informasjonsbulletin
Årgang 17. Nr 3. 2011
Innholdsfortegnelse
Informasjon fra daglig ledelse ........................................... 3
Innlegg
Traumatisering, retraumatisering og resilience,
Når skal vi behandle?
Sverre Varvin ................................................................... 5
Mark Solms kommer til Oslo 27.-28. januar 2012
Einar Steenersen ........................................................... 10
Skriveseminar ved Institutt for Psykoterapi, H10/V11
Kim Larsen .................................................................... 14
Intervju med Gjermund Tveito
Tove Kjersti Kjølseth og Jan Ole Røvik ......................... 16
Inntrykk fra et besøk til Tehran Psychoanalytic Institute
Agnar Berle .................................................................... 20
Referater:
Fink to the letter, Anders Hevrøy .................................. 22
Skriveseminar, Bernt Halvard Sleire .............................. 25
Korttids dynamisk psykoterapi (KDP)
Mona Semb ................................................................... 26
Veiledningsseminar med Sandra Buechler
Liv Ørbeck .................................................................... 28
IFPS Nordic Meeting, Kaunas, "Comings and Goings"
Liv Pettersen ................................................................. 30
Disputas, Marit Råbu ........................................................... 32
Fra Utvalg for etterutdanning ............................................. 33
Kurs og konferanser ............................................................ 35
Seminarvirksomheten ........................................................... 38
Annen informasjon: ............................................................... 38
Kontaktinformasjon:
Pb 4254 Nydalen, 0401 OSLO
Tlf: 22 58 17 70
E-post: sekr@instpsyk.no
Besøk vår hjemmeside på: www.instpsyk.no
2
I redaksjonen: Tulla Grip og Jan Ole Røvik (ansvarlig)
Høstbilder fra Storslett: Tulla Grip
Design og trykk: borgerne.no
INFORMASJON FRA DAGLIG LEDELSE
Først vil vi takke alle dere som ønsket å
bidra etter terrorhandlingene 22. juli! På
medlemmers initiativ opprettet Instituttet
raskt en beredskapsliste over medlem­
mer som kunne tilby hjelp til terrorbe­
rørte over hele landet. Dette hjelpetilta­
ket ble organisert før vi visste noe om
helsemyndighetenes strategi og hvordan
dette kom til å fungere. Det viste seg at
mobiliseringen av kommunale kriseteam
og andre støtteordninger besørget god
ivaretakelse i tiden rett etter hendelsen,
og vi hadde bare noen få henvendelser
som i hovedsak ble besvart ved råd og
informasjon. Etter denne katastrofen
har vi svært mange berørte og skade­
omfanget er fortsatt uoversiktelig. En
del av de berørte vil nok kunne trenge
psykoterapeutisk bistand i etterkant av
krisehjelpen, og det er i denne sammen­
heng vårt bidrag og vår kompetanse kan
bli etterspurt. I denne utgaven av Bul­
letinen har vi fokusert ekstra på traume­
forståelse og traumebehandling. Sverre
Varvin fra Nasjonalt kunnskapssenter
om vold og traumatisk stress (NKVTS),
har et innlegg om hvordan vi best kan
ta oss av de som er berørt av terroren.
Gjermund Tveito som også har mange års
erfaring med traumer har gitt oss innblikk
i sitt arbeid med de terrorberørte.
Ellers går undervisningsvirksomheten
sin gang, nå med totalt 11 innførings­
seminarer over hele landet. Tilstrømning­
en til innføringsseminarene er gledelig
stor, og det er en viktig oppgave å sørge
for at utdanningen er anvendbar og faglig
oppdatert. Utvalg for Kandidatutdanning
har påbegynt arbeidet med revidering
av undervisningsplanen. Arbeidet startet
med et idemøte i midten av september,
der vi hadde invitert medlemmer med
lærererfaring, engasjement og planleg­
gingskompetanse, ikke minst represen­
tanter fra offentlig sektor. Stemningen
var positiv og innspillene mange og
interessante. Prosessen er i gang og den
konkrete utformingen kommer etter hvert.
Vi vil gjerne ha innspill fra medlemmene
omkring innhold og pedagogisk opplegg i
seminarundervisningen!
3
Helsedirektoratet er som kjent i gang
med en omfattende evaluering av utdan­
ningsinstitusjonene innen psykisk helse­
vern. Konsulentfirmaet ”Deloitte” er
engasjert etter en anbudsrunde. Daglig
ledelse arbeider nå med å skaffe doku­
mentasjon og beskrive vår utdannings
utbredelse, formål og innhold. Direkto­
ratet er rimeligvis spesielt opptatt av
kvalitetssikringsrutiner og kompetanse­
behovet i målgruppen og i samfunnet.
En tradisjon med nordiske møter i IFPS
er vekket til live etter ca 10 års opp­
hold. Det psykoterapeutiske instituttet
i Kaunas var vertskap for en vellykket
konferanse med mange gode kliniske
presentasjoner, som du kan lese mer om i
Bulletinen.
4
Jubileumskomitéen jobber godt med
forberedelsene til vårt jubileumsår. Vi ser
frem til å kunne feire i september 2012
og se vår virksomhet i et historisk pers­
pektiv. Samtidig blir jubileet en spore til å
reflektere over hvor vi i dag står og hvor
vi går fremover, gitt de stadige endringer
i samfunn og helsevesen. En tilnærming
som fokuserer på den enkelte pasients
unike behov er essensielt.
Som dere vil se står vi foran flere
interessante kongresser, seminarer
og medlemsmøter, og vi håper på stor
deltagelse!
Innlegg
TRAuMATISERING,
RETRAuMATISERING OG RESILIENcE.
NåR SkAL vI bEhANDLE?
Sverre Varvin
Terroren i Oslo og på Utøya kom tett på:
den rammet mange mennesker, direkte og
indirekte og den rammet vår grunnleggende
følelse av trygghet. Det siste ble forsterket
av det faktum at gjerningsmannen var en av
oss – en demonstrasjon av at hatet og destruktiviteten hadde stille vokst fram i vår
egen midte. Det var ikke noe som tilhørte de
andre, de fremmede. Det siste ble en konfrontasjon med oss selv – og en krenkelse
– som, skulle det vise seg, ga anledning til
begynnende besinnelse, felles erkjennelse,
så langt som det er mulig på så relativt kort
tid, og felles sorg og omsorg.
Men slike hendelser rammer dypt og vi vet
sårene som de forårsaker, spesielt hos de
som er direkte rammet, ikke lar seg hele
helt, at etterreaksjonene og sorgen vil ta
lang tid –og at for mange vil det etterlate arr
som de må leve med.
Hendelsen har brakt mange opplevelsesmessig nærmere hva alvorlig, menneskeskapt traumatisering handler om. Det er
mange som under hendelsene ble brakt inn i
– eller tett på – en dyp eksistensiell
dimensjon ved traumatisering der opplevelsen av at all trygghet forsvinner dominerer,
der man er overlatt til ødeleggende makter,
enten det er i form av en bombe eller en
gjerningsmanns drapsvanvidd, uten å kunne
forhindre det.
De som var utsatt opplevde en dyp hjelpeløshet, en følelse av å være fullstendig alene
uten en hjelpende hånd og uten å kunne gjøre noe for å redde seg eller forandre situasjonen. Selv om man i neste øyeblikk kunne
gjøre noe – flykte ut av bygningen, gjemme
seg, legge på svøm – er dette øyeblikket,
som for noen varte i lang tid eller gjentok
seg, noe som blir skrevet inn i psyken som
et ordløst minne om tilintetgjørelse.
Hva som så skjer etterpå vil være med å bestemme hvordan det går videre. Her vil jeg
bare understreke at den hyppige følelse av å
bli sviktet som kan bli tydelig for mange etterpå, kan forsterke håpløshet og mistillit og
– omvendt – opplevelsen av at noen forsøkte å hjelpe, vil kunne svekke mistillit og øke
håpet. En følelse av å bli sviktet er ofte en
del av traumeopplevelsen og den traumatiserte kan bli meget sensitiv på tegn på ikke
å bli tatt alvorlig, at hjelpere ikke følger opp,
glemmer avtaler eller at rettmessig kompensasjon ikke blir gitt. Dette er noe som dessverre ikke sjelden skjer.
Vi vet at mange, sannsynligvis de fleste,
som blir utsatt for ekstreme påkjenninger
ikke senere utvikler posttraumatiske tilstander. Tallene varierer og vi har ikke gode undersøkelser og god nok kunnskap som kan si
sikkert hvem som er disponert, hvilke omstendigheter før traumatiseringen som betinger senere utvikling av symptomer, hvilke
forhold under, og spesielt hvilke forhold etter traumatisering, som kan medvirke til
godt eller dårlig etterforløp. Men det er etter hvert bygget opp en kunnskapsbase som
både sier noe om prediksjon og som har vist
seg svært hjelpsom i håndteringen av katastrofen og dens etterforløp. Det som har
skjedd – og som skjer – etter den 22. juli er
eksempel på hvordan denne kunnskapen
forsøkes settes ut i praksis og så vidt vi kan
se så langt – på en overveiende god måte.
forts. neste side
5
Hva vet vi?
Epigeneteisk forskning har demonstrert
samspill mellom genetisk disposisjon og tidlige omgivelser og mye tyder på at genetisk
betinget sårbarhet kan kompenseres av tidlig god tilknytning.
Men det er også forskningsmessig belegg
for at tidlig traumatisk tilknytning (disorganised-disoriented) med gjentatte episoder
med arousal og dissosiasjon kan påvirke det
limbiske system og autonome nervesystem i
den uutviklete høyre hjernehalvdel og føre til
varige strukturelle forandringer. Dette kan
igjen danne bakgrunnen for senere ineffektiv
stress mestring og disponere for senere utvikling av posttraumatiske tilstander etter
ekstreme belastninger. Denne forskningen
peker klart på at tilknytning er en sentral
parameter ved traumatisering. Usikre tilknytningsmønstre gjør en mer sårbar ved
senere belastninger. D.v.s at de indre ”arbeidsmodeller” for relasjoner til andre, for å
bruke Bowlby’s språk, kan gjøre en mer
motstandsdyktig – eller mer sårbar og mindre i stand til å mestre selve den traumatiske hendelse og kanskje spesielt mindre i
stand til å mestre det som skjer i etterforløpet. Det kan lett bli en selvforsterkende sirkel: nettopp slike faresituasjoner som katastrofen og dens etterforløp representerer,
framkaller tilknytningsmønstre som igjen kan
danne grunnlaget for dårlig stressmestring
og uheldig relasjonsorientering.
En annen måte å si dette på er at selve traumeopplevelsen er karakterisert ved hjelpeløshet og avmakt og den innebærer en opplevelse av at både ytre og indre støttende
og trøstende objekter svikter. Under uheldige omstendigheter kan resultatet være
manglende håp eller forventning om at noen
vil hjelpe.
Det er dette som gjør etterførløpet så sentralt for prognosen – og som er den implisitte kunnskap i organiseringen av arbeidet
etter massakren på Utøya og bombesprengningen i Regjeringskvartalet.
6
Vi har nok av eksempler på der dette har
sviktet. Skjebnen til mange alvorlige traumatiserte etter 2. Verdenskrig er triste eksempler i så måte. Man kan tenke på våre krigsseilere der mange ble glemt og oversett
etter krigen og der mange hadde en trist
skjebne som uteliggere og alkoholikere. I en
undersøkelse av jødiske barn som hadde
vært i konsentrasjonsleir eller i skjul under
krigen kunne Keilson vise at hva skjedde når
de kom tilbake var mer avgjørende for prognosen 25 år senere enn selve de traumatiserende hendelser. Og det var to forhold som
var viktig: at de følte seg trodd og de fikk sin
kulturelle identitet bekreftet.
Bli tatt vare på, sørge for at relasjoner til de
nærmeste blir ivaretatt og at en får sørge og
reagere på sin personlige og kulturspesifikke
måte er alfa og omega i den akutte psykologisk hjelp etter kriser – og dette er noe som
er grunnpilarene i det som har vært gjort i
etterforløpet etter terroren på Utøya og i
Oslo.
Tidlig traumatisering, spesielt i tilknytningsrelasjoner, disponerer for senere utvikling av
posttraumatiske tilstander. Mange med slike
forutsetninger og andre som har opplevd ekstreme hendelser vil, selv om de ikke ble direkte berørt, kunne ha sterke gjenopplevelser, når en slik terror handlings skjer.
Kort etter at det skjedde ga jeg tilbud til de
av mine pasienter med slik fortid om timer.
Alle kunne fortelle om sterke reaksjoner.
En fortalte om massakren på Utøya: ”Dette
har jeg opplevd tidligere, akkurat slik. Og
jeg så på og kunne intet gjøre”. Han fortalte
så om sine tidligere opplevelser med sterk
affekt. Men – sa han – det som har skjedd
her etterpå har jeg ikke opplevd: hjelpeaksjonen, statsministerens tale. Og –sa han”jeg tenkte på deg når jeg hadde det som
verst – og så ringte du – det var nesten magisk”. For ham bidro samtalen da også til heling av hans tidligere traumer. Det var noen
der, han ble ikke sviktet og han ble ivaretatt.
Vi som arbeider med de traumatiserte flyktninger, der mange har opplevd massakrer og
Innlegg
terror tidligere, hadde flere slike opplevelser
i etterførløpet etter terroren.
Mange unge i viktige utviklings år ble rammet voldsomt på Utøya. Vi vet at alvorligheten av den traumatiserende påvirkning er
bestemmende for prognosen, spesielt med
hensyn til utvikling av PTSD, depresjon og
ubearbeidete sorgreaksjoner.
