nr. 1 - 2012
Forbundsstoff
Radikal profil
Skriftestolen
4 religioner om fasten
FA S T E
TEMA:
akt
(Aktuelt Kristenradikalt Tidsskrift)
utgis av Norges Kristelige Studentforbund.
De meninger som kommer fram i bladet
står for redaksjonens og den enkelte
forfatters mening. Bladet kommer ut fire
ganger i året.
Omslagsbilder:
www.sxc.hu
Ansvarlig redaktør:
Leder av NKS,
Andreas Ihlang Berg
Redaktør:
Ida M. H. Gilbert
Redaksjon:
Oda Helen Evje
Mina Berg
Håvard Tveit Ihle
Sindre Punsvik
Heidi Sævareid
Layout:
Finn Jesper Strandberg
Kontaktinformasjon:
akt
Norges Kristelige Studentforbund
Universitetsgata 20
0162 Oslo
www.forbundet.no
e-post: akt@forbundet.no
Vi tar gjerne imot bidrag, både bilder og
tekster. Bilder må være i høy oppløsning,
minimum 300 dpi, samt egne seg for
trykking i svart/hvitt. Dersom ikke annet
er avtalt, bør ikke artiklene overstige
5000 tegn, mellomrom inkludert.
Omtaler av bøker, musikk, film o.l.
bør ikke overstige 2000 tegn.
Trykk:
Flisa Trykkeri
Innhold:
Leder
Temadel
Fire om fasten
Fasten i den katolske kirke
Fasten i perspektiv
Kirkens nødhjelp om fasten
Skråblikk på presterollen
Til saken
Alien or pilgrim
Radikal profil
Bokanmeldelser
Forbundets leder
Forbundsstoff
Skriftestolen
s.
s.
s.
s.
s.
s.
s.
s.
s.
s.
s.
s.
s.
s.
3
4
6
10
11
12
14
16
18
20
22
25
26
32
Bidragsytere:
Opplag:
1000
Løssalg: 30,Abonnement: 110,Støtteabonnement: 250,Abonnementet løper til skriftlig
oppsigelse.
ISSN: 0801-9975
Forlagsredaktør i Cappelen-Damm og frilanser, Heidi Sævareid
Nødhjelpskoordinator i Kirkens Nødhjelp, Arild Isaksen
Stipendiat i teologi, Anders Martinsen
Sogneprest i Røst, Gaute Granlund
Sogneprest, Thore Wiig-Andersen
LEDER
Et fastesøkende tankespinn
Jeg har lav toleransegrense for folk. Spesielt irriterende folk. Enda verre: irriterende fremmende
som snakker om irriterende ting inn i mobiltelefonen på offentlig transport.
Min tålegrense er lik null hvis jeg er utmattet. Av å stadig jage; sjekke mail, svare på melding,
sende melding om ting jeg stadig kommer på: «Husk å kjøpe ost også!» På t-baneturen til jobb
om morgenen gjør jeg meg klar for dagen. Noe som slettes ikke er lett når man omgis av
påtrengende reklame på alle kanter. Reklame med slagord for forgjengelighet og forfengelighet
– slagord som borrer seg inn og setter seg på hjernen som en grand prix-vinnende låt fra 1995.
Slagord om gode kjøp, om ting som er bedre enn det man allerede har. Som hyler om stadig
grønnere gress på den andre siden. av gjerdet man aldri kommer over uten å oppdage nok en
side av gjerdet. Med enda grønnere gress.
Det er opp til oss selv å slå av og stenge ute. Kall meg gjerne nihilist, men lar man det være opp
til andre, så graver man seg ned i endeløs håpløshet. Før man aner ordet av det, har man hvilt
litt for lenge. Ofte trenger man overskudd for å få dette til. Overskudd for å orke å trene opp
viljen. Fasten er en periode som synes å måtte komme med et overskudd. Vi bør ha fylt oss opp
på forhånd, for å klare å ville stenge ute alt det som avbryter, avleder, irriterer oss grenseløst.
Uten grunn. For i det hele tatt ligger det jo i fastebegrepet at faste er noe man gjør fra noe man
har overskudd av. Et overskudd som fort kan bli, eller har blitt, for mye.
Det er godt å få bestemt seg, men pokker så vanskelig. Så, dette nummeret av Akt søker den
som lurer på om hun eller han skal bestemme seg for noe – å ta steget over grensen til å bestemme seg: Å være i bestemmelsen. Å kunne hvile i bestemmelsen. Og dermed forbli i bestemmelsen. Og hvorfor i all verden det faktisk er en dynamisk hensikt med Skriftens
fasteoppfordring.
Fasten behøver ikke å være en lidelse, hvor lidelsen er målet. Snarere kan det virke frigjørende.
Tenk deg om: Hva stykker opp dagene dine? Hva står i veien for refleksjon og kontemplasjon?
Hvilke behov vokser seg sterkere og
sterkere? Hvilke begjær blir stadig mer
bunnløse, finn ut hva dette er for noe: Og slå
av. Du må ville og bestemme deg.
Er det facebook, som stadig stjeler tankene
dine, slik at hjernen mister evnen til å fordype seg i det du vil fordype deg i? For du
vil noe, ikke sant? Bestem deg så for å kutte
ut facebook i en måned, om så bare en uke,
om så bare en dag. Hjernen nullstilles fort.
Forsøk å komme tilbake på det nivået hvor
det å gå inn og sjekke facebook igjen blir noe
hyggelig, en hyggelig pause. Og ikke lenger
noe du bare må gjøre, sjekke – svare – skrive
– være synlig – under trykket av avhengighetens rastløshet.
Fastetiden kan kanskje gi deg det
nødvendige overskuddet til ikke å komme i
fristelse til å kverke den høyttalende fjortisen
på t-baneturen hjem fra jobb.
Ida M. H. Gilbert
nr. 1 - 2012
3
Bilder: sxc.hu
TEMA:
nr. 1 - 2012
FASTE
nr. 1 - 2012
Bilde: sxc.hu
FIRE
TROSRET NINGER
om fasten
6
nr. 1 - 2012
I fjor gjennomgikk forbunder, teologistudent
og protestant Christian Øien en grundig hard
core faste. Her deler han sine erfaringer og
grunner med oss.
Tekst: Ida Marie Gilbert Haugen
Inspirert av Frans av Assisi
Hva var hovedårsaken til at du gikk så
strengt inn for å faste i fjor?
– Det kan være mange grunner til å faste.
Jeg har alltid vært opptatt av miljø, og det i
kombinasjon med at jeg ville se hvor vanskelig
det var å følge de gamle fastetradisjonene. I
hovedsak som de ortodokse fortsatt ønsker å
følge.
Hvor lenge fastet du, og på hvilken måte
fastet du? (F.eks. er det folk som kutter ut
én ting, men tillater seg andre ting)
– Jeg skulle jo forsøke å faste en god del
lenger enn det jeg faktisk fastet. Før jul og
før påske skal man faste i førti dager (man
faster dog ikke på søndager). Jeg måtte gi opp
etter fjorten dager.
Øien nevner Frans av Assisi som hovedinspirasjonen til fasteavgjørelsen.
– I tråd med Frans av Assisi, som vi hadde
fått inn via spiritualitetsseminaret fjerde
semester, forsøkte jeg ikke bare å avstå fra
mat, men fra de fleste ting som «tar fokus fra
Gud». Det innebar sosiale medier, TV og
diverse andre småting. Jeg drakk bare ellers
vann i løpet av fasten.
– Ja, fikk du noe mer tid til Gud da?
– Uten spisetid, TV-titting og slikt, fikk jeg
litt FOR mye tid. Det gjorde at jeg bare
lengtet mer etter mat. Etter noen dager fylte
jeg tiden med lesing. Det gikk ganske bra.
Når jeg avbrøt fasten var det i utgangspunktet
ikke fordi jeg var sulten. Sultfølelsen forsvant
ca. fjerde dagen. Det var mest fordi venner
begynte å bli bekymret, og mente at jeg ikke
hang helt med når vi hadde forelesninger og
snakket sammen.
Hva tenker du er hovedformålet med
fasten? Er det for eksempel å komme
nærmere Gud? Øve opp evnen til å motstå
fristelser?
Men så lenge helsen tilsier det,
er det i tråd med dagens etiske
miljøfordring å faste innimellom
– Jeg tenker nok ikke teologisk at man
kommer nærmere Gud, hvis man faster. Men
så lenge helsen tilsier det, er det i tråd med
dagens etiske miljøfordring å faste innimellom. Man reduserer forbruket i noen uker pr
år. Jeg tror nok at det er den internasjonale
solidaritetsmotivasjonen som veier tyngst for
fasting i mitt tilfelle, selv om det alltids er gøy
å teste sin egen disiplin.
en opplevelse jeg kan gjenta. Bare ikke så
veldig ofte.
Kan du si noe om hvilke erfaringer du
gjorde deg under fasten? Hvordan var opplevelsen?
– Jeg leste mye om kroppslige prosesser da
jeg fastet, for jeg var jo nysgjerrig på hva jeg
hadde begitt meg ut på. Mye av kunnskapen
der sitter jeg igjen med.
– Jeg følte nok ikke selv noen nevneverdig
kognitiv forandring. De første dagene er man
selvsagt sulten. Etter at man kommer i ketose,
undertrykkes den følelsen, og da fungerer
man stort sett normalt. Jeg ble ikke noe særlig
mer sliten eller trøttere. Jeg var liksom bare
helt jevn. Det eneste jeg selv merket, var at
jeg måtte være mer forsiktig enn vanlig med
veldig anstrengende aktiviteter. Jeg kunne
heller ikke reise meg fra liggende/sittende stilling fort uten å bli svimmel. Så må det jo
nevnes at mine venner og studentkamerater
hevdet at jeg var mindre på hugget enn vanlig
i faglig sammenheng. Det kan jo hende at
man reduseres litt når hjernen fyrer på
ketoner, ikke vet jeg.
Hvordan var opplevelsen i sin helhet?
