %
stilling, mens 11 av mottakene ikke hadde en spesifisert stillingsbrøk
knyttet til denne ledelsesfunksjonen.
Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin konkluderer at det
behøves beredskap for å kunne utføre helsehjelp og det rettsmedisinske
arbeidet på kort varsel, og at dette krever beredskapsordninger og
administrative ressurser for planlegging og drift. Videre: "Det er vanskelig
å tenke seg at selv de minste overgrepsmottakene skal ha mindre enn en
halv stilling tilgjengelig for ledelsesoppgaver. For merkantile oppgaver kan
samdrift med legevakten/akuttmottak og andre nærliggende etater sikkert
fungere bra, men en så spesiell og høykompetent oppgave som et
overgrepsmottak må ha spesifikk administrativ og faglig ledelse knyttet til
virksomheten. Resultatene indikerer klart at det er for lite administrative
og faglige ressurser knyttet til et flertall av mottakene” (2012:9).
Betydningen av stabil og forutsigbar vaktordning er noe vi vil komme
tilbake til i vår egen evaluering. Slik Nasjonalt kompetansesenter for
legevaktmedisin påpeker, har også vårt datamateriale vist at dette er
forutsetning for å sikre at overgrepsutsatte får kyndig hjelp innen rimelig
tid. Vanskene med å mobilisere ansatte der man anvendte ringeliste fikk
vi, som allerede nevnt, en forsmak på da vi skulle utføre gruppeintervju
med representanter for overgrepsmottakene. Kompetansesenteret mener
at dette betyr at en enten må basere seg på tilstedevakt eller på betalt
beredskapsvakt av både sykepleier og lege. Datamaterialet vårt indikerer
også en slik sammenheng: Der man benytter tilstedevakt eller betalt
beredskapsvakt av både sykepleier og lege, mobiliseres det både raskere og
52
lettere til en mottakssituasjon.
Nasjonalt kompetansesenter for
legevaktmedisin understreker imidlertid at både volum av saker og
organiseringen av overgrepsmottaket i en annen organisasjon
(legevakt/interkommunal legevakt eller helseforetak) må være
bestemmende for modellen. Dette, mener kompetansesenteret, må
bestemmes lokalt av den enkelte virksomhet. Datamaterialet vårt
indikerer også at det er behov for lokale tilpasninger, noe vi vil komme
tilbake til.
Videre bekrefter vår evaluering at de aller fleste overgrepsmottakene sliter
med finansieringen. Det har igjen betydning for hva slags måter man kan
organisere, ansette og avlønne fagpersonell på, og som resultat varierer
tilbudet som gis ved de ulike mottakene. I de neste avsnittene vil vi si litt
mer om de økonomiske rammebetingelsene. Disse bestemmer det
handlingsrommet overgrepsmottakene har, som er grunnleggende for den
utforming mottakene har, så vel som det tilbud de kan gi.
3.2
MER OM ØKONOMISKE RAMMEBETINGELSER
I følge ”Overgrepsmottak: Veileder for helsetjenesten” skal overgrepsmottakene tilby tjenester innen undersøkelse, behandling og oppfølging
med definerte kompetansekrav til den enkelte helsearbeider og kvalitetsog systemkrav til den enkelte helsetjenesteinstans (2007:10). Bildet som
framkommer av datamaterialet vårt viser imidlertid at kompetansen man
stiller med ved de ulike mottakene varierer, spesielt blant legene.
Men for å forstå hvorfor det er slik, må man ta et steg tilbake og se
nærmere på den vanskelige økonomiske situasjonen de fleste
overgrepsmottakene befinner seg i. Vi vil begynne med å si mer om
informantenes erfaringer i den anledning. Vi markerer sitatene ved
innrykket avsnitt, og sitat fra ulike informanter vil markeres med linjeskift.
Finansieringen av overgrepsmottakene er avhengig av et spleiselag mellom
kommunene. Ordningene kan være at de betaler per innbygger, eller at de
belastes per sak, eller begge deler. Noen steder har man fått med seg
kommunene på spleiselaget, men mange steder sliter man. Følgende
53
utsagn fra en helsesjef er representativt for diskusjoner som pågår i mange
kommuner:
Jeg sliter med hjemmelsgrunnlaget, hvem som har ansvaret. Vi kan
ikke se at det står at kommunene skal ha ansvaret. Har vi det eller
ikke? Sykehuset sier det er kommunens ansvar, og vi lurer på
hjemmelen for det. Vi har også diskusjoner fordi vi har et begrenset
antall brukere. Hvor mange overgrep skal du ha før du skal drive
overgrepsmottak?
En representant for et av kompetansemiljøene sier det slik:
Det dreier seg om hvilke rammevilkår overgrepsmottakene har. Jeg
er ikke det minste i tvil om at det er en god modell at det legges til
interkommunale legevakter så man får et visst volum, men du må
ha rammevilkår, du må ha penger til å ha folk på vakt og på kurs, og
de må øve. Man må se på systemansvaret. Vi kan godt kritisere et
lite mottak for at her går det litt så som så. Men hva slags ressurser
har de?
I en rekke kommuner eksisterer det uklarheter på flere nivå. Et par
representanter for Støttesentrene mot seksuelle overgrep kan fortelle at
kommunene ikke alltid vet forskjell på overgrepsmottak og Støttesentrene,
med det resultat at dersom midler bevilges overgrepsmottaket, så får ikke
Støttesenteret midler, for man tror de allerede har fått13. Våre samtaler
med aktører i kommunene bekrefter inntrykket av at det fins flere som ikke
forstår forskjellen mellom de ulike tilbudene. Andre uklarheter dreier seg
om at enkelte kommuner tror de er med på å spleise på et
overgrepsmottak, mens de i realiteten ikke gjør det. Hvorvidt dette skyldes
at man blander sammen Støttesenter mot seksuelle overgrep og
13
Støttesenter mot seksuelle overgrep er et støttetilbud på dagtid for voksne som har opplevd
seksuelle overgrep, som skal fungere som et supplement til det offentlige hjelpeapparatet. De
bidrar gir råd, støtte og hjelp til brukerne basert på prinsippet om hjelp til selvhjelp, gjennom
individuelle samtaler eller støttegrupper. De tilsatte ved sentrene skal også kunne hjelpe til med å
kartlegge hvilke behov brukerne har, og finne passende tilbud, enten det er på senteret eller i det
offentlige hjelpeapparatet. Sentrene skal i utgangspunktet ikke gi behandling.
54
overgrepsmottak eller om det skyldes andre forhold vites ikke. Likeledes
har det vært enkelte steder man har trodd at overgrepsmottakene var
lovfestet, noe som har kommet overgrepsmottakene i regionen til gode.
Det er mye uavklart rundt om i mange kommuner, som i neste omgang får
konsekvenser for det tilbudet overgrepsmottakene kan gi. Under
feltarbeidet erfarte vi også at en kommune klart uttrykte at de ikke ønsket
å gå inn et spleiselag, fordi respektive overgrepsmottak ikke har
spesialopplærte leger, og kommunen ”ønsker ikke å sende sine pasienter til
et dårlig tilbud” (sitat). Under er utfyllende sitat fra representanter for
overgrepsmottak, som beretter om konsekvenser av manglende lovfesting:
I vårt distrikt er det 5 kommuner som ikke er med. Nå prøver vi å
synliggjøre at de må knytte seg til oss, og har gått til det steget at vi
har avvist saker. Vi har gjort det. Selv om det er verste delen av
hele jobben. Det er noe alle syns er tøft. Men vi er nødt å gjøre
det, vi har hatt såpass mange saker uten at de betaler noen ting, at
vi kan ikke holde på slik lenger.
Det er ingen finansiering, det er veldig, veldig vanskelig, det er på
hengende hår vi har mottak. Det er ingen direkte bevilgninger og
det ligger ikke inne i budsjettet, det er ikke noen som vil gi penger,
det går på underskuddet til legevakta. Det er ikke bra. Pleiere
lønnes med honorar for hver enkelt sak, men det er ingen
beredskap.
Fra våre intervjuer med representanter for overgrepsmottakene har vi fått
informasjon om et tilfelle hvor en pasient måtte vente i åtte timer. Det var
ferietid, og det var ikke mulig å få tak i personell via ringelisten. Vi blir
fortalt at pasienten hadde vært utsatt for ”en grov overfallsvoldtekt”
(sitat). Dette var en spesiell situasjon, men viser sårbarheten som
eksisterer der man ikke har en stabil og forutsigbar vaktordning.
Vår evaluering viser på samme måte som Nklms rapport fra 2012 at det
ikke gjennomføres rutinemessig registrering av responstid fra melding om
ny pasient til overgrepspersonellet er på plass. Rapporten fra Nasjonalt
kompetansesenter for legevaktmedisin baserer seg her på de inntrykk
55
respondentene ved overgrepsmottakene har. Ut fra disse viser Nklms
rapport at en tredel av mottakene har vaktordninger som medfører at
pasienten kan gis undersøkelse og behandling umiddelbart eller innen en
halvtime. ”Ventetiden for de andre mottakene varierte, men to tredeler
hadde etablert mottakssamtale innen en time og alle unntatt ett innen 2
timer på dagtid. For mottak som hadde beredskapsvakt eller vaktordning
med ringeliste var ventetiden mellom 30 minutter til 2 timer. Denne
responstiden var gjeldende hele døgnet. Noen mottak oppga at de i
beredskapsavtalen hadde krav om at overgrepspersonalet skulle være på
plass innen 90 minutter. De fleste mottak oppga ingen forskjell i ventetid
med hensyn til om henvendelsene kom på dagtid eller om natten. Bare 4
mottak oppga at ventetiden varierte med hensyn til når på døgnet
henvendelsen kom. Men mottak med responstid på dagtid på 30 minutter
kunne ha en responstid på 4-5 timer om natten. 3 mottak rapporterte at en
kunne etablere en mottakssamtale umiddelbart både dag og natt. Ved
noen mottak ble det vektlagt at når en brukte lege i tilstedevakt, måtte
overgrepspasientene inngå i prioriteringen i forhold til andre akutte
pasienter” (2012:11).
Vår evaluering bekrefter at det er variasjoner hva angår tiden det tar å
etablere mottakssituasjon. Vårt materiale her baserer seg også på
respondentenes inntrykk ved overgrepsmottakene, men bekreftes videre
av de inntrykk politiets formidler, via telefonintervju så vel som
spørreundersøkelsen. Noe av forskjellene kan tilskrives ulik reiseavstand,
en situasjon som gjør det vanskelig å sette rigide felles maksimaltider. Men
noe av forskjellene omhandler også dette, at ringelister ikke gir garanti for
rask mobilisering fra overgrepsmottakets side.
Vi snakket også med overgrepsmottak som kunne berette at de måtte be
pasientene komme igjen neste dag, fordi det ikke var mulig å oppdrive
personale. Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin beretter at 4
av 23 mottak oppgir at det har forekommet at pasienter utsatt for
seksuelle overgrep var blitt sendt hjem, og bedt om å komme tilbake dagen
etter for den første undersøkelsen. ”Ett av disse mottakene presiserte at
den akuttmedisinske tilstand alltid ble ivaretatt. Ett annet mottak nevnte at
hjemsendelse kunne forekomme, men ikke i akutte saker. Ved andre mottak
56
ble det rapportert om vansker med å prioritere disse pasientene fremfor
andre akutte tilstander. Det kunne da bli gjort vurderinger om noe av den
akutte sporsikringen kunne tas av sykepleier, og at pasienten kom tilbake
dagen etter for sporsikring av lege. Det ble påpekt at det å be pasienten om
å komme tilbake neste dag for sporsikring og undersøkelse av lege innebar
risiko for å ”miste” pasienten” (2012:12). Dette er et bilde som også
framkommer fra vår evaluering.
Noen overgrepsmottak har en bedre økonomisk situasjon enn andre:
Vi følger legeforeningens takster for beredskap og lønnet arbeid, og
det er alltid leger på vakt i helgene, så det er organisert beredskap.
Vi avlønner etter tariff, det er det ikke mange som gjør har jeg
skjønt! Vi har hatt veldige dårlige vilkår til vi fikk avtalen med
kommunen på plass, vi hadde ikke penger. Men nå har de
beredskapslønn den uka de har vakt.
Men også blant overgrepsmottak som kan fortelle at det ikke er noe
problem å ta unna akuttarbeidet, knytter det seg like fullt utfordringer til
etterarbeidet hva angår de rettslige aspektene:
Det er etterarbeidet særlig i forhold til det rettslige som er
problemet. Vi skriver legeerklæringer til retten, og har i perioder
ukentlige rettsaker. Pasienten i seg selv mener vi er godt i varetatt,
inklusive oppfølging.
Men det med det rettsmedisinske
etterarbeidet, å skrive ut gode erklæringer til retten som lider under
ressursmangel…
Vi vil komme tilbake til utfordringene knyttet til de rettsmedisinske
aspektene i eget avsnitt.
De følgende utsagnene forteller imidlertid om situasjonene man erfarer på
de fleste overgrepsmottakene:
57
Vi har ingenting av det vi trenger. Derfor fungerer ikke dette lenger
heller, så jeg slutter. Det er på tampen. Vi har ikke folk til det, det
er redusert bemanning på avdelingene, og vi har en skarve
ringeliste, og ingen syns det er ok å stå opp midt på natta når de
skal på jobb ellers.
Vi mangler lokaler, vi mangler en organisering på beredskap med
lønn, vi mangler opplærte leger, og kunne vi få på plass de tingene
der hadde ting blitt utrolig mye bedre.
Mange baserer seg på ringelister, hvilket som allerede påpekt, ikke gir noen
garanti for at man får tak i folk. Men beredskap med lønn er for dyrt.
Natt og tidlig morra på helg er det vanskelig å få tak i folk fordi vi
ikke har noen bakvaktsfunksjon. Det er ikke det at de ikke vil stille,
det er mer det at de ikke hører telefonen..
Svakheten er vel at det er en bigeskjeft, alle har sine oppgaver og
jobber, dette blir litt vedheng. Ingen er ansatt i mottaket, vi har
ingen stillingsandel. Det hadde det vært en fordel å ha. Det ville
vært en fordel å ha mottak som alltid var klare, men når det er
snakk om så få saker i året kan det ikke sitte folk standby og vente
på det…
Den dårlige økonomien har også betydning for synligheten av
overgrepsmottakene. Det er viktig at personer som har vært utsatt for
seksuelle overgrep og/eller vold i nære relasjoner vet hvor de skal
henvende seg ved behov for hjelp. Som påpekt tidligere, er det imidlertid
slett ikke alle som vet om overgrepsmottakene – til og med et par av de
personene som tok telefonen når vi ringte nummeret til
overgrepsmottaket oppført på internett var usikre på hva vi mente. Flere
representanter for overgrepsmottakene bekrefter at ikke alle vet om
tilbudet, og at det kan ha betydning for hvor mange som benytter seg av
tilbudet: jo mer synlig overgrepsmottaket er, dess lavere vil terskelen bli
58
for å benytte seg av tilbudet.14 Det er generell enighet om at pågangen av
pasienter ville blitt større dersom tilbudet hadde vært mer kjent. Flere
overgrepsmottak ligger imidlertid lavt i terrenget bevisst, fordi de ikke har
kapasitet til å ta imot flere pasienter:
Vi har ikke kunnet gått ut i media og si vi eksisterer, for vi vet ikke
om vi er her. Vi har ikke vaktordning som sikrer at det er noen her.
Vi har ikke gått ut og reklamert for det SO-mottaket vårt, det er
mange som ikke vet om det. Men det går på økonomi, så lenge vi
bare har tilkallingsvakter kan ikke vi garantere at vi får tak i SO
sykepleier, og da kan vi ikke gå ut og reklamere for det heller.
3.3
REKRUTTERING AV PERSONELL
Hva angår rekruttering varierer bildet en del mellom de ulike
overgrepsmottakene, så vel som mellom de ulike profesjonene ved det
enkelte mottaket. Noen steder er rekruttering noe som berettes om som
problemfritt.
Det å jobbe på overgrepsmottaket er en del av jobben på gyn. Det
er bra rekruttering. Sykepleier er også klar over det når de søker
stilling, og er veldig motivert. De er mer motivert enn legene!
Rekruttering er veldig enkelt, vi har aldri måttet utlyse en eneste
stilling. Legene, der er det de selv som har tatt kontakt, nå har vi en
lege for mye. På pleiersiden har det vært veldig stabilt, og liten
turnover.
14
En del mener også at dersom prognosene for å vinne fram i en rettssak var bedre, ville
det også bidra til at flere kontaktet overgrepsmottakene. En representant for
krisesentrene uttrykker det slik: ”Hvem er de verdige ofrene? Det er bare mellom 7-11%
av (anmeldte) voldtekter som ender i domfellelse, det er helt forferdelig. Ikke utsett dere
for dette jævla rettsapparatet, om du ikke har synlige bevis!” Undersøkelser viser også at
de fleste voldtektsofre vegrer seg for å anmelde overgrepet til politiet i frykt for at møtet
skal oppleves som et nytt overgrep (NOU 2008:4 ”Fra ord til handling”)
59
Vi ser at vi får bedre og bedre søkere. Det er veldig sjeldent vi lyser
ut. Men har fått rykte på oss å være et veldig faglig engasjert sted,
folk søker ikke på grunn av pengene, men på grunn av god faglig
utvikling.
Andre steder sliter man veldig med rekrutteringen, og igjen – det kan
settes i relasjon til økonomiske rammebetingelser, som får betydning for
ansettelsesmåter og hva slags fagmiljø som utvikler seg, og i neste omgang
hvor attraktivt overgrepsmottaket vurderes av potensielle søkere.
Vi trenger å få opplært flere pleiere. Men jeg får ikke med flere
pleiere på de vilkårene vi har. Det henger i en tynn tråd. Mister vi
flere pleiere vet jeg ikke hvordan vi skal få det til å gå rundt. Alt det
med det praktiske og økonomi er det det står mest om.
Vi mister en del av pleierne i teamet, det blir for slitsomt å stå på
ringeliste. Man kan bli oppringt når som helst, for det er ikke
beredskapsliste, vi bare tar lista og håpet noen tar telefonen. Vi har
mistet mange. Og legene har ikke noe spesialkompetanse, og det er
negativt.
Vi har slitt litt på pleiersiden, det som er vanskelig er å få pleiere,
fordi vaktordningene våre er ganske kompliserte, og ikke så godt
lønna. Det er vanskelig å få folk til å være her over lenger tid.
Belastningen er større enn det du får betalt for. Det høres så lite ut,
men du har så lange vakter at du binder deg for så mye tid, det er
vanskelig å kombinere med annen jobb. Vi er ikke konkurransedyktig på lønna.
Mange nevner vaktbelastningen som en av de største utfordringene:
Det er lange vakter med relativt dårlig lønn. Tror det er det som
gjør belastningen størst for de fleste.
60
3.4
AVKLARING AV ANSVARSFORHOLD: ØKONOMISKE
ASPEKTER
Ett sted i landet har man valgt en sykepleiestyrt modell, noe vi vil komme
tilbake til. Utgangspunktet var økonomisk – man forteller at legene priset
seg ut, og dermed gikk man til ”de billigere sykepleierne” (sitat).
Uklarheter hva angår ansvarsforhold og kostnader i forhold til legene er en
rød tråd i det mange representanter for overgrepsmottakene kan berette
om:
Vi har prøvd å få til dialog, men legeforeningen svarte helt tydelig
med økonomisk godtgjørelse på alle faglige spørsmål, de var ikke
interessert i dialog rundt fag, men kun økonomi.
Flere kommer inn på spørsmål knyttet til legenes roller og plikter:
Det er et tema i hvilken grad fastlegene kan forpliktes. Hva er
legenes plikter? Det er viktig å avklare.
Det har vært problem i forhold til leger, hvem er bærere? Er det
fastlege, kommunelege eller sykehuslegene? Det handler om lønn
og beredskapsordninger.
Det trengs lovfesting og ressurser, og taumer på legeforeningens
håndtering av disse krava.
Fagforeningsarbeidet fordyrer
mottakene en god del.
I Legeforeningens høringsuttalelse til NOU 2008:4 heter det: ”Etter
Legeforeningens syn kan ikke undersøkelse av voldtektsofre (med ansvar
for bevissikring og eventuell opptreden som sakkyndig vitne i retten) anses
som en ordinær allmennlegeoppgave, og de bør ikke kunne tilpliktes
fastleger. Dersom voldtektsmottak etableres i tilknytning til legevakt, anser
Legeforeningen det hensiktsmessig med organisatoriske skiller for å hindre
sammenblanding av roller hos helsepersonell”. I evalueringen har vi hørt
leger uttrykke et legitimt ønske om organisatoriske løsninger og modeller
som gir dem tilstrekkelig med tid og kompetanse. På et byråkratisk nivå
61
kan det synes rasjonelt å benytte seg av personell som allerede er på vakt.
Men de som arbeider på bakkenivå kan erfare at kapasiteten er slik at det i
praksis ikke er rom for utvidelse av tilbudet. Dersom man påtar seg
ytterligere arbeidsoppgaver uten å øke personellet generelt, gir det lengre
ventetider og et forringet tilbud for alle pasientgrupper. I ”Overgrepsmottak: Veileder for helsetjenesten” understrekes også nødvendigheten av
å ha tid: ”Det er nødvendig å ha god tid i kontakt med en pasient som har
vært utsatt for seksuelle overgrep eller vold i nære relasjoner. Det kan
innebære at ekstra personell må tilkalles” (2007:20). Tiden er imidlertid
mange steder mangelvare.
I en høringsuttalelse i forbindelse med etablering av et nytt
overgrepsmottak datert 20.september 2011, skriver Nklm at de ”vil sterkt
fraråde å satse på at den tilfeldige legevaktlegen i det aktuelle distriktet (i
stor grad turnusleger) skal utføre den medisinske undersøkelsen og ha
ansvaret for det påfølgende rettsmedisinske arbeidet. Dette vil etter vår
mening være et uforsvarlig lavt kompetansenivå, medføre potensielle
tidskonflikter med annet nødvendig legevaktarbeid, og stride mot det som
kommunene kan tilplikte vaktlegene som tjenesteplikt. Nklm vil i stedet
oppfordre til at det rekrutteres en beredskapsgruppe med engasjerte og
motiverte leger som har mer langsiktig perspektiv på arbeidet, slik at
kontinuitet og stadig kvalitetsforbedring kan oppnås. Vi vil peke på to kilder
til slike leger; fastlegene og sykehusleger i faste stillinger. I et distrikt med
lavt befolkningsgrunnlag må manglende volum kompenseres med trening
og kursing. Man kan også tenke seg at man etter den akutte fasen, er flere
sammen om å diskutere og endog utforme rapporter og erklæringer av
hensyn til læringseffekten og overføring av kompetanse. Når det gjelder
bruk av legevaktlege, er det også grunn til å tro at legenes fagforening vil
klart motsette seg en slik modell" (2011:4).
Representanter for Kommunesektorens organisasjon, KS, kan berette at de
har vært kontaktet av kommuner nettopp i anledning organisatorisk/økonomisk drift av overgrepsmottak. Kommunene har ønsket bistand til å
utarbeide
felles
godtgjøring/godtgjøringsmodell
for
involvert
helsepersonell, i praksis leger og sykepleiere. KS mener at det er
nødvendig at HOD presiserer og utdyper kommunenes ansvar for
62
overgrepsmottakene, videre: at dette drøftes som eksempel på generell
samhandlingsproblematikk. Bakgrunnen for Samhandlingsreformen15 er
blant annet nettopp observasjonen at samhandlingen i helse- og
omsorgstjenesten kanskje utgjør den største utfordringen som tjenestene
står overfor (2008-2009). En representant for kompetansemiljøene mener
fagorganisasjonene må bringes på banen, på grunnlag av erfaring med at
det har vist seg effektivt å forhandle om økt vaktbelastning på frivillig basis
mot kompensasjon, noe som påpeker som å kunne avhjelpe helge/ferieproblematikken.
En annen tematikk knyttet til ansvarsforhold og økonomi, er knyttet til
finansieringen av de rettsmedisinske aspektene ved arbeidet, som
understrekes som svært tidkrevende. Det gjelder undersøkelsene så vel
som etterarbeidet:
Jeg syns rettsvesenet burde deltatt mer i finansieringen. Fordi det
som koster i arbeidet er det å ha beredskapen for det
rettsmedisinske arbeidet. Det koster å drive etterarbeid med
dokumentasjon for at den skal bli brukbar og god for
rettsapparatet. Det er kostnader som per i dag ikke er naturlig å
legge på Helfo.
Informanten forklarer nærmere problemstillingen:
En vanlig praktiserende lege får et visst basistilskudd fra
kommunen, i tillegg sender de regning for hver enkelt konsultasjon
til Helfo (folketrygden). Her skriver man hvilke undersøkelser som
har vært utført, og enkeltundersøkelsene honoreres etter en
fastsatt tariff, "normaltariffen". Men den såkalte "normaltariffen"
gjelder bare i forhold som skal diagnostiseres eller behandles. Den
15
En representant for kompetansemiljø understreker at det kan ligge mange muligheter i
Samhandlingsreformen: "tanken om "halvannenlinjetjeneste" – et mer formalisert samarbeid
mellom dagens første- og annenlinjetjenester er et ønske. Her bør det enkelte mottak etablere
systematisk og formalisert samarbeid mellom bydeler/kommuner på den ene siden, og
distriktspsykiatriske senter (DPS), på den andre. DPSene skal nå ha både ambulente akuttenheter og
krisesenger" (sitat)
63
har ikke takster for de deler av arbeidet som omhandler
rettsmedisinske prosedyrer, og heller ikke det påfølgende
dokumentasjonsarbeidet.
Mange informanter påpeker at ”Så lenge det ikke er honorert, blir det lett
venstrehåndsarbeid” (sitat). Ett alternativ til at rettsvesenet deltar i
finansieringen, nevnes å være en rettsmedisinsk normaltariff, hvor ulike
prosedyrer er beskrevet, og man får muligheten til å ta betalt for
etterarbeidet som er ganske omfattende. Dette forslaget minner om
forslaget fra Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin, som går ut
på at det bør utarbeides en ”Rettsmedisinsk normaltariff” for ytelser for
rettsmedisinsk arbeid ved overgrepsmottakene og legevakter, med utløsing
av refusjon uavhengig av om saken blir politianmeldt eller ikke (2012:17).
Samtidig påpeker enkelte av våre informanter fordeler ved at ansvaret for
de økonomiske aspektene knyttet til rettsmedisin ligger under
justissektoren:
Hadde vi hatt en paraplyorganisasjon under justis, da ville justis hatt
myndighet til å instruere mottakene angående kvalitet. Da burde
denne rettsmedisinske normaltariffen også administreres via justis,
så både penger og instruksjonsmyndighet kom derfra.
Det rettsmedisinske ansvaret er imidlertid tett flettet sammen med
helsehjelp. Selv om enkelte mener det er en oppgave justissektoren burde
ta hånd om, og dermed finansiere, mener andre at helsesektoren må
ansvarliggjøres, og finansiere en ”rettsmedisinsk normaltariff” - inklusive
regning på legeerklæringer.
3.5
AVKLARING AV ANSVARSFORHOLD: LOVFESTING
Betydningen av lovfesting og avklaring av ansvarsforhold går igjen i
samtalene med informantene våre, ved overgrepsmottakene så vel som
ved relevante kompetansemiljø. Flere understreket at det spilte ingen rolle
om det var ”kommunalt eller statlig”, men det måtte være et påbud ”om at
dette skal være oppe og gå” (sitat). Representanter for overgrepsmottakene kommer med følgende refleksjoner:
64
Når ting ikke er forankret i lovverk, så er det veldig vanskelig å få
noe igjennom. Jeg har et veldig ok styre som støtter meg, men de
skal ut til sine politikere og forlange penger, og jeg ser at det er en
utfordring for dem og.
Så lenge dette ikke er lovpålagt baserer det seg på frivillighet. Og da
kan det fort bli salderingspost ved budsjettbehandlinger.
Vi må få forskriftsfesting og definere minstestandarder, hva skal
kravene være til den rettsmedisinske undersøkelsen, hvilken
kompetanse skal vi ha tilgjengelig, og hvordan skal vi tilrettelegge
oppfølging av pasientene. Det er nødvendig å definere hvor
ansvaret skal ligge.
En representant for Krisesentersekretariatet kommer med lignende utsagn:
Om det ikke er lovfestet ser vi at kommunene med stram økonomi
bare skviser det bort. Kvinner venter i opp til et døgn for å komme
inn på overgrepsmottaket.
Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin utrykker bekymring i et
høringsnotat datert 6.januar 2011, i anledning den nye kommunale helseog omsorgsloven: "Om ikke et lovgrunnlag sikres nå, er Nklm bekymret for
at de nåværende organisatoriske og økonomiske rammene og vilkår ikke er
gode nok for at vi får den faglige utviklingen i tilbudet som er ønsket og lagt
opp gjennom sentrale statlige føringer. I verste fall ser vi for oss en
stagnering eller endog nedbygging av tilbudet enkelte steder”. Det
refereres til intensjonene uttrykt St.prp.nr 1 (2004-2005), og rapporten
”organisering av helsetjenesten til personer som har vært utsatt for vold og
seksuelle overgrep” fra 2004, så vel som IS-1457 ”overgrepsmottak,
veileder for helsetjenesten” (2007), og et sprik mellom idealer og realiteter
påpekes.
Rettsmedisinsk kommisjon skriver også et høringsnotat til samme
lovforslag, datert 18.jaunuar 2011. Der uttrykker man bekymring over at
65
kvaliteten på de sakkyndige rettsmedisinske uttalelsene i straffesaker er så
varierende: ”I 20-25 % av sakene er kvaliteten bekymringsfullt dårlig på en
slik måte at de ikke kan brukes som tilfredsstillende dokumentasjon i disse
sakene”. De regionale forskjellene har medisinske konsekvenser for den
enkelte, og juridiske konsekvenser ved eventuell straffeforfølgelse, påpeker
kommisjonen. ”DRK er av den oppfatning at en viktig forutsetning for å
heve kvaliteten i disse sakene er en tilfredsstillende og forpliktende
organisering av virksomheten samt en plan for kompetanseheving med
eventuell sertifisering. I dag er virksomheten ikke regulert i lov eller
forskrift og således mindre forpliktende enn om slik regulering hadde
foreligget”.
I høringsuttalelse fra justis- og politidepartementet datert 18.januar, i
anledning forslag til ”LOV 2011-06-24 nr 30: Lov om kommunale helse- og
omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven)”, henvises til
regjeringens handlingsplaner ”vold i nære relasjoner” (2004-2008) og
”vendepunkt” (2008-20011), samt NOU 2008:4 ”fra ord til handling”, og
Sosial- og helsedirektoratets rapport ”Organisering av helsetjenester til
personer som har vært utsatt for vold og seksuelle overgrep”, og IS-1457
”Overgrepsmottak, veileder for helsetjenesten” (2007). Man etterlyser
bestemmelser i loven som kan klargjøre ansvarsforhold: ”Dette vil bidra til
å sikre de organisatoriske og økonomiske rammene for mottakene og legge
til rette for nødvendig faglig utvikling”. Her påpeker man også behovet for
en styrking av den rettsmedisinske kompetansen ved mottakene.