Posttraumatiske påminnelser, dvs det å bli
minnet om det som skjedde, spesielt på
uventede måter, synes å være dårlig for
prognosen. PTSD vanskeliggjør sorgreaksjoner og det er en samvariasjon med negativt
fortegn med PTSD, depresjon, separasjonsangst forstyrrelser og forstyrrete sorgreaksjoner for barn og unge.
sammenheng vil den psykoterapeutiske innsats være en sentral del.
Dette vil spesielt gjelde sårbare grupper.
Jeg har nevnt de som har hatt tidligere belastninger, tidlig ikke-beskyttende og manglende omsorgsgivende miljøer og de som
har opplevd alvorlig traumatisering og der
den aktuelle hendelsen representerte en retraumatisering. Men det er også andre sårbare grupper:
Kvinner med barn, gravide kvinner, ensomme, ungdommer i sårbare overgangs faser
for å nevne noen.
Resiliens er blitt et sentralt men omdiskutert
og problematisk begrep i forbindelse med
alvorlig traumatisering. Det har vært mye
forskning på å identifisere egenskaper, personlighetstrekk og funksjoner som karakteriserer de som vi gjerne kaller løvetannbarn.
Noe av den mest interessante forskning på
dette av Stuart Hauser og medarbeidere fokuserer imidlertid på relasjoner. Dvs at resiliens ikke er noe som bare er knyttet til personen men til relasjoner og at det er i dette
samspillet med det omgivende miljø at mulighetene for å klare harde påkjenninger og
traumatiseringer utvikler seg. Det er noe
som utvikles som ikke nødvendigvis er synlig
på forhånd og det er avhengig av omgivelsenes respons. Tre forhold viste seg sentrale:
• Utvikling av varme relasjoner
• Evne og mulighet for å gjøre noe for å forandre sine omgivelser, og,
• Evne og mulighet for å tenke over og lære
av sine erfaringer (Hauser, 1999, Hauser,
2006)
Den tidlige fase er som regel ikke aktuell for
psykoterapeutisk behandlingsinnsats bortsett fra der det kommer sterke psykiske reaksjoner i form av for eksempel reaktive
psykotiske tilstander og lignende som vil
kreve en umiddelbar psykiatrisk innsats, ofte
med gode resultater.
Igjen ser vi viktigheten av hvordan ivaretakelsen og responsen er etter traumatiseringen – og igjen kan vi se at mye av dette er
ivaretatt i samfunnets umiddelbare reaksjoner etter katastrofen den 22. juli.
Men dette er noe som ikke bare er nødvendig i det umiddelbare etterforløp. Det er en
langsiktig oppgave – og i denne
Når skal vi så behandle?
Sorg reaksjoner og andre reaksjoner etter
slike hendelser skal i så stor grad som mulig
få lov til å ha sitt eget forløp – og det er stor
variasjon i følelses- og atferdsutrykk som
man må regne med. Sorg tar tid – noen sier
fra 2- 5 år, før livet normaliserer seg igjen
– og man skal være forsiktig med å gripe for
sterkt inn i slike forløp. Aktiv avventing anbefales og den kontakt som tilbys har støtte
preg, praktisk hjelpsomt, kontaktformidlende uten å være invaderende eller patroniserende. I det psykoterapeutiske språk vil disse kontakter ofte ha preg av god holding og
containment.
Det er ingen indikasjoner på at enkelt-sesjons debriefing har noen preventiv effekt på
senere utvikling av posttraumatiske plager
og noen framhever risikoen for
retraumatisering.
Psykologisk første hjelp i et omfattende program for ivaretagelse og oppfølging der
”samtaler om det som skjedde” kan inngå
(på en forsiktig måte), er det som nå
anbefales.
forts. neste side
7
Fokus er på hvordan situasjonen er her og
nå. Det er viktig å være oppmerksom på
søvn og andre daglige funksjoner. For eksempel, ved søvnproblemer som vedvarer
over en uke etter en så relativt kortvarig påvirkning som bomben i regjeringskvartalet,
bør medikamentell behandling vurderes hvis
ikke psykologisk behandling når fram.
Det er først og fremst de som utvikler symptomer og plager når hverdagen melder seg
som etter hvert kan trenge psykoterapeutisk
hjelp. Og det er psykoterapi som da blir den
sentrale behandlingsmetode.
Hva slags behandling og eventuelt hvilken
kombinasjon av behandlinger er effektiv?
Hvilke kriterier har vi for å avgjøre når det
indisert med systematisk psykoterapeutisk
behandling?
Generelt kan man si at vi foreløpig har for
lite forskningsbasert kunnskap om efficacy
og effectiveness av behandlinger ved posttraumatiske tilstander, ofte betegnet som
PTSD med ko-morbide tilstander. Tiden tillater ikke å gå inn på dette her, men uansett, behandling av den enkelte, familien eller gruppen vil alltid foregå i en spesifikk
8
naturalistisk setting der den enkelte klinikers
kunnskap og kliniske evne vil avgjøre når behandling settes inn, hvordan og med hvilke
intervensjoner. Mens kognitive og eksponerende teknikker har flest systematiske studier som indikerer effekt har det også vært
påvist at psykodynamiske metoder er virksomme i forhold til et bredere spekter av
problemer: ikke bare de spesifikke, PTSD
definerte plager som intrusjon og unngåelse,
men i forhold til et bredere felt av problemer
omkring selvfølelse, reflekterende funksjon,
forstyrrete objekt relasjons scenarier relatert til traumatisering, med andre til de mer
komplekse følgene av traumatiske
hendelser.
Generelt kan man si at vurdering for igangsetting av behandling er indisert når uttrykk
for fortvilelse og sorg ”ikke går over”, når
personen trekker seg tilbake, når søvnproblemer vedvarer, når maladaptiv atferd utvikles (alkohol- rus-misbruk), når relasjonsproblemer utvikles, for eksempel i ekteskap
eller familie, når utviklingsfase-spesifikke
problemer ikke løses på forventet måte.
Videre er unngåelsesatferd og en (urealistisk) oppfatning av risiko og fare som ikke
går over og som sprer seg til store deler av
Innlegg
livet, viktig å være oppmerksom på. En sentral problemsstilling er overlevelsesskyld.
Denne bunner som regel i et dypt ønske om
at en kunne ha gjort noe for å redde andre
– eller for å ha unngått den farefulle situasjonen. Dette gjelder så vel barn som voksne. Blir den dyp og vanskelig å korrigere kan
psykoterapeutisk hjelp bli nødvendig.
Dette er problemer og symptomer som ofte
kan gå upåaktet hen, hvilket understreker
nødvendigheten av aktiv oppfølging fra psykososialt personell langt utover den akutte
fase. Tidlig psykoedukative intervensjoner vil
kunne hjelpe den det gjelder og de nærmeste til å være sensitive overfor tegn på slike
problemer og gjøre dem i stand til å forholde
seg aktivt om en slik utvikling truer.
Psykosomatiske og somatiske plager kan
være sentrale tegn på en maladaptiv utvikling noe som gjør at fastlegen kan bli helt
sentral for å identifisere utvikling av kroniske
posttraumatiske plager.
Det er viktig å framheve kontinuitet i all kontakt etter slike hendelser også i eventuell
behandlings kontakt. Tillit bygges opp i forhold til personer. En psykoterapeut kan ha
noen samtaler tidlig i forløpet som ved senere behov for mer systematisk oppfølging
kan være uvurderlig for alliansen.
De som ble rammet av tragedien kommer
fra forskjellige kulturer og det sier seg selv
at sensitivitet over for kulturelt spesifikke
måter å uttrykke lidelse på, sorg- og begravelses ritualer er sentralt. Dette er også noe
som må medreflekteres i en eventuell
psykoterapi.
Den anerkjennelse overfor de som ble rammet som vi har sett de siste ukene vil for
mange være forebyggende for senere utvikling av posttraumatisk lidelse. Det er viktige
framover at de ikke blir glemt – at noen følger deres utvikling og er oppmerksom på
tegn på sen-reaksjoner.
HAUSER, S. 1999. Understanding resilient
Outcomes: Adolescent Lives Across Time
and Generations. Journal of Research on
Adolescence, 9, 1-24.
HAUSER, S. T., ALLEN,J.P., GOLDEN,E.
2006. Out of the woods. Tales of resilient
teens., Cambridge, Massachusetts, London,
England, Harward University Press.
9
MARk SOLMS kOMMER TIL OSLO
27. OG 28. JANuAR 2012, påMELDING
SE SIDE 39
Einar Steenersen
Som ledd i fellesseminarene som Norsk psykiatrisk forening, Norsk
psykologforening, Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening, Norsk
psykoanalytisk institutt og Institutt for psykoterapi har holdt med bl.a. Glen
Gabbard og Peter Fonagy blir det nå arrangert et nytt seminar fredag 27.
og lørdag 28. januar 2012. Seminarets hovedoverskrift er «Trauma, Depression and Dreams; Neuroscience and Psychotherapy». En av hovedforedragsholderne er Mark Solms, og det gir oss en mulighet til å presentere ham
nærmere.
Om Mark Solms
Mark Solms er utdannet i nevrovitenskap
(nevropsykologi) og han er psykoanalytiker.
Med bakgrunn i interessen for drøm, som
var hovedfokuset allerede da han fullførte
studier i nevropsykologi i Johannesburg på
midten av 80-tallet, har Solms bidratt på en
avgjørende måte med å sammenstille den
kliniske metodikken og teoretiske perspektiv
i de to disiplinene.
Biografiske momenter
Mark Leonard de Gier Solms ble født i
1961 i Lüderitz i Namibia, langt syd på
Afrikas vestkyst. 1961 er også året da striden rundt apartheidsystemet i Sør Afrika
eksploderte i vold og massedrap.
Mark Solms er 6. generasjon i en gren av en
10
gammel tysk adelsfamilie som emigrerte til
Sør-Afrika (Cape Town) i 1838. Solms far
og onkel var involvert i henholdsvis diamantog gullgruve drift.
Mark Solms har gitt uttrykk for at noe av årsaken til at han har valgt den sjeldne kombinasjonen av nevropsykologi og psykoanalyse
har sammenheng med en erfaring fra barneårene. Da Mark var tre år gammel pådro
den to år eldre broren seg en hjerneskade.
Etter skaden ble broren - og hele familien
- endret. Solms mener han i denne erfaringen finner roten til ønsket om å se hjerne og
personlighet i sammenheng.
Solms gjennomførte i første halvdel av
80-tallet studier ved Witwatersrand universitetet i Johannesburg. I de borgerkrigsliknende urolighetene som utviklet seg i SørAfrika i sammenheng med motstanden mot
apartheidsystemet utover på
Innlegg
1970- og 80- tallet ble det forventet at menn
av europeisk avstamning skulle ta stilling i
konfliktene. Dette var - i følge Solms - en
medvirkende årsak til at han i 1986 valgte å
forlate Sør-Afrika. Bosatt i London i 15 år,
videreførte han studiene av pasienter med
avgrensede hjerneskader, og startet opp i
psykoanalytisk utdannelse i 1989.
Tilbake på 1400-tallet i Tyskland hadde
Solms slekt dyrket vindruer og produsert to
vin. Og da Solms returnerte til Sør-Afrika i
2001 var det også, for å overta en vingård i
slektens eie. Gården, Solms-Delta ligger i
distriktet Franschhoek en snau time med bil
i nord-østlig retning fra Cape Town. I Norge
er vinene fra Solms-Delta bare tilgjengelige
gjennom spesialimport. Vingårdens internettside (www.solms-delta.co.za/) gir innblikk i hva Solms har utrettet på 10 år. Han
har valgt å forholde seg til Sør-Afrikas vanskelige historie. Familiene som har bodd på
vingården i generasjoner - tidligere slaver
- er nå gjennom en stiftelse blitt medeiere.
Drøm i psykoanalyse
og nevrovitenskap
Da Sigmund Freud (1856-1939) formulerte
teorien om det ubevisste og presenterte
drømmetydning i psykoanalyse som ”kongeveien” for å nærme seg det ubevisste, var
det lite substansielle motforestillinger. Dette
endret seg etter Freuds død.
Basalvitenskapelige (anatomiske/fysiologiske) eksperimenter på forsøksdyr gjennom
50-årene avdekket fenomenet REM-søvn
(REM=Rapid Eye Movements) hos pattedyr. Fordi personer som ble vekket i REMfasene i søvnen nesten alltid kunne fortelle
drømmer, ble de to fenomenene REM-søvn
og drøm ganske raskt koplet sammen. På
70-tallet ble det mulig å vise hvordan REM
søvn har sammenheng med endringer i, og
vekselvirkninger mellom cellegrupper, i hjernestammen - Pons. Den amerikanske legen,
nevrofysiologen og søvnforskeren Allan
Hobson (1933 - ) hevdet i 1977 at studiene
av sammenhengen mellom hjernestammen
og REM-fasen i søvn viste at drøm var et
epifenomen - et produkt av de primitive fysiologiske prosessene i hjernestammen, og
at grunnlaget for Freuds teori om ubevisste
motiver i drøm derfor måtte forkastes.
Hobsons teori - og hans synspunkt på drøm
- fikk stor innflytelse i en tid hvor forklaringsmodeller ble betraktet som særlig tillitvekkende - og attraktive - dersom de utelukkende var basert på eksperimentell metodikk
med forankring i basalvitenskap.
Med kombinasjonen av de to ulike kliniske
tilnærmingene; nevropsykologiske undersøkelser og psykoanalytisk behandling av pasienter med spesifikke og avgrensede skader i
hjernen, kunne Mark Solms utfordre
Hobsons teorier. I utvalg av pasienter med
spesifikke hjerneskader kunne Solms vise at
en intakt hjernestamme hverken var nødvendig eller tilstrekkelig for evnen til å drømme.
