studentmagasinet for HF-fakultetet UiB nr. 2 2006 14.årgang

studentmagasinet for HF-fakultetet UiB nr. 2 2006 14.årgang Det tomme stedet: Historien om Oscar Wilde og hans Ballad of Reading Gaol, det ene verket han skrev etter å ha sonet fengelsstraffen for «grov usedelighet» s. 16-19 m rsoner so delige pe ty tt e b re s ar k B lizabeth uset på se s. 21-27 setter fok Sigmund Freud, E i e d V : an e S n b te jublilan dt og Jako . Disse er De tause året 2006 ndt, Hannah Aren m i Ibsen u ra e b il m b e ju R har æsar, , Julius C , Browning psykedeliske ne til den ny te ks te av e n analys ykedelia: E s. 34-37 Skjeggete ps en Devendra Banhart st ti ar e et gg skje INDIVIDUALISME+SOSIALISME=SANT? Må vi velge mellom valgfrihet og sosialisme?s. 4 STRIPEAKTIVISTEN Intervju med den verdensberømte tegnserietegneren og skaperen av Bizarro, Dan Piraro s. 6 PHOTON s. 9 KAST VEKKARKLOKKA! En artikkel for senkning av arbeidsmoralen s. 10 MANNEN SOM VILLE HA EN KOLONI Historien om Kong Leopold og gummiterroren i Kongo s. 12 DET TOMME STEDET Om Oscar Wilde og hans mørke mesterverk Ballad of Reading Gaol s. 16 PHOTON s. 20 DE TAUSE JUBILANTENE 6 jubilanter vi ikke hører så mye til i Ibsen-året 2006 s. 21 TANZE DEN TWIST Tre-trinns analyse av plata Third Reich ’n’ Roll av det amerikanske bandet The Residents, Nord-Louisianas fenomenale popkombo s. 28 FILMEN DU VIL SE Miranda Julys film Me and You and Everybody We Know er kanskje en film for deg s. 33 Pirar o: tegns Atrium ha eriesk r apere intervjue td n Dan Piraro en verden sb , man nen b erømte am ak Biz ar r ro erikanske s. 6-8 SKJEGGETE PSYKEDELIA En analyse av Devendra Banharts sangtekster s. 34 TEKSTUTGAVER I DIGITAL HAM Forskerstafetten i dette nummeret: Odd Einar Haugen s. 38 PHOTON s. 40 POLITISKE SPØKELSESHISTORIER Bokanmeldelse av Konspirasjonsteorier av Joel Levy s. 42 «ALLAH ER BRA, MEN ARLA ER BEST» Bokanmeldelse av Muslimsk-dansk dagbok s. 43 LYRIKK I BEVEGELSE Intervju med hovedfagstudent Trine Mjanger s. 44 PHOTON s. 45 NORSK FOR NYBEGYNNERE Fagpresentasjon av norsk for utlendinger s. 46 PENSUMFRITT Hva leser den eldre garde? s. 47 LEDER: den dumme fattigdommen Et brennaktuelt tema i verden i dag er bekjempelse av fattigdom. Flere og flere spør seg hvordan man kan tolerere at vi i Vesten og Norge har tidenes høyeste levestandard, mens andre deler av verden forkommer av sult og sykdom. Spesielt siden Vestens rikdom i en stor grad er resultatet av utnytting av den såkalte tredje verden. Heldigvis jobber mange med dette problemet. U-hjelp, enten statsfinansiert eller gjennom organisasjoner som Kirkens Nødhjelp og Redd Barna, er ment som bidrag til å få de fattigere landene opp på et nivå nærmere vårt. Samtidig har vi bevegelser som Live8, med imponerende slagord som «Make poverty history» som har et uttalt mål om å utrydde fattigdommen. Men er dette i det hele tatt mulig? For å finne et svar på dette spørsmålet må man forsøke å se etter grunnene til fattigdom. Afrika er i dag det suverent fattigste kontinentet i verden og en av grunnene til dette er selvfølgelig kolonitiden. Ved siden av den systematiske utsugingen av ressurser, sliter Afrika med at kolonimaktene streket opp helt unaturlige statsgrenser uten tanke på etniske skillelinjer eller andre lokale forhold. Dette er en forbannelse for kontinentet, spesielt siden det nærmest er en garanti for sivil uro. Statsdannelsene som har vokst ut av kolonitiden har dessuten vist seg å være preget av korrupsjon, og kan i liten grad sies å tjene folket. Et deprimerende faktum er det dessuten at u-hjelpen ikke ser ut til å hjelpe stort på økonomien i afrikanske land. Selv etter at milliarder har blitt pumpet inn, er den afrikanske økonomien der den var for femti år siden. Dette er i stor grad et institusjonelt problem. Skal Afrika bli mindre fattig, må styringsrutinene og styresettene kraftig forandres. Men de dyptgående problemene kan ikke skyldes på kolonitiden alene. Et stort problem er at Afrika fra naturens side er dårlig utrustet med naturressurser. Lav befolkningstetthet sørger videre for dårlige lokale markeder, og det varme klimaet fører til liten produktivitet, og gjør det vanskeligere å arbeide. Afrika var også før kolonitiden et fattig kontinent. Fotoansvarleg: Matz Lande Det kan nærmest virke som om Afrika er fanget i en fattigdomsfelle det er nesten umulig å slippe ut fra. Men det er visse lyspunkter, som den store økonomiske fremgangen til Botswana i sørlige Afrika. Men selv om det finnes muligheter, er oppgaven formidabel. Dette bør vi ikke miste av øyet. Det er derfor vanskelig å ikke reagere med en viss oppgitthet over å se popstjerner som Bono erklære at vi innen relativt kort tid skal «put an end to stupid poverty». Dette er nemlig å undervurdere utfordringene man står overfor. Og skal man erklære krig mot fattigdommen, er det dummeste man kan gjøre å undervurdere fienden sin. Men uansett hvor håpløst det kan virke, kan vi ikke gi opp. Til det er vårt egen skyld for stor. Ekstern bidragsytar: Odd Einar Haugen (tekst) Bidragsytarar dette nummeret: Matz Lande Elizabeth Pettersen Bjarne Oppedal Espen Kjelling matslande@gmail.com Layoutansvarleg: Audhild Harkestad audhild.harkestad@gmail.com Ansvarleg redaktør: Halvor Ripegutu Halvor.Ripegutu@student.uib.no Journalistansvarleg: Henrik Bjørge Pedersen henki22@hotmail.com Redaksjonssekretær: Anders Kjellevold Anders.Kjellevold@student.uib.no Økonomiansvarleg: Helene Lindqvist Helene.Lindqvist@student.uib.no Journalistar: Ida-Johanne G. Lillebø Even Onsager Anniken Gjesdahl Veslemøy Grønås Jan Magnus Weiberg-Aurdal Linda Ellingsen Ida Slettevoll Dorte Dahl Grønnevet Maria E. Tripodianos Simen Brekke Alexander Bygnes Kjersti Bergheim Fotografar: Nina Knag Espen Kjelling Birgitte Norsen Layout/Illustrasjon: Maria E. Tripodianos Matz Lande Brigitte Norsen Vegar Flå Even Onsager Dorte Dahl Grønnevet Marianne Bratlie publiserer biletmateriale i Atrium, og står ansvarlege for utforminga av Photonsidene. Framside: Matz Lande Atrium kjem ut to gangar i semesteret. Magasinet vert gjeve ut med stønad frå Det historisk-filosofiske fakultet og Kulturstyret. Desse står utan redaksjonelt ansvar. Bakside: Lillian Sharma Dataansvarleg: Even Onsager kulturstyret Atrium held til på rom nr. 404, Sydneshaugen skule Redaksjonsmøte torsdagar 1800. trykk: Bodoni Hus AS 3 Adresse: Atrium HF-fakultetet, Sydnesplass 9, 5007 Bergen Tlf: 55 58 20 79 e-post: atriumkontakt@uib.no web: http://atrium.hf.uib.no aktuelt: SAMFUNN individualisme + liberalisme = sant? Det er på tide å røske opp i våre vante førestillingar om høgre og venstre. tekst: Ida-Johanne Gamborg Lillebø ida.lillebo@student.uib.no Ta det med ro. Du skal framleis gå til venstre og sykle til høgre. Men kva for ei fil du skal velje når du vil køyre kollektivt er kanskje ikkje fullt så sikkert. Vi snakkar sjølvsagt om politikk. Vi vil snakke om politikk og individualisme. Stopp gjerne opp ein augneblink no. Individualisme. Smak på ordet. Kva kjenner du? Caplex meiner det smakar av «holdning, syn som legger hovedvekten på den enkeltes rett og verdi i forhold til organisasjoner, myndigheter og samfunn. Mots. Kollektivisme». Dei fleste kjenner eit hint av høgreside. Kanskje på ei seng av valfridom for den enkelte. Bendik Wold og Magnus E. Marsdal ønskjer med boka Tredje venstre, utgjeve i 2004, å gi ein annan, meir kvalitetsorientert definisjon av individualismen. Respekt for individet sin verdigheit, individet sin sjølvstende og einskildmennesket sin sjølvutvikling er hovudelementa, og desse er nært knytt til ei førestilling om fridom. Omgrepa «høgre», «venstre» og «sentrum» i politikken stammar frå den franske revolusjon. Då sat dei konservative til høgre for talarstolen i nasjonalforsamlinga, dei radikale til venstre og vinglarane midt imellom. Vi har mange faste førestillingar knytt til desse omgrepa, mellom anna fridom, velferd, individualisme og kollektivisme. Og det er ganske opplagt kor vi vil plassere desse på høgre-venstre-aksen, er det ikkje? Like fullt, Wold og Marsdal stiller spørsmålet «Må vi velje?» Må me velje mellom fellesskap og individualisme? Ein ny historiegjennomgang Jean-Jaques Rousseau (1712-1788) var ein raddis på individualismens område. Han gjekk inn for å tilbakevise kristendomens lære om arvesynd. Berre slik kunne ansvaret for vondskap leggjast på samfunnet sjølv, og ikkje på Djevelen, Gud eller syndefallet. Rousseau såg i opplysningstida sin moderne Paris eit samfunn der individa berre hadde seg sjølv i tankane og måtte leve i stadig konkurranse med kvarandre. Han ønskte seg eit nytt samfunn, eit samfunn der fridom var det viktigaste av alt. Og likeverdig med fridomen 4 sette han likskapen. Dette var ein ny måte å tenkje på, som innebar at økonomisk likskap er ein føresetnad for fridom. Wold og Marsdal skriv: «Store økonomiske forskjeller skaper økonomisk avhengighet. Den ene må selge seg til den andre for å overleve. Den rike kan utnytte den fattige til sine formål. De fattiges frihet forsvinner. Vi får et ufritt samfunn, et samfunn basert på avhengighet og utbytting, et samfunn med store indre motsetninger.» Rousseau ville ha eit samfunn der staten sytte for at fordelinga av dei materielle goda blei så lik som råd. Rousseau leverte inga forståing av økonomisk utvikling. Det gjorde derimot Adam Smith, den økonomiske liberalismens far. Han meinte at nettopp desse store ulikskapane mellom menneska var det som auka effektivitet og produktivitet, idet ein mann hadde kommando over mange andre menn. Poenget til Smith var at økonomisk framgang ville vere positivt for alle samfunnets medlemmer. Difor ville ein tilfeldig arbeidar i Nederland uansett ha meir rikdom enn sjølv den mest respekterte villmann. Marx og Oscar Wilde Karl Marx (1818-83) kritiserte det borgarlege samfunnet for å halde med den mangel på fridom som særmerkte føydalismen. Men no var det rett nok ikkje den personlege trelldomen under ein føydalherre menneska levde under. Gjennom konkurranse på anonyme marknader fekk individet ei kjensle av å vere fritt, medan det eigentleg framleis levde i økonomisk avhengigskap. Marx tok til orde mot kapitalismen sin individualisme, der dei einskilde menneska er isolerte som seljarar og kjøparar i evig konkurranse. Det økonomiske liv vert ikkje styrt av menneskelege behov, men av lovane til kapitalakkumulasjonen. Dette ligg ikkje innanfor nokon sin kontroll, og fører til overproduksjon, massearbeidsløyse, børskrakk etc. Dette hindrar individa i å ta kontroll over eige samfunn og eigne liv. Kapitalismen legg altså i følgje Marx slett ikkje til rette for fridommen til individet. For det er omsynet til individet som ligg til grunn for Marx sin kritikk. Men det grunnleggjande skiljet mellom menneskesynet til liberalistane og Marx er at han skildrar mennesket som eit fellesskapsvesen. Det er, meinte han, berre gjennom samhandling og arbeidsdeling at ein kan produsere effektivt nok til at kvar og ein kan få fritid. Det arbeidet som må gjerast for å produsere det vi treng er ei nødvendigheit. Den tida vi har att når jobben er gjort, er fridom. Målet er å maksimere den totale mengda fritid og fordele den på alle. Individa skal få utvikle sin personlegdom fritt, og det er som individ vi deltek i fellesskapet. Kapitalismen måtte overskridast, og eit universelt demokrati opprettast. Dette demokratiet må omfatte økonomien, dei grunnleggjande livsvilkåra til alle menneske. Samfunnet vil under eit slikt demokrati vere eit fellesskap av livsnytande individ. Mange sosialistar på 1800-talet såg, som Marx, ingen motsetnad mellom sosialisme og individualitet. Ein del antidemokratiske sosialistar, som Mao Zedong er ein seinare representant for, sette derimot likskapsteikn mellom individualisme og egoisme og uorden. Forfattaren og dandyen Oscar Wilde meinte at sosialismen var verdifull fordi den ville føre til individualisme. Etter hans syn ville sosialismen sikre materiell velvere for alle, og føre til at menneska slapp å leve for andre. Men han råda sterkt mot den autoritære sosialismen, den som ville tre ei samfunnsform over hovudet på massane frå den høgare posisjonen som ein elite har. Den ville gjere alt verre enn før. Det som skjedde på 1900-talet Den russiske revolusjonen i 1917 opna slusene for den sosialismen som Wilde frykta, og desse kreftene fossa gradvis utover store delar av verda. Gjennom 1920-talet etablerte Kreml seg som den ubestridne tolkar av Marx og Lenin. Det var alltid snakk om nøye utval av tekstar, og tolkingar som passa sovjetdiktaturet. Den opphavlege ideologien endra seg frå kritisk teori for samfunnsmessig omvelting, til «maktkonserverende statsreligion». Sovjets kommunisme kjempa mot demokrati og individualisme. Utover 1900-talet blei det etablert brei konsensus både i kommunistiske og ikkjekommunistiske nasjonar om at sosialisme er det same som tvangsmessig underorning av individa under staten. Slik etablerte ein den særs levedyktige førestillinga om at likskap og fridom er motsetnader. Følja er at ein blir sett på val. Ein må velje mellom likskap og fridom, mellom fellesskap og individualisme. Det tredje venstre Wold og Marsdal tek til orde for ei ny venstreside, ei venstreside som skal sameine økonomisk likskap og individuell fridom. Den uregulerte kapitalismen aukar den økonomiske utryggleiken og reduserer slik den individuelle fridomen. Den liberalistiske ideologien gir den einskilde ansvaret for eit samfunn som ikkje fungerar. Det er den arbeidslause si eiga skuld når ho ikkje får dei jobbane ho søker på. Det er ho som ikkje er god nok. Det er ho som ikkje er fleksibel nok. Velferdsstaten sitt system er retta inn mot einskildmennesket, og har gitt større grad av materiell tryggleik enn marknadsliberalismen kan gjere, og såleis òg meir fridom. Systemet er utgangspunktet for det dei to forfattarane kallar Det tredje venstre. Dei har laga ei ønskjeliste over korleis denne nye venstresida skal vere og kalla den «Ti bod for den nye venstresida». Lat oss avslutte med to av desse: Bud 1: Venstresiden må være individualistisk. Kollektive løsninger er til for å gi individet økt frihet. Bud 10: Venstresidens prosjekt må være større valgfrihet og mer fritid for folk flest. Det gode samfunn kommer med livsnytersosialismen, selv for oss pietistiske nordmenn. aktuelt: TEGNESERIER stripeaktivisten Dan Piraro er tegneserieskaper, maler, dyrerettighetsaktivist, scooternerd, veganer, forfatter og stand-up komiker. Men drømmejobben er å være pressesekretæren til George W. Bush for en dag. tekst: Jan Magnus Weiberg-Aurdal jnmgns@gmail.com - Tenk så morsomt det hadde vært å fortelle sannheten hele dagen? Det vil si, inntil Secret Service ville ha tauet meg vekk i lenker, ler Piraro. Amerikaneren er en av verdens mest populære og leste tegneserieskapere, av mange regnet som «den nye Gary Larson». Hans mildt sagt sprøe Bizarro-striper blir publisert i magasiner og aviser over hele verden. Her til lands har han til og med sitt eget månedlige blad. - Det er utrolig kult at mitt arbeid er blitt så populært. Men det er også ganske merkelig. Jeg reiser en del rundt om i verden, men blir alltid like overrasket over hvor mange forskjellige folk som faktisk kjenner til meg, også i Norge. Helt utrolig, sier Piraro, som har tegnet sine Bizarro-striper siden 1985. Inspirasjon overalt -Hva inspirerer deg mest i arbeidet? Og hvor får du egentlig alle disse ideene fra? - Av alt mulig, overalt! Jeg finner inspirasjon i det meste av det jeg foretar meg, faktisk. Når «Å finne et godt poeng kan ta alt fra ett sekund til 47 år» det gjelder selve ideene og plotene så er nok de en blanding av personlige erfaringer og ren fantasi. Som regel det siste, fordi omtrent ingen av stripene mine er selvopplevde. Da er de i tilfelle overdrevet en del, forteller han. 6 - Hvor lang tid bruker du gjennomsnittlig på hver stripe? - En stripe tar mellom 30 minutter til en time å tegne, og fra 15 til 90 minutter å fargelegge. Det er derimot det å tenke seg frem til en god idé som tar tid. Å finne et godt poeng kan ta alt fra ett sekund til 47 år...«And counting», legger 47-åringen til med et smil. - Hvordan endte du opp som tegneserieskaper? - Vel, det begynte egentlig da jeg var i tjueårene. Jeg ønsket en mer kreativ måte å tjene penger på enn den reklamebyråjobben jeg hadde, så jeg begynte å sende ut tegninger til aviser og diverse syndikater. Det tok meg et par år med iherdig brevposting før jeg endelig fikk napp hos et syndikat som turde å satse på meg. - Forresten så var det litt tilfeldig at jeg sendte ut tegneseriestriper. Jeg maler også en del, men hadde noen ferdige striper liggende som jeg hadde laget i lunsjpausene på jobben. Noen venner fikk se dem, likte det de så og overbeviste meg om å ta sjansen, sier han. Dyrevenn og kjærlighet Den typiske Bizarro-stripen er gjerne en ganske hverdagslig situasjon hvor et eller annet er snudd fullstendig på hodet. Det være seg babyer som snakker, aliens som besøker jorden eller dyr som trer inn i menneskelige roller. Men det er ikke bare hodeløst tullball som preger hans absurde striper. Piraro lar mer enn gjerne sitt sterke politiske engasjement komme til uttrykk i tegneserierutene. Spesielt gjelder dette i dyrestripene, hvor hans budskap er klart: Dyr er ikke laget for at mennesker skal bruke dem til mat, klær, eksperimenter eller underholdning. Dette er et syn han oppdaget for alvor for fem år siden. - Jeg forelsket meg i en veganer og dyrerettighetsaktivist, og ble med en gang påvirket. Jeg hadde riktignok alltid hatt en medfølelse ovenfor dyr og var sterkt i mot både jakt og pelsindustrien før jeg møtte henne. Men jeg hadde et veldig naivt syn på industrielt husdyrhold. Jeg trodde faktisk dyrene levde lykkelige liv og ikke brydde seg om, eller forsto, at de ble drept for å bli mat. - Heldigvis fikk min kjære meg på bedre tanker, og jeg lærte meg hvor intelligente, personlige og følsomme dyr kan være. Da ble jeg veganer med én gang, forteller Piraro, og legger til at hans store kjærlighet fortsatt er en del av livet hans som hans kone. - Og jeg angrer ikke, hvis noen skulle tro det. I motsetning til hva jeg fryktet på forhånd, så er den maten jeg spiser nå mye mer variert enn tidligere. Dessuten har jeg opplevd en del åndelige fordeler med denne livstilen, sier Piraro. «Jeg trodde faktisk dyrene levde lykkelige liv og ikke brydde seg om, eller forsto, at de ble drept for å bli mat.» - Så en del av stripene dine har en klar intensjon? - Dyrs rettigheter er en veldig viktig sak for meg. Og jeg ønsker at stripene mine skal belyse dette temaet, og kanskje opplyse folk litt. - Men for at dette skal skje, må publikum 7 først bli gjort oppmerksom på all den urett som finnes i disse industriene. Spesielt viktig er det å påpeke at et vegetarisk kosthold er mye mer miljøvennlig og økonomisk enn å spise kjøtt, og at både verdens matforsyninger, vannet og luften vil tjene godt på dette. Listen over fordeler bare fortsetter, sier Piraro, som er spesielt