Flere av våre informanter, både ved overgrepsmottak, samarbeidspartnere
og relevante kompetansemiljø, har et inntrykk av at det satses ulikt i
henholdsvis helse- og justissektoren:
Det er en frustrasjon hos oss, at vi ser at justis satser så mye mer
enn helse. Justis satser enormt mye mer enn helse. Det har ikke
noe med organiseringen av mottaket å gjøre, men i hverdagen er
det en ting som kan frustrere. Klart det er stor frustrasjon når de
har økt med 20 stillinger i politiet, og så sitte de og venter på våre
ting… De satser på justis. Mens vi har nesten ikke hørt noen i
66
helsedepartementet si noe i det hele tatt, så hører vi
justisministeren regelmessig.
Jeg har hatt stor glede av å skjele til justisdepartementet hvor det
har vært en helt annen vilje til å gå inn i dette feltet. Takket være
dem har det også skjedd mye bra på helsesida. Som barnehus, som
har en ganske betydelig helsekomponent i seg, det ville aldri vært
realisert om det ikke var for justisdepartementet og viljen derfra.
Helsedepartementet har mye å lære av justisdepartementet.
Hele prosessen hemmes av uenighet nasjonalt hva angår lovfesting.
Den statlige dobbeltstyringen hemmer veldig når man skal lage
interkommunale ordninger mellom kommuner. Konseptet er laget
for Oslo, Bergen, Stavanger, Trondheim, resten må snekre til
opplegg som motarbeides av statlige føringer på området.
Overgrepsmottakene befinner seg i et krysningspunkt mellom helse- og
justissektoren. Utsagnene ovenfor beretter om samhandlingsutfordringer
på flere plan, ikke bare samhandlingen mellom overgrepsmottakene og
deres samarbeidspartnere/henvisningsinstanser.
Økonomiske forhold bestemmer det handlingsrom overgrepsmottakene
har. De foregående avsnittene har presentert de vanskelige økonomiske
forholdene de fleste overgrepsmottakene opererer innen. Det handler
også om uavklarte forhold hva angår finansieringen av de rettsmedisinske
aspektene ved arbeidet som gjøres i etterkant av sakene, hvor også større
mottak rapporterer utfordringer. I de neste kapitlene vil vi si mer om
tilbudet som gis ved overgrepsmottakene, kompetanse og
kompetanseutvikling. Parallelt vil også videre implikasjoner av de
økonomiske aspektene brettes ut.
67
4.
MER OM TILBUDET SOM GIS
I følge ”Overgrepsmottak: Veileder for helsetjenesten” (2007) skal
overgrepsmottakene tilby tjenester innen undersøkelse, behandling og
oppfølging med definerte kompetansekrav til den enkelte helsearbeider og
kvalitets- og systemkrav til den enkelte helsetjenesteinstans, klare
henvisningsrutiner til spesialisthelsetjenesten, og klare samarbeidsrutiner
med instanser utenfor helsetjenesten, særlig sosialtjenesten, politi og
rettsvesen. Bildet som framkommer av datamaterialet vårt viser imidlertid
store variasjoner på området. I dette kapitlet vil vi gå nærmere inn på
tilbudet som gis ved overgrepsmottakene.
Alle overgrepsmottakene betegner seg som akuttmottak. Hva det betyr i
praksis varierer imidlertid, fra:
Til:
Vi slipper ikke før vi er sikre på at noen tar over.
Vi slipper dem egentlig vi idet vi er ferdige med det akutte
Vår evaluering viser at noen overgrepsmottak synes alle tre aspektene ved
overgrepsmottakets arbeid fungerer godt, både medisinsk undersøkelse og
behandling, psykososial støtte og oppfølging samt rettsmedisinsk
undersøkelse og eventuell sporsikring. Dette er gjerne de større
mottakene – uavhengig av hvorvidt de er en del av et helseforetak eller
legevakt, kommunal eller interkommunal. Alle overgrepsmottakene mener
medisinsk undersøkelse og behandling ivaretas godt – dvs. undersøkelser
med hensikt å diagnostisere og behandle, undersøkelser og behandling for
skader, seksuelt overførbare sykdommer, akutte psykiske reaksjoner og
psykiske lidelser. Derimot, hva angår rettsmedisinske undersøkelser – dvs
skadedokumentasjon til bruk overfor rettsapparatet (utført så detaljert at
det er mulig å reflektere rundt skademekanismer/årsaksforhold og hvordan
for eksempel sykdom kan innvirke), sikring av biologiske spor fra
kroppsoverflate, samt undersøkelse av kroppsåpninger og sporsikring
68
herfra ved angivelse av seksualvold/seksuell utnyttelse16 – rapporterer
mange at de opplever mangler. Det samme gjelder aspektet knyttet til
psykososial støtte og oppfølging. Dette vil vi komme tilbake til i egne
avsnitt.
4.1
ALDERSGRUPPER
Overgrepsmottakene opererer med en aldersmessig nedre grense, fordi
overgrep mot barn krever en annen form for kompetanse og andre
framgangsmåter. Helsetjeneste for barn som har opplevd seksuelle
krenkelser og overgrep er forankret ved lov i spesialisthelsetjenesten (HOD
1999). Ved det felles barn/voksenmottaket ved St. Olavs Hospital, har man
er fordel knyttet til at barnelege er tilstede og tar seg av alle
omstendigheter rundt barnet, inklusive foreldrene, mens gynekologen tar
seg av sporsikring og eventuell skadedokumentasjon. Betydningen av det
tverrfaglige arbeidet i slike saker understrekes som uvurderlig.
Hvilken aldersmessig nedre grense man opererer med ved de ulike
overgrepsmottakene varierer. De få stedene man tar imot voldssaker tar
man imot i alle aldre hva angår saker knyttet til vold i nære relasjoner, men
ved seksuelle overgrep varierer det. Noen steder går det på alder alene,
14, 15, 16, andre steder på hvorvidt jenta har fått menstruasjon eller ikke,
og/eller en kombinasjon med alder og vurdering av ”hvor moden og
utviklet de er” (sitat). Noen steder har de beveget seg fra å ha inngående
drøftinger ved hver enkelt sak, til å ha en klar aldersgrense uansett. Dette
er noe de opplever som mye lettere å forholde seg til, for personalet så vel
som pasientene.
Det er en ting som er endret, vi er veldig klar på at det er en grense
på 15 år, uavhengig av bakgrunn. Før var det annerledes, det var en
diskusjon hver gang, disse som var 13 og 14 som barneavdelingen
ikke ville ta om de hadde begynt å menstruere. Nå slipper vi å
16
Definisjoner hentet fra Nklms tilbakemelding på Sogn- og Fjordanes plan for nytt
overgrepsmottak, datert
69
spørre om det, det er bare alder. Det er mye lettere å forholde seg
til det. Sykehuset tar de under 15.
I veilederen fra 2007 står det at barn opp til 14 år bør undersøkes av eller i
samarbeid med barnelege med særskilt erfaring. Videre framgår det at
”tilsvarende samarbeid bør etableres for unge i aldersgruppen 14-16 år.
Underlivsundersøkelse av jenter under 14 år etter menarche og av jenter i
aldersgruppen 14-16 år bør utføres i samarbeid med gynekolog eller lege
med særskilt erfaring i undersøkelse av jenter i denne aldersgruppen” (ibid
22-23). Overgrepsmottakene overfører de som vurderes som for unge
videre til barneavdelinger og andre med spesiell kompetanse på området.
Men flere etterspør felles kjøreregler hva angår alder.
4.2
OVERGRIPER, OVERSMITTE OG LOKALER
I ”Overgrepsmottak: Veileder for helsetjenesten” (2007) understrekes at
det er særlig viktig at pasienten skjermes. Videre framgår det at:
”Overgrepsmottak er ikke beregnet for undersøkelse av en person som er
mistenkt for en straffbar handling. Dersom mistenkt overgriper har behov
for helsehjelp, gjøres dette i ordinær legevakt” (ibid:10). Det handler om å
sikre at den som har vært utsatt for et overgrep ikke skal risikere å møte
overgriperen, og det handler om å hindre oversmitte av spormateriale/bevismateriale.
Bildet som framkommer av datamaterialet vårt viser nok en gang
variasjoner på området. Ikke alle overgrepsmottak kan garantere den
anbefalte skjermingen - selv om alle forteller at de prøver. Noen steder
rapporteres det at overgrepsmottaket også tar imot overgriper:
Vi tar imot overgriper. Men vi passer på at de ikke er på samme
rom og at det ikke skal være samme sykepleier som tar imot eller
samme lege. Det er legevaktslege som gjør dette her, det kan være
litt vanskelig av og til, da. Men vi prøver å overholde at det ikke skal
være samme lege.
70
Det er ikke alltid en lett situasjon:
Vi har veldig kjeie situasjoner når vi får inn begge to. Det er en
kjempeutfordring når vi må undersøke begge to. Vi har muligheten
til å kalle inn flere, sånn at de kan slippe å undersøke begge, da, om
de syns det blir i overkant.
Tematikken oversmitte av spormateriale/bevismateriale handler også om
de lokalene man har tilgjengelig – eller ikke har tilgjengelig. Rapporten fra
Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (2012) viser at 5 mottak
rapporterte at de har egne venterom, og 21 mottak rapporterte at de har
egne skjermede oppholdsrom for overgrepspasienter. ”De fleste mottak
oppga også at overgrepsutsatte pasienter umiddelbart får komme til disse
oppholdsrommene, slik at de er skjermet fra andre pasienter. Alle mottak
som oppga ventetid, rapporterte at vakthavende sykepleier ser til den
utsatte i ventetiden frem til eget overgrepspersonell er på plass. Noen
mottak har egne undersøkelsesrom som kun brukes til denne
pasientgruppen, men de fleste benytter rom som er tilpasset formålet, men
som også brukes til andre formål”. Rapporten fra Nasjonalt
kompetansesenter for legevaktmedisin konkluderer med at mottakene i
stor grad har lokaliteter som ivaretar den overgrepsutsatte i ventetiden,
enkelte tilbød også seng dersom de overgrepsutsatte er ruset eller sliten.
Men noen mottak beskrev små rom, og at det ville være bedre for
pasientene med bedre lokaliteter.
Vår evaluering bekrefter bildet som framkommer i Nklms statusrapport.
Noen overgrepsmottak har egne lokaler som ikke brukes til annet enn
overgrepsmottakets formål:
( ) har etablert splitter nytt overgrepsmottak, det er tilknyttet
legevakta, med moderne funksjonelle lokaliteter, man har faste
stillingshjemler for sjukepleiere som jobber der, leger som jobber
der – de har idealet. Det er den ideelle løsningen.
71
De fleste overgrepsmottakene har imidlertid ikke den luksusen det
berettes om her:
Vi har et dårlig lokale som brukes til alt. Og det er stygt. Grelle
farger og lite og trangt. Jeg har opplevd at vi må ut for at annen
lege skal ta GU
I tillegg er ikke lokalene våre så veldig gode. Vi har ikke eget
samtalerom, det er inne på legekontoret. Det er ikke rammer rundt
det som vi ønsker det. Men ellers er lokalitetene veldig bra. Bra GU
rom, og god plass der vi jobber, og.
Vi har tilrettelagte lokaler under de forutsetninger vi har, som er
ganske begredelige… så har vi et øremerket rom og utstyr. Men vi
føler at de som kommer blir tatt godt imot og får fullverdig tilbud.
Vi har eget rom som også brukes av leger på legevakt til
gynekologiske undersøkelser, vi har så veldig dyr GU-stol de mener
ikke kan stå der bare for de sakene… men det med DNA-smitte og
ødeleggelse, når vi gjør det så nøye kan det virvle rundt DNA fra
andre… ikke helt ideelt… Det er eget rom, men de låner den stolen
av og til.
Så lenge rom deles med andre kan oversmitting være et problem. Dertil
har lokalene betydning for opplevelsen til den overgrepsutsatte. Det
påpekes at å måtte ut fordi rommet skal brukes til en vanlig GU ikke er
ideelt for den overgrepsutsatte – slike episoder er blitt rapportert i
datamaterialet vårt. Det er heller ikke i tråd med veilederens anbefalinger,
hvor det framgår at personalet som undersøker pasienten bør være
skjermet fra andre arbeidsoppgaver under konsultasjonen (2007).
Betydningen av å kunne hvile i et eget rom uten å ha GU-stolen ”gapende
over seg” (sitat) blir også påpekt av de ansatte ved mottakene. Likeledes
betydningen av at de overgrepsutsatte har eget toalett når de kommer på
legevakten. I løpet av feltarbeidet har vi sett rom som best kan beskrives
som glattceller hos politiet. I samtaler med representanter for incest72
sentrene blir vi fortalt at noe som kan gå igjen av erfaring hos enkelte
overgrepsutsatte, er "at det tekniske får mer rom enn det menneskelige"
(sitat). Dette vil vi komme tilbake til. Når det nevnes her, er det fordi vi
ikke kan utelukke at visse typer lokaler kan være med på å forsterke en slik
opplevelse. Ansatte ved overgrepsmottakene understreker at det er ikke
mye "menneskelig" ved en glattcelle:
Den som er utsatt får bekreftet den skitne følelsen ved å komme inn
på det rommet. De føler seg så skitt, og så skal de inn på det
rommet…
Flere av våre informanter understreker at det er viktig at pasienten
opplever det er et verdig sted de kommer til, at de får tilbake den
verdigheten de har mistet. Betydningen av dette framkommer også i
veilederen: ”I akuttfasen må man sørge for tid, skjerming, trygghet, respekt
og bekreftelse av verdighet i undersøkelsessituasjonen” (2007:24-25).
4.3
SPORSIKRING OG OPPBEVARING AV SENSITIVT MATERIALE
I en av Nklms rapporter (2010) kommer det fram at alle mottak, med
unntak av ett, oppga at det var politiet som betalte for sporsikringspakken.
Videre framgår det at de fleste kan berette om prosedyrer for sporsikring,
skadedokumentasjon og sjekklister for arbeidet, men kun ett mottak hadde
prosedyrer for trygghetsplanlegging ved saker knyttet til vold i nære
relasjoner. Undersøkelsen viser også at 19 mottak hadde egen journal for
overgrepsmottaket, 4 mottak hadde felles journalsystem med legevakt/avdeling, men disse journalsystemene hadde innlagt begrensninger med
hensyn til tilgang, 12 mottak hadde elektronisk journal og 21 mottak hadde
også papirjournal, 10 mottak hadde både papir- og elektronisk journal.
Videre framgår det at 10 mottak oppbevarte spormaterialet i 3 mnd., 12
mottak i 6 mnd. og 1 mottak i 12 mnd. (2010:11).
Undersøkelsen utført av Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin
viser videre at 22 mottak har digitalkamera for fotodokumentasjon av
skader og sporsikring, 22 mottak ber om muntlig samtykke før
fotografering og 4 mottak ber om skriftlig samtykke. Det framgår at 12
73
mottak oppbevarte bildene i journal. Videre, at 10 mottak ble bildene
lastet inn på PC, mens 9 mottak ikke gjorde dette. 16 mottak rapporterte i
undersøkelsen at de lastet bildene inn på CD, og 12 mottak oppga å ha et
backup-system for lagring av bilder, og det ble oppgitt noe varierende
ordninger for loggføring over hvem som hadde tilgang på bildene og over
prosedyrer for tilgangsbegrensning (2010:11).
Evalueringen vår bekrefter de observasjonene som Nklm presenterer i de
foregående avsnittene, og i de neste avsnittene vil vi formidle utdypende
informasjon om forholdene.
Overgrepsmottakene tar imot folk enten saken er anmeldt eller ikke, og
gjør sporsikring uansett. De fleste bruker standard sporsikringspakke fra
politiet, men et par steder lager man sporsikringspakken selv.
Vi har en tilsvarende sporsikrings pakke, uten at den er så utrolig
kostbar. Får alt fra politiet, men lager den selv, det er jo utstyr for
18 kroner og så koster det 500 kroner… det er helt vilt! Vi har gjort
avtale med tekniker i politiet, vi har veldig godt samarbeid med
tekniker i politiet.
Materialet oppbevares som regel fra tre til seks måneder, et sted
oppbevarer man det ett år. Dette gjør man for å gi den overgrepsutsatte tid
til å avgjøre om de vil anmelde eller ei. NOU 2008:4 foreslår at
sporsikringsmateriale skal oppbevares i seks måneder, og sier ansvaret og
praktiske forhold vedrørende lagring må avklares.
Nok en gang
aktualiseres en diskusjon om lokaliteter så vel som rutiner: Vi har sett at
tiden materialet oppbevares på, ofte begrenses av plassmangel.
Hva angår bildemateriale er det en gjenganger at bildene brennes på CD og
legges inn på minnepenn, og at det slettes så det ikke ligger på PC. Enkelte
steder understreker man at man har én person til å gjøre dette arbeidet,
slik at ikke noe skal komme ”på ville veier” (sitat).
Alle
overgrepsmottakene har rutiner for oppbevaring som begrenser både
tilgang og innsyn i materialet – det være seg dokumenter, bilder eller
spormateriale.
74
Men hvor god sikringen er, varierer:
Rommet til bevismaterialet går det ikke an å låse…
Et sted hvor man kun har et låst skap, kan man fortelle at overgriper hadde
prøvd å få tilgang ved å troppe opp som rengjøringsarbeider:
Vi hadde en skrekkopplevelse her, vi hadde tatt imot en voldtekt, og
så kom mannen som hadde voldtatt - vi hadde tatt beviser av han –
og et par dager etterpå kom han som vaskepersonell på legevakta.
Det kan jo skje når det er så dårlig som det er. I en rettssak ville en
forsvarsadvokat brukt det for det det er verdt.
Nordlandsforskning har ikke medisinsk kompetanse. Detaljene i selve
sporsikringen, de medisinske og rettsmedisinske undersøkelsene er best
overlatt til kvalifiserte fagfolk å gjøre rede for og vurdere. Det vi som
samfunnsvitere imidlertid kan uttale oss om, er at det er variasjoner på
området. Kun å basere seg på CD/DVD/minnepinne, uten å ha en sikret
back-up på skjermet disk, er imidlertid noe som påpekes som ikke
tilstrekkelig. Det er et klart behov for avklaring av sikkerheten knyttet til
lagring av sensitivt materiale.
4.4
RETTSLIGE LEGEERKLÆRINGER
I følge ”Overgrepsmottak: Veileder for helsetjenesten” (2007), framgår det
at: “Rettsmedisinske sakkyndigerklæringer skal kvalitetssikres av Den
rettsmedisinske kommisjon (25 § 147). En kopi sendes kommisjonen
samtidig som originalen sendes til rekvirenten, og både rekvirent og
utsteder får skriftlig tilbakemelding fra kommisjonen” (ibid:17).
Som tidligere referert, tok Den rettsmedisinske kommisjon opp
problematikk knyttet til kvaliteten på de sakkyndige rettsmedisinske
uttalelsene, i et høringsnotat datert 18.januar 2011. Dette var i anledning
LOV 2011-06-24 nr 30: Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester
m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven). I høringsnotatet uttrykker Den
75
rettsmedisinske kommisjon bekymring over at kvaliteten på de sakkyndige
rettsmedisinske uttalelsene i straffesaker er så varierende: ”I 20-25 % av
sakene er kvaliteten bekymringsfullt dårlig på en slik måte at de ikke kan
brukes som tilfredsstillende dokumentasjon i disse sakene”. Som det også
framgår i et tidligere avsnitt av denne rapporten, understrekes det at de
regionale forskjellene kan ha juridiske konsekvenser ved eventuell
straffeforfølgelse.
Tilfredsstillende og forpliktende organisering av
virksomheten samt plan for kompetanseheving med eventuell sertifisering,
og ikke minst regulering i lov eller forskrift understrekes av Den
rettsmedisinske kommisjon som viktig for å heve kvaliteten i sakene.
I dette avsnittet vil vi presentere noen erfaringer informantene våre
formidler i anledning tematikken:
Vi vet lite om kvaliteten på den rettsmedisinske undersøkelsen og
sporsikringen. Det eneste jeg fikk høre nå var at det hadde stått i
Aftenposten at vårt fylke var det fylket som hadde flest domfellelser
i forhold til voldtekter. Jeg ser jo at det har skjedd veldig mye fra vi
starta, i forhold til holdninger, politiet, og bistandsadvokater, men vi
vet veldig lite om hva som skjer, om domfellelser skyldes bra
sporsikring eller andre ting.
Det med sporsikring, vi er litt usikker på det å gjøre ting rett, vi har
retningslinjer vi forholder oss til, da, men det har vært… Man kunne
bestandig ha lært mer.
Noen overgrepsmottak kan berette at de opplever at de rettsmedisinske
aspektene er godt ivaretatt ved deres mottak. Dette rapporteres
uavhengig av mottakets organisering – helseforetak eller legevakt. Mange
overgrepsmottak mener imidlertid de trenger mer kunnskap på dette
feltet, og en representant for rettsmedisinsk kommisjon utdyper:
Jeg har sett erklæringer fra mottak fra hele landet, og ser at det er
mange som er av veldig dårlig kvalitet. Det er det området hvor vi
har høyest andel merknader til legeerklæringer, og oftest ber om
tilleggserklæringer, nettopp innenfor volds- og overgrepsfeltet. Det
76
er mye dårlige produkter. Det reflekterer det jeg har snakket om
tidligere, opplæringen er for dårlig, mengdetreningen er alt for
dårlig, kvalitetskravene er fullstendig fraværende, og da kan man
ikke forvente noe bedre. Rettsmedisinsk kommisjon har påpekt det
gang på gang, gjennom media og formelle fora, men heller ikke det
ser ut til å vekke særlig interesse innenfor departement og
direktorat.
Behovet for mer kunnskap på området understrekes ved det faktum at Den
rettsmedisinske kommisjon ikke mottar erklæringer fra alle mottakene,
hvilket de i følge veilederen (2007) skal. Datamaterialet vårt viser at det er
uklarheter en del steder omkring hvem som har ansvaret for å sende inn
disse erklæringene, enkelte steder tror overgrepsmottaket at politiet gjør
det, og vice versa. Resultatet er at erklæringene ikke sendes inn.
Under er noen sitat som viser hva en del mottak sliter med:
Vi syns det er utfordrende med den rettsmedisinske biten. Det er
ikke noe man er utdannet for i løpet av et kurs. Vi har godt
samarbeid med politiet, men vi har ikke nok kunnskap rett og slett
om rettsmedisin etter disse kursa. Den grensegangen mellom helse
og justis, det er vanskelig, synes vi.
Hva angår den rettsmedisinske biten, så gjør vi det som går etter
kravene og prosedyrene våre. Men vi vet at det blir ikke godt nok.
Særlig når det gjelder det med fotobevis. Svabreprøver og klær er
greit. Men fotobevis synes vi ikke vi er gode nok på. Det er mye
snakk om det, at politiet skal være med å ta bilder, men så er det de
kvinnene som ikke har anmeldt…
Flere representanter for overgrepsmottakene snakker om at kompetansen
som behøves ”er mye mer omfattende enn helsevesen og politi skjønner”
(sitat).
Det burde vært gjort mer for å bygge opp rettsmedisinsk
kompetanse, den er også anvendbar i mange tilfeller av alvorlig
77
vold. Det jeg ser er at personer utsatt for kriminelle handlinger har
tapt mest på, er at volden er blitt underdokumentert i forhold til
rettsapparatet. Når de først velger å gå til politiet, må man også
sørge for at det foreligger god dokumentasjon når skaden er
alvorlig.
Veilederen fra 2007 kommer med anbefalinger, men tilbudet er ikke
lovfestet. Kompetansen overgrepsmottakene rapporterer i forhold til
rettsmedisinske aspekter er varierende, og mange uttrykker usikkerhet og
ønske om mer kompetanse på området.
4.5
HELSE, JUSTIS – ROLLER OG ROLLEKONFLIKT
Overgrepsmottakene befinner seg i et krysningspunkt mellom helse- og
justissektoren. En utfordring som flere påpeker i den anledning, er knyttet
til spørsmål om oppfølging og omsorg versus det å være sakkyndig og vitne.
Veilederen for overgrepsmottakene fra 2007 tar opp den doble rollen
legene har, og slår fast at ”Juridisk sett er legen behandler dersom
kontakten oppstod ved at pasienten oppsøkte legen for å få helsehjelp.
Først etter at pasienten har samtykket til opphevelse av taushetsplikten,
kan legen forklare seg for politi og rettsapparat. Når pasienter får utført
sporsikring som ledd i et helsetjenestetilbud til overgrepsutsatte, skjer dette
innenfor rammen av en behandlingssituasjon, og legen er å betrakte som
behandlende helsepersonell. Situasjonen stiller imidlertid spesielle krav til
dokumentasjon, objektivitet og rollebevissthet, og i et etterfølgende møte
med domstolen blir dette ekstra viktig” (ibid:17). Det understrekes også at
legen bare kan utlevere opplysninger til politi og uttale seg etter at
pasienten har gitt samtykke.
Det som imidlertid ikke tas opp i veilederen, er forhold knyttet til
objektivitet og rollebevissthet knyttet til oppfølging av pasienten:
Vi har kompetansen her. Men vi må ha flere folk om vi skal ha
oppfølging, for de legene og pleierne som gjør rettsmedisinsk
undersøkelse er ikke gunstige å bruke til oppfølging, for dersom det
er rettssak blir du inhabil.
78
Min rolle når jeg forlater legevakta, neste gang skal jeg være
sakkyndig vitne, og da at jeg skal fortsette å vise omsorg for
pasienten ved å ringe og spørre hvordan det står til, det blir feil.
Skal egentlig ha litt avstand og være objektiv. Omsorgen vil jeg
heller gjøre som fastlege. Skal egentlig ikke mingle når det nærmer
seg sak. Man burde tenkt litt tydeligere kjøreregler hva som er
greit, og om etter saken var dømt, om jeg skulle sende SMS og si
gratulerer det ble seks år.. men skal jo ikke det, jeg var jo sakkyndig.
Men av natur ville jeg sagt gratulerer. Vi har den doble rollen så jeg
lot være.
Enkelte steder kan man berette at det utferdiges sakkyndige vurderinger
ved overgrepsmottaket, og enkelte kan berette at legen må stille som vitne
i retten, og ett sted gjør sykepleierne det. Men det er også en diskusjon
hvilke roller hvem bør ha i forhold til eventuell rettslig oppfølging av saken.
Ved ett overgrepsmottak sier man det slik:
Det er den der diskusjonen, vi dokumenterer det vi ser, og så mener
vi noen andre må tolke og være sakkyndige. Det er viktig for oss å
få fram.
Ett sted understreker man at en årsak til at man ikke har noen oppfølging
av pasientene, er at man ikke kan kombinere rollen som sakkyndig med det
å utføre oppfølgingsarbeid. Man opplever å komme i en rollekonflikt. Men
man har for lite personell til å kunne delegere oppgavene. Nok en gang er
vi tilbake til de økonomiske rammebetingelsene.
4.6
DOKUMENTASJON, VOLDSOFFERERSTATNING,
ANSVARSAVKLARING
Advokater så vel som representanter for RKK, (Rådgivningskontorene for
kriminalitetsoffer/Kontoret for voldsoffererstatning) understreker betydningen av de delene av arbeidet ved overgrepsmottakene som berører
justissektoren, på flere måter. Det handler om avklaring av hva som er
hvem sitt ansvar, også økonomisk. I forbindelse med voldsoffererstatning,
79
behøves uttalelser fra lege om de skadevirkninger overgrepet har medført.
Kompetansepersoner på området kan fortelle oss at det er blitt
vanskeligere å få voldsoffererstatning, og dokumentasjonen understrekes
som ”viktigere enn noensinne” (sitat). Men hvem har ansvaret for å betale
for uttalelsene? En bistandsadvokat sier at:
Det er viktig at sykehuset kan skrive uttalelse uten at det koster
noe. Politiet kan innhente slike uttalelser, men gjør det som regel
ikke, de er opptatt av den rettsmedisinske journalen, om det er
funn og bevis, men sjelden på skadevirkninger. Og da må vi
plutselig betale og legge ut for det her. Vi har fått det dekket av
retten, men har flere ganger fått spørsmål om hvorfor tar de seg
betalt for det? Jeg kan ikke gjøre annet enn å henvise til at jeg har
fått den regningen. Er det riktig at det skal betales for uttalelsene,
og hvordan gjøres? Det er kjempeviktig for å få voldsoffererstatning! Domstolene vil bli strengere og strengere på å dekke
slikt. Og det er skummelt om det blir så dyrt for advokatene at de
ikke kan hente inn slike uttalelser, når det er så viktig for
søknadene.
Vi blir også fortalt at det er ulik praksis mellom bistandsadvokater hva
angår voldsoffererstatning:
Noen advokater sier jeg er ikke ferdig før søknad er sendt, mens
andre overlater det til kontor for voldsoffererstatning.
Selv om følgende ikke hører til overgrepsmottakets domene som sådan, er
det likevel også verdt å nevne at RKK erfarer at enkelte overgrepsutsatte
ikke har fått informasjon om at man kan søke om voldsoffererstatning selv
om man ikke har gjerningsmann. Dette til tross for at de har
bistandsadvokat. Hvor utbredt dette er, vet vi ikke. Men det er relevant
for å vise at det er behov for en avklaring av ansvarsforhold, så vel som
sikring av at helhetlig informasjon gis til de som har vært utsatt for
overgrep.
80
Det er mange problemeiere til tematikken overgrep. Flere relevante
instanser vi har snakket med synes det er for lite dialog mellom de ulike
instansene som har med tematikken overgrep å gjøre. Det resulterer i at
man vet for lite om det helhetlige tilbudet den enkelte overgrepsutsatte
faktisk får, man vet for lite om hva som gjøres og ikke gjøres ved andre
instanser, og man risikerer at det blir hull i stedet for en sammensydd
oppfølging. Når det er sagt, er det også helt klart at enkelte mottak har
omfattende dialog og samarbeid med andre relevante instanser.
4.7
RUTINER FOR TILBAKEMELDING FRA BRUKERNE
I nasjonal strategi for kvalitetsforbedring i sosial- og helsetjenesten ...Og
bedre skal det bli! (2005) slås det fast at ”Planlegging og utforming av
tjenestene i samspill med brukerne er en forutsetning for god kvalitet. For å
utvikle og forbedre tjenestene bør brukerne sikres innflytelse både på
individnivå og systemnivå. For å få til god brukermedvirkning er utøverens
holdninger til brukeren viktige. Det må etableres ordninger for å innhente
og bruke kunnskap, opplevelser og erfaringer som brukeren har. Ved å
styrke brukerens posisjon, legges det til rette for reell medvirkning og
innflytelse på systemnivå, og i det enkelte møte” (2005). Det samme finner
vi i “Samhandlingsreformen – lovpålagte samarbeidsavtaler mellom
kommuner og regionale helseforetak/helseforetak”, hvor man i
sammenheng med plikter til å inngå samarbeidsavtaler17 ikke bare
understreker at samarbeidet skal ha som målsetting å bidra til at pasienter
og brukere mottar et helhetlig tilbud om helse- og omsorgstjenester, men
også at: “Pasient- og brukererfaringer skal inngå i vurderingsgrunnlaget
ved utarbeidelsen av avtalen. Pasient- og brukerorganisasjoner skal
medvirke i forbindelse med utarbeidelse av avtalene” (2008-2009:6).
