Slektstreet og slektshistoria til
Anne Tonette og Ole Oudalstøl,
Josefine og Salve Egeland
og deres etterkommere
Av Alv Egeland
Furuveien, Nesodden (2015)
1
Stamtavla og slektshistoria til
Anne Tonette og Ole Oudalstøl
&
Josefine og Salve Egeland
og deres etterkommere
av
Alv Egeland
Leveregel:
God kontakt med egene røtter – slekt, familie og venner,
gir godt rotfeste.
2
INNHOLD
Forord ......................................................................................................................................... 5
Volum 1: OUDALSTØLSLEKTA John Nome; korrigert av A. E. ........................................... 8
1.1 Innledning......................................................................................................................... 9
1.2 De gamle i Oudalstøl: Ole Gunsteinsen og Anne Tonette ............................................. 10
1.3 Johannes - en driftig nybrottsmann ............................................................................... 12
1.4 O.T. Oudal i brytning mellom to kulturformer .............................................................. 14
1.5 Oudastøl-karene skriver i Amerikanske bla om ”Kvinesheia” ...................................... 17
1.6 Gilbert O. Oudal med den største antikvitetsbokhandel i Midtvesten og
fullt engasjement for Frikirken. ...................................................................................... 19
1.7 Ola Tobias i godlune som friluftsmann – og vandrende sportsfisker............................. 21
1.8 To teolog-brødre med forskjellige interesse-retninger – Minneportrett ......................... 23
1.9 ”Digteren Oudal” i funksjon .......................................................................................... 25
1.10 John og Sigurd Nome, korte biografier
27
Volum 2: Oudalstøl-barna ........................................................................................................ 29
2.1 Minner om barna etter Anne Tonette og Ole Gunstensen Oudalstøl ............................. 29
2.2 Historiene om Oudalstøl-jentene; Tomine, Sofie, Karoline, Veline Nome, ....................
Netoline, Gurine, Marie, Gesine Krestine & Josefine (se Vol.3)..................................... 31
2.3 Oudalstøl-guttene: Johannes, O. T. og Gilbert
47
2.4 Livsvilkårene i det 18. & 19. århundre
53
2.5 Omgangsskolen for Oudalstøl-barna
55
2.6 Familiestevnene i Oudalstøl
56
2.7 Familietreet for Oudalstøl slekta
64
2.8 Gården Oudalstøl – et krongods på 1600-tallet
67
2.8.1 Oudalstøl på 1700-tallet – En ”tungvunden” gård
71
2.8.2 Våre Forfedre blir selveiere. De fikk skjøte på Oudastøl i 1728
72
2.8.3 Skiftet etter Goud Berjessen, 28. september 1746
74
2.8.4 Livsvilkårene i Oudalstøl opptil det 19. århundreskiftet
75
2.8.5 Noen faktiske opplysninger om Oudastøl-gården ................................................... 80
2.8.6 Oudalstøl-gården i det 20. århundre. ....................................................................... 82
Volum 3: Familietreet til Salve Egeland (1882 - 1971) og familiehistorien ............................ 84
3.0 Innledning
84
3.1 Farmor og farfar og familiene på farfars side ................................................................ 85
3.1.1 Barna til Sara og Syvert........................................................................................... 87
3.1.2 Almueskolen og Folkeskolen som far og hans søsken gikk på ............................... 91
3.1.3 Farmor Saras slekt; Hansen slekta
92
3.1.4 Omlandsgrenen
95
3.1.5 Bøgvadslekta
96
3.2 Lensmenn og stortingsrepresentanter i Egeland-familen ............................................... 98
3.3 Josefine og Salve Egeland ............................................................................................ 102
3.3.1 Kort om dagliglivet i oppveksten .......................................................................... 109
3.3.2 Byggmester Salve .................................................................................................. 114
3
3.3.3 Dagliglivet og større begivenheter i familien ........................................................ 117
3.3.4 Krigsåra (1940-45) og krigsminner ....................................................................... 120
3.3.5 Minner fra folkeskolen
123
3.3.6 Barna til Josefine og Salve .................................................................................... 125
3.4 Slektsgården på Øvre Egeland (Gårdsnr. 100; Bruksnr. 8) .......................................... 134
3.4.1 Øvre Egeland gården i historien ............................................................................ 134
3.4.2 Øvre Egeland (g. nr. 100, br. nr. 8) etter 1900 ...................................................... 135
3.4.3 Minner fra slåtten under krigen
140
3.5 Kort oppsummering
142
Volum 4: Minner; Randi, Alv, barna og barnebarna.............................................................. 144
4.1 Innledning
145
4.2 Studietiden i Oslo og Stockholm
148
4.3 Randi-bolken
150
4.3.1 På tur med barn og barnebarn
156
4.4 Ulvhaug-hytta
160
4.5 Kunstnervenner
163
4.6 Kort om arbeidet og forskningen
164
4.6.1 Sverigeoppholdet 20. juni 1959 - 20. juni 1964
164
4.6.2 Arbeidet ved Universitetet i Oslo og i utlandet
166
4.7 Randi og Alvs internasjonale reiser
175
4.8 Noen refleksjoner og sluttkommentarer om slekta og livsvilkårene ............................ 177
Volum 5: Etterkommere ......................................................................................................... 180
Generasjon 1 & 2 ................................................................................................................ 180
Generasjon 3 ....................................................................................................................... 181
Slekten etter Gilbert ........................................................................................................... 182
Slekten etter Johannes ........................................................................................................ 182
Slekten etter Berte Marie Heddan ...................................................................................... 184
Slekten etter Gurine ............................................................................................................ 186
Slekten etter Netoline ......................................................................................................... 186
Slekten etter Veline, Nome-slekten .................................................................................... 186
Slekten etter Gesine ............................................................................................................ 189
Slekten etter Tomine .......................................................................................................... 190
Slekten etter Josefine .......................................................................................................... 190
Slekta - grafisk oppstilling
Volum 6: Slekten etter morfars brødre og søstre
192
194
Avisartikler etter O.T Oudal................................................................................................... 223
En Vinternatssdrøm ........................................................................................................ 223
Ved Orresteinen en sommerkveld 1880 .......................................................................... 224
Hei og dal om Kvina....................................................................................................... 226
Kyrkja i Kvinesdal .............................................................................................................. 2
4
Forord
Slektsheftet om familien etter Anne Tonette og Ole Gunsteinsen Oudalstøl – også kalt
Goud/Gaud Bergersen–ætta, og Oudalstøl-gården som ble utgitt i 1978, er nå oppdatert og
inkludert som Volum 1i den nye familieboka. I den nye boka inngår også gården Øvre
Egeland, stamtavla og slektshistorien til Josefine – den yngste av barna til Anne Tonette og
Ole, og Salve Egeland og deres etterkommere.
Minner og historier om barna etter mormor og morfar i Oudalstøl, deres familie og heiegården
hvor de voks opp, er omtalt i Volum 2.
I Volum 3 er Egeland/Syvertsen-slekta og etterkommerne til Josefine og Salve tatt med. Målet
har vært å føre røttene tilbake til ca. 1700-tallet. I tillegg til navn og årstall har det også vært
viktig å få med noen personlige opplysninger og litt om livsforholdene.
Familien etter Randi og Alv er omtalt i Volum 4. Web-adresser til Randis slekt og min CV og
hjemmesiden er listet.
I 1978-utgaven fikk to av de tre Oudalstøl-guttene; - prestene Gilbert & O. T., en relativ
grundig omtale, mens jentene i familien nesten bare ble nevnt. I Volum 2 er alle barna omtalt,
men mer informasjon hadde vært ønskelig. Det har dessverre vært vanskelig – ja, nesten
umulig, å få nye opplysninger om den store grenen av familien som bodde i Minnesota, USA.
Lois Hedlund har skrevet litt om tante Tomine. Mine erindringer om Tomine, Karoline,
Nettoline, Berte Marie, Gesine og om Oudalstøl-guttene, er summert. Om Veline Andra - gift
Nome, har jeg tatt med litt fakta fra Ø. Dahls bok – kalt Nomeboka, som kom i 2005. De som
ønsker mer informasjon om Veline og Nomefamilien, bør lese Øyvinds bok. Om Gurine og
Gilbert vet jeg bare hva min mor fortalte. I en amerikansk kokebok har jeg funnet Gurines
«recipe»/matoppskrift på flatbrød og lefse. Litt om den store Oudal/Heddan-bokhandelen i
Minneapolis som jeg har funnet på nettet, er også tatt med.
Fordi viktige bidrag fra John og Sigurd Nome er inkludert i Oudalstøl-bolken, er de omtalt
med korte biografier. Slektene etter Ansten og Samuel Olsen – brødrene til morfar Ole
Gunsteinsen Oudalstøl, har jeg ikke omtalt, men slektstreet er listet i Vol. 6.
Noen avisartikler av O. T. Oudal er tatt med fordi de illustrer tiden og miljøet på en heiegård i
Kvinesdal for ca. 100 år siden. Historien om Oudalstøl-gården er ajourført. Våre nye fritidssteder - Krona og Ulvhaug, er kort omtalt i Volum 4.
Mor var yngst av 13 mens far var nest eldst av 7 søsken, og flere av deres søsken hadde
mange barn. Det blir derfor mange navn å holde rede på. I arbeidet med slekta etter Salve
Syvertsen Egeland og gården på Øvre Egeland har jeg hatt nytte av notater fra min avdøde
bror Simon Johan og naturligvis Ånen Årlis bygdebøker om Kvinesdal. I tillegg har jeg også
funnet litt materiale i L. Daaes bygdebok «En krønike om Kvinesdal» fra 1894.
Opplegget og innholdet er basert på egne opplevelser og erfaringer. Jeg har ikke selv brukt
mye tid i Stats- og Riksarkiver, men har brukt litt tid på historiske dokumenter, og ellers brukt
tilgjengelige søkemotorer på nettet. Stor vekt er lagt på hva jeg selv har hørt og opplevd.
5
Min oppvekst og utdannelse, samt erfaringer fra mitt arbeid gjennom et langt liv, er kort
omtalt i Volum 4. Flere detaljer finnes i henvisninger til hjemmesiden. Den nære familien og
miljøet har fått mest omtale.
Jeg har prøvd å følge rådet fra gamle Håvamål - etter beste evne: ”Han skal gange fyre som
vegen veit”.
Hovedhensikten med arbeidet har vært å samle fakta om familiene og miljøet. Manuskriptet
vil også foreligge som et web-dokument. Reproduksjon i ulike former er åpen for alle.
Mange steder i
Kvinesdal er omtalt.
Jeg har derfor, for
de som er mindre
kjent, tatt med et
kart hvor Oudalstøl
(1), Øvre Egeland
(2), Sandvatn (32),
Steindør (9), Liknes
(4), Omland (5),
Feda (7), og
Husefjeld (8), er
avmerket.
Takket være
moderne teknologi
har det vært mulig
å skaffe noen
bilder fra gammel
tid og andre
dokumenter. I
tillegg er både barn og svigerbarn ivrige fotografer. Boken er derfor godt illustrert. Hvor
kilder er viktige, er de så langt jeg vet, oppført.
Håpet er at Slektsboka vil være til nytte og glede for den nære familien. Hvorfor har jeg brukt
mye tid og energi på dette prosjektet? Jeg føler meg priviligert som har kjent mange av de
som er nevnt i boka. I tillegg hører jeg til en stor, spennende familie med mennesker som har
satt spor etter seg.
Ved skiftet etter Gaud i 1746 – han som kjøpte Oudalstøl-gården fra kong Fredrik IV i 1728,
hadde lensmann P. M. Bøgvald det formelle ansvaret. Dette skifte er noe helt spesielt. Den 28.
september 1746 møttes to personer i Oudalstøl – en på morsiden og en på farsiden, som
senere skulle bli mine tipp-tipp-tippoldeforeldre. Dette treffet for nesten 300 år siden og disse
to personene skulle jeg gjerne vite mye mer om!
Har fått mye god hjelp med familieprosjektet som jeg er takknemlig for. Dataprogrammet for
slektstre’ene - som er gjengitt på flere steder og opplegget for Etterkommerne i Volum 5, har
Karoline og Rolf S. bidratt mye til. Karoline har også skrevet av mye av teksten fra 19786
utgaven, som er gjengitt i Volum 1. Amund har også kommentert innholdet. Det har vært
komplisert å få oversikt over den store familien bakover til fjerde tippoldeforeldre, men håper
ikke leserene skal bli rotville/forvirret av de mange navnene. Tonni Haugland har også vært til
stor hjelp med deler av Vol. 5. For volum 6 er det Leif Nilsens dataarkiv jeg har fått lov å
kopiere, men har ikke tatt med alle informasjonene han har samlet.
Familieboka er tenkt som et oppslagsverk. En selvbiografi – selv om jeg, min oppvekst og
mitt liv bare dekker noen få sider i boken, skal det stort mot til å skrive. Jeg har skrevet det
som her står for å vise takknemlighet for hva ”opphavet” har gitt meg og mine, samtidig som
den skal være et godt minne over dem som er gått bort. For meg er dette en Minneskrift.
Leserne bør derfor også lese mellom linjene.
Det er ikke nødvendig å lese alt som står her eller lese i den rekkefølge det står.
Jeg har brukt mye tid på valg av bilder som ofte forteller mer enn ord.
Bruk Innholdsfortegnelsen som en veileder for å finne hva som hva som er av mest interesse.
Jeg er eneansvarlig for alt som står her –både innholdet og tilrettelegelsen av familiehistorien,
og også for alle feil og unøyaktigheter i boken. Vil være takknemlig for rettelser og viktige
tilføyelser selv om jeg neppe utgir en revidert utgave.
Nesodden: høsten 2015.
Alv
7
Dette er kopi av Forsiden til første familieboka, som også skulle være et minneskrift om O. T. Den er tegnet av
Sigurd Volum1
Nome og ble utgitt i 1978. 1978-teksten er nå samlet i Volum 1. Den er oppdatert, korrigert og litt
utvidet.
8
Volum 1.
1. OUDALSTØLSLEKTA
Av John Nome (skrevet i 1976) ; Korrigert og oppdatert av A. E.
1.1 Innledning
I eldre tid, særlig i naturhusholdets dager, var Kvinesdal en av de mest folkerike dalførene i
den vestlige del av Agder-fylkene. Storparten av bosetningen lå i heiegårdene, høyt over
dalbunnen. Det var nemlig fritt utsyn og størst vidde for å livberge seg, med utstrakte
heieslåtter, som kunne skaffe fôr til en stor buskap, idet man strakte innhøstnings-tiden til
langt ut i september/oktober, når været var gunstig. Husdyrene var nøysomme som folket, og
de var ikke forvent med bruk av kraftfôr som skulle drive dem til å gi ekstra avdrått – det kom
først da pengehusholdningen holdt sitt inntog langt inni forrige århundre. Husdyrene (ku, hest,
sau og geit) måtte klare seg med det fôr de kunne finne i naturen.
Og for menneskenes behov var de tallrike fjellvannene den gang rike på fisk, særlig ørret. På
heia var det også store rypekull og harer som var gjenstand for snarefangst og jakt. Mange av
familiene var ofte barnerike, og det kunne bety meget for den hjelp foreldrene kunne få av
barna i oppveksten, for de ble tidlig satt til å hjelpe i arbeidet, som regel helt fra skolegangen
begynte. Skolen var den gangen innskrenket til noen ukers omgangsskole om vinteren.
Guttene ble oftest satt til å gjete buskapen om sommeren, eller også til å delta i det vanlige
arbeidet i onnene, vår og høst. Jentene gikk hjemme hvor de lærte husstell av mor, og å
arbeide i fjøs og låve av far. Man lærte således arbeid som kom til nytte når man senere ble
gift og skulle klare seg selv.
Anne Tonette og Ole Gunsteinsen og deres 13 barn. Øverst fra venstre: Maria Heddan, Veline Nome,
Krestine Oudalstøl, Karen De Groff, andre rad: Tomine Hedlund, Karoline Oudal, O.T. Oudal, Netoline
Steinsland, Severine Oudalstøl; nederste rad: Gilbert Oudal, Josefine Egeland, Gesine Haugland,
Johannes Audalstøl. Josefine har sammen med Gustav Haugland æren for at dette bildet ble laget
omkring 1940. Det var en fotograf i Flekkefjord som har ansvaret for den tekniske utformingen, som jeg
synes er meget god.
9
Men særlig for guttene oppstod det er spesielt problem da de vokste opp. De var ofte
så mange at det var vanskelig å få arbeid utenfor hjemmet, hvor de kunne gjøre en voksen
kars arbeid som lønte seg. I denne situasjonen åpnet det seg nye utveier da utvandrerbølgen til
Amerika begynte å gjøre seg merkbart gjeldende i siste del av attenhundretallet- fra omkring
1880. Og det særlig i den sydligste del av Vest-Agder. Fra kyststripen over Lista og nordover
grep utvandringen sterkt om seg. På det meste var det nesten ingen gård i det relativt folkerike
Kvinesdal som ikke var berørt av utvandrerbølgen til USA. Så å si hvert hus hadde en eller
annen slektning i det ny landet hinsides havet.
Det var enkeltindivider, gjerne sterke karer, som reiste, ikke hele familier, som ikke
sjelden var tilfellet fra enkelte indre bygder og i mange daler på Østlandet. Men ryktet fra dem
som hadde reist, spredte seg fra hus til hus. Og snart var det mange kvindøler samlet i den nye
verden. Og de holdt innbyrdes kontakt og samlet seg ved flere av de mest kjente utvandringssteden. Augsburg, som var Den norsk-amerikanske Frikirkes studiesenter i Minneapolis, var
et slikt sted. Det lå så lagelig til for dem som søkte arbeid på farmene i Midtvesten og
samtidig ville nytte tiden til å få en bedre utdannelse. I sin tid, dvs. omkring 1900, er det
fortalt at det var flere kvindøler som studerte ved Augsburg enn fra noen annen bygd i Norge.
Noen gikk på college, andre studerte videre til å bli prest. Man sporer her en arv man hadde
tatt med seg fra Norge, hvor det i mange bygder hadde vært et sterkt religiøst-kristelig liv. Og
mange av de unge emigrantene kunne ofte tidligere ha vært berørt av vekkelsesretningene i
Norge, og disse impulsene fikk nå utvikle seg fritt i det amerikanske skolemiljø.
1.2 De gamle i Oudalstøl: Ole Gunsteinsen og Anne
Tonette
Det mest nærliggende samlings– og utgangspunkt
for en norsk bondefamilie, er den gård hvor de har bodd
lengst, ofte gjennom flere generasjoner. Gården Oudalstøl
ble innløst ved skjøte på eiendommen i 1728. Det var i
den tid da kong Fredrik IV av Danmark var blitt så
forgjeldet – etter Den store Nordiske krig, at han måtte
gjøre om i penger alt som kunne bringe ham mynt. Den
første kjente leieren het Gaud Aanensen. Navnet Gaud
fulgte ætten i lang tid og vår slekt stammer fra Gaud-ætten
i Oudalstøl.
I den følgende ættelisten regnes Ole Gunsteinsen
Oudalstøl (1840-1912) som stamfar til vår ætt og danner
det egentlige utgangspunktet for denne. Han tilhørte 4.
ledd i Gaud-ætten som satt med odel til Oudalstøl. De
Anne Tonette Oudastøl. Tatt på
tidligere ledd i ætten kjenner vi i dag stort sett bare navnet
Sandvatn omkring 1920.
på og små bruddstykker av deres livsløp. Men av Ole
Gunsteinsen og bestemor Anne Tonette har tradisjon og minner bevart mer fargerike bilder.
De var også de første i familien som lot seg fotografere, både i amatørform og hos fotografen,
i faglig utførelse. Jeg selv husker best bestefar som en hvithåret olding. Han var da på grensen
til syttiårene, men deltok fremdeles for fullt i alt forfallende gårdsarbeid. Ole var ikke bare
10
vanlig bonde, men også hendig snekker og smed, og kunne reparere alle gårdsredskaper
egenhendig. Han hadde også syn for å dyrke jorda mer kultivert enn det som det som var
vanlig på hans tid. De hadde et stykke utmark, en fjerdingvei (2,5 km) fra hjemgården, hvor
han satte poteter og neper og bygde et oppholdshus med fast eldsted, hvor familien kunne bo
flere uker om sommeren, særlig mens arbeidet foregikk på slåtteteigene i utmarken. Stedet ble
populært kalt bare ”eldhuset” og restene av det finnes fremdeles som en forlatt støl i
ødemarken.
Det var ingen lett sak å fø opp en barneflokk på tretten, på den veiløse gården i de dager. Men
så fikk han god hjelp av bestemor, som også i yngre år var et sterkt arbeidsmenneske, og dertil
klok og forstandig til å ta hånd om den del av gårdsdriften som falt på hennes part. Det var
særlig barnefostringen, og arbeidet i huset og fjøset. Og bestefar hadde ordnet det så viselig,
at han bygde en innelukket gang mellom bolighuset og uthuset, slik at man kunne gå skjermet
under tak på vinterstid når snøstormene ulte på det verste. For blåse kunne det til gangs på
Kvinesheia med mye snø og rennefokk vinterdagen lang.
Gården Oudalstøl lå temmelig ensomt, men det var likevel ikke sjelden det kom fremmede
folk til gards. Når dette hendte måtte veifarende folk som man hadde skimtet nede ”på leitet”
mot sør, alltid bes inn i varm stue og mat, og de ble
bevertet med det beste huset kunne by på. Denne
gjestfriheten har gått i arv til Anne Tonettes barn, både
hos dem som reiste til Amerika og hos dem som ble
hjemme i Norge.
Evangelieforkynner
Johannes E. Dugan (1821-1902).
Anne Tonette var
av ”godt folk”, fra Dugan - nede i dalen. Hun var datter av
Johannes Dugan, som i sin tid var en kjent ”lekpredikant”.
Han var også en tid ”bibelbud” for Lutherstiftelsen den
gang folk ikke hadde juridisk rett til å forkynne Guds ord.
Av den store barneflokken som vokste opp i Oudalstøl var
det to jenter som døde unge. Resten levde opp. Og de
fleste ble svært gamle. Det strenge arbeid og den gode kost i ungdomsårene syntes å ha gjort
dem uslitelige.
Syv av barna samlet ved
morens begravelse 18.
oktober 1932, på Sandvatn.
De tre sønnene reiste i
ung alder til Amerika. De
gikk alle en tid på
Augsburg College, to av
dem fortsatte utdannelsen
til prest. Dette var ikke
uventet når en husker
besteforeldrenes sterke
11
kristelige interesser. Og presteutdannelsen var noe av det gjeveste blant nybyggerne i
Amerika i denne tiden, og slik var det til dels også her hjemme. Alle sønnene hadde gode
evner, selv om det etter hvert viste seg at det var tydelige nyanser i interesser og legning.
Dette kommer jeg tilbake til.
Gamle Ole Gunstein var tydeligvis Far i huset, som alle barna satte høyt. Han hadde hatt et
strevsomt arbeidsliv da han gikk bort i 72-årsalderen. Levevilkårene var mer preget av slitet
enn i den senere maskinalder, som har tatt bort mange tunge byrder for bonden. Og
levealderen er jevnt over blitt betydelig forlenget.
1.3 Johannes - en driftig nybrottsmann i Norge
Sønnene dro i tur og orden til Amerika for å slå seg gjennom i den nye verden da det
ikke lenger var bruk for mer arbeidskraft på heigarden. Flere av dem hadde lyst på mer
skolegang, og i Amerika kunne man tjene til oppholdet i feriene. En tid gikk alle tre på
Augsburg College samtidig, to av dem, den eldste og den yngste fortsatte studiet helt frem til
teologisk eksamen, slik at man kunne få prestekall om man ønsket det. Det var den gang
mangel på prester blant de norskamerikanske nybyggerne.
Men Johannes sluttet etter college-oppholdet og gikk over i praktisk arbeid, det lå mer i
forlengelsen av hans interesser. Han forsøkte seg visstnok en tid som lærer, men så tok han ut
på gullgraving lenger vest, da gullrushet satte alles sinn i sterk spenning.
Dette arbeidet viste seg å være meget sjansebetonet, og den lengste tid arbeidet han på en
farmen i den frodige Red-River dalen lengst mot nord i Dakota-staten, nesten på grensen til
Canada. Han lærte å arbeide hardt, og kom til å tenke på gamlelandet. Enn om han la det
samme arbeid og initiativ ned på garden hjemme.
Da ville det nok bli resultater av det. Så reiste han hjem i 1904 og overtok da ca. halve garden
i Oudalstøl. Da hans mor
døde i 1932 overtok han
resten og hadde omsider alle
tre bruk på odelsgarden.
Johannes gjorde den senere
til en stor og veldyrket gard
med et svakt fallende og
nydyrket jorde som vendte
mot sør. Han bygde også en
kjørevei til enda et stykke
lenger ut i utmarken. Johannes var
Husene i Oudalstøl - tatt omkring 1900, hvor mormor og
en sterkt utholdende arbeidskar og
morfar med sine 13 barn bodde. Da Johannes overtok i 1912
trives med dette. Det ble sagt at
ble det gjort store forandringer. (Se avsn. om Gården.)
han ble en av Kvinesdals dyktigste
gardbrukere. Han kjøpte også et stort stykke jord nede i dalen, rett vest for Dugan. Han dyrket
opp en hel gard, som fikk navnet Nygard (eller populært: ”Steindør”). Her satte han også opp
nye hus og bodde der det meste av året. Og heigarden Oudalstøl drev han da vesentlig som
stølsbruk, og skaffet fremdeles mye fôr til en stor buskap.
12
Oudalstøl var det samlende hjem for alle som var utgått derifra. Ikke sjelden fikk man besøk
fra utvandrerne i Amerika, kanskje mest av O.T. som ikke kunne riste seg av kjærligheten til
dalen og Kvinesheia, han skrev om den endog i amerikanske blad, som vi senere skal høre om.
Johannes vedble å kalle seg med odelsgarden navn: Johannes Audalstøl var hans personlige
navn, i motsetning til de fleste utvandrede som tok det mer enkle og kortere navn Oudal;
betydningen man la i det var den samme. Johannes ble (i 1931) belønnet med diplom for sitt
store nybrottsarbeid i heimbygden. Men den kom sent, etter han hadde tatt sine tyngste tak. I
sine senere år satte han opp sagbruk og kjøpte skog og drev mye med tømmervirksomhet og
solgte skurlast. Som alle i familien var han en vennesæl mann, som gjerne tok mot besøk av
sine frender. Han døde i det siste året under krigen, i 1944.
Foto av Johannes foran det gamle kvernhuset i Oudalstøl. Takket være ham ble store mengder
korn – særlig havre, ulovlig malt til mel under krigen, fra1940 til – 45.
