FISK FOR
FOLKET
Spire is working for a just and
sustainable allocation of the world’s
resources, with a particular emphasis
on the environment, food security
and international trade.
Sign up and support Spire
SMS <Spire your e-mail address> to
2434 (50 NOK)
Read more: www.spireorg.no
facebook.com/spireorg
twitter.com/spireorg
Texts written by Håkon Celius, Harald Sakarias Brøvig
Hansen, Hanne Margrete Johnsen, Giovanni Romagnoni
and Jostein Tostrup
Translation: Hege Larsson Aas
Corrections: Amund Torp
Photo: Harald Sakarias Brøvig Hansen
Layout and illustration: Helle Lind Storvik
INNHOLD
INTRODUCTION
INTRODUKSJON
FISHERY, POVERTY
AND FOOD
SOVEREIGNTY
FISKE, FATTIGDOM
MATSUVERENITET
FISHERY AND
ECOLOGY
FISKERI OG
ØKOLOGI
CLIMATE CHANGE
AND FISHERIES
FISKERI OG
KLIMAENDRINGER
MARINE
PROTECTED AREAS
MARINE VERNEOMRÅDER
TRADING WITH
QUOTAS
KVOTEHANDEL
TRADE AND
NORWEGIAN
INTERESTS
HANDEL OG NORSKE INTERESSER
AQUACULTURE
AKVAKULTUR
SOLUTIONS
LØSNINGER
INTRODUCTION
For as long as can be remembered, people have
relied on fishery for their subsistence. Fishing
provides the main economic basis for millions
of people across the globe, but it is also more
than that - fishing is a way of life. Still, coastal
fishers in all parts of the world are marginalized
in the political sphere: they experience falling
incomes, and their trade is threatened by
climate changes, overfishing, tourism, fish
farming, an increase in international trade and
privatization. Spire has written this brochure
as an introduction to important political issues
relating to fishery, such as quotas, aquaculture,
ecology, conservation, trade and poverty.
INTRODUKSJON
Siden uminnelige tider har mennesker livnæret
seg på fiskeri. Fiske utgjør næringsgrunnlaget
til millioner av mennesker over hele
verden, men er også noe mer – fiskeri er en
levemåte. Samtidig er kystfiskere verden over
marginalisert i det politiske liv, har fallende
inntekter og er truet av klimaendringer,
overfiske, turisme, oppdrett, økt internasjonal
handel og privatisering. Denne brosjyren er
skrevet av Spire som en innføring i viktige
fiskeripolitiske temaer som kvoter, akvakultur,
økologi, vern, handel og fattigdom.
FISHERY, POVERTY AND
FOOD SOVEREIGNTY
Fish provides the economic foundation for 8
% of the world’s population. This amounts to
around 540 million people, living in thousands
of coastal societies all over the world. Even
though the oceanic waters are a great resource,
and can be potential providers of important
proteins in the future, 23 million people work
in fisheries for less than one dollar per day.
There are three additional jobs for every
fisherman, relating to trade, processing or
other services. Fishing thus plays an important
role in local communities. To ensure food
sovereignty*, it is important that the local
residents take part in determining the amount
of fish being caught, by who, where, and how
it ought to be processed in later stages. If local
administrations are no longer in control of the
resource, it may lead to the loss of potentially
important employment and income, crucial
for the social development of many coastal
societies.
[Food sovereignty can be defined as the
right to remain in control over food and
food production. The term differs from food
security in that it not only means having access
to enough food, but also ensuring that the
food is produced sustainably, both socially
and ecologically. This approach requires a
democratic element in the management of the
resource.]
Fishermen rank among the poorest people in
many countries of the world. Their income is
low as measured against workload, competition
is stiff, and the job is highly dependent on
weather conditions and other environmental
constraints.
*Food sovereignty can be defined as the right to
remain in control over food and food production.
The term differs from food security in that it not
only means having access to enough food, but also
ensuring that the food is produced sustainably,
both socially and ecologically. This approach
requires a democratic element in the management
of the resource.
*
m
s
i
m
ø
v
r
FISKE, FATTIGDOM OG
MATSUVERENITET
Fiske er det økonomiske grunnlaget for 8 % av
verdens befolkning, noe som utgjør omtrent
540 millioner mennesker. Disse bor i tusenvis
av kystsamfunn over hele verden. Selv om
havene utgjør en stor ressurs og potensielt kan
produsere svært viktige proteiner i fremtiden,
lever 23 millioner mennesker som arbeider
med fiskeri for under 1 dollar om dagen.
