3 Leder - Atrium - Universitetet i Bergen
advertisement
Atrium Studentmagasinet for Humanistisk fakultet UiB nr. 3 2009 17. årgang Det humanistiske fakultet Sydnes plass 9 5007 bergen 55 58 20 79 atrium@uib.no http://atrium.uib.no Atrium Atrium kjem ut to gongar i semesteret. Bidragsytarar i dette nummeret: Magasinet vart gjeve ut med stønad frå Det humanistiske Fakultet og Kulturstyret. Desse står utan redaksjonelt ansvar. Solveig Frøyen, Ørjan Ingvaldsen. Trykk: Bodoni kultur kultur SAMFUNN 10 16 38 Det nye kule og det gamle teite Rapport fra årets Raptusfestival muligheter i periferien Ekspertene møtes på konferanse på Glesvær digital dialog Om ytringsfrihet i Twitter-alderen 3 - LEDER Redaksjon Redaktør Anders Ekelund aekelund@start.no Journalistansvarleg HANNE DALE hanne.dale@gmail.com Økonomiansvarleg BEATRICE M. REED bmugr@hotmail.com Fotoansvarleg ROBERTO OVALLE arquiwhat@gmail.com Layoutansvarleg mona maria løberg manamoria@gmail.com 4 - Studentlivet er mer enn lesesalEN 6 - kvarterets comeback / Det Akademiske Kvarter nærmer seg gjenåpning 8 - introduksjonen / Med Bergen Buddy på skøytetur 12 - sju uker i caen / UiB-studenter på språktur til Frankrike 21 - reterritorializing the walls / The history of grafitti 28 - Oppdager i egen by / Hvordan oppleve Bergen på nye måter 32 - teikneserie 34 - tragedien om kong ensom Journalister Roberto Ovalle, Anders Ekelund, Marit Solemdal, Åshild Thorsen, Mona Maria Løberg, Arild Edsberg, Halvor Ripegutu, Anders Kjellevoll, Torben Blindheim, Hanne Dale, Mari Oseland, Andreas Ullern. 41 - baskerlands evige kamp / Jackos liv som femakters skuespill / Selvstendighetskamp nord i Spania 44 - dum og dummere / Høstens satirer på DNS Fotografer Roberto Ovalle, Hanne Dale, Åshild Thorsen, Ellen Marie Fiære Risbruna, Mari Oseland, Arild Edsberg. Layout Mona Maria Løberg, Anders Ekelund, Hanne Dale. Illustrasjon Mona Maria Løberg, Åshild Thorsen. / Om Det humanistiske fakultet Photon er Atriums fotoseksjon som består av bidrag fra studenter ved Det humanistiske fakultet. Tema for photon HEIT Framside Roberto Ovalle Neste tema: FEST Send inn ditt bidrag til arquiwhat@gmail.com Leder Ord, ord, ord Tirsdag, september. HF-biblioteket, trykkende stemning, bøker og mennesker og SiB-kaffekopper overalt, gnikkelyder fra våte sko, tasting fra tastaturer, noen som mister en bok i gulvet, regnet som pisker mot vinduene. Fra bokhyllene lyser navnene opp, etterhvert som man beveger seg bortover. Modernitetens konsekvenser av sosiologen Anthony Giddens. The Kristeva Reader. Ibsens samlede verker. Tykke bind med sekundærlitteratur om Michel Foucault, lokalhistorie fra andre verdenskrig, dadaistiske skuespill. Franske opplysningsfilosofer, tysk høyromantisk poesi, russisk romanrealisme og ikke minst en egen hylle med polsk litteraturteori. Words, words, words, som Hamlet sa. Folk med bøker under armene, med bøker i sekken, bøker i hyllene, bøker på lesesalene og i seminarrommene, bøker på Studia og bøker på biblioteket. Vi er i år 2009, vi forsker på nanoteknologi, vi sender raketter ut i verdensrommet som om det skulle være den naturligste sak i verden, vi presser cd-samlinga inn på en bitte liten boks som vi putter i bukselomma, og vi finner alt vi behøver av informasjon på et usynlig nett som strekker seg over hele kloden og manifesterer seg på dataskjermene våre. Likevel er ordet, en eldgammel oppfinnelse, fortsatt like aktuelt. Ordet går aldri av moten. Ordene til Hamlet ble i 1987 til et skuespill, skrevet av den amerikanske forfatteren David Ives. «Words, words, words» handler om tre aper som holdes innesper- ret i et bur sammen med tre skrivemaskiner. Der er de satt til å produsere Hamlet. Skuespillet bygger på den såkalte «infinite monkey theory»: Om man setter en ape til å skrive på en skrivemaskin i evig tid, så vil denne apen før eller siden produsere Shakespeares samlede verker. Det vil riktignok ta sykt lang tid, men evigheten er som kjent sykt lang og vel så det, og før eller siden vil Hamlet være skrevet av apen, nøyaktig slik det klassiske skuespillet ble nedtegnet av William Shakespeare for drøye fire hundre år siden. Det er noe å tenke på mens man sitter der på lesesalen og knoter med en oppgaveinnlevering. 1500, 2000, 2500 ord eller kanskje en hel bachelor- eller masteroppgave. Om du hadde overlatt oppgaven til en ape, kunne du gått ned på Café Chaos og tatt deg en dobbel espresso mens du ventet på at apen skulle skrive ferdig. Du kunne tatt livet helt med ro, fra og med den tirsdagen i september, bare ventet på en sms fra apen som sa: «Nå er jeg ferdig!». Om den klarer Shakespeares samlede verker, godt over tretti skuespill skrevet på vanskelig gammelengelsk, med mytologiske referanser, alliterasjoner, metaforer og et komplekst rytmemønster, burde den være i stand til å ta seg av en masteroppgave ved UiB uten større problemer. Spørsmålet er bare hvor lang tid det tar. Og om du har tid til å vente så lenge. 3 HSU Studentlivet er mer enn lesesalen En liten introduksjon til Det humanistiske fakultet. Vaktmesterboligen. Hallvard Høyem, leder for Sosialhumanistene på HF, sitter i boligen som kan bli en HF-bar. Tekst: Anders Ekelund aekelund@start.no Foto: Hanne Dale 4 Det humanistiske fakultet er det største fakultetet ved UiB, med rundt 3300 studenter, 460 faste ansatte, 130 doktorgradsstipendiater og 450 uteksaminerte bachelor- og masterstudenter i året. Fakultetets fem institutter tilbyr til teatervitenskap til musikkterapi. Med et stort fakultet er det viktig å ta vare på studentenes interesser. Man kan lett føle seg maktesløs når man er innrullert i et slikt stort system, som man selv bare er en liten, totalt 31 fagprogrammer, i alt fra arabisk språk liten del av. Dette er en av grunnene til at fakultetene har etablert studentutvalg til å representere studentenes interesser. FAGUTVALG OG STUDENTUTVALG Haakon Skjønhaug, styremedlem ved Humanistisk Studentutvalg (HSU), sitter på kontoret og nipper til en kopp te mens han fisker frem et organisasjonskart fra en bunke papirer. – Universitetet er organisert i fire forskjellige nivåer. Øverst er universitetsnivået, deretter kommer fakultets-, institutt-, og fagnivå. Studentparlamentet representerer studentene på universitetsnivå, og så følger studentutvalget, altså oss, på fakultetsnivå, og videre instituttutvalgene og til slutt fagutvalgene. Vi i studentutvalget videreformidler saker til studentparlamentet, samtidig som vi samarbeider med institutt- og fagutvalgene under oss, forteller Skjønhaug. Den enkelte student forholder seg til sitt fags fagutvalg. Om man lurer på noe eller er misfornøyd med noe, kan man gå til fagutvalget som tar saken videre oppover i systemet. Det er viktig at studentene er klare over dette, slik at man kan ordne opp i forhold som ikke fungerer optimalt. Mange studenter tenker nok at det ikke er noe vits i å ta opp problemer, fordi de ikke har noe makt over forholdene, men dette er ikke tilfelle. – Det er ikke alle fagene som har fagutvalg som er oppe og går for øyeblikket, forklarer Skjønhaug. Imidlertid jobbes det med å rette på dette. Noen fag er større enn andre, og det er naturlig nok de små fagtilbudene med få studenter som tradisjonelt har hatt problemer med å få stablet et fungerende fagutvalg på beina. Skjønhaug anbefaler alle som er interessert i å delta i utformingen av faget sitt til å ta kontakt med HSU eller instituttutvalget og bli med i fagutvalget. HF-PUB I PENGEVANSKER Som Atrium skrev i forrige nummer, har HSU i vår og i sommer jobbet for å forberede en HF-pub i vaktmesterboligen på Sydneshaugen skole. Vaktmesterboligen er en tidligere mastergradslesesal, som nå står klar til å brukes som sosialt samlested for fakultetets over 3000 studenter. Imidlertid ble åpningsplanene utsatt etter at Eiendomsavdelingen var på befaring der i sommer. Brannsikkerheten må forbedres og rullestoltilgang må ordnes før HSU får tillatelse til å åpne stedet. Elise Dåvøy, leder for HSU, forteller at det må skaffes mer penger før de kan få gjort noe med disse hindrene, men at de jobber med saken. Det er også en mulighet for at kantina i HFbygget, som for øyeblikket ikke er i bruk, kan benyttes som lokale for HF-puben. Flere av de andre fakultetene ved UiB har sine egne, interne sosiale samleplasser, og som Studvest skrev tidligere i høst har Det juridiske fakultet nylig åpnet sitt tredje serveringssted hovedsakelig beregnet på juss-studenter. Ettersom Det humanistiske fakultet er UiBs største fakultet sier det seg selv at det burde finnes et minst like godt sosialt tilbud her. Skjønhaug forteller at det er svært viktig å ha et godt sosialt tilbud for å opprettholde et variert og godt studentmiljø. I en HF-pub med ølservering, musikk og uformell atmosfære vil det kunne bli lettere å bli kjent med sine medstudenter enn i store forelesningssaler og klamme seminarrom. – På sikt vil en HF-pub skape et bedre sosialt miljø, redusere frafall, styrke fakultetet og dermed også lønne seg økonomisk, tror Skjønhaug. KONTAKTER TIL ARBEIDSLIVET HSU har for øyeblikket tre undergrupper, Arbeidslivsutvalget, Sosialhumanistene og Revygruppen. Arbeidslivsutvalget, som ledes av Sigrun Stefnisdottir, arbeider med relevant arbeidslivskontakt. De jobber for øyeblikket med å få representanter fra alle fagene på Det humanistiske fakultet, slik at man kan få et kontaktnettverk for alle studieretningene ved fakultetet. – Det er viktig at studentene får innblikk i mulighetene etter studenttilværelsen. Siden mange studenter ved Det humanistiske fakultet ikke får like konkrete yrkesutdannelser som studenter ved for eksempel Det juridiske fakultet eller Lærerhøyskolen, er det viktig å informere om mulighetene etter endte studier, forteller Stefnisdottir. Hallvard Høyem er leder for Sosialhumanistene. Han har ansvaret for sosiale arrangementer for studenter ved Det humanistiske fakultet, og planer han foreløpig har klare inkluderer quiz-kvelder på Dr. Livingstone, maskeradeball og juleball. – På Dr. Livingstone får HF-studenter allerede gode avslag på mat og drikke (se Atrium nr. 2/2009 for mer informasjon om dette tilbudet), og om quizen blir en suksess vil den også bli et fast, ukentlig innslag, forteller Høyem. FADDEREVALUERING OG HF-REVY Den tredje og siste undergruppen til HSU er revygruppen. Malene Hassel Sørensen, som er ansvarlig for denne gruppen, forteller at de allerede har begynt planleggingen av revyen. Det endelige resultatet kommer til å vises frem i februar. Man håper at oppsetningen av revyen kan foregå på det da gjenåpnede Kvarteret. Sørensen forteller at de har fått tak i ganske mange interesserte studenter allerede, men understreker at de trenger enda flere og at alle som har lyst kan være med på å sette opp revyen, både på og bak scenen. I tillegg til disse tre gruppene er også Fadderstyret underlagt HSU. Fadderstyret begynner ikke planleggingen av neste høsts arrangementer igjen før til våren, men i løpet av høsten skal det bli foretatt evalueringer av høstens fadderuke for å se hva som var bra og hva som eventuelt kan gjøres bedre til neste år. – Fadderuka 2009 var den beste på mange år for Det humanistiske fakultet, forteller Elise Dåvøy. – Men vi satser på at den skal bli enda bedre neste år. HUMANISTISK STUDENTUTVALG (HSU) Humanistisk Studentutvalg jobber med studentvelferden på fakultetet. Består for tiden av åtte personer. Har blant annet det overordnede ansvaret for organiseringen av fadderuka. Jobber for øyeblikket med å etablere en HF-pub i vaktmesterboligen på Sydneshaugen skole. HVORDAN KOMME I KONTAKT MED HSU? Banke på kontoret deres i fjerde etasje på Sydneshaugen skole, rett ut av heisen og til venstre under branntrappa. Mail: hfsu@uib.no. Kontortelefon: 555 84 761. Bli venn med HSU på Facebook under navnet «HSU Humanistisk Studentutvalg». KILDER http://www.studvest.no/kultur.php?art_id=11101 www.uib.no 5 Aktuelt Kvarterets comeback 5. februar 2010, femten år etter den opprinnelige åpningen, skal Kvarteret igjen bli Bergensstudentenes stamsted. Tekst: Anders Ekelund aekelund@start.no Foto: Åshild S. F. Thorsen Vi går gjennom mørke rom, rom som lukter av oppussing, maling og kjeller. PR-ansvarlig Bendik Støren og internansvarlig Stian Dahle viser oss rundt i lokalene til Det Akademiske Kvarter. For undertegnede, som så vidt rakk å oppleve Kvarteret som ny student i Bergen før det stengte, er det litt vemodig å gå her. Det bringer tilbake minner. Vi går inn i Teglverket, gjennom garderobene, opp trappene fra hovedinngangen og gjennom ganger og saler. Man tar seg i å tenke tilbake på Helhus, Stå-Opp-Jazz, teaterforestillinger, debatter, konserter, seine kvelder og billige halvlitere. – Denne store salen, kalt «Tivoli Cinematografer», er et nytt rom som skal kunne brukes til forelesninger, filmvisninger og som dansegulv, forklarer Støren. Filmklubben er en av fem driftsorganisasjoner som samarbeider med Det Akademiske Kvarter, og de kommer til å arrangere filmvisninger her når bygget åpner igjen. De fire andre driftsorganisasjonene som samarbeider med Kvarteret er Studentteateret Immaturus, Studentersamfunnet i Bergen, Aktive Studenters Forening og Bergen Realistforening. Disse organisasjonene flytter etterhvert inn i Villaen i Fosswinkelsgate, som nylig ble gitt i gave til Kvarteret fra universitetsrektor Sigmund Grønmo. Nytt er også det store utearealet bak bygget. Her skal det bli en stor uteservering. – Den nye uteserveringen blir kolossal i forhold til den gamle, forklarer Dahle. ENDELIG GJENÅPNING Nærmer seg gjenåpning. Pr-ansvarlig Bendik Støren (til venstre) og internansvarlig Stian Dahle gleder seg til Det Akademiske Kvarter igjen kan åpne dørene sine for Bergens studenter. 