Oudalstøl var så isolert og veien så dårlig at det var ytterst sjelden at tyske soldater kom
innom gården og Johannes var en person som gjorde det han mente var rett. Isolasjonen var
nok også avgjørende for at heimefronten fikk organisert og mottok flere flyslipp under krigen,
ikke langt fra gården, men ”droppet” var på Hægebostad siden. Det ble lagret under en fjellhelle ved Stavkjønn. [Det var her onkel Anton sammen med heimevernet hentet våpen i
maidagen 1945. Det kan også nevnes at da vår nabo på Øvre Egeland – fenrik Oddvar Verås,
rømte fra tyskerne under krigen overnattet han og en annen offiser et par netter i Oudalstøl på
fluktveien via Sverige til England.]
13
Mormor og morfar – de gamle i Oudalstøl, i festantrekk. Bildet er tatt i Mandal i 1903 da de
var på vei til Nome hvor datteren Veline giftet seg med odelsgutten. Det var nok den lengste
reisen de noen gang gjorde. Dette er det eneste foto vi har av de to, tatt av en fotograf. Ole
var da 60 år, mens Anne Tonette var 50. Begge var utrolig flittige arbeidsmennesker.
Historien om Mormor på vei til sommerfjøset for å melke kuene, med en unge på ryggen, en i
magen og en som hun holdt i handa, med et stort melkespann i andre handa, mens hun
småløp hele veien opp til sommerfjøset, imponerer.
1.4 O.T. Oudal i brytning mellom to kulturformer
O.T. Oudal var yngst av de tre sønnene. Han ble født 29. januar 1876 og døde 5. mai
1952. Og ennå lever minnet om han som en sagnfigur i dalen; kjent av alle som en ikke lite
original personlighet. Man viste han var ”prestelært” i Amerika i sin ungdom, men kom tidlig
tilbake og levde det meste av sitt liv i dalen, ofte og lengre avbrutt av preken- og taleferder i
hjembygden og undertiden lengre borte. Ellers levde han sparsomt og kravløst som en
halvbonde på sitt småbruk på Sandvatn. Han dyrket høy og solgte det til andre, men hadde
ikke dyr i fjøset. Han var derfor en ”fri mann” på sin gård og kunne reise vekk når han ville.
Han hadde meget gode evner og hadde tatt gode eksamener da han studerte i Amerika, men
det er merkelig hvordan han kunne bli tilfreds med et så enkelt og uregelmessig levevis. Han
innlot seg aldri på å gjøre noe storverk, verken i boklig lei (i form av grundigere studier) eller
sosialt i samfunnsmessig henseende. Og likevel ble han en sagnfigur som de fleste i dalen så
opp til – og beundret.
Mannen og hele hans levesett representerte således noe av et ”problem” som det ikke var lett
for alminnelige folk å finne noen mening i. Han var med andre ord noe av ”gåte”, eller
representerte noe helt uvanlig. Litt av gåtens ”løsning” tør være antydet i det siste avsnitt, i
overskriften. Han var en mann som især med sine studier og sitt levevis befant seg i
en ”brytning mellom to kulturformer”. Det er den nærmest forklaring på ”gåten”. Men det
kan også være en mer personlig side her som tør være ukjent for de fleste: han var samtidig en
mann som bar på en eller rettere to sterke bindinger. Dette er et psykologisk uttrykkesett: En
mann kan være så sterkt knyttet til eller ”bundet til” moren at han ikke klarer å løsrive seg fra
14
dette bånd, han klarer ikke å bli ordentlig ”glad i en annen”. Dette synes O.T. å bære tydelig
til skue. Han giftet seg ikke, drømte vel heller aldri om det og dette er hans egen motivering
for at han ble gående hjemme så lenge etter et kort Amerika-opphold, han måtte hjelpe sin
mor. Som om det var ingen i ætten som både kunne gjort og også hadde gjort det like
omtenksomt som O.T.
Bilde av de tre søstrene, Josefine Egeland,
Veline Nome og Karoline Oudal. Tatt i
1963.
Det var den eldre broren Gabriel som først
hadde ideen om å kjøpe et nytt bosted for
sin gamle mor, da vintrene oppe i det
ensomme Oudalstøl falt lange og tunge
for henne og hun begynte å lengte hjem til
dalen. Han kjøpte garden Sandvatn da den var til salgs. O.T. overtok den senere fra ham, da
han var hjemme for det meste og av den grunn falt det lettere ”å se til mor”.
Og samtidig fikk O.T. tilfredsstilt sine friluftsinteresser. Gå med fiskestang så ofte han lystet
og drive snarefangst som han hadde gjort som gutt i oppvekstårene.
Her kommer en annen binding til syne, hans binding til dalen og dens vakre natur. Her
inkludert er hans binding til heia og det frie liv der oppe på vidden. O.T. som tilsynelatende virket så nøktern, var nok noe av en ”Peer Gynt natur”
som elsket å svømme i synenes vold. Hans lyrisk bevegede dikting gir en
viss forståelig kjensle av det selv om O.T. hadde fått sin voksne
utdannelse dypt preget av at hans videregående studier falt i USA, var
han likevel hele sitt liv preget av det; han
O.T. utenfor sin nye heim nær
Steindør. Siste bildet av O.T. tatt
var en dalens sønn.
omkring 1950.
Det var Kvinesdalen som først og fremst
levde i hans hjerte. Den elsket han hver
dag i hele sitt lange liv. Dette tør i høy
grad ha sammenheng med hans eiendommelige livsløp, og kjærligheten
til heia og dalen synes å ha sin tidligste rot i hans sterke sansebevisste
opplevelser i barneårene som ”hjuring” for buskapen i heia og dalsidene
– ofte i ”vondt vær og væte”, som det skjedde i de dager for hjuringer
flest. Yrket måtte en passe hvordan enn været så ut. Men det kunne også
være solblanke dager i blant da alt var glede og gammen, når kleggene bet med måte, og
buskapen roet seg – og O.T. kunne avse tid til å gjøre fiskestangen klar. ”Og av og til hendte
det at jeg fikk en stor en. Det gav mig mod og snart jeg bar den hjem til mor”, som han skriver
i et av de eldste minnedikt fra Amerika. Han begynte nemlig tidlig å skrive i amerikanske blad
– som emigrant. Og ikke bare om amerikanske forhold som avholdssaken, og religiøse
småstykker, men også om rent norske lokale og patriotiske emner. I 1907 hadde han således
et rent lokalpatriotisk dikt – presentasjon av Kvinesdal i Minneapolis Tidende. Den dal og det
land han hadde utgått fra og fremdeles bar med seg i sitt hjerte.
15
Og tonen fra ”Den skjønne bygd ved Kvinas bred
som mindets væld,
du toner lydt fra elv og foss, og li, hver kveld”.
Og denne tonen synes å ha fulgt
ham hele livet. Og kanskje lød
den sterkest i de eldre år da han
vendte tilbake fra prærien og
bygdene i det fjerne vestens
vidder til sitt eget folk – og
kunne føle seg helt hjemme og
vite at utferden snart var
slutt ”forever”.
I alle fall stort sett. Og resten av
sine dager skulle han tilbringe i
fred og ro i den skjønne dal ved
Kvina.
Bilde av O. T. på fisketur til
Herrestøl, 1948. Han fisket både
med flue og mark og kjente godt
til de gode fiskeplassene.
Han ville gjerne ha etterlatt seg
et minnesmerke som bevitnet
hvor meget og av hjertet han elsket sin fødebygd og sin barndoms dal. Men de ytre livsvilkår
var i denne henseende ikke gunstig for ham. Han ble syk da han for alvor skulle ta fatt på
dette arbeid. Hans tidligere utdannelse var heller ikke innsiktet på et arbeid av denne art, både
språklig og historisk hadde han her oppsamlet et så å si uovervinnelig handicap. Kort fortalt
kan en si at hans ”norsk riksmålsform” var sterkt danskpreget, isprengt enkelte dialektord, slik
at det ofte viste en usikker språksans. Og den kritiske evne til å skrive en brukbar bygdesogeframstilling var ikke hans sak. En framstilling på disse sviktende premisser måtte derfor ikke
falle særlig heldig ut. Når dertil kom usikkerhet i valget av medarbeidere måtte resultatet bli
nokså ubrukelig. Der var visse uregelmessigheter ved oppbevaringen av et tidligere
eksisterende manus, et manus som senere på uforståelig vis har blitt helt borte. Og dertil er
restene av tidligere etterlatte brev og papirer i hans boksamling blitt brent. Å sørge over det
uunngåelig tapte, fører imidlertid ingensteds hen. Det ville være bedre her å si med
Ibsen: ”Evig eies kun det tabte…”.
Men noen konkrete holdepunkter må dog en historiker ha. De er i dette tilfellet ytterst få.
Noen gulnede og ofte meget fillete avisutklipp fra gamle amerikanske blad, tilfeldig
oppbevart. Så fremt de ennå er leselige og kan tydes ved tilsetning av brokker fra tradisjon og
egne iakttakelser, vil disse fattige kilder ennå gi noe av den atmosfære som skulle føre inn til
16
en brukbar karakteristikk av det særegne ved O.T. sine karaktertrekk, og av grunndragene i
hans menneskesinn og gangen i hans livsførsel. Det sistnevnte er for så vidt den letteste del av
vår oppgave. O.T. som var født midt i syttiårene, tilhørte således generasjonen fra nitti-årene
eller kanskje rettere fra århundre-skiftet, men i utdannelse og i umiddelbar kulturfølelse
minner han mer om det 19. enn om det 20. århundre. Hans barndom og første ungdom falt i
den utpregede naturhusholdningens tid. Både mannen og bygden skulle være selvhjulpet,
annet dugde ikke, når det røynet på. For slik hadde ”de gamle bønder” levd, og de hadde klart
seg bra ved strevsom innsats og gudsfrykt med nøysomhet. Naturen gav selv den grøde som
trengtes og skulle være rikelig for utkommet – når man brukte vett og utnyttet alle sjanser. Og
her ga også - som før nevnt, de gamle vide heiebeiter, som kunne skaffe fôr til en anselig stor
buskap, ganske andre muligheter enn de små bruk nede i dalen. Disse store heiegardene var
derfor uten sammenligning de mest verdifulle gardsbruk, når beitene ble godt utnyttet.
1.5 Oudalstøl-karene skriver i Amerikanske blad om ”Kvinesheia”
Tidlig ble guttene på heiegarden satt til å gjøre gangs arbeid i alt onnearbeid, det første
var som nevnt å sette dem til å gjete bufeet. Det kunne være en stri nok jobb, særlig når det
var styggvær med mye regn i heia. O.T. husket særlig de gode dagene – og de ble gullrandet
ettersom årene gikk. Det var et herlig og fritt liv i heia og fjellet. Dette med å gjete buskapen
var som en allmenn verneplikt man ikke kunne løpe fra, og den rommet også som nevnt gode
stunder da man opplevde fjellets stillhet og fred – og for den som hadde sinn til det kanskje
også noe visst høytidsstemt der oppe i fjellheimen. I disse årene ble O.T. sin kjærlighet til heia
og fjellet grunnlagt, og den frie følelse han hadde innsuget der oppe, slapp han aldri siden.
Den korte pliktskoletid i noen vinteruker skapte også hos enkelte en sterk lesetrang. Hos O.T.
var den kanskje noe sent ute, men da den først meldte seg, var det med en eruptiv styrke, men
det var neppe før ved hans studier under
Tomine Hedlund i sitt hjem i Brooklyn, tatt i 50Amerikaoppholdet. For den begavede
årene. Det står mye om henne i Volum 2.
bondegutt ble tidlig klar over at
det ikke var store muligheter her
hjemme til å komme seg fort fram
på skoleveien. Da var Amerika det
rene lykkeland. Der kunne man
arbeide i ferien og tjene penger –
og gå på skole om vinteren. Og
brevene fra de eldre brødene, som
var reist i forveien, har nok
stimulert han sterkt i den retning.
Men først måtte han skaffe
seg litt mer allmennutdannelse.
O.T. gikk så et vinterkurs (18951896) på Amtsskolen i Fjotland. Han var uheldig med rommet han leiet. Det var kaldt og
trekkfullt, så han frøs mer enn han hadde godt av, fortalte han senere.
17
Mye hjalp det at han var godt utrustet med mat hjemmefra. Og til våren dro han på
barkfletting østover i bygdene, for å samle seg billett til reisen. Det var det eneste
sesongarbeid som var å få i de dager. Og allerede høsten 1897 var han i Minneapolis, hvor
han traff eldste broren Gabriel (som på amerikansk kalte seg Gilbert). O.T. hadde nå den
fordel å bli orientert om hvordan han skulle innrette seg av sin eldre bror, som kjente de
spesielle amerikanske forhold ved skolegang og studier, for han hadde vært der i flere år. Det
var den gang lettere å finne seg til rette enn senere da språkvanskene begynte for alvor. Det
norsk-danske var fremdeles undervisningsspråket i studiene, både i college og i det
videregående prestekurs. Minneapolis var en sterkt norskpreget by, med mangfoldige norske
innvandrere. Og med mange norske aviser og forretninger. Slik vedble språksituasjonen å
være i flere årtier framover. Det norske talespråket i nybygger-strøkene og særlig kirkespråket
holdt seg like til over midten av 1950, da det gamle norske skrift- og talespråk ble skiftet ut
med engelsk-amerikansk. I kirkespråket skjedde dette ombyttet i 1850-årene.
Men selve tiden hadde jo forandret seg uhyre meget under de to store verdenskriger, som
etterhånden hadde skapt et nytt Europa og også på sett og vis et annet Amerika enn før.
Fulgte O.T. med i alt dette nye som skjedde i hans tid? Med de fleste av sine livsidealer var
han dypt rotfestet i den gamle tid, i det 18. århundret. Og hertil kom også en indre kulturell
splittelse. Han hadde i sin ungdom fått et visst kjennskap til den nye verden (USA), men dette
var ikke særlig dypt eller grundig når det gjaldt tilegnelsen eller de dype brytninger i den
amerikanske kultur. Og det tør vel lettest forklares ved at hans teologiske studium var noe
ensidig konsentrert om det rent teologiske, mens det mer allment-kulturelle falt utenfor hans
personlige interesse. Og dertil kom senere at hans amerikanske prestearbeid falt for den
største delen i rene nybyggerstrøk, hvor man ikke kunne sette større krav til å takle de mer
avanserte kulturelle problemer. Disse kom derfor til å ligge utenfor hans daglige horisont.
Det tør være typisk at det var en mer allmenn sak, avholdssaken, som grep ham sterkest ved
siden av den rent religiøs-kristelig interesse. Og begge hadde sine tydelige paralleller i det
hjemlige norske miljø, de kunne lett derfor overføreres fra det ene miljø til det andre.
Som før nevnt studerte Oudalstøl-brødrene en tid samtidig ved Augsburg. Johannes brøt av og
vendte hjem til Norge. Men de to andre fortsatte og ble fullt ut prestelært etter amerikansk
mønster. O.T. fortsatte også en tid sine studier ved universitetet i Minnesota og senere også
for en del i Norge da han noen år senere vendte hjem. Han hørte forelesninger både ved
Universitetet og ved Menighetsfakultet, men uten å ta noen eksamener i Norge. O.T. var vel
den intellektuelt mest begavete av de tre, men hans eldste bror – Gilbert, hadde flere og et
bredere spektrum av kulturelle interesser. Dessuten holdt han i studietiden også på med å
utdanne seg til antikvitetsbokhandler, og begynte allerede i denne tiden å kjøpe og selge bøker
som egnet seg for studiene, og tjente en del penger på det. Dette grep han så sterkt at han ble
seriøs antikvitetsbokhandler for livstid. Og i senere år hadde han visstnok den største
antikvitets-bokhandel i Midtvesten. Dette gav ham anledning til å lese et bredere utvalg av
kulturell og litterært orientert litteratur, mens O.T. fortsatte nokså ensidig i det teologiske spor.
Noen markert utvidelse sporer man ikke i hans senere lesning. Jeg husker blant annet at jeg en
gang, som ung gutt - i russeåret, besøkte ham på hans nybygde gård i Kvinesdal. Han hadde
da en relativt stor bokhylle, ca. 2 x 1 meter. Den inneholdt vesentlig amerikanske
prekenlitteratur, særlig festet jeg meg ved en bok han selv tydeligvis hadde arbeidet grundig
med. Etter at han hadde lest og studert den nøye, hadde han også satt til sine egne ”karakterer”
18
under hver preken, for eksempel: grundig, solid, overfladisk, mindre vel gjennomarbeidet,
man kunne her ha dannet seg et visst bilde av hans eget prekenideal. Men jeg var for ung til
det den gangen. Og nå er den brent sammen med restene av hans boklige etterlatenskaper.
Noen språklige korreksjoner innlot han seg ikke på. Alt var skrevet på
dansk-norsk som var vanlig i amerikanske prekener den gang. De unge norske guttene kom til
amerikanske college og presteskoler i hine år med meget forskjellig språklig forutsetninger fra
sin tidligere skolegang i Norge. Kirkespråket var fremdeles en noe gammeldags dansk-norsk
språkdrakt. Og noen annen språkform kom man ikke til å lære siden heller. Typisk er at de
flinkeste vente seg til å skrive et temmelig rent dansk språk. Det vrimles således av danske
språkblomster når man skulle uttrykke seg i poetisk form: som efteraar (høst), foraar (vår) osv.
Og ofte var det isprengt en hel del av gammelmodige bibelord; det lå så nær for dem som
hadde lært lange stykker av bibelboken utenat. Desto mer uventet var det at da den første
bibeloversettelse til nynorsk kom ut (i 1921), skaffet O.T. den straks og ble veldig oppglødd
for den nye formen som bibelspråket her var kledd i. Han leste den i ren ekstase, det var som
en ny beretning han her stiftet bekjentskap med, det var alt sammen velkjente ting det dreide
seg om, noe han hadde lest mangfoldige ganger før. Men han selv forsøkte ikke å skrive
nynorsk. Han var i skoletiden blitt så sterkt innkjørt i det dansk-norske, at for ham kjentes en
fornorsking som ubrukbart ”knot”.
1.6 Gilbert O. Oudal med den største antikvitetsbokhandel i Midtvesten og
fullt engasjement for Frikirken.
Det er nærliggende å sammenligne de to som tok den samme utdannelsen og se hvor
forskjellige de likevel var. Begge gjennomgikk hele studiet. Men forskjeller kom likevel
forholdsvis tidlig fram i deres forskjellige begavelse.
Stort sett må det vel sies at Gilbert hadde en noe videre kunnskapshorisont. Allerede i
studietiden begynte Gilbert, som nevnt, å utdanne seg i en bestemt retning, som bokhandler.
Kanskje lå det et lite frø av handelsmannsinteresser gjemt i hans iver til å samle gamle og
sjeldne bøker – og senere få dem omsatt til brukbare priser, det dreide seg for det meste om
brukte bøker av antikvarisk verdi. Senere gikk han for en stor del over til omsetning av
akademiske bøker til bruk i studiet. Dette ekstraarbeidet tok en god del tid og han utførte
meget av arbeidet om nettene. Gilbert ble amerikansk cand.theol., men han lot seg ikke
ordinere til prest, men var likevel stadig ivrig til å arbeide for Frikirkens sak, og skrev meget i
denne kirkes organer. Ikke bare om religiøse spørsmål, men også om rent sosiale og dels
kirkepolitiske emner, og dessuten skrev han en lang rekke dikt.
Gilbert skrev lett og utvunget, så han syntes tydelig å ha en villig poetisk åre. Også den yngre
broren begynte å skrive dikt og hadde ikke sjelden lange artikler i de amerikanske bland,
særlig om avholdssaken. Ellers samlet han seg mest om rent religiøse, populære emner. Det
var ikke bare amerikanske emner disse to kvindøler behandlet. Også emner med typisk norsk
stoff kom i avisen. Allerede så tidlig som i 1907 hadde O.T. et dikt i et blad i Minneapolis om
”Kvinesdal”, den skjønne bygd ved Kvinas bred.
Jeg sender og en hilsen hjem/ til dal og hei/ jeg ønsker endnu nok engang/ at gaa den vei,”
osv. Særlig tenker han på far og mor som rustet dem ut til å reise bort og samtidig bad for
19
dem. Dette vesle dikt er: ”En minneblomst og hilsen… fra fremmed land”. Dalen levde
således stadig i hans hjerte, det samme synes å ha vært tilfellet med Gilbert som nok syntes å
ha en mer bevist poetisk åre. Pussig er det at de begge to - ca. 20 år senere, skrev hver sin
minneartikkel om samme emne.
Ida og Gilbert Oudal. De giftet seg i 1904 i Minneapolis,
4 år etter han fullførte eksamen. Ida besøkte aldri Norge,
men Gilbert var tilbake to ganger.
Gilbert skrev en lang
artikkel ”Fra Kvinesheien” (Minneapolis Tidende 5. juni
1934) og O.T. hadde behandlet samme tema i flere år
før: ”Fra Kvinesheia” (Minneapolis Tidende, 1926).
Språklig sett er det ikke så stor skilnad på dem. Begge
inneholder også litt folklore, som myker opp
beretningen. Redaktøren må antakelig ha regnet med at
det bodde en god del kvindøler i Minnesota som i andre
stater hvor man hadde den største tingerflokken, når man
kunne interessere seg for så typisk lokalstoff som dette
om Kvineheia. Det var ellers nå mer enn et unntak at
O.T. sendte innlegg til amerikanske aviser helt fra
Norge. Men det hendte av og til, når han var i opplagt
skriveform. Således sendte han en relativt lang artikkel et års tid senere (1927) om ”En tur til
Hekkfjeld”.
Skal vi føre denne sammenligningen videre, må vi lett konstatere at emneutvalget er mer
variert i Gilberts artikler, han synes også å orientere seg lettere og har flere emner å skrive
om. Det skyldes vel at han ”satt midt oppe i grøtfatet”, idet han hadde lett adgang til nyere
litteratur, også de mer litterære og skjønnlitterære felter. Som profesjonell bokhandler kunne
han lett skaffe seg adgang til litteraturens skatter. Også denne siste kategori av skrifter var nok
lite tilgjengelig for O.T. Og Gilbert var jo av natur og dannelse en riktig bokorm, mens O.T.s
lesning besto nok for en del av lokalbladenes mer tilfeldige innhold. Så mulighetene var nå
blitt totalt ulike. En gang i ungdommen hadde de nok hatt et mer likt forhold på lesningens
område. Men det var jo for O.T.s vedkommende en villet situasjon: Å leve som en eneboer på
sitt småbruk – og ellers dyrke det frie ungkarslivet og å gå med fiskestangen og se til snarene
på fjellet.
Foto av huset og uthuset som O.T. fikk bygd på Sandvatn i 1920 sees neste side. Her bodde
mormor sammen med Josefine (som giftet seg sommeren 1921) til hun døde i oktober 1932.
Gustav kjøpte småbruket av O.T. i 1946 for kr. 15.000, men holdt igjen Krona-området til sin
søster Karoline. Det var også her vår familie flyttet til – i to uker, da den Andre
Verdenskrigen begynte, 9. april 1940. For våre barn og barnebarn er stedet velkjent. Fra
1963 og fram til 2001 var vi på besøk hver sommer – ofte flere ganger i uken, innom Gustav
hvor vi alltid følte oss velkommen.
20
1.7 Ola Tobias i godlune som friluftsmann og vandrende sportsfisker
Selv om O.T. neppe spanderte så mye tid på å lese god skjønnlitteratur, synes han
likevel å ha god forstand på å vurdere hva som var godt og tenkte grundig over det. I
russetiden besøkte jeg ham således noen ganger på Sandvatn, og han var da meget opptatt
med å lese Arne Garborg; det var en av Garborgs mest poetiske og gripende skrifter ”Den
burtkomne Faderen”. Den grep ham øyensynlig sterkt og Garborgs borende intellekt satte
spiss på mange av våre samtaler. Selv om dette kanskje er noe av en unntagelse, sier det ikke
lite om at han satte pris på god litteratur og fordypet seg grundig i den når den grep ham sterkt.
Ellers var han ikke produktiv i annet enn en rekke avisartikler. Av det som i senere år
eksisterer fra hans hånd er stort sett ikke annet enn en bunke gulnede blad med atskillige
artikler fra lokalavisen AGDER i Flekkefjord, som gjennom mange år ble utgitt av hans venn
Ingvald Seland. Her skrev han en tid nokså jevnt en lang rekke artikler, dels med utpreget
lokalhistorisk stoff fra livet i heiene i gamle dager, i den tid det var ganske mange folk på
gardene. Disse artiklene – livlig og underholdene skrevet, gir et visst gløtt inn i den voksende
nostalgien for den aldrende O.T.
Noen egentlig språklig fornyelse kunne man ikke regne med i denne fremskredne alder. Men
disse mange lokalfargede artikler var så godt og livlig skrevet at de gjennomgående falt i god
jord hos de mange leserne av AGDER. Det var ting og fenomener man kjente og satte pris på
å høre om igjen. Selv om han nok undertiden lot beretningen grense opp mot fabelen. Således
skildret han inngående ”Ved Orresteinen en sommerkveld 1880” en beretning som gir et
livfullt folkelivsbilde fra denne gamle, og nå helt svunne tid. Selv om en del beretninger nok
er oppkonstruert etter ”minnet”, er naturbildet likevel truffet ganske godt, og ”stemningen”
virker ekte, så undres en likevel på om en fire år gammel gutt (O.T. er født i 1876) kunne
huske detaljer så godt som beretningen gir inntrykk av. En må vel regne med en god
del ”etterdiktning”.
Blant de mange artikler som ble trykt i AGDER i senere år, finnes det blant annet en lang
serie med fellestittelen ”Til de unge”, trykt med visse mellomrom i årene 1928-32 (merket
med romertall). De er alle religiøse småstykker, litt amerikaniserte i formen. Hertil kommer
en lengre betraktning ”Til de unge” som nærmest likner en tradisjonell konfirmasjonsformaningstale. Dessuten finnes det en rekke varierende oppbyggelige bladstykker fra siste
del av tretti-årene. Noen minner om at de må være notater til foredrag som han har holdt ved
forskjellige anledninger. Da krigstiden nærmet seg ga O.T. seg i kast med å samle folklorist
21
stoff. Det var nærmest ”for moro skyld”, han hadde jo ikke noen utpregede faglige
forutsetninger for å bearbeide dette materialet. Det meste av dette har senere kommet bort. En
artikkel fra dette stoffet er trykt i Grannen desember 1948: ”Gammalt frå Kvinesdal”. Og noe
synes å være kommet i avisen AGDER, for eksempel hans refleksjoner etter en tur til
Fjotland. ”Dei øverste garan”. Særlig de som ligger utenfor alfarvei og ofte mangler vei til
gards, bl.a. om Homstøl, som nå er forsvunnet ved neddemningen i heia, da man bygde ut
vannkraften her. Og Salmelid lenger oppe, helt avsides og begge var da uten
veiforbindelse. ”Mot vest er Sirdal, og mange mil mot nord ligger Kvinen. Herstøl er øverste
garden på den nordre Kvineheia, og den mannen som bosatte seg der først kom fra Ystestøl”.
