Latter som kommunikativt virkemiddel
Om latter og ansiktsbevaring i samtale
Hanne Rustad
Hovedfagsoppgave i anvendt språkvitenskap
Institutt for språk- og kommunikasjonsstudier
NTNU 2005
Forside: Masker av Trygve Sterner Goa
© Trygve Sterner Goa / BONO 2005
Forord
I arbeidet med hovedoppgaven har jeg fått hjelp av de beste, og disse støttespillerne fortjener
en applaus:
Gunhild Åm Vatn har vært en fantastisk veileder, samtalepartner og støttespiller. Uten henne
ville jeg vært mange erfaringer fattigere. Hun har også sørget for at jeg gjennom KRITTprosjektet ved NTNU har fått nyte godt av et stipend, som har sendt meg på konferanse til
både Aalborg og Helsinki.
Julie Feilberg har, foruten å inspirere meg til å fortsette med anvendt språkvitenskap etter
grunnfag, bidratt med effektiv veiledning, og et enestående og konstruktivt blikk på
oppgavens mange utkast.
Fellesveiledningene med Drømmelaget til Ellen Andenæs har vært en god motivasjonsfaktor.
Ellens unike interesse, oppklarende spørsmål og gode råd i oppgavens kronglete faser, har
vært til stor hjelp.
Kari Sand har, foruten å være en god samtalepartner, lest over oppgaven i prosjektets
sluttfase. Uten hennes forbilledlige evne til å gi konstruktiv respons, hadde det blitt
vanskeligere å sette punktum. Stipendiat Gøril Thomassen har vært en motiverende
støttespiller som alltid har tatt seg tid til en prat, og gjort meg oppmerksom på viktig litteratur.
Å skrive hovedoppgave ville ikke vært det samme uten medstudentene på lesesalen, spesielt
mine to forbundsfeller Marianne og Marit Olave (Hetti og Netti), som har bidratt med
mange synonymer og hyggelige pauser. Skriveseminarene med Marte Halse i spissen, har
også vært en kilde til inspirasjon og skriveglede.
Foreldrene mine har vært ivrige støttespillere, og det er ekstra gøy å skrive hovedoppgave
når man får så mange nysgjerrige spørsmål. Verdens beste Lasse har kommet til unnsetning
når teknologien og humøret har sviktet.
Sist men ikke minst har informantene mine gitt meg et flott materiale å jobbe med!
Tusen takk til dere alle sammen!
Trondheim, 11.07.2005
Hanne Rustad
Innholdsfortegnelse
1
Innledning ......................................................................................................................... 3
1.1
Problemstilling ........................................................................................................... 3
1.2
Bakgrunn for prosjektet.............................................................................................. 6
1.3
Tidligere forskning på latter og humor ...................................................................... 6
1.4
Tekstens oppbygning.................................................................................................. 8
2
Materiale og metode......................................................................................................... 9
2.1
Valg av materiale: ”Eksperter i Team” ...................................................................... 9
2.2
Materialinnsamlingen............................................................................................... 11
2.2.1
Videoopptak ..................................................................................................... 11
2.2.2
Notater.............................................................................................................. 13
2.2.3
Observasjon...................................................................................................... 14
2.3
Bearbeiding .............................................................................................................. 15
2.3.1
Teknisk bearbeiding ......................................................................................... 15
2.3.2
Transkripsjon.................................................................................................... 16
2.4
Analysemetoder........................................................................................................ 20
2.5
Å studere latter og humor: etiske betraktninger ....................................................... 21
3
Teori: Samtale og latter som sosiale fenomen ............................................................. 23
3.1
Teoretisk forankring................................................................................................. 23
3.2
Dialogisme som analytisk innfallsvinkel ................................................................. 23
3.3
Sosiointeraksjonisme................................................................................................ 25
3.4
Symbolsk interaksjonisme og Erving Goffman ....................................................... 26
3.5
Kontekstualisering.................................................................................................... 28
3.6
Høflighet og ansikt ................................................................................................... 29
3.7
Latter i samtale ......................................................................................................... 31
4
Analyse: latter som høflighetsstrategi i gruppesamtaler ............................................ 37
4.1
”… neimen faen da, det må da gå an å få tak i den boka snart”............................... 38
4.2
”… ja men det er utrolig lite du klarar å tenke deg til sjøl” ..................................... 40
4.3
”… så hvis det er du og en gammel dame” .............................................................. 42
4.4
”… nei det får du ikke lov til, der setter jeg ned foten” ........................................... 45
4.5
”… [@@@@@@@@@@@@@]”....................................................................... 47
4.6
”… har du begynt å skrive noe?” ............................................................................. 49
4.7
”… i hvert fall så er ikke jeg det@”......................................................................... 50
4.8
”… [jeg synes Wagner er en elendig] komponist”................................................... 51
4.9
”…@du ville sagt nei eller du nei?@”..................................................................... 57
4.10 ”… hva er en dimensjon fra eller til?” ..................................................................... 58
4.11 ”… feminin og fatal”................................................................................................ 60
4.12 ”… krøssklipp ja”..................................................................................................... 63
1
4.13
4.14
4.15
4.16
4.17
4.18
”… ti dagers fisketur eller noe sånt no” ................................................................... 65
”… jeg skal sjekke kultur borte i Sverige”............................................................... 67
”… hvem ble utnevnt til referent?” .......................................................................... 70
”… i Nord-Norge er det normalt å kalle folk for hæstkuk” ..................................... 71
”…at vi har litt lekse”............................................................................................... 73
”…hvor stor er det en sånn forretningsplan bør være a, før at den er no saftig?” ... 77
5
Drøfting og sammenfatning: latterens ansiktsbevarende funksjon i samtale .......... 81
5.1
Funn.......................................................................................................................... 81
5.1.1
Latterens hyppighet .......................................................................................... 82
5.1.2
Latterens plassering og funksjoner i samtaleforløpet....................................... 83
5.1.3
Latter som kontekstualiseringssignal ............................................................... 85
5.1.4
Latter og gruppesolidaritet ............................................................................... 88
5.1.5
Individuelt og kollektivt ansikt ........................................................................ 89
5.1.6
Latter og kjønn ................................................................................................. 90
5.1.7
Latter og humor ................................................................................................ 92
5.1.8
Latter som sosialt fenomen .............................................................................. 94
5.1.9
Konklusjon ....................................................................................................... 95
5.2
Sammenfatning......................................................................................................... 97
6
Litteratur......................................................................................................................... 99
7
Vedlegg .......................................................................................................................... 103
2
INNLEDNING
1 Innledning
Latteren har sin årsag i, at det blod, der gennem en arterie vene strømmer ud af det højre
hjertekammer mod lungen, pludselig holdes tilbage og svulmer op, så den deri indeholdte luft
med stor heftighed strømmer ud af luftvejene og således fremkalder en uartikuleret og
skraldende tone. Og idet lungen puster sig op, så denne luft pumpes ud, påvirker den alle
muskler i mellemgulvet, brystet og struben og bringer derved de forbundne ansigtsmuskler i
bevægelse. Denne uartikulerede og skraldende tone samt bevægelsen i ansigtet betegner man
som latter. (René Descartes)
1.1
Problemstilling
Latter er en fleksibel ressurs i samtale. Målet med dette prosjektet har vært å kartlegge noen
mønstre for hvordan vi bruker latter som en ressurs i samtale, nærmere bestemt hvordan latter
kan ha en ansiktsbevarende funksjon i gruppesamtaler. Begrepet ansikt har jeg hentet fra
sosiologen Erving Goffman (1967), og begrepet kan knyttes sammen med det dagligdagse
uttrykket ”å tape ansikt” (Brown og Levinson 1987: 61). Gjennom språklig interaksjon skapes
og opprettholdes vår identitet utad og innad. Hvis vi ikke får anerkjennelse fra omverdenen
for hvordan vi presenterer oss selv, taper vi ansikt (Svennevig 2001: 142). Goffman definerer
ansikt som:
(…) the positive social value a person effectively claims for himself by the line others
assume he has taken during a particular contact. Face is an image of self delineated in
terms of approved social attributes-albeit an image that others may share, as when a
person makes a good showing for his profession or religion by making a good showing
for himself. (Goffman 1967: 5)
Generelt i sosial samhandling er vi innstilt på å bevare ansikt, både vårt eget og andres. På
den måten er kommunikasjon til en viss grad forutsigbar og ordnet. Goffman legger stor vekt
på samarbeidsaspektet i kommunikasjonen, dvs. at vi forventes å strekke oss langt for å ikke
true andres ansikt, samtidig som vi først og fremst ønsker å bevare vårt eget ansikt
(Mortensen 1997: 105), jf. ”midlertidig delt forståingsrom” (kapittel 3.3).
For å forhindre at vårt eget eller andres ansikt trues, anvender vi høflighetsstrategier (Brown
og Levinson 1987, Svennevig 2001: 143). Dette er språklige handlinger som hjelper oss å
bevare ansikt. En kan for eksempel gi en kompliment, man kan vise respekt for den andres
tid, eller man kan bruke formuleringer som demper eventuelle ansiktstrusler (Svennevig 2001:
144). Eksempelvis vil det å spørre ”er det noen som har noen forslag?” være mindre
ansiktstruende enn ”nå får noen andre enn meg se å komme med ideer også!”. Å uttrykke
3
INNLEDNING
enighet og vise at man har ting til felles, er også en strategi for å bevare ansikt (Svennevig
2001: 145). Latter kan også være en slik strategi (Adelswärd 1999: 87), for eksempel når vi
ler unnskyldende hvis vi står i veien for noen på gaten, eller når vi ler av vitsen til foreleseren
selv om den er dårlig. Latter og humor har tradisjonelt vært ansett som noe dobbelt, noe som
har en motsigelse i seg. ”Jeg hater deg” får en annen klang hvis det er sagt lattermildt, enn
hvis det sies uten at man fortrekker en mine (op.cit.: 86). På denne måten kan latter være med
på å mildne ytringer eller situasjoner. Men latteren kan i seg selv også være ansiktstruende. Å
bli ledd av, kan oppleves ubehagelig og skamfullt for den det gjelder. På den annen side vil
fraværet av latter også kunne oppleves som ansiktstruende. Å fortelle en vits og ikke få den
forventede respons gjennom latter, kan være flaut og ansiktstruende.
Noen situasjoner er mer ansiktstruende enn andre. Jeg har laget egne eksempler, men lignende
eksempler står også i Svennevigs ”Språklig samhandling” (2001). Når man stiller et spørsmål
i en fullsatt forelesningssal er situasjonen mer truende overfor eget ansikt enn når man stiller
et spørsmål til læreren etter forelesning, fordi man står i fare for å si noe feil foran veldig
mange mennesker. Å be en forbipasserende om hjelp til å bære handleposene, er en større
trussel overfor den andres ansikt enn å spørre om hvor mye klokken er. Dette skyldes at det å
be om hjelp gjør på sett og vis krav på den andres tid og kapasitet, å spørre om klokken er
ikke like personlig ansiktstruende, og er dessuten en vanlig og relativt forventet handling
mennesker i mellom. På samme måte kan man tenke seg at det i en gruppe med mennesker,
eksempelvis i et middagsselskap, er et større potensial for både ansiktstrusler og ansiktsarbeid
enn i en samtale mellom to venninner. I en faggruppe som samarbeider om et prosjekt, som i
materialet for denne oppgaven, kan det også være varierende grad av ansiktstrusler avhengig
av gruppens natur. Jo større gruppen er, jo flere er det du potensielt ikke er trygg på. I en
mindre gruppe vil det kanskje være lettere å bli kjent med hverandre raskere, og man har ikke
så mange å forholde seg til hva for eksempel ansiktsbevaring angår. Jo bedre du kjenner
samtalepartneren eller samtalepartnerne, jo lettere er det å ”lese” dem. Det er rimelig å anta at
potensialet for ansiktstruende situasjoner vil være mindre jo bedre du kjenner de andre
samtalepartnerne. I en større gruppe er det også flere man ønsker å fremstå som flink,
overbevisende og hyggelig ovenfor, og man vil kanskje ikke bli varm i trøya så fort som i en
mindre gruppe. Ulik kompetansebakgrunn kan også skape et klima hvor ansiktstrusler vil
forekomme, det samme kan for eksempel variasjon i alder. Ulike trekk eller karakteristika ved
samtalesituasjonen kan tenkes å påvirke graden av trygghet/utrygghet hos samtalepartnerne
og dermed nivået av ansiktstrussel og behov for ansiktsbevarende strategier i situasjonen.
4
INNLEDNING
Materialet for denne oppgaven er hentet fra det tverrfaglige emnet Eksperter i Team (EiT) ved
NTNU, hvor jeg har gjort videoopptak av en gruppe med studenter fra ulike fagområder.
Gruppen samarbeider om å utarbeide og å løse en problemstilling. Materialet er spennende
med tanke på å se på bruken av latter som ressurs fordi det gir muligheten til å fange
autentiske samtaler mellom mennesker som ikke kjenner hverandre fra før, og som har med
seg variert og forskjellig kunnskap inn i gruppesamarbeidet. Ulik alder, geografisk bakgrunn,
kjønn, kulturell bakgrunn, hvorvidt gruppedeltakerne kjenner hverandre fra før og deres
faglige bakgrunn er alle elementer som kan spille en rolle for hvordan gruppen fungerer og
hvordan gruppedeltakerne forholder seg til hverandre.
En slik tverrfaglig gruppe som Eksperter i Team-gruppen i mitt materiale, gir også god
mulighet for å se på det vi gjør for å bevare vårt eget så vel som hverandres ansikt i
interaksjon
(høflighetsstrategier).
Den
tverrfaglige
sammensetningen
og
det
at
gruppedeltakerne ikke nødvendigvis kjenner hverandre fra før, kan skape et gruppeklima hvor
ønsket om konsensus og et trygt gruppemiljø er fremtredende. Gruppens arbeid består i stor
grad av å foreslå og diskutere ulike løsninger og bedømme hverandres forslag. Det kan oppstå
uenighet, og studentene må prøve å komme til enighet om en rekke handlingsalternativer.
Slike beslutningsprosesser inviterer til mye ansiktsarbeid fordi man gjerne ønsker så høy grad
av konsensus som mulig. Gruppedeltakernes ulike fagbakgrunn kan for eksempel ha mye å si
i denne sammenhengen, fordi det kan bli en kamp om hvilken kunnskap som skal verdsettes
høyest i forskjellige sammenhenger.
Jeg har valgt å se på sekvenser som inneholder latter, og som potensielt inneholder et høyt
nivå av ansiktstrusler og medfølgende behov for ansiktsbevaring. Gruppedeltakerne er relativt
unge mennesker som ikke kjenner hverandre fra før. De har forskjellig faglig ballast og
sannsynligvis forskjellig faglig selvfølelse, det er en blanding av kvinner og menn, og de er
avhengige av hverandre for å løse en oppgave. I hvilken grad og på hvilken måte fungerer
latter som ansiktsbevarer i denne spesifikke typen kontekst? Noen vil kanskje mene at
dette prosjektet tar for seg noe som er selvfølgelig; selvfølgelig har latter en ansiktsbevarende
funksjon. Mitt ønske har imidlertid ikke vært å kunne svare ”ja” eller ”nei” på dette
spørsmålet. Jeg ønsker å vise hvordan latter kan være en strategi for høflighet, og i hvilke
sammenhenger latter får en slik funksjon. Arbeidet vil bidra til kunnskap om gruppedynamikk
i heterogene arbeidsgrupper generelt, og om latterens funksjon som ansiktsbevarer spesielt.
5
INNLEDNING
1.2
Bakgrunn for prosjektet
Arbeidet med hovedfagsprosjektet startet med en interesse for humor i kommunikasjon, og
har etter hvert utviklet seg til å bli en studie av latter, humoristisk så vel som ikke humoristisk
latter. Humor og latter er imidlertid nært knyttet til hverandre, og det kan ofte være vanskelig
å gjøre et klart skille mellom de to. Humor skaper latter, og latter skaper humor. Det er likevel
ikke alltid slik at latter er respons på noe humoristisk, og det er heller ikke slik at det som var
ment humoristisk alltid får respons gjennom latter. Og det er latteren som er uavhengig av en
opplagt humoristisk kontekst jeg ønsker å ta for meg i denne oppgaven. Jeg er opptatt av latter
i samtale, og denne oppgaven setter fokus på latter i gruppesamtalen.
Dette er altså ikke en oppgave om humor. Det er aktuelt å gjøre en slik presisering fordi latter
ikke trenger å være en målenhet for humor, simpelthen fordi latter ikke nødvendigvis er
konnotert til noe humoristisk (Haakana 1999: 3). I løpet av en samtale kan vi le mange
ganger, kanskje uten å tenke over det i det hele tatt. Latteren oppstår for eksempel når vi føler
oss nervøse og usikre (Adelswärd 1999, Glenn 2003), og dette vil jeg komme tilbake til i
teorikapitlet (kapittel 3). I denne oppgaven vil jeg behandle latter som noe som er uavhengig
av humor, selv om latteren i mange av tilfellene i materialet også er forbundet med humor.
1.3
Tidligere forskning på latter og humor
Even though there is a considerable literature and theorizing on laughter, no single
“theory” has been found – and perhaps can be found – that would capture the nature
of laughter. (Haakana 1999: 6)
Latteren er et nærværende og hyppig element i samtale, spesielt i hverdagslige og uformelle
samtaler. Å gi et svar på hva latter faktisk er for noe kan kanskje tilsynelatende virke greit. I
Cappelens ordbok (1986) blir latter definert som ”uttrykk for munterhet og glede”. Markku
Haakana beskriver latter på samme måte som “most often seen as a socially valuable
phenomenon: it is associated with ”having a good time” or ”having a bonding social
experience” (Haakana 1999: 39). At latter er en reaksjon på noe vi opplever som morsomt og
humoristisk, er kanskje den vanligste oppfatningen. I mange tilfeller vil dette være et helt
legitimt svar, fordi latter veldig ofte er nettopp dette. Vi oppfatter latter som noe positivt og
godt, og vi trives med mennesker som får oss til å le.
6
INNLEDNING
Til tross for at latter er et så allment og kjent fenomen, kan den ikke sies å være enkel eller
lett forståelig. Latteren oppstår i mange forskjellige situasjoner, ikke bare når vi reagerer på
noe vi synes er morsomt (Adelswärd 1999). Eksempler på dette kan være nervøs latter og
latter som går over i gråt. En av latterens egenskaper er også å signalisere hvordan en ytring
eller situasjon skal forstås. Latter er med andre ord med på å kontekstualisere en ytring eller
en handling.
Selv om det ikke har vært forsket mye på latter innenfor anvendt språkvitenskap, har latter
vært gjenstand for flere undersøkelser innenfor andre fagområder, og langt tilbake i tid.
Vitenskapsmenn som Aristoteles, Kant, Kierkegaard, Freud og Bakhtin var opptatt av
latterens vesen (Adelswärd 1999: 77, Haakana 1999: 5, Näslund 2002). I dag er forskning
rundt latter og humor kanskje spesielt knyttet opp mot fagområder som medisin, psykologi og
pedagogikk hvor det er gjort ulike studier rundt temaet (se bl.a. Svebak 2000 og Haugen og
Melhus 2003). Min studie skiller seg imidlertid ut på den måten at latter blir behandlet som en
kommunikativ størrelse. Fra et språkvitenskapelig ståsted blir latter noe mer enn et kroppslig
og mentalt fenomen, nemlig et sosialt fenomen. Latter har mange egenskaper, og fokuset i
denne oppgaven vil være på den samtalestrategiske funksjonen latter kan ha, med fokus på
latter i hverdagslig interaksjon.
Det er med andre ord ikke ukomplisert å skulle gi en entydig forklaring på fenomenet latter.
Litteratur og forskning gir flere svar. Innfor psykologi, biologi og medisin er det gjort mye
forskning på latter og dens helbredende og helsemessige effekt. Latterforskeren Sven Svebak
definerer latter som en form for kroppsspråk som forteller andre at den som ler er i en bestemt
affekt, og derfor også i en bestemt mental tilstand (Svebak 2000: 26). Han legger
hovedsakelig vekt på den kroppslige dimensjonen ved latter, men han gjør en viktig
distinksjon: latter trenger ikke å være et uttrykk for glede, eller snarere - glede trenger ikke
være en forutsetning for å le.
I senere tid har forskningen utviklet seg mot en forståelse av latter som først og fremst et
sosialt fenomen. Den kan tolkes som en refleks, en mindre detalj, eller som en ufin
fornærmelse. Latter sees som sosiale uttrykk fordi latterens forekomst, form og mening er
sterkt formet av andres tilstedeværelse, roller, sosiale forbindelser, aktiviteter og andre
7
INNLEDNING
kontekstuelle trekk (Glenn 2003: 13). Å le kan gjøre oss fysisk og mentalt godt, samtidig kan
latteren være nådeløs og føre til ubehag (op.cit.: 32).
Innenfor språkvitenskapelig forskning har Harvey Sacks og Gail Jefferson gjort studier på
latter (Jefferson, Sacks og Schegloff 1995). Noe av denne forskningen beskriver latteren som
et samtalestruktrerende element, for eksempel Jeffersons studie av den inviterende latteren.
Her studerer hun blant annet hvordan vi inviterer andre til å le gjennom å le selv. Viveka
Adelswärd har studert latterens funksjon i gruppesamtaler (Adelswärd 1998), og hun har også
sett på latterens generelle posisjon i samtale, blant annet hva som kjennetegner kvinner og
menns latter i samtale, ensom kontra felles latter, inviterende latter og hvorfor vi i det hele tatt
ler (Adelswärd 1999). Markku Haakana har vært opptatt av den latteren som oppstår i
samtaler mellom lege og pasient (Haakana 1999), og Phillip Glenn har også forsket på
hvordan og hvorfor vi ler i interaksjon (2003).
1.4
Tekstens oppbygning
I neste del av oppgaven, kapittel 2, vil jeg presentere empirien jeg har analysert og hvilke
metoder jeg har brukt i arbeidet med materialet fra Eksperter i Team. I kapittel 3 vil jeg gjøre
rede for den teoretisk bakgrunnen for prosjektet. Her tar jeg først for meg den grunnleggende
kommunikasjonsteoretiske forståelse som dette prosjektet hviler på, nærmere bestemt en
dialogistisk forståelse av kommunikasjon. Deretter vil jeg gjøre rede for teori om ansikt og
høflighet, og til slutt i teorikapitlet vil jeg ta for meg teori om latter. I kapittel 4 vil jeg foreta
en beskrivelse og fortolkning av materialet mitt, og analysere med sikte på å vise hvordan
latter kan ha en ansiktsbevarende funksjon i samtale. I kapittel 5 vil jeg løfte analysen opp på
et mer overordnet nivå, og drøfte hva analysen viser og hvordan denne kan tolkes.
Avslutningsvis vil jeg samle trådene i en konklusjon, og gjøre en sammenfatning av
prosjektet.
8
MATERIALE OG METODE
2 Materiale og metode
Studier av språkbruk og språklig kommunikasjon bygger i dag gjerne på en etnometodologisk
forskningstradisjon. Begrepet etnometodologi ble innført av den amerikanske sosiologen
Harold Garfinkel, og innebærer bl.a. at språklig kommunikasjon studeres ut i fra hverdagslige
situasjoner. Et grunnsyn innenfor denne tradisjonen er at virkeligheten er noe som stadig
skapes, gjenskapes og opprettholdes (Norrby 1996: 30). Conversation Analysis (CA), som er
en inngang til analyse av samtaler, springer ut fra etnometodologien (Nielsen og Nielsen
2005). Om mitt prosjekt ikke følger CA akkurat, så bygger prosjektet på et slikt
etnometodologisk ståsted. Denne oppgaven skriver seg i første rekke inn i den tradisjonen
som kalles dialogisme, og som jeg skal gjøre nærmere rede for i teorikapitlet.
2.1
Valg av materiale: ”Eksperter i Team”
Materialet for prosjektet er samtaler i en gruppe hentet fra emnet Eksperter i Team (EiT) ved
NTNU, som opprinnelig var et tverrfaglig emne for studenter i fjerde år ved
sivilingeniørutdanningen. Senere ble emnet åpnet for studenter fra de humanistiske og
samfunnsvitenskapelige fag, og per i dag er EiT obligatorisk også for studenter fra HFfakultetet. Mitt materiale er hentet fra det første semesteret hvor studenter fra humanistiske
fag også var representert, om enn i mindre grad enn sivilingeniørstudentene. EiT-gruppen jeg
har studert, består av to jenter og to gutter som tilfeldig har blitt plassert sammen basert på et
overordnet faglig mål om at gruppen skal være tverrfaglig. Tre av deltakerne studerer ulike
fag ved sivilingeniørstudiet, mens en av jentene i motsetning til de andre har humanistisk
fagbakgrunn.
For å fange samtalene i gruppen, benyttet jeg videokamera. Opptakene ble gjort over en
periode på ca. to måneder våren 2003, fra gruppen var kommet ganske godt i gang med
arbeidet til den siste innspurten før levering av sluttrapporter og presentasjon av prosjektet.
Prosjektet de samarbeidet om, handler i korte trekk om å utvikle et internettbasert
dataverktøy. Gruppen ble filmet da de var samlet for å diskutere ulike handlingsalternativer i
prosjektet,
for
eksempel
problemstilling
og
fremgangsmåte,
og
opptakene
viser
gruppedeltakerne når de drøfter alt fra hvordan oppgaven skal løses, til hvordan den skal
presenteres for sensor på slutten av semesteret.
9
MATERIALE OG METODE
Formålet med EiT er at studentene skal få erfaring med i å jobbe tverrfaglig og dermed øke
bevisstheten om sin egen kompetanse. Samtidig legges det stor vekt på at studentene skal få
trening i å jobbe i gruppe, eller team, og bli bevisste på hvilke faktorer som spiller inn i
gruppeprosessen. Et av hovedmålene til EiT er at studentene skal få erfaring i hvordan
tverrfaglige problemer løses best mulig. Faget er delt inn i såkalte ”landsbyer”, d.v.s. større
grupper på ca. 25-30 studenter med en faglærer (”landsbyleder”) som tradisjonelt har hatt
hovedansvaret for emnets faglige innhold. I tillegg består landsbyen av to studentassistenter
som er ment å skulle fasilitere gruppeprosessen, og være med på å bevisstgjøre studentene på
det som skjer når man jobber sammen med personer fra ulike fagområder. Studentassistentene
får opplæring i høstsemesteret før EiT starter opp, og er ofte til stede sammen med gruppene
når de arbeider.
Landsbyen har et overordnet tema som kan være alt fra generelle til mer spesifikke
problemstillinger, for eksempel ”hvordan få 10 % mer olje opp fra Gullfaksfeltet?” eller
”hvordan skape miljøvennlige studentboliger?”. Innad i landsbyen deles studentene opp i
mindre grupper på 4-6 deltakere, hvor de utarbeider egne problemstillinger i tråd med det
overordnede
temaet.
Sammen
skal
gruppen
gjennom
semesteret
arbeide
med
problemstillingen, og arbeidet skal resultere i en fagrapport og en prosessrapport som til
sammen blir gitt én karakter.1 Gruppene skal også presentere prosjektet for sensor,
medstudenter, landsbyleder(e) og studentassistenter på semesterets siste EiT-dag.
Årsaken til at jeg har valgt EiT som materiale til prosjektet mitt er todelt. For det første har
jeg siden høsten 2001 vært ansatt som studentassistent i EiT, og hadde derfor en del
kjennskap til hva slags materiale jeg kunne forvente. For det andre fikk jeg i begynnelsen av
vårsemesteret 2003 tilbud av førsteamanuensis Gunhild Åm Vatn om å skrive
hovedfagsoppgaven min som en del av et større prosjekt, KRITT (KReative gruppeprosesser I
Tverrfaglige Team), som har EiT som primærmateriale. Ideen til tema for hovedoppgaven
hadde allerede vært klar i over et halvt år, men det var dette prosjektet som ga meg en arena å
forske ”på”. Jeg så det som en fordel at jeg allerede hadde kjennskap til Eksperter i Team og
dermed også et bedre grunnlag for å finne aktuelt materiale.
1
Grunnlaget for karakter i Eksperter i Team har variert litt. Våren 2002 var for eksempel sluttpresentasjonen for
sensor, landsbyleder, studentassistenter og medstudenter en del av karakteren. Jeg vet ikke om de retningslinjene
som gjaldt våren 2003 da materialet for denne oppgaven ble samlet inn, fortsatt gjelder i faget.
10
MATERIALE OG METODE
Å hente materiale fra EiT gir en spennende innfallsvinkel fordi det gjør det mulig å fange
autentiske samtaler mellom mennesker som ikke kjenner hverandre fra før, og som har med
seg variert og forskjellig kunnskap og erfaring inn i gruppesamarbeidet. En slik tverrfaglig
gruppe gir spesielt god mulighet for å se på det aktørene gjør for å bevare sitt eget så vel som
hverandres ansikt i interaksjon. Som jeg nevnte i innledningen kan den tverrfaglige
sammensetningen og det at gruppedeltakerne ikke kjenner hverandre fra før, skape et
gruppeklima hvor ønsket om enighet og et trygt gruppemiljø er fremtredende.
2.2
Materialinnsamlingen
Materialet fra EiT består i første rekke av videoopptak, men jeg har også gjort observasjon og
notater. Her vil jeg gjøre nærmere rede for hvordan materialinnsamlingen ble gjennomført.
2.2.1
Videoopptak
Videoopptak betegnes i følge Olsson og Sörensen (2003: 87) som direkte observasjon.
Fordelen ved denne typen materialinnsamling er muligheten man har for å se gjennom
materialet mange ganger, og å kunne gå tilbake til det man finner interessant. Videoopptak
gir, i motsetning til vanlig lydopptak, også mulighet for å se på samspill, kroppsspråk, blikk
og gester (Cameron 2001: 38, Ohlsson 2003: 109). For mitt vedkommende er det interessant å
kunne se hvem som faktisk ler, se etter smil og hvem som ler ”til” hvem, altså om det for
eksempel er en av informantene som ler av en annens ytring. Videoopptak gir også et bedre
inntak til å vite hvem som snakker til hvem. Dette er lettere å få øye på når man kan se på
blikk, hvor ansiktet vender seg og på kroppsspråk. En ulempe med videoopptak er at
kamerautstyr kan virke forstyrrende på informantene, og samtalen vil kanskje ikke gli så lett
og ubesværet som man som forsker ønsker seg. Kameravinkelen avgjør dessuten hva slags
materiale man ender opp med.
Primærmaterialet i prosjektet består av tre videoopptak på ca. tre timer hver. De ble tatt opp
våren 2003, i en periode fra midten av mars til slutten av april. Opptakene er av én gruppe
bestående av fire deltakere, to kvinner og to menn. Denne gruppen var jeg samtidig
studentassistent for, og det var derfor naturlig for meg å velge en gruppe jeg hadde god
tilgang til. Gruppen ble dessuten valgt fordi den besto av både menn og kvinner.
Gruppedeltakerne ga meg samtykke til å gjøre opptak og bruke dette som materiale til
hovedoppgaven. Jeg utarbeidet en samtykkeerklæring som informantene underskrev etter endt
11
MATERIALE OG METODE
materialinnsamling. Her orienterte jeg informantene om at navnene deres ville bli endret, for å
sikre full anonymisering. Samtykkeerklæringen ga informantene mulighet til å trekke seg fra
prosjektet når som helst i prosessen, samt opplysninger om anonymisering og materialets
bruksområder (se vedlegg 2). Sammen med gruppedeltakerne avtalte jeg at de skulle si fra til
meg når de skulle ha møter i gruppa, slik at jeg kunne få opptak bestående av snakk som gikk
over litt tid, bortimot en time for hvert opptak.
I innsamlingen av materialet har det som tidligere nevnt vært et poeng for meg å fange
samtaler som har vært så autentiske som mulig. Dette var også bakgrunnen for at vi gjorde en
avtale om at gruppen skulle ta kontakt med meg når de hadde møter. På denne måten ville jeg
”fange” snakk som likevel ville funnet sted, og som dermed ikke var regissert av meg. Jeg vil
likevel sette spørsmålstegn ved om disse samtalene kanskje hadde blitt annerledes om jeg ikke
var tilstede, både som studentassistent, som forsker og ikke minst med videokamera. Det er
ikke urimelig å anta at en samtale gruppedeltakerne i mellom fortoner seg annerledes hvis de
er alene og ikke blir filmet eller observert (Norrby 1996: 33). Jeg ser ikke bort i fra at
samtalene jeg har studert er ”stivere” enn hva de ville vært hvis jeg og kameraet ikke hadde
vært i rommet, men dette betyr ikke at samtalene ikke er autentiske (Cameron 2001: 20). Slik
jeg ser det er samtalen og det som skjer på opptakene likevel ”den virkelige verden”, og
opptaket er fortsatt ekte. Imidlertid kan omstendighetene muligens ha fremprovosert
reaksjoner og handlemåter som er forskjellige fra en ”observatør- og kameraløs” situasjon.
Det er sannsynlig at en samtale vil preges av at et kamera står og tar opp det som sies og det
som skjer. Dette merkes for eksempel i begynnelsen av det første opptaket mitt, men jeg synes
ellers ikke at det virker som om studentene lar seg forstyrre nevneverdig av kameraet. De var
selv vennlig innstilt til at jeg skulle bruke dem som informanter i et forskningsarbeid, og må
sies å ha vært en takknemlig gjeng å få lov til å studere. Gruppen virker mer avslappet i de to
siste opptakene. Dette kan kanskje henge sammen med at de på dette tidspunktet var blitt mer
etablert som gruppe og kjente hverandre bedre. Det virker som om rammene for
samtalene/interaksjonen i gruppa har blitt tryggere underveis samtidig som deltakerne var blitt
mer vant til kameraet.