Hver fisker genererer tre andre arbeidsplasser
tilknyttet salg, prosessering eller andre
tjenester. Fisk utgjør derfor en viktig ressurs for
lokalsamfunnene. For å sikre matsuverenitet*
er det viktig at lokalbefolkningen er med på å
bestemme hvor mye fisk som skal fanges, av
hvem, hvor og hvordan den skal behandles
etterpå. Dersom kontrollen med ressursen
kommer ut av den lokale forvaltningen mister
en potensielt viktig sysselsetting og inntekter
som er avgjørende for den sosiale utviklingen i
mange kystsamfunn.
Kystfiskere er blant de fattigste i mange av
verdens land. Inntekten er lav målt mot
arbeidsmengden, konkurransen er tøff og
jobben veldig avhengig av været og andre
miljømessige forhold.
*Vi kaller retten til å ha kontroll over ressursene til
matproduksjon for matsuverenitet. Dette begrepet
skiller seg fra matsikkerhet på den måten at det
ikke bare handler om at det skal være nok mat,
men at maten skal være produsert både sosialt og
økologisk bærekraftig. Det innebærer at det må
være et demokratisk element i forvaltningen av
ressursen.
FISHERY AND
ECOLOGY
People have been harvesting the sea for
centuries, but it is only in the past 150 years
that our methods have become so efficient as
to pose a threat to its populations. Traditionally,
fishery has been characterized by the lack of
ownership of sea areas (as compared to land
area policies), and by the swift movement of
financially interesting species across vast areas.
Fishery is thus a typical example of the tragedy
of the commons*.
Industrial fishing is characterized by intensive
fishing on one species and a focus on single
populations. Coastal fishermen use passive
fishing gear, such as static nets and pots, which
allows for less intensive fishing. By fishing in
all levels of the food chain, they avoid putting
severe strain on single species and entire
ecosystems.
Trawling is among the most widespread fishing
methods. It involves a net trawling over vast
areas, sweeping up everything in its path. This
practice leaves no species unharmed, and large
volumes of by-catch are thrown back in the
water. Bottom trawling is particularly damaging
to the seabed, and in severe cases it can
take a long time for ecosystems in the ocean
bottom to recover. Coral reefs can be several
thousand years old, and once destroyed they
are impossible to replace.
While one third of the world’s fish population
suffer from overfishing, only 12,7 % is not
fully exploited. This means that only these
parts have a potential for increased harvesting.
Overfishing is not mainly caused by coastal
fishermen, who are steadily decreasing in
numbers globally. In Norway alone, this group
has seen a reduction of 40 % during the past
20 years.
* The tragedy of the commons was first
described by Garret Hardin in 1968 in the
academic journal Science. The tragedy of
the commons describes a situation where
multiple consumers of a shared resource act
according to their own self-interest, while
at the same time destroying the resource for
the whole community in the long run. One
example is how each individual consumer
of the ocean will increase their income
through fishing more, while this practice, if
adopted by everyone, will ultimately lead to
the exhaustion of the ecosystem and of the
resources there.
*
t
H
S
e
r
s
e
h
v
t
FISKERI OG ØKOLOGI
Mennesker har høstet av havets ressurser i
tusenvis av år, men det er kun de siste 150
år metodene har blitt så effektive at det har
utgjort noen trussel mot bestandene. Fiskeri
kjennetegnes ved at ingen tradisjonelt har eid
havområder på samme måte som landområder,
og at størsteparten av de økonomisk
interessante artene flytter seg raskt over store
områder. Dermed blir fiskeri et typisk eksempel
på allmenningens tragedie*.
Industrielt fiske kjennetegnes blant annet ved
intensivt fiske på én art og sikter seg inn på
enkelbestander. Kystfiskere bruker passive
redskaper, som stillestående fiskegarn og teiner,
og driver derfor et mindre intensivt fiske. De
fisker i alle nivåer i næringskjeden, og unngår
dermed for stor belastning på enkeltarter og
økosystemer som helhet.
Tråling, en av de mest utbredte fiskemetodene,
innebærer et nett som samler inn fisk og andre
havdyr. Nettet skåner ingen arter og medfører
at enorme mengder bifangst blir kastet ut igjen.