6 Men nå er vemodet i ferd med å forsvinne. 5. februar åpner Det Akademiske Kvarter dørene igjen. Datoen er offisielt fastsatt, og Støren og Dahle gleder seg til Bergens studenter nok en gang kan innta bygget på hjørnet mellom Olav Kyrres Gate og Nygårdsgaten. Denne gangen kommer tilbudet til å bli ytterligere forsterket. Med nærmere 3500 kvadratmeter, over 2200 årlige arrangementer, 700 frivillige og mer enn 10 000 ukentlige besøkende satser Kvarteret ikke bare på å ta over der de slapp for to og et halvt år siden, men på å bli større enn noensinne. DET AKADEMISKE KVARTER Ligger i Olav Kyrresgate 49 og er studentenes tradisjonelle kulturarena i Bergen Åpnet 22. februar 1995 av Kronprins Haakon Magnus Midlertidig stengt for oppussing i april 2007 Åpner igjen 5. februar 2010 Vil da være på mellom 3200 og 3500 kvadratmeter, og ha plass til omtrent 1500 gjester ALLE STUDENTER MEDEIERE Dahle og Støren er ivrige på å informere om at alle studenter som har betalt semesteravgift til SIB er medeiere av Det Akademiske Kvarter. 20 kroner fra semesteravgiften går nemlig til Kvarteret. Hensikten er ifølge Støren å symbolisere at alle studenter tilhører Det Akademiske Kvarter. – Studentkulturhuset i Bergen AS, SKIBAS, er Kvarterets aksjeselskap. SKIBAS eies av UiB, av SiB, og av studentene selv. Alle studentene eier altså tilsammen en tredel av Kvarteret. Dette gir alle studenter rett til medbestemmelse på vår generalforsamling og mulighet til å bruke huset vårt gratis til studentaktiviteter, gjennom en brukerorganisasjon. Vi hadde 150 slike studentdrevne brukerorganisasjoner før vi stengte huset våren 2007. Disse er nå nesten halvert, til omtrent 80, men vi regner med at antallet vil stige igjen ved åpningen i februar, forteller Støren. Når vi snakker med potensielt nye medlemmer, sier vi gjerne at de burde bli med på å ta et aktivt eierskap i Kvarteret, ettersom de betaler en del av sin semesteravgift til oss, forteller Dahle. STOR REKRUTTERINGSPROSESS Når det gjelder rekrutteringen av frivillige, har målet fra Kvarterets side vært å få tak i så mange som mulig før åpningen, ikke bare etter at åpningen er et faktum. «Utbyggingen av Bergens studenthus er snart ferdig. Vil DU være med å åpne huset?», står det på Kvarterets hjemmeside. – Det er viktig at mange er med på arbeidet med å forberede gjenåpningen, slik at man ved åpningen i februar allerede har etablert et sosialt miljø man kan bygge videre på, forteller de to Kvarteret-representantene. – Vi trenger 400 frivillige til åpningen av Kvarteret, forklarer Støren videre. – Med alle driftsorganisasjonen blir det til sammen 700. Vi hadde i forrige semester 120 medlemmer, men så langt dette semesteret har vi hatt en betydelig rekruttering. Vi er på vei oppover. HEKTORS HYBEL I KONSERTFORMAT Vi er tilbake i Teglverket, og omvisningen er over. Kvarteret og Teglverket har ifølge Dahle vært et springbrett for en stor del av Bergens musikkmiljø, og ifølge Støren står vi nå i en etterlengtet konsertscene i Bergens musikkliv. Det er ikke mange konsertlokaler på denne størrelsen i Bergen, mindre enn de store arenaene og større enn småscenene. Dessuten er Kvarteret et naturlig sted for unge musikere å etablere seg. Dette er som en Hectors Hybel i konsertformat, avslutter Støren. Da er det bare å glede seg til Bergensstudentenes største kulturarena gjenoppstår i februar. To og et halvt år har gått siden dørene stengte, og mange studenter kjenner kun til Kvarteret gjennom det andre har fortalt. Nå er imidlertid de gamle fortellingene i ferd med å bli virkelighet igjen. JOBBE FOR KVARTERET? Sjekk kvarteret.no under linken «Være med?» «Det Akademiske Kvarter» på Facebook Telefon: 55 58 99 10 Mail: ny@kvarteret.no Stikk innom NG2 for en prat KVARTERETS FEM SAMARBEIDSORGANISASJONER Bergen Filmklubb Studentersamfunnet i Bergen Studentteateret Immaturus Bergen Realistforening (BR) Aktive Studenters Forening (ASF) 7 Buddy Introduksjonen Utvekslingsstudenter introduseres for norsk kultur, og Bergensstudenten finner tilbake til den norske folkesjelen gjennom Buddy Bergen. Tekst og foto: Åshild S.F. Thorsen aashild.thorsen@gmail.com Nybegynner. Maho Kuramoto prøver skøyter for første gang. BUDDY BERGEN Buddy Bergen arrangeres høsten 2009 for fjerde gang Er ment som et tilbud til nyankomne internasjonale studenter Setter sammen internasjonale og norske studenter i par Programmet varer i seks uker og har én aktivitet hver uke Tilbudet er gratis For mer informasjon og påmelding, besøk www.buddybergen.com 8 – Alle liker jo å se innvandrere som ramler på ski, sier Norge Rundt-programlederen i Bård Tufte Johansens skikkelse i Ut i vår hage. Liknende argumenter dukket opp i redaksjonen da Atrium fikk invitasjon til Buddy Bergens skøytedag. Med et sterkt ønske om å fange den store dagen på film, satte undertegnede seg på bussen til Bergenshallen med Bambi i tankene og fotografiapparatet parat. NORSKIFISERING? – Vi har prøvd å lage et variert program, med noe som passer for alle, sier Denise Flatmark som er leder for Buddy Bergen. Buddy Bergen arrangeres denne høsten for fjerde gang i Bergen, i regi av Studentenes Røde kors. I følge nettsidene til Buddy Bergen, er programmet rettet mot nyankomne internasjonale studenter i Bergen. Programmet setter sammen internasjonale og norske studenter i par, hvor den norske studenten fungerer som fadder for en utvekslingsstudent. Samtidig arrangerer Buddy Bergen flere aktiviteter som parene kan delta på. – Selve programmet varer i seks uker, og vi har da ett arrangement i uken. Det er et poeng at disse arrangementene skal være gratis eller svært billige. Den første Trynevakt. Gudrun Tokle Grene og Linn Beate Sleire fra Bergen Buddy passer på. uken hadde Buddy Bergen en gratis festival på Verftet, og vi har hatt quizkveld, filmkveld hvor vi viste Buddy, fjelltur, folkedanskurs, og nå skal vi snart ha avslutningsfest, forklarer PR-ansvarlig Gudrun Tokle Grene. Skøytedag, folkedans og fjelltur. Aner vi en dårlig skjult sniknorskifisering? – Nå er jeg faktisk kanadisk da, ler Flatmark, som har vært ansvarlig for høstens Buddy-arrangementer. Selv synes jeg fjelltur er veldig kjekt, men jeg tror ikke mange utenlandsstudenter selv tar initiativ til det. Men ja, det å gå tur er nok et veldig norsk fenomen. Vi hadde også lyst til å ha et dansekurs, men jeg synes ikke man kan sende nye studenter på salsakurs når de kommer til Norge. Så da ble det kurs i folkedans, med live hardingfelespill! – Vi har prøvd å sette sammen et program med litt annerledes aktiviteter. Samtidig tror jeg det er lettere å være med når man er en større gruppe som deltar. Det blir mindre skummelt, og man blir kjent med mange mennesker, både internasjonale og andre norske studenter. Antall deltakende vitner om at Flatmark har lykkes; denne høsten er det 246 Buddypar, og alle arrangementene har hatt et solid oppmøte. FØDT MED SKØYTENE PÅ I Bergenshallen denne søndagen er det in- Samlende. Buddyer på isen. nom 70 studenter, og det viser seg å være vanskelig å skille ut våre nye venner fra de som skal være født med vinterutstyret på. Flere av de norsktalende skøyteløperne kan fortelle at de faktisk ikke har skøytet siden barndommen. – Du skulle vært her for noen timer siden, nå har de fleste fått øvd seg litt, hvisker PR-ansvarlig. Buddyparet Marthe Koch Sæbø og Maho Kuramoto er blant dem som alt har fått testet isen i noen timer. Maho er på sitt første semester i Norge, og har verken prøvd skøyter før, eller fått inngående kunnskap om norske sportsprestasjoner. – Men dette er kjekt da, smiler hun. Marthe derimot har både skøytet og vært Buddy tidligere. – Jeg er med på Buddyprogrammet for å gi utenlandsstudenter et positivt bilde av Norge. Å få komme litt bort fra Fantoft og også møte nordmenn synes jeg er viktig. Selv synes jeg det er trivelig å bli kjent med folk fra rundt forbi i verden, og gjerne spesielt fra land utenfor Europa. De to jentene har også tenkt seg på fjelltur og folkedans. Marthe foreslår at folkedans kanskje blir litt mer spennende nå enn da man måtte gjennom det på ungdomsskolen. utenlandsstudenten på favorittkafeer og på grønnsaksinnkjøp, og vise dem sånne småting som tar lang tid å oppdage. For eksempel hvilken kafé som har best gulrotkake og hvor det er billigst øl. Mange av studentene som kommer har bare et halvt år på å oppdage disse tingene. – Buddy Bergen kan hjelpe til å løse opp, og gjøre det lettere for studentene å møtes i en likeverdig relasjon – hvor norske og utenlandske studenter kan lære av hverandre. Jo da, noe av filosofien og arrangementene minner unektelig litt om norsk skoles aktivitetsprogram. Men det er kanskje ikke så enestående norsk allikevel? Ved siden av meg sitter en spansk jente og hviler beina. Hun kan fortelle at hun har gått flere ganger på skøyter før. Du verden. En spanjol på skøyter! Hva er det som er typisk norsk da? – Vel, i Spania tror mange at alt er veldig presist i Norge. Men etter at jeg flyttet hit skjønner jeg at det ikke stemmer. Bussene deres er jo like trege som hjemme. DEN BESTE KAKEN Som Buddy kan man også gjøre flere aktiviteter, fremhever Tokle Grene. – Jeg ville vist dem «mitt» Bergen. Man kan ta med Kilder - www.buddybergen.com 9 Raptusfestivalen Det nye kule og det gamle teite Årets Raptusfestival 11.-13. september er over for 14. gang. Hva var å hente der i år? Tekst: Arild Edsberg areds@broadpark.no I tegneserieavdelinga på Bergen Folkebibliotek står en egen hylle adskilt fra de vanlige kassene. Her bor et utvalg av den mye omtalte «nye bølgen» innen mediet som i løpet av de siste ti-tjuetredve åra har gitt tegneseriemakere som Joe Sacco og Chris Ware en etter hvert nokså etablert plass i vanlig «kulturpresse». Disse mer seriøse, nyskapende og ambisiøse seriene har etter alt å dømme kommet for å bli, og desto merkeligere blir det da også at plakaten til Raptus '09 (Bergen internasjonale tegneseriefestival) på veggen like ved er så godt som blottet for slike nybølgenavn. Er Raptus out of touch i år, eller er det vi som har sett oss blinde på de nye, hippe greiene? RAPTUSFESTIVALEN Avholdes årlig en helg i september/oktober Har holdt på siden 1996 Hatt rundt 2-3000 besøkende de siste årene Tidligere gjester inkluderer Don Rosa, Chris Ware og Will Eisner «NY-BØLGE»-TEGNESERIER Også kjent som alternative, uavhengige eller kunst-tegneserier Er ofte sett på som motpart til store, kommersielle serier Stammer fra motkulturbevegelser på 60- og 70-tallet Skjøt fart fra 80-tallet og utover Kjente eksempler: Ghost World (Daniel Clowes) og Fun Home (Alison Bechdel) 10 NERDEFESTIVAL? At Rorshach fra vinterens Watchmenfilmatisering er det første levende som møter oss inne på festivalen er mer bare artig enn urovekkende i dette henseende. At hele åpningsshowet går ut på å la gjestene tegne improviserte vitser direkte på overhead er imidlertid bare morsomt den første halvtimen. Og når samtalene med Marvel- og DC-tegnerne Cary Nord og Mike Collins hovedsakelig bare handler om jobbene deres for disse store forlagene, begynner vi å merke fraværet av en ekstra, spesiell interesse. En gryende mistanke forsterkes av å være nærmest alene på Jippi Forlags presentasjon av årets nye og kommende utgivelser. Redaktør Erik Falk er et fast innslag på festivalen og representerer den norske nye tegneseriebølgen, med tegnerne Jason og Tor Ærlig som flaggskip. – Hehe, nei altså, det er ikke så mye her vi er interessert i, svarer Falk på spørsmål om hvordan han liker festivalprogrammet i år. – Det meste ligger nok i en litt annen retning. – Hva vil du si skiller Jippi fra de større, kommersielle forlagene? – Vi fokuserer vel mer på personlige, gjerne kunstneriske uttrykk, gjerne om ting som handler om oss selv. Prøver å unngå sjangerserier til fordel for mer kvalitetsserier. OPIUM Hva er så egentlig tegneseriemessig kvalitet? Hvor høyt på strå bør Jippi få sitte? Tilbake på biblioteket er heldigvis den nederse kassa i avdelinga stappfull av sekundærlitteratur. Tilsynelatende forteller alle den samme historien: Tegneserien begynte først og fremst enten som gags i punchline-stripeformat eller som barnslige actioneventyr i forskjelllige settinger og kostymer. Når så innovatører som Art Spiegelman og Frank Miller i 1986 kickstarta nybølgen med henholdsvis Maus og The Dark Knight Returns, stengte gamle fordommer lenge veien for disse og etterkommerenes rettmessige anerkjennelse. I This Book Contains Graphic Language: Comics as Literature (2007) hevder Rocco Versaci at fordommene fremdeles henger ved. Tegneserier forbindes med virkelighetsflukt på samme måte som såpeserier og narkotika, de er til å gjemme seg