Det Solms hadde observert var at pasienter
med skader i hjernestammen kunne rapportere drømmer. Han fant videre at pasienter
med skader i flere andre spesifikke deler av
hjernen fikk evnen til å drømme forstyrret
eller ødelagt. Solms har de seneste årene
videreutviklet teoriene for en oppdatert forståelse av drømmer generelt, og jobbet videre med å integrere denne kunnskapen i
moderne psykoanalytisk orientert
behandlingskunnskap.
Integrering av psykoanalyse
og nevrovitenskap
Som kliniker og vitenskapsmann leverte
Solms fra 1991 viktige bidrag til den interdisiplinære studiegruppen i psykoanalyse og
nevrovitenskap ved det psykoanalytiske instituttet i New York. Deler av materialet i
Solms fremleggelser gjennom 90-årene finner vi igjen i boken som han skrev sammen
med sin kone; Karen Kaplan Solms: "Clinical
studies in Neuro-psychoanalysis.
Introduction to a Depth Neuropsychology".
Mark Solms hadde en sentral rolle ved etableringen av ”The International
Neuropsychoanalysis Society” i juli 2000 (se
www.neuropsychoanalysis.org), og var én av
forts. neste side
11
12
Innlegg
tidsskriftet Neuro-Psychoanalysis to redaktører ved oppstarten i 1999.
I dag er Mark Solms professor i nevropsykologi ved universitetet i Cape Town, samtidig
som han regelmessig gjester universiteter
og klinikker både i Europa og USA. Han er
en av redaktørene for en ny utgave (og ny
oversettelse) som skal erstatte "Standard
Edition of the Complete Psychological
Works of Sigmund Freud". Solms er også redaktør for den første komplette utgivelsen
og oversettelsen til engelsk av Freuds
Nevrovitenskapelige arbeider – de ”før analytiske skriftene”. Disse utgivelsene var
planlagt i 2006 - men er utsatt.
selv, har pekt på at han er kliniker og vitenskapsmann - og ikke, som eksempel; filosof
eller vitenskapsteoretiker.
Mark Solms er intervjuet i en rekke sammenhenger i internasjonal presse. Han er
forfatter av et stort antall vitenskapelige artikler og bidragsyter i mange bokutgivelser.
Mark Solms er sentral forfatter i følgende
bøker:
Mark Solms og Michael Saling (1990): A
Moment of Transition. Two Neuroscientific
Articles by Sigmund Freud. Karnac Books
Mark Solms (1991): Anoneira* and the
Neuropsychology of Dreams.
Johannesburg: University of Witwatersrand,
thesis.
"Nevro-psykoanalyse"
Det er mulig å bevare en åpenhet for hva relasjonen mellom de to disiplinene nevrovitenskap og psykoanalyse skal innebære.
Enten en vil vektlegge kombinasjonen av to
metoder eller forbindelsen, sammenhengen,
korrelasjonen, integrering, dialog, sammenlikning eller også – motsetning mellom
disiplinene.
Mark Solms blir vekselvis betegnet som
nevrovitenskapsmann, hjerneforsker, nevropsykolog, nevrolog og psykiater ved siden av
yrkestittelen psykoanalytiker. Kan det være
at denne glidningen i referanse uttrykker
noe om betydningen Solms arbeider tillegges av klinikere som ønsker at psyken må få
en sentral plass også i nevrovitenskap?
Blant psykoanalytisk orienterte klinikere og
teoretikere er det flere ulike oppfatninger
om Mark Solms prosjekt og nevro-psykoanalyse. Det kan være vanskelig å se at nevro-psykoanalyse kan ha direkte betydning i
psykoanalytisk behandling av pasienter uten
hjerneskade. Enkelte psykoanalytikere finner
de teoretiske implikasjonene av Solms arbeider interessante. Det er vesentlig å skille
mellom, på den ene siden; anvendelse av ulike psykoanalytiske teorier, og på den andre
siden; teoretisk psykoanalyse (som Sigmund
Freud betegnet som metapsykologi). Solms
*)"Anoneira" betegner tapet av evnen til å
drømme. Betegnelsen er konstruert med utgangspunkt i det greske ordet: "Oneira"
(Όνειρα) som betyr drøm.
Mark Solms (1997): The Neuropsychology
of Dreams. A Clinico-Anatomical Study.
Lawrence Erlbaum Ass.
Karen Kaplan-Solms og Mark Solms (2000):
Clinical studies in Neuro-psychoanalysis.
Introduction to a Depth Neuropsychology.
Karnac Books
Mark Solms og Oliver Turnbull (2003): The
Brain and the Inner World. An Introduction
to the Neuroscience of Subjective
Experience. Other Press
For den som arbeider psykoterapeutisk relatert til psykoanalytisk forståelse og som ikke
har erfaring med nevrologisk eller nevropsykologisk tilnærming, vil den sistnevnte boken
være til nytte både som en introduksjon til
nevropsykologiske begrep og fenomener, og
som en innføring i arbeidet med å se disiplinene psykoanalyse og nevrovitenskap i
sammenheng.
Når Solms kommer til Norge i januar 2012
vil han snakke både om hvorfor vi drøm­
mer, og han vil gi en oppdatert kunnskap om
hvordan man kan både forstå og bruke
drømmer i psykoanalytisk orientert be­
handlingsarbeid i dag.
13
SkRIvESEMINAR vED INSTITuTT FOR
pSykOTERApI, høST 2010/våR 2011
Kim Larsen, psykologspesialist.
Det å få til en vellykket artikkel handler
både om innhold og form. Litt på samme
måte som de gamle grekere opphøyet ideene og foraktet empirien er vi også kanskje
mest opptatt av det idemessige innholdet og
har lett for å glemme at formidlingen av det
substansielle innholdet også har en mer
”håndverksmessig” side; eksakt og treffsikkert språk, et udistrahert fokus, hensiktsmessige inndelinger og kategoriseringer
som guider leserens forståelse, interessevekkende men samtidig dekkende overskrifter, etc. Målet er at leseren skal oppfatte
det du har intendert, verken mer eller mindre, slik at du unngår den skjebne som
Rainer Maria Rilke beskriver: ”Fame is ultimately only the sum of misunderstandings
that clusters around a new name”. Små
formuleringsmessige nyanser kan slå markant ut i leserens oppfattelse. Arthur
Schopenhauer sier det slik: ”[Det er] nødvendig å ordne ordene slik at de nærmest
tvinger leseren til å tenke det samme som
forfatteren har tenkt. Men dette kan bare
14
komme i stand når forfatteren hele tiden har
husket på at tankene følger tyngdeloven,
dvs. at de tilbakelegger veien fra hode til
papir langt lettere enn fra papir til hode, og
at de derfor må hjelpes med alle de midler
en har til rådighet ”. Det er også viktig å
unngå det pretensiøse og posøraktige språket en ofte ser hos studenter på innledende
universitetsstudier som forveksler en ugjennomtrengelig språklig jungel med intellektuell dybde. Her er Schopenhauer igjen:
”Sannheten er vakrest naken, og det inntrykk den gjør desto dypere, jo enklere dens
uttrykk er; dels fordi den da uhindret inntar
hele tilhørerens sjel, og han blir ikke
adspredt av noen sidetanker; dels fordi han
føler at han ikke blir bestukket eller narret
av retoriske kunstner, men at hele virkningen utgår fra saken selv. Hvilken deklamasjon over den menneskelige eksistens` forgjengelighet ville vel gjøre større inntrykk
enn Jobs: `Et menneske, født av en kvinne,
lever en stakket tid og mettes med uro. Som
en blomst skyter han opp og visner hen og
Innlegg
han flykter bort som skyggen` (Jobs bok,
14, 1-2). Nettopp derfor står Goethes naive
poesi så utrolig mye høyere enn Schillers retoriske. Derfor også mange folkevisers sterke virkning.”
I tillegg til det formmessige har det å skrive
psykologiske momenter; redselen for å bli
evaluert og å være ”på den andre siden av
bordet”, følelsen av å utlevere noe personlig
når en skriver (selv om temaet ikke er personlig), det møysommelige tålmodighetsarbeidet som ligger i stadige utkast og revisjoner (når ideene for lengst er fordøyet) etc.
Suksessrike faglitterære forfattere selekteres også etter personlighetstrekk (motivasjonell vedvarenhet, samvittighetsfullhet, en
viss narsissisme, etc) kanskje like mye som
intellektuelle ferdigheter. Dette er også undervurdert i den totale prosessen.
Da jeg holdt skriveseminaret ved Institutt
for Psykoterapi ble jeg klar over hvor viktig
det er at kandidatene ved instituttet publiserer sine tanker. Innholdene i prosjektene var
så spennende at jeg mange ganger måtte
anstrenge meg for å holde fokus på skriveprosessen og ikke bruke for mye tid på å
diskutere selve ideene. Vi lever i en
Zeitgeist hvor de modellene vi bruker
i helsevesenet hentes fra økonomi og jus
(pasientflyt, rettigheter, etc). Vi er her i en
situasjon hvor kartet ikke nødvendigvis
stemmer med terrenget; de modeller som
brukes i bilfabrikker er vel ikke nødvendigvis
appliserbare på sykehus uten at noe essensielt blir borte på veien?
Mange av temaene kandidatene presenterte kan være egnet som en korreksjon og
motvekt til den dominerende Zeitgeist.
Eksempler på temaer vi arbeidet med er:
psykologi og spiritualitet, viktigheten av å
integrere eksistensialistisk tenkning med
psykodynamiske modeller, begrunnelser for
at gjennomgripende psykoterapi nødvendigvis må ta noe tid, rammebetingelser i psykoterapi, krysskulturell psykiatri, modenhetsbegrepet i ulike psykodynamiske
skoleretninger, hvilke vurderinger som skal
være avgjørende for om pasienten skal sitte
eller ligge i psykoterapi, etc.
”The voice of reason is soft”, skal Freud angivelig ha sagt, ”but it is very persistent”.
Temaene som kandidatene arbeidet med har
det fellestrekk at de representerer et insisterende korrektiv og supplement til dagens
dominerende Zeitgeist. Derfor blir det å formidle dem også så viktig.
15
INTERvJu MED GJERMuND TvEITO
ETTER TERRORhANDLINGENE 22. JuLI.
Jan Ole Røvik og Tove Kjersti Kjølseth
Som de fleste vet er Gjermund Tveito en engasjert mann med mer enn fulltegnet timeplan. Ved siden av sitt inspirerende bidrag
som lærer, veileder, tidligere styreformann
og medlem i diverse utvalg og komiteer ved
Institutt for psykoterapi, har han i mange år
vært engasjert i krisearbeid.
Daglig ledelse var heldig å få til et intervju
med ham på farten til et annet møte på
Instituttet.
Tove Kjersti: Du har lang erfaring i å hjelpe
mennesker som har vært utsatt for kriser av
ulike slag. Vi regner med at du har hatt mye
å gjøre etter 22. juli?
Gjermund: Ja, det har vært mye, men jeg
har ved denne katastrofen ikke hatt noe organisatorisk ansvar. Jeg har prøvd å stille
opp der jeg er blitt bedt om å gi et bidrag.
Etter katastrofer er det i tillegg til de direkte
rammede en rekke mennesker som er mer
indirekte berørt. Jeg har tidligere jobbet adskillig med innsatspersonell. Jeg har fått se
22. juli slik dagen og dagene etter ble opplevd ut fra mange forskjellige synsvinkler.
Det som skjedde har påvirket livet til mange
andre enn de som var på Utøya. Jeg har,
foruten direkte rammende og pårørende, arbeidet med politiansatte, folk i AUFledelsen, arbeiderpartianatte, ansatte i regjeringsbygget, helsepersonell, fotografer
og reportere. Dessuten flere som var nært
innpå bombeeksplosjonen, utenfor
regjeringsbyggene, i butikker som raste
sammen osv. Jeg antar at jeg har vært i
kontakt med et 50-talls personer, og jeg har
hatt fire gruppesamlinger.
Jan Ole: Hvordan har du blitt hyret inn?
Gjermund: Dels gjennom kontakter jeg har
hatt innen kriseutsatte bedrifter/institusjoner, dels gjennom, ”Hjelp 24 ”, som nå fungerer som en slags utvidet
16
Gjermund Tveito
bedriftshelsetjeneste. Det er flere private
aktører i ”krisemarkedet” etter hvert, de
meldte seg til tjeneste etter 22.juli, det var
stort behov for bistand og mange fikk oppdrag. Myndighetenes organisering av katastofehjelp har utviklet seg etter ulike modeller. Ved Scandianavian Star-ulykken ble
oppfølgingsanvaret lagt til DPSene, ved tsunamien til fastlegene og nå til kommunenes
kriseteam sammen med private aktører.
Tove Kjersti: Hvordan vil du karakterisere
situasjonen rundt 22. juli sammenlignet med
andre krisesituasjoner du har vært involvert
i?
Gjermund: Det spesielle er at selve hendelsen er en menneskeskapt situasjon. At en
navngitt person har forårsaket dette gjør
traumet annerledes, det er en skyldig. Og
omfanget. Det som er felles med andre store katatrofer er trusselen mot eget liv. Slik
er nok likheten påfallende. Det dreier seg
om å ha sett egen død i øynene, følelsen av
hjelpeløshet, etter hvert den generelle
utryggheten og frykten for at noe nytt skal
skje, for så å mestre alle inntrykkene.
Reaksjonene er påfallende like.
Innlegg
forts. neste side
17
Jan Ole: Hvilket inntrykk har du av hjelpebehovet til de som er berørt?
Gjermund: Behovet er klart størst for dem
som har vært på Utøya. De overlevende
derfra har virkelig vært utsatt for det ultimate traumet. De trenger hjelp med det de
har opplevd, sette sammen bitene i hva som
har skjedd og alt de har følt. Og etter hvert
kunne sette denne hendelsen inn i livet sitt.