oppgitt over den stadige påstanden om at «det er viktigere å hjelpe mennesker enn å hjelpe dyr». - Man kan debattere i uendelighet at mennesker er mer viktig enn dyr, eller at kvinner er viktigere enn menn, barn er viktigere enn voksne, høye mennesker er viktigere enn korte mennesker eller at sine egne landsmenn er viktigere enn utlendinger. Dette er imidlertid falske valg. For uansett hva det måtte gjelde, urettferdighet og utnytting kan – og må – aldri tolereres, understreker Piraro. Noen klassiske eksempler på Piraros dyrestriper er grisene som planlegger sin flukt fra gården ved å lage falske griseskulpturer skåret ut i tofu, apen som slenger spydigheter til professoren i laboratoriet eller kua som står utenfor restauranten med et skilt pålydende «Kjøp vegetarmat!». Bush ødelegger - Har du merket noen holdningsendring mot deg som person etter at du ble så politisk aktiv og en forkjemper for dyrs rettigheter? - Det eneste er i grunn all den oppmerksomheten jeg får fra andre aktivister og organisasjoner. Jeg får generelt lite henvendelser fra lesere, men det hender så klart at folk sender meg noen spørsmål. - Som regel er det bare ros da. Spesielt fra diverse «vegheads» rundt omkring i verden, sier han med et smil. Om andre aktivister, veggiser og idealistiske organisasjoner roser Piraros arbeid opp i sky, så er til gjengjeld den høyre fløyen i amerikansk politikk nokså tause. Piraro har svært lite til overs for den sittende amerikanske regjeringen. - Det er rett og slett ikke mulig å overdrive betydningen av den ødeleggelsen George W. Bush har stått for. Han har forårsaket krig, ødelagt mange av forholdene til våre allierte, svertet vårt rykte, økt hatet mellom muslimer og USA, samt ruinert vår økonomi. Etterdønningene etter hans tid som president vil utvilsomt sette sine spor, ikke bare i USA, men over hele verden i mange år fremover, hevder Piraro. Ikke overraskende får da også Bush, og øvrige amerikanske politikere, jevnlig gjennomgå i hans striper. For eksempel på promoplakaten for Piraros siste stand-up show, The Bizarro Baloney Show, som har bokstavene «WWJD?» (What Would Jesus Do?) som overskrift over en tegning av Jesus som gir Bush en strak venstre. Symbolfilosofi Bizarro er ikke bare kjent for sin politiske satire, treffende onelinere og overraskende situasjoner. En av de tingene som har bidratt til seriens popularitet er utvilsomt de mange rare symbolene som Piraro gjemmer rundt omkring i striperutene. Det være seg ufoen, kaninen, dynamittkubben, oppned-fuglen, kongekronen eller det stirrende øyet. Piraro selv er temmelig hemmelighetsfull ovenfor det hele, noe som åpenbart har hjulpet til med den økende mystifiseringen. «For uansett hva det måtte gjelde, urettferdighet og utnytting kan – og må – aldri tolereres» På Piraros offisielle hjemmeside, www. bizarro.com, er det sågar laget en egen meny over de forskjellige symbolene, med Piraros egne – skal vi si lite troverdige – forklaringer. For ikke å snakke om at de er temmelig uforståelige. - Et rykte på Internett sier at grunnen til at du startet å tegne inn symbolene dine, var fordi du ville ha faste innslag i rutene dine. At du ville gjøre Bizarro mer lik vanlige tegneserier. På en skala fra 1-10, hvor mye sannhet er det i dette ryktet? - Jeg gir det ryktet en 5, sier han kjapt og 8 legger til: - Faktum er at jeg begynte med det for å underholde meg selv. Men folk reagerte umiddelbart og begynte å spørre meg om hva de betydde. Så jeg fortsatte å tegne symbolene, fant opp flere og pønsket stadig ut nye uforståelige filosofier omkring dem. Nå er de vel som «recurring characters» å regne, sier Piraro. Scooternerden Hvis du synes Dan Piraro virker som en raring, blir du neppe overrasket over hans største hobby. Nei, ingen frimerker, mynter eller postkort der i gården. Men derimot veteranscootere. Riktignok ikke de vannkjørende, men de fiffige små man ofte finner i Italia. - Jeg er den stolte eier av en original Vespa 1980-modell, som jeg har hatt helt siden den var ny, og som jeg forsatt kjører rundt med i New York. Jeg skulle gjerne hatt flere, men har dessverre ikke plass. - I tillegg digger jeg sykler. Jeg har en Schwinn Streamliner 1948-modell, samt at jeg nylig fikk spesialbygget en Pedersen til meg i København. De er veldig sjeldne i USA, og jeg er nok den eneste eieren i hele New York City, forteller Piraro entusiastisk. Det hører også med til historien at Dan Piraro er en utrolig populær stand-up komiker og foredragsholder, og hans show turnerer jevnlig i USA. For informasjon og lyd/ videoklipp fra showene, kan du sjekke hans offisielle hjemmeside www.bizarro.com. tema: MENNESKER foto: Bjarne Oppedal 9 foto: Elizabeth Pettersen aktuelt: SAMFUNN kast vekkarklokka! Det går ein stille revolusjon gjennom den vestlege verda for tida. Den går ut på å gjere så lite som mogleg. tekst: Ida-Johanne Gamborg Lillebø ida.lillebo@student.uib.no illustrasjon: Marianne Bratlie Grunnleggjarane av det engelske tidsskriftet The Idler har gjort dagdrivaren til det nye føredømet for oss alle. The Idler har elleve år bak seg i bladhyllene, og dei nyaste utgåvene har titlar som «Your money or your life», «War on Work», «Lady of Leisure Special» og «Revolution». Dagdrivar er ei omsetjing av det engelske ordet idler, som betyr ein som ikkje gjer noko, særleg når han eller ho burde gjort noko. I ei verd der ein nasjons suksess blir målt i kor låg arbeidsløysa er, viser dagdrivarane motstand. Om dei hadde tatt seg bryet med å stå opp og kle seg før tolv og delta i demonstrasjonar, ville dei lent seg bedageleg mot barrikadane og sunge ut: «Mindre arbeid til folket!» Filosofien bak feiringa av dagdrivaren kan kort oppsummerast slik: Mindre arbeid, mindre konsumering, meir tid, meir liv. Redaktøren av The Idler, Tom Hodgkinson, har skrive boka How to Be Idle. Dette er ein gaid til det dagdrivarske livet og ein kritikk av ein vestleg arbeidsetikk som oppstod under den industrielle revolusjonen. Då Jenny tok til å spinne Utviklinga av spinne-, veveog dampmaskinene mot slutten av 1700talet gjorde masseproduksjon mogleg, og omskapte jordbruksnasjonar om til industristatar. Før var det eit høgst uklårt skilje mellom dei to sfærane vi kjenner som «arbeid» og «fritid», eit skilje som etter maskinene blei absolutt. Sjå føre deg at du arbeider på jordet medan du passar borna, og så tek deg ein pust i bakken og drikk ein øl når naboen stikk bortom, for så å halde fram med jordet ei stund til, og bruke kvelden til å lappe klede medan du sit ved grua og pratar med familie og vener. Du bestemmer over di eiga tid, og gjer det du må for at du sjølv og familien skal ha det de treng. Etter den industrielle omveltinga tek pengehushaldet over for naturalhushaldet. Og for kapitalisten som no eig arbeidsplassen din er det ikkje snakk om å ha til livets opphald, men om overskot. Men korleis gjer ein eit sjølvstendig folk som likar å sove, gå på puben og drikke og drive dank, til disiplinerte arbeidarar? Religion og svolt var to effektive middel. Den engelske metodistkyrkja bombarderte dei fattige massane med at alle gleder var syndige, og at vegen til frelse låg i stille liding og hardt arbeid. I tillegg fekk låge løner dei til å arbeide hardt for at dei ein dag skulle kunne stille svolten. « Du skal ikkje sove lenge, då er du lat, du skal stå opp tidleg og arbeide for nasjonen og sjefen. » Arbeidsetikken vår I dag brukar ein stort sett andre middel enn Gud og svolt for å få folket til å arbeide. I dagens konsumsamfunn trengs ikkje eksterne pressfaktorar. Det er vi som pressar oss sjølve til å stå opp om morgonen. For det fins ting, det fins status, og vårt behov for desse. Reklameindustrien overtyder oss om at vi treng ting for å oppnå det vi ønskjer. For å kjøpe ting treng vi pengar. Og for å få pengar: Hardt arbeid. Hodgkinson ser ein vestleg arbeidsetikk i dagens samfunn som går ut på at alle skal jobbe så mykje og så hardt dei kan, noko som den arbeidande får lite igjen for. Lite anna 10 enn stress, strev og minimalt med tid til eigne interesser, eigne gleder og sjølvstendige tankar. Så korleis blir dette gjennomført i det daglege? La oss ta eit døme på ein situasjon der livet skal innordne seg arbeidet. Den tapte sjukdomen Når du er forkjøla, skal du gå på jobben eller bli heime? Som barn betydde forkjøling fri frå skulen, sympati og pleie. Du drakk kakao og las teikneseriar dagen lang. Du hadde fri. Som vaksen har du fått det som kallast ansvar, og å vere sjuk er ikkje like lett som før. Men ein burde glede seg over denne flotte moglegheita til å drive dank. Ein kan vandre rundt i slåbrok, kike ut av vindauget, more seg over dei stakkarane som sit på jobben, eller setje på ei gamal plate medan ein gomlar på karamellar. No er det for ein gongs skuld du sjølv som er sjefen over tida di. Marcel Proust vart skulda for å vere ein hypokonder. Kanskje var han det, og det skal vi glede oss over. Truleg var det hans lange periodar under dyna og vandrande rundt i slåbrok som resulterte i det enorme verket På sporet av den tapte tid. Men i dag er aksepten for slikt forsvunne bak horisonten. Før gjorde ein det einaste fornuftige: Ein tok tida til hjelp. I dag har vi medisinar. På 1700-talet sa legane: «Ta deg nokre veker fri og slapp av». No seier dei: «Du er heldig, vi har nettopp fått inn ein ny type smertestillande». Resultatet er at i staden for å la tida og kroppen sjølv ordne opp medan du driv dank og er kreativ, som Proust, så skal du undertrykke symptoma og arbeide som normalt. Konkurrere, jobbe og konsumere slik som du pleier. ZZzzzzzzz Liknande mekanismar trer i kraft på mange ulike område. Du skal ikkje sove lenge, då er du lat, du skal stå opp tidleg og arbeide for nasjonen og sjefen. Du skal ikkje drikke deg full, då lar du deg sjølv miste kontrollen. Du skal ikkje sove middag, ikkje bruke lang tid på å drikke te eller øl med vener eller sjå på stjernene. Dine stunder som fritt menneske skal ikkje brukast på å leike med idear. «For det fins ting, det fins status, og vårt behov for desse..» Heldigvis fins det ein god del menneske som ikkje har brydd seg om desse avgrensingane, og desse har ofte gitt verda stor kunst. Hodgkinson slår eit slag for å sove ut, og nyte den kreative mellomtilstanden mellom søvn og vaken tilstand. Han slår i det heile ein god del slag for alle tilstandar og handlingar som undergrev den vestlege arbeidsetikken. Å skulke jobben er ein god ting, meiner han. For kva er vel betre for ein ekte dagdrivar, enn å gjere ingenting mens andre gjer mykje, og du sjølv også burde gjort det same. Det første bodet er å kvitte seg med vekkarklokka, og vakne når kroppen er klar for det. Deretter følgjer lange lunsjar, lange turar på puben med vener, spasering gatelangs, fisking (time etter time med praktisk talt ingen aktivitet) og gode samtalar. Og elles i verda? Det er mange liknande rørsler på gang, og ein kan finne mange nettstadar av menneske som deler denne opprøyrstrangen imot arbeids- og konsumsamfunnet. Ikkje minst i USA, der dei arbeider i snitt ni veker meir enn den jamne europear per år. Vi ser tendensane til slike mengder arbeidstimar i Noreg også. For litt sidan kunne ein lese i Dagbladet om ei ung kvinne som gjerne jobba 70 timar i veka. Ei rask hovudrekning viser at dette tilsvarar ein dag fri, ti timar jobbing ein dag, og tolv timar døgnet dei andre fem dagane. Ein nasjons suksess blir ikkje berre målt i fråver av arbeidsløyse, men mest av alt i økonomisk vekst. Nedgang i produksjon er eit scenario vi helst aldri vil sjå i kvitauga. Konsekvensane dette har for miljøet er ikkje gode, heller ikkje dei det har for det einskilde mennesket. Eit av Hodgkinsons mest konkrete råd er å jobbe berre tre dagar i veka. Gleda over all fritida veg fint opp for nedgangen i inntekt, og dessutan: Konsumerer ein mindre, treng ein mindre pengar. Ein lesar innvendte mot Hodgkinsons kutt-ned-på-arbeidet-filosofi at i ei verd der ingen arbeida, ville alt stoppe opp. Han svarte omtrent som så: For det første vil det alltid vere mange fans av «protestantarbeidsetikken» der ute som kan gjere arbeidet viss dei vil. For det andre: I eit samfunn der vi var meir sjølvforsynte ville vi ikkje vere så avhengige av andres arbeid. Så hogg din eigen ved og bak ditt eige brød! Og til slutt: «Thirdly, I rather like the idea of a society where everything grinds to a halt. It sounds like fun.» Kjelder: Tom Hodgkinson: How to be Idle, Penguin Books, 2005 www.idler.co.uk www.timeday.org www.whywork.org http://worktolive.info 11 mannen som ville ha en koloni Ta et område på størrelse med Vest-Europa, ti millioner døde afrikanere og en stormannsgal massemorder, og hva får du? Historien om Kong Leopold II av Belgia. tekst: Henrik Bjørge Pedersen henki22@hotmail.com Afrikas historie er full av beretninger om overgrep, vold og utnyttelse. Apartheid i Sør-Afrika er et velkjent eksempel. Frankrike og Englands kolonivelder i verdensdelen ble heller ikke administrert med silkehansker. I de senere år har borgerkriger og drapsbølger, som for eksempel i Rwanda, rystet tv-seere verden over. Men lenge før CNN og BBC, lenge før fredsbevarende styrker fra FN eller NATO, lenge før Amnesty International, ble det begått en urett langt større enn den i Rwanda. På vestkysten av Afrika ligger Den demokratiske republikken Kongo, et område på over to millioner kvadratkilometer. Mellom 1884 og 1908 var dette den private eiendommen til Kong Leopold II og åsted for et av de verste folkemordene i verdenshistorien. Drømmen om en koloni Leopold II, eller Leopold-Louis-PhilippeMarie-Victor som var hans fulle navn, ble født 9.april 1835 i Brüssel. I 1865, da hans far Leopold I døde, overtok han den belgiske tronen. På dette tidspunktet hadde han vært gift i tolv år med Marie-Henriette, en østerriksk hertuginne. Ekteskapet var alt annet enn lykkelig, de to hatet hverandre fra første stund. I tillegg hadde Leopold nesten ingen kontakt med de tre døtrene ekteskapet resulterte i. Leopold later dog til å ha bekymret seg for helt andre ting enn sitt ekteskap: Landet hans virket alt for lite for ham. Belgia, med sitt areal på drøye 30 000 kvadratkilometer var på 1800-tallet, som nå, et lite land. Leopold så «Å se innfødte med bare en hånd ble derfor meget vanlig i Kongo.» med stor irritasjon på dette. «Lite land, små folk» skal han en gang ha uttalt om Belgia. At landet lå inneklemt mellom de langt større landene Frankrike og Tyskland hjalp ikke på kongens mindreverdighetskomplekser. Oppmerksomheten hans ble vendt mot utlandet. Han besøkte blant annet Balkan, Konstantinopel og Egypt. Overalt hvor han reiste så han etter muligheten til å bygge opp et imperium. Han prøvde å kjøpe innsjøer i 12 Nildeltaet med det mål for øyet å tørrlegge dem og gjøre krav på landområdene som kolonier. Da ikke dette slo til investerte han i Suezkanalkompaniet, vurderte mulighetene for å kjøpe seg inn i jernbaner i Brasil og for å skaffe seg landområder på Formosa. «Hvis Parlamentet i stedet for å snakke så mye om nøytralitet hadde sett til handelen, kunne Belgia blitt et av verdens rikeste land», skrev han ved en anledning. Parlamentet, regjeringen og det belgiske folket generelt var nemlig en hindring for Leopold i hans søken etter landområder å kolonisere. Det var ingen overveldende entusiasme verken hos de folkevalgte eller blant de fleste belgierne for at landet skulle skaffe seg en koloni. Leopold var frustrert over uviljen, og det han så på som smålighet fra sitt eget folk og over vanskelighetene med å finne et landområde som var ledig for kolonisering. Etter å ha mislyktes med nok et oppkjøpsforsøk i 1875, denne gangen forsøkte han å kjøpe Filippinene av Spania, bestemte kongen seg for å rette øynene mot Afrika igjen. Og denne gangen så det endelig ut til at ambisjonene kunne gå i oppfyllelse. En dag i september 1877 leste nemlig Leopold En slave blir pisket. Arbeidsforholdene til gummiarbeiderne i Kongo var forferdelige og fysisk avstraffelse var svært vanlig. en oppsiktsvekkende nyhet fra et sted på den afrikanske vestkysten. Den store oppdageren I 1875 hadde Henry Morton Stanley, for de fleste best kjent som mannen bak ordene «Dr. Livingston formoder jeg», startet på en reise fra øyen Zanzibar utenfor Tanzania. Denne ekspedisjonen skulle i løpet av de neste to og et halvt årene tilbakelegge 11 000 kilometer tvers over Afrika og ende opp der elven Kongo renner ut i Atlanterhavet. Det som for alvor fanget Leopolds interesse ved denne nyheten var at Stanley hadde funnet Kongoelvens kilde, dypt inne i det sentrale Afrika. I tillegg til dette hadde han kartlagt store deler av området rundt Kongoelven, noe som aldri var blitt gjort før. Leopold kastet nå øynene sine på dette veldige området, og til sin store glede oppdaget han at ingen av de store kolonimaktene gjorde det samme. Til tross for det vellykkede resultatet av Stanleys ekspedisjon hadde kostnadene vært store, både i form av penger og ikke minst i menneskeliv. Mange av de cirka 350 personene i følget, så godt som bare afrikanere, døde underveis som følge av sykdom, sult eller fysisk avstraffelse. Det siste var som regel resultat av ulydighet eller mytteri på grunn av de fryktelige arbeidsforholdene og det nådeløse tempoet Stanley utsatte ekspedisjonens medlemmer for. «De er troløse, løgnaktige, langfingrede, dovne kjeltringer som bare får en til å forakte seg selv og sin dårskap når en forsøker å utrette storverk med slike slaver», skrev han om bærerne sine. At slaveriet var opphørt og også fordømt av de fleste europeiske land ser ikke ut til å ha påvirket Stanley verken når det gjaldt omtale av – og fremferd mot – medlemmene i ekspedisjonen. Ekspedisjonens fremferd var samtidig mildt sagt brutal. Stanley noterte i sin dagbok: «Vi har angrepet og knust 28 større byer og tre-fire snes landsbyer». Og etter at de skal ha blitt angrepet av en gruppe innfødte bevæpnet med spyd: «Jeg åpnet ild mot dem med mitt Winchester repetergevær. Seks skudd og fire døde var tilstrekkelig til å få slutt på spotten». Stanleys herjingstokt gjennom SentralAfrika gikk heller ikke upåaktet hen i Europa. Spesielt gjaldt dette i England hvor Stanleys « Leopold kamuflerte sin egen rolle i Afrika bak storslagen retorikk og direkte løgner.» reiseskildringer, som var sendt gjennom jungelen og fraktet til England med båt, ble trykket i diverse aviser. «Stanley skyter negre som aper», skrev forfatteren Richard Burton, og flere menneskerettighetsorganisasjoner reagerte også kraftig. For Stanley var det nok et langt større nederlag at den britiske regjeringen, til tross for den storslagne velkomsten han fikk da han returnerte til London, ikke viste noen særlig interesse for å kolonisere området han hadde kartlagt. Oppdageren hevdet oppgitt at han ble fremstilt som pirat og løgner. Men for Leopold representerte Stanley noe helt annet enn en hensynsløs og sadistisk slavedriver eller løgnaktig pirat. I Stanley hadde Leopold endelig funnet mannen som skulle skaffe ham en koloni. Et fremskrittets korstog. For Leopold ble det nå viktig å handle raskt og i det skjulte. Han var overbevist om at To kongolesere og en britisk misjonær viser frem avskårne hender. De avskårne hendene måtte ofte oppbevares i lang tid før de ble registrert av koloniadministrasjonen. 