maskulinitet

Nummer to - 2015 Av studenter i Oslo With articles in english MASKULINITET Den vettskremte eliten Ingvill Maria Daatland Hekne om frykten og livet i Sør-Afrika Samfunn, s. 12 KUUK i maskineriet Birgitte Sandve om kvinnelig maskulinitet i norsk hip-hop Tema, s. 15 Maktdemonstrasjon Carline Tromp om gjenfødelsen av Flatøybok Kultur, s. 31 Jakten på svart hummer Tonje Knutsen Sørdalen om hummertyvens mørke hemmelighet Naturvitenskap, s. 39 LEDER 02.LEDER Nye maskuliniteter Du skal ha litt av noen baller for å være mann nok til å gråte som ei lita jente. Av Kjetil Nordengen, temaredaktør I TV-serien Welcome to Sweden, er noe av det første besøkende amerikanere i Stockholm får se en haug med nybakte fedre i pappaperm, med barnevogner, bæresjal og tåteflasker. Ute i offentligheten. Amerikanerne oppfatter det som eksotisk, og selv for frilynte skandinaver, er dette en relativt ny måte å vise maskulinitet på. For et par generasjoner siden var grensene for hva menn og kvinner skulle og kunne være og gjøre, mye mer absolutte. Fra og med de frigjørende 70-åra har disse blitt betydelig myket opp. Både menn og kvinner har fått mulighet til å være seg selv på mange flere måter enn tidligere. Denne friheten er et resultat av blant annet en godt utbygd skandinavisk velferdsstat og progressiv likestillingspolitikk, og gjør det mulig å være en aktiv og deltakende omsorgsperson som en del av mainstream maskulinitet. Det tror jeg er bra for alle. For menn, for kvinner, for barn, for økonomien og for kulturen. De fleste er vel enige i at maskulinitet i Norge i 2015 kan bety mer enn muskler, skjegg og det å være en streng og rettferdig patriark. Kanskje er maskuliniteten i Norge og resten av Skandina- REDAKTØR: Andrea Othilie Rognan UTFORMING: Ørjan Laxaa er garantert grundig tilbakemelding. Antatte tekster kan også publiseres på vårt nettsted www.argumentnett.no. REDAKSJONSLEDER: Sandra Mileo OMSLAGSILLUSTRASJON: Christian Lycke Send ditt utkast på maks 8000 tegn til tema@argumentnett.no SAMFUNN: Eirik Wig Sundvall (redaktør), Anni Roth Hjermann, Kenneth Haug, Eirik Falk, Jenny Tamar Kolstad og Ingvill Daatland Hekne SEKSJONSSIDEBILDER: Samfunn: Marie Høeg Tema: Christian Lycke Kultur: Eugenia Loli Naturvitenskap: Eugenia Loli Redaksjonen ble avsluttet 1. mars TEMA: Kjetil Nordengen (redaktør), Audun Stokke Hole, Peter van de Groep og Raoul Suvi KULTUR: Sandra Mileo (redaktør), Minji Ko, Anahita Ambrosio, Julia Jaskiv og Baiba Zalite NATURVITENSKAP: Julie Nitsche Kvalvik (redaktør), Borgar Aamaas, Invild Aabye, Nina Cheung Mathiesen og Anna Kristina Tvedalen BILDEREDAKSJON: Christian Lycke (redaktør) 2 via mer tøyelig enn mange andre steder i verden. Men maskulinitet er språklig beslektet med begrepet macho, og forestillinger knyttet til mannen som forsørger. Som sterk, aktiv og som helst ikke skal snakke om følelser. Bildet av at mannen ikke skal vise svakheter eller være avhengig av andre, lever i beste velgående. Menn går ikke til legen når de blir syke, de utøver og er offer for vold mye oftere enn kvinner og de dør tidligere. Er det maskuliniteten i mannen som styrer dette eller er det oppfatninger, fordommer og kulturelle mønstre som drar oss ned i dragsuget? I jakten på maskuliniteten førte Google meg til strongman og videoblogger-macho Elliot Hulse. I Youtube-videoen «Exercise your masculinity» forteller Hulse oss med stort patos at «masculinity is in your balls». Det er lett å le av Elliot der han står i bar overkropp med tyrenakke og formelig oser mannsklisje mens han kåserer over temaet maskulinitet. Nå sier han mye annet også, som kanskje er lettere å fordøye. For eksempel at det ikke finnes én essensiell maskulinitet, men at alle har sin egen maskulinitet som er like unik som fingeravtrykket. Vakkert. Men har han ikke et poeng? Er det ikke i balla det skjer? I testiklene, der manne-hormonet testosteron produseres? Dette er bare ett av mange spørsmål om temaet maskulinitet du ikke får svar på i dette nummeret av Argument. Men vi tar for oss mye annet. Her går det hardt ut over stereotype og heteronormative oppfatninger av maskulinitet og hva en det vil si å være mann eller kvinne. Men her finner du også en hyllest av noe så klassisk maskulint som barten. I tillegg skriver en stipendiat i musikkvitenskap om kvinnelig maskulinitet i norsk hiphop og vi får bli med på safari i sædcellenes rike. Og mye mer. ABONNERE: Ett år: 250 kroner Støtte- og firmaabonnement: 500 kroner Kontakt argument@argumentnett.no MOTARGUMENTER: Innlegg: Maks 4000 tegn inkl. mellomrom Kronikk: Maks 8000 tegn inkl. mellomrom SKRIVE FOR OSS? Dødlinje for #3 er 15. mars. Tema: LØGN (for bidrag til temaseksjonen). Vi tar imot bidrag fra studenter og unge forskere på alle nivåer og fra alle felt. Bidrag kan være skrevet på norsk, engelsk, dansk og svensk. Enhver som skriver til oss ANNONSESALG: Kontakt argument@argumentnett.no KONTAKT: Argument, Slemdalsv. 15, 0369 Oslo Mail:argument@argumentnett.no redaktor@argumentnett.no Hjemmeside: www.argumentnett.no Som Norges største studenttidsskrift blir Argument distribuert gratis på studiesteder over hele Oslo. Publikasjonen er finansiert av Kulturstyret ved Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus (SiO), Norsk kulturråd og annonsesalg. 04.SAMFUNN 05. 15 land og en tommeltott Andreas Noer 08. Kampen om historien Carl Løvstad 10. Kapitalisme eller døden Ståle Wig 12. Den vettskremte eliten Ingvill Maria Daatland Hekne 14.MASKULINITET 15. KUUK i maskineriet Birgitte Sandve 18. Den andre kampen Ingvild Aabye 20. Menn er ikke fra Mars Andrea Myrslo 22. Bartemakt og nostalgi Raoul Suvi 24. Kvifor seier vi det? Peter van de Groep 25.Lydsporet Audun Stokke Hole 26. Kjønn det, da! Hilde Berteig Rustan og Erlend Tårnesvik Dreiås 30.KULTUR 31.Maktdemonstrasjon Carline Tromp 33. Tegneserie «Kvamsky» Anders N.Kvammen 34. En elektrisk revolusjon Anahita Ambrosio 36. Freud og islam Osamah Rajpoot 38. NATURVITENSKAP 39. Jakten på svart hummer Tonje Knutsen Sørdalen 42. Meningen med meditasjon Nina Chung Mathiesen 44. Challenges in multidisciplinary approach Aatisha Majahan 45. Funker Enklere Livs nanosvamp? Julie Nitsche Kvalvik 46. Lett kreftbehandling med tung stråling Espen Rusten 48.BAKSIDEKRONIKKEN Intensjonenes uutholdelige letthet Christina Sunneklep BIDRAGSYTERE Ingvild Aabye reiser for tiden i Latin-Amerika, og skal begynne på en master i biologi til høsten. Hun vet ikke om hun helst vil bli evolusjonsbiolog eller få en relevant jobb. Anahita Ambrosio studerer statsvitenskap og menneskerettigheter ved Høgskolen i Buskerud, og skriver for Arguments kulturredaksjon. Erlend Tårnesvik Dreiås er utdannet dramaturg og har master i estetikk og teatervitenskap fra UiO. Han jobber i forlag og er avtroppende temaredaktør. Peter van de Groep har bachelor i germansk språk og litteratur ved Windesheim University of Applied Sciences i Nederland og master i filosofi og etikk ved Vrije Universiteit Brussel i Belgia. Han har over gjennomsnittleg stor interesse for språkhistorie og språkleg evolusjon. Ingvill M. D. Hekne studerer til å bli psykolog ved UiO, og kom nylig hjem fra utveksling i Sør-Afrika. Audun Stokke Hole er DJ og redaktør for bladet Folkemusikk. Julie Nitsche Kvalvik studerer på masterprogrammet materialer, energi og nanoteknologi ved Universitetet i Oslo og er naturvitenskapsredaktør i Argument. Carl Løvstad lektorstudent med fagene historie og nordisk. Fryder seg over filmer og historiske detaljer, som at det å pusse tennene ble ansett for å være en (positiv) revolusjonær handling i sovjetisk propaganda. Aatisha Majahan is pursuing a PhD in geology at the University of Oslo. Nina Chung Mathiesen er masterstudent i kognitiv nevrovitenskap ved Universitet i Oslo. Andreas Noer kommer fra Hofoss på Finnskogen og tar for tida en sivilingeniørgrad i romfartsteknikk ved Universitetet i Florida. Osamah Rajpoot har en mastergrad i Religion og samfunn fra Det teologiske fakultet. Han er en aktiv samfunnsdebattant og har skrevet en rekke innlegg i ulike aviser. For tiden jobber han som førstekonsulent ved Universitetet i Oslo. Hilde Berteig Rustan er kunsthistoriker med litt for mye kjønnsteori og konservering på si. Espen Rusten er stipendiat på fysisk institutt ved Universitetet i Oslo og skriver om avansert bildebehandling for strålebehandling. Birgitte Sandve er musikkforsker med doktorgrad fra Institutt for musikkvitenskap, UiO. Stipendiat på forskingsprosjektet «Populærmusikk og kjønn i en transkulturell kontekst» (2011-2014). Forsker på identitetspolitikk og spørsmål om tilhørighet i norsk rap. Raoul Suvi skriver masteroppgave om Henrik Ibsens dramaturgi ved Universitetet i Oslo, og har studert film og manusanalyse i Los Angeles. Tonje Knutsen Sørdalen ser doktorgradsstudent i marinbiologi ved Universitetet i Agder (UiA) og Center for Coastal Research (CCR), og har tatt på seg mandatet å tale hummerens sak inntil de taler for seg selv. Carline Tromp har en mastergrad i norrøn filologi og jobber i Klassekampens debattredaksjon. Ståle Wig er PhD-student ved Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo. Han er tidligere redaktør i Argument. Andrea Myrslo er en samfunnsengasjert student med særlig interesse for kjønn og likestilling. 3 SAMFUNN 15 land og en tommeltott Fra Beijing til Finnskogen – på haik. 15 land og en tommeltott - Andreas Noer om haiking og mennesker fra Finnskogen til Beijing s. 5 Kapitalisme eller døden - Ståle Wig om det nye politiske landskapet i Cuba s. 10 Kampen om historien - Carl Løvstad om den evige drakampen mellom filmen og historikerne Den vettskremte eliten - Ingvill Maria Daatland Hekne om frykten og livet i Sør-Afrika s. 12 s. 8 REISEBREV Av Andreas Noer Fra en fjelltopp ser jeg ned på Wulukeqiatixiang, Kinas vestligste landsby, med en følelse av skrekkblanda fryd i magen. Tolv dagers haik fra Beijing har tatt meg inn i de innerste deler av Xinjiang-provinsens endeløse ørkenlandsskap før de veldige fjellene på den kirgisiske sida av grensa venter - mitt neste steg på en eventyrlig reise som etter 49 dager brakte meg helt hjem til Finnskogen. Sprakende uigurmusikk Jeg kom til den lille landsbyen i ettermiddag etter en dags haiking fra Kashgar, den myteomspunnede silkeveibyen hvis oase var et obligatorisk stopp for de langtfarende karavanene på vei gjennom Kinas uendelige ørkener. Dagens etappe starta på bomstasjonen uttafor nevnte bysentrum, hvor svært hjelpsomme politikonstabler ordnet skyss med en liten lastebil i travel trafikk mellom distriktets utallige kolonialhandler. Det var en trivelig tur, og praten gikk lett mens kasettspilleren snurret sprakende uigurmusikk, som jeg forøvrig har fått mer og mer sansen for. Vel framme i Wulukeqiatixiang bestilte jeg meg nudler på en av de få gaterestaurantene. I løpet av måltidet ble hele a r b e i d ss ko kken med tilhørende familie introdusert, og det var i det hele tatt svært hyggelig. Et par av karene hadde jobbet i Urumuqi, Xinjiang-provinsens hovedstad, og snakket derav litt mandarin. Sammen finpusset vi uigursken min, og jeg gjorde den oppdagelse at uigurkinesernes språk er tilnærmet det samme som hva snakkes i Kirgisistan. Da jeg endelig måtte ta farvel, ble ethvert forsøkt på å betale for maten kontant avvist. Wulukeqiatixiang er en av de få flekkene i Vest-Xinjiang velsignet med noen form for vegitasjon, noe som gjør det mulig å holde sauer i et ellers lite innbydende ørkenlandskap, omringet av røde, golde fjell på alle kanter. Jeg bestemte meg for å tilbringe min siste natt før Kirgisistan på det fjellet som lå nærmest byen. Etter å ha gått til innkjøp av tre bananer, et stykk karakteristisk tohaxbrød, en lommelykt og ei ny lue, hele tiden ble jeg fulgt av en svær skokk nysgjerrige skoleunger, tok jeg beina fatt og la av sted ut av byen. Da jeg nådde toppen etter et par timers gange var det alt blitt mørkt, men måneskinnet Verden er et utrygt sted og livet en dødelig affære. Det gjelder å leve lykkelig likevel. 5 begge deler. Folk delte det de hadde, og de jeg møtte gjorde sitt beste for å vise meg landet sitt og forhindre at jeg dro tomhendt videre. Jeg kom hjem til Finnskogen rik både på minner og souvenirer. Turen bød på betydelig mer enn bare passasjersetesightseeing. Jeg har sett Gobi-ørkenens vestligste rester av Den kinesiske mur, jeg har besøkt de eldgamle Magaogrottene i Dunhuang, og jeg har spist 串儿-kebab blant uyghuerne i de kinesiske silkeveibyene. Jeg har vandret fjellene i Kirgisistan, sovet under stjernehimmelen blant kamelene i de kasakhstanske ørkener, og gjyngende mellom oljerigger i Det kaspiske hav har jeg sett sola gå ned over Bakus’ skyline. Jeg har vandret i Tbilisis ærverdige gamleby, slikket sol på Georgias vestkyst, brukt en langhelg tuslende blant moskéene i Istanbul, og jeg så de enorme ødeleggelsene etter oversvømmelsene på Balkan. lyste opp de små, hvite teltene til de nomadiske kirgiskineserne videre innover i den kuperte ørkenen. Etter et bedre måltid krøp jeg ned i soveposen, og mens fjerne sauebrek fra omliggende åser dysset meg sakte i søvn, rullet gode minner fra et utrolig år i Kina bak og forbi tunge, lykkelige øyelokk. En eventyrlig tur hjem Etter to år med mandarinundervisning på videregående foreslo ei kinesisk klassevenninne av meg å søke jobb som engelsklærer på hennes tidligere skole. Som sagt så gjort: i ett år underviste jeg for kost og losji for barn av migrantarbeidere sør i Beijing. Da tida kom for å vende nesa hjemover bestemte jeg meg for å prøve haikelykken. Den planlagte haikeruta, som starta med klart definerte dagsetapper gjennom de kinesiske naboprovinsene for så å renne ut i sanda et sted i de vestlige deler av den kasakhstanske ørkenen, ble imidlertid møtt med skepsis blant kjente. Mange mente det er farlig å haike, men jeg følte jeg hadde lite å frykte. I løpet av hva jeg trur må ha blitt vel 500 haik, har jeg aldri opplevd noe verre enn at samtalen har gått i stå. Noen påpeker at en ikke 6 aner hva slags person en setter seg i passasjersetet til, men du veit heller ikke om flypiloten er suicidal eller bussjåføren bakfull når du tar din respektive plass i Boeings 787 Dreamliner eller på nattekspressen gjennom Gudbrandsdalen. Verden er et utrygt sted og livet en dødelig affære. Det gjelder å leve lykkelig likevel. Turen hjemover fra østen var imidlertid ikke helt uten farer. Jeg ble aldri robba eller hva verre måtte være, men i Gobi-ørkenen sto jeg fast et døgn i sandstorm, og i Kaukasus var trafikken så ille at jeg haika mesteparten av tida med lastebiler (størst momentum i tilfelle kollisjon). I nattemørket over fjellet til Vest-Kina ble jeg overraska av en snøstorm, og i Urumqi, hovedstaden i den sterkt undertrykte uigurbefolkede Xinjiang-provinsen, ble togstasjonen angrepet med kniver og bomber vel ti minutter etter at jeg hadde dratt derfra. Det er likevel ikke nesten-ulykkene som sitter sterkest i mente. Jeg reiste gjennom femten flotte land, jeg har møtt utrolige mennesker, hørt skjellsetten- ANDREAS’ HAIKETUR • • • • • • • Haik: 164 personer Land: 15* Dager: 49 Kilometer: 16.160 Sørligste breddegrad: 34° nord, Xi’An Høyeste punkt: 4200 m.o.h., Kirgisistan Antall overnatting betalt for: fire netter *Kina, Kirgisistan, Kasahkstan, Azerbaijan, Georgia, Tyrkia, Bulgaria, Serbia, Ungarn, Slovakia, Tsjekkia, Tyskland, Danmark, Sverige, Norge. de historier, og jeg har lært svært mye. Sterkest inntrykk gjorde den overveldende gjestfriheten jeg møtte overalt. Bortsett fra et par netter på vertshus i Kirgisistan, betalte jeg ikke for losji én eneste gang. Det være seg Serbia, Kina eller Azerbaijan, hvorhen jeg kom ble jeg invitert hjem til folk, enten på middag eller for å hvile for natta, og som oftest Om du oppfører seg, har et åpent sinn og smiler pent, så ordner det meste seg. En gryende haikeinteresse Jeg begynte i det små å haike på ungdomsskulen, mest fordi transportmuligheter for en 13-åring på Hedmarks utkant er heller sparsomme. Snart haika jeg til det meste som skjedde utafor mi lille bygd, det være seg fotball, skule eller ungdomspolitikk. Jeg husker spesielt en tur hjem fra reguleringstannlege på Elverum, hvor jeg på Skogbygda ble plukket opp av en turbuss full av sanitetskjerringer på vei sørover. Det var stor stemning og innlagt lunsjstopp med snitter og kaffe på Flisa. I begynnelsen var jeg langt fra trygg på mine velvillige sjåfører og jeg husker godt at jeg de første turene hadde morshans nummer tasta klart på mobilen, alltid en hånd på dørhåndtaket og navnet på en klassekamerat i hodet om noen spurte meg hva jeg het. Jeg innså etterhvert at dette var heller unødvendige sikkerhetstiltak, og i det hele tatt fant jeg fort ut at haiking ikke bare hadde transportmessige fordeler, men også var en svært trivelig affære. Jeg kom i snakk med de underligste mennesker, og samtalene fløy. Fortsatt blir jeg like forbløffet over hvor mange merkverdige sjeler som holder til i mitt lille distrikt. I løpet av hva jeg trur må ha blitt vel 500 haik, har jeg aldri opplevd noe verre enn at