The book was seen as a stupid risk

advertisement
The book was seen by its author as a stupid risk
and an ugly thing, and a betrayal, and overall, as a mistake he would regret for the rest of his life
but a mistake which nevertheless he could not refrain from making, and worse, as a mistake he
would encourage everyone to make, because everyone should make big, huge mistakes, because,
a) They don’t want you to; b) Because they haven’t the balls themselves and your doing it
reminds them of their status as having-of-no-balls; c) Because your life is worth documenting; d)
Because if you do it right and go straight toward them you like me will write to them, and will
looking straight into their eyes when writing, will look straight into their fucking eyes, like a
person sometimes can do with another person, and tell them something because even though
you might not know them well, or at all, and even if you wrote in their books or hugged them or
put your hand on their arm, you still would scarecely know them, but even so wrote a book that
was really a letter to them, a messy fucking letter that you could barely keep a grip on, but a letter
you meant, and a letter you sometimes wish you had not mailed, but a letter you are happy that
made it from you to them.
Göran kommer inn på rommet på Filmhögskolan. Som ikke heter Filmhögskolan lenger, men
som heter Akademin Valand. Han ser så pigg ut. Han har seilet hit og ser ut som han er med i sin
egen film SU Glädjen som han laget for 20 år siden om et par i en seilbåt. Han skal slutte på
Filmhögskolan. Akademin Valand. Han har sluttet og det står en tekst om ham på tavlen. Om
hans arbeid, hans bidrag til svensk film gjennom studentene han har hjulpet frem. Med seg fra
skolen tar han med seg 1200 søknader. Han skal skrive om søknadsprosesser på kunstneriske
institusjoner. Han skal forske på det. Han bærer med seg søknadene våre ut av skolen. Bærer dem
med seg videre i livet sitt. Våre ord i hans tanker. Du kan alltid komme hit sier Kalle. Her finnes
utstyr. Skolen skal flytte snart og der kommer de til å bygge en kino. Skolens egen kino. Den
beste bion i Gøteborg kommer det til å bli sier Kalle.
Jeg gråter av og på i de timene jeg er på skolen denne gangen. Husker hvor trygt det var å være
her. Hvor enkelt det var å være her. Hvor lett det var å jobbe og å lære seg ting. At verden ble
muligere etter denne skolen. Det jeg trodde skulle være store vegger var ikke lenger det da jeg var
her.
Du kommer aldri til å tjene noe på det du har laget, gå i gang med noe nytt. Sier Kalle. Begynn å
tenk på det neste du vil lage. For det neste kommer til å hjelpe deg til å avslutte dette. Du har ikke
tid til å være urolig. Det er så mye å gjøre. Så mange å hjelpe til å få gjort det de vil gjøre.
Hun gikk sakte og så ned i bakken. Nå går hun sakte og møter blikkene. Er spent på å se blikkene
til de som skal se denne filmen. Spent på være sammen med dem i dette. Som vi har jobbet så
lenge med. Clara og Ronja og jeg. Som så mange har hjulpet oss med. Erik. Mamma. Pappa.
Øistein. Assistentene. Lars, Nina, Bianca, Elin.
En dag nå i høst satt jeg og gråt på Oslo S fordi jeg hadde glemt kofferten min på flytoget med
vin som vi skulle ha til en fest på kontoret og festen var begynt og jeg var ikke der med vinen og
flytoget skulle sende den med et tog men de ga meg feil beskjed om hvilket spor toget kom på og
jeg løp mellom perrongene og så kom det ikke med før neste tog og jeg var så sliten av å klippe
så lenge, sliten av at denne filmen har hodet mitt og gjør meg så skjør. Jeg satt meg ned på en
kant og gråt. Og to damer kom bort til meg. Først en. Spurte om det var noe hun kunne gjøre og
jeg sa bare at jeg var sliten. At det egentlig var ganske bra. Jeg var bare sliten. Og så litt etter kom
en til. På Oslo S det stedet der ingen bryr seg om hverandre. Der kom de. Og i sommer fortalte
jeg det mens mamma og pappa var der og mamma spurte meg: Og hva kan du lære av det,
Mariken og jeg sa: At det går bra å være trist på offentlige steder for da kommer det mennesker
og støtter deg.
Og jeg tror hun hadde tenkt at jeg kunne lære å være mer realistisk når jeg beregner tid. Og mer
fokusert når jeg skal gå av et tog.
Jeg leser om Dave Eggers når han holder på å skrive ferdig boken sin. Leser om ham når han går
og snakker til seg selv. Fordømmer seg selv for at han skrevet om absolutt alle han kjenner. Om
hvordan foreldrene hans døde.
I found myself walking around my Brooklyn neighborhood in the middle of the night, on my way
to buy more caffeine, involuntarily chanting things to myself, in a whisper. Things like:
Mistake mistake mistake mistake mistake
Or: Oh fuck Oh fuck oh fuck oh fuck oh fuck
Or slightly more complex, like say:
Oh Jesus give me give me Oh Jesus give me give me Help help no no
Jesus no no no no no Help Jesus no no
Or one that went something like
To die, will die, to die, will die, don’t know, to die, will die,
Don’t know, will die, don’t know, who who who who WHO?
Among the many chants – again, completely subconsciously formed – this was the most
prevalent:
Sorry sorry sorry Oh God sorry sorry sorry Oh God sorry sorry sorry
Sorry sorry sorry sorry sorry Oh God
En dag tenkte jeg at jeg håper jeg blir syk og dør langsomt. At jeg blir gammel og får oppleve
hvordan organene svikter en etter en og andres omsorg øker i takt med at organene slutter å
virke. Å slutte livet med at noen er der som har brydd seg om meg istedenfor et rask ulykke. Å
merke smerten over å ikke få leve lenger.
Det er så mange triste mennesker i denne filmen. Så mange ensomme mennesker. Hva handler
den om? Jeg vet ikke om jeg vil øve inn et svar på det. Jeg tror jeg vil si det jeg kjenner er riktig i
hvert møte med den jeg snakker med. Clara kalte det et samtidsbilde da hun så den på lørdag. En
stemning fra vår tid.
Og da vi filmet tenkte jeg nok at jeg var som de tre svenske servitørene og bare dem. Jeg var
trygg og sterk og visste hvor jeg skulle. Så var det alle de andre menneskene som var fanget i noe.
Men jeg er de andre menneskene og. Jeg er også fanget. De som er redd for at det ikke skal bli
sånn som de hade trodd. Som ikke vet hva som styrer, som bare plutselig er i en situasjon de ikke
vil være i. Som ikke vet hvor de skal.
I sommer var vi på Hamnesøya med Remi og bygde en gamme. Jeg, Ingrid, Erik, Maja og Jeppe.
Vi bodde i telt rett ved havet og lagde mat på bål. Vi leste høyt i teltet om kvelden og fisket. Og
leste. Og tok oppvasken. Og var i bevegelse hele tiden. Og var der med hverandre og ikke på
internett. I åtte dager var vi der.
Jeg går sakte i undergrunden i Stockholm. Saktere enn menneskene rundt og det er fint å kjenne
at jeg kan ha mitt eget tempo.
Jeg tenker på om jeg skal slutte å ha iphone før lanseringen. Kanskje det er fint å ha en enkel
mobil som bare kan ringe. Så jeg ikke kan finne frem til riktig adresse selv, men noen må komme
å hente meg.
Mariken, Kontoret Seilduksgata 29. August 2014
Download
Related flashcards
Create Flashcards