Jeg legger opp til den ”gode samtalen”, der
kontaktetableringen er viktig . Jeg gir den
enkelte rom til å fortelle om sin opplevelse
av situasjonen, den er alltid unik. For meg er
det viktig å prøve raskt å danne meg et bilde av personen som er rammet, eller som
har stått oppe i særdeles krevende arbeidsoppgave: Personlighetsstrukturen med dens
sterke og svake sider, sosialt nettverk, tidligere traumer og stressmestringmønstre.
Jeg mener at et godt krisearbeid krever en
psykodynamisk forståelse. Da kan samtalen,
inkludert rådene og den informasjon de berørte trenger, skreddersys. Det er viktig å
snakke om normale reaksjoner på unormale
hendelser og gi råd i forhold til forventede
reaksjoner i tiden fremover.
De som har vært mer indirekte berørt har
også behov for pedagogsk informasjon om
traumer og traumereaksjoner. Om muligheten for reaktivering av tidligere traumer, om
skyldfølelse, men også om hvordan kriser
kan vendes til vekst og modning. For noen
er det behov for å arbeide med eksistensielle spørsmål andre har etiske dilemmaer.
Jeg har for eksempel vært i samtaler med
folk på to journalisthøyskoler. Dels fordi
mange studenter hadde krevende oppdag
etter 22. juli som vikarer, dels fordi lærerne
ser hva tøffe jobber krever av og gjør med
dem og ser at dette må få sin berettigede
plass i undervisningen. Ved å gå inn i egne
reaksjoner har de blitt mer kjent med seg
selv og egen håndtering av smerte. For
dem, som for annet innsatspersonell som
må inn å gjøre en jobb i situasjoner vi andre
heldigvis han skjerme oss mot.
De aller fleste er godt hjulpet med få samtaler eller møter. En måned etterpå er de fleste av de mer indirekte berørte tilbake i
18
normal aktivitet, de fleste klarer seg veldig
bra. Det er avgjørende at de har evne til ”å
ta seg ned” etter store påkjenninger og få
av seg høye skuldre. Det er gull verd å ha
gode rekreasjonsvaner. Hvilke måter de har
for å riste av seg høyt stress, spør jeg alltid
om. Har de ingen, har de et problem.
De som er direkte berørt, overlevende og
nære pårørende, har selvsagt mer utvidete
hjelpe- og behandlingsbehov.
Tove Kjersti: Har den faglige tenkningen
rundt traumer og traumebehandling forandret seg i den tiden du har vært aktiv i dette
feltet?
Gjermund: Ja, først og fremst ved at akutte
kriser og traumer har blitt tatt mer på alvor.
Det har nærmest blitt påtvunget oss av
rammede som har kjørt seg fast. Ropet på
støtte og hjelp har vært uttalt. Tiltaksplaner
har gått i bølger. Til å begynne med hadde vi
en periode med intensiv emosjonell debriefing umiddelbart etter hendelsen, og det har
jeg aldri hatt tro på. Vi har nok eksempler
på at en slik tilnærming kan ha gjort vondt
verre. Den følelsesmessige bearbeidingen
må komme en tid etterpå. Det å komme
sammen, skape fellesskap, rom og trygghet
har jeg stor tro på. Jeg tror også vi fagfolk
har noe å bidra med.
Tove Kjersti: Ja, dette har vel vært helsemyndighetenes og politikernes førende prinsipp etter 22. juli, men er det enighet i
fagmiljøet?
Gjermund: Ja, selv om det nok kan være
noen ulike faglige nyanser, er det mitt inntrykk at man er enige i de store linjer her.
Men hvor oppsøkende skal man være? Hvor
omfattende skal tilbudene være? Hvor
symptomrettet skal behandlingen være?
Hvor mye fagassistanse er det behov for?
Her er det diskusjoner.
Jan Ole: Det går en debatt om patologisering av kriserammede. Hvilke tanker har du
om dette?
Gjermund: Den akutte traumatiske krisen
gir sterke reaksjoner. Det er ikke patologisk
å reagere. Kierkegaard sier at det å ikke
Innlegg
reagere er som galskap. Disse reaksjonene
er det svært tungt å være alene om, og for
mange er de heller ikke lette å forstå. Her
kan vi fagfolk hjelpe. Vi kan lindre og gi forståelse. Sette i sammenheng. Forklare.
Etablere nettverk der det er behov for det.
Vi må normalisere krisereaksjonene. Når det
gjelder diagnoser må vi huske at
Belastningsreaksjoner og Tilpasningsforstyrrelser er normalreaksjoner. Men for noen
kan akutte traumer bli noe enkelte ikke kommer over, det kan utvikle seg til å bli patologisk. F.eks diskusjonen om patologisk sorg
skal inn i diagnoselistene. Vi vet at noen er
blitt yrkesmessig invalidisert. Der må vi inn
som terapeuter – jeg tenker ikke på meg
selv som terapeut når jeg stiller i den nærmeste tiden etter en katastrofe. Min erfaring
er at de som henvender seg til meg lengre
tid etter et akutt traume enten sliter med
skyldfølelse/at de ikke har strukket til, og
dermed sliter med selvfølelsen eller at hen-
delsen har reaktivert tidligere ugjennomarbeidede traumer.
Tove Kjersti: Hvordan tenker du at
Instituttets medlemmer kan engasjere seg?
Gjermund: I dette arbeidet har vi behov for
kloke fagpersoner med bred erfaring.
Hjelpere som kan møte de berørte åpent og
lyttende og fange opp det særegne for hver
enkelt. Jeg har liten tro på standardopplegg
med spørreskjemaer og registreringer i dette feltet. Våre medlemmer har et meget
godt faglig grunnlag. Kanskje ikke alle vil
føle seg komfortabel med å gå inn i den tidligste fasen, det krever litt erfaring. Men
fagfundamentet har vi. Og vi må forvente at
behovet for oss vil være der i lengre tid
fremover, det er ikke uvanlig med at behovet
for faglig hjelp først kommer etter en tid.
Den 22. juli er som sagt en katastrofe som
har rammet ufattelig mange.
19
INNTRykk FRA ET bESøk TIL TEhRAN
pSychOANALyTIc INSTITuTE (TpI)
Agnar Berle, generalsekretær IFPS
Azadi Monument, Tehran
Vinteren 2011 fikk IFPS en henvendelse fra
Tehran Psychoanalytic Institute der de gav
uttrykk for et ønske om medlemskap i IFPS.
Med søknaden fulgte en fyldig beskrivelse
av Instituttets historie og aktiviteter. Da jeg
fremla saken for IFPS eksekutivkomite reagerte flere med forbauselse over at det fantes psykoanalyse i Iran. Spesielt de Nordamerikanske representanter gav uttrykk for
dette. Flere var også bekymret om muligheten for at Instituttets virksomhet, undervisning og pasientbehandling ble overvåket av
myndighetene og om konfidensialitet i forbindelse med pasientbehandlingen. Dette
var en av grunnene for mitt besøk i Teheran,
3 dager i oktober dette år.
Hva lærte min generasjon på skolen om
Iran? Vi lærte at Teheran var hovedstaden
og at Shah Reza Pahlavi var landets
20
overhode, og så lærte vi om grekernes kriger
mot det som den gang bar navnet Persia.
Men det var sett fra grekernes side, og selv
om Persia ble erobret av Alexander den
Store lærte vi ingenting om landets historie
og dets blomstrende kultur i det vi i Europa
kaller Middelalderen; for eksempel poeter
som Rumi og andre som for snart tusen år
siden skrev lyrikk som også taler til nåtidens
mennesker. Etter hvert som vi begynte å
lese aviser og høre på radio lærte vi om
Mossadegh som ville nasjonalisere oljeindustrien i landet og at han ble styrtet, uten
at vi ordentlig forstod hva de politiske konfliktene dreiet seg om. Men desto mer skrev
ukeblader og aviser om Shahen og hans vakre dronning Soroya, når han skilte seg og
giftet seg med Farah Diba ble det det viktigste som ukebladene skrev om. Vel, tider
kommer og tider går. I flere år har nå Iran i
nyhetsmediene dreiet seg om Khomeini og
den nåværende presidentens trusler mot
Israel og USA, og utviklingen av atomkraft
og kanskje atomvåpen, offentlige henrettelser og så videre. Så når jeg reiste til
Teheran var det også for å finne andre sider
ved Iran som vi vanligvis ikke hører noe særlig om.
Den analytiske foreningen har eksistert siden år 2000 og ble grunnlagt av Tooraj
Moradi, Ph.D etter at han vendte hjem til
Iran fra California der han bodde i flere år og
der han arbeidet og fikk sin psykoanalytiske
utdanning. I begynnelsen fungerte den som
en uformell studiegruppe, men i 2007 ble
Tehran Psychoanalytic Institute formelt stiftet med Tooraj Moradi som leder og med
formål å utdanne leger og psykologer i psykoanalytisk psykoterapi og psykoanalyse, og
ble godkjent av det Iranske ”State Welfare
Organization” til opplæring og behandling
innenfor den psykoanalytiske tradisjon.
Innlegg
Det tok flere måneder før jeg fikk visum for
7 dager og på den måten fikk jeg ganske
godt innblikk i Iransk byråkrati. Men etter
det fikk jeg VIP status og ved ankomsten ble
jeg sluset utenom den lange køen av kontroller, plassert i en komfortabel ”lounge”
der jeg ventet på å bli hentet av en representant for Instituttet. Ingen kontroll av koffert eller håndbagasje, bare pass og visumkontroll mens jeg selv ble oppvartet med
kaffe og kaker, og deretter kjørt til hotellet i
Teheran. Neste dag ble jeg møtt av lederen
Tooraj Moradi som tok meg med til
Instituttet. Det holder til i en moderne kontorbygning i den nordre delen av Teheran
som er den beste bydelen å bo i fordi skyen
av eksos som plager sentrum og de sydlige
områdene er mindre plagsom der. Instituttet
har velutstyrte kontorlokaler, teknisk utstyr
for fjernundervisning, brukbart bibliotek, video og filmarkiv til bruk for kandidatene i undervisningssammenheng. Tooraj Moradi og
to andre har tatt opp store personlige banklån for å finansiere innkjøp av kontormøbler
og teknisk utstyr. Men alle medlemmer av
lærergruppen, lærebehandlere og veiledere
bortsett fra Tooraj Moradi er bosatt i USA
og mye av lærebehandling, undervisning og
veiledning foregår derfor ved hjelp av Skype
og videoforelesninger. Til gjengjeld er det
imponerende navn man har knyttet til seg:
Edward Nersessian, Salman Akthar, James
Fosshage, Steven Knoblauch, Henri Parens,
David Terman og Hossein Etezady.
Sistnevnte er for øvrig etnisk iraner og reiser med jevne mellomrom til Tehran for å
undervise og gi noe veiledning, mens de
øvrige knapt har satt sine ben der.
Jeg møtte også Hossein Etezady som var på
et av sine besøk og overvar en av hans forlesninger som ble fremført på iransk, men
fikk en engelsk oversettelse som jeg kunne
følge.
Videre hadde jeg bedt om at to av kandidatene la frem kasuistikk. Begge la frem utdrag av den terapeutiske dialogen og sine
refleksjoner og begge gjorde det på en utmerket måte. Kandidatenes tekniske tilnærming og teoretiske refleksjoner var preget
av synspunkter fra Winnicott, selvpsykologien, intersubjektivitet, Daniel Stern, Mahler
og tilknytningsteori. Begge kandidater greide på en utmerket måte å forbinde teknikk
og teori.
Instituttet driver også en omfattende fjernundervisning i Iran, også for grupper som
ikke er regulære kandidater, men som ønsker å lære noe om psykoanalyse.
Psykoanalytisk forståelse av film, teater og
litteratur er populære emner. De har også
åpne forelesninger for et større publikum.
Instituttets aktiviteter er pionervirksomhet
og myndighetene blander seg ikke inn i undervisningsopplegg eller kandidatopptak.
Men dersom Instituttet opptrer som en base
for politisk virksomhet vil nok det ha negative konsekvenser og kunne føre til at det
mister sin autorisasjon for undervisning og
behandling.
For øvrig ble jeg tatt med til interessante
steder i byen og siste kveld sammen med
Tooraj Moradi og en gruppe kandidater besøkte vi en tradisjonell Iransk restaurant
hvor det ved siden av tradisjonelle retter
også var musikk og sang av iransk og tyrkisk
folkemusikk.
Kvinner utgjør en større del av kandidatgruppen enn menn. De som la frem kasuistikker var begge kvinner. I et land der kvinner har mindre frihet enn menn var det godt
å registrere dette.
I min rapport til IFPS eksekutivkomite har
jeg anbefalt at Tehran Psychoanalytic
Institute blir akseptert som Study Group i
IFPS nå, og så får tiden vise når de kan oppnå fullt medlemskap.
Tilslutt; jeg følte meg trygg og velkommen
hele tiden bortsett fra i trafikken.
Kjøremønstrene kan lett gi en noen «nær døden» opplevelser.
21
FINk TO ThE LETTER
Anders Hevrøy, på vegne av Institutt for psykoterapi og Laila Hjulstads seminargruppe.
Innføringsseminar, Oslo. H09/V11
Bruce Fink, psykologiprofessor, lacansk psykoanalytiker og psykoterapiveileder, er gjennom oversettelser, teoretisk kommenterende bøker og kliniske bøker kjent som den
viktigste formidleren av Jacques Lacans teorier til angloamerikansk akademia og psykoterapiverden. 14. og 15. juni var han i
Oslo. Første dagen underholdt han og Svein
Haugsgjerd et fullsatt Litteraturhus med
psykoanalytiske betraktninger om kjærligheten. Dagen etter var det klinisk seminar i
Instituttets lokaler i Nydalen for medlemmer
og kandidater, for oss i Norge en sjelden anledning til et lite dypdykk i klinisk arbeid etter denne tradisjonen.