samtalen har gått i stå Epilog Språkproblemer? Selvsagt - men med et lærevillig språkøre og kreativt tegnespråk går det meste. På 49 dager haika jeg meg gjennom opplevelser som kommer til å sitte i meg livet ut. Av alle lærdommer turen ga meg vil jeg dele følgende: om du oppfører seg, har et åpent sinn og smiler pent, så ordner det meste seg. Verden er et langt bedre sted enn hva ryktet vil ha det til. 7 nom kameraets bilder og effektiv dramaturgi. Dette er den store styrken samtidig som det er dens akilleshæl. En historisk dramaserie må nødvendigvis forenkle tidsaspekt og detaljerte beskrivelser av kompliserte forhold. Det «Kampen om tungtvannet» taper på i kompleksitet, vinner den igjen ved å fange spenningen og intensiteten i virkeligheten. Et verdensbilde er alltid representert i hvilke hendelser som blir beskrevet. Historie kan faktisk ikke formidles fullstendig nøytralt. Forskerne ut av dvale «Kampen om Tungtvannet» har gitt de fremste historikerne mulighet til å gjøre opp status om hvor langt de har kommet i sin forskning på emnet. Filmene og debattene aktualiserer historien. Forskere blir gjerne kritisert for kun å forske for egen del eller for et snevert faghistorisk miljø. Men når en ny historisk dramaserie blir vist, kommer forskere, filmskapere og folk flest sammen for å diskutere snevre historiske temaer. En slik dialogsituasjon må ikke undervurderes i samfunnet vårt, og hvilke muligheter debattene gir til å drøfte historiske hendelser. Det er kjempepositivt at historikere bidrar med ny kunnskap på området, og særlig hvis kunnskapen brukes som et tillegg til den nye historiske serien, heller enn som grunnlag for slakt. Fotomanipulasjon. Kampen om historien Historiske dramaserier og filmer skaper fornyet interesse for vår spennende fortid, men møter skepsis blant de lærde. HISTORIE Av Carl Løvstad Hadde vi diskutert Vemork-aksjonen nå om ikke NRKs serie «Kampen om tungtvannet» hadde blitt sendt? Historiske filmer og serier aktualiserer historiske hendelser og utfordrer vår nasjonale selvforståelse. Følelsesladde debatter følger nesten ethvert forsøk på å formidle historie på en TV-skjerm. Reaksjonene viser at historie stadig er et konservativt fag. Identitetsspørsmål Historiefortellinger er en helt nødvendig del av enhver kultur, enten de overleveres 8 muntlig eller skriftlig. Siden filmens spede begynnelse i 1880-årene har mediet fortalt historier gjennom 24 bilder i sekundet. Bildene formidler ansiktsuttrykk, stemninger, følelser og mening på en umiddelbar og kraftfull måte. Historie er med på å skape identitet, og gir oss en plass i verden. Det er da heller ikke spesielt rart at mange er uenige i hvordan historiene blir fortalt på det store lerretet, og hvilke elementer som vektlegges. Det er tids debatt om tungtvannheltenes framstilling på tv-skjermen et eksempel på. De siste årene har vist en rekke lignende eksempler, fra Max Manus (2008) til Kon-Tiki (2011). Filmene, og de etter hvert så obligatoriske debattene i kjølvannet av produksjonene, deler flere likhetstrekk. En historisk film blir først skadelig om den får monopol på fortellingen om en historisk hendelse. Våre helter Tungtvannsaksjonen er en heltehistorie, og dramaserien om aksjonen føyer seg i rekken av filmer med lignende plott. De unge og staute nordmennene utfører dristige aksjoner som lykkes mot alle odds. Heltene i «Kam- pen om tungtvannet» lyktes i å sprenge en del av Hydros ammoniakk-anlegg ved Rjukan, hvor tungtvannet ble produsert som biprodukt. Den har spilt en nødvendig rolle av en norsk etterkrigsidentitet som hovedsakelig forteller at den typiske norske reaksjonen var motstand mot nazismen, om enn i mange former. I etterkant av NRKs siste storsatsing har mange ulike debatter vært oppe i mediene. Størsteparten av debattene har hatt et fokus på i hvilken grad serien følger fakta, eller på linje med den akademiske konsensus. Det går sport i å påvise manglende sammenheng mellom de sikre fakta som finnes i historisk litteratur og det som vises i filmproduksjonene. Knirkende konservativt? En historisk dramaserie er ikke en akademisk bok. Debatten sporer av i det man angriper filmmediet på akademias premisser, i stedet for å fokusere på den visuelle fremstillingens store styrke. Å gjøre historien levende gjen- Manipulasjonsfare Debattredaktør i Aftenposten Harald Stanghelle kritiserte i en kommentar i januar «The Imitation Game» for dens behandling av fortiden. Dette er den norske regissøren Morten Tyldums nyeste og Oscar-vinnende film. Spesielt kritikkverdig var det å bruke historiske aktører på en tilfeldig måte, en måte som passer filmens spenningskurve heller enn sannhetens oppdrag. Her har Stanghelle et viktig poeng. Det er klart det er fristende for regissører å fjerne visse dødpunkter gjennom å legge til en ekstra skurk, eller kutte ned i «begivenhetsløse» dager. Å derimot manipulere historien kun for å øke spenningsgraden i en film, som det blant annet ble gjort i Kon-Tikis klimaksskapende haiscene, er en lettsindig behandling av historien. Kanskje er det hele et resultat av latskap fra manusforfatternes side? De fleste KAMPEN OM TUNGTVANNET • Populær dramaserie av NRK. 1,2 millioner så første episode. • Er blitt g jenstand for debatt om historisk korrekthet, og anklaget for å forfalske hendelser. • Noe av kritikken har rettet seg mot at serien fremstiller de norske sabotasjeaksjonene som noe annet enn en «føre-var»-aksjoner. • Tungtvannsaksjonen ved Rjukan regnes som en av norsk krigshistories beste historier, og ble dramatisert som film allerede i 1948. • Hollywood kastet seg over historien med Kirk Douglas-filmen «Heroes of Telemark» fra 1965. Filmen preges av et særdeles avslappet forhold til historiske fakta. med en interesse for historie vet at spenningen ligger der i de historiske detaljene, om man bare leser de nøye nok. Historisk ansvar Ikke alle historiske filmer eller serier er god historieformidling. Det finnes selvfølgelig en grense et sted, og den går gjerne der estetikken overkjører etikken. Det er feil å tillegge historiske aktører andre holdninger enn det vi kan finne belegg for, men som kun tjener handlingen i filmen. Et scenario hvor en historisk film er skadelig, er det samfunn hvor en films innhold forblir uimotsagt. Dette er den reelle situasjonen i flere diktaturer, men er utenkelig i den norske mediekulturen. En historisk film blir først virkelig skadelig om den får monopol på fortellingen om en historisk hendelse. Dette betyr ikke at den vestlige regissøren er uten historisk ansvar, hvor hver regissør må svare på spørsmålet: Hvorfor ønsker vi å fortelle historie? Forhåpentligvis er ikke svaret her kun penger. Vi trenger både den gode og undersøkende historieboka, og den visuelle oppsummeringen som tør å forestille seg hvordan verden en gang så ut. Vi må se på de to ytringsformene som en gjensidig berikelse av fortidsminnet. Den når ut til millioner av mennesker som verken har tid eller lyst til å lese vanskelige akademiske tekster, og som i vår visuelle kultur kan glede seg over den levende historien som ruller over skjermen. Det «Kampen om tungtvannet» taper på i kompleksitet, vinner den igjen ved å fange spenningen og intensiteten i virkeligheten. 9 CUBA I ENDRING • USA og Cuba normaliserer nå det diplomatiske forholdet. • Trolig vil eksil-cubanere i USA snart kunne investere i privatsektoren på øya. • Det blir lettere for turister fra USA å reise til Cuba. • Det blir lov å importere cubanske sigarer og rom til USA. • Samtidig kan Cuba importere amerikansk kommunikasjonsteknologi. Det vil g jøre internett bredere tilg jengelig. • USAs handelsblokade fortsetter, fordi Obama mangler flertall Kongressen. • Amerikanske selskaper kan ennå ikke investere direkte på øya. • Samtidig er store reformer underveis i Cuba • Mobiltelefonen er i ferd med å bli allemannseie. • Internett har blitt lovlig, og er snart bredt tilg jengelig. • Uavhengige journalister og bloggere rapporterer fra øya. • Cubanere kan enklere reise ut og inn av landet, omtrent som folk fra andre land. • Cubanere kan kjøpe og selge hus og biler. • 70 prosent av jordbruket i Cuba blir drevet av private bønder. Foto: Darlene Hildebrandt Kapitalisme eller døden Rom, sukker og penger skal nå flyte mellom Cuba og USA. En kasse sigarer til den som spår hvordan det vil smake. REPORTASJE Av Ståle Wig Jose så på oss som om vi hadde kalt moren hans en hore. - De eso no se habla - sånt snakker man ikke om, sa han og rakte pekefingeren advarende opp under cowboyhatten. Vi hadde gått noen minutter på landeveien langs de frodige sukkerplantasjene utenfor Trinidad. Jose fortalte at han tok turister ut hit, hvor mer enn 10.000 afrikanske slaver tidlig på 1800-tallet dyrket sukker til Europa. Jose får syv kroner for en guidet dagstur. Prisen turistene betaler er 50 ganger så høy. En tur i salen kan koste 450 kroner. Mellomlegget går til folk høyere opp i turistbyrået. - Hva er det for slags sosialisme? spurte jeg, uten å vite at jeg dermed trådte over den usynlige grensen for hva som er lov å si i Cuba. Fra revolusjon til reform Det kan det virke som om alt er i ferd med å en10 dre seg på denne langstrakte karibiske øya. 54 år etter at USAs president Eisenhower brøt de diplomatiske båndene til Cuba, blir forholdet mellom landene nå normalisert. Amerikanske turister og dollar vender tilbake. President Obama vil fjerne Cuba fra USAs terrorliste og tillate amerikanske investeringer på øya. Samtidig har president Raul Castro satt i gang store økonomiske reformer. For femten år siden var «privat sektor» nærmest et offentlig skjellsord. Nå forsøker staten å flytte en halv million offentlig ansatte over i småbutikker, restauranter og overnattingssteder, der de skal tjene sine egne penger. Slutten på fiendskapet med USA – og de interne reformene – er starten på noe nytt. Det store spørsmålet er hva. Kapitalistisk bølge Gatelangs i Havanna har et svar begynt å ta form. Pensjonister selger kaffe og hjemmelaget sjokolade ut av stuevinduer. Unge menn reparerer mobiltelefoner, lightere og alt annet man kan trenge. Gamle leiligheter blir omgjort til kinoer, hårsalonger og treningssentre. For noen år siden var slike private foretak forbudt. Nå er de det fremste symbolet på Det Nye Cuba – og markedsøkonomien som siver inn mellom sprekkene. De som har råd til det, kjører egne biler. Ikke skranglekassene vi forbinder med postkort-Cuba, men blankpolerte europeiske merker som Audi og Volkswagen. På grunn av USAs blokade er øya, sammen med Nord-Korea, det siste stedet i verden I et supermarked i hovedstaten finnes det allerede et skap, bortgjemt og uten vinduer, der det står iskald kapitalisme – Coca Cola - på flaske. hvor det ikke skal være er mulig å få tak i en Coca Cola. Men også denne muren vil falle. I et supermarked i hovedstaden finnes det allerede et skap, bortgjemt og uten vinduer, der det står iskald kapitalisme på flaske. Ny strategi Kan de økonomiske endringene også føre til politiske forandringer? Da Obama lanserte sin nye Cuba-politikk, kom han med en innrømmelse: «Isolasjonen har ikke fungert». Den økonomiske blokaden skulle tvinge Castro-brødrene fra makten. Nå håper motstanderne av regimet at investeringer og forsiktig samarbeid vil gjøre nytten. Kanskje vil en befolkning med tilgang til internett og private arbeidsplasser selv opponere. Clooney på Cuba «Roberto» er 25 år og som mange unge cubanere. Han snakker flytende engelsk, er utdannet på universitetet, men har ingen relevant jobb å gå til. Fem dager i uka serverer han mojito til turister i Trinidad. Det gamle slagordet som er malt på bygninger i byen – «SOSIALISME ELLER DØDEN!» – virker utdatert. Roberto tviler på at det er noen stor politisk forandring i vente. - Tenk, for noen måneder siden bestemte partiet at vi endelig var modne for å få tilgang til e-post! I min levetid vil det sikkert komme noen slike framskritt. Men ingen ekte frihet. Kjæresten hans, Julia, forteller at de pleier å se serier på statlig TV om kvelden. Favoritten er Akutten med George Clooney. Ved å tillate e-post og amerikansk underholdning forsøker partiet å møte behovene til en ny generasjon. Men ifølge Julia fungerer det dårlig. Desto flere impulser unge cubanere får utenfra, jo mer misfornøyde blir de. - De viser oss virkeligheten, bare for så å nekte oss tilgang til den. Risikerer mye Roberto tilhører den delen av befolkningen som ikke har noe minne av revolusjonen i 1959. Samtidig er han ikke helt som andre på sin alder. En kveld etter at bargjestene har gått hjem, holder 25-åringen fram m o b i l t e l e f o n en med forventning i blikket. Bakgrunnsbildet er en rød, hvit og blå logo med bokstavene «CID»: Det ulovlige opposisjonspartiet Cuba Independiente y Democrática, som har som sitt uttalte mål å innføre et flerpartisystem på øya. - Jeg er medlem, forteller Roberto. På dagtid selger han postkort med bilde av Che Guevara. Om kvelden går han på hemmelige møter, utveksler informasjon og skriver på bloggen til partiet. - Jeg er så lei av det trynet, sier Roberto og peker på et av postkortene med Cubas ikon. - En gang var Che og partiet en radikal kraft. Nå representerer de det motsatte. senere, vurderer han å melde seg ut. - Det skjer jo ingenting der, sier Roberto. Ikke bare er det risikabelt å være opposisjonell i Cuba. Det kan også være kjedelig. På møtene klager de over regjeringen. Men å arrangere et opprop eller offentlig markering er utenkelig. Opposisjonen tar ikke akkurat nattesøvnen fra president Raul Castro. Det er det noe annet som gjør. Historisk ironi Da Sovjetunionen kollapset i 1991, forsvant mye av grunnlaget for Cubas økonomi. Siden har landet vært i en dyp økonomisk krise. Det er ingen akutt fattigdom, slik som i naboland som Haiti eller El Salvador. Samtidig er det få som overlever på de statlige lønningene på rundt 150 kroner i måneden. I Cuba kjører kirurgene drosje for å få endene til å møtes. Offentlige sykehus og skoler forfaller. Det rause velferdssystemet som revolusjonen skapte står i fare for å forvitre. Dermed er Castro-brødrene blitt offer for historiens ironi. De må lykkes med kapitalismen for å berge sosialismen. Eller mer presist: De må øke produktiviteten, eksporten og varehandelen for å få nok inntekter til å beholde velferdsstaten. Og i andre rekke: Makten. Jeg er så lei av det trynet, sier Roberto og peker på et av postkortene av Che. Handlingslammet opposisjon Den politiske opposisjonen i Cuba er en liten, plaget minoritet. I Trinidad – en by på 75.000 – anslår Roberto at partiet hans har maks 100 medlemmer. De færreste er aktive. I årevis har dissidenter blitt stemplet som fiender av revolusjonen. De får ikke lenger politiske dommer mot seg, men kan bli trakassert og forskjellsbehandlet. En europeisk diplomat i Havanna anslår at hver tiende person man ser på gata i hovedstaten er på lønningslisten til innenriksdepartementet. - Cuba har blitt et angiversamfunn, forteller kilden. Opposisjonelle risikerer å miste jobben – eller studieplassen. Nettopp derfor ventet Roberto med å melde seg inn i partiet til han var ferdig på universitetet. Nå, et år En splittet befolkning Ingen vet helt hva cubanere flest synes om styresmaktene. Den siste undersøkelsen fra Gallup er åtte år gammel, og spurte bare folk i storbyene. Rundt halvparten svarte at de «godkjenner» regjeringen. 