IKON - Atrium - Universitetet i Bergen
advertisement
Atrium Studentmagasinet for Humanistisk fakultet UiB nr. 2 2011 18. årgang Det humanistiske fakultet Sydnesplass 9 5007 Bergen 55 58 20 79 atriumkontakt@uib.no http://atrium.b.uib.no Atrium Atrium kjem ut to gongar i semesteret. Ekstern bidragsytar i dette nummeret: Magasinet vert gjeve ut med stønad frå Det humanistiske fakultet og Kulturstyret. Desse står utan redaksjonelt ansvar. Rannveig Fridtun Øyen rannveig.fridtun.oyen@gmail.com Leder Trykk: Bodoni litteratur Samfunn litteratur 20 44 på løpetur med murakami Forfattermyten om den usunne bohem er brutt. 29 sprøytede sitroner Vandrehistoriene avslører fordommene våre. lekende litteraturhistorie Fra Gilgamesj til Salman Rushdie. Du er du og du duger! 3 - LEDER Redaktør mona maria løberg manamoria@gmail.com Journalistansvarleg marit solemdal marit_solemdal@hotmail.com Økonomiansvarleg anders ekelund aekelund@start.no Fotoansvarleg ellen marie F. Risbruna ellenmarier@yahoo.no Layoutansvarleg ALEXANDRA AZANOVA alexandra.azanova@gmail.com Redaksjonssekretær Kristin Austrheim k.austrheim@student.uib.no Journalistar Anders Ekelund, Marit Solemdal, 4 - thoughts about the earthquake / What can a japanese student do? 6 - skandinavisk fokus på hf og sv / Vi må fremme våre fag! 7 - navnløst / Dikt av Johanne Magnus 8 - den smale scene / Borealisfestivalen gjør seg utilgjengelig 12 - sitronkaffe framfor paracet / Vi tester kjerringråd 16 - En mørkeblå politisk bølge / De konservative i Frankrike 26 - vivian maier: gatefotografen / Nyleg oppdaga fotograf presenterast 32 - kulturarbeid pågår / Om nettvirkeligheten, kulturhus og prestasjoner 34 - helt til india for å «finne sæ sjæl» / Er gresset grønnere utenfor Vesten? Alice Hjelle, Mona Maria Løberg, Paul André Sommerfeldt, Kristin Austrheim, Ingvild A. Jansen, Solveig Hesvik Frøyen, Ingrid Marie Andersen, Jonas Finnanger, Johanne Magnus, David Serra, Aya Katsuki, Charlotte Riise. 36 - går / Dikt av Johanne Magnus Fotografar Åshild S. F. Thorsen, Solveig Hesvik 42 - Fagpresentasjonen / Praktisk informasjonsarbeid gir arbeidserfaring Frøyen, Ingrid Marie Andersen, Charlotte Riise, Ellen Marie Fiære Risbruna, David Serra, Aya Katsuki, Mona Maria Løberg, Hanne Kari Njåstad, Jonas Finnanger, Hanne Dale. 37 - den store curlingkampen / Vår journalist prøvde den snodige sporten 38 - sk brann - fc barcelona / A Barcelonan’s encounter with football 47 - pensumfritt / Hva leser studentene på HF-kafeen Ad Fontes? Layout Mona Maria Løberg, Hanne Dale, Luise Storch, Alexandra Azanova, Kristin Austrheim, Anders Ekelund, Solveig Hesvik Frøyen, David Serra, Ingrid Marie Andersen. Illustrasjon Hanne Dale, Mona Maria Løberg, IKON er Atriums visuelle seksjon som består av bidrag fra studentar ved Det humanistiske fakultet. Tema for IKON ANALOG Ellen Marie F. Risbruna. Framside Ellen Marie F. Risbruna Bakside Åshild S. F. Thorsen Neste tema: SØPPEL Send inn ditt bidrag til ellenmarier@yahoo.no Tekst: Mona Maria Løberg manamoria@gmail.com Illustrasjon: Hanne Dale hanne.dale@gmail.com Overskriften kommer fra en barnesang jeg av og til fikk høre da jeg var liten. Som barnesanger flest, er strofa enkel og grei. Rett til saken selv! Du duger! Noen ganger føler man ikke at det stemmer. Vi humanister er ikke økonomer og ikke kan vi sette opp et hus. Hva skal vi egentlig med humanistene? Vi kan oversette, for språk har vi. Ja, det er jo matnyttig. Men hva annet? Mye. Så mye at det blir vanskelig å si i en enkelt setning. Men jeg kan prøve meg på flere setninger. Vi er gode på kommunikasjon og formidler gjerne gjennom tekst og bilder. Dessuten har vi fag som retorikk, litteratur og kulturvitenskap og kan tolke tekster og handlinger. Hva betyr det for eksempel at det florerer med historier om at narkomane renser sprøytene sine i sitronene?* Mange av oss er dessuten gode på etikk. Ansetter du en av oss i din bedrift vil du være tryggere på at etiske dilemmaer vil bli diskutert før det får konsekvenser. En humanist gjør organisasjonen sterkere. Vi kan analysere trender i samfunnet og svare på hva folk virkelig trenger og hvordan ulike produkt vil tas i mot av samfunnet. Vi følger med i tiden, men samtidig kan vi vår historie. Vi vet hva som har blitt gjort tidligere og hvilke virkninger dette kan ha. Dessuten er vi gode på kvalitativ metode. Vi vet hvordan vi kan intervjue og observere et miljø, og analysere materialet vi får. Dette er nyttig når det er stor usikkerhet rundt hvorfor folk gjør som de gjør. Humanisten er så klart nyttig! Men som humanist må man tenke over hva man kan bruke kunnskapen til. Vi må spørre oss hva vi kan - hva som skiller oss fra andre. En annen gruppe som også indirekte får høre at de ikke duger, er fotografene. Alle er enige om at fotografen er viktig i en avisproduksjon, men hun likestilles sjeldent med forfatteren. I mange blader får man dessverre inntrykk av at det er forfatteren som er den virkelige kunstneren, for i motsetning til fotografen er det forfatteren som står øverst med mailadressen sin påklistret ved hver sak. Slik vil ikke Atrium ha det. Fotograf og forfatter er likestilt hos oss, og i det siste året har vi styrket fotomiljøet i magasinet gjennom oppstart av mørkerom. Det er så klart lenge siden den digitale revolusjonen, så vi trenger strengt tatt ikke noe analogt medium for å drive magasinet. Men samtidig ser vi at gjennom mørkeromsarbeidet får fotografene større forståelse for hvordan et fotografi blir til og den enkelte fotograf får større kontakt med andre fotografer. Derfor er fotospalten IKON dette nummeret dedikert til fototgrafene selv med temaet «analog». * Dette er en vandrehistorie som forteller mer om oss enn om de narkomane Redaksjon Comment- Thoughts about the earthquake Big news of disaster in Japan suddenly hit me in Norway. What could I do? Text and photo: Aya Katsuki glitter_commune0915@ybb.ne.jp On March 11th, I woke up and checked the Internet, and realized that something serious had happened. A huge earthquake had occurred in the northeastern Pacific Ocean in Japan. Since earthquakes are not a rare natural disaster in Japan, it did not surprise me much. However, after a while the news showed horrible damages to the land, and the number of victims grew higher and higher. When I saw a picture of a place where there used to be a town – but had been reduced to rubble because of the tsunami – I felt as if I was looking at a photo from a war zone. At this time, I could not believe it. To be here in Norway, very far away from Japan, I could not stop checking the news online: I checked almost every hour. In addition, since it was difficult to know what was actually happening to daily life in Japan, I kept trying to contact my family and friends. Had I not done so, I would have been unable to calm down. I had never experienced a natural disaster of such dimensions. But now, the news broadcasted horrible damages that I could never have imagined. Feeling helpless What made me frustrated was a sense of helplessness. People were suffering both psychologically and physically, from losing their houses, cars and even family or friends, from lacking food, water, blankets, oil, and clothes. I, on the other hand, could buy food and blankets whenever I wanted, drink water from the tap in my room whenever I pleased. But, obviously, I could not easily deliver those things to those that needed them, even if I wanted to. It is said that sending items like these would only make a disaster area more complicated, as the people who distribute those goods have to check and assort the items according to size for clothes and expiration date for foods. I could only watch the news and pray that the disaster would not get worse. tips for what people should do to protect thems elves before an earthquake or aftershock occurs, and by holding fundraising activities. After learning about these groups, Japanese students in Bergen formed the group «Bergen for Japan», its main activities being placing and managing donation boxes and holding fundraising activities. The money collected will be sent to the Japanese Red Cross Society through the Japanese Embassy in Norway. It is obvious that large amounts of money will be needed for medical relief work, disaster relief and various recovery activities in the long run. Thus, Bergen for Japan hopes that many people will support Japan. Bergen for Japan From Norway Only a few days after the earthquake, however, I found out that I could do something for Japan, even though I was in a foreign country. Japanese students studying abroad all over the world started to organize groups called «For Japan». The groups would support Japan’s rehabilitation from the earthquake, mainly by translating documents to various languages, such as One thing that I found interesting when I contacted my friends in Japan, was that most of them asked me if the earthquake was also on the news in Norway. They did not know that it was actually top news in Norway and that people continually asked me if my family and friends were ok. Japanese people do know that Norway is far away from Japan, but it is hard What made me frustrated was a sense of helplessness. to know to what extent people in faraway countries would react to the news. Therefore, I am sure that people will be happy to know that people in other countries are caring and trying to help Japan. Those supporting can help people both practically and by showing empathy and support. Though, in fact, I am already feeling so much kindness from people in Norway these days. There were many who cared about my family and friends in Japan right after the earthquake. Besides that, the newspaper interviewed us and posted an article about Japanese students in Bergen and University held meetings for Japanese students and Japan. general idea is that when someone is sick or has passed away, people worry or think about them so much. But people cannot do anything, so at least they want to convey their feelings to them. Thus, people fold paper cranes to show that they are thinking about them. What made us able to enjoy this activity was people’s smile when they got a folded paper crane. Especially, children looked so happy when they got it and that made us also smile. It was a nice experience to communicate with local people, who we do not usually talk to. With people’s attention and cooperation, we could work hard. By March 26th, we had collected I am already feeling so much kindness from people in Norway these days. about 17,000 NOK. We hope we can continue this activity with cooperation and kindness of people in Norway. First fundraising activity The major event was our first fundraising activity in the city center. There were lots of people out enjoying the beautiful weather during the weekend. Though we were holding handmade donation boxes and posters, there were only about 10 Japanese students who were standing there trying to collect money. When we just stood there, it was hard for people to see what we were doing. So we yelled for support in Japanese, English and Norwegian. None of us had done this kind of thing in a foreign country before, so we were both nervous and embarrassed. But after we started to use our voices, people gradually came up to us to donate or to talk. Various people, such as small children, teenagers and elderly people stopped by and donated money. We gave a folded paper crane to everyone who donated. In Japan, people fold cranes, especially 1000 cranes, and send to patients with wishes of recovery from disease and longevity. One of the reasons behind this custom is an idiom that says that «Cranes live for 1000 years, turtles live for 10.000 years.» The Bergen for Japan Japanese students worked with fund raising for the Japanese Red Cross. From the left: Xin Wen, Yasuaki Yamano, Asuka Takeda, Masaaki Takahashi. HF IKON Skandinavisk fokus på HF og SV Åshild S. F. Thorsen Både Sverige og Danmark har gått aktivt inn for å fremme humanistiske og samfunnsvitenskaplige fag i næringslivet og det er på tide at Norge gjør det samme. Tekst: Ingrid Marie Andersen ingrid.mariea@gmail.com Foto: Mona Maria Løberg manamoria@gmail.com I slutten av mars i år dro jeg sammen med en gruppe studenter fra HF og SV til konferansen Suitable for Business i København for å vise at våre studier også kan bidra i businessverdenen. Her ble vi møtt av noen av Skandinavias mest engasjerte studenter innenfor HF og SV sine utallige fagfelt, med samme mål: å fremme vår kunnskap i arbeidsmarkedet. Det er ikke sjelden kost at vi med våre fagdisipliner får høre at vi kan bli det meste, både lærer- og rådgiverstillinger står åpne, men nå er det virkelig på tide at både vi og arbeidsmarkedet – og ikke minst universitetet – åpner øynene for alt annet vi har å bidra med i næringslivet. En hører ofte at man i dag trenger innovative, nyskapende, kreative hoder for å kunne beholde viktige fokus på miljø, global oppvarming og forholdet mellom u- og i-land samtidig som man tenker økonomi. Hvem er vel bedre å ansette enn oss som studerer historie, filosofi, kultur, språk, kommunikasjon, sosiologi, sosialantropologi eller sammenlignende politikk? Verdiene må revurderes – de må inneholde sosiale forhold så vel som økonomiske. Danmark arrangerte april i år den første nordiske casekonkurransen innenfor business for HF- og SV-studenter. Sverige følger opp med Projekt Athena, som skal fremme våre fag. Harvard har allerede holdt debatter og konferanser for å fremme temaet i USA – nå er det på tide at vi i Norge tar tak i vår egen utdanning og viser hva vi kan. En skal ikke føle at en studerer bare for å studere, uansett om man er på bachelor- eller masternivå! Vi skal bruke den kunnskapen vi tilegner oss og vi skal overbevise arbeidsmarkedet om at våre fag bringer fremtidens kreative og innovative løsninger. Men