Generelt fins det lite rutiner for tilbakemelding fra brukerne ved
overgrepsmottakene. Ett sted kan man fortelle at man har laget en
17
"Formålet med samarbeidsavtaler er å fremme samhandlingen mellom kommuner og helseforetak
ved å konkretisere oppgave- og ansvarsfordelingen mellom kommune og helseforetak, og å etablere
gode samarbeidsrutiner på sentrale samhandlingsområder. Den overordnede hensikten med avtaler
er å bidra til at pasienter og brukere opplever at tjenestene er samordnet og av god kvalitet, og at
det alltid er klart hvem som skal yte de aktuelle tjenestene" (Samhandlingsreformen 2011:3)
81
hjemmeside for overgrepsmottaket, "der det er spørsmål og svar, og mulig
å sende anonym mail og SMS" (sitat). Et annet sted har man hatt en
brukerevaluering i forbindelse med et prosjekt de kjørte, og et tredje sted
ble det laget en brukerundersøkelse ved legevakta for noen år siden. Et
overgrepsmottak kan fortelle at det gis muligheter for tilbakemeldinger via
Livskrisehjelpen, hvor pasientene ”kan fylle ut et spørreskjema” (sitat).
Utover dette fins det ikke systematisk innhenting av brukerperspektiv. Det
påpekes spesielle utfordringer knyttet til brukerevalueringer i dette feltet:
Vi har ikke brukerevaluering, også fordi det er en vanskelig gruppe å
ta kontakt med i etterkant. Spesielt det med vold i nære relasjoner,
det å ta kontakt, for mange unnlater å gjøre noe mer med saken.
Det er kanskje en dårlig unnskyldning, men.. Det kan være farlig for
dem dersom vi ringer dersom de fremdeles er i et voldelig forhold.
Det kan trigge en ny episode.
Brukerundersøkelsen vår pågår, og vil ikke være ferdig før våren 2013. Vi
har derfor ikke noe eget materiale å presentere hva angår brukernes
erfaringer foreløpig.
I samtale med enkelte representanter for
Støttesenter mot seksuelle overgrep får vi imidlertid noen pekepinner om
forhold som har hatt betydning for overgrepsutsattes erfaringer med
hjelpeapparatet. Her formidles blant annet betydningen av oppfølging i
etterkant, og at ”den man møter også er den som ringer for å høre hvordan
det går, at man må forholde seg til færrest mulig folk” (sitat). Videre
understrekes betydningen av at de som tar imot dem ”har tid” (sitat).
Enkelte har følt at ”det er litt legekontor, og savner et litt varmere mottak,
at det har vært for stort fokus på de tekniske bitene, den formelle
bevisinnhentingen, mens menneskemøtet ikke blir like godt ivaretatt”
(sitat). Igjen, vi vet ikke noe om i hvilken grad dette er representativt for
brukerne av overgrepsmottakene. Det er like fullt erfaringer og innspill
som man bør ha med seg i det videre arbeidet.
4.8
SYNLIGGJØRING
Nasjonal strategi for kvalitetsforbedring i sosial- og helsetjenesten ...Og
bedre skal det bli! understreker at brukerne har krav på god informasjon
82
om hva som kan forventes av sosial- og helsetjenesten. Som vi har vært
inne på tidligere, er det imidlertid slett ikke alle som vet om
overgrepsmottakene. Noen overgrepsmottak ligger bevisst lavt i terrenget,
fordi de ikke har kapasitet til å ta imot flere enn det gjør.
Ni mottak oppgir å ha informasjon om mottaket på internett. En sjekk på
internett viser imidlertid at informasjonen som gis er varierende. Rapport
fra Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (2010) viser at 15
mottak hadde plassert den nye overgrepsmottaksbrosjyren i mottaket, 8
mottak hadde distribuert den til andre etater i kommunen eller fylket, og
12 mottak ville bestille nye forsyninger av brosjyrene. I vår evaluering kan
imidlertid flere overgrepsmottak berette at de ikke vil bruke brosjyren,
fordi det framgår av denne at overgrepsmottaket tar imot saker knyttet til
vold i nære relasjoner – noe de ikke gjør. I Nklms undersøkelse fra 2010
framgår det at 21 mottak oppga at de hadde brosjyrer om vanlige
etterreaksjoner, 17 mottak hadde brosjyrer om rettigheter og 15 mottak
hadde brosjyrer med informasjon til pårørende. I vår evaluering berettes
det også om slik distribusjon av informasjonsmateriell.
I vår evaluering tar flere representanter fra overgrepsmottakene så vel som
informanter fra ulike kompetansemiljø opp behovet for tilgjengelig,
forståelig informasjon og nettside. Både representanter for Støttesenter
mot seksuelle overgrep og Krisesentrene sier at begrepene som brukes må
være forståelige for folk flest. Om folk søker på ”voldtekt” finner de ikke
informasjon om overgrepsmottakene på internett.
Vi savner gode nettsider. De vi har nå treffer ikke de unge.
Overgrep er ikke noe ord de bruker.
De som har vært utsatt for overgrep bryr seg ikke om rapporter. De
er ute etter: hvor får jeg hjelp. Hvor finner jeg bistandsadvokat.
Klikk klikk klikk. Alt annet er irrelevant for de utsatte. Sosiale
medier er viktige. Det enkle er det beste. Det har reklamefolk
forstått.
83
At ordet ”overgrep” ikke brukes av alle som utsettes for overgrep, betyr
ikke nødvendigvis at mottakene bør endre navn. Utfyllende informasjon
om hva man mener med ordet overgrep på nettsidene vil kunne være nok,
samt at nettsidene kan anvende ord som kan nå alle brukere, og at disse
ordene legges inn slik at brukere finner overgrepsmottakene via søk på
internett. Brukerorganisasjoner som FMSO og krisesentersekretariatet er
ressurser man kan dra veksler på i en slik eventuell utforming av
nettside(r).
84
5.
VOLD I NÆRE RELASJONER
I ”Overgrepsmottak: Veileder for helsetjenesten” (2007) framgår det at et
overgrepsmottak også skal gi tilbud ved trusler og vold i nære relasjoner.
Dertil står det at ved legevakt med overgrepsmottak skal et tilstrekkelig
antall ansatte ha tilleggskompetanse om seksuelle overgrep og vold i nære
relasjoner. Nok en gang avviker realitetene fra idealene.
For å gi et tallfestet inntrykk av mengden saker knyttet til vold i nære
relasjoner man tar imot sammenlignet med saker knyttet til seksuelle
overgrep, vil vi vise til Nklms statusrapport fra 2012. Her framkommer
også utviklingen over tid: i 2008 var det totalt 1072 saker ved
overgrepsmottakene, i 2009 var det 1322 saker, i 2010 var det 1147 saker
og i 2011 1333 saker. Antallet henvendelser for vold i nære relasjoner var
imidlertid bare 126 i 2011. Det var per 2011 kun 7 mottak som tok imot
denne pasientgruppen – og situasjonen har ikke endret seg siden denne
rapporten ble presentert. Ved de fleste overgrepsmottakene tas disse
pasientene fortsatt imot ved ordinær legevakt. Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin konkluderer med at arbeidsområdet vold i nære
relasjoner ikke er godt nok ivaretatt ved mange mottak, og oppfordrer til at
det må settes et særskilt fokus på fagutviklingsinnsats på området, samt
kompetanseheving og implementering av prosedyrer i mottakene. Det
påpekes at de begrensede økonomiske rammene og mangelen på
kontinuerlige vaktordninger kan også ha betydning for mottakenes
vurdering av å utvide tilbudet til denne pasientgruppen. Evalueringen vår
vil gå videre med tematikken, og utdype de utfordringer
overgrepsmottakene erfarer i forhold til tematikken.
Det er fremdeles kun en liten håndfull mottak som tar imot saker knyttet til
vold i nære relasjoner. Men det fins gråsoner. En ting er at alle mottakene
tar imot saker med seksuelle overgrep som finner sted i nære relasjoner.
Et annet forhold kommer fram i følgende sitat:
Vi beveger oss inn i overgrep under vold nære relasjoner, vi tar alt
av seksuelle overgrep og forsøk på sånt. Og så har vi en sånn avtale
85
med legevakta og politi at om det er saker med mye sporsikring, så
det blir veldig omfattende for legevakta, så kan de kalle inn
overgrepsmottaket. Ellers er det legevakta som har vold i nære
relasjoner. Men de kan bruke oss.
Vi oppdaget også et stykke ut i evalueringen at når vi spurte ”tar dere imot
saker knyttet til vold i nære relasjoner”, svarte man noen steder ”ja”, selv
om overgrepsmottaket som sådan ikke tok imot saker knyttet til vold i
nære relasjoner – det gjorde derimot legevakta der overgrepsmottaket var
lokalisert. Dette fenomenet er et funn i seg selv. Det kan nemlig synes
som om de ansatte på en del overgrepsmottak har utviklet en opplevelse
av et klart ”vi”: ”vi som hører til overgrepsmottaket”. Andre steder synes
det ikke å være noe ”vi” i forhold til overgrepsmottaket i samme grad.
Fenomenet synes å henge sammen med hva slags fagmiljø og møteplasser
man har tilgjengelig, hvilke muligheter for samhandling, felles fokus og
dialog som kan legge grunnen for opplevelsen av et ”vi”. Dersom ens
forbindelse til overgrepsmottaket er at man står på en ringeliste, og man
ikke har hatt en eneste sak på to år, så utvikles en annen form for identitet
enn der man arbeider så å si full tid med overgrepssaker, i nært samarbeid
med andre kollegaer. Måten ulik tematikk blir snakket om, forteller en
historie i seg selv, noe vi vil komme tilbake til.
At det er behov for tilbud for mennesker som har vært utsatt for vold i
nære relasjoner er noe alle informantene våre er enige om:
Jeg ser når jeg jobber i voldtektsmottaket at det er veldig stor
forskjell på typen behandling de får. I voldtektsmottaket setter vi
av mange timer og gir grundig oppfølging, men vold i nære
relasjoner, der blir det veldig tilfeldig hvilken legevaktslege du
treffer på, og det er veldig stressende her om kveldene, ti-femten
minutter maks per pasient. Det er klart, jeg syns det kan være
vanskelig som legevaktslege å se på hvor forskjellig oppfølging man
får i forhold til den typen skader.
Det er kjempeviktig at man ruster opp i forhold til vold i nære
relasjoner. Men hos oss er det i system i legevakta allerede, med
86
tilbud om oppfølging av sosionom og sånn, og vi har ikke sett de
som hensiktsmessig å endre på det. Å styrke er kjempeviktig, men
hvordan det er organisert er ikke hovedtema for meg. Det viktigste
er, og det gjelder hele landet, er at man finner gode lokale modeller
for hvert enkelt sted.
Der man tar imot saker knyttet til vold i nære relasjoner kan man berette at
finansiering er avgjørende, en finansiering som muliggjør beredskapen som
trengs for å kunne ivareta den økte pågangen av pasienter. I forhold til
denne kategorien blir det spesielt viktig å sikre at de ikke reiser hjem til en
farlig situasjon, og Krisesentrene blir en spesielt relevant
samhandlingspartner. Her kan man blant annet bidra med overnatting, der
overgrepsmottaket ikke har den slags fasiliteter selv. En representant for
overgrepsmottakene forteller om etablerte rutiner for farevurdering ved
mottaket.
Vi gjør farevurdering ut fra skjema vi har, hvor farlig lever du, er du
gravid, har han våpen, etc. Hva gjør de om det skjer igjen, har man
bag klar, har man avtale med venninner, det er viktig at de selv blir
bevisst hvor farlig det er.
Nødvendigheten av å tenke sikkerhet har en viktig implikasjon for hvordan
man tenker oppfølging: Sikkerhetsaspektet kan falle bort dersom man
sluser pasientene for fort videre, understreker en av informantene våre.
Samtlige som ikke tar imot saker knyttet til vold i nære relasjoner, påpeker
manglende kapasitet og ressurser som hovedårsak. Noen steder uttrykker
man at ”det er så på hengende håret at man har et overgrepsmottak i det
store og hele” (sitat) at man ikke har hatt kapasitet til å vurdere å ta imot
saker knyttet til vold i nære relasjoner. Andre steder har man drøftet det,
riktignok i ulik grad, men kommet fram til at det ikke lar seg gjøre:
Vi har ikke vold i nære relasjoner, vi har drøftet det, men uten å ha
kommet til noen konklusjon, vi har ikke kapasitet. Kompetansen er
nok delvis tilstede, men det er dette med de tingene som kommer i
87
tillegg, oppfølging og henvisning og innføring, det kreves en del
annerledes administrering.
Vi har drøftet, og funnet ut at vi har ikke evner, lyst eller kapasitet
til å ta på oss vold i nære relasjoner slik situasjonen er nå. Når dette
ikke er lovpålagt og det ikke følger penger med, har vi ikke ønsket å
drifte det inn i sykehus. Voldtektsmottaket vårt ligger i sykehus, og
vold i nære relasjoner er mer en kommunal oppgave.
Noen overgrepsmottak som hører til helseforetak påpeker spesielle
utfordringer hva angår det å ta imot saker knyttet til vold i nære relasjoner:
Vi tar ikke vold i nære relasjoner, fordi vi ikke er lokalisert sammen
med legevakt. Så har det blitt litt komplisert, det blir andre typer
leger, det er gynekologer som er i overgrepsmottaket.
Vold i nære relasjoner er en helt annen problemstilling. Det krever
noe annet av helsetjenesten, kanskje noe mer desentralisert.
Noen mener de har kompetansen til å ta imot saker knyttet til vold i nære
relasjoner, men at det er en mye større jobb – man åpner opp for atskillig
flere pasienter, hvilket vil kreve flere folk til å jobbe med det. Andre
påpeker utfordringer utover det at man får flere pasienter, og mener det
handler om mer enn bare økonomi, selv om økonomi alltid understrekes
som en grunnleggende faktor:
Vi har drøftet vold i nære relasjoner og hatt mange, mange kurs om
hvordan gripe det an på legevakta. Det står om mye annet enn
økonomi også, og hvordan følger man opp vold i nære relasjoner
der folk bor langt borte? Tror man mister mange på veien.
Vi i beredskapen kunne komme inn og ta bilder og sporsikre om det
er ferskt og sånn, men vi har ikke har kompetanse utover den
sporsikringen.
88
Vold i nære relasjoner krever sosionomer som har mer innblikk i alt
med oppfølging av NAV, bolig og økonomi i etterkant, det er ingen
sykepleierjobb, det er vi for dårlige til, som er vant til akutt- og
rettsmedisin. Det er vanskelig å sette seg inn i alt med den sosiale
biten i etterkant. Jeg tror vi må være flere yrkesgrupper som
samhandler om vi skal løse vold i nære relasjoner.
Det kan se ut som om overgrepsmottak med et mer omfattende
oppfølgingstilbud i forhold til seksuelle overgrep, lettere identifiserer
begrensninger i forhold til å gi tilsvarende tilbud til mennesker utsatt for
vold i nære relasjoner. Men ved overgrepsmottak der tilbudet til
mennesker utsatt for seksuelle overgrep primært dreier seg om ren akutt
medisinsk behandling og sporsikring, og minimal oppfølging før pasientene
sluses videre til andre instanser, kan det synes som om man ikke opplever
samme utfordringene. Hvorvidt det å ta imot saker knyttet til vold i nære
relasjoner erfares som en utfordring i forhold til kompetansen man
besitter, synes å henge sammen med hvilket tilbud som gis generelt. Dette
er en tentativ observasjon, ikke en endelig konklusjon.
Ressurser og kapasitetsproblemer er imidlertid årsak nummer en til at
mange overgrepsmottak ikke ser seg i stand til å ta imot saker knyttet til
vold i nære relasjoner. I ett av kompetansemiljøene gjør man seg følgende
betraktninger:
Paradoksalt nok er det noen av de store mottakene som er
skeptiske til å ta inn vold i nære relasjoner på grunn av volumet. De
ser for seg at det skaper kapasitets- og prioriteringsproblem. Og det
kan da være et argument for å være mot det. Men de små
mottakene, for dem kan det være med å befeste deres eksistens.
Men for de større mottakene kan dette virke som hår i suppa. Her
har man mer enn nok med å ta unna voldtektene.
I Vestfold har man hatt et kartleggingsprosjekt på vold i nære relasjoner, og
konklusjonen der er klar:
89
Allerede i 2009 sendte vi bekymringsmelding til helsedirektoratet
om hvordan det skal innlemmes i SO-mottakene. Per dag tar vi ikke
vold nære relasjoner, men vi gjorde det i fjor. Det ser ut som om
det skal innlemmes i so-mottaket vil det utløse enorme utgifter.
Erfaringen herfra er at vold i nære relasjoner åpner opp for en enorm
variasjon hva angår saker. Informanter vi har snakket med har stilt en
rekke spørsmål knyttet til tematikken: hva skal defineres som vold, og hva
skal defineres som nære relasjoner? Hvor bredt ut skal vi gå? Og hvem
skal følge opp barnet som moren har med seg?
Folk tror vold i nære relasjoner er noe enhetlig, men det er så
utrolig bredt og variert. Seksuelle overgrep har variasjon det også,
men man har en standard dokumenteringsprosess, og en
forholdsvis rettet kompetanse. Men vold i nære relasjoner – eneste
møtepunktet er rettsmedisinsk dokumentasjon, som det er mindre
av enn ved seksuelle overgrep. Møtepunktet var der, men vold i
nære relasjoner er utrolig variert, og preget av behov for
kompetanse på utrolig mange felt, fra barnevern til sosial tjeneste
til psykiatri, rus, boligforhold, det er kompliserte sammensatte og
langvarige kroniske saker. Problemområdene, livssituasjonen du
var i, den klassiske rene ”jeg er blitt banka av mannen min, det er
første gang det har skjedd, og det er blåmerker, kan dere
dokumentere det”, den saken fins ikke. Det er helt annerledes.
Noe av erfaringen vår er at seksuelle overgrepssaker og vold i nære
relasjoner er svært ulike.
De møtes i en rettsmedisinsk
dokumentasjon som kan ivaretas på andre måter. Det trengs veldig
variert kompetanse. Man må spørre, hva trenger man for å kunne
ivareta disse menneskene? Det er ikke sikkert den kompetansen
som eksisterer ved dagens SO-mottak er den beste for det. Og om
det er riktig, får man en utvanning. Man får ikke bare den enhetlige
tilnærminga, men du får en helt annen rolle. Det handler om den
faglige orienteringa for de som jobber også.
I brev til Helsedirektoratet datert 29/9-09 konkluderer man på følgende
måte: ”Vår oppfatning er at IS-1457 Overgrepsmottak – Veileder for
90
helsetjenesten”, ikke forholder seg til det store gapet mellom beskrevne
oppgaver på den ene siden, og eksisterende ressurser og kompetanse på
den annen side. Veilederen har etter vår vurdering et noe urealistisk
innhold sett ut fra dagens situasjon”.
Flere bekymringer uttrykkes av flere ulike aktører ved forskjellige mottak:
Vi er redde for å miste skarpheten, at det skal ødelegge for SOmottakene.
Rus18, psykiatri og vold, ønsker du å jobbe med det velger du andre
fagområder.
Et representativt utsagn for mange overgrepsmottak i forhold til å ta imot
saker knyttet til vold i nære relasjoner er dette:
Vold i nære relasjoner er en utfordring. Om det blir en pålagt
tjeneste for vårt mottak så må vi omorganisere oss. Vi kan ikke
håndtere det slik det er i dag.
Vold i nære relasjoner, de kommer på kirurgisk avdeling. De
kommer med brukket kjeve og brukket nese eller brukket arm eller
de kommer ved provosert abort, de kommer i en annen del av
sykehuset med sine skader. Jeg vet ikke helt hvordan det er tenkt.
Hvordan skal man tenke seg det slust? Jeg skjønner ikke det helt.
18
Rusbrukere bør nevnes som en kategori flere aktører påpeker som et stebarn i
hjelpeapparatet. Mishandling over tid kan føre til både rusproblemer og psykiske
problemer, men i det øyeblikket rus og psykiske problemer inntrer, blir disse benyttet som
årsaksforklaringer for kvinnenes skader, heller enn å se at rusmisbruk eller psykiske
problem faktisk kan være resultat av mishandlingen (Stark og Flitcraft 1996, NOU 2003,
Rusmiddeletaten 2005). Rusbrukere er overrepresentert hva angår overgrep. Like fullt
har de spesielle problemer i forhold til å bli ivaretatt i den delen av hjelpeapparatet som er
rettet mot overgrepsutsatte. Også overgrepsmottakene rapporteres spesielle utfordringer
i forhold til denne kategorien mennesker. Dette viser noe av bredden i problematikken
man står overfor, og behovet for spesiell kompetanse for å kunne imøtekomme det
mangfold som skjuler seg under en enkel betegnelse som "overgrep".
91
Men jeg har jo ikke sett noen uttalelser i forhold til hvordan det er
tenkt gjort.
På tross av eksistensen av ”Overgrepsmottak: Veileder for helsetjenesten”
(2007) som de fleste mener er veldig god, er det likevel noen som mener
den blir for diffus, og i den sammenhengen dras gjerne vold i nære
relasjoner fram:
Slik jeg kjenner veilederen er den veldig generell. Det er så generell
at du må definere det meste selv. Hva er vold, hva er nære
relasjoner, du kan si at det er nok betydelige definisjonsutfordringer
hvor stort dette skal bli. Sentrale myndigheter burde avgrenset og
spisset formuleringene i forhold til hva dette skal være. Det er flere
som har slitt med det.
Enkelte kommer med en oppfordring til den nye veilederen: At den må
skissere flere aktuelle forløp, og si litt om hvilke forløp som passer for
hvem. Alle må lett kunne finne ut hvem de skal kontakte, og
kontaktpersonen må kjenne sitt ansvar og arbeidsområde – det være seg
sosialkontor, fastlege eller kommunens helsetjeneste i form av helsesøster,
hjemmebaserte tjenester eller kommunens psykiske helseteam.
92
6.
KOMPETANSE OG KOMPETANSEUTVIKLING
6.1
FAKTAOPPLYSNINGER FRA EKSISTERENDE ARBEID
I dette kapitlet vil gi gå nærmere inn på aspekter knyttet til kompetanse og
kompetanseutvikling. I tråd med kravspesifikasjonens ønske om å unngå
dobbeltinnsamling av datamateriale, vil vi igjen begynne med å presentere
observasjoner som framkommer i tidligere statusrapporter. Nok en gang
bekrefter evalueringen vår det bildet som framkommer av Nklms
statusrapport fra 2012, hvor det berettes at 4 mottak rapporterte at andre
yrkesgrupper enn sykepleiere og leger var tilknyttet mottaket. Som vårt
datamateriale også viser, gjelder dette primært de større mottakene, og at
sosionomer og psykiatriske sykepleiere er de yrkesgruppene som oppgis å
være tilknyttet disse mottakene. ”Disse supplerende fagkompetansene
brukes både i mottakssamtaler og ved psykososial oppfølging. Ved et
mottak hadde en mulighet for tverrfaglige drøftelser med toksikolog og
psykolog. Flere mottak oppga at det var sykepleiere med lang erfaring som
inngikk i vaktordningene, og rapporterte at sykepleierne hadde
videreutdanning innen psykiatri eller jordmorutdanning” (2012:14).
Angående kompetansekrav for sykepleiere, viser Nklms rapport at 12
mottak rapporterer at sykepleierne har intern opplæring og nasjonalt
grunnkurs. ”8 mottak oppga at sykepleierne i tillegg til dette også hadde
nasjonale spesialkurs. Ett mottak oppga at kompetansen utelukkende var
basert på intern opplæring og 2 mottak oppga at sykepleierne bare hadde
grunnkurs” (2012:14). Hva angår kompetansen hos legene, oppgir 6
mottak i Nklms undersøkelse, at de ikke har noen form for opplæringskrav
for leger. Videre, at 6 mottak har intern opplæring, 3 mottak nasjonalt
grunnkurs, 7 mottak intern opplæring og nasjonalt grunnkurs, og ett
mottak har intern opplæring og nasjonalt grunnkurs og spesialkurs.
Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin konkluderer at ”de fleste
mottak er bemannet med erfarne sykepleiere som har tilegnet seg spesifikk
kompetanse på overgrepsområdet. Det fremkommer også at mottakene,
særlig når det gjelder sykepleiere, har benyttet Nklms nasjonale grunnkurs.
93
Disse kursene har Nklm arrangert siden 2008, da senteret fikk en
koordinerende og kompetanseoppbyggende funksjon for overgrepsmottakene. Kursene vektlegger både psykologiske, sosiale og medisinske
forhold ved denne type overgrep, og har i tillegg fokus på akutt psykososial
ivaretakelse. Mottak som driver lengre tids oppfølging, har tilsatt
sosionomer og psykiatriske sykepleiere med kompetanse på psykososial
oppfølging. Undersøkelser viser at psykososial kriseintervensjon utført av
helsepersonell med slik kompetanse, kan være tilstrekkelig, og at
henvisning til spesialkompetanse (psykiater eller psykolog) da ikke er
nødvendig. Pasienter med vedvarende etterreaksjoner (posttraumatisk
stressforstyrrelse) og komorbide tilstander må henvises til
spesialisthelsetjenesten” (2012:14)
Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin påpeker at kompetansen
hos legene er mer variabel og mer tilfeldig: ”Det er ikke tilfredsstillende og
kan neppe anses faglig forsvarlig å basere det helserelaterte og
rettsmedisinske legearbeidet ved overgrepssaker på leger med kun
basisutdanning og erfaring fra generell klinisk virksomhet, uansett
fagområde. Overgrepssaker innebærer behov for både kommunikasjonsferdigheter og kliniske ferdigheter. Men for forsvarlig helsehjelp, og ikke
minst for det rettsmedisinske arbeidet, kreves det også spesifikk
kompetanse. Denne kompetansen bør være både reell og formell. Den
rettsmedisinske kommisjon har uttrykt bekymring for kvaliteten på de
rettsmedisinske uttalelsene fra flere av mottakene” (2012:15). Vår
evaluering viser også at det er blant legene at kompetansen varierer mest.
Fra denne presentasjonen av eksisterende kunnskap om kompetansen ved
overgrepsmottakene, vil vi bevege oss til vårt eget datamateriale. Vi vil
begynne med å si litt mer om hva slags arenaer for kompetanseutvikling
overgrepsmottakene beretter om.
6.2
NASJONALT KOMPETANSESENTER FOR LEGEVAKTMEDISIN
(NKLM)
Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin framheves av samtlige
overgrepsmottak som viktige:
94
De er sentrale, og gjør en veldig bra jobb. Veldig bra å ha. Det er
også ressurser på fagstoff og på kursing, noen å kunne ringe til som
ressurspersoner, det er som å ha en levende database. De har en
sentral rolle og fyller en viktig funksjon.
Kjempefine kurs. De nye som skal være i mottaket må ha et slikt
kurs nå. Og så prøver vi når det blir andre kurs å melde på noen, så
vi får oppdatert oss etter hvert.
Det eneste som påpekes som mangel, er oppfølgingskurs:
Nklm har vært bra. De har hatt disse kursa, da, grunnkursa,
kjempebra. Vi har etterlyst et par tre år at det burde vært
oppfølgingskurs. Imens har jeg søkt folka her inn igjen så de har
vært på flere grunnkurs. Det skjer stadig noe nytt, og man trenger
påfylling. Men etter hva jeg har hørt skal de visstnok arrangere ett
sånn oppfølgingskurs til høsten. Og det er kjempebra. Det trenger
man.
Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin tilbyr grunnkurs der
målsetningen er å gi helsepersonell ved overgrepsmottak de nødvendige
kunnskaper og ferdigheter, slik at de kan gi adekvat behandling og hjelp til
mennesker utsatt for seksuelle overgrep og vold i nære relasjoner.
Kursporteføljen består også av ulike spesialkurs som omfatter fordypning
innen sentrale fagområder. Kursporteføljen skal nå også utvides med et
eget oppfølgingskurs til grunnkurset.
Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin kan imidlertid berette at
oppfølgingskurs er under utvikling, og på nettsidene deres kan man nå lese
at det arrangerer oppfølgingskurs for overgrepsmottak "Psykososiale
konsekvenser, helsejuss, somatikk og toksikologi" den 20. - 21. november
2012. Videre framgår det at kurset vil gi en videreføring og fordypning i
fagfeltet vold og seksuelle overgrep for helsepersonell ved
overgrepsmottak: “Kurset har fokus på psykososiale konsekvenser og
intervensjoner. Det gir innblikk i lovgrunnlag, strafferettslige emner og
95
rettsapparatets forventninger til helsepersonell i overgrepssaker. Videre har
det fokus på underlivsskader, differensialdiagnostiske tilstander, rus,
hukommelse og rusmiddelprøver. Kurset er ledd i anbefalt
kompetanseoppbygging innen overgrepsmottak som beskrevet i
Helsedirektoratets veileder; IS-1457 Overgrepsmottak Veileder for
helsetjenesten”19.
Vi blir også fortalt av overgrepsmottakene at Nklm i tillegg fungerer som en
arena der mottakene kan knytte kontakter seg imellom:
Vi har dialog og veldig nært samarbeid med de som er i xxx. Vi
dannet vår egen lille gruppe etter det lederseminaret vi hadde hatt i
regi av kompetansesenteret. Fant ut at det var veldig greit å ha
nært samarbeid. Vi møtes når vi har behov for det.
Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin skriver at Nklm skal ha en
koordinerende rolle ovenfor overgrepsmottakene, samt sørge for
kompetansehevingstiltak, fagutvikling og forskning. Datamaterialet vårt
viser at overgrepsmottakene bekrefter at disse oppgavene ivaretas ved
Nklm.
Datamaterialet vårt indikerer god kontakt mellom
overgrepsmottakene og Nklm, med muligheter for tilbakemeldinger som
følges opp. Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin fungerer i
tillegg som en arena der mottakene kan knytte kontakter seg imellom.
Videregående kurs som etterspørres er på trappene.
6.3
ARENAER FOR ERFARINGSUTVEKSLINGER,
KOMPETANSEOPPBYGGING OG DEBRIEFING
I hvilken grad overgrepsmottakene har kontakt
overgrepsmottak er – nok en gang - noe som varierer.
med
andre
Ja, vi har kontakt med andre overgrepsmottak, men ikke på
systemnivå, ikke noe systematisk samarbeid.
19
http://www.helse.uni.no/events.aspx?site=35&event=7636 - sist besøkt 24/7 2012
96
Vi har ikke noe system på det, mer at man kjenner personer etter
hvert og kan utveksle erfaringer, om det er noe vi lurer på, hvordan
gjør dere det, så tar vi kontakt.
Nei, vi har ikke kontakt med andre overgrepsmottak utenom det at
vi treffes i Bergen noen ganger på kurs eller ledersamlinger, da har
vi møter med de andre voldtektsmottakene.
Men alle representantene ved overgrepsmottakene vi snakker med mener
at slik kontakt ville vært bra:
Det hadde vært kjempegunstig, det er inspirerende og lærerikt å få
erfaringer fra andre, hvordan de løser ting. Veldig positivt.
Det handler også om å komme et sted det jobber mennesker som
jobber med det samme, dette er en fryktelig ensom jobb, legene og
sykepleierne er jo her alene, jobber aldri sammen sånn sett, verken
pleiere eller leger. Tenker det er viktig å komme og høre hva som
skjer rundtomkring. Det vil øke kompetansen og arbeidslysten.