39 prosent godkjente den den ikke, mens 13 prosent ikke ville svare på spørsmålet. Blant cubanere er det vanlig å klage over el sistema. I bodene der menn og kvinner står i kø for å hente sine rasjoner med bønner og egg, går diskusjonen fritt. Hvorfor skal Cuba, med all sin arbeidskraft og frodige jord, importere nesten all maten? Og hvorfor er det bare politikerne, med all deres prat om rettferdighet, som tjener penger og har råd til internett? Men noen ting er det fortsatt uhørt å ta opp. For eksempel at Castro-brødrene har hatt makten for lenge. Bare det å antyde at det er noe merkelig ved den cubanske sosialismen, kan få selv en underbetalt turistguide til å strekke en pekefinger opp under cowboy-hatten. De eso no se habla. Sånt snakker man ikke om. Ikke ennå. 11 ver boble. Mer enn noe fryktet jeg å bli en redd person. Ikke bare det å tappes av egne nevroser, men å være den som sender mistenksomme, arresterende blikk mot uskyldige mennesker. Det kostet meg en del eiendeler, penger og fysisk sikkerhet å opprettholde en blåøyd innstilling, men det var likevel verdt det. Fordi jeg fikk oppleve hvilket kulturelt og menneskelig mangfold som finnes i «slummen». Hvilken kjærlighet som blomstrer i folk når de blir møtt med nysgjerrighet. En forlokkende verden boblet i utkanten av komfortsonen. Fryktens psykologi Det er lett å være avslappa før man har kjent statistikken på kroppen. Statistikken som forteller at Cape Town er en av de aller farligste byene i verden. Jeg hadde flaks – lenge. Det er lett å avfeie fakta, leke tøff. En stund. Til slutt blir man enten tøff på ekte, eller bare innmari redd. Jeg møtte sørafrikanere som hadde funnet roen ved å innfinne seg med en uforutsigbar dødsdom. De levde hverdagslig i bydeler beryktet for heftig gjengkriminalitet, i påvente av dagen kulen ville bite. De hadde vært ofre for kriminalitet før, og visste at de ville bli det igjen. Ran, våpen, trusler. Så begynte slike ting å skje meg også. Og jeg ble bare redd. Jeg lærte at jeg setter mitt eget liv høyt. Det er lett å miste perspektiv på ting når man føler seg truet. Den vettskremte eliten Min største frykt er å sette egen sikkerhet over fellesskapets beste. REISEBREV Av Ingvill Maria Daatland Hekne Jeg flyttet fra Sør-Afrika på overtid. Offisielt. Et utgått visum resulterte i femårig utestengelse. Men først og fremst psykisk. Jeg var i ferd med å forvandles til en av de fordomsfulle, bitre menneskene jeg hadde lært å avsky. En person med mer penger enn det lutfattige flertallet. En person som låste bildørene når trafikken ble stillestående. Jeg begynte å bli redd for å forlate mitt eget hjem. For å bo i mitt eget hjem. For å ta kollektivtransport. For å gå alene. For å leve et vanlig liv. En innbilt, ukjent trussel lurte rundt hvert hjørne. Jeg ble opptatt av meg selv - og redd for de andre. Kampen om offerrollen Etter utallige skrekkhistorier og flere kjipe 12 opplevelser begynte jeg å frykte de «desperate, mørke mennene fra slumområdene». Karakterene, den personifiserte trusselen, som har blitt skapt rundt de privilegertes middagsbord. Jeg kom selv i fortellingens offerrolle. Jeg sklei baklengs, uvillig, inn i et mønster der de som har mulighet til det sperrer seg inn. Bak murer, elektriske gjerder og alarmerte dører. I vakre, men livløse forsteder. I frykt for gruppen som er de reelle ofrene. Det er de desperate, svarte townshipg utta som utsettes for mest dritt. De lever sine liv med en velbegrunnet, presserende frykt for eget liv. Men mektige fremstillinger har malt et bilde av dem som trusler. Gjennom narrativer med et offer og en overgriper holdes begge nede. «Offeret» begrenses av lammende frykt og «trusselen» marginaliseres. Begge blir fremmedgjort for hverandre. Naivitetens velsignelse Jeg ankom Cape Town blåøyd, og nøt det privilegium å være naiv. Jeg visste at jeg var dum som ikke adlød de paranoides råd, men livstilen de formante lød som en tvangstrøye. Et liv uten bevegelsesfrihet, i en by som utelukket alle nærliggende slumområder. Et liv uten spontane vennskap, natteliv og alminnelighet. En hverdag omkranset av europeisk luksus i Afrika, en hverdag bak et ratt, bak låste dører. Jeg fryktet et liv i en så sne- Det er lett å miste perspektiv på ting når man føler seg truet. Rasisme overlever gjennom samtaler Jeg kunne ha blitt en del av de altfor mange historiene der person og hudfarge nevnes i samme åndedrag. Gjerningsmennene var selvsagt mørke, rasjonelt sett ville noe annet vært en statistisk underfundighet. Hovedbestanddelen av befolkningen er mørke i huden, og har nettopp med det som kriterium blitt brutalt marginalisert inn i desperate situasjoner. Jeg kunne ha bidratt til å videreføre den illusoriske forbindelsen mellom pigmenter og egenskaper. Jeg kunne ha blitt en av de som sørger for at de privilegertes bekymringer tar opp uforholdsmessig mye spalteplass. Blitt en person hvis personlig sikkerhet var en altoppslukende interesse. Dersom kriminaliteten i forstedene forsvant ville alle dekadente familier sluppet opp for samtaletemaer. Private sikkerhetstiltak er en av de største industriene i landet. Sør-Afrikas rike og hvite fortsetter å bygge opp murer. Apartheid er offisielt over, men lever egentlig videre – i privatisert form. Velg ditt «vi» Mange hvite sørafrikanere forsøkte å innlemme meg i en kvalmende diskurs der det fantes et «vi» som måtte beskytte oss mot et «dem». Jeg havnet i utallige ufruktbare diskusjoner med rasister, og en tilbakevendende påstand var at svarte sørafrikanere var kriminelle. Som må fryktes. Sneverheten i deres verdensbilde ble enda mer absurd da det kom frem at flere av dem hadde blitt utsatt for unevnelige grufullheter fra hvite. Folk er ikke rasjonelle. Vi skaper syndebukker. Skaper rasisme. Mennesker deler folk inn i grupper for å forenkle verden. Vi styrker egen identitet ved å se oss selv som like noen, i forhold til andre. Dette «vi» er problematisk. Det er problematisk når opprettholdelse av egen stolthet og makt avhenger av å svartmale andre. Når vi skaper en kollektiv identitet, hvis positive image og makt avhenger av å tilskrive «de andre» negative egenskaper. Jeg nekter å bli en del av det elitistiske hvite «viet». Jovisst høster jeg fruktene av at rasisme finnes, da privilegiene jeg nyter avhenger av at andre har blitt undertrykt. Jeg kan opprett- Jeg kunne ha bidratt til å styrke den illusoriske forbindelsen mellom pigmenter og egenskaper. holde dette ved å passivt eller aktivt la mønsteret fortsette. Men det føles ikke bra. Det er ikke rettferdighet. Med likeverd i stedet for skjevhet som premiss kan vi unne oss privilegiene av fellesskap. Norge som hjemsted Jeg ble dårlig av å bo i et land med så mye rasisme. Med de største klasseforskjellene i verden. Det er ikke sunt for noen. Jovisst høster jeg fruktene av at rasisme finnes, da privilegiene jeg nyter avhenger av at andre har blitt undertrykt. Men det føles ikke bra. Jeg dro tilbake til Norge, med en ambisjon om å kjempe for rettferdighet. Jeg dro i demonstrasjon mot Pegida og ble rystet over hvordan fremmedfrykten vokser frem. Jeg dro på utflukt med en gjeng nyankomne syrere og kjente hvordan brennende kommentarer og blikk møtte oss. Hvorfor ble de sett på som fremmede? Var det hudfargen? Språket? Fortaptheten og det kontaktsøkende som gjerne kjennetegner tilreisende ved ankomst til et nytt sted? Eller skyldtes det kanskje sneverheten, travelheten, som bodde i menneskene vi møtte. Det er en tapt sak å bli akseptert av folk som ikke øver raushet og empati. Jeg kom hjem til et funksjonelt system, men møtte kulturelle normer de færreste kan få innpass i. Vi må tøye de snevre rammene. Bli bevisst, kvitt, haugen av fordommene vi har. Gi slipp på ideen om at ikke alt er for alle. Vi må og vi kan bevege oss bort ifra skjevhetene og frykten som ødela Sør Afrika. 13 MASKULINITET KUUK i maskineriet KUUK i maskineriet - Birgitte Sandve om kvinnelig maskulinitet i norsk hip-hop s. 15 Menn er ikke fra Mars - Andrea Myrslo om hvorfor mannsidealer aldri kan være det samme som ekte menn s. 20 Den andre kampen - Ingvild Aabye om sperm og ulike peniser i seksuell seleksjon s. 18 Bartemakt og nostalgi - Raoul Suvi om mustasjer, barter og skjegg. Og hva ansiktshår betyr for mannen s. 22 Og mye mer. I Norge, et av verdens mest likestilte land, er det fremdeles langt mellom kvinnelige rappere. Når de først dukker opp, er det med balletak om hiphopens harde maskuliniteter. HIPHOP Av Birgitte Sandve Oslo-baserte KUUK består av rapperne Mira Berggrav Refsum og Ragna Solbergnes, produsent og DJ Andreas Lanesjord, bassist Ole Øvstedal og perkusjonist Sahrish Abbas. Bandet fikk en god del oppmerksomhet i 2014, først i forbindelse med klubbkonserten på Blå under Øyanatt og senere under den nyoppstartede Feminalen i Trondheim. Under Feminalen åpnet utstillingen Vi driver hor, der fotograf Maria Gossé har dokumentert rapperne Mira og Ragna i løpet av to måneder. Med bildene ønsker Gossé, ifølge Feminalens hjemmeside, «å dokumentere to kvinnelige artister som bryter med forventningene til hva som er akseptabelt og forventet av kvinner i musikkbransjen, og at Vi driver hor skal fremme aksept for flere måter å være kvinne på». Tittelen på utstillingen finner vi igjen som det repeterende hooket i «Hor», låta som for alvor satte KUUK på kartet. Mens kjønnsdebatten i norsk musikkliv fremdeles preges av at det settes likhetstegn mellom det mannlige og det maskuline, denne musikkvideoen «horer» med kjønnede og seksuelt ladede konvensjoner. Kvinnelig maskulinitet På tampen av nittitallet rettet queerforskeren Judith Jack Halberstam søkelyset på kvinnelig maskulinitet i sin kritikk av hvordan kjønnsidentiteter baseres på implisitte sammenhenger mellom biologisk kjønn, maskulinitet og femininitet. Halberstam satte spørsmålstegn ved de tette båndene mellom menn og maskulinitet ved å rete fokus på kvinnelig maskulinitet, et begrep som i ettertid har vært sentralt innenfor forskning på alternative kjønna identiteter. Kort sagt handler det om representasjoner av kjønna og seksuelle identiteter som overskrider binære kategorier som mann eller kvinne og feminin eller maskulin. Slik jeg leser KUUKs frontfigurer Mira og Ragna forhandler disse to en kvinnelig maskulinitet og utfordrer dermed de konvensjonelle oppfatningene av kjønn vi finner sterkt ut- Foto: Maria Gossé 15 Skjermdump fra musikkvideoen til Hor bredt både i populærmusikk generelt og rapsjangeren spesielt. Sex, sauer og videotape Musikkvideoen til låta «Hor» åpner med det som tilsynelatende er fakta om seksuell mishandling av sauer i Norge. «I Norge blir hver fjerde sau seksuelt mishandlet i løpet av livet» står det å lese på skjermen idet vi ser en oransjehåret, naken mann som kommanderer en flokk sauer ute på et jorde. «Forskning viser at sauer er mer emosjonelle enn mennesker» forteller skjermteksten videre. Når det basstunge beatet setter inn på lydsporet, fanger kamera KUUKs frontfigurer Mira og Ragna, ridende til hest. De to kvinnene kommer sauene til unnsetning iført stars-andstripes-mønstret badedrakt (Mira) og sports-BH og bokseshorts (Ragna) og torturerer «den orangehaarede mand» mens de rapper: «Vi driver hor!» Sammenstillingen av vold, sex og emosjonelle dyr i videoen gjør at oppmerksomheten ledes mot det overskridende og det anormale. I det absurde scenarioet som brettes ut utfordres samtidig tradisjonelle, kjønnede maktforhold. Den Skjermdump fra musikkvideoen til Hor «orangehaarede mand» blir avkledd i dobbel forstand: dominert av kvinner og med sladdet kjønnsorgan. Mannen kan dermed sies å bli fratatt sin kjønnede maktposisjon i møtet med rappernes harde og nådeløse holdning. Sistas with attitude Den amerikanske musikkforskeren Cheryl Keyes trekker frem «sistas with attitude» som en viktig kvinnetype innenfor hiphop. Både en «sista» og hennes mannlige motpart, «gangsta-rapperen», trekker på en karakter som går igjen flere steder i afrikanskamerikansk fortellertradisjon: «the baadman». En «baadman» kjennetegnes ved overdrivelse og eksess – materielt, voldelig og seksuelt – der kombinasjonen av språkbruk, holdninger og fremtoning innebærer en overskridelse av samfunnets normer og regler. I dette ligger en opposisjonell kraft der en marginal (svart) posisjon representerer en potensiell trussel mot samfunnets dominerende (hvite) samfunnsgruppe. Det er riktig nok kort Kroppsfiksering i populærkulturen er gammelt nytt. Mira og Ragnas lek med hiphopens machokultur kan forstås som en dekonstruksjon av kjønnede identiteter. 16 vei fra eksess til stereotypi, og den gjentatte profileringen av mannlige macho-identiteter innenfor gangsta rap i sær har blitt sterkt kritisert for å fremme voldsforherligende og kvinnefiendtlige holdninger. Keyes peker på at «sistas» gjerne blir anklaget for å kopiere sine mannlige kollegaer og dermed devaluere kvinner gjennom en tilsvarende ekstrem «materialistisk, voldelig og slibrig» attityde. Samtidig ligger mye av kraften i disse kjønnede typene nettopp i en holdning som ikke lar seg kontrollere eller begrense av en underlegen posisjon. For rapmusikkens «bad sistas» blir det dermed ofte et spørsmål om hvor langt en kan dra uttrykket før man bikker over og blir nok en brikke i en stadig mer seksualisert mainstreamkultur. En respons på denne tendensen finner vi i Missy Elliot låt «She’s a bitch» fra 1999, der hun aktivt tar i bruk den nedsettende benevnelsen «bitch» på en måte som gir ordet ny mening. Ordet «bitch» dreier dermed retning fra å være koblet mannlig misogyni til å bli et uttrykk for kontroll fra et kvinnelig ståsted. Elliot trekker veksler på elementer assosiert med mannlige macho-identiteter og dette åpner for at hun kan tilegne seg rollen som en maskulin «bad sista». I artikuleringen av outrert seksualitet er det nærliggende å lese Mira og Ragna inn i en «sistas with attitude»-tradisjon. Samtidig står KUUKs frontfigurer langt fra Missy Elliot i sin artikulering av kvinnelig maskulinitet. De gjør som flere av deres mannlige kolleger har gjort før: tar hiphopen med på tur ut i bygda. Bygde-rap De seksuelle og kjønnede overskridelsene vi blir presentert for i «Hor» henger nøye sammen med hvordan lydsporet strukturerer det vi ser. Mens videoens narrativ utfolder seg i et pittoresk naturlandskap, kjennetegnes musikken av industrielle lyder og produserte beats som befester låten innenfor technoinspirert hiphop. I sammenstillingen mellom lyd og bilde kolliderer det rurale og det urbane og tvinger oss til å ta aktiv stilling til det vi ser og det vi hører. KUUK etablerer sitt uttrykk i forlengelsen av det Øyvind Holen beskriver som bygde-rap, representert ved navn som Tungtvann, Side Brok og Jaa9 & OnklP. Her danner bygdestereotypier omdreiningspunktet for en marginal posisjonering – forstått som geografisk og kulturelt perifer i en norsk kontekst – som samtidig er tydelig forkankret i hiphopens urbane estetikk. Når Ragna rapper «æ kjæm fra gøy på landet» og Mira slenger med leppa i linja «pule, drikke, runke/ livet er en jævla fest» plukker de opp elementer fra denne outrerte utkantstilen, samtidig som de bringer inn en ny stemme: de er kvinner, de kan spillereglene, stokker dem og spytter ut et vrengebilde. Hooklinja «Vi driver hor!» illustrerer hvordan dette spillet utfolder seg musikalsk ved at vokalen veksler mellom det lyse, spinkle og flytende og det rå og attakkerende. Kontrasten i det vi hører understøttes av det vi ser i sammenstillingen mellom Miras påtatt feminine gester og Ragnas gjennomgående fysiske røffhet. Motsetningspar etableres og spilles ut mot hverandre med en lekenhet som gjør at vi blir oppmerksomme på rommet i mellom. I dette rommet befinner det seg kjønnsidentiteter og kulturelle tilhørigheter som ikke så lett lar seg kategorisere i binære motsetningsforhold. Dette underbygger inntrykket jeg får av at videoen inngår i et større, kjønnskritisk prosjekt. prosjektet i det norske samfunnet er en pågående prosess som ikke kan tas for gitt. Refsum inngår i den lange rekken av norske kvinnelige musikere som først og fremst blir vurdert ut fra utseende. Kroppsfiksering i populærkulturen er gammelt nytt. Det som er forfriskende nytt, er at dette innspillet i den pågående norske likestillingsdebatten kommer fra en kvinnelig rapper som gjerne tyr til ekstreme hiphopklisjeer for å ta tilbake eierskapet til sin egen kropp. Mira og Ragnas lek med hiphopens machokultur kan forstås som en dekonstruksjon av kjønnede identiteter fra et sjangerspesifikt perspektiv. Ved å stille kjønnede rapkonvensjoner opp mot hverandre inntar KUUK en holdning som tvinger frem spørsmål om fremstilling av kvinnekroppen, nakenhet og seksualitet i populærkulturen. Rapperne gestalter en kvinnelig maskulinitet som krever plass og utfordrer ideen om maskulinitet som ensbetydende med mannlig. Norsk rap har fått KUUK i maskineriet. Forhåpentligvis åpner dette opp for at flere kvinner tar plass og røsker tak i den seigliva mannsdominansen i denne stadig ekspanderende sjangeren i norsk musikkliv. De er kvinner, de kan spillereglene, stokker dem og spytter ut et vrengebilde. Du skal hore mye… «Jeg blir sint fordi jeg er kvinne. Og fordi jeg som kvinne alltid vil bli vurdert ut fra utseende,» skriver Mira Berggrav Refsum i en kommentar i Dagbladet (25.07.2013). Kommentaren minner oss på at likestillings- 17 Den andre kampen like komplisert og fascinerende som den første, og kanskje merkeligere. Innpåslitne kjærester Ulike strategier kan benyttes for å lykkes i denne konkurransen. Noen dyr bruker en taktikk som rett og slett går ut på å være skikkelig klengete. Etter at en isbjørnhann har parret seg følger han etter hunnen i mange uker for å jage vekk de andre hannene som leter etter en make. Taper han en eneste blodig kamp kan han miste alt. Å vokte på hunnene slik er en vanlig taktikk, men den koster. Jo mer tid hannen bruker på en hunn, jo mindre tid har han til å finne seg både mat og flere partnere. En penis for enhver smak Det finnes mange alternativer til å vokte partneren sin dag ut og dag inn. Noen er voldsomme og skader hunnen, andre spiller mer på lag med henne - men alle forsøker å påvirke henne. Peniser er, ikke uventet, ganske viktig i spermkonkurranse. De kan være små, store, ekstremt lange, ha pigger, fungere som skraper og så videre. Hannkattene har mothaker på penis som skraper opp innsiden av hunnen idet han trekker seg ut. Resultatet er kanskje at hun freser og klorer etter ham, og unngår å pare seg med flere hanner for å unngå smerten. Sjimpanser har også en slags pigger på penis. Mennesker hadde de samme piggene for noen hundretusener av år tilbake i vår evolusjonære historie. Heldigvis for oss begynte forfedrene våre med en annen taktikk. Menneskehanner