Bunntråling er særlig skadelig for havbunnen
og i spesielt alvorlige tilfeller tar det lang tid
før økosystemet på bunnen blir restaurert.
Korallrev kan være flere tusen år gamle og er
derfor uerstattelige når de først blir ødelagt.
Mens en tredjedel av verdens fiskebestander
lider under overfiske, er kun 12,7% ikke fullt
utnyttet. Dette innebærer at det kun er disse
bestandene som har et potensial for økt uttak,
og dermed har en buffer å gå på. Overfisket
skyldes ikke i hovedsak kystfiskerne, som
globalt sett blir stadig færre. Bare i Norge er
denne gruppen redusert med 40 % de siste 20
år.
*Allmenningens tragedie, eller tragedy of
the commons, ble først beskrevet av Garret
Hardin i 1968 i det vitenskapelige magasinet
Science. Allmenningens tragedie beskriver
en situasjon hvor alle brukerne av en felles
ressurs handler til sitt eget beste, men på
sikt ødelegger ressursen for fellesskapet. Et
eksempel er hvordan hver enkelt bruker av
havet kan øke sin inntekt ved å fiske mer, men
ved at alle gjør dette brytes økosystemets
tålegrense og ressursene brukes opp.
CLIMATE CHANGE
AND FISHERIES
While the change in climate has an obvious
effect on land ecosystem and on foodproduction activities, it is less known that
it also has a deleterious effect on marine
ecosystems, and on the sea-food production
capacity.
Fish are sensitive to change in temperature.
Higher temperature can cause reduced growth
and survival of young fish. Furthermore,
changes in oceanic circulation can have large
scale effect on plankton, the food of young fish.
Fish habitat is also threatened. The tropical
coral reefs, which offer refuge to hundreds
of species and allow coastal fishers to gather
food in these parts of the world, are seriously
threatened by changes in sea temperature,
acidification and higher sea level.
Coastal fishermen all around the world are
worried. They rely mainly on coastal species,
which are more likely to be affected by climate
change. Their main food and income source is
under threat. Furthermore, the predicted areas
where the effect of climate change is higher are
tropical areas.
FISKERI OG
KLIMAENDRINGER
Det er velkjent og synlig at endringer i klimaet
har en stor påvirkning på økosystemene på
land og landbruksproduksjon. Det er mindre
kjent og synlig at klimaendringer også har
skadelig effekter på de marine økosystemene
og mulighetene for sjømatproduksjon.
Fisk er svært sensitiv for temperaturendringer.
Varmeøkninger har potensiale til drastisk å
redusere vekst og overlevelse for yngre fisk.
Videre har endringer i havsirkulasjoner stor
innvirkning på tilgjengeligheten av plankton,
som er en viktig næringskilde for blant annet
fiskeyngel.
Viktige habitat for fisk er også truet. Tropiske
korallrev, som fungerer som tilholdssted for
hundrevis av arter og som gir kystfiskere i disse
områdene mulighet til å sanke mat, er alvorlig
truet av endringer i sjøtemperatur, forsuring og
økning i havnivå.
Kystfiskere over hele verden er bekymret. De er
svært avhengige av kystartene, som også er de
mest utsatte for klimaendringer. Hovedkilden
deres både for mat og inntekt er truet. Videre
er det de tropiske områdene som er antatt å bli
sterkest påvirket av klimaendringer.
GARNFISKEDIKT
Du som engang satte garnet, på riktig side
over ripa, ned i blåmørket
og så skyene krabbe langs fjellsida,
sklei i dørken på sløy under støvlene
et varmere klima gjør avstanden mindre
fuktig luft over vannskorpa
hever havet
”Det har alltid vært litt lakselus her uansett
hvor dypt eller grunt han svømmer”
- Sør-Trøndelag, 2012, en gammel fisker
lener seg over firhjulingen. Han som trakk
garn i 1940, levde bedre under krigen.
Ingen brydd seg om øya da, nå blir alle
oppdrettere, den yngste millardæren ikke
engang født i 1990.
Du som rensa garnet
neste kvælva i kjølvannet
ute ved revsgrensa, kun sandbunn
under tofta, deg de sulta
da du valgte molo
fremfor strand
og trakk sjøstjerner
med de andre
fra bestefarsteknologien
trenger ikke lenger stå opp med tidevannet
du kjenner ikke kulda
fra kjøleanlegget
vil aldri miste arma i en trålvaier
men forsvinne sakte med fisken,
og når du er borte vil du bli regna
på ledige hender
som en flerbruksmaskin
i en påhengsmotorverden.