hvordan skal vi kunne overbevise dem hvis vi enda ikke har overbevist oss selv? Uten tittel Tekst: Johanne Magnus joma85@hotmail.com Jeg skriver ingenting. Fingrene klamrer seg til tastaturet. Trykker hardt og lenge på K. Etter hvert presser jeg pekefinger mot I. Kanskje jeg klarer å få frem et ord? Som en pianist trykker jeg vilt, men bestemt rundt på pc-ens tangenter. En rytmisk melodi som minner mer om bråk. Foran meg lyser skjermen. Den fylles opp av sorte tegn. Foreløpig utydelig. Jeg forstår ikke hva som står der. Men det ser bra ut. Kultur Landmark var fyllt med mennesker kvelden den 24. mars. Jeg visste at det «skjedde noe» i regi av Borealis denne kvelden, men jeg ante ikke hva som ventet meg. Jeg var spent. En mann tipset meg om at det var ute i gangen konserten skulle være. Folk satt i de små trappene og på gulvet for å høre Thomas Bonvalet spille. Jeg hadde lest om han i Borealis sitt psykedeliske program, men forskjellen på meg og de som satt rundt meg var at jeg ikke forstod noe av det. hver sang. Hele han bukket og smilte i det tjukke skjegget. Jovialt, men ekte. Å KOMME INNENFOR Mens jeg sitter der i trappa og lytter, ser jeg meg rundt. Her sitter de innvidde, de som må få med seg kveldens konserter, som forstår programmet og som er innenfor. Dagen før konserten spurte jeg festivalsjefen Alwynne Pritchard om hvem som var målgruppen for Borealis. Er det de hippe og de kule, musikerne, kultureliten? Hun svarte meg slik: DET FØRSTE MØTET – For meg er det ikke en aldersgruppe, Jeg hadde prøvd å lese meg opp på Borealis sosial gruppe eller etnisk gruppe som er sitt program noen dager før. Det var ikke så målgruppa. Det er menneskene som er lett. Dels på grunn av de lysende, oransje eventyriske. stripene som fikk meg til å myse og dels Og hvem har ikke lyst til å se på dem fordi den lille skriften fortalte om noe jeg selv som eventyriske? Åpne for verden. overhodet ikke forstod. Beskrivelser av Den ligger der ute og venter på deg! følgende sort gjorde meg ikke klokere: Heller ikke ut fra plakatene er det «...harmonica reed (beaten & blowed), lett å forstå hva man kan forvente, for det mouth organ, tuning forks, plectrum er ingen store band-navn som det er i de of dried poppy» eller «...small motors kommersielle festivalene. Hvorfor vil de manipulate the mechanized orchestra ikke forklare hva man kan forvente seg? in real-time, the composer acting as Pritchard svarte: facilitator of a process in perpetual – For noen festivaler er det mer viktig mutation». å si hva de kommer til å oppleve, men for Nå skal det sies at det kan være Borealis er det mer viktig å si: «Stol på vanskelig å forklare samtidsmusikk. Og oss! Vi vet hva vi gjør!» Bonvalet sin musikk var ikke et unntak. Men det er ikke slik det vanligvis er. «Han spilte med instrumentene på en Mennesker er vanedyr og vi prøver oss måte man vanligvis ikke gjør!» hørte jeg ikke så ofte på nye arenaer som man ikke meg selv forklare til en venninne etter blir invitert inn i. Jeg pleier ikke å gå på konserten. Bonvalet teateret, for det gjorde brukte bein og føtter vi ikke i min familie. som instrument, Det å dra på festival metronomen ble et hvor jeg skal ligge i telt rytmeinstrument og i en hel uke er for meg banjoen klimpret helt vanlig, men for og veivet han med andre er det dét som er slik at store deler en ukjent verden. Man av musikken bestod har jo lyst til å oppleve Festivalsjef Alwynne Pritchard ønsker ikke å fortelle publikum hva de skal forvente seg. av feedbacken som noe nytt, men man oppstod når han kom trenger tryggheten til å nær mikrofonen. Det gjøre det – og å føle at er da forståelig at beskrivelsene i Borealis man hører hjemme der man kommer. sitt program blir så uforståelige når måten Når jeg så smått prøver å forklare å spille på fremstår så utradisjonell. at det var vanskelig å forstå Borealis Bortsett fra vanskelige beskrivelser, programmet, forklarer Pritchard at det var møtet med Thomas Bonvalet og er slik program for samtidsmusikk ser Borealis veldig nært. Bonvalet var intenst ut. Dette er en helt vanlig utforming og tilstede i det lille rommet. Hele han en helt vanlig måte å omtale musikere dirret nevrotisk til lydene han skapte og på. Jeg tror på henne, og med det ser jeg følelsene han uttrykte smittet lett over enda tydeligere at dette er en arena jeg på lytterne. Musikken var strippet for definitivt har stått utenfor. lag med staffasje som vanligvis dekker til musikeren. Bonvalet viste fram seg selv BEHOLDE DET UTILGJENGELIGE og hans instrumentale sanger gled fint Jeg tror at Borealis ønsker å være inn i hans ekstremt hjertelige takk etter utilgjengelig, slik mange andre Stol på oss! Vi vet hva vi gjør! Den smale scene Borealis-festivalen gjør seg utilgjengelig for de uinnvidde, noe som er synd, da flere burde oppdaget den fantastiske samtidsmusikken som festivalen gir rom for. Tekst: Mona Maria Løberg manamoria@gmail.com Foto: Ellen Marie F. Risbruna ellenmarier@yahoo.no Programmet for Borealis 2011 Årets tema «Tripping» ble tolket slik i festivalens psykedeliske program. Musikken var også særdeles passende til temaet. samtidsscener gjør. At de ikke vil ha et større publikum. De kunne reklamert på en annen måte eller henvendt seg på andre vis. Men det gjør de ikke. Borealis må ikke være utilgjengelig, for det er ikke en naturlig gitt konstant at visse musikkstiler fører til en viss grad av utilgjengelighet. Ta for eksempel opera. Filosof John Storey skriver i boka Inventing Popular Culture om hvordan operaen ble transformert fra å være en populær kulturform til å bli vanskelig å forstå for veldig mange mennesker. Den var svært tilgjengelig for alle typer mennesker i den offentlige kulturen – inntil noen elitegrupper i New York i perioden 1825 - 1850 la planer for å gjøre operaen mer utilgjengelig for folk flest. Planene ble utført og operaen ble institusjonalisert. Den fikk sin egen bygning: operahuset, Vanskelige beskrivelser Hvis du ikke forstod så mye av det psykedeliske festivalprogrammet er du antagelig ikke oppvokst med samtidsmusikk. Festivalsjefen Dyktige Alwynne Pritchard ønsker at de eventyriske menneskene skal komme på festivalen, de som vil oppleve musikk uten å vite noe på forhånd. det ble stilt krav om egne kleskoder og all sang skulle være på et utenlandsk språk. Samtidig krever samtidens kunstscene mye av tilskuerne. De må ta seg god tid til å tolke det de ser og opplever for å forstå hva kunsten gjelder. Og når man blir tvunget til å prøve å tolke noe som er vanskelig, risikerer man å stå utenfor og føle seg dum fordi kunsten ikke gir noe. Er det egentlig noen mening å hente, kan vi spørre oss når vi føler kunsten er irrasjonell og platt. Budskapet i denne kulturen ligger ikke på utsiden, forståelig i løpet av et millisekund, men må brukes mer tid på. Den krever noe av oss, at vi tenker, at vi graver i våre egne opplevelser og tanker. Hva kan vi? Hva vet vi? Og hvordan kan vi selv skape mening av dette? Og dersom man kommer til det stedet at man føler man har evne til å tolke kunst (i bred forstand) får man desto mer tilbake. Kanskje man har lært litt mer om seg selv eller sett verden i et annet lys. Og ikke minst, man føler seg innenfor. KULTUREN SOM STYRKER DE FÅ Samtidsmusikken blir ikke spilt så ofte på radio eller tv, men i Bergen vises den gjerne for et titalls mennesker på Bergen Kjøtt. Der var jeg da Ensemble Cairne spilte sine marerittaktige stemninger og Tor Åge Bringsværd leste opp fra sin nyeste roman Slipp håndtaket når du vrir. Ensemblet fulgte årets Borealis-tema «Tripping» med sine psykedeliske toner, og musikken fikk meg til å tenke, ja nesten føle, hvordan det er å være psykotisk. Alt er i ubalanse. Alt er urovekkende. Til tider var det partier med ro, men alltid med et sting av at noe er unormalt. Ensemblet spilte i fire deler, hvor Bringsværds naive tekster og godslige stemme stod i stor kontrast til det voldsomme kaoset som ellers fylte det kalde betongrommet. Jeg kjedet meg ikke et sekund, og jeg aner ikke hvor lenge konserten varte. Etterpå var jeg i en rus av lykke. Jeg hadde oppdaget noe nytt - jeg kan faktisk elske samtidsmusikk! Det som jeg før kalte «pling-plong-musikk» ga nå mening. Jeg følte jeg forstod det. Jeg var lykkelig der jeg satt på første rad i en rød sofa med to av mine beste venner og følte for å fortelle om dette til resten av verden. Men skal det være for alle? Er det problematisk at det var så få på disse konsertene? Den kjente sosiologen Pierre Bourdieu har en gang sagt at: «...the function of culture (...) is to strengthen the feeling of belonging in some and the feeling of exclusion in others». Dette vil i såfall bety at dersom fotballfans skal føle tilhørighet med Brann må det være andre som ikke gjør det. Alle kan ikke heie på Brann. Det ville vært meningsløst. Kan man dermed også si at samtidsmusikk-elskere sin identitet går i oppløsning dersom flere blir interessert i denne musikken? Samtidig kan man tenke at dersom samtidsmusikken blir gjort mer tilgjengelig, vil ikke alle som hører om den falle for den. Og det kan da ikke være så galt å prøve å favne et større publikum, så lenge musikken forblir den samme – forbaska bra. Jeg hadde oppdaget noe nytt – jeg kan faktisk elske samtidsmusikk! KILDER - Borealis’ festivalprogram 2011 - Storey, John (2003). Inventing Popular Culture (S. 35, 45, 76) IKON Åshild S. F. Thorsen 10 11 Kultur – Snyt deg på såret, det har en fantastisk virkning. Han innrømmer at rådet kan virke noe uestetisk, men hva gjør vel det når effekten er god, sier han. Det har altså vært en utfordring å finne kjerringråd som er tilpasset mine problemer. Riktignok hender det fra tid til annen at jeg har problemer med tørr hud på hendene, men jeg har ikke morsmelk i umiddelbar nærhet, som er et kjent hjelpemiddel mot så mangt (snakk om trylledrikk, du!), så sant ikke det funker med NAN? Morsmelk har fra gammelt av blitt brukt i forbindelse med ulike plager. I følge boken Groblad, meitemark og krutt av Aage Bjertnæs har man siden sagatiden brukt en sprut morsmelk i barnets øye når det har vært plaget med sti og øyekatarr. Derimot kunne jeg jo testet ut den velkjente miksturen mot tørr hud bestående av urin og helmelk hentet fra Wicklunds bok, som etter sigende helbredet en gammel dame fra Tønsberg. Jeg er ikke spesielt fisefin eller noe, men heller ikke dette var noe for meg. Urin er også en velkjent folkemedisin i følge Bjertnæs. Urinen drev vettene bort og helbredet folk for sykdommer forvoldt av tusser og trollkjerringer. Dessuten var egen urin enkel å skaffe, alltid til stede (jaha? Det hørtes jo enkelt ut), steril, lunken og ferdig til bruk. Av den grunn falt det naturlig å ha den på sår, utslett, frostknuter og ytre skader. Enkelte kjerringråd tar tid! Ja, om ikke de aller fleste. Sitronkaffe fremfor paracet Kjerringråd på fest En annen vidunderkur mot eksem kan man jo prøve ut dersom man sliter med dette problemet, i stedet for å betale de der kyniske jævlene kalt doktorer for å få en resept på en eller annen krem. Trikset i følge et råd hentet fra Santelmanns bok, er altså å samle det spyttet du har i munnen før du spiser og drikker om morgenen, og gni dette på problemområdet i tolv dager på rad. Eksemet skal da forsvinne. I Wicklunds bok kan en mann fra Østlandet fortelle at dersom huden på albuene har blitt tørr og slitt, kan det hjelpe å smøre seg med pils. Snakk om partytriks! Skeptisk innstilt I utgangspunktet er jeg vel egentlig litt skeptisk til hele kjerringrådsprosjektet mitt, så det er jo strengt tatt ikke et supert utgangspunkt for dette opplegget. Dessuten var det jo i det hele tatt vanskelig å finne noe som passet for meg, og egentlig bør jeg jo bruke et år på dette prosjektet, hvor jeg prøver ut ulike kjerringråd over tid. Kanskje ikke bare på meg selv, men også på venner og familie, men jeg har ikke hatt ett år på å skrive denne saken, så jeg har måttet gå for rådene som lover en umiddelbar virkning. Jeg startet derfor med dette rådet fra Wicklunds bok >> Man skal ikke kimse av kjerringråd. Eller? Tekst: Marit Solemdal marit_solemdal@hotmail.com Foto: Solveig Hesvik Frøyen solveighf@gmail.com Målet med denne saken er å finne fram til kjerringråd som gjør at man kan redusere utgiftene hos legen, hos frisøren, og hos tannlegen. Du er kanskje en av de som kjøpte en massiv ullgenser for å spare på strømmen i vinter, men som ikke har brukt genseren fordi den røyter mer enn en gjennomsnittlig labrador i april? Jeg har tipset som kanskje kan få bukt med problemet. Jeg tror veien til et bedre liv er kjerringråd. Om de ikke hjelper, er de i alle fall underholdende å lese om. Å teste ut kjerringråd på seg selv, er ikke alltid like lett å gjøre sånn i en tidsbegrenset periode. Enkelte kjerringråd tar tid! Ja, 12 om ikke de aller fleste. Derfor har jeg valgt å se bort ifra kurer der en mystisk blanding skal stå og godgjøre seg i 40 dager. Dessuten er flere av kjerringrådene sesongbestemte, slik som denne kuren hentet fra boken Kjerringråd for kropp & sjel av Kirsten Santelmann bestående av borreolje: Borrerot samles. Borre finnes overalt om sommeren, det er den som henger igjen på klær og hår og hunder og ikke er til å få av igjen. Grav den fram og ta med 2-3 håndfuller frisk rot. Vask den og kutt den fint. Fyll i et syltetøyglass, og hell en halv liter olivenolje over. La alt stå og trekke på et varmt sted i 40 dager. Så blir alt varmet opp i vannbad (skal ikke koke) og silt. Denne blandingen brukes til å smøre inn hodebunnen daglig, og skal hjelpe mot håravfall og tørr hodebunn. Kontroversielle metoder Det ligger heller ikke i min natur å framprovosere et brannsår, for så å teste ut om det hjelper å slikke på det i etterkant, slik dyra gjør. Det blir også feil å få brannsår, for å prøve ut tipset fra denne mannen fra Vågå hentet fra boken Flere kjerringråd for hjem og helse av Miriam Wicklund: Daniela Munos, sosiologistudent, 24 år: – I Chile sier man at man skal ta ekstra godt vare på ryggen for å få rikelig produksjon av morsmelk. Arnold Farstad, forfatter, 63 år: – Ta en ulltråd omkring hver vorte du har. Deretter skal du grave ulltråden under jorda. Når tråden har råtnet, skal vorten være borte. Det er jo ganske logisk, man har jo ikke en vorte for evig. Mari Geitle, juss-student, 24 år: – Jeg vet ikke om det funker, men onkelen min sa at hvis man har hikke, så skal man spise en skje med bringebærsyltetøy. Jeg har prøvd det, og tror det stemmer. Det blir også sagt at om man tar skinke på sår, så gror det fortere. 