Muligheter til debrifing internt på mottakene varierer også. Noen steder er
dette ivaretatt, andre steder opplever de ansatte imidlertid å være mye
alene. ”Overgrepsmottak: Veileder for helsetjenesten” (2007) påpeker at:
“Arbeid med pasienter som har vært utsatt for overgrep kan være en stor
følelsesmessig påkjenning. Å ta vare på overgrepsmottakets ansatte er
viktig for å sikre pasientene et godt hjelpetilbud. Mottakspersonell vil ha
behov for systematisk veiledning både som faglig understøttende tiltak og
for å forebygge utbrenthet. Slik veiledning vil gi personellet kunnskap om
seg selv, bevissthet om egne grenser og mulighet til å utvikle
beskyttelsesstrategier. Det bør etableres systematisk individuell veiledning
og gruppeveiledning for alle yrkesgrupper i overgrepsmottakene”
(2007:23).
Ivaretakelse av personellet ved overgrepsmottakene er mange steder lite i
fokus.
97
Vi savner fokus på hvordan vi skal ta vare på oss selv som hjelpere,
og hverandre. Å gå fra dette og hjem til stearinlys på bordet… Hvor
gal i hodet man kan bli av å jobbe med dette! Vi har hatt en
psykolog hos oss på et møte for å lufte hva det kan gjøre med oss.
Nytt av året at vi har fått lov å ha regelmessige samlinger i teamet
med lønn. Det har ikke vært åpning for lufting etter tøffe saker.
Men det kan vi nå. Siden ikke alle ansatt på legevakta er det ekstra
viktig å møtes.
Det påpekes fra flere hold hvor viktig det er at de ansatte ivaretas:
Det er særlig belastende å jobbe med slikt, man blir helt utpumpet.
Det er viktig at personalet får anledning til å komme i form igjen
etter en sånn sak. Man kan ikke forvente at de bare skal gå videre
upåvirket.
På ett av de større overgrepsmottakene opplever sykepleierne at de ikke
får være med på tverrfaglige møter hvor sakene de har hatt er tema. De
opplever det blir vanskelig å gå fra andre oppgaver, og får dermed ikke
muligheten til å være med på å avslutte sakene de har hatt.
Vi skulle stilt krav om å få avsluttet saken. Men vi er så snille…
kanskje ikke så viktig at vi får avsluttet den saken som å hjelpe den
legen der… Vi tenker at da blir de andre alene, og det blir for mye
for dem.
Å få være med på å avslutte sakene man har hatt, blir understreket som
viktig både i forhold til videre kvalitetssikring og opparbeidelse av
kompetansen hos de ansatte – og på sikt også ivaretakelse av
kompetansen. Videre påpekes det å ha betydning for arbeidssituasjonen
og det eierforholdet man får utviklet i forhold til overgrepsmottaket, og
kan også være et ledd i en tiltrengt debrifing. Kontakt mellom
overgrepsmottak utover de møtene lederne får i Bergen via Nklm, ville
vært en anledning til å utveksle erfaringer, drøfte og lære av hverandre.
98
Ett sted sørger RVTS for nettverksmøter mellom mottakene i regionen,
men dette er unntaket heller enn regelen.
6.4
REGIONALE RESSURSSENTRE OM VOLD, TRAUMATISK
STRESS OG SELVMORDSFOREBYGGING (RVTS)
RVTSene er en del av den nasjonale og regionale satsingen på forebygging
og behandling av alvorlig traumatisering og selvmordsfare. NOU 2008:4
slår fast at deres oppgave skal være å bistå det offentlige tjenesteapparatet
med kunnskaps- og kompetanseutvikling, råd, veiledning og konsultasjon.
Videre: initiere og utvikle nettverkssamarbeid mellom alle relevante
aktører i regionen, og bidra til forskning og kunnskapsutvikling i samarbeid
med relevante nasjonale og regionale fagmiljøer på senterets fagområder.
I ”Overgrepsmottak: Veileder for helsetjenesten” (2007), står følgende:
”Ressurssentrene skal bistå det utøvende tjenesteapparatet med kunnskap
og kompetanse, informasjon, råd og veiledning, og etablere nettverk
mellom alle relevante samarbeidspartnere i regionen på tvers av
profesjoner, samfunnssektorer og forvaltningsnivåer. Sentrene skal ikke
drive klinisk virksomhet, men ha nær kontakt med praksisfeltet, for
eksempel i form av delte stillinger” (ibid:22).
RVTSenes rolle i forhold til overgrepsmottakene varierer imidlertid enormt.
I et område kan overgrepsmottakene berette om at RVTS har en viktig rolle
i forhold til kompetanseoppbygging, samt etablering av en arena for dialog
overgrepsmottakene imellom:
Vi har nettverksmøter med andre overgrepsmottak, og samarbeider
tett med RVTS, psykolog og barnelege og voksenpsykolog som
jobber med en doktorgrad, et traumeprosjekt på voksne pasienter.
Det handler om kognitiv terapi, til bruk ved vold og overgrep.
RVTS sørger for regionale samlinger to ganger i året for lederne ved
overgrepsmottakene i regionen vår. Det er litt faglig påfyll og
diskusjoner med de andre mottakene om hvordan vi gjør ting, og
sånn. Hva gjør vi bra og hva gjør de bra og hva kan vi gjøre
annerledes. Og så kan de komme og ha foredrag for oss eller
99
gruppesamtaler om det er behov for det. De er veldig sånn til å
hjelpe oss om vi spør. En del av legene ringer og snakker med
representanter ved RVTS ved rettssaker for å få støtte og gode råd.
De aller fleste mottakene har imidlertid ingen kontakt med RVTS i sin del av
landet, og svar som: "RVTS, hva er det?" (sitat) er gjenganger. En
informant sier det slik:
RVTSene fungerer ikke som de skal i alle regionene.
Noen steder har overgrepsmottakene hatt noe kontakt med sitt RVTS, men
av en helt annen karakter enn de første sitatene forteller om:
RVTS, vi har hatt kontakt med dem, prøvde å få til noe for noen år
siden, men det smuldret litt bort. De er der, men vi merker dem
ikke så mye. Vi må jobbe selv. Men vi kan signalisere behov og
hjelp.
De hadde noe på RVTS, og vi måtte nesten forklare hva vi holdt på
med, det var så teoretisk og fjernt fra de utfordringene vi møter.
Jeg tok kontakt med dem for å få veiledning og oppfølging. De
kunne ikke gi et enkelt mottak som oss oppfølging, men flere
mottak gikk sammen. Over 2 år har RVTS hatt opplegg med oss
med to samlinger i året. Veldig lærerikt. Men ikke helt enkelt å få
det til. Men når de først kom på banen så kom de på banen.
Ved RVTSene har man en del betraktninger om hvorfor det er slik at de
ulike RVTSene spiller så ulik rolle i forhold til overgrepsmottakene:
RVTS har en del kjerneområder de skal jobbe med. Vold og
traumeproblematikk er et sånt område. Men de er ofte mer
psykososialt orientert, og har tradisjonelt hatt lite input fra somatisk
helse. Overgrepsmottakene har lett for å bli assosiert med
rettsmedisin, man glemmer at de gjør mye psykososialt arbeid og at
det er veldig viktig for hvordan det går videre med de utsatte.
100
Overgrepsmottakene har heller aldri vært tydelig løftet fram i
oppdragsbrevene fra direktoratet heller, det har stått noe nærmest
i en bisetning… Vet ikke om det er uttrykk for neglisjering av
overgrepsfeltet at det ikke tydeliggjøres for RVTSene?
Ved et RVTS uttrykker man noe frustrasjon over det brede spekter av
tematikk som tilfaller dem:
Så snart det er snakk om noe: ”det er opprettet regionale
ressurssenter”… Det gjelder det meste. Kommer det soldater fra
Irak: ”det er opprettet regionale ressurssenter”, overgrep: ”det er
opprettet regionale ressurssenter”, flyktninger: ”det er opprettet
regionale ressurssenter”…
Ett av RVTSene kan fortelle at de ønsker ideelt sett å ha et nært samarbeid
med overgrepsmottakene, og lage intensjonsavtale i forhold til samarbeid
hva angår skolering av de ansatte på overgrepsmottaket i deres region.
Problemet er at vedkommende som hadde ansvar for volds- og
overgrepsteamet hos dem gikk over til en ny stilling, så arbeidet er blitt
liggende i påvente av at de vakante stillingene skal fylles opp.
6.5
OPPLÆRING OG OPPBYGGING
Vi har nevnt at måten man snakket på ved de ulike overgrepsmottakene
reflekterte ulike opplevelser av overgrepsmottaket som noe man
identifiserte seg med. Noen steder ble en mye sterkere ”vi”-opplevelse
formidlet enn andre steder. Dette synes å henge sammen med hva slags
fagmiljø og møteplasser man har tilgjengelig ved de ulike mottakene. Ett
sted kan man fortelle at det å få en egen koordinator ga en merkbar
endring:
Vi har en større følelse av team i dag, fordi vi har fått en
koordinator. Det var det ikke før. Det betyr at du er ikke bare en
enslig soldat, du deler erfaringer og har felles oppfatninger av ting.
101
Et fagmiljø understrekes som alfa og omega:
Styrken vår er at det er flere som er fast ansatte på mottaket, at det
er ansvarlige som går igjennom sakene i etterkant, det er alltid noen
som går igjennom og kvalitetssikrer alt som går ut av huset. Det er
en veldig styrke. Det er en styrke at vi har stabile folk over tid som
samarbeider tverrfaglig, lege, pleier og sosionom, vi har et team
rundt pasienten. Fagmøter og miljø rundt det er enormt viktig. Og
det skjønner jeg er vanskeligere på mindre steder. Tror det er alfa
og omega at man har et fagmiljø så man føler etter hvert det er noe
man mestrer.
Opplæring og kursing er et viktig aspekt ved oppbygging av et fagmiljø:
Man kan ikke vente at folk skal jobbe i en jobb uten å få gå på kurs
og holde seg oppdaterte. Det tror jeg er ganske viktig skal de gjøre
godt arbeid. Dette er en profesjonell jobb, ikke noe vi gjør på fritida
mellom husarbeid og annet, det er en krevende jobb.
Alle informantene våre er enige om at opplæring og videreutvikling av
kompetanse er viktig for de ansattes arbeidssituasjon så vel som for
kvaliteten på ytelsene. I tillegg til opplæringen som Nklm tilbyr, gjerne
standard grunnopplæring over tre dager 2-3 ganger i året, har en del
overgrepsmottak interne opplæringskurs, men i hvilket omfang varierer. Vi
kommer også i berøring med problematikk knyttet til ansatte som ikke får
fri for å delta på kurs. Noen forteller om lønnede fagdager en gang i
måneden, både for å holde det faglige oppe, og for å gi et felles eierskap til
mottaket, noe som påpekes som viktig for å holde på folk. Andre har ikke
noe utover kursene som Nklm tilbyr.
De følgende sitatene fra
representanter ved overgrepsmottakene viser variasjonen:
Utenom kursene i Bergen har det ikke vært noen spesiell
kompetanseheving.
Vi har en stor opplæringspakke, internundervisning hver 6.uke vi
har utviklet selv. Politiet gjør en del fotoopplæring, og alle sendes
102
på grunnkurs.
veiledning.
Dertil har alle opplæring ute på saker med
I hvilken grad de ansatte er kurset kan variere mellom de ulike
profesjonene – generelt er det blant legene at den spesielle kompetansen
som kreves for et overgrepsmottak er mest varierende. En lege uttrykker
frustrasjon i forhold til at respektive overgrepsmottak ”har så tilfeldig
legedekning” (sitat) og videre ”at man kan møte en uerfaren lege som
kanskje gjør sin første GU og skal uttale seg om ofte hårfine forandringer i
et område med stor normalvariasjon i utseende” (sitat). I hvilken grad
personellet er kurset varierer også mellom de ulike vaktene ved det enkelte
overgrepsmottaket:
Føler kanskje det som har vært problemet er at flere kunne meldt
seg på de kursene. Men det er vel fordi at det er litt dårlig tid,
kanskje, i hverdagen. Føler tilbudet er der, men man har ikke alltid
muligheter å benytte seg av det. Føler pleierne er flinkere å takke ja
til slike kurs enn gynekologene har vært.
Vi har en vaktordning som dekker kveld og helg og natt, og det kan
være litt flere på dag som har kurs i mottaket. Og de har interne
kurs, noen har grunnkurs, og noen har vært på spesielle kurs i
rettsmedisin eller vold i nære relasjoner.
Noen snakker også om at temaene på enkelte kurs ikke alltid treffer like
godt.
Temaet treffer ikke alltid på kurs - dette har vi hørt før, hvordan kan
vi lære noe nytt?
Felles for de aller fleste overgrepsmottakene er at de ønsker mer
opplæring. Det gjelder også mottakene som ellers rapporterer å ha god
kompetanse – jo mer en kan om tematikken, dess mer ser man at man
trenger å lære, er noe flere har sagt.
103
Vi har for så vidt den kompetansen vi trenger, men vi ønsker at flere
drar på kurs, hospiterer på større SO-mottak, at vi hele tida holder
ved like. For alle har ikke hatt grunnkurset enda. Men overlegen på
gyn er ei som har jobba med det i mange år, hun er en veldig god
lærer. Så har vi sykepleiere som har vært med i mange år og hatt
mange kurs, så det er ganske bra. Men jo mer en jobber med det,
jo mer ønsker en å få opplæring i det, da!
En del overgrepsmottak kan også fortelle at økonomien er med på å sette
grenser for kursdeltakelse.
6.6
KOMPETANSE, MINSTEKRAV OG SERTIFISERING
Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin vurderer det slik at det
må være minstekrav til kompetanse hos alt helsepersonell ved mottakene,
og at dette må være minimum ”tilsvarende det som inngår i a) nasjonalt
grunnkurs, b) lokal opplæring i prosedyrer og c) systematisk
videreutdanning og vedlikehold av ferdigheter. For legene spesielt vil
spesialkurs i rettsmedisin, opplæring i praktisk arbeid og skriving av
legeerklæringer gi nødvendig kompetanse” (2012:15).
Nasjonalt
kompetansesenter for legevaktmedisin oppfordrer til å gi sentrale føringer i
forhold til nødvendig og tilstrekkelig kompetanse for arbeid i
overgrepsmottak.
Flere av våre informanter snakker om at det hadde vært fint om det fantes
en form for sertifisering i Norge, som man har i en del andre land.
Jeg vet man ikke er så glad i sertifisering i Norge, kanskje det ikke er
så fornuftig heller, men å ha et utdanningsløp man måtte gjennom
for å være overordnet på et overgrepsmottak, eller i alle fall jobbet
fast, det hadde vært helt supert.
Vi har den veilederen for overgrepsmottakene, og det står jo mye
bra der, bevare meg vel. Men det som jeg savner veldig, en ting er
å lage en veileder for overgrepsmottakene, men noe annet er å
konkretisere innholdet og gjøre det om til kompetansekrav, som jeg
104
syns bør stilles til de som skal jobbe der. Jeg syns ikke at
direktoratet og eventuelt departementet har tatt godt nok innover
seg at dette faktisk er ganske komplisert arbeid. Det er for det
første to funksjoner som skal gjøres i en og samme seanse: Man
gjør et rettsmedisinsk stykke arbeid, og et arbeid som har et
helseperspektiv. I andre land bruker man ofte to spesialister på
dette, en gynekolog og en rettsmedisiner. Men her i landet
forventes det at en og samme undersøkelse med en doktor og
sykepleier skal kunne håndtere begge deler. Dette er veldig
komplekst. Man skal holde tunga rett i munnen på mange måter.
Nettopp for å greie det der er det viktig at de som jobber der får
godt tilbud om kursing og opplæring. Men det må også være
sertifiseringsordninger, tenker jeg.
At man dokumenterer
kvaliteten. Det har vært helt fraværende.
Det tas til orde for å få mer kompetanse inn i profesjonsutdanningen, og
flere kommer inn på tematikken sertifisering, som også framkommer i
”Overgrepsmottak: Veileder for helsetjenesten” (2007). Videre påpekes
det at dersom man hadde en definert kurspakke og fikk en form for
godkjennelse for spesialutdannelse på feltet - som ”også ga utslag på
lønnsslippen” (sitat) – så ville det fungere motiverende. Det handler om
anerkjennelse og stolthetsfaktoren – "jeg har blitt noe" (sitat).
Flere steder kan man berette at mange leger er tydelige på at de ikke
ønsker en overgrepssak.
Mange vegrer seg mot mottak av voldtektsoffer, det blir ofte en
liten kamp, hvem skal ta dette mottaket?
Årsakene er
sammensatte. Det er tungt belastende, det er spesielt arbeid du
gjør sjeldent, man kjenner seg usikker, og så er det kjønnsrelatert.
En mann vil gjerne ikke inn å gjøre mottak på voldtatt kvinne, det er
de tre faktorene der som er størst. Det er også dårlig betalt, og det
er på et ugunstig tidspunkt på døgnet, helg, natt, det er dårlig betalt
for å ta en slik jobb.
105
Noen av informantene våre setter dette i sammenheng med manglende
kompetanse på området: ingen liker å utføre arbeid de opplever de ikke
mestrer, og ingen bør settes i en slik situasjon, verken for deres egen del,
eller for den overgrepsutsattes del. De understreker at den nødvendige
kunnskapen og trygghet i forhold til utøvelsen må sikres: Rettsmedisinsk
undersøkelse og sporsikring krever en helt spesiell kompetanse. Likeledes
det å skrive erklæringer i den anledning. Det krever også tid, og som vi har
nevnt tidligere er det mye uavklart i forhold til finansiering av disse
aspektene. Psykososial oppfølging er også noe man ønsker mer kunnskap
om, også ved de større mottakene. Her kan man også fortelle at jo mer
kompetanse og kunnskap man har, dess større ydmykhet får man overfor
den kompleksiteten man faktisk har å gjøre med, og dess større behov for
ytterligere opplæring og kompetanse20 opplever man behov for.
20
Kravspesifikasjonen spurte hvorvidt mottakene har spesialister i allmennmedisin tilknyttet seg.
Under er oversikten over de 22 overgrepsmottakene i Norge per i dag:
Bodø
Hammerfest
Harstad
Tromsø
Kristiansund
Levanger
Molde
Trondheim
Ålesund
Bergen
Haugesund
Stavanger
Arendal
Kristiansand
Asker og Bærum
Drammen
Elverum
Fredrikstad
Gjøvik
Oslo
1 av 5
2 av 7
19 av 28
4 av 7
0, bruker gynekologer (sykehus)
0, bruker gynekologer (sykehus)
0, bruker gynekologer (sykehus)
stort sett ingen, bruker gynekologer (sykehus)
1. 3 er under utdanning
rullerer mellom legene på legevakten, noen er spesialister i
allmennmedisin, andre ikke
ingen, man har gynekologer (sykehus)
4 av 10
2 av 8
0. Det rulleres mellom leger på legevakt, totalt 70. Medisinsk ansvarlig
på legevakta er imidlertid spesialist i allmennmedisin, men arbeider
ikke på overgrepsmottaket som sådan (tar ikke imot overgrepsutsatte)
0
2 under allmenspesialist utdanning og 3 allmennspesialister, av 9
0 (bruker gynekologer, sykehus)
2 av 3
0
ingen fast ansatte er spesialister i allmennmedisin, av legene som har
fast vakt er 5 av 10 spesialister i allmennmedisin
106
6.7
BETYDNINGEN AV MENGDETRENING
Kompetansen omhandler imidlertid mer enn opplæring i form av kurs. Det
handler også om mengdetrening. Når antallet saker varierer fra fem
personer til fire hundre pasienter per år mellom mottakene, sier det seg
selv at mengdetreningen varierer.
Denne jobben her handler mye om kompetansen, og enkelte
mottak har nesten ikke saker i løpet av et år. Hvor god blir man da…
Det som er viktig for å gjøre gode rettsmedisinske undersøkelser er
klinisk erfaring. Det handler om å holde på de pleierne du har. At
de har gjort mange saker gir stor kompetanse. Videreformidlingen
og overføring fra de som har hatt mange saker til nye krever en del.
Enkelte snakker om betydningen av tørrtrening, at det holdes regelmessige
samlinger for dette, så vel som gjennomgang av rutiner. Dette synes
imidlertid ikke å være systematisert praksis ved de mottakene som har få
pasienter. Et annet forslag som nevnes, er årlig systematisert hospitering
og reell praksis ved et av de større mottakene, noe som også kan fungere
rekrutterende til overgrepsteam.
6.8
BETYDNINGEN AV ILDSJELER
En annen ting som mange framhever som viktig for å gjøre en god jobb, er
de ansattes dedikasjon til det de gjør. De fleste snakker om at det er viktig
at man ”brenner for det man holder på med” (sitat).
Her hos oss handler det om at man må brenne for det man driver
med, at det er et ønske om å jobbe med det, og da spiller det ikke
Sandefjord
Skien
ambulerende team, varierer mellom legevaktene, hvor noen er
spesialister i allmennmedisin, andre ikke. Sykepleiere representerer
spesialkompetansen og stabilitet (sykepleiestyrt)
2 av 5
107
så stor rolle hva man jobber med til vanlig, vi har hatt ortopeder og
psykiatere og noen gynekologer har vi også, og jeg ser på det som
ressurs å ha leger fra andre profesjoner. Andre ganger er det
skader som må dokumenteres i underlivet og sånn, og da er det
viktig å ha gynekolog som er trenet på det. Jeg syns det fungerer
veldig bra hos oss.
De fleste overgrepsmottakene påpeker personalets engasjement og
spesielle interesse for feltet som en styrke:
I dette feltet må du være spesielt interessert.
I følge rapporten fra 2002, ”Hva kan vi tilby voldsutsatte kvinner innen
helsevesenet – eksempler fra Norge og Norden”, påpeker overlege Helle
Nesvold at arbeidet i stor grad har basert seg på improvisasjoner fra
helsepersonell som kan betegnes som ”ildsjeler”, og i mindre grad vært et
resultat av forutsigbare rammer fra myndighetene for å sikre at
virksomhetene hadde den nødvendige beredskap, opplæring og
kvalitetssikring. En del har skjedd siden 2002, men betydningen av ildsjeler
er fremdeles noe som framheves av mange. En informant påpeker forhold
av betydning for vektleggingen av ildsjeler, som fremdeles ligner de
årsakene Helle Nesvold påpeker:
Det er en miks av fag og formaliteter her som ikke er så helt enkelt.
Når ansvaret blir så diffust, blir man veldig avhengig av ildsjeler.
Mye har gått rundt ved mange overgrepsmottak fordi de ansatte har gitt
det som omtales som ”det lille ekstra” (sitat). Men det berettes om
endringer på gang i samfunnet. På den ene siden øker antallet saker ved
overgrepsmottakene, men samtidig blir det færre og færre som ønsker å ha
en jobbsituasjon som er basert på veldedighet:
Vi ser en trend, det blir færre og færre som ønsker å jobbe på
dugnad. Skal vi greie å opprettholde kompetanse og kvalitet, er vi
108
nødt til å lønne og frikjøpe personer som er dedikerte. Dette
arbeidet krever et dedikert personell.
Det er krevende å ha en sånn sak, du skal ha godtgjørelse, ikke
veldedighet.
109
7.
HELSEFORETAK, LEGEVAKT OG MANGFOLD
7.1
FAKTAOPPLYSNINGER FRA EKSISTERENDE ARBEID
I rapport fra 2010 beretter Nasjonalt kompetansesenter for
legevaktmedisin at man benytter seg av ulike typer vaktordningene ved de
ulike overgrepsmottakene. I forhold til sykepleiere og leger benyttes både
tilstedevakt, beredskapsvakt og/eller ringeliste (liste over personell som
ikke er pålagt å være tilgjengelige). Det framgår også at noen mottak
avlønner leger og sykepleiere per sak. God fremmøtebetaling kan være
kombinert med frivillig ulønnet beredskap. Andre mottak betaler dem i
tillegg for å være i beredskap, mens igjen andre mottak har ikke slike
ordninger. I stedet baserer ordningen seg på at interesserte og motiverte
personer står frivillig på ringelisten.
Hva angår sykepleiere, framgår det i Nklms rapport fra 2010 at av 23
overgrepsmottak benytter 9 mottak (39 %) ringeliste, 4 mottak (17 %)
benytter beredskapsvakt og 2 mottak benytter tilstedevakt (9 %). 6 mottak
benytter en vaktordning der en kombinerte tilstedevakt med
beredskapsvakt eller ringeliste. 2 mottak rapporterte at de kombinerte
beredskap og ringeliste. Rapporten informerer om at antall sykepleiere
som inngikk i beredskapsordningen varierte fra 5-14 sykepleiere, og
antallet som inngikk på mottakenes ringeliste varierte fra 5-25 sykepleiere.
”En listestørrelse på mellom 8 og 14 var hyppigst brukt. Det var i hovedsak
sykepleiere fra legevakt eller gynekologiske avdelinger som inngikk i
vaktordningene, men noen mottak rekrutterte sykepleiere til vaktlistene fra
andre organisasjoner. Flere mottak fremhevet at sykepleiergruppen som
inngikk i vaktordningen var stabile” (2012:9).
Hva angår vaktordninger for leger, viser rapporten at 9 mottak (39 %)
brukte leger i tilstedevakt, 3 mottak hadde beredskapsvakt og 3 mottak
benyttet ringeliste. Videre framgår det at også når det gjaldt legenes
vaktordning, var det mottak som rapporterte om en ordning med
tilstedevakt kombinert med beredskapsvakt eller ringeliste. ”4 mottak
brukte tilstedevakt kombinert med beredskapsvakt, og ett mottak brukte
110
leger i beredskap kombinert med ringeliste. 3 mottak benyttet
beredskapsvakt kombinert med ringeliste. Ved ett mottak var det
pasientens fastlege som ble tilkalt til mottaket for å behandle pasienten ved
henvendelse på dagtid, mens tilstedevakt på legevakt hadde ansvaret for å
behandle pasienten på kveld, natt og helligdag. For leger i tilstedevakt, der
en benyttet forvakt- og bakvaktordning var det ved 7 mottak forvakten som
behandlet pasienten, mens 4 mottak oppga at begge sjikt av vaktleger ble
benyttet avhengig av legens kompetanse innen overgrepsfeltet. Ett mottak
benyttet kun bakvakt. Ved mottak som benyttet ringeliste varierte antall
leger som inngikk i ordningen fra 5 til 12. Det synes klart mer utfordrende å
rekruttere leger til beredskapsordningene enn sykepleier” (2012:9-10).
Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin påpeker at med den store
variasjonen i antall saker per år, er naturlig at beredskapsordningene også
blir ulike: ”For overgrepsmottak som ligger i store organisasjoner (store
bylegevakter eller akuttmottak) er det naturlig at en benytter seg av leger
og sykepleiere som allerede har tilstedevakt, så lenge disse har tilstrekkelig
kompetanse. I slike organisasjoner er det også naturlig at vaktordningene
varierer over døgnet” (2012:10).
Nasjonalt kompetansesenter for
legevaktmedisin påpeker at beredskapssituasjonen likevel er slik at man
mange steder ikke har kontinuerlig vaktordning og tjenesteplan. Det er ikke
i tråd med veilederen, hvor det framgår at ”Overgrepsmottaket skal være
døgnåpent. Noen av tjenestene må være tilgjengelige på 24-timers basis,
mens andre deler kan avtales akutt og utføres innenfor vanlig
dagarbeidstid” (2007:20). Der de store mottakene har sykepleiere og leger
i tilstedevakt deler av eller hele døgnet som garanterer rask behandling,
må mottak som baserer seg på vaktordninger med ringeliste belage seg på
å ringe mange personer før en får fatt på medisinsk personell.
7.2
ANSETTELSESFORMER, BEREDSKAP, MENGDETRENING
Fra vårt eget datamateriale ser vi at det kan forekomme at man ikke får tak
i personell. Våre observasjoner bekrefter Nklms konklusjon: At ringelister
er et uforutsigbart og sårbart vaktsystem som gir lite trygghet for
mottakene og de ansatte, samt dårligere service overfor pasientene. Vår
evaluering bekrefter videre at det er vanskelig å opprettholde frivillige
111
ringelister over tid, og at nyrekruttering blir vanskelig: Man har gjerne
”brukt opp” de mest motiverte i første omgang – slik Nklm beretter, ”slik at
når disse ønsker å gi seg av ulike grunner, er det få aktuelle tilbake som
ønsker å inngå i frivillige ordninger” (2012:10).
I ”Overgrepsmottak: Veileder for helsetjenesten” (2007) framkommer det
at oppdraget fra Helse- og omsorgsdepartementet har utgangspunkt i at
overgrepsmottak skal være forankret i interkommunale/ kommunale
legevakter, og at tilbudet til volds- og voldtektsrammede skal styrkes med
overgrepsmottak ved minst én legevakt i hvert fylke (St.prp. nr. 1 (20042005)), eventuelt samlokalisert med sykehus (ibid:20). Videre framgår det
at i fylker med flere interkommunale legevakter bør minst én av disse få
status som overgrepsmottak, eller overgrepsmottaket kan lokaliseres til en
kommunal legevakt som ikke er interkommunal dersom det er mest
hensiktsmessig. Det nevnes også at det finnes alternative modeller, for
eksempel ambulerende overgrepsteam (2007:20). I forslag til nasjonal
handlingsplan for legevakt (2009) står det at ”Mottaket skal vere integrert i
ei stasjonær legevakt, og ha eiga administrativ og fagleg leiing underlagt
legevaktordninga. Unntaksreglar for alternative tilknytningar må vurderast,
inkludert om det i enkelte fylke kan vere ingen eller fleire mottak (Forskrift).
Om man ser på verdensbasis – eller mer presist, de land i den vestlige del
av verden som har tilbud om overgrepsmottak – fins det ikke noen entydig
modell for overgrepsmottakene. I sin prøveforelesning hvor hun drøfter
primærhelsetjeneste opp mot spesialisthelsetjeneste som forankringssted
for overgrepsmottakene, viser Helle Nesvold det mangfoldet som
eksisterer:
No: kommunalt ansvar; legevakt, noen ved sykehus
Is: Sykehus, akuttmottak; gynekologer
Dk: Sykehus, gyn eller skadestue; rettsmedisinere
Se: Sykehus, gyn; enklere mottak i primærhelsetjenesten
UK: I og utenom sykehus, politifinansiert
USA: Sykehus, akuttmottak; forensic nurses
Can: Sykehus; primærleger, forensic nurses
Austr: Sykehus og primærhelsetjenesten
112
Som det framgår i Nesvolds oversikt, er overgrepsmottakene i Norge
forankret både i kommunale/interkommunale legevakter, så vel som
helseforetak.
Under følger en mer detaljert oversikt over
overgrepsmottakenes forankringssted, en oppdatert versjon av oversikten i
Nklms rapport fra 2010:
Mottak - Nord Norge
Bodø: interkommunalt mottak for overgreps- og voldsofre i Salten. Bodø legevakt LEGEVAKT
Hammerfest: Overgrepsmottaket i Hammerfest - LEGEVAKT
Harstad: Harstad IK legevakt – Overgrepsmottaket - LEGEVAKT
Tromsø: Overgrepsmottaket ved Legevakta i Tromsø - LEGEVAKT
Mottak – Midt Norge
Kristiansund: Nordmøre voldtektsmottak. Legevaktsentralen for Kristiansund, Frei,
Gjemnes - SYKEHUS
Levanger: Overgrepsmottaket i Nord-Trøndelag - LEGEVAKT/SYKEHUS
Molde: Overgrepsmottaket i Molde - SYKEHUS
Trondheim: Overgrepsenheten ved Kvinne-barn-senteret, St.