MARINE PROTECTED
AREAS
The goal of marine protected areas (MPAs) is to
protect endangered species or habitats, and to
increase the abundance and diversity of marine
life inside their borders. MPAs can be effective
in these objectives, although the effectiveness
can depend on different variables, such as
biological characteristics of target species, size
and age of the MPAs and level of impact by
human activities.
MPAs can also have effects beyond their
borders, thanks to the movement of fish
outside MPAs to unrestricted areas. Thus, MPAs
can potentially produce net benefit for the
surrounding environment, as well as for human
communities relying on marine resources.
Ecological and social goals are not necessarily
in opposition: if balancing of the diverse
interests in play is included in the MPAs
plan, win-win situations can be achieved, as
is shown by several cases around the world.
However this is not always the case: many
fishing communities see MPAs more as a topdown imposition, effectively limiting their
freedom and their income possibilities without
any real benefit.
Overall, MPAs alone are not sufficient to
protect the environment, but, if coupled with
other management measures and if effectively
planned and implemented, they can be a
valuable tool for a sustainable development
of coastal communities in respect of the
environment.
MARINE
VERNEOMRÅDER
Målet med marine verneområder er vanligvis
å beskytte truede arter eller habitater og øke
mengden og diversiteten av marint liv. Marine
verneområder kan være effektive for å oppnå
dette, selv om effektiviteten kan avhenge av
flere variabler. Disse kan være biologiske
egenskaper på målartene, størrelse og alder
på verneområdene, samt grad av påvirkning fra
menneskelig aktivitet.
Marine verneområder kan ha en positiv
effekt også utenfor sine grenser, siden fisken
vandrer fra disse og ut i uregulerte områder.
På denne måten kan marine verneområder gi
netto nytte for det omliggende miljøet, samt
for menneskelige samfunn som er avhengig
av marine ressurser. Begrensninger i bruken
(for eksempel fiske) eller tilgangen til enkelte
områder kan legge bånd på inntektsmuligheter
for fiskere, men på den andre siden kan disse
områdene la fisken få vokse uforstyrret for
siden å vandre ut i uregulerte områder, og på
den måten øke netto nytte for fiskerne.
Økologiske og sosiale mål trenger ikke
nødvendigvis å være i opposisjon til hverandre.
Hvis man balanserer de forskjellige interessene
i verneplanen, kan man oppnå vinnvinnsituasjoner. Dette er vist i flere tilfeller
rundt omkring i verden, men er imidlertid ikke
alltid tilfellet. Mange fiskerisamfunn ser på
marine verneområder som en byrde som tres
ned over hodene på dem, og som begrenser
deres frihet og inntektsmuligheter uten at noen
spesielle fordeler oppnås.
I det store og det hele er ikke marine
verneområder alene nok til å beskytte miljøet,
men hvis de sammenholdes med andre
forvaltningstiltak og blir effektivt planlagt og
implementert, kan de være et nyttig verktøy
for å skape en bærekraftig utvikling av
kystsamfunn.
TRADING WITH
QUOTAS
Fishing quotas are not new. Fishers have for
a long time been given annual quotas by the
state. With these quotas, fishers are granted
the right to catch a certain quantity of a certain
species, with the intention of avoiding ‘wild
west’ in the world’s oceans.
Still, there is a decreasing number of fish in the
world. To combat this, many fishery nations
now wish to allow fishers to own their own
quotas, so that they may rent out fishing rights
or sell the quotas to any highest bidder, rather
than handing them back to the state at their
termination. It is believed that ownership will
promote stewardship, and that the number of
fishermen will be reduced. The system goes by
many names, but is most commonly known as
individual transferable quotas (ITOs).
Today’s overfishing cannot go on. Quota
systems may solve this, but we fear that
such a system will lead to a concentration of
quotas on a few large corporations, investing
heavily on larger and more efficient trawlers.
The reason for overfishing is not that people
do not own the fish; it is that too many are
being caught. There is reason to wonder,
then, how beneficial fewer and larger trawlers
are, compared to a more varied and more
sustainable coastal fleet.
The ITO system also creates problems in
recruiting in the fishery sector. When, in
addition to buying a boat, young people have
to buy quotas at a very high cost, it becomes
very difficult to join the profession. The only
alternative is to lease quotas, which means
handing over large proportions of the profit to
wealthy owners.