Fordi jeg var ansatt som studentassistent og derfor hadde tilbrakt tid sammen med studentene
i forkant av materialinnsamlingen, ser jeg for meg at min rolle som observatør er annerledes
enn hvis jeg hadde kommet som utenforstående og skulle ta opptak og være tilstede når
gruppen jobbet med EiT-prosjektet. På det tidspunktet opptakene startet var min rolle som
12
MATERIALE OG METODE
observerende studentassistent en ganske vanlig og akseptert del av gruppearbeidet. Jeg ser
derfor ikke for meg at min tilstedeværelse var så forstyrrende for gruppeaktiviteten som hvis
jeg var en fremmed som plutselig skulle være i rommet sammen med dem.
Ettersom jeg hadde en rolle som studentassistent for denne gruppen, hender det ved noen få
tilfeller at jeg er til stede i materialet. I et av eksemplene jeg viser til i analysen gjør dette seg
for eksempel gjeldende ved at jeg ler kort. Ettersom dette er en oppgave om latter, og
informantene mine tidvis var veldig lattermilde, er det vanskelig å ikke la seg smitte
innimellom. Jeg tror likevel ikke at dette har noen videre innvirkning på det fenomenet jeg
studerer i denne oppgaven.
Når jeg gjorde klart for opptak, forsøkte jeg å sette kameraet på et sted i rommet hvor alle
informantene kom best mulig til syne på filmen. Det er likevel informantene selv som til
syvende og sist bestemmer hvor godt man som forsker skal se dem, med mindre man går inn
og detaljstyrer hvor informantene skal sitte. Dette ønsket ikke jeg å gjøre, fordi jeg som
allerede nevnt ville ha en så ”normal” situasjon som mulig rundt opptakene. I det første
opptaket sitter en av informantene med ryggen til kameraet i deler av opptaket, men stort sett
ser jeg informanten i profil. Jeg valgte å ikke gjøre noe med dette i opptakssituasjonen, i håp
om at det etter hvert ville føles mer naturlig å bli filmet. I de to siste opptakene er ikke
informantenes plassering noe problem, jeg kan se ansiktene deres mesteparten av tiden,
foruten når deltakerne av og til skygger for hverandre. På dette tidspunktet var informantene
og jeg dessuten blitt bedre kjent, og opptakssituasjonen virket kanskje ikke så fremmed som i
første opptak. På grunn av rommets størrelse hadde jeg heller ikke så stor valgfrihet når det
gjaldt plasseringen av kameraet i første og tredje opptak, men dette skapte likevel ingen store
utfordringer. Den største utfordringen gjaldt å unngå at kameraet var plassert slik at det kom
for mye lys fra vinduene i rommet som ødela for bildet.
2.2.2
Notater
Ved siden av opptakene gjorde jeg noen notater. Disse består først og fremst av mine
observasjoner som skulle være til hjelp når opptakene skulle transkriberes. Når man ikke har
den samme kontekstinformasjonen som informantene, er det ventelig at det vil dukke opp ord
og uttrykk som kan være vanskelig å forstå for en utenforstående (Cameron 2001: 35): ”(…)
there is more to transcription than careful listening or a ‘good ear’. There is also the issue of
13
MATERIALE OG METODE
contextual knowledge” (ibid.). Jeg forsøkte å skrive ned typiske faguttrykk og ord som jeg
trodde kunne bli vanskelig å oppfatte ved gjennomhøring og den påfølgende transkriberingen
av opptakene. Da jeg noterte disse begrepene, skrev jeg samtidig tidspunktet på opptaket slik
at jeg kunne bruke det jeg skrev som en effektiv støtte i bearbeidingen av materialet. Jeg
gjorde ellers få notater som hadde med informantenes handlinger å gjøre, men merket meg
ved noen få anledninger situasjoner jeg kanskje ville gå tilbake til i analysen. Notatene var
delvis til hjelp da jeg transkriberte opptakene, men jeg brukte dem ikke i så stor grad som
planlagt, oftest fordi jeg husket mange av ordene som jeg trodde ville bli vanskelige å forstå.
2.2.3
Observasjon
Olsson og Sörensen (2003: 87) gjør et skille mellom direkte, indirekte og deltakende
observasjon. Videoopptak betraktes som direkte observasjon. Et spørsmål jeg måtte ta stilling
til, var om jeg skulle være til stede under opptakene, eller la opptakene rulle og gå for seg
selv. For meg var det naturlig å være tilstede i rommet gruppen oppholdt seg i, fordi jeg
allerede hadde en rolle som studentassistent. Det var praktisk å gjøre opptakene den dagen i
uka som var satt av til EiT-arbeid, selv om gruppen av og til møttes utenom. Min
observasjonsrolle hviler på to pilarer: På den ene siden gjorde jeg direkte observasjon
gjennom videoopptak, og på den andre siden deltakende observasjon gjennom rollen som
studentassistent.
Selv om jeg ikke følte at jeg kom i noen konflikt mellom rollen som studentassistent og rollen
som forsker/observatør, har dette likevel hatt innvirkning på materialet mitt. Dette ser man
spesielt i noen korte sekvenser i opptakene hvor gruppedeltakerne henvender seg til meg med
spørsmål. Ettersom jeg tross alt var studentassistent for gruppen følte jeg ikke at jeg kunne gå
helt ut av denne rollen og i stedet tre inn i en rolle som taus observatør. En slik rolle mener jeg
dessuten at ville stå i kontrast til mitt ønske om å fange autentiske samtaler. Jeg ønsket ikke at
studentene skulle føle seg ”forsket på”, men snarere at situasjonen var mest mulig normal.
Dette var imidlertid ikke en overveielse jeg tenkte så nøye over før mitt første opptak. Det ble
en naturlig konsekvens av min allerede etablerte rolle som studentassistent.
14
MATERIALE OG METODE
Under opptakene var jeg plassert utenfor kameraets synsvinkel. Dette var fordi jeg som
studentassistent sjelden var plassert ved samme bord som gruppen hvis jeg skulle observere,2
og det ble naturlig å gjøre det samme under opptakene. Samtidig hadde jeg da muligheten til å
holde et øye med kameraet, noe som viste seg å være ganske hendig, og slik hadde jeg også
muligheten til å gjøre notater til opptakene.
2.3
Bearbeiding
For å kunne transkribere materialet, måtte opptakene først overføres til PC. Jeg vil i det
følgende gjøre rede for hvordan den tekniske bearbeidingen og transkripsjonen av materialet
ble gjort.
2.3.1
Teknisk bearbeiding
Videoopptakene ble overført fra digitale videokassetter til PC, via et firewire interface og ved
å bruke programmet ”Windows Movie Maker v2.0”. Råmaterialet ble lagret til formatet wmv,
en såkalt ”Windows Media Audio/Video file”. I tillegg, som en sikkerhet og av praktiske
årsaker, ble opptakene også overført til en VHS-kassett. Da all overføringen av materialet var
gjort, hadde jeg til sammen tre CDer med ett opptak på hver, og én VHS-kassett med alle tre
opptakene.
For å kunne transkribere materialet kjøpte jeg et redigeringsverktøy, som egentlig er laget for
å støtte tegnspråksopplæring, men som egner seg godt i transkripsjonsøyemed.
”Tegnbehandler”, utviklet ved Møller Kompetansesenter i Trondheim, gjør det enklere å
transkribere fordi man har muligheten til å ha et tekstvindu og et videovindu oppe på
skjermen samtidig. På denne måten slipper man å veksle mellom for eksempel Windows
Media Player og Word, en metode jeg har benyttet meg av tidligere og som er relativt
tidkrevende. En annen fordel ved Tegnbehandler er at man kan linke sammen bilde og tekst.
Hvis man trykker på et bestemt tekstutdrag man synes er interessant, settes videosnutten som
hører til automatisk i gang og vice versa. Dette er en fordel når man har store mengder
materiale og vil slippe å lete etter bestemte utdrag, eller hvis man vil plukke ut bestemte deler
som man skal vise til andre. Min utgave av Tegnbehandler var en betaversjon (m.a.o. ikke
ferdig utviklet) som fungerte godt til mitt formål. Jeg har også brukt Windows Media Player
2
En del av rollen som studentassistent gikk ut på å observere gruppene i arbeid, slik at man etterpå kunne
diskutere ulike aspekter ved det tverrfaglige samarbeidet. Observasjonsrollen var derfor en etablert rolle i denne
sammenhengen.
15
MATERIALE OG METODE
når jeg har tittet gjennom sekvenser av materialet. Dette er et raskere program å starte opp enn
Tegnbehandler, og var derfor praktisk å bruke når jeg kun skulle se på opptakene uten å
transkribere.
2.3.2
Transkripsjon
Uten transkripsjon er det umulig å systematisk analysere snakk, sier Deborah Cameron (2001:
31). Transkripsjon innebærer at man skriver ned ordrett hva som sies i en samtale (Olsson og
Sörensen 2003: 83), og det er denne metoden jeg har valgt til hovedbearbeiding av mitt
materiale. En transkripsjon er en reduksjon av det opprinnelige materialet (Feilberg 1991: 25),
men systematikken som en slik transkripsjon krever, gjør også at materialet, i hvert fall deler
av det, står tydeligere frem for den som skal arbeide med det. Transkripsjonen gjør det mulig
å se mønstre i snakket, som jo også er en av hovedideene innenfor den etnometodologiske
tradisjonen i samtaleforskning.
I anvendt språkvitenskap er det tradisjon for å bruke denne metoden fordi det jobbes mye med
opptak av ulike typer samtale. For å få enda klarere innsikt i samtalens innhold og ikke minst
samspill, og for å kunne gjøre ulike typer av analyse, er det hensiktsmessig å omsette snakket
til tekst. Fordelen med å ha en transkripsjon er at man kan gå frem og tilbake i samtalen på en
annen måte enn hvis man kun har opptak. Alt står der samtidig, slik at man slipper å spole
frem og tilbake, men kan få et større overblikk (Cameron 2001: 31). Det er imidlertid ikke
like lett å fange blikk, gester eller kroppsholdning, men man kan velge å føye dette til den
transkriberte teksten hvis man ser det som relevant for transkripsjonen og analysen (Olsson og
Sörensen 2003: 104), noe jeg har valgt å gjøre.
Selve transkriberingen i mitt prosjekt var ganske tidkrevende. Jeg bestemte meg for å
transkribere hele materialet selv ut fra en antagelse om at jeg på denne måten vil få bedre
kjennskap til innholdet i materialet mitt enn hvis jeg hadde satt bort deler av jobben. Jeg
bestemte meg også for å transkribere opptakene fra begynnelse til slutt. Dette var et bevisst
valg på bakgrunn av et sosiokontekstuelt faglig ståsted (jf. 3.3). En samtale inngår i en større
(sosial) kontekst, og selv om jeg har valgt ut begrensede utdrag fra materialet i analysen, står
disse likevel i sammenheng med det som skjer både før og etter utdraget.
16
MATERIALE OG METODE
Jeg har imidlertid ikke transkribert alt like nøye. Det er nesten ikke grenser for hvor nøyaktig
man kan gå til verks i en slik bearbeiding av materialet, men jeg vurderte at en slik
gjennomgang ikke ville være nødvendig for mitt bruk. En transkripsjon som inneholder ”all”
informasjon er heller ikke så interessant i følge Elinor Ochs (1979: 44):
One of the important features of a transcript is that it should not have too much
information. A transcript that is too detailed is difficult to follow and assess. A more
useful transcript is a more selective one.
Cameron refererer blant annet til forskere som bruker en hel dag på å transkribere noen få
minutters snakk (Cameron 2001: 39). Selv om jeg ikke gikk like nøye til verks, erfarte jeg at
noen sekvenser kunne ta mye tid. Spesielt gjaldt dette sekvenser hvor det er mye
overlappende samtale, og hvor jeg skulle markere akkurat hvor i ytringene det var overlapp.
For at denne jobben skulle bli overkommelig innenfor min tidsramme, måtte jeg vurdere hvor
nøyaktig jeg ville ha transkripsjonen. Konsekvensen ble at jeg grovtranskriberte store deler av
materialet, men har gjort en mer nøyaktig transkripsjon av de sekvensene jeg finner spesielt
interessante for mitt prosjekt. Jeg har lagt vekt på å markere for latter og lattermild/leende tale
(se side 19), turtaking, samtidig tale, avbrutte ytringer, emfatisk trykk3, og forlenging av lyd,
fylte pauser, og uhørbare/usikre stavelser (se transkripsjonsnøkkel i 2.4 og vedlegg 1) (Du
Bois et al. 1993). Jeg har også markert for pauser der dette fremgår tydelig i samtalen, for
eksempel i 5.10 i analysekapitlet, hvor pausene kan indikere at samtalen går litt trått når to av
deltakerne ikke er enige.
Selv om transkripsjonen skal gjengi et materiale så nøytralt som mulig, er det vanskelig å
unngå noe tolkning (Lind 1995: 3). Dette innebærer at transkripsjonen aldri blir fullstendig
korrekt, men den kan likevel være systematisk og konsekvent. For at grunnlaget for en
analyse skal være godt, foreslår derfor Marianne Lind at vi må støtte oss til både
transkripsjonen og opptakene (ibid.). Dette har jeg også vært nødt til å gjøre, rett og slett fordi
transkripsjonene ikke alltid sier nok. Jeg har ofte gått tilbake til opptakene for å ettersjekke
hva som faktisk ble sagt, hvordan et ord uttales eller hvordan de som ikke snakker forholder
seg til den snakkende.
3
Jeg bruker dette symbolet annerledes enn Du Bois, som marker for hver stavelse som er trykksterk i en ytring.
Jeg bruker imidlertid dette symbolet for ord med emfatisk trykk.
17
MATERIALE OG METODE
I transkripsjonsarbeidet har jeg basert meg på John W. Du Bois transkripsjonssystem. Det er
dette systemet jeg har vært kjent med fra da jeg begynte å lære om transkripsjon, og det har
derfor vært praktisk å ta i bruk dette.4 Du Bois transkripsjonssystem er etter min mening et
leservennlig system hvor de spesielle transkripsjonssymbolene ikke står i veien for innholdet.
Systemet tar høyde for dialektforskjeller, som jeg har valgt å skrive ut i min transkripsjon.
Dette har jeg gjort både fordi jeg syntes det var mest effektivt i transkripsjonsprosessen, samt
at det ikke føles riktig å fjerne eller skrive om ord som ”æ”, ”eg”, ”ikkje”, ”dokker”, og
lignende.
Du Bois (1993: 49) foreslår at man anonymiserer informantenes navn med virkelig navn (i
stedet for ”A” eller ”B”). På denne måten blir navnene lettere å huske. Dette er et sentralt
moment i min oppgave, hvor jeg ofte refererer til informantene, blant annet i analysekapitlet.
Deltakerne har derfor blitt anonymisert med fiktive navn i transkripsjonen. Jeg har byttet ut de
virkelige navnene med de fiktive på steder hvor navnene uttales i samtalen, og har også valgt
å anonymisere eventuelle stedsnavn der det har vært relevant, samt navnet som gruppen
valgte å gi prosjektet de jobbet med.
Transkripsjonsnøkkel
x
Uhørbar stavelse/ord
@
Latter, et tegn for hver ”stavelse”
<@ ord @>
Leende eller lattermild tale
-
Avbrutt ord eller intonasjonsenhet
’ord
Trykksterkt ord
[ord]
Samtidig tale, tall markerer når det er flere overlapp etter hverandre,
men som ikke hører sammen, eksempelvis [1ord1]
..
Kort pause (under 0,5 sekund)
…
Mellomlang pause (mellom 0,5-1,0 sekund)
…(2,0)
Lengre pause
=
Forlenging av lyd
?
Spørreintonasjon
<PordP>
Lav stemmestyrke
<SIT ord SIT>
Sitatstemme (tilgjort stemme)
4
Det er også vanlig å bruke Gail Jeffersons system, og det er kanskje dette som er mest populært nå.
18
MATERIALE OG METODE
(HOST)
Kremting eller hosting
(nikker)
Kommentar til transkripsjon, kontekstinformasjon
Setninger som er rykket inn i forhold til linjen ovenfor er ikke en egen intonasjonsenhet, men
en fortsettelse av setningen over.
Transkripsjon av latter
Å transkribere latter har naturligvis vært særlig sentralt i dette prosjektet. Jeg har imidlertid
veid litt for og i mot angående hvordan latteren skulle transkriberes. Du Bois foreslår en
krøllalfa (@), og jeg har valgt å bruke denne. Hver krøllalfa skal representere én
latterstavelse. Grunnen til at jeg valgte å transkribere med krøllalfa fremfor f.eks. Gail
Jeffersons system hvor latteren ”skrives ut” (f.eks. hehh) er fordi jeg anser det som et
komplisert prosjekt å gjengi en latter i en transkripsjon slik den høres ut i virkeligheten. En
krøllalfa blir på den måten mer nøytral. Det kan allikevel diskuteres hva den individuelle leser
legger av innhold i en krøllalfa. Jeg vil for eksempel være enig i at en krøllalfa kan se ganske
”hjertelig” ut. Den stikker seg ut fra resten av teksten, og vil kanskje kunne gi inntrykk av
høylydt latter. Slik sett skiller krøllalfaen dårlig mellom ulike typer av latter, som det finnes et
utall av ettersom måten vi ler på både er veldig individuell og samtidig kontekstuelt betinget:
There are giggles (all varieties), titters, smirks, grins, sniggerings, chuckles, guffaws,
cachinnations. Laughter comes in bursts, fits, peals, shouts, and roars…One may
cackle with laughter, burst out with it, or split one’s sides with it… There is sardonic
laughter, wry laughter, gay laughter, morose laughter, infectious laughter, and
derisive laughter. (Gruner 1978: 41, her hentet fra Glenn 2003: 12)
Latter varierer fra et lite utpust med tilhørende smil, til fnisende, kort eller rungende. Når all
latter transkriberes med det samme symbolet, kan det se ut som at det ikke er blitt tatt høyde
for at latteren tross alt har forskjellige uttrykk. For å gjøre dette mer nyansert, har jeg valgt å
kommentere latterens uttrykk i parentes bak krøllalfaen der jeg mener det kan være
nødvendig, f.eks.: ”@@ (fniser)”. Dette innebærer at det blir min egen tolkning av latteren
som legges til grunn, men jeg har ikke lagt spesielt fokus på latterens innhold, kun på hvordan
den høres ut. Som nevnt i 2.3.2. er dette vanskelig å unngå, og for mitt vedkommende har det
vært nødvendig å skille mellom blant annet latterens volum.
Selv om hver krøllalfa skal representere én latterstavelse, har det i mange tilfeller vært
vanskelig å telle nøyaktig antall latterstavelser. Dette gjelder spesielt i de tilfellene hvor det er
19
MATERIALE OG METODE
samtidig latter eller at tale og latter overlapper. Jeg har derfor transkribert med en grad av
nøyaktighet jeg selv mener er tilfredsstillende, og har for eksempel forsøkt å skille mellom
hvem som ler lengst i de sekvensene hvor det er samtidig latter.
2.4
Analysemetoder
I dette avsnittet vil jeg gjøre rede for hvordan jeg har gått frem i analysen av materialet. For å
nærme meg formålet med oppgaven, nemlig å undersøke forholdet mellom latter og
ansiktsbevaring i samtale, har jeg gått ut i fra bestemte kriterier i utvalget av
transkripsjonsutdragene:
•
Latter og smil: utdragene jeg har valgt å analysere inneholder latter, smil eller begge
deler i større eller mindre grad.
•
Ansikt: jeg har sett etter utdrag i samtalene i EiT-gruppen hvor jeg mener at
ansiktstrusler/ansiktsbevaring forekommer.
Jeg har altså valgt ut et knippe utdrag fra transkripsjonen som jeg har antatt vil være
interessante med tanke på oppgavens problemstilling og ut i fra kriteriene ovenfor. Det kan
være vrient å vite hvor man skal definere startpunkt og avslutningspunkt for sekvensen man
ønsker å analysere. En samtale skapes, som jeg skal komme nærmere inn på i teorikapitlet,
ved samarbeid mellom deltakerne, og ytringer står alltid i forhold til hverandre (Linell 1998).
Likevel må forskeren gjøre et slikt utvalg for at analysen skal bli gjennomførbar og leselig.
Jeg har derfor valgt ut sekvenser med tanke på at leseren skal forstå litt av konteksten. Jeg har
med andre ord som oftest ikke startet rett på det eksempelet jeg finner spesielt interessant i en
sekvens, men tatt med litt av samtaleforløpet i forkant og etterkant av de ytringene som er
fokus for analysen. Tanken er at leseren vil få en bedre forståelse av eksempelet hvis hun eller
han ser litt av forløpet for en bestemt ytring. Dette har imidlertid ikke vært nødvendig i alle
tilfellene, og jeg har også innledet eksemplene med å si litt om forløpet og konteksten rundt
utdragene jeg har valgt.
I analysen har jeg gått igjennom de utvalgte transkripsjonsutdragene nærmest ytring for
ytring, og forsøkt å vise hvordan ytringene henger sammen og spiller på hverandre. Jeg
beskriver i første rekke materialet, før jeg går over til å analysere ytringene i henhold til latter
og ansiktsbevaring. Dette er en relativt nitidig prosess, og det er selvsagt vanskelig å si noe
20
MATERIALE OG METODE
om alt som et slikt samtaleutdrag rommer. Ulike øyne vil se ulike tolkninger av materialet, og
tolkningene blir således subjektive.
2.5
Å studere latter og humor: etiske betraktninger
Det største etiske dilemmaet ved mitt prosjekt har vært den informasjonen jeg har gitt
informantene mine om fokus for oppgaven. På det tidspunktet jeg samlet inn materiale visste
jeg ikke hvilken problemstilling jeg skulle ha, og jeg visste ikke at jeg skulle ende opp med å
avgrense oppgaven til å handle om latter. Jeg visste imidlertid at jeg var interessert i humor,
og at jeg kunne tenke meg å gjøre noe i tilknytning til dette temaet. Dette informerte jeg ikke
om da jeg samlet inn materialet. Dette har to årsaker. For det første ønsket jeg at materialet
skulle være så autentisk som mulig. Jeg så for meg at hvis informantene visste at de var med i
et ”humorprosjekt”, så kunne dette virke inn på den naturlige tonen gruppemedlemmene i
mellom. Jeg fryktet rett og slett at jeg ville få et materiale sørgelig fritt for humor og latter
hvis deltakerne i prosjektet visste at det var dette jeg ville se etter. Olsson og Sörensen skriver
i boken ”Forskningsprosessen” (2003: 88):
Hvis man for eksempel vil observere hvordan humor blir brukt på en arbeidsplass, er
det ikke så lurt å annonsere dagen før at ”i morgen skal vi se om dere bruker humor
på arbeidsplassen”. I slike tilfeller bør observasjonen foretas uten forvarsel og så
ubemerket som mulig.
Ønsket om et autentisk materiale gikk med andre foran ønsket om fortelle informantene om
prosjektet. Jeg fortalte dem imidlertid at jeg er interessert i samtale, spesielt gruppesamtale,
og at jeg ønsket å studere dynamikken i slike samtaler. Cameron sier også (2001: 22):
How much is it necessary to tell people? There may be a case for vagueness about
exactly what aspect of their talk you are planning to focus on: if you tell people, for
instance, “I’m interested in how much you swear”, there is always a chance that the
knowledge will affect their behaviour in such a way as to frustrate your goals.
Valget om ikke å informere om ”humorprosjektet” hadde også en annen årsak. I tillegg til
frykten for å miste autentisitet, så jeg for meg at bevisstheten om at man skulle være
humorforskningsobjekt kunne virke forstyrrende for gruppen jeg filmet. Ettersom de hadde et
arbeid å gjøre, ønsket jeg at mitt prosjekt skulle komme minst mulig i veien for deres arbeid.
Min intensjon var at de ikke skulle føle det ubehagelig å være med som informanter, og jeg
21
MATERIALE OG METODE
tror det kunne ha virket forstyrrende, eller i verste fall ødeleggende, for gruppen å ha fokuset
for mitt arbeid i bakhodet mens de snakket sammen.
22
TEORI
3 Teori: Samtale og latter som sosiale fenomen
Latter - den mest siviliserte musikken i verden. (Peter Ustinov)
3.1
Teoretisk forankring
I denne delen av oppgaven vil jeg i første rekke presentere det teoretiske farvannet jeg
navigerer
i.
Dette
innebærer
en
generell
redegjørelse
for
i
det
overordnede
kommunikasjonsteoretiske perspektivet for denne oppgaven, nærmere bestemt dialogisme,
sosiointeraksjonisme og symbolsk interaksjonisme. Jeg vil se nærmere på Ragnar
Rommetveits begrep ”Temporarily Shared Social Reality”, og senere ta for meg blant annet
Goffmans ansiktsbegrep (”face”) og teori om høflighet i interaksjon. Til slutt vil jeg ta for
meg teori om latter og latter i samtale.
3.2
Dialogisme som analytisk innfallsvinkel
Audun Johannes Mørch skriver i forordet til Bakhtins ”Latter og dialog” (2003: 14) at:
”Dialogismen er (…) i utgangspunktet en språkteori som alltid betrakter språklig praksis som
kontekstbundne ytringer.” Dialogisme er med andre ord en teoretisk retning som innebærer at
kommunikasjonsprosessen, den skriftlige eller den muntlige, forstås som situert i en kontekst.
Dette perspektivet innebærer at når vi studerer samtale, må den sees i lys av brukskonteksten,
fordi konteksten alltid er der og ikke kan ignoreres (Scheuer 2005). Denne konteksten er ikke
en statisk størrelse som samtalen bare trer inn i, men et mulighetsfelt (op.cit.: 35). I samtale
benytter vi oss av det Linell kaller for umiddelbare og middelbare kontekster (Linell 1998:
128). Den umiddelbare konteksten er den som vi uten videre har tilgang til i samtalen, nemlig
de fysiske omgivelsene og det som nettopp har blitt sagt. Den middelbare konteksten dekker
den erfaringen vi som samtaledeltakere sitter inne med, for eksempel oppfattelse av hva som
foregår, det vi vet om involverte personer, samtalens sjanger (for eksempel intervju,
venninnesamtale eller veiledning) eller den generelle bakgrunnskunnskapen.
Scheuer (2005) peker på forskjellene mellom konversasjonsanalyse (CA) og dialogisme, hvor
det springende punktet er hvor mye bakgrunnsinformasjon det er hensiktsmessig å ta med seg
inn i en analyse av språk i bruk. Begge retninger innebærer at man er opptatt av turtaking i
samtale, d.v.s. skiftet mellom hvem som snakker, eller hvem som disponerer samtalerommet
(Svennevig 1999: 57). Men der konversasjonsanalytikeren søker å analysere turtakingen uten
23
TEORI
å dra inn annet enn de faktiske data, åpner et dialogistisk5 perspektiv for å stille spørsmål som
”hva snakker de om?”, og på denne måten kunne dra inn mer informasjon enn det som helt
faktisk foreligger (Scheuer 2005: 38-39):
Dermed bliver dialogismens analytiske metode forskellig fra konversationsanalysens.
Man indhenter ikke den garanti for fænomenologisk korrekthed som datanær analyse
medfører. Til gengæld kommer man længere i beskrivelsen av mennesker: de bliver
historiske og kulturelle agenter. (Scheuer 2005: 40)
Bakhtin, som av mange oppfattes som dialogismens grunnlegger, tar utgangspunkt i ytringen
(”the utterance”). Ytringen er aldri isolert, men inngår i en større dialog (Mørch 2003: 12,
Dysthe 1997: 48). Dialog er, i bakhtinsk forstand, mer enn en samtale mellom to eller flere
deltakere, og en ytring kan også forstås som noe mer enn en rent språklig ytring. Ytringer står
alltid i forhold til hverandre, til tidligere og kommende ytringer, og til omverdenen. Per Linell
(1998: 85-86) oppsummerer dialogismen i tre prinsipper:
1. Sekvensialitet (sequentiality): all diskurs er sekvensielt organisert, og man kan aldri
forstå en ytring fullt ut hvis den er tatt ut av sin sekvensielle kontekst.
2. Felles konstruksjon (joint construction): fordi kommunikasjon først og fremst er et
sosialt fenomen, er en dialog en felles konstruksjon, d.v.s. at mening oppstår i
samarbeid og samhandling mellom deltakerne i dialogen.
3. Gjensidig
avhengighet
mellom
handling
og
virksomheter
(act-activity
interdependence): handlinger og ytringer henger sammen med en overordnet
virksomhet, og de påvirker hverandre gjensidig. Handlingene skaper aktiviteten, og
aktiviteten skaper handlingene.
Dialogismen innebærer en svært utvidet forståelse av det hverdagslige dialogbegrepet, og
representerer et overordnet perspektiv på kommunikasjon. Et hovedpunkt i dialogismen er at
vi som deltakere i en samtale søker å skape et felles grunnlag for samtalen (Scheuer 2005:
45). I neste avsnitt vil jeg ta for meg sosiointeraksjonisme, som er et perspektiv basert på en
dialogistisk forståelse av kommunikasjon, men med et tydeligere fokus på den faktiske
interaksjonen mellom deltakerne.
5
Jeg velger å bruke ”dialogistisk” her, men det finnes også eksempler på at ”dialogisk” blir brukt for det samme.
24
TEORI
3.3
Sosiointeraksjonisme
Kommunikasjon betyr opprinnelig ”å gjøre felles”, og forutsetningene for at noe kan gjøres
felles er foruten et felles språk, en felles forståelse av hvordan en skal forholde seg til det som
sies (Glomnes 1991). Et sosiointeraksjonistisk perspektiv på kommunikasjon legger vekt på
hvordan mening oppstår i samspill mellom aktører. Sosiointeraksjonisme har et sosialt fokus;
den kommunikative meningen ligger ikke i språket alene, men skapes fortløpende i
samhandling mellom mennesker. Sentralt innenfor et slikt perspektiv er derfor hvordan
sender, budskap og mottaker er situert i en kontekst, og hvordan budskapet vi ønsker å
formidle eller oppfatte, er gjenstand for en forhandling om mening mellom partene i
kommunikasjonen.
Midlertidig delt forståingsrom
Et sosiointeraksjonistisk perspektiv innebærer altså at samtale sees som en dynamisk størrelse
som utformes i samarbeid mellom de som deltar i samtalen. Gjennom dette samarbeidet
skapes og bygges det som gjerne kalles for Temporarily Shared Social Reality (TSSR), eller
”midlertidig delt forståingsrom”6 (Rommetveit 1974). I dette ligger det at vi i kommunikasjon
forhandler om mening for å skape et felles ”her og nå”. Dette kan betraktes som en felles
forpliktelse som kommer til uttrykk gjennom ulike strategier i så vel skriftlig som muntlig
kommunikasjon. Med dette begrepet mener han at når man snakker eller skriver, går man inn i
et slags midlertidig ”fellesskap” hvor man prøver å gjøre seg forstått samtidig som man
prøver å forstå de andres fortolkningsrammer. Denne meningsskapingsprosessen skjer
gjennom språket ved at vi stiller spørsmål, ber om forklaringer, ber om ytterligere
informasjon, reformulerer ytringer, sjekker om den andre har forstått det vi har sagt, o.s.v.
(Hoel 2001: 5). Gjennom samtale modifiseres og/eller utvides forståingsrommet.
I en samtale arbeider samtalepartene ut i fra en forutsetning om at de skal forstå hverandre og
gjøre seg selv forstått. I boken ”On message structure” (1974: 63) beskriver sosialpsykologen
Ragnar Rommetveit dette slik: “We are writing on the premises of the reader, reading on the
premises of the writer, speaking on the premises of the listener, and listening on the premises
of the speaker.” Dette sitatet peker på det Rommetveit kaller for “komplementaritet av
premisser” (Hoel 1997: 24).
6
Dette er Olga Dysthes oversettelse av ”temporarily shared social reality”, se for eksempel ”Skriving sett i lys av
dialogisme. Teoretisk bakgrunn og konsekvensar for undervisning.” i Skriveteorier og skolepraksis, 1997: 57.
25
TEORI
Ragnar Rommetveit understreker at for å oppnå en felles forståelse må deltakerne i samtalen
justere sitt perspektiv til de andre (ibid.). I et tverrfaglig forskningsfellesskap, som det jeg
forsker på, der deltakerne har forskjellige referanserammer, blir det derfor kanskje spesielt
tydelig hvordan deltakerne gjennom diskusjon og samtale må forhandle seg fram til en felles
forståelse av situasjon, deltakere og tema.
Gjensidighet og kommunikativ likevekt
Martin Nystrand er en sentral representant for en interaksjonistisk måte å forstå
kommunikasjon på. Selv om Nystrand i første rekke fokuserer på interaksjonen mellom
skriver og leser, mener jeg at hans teori om meningsskaping kan være vel så relevant for
muntlig kommunikasjon som for skriftlig. Nystrand bygger på Rommetveit, og beskriver
meningsskapingsprosessen som en kontrakt om gjensidighet mellom skriver og leser (Vatn
1998), eller, i mitt tilfelle, mellom samtalepartnere.