13 Leopold II (1835-1909) Belgisk konge 1865-1909 , megaloman og massemorder. britene, til tross for at de ikke var interessert i å skaffe seg herredømmet over Kongoelven og tilliggende områder, ikke ville godta at andre gjorde det heller. Han ba en av sine mest betrodde medarbeidere, den amerikanske forretningsmannen Henry Shelton Sanford, om å tilby Stanley en jobb i det nylig opprettede Internasjonale Afrikaforbundet. Leopold hadde i 1876 invitert en rekke kjente geografer, misjonærer, forretningsfolk, militære og oppdagere til en storslagen Afrikakonferanse i Brüssel. Det offisielle målet med denne konferansen var å legge til rette for utforskning og kartlegging av de områdene av Afrika som ennå var uoppdaget. Blant annet skulle det opprettes en rekke vitenskapelige baser i jungelen. Disse skulle, ifølge konferansens deltagere, drives av en håndfull ubevæpnede europeere: naturvitenskapsmenn, språkforskere og håndverkere. Basene skulle fungere som fredsmeglere for lokalbefolkningen, forskningsstasjoner, sykestuer med alt av de nyeste legemidlene og medisinsk utstyr, og som proviantlagre for oppdagere. Leopold kamuflerte sin egen rolle i Afrika bak storslagen retorikk og direkte løgner. I velkomsttalen la han stor vekt på det fredsskapende og vitenskapelige arbeidet han mente burde gjøres i Afrika. I løpet av konferansen understreket han også hvor viktig det var å få slutt på slavehandelen, i all hovedsak styrt av arabiske slavehandlere, som foregikk på det afrikanske kontinentet. At konferansen var blitt lagt til Belgia mente kongen var naturlig ettersom Belgia var sentralt beliggende, nøytralt og tilfreds med seg selv som et lite land. Å kartlegge og sivilisere Afrika, samt få slutt på slavehandelen, mente Leopold var «et korstog som er dette fremskrittets århundre verdig». Før konferansen ble avsluttet, ble Det Internasjonale Afrikaforbundet opprettet. Brüssel skulle være organisasjonens hovedsete, og Leopold ble dets første formann. Forbundet skulle gjennomføre de vedtakene Afrikakonferansen hadde gjort, men organisasjonen gikk snart i oppløsning. Leopold sendte Stanley tilbake til Kongo for å starte arbeidet med å opprette de vitenskapelige basene Afrikakonferansen hadde vedtatt å bygge. I tillegg til dette hadde Stanley fått instruks fra kongen om å kjøpe opp så mye land som mulig og å bedre infrastrukturen i området. Oppdageren skred til verket med velkjent iver og Leopold var snart den desidert største landeieren langs Kongoelven. Med dette som grunnlag stilte Leopold sterkt da Europas stormakter samlet seg i Berlin i 1884 for å dele det afrikanske kontinentet seg imellom. Ved hjelp av dyktig diplomatisk manøvrering klarte kongen å få vedtatt at Kongo skulle tilfalle ham personlig. Grunnlaget for et av de verste folkemordene i verdenshistorien var lagt. Gummiterroren I utgangspunktet var det elfenben som var ment å være den store inntektskilden i Kongo. Men i løpet av 1890-tallet vokste det industrielle behovet for gummi seg større enn noen hadde regnet med i årene før. Ettersom Kongos jungel var fullt av gummiplanter førte dette raskt til at gummi nå ble den store inntektskilden i landet. Leopold tjente seg styrtrik på gummi fra Kongo, ikke minst fordi han klarte å holde utgiftene på et minimum. Og den viktigste grunnen til det var at man benyttet seg av slaver i forbindelse med innhøstningen. Nå bød det riktignok på problemer å skulle benytte seg av denne typen arbeidskraft. I motsetning til frakting av elfenben der man bare kunne lenke sammen en gruppe personer og sørge for at de gikk fra A til B, var ikke dette mulig når det gjaldt gummi. Gummitrærne vokste nemlig spredt i jungelen og faren for at slavene skulle stikke av mens de løp fra tre til tre var, ikke overraskende, rimelig stor. En belgisk offiser beskrev det meget treffende: «Den innfødte liker ikke å lage gummi. Han må tvinges til det». Så hvordan gjorde man det? Jo, man tok slavenes familier som gisler. Dette var selvfølgelig ikke offisiell politikk fra Leopolds side, men det var ikke mindre offisielt enn at koloniadministrasjonen i Brüssel ga ut en håndbok til sine ansatte der det i seksjonen 14 «praktiske spørsmål» blant annet ble gitt en innføring i hvordan man skulle ta gisler og best utnytte dette i en forhandlingssituasjon. Selv om slavene gikk fritt omkring i jungelen, betydde ikke det at de hadde gode arbeidsforhold. En tjenestemann i et av gummiutvinningsselskapene i Kongo anslo at for å fylle sin kvote måtte arbeiderne i det området han befant seg tilbringe tjuefire døgn i jungelen hver måned. Her måtte de sove i bur for å unngå å bli angrepet av leoparder. Det var ikke alltid det hjalp. Befalet i Kongos armé, Force Publique, besto utelukkende av europeere, for det meste belgiere. Men alle de menige var afrikanere. Til å begynne med var de fleste leiesoldater fra andre afrikanske land, men det tok ikke lang tid før flertallet kom fra Kongo. Denne hæren ble brukt til å slå ned opprør blant de innfødte og til å straffe dem som nektet å skaffe gummi. Men ledelsen i Force Publique var konstant, og med rette, redde for opprør innad i hæren. De menige levde nemlig under særdeles dårlige forhold de også, mange var i realiteten slaver, og ved flere anledninger gikk innfødte soldater til opprør. Å holde oversikt over våpen og ammunisjon ble derfor en prioritert oppgave for hærledelsen. For å bevise at man hadde brukt ammunisjonen på å skyte opprørere og ikke ødslet den bort på jakt, eller – enda verre – spart den til et fremtidig mytteri, måtte soldatene derfor kvittere for hver kule med høyrehånden til den man hadde skutt. Ettersom soldatene ofte skjøt ville dyr, og noen ganger ikke traff personen man siktet på, måtte de ta hender fra levende personer. Å se innfødte med bare en hånd ble derfor Sir Henry Morton Stanley (1841-1904) Oppdager og slavedriver. renne over. Litt etter litt måtte kongen gi etter for kravene om å overføre herredømmet over Kongo til Belgia. Men Leopold hadde ikke tenkt å gjøre dette uten betaling. Ved overtakelsen i 1908 gikk den belgiske staten blant annet med på å overta Kongos gjeld, omtrent 110 millioner franc og å betale Leopold den nette sum av 50 millioner franc som «et tegn på takknemlighet for de store ofre han har gjort for Kongo». Ofre for gummiterroren. To kongolesere med avskårne hender. meget vanlig i Kongo. Hvor mange menneskeliv Leopolds terrorregime kostet har man ikke noe sikkert tall på. Men forsiktige anslag går ut på at minst ti millioner mennesker døde som følge av drap, sykdom og sult. Og i løpet av de 24 årene Kongo var Leopolds private eiendom satte han aldri sine ben i landet. Verden innhenter Leopold Det ble etter hvert umulig å holde grusomhetene i Kongo skjult for omverdenen. Aviser verden over trykket historier fra misjonærer og oppdagelsesreisende som kunne fortelle om det ene overgrepet etter det andre. Leopold prøvde febrilsk å plante historier i aviser som skulle stille ham og koloniadministrasjonen hans i et mer positivt lys, men til ingen nytte. Selv ikke en undersøkelseskommisjon, bestående av tre dommere håndplukket av kongen, klarte å overse hva som faktisk foregikk. Kommisjonen avdekket så mange graverende forhold at Leopold sørget for at rapporten den la frem ikke ble publisert i sin helhet og at den ble lagret i det lukkede magasinet i statsarkivet i Brüssel. Ikke før på 1980-tallet ble den gjort tilgjengelig for allmennheten. Også i Belgia sank oppslutningen rundt kongen. Både det belgiske parlamentet og befolkningen generelt ble etter hvert meget lei av det som kom frem i utenlandske aviser. I tillegg til dette ble kongens privatliv mer og mer pinlig for belgierne. Han hadde lenge vært kjent for sine utenomekteskapelige krumspring og da han innledet et forhold til en nesten femti år yngre prostituert og fikk to barn med henne, var begeret i ferd med å « Mange av de cirka 350 personene i følget, så godt som bare afrikanere, døde underveis som følge av sykdom, sult eller fysisk avstraffelse » Et år senere døde Kong Leopold II av Belgia på sitt slott i Laeken, 74 år gammel. En av verdenshistoriens verste massemordere var død, men belgiernes herjinger i Kongo skulle fortsette helt frem til landet ble uavhengig i 1960. Arven etter Leopold Like utenfor Brüssel, i Tervuren, finner man en av de største Afrika-samlingene i verden: Det kongelige Sentral-Afrikamuseum. Her kan man se alt fra utstoppede dyr, Stanleys hatt og Leopolds stokk til redskaper, fargerik kunst og utsmykking laget av de innfødte. I en seksjon finner man våpen og andre gjenstander fra den «heroiske» kampen mot den arabiske slavehandelen og en plakett til minne om de mange hvite som mistet livet sitt i Afrika. Men ikke et eneste sted finner man noen spor etter den enorme uretten som ble begått mot Kongos befolkning mellom 1885 og 1960. Kongo var også i sørgelig stand da Kong Badouin formelt ga landet sin uavhengighet, 30.juni 1960. Badouin hyllet sin forgjenger, Leopold 2, og hevdet at Kongos uavhengighet var fullbyrdelsen av Leopolds gloriøse prosjekt i Afrika. Da Belgia endelig trakk seg ut var det mindre enn tretti kongolesere som hadde universitetsutdannelse, det fantes ingen kongolesiske leger, ingeniører eller agronomer. Blant 5000 personer i ledende stillinger i statsadministrasjonen var bare tre innfødte. Kongo, eller Den demokratiske republikken Kongo som landet heter i dag, lider fortsatt på grunn av de mange borgerkrigene og konfliktene maktvakuumet belgierne etterlot seg førte til. Arven etter Leopold tar liv i Afrika den dag i dag. Kilder: Hochschild, Adam: Kong Leopolds Arv. Pax, 2005 www.britannica.com Alle bilder er hentet fra fra Hochschilds bok. En kongoleser med datterens ene hånd og fot som medlemmer av militsen til et belgisk gummiselskap har kuttet av. 15 fag: LITTERATUR Wilde og Lord Alfred Douglas. Bildet er tatt i 1893. Oscar Wilde som «Sebastian Melmoth». En blyanttegning av Walter Sickert utført sommeren 1897. Oscar Wilde (1854-1900). Bildet er tatt i New York i 1882 som en del av en fotoserie av Napoleon Sarony. det tomme stedet I løpet av to år gikk den engelske forfatteren Oscar Wilde fra å være en av Englands største og mest berømte forfattere til en nedbrutt, fattig eksfange. Her er historien om Wildes siste år og mesterverket som vokste ut av hendelsene disse årene. tekst: Halvor Ripegutu halvor.ripegutu@student.uib.no In this world there are only two tragedies. One is not getting what one wants, and the other is getting it. - Oscar Wilde The Ballad of Reading Gaol (Gaol er det engelske ordet som tilsvarer amerikanske jail) står for seg selv i Wildes forfatterskap. Diktet er isolert fra hans andre verker gjennom å være det eneste av betydning som han skrev etter å ha sonet to års hardt straffearbeid for «grov usedelighet». Det skiller seg også ut gjennom å være hans mørkeste og mest pessimistiske, og kontrasten til det siste stykket han skrev før fengselsdommen, lystspillet The Importance of Being Earnest, er slående. Denne artikkelen er ikke ment som en biografisk tolkning av Wilde og hans verk, selv om deler av handlingen i Reading Gaol skal være inspirert av Wildes egne opplevelser. Hva jeg vil forsøke er å fortelle historien om en forfatter, hans skjebne og verket han skrev, og intet mer. Mannen som drepte den han elsket He did not wear his scarlet coat, For blood and wine are red, And blood and wine were on his hands When they found him with the dead, The poor dead woman whom he loved, And murdered in her bed. 16 The Ballad of Reading Gaol begynner med at det ankommer en ny fange til fengselet i Reading. Han går med lystige skritt, men jegpersonen «never saw a man who looked so wistfully at the day». Mannen har et vemodig blikk, «a wistful eye», og jeg-personen får vite det er fordi han skal henges for mordet på kvinnen han elsket. Motivet for dette mordet får vi ikke vite, selv om verselinjen «And blood and wine were on his hands» fra den aller første strofen i diktet, som er sitert ovenfor, antyder at mordet var begått i beruset tilstand. Hva vi derimot vet helt sikkert, er at kvinnen er død, og at hennes morder, den dødsdømte, selv skal dø for sine gjerninger. Dette leder opp mot den muligens mest sentrale strofen i hele balladen: Yet each man kills the thing he loves By each let this be heard, Some do it with a bitter look, Some with a flattering word, The coward does it with a kiss, The brave man with a sword! Jeg-personen prøver her å antyde noe om det allmenngyldige ved forbryterens tilstand. Tanken bak denne strofen ser ut til å være at vi alle minst en gang i livene våre, begår utilgivelige gjerninger som blir som mord å regne, om ikke fysiske, så psykologiske. Denne tanken er nært knyttet til den kristne overbevisning om at vi alle er syndere overfor Gud. Men selv om vi alle er forbrytere, er det er likevel kun noen, som altså morderen i Reading Gaol, som har gjort noe som blir straffet av loven. Selv om den alminnelige mann også kan være en morder, er forskjellen at han ikke, som kvinnemorderen, blir straffet for det: He does not die a death of shame On a day of dark disgrace, Nor have a noose about his neck, Nor a cloth upon his face, Nor drop feet foremost through the floor Into an empty place (…) He does not stare upon the air Through a little roof of glass; He does not pray with lips of clay For his agony to pass; Nor feel upon his shuddering cheek The kiss of Caiaphas. Kjærligheten som ikke tør si sitt navn I mai 1895 satt forfatteren, litteraturkritikeren, sosialisten og familiefaren Oscar Wilde (1854-1900) i en rettssal i London anklaget for «gross indecency» eller «grov usedelighet». I realiteten var anklagen seksuell omgang med menn. Bakgrunnen for rettsaken var hans kjærlighetsforhold til den 16 år yngre Lord Alfred Douglas, kjent som «Bosie», yngste sønn av John Sholto Douglas, niende marki av Queensberry. De to møttes i 1891 – Wilde hadde da vært gift i sju år, og var far til to sønner – og innledet et forhold som skulle vare helt til rettsaken mot Wilde fire år senere. Per 1895 var Wilde en kjendis i ordets rette betydning, Han var allerede etablert som en vel ansett forfatter av poesi, eventyr, noveller, en roman og mange skuespill og hadde akkurat opplevd å se sitt siste stykke, lystspillet The Importance of Being Earnest, bli en monumental suksess. Han var en storhet i selskapslivet, en dyktig litteraturkritiker og en ivrig tilhenger av den såkalte «estetismen» der mottoet var «kunst for kunstens skyld». Kunst skulle ikke være samfunnsdebatterende eller samfunnskritisk, det hadde verdi i seg selv og skulle eksistere for seg selv. Bakgrunnen for selve rettsaken var et visittkort Markien av Queensburry, faren til «Bosie», hadde sendt til Wilde, hvor det sto «To Oscar Wilde, posing somdomite.» Dette igjen er en feilskriving av «…posing as a sodomite.» En sodomitt er ikke det samme som en homofil, men er en fellebetegnelse for enhver som utøver seksuelle handlinger som avviker fra det «vanlige», som var en fryktelig ting i seg selv i de dager. Tross advarsler gikk Wilde til sak mot Queensburry for ærekrenkelse. Saken åpnet 3. april 1895 og Queensburry ble frikjent etter bare tre dager. Skjebnesvangert var det derimot at forsvaret hentet inn mannlige vitner som hadde hatt seksuell kontakt med Wilde. Nesten uunngåelig førte dette til at en ny rettssak ble forberedt, nå med Wilde på tiltalebenken. Anklagen var «committing acts of gross indecency with other male persons», grov usedelighet, med strafferamme på inntil 2 års hardt tvangsarbeid. Under rettsaken forsvarte Wilde seg blant annet med hvordan den hemmelige kjærlighet, «the love who dare not speak its name» – et begrep Wilde omtalte i brev og ble brukt mot han i rettsaken – er en ren, platonsk kjærlighet mellom to menn, en eldre og en yngre. Han forklarte den som: «that deep spiritual affection that is as pure as it is perfect. It dictates and pervades great works of art, like those of Shakespeare and Michelangelo, and those two letters of mine, such as they are.» Retten derimot, så seg uenig, og 25. mai 1895 dømte den Wilde etter lovens strengeste straff: 2 års hardt tvangsarbeid. Nesten hele fengselsoppholdet skulle Wilde tilbringe i fengselet i Reading, en by cirka 50 km fra London. Den lykkelig dømte And strange it was to see him pass With a step so light and gay, And strange it was to see him look So wistfully at the day, And strange it was to think that he Had such a debt to pay. Balladen fortsetter i del 2 og 3 ved å handle om medfangenes oppfating av den dødsdømte 17 Markien av Queensburry, Alfred Douglas’ far og mannen som satte i gang rettsaken mot Wilde. Før rettsaken hadde Queensburry allerede opplevd å miste sin eldste sønn, Francis, av det som trolig var selvmord på grunn av et ulykkelig homoseksuelt forhold. kvinnemorderen. Kvinnemorderen i Reading Gaol tok ikke sin straff tungt. Faktisk tvert imot: «he often said that he was glad/ The hangman’s hands were near». Han var ikke fortvilet over å dø, han hadde oppnådd en stoisk, avslappet holdning til sin egen skjebne. Vi får aldri vite hvorfor han oppfører seg slik; vi kan bare anta at det er fordi kvinnen han elsket er død, og at han derfor ikke ser noen mening i å leve videre. Denne stoiske holdingen ble derimot ikke delt av den dødsdømtes medfanger, som svarer ved overføre sin egen redsel på han; de blir grepet av en enorm medfølelse for den dødsdømte. Mens kvinnemorderen altså er relativt ubekymret, er jeg-personen nærmest grotesk opptatt av prosessen rundt henging og død: The oak and elm have pleasant leaves That in the spring-time shoot: But grim to see is the gallows-tree, With its alder-bitten root, And, green or dry, a man must die Before it bears its fruit! Samtidig blir morderen en slags Kristusfigur for fangene. De føler han representerer dem og dør for deres synder. Natten før henrettelsen sitter fangene oppe og ber, mens den dødsdømte selv sover. Dette kan ses i kontrast til natten før Jesu henrettelse hvor Jesus, som den dødsdømte, ba i Getsemanehagen, mens disiplene hans Wilde døde 30. november 1900 på et billig hotellrom i Paris som en ensom, fattig og utmattet mann. Han ble 46 år gammel. Døden var forårsaket av en øreinfeksjon som igjen skyldtes syfilis, en sykdom Wilde hadde pådratt seg i studietiden. Lord Alfred Douglas levde til 1945. Wilde og Alfred Douglas i Napoli høsten 1897. Gjenforeningen var en enorm skuffelse for Wilde. sov. I Reading Gaol er det motsatt. Den dødsdømte sover mens medfangene ber. Når kvinnemorderen endelig møter sin egen skjebne, har identifikasjonsprosessen nærmest blitt komplett: And as one sees most fearful things In the crystal of a dream, We saw the greasy hempen rope Hooked to the blackened beam, And heard the prayer the hangman’s snare Strangled into a scream. And all the woe that moved him so That he gave that bitter cry, And the wild regrets, and the bloody sweats, None knew so well as I: For he who lives more lives than one More deaths that one must die. Den bitreste erfaringen Wildes fengselsopphold i Reading var preget av en umennesklig behandling, lange dager og ekstremt hardt arbeid. Påkjenningen må ha vært spesielt stor for overklassemennesket Wilde som ikke var vant til store fysiske anstrengelser. Uutholdelig var det også at han i begynnelsen av oppholdet ble nektet penn og papir. Heldigvis var fengselsdirektøren forståelsesfull overfor Wildes situasjon, og sørget for at det ble gjort et unntak for han. Slik fikk han muligheten til å skrive et 50 000 ord langt brev til Lord Alfred Douglas, som ble i en forkortet versjon kjent som De Profundis. Sommeren 1896 opplevde fangene i fengselet noe uvanlig: En henrettelse. Mannen som ble henrettet var en menig soldat i kavaleriet, Charles Thomas Woodrigde, som hadde myrdet konen sin. Det er trolig at disse hendelsene senere skulle inspirere den ytre handlingen i Reading Gaol. Wilde ble løslatt fra fengselet 18. mai 1897 og kom tilbake til en verden som for lengst hadde støtt han fra seg. Han opplevde at gamle venner ikke ville ha noe med han å gjøre, og at konen hans, Constance, ikke bare hadde forandret sitt og barnas navn til Holland, men også nektet Wilde å møte sine sønner. Det sistnevnte var spesielt tungt for han. Wilde møtte derimot Bosie Douglas igjen og de tilbrakte høsten 1897 sammen i Napoli. Gjenforeningen var en katastrofe. Douglas, som hadde vært tiltrukket av den strålende og intelligente sjarmøren Wilde, møtte nå en nedbrutt fengselsfugl. Wilde omtalte senere oppholdet i Napoli som «den bitreste erfaringen i et bittert liv». Helt siden løslatelsen hadde Wilde skrevet på The Ballad of Reading Gaol, som kom ut i 1898. Det 109 strofer lange diktet ble ikke utgitt i Wildes eget belastede navn, men under pseudonymet C.C. 3, som var Wildes fangenummer i fengselet. Tross noe blandet mottakelse fra kritikerne – en kalte dødsangsten i diktet for «umandig» –, ble diktet en stor suksess, faktisk solgte den bedre enn noe annet verk av Wilde. Ved det tiende opplaget turte Wilde dessuten å gå ut med sitt eget navn på forsiden. Diktets nerve, intensitet og dybde kunne tyde på at Wildes forfatterkarriere kunne få en ny giv. Dette skjedde dessverre ikke. The Ballad of Reading Gaol ble Wildes svanesang som forfatter; tross flere forsøk skrev han aldri noe av litterær verdi etter det. De siste tre årene av hans liv tilbrakte han i landflyktighet, som regel under navnet «Sebastian Melmoth». 