These days there is a wave of privatisation,
and wealthy multinational corporations
advocate quota systems which will unavoidably
lead to the privatisation of fisheries. This new
practice will keep locals from remaining in
control over their own resources.
KVOTEHANDEL
Fiskekvoter er ikke nytt. Fiskere har lenge
fått tildelt årlige kvoter av staten. Med disse
kvotene får fiskere rett til å fiske en bestemt
mengde av en bestemt art. Slik skal ’vill
vest’unngås i verdenshavene.
Likevel blir det mindre og mindre fisk. For å
bøte på dette ønsker nå mange fiskerinasjoner
å åpne for at fiskere skal kunne eie kvotene
selv, og i stedet for at de tilfaller staten etter
endt periode, vil de nå kunne leie ut rettigheten
eller selge kvotene til høystbydende aktører.
Begrunnelsen er at eierskap vil fremme
ansvarlighet, samtidig som vi får færre fiskere.
Systemet går under flere navn, individual
transferable quotas (ITQs) er det mest brukte.
Dagens overfiske kan ikke fortsette og
kvotesystemer kan rette opp i dette, men
vi frykter at et slikt system vil føre til en
konsentrasjon av kvoter hos få kapitalintensive
aktører som satser tungt på større og effektive
trålere. Årsaken til overfiske er ikke at folk
ikke eier fisken, men at vi fisker for mye. Da
kan man lure på hvor mye bedre det er med
færre og større trålere enn en variert og mer
bærekraftig kystflåte.
ITQ-systemet skaper også problemer for
rekrutering i fiskerisektoren. Det blir svært
vanskelig for unge fiskere å starte i yrket når de
i tillegg til innkjøp av båt også må kjøpe kvoter
til svært høye priser. Alternativet er å leie kvoter
som innebærer å gi store deler av overskuddet
til kapitalsterke aktører.
For tiden pågår det en privatiseringsbølge
i verden hvor kapitalsterke multinasjonale
aktører arbeider for kvotesystemer som i praksis
vil innebære en privatisering av fiskeriet. Dette
er en ny praksis som vil hindre lokalbefolkning
kontroll over egne marine ressurser.
TRADE AND
NORWEGIAN INTERESTS
In 2010, Norway exported fish for 8 817
000 000 USD, which makes the country the
world’s second largest exporter of fish, and a
super power in the world’s fish market. Fish is
regarded as an increasingly important source
of income for Norway, and the government has
set a target for Norway to become the world’s
greatest seafood nation.
As apposed to agriculture, where Norway seeks
to protect the market through trade barriers,
Norwegian fishery is large and industrial. In
addition, there is a large and intensive fish
farming industry. Norway wants to liberalise
fish trade to reach out to as many markets
as possible, and to guarantee the supply of
fish feed for Norwegian farmed salmon. For
this reason, Norway is constantly negotiating
bilateral free trade agreements through EFTA
(consisting of Norway, Iceland, Switzerland and
Liechtenstein), to guarantee zero taxation on
fish trade.
Several countries require, in contrast to
Norway’s situation, protection of their own
fishery sector by setting up trade barriers.
In order to manage their own sea areas,
these countries need the liberty to regulate
and protect fish populations, ecosystems
and fishermen. Completely free trade and
investment agreements may prevent this.
New growing markets offer future possibilities
of income, such as those of India, China and
Brazil as well as other, smaller countries,
and Norway sees it as important to attain the
best possible terms of competition in these
markets. Without any concern for fishermen
and local conditions Norway is negotiating
free trade agreements at a rapid pace. In these
negotiations, Norway and the EFTA countries
are in a position of power which guarantees
benefits, and EFTA have in several cases gone
further than the EU in such agreements in
order to liberalize trade. Namibia is one of the
countries which, despite their strong protest
against the extensive liberalization in the WTO,
have agreed to this in a free trade agreement
with EFTA.
Bilateral free trade agreements have emerged
after the WTO-negotiations halted in 2001.
An increasing number of bilateral free trade
agreements are reached between countries
globally to ensure free trade. These agreements
go further than the WTO in liberalization, and
are sometimes accompanied by investment
agreements limiting a country’s sovereignty in
controlling the access to its own resources.