bort i og vekk fra det egentlige livets ansvar og slit. Ubegrenset tilgang til spesialeffekter, engasjerende visuell fortellerstil og et hendig og billig format gir også mediet helt spesielle evner til slik bedøvelse, og sammenlikningen med World of Warcraft ligger ofte nær. NYE VERDENER Et av Versacis poeng er imidlertid at en ekstra evne til virkelighetsflukt kan være noe bra. En konstruert virke- På biblioteket. Bergen offentlige bibliotek byr på store mengder tegneserier og tegneserierelatert litteratur. lighet kan fungere som en tolkning av den egentlige, en fremstilling som nødvendigvis vektlegger enkelte ting fremfor andre og syr sammen egne, unike sammenhenger og betydninger. Som han skriver, «escape into these diverse worlds might mean, paradoxically, that we encounter meanings that are often lost in the chaotic din of our lives.» Og tegneseriens unike blanding av visuell og tekstlig formidling, dens enestående, «grafiske» språk, dekker altså bordet for en helt unik slik type oppdagelse. Et godt eksempel på dette er Jeffrey Browns nyeste memoar, Funny Misshapen Body (2009). Boka er en samling lett pinlige, lavmælte småhistorier som sammen danner en slags anekdoteaktig selvbiografi, framstilt med veldig enkle, barnslige og tilsynelatende klønete pennetegninger. Resultatet blir et helt spesielt, selvstendig og overraskende interessant univers. Og som Brown selv innrømmer i epilogen, «I guess I'm not trying to tell a story as much as find out something about what life means.» CONAN VS. CORRIGAN Spørsmålet blir bare om X-Men og Svampebob har det i seg på samme måte. Vi kunne ha parret litt postmodernisme med nerdehevnsprosjektet og spurt akkurat hva eller hvem som vel bestemmer at Conans blodige voldsverden er noe mindre interessant (i forhold til hvilken «virkelighet»?) enn Jimmys angsthelvete i Chris Wares Jimmy Corrigan (2000). Vi kunne også lest Cornflakespakka som kulturkritikk. Godt mulig hadde begge deler vært givende, men i så fall må noen gå først og bryte ned en del fordommer (vi gidder ikke). Raptus '09 kunne tatt en slik rolle, den mindre spennende navnelista på plakaten utfordret og inviterte sågar til det. Vårt inntrykk var imidlertid mer av innadvendthet og fetisjisme enn av vilje til å utfordre og inkludere. Internett avslører da også at «kulturpressa» har vært spesielt stille i ettertid. Enden på visa blir slik et kjedelig «som før», at vi egentlig like godt kunne holdt oss i ro blant de kule, trygge tegneseriene på biblioteket. KILDER Wolk, Douglas: Reading Comics, And What They Mean, Da Capo Press, 2007 Versaci, Rocco: This book Contains Graphic Language, Comics as Literature, Continuum, 2007 Brown, Jeffrey: Funny Misshapen Body, A Memoir, Touchstone, 2009 11 Reise Sju uker i Caen Som norsk student i Caen som ligger i Basse-Normandie i Frankrike, møter man på mange ulike utfordringer. 15 franskstudenter ved Universitetet i Bergen skal være i denne byen i sju uker. Caen. Caen er hovedstad i departementet Calvados i Nord-Frankrike og har i overkant av 100 000 innbyggere. I høst har 15 studenter fra UiB tilbrakt seks uker i den idylliske byen. Tekst: Marit Solemdal marit_solemdal@hotmail.com Foto: Solveig Frøyen avis, eller har avslørende konversasjoner med folk man strengt tatt burde holdt seg unna, men det kunne jo også skjedd i Norge. BRÅ OVERGANG Før vi kom hit hadde vi litt blandede forventninger. 15 norske studenter på tur. Hvor stor er sannsynligheten for at vi kommer til å lære så mye mer fransk? Vi kommer jo til å henge sammen hele tiden uansett. På forhånd fikk vi høre mye om at franske studenter var vanskelige å komme i kontakt med, og hvem har egentlig tålmodighet til å høre på en nordmann bruke fem minutter på å stotre seg fram til et poeng? Svaret på det vil være flere enn man tror. Folk i denne byen er atskillig mer vennlige enn vi hadde forestilt oss på forhånd. Riktignok kan det ende med at man bruker fem euro på en 12 I Bergen har man kanskje en eller maks to forelesninger om dagen. Det ble derfor en brå overgang å komme til Caen, hvor vi begynner klokka 0900 og slutter 1630. Dessuten mangler vi den fantastiske HFkantina med nytraktet kaffe til enhver tid, og ikke finnes det en spesielt bra erstatning heller. Det var vel egentlig det første undertegnede begynte å savne når hun kom til dette stedet. Det finnes riktignok en kaffeautomat, men disse drikkene kan vel knapt gå under kategorien kaffe. For undertegnende er det uvisst hvordan en fransk student overlever studiehverdagen. De første dagene uten vannkoker og tilhørende ikke spesielt god pulverkaffe, var det man kan kalle noen ganske slitsomme dager. Deretter fikk man sin etterlengtede kaffe, og ting gikk meget lettere. I hvert fall det som dreier seg om å stå opp om morgenen, og føle at konsentrasjonsevnen er på topp til studiedagens sluttpunkt. Det er nemlig ikke alltid like lett å være våken og opplagt nok til å se på analyser av presidentvalget i Frankrike i 2007. KLASSEROM OG LÆRERE Til tross for mangel av tilgang på kaffe; vi har jammen meg godt av å være på dette stedet. Stedet hvor man ikke bruker terminologi som forelesningssaler og professorer, men klasserom og lærere. Det er rart, men man føler av og til at man går på videregående igjen her nede i Frankrike. Vi lager lapper med navnet vårt på, slik at den som underviser skal vite navnet vårt. Læreren er bekymret når en student begynner å føle seg syk. Dessuten må man holde foredrag foran «klassen». Det siste kan kanskje sies å være det skumleste, men kanskje også det mest lærerike. EKSKURSJONER Sist gang undertegnede var på en ekskursjon, var vel en gang på 90-tallet. Da var målet å finne ut hvordan en ku så ut, for deretter å drikke produktet som kua produserer – sjokolademelk. Nå står ordet ekskursjon på timeplanen igjen, men denne gangen dreier det seg ikke om konsumering av sjokolademelk. Vi har allerede vært på flere ekskursjoner. Blant annet har vi sett et teppe på nesten 70 meter fra det 11. århundre (fra tiden etter slaget ved Hastings i 1066) – Bayeuxteppet. Vi har også vært på tidevannsøya Mont Saint-Michel. På denne øya, som forøvrig er omringet av kvikksand, er det ekstremt stor forskjell på flo og fjære. Man bør jo også nevne det som kanskje er det mest spektakulære – nemlig det gigantiske klosteret som selv ikke undertegnende kunne unngå å legge merke til (og la seg imponere av i tillegg). Det var noen voldsomme greier, som så smått begynte å ta form i år 708. Etter det har det bare ballet på seg, og klosteret bærer preg av at det har blitt bygget over flere århundrer. Til eksempel er den bygget i både gotisk og romansk stil. SJARMERENDE Også selve byen Caen har en del å by på. Sentrumskjernen er ikke så stor, men til gjengjeld nokså sjarmerende, og man kan jo spise crêpe og is for den som liker sånt, og det er flere hyggelige restauranter i sentrumskjernen. Dessuten er det billig og grei mat i kantinene på universitetsområdet, så i dette landet blir det gjerne litt større lunsjer enn man er vant til hjemme i Norge. De fleste av oss har vel egentlig begynt å spise middag i stedet for lunsj. Det er nemlig ikke åpent på studentkafeene i det tidsrommet nordmenn flest spiser middag. Vi slutter på skolen klokken halv fem, men på denne tiden holder kafeene stengt, og ikke er det lagt opp til å lage mat på studentboligene heller, hvor man deler to kokeplater med minst 30 andre, dessuten er det bare halvparten av oss som har vært så heldige å få kjøleskap på rommet. Når det gjelder å trene på treningssenteret ved studentboligene er saken derimot hakket verre. For å trene her må man nemlig til legen for å få erklæring på at man er frisk nok til å trene. Med hodetelefonene på. Norske studenter lærer fransk - i Frankrike. Farlig farvann. Mont Saint-Michel, en tidevannsøy omringet av kvikksand. CHEESEBURGERE OG VEKTERE Internett er et problem i dette landet. Man har nemlig ikke tilgang til trådløst internett på studentboligene. Man har riktignok et datarom med seks stasjonære datamaskiner, men sjansen er stor for at de er opptatt. For Facebook-avhengige fører dette derfor med seg at man må dra med seg den bærbare datamaskinen på henholdsvis skolen eller på McDonald's. Når man benytter seg av det sistnevnte, som man må ty til i helgene og etter skolen, fører det igjen til at man må bestille en masseprodusert cheeseburger med ekstra ost og dressing. Man må jo bare benytte seg av muligheten til å spise på et slikt sted når man først er i utlandet. En annen sak som undertegnede så på som noe negativt, er at man ikke kan koble datamaskinen til en strømkilde. Dersom du gjør det, kan du risikere å få en vekter etter deg. LANG ELLER KORT TID? Sju uker – lang eller kort tid? Det kommer an på dagsformen. Det er lang tid når man er sulten og har gledet seg til innbakt pizza, for så å finne ut at det er et rått egg inni den. Det er lang tid når man skal vaske klær – tre vaskemaskiner på sikkert 1000 personer er vel det man kan kalle sparsomt. Det er lang tid når man er sliten, men enda ikke er ferdig med dagen. Det er derimot kort tid hvis man planlegger tur til Paris, som bare er to timer med tog unna. Det er kort tid når man føler at man får til å snakke fransk, og merker at man faktisk har oppnådd framgang. Det er kort tid når man nyter det fine været, som ikke finnes i Bergen på denne tiden av året. Det er kort tid når man drikker vin sammen med sine medstudenter. Det er kort tid når man finner ut at det ikke er så lang tid til eksamen. 13 photon Borghild Strand photon Roberto Ovalle Periferikonferansen «Det som er sentrum for nokon, kan vere periferi for andre. Medan Sotra er periferi for Bergen, er Bergen periferi for Oslo, som igjen er periferi for Berlin.» Dette er mantraet til konferansen som ser periferien som et rom for nyskaping. Muligheter i perif ferien Tekst: Mona Maria Løberg manamoria@gmail.com Foto: Ellen Marie Fiære Risbruna «Jeg skal til Golta i morra!» «Åh, hvor er det?» lurer Ingrid på. Jeg forklarer at det visstnok er i Sund kommune. Ut fra nettsidene til Periferifestivalen er det bare fem minutter unna Glesvær. Ingen av oss skjønner så mye mer, utenom at vi skjønner at dette må være i periferien. Og det er jo et godt tegn. Jeg vokste opp 16 kilometer unna et sentrum i en kommune hvor det bor 3 248 mennesker og der var det fint og godt å bo. Ingrid bodde forsåvidt 15 kilometer unna og ho var nesten som en nabo for meg. Idag bor jeg i Bergen og Ellen bor en kilometer unna meg, og jeg regner absolutt ikke henne som nabo. I periferien er man vant til at nærmeste butikk er 5 km unna, mens i sentrum er 5 km et hav av avstand. Noen syns jeg bor langt unna når jeg, i følge gulesider.no, bare bor 2,6 km unna den Blå Steinen. Dette med sentrum og periferi er relativt. Periferifestivalen er en musikkfestival (Big Bang, The September When, Katzenjammer ++) med egen festivalkunstner, Gro Petersen, og festivaldikter, Frode Grytten. Periferikonferansen er knyttet til denne festivalen i Sund kommune på Sotra. Og jeg og Ellen heiv oss med. Den varte i 2 dager, 27. og 28. august. Konferansen hadde med et bredt spekter av talere med titler som blant annet kunsthistoriker, kunstner, kulturviter, ingeniør og forsker. Nettverket av disse aktørene skulle se på nyskapning i handlingsrommet sentrum-periferi. Nettsidene til konferansen spør «Kva nytte har sentrum av periferien og periferien av sentrum? Og korleis gjer dette begge til betre stader å leva? Er potensialet i møtet mellom periferi og sentrum nytta godt nok? Ko- rleis kan sentrum fornya seg ved å sjå på seg sjølv som ein periferi?» Konferansen koster 500 kr torsdag og 350 kr fredag, men er gratis for studenter. STEDSUTVIKLING Inne i naustet, hvor foredragene ble holdt, var Siri Skjold Lexau, førsteamanuensis i kunsthistorie ved UiB, den første med innlegg. Hun snakket om hvordan vi skal bygge bygningene, og stiller spørsmål ved hvordan vi vil utvikle stedene. Det er viktig å tenke nytt, spesielt i krisetider, mener Lexau. Det nyskapende bør fokusere i miljøvennlig retning, sammen med det estetiske. Man bør gjenbruke materialer, og bruke bestandige materialer og tenke på design. Dette er «building smart». I perioden 1905-1915 ble det bygd store kraftverk, store vakre bygg som skapte arbeidsplasser og ga identitet til stedet. Dette burde være mulig også i vår tid! oppfordrer ho. Har små steder i periferien mistet sin identitet? Har Førde blitt et veikryss? Hva er det viktige for oss? Fremkommeligheten? Hva med andre verdier? Ofte kommer økonomiske hensyn først, altså å bygge størst mulig for minst mulig penger. Men hva med estetiske hensyn? Og hva med miljøet? Vi må passe oss for å neglisjere disse hensynene, for gjør vi det risikerer vi å ruinere landskapene. For å unngå en slik ruinering må det skje en bevisstgjøring av kreativitet og nyskaping rundt stedsutvikling. Skal vi sanere gamle bygninger eller bygge nytt? «Hvordan skal det bygges og hvordan skal det se ut?», avslutter Lexau. 