Olavs Hospital HF, Trondheim - SYKEHUS
Ålesund: Overgrepsmottaket i Ålesund, Ålesund IK legevakt - SYKEHUS
Mottak – Vestlandet
Bergen: Bergen legevakt - Voldtektsmottaket – LEGEVAKT
Førde: Voldtektsmottak for Sogn og Fjordane – SYKEHUS
- nedlagt, nytt under utvikling knyttet til legevakt
Haugesund - Voldtektsmottaket Helse Fonna - SYKEHUS
Stavanger - Voldtektsmottaket for Sør-Rogaland - LEGEVAKT
Mottak – Sørlandet
Arendal: Voldtektsmottaket ved legevakten i Arendal - LEGEVAKT
Kristiansand: Mottak for volds- og overgrepsutsatte i Kristiansand - LEGEVAKT
113
Mottak – Østlandet
Asker og Bærum: Overgrepsmottaket ved Felles akuttmottak, Legevakten Asker og Bærum
- LEGEVAKT
Drammen: Overgrepsmottaket ved Legevakta i Drammensregion IKS - LEGEVAKT
Elverum: Sykehuset Innlandet HF Elverum, Akuttmottaket, Voldtektsmottak - SYKEHUS
Fredrikstad: Overgrepsmottaket i Østfold - LEGEVAKT
Gjøvik: Gjøvik IK legevakt – LEGEVAKT
Overgrepsmottaket Oslo: Overgrepsmottaket i Oslo – LEGEVAKT
Sandefjord: SO - mottaket i Vestfold, sykepleierstyrt og ambulerende - LEGEVAKT
Skien: Overgrepsmottaket i Telemark – LEGEVAKT
I datamaterialet vårt indikeres ingen klare sammenhenger mellom
forankringssted (legevakt/interkommunal legevakt eller helseforetak) og
omfanget av/innholdet i tilbudene som gis ved overgrepsmottakene.
Kvaliteten på sakkyndige erklæringer, slik den vurderes av Den
rettsmedisinske kommisjon, viser heller ingen sammenheng mellom
kvalitet og forankringssted. Vi finner overgrepsmottak som rapporterer at
både medisinske, rettsmedisinske og psykososiale aspekter fungerer godt,
og overgrepsmottak som rapporterer at de strever hva angår
rettsmedisinske og psykososiale aspekter – uavhengig av om de er
forankret i helseforetak eller legevakt. Omfang av samarbeidspartnere
henger ikke sammen med forankringspunkt, og intervjuer med
samarbeidspartnere indikerer at hvor godt de erfarer samarbeidet heller
ikke henger sammen med forankringspunkt.
Vi finner imidlertid ulike meninger om hvor overgrepsmottakene bør
forankres. I dette avsnittet vil vi presentere noen av de refleksjonene våre
informanter gjør seg omkring tematikken.
De fleste informantene våre mener de hører hjemme ved
legevakter/interkommunale legevakter.
Det fins imidlertid enkelte
informanter som mener overgrepsmottaket burde hatt forankring i
114
sykehus. Det er primært tre årsaker til at gynekologisk avdeling ikke
oppfattes som ideell lokalisering. Det ene er at ”overgrep omhandler så
mye mer enn et underliv”21 (sitat), og det andre er at det omhandler også
menn. Tredje årsaken som nevnes som grunn til at overgrepsmottakene
hører hjemme ved legevaktene, er saker knyttet til vold i nære relasjoner.
Det dreier seg både om at tematikken sprenger grensene for hva en
gynekologisk avdeling kan tilby, men også at man mener god oppfølging for
saker knyttet til vold i nære relasjoner – som noe som pågår over tid krever et tilbud i nærmiljøet.
Det er såpass stort omfang av skader at det å sentralisere mottak
for fenomener som er høyfrekvent forekommende, det er å skape
flaskehalser. Da må man heller sikre at kunnskap om hvorvidt et
skadebilde skyldes vold er noe flere må få kunnskap om.
Ikke alle mener at gynekologisk avdeling skal utelukkes av den grunn at
overgrep også omfatter menn:
Det går an å tilpasse det og lage løsninger, for eksempel som vi har
gjort det, ved at vi da bruker legevaktsleger til det, men med
21
I veilederen framgår det at vanlige skadevirkninger av overgrep er:
– sterk skyld- og skamfølelse
– sterkt negativt selvbilde
– sosiale problemer, sviktende tillit til andre mennesker, isolasjon, økt
irritabilitet
– hos barn og ungdom også aggressiv og konfliktskapende væremåte og
overgriperatferd
– seksuelle problemer og problemer med opplevelse av egen
kjønnsidentitet
– konsentrasjonsvansker og problemer i skole og arbeid
– smertetilstander og psykosomatiske til­ stander
– angst, depresjon, søvnvansker
– selvdestruktiv atferd, suicidalitet, rusbruk, risikoatferd
– kronisk posttraumatisk stressyndrom
– dissosiasjon
– tendens til å bli utsatt for overgrep på nytt
(”Overgrepsmottak: Veileder for helsetjenesten” 2007:53)
115
assistanse fra den sykepleieren som har overgrepsvakta. Selv om
det er lagt under kvinneklinikken håndterer man også menn. Man
tar bare inn en ekstern doktor. Enten en fra legevakta eller en
kirurg om det er behov for innvendig undersøkelse. Det er ikke
umulig å få til, man trenger ikke gjøre undersøkelsen på gyn. Et
sykehus har mange lokaler, og gyn er bare en av mange, og det er
ikke noe i veien for å finne et lokale som er mer nøytralt. Det burde
vært veldig løsbart. Jeg syns ikke man skal bruke det argumentet at
det også gjelder mann, det er på en måte å eliminere hele
diskusjonen om spesialisthelsetjenesten.
Samtidig påpeker andre at den spesialkompetansen man skal bygge opp i
forhold til det rettsmedisinske arbeidet ikke må være reservert det ene
kjønnet. At man ved overgrepsmottakene skal bygge opp spesialkompetanse i forhold til det rettsmedisinske arbeidet, brukes også som
argument for at de bør ligge ved legevaktene, fordi dette er en kompetanse
som kan anvendes i forhold til flere pasientgrupper enn de som har vært
utsatt for seksuelle overgrep:
Vi får inn en del andre voldsskader, vold i nære relasjoner, hvor det
er greit å bruke samme kompetansen på de rettsmedisinske
aspektene. Om du bygger opp god rettsmedisinsk kompetanse i
legevaktstilknyttet miljø, vil du kunne anvende den til mange
pasientgrupper.
Et lite mindretall mener imidlertid at kun gynekologer har den
kompetansen som trengs for å kunne skille normale funn fra funn som kan
indikere overgrep ved seksuelle overgrep. Andre mener at med opplæring
vil også allmennleger gjøre en god jobb. Det alle er enige om, er imidlertid
betydningen av mengdetrening:
Det er viktig at man får gjort mange undersøkelser på normale, så
man vet hva som ikke er normalt. Det gjelder å vite hva som er
normalt, man kan gjøre funn som faktisk er innenfor
normalområdet, og kan skyldes andre tilstander, hudlidelser,
irritasjoner og lignende.
116
Alle informantene er også enig om at det krever spesiell kompetanse for å
gjøre god sporsikring og rettsmedisinske undersøkelser og gynekologiske
undersøkelser i den anledning. Det varierer imidlertid hva man mener
konstituerer denne kompetansen. Men at arbeidet bør utføres av en
gruppe som får mer intensiv opplæring og mer erfaring, er noe de fleste
understreker som viktig for å sikre de ansatte et visst volum hva angår
saker. Det understrekes at dette ikke er et arbeid som kan pålegges hvem
som helst å gjøre, verken gynekologer eller allmennleger:
For det første vil det bli en veldig dårlig rettsmedisinsk
undersøkelse, som veldig lett vil ha liten verdi for videre
etterforskning. Dessuten vil det ofte kunne bli en dårlig opplevelse
for pasienten. Det å komme der, voldtatt og sårbar og så bli
undersøkt av en uerfaren lege som kanskje har en negativ
grunninnstilling og, sånn kan man ikke legge det opp. Det går ikke.
Vi kan ikke tilby noen noe sånt. Syns hele feltet er blitt stemoderlig
behandlet. Jeg savner et direktorat eller departement som kan
sette seg ned og satse litt på dette her.
Et annet moment som dras inn, er stabilitet. Noen steder kan man fortelle
at det er stor gjennomtrekk av gynekologer ved sykehuset, hvilket vil bety
lite stabilitet for overgrepsmottaket dersom disse har ansvaret for
undersøkelsene. Disse stedene mener man at å benytte seg av
legevaktsleger betyr en bedre mulighet til å få etablert et stabilt
overgrepsmottak, med muligheter for å få bygd opp kompetansen som
behøves. Andre steder kan man berette at det er så mange legevaktsleger
at med turnus vil det bli mye større variasjon hva angår legene på
overgrepsmottaket dersom disse hadde ansvaret for undersøkelsene. En
fellesnevner er imidlertid at samtlige understreker betydningen av ansatte
som får muligheter til mengdetrening og oppbygging av kompetanse. Men
forholdene rundt overgrepsmottakene er så forskjellige ulike steder i
landet, at det berettes om behov for å kunne ta tilpassede grep til det
enkelte mottak:
117
For vårt mottak hadde det vært behov for beredskap i helgene og
feriene når det er mest vanskelig å få tak i folk, så kunne vi brukt
resten av uka til å fordele og sikre at alle får saker og
mengdetrening. Ved et lite mottak som vårt er det ikke gunstig
med beredskap hele året kontinuerlig.
Det er uansett en fellesnevner: det berettes om behov for et økonomisk
fundament som muliggjør hensiktsmessige ansettelsesformer som kan
sikre kompetanse, mengdetrening og stabilitet. Datamaterialet vårt
underbygger den konklusjonen Nklm trekker i sin rapport fra 2012: ”Nklm
anser at med de gjeldende politiske, forvaltningsmessige og faglige føringer
og forventninger for respons og kvalitet for helsehjelp og rettsmedisinsk
arbeid ved mottakene, bør det ikke lenger anses faglig forsvarlig å basere
seg på frivillige, ubetalte ordninger der en risikerer at en ikke får etablert en
mottakssamtale og undersøkelse innen rimelig tid. I verste fall kan tidstapet
medføre ytterligere helseskade og tap av rettslige bevis. Overgrepsmottak
er offentlige tiltak, og må ha beredskapsordninger i samsvar med andre
beredskapsordninger i helsetjenesten. Det bør være minst 6-8 sykepleiere
og 6-8 leger i en slik vaktordning, ellers kan «vaktslitasjen» fort bli for stor,
men det bør selvsagt kunne avtales hyppigere vakt for interesserte
personer” (ibid:10).
Den rettsmedisinske kommisjon har materiale som sier mer om kvaliteten
på de rettsmedisinske erklæringene som utferdiges de ulike stedene:
Man har statistikk på hvor mange erklæringer som får
kommentarer, og sannsynligvis kan man hente ut hvor de
erklæringene er skrevet, man har også statistikk på innsending av
erklæringer, det er en kvalitetsindikator, fordi de dårligste
mottakene sender aldri inn! De er ikke engang opplyst om at man
skal sende inn.
Det vil imidlertid være en rekke andre variabler inne i bildet, som gjør det
vanskelig å føre eventuelle ulikheter hva angår kvaliteten på erklæringene
som sendes inn tilbake til hvorvidt det er allmennpraktikere eller
gynekologer som utfører undersøkelsene, og kvaliteten på undersøkelsene.
118
Det handler også om hvorvidt man har stabilt personell, hva slags
opplæring og mengdetrening legene har i forhold til sporsikring. Kvaliteten
på undersøkelsene handler ikke minst mye om den kompetansen
sykepleierne har: Det berettes om mye ”skjult veiledning” (sitat) blant
sykepleierne som mange steder er de som representerer stabiliteten og
spesialkompetansen, og i praksis er de som veileder legene.
Vi har påpekt at det er store variasjoner mellom overgrepsmottakene.
Mange representanter for overgrepsmottakene kan imidlertid også berette
at det er forskjeller internt på mottakene, avhengig av om det er helg eller
hverdag, samt forskjeller mellom de ulike vaktene:
Vi har kun beredskap i julen og spesielle ting. Ellers har vi ringeliste.
Det er en utfordring å beholde folk og kompetansen, det er for få
saker per person.
Vi er veldig sårbare når det kommer inn overgrep på ukedager, altså
hverdager, da har vi ikke leger i beredskap, vi har stått og måttet si
til politiet at dessverre kan ikke pasienten komme nå på nattestid,
fordi vi ikke har noen lege. Det går utover sporsikringen. Det er jo
ferskvare, og skal tas så fort som mulig… En annen ting er at det er
ikke greit for pasienten å måtte reise hjem og komme tilbake. Vi
opplever at de ikke kommer tilbake, de orker ikke forholde seg til
det.
I samtale med informantene våre, snakker en del om behov for klarere
føringer hva angår organisering:
Det beste hadde vært om organiseringen også var bestemt, så de
måtte gjøre det likt. Det er vanskelig med ulik størrelse på
mottakene, men det burde i alle fall være et minimum.
Samtidig understreker så å si samtlige av våre informanter at med de store
ulikhetene man finner mellom de forskjellige stedene, er det nødvendig at
overgrepsmottakene tilpasses de lokale forholdene:
119
Det er store ulikheter landet over, og det er vanskelig å se for seg
samme modell som i Oslo overalt. Man må være opptatt av
kompetanse og kvalitet og løsninger som er tilpasset hvordan Norge
nå er. Det kan være ødeleggende med en alt for klar oppsetting av
hva som skal være, det er viktig at man lytter til hele landet. Det ser
man også hva angår vold i nære relasjoner.
Jeg tenker at når vi er så smalt og rart og langt land, de store gode
mottakene som faktisk er der, det er en katastrofe om de skal
legges ned.
Jeg tror det aller viktigste er at det er en tverrfaglig god tilnærming
til tema, at man skjønner at det ikke bare er et underliv, eller bare
rettsmedisinsk, men et helhetlig tilbud, det er det viktige. Og jeg
tenker at det er viktig å se at Norge er et stort land. Det viktigste er
å videreføre de modellene som fungerer godt som de er.
Jeg er redd for lovverk og veiledere som tar mer hensyn til
organisatoriske forhold, uavhengig av kvalitet. Jeg er redd for at det
skal bli ideologisk styrt. Det må handle om kompetanse og kvalitet,
ikke profesjoner. Man må spørre, hvor er kvalitet og kompetanse?
Ønsker man spesiell kompetanse må man satse på utdanning og
faglig utvikling, som godt kan være profesjonsuavhengig.
Vi har ikke råd til å miste de mottakene som fungerer!
En av våre informanter sier det slik:
Vi måles mot en idealtilstand, hvor det er kliniske rettsmedisinere
som arbeider med dette. Men så er vi et lite land med små miljøer.
I en ideell verden er det engasjerte leger og sykepleiere som kan vie
hele sitt liv til det… Spørsmålet er, hva er mulig i vårt land med
lange strekninger og ulike lokale forhold?
120
Det samme uttrykkes også slik:
Det beste må ikke bli det godes fiende!
7.3
EN SYKEPLEIESTYRT MODELL
I Vestfold har man tatt utgangspunkt i sykepleiernes betydning. Siden
Vestfold har det eneste sykepleiestyrte mottaket, er det vanskelig å
anonymisere datamaterialet herfra. Vi har imidlertid godkjennelse fra de
ansatte i forhold til å bruke erfaringene de beretter om, og vi har også
sørget for at man har fått se igjennom måten vi bruker materialet på. I
Vestfold har man ett av de mottakene som har greid å etablere et team
som får bygd opp sin kompetanse både teoretisk og via mengdetrening, og
man klarer å gi kontinuitet uavhengig av vaktskifter. Kvalitet og
kompetanse danner grunnlaget for arbeidet og organiseringen. God
organisering og ledelse er også viktige elementer for å skape et godt tilbud.
Det er et stort fokus på faglig utvikling, og det igjen tiltrekker dyktige
søkere. Tilbudet er ambulerende, noe som kan gi utfordringer i forhold til
lokaler og utstyr, men man har valgt å prioritere tilgjengelighet i
nærmiljøet, noe man vurderer som viktig for pasientene. Også ved en
sykepleiestyrt modell er det legene som står for undersøkelsene som
beskrevet i veilederen, men legene veiledes av sykepleier. Man arbeider
etter en modell fra USA, som går ut på at sykepleierne innehar den
spesielle kompetansen som overgrepsmottak er avhengig av.
I overgrepssammenheng er det sånn at det ligger en del tradisjoner
på hva som er lege og pleierroller, men nå har vi vist at det lar seg
gjøre med en annen arbeidsdeling enn noen leger påstår. Det vi ser
om man går tett på, om du spør alle om hva de gjør når legen ikke
kan, så svarer de helt sikkert ”det er sykepleieren som hjelper til”.
Hos oss har vi sagt at sykepleiere kan dette her, andre steder tør de
ikke det. På mange mottak når de får ny turnuslege som ikke er så
god, så er det sykepleier som står og forteller alt han skal gjøre. Da
ligger ikke kompetansen bare på legegruppa da… Vi tror
kompetanse er det som gir god kvalitet, og da får vi legge
profesjonene til side.
121
Akkurat dette kan man også berette ved de fleste mottakene, at det
foregår mye ”skjult veiledning” (sitat). ”Nå må du skifte hansker” er et
utsagn flere har sitert i den anledning, og det berettes om hvordan
sykepleiere leder leger som ikke har fått spesiell opplæring, gjennom
undersøkelsene. Den sykepleiestyrte modellen har bidratt til å gi høy
stabilitet og kvalitet, og det berettes at selv om det var skepsis blant legene
til å begynne med, er det nå godt tatt imot:
Etter hvert skjønte de at vi tok ikke over deres jobb, men var en
hjelp for dem. Det er noe med stemninga rundt, dette går bra, det
bidrar til trygging.
Men selv om man kan berette om stor aksept for kvaliteten på arbeidet
man gjør her, påpekes det at den sykepleiestyrte modellen ”blir vi et slags
avvik som fungerer bra, på grunn av ”spesielle forhold”” (sitat).
Den sykepleiestyrte modellen anerkjennes ikke som modell som kan
ha generell gyldighet. Det antas at det er veldig spesielt her. Det er
en ”spesiellgjøring”, en teknikk som brukes for ikke å snakke mer
om det. Men vi opplever vi er veldig mainstream, det er en lett
generaliserbar modell, absolutt overførbar til andre settinger. Det
er en litt merkelig underliggjøring av oss, som vi som jobber i det
syns er litt rart… Den underliggjøringa er en rar nasjonal greie.
I Vestfold har man en dedikert sykepleierleder og en engasjert lege, og
begge har tatt atskillig utdannelse utover Nklms basistilbud, og begge
nedlegger mer arbeid enn det direkte pasientrettede.
7.4
BETYDNINGEN AV STØRRELSE
En annen tematikk som går igjen i datamaterialet vårt, er betraktninger
omkring hvorvidt man skal ha mindre, men nært og lett tilgjengelige
mottak, eller større mer sentraliserte mottak. Større mottak med bedre
muligheter for mengdetrening og oppbygging av kompetanse settes opp
mot strekningene de overgrepsutsatte må reise for å komme seg dit.
122
Det er en brannfakkel i disse omorganiseringsperiodene, men jeg er
ikke sikker på at det er riktig å ha flere små mottak i ett fylke.
Vet du at du får beste tilbud i xxx drar du dit, det handler ikke så
mye om avstand, du drar kanskje en gang i ditt liv.
Sistnevnte aspekt vil imidlertid ikke gjelde der det omhandler vold i nære
relasjoner, som gjerne er karakterisert ved en vedvarende situasjon med
gjentatte overgrep, og vansker med å komme seg bort fra den situasjonen
som medfører mishandlingen. Flere informanter understreker at denne
gruppen har spesielt behov for et tilbud i nærmiljøet. Samtidig påpekes
også utfordringer knyttet til at nærmiljøet på små steder kan være lite og
gjennomsiktig, og dette kan hindre folk i å søke hjelp. Dette gjelder også
mennesker som har vært utsatt for seksuelle overgrep som en
engangshendelse.
Andre argumenterer for nødvendigheten av mottak som ikke befinner seg
langt borte. En informant gjør følgende sammenligning:
Om du tar et mottak, et lite mottak som kanskje dekker 60-100
tusen mennesker, så er de kanskje fra 3-10 kommuner. Og så har
de kanskje 20 tilfeller i året. Men så kan du spørre, har de
brannvesen disse kommunene? Ja det har de. Har de brannfolk på
vakt? Ja det har de. Hele døgnet? Ja. Brenner det da? Nei, det
brenner ikke… Da ser du hvor hårreisende dette er.
Representanter for Støttesenter mot seksuelle overgrep snakker om den
påkjenningen det er for en overgrepsutsatt å sitte med sæd på hender og
munn og ikke få vasket deg, og ikke kan la noen holde rundt deg på grunn
av faren for å ødelegge for sporsikringen:
Ventetid er i seg selv retraumatisering. Vi har brukere som også har
påpekt den påkjenningen det er at kjæresten ikke kan holde rundt
deg, i påvente av sporsikring. Når du ligger der med sæd i ansiktet
123
og så går det timer på den måten. Ikke alle leger har like mye
erfaring, og da tar det enda lengre tid.
I så måte kan ikke et seksuelt overgrep helt likestilles med det å reise til
beste stedet for å opereres for kreft. I rapport fra 2009, ”…er hjelpa
nærmast!” presenteres et rekke punkter som forslag til nasjonal
handlingsplan for legevakt. Her tilrådes det at ”Nødvendig rask transport
til overgrepsmottak skal gje rett til luftambulansetransport” (2009:71).
Transport og rask sporsikring er punkter som er viktig å avklare for best
mulig ivaretakelse av overgrepsutsatte. Et alternativ noen snakker om, er
muligheten av en rask lokal sporsikring som gjør at den overgrepsutsatte
kan dusje, pusse tenner, gå på do, spise og drikke og ”holde rundt
kjæresten” (sitat), mens resten av tilbudet kan gis et annet sted. Likevel
sitter man like fullt med behovet for lokal kompetanse på slik sporsikring.
Og sporsikringen er mer enn en ren teknikalitet. Det handler også om
hvordan det medmenneskelige ivaretas i situasjonen, og kunnskap om den
spesielle sårbarheten et menneske som har vært utsatt for overgrep kan
oppleve, for ikke uforvarende gjøre ting verre. Betydningen av møtet i
akuttfase understrekes også av ”Overgrepsmottak: Veileder for
helsetjenesten”: ”Uheldige senfølger av undersøkelsen kan forebygges ved
å bruke en varsom tilnærming og formidle trygghet og erfaring. Det er
viktig å gi pasienten mot til å orke prosessen og bruke hjelpeapparatet. I
akuttfasen må man sørge for tid, skjerming, trygghet, respekt og
bekreftelse av verdighet i undersøkelsessituasjonen” (2007:24-25).
Støttesentrene mot seksuelle overgrep har formidlet erfaringer fra brukere
som har følt at det tekniske ble bedre ivaretatt enn de menneskelige
aspektene, og understreker for oss at:
Det er viktig ikke å bli liggende der og være en ting, man er jo
nettopp blitt tingliggjort.
Det å ivareta pasientens verdighet er noe som krever spesiell kompetanse,
påpeker flere informanter. Tematikken avstand understrekes som særlig
relevant i forhold til det å ivareta tenåringer, som er spesielt utsatte for
124
seksuelle overgrep. Lang reisevei kan være spesielt problematisk for de
helt unge:
Tenåringer tar ikke båt og bil alene i timevis for å komme til et
mottak. I forhold til de yngste som har vansker med å bevege seg
alene, er det viktig å bygge opp en god helsesøstertjeneste for å
fange opp disse ungdommene og bistå dem for å komme seg til
lege.
I forhold til de yngre understrekes betydningen av å etablere god dialog
med helsesøstertjenesten, som kan spille en stor rolle både i forhold til å
gjøre terskelen lavere for å søke hjelp, samt i forhold til
oppfølgingsarbeidet. Helsesøstertjenesten understrekes som en av de
viktigste faggruppene utenfor mottakene i arbeidet. Noen overgrepsmottak har opprettet god kontakt med helsesøstertjenesten, andre steder
er dette fraværende.
125
8.
SAMARBEID PÅ TVERS
Som tidligere nevnt foretok vi en egen spørreundersøkelse rettet mot
politiet. Evalueringen vår bekrefter nemlig, slik det også framgår av Nklms
rapport fra 2010, at alle mottak samarbeidet med politietaten. Kun 4
hadde imidlertid en skriftlig samarbeidsavtale med politiet. I vår evaluering
framgår det at svært mange representanter for overgrepsmottakene
rapporterer nær og god kontakt med politiet. Spørreundersøkelsen rettet
til politiet bekrefter dette bildet.
Vi laget også en egen spørreundersøkelse rettet mot Krisesentrene og
Støttesentrene mot seksuelle overgrep, så vel som Rådgivningskontorene
for kriminalitetsoffer/Kontor for voldsoffererstatning. Dette fordi disse
instansene gikk igjen som samarbeidspartnere/henvisningsinstanser i
oversiktene overgrepsmottakene ga oss. I Nklms rapport fra 2010 framgår
det også at 90 prosent hadde samarbeid med krisesentre. Vi foretok også
supplerende telefonintervju med enkelte representanter for instansene
som inngikk i spørreundersøkelsene våre, så vel som representanter for
samarbeidsinstanser/henvisningsinstanser som ikke inngikk i spørreundersøkelsene, men ble oppgitt av overgrepsmottakene som relevante.
De oversiktene vi mottok fra overgrepsmottakene over samarbeidsinstanser/henvisningsinstanser, kombinert med intervjuene med
representanter fra overgrepsmottakene (inklusive gruppeintervju med seks
overgrepsmottak) viser at både omfanget av samarbeidspartnere/henvisningsinstanser så vel som hva kontakten i praksis innebærer, varierer
veldig. Alle overgrepsmottakene nevner politiet. Utover det lister noen
over ti samarbeidsinstanser/henvisningsinstanser, mens andre lister kun
to.
Den informasjonen som har framkommet via spørreundersøkelsene gir en
bekreftelse av det bildet som framkommer generelt, men bidrar ikke med
noe nytt i forhold til de kvalitative delene av evalueringen. Vi har derfor
valgt å flette resultatene derfra inn i rapporten som helhet framfor å gi en
126
separat presentasjon. Spørreundersøkelsene er imidlertid lagt inn som
appendiks i denne rapporten.
I dette kapitlet vil vi komme litt nærmere inn på de betraktninger
informantene gjør seg via intervjuene vi foretok, og også komme nærmere
inn på de kommentarer samarbeidsinstansene/henvisningsinstansene kom
med i spørreundersøkelsens åpne felter. Siden bildet er så mangefasettert,
tillater vi oss å gjengi ganske mange sitat fra intervjuene med
representanter fra overgrepsmottakene:
Vi har regelmessige møter i ressursgruppa for overgrepsmottaket
som består av politi, overgrepsmottaket, gynekologer og
sykepleiere, og består også av representanter fra krisesenteret.
Vi har nært samarbeid med politi, BRIS, krisesenter og vakttjenesten
barnevernsvakta.
Politiet, vi har ikke rutiner der. Men vi har på eget initiativ innkalt
politiet før sommerferien til møte, det har vært veldig bra, har gjort
at vi har fått bedre samarbeid etter hvert, men det har jeg
organisert litt selv, må gjøre alt selv. Politiet er den vi samarbeider
mest med. Det er nyttig.
Vi har veldig god kontakt incestsenteret22, og vi har kontakt med
krisesenteret. Vi har jevnlig møter så vi er sammen med dem, og
der er også politiet med, vi har veldig godt samarbeid med politiet.
Vi har en kontaktperson i politiet vi forholder oss til hele tida, og det
er veldig greit.
Vi har veldig godt samarbeid med sosial og barnevernsvakta som
også holder til på legevakta. Så vi har fastspikret tilbud til pasienten,
de får med undersøkelse og rettsmedisinsk undersøkelse og så den
rådgivning som leger og sykepleiere kan gi der og da, og får tilbud
22
Støttesenter mot seksuelle overgrep
127
om samtale
sykepleier.
med
sosialvaktstjenesten,
Vi har kontakt med politiet, og
kriminalitetsoffer, og krisesenteret.
barnevernsvakta
og
rådgivningskontoret
for
Vi har samhandlingsmøter med gynekolog, sykepleiere fra
akuttmottaket, krisesenter og politiet, der har vi regelmessige
møter, 4 ganger i året.
Vi har god dialog med politiet i forhold til saken. Veldig godt
samarbeid, prøver å ha møter med jevne mellomrom. To ganger i
året har vi fast møte mellom oss og politiet, og vi snakker ukentlig
med dem, sånn som nå med mye saker og sånn. En gang i året har
vi felles fagdag, sykepleiere, leger og politi eventuelt barnevern, de
som kan være aktuelle å ta inn. Og nå skal vi ha informasjonsmøte
med helsesøstre i kommunen. Det handler om å synliggjøre seg
også, det er det vi må jobbe mer med. Men slik kapasiteten har
vært nå, med bemanning, har vi ikke vært ute og informert noe, for
å si det sånn.
Vi har tett samarbeid med politiet. 2 faste møter i året på
ledelsesnivå, og så har vi møte med alle kommunene og politiet 1
gang i året, styringsmøte, samarbeidsmøte, og så har jeg en ukentlig
overlevering av bevismateriale til leder.
Krisesenteret har vi kontakt med, mest på ledernivå, men vi har
også vært der på internundervisning. Vi har også familievoldsteamet, der er vi innkalt til Stormøte iblant, i forhold til vold i
nære relasjoner. Incestsenteret er mer fraværende vil jeg påstå. De
har nok en mer terapiretta sak, tror jeg.
Mange overgrepsmottak kunne berette at de hadde ulike vaktordninger
avhengig av hvorvidt det var helg eller ukedager. Spørreundersøkelsen
rettet mot politiet viser at hvor lett det er å få kontakt med
overgrepsmottaket kan variere mellom ukedager og helger. Det samme
128
skillet mellom ukedager og helger ble videreført da vi ba politiet vurdere
den gjennomsnittlige ventetida ved henvendelser til overgrepsmottakene.
Disse forskjellene synes å reflektere variasjoner i vaktordninger ved
overgrepsmottakene.
I en generell vurdering av samarbeidet med overgrepsmottaket kommer
det fram at politiet synes dette fungerer svært godt. Ikke alle har kontakt
med overgrepsmottaket utenom i konkrete saker, men enkelte rapporterer
samarbeid i form av kurs og opplæring og informasjonsarbeid. Noen
nevner at de deltar i ressursgrupper for overgrepsmottak, på møter for alle
overgrepsmottakene i helseregionen, samarbeidsmøter (årlige) og i
prosjektgrupper. Ellers nevnes uformelle samtaler, diskusjoner om
generelle problemstillinger, vitne i rettssak og innhenting av
legeerklæringer og sakkyndige uttalelser.