Og ennå opptrer ”Hekkfjell” i en skildring av et stort avholds-stevne, som ble holdt på
fylkesgrensen og samlet folk fra flere bygder. Og overskriften har her fått en viss lyrisk
sving: ”Det lyder en sang fra Hekkfjell”.
Men forfatteren fordyper seg for det meste i en rekke vage naturskildringer – og om hvor
langt man ser der oppe, i øst og vest og nord like til Setesdalheiene.
Mer konkret blir fortellingen om ”Reisen til Gluberinnen” – et særlig vilt heiområde, som
ble som å dra på ny oppdagelsesferd – opp i retning av Knaben-heiene. På turen opp i heiene
kom han og følgesvennene ut for hardt uvær og ble søkkbløte. Det var således til å begynne
med ingen festtur. Langt oppe i heiområdet fikk man plutselig og helt uventet øye på
et ”eventyrslott”, det var noe man slett ikke hadde trodd var mulig. «Eventyrslottet, vi så det
begge to”, både O.T. og følgesvennen. Det kunne derfor ikke være noen tvil. Det var Lord
Salvesens store jakthytte som var plassert langt oppe i fjellheimen. Rent uforvarende var man
kommet over den. Man ble hjertelig mottatt. For Lord Salvesen hadde overanstrengt seg på
sin jakttur og måtte holde seg i ro noen dager. Og han fikk nå O.T., ikke bare som takknemlig
gjest, men også som en interessert samtalepartner, og det synes og vært kjærkommet for
begge parter. For Lorden var ikke bare meget gjestfri, men også noe av en verdensmann, som
kjente både Europa og India. Han interesserte seg for amerikanske forhold så vel som
forskjellige norske folketyper. Det er tydelig at Ola Tobias har kost seg overhendig og nesten
uhemmet ved dette møtet i ”eventyrets” verden. For det kommer liksom en egent fart og glans
i den måten han forteller denne historien på. Han føler seg som en av de utvalgte som kunne
støte på eventyret langt oppe i villmarken.
Artikler av denne art viser at O.T. av og til kunne bli sterkt stemningsbeveget. Og da kunne
han gjerne unne seg en ferie fra hverdagen. Og da var det ikke lang vei til fantasiens reisegleder. Dette bekrefter igjen at på bunnen var han litt i slekt med Peer Gynts noe ansvarsløse
sportsgleder. For sine gildeste stunder opplevde han vel med fiskestangen på heia. Det er
derfor helt i stil at han ikke forsøkte seg på større oppgaver, verken politisk, eller kommunalt
eller i form av mer krevende studier. Men ble gående som en litt ansvarsløs og stort sett glad
kvindøl, som hygget seg i samvær med naboer og bygdefolk og var stadig velsett i godt lag,
enten det var bryllup eller gravferd. Han var en folkets mann, som ble noe av en sjelesørger
for hele bygden. Og det ble et stort tomrom etter ham da han døde våren 1952.
22
1.8 To teologbrødre med forskjellige interesseretninger – Minneportrett
Vi tangerte tidligere forskjellen i begavelse og interesser som det synes å ha vært mellom
brødrene O.T. og Gilbert. Dette emnet er på langt nær uttømt. De emigrerte begge i ung alder,
og fikk den samme utdannelse. Det var liksom den mest nærliggende mulighet for dem, som
kom fra det sterkt kristelig påvirkede Sørvest-landet, hvor gudsfrykt og nøysomhet hadde satt
et særlig preg på folkelivet. Og de norske nybygder i Amerika var i de fleste tilfeller en tro
avlegger av hjemlandets kirkelige miljø. Med en markant unntagelse. I Amerika fantes ingen
statskirke, alle kirkedannelser var frikirker, som var selvstyrte, uten den minste innblanding
fra statens side. En av de viktigste av disse norsk-amerikanske frikirker var den krets som
samlet seg om lærestedet Augsburg i Minneapolis. Her var både et års forberedelsesklasse og
et eget college, samt et avsluttende treårig prestekurs. Den fremste leder i tiden omkring
århundreskiftet var professor Georg Sverdrup (en bror til de berømte Sverdrup’ene). Og det
var stort sett den samme art teologi som hersket ved Menighetsfakultetet, men med en viktig
forskjell: Augsburg tilhørte frikirken, og prof. Sverdrup var en ekte talsmann for dette
kirkesyn.
Georg Sverdrup var en meget skrivende mann, og strødde om seg med mangfoldige artikler i
de mange amerikanske kirkelige organisasjonsblad. Dette stoff ble samlet i flere bind. Denne
samling fikk også en del utbredelse i Norge, idet den ble utgitt hos Aschehoug.
Fra barndomsårene har jeg hatt et visst kjennskap til en del av disse bind, som vi hadde fått i
foræring av bokhandleren i Minneapolis - så vi manglet ikke stoff til kunnskap om frikirkens
bedre kirketilstand, sammenlignet med vår egen statskirke. I disse fjerne år var det jo også en
langvarig og nokså intens debatt om kirkeforfatningsspørsmål, i alle fall i mange kirkelige
organer. Men frikirken slo ikke gjennom her hjemme, heller ikke dens konkurrent Den frie
folkekirke. Statskirken ble ved avstemningen, en gang i 1914, den seirende i denne kamptid.
Men siden onkel Gilbert hadde studert under prof. Georg Sverdrup var han for sin del blitt en
glødende frikirkemann. Og det la han heller ikke skjul på under sine besøk hjemme i Norge
og i senere år. På dette punkt synes O.T. å være mer tolerant. Han var rimelig også prinsipiell
frikirkemann, og etter sin teologiske eksamen var han en kort tid lærer for norsk ungdom på
en storfarm. Og senere ble han ordinert til prest i frikirken i Nord-Dakota. Og senere ble han
også ordinert til prest i frikirken i USA, og gjorde først vikartjeneste i Michigan og ble noen
måneder senere kalt til prest i et nybyggerstrøk i det helt vestlige Nord-Dakota på grensen til
Montana. Stedet het Bonetrail, ND.
Det var et vilt land nettopp befolket av nybyggere og boligforholdene var helt ubeskrivelig
primitive. Men O.T. gikk på med friske krefter. Han ble der i tre år i følge opplysningene i en
amerikansk prestebok. Videre er det nevnt at han reiste til ”Norge 1913”, og til ”Amerika
1914”. Disse opplysningene må formodentlig være levert av O.T. selv og må derfor anses som
pålitelige. Videre er det meddelt at han var prest i Randall, Minnesota i 1914, da ”presteboken” kom ut. Men lenger når ikke hans biografi i denne presteboken. Senere er det ikke helt
lett å holde nøyaktig rede på hans biografi og hans eventuelle reiser til USA. I Grannen (sept.
1952) sper Johan Jerstad på med noen anekdoter fra det strevsomme og farefulle liv blant
innvandrerne i Nord Dakota. Dessuten nevner han et nytt prestekall ved siden av og rimelig
noe senere enn Randall, nemlig Cushing i Minnesota, men uten tidsangivelse.
23
I Jerstads minneskrift heter det at etter 1912 var han ”sin meste tid i Kvinesdal”. Han hadde
likevel flere ”småturer” til statene. Jerstad forslår ”tri gonger”. Han vikarierte ett år for en
tidligere studiekamerat i slutten av tyveårene (i 926-27). Men jeg husker da spesielt at han
dukket uventet opp en høstdag da det var eksamensavslutning på Menighetsfakultetet i Oslo,
noen dager før han dro videre til Amerika. Jeg husker også antrekket den gang: Svart
lastingsskjorte og oljehyre. Da han den gang ble noen dager i Oslo, ble han en kveld bedt til et
aftensmåltid sammen med undertegnede og onkel Johan Nome, som også i sin ungdom hadde
vært flere år i Amerika, så de hadde jo flere felles opplevde ting å samtale om.
Jeg har også et interessant minne fra den gang de to amerikanske teolog-brødrene besøkte oss
samtidig, sannsynligvis sommeren 1921. O.T. bodde da fast på Sandvatn, og var nå ferdig
med å bygge nye hus. Jeg var nå litt over konfirmasjonsalderen, men hadde i lengre tid vært
meget interessert i de kirkelige forhold i landet som stadig var under diskusjon.
Og jeg så med spenning fram til de lærde teolog-onklers samtale om de aktuelle
kirkespørsmål. Men denne samtalen kom til å arte seg mye annerledes enn jeg hadde tenkt på
forhånd. Jeg fikk blant annet en uventet klar demonstrasjon av hvor forskjellige de var: O.T.
sørget først for å skaffe seg noen lange fine fiskestenger, der lå nok hans viktigste interesse.
Han måtte straks ut for å prøve dem og ble meget lenge borte.
O.T. er «Ferdig til utmarsj”, som prest i Bonetraill, N.D. 1908. Han skriver: ”disse kjøregreiene kan jeg bruke om
vinteren. Det går så fort som når man render på ski ned Hauglandskleiva ”.
Tre søsken i sin fineste stas (fra 1926, i Minneapolis). Fra
venstre Karen, Karoline og O.T.
Onkel Gilbert beskriv denne sommers
opplevelser for min far og meg. Han hadde reist
meget omkring i landet og skildret hvilke
inntrykk han hadde fått av norsk kristendom, på
alle møter og stevner han hadde besøkt. Særlig
stevnene som nå var blitt meget populære, fikk
ikke mye ros, men ble nærmest kritisert sønder
og sammen. De representerte noe rent
overfladisk i kirkesynet. Hans argumenter var
24
ofte rent bibelsk underbygget, undertiden noe pragmatisk, men stort sett røpet de en fin og
sindig iakttakelse. Heller ikke de meget kristelige ”kinesere” gikk fri, de lot også til å ha sine
unoter. Bedømt etter strenge frikirkelige prinsipper. Og deretter gikk han over til å diskutere
Frikirken syn rent generelt, og holdt strengt på dette: At ”det var menigheten som hadde fått
forjettelsen” – det husker jeg ordrett. Min far syntes denne diskusjonen var interessant og
givende, for det var jo slike spørsmål han også i lange tider hadde vært opptatt av. Og da
onkel Gilbert forsto han hadde en takknemlig tilhører, ble han desto ivrigere til å forkynne
frikirkens idealer. Men han kom ellers ikke så langt med far her, men han fikk medhold i den
rammende kritikk av stevne-kristendommens overfladiskhet. Den annen teolog-onkelen så vi
ikke mye til. Han ville heller gå med fiskestangen. Han var ”fisker” av pasjon. Begge de to
brødrene var jo på hvert sitt vis godt utrustet intellektuelt, men karakteren artet seg kanskje
forskjellig. O.T. var som nevnt mest ”skoleflink” fordi han var så energisk. Han samlet seg
nokså ensidig om studiene da han leste til eksamen, og han studerte også lenger tid enn sin
eldre bror. Og han ble også den beste i sin klasse. Dette var han ikke så lite stolt av hele livet
siden. Det gav ham også mot til å studere videre ved Minnesota University, og senere i Oslo,
både ved Universitetet og Menighetsfakultetet. Men det må senere ha inntrådt en eller annen
krise i hans studieinteresser. Han la dem til side og gikk mer inn for den praktisk,
oppbyggelige siden i arbeidet her. Han ble mer virksom som forkynner, og kom ikke siden til
å gjøre noe mer konkret ut av sine tidligere studier.
Kanskje var det også hans utpregede friluftsinteresser som
ble ham for sterke og dominerende. Det har han selv ikke sagt noe bestemt om, men det ligger
nær å trekke denne slutning ut fra hans senere livsførsel. I motsetning til O.T. virket Gilbert
mer som ”den evige student”. Han leste stadig meget, og hadde appetitt på så å si alle sorter
litteratur. Det henger for en del sammen med hans yrke som bokhandler. Han hadde
spesialisert seg på antikvitets-litteraturen. Det ble for ham noe av en vitenskap, som han ble
sterkt oppslukt av. I sin store bokhandel hadde han tredoble rekker med bøker, men visste på
en prikk hvor de enkelte bøker var plassert.
Gilbert var jevnt over meget allsidig orientert, ikke bare i litteraturen, men også
samfunnsmessig. Og skrev ofte i kirkebladene, hvor han særlig talte frikirkens sak. Særlig
mange innlegg hadde han i dagbladene i Minneapolis. Han synes å ha lettere for å skrive dikt,
enn sin bror, som studerte mer i naturens bok enn i ”klassikerne”.
1.9 ”Dikteren Oudal” i funksjon
Gilbert kunne ”rime” ved enhver anledning. Når han hyllet en avdød kollega blant sine
teologvenner, eller når noen passerte et viktig jubileum. Han eksponerte seg så ofte på dette
vis, i rimet form, at man talte om ”Oudals diktning” som en venn behandlet ved hans ”30Aars Bryllupsfest”, mens jubilanten selv nærmest lo av den karakteristikk som ble gitt, og
hevdet at taleren roste denne diktningen ”sikkert 50 Prosent for meget” (jfr. Minneapolis
Tidende, 1937). Men han eksponerte seg ofte – og som det synes med en viss letthet om de
forskjellige emner, for eksempel om ”Roald Amundsen”, den store oppdagelsesreisende som
omkom oppe i isødet og kom sporløst bort. Han ble ikke begravet på vanlig vis, men hadde
ved å ofre seg for å redde andre, øvet en større dåd enn de fleste.
25
”Han Sydpolen skuet, og Nordpolen fant”. Men døde like ”fattig på indvundet Guld”,
som mange av de uberømte. ”Hans Gjæld gode venner betalte./Men han ei behøvet
begraves i Muld: Vor Herre Luftmagten befalte: - Læg Roald i Havet, - det gjemmer
ham bedst….” (1929). Diktet var en hyllest til både oppdageren og forskeren og ikke
minst til ham som trofast ga sitt liv for å redde sine venners liv, som maner til troskap
for oss andre. Han hadde derfor også fortjent et høystemt minnekvad ”i vor Kirke”.
Da kronprins Olav og prinsesse Martha giftet seg, sendte ”dikteren” Oudal en høystemt
bryllupshilsen med utallige velkommenønsker.… Og om Martha het det bl.a. til slutt:
(Folkebladet 8. mai 1929):
”Velkommen, velkommen som kronprinsens brud
velkommen til sagalands borge
.
Velkommen fra «Vesterheim» flager vi ud;
En dag blir «Ni» dronning i Norge.
Da flyver vi hjem til en kroningens fest
som straaler med glans over verden.
A Welcome, a Welcome from Norway far West
Guds rikeste signing på færden! (Gilbert Oudal)
Som svar på dette fikk Mr. Oudal tilsendt følgende:
Vi takker på det hjerteligste for den oppmerksomheten som er blitt vist oss i anledning vaart
bryllup, hvilket har gledet oss begge meget.
Mãrtha og Olav; Folkebladet 8. mai. 1929.
Selv om ”dikt” av denne typen bærer tydelig preg av å være rimet på oppgitt emne, og derfor
lite fritt og ledig i formen, finnes der også bevart en del som viser at bokhandleren i
Minneapolis hadde en sprelsk lyrisk åre, og kunne bli grepet sterkt følelsesmessig av sitt emne.
Det gjelder bl.a. det lyriske utbrudd ”Ved Fossen”, som henspiller seg på hjemlige
opplevelser:
”Ved Fossen – jeg fangede de deiligste drømmer som vandbølger danset i hvirvlende strøm.
Der jeg og fisket og læste og skrev
og tro mig – det skapes nok – kjærlighetsbrev.
Mai, 1926 (Folkebladet, 7. juli )
Men prisen på de mangfoldige minnedikt som tar sikte på å bygge sammen minner og
opplevelser fra de to land som hadde fostret ham, er nok den lange dikterhilsen han sendte
hjem med biskop Johan Lunde, da denne besøkte USA ved det store norske
utvandrerjubileum i 1925. Det har tittelen ”Bring en Hilsen HJEM”. Det opptar en hel side i
Folkebladet 2. sep. 1925. Forfatteren skal ha alt med, likevel virker der ikke så overlesset som
man kunne vente. Kanskje det skyldes at han hadde fått en god og nær kontakt med den
folkelige og enkle biskop. Han skjønte det var stort sett de samme tingene begge interesserte
seg for, og derfor bad han ham bringe hilsen hjem til alle – ingen glemt. Først regner han opp
26
mange naturfenomener: Gjøken, haren som i skogen sprang, hils tyttebærene i bakken. Hils
slipestein og orv og ljå, hils såten vi kastet på, hils veirets helt, og høystakken.
Jordbær gror der, blomstene bløte, roser røde: hils den veien som går opp til Oudalstøl heien.
Den siste vendingen gjorde klart hvor dikteren hadde sitt hjerte. Og denne frie vendingen har
jeg aldri kunne glemme. Mens de andre oppramsinger, var snart glemt, enda de var viktige
nok i og for seg. Både sjømenn og arbeidsmann – og ø og skjær og fiskevær. Det siste minnet
litt meget om Petter Dass og dels Bjørnstjerne Bjørnson. Og han slutter som rimelig er å takke
biskop Lunde for den hilsen han har brakt oss.
”Han frembar hilsen hjertevarm
Hans budskap rørte sind og barm:
- de gamle trøste grunde.
I baand og aand
staar vi sammen, - synger amen,
i et virke. Værn os Gud og Norges kirke.
1.10 John & Sigurd Nome takkes for bidragene.
Sigurd Nome (1911-79) - født i Marnardal, er det sjette barnet til
Veline og Ole Nome (jfr. Slektsregisteret i Vol. 5). Sigurd var en
yngre bror til John. Han ble en kjent billedhugger med flere
monumentale verk på ulike steder i landet og er også kjøpt inn av
Nasjonalgalleriet i Oslo. Marnardal kommune har nå et eget
Sigurd Nome Museum – i Øyslebø, hvor en stor del av hans
produksjon kan studeres. I Oslo kan man se hans skulptur
Rormannen på Oslo rådhus og den store bautaen Gardisten i
Huseby-leiren. Ett av hans kunstverk - I fars fotefar, er en gave
fra Oudalstøl-slekta til Kvinesdal kommune, og den har en sentral
plass foran Alders- og sykehjemmet i bygda.
For familien som bodde i Oslo fra 1950 til 80- årene var gjentatte
invitasjoner til Ella og Sigurds vakre hjem - på Oppsal, noe vi
satte stor pris på og husker. De var utrolig gjestfrie. Vi har mange
gode minner etter Sigurd, Ella og deres barn.
Sigurdss bidrag til forsiden av Oudalstøl-boka (jf. Vol. 1) og
skulpturen I fars fotefar, satte vi stor pris på.
27
John Nome (1904-1980) er andre barnet til Veline – f.
Oualstøl og Ole J. Nome, som bodde på gården Nome i
Marnardal (jf. Nomeboka). John ble en kjent teolog og
professor i religionsfilosofi og etikk ved
Menighetsfakultetet, Oslo. Min bror - Simon Johan, fulgte
hans forelesninger. John forsvarte to norske dr. grader; en i
teologi og en i filosofi, som meget få i vårt land hadde gjort
før ham. Han var også redaktør av Oslo-avisen Vårt Land
fra 1945-49.
John har skrevet flere bøker og ble betraktet som en veldig
lærd forsker, spesielt innen religionsfilosofi. I sin ungdom
skrev han en bok om B. Bjørnsons ungdomsdiktning. For
det arbeidet fikk han Universitets gullpris. Han var gift med
Haldis Lunde (1900-1969) og de hadde to barn; Kari og
Paul. Paul har skrevet en kort biografi om sin far som
ligger på nettet. Broren Olav (jf. Vol. 5) – som også var
teolog og sogneprest, var gift med søster til Haldis. To
brødre som var gift med to søstre.
Johns bidrag til Oudalstøl-boka (jf. Vol. 1) satte vi stor pris på.
28
VOLUM 2
2.1 Minner om barna etter Anne Tonette og Ole Gunsteinsen Oudalstøl
av A. Egeland.
Anne Tonette og Ole med de 13 barna.
Besteforeldrene i Oudalstøl døde dessverre før jeg ble
født, men om ni av deres barn har jeg mange gode minner.
Barna var høyreiste, sterke og «overskuddsmennesker»,
som både kunne spøke og være alvorlige. De hadde tidlig
lært at kroppsarbeid var ingen straff. Hjemme hos mor og far på Egeland møtte jeg ofte
tantene Netoline, Karoline, Tomine og onkel O. T., mens Johannes, Gesine, Veline og Berte
Marie har jeg mer sporadiske erindringer om. Onkel Gilbert og tante Gurine som bodde den
største delen av sine liv i Minneapolis, Minnesota, har jeg ikke møtt, men jeg har hilst på noen
av deres barn «over there» og i Kvinesdal. I tillegg til hva John Nome har skrevet om
Oudalstøl-barna (se Vol. 1), har jeg tatt med noen personlige minner og historier jeg har hørt.
I tillegg har jeg funnet flere bilder som utfyller teksten.
Anne Tonette (17/3 1852-13/10 1930) og Ole (1/2 1840-28/9 1912) – de gamle i Oudalstøl
Slektstreet til mormor og morfar er omtalt i Kap. 2.7. Morfar var først gift med Kari
Jørgensdatter Kalvstøl (1842- 1865). De hadde en sønn – Karl Johan Olsen Oudalstøl (18551891). Kari døde 14 dager etter fødselen. Det er ikke noe familie etter Karl Johan.
Ole ble gift andre gangen med Anne Tonette Dugan den 3. mai i 1870. Naboen Gustav Løland
fortalte: «Ole og Anne Tonette var framsynte. De behøvde ikke å gå ut av huset for å komme
i fjøset. Naboene beundret denne løsningen i Oudalstøl hvor det var en innebygd gang fra
huset til fjøset». De hadde fra 1870 – som var høyst uvanlig på denne tiden, innlagt vann i
huset. Vannrørene bestod av ca. 60 cm lange ospe-stokker som Ole hadde boret hull i med et
langt bor og skjøtt sammen til et langt rør fra huset til brønnen. Vann-kilden lå oppe bakken,
bak huset. I gangen mellom huset og fjøset ble vannet samlet i en stor tønne før treproppen
igjen tettet røret til neste påfylling. Fra tønna hentet man vann til både kjøkken og fjøs. Barna
lærte tidlig at man ikke måtte sløse med naturressursene. Det var viktig å ta godt vare på både
naturen og alle redskapene de brukte.
Kontanter skaffet familien seg ved å selge bær, skinn og småvilt - særlig harer, ryper og
orrfugl. Snarefangst av fugl skaffet en kjærkommen inntekt. Viktig var også beiteinntekter.
Pga. de store viddene i Oudalstøl hadde de både kyr og sauer fra bønder nede i dalen, på
sommerbeite. I 1897 fikk familien kr. 1,- per sau for et sommeropphold, mens prisen i 1905
var 3 kroner. For kuene var det dobbelpris.
Prisen på en ny ku varierte mellom 60 og 80 kroner, mens en hest kostet over 200 kroner i
begynnelsen av det 19. århundre. Som sammenligning kan nevnes at 100 kg korn ble betalt
29
med 16 kroner. Den lille luksus de hadde i Oudalstøl var kaffe, som mormor serverte i store
mengder til alle som kom på besøk. En kilo kaffe kostet kroner 1,20. Samme pris fikk de
betalt for 1 kilo smør. Det fortelles at Anne Tonette og Ole ikke bare var gjeldfri, men at det
også var penger igjen etter dem. Dette røper stor iherdighet, den store familien og tiden tatt i
betraktning.
Ole var kjent som en dyktig skomaker og også en brukbar smed, men hestesko kjøpte han fra
smeden på Løland. Han lagde selv de nødvendige møblene til huset. En gyngestol Ole laget
for nesten 150 år siden er fortsatt i bruk i Karoline-huset på Sandvatn. Den viser at Ole var en
nevenyttig og nøyaktig fagmann, selv om utstyret og verktøyet han hadde var selvlaget. Til
oppvarming av huset i Oudalstøl brukte de mest torv fordi det var mindre arbeid enn ved
hugging av ved.
Det er ingen tvil om at de gamle i Oudalstøl – spesielt bestefar, var en alvorlig, streng og
bestemt far. Hva han befalte kunne man ikke protestere på. Barna lærte tidlig å arbeide, både i
huset, fjøset og spesielt ved gårdsdriften. Det var viktig å være punktlig, holde orden og være
selvhjulpne med nesten alt de trengte i det daglige livet. At bestefar var en dyktig gårdbruker
og en nevenyttig håndverker, har vi flere eksempler på. De hadde et godt forhold til sine
naboer selv om det hendte at et av hans ungdyr ble borte i heiene. Det var ingen store
tvister/rettsaker med nabogårdene i hans tid.
Søskenforholdene var gode. Barna følte de hadde et stabil og trygt hjem. Døtrene Severine og
Ida Kristine døde unge – før de var 20, av tuberkulose. Dette satte dype spor i familien. På
denne tiden var det mange i bygda som døde av denne sykdommen. Det var nok ikke enkelt å
skaffe mat og klær til den store familien, og enda vanskeligere å finne lønnet arbeid da
Oudalstøl-barna vokste opp. Dette forklarer nok hvorfor flere av de eldste jentene giftet seg i
meget unge med eldre bønder, mens andre reiste til USA før de var 20 år.
Gjestfriheten hos besteforeldrene i Oudalstøl var stor som også følgende historie røper. En
vinterdag fikk de besøk av to fantefamilier – 12 personer i alt, som fikk kveldsmat og lov til å
sove i høyløa. Om natta blåste det opp til snøstorm som varte i fem dager. Gjestene ble da
flyttet inn i hovedhuset og bodde der til været ble godt igjen.
Hvordan var kvaliteten på maten omkring forrige århundreskiftet? Kosten var nok ganske
ensformig, om enn næringsrik. Salt kjøtt og fisk med mye poteter, flatbrød og hellekaker eller
grøt og velling dominerte både søn- og hverdag. Kaker var det ikke mye av, fortalte onkel
O.T. Flere ganger konkluderte han at kvaliteten på maten var mye bedre etter 1930 enn da han
vokste opp. Nye ingredienser og bedre måter å bruke de på førte til at kvaliteten på maten ble
stadig bedre, men neppe alltid sunnere.
Anne Tonette og Ole med deres mange barn var de siste ordentlig fastboende på gården i
Oudalstøl.
30
.
2.2 Historiene om Oudalstøl-jentene
Tomine (1895-1992); nummer 12 i barneflokken i Oudalstøl
Den følgende omtalen av Tomine er skrevet av svigerdatteren Lois Hedlund:
I was born on the Oudalstøl-farm, second youngest of 13 children. We were barely able to
sustain such a big family, but my father was very
talented. The only things we had to buy were
sugar, coffee and salt – everything else we raised
on the farm. My father made our furniture, our
shoes and our skis. My mother, of course, was a
talented cook and able to feed the whole family
on very little.
Fra venstre: Carl, Tomine, Sonja og Uno Hedlund (tatt
ca. 1960).