18 Forvirrende frelse I know not whether Laws be right, Or whether Laws be wrong; All that we know who lie in gaol Is that the wall is strong; And that each day is like a year, A year whose days are long. I de tre siste delene av diktet, den 4., 5, og 6., kommer Wildes ønske om fengselsreform klarere frem. Wilde argumenterte i brev skrevet etter løslatelsen at fengselet ikke bare straffet fangene, men også ødela dem psykisk. Den totale mangelen på nærhet og medfølelse, samt den komplette isolasjonen, bryter rett og slett fangene ned. Denne strofen kan trolig illustrere Wildes egne opplevelser i fengselet: And never a human voice comes near To speak a gentle word: And the eye that watches through the door Is pitiless and hard: And by all forgot, we rot and rot, With soul and body marred. Samtidig trekkes det i diktet en ubehagelig parallell til den nå døde kvinnemorderen. Lik sjelen til fangene i fengselet, forråtner kroppen til den døde i graven: And all the while the burning lime Eats flesh and bone away, It eats the brittle bones by night, And the soft flesh by day, It eats the flesh and bone by turns, But it eats the heart away. Det skrekkelige i den siste strofen har samtidig videre implikasjoner. Den antyder at kvinnemorderen ikke har unnsluppet sin grusomme eksistens ved å dø, men at den i stedet fortsetter på den andre siden av graven. Men slike strofer som den overnevnte sier sannsynligvis like mye om jeg-personen, som stadig identifiserer seg med kvinnemorderen. I de siste delene, etter at kvinnemorderen er død, blir også temaet om en «etterjordisk» eksistens mer sentral uten at jeg-personen kommer til noen endelig konklusjon, men i stedet motsier seg selv ved flere anledninger. Dette igjen kan virke forvirrende for leseren, men reflekterer mest sannsynlig at det er en dypt forvirret og sorgtung mann som skriver; jeg-personen har sunket ned i hva som minner om det engelskprofessor Christopher S. Nassaar kaller «demonuniverset». Den siste strofen i femte og nest siste del, er derimot positiv og antyder håp: And with tears of blood he cleansed the hand, The hand that held the steel: For only blood can wipe out blood, And only tears can heal: And the crimson stain that was of Cain Became Christ’s snow-white seal. På sedvanlig kristen manér er det alltid håp om frelse gjennom tilgivelse. Vi kunne kanskje tenke oss at hadde dette vært den siste strofen, ville diktet hatt en lykkelig slutt. Men i den sjette og siste delen (som bare er på tre strofer og gjengis her i sin helhet) er troen på frelse, om en god tilværelse etter døden, igjen mer eller mindre borte, og jegpersonen vender seg resignert mot det han tror er Dommedag. Nå virker det igjen som om både kvinnemorderen og jeg-personen er fortapt, og begge er dømt til isolasjon. For den døde er denne isolasjonen rent fysisk, i graven, mens for den levende, jeg-personen, er isolasjonen først og fremst psykisk. Dette skjebnefellesskapet understrekes av at graven som omtales er uten navn, og både kvinnemorderen og jeg-personen er i diktet navnløse. Men ved å gjenta strofen om at «all men kill the thing they love», kan det virke som om graven også får en symbolikk som strekker seg utover det ulykkelige paret i Reading Gaol til å gjelde alle mennesker, og alle menneskers isolasjon og ensomhet: Wildes første grav på Bagneux utenfor Paris. Hans levninger ble senere flyttet til Père-Lachaise-kirkegården i Paris i 1909 hvor de fortsatt er. In Reading gaol by Reading town There is a pit of shame, And in it lies a wretched man Eaten by teeth of flame, In a burning winding-sheet he lies, And his grave has got no name. And there, till Christ call forth the dead, In silence let him lie: No need to waste the foolish tear, Or heave the windy sigh: The man had killed the thing he loved, And so he had to die. And all men kill the thing they love, By all let this be heard, Some do it with a bitter look, Some with a flattering word, The coward does it with a kiss, The brave man with a sword! Fortapelse og håpløshet markerer slik avslutningen på den store forfatterens karriere. Kilder: Angvik, Birger: Oscar Wilde. Universitetsforlaget, Oslo 2000. Beckson, Karl E. (red.): Oscar Wilde: The Critical Heritage. Routledge & K. Paul, London 1970. Holland, Merlin: Oscar Wildes familiealbum; Forlaget Geelmuyden.Kiese, Oslo 1998. Knox, Melissa: Oscar Wilde: a Long and Lovely Suicide; Yale University Press, New Haven, 1994. Nasser, Christopher S.: Into the Demon Universe, Yale University Press, New Haven og London 1974. Sandulescu, C. George (red.): Rediscovering Oscar Wilde. Colin Smythe, Gerrards Cross 1994. San Juan, Epifanio, jr.: The Art of Oscar Wilde. Princeton University Press, Princeton 1967. www.oscarwilde.com Alle bilder er hentet fra Hollands bok. Oscar Wilde etter sin død. Foto av Maurice Gilbert. 19 tema: MENNESKER foto: Elizabeth Pettersen 20 de tause jubilantene Visste du at det i år er 100 år siden Jakob Sande ble født, og 2050 år siden Julius Cæsar ble drept? tekst: red. Fakta: De tause jubilanter Betydningsfulle personer med jubileum i Ibsen-året 2006. Disse inkluderer: Berthold Brecht (1898-1956), tysk dramatiker. A.A. Milne (1882-1956), engelsk forfatter, Ole Brums far. Hannah Arendt (1906-1975), tysk filosof. Samuel Becket (1906-1989), irsk dramatiker. Jakob Sande (1906-1966), norsk lyriker. Alexander Kielland (1849-1906), norsk forfatter. Paul Cézanne (1839-1906), fransk maler. Pablo Picasso (1881-1973), spansk maler. Fjodor Dostojevskij (1821-1881), russisk forfatter. Sigmund Freud (1856-1939), østerriksk filosof og psykolog. George Bernhard Shaw (1856-1950), irsk dramatiker. Heinrich Heine (1797-1856), tysk lyriker. Elizabeth Barrett Browning (1806-1861), engelsk lyriker. John Stewart Mill (1806-1873), engelsk filosof. Wolfgang Amadeus Mozart (1756-1791), østerriksk komponist. John Trumbull (1756-1843), amerikansk maler. Benjamin Franklin (1706-1790), amerikansk oppfinner og statsmann. Pierre Corneille (1606-1684), fransk dramatiker. Rembrandt van Riijn (1606-1669), nederlandsk maler. Guy Fawkes (1570-1606), engelsk terrorist. Ignatius Loyola (1491-1556), spansk munk, stifteren av Jesuittordenen. Julius Cæsar (100-44 f.kr.), romersk diktator. Som du sikkert allerede vet, er det i år 100 år siden Henrik Ibsen, Norges største forfatter noensinne, trakk sitt siste pust. Men visste du at samme år døde en annen av våre fire store, Alexander Kielland? Eller at 1906 er året hvor Samuel Beckett, Hannah Arendt og Jakob Sande ble født? Ja, 2006 er et år med mange jubileer, og Ibsen er sannelig ikke den eneste, selv om han har fått det meste av oppmerksomheten. Noen har nok fått med seg Mozarts jubileum, og kanskje Rembrandts, men også Picasso er jubilant i år, sammen med John Stewart Mill, Dostojevskij, Brecht, Milne, Heine, Corneille og Freud blant andre. På de neste sidene har seks Atriumjournalister valgt ut en jubilant i 2006 hver som de har et spesielt forhold til. Slik ønsker vi å bidra til litt mer oppmerksomhet rundt de tause jubilantene. DE TAUSE JUBILANTENE: Sigmund Freud (1856-1939) Jubileum: 150 år siden han ble født Kjent som: Nevrolog og psykolog, mannen bak psykoanalysen, Drømmetydning og fokuset på seksualiteten som ubevisst årsak til mange av våre handlinger. de fortrengte følelsers far En av dem som har påvirket moderne tenkning mest er for mange kun kjent som en sexfiksert mann. tekst: Kjersti Bergheim kjerber@hotmail.com Det er kanskje ikke så rart at Freud blir tatt for å ha vært over gjennomsnittlig opptatt av sex. Han snakket jo om temaer som penismisunnelse og barns seksualitet, og dette i en tid der man ikke skulle snakke om voksen seksualitet engang. Man skulle være tilknappet og dydig, men så kom Freud og åpnet opp for det ubevisste. Lystene. Det fortrengte. Dyret i mennesket. Det skapte rabalder når snerpete viktorianere ble konfrontert med egen seksualitet. Det uhyggelige Det blir henvist til Freud og det freudianske over en lav sko. Begreper som det ubevisste og fortrengte har gått inn i dagligtalen vår. I utallige filmer kan vi se hovedpersonen ligge på en benk og fortelle alt til psykologen, akkurat som i psykoanalysen Freud utviklet. De fortrengte følelsene skal komme fram gjennom denne frie assosiasjonens metode. Freud mente at de følelsene vi er oss bevisst bare er toppen av isfjellet. I artikkelen Das Unheimliche hevder Freud at det skremmende ikke er skremmende først og fremst fordi det er ukjent. Det skumle er fortrengte minner som vender tilbake. Dette uhyggelige finner vi blant annet hos David Lynch i Twin Peaks og i Lars von Triers Riget. Det er mange som har latt seg påvirke av Freud. Sofokles’ Kong Ødipus var skrevet lenge før Freuds tid, men Freud brukte denne fortellingen til å navngi Ødipuskomplekset. Kort fortalt går den ut på at alle unge gutter ønsker å drepe sin far for å ha sex med sin mor. En teori som naturlig nok har vært årsak til diskusjon, og som har ført til humoristiske teateroppsetninger som Ødipus - the motherfucker. Livet – en omvei til døden Freud mente at livet er en kamp mellom livsdriftene – libido – og dødsdriftene. Det foregår hele tiden en kamp mellom ønsket om å overleve og ønsket om å gå tilbake til en uorganisk tilstand. Enkelte ganger møtes disse ønskene, som i søvnen. Freud var opptatt av det som skjer når vi sover, og kalte drømmene kongeveien til det ubevisste. Alle drømmer er ønskedrømmer i en eller annen forkledning, hevdet han. Det er bare vår indre sensur som gjør at vi ikke alltid forstår det selv. Skyggesider Freud ble født i Tsjekkia, men flyttet med familien til Østerrike da han var fire år gammel. Der bodde han mesteparten av sitt liv, og arbeidet på klinikken i Wien i 47 år. Freud var plaget av tilbakevendende depresjoner, og medisinerte seg selv med kokain. Dette fikk han senere merke bivirkningene og avhengigheten av. Han opplevde sorgen av at både et av barna og et av barnebarna begikk selvmord. Han fikk også kjenne kreftsykdommen på kroppen. Likevel, Freud ble en gammel mann, han døde 83 år gammel. Da var han i London, fordi han som jøde måtte flykte da Hitler kom til makten i 1933. Flere av Freuds familiemedlemmer døde i konsentrasjonsleire under andre verdenskrig. 22 Fortsatt ubehagelig I Ubehaget i kulturen som kom ut i 1929 ga Freud en naturalistisk forklaring på det ubehaget han mente oppsto i møte mellom kulturens krav og menneskets drifter. Religionen ble avskrevet som et resultat av barnslig hjelpesløshet og behov for farsbeskyttelse. Freud skrev i Berlingske Tidende 4. mai 1931 «Menneskeslægtens Fremtid. Hvad jeg tror om den, og hvorfor jeg ringeagter Amerika». Aktuelle temaer den dag i dag. Freud er på ingen måte utdatert. Vi er fortsatt opptatt av de samme tingene, som lyst, ønsker og drømmer. Og vi har de samme spøkelsene å frykte, som samvittigheten, angsten og døden. Kilder: Freud, Sigmund: Det uhyggelige, Politisk Revy, København, 1998. Hall, Calvin S.: Freuds Psykologi, Hans Reitzels forl., 2002 Kittang Atle: Sigmund Freud, Gyldendal, Oslo, 1997 hf.uio.no nettportal.samlaget.no DE TAUSE JUBILANTENE: Hannah Arendt (1906-1975) Jubileum: 100 år siden hun ble født. Kjent som: Filosof, politisk teoretiker og kontroversiell tenker. Forfatteren av et av verdens mest kjente verk om totalitarismens utspring. Hannah mot strømmen Hun var jødinnen som fryktet sionismen. Hun var kvinnen som kritiserte feminismen. Hun var filosofen som satte fingeren på politiske problemer i samtiden. tekst: Ida Slettevoll Ida.slettevoll@student.uib.no «Jeg passer simpelthen ikke inn», uttalte Arendt ved flere anledninger. Hun ble født inn i en sekulær middelklassefamilie og vokste opp til å bli en meget bestemt og temperamentsfull ung dame. Oppveksten i Königsberg, fødebyen til Immanuel Kant, hadde kanskje en viss betydning for hennes senere valg av filosofiske studier. Hun har i alle fall uttalt at hun følte at Kant kikket henne over skulderen når hun senere utformet sine egne filosofiske tanker. Hannahs flyktige forhold med den seksten år eldre professoren Martin Heidegger under studietiden påvirket nok også Arendts intellektuelle utvikling. Krig og ondskap Hannah Arendt var sterkt preget av sin samtid. Ved utbruddet av første verdenskrig måtte hun og moren flykte til Berlin. På 1930-tallet ble hun arrestert av Gestapo og fikk med nød og neppe sikret seg visum til USA sammen med ektemannen Heinrich Blücher. Opplevelsen av å være statløs og fratatt alle rettigheter satte naturlig nok dype spor hos Arendt. Til tross for at hun ikke regnet seg som sionist, ble hun som følge av krigen mer bevisst sin jødiske identitet. Etter at informasjon om Holocaust nådde USA, begynte Arendt å forske på fremveksten av det totalitære herredømmet. Hun hevdet at det var ganske alminnelige mennesker som sto bak totalitarismens uforståelige ondskap. Hovedbudskapet hennes var at totalitarismen kan vokse fram i enhver sammenheng som undergraver et felles rom hvor mennesket kan utfolde seg i frihet. Påstanden er basert på hennes forståelse av sentrale filosofiske begrep. Hun fremhever for eksempel frihet som et grunnleggende trekk ved menneskets eksistens. Samtidig peker hun på menneskets behov for en produsert orden. I tillegg mener hun at det er handling som uttrykker det helt spesielle ved å være menneske. Det er gjennom handling vår evne til frihet realiseres, hevdet hun. Bak totalitarismen «Gjennom å forsøke å bevise at alt er mulig har totalitære regimer uten å være klar over det, oppdaget at det finnes kriminelle handlinger som mennesker verken kan straffe eller tilgi», skriver Arendt i Origins of Totalitarianism. I det 20. århundre utviklet det seg en umenneskelighet som ingen hadde sett maken til. Til tross for menneskehetens allerede blodige historie, representerte totalitarismen en helt ny type ondskap, mente Arendt. Totalitarismen forsøker nemlig å eliminere en felles menneskelig verden. Veien til målet går gjennom å først drepe det politiske mennesket, deretter det moralske og til slutt selve menneskets identitet. Konsentrasjonsleirene var laboratorier hvor dette ble gjennomført og utviklingen av en ny menneskehet ble systematisert. Menneskene ble fratatt sine rettigheter og satt i urimelige valgsituasjoner som ikke kunne vurderes ut fra moralske normer. Målsetningen var å produsere mennesker som trodde like fast på sin egen overflødighet som alle andres, i følge Arendt. Et innholdsrikt liv Hannah Arendt ble den første kvinnen som ble invitert til å holde foredrag ved Princetonuniversitet og vant mange prestisjetunge priser. Selv var hun ikke spesielt opptatt av dette. Hun fremsto som en kontroversiell tenker og en krass kritiker, og blir i dag regnet som en av 1900-tallets største filosofer. Torsdag 4. desember 1975 hadde Hannah Arendt middagsbesøk. Midt under en diskusjon om jødespørsmålet mistet hun bevisstheten. Hun våknet aldri opp igjen. Hun døde på et tidspunkt der hun levde som mest. Slik hun selv sa det: «Et liv uten tale eller handling ville ikke være noe liv, men en død som var strukket ut i hele menneskelivets lengde». Kilde: Øverenget, Einar: Hannah Arendt, Universitetsforlaget, Oslo, 2001. Bildet hentet fra The Cambridge Companion to Hannah Arendt, Cambridge University Press, Cambridge, 2000. DE TAUSE JUBILANTENE: Gaius Julius Cæsar (År 100f.kr. - 44 f.kr.) Jubileum: 2050 år siden hans død. Kjent som: romersk diktator år 46-44 f.kr., erobret Gallia, dagens Frankrike, for Romerriket, introduserte den julianske kalenderen, onkel og adoptivfar til keiser Augustus. despoten som ble gud Mannen som kom, så og vant døde for 2050 år siden. tekst: Jan Magnus Weiberg-Aurdal jnmgns@gmail.com Skjønt, han ble faktisk myrdet. I et intrikat politisk spill ble han offer for et attentat som anses å være blant de mest kjente og dramatiske i verdenshistorien. På vei mot et senatsmøte i Roma ble diktatoren angrepet av en aristokratmobb på Ides av Mars, anført av hans tidligere venn Decimus Brutus, og påført hele 23 dolkestikk. Mens overfallet pågikk ytret han de kjente ordene: «Men dette er jo vold». Brutal strateg En slags skjebnens ironi kanskje, for Julius Cæsar var slett ikke ukjent med vold i sitt 56 år lange liv. Faktum er at han var en brutal, men samtidig