– Opplevelsen som sådan var ganske
positiv. Jeg var overrasket over at det så lett
lot seg gjøre, og at man ikke ble særlig
redusert. I vårt samfunn har vi en tendens til
å overdrive betydning av mat; som om man
dør etter noen døgn uten liksom. Det er nok
nr. 1 - 2012
Er det noen andre aspekter ved fasten som
du opplevde som verdifullt?
Har du tenkt å gjennomføre fasten også i
år?
– Jeg har nok tenkt å gjennomføre en faste
i år også, men den får vente til etter
sommeren. Det er nok en god idé å gjøre det
når man har litt mindre å gjøre.
Øien avslutter med et annet aspekt på
fasten, som synes karakterstyrkende i et
overflodssamfunn.
– Det er også deilig å vite at jeg behersker
det, og har selvdisiplin nok. Ironisk nok er
det hovedmotivet (miljø og solidaritet) som
har gitt meg minst etter fastingen. Følelsen
av at man kan gjøre mer forsvinner ikke, og
samvittigheten roper fortsatt om stadige tiltak. Derfor har jeg innledet det man kan kalle
en seksdagers kjøttfaste hver uke. Da tillater
jeg meg bare å spise kjøtt én gang i uken.
7
Hengiven askese
Hare Krishna-tilhenger Sanatani-devidasi (30),
forteller om matofring, faste og sølibati.
Det er ikke bare, bare.
Tekst og Foto: Heidi Sævareid
Kvinnen jeg møter i hjemmet hennes på
Skullerud, heter opprinnelig Cecilie Herrem.
Det var før hun gikk inn i Hare Krishna-bevegelsen. Nå heter hun Sanatani-devidasi, som
betyr ”Eternal Maid Servant of Lord
Krishna.” Ja, det meste i samtalen vår foregår
på engelsk – Sanatani preges av at hun er del
av en internasjonal bevegelse.
stimuli, som kaffe, te, alkohol, nikotin og
narkotika.
Melkeprodukter kan inntas – Krishna selv
elsker visstnok melk. På spørsmål om
hvordan man forholder seg til å innta noe
som er produsert av kjøttindustrien, ofte
under diskutable forholddyrevelferds- og
klimamessig diskutable forhold, forklarer
og gravide er unntatt. Fasten er til for å
komme nærmere Krishna, å tilbringe tiden
man ville brukt på matlaging i bønn og
meditasjon.
– Krishna sier at den som overholder fasten
er nærmest ham, sier Sanatani, og forteller
om stort velvære både fysisk og åndelig i det
året hun overholdt ekadasi fullstendig.
Harde bud?
Når melken ofres på alteret, fjernes den dårlige karmaen.
Dette kan gi kuas sjel åndelig fremgang, dermed hjelper man den.
– Vi kaller oss hengivne.
Etter en åndelig inspirert kunstpause manifisteres forklaringen:
– Krishna er en personlig Gud, og vi søker
å nærme oss ham. Dette gjør vi blant annet
ved å chante hans navn – dette er den raskeste
veien.
Åndelige kyr
Hare Krishna Hare Krishna Krishna Krishna
Hare Hare Hare Rama Hare Rama Rama
Rama Hare Hare ... , står det på en remse
som er hengt opp over det lille alteret som
finnes i stuen. Her er det også Krishnafigurer, tente lys, friske blomster og et bilde
av Sanatani, ektemannens åndelige mester. På
dette alteret ofres all mat som inntas i husstanden. Mat som er velsignet av Krishna,
kalles prasada.
Det betyr dog ikke at alt kan spises. Kjøtt
og egg er utelukket, samt purre, løk og
hvitløk. – Løkvekster går rett i blodbanene,
og påvirker meditasjonen, sie Sanatani. – Vi
unngår selvsagt også alle andre former for
Sanatani at dette må sees i et større perspektiv.
– Når melken ofres på alteret, fjernes den
dårlige karmaen. Dette kan gi kuas sjel åndelig
fremgang, dermed hjelper man den.
Faste for hengivne
Faste er en viktig del av de hengivnes liv. To
dager i måneden er det såkalt ekadasi – dette
er fastedager som følger månefasene i den vediske kalenderen. Ved nymåne og fullmåne
må korn, ris, bønner og linser unngås – denne
typen mat er nemlig ladet med negativ energi
under ekadasi. Dagen etter brytes fasten med
at man spiser ett korn fra en av sortene man
unngår under fasten.
Sanatani forteller at en del faster fullstendig,
og verken drikker eller spiser.
– Dette gjorde jeg et helt år da jeg bodde i
Danmark. Men da jeg flyttet tilbake til kalde
Norge, frøs jeg av å gå uten mat, så nå kutter
jeg bare ut korn.
Fasten er ikke et firkantet krav, og syke, barn
8
nr. 1 - 2012
Når man blir med i International Society for
Krishna Consciousness, må man slutte seg til
fire hovedprinsipper – Sanatani lister dem
opp på engelsk:
No eating of meat or eggs
No illicit sex
No gambling
No intoxication
”Illicit sex”, hva er det? Jo, all sex som foregår utenom det formål å lage barn. Ektepar
skal dermed ikke ligge med hverandre når de
har fått barna de skal ha, og man skal
ingenlunde ha sex utenfor ekteskapet.
Sanatani rister på hodet til at dette er harde
krav.
– Man bør ikke ha sex dersom man ikke er
klar til å ta konsekvensene. Dessuten er det
befriende å slippe alle krav og forventninger
som følger med et aktivt sexliv, sier hun, og
understreker at mennesker står i en særstilling
når det gjelder evnen til selvbeherskelse.
– Alle levende entiteter sover, spiser, parer
seg, forsvarer seg. Mennesket er i stand til å
kontrollere livet. Gjør vi ikke det, blir vi ikke
noe annet enn dyr.
Faste i Bahá’i
Zekrullah Ettehadulhagh (56), student ved
Universitetet i Oslo, faster som en del av
sin tro. Han ser også fasten som en måte å
vekke sovende talenter.
Tekst og Foto: Oda Helene Evjen
Hvor viktig del av din tro er faste?
Hvordan overholdes den?
-Det er obligatorisk å faste i nitten dager i
mars, fra soloppgang til solnedgang når dag
og natt er like lange, eller fra seks om
På hvilken måte tror du det å faste kan ha
en viktig funksjon for dagens mennesker, i
dagens vestlige samfunn?
I dagens samfunn bruker mennesket mat
og drikke mer enn noen gang til å under-
Fasten er til for at mennesket skal forstå at mat og drikke ikke
erstatter Gud og alle de evnene Han har utstyrt oss med.
Vi trenger mat og drikke som middel, ikke som et idol.”
morgenen. til seks om kvelden. Fasten begynner den 2. Mars og varer til 21. Mars. Siste
dagen markeres med stor fest og regnes også
som nyttårsdagen i Bahá’i. Noen er imidlertid
fritatt fra fasten, som gravide, ammende, de
over sytti år, de under femten år, reisende (ni
timer med transport og to timer til fots er
minstetiden for reising for å bli regnet som
reisende) og syke.
Faster du selv? I så fall, på hvilken måte?
Ja, det gjør jeg. Jeg har fastet siden jeg var
femten år, bortsett fra de gangene jeg har vært
syk eller av andre grunner ikke har kunnet
delta. I Bahá’i-fasten, som jeg nevnte, avstår
jeg da i fra mat og drikke i tolv timer.
Hvilket sinnelag/motivasjon tenker du at
bør/skal ligge til grunn for fasten?
Fasten er for meg et symbol på lydighet til
Gud på grunn av Hans kjærlighet. Vi sier at
selv om behovet for mat og drikke er
ufravikelig, så kan vi likevel klare å avstå fra
disse. For hva annet enn Guds kjærlighet er
virkelig umistelig?
trykke depresjoner, misnøye, angst eller andre
psykologiske behov. Det blir en form for
avhengighet. Man bedøver ubehag med mat
og drikker for umiddelbar tilfredsstillelse,
heller enn å finne hjelp i bønn og meditasjon.
I mellomtiden forblir andre kapasiteter, gode
egenskaper, talenter og evner liggende og
sove, heller enn å brukes og styrkes.
Han forklarer at under fasteperioden må
likevel Bahá’i arbeide og fungere som
normalt. Hvis noen ikke kan, er det fordi de
har en spesiell tilknytning til mat og drikke,
og dårlige vaner ved å konstant ha en flaske i
hånden eller å spise snacks – vaner som blir
et slags «handicap» når de tas vekk. Fasten er
til for at mennesket skal forstå at mat og
drikke ikke erstatter Gud og alle de evnene
Han har utstyrt oss med. Vi trenger mat og
drikke som middel, ikke som et idol. Alt dette
er sant også for sex – dens funksjon er anerkjent og verdsatt mellom kone og mann i
Bahá’i-troen. Likevel, den overdrevne
fremhevelsen og dyrkingen av sex som vi ser
i det moderne samfunn kan vi ikke akseptere.
Selv ikke innenfor ekteskapet.
nr. 1 - 2012
! FAKTA
• Bahá’i er den yngste av dagens
selvstendige verdensreligioner
• Religionen ble grunnlagt i Persia,
av han som regnes som den nyeste
profet i rekken fra Abraham,
Bahá’u’lláh
• Sentralt i Bahá’i er ideen om én
felles menneskehet som nå skal
forenes i et globalt samfunn, som
en reversert Babels tårn-prosess der
en universal sivilisasjon vil fødes ut
av en verden splittet mellom nasjoner, klasser og kulturer
Kilde: Bahá’i Topics,
http://info.bahai.org/
9
Fasten i
Den katolske kirke
Katolikk og organist Sara Brødsjø forklarer
hvorfor fasten i katolisismen har en historisk
og tradisjonelt viktig plass i det katolsle
trosliv.
Tekst og Foto: Redaksjonen
- Hvor stor og viktig plass har fasten i
katolsk tro? Og hva er hensikten med faste
i katolsk tradisjon?
Fasten har historisk og tradisjonelt sett alltid hatt en viktig plass i det katolske trosliv.