13 en dag hvor jeg (for å være litt søkt, det må man jo være av og til) var rammet av hodepine: Trakt en kopp kruttsterk kaffe og tilsett saften av en sitron. Drikk dette og legg deg nedpå i ca. 25 minutter. Oslo-mannen som kommer med dette rådet, forsikrer at dette hjelper hver gang han har hodepine. En tid hadde han daglig hodepine, men etter en kopp kaffe med sitron holdt hodepinen seg borte i opptil 14 dager. Han forteller også at noen av hans venner har prøvd rådet med heldig resultat. og drikkevarer som jeg overhodet ikke syns noe om fra før, og særlig ikke når det smaker en blanding av hornsalt og maursyre (jeg tillater meg å si dette til tross for at jeg verken har maulet maursyre eller hornsalt). Jeg ble faktisk ganske så overrasket av den grusomme smaken. Man skulle jo tro at sitronen ga kaffen en frisk smak, men så feil kan man ta. Dette klarte jeg jo nesten ikke å drikke! Ikke hjalp den noe heller, så dette er et råd jeg godt kunne vært foruten, men det er likevel bedre enn de noe kreative løsningene man brukte for å helbrede hodepine for noen århundrer siden. Fra gammelt av ble hodepine i følge Bjertnæs kalt grep. Dette fordi det Det kan jo være gøy å være litt gæren i blant. Å leve litt på grensa, kan du si. Med smaken gift Det er mulig at dette er et bra råd, men det smaker jo gift! Jeg er vanligvis ikke noen tilhenger av å konsumere mat- Salmiakk Jeg forsøkte å vaske den hårete ullgenseren min i salmiakk for å få den til å slutte å røyte. gjenspeilte en folkelig forklaringsmodell som gikk ut på at det var dødninger og vetter som grep rundt hodet og lagde smerter. I noen bygder behandlet man grep ved at en hjelper først grep om hodet på et lik. Deretter spyttet han tre ganger gjennom hendene sine, og til slutt grep han den lidende hardt rundt hodet. Kuren kunne forsterkes ved å legge kirkegårdsjord på den sykes panne, eller om man gned tinningen med en bjørnelabb. Om snakkende mager på forelesning Du er kanskje en av dem som har en tendens til å begynne å rumle i magen på forelesning? Av og til klarer magen nemlig ikke å holde kjeft. Det er så vilt irriterende. Om du ikke har mat for hånden, så kan du jo prøve tunge-massasje-rådet. Jeg har prøvd det. Det funket ganske greit, men det er mulig det bare var tilfeldig (det er vel stor sannsynlighet for det). Du skal rotere tunga et halvt til et minutt mot munnhulens vegger. Spyttet som dannes er visstnok basisk, og du skal straks merke at det nøytraliserer eventuell syre i munnhulen (jeg merket vel egentlig ikke noe til det). Du skal da svelge tre ganger, og magesekken får lindring. Dette rådet sies å ha sin opprinnelse i Kina (og da må det være sant). Samme dag som jeg fulgte dette rådet, prøvde jeg med et råd som gikk ut på å innta 2-3 klyper rå havregryn som skulle tygges ektra godt og svelges. Dette har en syrenøytraliserende effekt samtidig som det tar vekk eventuelt sug i magen og sultfornemmelse (det er jo kanskje ikke så rart at mat tar bort sultfølelsen, eller?) Saksøke P2 Deretter var det tur for å vaske den hårete og stikkende ullgenseren min i salmiakk. Jeg var meget skeptisk til dette rådet før jeg prøvde det ut. For alt jeg vet, kunne jeg jo ha ødelagt både genseren og vaskemaskina, ettersom jeg ikke har noe kjennskap til bruk av salmiakk fra før. I så fall hadde jeg uten å blunke saksøkt Miriam Wicklund, som er forfatter av boka jeg har brukt i forbindelse med denne saken og som er en av Norges fremste eksperter på kjerringråd. Jeg hadde også saksøkt kulturkanalen P2, ettersom dette tipset er basert på et program som gikk på denne kanalen i 1985. Uansett så føler jeg kanskje at jeg blåste dette rådet litt for mye opp før jeg prøvde det ut. Det eneste som skjedde var at det begynte å svi litt i øyene da jeg åpnet opp flaska. Ellers skjedde det overhodet ingenting. Genseren forandret seg ikke litt en gang. Kanskje jeg skal gjøre det en gang til? Og være litt mer raus med salmiakken neste gang? Det kan jo være gøy å være litt gæren i blant. Å leve litt på grensa, kan du si. Akk, jeg ble dypt skuffet da dette rådet viste seg å ikke ha den minste innvirkning på klesplagget. Stopp hikkingen Jeg pleier å hikke fra tid til annen, men jeg har ikke gjort det i det siste. Derfor kunne jeg ikke benytte meg av dette tipset hentet fra Wicklunds bok (nok en gang), som jeg definitivt ville prøvd ut for å bli kvitt et slikt problem: – En mann fra Nord-Trøndelag hikket en gang i 52 timer, og fikk endelig bukt med dette ved å stikke fingeren i halsen helt til han brakk seg. Denne metoden har han siden benyttet flere ganger, og den har vært effektiv alle gangene, forteller han. Det er rart hva som skjer når man stikker fingrene i halsen. Jaja, men sann. Da kan man vel si at det er en grunn til at det finnes leger der ute. Her bruker folk sikkert tusenvis av kroner hvert år for å bli kvitt hodepine. Det hadde jo blitt for enkelt om blandingen av sitron og kaffe var det som skulle til for å bli kvitt min søkte hodepine. Vi lever jo tross alt i en ekte verden. Dette er ikke Harry Potters univers (og takk og lov for det), men for all del: kjerringråd kan sikkert være vel og bra i noen sammenhenger det, altså! KildeR – Bjertnæs, Aage (1997) Groblad, meitemark og krutt, Oslo, Gyldendal – Santelmann, Kirsten (1991) Kjerringråd for kropp & sjel, Oslo, Ex Libris Forlag – Wicklund, Miriam (1991) Fleire kjerringråd for helse og hjem, Oslo, Tiden Norsk Forlag, 3. opplag noen råd som (jeg mener) faktisk hjelper Sitron mot rødvinsflekker. Lime mot rødvinstenner. Ulltråd rundt ankelen mot krampe i leggen. Puss tennene med umodne jordbær (de grønne altså) for å få hvite tenner (NB! Puss tennene på vanlig måte i tillegg til dette). 15 En dødsstrafftilhenger som er mot homoseksualitet og all form for innvandring er nå Frankrikes mest populære presidentkandidat. Samfunn En mørkeblå politisk bølge Tekst: Alice F. Hjelle ahjelle@hotmail.com Illustrasjon: Hanne Dale hanne.dale@gmail.com Marine Le Pen, det høyreekstreme partiet Nasjonal Fronts presidentkandidat, kaprer velgere mens de andre partiene sliter med indre strid og dårlig oppslutning. Våren 2012 er det igjen tid for presidentvalg i Frankrike. Primærvalgene i partiene blir holdt i år. Nasjonal Front valgte Marine Le Pen i januar, og sosialistpartiet er fremdeles splittet. Det kan få konsekvenser for sosialistene hvis de ikke klarer å stille med en kandidat snarest. Det ekstreme høyrepartiet Nasjonal Front nyter farlig gode resultater på meningsmålingene. Presidentvalget i 2002 Marine Le Pen overtok lederskapet i Nasjonal Front fra faren Jean-Marie Le Pen. Jean-Marie Le Pen vant i 2002 første runde i presidentvalget med 17 % av stemmene, foran Lionel Jospin fra sosialistpartiet. Le Pen kom til siste runde mot Jaques Chirac. Dette førte til at sosialistene og kommunistene allierte seg med de konservative for å slå ut Le Pen. Noe som er ganske imponerende, ettersom det alltid har vært stor fiendskap mellom høyre- og venstresiden i Frankrike. Det franske valgsystemet er kjent for de store motpolene mellom høyre og venstre. Det at de går sammen mot Nasjonal Front sier noe om hvor radikalt partiet er. Sammenligner vi Fremskrittspartiet med Nasjonal Front ville de nærmest være sosialister i forhold. Spørsmålet er om vi kan få en lignende situasjon i 2012, og om vi da vil se en slik reisning mot høyreekstremistene på tvers av politiske parti? Partilederskap fra far til datter Jean-Marie Le Pen er kjent for å være poujadist, det vil si en som tror på lavere skatter og samtidig vil øke offentlig utgifter. I sin ungdom deltok JeanMarie Le Pen også i nazimarsjer og sang sanger fra Hitler-Tyskland. Nasjonal Front ble grunnlagt i 1972 av Jean-Marie Le Pen selv, og dets fulle navn er Front national pour l’unité française, som betyr nasjonalfront for fransk samling. Dette vil si at partiet er for nasjonal suverenitet, mot innvandring, mot homoseksualitet og mot EU. Partiet har også rost Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen, en som klandret innvandrere for å forsøple Norge, senere har tatt avstand Det franske valgsystemet er kjent for de store motpolene mellom høyre og venstre. 16 fra. Det er spådd at Marine Le Pen kan bli en stor utfordrer for Nicolas Sarkozy og UMP (L’union pour un mouvement populaire). Marine sier hun fører en annen politikk enn faren, men det sies at det er mest for å vinne nye velgere. Partiprogrammet er uforandret, og Marine mener at en skal gjeninnføre dødsstraff og kutte alle former for velferdsordninger til utlendinger. Vinglete sosialister Det har vært spekulert i om tidligere IMFleder (International Monetary Found) Dominique Strauss-Khan skal stille som kandidat for PS (Parti Socialiste). Noe som hadde vært bra for partiet siden han er en kjent personlighet, men kandidaturet i PS er ubestemt. Ségolène Royal som tapte mot Sarkozy i siste runde i 2007 vil også stille som presidentkandidat denne gang. Valgnederlaget i 2007 er noe av Valget i Frankrike Presidenten i Frankrike velges hvert femte år. Valget foregår i to runder. I første runde stiller kandidater fra alle partiene. I 2007 var det ca. ti stykker som fikk oppslutning av betydning De med flest stemmer går videre til en siste runde, vinneren av valget er den med flest stemmer i siste runde. grunnen til turbulensen partiet opplever i dag. Høyresiden har allerede begynt kampanjen mens alt er veldig usikkert på venstresiden. Hadde valget vært i dag hadde Marine Le Pen hadde fått 23 % av stemmene og Sarkozy 21 % i følge en måling publisert i Le Parisien. Skremmende politisk situasjon Det er skremmende at 23 % av den franske befolkningen identifiserer seg med verdiene til Nasjonal Front. Dette er et parti som ligger mye lenger til høyre enn det norske Fremskrittspartiet. 40 % av medlemmene i UMP, det nåværende partiet i regjering, sier de er villige til å samarbeide med Nasjonal Front, noe som er enda mer skremmende, og svært overraskende. Nicolas Sarkozy vendte ryggen mot sentrum da han i høst fornyet ministerpostene i regjeringen, hvor han lot flere sentrumspolitikere gå, og snudde seg mot sine konservative partifeller. Han har gjennom sin periode blitt kritisert av mange, blant annet av Eva Joly, som stiller som presidentkandidat for det grønne partiet (Parti Ecologiste) i 2012. Måten han håndterte situasjonen med romfolket, og innføringen av innvandringsfiendtlige lover i hans periode, har vekket stor oppsikt også i andre europeiske land. I august 2010 startet Sarkozy utakstingen av romfolket og sigøynerne. Han kastet de ikke bare ut av gettoene sine men ut av landet, noe Eva Joly kalte statsrasisme. En sammensvergelse mellom UMP og FN (Nasjonal Front) er ganske usannsynlig, det er fremdeles 60 % av partiet som ikke vil samarbeide med FN, men hadde det skjedd kunne det fått fatale konsekvenser for den politiske situasjonen i Frankrike. Presidenten i Frankrike yter stor utøvende makt, og kan oppløse nasjonalforsamlingen om han ikke får igjennom forslag. Sammenlignet med Norge ville et høyreekstremt parti i regjering ikke fått så store konsekvenser for politikkutformingen, på grunn av at de ikke kunne ha dannet en flertallsregjering, og fordi lovforsalg mest sannsynlig ville ha blitt stanset i Stortinget. Vil Marine Le Pen bli president? I 2007 fikk FN 10 %, sosialistene 25 % og UMP 30 % av stemmene i valget. Det er forventet at Marine Le Pen kan få opp mot 15 %, som vil jevne ut resultatet, og det er fare for at FN kommer videre i siste runde. Hvis vi får FN og UMP (Sarkozys parti) i siste runde vil nok sentrum og venstre stemme på UMPs kandidat, men det kan tenkes at hvis vi får sosialistene og FN i siste runde vil UMP og støtte FN siden 40 % vil samarbeide med partiet. Det kan likevel regnes som usannsynlig at FN vinner siste runde i presidentvalget. Selv om Nasjonal Front har skremmende mange tilhengere, har de heldigvis også sterke motstandere. 