strategisk smart, krigsherre. Cæsar nedkjempet ikke bare Gallia og strakk Romerrikets grenser helt ut til England, men fotfulgte også flere av sine tidligere politiske kolleger/allierte over hele Middelhavsområdet, kanskje mest kjent var borgerkrigen med Pompeius Magnus. Til slutt møtte alle sitt endelikt ved våpnene til Cæsars mektige legioner. I tillegg var Cæsar en samfunnsmessig reformator. Eller han ville i hvert fall være det. Riktignok ble ikke alle hans grasiøse utbyggingsplaner, lover og sosiale reformer for Roma gjennomført, men de sier likevel en del om hvor store planer han hadde for Romerriket og dets folk. Selv om han dog mente at det var kun han selv som kunne gjennomføre dem. La oss heller ikke glemme hans korte romanse med Cleopatra, dronningen av Egypt. Det hevdes, men her er mange historikere uenige, at deres forhold resulterte i et barn. Nemlig Cæsarion (lille-Cæsar), som bare ble 17 år gammel, før hans (antagelige) fetter, keiser Augustus, fikk han henrettet under det romerske inntoget i Egypt i år 30 f.kr. En hedersmann? Alt dette tatt i betraktning, er egentlig Julius Cæsar en person å hedre? Nei, selvsagt ikke. Men dette er heller ingen hedring av mannen. Mer en liten historisk innføring. For Cæsar er, enten vi liker det eller ikke, på mange måter selve grunnleggeren av den europeiske sivilisasjonen. Hans påvirkning og ånd strakk seg utover flere århundrer etter hans død. Til og med opp til vår egen tid. Tysk, fransk og britisk imperialisme hadde for eksempel klare cæsariske trekk. Herskernavnet «keiser» er som kjent avledet av Cæsars familienavn. Og den julianske kalenderen, som er tilnærmet lik den vi bruker den dag i dag, var det faktisk Cæsar som innførte. Dessuten huskes han fortsatt. Bare det er bevis nok for hvilken rolle han spiller i verdenshistorien. Enten du tenker på den tynne, hvithårete eldre mannen med bladkrans på hodet og kraftig neseparti i Asterix, eller den hovne lederen i Cæsarspillene til PC på 90-tallet, har du åpenbart hørt navnet tidligere. Det hører forresten med til historien at Cæsar ble utropt til romersk gud to år etter hans død. Attentatsmennene ble henrettet og hans nevø og adoptivsønn Gaius Octavius, overtok hans virke og ble Augustus Cæsar, den første keiseren av Romerriket. DE TAUSE JUBILANTENE: Rembrandt Van Rijn (1606-1669) Jubileum: 400 år siden hans fødsel. Kjent som: Den mest bejublede billedkunstneren i nederlandsk kunst ved siden av van Gogh. mester Rembrandt Et feiret talent, for så å bli glemt: Rembrandts vekst og fall. tekst: Anders Kjellevold Anders.Kjellevold@student.uib.no Nederland opplevde sin gullalder i det 17. århundre. Man hadde klart å rive seg løs fra spansk overherredømme. Oversjøisk handel skapte rikdom og Amsterdam var Europas finansielle sentrum. I dette økonomiske klimaet utviklet det seg et velstående borgerskap. Denne gruppen etterspurte kunst som kunne vise deres status, men samtidig samsvarte med deres kalvinistiske tro. Den nederlandske barokken var derfor mer nedtonet enn den italienske varianten, som dominerte ellers på kontinentet. I sin tid skulle Rembrandt oppnå å bli den mest anerkjente nederlandske billedkunstneren. Men han kom også til å oppleve at hans kunst ikke lenger samsvarte med borgerskapets smak. Rembrandts liv er et klassisk eksempel på en kunstners vekst og fall. Å fange øyeblikkets tanker Portretter, men også religiøse motiv kom til å prege hans verker. I tillegg til sine oppdragsgivere, figurerte familien i en rekke av Rembrandts malerier. Hans kunst var preget av en unik lys- og skyggesetting, og en sterk evne til å få frem individualiteten og personligheten til dem han portretterte. Disse evnene kommer tydelig frem i hans gruppeportretter: Man ser personer, ikke motiv. Gjennom sin billedkunst fikk Rembrandt frem karakterens menneskelighet. I hans mange selvportretter ser man ikke bare en avbildning: Rembrandt makter også å fange øyeblikkets tanker og følelser til lerretet. Talent og ambisjon Siden han som ung kunstner kom til Amsterdam i 1631 hadde Rembrandt nytt godt av stor suksess og anerkjennelse. Ambisjonene var store: Rembrandt ønsket å overta Rubens posisjon som den store maleren i Nederlandene (dagens Belgia og Nederland). Hele tiden trakk han store honorar. Rembrandts storhetsperiode endte i 1642. Hans talent og produktivitet var på ingen måte borte, men borgerskapet kom i stigende grad til å fortrekke andre malere, blant disse flere av Rembrandts elever. Heretter kom økonomiske problemer til å prege hans liv. Symptomatisk nok malte Rembrandt sitt mest kjente maleri dette året, på toppen av sin karriere. Nattevakten viser en kunstners talent i full blomst. Nattevakt på lyse dagen Både valget av scene og måten karakterene er portrettert på gjør Nattevakten til et enestående maleri. Maleriet viser en borgerlig militsgruppe i ferd med å organisere seg før avmarsj. Fremfor å male en ferdig oppstilt miltæravdeling, valgte Rembrandt å la sine modeller avbildes i aktivitet, for på den måten å skape bevegelse og dynamikk i bildet. Hver karakter er opptatt med sine bestemte oppgaver, tydelig adskilt fra hverandre. De avbildede personene hadde alle betalt for å komme med, hvor mye avhang av plasseringen deres på maleriet. I samtidens Nederland var dette en subtil måte å vise frem sin status på. Maleriets egentlige tittel, Kapten Banning Cocqs kompani, er blitt tilsidesatt på grunn av en feiloppfatning. Det har seg nemlig slik at malingsstoffene som ble brukt har mørknet med årene. Dette har gjort at scenen øyensynlig forgikk mens det var mørkt ute. Nattevakten var med andre ord ingen nattevakt, men et kompani som marsjerte ut i fullt dagslys. Bildet har fått enorm betydning som kulturminne for nederlenderne. Ikke bare er det et fremragende maleri. Motivet, en 25 borgermilits, knyttes til frihetskampen mot Spania på 1600-tallet. Dermed blir maleriet også et viktig nasjonalt symbol. Under andre verdenskrig ble maleriet gjemt bort for at det ikke skulle falle i nazistenes hender. Dets tilbakekomst etter krigen ble feiret med brask og bram. Stille utgang Som nevnt kom Rembrandt, av ulike grunner, til å miste sin popularitet i samtiden. Dette forhindret ham ikke å produsere strålende kunstverk frem til sin død. Det kan hevdes at isolasjonen fra borgerskapet og deres ønsker faktisk hadde en positiv innvirkning på Rembrandts kunst, da han kunne arbeide mer selvstendig. På slutten av livet var Rembrandt i stor grad glemt og hans bortgang passerte upåaktet. Som med Mozart, vet man ikke hvor Rembrandts siste hvilested er. Opprinnelig ble han gravlagt i Amsterdams Westerkerk, men da familien ikke lenger kunne betale for leien ble kroppen lagt i en massegrav. Rembrandts verker står igjen som hans monument. Kilder: Tansey, Richard G.: Gardner´s Art Through the Ages, 11th ed., Harcourt Brace, Fort Worth, 1996 Chapman: Rembrandt´s self-portraits,Princeton University Press, Princeton, 1990 Bockemühl: Rembrandt, Benedikt Taschen, Köln, 1992 Wikipedia.org Bilde fra Chapmans bok. DE TAUSE JUBILANTENE: Elizabeth Barrett Browning (1806 – 1861) Jubileum: 200 år siden hun ble født. Kjent som: Britisk poet på en tid hvor kvinner helst ikke skulle ha meninger og iallfall ikke skrive dikt. enestående Elizabeth De begrensede mulighetene det å bli født som «galt» kjønn førte med seg, reduserte kreative kvinnelige genier i viktoriansk tid til et fåtall. Elizabeth Barrett Browning var en av dem som likevel kom seg opp og fram. tekst: Anniken Gjesdahl anniken.gjesdahl@student.uib.no Browning hadde en misunnelsesverdig selvtillit som mange unge jenter kunne ha trengt i dag. Som elleveåring ville hun bli kalt forfatter, og hun ønsket å bli det kvinnelige svaret på Homer. Browning var selvlært og kunne både latin, gresk og hebraisk, språk som ga henne innsyn i menns litterære verden. Hun hadde en drivkraft som få, men til tross for pågangsmot og tro på egne evner slet Browning med å finne en egen retning innenfor diktningen. Det å skrive var stort sett forbeholdt menn, derfor var mesteparten av litteraturen som inspirerte henne skrevet av menn. Hun hadde få eller ingen kvinnelige forbilder, og dermed manglet hun tryggheten ved å ha kvinner som hadde gått i forveien, og som viste at kvinner også kunne skrive og skape. På den andre siden hadde hun ingen forventninger å leve opp til, ingen tidligere genierklærte kvinnelige poeter som det virket uoverkommelig å følge i fotsporene til. Hennes mannlige kolleger i denne postromantiske epoken kom derimot rett etter storheter som Shelley og Wordsworth, noe som kunne gi enhver skrivesperre. Manglende kvinnesolidaritet Gjennom hele oppveksten var Browning fortvilet over at hun var skapt som jente og ikke som gutt. Hun valgte bøkenes verden, som var tilknyttet faren og broren Edward, og fikk med seg lite av morens hverdag. Mangelen på kvinnelige rollemodeller innen andre områder enn det huslige hadde nok mye av skylden for Brownings manglende kvinnesolidaritet. Heller ikke moren var en hun så opp til. Hun var en tradisjonell kvinne av sin tid. Hun levde for mann og barn og skal ha vært svært underdanig i forholdet til sin dominerende mann. I et brev til sin kommende ektemann, Robert Browning, skrev Elizabeth at morens feil var at hun var for kvinnelig. På en tid hvor forskjellen mellom kvinner og menn var enorme, er det ikke rart at personer som Elizabeth B. Browning følte de hadde en fot i hver leir. Uten sterke intellektuelle kvinnelige forbilder, kan neppe Browning klandres for at hun identifiserte seg mest med menn. Det sies at hun hos kvinner satte mest pris på «mannlige» egenskaper. Men på en tid hvor kvinner ikke fikk mulighet til å utvikle seg selv, blant annet gjennom utdanning, kan det virke urettferdig å beskrive evnen til å tenke og skrive rasjonelt som en egenskap forbundet med menn. Kvinner fikk i liten eller ingen grad mulighet til å utvikle slike evner, noe det kan virke som den priviligerte Browning overså. Temaet kvinnesak ble riktignok tatt opp i flere verk, men hun konsentrerte seg mest om konflikten skapende kvinner møtte i rollen som kvinne og poet/kunstner. I roman-diktet Aurora Leigh fra 1847, tar hun opp denne konflikten og nærmest latterliggjør datidens kvinnerolle. Et forbilde for andre De fleste kritikere enes om at Brownings beste verk er sonettesamlingen Sonnets from the Portuguese fra 1850. Tradisjonelt sett var det mannen som skrev kjærlighetsdikt til sin kvinne som han beundret og forgudet. 26 Mannen var det elskende subjektet som beskrev sin kjærlighet for den utvalgte kvinnen. Ved å skrive sonetter som kvinne, fornyet Browning disse fastkjørte rollene. Hun nektet å la seg begrense til rollen som passivt objekt og skrev som et aktivt elskende vesen. Flere kritikere på sent 1800- og tidlig 1900-tall mente sonettenes styrke lå i nettopp det at de ble skrevet av en kvinne og dermed var en representasjon av kvinnelig kjærlighet. Med dette klarte de å redusere Browning nettopp til et objekt og ikke det aktive subjektet hun ønsket å være. Elizabeth B. Browning er også kjent for sin romanse med poeten Robert Browning. 39 år gammel rømte hun med ham til Italia for å gifte seg. Mange vil nok omtale henne kun som konen til Robert Browning, men Elizabeth B. Browning var en av de største, om ikke den aller største kvinnelige poeten i sin tid. Om hun hadde problemer med å finne kvinnelige forbilder, klarte hun iallfall å bli ett selv for kommende poeter, blant andre Emily Dickinson. Elizabeth Barrett Browning døde i Firenze i 1861. Kilder: Leighton, Angela. Elizabeth Barrett Browning. 1986. Brighton: The Harvester Press Mermin, Dorothy. Elizabeth Barrett Browning; The Origins of a New Poetry. 1989. Chicago: The Univeristy of Chicago Press. DE TAUSE JUBILANTENE: Jakob Sande (1906-1967) Jubileum: 100 år sidan han vart fødd Kjend som: Forfattar og visesongar, diktaren bak «Det lyser i stille grender». kjære Jakob No er eg lei av livet, og livet er lei av meg, skreiv du, kjære Jakob, i eitt av dine siste dikt. Det får vere di sak. tekst: Dorte Dahl Grønnevet Dorte.gronnevet@student.uib.no Ikkje alle kjenner deg. Ikkje alle veit at du kom frå Dale i Sunnfjord, frå ein småintellektuell familie med sans for song og samfunnsengasjement. Du drog til byen, den store byen, hovudstaden Oslo, for å verte noko så fjongt som filolog. Ikkje alle veit det. Heller ikkje at du reiste ut frå den store byen, til sjøs, for å sjå verda, den store vide verda. Du kom heim. Vart gymnaslærar, lektor Sande, i Fredrikstad av alle stader. Så ville du byggje noko. Ei hytte, kanskje. Du drog vest og sette opp fire veggar på Kobbeskjeret, og kvelden kom. Julesong og ei slimete rotte Ikkje alle kjenner deg, men dei fleste kjenner orda du skreiv. Du skreiv då du studerte i Oslo, då du sigla ute, då du retta norskstilar og då du sat i kveldinga på Kobbeskjeret. Du formulerte verseliner om det vare og skjøre. Du pakka gåta om livet inn i eit minne om seljefløyta i diktet «Fløytelåt». Samstundes kunne du fortelje i detalj om korleis dei kvite makkane kravla ut av det rotnande liket av han Ole Johan, om korleis ei slimete rotte fann vegen til det vulgære matfatet. Du skreiv, og vi er mange som har lese, høyrt eller sunge. Det lyser i stille grender, syng vi, av tindrande ljos i kveld, truleg utan å vite at dine pennestrekar ligg bak. Kommers Ei stund tilhøyrte du, bondestudenten, den radikale delen av norsk kulturliv. Du var ung og lovande, målbevisst i både språk, form og innhald. Så kom krigen, og etter krigen kom Ønskekonserten i NRK. Du vart kommers rett og slett, trong deg inn i norske heimar, vart populær hjå alle bortsett frå den litterære eliten. Du sat i styret til Den norske Forfatterforening, men historia fortel ikkje anna enn at dei aldri såg deg edru. Kanskje det. Du hadde vore ute ei vinternatt før. Du hadde vakna opp etter ein rangel, for å skrive verselinene: I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv, trur eg. Eg skal aldri gå på fylla meir og skjera folk med kniv, trur eg. Du song ikkje om blå ballongar slik Arne Bendiksen gjorde. Du song om alle dei du ville gifte deg med, om Brita i Bu, Lisa i Li og 27 Dorta i Deld, som har strikkemaskin og gitar, som syng «Songen om Sion» kvar kveld, og som er mor til ein gut utan far. Du song, og vi lærte det utanåt. Orda som framleis slyngar seg ikring oss Ikkje alle kjenner deg, Jakob, men det gjer ikkje noko. Orda dine er her framleis. Storebrør kjem framleis til å fange småsystrene sine inn i det makabre biletet av kvitmakken i likfunnet, og småsystrene kjem framleis til å stå med store auge medan orda slyngar seg ikring dei. Mødrer kjem framleis til å synge om alle dei som vil gifta seg med Dorta i Deld, medan bestefedrar framleis kjem til å minnast den fyrste seljefløyta dei laga. Ikkje alle kjenner deg, Jakob, men det gjer ikkje noko. Du kjende oss. Kjelder: Sande, Jakob, Dikt i samling, Gyldendal Norsk Forlag, 1998. www.sande.no Biletet er frå Sande, Jakob: Noveller i samling, Gyldendal Norsk Forlag, 1999. kultur: MUSIKK Meine Damen und Herren: Bli med på nazifest! Eller: En kritisk gjennomgang av The Residents’ The Third Reich ‘n Roll. tanze den twist! tekst: Even Onsager Even.Onsager@student.uib.no ill: Audhild Harkestad tapet: Matz Lande 28 Hvert eneste produkt gir seg ut for å være individuelt; individualiteten selv bidrar til å forsterke ideologien, ved å gi skinn av at det helt tingliggjorte og formidlede skulle være tilfluktssted for umiddelbarhet og liv. - Theodor W. Adorno En av de største misforståelsene innen kunsten idag er forestillingen om å ødelegge systemet fra innsiden. At bare man får masse penger av et stort plateselskap, så vil de støtte din kamp for å, tja, for eksempel ødelegge kapitalismen, eller noe annet som kunstnere kan finne på å ha som mål. Imidlertid er dette bare et luftslott. «Selvsagt virker det kult å henge rundt med næringslivslederne, samtidig som man ‘oppdrar’ dem. Idéen er så forlokkende: Man skal liksom få penger for å plante bomber i fiendens leir», sa Matias Faldbakken kritisk om problemstillingen. Det er likevel denne tankegangen mange punkband tydde til, blant andre Devo. Etter å i årevis ha gitt ut singler som nesten ingen hørte på sitt eget selskap Booji Boy, fikk de nok. De fikk et tilbud fra Warner Bros., og slo stort igjennom. Da debuten kom i 1978 var de på alles lepper, og i 1980 fikk de sitt endelige gjennombrudd med «Whip It!», en herlig sang med en morsom musikkvideo. Da MTV kom året etter ble de raskt yndlinger. Deres iøyenfallende image, kombinert med den dansbare elektro-popen de spilte – 1980-tallspop før tiden – skaffet dem enorm popularitet. Da kvaliteten på sangene sank, sank ikke populariteten. Det kritiske potensialet i å gå kledd med beskyttelsesdrakter mot radioaktivitet, var ettertrykkelig borte, og bandet var redusert til å gå rundt som stakkarslige karnevalsfigurer – tilsalgs til høystbydende. Gi dem noen tusenlapper, så spiller de «Whip It». Den dag idag. Devo? The Beatles? Da er det annerledes med The Residents, ofte sammenlignet med Devo på midten av 1970-tallet. Da Devo sluttet med skumle masker og ugjenkjennelige kostymer i 1979, valgte The Residents omtrent samtidig å skaffe seg et nytt utseende der de var umulige å kjenne igjen: en bisarr kreasjon med snippkjole og øyeeple-maske. De var gjenkjennelige som The Residents, men ikke som mennesker. Da hadde gruppen allerede holdt på i nærmere ti år. Ingen visste hvem de var. Noen trodde de var Devo. Andre trodde de var The Beatles. Året før hadde nesten ingen hørt om dem. Hvordan de hadde klart å overleve var en gåte (med mindre de var Beatles, så klart). Likevel hadde de allerede gitt ut fem LPer, og flere EPer, alle egenproduserte og finansierte. De hadde også spilt inn 17 timer av en film, Vileness Fats, som skulle bli omtrent 30 timer lang. Hvor folk skulle se en film om en landsby av enarmede dverger som blir terrorisert av en bande med atomiske handlevogn-våpen – og hvem som skulle være interesserte i noe slikt, kom i annen rekke. De gav opp filmen i 1976, godt over halvferdig. Men la oss begynne med begynnelsen. De kryptiske «Refused» sto det med store bokstaver på pakken. Året var 1972 og Ralph records, The Residents’ eget plateselskap, hadde nettopp fått en pakke i retur fra president Richard M. Nixon. De hadde spilt inn sin debut-EP, Santa Dog, og sendt den til folk de tenkte ville like den, som Nixon og Frank Zappa. Disse burde ha følt seg beæret. Santa Dog ble trykket på dobbel syvtommers singleplate i 300 eksemplarer med et silketrykket omslag og sendt ut via post. En ganske eksklusiv affære. Etterhvert begynte The Residents å få solgt platene sine i butikker som de fleste andre. Å gi bort platene sine er en ganske dårlig måte å drive butikk på, tross alt. Imidlertid insisterte de på å drive helt på egen hånd. Fra starten av bar platene merket «Ralph Records». I 1976 fikk de seg en egen PR-avdeling, The Cryptic Corporation, noe som var svært nyttig