Nystrand snakker om prinsippet om kommunikativ likevekt (communicative homeostasis), et
prinsipp som ifølge Løkensgard Hoel (1995) kan sammenlignes med Rommetveits
komplementaritet av premisser (jf. ”å tale på lytterens premisser”). I en samtale vil vi stille
spørsmål, be om forklaringer, eller reformulere ytringer for å sjekke om vi har forstått det den
andre mener. Likedan vil vi også formulere våre egne utsagn på den måten vi tror de vil
oppfattes riktig, eller vi vil komme med eksempler, reformuleringer og forklaringer hvis vi ser
at det er nødvendig for å bli forstått. Til sammen skaper dette balanse i kommunikasjonen, og
det er denne balansen Nystrand gir benevnelsen kommunikativ likevekt. Selv om Nystrand i
første rekke som sagt snakker om skriftlig kommunikasjon her, er en slik balanse et bærende
element i all muntlig kommunikasjon. Det grunnleggende prinsippet i Nystrands teori er at
mening skapes i interaksjon. Gjennom en forhandling om mening arbeider gruppedeltakerne
for å opprettholde et midlertidig delt forståingsrom.
3.4
Symbolsk interaksjonisme og Erving Goffman
Symbolsk interaksjonisme er et sosiologisk perspektiv på mikronivå, representert av
teoretikere som blant annet George Herbert Mead, Herbert Blumer, Harold Garfinkel og i
senere tid også Erving Goffman. Dette perspektivet gir et forslag til hvordan vi kan forstå
omverdenen, og er et utgangspunkt for en analyse av den sosiale virkeligheten (Levin og
26
TEORI
Trost 1996: 11). Det tar utgangspunkt i den kommunikative siden ved samhandling, med
særlig vekt på menneskers bruk av symboler (Hermundsgård 1999: 28):
Society emerges from the countless symbolic interactions that occur each day between
individuals. By examining how and why we interact with others, symbolic
interactionism reveals how the everyday experiences of people help to construct and
maintain social institutions and, ultimately, society itself. (Newman 1997: 40)
Innenfor et symbolsk interaksjonistisk perspektiv legges det vekt på hvordan vi mennesker
tolker og definerer alt som er i og rundt oss, og hvordan vi med språket som symbolsystem
samhandler og interagerer med hverandre og med oss selv. Den språklige kommunikative
meningen ligger ikke i språket, men skapes fortløpende i samhandlingen. Ting får ikke
mening med mindre vi tillegger dem mening, og med ordet som det viktigste meningsbærende
symbolet, gjør dette andre symboler og sosiale objekter mulig. Symboler representerer det vi
bestemmer og er enige om at de skal representere, og språket som symbolsystem sees
innenfor et symbolsk interaksjonistisk perspektiv som unikt og helt essensielt for menneskelig
interaksjon. Gjennom definisjon og tolkning av vår indre og ytre verden, av andre og av ulike
situasjoner, forhandler vi med oss selv og andre for å forstå og stadig få ny kunnskap og nye
erfaringer, som vi igjen trekker veksler på i senere situasjoner (Charon 2001: 41-58):
Usually, most of the situations encountered by people in a given society are defined
or” structured” by them in the same way. Through previous interaction they develop
and acquire common understandings or definitions of how to act in this or that
situation. These common definitions enable people to act alike. (Blumer 1962 i Scott
1995: 103)
Mennesket forstått som et aktivt og handlende vesen står sentralt innenfor symbolsk
interaksjonisme (Charon 2001: 40). Perspektivet sier noe om individene/aktørene i
kommunikasjonsprosessen, deres ståsted, bakgrunn og roller. Sitatet ovenfor peker også på et
av dialogismens hovedpunkter, nemlig hvordan vi trekker veksler på tidligere erfaringer og
kunnskap i vår interaksjon med andre.
Sosiologen Erving Goffman blir av mange sett på som en av de mest sentrale representantene
for symbolsk interaksjonisme. Han er kanskje først og fremst kjent for sin dramaturgiske
tilnærming til sosial interaksjon. I følge Goffman er livet et iscenesatt drama og vi er
skuespillerne. Dette innebærer at sosial atferd kan ses som en serie av opptredener utført av
27
TEORI
aktører eller skuespillere på en scene, som gjør det de kan for å presentere seg selv slik at de
oppfattes som den de utgir seg for å være (Levin og Trost 1996: 192).
I sitt tidlige arbeid konsentrerte Goffman seg om å tolke ansikt-til-ansikt-situasjoner, og
mente at disse situasjonene ofte er styrt av regler. Med regler mente han uskrevne og
inneforståtte regler som blant annet innebærer at man skal vise hverandre høflighet og
respekt. Men han gikk også et steg lenger, og beskrev hvordan vi presenterer oss som
respektable for andre, og hvordan vi i samarbeid gjør andre til respektable mennesker (Album
1995: 250).
Goffman tillegger ritualer stor betydning i ansikt-til-ansikt-situasjoner. Ritualer holder
samfunnet sammen, og gir deltakerne både forankring i virkeligheten og økt emosjonell
energi (Album 1995: 251). Ritualene han refererer til er hverdagslige, som at man for
eksempel returnerer et ”god jul” med noe tilsvarende når noen nettopp har ønsket deg ”god
jul”. Brudd med slike ritualer kan oppleves uhøflig eller forvirrende.
Goffman har blitt kritisert for å fremstille aktørene som om de opptrer med egoistiske
hensikter. Mener Goffman at vi er ”falske” i vårt møte med andre mennesker? Er det slik at
gjennom å presentere oss sånn og eller slik, prøver vi å gi inntrykk av å være noe vi egentlig
ikke er, på den måten at vi forsøker å vise oss som bedre enn vi er? Måten Goffman mener vi
opptrer på, kan tolkes som om vi alltid er ute etter det beste for oss selv, og at det at vi gjør
oss tolkbare for andre er et spill som kan minne om en teateropptreden (Album 1995: 250). En
annen tolkning av Goffman, og et svar på kritikken av ham, er at det ikke mulig å unngå å
presentere oss for andre:
Et individ vil alltid i samvær med andre i det minste være halvveis oppmerksom på at
egen framtreden og atferd er synlig og kan leses og tolkes av andre. Med det for seg vil
individet gjerne se til at inntrykket de andre vil få, passer til bildet han eller hun gjerne
vil gi. Her er det noen ser den kyniske manipulator stikke seg fram. Men Goffman, slik
jeg leser ham, skriver om hvordan mennesker presenterer seg respektabelt overfor
andre ut fra rituelle forpliktelser. (ibid.)
3.5
Kontekstualisering
Goffmans perspektiv er nært beslektet med kontekstualisering. I anvendt språkvitenskap
forstås begrepet kontekstualisering oftest som innrammingen av en tekst eller (deler av) en
28
TEORI
samtale. For å gjøre oss forstått, danner vi tolkningsrammer som gjør budskapet lettere
tilgjengelig. I samtaleforskning brukes gjerne John J. Gumperz’ (1982) begrep
kontekstualiseringssignal som et samlebegrep på alle de verbale og ikke-verbale signalene vi
benytter oss av for å gjøre samtalekonteksten tydelig. Samtalen består av et nettverk av subtile
kontekstualiseringssignaler, som vi mer eller mindre ubevisst orienterer oss etter (Norrby
1996: 173). Gumperz beskriver kontekstualiseringssignaler som: “(…) any feature of
linguistic form that contributes to the signalling of contextual presuppositions” (Gumperz
1982: 131). For å kunne tolke talerens intensjoner, må vi som samtaledeltakere ikke bare gå ut
i fra den strukturelle sekvenseringen i samtalen. Vi gjør også antakelser på bakgrunn av hva vi
vet om verden. Norrby karakteriserer kontekstualiseringssignalenes praktiske funksjon som
det at de løfter frem visse aspekter i kommunikasjonen mens andre aspekter samtidig settes i
bakgrunnen (op.cit.: 45). Slike signaler kan for eksempel være intonasjon, kremting,
taletempo, pauser, overlappende tale, smil og latter, eller for eksempel å begynne en ytring
med ”har du hørt den om…” for å signalisere at nå kommer det en vits. Slike
kontekstualiseringssignaler gjør oss i stand til lettere å tolke budskapet og til å gi passende
respons (Vagle, Sandvik og Svennevig 1994; Svennevig 2001).
3.6
Høflighet og ansikt
Vi samarbeider om å gjøre samtalen forståelig (jf. TSSR), men vi samarbeider også om at den
forløper uproblematisk og ikke oppleves ubehagelig verken for den ene eller den andre.
Denne typen samarbeid betegnes også som høflighet i samtale. Vi er opptatt av hvilket
inntrykk vi gir og hva slags bilde vi skaper av oss selv (Norrby 1996: 53), og vi tar hensyn til
hverandre slik at den sosiale relasjonen deltakerne i mellom ikke blir truet (Svennevig,
Sandvik og Vagle 1999: 97). Begrepet og metaforen ansikt, som kan sies å være vårt offisielle
selvbilde utad (Yule 1996: 60), er hentet fra Goffman: “Our notion of “face” is derived from
that of Goffman and from the English folk term, which ties face up with notions of being
embarrassed or humiliated, or ‘losing face’. ” (Brown og Levinson 1987: 61).
Begrepet ”losing face” kan oversettes til det norske uttrykket ”å tape ansikt”, og her er den
faglige og den hverdagslige forståelsen sammenfallende. Ansikt har med andre ord med
verdighet å gjøre, og gjennom språklig interaksjon skapes og opprettholdes vår identitet utad
og innad. Hvis vi ikke får anerkjennelse fra omverdenen for hvordan vi presenterer oss selv,
”taper vi ansikt” (Svennevig 2001: 142). I denne sammenhengen kan ansikt derfor forstås som
29
TEORI
selvbildet vårt, eller ”vårt sosiale selv” (Svennevig, Sandvik og Vagle 1999: 98). I følge
Goffman føler vi oss forpliktet til å bevare andres ansikt (Goffman 2004: 40).
I vår daglige interaksjon med andre søker vi altså å opprettholde vårt eget så vel som andres
selvbilde eller ansikt. Ansiktet består av to dimensjoner, vårt positive og vårt negative ansikt,
og i følge Goffman trenger vi anerkjennelse på begge nivåer (Brown og Levinson 1987:62;
Svennevig, Sandvik og Vagle 1999: 98, Svennevig 2001: 142; 1999: 40). På den ene siden har
vi behov for at andre anerkjenner oss for våre personlige kvaliteter, for eksempel for vår
moral eller som en person med god smak i klær eller kunst. Det er viktig for oss at andre viser
at de anerkjenner det vi selv oppfatter som riktig, pent eller morsomt. Dette er hva Brown og
Levinson (1987) betegner som vårt positive ansikt. Det positive ansiktet omfatter med andre
ord våre interesser, oppfatninger og verdier. På den andre siden har vi behov for
selvbestemmelsesrett, vi trenger respekt for det vi anser som vårt ”territorium”. Dette
innebærer for eksempel at vi ikke vil ha fremmede for nært innpå kroppen vår, eller at vi selv
ønsker å bestemme over vår egen tid. Dette betegnes som vårt negative ansikt.7 I min studie
velger jeg imidlertid å ikke bruke begrepene positivt og negativt ansikt. En slik dikotomi kan
”lukke” materialet, og gi inntrykk av et enten-eller. Jeg ønsker derfor ikke å kategorisere
ansikt i noen stor grad i denne oppgaven, og vil heretter bare bruke begrepet ”ansikt”. Det er
også ofte slik at positivt og negativt ansikt går litt over i hverandre, slik at det blir komplisert
å sette en helt bestemt merkelapp på hvilket ansikt som trues i en gitt situasjon. ”Positivt” og
”negativt” ansikt kan være gode begreper for å forstå hva begrepet ansikt dreier seg om, men
går man i dybden av et materiale vil man også oppdage at disse begrepene kan være med på å
stenge for det man forsøker å si noe om.
Noen ganger er det uunngåelig å true andres ansikt. Enhver ytring som har en relasjonell
dimensjon har også en ansiktstruende dimensjon ved seg og må balanseres gjennom en
passende dose høflighet (Kasper 1998: 678). Selv om det ligger ansiktstrusler latent i
kommunikasjon både titt og ofte, trenger ikke alle ansiktstrusler av den grunn å innebære at
den truede føler seg spesielt ille til mote. Man kan for eksempel si at det ligger en potensiell
ansiktstrussel i det å bli stilt et spørsmål. Spørsmålets formål er å få et svar, og den som blir
stilt spørsmålet, har ikke alltid svaret. Også her varierer graden av ansiktstrussel. Ansiktet
trues i større grad når spørsmålet gjelder ens fagkunnskap, det man selv skal være ekspert på,
7
Svennevig (2001: 142) bruker imidlertid betegnelsene ”kvalitativt selv” og ”territorialt selv” når han omtaler
ansikt, og disse begrepene er kanskje mer dekkende enn ”positivt ansikt” og ”negativt ansikt”.
30
TEORI
enn et spørsmål om hva klokka er. I et gruppearbeid av typen Eksperter i Team vil det kanskje
være grunnlag for ansiktstrusler som går på deltakernes faglige selvfølelse, fordi studentene
ofte ikke har medstudenter fra eget fagfelt å støtte seg på.
De gangene man truer en annens ansikt i større eller mindre grad, vil man gjerne prøve å
dempe trusselen. Dette gjør vi ved hjelp av høflighetsstrategier (Svennevig 2001: 143). Den
som ytrer eller er i ferd med å ytre en ansiktstruende handling, og likeledes den som mister
eller er i ferd med å miste ansikt, kan ta i bruk ulike strategier som ”mildner” situasjonen og
gjør ytringen mer indirekte (Norrby 1996: 54). Man vil for eksempel ikke stoppe noen på
gaten og kreve: ”Si veien til nærmeste bussholdeplass!” Det vanligste ville være å først si
”unnskyld” for at man stopper vedkommende, for deretter i en hyggelig tone spørre om
vedkommende kan forklare veien til nærmeste bussholderplass. Dette er en demping av
ansiktstrusselen, og det finnes ulike strategier for dette, jf. eksemplene i innledningen.
3.7
Latter i samtale
Spørsmålet ”hvorfor ler vi?” har ført til mye forskning på hva som gjør noe morsomt. Ulike
humorteorier8 gir innsikt i hva som trigger det humoristiske og igjen fører til latter. Fokus på
slike teorier kan imidlertid gi et feilaktig inntrykk av at latter kun oppstår i forbindelse med
humor, for de fleste tilfellene av latter oppstår ifølge Phillip Glenn (2003: 33) nemlig utenfor
humorens virkeområde. For å forstå latterens vesen, må man studere både humoristiske og
ikke-humoristiske stimuli, mener han. Latter kan bidra til å skape en følelse av humor, den
kan være falsk, den kan oppstå før eller underveis til det den refererer til, eller den kan
forårsakes av annen latter. På denne måten kan det være hensiktsmessig å se på latter som et
kontekstualiseringssignal som er med på å antyde et budskap, og dermed bidrar til å skape et
midlertidig delt forståingsrom. Latteren kan også være et redskap for å skape likevekt i
samtale når vi for eksempel ytrer en ironisk kommentar og ler etterpå for å antyde at det ikke
var alvorlig ment. Å skulle gi et komplett bilde av latter som en kommunikativ handling
krever i følge Glenn at man skifter fra et årsak-virkning-perspektiv som behandler mennesker
som passive og ufrivillige individer, til et perspektiv som ser på individer som viljestyrte
sosiale aktører (ibid.). Dette føyer seg også inn under et dialogistisk syn på kommunikasjon.
8
Se f.eks. Glenn (2003) eller Näslund (2002).
31
TEORI
Fordi latter er et innholdsrikt og mangesidig tema som kan utbroderes på mange måter og i
mange retninger, er det hensiktsmessig å gjøre en innsnevring av begrepet i denne studien.
For mitt formål er det interessant å ta utgangspunkt i den pragmatiske forståelsen av latter. Jeg
baserer meg derfor på andre språkviteres oppfatning av latter (Adelswärd 1998; 1999,
Haakana 1999, Glenn 2003), og ser her bort i fra psykologiske, medisinske eller mer allmenne
oppfatninger av begrepet.
I katalogen til kunstutstillingen ”Latterens uttrykk” ved Museet for samtidskunst i Oslo høsten
2003, beskrives latteren blant annet slik: ”Latter er inkluderende når man er en deltaker. Men
står man på sidelinjen, kan latter også føles truende og ekskluderende” (2003: 3). Dette sitatet
er med på å tegne et bilde av den mer alvorlige siden ved latter. Mary Crawford (1995) gir
ytterligere farge til dette bildet når hun hevder at humor er en fleksibel strategi i samtale og at
humor kan være et middel til å introdusere tabuer, uttrykke omsorg for andre, uttrykke
fiendtlighet, bevare ansikt, integrere eller skape solidaritet innad i en gruppe (op.cit.: 152). Jeg
vil foreslå at latter har flere av de samme egenskapene. På samme måte som humor kan latter
være med på å skape solidaritet i en gruppe, uttrykke fiendtlighet, integrere, ekskludere,
introdusere tabuer og, som jeg skal vise i denne oppgaven, bevare ansikt.
Latter er et ikke-verbalt fenomen som alltid spiller en meningsbærende rolle i en samtale
(Bister 2002: 15). Selv om latter ofte forbindes med humor, er mye av den latteren som finner
sted i interaksjon ikke nødvendigvis en reaksjon på noe åpenbart humoristisk (Adelswärd
1999: 77; Adelswärd 1998: 11). Ofte ler vi likevel, blant annet som et virkemiddel for å
bekrefte vårt eget eller andres selvbilde. Et eksempel på dette kan være når noen forteller en
historie som blir ”annonsert” som humoristisk. Selv om fortellingen ikke er ferdig og poenget
enda ikke er blitt avslørt, har vi gjerne en tendens til å le eller smile underveis i historien,
nærmest som en oppmuntring til den som forteller. På denne måten vil fortelleren få
bekreftelse på at tilhørerne følger med og er vennlig innstilte til det som måtte komme. Smil
og latter kan være måter å oppmuntre en slik historie på. For å tydeliggjøre det samme kan
man tenke seg at noen sier noe humoristisk, men at tilhørerne ikke gir de forventede signaler i
form av latter og smil underveis. Når en slik forventet respons uteblir, kan det ta knekken på
hele historien, og fortelleren vil føle seg utilpass og kanskje bli usikker. Ansiktet hennes blir
da truet, fordi hun ikke får gehør for det hun oppfatter som morsomt eller humoristisk.
32
TEORI
Eksempelet med den humoristiske fortellingen er relativt selvforklarende. Men latter kan også
oppstå i en samtale uavhengig av en tydelig humoristisk kontekst. Glenn (2003) er opptatt av
den hverdagslige latteren som opptrer mellom mennesker i interaksjon. Han ser på hvordan og
hvorfor vi ler i samtale, og hevder at latter har en viktig rolle i samhandling. Et sentralt poeng
er at latter oppstår også utenfor situasjoner som kan karakteriseres som humoristiske og
morsomme. Ofte, men ikke alltid, ler vi som en respons til humor. Men vi ler for eksempel
også når vi er nervøse eller rett og slett når andre ler (Glenn 2003:1).
Glenn legger vekt på den sekvensielle organiseringen av latter i interaksjon, hva vi gjør med
og gjennom latter, og hvordan latter spiller en rolle i bekreftelsen av identitet og roller (Glenn
2003: 7). Han skiller seg dermed fra tidligere latterforskning som hovedsakelig har vært
opptatt av den fysiske, biologiske, psykologiske og filosofiske dimensjonen ved fenomenet
latter. Tidligere forskning på latter har i følge Glenn i større grad vært konsentrert om den
naturlige, instinktive og ukontrollerte dimensjonen ved fenomenet. Å le anses ifølge Glenn
som et rent følelsesmessig uttrykk, og konteksten for latteren har ikke vært tillagt spesiell
betydning. Den hjertelige og dramatiske latteren ble i tidligere forskning fremhevet til fordel
for den mindre tydelige, subtile, underfundige og konversasjonelle latteren som er så innbakt i
folks snakk at man ifølge Glenn knapt tenker over det. At latter kan være systematisk, og til
og med strategisk, har ikke vært tematisert innenfor slik forskning. I motsetning til å forstå
latter som noe ukontrollert og ”naturlig” ser Glenn på latter som intensjonell i sosial
samhandling. Med dette mener han at latter kan forstås som en kommunikativ ressurs som
utnyttes systematisk i samtalesammenheng. Latter er med andre ord ikke helt vilkårlig og
uforutsigbar i samtale, men kontrollert, systematisk og presis fremfor å være en slags
ufrivillig refleks (op.cit.: 32).
En form for latter som blir studert i Glenns forskning er det han kaller ”shared laughter”
(op.cit.: 53), eller ”delt latter” (merk: min oversettelse): ”Sharing laughter displays mutual coorientation towards the laughable object, action or utterance. It also displays affiliation of the
laughers with each other” (Glenn 1991/92 i Haakana 1999: 40). Selv om vi også ler når vi er
alene, forekommer latter oftest i interaksjon med andre (ibid.) ettersom latter ifølge Glenn i
bunn og grunn er noe sosialt. Selv om det å le sammen er en aktivitet som gjerne er integrert
med andre aktiviteter, kan denne formen for latter også være en egen aktivitet, ettersom vi
ofte stopper opp det vi holder på med for å le (Jefferson, Sacks og Schegloff – gjengitt i Glenn
2003: 53).
33
TEORI
Extended laughings together become memorable, reportable, and storyable events.
They offer relationally potent moments which may contribute to group solidarity,
developing romance, or hurt feelings. (ibid.)
Han sammenligner denne typen latter med andre sosiale aktiviteter (f.eks. møter, krangler
eller historiefortelling) på den måten at også latter oppstår etter gjenkjennelige og
systematiske mønstre.
Delt latter trenger ikke å være felles latter (Glenn 2003: 54). Når noen ler, kan andre slutte seg
til latteren når som helst underveis uten å bli sett på som konkurrerende eller i utakt. Dette
skiller seg fra samtidig tale, hvor det kan oppfattes negativt om noen bryter inn i annens tur i
samtalen på et ”upassende” tidspunkt (ibid.). I snakk starter latter sjelden samtidig, men i
stedet ved at én begynner å le, og at andre raskt følger etter. Samtaleforsker Gail Jefferson gir
denne typen sekvenser betegnelsene ”invitation” (invitasjon) og ”acceptance” (aksept) (ibid.).
Latterinvitasjoner pleier i følge Jefferson enten å følge en tur eller oppstå under en tur. Å le
under en tur, gir signal til den som lytter om at det man sier har latterpotensiale, og at latteren
dermed kan deles. Tre mulige utfall kan oppstå som følge av en latterinvitasjon; man kan
akseptere invitasjonen gjennom selv å le, man kan la være å le eller si noe og forholde seg
taus eller man kan avslå invitasjonen, f.eks. gjennom å snakke om noe på en alvorlig måte
(ibid.).
I og med at delt latter starter ved at noen inviterer andre til å le med gjennom latter, blir
spørsmålet om hvem som ler først interessant. Glenns forskning viser at i flesteparten av
tilfellene hvor det er to som snakker sammen, er det den som har taleturen som initierer delt
latter, mens i tilfellene hvor det er flere som snakker, er det noen andre enn den som har turen
som starter å le (op.cit.: 109). I gruppesnakk har deltakerne i følge Glenn en større frihet i
valg av hvem som produserer det potensielt latterskapende og hvem som ler. Når det er to
som snakker sammen (par-snakk), må begge delta og samarbeide hvis det skal oppstå delt
latter (op.cit.: 110). Det vanligste i slik snakk er at den som produserer noe potensielt
morsomt, selv begynner å le av sin egen ytring. I gruppesnakk vil dette imidlertid kunne
oppfattes som selvhevdende, for eksempel som at man selv synes man er veldig morsom. I
par-snakk hevder Glenn at hvis den som snakker, ler først, kan dette reflektere tre ulike
aktiviteter; den som snakker/ler først fraskriver seg eierskap til det som skapte latter, det som
skapte latter var en morsomhet på bekostning av en selv (dermed blir det å le først ikke
34
TEORI
selvhevdende, men snarere lite selvhøytidelig), eller man signaliserer gjennom latter at det
som ble sagt ikke var så seriøst ment. På denne måten inviterer man den andre til å le med, og
gir signal om hva som blir relevant å følge opp med (ibid.). Glenn nevner imidlertid at hvor
mange som deltar i samtalen ikke er det overordnede når man skal si noe om latter i denne
sammenhengen. Uansett hvem som ler først, om det er den som har turen eller noen andre,
sier det kanskje mer om forholdet til hva som ble gjort morsomt og om forholdet aktørene
imellom og det interaksjonelle arbeidet som blir gjort gjennom latter (ibid.).
Som nevnt i 3.5, kjennetegnes kontekstualiseringssignaler ved at de gir samtalepartene
forståelsesrammer for hvordan ytringer skal tolkes. På lik linje med å heve stemmen, å kremte
eller å starte en ytring med ”kjære forsamling” kan latter og smil antyde hvilke
tolkningsalternativer
vi
har.
Latter
har
imidlertid,
som
tidligere
nevnt,
mange
funksjonsområder. På den ene siden kan latter indikere at noe morsomt har blitt sagt eller er i
ferd med å sies. Ofte er det dette vi først og fremst assosierer med latter. På den andre siden
kan latter også indikere enighet og forståelse, eller nervøsitet (Gumperz 1982: 179), hovmod,
usikkerhet, irritasjon eller være bærer av andre emosjoner. Dette betyr at vi tar i bruk flere
kontekstualiseringssignaler når vi tolker samtalesituasjonen. For at enkelte elementer av en
ytring skal komme i forgrunnen, kreves det også flere kontekstualiseringssignaler som virker
sammen, det holder ikke med bare ett (Norrby 1995: 45).
Teorien som jeg har skissert i dette kapitlet vil bli brukt på to nivåer i resten av oppgaven.
Dialogisme, og herunder sosiointeraksjonisme, vil være bakteppet for den grunnleggende
forståelsen av samtale. Teorien om høflighet, nærmere bestemt ansiktsbegrepet til Goffman,
og teorien om latter, vil jeg bruke mer eksplisitt i analysen og tolkningen av materialet, og i
drøftingen til slutt.
35
36
ANALYSE
4 Analyse: latter som høflighetsstrategi i gruppesamtaler
I teorikapitlet har jeg skissert hvordan latter kan være et kontekstualiseringssignal som bidrar
til å skape og opprettholde et midlertidig delt forståingsrom. Latter er gjerne nært knyttet til
humor, men kan også være uttrykk for følelser som ikke henger sammen med en humoristisk
kontekst, for eksempel nervøsitet og usikkerhet. Jeg vil fokusere på latteren som
samtalestrategisk ressurs, nærmere bestemt latterens funksjon som ansiktsbevarer i samtale.
Utvalget av samtalesekvenser som presenteres i dette kapitlet er gjort på bakgrunn av tre
kriterier: samtaleutdragene har trekk som kan være potensielt ansiktstruende og de inneholder
latter og/eller smil. Forskningsspørsmålet jeg vil forsøke å besvare er: I hvilken grad og på
hvilken måte fungerer latteren eller smilet ansiktsbevarende i denne spesifikke
konteksten?
Ansiktstrusler og ansiktsbevaring er naturlig nok knyttet sammen, en ansiktstrussel kan for
eksempel også inneholde ansiktsbevarende elementer. Det kan eksempelvis være potensielt
ansiktstruende å spørre noen om hjelp, men hvis man sier ”kan du være så snill å…” i stedet
for ”hjelp meg med…” er dette en måte å dempe ansiktstrusselen på. Det blir derfor ikke bare
komplisert, men også unaturlig å behandle ansiktstrusler og ansiktsbevaring separat når jeg
skal analysere materialet. Analysen vil imidlertid være fokusert på latterens ansiktsbevarende
funksjon i samtale.
Analysen er lagt opp slik at jeg foretar en beskrivelse og fortolkning av materialet. Dette
innebærer at jeg vil gå igjennom et knippe transkripsjoner, og nærmest ytring for ytring ta for
meg hvordan samtaleutdragene bygges opp og leder frem til latter. Eksemplene er lagt opp
slik at jeg innledningsvis sier noe om bakgrunnen for utdraget, for at konteksten skal tre
tydeligere frem. Dernest presenterer jeg transkripsjonene, og gir så en beskrivelse av hva som
skjer i samtalen samtidig som jeg analyserer samtaleutdraget. Jeg vil forsøke å vise hvordan
disse utdragene har flere tolkningsalternativer, og hvordan disse ulike tolkningene har med
ansiktsbevaring å gjøre. Det er viktig å presisere at jeg ikke forsøker å si noe om
informantenes faktiske tanker eller hensikter. Jeg vet ikke hva som foregår i hvert enkelts
gruppemedlems hode, og det vil være utenfor mitt fokus å skulle mene noe om dette. Det jeg
vil forsøke, er å gi flere tolkningsalternativer til informantenes ytringer, og på denne måten
spenne opp et bredt lerret for å illustrere ulike måter latter kan ha en ansiktsbevarende
37
ANALYSE
funksjon på. Jeg gir derfor ikke et forslag til å forstå hva som faktisk skjedde i utdragene jeg
har valgt ut, men forslag til hvordan det kunne ha vært, eller hvordan utdragene kan forstås.
I dette kapitlet vil jeg ikke gå så grundig inn på hva analysen innebærer i et metaperspektiv.
Dette ønsker jeg imidlertid å komme tilbake til i drøftingskapitlet. Analysen vil derfor ikke ta
for seg de overordnede kategoriene i særlig grad, men gi et grunnlag for å se på hvordan
materialet kan løftes opp på et nivå hvor det vil være mulig å trekke noen slutninger om latter
i samtale.
4.1
”… neimen faen da, det må da gå an å få tak i den boka snart”
Eksperter i Team er lagt opp slik at gruppene arbeider selvstendig frem mot en presentasjon
de skal holde for faglærere, studentassistenter og sensor på slutten av semesteret. I forløpet for
det kommende utdraget diskuterer gruppen en videosnutt de skal filme av seg selv og vise
frem på presentasjonen:
Eksempel 1. Opptak 2, tid 49.16-49.32:
1.
2.
3.
4.
5.
6.
7.
8.
9.
Ida:
det dokke egentlig kan gjør
vi har ikke noe spesiell litteratur om tyskere og sånn
du hakkje med den boka?@@
Simen:
(smiler)
Amund:
[<SIT neimen faen da
det må da gå an å få tak i den boka snart SIT>]
Ida og Eva: [<P@@@@@@@P>9] (smiler)
Simen:
(smiler) xxxx
Amund:
@@@
I linje 3 spør Ida om Simen har med seg en bok som de trenger til det videre gruppearbeidet.
Spørsmålet hun stiller, ”du hakkje med den boka?@@”, kan tyde på at Simen er blitt bedt om
å ta med boken tidligere, og at han muligens har glemt det. Dette er en potensiell trussel mot
Simens ansikt. Idas spørsmål spiller på Simens pålitelighet som et ansvarlig gruppemedlem:
Simen har tatt på seg å gjøre noe, men ikke gjort det. Et spørsmål kan innebære en potensiell
ansiktstrussel i større eller mindre grad. I dette tilfellet er spørsmålet rettet mot Simen
personlig, det forventes at han svarer for seg, og ansiktstrusselen er kanskje tydeligere på
grunn av det. Når Idas spørsmål avsluttes med en kort latter, dempes imidlertid
9
Fordi Eva og Ida ler ganske stille, er det vanskelig å telle latterstavelser her. De ler og smiler gjennom ytringen
til Amund i linje 5 og ut utdraget.
38
ANALYSE
ansiktstrusselen. Det kan se ut som at Ida allerede forstår at Simen ikke har med boken.
Latteren kan avsløre at dette er innforstått, og spørsmålet virker derfor mindre ansiktstruende.
Simen svarer ikke, han bare smiler, men her kan det se ut som at smilet er svar nok. Han har
etter alt å dømme ikke med seg den nevnte boken. Denne tolkningen bekreftes ytterligere i
linje 5-6 når Amund sier ”neimen faen da, det må da gå an å få tak i den boka snart” med
tilgjort stemme. At Simen smiler i stedet for å begynne å unnskylde seg eller forklare hvorfor
han ikke har med boken, kan bety flere ting. Det kan bety at han skjønner at Idas ytring ikke
var så alvorlig ment, og at han oppfatter smilet hennes slik at hun ikke er så veldig irritert for
at han har glemt boken. Det kan også vise at han er innforstått med at den glemte boken er et
irritasjonsmoment, men tross alt er det ikke så nøye likevel. Gjennom smilet viser han at han
forstår Idas ytring slik den kanskje var ment, som en ansiktsbevarer. Smilet hans kan virke
tvetydig, kanskje spesielt fordi han ikke sier noe i tillegg, han bare smiler. Men Amunds
ytring i linje 5-6 forsterker inntrykket av at Simens smil ikke betyr at han har med boken, men
at han har glemt den.
Amunds ytring i linje 5 og 6 kan umiddelbart se ansiktstruende ut. Uttrykkene ”faen”, ”det må
da gå an” og ”snart” er alle elementer som gir ytringen preg av at Amund er irritert på Simen.
I en gruppe hvor målet er konsensus, ro og fred, vil en slik ytring bryte sterkt med normen, og
kunne føre til ubehag og dårlig stemning. Flere elementer er likevel med på å posisjonere
ytringen som ikke-truende, alt ettersom hvordan man tolker den. Amund gjør til stemmen sin,
noe som gjerne indikerer at det som kommer nå ikke skal tolkes alvorlig. Han høres heller
ikke irritert ut når han snakker, og det er med på å forsterke inntrykket av at det han sier er
humoristisk og ikke irettesettende ment.