17 MILJØVENNLIGE HUS Da Torgeir Skorgen var i Tyskland for å studere tysk kom han i kontakt med en gruppe ingeniører som jobbet med utviklingen av Øko-Solhus, som er et 2. generasjons passivhus. Et passivhus er et hus som er bygd for et vesentlig lavere energiforbruk enn vanlige hus. Dette er hus som gjør at driftskostnadene blir langt lavere enn konvensjonelle hus. 1. generasjonshus gir 40 % reduksjon i energiforbruket, og til sammenligning gir Øko-sol-huset 85 % reduksjon. Dette vil altså ikke bare være mer miljøvennlige, men også mer økonomiske hus i lengden. Hubert Becher er en av ingeniørene som har jobbet med dette prosjektet og viser oss hvordan husene fungerer. Han kaller det et «hus i hus» fordi det er to lag med vegger med luft mellom, og det er dette prinsippet som gjør at huset ikke bare blir miljøvennlig, men også svært gode hus å bo i. På grunn av at luft og damp utenfra ikke trenger inn i huset, men stiger opp mellom de to lagene i veggen, blir det ingen muggdannelse, legionellabakterier, allergener, virus eller midd. Å kunne bygge slike hus i fremtiden vil være spesielt passende i Bergensområdet hvor mange hus sliter 18 med akkurat mugg og fukt. Slike hus er Gruppa har bidratt med svært mange ypperlige for alle, men spesielt for de prosjekter, som «Arctic subcircle» hvor som sliter med allergi og astma. de arrangerte konserter med musikere Og hvordan kan disse husene være fra områder utenfor Europas sentrum, mer miljøvennlige? Øko-Solhus tar varm«Transborder café», som fungerte som et estråling fra sola og mellomlagrer denne møtested for forskjellige fagfolk, «Barvarmen i vanntanker som senere kan bli ents spetakel» som er en årlig festival brukt i mindre solrike perioder. Bruken innen kultur, politikk og næring og «Pan av sol på denne måten gjør at utgiftene Barenz» som presenterer «a series of stateforbundet med oppvarming av luft og ments, investigations, readings and intervann blir senket til pretations made by artists det minimale. Å opand architects on and of pføre et Øko-Solhus identity in the Barents revil koste like mye gion» (se Pikene på broen som et tradisjonelt (2009)). Det siste prosjekhus. tet stiller spørsmål ved hva I Norge har man som er Barents-regionen oppført noen 1. gensin identitet. I dette proserasjons passivhus, jektet fokuserer gruppen på men enda er det inurbane områder, byplanleggen av 2. generasjons ging og utvikling av Barents Lennart Fjell, stipendiat ved UiB, i framtiden. passivhus som Økoforklarer oss begrepet rurbansering. sol-hus. Skorgen og Pikene på broen utforBecher ser derfor for sker grensene mellom hva seg at det er periferien, og da gjerne Sotra, som oppfattes som sentrum og periferi og som kan være et foregangssted som først bruker disse stedene som arena for sine bygger 2. generasjons passivhus i Norge. arrangementer. I følge nettstedet til grupVed å bygge slike miljøvennlige hus kan pen (pikene.no) har gruppen «bidratt til å man skape Sotra som et sentrum for gjøre Kirkenes til en av landets viktigste miljøvennlighet og signalisere at dette er byer og gjennom sin bevisste formidling et sted hvor man tør å tenke nytt. Etter at av samtidskunst har de bidratt til å snu Torgeir Skorgen annonserte at han manopp ned på en rekke forestillinger om glet tomt til Øko-sol-husbyggingen fikk geopolitikk, sentrum og periferi». Dette han tre tilbud på tomt. var begrunnelsen da «Pikene på broen» fikk Eckbos legaters Kulturprisen 2009. KUNSTEN SOM SKAPER «Vi skal krysse grenser!» sier Luba Andre del av konferansen denne dagen Kuzovnikova som representerer kuratordreide seg om regioner og identitet. Kugruppa. For å krysse grenser må gruppen ratorgruppen «Pikene på broen» har jobut og møte folk, de må samarbeide med bet mye med spørsmål som identitet i lokalbefolkningen, dra til Oslo på møter, Kirkenes og i byer i periferien av Europa. snakke med kommunen, drive lobbyvirk- Kanskje vil man ha mulighet til å kunne drikke latte ved naustet? somhet. «For å gjøre det du vil, må du gjøre noe annet!» En må ta sjansen når en får en, kanskje vi ikke kan begynne med kunsten, men med samfunnet. Og så kan kunsten komme etterpå. Kunstnerne er ikke politikere, men de kan få fram poenger og opplyse folk. Kunsten har også endel grenser som politikken har. Virkemidlene og måten å formidle på er ikke som politikkens. «Pikene på broen» vil ta kunsten ut av galleriene og ut til folket. Hva kan kunsten gjøre for periferien? Det er en enorm verdiskapning, sier Kuzovnikova. De har ikke målt det i penger, for det har de ikke tid til. Når de har arrangementer kommer mange mennesker og periferien blir et sentrum, butikkene tjener mer og hotellene fylles. Det er en stor optimisme i Kirkenes når stedet blir knyttet til slike arrangementer, men allikevel skjer det ikke noe hver dag i Kirkenes. Det er mye å gjøre fremdeles, men det går fremover, forteller Kuzovnikova. FORSKNING PÅ STED, REGION OG IDENTITET Lennart Fjell presenterer forskningsgruppen som han er en del av. I den er det forskere innen fagområdene arkeologi, historie, kulturvitenskap og religionsvitenskap. De jobber med temaet «steder, regioner, identitet». Han forteller om Odda som han mener er et typisk sted i Norge. Det er et samfunn som ble bygget opp rundt arbeidet som var industrien og når industrien døde ble hele stedet liggende brakk. Uten arbeid flytter folk og stedene blir små steder hvor «ingenting skjer». Men i Odda har det blitt skapt en gnist. Og flere småsteder har blitt tent på ny. I Glesvær for eksempel. Der er Periferifestivalen. Fjell snakker om hvor viktig det er for folk at det må skje noe på små steder, at identitet er knyttet opp mot aktivitetene på stedet. Når man møter nye mennesker kan man si «Jeg kommer fra Glesvær, det er der Periferifestivalen er» og ikke «I Glesvær skjer det ingenting, vi bare fisker og henger i busskuret». Fjell mener at for å skape gnist må det skje med rot i det lokale. Han innfører også uttrykket rurbanisering. Altså en blanding av det rurale og det urbane som er knyttet opp mot byfenomener. Kanskje vil man ha mulighet til å kunne drikke latte ved naustet? I arbeidet med å skape noe nytt på Kunnskap om kultur er essensielt. Kirsti Mathiesen Hjemdahl sa at Quarten kunne vært reddet, og skylder på at verken kulturvitere eller Quart-ledelsen ble bedt inn da festivalen skulle diskuteres på de offentlige kontorene. steder i periferien må man vokte seg for ikke å pøse på for mye, sette igang med for mange ting. Man bør heller skape noe som det er kapasitet for på stedet, slik at arrangementet eller bedriften kan få dype røtter og slik at man kan gjennomføre planene. En gnist som blir til en flamme og så blir like fort slukket som den ble tent, kan skape enda større pessimisme enn før gnisten ble tent i utgangspunktet. – Å være forsker er en aktiv rolle sier Fjell. Man bør ta tak i det lokale miljøet, man må synes som forsker, ha kontakt med folket og delta i den offentlige, lokale debatten. Nyttiggjøre seg selv! Etter innlegget med Lennart Fjell kom det mange forskjellige innspill. En sier at folk i periferien vil ha faste arbeidsplasser og ikke en tredagers happening. Fjell svarer med at forskernes rolle ikke er å bidra direkte med å skape arbeidsplasser og at ting tar tid. En annen sier «For hva kan innbyggerne i periferien få ut av det? Akademikerne er i et vakuum!» Hvordan får vi til å skape noe som er grensesprengende? Det blir enighet om at vi må samle kunnskap og kreative krefter - det kan skape noe nytt som varer. Kultur og kunst kan brukes for å bryte ned kulturforskjellene på stedene og skape en felles identitet. HVA ER SENTRALT? Den tredje seksjonen ble kalt «Globalisering og grensekryssing: Periferien som komparativt fortrinn». Torgeir Skorgen og Knut Ove Arntzen presenterer sin forskergruppe ved HF på UiB. De undersøker grensedragning- og kryssing. Hvordan ser vi på utkanten? Hva er det som dominerer og hva oppfattes som sentralt? Nord-Skandinavia har blitt periferi, mens sør er sentrum. Men den siste 19 tiden har dette begynt å snu seg. Det har blitt større oppmerksomhet rundt nord som oppfatttes som eksotisk. Arntzen oppfordrer oss til å tenke hvordan kunst og kultur kan forandre de tradisjonelle tenkemåtene. MELLOMKOMPETANSE Kulturviter Kirsti Mathiesen Hjemdahl lærer oss et nytt ord: mellomkompetanse. Ho forklarer begrepet ved å vise to bilder. På det ene er det kommuneansatte i Kristansand kommune som sitter rundt styrebordet og i det andre er Turboneger, som er et bilde på artistene. Hjeldahl sier at når Quarten ble diskutert på møte i kommunen var det ingen ledere fra Quarten med på møtet. Den gikk konkurs, men om man hadde brukt Quartledelsen, ville det kanskje gått bra. Vi har behov for denne kompetansen, de som har vært med på å skape noe, de som kan kultur. Festivalene er grensesprengende og nyskapende og de kan sette plassen på kartet, men får de ros? Blir kompetansen tatt i bruk i andre sammenhenger? Vi har lent oss på naturen som eksportvare – og ikke turt å bevege oss ut i «mellomrommet» hvor vi må møte andre typer mennesker. Forskere kan fungere som mellomromskompetanse og føre forskjellige mennesker sammen som kan lære av hverandre, som hver og en sitter på sin kompetanse. En metalfestivalsjef, en hotelldirektør og en sjef for et oljeselskap kan hjelpe hverandre dersom de kan få mulighet til å snakke sammen. – Kultur er en tiltrekningskraft for de gode hodene. Dette er verdifullt! Kulturviterne trengs i dette feltet, noen må kunne kultur, mener Hjemdahl. Feltet mellom forskere og kultur må møte – og ikke presse vekk – kulturen. De som sitter på kulturkompetansen må bli tatt i mot og ikke føle seg irrelevante. For de er absolutt relevante. De har verdifull kunnskap som blir virksom når de blir tatt i bruk. Hjeldahl har en egen plan over hvordan man som forsker bør uttrykke seg: enkelt, kort, konkret og konvensjonelt (i motsetning til kompleks, lang, abstrakt og kritisk). Slik kan man integrere forskning og praksis. Hun mener at forskerdiskursen er for vanskelig tilgjengelig til de som ikke selv er forskere og akademikere og at dette bør man forandre. Siden man hele 20 Miljøvennlige hus til Sotra. Språkviteren Torgeir Skorgen og ingeniøren Hubert Becher samarbeider i et prosjekt for å få 2. generasjons passivhus til periferien. tiden må selge argumenter for kulturen bør også kunnskapsproduksjonen gjøres tilgjengelig og lett. AVSLUTNING Jeg vet det er mulig å skape noe i periferien. I den bygda jeg vokste opp i kjører innbyggerne mange mil for å spille bowling, kjøpe ordentlig vin og sprit på polet og besøke en strandbar med anerkjente kokker. Og hver høst kommer det 5-6 dansker til mine foreldre for å oppleve en ordentlig elgjakt. Hva er det som er tiltrekkende på Sotra eller i andre periferier? Er det naturen? Den unike og miljøvennlige bebyggelsen? De gode konsertene? Stedet hvor det er vakkert, trygt, godt å leve, hvor det skjer noe og hvor menneskene virker så hyggelige? Det sikre er at Norge består av mange slike steder og at mulighetene er uendelige for den som har kreativitet og vilje til å gjennomføre ideene. KILDER - Pikene på broen (2009) "Barents Triennale", <"http:// pikene.no/projects/barents-triennale"http://pikene. no/projects/barents-triennale>. - Wikipedia (2009) "Passivhus", < "http://no.wikipedia. org/wiki/Passivhus"http://no.wikipedia.org/wiki/Passivhus>. «Graffiti – real graffiti – is created illegally and anonymously; it is born of the will to change things and to express ourselves in a more direct way. Without anyone telling us Kultur what to do or how to do it.» – Os Gemeos Graffiti: reterritorializing the walls The writings on the wall. Coloured fence in Möllevången, Malmö. Text and photo: Roberto Ovalle arquiwhat@gmail.com Plain vandalism, or an elaborate form of art? Yet another form of crime, or a means of self expression? Public perception and understanding of graffiti has changed substantially since prehistoric times, where 30.000-year old carvings and paintings found in caves depict everyday hunting scenes. Later in history, graffiti was used in ancient Greece and the Roman Empire for several purposes, including the advertising of prostitutes. Modern graffiti can trace its roots to the 1960s, a decade that witnessed much political confrontation and social turmoil in different parts of the world, and graffiti supporting the Black Panthers or criticizing Richard Nixon became common on American walls. The events of May '68 21 Norwegian graffiti 1. Scribble house in Bergen . Norwegian graffiti 2. Writings on an elevator in Fantoft . Dutch graffiti. Door number 3, Amsterdam. in France also created fertile ground for graffiti expressions. But what lies behind this human manifestation? FORCED URBAN SILENCE AND RETERRITORIALIZATION One of the many consequences of life in modern cities is anonymity. Before the process of urbanization and countrysideto-city migrations took flight (as early as the 1800s in Industrial Revolution cities like London, or more recently in other human settlements), human life took place in a mostly rural background, where ev- 22 erybody knew everybody. The baker, the priest or the shopkeeper were all known faces. However, when the population of a town went from the hundreds to the thousands or soaring into the millions, the character and identity and oneness of