siden de ikke ville bli intervjuet eller avbildet. De fikk seg også egen design-avdeling, Pore Know Graphics (noen ganger stavet Poor Know) til å lage plateomslag, løpesedler og annet materiell. Kritikk fra utsiden I en tid hvor det å gi ut plate «på eget selskap» er det mest naturlige i verden, kan det være verdt å huske på hvor dyrt, vanskelig og tidkrevende dette var på begynnelsen av 1970tallet: analogt opptaksutstyr, maksimum 16 spor på opptakeren – og det kostet penger; The Residents hadde bare råd til firespors. Så er det vinyltrykking. Dette koster mer penger, og vi er ennå ikke kommet til omslagene. Det at det i det hele tatt skjedde, er et tegn på hvor høyt The Residents skattet sin egen 29 uavhengighet. Både Adorno og Faldbakken ville applaudert en slik vilje til obskuritet. «Utfordringen for dagens kunstnere må være ikke å komme i avisen», hevder Faldbakken. Med Santa Dog-affæren, var det kanskje ikke annet enn avslag å regne med. Nixons forhold til eksperimentell musikk er svært dårlig dokumentert, men man har vel visse anelser. Etterhvert kom også Zappas pakke i retur. Det var visstnok noe tull med adressen, men det må likevel ha virket som et slag i ansiktet. Deres tidligere forsøk med å sende en demo til Warner Bros., som de tenkte var et naturlig hjem på grunn av Captain Beefheart, endte også med avslag. Musikalsk var Santa Dog et underlig nybrottsarbeid. Ikke bare var det punkens do-it-yourself-estetikk mange år før tiden, musikken holdt også mål og lot seg ikke plassere i noen genre overhodet. Den var for morsom til å være avantgarde og for avantgarde til å være prog-rock og for rart til å være noe annet. Avslutningen, hvor et vakkert og harmonisk kvinnekor synger «kick a cat, kick a cat, kick a cat today», virker fremdeles utspekulert ond. Ringo Starfish I 1974 fikk de omsider gitt ut en LP. Meet The Residents fortsatte i Santa Dogs fotspor og var en forstyrret blanding av eksperimentell minimalisme spilt på ødelagt piano, humoristisk dekonstruksjon av popmusikk og hypnotiske, sakrale korpartier. Likevel var det omslaget som skapte mest furore. Simpelthen The Beatles’ første amerikanske LP-omslag, Meet The Beatles, med påtegnede barter og lignende: det var en kjærlighetserklæring og en krigserklæring i ett. På baksiden var det et bilde av The Beatles med sjødyr istedetfor hoder, og under står det «John Crawfish, Paul McCrawfish, George Crawfish and Ringo Starfish». Ingen som så dette platecoveret var i tvil om at dette var noe annet enn en dårlig spøk. Men hvorfor var da innholdet så alvorlig? Og som Cristopher DeCrocker har påpekt: «it should be obvious that a band which makes little money does not carry on one joke for thirty-three years». Og lite penger var det. Ifølge Cryptic Corporation var det et år senere kun solgt eller gitt bort omtrent 100 eksemplarer av Meet The Residents – og det på tross av det kontroversielle omslaget. Men bandet så ingen grunn til å gi opp. Istedet fortsatte de med innspillingen av sin bokstavelig talt helaftens spillefilm Vileness Fats. Innimellom innspillingene tok de seg også tid til å spille inn Meet The Residents’ oppfølger. Det var et album av minst like absurde proporsjoner, og i motsetning til forrige gang, ble de nå faktisk også hørt. «Twist!» I 1976 ga The Residents ut sin annen LP, The Third Reich ‘n Roll. Hvis Meet The Residents virket tåpelig ved første øyekast, sprengte de med denne platen skalaen. Tittelen påkaller latter. På omslaget poserer Dick Clark, programleder for musikkprogrammet American Bandstand, i nazi-uniform med en gulrot mens små-Hitler’e leker og danser i bakgrunnen. Selv om Meet The Beatles var en krigserklæring mot popmusikk, hadde den et nesten litt ufarlig preg. Å tulle med The Beatles var ikke bare ufarlig, det var også gjort før. Å lage en pop-plate som på en ganske direkte måte sammenligner nazisme og popmusikk er derimot både konfronterende og farlig. Det er et retorisk høyhastighetstog uten bremser, det kan gå både bra og dårlig. Hvis det går bra, har man kommet fort og effektivt til en konklusjon. Hvis ikke har man et retorisk blodbad foran seg. 1. nivå – format Der coverversjonene og samplene på Meet The Residents var deler av originalkomposisjoner eller frittstående coverversjoner, er sangene på The Third Reich ‘n Roll to sangsuiter eller medleyer. Det er to spor på platen, «Swastikas on Parade» og «Hitler Was a Vegetarian», og selv det er nok bare fordi en LP av nødvendighet hadde to sider. De sidelange komposisjonene har en interessant posisjon i 1970-tallets pop og rock. Allerede i 1966 lot Frank Zappa «Return of the Son of the Monster Magnet» dekke hele side 4 av sin Freak Out!-LP. Senere skulle det gå inflasjon i dette innen vidt forskjellige felter. Den tyske gruppen Can hadde med sin Tago Mago flere hele sider med bare en komposisjon på hver. Og omtrent samtidig med innspillingen av The Third Reich ‘n Roll ga Donna Summer ut sin Love to Love You Baby, der tittelkuttet discogroovet gjennom sidens 17 minutter. Men prog-rocken tok ikke uventet dette lengst. Pink Floyd hadde både i 1970 og 71 sidelange komposisjoner, 30 Genesis likeså, mens Yes tok det nesten ut i det parodiske med sin dobbel-LP Tales from Topographic Oceans der det var totalt bare fire komposisjoner. Med The Residents forholder det seg annerledes. Deres egentitulerte komposisjoner er egentlig sangmedleyer og ender slik opp som noe helt annet enn det de utgir seg for å være. Der gruppen ikke lenge etter ga ut en seriøs helsides komposisjon, «Six Things to a Cycle» fra den neste platen Fingerprince (1977), er formen på The Third Reich ‘n Roll nærmest et dekke og en måte å plassere seg inn i en tradisjon på – en tradisjon der man foreløpig ikke hører hjemme. Men er det parodi eller et genuint ønske om å være progrockere? Antagelig begge deler; og med The Residents er ikke dette et feigt svar, fordi det tvetydige svaret som regel er riktig. 2. nivå – nazisme De som lurer på hvordan unge mennesker idag kan bli nynazister, burde ikke gå lengre enn til vårt eget skolesystem for å finne svaret. I iveren etter å finne noe absolutt ondt gis det lite grunnlag for å forstå nazismens fremvekst i Tyskland, og demoniseringen skjer på en slik måte at det fjerner grunnlaget for å forstå fenomenet. Det er på en måte ikke så rart, nazismen er blitt et slags ondskapens sekkebegrep, en arketype eller «catch-all»definisjon uten rom for nyanser eller kontekst. Problemet med dette er at virkelighetens verden hverken er litteratur eller mytologi, og nazisme er hverken Sauron eller Satan. Som en idealisert størrelse blir nynazisme noe å tro på, på samme måte som religion. Dette skaper også grobunn for infantil vitsing om fenomenet, når det er så løsrevet fra sin kontekst som det presenteres idag. Dette er det ene aspektet ved The Third Reich ‘n Roll: Det er en selvironisk formulering av hvordan bruke nazisme som det analoge i en kritikk – og som infantil vitsing. Ved å gå helt latterlig langt, ender kritikken opp med å se tøvete ut, og vi ler av den. Dick Clark, «Amerikas eldste tenåring», hadde nok ikke regnet med da han startet TV-programmet American Bandstand i 1956 at han tyve år senere skulle bli fremstilt som en smilende nazioffiser på et pop-plate-cover. Men sånn kan det gå når man har innrømt at man vil bringe rock ‘n roll til ungdommen for å tjene penger. Likevel er nazisme en latterlig sammenligning. I nettdebatter er latterlig overdrevne sammenhenger ofte et problem. Den manglende nærheten til motdebattantene gjør at folk ikke har noen kvaler med å trekke paralleller altfor langt – gjerne til nazisme – og på denne måten gjøre konfliktnivået meningsløst høyt. Alle som har vært med i en gruppe eller diskusjonsforum har sikkert vært borti denne typen meningsløst drama før. På et tidspunkt, i en gruppe, formulerte Mike Godwin en «lov» om nazisammenligninger. Den går ut på at ettersom en nettdebatt blir lengre og lengre går sannsynligheten for en nazi-sammenligning mot 1. Videre formulerte Godwin at den første i en nettdiskusjon som bruker Hitler eller nazisme som sammenligningsgrunnlag automatisk har tapt diskusjonen. The Residents ville ikke sluppet heldig fra Godwins lov. På den annen side holder de hele tiden på at dette er en overdrivelse. Som nevnt er ryggmargsrefleksen at dette bare er pølsevev, en analogi så fjollete at man bare må le av den. Men hvis vi skal ta The Residents på alvor: Hvor er nazismen hos Dick Clark? Vel, han er den som – ved siden av radioens Alan Freed – gjorde rock tilgjengelig for de store massene. American Bandstand virket selv fra starten som ganske streite greier, og det var på denne måten instrumentelt i fremveksten av trygge, hvite tenåringsrockere som Pat Boone og Frankie Avalon. Kanskje er det derfor The Residents ser på ham som Satan, unnskyld, nazist. I Dick Clarks univers er det ikke plass til primalrockere som Alan Freeds favoritt Bo Diddley, og at han senere ga en stemme til Paul Revere & the Raiders i sitt andre program Where The Action Is kan like gjerne skyldes flaks kombinert med ren kommersiell teft. 3. nivå – pop Etter krigs- og kjærlighetserklæringen overfor Beatles to år tidligere, er det naturlig å se The Third Reich ‘n Roll som en forlengelse av denne. Denne gangen er det popen i sin tilsynelatende helhet som får unngjelde. Eller er det det? Det er et ganske pussig utvalg av sanger som er valgt ut til de to sangsuitene. Idag blir The Count Fives «Psychotic Reaction» sett på som en bredt anerkjent garasje-/protopunk-klassiker, men slik har det ikke alltid vært; og selv hvis det hadde vært slik: Kunne ikke denne sangen kalles et godt eksempel på den ville intensiteten The Residents så hos Bo Diddley? Enda mindre kjente er «Talk Talk» med The Music Machine og «Hey, Little Girl» med Syndicate of Sound. Og mest problematisk av alt, her er The Residents’ store idol James Brown, samt den kåte grynte-soulsangeren Wilson Pickett og sjefstwister Chubby Checker; alle tre svarte. Mener virkelig The Residents at disse representerer det samme som Dick Clark? Dette representerer noe av det mest forvirrende med The Third Reich ‘n Roll. Som kritikk av popmusikk blir platen både rørete og usammenhengende. Hadde det ikke vært mer logisk å rette blikket utelukkende mot tyggegummi-pop som ? and the Mysterians, Ohio Express og Lesley Gore, som også er med på platen? Og hvor er The Monkees i denne sammenhengen? Jeg skulle gjerne hørt The Residents synge «Gonna buy me a dog». Kanskje konseptet ikke egentlig handler om kredibilitet eller mangel på dette, men snarere om det Theodor W. Adorno omtalte som at produkter innen populærkulturen utgir seg for å være singulære og individuelle. Denne ganske surmagede formuleringen gjør det vanskelig å forsvare noe popmusikk i det hele tatt, utspring av «kulturindustrien» som den er. Og kanskje er det derfor Iron Butterflys «In-a-gadda-da-vida» og Creams «Sunshine of your love» er mikset sammen på platen. De har ikke større individualitet enn at de passer oppå hverandre, og som sådan fungerer de som en illustrasjon til Adornos kritikk. I tillegg er det bare de best kjente delene av sangene som får lov til å være med, og gjerne de delene som virker aller dummest når de står alene. Fra «Hey Jude» kommer bare «naanaa-na-nanananaa» og det samme fra «Land of 1000 Dances». Fra The Seeds’ «Pushing Too Hard» kommer bare tittelen sunget over en synthesizer som spiller melodien fra «Rock Around the Clock». Det virker som om The Residents spekulerer i å gjøre sangene enda dummere enn de allerede er. I tillegg gjør de narr av formen ved å gjøre alle sangene latterlig korte og bare inkludere et vers eller et refreng. Dette var en praksis de fortsatte med i 1980 med sitt Commercial Album. Konseptet var der at popsanger inneholder masse repetisjon, og hvis man kuttet ut all repetisjonen ville man ende opp med sanger som er akkurat ett minutt lange. På den 31 The Residents poserer med sine aviskostymer (fra filmingen av musikkvideoen til The Third Reich ‘n Roll). The Residents i sin handlevognperiode. Atomdrevne handlevogn-våpen fra filmen Vileness Fats. The Residents bor i San Francisco og er stolte av sin adopterte hjemby. måten ville man fange essensen av popmusikk gjennom 40 ett-minutts sanger. Alt dette er selvsagt ganske tøvete. Ingen av oss har så store konsentrasjonsvansker at vi ikke klarer å komme oss gjennom en tre minutters popsang. Når The Residents later til å hevde dette er det fordi de vil gå lengre enn popen selv for å komme med et poeng; ved å overdrive popens egenskaper – det være seg i kortfattethet eller nananasyngende dumhet – får man bedre frem hva pop egentlig dreier seg om. Det er ikke tilfeldig at den første gode historieboken om popmusikk (skrevet av Nik Cohn i 1969) heter Awopbopaloobop Alopbamboom. Cohn ville nok støttet The Residents i at det tilsynelatende idiotiske er popmusikkens fremste egenskap og eksistensgrunnlag. dummeste popsangene jeg vet om. Først Ohio Express’ «Yummy Yummy Yummy»: «yummy yummy yummy, I got love in my tummy, and I feel like loving you». Jeg synger med. Så: «Alley Oop» med The Beach Boys (dette er ikke originalversjonen, men det er den eneste jeg har). Må nesten danse litt også. «Alley oop-oop-oop, alley-oopoopoop». Hva med Wilson Picketts «Land of 1000 Dances»? «Naaa-nanananaaa nanananaa nanana nanana nanananaaaaaaa! Do the mashed potato! Do the alligator!» Gjør dette at massene blir mentalt søvnige? At deres bevissthet blir «lagt i lenker», som Adorno så poetisk uttrykker det? Det er vanskelig å si. Det eneste jeg vet, er at jeg foretrekker «Yummy Yummy Yummy» fremfor antatt «intelligent» popmusikk når som helst. Epilog Inspirert av The Residents setter jeg på de 32 Kilder: · Theodor W. Adorno: «Kulturindustri», i Hans Fredrik Dahl (red.): Massekommunikasjon, Oslo: Gyldendal, 1973 [opprinnelig publisert i 1963] · Christopher DeCrocker: «North Louisiana’s Phenomenal Pop Combo», på thesmileshop.net, url: www.thesmileshop.net/residents.html · Bendik Wold: «Kunsten å bli upopulær [intervju med Matias Faldbakken]», i Klassekampen, 8. januar 2002 · www.residents.com, offisiell nettside · www.theresidents.co.uk, uoffisiell men svært omfattende side med historisk oversikt, bilder, gamle artikler og anmeldelser med mer. · wikipedia.org, oppslagsord: Dick Clark · The Residents: The Third Reich ‘n Roll, cd, Cryptic corp./Mute 2005 [opprinnelig utgitt i 1976] · The Residents: Meet The Residents [med Santa Dog som bonusspor], cd, East Side Digital, 1985 [opprinnelig utgitt henholdsvis 1974 og 1972] · The Residents: Vileness Fats [17 minutters konsentrat], på Icky Flix, DVD-samling, EuroRalph, 2001 kultur: FILM filmen du har lyst til å se I vinter gikk en smal, amerikansk film ved navn Me and You and Everyone We Know på norske kinoer. Interessen for filmen var ikke overveldende her i landet, men annet kan man kanskje ikke forvente når den inneholder barn som informerer detaljert om avføring? tekst: Simen Brekke Simen.brekke@student.uib.no - Like I’ll poop into her butthole and she’ll poop it back... into my butthole and then we’ll just keep doing it back and forth. With the same poop. Back and forth. Forever. En engelsk oversetting av et Jan-Erik Volddikt? En meget, meget kontroversiell pornofilm? Neida, dette sitatet er hentet fra den amerikanske filmen Me and You and Everyone We Know. Kanskje har du sett den, men mest sannsynlig har du ikke det. For mens norske kinoer overstrømmes med svære, pengeinnbringende amerikanske filmer, er dette en av de smale, amerikanske filmene som ikke har fått den oppmerksomheten den kanskje fortjener. Filmet med et avansert digitalkamera, og med nok innslag av eksperimentell kunst til å skremme bort den gjengse Høstutstillingkurator. Dette, i tillegg til replikker som den ovenfor gjør at det kanskje ikke er så rart at gud og hvermannsen ikke har fått nyss om akkurat denne filmen. Men slik jeg ser det er dette akkurat den type film som burde passe en gjennomsnittlig HF-student. Mindreårige jenter og ensomhet i forsteder Filmen handler først og fremst om kjærlighetsforholdet mellom filmens to hovedpersoner, Christine og Richard. Samtidig utvikler et annet, mer bisart forhold seg mellom sønnen til Richard, Robby, og hans chattevenn. Et tredje forhold, som i det store og hele baserer seg på papirlapper med seksuelt ladet innhold, bygger seg opp mellom Richards medarbeider i skobutikken og to mindreårige jenter. Alle kjærlighetshistoriene baserer seg på en liten gruppe mennesker i et forstadsmiljø. Til tross av at to av historiene kan sies å være ganske uvanlige og perverse, virker det hele veldig naturlig og ekte. Skuespillet er lite forseggjort, og situasjonene hovedpersonene befinner seg i virker sannsynlige. Hvis man skal se større på det, kan man si at filmen handler om ensomme mennesker som bruker forskjellige fremgangsmåter for å finne noen å bli elsket av. Men når man kanskje ikke treffer på riktig type mennesker, blir ikke alltid forholdene som man skulle håpe og tro. Personene i filmen snakker og handler akkurat slik de føler for, til enhver tid. På grunn av dette preges relasjonene dem imellom av en forståelse og åpenhet som man sjelden ser i mindre smale filmer. De voksne virker like barnslige som barna, og barna virker like voksne som de voksne. July i Oslo, i juli Kvinnen bak filmen heter Miranda July. Hun har skrevet manus og regissert filmen, samtidig som hun har rollen som Christine. Den 32-årige July er en etablert kunstner, og driver, ved siden av film, også med performance, musikkvideoer og musikk, gjerne om hverandre og blandet sammen. Hennes verker har blitt presentert på høyst ærverdige kunstinstitusjoner som Museum of Modern Art og Guggenheim-museet i New York. Oslo har også fått besøk av July, da hun i juli i fjor besøkte Oslo Internasjonale Filmfestival og Astrup-Fearnley-museet. I disse tilfellene har hun vist frem performanceverk og videoinstallasjoner, og dette får vi også se i Me and You and Everyone We Know. Blant hennes mer obskure prosjekter finner man en svært interaktiv hjemmeside, for utveksling av erfaringer med internettbrukere. Det foregår ved at Miranda og kunstneren Harrell Fletcher gir ut forskjellige oppdrag, som brukerne skal gjennomføre eller skrive svar på. Eksempel på dette er «Ta et bilde med blitz fra under sengen din». Kvalitativ metode som underholdning Me and You and Everyone We Know, Julys første helaftens spillefilm, fikk fire priser da den ble vist på Cannes filmfestival i 2005, og har høstet gode kritikker de fleste steder. I tillegg fikk filmen juryprisen på den anerkjente Robert Redford-initierte Sundance-festivalen. Ved siden av dette har Miranda July laget seks andre filmer, som er mye kortere, men langt mer eksperimentelle. Tilsynelatende har Miranda July bare så vidt skrapt på overflaten til et vell av kreative tanker, og forhåpentligvis får vi se atskillig flere arbeider fra hennes side i årene som kommer. Kilder: www.mirandajuly.com www.learningyoloveyoumore.com www.hollywoodjesus.com/me_and_you. htm www.meandyoumovie.com www.wikipedia.org kultur: MUSIKK skjeggete psykedelia En analyse av Devendra Banharts sanglyrikk med vekt på halte kråker, voksende mager og nonsens. tekst: Veslemøy Grønås gretchen.greenhill@gmail.com I løpet av de siste årene har en bølge av vestamerikanske nyhippier (eller rettere sagt platene deres) skylt over våre kalde nordlige strender. Påfallende mange av disse har akustiske instrumenter, vimsete tekster og frigjort hårvekst. En av deres fremste representanter (vittige tunger kaller ham deres «posterboy») er Devendra Banhart. Denne artikkelen skal gi en sveipende og forsøksvis analyse av sanglyrikken på hans siste plate, Cripple Crow. Jeg skal vise at Banhart gjennom naivitet og et oppgjør med ironien stiller viktige og ideologikritiske spørsmål til dagens samfunn. Pennepregnans Etter å ha hørt gjennom plata Cripple Crow (2005) sitter man igjen med et ynglende inntrykk. Plata som helhet består av 22 spor som varierer fra korte, haiku-aktige sanger med fortettet mening til lange utbroderinger om lite eller ingenting. Vi finner både latinske rytmer med spanske tekster og småprofetiske låter om krig og fred. Det finnes lange voldsomme sanger som fester seg med en gang, og det finnes små, vare låter som man ikke oppdager før etter en måned. 