Bakgrunnen for de 40 dager med faste som
Kirken pålegger frem til påsken, er at Jesus
Kristus selv fastet 40 dager i ørkenen. Den
katolske fastetiden innebærer mindre mat,
mer bønn og almisse. Man skiller mellom faste- og abstinensdager:
Fasten i ordets rette betydning handler om å
begrense matinntaket. Dette består i at man
kun en gang om dagen spiser et mettende
måltid, og nøyer seg med to mindre mettende
måltider resten av dagen. Abstinens består i
at man på bestemte dager avstår fra å spise
kjøtt. Det er kun askeonsdag og langfredag
som er både faste- og abstinensdager. Ellers
er alle fredager i året abstinensdager.
Katolikker faster, dvs. avstår fra all mat, i én
time før de mottar Herrens legeme i messen. Ellers kan andre typer botsøvelser inkluderes
i fasten, som f.eks å avstå fra andre materielle
goder man kanskje er ekstra knyttet til i
hverdagen. Formålene med faste og abstinens er
følgende:
- å minnes Kristi lidelse og etterfølge ham
- å styrke viljen slik at fristelser blir lettere å
overvinne
- å bli herre over kroppens lyster, og dermed
lettere følge de åndelige bud
- å gjøre bot for synder.
En viktig trossannhet er at menneskets natur
(og dermed vilje) er svekket pga. arvesynden,
slik at vi lettere lar oss friste til synd, og lar
kroppslige og sanselige behov styre livet vårt.
For å bli mindre avhengig av verdens timelige
10
fristelser, har Kirkens øvrighet, helgener og
Kristus selv oppfordret til å disiplinere
kroppen på denne måten for å oppnå hellighet. - Er det vanlig at mange overholder fasten?
Det er vanskelig å uttale seg på andres
vegne, men generelt sett er nok disiplinen gått
ned de siste tiårene. Situasjonen varierer også
fra land til land. - Faster du selv? I så fall, på hvilken måte?
Ja, jeg faster slik som beskrevet overfor,
med kjøttabstinens på alle fredager, faste og
abstinens på de påbudte dager, og ellers er
mitt fasteforsett for denne fastetiden å avstå
fra søtsaker og å besøke Kristus i sakramentet
en gang hver dag. ham. Siden vi tror at Den katolske kirke ble
stiftet av Kristus selv for å ivareta hans lære
og formidle den til alle mennesker, stoler vi
på at den vei til helliggjørelse som Kirken foreskriver, er til sjelenes beste. Helgeners liv
er en viktig inspirasjon til dette, fordi de viser
at en slik vei er mulig å gå. - På hvilken måte tror du det å faste kan ha
en viktig funksjon for dagens mennesker, i
dagens vestlige samfunn? Kan det f.eks.
være en måte å bevisstgjøre alt som stjeler
tid - alle lystene som løper løpsk og stjeler
fokus fra viktigere ting? - Eller er faste noe
som bare har som formål å styrke den
troendes forhold til Gud?
Jeg har forsåvidt skrevet litt om dette over;
en side av saken er at faste som selvfornektelse
kan være gunstig for dagens vestlige samfunn
Det er vanskelig å uttale seg på andres vegne,
men generelt sett er nok disiplinen gått ned de siste tiårene.
- Hvilket sinnelag/motivasjon tenker du at
bør/skal ligge til grunn for fasten?
Jeg opplever at man altfor ofte blir distrahert av verdens materielle goder, som i seg
selv ikke nødvendigvis er syndige eller
skadelige, men som likevel bare er timelige
og derfor bare kan gi begrenset lykke. Derfor
er det verdifullt med en viss askese, for å få et
riktig perspektiv på ting man gjør i hverdagen
og bruke tiden til å forberede seg til livets
mål - det evige liv - ved å leve livet slik Kristus
ønsker at vi skal det, og bli mest mulig like
i rent menneskelig og naturlig forstand. For
eksempel kan det føre til en bevisstgjøring av
hva man bruker tid og penger på, og endring
av prioriteringer. Men i en katolikks perspektiv bør en slik bevisstgjøring være et
skritt på veien til å forstå at frelsen etter døden
er målet med hele livet, og at våre valg i dette
livet avgjør hvordan evigheten vil bli. Slik blir
motivasjonen for fasten og botsøvelsene en
annen og mer konkret enn om man kun har
for øye å forandre eller forbedre livsvilkårene
i det korte livet man har på jorden. Illustrasjonsfoto: www.sxc.hu
Kirkens nødhjelps fasteaksjon er en moderne tolkning av
fastens budskap og tradisjon. Slik minner den om frigjøringsteologi og andre nyforståelser av religiøse tekster og
praksiser. Hvorfor og hvordan tenker vi om faste i dag?
Faste
Økonomisk, åndelig og kroppslig dugnad?
Tekst: Oda Helene Evjen
Å sette kjente hellige dager, steder og personer inn i nye sammenhenger har vært viktig
for de fleste religioner. Som kristne adopterte
skikker, tekster og steder som tilhørte jødene,
som igjen kanskje bygget på hedenske tradisjoner, trenger vi også i dag å tilpasse det
gamle til nye virkeligheter. Prosessen kan
kalles hybridisering, der blandinger av uttrykk og inntrykk former nye fortellinger. I
dag er ikke som i går, og morgendagen byr på
atter nye utfordringer og muligheter.
Fasten var i utgangspunktet en tradisjon
som ikke tilhørte noen spesifikk religion.
Fasten, på engelsk, ”lent”, var en fest og skikk
i sammenheng med årstidene, som et vårtegn.
Samtidig kommer den til uttrykk i mange av
dagens religioner: gjennom kristnes, til muslimers, hinduers og bahaiers tro og handling,
som intervjuene i bladet er tydelige eksempel
på.
Å faste er ikke nødvendigvis religiøst i dag
heller. En kan for eksempel faste av helseårsaker. ”Det er sunt å faste” skriver yogasenteret.no. Også nye spisevaner gir en
aktuell kontekst for fasten. ”I det moderne
samfunnet lever vi ikke lenger så sesongbetont, og slik de tidligere spiste ved
høytidene, slik spiser de fleste hver dag” fortsetter nettstedet og oppfordrer til selvransakelse. Her settes fasten og matkulturen
i sterk sammenheng, også historisk. Mens en
tidligere om vinteren ofte spiste fetere mat og
fasten var en måte å kvitte seg med disse av-
Hvordan kan jeg gi av meg selv
(og min lommebok) uten å
måtte føle at jeg skylder noe?
fallstoffene på, hevder de at også vi kan ha
behov for å faste i blant av helseårsaker. Ikke
alle vil være enig i at faste er helsefremmende
og det er utvilsomt ikke noe som passer for
alle.
Tross sine ulike fokus finnes det noen
fellestrekk ved fasteaksjonen, religiøs eller
helserettet faste. For det første er et viktig
stikkord for alle tre renselse – enten det er av
ånd, kropp eller …lommebok. Et annet er
samvittighet. Ofte appellerer fastens budskap
nr. 1 - 2012
til den delen av oss som føler at vi skylder
noe, til Gud, til oss selv, til andre.
Jeg tror på motivasjon som kommer av
glede, som gleden av å bidra. Det er ikke
vanskelig å påvise at motivasjon ved hjelp av
dårlig samvittighet og skyldfølelse ikke er en
bærekraftig strategi på lang sikt. Hver gang
jeg assosiere faste med disse følelsene,
hemmer jeg min evne til medfølelse og
minsker sannsynligheten for at fasten vil
komme meg selv eller andre til gode. Så jeg
spør: Hvorfor ikke gjøre fasten til noe attraktivt, morsomt, vakkert…gøy? Min gave
til fasteaksjonen i år er å spørre meg selv
følgende: Hvordan kan jeg gi av meg selv (og
min lommebok) uten å måtte føle at jeg
skylder noe?
Det sies at det dufter av en hånd som har gitt
en rose. Kanskje må jeg først bli mer
materialistisk, som min venn satte som sitt
nyttårsforsett. Som kvinnen som ga det lille
hun hadde og likevel var den største giveren:
Ved å verdsette penger som midler til våre liv
anerkjenner vi samtidig hvor verdifulle og
livsviktige våre gaver kan være for andre.
11
Tekst og Foto:
Arild Isaksen, Nødhjelpskoordinator i Kirkens Nødhjelp
Kirkens Nødhjelps fasteaksjon
– en norsk dugnad på sitt beste!
Bøsser, konrmanter, engasjement, innsamling, underskrifter og nestekjærlighet er stikkord for
fasteaksjon, slik mange kjenner den i Norge. Målet er å samle inn penger til dem som trenger
det mest, og å forandre årsaker til nød gjennom beslutningspåvirkning.
for går Kirkens Nødhjelps landsomfattende
fasteaksjon av stabelen 25-27. mars, en tradisjon vi har hatt siden 1967!
Arild Isaksen,
Nødhjelpskoordinator i Kirkens Nødhjelp
Bibelen, både i det nye testamente som i det
gamle testamente, har fortellinger om forhold
og hendelser som ikke er så forskjellige fra
det som Kirkens Nødhjelp arbeider med i
dag. Vi husker alle jødenes kollektive flukt
(gjennom 40 år!) fra Egypt til det lovede land,
historien om den barmhjertige samaritan,
Jesus som metter (5000) sultne i ørkenen og
Jesu harme over urettferdighet. Diakoni er
en viktig del av kirkenes arbeid over hele
verden og i Norge eier de viktigste
kirkesamfunn sin egen bistandsorganisasjon;
Først og fremst gjennomføres Kirkens
Nødhjelps fasteaksjon av frivillige fra
menigheter over hele Norge. De sørger for
bøssebærere og gjennomfører en rekke lokale
markeringer for å samle inn penger og skape
engasjement. Det er også mange menigheter
og kirker som gir offer fra gudstjenester i fastetiden til aksjonen.
Kirkens Nødhjelps fasteaksjon 2012 handler
om rettferdighet!
Ifølge FN lever over 1 milliard mennesker
fremdeles i ekstrem fattigdom. Nelson
Mandelas har sagt at "Overcoming poverty
is not a gesture of charity, it is an act of justice.”