the individual felt the consequences: it became easy to get lost in a crowd of millions of human beings that happened to share several square kilometers. In 1968, Andy Warhol stated that «in the future, everybody will have 15 minutes of fame», and soon enough, the inhabitants of various human settlements starting coming up with ways to reclaim what they had lost in the endless pool of buildings: an identity. Public opinion was the dominion of the media: newspapers, television, radio: the establishment decided what was said, when it was said and by whom it was said. Every evening, the suburbs were swept by the waves of sound from newscasts and editorial speeches, which held the truth, and communicated it to the masses. Thus, communication became a one-way situation, it could only be received. However, events were suddenly taking place in the world, people Bikes, coffee and graffiti. Coffee shop in Amsterdam. were brought together or separated by common causes, and it became necessary to reclaim the ability to communicate, but also to define an identity in a sea of anonymity. SHIFT OF SCENE AND TAKE-OFF The modern graffiti scene appeared in Philadelphia, but quickly moved to New York City, where its cosmopolitan character and overcrowded environment proved fertile ground for the further development of graffiti. The NY underground stands as an early witness of graffiti in the city: more or less concealed from street view and police controls, the subway wagons provided a moving showcase, where messages were carried across town, and were not limited to abandoned alley walls. TAKI183 and Julio204 were pioneers in this new-found discipline. Both were taggers (they limited themselves to write their names everywhere, bearing no political or social message whatsoever). Julio204 painted the walls of his neighborhood, but TAKI183 took on the pastime of writing his nickname on the subway cars. He worked as a messenger, a job that greatly facilitated his passion for graffiti. However, after some years he got married, started a family, and stopped tagging. DROPPING THE BOMB Soon after tagging became somewhat common, graffiti was taken one step further. By the early 1970s, there were a large number of taggers in the streets, so just writing your name in a wall quickly became insufficient. Graffiti artists would break into car pounds and storage lots, and with more time and privacy on their hands, they started producing what is known as «pieces»: large, detailed, colorful works that, through the use of a wider range of elements and highly personalized calligraphy, attempted to communicate more information than the previous tags. The use of the word «piece» to refer to these manifestations comes from «masterpiece», and the production of very elaborate pieces is called «bombing». The rest is history. So where does graffiti stand today? It is a criminal activity when it is done without the property owner’s consent. The Metropolitan Transportation Authority of New York has conducted extensive campaigns towards eliminating graffiti off their property, and today, any graffiti done in the subway cars of New York will probably be dealt with in a matter of hours. However, an increasingly growing number of people allow for graffiti to be done upon their walls, and occasionally, cities will provide spaces aimed at graffiti artists, as a way of keeping them and their work, confined to a specific area. Artists like Banksy have taken graffiti to further limits (Banksy is known, among other things, for invading the penguin section of the London Zoo and writing «we’re bored of fish»). Graffiti can also be perceived as a thermometer of social activity, and can be associated to the French philosophers Deleuze and Guattari's idea about reterritorializing: everyday anonymous men and women regain their voice in society, conducting a social re-engineering of the communication channels, using new and controversial methods to speak out, or simply to say «I’m here». 23 photon Roberto Ovalle photon Roberto Ovalle photon Ellen Risbruna Kultur Oppdager i egen by Hvor godt kjenner du Bergen? Tekst: Anders Kjellevold Akjellevold@hotmail.com Foto: Ørjan Ingvaldsen 28 Som student foregår de fleste gjøremål innenfor et ganske begrenset område, hvis ytterkanter i grove trekk markeres av lesesalen, hybelen, dagligvarehandelen, venners og kjæresters krypinn, og de foretrukne vannhull. I en hektisk studiehverdag reduseres fort byens gater til kulisser som man må passere på vei fra A til B. Mer eller mindre tilfeldige nachspiel fører en kanskje midlertidig bort fra de vante stier, men det er ikke fritt for at eventyrlystne unge menn og damer fort går lei de samme omgivelsene. For det meste kan denne kjedsomheten kureres med en liten ferietur eller et utvekslingssemester i Peru. Er du derimot gått så lei av ditt vante habitat (være dette Vamoose eller HF-biblioteket) at du skamløst flørter med tanken på å forlate Bergen, bør du lese videre. Løsningen kan like godt ligge i å bli bedre kjent med byen du allerede bor i. Ørjan Ingvaldsen leverte i vår sin masteroppgave i design ved Kunsthøyskolen i Bergen. Han mener at byen har mer å by på enn det vi vanligvis legger merke til, og brukte oppgaven til å formidle nettopp dette. Ideen kom da han ble oppmerksom på sitt eget rigide handlingsmønster. OPPDAGELSESFERD I BERGEN – Jeg tok et kart over Bergen og markerte mine bevegelser i løpet av en uke. Da så jeg tydelig et bevegelsesmønster som var veldig gjentagende, noe jeg tror er kjent for mange. Når en tråkker opp de samme gatene dag ut og dag inn, glemmer man fort å observere Kamp om plassen. omgivelsene. Utgangspunktet mitt var at Plakatkrigen i Bergen er beinhard. Det finnes kun seks offentlige plakattavler i byen, og det jeg ville inspirere andre til å bryte opp dette er mange som ønsker å få frem sitt budskap. – Opphengerne er ganske frekke, og det er den mønsteret, til å gå utenfor de vante løypene sterkeste som vinner, forteller Ørjan Ingvaldsen. og oppdage nye ting. Det kan være tema som folk flest ikke har så mye kunnskap til, rariteter, skjulte skatter eller ting man tar setter spørsmålstegn ved hvor godt vi egentmed prangende reklameplakater, kan det for gitt. Blir man mer bevisst omgivelsene, lig kjenner byen vi lever i. være vanskelig å få øye på disse oftest vil man oppdage noe nytt hver dag. Med det – Da jeg startet med prosjektet hadde anonyme bidragsyterne til byens mangkommer gleden ved å oppjeg ingen aning hvorfold. Under temaet «Vegger» har Ingvalddage. Ta for eksempel kumdan sluttresultatet kom sen samlet og kategorisert noen av dem. lokkene: Med en gang til å bli. Tanken var at Presentasjonsformen er syv A1-plakater, man blir dem oppmerkformen på publikasjoet medium valgt ut ifra sin tilknytning til som, ser man at de er nene skulle bli styrt ut i temaet. Den kanskje mest overraskende av utrolig flotte. fra tema. Derfor fikk jeg plakatene tar for seg byens mest uformelle For å realisere mastertre ulike publikasjoner. forum, toalettveggen. Til sammen samlet og prosjektet dro Ingvaldsen Alle handler om de tinkategoriserte Ingvaldsen 184 utsagn fra forut på oppdagelsesferd gene i byen som du kanskjellige offentlig toaletter i Bergen. Flertali byen. Han oppsøkte skje ikke legger merke til, let av skribleriene kan i beste fall beskrives bevisst steder der folk – Ørjan Ingvaldsen det usette, det du kanskje som trivielle, men der er også forsøk på diktsjelden beveger seg, eller ikke visste eksisterte. ning og meningsutvekslinger. På et toalett han vandret rundt uten kan hvem som helst skrive hva som helst, noen bestemt rute. Hele og dermed er det alltid en viss sjanse for å TOALETTPOESI tiden med kamera på slep, samlet han inn oppdage noe tankevekkende, morsomt eller Den første publikasjonen handler om hvoret rikt bildemateriale som dokumenterer kanskje også vakkert. Anonymiteten får dan vi bruker veggene i byen som et kommer eller mindre ukjente eller skjulte sider frem både det beste og verste i folk. munikasjonsmiddel. Mur- og plankeveggene ved Bergen. Inspirasjon til arbeidsmetode rundt oss er fulle av formelle og uformelle hentet han fra så ulike fenomen som en beskjeder, bilder og uttrykk av varierende urban subkultur og en marxistisk utbryterRUNDDANS kunstnerisk kvalitet. I skarp konkurranse gruppe. Resultatet er tre publikasjoner som Langt mer konvensjonell, men tilsvarende Byen er en levende organisme som hele tiden forandrer seg. 29 freidig, er den såkalte plakatkrigen. Bergen har seks offentlige plakatvegger og konkurransen for å slippe til er knallhard. – Opphengerne er ganske frekke, de kjører på med overlappinger. Det er den sterkeste som vinner. Jeg fulgte en plakatvegg i tredve dager, tok ett bilde for hver dag. Om man stiller opp bildene på rekke og rad ser man et mønster. Veggen fylles sakte opp, plakatene begynner å overlappe hverandre, og tilslutt henger det så mye papir på veggen at ting begynner å løsne. Hver mandag kommer så kommunen og river alt, og konkurransen kan begynne på nytt igjen. Det er en slags runddans. Jeg vil inspirere andre til å gå ut og oppdage ting. – Ørjan Ingvaldsen En riveprosess. Ørjan Ingvaldsen overvar rivingen av Krohnsminde Stadion. Riveprosessen tok nesten et halvt år, fra november 2008 til april 2009. De resterende syv plakatene i denne publikasjonene tar for seg sjablonger og forskjellige former for graffiti. For Ingvaldsen var det viktig å ta for seg forskjellige former for utrykk, og informere. Spesielt er han opptatt av hvordan økt kunnskap kan gi mer utbytte av et såpass kritisert fenomen som graffiti. – Jeg har forklart historien bak, uviklingen og fremgangsmåte. Man kan for eksempel trene seg opp i deschifferering av de forskjellige graffitiformene. For med en gang man har mer kunnskap om noe, vil man naturligvis også forstå mer av det. NIELS KLIM Uansett hvor oppmerksom man skulle være på gateplan, er det likevel sider ved Bergen som forblir skjult for oss. Under og rundt omkring i Bergen finnes det tunneler, underjordiske ganger og forlatte gamle bygginger som bare de aller færreste av oss vet om. Inspirert av urban exploration, en subkultur som enkelt forklart handler om å dra til steder man ikke er ment å dra, bestemte Ingvaldsen seg for å gå på oppdagelsestur til de delene av byen der solen aldri skinner. – I publikasjon to er temaet «Undergrunn». Det handler om det skjulte, det du kanskje ikke vet om. Den kom ut i fem små A5hefter. Hvert hefte har en tur, med bilder, kart og små tekster om turen. En av dem går til Marimineholet, en gammel grotte i Sandviken. Det er her, i Holbergs fortelling, at Niels Klim klatrer inn og ramler ned til den underjordiske verden. Det går veldig mange merkelige sagn og rykter om hulen. Et forteller at en hund gikk inn og kom ut på fløyen, uten pels. Andre sier at den bare går noen få meter inn. Men jeg oppdaget at 30 Nedlagt malingfabrikk blir til graffitiparadis. I Damsgårdveien på Laksevåg ligger nedlagte IFA malingfabrikk. – Jeg mener at du må kunne se det fine i det stygge, forteller Ørjan Ingvaldsen. den gikk langt inn i fjellet, for så å svinge nedover til en annen utgang, som er murt igjen. – En annet hefte tar for seg Havnebane Vest, som jo bare er et langt herlig kunstgalleri. Det er graffiti nedover nesten hele tun- nelen. Om det er en ting jeg har lagt merke til under mine vandringer rundt omkring i byen, så er det at graffitifolket har vært overalt i Bergen. De kan virkelig denne byen inn og ut. Alle de stedene jeg trodde ingen hadde beveget seg på veldig lenge, hadde de tene at andre skal bli inspirert til å dra på lignende oppdagelsesferder. Heftene er i seg selv formet som små veivisere, små i størrelsen og med kart, slik at man kan ta de med på tur. Ingvaldsen innrømmer dog at ikke alle oppdagelsesferdene verken er helt lovlige eller uten farer. – Dette er mer eller mindre ulovlige steder, avstengt med gjerder og porter. Men vi hadde ingen onde hensikter, vi var på oppdagelsesferd. Og det er en viss risiko med disse vandringene, så heftene kommer også med advarsler. Å SE DET FINE I DET STYGGE Tanks på container. Denne pussige «installasjonen» finner du på Laksevåg. Det er slike ting Ørjan Ingvaldsen har observert på sine turer rundt i de mindre kjente delene av Bergen. – «Alt forsvinner» handler om at byen er en levende organisme som hele tiden forandrer seg. Ting dukker opp og ting forsvinner. Det handler på en måte om å se det fine i det stygge, å ha med seg blikket og oppdage omgivelsene. Plutselig en dag kan de være borte. Ingvaldsen snakker om den tredje publikasjonen i prosjektet, en avis som dokumenterer deler av Bergen som enten har eller er i ferd med å forsvinne. Valget av avispapir var bevisst: det er ikke ment å vare lenge. Et av stedene han besøkte var Damsgårdveien. Gaten ligger i et gammelt industriområde på Laksevåg, og domineres av nedlagte IFA malingsfabrikk. – Det er jo veldig mange som syntes at den gaten bare er stygg, skitten og forfallen. Men jeg mener at du må kunne se det fine i det stygge. For meg er det et av de mest interessante stedene i byen. Det foreligger store planer for