My oldest brother (i.e. Gilbert) was 25 years older
than me. He had emigrated to the US by the time
I was born. I never met him until he returned to
Norway in 1914. That’s when he gave me the
opportunity to go to the US with him to assist him with his growing family.
The trip was quite an adventure. By the time we made the trip from the farm to the port in
Norway and then to Liverpool, England to board the Olympic (the sister ship of the Titanic),
WWI (Første Verdenskrig) had already broken out and the trip was very dangerous. We had
to keep the lights on the ship turned off at night so we could proceed without being seen (the
Lusitania had been sunk just before this).
Since my brother was sponsoring me, we did not have to go through Ellis Island (i.e. øya ved
New York hvor alle emigranter måtte innom). We proceeded from New York to Minneapolis
where I would reside for over ten years.
After caring for Ida & Gilbert’s children for several years, I got a job with a Dr. O’Leary
assisting with his family. He encouraged me to go to Nursing School. Since I was denied
admission to the Norwegian Hospital School of Nursing, I enrolled at St. Mary’s, a Roman
Catholic Hospital, where I earned my R. N.
In November 1923, while working at the hospital, I was called down to the administrator’s
office. I couldn’t imagine what I had done and was very nervous. It turned out that there was
a Swedish man trying to visit a relative of his. Since his English was so limited, I was asked if
I could help translate for him. This Swedish man was Uno Hedlund, the man I would marry.
When we became engaged, I decided to go back to Norway to visit my family and prepare for
my wedding. I left for Norway in 1926 and stayed with my mother at Sandvatn in Kvinesdal.
31
My younger sister Josefine had her second child while I was there. Little did I know that it
would be 33 years before I would visit Norway again?
Front row:
Lars
Stokkeland
Tor Egil,
his son,
Tomine,
Ola
Stokkeland
, Johannes
Dugan,
Gerd
Stokkeland
Jonas
Oudalstøl,
Trygve
Haugland,
Doris
Heddan,
Annvor
Stokkeland
, Uno,
Marit
Stokkelan,
Alfa, Kjell
Eivind Stokkeland and Odd Stokkeland. Josef Haugland with camera. Carl (took the picture using a
self timer) Andreas Stokkeland, Olav Eriksen, Johan Heddan, Johan Dugan, Lisabeth Stokkeland,
Theoline Dugan, Laila Jerdal, Astrid Dugan, Alma Oudalstøl, Rakel Haugland, Simon
Gullestad.Johannes Oudalstøl, Karen Haugland, Emma Gullestad, Sofie Eriksen. Selskap hos tante
Tomine i Columbia Heights.
When I returned to the United States, Uno met me in Brooklyn. We were married at Trinity
Lutheran Church in Bay Ridge and settled in an apartment in that area.
One day, I returned home to tell Uno I had gotten a job as a nurse at the Israel Zion Hospital
(Maimonides Hospital). Uno didn’t want me to work, so we bought a furnished room house in
Brooklyn Heights and made our living together that way.
We purchased a brownstone on Monroe Place in Brooklyn Heights. Uno loved puttering
around the house and garden and was proud of all the improvements he made in the house.
However, two years after we purchased the house, the State decided to build their courthouse
there and seized our house under eminent domain. We were forced to obtain temporary
housing at another house in the area but, two years later we purchased a five story brownstone
on Columbia Hts. There were 14 units in the building, including 6 single rooms. We had
mostly Scandinavian “roomers”. There was a lot of work to be done in the house, including
cleaning the rooms and the halls and changing the linens. There was always something to do
in the house also. It was a lot of hard work, but we enjoyed doing it. Many of our tenants
came down to our apartment in the evening to socialize. That was the best part!
32
After WW II (1939-45), many of my relatives emigrated from Norway to the United States.
Many of them came for dinner every Sunday. I loved having company and was happy to have
them visit.
Christmas Eve was the highlight of the year. We usually had about thirty people for a
Scandinavian buffet. For many years, the Salvation Army came caroling in the neighborhood.
We invited them in for coffee and cookies and that was a yearly tradition for many years.
Through the years, there were fewer Scandinavians in need of furnished rooms. We gradually
converted the rooms into small one-bedroom apartments, which we rented out. There was
less work to do in the house, but there wasn’t the same connection we had with our former
tenants. There are many stories to tell about our adventures at 187. Perhaps I should write a
book!
Prepared by Lois Berseth Hedlund from the stories she heard through the years from Tomine,
but the last sentence is right from the mouth of Tomine. She always said, “I should write a
book about all that has happened here.” Too bad she never did.
Tomine Sofie Olesdatter (22/6 1895 - 2/10 1992), nest yngst i familien.
19 år gammel – i 1914, reiste Tomine til USA selv om foreldrene og broren Johannes likte det
dårlig. Tomine arbeidet i Johannes krambu - i Steindør, hvor lønnen var kr. 10 per måned.
Hun hjalp også med husarbeid hos Ingeborg og Johannes, som da hadde tre små barn.
Johannes lovet våren 1914 å doble lønnen om hun fortsatte, men Tomine hadde fått ferske
rapporter om de store muligheter for alle i USA og dit skulle hun. Hun ble gift med Uno
Gustaf Hedlund (1886-1971) 27. september 1927.
I perioden 1963 til omkring 1990 hadde Gustav Haugland, Olavs og Alvs familie pluss den
nære slekten i bygda praktisk talt hver sommer (en måned og ofte mer) nære forbindelser med
Hedlund-ene på Sandvatn. Også Lois og Carl med barna – Magnus og Karen, var hyppige
gjester på Sandvatn. Tomines 90-årsdag ble feiret stort på Kvås Folkehøyskole sommeren
1985 med over 50 nære venner. Det var mange hyggelige sammenkomster - både på Sandvatn
og stevner i Oudalstøl, hvor Tomine ofte var i sentrum.
På Sandvatn var det i denne perioden mye sosialt familiesamvær. Kom å ta en kopp kaffe med
oss, hørte vi nesten daglig. I tillegg har jo jeg – sikkert 25 ganger i perioden 1962 til 2000 - på
mine reiser til USA, overnattet på «divanen» hos Hedlund-familien i 187 Columbia Heights,
Brooklyn. Det var populært å besøke tante. Familien følte seg alltid velkommen i Tomines
hus. Om en av leilighetene i 187 Columbia Heights var ledig, sov vi der. Fire - fem ganger fra
1968 til 1990, var hele familien på besøk i Brooklyn. Våre barn og også barnebarna har
mange minner fra Brooklyn, men naturligvis flest fra Sandvatn. Gjestfriheten til tante Tomine
var noe alle la merke til.
33
Kopi fra en artikkel i Agder i 1988 –
fra tante Tomines siste Norges-besøk,
tatt foran Karolins hus/hytte.
Journalisten var imponert over at hun
fortsatt snakket Kvinesdal-målet
flytende etter mer enn 60 år i USA.
De ca. fem årene Randi og jeg har
bodd i USA, i perioden 1968 2005, hendte det ofte vi kjørte
innom 187 Columbia Heights.
Også noen av våre amerikanske
venner har vært med dit. Noen få
ganger besøkte Hedlundene oss da
vi – i 1968 og - 69 & 1981til 83,
bodde i Chevy Chase og Accokeek,
Maryland. Hvor mange av våre
barnebarn som har vært innom hos
Lois og Carl etter 1990, har jeg
ikke oversikt over, men det er nok
over halvparten.
Tante Tomine med sitt gode,
stabile humør og gjestfrie innstilling var generalinne i familien. Uno gjorde hva han ble fortalt.
Tante var stolt av sitt opphav og sin hjembygd. Det var mye takket være henne at mange
familiesamlinger også ble arrangert i Oudalstøl og på Sandvatn i 1970- og 80-årene. Det
hengivende søskenforholdet mellom min mor og Tomine var noe som ble lagt merke til langt
utenfor familien.
Noen i familien har også besøkt Sonja og Dick – det originale paret på deres «farm», «upstate
New York». Sonja snakker litt norsk, mens Dick er – mente noen, en ”venstrevridd”
amerikaner, med stor interesse for hester og ”farming”.
Sammen med Carl – som politisk er meget konservativ, har jeg flere ganger besøkt farmen.
Gjennom årene har vi hatt utrolig mange små og store diskusjoner. Hvor mange ganger han
har hentet og kjørt med til flyplassene rundt New York har jeg ikke tall på.
Carl og Sonja eier sammen huset i Brooklyn og Karoline-eiendommen på Sandvatn. Carl har
også vært en trofast gjest de siste 25 årene. Det sosiale samværet mellom Egeland- og
Hedlund-familien etter tante døde, har vært mer begrenset. Carl kommer regelmessig, mens
resten av familien har bare vært her én gang etter Tomine døde. Sonja har vært tilbake 2-3
ganger, sist i 2014 hvor hun også besøkte Bø og Nesodden. Vi har fortsatt kontakt med
familien på mail.
Det er fra fellesoppholdene på Sandvatn vi har de fleste minner om Hedlund-familien. Noen
ganger kan bilder bedre enn ord illustrere familietilhørigheten. Tante Tomine var den store
magneten – ofte kalt «hønemor» i familien, som samlet Oudalstøl-familien. Hun snakket
Kvinesdal-dialekten godt 70 år etter hun emigrerte og levde til hun ble 97 år.
34
Foto av søstrene Gurine, Tomine og Karoline sammen med
fetterne Olav og Johan Heddan. Sannsynligvis er bildet
tatt i 1920-årene, i Minneapolis hvor flere i familien
oppholdt seg i lange perioder.
Tomines svenske mann - Uno, fra Småland, fikk
også mange sommeropphold i Kvinesdal. Han
hadde bestemte meninger om mye – spesielt om
sin halvbror.
Uno døde i Flekkefjord, sommeren 1971, 86 år
gammel. Tomine og Uno ligger begge begravet
på kirkegården i Kvinesdal. Foto av gravstøtten
deres er tatt med (foto Karl Gunnar).
Gravstøtten til mormor, morfar og tante
Karoline og onkel O.T.ved Kvinesdal
Kirkegård. .
35
Også tante Tomine og onkel Uno er gravlagt i Kvinesdal.
36
”Thanks-giving weekenden” i 1981 reiste vi – Anne, Birgitte, Thore, Ingrid (Håkons svigermor),
Randi og jeg fra Accokeek, Marylan, (Det var året vi byttet hus med Hicks-familien) med bil opp til
Sonja og Dicks farm, langt nord i staten New York. Vi hadde et minnerikt opphold der. På veien
tilbake kjørte vi innom Brooklyn Heights og hilste på Tomine. Her står vi sammen med Sonja, Carl og
Dickpg Dicks sønn og kjæreste.
Historien om Karoline (1886-1971)
Oudal.
Hun var nr. 7 i barneflokken i Oudalstøl.
Karoline ble tjenestepike hos søsteren på Heddan
da hun var 14 år. Hun emigrerte i 1908 til
familien i Minneapolis (dvs. søsknene Gilbert, O.
T. og Gurine). Etter fire år reiste hun hjem og
utdannet seg til sykepleier i Stavanger. Etter
eksamen drog hun tilbake til USA. Der begynte
hun som elev ved Lutheran Brethren Bible
School, i Dakota. I 1919 ble hun sendt av
Lutheran Brethren Chuch som misjonær til Kina.
Hun var 1918 forlovet med en teologistudent
som dessverre døde kort tid før Karoline var
ferdig på bibelskolen. Det kom ingen nye menn
inn i hennes liv.
Karolines første år i Kina - i Pingshih-distriktet,
var meget vanskelige. Men fra 1920 til -22 var
hennes arbeid der langt enklere. Hun lærte seg
hurtig kinesisk og jobbet som sykepleier og
lærer. I desember 1922 måtte hun sammen
med andre utlendinger rømme landet
pga ”banditter og revolusjon”, fortalte hun.
Karoline Oudal i kinesisk brudedrakt. Hun reiste til USA
i 1908, og til Kina som misjonær for Brodersamfunnet i
USA, i 1919. Deretter tilbrakte hun mesteparten av sitt
liv i Kina og en periode på Taiwan, da kalt Formosa.
37
Tilbake i USA arbeidet hun i sin moderkirke i Dakota. I 1925 er hun igjen i Kina, men i 1927
konfiskerte de revolusjonære alle kirkens eiendommer. Karoline hadde mange venner i Kina
og arbeidet trofast for hva hun var opptatt av.
Omkring 1930 er hun igjen tilbake i Kina, men nå flyttet hun til Tangho-distriktet hvor hun
bodde i mange år og følte selv hun hadde gode arbeidsforhold. Da japanerne begynte å bombe
Kina i 1937 ble forholdene meget vanskelig igjen og hun flyktet tilbake til USA. Fordi
Karoline fortsatt var norsk statsborger fikk hun igjen lov å drive misjonsvirksomhet i Kina fra
1941 til 1947. Denne perioden var hun en av meget få som fikk fortsette sitt arbeide der.
Hun fortalte at hovedgrunnen til at hun overlevde i Kina under de vanskelige krigsårene var
at hun privat hadde to geiter - et par, som hun stelte godt med. De ble melket regelmessig og
hun slaktet kjeene (geite-barna). I 1947 måtte hun igjen pga revolusjon fly landet. I 1948 kom
hun til Kvinesdal og flyttet inn i hytta som ble bygd for henne i Krona på Sandvatn. Broren O.T., ga henne Krona (ca. 30 mål) og han betalte nok også kostnadene for hytta. Også mine
foreldre støttet henne økonomisk og hun bodde i perioder om vinteren på Øvre Egeland.
I 1952 drog hun igjen til Asia, men denne gangen til øya Taiwan som misjonær, som ikke
formelt var en del av Kina. Det var ikke mulig for henne å arbeide i Kina etter 1947. Målet
var nå kinesiske emigranter som hadde flyktet fra «the main land». Hun var ikke der mer enn
et par år. I 1956 ble hun pensjonist og flyttet permanent tilbake til Norge, og da var hun ofte
på besøk .
Hun fortsatte som «emissær/predikant» for Kinamisjonen og holdt møter i Kvinesdal og
nabobygdene på Sørlandet så lenge helsa holdt. Om vintrene – da det var vanskelig å holde
varmen i hytta og Sandvatn var ganske isolert, bodde hun noen vintre hos søsteren, i Netolinehuset på Øvre Egeland. Da var hun vår nærmeste nabo. Hun disponerte halve huset.
De to søstrene var ganske forskjellige og hadde separat hushold. Hun fikk etter noen år en
liten pensjon fra USA som dekket utgiftene til strøm, oppvarming og mat. Det var 15 år
forskjell i alder mellom Karoline og Netoline og de hadde en ulik livsbakgrunn og erfaring.
Det var tante Netoline tantebarna besøkte for å få en god kake eller et sukkertøy, mens
Karoline var mer opptatt av de åndelige ting. Hun likte godt å fortelle historier fra Kina.
Tante Karoline var jo en bereist dame som hadde mye å fortelle fra den store verden, mens
Netoline nesten ikke hadde vært utenfor Kvinesdal og Hægebostad.
De 2-3 siste årene før hun døde - 85 år, var Karoline pasient på sykehjemmet – gamlehjemmet
som det da ble kalt, hvor vi besøkte henne flere ganger.
«Hun bad daglig til Gud om at hun snart måtte få lov til
å dø», fortalte hun flere ganger. Karoline døde i 1971.
Tomine og Karoline, tatt i USA.
Randi og jeg bodde 2 - 3 ganger – en uke eller to,
mellom 1957 - 62, i Karoline-hytta. Som gymnasiast og
i studietiden – fra 1949 til 1955, hendte det flere ganger
at jeg sammen med venner tok turer til Krona på sykkel
hvor vi badet, fisket og gikk turer.
38
Historien om hvordan vi fikk hyttetomt på Sandvatn
Til 50-års-jubileet for Krona-hytta i 2013, skrev jeg ”Historien om Krona”, som finnes på
nettet. Starten på prosjektet er her kort omtalt.
I juni 1963 fikk Olav og jeg sammen velge en felles hyttetomt på Karolines Krona-eigendom.
Hun ønsket selskap og ville gjerne ha hjelp fra noen som kunne kjøre henne til butikken, bære
vann eller ordne med veden; det måtte være noen hun kunne stole på. «Vi kunne velge tomt
nøyaktig hvor vi ville» sa hun, men vi tenkte aldri på å velge en tomt på nedsiden av veien,
nær vannkanten.
Det var ikke noe grenser på hvor stor tomten kunne være, men den burde være mindre enn 5
mål for å få den godkjent av jordstyret, ble det sagt. Det tok vi hensyn til.
Hyttetomten og veien til hytta – inkludert parkering av biler, var alt basert på muntlige avtaler.
Ingen papirer ble skrevet mellom oss og Karoline. Tante Karoline hadde selv bare et
handskrevet papirark, skrevet av O.T. og bevitnet av Karoline og Ludvig Lie, hvor det stod at
Krona var en gave fra O.T. Hvor dette arket er i dag, vet jeg ikke. Karoline hadde ikke skjøte
på eiendommen og det hadde heller ikke Gustav før omkring1960. Først noen år etter Tomine
overtok eiendommen i 1971 ble den formelt skjøtet over til henne. Jeg deltok aktivt i det
arbeidet ved besøk til Sorenskriveren i Flekkefjord.
Dette vakre oversiktsbildet av Sandvatn, bådet vannet og gårdene rundt er tatt fra fjellet bak
huset til Gustav av Karl Gunnar. Man ser ikke Karolines eller vår hytte fordi de er skult bak
skogteigen, men Einarodde er synlig. Krona ligger på andre siden av veien fra Einarodden.
Kapteingården – hvor mormor flyttet til i 1912, seesi huset nederst til venstre.
39
Hvorfor ble en tomt oppe i bakken valgt? Vi trodde da det var problematisk ved vannkanten.
Vi ville kanskje ikke være for nær tante. Oppe i bakken fikk vi en fin utsikt og ble ikke sjenert
av trafikken på veien. Grensene for tomten var vi enige om fra starten i 1963. Før vi fikk
skjøte ble tomta formelt målt opp av Tekniske etat; den var ca. 4.5 mål. Takket være stor
innsats fra den nære familie – far og tre brødre, ble hytta klar til innflytting etter bare en ukes
intenst arbeid. Feriehytta har blitt mye og regelmessig brukt.
I feriene på Sandvatn besøkte vi Karoline daglig, men det var ikke mange felles kaffekopper,
som med tante Tomine. Den sommeren hun satt med gipset ben var hun med på noen
kjøreturer. Sigurd Nome laget et fint relieff av Karoline som henger i stuen på Nesodden.
Tante Karoline var omtenksom og alvorlig. Der var det ingen sløseri med mat eller klær. Hun
var en konservativ kristen. ”Unge mennesker skulle ikke kysse hverandre før de var forlovet”,
mente hun. Misjonærånden dominerte livet hennes. Hun likte, som mange i Oudalstølfamilien veldig godt å synge. Hadde en klokkeklar stemme helt til hun ble alvorlig syk. Jeg
hadde inntrykk av at hun følte seg mest som en kineser, etter alle sine år i Kina. Min mor var
hennes store støtte. (Mer om Karoline finnes i «100th anniversary of Ebenezer Lutheran
Brethren Church», skrevet av Les Stennes.)
Veline Andrea (1/9, 1883-1975), gift med Ole Johnsen Nome (1868-1946)
Veline var no. 6 i barneflokken i Oudalstøl.
Nome familien samlet: Bak fra venstre: Vilhelm, Sigurd, Georg, John og Ola. Neste rekke;
Sofie, Tora, Alfred, Klara og Gudrun. Første rad: Ole, Anna, Maria, kona til John og Veline.
Bildet er tatt i 1937.
40
Veline Nome fødte, i løpet av 20 år, 12 barn – det første da hun var 20 år. Jeg har hørt og lest
mye om henne, men husker bare at jeg møtte henne 3-4 ganger. Det var ikke mange ganger
hun var på besøk i Kvinesdal etter at foreldrene døde eller at vår familie drog til Nome .
Veline var mye eldre – 15 år, enn min mor. Hun var et arbeidsmenneske.
Hjemme ble det ofte fortalt hvor flinke og flittige alle i Nome-familien var, og mye av det
hadde Veline æren for. Nome-gården var ikke stor og den var heller ikke lett å drive fordi den
var oppdelt i mange små teiger. Det var ingen stor velstand der før sønnen Georg overtok,
men likevel fikk alle barna en solid akademisk utdannelse. Familien satte stor pris på at
sønnen Sigurd noen ganger – i 30-årene, fikk snekkerarbeid hos min far. Det er Sigurd som
var ansvarlig for treskjæringen ved byggingen av kirken i Gyland (se Vol. III).
Da Georg tok over gården omkring 1950 ble driften betydelig modernisert. Han var en dyktig
bonde som også tjente penger på driften. Nome-gården ble nærmest et mønsterbruk under
ham. Selv ble vår familie best kjent med Sigurd og Alfred og deres familie. Alfred arbeidet
som overlege ved Sjukehuset i Telemark. Han var student samtidig med meg og Simon Johan
i 1953 og -54. Mest kontakt hadde familien med Ella og Sigurd som vi besøkte ofte på
Oppsal. I tillegg møtte vi Gudrun og mannen hennes regelmessig når vi ferierte i Kvinesdal.
De andre barna hadde vi mer sporadisk kontakt med. Veline var et imponerende menneske
som levde til hun ble 92 år.
Øyvind Dahl har i Nomeboka gitt en grundig omtale av henne, mannen og hennes 12 barn og
deres familie, som jeg med glede anbefaler for dem som ønsker flere detaljer om familien og
Nome-gården. Jeg vil også anbefale et besøk i Sigurd Nome Museet, i Øyslebø. Der finnes
mye av hans vakre kunst.
Tonette Oline Olesdatter (5/7 18811959) – bare kalt Netoline i familien.
Hun var nr. 5 i barneflokken.
Her sitter tante Netoline sammen med
svigersønnen – Simon Gullestad, på trappen
foran huset på Øvre Egeland. Tatt i 1955.
Netoline hadde bare en datter Emma (19091974). Hun emigrerte i ung alder til USA og
var på et par korte besøk i Kvinesdal. Emma
– gift med Simon Gullestad (1904-1980),
hadde en sønn – Lynn Martin (f. 1939), som
er far til fire barn, men den grenen av
familien har vi også mistet kontakten med. Vi
har møtt Emma og Simon flere ganger i USA
hos tante Tomine i Brooklyn, og også Lynn et
par ganger samme sted. Foreldrene likte
dårlig at sønnen giftet seg – i 1960, med en
katolikk. Hennes navn er Doris Miranda.
Netoline giftet seg med en eldre bonde - Nils Børildsen (1848-1910) som eide en liten
heiegård - Stensland, i nærheten av Heddan, i Hægebostad. Nils var 35 år eldre enn Netoline.
41
(På Heddan bodde hennes eldre søster Berte Marie, som er omtalt på neste side). Nils døde
året etter de fikk første barnet i 1909. Netoline var enke i nesten 50 år. Hun solgte gården og
kjøpte nabohuset til vårt hjem på Øvre Egeland i 1920-årene. Eiendommen – som Karoline
(datter til søsteren på Heddan) og Ludvig Lie kjøpte omkring 1960, hadde litt jord (4-5 mål)
og flere frukttrær. Netoline dyrket årlig poteter og grønnsaker, og hadde mange bærbusker.
Dit kunne vi også plukke søte moreller. Hun fikk naturgjødsel av oss, men ellers var hun
selvhjulpen med det meste. Netoline hogg også sin egen ved til oppvarming og baking i vår
utmark.
Tante Netoline var nesten en del av vår kjernefamilie. Som barn var vi ofte på besøk og hun
var en stadig gjest i vårt hus. Hun strikket strømper til alle i familien. De var populære fordi
hun brukte så mange forskjellige farger på garn hun selv hadde spunnet og farget. Når våre
foreldre var på møter eller andre utflukter, var hun en trofast barnevakt. Når mor bakte
flatbrød, lefser og hellekaker, var hun en dyktig steke-hjelp. Hun var selv med i skogen og
hogg einer, som gav den beste varmen til stekingen av flatbrød.
Netoline hadde et godt, stabilt humør og var ikke redd for å ta et tak i all slags arbeid. Hun
hadde til og med selv slaktet både kalv og sau da hun - i 10 år, drev gården etter at mannen
døde. De siste årene av sitt liv hadde hun store problemer med gikta. Da måtte hun bruke to
staver for å gå. Hun hadde også problemer med fordøyelsen, men hadde fortsatt stort
pågangsmot.
Hvordan hun skaffet penger til hus og mat er jeg usikker på, men hun levde et meget nøkternt
liv. Jeg kan aldri huske at hun hadde lønnet arbeid, men hun leiet noen ganger ut halve huset.
Som barn fikk vi ved besøk både kaker og kandis. Hun likte godt å hilse på hos familie og
venner i bygda (reiste med Kvina-ruta), men hun slo seg sjelden til ro flere dager på sine turer.
Med tante Netoline kunne man også spøke. Til min søster sa hun: «Mener du er blitt galen
som går med votter midt på sommeren» da Solveig hadde satt på seg hvite tynne hansker før
hun skulle på vennetreff. Jeg husker godt hun fortalte at hun hadde to bankbøker. På den ene
stod det 1000 kroner – som var et betydelig beløp i 1930-årene. De skulle ikke røres fordi den
summen skulle dekke hennes begravelse og minnesamvær, som min mor tidlig fikk ansvaret
for. ”Å bli gravlagt på fattigkassen ville være en katastrofe”, sa hun.
Netoline hadde et gammelt, stort hus. Noen ganger leiet hun ut halve huset. Sverre Anker
Ousdal – som senere ble en kjent skuespiller, bodde der vinteren 1945, da hans mor var
innlagt på sykehus. Det var hans tante Alma – som var gift med min fetter, Jonas Oudalstøl
som da hadde ansvaret for de to Ousdal-barna. Skuespilleren er blitt informert om at jeg
skiftet bleier på ham da han bodde i Netoline-huset. I periode 1948-50 bodde den danske
kunstmaleren Grundtvig der. Jeg var sammen med ham på et par turer til Osvald Hauglands
hytte på Støvle.
Karen Gurine Olesdatter Oudalstøl (26/10,1878- 18/12, 1961)
Karen Gurine (nr. fire i barneflokken) - bare kalt Gurine, var den første Oudalstøl-jenta som
dro til USA. (Reise fra Kristiansand 28/5 1903. Kom til Ellis Island 15/7 som tydelig viser at
da tok reisen til USA lang tid). Turen gikk til broren Gabriel i Minnesota.
42
Gurine var 40 år da hun giftet seg med John Robinson De
Groff (1874-1948). (Ryktene har gått om at O. T. ikke var
begeistret for søsterens valg av ektemann. John De Groff
kom fra en fransk familie, hvor vin til maten ikke var
uvanlig). De hadde bare ett barn - gutten Ernest Melvin
(1920-1993). Sammen med kona – Elsie Matilda Perterson,
har Ernest besøkt Norge to ganger. Vi har også besøkt
Elsie og Ernest og deres familie i Minneapolis og håper på
mer kontakt med noen av deres fem barn.