17 IKON Hanne Dale IKON Mona Maria Løberg På løpetur med Murakami Litteratur Den japanske romanforfatteren Haruki Murakami har deltatt i en rekke maraton. Jeg løp mitt første her om dagen. Det gikk sånn passe bra. Tekst: Anders Ekelund aek026@student.uib.no Collage: Ellen Marie Risbruna ellenmarier@yahoo.no Haruki Murakami, japansk forfatter og hobbymaratonløper, gav i 2008 ut den lille, fine boka What I Talk About When I Talk About Running. I denne boka samler Murakami tanker fra tjuetre år som langdistanseløper, og relaterer dette til sin jobb som skjønnlitterær forfatter. «Most of what I know about writing fiction I learned by running every day», skriver han. Å løpe og å skrive, det er de sentrale aktivitetene i Haruki Murakamis liv. What I Talk About When I Talk About Running inneholder så mange interessante og smått filosofiske betraktninger rundt det å løpe maraton at jeg halvveis i boka bestemmer meg for å teste det ut selv. Haruki Murakami er dermed direkte ansvarlig for at jeg en tirsdag ettermiddag i april setter ut på en gulesider.no-oppmålt og 42195 meter lang løype gjennom Bergens periferi. FORFATTEREN SOM ATLET Haruki Murakami løper nesten hver eneste dag, og han løper langt. Han ønsker å ha fullstendig kontroll på kroppen sin, og loggfører den minste variasjon i lengde og hastighet mellom hver løpetur. Det påfallende med Murakamis løping er at det krasjer så fundamentalt med den tradisjonelle forfattermyten. Altså Den atletiske forfatter Haruki Murakami bryter ned bildet av forfatteren som en usunn bohem. Foto: tvscoop.tv forfatteren som en forfyllet og søvnløs melankoliker som hengir seg til kroppens fysiske forfall. Ikke som en kjernesunn atlet. Men slik er altså ikke Murakami. Han drikker nesten ikke. Har for lengst slutta å røyke. Spiser hovedsakelig grønnsaker og fisk. Og så løper han. Langt. Veldig langt. Og veldig ofte. TANKENE LANGS VEIEN Det er tirsdag ettermiddag, og jeg setter av gårde. Begynner rolig, kroppen føles bra, stegene er lette. Underveis tenker jeg på Forrest Gump, som løp gjennom tre delstater helt til skjegget rakk ned til magen. Jeg tenker på belgiske Stefan Engels, som ble historiens første person til å løpe 365 maraton på 365 dager. Jeg tenker på alle som har vandret, Thomas Glahn, Charles Baudelaire, Harry Dean Stanton i Wim Wenders' Paris, Texas, Dante som vandret beint gjennom Helvete, William Wordsworth på spasertur med diktene sine, Mrs. Dalloway slentrende gjennom Londons gater. Alle disse tankene kommer til meg mens jeg løper. Haruki Murakami skriver at han i en lang periode prøvde å løpe uten å tenke på noe som helst. Han ønsket å få hjernen til å gå inn i en slags apatisk tilstand. Slik at han bare kunne løpe, og være helt tom. Det gikk ikke. Selvfølgelig gikk det ikke. Han tenkte ikke nødvendigvis så store tanker, det kunne være enkle ting som «så sliten jeg er» eller «det begynner visst å regne», men å ikke tenke på noe, det viste seg umulig. Jeg legger kilometerne bak meg mens jeg tenker på Murakami som ikke klarer å ikke tenke på noe som helst. Og etter en stund har jeg passert en mil. MARATONETS BRORSKAP Tom Waits-løpet virker kult. Det er en slags parodi på Vårspranget (tidligere Grete Waitz-løpet), og arrangeres årlig i Oslo. Der sistnevnte handler om å løpe, handler førstnevnte om å drikke. Løpealibiet i Tom Waits-løpet er således gåturene mellom pubene. Det er rett og slett snakk om en organisert bar-til-bar-runde under dekknavn av å være et løp. Innen «løpet» er omme er du så bedugget at du ikke klarer å uttale ordet «maraton», langt mindre «Murakami». Underveis på prosjektet mitt tenker jeg flere ganger at kanskje jeg skal velge Tom Waits-løpet neste gang. Halvveis ut på den andre mila blir jeg rammet av en akutt følelse av meningsløshet. En ting er at det ikke er noe publikum, en annen og langt mer 21 problematisk sak er at det ikke er noen andre løpere. Jeg har alltid sett for meg at maraton egentlig er en veldig sosial greie, at man drives fremover av en slags udefinerbar men ekstremt motiverende kraft som liksom bare henger i luften og trekkes inn i hvert åndedrag. Jeg ser for meg at det finnes noe man kan kalle maratonets brorskap. I løpet av et stort organisert maraton møter du helt sikkert noen som har brukket ankelen, noen som har kollapset, noen som sitter i grøftekanten og griner, noen som frir, noen som slår opp, alt dette mens de deltar i en løpekonkurranse, og fordi alle deltar, opplever alle på en måte disse tingene i fellesskap, og det er dette som er maratonets brorskap, tenker jeg, mens jeg løper mitt eget maraton, i Bergen, Norge, en tirsdag ettermiddag i april, alene. IKKE LENGER TABU Å LØPE Men så var det altså dette med forfatteren som løper. I et lengre intervju i D2 inviterer journalistene norske forfattere med ut på løpetur. Vigdis Hjort, Kjartan Fløgstad, Gunnar Staalesen, Hanne Ørstavik, Klaus Hagerup og Espen Stueland. Bakgrunnen for artikkelen er den forandrede mentaliteten blant forfattere i landet vårt. «På syttitallet tilhørte de nærmest en patriarkaste innen forfattermiljøet», skriver journalistene om forfatterne som da løp. Espes Stueland, redaktør for litteraturtidsskriftet Vagant på nittitallet, forteller at han måtte holde sin 22 utstrakte løpetrening skjult for kollegaene, fordi temaet var så tabubelagt. Nå derimot, løper han åpenlyst, han og alle de andre forfatterne i D2-artikkelen. Det er en ganske stor forandring på kort tid. Jeg lurer på om noen av de gamle greske dikterne løp, og hvis de gjorde det, om de måtte gjøre det i skjul for ikke å bli hånet. IRVING OG MURAKAMI PÅ LØPETUR En spesiell hendelse i Haruki Murakamis løpekarriere hendte i 1983, da han jobbet med å oversette John Irvings roman Setting Free the Bears til japansk. Murakami var i New York, og ringte Irving for et intervju. Irving hadde ikke tid, men, sa han, møt meg i morgen tidlig i Central Park, og ta med joggesko. Og selvfølgelig takker Murakami, maratonløperen, ja til dette. Neste morgen jogger de sammen i parken. Er det ikke noe smått absurd over dette synet, to av de siste tiårenes største internasjonale romanforfattere, løpende rundt i Central Park en tidlig morgen, kjernesunne atleter, mens spøkelsene fra Charles Bukowski, Ernest Hemingway og F. Scott Fitzgerald danser rundt dem på vei hjem fra enda en sein kveld på den lokale skjenkestua? DA MURAKAMI GIKK PÅ EN SMELL Frem til tremilspasseringen gikk det hele overraskende greit, men nå begynner jeg å slite. Kroppen lystrer ikke lenger hjernens signaler. Trettito kilometer, trettitre, det river i kroppen, senene strekkes, musklene ber om nåde. Hva ville Murakami gjort nå, tenker jeg? Vel, Murakami har også vært sliten. Ja, en gang gikk Haruki Murakami på en real smell. Han hadde knapt kommet halvveis før han begynte å få krampe i begge leggene, og måtte begynne å gå. Han hadde vondt i hele kroppen og dessuten var det kaldt, han hadde bare shorts og t-skjorte, og han var gjennomsvett. Når du begynner å gå blir det jo kaldere, særlig når det er vinter, og svette som nesten fryser til is er ikke noe særlig. Murakami tenkte på å gi opp, å feige ut, noe han aldri hadde gjort før. Men så tenkte han at ikke faen. Han skulle komme til mål, om det så inkluderte å krabbe to mil. Han karret seg videre. Mot slutten av løpet opplevde Haruki Murakami en intens smerte i hele kroppen, men han fortalte seg selv, om og Halvveis ut på den andre mila blir jeg rammet av en akutt følelse av meningsløshet. om igjen, som en hypnotisør, at han var en maskin, at han ikke kunne kjenne smerte, at det bare var å løpe på. Og så kom han i mål til slutt. 5.31.11. Det er en motivasjon. At Murakami hadde det like vondt som jeg har det nå, og at han kom i mål. Da kan jeg klare det også. Hva tenker folk på slutten, lurer jeg på, når det nærmer seg mål? Hva tenkte Vebjørn Rodal i Atlanta-OL 96, da han passerte siste sving av 800-meteren, med et halvt dusin nordafrikanere på slep, og forsto at han lå an til å ta OL-gull? Hva gikk gjennom Therese Johaugs hode da hun klatret opp bakkene med Oslo bak seg og en enorm vegg av norske flagg på hver side, på vei mot sitt suverene tremilsgull i vinterens Ski-VM? Takk og pris for alle disse idrettsminnene som dukker opp. De gjør at jeg kan tenke mindre på smerten, og selv om jeg føler meg som en halt hund, karrer jeg meg til slutt i mål. 5.31.11. Min første maratontid, og jeg tenker at det ikke er så verst. Over to timer bak Murakamis rekord, som han satt da han var førti år gammel, men likevel. Nå har jeg en rekord. Det er det viktige. Som Murakami skriver, det er bare deg selv du konkurrerer mot når du løper. Og hvem vil vel ende opp som Pheidippides, han som er opphavet til maratonet og som bokstavelig talt løp til han døde? LITT BOHEMSK I D2-artikkelen forteller Vigdis Hjort at hun løper hver eneste dag hele sommerhalvåret. Man kunne blitt svimmel av mindre. Men da journalistene og Hjort er ferdig med turen, setter hun seg ned og drikker tre halvlitere. Vigdis Hjort er kanskje en kjernesunn løpeforfatter, men hun har også beholdt noe av det gamle forfatteridealet i seg. «Jeg synes det blir så altfor mange sunne forfattere, særlig blant den unge generasjonen. De drikker lite, havner aldri i slåsskamp og hver dag går de til faste tider til kontoret de leier. Egentlig er det jo Kristianiabohemen jeg alltid har identifisert med meg, ikke disse ansvarlige streitingene», forteller Vigdis Hjort til D2. Og jeg tenker at dette er en fin ting, Vigdis Hjort tar litt fra hver leir, litt kjernesunn, litt bohemsk, og det er bra at noen kan representere en slik mellomposisjon mellom forfatteren som går på fylla og forfatteren som med jevne mellomrom løper fire og en kvart mil. i mål, bare en voldsom lettelse over at han ikke lenger måtte løpe. Jeg føler omtrent det samme nå. Det jeg lurer på, og som jeg har lurt på hele tiden, er om det er løpingen som er Murakamis rus? Det er i så fall imponerende å finne den kunstneriske kreativiteten i noe så hverdagslig og ikke minst så sunt som løping. Imidlertid skriver Murakami at han sjelden får konkrete ideer til romanene sine gjennom løpigen. Snarere prøver han jo å ikke tenke på noe som helst. Og så hører han ofte på musikk. The Lovin' Spoonful og The Rolling Stones. Er ikke dette det alle gjør når de løper? Få tankene på avstand og høre på musikk? Likevel gir Murakami tydelig uttrykk for at løpingen er helt essensiell for ham som forfatter. Han skriver noen timer, så løper han en mil eller to, så skriver han igjen. Om Murakami hadde sluttet å løpe, kunne han likegodt sluttet å skrive. Og omvendt. Å, jeg håper Murakami aldri slutter å løpe, tenker jeg. Selv skal jeg ta noen dagers pause. Vel, Murakami har også vært sliten. Ja, en gang gikk Haruki Murakami på en real smell. Kilder EPILOG: ER LØPINGEN MURAKAMIS RUS? Da Haruki Murakami fullførte sitt første maraton, følte han ikke stolthet over å være - Haruki Murakami (2009): What I Talk About When I Talk About Running. Vintage, London. - «Det er for mange sunne forfattere», www.dn.no - «Løp 365 maraton på ett år», www.aftenposten.no 23 IKON Ellen Marie F. Risbruna IKON Rannveig Fridtun Øyen Foto Vivian Maier: gatefotografen Dei nyleg oppdaga bileta til Vivian Maier skildrar dagleglivet i Chicago på 1950-70-talet. At ho valde eit slikt liv viser at ho verkeleg var ein dedikert kunstnar. Tekst: Solveig H. Frøyen solveighf@gmail.com Vivian Maier var gatefotograf på 5070-tallet. Bileta hennar er verkeleg fantastiske, men har inntil nyleg ikkje blitt delt med andre enn Maier sjølv. Historia om Vivian Maier har særleg det siste året spreidd seg som ild i tørt gras på internett. Frå eg fann ut om ho og til artikkelen skulle i trykken, har blant anna NRK hatt ei sak om ho. Difor finn også John Maloof, han som oppdaga bileta, stadig ut nye ting etter kvart som historia spreier seg, fleire bilete blir scanna og fleire bitar blir lagt til puslespelet. Sigrid Lien, professor i kunsthistorie ved UiB, har fotografiets estetikk og historie som spesialområde. Ho meiner at bileta til Maier tar tida og samfunnet på pulsen og plasserer Maier med ein fot i europeisk modernisme og den andre i amerikansk dokumentarfotografi. Ei stor oppdaging I 2007 kjøpte John Maloof, ein eigedomsmeklar frå Chicago, ei kasse med gamle negativar på auksjon. Lite visste han då om at dette kom til å snu opp ned på livet hans. Bileta var eigentleg tenkt til eit heilt anna prosjekt, men då han la ut bileta på internett, viste folk stor interesse. Folk kontakta han og ville lage utstillingar, filmar og bøker om fotografen av desse bileta. Heile samlinga er på rundt 100 000 analoge bilete, kor ein tredjedel framleis er på filmrullar. Både mengda bilete og den store interessa for arbeidet hennar, illustrerer at det var litt av ein skatt Maloof hadde snubla over. Han lurte sjølvsagt på kven denne kvinna var og fekk vite av dei som heldt auksjonen at ho var sjuk og Maloof ville difor ikkje forstyrre henne. Då han googla henne eit år seinare, fann han dødsannonsen hennar. Mange 26 private rom. Likevel var ho ei bestemt fotografi. Sjølv om ho truleg ikkje hadde dame med sterke meiningar, i tillegg til utdanning innan foto, kjende Maier at ho var både venleg og eksentrisk. For altså til mange samtidige fotografar og borna ho passa var ho som Mary Poppins; teknikkar. Lien trur Maier kan ha vore ein del av ho tok dei med på mange små eventyr. Sjølvstendigheita hennar kan kanskje fotokunstmiljøet i Chicago som blomstra best illustrerast i at ein av dei ho arbeidde på 50-talet, med blant anna László Moholyfor, fortel på ein film som er tilgjengeleg Nagy (som òg var med på å stifte Chicago på YouTube, at Bauhaus Academy). Han han ein gong kalla var ungarsk og med seg henne Mrs Maier frå Europa hadde han og at ho då retta på noko som blei ein slags han til: «Miss, og eg amerikansk versjon er stolt av det.» av den europeiske Maier nytta ein modernismen, som kvar fri augneblink Lien meiner Maier òg til å ta bilete. kan ha vore påverka – At ho valde av. Ho synest absolutt Kunsthistoriker Sigrid Lien. eit slikt liv viser at det ser ut som at Vivian ho verkeleg var ein Maier på ein eller anna dedikert kunstnar, seier Sigrid Lien. måte må ha vore skolert, kanskje innanfor Av gamle eigedelar som er att etter dette miljøet. henne finn ein, i tillegg til alle bileta og filmrullane; avisutklipp, store hattar, å fange augneblinken fleire kamera og fleirfaldige fotobøker. Sjølve bileta hennar skildrar dagleglivet Central Camera, ein over 100 år gammal i Chicago og New York på 50-, 60- og fotobutikk i Chicago gjev same skildringa 70-talet. Denne perioden gjev spesielt av ho som ovanfor; privat og bestemt, assosiasjonar til velkledde menneske; av dei gongane ho var innom for å kjøpe damer i kjole, menn i dress og med hatt, utanlandsk film (ho likte ikkje spesielt små jenter i søte kjolar. Mange av bileta godt amerikansk film). Kameraet ho hennar verkar nesten som tatt ut av ei brukte var ein Rolleiflex og boksamlinga filmscene; menneske i bevegelse gjennom hennar romma bøker av fotografar som byen, på arbeid, ei dame som held på ein skrikande unge, nokre ventar på bussen, Steve Schapiro, Gita Lenz, Cecil Beaton andre heng på eit hjørne, ei