B
a
S
m
D
o
in
s
s
HANDEL OG NORSKE
INTERESSER
I 2010 eksporterte Norge fisk for 8
817 000 000 USD og er dermed verdens
nest største eksportør av fisk, og en stormakt
i verdens fiskemarked. Fisk blir sett på som
en stadig viktigere inntektskilde for Norge, og
regjeringens mål er at Norge skal være verdens
fremste sjømatnasjon.
I motsetning til landbruk, som Norge ønsker
å beskytte med tollmurer, er norsk fiskeri
stort og industrielt. I tillegg har vi en stor
og intensiv oppdrettsnæring. Norge ønsker
å liberalisere handel med fisk for å nå ut på
flest mulig markeder, og for å sikre fôrfisk til
norsk oppdrettslaks. Dette gjør at Norge stadig
fremforhandler flere bilaterale frihandelsavtaler
gjennom EFTA (som består av Norge, Island,
Sveits og Liechtenstein) for å sikre nulltoll på
handel med fisk.
Flere land er i motsetning til Norge avhengige
av å beskytte sin egen fiskerisektor med
tollmurer. For å forvalte sine egne havområder
trenger landene handlingsrom til å regulere
og beskytte fiskepopulasjoner, økosystemer og
fiskere. Full frihandel og investeringsavtaler kan
hindre dette.
Nye fremvoksende markeder som India,
Kina og Brasil, men også andre mindre
land byr på fremtidige inntektsmuligheter,
og det er for Norge viktig å sikre best mulig
konkurransevilkår på disse markedene. Uten
å ta hensyn til fiskerne og lokale forhold
fremforhandler Norge frihandelsavtaler i høyt
tempo. I disse forhandlingene sitter Norge og
EFTA-landene i en maktposisjon som sikrer
dem goder, og EFTA har i flere tilfeller gått
lenger enn EU i slike avtaler for å liberalisere
handel. Blant annet har Namibia, tross i
deres sterke protest mot den omfattende
liberaliseringen i WTO, gått med på dette i
frihandelsavtale med EFTA.
Bilaterale frihandelsavtaler har vokst frem etter
at WTO-forhandlingene stoppet opp i 2001.
Stadig flere bilaterale frihandelsavtaler inngås
mellom land globalt for å sikre frihandel.
Disse går lenger enn WTO i liberalisering,
og kommer noen ganger i kombinasjon med
investeringsavtaler som avgrenser lands
suverenitet til å kontrollere sine egne ressurser.
AQUACULTURE
The use of marine resources has become
an increasingly more important sector for
Norway. Sea food is our third most important
export commodity after oil and minerals, and
aquaculture constitutes the majority of the sea
food export. Altogether, Norway is the world’s
second biggest exporter of sea food, and fish is
thought to be a central part of the Norwegian
post-oil economy in terms of employment and
income.
Important as it is, the Norwegian aquaculture
industry also has several faults. There are
several local and national problems with
pollution, escape of fish from caves causing
genetic pollution in the wild stocks and the
spread of diseases. In addition, feeding the
farmed fish is resource demanding and adding
to the pressure on the already overexploited
marine resources. The species most common
in Norwegian farming are carnivorous species
and demand a fodder rich in protein and fat.
To satisfy the nutritional demands for the fish,
huge amounts of fishmeal and fish oil is used to
feed the farmed fish. Several of the species used
for fodder are overexploited and are harvested
beyond their biological carrying capacity.
According to the Norwegian government, it
takes 2,6 kg wild fish to feed 1 kg farmed fish.
Norway has great ambitions for continued
growth in farmed fish, but under the current
conditions this is impossible to do without
furthering overexploitation of the world’s
oceans.
It is important that Norway, as a significant
aquaculture nation, is in the lead of research
and development for reducing the amount of
wild fish used for feed farmed fish. Taking into
account socially and ecologically sustainable
forms of vegetable fodder and using more
of the fish waste is essential. Only through a
sustainable usage of the wild stocks can we
create a sustainable sea food sector.
AKVAKULTUR
Havbruk har blitt en stadig viktigere næring
for Norge. Sjømat er etter olje og metaller/
mineraler vår tredje største eksportvare,
og av dette står oppdrettsnæringa for over
halvparten av produksjonen. Dette gjør Norge
til verdens nest største eksportør av sjømat.
Havbruksnæringa skaper arbeidsplasser langs
kysten og i distrikts-Norge, og når oljen en dag
forsvinner er denne næringa tenkt å ta over
som Norges største inntektkilde.