Etter det som begynte med begeistret
lesning av Finks ”Fundamentals of Psychoanalytic Technique” (2007) som støttelitteratur i Laila Hjulstads innføringsseminargruppe i Oslo 2009-11, ble Fink av kandidat
Florence Dalgard invitert til Norge for å holde et klinisk seminar. Følgende referat gir en
orientering om innholdet i dette seminaret,
presentert med mine ord.
22
Jacques Lacan (1901-1981) underviste
hvert år fra studieåret 1953-54 blivende
psykoanalytikere, intellektuelle og andre interesserte i sitt perspektiv på Freuds teorier
gjennom nær ukentlige forelesningsrekker.
Lacan selv omtalte seg som Freudianer, et
noe kontroversielt standpunkt om man blant
annet ser på Lacans forhold til det etablerte
psykoanalytiske miljøet i hans samtid, og tilsvarende dette miljøets behandling av Lacan
(se Roudinesco, 1997, for historisk orientering). Bruce Fink omtaler seg selv som en
kommentator til Jacques Lacan, men han tilgjengeliggjør også Lacans teori direkte gjennom sin prisbelønnede oversettelse av
Lacans Ecrits (2007).
Programmet for Finks dagsseminar var satt
opp med to forelesninger der han følger
ovennevnte bok og presenterer Registrene,
(det symbolske, det Imaginære og det
Reelle), betraktninger om det å lytte og høre
– terapeutens intervensjoner i analysene der
man bruker det pasienten sier, og bare det
(to the Letter), orientering om punktuering
og støtten av redskapet variabel lengde på
Referater
Innlegg
timene, betraktninger om bruk av åpnende
spørsmål vs hva som lukker pasientens tale,
symptomers utforming og nytelsen av dem (i
bred forstand), innsikt og mening vs endring,
problematiske sider ved ”affect hunting”, alt
passende belyst med kliniske eksempler.
Forelesningene var akkompagnert av gode
og detaljerte kasuspresentasjoner av kandidatene Ida Gummedal og Lars Kristian
Groth, med tilhørende kliniske betraktninger
fra Fink samt plenumsdiskusjoner.
Fink opplever jevnlig terapisøknader fra blivende analysander som har mye selvinnsikt
fra tidligere analyser. Innsikt til tross, atferdsmønstrene består. Han ser dette som
en naturlig konsekvens av terapeutiske intervensjoner som har oppmuntret et observerende ego, et terapeutisk arbeid i det
Imaginære registeret, der sammenligning råder (jeg forstår deg = jeg forstår deg som
meg = jeg forstår egentlig ikke deg). Viktig
blir understrekningen av “The very foundation of interhuman discourse is misunderstanding” (Lacan, 1993 i Fink 2007, s.7).
Kontrastert til arbeid i det Symbolske registeret der Fink poengterer Endring og ikke
Innsikt som grunnleggende terapimål, må
analytiker posisjonere seg for å unngå å fôre
pasientens allerede for store og symptomproduserende ego. Pasienten, symbolsk kastrert, nevrotisk, og da underordnet Ordene,
må oppmuntres til å si det usagte, det ikkeinnrømmede, det ”uønskede” om seg selv og
sitt liv, og dette gjøres lettest med intervensjoner som søker kontinuering av pasientens
tale. En terapeuts kloke oppsummeringer og
eventuelle tolkninger vil fort bare være det
– terapeutens kloke ord, noe som låser
fremfor å åpne for endring. Man må heller
se mer detaljert på hva som skjer når pasientens tale stopper opp. Terapeuten holder
pasienten i en symboliseringsprosess blant
annet ved å gjenta eller stille spørsmål om
fortsettelsene ved avbrutte setninger og
ord. Arbeid i det Symbolske registeret er
små skritt mot økt symbolisering, og symptomer kan snakkes i hjel gjennom gjentatte
refortellinger i stadig nyere versjoner. Søken
mot innsikt er et fåfengt sidespor
trygt plassert i en modernistisk modell. Fink
jonglerer uttrykk som ”shake up Meaning”,
”make Waves” (fremfor innsikt eller mening)
og ”rock the Boat” i sin karakterisering av
analytikerens oppgave. Kliniske eksempler
fra egen praksis tydeliggjør hans poenger
fortløpende.
Noen av Lacans mange spissformuleringer
finner også sin vei til Finks to forelesninger.
Hvorfor lytte med et Tredje Øre når to allerede er ett for mye? Vedrørende lytting blir
det viktig å lytte etter det unike i pasientens
fortelling. Forsøk på å kjenne seg igjen og
forstå - finne Mening, blokkerer for lytting.
Kunsten er å høre uten å forstå, ellers hører
vi bare det vi forventer å høre. Sannheten er
bare halv-snakket, og vedrørende mening er
det mer interessant med det som ikke gir
mening eller gir for mye mening. Når pasienten avslutter en setning uten å følge opp et
forutgående setningsledd inneholdende ”på
den ene siden”, er det terapeutens oppgave
å etterspørre den ”andre siden”. Lacan siteres også på at man gjør analyser med ”stupidities”. Feilbruk av ord, underdrivelser,
utelatte ord med mer bør analyseres. Her
presenteres Lacans retur til Freud og det
ubevisste (da strukturert som et språk), noe
som også blir tydelig når Fink snakker om
terapeutens intervensjoner. Hvem sine ord
som brukes (helst pasientens) og grad av
åpenhet ved spørsmål henviser til betydningen av en generell ikke-vitende holdning hos
terapeuten, interessant nok sett da i forhold
til pasientens posisjonering av terapeuten
som subjektet som antas å vite.
En siste betraktning omhandler tolkninger.
Polyvalens og orakeltale etterstrebes; korte,
fler-/mangetydige kommentarer (”equivocality”) som søker å unngå å låse analysandens ego til én mening er det som bidrar til
videre symbolisering og tilhørende økt selvstendighet, i for både pasient og terapeut
mulig ukjente retninger.
Lacans tilnærming, presentert gjennom Fink,
inviterer til en debatt omkring både sentrale
teoretiske begreper og terapeutisk
forts. neste side
23
tilnærming. Er hans betraktninger bare et
hyggelig supplement til våre kliniske arbeidsmodeller, eller representerer dette noe
radikalt annerledes og mer eller mindre uforenlig? Kjente begreper smaker kanskje ikke
lenger det samme etter en innvielse i det
franske perspektivet.
Møtet med Fink ble avrundet i hyggelige
omgivelser og under fransk bevertning med
dertil velsmakende bespisning på Bygdøy,
der konversasjonen omhandlet Lacan-kritikk,
forvaltningen av Lacans skrifter, Finks arbeidsbetingelser (språklige og geografiske
utfordringer) og betraktninger om det
Imaginære i kulturen. Fink bød på seg selv
og undertegnede bød på en feilhandling,
24
som sendte Finks taxi - med Fink inni - til
Fredensborg i stedet for Fredriksborg.
Litteratur:
Fink, B.( 2007). Fundamentals of
Psychoanalytic Technique. A Lacanian
Approach for Practitioners. New York &
London: W.W.Norton.
Roudinesco, E. (1997): Jacques Lacan. New
York: Columbia University Press.
Video:
www.youtube.com Søk på Lacan lecture.
Referater
Innlegg
SkRIvESEMINAR, 2010-2011
Bernt Halvard Sleire
Vi hadde tre samlinger (5.-6. november 2010, 25.-26. februar og 13.-14. mai
2011), og seminaret hadde 9 påmeldte deltagere med Kim Larsen som en
meget inspirerende seminarleder.
Kim i sin karakteristiske stil, med kunnskapsberikende og inspirerende innspill.
Vi hadde tre samlinger (5.-6. november 2010,
25.-26. februar og 13.-14. mai 2011), og seminaret hadde 9 påmeldte deltagere med
Kim Larsen som en meget inspirerende
seminarleder.
I en travel klinisk hverdag er deltagelse på
skriveseminar en god hjelp til å komme i gang
med å skrive. Seminaret var en kjærkommen
anledning for deltagerne til å få vurdert sitt
skriftlige arbeide og få tilbake konstruktiv kritikk og hjelp til å komme videre.
Seminardeltagerne presenterte sine skriftlige
arbeider hentet fra klinisk praksis og teori fra
et psykodynamisk ståsted. Her nevnes et utvalg av titler/tema: En togreise, kanskje en
bok; eksistensiell psykoterapi; motoverføring
og endringsprosesser; spirituell praksis og
psykoterapi; modning/modenhetsbegrepet;
rammebegrepet; sitte/ligge i psykoterapi;
kulturforskjeller/kultur&terapi; eksamensangst. Fem av deltagerne hadde kommet så
langt i skriveprosjektet sitt at de fikk en grundig gjennomgang av sine skriftlige arbeider i
plenum. Det var en uvurderlig drahjelp som
gjorde at en fikk tatt mange steg fremover i
skriveprosjektet. Vi skulle gjerne hatt flere
samlinger for å komme til målet, dvs. ha et
innleveringsklart arbeid for publikasjon.
Psykoterapipraksis gir grunnlag for mange
ideer og hypoteser som kan lede til et skriveprosjekt. Å formidle den psykodynamiske eller psykoanalytiske erfaring i form av ord er
krevende fordi vi beveger oss på så mange
plan i vårt møte med pasienten. Det skal
være troverdig, gjenkjennelig og etterrettelig, når emosjonelle erfaringer skal formidles
og når den psykodynamiske praksis skal
beskrives.
Det krever mye motivasjon og innstilling å
jobbe på egen hånd, og det ideelle ville vært
å ha skrivefri, hvilket er betinget av at man
har tilgang på å søke på skrivestipend. Både
Institutt for Psykoterapi og Psykoanalytisk
Institutt har stipender/legater som kan søkes
på for å kunne ta seg fri fra klinisk arbeid for
å fullføre et skriveprosjekt. En annen mulighet er at hvis man har opparbeidet en produksjon på min. 100 sider publisert i fagtidsskrift o.a. off. media, gir dette adgang til å
søke medlemskap i Norsk faglitterær forfatterforening og da kan en søke reisestipend
og skrivestipend når en har vært medlem i 4
år.
25
kORTTIDS DyNAMISk pSykOTERApI (kDp)
Langsgående seminar med professor Geir Høstmark Nielsen
Mona Semb
Vi var 30 deltakere på langsgående seminar
i korttids dynamisk psykoterapi, med samlinger i februar, april og september 2011.
Mange av deltakerne hadde studert psykologi i Bergen og kjente seminarleder Geir
Høstmark Nielsen fra før. Han har mangeårig erfaring fra Institutt for klinisk psykologi,
og viste seg som en kunnskapsrik, ledig og
velformulert leder for seminaret. Deltakerne
hadde lang klinisk erfaring og bidro med problemstillinger, kliniske vignetter og refleksjoner fra egen praksis. Det ble et faglig tankevekkende og stimulerende seminar.
Ofte vil psykoterapiforløp være av relativt
kort varighet. Årsakene kan for eksempel
være organisatoriske rammebetingelser,
økonomiske begrensninger, faglige betraktninger og pasientenes egne ønsker. Et viktig
skille går mellom terapiforløp som blir korte
ut fra diverse omstendigheter (brief by default) versus terapiforløp som er intendert
korte på grunn av faglige vurderinger (brief
by design). Det langsgående seminaret omhandlet sistnevnte.
Geir Høstmark Nielsen avgrenser KDP til
26
maksimum 40 timer, mens 15-25 timer er
det typiske. Korttids dynamisk psykoterapi
er en form for emosjonell og relasjonell metalæring, som gjør pasienten i stand til å arbeide videre på egen hånd etter avsluttet terapi. KDP er et praktisk klinisk
arbeidsredskap som, brukt fornuftig av kompetente utøvere, utgjør et viktig tiskudd til
andre kliniske arbeidsmetoder. Ved å begrense tidsrammen kan den psykoterapeutiske prosessen akselerere og tydeliggjøre
eksistensielle tema av uløselig karakter. For
psykoterapeuten kan korttidsterapi være
mer krevende enn langtidsterapi, og inngående kjennskap til langtidsbehandling bør
kanskje være en forutsetning for å drive
korttidsterapi?
Geir Høstmark Nielsen minnet om at Freud
var den første korttidsterapeuten. I den psykodynamiske tradisjonen finnes de første
beskrivelsene av forsøk med intenderte
kortvarige behandlingsforløp allerede på
1920-tallet. Sentrale navn er Sandor
Ferenczi og Otto Rank. I forlengelsen av deres arbeid kom Alexander og French i 1946
med boka Psychoanalytic therapy (av Geir
Referater
Høstmark Nielsen beskrevet som en gullgruve). Viktige bidrag ble også gitt av David
Malan, Peter Sifneos og James Mann på
1960 og 1970-tallet. Ovennevnte bidrag var
forankret i psykoanalysens klassiske driftsmodell og tradisjonell egopsykologi. Med
framveksten av den mer relasjonelle og interpersonlig orienterte forståelsen av psykopatologi og behandling har Hans Strupp,
Jeffrey Binder, Hanna Levenson og Jeremy
Safran utviklet interessante modeller for
KDP.
Seminarlederen viste til Aristoteles poetikk,
om logos, pathos og ethos som betingelser
for endring. Det innebærer at pasienten må
oppleve terapien som meningsfylt, den må
vekke følelser, og det må være en allianse
der – hvilket vil si en grunnleggende tillit til
den annens integritet.
Viktige kjennetegn ved tradisjonell dynamisk
korttidsterapi er begrenset målsetting, definerte inklusjonskriterier, avgrenset og fastholdt fokus, mobilisering av affekt, bearbeiding av motstand, bruk av tolkninger, arbeid
med overføringen, mye aktivitet fra terapeutens side og målrettet bruk av avslutningsfasen. Denne fasen gir gode muligheter til å
bearbeide tap, sorg og separasjon.