Damsgård og mange av byggene i gaten skal rives til fordel for kjøpesenter, kafeer og leiligheter. Ta deg en tur, for det er fare for at mye snart vil være borte. Heldigvis skal de beholde teglsteinsfasaden fra malingsfabrikken. Det bygget har mye sjel i seg. KROHNSMINDE, HVIL I FRED Ytringsfrihet. – Anonymiteten får frem både det beste og verste i folk, sier Ørjan Ingvaldsen. Her en ganske så harmløs (om enn litt merkelig) påstand fremsatt på en vegg i Bergen. vært med sprayboksene. Å vandre under byen gir en helt spesiell følelse, ifølge Ingvaldsen. Han fremhever turen gjennom Havnebane Nord, en 1,4 kilometer lang tunnel som passerer under hjertet av Bergen. – Det var utrolig kult. Du befinner deg dypt under byen, det er bekmørkt og dønn stille. Det er så rart: du har hele Bergen over deg, og det eneste du hører er sildringen av vannkilder inne i fjellet. Foruten å dokumentere disse skjulte stedene, er det viktigste målet med hef- Et bygg som derimot allerede har måttet gi tapt for utviklingen, er ærverdige Krohnsminde Stadion på Danmarksplass. Det gamle funkisstadionet ble tegnet av ikke ukjente Ole Landmark, som også er arkitekten bak Forum kino, Rasmus Meyers samlinger og Bergen kunsthall. Som del av prosjektet fulgte Ingvaldsen rivningen. – Den var utrolig flott, men begynte å forfalle. Jeg var der og dokumenterte hele rivningsprosessen over tid, fra 16. november (2008) til 3. april (2009), da det bare var en grushaug igjen. Så jeg dedikerte hele midtsiden, det er et midtsidebygg, til Krohnsminde. Hvil i fred. KILDER: Intervju med Ørjan Ingvaldsen 9/9-09 Byformidling gjennom grafiske publikasjoner, Masterprosjekt i Design vår 2009 av Ørjan Ingvaldsen, Kunsthøyskolen i Bergen. http://www2.khib.no/~stud/substans09/ 31 32 33 Tragedien om Tragedien om Kong Ensom Kong Ensom Essay Michael Jacksons musikk vil neppe overleve skaperen med mange tiår. Men gjennom hans liv kan vi bevitne et kunstverk på høyde med det aller meste. Tekst: Halvor Ripegutu halvor.ripegutu@student.uib.no Da Michael Jackson døde i sommer, ledsaget av kollektiv sorg og avisredaktørers håndgniing, markerte det slutten på en av de mest ekstraordinære skjebnene i det tjuende århundret. I løpet av sine femti år hadde historien om Michael Joseph Jackson inneholdt vanvittig suksess og ufattelige skuffelser, universell anerkjennelse og uendelige anklager, en stjernestatus som kom tidlig og raskt og som svant hen sakte og smertefullt. Døden hans brakte samtidig med seg et øyeblikk av klarhet, en form for åpenbaring (en joyceansk «epiphany» om du vil), ettersom den endelig ga oss sjansen til å se Michael Jacksons liv som en helhet. At det endte slik, med en patetisk pilleoverdose måneder fra en konsertrekke som var planlagt som et «comeback», synes nå nesten selvfølgelig. Det måtte ende slik. Mannen var et vrak, kroppslig, åndelig, kunstnerisk, det fantes intet reelt veiskille for ham lenger, ingen annen vei å gå enn over i evigheten. Tilbake har vi en rekke minner av både positiv og negativ art og en håndfull plateutgivelser. Men viktigst og mest fascinerende er ingen av disse tingene, men snarere Jacksons skjebne i seg selv. nedgang blandet med plastiske operasjoner, sykdom, søksmål og stadig økende ego. 5. og siste akt: Før teppet går ned opplever Jackson enda flere søksmål, forsvinner helt fra medias søkelys og kommer nærmest i glemmeboken. Helt slutt på konserter og ingen plate utgitt etter 2003. Hvert tiår representerer slik en akt i det som er mer enn en personlig tragedie, men et reelt kunstverk, en litterært nesten fullendt tragedie av shakespeariansk eller gresk støpning, et mesterverk mer perfekt enn noe Jackson selv i løpet av sin karriere var i stand til å frembringe. Parallellen til Charles Foster Kane i Orson Welles Citizen Kane (1941) er her påfallende. FEMAKTERSLIV Få liv kan på samme måte som Jacksons sies å ha litterære kvaliteter. Selve livet hans kan vi forsøksvis dele inn i fem akter, som et skuespill. 1. akt (1958-68) er barndommen, som barnesanger, drevet frem, og samtidig misbrukt av, en tyrannisk far, Joseph Jackson (skurken i stykket). 2. akt (68-78): Barnestjerneårene som forsanger for Jackson 5 og The Jacksons, selv om det også ble gitt ut plater i hans navn alene. 3. akt (78-88): Eventyrlig suksess som verdens mestselgende artist. I den sentrale akten i livet oppnår Jackson altså sin største suksess. 4. akt (89-ca. 99): kommersiell og kunstnerisk 34 KJIP DISCO Og her er et annet viktig poeng, nemlig at om man lytter på Jacksons plater i dag, vil få ting være mer slående enn dette: de er ikke spe- sielt gode. Ingen av Jacksons barnestjerneplater har noen spesiell interesse utenom den hiten de rutinemessig frembrakte. Mye av det samme kan sies om hans fire siste, stadig mer megalomane, plater: «Dangerous» (1991), «HIStory» (1995), remix-albumet «Murder on the Dancefloor» (1997) og «Invincible» (2003) med det unntak fra barneutgivelsene at disse platene bare unntaksvis inneholdt en spesielt minneverdig hit. Så har vi de tre platene som rutinemessig nevnes som de fremste i hans oeuvre: «Off the Wall» (1978), «Thriller» www (1982) og «Bad» (1987). Det er riktignok svært vanskelig å mislike noen av dem, spesielt de to første, ettersom de er underholdende, godt håndverk, og i motsetning til hans senere plater, ikke altfor lange. Men å kalle dem mesterverk er å ta hardt i. Godt mulig at om tretti år, når den siste rest av discofeberen og den allmenne svakhet for sukkersøte ballader har lagt seg, vil også de falme inn i anonymiteten. Derfor, skal man lete etter et kunstverk frembrakt av Michael Jackson, må vi ikke se på hans musikalske bragder, men snarere på hans liv. BREDERE PENSEL Det er mange tragedier frembrakt i rockelivet, men få tragiske helter og få livshistorier der tragedien og triumfen går så til de grader hånd i hånd som i Jacksons tilfelle. Da John Lennon døde i 1980, ble det bare en fotnote i forhold til det han hadde oppnådd som musiker. Da Kurt Cobain begikk selvmord, sementerte han samtidig sin egen ikonstatus, men det hele kom rimelig kjapt og var ingenting i forhold til den sakte nedturen til Jackson. Michael Jacksons liv er i det hele tatt malt med en langt bredere pensel. Her er alt mer komplisert og omfangsrikt nettopp fordi suksessen også var hans endelikt. Helt fra sine yngste år, kan man argumentere at Jacksons suksess bar i seg frøet til sin egen ødeleggelse. Som verdens første moderne barnestjerne, ble han kastet inn i en offentlighet han ikke tålte. Som seksåring startet han å opptre i offentligheten, som åtteåring ble Jackson Five stiftet, som elleveåring var han superstjerne. Som det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel skrev i anledning hans død, hadde ingen tenkt på de forferdelige følgene som barnestjernetilværelsen kunne ha på et tenåring (se Der Spiegel 27/2009). I den mest følsomme perioden i et menneskes liv ble Jackson utsatt for press og forventninger store nok til å knuse den beste. Som han selv sa i et intervju med Oprah Winfrey i 1993: «I think every child star suffers through this period because you’re not the cute and charming child that you were. You start to grow, and they want to keep you little forever.» påfallende. Som Jackson ble Kane nektet en normal barndom av en overambisiøs forelder og som Jackson valgte Kane som godt voksen å trekke seg tilbake til en gigantisk privat fornøyelsespark (i filmen kalt Xanadu) da den karrieremessige nedturen kom. På sitt dødsleie drømmer for øvrig Kane seg tilbake til barndommen manifestert gjennom kjelken inskribert med navnet «Rosebud». Hvorvidt det fantes tilsvarende synekdoker i Jacksons sinn, kan vi bare spekulere i, men noen overraskelse ville det i så fall ikke vært. Nå bør det samtidig påpekes at Charles Foster Kane som kjent delvis var basert på livet til avisbaronen William Randolph Hearst, men Welles og medmanusforfatter Herman Mankiewicz lar barndommen til Kane utspille seg meget annerledes fra Hearsts, så her kan man godt snakke om at livet imiterer kunsten. et gigantisk postmoderne prosjekt, eller kanskje vrangbildet av dette. Lik Ibsens idealister, som Brand og Gregers Werle, var ikke Jacksons livsmål så annerledes fra de ledende filosofiske strømningene i hans tid. Som dagens postmodernister og –feminster, ønsket Jackson å skape sin egen identitet, uavhengig av alder, utseende, rase eller kjønn. Han endte opp som et grotesk vrangbilde av seg selv. Lik Shakespeares Richard III var en deformert kropp en fysisk stadfestelse og symbol på et indre liv, og en karriere, som er like nedbrutt. Hans tragedie er slik sett både en meget moderne én og en meget litterær én, og muligens kan dette bidra til å gjøre også hans mange svakheter lettere å forstå og leve med for fansen. Vi får i alle fall håpe at noen ser sitt snitt til å filmatisere livet hans innen ikke uoverskuelig fremtid. Da ville ikke Jacksons liv lenger være et mesterverk uten et medium. Lik Ibsens idealister, som Brand og Gregers Werle, var ikke Jacksons livsmål så forskjellig fra de ledende filosofiske strømningene i hans tid. IBSENSK JACKSON Samtidig er mannen Michael Jackson KANE OG JACKSON I Neverland, oppkalt etter fantasilandet til Peter Pan der barn aldri bli voksne, søkte han som voksen paradoksalt nok tilbake til barndommen han aldri fikk. Parallellen til Charles Foster Kane i Orson Welles Citizen Kane (1941) er her 35 photon Mona Maria Løberg photon Åshild S. F. Thorsen Samfunn Digital dialog Sosiale medier åpner for nye arenaer for offentlig debatt. Men har diskusjonene på nett forandret det offentlige ordskiftet? Atrium tar debatten om hvor debattene skal debatteres. Tekst: Andreas Ullern Andreas.Ullern@gmail.com Vi leser stadig færre aviser: de nyeste tallene fra Mediebedriftenes Landsforening viser at avisopplagene fortsetter å falle. Samtidig vokser nettsamfunnene. Facebook har rundt regnet to millioner brukere i Norge, Twitter teller ca. 25 000 medlemmer, mens blogger, forum og lignende finnes i hopetall. Er den offentlige samtalen i ferd med å gli ut av de tradisjonelle mediene og over på nett? I dag har Norges største aviser åpne diskusjoner på sine nettutgaver, TVnyhetene oppfordrer seerne til å «følge debatten videre» på nett, og offentlige personer ansporer leserne til å følge hei kjkken !!!! 38 dem på Twitter. Det synes uomtvistelig at mediene har fått nye strenger å spille på. Spørsmålet er heller ikke om sosiale medier har forandret det offentlig rom, men hvordan de har gjort det. Her har frontene stått steilt mot hverandre; mange har pekt på hvordan nettdebattene beriker det allmenne ordskiftet, mens andre har vurdert det nye bekjentskapet som forsøpling av det offentlige rom. Vi har snakket med to eksperter om saken. TO FRONTER Jill Walker Rettberg er førsteamanuensis i digital kultur og bloggforsker ved Universitetet i Bergen. Hun leder en studiesirkel ved Universitetet, der studenter og ansatte møtes for å dele sine tanker og erfaringer om sosiale medier. Hun tror nettmediene har et stort potensiale, men at vi må være selektive i hva vi velger å lese. – Når det er slik at alle kan publisere fritt, må vi forvente at ikke alt er like konstruktivt. Men det er greit. Vi må bare lære oss å skille klinten fra hveten, de gode debattene fra de mindre gode, sier Rettberg. En i særdeleshet sentral aktør og tilrettelegger i det offentlige ordskiftet er Knut Olav Åmås. Han er gammel HF-student ved UiB, nå kultur- og debattredaktør i Aftenposten. De som leser Aftenposten har kanskje lagt merke til at Åmås oppfordrer leserne til å følge ham på Twitter. – Jeg er selv svært glad i Twitter, og møter nye mennesker der – får nye ideer som jeg ellers ikke ville fått, forteller han. Det er imidlertid ikke alle som beskriver utviklingen i like positive ordelag. Den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas ser med mistro på det han kaller «deformaliseringen av den offentlige sfære». Han mener offentligheten har blitt overdrevent åpen og inkluderende, og at utvekslingen av ideer har akselerert til et lite fruktbart nivå, til en overdose av meninger. Habermas hevder det er de intellektuelle som blir den tapende part, når tradisjonelle rollemønstre i offentligheten oppløses. En av de som har formulert seg i lignende baner er professor Bernt Hagtvet ved Universitetet i Oslo. I en debatt på Litteraturhuset i Oslo tidligere i år hevdet han at det liberale demokratiet ville drukne i kloakk – og henviste med det til de nye areneaene for – Knut Olav Åmås debatt. Vi trenger redigerte offentligheter der noen har tatt ansvar for kvalitet og utvelgelse. BERIKER SOSIALE MEDIER DEMOKRATIET? Her synes en åpenbar konflikt: Der intellektuelle mener vi trenger et strengt offentlig rom, hvor kun de beste bør få din lille, ekle fugl!! Ekkel du liksom! Det er du som er stygg blant oss to. slippe til, går andre mer liberale stemmer langt i å hylle de sosiale mediene i hvordan de nettopp gjør offentligheten tilgjenglig for massene. Deres viktigste argument har derfor vært nettdebattenes demokratiske funksjon: På nett trenger man ingen forkunnskaper; alle er meningsberettigede, uavhengig av tittel eller posisjon. Nettdebattene