De fleste av samarbeidspartnerne/henvisningsinstansene har kun kontakt
med overgrepsmottakene i anledning konkrete saker, men enkelte av
rapporterer kontakt i forbindelse med distribuering av informasjonsmateriell om senteret og tilbudene der, gjennom felles deltakelse i
nettverk og gjennom barnevakta. Det nevnes kontakt gjennom
kontaktutvalg og samarbeidsmøter, ved innhenting av dokumentasjon, i
forbindelse med søknader om voldsoffererstatning, og i forbindelse med
informasjonsmøter. Flere nevner samarbeid i forbindelse med informasjon
og opplæring. Det etterlyses imidlertid mer formalisert samarbeid, noe
som framheves som gagnlig for brukerne, så vel som gunstig i forhold til å
øke faglig forståelse, kunnskap og samarbeid. Samtidig vektlegges det i
kommentarene at samarbeidet fungerer bra, at det er profesjonelt, preget
av tillit og at de stoler på hverandre.
Krisesentrene vektlegger avstanden til overgrepsmottakene som et
hovedproblem. Ett av krisesentrene forteller om et forsøk på å etablere et
overgrepsmottak i distriktet deres, men at ikke alle kommunene var
positive. Krisesenteret skulle ønsket dette ble noe av for å sikre ofrene
bedre oppfølging etter vold og overgrep. Per i dag overlates disse ofte til
seg selv etter at de har fått behandling på legevakta, eventuelt får de nye
henvisninger til fastlege. Et annet krisesenter poengterer at de ikke har noe
129
overgrepsmottak, men at dette er et klart ønske. Det nærmeste
overgrepsmottaket har gitt beskjed om at de ikke samarbeider med denne
kommunen. Siden avstand er et problem er det et av krisesentrene som
poengterer at de hadde hatt mer utbytte av godt opplærte leger på det
lokale legekontoret.
Flere overgrepsmottak kommer inn på behovet for samarbeid over
faggrensene utover det som eksisterer per i dag – noe som også bekreftes
av spørreundersøkelsene rettet mot Støttesenter mot seksuelle overgrep,
Krisesentrene og RKK (Rådgivningskontorene for kriminalitetsoffer). Ved
overgrepsmottakene sier man følgende i telefonintervju:
Det som er viktig er at vi får et samarbeid med de ulike behandlingsapparatene, familievernkontor og kriseteam. Når det skjer en krise
så har de en henvisningsmyndighet så de kan ringe og det er
garantert at pasienten får hjelp om noen dager. Jeg tenker at en del
av tilfellene hos oss hadde absolutt trengt det. Det er like stor krise
for dem som for dem på Utøya.
I spørreundersøkelsen benyttet mange seg av muligheten for å gi
utdypende kommentarer.
Kommentarene fra Støttesentrene mot
seksuelle overgrep varierer fra ”det er ikke ofte vi får henvendelser fra
mottakene, og det er ikke ofte vi har nyere saker” til ”vi vet godt om
hverandre og henviser begge veier. Vi vet gjensidig at brukeren/pasienten
blir godt ivaretatt”. Noen kan fortelle at det er godt samarbeid både i
enkeltsaker og nettverks- og konsultasjonsgrupper, og at man deltar på
konferanser sammen, mens andre kan fortelle at det kun dreier seg om
distribuering av informasjonsmateriell. I en utdypende kommentar i
spørreundersøkelsen påpekes det at:
Det er mer å hente i forhold til å formalisere et nærmere
samarbeid, antar flere brukere kunne hatt nytte av at vi
samarbeidet mer.
I spørreundersøkelsen kan noen Krisesenter fortelle at de kan søke råd og
veiledning hos overgrepsmottakene, og at forholdet er preget av ”tillit”
130
(sitat fra spørreundersøkelsen). Noen kan også berette om formelle
samarbeidsmøter utover konkrete saker.
Der det er kontakt på
administrativt nivå, understrekes det at jevnlig og formalisert samarbeid
bidrar til økning av faglig forståelse og kunnskap, og det berettes i en
utdypende kommentar i spørreundersøkelsen at:
Man blir synlig for hverandre, og veien til å ta kontakt i konkrete
saker blir kortere og enklere. Om man ikke benytter seg av
hverandre i konkrete saker, så har man uansett oppnådd økt
bevissthet om hverandres funksjon.
Ved ett Krisesenter beretter man i spørreundersøkelsen at
Det har vært forsøkt etablert et overgrepsmottak i vårt distrikt. Ikke
alle kommunene ønsket å knytte seg til dette. Dette blant annet fordi
forarbeidet/prosjektrapporten var for lite opplysende/avklarende i
forhold til hvordan dette overgrepsmottaket var tenkt driftet. Det er
lange avstander i vår region, og nærmeste overgrepsmottak er 25 mil
unna. Vi mener selv at vi ville ha vært et godt supplement til et
overgrepsmottak. Vårt krisesenter har et godt samarbeid med den
lokale legevakten. Likevel tenker vi at oppfølgingen på vold og
overgrep ikke blir godt nok ivaretatt fordi at etter behandling på
legevakt, så blir ofrene enten overlatt til seg selv (hvis de ikke ønsker
oppfølging av krisesenter), eller så skjer at det nye henvisninger fra
fastlege må sendes til andre instanser som er naturlig i forhold til å
forebygge traumer. Det finnes et oppfølgingsteam i psykiatrien som
kan kontaktes i slike saker. Dette teamet er imidlertid ikke bemannet i
helger, ettermiddager eller natt.
Andre kommentarer i spørreundersøkelsen er:
Vi burde helt klart hatt samarbeid med et overgrepsmottak, men vi har
ikke noe å samarbeide med. Det nærmeste har gitt klar beskjed om at
de ikke tar imot noen fra vår kommune.
131
Grunnet lang avstand til nærmeste overgrepsmottak har det hittil ikke
vært noen kontakt. Få av våre brukere har nettopp blitt voldtatt og
enda færre ønsker å anmelde saken. Vi hadde hatt mer utbytte av godt
opplærte leger på vårt lokale legekontor. Vi har ikke mottatt noen
orientering om at vi kan benytte overgrepsmottak andre steder.
Kontaktet overgrepsmottaket i xxx en gang, og de kunne veilede
krisesenteret eller leger i vår kommune pr telefon, men ikke foreta
undersøkelser av personer fra vår kommune.
En representant for RKK skriver i spørreundersøkelsen at:
Samarbeidet er veldig bra, men i enkelte tilfeller kommer vi sent inn.
Det kunne muligens vært formalisert bedre fra enkelte instanser. Ofte
kommer vi inn i saken når bistandsadvokaten har avsluttet sitt arbeid.
Flere ved RKK etterlyser mer formalisert samarbeid i spørreundersøkelsen.
Samarbeidet med overgrepsmottaket burde formaliseres og bære preg
av tett kontakt med gode rutiner og rolleavklaringer.
I følge ”Overgrepsmottak: Veileder for helsetjenesten” (2007:10) skal
overgrepsmottakene tilby tjenester innen undersøkelse, behandling og
oppfølging med klare henvisningsrutiner til spesialisthelsetjenesten, klare
samarbeidsrutiner med instanser utenfor helsetjenesten, særlig sosialtjenesten, politi og rettsvesen. Datamaterialet vårt viser imidlertid at
hvilke henvisnings- og samarbeidsrutiner som er etablert, varierer mellom
de ulike mottakene. Hva angår samarbeidsavtaler med spesialisthelsetjenesten, kan de fleste overgrepsmottakene fremdeles rapportere at det
har de ikke. En representant for overgrepsmottakene sier følgende i et
intervju:
Vi har ingen samarbeidsavtaler. Vi prøvde å snekre sammen noe
selv, vi satte oss ned og ringte til kriseteam og oppfølgingsteam,
men ikke noe er forankret i lovverket. Plutselig er det nye
mennesker der og så funker det ikke. Det er en stor belastning for
oss det der.
132
Noen steder har de avtaler som oppleves som ikke tilfredsstillende, og i et
intervju sies følgende:
Vi har en økonomisk avtale mellom x kommune og sykehuset, men
den er ikke god nok. Intensjon er god, men du får formalisert veldig
lite gjennom en betalingsavtale, bare. Det skulle vært mye mer.
Der det eksisterer samarbeidsavtaler, er det primært i forhold til psykiatri.
De følgende sitatene er hentet fra intervju:
Vi har samarbeidsavtale med psykiatrisk poliklinikk, det består
hovedsakelig av at vi disponerer timer til så kan vi innhente råd og
veiledning om det er nødvendig.
Selv om det er lite formaliserte samarbeidsavtaler å finne, er det flere som
kan fortelle at dersom de henvender seg for hjelp, så får de det.
Spesialisthelsetjenesten, vi har ikke etablerte samarbeidsavtaler,
men om vi tar telefoner og trenger hjelp, så tar de imot og hjelper.
Må noen legges inn på psykiatrisk, så er det ikke noe motstand mot
det.
Det er imidlertid et gjennomgående mønster at de større mottakene har
flere samarbeidspartnere, noe som også reflekterer at det fins flere
instanser i disse områdene å innlede samarbeid med.
En representant for ett av kompetansemiljøene kommer med følgende
oppfordring:
Man må tenke samarbeidsreform, samarbeid og faste samarbeidspartnere, og få til noe utover sitt eget. Kanskje få til systematisk
samarbeid med krisesenter, man har folk med spesielle behov,
flerkulturell befolkning, man må tenke: hva er spesielt i vår
kommune? Hva er aktuelle samarbeidslinjer? Rettsvesen, det vil si
politi, og helsevesen må komme sammen og se på hvilke ressurser
133
man har tilgjengelig i denne kommunen, og spørre seg: hvor er det
best å legge mottaket?
134
9.
PSYKOSOSIAL OPPFØLGING
Bearbeiding av psykiske traumer og tilrettelegging av den sosiale
situasjonen er en av de oppgavene som overgrepsmottakene har i følge
veilederen (Veileder 2007:10). I veilederen for overgrepsmottakene
framgår det at pasienter som har opplevd seksuelle overgrep eller vold i
nære relasjoner har behov for tilleggstjenester ut over vanlige
legevakttjenester. Videre, at ved legevakt med overgrepsmottak skal det
være tilstrekkelig antall ansatte med tilleggskompetanse om seksuelle
overgrep og vold i nære relasjoner. Hensikten er å unngå store senskader
med psykisk traume ved å gi pasienten god hjelp underveis.
Å bringe på det rene hva som har skjedd og behandle dette påpekes å
kunne berolige med tanke på bekymring for skader, og psykisk støtte skal
formidles fra første kontakt: ”En god første kontakt med behandlingsapparatet er vesentlig for å skape tillit til hjelpeapparatet og til den videre
oppfølging hos fastlegen og det øvrige hjelpeapparatet, og bidra til at
pasienten kommer gjennom krisen og videre i livet på best mulig måte”
(Veileder 2007:24). Dette påpekes som viktig, fordi traumereaksjonene
ved overgrep er komplekse og kan gi økt terskel for å kontakte
hjelpeapparatet og benytte oppfølgingstilbudene. Videre, at uheldige
senfølger av undersøkelsen kan forebygges ved å bruke en varsom
tilnærming og formidle trygghet og erfaring: pasienten skal gis mot til å
orke prosessen og bruke hjelpeapparatet. I akuttfasen må man sørge for
tid, skjerming, trygghet, respekt og bekreftelse av verdighet i
undersøkelsessituasjonen (2007:24).
Veilederen slår fast at psykososiale forhold er sentrale og må ivaretas i
mottaket i akuttfasen. Den fastslår også at mottaket sikre at den videre
psykososiale omsorgen for pasienten blir påbegynt. Det framgår imidlertid
også at det likevel ikke er en oppgave for mottaket, men for andre deler av
hjelpeapparatet å ivareta den fortsatte psykososiale oppfølgingen:
”Veilederen omhandler tilbudet ved overgrepsmottak, og er derfor ikke
utfyllende når det gjelder den videre oppfølgingen av den viktige
psykososiale omsorgen for disse pasientene” (Veilederen 2007:11)
135
9.1
PRESENTASJON AV EKSISTERENDE KUNNSKAP
Angående medisinsk oppfølging, viser Nklms rapport fra 2012 at 11 mottak
(48 %) gir tilbud om dette ved mottaket, og 12 mottak (52 %) henviser
pasientene til fastlegen. Hva angår psykososial oppfølging framkommer det
at 12 mottak (52 %) oppgir at de tilbyr psykososial oppfølging, men 11
mottak (48 %) ikke tilbyr dette. ”De fleste mottak som tilbyr psykososial
oppfølging tilbyr dette både ved samtaler på mottaket og ved at de
kontakter pasientene på telefon. Antall oppfølgingstimer varierer fra 1-10,
og det er de store mottakene som gir tilbud om flest oppfølgingstimer”
(2012:13).
Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin beretter videre at de
største mottakene har laget ordninger for oppfølging. ”På mottaket i Oslo
er det sosialkonsulenter ved Sosial Vakttjeneste (ved Oslo legevakt) som
står for denne tjenesten og i andre mottak er dette organisert gjennom
Livskrisehjelpen ved legevakten. Det er rimelig at noen mottak ikke driver
lengre tids oppfølging på grunn av lavt pasientvolum og derav liten
mulighet til å opparbeide seg erfaring og kompetanse. Det bør imidlertid
være en klar målsetning om at mottaket skal samarbeide med pasientens
fastlege og andre relevante hjelpeinstanser, og med spesialisthelsetjenesten ved behov, og sikre at pasienten får nødvendig oppfølging i
tiden etter overgrepet” (2012:14).
I de følgende avsnittene vil gi gå nærmere inn på detaljene omkring
tematikken, slik de framkom i vårt datamateriale.
9.2
PSYKOSOSIAL OPPFØLGING: VÅRT DATAMATERIALE
Hva angår psykososial oppfølging er bildet alt annet enn entydig. Det
handler både om at tilbudet overgrepsmottakene gir varierer i seg selv, og
at hva slags andre tilbud man har tilgjengelig lokalt varierer. Det handler
også om at overgrepsmottakene har ulik praksis hva angår å knytte
pasientene opp til andre instanser for oppfølging. De har ulik praksis i
forhold til hvem de henviser pasientene til, og de har ulik praksis hvorvidt
136
de følger opp etter at eventuell henvisning er blitt gitt.
representanter fra overgrepsmottakene berette at
Et sted kan
Om de ikke stiller på BUP så ringer de oss. Da tar vi ny kontakt med
pasienten og spør hvorfor de ikke har stilt. Noen pasienter glipper
jo, særlig narkomane.
Så henviser vi alle til fastlege for
smitteoppfølging. Og det sier alle ja takk til.
Men så tett oppfølging er uvanlig. Enkelte overgrepsmottak har ingen form
for oppfølging, pasientene henvises til fastlegen, og det er det. Andre
steder har man mer omfattende oppfølgingsopplegg, og ved de største
mottakene har man dertil andre faggrupper tilsatt enn leger og sykepleiere.
De fleste mener manglende oppfølging ved overgrepsmottakene er en
svakhet. Vi kommer imidlertid også i berøring med en diskusjon omkring
hvor mye oppfølging det skal være ved et overgrepsmottak. At mennesker
som har opplevd overgrep trenger oppfølging, er samtlige vi snakker med
enige om. Uenighetene går på hvem som skal stå for oppfølgingen, og hvor
omfattende den bør være.
Det er et spørsmål, hvor langt skal det gå, skal det være terapi eller
overfladisk. Å ha terapeut kunne være bra, at det var automatikk i
det for å kunne følge opp på terapeutisk bakgrunn. Det er litt
forskjellig hvem som tar den kontakten nå. Vi er opptatte av at det
er de samme personene som følge opp her i Norge, men vet ikke
om det er det som er viktig.
Men flere mener at selv om en viktig oppgave ved overgrepsmottakene er
å sluse pasientene videre i systemet, så er det et viktig poeng ved å ha noe
oppfølging ved selve mottaket også:
Jeg tror det er riktig med oppfølging internt. Man må komme til før
skammen tar over. Jeg tror det er lurt at man har oppfølging til man
har sikret annen type oppfølging. Det kan kanskje være lettere å få
til kjapp oppfølging i mindre kommuner, da.
137
En henvisning kan oppleves som en avvisning. Du har så vidt begynt
å våge å snakke med noen om det, og så skal du plutselig begynne
med et nytt menneske. Da er det bedre å bli konsolidert til å snakke
med det ene mennesket først, få hjelp og forberedelse og loses over
i neste system for de som trenger mer tid.
Enkelte uttrykker også ønske om å ha mandat og kapasitet til å engasjere
seg i forebyggende arbeid også:
Det kan være politiet som henvender seg, det kan være arrangører
av russearrangementer, det kan være helsesøster ved skoler,
forskjellige instanser. Det kan også være ulike organisasjoner som
ønsker oss i forhold til undervisningsvirksomhet som har
sammenheng med det forebyggende arbeidet. Det kan være alt fra
medisinsk seksualopplysning, sex og samfunn som undervises til alle
tiendeklassingene. Det er spesielt politi og kommune, det er en
forebyggende gruppe hos politiet, og rådhuset har gruppe hvor de
ser på forebyggende tiltak. Så da har vi blitt spurt om å være med i
begge gruppene. Av det kommer det konkrete tiltak.
Ikke overraskende er det ved de store mottakene ønsket om å kunne
engasjere seg i forebyggende arbeid kommer opp, de mindre mottakene
kan fortelle at de ”strever først og fremst med å holde hodet over vannet”
(sitat). De følgende sitatene viser noe av variasjonen ved overgrepsmottakene hva angår oppfølging:
Vi har kun akuttmottak, vi tar sporsikring og så kan vi ringe de opp
etter et par dager etterpå, men ellers henviser vi til fastlegen som
har oppfølging, eller til psykiater, alt etter behovet.
Vi gjør et betydelig oppfølgingsarbeid. Vi har oppfølging i tre
måneder hvor man kan få 8-10 samtaler med sosionom og
minimum 3 legekontroller og pårørendeveiledning.
Vi har et eget rom som de blir mottatt på, og så har vi eget GU rom
som kun brukes av overgrepsmottaket, der det er dusj som de får
138
tilbud om etter at undersøkelsen er gjort. De går gjennom en
samtale om det som har skjedd der historien blir sikret, det blir gjort
sporsikring, vi gir fast medikamenter, om det har vært samleie og
sånn så får de angrepillen og mot klamydia. Blodprøver blir tatt for
smittsomme sykdommer, urinprøver, det spørs på historien rundt
hva som ble sendt til rettsmedisinsk og hva som blir sendt som
vanlige prøver. Og så kommer legen inn og tar en undersøkelse av
hulrom, om det er spørsmål om det. Dagen etterpå, kveld natt helg,
da er det vi kontakter de på første hverdag etter det her og hører
hvordan de har det, om vi skal ordne time til de hos fastlegen. Etter
det har vi ikke noe kontakt med dem.
Ved et mindre mottak prøvde man opprinnelig å få til oppfølgingsmøter,
men erfarte at ingen kom. Derfor tar man her oppfølgingen per telefon.
Generelt påpeker mange manglende oppfølging som en svakhet:
Dette med oppfølging, det er stor bøyg, rett og slett, at vi ikke har
oppfølging her hos oss. Skulle ønske vi hadde hatt sosionom og
lege. Vi vet veldig mange trenger ikke så veldig mye, det er jo, det
er ikke de fleste som trenger å komme til psykolog og sånne ting,
derfor tenker vi at den jobben kunne vi kanskje gjort.
Når det gjelder den oppfølgingen er vi dårlige. Vi ringer den
overgrepsutsatte i løpet av de 2 nærmeste ukene, høre hvordan det
går og om de har fulgt rådene våre, har de tatt kontakt med
krisesenter eller psykolog eller fastlege eller noen av de forslagene
vi har sendt med vedkommende. Utover det er det fastlegen som
følger opp blodprøvesvar, det er ingen oppfølging, verken
kompetanse eller ansvar.
Det bør tas til etterretning at oppfølging av overgrepsutsattes psykiske
helse ikke er godt nok ivaretatt. Veilederen gir innspill om at mottakene
har et ansvar for dette, men en del mottak prioriterer ikke dette i en
allerede vanskelig økonomisk situasjon. Det kan være vanskelig for små
mottak å drive oppfølgende psykososial behandling, men en mulighet Nklm
nevner, er at de kan gis en rolle for å sikre at pasienten får tilbud om slik
139
oppfølging. Systematisk oppfølging vil for flere overgrepsmottak kreve en
grad av ressurser som dagens finansieringssystem ikke garanterer.
9.3
DE KRITISKE OVERGANGENE
Det er alltid i overgangene det er vanskelig. Om tiden går og ting får
lukke seg, så er dette en pasientgruppe som kan falle ut.
Det påpekes at overgangene er kritiske, overganger mellom instanser, fordi
”det er i overgangene folk blir borte” (sitat). Erkjennelsen av dette gjør
også at en del fra både overgrepsmottak og kompetansemiljø mener at
oppfølgingstilbudet må bli oppsøkende:
Innen traumeforskning vet man også at et tilbud må være
oppsøkende. Dette er ikke folk som er vant til å be om hjelp. De
tenker det skal nok gå bra og at det er sikkert andre som trenger det
mer. Hjelpetilbudet må bli oppsøkende. De utsatte må inviteres
inn.
Enkelte steder har man, eller er man i gang med, å etablere avtaler med for
eksempel Støttesenter mot seksuelle overgrep, som består i at
Støttesenter mot seksuelle overgrep får kontaktinformasjonen til de
overgrepsutsatte – selvfølgelig med deres samtykke. Dernest ringer
Støttesenter mot seksuelle overgrep opp, og sørger for å gi den
invitasjonen som understrekes som så viktig.
Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin påpeker også at forskning
på traumeutsatte peker på at oppfølgingen bør være oppsøkende, og
foreslår obligatorisk oppfølgingssamtale. Det kan være vanskelig for
pasientene å få med seg alt som skjer i akuttsituasjonen, og i tidlig fase
undervurderes ofte påkjenningens intensitet og varighet. Traumereaksjoner medfører også unngåelsesreaksjoner, og det er nødvendig med
aktiv innhenting og tilrettelegging av overføring til annen instans. Dette kan
hindre at henvisning oppleves som avvisning. Det offentlige har imidlertid
et ansvar for oppfølging. Støttesentrene mot seksuelle overgrep bør
fungere som supplement til dette.
140
9.4
MER OM OPPFØLGING – Å IDENTIFISERE ”BEHOV”
Mange snakker om betydningen til fastlegen, som gir allmennhelsetjeneste
og fungerer som inngangsbillett til andre helsetjenester. Alle informantene
våre understreker at det er viktig at fastlegen inkluderes:
Det er egentlig interessant, for mange mennesker stoler på
fastlegen. Det er også en diskusjon nasjonalt, om mottakene skal ha
eget spesialtilbud. Men jeg tror at fastlegen er en viktig person i det,
for det er den som skal ta vare på helsa resten av livet. Og dette
følger deg bestandig.
Men slett ikke alle mener fastlegen i seg selv er noen garanti for god
oppfølging videre:
Ikke alle fastleger tar det like seriøst, eller orker å gå inn i det.
Dette er ikke et utsagn som er ment å være representative for erfaringene
man gjør seg ved overgrepsmottakene. Generelt vet man heller lite ved
overgrepsmottakene om hva som skjer etter at pasientene er henvist til
fastlegen:
Man henviser til fastlegen, men vi får ikke tilbakemelding om de blir
fulgt opp. Føler at kanskje det ansvaret skulle vært gjort til
sykepleierens som tok mot dem, så man visste at de fikk
oppfølgingen.
En legerepresentant påpeker at fastlegene som institusjon kanskje er "den
viktigste og mest stabile ressursen pasienten har når ulykken har skjedd",
og at "overgrep og følger av overgrep er incidens og prevalens tatt i
betraktning, en meget stor del av fastlegens arbeid". Vår evaluering
omhandler ikke fastlegenes arbeid som sådan, ei heller andre
oppfølgingsinstansers arbeid som sådan, og vi trekker ingen konklusjoner
om deres arbeid. Vi er opptatt av den oppfølgingen overgrepsmottakene
står for – i forhold til tilbudet som gis ved overgrepsmottakene, så vel som
de henvisningsrutinene man har, og eventuell oppfølging av pasienten i
141
overgangsfasene – overgangene mellom ulike instanser er kritiske – det er
der mennesker lettest kan "falle bort" (sitat). Det vi vet fra vårt
datamateriale, er at fastlegene er/bør være viktige i oppfølgingsarbeidet i
forhold til overgrepsmottak. Det vi vet, er at overgrepsmottakene generelt
vet lite om hva som skjer etter at pasientene er henvist videre. Når
mennesker i feltet spør seg hvorvidt god oppfølging er sikret ved kun å
henvise til fastlegene, er det datamateriale i seg selv – og et relevant
spørsmål.
En representant fra et Støttesenter mot seksuelle overgrep kan fortelle at
etter et overgrep kan det bli vanskelig for enkelte kvinner å undersøkes av
en mann – eller menn kan oppleve det vanskelig å undersøkes av en
kvinne. Det kan oppleves som et nytt overgrep. For andre er det helt
andre variabler som er avgjørende. Dette er en like fullt en reell
problematikk, som omhandler mye mer enn preferanser, med potensielle
konsekvenser langt utover møtet med overgrepsmottaket. Ved ett
overgrepsmottak kan man fortelle at
Noen overgrepsmottak hjelper folk å bytte fastlege, det kan være
kvinner som er overgrepsutsatt som ikke greier å gå til mannlige
leger, og ikke greier å benytte seg av fastlegen som før. Det er
viktig at man tenker på det, at det er noe der man kan tilrettelegge.
Andre kan fortelle at særlig på små steder kan fastlegen være vanskelig å
bruke i oppfølgingsarbeidet, fordi det er så smått og gjennomsiktig, og
”tanta til naboen” (sitat) sitter på legekontoret. Dette er forhold som i
praksis kan bety at mennesker faller utenfor, og ikke får den hjelpen de
trenger.
Noen er veldig klar på at oppfølgingstilbudet hører hjemme i allmennhelsetjenesten, ikke spesialisthelsetjenesten:
Dette er ditt livs tsunami. Og det er viktig å understreke at det er
helt vanlig med reaksjoner. Det er viktig å avmystifisere, derfor må
hjelpen ha plass i allmennhelsetjeneste. Det rammer mange
aspekter ved livet.
142
Andre understreker at det er behov for mer spisset kompetanse på
traumatologi:
Psykologer burde vi absolutt hatt som er gode på traumatologi og
sånne ting, det er helt forferdelig at vi ikke har det, når vi vet hvor
mange av disse her som blir utsatt for seksuelle overgrep som får
posttraumatisk stresslidelse i etterkant.
De får et tilbud om å komme inn tre ganger på livskrisehjelpen. Og
det syns jeg ikke er å ta dem på alvor. Fordi senter for
krisepsykologi har gjort en undersøkelse hvor man har sett på hvilke
type traumatiserte mennesker som sliter mest etter halvannet år:
Det er etterlatte etter selvmord og de som er utsatt for overgrep.
Det må også være et tilbud til at partneren også får samtale. Vi vet
at disse kvinnene sliter i relasjonene sine etterpå, det er fryktelig
vanskelig å være par etter et sånt overgrep. Det tilbudet synes jeg
ikke er spesielt bra når man vet hva forskningen sier.
Vi vet nå fra så mange studier, om du ikke får faglig kvalifisert hjelp
nytter det ikke. Du kan få mye samtaler, men de fører ikke til målet
om den du snakker med ikke kan traumeterapi. Vi er krystallklare
på at om du bare sitter og snakker kommer du deg ikke ut av
problematikken.
Du er nødt å ha sentre som har den
spesialkompetansen som kan gi hjelpen som trengs.
Nest etter tortur er voldtekt det som har høyest risiko for
posttraumatisk stress-syndrom. Med så stor del som utvikler
kliniske problemer, trenger man psykologhjelp på samme linje som
bistandsadvokat. Man trenger mer kunnskapsløfting i praksis, ikke
bare på teorisiden.
Det er systematikk omkring det med advokathjelp, og det burde
vært det samme med psykologhjelp.
143
Det påpekes at ikke alle traumepsykologer mener det er nødvendig med
krisepsykologisk oppfølging fra første stund, men at det er nok med
avlastende støttesamtaler/samtaler, støtte opp om nettverk og gi enkel
symptomlindring. Men om et traume "setter seg" (dvs høy symptomscore
over varighet over ca. en mnd.), bør pasienten henvises til
psykolog/krisepsykolog. For å vite om slike behov er tilstede, må imidlertid
noen følge opp lenge nok til å avdekke det. Enkelte uttrykker ønske om at
mennesker som har vært utsatt for overgrep skal garanteres psykologhjelp
på linje med advokathjelp. Men en utfordring som dras fram i forhold til
psykologhjelp er knyttet til kostnader:
Mange har ikke råd til å gå til psykolog eller DPS23, egenandelstaket
betyr nesten tusen kroner hver måned de første månedene, mange
folk har ikke råd til det. Samtidig går det ikke an å si at de skal ha
gratis psykolog, hva med de andre? Det ville vært bedre med tilbud
på lavere nivå.
Hvilke erfaringer brukerne faktisk gjør seg, vet vi lite om på nåværende
tidspunkt. Brukerundersøkelsen vår vil ikke være ferdig før neste vår. Vi
har imidlertid hatt samtaler med enkelte Støttesenter mot seksuelle
overgrep, og kommet inn på erfaringene til de av brukerne deres som har
vært i kontakt med overgrepsmottak:
Enkelte brukere kan fortelle at de ”ble henvist til hjemmesykepleien
eller psykiatrisk i hjemkommunen, men de kunne ikke hjelpe oss,
derfor kommer jeg hit”. ”De i kommunen forsto ikke hva jeg
snakket om”, sier de, ”de kalte ikke en spade for en spade”. De
kunne snakke om det, men de visste ikke hvordan de skulle komme
seg videre.
Vel vitende om at brukere av Støttesenter mot seksuelle overgrep ikke
utgjør noen representativ populasjon av overgrepsutsatte generelt, er
dette likevel reelle erfaringer flere mennesker har gjort seg. Enkelte
Støttesenter mot seksuelle overgrep kan berette at en del pasienter ikke
23
Distriktspsykiatrisk senter
144
ønsker å henvises til psykiatrien, og derfor i realiteten går fra
overgrepsmottaket uten noen form for oppfølging bortsett fra blodprøver
og lignende. Igjen, selv om vi ikke vet om dette er representativt for
brukere av overgrepsmottakene, utgjør erfaringen et viktig innspill i forhold
til diskusjoner omkring oppfølgingstilbudet. DIXI (Ressurssenter for
voldtatte) beretter om lignende erfaringer:
En problematikk som går igjen er at BUP24 ikke prater om
overgrepene, det er et kjempeproblem. Men det er en kritikk som
går mot BUP heller enn overgrepsmottakene.
Betydningen av at overgrepsutsatte får høre at de har normale, friske
reaksjoner på en syk hendelse er det flere som kommer inn på. Budskap
kan imidlertid formidles på mange plan, ikke bare via ord. Psykiatrien kan
ha negative konnotasjoner for en del mennesker. Å henvises dit kan
fortelle en historie i seg selv, om enn aldri så uintendert: om at de er ”syke”
(sitat), en forståelse enkelte vil reservere seg mot, ved å takke nei til et slikt
tilbud om oppfølging.