Kirkens Nødhjelps fasteaksjon 2012 setter
fokus på økonomisk rettferdighet i
Guatemala og Tanzania, men midlene vil ikke
være øremerket, men benyttes der de trengs
mest.
12
! FAKTA
• Kirkens Nødhjelps fasteaksjon er
fra 25.-27. mars
• Fasteaksjonen begynte i 1976
•Årets aksjon har tema på økonomisk rettferdighet i Tanzania og
Guatemala
”Overcoming poverty is not a gesture of charity,
it is an act of justice”
Kirkens Nødhjelp. Vi jobber integrert, med
katastrofehjelp, langsiktig bistand og beslutningspåvirkning for å oppnå varige resultater
i arbeidet med en mer rettferdig verden. Der-
på gjennom fasteaksjonen i alle disse årene
ville Kirkens Nødhjelps Kirkens Nødhjelps
innsats ikke vært så betydningsfull og viktig
og nådd ut til så mange mennesker som organisasjonen har maktet. Og når jeg tenker
på noen av de enkeltmenneskene jeg har
truffet gjennom besøk i katastrofeområder, i
Pakistan og Haiti etter jordskjelv, i Zambia
etter tørke og matmangel, i Bosnia mens
krigshandlingene forgikk så vil jeg utfordre
alle til å bidra i årets fasteaksjon. Dere gjør
nemlig en forskjell!
Jeg har arbeidet i Kirkens Nødhjelp i snart
30 år og vært med på nødhjelpsoperasjoner
over hele verden. Uten fasteaksjonen og den
dugnad unge og gamle i Norge har vært med
nr. 1 - 2012
• Den er en av Norges største dørtil-dør-aksjoner, og hvert år samler
40 000 bøssebærere inn penger til
organisasjonens arbeid.
KULTUR OG
FORBUNDSSTOFF
Radikal profil
Fra bistandstopp til kirketopp
Atle Sommerfeldt mener at man ikke
bør blande politikk og presteembete.
Tekst: Gaute Granlund,
forbunder og sogneprest i Røst
DET FØLES LANGT UNNA, Den norske
kirkes geistlige og administrative ledelse. Her
finnes bare det paddeflate landskapet, den
enorme himmelen som strekker seg mot
horisonten og de få menneskene som lever
sine liv på denne øya langt ut i havet.
Jeg taster nervøst nummeret til Sentralbordet på Borg Bispedømmekontor. Biskopen i Borg, Atle Sommerfeldt, er jeg ikke
bekymret for å snakke med. Men det er mine
ferdigheter som journalist jeg stiller meg smått
tvilende til. Jeg blir satt over til en lun røst
som tilhører den nye Biskopen.
God formiddag, Atle Sommerfeldt. Og gratulerer som Biskop i Borg. Hvordan er livet
som nyvigslet Biskop?
– Det er spennende og stimulerende - og
hektisk!
TRIVES PÅ ”GØLVET”
Dersom arbeidet
ikke er forankret
«på Gølvet» har det
liten bærekraft. Så
jeg trives altså,
«på gølvet»!
Fra Bistandstopp til kirketopp; du trives
kanskje best et stykke unna «gølvet»?
– Bistand handler om å mobilisere mennesker og organisasjoner for forandring.
Kirkens Nødhjelps strategi er å mobilisere
nedenfra både i Norge og ute. Det er grunnlaget for endring i folks liv i lokalsamfunnene
i fattigere land og for arbeide med å skape
politiske endringer. Dersom arbeidet ikke er
forankret «på Gølvet» har det liten bærekraft.
SÅ jeg trives altså «på gølvet»!
Etter som jeg kan forstå din CV har du ikke
så mye presteerfaring. Hvordan ser du på å
skulle lede prestene i Borg bispedømme?
– Jeg har begrenset erfaring som menighetsprest, men har sett min tjeneste i Mellomkirkelig Råd, Botswana og Kirkens
Nødhjelp som en del av mitt ordinasjonsløfte.
I tillegg bringer jeg med meg mye menighetserfaring. Så må jeg lytte meg inn til de konkrete erfaringene menighetsprestene i Borg
her. Den konkrete ledelsen av prestetjenesten
skjer gjennom prostene - og jeg har betydelig
erfaring i å lede ledere.
Denne spalten heter Radikal profil. Hva
legger du i begrepet Kristenradikal, og er
det i tilfelle et begrep som du er komfortabel med å knyttes til?
– Jeg er ikke spesielt komfortabel med
merkelapper. Men jeg forstår radikal profil
14
nr. 1 - 2012
som et engasjement for å levendegjøre den
kristne tro i vår tid, forankret i kirkens grunnfortellinger i bibelen og inspirert fra kirkens
historie. Det betyr et engasjement som hele
tiden utfordrer de med makt og som misbruker denne til å umyndiggjøre mennesker.
POLITIKK OG PRESTEEMBETE
I forkant av din vigsling til Biskop i Borg
kunne vi lese i avisen Vårt Land at du er
skeptisk til prester som er politikere. Det
finnes det jo en del av i ditt bispedømme.
Hva er grunnen til at du tenker at prester
ikke bør være politikere?
– Vårt Lands oppslag var ikke spesielt
presist. Jeg har for min del valgt ikke å engasjere meg i et bestemt politisk parti, men
har full respekt for de som gjør det.
– Din kone, forstandinne Marianne Uri
Øverland, er nestleder i Kristne Arbeidere,
som er en del av arbeiderbevegelsen. Er du
selv tilknyttet noe politisk parti?
– Jeg er medlem av Kristne Arbeidere og vedkjenner meg tilhørighet til arbeiderbevegelsen, men er ikke medlem av noe politisk
parti. I min prestetjeneste både i Mellomkirkelig Råd og i Kirkens Nødhjelp har
det vært nødvendig å utfordre alle politiske
partier og tradisjoner, og å skape allianser
med alle politiske partier. F.eks. har vi i
Kirkens Nødhjelp hatt store glede av sam-
arbeidet med alle politiske partier, også
FrP.
VIL LÆRE AV ERFARINGENE
–Gjennom media har jeg hørt historier
om
arbeidskonflikter
i
Kirkens
Nødhjelp. I en avisartikkel fra Vårt Land
leste jeg følgende; ”Flere tidligere ansatte
i Kirkens Nødhjelp har tatt til orde for
at Sommerfeldt bør gå fordi de mener
han har vanskjøttet arbeidsmiljøet i organisasjonen”. Ikke en særlig god attest
for deg som skal være arbeidsgiver i en
krevende organisasjon som kirka?
– Jeg lærte svært mye av arbeidet med å
forbedre arbeidsmiljøet i Kirkens
Nødhjelp i samarbeid med de ansattes organisasjoner og ledelsen. Erfaringene fra
dette arbeidet er svært viktige i min lederoppgave som biskop.
Med egne ord, og ikke hentet fra
kirkebyråkratene i kirkens hus, hvordan
vil du formulere dine visjoner for Den
norske kirke?
– Den norske kirke må være et sted og
et fellesskap som bekrefter menneskers tilhørighet til kirken og Gud, samtidig som
vi utfordrer til et ansvarlig liv i vår verden.
Et mangfoldig og forsonet livets og håpets
fellesskap, tilstede i menneskers liv og med
et robust grunnlag i Jesu inkarnasjon, liv,
død og oppstandelse.
nr. 1 - 2012
15
Presterollen nå og fremover
Tekst: Thore Wiig Andersen
JEG BLE UTFORDRA av redaktøren i Akt til å
dele noen tanker om presterollen, med utgangspunkt i det å være ung prest i Agder og
Telemark bispedømme. Det må med en gang
sies at gjennomsnittsalderen her er langt passert 50-åra, og svært mange vil gå av med
pensjon i åra som kommer. I tillegg skaper
skille stat-kirke usikkerhet om framtidas
arbeidsbetingelser for prester i Den norske
kirke.
Ellers har jeg nok runda den fasen, der jeg nå
kan lene meg noe på erfaringen jeg har bak
meg. En prestehverdag veksler fra sorg til
glede, fra dåp og vigselsamtale til begravelser.
Konfirmanter. Kontraster. Hektisk, men flott.
Utrolig givende. De aller fleste prester
stortrives i jobben, men samtidig opplever
svært mange at arbeidssituasjonen er svært
krevende, med tanke på forhold arbeidfritid.
Disse møtene er ikke synlig for det store lag
av samfunnet. Det skjer mellom den enkelte
og presten, og er helt unikt. Det kan ikke
måles inn i BI-tenkingen som har begynt å
infisere kirka vår, gjennom bl.a. kommunesektoren.
Bekymra
Mange kolleger på min alder er bekymra. Bekymra for hvilken kirke vi får i framtida. En
bekymring om det i det hele tatt vil være bemanning og rammevilkår gode nok i by og
bygd, til å kalle oss en folkekjerke, som er til
stede der folk bor.
Selv jobber jeg i en relativt stor menighet
med tre kjerker, alle med "sitt" miljø. Jeg har
gudstjenester stort sett hver søndag, og har
hver fjerde søndag fri, som bygdeprester
flest. Jeg har den glede å jobbe med en
fantastisk flott prestekollega, som er en nær
og rutinert folkekjerkeprest. Det er viktig å
gå godt sammen med de en jobber med.
For det første – å overleve. Ved å skille stat
og kirke, vil økonomi og rammevilkår med
all sannsynlighet bli dårligere. Hvilket kan
bety at distriktspresten, som bor på hvert nes
nær bygdefolket, kan være borte om ti år.
Det blir trolig færre som arbeider i kirka i
framtida, grunnet dårligere økonomi, men
med samme forventninger hos vanlige
medlemmer om kirkens tjenester i lokalsamfunnet og kanskje samme arbeidsmengde. Folkekjerka KAN reelt bli ei
frikjerke for de spesielt interesserte. Uten tilstedeværelse og ressurser dør den. Rekrutteringa til prestetjenesten har gått noe
opp igjen, etter svært dårlige tall. Det er
gledelig. Men enda er situasjonen kritisk for
antall prester som går av, i forhold til nye i
arbeid.