Foto av Gurine og John De Groff. I henhold til sønnen Ernest er det tatt kort tid før John
døde i 1948.
Litt av oppskriften på hvordan Gurine bakte flatbrød som jeg har kopiert fra en amerikansk
bok som Kirken hadde utgitt. Den er neppe identisk med den hun hadde lært av sin mor i
Oudalstøl. Legg merke til at her er Oudahl skrevet med h i dahl.
Mor traff sin søster første gang da hun sammen med Tomine i 1955 besøkte sin søster i USA.
Ved mitt siste besøk Minneapolis i 2002 – da jeg holdt to forelesninger ved Augsburg
College,var både Elsie & Ernest borte, men jeg hilste på flere av barna i familien. Der fant jeg
boken hvor Gurines oppskrifter på flatbrød og lefse var tatt med; jfr. kopi over.
Mine kunnskaper om henne og mannen er tilnærmet null. Fotografier viser at også hun var
slank, høy og en stilig dame. Man snakket meget positivt om henne. Min bror, Olav forteller
at hun – som han møtte i 1955, var som et speilbilde av søsteren Netoline.
Berte Marie Olesdatter (1/9, 1873-1945)
Berte Marie (nr. 3 i barneflokken) - gift i 1890 seg med Lars Aanonsen Heddan (1852-1918),
som var 21 år eldre. Han eide Heddan-gården som ligger i Hægebostad. Det var en relativ stor
43
heigård, nabogården i øst til Oudalstøl. En relativ god sti/kjerrevei mellom gårdene viser at
det var mye kontakt mellom gårdene for 100 år siden. Avstanden fra Oudalstøl til Heddan var
en times gange for unge spreke folk. Helleren som har gitt gården navn, har helt tilbake til
jernalderen tjent som ly for jakt- og fangstfolk. Den skriftlige historien om Heddan går tilbake
til 1646. Gården strekker seg fra 320 til 686 moh, og byr derfor på et vekslende landskap. I
tidlige tider var det et rikt dyreliv i heien omkring gårdene. Noen hus på Heddan stammer fra
1700- og 1800-tallet.
Jeg har møtt Marie et par ganger, men har ingen klare minner om henne. Hun ble mor til 11
barn i løpet av 19 år. Mannen Lars døde i 1918, så Berte Marie var enke i mange år, men
barna bidro mye til driften av gården.
Flere av Heddan-barna er velkjente i vår familie, spesielt Anna Tomine – gift Stokkeland og
Karoline gift med Ludvig Lie. Nest eldste sønnen til Berte Marie – Olav (1896-1968) var gift
– i 1948, med søskenbarnet – Anne Tonette som vi bare kalte Tonette, datter til Johannes
Oudalstøl. En av Heddan-guttene – Ingvald, var fram til ca. 1950, kjent på Sørlandet som stor
hestehandler. De kjøpte mange hester på Jæren som de solgte i bygdene rundt Kvinesdal og
Hægebostad. På denne tiden hadde de fleste gårdene minst én hest; Johannes Oudalstøl hadde
flere.
Både Anna og Karoline giftet seg med bønder i Kvinesdal. De var min mors beste venninner,
både privat og i aktiviteten ved Bedehuset. Også Johan Heddan - som emigrerte til USA, har
vi besøkt noen ganger i Minnesota. Johan overtok store deler av bokhandelen etter Gilbert (se
Kap. om Oudalstøl-guttene). Vi har fått noen antikvariske bøker fra ham som har en sentral
plass i våre bokhyller. Johan og kona Doris var jo også på flere Norgesbesøk. De hadde ingen
barn, men adopterte en gutten Lance (f. 1949) som vi nå har mistet kontakten med. Et av
barnebarna etter Berte Marie Heddan – sønnen til datteren Severine, Fred Lyder Klungeland
(Fred er født Frihetsdagen i 1945, derfor navnet), arbeidet i mange år som sogneprest på
Sørlandet.
Nesten hver sommer mellom 1970 og 2000 gikk en av familieturene via Oudalstøl til Heddan
gård med barn og barnebarn. Vi kjørte vanligvis bil til Kalvstøl eller Oudalstøl og prominerte
derfra. Ett barnebarn til Anna Stokkeland – Erling, sammen med sin tyske kone, kjøpte
omkring 1990 Heddan-gården. De har bygd opp et «åpen gård arrangement” hvor endog
Kong Harald og Dronningen en gang har spist lunsj. ”Konge-lunsj på Heddan” var populært i
vår familie .
Erling Stokkeland (jfr. slektstavla Vol. 5) har i løpet av få år bygd opp en kulturhistorisk
gjestegård for kurs, ulike selskaper og et sted hvor man kan spise et godt måltid mat bygd på
gamle tradisjoner. Vandring i heiområdene rundt Oudalstøl- og Heddan-gården og fisking i
mange vann, og bærplukking er også mulig.
44
Gesine Krestine Olesdatter Haugland (14/4, 1890-28/3, 1941).
Gesine (nr. 11 i barneflokken) giftet seg 3. april 1907 i Flekkefjord med Syvert Jakobsen
Haugland (1868-1937), som hadde gård på Nedre Haugland. Haugland hørte til samme
skolekrets som Oudalstøl selv om avstanden mellom gården var ca. 5 kilometer på en dårlig
kjerreveei. Også Gesine ble gift ung med en eldre mann. De fikk 8 barn i løpet av 15 år - eldst
var Josef (f. 1908) mens Anna var yngst (f. 1923). Det var et spesielt forhold mellom min mor
og Gesine, som dessverre døde bare 51 år gammel. Jeg husker ennå godt noen selskaper på
Haugland – med hest og fin sluffe på vinteren og i karjol på sommeren. Avstanden fra Øvre
Egeland til Haugland var ca. 15 km. Det var en lang tur med hest
midtvinters, men familiebesøk på denne tiden var fra morgen til kveld.
Gesine var også en slags ”jordmor” for min mor da mine søsken og jeg
ble født. Da måtte hun reise fra mann og barn for å hjelpe til i vårt
hjem. På denne tiden måtte en fødende kvinnen minst holde senga i en
uke.
Gustav Haugland (1913-2000), slik vi husker ham fra våre mange
besøk i feriehuset på Sandvatn. Han besøkte oss flere ganger på
Nesodden. Søsteren Anna bodde i mange år i Oslo. Gustav tok alltid imot familien med et
stort fat med ulike godis. I tillegg hadde han mange huggormer på spritflasker. Barna og
barnebarna kalte han bare onkel Gustav.
Det er Haugland-grenen; spesielt Gustav, Osvald, Anna og Gladys, vår familie har hatt mest
kontakt med. Josef emigrerte i ung alder til USA. Haugland-barna var utrolig sosiale og
opptatt av familie-båndene. I tillegg kom de ofte på besøk og var lette å snakke med.
Hauglandfamilien.
Fra venstre: Edvin,
Anna, Selmer,
Gladis, Trygve,
Gesine, Gustav,
Osvald og Josef.
Dette bildet må
være tatt i slutten
av 30-årene.
Gustav var naboen på Sandvatn som vi besøkte nesten hver dag. Det var populært å besøke
ham fordi der fikk man alltid sjokolade og brus, men også fordi han var kunnskapsrik om
naturen. Han hadde også flere huggormer liggende i sprit på flasker, som var spennende å
betrakte. Gustav kalte seg anleggsarbeider. Han hadde en imponerende boksamling, hvor vi
regelmessig lånte bøker. Hos ham ble moderne og historisk litteratur stadig diskutert. Gustav
var en belest person som likte godt å få besøk.
45
Anna var sykepleier og jordmor på Ullevål Sykehus. I studentårene i Oslo og praktisk talt så
lenge hun levde, spiste vi mange gode måltider hos henne. Verken hun eller Gustav stiftet
egeg familie. Søsteren Gladys var en gledesspreder.
Osvald – som var selvlært urmaker, hadde tidlig i 1950-årene en 1932-Ford. Med den og
Osvald ved siden, lærte Simon Johan og jeg å kjøre bil uten timer på kjøreskolen. Jeg husker
mange fisketurer sammen med ham, særlig til Støvle – hvor familien hadde hytte. Vi fisket
også i flere vann i heiene omkring Oudalstøl. Han var en dyktig fluefisker. Osvald og Gustav
var også ivrige medarbeidere i Oudalstølboka. Josef var en aktiv amatørfotograf. Noen av
hans bilder vant priser på utstillinger i USA og noen er tatt med i familieboka.
Har hørt mye godt om Gesine, men hun døde dessverre da jeg var 9 år. Broren Gilbert skrev
da et dikt om henne. Et vers lyder slik:
Vår kjære søster vi aldri glemmer. I søskenflokken hun var så eiegod.
Vi skjønner mindre av livets gjammer.
Som trofast søster hun nær alle stod.
I hjemmets virke hun slet seg ut. Ti kjærlighet var hennes bud.
Amerikabrev: Det ble
skrevet mange, selv om
posten på denne tiden tok
lang tid på veien til og fra
USA.
Dette er til Gurine i
Minneapolis, skrevet i 1912,
fra Karoline. Legg merke til
stil og innhold.
Sigurd Nomes relieffer av tante Karoline og onkel
O.T. som henger på veggen hjemme hos oss på
Nesodden.
46
2.3 Oudalstøl-guttene; Gilbert, Johannes og Ole Tobias (O.T.)
Prestene Gilbert og O. T. er omtalt i Vol. 1, men Johannes har ikke blitt analysert på samme
måte. Jeg har tatt med noen personlige minner, episoder og omtaler.
Storbonden Johannes (3/1, 1872 - 23/8, 1944)
Johannes var en spennende og driftig person. I hans begravelse vinteren 1944 - som begynte
på gårds-plassen i Steindør, var det tre prester, og sammenkomsten varte hele dagen. Det var
første bisettelse jeg var i – barna skulle ikke delta i begravelser på den tiden. Før transporten
til kirken spiste alle middag i Steindør, som var kjent som et «mathus». Både Johannes kone,
Ingeborg (1887-1948) og døtrene Tonette og Josefine var dyktige kokker. I den familien var
det ikke snakk om små matporsjoner.
Jeg husker ennå at onkel O.T. i begravelsen snakket om sin bror som «kunstneren». Senere
har jeg lært at han brukte Vismannens ord fra Bibelen: «Jeg var hos ham en kunstner» (Ordt.
8.30). Fjotlands-presten – som var imponert over hans arbeidskraft, holdt hovedtalen, men
sognepresten Sigursen tok seg av det formelle.
Onkel Johannes avbrøt studiene ved Augsburg College og var tilbake i Kvinesdal i 1905.
Nøyaktig hvor lenge han studerte er ikke kjent. Etterpå arbeidet han i USA både som lærer –
som kanskje betyr at han tok en bachelor, og gullgraver. Han tok formelt over halve gården i
Oudalstøl i 1912 - året faren døde og moren med yngste datter flyttet til Sandvatn. Gilbert
hadde odel, men han ville ikke tilbake til Norge.
Johannes giftet seg 3. april 1907 – i Flekkefjord, med Ingeborg Johannesdatter Dugan (18871948). ( Hans unge søster Gesine giftet seg samme dag og på samme sted.) De fikk sju barn i
løpet av 13 år – Olav, Tonette, Jonas, Simon, Maria, Kristine og Josefine, som vokste opp. De
to første barna døde etter bare 2 dager. Begge ble døpt Anne Tonette. Ingeborg hadde diabetes,
eller sukkersjuke som vi da kalte det. Noen av barna hadde vi mye kontakt med, men nå er de
alle døde (jf. Vol. 5). Kristine ble eldst – hun var født i 1921 og døde høsten 2013, 92 år.
Johannes var kraftig, og hadde en enorm arbeidskraft. Ingen i bygda tok 100 kg sekkene så
lett som ham, ble det sagt. Sammen med faren kjøpte Johannes - omkring 1910, de to andre
småbrukene i Oudalstøl. Hele Oudalstøl-gården på nesten 5.000 mål (se Kap. Gården) var da
samlet igjen. Mer enn 40 mål jord mellom hovedhuset og vannet ble dyrket opp i tillegg til et
helt nytt bruk ved Steindør. De hadde da fôr til 15-20 kyr, ca. 10 ungdyr og 2 hester. I tillegg
var han aktiv som landhandler og med snekkerverksted.
Etter at hovedhuset brant i Oudalstøl i 1930, ble et nytt - mye større hus i to etasjer, bygd.
Også nytt uthus ble tatt i bruk. Sammen med barna bygde Johannes gode kjerreveier til
heieslåttene og ny vei fra Oudalstøl ned til hovedveien ved Steindør; deler av veien ble.
Tinglyst som kan tyde på nabotvister. Han skrev brev til ordføreren i Hægebostad: ”Jeg skal
alene opparbeide vei fra Oudalstøl, ikke bare til bygdegrensen, men helt fram til Bjørnlivannet
(ca. 2 km inn i nabobygda), om dere vil møte meg der med ny vei fra Birkeland”. Dette skulle
stimulere samarbeidet mellom kommunene. Dessverre ble ikke prosjektet gjennomført fordi
ordføreren i Hægebostad ikke svarte positivt.
I tillegg kjøpte han opp jord i Oddeva – som først ble kalt «Nygård», nede i dalen ved
Litleåna, vest for Dugan. Senere ble Nygård bare kalt Steindør. Her dyrket familien opp mer
47
enn 20 mål fruktbar jord. Johannes fikk jo etter hvert mye hjelp av sine tre spreke sønner,
Olav, Jonas og Simon, som var kraftige arbeidskarer.
Nær slutten av 30-årene bygde familien en liten kraftstasjon i Oudalstøl; de utnyttet vannet i
kvernbekken. Noen få år hadde de elektriske lys i Oudalstøl, men da familien ikke lenger
bodde i Oudalstøl, ble strømmen kuttet ut. Fra omkring 1930 ble Oudalstøl mest som en sæter
hvor familien bare bodde noen uker på sommeren. Alma og Jonas bodde noen få år – omkring
1940, i Oudalstøl.
Da Johannes død arvet Jonas og Simon hver sin halvdel av Oudalstøl-gården, mens Olav fikk
Steindør og et par hundre mål utmark i Oudalstøl, nærmest Kalvstøl. Simon Johan og jeg
hjalp - sommeren 1955, Olav å bygge en fin hytte her. Mener vi arbeidet 6 uker på hytta,
mens Simon var kokk. På denne tiden var det fortsatt meget bra med fin ørret i vannet.
Johannes hadde også sagbruk og snekkerverksted i Steindør. Han kjøpte opp skogsteiger i
Fjotland hvor de arbeidet om vinteren. Tømmeret ble sagd opp til bygningsmaterialer. I
perioden 1910 til 1920 hadde de også landhandel/krambu i Steindør hvor tante Tomine
arbeidet noen år hos sin bror, før hun reiste til USA.
Vintrene 1912-20 kjøpte Johannes store mengder med skogsfugl i Kvinesdal, Hægebostad og
Fjotland. Snarefangst var også en viktig biinntekt for Oudalstøl-familien. Det var ikke snarer
av messingtråd, men laget av hesterumpe-tagl. I perioder kunne de ha mer enn 100 snarer satt
opp i utmarka som måtte inspiseres hver dag. Noen dager kunne de få 50 ryper, mens andre
ganger var fangsten bare et par ryper eller orrfugl. Tiur var det mindre av, men mange harer
ble fanget. Utrolig mye skogsfugl ble da fanget i heiene. Bøndene i området ble kjente i hele
fylke som flinke snarefangere. Hestelass med ryper og orrfugl ble kjøpt opp av Johannes og
kjørt til Øya hvor de ble sendt videre med båt til Flekkefjord og Kristiansand. Det var
dagsturer til Øye på ca. 60 km hver vei – på dårlige veier, med store hestelass, men Johannes
overnattet ikke på veien. Han hadde ofte med varer – spesielt kunstgjødsel, salt og mel,
tilbake som ble solgt til bøndene i dalen.
For sin innsats ble Johannes dekorert av landbruksministeren i 1930. Diplomet – som er
avbildet på side 83, hang på veggen i bestestova, i Steindør. Flere prøvde å få Johannes med i
partipolitikken, men det ville han ikke, men sønnen Olav var noen år aktiv i kommunestyret,
valgt inn på en bygdeliste.
Jeg husker noen få søndagsbesøk til familien i Steindør. Johannes hadde fortsatt noen tykke
bøker fra USA som han leste i.
Onkel O.T. (f. 29/1 1876- 1952; Døpt Ole Tobias
Kristian, men bare kalt O.T.)
Foto av O. T. fra omkring 1920.
I 1976 - 100 år etter O.T. var født, skrev jeg to artikler om ham i
Agder. Litt av dette er med i Johns bidrag; se Vol.1.
O.T. var opptatt av folkeminne, gamle tradisjoner og kunne
48
fortelle utrolige historier fra livet på heigårdene i gamle dager. Noe av dette har han skrevet
om i AGDER og bladet Grannen, som også utkom i Flekkefjord.
O.T. var høy og hele livet slank. Han var også fysisk sterk, men ikke en arbeidskar på linje
med sin bror Johannes.” Når O. T. hadde kneppet et høylass, kunne man ikke få handa under
tauet”, ble det sagt. Mor fortalte at mange damer prøvde å slå kloa i ham, men uten resultat.
Han var en svoren ungkar med sterke fysiske og psykiske bindinger, som John omtaler.
Omkring 1880 var skoleåret kort i Oudalstøl/Løland- kretsen. De eldste barna gikk på
omgangsskolen (se neste kapittel). O.T. lærte tidlig å lese, men viktigere var det å delta i
gårdsarbeidet, spesielt gjete budskapene. «Han var kjuring/gjeter alt i 7-års-alderen», står det
i et notat. Vinteren 1895-96 gikk han på amtskolen – som nå kalles fylkesskolen, i Fjotland.
Han fortalte flere ganger hvor mye han frøs den vinteren. Det var ikke ovn på rommet han
leiet, og huset var dårlig isolert, men han likte seg på skolen.
Høsten 1897 – 21 år gammel, reiste O.T. over til sine to brødre i Minneapolis. Han begynte på
Augsburg College hvor hans to brødre studerte. Første året lærte han språket ordentlig. Så var
det 4 år med klassiske fag og tre år på teologien, som var selve presteskolen. Han tok eksamen
som bestemann i 1905. Derfor måtte han arrangere en eksamensfest for sine kullkammerater.
Denne holdt han hos sin eldre bror som var gift med datteren til borgermesteren i Minneapolis.
Studiet finansierte O.T. ved skogs- og gårdsarbeid i feriene. Ett år på universitetet inkludert
lærebøker kostet ham ca. 25 US dollars. Etter cand. teol. eksamen studerte han ett år ved
Universitetet i Minnesota. Han arbeidet noen få år som prest i USA før han drog hjem til
foreldrene. O. T. studerte også teologi et par semestre ved Universitetet (MF) i Oslo.
Onkel O. T. spilte orgel både privat og på møtene han holdt. Som sine søsken hadde han en
god sangstemme. Eneste luksus i hans hjem var orgelet og noen bøker – ikke imponerende
mange. Han lånte ofte bøker av Gustav Haugland som hadde – for en anleggsarbeider, en
utrolig samling av bøker. O.T. overtok småbruket på Sandvatn da moren døde i 1932. Huset
og uthuset som ble bygd på småbruket der i 1920 var det han som ordnet.
Dette foto må
være tatt i
1932 da onkel
O.T. var en
kort tur
tilbake i USA.
Fra høyre:
Gilbert, O. T.,
Ernest, Osvald
og Justin –
Gilberts
sønner, og
Johan Heddan,
lengst til
venstre. Ernestmå her være 12 år. Barnet foran Osvald er hans første sønn – Robert, som var født i
1930. Justin Oudal, som jeg møtte en gang, og Johan Heddan overtok sammen bokhandelen etter
49
Gilbert (jfr. neste avsnitt). Johan fortsatteå handle bøker i samme stil som Gilbert, mens Justin
konsentrerte seg om verdifulle, gamle, antikke bøker.
Sandvatn-gården ble for isolert for O.T. Han måtte ha mer kontakt med folk og media. Han
bygde et nytt hus - i 1932, med tre rom – kjøkken, stue og soverom, innredet i det nye
uthuset/løa. Huset lå rett ved hovedveien gjennom Austerdalen, ca. 100 meter fra Steindør
hvor Johannes med familie bodde. Han brukte sykkel for å komme rundt i bygda, mens
Kvina-ruta og beina ble brukt om vinteren. O.T.-huset ble revet i 1955, men muren står der
fortsatt. Johannes sønn – Olav, arvet O.T. Simon Johan og jeg sammen med Olav Oudalstøl
rev huset. Mye av materialet ble brukt til Olavs nye hytte i Oudalstøl.
O. T. ble tilbudt flere stillinger i kristne organisasjoner, også stilling som lektor ved Oslo
Kristelige Lærerskole, men han hadde aldri noen fast stilling i Norge. Han vikarierte en
sommer for sogneprest Sigurdsen i Kvinesdal som hadde et par måneders opphold i USA,
ellers var han ”freelance” alle de årene han bodde i Norge.
Gjennom hele livet var O. T. en aktiv friluftsmann, lesehest og drømmer. Noen år skrev han
mye i lokalavisen, Agder. Hans avisartikler ble brukt til høytlesning i mange hjem i bygda,
ble det sagt.
O.T. startet en høst et kurs for arbeidsløse ungdommer i Hauglandslia med Alfred Nome som
lærer. Han fikk Kvindøler og folk fra Hægebostad til å bygge et ”samlingshus” på
Høgevarden, på grensen mellom bygdene. Så lenge han levde var det store sammenkomster
der hver sommer. O.T. var spesielt aktiv i heimbygda, men satte også tydelige spor etter seg i
nabobygdene – særlig i Fjotland og Sirdal (se også Johan Jerstads artikkel om O.T. i
«Fjotlands boka»). Men det var i heiene rundt Oudalstøl han holdt mest til og han kunne
fortelle mye om de gamle boplassene og menneskene som bodde der i det 18. århundre.
Gilbert and family – Bakre
rekke fra venstre Gilbert,
Tomine, Gurine. Ida,
Gilberts kone sitter i
midten. Gilberts barn er:
Anna Marie, f.1904;
Oswald, 1906; Clara, 1912;
Gladys, 1914; Justin, 1916;
Mildred, 1918; og Thelma
Veline, 1920.
Onkel O. T. døde på
Gamleheimen i Kvinesdal i mai 1952. «Enno trur eg at anden hans yver oss mun sviva» skrev
sivilingeniør J. Jerstad i en nekrolog.
Ett år studerte de tre Oudalstøl-guttene samtidig ved Augsburg College. Gabriel gikk siste år
på presteskolen, Johannes arbeidet med bachelorgraden, mens O. T. var i første klasse. Det
originale er at de tre brødrene da brukte ulike etternavn. Johannes brukte navnet Oudalstøl.
50
Gilbert kalte seg ”Gunsteinsen”, mens O. T. foretrakk det korte amerikaniserte navnet Oudal.
Dette navnet brukte også Gilbert fra omkring 1910. Foreldrene var stolte av sønnene; prestelærte personer var på denne tiden toppen på all utdannelse. Mange USA-utvandre kom ikke
tilbake, noe foreldrene var lei seg for. O. T. har skrevet om dette i artikkelen: ”En
vinternattsdrøm” – som også er inkludert i Årlis bøker om Kvinesdal. Et kort sitat er tatt med
her:
De reiste fra heimen, fra far og fra mor, fra tjern og fra myr, fra bakker og berg, fra kretsen,
fra laget, fra søster og bror.
De drog ut, drog til sjøs, drog til Amerika. Nogle kom igjen, mange kom aldri.
Så ble det så tungt, så øde, så hjelpeløst grått.
De gamle gikk med sorg for de aldri fikk se sine kjære igjen. Ja endog naturen ble som et
klagende kor. Det hele var som en vinternattsdrøm.
Hvorfor reiste de? Hvor er skyld? Var det skyld hos dem som reiste? Vi mener nei, de hadde
sin frihet. Var det inntrått forandringer? Ja, der var forandringer, og de ble større og større,
til gavn og større gavn, og så til skade som ennu ikke er rettet, og det ble et sukk fra den øde
hei. For tusener ble de økonomiske kår lettere, for heiene ble det større byrder.
Forandringen la heiene øde og derfor er det de klager.
O.T. kjempet mot at heiene skulle bli folketomme, som de ble etter 1950. I foredrag, festtaler
og avisartikler har han gitt uttrykk for sine tanker og forhåpninger om et godt liv nært knyttet
til naturen.
Onkel besøkte regelmessig familien vår og hadde ofte med «aure» han hadde fisket, men
sjelden skogsfugl eller harer han hadde fanget. Han brukte aldri børse. Mange mente
snarefangst var dyreplageri, noe han var uenig i. Jeg var også sammen med ham på noen
fisketurer i Oudalstøl-heiene. Vi satte ut garna om kvelden. De måtte tas opp grytidlig på
morgenen dagen etter. Jeg rodde, mens han tok hand om garna og renset fisken. På denne
tiden fikk vi alltid mye stor fisk. Han fisket mye med stang – med både mark og flue, men
gikk da alltid alene.
I sin enkle, spartanske, pietistiske livsstil var han – syntes jeg, en livskunstner. Han hadde full
kontroll over dagene og gjorde hva han ville, og klaget ikke. Han var lite opptatt av mat, klær
eller penger. Alkohol hadde han ikke smakt og heller aldri røkt en pipe. Mine foreldre –
spesielt min far, syntes det var rart at han ikke tok et ordentlig arbeid.
Kopi av
første
artikkel
om Ola
Tobias
som jeg
skrev i
Agder i
1976, 100
år etter
han var
født.
51
Følgende forteller litt mer om ham. 1) Høyonna på Sandvatn måtte gå fort – da var det høyt
tempo. Måtte ikke kaste bort for mye tid på slåtten. O.T. lagde sine egne høyriver. De man
kjøpte i butikken var for smale. Hans var tre ganger så brede, så han kunne rake over store
områder på kort tid. Etter moren døde hadde han ikke husdyr, og solgte derfor høyet. Han
hadde også hjemmelagde ski. Han utnyttet snekkerboden til broren. Mer interessant for meg
var at han bandt sine egne fiskefluer. Og dem hadde han mange av. Selvgjort var for ham
velgjort.
Mine foreldre mente noen ganger de ikke hadde råd til å sende meg på speiderleirer eller
sportsstevner. Jeg fikk penger av O.T. for å delta på landsleiren for speidere i Mandal i 1948.
For å redusere utgiftene syklet jeg til Mandal, mens de andre i troppen tok Sørlandsruta.