har nettopp og Berenice Abbott, samt fleire bøker om blant anna sjølvportrett og amerikansk gjort innkjøp, medan ein annan mann Sjølvportrett av Vivian Maier Alle foto: Vivian Maier (frå John Maloof Collection) spørsmål står difor framleis utan svar. John Maloof har oppretta vivianmaier. blogspot.com for dei som vil følgje med i arbeidet med bileta hennar. Han finn stadig ut meir om Maier, etterkvart som han studerer nye bilete: for eksempel fann han nyleg ut at ho reiste jorda rundt ein gong på 70-talet. Til no har Maloof scanna inn rundt 10 000 bilete, så det er litt igjen før ein har arkivert og ikkje minst sett alle bileta hennar. På bloggen seier han at han ofte kjenner seg makteslaus når han tenkjer over kor mykje tid han allereie har lagt ned i prosjektet og ikkje minst, kor lite han har fått gjort med alt det arbeidet han allereie har lagt ned i det. Han har no slutta i jobben sin og brukar 4-5 dagar av veka på dette prosjektet. «My mission is to put Vivian in the history books,» har han sjølv uttalt om kvifor han gjer dette. Sigrid Lien synest det er trist at Maloof ikkje gav bileta til eit offentleg museum, sjølv om han skal ha ære for å ha funne dei. Ho likar ikkje tanken på at han skal tene på dette personleg, og meiner det er noko som burde vere gratis for alle å sjå. Den første utstillinga av bileta hennar, fann stad i Noreg i fjor haust og var i regi av The Apartment Gallery, drive av fotografane Massimo Leardini og Marcel Lelienhof. No skulle eg berre ynskje eg hadde oppdaga Maier tidlegare, så eg kunne fått sett utstillinga. Mary Poppins med kamera i veska Vivian Maier vart fødd i 1926 i New York. Ho var halvt fransk og vaks difor vekselvis opp i New York og Frankrike. Som vaksen levde ho store delar av sitt liv i Chicago, kor ho arbeidde som barnepike. Ho vert skildra som ein privat person som heldt seg for seg sjølv, som hadde behov for sitt tar seg ein lur i bilen. Her finn ein store kontrastar, frå gamle, rike damer i pels til små, skitne og fattige ungar. Nokre glade, nokre sure. Kort sagt, alt dagleglivet kan innehalde. Lien meiner ein kan sjå i bileta til Maier at ho må ha vore påverka av europeisk modernisme, og ho nemner især eksperimentelle trekk, som ein elles kan finne hos russiske modernistar. Eit vanleg trekk er gatebilete ovanifrå, altså i fugleperspektiv. Eit anna er det sirkulære sjølvportrettet. Lien seier at sjølvportretta til Maier kan minne om fotografen Aleksandr Rodtsjenko sine, som rammar seg sjølv inn i til dømes eit speil eller liknande i fotografiet og slik synliggjer fotografen som ein elles ikkje ser. På denne måten, som elles i modernismen blir dette eit brot med det tradisjonelle. Lien meiner at bileta kor du ser litt av skuggen til Maier, er både elegant og modernistisk. Ho fortel også at i modernismen ville ein vise det som er spesifikt for fotografiet blant anna gjennom å synliggjere seg sjølv i biletet, altså fotografen. Noko ein ikkje kan gjere i eit måleri. – Det er nettopp det som har vore oppfatta som fotografiet sin særskilte styrke, altså at det kan fange augeblinken og dei små tinga som ein lett overser, som til dømes dråpane på ei mjølkeflaske, seier Lien. Kanskje er det også noko særskilt med analoge bilete, som nettopp fangar augneblinken, og som passar svært godt til Vivian Maiers måte å forevige desse på. Ein får kjensla av ein spesiell kontakt mellom fotografen og dei som blir 27 Samfunn foreviga. Kanskje hadde det noko å seie at ho var kvinne i denne samanhengen, at ho nærma seg fotoobjekta sine på ein varsom måte utan å trå inn i intimsona til dei ho tok bilete av. I tillegg var det nok ikkje så mange som hadde kamera på denne tida, så kanskje gjorde det til at folk var nettopp naturlege i augneblinken, og ikkje kom med kameraposering og gjorde seg til, slik det ofte er i dag, når vi har digitalkamera overalt. dokumentarisk Sigrid Lien meiner Maier har ein spesiell varme i sine fotografiske skildringar, som også er dokumentariske. – Ho blottstiller ikkje nokon, men ser ut til å stille seg på same side som dei skitne gategutane ho tek bilete av, meiner Lien. Når det gjeld det amerikanske dokumentarfotografiet, byrja denne tradisjonen rundt 1900, fortel Lien. Ein av dei mest markante amerikanske dokumentar-fotografane rundt hundreårskiftet var Lewis Hine. Han gjekk også tett inn på subjekta og individualiserte dei – slik at dei stod fram som nokon vi opplever at vi kan forstå. Han gjorde ikkje folk til offer, men framstilte fattigdomen meir som ein sosial tilstand enn noko anna, fortel Lien. Dette er trekk som vi kjenner igjen i Maiers fotografi. Det var også ei dokumentarbølgje på 1930-talet, på same tid som den økonomiske depresjonen kor myndigheitene sette i gong eit arbeid for å synleg- 28 gjere ulikskapar i samfunnet. Der vart det blant anna teke bilete, gjerne snapshots, frå gatene, fortel ho og synest ein kan sjå ei slags vidareføring av dette hos Maier og andre fotografar utover 1900-talet. Fotografane ved «The Apartment Gallery» i Oslo samanliknar Maier med dei franske fotografane Henri CartierBresson og Eugène Atget, som må seiast å vere eit verdig kvalitetsstempel. Andre har òg spekulert i om ho i framtida vil nemnast saman med amerikanske fotografar som Walker Evans og Robert Frank om no også Maier blir skrive inn i historiebøkene. Sigrid Lien fortel at Robert Frank nok var den mest samtidige fotografen til Vivian Maier. Han reiste rundt og tok liknande bilete, men hans bilete hadde ein mørkare undertone. Han fjerna seg frå dei aksepterte normene og sentimentaliteten som dominerte mediebildet og magasinkulturen på 1950talet. Han var opptatt av å dokumentere amerikansk kultur og mentalitet i eit kritisk perspektiv og tok blant anna bilete av amerikanske flagg og bilar, men òg av menneske i gatebildet i underlege, skrudde situasjonar. Lien meiner at Maier på mange måtar kan minne litt om han, men at fotografia hennar er mjukare, både i motiv og tonalitet enn Frank sine. Joel Meyerowitz, forfattar av Bystander: a history of street photography (1994) meiner at ho absolutt høyrer til i historiebøkene og seier om arbeidet hennar at ho ikkje prøver å sjarmere nokon, at ho er brutalt ærleg og verdt å ta seriøst som fotograf. Kva skjer vidare? Mykje er blitt gjort, men mykje arbeid gjenstår. Ein reknar med at det framleis vil ta mange år for berre å scanne inn og arkivere dei resterande 90 000 negativane. Ein må rose innsatsen til Maloof, sjølv om vi ikkje veit om han har eit underliggande økonomisk motiv. Vidare må ein stille seg spørsmål om Maier, som ein så privat person, ville at bileta skulle visast til publikum. På bloggen seier Maloof dette: «I think it would be a shame if this would have stayed in a dark closet because we just don’t know whether she would like it or not.» Samstundes er det vi vil sjå av Maiers bilete framover, med på å gjere fotografihistoria rikare. I tillegg til at vi no kan glede oss over nydelege bilete som vi elles aldri ville fått sjå. For tida er det utstilling av bileta til Maier på Chicago Cultural Center og både dokumentarfilm og bok på vei. KJELDER – http://the-apartment-gallery.com/the-apartment-gallery. com/Vivian_Maier.html – http://www.youtube.com/watch?v=HWEDOnBfDUI – http://vivianmaier.blogspot.com/ – Bystander: a history of street photography (1994), Joel Meyerowitz og Colin Westerbeck Sprøytede sitroner Et rykte skal ha det til at narkomane renser de brukte sprøytene sine i sitronene i butikken. Hvorfor går det så mange rykter om de som ikke er som alle andre? 29 Tekst og illustrasjonsfoto: Jonas Finnanger jonas.finnanger@student.uib.no Til alle tider har det gått rykter og vandrehistorier. Det etablerte samfunnet frykter ofte de som lever annerledes enn dem selv. Minoriteter har historisk sett vært svært utsatt for stygge rykter. I middelalderens Europa var den kristne majoriteten redd for at jødene skulle forgifte brønnene deres. Enslige kvinner ble anklaget for å drive med trolldom. Senere spredde fastboende bønder rykter om at sigøynerne kidnappet barn og selv etter krigen var man redd for at homofile menn skulle forgripe seg på små gutter. En av de gruppene som lever veldig annerledes enn det etablerte samfunnet i dag er narkomane. Og dem går det mange rykter om. Du har kanskje hørt ryktet selv: ikke kjøp frukt på butikkene i nærheten av Nygårdsparken, og i alle fall ikke sitron! Det sies nemlig at narkomane går inn i butikken og stikker sprøytene sine inn i frukten for å rense de for blodrester og eventuelle sykdommer slik at engangssprøytene kan brukes igjen. Første gangen jeg hørte om dette trodde jeg ikke på det, men jeg hørte det etter hvert flere ganger fra forskjellig hold. Plutselig tok jeg meg selv i å gå forbi en av butikkene i Nygårdsgaten og ta handelen i en annen butikk fordi jeg blant annet skulle ha en sitron. Trodde jeg plutselig på ryktet nå? Jeg så det livaktig for meg: jeg hadde kjøpt en sitron. Litt senere på kvelden skar jeg av en skive og la den i teen min. Jeg tok en god slurk før jeg så ordentlig på sitronen. Og midt i snittflaten er det en rød flekk. Plutselig ser jeg at det er et lite hull i skallet. Magen vrenger seg. Jeg har fått i meg narkisblod. Dette skrekkscenarioet treffer flere redsler som ligger dypt i de fleste mennesker. Kannibalisme er et tabu som ligger dypt i menneskesinnet. Å spise noen andres blod er en frastøtende tanke. Sykdommer er farlige og alle vet at forferdelige sykdommer som AIDS og hepatitt kan smitte via sprøyter og blod. Mange tror narkomane kan ha disse sykdommene. Ingen problemstilling Hva ville egentlig skjedd om noen fikk i seg en AIDS-appelsin eller saften av en sprøytet sitron? Vil man bli smittet med fryktelige sykdommer og dø en langsom død? Jeg ringer til Haukeland Universitetssykehus og får snakke med smittevernlege og mikrobiolog Dorthea Hagen Oma. Hun har aldri hørt om noen som har blitt smittet på den måten. – Det er en oppkonstruert problemstilling. Helt teoretisk kan man jo tenke seg at synlig blod fra en appelsin kan komme seg inn i et blødende magesår, sier hun. Hun opplyser at virus av denne typen må gjennom hel hud og inn i blodomløpet for å være farlig. Men hvorfor har akkurat denne historien gått på rundgang? Jeg har selv fortalt ryktet videre. Det må være noe med denne historien som gjør at vi tror på den og tenker at andre vil gjøre det også. Jeg søker på nettet og plutselig finner jeg en artikkel skrevet av NRK Hordaland fra 2003 med den informative tittelen «Renser sprøyter i frukt.» En narkoman har renset sprøyta si i en sitron og forlatt den i butikken. Narkotikaavsnittet ved Hordaland politikammer er kjent med problemet og en fra Haukeland Universitetssykehus bedyrer at det ikke er farlig, kun ekkelt. Historien er vel nødt til å være sann, da. Eller er den det? Moderne folkesagn Jeg finner omsider ut at den svenske folkloristen Bengt af Klintberg har skrevet en bok Den stulna njuren fra 1994 som har et lite kapittel om emnet. Universitetsbiblioteket har selvfølgelig boken (jeg slutter aldri å bli fascinert av alt de har), i tillegg til den tidligere utgivelsen Råttan i pizzan fra 1988. Af Klintberg skriver i innledningen at disse vandrehistoriene er den moderne utgaven av de folkesagnene som var vanlige i tidligere tider. Når vi leser historier fra den tiden om spøkelser og overnaturlige vesener, så vet vi at de ikke finnes på ordentlig. Men det visste ikke nødvendigvis folk på 1600-tallet. Mange av historiene handler om folk som er annerledes enn det etablerte samfunnet, slik som narkomane, AIDS-syke, innvandrere, mentalpasienter og kvinner som oppfattes som løsaktige. Historienes moral er som oftest at det som oppfattes som trusler mot det etablerte samfunnet er farlig. Det første man tenker på når man hører en vandrehistorie slik som den om sprøyten i sitronen er om det har hendt på ordentlig eller om det bare er oppspinn. Af Klintberg skriver at det som kanskje er mer interessant enn om noe faktisk har skjedd eller ikke, er hvorfor akkurat denne historien fortelles videre. Han mener at historiene sier noe om hvordan vi tenker om hverandre. Om vi forteller den videre har å gjøre med om vi tror på den eller ikke. Og hvis den handler om mennesker som er annerledes, er det også lettere å tro at de oppfører seg anderledes enn oss. Oss og dem – Grensen var ikke den hermetisk Torunn Selberg er professor i folkloristikk lukkede grensen mellom to maktblokker ved Universitetet i Bergen. Hun forteller lenger, men mellom fattig og rik. at det er mange rykter som handler om Forholdet med russerne hadde fått et «oss og de andre.» Hvem «de andre» er nytt og mer aktuelt innhold, forklarer forandrer seg med tiden. hun. – Det kan være de samme motivene Selberg mener også at vandresom flyttes fra gruppe til gruppe og de historiene er mer enn bare morsomme samme historiene som dukker opp, sier fortellinger. hun. – Det er lett å avfeie det som Hun nevner historier underholdning, men om haikere som et det har en langt større eksempel. Hvem haikeren betydning. Det er en måte å uttrykke er varierer etterhvert som verden forandrer seg rundt de fordommene vi menneskene som forteller har i samfunnet. historien. Fortellingene er jo – I gamle dager var en markering av en grense mellom haikeren ofte gjenferd og grupper samtidig som slikt. I Finnmark var det en historie om en russisk fortellingen er med på Torunn Selberg, professor i haiker som drepte han som å forsterke den grensen, folkloristikk ved UiB plukket han opp og kjørte sier hun. Historiene begynner ofte med at man bussen hans til Russland fordi han var med i den russiske mafiaen. forteller hvem som har opplevd dette. Det Forholdet til russerne hadde er som regel en bekjent av en venn, eller forandret seg når grensen ble åpnet på lignende. Af Klintberg skriver at disse 1990-tallet og finnmarkingene måtte personene ofte fortelles å være lege, forholde seg til menneskene på den prest eller en annen autoritetsperson. andre siden. Nå for tiden er det kanskje vanligere å begynne historien med at man har lest Fortellingene er jo en markering av en grense mellom grupper. Men hvorfor har akkurat denne historien gått på rundgang? Jeg har selv fortalt ryktet videre. 