har i stedet en penis som er utstyrt med en slags skrape som fjerner sperm fra tidligere hanner, ved hjelp av rytmiske bevegelser. Evolusjon kan være forvirrende. Det er ikke alltid fysisk styrke og uimotståelig sjarm som gjør deg til en vinner men kvaliteten på spermiene dine, om du kan forgifte din utkårede eller blokkere vaginaen hennes. SEKSUELL SELEKSJON Tekst: Ingvild Aabye Ill.: Sepehr Lemar Nabi Menn kan sjelden være fullstendig sikker på hvem som er faren til et barn. En stolt hannkatt kan bruke måneder på å markere et område, banke opp rivalene og vise seg frem for hunnene. Allikevel kan hunnkattene fint finne på å pare seg med flere, mindre imponerende hannkatter enn ham. Barna og moren deres er fornøyde. Det viktigste for dem er at barna får gode gener fra sin far, 18 hvem han enn er. Kanskje finnes det mange gode farsemner i et område? Spermkonkurranse Dette er ingen ideell situasjon for den individuelle stolte hannkatt. Han har allerede jobbet hardt for å nå så langt, men det er allikevel ikke nok til å sikre seg etterkommere. Kampen fortsetter med andre ord også etter at han har fått fysisk tilgang på en hunn. Det litt usjarmerende navnet dette spillet har fått, er spermkonkurranse. Det blir behov for en slik konkurranse med en gang hunnene i en art tenderer til å pare seg med flere hanner enn én. På en måte dobler det jobben hannene må gjøre. Først må de skaffe seg et territorium, imponere med en vakker fjærdrakt, dans, sang eller fysisk styrke for å tiltrekke seg hunner. Deretter må vinnerne av denne konkurransen konkurrere på nytt. Denne siste konkurransen er En annen mulighet er rett og slett å sperre inngangen. Sperm er også nyttig Et annet viktig aspekt er altså sperm. Mengde kan ha en betydning fordi flere sædceller gir større sjanse for å nå hele veien frem til egget. Dyr som satser på denne taktikken har ekstra store testikler. Det er ikke alltid bare sædceller som blir med inn heller. Bananfluer skiller ut kjemikalier sammen med sperm som påvirker hunnen til å ikke pare seg igjen, de forgifter henne rett og slett. I tillegg dreper giften konkurrerende spermier som allerede er inne i henne. En annen mulighet er rett og slett å sperre inngangen. Flere dyr, alt fra insekter til ekorn, kan lage en såkalt «spermplugg» etter at de har paret seg med en hunn. Det er en fysisk propp som stivner over tid og må fjernes for at en ny hann skal kunne komme til. Jo større og hardere pluggen er, jo Kaninsperm vanskeligere blir den å fjerne. Hannen kan trygt dra på jakt etter nye erobringer hvis han klarer å plassere en solid spermplugg. Det finnes mange forskjellige variasjoner, også hos dyr som ikke har noen penis. En type edderkopp bruker et av «beina» sine både som en slags penis og som plugg. Først fører han sperm inn i hunnen, før han brekkker av beinet inne i henne. Evighetsspillet Edderkoppen som ofrer beina sine har samme problem som isbjørnen. Siden edderkoppen kun har to bein den kan bruke, ofrer den sjansen for å befrukte flere hunner. Det er kanskje grådig å ville ha mer enn én partner, men husk at dette er et evolusjonært spill. En grunnleggende forskjell på kjønn er størrelsen på kjønnscellene. Sædcellene er små og produseres i enorme mengder. Derfor blir de store eggcellene en begrenset ressurs: gevinsten i spillet. Vinneren er alltid den hannen som får flest egg. Spermkonkurransen oppstår på grunn av et annet evolusjonært spill nemlig konkurransen mellom hunnene. Siden hunnene alltid er begrenset av hvor mange egg de selv kan produsere, Menneskehanner har en penis som er utstyrt med en slags skrape som fjerner sperm fra tidligere hanner. eller hvor mange barn de kan oppdra, er reglene de spiller etter helt forskjellige. Der hannene satser på et høyt antall partnere må hunnene satse på høy kvalitet. Derfor parrer de seg med flere hanner, og velger ut de beste blant dem. Svaret fra hannene blir spermkonkurranse - og slik henger alt sammen. En evig runddans. Mennesker kan velge Seksuell seleksjon er dramatisk. Jeg håper ingen blar om til neste side med inntrykk av at vi er låst i en evig kamp mellom kjønnene, for det er vi definitivt ikke. Mennesker er for intelligente til at vi kan bli styrt av instinkter, og kulturen vi omgir oss med har en enorm påvirkningskraft på oss. Det er åpenbart at mennesker av begge kjønn ofte har flere partnere, det kalles polygynandri. De fleste holder seg allikevel til én enkelt gjennom hele livet, noe som kalles monogami. Men er det kulturen som undertrykker den egentlige, polygynandriske, menneskenaturen? Menn har jo store peniser som fungerer som skraper, et verktøy for bruk i spermkonkurransen. Allikevel, det finnes et annet mål på monogami hos primater; testikkelstørrelse. Monogame aper har små testikler relativt til kroppsstørrelse, og slik sett er mennesker temmelig monogame. Jeg tolker det som at vi har valgmuligheter. 19 Menn er ikke fra Mars Halvparten av alle mennesker er menn og de er alle like «ekte». KRONIKK Tekst: Andrea Myrslo Ill.: Eugenia Loli Vi beveger oss stadig nærmere et likestilt samfunn, men vi har fremdeles mye å jobbe med før det blir en realitet. Det snakkes ofte om hvordan kvinner taper på et samfunn uten likestilling og med strenge kjønnsrollemønstre. Det er både viktig og bra at dette tas opp og diskuteres, men også menn er underlagt strenge normer og forventninger som påvirker dem på en negativ måte. Det er viktig å huske at å kritisere samfunnets syn på maskulinitet ikke er det samme som å kritisere menn som individer. Enkelte elementer ved moderne maskulinitet må kritiseres fordi de er destruktive, dysfunksjonelle og til hinder for det likestilte samfunnet vi ønsker oss. Gutter gråter ikke Jeg gikk på barneskolen da jeg lærte at en av de mest effektive måtene å såre en gutt på var å sammenligne ham med en jente. «Du løper som en jente! Løp hjem til mamma og gråt som en jente da vel!» Dette forandret seg ikke da vi begynte på ungdomsskolen og videregående, men ble heller forsterket. Det ble tydelig at som unge menn og kvinner hadde vi ulike roller, og det kostet å utfordre disse. Vi lever i et samfunn hvor menn gjør sitt ytterste for å unngå å bli assosiert med det feminine. Hvor menn nekter å tillate seg å gråte, selv når de vil og trenger det. Hvor menn som er syke ikke tør å fortelle det til andre, av frykt for å bli sett på som svak og umandig. Hvor menn møter veggen, fordi det er for skamfullt å be om hjelp. Hvor menn lider i stillhet etter seksuelle overgrep, fordi folk ikke tror det er mulig for en mann å bli voldtatt av en kvinne. Hvor menn i voldelige forhold ikke blir tatt på alvor, og hvor skammen gjør det vanskelig å fortelle om, for hvilken mann tillater seg å bli mishandlet av en kvinne? Vi lever i et samfunn hvor menn latterliggjøres om de skulle forsøke å trå over grensen mellom det maskuline og det feminine. Hvorfor godtar vi dette? Nærbilde av Mars. Du finner ingen menn her. Fortsatt forsørgere Fra forskning på menn som har vært alvorlig syke får vi vite at selv i dag, hvor de aller fleste kvinner jobber og deltar i forsørgelsen av familien, føler en stor andel av mennene at hovedansvaret for familiens økonomi hviler på dem. En del kvinner tar også dette for gitt, og forestillingen om mannen som hovedforsørger lever altså fremdeles i beste velgående. Dette er et tungt ansvar å bære og forårsaker stress og andre helseplager, og er med på å gjøre det vanskeligere å erkjenne at man er syk. Vi er nødt til å innse at det har konsekvenser. Selv om menn topper statistikken for en rekke sykdommer, og selv om prostatakreft er den hyppigst forekommende kreftformen med nesten 70 prosent flere rammede enn brystkreft, oppsøker menn helsevesenet sjeldnere enn kvinner. Menn dør tidligere enn kvinner. Vi kan ikke bare avfeie det med at menn bagatelliserer og benekter helseproblemer og la det være med det. Vi må se etter løsninger. Mange foreldre reagerer sterkt på at sønnene deres leker med dukker, og når en gutt løper bort til den rosa delen av lekebutikken blir han hentet og geleidet bort til det som er blått. Hvorfor er det for mange så provoserende at en gutt leker med dukker? Og er det Vi må slutte å snakke om hvordan «ekte menn» er. 20 da egentlig rart at disse guttene, når de vokser opp og får barn, anses for å være annenrangs foreldre og må kjempe for å få omsorg for sine egne barn ved samlivsbrudd? Hele mennesker Vi må slutte å tenke at menn er si og kvinner er så. Menn er ikke fra Mars, og kvinner er ikke fra Venus. Det fins like mange variasjoner av måter å være mann og kvinne på som det fins mennesker, og vi består alle av både maskuline og feminine egenskaper. Noen er omsorgsfulle, rasjonelle og intellektuelle, mens andre er modige, følsomme og intuitive. Vi er alle ansvarlige for hvordan samfunnet vårt er i dag, og vi må alle gjøre en innsats for å skape endring. Så hvorfor lar vi oss overbevise om at det fins en mal for hvordan alle menn skal være, og hvorfor bruker vi denne malen til å forme gutter og menn? Hvorfor håndhever vi en standard for maskulinitet som for så mange er både uønsket, uoppnåelig og skadelig? Vi må slutte å snakke om hvordan «ekte menn» er. Vi kan ikke fortsette å vurdere mennesker ut fra hvor flinke de er til å være kjønnede stereotyper. Vi må applaudere de som tør å utfordre kjønnsnormene. Vi må oppfordre gutter og menn til å bearbeide tanker og følelser, og ta vare på sin egen kropp og helse. Vi må senke kravene til menns selvkontroll. Vi må rett og slett gi menn muligheten til å være hele mennesker. Løp hjem til mamma og gråt som en jente da vel! 21 mindre berømte menn i gamle svart-hvitt bilder gir oss en anelse om hva slags merkelige og morsomme mustasjer man dyrket på denne tiden. Mannlig ansiktshår kan virke som en tidsmaskin som leder tankene våre tilbake, særlig til den tiden da mannlig ansiktshår var sett på som et symbol på vitalitet. Ikoniske barter Mange historiske mustasjebærere har opp gjennom årene ikonisert sin bart på en måte som gjør at den blir like original som deres signatur. To prakteksempler i så måte er Adolf Hitler og Salvador Dalí. Den førstes symbolske ansiktspynt kan kalle fram like sterke følelser som det hakekorset vil gjøre, og nå er den såkalte «tannbørstemustasjen» blitt ensbetydende med den grusomme diktatoren. Sistnevnte lyktes i å bruke sin bart som et surrealistisk kunstverk. Den var så inspirerende at den eksperimentelle stjernefotografen Philippe Halsman publiserte en bok viet til Dalis mustasje i 1954. Den berømte surrealistiske maleren har innrømmet i et TV-program at han ble påvirket av utseendet til forfatteren Marcel Proust. Begge disse stormennene var også lidenskapelig opptatt av fortiden: én malte smeltende klokker og kom ut med «Hukommelsens standhaftighet», den andre skrev om minne og nostalgi i «På sporet av den tapte tid». Machomannen En del av maskulinitetens vesen som kan virke som en feilplassert og ufordøyelig anakronisme i det moderne samfunnet, er den manns- I dag kan vi si at mustasjen og skjegget har oppnådd frihet fra macho-klisjeen. Bartemakt og nostalgi Hvorfor har ikke hjerter konge bart? Det er et av mustasjeverdenens store mysterier. Alle kongene i en standard kortstokk har bart, unntatt én. Hva betyr det? SKJØNNHET Tekst: Raoul Suvi Ill.: Sunniva Krogseth Spørsmålet om hjerterkongen kan virke meningsløst, men egentlig burde det ikke bagatelliseres. I India kan det bety at hjerterkongen har mindre makt og respekt, og de andre tre er rikere enn ham. I delstaten 22 Madya Pradeshi, for eksempel, får politimenn med bart høyere lønn, fordi man mener de derfor har større autoritet. Nok om hjerterkongen. For nå. Moustalgia Mange makthavere gjennom historien har pyntet seg med mustasje og skjegg. I tillegg til de gammeldagse germanske hærskare or vikingkonger ledes tankene til mange franske konger og kardinal Richelieu med mye finere barbering. Også den siste keiseren i Tyskland, Wilhelm II, som har udødeliggjort sin såkalte kaiserbart. Urban dictionary inneholder ordet moustalgia, som kan brukes når noen har latt barberhøvelen ligge lenge nok til at synet av dem tar oss tilbake til 1800-tallet. Mer eller sjåvinistiske macho- eller machismoholdningen. I tillegg til det dagligdagse behovet for å bevise sin maskulinitet, er machobildet etablert i samfunnet gjennom fysiske egenskaper som muskuløs kropp og ikke minst en oppsiktsvekkende mustasje. Heldigvis har dette fenomenet en god side også. Machoen er blitt en kilde til inspirasjon for mange artister og parodister, som bruker mustasjen ikke for å latterliggjøre maskuliniteten, men machoversjonen av den. Først og fremst er det lett å huske Village People med sin sang «Macho Man». Også Mats «Günther» Söderlund, som var veldig opptatt 23 av at noen hadde rørt hans «tralala», har på en morsom måte truffet noe av det essensielle i machokulturen. Dagens idealistiske barter I dag kan vi si at mustasjen og skjegget har oppnådd frihet fra macho-klisjeen ved å bli brukt på forskjellige måter og med ulike betydninger som er langt fra macho. En av de mest berømte måtene å ta et standpunkt på i dag, er å la barten gro i november. Movember-bevegelsen som har knyttet mustasjens maskulinitet sammen med den moderne mannens mot og stolthet til å snakke åpent om intime problemer. I dag har Movembers logo etablert seg som en stjernemustasje, selv om den ikke er knyttet til noe bestemt menneske. Et moderne barteikon finner vi også i Guy Fawkes maske, elsket av aktivister og hackti- Det er trolig bare et tidsspørsmål om når det dukker opp en ny idé hvor barten blir et sentralt symbol. vistene kjent som Anonymous. Her kan vi igjen snakke om en slags moustalgia som har sine røtter i 1700-tallets kruttsammensvergelse, blant annet portrettert i filmen «V for vendetta». Og hvem kan glemme et av de mest kontroversielle, men også prisvinnende eksempelene på hvordan ansiktshår kan bli brukt: østerrikske Concita Wurst, ikledd skjegg og kjole, reiste seg opp som en føniks for å bringe ære til hjemlandet sitt i Eurovision Song Contest 2014. Et falmet ikon Så hva skjedde med hjerterkongen? Dessverre er historien mindre dramatisk enn man kanskje skulle ønske seg. Han mistet muligens barten på grunn av gjentatte kopieringer. Konger skulle selvfølgelig ha bart på den tiden, og bartemangelen skyldes antakeligvis dårlig kvalitet på trykksakene. Det er trolig bare et tidsspørsmål om når det dukker opp en ny idé hvor barten blir et sentralt symbol. Noe som gir ny mening til mustasjen og dermed også hvordan vi oppfatter maskulinitet. Eller kanskje dette bare blir en hipstertrend uten særlig mening annet enn å være en blek kopi av noe som en gang var. 24 MASKULINITET Hallo Spaceboy KVIFOR SEIER VI DET? Av Peter van de Groep Maskulinitet omfattar kulturelt sett trekk som vert tildelt det mannlege og mandige i ulike samanhengar. Maskulinitet er nokon gonger brukt som synonym for manndom. Ordet «maskulin» tyder «mannleg» eller det som er grammatisk hannkjønn. Ordet vart framfor alt brukt av språkvitarar men på 1600-tallet byrja det å tyde «å ha dei riktige kvalitetane av det mannlege kjønnet, å være mandig, viril, kraftig». Ordet kom inn i det norske språket gjennom fransk «masculin» av latin «masculinus». Ordet «masculinus» er eit diminutiv (eit minskingsord) av «mas, maris» som tyder «av hannkjønn, mannleg, viril». Dette har òg gjeve engelsk «male» («mannleg») og via spansk framandordet «macho» («mannsdominert»), opphavleg «hanndyr, skapning av hankjønn». Orda «mas» og «maris» er av uklart opphav men det er ikkje utenkjeleg at den romerske krigsguden Mars har påverka oppfatninga av maskulinitet til romarane. Ordet «mann» tyder opphavleg ein gift mann eller mannleg ektefelle men tyder no òg ein vaksen person av hankjønn. Ordet har røtene sine i norrønt «maðr» («menneske, mann») og gammalgermansk «manan-». Ordet «manan-» er óg av uklart opphav, og er kanskje i slekt med germanarens mytiske stamfar Mannus, dei russiske orda «муж» og «мужчина» («muž» og «mužtsjina» som tyder «mann»), dessutan sanskrit «mánuh, mánus-» («menneske, mann»). Denne germanske forma er òg på norsk representert i ord som «mannleg» (og via dansk «mandig»), norrønt «manna» (eit verb som tyder «oppdra til ein dugeleg mann») og derav det norske verbet «å manne» som i «å manne seg opp». Med påverknad frå tysk har det òg ført til pronomenet «man», og dessutan gjennom gammalsaksisk Enya er kvinne og Tom Waits er mann, det lar seg høre. So far, so good. Men det er ikke alltid det er så enkelt. LYDSPORET Av Audun Stokke Hole «mennisco» og sein norrønt «manneskja» til substantivet «menneske». Gjennom fleire århundre har folk granska og gruvla på kva det tyder å vere mannleg. Platon meinte at ein ekte mann er ein som ikkje er avhengig av andre menn (eller ein som har vedteke den beste planen for å leve lukkeleg), medan eleven hans Aristoteles meinte at maskulinitet var retta mot aksjon og moralsk handling. Den romerske keisaren Marcus Aurelius skal ha sagt: «Ein mann må stå oppreist, ikkje vert