Når Simen smiler igjen i linje 8, tyder det på at han ikke tolket Amund som ansiktstruende,
kanskje snarere tvert i mot. Når vi tør å spøke med andre på den måten Amund gjør, kan det
ofte være et signal på nærhet (Ohlsson 2003: 61), og ikke nødvendigvis distanse mellom
samtalepartene. Det kan for eksempel bety at Amund er trygg på Simen, og at dette er
gjensidig. Amund regner sannsynligvis med at Simen ikke skal forstå kommentaren som
sårende, men i stedet som humoristisk. En slik forventning av hvordan ytringen vil tolkes kan
kanskje henge sammen med tonen i gruppa, og spesielt de to guttene i mellom. Dette kan
være en vanlig måte å spøke på mellom dem, og denne tonen er allerede en godtatt og tillatt
måte å spøke på i gruppen. Kommentaren kan virke ironisk, en type humor som ikke er helt
39
ANALYSE
uvanlig i denne aldersgruppen som gjerne betegnes som ”ironigenerasjonen” (jf. Harald Eia
og Bård Tufte Johansen). Jo flere morsomheter man tåler fra hverandre, jo bedre venner er
man kanskje? Mellom venner tillater man seg som regel andre typer kommentarer og andre
typer av humor enn det man gjør overfor ukjente og fremmede, eller overfor foreldre og
lærere. Når slike ytringer møtes med latter, vil det være et tegn på at dette er en godtatt måte å
snakke på, fordi latteren er med på å gi ytringen et humoristisk innhold.
På samme måte spiller den allerede etablerte relasjonen mellom Simen og Amund en rolle for
hvordan Amunds ytring blir oppfattet av Simen. For å forstå ytringen som humoristisk, er det
sentralt at Simen allerede har godkjent Amund som en humoristisk person. Og det er sentralt
at Amund vet at Simen oppfatter ham slik. Når humor ”ligger i luften”, er sjansene
sannsynligvis større for at deltakerne i samtalen lettere oppfatter hva som er morsomt ment og
hva som ikke er det. Amunds reaksjon i linje 5 og 6 bryter med vanlig10 oppførsel og ikke
minst vanlig høflighet, og Simen tar i bruk andre interaksjonsressurser enn hvis Amund hadde
vært en fremmed. Fordi Simen kjenner Amund som en humoristisk person, er sjansen større
for at Amunds ytring faller i god jord. Humor er, som kommunikasjon generelt, noe som
skapes i samarbeid mellom deltakerne i samtalen (Crawford 1995: 130).
Det er også relevant å se ytringene i denne sekvensen i forhold til hverandre. Ida starter
sekvensen med et spørsmål og en liten latter. Denne latteren kan tenkes å legge grunnlaget for
den videre latteren i sekvensen. Ofte genererer latter videre latter, noe som kan være tilfellet
her. Simens smil kan være en reaksjon på Idas latter, det samme med Amunds kommentar.
Når den humoristiske tonen allerede er etablert, vil det også være større sannsynlighet for at
ytringer som Amunds her blir tolket i humoristisk retning.
4.2
”… ja men det er utrolig lite du klarar å tenke deg til sjøl”
På slutten av semesteret skal EiT-gruppene presentere det de har gjort i løpet av semesteret for
sensor, faglærer(e), studentassistentene og medstudentene. I dette utdraget diskuterer gruppen
rekkefølgen for det de skal snakke om i presentasjonen, og hva de skal legge mest vekt på.
Fokuset for den videre analysen vil først og fremst være fra linje 12 og nedover.
10
Hva som er ”vanlig” oppførsel eller høflighet kan selvsagt diskuteres. Å banne eller være ironisk trenger ikke
å stride mot vanlig oppførsel i denne gruppen, ettersom dette like gjerne kan være en helt alminnelig måte å
kommunisere på i denne gruppen.
40
ANALYSE
Eksempel 2. Opptak 2, tid 46.03-46.32:
1. Ida:
2. Eva:
3. Amund:
4.
5. Ida:
6. Amund:
7. Ida:
8.
9. Amund:
10. Simen:
11. Eva:
12. Ida:
13.
14.
15. Amund:
16.
17. Eva:
18. Ida:
19.
20.
21. Amund:
okei da gjør vi det
mhm
xx fokusere på disse to tinga
da får vi hvertfall fram hovedpoenget vårt på slutten da
ja
det etterpå blir bare sånn grundig prosess
ja
det går an å si xxx
mhm
ja mhm
ja hvis de ikke klarer å tenke seg det sjøl
em:
ja men det er utrolig lite du klarar å tenke deg til sjøl
[@] xxx
[@]
takk skal du [ha@@]
[det har du sikkert] rett i
jammen det er mye som for oss er det så opplagt
[vi] tror at alle sammen forstår det
mens de som xxxx
[ja]
Når Ida i linje 13 sier ”ja men det er utrolig lite du klarar å tenke deg til sjøl @”, kan dette
forstås som en potensiell trussel mot Amunds ansikt. Dette forstår jeg hovedsakelig på grunn
av Amunds reaksjon i linje 16, ”takk skal du [ha@@]” som er en respons på Idas ytring. Det
er også relevant å forstå Idas ytring som en trussel av Amunds ansikt fordi hun sier ”du”, slik
at ytringen kan se ut som at den er personlig myntet på Amund, selv om dette ikke trenger å
være tilfelle.
Når Idas ytring i linje 13-14 også inneholder en liten latter, kan denne være med på å gjøre
ytringen hennes mindre ansiktstruende enn hvis ytringen ikke ble fulgt av en latter. Amunds
reaksjon i neste ytring kan være med på å bekrefte dette. Han ler kort først, og sier ”takk
skal du ha @@”. Det kan derfor se ut som han forstod Idas kommentar som mer
humoristisk enn ansiktstruende ettersom han ler, men tolkningen hans er allikevel en aktuell
reaksjon på en ansiktstrussel. Ved å si ”takk skal du ha” slik Amund gjør, gir man personen
med ansiktstrusselen muligheten til å reparere og trekke trusselen tilbake gjennom en
ansiktsbevarende ytring, eller som her, latter. Dette gjør også Ida i linje 18 og 19 når hun
sier ”jammen det er mye som for oss er det så opplagt, vi tror at alle sammen forstår det”.
Her demper hun ansiktstrusselen ved å gå bort fra ordet ”du” og til å si ”vi”, og ved å utdype
den forrige ytringen. Slik virker ikke ytringen lenger myntet på Amund, men på gruppa som
41
ANALYSE
helhet. Amund godkjenner den ansiktsbevarende ytringen til Ida i linje 21 når han svarer
”ja”.
Selv om Amund reagerer på ansiktstrusselen ved å si ”takk skal du ha”, behøver ikke Idas
ytring å ha vært ment som en trussel mot Amunds ansikt. Men fordi de tidligere ytringene i
denne sekvensen er fokusert mellom Amund og Ida, kan det være at Amund rett og slett føler
en viss forpliktelse til å svare på det Ida sier. Som samtaledeltakere føler vi gjerne en slik
forpliktelse for samtalens naturlige kontinuitet (Svennevig, Sandvik og Vagle 1999). Når Idas
ytring i tillegg har et lattermildt preg, kan Amunds ”pliktfølelse” gjøre seg ekstra gjeldende.
Han føler seg altså forpliktet til å le på to nivåer: fordi han allerede er i en fortløpende dialog
med Ida og et svar på hennes uttalelser er naturlig og forventet, og fordi han finner det
naturlig å følge opp med latter eller en humoristisk kommentar når Idas ytring avsluttes med
latter og derfor kan antas å være humoristisk betont.
4.3
”… så hvis det er du og en gammel dame som kommer inn på bussen og det
bare er ett sete igjen så er det bare å løpe@@@@@@@@@@@@@”
I dette eksempelet snakker gruppedeltakerne om forskjeller mellom høflighetskulturen i
Norge og diverse andre land. Eva, som er litt eldre enn de andre medlemmene i gruppen,
forteller om hennes egen opplevelse av hvordan yngre gutter oppfører seg når hun skal
gjennom en dør og har mye å bære på.
Eksempel 3. Opptak 2, tid 43.13-44.06:
1.
2.
3.
4.
5.
6.
7.
8.
9.
10.
11.
12.
13.
14.
15.
16.
17.
18.
19.
42
Eva:
Simen:
Eva:
Simen:
Eva:
Amund:
Eva:
Simen:
Ida:
Amund:
asså jeg opplever fortsatt at unge menn i tjueåra stopper
opp
litt sånn rådville
hva skal jeg gjøre nå
@
mhm
skal vi gå inn eller xxxx
ja
mhm
til min store forundring
mhm
m ja vi har en fra Portugal i klassen
og han når vi var på et utested så var det opptatt med
stoler så kom ei jente fra klassen vår og han hoppa
opp (reiser seg fort og viser til stolen sin)
og her kan du sitte og vi bare hoo (lager et overrasket
ansiktsuttrykk)
uhørt
ANALYSE
20.
21.
22.
23.
24.
25.
26.
27.
28.
29.
30.
31.
32.
33.
34.
35.
36.
37.
38.
[@@@@]
Simen:
[@@@@]
Eva:
xx hadde blitt helt stressa
Ida:
@ja@
Simen:
@@@
Observatør:@
Ida:
x måtte lære han x i Norge
Simen:
@@@
Eva:
her græbber du til deg@ (smiler)
Amund:
@@ så hvis det er du og en gammel dame som kommer inn på
bussen
og det bare er ett sete igjen
så er det bare å løpe
[1@@@@@@@@@@@@@1]
Eva:
[1@@@@@@@@@@@@@1]
Ida:
[1uhørlig latter1]11
Simen:
[1@@@@@ dytte a sx1] (viser med armen)
Amund:
[2xxxxxallikavel @@@@@@@@@@2]
Eva:
[2@@@@@@@@@@@@@2]12
I denne sekvensen vil jeg se nærmere på to ”episoder”. Analysen vil først fokusere på Idas
fortelling i linjene 13-17 og de påfølgende reaksjonene, og dernest vil jeg se nærmere på
Amunds ytring og latter, og den påfølgende latteren fra de andre i linjene 29-38. Jeg velger å
gjøre det slik fordi dette er et relativt langt utdrag, som er vanskelig å stykke opp i to.
Konteksten blir tydeligere når utdraget står i sin helhet, noe jeg tror kan være hensiktsmessig i
analysen.
Ida forteller i linje 13-17 om en selvopplevd episode hvor en utvekslingsstudent i klassen
hennes framviste en annen høflighetskultur enn Ida, og norske jenter flest, er vant med. Hun
forteller historien mens hun gestikulerer og smiler til slutt. Med smilet signaliserer hun at hun
synes episoden var litt morsom, og åpner samtidig for at tilhørerne kan signalisere det samme.
Historien blir møtt med Amunds kommentar ”uhørt” (linje 19) og av samtidig latter fra
Amund og Simen. Eva kommenterer historien videre i linje 22 og blir møtt med lattermild
enighet fra Ida, mer latter fra Simen, samt et kort fnis fra observatøren. Ida bygger videre på
sin egen og Evas ytring i linje 26, en ytring som til tross for en usikker transkripsjon her kan
se ut til å være en humoristisk kommentar til historien, noe som sannsynliggjøres av Simen
som ler i neste linje (27).
I linje 29 bygger Amund videre på Idas og Evas initiativ og ler kort før han sier ”så hvis det er
du og en gammel dame som kommer inn på bussen og det bare er ett sete igjen så er det bare
11
12
Med ”uhørlig latter” mener jeg latter som man kan se på ansiktet, men som ikke har lyd.
Overlappingen er ikke helt tydelig i dette eksempelet, men tallmarkeringene viser omtrentlig overlapp.
43
ANALYSE
å løpe”, og avslutter med mer latter. Denne ytringen tolker jeg som humoristisk ment, blant
annet fordi Amund innleder og avslutter ytringen med å le. Denne typen latter beskriver
Viveka Adelswärd (1999: 82) som inviterende latter: ”Den som skrattar inbjuder den andre
att se saken på samma sätt som han själv”. Slik signaliserer han ytringen som humoristisk,
noe de andre gruppedeltakerne er med på å bekrefte gjennom samtidig latter i linjene 34-38.
Ytringen skaper mye felles latter, og denne latteren forstår jeg som et ansiktsbevarende trekk i
forhold til Amunds. Gjennom å le, godkjenner de andre Amunds ytring som humoristisk, og
anerkjenner Amunds humoristiske sans. Til sammenligning ville situasjonen sett veldig
annerledes ut hvis Amunds ytring ikke ble møtt med latter. Sannsynligvis ville Amund tolket
det som at ingen syntes han var morsom, og kanskje blitt flau eller følt lignende ubehag.
Spesielt når Amund selv åpner ytringen med å le, vil andres fraværende latter tydeliggjøre at
det Amund anså som humoristisk ikke var morsomt i de andres øyne, og hans ansikt er truet.
Adelswärd (ibid.) beskriver dette slik:
Om man själv skrattar åt något som var menat att vara lustigt och inte får något
gensvar av sin samtalspart känner man sig mycket dum – eller åtminstone lätt snopen.
Det skratt som var en invitation till den andre att dela det humoristiske perspektivet
kan då snabbt övergå till ett ensamt förlägenhetsskratt.
Hvis ytringen likevel ikke var ment humoristisk fra Amunds side, vil latteren få andre
konsekvenser for Amunds ansikt. For det første vil ansiktet hans være truet fordi det som ikke
nødvendigvis var ment som en humoristisk ytring, blir tolket slik. I dette tilfellet avslører jo
Amunds innledende og avsluttende latter langt på vei hvordan ytringen var ment, men hvis vi
nå ser bort i fra denne latteren, blir det vanskeligere å forstå om det han sier er ment som en
spøk eller ikke. Da blir det opptil enhvers fantasi eller sans for humor å tolke den som
morsom eller ei, samtidig som det også er avhengig av hvor godt de andre gruppedeltakerne
kjenner Amund. Og hvis deltakerne ikke kjenner ham spesielt godt, og derfor ikke har noe
spesielt inntrykk av når Amund tuller og når han er alvorlig, kan denne kommentaren like
gjerne tolkes som at han faktisk mener det han sier. Hvis ytringen ikke blir møtt med latter, vil
det for Amund kanskje se ut som at de andre faktisk tror han mener at det er helt greit å løpe
ned gamle damer på bussen for å få et ledig sete. Amunds ansikt ville i dette tilfellet være
truet fordi han blir ansett som en langt mer ubehøvlet fyr enn det han selv anser seg som.
Dette eksempelet kan kanskje belyse hvordan Amunds latter derfor blir en strategi for å
tydeliggjøre overfor de andre at barbarisk oppførsel av denne typen ikke ligger i Amunds
natur, og at ytringen derfor bare var ment på spøk.
44
ANALYSE
At de andre ler av det Amund sier, kan i tillegg til å være en bevaring av Amunds ansikt også
være en bevaring av eget ansikt. Gjennom å le viser man for det første at man har sans for
humor og vet når noe er morsomt, noe som er en anerkjent egenskap i samtale. For det andre
signaliserer de andres latter at også de forstår at den slags oppførsel på bussen ikke er
godkjent, og markerer seg på samme måte som Amund som mennesker med en viss moral.
Den felles latteren i dette utdraget gir også inntrykk av å være noe som bygger seg opp.
Gjennom Idas lille fortelling om kulturkræsjet på utestedet er stemningen allerede løssluppen
og lattermild. Dette kan være et poeng i tilknytning til den videre latteren i utdraget. Når
Amunds forløsende kommentar i linje 29-32 blir gjenstand for så mye latter, kan dette kanskje
også henge sammen med at grunnlaget for latter og en humoristisk tone var lagt allerede
tidligere i utdraget. Dette er kanskje med på å underbygge Phillip Glenns påstand om at latter
i bunn og grunn er et sosialt fenomen (Glenn 2003: 53): ”(…) Laughs beget laughs, and
laughter invites laughter”.
4.4
”… nei det får du ikke lov til, der setter jeg ned foten”
Adelswärd beskriver samtidig latter som en type latter hvor to eller flere personer har kommet
overens om at de har kontakt og deler et felles perspektiv (Adelswärd 1999: 82). Det
påfølgende utdraget kan være med på å belyse dette. Gruppen snakker om presentasjonen de
snart skal holde for sensor, faglærere, studentassistenter og medstudentene i Eksperter i Team.
(jf. eksempel 2):
Eksempel 4. Opptak 3, tid 13.59-14.20:
1.
2.
3.
4.
5.
6.
7.
8.
9.
10.
11.
12.
Ida:
Amund:
Simen:
Amund:
Ida:
Eva:
Ida:
Amund:
Eva:
vi må vi må gjøre litt gøy av det her synes jeg
jah
ja det er greit nok det
jeg vil gjerne spille we are the world asså @@[1@@@@@1]
[1nei det får du ikke lov til
der setter jeg ned foten1]
[1@@@@@1]13
[2spille we are the world?2]
[2xxx2]
[2dessverre2]
we are the world?
åjajaja [3musikken3]
13
Ida ler gjennom resten av denne sekvensen, men latteren er delvis uhørbar og gir seg utslag i at hun smiler og
at kroppen ”rister”.
45
ANALYSE
13.
14.
15.
16.
17.
18.
19.
20.
21.
22.
Simen:
[3det skal3] være slutten på presentasjonen
og alle står og synger we are the world [4@@@@@@@@@@4]
Ida:
[4<P@@@@@@@@@@P>4]
Eva:
[5åjajajajaja
sånn der ja (veiver armene fra side til side)
med lighter og5]
Observatør:[5@@@@@@@5]
Eva:
[6det blir hyggelig
@@@@@@@@@6]
Simen:
[6xxx @@@@@6]
Ida foreslår i linje 1 at de skal gjøre litt gøy ut av presentasjonen, noe hun får samtykke i av
Amund i linje 2 og 3. I linje 4 sier Simen ”jeg vil gjerne spille we are the world asså @”14.
Denne ytringen kan late til å være ironisk, og derfor ment på spøk, både fordi Simen selv
indikerer spøken med en latter til slutt, og fordi Amunds reaksjon i neste linje kan signalisere
at han forstår Simens ytring som ironisk: ”nei det får du ikke lov til der setter jeg ned foten”.
Latteren til Simen og Amunds ytring overlapper dessuten med Idas latter som er med på å
indikere at både Simen og Amund ikke mener det de sier på alvor. Idas ytring i linje 1 er
dessuten med på å ramme inn Simens ytring som humoristisk ment, fordi hun nettopp foreslår
at de skal gjøre litt gøy ut av presentasjonen.
Den samme ytringen (linje 5-6) kan også tolkes som ironisk. Amund er imidlertid ironisk på
en litt annen måte enn Simen. Dette er hovedsakelig fordi han i motsetning til Simen ikke
signaliserer med latter at ytringen ikke er seriøs. Det er relevant å tolke ytringen hans som
ironi fordi direktivet ”nei det får du ikke lov til” ikke helt samsvarer med relasjonene i
gruppen. Jeg oppfatter kommunikasjonen i gruppen som relativt symmetrisk. Samtidig ser det
ut som at gruppestrukturen er flat, de har for eksempel ingen uttalt gruppeleder. Slik sett
strider Amunds ytring i mot vanlig praksis i gruppen, og ytringen ville sett veldig merkelig ut
hvis han faktisk hadde ment det han sa bokstavelig. Hvorvidt Amund er ironisk eller ikke, er
likevel vanskelig å si sikkert, det blir de andre gruppemedlemmenes reaksjoner som antyder
tolkningen av ytringen. I og med at både Ida og Simen ler gjennom hele ytringen til Amund
kan det se ut som at de tolker ytringen i humoristisk retning. På denne måten får Amunds
ytring en ironisk ”drakt” rett og slett i lys av Idas og Simens latter.
Ironiske ytringer kan kanskje i seg selv bære i seg en større grad av latent ansiktstrussel mot
eget ansikt. Hvis ironien misforstås, kan situasjonen bli ubehagelig for den som ble
14
Simen sikter her til den amerikanske Live Aid-sangen ”We Are The World” fra 1985. Sangtittelen er også
tittelen på prosjektet til gruppen.
46
ANALYSE
misforstått. I dette tilfellet ville Amund kanskje virket svært uhøflig hvis ytringen hans ikke
ble tolket som ironi. Britt Backlund karakteriserer ironi som et retorisk middel med dobbelt
budskap (Backlund 1991: 108). Både Svennevig, Sandvik og Vagle (1999) og Brown og
Levinson (1987) beskriver på samme måte ironi som en strategi for å uttrykke implisitt det
man mener. I eksemplet med Amund i linje 5 og 6 her mener jeg imidlertid at dette ikke
nødvendigvis er tilfelle. Ytringen trenger ikke være en fordekt måte å si i fra om at ”dette
synes jeg er en veldig dårlig idé, Simen”. Fordi Amund i første omgang forstår Simens ytring
som humoristisk ment, blir Amunds ironi snarere et signal om at han forstår Simens ironi.
Amund bevarer Simens ansikt gjennom å følge opp med samme mynt, og Ida og Simen
bevarer Amunds ansikt ved å le av det de tror er ment på spøk.
Det er bara kommunikationens mästare som vet hur de kan använda dubbla budskap
till något positivt – för att röra vid känslor och få uppmärksamhet från tittare och
lyssnare. Sådane mästare har gode kunnskaper om sina åhörares kompetens och
bakgrund och de balanserar skickligt innom gränserna för det passande. (Backlund
1999: 109.)
Sitatet fra Backlund er med på å belyse hvordan Simen og Amund har god kjennskap til
hverandres grenser og humor. De kjenner hverandre sannsynligvis godt nok til å kunne bruke
ironi uten å sterkt true hverandre ansikt. Idas latter er også med på å understreke at ironien
ikke er malplassert i forhold til det jeg vil kalle gruppens kollektive ansikt, som er et begrep
jeg vil ta nærmere for meg i oppgavens drøftingskapittel.
4.5
”[@@@@@@@@@@@@@]
[@@@@@@@@@@@@@]”
Når det er mye samtidig latter som i denne foregående sekvensen, er det grunn til å tro at
gruppen har en felles forståelse av hva som er morsomt eller verdt å le av. Haakana (1999: 40)
peker på at et sentralt trekk ved samtidig latter er at de som deler latteren, også deler
noenlunde like holdninger og lik sans for humor:
Typically, the “sharing” involved in laughter is seen to be sharing of a similar sense
of humour, a similar attitude towards something. Associated with these claims is the
concept of sharing an equal status, i.e. being on symmetrical relations with each
other. (ibid.)
47
ANALYSE
Sitatet peker også på symmetri i statusen i gruppen, og deler dessuten trekk med Nystrands
prinsipp om kommunikativ likevekt (jf. kapittel 3.3). Materialet fra EiT inneholder mange
sekvenser hvor deltakerne ler samtidig. Mitt inntrykk er også at gruppedeltakerne har ganske
lik status, selv om noen tar mer ansvar for å holde seg til hovedtemaet når samtalen sklir ut.
Samtidig latter kan kanskje derfor si noe om gruppeklimaet. Jefferson, Sacks og Schegloff
beskriver det å le sammen som en ”coordinated, methodic activity that speakers themselves
orient to: in their data, laughing together constitutes intimacy in interaction (Haakana 1999:
40).
Samtidig latter kan være en effektiv bevaring av gruppas kollektive ansikt samtidig som hver
av gruppedeltakerne også bevarer sitt individuelle ansikt. På det kollektive nivået vil samtidig
latter gi inntrykk utad av gruppefellesskap, samhold og enighet. Men også innad kan samtidig
latter ha en slik funksjon for å styrke gruppefølelsen. På det individuelle nivået vil samtidig
latter styrke ansiktet vårt. Vi får bekreftelse på at vi har forstått budskapet riktig, og får
samtidig bekreftelse for vår humoristiske sans. Et tilfelle av denne typen samtidig latter finner
vi på slutten av eksempel 3:
Eksempel 5. Opptak 2, tid 43.58– 44.06:
1. Amund:
2.
3.
4.
5.
6. Eva:
7. Ida:
8. Simen:
9. Amund:
10. Eva:
så hvis det er du og en gammel dame som kommer inn på
bussen
og det bare er ett sete igjen
så er det bare å løpe
[1@@@@@@@@@@@@@1]
[1@@@@@@@@@@@@@1]
[1(uhørlig latter)1]
[2@@@ dytte a sx2] (viser med armen)
[2xxxxxallikavel @@@@@@@@@@2]
[2@@@@@@@@@@@@@2]
Her er det Amunds morsomme kommentar i linje 1 som skaper felles latter mellom ham og de
andre. De andre godkjenner Amund som morsom, og posisjonerer samtidig seg selv som
personer med sans for humor. Gruppen fremstår også som veldig harmonisk når alle ler av det
samme, kanskje ville det sett annerledes ut hvis bare Simen lo av ytringen mens Eva og Ida
lot være. Da kunne det virke som at Ida og Eva enten ikke skjønner hva som er morsomt, eller
at de skjønner det, men velger å ikke gi respons. Begge alternativer er ansiktstruende overfor
Amund, enten ved at budskapet hans ikke kom tydelig nok frem, eller ved at Ida og Eva rett
og slett ikke anstrenger seg for å opprettholde en avslappet relasjon til Amund.
48
ANALYSE
Simens ansikt vil også være truet i denne tenkte situasjonen. Ida og Eva kunne gjennom
manglende latter signalisere at de ikke skjønner hva Simen synes er morsomt. De ville også
signalisere en distanse til Amund og Simen, og gruppen vil kunne virke delt. På den måten
kunne også gruppeansiktet bli truet.
4.6
”… har du begynt å skrive noe?”
Hver uke i vårsemesteret er en fast dag hver uke satt av til EiT. Gruppene møtes og jobber
sammen, og noe av dagen blir brukt til kartlegging av gjøremål og fordeling av disse. I det
kommende utdraget snakker gruppen om fordeling av arbeidsoppgaver og hva de har gjort
siden sist de møttes:
Eksempel 6. Opptak 2, tid 54.43-55.05:
1. Ida:
asså det eg skal skrive om det blir jo
2.
egentlig begynnerfasen da
3. Amund:
mhm
4. Ida:
men e=
5.
har du begynt å skrive noe? (til Simen)
6. Simen:
(rister på hodet) [xx]
7. Ida:
[du] tok på deg noe sist gang
8.
husker du hva det var?
9. Simen:
mhm nei
10.
@@[@]
11. Ida,Amund,Eva:[@]@@@@@@@
12. Amund:
det er bra@@
13. Simen:
ja jeg xx
14.
nei em:xx
15. Ida:
har du ikkje gjort noe x? (smiler mens hun snakker)
16. Simen:
neei
17.
@@@
18. Eva:
@@@@ (stille latter)
I linje 7 henvender Ida seg til Simen og spør om han husker hva det var han tok på seg å gjøre
forrige gang de møttes. Simen svarer et litt nølende nei i linje 9 og ler i linje 10. Latteren kan
fungere som en ansiktsbevarer på egne vegne. Latteren kan få det faktum at Simen ikke
husker at han skulle ha gjort en bestemt oppgave siden sist gruppen møttes til å bli et litt
morsom karaktertrekk, i stedet for at han bare er glemsom eller passiv. Simens latter er med
på å skape en humoristisk sfære rundt hans egen glemsomhet. Dette lykkes han også med, i og
med at resten av gruppen følger opp latteren i linje 11. Denne latteren er også med på å bevare
49
ANALYSE
Simens ansikt, og hans glemsomhet blir på en måte feid under teppet. Dette betyr ikke at hvis
latteren hadde uteblitt fra både Simen og de andres side, så ville Simens glemsomhet
nødvendigvis ha vært oppfattet som kritisk for gruppen. Men det kan være rimelig å anta at
slike situasjoner krever at gruppen skaper en humoristisk ramme rundt situasjonen for at den
gode stemningen i gruppen skal opprettholdes, og at gruppen slik sett blir et trygt sted å være.
Simens latter innleder dette, samtidig som latteren hans er med på å bevare eget ansikt som et
kvalifisert og ansvarsfullt gruppemedlem.
4.7
”… i hvert fall så er ikke jeg det@”
I forbindelse med prosjektet hadde gruppen møter med fagpersoner fra andre deler av
universitetet enn der de selv har fagtilhørighet. I dette utdraget forteller Simen og Amund om
et intervju de har foretatt siden sist. Målet med dette besøket var å kartlegge behovet for
produktet de skal lage. I forkant av denne sekvensen er tonen gruppemedlemmene i mellom
allerede litt lattermild, noe som kanskje også overføres videre til denne sekvensen:
Eksempel 7. Opptak 1, tid 02.00-02.17:
1.
2.
3.
4.
5.
6.
7.
8.
9.
10.
11.
12.
13.
Amund:
Simen:
Amund:
Eva:
Simen:
Amund:
Simen:
Eva:
ja
hun var litt i tvil om hva vi trengte
ja i begynnelsen lurte hun jo litt på hva vi skulle lage
da
ja men det er ikke noe rart for det er jo ikke [x vi
sikre på heller15
i hvert fall så er ikke ’jeg det@]
[@@@@@]@@@@
nei
det er kanskje på tide at vi får en slags felles idé av
hva vi skal [ ] lage (”klør seg i skjegget”)
[@]
xxx dingsen xx
På dette stadiet i gruppearbeidet er det fortsatt noe usikkerhet om hva gruppearbeidet skal
munne ut i helt konkret (hva produktet skal være), noe blant annet det omtalte besøket i dette
utdraget vitner om. Simen og Amund skisserer i linjene 2-4 at personen de har vært og
snakket med lurte på hva gruppen skulle lage, og hva de i så fall trengte fra henne som
fagperson. I linje 5 svarer Eva ”ja men det er ikke noe rart for det er jo ikke vi sikre på
heller”, en ytring som blir møtt med latter fra Simen. Eva sier dette på en litt humoristisk
15
Eva sier dette med ”glimt i øyet”, hun smiler ikke direkte, men det sies på en litt smilende måte.
50
ANALYSE
måte, selv om det ikke kommer så godt frem i transkripsjonen. Hun refererer med ytringen til
gruppens manglende progresjon på produktidéfronten, og snakker først om at gruppen (”vi”)
ikke vet hva de skal lage. I linje 7 korrigerer hun imidlertid seg selv og sier ”i hvert fall så er
ikke jeg det”, med trykk på ”jeg”, og ler kort. Dette kan forstås som en ansiktsbevarende
ytring, fordi hun går bort fra å snakke om det gruppen ikke vet til å snevre det inn til det hun
selv ikke vet. På den måten blir ikke de andres ansikt truet i samme grad, snarere truer hun sitt
eget ansikt ved å innrømme at hun ikke vet hva gruppen skal lage, men at det godt kan hende
at de andre gruppemedlemmene har mer oversikt enn henne. I tillegg ler hun litt på slutten av
ytringen, noe som er med på å forsterke inntrykket av ytringen som ansiktsbevarende. Denne
latteren kan minne om en type latter Viveka Adelswärd beskriver som typisk kvinnelig, og
som har som funksjon å mildne det inntrykket man kanskje gir gjennom en bestemt ytring:
”Det är inte ovanligt att kvinnor hävdar en åsikt relativt starkt i ord, och samtidig låter ett
skratt markera någon sorts avståndstagande” (Adelswärd 1999: 84). I eksempelet ovenfor er
det altså Eva som demper en kommentar om gruppens manglende arbeidsprogresjon gjennom
å begrense ytringen til bare å handle om hennes egen manglende innsikt, og ved å le litt
unnskyldende til slutt. Følgende velklingende sitat fra Adelswärd synes jeg tegner et godt
bilde av den ansiktsbevarende latteren:
Att skratta kan vara ett underbart sätt att sticka hål på sig själv, på andra eller på den
situation man befinner sig i. Ett skratt riktat mot den egna personen kan vara
forlösande och få oss att se skrattaren med mycket milda ögon. Att kunna skratta åt sig
själv är en gudegåva – både för den som skrattar och den som hör på. (op.cit.: 84-85)
4.8
”… [jeg synes Wagner er en elendig] komponist”
I forbindelse med at gruppen diskuterer ulike eksempler på hva som kan få en
forretningsavtale mellom mennesker fra ulike land til enten å gå bra eller strande, kommer de
inn på ulikheter mellom norsk og tysk kultur. I forløpet for det kommende eksempelet har
gruppen snakket om at tyskere er opptatt kunst og kultur i større grad enn den jevne
nordmann.
Eksempel 8. Opptak 2, tid 26.02-26.30:
1.
2.
3.
4.
5.
Eva:
Simen:
Eva:
Simen:
asså hvis jeg sier til deg som tysker jeg liker
ikke Wagner
ja
jeg [synes Wagner er en elendig] komponist
[@@@@@]
51
ANALYSE
6. Eva:
7. Simen:
8. Eva:
9.
10. Amund:
11. Eva:
12. Amund:
13.
14.
15.
16.
17.
18.
19. Simen:
asså
ja
er det nok til at du ikke vil kjøpe mine
aluminiumsfelger da?
nei
det virker jo også litt sånn
ja
men det er to ting her asså
det det er jo en grov det er jo en forenkling dette
her
fordi en sånn viktig forretningsgreie det erdet er som regel mellom grupper av personer tenker jeg
det ække face to face[ ] mellom to stykker
[ja]
Eva forsøker å tegne et bilde av hvordan ulikheter mellom mennesker fra forskjellige land kan
gjøre seg utslag når man skal forhandle frem en forretningsavtale. Utspillet hennes i linje 1,2,
4, 8 og 9 virker humoristisk ment, og hun setter situasjonen på spissen ved å spørre om det
holder at hun ikke liker Wagners musikk for at en tysk forretningsforbindelse ikke vil kjøpe
hennes aluminiumsfelger. Simens innspill i både linje 3,5 og 7 tyder på at han følger Evas
resonnement og gir støtte gjennom små responser som ”ja”. Latteren i linje 5 kan i tillegg
være utrykk for at han forstår Evas ytring om den ”elendige komponisten Wagner” som
humoristisk ment.