En episode fra den kalde vinteren 1942 da han hadde vært bortreist en uke, husker jeg godt.
Huset hans var dårlig isolert, så han lot vannet stå å renne så det ikke skulle fryse. Problemet
var at vasken frøs, men ikke krana. Da han kom hjem var det et halvmeter tykt islag på gulvet
i kjøkkenet. Hans konklusjon da han fortalte om dette var: «Heldigvis hadde ikke isen nådd
opp til bokhyllene».
Mysteriet om det bortkomne O.T.-manuskriptet.
Kort tid før O.T. ble alvorlig syk leverte han et bokmanuskript på ca. 150 sider med tittel:
Fra Hei og Dal kring Kvina», til redaktøren i Agder – Seland i Flekkefjord, sammen med kr.
1.700 for redigering og korrekturlesning. Penger ble avsatt til å fotografere samtlige gårder
som var nevnt i manus. Dessverre var Seland da syk og døde kort tid etter. Manuskriptet ble
så sendt til S. Unhammer - formann i Kvinesdal Sogenemd. Der fikk Lærer Georg Moi og
formannen oppdraget med redigering. Etter råd fra mine foreldre ble det foreslått at John
Nome også skulle lese manuskriptet og vurdere innholdet. Sogenemda mente at materialet
burde inngå i lærer Årlis Bygdebøker, som han da arbeidet med. Sivilingeniøren og
bygdebokforfatter Johan Jerstad ble også kontaktet. Han foreslo å utgi manuskriptet som egen
bok sammen med noen av O.T.s mange tidligere avisartikler.
Nomes svar (datert 3/5 1955) er neppe overraskende om man har lest hans omtale av O.T.s
språk i Vol. i. Han var kritisk, og konkluderte at mye arbeid må gjøres før trykking. Mye av
det som står der var både sosiologisk og litterært av betydelig interesse. Alt ble sent tilbake til
Sogenemda i Kvinesdal, men etter dette er det et mysterium hvor manuskriptet tok veien.
Både Olav og Simon Johan har prøvd å finne ut av dette mysteriet, uten resultat.
Gilbert Gunstensen Oudal (døpt Gabriel) [22/5 1870-10/12 1943].
Gabriel Gunstensen var eldst i barneflokken og den første i familien som forandret både
fornavn og etternavn; først til Gilbert Gunstensen, og senere til Gilbert Oudal, som var
enklere for amerikanere å uttale.
Dessverre møtte jeg aldri Gilbert, men jeg hørte mye om ham. Han emigrerte til USA, 14.
mars, 1890 og utdannet seg til prest (tok eksamen i 1900), men tjente sitt daglige brød som
bokhandler. Som bokhandler og skribent ble han omtalt i flere aviser. Han solgte både nye og
gamle bøker, mest lærebøker for ulike nivåer og fagfelt. I mange år var han med i Styret for
Augsburg College, hvor alle hans barn ”graduated”. Gilbert fikk justert opptakskravene slik at
også jenter kunne studere ved Augsburg, men de kunne ikke bli prester. Gilberts eldste datter
– Anne Marie, var den første jenta som tok en «bachelor» grad der. Sønnen Oswald Andrew
52
(12/8 1906 - 1983) var aktiv i studentmiljøet og også kaptein på Augsburgs baseball-lag i 2 år.
Han fikk senere en høy teknisk stilling i det store Kellog-selskapet. Oswald og kona –
Comford Delores Opseth (1907-1998), pluss søsteren Thelma Veline besøkte Kvinesdal et par
ganger. Flere av Gilberts barn var musikalske og to ble organister i store kirker. De har også
komponert kirkemusikk som fortsatt blir brukt.
Gilbert var gift med Ida Stenvik – som var datter til borgermesteren i Minneapolis, og de
hadde åtte barn. Det første – Gladys døde før hun ble 5 år. Vi har møtt noen av dem, men har
dessverre i dag ikke kontakt med noen av dem.
Utstillingsvinduet i Johan Heddans bokhandel.
Han kom til USA i 1923 og arbeidet i over 20 år
for Gilbert. Da Gilbert døde, overtok Johan.
Heddan. De hadde normalt omkring 40 000
bøker lagret i horisontale og vertikale kolonner i
butikken. Han hadde utrolig god oversikt over
bøkene, ble det skrevet. Den eldste boken han
hadde var fra år 1663; en Bibel som veide 6 kg.
I en avisartikkel står at han hadde ”his own
system for cataloging”. Normalt var han alene i
butikken, men det hendte at kona også måtte ta
noen vakter.
Gilbert Oudals og Johan Heddans
bokhandel ble drevet på samme måte. Selv
om det så utrolig rotete ut i butikken,
hadde de god oversikt. For begge
familiene var bokhandelen en sikker
innkomst.
2.4 Livsvilkårene i Oudalstøl i det 18. & 19. århundre.
I Kvinesdal bodde det 2531 personer i 1845. Det økte til 3011 i 1875, mens det i år 1890 var
minket til 2937, hovedsakelig pga. utvandringen. I Oudalstøl bodde det 11 mennesker i 1801,
mens det i 1900 var 17 munner å mette. Etter 1920 var det ingen fastboende der, men om
somrene var det stor aktivitet fram til 50-årene. Gården hører fortsatt til den nære familien. To
nye hytter er bygd de siste 50-årene. Oudalstøl brukes fortsatt mye i feriene.
Det var små forhold og trange kår i Kvinesdal omkring 1850-årene, selv om det hadde vært en
god periode fra 1750-1800. Da ble det solgt store mengder eiketømmer og annen skog til
53
båtbyggeriene i Holland og England. I tillegg hadde fisket vært godt i lange perioder. Både
mennesker og husdyra hadde vent seg til nøysomhet. Oudalstøl-folket hørte nok til
«middelklassen». De behøvde neppe å gå sultne til sengs. Mat hadde de, men kvaliteten var
neppe mye å skryte av. Havregrøt, velling og flatbrød var typiske matretter. I Oudalstøl spiste
de ørret året rundt, mens familiene langs Kvina spiste mye laks. Poteter var viktige i
kostholdet. I Daaes Krønike fra Kvinesdal står det at velstanden i 1800 var langt større i Feda
enn i Kvinesdal, hvor det var flere små gårder.
O.T. pratet mye om hvordan livsvilkårene hadde forandret seg til det bedre i hans tid. Fra
1850 til 1900 måtte mange barn – fra før de var 10 år, vandre østover mot Aust Agder; til fots,
for å gjete eller skarve barken av lauvtreene, for å tjene noen små ører. Denne
barnevandringen er nå blitt omtalt i flere bøker.
Bolighusene var små og man sov på madrasser av høy. Hjemmene var sparsommelig møblert.
De hadde ikke elektrisk strøm. Innlagt vann i husene begynte å bli vanlig omkring 1930-årene.
De fleste husene hadde et lite kjellerrom for lagring av mat. Maten ble kokt i åpne skorsteiner.
De eneste bøkene familiene hadde var Bibel, en hus-postill, salmebok og en almanakk. Nest
etter bibel og salvebok, var almanakken den viktigste boka i norske heimer, ble det sagt.
Kosten var enkel; flatbrød med smør, knøost, mysmor eller syltetøy. De spiste mye havregrøt.
Søndagsmiddagen var ofte kjøttsuppe. Skummet melk og/eller surmelk drakk de og
hjemmebrygget øl var også vanlig. Poteter og neper spist de sammen med pølser, salt kjøtt
eller sild. På høsten stengte de osene i fiskevannene og fanget store mengder ørret som ble
lagt i saltlake, i store tretønner. «Auren fra fiskevannene var mer verdifull enn 2 kyr», ble det
sagt i Oudalstøl.
Flatbrødet ble bakt i høstmånedene – nok for hele året. I de fleste hus var det et spesialrom for
lagring av flatbrød-leiver – som ble baket av havremjøl og poteter. En flink husmor kunne
bake 100 leiver på en dag. Lefser hadde de også, men det var selskapsmat. Det har vært kvern
i Oudalstøl så lenge det har bodd mennesker der.
I Oudalstøl varte slåtten helt til den første snøen kom. Det var nok av myrer å slå hvor de
hadde satt opp enkle høyløer. Man tok en pause i slåtten for å skjære kornet og få potetene i
hus. Å skaffe vann til huset og dyra i fjøset tok mye tid, men i Oudalstøl hadde de alt fra 1870
en moderne løsning med rennende vann inn i huset; se kapittel «Om gården».
Barna måtte hjelpe til med karing av ulla og spinning, men bare jentene lærte å sy og veve.
Praktisk talt alle klær som ble brukt var hjemmelaget fordi man også vevde vanlig tøy som ble
brukt til klær. Klærne ble lappet mye og sydd om igjen. De fleste i familien gikk med
hjemmelagde tresko. Guttene måtte hjelpe til med å sy nye sko, lappe gamle, fore dyra,
kjøre/bære ut møkka og skave bark av lauvtrær om vinteren. Barna lærte tidlig å delta i
arbeidet på gården. Praktisk talt alt arbeidet på en gård ble gjort med håndmakt.
Omkring 1870 kunne en skolegutt som passet på at dyra dadde det bra i utmarka, tjene noen
få kroner per år, men det normale var betaling i form av matvarer. Pengehusholdningen
inntrådte først i begynnelsen av det 19-århundre.
Oudalstøl var for værhardt for vanlige bærbusker og frukttrær, men de plukket mye skogsbær
– blåbær, tyttebær og multer, som de solgte for 4-5 øre literen; litt mer fikk de for multer.
Guttene kunne tjente ganske mange kroner på salg av orrfugl, ryper og harer.
54
Litt om helse og sjukdommer i tidligere tider
To Oudalstøl-jenter - ca.16 år gamle, døde i tuberkulose før 1900, eller «tæring» som
sykdommen da ble kalt. Første fra 1887 kom det en jordmor til Kvinesdal, mens den første
privat-praktiserende lege kom i 1907. Den første distriktslege ble ansatt i 1915. Før den tiden
var det «kloke koner» og andre kvakksalvere som ble brukt. I Flekkefjord var det et enkelt
sykehus med en ansatt lege fra 1775. Det var neppe mange fra Kvinesdal som gikk eller ble
kjørt med hest til Flekkefjord på legebesøk.
2.5 Omgangsskolen for Oudalstøl-barna
”Før 1827 fandtes ikke her i Præstegjeldet noget ordnet Skolevvæsen eller nogen tvungen
Skole, men det fandtes enkelte Omgangsskoleholdere”, står det i Daaes Krønike. Enkelte rike
bønder ansatte privatlærere til å hjelpe barna. Etter 1840 var det flere steder i bygda
omgangsskole. Følgende gårder inngikk i omgangsskole-kretsen hvor Oudalstøl hørte til:
Steinsland, Gåseland, Løland, Møgedal, Nekland og Berstøl. Om omgangsskolen står
det: ”Hele Ugen igjennom forbliver Børnene på den Gaard der Skolen holdes. De ligger om
Natten oftes paa Straa paa Gulvet. Suppemat erholder de paa Gaarden ved gjensidig
Gjestefrihed, og tør Mad medbringer de som Niste”.
I 1860 kom det en ny, viktig skolelov. Da ble skoleplikt for alle barn mellom 8 og 14 år
innført. Prestene skulle sjekke at loven ble fylt. Kretsene ble forandret og skoleåret utvidet,
men lite ble fortsatt gjort for å få kvalifiserte lærerne. Gårdene Steinsland og Berstøl falt da
bort, mens Hauglandsgårdene og Dugan inngikk nå i skolekretsen. I perioden 1870 til 1900
var det ca. 25 skolebarn i kretsen. Dette viser at det da bodde mange mennesker på
heigårdene. Oudalstøl-barna hadde alltid lang skolevei. Det var ikke enkelt for de minste
barna - i kraftig snøvær, å ta seg fram til gården hvor skolen ble holdt.
Skoleåret ble i 1860 utvidet fra 10 til 20 uker. Opplegget var da at undervisningen skulle vare
minimum to dager i et hus før de flyttet til neste. Skolestuen var rommet rundt spisebordet i
huset, mens husmoren og ofte bestemoren satt med et strikketøy eller vevde i hjørnet av
rommet. Husbonden holdt på med sitt; for eksempel å sy nye sko. Barna var normalt delt i to
grupper – små- og storskole, i henhold til alder, men de oppholdt seg vanligvis i samme
rommet.
Gårdene måtte stille med senger/madrasser og litt mat, men på flere steder var dette et
problem. Noen steder var forholdene så ille at foreldrene ikke sendte sine barn dit. Læreren
gikk fra en skolekrets til neste og hadde undervisningsmaterialet; dvs. skolekisten med bøker,
med seg. Korporlig straff var vanlig for de som ikke kunne leksen. Bibelhistorien var viktigst,
men det skulle også være en lesebok og en kuleramme for å lære regning. Da læreren var
ferdig med i en krets bar han bøkene - i en kiste som han med remmer festet på ryggen, til
neste.
I Oudalstølkretsen hadde de før 1896 ingen utdannede lærere. De som underviste hadde bare
hatt noen dager sammen med kirkesangeren og presten i bygda. Det var presten som avgjorde
om personen hadde nok kunnskaper til å være lærer.
Fra 1860 ble kontrollen med at barna gikk på skolen skjerpet og skoleåret ble noen steder
utvidet til 24 uker. Fra 1870-årene ble det mange steder slutt på ”den gamle omgangsskolen”.
55
Man leiet nå rom på noen av gårdene i kretsen. Få gårder hadde to stuer med ovn, som var
kravet. I tillegg skulle læreren bo der samtidig. På denne tiden var det vanlig å sove i alle rom
i huset. Ren og god lukt var nok en mangelvare mange steder.
Læreren skulle ha kost og losji i huset hvor han underviste. Han måtte finne seg i mye mens
han underviste. Det står at han flere steder måtte sove i samme seng som husbonden.
Hjemmeleksene var normalt Bibelhistorie og Lutters forklaringer. Dette måtte alle kunne på
rams.
Sannsynligvis har flere av Oudalstøl-barna hatt Samuel A. Egeland som lærer. Han har med
stolthet rappotert at noen av hans elever hadde reist til USA og utdannet seg til prester.
Samuel hadde lang vei fra Øvre Egeland - til fots, da han underviste i Oudalstøl-kretsen. En
annen lærer var Andreas Hansen Egelandsgrunn.
Etter 1890 ble allmueskolen kalt folkeskole og alle mellom 7 og 14 år måtte gå på skolen. I
1896 ble det endelig bygd skolehus i Hauglandslia for kretsen Oudalstøl hørte til. Mellom
1890 og 1900 var det store debatter om organiseringen av skolen i bygda. Lærer Arnesen
hørte jeg mor nevnte flere ganger. Om det var flere av Oudalstøl-barna enn O.T. som gikk på
den amtskolen, er ikke kjent.
Læreren hadde også ansvaret - sammen med presten og klokkeren, for at skolebarna skulle
klare kravene til konfirmasjonen. Denne undervisningen foregikk i kirken, på lørdager
og/eller søndager etter Gudstjenesten. Konfirmasjonsundervisningen tok mye tid. Barna i
Oudalstøl måtte gå den nesten 20 km lange veien til forberedelsene i kirken. (Kirka som står
der nå ble bygd i 1837.) Da de kom i nærheten av kirken tok de av seg treskoene og satte på
sko av lær. (Onkel O.T. har fortalt at da han var ung - omkring 1880- og 90-årene, gikk de
«barfotet helt til Tvøråsen». Tvøråsen er hvor Sarons Dal i dag holder til. Om vinteren brukte
de unge ski, mens de gamle kom med hest. «Endog fra de mest sideliggende heiegårdene gikk
man regelmessig til «kyrkja» hver prekesøndag, vinter som sommer», skriver han. Det var
ingen ovner i kirkene, så der var det kalt om vinteren. Mennene satt til høyre, kvinne til
venstre i kirka. Til konfirmasjonen fikk de aller fleste barna «nye» sko og klær, men i store
familier måtte de bruke klær som var spart etter eldre søsken.
2.6 Familiestevnene i Oudalstøl
I våre familier – som i resten av landet, har økt velstand etter krigen 1940-45 ført til at lange
ferier har blitt mer vanlig. Etter 1960 fikk vi igjen ofte besøk av familie fra USA. Noen, som f.
eks. Hedlund-familien fra Brooklyn, New York, kom hvert år, mens Minnesota-familiene ikke
kom så ofte. At Simon Johan ble Sokneprest i heimbygda førte også til at Kvinesdal-besøk ble
mer vanlig. Å bli invitert til Selskap i prestegården var spesielt gjevt for norskamerikanerne.
Tidlig i 1970-årene begynte samtalene mellom Gustav og Osvald Haugland, Olav, Simon
Johan og jeg om et minneskrift om Oudalstøl-slekta. Vi hadde gitt opp håpet om å finne igjen
O.T.-manuskriptet. En liten bok om gården og slekta ble planlagt. Professor John Nome - som
hadde møtt Oudalstøl-guttene flere ganger og som hadde rett bakgrunn for en faglig vurdering,
ble spurt om å skrive «familie-historien». Jeg skulle skrive gårdens historie, Osvald skulle
finne og sjekke gamle dokumenter i statsarkivet i Kristiansand, mens de andre – med Simon
Johan som koordinator, skulle ta hand om slektstreet, samle gamle bilder og ordne med
56
trykningskostnadene. Det måtte ikke bli for dyrt. Kroner 100 per bok var maksimalt hva vi
kunne ta, ble det konkludert.
Foto av Oudalstøl tatt fra heia bak huset (ca.1970) – uthuset var da falt ned. Baredeler av murene var
synlige. Oudalstøl-vannet og veien inn fra Kalvstøl sees på bildet. Man kjørte med bil på privat vei fra
Kalvstøl helt fram til huset fra ca. 1955. Slik så gården ut i 70-årene. De 40-mål dyrket mark og mye
av utmarka var plantet til med grantrær. En oversikt over gårdens utstrekning finnes i
kapittel ”Historien om gården”.
Familieboken ble ferdig til sommeren 1978 for å markere at det da var 250-år siden forfedrene
i Oudalstøl ble selveiere. Sigurd Nome tok kontakt høsten 1977 om å inkludere skulpturen «I
fars fotefar» - til selvkost; dvs. kr 15.000, i prosjektet. Den skulle være en gave til kommunen
som takk for at de hadde tatt godt hand om Karoline og O.T. på Sjukeheimen. Oudalstølboken
- på 130 sider, ble trykt i et opplag på 750 til en kostnad av ca. kr. 30.000. Boken ble utsolgt
på kort tid. Bokprosjektet – som Simon Johan administrerte, gikk med stort overskudd.
Pengene har blitt brukt til å ta hand om gravene etter de gamle i Oudalstøl, samt Karoline og
O.T.s grav.
I juli 1978 ble et stort familiestevne arrangert - i strålende sommervær, i Oudalstøl. På
kvelden var det også en samling i Faret, foran Sjukeheimen i Kvinesdal, hvor skulpturen «I
fars fotefar» ble overlevert. Den fikk en sentral plass, mellom E-39-veien og Sjukeheimen.
Skulpturen står på en gråstein som ble hentet fra Oudalstøl, som opprinnelig var en del av
uthusmuren. Mange timer ble brukt på å glatte-ut sidene på gråsteinen før monteringen.
Gustav var sentral i dette arbeidet. Skulpturen I fars fotefar er vel verdt et besøk!! Dessverre
er området rundt skulpturen ikke opparbeidet som planlagt før avdukingen.
Det var ordføreren i Kvinesdal – Omland, som på vegne av kommunen mottok gaven.
57
Familiestevne i Oudalstøl, juli
1976. Her sees tydelig litt av den
gamle, solide uthusmuren. Det er
en stein fra denne muren som er
brukt som sokkel til skulpturen
ved Sjukeheimen. Mor, Tomine,
Karoline Lie og Anna Stokkeland
sitter foran muren, mens Simon
Johan – med Jan Helge bak,
hilser på Alice. No. 1 og 3 fra
venstre er Audhild og Alv.
Over 100 mennesker - inkludert 10 fra USA, var samlet i Oudalstøl ved markeringen som
Sognepresten ledet. Det var flere korte taler. Hovedtalen holdt Maria Dahl – eldste datter til
Veline Nome. Som ung jente hadde hun besøkt de gamle besteforeldrene i Oudalstøl og det
snakket hun om. Målet med stevnet var at alle skulle bli oppdatert om slekta. En mengde
Oudalstøl-ørret ble grillet på gårdsplassen av barna etter Alma og Jonas og servert, mens
Brooklyn-tanten Tomine med god hjelp fra den yngre garden, serverte litervis med kaffe.
Familieboken fikk oppmerksomhet og arrangementet ble kommentert i flere aviser i Agder.
Ved avdukingen av skulpturen - kl. 17 ved Sykehjemmet, ble det holdt taler, lest dikt, spilt
musikk og sunget. Den nærmeste familien avsluttet med kaffe og kaker i prestegårdshagen,
rundt den største blodbøken på hele Sørlandet.
Gudrun Nome Ousland leste noen dikt –
”knyttet til mors-og farsrollen” ved avdukingen.
Det har vært flere familiestevner i Oudalstøl i
min tid, både før og etter jubileet i 1978. Det
første ble holdt Olsokdagen i 1973. Det var så
vellykket at nye sammenkomster var det både i
1974, -75, -76 og 1977, ofte med mer enn 150
mennesker. Også på Sandvatn har det vært
mange større eller mindre familiesamlinger. En
gang var 30 Oudalstøl-søskenbarn samlet på
Sandvatn. Dette skal være rekord i antallet
samlet på et sted. Noen fotografier fra
sammenkomstene er vist i de følgende sidene.
Et klipp fra Fedrelandsvennen etter den store
sammenkomsten vi hadde i 1978, da den første
familieboken (Vol. 1) ble utgitt.
58
Foto fra et stevne i Oudalstøl omkring år 2000. Barna til Josefine og Salve (minus Sverre) og mange
av deres etterkommere er samlet. Noen av Solveigs barn og barnebarn var ikke med. Det er ytterst
sjelden at så mange i den nære familien – 40 personer, er samlet. Et historisk bilde? Har ikke skrevet
opp navnene fordi her skal alle prøve å kjenne seg igjen.
59
Som disse to bildene viser var det også store sammenkomster i Oudalstøl i gamle dager. Dette er fra et
stevne i 1910, sannsynligvis fra et sommerstevne. Dessverre kan jeg ikke identifisere deltagerne – ikke
en gang den nære familien, men klærne er nok typisk for den tiden. Legg merke til at de mange eldre
og yngre damene bruker skaut, mens mennene har hattene på.
60
Samling på Einarodden, Sandvatn en sommerdag i 1988? Her har vi hatt mange familiesamlinger.
Første rekke Gaute, Audun, Sigrid baby, ukjent, Anna, Karen, Tomine: andre rekke: Alv, Åse, Randi,
Christina, Thore, Lise med Henrik, Rolf, Magnus, Carl, Astrid, Rolf, Gladys, Lisa, Linda, Stanley,
Gunn, Stian og Olav.
Fotografiet til venstre, er fra 1902 da mormor og morfar reiste via Mandal til Nome – til Velines
bryllup. De tre yngste barna – Gesine, Tomine og Josefine fikk være med. Bildet til høyre – av Josefine
og Tomine med store stråhatter og fine sommerklær, mens storebror Johannes står bak, er fra ca.
1910. Fordi vi neste ikke har fotografier fra denne tiden, er dette brukt flere ganger.
61
Familiestevne i Oudalstøl i år 2000, på gårdsplassen, bak hovedhuset. Den gamle Volvoen – den røde
Duetten - vår første familiebil, kjøpte vi i Stockholm i 1964, er fortsatt i bruk. Hedlund-familien
overtok den i 1976. Områdene rundt huset er slik det sees ut i dag.
20
Oudalstøl-søskenbarn samlet på Sandvatn, 8. august 1976:
1.rekke:
Foran fra venstre: Selma Birkeland, Severine Klungeland, John Nome, Thelma Oudal Brandt, Klara
Nome Hobberstad. Neste rad: Anna Stokkeland, Simon Johan Egeland, Karoline Lie, Carl Hedlund,
Tonette Heddan, Maria Haugland, Anna Egeland, Gudrun Ousland, Martin Heddan, Gustav
Haugland, bakerst: Trygve Haugland, Olav Oudalstøl, Sverre Egeland, Selmer Haugland og Olav
Egeland.
62
Slekten til mormor og morfar i Oudalstøl. Flere av formødrene og forfedrene har vært gift mer
enn en gang, men for at vi ikke skal miste oversikten, inneholder listen bare navnene på de
hovedpersonene som binder slektsleddene sammen. Jf. Også kap. 2.7. Slektene til morfars to
brødre er listet i Vol. 6.
63
Foto fra Familiesamlingen i Oudalstøl søndag den 12 juli, 2015. Selv om samlingen bare var kjent via
Facebook og det var både tåke og regn hele dagen, var mer enn 100 medlemmer av slekten samlet.
Heldigvis hadde vi med ”Anna-teltet” hvor det var plass til mange, men ikke alle. Som bildet viser var
det også mange som trosset regnet og koste seg i friluften. Det ble arrangertur opp til Orresteinen Jf.
O.T. artikkel bakerst i boken. 30 personer deltok i turen, noen de vil huske lenge.
2.7 Familietreet; Oudalstøl-slekta; jf. side 63!
Dette avsnittet anbefales lest samtidig som man følger tabellen over slekten på side 63
kronologisk; dvs. slektsledd for ledd bakover i tiden.
Slekta etter Anne Tonette Johannesdatter, født Dugan (1852-1930) og Ole Gunsteinsen
Oudalstøl (1840-1912) er detaljert listed i Vol. 5 over etterkommerne som fyller 13 sider.
Ole brukte også Olsen som etternavn – etter sin far, som familienavn. Ole og Anne Tonette
hadde 13 barn. Da Ole en gang ble spurt av Gunstein Laudal, Øvre Egeland (som var
kirketjerner og bodde på Øvre Egeland) om det ikke var «vondt å få mat til so mange
munner». «Det hadde ikkje nauva», var svaret og han fortsatte «det hadde vore verre å finne
navn til dei alle». De fleste barna har jo 3 navn, så de brukte mange navn – spesielt til jentene.
I tillegg ser det ut til at alle jentene skulle ha ett navn som sluttet på ”ine”.
64
Det var også folkerikt på nabogårdene til Oudalstøl omkring1900; da bodde det 40 mennesker
på Steinsland, en gård som nå har vært folketom siden 1980-årene. Også på Løland og i
Kalvstøl bodde mange mennesker (se Årlis bygdebok).
Dette er siste foto vi har av mormor, Anne Tonette. Det er tatt på
Sandvatn i slutten av 1920- årene. Flere av hennes barn har arvet mange
av hennes ytre trekk. Hun var fysisk sterk og et utrolig arbeidsmenneske.