halden oppreist av andre.» I den Elisabethanske tida tok Shakespeare eit skeptisk syn på den militant-protestantiske kulten av heltemodig maskulinitet, og særleg i skodespelet Macbeth gjer han narr av dei tradisjonelle oppfatningane av kva det vil si å vere mann. Gandhi stilte seg samd med Aristoteles då han sa at maskulinitet ikkje består i bløff eller overmot, men at han består i å tore å gjere det rette, maskulinitet «består i handling, ikkje i ord». Den britiske feministen Jane Ellen Harrison påstod likevel at: «To be manly is to be sensitive to woman». I Coen-brørnes kultfilm The Big Lebowski spør den eldre, funksjonshemma millionæren: «What makes a man? Is it being prepared to do the right thing, whatever the cost? Isn’t that what makes a man?». Hovudpersonen svarar tankefullt: «Hmmm... sure, that and a pair of testicles». Han fleipar sjølvsagd. Men kan hende han har rett. Menneskehjernens makeløse evne til generalisering er vår arts største styrke og svakhet. Og hjernen liker ikke å bli lurt, enda så frittenkende vi måtte føle oss i hverdagen. Når hjernens kjønnskategorier møter et stykke musikk som ikke umiddelbart lar seg båssette, skjer en mental kortslutning. Hjernen må stoppe opp og tenke seg litt om, og mobiliserer en rekke ressurser for å forklare det uforklarlige. Slik, virker det som, åpnes nye koblinger og rom opp i hjernen. Her er en personlig reise gjennom noen låter som på en eller annen måte har satt fast undertegnedes hjerne og satt varige spor. Grace Jones: Private Life (1980) I 1991 gikk jeg, som tusener av andre nordmenn, til anskaffelse av musikkassetten Absolute Reggae. I etterpåklokskapens lys var det kanskje ikke den raffeste reggae-samleren som har blitt utgitt, men det var da en start. Sangen som stakk seg mest ut, var mystiske «Private Life». Det var mitt første møte med produsentduoen Sly & Robbie, og med Grace Jones’ malmfulle røst. Det er mulig hukommelsen spiller meg et puss, men jeg mener jeg var overbevist om at Grace Jones var en mann til langt ut på nittitallet. Jeg får skylde på at jeg ikke kjente noen andre som het Grace i 1991. Grace Jones har spilt på det androgyne uttrykket i hele sin musikk- og filmkarriere, og var kanskje det største ikonet for åttitallets homobevegelse i New York. Om du skal DJ-e på en homseklubb en gang, så sørg for å ha med deg denne. Yoshikazu Mera: Solveigs sang (1998) En kompis av meg var i sin tid den første til å bestille to nye rødviner Vinmonopolet på Løkka hadde tatt inn i bestillingsutvalget, fra India og Kina. Musikksmaken hans er ikke ulik: Ser det sært nok ut, så må han høre det. En dag satte han på en nyinnkjøpt CD der en mystisk japansk sopran sang et velkjent tema fra Edvard Griegs Peer Gynt-suite. Sjokket og vantroen var stor da det viste seg å slett ikke være en sopran, men en kontratenor. En ung japaner med en klokkeklar stemme, som en sølvgutt på sin aller første julekonsert. Yoshikazu Mera lider av osteogenesis imperfecta, alias medfødt beinskjørhet. En av de vanligste bivirkningene av den sjeldne lidelsen, som ellers minner mye om alminnelig beinskjørhet, er svært lys stemme. Hans tolkning av «Solveigs sang» ligger ikke mange tonene under Solveig Kringlebotn sin, og er minst like fin. Breakbeat Era: Bullitproof (1999) Innen elektronisk dansemusikk er det én sjanger som sprenger alle testosteronnivåer: drum ´n bass (D&B). Enkelte artister har forsøkt å senke testosteronnivåene og øke salgstallene i sjangeren, da gjerne ved hjelp av kvinnevokal av den myke dancepop-sorten. Det har aldri helt fungert. Når D&B-ens frenetiske og heseblesende rytmer i stedet blir akkompagnert av en bluesy og mørk kvinnestemme, blir resultatet noe helt annet. På prosjektet Breakbeat Era fikk D&B-legenden Roni Size med seg den ropesyngende singer-songwriteren Leonie Laws, som aldri hadde hatt befatning med sjangeren før. Deres eneste plate Ultra-Obscene var på alle måter et friskt pust i sjangeren, på et tidspunkt da sjangeren så smått var i ferd med å innta TV-reklamen. Den skjebnen led aldri «Bullitproof». Ney Matogrosso: Tico-Tico no Fubá (2001) I mine år i Brasil var Lojas Americanas fast stoppested på enhver bytur. Supermarkedkjeden hadde dumpingkurver med billige CD-er, og siden de fleste brasilianere på denne tida foretrakk å kjøpe piratkopier på gata, havnet alle CD-er før eller siden her. En dag jeg sto og gravde gull på Lojas, fikk jeg en CD stukket til meg av en medgullgraver: «Denne må du ha». Jeg så opp på naboen, en mann som hadde gjort seg flid for å se ut som en kvinne. Jeg så ned på CD-en, og så en mann med et sultent Brigitte Bardot-blikk og et massivt perlekjede rundt halsen. Ney Matogrosso er en brasiliansk rikskjendis som nekter å la seg sette i bås. Han takker regelmessig nei til å gå i homoparader, for som syttifireåringen sier i et intervju: han har hatt seg med rikelig med både menn og damer opp gjennom åra, og har planer om å fortsette med det. På plata Batuque tar Matogrosso for seg av repertoaret til sambadronningen Carmen Miranda. Det er ikke ofte du hører «Tico-Tico», chorinho-klassikeren som nærmest er blitt en jazzstandard, med vokal. Men så trenger du heller ingen andre enn Matogrosso sin. Den er fullkommen, slik alle de andre låtene på plata er. Azis: Udryai Me / Азис: Удряй Ме (2010) Homoekteskap er ulovlig i Bulgaria. Det stoppet ikke Vasil Trajanov Bojanov, alias Azis, fra å gjennomgå en ekteskapsseremoni med kjæresten Niki Kitaetsa i 2006. Året etter ble de foreldre, etter at Azis fikk en datter ved hjelp av ei venninne. Samme år ble plakater av kjæresteparet, kyssende i bare overkropper, dømt usømmelige og fjernet fra gatene i Sofia. Bystyret får dog ikke sensurert YouTube, der musikkvideoer av Azis i senga, i baris og/eller i lakk og lær er lett tilgjengelige. Chalga-artisten Azis er homoaktivist, men kjemper for en annen minoritets rettigheter også. Chalga er en musikkform bulgarere elsker å hate, til dels fordi den assosieres med landets romfolk. Azis, selv rom, synes å mene at angrep det beste forsvar. «Udryai Me» – «Slå meg» er akkurat så dansbar og orientalsk at den lar seg snike inn på et nordeuropeisk balkan beat-DJ-sett. Med eller uten video til. 25 Kjønn det, da! har ingen planer om å akseptere at mitt forhold blir omtolket og tilpasset et heterofilt vokabular. Jeg insisterer på å skape en ubehagelig stemning når slike spørsmål ytres. Det er min fordømte plikt å stille spørsmålsstilleren til veggs. Det gjør jeg, og den sikkert i utgangspunktet trivelige smalltalkeren, beveger seg raskt videre med uforrettet sak. Derfor er vi vrange feminister. Å skjønne kjønn Det er særlig to ting som er irriterende med slike spørsmål. Det første er at spørsmålsstilleren opplagt føler seg moderne og tolerant fordi vedkommende kan spørre om dette. Mellom linjene kan man lese en selvtilfredshet, og en forventing om at jeg bør være takknemmelig for at jeg blir akseptert for den jeg er. «Se på meg, jeg er ikke homofob – jeg vil ha en homofil venn slik som Carrie i Sex og Singelliv. Vi skal snakke om sko og sminke, jeg skal fortelle utbroderende om mitt seksualliv og du skal også fortelle meg om ditt: Er du aktiv eller passiv?» Vedkommende som stiller spørsmålet oser av stolthet: Se hvor tolerant jeg er og hvor mye jeg forstår om homofilt samliv. «Når kom du ut av skapet? Vil du ha barn?» Som homofil mann bør jeg være glad for at noen «ønsker å forstå». Som homofil mann må jeg akseptere at for meg totalt fremmede mennesker kan gå rett til personlige, private deler av livet mitt. Intimitetstyrani er prisen homofile må betale for å bli akseptert. Det er ikke grafsing – det er toleranse. Hallo! Det andre problemet med denne typen spørsmål er av mer generell art. Min erfaring tilsier at det i hovedsak er kvinner som stiller dette spørsmålet. Når de er interessert i å kartlegge «damen» i et homofilt forhold, sier det en hel del om hvordan de også ser på heterofile forhold, og seg selv. At man overhodet snakker generelt om hva det vil si å være en kvinne og en mann i et forhold, vitner om erkekonservative kjønnsrollemønster. Et klart tilbakesteg i likestillingen. Ikke fordi kvinner i Norge ikke er mer likestilte nå enn før. Selvsagt er de det. Men fordi språket vi bruker til å definere oss selv i forhold til andre, fremdeles i så stor grad er knyttet til gammeldagse forestillinger om kjønn og hva det skal være. Og på sitt tydeligste ser vi disse mønstrene når kvinner ønsker å identifisere dama i et dameløst forhold, eller bekymrede mødre i USA er redd for maskuliniteten til sønnene sine på grunn av en Disney-film. Den ene, som ved hjelp av sine magiske krefter har laget evig vinter og flyktet ut i skogen, og den andre, som drar ut for å finne henne. At det til syvende og sist er kjærligheten mellom disse to kvinnene som løser katastrofen, er tydeligvis et problem for enkelte. Det må jo være en mann som redder dagen! I dette ligger det antakelser om at menn skal være modige, snarrådige, oppofrende, maskuline helter. Mens kvinner skal være pene, hjemmeværende, følsomme og passive objekter som gråter for sin modige mann og tålmodig venter på at han kommer tilbake. Bakstreverske kjønnsroller er tilstede over alt, som i rosa bibler for jenter og blå for gutter, en blå body med påskriften «adm. dir» og en rosa med «hjerteknuser». På 1800-tallet var det omvendt. Da brukte man gjerne rosa og rødt på gutter, mens jentene var blå. Rosa ble omtalt som den sterkere, mer fremtredende fargen, ergo perfekt for en gutt, mens jenter gjerne skulle være en behagelig og delikat blå. Selv snudd opp ned var det fortsatt et kjønnsrollemønster i bunn, en farge kunne ikke bare være en farge. I boka Pink and Blue: Telling the Girls From the Boys in America skriver forfatter Jo B. Paoletti at de kjønnsnøytrale klærne som var en favoritt på 1970-tallet, ble faset mer og mer ut rundt 1985. En av hovedgrunnene til dette hevdes å være den nye muligheten man fikk via ultralyd: man kunne nå få vite barnets kjønn før det ble født! I tillegg skjedde det en økt kommersialisering rundt barn og barneprodukter og muligheten foreldrene fikk til å kode barnet sitt inn i et kjønn, via barnevogn, klær og til og med engangsbleier. «Hvem er dama i forholdet?» MASKULINITET OG KJØNN Tekst: Hilde Berteig Rustan og Erlend Tårnesvik Dreiås Ill.: Eugenia Loli Nylig kunne vi lese at Disney-filmen Frost dreper maskulinitet i USA. Det var den konservative nyhetskanalen Fox News som kom med denne påstanden. Grunnen til at den amerikanske maskuliniteten angivelig forvitrer, er at animasjonsfilmen lar kvinner være hovedpersoner og helter i fortellingen. Penny Young Nance fra foreningen Concerned Mums of America sier ifølge Dagbladet at «vi vil oppfostre helter, skikkelige mannfolk som blir hos familien sin og blir flotte ektemenn og flotte fedre.» At kvinnelige helter er et pro26 blem for selvbildet til amerikanske mennesker med utovertiss, er selvsagt en latterlig påstand som bør møtes med likegyldighet. Men ved nærmere ettersyn er imidlertid denne grunnholdningen til kjønn og kjønnsroller også til stede i norsk samfunn og språk. Vi er ikke mer moderne og tolerante enn at mange fremdeles ser verden gjennom heteronormative briller, med mannen i sentrum og kvinnen litt ut til siden. Nå er det på tide å ta av disse brillene. Dama i forholdet Å leve i et homofilt forhold betyr at man er to av samme kjønn som lever sammen. To menn eller to kvinner. Personlig har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt møtt med spørsmål som «Hvem er dama i forholdet?» Når jeg høflig påpeker at vi er to menn i forholdet vårt, begynner spørsmålsstiller å flakke litt usikkert med blikket, smilet, som i utgangspunktet signaliserte at dette var jovial smalltalk, blir litt stivere. Jeg presiserer: «altså, det er ingen dame i vårt forhold, fordi vi er to menn.» Ganske raskt kommer spørsmålsstilleren på defensiven: «Jeg mener «damen» i forholdet, du vet.» Og jeg vet ikke, men antar at man med «damen» refererer til den som lager mat og vasker, liker å pynte og tenne stearinlys, den som er passiv under sex? Jeg vet av erfaring at når dette spørsmålet blir stilt, er det ingen vei tilbake. Jeg har nemlig bestemt meg for å ikke forstå intensjonen bak spørsmålet. Jeg har ikke tenkt å akseptere alt det implisitte som ligger i begrepet «dame». Jeg Tidlig krøkes… I filmen Frost kretser historien rundt to søstre. Guttejenta Fra jeg var liten har jeg flere ganger følt på kroppen at jeg ikke passet inn i støpeskjeen for korrekt kvinnelighet. Det begynte alt på barneskolen da jeg troppet opp på første skoledag med kjole og en slags praktisk bolleklipp mamma hadde lagt sin elsk på. Klassekameratene var forundret: hvem var denne gutten i kjole? Senere har jeg stadig fått høre at jeg har maskuline personlighetstrekk, at jeg er for lite empatisk og oppofrende, at jeg er for ærlig til jente å være. Jeg er åpenbart denne såkalte gutte-jenta. I det siste har jeg også fått høre at min litterære smak er utpreget maskulin. At jeg har vært bokhandler i over seks år og lest tusenvis på tusenvis av sider siden jeg var liten, er åpenbart ikke nok. Det må være en mann, helst en eldre en, som har influert min litterære smak. «Har du virkelig ikke lest nooooe av Lucinda Riley?! Det som er så vakkert?» Som om inndelingen i dameromaner og skjønnlitteratur ikke er problematisk nok, forventer også folk at jeg skal være opplest i én sjanger, mens en annen antas å være for vanskelig for meg. «Jeg tror jeg kanskje vil snakke med han kollegaen din jeg!» Det er helt greit for meg å bli definert som «spesiell» og «ikke helt som alle andre,» men hvorfor føler folk at de har en rett til å påpeke dette til enhver tid? Jeg har ikke tall på alle gangene jeg har vært på fest, hvor totalt fremmede har kommet bort og etter fem minutter definert meg som nærmest unormal, en eksotisk plante man kan forske på. Og nå som man snart runder tredve finner folk det helt innafor å spørre om man ikke snart burde finne en mann, gifte seg og få barn. «Du burde gå på dans, du er superskjønn, der trenger du ikke snakke og mene så mye!» For ikke å glemme alternativet, jeg må jo være unormal som ikke har fanget en mann med lasso enda. «Er du lesbisk kanskje?» Å falle inn i folden En tidligere italienske flamme ble et eksotisk innslag kjønnsrollemessig for en nordisk feminist, det var både interessant og urovekkende å oppleve en kultur som fortsatt forfekter så tydelige skillelinjer mellom kjønnene. Samtidig var det også en prøvelse de gangene han nektet å la meg få viljen min. «Ilde, pliz, let me be the man for onze!» fikk jeg servert i en absurd episode, hvor jeg planla å vente ute på fortauet med kofferten mens han hentet bilen. Klokka var fem om morgenen og en enslig, ventende kvinne var fullstendig uaktuelt for ham. I utgangspunktet en ganske uskyldig handling, trodde jeg, men for italieneren var dette virkelig spikeren i kista for hans maskulinitet, som jeg nådeløst hadde hamret løs på i flere dager. Jeg hadde alt motsatt meg mye, stilt han til veggs den gangen han sa at jeg kom til å bli en god kone en dag bare fordi jeg skrelte gresskar mens han så på fotball, den gangen han kom i skade for å kalle meg bitch under sex, hver gang han kom med Alternativet er en begrepsbruk som gjør oss mindre fri. Alternativet er en svart og hvit virkelighet, hvis eneste spennende innslag er femti nyanser av grå. 27 Skrive for argument? Har du lyst til å skrive for Argument, eller har du en idé til noe vi bør skrive om? Argument tar imot bidrag fra studenter og unge akademikere på alle nivåer og fra alle felt. Bidrag kan være skrevet på et nordisk språk eller på engelsk. Alle som skriver til oss får tilbakemelding. Tekster kan også publiseres på vårt nettsted www.argumentnett.no. Send ditt utkast på maks 8000 tegn inkuldert mellomrom til redaktor@argumentnett.no. Tema #3 2015: Løgn Det finnes visstnok minst tre typer løgn: løgn, forbannet løgn og statistikk. Og både politikere og folk flest, forsvarere og forbrytere, foreldre og unger, Peer Gynt og Paven, ljuger. Alle ljuger. Mor di juger! Ofte kan løgnen være nødvendig, andre ganger kan den få fatale konsekvenser. Er egentlig løgnen det motsatte av sannheten? Eller kommer det an på øyet som ser? Argument søker tekster om løgn til #3 i 2015. Dødlinje for #3 i 2015 er 15. mars. en ytring hvor konklusjonen var «Iz because you are a girl, Ilde! Don’t be so difficult.» Men nå var det nok for ham. For hva skulle vel han gjøre, om noen kom og angrep meg i løpet av de tre minuttene jeg måtte være alene? Dette stadig tilbakevendende beskyttelsesinstinktet, som regel avfeid med latter, var for mye uten kaffe og nok søvn. Jeg lot forsvaret falle, ble stående i gangen og speide etter italieneren gjennom døren. Blid som en sol kjørte han meg til flyplassen, godt fornøyd med at jeg endelig hadde bøyd av og kunne ha potensiale til å bli litt mer italiensk og litt mindre vanskelig nordisk. Selv ble jeg bekymret. Hadde jeg det virkelig i meg å gi bort disse metaforiske buksene mine bare