34 Det hele hvisker om en kreativitet og fortellerglede som også kommer til uttrykk i det lyriske. Vi befinner oss hele tiden på et stadium der alt er på nippet til å boble over: «I see it swell / Like a story in me to tell». Dette svulmende, boblende finner sitt uttrykk, vil jeg hevde, i bildet av den voksende magen, et motiv som går igjen på flere av platene til unge Banhart. Dette motivet er såpass viktig at jeg har dedikert et eget avsnitt til det nedenfor. Det at ordene renner over kommer til uttrykk i Banharts vimsete tekster. En sang trenger ikke å handle om noe annet enn det at man har lyst til å skrive: Well how’s about tellin’ a story / One that’s really about somebody […] By the time I found a name I moved onto another game / Called write a song, toes and spines, God damn / Now I can’t think of any story lines / But you know I’d love to try and sing about a person, place or thing. Tekstene nærmer seg nonsens, slik som i «Chinese children»: «Well if I lived in India, I’d still have Chinese children uh huh / And out my toes my little blue baby grows /And that’s my fact.» En slik sang kan vanskelig sies å handle om noe fornuftig (selv om låtskriveren selv har hintet til at det dreier seg om frykten for at Kina skal overta verden. Jeg lar det stå åpent til leseren.) Uansett synes det som om ordenes mening ikke alltid er det viktigste hos Banhart. Ord er lek, og musikk er et mål i seg selv: Some people ride the songs that stay inside our souls / Some people ride the songs that really ain’t songs at all / Me I ride the songs that end right when they start / They’ll split before they part. Musikken blir med andre ord ikke tatt så alvorlig. Den får lov til å myldre, den får lov til å handle om hva som helst. Og sangene flyter ofte ut i den californiske sanden: «San Francisco, sweet thing, ladee dadada.» Psykedelisk detaljert Denne lekende holdningen er det flere kritikere som har hengt seg opp i. Noen av dem har kalt Devendra Banharts musikk for en «akustisk psykedelia». Ordet «psykedelisk» kommer av de to greske ordene psyche («sjel») og delos («synlig»). I den psykedeliske kunsten handler det om å skildre det som ikke kan skildres. For å kunne gjøre dette mente man tidligere at man måtte ha en tilgang til sitt eget indre, og ofte kunne denne tilgangen nås gjennom rusen. Ordet «psykedelisk» har som en naturlig følge av hippie-tiden antatt assosiasjoner i junkie-retningen. Men selv om de psykedeliske musikerne fra 1960-årene fant hakket for mye empiri i egne narkotiske hallusinasjoner, nærer ikke lenger nåtidens blomsterbarn sin kreativitet med LSD og meskalin. Hva er det da som gjør musikken deres psykedelisk? Devendra Banhart har forklart at det som egentlig ligger i begrepet «psykedelisk» er en form for «heightened sensitivity»: «A moth antenna looking like a leaf and then a leaf looking like a moth, or a seashell looking like an ingrown nail. [...] That’s the main gist of it – everything’s connected.» Tær, snegler, sommerfugler og bier er da også en velinkorporert del av hans sangers lyriske korpus. Etter hans syn finnes det psykedeliske i den barnslige nysgjerrighet, i naive oppdagelsesferder gjennom eventyrskogen, i fiskedansen i fjøra, i en naken kropp. Alt må snuses og smakes på. Den minste detalj fortjener den største oppmerksomhet: «[E]ach strand of her hair is really insect eyes / And each hole in her tongue is always occupied / By the milk of the sun» (fra plata Rejoicing In the Hands (2004)). I den psykedeliske kunsten overtar sansene herskerstolen som intellektet hele tiden har klamret seg til: Don’t the flowers at your feet smell sweet / Well it sure smells sweet to me […] And don’t the lips on your lips feel good / Well they sure feel good to me. En smak av svette eller en duft av bark kan si så mye mer enn en tanke. Barnebesettelse Til å være en ung mann på rundt 25 er Devendra Banhart bemerkelsesverdig opptatt av barn. Han synger både om det å være barnslig («I feel just like a child»), om voksende mager («A little baby begins to grow / A happy belly begins to glow») og om egne fremtidige barn («I’m gonna want my child to be a long-haired child»). Dette motivet preger også i høy grad tidligere plater, og det samlede inntrykket er et av besettelse. Og som enhver litteraturstudent vet, er besettelse bra for en tolkning. Den blomstrende magen vil jeg for det første hevde er knyttet til en morsfigur: «When I’m in a womb / I know what to call you now / And when a belly blooms / I know what to call you now / Hey Mama Wolf». 35 omslutter jeget, og en elsket kvinne som har jegets eget barn i buken. Hva så med den kommende fødselen? Den klassiske idéen om fødselen som bilde på kunstnerisk fruktbarhet og inspirasjon er lett å benytte i tolkningen: «Oh queen bee, sting me, sting me..» Kvinnen, moren og elskerinnen er kunstnerens muser til kunstnerisk inspirasjon; de som inspirerer til sang og ord. Den voksende magen skaper et forsterket bånd mellom mann og kvinne, samtidig som den skaper noe annet, noe tredje, noe nytt. Og dette skaperverket, det er barnet og sangen. Dette barnemotivet er imidlertid noe mer enn et gjentatt tema. Det viser også til en grunnleggende naiv innstilling til verden og tingene: «I feel just like a child / From my womb to my tomb / I guess I’ll always be a child». Denne naiviteten understrekes av den barnslige diskursen i mange av sangene. Tekstene er vimsete og naive, og diskursen har et skravlete preg av barnesludring: «Now I gots the balloons / And you you gots the mud / And me I gots the snail / And you you gots the stuff.» Vi ser at naiviteten finner sitt uttrykk både i form og i innhold. Hvilken funksjon har så denne naive holdningen i Banharts sanglyrikk? Den naive stemmen som vekker opp igjen tingene I sangen «I feel just like a child» posisjonerer Banhart seg selv som naiv og uvitende gjennom sin påståtte barnslighet: «Well, some people try and treat me like a man / They think I know shit / But that’s just it / I’m a child». Denne posisjonen brukes imidlertid senere til å stille krav og spørsmål til de voksne og «vitende», slik et barn ville ha gjort: «I need you to help me reach the door / And I need you to walk me to the store / And I need you to please explain the war / And I need you to heal me when I’m sore». Gjennom uvitenhet stiller subjektet seg uforstående til det verste i verden, underforstått krigen. En naiv holdning gjør det mulig å stille spørsmål som vanligvis ikke blir stilt: Forklar meg krigen, mamma. Forklar meg hvorfor. Hva svarer man? Det er dette det psykedeliske egentlig handler om: Å gjøre det kjente fremmed ved å gå så dypt ned i det at objektets overflate (det man vanligvis ser) forsvinner, og dets egentlige verdi synliggjøres. Eventuelt ødelegges objektets logikk: Stiller man først kritiske spørsmål til krigen, er det vanskelig å rettferdiggjøre den. Det å gjøre et vant objekt fremmed kan likne synene man får i en rustilstand: Tingene vekkes til live og man undres over dem. Lik opplevelsen av å smake på et ord og finne at det er rart, at man ikke kjenner det, selv om man har brukt det gjennom hele livet. Gjennom den utbredte bruken av ironisk distanse kan språket i dag sies å være fremmedgjort for mange i vår generasjon: hvem tør vel å bruke ordet «kjærlighet» lengre? Og enda mindre ordet «fred»? Det synes som om Devendra Banhart vil lete tilbake til det ordene en gang betydde, den gang før ordene ble oppbrukt og drept. Han har ingen som helst aversjon for klisjéen, som vi ser i sangen «Amour Fou» som Banhart har gjort med Vetiver: «She wanted love, love, crazy love / Love, love, love, love, crazy love». Gjennom å insistere på ordet kan man få følelsen av det tilbake. It’s simple, we don’t want to kill Under det barnslige og sludrete finner man altså en mer seriøs tone i Banharts musikk. Enkelte sanger tar nesten form av å være profetier. Vi har et «we» som uttrykker en opposisjon, om ikke til resten av samfunnet så i hvert fall til dominerende holdninger på det politiske plan: 36 I heard somebody say / That the war ended today / But everybody knows its goin’ still / Our motherlands and motherseas / Here’s what we believe / It’s simple / We don’t want to kill. Foruten å være en tydelig allusjon til dagens politiske situasjon trekker denne sangen tråder noen tiår tilbake i tid. Den generelle hippietendensen i miljøet gjør at krigsmotstanden ikke overrasker, men som den nettopp siterte sangen sier er budskapet enkelt. Eller rettere, det burde i hvert fall være det, men bruken av repetisjoner og enkel språkbruk (som skaper visse assosiasjoner til John Lennon) antyder at budskapet likevel har problemer med å trenge igjennom hos enkelte. Det er derfor man tar i bruk enkle pedagogiske midler for å nå ut til så mange som mulig: krig = dreping = dårlig. Oppfattet? Ideologien som dette budskapet springer ut fra er idealet om det enkle liv. En bohemsk avstandstaken fra et materialistisk og tingliggjort samfunn rettferdiggjør sangenes motstand og uforstående holdning overfor krigen: «We’ve got no guns, no we don’t have any weapons / Just our corn and the children». Denne sangen («Cripple Crow») skisserer et bilde av et ukomplisert liv i naturen, uten annet å forholde seg til enn andre mennesker og oppspart livsvisdom. Dette idealet om enkelhet er en konstant i Banharts sanglyrikk. Her er et sitat fra plata som kom før Cripple Crow: «This is the soup / That I believe in / […] This is the land / That grows around me / And these are the hands / That come in handy». Dette ønsket om naturlighet gjenspeiler seg også i lydbil- det. Som mange andre i dette musikkmiljøet kjører Devendra Banhart akustisk, om det nå er snakk om gitarer, harper eller feler, og han synger med den gnomete stemmen han har. Det skal være ærlig, ekte, og man skal ikke gjemme seg bak elektronikk, stemmepolering og studiosøtning. Dette idealet om enkelhetens og naturlighetens visdom synes å inkarneres i bildet av den forkrøplede kråka: Crippled crow say something for grieving / Where do we go once we start leaving / Well close that womb / Or else keep on bleeding / And change your tune / It’s got no meaning. Kråka er profeten som preker fred og enkelhet. Er det Devendra Banhart selv som er den forkrøplede kråka? Er det hans egen visdom som er forkrøplet av verden som omslutter? Avslutningsordene synes å antyde en pessimisme på fremtidens vegne: «But for sure all that we’ve made / Will be swallowed by the Earth / For it’s got no wings». På samme måte som et selvinnlysende budskap (at krig er ondt) synes å falle til jorden uten lyttere, synes det enkle livets filosofi å drukne i dagens reklameskiltsamfunn. Vi ser at Banhart tar veien om det tullete og skravlete for å finne sitt uttrykk for en ideologisk håpløshet på verdens vegne. Tilbaketrekningen til det psykedeliske ved ting og mennesker, til enkelhet og barnslig forundring, finner og vil finne sted fordi mennesker ikke føler seg hjemme i et samfunn styrt av klokka, av tingene, av mediene. Svaret blir å omfavne gresset, tærne og barna i sangen og i livet: 37 Run river run / Sun shine sun / Sing child sing / Sing your song. rReco L X row, , le C p ands p i e H h : Cr t t r a in er: anh ng Kild ndra B 2004 joici e R e ers, v d l i De , 2005 nhart: 2004 s ir Bu a , ding ndra B ecords tina Sta s R e i v De g Gods er, Dicr n You er: Vetiv v Veti faste saker: FORSKERSTAFETT faste saker: FAGPRESENTASJON tekstutgåver i digital ham tekst: Odd Einar Haugen, professor i norrøn filologi, forskargruppe for tekstteknologi. Fram til innføringa av boktrykkjarkunsten vart alle slags tekstar overleverte gjennom avskrifter for hand. Dei flottaste handskriftene var skrivne på utsøkt kvitt pergament, med breie margar, store bokstavar og fargerike illustrasjonar. Brukshandskriftene kunne vere svært så unnselege i samanlikning, med knipne bokstavar, hyppige forkortingar og maksimal utnytting av det kostesame pergamentet. Innføringa av trykkjekunsten førte til at mange av dei gamle tekstane, både frå antikken og mellomalderen, kom ut i nye utgåver, ofte i flott typografisk utstyr og gjerne utstyrte med parallelle omsetjingar til moderne språk, og sjølvsagt også til latin – den tids engelsk. Dei første utgåvene av norrøne tekstar kom på 1660-talet, og seinare har det vore ei kontinuerleg utgjeving av norrøne tekstar, til liks med dei andre folkespråklege litteraturane i Europa. Bokutstyr og typografi har skifta over åra, men ei moderne tekstutgåve er påfallande lik ei gammal utgåve. Teksten tronar øvst på sida, gjerne med linjeteljing i margen, og lenger nede står det kritiske apparatet, som melder om variantar frå andre handskrifter, rettingar ved utgjevaren og kan hende parallelle tekststader i andre kjelder. Brukargrensesnittet for tekstutgåvene har funne si form, og byr lesarane på få overraskingar. Fremst er innleiinga, så kjem den utgjevne teksten med sitt apparat, og til slutt registeret og kommentaren, der den sistnemnde stundom får sitt eige band. Det trengst ingen «manual» for å forklare korleis utgåva skal brukast; den er meir eller mindre sjølvforklarande. Kan hende er det berre oppsettet av det kritiske apparatet som ikkje er intuitivt forståeleg. Vil dei tradisjonelle tekstutgåvene overleve i den digitale tidsalderen? Svaret på dette spørsmålet er både ja og nei. Det som er heva over tvil, er at alle nyare utgjevingsprosjekt brukar digital teknologi, om det så ikkje er meir enn at teksten blir tasta inn i Microsoft Word. Men stadig fleire tek steget vidare og kodar teksten i samsvar med nye kodingsspråk, slike som Extensible Markup Language (XML). Det er ein nær, men meir fleksibel slektning av HTML, som ligg til grunn for dagens nettsider. I tråd med det skiljet som moderne tekstkoding gjer mellom form og innhald, kan svaret vere at i forma vil det bli små endringar. Utgåvene kjem til å framstå mykje som før, sjølv om det no kan vere på skjerm heller enn mellom stive permar. I innhaldet vil det derimot skje mykje. For det første er det no mogleg å leggje fram heile tekstmaterialet for brukarane, både gjennom trugne avskrifter av kvar einaste primærkjelde og gjennom fotografiske faksimilar av dei, i fargar og i høg oppløysing. 38 Den trykte, kritiske utgåva presenterer berre eit utval av den samla tekstvariasjonen gjennom apparatet nedst på kvar side, og dei trykte faksimileutgåvene er i ferd med å bli så dyre at dei prisar seg ut av marknaden. For det andre kan teksten no representerast på meir enn eitt nivå. Eit skilje blir gjerne trekt mellom dei tekstane som er unormaliserte (eller diplomatariske) og dei som har normalisert ortografien i samsvar med grammatikkar og ordbøker. I trykte utgåver må ein i praksis velje ei og berre ei attgjeving. Den digitale utgåva kan leggje fram teksten på to eller jamvel fleire nivå og la lesaren velje. For det tredje opnar dei digitale utgåvene for ein medverknad som er ukjend og heller ikkje mogleg i dei trykte utgåvene. Brukarane kan gjere sine eigne val i teksten, på godt og vondt, og så langt materialet rekk, kan dei byggje opp si eiga utgåve. Alt dette kostar like mykje i arbeidstid som det gjorde før. Skilnaden ligg i at digitale utgåver kan gjerast så mykje meir fleksible og innhaldsrike enn trykte utgåver – kostnadene ved digital lagring er ein brøkdel av kostnadene ved å lagre den same informasjonen på trykt papir i bokformat. Og dessutan kan utgåvene formidlast raskare og om ønskeleg mykje rimelegare enn i trykt form. Internett har revolusjonert distribusjonen av digitale tekstar og gjort lagring på faste media som CD og DVD stadig mindre nødvendig. No ligg det ei stor utfordring i å kode tek- stutgåver på ein eintydig og klar måte. Den første generasjonen av digitale utgåver vitnar om mange heimesnekra løysingar, som kvar for seg kan ha vore veleigna, men som lett fører til at den digitale teksten «frys inne» når han ikkje lenger blir vedlikehalden. For utgjeving av norrøne tekstar i digital form har det nordiske fagmiljøet samla seg om å bruke ei tilpassing av XML i samsvar med tilrådingane til Text Encoding Initiative (TEI). TEI har publisert retningslinjer som tek sikte på å dekkje kodinga av nær sagt alle typar av tekstar, TEI Guidelines. Men erfaringa har vist at eldre tekstar byr på problem som ikkje er dekte i TEIs retningslinjer, og der ein også støyter på avgrensingar i XML som kodespråk. Dette har ført til utviklinga av eigne retningslinjer for koding av nordiske mellomaldertekstar, i regi av Medieval Nordic Text Archive (Menota), eit samarbeidsorgan oppretta i 2001. Dette arkivet (www.menota. org) har sett i gang arbeidet med ei kodingshandbok, The Menota Handbook, som skal supplere og konkretisere TEIs retningslinjer for mellomalderlege tekstar. Handboka ligg no føre i versjon 1.1, kompatibel med TEIs retningslinjer P4, og skal i løpet av 2006 reviderast og leggjast fram i versjon 2.0, og då kompatibel med TEI P5, så snart denne er publisert. Innanfor dette feltet, som dei siste åra har vore omtalt som tekstteknologi, er det eit sterkt og høgst oppegåande forskingsmiljø ved Universitetet i Bergen (http://teksttek. aksis.uib.no/). Det skulle vere nok å nemne den store elektroniske utgåva av Wittgensteins skrifter (WAB) og den teknologiske utviklinga bak den pågåande utgjevinga av Henrik Ibsens skrifter (HIS). Tekstteknologi er eit forskingsfelt som truleg ikkje er kjend av så mange studentar, men som det er verd å sjå nærmare på og som heilt sikkert vil få aukande relevans for tekst- og informasjonsstudiar i åra framover. Det gjeld også for eit så tradisjonsrikt studiefelt som utgjevinga av