Symptomene kan komme til å blomstre opp
igjen, og være en form for utagering av tvil
på egen autonomi og selvstendighet.
Pasienter kan da være tjent med økte intervaller mellom timeavtalene, og terapeuten
kan bekrefte pasientens opplevelse av mestring. En vil stå friere dersom en avtaler et
bestemt tidspunkt for avslutning, heller enn
et bestemt antall timer. I korttids dynamisk
psykoterapi vil en utfordre forsvaret tidlig, i
den hensikt å aktivere følelser og vurdere
reaksjonene (mulig inklusjonskriterium).
Videre vil en påpeke og tolke negative overføringer, mens en lar de positive overføringene være.
Med et begrenset kjennskap til pasienten
kan det være krevende å finne en dynamisk
hypotese, og som korttidsterapeut må en
våge å handle på bakgrunn av et relativt
sparsomt materiale. En kan imidlertid justere kasusformuleringer underveis. Geir
Høstmark Nielsen viste til Alfred Adler, og
betydningen av å spørre om pasientens første erindring, første minne om mor og far,
eller for eksempel skolen. Slike erindringer
kan si noe om karakterholdning og sentral
dynamikk, og utgjøre holdepunkt for å velge
et avgrenset fokus i terapien.
Underveis i seminaret ble vi kjent med
Hanna Levenson og hennes måte å arbeide
på. Vi fikk se flere av i alt seks samtaler hun
hadde med en ung kvinnelig pasient.
Dialogen hadde et rolig og ikke-forsert tempo, og illustrerte godt at en aldri får arbeidet
raskere enn pasientens tempo tillater.
Levenson har skrevet Brief Dynamic
Therapy (2010) i Theories of Psychotherapy
Series utgitt av APA. Boka er herved anbefalt. Levenson understreker at pasientene
må være villige til å undersøke følelser som
kan stå i veien for å utvikle mer givende relasjoner. Ny selvforståelse og internalisering
av ny relasjonell erfaring er viktige mål for
behandlingen.
Geir Høstmark Nielsen framholder at metodene vi velger aldri fungerer uavhengig av
oss selv, og at en som terapeut må være
komfortabel med metoden. Når pasientens
symptomer blomstrer opp igjen i avslutningsfasen, kan det være fristende å forlenge terapien. Andre forhold som kan gjøre avslutning vanskelig er terapeutens egne tap
og separasjonsproblemer, og store krav til
egne prestasjoner. Pasientene kan også ha
en selvobjektfunksjon, og slik ivareta behovet for å få bekreftet at en gjør verdifullt
arbeid.
Blant medlemmene og kandidatmedlemmene ved Institutt for Psykoterapi finnes både
avtalespesialister og ansatte ved DPS eller
andre avdelinger i psykisk helsevern. For en
del av oss er det en utfordring å sørge for at
det til enhver tid er mulig å motta nye pasienter, og det er nødvendig å lære seg begrensningens kunst. Seminaret var i så måte
inspirerende.
27
REFERAT FRA vEILEDERSEMINAR MED
SANDRA buEchLER, 2.-3. SEpTEMbER 2011
Liv Ørbeck
I 2 dager kunne vi, ca. 15 deltakere, være
sammen med Sandra Buechler, fakultetsmedlem og læreanalytiker v/ William
Allison White Institute i New York. Hun
holdt seminar i Oslo også i 2008, og vi møtte opp med forventninger om å møte en engasjert og erfaren fagperson med evne til å
formidle på en praksisnær og personlig
måte.
Den første dagen foreleste hun om veiledning. Buechler tok utgangspunkt i hva som
ville være viktig å formidle til / stimulere
hos kommende terapeuter for å forhindre
fremtidig “burn-out”, både i de tydelige kliniske tilfellene, men ikke minst i de mindre
fremtredende formene, der engasjementet
kan hende er det som først lider. Hun la vekt
på å stimulere et “non-narsissistic engagement in the psycho-therapeutic process”.
Hun belyste de ulike elementene i dette begrepet og betonte viktigheten både av (det
faglige, medmenneskelige og intersubjektive) engasjementet, av det non-narcissistiske og av det å holde fokus på prosessen og
ikke på resultatet. Det er en indre spenning i
dette: på den ene siden å være engasjert i å
arbeide for at pasienten skal få et mer genuint liv med seg selv, og på den annen side
ikke bebyrde verken seg selv eller pasienten med ambisjoner. Hun beskrev arbeidet
med motoverføringene: det trengs mot og
tro på egen kompetanse og på faget for å
kunne “bruke øyeblikket” i terapier og veiledninger;- og stadig utfordre seg selv i forhold til hva det er som hindrer dette. I veiledning er det viktig å anerkjenne og støtte
dette motet til å kunne være personlig og
direkte kombinert med inngående faglig
forståelse.
Hun la vekt på at terapeutrollen innebærer
mye tap som det er viktig å være realistisk i
forhold til. Når pasienter slutter, er det en
28
Sandra Buechler
relasjon som opphører. Og selv om vi kan ha
internalisert sider av relasjonen, så vil der
alltid være et reelt tap. Tapet gjelder også
den delen av en selv som kom til live nettopp i den aktuelle relasjonen. Som terapeut
vil sorgen være ekstra ensom ettersom man
ikke kan dele minnene med noen andre som
også kjente pasienten.
Som veileder kunne hun komme med egne
formuleringer som forslag til hvordan terapeuten kunne gå frem. Hun formildet en
konsistent utforskende og aksepterende
holdning og signaliserte at andre enn egne
vurderinger også ville være riktige og
viktige.
Hun siterte sine yndlingsdikt for å få supplere fremstillingen av det ”enkle og samtidig
kompliserte” i de oppgaver vi som terapeuter og veiledere daglig står overfor. Og der
“hvem vi er” er avgjørende for møtet med
pasienter og veiledningskandidater i tillegg
til teoretiske ståsted. “Hvem vi er” vil avspeile seg i hvordan vi intervenerer.
Hun siterte ofte sin første veileder, Ralph
(Crowley ) og reflekterte over hva det var
med denne veilederen som ble så viktig for
henne selv: At han var tilstede, at han viste
med sitt engasjement at dette var viktig, at
Referater
han ikke forsøkte å briljere men mest mulig
å være genuin og trofast mot seg selv. Han
gjentok ofte: “ Now, Sandy, let us see what
you DO know about the patient” og signaliserte at han forventet at svarene ville, kunne
og måtte hun finne i seg selv. En viktig veiviser til hvordan å styrke kandidatenes følelse av egen kompetanse og samtidig en
påminnelse om det harde arbeidet som enhver terapeut påtar seg.
Den andre dagen var der presentasjoner,
en terapiprosess og en veiledning, begge
åpenhjertige og grundige. Sandra Buechlers
påfølgende diskusjon av materialet ble utbytterikt både i forhold til å forstå de enkelte kasuistikkene og til å lære en mer generell tilnærming både som terapeut og som
veileder: Viktig å kunne få et “helikopterperspektiv” dvs. å kunne se de mer grunnleggende mønstre (i de aktuelle tilfellene:
obsessive dilemmaer / ambivalent sorg) hos
pasienten og adressere disse i motsetning til
å “bli innelåst med pasienten i de konkrete
situasjonene der mønstrene utspiller seg”.
Igjen pekte Sandra Buechler på hvordan å
bruke egne reaksjoner som en “vei til å
åpne” ved å invitere til dialog om dem heller
enn å handle på dem eller forsøke å se bort
fra dem. Og igjen vektla hun det mot og
den innsats som er nødvendig både for å erkjenne disse reaksjonene og bruke dem.
Sandra Buechler har gitt ut bøkene:
1) Clinical Values: Emotions That Guide
Psychoanalytic Treatment
2) Making a Difference in Patients Lives:
Emotional Experience in the Therapeutic
Setting.
De kjøpes nå inn til Instituttets bibliotek.
“A Letter To My First Analytic Supervisor”
(Ralph Crowley, M.D.) finner du i
“Contemporary Psychoanalysis, Vol. 45.
No.3. ISSN 0010-7530
Manuskriptet til Sandra Buechlers forelesningen 2.sept. 2011 er lagt ut på Instituttets
hjemmeside.
29
REFERAT FRA IFpS NORDIc MEETING, kAuNAS,
LITAuEN, "cOMINGS AND GOINGS"
30 september - 1 oktober 2011
Liv Pettersen
touched?” Begge var kasusbeskrivelser av
pasienter med traumatiske
bakgrunnshistorier.
Christer Sjödin (Sverige), ”Following the
process of a dying patient”, beskrev terapier
med to pasienter som begge døde av kreft.
Det var sterke og berørende beretninger.
Tor Jakob Sandvik fra Instituttet og Jan
Johansson, Finland
Konferansen åpnet med at Darius
Leskaukas fra Kaunas Society ønsket velkommen. Bl.a. understreket han det langvarige og gode samarbeidet mellom Norge og
Litauen innenfor psykoterapi.
Agnar Berle reflekterte rundt konferansens
tittel, "Comings and Goings", som et viktig
tema i terapiarbeid. Hva gjør det med oss
terapeuter, dette at man møtes og skilles,
igjen og igjen? Og hva med de mer dramatiske adskillelsene: pasientens død, eller terapeutens død?
Første foredragsholder var Tove Træsdal,
"Analysis lost and retained", om mange aspekter ved det å miste sin terapeut mens
man er i behandling, i dette tilfellet fordi terapeuten dør. Det var en godt gjennomarbeidet og personlig presentasjon.
Aleksandras Kulak (Litauen) snakket om
"Reflections on countertransference reactions in a case of traumatic separation" og
Jan Johansson (Finland) ”Do I dare to be
30
Vigdis Eidissen, ”The Possibility of losing a
patient by suicide or serious self-harm. How
does it influence us” bl.a. om hvordan det er
å være terapeut for en ekstremt selvdestruktiv pasient. Hun understreket hvor viktig det er å vise respekt for pasientens autonomi, og å akseptere egne følelser og
reaksjoner, for eksempel hjelpeløshet.
Vuokko Hägg (Finland), “I should have seen
it coming! A four-year psychoanalysis of a
chronic pain patient viewed through the initial interviews” om bl.a. hvor forutsigbart det
terapeuten erfarer i de innledende intervjuene kan vise seg å være for terapiforløpet.
Neste dag begynte med at Tor Jakob
Sandvik, i ”The language of comings and
goings”, reflekterte rundt kulturelle og andre
forskjeller i måten vi møter pasientene på,
og hvordan disse kan påvirke terapien.
Grazina Viciniene (Litauen), “Ambivalence in
coming and going. Experience with the obsessive patient”, og Evelina Ciapaite
(Litauen/Norge), “You don´t know how I
think when I am alone. Presentation of a clinical case and som thoughts on psychoanalytic theory of thinking”, prenterte interessante kasusbeskrivelser av svært krevende
pasienter.
Ved konferansens slutt ble det overrakt gaver fra vårt institutt til Kaunas Society, og
Referater
våre litauiske kolleger ble invitert til å delta
på Mark Solms-seminar i Oslo i januar.
Agnar Berle takket for konferanse på vegne
av IFPS, og pekte på at den hadde vært nyttig, bl.a. pga. størrelsen, som hadde fasilitert
en god atmosfære.
Det var deltagere fra Litauen, Finland,
Sverige og Norge, 29 i tallet, og dermed ble
det en spesielt intim og vennlig atmosfære.
For en som ikke var kjent med Litauen og
litauere på forhånd, var det meget hyggelig
å få anledning til å bli kjent med noen. Våre
litauiske kolleger var særdeles vennlige og
ivaretagende.
det interessante innblikk i landets kultur og
historie.
Aleksandras Kulac og Berute
Baranauskiene, Litauen
Denne vennligheten fikk sitt høydepunkt fredag kveld, da alle var invitert til en av de
eldste bygningene i Gamlebyen i Kaunas,
som huset en kanskje like gammel restaurant. Der ble vi rikelig bevertet med mat og
drikke, og et folkemusikkorkester underholdt. De lyktes med å få så godt som alle
terapeutene til å delta i litauiske folkedanser
og folkelige leker.
Da konferansen var avsluttet, kunne de som
ønsket det være med på en tre timers byvandring med guide. For en som undertegnede, som ikke visste stort om Litauen, ga
Eglé Nordbø, Darius Leskauskas, Grazyna
Vilciene, Evelina Ciapaite, Litauen og Tove
Kjersti Kjølseth
31
DISpuTAS, MARIT Råbu
v/ Einar Johan Vestnes
Medlem ved Institutt for Psykoterapi, Cand.psychol Marit
Råbu ansatt ved Psykologisk institutt, forsvarte sin avhandling
for graden ph.d den 7. september 2011: Relational development in psychotherapy from beginning to end. Connecting
structural and interpersonal aspects.
Ved å benytte en kvalitativ og hermeneutisk-fenomenologisk
metodisk tilnærming, har hun inngående undersøkt ulike
aspekter ved psykoterapiprosesser. Blant annet ble den
terapeutiske alliansen undersøkt, der hun både utfordret og
nyanserte dette begrepet på en god måte. Med en casestudie
viste hun hvordan utfallet av en psykoterapi endte med godt
resultat, på tross av en problematisk terapeutisk allianse i Marit Råbu
starten av behandlingen. Videre inngikk det også en casestudie
av en terapiprosess som var preget av et vanskelig samarbeid over lang tid. Denne studien
viste hvordan åpen uenighet var forløsende og skapte en mer konstruktiv prosess.
Hvordan skapes en god avslutning av psykoterapi? Dette var også et tema som ble undersøkt.