Psykiatri og det krisepsykologiske feltet er heller ikke synonymer. Atle
Dyregrov, Senter for Krisepsykologi i Bergen, skriver at ”innen det
krisepsykologiske feltet har vi påpekt at den tradisjonelle psykiatriske
tenkemåte faktisk skaper mer avstand og kan øke problemene for de som
skal hjelpes” (2008). Dyregrov formidler også en erfaring med at den
fysiske tilhelningen må finne sted før man er klar for den psykologiske
bearbeidingen, og advarer mot å presse på skadede personer en kognitiv
og emosjonell bearbeiding. ”Det må antas at debrifing eller en enkelt
oppfølgingssamtale uten noen form for oppfølging er av begrenset verdi”
(Dyregrov 2008).
I en eventuell drøfting av oppfølging for å
forhindre/bearbeide posttraumatisk stress-syndrom, er det viktig å være
klar over de forskjellige tilnærminger som fins, og sørge for at de ulike
perspektivene blir representert. I den nye handlingsplanen mot voldtekt
framgår behov for psykologer i kommunene. Dette behovet underbygges
av vårt datamateriale.
24
Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk
145
9.5
TOPPEN AV ISFJELLET?
Støttesenter mot seksuelle overgrep observerer at mange som er blitt
utsatt for overgrep i voksen alder viser seg å ha en historie med misbruk.
Gjestad (2008) påpeker at hvis man har vært utsatt for seksuelle overgrep
tidligere og så blir utsatt for en voldtekt, vil dette lett kunne gi sterke
reaksjoner igjen: ”Vesentlig her er opplevelsen av kontrolltap og manglende
mestring. Når hjelpeløsheten blir stor og verden blir meningsløs, urettferdig
og tilfeldig, vil reaksjonene bli mer omfattende. Det er menneskelig å prøve
å finne årsak til og mening med hendelser. Når alt dette brister, øker
sårbarheten, tapet, selvbildet blir negativt og selvstendighet erstattes med
avhengighet. Man taper tillit til seg selv, til andre og til fremtiden”.
Historier om tidligere overgrep kommer imidlertid sjelden fram ved først
møte. En representant for Smso sier det slik:
Etter tredje fjerde samtalen, når vi spør, har du opplevd dette før,
så kommer det ”ja…" hvor gammel var du da?" 6 eller syv…"
Problematikken de ulike pasientene sliter med kan med andre ord gå langt
dypere enn det som lar seg observere eller kommunisere i møtet med
overgrepsmottaket, spesielt ved overgrepsmottak som ikke har psykososial
oppfølging over tid. De aller fleste overgrepsmottakene forteller at de
søker å tilrettelegge for oppfølging for den enkelte ”etter behov”. ”Behov”
(sitat) er imidlertid ikke noen objektiv observerbar enhet – det handler om
perspektiv og fortolkning. Det sies at den som holder en hammer ser bare
spiker. Den fagbakgrunn og de ”fortolkende brillene” den som definerer
behovet har, er avgjørende for hva man er i stand til å se. Noe av
sårbarheten i det å være pasient eller bruker, ligger også i dette, at det er
så mange på banen for å definere ens ”behov”.
Reaksjoner er heller aldri statiske, ei heller reaksjoner på overgrep. Og
mennesker har ulike måter både å reagere og opptre på i den akutte
situasjonen så vel som videre. Ingen har fri eller uendelig adgang til et
annet menneskes erfaring, og det er grenser for hva språk kan fortelle oss
(Eide 2012). For det første tar alle mennesker hele tiden valg i forhold til
hva de sier, til hvem, når og på hvilken måte. I tillegg er det aspekter ved
146
erfaring som er vanskelige, kanskje umulig, å verbalisere. Polanyi (1967)
snakker om det han kaller ”the tacit dimension”, som refererer til
eksistensen av kroppsliggjort og ikke-verbal kunnskap. Sist, men ikke
minst, så har man problematikken knyttet til det smertefulle. Det
smertefulle har vært påpekt som noe som motstår språkliggjøring i mye
større grad enn andre erfaringer. Smerte har vært beskrevet som “defying
language, occurring on that fundamental level of bodily expression which
language encounters, attempts to express, and then fails to encompass”
(Good 1992). Det er grenser for hva som faktisk blir satt ord på, og det er
grenser for hva som kan settes ord på i det store og hele (Scarry 1985).
Mesteparten av isfjellet er under vannflaten. Når man snakker om
”behov”, er det også nødvendig å tematisere: Hvilken betydning har den
kompetansen man har ved overgrepsmottakene, for de behovene man er i
stand til å identifisere? Hvilken betydning har det faktum at reaksjoner kan
komme lenge i etterkant, for hvordan man bør tenke og legge opp
eventuell oppfølging?
147
10.
AVSLUTTENDE BETRAKTNINGER
10.1
VARIASJON OG ÅRSAKSFORHOLD
Mange forhold kan naturligvis være med på å påvirke hva mennesker
velger å fortelle, så vel som måten det berettes på. Det å vite at det pågår
en evaluering vil være styrende for hva man opplever som relevant å
formidle, så vel som hva man finner ønskelig å formidle. Mye står på spill
for mange. Vi baserer oss imidlertid på at informasjonen vi har fått er
korrekt, og våre avsluttende betraktninger baserer seg på en slik forståelse.
Med det antall informanter vi har hatt, representanter for
kompetansemiljø så vel som overgrepsmottakene selv – over hundre uten
å regne med spørreundersøkelsene – framkommer det også såpass klare
mønster, at det er mer plausibelt å anta troverdighet enn å betvile
informasjonen.
Vårt datamateriale indikerer at det er stor variasjon mellom
overgrepsmottakene, på mange plan. Kravspesifikasjonen spør spesielt
etter hvorvidt variasjonene hva angår tilbud og innhold i tilbud og kvalitet
henger sammen med hvorvidt mottakene er forankret ved legevakt/interkommunal legevakt, eller helseforetak. Dette spørsmålet besvares
klart av datamaterialet vårt: Det er ingen sammenhenger mellom
forankringssted og omfanget av/innholdet i tilbudene som gis ved
overgrepsmottakene. Vi finner overgrepsmottak som rapporterer at både
medisinske, rettsmedisinske og psykososiale aspekter fungerer godt, og
overgrepsmottak som rapporterer at de strever hva angår rettsmedisinske
og psykososiale aspekter – uavhengig av om de er forankret i sykehus eller
legevakt. Omfang av samarbeidspartnere/henvisningsinstanser og hvor
omfattende samarbeidet er henger heller ikke sammen med
forankringspunkt. Intervjuer med samarbeidspartnere og henvisningsinstanser bekrefter dette inntrykket.
Helseforetak nevner en spesiell utfordring i forhold til å ta imot saker
knyttet til vold i nære relasjoner. Dette er en type saker man mener bedre
håndteres i nærmiljøet, i praksis ved legevakt. Mange overgrepsmottak
148
forankret i legevakt/interkommunal legevakt rapporterer imidlertid også
spesielle utfordringer knyttet til å ta imot saker som omhandler
relasjonsvold. Manglende ressurser påpekes, men en del kommer også inn
på at relasjonsvold i tillegg krever en annen form for kompetanse enn man
har per i dag. Tematikken vold i nære relasjoner synes å behøve
avklaringer på mange plan, enten overgrepsmottaket er forankret i
legevakt/interkommunal legevakt eller helseforetak.
At det ikke framkommer direkte sammenhenger mellom organisasjonsform
og tilbud som gis, betyr imidlertid ikke at det ikke er mulig å påpeke
årsaksforhold og faktorer av betydning for tilbudet som gis. Gjennom en
presentasjon og analyse av et sammensatt datamateriale vil vi
utkrystallisere noen faktorer av betydning, så vel som påpeke viktige
sammenhenger som framkommer.
Noen av overgrepsmottakene har eksistert lenge, andre er relativt nylig
opprettet. Noen befinner seg i områder med stort befolkningsgrunnlag,
andre ikke. Noen har et mangfold av ulike instanser å henvise til og
samarbeide med, andre ikke. Det som imidlertid er felles for alle
mottakene, er at økonomiske rammebetingelser bestemmer det handlingsrom som gis. Svært mange overgrepsmottak sliter med finansieringen.
Datamaterialet vårt indikerer at rask mobilisering til en mottakssituasjon
kreves en stabil og forutsigbar vaktordning. Men bruk av tilstedevakt eller
betalt beredskapsvakt av både sykepleier og lege koster mer enn mange
overgrepsmottak har råd til. Hva slags ansettelsesmåter som er mest
gunstig kan imidlertid variere fra mottak til mottak. Variasjon er i seg selv
ikke et onde, men variasjonen man finner i feltet i dag reflekterer mer enn
hensiktsmessige lokale tilpasninger.
Overgrepsmottakene skal ivareta tre hoveddimensjoner:
-
Medisinsk undersøkelse og behandling
Psykososial støtte og oppfølging
Rettsmedisinsk undersøkelse og eventuell sporsikring
149
Vår evaluering viser at noen overgrepsmottak synes alle tre aspektene ved
overgrepsmottakets arbeid fungerer godt, både medisinsk undersøkelse og
behandling, psykososial støtte og oppfølging samt rettsmedisinsk
undersøkelse og eventuell sporsikring. Dette er gjerne de større
mottakene – uavhengig av hvorvidt de er en del av et helseforetak eller
legevakt, kommunal eller interkommunal. Alle overgrepsmottakene mener
medisinsk undersøkelse og behandling ivaretas godt – dvs. undersøkelser
med hensikt å diagnostisere og behandle, undersøkelser og behandling for
skader, seksuelt overførbare sykdommer, akutte psykiske reaksjoner og
psykiske lidelser.
Derimot, hva angår rettsmedisinske undersøkelser rapporterer mange at
de opplever mangler, noe som bekreftes i samtaler med representanter for
Den rettsmedisinske kommisjon, så vel ut fra den varierende kvaliteten på
de sakkyndige erklæringene de mottar.
Det er heller ikke alle
overgrepsmottak som sender inn erklæringene. De fleste steder utføres
kun dokumentasjon, selv om enkelte overgrepsmottak rapporterer at de
utformer sakkyndige vurderinger. Hva angår detaljene i dokumentasjonen
kan vi som samfunnsvitere kun referere til erfaringene man formidler fra
overgrepsmottakene og de relevante kompetansemiljøene. Det nærmere
innholdet må vi overlate til personer med fagkompetanse på området å
vurdere. Intervjuer med representanter for kompetansemiljø understreker
imidlertid betydningen av at det skal være tydelige krav til kvalitet og
kompetanse på de tre hovedområdene, som bør danne grunnlaget for
tilbudet mottakene skal gi og organiseringen som velges.
Selv blant overgrepsmottak som kan fortelle at det ikke er noe problem å
ta unna akuttarbeidet, knytter det seg like fullt utfordringer til
etterarbeidet hva angår de rettslige aspektene. Utfordringen knytter seg til
finansieringen av et svært tidkrevende arbeid. Normaltariffen omfatter
nemlig ikke de rettsmedisinske aspektene ved arbeidet, som derved lett
blir ”venstrehåndsarbeid” (sitat). Det etterlyses en "rettsmedisinsk
normaltariff", hvor ulike prosedyrer er beskrevet, og man får muligheten til
å ta betalt for etterarbeidet som er ganske omfattende – et forslag også
Nklm kommer med, for å få refusjon for ytelser på det rettsmedisinske
området, uavhengig av hvorvidt saken anmeldes eller ikke (2012). Noen
150
mener imidlertid at det kunne vært hensiktsmessig at de økonomiske
aspektene knyttet til rettsmedisin lå under justissektoren. Med en
paraplyorganisasjon under justissektoren, og den rettsmedisinske
normaltariffen administrert via justissektoren, ville penger og
instruksjonsmyndighet komme fra samme myndighet. Det rettsmedisinske
ansvaret er imidlertid tett flettet sammen med helsehjelp. Selv om enkelte
mener det er en oppgave justissektoren burde ta hånd om, og dermed
finansiere, mener andre at helsesektoren må ansvarliggjøres, og finansiere
en ”rettsmedisinsk normaltariff” - inklusive regning på legeerklæringer.
Overgrepsmottakenes funksjon i forhold til eksisterende målsettinger og
kvalitetskrav for tjenesten må ses i forhold til kapasitet og kompetanse.
Erfaring og kompetanse ved de ulike mottakene er svært ulik på grunn av
forskjellig pasientvolum og hvor lenge de ulike mottakene har eksistert
(Nklm 2010, 2012). Det handler også om fravær av klare nasjonale
retningslinjer for finansieringen av mottakene – hvordan kommunenes
andeler skal beregnes og hva som er rimelig driftsnivå, gitt volumet av
saker. Videre, mangel på kontinuerlig beredskapsordning og tjenesteplan.
Det er for dårlig økonomi til at det kan gis tilfredsstillende faglig
oppdatering og trening, og til å drive betalt intern møte- og kursvirksomhet
for sykepleiere og leger sammen, for lite tid til planlegging, organisering og
kvalitetsarbeid ved de små og mellomstore mottakene – forhold som også
påpekes av Nklm (2012:15). Datamaterialet vårt viser at et godt tilbud til
overgrepsutsatte forutsetter en organisasjon som kan ivareta både
administrative og faglige støttefunksjoner. En stabil og forutsigbar
vaktordning er alfa og omega, og ivaretas ikke ved bruk av uforpliktende
tilkallingssystem som ringelister. Datamaterialet vårt bekrefter at der man
benytter tilstedevakt eller betalt beredskapsvakt av både sykepleier og lege,
mobiliseres det både raskere og lettere til en mottakssituasjon.
De funksjoner overgrepsmottak skal ivareta innebærer samarbeid både
mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten og mellom helse- og
justismyndighetene. Datamaterialet vårt viser imidlertid at både graden av
samarbeid de ulike overgrepsmottakene har, så vel som hva samarbeidet
innebærer i praksis, varierer. Det fins lite formaliserte samarbeidsavtaler.
Hva angår helse- og justismyndighetene, opplever flere informanter at
151
helsemyndighetene har vært "mer fraværende" (sitat) enn justismyndighetene.
De faglige mål for ivaretakelse av den aktuelle målgruppen og mottakenes
oppgaver slik de fremgår av Helsedirektoratets veileder for
overgrepsmottak, IS-1457 (2007) er i ulik grad realisert. Overordnede
kvalitetsmål for helse- og omsorgstjenester er at tjenestene skal være
virkningsfulle, trygge og sikre, involvere brukere og gi dem innflytelse, være
samordnete og preget av kontinuitet, utnytte ressursene på en god måte og
være tilgjengelige og rettferdig fordelt. Evalueringen viser imidlertid at det
tilbudet man får per i dag ved overgrepsmottakene varierer med hensyn til
hvor i landet man befinner seg. Slik sett kan ikke et godt tilbud til
overgrepsutsatte sies å være tilgjengelig eller rettferdig fordelt.
Samordning og kontinuitet ved det enkelte overgrepsmottak er også svært
varierende, og overgangene mellom de ulike instanser som
overgrepsutsatte forholder seg til er ulikt ivaretatt. Disse overgangene
omtales som kritiske, da det er her pasienter lett kan "falle ut". Vi bruker
anførselstegn her, da pasientene ikke bare er noe passivt som "faller ut",
men mennesker som tar valg. Men overgrepsutsatte kan velge bort videre
oppfølging av et mangfold grunner. For rask henvisning kan av pasienter
erfares som avvisning, og i forhold til relasjonsvold kommer det også et
sikkerhetsaspekt inn, som blir vanskeligere å ivareta dersom pasientene
sluses for raskt videre.
Videre kan problematikken overgrepsutsatte sliter med gå langt dypere
enn det som lar seg avdekke i første møte. Selv om fastlegene er viktige å
involvere, er en henvisning dit i seg selv ingen garanti for ivaretakelse
videre. Enkelte overgrepsutsatte kan oppleve fastlegen som vanskelig å
henvende seg til der det er små, gjennomsiktige steder, eller at
overgrepsutsatte kan oppleve det som vanskelig å forholde seg til leger
med et annet kjønn enn den overgrepsutsatte selv har. Hvilken
kompetanse og forutsetninger de ulike fastlegene har for å gripe fatt i en
slik problematikk vil også variere. Enkelte overgrepsutsatte kan også velge
bort oppfølging om dette innebærer å måtte forklare seg til ytterligere
personer. Bortvalg av oppfølging er dermed ikke nødvendigvis uttrykk for
at det ikke eksisterer behov for oppfølging. Mange overgrepsmottak
152
henviser videre til psykiatrien. Psykiatrien kan imidlertid ha negative
konnotasjoner for en del mennesker, og brukerorganisasjoner kan berette
at enkelte takker nei til tilbudet. Mange påpeker betydningen av at
overgrepsutsatte får understreket at de ikke er syke, men har normale
reaksjoner på ekstreme hendelser. Det å henvises til psykiatrien kan
imidlertid for noen bære et budskap om det motsatte. Det kan også være
vanskelig både for den overgrepsutsatte selv så vel som de ansatte ved
overgrepsmottaket å vite hvordan det videre forløpet vil være: reaksjoner
kan komme i ettertid. Overgrepsmottak skal være et akutt-tilbud, men hva
det innebærer varierer i praksis. En nærmere saumfaring av de
utfordringer man har å gjøre med, gjør at et visst oppfølgingstilbud ved
selve overgrepsmottaket framstår som både relevant og viktig. Det kan
være vanskelig for små mottak å drive oppfølgende psykososial behandling,
men den rollen mottakene skal ha i forhold til å sikre at pasienten får tilbud
om slik oppfølging kan med fordel drøftes. Sikring av systematisk
oppfølging uansett kreve en grad av ressurser som dagens
finansieringssystem ikke garanterer. De psykososiale aspektene står
imidlertid svakt ved de fleste mottakene, og det er generelt behov for
avklaring hva angår oppfølging og slusing videre i systemet.
Brukerundersøkelsen er under utarbeidelse, og vi må vente på resultatene
herfra for å kunne si noe mer omkring aspekter knyttet til involvering og
virkningsfullhet.
Det mangler imidlertid systematisk innhenting av
brukerens erfaringer ved de fleste mottakene. Målet med tjenesten er å
redusere helseskader på kort og lang sikt. Å vurdere de norske mottakenes
effekt på lang sikt ville krevd en studie som gikk over tid, med et helt annet
fokus enn den som her er presentert. Datamateriale fra brukerorganisasjoner indikerer imidlertid at overgrepsmottakene har fylt en viktig
rolle for de brukerne de kommer i berøring med. Noen av brukerne
formidler en erfaring med at de tekniske aspektene har hatt mer fokus enn
de menneskelige aspektene. Dette må ses i sammenheng med den
varierende grad av oppfølging de ulike mottakene har muligheter til, så vel
som varierende kompetanse. Det kreves spesiell kompetanse for å ivareta
mennesker i en utsatt situasjon, så vel som lokaler som kan bidra til å
signalisere verdighet. Der personell opplever seg usikker på de tekniske
aspektene ved mottakenes funksjon, er det også mulig å tenke seg at det
153
behøves mer fokus på det tekniske for å utføre disse riktig. Det kan tenkes
å gå på bekostning av de ”menneskelige” (sitat) aspektene.
Finansiering og ansettelsesmåter har også betydning for hva slags fagmiljø
man er i stand til å bygge opp, og kompetansen personellet innehar er
varierende, spesielt blant legene.
Vaktordninger som kan sikre
mengdetrening blant de ansatte går igjen som en viktig faktor for
oppbygging av kompetanse, noe som i praksis betyr å ha en relativt stabil
gruppe mennesker tilknyttet mottaket: så få at man får nok
mengdetrening, men så mange at de ansatte ikke blir utbrent. Det handler
om å bygge opp kompetanse, så vel som å ivareta kompetansen: De
ansatte som utgjør den grunnleggende ressursen ved mottakene. Ved de
fleste mottakene er det mangel på administrative og faglige ressurser, tid
til nødvendig gjennomgang av saker i ettertid, og rammer for utvikling og
vedlikehold av kompetanse i form av veiledning og kurs generelt og
rettsmedisinsk kompetanse spesielt.
De færreste mottakene tar i dag imot saker knyttet til vold i nære
relasjoner. Samtlige av mottakene som ikke tar imot saker knyttet til
relasjonsvold påpeker at de med dagens økonomiske rammebetingelser
ikke har kapasitet til å ta imot ytterligere pasientgrupper. Enkelte kommer
også inn på at tematikken vold i nære relasjoner ikke bare krever flere
ansatte, men en annen type kompetanse enn de besitter per i dag. I
forhold til denne kategorien blir det spesielt viktig å sikre at de ikke reiser
hjem til en farlig situasjon. Nødvendigheten av å tenke sikkerhet har, som
tidligere nevnt, implikasjoner for hvordan man bør tenke oppfølging.
Per i dag varierer den oppfølging mottakene gir fra kun å ta en telefon i
etterkant, til omfattende tilbud over lengre tid, der også andre faggrupper
involveres. Det er behov for å drøfte nærmere oppfølgingen knyttet til
pasientkategorien ”relasjonsvold”, så vel som hva slags kompetanse som
kreves. Ytterligere oppfølging vil imidlertid være avhengig av finansiering
for å kunne gjennomføres. Flere representanter for overgrepsmottak
stiller spørsmål knytte til hva som skal defineres som vold, og hva som skal
defineres som nære relasjoner. De er usikre på hvor bredt de skal gå ut.
154
Det uttrykkes også ønske om at den nye veilederen kan skissere flere
aktuelle forløp, og si noe om hvilke forløp som passer for hvem.
Variasjon i seg selv er imidlertid ikke nødvendigvis et onde. Tvert imot
berettes det om så ulike forhold de forskjellige stedene i landet, at dersom
et godt tilbud til overgrepsutsatte skal sikres krever det lokale tilpasninger.
De fleste informantene våre kan ikke få understreket nok at de oppfatter
det som en tragedie om velfungerende mottak skulle legges ned på grunn
av prinsipper: det framheves at fokus må være på kvalitet og kompetanse,
ikke faste organisasjonsmodeller, profesjoner eller lokaliteter. Overgrepsmottakene fyller en viktig rolle både i forhold til akutthjelp og oppfølging
rettet til voksne personer som har vært utsatt for overgrep, så vel som
samarbeid og koordinering av oppgaver og ansvar overfor andre instanser
– i akuttfasen så vel som i det videre oppfølgingsarbeidet rundt den enkelte
bruker. Hva angår utnyttelse av ressurser, handler problemstillingen
knyttet til overgrepsmottakene heller om manglende ressurser, og
nødvendigheten av å ty til løsninger som ikke er optimale for verken de
ansatte eller tilbudet som gis.
Hvorvidt overgrepsmottakene i utgangspunktet skal forankres i
kommunehelsetjeneste eller spesialisthelsetjeneste tar vi ikke stilling til.
Datamaterialet vårt viser imidlertid at det fins overgrepsmottak som har
bygd opp en velfungerende organisasjon og ressurser i form av mennesker
med kompetanse både ved legevakt/interkommunal legevakt så vel som
helseforetak. Anmodningen fra mange av våre informanter om at de
eksisterende ressursene må ivaretas, må anses som særdeles plausibel.
10.2
”DET BESTE MÅ IKKE BLI DET GODES FIENDE” - UTDYPING
Tittelen på denne rapporten er et sitat fra en av våre informanter: ”Det
beste må ikke bli det godes fiende”. Dette er ikke en konklusjon fra vår
side, men et utsagn som sammenfatter datamaterialet vårt. Uttrykket
henspiller på oppfatningen av at et visst gap mellom idealer der kan være
nødvendig når virkeligheten setter begrensninger på hva som faktisk kan
realiseres. Det betyr at det ideelle overgrepsmottak kan kanskje sies å
innbefatte kliniske rettsmedisinere så vel som eksperter på krisepsykologi,
155
spesialsykepleiere, gynekologer, allmennpraktikere og sosionomer med
spesialutdanning som arbeider med tematikken på heltid. Men med et lite
land med lange strekninger, små miljø og stor variasjon på alle plan kan en
slik visjon være urealistisk. Færre, mer sentraliserte mottak ville hatt en
fordel i forhold til å kunne bygge opp kompetanse og sikre mengdetrening.
For et menneske som sitter med sæd i ansikt og på hender teller imidlertid
hvert sekund. Man kan ikke dusje, spise eller gå på do før sporsikringen er
utført. At noen man står nært holder rundt en, kan også medføre
oversmitte av spormateriale.
Av hensyn til ofrene er det viktig å påpeke at man uansett løsning må sikre
muligheten for rask, grunnleggende sporsikring.
Omkostningene i
menneskelig lidelse og de implikasjoner dette har på sikt, også økonomisk,
er variabler som må med i regnestykket. Som tidligere påpekt så er
overgrep ingen marginal problemstilling. Dette er så viktig å være klar
over, at vi tillater oss å gjenta faktaopplysninger i den anledning:
Voldtektsutvalget estimerer mellom 8000-16000 voldtekter/voldtektsforsøk per år, og det understrekes at dette er et konservativt estimat. Det
framgår at 9 av 10 voldtekter ikke anmeldes (Sletner 2008). Videre har det
vært estimert at minst 20 000 kvinner i Norge utsettes hvert år for
vold/trusler/sexovergrep fra nærstående person (Ormstad 2011). Voldtekt
er den mest traumatiserende hendelsen et menneske kan oppleve,
forbundet med sterke, omfattende og langvarige reaksjoner (Gjestad
2008).
Sitatet ”det beste må ikke bli det godes fiende” henspiller på at ideen om
det ideelle, der det ideelle ikke er realiserbart, ikke må bli et hinder for å gi
et tilbud, finne løsninger som kanskje ikke er ideelle, men som er
realiserbare. Bistand til overgrepsutsatte handler om å tenke langsiktig,
helhetlig og gripe inn i potensielle forløpere og utviklingsveier for psykiske
helseproblem og arbeidslivsmarginalisering. Uten avklaring av ansvarsforhold og sikring av at intensjoner følges opp med finansiering, kan ikke
veilederen gjøre annet enn å gi anbefalinger, uten noen garanti for at de
følges. Lovfesting framheves som et viktig virkemiddel for å sikre dette av
informantene våre, fra overgrepsmottakene så vel som fra relevante
kompetansemiljø og prosjektets referansegruppe.
156
REFERANSER
Dyregrov,
Atle
(2008):
Krisepsykologi
som
industri.
http://www.krisepsyk.no/Temasider/dbatt/krise.htm
Eide, Ann Kristin; Gjertsen, Hege (2009). Hjelp når livet rakner: evaluering av
incestsentrene og incesttelefonen.
NF-rapport nr.2. Bodø:
Nordlandsforskning NF rapport nr.2
Eide, Ann Kristin; Gjertsen, Hege (2009). Med ! eller ? Virkninger av, og
utfordringer ved, gjenopprettende rett som alternativ eller supplement til
straff. NF-rapport nr.14. Bodø: Nordlandsforskning
Eide, Ann Kristin (2012). ”Life stories: beyond construction”. In: Journal of Critical
Realism 11(2): 139-162. London: Equinox publishing
Gjestad, Rolf (2008). Ettervirkninger: Varighet og Omfang - Hvor lenge og hvor
omfattende?
http://www.krisepsyk.no/Temasider/Traumer/varighet%20og%20omfang.
htm sist besøkt 4/8-12
Good, Mary-Jo DelVecchio (1992). Pain as human experience: an anthropological
perspective. Berkeley California: University of California
Helse- og omsorgsdepartementet (1999). Lov om spesialisthelsetjenesten m.m.
(spesialisthelsetjenesteloven). Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet
Helse- og omsorgsdepartementet (2008-2009). Samhandlingsreformen. Rett
behandling – på rett sted – til rett tid. St.meld. nr. 47 (2008-2009) Oslo:
Helse- og omsorgsdepartementet
Helse- og omsorgsdepartementet (2010). Lov om kommunale helse- og
omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven). Prop. 91 L
(2010-2011). Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet
Helse- og omsorgsdepartmentet (2011). Samhandlingsreformen – lovpålagte
samarbeidsavtaler
mellom
kommuner
og
regionale
helseforetak/helseforetak. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet
Hunsgår, Steinar (2009). ...er hjelpa nærmast! Forslag til Nasjonal handlingsplan
for legevakt. Rapport nr. 1-2009. Bergen: Nasjonalt kompetansesenter for
legevaktmedisin
Hunskår, Steinar m.fl. (2012). Beredskapssituasjonen ved norske overgrepsmottak.
Bergen: Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin
Johnsen GE, Alsaker K, Hunskår S. (2010). Overgrepsmottak i Norge 2009. Rapport
nr 2- 2010. Bergen: Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin
Justis- og politidepartementet (2007). Vendepunkt. Handlingsplan mot vold i nære
relasjoner 2008-2011. Oslo: Justis- og politidepartementet
157
Justis- og politidepartementet (2008). Fra ord til handling. Bekjempelse av
voldtekt krever handling. Norges offentlige utredninger, NOU 2008:4.
Oslo: Justis og politidepartementet
Justis- og beredskapsdepartementet (2012). Handlingsplan mot vold i nære
relasjoner. Oslo: Justis- og beredskapsdepartementet.
Kommunal- og regionaldepartementet (2011). Proposisjon til Stortinget (forslag til
stortingsvedtak) Prop. 1 S (2011–2012).
Oslo: Kommunal- og
regionaldepartementet
Moderniseringsdepartementet (2004-2005) St.prp. nr. 1
Nesvold, Helle (2002). Hva kan vi tilby voldsutsatte kvinner innen helsevesenet –
eksempler fra Norge og Norden. Oslo: Oslo legevakt
Nklm (2009). Brev med vedlegg til Helsedirektoratet av 9.12.09 – status for
overgrepsmottak.
Ormstad, Kari (2011). Seksuelle overgrep og vold i nære relasjoner. Oslo:
Rettsmedisinsk institutt Uio
Polanyi, Michael (1967). The tacit dimension. NY: Doubleday
Rothbaum, Barbara Olasov; Foa, Edna B. (1998). Treating the trauma of rape.
New York: Guilford Press
Scarry, Elaine (1985). The body in pain: the making and unmaking of the world.
New York: Oxford University Press
Sletner, Rita (2008). Fra ord til handling. Bekjempelse av voldtekt krever handling:
utredning fra et utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 1.september
2006: avgitt til Justis- og politidepartementet 24.januar 2008. NOU
2008:4. Oslo: Departementenes servicesenter
Soggiu, Anna-Sabina og Hansen, Gun (2005). Voldsundersøkelse blant kvinnene
ved Thereses hus: undersøkelse av hvor ofte kvinnene ved Thereses hus
utsettes for vold og forslag til handlingsstrategier. Oslo: Rusmiddeletaten.
Sosial- og helsedirektoratet (2004). Organisering av helsetjenester til personer
som har vært utsatt for vold og seksuelle overgrep (IS-1203 fra oktober
2004). Oslo: Sosial- og helsedirektoratet
Sosial- og helsedirektoratet (2005). – og bedre skal det bli! Nasjonal strategi for
kvalitetsforbedring i sosial- og helsetjenesten.
Oslo: Sosial- og
helsedirektoratet
Sosial og Helsedirektoratet (2007). Overgrepsmottak: Veileder for helsetjenesten.