Selv er jeg 32 år, har jobba som prest i snart
seks år. Vikarprest i Brummundal, Hamar
bispedømme, kapellan i Olsvik, Bjørgvin bispedømme, og har nå endt opp på det blide
Sørland, Øyestad menighet i Agder og
Telemark bispedømme. Alle bispedømmer
har noe fint ved seg. Men jeg trives nok best
der jeg har kommet nå.
For prestejobben er flott. Kjempeflott. Og det
er rom for ulike typer i prestejobben. Jeg er
selv politisk aktiv SV-er og prest i det
myteomspunne "bibelbeltet". Ikke vært noe
problem å snakke om. Sørlandet er ikke som
før. I hvert fall ikke Arendal.
Hektisk, givende prestehverdag
16
Blir usynlig
Et av de grunnleggende spørsmål, blir
kanskje ikke stilt, kanskje fordi det er blitt
tabubelagt i dagens kirkevirkelighet: "Hva
skal vi egentlig med presten? Hva er prestens
sted og spesielle oppgave? Hva trenger
samfunnet presten til?" Uten at kirka anno
2012 klarer å svare på dette, vil ikke en
framtidsgenerasjon av unge gidde å bruke
over seks år på en slik fagutdanning.
Mye av arbeidet presten gjør er usynlig for
store deler av samfunnet. Hoveddelen av
arbeidet er ikke søndag klokka elleve, som
mange faktisk tror, men sorg-, dåps- og
vigsels- eller sjelesorgsamtaler uka gjennom.
nr. 1 - 2012
Store utfordringer for presterollen
Presterollen står etter min mening overfor
fire store utfordringer i framtida.
Det kan bli en mer sentralisert prestetjeneste.
Kan hende vil bispedømmer "resignere" i
forhold til å klare å dekke kirkelige tilbud,
og hurtigkurse lekfolk til presteoppgaver.
Det har en begynt med i vårt bispedømme,
som t.o.m har en normalsituasjon enkelte
Skråblikk
Skråblikk på presterollen,
fra en såkalt "radikal" prest
på Sørlandet.
steder i distriktene. Unge som tar presteutdannelse ti-femten år frem i tid, får
kanskje ikke fagmiljøer å arbeide i, dvs null
fag- og profesjonutvikling, som er en selvfølge
i andre profesjoner, som f.eks. lege og lærer.
Den andre utfordringa består i om presten
gjennom den massive reformiveren i kirka blir
overflødig, og ikke verdsatt for den faglige
komptansen en innehar. Prestens særkunnskap i utdanninga neglisjeres, i iveren etter at
"alle skal være med og bestemme like mye
overalt". Presten blir ikke selvstendig fagperson, men en som bare skal være "toastmaster", og "guide" gjennom en kirkelig
handling.
Som fjerde og siste utfordring vil jeg nevne at
presterollen gir en krevende arbeidssituasjon,
som ikke er tilrettelagt for et moderne
samfunns- og familieliv.
Den tradisjonelle presterollen må endres. I
den nye verden har både presten og ektefellen
fulltidsjobber. Tidsklemma er formidabel.
Håp, for folkets skyld
Jeg velger likevel å ha håp for framtidas prest.
For folkets skyld. Behovet vil være der. Kan
hende "ordnær ting seg." Jeg håper
at kjerka skal bli overstrømt
av engasjerte unge prester,
menn og kvinner, som vil
utvikle, utfordre, og
ikke minst klare å stå i
hverdagen i tjeneste
for kjerke og folk.
Men som også har
en jobb de kan bli
gamle i. Jeg er
heldig å jobbe i et
prosti, med gode
(om enn mye
eldre enn meg)
kollegaer. Det er
en usedvanlig
raushet her.
Agder og
Telemark bispedømme
har rom for
mye.
Så herved
nr. 1 - 2012
utfordrer
jeg
radikale prestespirer i Forbundet om å
kikke sørover,
hvis de tenker
prestetjeneste i
framtida.
Foto: Thore Wiig Andersen
En tredje svært alvorlig fare, som allerede er
en virkelighet, er at presten blir byråkrat gjennom byråkratiseringen av kirka, slik at mer
og mer tid går med til rapportering osv. Vi ser
klare tendenser i kjerka, til at førstelinjetjenesten (lokalmenighetenes ansattressurser)
svekkes, til fordel for store byråkratstabsutvidelser på kirkeverge- og bispedømmekontorer, i alle mulige fancy byråkratstillinger.
DnK styres mer og mer som et AS med
markedslogikk, gjennom fellesrådstrukturen.
Helgejobbing er en stor familiær belasting på
sikt, samt jobbing i alle høytider. Svært mange
prester som meg har bare fri en helg i
måneden. Dette må forandres, hvis prestetjenesten skal overleve på lang sikt. Unge
mennesker finner seg ikke i et slikt arbeidsmønster i vår tid.
17
Til Saken
Anders Martinsen til orde for at vi slutter å romantisere Jesus.
Et blikk på oversettelser av lignelser viser en annen side ved Jesus.
Tekst: Anders Martinsen
18
Bibel 2011 baserer seg på et konkordant
oversettelsesprinsipp; det vil si at oversettelsene forsøker å ligge tett på de hebraiske
og greske grunntekstene. Motsatt har man det
man kaller for en idiomatisk oversettelse; der
prioriterer man en oversettelse som gir god
mening på norsk. Det betyr at man oversetter
tekstens fremmede ord og uttrykk slik at de
passer til dagens språk og uttrykksformer.
Går man innpå www.bibelen.no kan man
enkelt hoppe mellom oversettelsene. Det er
et godt tilbud for den jevne bibelleser. Men
det er noen valg i oversettelsene som har stått
uendret, og som er problematiske. Oppmerksomhet om dette er viktig fordi man kan
la seg forlede av bibelselskapets retorikk om
en konkordant oversettelse. Det er ikke slik
at denne linjen er konsekvent gjennomført.
Valgmuligheter
Utviskede slaver
En grunntekstnær (konkordant) oversettelse tilstreber en mer ord-ord oversettelse
(en fullstendig tekstnær oversettelse er verken
mulig eller ønskelig). Den idiomatiske oversettelsen forsøker å oversette ordene og uttrykkenes betydning (en gjennomført
idiomatisk oversettelse er mulig, men neppe
ønskelig). Det kan føre til at de bibelske tekstenes egenart og fremmedhet reduseres, og at
de fremstår som mer gjenkjennelige. Det er
vanlig å si at 1978/85 oversettelsen er mer
idiomatisk, mens Bibel 2011 er mer idiomatisk. Det finnes ingen fasit for å avgjøre
hva som er mest riktig. Bibelforskere vil
antageligvis lene seg mer mot en konkordant
oversettelse og det tyder på, i og med den nye
oversettelsen, at man foretrekker en noe mer
konkordant oversettelse. Antagelig kan vi
være glade for at vi har flere valgmuligheter.
Hvis man leser for eksempel Lukas 12,4248 og 17,7-10 eller Matteus 18,23-35 på
norsk, vil man ikke finne noen slaver. Det er
pussig, fordi vi er fullstendig klare over at
slaver fantes i antikken. Faktisk kan man beskrive de greske og romerske kulturene som
slavesamfunn. Mennesker var en handelsvare
og det var ingen som reelt sett utfordret
denne menneskehandelen. Men i mange
steder i Bibel 2011 usynliggjøres disse
menneskene. Nok et eksempel: i Luk 7,1-10
fortelles det om en romersk offiser som
hadde en syk tjener. Han sender noen til Jesus
for å be ham redde ”tjenestegutten”. Som sagt
så gjort, Jesus helbreder tjeneren. Det som
skurrer her er at to ord på gresk brukes:
doulos og pais. Det første er det vanlige ordet
i Nt for slave (se 1 Kor 7,21, Kol 3,22 og 1
Tim 6,1). Det andre kan bety barn, gutt eller
slave. Her er det opplagt at det må bety slave
fordi personen allerede er omtalt som doulos.
Det samme gjelder i lignelsen om den bortkomne sønn. Da sønnen har kommet ber
faren slavene sine (doulos) å stelle sønnen
(Luk 15,22). Den eldste sønnen stusser over
oppstyret og kaller på en slave (pais). Bibel
Vi romantiserer ofte heltene våre. Min erfaring med å lese rockebiografier er at jeg begynner å mislike personene jeg leser om, men
vil høre på musikken deres. Vi bør derfor slutte å romantisere Jesus
og lese Bibelen grundigere og mer kritisk.
nr. 1 - 2012
2011 har ”en av karene” (1930 og 1978 har
”tjener). Dette blir villende fordi vi fort kan
tenke at det er noen ”Alfred’er” som jobber
på marken for en vennlig herre. Det er de
ikke. De er enten kjøpt eller født/avlet fra
egen husholdning. Rett nok er ikke dette en
sann fortelling, men fiksjon. Likevel må man
man forstå teksten ut fra den historiske konteksten og at de antikke samfunnene var
slavesamfunn. Dette kunne gå tidvis hardt for
seg. Slaven i Matt 18,23-35 blir overlatt til
torturistene (Bibel 2011 har ”mishandlet av
fangevoktere”), I Matt 24,51/Luk 12,46 skal
slaven deles i to.
Etiske konsekvenser
Hvilken betydning har dette for hvordan
vi forstår Gud, Jesus, Nt osv.? Vi kan koke
det ned til tre punkter. a) Bibelselskapet er
ikke alene om å fortrenge slavene fra lignelsene. Dette er en lang tradisjon innenfor
forskning og oversettelser som inntil nylig
har fått holde på temmelig fritt. Men dette er
ikke historisk korrekt gjengivelse av forholdene på Jesu tid. b) Det blir gjerne
anfektet at kristendommen plantet frøene for
likhet og gjensidighet mellom slave og herre
slik at slaveri som institusjon forvitret og
slaveiernes hjerter mildnet overfor slavene
sine. Dette argumentet er like gyldig som at
kristendommen skulle avskaffe det patriarkalske ekteskapet og husholdningen. c) I
lignelsene ser man ofte på herren/kongen/
faren som et bilde på Gud, men denne autoriteten er også en slaveeier. Hva sier det om
Jesu gudsbilde? Hvilken teologisk betydning
har det? Det skal jeg ikke svare på, men mitt
anliggende er at dette handler om forholdet
mellom teksttolkning og etikk. Vi kan ikke
forandre grunntekstene, den historiske konteksten eller Jesu og Pauli sinnelag. De vokste
fram antikkens samfunn og sannsynligvis
godtok de slaveri på lik måte som alle andre.