får dessuten et deltakende tilsnitt, da det åpner for toveiskommunikasjon. Rettberg mener blogger her har et fortrinn overfor artikler og kommentarer på nett. – En journalist går sjelden inn i diskusjonen som måtte oppstå som en følge av artikkelen han har skrevet. På en blogg går imidlertid ofte bloggposteren inn og diskuterer responsen som er blitt gitt, sier hun. Åmås mener likevel man ikke skal glemme avisenes rolle. – De tradisjonelle mediene har også et stort demokratisk potensial, særlig de store allmennavisene. Tenk på hva som kan skje når lesere kommer over stoff som de ikke hadde tenkt å lese, men fanges inn av. EN VENSTREVRIDD OFFENTLIGHET? Det er ingen hemmelighet at norske journalister står et knepp til venstre i det politiske landskapet i forhold til landssnittet. Slik kan man spekulere i om det er en annen politisk gruppe som kommer til uttrykk på nett enn i papiravisene. På bakgrunn av en undersøkelse utført av Respons for Nordiske Mediedager meldte Morgenbladet 18. september at 66 prosent av journalistene her i landet støtter Arbeiderpartiet, SV og Rødt. Det var antakelig dette Asle Toje, kjent som FrP-ideolog, siktet til da han i et intervju i samme avis hevdet at papiravisene ekskluderer deler av befolkningen: «Fordi sosialdemokratiet etablerer en konsensus man holder seg innenfor, sorterte man den folkelige høyresiden ut av det offentlige ordskiftet: De kom rett og slett ikke på trykk. Avisene fremstilte det som om de kulturradikale ideene levde i beste velgående, men i kommentarspaltene under artiklene på nettet kom det frem en helt annen historie.» Åmås mener dette kan forekomme, men at det ikke er noe stort problem. – Enkelte aviser har hatt problemer med å gjøre papirdebatten sin folkelig og representativ nok. Noen sliter fortsatt med det. I slike tilfeller har de problemer med å fange inn den folkelige høyresiden, sier Åmås. Men kan det tenkes at også de sosiale mediene kan virke ekskluderende? Vil ikke eldre som ikke har internett føle seg stigmatisert når det henvises til videre debatt på nett? Rettberg erkjenner at dette kan forekomme. – Slik er det med alle offentlige tjenester og virksomheter som blir digitalisert, men samtidig får flere og flere eldre internettilgang, så pilen peker i riktig retning. NETTMEDIENES JANUSANSIKT Antirasistisk senter var for kort tid tilbake ute i Aftenposten for å advare om den økende nettrasismen. De hevder i et innlegg at rasisme og sjikane får fritt spillerom på avisenes nettdebatter grunnet de åpne slusene. Under parolen «hensynet til frie ytringer» mener de man lar være å sanksjonere mot ytringer som 39 er åpenbart menneskefiendtlige. Dette har på mange måter vært nettmedienes tveeggede sverd. Da de nye kanalene ikke krever innsenderens fulle identitet, ivaretas samtidig debattantens anonymitet. Slik får deltakeren frihet til å si sin hjertens mening, både i positiv og negativ forstand. Dette fører til at mange debatter blir fullstendig avsporet, og med det FØLG DEBATTEN: BIDRAR SOSIALE MEDIER TIL ØKT ENGASJEMENT OMKRING POLISISK DEBATT OG VIKTIGE SAMFUNNSSPØRSMÅL? Arrangør: Studentersamfunnet Sted: Kafeen, Studentsenteret Dato: Torsdag 5. november Klokkeslett: 19:15 Møteleder: Martin Langvik Innledere: Hilde Sandvik - Samfunnsredaktør, BT Lars Nyre - Førsteamanuensis i medievitenskap, UiB Sven Egil Omdal - Journalist, Stavanger Aftenblad senkes både kvaliteten og seriøsiteten. Åmås forteller at han er klar over utfordringen. – Vi trenger redigerte offentligheter der noen har tatt ansvar for kvalitet og utvelgelse. Men de nye mediene har også selvregulerende mekanismer som i mange tilfeller virker ganske godt, hevder han. Rettberg synes å ha samme holdning, og viser det med et treffende bilde. – Har en tenåring hjemme-alenefest der alle kan komme og gå som de vil, blir det fort kaotisk. Men står man i døra og hilser på alle som kommer, setter man samtidig tonen. Slik er det også på nett, noen må ta ansvar for en saklig debatt, sier hun, før hun fortsetter. – Det virker som folk ofte er ærligere på nett. Noen sier ting bare for å provosere, men det hender også at de tør fremme meninger som de ellers vil holdt for seg selv. I andre sammenhenger vil de kanskje valgt et tryggere alternativ, men på nettet våger de å være oppriktige. FORANDRES OFFENTLIGHETEN? Men er de viktige debattene i ferd med å skifte tilholdssted? Verken Åmås eller Rettberg tror det. – De nye mediene supplerer de tradisjonelle. Den største innflytelsen er fortsatt knyttet til debatten i papiravisene, på radio og i TV. Slik tror jeg det vil være meget lenge, forteller Åmås. Rettberg mener potensialet til de sosiale mediene er stort, men at man fortsatt har en vei å gå. – De tradisjonelle mediene lever i et slags symbiotisk forhold til de nye. Men det er de tradisjonelle som fører an, hevder hun. Og selv om NRK nylig meldte at sosiale medier ikke var utslagsgivende i valgkampen, gjør vi oppmerksom på at Lars Sponheim verken er aktiv på Facebook eller på Twitter. KILDER - Jürgen Habermas: «Takketale for Bruno Kreiskys menneskerettspris». - www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3275948.ece - www.dagbladet.no/2009/02/03/kultur/tekno/nettsamfunn/internett/nettdebatt/4671103/ - www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/ article?AID=/20090918/OAKTUELT/196053611/0/ANNPAPIR Historie Baskerlands evige kamp Siden baskiske separatister startet sin voldelige kampanje for uavhengighet fra Spania i 1968 har over 800 mennesker blitt drept i konflikten. Tekst: Torben Tøsse Blindheim tbl069@student.uib.no Denne artikkelen har ikke som mål å rettferdiggjøre de voldelige handlingene som utføres i den baskiske konflikten. Artikkelen skal heller ikke gi en løsning på problemet. Det den derimot vil prøve å gi, er en viss forståelse av hvorfor ekstreme handlinger oppstår når man desperat prøver å gjøre krav på egne rettigheter. I Baskerlands tilfelle er denne rettigheten selvstyre. Konfliktens hovedlinjer går ut på at spanske styringsmakter ønsker et enhetlig Spania, med Madrid som et sterkt sentrum. Baskiske nasjonalister derimot, ønsker å danne sin egen uavhengige stat i regionen Baskerland, som er delt mellom Spania og Frankrike. Selv om vi i de senere år har sett regioner i Spania få mer autonomi fra den spanske stat, noe som har ført til at Spania nå ses på som en tilnærmet føderal stat, er dette langt ifra nok for å gjøre et krevende Baskerland fornøyd. SÆREGEN HISTORIE Med sin gunstige beliggenhet ved Biscayabukta og Pyrenéene nordøst i Spania er regionen en av de eldste etniske gruppene i Europa. Selve fundamentet til den baskiske identiteten er deres unike indo-europeiske språk, euskera, og kultur som stammer fra det moderne Europas nasjonalstater. Regionen har vært vant med å klare seg selv utmerket. Det tjuende århundre ga Baskerland en fremgangsrik økonomisk vekst, og 41 gjorde regionen til et ledende sted for jern- og stålindustri, skipsverft og skipsfart for å nevne de viktigste økonomiske inntektskildene. Men hele denne perioden var preget av gnisninger med sentralmakten i Spania. Den baskiske kulturen bar preg av en tradisjonell rural karakter, og stod i sterk kontrast til den moderne, urbane spanske kulturen som ble assosiert med industrialisering. Perioden under diktatoren General Francisco Franco (1939-1975) førte til at den nasjonale identiteten ble undertrykt. Det baskiske språket ble ulovlig og alle baskiske identitetsuttrykk var forbudt. Perioden under Franco var et mareritt for Baskerland, og undertrykkelsen skapte sterke undergrunnsbevegelser. ETA TRER FREM I 1959 hadde regionen fått nok, og fram vokste den baskiske separatistgruppen ETA (Euskadi Ta Askatasuna) som står for Baskerland og dets frihet. En splittelse i det baskiske nasjonalistpartiet PNV (Partido Nacionalista Vasco) gjorde at en gruppe unge nasjonalister brøt ut av partiet og dannet denne separatistbevegelsen. I starten ble ETA kun sett på som en gruppe utålmodig ungdom, men dette viste seg raskt å være feil. Deres første attentat kom i 1968, da de forsøkte å avspore et tog med veteraner fra den spanske borgerkrigen. Attentatet 42 var ikke særlig vellykket, og mange ble arrestert. Allikevel viste attentatet seg som det første militante opprøret fra ETA, og de organiserte seg som en væpnet separatistgruppe. Siden 1968 har gruppen stått bak en rekke terroristangrep og politiske drap, hvor hele 821 menneskeliv har gått tapt på grunn av dette. Av de drepte er det mest spanske militære og politi. ETA har også etablert seg på det politiske kartet blant annet gjennom det politiske partiet Herri Batasuna (HB). Dette ble av HB selv benektet, men båndene mellom dem har vært åpenlyse. HB var et nasjonalistisk parti ytterst på den venstre ving i baskisk politikk. Partiet har hatt et gjennomsnitt på rundt 15 % av velgerne siden etableringen i 1978, men i 2003 ble partiet bannlyst fra det politiske liv av Spanias høyesterett som et resultat av deres bånd til den stadige terrorvirksomheten. ETA og spanske myndigheter har blitt enige om våpenhviler opptil flere ganger, senest i 2006. Dessverre varer ikke disse avtalene spesielt lenge, og sist i sommer, femti år siden ETA ble opprettet, smalt det nye bomber i byen Palma på ferieøya Mallorca. SER STADIG ETTER MULIGHETER Selv om mange ser terroristangrep og ETA i forbindelse med Baskerland, så gjenspeiler dette selvfølgelig ikke baskerne som helhet. ETA er en ekstremistisk gruppe, og fordømmes av svært mange i regionen. Selv om det største politiske partiet PNV har som overordnet mål å oppnå nasjonal selvstendighet i Europa, er de mer tålmodige enn de mest ekstreme separatistene. De senere år har sentralmakten i Spania gitt mer autonomi til regioner som Baskerland og Katalonia. Dette har gjort forholdene roligere, spesielt fra katalansk side. Den politiske agendaen til EU har også gjort at regioner som Baskerland har forespeilet seg nye muligheter. En del av den baskiske ånden er å se etter muligheter der en kan. Under opprettelsen av Regionskomiteen i EU var baskerne svært positive. De så på komiteen som en unik mulighet. Formålet med opprettelsen var å skaffe en kanal hvor regioner i EU kunne fremme sine interesser i form av representasjon, og være med å påvirke beslutninger på europeisk nivå. Dette gikk dessverre ikke helt etter planen, og I starten ble ETA kun sett på som en gruppe utålmodig ungdom, men dette viste seg raskt å være feil. regionenes meninger ble ikke tatt seriøst av de andre institusjonene i EU. Sånn som situasjonen er nå, ser det allikevel ikke ut som Baskerland slutter å tro på mulighetene sine i EU. De har tatt i bruk andre måter å påvirke EU-lovgivningen i deres favør. I stedet for å gå gjennom Regionskomiteen, har den baskiske styresmakten utviklet en avansert form for lobbyvirksomhet, i forsøk på å vinne støtte blant de overnasjonale aktørene i EU. De økonomiske interessene til Baskerland har til en viss grad også blitt tilfredsstilt gjennom EUs strukturfond. Som en «objective 2-region» (EUregioner med nedgang i industrielle og rurale sektorer) vil de motta nesten 250 millioner euro i perioden 20072013, noe som blant annet vil gi flere jobber og økonomisk støtte til mange nye forskningsprosjekter. Men også her viser Madrid seg som et hinder, og styrer de økonomiske ressursene til sin egen fordel. Da blir det også svært vanskelig å få ut det beste av EU for Baskerland og andre spanske regioner. Det er synd at nye viktige ressurser til regionene, som lokal kunnskap om hverandre og statusen av et legalt samarbeid virker så uviktig i forhold til at den sentrale makten i Madrid enkelt kan endre politikken i sin favør. Så lenge medlemslandenes regjeringer har en så sterk innflytelse i EU, gjør det situasjonen vanskelig for regioner som Baskerland. KLARE PRINSIPPER Den baskiske mentalitet er helt klar. Der andre regioner har en tendens til å forsone seg med den politiske situasjonen, for eksempel i Katalonia, står Baskerland svært bestemt på sine nasjonalistiske prinsipper. Et godt eksempel på dette kan vi se i sportsverdenen. Det baskiske fotballaget Athletic Bilbao spiller i spansk toppserie, hvor de har holdt til siden 1928 (!). Klubben har en klar politikk med å kun ta i bruk baskiske spillere, disse oppfostret gjennom et eget talentsystem. For dette er klubben både elsket og hatet i Spania. Mange hevder at klubbens politikk er rasistisk. Athletic Bilbao fungerer som Baskerlands eget landslag, og flere spillere har blitt nektet adgang fordi de ikke har vært baskiske. Et liknende eksempel ser vi også innenfor sykkelsporten. Det baskiske sykkellaget Euskaltel-Euskadi fungerer som et uoffisielt landslag for Baskerland, sponset av det baskiske telekommunikasjonsselskapet Euskaltel. Dette laget har samme prinsipp som Athletic, nemlig å kun bestå av baskiske syklister. Laget blir også sponset med penger fra den baskiske regjeringen, noe som gjør at det kan delta i blant annet Tour de France og andre store sykkelritt. Disse eksemplene sier mye om baskisk nasjonalisme. Der mange etter hvert bryter med sine prinsipper for å øke både sportslig og økonomisk suksess, står disse klubbene fjellstøtt