Felles enighet om avslutning ser ut til å være et av hovedfunnene. Enigheten ser ut til i stor
grad dreie seg om at terapeut og pasient blir enig om avslutningstidspunket og at prosessen
frem til denne enigheten dreide seg i stor grad om at partene prøvde seg frem og forsøkte å
ivareta relasjonen, der f. eks. ingen av partene skulle bli skuffet. Oppnåelse av mer formalistiske
mål som evt. var satt i starten av behandlingen, så ut til å ha mindre betydning for
avslutningstidspunktet. Undersøkelsene bygger på inngående analyser av lydopptak av
terapitimer, samt på intervjuer med klienter og terapeuter etter avsluttet behandling. Denne
avhandlingen er derfor svært ”klinikknær” og oppleves derfor virkelig relevant for oss klinikere.
32
FRA uTvALG FOR ETTERuTDANNING
INFORMASJON OM MEDLEMSMØTER
Alle seminarer med deltageravgift er med bindende påmelding.
Møter og seminarer merket med
x er åpent for alle kollegaer som er interessert.
12. november kl 10.00-15.00
x Lørdagsseminar
Tom Eide
Ibsen, etikk og kommunikasjon
Tom Eide, dr. philos. i nordisk litteraturvitenskap fra Universitetet i Oslo (1989), er professor i litteratur og ledelse ved Diakonhjemmets høgskole. Eide har publisert en rekke artikler
og bøker, blant annet om etikk, kommunikasjon og ledelse. Han har skrevet om Axel
Jensens forfatterskap og publisert flere artikler med utgangspunkt i skuespill av Ibsen. I
2001 gav han ut boken Ibsens Dialogkunst. Etikk og eksistens i Ibsens Når vi døde vågner.
Eide er godt kjent med psykoanalytisk teori, spesielt objektrelasjonsteori.
Seminaret vil dreie seg om etiske problemstillinger i nære relasjoner med utgangspunkt i et
av Henrik Ibsens skuespill. Eide ønsker å engasjere seminardeltakerne i en samtale og har
bedt om at man på forhånd leser Vildanden, gjerne Radioteatrets eller Fjernsynsteatrets
versjon, som kan kjøpes fra www.nrkbutikken.no.
Seminaret er åpent for både medlemmer, kandidater og andre interesserte.
Maks antall deltakere: 25.
Sted: Radisson Blu i Nydalen
Seminaravgift inkl. enkel lunch: 900,Påmelding innen 9. nov. til sekr@instpsyk.no.
Fortsatt noen plasser igjen!
Psykoterapiutvalget i Norsk Psykiatrisk Forening arrangerer det årlige kontaktmøtet for
psykoterapiveiledere fredag 11. november. Tilreisende veiledere vil dermed kunne få en innholdsrik weekend i hovedstaden og oppfordres til å melde seg på begge dager!
16. november kl 19.00
x Onsdag
Christian Moltu
Terapeuters indre arbeid og selvregulering i møte med vanskelige terapiprosesser.
Christian Moltu jobber som kst. psykologspesialist i Helse Førde, og er knyttet til
Universitet i Bergen gjennom gruppen for kvalitativ forskning på psykisk helse, ledet av PerEinar Binder. Han har disputert for doktorgraden i psykologi med en avhandling om terapeutposisjonen i vanskelige og låste psykoterapiprosesser. Gjennom en kvalitativ forskningstilnærming har han undersøkt det indre arbeidet og de utenomterapeutiske behovene som
gjør seg gjeldende når psykoterapeuter står i prosesslåsninger sammen med sine pasienter.
Han vil presentere og diskutere funnene fra denne studien i lys av overføringsbegrepet og
konseptet "therapeutic presence" fra den humanistisk-eksistensielle tradisjonen
33
onsdag 7. desember kl 19.00, I Instituttets lokaler i Nydalen
x Julemøte
Jan Olav Gatland
Ola Raknes - psykoterapeuten som ingen kunne målbinde
Frå oppvekst på ein liten kystgard på Osterøy gjorde Ola Raknes (1887-1975) ei heilt
spesiell livsreise til å bli ein internasjonalt kjend psykoterapeut. Med bakgrunn i boka
"Ord og orgasme.
Ein biografi om Ola Raknes" (2010), vil foredraget hovudsakleg dreie seg om Raknes sin
spesielle veg til psykoanalysen, hans møte med Wilhelm Reich, vanskane han støtte på og
om den Reich-inspirerte (orgon)terapien han praktiserte.
Jan Olav Gatland, cand.philol., førstebibliotekar ved Universitetsbiblioteket i Bergen. Han
har skrive ei rekkje artiklar, redigert antologiar og utgitt fleire bøker, m.a. fleire biografiar
som Det andre mennesket. Eit portrett av Åsmund Sveen (2004), Det litterære liv. Rolv
Thesen og hans tid (2006), Torvald Tu. Eit diktarliv (2008) og Ord og orgasme. Ein biografi
om Ola Raknes (2010).
Etter foredraget inviterer Instituttet til sosialt samvær med enkel servering.
Påmeldingen som er bindende kan gjøres pr. telefon /telefonsvarer 22 58 17 70
eller e-mail sekr@instpsyk.no senest 23. november 2011.
Entré: kr 100,-.
18. januar kl 19.00
x Onsdag
Eystein Victor Våpenstad
Om psykoanalytikerens reverie: Fra Bion til Bach.
Foredragsholder Eystein Victor Våpenstad er dr. philos, spesialist i klinisk voksenpsykologi,
klinisk barne- og ungdomspsykologi, klinisk psykologi med intensiv psykoterapi og han er
dessuten psykoanalytiker. Foredraget omhandler Bions begrep REVERIE og hvordan dette
berører kunstens evne til å formidle vanskelige menneskelige tema. Dette illustreres ved utdrag fra en barneanalyse, der analytikeren oppdager at hans tilstedeværelse og forøk på å
lytte empatisk forstyrres av stadige auditive/musikalske bruddstykker/innfall. Etter hvert
makter analytikeren å kjenne igjen denne musikken og sette den inn i en større sammenheng, og dermed bidra til økt forståelse av gutten.
8. februar kl 19.00
x Onsdag
Kari K. Holm
Avslutning…?
Kari K. Holm er psykolog og psykoanalytiker med fulltids avtalepraksis i Oslo. Hun har gjennom en årrekke hatt en sentral og viktig betydning for Instituttet, satt i den daglige ledelsen
i hele 16 år fra 1979 til 1995. I tillegg til sitt virke som lærer, veileder og læreterapeut har
Holm hatt ulike tillitsverv, nå medlem av Etikkutvalget. I mars 2011 ble hun utnevnt til
æresmedlem.
Holm vil i sitt foredrag snakke om et tema vi sjelden får behandlet i regulære seminarer,
nemlig avslutning. Hva karakteriserer en terapi som er ført til en naturlig avslutning? Holm
vil, i tillegg til å presentere kriterier for fullført behandling, snakke om hvordan man kan legge til rette for at en terapi kan føres dit. Hun vil også ta opp vanlige problemer som terapeuten kan ha ved avslutning av behandlingen.
34
Lørdags-seminar 03. mars 2012, kl. 10 – 15
Tonya Sue Madsen
Fornemmelser av det ordløse - transformasjon av psykisk smerte og språkets frigjørende
kraft.
Refleksjoner omkring terapeutisk arbeid med fraværstilstander i lys av fransk psykoanalyse.
Tonya Sue Madsen er psykolog og kandidat ved Psykoanalytisk Institutt.
9. mai kl 19.00
x Onsdag
Martin Svartberg
Affektregulering og affektinntoning i psykoterapi
Foredraget vil være todelt; først diskusjon av begrepet affektregulering og deretter det atskilte, men nært forbundne, begrepet affektinntoning. Begge begreper vil belyses med utgangspunkt i empiriske funn fra studiet av mor-spebarn interaksjoner, for så å poengtere
visse utviklingspsykologiske forhold og endelig å redegjøre for hvilke implikasjoner dette
måtte ha for psykoterapeuters forståelse av og relatering til voksne pasienter. I diskusjonen
av affektinntoning, som har blitt mest beskrevet i mor-barn forholdet, vil det bli gitt en detaljert definisjon av begrepet slik det kan forstås i terapi med voksne.
Martin Svartberg er psykiater og utdannet psykoanalytiker fra Toronto. Han har utdannelse
innen og erfaring med dynamisk korttidspsykoterapi, traume-relatert psykoterapi foruten
psykoanalyse og psykoanalytisk langtidsterapi. Han har i tillegg tidligere drevet forskning på
prosesser i og effekter av korttidsterapi gjennom mange år og publisert innen disse feltene.
Nåværende hovedinteresser omfatter mor-spebarn interaksjonen, relasjonelle traumer og
dissosiative tilstander, foruten psykoterapi generelt. Svartberg er i fulltids privat praksis i
Oslo, og han er medlem ved Institutt for psykoterapi.
kuRS OG kONFERANSER
23. Nordiske Psykiatrikonferanse: Schizofrenidagene i Stavanger.
9.-11. november, 2011
Info: http://www.schizofrenidagene.no
SOLMS-SEMINAR 27.-28. januar 2012, i Oslo,
se side 39
(tidl. Gabbard- og Fonagyseminar)
Trauma, Depression and Dreams, Neuroscience and Pschotherapy
Med Mark Solms og Marianne Leuzinger-Bohleber m.fl. Se egen annonsering og påmeldingsskjema lengst bak i Bulletinen
European Psychiatric Association. 20th European Congress of
Psychiatry (EPA 2012).
3.-6. March, 2012, Prague
Beyond Diversity Towards Harmony
www.europsy.net
35
The 30th Nordic Congress of Psychiatry will be held in Tromsø, Norway
5. – 8. June 2012.
Preannouncement
The congress organised by the Norwegian Psychiatric Association and the Norwegian
Association for Child and Adolescent Psychiatry on behalf of the Joint Committee of the
Nordic Psychiatric Associations and in cooperation with all Psychiatric Associations within
the Nordic Zone of the World Psychiatric Association.
There will be a separate program for candidates in psychiatric specialisation, young psychiatrists (LIS).
The scientific program will have a broad scope. Particular attention will be given to the influence of living conditions, social support and cultural diversities upon the prevalence of psychiatric disorders, stigma and anti-stigma, genetic and epigenetic research, mental health
services in primary care, clinical communication and self care.
The conference venue will be in the centre of the town with short distances to all congress
and cultural activities. The program will be announced spring 2011.
For mer informasjon gå til: http://ncp2012.org
2012 - Institutt for Psykoterapi - 50 år.
Instituttet feirer sitt 50-årsjubileum i 2012. Dette blir en stor mulighet for å markere
oss både lokalt og nasjonalt.
Vi har jobbet med en jubileumsbok som vil bli ferdig i løpet av våren 2012; med spennende og oppdaterte artikler knyttet både til fag og Instituttet. Den er vi stolte av!
Instituttet legger opp til et stort felles jubileumsseminar i Oslo fredag 21. og
lørdag 22. september med en avsluttende jubileumsmiddag. Vi har vært så heldige å få Lewis Aron fra New York som en av hovedforeleserne; han er en stor bidragsyter til ny kunnskapsutvikling og diskusjon om moderne psykoterapi med basis i
relasjonell teori. For å bli nærmere kjent med ham kan man lese et spennende intervju
via denne lenken: http://www.lewaron.com/SafranInterview09.pdf . I tillegg kommer
Tor Johan Ekeland, professor i sosialpsykologi fra Høgskulen i Volda, og Håvard
Nilsen, idèhistoriker og samfunnsviter fra Oslo. Fra egne rekker vil Instituttets forskningsutvalg ved Kjell Petter Bøgvald, Anne Grethe Hersoug og Randi Ulberg bli representert. Vi tror dette blir et meget spennende og faglig viktig jubileumsseminar.
Fredag kveld 21. september blir det en mer uformell samling i Instituttets lokaler, og
på den påfølgende jubileumsmiddagen lørdag 22. september vil vi feire
Instituttet og oss selv. Det blir stor stemning og en flott anledning til å treffe igjen
gamle venner og å bli kjent med nye medlemmer.
Vi kommer tilbake med mer detaljer omkring program og påmelding for jubileumsseminaret senere, så i første omgang må alle sette av datoene 21. og 22. september 2012.
36
WORKING WITH CONFLICT AND ALIENATION, 50 YEARS OF IFPS
the XVII International Forum of Psychoanalysis.
It is promoted by the International Federation of Psychoanalytic Societies (IFPS); In order to
celebrate the 50th anniversary of its foundation. It will be held in Mexico City from
October 10 to October 12, 2012. Hosted by the Mexican Institute of Psychoanalysis, founding member of the IFPS in 1962.
We invite you to reflect upon the following topics during the XVII IFPS Forum.
• Psychoanalysis and Neurosciences
• Object relationships
• Contemporary problems: migration, kidnapping, drug trafficking, terrorism, and
fundamentalism
• The psychodynamics of violence
• Development of the ego
• Depression as a challenge
• Constructive and destructive tendencies
• Etiology and psychodynamics of bullying
• The tyrant: power, politics, madness
• The self and virtual reality
• Psychoanalysis on line.com
Drosjer i Mexico City
INVITATION TO PRESENT INDIVDUAL PAPERS.
We invite interested parties to present individual papers, limited each to 20 minutes.
Please send abstracts (250-word) before Jan. 30, 2012 to IMPAC
by e-mail forum17impacmexico@gmail.com, with the following format:
Times New Roman font size 12, either in Word 2003 or Word 2007.
OFFICIAL LANGUAGES FOR FORUM XVII: Spanish and English.
(Translation will be Portuguese).
Rebeca Aramoni
Gila Jiménez.
The Organizing Committee
XVII Forum
37
SEMINARvIRkSOMhETEN
NYE SEMINARER FRA HØSTSEMESTERET 2011.
Innføringsseminar i Oslo.
Innføringsseminar i Oslo II.