Bibel 2011 ble lansert som en stor begiv-
nr. 1 - 2012
enhet, Bibelen ble den store boken kulturelt,
historisk og litterært. På samme fremstilles
Jesus gjerne som det store mennesket.
Populært beskrives Jesus som grenseoverskridende, motkulturell, rebel, en som festet
med syndere og lignende. Min mening er at
vi må bryte disse forestillingene. Ved å få fram
Jesu bruk av slaver i lignelsene og tilhørende
mishandling de utsettes for, planter vi føttene
på Jesus i antikkens kontekst. Dette trosser
forsøkene på å rykke ham opp og kle ham i
moderne idealer. Jesus var ingen rebell. Han
opptrer snarere som en muggen fyr i
evangeliene framfor en kul type du henger ut
med. Mer seriøst handler det om å bryte ned
forestillinger om kristendommens unike rolle
i antikken. Vi romantiserer ofte heltene våre.
Min erfaring med å lese rockebiografier er at
jeg begynner å mislike personene jeg leser
om, men vil høre på musikken deres. Vi bør
derfor slutte å romantisere Jesus og lese Bibelen grundigere og mer kritisk.
19
Alien
or
Pilgrim?
Tekst og Foto:
Pauline Nikola Fleischmann, Trodheimsforbundet
20
nr. 1 - 2012
Experiences of
a German Representative
of Norway in Sweden
When I was going by train to Östersund in
Sweden, I was really excited and also a bit
afraid. I traveled for the first time to Sweden
and my task seemed to be difficult: I was representative of Norges Kristelige Studentforbundet at the annual Nordic-baltic winter
meeting, but I am not Norwegian at all. I am
an exchange student from Berlin, studying
for one year at the Norwegian University of
Science and Technology in Trondheim where
I participated in different meetings of forbundet. Then I got the chance to go to
Sweden together with another Norwegian
student, but one day before my departure I
got the message that she was ill and I would
have to go alone. I felt alien. In the train to
Östersund I was thinking about the upcoming event and the topic:
Aliens or
pilgrims?
Well, at
least my
feeling
fit the
topic.
When I arrived in Östersund I was picked
up and we started to make lunch. According
to the policy of KRISS (the Swedish
equivalent of forbundet) there was no alcohol
and no meat allowed during the meeting. The
former was no problem for me since alcohol
is very expensive in Norway and I am used
to drink alcohol seldom. Since I am
vegetarian the latter suited me. To be a
vegetarian is not very common in Norway –
actually I did not meet a Norwegian
vegetarian until now. It was great to have the
possibility to
We were a small group at the conference:
Two Swedish organizers, two Swedish
participants, one student from Finland and
one from Lithuania and me, the part-time
Norwegian. The size of the group had many
advantages: We could discuss all together and
it was also possible to get to know everyone
during the miscellaneous program.
My personal highlight was the visit in the
Sami Information Center of Östersund – or
“Staare” the southern Sami name of Östersund which means “city”. We learned that
Saepmie, the country of the Sami, reaches
from Russia to Norway. In this area
there exist at least ten different spoken
nr. 1 - 2012
dialects. We discussed the consequences,
problems and potential solutions of the
completely different, traditional life of Sami
people and the modern organization of the
northern countries where they live today.
But also the other events were very interesting: We had a discussion with the Swedish
archbishop K. G. Hammar., we discussed
different types of alienation. We attended a
presentation about media and their
contribution to alienation and racism. We
tried out a method of peace and conflict studies to find solutions in situations favoring
alienation. We were pilgrims and walked a
little part on the St. Olav's Way which ends
at the Nidaros Cathedral in Trondheim. Last
but not least our self-made meditations and
prayers every morning and evening made the
conference very personal and special.
When I was going back from “Staare” to
Norway, directed towards the Nidaros
Cathedral in Trondheim, my mind was
loaded with thoughts about the experiences
of the past four days. By coming closer to the
border the Norwegian language started to
surround me more and more. I felt, I was a
pilgrim going back home.
21
Bokanmeldelse
En viktig historie
The World Student Christian Federation
1895-1925.
Motives, methods, and Influential Women.
Av Johanna M. Selles.
Isbn: 9781608995080
Antall sider: 312 (pocket)
Utgitt av: Pickwick Publications
I fjor ble det gitt ut en ny historiebok om den
verdensorganisasjonen Norges kristelige
studentforbund har hørt til helt fra starten av,
World Student Christian Federation (WSCF).
Boken tar for seg bevegelsens 30 første år fra
grunnleggelsen i Sverige i 1895, og beskriver
hvordan WSCF gikk fra å være en evangelisk
misjonsorganisasjon for studenter, til å bli en
verdensomspennende økumenisk organisasjon med vekt på sosialt engasjement og
dialog. Forfatteren Johanna M. Selles har
skrevet boken utifra et nordamerikansk
ståsted, men med en ambisjon om å dekke bevegelsens utvikling på verdensbasis. Det
lykkes hun bare delvis med.
Kvinnenes historie
Selles har dukket ned i arkivene for å skrive
historien om kvinnenes betydning for utviklingen av WSCF, fordi historien frem til
nå først og fremst har vært skrevet av og om
menn. I innledningskapitlet skisserer hun et
spennende og ambisiøst mål for bokprosjektet. Hun vil fortelle historien på nytt,
med en kritisk og kontekstuell vurdering av
hvordan hvite, høyt utdannete menn og
kvinner bygde opp en verdensomspennende
studentbevegelse. Problemet hennes er at de
kildene hun har som utgangspunkt for sin
vurdering, stort sett er tekster som er blitt
skrevet av de menn og kvinner som hun skal
analysere.
Forfatteren har som sitt utgangspunkt at
kvinner i mange vestlige land fikk anledning
til å ta høyere utdanning fra slutten av 1800tallet. Men som gruppe manglet de fortsatt
innflytelse og rettigheter som stemmerett og
jobbmuligheter. Enkeltstående kvinners
viktige internasjonale innsats er derfor blitt
oversett av historieskriverne. Mange kvinner
viet livet sitt til å forbedre verden takket være
fremveksten av misjonsorganisasjonene og
internasjonalt studentarbeid, som ga høyt utdannete, eventyrlystne kvinner et alternativ
til den borgerlige tilværelsen som husmødre.
22
nr. 1 - 2012
Johanna Selles har blant annet jobbet som sykepleier, forsker og som foreleser ved en
rekke akademiske forum i USA og Canada. For øybelikket jobber hun som foreleser
ved Universitet of Torono
Forhistorien
De to første kapitlene i boken konsentrerer
seg om bakgrunnen for at WSCF ble dannet
i 1895. Denne femdelen av boken fremstår
som en oppramsing av navn på ukjente
personer, institusjoner og organisasjoner. Vi
blir ikke ordentlig kjent med verken
personene eller begivenhetene der de deltok,
og forbindelsene til WSCF er uklart fremstilt.
Hun lykkes med å trekke frem noen til nå
ukjente studenter med afroamerikansk bakgrunn, og noen ustyrtelig rike kvinners økonomiske bidrag, men jeg savner den kritiske
og innsiktsfulle historieskrivingen som hun
annonserer i innledningen. Nokså uinteressant lesing, som man med fordel kan hoppe
rett over.
Johanna Selles vil også avdekke hvordan
WSCF ble bygget opp med nordamerikanske
og britiske metoder for organisering og lederskap, og hvilke negative konsekvenser dette
fikk for verdensorganisasjonen. Hun peker
på at postkolonial forskning med et kjønnsog etnisitetsfokus klager over mangelen på
kilder skrevet av de som selv ble utsatt for
kolonialisering og misjonering. Også denne
boken lider under dette, og kun i små glimt
klarer hun å få frem en kritisk og nyansert
fremstilling av historien.
Pionertiden
I tredje kapittel beveger forfatteren seg inn på
den tidsepoken som boken skal omhandle,
1895-1925. Dette kapitlet synes jeg er det
mest interessante. Hun beskriver hvordan
den kristne studentbevegelsen i begynnelsen
var totalt dominert av menn, og hvordan
kvinnene kjempet tålmodig for å få lov til å
delta på like vilkår som mennene. Noe av
kvinnenes drivkraft i arbeidet var å jobbe for
at kvinner i en større del av verden skulle få
mulighet til å ta høyere utdanning. I dette
kapitlet beskriver hun også viktige begivenheter i fremveksten av den moderne
økumeniske bevegelsen, og WSCF sin rolle i
det. Kapitlet ender med at bevegelsen endrer
karakter på 1920-tallet, oppslutningen fra
studentene synker og arbeidet splittes opp.
Den mest kjente kvinneskikkelsen i WSCF på
den tiden var antakelig pionerkvinnen Ruth
Rouse. Gjennom ulike innflytelsesrike posisjoner, utstrakt reisevirksomhet og en unik
evne til å bygge nettverk, hadde Ruth Rouse
avgjørende betydning for den enorme
veksten i det kristne studentarbeidet på tidlig
1900-tall. Forfatteren mener at kvinnenes
inntog i WSCF hadde avgjørende betydning
for bevegelsens endring fra å fokusere på
personlig omvendelse og fromhetsliv de
første årene, til å jobbe for sosial rettferdighet. De fleste engasjerte kvinnene
hadde utdanning innenfor helse- og sosialfag,
og de brukte sin fagkompetanse til beste for
WSCF.
Hun trekker også frem hvordan 1. verdenskrig og de vanskelige levekårene i årene
etterpå endret studentenes misjonsiver. Forsoningsarbeid mellom studenter som hadde
stått på hver sin side i krigen ble viktig.