Hun sprang opp bakken til sommerfjøset med et barn på ryggen, holdt et
annet barn i handa, hadde et nytt barn på gang i magen, mens i andre
handa hadde hun et stort melkespann.
I slektene etter de 13 tanter og onkler i Oudalstøl har det også vært
mange barn. Veline hadde 12, Gesine hadde 8. På Heddan var det
9. Hos Gilbert og Johannes var det henholdsvis 7 og 6 barn, mens
det i vår familie var 6.
O. T. hadde ikke barn, mens Netoline og Gurine bare hadde ett hver. I Hedlund familien var
det to. Også de mange etterkommerne etter morfars søsken finnes på listen bakerst - i Vol. 6,
for å få Oudalstøl-slekten komplett.
Nå skal vi omtale de tidligere slektene, forfedre og formødre – opp til fire ganger tippoldeforeldre. Foreldrene til Ole er Gunstein Olsen Oudalstøl (1788-1868) og Berte Maria
Samuelsdatter Steinslandsfjell (1809-1868). De døde samme året – i 1868, mens Gunstein ble
80 år ble Berte Maria bare 59. Gunstein hadde to brødre, Anstein og Samuel og to, Bernt og
Ole, som døde unge. Han hadde også to søstre, Karen og Berte. På denne tiden var gården
Oudalstøl delt i tre bruk. Den mot vest ble kalte Ura, mens bruket lengst øst ble kalt ”Der
Borte”, som hadde hovedhuset hvor Simon hadde sin hytte.
Foreldrene til Berte Maria S. Steinslandsfjell er Samuel S. Steinslandsfjell (1778- 1843) og
Inger Bergesdatter, Møgedal (1775-1841). Steinlandsfjell hørte til Vatland-gårdene; den
ligger på østsiden av Galdalsvannet; i dag kalles stedet «Under fjellet». Inger og Samuel giftet
seg i 1800. Tippoldeforeldre i grenen på Samuel-siden er Samuel Jonson Jerstad (1761-1838)
& Dorte Eriksdatter Øyusåsen (1750-1831). [Øyusåsen er en gård i Fjotland.] Foreldrene til
Inger er Berger Gaudsen Oudalstøl (1736-1807) [Han var født på Veggeland, men flyttet til
Oudalstøl] og Turid Knudsdatter Kalvstøl (1732-1807). Også dette ekteskapet illustrerer at
man i denne tiden ofte fant sine ektefeller på nabogårdene.
Tippoldeforeldre på Oles morside er Ole Goudsen Oudalstøl (1739-1821) og Ingeborg
Anstensdatter Engedal (1762-1843). Via sin farmor stammer Ingeborg Anstensdatter fra
Trond Hoskuldsen (1588-1675), Kvinlog. Ole Goudsen var først gift med Kari
Gunsteinsdatter, Møgedal, men de hadde ingen barn sammen..
Tipptipp-oldefar; dvs. faren til både Berge og Ole Goudsen, er Gaud Bergesen Oudalstøl
(1688-1746) som er født på Veggland. Han ble gift tredje gangen - i 1734, med Ingrid
Eilivsdatter Haugland (f. Møgedal ca. 1695), som var i familie med velstående slekter i
65
bygda. Gaud Bergesen er en viktig person i vår slekt. Det var han som kjøpte Oudalstølgården av Kongen i 1728 og ble da den første selveier. Med ham kom navnet Oudalstøl inn i
vår slektstavle fordi han tok navnet etter gården. Gården ble kjøpt for 60 RD. (Dette er
detaljert omtalt i neste kapittel.) Gaud med familien hadde flyttet fra Veggeland og Bruli
(som er gårdene nordvest for Oudalstøl og lengst fra Liknes i Austerdalen), til Oudalstøl
omkring 1720. Hans tredje kone - Ingrid Eilivsdatter , stammer fra Anders Gullestad, som var
kongens sendemann over Lister Len på 1500-tallet. Foreldra til Ingrid er Eiliv Pedersen
Haugland (1661-1699) og Marie Jonsdatter, Moi (ca.1660-1723). Faren til Gaud er Berge
Atlaksen Veggeland (1660-1711, men dette er litt usikre tall).
Besteforeldra til Ingrid Eilivsdatter (3. tipp-oldeforeldre) er Peder Eilivsen Møgedal (16281705) og Ingrid Eriksdatter. Både Ingrid og Aslak levde i begynnelsen på 1700-tallet.
4 tipp–oldeforeldre på Gaud-grenen er Atlaksen Gaudsen (1628-1696) og Gundhild
Torjusdatter (16xx- ca. 1692). Fem ganger tipp på morfar-grenen er Gaud Atlaksen,
Veggeland (1594-1683) som hadde store gårder både på Veggeland og i Bruli. Hans far var
Atlak Veggeland (15xx -1618).
Via mormor i Oudalstøl er vi knyttet til Dugan-slekta: Oldeforeldrene er Johannes Eilivsen
Dugan (1821-1908) og Karin Gurine Kristoffersdatter (1820-1874). Foreldre til Johannes –
mine tippoldeforeldre er Eiliv Villomsen Dugan (1779-1846) og Berte Johannesdatter Vatland
(1790-1821). Besteforeldrene til Johannes er Villom Hansen Dugan (1733-1807) og Valborg
Eilivsdatter Moi (1775-1815), mens foreldra til Berte fra Vatland er: Johannes Kristoffersen
(1744-1802) og Steivor Stålesdatter (17xx - 1788). Oldeforeldra til Johannes Dugan er: Hans
Thoresen og Maren Larsdatter, mens tipp-oldeforeldrene er Thore Hansen og Ingeborg
Ånensdatter Dugan.
Slekta til Dorte (eller Dordi) E. Øyusåsen som kom inn i familien via Berte Marie
Steinlandsfjell, er: Erik Guttormsen Øyusåsen (1703-1773) og Ingeborg Ellingsdatter Urdal
(xxx-1762). Mens foreldra til Samuel J. Jerstad er: Jon Reiersen Øvre Jerstad (1731-xxx) og
Berte Samuelsdatter Herstøl (xxx-1768). Bertes foreldre var: Sigmund Olsen Heistøl (gift i
1737) og Marte Bjørnsdatter, Veggeland. Reier Olsen Høyland (xxxx-1756) og Gunvor
Jonsdatter Høyland er foreldre til Jon R. Jerstad.
Foreldra til Turid Kalvstøl er: Knud Osmundsen Kalvstøl (1702-1742) og Gunvor
Kidelsdatter Valdro. Osmund Knudsen Høyland (xxx-1725) og Asa Atlaksdatter Høyland
(xxx-1725) er Turids besteforeldre.
Foreldra til Ingeborg og Erik Guttormsen Øyusåsen er: Guttorm Ånensen Øyusåsen (16801720), Siri Elivdsdatter (1678-1778) og Elling Svendsen Urdal (xxxx-1742) og hans kone
Berte Olesdatter Espetveit (xxxx-1761).
Flere av de årstallene – både fødsel og død, som er liste i dette avsnittet nok, er usikre.
66
2.8 Gården Oudalstøl– et Krongods på 1600-tallet.
av Alv Egeland
For de som er helt ukjente med gården Oudalstøl kan følgende geografiske opplysninger være
nyttige. Man følger fylkesveien i Kvinesdal gjennom Austerdalen til Steindør, der man
svinger over på kommuneveien gjennom Dugan, Øvre Haugland, via Teiebakken, Gåseland
til Kalvstøl. Derfra går en privat bomvei – ca 2.5 km, fram til hovedhuset i Oudalstøl. Fra
Steindør er det ca. 7 km. (Jfr. kartet i Forord.)
Første gang gården Oudalstøl er nevnt i skriftlige kilder er år 1668, forteller Oluf Rygh i
boken Norske Gaardnavne fra 1912. I 1668 matrikkelen – som er den første samlede oversikt
over alle jordeiendommer i Norge – er Oudalstøele (som det da ble stavet) ført opp i
rubrikken Ødegårder og med Kongen som eiermann.
Gården Oudalstøl med
Oudalstøl-vannet og litt
av veien ned til Kalvstøl
og til Liknes. (Tatt 2014
av Johannes Hamre.)
De store områdene
Johannes Oudalstyøl
dyrket opp nær vannet
er her godt synlig. Det
nye hoved-huset lå hvor
det gamle stod, mens
det nye uthuset han
bygde er borte. Litt av
murene står igjen. Det er både løvskog og barskog på gården i dag.
I gamle dager – dvs. i naturalhusholdets tid, måtte gården skaffe familien alt de trengte til mat
og klær. «Årets grøde er årets føde», ble det sagt. Slik levde familiene i flere hundre år, fram
til ca. 1920. De ryddet bratte bakker til åker fordi frosten og regnet gjorde mindre skade der.
Arbeidet ble gjort med handkraft. Man byttet rundt på teigene, korn et år hvor poteter ble satt
neste år. Mye poteter og korn ble dyrket for å brødfø en stor familie. De dyrket også litt
grønnsaker, særlig neper.
Bildene på neste side er tatt fra slåtten på gården sommeren 1911. De er historiske fordi dette
er de eldste fotografier vi har fra livet på gården; tatt for mer enn 100 år siden. Kvaliteten er
rimelig bra og motivene er menneskene som bodde der. Kan det ha vært Gilbert eller
Johannes som hadde med et foto-kamera fra USA? Dette er det andre bildet vi har av Josefine
og Tomine som barn. Mor (13 år da) og tante Tomine (16 år) har stråhatter på hode og
søndagsklær; se neste side! Klærne og oppstillingen viser at fotograferingen måtte ha vært
planlagt. Anne Tonette og Ole Gunsteinsen med fem av barna hjelper til i slåtten. Den lille
piken er Emma – datteren til tante Netoline, 2 år i 1911. Dette er første bilde vi har av
67
Karoline. Gamle damene har store skaut på hodene som var vanlig på denne tiden, mens
bestefar går med hatt i slåtten.
Bilder tatt fra slåtten i
Oudalstøl, sommeren
1911. Nr. 1: Fra venstre;
Anne Tonette, Netoline
med Emma, Karoline &
husbonden selv, Ole.
Nr. 2, nederst. Josefine
(13 år) og tante Tomine
(16) er jentene til høyre
med stråhatter og
søndagsklær. Antrekket
viser at dette måtte være en spesiell dag.
Alle er fint oppkledde. Besteforeldrene – Anne Tonette og Ole Gunsteinsen foran til venstre.
Bak bestemor står Nettoline. Fem av barna hjelper til i slåtten. Den lille piken foran er Emma
– datteren til Nettoline, 2 år da. Karoline står bak henne. Mannen bak Karoline er Johannes,
som kort tid etter kjøper halve gården. Personen lengst til høyre er Elias Dugan, som var
sønnen til Anne Tonettes bror. Nesten alle har river som betyr at de aktivt deltok i slåtten,
mens hesten med høyvogn, venter på å bli lesset.
No.3. Foto tatt omkring
1920: Emma har blitt stor
jente. Mor, Nettoline og
bestemor har vært på
multetur. De har plukket mye
bær som de bærer i
«ryggsekker laget av never».
68
Gården Oudalstøl ble sannsynligvis utskiftet fra Steinsland, med eget gårdsnummer fra
omkring 1600. I år 1618 er en gården Øyerstøl i Kvinesdal nevnt. Dette kan være Oudalstøl. I
den eldste skattelisten fra 1594 er gården ikke omtalt.
I Ånen Årlis bygdebok (Bok I., s. 226) står det at første Oudalstøl leieren - Gaud (mange
mener det skal skrives Goud) Ånonsen drev gården fra 1647 til 1664. (Han fikk 2 ½ Riksdaler
i bot fordi han ikke betalte landskylda (eiendomsskatten) og leieavgiften til ”Leidangen udi
tilbørlig Tid”).
I ”En bosettingsundersøkelse fra Kvinesdal i Eldre Tid” – skrevet av Turid Holte i 1970, står
det at Oudalstøl er den eneste gården i Kvinesdal hvor gårdsnavnet direkte forteller om en øde
tid. Navnet bør tolkes som ”stølen i den øde dalen”. Denne ”øde” markeringen er altså blitt
hengende ved navnet, selv om gården nå har vært befolket i mer enn 300 år. I Holtets artikkel
står det at gården er nevnt i skattelister før 1647. Den er også nevnt i skattelisten fra 1641.
Svartedauden og andre epidemier på 13- og 1400- tallet førte til at mer enn 60 % av alle
gårdene i landsdelen ble overgitt og forlatt. Sannsynligvis falt denne ”kriseperioden” også
sammen med en periode hvor klimaet var markert forverret sammenlignet med i Vikingtiden
og i dag. Da folkemengden på 15-hundre- og spesielt 1600-tallet igjen økte betydelig (i år
1711 bodde det 820 personer i Kvinesdal) var det fortsatt mange folketomme gårder i Lichnæs
Sogn, som det da het. Ubrukt jord gror fort igjen, så derfor måtte ødegårdene praktisk talt
dyrkes opp på nytt. Derfor ble ødegårdene leid ut svært billig for å skaffe eierne noe inntekt.
At Oudalstøl fra første gang gården nevnes, opptrer som krongods betyr høyst sannsynlig at
familiene etter tidligere eiere var blitt et ”bytte” for pesten på 13- eller 1400-tallet. Deretter lå
gårdene brakk så lenge at man hadde glemt hvem som hadde eid dem. Derfor gjorde ”kronen”
krav på de herreløse godsene da de ble gjenryddet på 1600-tallet. I Lichnæs Sogn var det
omkring 1650 minst 65 ødegårder, men bare en håndfull var krongods. Det er eiendommelig
at alle krongodsene i Kvinesdal – til sammen ca. 7 Huder – var samler i Gjemlestad krets, som
også kalles Austerdalen i Kvinesdal.
Økonomisk var det en fordel å bli oppført i matrikkelen og andre offentlige skattelister som
ødegård fordi man da automatisk ble plassert i laveste skatteklasse. I begynnelsen av 1700tallet var skatten på en ødegård bare ca. ¼ av hva som ble betalt for en tilsvarende stor
fullgård.
Gaud Ånonsen hadde på midten av 1600-tallet fire ”nød” (dvs. kyr eller okser), 6 sauer og
noen geiter på gården. For hver ku, skulle det være en åkervidde på minimum 1.5 mål. Dette
betyr at Oudalstøl hadde omkring 8-10 mål dyrket mark, og på dette sådde man 2 tønner
blandet korn. På denne tiden ble all dyrket mark brukt til åker, dvs. kornproduksjon. Først
omkring år 1800 kom potetene til landet og ble på kort tid veldig viktige i kosten. Det står
også at han hadde en flom ”Qværn”, hvor de malte kornet. Men det var ingen husmannsplasser knyttet til gården. Oudalstøl var på 1600-tallet en i bygdemålestokk liten gård, selv om
den var stor i utstrekning. I middel lå gården 450 meter over havet (moh.) – dvs. den var en
heigård. Av 1668 matrikkelen framgår at bare 9 gårder i bygda betalte mindre skatt. I 1723matrikkelen er Oudalstøl ført opp som gård nummer 139 i bygda. Skatteliste fra 1723 viser at
mer enn 80 gårder i Lichnæs Sogn hadde høyere skyld.
Hvordan var så livsvilkårene på Krongodset Oudalstøl på 1600-tallet? Skrevne kilder
fra dette tidsrommet er sparsomme, men noen opplysninger om skatten vet vi jo. Landskylda
69
– det vil si eiendomsskatten, ble regnet ut etter antall kyr gården kunne fø. Skatten på
Oudalstøl-gården er spesifisert på følgende måte:
 Leidand
9
schilling (sølvmynt),
 Ost- og kvegtiende
6
schilling.
 Korntiende
13,5 schilling.
 Arbeidspenger
18
schilling.
Total skatt var ½ hud. I det følgende forklares det hva disse forskjellige skattene betyr og hva
de kan fortelle oss. De første leierne betalte skatten med produkter direkte fra gården. Fra
1625 måtte en del av landskylda betales med penger, som det ofte var et stort problem å
skaffe i natur-husholdningens tidsalder. Bøndene i Norge var derfor glade da Kongen i 1684
vedtok at leilendingene heretter kunne velge betalingsmåte for skatten. Bøndene foretrakk å
betale med produkter fra gården. Den årlige avgiften tilsvarer omkring 1/3 Riks Daler (RD)
eller ca. 2 mark pr år. Til sammenligning kan det nevnes at en ku da koster ca. 3 RD. Da en
notting er lik 6.08 liter betyr det at vår mann i Oudastøl, i tillegg til kontantene måtte ut med
ca. 82 liter korn pr. år. Landsskylda – den årlige eiendomsskatten til kronen, ble i praksis
betalt til fogden (futen) eller lensmannen. Oudalstøl-skjøtet (jvf. Avsnitt 2.8.2) står det at
betalingen for gården gikk ”til Officeerne ved Infanterriet assignerte Jordegods”, hvilket må
bety at skylda ble betalt direkte til Kongens offiserer. Landskylda skulle være en relativt god
målestokk for gårdens verdi ved kjøp, salg og arveskifte, men som vi har hørt – var den
betydelig mindre for ødegårder. Likevel var dette den viktigste inntekt eieren fikk fra sin
eiendom. Gården ble taksert av kjente menn. Bøndene ville ha så lav skatt som mulig. Årli
skriver (Bok III, s. 129) ”Ingen gav opp for mykje, men dei måtte lyga med måte”, for fogden
hadde den gamle skattetabellen.
Et typisk
bilde fra
Oudalstøl en
sen
sommerkveld.
Heiene
består av
runde åser
med mye
løvskog.
I tillegg til
landskylda
måtte leilendingene betale Bygselavgift, både når han overtok gården og hvert tredje år
(”tredjeårstake”). På 1600-tallet var bygsel-avgiftene omkring 40 % av landskylda. Skylda
måtte betales til kronen. Bygselinntekter var skattefrie. Leilendinger kunne også bli pålagt
enkelte arbeidsplikter. Opprinnelig skulle skatten være mellom 1/6 og 1/10 av brutto
årsavkastning. Det er vanskelig å forestille seg hvor hardt skatte- og avgiftstrykket var for
våre forfedre på 16- og 1700-tallet, men vi vet at ødegårdsbøndene slapp relativt rimelig.
70
Bygselavgiften for Oudalstøl (tredjeårstaket) var gjennom hele 1600-tallet bare en ort; dvs. ¼
RD eller 24 schilling pr. år. Men fra og med år 1668 økte skylda med hele 50 % til ¾ Hud.
(Den samla skylda for alle gårdene i bygda var omkring 1670 på 234 Huder.) Dette var en
uvanlig drastisk skatteøkning, spesielt da dette skjedde samtidig som landskylda på flere store
gårder i sognet gikk ned. Oudalstøl begynte altså å bli et mer verdifullt skatteformål. I
matrikkelen står det ¾ Hud eller 3¾ Lispund korn (hvor et lispund = 9.3 kg). Leien skulle
fortsatt være ”en ort” (gammel myntenhet; 1 ort = 24 shilling) per år.
I bygdeboka, bind III, side 133, står det at fra år 1700 var det to bruk i Oudalstøl. Det har ikke
vært mulig å finne nøyaktig informasjon om tid og på hvilken måte denne oppdelingen
foregikk. Som påpekt i avsnitt 2 var det to personer som sammen kjøpte gården i 1728. Fra ca.
år 1820 til1910 var gården delt opp i tre bruk.
Hvor trygt satt leilendingene på Kongegodset eller andre leiegårder? Etter Svartedauden
hadde leilendingene full bruksrett til jorda. Leietiden var i praksis lik livstidsfeste. På
offentlige gods var det vanlig at leierens slekt fikk overta. Fra 1685 hadde enken og/eller
arvingene førsteretten – på samme kontrakt som leieren, på gården. En stor fordel inntrådte i
1710 da kongen ga leilendingene lovbestemt forkjøpsrett ved salg av gårdene.
Å bo i Oudalstøl i eldre tider kunne sikkert være barskt, ærlig vinterstid. Omkring
1670 skriver presten om veistrekningen over til Hægebosta (som bør være sammenlignbar
med Oudalstøl) at den er ”meget besværlig og har neppe sin Lige i dette Biskops Stift”.
2.8.1 Oudalstøl på 1700-tallet – En ”tungvunden” gård
I matrikkel-utkastet fra 1723 står det at kongegodset ”Oudalstøle” ikke har noe ”fiskeri”.
Dette betyr at leilendingene slapp å betale skatt av ørret-fisket i vannene, selv om dette
betydde mye i det daglige kosthold. Matrikkelen forteller også at gården hadde en kvern, men
ingen sæter. Det står at gården ikke har noen husmannsplasser. Skog nok til brennefang (dvs.
ved) og til bygningsmaterialer, er det. Beliggenheten – både sol og nordvendt, er omtalt. I
solbakkene bak huset ble kornet like fort moden som nede i dalen, ble det sagt, men det høres
ut som skryt.
En kort, viktig karakteristikk av gården er bokført i 1723 matrikkelen: nemlig; gården
er ”tungvunden”. De hadde fôr til 6 kyr og 12 sauer, og sådde tre tønner korn. Om landskylda
står det ”¾ Hud” som er uforandret siden 1668. Takstmennene påpeker at skylda var høy og
fastslo at den skulle reduseres med en engelsk; dvs. en skattereduksjon på ca. 11 %. Dette ble
ikke gjort. På 1700-tallet ble engelske mynt brukt som verdimålestokk, sannsynligvis fordi
kursen var meget stabil sammenlignet med norske mynter. En Hud var da lik 12 engelske. I
skatt er en engelsk tilnærmet lik verdien av 1 kg smør.
På 1600 og første halvdel av 1700-tallet hadde man følgende verdiskala: 1 Hud (okse eller
ku) = 2 bukkeskinn = 4 geiteskinn = 9 saueskinn = 12 kalveskinn = 12 engelske mynter.
Generelt var skattene på 1600 og begynnelsen av 1700-tallet relativt høye. Således betalte
man i siste halvdel av 1700-tallet mindre skatten enn i begynnelsen av århundret. Bøndene ble
også pålagt flere plikter – militærtjeneste, arbeidspenger, skyssplikter, enn tidligere.
71
Den tredje kjente leieren var Ole Torjesen, født i Oudalstøl i 1670 og død der i 1725. Oles far
- Torjus, ble dømt til to års straffarbeid i 1681 fordi han hadde barn sammen med sin
tremenning, Olea Olesdatter. Ole var gift to ganger og hadde seks barn i første ekteskap. I
1718 flyttet Gaud Børgissen (født på Veggeland i 1688) til gården. Det er slekta etter Gaud
som fortsatt eier gården.
2.8.2 Våre Forfedre blir selveiere. De fikk skjøte på Oudalstøl i 1728
Etter Den store nordiske krig – som sluttet i 1720, sammen med det luksuriøse livet kong
Fredrik den fjerde (IV) og hans hoff levde, hadde kronen en statsgjeld på mer enn 4 000 RD.
For å skaffe penger i statskassa, ble det bestemt at hovedparten av krongodsene og kirkene i
Norge skulle selges.
Kartet viser hvor Oudalstøl og nabogårdene ligger i bygda. Veien fra
Steindør – nede til venstre, til
Oudalstøl (som ligger nær hvor
streken 77 horisontal krysser 87
vertikalt), er markert med en
mørkere strek. Gårdene Haugland
og Dugan sees også på kartet.
Sandvatn sees i nedre venstre hjørne.
Den 7. mars 1727 annonserte
stattholderen at Oudalstøl ville bli
solgt på auksjon i ”Kiøbstad
Christiansand” den 24. juli. De to
oppsitterne – Gaud Børgiessen [slik
det staves i skjøte, i kirkeboka staves
navnet litt forskjellig; Berjesen og
Bergesen] og Eiel Kieldsen – som da drev gården, hadde forkjøpsrett. De møtte opp i
Kristiansand – gikk dit til fots, og fikk tilslaget (aprobert heter det i skjøtet) på 60 RD.
Gårdprisene var relativt lave i 1720-årene. 20 RD ble betalte kontant den 20/11-1727, mens
de resterende 40 RD først ble innfridd et år senere, til kassereren for Akershus, herr J. Kølle.
Gaud lånte 40 RD av sin bror Bjørn Børgiessen, Veggeland, i samband med denne handelen.
Det tok lang tid og forklarer forsinkelsen på mer enn ett år mellom de to innbetalingene.
Samtidig overtok Gaud Eiel Kieldsens part og ble selveier.
Hvordan skaffet han kontanter? Kort tid etter auksjonen (1734) ble Gaud gift for tredje gang.
Hans nye kone var nær familie med bygdas rikeste menn; Andersslekta på Gullestad og
sannsynligvis med Stigan Ommundsen, på Øvre Egeland. (For detaljer om disse slektene
henvises til Årlis bygdebøker.)
72
.
Skjøte på gården Oudalstøl er datert 22.
desember, 1728.
Smaksprøve på stilen og språket i det
nesten 300 år gamle Kongeskjøtet, framgår fra
skjøtet, hvor det står: ”Giør alle Witterligt, at
som Wi efter Vores foregaaende allernaadigste
7 Resolutioner, så og efter de af Vores Geheim
Raad og Stadtholder Udi Norge os Elskelige,
Høyædle og Welbaarne Hr. Ditlef Wibe osv”.
Komplisert språk og setning?
Oudalstøl-skjøtet skiller seg på en
fordelaktig måte fra kongeskjøter på denne
tiden på grunn av følgende tekst, ”efter
Vores aller naadigste Lov og Formodninger
med rette Besidder til Evindelig Odel”.
Gulatingloven – som gjaldt for Agder,
fastslo at en ætt først fikk odel når gården
hadde gått gjennom fem ætteledd. Praktisk
talt samtlige Krongegods ble solgt med
forbehold om gjenkjøpsrett for staten for en
minstepris som ble fastsatt ved salget. Først
etter omkring 1750 fikk disse bøndene kjøpe odelsretten. De måtte da betale like mye for
skjøte som for selve gården. Gaud gjorde en ”bra handel” da han samtidig med kjøpet fikk
odelsrett til gården.
I skjøtet står det også at ”Kiøberne skal nyde og Beholde ald Herlighed og Rettighed” til
gården. Siste side av skjøtet, med kongens underskrift, samt en utskrift av dette i ”lesbar”
form er tatt med. Dette ~300 år gamle skjøtet viser hvor komplisert skrivespråket var i
unionstiden med Danmark. Et par kommentarer til teksten er tatt med. ”Fri frelse” betyr at
kjøperne slapp å betale en spesiell skatt (fra og med 1727) som kongen hadde lagt på
ødegårder. ”Itzige” er det samme som nålevende, mens ”Contributioner” er et annet ord for
skatt. Avsnittet ”fuldkommeligen tilstaar Contributioner fra 1727 Aars begyndese og
fremdelse osv.” betyr at gården nå ville bli skattlagt som en vanlig odelsgård.