norrøne tekstar. Atrium ønsker å presentere noe av det faglige arbeidet som blir gjort rundt om på HFinstituttene. I denne utgaven har Odd Einar Haugen, professor i nordisk fililogi, stafettpinnen. tema: MENNESKER foto: Matz Lande foto: Espen Kjelling tema: MENNESKER foto: Matz Lande faste saker: BOKANMELDELSE politiske spøkelseshistorier En titt på konspirasjonsteoriene som har inspirert mange filmer, bøker og dokumentarer. tekst: Alexander Bygnes alexander.bygnes@student.uib.no Joel Levy, Konspirasjonsteorier, 50 grunner til å være paranoid. Orion Forlag AS, 2005. Joel Levy skriver om historie, vitenskap og det paranormale. I denne boken tar han for seg hele 50 konspirasjonsteorier, de fleste fra Amerika, men også fra andre deler av verden. Flere av disse har blitt kjente gjennom populærkulturen, som amerikanske myndigheters innblanding i narkohandel, Tempelriddernes innflytelse på verden og at Elvis lever. Mange av teoriene i boken kan gjenkjennes fra filmer, serier og bøker, og i Elvis-tilfellet har det blitt en punchline som gjerne dukker opp i komedier. Også ferskere sammensvergelser er tatt med, særlig teorier knyttet til den sittende Bush-administrasjonen. Gjennom påståtte bånd til Saudi-Arabia, kunnskap om 11. september og de velkjente «masseødeleggelsesvåpnene» blir den amerikanske regjeringen fremstilt som en meget suspekt gjeng. Oversiktlig Boken er stort sett lett å lese. Språket er greit, men til tider blir det tydelig at teksten er oversatt. Hovedsaklig merkes dette på direkte oversettelser av amerikanske uttrykk, som på norsk ofte høres unaturlige ut. Hver enkel teori blir presentert først fra konspirasjonsteoretikernes synspunkt, fulgt av den «offisielle holdning», før Levy selv vurderer hvor troverdig han mener teorien er. Troverdigheten angis på en prosentskala hvor laveste gitte karakter er 0% for det han anser som tull, mens høyeste gitte karakter er 99%. Informasjonen som er gitt om hver enkelt konspirasjonsteori er kortfattet og kompakt, og resultatet blir en liten og enkel gjennomgang av hva som angivelig skal ha foregått. Siden hele 50 konspirasjonsteorier tas opp, blir boken et lite oppslagsverk og det er gjerne greiere å slå opp de teoriene man synes virker interessante enn å lese fra perm til perm. Slik fungerer boken som en grei oversikt over hovedargumentene til mange mer eller mindre kjente konspirasjonsteorier. Dramatisk, men ikke helt paranoid Ofte kommer Levy med «tenk om»- og «hva hvis»-endinger på konklusjonene, noe som frembringer underholdningsaspektet i boken mer enn å virke overtalende. Han spiller gjennomgående på det dramatiske, slik undertittelen viser: «50 grunner til å være paranoid», og delen om påståtte attentater er kalt «Ingen er trygge». Trass i den dramatiske presentasjonen, tar Levy stort sett et mer nøkternt blikk på teoriene. Han er svært skepsisk til opplagt vanvittige påstander, selv om han av og til vedgår at deler av påstandene kan være troverdige. Dessverre vektlegger han derimot påståtte «fakta» som er fremsatt i teoriene uten å gi særlig dekning for det. I slike tilfeller dukker derfor spørsmålet om kilder opp. Boken er ikke faglitteratur, og kildene er svært sjelden referert til i teksten. Det er bare en liten bibliografi bakerst, hvor en betydelig mengde av kildene er konspirasjonsnettsidene. Dette er 42 neppe overbevisende. Boken er grei underholdning og en god oversikt over kjente sammensvergelsesteorier. Men de «fakta» som presenteres bør ikke tas for gitt; ta dem heller med en klype salt. faste saker: BOKANMELDELSE «Allah er stor, men Arla er størst» Danske Informations Forlag har gitt 19 muslimer i oppdrag å skrive dagbok fra Muhammed-krisen. tekst: Helene Lindqvist helene.lindqvist@student.uib.no Lotte Folke Kaarsholm red. : Muslimsk-Dansk dagbog – 19 dagbøger fra Muhammed-Krisen, Informations forlag 2006 Har vinterens «Muhammed-krise» lært oss noe nytt? Eller bare bekreftet gamle fordommer? «Muslimer» fikk bekreftet at Vesten er ute etter å ta dem – mens «Vesten» på sin side fikk bekreftet at muslimene er rabiate fundamentalister? Anførsel rundt muslimer og Vesten fordi det naturligvis ikke er korrekt å skjære alle over én kam må vite. Verken på den ene eller den andre siden. Innen dansk politikk, og særlig innvandringspolitikken, vil det nok for alltid gå et skille mellom før og etter karikaturkrisen. Man kan spørre seg: Oppstod saken fra «ingenting» – eller utløste karikaturene en allerede eksisterende, men latent, konflikt? Danske Informations Forlag mente at danske muslimers stemmer manglet i den danske offentligheten. De inviterte derfor 19 dansker med muslimsk bakgrunn til å skrive dagbok fra tiden da karikatursaken var på sitt mest intense. Bidragsyterne fikk selv velge sjanger og oppbygging av teksten, men ble bedt om å fokusere på sin egen personlige hverdag snarere enn å skrive politiske debattinnlegg. Splittet syn på saken «Lad oss ikke være naive. Karikaturene handlede ikke om ytringsfrihed. Hvis de gjorde, havde der været global konsensus om sagen.», skriver Khaled D. Ramadan. Og konsensus er det heller ikke hos bidragsyterne i denne boka: Mens én kvinne verken kan se det morsomme eller støtende i tegningene, holder en av de mannlige skribentene fast ved at trykkingen av karikaturene var å anse som et angrep på hele den muslimske verden. Tross dette er det mye som går igjen i bidragene: Flere gruer seg for å slå på nyhetssendingene om kvelden, redde for å få høre om nye ambassadebranner og annet som kan skade muslimers rykte ytterligere; mange føler en splittelse: er de ikke gode muslimer om de ikke synes tegningene var så ille? Og er de ikke demokrater dersom de synes tegningene var støtende? Det snakkes om fiendtlige så vel som overhyggelige – begge deler like ubehagelig – medpassasjerer på kollektivtransporten; vanskelige spørsmål, men også støttende kommentarer fra arbeidskolleger; de av bidragsyterne som har vært framme i danske og internasjonale medier i perioden forteller om presset og konfliktene som har fulgt med det. Gjennomgående levner dagbøkene dog ingen tvil om at mange muslimer lenge har følt seg uvelkomne i Danmark. 43 Uprovoserende akademikere Muslimsk-dansk dagbog kan settes i «brobygger»-båsen. Som en bok med en agenda: integrasjon og forståelse på tvers av kulturer. Kanskje særlig den ene veien, ved å vise de etnisk danske at muslimer er vanlige og reflekterte mennesker med forskjellige meninger – akkurat som dem selv. Boka er ikke på noe som helst vis provoserende, og kommer egentlig ikke med noen særlige spark i verken den ene eller den andre retningen. Tekstene er velskrevne, og er man interessert i religion og kulturmøter er dette en spennende bok å lese. Dessverre kommer likevel følelsen av at boka gjentar seg selv sigende sånn halvveis gjennom. I rettferdighetens navn må det dog sies at dette vel ikke var til å unngå, ettersom de 19 uavhengige bidragsyterne alle fikk den samme oppgaven. Når det gjelder bidragsyterne, så er det flott at begge kjønn er nokså likt representert, og at de har sin bakgrunn i mange ulike land. Likevel er det verdt å stille spørsmål ved deres sosiale bakgrunn: Hvor representative er disse 19 muslimene for Danmarks muslimer i sin helhet? Bidragsyterne er hentet fra svært ressurssterke grupper, også sett i forhold til Danmarks ikke-muslimske befolkning: her er leger, amanuenser og ledere for diverse organisasjoner. Enkelte er til dels offentlige personligheter i Danmark. Kun et lite fåtall har ikke oppgitt å ha høyere utdannelse. Ahmed Akkari påpeker i sitt bidrag at de fleste mennesker realistisk sett ikke har mulighet til å få innsikt i mer enn det som presenteres i mediene. Slik sett kan en bok som denne være en fin kilde til fordypning og innsikt. Ikke om man er interessert i harde faktaopplysninger – og «sannheten» bak konflikten finnes vel ikke uansett – men om man har lyst til å bli litt nærmere kjent med noen muslimer og deres personlige opplevelse av karikatur-krisen. faste saker: MASTERSTUDENTEN lyrikk i bevegelse - Det handler om bevegelse og endring, sier Trine Mjanger. Hun sikter til Göran Sonnevis lyrikk, som hun tar for seg i sin hovedoppgave i litteraturvitenskap. tekst: Linda Ellingsen linda.e.ellingsen@student.uib.no foto: Espen Kjelling Det er en travel, men imøtekommende Trine Mjanger som treffer oss utenfor Universitetsbiblioteket. Her sitter hun til daglig og arbeider med sin hovedoppgave om den svenske lyrikeren Göran Sonnevi, som hun skal levere ved semesterslutt. En lang strøm - Da jeg først begynte å lese diktene til Göran Sonnevi, likte jeg ham ikke i det hele tatt. Jeg skulle skrive om noe fullstendig annet, om musikk, men så gikk jeg på en måte tom. Jeg vendte stadig tilbake til Sonnevis dikt Mozarts Tredje Hjärna, fra diktsamlingen med samme navn (1996), og tilslutt innså jeg at jeg måtte endre kurs. Det var ikke et strategisk motivert valg, men det føltes riktig, og etter det har det vært oss to. Mozarts Tredje Hjärna er et dikt på hele 187 sider, og det har lite til felles med de små drypp av visdom som vi ofte forbinder med sjangeren. Trine forteller om en lang prosess der hun først måtte lære seg å lese dikt, deretter å lese Sonnevis dikt. - Selv om Sonnevi ikke er veldig vanskelig å lese, er ikke arbeidene hans så lette å skrive om. Han har utviklet seg voldsomt siden debuten på 70-tallet da diktene hans var korte og abstrakte. I dag har de gjerne form som lange samtaler mellom Sonnevi, andre forfattere og det aktuelle nyhetsbildet. Forfatterskapet er som en lang strøm, forklarer Trine entusiastisk. Tre motiv - Hvordan vinkler du teksten din? - Jeg har tatt utgangspunkt i de tre motivene som blir presentert i tittelen: «Mozart», «Tredje» og «Hjärna». Erkjennelse og tid er viktige temaer for Sonnevi, og disse kommer til uttrykk i nevnte tre motiver. Hjernen er senter for erkjennelse, og det redskapet vi nytter i prosessen med å fortolke oss selv og den verden vi lever i. Siden verden er i stadig endring, er erkjennelse en kontinuerlig pågående prosess; vi forholder oss uavbrutt til virkeligheten omkring oss. Komponisten Mozart er en representant for musikken, hvis utstrekning i tid er en helt vesentlig egenskap. I øyeblikket er musikken uten mening, og Trine foreslår at man til sammenlikning kan tenke på et bilde som man opplever umiddelbart. Mozart er videre også en representant for sin tidsepoke. - Mozart virket i en tid hvor erkjennelse fikk en helt ny betydning. Forut for Kant opplever man Gud og virkeligheten som absolutte størrelser; man tenker seg en statisk orden hvori subjektet virker. Med opplysningstiden følger tanken om at det er subjektet selv som konstituerer virkeligheten gjennom sin erkjennelse. Trine grunner litt før hun tar fatt på «Tredje»-motivet; det er tydelig at dette er det som vanskeligst lar seg formidle med enkle ord. Hun begynner litt nølende med å forklare hvordan hele Mozarts Tredje Hjärna er bygget på binære motsetningspar: sort – hvitt, vann – berg, bevegelse – stillstand. Hun 44 forteller videre at «Tredje»-motivet bryter med disse motsetningsparene, utfordrer og undergraver. Det står for ustabilitet og bevegelse, en tredje mulighet. - «Tredje»-motivet er Sonnevis utopi, konkluderer Trine, det representerer en utopisk tilstand hvor man ikke lenger er underlagt den dualistiske tenkningens grep. Ingen direkte innvirkning Göran Sonnevi fikk i år tildelt Nordisk Råds Litteraturpris for sin diktsamling Oceanen etter å ha vært nominert hele seks ganger. Jeg spør avslutningsvis om den gjeve utmerkelsen har virket inn på Trines arbeid på noe vis. - Jeg befatter meg jo ikke med det verket han har fått utmerkelsen for, så det har ingen direkte innvirkning på hovedoppgaven min. Men det er klart at jeg er veldig glad for at han endelig fikk prisen. Jeg håper dette fører til at enda flere vil lese diktene hans, smiler hun oppfordrende. tema: MENNESKER foto: Matz Lande foto: Espen Kjelling faste saker: FAGPRESENTASJON norsk for nybegynnere Norsk for utlendinger handler visst ikke bare om pugging, vanskelige preposisjoner og Ibsen. Å etablere vennskap på tvers av kulturelle og geografiske grenser er også viktig. tekst: Ida Slettevoll ida.slettevoll@student.uib.no foto: Nina Knag Tore Høite ved Nordisk institutt er seksjonsleder for Norsk for utlendinger, det eneste norskkurset Universitetet i Bergen tilbyr utenlandske studenter. Tilbudet er riktignok ikke helt nytt, det har eksistert siden tidlig på 90-tallet, men kursing i norsk blir stadig mer populært. Antallet søkere overstiger som regel de 350 plassene som universitetet tilbyr. Noen plasser er også avsatt til de som er bosatt i Norge eller ønsker å bli det, men hovedmajoriteten er altså utenlandske studenter. Fascinerende og utfordrende - Det som er så fascinerende med dette faget er at man må se norskspråket utenfra. Det er ikke alltid så lett. I tillegg skal man tilrettelegge for hver student som står ovenfor sine egne utfordringer. Morsmålet har en stor betydning for hvilke vanskeligheter studentene møter, men det kan jo også være forskjellig fra person til person. Kurset består av et introduksjonskurs og tre ulike trinn. I følge informasjonen på Studentportalen skal man være i stand til snakke relativt flytende norsk, i tillegg til å lese både norske fagbøker og skjønnlitteratur, etter å ha gjennomført hele kurset. Det norske språket blir ikke bare et medium for å formidle tanker, men også for å gi en innføring i norsk litteratur, historie og samfunnsfag. Vi slår altså to fluer i en smekk. Jan Eggum og tilbakeblikk Torsdag 12:15 på Sydneshaugen. Vi har tatt plass i en hestesko blant elleve ivrige utvekslingsstudenter. En lys jente med fargerike gummistøvler rekker opp hånden: «Må vi snakke i norsk?» Ja, det blir de pent nødt til. Så setter alle seg sammen to og to og leser fra boken. En svak summing brer seg over klasserommet. Jeg kikker over skulderen til en kinesisk jente som ivrig leter i ordboken sin. Leseboken er full av understrekninger og grammatikkbøyninger. Dagens tema er oppveksten i Norge på 50-tallet. Det er tid for nostalgi og Jan Eggum på en utdatert kassettspiller. Elevene forteller fra sin egen barndom. «Broren min var høyere enn meg og vi kranglet ofte, så det var ikke så fint», kan Andreas fra Tyskland fortelle. Anja, også fra Tyskland, kan fortelle at hun ikke var spesielt lykkelig da muren falt i 1989. To italienske jenter er uenig om flere kvinner var hjemmeværende før enn nå. Vanskelige dialekter - Det var ikke lett å være barn i Polen. Vi hadde nesten ikke leker, forteller Gosia. Hun er 22 år gammel og kommer fra Krakow. - Jeg valgte å dra til Norge fordi det er så forskjellig. Jeg hadde et inntrykk av at det var veldig kaldt og masse snø før jeg kom. Jeg hadde også hørt at folk var reserverte i Norge, men jeg synes de fleste er veldig hyggelige. Jeg liker norsk. It’s beautiful! Problemet er at folk gjerne snakker engelsk her, og da får man ikke praktisert så ofte, men norskkurset har vært nyttig. Det vanskeligste er uttalen og alle de forskjellige dialektene. For eksempel «vær så god»; alle uttaler det jo forskjellig. Frederike synes derimot den norske grammatikken er mest vrien. Hun er 24 år gammel og kommer fra Heidelberg, sørvest 46 i Tyskland. - Den norske grammatikken ligner den tyske, men jeg er ikke spesielt god i tysk grammatikk. Derfor har jeg tatt med meg en tysk grammatikkbok hjemmefra for å lære meg alt på nytt. Jeg lærer masse av norsktimene. Denne uken har jeg forsøkt å snakke litt med nordmenn, men jeg er altfor sjenert. Etter et par setninger skifter jeg over til engelsk. Frederike mener også at nordmenn er mye mer vennlige enn det stereotypen tilsier. - Nordmenn er mye hyggeligere og roligere enn tyskere. I Tyskland løper bare folk rundt og har veldig dårlig tid. Norsk for utlendinger gir utvekslingsstudenter og andre en god mulighet til å få kjennskap til norsk språk og kultur. Samtidig får de stifte bekjentskap med andre i samme situasjon og utveksle erfaringer. Slik blir studentene bedre rustet til å takle den litt uvanne og kanskje av og til litt vanskelige, norske hverdagen. pensumfritt tekst: Maria E. Tripodianos tullagrekar@hotmail.com foto: Birgitte Norsen Vi bestemte oss for å kontakte en gruppe utenfor studentmiljøet for leseinspirasjon og beveget oss ned mot sentrum. Dette viste seg faktisk å være vanskelig ettersom mange rygget unna og trodde vi skulle selge noe, men det ordnet seg. Hva leser den «eldre garde»? Cynthia Vik Laila og Kjell Einar Iden Bjørn Flølo Vi stopper Cynthia på Torgallmenningen. Hun forteller oss at hun opprinnelig er fra USA. - Jeg vil anbefale boka En flyktning krysser sitt spor av Aksel Sandemose. Dette var en av de første bøkene jeg leste på norsk, og den ga inntrykk. Den får en virkelig til å skjønne hva folk måtte gjennomgå før diverse støtteordninger fra staten ble innført. Jeg tror mange fra mitt hjemland kunne hatt godt av å lese boken. De fleste i USA forstår ikke, eller vil ikke forstå, hvordan de fattige i samfunnet har det. Ellers må jeg få anbefale Sult av Hamsun, som også en veldig bra bok. Laila og Kjell står fornøyde i regnet og venter på flybussen. De skal på tur til Praha. - Vi vil anbefale Berlinerpoplene og Eremittkrepsen, begge skrevet av Anne B. Ragde. Dette er fortellinger om familier: Berlinerpoplene om en familie fra Trøndelag, Eremittkrepsen om en samefamilie. Bøkene er artige, Ragde er dyktig og skriver veldig positivt om personene selv om de ofte er litt på kanten. Einar er tidligere bibliotekar og har mange bøker å anbefale. Han nevner først favoritten Ben Hur, men kommer frem til at den er litt for barnslig for studenter. - Jeg vil heller anbefale trilogien 1900-1950-1999 av Gunnar Staalesen. Det er en krønike som blant annet tar for seg Bergens byhistorie det siste århundret. Den er spennende og interessant, og må jo være et bra tips for tilreisende studenter som vil lære mer om byen de har kommet til. Bjørn kommer mot oss i et hastig tempo med paraplyen på snei, men han har tid til å slå av en prat: - Jeg vil anbefale Myrraveien av Tomm Kristiansen. Han er til vanlig Afrika-korrespondent for NRK. I boken forteller han fra sine reiser til blant annet Sri Lanka og Nepal. Han har mange interessante historier og synspunkter fra de ulike folkene og kulturene han møter, og tar tak i tema som fattigdomsproblematikken og hvordan en best kan hjelpe folk. Jeg trodde jeg visste det meste nå når jeg er kommet i min alder, det viste seg å være feil. Les boka! 47 lev et stiligere liv enn sidemannen: begynn i Atrium! vi trenger: journalister fotografer grafiske designere ring tlf: 55582079 el. 91702059 (Helene) eller send e-post: atriumkontakt@uib.no alle interesserte ønskes velkommen!

studentmagasinet for HF-fakultetet UiB nr. 2 2006 14.årgang

Products

Support

studentmagasinet for HF-fakultetet UiB nr. 2 2006 14.årgang

Add this document to collection(s)

Add this document to saved

Suggest us how to improve StudyLib