30 noe et sted, enten i en avis eller på nettet. Det gir historien større troverdighet, uten risiko for at noen krever å se på kilden man oppgir. Men aviser plukker ofte opp vandrehistorier og trykker dem som sanne hendelser, fylt med detaljerte opplysninger om sted og tid slik som vandrehistorier er kjent for å ha. – Når massemediene griper fatt i en historie blir den mer virkelig. Og når avisene skriver det må det jo være sant?, spør Selberg med et smil. Allsidig sitron Historien jeg har valgt er intet unntak. Når jeg leser NRK-artikkelen med nye øyne legger jeg merke til en del ting jeg ikke tenkte over første gangen jeg leste den. Journalisten snakker ikke med de som faktisk så ugjerningen, men med butikksjefen. Historien blir altså fortalt gjennom to ledd, først fra kundene til butikksjefen og så fra butikksjefen til journalisten. Det gir mange muligheter for misforståelser. Det er heller ingen beskrivelse av sitronen. Jeg kan ikke se for meg at de har hatt sitronen uten å nevne hvordan den ser ut eller tatt bilde av den. Med andre ord er alle spor etter ugjerningen vekk. For å bygge opp under historien fortelles det at sitronsaft og ferske sitroner forsvinner fra butikken. Litt mer søking på Internett kan derimot fortelle at man trenger noe surt for å løse opp heroin før man kan injisere det og sitronsyre er den syren som er lettest å få tak i. Nyhetsartikkelen jeg fant virker slettes ikke så troverdig lenger. Men det som er verdt å tenke på er ikke om narkomane faktisk renser sprøytene sine i sitroner eller ikke. Det man burde tenke på er hvorfor vi forteller slike historier videre. Og vær så snill: ikke si at du leste i Atrium at narkomane renser sprøytene sine i sitronene i butikken. For da har du misforstått. Kilder – Hovda, E., Folkestad, D. (2003) Renser sprøyter i frukt. NRK, 08.04.2003 [Internett]. Tilgjengelig fra: <http://www. nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_hordaland/2673398.html> [Nedlastet 05.04.11] Fordommer i en fortelling Torunn Selberg, professor i folkloristikk, påpeker at historier som blodet i sitronen er en indikator for hvilke fordommer vi har i dagens samfunn. Foto: Pax.no – Klintberg, B. af. (1988) Råttan i pizzan: Folksägner i vår tid. Stockholm, Norstedts. – Klintberg, B. af. (1994) Den stulna njuren: Sägner och rykten i vår tid. Stockholm, Norstedts. 31 Kommentar Kulturarbeid pågår Tekst: Johanne Magnus joma85@hotmail.com Illustrasjon: Hanne Dale hanne.dale@gmail.com Ingen vil være anonyme, alle vil være nummer én. Det har blitt en nasjonal besettelse. Vi er så travle med å komme seirende i mål, at vi glemmer regler og veien frem til målstreken. Lykken ligger ikke i selve distansen, ei heller ved målstreken. Lykken finnes i neste maraton. Og slik fortsetter det. Det er en smal margin mellom nummer én og de som kommer etter. Og for å komme dit legger vi planer. Og tenker alltid mot det neste steget. Vi beveger oss mot utopien, nextopia. Lykken ligger rundt neste sving. Neste møte, neste jobb, neste date. Ironisk nok forsvinner alle dine drømmer når du er kommet dit. Likevel lar vi nextopia bli framtidens dop. Man går glipp av livet hvis man hele tiden fokuserer på morgendagen. Forventningssamfunn Vi finner verken oss selv eller kunsten ved å reise nye bygg eller ved å logge oss på sosiale forum. Hva er det vi søker med våre femårsplaner? Kan sosiale medier og nye kulturhus gi oss det vi mangler i hverdagen? Arbeidslivet er en viktig del av vår identitet. Å stå utenfor arbeidslivet gjør noe med selvfølelsen. Sosiale medier konkurrerer med vårt daglige arbeid. Å holde tritt med nettaktiviteten og arbeidsoppgavene gjør hverdagen travel. For noen er arbeidslivet ikkeeksisterende. Nettaktiviteten blir deres eneste nettverk. På nett kan en lett misforstås, tukle med sannheten og utgi seg for å være en annen. En kan når som helst logge seg av og havne i passivitet. Å havne utenfor arbeid eller sosiale medier kan føre til ulike spørsmål. Er det noe galt med meg? I verste fall kan man la seg overbevise om at en ikke kan brukes til noe. Eksisterer vi bare på nettet i form av en konstruert virkelighet? På Facebook kan du med ett tastetrykk formidle til venner om dagens begivenheter. Jobb, kurs, konsertbesøk, reiser, gourmetmiddag, het date og besøk. Virkeligheten er en annen. Du sitter hjemme. Foran skjermen. Mens du oppdaterer din private profil på sosiale medier. Vennemassen øker, men hva med substansen i oppdateringene? Man kan ty til enkle grep for å unngå dette. Det betyr å være aktiv utenfor nettet. Jakte på ny jobb, forholde seg aktiv i sosiale nettverk og aktiviteter som har med det virkelige liv å gjøre. Kanskje du ikke kjenner vennene dine så godt likevel? Selv i det virkelige liv viser vi frem våre beste sider. Vi forteller om fremskrittene og plusser på litt ekstra. Så snart vi har satt ord på våre drømmer fremtrer de som mer virkelige. Vi lever i et prestasjonssamfunn. Kulturhus uten innhold Konstruksjon uten substans finnes også i kulturlivet. I de kommende årene vil det reises flere nye kulturbygg. Kulturhus vil drifte dans, teater, film og litteratur under samme tak. I samarbeid og som konkurrenter. Visjonene er mange, men konkrete planer om innhold er det lite av. Det er ingen begrensing for hvor mye vi ønsker. Det sosiale rom utspilles på den kreative scenen, på filmens lerret, i bøker, på nett og på leserbrett, på sms. Referat og live streaming legges ofte ute på nett. Hvor er det blitt av øyeblikkets kunst? Den levende og sanne dialogen mellom mennesker? Det finnes smale arrangement av typen filosofikafé og møter på biblioteket. Her forsøker man å fange tiden og møtet mellom mennesker. Publikum fristes til å overvære det hele hjemme, via dataskjermen. Når kulturhus reises før vi har rukket å skape et innhold, kan vi komme til å utsette oss selv for et stort tomrom. Det kommende litteraturhuset i Bergen skal bli et stort arkitektonisk signalbygg. Huset vil bli et smykke av et kunstverk, men hva skal foregå innfor veggene? Er det åpent for uventede publikumsgrupper og utøvere? Vi burde konsentrere oss om innholdet, ikke fasaden: skape arrangementer der menneskene allerede oppholder seg. Et kulturhus skaper ikke kultur. Kanskje er det ikke et litteraturhus som haster mest, men å øke aktiviteten i de kulturhusene som byen allerede rommer? Biblioteket er et frirom med lav dørterskel, og det er gratis. Er det nødvendig å skape illusjoner med nybygg, visjoner om heftige femårsplaner? Ledelsen må kjenne til kulturmiljøene og inkludere dem i prosessen. Skape innhold og visjoner som både arrangør og pub kan dele. jobber oss i hjel. Å gjøre fremskritt vil si at vi alltid forbereder oss på vårt neste skritt. Språket er utvasket, i form av koder og klisjeer. Vi forstår ikke hverandre. En tolker i tegn og misforstår kommunikasjonen. Vi drar hjem til hver våre hjem. Bort fra offentligheten og hjem til oss selv for å logge oss på nettet. Suge til oss inntrykk, informasjon, siste nytt, siste sladder. I februar holdt bokhandlene mammutsalg. Det betydde svært reduserte priser. Her om dagen overhørte jeg en samtale. En kamerat fortalte til en kompis at trikset var å vente til mammutsalget var over. Da er det nemlig 50% av mammutsalget. Prokrastinasjon er en tendens i tiden. Fremtiden er lys og håpefull. Vi utfordres stadig av nye utsagn og påfunn, men tenderer heller mot ironien, mot illusjonen. Hva er sannhet? Hva er ekte? Vi kommuniserer på nett. Via sosiale medier dannes og pleies vennskap, forhold og yrkesliv. Vi skaper private profiler og blogger med fritt innhold. Mulighetene er uendelige. Du kan være den du vil. Hvem er du egentlig? Vi kommuniserer via drømmer, via koder og klisjéer. Lykken ligger ikke i selve distansen, ei heller ved målstreken. Lykken finnes i neste maraton. Er vi lykkelige? Meningen i forventningssamfunnet er ikke å være lykkelig, men å bli lykkelig. Vil bergenserne bli lykkeligere av et smykket litteraturhus? Min frykt er at vi aldri vil vite når vi eksisterer som individ. I dag er vi paradoksalt nok opptatt av nettopp dette. Vi studerer og Hva skal det bli av oss? Uten utdannelse og sosiale antenner er veien smal og bratt. Må vi bli noe? Vi vil gå oss vill. Hva med nestekjærlighet? Meg, meg, meg! Det er det viktigste. Norge er bare et oppholdssted inntil videre. Flere sosiale medier krever stadig nye oppdateringer. Vi trener som aldri før, og ernæringsrådene endres hvert minutt, det krever et våkent øye. Når du først har knekt Facebook-koden, endres innstillingene rett etterpå. Du har akkurat kjøpt deg de nyeste teknologiske nyvinningene; neste dag lanseres nye versjoner. Det er ikke mulig å følge med på det som skjer. Vi bygger nye hus. Lager nye planer. Fremtiden vil aldri matche våre forventinger. Ikke vent på at noe skal begynne. Fremtiden er allerede i gang. 33 Reise Helt til India for å «finne sæ sjæl» Er dette en trend som har kommet for å bli, et håp om grønnere gress utenfor vestens grenser? Tekst og foto: Ingrid Marie Andersen ingrid.mariea@gmail.com Lydene vi våkner til forteller oss at vi er langt inni jungelen. Allikevel er stranden kun noen hundre meter unna, usynlig i den tykke skogen. De eksotiske fuglene synger til soloppgangen, og vi strekker oss i dagens første solstråler. Klokken er 7 og vår første yogatime her i Goa, India, starter om en time. Yoga har sin opprinnelse nettopp her i India, og det synes på menneskene her at religion, karma og nestekjærlighet er viktig; det stråler en egen ro og godhet fra alle vi møter. Vi har reist bort fra storby og travle gater og befinner oss nå på en av de mest øde strendene i Goa, Mandrem beach, hvor vi skal tilbringe tre beroligende dager med yoga i naturens indre. For å se alle sider av India står det i de fleste reiseartikler at yogasentrene må oppleves. Vi har selv gjort veldig lite yoga før og fryktet derfor å komme til et sted der vi kanskje ikke var flinke nok i yoga eller åpne nok til å forstå oss på det spirituelle. Mest spente var vi på hva et slikt senter har å by på og hvem som egentlig kommer hit. Buddha, røkelse og stillhet Vi er ikke de første som prøver ut yoga og meditasjon her i India. Senteret har kun vestlige besøkende hvor de fleste har reist alene ifra familie og arbeid for å kunne få ro i sinnet og kanskje til og med «finne seg selv». Men hvor kommer egentlig disse ideene fra om at vi ikke klarer å finne oss selv der hjemme? Er det fordi vi er blitt overarbeidet, stressede, internettavhengige, tidspressede maskiner som ikke lenger klarer å ta vare på oss selv? Dette virker å være årsaken til flere av de andre som er der. En engelskmann vi blir kjent med fra London bestilte seg et opphold på fire uker her på Ashiyana Yoga Retreat Center uten å engang kunne yoga eller kjenne India på noen måte. Han måtte bare bort fra hverdagen. Og hverdagen her er virkelig noe annet enn hverdagen der hjemme: En mektig stillhet råder over hele området og en svak duft av deilig røkelse bedøver sansene. Det er varmt ute, 35 grader midt på dagen, men morgenluften er deilig og kjølende. Vi forlater hytta vår av solide treplanker bygd en etasje over bakken og setter kursen mot det sirkelformede åpne yogabygget. Uten vegger til å hindre en deilig bris og med et tak som skygger for solen er dette det perfekte stedet for yoga. Lukker man øynene føles det som å sitte midt ute i naturen. Denne type yoga er ukjent for meg, en stilblanding basert på rolige bevegelser, 34 Yoga i det fri Instruktørene er samlet i India for å lære av hverandre. tøying, meditasjon og styrke. Svetten siler ettersom solen står høyere på himmelen, men øvelsene er svært tilfredsstillende. Varmen gjør at musklene er mykere enn noen sinne og der jeg før var stiv og støl strekker kroppen seg enda lenger. En Buddhafigur med blomsterkrans er plassert bak instruktøren og røkelse brenner gjennom de to timene vi tilbringer sammen. Stemningen er utrolig, det skiller seg sterkt fra en yogatime på et treningssenter i Norge. Her stimuleres alle sansene til de ypperste punkt og når timen er over og instruktøren har dratt velger alle å bli værende et kvarters tid, liggende på gulvet og kjenne på pusten og omgivelsene. Her finnes ikke tid. serverer kun vegetarmat her og all form for rusmidler og sigaretter er strengt forbudt. Vi sitter rundt et lavt bord på puter og blir kjent med de andre tilreisende. Noen er kommet for å bli to uker, andre fire. Det er kun vi som skal bli et par dager. Vi er her mest av nysgjerrighet, men allerede første dagen er vi en del av gruppa. Mange har aldri drevet med yoga før, men bestilte denne turen kun for å flykte fra hverdagens stress. Det virker som om det fungerer, man trenger ikke tenke på noe annet enn seg selv og omgivelsene. Dagene kan man tilbringe på den folketomme stranden eller i en hengekøye i skyggen med en god bok. Alt er så stille, så behagelig. Neste yogatime er klokken fire, denne varer også to timer. Luften er nå enda varmere og klammere. Det pågår også et instruktørkurs mens vi er her, der trenere fra hele verden er kommet for å lære mer. Det er ingen overraskelse av boken Spis, elsk og lev ligger fremme i bokhyllen i resepsjonen. Tanken om at livet skal leves, utforskes og nytes virker veldig naturlig når man befinner seg på et sted der fasader, tidsfrister og klokkeslett ikke finnes. På engelsk er tittelen annerledes: Eat, pray, love – for nordmenn flest er ikke religion en like stor del av hverdagen, men allikevel blir budskapet det samme uansett kultur: åpne øynene! Dette bringer oss sammen nettopp her i Ashiyana. Her tenker man ikke over hva man har på seg, hva dagen Her finnes ikke tid. Spis, elsk og lev Endelig frokost. Fersk kuttet frukt, müslie, yoghurt og nybakte rundstykker. De Yoga Er en samling mentale og kroppslige teknikker med opprinnelse i de indiske religionene buddhisme og hinduisme. Språklig sett betyr det å «spenne for» (som med et seletøy) og saklig sett «metode til å oppnå frelse». I vår tid presenteres yoga i vesten som en ikke-religiøs personlighetsutviklende disiplin. Vakker natur Yogasenteret befinner seg blant palmene rett ved de vakre strendene som Goa er så kjent for. vil bringe eller hva man må gjøre. Man er ikke nødt til å gjøre noe som helst. På en måte blir sinnet satt i et pausestadie der kun kroppens basisbehov må tilfredstilles. Næring til kropp og sinn. Men er det verdt det? Dette er et sted der «den virkelige hverdagen» kan glemmes for en liten stund, og jeg tror at mange overarbeidede mennesker kan ha godt av å komme til et sted der anstrengelser er umulig. Kanskje trenger man naturen, varmen, bølgebrus og strender med uendelighet for å kunne se annerledes på livet samtidig som kroppen får styrket seg med forfriskende yoga fire timer hver dag. Etter mange år med fokus på utdanning, økonomi, arbeid og fremtid ble jeg overrasket over hvor mye jeg gav blaffen i alt dette allerede ved ankomsten i Ashiyana. Ikke bare er det vakkert og nydelig, men en felles sinnsstemning og fredelighet ligger konstant i luften både fra naturen og menneskenes side. Det er mulig man ikke trenger å reise til India for å oppleve noe slikt, men jeg har i hvert fall ikke opplevd det før. Forhåpentligvis er dette bare begynnelsen. I vårt stressfylte, regelbaserte samfunn der fedme stadig blir et større problem vil flere søke dette gamle og nesten glemte konseptet «harmoni», men kanskje vil det i fremtiden bli lettere å bringe det frem her hjemme. Kanskje er det ikke så sunt at hjertet tikker i takt med klokka. 