Solidaritet med studenter i nød resulterte i en
ny måte å jobbe på, og man engasjerte seg
bl.a. for arbeidernes rettigheter. Krigen hadde
ødelagt illusjonen om Vesten som moralsk
overlegen. Den kristne studentbevegelsen
gikk fra å bare ville hjelpe den enkelte student
nr. 1 - 2012
til å få et bedre liv, til å drive aktiv samfunnskritikk for å endre de sosiale forholdene.
Glimt fra arbeidet i ulike land
For å kompensere for det angloamerikanske
fokuset i bokens første halvdel, har Selles i
andre halvdel av boken gått inn i historien til
de nasjonale studentbevegelsene i Russland,
Sveits, Polen, Frankrike, Japan, Sverige og
Kina. Hun løfter frem viktige kvinneskikkelser i de forskjellige landene. Det blir fortalt
noen spennende historier i disse kapitlene, og
Norges kristelige studentforbunds historie
blir også så vidt berørt i kapitlet om Sverige,
ettersom Norge fortsatt var i union med
Sverige frem til 1905.
WSCF spredte seg raskt til land med andre
kristne tradisjoner. Man gikk etter hvert bort
fra å ville misjonere den evangeliske tro til
studenter i katolske og ortodokse land, og begynte i stedet å jobbe med dialog som
likeverdige partnere. Dette var starten på det
tverrkirkelige arbeidet.
Konklusjon
Denne boken gir et interessant innblikk i
hvordan det var å drive kristent studentarbeid
på internasjonalt nivå fra midten av
attenhundretallet, gjennom første verdenskrig og inn i mellomkrigstiden. Men det blir
aldri noe mer enn en litt springende historiefortelling, der innflytelsesrike kvinner
riktignok løftes mer frem enn i andre historiebøker.
Tekst:
Gaute Brækken
23
Bokanmeldelse
The Mind-Body Problem
The Mind-Body Problem
Av: Rebbeca Goldstein
Isbn: 9780140172454
Antall sider: 288 (pocket)
Utgitt av: Penguin
«Korleis er det å væra gift med eit geni?» slik
opnar hovudperson og forteljar boka. «Eg
legg mitt svar, mitt liv, fram for deg.»
«The Mind-Body Problem» handlar om
Renee Himmel, filosofistudent ved Princeton-universitetet. Renee ynskjer fyrst av alt å
bety noko, å bety noko i den einaste verda
som verkeleg betyr noko, den intellektuelle.
Renee kjem få ein ortodoks jødisk familie, og
sjølv om ho i ungdommen har gjort opprør
mot denne trua, påverkar bakgrunnen hennar
korleis ho møter alt ute i den sekulære verda.
spørsmål: Kva er det som betyr noko? Kva vil
det seie å bety noko? Kva er forholdet mellom det vakre og sanninga? Kva er dei mest
grunnleggande sanningane, dei fysiske eller
dei matematiske? Har kvantefysikken kvitta
seg med logikken? Har me ei udøyeleg sjel?
Er me berre kropp? Eller er alle desse metafysiske spørsmåla meiningslause?
derlege interessa for både tankane og kjenslelivet hjå personane vi møter, gjer henne til
ein utrolig interessant forfattar. I teksten kjem
ofte små refleksjonar eller kommentarar frå
forteljaren (Renee). Her kjem et eit lite eksempel på eit av desse små, morosame, men
reflekterte kommentarane i teksten, frå ein
samtale mellom Renee og Noam:
Men problemet som verkeleg definerer Renee
sin identitet er «The Mind-Body Problem»:
Kva er forholdet mellom det andelege og det
kroppslege? Parallelt ligg spørsmålet om for-
«… In fact, if Jews name after a person at
all, it`s someone who`s dead.» (Renee)
«Why is that? » (Noam)
«I`m not quite sure. To honor the dead, I
guess, to keep their memory alive. It`s
taken very seriously. I`ve known people
who actually had a child because there
was a name they wanted to pass on»
(This has always seemed to me an extraordinarily insufficient reason for creating a
person. A person, for Godssakes. But then
the awesomeness of this act of responsibility so impress me that I don`t know if I`ll
ever come up with a reason I can judge
sufficient.)
«Goldstein skriv både intelligent og audmjukt, og ho skildrar verda
og menneska på ein måte som får ein til å kjenne seg igjen og å smile
mens ein les.»
Renee fortel heile livshistoria si, om barndomen, opprøret, møtet med akademia og
møtet med kjærleiken.
Renee er gift med Noam Himmel, matematikkgeni og ei av Princeton sine store stjerner.
Men med Noam sitt ufattelige klarsyn og
meistring av tankeverda følgjer eit tilsvarande
fråvær av interesse for mellommenneskelege
kjensler og sosiale normer.
Gjennom forteljinga tar hovudpersonen, og
menneska ho møter, opp store filosofiske
24
holdet mellom intelligens og sex. Korleis kan
desse tilsynelatande ulike substansane koma
saman og skapa ein person? Mennesket kan
definerast ut frå vala me gjer mellom sinnet
og kroppen, mellom tanken og lysta og mellom det verdslege og det andelege.
Goldstein skriv både intelligent og audmjukt, og ho skildrar verda og menneska på
ein måte som får ein til å kjenne seg igjen og
å smile mens ein les. Den kombinerte meistringa av filosofi og språk saman med den in-
nr. 1 - 2012
Eg kan ikkje anna enn å anbefale denne boka
på det varmaste, det er utan tvil den beste romanen eg har lese.
Tekst:
Håvard Tveit Ihle
KRISS
vintermöte utmanade till
pilgrimskap
– Vi växer i mötet med andra och för att växa som människor måste vi våga
möta den andre, sa KG Hammar när han talade på Kristna studentrörelsens
nordiskbaltiska vintermöte.
16 – 19 februari träffades studenter från
Sverige, Litauen, Norge och Finland i Östersund för att delta i Kristna studentrörelsens
vintermöte. Temat för mötet var alienation
och pilgrimskap. Inbjuden invigningstalare
var förre ärkebiskopen KG Hammar.
– Här i Skandinavien pratar vi ofta om Vi. Vi
är såhär här och gör saker på det här sättet.
När vi möter Någon som inte tillhör Oss stör
det vårat Vi. Vi försöker vara öppna, men vi
misslyckas ofta, sa han när han träffade mötesdeltagarna för en teologisk reflektion på
temat.
KG Hammar konstaterade också att i mötet
med andra religioner och i mötet med andra
människor är det viktigt att sätta gränser.
– Det garanterar också andra människor en
gräns som de kan förhålla sig till, på ett positivt sätt. Gränssättning behöver inte bara vara
negativt.
– Vi människor är skapta för kärlek. Om friheten i kärleken fungerar blir det kärlek. Här
är Jesus vår förebild, avslutade KG Hammar.
Samerna känner inga gränser
Det nordisk baltiska vintermötet fortsatte
dagen efter på Samecentret Gaaltije i Östersund. Där fick deltagarna lära sig om samer
och deras historia och hur det är att vara same
i Sverige idag.
– I historien har Sverige velat assimilera oss
samer och på ett sätt vill Sverige det idag
också. Att säga att jag är same har inte känts
bekvämt förrän för några år sedan, sa Jerker
Bexelius. Nu är jag öppen med det och då
känns det bättre, sa han.
Han berättade att samerna inte känner några
nationella gränser.
– Samerna fanns i området som blev Sverige
1648 och idag finns det en extrem okunskap
om samerna och den samiska kulturen. Det
är en av många strider som vi samer måste
hantera, sa Jerker Bexelius.
Ny bild av Sverige
Vintermötet innehöll också workshops om
främlingsfientlighet och internet samt en
Tekst og foto: Kristoffer Moldéus
Turister, men kan vara pilgrimer
Senare på kvällen föreläste KG Hammar på
Hornsbergskyrkan. Han refererade till
Tomas Tranströmers dikt Romanska bågar.
– Tänk om vi är turister i våra egna liv, när vi
istället kunde vara pilgrimer. Behovet av
kontroll är mycket viktigt för turisterna.
Han poängterade att det inte är lika stort för
pilgrimerna.
– Pilgrimsmentaliteten är att vi som människor inte blir färdiga och det är som det skall
vara. Turisterna blir människor i mötet med
det främmande. Vill jag bli mer människa
måste jag bemöta den andre, sa KG Hammar.
Under kvällen pratade han också om kärlek.
nr. 1 - 2012
25
Forbundssamhold i Europa
De kristelige studentforbundene i Europa er svært ulike. Noen
er svært gamle, slik som det norske, mens andre er helt nystartet. På tross av ulikhetene har vi mye å lære av hverandre.
Tekst: Gaute Brækken, generalsekretær
Ansatte og styremedlemmer fra forbund i ni europeiske land var
samlet i februar for å utveksle erfaringer og jobbe med organisasjonsbygging. Evangelische Studierenden Gemeinde (ESG) i
Bremen var vertskap, sammen med Europaregionen.
Økumenisk fellesskap
Verdensforbundet vårt, WSCF, har hentet sitt motto fra Johannes
17,21: «Må de alle være ett». På samlingen deltok både
katolikker, ortodokse og protestanter, og det var felles
morgenbønn hver dag. I vår sammenheng fungerer det
økumeniske fellesskapet på tvers av trosretninger godt. Det var
rikelig anledning til å bygge sterkere nettverk mellom landene,
og det ble reklamert for den europeiske sommerfestivalen i Norge
til sommeren.
Europaregionen
Europaregionen av World Student Christian Federation har nå
flyttet sitt hovedkontor fra Budapest til Berlin. Vi lærte mer om
hva den europeiske regionskomiteen jobber med. Vi fikk se de
nye nettsidene til europaregionen, og kom med innspill til nytt
utseende på europaregionens magasin Mozaik, som nå også blir
tilgjengelig for alle på nettsidene.
! Pavel fra Polen, Annette fra Tyskland og Christ fra
Samlet under mottoet fra Johannes 8,12: At de alle må være ett.