for å være litt grei? Som Erlend er jeg lite mottakelig for snikksnakk. Om noen kaller meg søt, vil jeg ofte replisere med at jeg er tøff, jeg gidder sjelden å få typisk kvinnelige karakteristikker tredd ned over hodet uten å motsette meg det. Men i møte 28 med italieneren endte jeg allikevel opp med å delvis tilpasse meg, fire litt på kravene for å ikke alltid være den vrange feministen. Slutt, nå! Når Dagbladet skriver at filmen Frost provoserer konservative grupper i USA, leser man det som et kuriøst utspill fra en marginal gruppe. De fleste er nok enig i at mannen lever godt med at en kvinne redder dagen. Så hvorfor er det så mange som likevel insiterer på å holde fast stereotype merkelapper som hindrer en realisering av mangfold? Det er slitsomt å stå på barrikadene hele tiden. For det er sånn det føles: at man litt for ofte blir den som lager dårlig stemning, er den vrange feministen og «homoen som ikke virker». «Det er ingen dame i vårt forhold!» og «Jeg leser ikke drittbøker!». Det er jo ofte lettere å jatte med, og i mørke stunder kan man lure på om det er verdt alt strevet. Men alternativet er verre. Alternativet er en begrepsbruk som gjør oss mindre fri. Alternativet er en svart og hvit virkelighet, hvis eneste spennende innslag er femti nyanser av grå. Alternativet er å falle inn i folden, akseptere forventninger, kalle seg dama i forholdet, guttejente, jentegutt, spesiell eller lesbisk, hvis majoritetens heteronormative blikk ser deg som det. Når majoritetens heteronormative vokabular har et språk som kun kan beskrive deg sånn. Dette alternativet er ikke godt nok. Vi vil fortsette å insistere på det motsatte til det trenger inn. Men mest av alt vil vi slippe å snakke om dette og heller snakke om hvor jævlig fenomenet 50 shades of Grey er. Og dét har ingenting med kjønn å gjøre. Det handler om normal anstendighet. Skjønn det, da! Tema #4 2015: Rikdom Mange setter likhetstegn mellom rikdom og materielle goder, det vil si penger og eiendeler. Men er ikke det litt enkelt? Ikke for å være helt hippie, liksom, men er ikke rikdom så mye annet? Hva med for eksempel gode venner, ro i sjela eller en god bok? Hva med god helse, flott natur, sosialt og biologisk mangfold? Og hvem er egentlig rikest av Jon Fredriksen og Dalai Lama? I Norge er vi relativt rike på penger. Men betyr det nødvendigvis at vi lever rike liv? Argument søker tekster om rikdom til #4 i 2015. Dødlinje for #4 i 2015 er 1. juni. 29 KULTUR Maktdemonstrasjon Nyutgivelsen av Flatøybok viser hva vi mener med å skrive historie. Maktdemonstrasjon - Carline Tromp om gjenfødelsen av Flatøybok s. 31 En elektrisk revolusjon - Anahita Ambrosio om Martin Luthers kamp mot paven og vei mot det moderne vestlige liv s. 34 Kvamsky - om tvangstanker, en tegneserie Freud og islam - Osamah Rajpoot om sjelen og selvet på tvers av livssyn s. 36 s. 33 BOKANMELDELSE Av Carline Tromp Flatøybok. Bind 1. Red. Torgrim Titlestad, Elizabeth Ashman Rowe, Bergsveinn Birgisson. Stavanger: Saga Bok 2014. I en tid der teknologioptimister og interiørarkitekter står i kø for å spå papirbokas snarlige død, der humanister får beskjed om å satse på beredskap og verdiskapning heller enn på gamle støvete bøker, og der fag som eldre historie og filologi av mange sees på som avleggs, er det oppmuntrende, for ikke rent ut å si fantastisk, å se at det foregår flere store og ambisiøse prosjekter for å gjenutgi deler av den eldste litteraturen vi har. Høsten 2014 kom islendingesagaene i en ny oversettelse på fire nordiske språk, og nå fore- ligger også første av totalt sju bind av Flatøybok. Hundre kalver måtte dø I motsetning til de fleste utgivelser av norrøn litteratur, som gjengir én bestemt saga eller historie basert på ett eller flere manuskripter, er dette en gjenutgivelse av en faktisk bok. Og ikke hvilken som helst bok. Flatøybok er navnet på et gigantisk manuskript som ble satt sammen på slutten av 1300-tallet på Island. Mer enn hundre kalver måtte dø for å levere pergamentet til bokas 225 sider, hver på størrelse med et A3-ark. Innholdet er et sammensurium av ulike tekster som samlet gir et brokete, men meningsfullt bilde av Norge og Islands historie fra førhistoriske tider frem til cirka 1400. Kongedømme 101 Bakgrunnen for dette storverket var en nasjonal krise, forklares det i forordet til den nye utgaven. Etter at svartedauden hadde utslettet store deler av Norges befolkning og selvstendigheten var tapt, fantes det et håp om at Norgesveldet kunne gjenreises av den siste i kongeslekta, Olav IV. Den islandske storbonden Jon Håkonsson Den islandske storbonden sto bak bestillingen av det som skulle være en komplett innføring i alt en konge trengte å vite. 31 Kong Harald Hårfagre mottar Norge fra sin fars hånd, Halvdan Svarte, i en illustrasjon fra Flatøyboka sto bak bestillingen av det som skulle være en komplett innføring i alt en konge trengte å vite. Da Olav uventet døde som 17-åring, ble boka likevel fullført. Resultatet er et omfattende historieverk der Norges storhetstid og særegne identitet understrekes. Ett av høydepunktene i bind en er den mytologiske fortellingen om Norges opphav, som forteller hvordan jotner og mennesker levde i det høye nord. Det var gjennom en forening av de to – av naturens og kulturens krefter – at kongeslekta oppsto. Blanda drops Men her er også dypt religiøse hyllestdikt til Olav den Hellige, som setter Norge inn i en europeisk, kristen kulturtradisjon. Her er sagaer om de ulike kongers liv, slik vi kjenner dem fra Snorre Sturlasons Heimskringla. Her er krøniker og legender, både oversatt fra latin og originalverk fra Island, edda- og skaldedikt og små episoder om enkeltpersoner i kongens tjeneste. Nettopp det at Flatøybok inneholdt så mye forskjellig stoff har gjort at filologer lenge har underkjent den. Mange mente at manuskriptet var rotete og ikke holdt høy litterær kvalitet, og forskningen har gjerne konsentrert seg om enkelttekster. Redaktørene slår et slag for å se verket som helhet. For likevel å hjelpe leseren litt underveis, har de utstyrt boka med to forord og korte introduksjoner til de ulike delene. Dette er forbilledlig forlagsarbeid, som åpner opp boka og plasserer den i en politisk kontekst. Bokas makt De varierte og sprikende tekster i Flatøybok gir et et mangfoldig og på et vis mer sammenhengende bilde av verden sett fra middelaldermenneskets perspektiv, enn en kronologisk ordnet oppramsing ville ha gjort. Bare det at hele dette store historieverket, som lenge har vært i skyggen av Heimskringla og som gir nye perspektiver på Norges og Islands historie, endelig gjøres tilgjengelig i sin helhet, gjør dette til en viktig utgivelse. Men noe av det mest fascinerende med Dette er en utgave som skal få frem bokas makt. 32 utgivelsen er den fysiske størrelsen. Saga Bok ser ut til å ville fremkalle noe av kraften som lå i det opprinnelige, majestetiske verket. Bind en er en blytung, kvadratisk kladeis av en bok bundet i lysebrunt skinn, som definitivt leses best på fanget eller liggende på et bord. Teksten er trykket på tjukke sider med breie marger, som er fulle av illustrasjoner. I motsetning til pocketutgaver av sagaer som presenterer dem først og fremst som lesbar kvalitetslitteratur, er dette en utgave som skal få frem bokas makt. Politisk praktverk Da den opprinnelige Flatøybok, etter å ha vært i København siden 1600-tallet og flere tiår med intens politisk debatt, ble brakt tilbake til Reykjavik i 1971, var det en folkefest uten like. Mange av islendingene følte at det var først da de fikk tilbake sine viktigste historieverk at de ble virkelig uavhengige. I denne utgaven er det med foto og forord av de danske, norske og islandske statsoverhodene. Det viser at manuskriptet fortsatt ikke har mistet sin politiske makt. Men viktigere er at denne påkostede utgivelsen kan sørge for at flere blir kjent med de eldste fortellingene om landet vi lever i. 33 En elektrisk revolusjon Martin Luthers kamp mot pavens herredømme utløste et universelt krav om individuell frihet som endret hele den vestlige sivilisasjonen. HISTORIE Tekst: Anahita Ambrosio Ill.: Julius Vidarssønn Langhoff «Når man skal prøve å forklare hvorfor en folkegruppe fra en bestemt verdensdel plutselig ble mye rikere, sunnere, mektigere og sterkere enn andre folkeslag på slutten av 1500-tallet, må man se nærmere på Martin Luthers protestantiske lære. Kjernen i protestantismen var at mennesket alene var ansvarlig ovenfor Gud, og ingen institusjon kunne komme mellom dem. Å lese skriftene var det viktigste ved gudstroen. Luther utnyttet boktrykkerkunsten for å spre Bibelens ord, og da europeiske innbyggere fikk muligheten til å lese Bibelen kunne de også lese alt annet», forklarer en av verdens fremste forelesere i historie, Niall Ferguson, i boken Civilization: The West And The Rest. En rebell i eksil Til tross for at han vokste opp i ydmyke kår i middelalderen, utfordret Martin Luther den mektige katolske kirkens herredømme. Uten frykt for å feile og en forakt for autoritet sto han ansikt til ansikt mot pavens herredømme. Luther omformet menneskets forhold til Gud ved å gjøre Bibelen tilgjengelig for alle europeere. Krigen startet da den egenrådige munken spikret de 95 tesene på kirkedøra i Wittenberg. Han ble raskt anklaget for kjetteri, og fikk pavens agenter etter seg. Den standhaftige munken satte fyr på pavens trusselbrev offentlig. Med full sympati fra flere fyrster, dro han i eksil på et slott i Wartburg i Tyskland, og oversatte Bibelen til tysk for det tyske folk. Lite visste han at reformasjonen kom til å omgjøre den vestlige sivilisasjonens posisjon som den mest dominerende i verdenssamfunnet. Åpenbaringen i Roma På sin første pilgrimsferd i 1510 til Roma ble han sjokkert over de katolske prestenes kynisme og dobbeltmoral. Kristendommen viste seg å være en politisk organisasjon, og ikke en religiøs bevegelse. Byen blomstret av de vakreste kunstverk. Michelangelo malte 34 Det sixtinske kapell, og byggingen av Peterskirken var i gang. Samtidig undertrykte kirken den tyske befolkningen som betalte for severdighetene. Den katolske institusjonen lovet dem et himmelrike så lenge de betalte skatt til paven og hans underordnede. Luther svarte ved å sette spørsmålstegn ved kirkens maktbruk. Han skrev en rekke artikler, og for folk som ikke kunne lese tegnet han karikaturer av paven for å fremme sine synspunkter. Luthers produksjon er samlet under ett bind og er delt opp i fire seksjoner. Verket er kalt «Weimar-utgaven» og inneholder brev, prekener, forelesninger, illustrasjoner, salmer, skrifter på latin og tysk, inkludert den tyske Bibelen. Martin Luther tilføyer historier fra sin strenge barndom om hvor brutalt straffet han ble av sin far hvis han gjorde noe galt. Denne frykten ble iboende i ham resten av livet, og drev ham til det dramatiske opprøret mot katolisismens imperium. Friheten og valgmulighetene vi har rundt oss og tanken om at alle mennesker har en verdi er ting vi i dag tar for gitt, men dette var verdier som Martin Luther kjempet hardt for å lansere i Vesten. Lynets effekt Martin Luther hadde fattige foreldre, og faren var gruvearbeider. Faren hadde store ambisjoner for sin sønn, og forventet at Luther skulle bli advokat. Den unge mannen kom inn på Universitetet i Erfurt, i en alder av 18 år, for å studere rettsvitenskap. Samtidig herjet en dødelig epidemi over hele Europa. Kort tid etter kom pesten til byen Erfurt og tok livet av tre av hans venner. Denne tragiske hendelsen ble vendepunktet i Luthers liv. På vei til Erfurt ble han plutselig truffet av et lynnedslag som forandret ham fullstendig. Istedenfor å bli advokat etter farens ønske, bestemte han seg for å følge sitt kall fra Gud. Det plutselige møtet med døden fikk Luther til å sette spørsmålstegn ved livet. Han avsluttet studiene, ble en dedikert munk, og viet resten av sitt liv til det spirituelle. «Historien er full av religiøse tenkere som ble slått ned av lynet før de stiftet de religiøse organisasjonene vi ser i dag. Abraham, Moses, og Martin Luther ble alle truffet av lynet», MARTIN LUTHER • Født den 10. november i 1483 i Eisleben, Tyskland. • I 2013 rangerte det amerikanske bladet Time Magazine Martin Luther på en 17. plass som et av de mest innflytelsesrike menneskene i historien. • «Borgerskapet i byen Basel i Sveits spurte Martin Luther om også en tysk oversettelse av Koranen burde trykkes og være tilg jengelig for et europeisk publikum. Luther insisterte på at dette måtte g jøres fordi ‘bare slik vil befolkningen kunne sammenligne den med Bibelen og se feilene ved Koranen’», forteller historiker og professor Niall Ferguson til tv-programmet The Agenda. forklarer professor Michael Persinger ved Laurentian Universitetet i Ontario, Canada. I dokumentaren Is there a creator? forklarer professor Persinger at den guddommelige opplevelsen religiøse tenkere har erfart gjennom historien egentlig er en følge av elektrisk stimuli i tinninglappen. Elektrisk stimuli kunne være et resultat av både angst og selve lynet. Reformasjonens travle etterliv Det er omlag 500 år siden Martin Luther startet den protestantiske reformasjonen. Det hele startet året 1483. En tid der pesten herjet over hele Tyskland og drepte de fleste barn før de fylte fem år. Trøsten var katolisismens strenge lære og kirkens løfte om evig paradis etter døden. Reformasjonen endret ikke bare Europa, men skapte nye kristne bevegelser som puritanismen: en radikal retning av protestantismen. Puritanerne ble mest kjent for å ha fått rotfeste under opprettelsen av USA. Den grunnleggende læren i kristendommen er at mennesket ble skapt i Guds bilde. Mennesket kan ved hjelp av Jesus Kristus nå det guddommelige. Ideen om menneskets potensiale er en essensiell del av den vestlige sivilisasjonen. Dette var også en sentral inspirasjonskilde for Luther og mange andre som har forandret Vesten til det vi lever med i dag. 35 Freud og islam Har psykoanalysen og islams lære om nafs, eller sjelen, noe til felles? RELIGION Tekst: Osamah Rajpoot Foto: Christian Lycke Artikkelen ble opprinnelig publisert i sin helhet i fagtidsskriftet Religioner.no Min hypotese er at menneskets «indre» er likt for alle mennesker, til tross for at det forstås ulikt ut i fra ens religiøse, kulturelle eller filosofiske ståsted. Opp gjennom århundrene har dette «indre» stort sett blitt forstått som sjel, et ikke-fysiologisk fenomen. I dag har dette svært ulike betegnelser som jeget, selvet, psyken, eller igjen sjelen, alt avhengig av hvem man spør. Et av mine sentrale spørsmål er hvorvidt det psykologiske begrepet psyken tilsvarer det religiøse begrepet sjelen. Om vi ser bredere på det handler dette om å sammenligne et vitenskapelig og et religiøst begrep. La oss si at Freuds psykoanalytiske teorier står som en representant for vitenskapen og at Al-Ghazali og Mirza Ghulam Ahmad er representanter for islam. Gjennom å lese sentrale verk av Freud og de to islamske tenkerne kan vi se at forståelsen av mennesket, enten det er gjennom det religiøse eller psykologiske språket, har det til felles at de begge har menneskets indre som sitt felles utgangspunkt. Forståelsen av menneskesinnet Freud var kjent som en innbitt religionskritiker, han la sin fulle tillit til fornuftens rolle i psyken, men dette er ikke hele Freud. Han var også medlem av den jødiske organisasjonen B’nai B’rith frem til sin død og ga aldri slipp på sin jødiske identitet. Han anerkjente religion som et viktig sivilisasjonsfremmende element, nærmest som en del av evolusjonen, men mente at dette nå er erstattet av rasjonaliteten som det eneste korrekte weltanschauung (et fullstendig verdensbilde). Gjennom sin systematiske selvanalyse i årene mellom 1895-1902, trengte Freud inn til de aller dypeste lag av sitt eget sinn og ubevisste områder. Det var gjennom dette at grunnlaget for den psykoanalytiske forståelsen av menneskesinnet ble skapt. Slik Freud søkte å forstå psykens natur gjennom psykoanalytisk teori, søker tenkere innen den islamske tradisjon å forstå nafs. Å søke innover I verket The ego and the id la Freud frem en dynamisk forståelse av psyken hvor han så for seg et samspill mellom dens ulike krefter. Dette konseptualiserte han i begrepene das Es, das Ich og das Uber-Ich, som på norsk kan oversettes som «det’et, jeget og over-jeget.» Begrepet al-Nafs kan blant annet oversettes 36 som psyke, ånd, sinn eller selvet, hvor den vanligste oversettelsen er «sjel». Koranen nevner tre grunnleggende sjelstilstander i forbindelse med al-Nafs, noe jeg mener samsvarer med Freuds begreper. Disse er da al-nafs la-ammara bi-l-su, al-nafs al-lawwama og al-nafs al-mutma’inna, som på norsk kan oversettes som «sjelen som påbyr det onde», «den selvanklagende sjel» og «den sjel som har funnet fred». Islamsk etiske lære vektlegger innsikt i egen indre natur. Å søke etter det samme Hvis vi nå ser på begrepene psyke og nafs, så kan vi for eksempel starte med å se på al-nafs la-ammara bi-l-su og Freuds det’et. Førstnevnte karakteriseres som en tilstand preget av en stadig