35 Dikt Går Tekst: Johanne Magnus joma85@hotmail.com Foto: Hanne Kari Njåstad hanne_kari@hotmail.com Jeg går og går Og håret vokser Musikken spiller Presser bena et skritt lengre Mot neste sving Jeg går og går Fuglene flyr i ring Over bakken I det fri Jeg går og går Det kommer et tog Mennesker drar videre Til nye plasser Jeg går og går Langsomt flytter jeg meg Mot nye plasser og fremmede gater Humøret endrer seg til det bedre Jeg går og går Vinden snur under føttene Beveger seg rundt i håret mitt Jeg går og jeg går Livet er en stor forsvinning Vi vendes bort mot noe annet Livet er grunnleggende trist Alene i det våte landskapet Jeg ser meg omkring Blikket mitt fylles Av en lykke som aldri slutter En merkelig blanding Ensom, men midt i verden Jeg går og jeg går. Sport 20. mars 2011 har blitt en merkedag for meg. Da prøvde jeg for første gang et av verdens snodigste lagspill. Tekst: Paul André Sommerfeldt pandre89@hotmail.com Illustrasjon: Mona Maria Løberg manamoria@gmail.com Jeg ble i grunn ganske paff da en av mine husfeller sendte melding om at vi hadde blitt utfordret av nabokollektivet til curlingduell en søndag i mars. Curling? At det var? Jeg måtte lese meldingen en gang til. Joda, det stod curling. Hadde det stått bowling ville jeg ikke reagert noe særlig, men curling? Jeg spilte likevel tøff i trynet og svarte selvsikkert «Jeg er med», som om det gjaldt en omgang yatzy. Sannheten var at jeg ikke ante hva det var jeg hadde sagt ja til. Dagen før googlet jeg «curling», og takket være Wikipedia fikk jeg en kort innføring i de viktigste spillereglene. Plutselig måtte jeg pugge nye sportsbegrep som boet, knappen, hack og tee-line. Det kunne like gjerne vært gresk. Jeg begynte å få småpanikk. Tenk hvis alle er kjempegode, utenom meg? Burde jeg kaste inn håndkleet? Hvor er leksene når man trenger dem? Noe sa meg likevel at det ville være en feig løsning, så jeg tok motet til meg og ble med. Curlingbanen vi dro til lå litt utenfor allfarvei, i Loddefjord. Jeg hadde aldri vært i Loddefjord før, hva skulle jeg vel der? Loddefjord viste seg likevel å være en ganske så trivelig drabantby med både curling, bowling og innendørs badeland. Godt utgangspunkt. Stemningen var lattermild, men litt smånervøs. Det var nå det gjaldt. Kollektiv mot kollektiv. Vi lo og smilte hele gjengen, men konkurranseinstinktet var vekket i oss alle. Vel framme ble vi utstyrt med hver vår kost, og noen såler som skulle tres utenpå skoen. Den ene sålen var glatt under, den andre ruglete. Så der sto jeg, med en dum kost og noe på beina som minte mer om de gamle trugene mormor bruker på glatt føre. Heldigvis var det en fra motstanderlaget som kunne reglene Den store curlingkampen godt, og jeg nikket bekreftende da han forklarte hva hacken var. Noen hadde tross alt forberedt seg ganske grundig. Den største utfordringen for min del var ikke å forstå reglene, de hadde jeg tross alt lest pinlig nøye på forhånd. Det jeg slet mest med var å holde balansen på den isbelagte banen. Som den ekte vestlendingen jeg er ble dette en høyst unaturlig aktivitet for en som har vokst opp med plussgrader og bar asfalt. Min bofelle fra Oslo hadde derimot en helt annen stil, hun var rett og slett pro. Hun seilte att og fram på banen med den største selvfølgelighet, i motsetning til oss andre som knapt klarte å stå oppreist. Det gikk likevel ganske smertefritt etter hvert som spillet kom i gang. Vi vekslet mellom å sette steinen, og å koste vår egen stein så nær boet som mulig. Jeg har aldri kostet før, og i hvert fall ikke brukt en kost så intenst, så standhaftig og så desperat noen gang i mitt liv. Folk skrek «KOST!!» rundt meg på alle kanter og jeg kostet som om det gjaldt livet. Svetten silte, ryggen gikk i vranglås og Folk skrek «KOST!!» rundt meg på alle kanter og jeg kostet som om det gjaldt livet. mine stakkars biceps fikk kjørt seg kraftig. Alt for å få denne steinen til å rikke seg noe centimeter lenger. Det føltes i grunn ganske absurd, men jeg tok meg selv i å bli fanget av spenningen og drivet som ble utløst. Det gikk bedre og bedre. Vi var samkjørte og konsentrerte. Én omgang igjen. Vi ledet med ett poeng, struttet av selvtillit og satte en perfekt stein i siste omgang. Og det ble altså seier til de glade amatører. Gleden bruste, vi slo high-five og fikk gratulasjoner fra taperlaget i god sportsånd. For en kamp! Curlingopplevelsen gjorde meg til en aldri så liten fan av denne rare sporten, og jeg kommer aldri mer til å le hånlig når jeg ser de stakkars kosterne på TV. Nå vet jeg hvilket blodslit som ligger bak. CURLING Curling er et lagspill som spilles på is med tunge granittsteiner. Sporten oppsto i Skottland en gang på 1500-tallet. Spillet går ut på få sine egne steiner nærmest sentrum av sirkelen på banen (også kalt knappen) Curling ble offisiell OL-gren i 1998, og Norge vant sitt første OL-gull i Salt Lake City i 2002. I september kommer komedien «Kong Curling» på norske kinoer, med Atle Antonsen i hovedrollen. 37 Sport Close to Brann Stadium two hours stadium vibrates. d’or) playing together. It is not quite the before the match against Rosenborg, At 8 o’clock, the match started in same to watch Barcelona playing against Madrid than Brann against Rosenborg. a Spanish friend asked me: «Do you Bergen, the football spectacle was on, and hear somebody singing, shouting or But it does not mean that a Barça fan the two teams tried to show their best. –ironically– playing the vuvuzela?» My used to Barcelona’s football cannot enjoy From the stands I could not, however, answer was «no». Nobody was doing more a match like that, not at all! avoid thinking about the very obvious than talk near the stadium, even if around differences between of the clubs. These 8.000 people went there to get free tickets, are not so much historical, because Overtime an initiative by one of the principal After the match, all the TV channels and Brann was founded in 1908, only 9 years sponsors, Chess, who newspapers talked about the match, it later than FC Barcelona, really looked like Barcelona, and it make bought all the unsold but the differences in tickets to boost the budget and number of me feel at home, football everywhere. fans are significant. It is team after a bad preSpeaking of practicalities, Brann Stadion season, economical and its dimensions are very good. It is fundamental to remark problems and the sale neither small nor too big and when the that a team like Barcelona match finishes it is not difficult to come of good players, like is followed by a very big part of the population back home without big traffic problems. Erik Huseklepp and In Barcelona there are some people who in Catalonia (7.5 million Petter Vaagan Moen. people). This means leave the stadium before the end of the Roger Lillebøe-Hansen thinks that the free matches to skip the traffic jams and the that it may have more Roger Lillebøe-Hansen, Leader of Bataljonen. tickets were a positive problems in the metro; it makes the supporters than there are way to be more people stadium look quite empty five minutes people in Norway. in the stadium supporting Brann and it before the end of a match and it causes Barcelona has some of the best would trigger more enthusiasm around players in the world and revenue of 415,3 a bad image in general of Barça fans. In the team and therefore boosts ticket Brann Stadion, everybody was inside million euros in 2010, while Brann’s total sales. I have never seen anything like it until the end, and even after, when the revenue was just under 17 millions. In before: Free tickets! That is not possible other words, some Barcelona players are players celebrated their victory with the in Barcelona. Some people would have crowd. more expensive to sign than Brann’s total started lining up one day before the I enjoyed that new experience yearly revenue. Lionel Messi, for instance, match (or more), and some would have surrounded by Brann supporters that has been rated at over 100 million euros. taken a lot of tickets and sold them, and made me feel one of them, and now I He earned 31 million euros in 2010, and other imaginative and unbelievable ideas am looking forward to the evolution of 11 of them came from FC Barcelona. that did not happen here. He is just one of the 21 players forming Brann in the league. I would say that a Near the Barcelona stadium before a the team. All these numbers are nothing match like Brann – Rosenborg is a very day match, rivers of people are walking, nice experience and I recommend it, if the players do not show their prices some people singing and shouting, but also, if you have the opportunity to in the field, but usually they do. It is a running and even walking in the middle visual spectacle to watch the three best watch a FC Barcelona match at Camp of the streets. It’s almost impossible to get players of 2010 (according to FIFA Ballon Nou, do not miss it! on the metro, and it is hard to get around in and park your car. It is a complete flow Brann Stadion of nerves and happiness, usually a good Kim Ojo from Brann tries to shoot the ball in front of two Rosenborg defenders, March 2011. feeling. I believe football is the biggest sport in Norway. Camp Nou Barcelona’s winger Pedro with the ball in the Champions League match against Inter Milan in 2009 SK Brann – FC Barcelona A Barcelonan’s encounter with football in Bergen. Text and photo: David Serra david_serra_@hotmail.com On the 20th of March, Bergen’s football team, Brann, played against Rosenborg, and 16.732 spectators went to the stadium to watch one of the most highly anticipated matches in Bergen this season. Just four days earlier, FC Barcelona played against Arsenal in the Champions League, and 95.486 spectators almost filled Barcelona Stadium for this important match. The opportunity to watch a good football match in Norway made me think about the differences I could see between SK Brann and the team of my city, FC Barcelona. Is there any difference between these matches? Some people would say no, it is just football. I am not so sure. It is not just about football; it is the magic that surrounds not only the 38 match time but the day, or even the week before the match. Before the game Barcelona is a city where football is an important part of people’s lives. If you visit the capital of Catalonia some days before an important match, you will feel it: Barça jerseys all around, football is in all the newspaper headlines, the TV programs talk about football, there are no bars without football conversations, and you can also see some flags in the balconies. The day of the match there is a general nervousness in the air, even the people less interested in football notice all the fuss surrounding the match. Bergen, like Barcelona, is the second biggest city in the country, and both cities have an important football fan community. Roger Lillebøe-Hansen, leader of the Brann supporter group Bataljonen told me: «I believe football is the biggest sport in Norway. There is always a lot of interest in winter sports, because we are strong, but most people who follow winter sports are also interested in football». In Bergen it is not very common to see Brann jerseys in the streets, nor does the red neither predominates in jackets. On the match day it is easier to see Brann scarves, but it is not like in Barcelona, where the blaugrana (blue and dark red in Catalan) clothes are all around. Is it because of the warmer weather? I do not know. Match time I was surprised to see that Brann Stadion was not completely full, even with 8.000 free tickets. The stands with free seats were definitely full, but not the ones people had to pay for. This made the match not look as important as it was. Despite that, people in the stadium were singing and supporting intensively, better than a lot of FC Barcelona matches when the opponent is not the size of Madrid or Champions