Dette eksempelet er ett av mange i materialet som viser Simen som en samtaledeltaker som
gir støtte til taleren gjennom latter. Latteren hans er kort og ikke spesielt høylydt. Ofte kan
latteren gi inntrykk av at Simen ser noe humoristisk i det som har blitt sagt, og at han ler
anerkjennende til ytringen. Denne typen latter oppfatter jeg som svært vanlig i uformelle
samtaler som dette. Latteren gir inntrykk av vennlighet og en imøtekommende holdning til det
som blir sagt. Slik sett kan Simen nærmest oppfattes som den perfekte lytter med sine små og
hjelpsomme responser. I denne gruppen er det ofte Simen som gjør dette arbeidet. Det som er
interessant er at responsene hans ofte kommer til uttrykk gjennom kort latter som i eksempelet
ovenfor. Dette er i følge Mary Crawford (1995: 133) en typisk kvinnelig egenskap i samtale:
“Women are expected to provide conversational support to men.” I mitt materiale bryter
imidlertid Simen med innholdet i Crawfords sitat, når det er han som oftest gir denne typen
støtte i samtalen.
Eksemplet under kan være med på å illustrere det samme. Ida spør Eva om hennes mening i
en diskusjon om gruppearbeidet. Diskusjonen har vært preget av mye teknisk snakk, og Eva
52
ANALYSE
har ikke deltatt i samtalen fordi hun ikke har den samme tekniske bakgrunnen som de andre
gruppemedlemmene:
Eksempel 9. Opptak 2, tid 21.59-22.31:
1. Ida:
2. Eva:
3. Ida:
4. Simen:
5. Eva:
6.
7. Simen:
8. Ida:
9.
10.
11. Amund:
12. Simen:
13. Amund:
14. Simen:
15. Ida:
16. Eva:
17. Simen:
18. Amund:
19. Eva:
<SIT så ka trur du? SIT> (henvender seg til Eva)
jeg <SIT trur SIT> altså ikke at det her er mitt bord ass
@[@@]
[@@@]
jeg er ikke helt sikker på hva dere snakker om i det hele
tatt jeg
@@
nei men det er jo egentlig ikkje så nøye
det er bare at vi skal ha laget et x som vi skal
diskutere
å så lage et sånn ja et sannsynlig scenario
mhm
det krever kanskje litt research i seg selv det
m
ja
m men de skal krangle om no x ikke sant?
[ja]
[ja] det er jo det som er meninga da
hva skal enden på diskusjonen eller krangelen være?
Måten Ida stiller spørsmålet på i linje 1 kan kanskje tyde på at Ida er klar over den foregående
diskusjonen ikke er helt ”Evas bord”, slik Eva selv beskriver det i linje 2. I forkant av
sekvensen er det en lengre pause i samtalen på 3-4 sekunder, og når Ida henvender seg til Eva
stiller hun spørsmålet med en slags tilgjort dialekt og en litt endret stemmekvalitet, nesten litt
”svevende”. På den måten kan spørsmålet virke mindre ansiktstruende. Ida tillegger
spørsmålet sitt et slags humoristisk element, som på en måte distanserer det litt fra sakens
kjerne. I svaret til Eva adopterer hun Idas ”trur”, noe som gir ekstra mat til tolkningen om at
Idas ytring er litt tilgjort. Eva innrømmer i svaret at temaet som gruppen diskuterer ikke er
innenfor hennes fagekspertise, noe som kan være en trussel mot eget ansikt. På den annen side
er det kjent i gruppen at Eva ikke har fagbakgrunn som tilsier at tekniske spørsmål er noe hun
burde vite noe om, så noen sterk trussel av eget ansikt er det ikke. Samtidig legger hun til
”ass” på slutten, noe som gir ytringen hennes et litt avslappet og distansert preg. Det virker
med andre ord ikke som om at Eva selv er plaget av manglende teknisk kunnskap. Ytringen
hennes blir fulgt opp av Ida og Simen som ler, noe som bekrefter at de to foregående
ytringene har et litt humoristisk preg. Latteren er også med på å dempe ansiktstrusselen
overfor Eva. Den kan virke aksepterende i forhold til Evas ytring om at dette ikke er hennes
bord. Hadde latteren hatt en annen kvalitet enn her kunne man sikkert også tolket latteren som
53
ANALYSE
hånlig eller noe annet i samme retning, men jeg oppfatter ikke at dette er tilfelle. Latteren er
godlynt og gir inntrykk av forståelse. Dette gjør det kanskje lettere for Eva å fortsette
innrømmelsen sin i linje 5 og 6: ”jeg er ikke helt sikker på hva dere snakker om i det hele tatt
jeg”. Denne ytringen er en trussel av Evas eget ansikt, men de foregående utspillene demper
den. Det ser ut som at det allerede er godtatt at Eva vet mindre enn de andre om temaet som er
oppe til diskusjon. Simen ler på nytt etter Evas ytring, noe som igjen er med på å dempe
trusselen mot Evas ansikt. At han gir en slik respons, har en god effekt i forhold til å
opprettholde likevekten i gruppen, han er med på å vise forståelse for at Eva ikke har noen
innspill til diskusjonen. Ida gjør samme type arbeid når hun i linje 8 og 9 sier eksplisitt at
Evas manglende bidrag i denne diskusjonen ikke er så nøye, og setter på en måte strek for
ansiktstrusselen i denne sekvensen. Den videre samtalen går tilbake til den foregående
diskusjonen, og Eva stiller et par spørsmål som tyder på at hun er tilbake i samtalen igjen. I
løpet av hele utdraget har Simen gitt 5 responser, hvorav 2 er latter, som er med på godkjenne
det taleren har sagt, og gir rom for at taleren kan fortsette. Dette er med på å skape en positiv
flyt i samtalen:
Ved hjelp av disse signalene blir mottakeren en aktiv medskaper av samtalen. Han
spiller en viktig rolle for at taleren skal vite hvordan han skal uttrykke seg, hvor lenge
han kan (eller bør) beholde turen, osv. Hvis taleren ikke får noen
tilbakekoblingssignaler, blir han lett usikker. Han har da ikke muligheten til å
kontrollere om det han sier er komplisert eller elementært, ”på jordet” eller opplagt,
interessant eller kjedelig. (Svennevig 1999: 62)
Flere av de andre utdragene i dette kapitlet viser også Simen som en leende tilhører, eller som
en som gir respons når andre snakker. Det er også ofte Simen som ler når noen i gruppen sier
eller gjør noe som er ment humoristisk, som i eksempelet under:
Eksempel 10. Opptak 2, tid 56.59-57.05:
1.
2.
3.
4.
5.
6.
Eva:
Ida:
Amund:
Simen:
mhm nå ser det ut som det er Amund som har gjort
’absolutt alt @@[@@@@@]
[@jah@@]
[så det la det bare fortsette å være sånn] (smiler og
nikker med hodet)
@@@@
I arbeidet med prosjektet benytter gruppen seg av et internettbasert verktøy, it’s:learning, hvor
de kan dele dokumenter og samle alt de har gjort slik at alle på gruppen har oversikt over det
54
ANALYSE
samme. Man kan se hvem som legger inn dokumentene, i gruppens tilfelle er det Amund som
har lagt inn det meste selv om det ikke er han som har skrevet alt. Eva kommenterer dette i
linje 1 og sier at fordi Amund har lagt inn dokumentene, ser det også ut som om det er han
som har gjort alt arbeidet. Ytringen kan være truende ovenfor Amunds ansikt fordi den peker
på at det han har gjort, ikke reflekterer så godt de andre gruppemedlemmenes arbeidsinnsats,
og at Amund på denne måten skaper et falskt bilde av arbeidsfordelingen i gruppen. Evas
ytring avsluttes imidlertid med latter, noe som demper trusselen fordi det viser at hun sier det
på spøk. Hun er neppe alvorlig bekymret for at Amund tar æren for hennes arbeid, og Ida
godkjenner kommentaren som spøkefull i linje 3 når hun sier ”@jah@@”. Hennes reaksjon
bidrar til å dempe den potensielle ansiktstrusselen. Amund forstår også Evas ytring som
humoristisk ment når han bygger videre på denne ved å svare ”så la det bare fortsette å være
sånn” og smiler. Amunds ytring blir møtt med latter fra Simen, som derfor hjelper Amund
med å gi ytringen humoristisk innhold. Det samme ser vi i følgende utdrag:
Eksempel 11. Opptak 1, tid 01,10-01.27:
1. Amund:
jeg vet ikke om dere har lest de greiene vi skreiv i går
2.
jeg
3.
nei i går sier jeg
4.
forrige onsdag
5. Ida:
intervjuet?
6. Amund:
ja
7. Ida:
jo
8. Eva:
nei jeg får ikke det opp
9. (Gruppen begynner å le)
10. Amund:
@åkei
11. Eva:
@jeg har ikke vært på Gløshaugen16 siden@
12. Simen:
åkei
13. Eva:
så jeg svever i totalt mørke
14. Amund:
fordømt
15. Simen:
@@@@ (kort, liten latter)
16. Amund:
men men, det går greit så xxxx
Fra at hele gruppen lo etter Evas ytring i linje 8, ler bare Simen av Amunds ytring i linje 14.
Jeg oppfatter Amunds kommentar ”fordømt” som et humoristisk innslag fordi det bryter med
forventningene til hva som kommer. Ordet ”fordømt” er en overdrivelse som ikke er i tråd
med konvensjonene for snakk i denne settingen. Simen gir Amund respons gjennom latter og
godkjenner derfor kommentaren som morsom. Det samme kan kanskje sies om dette utdraget:
16
Gløshaugen er navnet på den delen av NTNU hvor blant annet sivilingeniørene holder til, og hvor denne
gruppen tar EiT.
55
ANALYSE
Eksempel 12. Opptak 1, tid 05.26-05.42:
1.
2.
3.
4.
5.
6.
7.
8.
9.
10.
11.
Amund:
Simen:
Eva:
Amund:
Simen:
Ida:
men asså det er jo ikkevi skal jo ikke ha folk som er helt [blotta for noe som
helst intellektuell] kunnskap her
[@@@@]
nei
hvis dem ikke har peiling så
så hvis dem ikke erjaja da er dem jo [fortapt uansett om dem har de midlene
eller] ikke da
[@@@@]
men ka skal vi gjøre i dag da?
Gruppen diskuterer hvem som kan være en aktuell målgruppe for produktet de skal lage.
Amund sier her at målgruppen deres sannsynligvis ikke ”er helt blottet for noe som helst
intellektuell kunnskap” (linje 2 og 3) og at hvis det er slik målgruppen er, så ”er dem jo fortapt
uansett om de har de midlene17 eller ikke” (linje 8 og 9). Simen ler overlappende med begge
disse uttalelsene. Ytringene er latent humoristiske fordi ordvalgene hans (”blottet” og
”fortapt”) gir inntrykk av at han overdriver litt for å sette situasjonen på spissen og få frem
poenget sitt bedre. Når Simen ler, blir disse ordene godkjent som morsomme, og samtidig gir
Simen Amund klarsignal til å fortsette. Latteren kan gi Amund inntrykk at han har en tilhører,
og gir ham kanskje mer spillerom for å fortsette i samme stilen. Latteren fungerer
ansiktsbevarende fordi den godkjenner Amund som morsom og som en som blir hørt av
Simen i samtalen. Simens latter opptrer såpass ofte på denne måten at jeg ser det som et
mønster i disse samtalene.
Tidligere forskning har vist at menn har en tendens til å anerkjenne andre menns humoristiske
innslag, mens kvinner anerkjenner både menns og kvinners humorforsøk (Ohlsson 2003:
354). Dette var også mitt førsteinntrykk av samtalematerialet mitt. Etter nøyere gjennomgang
er jeg imidlertid ikke så sikker på om det er slik det er i denne gruppen. Simen gir så å si
gjennomgående respons til Amunds humoristiske ytringer, men han gjør det samme når Ida
eller Eva sier noe morsomt. Årsaken til førsteinntrykket mitt kan kanskje være at Amund ofte
sier noe som er humoristisk ladet. Uten å utrope Amund til gruppens klovn, er det verdt å
merke seg at han ofte bidrar med morsomme kommentarer og har et humoristisk blikk på mye
av det gruppen snakker om. På denne måten kan materialet gi inntrykk av å støtte opp om den
tendensen tidligere forskning viser til. Jeg mener imidlertid at Simens latterresponser er
17
Med midler mener Amund produktet gruppen skal lage.
56
ANALYSE
relativt jevnt fordelt, og at hans oppmerksomhet kommer de fleste humorforsøkene i
samtalene til gode.
4.9
”…@du ville sagt nei eller du nei?@”
Et tilbakevendende samtaletema i gruppen er Evas manglende innsikt i teknologi som fag.
Fordi hun er den eneste av gruppemedlemmene som har en ikke-teknologisk fagbakgrunn, er
det naturlig at det oppstår noen misforståelser eller uenigheter knyttet til vektleggingen av det
tekniske i prosjektet. Flere av eksemplene viser dette, og i noen tilfeller blir latter en strategi
for å gjøre denne ujevnheten i gruppen mindre betydningsfull:
Eksempel 13. Opptak 1, tid 22.04-22.16:
1. Amund:
2.
3. Eva:
4. Simen:
5.
6. Amund:
7. Eva:
8. Simen:
9. Amund:
10. Alle:
trenger vi ha no sånn teknisk informasjon om
videokonferanseutstyr og sånn eller?
ne[1ei1] (knirkestemme)
[1@1]
[2@@@@@@@2]
[2neimen asså jeg bare jeg bare spør2]
jeg ville sagt nei
@@@
@du ’ville sagt nei eller ’sier du [nei?@]
[@@@@]
Amund spør gruppen om de trenger noe teknisk informasjon om videokonferanseutstyr, som
er blitt en del av fokuset for gruppearbeidet. På dette spørsmålet svarer Eva et kjapt og
kontant ”nei”, som blir møtt av latter fra Simens side. Det kan se ut som at Simen finner det
humoristisk at Eva svarer avkreftende så fort, kanskje nettopp fordi det ligger litt i kortene at
dette ikke er helt innenfor Evas interessefelt.
Både Amunds forslag og Evas ”nei” kan oppfattes ansiktstruende overfor den andre. Amunds
forslag kan oppfattes ansiktstruende av Eva fordi hun ikke har greie på de tekniske sidene av
prosjektet. Evas nei kan også oppfattes ansiktstruende av Amund fordi hun nedstemmer
forslaget hans. Amund er raskt ute med en ansiktsbevarende ytring i linje 6, som kan tolkes
som et forsøk på å bevare både eget og Evas ansikt. For sin egen del kan det hende at han
ønsker å vise at dette ikke er noen hjertesak for ham, og derfor ikke noe stort offer å kutte ut.
Samtidig er det kanskje derfor også viktig å vise Eva at dette ikke er spesielt viktig for
prosjektets del, og at hun nødvendigvis ikke kommer til kort likevel. Det er imidlertid Simen
57
ANALYSE
som ivaretar Amunds ansikt, det er lite ved Evas ytring som kan tolkes ansiktsbevarende i så
måte. Simens latter kan derimot ha en ansiktsbevarende funksjon. Situasjonen kan se mindre
truende ut og heller mer komisk ut fordi han ler. Det kan gi inntrykk av at det var svaret til
Eva som ikke var forventet i stedet for Amunds forslag slik Eva kanskje gir uttrykk for.
Simen ler også samtidig med Amunds ytring i linje 6, noe som er med på å gi situasjonen et
vedvarende humoristisk preg. Når Eva i linje 7 gjentar sitt standpunkt, fortsetter Simen å le,
og Amund ser også ut til å se det morsomme i situasjonen når han ler samtidig som han spør
”du ’ville sagt nei eller ’sier du nei?”, som blir møtt med latter fra samtlige. Det lille utdraget
munner på denne måten ut i noe som kan se ut som en felles opplevelse av at noe er morsomt,
og den felles latteren får ansiktsbevarende egenskaper på flere måter. Amund får gehør for
kommentaren i linje 9 som blir godkjent som morsom av alle. Latteren er også med på å
dempe Evas potensielle trussel av Amunds ansikt når hun avviser forslaget hans. Latteren gir
situasjonen et ansiktsbevarende inntrykk fordi det ser ut som gruppen har noe felles som de
morer seg over.
4.10 ”… hva er en dimensjon fra eller til?”
I forkant av denne samtalesekvensen diskuterer gruppen hvilken visuell form presentasjonen
av prosjektet deres skal få. To av deltakerne, Eva og Amund, er uenige om de skal gjøre en
forsøksvis visning av hvordan produktet de skal komme frem til, vil arte seg i praksis, eller
om de skal la dette ligge og heller forklare. Ettersom presentasjonen av tekniske årsaker ikke
kan bli vist i det formatet det er ment å være i (3-dimensjonalt), mener Amund at de like
gjerne kan la være å vise det 2-dimensjonalt. Eva synes imidlertid at de kan vise det så langt
det lar seg gjøre (i 2D):
Eksempel 14. Opptak 2, tid 14.19-15.10:
1. Ida:
2. Eva:
3.
4. Amund:
5.
6. Eva:
7.
8.
9. Simen:
10. Eva:
11.
12. Amund:
58
ja [men det einaste e for å illustrere] det
[nei jeg er ikke helt enig med deg asså] ..
ja for illustrasjonens skyld ...(2,0)
nei jeg bare spør jeg
...(2,0)
mhm
nei jeg xx der asså ...(2,0)
illustrere det så langt du ’kan ...
mhm (nikker)
mangler en dimensjon ja men e ..
just you wait and see (smiler)
hva er en dimensjon fra eller til?
ANALYSE
13. Eva:
14.
15. Ida:
16. Amund:
17. Eva:
18. Ida:
19. Amund:
20. Eva:
21. Ida:
22. Amund:
23. Ida:
24. Simen:
25. Ida:
26. Alle:
@@@@@@@@@
[1@ser stort på det1] liksom@@
[1dere kan jo få se1]vi runder av til to[2@@@@@@@2]
[2@@@@@2]@@@@
<@ja vi skal ha to komma fem xx@>
ja to komma fem
@@@[@@@@]
[vi lagde i fjor en flash som var] om Kina
med om Kina?
ja som var ganske artig [den-]
[den] tar vi
<@ja@>
@@@@@@@@@@@@@@@
Latteren i denne sekvensen kan tolkes som et uttrykk for høflighet og ansiktsbevaring.
Svennevig (2001: 144) bruker begrepet nærhetsstrategier om høflighetsstrategier som har som
mål å vise anerkjennelse for den andre. I denne sekvensen er Evas og Amunds latter i linjene
13-17 et eksempel på at latter kan være en slik strategi. Eva uttrykker i linje 10 og 11 at det at
de mangler en dimensjon (2D i stedet for 3D) i presentasjonen ikke gjør så mye slik hun ser
det. Når Amund i linje 12 gir en respons på Evas ytring; ”hva er en dimensjon fra eller til”, er
dette en respons som kan være en potensielt ansiktstruende ytring. Man kan for eksempel
forstå ytringen som at Amund gjør det tydelig at Eva ikke har den samme tekniske innsikten
som ham, og ytringen kunne derfor oppfattes fornærmende av Eva, eller av de andre i
gruppen. I dette tilfellet vil det være Evas ansikt som trues, fordi hennes faglige oppfatninger
ikke blir tatt helt alvorlig, eller i verste fall gjøres narr av. Selv om Amund kanskje ikke
mente å harselere med Evas synspunkter eller viten, kunne Eva likevel tolket ytringen slik. På
en måte er det Evas respons på denne ytringen som avgjør om den blir en fornærmende eller
en humoristisk ytring. Her blir ytringen tolket i humoristisk retning ved at Eva ler, både høyt
og lenge (linje 13). I linje 14 bygger hun videre på Amunds kommentar, og viser at hun har
forstått den humoristisk, og på denne måten også godkjenner Amunds ytring som
humoristisk. Amund følger opp i linje 16, og bygger igjen videre på spøken. Gjennom disse
ytringene ivaretar Eva og Amund hverandres ansikt gjennom å godkjenne hverandres humor
gjennom latter. Gjennom felles latter har samtalen gått fra å være motsetningsfylt til å
gjenoppbygge gjensidigheten og symmetrien i kommunikasjonen og relasjonene. Ved å
godkjenne hverandre som morsomme, unngår deltakerne å true hverandres ansikt, og latter
kan i dette tilfellet ha funksjon som en høflighetsstrategi.
59
ANALYSE
Selv om latteren i denne samtalesekvensen ikke starter før i linje 13 da Eva begynner å le, kan
opprinnelsen til Evas latter og den videre latteren ha sitt utspring tidligere i sekvensen. I linje
4 er Amunds ytring ”nei jeg bare spør jeg” en slags avsluttende ytring i forhold til den
pågående diskusjonen. Videre, i linjene 6 til 11, argumenterer Eva likevel fortsatt for sitt syn
og hva hun mener. Hun avslutter turen sin med å si: ”mangler en dimensjon ja men e just you
wait and see”, mens hun smiler. Her forstår jeg ordet ”you” som ment til det potensielle
publikummet som de skal fremføre prosjektet for, ikke til gruppen direkte. Å smile kan i noen
tilfeller ha samme funksjonsområde som latter, ved at det kan signalisere til andre at det som
ble sagt, ikke var så alvorlig ment. Latter og smil står nært hverandre som meningsbærere, og
forekommer ofte i sammenheng (Glenn 2003: 15). Evas smil i denne sammenhengen kan som
nevnt være et signal om at det hun sier ikke er veldig alvorlig ment (op.cit.: 110). Smiling i
interaksjon kan altså på samme måte som latter være med på å gi et mindre alvorlig og bastant
innhold til det som blir sagt.
4.11 ”… feminin og fatal”
I forløpet til denne sekvensen diskuterer gruppen produktet de skal lage, og detaljene rundt
det. Amund som har bakgrunn fra tekniske fag spør om de kanskje skal gå i dybden med å
forklare det teknisk bakenforliggende for produktet i rapporten de skal skrive. Eva, som har
bakgrunn fra humanistiske fag, mener at det ikke er nødvendig å gå i dybden på dette:
Eksempel 15. Opptak 1, tid 22.40-23.00:
1. Eva:
2. Amund:
3. Simen:
4. Eva:
5. Amund:
6. Simen:
7. Amund:
8. Eva:
9.
10. Simen:
11. Amund:
12. Ida:
13. Eva:
14.
15.
16. Simen:
17.
60
hvordan det virker er ikke så interessant
nei okei
@@@
bare det gjør det (smiler)
ja
@@@
greit nok
men det er visstnok en typisk feminin måte [å forholde
seg til utstyr] på da
[@@@]@@
ja feminin og fatal måte å@@
@@
(HOST) ja det er litt sånn at jeg driter i åssen bilen
virker
bare den gjør det
<P@@@@@@P>
ja
ANALYSE
I denne sekvensen er det hovedsakelig Simens latter som vil være fokus for analysen. I linje 1
gir Eva uttrykk for sitt syn på emnet ved å si ”hvordan det virker er ikke så interessant”. Dette
utsagnet fra Eva kan tolkes som en mulig ansiktstrussel mot Amund, fordi det undergraver
den kunnskapen han sitter inne med (Svennevig, Sandvik og Vagle 1999: 103). I verste fall
kan Amund forstå Eva som at hun ikke mener at hans kunnskap er interessant. Amund svarer
raskt ”nei okei”, noe som kan forstås som at han gir Eva rett i at forslaget hans ikke var
relevant, eller at han ikke insisterer på å diskutere det videre. Etter disse to ytringene ser vi at
Simen ler i linje 3. Latteren hans er i dette tilfellet ikke spesielt høylydt eller hjertelig, det er
en liten latter som glir inn i samtalen uten å skape et unaturlig brudd, på lik linje med resten
av latteren i denne sekvensen. I linje 4 fortsetter Eva på ytringen fra linje 1 og sier ”bare det
gjør det”, mens hun smiler. Smilet kan tolkes som at ytringen skal forstås mindre bastant, og
hun kan nesten forstås som litt selvironisk. På den måten er hun med på å ivareta Amunds
ansikt.
Amund svarer ”ja”, og dette forstår jeg som at han sier seg enig i Evas synspunkt. Etter disse
to ytringene ler Simen en gang til. Hva han ler av her, fremgår ikke åpenbart. Det kan være at
han ler av Evas ytring i linje 4, som et svar på hennes smil. Det kan også være at latteren i
tillegg er en reaksjon på den potensielle ansiktstrusselen som ligger i Amund og Evas
uenighet. Latteren kan være med på å dempe ansiktstrusselen ved å gi stemningen i gruppa et
”lettere” preg. Gjennom latter ser det ut som at man har det morsomt sammen, og for en
utenforstående ser det ut som klimaet gruppemedlemmene i mellom er varmere når det er
latter til stede. Dette trenger ikke å være en bevisst handling fra Simens side, men en reaksjon
på det han opplever som ubehagelig eller konfliktfylt, om enn ikke i alvorlig grad. Amund
uttrykker igjen i linje 7 at han har akseptert Evas syn på saken når han sier ”greit nok”.
Etter dette skjer det imidlertid et lite vendepunkt i sekvensen i linje 8. Eva, som til nå har vært
klar i talen, sier ”men det er visstnok en feminin måte å forholde seg til utstyr18 på da”, en
ytring som følges opp av en ny latter fra Simens side allerede før ytringen er ferdig. Simens
latter kan her forstås både som et svar på det han tolker som humoristisk ment fra Evas side,
og som en slags forløsende latter i det Eva demper sin egen ansiktstrussel mot Amund. At
Simen ler, kan virke aksepterende i forhold til Evas ytring, og være med på å styrke
dempingen av ansiktstrusselen mot Amund. Evas ytring kan forstås som en ufarliggjøring av
18
Med ”utstyr” mener Eva sannsynligvis ”teknologi” i dette eksempelet.
61
ANALYSE
det hun har sagt tidligere, ved at hun ”undervurderer” sin egen mening. Måten hun gjør dette
på kan henge sammen med et syn på kjønn og kunnskap. Eva har som sagt bakgrunn fra
humanistiske fag, som gjerne er mer feminint konnotert enn for eksempel tekniske fag. Det er
også mer maskulint konnotert å ha greie på biler, og Eva ufarliggjør seg selv ved å posisjonere
seg som en som ”ikke har greie på biler”. På denne måten kan hun styrke Amunds posisjon i
gruppen, fordi han som mann med teknisk kunnskap sannsynligvis vet mer enn henne om det
de snakker om. Hun tar brodden av en potensiell ansiktstrussel, og ved å smile mens hun
snakker forsterkes dempingen av ansiktstrusselen.
Amund svarer med å bygge videre på Evas selvironiske utsagn med ytringen ”ja feminin og
fatal måte” som han avslutter med en liten latter. Denne latteren kan være med på å
posisjonere ytringen hans som humoristisk ment, og dermed som en mindre ansiktstrussel enn
hvis han hadde sagt det samme i fullt alvor uten latter. Idas latter i neste tur (linje 12) er med
på å bekrefte Amunds ytring som humoristisk. På samme måte som Simens latter kan denne
latteren bidra til å styrke gruppens kollektive ansikt. Ville situasjonen sett annerledes ut hvis
Ida ikke lo? Gjennom latteren får situasjonen preg av å være humoristisk og morsom i stedet
for ansiktstruende. Eva bygger så videre på uttalelsen sin i linje 13, og demper
ansiktstrusselen ytterligere, ved å si ”ja det er litt sånn at jeg driter i hvordan bilen virker
bare den gjør det”. Denne ytringen er også med på å gi denne samtalen et humoristisk
innhold, blant annet ved bruken av uttrykket ”driter i” som er et signal om uhøytidelighet.
Simen bygger opp under Evas ytring som humoristisk ved å le igjen.
Dette eksempelet er interessant fordi det peker på den potensielle ansiktstrusselen som ligger
latent i denne gruppens natur, nemlig den ulike fagbakgrunnen. Deltakerne i gruppen
utfordrer hverandre på faglig kunnskap og ”konkurrerer” om hvem sin kunnskap som skal
gjelde i ulike sammenhenger. En slik ulikhet i gruppen tror jeg kan gjøre at man som deltaker
blir ekstra oppmerksom både på eget og andres ansikt. Man ønsker ikke å tråkke noen på
tærne ved å ikke anerkjenne dem som eksperter på sitt eget felt, og samtidig ønsker man å
fremstå som kunnskapsrik på eget fagfelt. En konflikt om hvem som ”kan mest” vil kunne
virke svært ansiktstruende, både for den enkelte ”ekspert” og for gruppen som helhet fordi det
regnes som riktig og positivt at man har en vennlig tone, viser gjensidig respekt for og setter
pris på hverandres kunnskap i et gruppearbeid av denne typen. En mulig konflikt kan
ufarliggjøres gjennom signaler om vennlighet og konsensus, og Simens latter kan tolkes som
62
ANALYSE
et slikt signal i dette eksempelet. På den måten blir hans latter en ansiktsbevarer på gruppens
vegne, altså på kollektivt nivå.
4.12 ”… krøssklipp ja”
En del av eksamensformen i EiT-faget består i å skrive en rapport om gruppeprosessen. I
utdraget nedenfor er det Ida som har tatt på seg å skrive en del av prosessrapporten, og det
diskuteres hvordan hun skal gå frem.
Eksempel 16. Opptak 2, tid 51.12-51.47:
1. Ida:
2.
3.
4. Amund:
5. Ida:
6. Eva:
7.
8. Ida:
9.
10. Amund:
11. Eva:
12.
13. Ida:
14.
15.
16.
17. Simen:
18. Ida:
19. Eva:
20. Ida:
skrive om rapporten nei prosessen liksom
til ka vi gjorde før vi begynte på selve produktet
om xx og sånn
mhm
skal jeg bare ta litt sånn
ligger ikke dette inne på [disse]
em mø-møtereferatene?19
[jo x]
jo jeg tar åsså kutter litt derifra jeg
krøssklipp
ja
[krøssklipp ja] (smiler)
[mens vi har et kapittel] x første møte til vi
til vi finn ut ka vi skal gjøre
heile for det var på en måte en egen prosess
det å komme fram til
mhm
ka vi skal gjøre
ja litt sånn kort
ja
Eva bemerker i linje 6 og 7 at aktuelt stoff for rapporten finnes på it’s:learning, der de har lagt
ut møtereferatene fra tidligere møter. Ida bekrefter Evas ytring i linje 8 og sier videre ”jo jeg
tar åsså kutter litt derifra jeg”, noe som ser ut til å bety at hun vil bruke møtereferatene til å
klippe og lime tidligere skrevne tekster inn i prosessrapporten. Amund kommenterer videre i
linje 10 når han sier ”krøssklipp”. Dette kan se mystisk ut for en som ikke har fulgt med på
Bård Tufte Johansens og Harald Eias humorprogram ”Lille Lørdag” som gikk på NRK på
midten av 1990-tallet. Ordet ”krøssklipp” ble mye brukt i en serie med sketsjer som gikk igjen
i programmene, og ordet har derfor en viss gjenkjennelsesfaktor og gir morsomme
assosiasjoner for dem som kjenner og liker ”Lille Lørdag”. Her ser det ut som at Eva forstår
19
Her refererer Eva til de møtereferatene som er lagt ut i den nettbaserte e-læringsplattformen ”it’s:learning”,
som brukes på hele NTNU, og som det var obligatorisk å bruke i EiT våren 2003.
63
ANALYSE
hva Amund refererer til når hun gjentar ”krøssklipp ja” i linje 12, og smiler. Hun signaliserer
derfor til Amund at hun kjenner referansen og skjønner hva han mener. Smilet indikerer
dessuten at hun synes det er morsomt, og at Amund og Eva derfor deler sansen for den
humoren som ”Lille Lørdag” representerer. Om smil sier Phillip Glenn (2003: 67):
From analysis of videotaped patient-physician interactions, Haakana (1999: 62)
provides evidence for smiles constituting a middle option between laughing and not
laughing. A smile indicates some acknowledgement of pleasure, amusement,
friendliness, or alignment, yet does not implicate respondent in shared perspective as
fully as would laughter. Whether these work to forestall further pursuit of shared
laughter or not remains an issue for empirical investigation.
Som nevnt i 4.10 (side 60) hevder Glenn også at smil og latter kan ha samme
funksjonsområde i samtale. Smil som reaksjon på noe morsomt, kan være en fullgod respons
og bevarer derfor ansikt på samme måte som latter kan gjøre det. Evas smil i denne
sammenhengen kan imidlertid tolkes på flere måter. Smilet kan kanskje først og fremst være
et uttrykk for gjenkjennelse, og er med på å bekrefte at hun forstår hva Amund mener. Sitatet
til Glenn ovenfor kan også gi svar. Glenn foreslår at latter vil gi et sterkere inntrykk av at man
deler samme oppfatning enn det smil vil gjøre. I mange tilfeller kan dette også være tilfellet,
man vil for eksempel heller smile enn le av en vits man kanskje ikke syntes var så morsom,
eller som man ikke forstod. Da bevarer man fortsatt ansiktet til vitsefortelleren og seg selv,
men man gir ikke så klart uttrykk for en felles forståelse med vedkommende som hvis man ler
godt. I dette tilfellet med Eva og Amund er jeg imidlertid ikke helt enig i at et smil ikke kan
være vel så bra respons som latter. Ettersom Eva og Amund befinner seg i en gruppe hvor to
av gruppemedlemmene ikke deltar i Eva og Amunds lille replikkveksling, vil det kanskje
være mest hensiktsmessig for samtalen som helhet å bare smile gjenkjennende til hverandre.