higen etter «ondskap», det å gi etter for ulike begjær. Det’et preges av behovsoppfyllende impulser som stadig søker etter å få utløp, det Freud kalte for lystprinsippet. I begge tilfellene preges psyken og nafs av fornuftens fravær og at driftene dominerer. Al-nafs al-lawwama (den selvanklagende sjel) består blant annet av selvbebreidelsesmekanismer, basale instinktive impulser og evnen til å evaluere handlinger. Jeget hos Freud styrer også basale instinktive impulser, motorikken og psykens tilgang til virkeligheten, men hvor over-jeget er den moralske dommer over valgene jeget tar. Al-nafs al-mutma’inna er en sjelstilstand preget av harmoni. Sammenlikningen mellom denne åndelige sjelelige tilstanden med Freuds konseptualisering av psyken kan ses i de tilfellene hvor alle de tre instansene (det’et, jeget og over-jeget) er i harmoni med hverandre. Å finne den rette veileder Uansett om vi følger islam eller Freuds psykoanalyse sitter vi altså med tre indre egenskaper for hånden. Det nedre aspektet inneholder basale og grunnleggende drifter. Det midtre aspektet kan ses på som det rasjonelle og hvor ansvaret for å gjennomføre psykens eller sjelens ønsker ligger. Hos begge er det stadig kamp mellom det rasjonelle og det impulsive i mennesket. En annen slående likhet er Al-Ghazalis beskrivelse av en religiøs læremester (shaykh) og Freuds beskrivelse av en psykoterapeut. Både en shaykh og en psykoterapeut jobber med menneskets indre, med selvinnsikt og selvstendighet som felles mål.En shaykh gir en individuelt tilpasset veiledning i islams moralske etikk ut fra elevens ståsted, mens en psykoterapeut primært jobber med å frigjøre pasienten fra nevrotiske begrensninger. Men begge forsøker å vise til eleven eller pasientens svakheter, hvor formålet ISLAMS REFORMATORER Al-Ghazali (d. 1111) • Mystiker som forente gresk og islamsk filosofi med islam. Regnes som en av de største tenkerne i islam. • Som sufi studerte han sjelens vesen og analyserte dennes «natur». • Hans prosjekt gikk ut på å finne den mest sikre måten å komme frem til sannheten på. Mirza Ghulam Ahmad (d. 1908) • Messiansk reformator som i 1889 grunnla Ahmadiyya-bevegelsen. Hans misjon besto i å vise til islams sanne åndelighet, hvor særlig islams indre aspekter sto i fokus, blant annet læren om sjelens reformasjon. • I boken The teachings of the philosophy of Islam, fremviste han islams lære hva angår blant annet sjelens natur og islamsk moral. SIGMUND FREUD • Østerriksk nevrolog og grunnlegger av psykoanalysen, en terapi for behandling av nevrotiske lidelser, men også en omfattende teori om sinnet og dets ubevisste mentale prosesser. Regnes for å være en av det 20 århundrets aller største tenkere. • Gjennomgikk etter farens død i 1896 en systematisk selvanalyse i fem år, noe som dannet grunnlaget for all psykoanalytisk teori. Freuds epokeg jørende bok om drømmetolkning Die Traumdeutung fra 1900, var et direkte resultat av dette. Freuds banebrytende teorier og analysen av menneskets psyke viste i all hovedsak hvilke enorme ubevisste krefter som styrer vårt våkne liv. er å få innsikt i egen sjel eller psyke, dens tilbøyeligheter og hvordan disse kan forbedres. Fullstendig innsikt er likevel noe eleven eller pasienten selv må oppnå. Å finne det fellesmenneskelige Det som slår meg etter at jeg skrev min masteroppgave om disse lærene er at det åpner for å se det fellesmenneskelige i ulike kulturelle, religiøse og filosofiske levesett. Forskjeller i menneskesyn trenger ikke å være eksklusive, men bør kanskje ses på som ulike fortolkninger av noe som er felles for alle mennesker. Artikkelen er basert på masteroppgaven: Ego og nafs; En komparativ analyse av Freuds teori om psykens struktur og islamske sjelsbegreper. 37 NATURVITENSKAP Jakten på svart hummer - Tonje Knutsen Sørdalen om hummertyvens mørke hemmelighet s. 39 Challenges in multidisciplinary approach - Aatisha Majahan about the steps we can take to move forward s. 44 Meningen med meditasjon - Nina Chung Mathiesen om hva som skjer i hjernen når du mediterer og hvorfor så mange gjør det s. 42 Lett kreftbehandling med tung stråling - Espen Rusten om norges fremtidige millionsatsning innen kreftbehandling s. 46 Jakten på svart hummer Vi høster hva vi sår, også under havoverflaten. Foto: Espen Bierud/ Havforskningsinstituttet HUMMERFISKE Av Tonje Knutsen Sørdalen Gjennom hele sommeren hadde tjuvfiskeren vært forsiktig. Han hadde satt torskerusa dypt og ute av synet fra steder folk ville passere med båter. Vær og vind hadde slipt navn og nummer vekk fra blåsen til det ugjenkjennelige, så om noen skulle oppdage den så ville de ikke kunne spore han opp. Alle hummerne han hadde fått lurt inn i rusa igjennom forsommeren gjemte han i en gammel fryser fylt med saltvann, en oppbevaringsoppfinnelse som skulle holde liv i dyrene helt frem til den årlige sommerfesten på bryggekanten. Ingen andre enn de mest betrodde venner visste om den lyssky geskjeften hans, trodde han. Likevel hadde politiet altså dukket opp en ettermiddag og åpnet saltvannsfryseren. drar side om side ut i lysningen for å kapre de beste fiskeplassene. Over åtte uker vil båtene returnere tilbake til land med blåsvarte hummere, om de har satt redskapene riktig og har vært heldige. Men ikke alle klarer å vente like tålmodig på at det skal bli sen høst, å trosse kalde båtmotorer og stivfrossent tauverk. Noen av oss velger heller å trosse loven. Det kastes hvert år tusener av Det er en svinnende liten sannsynlighet for å bli tatt for ulovlig fiske. Skjærgårdens tyver Hver oktobermåned går startskuddet for det årlige hummerfiske. Sjarker, skøyter og joller 39 REGLER FOR HUMMERFISKE ruser, teiner og garn i skjærgårder rundt om i landet med det formålet å fange hummer ulovlig. Ingen vet hvor mye som finner veien inn på private fester og restauranter, men en studie gjort av Havforskingsinstituttet viser at det hentes inn 14 ganger mer hummer enn det som rapporteres inn til offentlig statistikk. Og alt tyder på at mange av disse hummerne omsettes svart. Om det ikke politietterforskes konkrete tips så er sannheten at det er en svinnende liten sannsynlighet for å bli tatt for ulovlig fiske. Tjuvfiske er blitt en alvorlig trussel for hummeren som allerede er oppført på rødlista for truede arter på grunn av overfiske. Bøtene har steget de siste årene, men motvirker fortsatt ikke lysten til å fange en delikatesse. Smør og hvitvinsdampede hummere servert under et festmåltid kan være fryd for appetit- • Det er tillatt å fange hummer fra svenskegrensen til og med Sogn og i perioden fra 1. oktober kl. 08.00 til og med 30. november. For resten av landet er fisketiden fra 1. oktober kl. 08.00 til og med 31. desember. • Hummer er bare tillatt å fange med hummerteiner. Hummer fanget med annen redskap må settes tilbake i sjøen. • Det skal være minst én 60 mm sirkelformet fluktåpning på begge sider av teina. • Hummer med utvendig rogn er fredet hele året. • Minstemål for hummer er 25 cm totallengde eller 9 cm ryggskjoldlengde. • Fritidsfiskere kan fiske med 10 teiner per person og per fartøy. • Det er forbud å fiske hummer i hummerreservatene hele året. • Sjekk ut www.fiskeridir.no for alle hummerfiskeregler. Hummer er ikke bare hummer; det er stor forskjell på dem. ten, men det kan også skjule en sår hemmelighet om rettens hovedråvare. Ofte vet vi ikke hva vi blir servert fordi de fleste av oss ikke kan se forskjell på en lokal hummer fisket utenfor sesongen, og en lovlig engelsk eller amerikansk import. I mange kretser er det dessverre heller ikke et tabu å servere en kriminelt god hummer. Uansett om bakgrunnen er uvitenhet eller likegyldighet; spiser vi hummer bærer vi også noe av ansvaret for dyrets skjebne. Teiner fulle av tradisjon Hummerfiske i Norge er en tradisjon som går langt tilbake i tid. Men selv om hummerfiskere av yrke nesten forsvant med det lave fangstbyttet på 60- og 70-tallet, lever likevel tradisjonen i beste velgående blant fritidsfiskere i alle aldre. Langs norskekysten i dag er det lite hummer å finne, men sånn har det ikke alltid vært. Spør du en gammel fisker om hva en kan håpe å innkassere i år, vil han antageligvis riste motløst på hodet og styre samtalen over til hva han fikk før i tiden. Det var ikke uvanlig med fem par sorte klør i hver teine. I år får du kanskje ikke mer enn fem stykker til sammen under den to måneder lange sesongen. Til tross for lav fangst har interessen for havets svarte gull aldri vært på vei nedover. Hummerfisket er og vil alltid være forbundet med spenning og fascinasjon for havets mysterier. Den ene teina etter den andre kan komme tom opp av vannet, men idet en ny teine bryter vannoverflaten, og vi kan høre den 40 umiskjennelige lyden av klappende hale så blir alt plutselig tilgitt. Bevarer for fremtiden En hunn full av oransje eggklaser med synlige svarte øyeflekker er symbolet på at en ny generasjon hummer er på vei. Rognhummere i Norge ble først fredet i 2008, men rognens særegne betydning har vært en selvsagthet for mange lenge før vernet ble lovfestet. Noen fiskere har valgt å sette tilbake hunner med rogn fordi de er klar over at deres eget fiske ikke overlever uten hunnene. Hummer er ikke bare hummer; det er stor forskjell på dem. I populasjonsdynamikkens regnskap har de store hunnene en helt spesiell verdi og anses for å være selve bærebjelken i bestanden. De er i stand til å produsere mangfoldig flere egg enn små hunner og setter til live tilsvarende flere hummerlarver. Hummerfiskere i Maine i Canada har fredet alle sine eggbærende hunner, såkalte «eggers», i godt over hundre år, men har i tillegg også hatt et frivillig merkesystem. Et innskåret snitt i haleflippen er synlig i mange år og gir disse hunnene et uforpliktet «get out of jail free card» fra middagstallerkenen. En stor eggbærende hunn som fanges av en kanadisk fisker vil ikke bare bli møtt med anerkjennelse for morsrollen hun er i ferd med å fullføre, men også tillit til at hun vil kunne få en enda større betydning i frem- Både fiskere og forskere elsker store, fruktbare hummerhunner, og det er med god grunn; De kan lage mye flere egg enn små hunner. Foto: Tonje K. Sørdalen tiden. Med andre ord, fiskerne er inneforstått med at en høster hva en sår. ikke også tar inn over oss hvilket press vi legger på hummerbestanden. Et felles gode, et felles ansvar Vi nordmenn er vokst opp med tanken om at kystnære havressurser tilhører oss alle. De fleste av oss er derfor enige i at dersom det skal være en fremtid for hummerfiske så må vi vise måtehold i hvor mye vi fisker opp. Med allemannsretten følger lovverket som forteller oss når vi kan fiske, hva vi kan fiske opp og hvor mange teiner vi kan fiske med. Slik skal bæreevnen sikres og gi fremtidige generasjoner samme fiskeglede som forfedrene deres fikk. Her hjemme i Norge setter vi mye av vår tillit til at hummeren selv overkommer hindringene som står i veien for at bestanden skal ta seg opp igjen. Men forventningene våre om at neste års fangst skal bli bedre nå når rognhummere er fredet er kanskje vel optimistisk om vi Lyset i enden av tauet Etter at politiet åpnet saltvannsfryseren til tjuvfiskeren, ble hummerne beslaglagt. En forsker fra universitetet fikk oppgaven å måle de 16 hummerne, merke dem med hvite plastikkstrimler med ID-nummer og slippe de ut igjen ved skjærene de var blitt røvet fra. Små hummere under lovlig minstemål, hanner og hunner med rogn fikk så enda en sjanse den sommeren til å sloss om de største hulene, kapre de beste makene og føre slekta videre. Landets skjærgårder er vidstrakte, uoversiktlige og vanskelig å overvåke, så den faktiske kontrollen av hummerfisket vil derfor stå og falle på oss alle. Men viktigst av alt så bør vi kunne ha en tillit til at fiskere følger regelverket som er satt og respekterer hummerforskere som jo gjør sitt aller beste. Nettopp derfor er tillit en like viktig ingrediens som agn for å lykkes i hummerfiske. Bare da kan vi våge å håpe på å få høre lyden av klappende, blåsorte haler neste år også. Spiser vi hummer bærer vi også noe av ansvaret for dyrets skjebne. Tjuvfiske på «Havets sorte gull» er en trussel hos en art som allerede er overfisket over lang tid. Foto: Tonje K. Sørdalen 41 Meningen med meditasjon Meditasjon kan lindre vår moderne ulykke, men kan meditasjon hjelpe oss i å oppnå mer? Det finnes i hvert fall et håp om det. MEDITASJON Tekst: Nina Chung Mathiesen Ill.: Sepehr Lemar Nabi «Selv om jeg hadde praksis den dagen, satte jeg av tid til meditasjon. Det var så deilig! Så fikk jeg overskudd til trening. Du burde unne deg det du òg!» Du nikker og er enig. Meditasjon er den opprinnelige trimmen: sunt og godt – gaven som gir og gir. Du står der svar skyldig. Likevel er det noe som hindrer deg i å ytre ditt fulle «ja». En vond smak sitter i halsen, som fornemmelsen når en appetittlig smoothie kalles en «vitaminbombe». En del av vestlig mainstream Opprinnelig en buddhistisk praksis, er meditasjon en teknikk så vel som en filosofi. I buddhismen legges det vekt på å godta ondskap, utvikle visdom, leve enkle liv og behandle andre med respekt. Her i vesten var meditasjon lenge tankegods hos de få: filosofer, beatniks og lotusspisende bohemer. Den tyske filosofen Schopenhauer (1788 – 1860) lot seg inspirere da han skrev at livet er smerte, men at aksept og en spartansk livsførsel kan lindre denne smerten. Dog var meditasjon hovedsakelig anti-etablissement og anti-konsumisme i to århundrer til, uten at det grodde ut av sin subkultur. Hvorfor ble meditasjon plutselig forenelig med vestlig mainstream? Vi må ta noen skritt tilbake Vår historiske arv er ikke buddhismen, men protestantismen som ikke har noen særlig meditativ tradisjon. Snarere er protestantismen stereotypt kjent for å være pliktdreven og flittig selvbebreidende. Det er kanskje mer betimelig å se på dagens sekulære samfunn enn det som var før. Beskrivelsen gjelder likevel i dagens samfunn, om enda mer tilspisset, noe «generasjon prestasjon» viser oss. Nyliberalistisk dogma sier at suksess er noe alle kan oppnå, og dersom du ikke lykkes har du bare deg selv å takke. Ikke bare er selvbedring et livslangt prosjekt, men det er også noe vi må vise for andre mennesker. Noen skylder på at vi er mer selvsentrerte. Andre sier at individualis42 men har gått for langt, når man tenker på identitet som noe fastlåst som bestemmer skjebnen. Selv om vi bruker mye tid på å tenke og gruble, er vi likevel fanget i vårt eget hode. Ut fra dette har en ny interesse for meditasjon eksplodert. På tross av våre intensjoner, har vi noen særegne synder. Vi stresser, multitasker, løper fra aktivitet til aktivitet og kobler ut med digitalt dop. Likevel er det ikke tvil om at dersom man vil få en jobb gjort, lønner det seg å ha et ensrettet fokus og være rolig tilstede i nuet. Meditasjon endrer hjernen Det er gjort mange hjernestudier på meditasjon. Ettersom det kun er publisert positive funn, bør man ta det med en klype salt. Likevel tegner de publiserte funnene et sammenfallende bilde. Konsekvent ser man et annerledes Default Mode Network (DMN) i hjernene på folk som har meditert i flere år. DMN er hjernens mest vante bane og aktiveres når du ikke gjør noe spesielt. Som man vet slapper aldri hjernen helt av. Tankene vandrer og man planlegger, mimrer og går over egne tidligere utsagn. Stort sett tenker man på seg selv når DMN er aktiv. Imidlertid hemmes DMN når man utfører en konkret handling. Under meditasjon er DMN relativt inaktiv hos erfarne utøvere av meditasjon. Et metastudie viser at disse områdene også er fysisk mindre hos erfarne utøvere. Videre ser man at områder knyttet til kroppslig, følelsesmessig og mental bevissthet og områder knyttet til kontroll av tanker og følelser, er større og mer aktive hos disse personene. Ny bruk for gammelt redskap Meditasjon kan lindre vår moderne ulykke, men kan meditasjon hjelpe oss oppnå mer? Det finnes i hvert fall et håp om det. Et Google-søk på «meditation + productivity» gir artikler, bøker og blogginnlegg. Det finnes meditasjonsapper der du får poeng for å meditere. Ta prokrastinering for eksempel. Når man frykter å feile unngår man det man frykter, og etterpå skammer man seg. Slik fødes en ond spiral. Med en meditativ tankemåte tør man å se nøkternt på sine tidligere synder, uten å tol- HVA ER MEDITASJON? • Meditasjon er en del av østlige filosofisk praksis, som forbindes med Buddhisme, men er også en del av hinduismen, taoismen, jainismen, sikhismen og sufismen. • Det finnes mange ulike former for meditasjon, og i vesten er mindfulness blitt populært. I mindfulness øver man på å bli oppmerksom på alle følelser og tanker som går g jennom hodet, uten å ta eierskap over dem eller dømme dem. Man skal hverken tenke på noe spesielt eller la være å tenke. • I Norge har vi utviklet ACEM-meditasjon, med mye forskning bak. • Forskning viser at folk som mediterer er mindre grublende og angstfulle, og opplever at tankene vandrer mindre Meditasjon kan gi økt velvære hos friske personer. Mindfulness har også en effekt på angst, depresjon, tvangstanker, avhengighet, kronisk smerte, og kan i tillegg styrke immunforsvaret. Teknikkene blir nå praktisert innenfor helsevesenet, men også i skoler og forretninger. • Populariseringen av mindfulness i kontekster den ikke var opprinnelig tiltenkt er blitt kalt McMindfulness. FORSKNINGSARTIKLER • Fox, m.fl. (2014). Is meditation associated with altered brain structure? A systematic review and meta-analysis of morphometric neuroimaging. Neuroscience & Biobehavioral Reviews. • Brewer, J. A. m.fl. (2011). Meditation experience is associated with differences in default mode network activity and connectivity. Proceedings of the National Academy of Sciences. ke det som nødvendige utfall av din egen identitet. Man tør å tenke på det som står fremfor seg som en konkret oppgave, og ikke en truende skygge. Slike teknikker anbefales om man vil komme seg fort tilbake på arbeidshesten. Hva er meningen med meditasjon? For noen er det å overleve denne virkeligheten. For andre er det for å prestere bedre. 