IS-1457. Oslo: Sosial- og Helsedirektoratet
158
APPENDIKS: SPØRREUNDERSØKELSER TIL POLITIET
På oppdrag fra Helsedirektoratet gjennomfører Nordlandsforskning en evaluering
av alle landets overgrepsmottak. I tillegg til dialog med overgrepsmottakene
selv, trenger vi også informasjon fra andre viktige aktører i feltet.
Vi vil understreke at det er viktig at så mange som mulig svarer på
undersøkelsen, da informasjonen skal brukes til å utforme det fremtidige
tilbudet ved overgrepsmottakene, deriblant skal avgjørelser om eventuell
lovfesting tas.
Vi vil også understreke at det er avklart med riksadvokaten at tematikken i
spørreundersøkelsen ikke er av sensitiv karakter, men omhandler samhandling
og organisatoriske rutiner, og at spørreundersøkelsen derfor ikke faller inn under
reglene i påtaleinstruksens § 3-5.
I undersøkelsen foretar vi intervju med daglig leder/koordinator ved samtlige
mottak i landet, og intervjuer representanter for andre relevante
kompetansemiljøer og interesseorganisasjoner. Evalueringen inkluderer også en
brukerundersøkelse. I tillegg velger vi ut seks områder i landet hvor vi gjør
dypdykk i form av ytterligere intervjuer med fagpersoner ved hvert mottak, så
vel som representanter for sentrale samarbeidsinstanser ved de respektive
overgrepsmottakene.
I tillegg foretar vi nettbaserte spørreundersøkelser rettet mot overgrepsmottakenes samarbeidsparter og politiet. Det er i den anledning vi her
henvender oss til deg, og vil oppfordre alle som arbeider med tematikken
seksuelle overgrep og vold i nære relasjoner til å delta. Din deltakelse er av
uvurderlig verdi.
Deltakelse i undersøkelsen er frivillig, og forskerne som gjennomfører
undersøkelsen har taushetsplikt. Det betyr at du har skjult identitet, vi som
forskere vet ikke annet om deg enn de opplysninger du gir via spørreskjemaet.
Videre vil den informasjonen vi får behandles slik at den verken kan spores
tilbake til enkeltpersoner eller det enkelte overgrepsmottak i det publiserte
materialet. I henhold til regelverket kan alle informanter når som helst reservere
seg mot å delta, eller be om å få sine opplysninger slettet. Alle opplysninger
oppbevares og behandles i henhold til lov om personopplysninger, og vi følger
gjeldende regler om taushetsplikt. Dato for prosjektslutt er 31.12.2012. Arbeidet
vil munne ut i en rapport som vil kunne lastes ned gratis fra våre nettsider:
www.nordlandsforskning.no .
Ansvarlig for evalueringen er Ann Kristin Eide, som er seniorforsker ved
Nordlandsforskning. Evalueringen gjennomføres i perioden april-august 2012.
Du er velkommen til å henvende deg til Ann Kristin Eide hvis du har spørsmål
159
om forskningsoppdraget. Har du tekniske spørsmål angående utfylling av den
elektroniske undersøkelsen, kan du henvende deg til seniorforsker Annelin
Gustavsen på [email protected] eller tlf. 41 55 75 73.
På forhånd takk for dine svar!
Med vennlig hilsen
for Nordlandsforskning
Dr. Ann Kristin Eide
Tlf.: 47 25 65 69
E-post: [email protected]
on
Din identitet vil holdes skjult
Les om retningslinjer for personvern. (Åpnes i nytt vindu)
4342055
0
True
38
0
0
True
1) * Hva er din stillingstittel/funksjon?
Etterforsker
Politiadvokat
Annet
Nå skal vi stille noen spørsmål om samarbeidet mellom politiet og overgrepsmottaket.
2) Hvordan er overgrepsmottaket du forholder deg til organisert? Hvis du forholder deg til
flere overgrepsmottak som er ulikt organisert, kan du sette flere kryss.
Helseforetak
Del av legevakt
Del av interkommunal legevakt
Annet
Vet ikke
160
3) Hvilke saker sendes til overgrepsmottaket/mottakene fra ditt politidistrikt? Du kan sette
flere kryss.
Seksuelle overgrep
Vold i nære relasjoner
Alvorlig vold
Annet
4) Hva er nedre aldersgrense for å sende utsatte til overgrepsmottaket?
Det er ingen nedre aldersgrense for oversendelse til overgrepsmottaket
14 år
15 år
16 år
Annet
Vet ikke
5) I hvilken grad vil du si at det er lett å få kontakt med overgrepsmottaket ved behov på
ukedager?
I veldig liten grad
I ganske liten grad
Noen ganger er det lett, andre ganger er det vanskelig
I ganske stor grad
I veldig stor grad
Problemstillingen er ikke relevant for min stilling
6) I hvilken grad vil du si at det er lett å få kontakt med overgrepsmottaket ved behov i
helgene?
I veldig liten grad
I ganske liten grad
161
Noen ganger er det lett, andre ganger er det vanskelig
I ganske stor grad
I veldig stor grad
Problemstillingen er ikke relevant for min stilling
7) Hva er gjennomsnittlig ventetid ved henvendelser til overgrepsmottaket på ukedager?
Under 1 time
1-2 timer
2-3 timer
3-4 timer
4-5 timer
Over 5 timer
Annet
Vet ikke
8) Hva er gjennomsnittlig ventetid ved henvendelser til overgrepsmottaket i helgene?
Under 1 time
1-2 timer
2-3 timer
3-4 timer
4-5 timer
Over 5 timer
Annet
Vet ikke
Denne informasjonen vises kun i forhåndsvisningen
162
Følgende kriterier må være oppfylt for at spørsmålet skal vises for respondenten:
•
(
o
o
o
•
Hvis Hva er gjennomsnittlig ventetid ved henvendelser til overgrepsmottaket på ukedager? er lik
<#other#>Annet
eller
Hvis Hva er gjennomsnittlig ventetid ved henvendelser til overgrepsmottaket på ukedager? er lik
<#na#>Vet ikke
)
9) Kan du utdype hvorfor du svarte 'vet ikke' eller 'annet' på spørsmålet om gjennomsnittlig
ventetid ved overgrepsmottakene på ukedager?
Denne informasjonen vises kun i forhåndsvisningen
Følgende kriterier må være oppfylt for at spørsmålet skal vises for respondenten:
•
(
o
o
o
•
Hvis Hva er gjennomsnittlig ventetid ved henvendelser til overgrepsmottaket i helgene? er lik
<#other#>Annet
eller
Hvis Hva er gjennomsnittlig ventetid ved henvendelser til overgrepsmottaket i helgene? er lik
<#na#>Vet ikke
)
10) Kan du utdype hvorfor du svarte 'vet ikke' eller
gjennomsnittlig ventetid ved overgrepsmottakene i helgene?
'annet'
på
spørsmålet
om
11) Har du kontakt med overgrepsmottaket i din jobb utover oversendelse av konkrete
saker?
Ja
Nei
163
Denne informasjonen vises kun i forhåndsvisningen
Følgende kriterier må være oppfylt for at spørsmålet skal vises for respondenten:
•
•
(
o
Hvis Har du kontakt med overgrepsmottaket i din jobb utover oversendelse av konkrete saker? er
lik Ja
)
12) I hvilke tilfeller har du kontakt med overgrepsmottaket i din jobb, utenom oversendelse
av konkrete saker? Du kan sette flere kryss, og skrive inn under 'annet'.
Kurs/opplæring
Informasjonsarbeid, for eksempel mot kommunene, helsestasjoner, skoler og lignende
Annet
13) Hvordan vil du vurdere samarbeidet med overgrepsmottaket på et generelt grunnlag,
ifølge dine egne erfaringer? Hvis du samarbeider med flere overgrepsmottak, kan du sette
kryss dersom du har forskjellig vurdering av samarbeidet med de ulike mottakene.
Samarbeidet er svært dårlig
Samarbeidet er ganske dårlig
Samarbeidet er av og til dårlig, av og til godt
Samarbeidet er ganske godt
Samarbeidet er svært godt
Annet
14) Utferdiger overgrepsmottakene sakkyndige vurderinger?
Ja, i de fleste tilfeller
Delvis, i noen tilfeller
Nei, ikke i noen tilfeller
Annet
Vet ikke
15) Sendes kopi av legeerklæring fra overgrepsmottaket til rettsmedisinsk kommisjon?
164
Ja, i de fleste tilfeller
Delvis, i noen tilfeller
Nei, ikke i noen tilfeller
Vet ikke
16) I hvilken grad vil du si at den rettsmedisinske undersøkelsen og sporsikringen som
gjøres ved overgrepsmottaket er av tilstrekkelig kvalitet for den strafferettslige
oppfølgingen av saken, der saken har kommet til politiet først?
I veldig liten grad
I ganske liten grad
Av og til tilstrekkelig, av og til ikke tilstrekkelig
I ganske stor grad
I veldig stor grad
Problemstillingen er ikke relevant for min jobb
17) I hvilken grad vil du si at den rettsmedisinske undersøkelsen og sporsikringen som
gjøres ved overgrepsmottaket er av tilstrekkelig kvalitet for den strafferettslige
oppfølgingen av saken, der saken har kommet til overgrepsmottaket først?
I veldig liten grad
I ganske liten grad
Av og til tilstrekkelig, av og til ikke tilstrekkelig
I ganske stor grad
I veldig stor grad
Problemstillingen er ikke relevant for min jobb
18) Fremgår det av mandat/informasjon fra
legeerklæringen til rettsmedisinsk kommisjon?
Ja
Nei
165
politiet
at
det
skal
sendes
kopi
av
Vet ikke
SPØRREUNDERSØKELSER TIL SAMARBEIDSPARTNERE
Til informasjon
Evaluering av overgrepsmottak
På oppdrag fra Helsedirektoratet gjennomfører Nordlandsforskning en
evaluering av alle landet overgrepsmottak. Vi vil gjøre
telefonintervjuer med daglig leder/koordinator ved samtlige mottak i
landet, og intervjue representanter for andre relevante
kompetansemiljøer
og
interesseorganisasjoner.
Evalueringen
inkluderer også en brukerundersøkelse. I tillegg velger vi ut seks
områder i landet hvor vi gjør dypdykk i form av ytterligere intervjuer
med fagpersoner ved hvert mottak, så vel som representanter for
sentrale samarbeidsinstanser ved de respektive overgrepsmottakene.
I tillegg vil vi foreta en nettbasert spørreundersøkelse rettet mot
overgrepsmottakenes samarbeidsparter. Det er i den anledning vi her
henvender oss til deg: det er av stor verdi for prosjektet om du har
mulighet til å delta.
Deltakelse i undersøkelsen er frivillig, og forskerne som gjennomfører
undersøkelsen har taushetsplikt. Det betyr at du har skjult identitet, vi
som forskere vet ikke annet om deg enn de opplysninger du gir via
spørreskjemaet. Videre vil den informasjonen vi får behandles slik at
den verken kan spores tilbake til enkeltpersoner eller det enkelte
overgrepsmottak i det publiserte materialet. I henhold til regelverket
kan alle informanter når som helst reservere seg mot å delta, eller be
om å få sine opplysninger slettet. Alle opplysninger oppbevares og
behandles i henhold til lov om personopplysninger, og vi følger
gjeldende regler om taushetsplikt. Dato for prosjektslutt er
31.12.2012. Arbeidet vil munne ut i en rapport som vil kunne lastes
ned gratis fra våre nettsider: www.nordlandsforskning.no .
Vennligst gi ditt svar på denne undersøkelsen før 2. juli 2012.
Ansvarlig for evalueringen er Ann Kristin Eide, som er seniorforsker
ved Nordlandsforskning. Evalueringen gjennomføres i perioden aprilaugust 2012.
Med vennlig hilsen
for Nordlandsforskning
Ann Kristin Eide
166
Tlf 47 25 65 69
[email protected]
Din identitet vil holdes skjult
Les om retningslinjer for personvern. (Åpnes i nytt vindu)
1) * Hvilken instans representerer du?
( ) Incestsenter
( ) Krisesenter
( )Rådgivningskontor
for
kriminalitetsoffer/kontor
voldsoffererstatning
for
2) Har din instans kontakt/samarbeid med et eller flere
overgrepsmottak? Hvis din instans har sjeldent kontakt med
overgrepsmottak, kryss av under 'ja.'
( ) Ja
( ) Nei
Denne informasjonen vises kun i forhåndsvisningen
Følgende kriterier må være oppfylt for at spørsmålet skal vises for
respondenten:
• (
o Hvis Har din instans kontakt/samarbeid med et eller
flere overgrepsmottak? Hvis din instans har sjeldent
kontakt med overgrepsmottak, kryss av under 'ja.' er
lik Ja
• )
3) Har dere en bestemt kontaktperson ved overgrepsmottak?
( ) Ja
( ) Nei
( ) Vi har kontakt med flere mottak, men har ikke en kontaktperson
på alle
( ) Annet [
]
( ) Vet ikke
Denne informasjonen vises kun i forhåndsvisningen
Følgende kriterier må være oppfylt for at spørsmålet skal vises for
respondenten:
• (
167
o
Hvis Har din instans kontakt/samarbeid med et eller
flere overgrepsmottak? Hvis din instans har sjeldent
kontakt med overgrepsmottak, kryss av under 'ja.' er
lik Ja
• )
4) Hvordan kan kontakten med overgrepsmottaket karakteriseres?
( ) Vi har rutinemessig, men ikke formalisert samarbeid med
overgrepsmottak
( ) Vi har rutinemessig og formalisert samarbeid med
overgrepsmottak
( ) Vi har sjeldent kontakt med overgrepsmottak
( ) Annet [
]
Denne informasjonen vises kun i forhåndsvisningen
Følgende kriterier må være oppfylt for at spørsmålet skal vises for
respondenten:
• (
o Hvis Har din instans kontakt/samarbeid med et eller
flere overgrepsmottak? Hvis din instans har sjeldent
kontakt med overgrepsmottak, kryss av under 'ja.' er
lik Ja
• )
5) I hvilke(n) sammenheng har dere kontakt med overgrepsmottak?
Her kan du sette flere kryss.
[ ] I forbindelse med konkrete overgrepssaker
[ ] I forbindelse med opplæring og informasjonsarbeid
[ ] Annet [
]
Denne informasjonen vises kun i forhåndsvisningen
Følgende kriterier må være oppfylt for at spørsmålet skal vises for
respondenten:
• (
o Hvis Har din instans kontakt/samarbeid med et eller
flere overgrepsmottak? Hvis din instans har sjeldent
kontakt med overgrepsmottak, kryss av under 'ja.' er
lik Ja
• )
6) Når dere samarbeider med overgrepsmottak i konkrete
overgrepssaker, har dere kontakt kun i akuttfasen, eller samarbeider
dere også i det videre oppfølgingsarbeidet i forhold til brukeren?
168
( ) Vi samarbeider kun i akuttfasen
( ) Vi samarbeider også i videre oppfølgingsarbeid
( ) Annet [
]
7) Henviser overgrepsmottak brukere til dere i konkrete saker?
[ ] Ja
[ ] Nei
[ ] Vet ikke
8) Henviser dere brukere til overgrepsmottak i konkrete saker?
[ ] Ja
[ ] Nei
[ ] Vet ikke
9) Hender det at dere er første instans som brukere henvender seg
til?
( ) Ja
( ) Nei
( ) Vet ikke
10) Hvilke andre instanser enn overgrepsmottak henviser brukere til
dere? Her kan du sette flere kryss. Skriv inn under 'annet' hvis
svarkategoriene ikke passer.
[ ] Politiet
[ ] Psykiatritjenester
[ ] Annet [
]
Denne informasjonen vises kun i forhåndsvisningen
Følgende kriterier må være oppfylt for at spørsmålet skal vises for
respondenten:
• (
o Hvis Har din instans kontakt/samarbeid med et eller
flere overgrepsmottak? Hvis din instans har sjeldent
kontakt med overgrepsmottak, kryss av under 'ja.' er
lik Ja
• )
11) Hvordan vil du karakterisere det generelle samarbeidet med
overgrepsmottak? Vennligst velg et svaralternativ. Du vil få
muligheten til å utdype dette i neste spørsmål.
169
( ) Vi har svært godt samarbeid
( ) Vi har et nokså godt samarbeid
( ) Vi har av og til godt samarbeid, av og til mindre godt
( ) Vi har et nokså dårlig samarbeid
( ) Vi har et svært dårlig samarbeid
( ) Vet ikke
Denne informasjonen vises kun i forhåndsvisningen
Følgende kriterier må være oppfylt for at spørsmålet skal vises for
respondenten:
• (
o Hvis Har din instans kontakt/samarbeid med et eller
flere overgrepsmottak? Hvis din instans har sjeldent
kontakt med overgrepsmottak, kryss av under 'ja.' er
lik Ja
• )
12) Vennligst utdyp dine tanker om samarbeidet med
overgrepsmottak.
Denne informasjonen vises kun i forhåndsvisningen
Følgende kriterier må være oppfylt for at spørsmålet skal vises for
respondenten:
• (
o Hvis Har din instans kontakt/samarbeid med et eller
flere overgrepsmottak? Hvis din instans har sjeldent
kontakt med overgrepsmottak, kryss av under 'ja.' er
lik Nei
• )
13) Har du noen tanker om at dere burde hatt kontakt med
overgrepsmottak? Vennligst utdyp svaret ditt.
© Copyright www.questback.com. All Rights Reserved.
170
MER OM SPØRREUNDERSØKELSE TIL POLITIET
Det er 29 politidistrikt, og spørreundersøkelsen ble sendt ut til postmottak ved samtlige,
med anmodning om videresending til de avdelinger som arbeidet med seksuelle overgrep
og vold i nære relasjoner. Det varierer fra politidistrikt til politidistrikt hva slags funksjoner
man har knyttet til tematikken, og å kartlegge og innhente kontaktinformasjon i forkant
om denne kompleksiteten ville gå ut over tidsrammene satt for denne evalueringen. Vi
sendte imidlertid også spørreundersøkelsen direkte til de personene i politiet som
overgrepsmottakene hadde fortalt de hadde kontakt med, som en ekstra garanti for at
disse mottok undersøkelsen.
Spørreundersøkelsen fikk totalt 48 svar. Dette gir en svarprosent på 75 prosent siden
undersøkelsen gikk ut til 64 personer. Halvparten av respondentene (54 prosent) var
etterforskere, nærmere 17 prosent er politiadvokater, rundt 13 prosent innehar en
koordinatorstilling og 10 prosent innehar lederstillinger. Det nevnes flere eksempler på
type koordinatorstillinger, og disse inkluderer seksualforbrytelser, familievold, sedelighet
og seksuelle overgrep.
Tabell 1: Respondentenes stillinger/funksjon. Antall og prosent (N=48)
Stilling
Etterforsker
Politiadvokat
Koordinator
Leder
Annet
SUM
Prosent
54
17
13
10
6
Totalt
26
8
6
5
3
100
48
Politiet ble bedt om å beskrive overgrepsmottakene de har kontakt med, og her var det
mulig med flere avkrysninger hvis man forholdt seg til flere overgrepsmottak (ikke vist i
tabell). Dette gjorde at N=54 i dette spørsmålet, og vi presenterer prosenttallene både
regnet ut fra antall avkrysninger og ut fra utvalget. Over halvparten av respondentene sier
at overgrepsmottakene er organisert som en del av legevakta (52 prosent). Videre sier i
overkant av 1/4 av respondentene (27 prosent), at overgrepsmottakene de forholder seg
til er organisert som en del av den interkommunale legevakta. Rundt 21 prosent av
respondentene sier at de er organisert som del av et helseforetak. De resterende har svart
vet ikke (2 prosent), har ikke overgrepsmottak (6 prosent) og annet (4 prosent).
I en generell vurdering av samarbeidet med overgrepsmottaket kommer det fram at
politiet synes dette fungerer svært godt. 71 prosent svarer at samarbeidet fungerer svært
godt, og 30 prosent svarer ganske godt.
171
Tabell 2: Vurdering av samarbeidet med overgrepsmottaket. Antall og prosent (N=44)
Prosent
Totalt
Samarbeidet er svært dårlig
0
0
Samarbeidet er ganske dårlig
0
0
Samarbeidet er av og til dårlig, av og til godt
0
0
Samarbeidet er ganske godt
30
13
Samarbeidet er svært godt
71
31
TOTAL
101
44
Politiet ble også bedt om å beskrive hvilken type kontakt de har med overgrepsmottakene
bortsett fra de konkrete overgrepssakene. Her nevner de fleste kurs/opplæring, nesten
halvparten nevner informasjonsarbeid, og en tredel sier ”annet”. Ikke alle har kontakt
med overgrepsmottakene utover konkrete saker. Men der slik kontakt fins, nevnes som
eksempler at de har deltatt i ressursgruppe for voldtektsmottaket, på møter for alle
overgrepsmottakene i helseregionen, samarbeidsmøter (årlige) og i prosjektgrupper. Ellers
nevnes uformelle samtaler, diskusjoner om generelle problemstillinger, vitne i rettssak og
innhenting av legeerklæringer og sakkyndige uttalelser.
Vi har også sett nærmere på hvilket samarbeid politiet har med overgrepsmottaket og
hvordan dette erfares, ut fra hvordan overgrepsmottaket politiet forholder seg til er
organisert. Vi har valgt å regne om til prosent, til tross for at utvalget er lite (N=48). Det
innebærer at tallene må leses med forbehold om dette. Enkelte steder bruker vi absolutte
tall også, der vi ser det som mest hensiktsmessig.
Politiet ble bedt om å beskrive overgrepsmottakene de har kontakt med, og her var det
mulig med flere avkrysninger hvis man forholdt seg til flere overgrepsmottak. Vi ser i
tabellen nedenfor at omtrent halvparten av respondentene (52 prosent) sier at
overgrepsmottakene er organisert som en del av legevakta. Videre ser vi at i overkant av
en fjerdedel (13 respondenter) sier at overgrepsmottakene er organisert som en del av
den interkommunale legevakta. Og litt færre, 21 prosent (10 respondenter) har svart at
overgrepsmottaket er organisert inn under helseforetaket.
172
25
Tabell 3: Organisering av overgrepsmottakene. Antall og prosent av utvalget
Organisering
Prosent
Totalt
Helseforetak
21
10
Del av legevakt
52
25
Del av interkommunal legevakt
27
13
Vet ikke
6
3
Har ikke overgrepsmottak
4
2
Annet
2
1
26
I alt
54
Politiet ble bedt om å redegjøre for hvilke saker som sendes til overgrepsmottakene fra
deres distrikt, inndelt i om det var seksuelle overgrep, vold i nære relasjoner, alvorlig vold
eller annet. Også her var det mulig med flere avkrysninger, det betyr at N her ble 62 (se
tabell nedenfor). Tallene som presenteres gjenspeiler utvalget. Vi ser at det er seksuelle
overgrep som er den saken som hyppigst oversendes overgrepsmottakene, dette er det
hele 92 prosent av respondentene som svarte. Vi ser at nesten en fjerdedel (23 %) sier at
de oversender saker om vold i nære relasjoner og 10 prosent sier de oversender saker om
alvorlig vold.
Tabell 4: Type saker som sendes til overgrepsmottakene fra politiet. Antall og prosent av
27
utvalget
Type saker
Seksuelle overgrep
Vold i nære relasjoner
Alvorlig vold
Annet
Prosent
92
23
10
4
Totalt
44
11
5
2
28
I alt
62
I tabellen under ser vi at alle respondenter fra politiet, uavhengig av hvorvidt de forholder
seg overgrepsmottak som er organisert som del av helseforetak, del av legevakt og som
del av interkommunal legevakt, har oppgitt at de sender saker knyttet til seksuelle
overgrep til overgrepsmottaket. Dette er ikke overraskende, da samtlige overgrepsmottak
tar imot saker knyttet til seksuelle overgrep. Derimot er det en høyere andel respondenter
25
Prosent er regnet ut fra utvalget, hvor N var 48.
Utvalget var på 48 personer, men siden det var mulig med flere avkrysninger fra hver respondent
blir derfor er N her 54
27
Prosent er regnet ut fra utvalget, hvor N var 48.
28
Utvalget var på 48 personer, men siden det var mulig med flere avkrysninger fra hver respondent
blir derfor er N her 62
26
173
fra politiet som forholder seg til overgrepsmottak som er organisert som en del av
legevakten, som sender saker til overgrepsmottaket, knyttet til vold i nære relasjoner og
alvorlig vold.
Tabell 5: Hvilke saker sendes til overgrepsmottaket/mottakene fra ditt politidistrikt,
etter hvordan overgrepsmottaket du forholder deg til er organisert? Prosent (N=47)
Seksuelle
Vold i nære Alvorlig
Annet
Totalt
overgrep
relasjoner
vold
Helseforetak
100
10
0
0
10
Del av legevakt
100
33
17
0
24
Del av
100
17
0
0
12
interkommunal legevakt
Vet ikke
50
0
0
50
2
Annet
50
17
17
33
6
I alt
47
I tabell 6 under ser vi at et stort flertall, 78 prosent av respondentene, har svart at det i
ganske eller veldig stor grad er lett å få kontakt med overgrepsmottaket ved behov på
ukedager. Det er ikke store forskjeller i hvordan respondentene har svart etter hvordan
overgrepsmottaket de forholder seg til er organisert. Der overgrepsmottaket politiet
forholder seg til er organisert som del av helseforetaket har høyest andel respondenter
29
(90 % ) svart ”i ganske stor grad” eller ”i veldig stor grad” på dette spørsmålet. Vi har
imidlertid å gjøre med et lite antall respondenter.
29
Dette utgjør 9 av de 10 respondentene som har krysset av for at de forholder seg til
overgrepsmottak som er organisert som en del av helseforetaket.
174
Tabell 6: I hvilken grad vil du si at det er lett å få kontakt med overgrepsmottaket ved
behov på ukedager, etter hvordan overgrepsmottaket du forholder deg til er organisert?
Prosent (N=45)
I
veldig
liten
grad
I ganske
liten
grad
Noen ganger
er det lett,
andre ganger
er det
vanskelig
I ganske
stor
grad
I
veldig
stor
grad
Ikke
relevant
probl.st.
Sum
Totalt
Helseforetak
Del av
legevakt
Del av
Interkommunal
legevakt
Vet ikke
Annet
0
0
10
30
60
0
100
10
4
0
13
25
50
8
100
24
0
0
18
27
46
9
100
11
0
0
0
0
0
0
50
40
0
40
50
20
100
100
2
5
I alt
2
0
11
27
51
9
100
45
Litt over to tredjedeler (67 %) har svart at det er lett å få kontakt med overgrepsmottaket
ved behov i helgene (vises ikke i tabell). Det er ikke store forskjeller i hvordan
respondentene har svart etter hvordan overgrepsmottaket de forholder seg til er
organisert. I likhet med forrige spørsmål er det der overgrepsmottaket politiet forholdet
30
seg til er organisert som del av helseforetaket at høyest andel respondenter (70 % ) har
svart ”i ganske stor grad” eller ”i veldig stor grad” på dette spørsmålet. Mens kun 6
respondentene (13 %) svarte at det i veldig eller ganske liten grad er lett, eller ”noen
ganger er det lett, andre ganger er det vanskelig” å få kontakt med overgrepsmottaket ved
behov på ukedagene, er det 9 respondenter (19 %) som har svart dette i forhold til
helgene.
30
Dette utgjør 7 av de 10 respondentene som har krysset av for at de forholder seg til
overgrepsmottak som er organisert som en del av helseforetaket.
175
Tabell 7: Hva er gjennomsnittlig ventetid ved henvendelser til overgrepsmottaket på
ukedagene, etter hvordan overgrepsmottaket du forholder deg til er organisert? Prosent
(N=46)
Under
1 time
1-2
timer
2-3
timer
3-4
timer
4-5
timer
Over 5
timer
Annet
Vet
ikke
Sum
Total
10
30
0
0
0
0
50
10
100
10
21
17
17
4
0
0
0
42
101
24
33
25
17
0
8
0
0
17
100
12
Annet
50
0
0
20
0
20
0
0
0
0
0
0
0
20
50
40
100
100
2
5
I alt
20
22
11
2
2
0
4
39
100
46
HelseForetak
Del av
Legevakt
Del av
Interkommunal
legevakt
Vet ikke
Som vi ser i tabellen over er det en forholdsvis høy andel av respondentene (39 %) som
har svart ”vet ikke” på spørsmålet om hva som er gjennomsnittlig ventetid ved
henvendelser til overgrepsmottaket på ukedagene. Litt under halvparten (42 %) har svart
at gjennomsnittlig ventetid er under 2 timer. Høyest andel som har svart dette er
respondenter fra politiet der overgrepsmottaket er organisert som del av interkommunal
31
legevakt (58 % ).
Litt under en tredjedel av respondentene (31 %) har svart at gjennomsnittlig ventetid ved
henvendelser til overgrepsmottaket i helgene er under 2 timer (vises ikke i tabell). Dette
er en noe lavere andel enn for ukedagene, noe som kan tyde på at ventetiden er noe
lengre i helgene. Høyest andel som har svart at ventetiden i helgene er under 2 timer i
helgene, er også her respondenter fra politiet der overgrepsmottaket er organisert som
32
del av interkommunal legevakt (42 % ). Forskjellene etter hvordan overgrepsmottaket de
forholder seg til er organisert er små, og ettersom N er lav kan vi ikke si noe sikkert om
sammenhenger.
31
Dette utgjør 7 av de 12 respondentene som har krysset av for at de forholder seg til
overgrepsmottak som er organisert som en del av interkommunal legevakt.
32
Dette utgjør 5 av de 12 respondentene som har krysset av for at de forholder seg til
overgrepsmottak som er organisert som en del av interkommunal legevakt.
176
Tabell 8: Har du kontakt med overgrepsmottaket i din jobb utover oversendelse av
konkrete saker, etter hvordan overgrepsmottaket du forholder deg til er organisert?
Prosent (N=48)
Ja
Nei
Sum
Totalt
Helseforetak
50
50
100
10
Del av legevakt
63
38
101
24
Del av
92
8
100
12
interkommunal legevakt
Vet ikke
0
100
100
3
Annet
33
67
100
6
I alt
60
40
100
48
Vi ser i tabellen over at 60 prosent av respondentene fra politiet har kontakt med
overgrepsmottaket i jobben utover oversendelse av konkrete saker. Med forbehold om at
vi har å gjøre med små tall, ser det ut til at høyere andel respondenter fra politi som
forholder seg til overgrepsmottak som er organisert som en del av interkommunal
legevakt (92 %) har svart ja på dette spørsmålet (11 respondenter).
Politiet ble bedt om å beskrive hvilken type kontakt de har med overgrepsmottakene
bortsett fra de konkrete overgrepssakene. Her ser vi at 79 prosent av respondentene sier
at kurs/opplæring er en kontaktform de har med overgrepsmottaket, mens 45 prosent
sier informasjonsarbeid.
Tabell 9: Type kontakt med overgrepsmottakene utover oversendelse av konkrete saker.
33
Antall og prosent (N=29)
Kurs/opplæring
Informasjonsarbeid
Annet
Prosent
79
45
38
Totalt
23
13
11
34
I alt
47
Det var åpent for å gi kommentarer til hvilken type kontakt man har med overgrepsmottakene utover oversendelse av konkrete saker. Her nevnes for eksempel 
Download
Related flashcards

Crime

22 cards

Drug traffickers

14 cards

Crime

26 cards

Create Flashcards