En høy latter kan i verste fall virke ekskluderende.
Et annet tegn på at et smil er mer passende enn en latter i dette tilfellet er at gruppen er midt i
en samtale hvor de snakker om hvordan en arbeidsoppgave skal løses. Samtaleklimaet er
kanskje derfor litt for konsentrert til at det passer å bryte inn med latter. Å le vil kanskje bli
oppfattet som forstyrrende, og Eva bevarer sitt eget ansikt ved å ikke le, samtidig som hun gir
Amund anerkjennelse for den humoristiske replikken. Ettersom samtalen fortsetter med at Ida
snakker om hvordan prosessrapporten kan skrives, og de andre også er konsentrert om det, er
det lite som tyder på at fokuset for samtalen ble rokket av Amunds og Evas lille digresjon.
Slik sett kan man også forstå Evas smil, eller rettere sagt manglende latter, som
64
ANALYSE
ansiktsbevarende overfor Ida, ettersom det er hun som opprinnelig har turen og er midt i et
resonnement. Ida blir mindre forstyrret enn hvis Eva hadde begynt å le, og hun blir ikke
avbrutt. Amund gjør heller ikke noe mer ut av digresjonen, og han bevarer derfor også ansikt
på samme måte som Eva, både sitt eget og Idas. Eva og Amund bevarer også hverandres
ansikt ved kun å reagere gjenkjennende og med smil. Hvis den ene hadde begynt å le, ville
den andre kunne bli sett som ”medskyldig” i forstyrrelsen.
4.13 ”… ti dagers fisketur eller noe sånt no”
Utdraget nedenfor er fra begynnelsen av et gruppemøte hvor deltakerne planlegger hvordan
de skal legge opp møteaktiviteten i tiden framover.
Eksempel 17. Opptak 1, tid 17.34-17.59:
1. Simen:
2. Ida:
3. Simen:
4. Ida:
5. Simen:
6. Amund:
7. Simen:
8. Ida:
9. Simen:
10. Amund:
11.
12. Ida:
13.
14. Amund:
15.
16. Simen:
17. Ida:
18. Eva:
19. Amund:
20. Simen:
21.
22. (Her følger
jeg er borte hele neste uke em
ja du reiser på [mandag]
[fredag] til søndag
okei
x
Hvor schkarru?
Schverige
du skal da?
til dama
åja
@@
neei (hytter med pekefingeren og ser liksom-streng ut)
det er [1xx1]
[1trodde du sku på1]ti dagers fisketur eller noe sånt no
(smiler)
[2@@@@@2]
[2@@@2][3@@3]
[2@@@@2][3@@@@3]
[3@det er sånn xx@3]
[3@x reiser frem@-3]
reiser frem og tilbake fra Norge Sverige masse
det en hel del latter)
Simen minner i linje 1 om at han reiser bort hele neste uke. Amund spør i linje 6 lett henslengt
hvor han skal med å si ”hvor schkarru?”. Som svar på både spørsmålet og tilsynelatende også
på hvordan det ble stilt, svarer Simen ”Schverige”. Det oppstår verken smil eller latter her,
selv om det fra utsiden kanskje kan se litt morsomt ut. Ida spør i linje 8 om hva Simen skal,
og han svarer at han skal til kjæresten. Amund svarer ”åja”, og ler kort. Ida svarer imidlertid
”neei” og hytter med den ene pekefingeren, som om hun forbyr Simen å reise på
kjærestebesøk i Sverige. Jeg tolker dette som et forsøk på å være ironisk og morsom. Ida later
65
ANALYSE
som hun er streng og ikke vil la Simen reise fra gruppearbeidet, selv om hun i realiteten ikke
har noen myndighet til å bestemme over Simen. Ytringen hennes kan tolkes som en bevaring
av både eget og Simens ansikt. For egen del kan det være sentralt for Ida å vise at hun ikke
mente å spørre ut Simen på en slik måte at han skulle føle seg beklemt, eller tro at gruppen
forsøkte å gi ham dårlig samvittighet på grunn av det kommende fraværet. Når man blir stilt
flere spørsmål på rad slik Simen opplever i denne sekvensen, kan man føle seg litt forhørt,
som om man må stå til rette for noe. Om dette er tilfelle her er vanskelig å si, men Idas
reaksjon i linje 12 kan tolkes som en måte å dempe forhøret på. Ved å bruke humor blir
situasjonen dempet, og Simen bevarer ansikt.
Amund fortsetter den humoristiske tonen i linje 14 når han sier ”trodde du sku på ti dagers
fisketur eller noe sånt no” og ler samtidig som han sier noe som er vanskelig å høre på grunn
av latteren. For en utenforstående er det ikke så lett å forstå sammenhengen her, men det kan
tyde på at Amund trodde at Simen skulle ut på andre aktiviteter enn kjærestebesøk, for
eksempel en ti dagers fisketur. Dette oppfattes humoristisk ment av Ida, Eva og Simen, som
alle ler. Her bevarer latteren i første rekke Amunds ansikt, så sant han forsøkte å være
morsom. Ettersom han ler selv også, tyder dette på at denne tolkningen holder mål. Hvis Ida,
Eva og Simen ikke hadde tolket Amunds ytring som humoristisk, men som alvorlig ment,
ville Amund kanskje blitt flau fordi ytringen hans ikke ble tolket slik den var ment. Denne
situasjonen ligner derfor på tidligere sekvenser i empirien, blant annet på 4.5 og 4.10.
Amunds kommentar frembringer mye latter, og fordi denne latteren er så unison kan den gi
inntrykk av å være forløsende. Ordet forløsende kan kanskje være litt misledende på den
måten at det høres ut som at den tidligere samtalen har vært spent eller trykket, men hvis vi
ser den forløsende latteren i sammenheng med de potensielle ansiktstruslene i de foregående
ytringene, er dette kanskje en relevant tolkning likevel. Som nevnt i innledningen (1.1) er det
sannsynlig å tenke seg at en gruppe som dette har behov for indre konsensus og fred for å
fungere, og samtidig latter er med på å forsterke bildet av en velfungerende og
konsensusorientert gruppe. Behovet for å ”samle troppene” i felles latter blir kanskje derfor
enda større etter en rekke ytringer som kan oppleves ansiktstruende. Det spiller strengt tatt
liten rolle om Simen selv opplever de foregående ytringene som ansiktstruende, det trenger
slett ikke være tilfelle. Men fordi ytringene kan oppleves slik, vil det være relevant å tolke
latteren og de humoristiske bidragene i lys av dette.
66
ANALYSE
4.14 ”… jeg skal sjekke kultur borte i Sverige”
Forløpet for utdraget nedenfor er utdraget fra forrige eksempel. Simen har opplyst om at han
skal bort i neste uke, og derfor ikke kan delta på gruppeaktivitetene i denne perioden. Årsaken
til at han reiser bort er at han skal besøke kjæresten som bor i Sverige, og dette leder opp til
temaet i samtalen som følger:
Eksempel 18. Opptak 1, tid 18.34-19.11:
1. Ida:
2. Simen:
3. Ida:
4.
5. Simen:
6. Ida:
7. Simen:
8. Alle:
9. Simen:
10. Eva:
11.
12. Ida:
13. Simen:
14. Ida:
15. Eva:
16.
17.
18.
19. Simen:
20.
21.
22. Amund:
23.
24. Simen:
25. Ida:
26. Simen:
27.
28.
ja er ho svensk eller norsk då?
hun er svensk
eg og har også svensk kjæreste (smiler, rekker opp en
pekefinger)
har du også svensk kjæreste?
ja
je20 det er @kjempekult@@@@ (forsiktig latter)21
@@@@@[@@@]
[xx@@]
vel det var Sverige
@[@]
[@]@@
@
[er det fleir som har relasjoner i Sverige]
[xxx]
@@
du er borte ii neste uke?
ja
jeg skal sjekke kultur borte i Sverige
@@@
@sh@
jeg vikke høre noe om den @kulturen[ xxxx@@]
[@@@]
nei men e
jess
spørsmål x tandberg
er det noen som føler seg kallet
Ida spør Simen om kjæresten hans er norsk eller svensk, ettersom hun er bosatt i Sverige, og
får til svar at hun er svensk. Ida opplyser videre i linje 3 om at hun også har svensk kjæreste
og smiler. Smilet gir inntrykk av å være et lurt smil. Simen spør repeterende ”har du også
svensk kjæreste?”. Når Ida igjen bekrefter at de har kjærester fra samme land, sier Simen ”je
det er @kjempekult@@@@”. Latteren er stille, nesten fnisende. Det som skjer i disse linjene
(3-7) er vanskelig å sette ord på, men det kan virke som at spesielt Simen gjør noe
humoristisk ut av det som kan virke som en litt personlig vending i samtalen. Hvorvidt han er
20
21
Dette tolker jeg som en yeah-lyd, og ikke for eksempel som ”jeg”. Je kan her bety ”jippi”.
Ytringene i linjene 3-7 kan høres litt barnslige ut, m.a.o. at Simen og Ida snakker med litt barnslig stemme.
67
ANALYSE
komfortabel med å snakke om kjæresten sin i gruppen, er vanskelig å si noe om, men det kan i
hvert fall se ut som at han ikke helt vet hva han skal si og derfor løser utfordringen med å tulle
litt. Både han og Ida går på en måte inn i ”fjortis-modus”22 når de snakker om kjærestene sine,
Simen bruker blant annet ordet ”kult” som er typisk ungdomssjargong. Dette er relativt tidlig i
semesteret, og gruppemedlemmene kjenner ikke hverandre så godt enda. Jeg forstår derfor
Idas spørsmål som en naturlig interesse i å finne likhetstrekk mellom henne og Simen, spesielt
siden hun allerede vet at det er en god sjanse for at de har kjærestenes geografiske opphav til
felles. Samtalen får en litt personlig karakter ettersom de snakker om kjærestene sine, og
temaet passer ikke helt inn i den opprinnelige konteksten (gruppearbeidet). I og med at Eva og
Amund også er til stede i rommet kan derfor samtaletemaet i utgangspunktet virke litt
malplassert. I lys av dette kan samtalestilen til Ida og Simen lettere forstås. De løser
situasjonen med det personlige/malplasserte temaet gjennom å gjøre til stemmene sine (høres
litt barnslige ut) og oppføre seg litt fnisete. På denne måten får samtalen også en humoristisk
karakter.
Det er interessant å se hvordan Ida og Simen tilpasser seg denne fjortis-måten å snakke på
begge to, de samarbeider på en måte om å gjøre temaet humoristisk, jf. Glenn (2003: 33):
“Funniness becomes understood (…) as a jointly negotiated communicative accomplishment.”
På denne måten inkluderer de også Eva og Amund, som blir ”publikum”. Her er det relevant å
dra en linje til Rommetveits midlertidige delte forståingsrom (se kapittel 3.3). Sammen skaper
Ida og Simen en humoristisk ramme rundt det som sies, slik at det som eventuelt er personlig
eller som ikke passer inn i den opprinnelige rammen for samtalen, tones ned. Temaet blir satt
i bakgrunnen, og det humoristiske i forgrunnen. Slik drar de også inn Eva og Amund i
forståingsrommet, som sammen med Simen og Ida anerkjenner humoren i linje 8 når alle ler.
Det felles gruppeansiktet blir på denne måten bevart, ved at alle er inkludert på en eller annen
måte, samtidig som Ida og Simen bevarer eget ansikt gjennom å åpne for at alle kan le. De
bevarer også Amund og Evas ansikt ved at de åpner opp for felles latter. Slik blir alle
inkludert i samtalen og fellesskapet.
I linje 10 bryter Eva digresjonen gjennom å si ”vel det var Sverige”. Denne kommentaren
henger også sammen med samtalen i forløpet for denne sekvensen hvor gruppen har snakket
om Sverige. Hun ler kort, en latter som ser ut til å henge sammen med den tidligere latteren,
22
Med dette mener jeg en slags barnslig måte å snakke om kjærester på.
68
ANALYSE
hun har ikke ledd helt fra seg enda. Latteren kan dessuten tolkes som en måte å dempe
trusselen som ligger i at Eva her legger opp til at temaet skal avsluttes. Hun tar en avgjørelse
på gruppas vegne, noe som kan true eget ansikt fordi hun avslutter en lengre sekvens med
latter.
Simen ler også kort i neste linje (13), og Ida som ikke er helt klar for å avslutte digresjonen
spør: ”Er det fleir som har relasjoner i Sverige?”. Eva ler igjen og spør ”du er borte i neste
uke?”, liksom for å få det bekreftet eller for å dra samtalen tilbake til det de egentlig snakket
om. Simen svarer ja, og sier så ”jeg skal sjekke kultur borte i Sverige”. Når han sier dette,
sikter han sannsynligvis til gruppens felles prosjekt hvor kultur er et viktig stikkord. Slik
humoriserer han over hva som er målet for Sverigeturen, og bekrefter at han forsøker å være
morsom når han ler etter denne ytringen. I stedet for å le, bygger Amund videre på Simens
ytring når han sier: ”jeg vikke høre noe om den @kulturen xxxx@@”, noe jeg tolker som at
han forstod Simens ytring som tvetydig. Jeg antar at han sikter til det faktum at Simen skal
besøke kjæresten, og at han derfor forstår ordet ”kultur” som noe mer intimt enn ordets
faktiske betydning. Simen ler til svar, han ser ut til å forstå Amunds svar som morsomt ment.
Guttene samarbeider om å gjøre hverandres ytringer morsomme. Simens ytring får for
eksempel ytterligere innhold gjennom Amunds tolkning, og Amunds ytring får status som
morsom av at Simen ler. Slik bevarer de hverandres ansikt, ved at ingen av ytringene blir
stående uten passende respons.
Verken Ida eller Eva ler, og om dette er fordi de ikke skjønte humoren, ikke likte humoren
eller er generelt klare for å snakke om noe annet, er vanskelig å si noe om. Amund og Simens
spøking i linjene 20-23 kan se ut som en ”guttegreie” som Ida og Eva kanskje ikke ønsker å
delta i. Ida forsøker i linje 25 å avslutte den lengre digresjonen, og Simen slutter seg til Ida og
drar samtalen tilbake til gruppearbeidet. Om fraværet av latter fra Eva og Ida truer ansikt er
vanskelig å si noe om. Ettersom gruppen også har et arbeid å konsentrere seg om, er det ikke
usannsynlig at ikke alle gruppemedlemmene deltar i alle samtaler hele tiden. Manglende latter
trenger nødvendigvis ikke, slik jeg ser det, å være uttrykk for at man ikke forstår eller liker
humoren. Fravær av latter kan like gjerne være uttrykk for at man har fokuset på noe annet,
for eksempel gruppearbeidet i denne situasjonen. Jeg vil derfor nødig tolke for mye inn i den
manglende latteren fra Ida og Eva, da det like gjerne kan hende at de har begynt å konsentrere
seg om andre ting.
69
ANALYSE
4.15 ”… hvem ble utnevnt til referent?”
Det neste transkripsjonsutdraget er fra slutten på et møte mellom alle i gruppen. Det var
vanlig praksis at gruppemedlemmene byttet på oppgaver som å være referent eller møteleder.
I dette tilfellet er det Simen som lurer på hvem som ble utnevnt til referent for møtet som de
er i ferd med å avslutte:
Eksempel 19. Opptak 1, tid 47.48-47.55:
1.
2.
3.
4.
5.
6.
Simen:
Ida:
Amund:
Simen:
Eva:
hvem er referent i dag forresten?
(KREMT) veit kje
kanskje [xxxx] (peker på papiret til Simen)
[er ikke] det du? (til Simen)
e=xxx (knirkestemme)
@@@@
Denne sekvensen står litt alene i forhold til det snakket som skjer i forkant og etterkant av
sekvensen, og kan derfor tolkes som en liten digresjon. Ordet ”forresten” i linje 1 er også med
på å kontekstualisere at Simens spørsmål innleder og er en digresjon. Ida svarer at hun ikke
vet, men sier noe uhørlig samtidig som hun peker mot papirene til Simen, noe som kan antyde
at hun i likhet med Amund mener at det er Simen som er dagens referent. Amund svarer ”er
ikke det du?” og Simen svarer noe som på grunn av stemmekvaliteten virker nølende, men
som er uhørlig på opptaket. Etter dette ler Eva i linje 6, og latteren hennes kan tolkes både
ansiktsbevarende og ansiktstruende. Så langt i analysen har jeg fokusert lite på den
ansiktstruende latteren, rett og slett fordi denne typen latter ikke forekommer ofte i mitt
materiale. I dette eksempelet kan imidlertid Evas latter også tolkes slik, uavhengig av hvordan
latteren er ment eller blir oppfattet. Latteren kommer umiddelbart etter at Simen har forstått at
det var han som skulle være referent for møtet. Slik sett kan Evas latter kanskje være en
reaksjon på Simens glemsomhet og forstås som at hun ler av ham. Det er imidlertid ikke mye
som tyder på at Evas latter får en slik funksjon i dette samtaleutdraget. Simen, Ida og Amund
reagerer for eksempel ikke på en slik måte at man får inntrykk av at det nettopp har inntruffet
noe ubehagelig. Det er ikke dermed sagt at Simen ikke kan oppfatte Evas latter som
ansiktstruende, men det kan jeg vanskelig si noe om her, og det er heller ikke mitt oppdrag.
Det kan allikevel være interessant å vise frem denne typen latter, også for å synliggjøre at den
ansiktstruende latteren stort sett er fraværende i dette materialet.
70
ANALYSE
Evas latter i utdraget ovenfor får en ansiktsbevarende funksjon hvis man ser den som et bidrag
til å bevare den gode tonen gruppemedlemmene i mellom. Det kan se ut som at Eva ser det
komiske i at Simen, som ble utnevnt til referent i begynnelsen av møtet, spør hvem som er
referent når møtet går mot slutten. Hvis Eva ikke lo, og ingen andre heller hadde sagt noe,
kunne det kanskje sett ut som at det var litt dårlig stemning i gruppen, og at Simens
glemsomhet var irriterende, og ikke litt artig slik det ser ut som når Eva ler. Evas latter får
derfor en dobbel ansiktsbevarende funksjon, hun posisjonerer Simen som en hun synes er
morsom, og hun fremviser også gruppen som en arena hvor morsomme situasjoner oppstår.
4.16 ”… i Nord-Norge er det normalt å kalle folk for hæstkuk”
I samtalen nedenfor er det bare Amund og Eva som snakker fordi Simen og Ida har gått ut av
rommet. I en samtale mellom to vil det være naturlig å anta at begge føler en høy grad av
forpliktelse til å drive samtalen fremover, mens i en samtale mellom fire vil denne
forpliktelsen til samarbeid være fordelt på flere, og alle trenger ikke delta like mye. Eventuelt
ansiktsarbeid vil derfor også måtte utføres av begge to.
Eva og Amund snakker litt løst om språklige forskjeller mellom de ulike landsdelene i Norge,
og hvordan disse forskjellene kan føre til misforståelser.
Eksempel 20. Opptak 1, tid 34.58-35.40:
1. Eva:
2.
3.
4.
5. Amund:
6.
7. Eva:
8.
9. Amund:
10. Eva:
11.
12.
13.
ja ja
det tror jeg sikkert
jeg tror du kan finne sånne typer misforståelse mellom
Sør-Norge og Nord-Norge og jeg så
jajaja
det bryter ut i en slags landsdelskrig xx
jaja
det mhm
det er helt klart
ja
i Nord-Norge er det normalt å kalle folk for [hæstkuk
det er ikke bra i @Sør-Norge@]
blikke no x av å slenge ut sånne (smiler mens hun
snakker)
14. Amund:
15.
16. Eva:
17. Amund:
18.
19. Eva:
20.
21. Amund:
22.
[@@ (smiler/humrer)]
nord-norge er sånt spesialtilfelle @xx@
@@@@@
@@
det er unntaket som bekrefter regelen (smiler)
ja ja
0,3
emmmm
skal vi se
71
ANALYSE
I dette samtaleutdraget ser vi hvordan Eva og Amund samarbeider om å drive samtalen
fremover, blant annet gjennom alle ”ja’ene” (linje 1, 5, 7, 10 og 19) som uttrykker enighet og
aksept for det den andre sier. Ytringer som ”det tror jeg sikkert”, ”det er helt klart” og ”mhm”
er også uttrykk for enighet og forståelse i samtalen. Slike ytringer er derfor med på å bevare
ansiktet til de involverte i samtalen fordi de uttrykker at man slutter seg til ytringen og
godkjenner det som er blitt sagt.
Eva sier i linje 11: ”i Nord-Norge er det normalt å kalle folk for hæstkuk, det er ikke bra i
@Sør-Norge@”, og peker på en ikke helt uvanlig oppfatning blant mange nordmenn, nemlig
at det nordnorske språket er mer ”fargerikt” hva kraftuttrykk angår enn de øvrige dialektene i
Norge. Å bruke et ord som ”hæstkuk” er muligens mer potensielt ansiktstruende enn hvis Eva
hadde sagt ”idiot” eller et annet kraftord som ikke er relatert til tabuer på samme måte som
”hæstkuk” er det. Når Eva bruker dette ordet, utsetter hun seg selv for en risiko for å bli
oppfattet som grov og ufin, med andre ord en latent trussel mot eget ansikt. Hun truer også
eget ansikt når hun påstår noe om en gruppering (folk fra Nord-Norge) uten å vite hvorvidt
Amund har noen tilknytning til denne gruppen, og derfor i verste fall kan oppfatte påstanden
som fornærmende. En ytring som er en påstand, kan kanskje sies å være mer potensielt
truende mot eget ansikt enn mange andre typer av ytringer, fordi du risikerer at andre er uenig
med deg. Når Eva ler og smiler i slutten av ytringen (linje 12 og 13), kan dette være med på å
dempe trusselen mot eget ansikt ved at hun gjennom latteren markerer at det hun sier er ment
på spøk, i hvert fall til en viss grad.
Amund ler overlappende med Evas ytring i linje 14, noe som tyder på at han forstår Evas
ytring som humoristisk ment, og at det som var en potensiell trussel av Evas eget ansikt ikke
realiseres. Gjennom den delte latteren viser han at han forstår hva Eva mener, og han gir
ytterligere støtte til ytringen hennes ved å bygge videre på den i linje 15 når han sier ”NordNorge er sånt spesialtilfelle @xx@”. Ytringen viser at han deler den samme kulturelle
kunnskapen som Eva, nemlig at folk fra Nord-Norge banner mer enn folk fra resten av landet.
Eva reagerer i neste linje med mer latter, slik at rollene nå er byttet; det er Amund som spøker
og Eva som ler. Denne vekselvirkning er kanskje enda mer virkningsfull for ansiktsbevaring,
både overfor hverandre og for gruppen (selv om den i dette tilfellet bare består av to), fordi
det viser at de begge er kompetente når det gjelder å være humoristisk, og at
kommunikasjonen glir lett.
72
ANALYSE
Amund ler igjen i linje 17 og bygger videre på sin egen ytring og Evas initiativ når han videre
i linje 18 sier ”det er unntaket som bekrefter regelen” og smiler. Smilet er med på å markere
den humoristiske tonen Amund og Eva i mellom, og at Amund fortsatt snakker med en
humoristisk undertone. Eva svarer ”ja ja” i linje 19, noe som indikerer at hun fortsatt er enig i
resonnementet. I dette utdraget er ”ja”, eller lignende uttrykk for enighet, og latter benyttet for
å vise at man godkjenner det som sies, at man forstår og er enig. Slik ser vi at latteren på
samme måte som ”ja’ene” og de andre uttrykkene for enighet og forståelse er med på å skape
et behagelig samtaleklima som bevarer de involvertes ansikt.
4.17 ”…at vi har litt lekse”
I utdraget nedenfor diskuterer gruppemedlemmene videre fremdrift i prosjektet, hvilke
oppgaver som står igjen og hva de må gjøre fremover. Gruppen skal ha en presentasjon foran
hele EiT-landsbyen om en uke, som et ledd i at alle gruppene skal vite hva hverandre holder
på med. Gjennom spørsmål fra landsbyledelsen og medstudentene får studentene muligheten
til å forbedre det endelige sluttproduktet:
Eksempel 21. Opptak 1, tid 08.50-09.37:
1. Simen:
ja
2.
en annen ting som kan lønne seg å sjekke ut er hva som
3.
skal presenteres neste onsdag
4. Amund:
@@
5.
ja det kunne kanskje vært en fordel ja
6. Simen:
xxjobbe litt med det
7. Ida:
ja
8.
0.5
9.
også .. må vi etterhvert begynne å skriva litt
10. Amund:
e du tenkte på produktdelen nå eller tenkte du på
11.
prosessrapporten?
12. Ida:
begge deler
13.
eller så blir det så helskutas mye skriving på slutten
14. Simen:
mhm
15. Ida:
men det kan vi gjerne gjøre .
16.
at vi har litt lekse (nikker på en "innforstått" måte)
17. Simen:
(nikker med)
18. Amund:
åja @
19.
javel ja @[1@@1]
20. Simen:
[1@@@1]
21.
[2xxx2]
22. Amund:
[2ja greit nok det2]
23. Eva:
at vi har litt hva for no?
24. Ida:
at vi har litt lekse
25. Eva:
å at vi har litt lekse ja
26. Ida,Amund,Simen: @@@
73
ANALYSE
27. Ida:
28.
29. Amund:
30.
ja[men vi trenger ikkje skrive så veldig] mye
bare at vi begynner med det
[jammen det er greit nok det]
mhm
Simen sier i begynnelsen av dette utdraget at det kan lønne seg å sjekke ut hva som skal
presenteres neste onsdag. Denne ytringen blir møtt med en kort latter fra Amund i linje 4, og
han sier videre i det jeg tolker som en munter tone: ”ja det kunne kanskje vært en fordel ja”.
Når Simen bruker et uttrykk som ”lønne seg”, så kan dette forstås som en underdrivelse, fordi
det vil være rimelig å tro at det er helt nødvendig at gruppen vet hva de skal presentere neste
onsdag. Simens ytring er således en ganske diskret måte å ymte frem på om noe som egentlig
er ganske sentralt i de kommende dagene. Denne forsiktige fremgangsmåten kan også tolkes
ansiktsbevarende. Simen tråkker ingen på tærne ved objektivt å foreslå at dette er noe som
kan lønne seg å ”sjekke ut”, han sier for eksempel ikke at én bestemt av gruppemedlemmene
bør gå i gang med oppgaven. Ytringen kan derfor tolkes som en ren påminnelse i det som er
en oppsummering av hva slags arbeid som ligger foran gruppen den nærmeste uken.
Tolker vi Simens ytring som en påminnelse, kan latteren og den muntre tonen til Amund i
linje 4 og 5 henge sammen med at Amund oppfatter innholdet i Simens foregående ytring
(linje 2 og 3) som humoristisk. Han forstår Simens påminnelse som viktig, og ser kanskje
derfor det komiske i at Simen sier i fra på en slik forsiktig måte. Latteren blir, ved siden av å
være et uttrykk for noe Amund synes er morsomt, også ansiktsbevarende gjennom at Simen
faktisk peker på noe Amund som gruppemedlem kanskje burde ha sett tidligere, og derfor
påpekt selv. Latteren er med på å moderere det som Amund kanskje kan oppfatte som en
trussel mot eget ansikt fordi den sammen med den påfølgende ytringen gir uttrykk for enighet
og en slags selvfølgelighet i Simens påminnelse. Amunds latter kan også styrke Simens
ansikt, utad og innad, fordi den posisjonerer Simen som en med humoristisk sans.
Det går også an å tolke Simens ytring som ironisk ment. Det er ikke usannsynlig at Simen
mener at det er viktig at gruppen nå finner ut av hva de skal presentere i plenum. Den nevnte
diskresjonen kan derfor bare være en måte å ytre ironisk at dette burde vært gjort for lenge
siden. Vi vet for eksempel ingenting om hvorvidt Simen har hatt dette som en kjepphest, og
nå for n’te gang sier i fra. Hvis dette er tilfellet, vil det være nærliggende å tolke ytringen som
ironisk. Innenfor denne tolkningsrammen vil Amunds latter kunne ha en ansiktsbevarende
funksjon overfor gruppen, så vel som seg selv. Latteren og den påfølgende ytringen til Amund
74
ANALYSE
kan for eksempel være en måte å dekke over eller dempe ironien, og på denne måten
ufarliggjøre situasjonen. Han uttrykker seg som om han er enig med Simen, og gjør derfor et
grep for å tilføre samtalen likevekt, noe som også virker ufarliggjørende.
Videre i samtalen (linje 9 og utover) ser vi at Ida er opptatt av at gruppen skal begynne å
skrive på rapportene de skal levere inn i slutten av semesteret. I linje 15-16 sier hun ”men det
kan vi gjerne gjøre, at vi har litt lekse”. Det er rimelig å anta at Ida sikter til at de skal jobbe
med skrivingen mellom gruppemøtene, slik at de får gjort mer enn hvis de bare jobber den ene
dagen i uken som er satt av til Eksperter i Team. Når hun sier ”lekse” nikker hun med hodet,
på en måte som ser innforstått ut, som om hun er enig med seg selv. Simen nikker også, og gir
på denne måten aksept for Idas forslag. Videre i linje 18 sier Amund ”åja @ ja vel ja @@@”.
Det er tenkelig at det som trigger latteren til Amund her er ordet ”lekse”, som strengt tatt ikke
er et ord som brukes så ofte på universitetet. Snarere har ordet konnotasjoner til grunnskolen,
og det kan være dette som gjør at Amund ler. ”Lekse” kan i universitetssammenheng se ut
som lek med ord eller som litt tøysete, og strider muligens med forventningene til et fag ved
universitetet. Det er heller ikke vanlig at lekser deles ut av dine jevnaldrende eller de du
arbeider i gruppe med, og dette kan også være med på å trigge Amunds lattermilde reaksjon.
Det kan oppfattes som ansiktstruende at en du i utgangspunktet er likeverdig med, tar
”voksenrollen” og deler ut oppgaver. Dette strider i mot forventningene i en gruppe med flat
struktur. Men det går også an å forstå situasjonen som at Ida truer eget ansikt. Ved å ta
”voksenrollen” og følgelig potensielt true de øvrige gruppemedlemmenes individuelle
ansikter, truer hun også eget ansikt hvis de andre ser på henne som ”hun som tror hun er
leder”. Amunds latter kan derfor forstås som et middel for å gjenoppbygge likeverdigheten i
gruppen og følelsen av konsensus.
I linje 20 ser vi at også Simen ler. Det er nærliggende å tolke denne latteren som en støttende
latter til Amunds ytring og latter i linje 19. Det kan se ut som at Simen tolker Idas lekseforslag
på samme måte som Amund, og latteren tyder på at han også ser det morsomme i det, og
derfor også i Amunds reaksjon. Amunds ansikt bevares fordi Simen gjennom latteren sin
bekrefter at Idas ytring kan tolkes humoristisk. Hvis Amunds latter får en ansiktsbevarende
funksjon slik jeg har beskrevet ovenfor, vil Simens latter kunne understøtte denne og dermed
også være med på å bevare både Idas ansikt og gruppens kollektive ansikt. Simens latter får
dermed en ansiktsbevarende funksjon på flere måter: latteren bevarer Amunds ansikt fordi
den signaliserer at Amund og Simen er enige, og at Amunds tolkning av Idas ytring er i tråd
75
ANALYSE
med Simens tolkning. Latteren bevarer gruppens ansikt ved å signalisere enighet og
likeverdighet gruppemedlemmene imellom. Simens latter bevarer også Idas ansikt ved å
signalisere at det hun sier er humoristisk og ikke alvorlig ment, slik at hun ikke får status som
den som holder de andre gruppemedlemmene i ørene.
I linje 23 spør Eva, som etter alt å dømme ikke har fått med seg hva Ida sa i linje 16, ”at vi
har litt hva for no?”. Om Evas spørsmål faktisk stilles på bakgrunn av at hun ikke har hørt
hva Ida sa, eller om hun er så overrasket over å høre lekse-ordet i EiT-sammenheng at hun må
spørre for å forsikre seg om hva som faktisk ble sagt, er uvisst. Dette spørsmålet kan åpne for
at Ida tolker spørsmålet som en kritikk av hennes forslag, og Idas ansikt vil i så fall være truet.
Når Ida svarer ”at vi har litt lekse”, ser det ut som at hun ikke tolker spørsmålet som kritikk,
men som at Eva faktisk ikke hørte hva Ida sa. Eva gjentar svaret til Ida i neste linje når hun
sier ”å at vi har litt lekse ja”. Etter denne ytringen ler både Ida, Amund og Simen. I linje 2728 sier Ida noe som kan virke som en moderering av ytringen i linje 16 når hun uttaler ”ja
men vi trenger ikkje skrive så veldig mye bare vi begynner med det”. Jeg forstår dette som en
moderering, og også en ansiktsbevarende ytring fordi lekse-ytringen til Ida har fått såpass
mange reaksjoner og mye plass i samtalen til nå at det kan virke som at hun nå føler for å
gjøre det tydeligere at hun ikke mente å ta lærerinnerollen i linje 16.