på stoltheten over å representere Baskerland som nasjon. De senere år har sentralmakten i Spania gitt mer autonomi til regioner som Baskerland og Katalonia. VEIEN VIDERE Veien videre ser fremdeles kronglete ut for baskisk selvstendighet med det første. Det nylige parlamentsvalget (1. mars 2009) gikk naturligvis ikke forbi uten oppmerksomhet. Spanske myndigheter forbød to politiske partier å delta fordi partiene hadde baskisk separatisme på programmet. Et av disse er det nasjonalistiske ANV (Accion Nacionalista Vasca), som er et av de eldste partiene i Baskerland. I tillegg ble kommunistpartiet EHAK-PCTV forbudt, og begge partiene ble bannlyst fra å propagandere for sin politikk. Deres kontorer ble tvunget til nedleggelse. Dette har skapt sterke reaksjoner i regionen, og de fleste fagforeninger og politiske partier i Baskerland har fordømt et slik forbud. Forbudet har også ført til demonstrasjoner blant annet i Bilbao. Flere baskere ser på situasjonen som brudd på ytringsfriheten og fnyser av Spania som et demokratisk land. En løsning på problemet synes vanskelig. Så lenge konflikten mellom Baskerland og spanske styringsmakter er så dyp, vil nok urolighetene dessverre forbli. KILDER - www.flashpoints.info/countries-conflicts/SpainBasque-web/Spain-Basque_briefing.html - www.eustat.es/estadisticas/idioma_i/tema_98/opt_ 0/ti_Population_and_housing_census/graficos.html - www.geocities.com/CapitolHill/1089/Basque.htm - www.klassekampen.no/artikler/utenriks/51129/article/item/null - www.wikipedia.org bilder fra www.flickr.com/photos/Soniko 43 Tekst: Andreas Ullern Andreas.Ullern@gmail.com Anmeld- Foto: Den Nasjonale Scene else Dum og dummere Den ene av Den Nationale Scenes to store bergenskomedier denne høsten er bedre enn fryktet. Den andre langt verre. Tekst: Halvor Ripegutu halvor.ripegutu@student.uib.no Mascarade. Regi: Kim Bjarke, etter et stykke av Ludvig Holberg. Jan Herwitz. Regi: Per Jansen, etter et stykke av Hans Wiers-Jenssen. Etter Bjarte Hjelmelands ankomst som teatersjef ved Den Nationale Scene (DNS), har først og fremst én sjanger satt sitt preg på teateret, nemlig farsen. Allerede med sin første storsatsning, Panikk i kulissene, viste Hjelmeland at han satte sin lit til den fysiske komikken og den tanketomme humoren for å trekke folk til teateret. I vår var suksessen forsøkt gjentatt med Rett i lommen, et liknende 44 og like kunstnerisk uinteressant stykke, som for øvrig ikke gjorde det så skarpt blant publikum heller. Det er likevel først i høst at kritikerne virkelig har kvesset klørne når de så programmet. De to store satsingene til teateret var ikke bare komedier av det antatt enkle slaget, de var også et nokså overtydelig frieri til det patriotiske bergenspublikummet og følgelig med stor sannsynlighet av liten interesse for den yngre garde, spesielt studentene i byen. Men er de virkelig så ille som fryktet? Tynt men bra Ikke hvis man bare skal vurdere ut fra Ludvig Holbergs Mascarade, som er først ute av de to stykkene. Holberg-komedien, som er en av hans mindre kjente selv om den visstnok er en gjenganger på DNS, har to adelsmenns barn, Leander og Leonora, i hovedrollene. De blir lovet bort til hverandre uten noensinne å ha møtt hverandre, men før giftemålet møtes de på en maskerade og blir forelsket uten å vite hvem den andre egentlig er. Morsomhetene utspiller seg mens de elskende fortsatt ikke har funnet ut at den de må gifte seg med faktisk er den de er forelsket i. Selv om plottet er akkurat like tynt (og forutsigbart) som dette resymeet kan gi inntrykk av, er ikke Holbergs stykke uten styrker. Artige biroller, som Leanders tjener Henrik, her mesterlig spilt av sjefen selv, Bjarte Hjelmeland, trekker opp og det samme gjør tematikken om generasjonskonflikter og «festing» som faktisk kommer frem i stykket. Tekstuelle tillegg fra regissørens side, som fysiske opptrinn og henvisninger til hendelser i nåtiden som finanskrisen, er dessuten meget velfungerende (for en gangs skyld). Stykket går likevel ikke fri for mange av svakhetene som kjennetegner farser. Gjennomgående for alle farsene, spesielt på DNS, er overspill. De vågale få som muligens kunne ymtet frempå at dette ikke er et absolutt sjangerkrav vil neppe møte mange samtykkende nikk på DNS. Men det får nå stå sin prøve. Et annet problem er det tilsynelatende vanvittige behovet for å ha lokal koloritt i stykket. Mascarade var opprinnelig lagt til København, men i likhet med britiske Michael Cooneys Rett i lommen, er stykket i DNS’ oppsetning ufortrødent lagt til Vestlandets hovedstad og språket justert deretter. «Hon med daiane?», sier Leander, når Henrik prøver å fortelle om en dame som kommer på kveldens maskerade. Det er vel tvilsomt om det var i originalmanuset. Men alt i alt er Mascarade langt bedre enn forventet, med gode skuespillerprestasjoner og høyt tempo, selv om stykket, med sin artige behandling av tvangsekteskap, unektelig hadde vært langt mer interessant med pakistanske skuespillere i rollene. Innbitt patriotisme Med Jan Herwitz er saken en annen. Også den serverer bergensk patriotisme, men her av det enda mer innbitte slaget. Hans Wiers-Jenssens stykke skal angivelig ta et «oppgjør» med en del bergenske særegenheter, men i så fall er den relativt lite vellykket, i alle fall i denne versjonen, der bergenserne aldri er mer enn litt ekle, på en elskverdig måte. I det hele tatt kan man påstå at Jan Herwitz ikke en gang er et stykke, men en, bevisst eller ubevisst, feiring av det bergenske uten noen form for kunstnerisk verdi. Humoren i stykket går i all hovedsak ut på morsomheter med bergenske uttrykk, altså: det «morsomme» er at man bruker typiske, gamle bergensuttrykk på en teaterscene. Og hvis du ikke synes de høres spesielt gøy ut, er det fordi det Foto: Den Nasjonale Scene Overspilt egentlig ikke er det. I det hele tatt. Hvis du ikke er bergenser i alle fall, ettersom publikum lo hjertelig over ord som «dønkelgod», «ka e tiss», «gefall», «bakbeist» med mer, og synes også å omfavne stykkets mer eller mindre entydige fordømming av alle ting utenfor Bergen, der rest-Norge kun er «strileland». «Dere kan jammen synge her i byen», sier Oslo-mannen Wulfsberg til sine bergenske svirebrødre i stykket. «Vi kan alt her», er det kontante svaret. Jeg trenger vel ikke engang fortelle at publikum reagerte med spontanapplaus. Å oppleve at hele salen reiste seg opp og sang «Nystemten» mellom tredje og fjerde akt er dessuten noe av det verste jeg har vært med på i en teatersal noensinne. oppfinnergeni, men siden bergenserne bare lo av påfunnene hans, ble det aldri noe av oppfinnelsene heller. Den unge doktoren Wulfsberg fra Christiania er mannen Herwitz junior tror kan løfte sitt fars navn opp til nye tinder. Da Wulfsberg imidlertid ved et uhell baksnakker Herwitz, blir sistnevnte så fornærmet at han bryter forbindelsen, samtidig som den unge doktoren forelsker seg i Herwitz’ datter. For å få datterens hånd, blir Wulfsberg dermed nødt til å gjøre opp for seg ved å bevise at Jan Herwitz var et geni (noe han selvfølgelig lykkes med, siden dette er en farse, og den derfor har en lykkelig slutt). I rettferdighetens navn må det sies at selv om plottet er tynt og humoren for oss «striler» ikke-eksisterende, er Jan Herwitz ingen lidelse å se på. Men hvis du ikke er bergenser (eller om du er nogelunde oppegående) gjør du likevel klokt i å styre unna. Hjelmeland vil ikke trekke mange flere studenter til teateret med slike oppsetninger. Historien er så idiotisk og banal at jeg regner med at de fleste av leserne mine kunne ha kommet på et like bra plot. Dum og dummere Historien er forøvrig så idiotisk og så banal at jeg regner med at de fleste av leserne mine kunne ha kommet på et like bra plot. Den handler om en kar som heter Herwitz som mener faren sin, Jan, var et 45 Master studenten Levende språk Språket oppfører seg ikke alltid slik som man vil, sier Lars Olai Schanche Olsen. Han skriver masteroppgave om språkfilosofi. Tekst og foto: Mari Oseland mari_oseland@hotmail.com Lars Olai har for anledningen tatt turen fra Det humanistiske fakultet og ned på Naboen, hvor han nå sitter smilende med en bayer i hånda. Idet han ivrig begynner å prate, skjønner man at dette er en mann av sitt ord; og hvorfor han har peilet seg inn på masteroppgaven som omhandler språkfilosofi. Kanskje ikke den mest populære retningen, han er faktisk den eneste på instituttet som i år har valgt dette temaet til oppgaven sin. - Hvordan endte du opp med dette? –Det startet vel på videregående, da jeg hadde faget politisk idehistorie og fikk øynene opp for Platon. Jeg begynte ved UiB på bachelor i Antikke studier, og jeg tok et par fag i filosofi for å samle poeng. Etterhvert som interessen for filosofi vokste, fortsatte jeg liksågreit på bacheloren. I løpet av graden var et emne i språkfilosofi obligatorisk, og jeg stortrivdes med det. Og nå er jeg altså i gang med master i det. Hvem skulle trodd? VITENSKAP I SPRÅKET Å forklare emnet derimot er nok ikke det enkleste i verden, som med all annen filosofi. Lars Olai tar for seg hvordan måten språket brukes på er farget av hvordan vi lever våre liv. Rett og slett hvordan språket i seg selv lever. Alle har for eksempel opplevd å bli misforstått; man mener en ting mens lytteren virker å ha en totalt annen oppfatning, selv om vi tilsynelatende har de samme begrepene. Språket oppfører seg altså ikke alltid som vi vil at det skal, det skjer endringer og paradigmeskifter uten av vi er helt bevisst det selv. Det er vitenskapen i dette han vil undersøke. – Hvilken litteratur vil du gå inn på? – Virginia Woolf, Ludwig Wittgenstein og Richard Rorty er i hovedfokus, og jeg vil forsøke å kombinere disse tre filosofenes tanker om språk. Woolf har en helt egen måte å uttrykke seg på og klarer gjennom litteraturen å reise en rekke filosofiske spørsmål. Hun skriver om hvordan vi ikke har full kontroll over hvordan språket oppfører seg, hvordan vi påvirker det og motsatt. – Wittgenstein har en interessant teori om at å bruke språket er som å delta i et spill. Vi har konvensjoner for språkbruk som vi følger, han prater om språkspillet etikk, språkspillet filosofi, språkspillet matematikk, og så videre. 2+2=3 er ikke en feil, man har bare ikke fulgt spillereglene for matematisk språk. Dette åpner for å kunne se nærmere på hvordan den konkrete situasjonen vi sier noe i, er sentral for hvordan vi forstår det vi sier. – Deretter har vi Rorty og hans pragmatisme, som kan fortelle oss noe om hvordan språket påvirkes av hva vi har behov for at det skal kunne brukes til. Hvis vi har behov for å snakke om noe som det ikke er rom for å snakke om i språket vårt, så lager vi nye ord som gir oss denne muligheten. Dersom disse tre perspektivene kan kombineres vil de sammen forhåpentligvis kunne vise oss hvor sentralt menneskelige liv er for hvordan språket vårt opptrer og fungerer. MER BEVISST – Hva vil du gjøre etterpå? – Jeg har ingen konkrete mål etterpå, for meg er dette en spennende oppgave å skrive for min egen del. Dette er noe som alltid har engasjert meg, som du kanskje har merket er jeg glad i å prate. Naturlig nok har studiet påvirket meg i den grad at jeg er blitt mye mer bevisst på hvordan jeg bruker språket, og også hvordan andre bruker det. Det er spennende å observere hvordan det brukes i situasjoner og hvordan menneskers assosiasjoner påvirker kommunikasjonen. En av de store utfordringene i oppgaven vil nok være å leve opp til emnet rent språklig sett. Det er noe jeg kommer til å måtte jobbe mye med, men kjekt er det! 46 Pensum- fritt Fem på Outland I anledning overstått Raptus-festival og generell teikneserieinteresse, tok vi turen til butikken som fyller hyllene med science fiction, fantasy, teikneseriar og spel – for å finne ut kva folk les her. Tekst og foto: Hanne Dale hanne.dale@gmail.com Silje Angelvik folkehøgskuleelev Akkurat no les eg The Lord of the Rings på engelsk, og no skal eg kjøpe The Zombie Survival Guide av Max Brooks. Elles varierer det mykje med humøret; eg likar mangaen Hellsing, Blade of the Immortal og Jason. Ja og så likar eg bildebøker for voksne, kunstbøker. Strangers in Paradise av Terry Moore er den absolutte favorittserien min, den er utruleg bra. Per Gulbrandsen oljearbeider Det er mykje forskjellig, av og til les eg science fiction og fantasy, Mike Carey mellom anna. Elles har eg nett begynt med ølbrygging igjen, så viss eg finn ei bok om ølbrygging, les eg gjerne den! Katrine Rasmussen tilsett på Outland Av bøker les eg oftast innan supernaturalsjangeren, mellom anna Mike Carey, som også har skrive manus til Hellblazer. Chuck Palahniuk, som har skrive mellom anna Fight Club og Choke. Når det gjeld teikneseriar, så likar eg Northlanders, som er historisk fiksjon sett til vikingtida, og Goon, som er ein slags kitsch-horror inspirert av 60-talet og filmar som It Came From Beneath the Sea – det er mykje humor og gladvold. Karina Berentsen og Maiken Østrem folkehøgskuleelevar Nemi....og Illustrert Vitenskap og faktalitteratur, gjerne om dyr. Ja og så den boka, Hvor mange brystvorter har Bush? - den til de grader absolutt ultimate guiden til unyttig kunnskap. Og Twilightserien. 47