Seminarleder Kjell-Petter Bøgwald
Lege Morten Bakke
Lege Frida Doksrød
Lege Tetyana Gryshchenko
Lege Marianne S. Kvamsdahl
Lege Monica Moen
Psykolog Irene Giovanni Njølstad
Psykolog Ida Stubberud
Psykolog Jørn Martin Unneland
Seminarleder Anne Lise Flemmen
Psykolog Anne Cathrine Brubakken
Lege Maria E. Hagen Engebretsen
Lege Frøydis Haugan
Lege Anja Hansgaard
Lege Florian Schönfeld
Lege Margrethe E. Songstad
Psykolog Mona Stordalen
Psykolog Ragnhild Tynes Vågen
Innføringsseminar i Trondheim.
Seminarleder Rune Johansen
Lege Kjersti Melland Brandtzæg
Lege Carl Getz de Béthencourt
Lege Liliana Lauvsnes
Lege Kristian Lind
Lege Robert Rahn
Psykolog Mette Kvisten Steinan
Lege Berit Sæther
Følgende seminarer med start i august 2012 blir utlyst i tidsskriftene og
på vår hjemmeside med søknadsfrist 20. mars 2012.
Søknadsskjema finnes på hjemmesiden.
• Innføringsseminar i Oslo og Bodø.
• Videregående seminar i Oslo og Østfold.
Planlagte seminarer:
For vårsemesteret 2013 regner vi med å utlyse innføringsseminar i Oslo og Bergen, samt et
videregående seminar i Oslo og et i Agder.
ANNEN INFORMASJON
GENERALFORSAMLING
Instituttet avholder ordinær Generalforsamling 21. mars 2012.
Saker som ønskes fremmet på Generalforsamlingen, må være Styret i hende senest 17. januar 2012. Sakene bes konkretisert med forslag til vedtak. Innkallingen til
Generalforsamlingen, vedlagt dagsorden og nødvendige sakspapirer, sendes medlemmene
og kandidatmedlemmene minst tre uker i forveien pr. mail.
38
Valg til styret, valgkomitéen og etikkutvalget rettes henvendelse direkte til
Valgkomitéen v/ Laila Hjulstad, tlf 22 33 05 55, lailahjulstad@hotmail.com,
Inger Anita Brynestad, tlf 22 46 38 36, iabrynestad@hotmail.com eller
Knut Bakstad, tlf 22 59 83 00, keba@bluezone.no
vIkTIG MELDING
Vi gjør oppmerksom på at det ikke blir sendt ut sakspapirer til
Generalforsamlingen pr post. Innkalling, dagsorden og alle
sakspapirer vil bli lagt ut på hjemmesiden.
På forespørsel sender vi gjerne pr. post.
FOND FOR FAGLIG FORDypNING
Instituttet mottok i 2010 en gave på kr 1 250 000.- fra en privat giver. Disse pengene er gitt
som en stimuleringspakke fordelt over en periode på 3 - 5 år for å hjelpe i gang psykoterapiforskning blant medlemmene ved vårt institutt. Pengene inngår i instituttets Fond for faglig
fordypning og er underlagt dette fonds vedtekter. Instituttet vil derfor oppfordre dere, som
medlemmer av Instituttet, å ta frem ting dere har i skuffen, ideer dere har om skriving fra
egen praksis eller andre prosjekter dere lurer på. Det er ønskelig med publisering i refereebaserte tidsskrifter. Vi tenker også at de som har kommet i gang med skriveprosjekter på
skriveseminarer ved Instituttet kan søke om tilskudd for frikjøp av tid til å ferdigstille sitt
manus. Ta kontakt med daglig ledelse for utfyllende informasjon og veiledning, ved administrativ leder Jan Ole Røvik adm-leder@instpsyk.no .
vI øNSkER TRE NyE MEDLEMMER vELkOMMEN!
Disse er: psykolog Evy Lind, Kolbjørnsvik og legene Fred Heggen, Oslo og
Tor Christopher Fink fra Førde.
vI SøkER MEDLEM TIL wEbREDAkSJONEN
Instituttet søker medarbeider i Webredaksjonen. Vi søker medarbeidere blant medlemmene
som kan tenke seg å jobbe med journalistiske og /eller webtekniske ting på vår hjemmeside. Vedkommende må være "på nett". Pr idag er det to medlemmer i webredaksjonen samt
administrativ leder som er sekretær. Interesserte bes vennligst ta kontakt med Jan Ole
Røvik på adm-leder@instpsyk.no
39
OvERSETTELSE NORSk - ENGELSk
av faglige artikler, foredrag, kasus-fremleggelser.
Jeg har bodd i England i mange år og har lang erfaring med faglige oversettelser fra min tid
som sekretær i Norsk Psykoanalytisk Institutt.
SUSI ENDERUD
Elgefaret 51, 1362 HOSLE
Tlf./fax 67 14 31 97,
E-mail: susi.enderud@c2i.net
Frist for innlevering av stoff til neste Bulletin er 10. februar
Nr 1/2012 vil bli sendt fra Instituttet i uke 10.
NyE bøkER I bIbLIOTEkET
Buechler, Sandra, Making a Difference in Patients´ Lives, emotional experience in the therapeutic setting
Routledge, New York 2008
Garland, Caroline ED, Understanding Trauma, a psychoanalytical approach
Karnac, London 1998
Levy, Susan og Lemma, Alessandra, The Perversion of Loss, psychoanalytic perspectives on
trauma
Whurr Publ. London 2004
40
TRAuMA, DEpRESSION AND DREAMS
NEuROScIENcE AND pSychOThERApy
Mark Solms og Marianne Leuzinger-Bohleber
Marianne Opaas og Erik Stänicke
Seminar 27.­28. januar 2012
Vika Konferansesenter, Thon Hotell Vika Atrium, Munkedamsveien 45, 0250 OSLO
Fredag 27. januar kl 9.00­16.00
Lørdag 28. januar kl 9.00­12.30
Seminaravgift: kr 2.200,­ inkl. lunsj fredag
Kulturaften kl 19.00
Seminaret er det tredje i rekken av et samarbeidsprosjekt mellom Norsk Psykiatrisk
Forening, Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk Forening, Norsk Psykologforening, Institutt
for Psykoterapi og Norsk Psykoanalytisk Forening. De to foregående seminarer hadde Glen
O. Gabbard, og Peter Fonagy som hovedforelesere. En rød tråd gjennom disse seminarene
har vært å presentere terapifeltet ut i fra en oppdatert psykodynamisk og nevrovitenskapelig synsvinkel
Om foredragsholderne:
MARK SOLMS er nevropsykolog og psykoanalytiker. Han har sin psykoanalytiske utdannelse fra London. Han bor og jobber nå i Sør-Afrika.
Han har skrevet en rekke artikler om samspillet mellom psykodynamisk
teori og nyere nevrovitenskap; under samlebetegnelsen “nevropsykoanalyse”. Han har skrevet over 350 artikler og er bl.a. kjent for boken
The Brain and the Inner World der han undersøker forholdet mellom
psykoanalyse og nevropsykologi. Han har et bredt interessefelt, og har
skrevet en rekke artikler om drøm, REM søvn, bevissthet, psykoanalyse og nevrovitenskap. Mange av oss hørte ham på IFPS konferanse i
Athen sist høst der han bl.a. snakket om det nevrovitenskapelige
grunnlag for drøm. Han refererte til spennende nåtidig forskning om drømmer, og han diskuterte aktuell drømme-forskning i forhold til Freuds tidlige hypoteser om drøm.
MARIANNE LEUzINGER­BOHLEBER er professor i psykoanalytisk
psykologi ved Universitetet i Kassel og leder for Sigmund Freud
Instituttet i Frankfurt. Hun er læreanalytiker i den tyske psykoanalytiske foreningen og medlem av Swiss Society for Psychoanalysis. Fra
2001 til 2009 var hun leder for Research Subcommittees for
Conceptual Research i den internasjonale psykoanalytiske organisasjon
(IPA). I samme tidsrom var hun gjesteprofessor ved University College
i London. Siden 2009 har hun vært en del av det såkalte Research
Board (forskningsledelsen) i IPA. Hennes forskningsfokus har vær klinisk og empirisk forskning i psykoanalyse samt vitenskapsteoretisk og
begrepsmessig forståelse av psykoanalyse. Hun forsker også på psykoanalyse i forhold til pedagogikk, kognitiv teori, nevrovitenskap og litteratur. Hun har
forts. neste side
41
skrevet flere bøker og en rekke artikler; bl.a. om tidlig utvikling, utviklingsforstyrrelser, identitet og depresjon.
MARIANNE OPAAS ER PH.D. - kandidat og forsker ved Nasjonalt
Kunnskapssenter om Vold og Traumatisk Stress (NKVTS). Hun er spesialist i klinisk psykologi og i samfunnspsykologi, og har utdanning i intensiv psykodynamisk terapi fra Institutt for Psykoterapi.
Hun ledet et landsomfattende prosjekt, “Sorg og Omsorg”, om organisering av støtte til mennesker i sorg i årene 1987-91, jobbet i psykisk
helsevern i 14 år, hovedsaklig med voksne med psykoser, og har de
siste 6 årene arbeidet med et forskningsprosjekt om behandling og rehabilitering av traumatiserte flyktninger. Hun har i alle år hatt en deltids
privatpraksis ved siden av annet arbeid.
ERIK STäNICKE er Ph.D og spesialist i klinisk psykologi. Han er nå
ansatt som 1. amanuensis ved Universitetet i Oslo. Han er også kandidat ved Norsk psykoanalytisk institutt.
Han har studert ulike modeller av psykologisk endring innen psykoanalyse, og har argumentert for at det er viktig å ytterligere differensiere
endringsbegrepet. For å gjennomføre kvantitative empiriske studier på
psykoterapi er en avhengig av å ha tilgjengelig klinisk relevante begreper om endring.
Han har utgitt flere artikler og to bøker: "Fra hermeneutikk til psykoanalyse" skrevet sammen med filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen og
"Psykiatriboken" skrevet sammen med Finn Skårderud og Svein Haugsgjerd. Sistnevnte bok
er oversatt til svensk og dansk.
TRAuMA, DEpRESSION AND DREAMS.
NEuROScIENcE AND pSychOThERApy
Fredag 27. januar
8.15-9.00
9.00-10.30
10.30-11.00
11.00-12.00
12.00-13.15
13.15-14.15
14.15-14.45
14.45-15.45
19.00
42
Registrering
Åpning
Mark Solms “Why do we dream?”
Pause
Marianne Leuzinger-Bohleber “Psychoanalysis and neurosciences:
some remarks on dreams and realities in a fascinating contemporary
dialogue”
Lunsj
Marianne Opaas ”Traumatized refugees in psychotherapy: the implication
of personality functioning for treatment”.
Pause
Erik Stänicke “Concepts of change in psychotherapy and psychoanalysis”
Kulturaften med musikere fra Barrat Due, tapas og vin/min.vann
Lørdag 28. januar
9.00-10.30
10.30-11.00
11 00-12.00
12.00-12.30
Marianne Leuzinger-Bohleber ”Chronic depression: a challenge for
psychoanalysis as well as for cognitive-behavioral treatment.
First results from a contemporary therapy-outcome study”.
Pause
Mark Solms “Status of dreams in contemporary psychoanalysis”
Panel
Praktiske opplysninger:
Tid: Fredag 27. og lørdag 28. januar 2012
Sted: Vika konferansesenter, Thon Hotell Vika Atrium, Munkedamsveien 45, 0250 OSLO
Pris for seminaret er kr. 2 200,- inkl. lunsj fredag.
Kulturaften fredag kveld kl. 19.00 med klassisk minikonsert, tapas og vin, kr 350,NB - egen påmelding!
Påmelding innen 1. desember 2011. Bruk svarslippen nedenfor eller send en e-post med all informasjon til solms@instpsyk.no. Faktura blir sendt i posten. NB, hvis arbeidsgiver skal betale
må fullstendig fakturaadresse og referansenummer påføres påmeldingen.
Maks deltakerantall på seminaret 230, førstemann til mølla-prinsippet gjelder ved påmelding.
Hotellinfo: Det er frem til 1.12.11 reservert rom på Thon Hotel Vika Atrium, Munkedamsveien
45, 0250 OSLO. Deltagerne må selv kontakte hotellet på tlf. 22 83 33 00 eller e-post
vika.atrium@thonhotels.no for å reservere rom. For å bestille rom fra 26.-28. januar, oppgi
referansekode: 3951521, og for å bestille rom fra 27.-28. januar, oppgi referanse 3951523.
Pris kr. 1375,- for enkeltrom inkl. frokost.
NPF har godkjent kurset som 10 timers fritt spesialkurs og som 10 timers vedlikeholdsaktivitet til
spesialitetene i klinisk psykologi
Dnlf har godkjent seminaret med 10 timer for både videre- og etterutdanning i Psykiatri og
Barne- og ungdomspsykiatri.
---------------------------------------------Påmeldingsslipp: --------------------------------------------Påmelding innen 01.12.2011 til Solms-seminaret v/ Institutt for Psykoterapi,
Pb 4254 Nydalen, 0401 OSLO, eller solms@instpsyk.no
Deltakernavn: .........................................................................................................................
Arb.sted: .................................................................................................................................
Faktura-adresse:......................................................................................................................
E-post: .......................................... Telefon: ...........................................................................
Jeg ønsker også å delta på kulturaften fredag 27. januar, pris kr. 350,- .................................
Et samarbeidsprosjekt mellom Norsk psykiatrisk forening,
Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening, Norsk psykologforening,
Institutt for Psykoterapi og Norsk Psykoanalytisk Forening
43
Avsender: Institutt for Psykoterapi, Postboks 4254 Nydalen, 0401 OSLO
B
Postboks 4254 Nydalen, 0401 OSLO • Nydalsvn. 15, 0484 Oslo • Tlf.: 22 58 17 70
E-mail: sekr@instpsyk.no • Bankgiro 6042.06.01959
www.instpsyk.no
44