Amund kommer med nok en ansiktsbevarende ytring, om enn uten latter, som overlapper med
Idas når han sier ”jammen det er greit nok det”. Han er raskt ute med å gi Ida støtte i ønsket
om at gruppen skal skrive på rapporten sin til neste gang de møtes, og bevarer dermed også
ansiktet hennes overfor resten av gruppen fordi han uttrykker enighet i at Idas forslag er
relevant. Det som potensielt kan tolkes som ”lærerinnetakter” fra Idas side blir dermed satt i
bakgrunnen, og forslaget hennes løftes frem. Amund fremhever også at han er et ansvarlig
gruppemedlem, og bevarer slik også eget ansikt.
Samtalen forut for dette utdraget er også litt lattermild, og det er derfor tenkelig at denne
latteren ”forplanter” seg videre i samtalen, jamfør 4.3. Det er ikke uvanlig at latteren sitter
løsere utover i en samtale hvor deltakerne allerede har ledd av en felles morsom opplevelse,
en morsom kommentar eller lignende.
76
ANALYSE
4.18 ”…hvor stor er det en sånn forretningsplan bør være a, før at den er no saftig?”
I transkripsjonsutdraget som følger snakker gruppen om en forretningsplan som de vurderer å
skrive, og hvordan denne i så fall skal utformes. Forretningsplanen skal illustrere produktet
gruppen skal lage i løpet av semesteret, med hensyn til målgrupper, kostnader, og lignende.
Forut for utdraget snakker de litt frem og tilbake om hvorvidt de skal skrive noe mer enn hva
en vanlig forretningsplan krever, blant annet om metoden de har brukt for å komme frem til
produktet, og om forretningsplanen i så fall skal legges ved en utvidet produktrapport:
Eksempel 22.Opptak 1, 11.42 -12.31
1.
2.
3.
4.
5.
6.
7.
8.
9.
10.
11.
12.
13.
14.
15.
16.
17.
18.
19.
20.
21.
22.
Ida:
ja men det som går an er om vi skriver sånn
om vi hadde hatt en typisk rapport med metode og så
resultater
og [sånn]
så er jo forretningsplanen nesten en metode
eller en oppsummering
Amund:
[mhm]
Simen:
xxx
Amund:
ja så du mener at vi kan lissom leggen inn på slutten
av en slik rapport da
Ida:
ja
at det23 blir et resultat
Amund:
mhm ja det kan vi gjøre
m hvor stor er det en sånn forretningsplan bør være a før
at den er no saftig?
Simen:
@@@@@@
Ida:
(trekker på skuldrene)
Amund:
for hvis det skal liksom være på slutten av en rapport så
hvis den er stor så blir jo rapporten enda større
Amund,Ida og Simen ler24: @@@@
Ida:
ja
veit kje heilt
I utdraget ser vi at Ida i linje 1-6 har et forslag om hvordan den omtalte rapporten kan skrives.
I linje 9 stiller Amund et oppfølgingsspørsmål for å klargjøre hva Ida mener, og i linje 13
viser han seg positiv til forslaget når han sier ”mhm ja det kan vi gjøre”. Så legger han til i
linje 14-15: ”hvor stor er det en sånn forretningsplan bør være a før at den er no saftig?”.
Etter denne ytringen reagerer Simen med å le. Det er rimelig å tolke denne latteren som et
uttrykk for at Simen opplever Amunds ytring i linje 14-15 som morsom. Ordet ”saftig” kan
bidra til at ytringen oppleves som humoristisk fordi det i utgangspunktet ikke konnoteres med
ordet ”forretningsplan”, og kombinasjonen av ordene er derfor uventet. Ytringen kan også
være potensielt humoristisk fordi den kan gi inntrykk av at Amund ønsker å få mest mulig for
23
24
”Det” sikter så vidt jeg kan tolke her til forretningsplanen.
Det er vanskelig å se Eva her, men det høres ikke ut som hun ler sammen med de andre.
77
ANALYSE
minst mulig arbeid, han vil med andre ord ikke skrive mer enn høyst nødvendig på
forretningsplanen. En slik ytring er potensielt truende for eget ansikt fordi ytringen kan tolkes
som at Amund fremviser seg selv som en person som ikke ønsker å yte så mye innsats i denne
delen av prosjektet. Latteren til Simen bidrar derfor til å bevare Amunds ansikt, fordi Simen
tolker Amunds ytring som spøk, og ikke alvorlig ment. På den måten blir det Simens tolkning
som blir løftet frem i samtalen, slik at Ida og Eva også kan tolke ytringen som humoristisk.
Det er også noe ansiktsbevarende ved å være den som tolker en ytring i beste mening, slik
Simen gjør her. Når gruppen har kjent hverandre en stund, og relasjonene er mer eller mindre
etablert, vil man sannsynligvis kjenne hverandre nok til at man forstår når noen spøker og når
man er alvorlig. Hvis man dessuten tillegger humor vekt i relasjonsbyggingen, noe jeg har
inntrykk av er relativt vanlig mellom nye bekjentskaper, vil det være naturlig å tenke seg at
viktigheten av at man gjenkjenner et humorforsøk er betydningsfullt for å opprettholde en
relasjon. Således vil Simens latter her kunne ha funksjon som bevarende overfor eget ansikt.
Han viser Amund at han gjenkjenner hans humor, og bekrefter på denne måten nærheten i
relasjonen mellom de to.
I linje 18-19 bygger Amund videre på ytringen i linje 14-15 når han sier: ”for hvis det skal
liksom være på slutten av en rapport så hvis den er stor så blir jo rapporten enda større”. Her
ser det ut som at Amund sikter til at forretningsplanen gruppen snakker om å skrive, kan være
med på å gjøre den obligatoriske produktrapporten større, underforstått ”jo større rapport, jo
bedre”. Amund ler etter ytringen, en latter som også overlapper med latter fra Ida og Simen.
Latteren til Amund signaliserer at han ser det humoristiske i det han sier, nemlig at han
spekulerer i hvor mye gruppen kan få ut av minst mulig arbeid. Denne latteren bevarer
Amunds eget ansikt fordi han viser at han ikke er helt seriøs, og at det han sier ikke er helt i
tråd med forventet arbeidsmoral. Latteren inviterer også de andre i gruppen til å le med, og
latteren til Ida og Simen bidrar også til å bevare Amunds ansikt, både fordi den viser at de
forstår Amunds humorforsøk og anerkjenner det, og fordi latteren viser at de ikke tror at
Amund er en slubbert.
Det er imidlertid vanskelig å se om Eva ler i denne situasjonen fordi hun sitter med ryggen
delvis mot kameraet i dette utdraget, men det høres ikke ut som at hun ler med de andre, og
det ser heller ikke slik ut. Som nevnt i 4.3 kan manglende latter oppleves ansiktstruende for
den som har forsøkt å si noe som han eller hun ønsker skal tolkes humoristisk. Situasjonen er
78
ANALYSE
allikevel annerledes når man er i en gruppe hvor noen ler og andre ikke. Ansiktet til den som
har sagt noe morsomt, vil i alle fall bevares av dem som ler, og ansiktstrusselen kan derfor
dempes. Dette er også relasjonelt, det kan oppleves som en sterkere bekreftelse av ansiktet
hvis en man ser opp til ler av spøken, enn hvis en du ikke har det samme forholdet til gjør det.
Latter kan til og med oppleves som ansiktstruende hvis for eksempel en du ikke synes har
humoristisk sans ler av spøken din.
I dette kapitlet har jeg foretatt en beskrivende og fortolkende analyse av materialet fra
Eksperter i Team. I neste kapittel, vil jeg forsøke å si noe om mønstrene i materialet som
helhet, og hva disse kan fortelle om latter i samtale.
79
80
DRØFTING
5 Drøfting og sammenfatning:
funksjon i samtale
latterens
ansiktsbevarende
I forrige kapittel presenterte jeg en beskrivende og fortolkende analyse av materialet i dette
prosjektet, i lys av spørsmålet om hvordan latter kan ha ansiktsbevarende funksjoner i
samtale. Gjennom å ta for meg et knippe utdrag fra det transkriberte materialet, har jeg forsøkt
å vise ulike måter latter har en sentral funksjon i ansiktsarbeid, både ovenfor deltakernes
individuelle ansikt og for det felles gruppeansiktet. I dette kapitlet vil jeg forsøke å
systematisere analysen og gi en beskrivelse av hva jeg faktisk har funnet, og hvordan disse
funnene kan tolkes. Jeg vil også se nærmere på hvordan empirien ser ut i forhold til teorien
om latter som jeg presenterte tidligere i oppgaven. Til slutt vil jeg gå tilbake til
problemstillingen og vise hvordan materialet svarer på denne.
5.1
Funn
Da jeg skulle begynne analysen av materialet for dette prosjektet, så jeg for meg et sett
kategorier som jeg skulle ordne materialet i forhold til. Jeg så for eksempel for meg at jeg
ville finne eksempler på latter som ansiktsbevarer på individuelt nivå, som ansiktstrusler på
individuelt nivå, som ansiktsbevarer på kollektivt nivå, og som ansiktstrusler på kollektivt
nivå. Jeg utformet kategoriene først, og gikk deretter løs på analysen av materialet. Dette viste
seg imidlertid raskt å være en kronglete fremgangsmåte. Kategoriene lot seg ikke så lett tre
nedover materialet som først antatt fordi jeg fant mer, ofte mye mer, enn kategoriene tilsa. En
av mine oppdagelser har nettopp vært at slike kategorier låser materialet mer enn det gagner
analysen, og kompleksiteten i materialet trer ikke fram på samme måte som hvis man starter
med åpne kategorier. Selv om jeg hadde sett for meg at et gitt eksempel ville være ypperlig
for å vise en bestemt type ansiktsbevarende latter, har jeg likevel endt opp med å finne mer
enn det jeg først satte ut for å gjøre, og disse funnene ville det vært dumt å la ligge. Dette
betyr imidlertid ikke at kategoriene var gale, de finnes jo faktisk i materialet. Det sier
imidlertid noe om at de ikke egnet seg så godt som analytiske kategorier, og at latter og
høflighet er et mer sammensatt tema enn det jeg i utgangspunktet var klar over.
Den utfordringen det er å kategorisere latter og ansiktsbevaring, er også reflektert i at det ble
vanskelig å utarbeide en overordnet struktur for drøftingskapitlet. Fordi funnene i analysen
henger så tett sammen, ble det vanskelig å ikke la de ulike temaene gå litt over i hverandre.
Dette kapitlet vil derfor bære preg av dette, men jeg vil likevel forsøke å ordne funnene på en
måte jeg mener er hensiktsmessig. I 5.1.1 vil jeg gjøre rede for den kvantitative forekomsten
81
DRØFTING
av latter i materialet. I 5.1.2 vil jeg ta for meg latterens plassering og funksjoner i
samtaleforløpet,
nærmere
bestemt
latterens
egenskap
som
overgangsmarkør
og
tilbakekoblingssignal. I 5.1.3 vil jeg ta for meg latter som kontekstualiseringssignal i
materialet, og vise frem de to viktigste trekkene i materialet. I 5.1.4 diskuterer jeg latter og
gruppesolidaritet, og vil her se nærmere på hvordan funnene i analysen sier noe om latterens
evne til å skape nærhet og distanse i relasjoner. I 5.1.5 vil jeg gå nærmere inn på begrepene
individuelt og kollektivt ansikt; to begreper som har vist seg å være nyttige i arbeidet med
analysen. I avsnitt 5.1.6 vil jeg behandle temaet latter og kjønn, hvor jeg vil drøfte hvordan
materialet kan sees i lys av tidligere forskning om latter, humor og kjønn. I 5.1.7 vil jeg
diskutere forholdet mellom latter og humor i lys av teori- og analysekapitlet, og i 5.1.8 vil jeg
si noe om latter som et sosialt fenomen. Til slutt i dette kapitlet vil jeg samle trådene i en
konklusjon og dessuten se på hvilke temaer det kunne vært interessant å gå videre med.
5.1.1 Latterens hyppighet
Det er vanskelig å si noe om hva som er normal forekomst av latter i samtale. Materialet i
denne oppgaven inneholder mye latter. Med dette mener jeg at samtaledeltakerne ler relativt
ofte i løpet av den timen de samarbeider om det felles gruppearbeidet.
Hur frekvent skratt förekommer i samtal beror mycket på samtalets funktion, på
samtalsämnet och förstås på samtalsdeltagarna och deras relation till varandra.
Dessutom finns det mycket variation mellan olika människor, det finns sådana som
skrattar ofta och sådana som skrattar sällan. (Bister 2002: 15)
Forekomsten av latter i en gitt samtale vil altså avhenge av blant annet type samtale; en
samtale mellom to venninner som snakker om noe hyggelig, inneholder for eksempel
vanligvis mer latter enn en samtale mellom en ekspeditør og en kunde. Adelswärd (1999: 79)
skriver om institusjonelle samtaler mellom personer som ikke kjenner hverandre fra før. Her
ler partene så ofte som én gang i minuttet, men latteren var i svært få av tilfellene konnotert til
noe opplagt humoristisk. Denne forekomsten av latter tilsvarer grovt sett det jeg har funnet i
mitt materiale, selv om EiT-gruppens samtaler ikke kan sies å være institusjonelle, men
snarere en hverdagssamtale i en institusjonell kontekst. Samtalene som materialet i denne
oppgaven består av, kan kanskje sees som en hybrid mellom flere typer samtaler, og det er
vanskelig å sette en bestemt merkelapp på materialet. På den ene siden er informantene mine
studenter som er tilfeldig plassert i en gruppe med hverandre, og som skal jobbe sammen mot
82
DRØFTING
et felles mål. På den andre siden blir studentene bedre og bedre kjent i løpet av semesteret, og
samtalene kan derfor ha et mer vennskapelig preg i mange av utdragene.
Typen samtale som materialet i denne oppgaven representerer, kan gi grunnlag for en
antakelse om at sannsynligheten for hyppig forekomst av latter er relativt stor. For å
undersøke dette nærmere, har jeg forsøkt å ”telle” latteren i materialet. Jeg har gått gjennom
samtalene systematisk og notert tidspunkt for hver gang latter forekommer, samtidig som jeg
har gjort noen korte notater om hvem som ler og hva konteksten er. Å telle latter er naturligvis
et komplisert prosjekt når man ikke har noen klar definisjon av hva én latter er for noe. Jeg
har valgt å se alle latterstavelsene som én latter i denne forbindelsen, og ikke telt antall
”ha’er” for eksempel. Denne gjennomgangen av latter i materialet viste at latter opptrer:
•
90 ganger i løpet av 58 minutter i opptak 1
•
84 ganger i løpet av 62 minutter i opptak 2
•
134 ganger i løpet av 55 minutter i opptak 3
Selv om materialet mitt er for lite til å trekke slutninger om hva forekomsten av latter kan si
noe om, er det likevel interessant å merke seg at det er mer latter i siste opptak enn i første. I
sammenligning med Adelswärds institusjonelle samtaler, kan det se ut som at det er mer latter
i gruppesamtalene i mitt materiale. Om dette beror på at vi har å gjøre med gruppesamtaler,
eller at samtalene trekker veksler på kjennetegnene til hverdagssamtaler, eller om det
eventuelt er andre faktorer som spiller inn, er vanskelig å si.
5.1.2
Latterens plassering og funksjoner i samtaleforløpet
Et blikk på materialet som helhet kan si noe om hvor i samtalen latter i første rekke oppstår,
og hvilke funksjoner latteren kan ha i samtalene i EiT-gruppen. Her vil jeg presentere to slike
funn, nemlig at latter fungerer som en overgangsmarkør i samtalenes innlednings- og
avslutningsfaser, og at latter i mitt materiale ofte har en funksjon som tilbakekoblingssignal.
Latter som overgangsmarkør
I de opptakene jeg har gjort, er det en del latter i starten og slutten av gruppemøtene. Det
finnes noen eksempler på dette i analysen, men ettersom kameraet ikke var skrudd på før
studentene var samlet rundt et bord, har jeg ikke gitt eksempler på de helt innledende
ytringene i EiT-gruppen. Analyseeksemplene viser likevel latter både i begynnelsen, midten
og slutten av de samtalene jeg har gjort opptak av. Gjennom direkte og deltakende
83
DRØFTING
observasjon (se kapittel 2.2), la jeg merke til at latter og humor var en sentral del av
innledningen og avslutningen på møtene. Dette beror trolig på at starten og slutten på de fleste
samtaler med et spesifikt formål, er preget av mer uformelt snakk i innledende og avsluttende
sekvenser enn i de sekvensene som er rettet mot møtets formål. Synnøve Matre skriver blant
annet at ”Latter er en vanlig måte å sette punktum for en episode eller et samtaleemne i en
dialog på, en måte å skifte ramme på” (Matre 2000: 199). Latteren sitter derfor kanskje også
løsere i slike innledende og avsluttende sekvenser, enn når gruppen diskuterer for eksempel
hvordan produktpresentasjonen skal gjennomføres.
Her er jeg inne på et annet mønster i materialet mitt. Når gruppen er konsentrert om
arbeidsoppgaven, er forekomsten av latter mindre enn når de snakker om tema som ikke
tydelig har noe med gruppearbeidet å gjøre. Det kan derfor se ut som at latter hovedsakelig
oppstår under digresjoner og utenomsnakk, og i begynnelsen og slutten av møtene. Dette
gjelder spesielt den felles latteren, altså når to eller flere i gruppen ler samtidig. Dette kan
bekrefte antagelsen om at latter kan være en overgangsmarkør, jf. Matre, og at latter har en
funksjon når det gjelder å bryte opp et tema.
At latter ofte oppstår i innledning og avslutningen av en samtale, kan også si noe om hvordan
latter er en ressurs for å skape et hyggelig og trygt gruppemiljø. Når en samtale mellom fire
personer innledes med mye latter og løst prat, vil dette sannsynligvis ha noe å si for
stemningen i resten av samtalen. Latteren, og da spesielt den felles latteren, fungerer med
andre ord ansiktsbevarende, fordi den bidrar til en avslappet og god stemning.
Latter som tilbakekoblingssignal
Når alle gruppedeltakerne er konsentrert rundt det samme temaet, kan det gå flere minutter
uten at noen ler, unntaksvis ler enkeltpersoner kort og stille. En av informantene i materialet,
Simen, ler ofte en slik kort og stille latter, også når gruppen diskuterer faglige temaer (se blant
annet 4.7 og 4.8, eksempel 8, 9 og 10 og 4.11). Denne latteren tolker jeg som noe annet, eller i
hvert fall som noe mer, enn som respons på noe Simen anser som humoristisk. I noen tilfeller
ser jeg at denne latteren har samme funksjonsområde som tilbakekoblingssignaler, altså
signaler som viser at man har forstått det som nettopp ble sagt, at man er enig og at den andre
kan fortsette (Svennevig 1999:69):
84
DRØFTING
En av deres [tilbakekoblingssignaler] viktigste funksjoner er å regulere det interaktive
samspillet mellom deltakerne. Når man ytrer dem ved syntaktiske, prosodiske eller
semantisk-pragmatiske skiller i den andres replikk, signaliserer man at han kan
fortsette å snakke. (…) De har også et innhold som signaliserer mottakerens forståelse
og evaluering av ytringen. (op.cit.: 61)
Tilbakekoblingssignaler trenger imidlertid ikke bare å fungere som aksept av foregående
ytringer og signalisere forståelse, eksempelvis kan man si ”nei” og riste på hodet for å
uttrykke
uenighet
med
talerens
ytring.
Svennevig
(ibid.)
skriver
også
om
tilbakekoblingssignalenes mangetydighet, og at konteksten avgjør om man uttrykker for
eksempel enighet eller bare forståelse. Latter kan også ha denne mangetydigheten i seg, selv
om Simens latter i dette materialet kanskje i første rekke er med på å godkjenne, uttrykke
forståelse og enighet. Det går også an å le hånlig av det noen sier, og på denne måten
signalisere uenighet. Men, som nevnt, forstår jeg Simens latter først og fremst som en
støttende latter, noe jeg vil komme tilbake til i avsnitt 5.1.6.
5.1.3
Latter som kontekstualiseringssignal
Som nevnt i teorikapitlet (kapittel 3.5) er kontekstualiseringssignal et samlebegrep på alle de
verbale og ikke-verbale signalene vi benytter oss av for å gjøre samtalekonteksten tydelig.
Latter kan være et slikt kontekstualiseringssignal. Gjennom latter kan ulike typer kontekster
aktualiseres, og ett av funnene i denne studien er nettopp hvordan latter er en ressurs i samtale
for å kontekstualisere ytringer.
Humor
Humor er et godt eksempel på en kontekst som blir aktualisert gjennom latter. Hvis noen er i
ferd med å fortelle en vits, kan det å le innledende i vitsen være med på å tydeliggjøre for
lytteren at det som kommer nå er morsomt (Crawford 1995: 130), på samme måte som ”har
du hørt den om svensken som…”25. Crawford (ibid.) skriver blant annet: “People signal their
intention to make humor nonverbally, with a wink, a shift posture, or a laugh.” En slik
kontekstualisering er med på å gi lytteren relevante alternativer med hensyn til hvordan det vil
være passende å reagere. Når den som har turen i samtalen begynner å le, er dette som regel et
klart tegn til de andre samtaledeltakerne om at de også kan le. Et eksempel på dette finner vi i
25
Denne sammenligningen har jeg fra Ellen Andenæs i ”Språkteigen” på NRK P2, 9.1.2000.
85
DRØFTING
4.11 i analysen, hvor Amund signaliserer til de andre i gruppen at han mener det humoristisk
når han kaller Evas forhold til teknologi ”feminin og fatal” ved at han ler i slutten av ytringen.
Dette er imidlertid ikke absolutt. Hvis noen forteller en trist og personlig historie, og ler, betyr
ikke dette at det vil være passende for lytteren å le. Haakana (1999: 29) skriver blant annet26:
“(…) in troubles-telling talk the troubles-teller would laugh in telling her troubles but the
recipient would not – and should not – laugh.” Latter inviterer med andre ord ikke alltid
lytteren til å le med. En slik uhøytidelig latter på egne vegne kan være en måte å signalisere til
lytteren at man ikke tar sine problemer så alvorlig:
En alldeles speciell social betydelse har skrattet när en person som berättar om sina
problem rundar av med ett skratt. Då signalerar skrattet att talaren inte tar sina
svårigheter alltför hårt, utan klarar av situationen. (Ohlsson 2003: 105)
Også når det gjelder selvnedsettende humor, er ikke latter alltid den beste måten å reagere på
(op.cit.: 106). I et slikt tilfelle kan latter signalisere at man er enig i det negative som taleren
sier om seg selv, men latter kan også være en måte å vise sympati på (ibid.). Et eksempel på
dette finner vi i 4.7 i analysen. Her sier Eva først at gruppen ikke er sikre på hva slags produkt
de skal lage, for deretter å moderere ytringen til bare å handle om henne selv og hennes
uvitenhet angående gruppens prosjekt. Modereringen er en måte å bevare både eget og
gruppens ansikt på. Simen ler i etterkant av Evas selvnedsettende kommentar, en latter som
ikke virker upassende, men snarere som en latter som viser forståelse. At Eva selv ler kort i
slutten av egen ytring, gir dessuten Simen et signal om at latter er passende i dette tilfellet.
Slik kan deltakerne forhandle om hva latteren kontekstualiserer, om den for eksempel åpner
for at resten av gruppen også kan le.
Latter er imidlertid ikke den eneste måten å kontekstualisere noe som humoristisk.
Sitatstemme er også en måte å signalisere at det man sier skal oppfattes humoristisk. Gjennom
å gjøre til stemmen gjør man ytringen gjenkjennelig for lytteren som humoristisk i stedet for
alvorlig. Et eksempel på dette finner vi blant annet i 4.1 i analysen, hvor Amund
tilsynelatende irettesetter Simen fordi han har glemt å ta med en bok. Her bruker Amund
sitatstemme for å signalisere til Simen og de andre gruppemedlemmene at det han sier ikke er
så alvorlig ment. Denne formen for kontekstualisering er sentral for å bevare både eget og
26
Haakana referer her til studier gjort av Gail Jefferson i 1980, 1984 og 1988.
86
DRØFTING
Simens ansikt i denne situasjonen. Amund gir signal til Simen om at det han sier ikke skal
oppfattes fornærmende, og samtidig bevarer han eget ansikt når han ikke fremstår som en
person som fornærmer andre, men snarere selv er av den oppfatning at man ikke kan komme
med slike ytringer uten at man ser det humoristiske i det.
Ironi
Humoren i EiT-gruppen består i flere tilfeller av ironiske kommentarer som det gjerne bygges
videre på. Ironi er kjent for å være et ”risikabelt” virkemiddel i samtale, fordi det alltid er en
mulighet for at de andre samtaledeltakerne ikke forstår ironien som ironi, men som
bokstavelig ment. I slike tilfeller kan det som var ment på spøk, slå så feil at man risikerer å
fornærme eller såre noen, og dermed true både eget og andres ansikt. Hvis en ironisk
kommentar imidlertid blir oppfattet slik den var ment fra talerens side, kan den ha en positiv
innvirkning fordi det viser en felles forståelse. Når man i en gruppe forstår den samme spøken
og ler av den, kan dette ha en sammensveisende effekt, på samme måte som hvis man er enige
om for eksempel et politisk spørsmål. Ingen står utenfor, og man vil kunne anerkjenne
hverandre som sosialt kompetente gruppemedlemmer. Å dele samme form for humor kan
skape nærhet. Dette finner vi blant annet i 4.4, hvor Amund tilsynelatende befaler Simen om
at han ikke får lov til å spille ”We are the world” på presentasjonen av prosjektet. Her ser vi
hvordan Amund og Simen kan spøke med hverandre, med ironi som virkemiddel. En slik
felles forståelse for hva som er morsomt og hva man kan spøke med, bidrar til å bekrefte
hverandres ansikt og nærhet i relasjoner.
Å ikke oppfatte ironi, kan også være ansiktstruende, kanskje spesielt overfor noen som er i
samme aldersgruppe som en selv. Graden av ansiktstruing bedømmes av om det er flere som
ikke oppfattet ironien. Eksempelvis vil det se annerledes ut hvis Ida ytrer en ironisk
kommentar, og Simen ikke forstår den, enn hvis ingen forstår den. Hvis man er den eneste
som ikke oppfattet ironien, blir man den som ”ikke tar en spøk”, noe som sjelden er en
verdsatt egenskap i sosiale sammenhenger. Latter er imidlertid en effektiv måte å
kontekstualisere noe som ironi. Dette gjør blant annet Amund i 4.1. Sammen med den tilgjorte
stemmen, gir Amunds latter de andre gruppemedlemmene et signal om at ytringen hans ikke
var alvorlig ment. Dette kan forstås som en latter som bevarer både Amunds, Simens og
gruppens ansikt.
87
DRØFTING
5.1.4
Latter og gruppesolidaritet
I kapittel 3 var jeg blant annet inne på teori som sier noe om latterens evne til å skape nærhet.
Glenn (2003) peker blant annet på hvordan felles latter kan være med på å styrke følelsen av
gruppesolidaritet. Å ha det morsomt sammen er naturligvis en kjent fremgangsmåte for å bli
bedre kjent, jf. firmafester, men det er enda morsommere når latteren oppstår uventet i
samtale. Et eksempel på en slik felles latter finner vi blant annet i 4.5. Her ser vi hvordan
Amunds morsomme kommentar om at det gjelder å presse seg fram foran gamle damer for å
få plass på bussen, skaper felles latter i gruppen. Følelsen av å oppfatte det samme som
humoristisk tror jeg i mange tilfeller kan oppleves meget sammensveisende. I EiT-gruppen,
som i lignende konstellasjoner av mennesker, kan slike øyeblikk dessuten være med på å ta
brodden av de ulikhetene som måtte finnes innad i gruppen, eller de konflikter som måtte
oppstå i gruppen. Dette finner vi i 4.10, hvor Amund og Eva er uenige om hvorvidt de skal
illustrere produktet de lager i 2D eller 3D. Dette eksempelet synliggjør gruppemedlemmenes
ulike fagbakgrunn, fordi Eva som ikke har den samme tekniske kompetansen som Amund,
uttaler seg om noe som Amund i bunn og grunn vet mye om. Hun sier likevel i fra om hva
hun mener om saken, og uttrykker uenighet med Amund. Amunds kommentar, ”hva er en
dimensjon fra eller til”, møtes med mye latter fra Evas side, og hun bygger dessuten videre på
denne spøken. Ida henger seg også på den humoristiske tankerekken, og alle tre ler mye
gjennom resten av utdraget. Simen, som ikke har deltatt tidligere i utdraget, kommer med en
utslagsgivende kommentar helt avslutningsvis, som igjen skaper felles latter i hele gruppen.
Skjevheten, eller uenigheten, mellom Eva og Amund tidligere i samtalen blir gjennom latteren
gjenopprettet, og relasjonene virker mot slutten av utdraget gjensidige. Latteren bidrar dermed
også til å bevare ansikt, både Evas, Amunds og det felles gruppeansiktet:
One of laughter’s most important features lies in its shared nature: that it is produced
primarily in the presence of and for the benefit of other persons. In fact, laughter can
be “infectious” in an interaction beginning with one or a few persons and engulfing
all present. Shared laughter serves some important functions. It provides, at least
temporarily, a group unity or awareness, a psychic connection of all the laughers. It
can be induced as a means of displaying this group togetherness. It allows for the
expression and maintenance of group values and standards, via the subjects and
situations to which it refers. It can boost morale and ease internal hostilities or
differences. Laughing at people or things external to the group can strengthen
boundaries, solidifying members in their group identity against outsiders. (Glenn
2003: 30)
88
DRØFTING
Det finnes mange eksempler i EiT-materialet som viser hvordan latter kan være med på å
signalisere nærhet mellom deltakerne i gruppen, både mellom to eller tre og hele gruppen (se
blant annet 4.10 og 4.13). Latter kan, slik sitatet ovenfor påpeker, være en ressurs for å dempe
ubehagelige situasjoner, eller konflikter i samtale. Materialet fra Eksperter i Team inneholder
ingen eksempler på store konflikter i gruppen, men det er likevel mange eksempler i
materialet på situasjoner som truer deltakernes ansikt i større og mindre grad. Små uenigheter
og misforståelser kan være eksempler på dette. I 4.6, ser vi at Simen har tatt på seg en
oppgave på et tidligere gruppemøte, og i samtaleutdraget avsløres det at han ikke har gjort det
han skulle, og at han i tillegg har glemt hva slags oppgave han tok på seg å gjøre. For å bevare
eget ansikt, ler Simen av sin egen glemsomhet, og de andre i gruppen følger etter. Slik bevarer
de Simens ansikt, men også eget ansikt fordi latteren signaliserer at de øvrige
gruppedeltakerne ikke ønsker å fremstå som uhøflige eller lite samarbeidende. Lignende
tilfeller finner vi i 4.10 og 4.17. I 4.10 blir en uoverensstemmelse mellom Amund og Eva
snudd til en humoristisk situasjon som hele gruppen til slutt ler av. I 4.17 får Idas forslag om
at gruppen skal ha ”litt lekse” en humoristisk undertone når Amund ler av Idas formulering.
Disse eksemplene viser at latter kan være en god ressurs for å dempe eventuelle uenigheter og
ansiktstrusler. Gjennom latter viser man at man ikke tar et tema så alvorlig som det kunne
virket som uten latter, og man kontekstualiserer (jf. 5.1.3) potensielle ubehageligheter som
”ikke så farlige”.
5.1.5
Individuelt og kollektivt ansikt
Det kan virke hensiktsmessig å snakke om ansikt på flere nivå når man studerer grupper som
EiT-gruppen i denne oppgaven. Flere av samtaleutdragene fra analysekapitlet (blant annet
4.10 og 4.11) viser at latter kan brukes både for å bevare eget ansikt, andres ansikt, og det
felles gruppeansiktet. I 4.10 bevarer Eva og Amund hverandres ansikt når de bygger på
hverandres humoristiske kommentarer, og i 4.11 bevarer Simens støttende latter både Evas
ansikt og det felles gruppeansiktet. Det vil med andre ord være hensiktsmessig å kategorisere
ansikt på to nivå, nemlig på individuelt nivå, og på kollektivt nivå27. Det individuelle ansiktet
innebærer altså vårt eget eller andres ansikt. Det kollektive ansiktet er gruppens felles ansikt,
27
Begrepene ”individuelt ansikt” og ”kollektivt ansikt” har jeg ikke funnet i litteraturen, selv om jeg ikke ser
bort i fra at lignende begreper finnes. Begrepene jeg bruker her har jeg ”lånt” fra førsteamanuensis Ellen
Andenæs ved institutt for språk- og kommunikasjonsstudier ved NTNU.
89
DRØFTING
og den ansiktsbevaringen som gjøres på dette nivået, gjøres med andre ord på gruppens
vegne.
Det er imidlertid ikke slik at man enten bevarer gruppens ansikt eller eget ansikt. Disse
kategoriene henger sammen, og kan opptre samtidig. Å bevare ansikt på gruppens vegne kan
for eksempel ha to aspekter. På den ene siden viser man seg som et ansvarlig, lojalt og sosialt
kompetent gruppemedlem. På den andre siden kan det også handle om at man selv ønsker å
være i en gruppe hvor stemningen er god, fordi det føles truende i forhold til eget ansikt hvis
potensielle trusler i gruppen ikke dempes. Det handler med andre ord om å skape og
opprettholde et trygt gruppeklima til det beste for gruppen så vel som for seg selv. Dette skjer
blant annet gjennom latter, som vi ser i de nevnte utdragene fra analysen (4.10 og 4.11), og
det skjer ofte i samarbeid (jf. kapittel 3.3).
Å analysere materialet ut i fra disse to nivåene, har vist seg å være fruktbart for min del, og
jeg ser det som hensiktsmessig å kunne skille mellom individuelt og kollektivt ansikt.