League rivals. I have seen matches where 98.000 people are crowding the Barça stadium and even the upper stands are full (you almost need binoculars to watch the match from there). When that many people sing, jump or do the wave, the 39 IKON Hanne Dale IKON Ingrid Marie Andersen Fag- presentasjon Tekst: Kristin Austrheim kristin.austrheim@yahoo.no Foto: Ellen Marie F. Risbruna ellenmarier@yahoo.no Får verdifull erfaring fra arbeidslivet Faget Praktisk informasjonsarbeid gir HF-studenter mulighet til å prøve seg i arbeidslivet. Ønsker du mer relevant og praktisk erfaring? Kunne du tenkte deg å jobbe som informasjonsmedarbeider i fem uker hos Røde Kors, Festspillene i Bergen, Bergen Næringsråd eller Holbergprisen? Uansett kan et praksisopphold gi deg verdifull innsikt i hvordan en arbeidsplass fungerer. Praktisk informasjonsarbeid ble først og fremst opprettet som en praktisk del av bachelorprogrammet Språk og informasjon, men er åpent for alle studenter med minst 120 studiepoeng. Studenter med erfaring − Faget ble i første omgang til fordi bachelorprogrammet Språk og informasjon ønsket en egen praksisdel. Men det er vel så viktig at studenter generelt får en del av studiet som er mer rettet mot arbeidslivet, mener Ivar Utne som er faglig ansvarlig ved emnet. − Hvorfor er det så viktig med praktisk erfaring? − Arbeidslivet etterspør studenter med erfaring. Dessuten er det viktig at studentene selv opplever at de kan fungere i arbeidslivet. De blir tryggere på seg selv, noe som er viktig å ha med seg etter flere år på universitetet, sier Utne, som også legger vekt på at studentene får bekreftelse og personlig oppfølging under praksisoppholdet. Dette skaper større tro på seg selv, mener han. I utvikling − Vi ser selv at det skjer en stor forandring med studentene fra før de sendes ut i praksis til de kommer tilbake på dagsseminaret, der erfaringene fra praksisen blir oppsummert. De identifiserer seg med arbeidsplassen der de har vært og har vokst i selvtillit. Før studentene ved faget blir sendt ut til de forskjellige praksisplassene, må de gjennom en faglig del. Ukentlige skriveseminarer gir opplæring i å skrive gode og presise tekster i ulike sjangre. Eksempler på tekster som studentene må skrive er kronikker, pressemeldinger og korttekster. I tillegg lærer de om utvikling av kommunikasjonsplaner og viktigheten av intern og ekstern informasjonsflyt i en bedrift. Utne påpeker at det faglige innholdet gjerne modifiseres fra semester til semester. Positive erfaringer Ansvarlig leder Ivar Utne ser tydelig at selvtilliten har økt hos studentene etter at de har vært ute i praksis. Sosiale medier − Hvert semester er litt ulikt. Når det gjelder skriveseminarene, prøver vi stadig ut nye teksttyper og føler oss generelt fram. For eksempel har vi i det siste hatt et økende fokus på sosiale medier, sier han. Etter den faglige delen får studentene prøve seg som medarbeidere i utvalgte bedrifter i fem uker, der de utfører ulike oppgaver innen informasjon og kommunikasjon. − Hva er eksempel på arbeidsoppgaver som møter studentene i bedriftene? − Arbeidsoppgavene er veldig forskjellige, men oppgaver som går igjen er vurdering av arbeidsplassens nettsider, både når det gjelder utseende, funksjonalitet og tekst, utvikling av opplegg om bruk av sosiale medier og produsering av tekst for intranett og eksterne nettsider. Noen er også med på å lage kommunikasjonsplaner for kampanjer og lignende, forteller Utne. Han sier at tilbakemeldingen fra arbeidsplassene er svært positiv. − Generelt setter praksisplassene pris på et friskt perspektiv. Studentene er unge, og ofte nær den målgruppen arbeidsplassen vil nå. Dette gir et nyttig perspektiv på det hele. Praktisk informasjonsarbeid Opprinnelig en del av bachelorprogrammet Språk og informasjon, men er åpent for alle studenter med 120 studiepoeng. Gir 15 studiepoeng. Gjennom skriveseminar, forelesninger og fem ukers praksisopphold lærer studentene om hva kommunikasjon er og hvordan en kan formidle et budskap på en god og effektiv måte. Har opptak både vår og høst, med ca. 15-20 plasser hvert semester. 43 Litteratur L ekende littera turhist orie Smakeb iter fra verdens litterat urhisto r utforsk ie som frister ning på ti egenhå l nd. Tekst: Ingvild A. Jansen ingvildajansen@gmail.com Illustrasjon: Mona Maria Løberg manamoria@gmail.com Den amerikanske professoren Dr. Grant L. Voth har skrevet og lest inn lydbokserien World History of Literature (2007), som utforsker krysskulturelle temaer, teknikker og representasjonsmetoder innenfor litteraturen. Serien består av 48 halvtimes lange forelesninger, som spenner seg over en historie på nesten 5000 år. I Atrium 04/2010 ble leserne oppfordret til å ta med seg radioprogrammet Fry’s English Delight av Stephen Fry på mp3-spilleren og ta seg en tur ut i skog og mark eller opp på fjellet under mottoet «lær mens du går.» I samme ånd vil jeg nå anbefale lydbokserien World History of Literature. 5000 år på 24 timer Den første forelesningen brukes til å gi en god oversikt over hva kurset inneholder. Professor Voth tar seg også tid til å argumentere for hvorfor kurset (eller litteraturstudier generelt sett) er interessant og nyttig, samt til å gi noen korte beskrivelser av scener fra noen av verkene han skal forelese om — uten å si hvem som har skrevet hva eller hvilke verker det er, bare for å gjøre oss ekstra nysgjerrige. I den første delen av kurset (forelesning 2-11) fokuseres det på episke fortellinger, som handler om representanter for kulturer som ble skrevet av offisielle talspersoner for de kulturene. Her kan det nevnes Gilgamesj, Iliaden, Odysseen, Aeneiden, Bibelen og Beowulf. I disse forelesningene er undertemaene definisjonen på en helt, og forskjellige teorier om hvordan mennesker skal leve og forholde seg til en eller flere guder. I del to og tre (forelesning 12-28), tar Voth for seg narrative strategier; nye måter å fortelle på, som for eksempel det å utfordre den dominerende kulturen, eller det å invitere leseren til å tolke fortellingen selv. Undertemaet er hvordan romanen begynner å ta form. Verkene som er brukt her er blant annet 1001 natt, Fortellingen om Genji, Don Quijote, Inferno, Faust, Stormfulle høyder, Reisen mot vest og flere av Shakespeares verker. Deretter kommer vi til realismen (forelesning 29-35), hvor fortelleren prøver å utelate seg selv fra fortellingen slik at den kan tale for seg selv. Voth snakker om realistiske forfattere som Gustave Flaubert, Fjodor Dostojevskij, Henrik Ibsen, Mark Twain og Ichiyo Higuchi med flere. Forelesning 1235 dekker den vestlige historien fra middelalderen og gjennom renessansen, opplysningstiden, romantikken og den industrielle revolusjonen opp til omtrent første verdenskrig. Voth snakker også om de samsvarende historiske periodene i Midtøsten, India, Kina og Japan. Til slutt (forelesning 36-48) greier Voth ut om de mange fortellertekniske eksperimentene som ble utført som en reaksjon på ismene (marxismen, darwinismen og freudianismen), hvor man mistet troen på eksterne verdier og utviklet en ekstrem subjektivitet i den moderne verden. Her finner vi forfattere som Marcel Proust, Anna Akhmatova, Kawabata Yasunari, Chinua Achebe, Jorge Luis Borges og Salman Rushdie. Forelesningene er veldig oversiktlige. Voth gir en bakgrunn for hvert av verkene, og forteller om påvirkninger og trender blant alle de litterære tidsperiodene, bevegelsene og fortellermetodene. Han forklarer hvordan verkene og forfatterne har påvirket hverandre eller hvordan de er forskjellige fra hverandre, spesielt mellom Østen og Vesten. Voth er også veldig flink til å oppsummere på slutten av hver forelesning og minner oss alltid på forrige forelesning på begynnelsen av den neste slik at man ikke glemmer for mye og slik at man alltid ser en sammenheng. Dette kan være nyttig for de lytterne som føler seg litt fortapte mellom alle de forskjellige epokene og forfatterne. Guideboken i PDF-format Dr. Grant L. Voth Professor Emeritus ved Monterey Peninsula College i California. Forfatter av mer enn 30 artikler og bøker om alt fra Shakespeare, til Edward Gibbon, til moderne amerikansk litteratur. Har vunnet flere priser, blant annet «Allen Griffin Award for Excellence in Teaching», og har blitt kåret til årets lærer av Monterey Peninsula College Students’ Association. Valgt av The Teaching Company fra øverste 1 % av de beste professorene i USA. 45 Tekst og foto: Charlotte Riise Pensum- charlottekr@gmail.com Fire på Ad Fontes Den nyopna HF-puben Ad Fontes kan kanskje minne om eit heimekoseleg bibliotek. Med denne oppfordringa til lesing, sit mange her og gjer skulearbeid, men kva anna les dei? fritt Oda Høydal Midtaustenstudier Akkurat no les eg Terry Pratchett. Eg synest han er morosam, og eg begynte på serien like etter jul. Eg har planar om å lese ferdig heile serien til sommaren! Line Malvik Teatervitskap som følger med kurset gjør det desto mer brukervennlig. The great teacher inspires Hver gang jeg sjekker ut en ny lydbok, skjer det med en viss vegring mot å trykke på play. Det finnes nok av halvdøde innspillinger hvor stemmeskuespilleren tydeligvis holder på å kjede seg i hjel, og dermed kjeder sine lyttere i samme slengen. I dette tilfellet er det ingenting å bekymre seg for. Professor Voth er ikke en profesjonell stemmeskuespiller, som kanskje er grunnen til at han ikke gir seg i kast med å etterligne de forskjellige dialektene i verkene, men i likhet med Stephen Fry, viser Voth en stor kunnskap om og en personlig interesse og entusiasme for fagstoffet som gjør at det er velsignet lett å bli engasjert. Han har til og med en god sans for humor, og småhumrer seg igjennom morsomme passasjer fra verkene han har valgt. Samtidig behandler han selvsagt de alvorligere temaene med den respekten de fortjener; noen ganger på grensen til det rørende. Det er også oppløftende at professor Voth har en forkjærlighet for å gi kvinner i litteraturhistorien (både forfattere og rollefigurer) mye oppmerksomhet — en oppmerksomhet som er gitt med den største selvfølge, og ikke med en følelse av at det er «obligatorisk» eller «politisk korrekt» å gjøre det. For eksempel definerer han Medea fra gresk tragedie som heltinne på lik linje med tidligere greske helter som Akilles, og bruker en god del tid på den fargerike og frittalende Wife of Bath (fra Chaucers Canterbury Tales), som har vært gift fem ganger og har meget sterke meninger om ekteskapet. Dette er ikke litteraturhistorien, dette er bare én litteraturhistorie, understreker Voth i den siste forelesningen. Andre forelesere ville ha valgt andre verker, påpeker han. Voth forklarer at dette kurset skal være som en boks med forskjellige smakebiter av sjokolade, hvor man blir introdusert til litt av hvert og så kan kjøpe en hel boks med den smaken man selv liker best — med andre ord skal kurset friste til at man i ettertid selv går i dybden og leser mer om det som interesserte en mest. I en annen lydbokserie (The Ode Less Travelled, 2007) kom Stephen Fry med et sitat av William Arthur Ward: «The mediocre teacher tells. The good teacher explains. The superior teacher demonstrates. The great teacher inspires.» Professor Voth er den fjerde typen lærer. Forhåpentligvis har vi alle hatt minst en slik lærer i vårt liv. Hvem anbefales denne lydbokserien til? Alle som går på HF! 46 Videre utforskning Hvem anbefales denne lydbokserien til? Alle som går på HF! I mindre eller større grad, gjennomsyres egentlig alle fagene på HF av referanser til verkene, forfatterne, sjangrene, skrivestilene og idéhistorien som blir presentert i dette kurset. Det sier seg vel selv, når kurset heter History of World Literature. Uansett om du har tenkt å studere litteraturhistorie eller om det aldri har falt deg inn å gjøre det, er dette kurset nyttig for deg, og vil garantert gi deg noen aha-opplevelser i forhold til faglitteraturen og skjønnlitteraturen du har vært igjennom på HF. Man lærer mye av å høre på denne lydbokserien, men hvis man har tid, kan man få enda mer ut av kurset ved også å lese noen av de aktuelle tekstene før man hører på hver halvtimes forelesning. Det ville jo være overkommelig å lese noen av de kortere tekstene, som for eksempel Metamorfosen av Franz Kafka, noen av diktene til Emily Dickinson, eller novellesamlingen Dubliners av James Joyce. Leter du etter noe godt lesestoff til sommerferien, er dette et ypperlig lite prosjekt. History of World Literature er publisert av det amerikanske lydbokselskapet The Teaching Company, og er tilgjengelig for kjøp på deres offisielle nettsider. Dersom du liker dette kurset, tilbyr de også en annen lydbokserie av Professor Voth som heter Myth in Human History. Eg les ikkje så mykje, eg er altfor rastlaus! Det blir mest på kvelden. Eg les ymse teatermanus som ligg og sleng, da eg studerer teatervitskap, og Meldinger fra dødskloden av Steffen Kverneland. Den fann eg i ein korridor her på HF, så eg tok den med meg heim! Millan Persdotter Teatervitskap Eg prøver å lesa meg opp på Tomas Espedal. No les eg Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv, og eg har kjøpt Imot kunsten òg. Det er sånt ein må ha lest, og i tillegg er jo Espedal festspeldiktar ved Festspillene i Bergen. Eg har begynt å lese meir etter eg fekk meg jobb på Studia. Mikkel Andreas Eriksen Historie Sidan eg studerer historie, er eg veldig interessert i historisk skjønnlitteratur. No leser eg Krig og fred av Tolstoj. For ikkje så lenge sidan vart eg ferdig med ein halvhistorisk biografi om Djengis Khan, og ein annan om Cæsar. Og så les eg Pondus så klart, og Knut Nærum. Eg les generelt mykje. Kilder – Dr. Grant L. Voth (2007), History of World Literature, The Teaching Company, Chantilly, Virginia. – Nettsidene til The Teaching Company (nedlastet 30.03.2011): http://www.teach12.com/greatcourses. x?ai=16281 47 Les bloggen vår! http://atrium.b.uib.no