Det er mye å sette fingeren på når det
kommer til norsk oppdrettsnæring. Ikke bare
ser man de lokale og nasjonale problemene
som forurensing, rømt fisk og spredning
av sykdommer, men dette er også en
ressurskrevende næring som setter ytterligere
press på våre verdenshav. De artene vi driver
oppdrett av i Norge er rovfisk som krever et fôr
rikt på fett og proteiner. For å kunne tilfredsstille
fiskens ernæringskrav bruker man derfor store
mengder fiskemel og fiskeolje i produksjonen
av fôr. Mange av artene som det fiskes på for å
produsere råvarene til fôrproduksjon er under
hardt press og høstes utover sin biologiske
tålegrense.
I følge regjeringen kreves det 2,6 kg villfisk
for å fôre opp ett kilo oppdrettslaks. Norge
har store ambisjoner om vekst innen
oppdrettsnæringa, men under de nåværende
forhold vil ikke dette kunne skje uten ytterligere
uttømming av verdenshavene.
Det er viktig at Norge går foran og satser på
forskning for å få ned andelen villfisk som går
med i produksjonen av oppdrettslaks. Man
må se på forskjellige sosiale og økologiske
bærekraftige former for vegetabilsk fôr i tillegg
til at man må jobbe mer med utnyttelsen
av fiskeavfall. Bare gjennom en bærekraftig
utnytting av villfiskstammene kan vi skape en
bærekraftig havbruksnæring.
SOLUTIONS
Spire thinks Norway, as one of the world’s
largest fishery nations, has a great responsibility
in the effort to achieve a more sustainable
management of the world’s oceans. The ocean
is a living resource, and should not be the
victim of private ownership, but rather should
be for the benefit of as many people as possible
- now and in the foreseeable future.
Norway needs to maintain a consensus
between fisheries and agricultural politics, and
recognize the multifunctionality of fisheries
in much the same way as in agriculture. For
this reason it is very important to make local
administration systems possible, where local
fishermen are given the chance to participate
and make decisions on how to manage the
resources.
In addition to what has been mentioned
here, Spire thinks the following measures are
necessary to ensure a fair and sustainable
management of the world’s oceans:
• Developing countries must be granted
the freedom to build their own industry
using their own resources, to manage
these resources and to develop their own
administration.
• Farmed salmon must be marked so that we
can identify what kind of feed they have
been given, and what the ecological cost of
this product is.
• A worldwide ban on discards of fish must
be promoted.
• Impact assessments of all negotiated free
trade agreements must be conducted before
they are ratified, in order to shed light on
the possible consequences for the people
and the environment.
• To ensure local management of the fish
population, fishing in other countries’
waters must be brought to a close.
LØSNINGER
Spire mener at Norge, som en av verdens
største fiskerinasjoner, har et stort ansvar i
arbeidet for en mer bærekraftig forvaltning
av verdens hav. Havet er en levende ressurs
og skal ikke være offer for eiendomsrett, men
komme flest mulig mennesker til gode - både
nå og i overskuelig fremtid.
Norge må praktisere en samstemthet mellom
fiskeri- og landbrukspolitikken og anerkjenne
fiskerienes multifunksjonalitet på samme måte
som for landbruket. Derfor er det svært viktig å
legge opp til lokale forvaltningssystemer der de
lokale fiskerne får anledning til å være med og
bestemme hvordan ressursene skal forvaltes.
I tillegg til det som her er nevnt, mener Spire at
dette er nødvendig for å sikre en rettferdig og
bærekraftig forvaltning av verdenshavene:
• Utviklingsland må sikres politisk
handlingsrom til å bygge opp egen industri
på egne ressurser, forvalte disse og utvikle
sin egen forvaltning.
• Oppdrettslaks må merkes slik at vi vet
hva slags fôr denne har spist, og hva den
økologiske kostnaden av dette produktet er.
• Det må kjempes for et
verdensomspennende forbud mot utkast av
fisk.
• Det må gjennomføres konsekvensanalyser
av alle fremforhandlede frihandelsavtaler
før disse ratifiseres, slik at det er tydelig
hvilke konsekvenser disse får for mennesker
og miljø.
• For å sikre lokal forvaltning av
fiskestammen må fjernfiske opphøre.
.
FISH FOR
THE
PEOPLE