Begrepene er velegnede for å vise hvordan ansiktsarbeid er både innfløkt og dynamisk.
5.1.6
Latter og kjønn
Ettersom mitt materiale kun består av fire informanter, egner denne studien seg ikke til å si
noe generelt om tendenser i forhold til temaet latter og kjønn (Haavind 2000: 26-27). Knut H.
Sørensen og Hege Nordli sier i Kvinneforskning (2005): ”En stor del av dagens empiriske
kjønnsforståelse er av en (…) karakter, som bidrar til overforenklinger og en altfor stram
definering av hva det vil si å være mann og kvinne.” Jeg ønsker ikke å si noe om typiske
mannlige eller kvinnelig trekk i materialet, og bidra til forenklinger av den typen Sørensen og
Nordli påpeker. Jeg vil imidlertid peke på mønstrene knyttet til kjønn i mitt materiale, og
diskutere dem i forhold til tendenser som tidligere forskning har vist.
Viveka Adelswärd peker på en tendens til at kvinner i større grad enn menn bidrar med
støttende latter i samtale (Adelswärd 1999: 84):
Kvinnor innstämmer i den andres skratt – eller skrattar ensamma – för att visa sitt
engagemang (skratt = jag håller med) och sin uppmuntran (skratt = det var bra).
Dessa skratt ska få motparten att känna sig väl till mods. Skratten används för att
kommentera relationen. Med skrattet vill man säga: ”Vi har det bra tillsammans”.
90
DRØFTING
Det er ingenting i mitt materiale som ikke tilsier at kvinnene også her bidrar med denne ”oljen
til maskineriet”, men empirien min viser at også én mann, Simen, bidrar hyppig med støttende
latter. Han ler relativt ofte, og latteren er i mange av tilfellene ikke knyttet opp mot noe
åpenbart humoristisk; latteren fungerer snarere som et tilbakekoblingssignal (jf. 5.1.2).
Simens latter kan tolkes som et signal om at han ”godkjenner” talerens ytringer, og slik er
med på å drive samtalen fremover. Dette ser vi blant annet i de fem samtaleutdragene i 4.8 i
analysekapitlet, i eksempel 9 ser vi blant annet at Simen gjennom hele utdraget bidrar med
støttende latter i tillegg til andre tilbakekoblingssignaler (”ja” og ”mhm”). Det er imidlertid
viktig å poengtere at selv om dette er et trekk i mitt materiale, så er det ikke noe enestående i
seg selv at det er en mann som bedriver støttende snakk eller latter i samtalen. Selv om dette
er sagt å være et typisk trekk hos kvinner, betyr ikke det at det ikke er vanlig å komme med
støttende og godkjennende tilbakemeldinger hvis man er mann (jf. Johnson og Meinhof 1997:
59).
Forskning på humor og kjønn viser at menn ofte anerkjenner andre menns forsøk på humor,
mens kvinner anerkjenner både kvinners og menns humorforsøk (Ohlsson 2003: 354; 1999:
37). Mitt materiale er som sagt ikke stort nok til å si noe om dette, men det er interessant at
Amund oftere mottar støtte på sine humorforsøk fra Simen enn han gjør fra Ida og Eva (se
blant annet eksempel 4.3, 4.7, 4.8 eksempel 10 og eksempel 11). Dette kan henge sammen
med det jeg tidligere har gjort rede for om Simens bruk av latter, nemlig at han ofte gir støtte
gjennom latter til de andre gruppedeltakerne. Med andre ord sier ikke mønstrene i mitt
materiale nødvendigvis noe om at guttene oftest støtter hverandre, men snarere er det med på
å understreke Simens rolle som en som ofte anerkjenner andres ytringer. Som nevnt i 4.8 kan
Simens støtte til Amunds humoristiske ytringer også ha en annen forklaring. Amund bidrar
oftere med humoristiske kommentarer i samtalen, enn de øvrige gruppemedlemmene. Dette
kan alene gi inntrykk av at Simen oftere anerkjenner Amunds humor enn jentenes, rett og slett
fordi Amund ofte er morsom.
Det å spille på kjønnsforskjeller er i seg selv en ressurs for å bevare ansikt. Eva er for
eksempel morsom på egne vegne i 4.11, hvor hun innrømmer at det er en typisk feminin
egenskap å ikke være interessert i teknologi. Når hun harselerer med seg selv og sitt eget
kjønn på denne måten, gjør hun en potensiell ansiktstrussel ufarlig. Å være morsom på egen
bekostning, kan være en effektiv måte å bevare ansikt på. I dette tilfellet er kjønn en ressurs
91
DRØFTING
for ansiktsbevaring, på samme måte som latter. Når Eva i tillegg smiler tidligere i
samtaleutdraget, gir dette en pekepinn på at det hun sier er humoristisk ment. Hun gir derfor
også signal om at hennes humorisering på egen bekostning er noe de andre også kan le av.
5.1.7
Latter og humor
Den vanligste oppfatningen av hva latter er, er at den er en reaksjon på noe som er morsomt.
Dagens forskning på latter er imidlertid opptatt av å vise at latter også er en reaksjon på mer
enn humor (se blant annet Glenn 2003 og Haakana 1999). Jeg brukte deler av innlednings- og
teorikapitlet på å beskrive dette skillet mellom latter og humor. Kort oppsummert er det
sentralt å forstå latter i lys av mer enn humor og underholdende situasjoner, fordi latter ofte er
en reaksjon på situasjoner som ikke fremstår som åpenbart humoristiske. Analysen av
materialet fra Eksperter i Team har likevel gitt meg grunn til å tenke over dette skillet flere
ganger. Selv om en ytring eller situasjon i utgangspunktet ikke er humoristisk, kan latter
likevel bringe noe humoristisk inn i situasjonen. Som vist i 4.3 fører ofte latter til mer latter,
jf. den inviterende latteren som Phillip Glenn (2003) refererer til. Amunds kommentar møtes
med latter, og videre i utdraget fortsetter Amund, Eva og Simen å bygge på det humoristiske,
som igjen fører til mer og mer felles latter. Latter kan således tilføre en situasjon en følelse av
at noe er morsomt og humoristisk, selv om dette ikke var utgangspunktet.
Latter konnoterer noe humoristisk eller lystfylt, og humor konnoterer latter. I mange av
eksemplene i analysekapitlet vil det være vanskelig for en utenforstående å se hvorfor enkelte
samtaleutdrag overhodet inneholder latter. Det skjer jo ikke noe morsomt der, det er ingen
som forteller vitser eller snubler rundt. Likevel ler deltakerne med jevne mellomrom, og ofte
samtidig eller som reaksjon på noen andres latter. Det virker rimelig å si at dette har noe med
humor å gjøre. Kan det være slik at latter bidrar til å gjøre noe humoristisk som ikke var det til
å begynne med? At noe er humoristisk, kan også bety at det er underfundig, subtilt eller
tvetydig, og dette kan synliggjøres gjennom latter – eller latter kan skape denne
underfundigheten ved å gjøre den til en del av konteksten.
I analysekapitlet har jeg forsøkt å vise hvordan latteren i EiT-gruppen svært ofte har med
ansiktsbevaring å gjøre. En slik ansiktsbevarende latter kan ha karakter av at man oppfører
seg som om noe var artig, med andre ord at vi ”hermer” humor. Latteren, sammen med blikk,
92
DRØFTING
kroppsspråk og smil, gir konnotasjoner til humor. Dette henger sammen med Goffmans
begrep ”keying” (1986) som han forklarer som:
(…) a set of conventions by which a given activity, one already meaningful in terms of
some primary framework, is transformed into something patterned on this activity but
seen by the participants to be something quite else. (op.cit.: 43-44)
Å tillegge situasjonen en slik humoristisk ”drakt”, er en effektfull måte å bevare både eget, de
andre deltakernes og gruppens ansikt på. En kommentar blir gjennom latter gjort til humor, og
slik kan også latteren generere mer latter, og kanskje også generere humor. Deltakerne
samarbeider om å gjøre hverandre morsomme. Dette ser vi blant annet i 4.14, når Simen
forteller at han skal besøke kjæresten i Sverige. Både Simen og Ida, og Simen og Amund
bygger på hverandres humoristiske ytringer og bekrefter ytringene som morsomme.
Latter konnoterer altså vanligvis noe som er morsomt, eller noe som ikke er farlig – en ikketrussel. Alvor og latter henger også sammen, skal vi tro Bakhtin (2003: 65):
Latterens universelle karakter (…) fremstår med full tydelighet. Middelalderens latter
er rettet mot de samme objekter som middelalderens alvor. Ikke bare gjør latteren
intet unntak for høyere sfærer, tvert imot, den er i hovedsak rettet mot de høyere
sfærer. Videre er den ikke rettet mot deler og enkeltheter, men mot helheten, det
allmenne, mot alt.
Selv om dette sitatet peker på middelalderens latterkultur, som kan synes fjernt fra denne
oppgavens arena, illustrerer det også hvordan alvor avler latter, og dermed også hvordan
humor kan oppstå i ikke-humoristiske situasjoner. Latter blir et middel for å ufarliggjøre, eller
for å styrke nærheten i for eksempel en gruppe som materialet i denne oppgaven
representerer. Dette kan kanskje forstås som en vekselvirkning; i målrettede samtaler som
EiT-gruppens kan behovet for å ”lette på trykket” gjøre seg gjeldende med jevne mellomrom.
Latteren er med på å tilføre situasjonen noe som er hyggelig konnotert. Går vi for eksempel
forbi et kontor og vi hører latter innenfor, vil de fleste sannsynligvis tenke at der inne er det
noen som har det morsomt. Latter er med andre ord først og fremst konnotert med humor, og
det er derfor heller ikke utenkelig at den såkalte ikke-humoristiske latteren i mitt materiale
kan knyttes til noe mer eller mindre humoristisk.
93
DRØFTING
Det er med andre ord for enkelt å si at humor og latter ikke henger sammen, de trekker nemlig
veksler på hverandre. Slik sett vil det være lettere å akseptere at humor ikke alltid henger
sammen med latter, fordi det naturligvis finnes forsøk på humor som ikke blir anerkjent, og
hvor latteren uteblir (Ohlsson 2003: 105). At et humorforsøk forstås, er heller ikke det samme
som at det gis respons (ibid.), og responsen trenger dessuten ikke å bli gitt i form av latter
eller smil for at man skal vise at man har forstått humoren. I noen tilfeller vil det kanskje til
og med virke litt upassende å le høyt selv om noen har sagt noe morsomt. Dette ser vi blant
annet et tilfelle av i 4.12, hvor gruppen snakker om hvordan Ida skal gå frem i arbeidet med
rapport hun skal skrive. Eva smiler gjenkjennende og gjentar Amunds humoristiske
kommentar. Kommentaren blir imidlertid sagt som en digresjon i en samtale som er fokusert
rundt faglige spørsmål. At Eva smiler i stedet for å le blir derfor en effektiv måte å vise
Amund at hun forstår og gjenkjenner humoren, samtidig som hun ikke avbryter samtalens
egentlige fokus.
5.1.8
Latter som sosialt fenomen
Jeg har snakket med flere som har gjort den erfaringen at hvis de ser et morsomt tv-program
alene, så ler de mindre enn hvis de ser det samme tv-programmet sammen med andre. Dette
sier noe om at latter er et sosialt fenomen, og dessuten svært kontekstuelt. Latter skaper
kontekster, og er frembrakt av kontekst. Visshet om når man ler, og ikke minst om når man
ikke ler, kan sammenlignes med den stilltiende kontrakten om å overholde trafikkreglene. Sett
at du sitter på bussen, og noen på setet foran deg sitter og ler. Dette vil mange enes om at er
bemerkelsesverdig oppførsel i vår kultur. Hvis vedkommende leser i en bok, vil man i det
minste kunne ane kilden til latteren, i motsetning til hvis personen bare sitter og ler helt av seg
selv. Det kan være at vedkommende tenker på noe morsomt hun har opplevd, men likevel vil
denne oppførselen bli ansett som temmelig upassende. Det er rett og slett ikke en oppførsel vi
forventer av voksne mennesker, og er ikke i tråd med hva vi har lært om normal takt og tone.
Dette er også med på å underbygge en forståelse av latter som et sosialt fenomen. Kanskje er
det slik at vi assosierer latter med sosiale situasjoner i så stor grad at det å le alene rett og slett
strider mot normen? Det er imidlertid ikke uvanlig å bryte ut i latter hvis man leser noe
morsomt eller ser noe artig på TV, eller hvis man kommer på noe man husker som morsomt,
men dette tilhører likevel til sjeldenhetene. Latter oppstår først og fremst i sosiale situasjoner.
Det som også er interessant, er hvordan man tidvis kan oppdage at man sitter og smiler når
94
DRØFTING
man for eksempel følger en samtale på TV. Man smiler, rynker brynene, kanskje man til og
med beveger leppene i takt med den som snakker. Dette kan si noe om samarbeidsaspektet i
kommunikasjon, jf. et sosiointeraksjonistisk perspektiv på samtale (kapittel 3.3). Vi bidrar
gjennom smil, latter, blikk og andre tegn, til at samtalen skal drives fremover, og dette kan
nærmest forstås som kjøreregler for hvordan man oppfører seg i interaksjon. Latter kan
fungere som en balanserende funksjon i samtale, og Adelswärd oppsummerer latterens mange
sosiale egenskaper slik:
Skrattet har en mildrande funktion, det både upprätthåller och i viss mån skapar
statusrelationer, det hanterar pinsamma situationer och det kan kommentera det redan
sagda. Livet utsätter oss för många situationer, krisartade likaväl som rutinmässiga,
där spänningen är stor mellan hur något är och hur något borde ha varit, mellan vad
som sägs och vad som menas. Man hör två röster samtidigt. De kan skapa en känsla
av osäker genans eller tvetydig humor. Spänningen får oss att vackla – skrattet hjälper
oss att återfå balansen. (Adelswärd 1999: 87-88)
5.1.9
Konklusjon
Funnene som jeg har omtalt i dette kapitlet, er alle med på å besvare spørsmålet ”i hvilken
grad og på hvilken måte fungerer latter som ansiktsbevarer i denne spesifikke typen
kontekst?”. At materialet består av mye latter, forstår jeg som et uttrykk for gruppens behov
for å utvikle et hyggelig arbeidsmiljø. Mye latter sier noe om gruppedeltakernes felles
forståelse. Felles humor, evnen til å se det humoristiske i ulike ytringer og situasjoner, å møte
hverandres humorforsøk med latter, å le av hverandres glemsomhet og manglende kunnskap,
bidrar til et trygt gruppemiljø, til følelsen av at man spiller på lag. Når latter særlig oppstår i
samtalenes innledende og avsluttende sekvenser, sier dette noe om hvordan gruppedeltakerne
sammen skaper en trygg og hyggelig ramme rundt det felles arbeidet.
Latter
oppstår
i
mange
tilfeller
i
materialet
som
et
tilbakekoblingssignal.
Tilbakekoblingssignalenes karakter er nettopp å gi respons til taleren om at det han eller hun
sier for eksempel er forstått og godkjent, og at taleren kan fortsette å snakke. Slike
tilbakekoblingssignaler er viktige for at samtalen skal gli. Mangelen på slike signaler kan
derfor bidra til at taleren blir usikker. Tilbakekoblingssignaler er en sentral del av det å bevare
talerens ansikt, men de er også viktige for å bevare lytterens ansikt fordi man for eksempel
viser at man forstår det som blir sagt.
95
DRØFTING
Latter er en effektiv måte å signalisere at det man sier ikke er alvorlig ment. Derfor er det
vanlig å le når man kommer med en kjapp kommentar dersom man er usikker på om man blir
oppfattet humoristisk, dersom man er ironisk eller, dersom man sier noe man tror kan bli
oppfattet feil. Dette er en vanlig strategi i EiT-gruppen. Å kontekstualisere noe som for
eksempel humoristisk, handler om å gjøre seg forstått, noe som igjen handler om å bevare
eget ansikt. At latter oppstår når gruppedeltakerne er uenige om noe, er med på å
kontekstualisere det potensielt truende som ikke-truende.
Kjønn, på symbolsk nivå, kan også være en ressurs til å bevare ansikt, på samme måte som
latter kan det. Det er også interessant å se på hvem som anerkjenner hvem sine morsomheter;
er det for eksempel slik at gutter oftere anerkjenner hverandres humor, mens jenter
anerkjenner både gutters og jenters humor? Selv om jeg ikke kan trekke noen klare slutninger
her, så tyder andre forskningsprosjekter på dette (Ohlsson 2003). Dette har i høyeste grad med
ansiktsbevaring å gjøre, fordi det sier noe om hvem som bevarer ansiktet til hvem. Hvis det er
slik at gutter oftere anerkjenner hverandres humor enn jenters, kan dette også si noe om at
jenter oftere opplever ansiktstrusler når de forsøker å være morsomme?
Latter og ansikt kan også sies å handle om nærhet og distanse i relasjoner. Flere eksempler i
analysen viser at latter er en ressurs for å skape og opprettholde et hyggelig og trygt
gruppemiljø. Når flere mennesker deler humor og oppfatning av hva som er verdt å le av, kan
dette bidra til en følelse av at man passer sammen i gruppen (Glenn 2003). Felles sans for
humor er gjerne viktig for at mennesker skal trives sammen. Når en gruppe mennesker deler
latter, bidrar dette til trygghet, og kan også forstås som et samarbeid om å skape trygghet i
gruppen. Latteren bidrar til å bevare både gruppens kollektive og de individuelle
gruppemedlemmenes ansikt. En slik felles forståelse av hva som kan les av, gir bekreftelse til
hver enkelts ansikt, samtidig som gruppens felles ansikt utad styrkes og bevares. Men latter,
og ikke minst mangelen på latter, kan også oppleves distanserende, og som en trussel mot det
individuelle ansiktet.
96
DRØFTING
5.2
Sammenfatning
It is no wonder that trouble is caused by a person who can not be relied upon to play
the face-saving game. (Goffman 1967: 31)
For å jobbe tverrfaglig, trenger man noe felles, en felles forståelse. EiT fokuserer mye på de
konfliktene som kan oppstå i et slikt tverrfaglig gruppesamarbeid. Forhandling om mening vil
kanskje være særlig viktig i EiT, hvor deltakerne i noen tilfeller vil ha en ganske ulik
bakgrunn. Konflikter kan imidlertid oppstå når denne forhandlingen ikke skjer, og deltakernes
bakgrunn ikke tas med i betraktning under meningsforhandlingen.
Det har vært veldig spennende å jobbe med materialet fra gruppen i Eksperter i Team. Min
første opplevelse av at latter er et komplisert fenomen, har blitt bekreftet gang på gang. Veldig
mye av den latteren som oppstår i samtale, har med ansikt og høflighet å gjøre. Dette betyr
imidlertid ikke at den ikke er ekte; latter er en samtalemessig ressurs som vi langt på vei er
sosialisert til å vite når vi skal ta frem. Dette kan høres strategisk ut, og gi negativ klang i
manges ører. Å le på de ”rette” stedene, betyr ikke at vi ikke synes at noe er morsomt. Mitt
poeng er ikke at vi ler kalkulerende og planlagt. Latter er, på lik linje med kroppsspråk, et
kulturelt situert fenomen som ofte opptrer systematisk i samtalen. Og nettopp dette, at latteren
passer inn, har å gjøre med hvordan vi bevarer hverandres ansikt. Manglende latter vil for
eksempel kunne oppfattes som ubehagelig og flaut.
Latter er et fenomen som lett begeistrer, også den som studerer det. Å arbeide med et slikt
spennende tema og materiale har, ved siden av å generere ny viten, gitt meg innsikt i hvor
mye som også kunne vært gjort. Det er selvfølgelig mye jeg ikke behandler i denne oppgaven
og som kunne vært objekt for en egen studie. Jeg har operert med en bestemt optikk når jeg
har behandlet dette materialet, og det finnes mange elementer jeg kunne ha trukket inn for å gi
oppgaven ytterligere substans. Ett av disse er tidsperspektivet i materialet. Gruppens arbeid
strekker seg over en periode på ca. 4 måneder, og materialet for denne oppgaven spenner over
ca. 3 måneder. Det er for få opptak i dette prosjektet til å kunne si noe om for eksempel
hvordan forekomsten av latter forandrer seg over tid og hva det antyder. Som nevnt i 5.1.1 ler
gruppedeltakerne betraktelig mer i siste opptak, og det kunne være interessant å undersøke
hva dette kan være et tegn på. Det ville også vært interessant å ta en nærmere kikk på hvordan
gruppedynamikken utvikler seg over tid, og se på hvordan fenomenet ansiktsbevaring og
97
DRØFTING
ansiktsbevarende latter kan arte seg ulikt fra begynnelsen av gruppearbeidet til semesterets
slutt. Som nevnt i metodekapitlet, virker gruppens forhold til det å bli gjort opptak av mer
avslappet i opptak 2 og 3, enn i opptak 1. Det vil være rimelig å anta at en slik trygghet også
finner sted i gruppemedlemmenes relasjoner, til faget og det arbeidet de gjør der. Dette vil
kunne avspeiles i samtalene i gruppen, og man kan tenke seg at latter både kan tilta og avta
utover i semesteret, alt ettersom hvordan relasjonene i gruppen utvikler seg. Med bedre tid og
et større materiale ville dette vært en interessant faktor å dra inn i oppgaven.
En annen spennende innfallsvinkel, er forholdet mellom latter og kjønn. Målet mitt har ikke
vært å skrive en oppgave som gjør rede for eventuelle forskjeller mellom gutter, jenter og
deres bruk av latter og humor i samtale. Dette har imidlertid blitt ypperlig behandlet av blant
annet Maria Ohlsson (2003), som har skrevet en doktorgradsavhandling om humor og kjønn.
Temaet er veldig interessant, men krever et bredere materiale enn det jeg har hatt tilgang til i
dette prosjektet.
Dette er en oppgave om samtale, nærmere bestemt latterens rolle i samtale. Ved siden av å gi
noen forslag til, og innblikk i, hvordan latter kan være en samtalemessig ressurs, gir oppgaven
også et innblikk i en gruppeprosess i faget Eksperter i Team. Det er interessant å se hvordan
samtaler mellom deltakere i en tverrfaglig gruppe arter seg, hvordan gruppen samarbeider om
gruppemiljøet, humor, latter og ansiktsbevaring, hvordan samtalene er bygget opp og hva de
består av. Med et slikt blikk vil denne studien også være et lite bidrag til kunnskap om
gruppedynamikk i lignende grupper som den jeg har studert. Først og fremst er oppgaven et
bidrag til forskning omkring fenomenet latter. I dette prosjektet har latter vist seg å være en
fleksibel ressurs i samtale; den rammer inn ytringer som blant annet humoristiske og ufarlige,
og den bekrefter deltakernes og gruppens ansikt. Latter er åpenbart av stor betydning for
hvordan deltakerne i en gitt samtale opplever ytringer, samtalesituasjonen og hverandre.
98
LITTERATUR
6 Litteratur
Adelswärd, Viveka (1998): Skrattets funktion i gruppsamtal. Samtalsstudier. Meddelanden
från Institutionen för nordiska språk och nordisk litteratur vid Helsingfors universitet
B:19. s. 11-20
Adelswärd, Viveka (1999): Prat, skratt, skvaller och gräl, och annat vi gör när vi samtalar.
Stockholm: Brombergs bokförlag AB
Album, Dag (1995): Hvordan går det med Goffman og Garfinkel? Teorier om samhandling
ansikt til ansikt. Sosiologisk tidsskrift nr. 4, årgang 3, s. 247-261
Backlund, Britt (1991): Inte bara ord. En bok om talad kommunikation. Lund:
Studentlitteratur
Bakhtin, Mikhail M. (2003): Latter og dialog. Utvalgte skrifter. Oslo: Cappelen Akademisk
Forlag
Bister, Melina (2002): *här kommer di här fordomarna in* Om skratt och common ground i
två ungdomsintervjuer. Samtal och interaktion. Meddelanden från Institutionen för
nordiska språk och nordisk litteratur vid Helsingfors universitet B:22, s. 9-38
Brown, Penelope & Stephen C. Levinson (1987): Politeness. Some universals in language
usage. Cambridge: Cambridge University Press
Cameron, Deborah (2001): Working with spoken discourse. London: Sage Publications
Charon, Joel E. (2001): Symbolic interactionism. An introduction, an interpretation, an
integration. New Jersey: Prentice Hall
Crawford, Mary (1995): Talking difference. On gender and language. London: Sage
Publications
Descartes, René: her hentet fra katalogen til kunstutstillingen Latterens uttrykk ved Museet for
samtidskunst, Oslo høsten 2003
Dysthe, Olga (1997): Skriving sett i lys av dialogisme. Teoretisk bakgrunn og konsekvensar
for undervisning. Evensen, Lars Sigfred & Torlaug Løkensgard Hoel (red.):
Skriveteorier og skolepraksis, s. 45-77. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag
Du Bois, John, Stephan Shuetze-Coburn, Susanna Cumming & Danae Paolino (1993):
Outline of Discourse Transcription. Edwards, Jane A. & Martin D. Lampert (red.):
Talking Data. Transcription and coding in discourse research, s. 45-89. London:
Lawrence Erlbaum
Feilberg, Julie (1991): “To må man være”. Mor-barn dialoger i et utviklingsperspektiv.
Dr.art.avhandling. Det historisk-filosofiske fakultet, Den allmenvitenskapelige
høgskolen, Universitetet i Trondheim
99
LITTERATUR
Glenn, Phillip (2003): Laughter in interaction. A conversational analytic study of the
phenomenon of laughter. Cambridge: Cambridge University Press
Glomnes, Eli (1991): Noen sier noe! Kommunikasjonsteori. Oslo: Cappelen
Goffman, Erving (1967): Interaction ritual. Essays on face-to-face behaviour. New York:
Pantheon Books
Goffman, Erving (1986): Frame analysis. An essay on the organization of experience. Boston:
North Eastern University Press
Goffman, Erving (2004): Social samhandling og mikrosociologi. En tekstsamling.
København: Hans Reitzels forlag
Gumperz, John J. (1982): Discourse strategies. Cambridge: Cambridge University Press
Haakana, Markku (1999): Laughing matters. A conversation analytical study of laughter in
doctor-patient interaction. Helsinki: Department of Finnish Language, University of
Helsinki
Haavind, Hanne (2000): På jakt etter kjønnede betydninger. Haavind, Hanne (red.): Kjønn og
fortolkende metode. Metodiske muligheter i kvalitativ forskning, s.7-59. Oslo:
Gyldendal Akademisk Forlag
Hermundsgård, Margit (1999): Fokus Bank og kundene. En sammenlignende analyse av
posisjonering i tilsagnsbrev. Hovedfagsoppgave i anvendt språkvitenskap, Det
historisk-filosofiske fakultet, NTNU
Hoel, Torlaug Løkensgard (1997): Innoverretta og utoverretta skriveforskning og
skriveteoriar. Evensen, Lars Sigfred & Torlaug Løkensgard Hoel (red.): Skriveteorier
og skolepraksis, s.3-44. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag
Hoel, Torlaug Løkensgard (2001): ”Samtalar” på e-post og kommunikative vilkår for
Læring. Norsk Pedagogisk Tidsskrift 2-3, s. 172-183
Jefferson, Gail, Harvey Sacks & Emanuel A. Schegloff (1995): Lectures on conversation.
Oxford: Blackwell
Johnson, Sally & Ulrike Hanna Meinhof (1997): Language and masculinity. Oxford:
Blackwell
Kasper, Gabriele (1998): Politeness. Concise encyclopedia of pragmatics. Oxford: Elsevier
Landfald, Aagot (1986): Cappelens ordbok: rettskrivning, bøyning, uttale, ordforklaringer,
synonymer, eksempler, forkortelser: bokmål. Oslo: Cappelen Forlag
Latterens uttrykk. Samlingen i perspektiv. (2003): Utstillingskatalog for kunstutstillingen
”Latterens uttrykk” ved Museet for samtidskunst, Oslo
Levin, Irene & Jan Trost (1996): Å forstå hverdagen. Oslo: Tano Aschehoug
100
LITTERATUR
Linell, Per (1998): Approaching dialogue. Talk, interaction and contexts in dialogical
perspectives. Amsterdam: John Benjamins
Lind, Marianne (1995): Diskurstranskripsjon. En elementær innføring i teori og metode.
Norskrift nr. 85, s. 1-25
Matre, Synnøve (2000): Samtalar mellom barn. Om utforsking, formidling og leik i dialogar.
Oslo: Det Norske Samlaget
Mortensen, Nils (1997): Goffman, Erving. Korsnes, Olav, Heine Andersen &
Thomas Brante (red.): Sosiologisk leksikon. Oslo: Universitetsforlaget
Mørch, Audun Johannes (2003): M.M. Bakhtin. Bakhtin, Mikhail: Latter og dialog. Oslo:
Cappelen Akademisk Forlag
Newman, David M. (1997): Sociology. Exploring the architecture of everyday life. Thousand
Oaks, California: Pine Forge Press
Nielsen, Mie Femø & Nielsen, Søren Beck (2005): Samtaleanalyse. Frederiksberg: Forlaget
Samfundsliteratur
Norrby, Catrin (1996): Samtalsanalys. Så gör vi när vi pratar med varandra. Lund:
Studentlitteratur
Näslund, Görel Kristina (2002): Det goda skrattet. En bok om humor och hälsa. Stockholm:
Bokförlaget Natur och Kultur
Ochs, Elinor (1979): Transcription as theory. Ochs, Elinor & Bambi B. Schieffelin (red.)
Developmental pragmatics, s. 43-72. London: Academic Press
Ohlsson, Maria (1999): Skämt, makt och myter – humor i genusperspektiv.
Kvinnovetenskaplig tidsskrift, nr. 2, s. 31-42
Ohlsson, Maria (2003): Språkbruk, skämt och kön. Teoretiska modeller och sociolingvistiska
tillämpningar. Uppsala: Avhandling för filosofie doktorsexamen i nordiska språk vid
Uppsala universitet
Olsson, Henny & Stefan Sörensen (2003): Forskningsprosessen. Kvalitative og kvantitative
perspektiver. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS
Rommetveit, Ragnar (1974): On message structure. London: Wiley & Sons
Scheuer, Jan (2005): Indgange til samtaler. Samtaleanalyse som konversationsanalyse,
dialogisme og kritisk diskursanalyse. København: Danmarks Pædagogiske
Universitets Forlag
Scott, John (1995): Sociological theory. Contemporary debates. Cheltenham: Edward Elgar
Publishing Limited
101
LITTERATUR
Svebak, Sven (2000): Forlenger en god latter livet? Humor, stress og helse. Bergen:
Fagbokforlaget
Svennevig, Jan (1999): Getting acquainted in conversation. A study of initial interactions.
Amsterdam: John Benjamins Publishing Co.
Svennevig, Jan (2001): Språklig samhandling. Innføring i kommunikasjonsteori og
diskursanalyse. Oslo: Cappelens Forlag AS
Svennevig, Jan, Margaret Sandvik & Wenche Vagle (1999): Tilnærminger til tekst. Modeller
for språklig tekstanalyse. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag
Sørensen, Knut H. & Nordli, Hege (2005): Mobil moral og kjønn i endring? Mobiltelefonen
i norske voksnes hverdagsliv. Kvinneforskning nr. 5, s. 57-73
Vagle, Wenche, Margaret Sandvik & Jan Svennevig (1994): Tekst og kontekst. En
innføring i tekstlingvistikk og pragmatikk. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag
Vatn, Gunhild Åm (1998): Forståingsrom og relieff. Forhandling om mening i
arbeidsbeskrivelser. Dr.art.avhandling. Det historisk-filosofiske fakultet. Institutt for
anvendt språkvitenskap, NTNU
Yule, George (1996): Pragmatics. Oxford: Oxford University Press
102
VEDLEGG
7 Vedlegg
1 Transkripsjonsnøkkel
x
Uhørbar stavelse/ord
@
Latter, et tegn for hver ”stavelse”
<@ ord @>
Leende eller lattermild tale
-
Avbrutt ord eller intonasjonsenhet
’ord
Trykksterkt ord
[ord]
Samtidig tale, tall markerer når det er flere overlapp etter hverandre,
men som ikke hører sammen, eksempelvis [1ord1]
..
Kort pause (under 0,5 sekund)
…
Mellomlang pause (mellom 0,5-1,0 sekund)
…(2,0)
Lengre pause
=
Forlenging av lyd
?
Spørreintonasjon
<PordP>
Lav stemmestyrke
<SIT ord SIT>
Sitatstemme (tilgjort stemme)
(HOST)
Kremting eller hosting
(nikker)
Kommentar til transkripsjon, kontekstinformasjon
Setninger som er rykket inn i forhold til linjen ovenfor er ikke en egen intonasjonsenhet, men
en fortsettelse av setningen over.
103
VEDLEGG
2 Samtykkeerklæring
Hanne Rustad
Hovedfag, anvendt språkvitenskap
Institutt for språk- og kommunikasjonsstudier
Samtykkeerklæring:
Jeg har fått informasjon om dette prosjektet og meldt meg frivillig som informant til
videoopptak. Det vil bli gjort opptak og tatt utskrifter av samtalen. Dette materialet vil bli
anonymisert slik at det ikke kommer fram hvem som har deltatt i prosjektet.
Dersom jeg ønsker det, har jeg mulighet til å trekke meg fra dette prosjektet når som helst,
også etter at opptakene er gjort.
Jeg samtykker i at materialet kan brukes til hovedoppgave og til undervisningsformål.
Sted:
Dato:
Underskrift:
___________________________________________________________________________
104