Storbritannia
" Ripso fra
Armenia og Chris
fra Storbritannia
utenfor ESG
Bremen.
26
nr. 1 - 2012
Vil du være med
Forbundet til
Palestina i
sommer?
Norges Kristelige Studentforbund (NKS) har lang tradisjon for solidaritet og samarbeid med organisasjoner i
Palestina. Det siste året har vi jobbet for å få samarbeid med vår nyoppstartede palestinske søsterorganisasjon,
Palestine Youth Eucumenical Movement (PYEM).
NKS hadde besøk av to fra PYEM i august 2011, og tre medlemmer av NKS var på tur til Palestina i oktober for å
møte PYEM. Nå skal PYEM og NKS arrangere sommerleirer, og ønsker å rekruttere medlemmer som vil delta på
disse. Det kommer fem stykker fra PYEM til Forbundets leir i juni, og fem forbundere får reise fra Norge til Palestina
i august. I Palestina blir det vanlige leiraktiviteter sammen med palestinske kristne i studentalder, i tillegg til ekskursjoner til historiske steder og introduksjon til konflikten med Israel.
Deltagerne forplikter seg til å:
·
Delta på og planlegge deler av palestinernes program i Norge (homestay og sommerleir) i juni 2012. De fem som
kommer til Norge i juni, vil dere møte igjen i Palestina.
·
Delta på møte med Palestinagruppa til NKS i forbindelse med planlegging og evaluering av oppholdet i Palestina.
·
Engasjere seg i Palestina-saken for NKS i løpet av høstsemesteret 2012; for eksempel arrangere et temamøte i et
lokalforbund, skrive en artikkel for Akt eller hjelpe til med innsamling til kvinnesenteret i Abu Dis i forbindelse med
adventskalenderen til NKS.
Har du spørsmål, ta kontakt! Fyll ut søknadsskjemaet på www.forbundet.no og send innen 15. april. Både spørsmål og
søknadsskjema kan sendes til post@forbundet.no
Når:
Leir i Norge 22.-27. juni og leir i
Palestina 17.-23. august. Om du ikke
kan delta på hele leiren i Norge, ikke
la det hindre deg i å søke, men fortell
om det i søknaden.
NKS:
betaler reise tur-retur Norge-Palestina
og leiravgift, som inkluderer kost, losji
og utflukter.
Du må selv betale:
- Leiravgift på leiren i Norge
kr 1000,- Egenandel på leiren i Palestina
kr 1500,- Personlige utgifter i Palestina
- Eventuelle vaksiner før turen
Hvem:
Fem medlemmer av NKS,
kanskje du er ett av dem?
Norges Kristelige Studentforbund har ledige hybler
ybler og
melig leie.
kollektivboliger i de største norske byene til rimelig
nr. 1 - 2012
Forbundet arrangerer europeisk sommerfestival
I slutten av juni inviterer vi Forbundere fra ti land til sommerfestival på vakre
Haugtun i Oppland. Vi håper på førti deltakere som vil dele sine erfaringer med
kristent studentarbeid. Deltakerne har ulik kirketilhørighet, og forskjellig kulturell
bakgrunn. Det blir også konserter, workshops og mye tid til å bli bedre kjent.
Temaet for festivalen er Kristusetterfølgelse i dag.
Påmelding
Festivalen er 22.-27. juni. Det er
mulig å være med på deler av
festivalen. Det blir organisert
felles transport til og fra
Oslo/Gardermoen. Reiseinformasjon kommer når du har meldt
deg på.
For norske deltakere koster det
kun tusen kroner, og da er alle
kostnader til reise og opphold
dekket. Påmeldingsfristen er 1.
mai. Send påmeldingen din til
post@forbundet.no.
Følg med på forbundet.no for
mer
informasjon og detaljert program.
Programmet er enda ikke helt klart, men vi kan friste med både internasjonale kulturkvelder og
workshoper om seksualitet og spiritualitet, økonomisk rettferdighet, klima og miljø, trosdialog,
fredsbygging i Midtøsten, internasjonalt forbundssamarbeid m.m. Det blir også økumeniske messer,
konserter, god mat og dype samtaler rundt leirbålet.
Deltakere fra ti land
For å arrangere sommerfestivalen har vi søkt om prosjektstøtte ulike steder. Søknadene er sendt i samarbeid med Forbundene i Polen, Litauen, Tyskland, Palestina, Ungarn, Georgia, Sverige, Danmark og
Finland. Festivalen
arrangeres sammen med det årlige nordisk-baltiske sommermøtet.
Dette gjør det til sammen mulig for oss å dekke reise og opphold for internasjonale gjester.
De som deltar vil få nyttige erfaringer fra internasjonalt og tverrkirkelig arbeid, og vil lære mer om
verdensorganisasjonen vår WSCF. Dette er også en bra mulighet til å utvide nettverket med venner fra
Forbund i andre land. Vi håper også at en og annen norsk Forbundsvenn tar turen innom i løpet av festivalen på eget initiativ.
nr. 1 - 2012
FORBUNDETS LEDER
Første gang jeg møtte forbundet var en værsur 1.maidag i 2004. Som sivilarbeider i Landsforeningen for Lesbiske, Homofile og Bifile, var jeg pliktet til
å møte for togoppstilling under en parole for homofiles rettigheter. Skeive går
i grunn ikke av veien for å troppe opp i et tog for å vise seg fram om så det er
en kneipbrødspisende ”hverdagshomo” eller en champagneglad ”flamboyant”
i rosa fjærboa og glitrende paljettkjole. På 1.mai presser helen derimot på et
helt annet sted, enn i 10cm høye pumps, og så vidt jeg husker var vi knappe ti
stykker av typen ”vi spiser kneip” som møtte opp på denne fridagen i mai.
Oslo Arbeidersamfunn slo oss en god mil i faktoren flamboyant og utagerende,
med sine røde flagrende faner og matchende allværsjakker. ”Jaja, dette blir ikke
akkurat noen homoparade” tenkte jeg, eller jeg husker ikke at jeg tenkte det,
men det er stor sannsynlighet at den 20 år gamle meg, ville ha tenkt det.
Plutselig dukket det opp, som lyn fra klar himmel, en jente ved siden av meg
(som nå er min venn Birigtte). Med sitt blide blikk ser hun meg inn i øynene
og sier: ”Hei! Skal ikke vi bare slå sammen parolene våres, så blir vi mye
større?” Borte ved inngangen til operapassasjen sto det en gjeng med studenter,
omtrent en ti-femten stykker. De hadde også funnet ut at i år var det på tide å
støtte opp under homofile presters rettigheter i kirken. Og tok jeg heller ikke
feil så var det et eller annet forbund, og da jeg så nærmere etter var det til og
med knyttet til noen kristne studenter. Slik ble det at vi slo sammen parolene.
Vi var ikke den største eller mest fargerike parolen under dette 1.maitgoget,
men jeg tror vi gjorde mye ut av oss der vi sang ”Til ungdommen”, hadde det
ikke vært for at Blitz gikk rett bak oss.
”113 år er ingen lettvekter” som leder i Skeiv Ungdom, Åshild Marie Vige,
sa til oss i sin hilsningstale under LM. 113 år og jeg liker å innbille meg at vi
hvert fall har gått i 1.maitog i 100 av dem. Om det ikke skulle stemme, så er
det ikke så farlig, fordi Forbundet er alltid oss som medlemmer, det som vi
selv gjør den til. Uten oss er Forbundet kun noen døde bygårder rundt omkring i landet, som generer inntekt i et markedsliberalistisk samfunn. Dette er
kanskje min måte å si takk på. Takk for et begivenhetsrikt og lærerikt år! Takk
for at Forbundet er et sted hvor studenter kan møtes for å tenke innenfor og
utenfor boksen. Takk for at jeg har fått lov til å være en del av dette mangfoldet
og takk for den tillitten jeg har fått dette året. Og ikke minst; takk for at Forbundet kan være et 1.maitog, en regntung vårdag, med et surt pønkband i
helene, mens vi høylytt stemmer ut til verden: ”Solskinn, brød og ånd, eies av
alle!”
Andreas Ihlang Berg
30
nr. 1 - 2012
Une
I Skriftestolen
Hva er det ondeste du har gjort?
Hilde
Akt dro på Pils mot Pels på Lompa på
Grønland, for å slippe dyrevernerne til i
Skriftestolen.
Une Aina Bastholm, 24, politisk rådgiver
– Jeg løp etter en sau i to kilometer i Wales en
gang. Jeg er en siste som løper etter sau. Jeg angrer
på at jeg ikke snudde. Jeg løp etter den som om den
var et rovdyr, blør det fra hjertet til Bastholm.
Hilde Valbjørn Hagelin, 29
Bjarne
– Jeg har studert teologi og latet som om jeg var
kristen for å få studielån.
Bjarne Dæhlie, tidligere LNU-leder
– Jeg har i grunn aldri gjort noe ondt, sier Dæhlie.
Han tenker seg litt om.
– Jeg klarte å avkristne en venninne engang. Det
angrer jeg på. Det må vel være fordi jeg mener det
ikke var en god ting. Kvalifiserer det? Hun trakk
konklusjonen selv, da, jeg bare hjalp henne over
kneika, skrifter han.
Lillian
Lillian Lunde
– Jeg leste brevet som en venninne hadde fått av
en gutt hun likte. Et kjærlighetsbrev i ordets rette
forstand. Jeg stjal det fra soveposen hennes, da vi
var på leir. Etterpå snek jeg det tilbake. Hun oppdaget at noen hadde lest det, men jeg innrømmet
det ikke. Etterhvert oppdaget jeg at hun var teit, så
da var det (nesten) greit. Men angrer enda.
Katia Ivanov, forsker
– Jeg har brukt dundyne, og har spist egg fra
burhøns.
Katya
My Cup
Runneth Over
(Psalm 23:5)
King James Version
The Lord is My Shepard
“Thou preparest a table before me in the
presence of mine enemies: thou anointest
my head with oil; my cup rnneth over.”
“I have received so many benefits that I
cannot contain them all when I feel
overcome because many good things have
happened to me.”
“I have more than enough for my needs.”