43 Challenges in multidisciplinary approach Funker Enklere Livs nanosvamp? Enklere Liv hevder at deres nanosvamp fjerner skomerker på parketten, rødvinsflekker og kulepennmerker, men de vil ikke fortelle hva de egentlig selger. A clash of egos among various sciences and scientists makes peaceful coordination difficult. We must improve the attitude towards other disciplines, and start with the young ones. INTERDICIPLINES Text: Aatisha Majahan Ill.: Sepehr Lemar Nabi Have you ever heard of subjects like geophysics, nanobiotechnology or biometrics? These are a few multidisciplinary fields where the knowledge of individual disciplines has developed and mixed to form brand new concepts and ideas. My field is geology, and even if most of the geology on the surface of the Earth is known, the geology of the subsurface remains a secret. We search for answers by using the knowledge of physics and mathematics to understand the interior of the Earth. As a result of this, interdisciplinary physical sciences like geophysics evolved. Apart from geology, multidisciplinary approaches have led to major innovations in many fields, for example medicine. In remote areas of the tropics where first aid treatment is 44 hard to find, medical infrastructure like biosensors for detecting infectious diseases can play powerful role in saving lives. Hence, a new era of combining biological research with engineering and chemistry to promote quick discovery and recovery is evolving. Academics have long discussed merging the knowledge from individual subjects to form new interdisciplines which have the potential to evolve into amazing innovations. This concept has many hurdles, which need to be addressed and looked at. The University of Oslo has declared 2015 as the year of multidisciplinary approach and has enlivened the interest for multidisciplinary research. Beat the brains out! So, how do we get a bunch of scientists and researchers from completely different fields in a project working together? Well, first we would need to understand the problem that needs to be solved, and how the scientists plan to achieve the intended outcomes. We need to remember that the problem cannot be solved by just one subject, but an integrated approach of different disciplines is a must. Thus, a language they all understand becomes necessary, so that the geologist can ask the physicist the right questions. We also need a multidisciplinary review team, for evaluating the research. Another very important factor is money; we need to evaluate the distribution of funds to avoid conflicts among the different disciplines. It is easier said than done What can we do to overcome the challenges faced by funding authorities and researchers? First of all, we make the policies that regulate hiring, promotion, and allocation of resources in favor of multidisciplinary research. Secondly, we make our institutes flexible. They should be able to operate across one discipline-focused research. We also need to train the younger minds like school kids, graduate students and PhDs about multidisciplinary approach. Earlier understanding of disciplines makes graduates familiar with language of various disciplines and thus, widens the scope of applying them for multidisciplinary research. Lastly, we need more journals which formulate a common platform for publishing multidisciplinary research. Acid test As mentioned multidisciplinary research is very beneficial, but it will test our patience. We need to think about innovation, but also the social perspective of it. Therefore we need to work on improving our attitude towards other disciplines, and get out of the philosophy of supremacy of “my” science into value of “our” science. As young scientists we should be prepared to move through the barriers that exist within the disciplines and work for a more sustainable and innovative tomorrow. OPPFINNELSER Av Julie Nitsche Kvalvik Tidligere i vinter ble jeg tilbudt en såkalt nanosvamp da jeg handlet hos Enklere Liv. Jeg er nanoteknologistudent, og sa selvfølgelig «ja takk». Teknologien virket spennende og jeg spurte hva denne fantastiske svampen var laget av, så innstendig at mannen min forlot butikken. Selgeren forklarte at det var noen «microfibergreier», men at det sikkert stod noe mer på innsiden av emballasjen. Emballasjen viste seg å være blank, og selgeren henviste meg til hovedkontoret. Heller ikke hovedkontoret kunne svare meg på hva dette fantastiske produktet egentlig gjorde. Da jeg kom hjem bestemte jeg meg for å prøve å fjerne en gjenstridig kulepennflekk fra spisebordet med nan- osvampen, på tross av at jeg ikke visste hva den var laget av og at rengjøringsprodukter ofte inneholder skumle kjemikalier. Flekken forsvant ikke, ei heller min skepsis til produktet. Det at de kaller den en nanosvamp henspeiler sannsynligvis på at det er noen bittesmå nanostrukturer i svampen. Slike små strukturer er ofte enda giftigere for kroppen enn andre materialer, da de på grunn av størrelsen kan snike seg usett gjennom mange av kroppens barrierer. Jeg vil derfor fraråde å kjøpe svampen, helt til Enklere Liv kan gå god for hva den består av. Uansett går man ikke glipp av så mye. På tross av det tøffe navnet var det ikke en særlig effektiv svamp. 45 Lett kreftbehandling med tung stråling Med Norges nye milliardsatsing på protonterapi bygger vi en bro som er dobbelt så bred, kun for å kompensere for at den også blir halvparten så lang. KREFTBEHANDLING Av Espen Rusten I Norge øker gjennomsnittsalderen til befolkningen. Med dette kommer en tre prosents økning av kreftdiagnoser årlig. For en billig penge må legene sørge for at pasientene ikke bare overlever, men også får et godt liv etter behandlingen. Når sykehusenes budsjetter samtidig settes under et akseptabelt nivå blir løsningen ekstra bevilgninger så snart situasjonen blir kritisk nok. Dette er et problem for ressurskrevende og høyteknologiske behandlingsformer som strålingsterapi, der maskiner blir utdaterte fort og dyre investeringer må gjøres der vi trenger dem mest. Det kan være fristende å spare, men som oftest blir det kostbart å utsette ting vi allikevel må gjøre. Spesielt om vi setter opp strategien for en hel nasjon. Hvor presist kan vi stråle? Strålebehandling er en delikat og sammensatt prosess der kreftsvulsten brennes bort med stråling. Vil vi behandle med stråling må vi først ta bilder av kroppens indre som vi kan sikte etter. Fra disse bildene beregner vi hvor mye skade som kan gjøres på svulsten uten å skade resten av kroppen for mye. Deretter henter vi en strålingskanon, en vi virkelig stoler på at treffer rett, og så bruker vi lasere til å plassere pasienten med millimeterpresisjon. Jo mer presis utrustningen er, jo mer kan vi fyre løs på svulsten uten frykt for å treffe feil, men økt presisjon hjelper lite om strålingen er for svak for å drepe cellene. Da trenger vi heller å lade opp med kraftigere stråling. En strålende løsning Dagens strålebehandling bruker hovedsakelig fotonstråling. Fotonstråling er en strålingstype som er ganske billig, men ikke så presis. En relativt stor del av stålingen treffer andre deler av kroppen, og denne ekstra strålingsbelastnin- ULIKE TYPER STRÅLETERAPI gen har bieffekter. For eldre pasienter vil ikke dette ha mye å si for livskvaliteten, men for barn har man lenge søkt etter mer treffsikre behandlingsformer som proton- eller karbonterapi som er mer skånsomme og dermed kan gi barna bedre liv i alle årene de har igjen. Protonterapi er billigst, men en ulempe med proton- og fotonstråler er at de gir begrensede skader til kreftcellene, som ofte får tid til å reparere seg og fortsette å vokse om ikke flere stråler treffer samtidig. På den andre siden er karbonkjerner mye tyngre, og den massive skaden som oppstår når de stopper er hinsides reparasjon. Karbonterapi kan dermed behandle svulster som hverken protoner eller fotoner biter på, samtidig som presisjonen deres begrenser skadevirkningen av behandlingen på samme måte som protonene. • All stråling stopper kreftcellenes videre deling siden kreftcellenes DNA skades, men hvor i kroppen strålingsdosen har størst effekt varierer med type stråling. • Fotonstråling gir størst effekt litt under huden der strålen treffer. Effekten svekkes når strålen går ig jennom kroppen, men strålen gir fremdeles effekt når den til slutt kommer ut på den andre siden av kroppen. • Protonståling har liten effekt der den først treffer kroppen, og har isteden stor effekt ved ett visst dyp. Strålen stopper også ved dette punktet og skader ikke deler av kroppen bak dette. • Karbonstråling stopper som protonstråling ved en viss dybde, men har over dobbelt så stor effekt på kreftsvulster som foton- og protonstråling. pasiteten til fire sentere er langt over antallet krefttilfeller hos barn, så anleggene kommer hovedsakelig til å behandle voksne. Dessverre tar det lang tid før man ser endringer i lang tidseffekter og fordelene for voksne er fremdeles usikre. Fire milliarder brukes dermed på en oppgradering av maskiner vi fremdeles ikke kjenner behovet for og som har begrensede forskningsmuligheter. Tiden vil vise om karbonkjerner blir viktige innen stråleterapi, og om protoner kommer til å erstatte fotoner. Uansett er ikke stråleterapi en behandlingsform som kommer å forsvinne de kommende årene, den kommer snarere å øke. Jeg oppfordrer derfor Helse- og omsorgsdepartementet å revurdere vedtaket om fire protonanlegg og gi et klart signal om hvor mye resurser vi forventer å bruke de kommende årene. Legg pengene på et felles karbon- og protonanlegg, og utvid heller kapasiteten i takt med framveksten av fagmiljø og nye behandlingsteknikker. Da blir ikke bare behandlingen tilpasset pasienten, men også behandlingstilbudet tilpasset landet. Fire milliarder kroner brukes på en oppgradering av maskiner vi fremdeles ikke kjenner behovet for. Man hopper lengst med fart I Norge vil vi ha en mer effektiv behandling av kreft, men hva skal vi velge? Isteden for å bygge et stort framtidsrettet anlegg for kombinert proton- og karbonterapi, valgte Helse- og omsorgsdepartementet å bygge fire protonanlegg i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Ka- I Norge vil vi ha en mer effektiv behandling av kreft, men hva skal vi velge? 46 MELD DEG INN I TEKNA OG BLI NSIKT MELD DEG INN PÅ TEKNA.NO/FUTURE AFF DEG IN R UTDANNINGEN DIN. SK FO AR SV AN LIG ET LH HE ET AT DU TAR R DEG ET MASTERSTUDIUM KREVER LEREDE NÅ. FÅ ET SOLID FAGLIG NETTVERK UNDER STUDIENE. LÆ DE ELIG GO ELLE FOR DEG AL SE. BENYTT DEG AV VIRK ES I BRANSJER SOM ER AKTU ER INT ER KK VE M SO . SKRIV JOBBSØKNADER I GJENSIDIGE. SOM MEDLEM I TEKNA FÅR DU ALT Å SETTE OPP EN GOD CV GRATIS FORSIKRING MEDLEMSFORDELER, SLIK SOM TAND BLIR MASTER OF THE FUTURE. I VIDESTE FORS DETTE OG MER, SLIK AT DU Tekna er foreningen for deg som har eller planlegger en mastergrad innen teknisk-naturvitenskapelige fag TEKN0046_annonse_255x358.indd 1 47 03.08.13 14:07 BAKSIDEKRONIKKEN Intensjonenes uutholdelige letthet Det var en tid hvor alle var Charlie. Jeg tror det har gått over. SOSIALE MEDIER Av Christina Sunneklep Da vi ble Charlie. Det er knappe fire uker siden det grusomme terrorangrepet mot det franske satiremagasinet Charlie Hebdo sendte sjokkbølger gjennom verden. Plutselig ble vi alle, russere som spanjoler, politiske aktivister som pasifister, forenet i troen om at vi alle var Charlie. På mange måter kan vi hevde at angrepet mot Charlie Hebdo resulterte i en internasjonal konsensus, en slags verdensomfattende påminnelse, om at ytringsfrihet er en av de viktigste grunnsteinene i ethvert demokrati. I et vinterkaldt Norge, som nettopp hadde våknet opp etter grunnlovsjubileum og frihetsfeiring, slo betydningen av en slik diskurs over oss som en altoppslukende bølge. Selvsagt er ytringsfrihet noe av det viktigste vi har! Alle hadde vi noe å mene om ytringsfrihetens verdi, og det virket som om vi alle identifiserte oss tydelig med «denne Charlie». Diskursen var, i likhet med de fleste internasjonale spørsmål, sterkt representert i sosiale medier. Alle – kanskje bortsett fra Jonas Gahr Støre, da – tvitret gladelig at de var Charlie, og overraskende mange mennesker parafraserte gode og enkelte dårlige Voltaire-oversettelser fra ytringsfrihetens tidlige dager. «Jeg er uenig i hva du sier», hevdet Ola Nordmann solidarisk på Twitter og hevet knyttneven mot himmelen, «men jeg vil til døden forsvare din rett til å si det!» For eksempel. Det er fine ord, store ord. Det er ord ropt med de beste intensjoner men det er kanskje litt vanskelig å inkorporere i hverdagslivet? Eller? Our Girls-kampanjen. I Nigeria ble i underkant av tre hundre jenter kidnappet av den militante gruppen Boko Haram. Løsningen? En feiende flott internettkampanje. Denne kampanjen, frontet av presidentfrue Michelle Obama og et omfattende knippe kjendiser, oppfordret verden til å benytte seg av emneknaggen #BringBackOurGirls for å belyse de brutale kidnappingene. Emneknaggen ble hyppig brukt, og resultatet? Ikke én eneste pike ble frigitt, men vi fikk et samfunn duvende på en myk bølge av kronisk god samvittighet. Nå hadde vi retweetet, vi hadde gjort vår borgerplikt, og da var vel alt greit? Sannheten er at en endring ikke nødvendigvis finner sted selv om vi tenker at den burde gjøre det. Det er fint med gode hensikter, for all del, men det er enda bedre med faktisk handling. Selv opplevde jeg en slags vekkelse vedrørende forskjellen mellom intensjon og handling for første gang i 2006. Den tidligere presidentkandidaten Al Gore frontet den urovekkende dokumentarfilmen An Inconvenient Truth om menneskeskapte miljøkatastrofer og klimatrusler. Min aller første, lettere sjokkerte tanke var at «nå – nå – skal jeg bli en aktiv natur verner !» Det er jo fint. Det var en nobel tanke. Problemet startet allerede påfølgende morgen: jeg var himla trøtt, og jeg tvang min mor til å kjøre meg de få kilometerne det var til skolen. En helt unødvendig biltur. Et helt unødvendig utslipp av miljøfiendtlige gasser. Naturverneren i meg var dessverre for lat til å bruke apostlenes hester før klokken åtte om morgenen. Noen år senere ble jeg isbjørnfadder da, men det var liksom det. Nå hadde vi retweetet, vi hadde gjort vår borgerplikt. Sannheten er at en endring ikke nødvendigvis finner sted selv om vi tenker at den burde gjøre det. Gode intensjoner En slik sak kan umiddelbart minne om tendensene fra fjorårets store aksjon på sosiale medier, nemlig den omstridte Bring Back Ytringsfrihet under press Det nye året har gitt oss en internasjonal diskurs fokusert på verdien av ytringsfrihet. Her i nord er vi alle Charlie, og vi vil mer enn gjerne dø for din rett til å hevde hva du vil. Sier vi da. Og helst med mindre enn 140 tegn på Twitter. Samtidig går ytringsfriheten stadig på en kraftig smell, som nå nylig. Det amerikanske fenomenet Fifty Shades of Grey, som i beste fall beskrives som grov husmorporno, var premiereklart for norske kinoer. I filmen får vi den tvilsomme gleden av å følge en rik, dominerende mann trakassere, forfølge og gjennomføre samleier uten et egentlig samtykke med en ung kvinne som av uforståelige grunner finner ham særdeles tiltalende. Det er grunn til å stusse over slikt, og for kort tid siden gikk en ung, kvinnelig skribent ut for å oppfordre til boikott av nevnte film. Den romantiserer vold, hevder hun. Mange er uenige med henne. Veldig mange faktisk, og det er ikke lenger så mange som har lyst til å dø for hennes rett til å tale. De er uenige, de liker ikke det hun sier. Hun er ung, og hva vet vel egentlig hun? Så de glemmer Charlie og alle gode intensjoner om ytringsfrihetens idyll. Resultatet er en så skremmende og grov personhets at kvinnen velger å politianmelde flere av tilfellene. Charlie-idyllen er definitivt brutt. Intensjonene viste seg å være enklere enn en faktisk handling.

maskulinitet

Products

Support

maskulinitet

Add this document to collection(s)

Add this document to saved

Suggest us how to improve StudyLib