Beliggenheten til gården omtalt på følgende måte: ”Gaarden Oudastøhle udi Lichnæs Sogn,
Lister og Mandals Fogderier, og Christiansand Stift”. Wilhelm Resen – Amtmanden, skrev
den 19/4, 1728 til Stattholderen at leilendingene ”skylder 9 Engelske med Bøgsel”. Som alt
nevnt var jo landskylda 9 engelske. ”Med Bøgsel” betyr bare at Kronen hadde bygselretten til
gården, og derfor fikk alle bygselavgiftene ved salget.
Har tatt med noen linjer fra begynnelsen av skjøte, hvor det står: «Giør alle vitterligt, at som
Wi efter vores foregaaende allernaadigste Resolutioner, saasom af 25 Aug, 30 October, 24
Nov og 4. Desember 1725 samt 2 og 20 Febr, 1726. Saa og efter de af Vores Geheim Raad og
Stadtholder udi Norge vor Elskelige Høyædle og Welbaarne, Hr. Ditlef Wibe til Freienfelt og
73
Rosenthal den 7. Marts 1927 utstedte Plakater og Auctioner Conditioner og den 18.Juni udi
Vor Kiøbstad Christiansand holte Auction, saavel over Vores Beholdne – som til Officererne
assignerte Jordegods udi Lister”. ... Kjøberene – «som Høestbydende og deres Arvinger eller
hvor denne Gaardepart nytter Vores allernaadigste lov og forordninger med rette beholde all
Evindelig Odel”.
Maleri av Oudalstøl, vannet og
fjellene bak hovedhuset. Leiv
Knibestøl malte stedet, sommeren
2002. Originalen henger på hytta,
Sandvatn.
Skjøtet er utsendt den 22/10,1728;
står det i tingboka. Foruten Kongen
har fire av hans høye embetsmenn i
Norge underskrevet sammen med
Flor, som var sekretær. At det
brukes et høytidelig dansk skriftspråk i skjøtet, er ikke overraskende, tiden tatt i betraktning.
Tjenestemennene som signerte skjøtet var velkjente i landet i 1720-årene.
Fra 1728 har Oudalstøl vært en selvstendig familiegård, men den har i perioder vært delt opp i
mindre enheter. Dog har alle brukene tilhørt Oudalstøl-familien opp til våre dager.
Skattepapirene fra 1730-årene viser at 9 engelske ble betalt i eiendomsskatt. Den reduksjonen
i skylda fra 9 til 8 engelske - som ble foreslått av takstmennene i 1723, ble ikke gjennomført.
Jordbruket i Norge ble mer lønnsomt etter 1720-årene. Det er også rimelig å anta at bøndene
drev jorden mer effektivt når de selv eide gården. Derfor fikk nok også våre forfedre større
sosial status etter at de ble selveiere. Omkring 1735 bodde det 10 mennesker i Oudalstøl og da
hadde de også hest i tillegg til 6 kyr og 16 sauer.
2.8.3 Skiftet etter Gaud Børgesen, datert 28. september 1746
Gaud Børgesen - den første selveier, døde i 1746. Det offentlige skiftet etter ham og noen
opplysninger fra skifteprotokollen, men har også tatt med litt fra skifte etter hans andre kone
som døde ca. 10 år tidligere. Dette skrev jeg i 1977 basert på dokumenter fra arkivet i
Kristiansand. Har ikke tatt nye kontakter med arkivet.
”Anno 1746,d. 28 de. September blev ved Lensmand Peder Mortensen Bøgvald (se Vol. 3 –
min fjerde tippoldefar) og tvende tjeneste mend, Hans og Jens Refstie, foretaget skifte og
deling efter afgagne Gaud Børgesen Oudalstøl af Lichnæs Sogn og Fedde Tingsted, mellom
hans efterlevende Enke, Ingrind Eilevsdatter, og deres sammenavlede Børn som ere Berge
Goudsen (9 år) og Ole (5 år) Gaudsen. Paa hvis vegne var tilstede den salige Quinde nærmest
paarørende Stigan Ommundsen, Egeland”. Slik begynner teksten [Eldste sønnen nevnt
ovenfor – Berge, ble neste eier av Oudalstøl-gården. [Stigan er bestefar til Berte Maria
Steintlandsfjell. Stigan – fra Ommund-slekta på Versland, ble giftet inn i Willoch familien på
Øvre Egeland omkring 1710]. Stigan var en av de mektigste mennene i bygda på denne tiden,
74
og dertil boklærd. Stigan stod i spissen for delegasjonen fra Kvinesdal i samband med
Kirkeauksjonen 1723; jf. Festskrift til Kvinesdal Kyrke 1937. Listen av navn over viser at et
skifte/arveoppgjør på 17. hundretallet var viktig og noe man tok høytidelig.
Alt på gården ble registrert og vurdert meget nøye. Skiftet inneholder en lang liste over løsøre
og innbo. Det fremgår også at gjelden til Gauds bror på 40 RD ble betalt alt i 1731, mens han
hadde lånt 20 RD av Vermund Karlsen på Galdal, mot pant i gården for 2 ¼ engelske.
Takstmennene konkluderte med at nettoen, løst og fast – minus den delen som var pansatt til
V. Karlsen, av boet var 26 RD og 6 sh. Da har man tatt hensyn til at både sorenskriveren for
skifteretten og tinglysningen, lensmannen og takstfolk, ble betalt med i alt 6 mark og 6 sh.;
dvs. 1 RD kurant og 6 sh. Til begravelse av Gaud får enken 2 RD og 3 sh. ekstra, slik at
summen som kan deles likt mellom enken og barna var litt over 24 RD. Denne formuen ble
delt etter faste regler mellom enken og de to barna. Onkelen til barna, Bjørn Børgesen,
Veggeland, blir oppnevnt til formynder for guttene.
I skiftet står det hvordan Gaud har blitt selveier. ”Jordgodset i denne gaard Oudalstøl
som tilforn har værit Hans Majestet tilhørighet, hvilket Manden og hans Salige Quinde sig
allernaadigst tilforhandlet, efter det Kongl. allernaadigst Skjøde udviser”.
Eksempler på hvordan løsøre ble taksert framgår av tabellen under:
DD Mark Shilling
1
Øks
1
8
1
Gryde på 1 2/3 Notting
3
12
1
Saks
20
1
Gl. Kiste med lås
1
1
Ølkande
8
2
Vassbøtter a 3 sh
1
6
4
Lam a 8 sh
8
1
Ko - som siden registreringen er slaktet
2
1
Gl. Øg som nu er solgt
1
Videre skulle Gunhild Tronsdatter – som var datter til Gouds andre kone fra hennes første
ekteskap, for ”2 aars tieneste have i lønn 3 Rd, 1 Mark og 1 sh pluss 15 alen Wademel”.
Dette illustrerer at Oudalstøl-folket også hadde råd til å ha hjelp i huset. I skiftet står det at
Stigan Ommundsen skulle ha en ”Liden Stud” (verdi 1 mark + 1sh) fordi boet hadde gjeld til
Stigan, mens en annen var skyldig 1Mark + 8 sh for ”leie av kreatur”. Og Ole Andersen
Hamre skulle ha 1 Rd og 3 sh for ”1 tønde Malt til den Salige Quindes Begravelse”; dette var
betaling for gravferden til Gouds andre kone.
2.8.4 Livsvilkårene i Oudalstøl opptil det 19- århundreskiftet
Fram til 1813 var gården delt i to bruk. En tredeling ble gjennomført noen få år senere.
Gårdene fikk de velkjente navnene: ”Der Heime, Der Borte og I Ura”. Omkring 1910 samlet
Ole Gunsteinsen sammen med sønnen Johannes, igjen gården til ett bruk. En ny, kort todeling
skjedde i 1912, da Johannes først kjøpte halve gården, mens han eide hele Oudalstøl fra 1932,
året moren døde. Da Johannes døde i 1944 ble gården igjen delt i to.
75
Forfedrene i Oudalstøl var driftige bønder. I begynnelsen av 1800-tallet fødde de 10 kuer og
32 sauer og noen geiter. Ofte hadde de hest på gården. Gården produserte mat til mer enn 20
personer. (I første halvdel av 1900 var Oudalstøl rene Herregården - takket være Johannes’
store og dyktige nybrotts arbeid, ble det sagt i bygda.)
Huset og uthuset i Oudalstøl slik det så ut da de 13 barna til Anne Tonette og Ole bodde der.
Som fotoet viser var hovedhuset relativ stort med soverom i andre etasje. Det var en innebygd
gang til uthuset slik at man ikke måtte ut i frisk luft hver gang man gikk i fjøset. Omkring 1930
var det en stor brand hvor alt ble ødelagt. Johannes bygde da et stort, moderne hus i to
etasjer på samme sted som det gamle huset hadde stått. Et helt nytt uthus ble også reist opp,
men på ny tomt, litt lenger inn i bakken. Andre etasje på hovedhuset ble tatt bort omkring
1960.
Skatten på gården var uforandret i det 18. århundre, men gården økte i verdi. Ole
Gaudsen (1739-1821) solgte 4½ engelske (det som ble gården Der Heime) i 1813, til sin sønn
Gunstein Olsen, for 100 RD. Til sammenligning kan nevnes at den samlede skatten i 1907 for
de 3 brukene var: kroner 4100, 675 og 38. De tilsvarende tall for 1895 var kroner 3300, 800
og 21. Bror til Gunstein, Anstein overtok omkring 1820 bruket hvor Simons hytte i dag står;
gården som ble kalt Der Borte. En tredje sønn til Ole Gaudsen, Samuel bodde I Ura. Ura var
den minste gården.
.
76
Dette er en typisk høyløe hvor taket under torva var dekket med never – fotografert i moderne
tid. De hadde flere slike i Oudalstøl. Fordi den var så åpen for vinden behøvde ikke høyet å
være helt tørt før det ble samlet i løen. Noen ganger hadde de så mye høy at de måtte sette
høystakker. Det var viktig at det ble gjort ordentlig så ikke høyet ble ødelagt. Utvendig skulle
høystakken ha form som et egg. I en stakk var det ca. 12 byrer (hva man kunne bære på
ryggen); dvs. ca. 500 kg med høy, står det i et dokument.
Opp til omkring 1900 var livsvilkårene for våre forfedre hovedsakelig bestemt av tilgangen på
ulike grønne planter. Både mennesker og dyr trenger hovedsakelig organiske stoffer som
bygges opp av disse planteproduktene. For å vokse må plantene ha mange ulike
næringsstoffer fra jorden. Mangel på bare et av disse kan føre til misvekst. I våre dager retter
vi opp slike mangler på næringsstoffer ved gjødsling og kalking, men det hadde man lite
kunnskap om på denne tiden. Da hadde de bare naturgjødsel. I tillegg brente de av områder
med løvskog for å øke veksten – asken gjødslet jorda.
Fram til ca. 1940 var familien opptatt med å skaffe det nødvendige fôr til budskapen og
det ”daglige brødet” fra gården. Pga. sammenhengen mellom produktene kjøtt, melk, ost og
smør, og de grønne plantene, ble maten (mer eller mindre) hentet direkte fra planteriket.
Et stort problem opp til 1910 - før kunstgjødsling ble tatt i bruk, var å skaffe nok gjødsel til
åkrene. Også derfor var husdyrholdet høyt, fordi naturgjødselen inneholdt store mengder
organiske stoffer som jorden behøvde. Naturligvis var bøndene også stolte over å ha mange
dyr på båsen. Sveltefôrings-prinsippet, som betyr minst mulig fôr til flest mulig dyr, i tillegg
til lave og mørke fjøs – ble allment brukt i dette tidsrommet. Likevel var jorda i Norge, før
kunstgjødselen kom, utpint. Fordi naturgjødselen inneholder lite plantestoffer var jorda også
sur. Tilførsel av skjellsand – som var relativ billig, var derfor viktig. Forfedrene brente
regelmessig lyng og småskog for å øke planteproduksjonen til jorden. Først etter 1905 kunne
man kjøpe kunstgjødsel i norsk jordbruk.
Problemene med teigblandingen var ikke så store i Oudalstøl-området som på Øvre
Egeland, men det var noen konflikter med Steintland og Løland. Utskiftningen mellom
gårdene begynte alt i 1860 og varte i noen 10-år. Skjønnsmennene hadde nok derfor et ganske
stort arbeid. Ørretfiske medførte også problemer mellom naboene. I et utskiftningsdokumentbasert på vitneavhør og skjønn, stå: ”Tildeltes Oudalstøl ’ garnfisket i den nordre Deel af
Skjølstadvandet, saavel paa østre som paa vestre Side af Vandet; Fiske-grenser er adskilt med
tydelige Skillestener. Fiske i Kravle-vannet tildeltes også Oudalstøls Opsiddere, dog skal de
77
ikke have Ret til Fisket til Osen nærmere end 10 – ti – favne. Steenslands Opsidere tildeles
den søndre Deel av Skjølstavatnet til den beskrevne delelinje med Oudalstøl til Fiskerie, samt
Ormetjørn og Uretjørn. Oudalstøls Opsiddere tilkjendtes ingen Ret til Osen eller
Teinelagfiskeri i disse benævnte Fiskevand”. Ved utskiftningen i 1894/96 fikk Løland og
Kalvstøl fiskerett i sørenden av Oudalstølvannet.
Omkring 1900 bestod buskapen i Oudalstøl av 2 hester, 15 kyr og et 20-tall sauer og noen
geiter.
Foto av Liknes – sentrum
i bygda, tatt i 1908. Her
ser man også kirken hvor
Oudalstøl- og Egelandbarna ble døpt og
konfirmert. I festskriftet
til Kirkens 100-års
jubileum – i 1937, har
både O.T. og Gilbert
bidratt med artikler.
Fotografiet viser tydelig
at for 100 år siden bodde
det få mennesker i
sentrum og at man også her drev med gårdsbruk. Nesten alle innbyggerne bodde og arbeidet
på gårdene spredt rundt i hele kommunen. Ved siden av kirken kan en skimte skolehuset hvor
jeg gikk syv år på folkeskolen.
Hvert år var det et stort arbeid å samle nok fôr til husdyra. Praktisk talt alt dyrefôr ble hentet
fra ute-slåttene. All dyrket jord ble brukt til korn, poteter og grønnsaker. Fordi jorda var utpint
på grunn av mange års ensidig drift, måtte de la ulike jordstykkene av og til få et hvileår. I
hvileperiodene høstet de da fôr fra jorden som var oppdyrket.
Slåtten begynte vanligvis 1-2 uker etter Jonsok/St. Hans – dvs. tidlig i juli, og varte da i om
lag 8 uker. I Oudalstøl hadde de mer enn 10 uteslåtter. Ikke alt høyet fikk plass i uthus og løer.
De satte også opp høystakker. Høyet var nok ikke av samme kvalitet som i dag. I tillegg
sanket de løv, spesielt fra selje og rogn. Godt tørket løvblader har tilnærmet samme
fôringsverdi som høyet fra utmark-slåttene, og buskapen fikk litt variasjon i kosten. For
mange i familien var ”skarving” av barken på grener av selje, rogn og bjørk til dyrefôr et
vanlig arbeid. Men vårknipa – dvs. i begynnelsen av mai da det nesten var slutt på foret, var
ofte et problem. Generelt var det hestene som fikk det beste høyet.
De dyrket både havre og bygg i Oudalstøl. Byggmelet ble brukt til ”graut” og velling. Det
beste byggkornet – som omdanner stivelse til sukker, ble brukt til ølbrygging. Øl var en vanlig
drikke i eldre tider. Ofte kokte man øl på samme kornet to ganger, resultatet av ”andre koket”
ble kalt tynnøl i motsetning til sterkølet. Om en spiste flatbrød-sold i øl – og ikke med melk,
ble en ikke sulten, ble det sagt.
Ole Gunsteinsen (1840-1912) var en driftig bonde. De følgende opplysningene er basert på en
samtale med Gustav Løland sommeren 1977: Anne Tonette og Ole var framsynte. De
behøvde ikke å gå ut av huset for å komme i fjøset. Naboene beundret den praktiske løsningen
78
i Oudalstøl hvor det var en innebygd gang fra huset til fjøset. De hadde – som også var
uvanlig på denne tiden, innlagt vann i huset fra omkring 1860. Vannrørene bestod av ca. 60
cm lange ospestokker som Ole hadde boret hull i med et langt bor og skjøtt sammen til et
langt rør som rakk opp til vannkilden, bak huset. I gangen ble vannet samlet i en stor tønne.
Når den var full ble en trepropp brukt til å tette røret til neste påfylling. Fra tønna hentet man
vann til både kjøkken og fjøs.
Ole var allment kjent som en dyktig skomaker og også en brukbar smed, men hestesko kjøpte
han fra smeden på Løland. Han lagde selv de nødvendige møblene til huset. En gyngestol Ole
laget for nesten 150 år siden er fortsatt i bruk i Karoline-huset på Sandvatn. Den viser at Ole
var en nevenyttig og nøyaktig fagmann, selv om verktøyet han brukte var selvlaget. Anne
Tonette og Ole var gjeldfri og hadde også penger i banken. Dette røper stor iherdighet, den
store familien og tiden tatt i betraktning.
Kontanter skaffet Ole og hans familie seg ved salg foruten av gårdens vanlige produkter, ved
å selge bær, skinn og småvilt - særlig ryper og orrfugl. Snarefangst av ryper, orrfugl og litt
storfugl skaffet en kjærkommen inntekt. Viktig var også beiteinntekter. Pga. de store viddene
hadde de både kyr og sauer fra bønder nede i dalen, på sommerbeite. I 1897 fikk familien kr.
1,- per sau for et sommeropphold, mens prisen i 1905 var 3 kroner. For kalver og kyr var det
dobbelpris.
Verdien av ei ku varierte mellom 60 og 80 kroner, mens en hest vanligvis kostet over 200
kroner i begynnelsen av det 19- århundre. Som sammenligning kan det nevnes at 100 kg korn
ble betalt med 16 kroner. Den lille luksus de da hadde var kaffe. En kilo kaffe kostet kroner
1.20, samme pris som ble betalt for 1 kilo smør.
Til oppvarming av huset i Oudalstøl brukte de mest torv fordi det var mindre arbeid med å
skjære torv enn å hogge ved. I tillegg varmet torv godt og man sparte på skogen. På denne
tiden vokste det bare løvskog i Oudalstøl. Omkring starten på det 19-århundreskiftet ble det
brent mange myrer og lyngbakker for å få gode beiter. Viktig for driften av gården var bruken
av ”stølen” på østsiden av Skyldstadvannet – kalt Eldhuset, en halvtimes gange fra gården.
Denne store
steinen ble
kalt Kravlekyrkja. O.T.
har skrevet
om den.
Steinen står
nær grensen
mellom
Hægebostad
og Kvinesdal.
(Foto Håkon,
1977..)
79
Det skal også ha vært støl på samme sted i eldre tid. Til stølen flyttet familien med barn og
dyr, for å utnytte beitene og ta hånd om utmarksslåttene i den østre delen av gården. Eldhuset
var navnet på stedet hvor man kokte maten. Det var altså kjøkkenet og et rom til i dette huset
hvor de voksne sov. Spisebordet – en stor steinhelle, stod ute i friluft. I tillegg var det to andre
enkle bygninger, nemlig: et enkelt uthus og Stabbur. Uthuset bestod av en høyløe, og her sov
barna.
Ingen brukte Eldhuset etter morfar døde i 1912. Det ble da slutt med seterlivet i Oudalstøl.
Steinmurene er fortsatt synlige. Ved Eldhuset hadde de ryddet et lite jordstykke hvor de
dyrket neper og poteter, men alt er i dag gjengrodd.
2.8.5 Noen faktiske opplysninger om Oudalstøl-gården
Et kart over Oudalstøl-gården sees på neste side. Arealet er markert med den heldratte
linjen. Gården er omlag 4.530 mål (1 mål = 1000 kvadratmeter, m2), hvorav ca. 560 mål
dekkes av vann og tjern. Største lengde i nord-syd retning er omring 2.150 meter, mens største
bredde øst-vest er nesten 3 kilometer (km).
Det som karakteriserer geologien i området er grunnfjell. Et særmerkt trekk ved
gården er relativt runde bakketopper og store, bløte myrer og store lyngvidder. Dette sammen
med løvskogen gjør at Oudalstøl er markert som en heiegård. Plantingen av grantrær i 1960årene har forandret dette inntrykket litt. Plantefeltene på dyrket mark er hogd ned for noen år
siden. Det finnes store «rullesteiner» mange steder som tydelig forteller om en istid for lenge
siden. Rundt vannene og i flere små dalfører er vegetasjonen frodig, tatt i betraktning at mye
av gården ligger mellom 440 og 550 meter over havet (moh). Bare en annen gård – Herrestøl,
i Kvinesdal kommune ligger høyere over havet.
Den høyeste fjelltoppen finnes på Veråshei – lengst øst på gården, og er 635 moh. De siste 50årene har det blitt mye løvskog i liene rundt vannene som gjør at de i dag har mye bjørk på
gården.
Dette er Orresteinen, slik
den så ut i 1977 (Foto
Håkon.). Anbefaler alle å
lese O. T. s novelle bakerst i
boken; ”Ved Orresteinen en
sommerkveld i 1880”.
Hvordan Orresteinen så ut
12/7, 2015 sees etter O.T.
artikkel om stedet. Steinen
ruver i landskapet.
Innenfor gårdens grenser
er det en rekke mer eller
mindre velkjente steder –
spesielt utslåtter. Dessverre er alle de små høyløene borte. På kartet er flere kjente steder på
80
gården merket av med tall, og en tilsvarende navneliste er listet i figuren. Noen kjente steder
på gården kan sees i fotografiene som er tatt med. Gårdens beliggenhet i forhold til
nabogårdene framgår av kartet på side 72.
Kverna lå ved bekken som renner fra Skylstadvannet og ned i Oudalstølvannet, bare et par
hundre meter fra hovedhuset. Også under siste verdenskrig ble det malt masse korn her.
Oudalstøl har i generasjoner hatt sitt eget kvernhus hvor kornet – hovedsakelig havre og bygg,
ble malt til mjøl. (Se fotografiet av Johannes på side 13 som også viser kverna.) Inne i
kvernhuset var det en stor vedovn hvor kornet først ble tørket i en stor jerngryte.
Kvernbekken hadde en fallhøyde på nesten 10 meter så det var ikke nødvendig å vente på stor
flom før man startet kverna.
Kvernhuset som står der i dag (side 82) er det Simon O. som bygd - i 1980-årene, på den
gamle tomta. Han brukte kverna noen få år for å vise at den var i orden, men kvaliteten på
melet var det delte meninger om. Også vi på Sandvatn fikk da havremjøl malt i Oudalstøl.
Området innenfor den heldratte kurven på kartet viser areale/flateviddent på Oudalstølgården. I øst følger gården tilnærmet grensen til Hægebosta. Johannes hadde satt mange
navn – mer enn 60, på ulike steder på gården fordi det skulle være enklere å finne fram. Jeg
har – takket være hjelp fra kusinen Kristine J., merket av med tall hvor de fleste av disse
stedene lå. Navnene er ført inn i listen øverst.
81
2.8.6 Oudalstøl-gården i det 20. århundre.
De tre barna etter Alma og Jonas Oudalstøl eier til sammen den delen av gården som Jonas
arvet etter sin far – dvs. arealene rundt selv Oudalstøl-vannet hvor jorden som var oppdyrket
lå. De to eldste barna – Ingebjørg og Johannes har bygd nye hytter, mens yngste datteren,
Mari Anne – som dessverre døde ung, arvet hovedhuset. Familien etter Mari Anne har tatt
godt vare på stedet hvor hennes familie holder til. Jorden eier de fortsatt sammen. Den andre
halvparten av gården – som jeg har kalt området rundt Skyldstadvannet, som Simon arvet, var
det datter til hans søster, Kristine – Laila, som arvet. Laila gift med Olav Orthe (se Listen i
Vol. 5). De har bygd opp et fint feriested ved Skylstadvannet. Nå er det en av sønnene til
Laila og Olav som eier denne halvdelen av Oudalstøl-gården.
I dag er det sønnen til Kristine og Oskar– Olav Jerdal (Vol. 5), som eier jordteigen Olav
Oudalstøl – eldste sønnen arvet. Han fikk et par hundre mål utmark av Oudalstøl-gården; det
området som grenser mot gården Kalvstøl og Oudalstøl-vannet. Hytta til Olav har siden 1955
– da den ble bygd, blitt utvidet og modernisert.
Oudalstøl har ikke blitt drevet som gård etter 1960-årene, men i noen år etter ble utmarka
brukt som beite – spesielt for store saueflokker. Det tok slutt omkring år 2000. I dag er
Oudalstøl et høyt skattet fritids- og jaktområde. Den kommunale veien går bare til Kalvstøl,
men de unge eierne av Oudalstøl vedlikeholder en brukbar privat bilvei helt fram til hyttene i
Oudalstøl. Eierne holder litt på med elgjakt og fiske, men mest er det ferie og fritidsaktivitet.
De som overtok etter Simon har også drevet litt med vedhogst. For vår familie har Oudalstøl
vært og er fortsatt et sted vi besøker flere ganger hver sommer. Her er et flott sted å gå på tur.
Heldigvis er det ikke ofte man i dag møter andre mennesker på Oudalstøl-turene.
Den nye kverna i Oudalstøl.
Da tante Tomine var 90 år sommeren 1985, tok vi henne med
slik at hun fikk se det nye kvernhuset
som Simon Oudalstøl nyss hadde
bygd opp på samme sted som den
gamle kverna stod. Dette var hennes
siste tur til stedet hun var født. De
gamle kvernsteinene (steinene som
knuser konet) ble brukt, men nye
kvernkaller og ny ovn for å tørke
kornet var installert. Vi fikk litt
havremjøl som Simon nyss hadde
malt. Havregrøt ble kokt på melet vi
fikk. Kvaliteten kunne naturligvis ikke konkurrere med melet man i dag kjøper i butikken.
Som de fleste større, gamle gårder i bygda har de i flere århundre hatt kvern i Oudalstøl. Den
var viktig for det daglige brødet. Gamle segn forteller mye om skrømt og underjordiske
vesener ved de fleste kvernene, men tror ikke forfedre i Oudalstøl var mye opptatt av
overnaturlige ting. Det spøkte aldri ved Kverna i Oudalstøl.
82
Her sees det store uthuset i
Oudalstøl som Johannes bygde i
1930. Innkjøringen/låvebrua til
høyløa er ikke synlig fordi den var på
baksiden. Det nye uthuset stod ikke
på samme plass som det gamle fjøset
og det var mye større. Også i
Oudalstøl hadde de en gamle smie
.
Dette er diplomet som
Johannes Oudalstøl fikk
fra Landbruksministeren
for sin imponerende
innsats som bonde i
Oudalstøl og Steindør
1920- ogi 30-årene.
Alma og Jonnas
Oudalstøl med
deres 3 barn
som i dag eier
den del av
gården som
Jonnas arvet.
Fotografiet er
tatt i USA ved
trippelmarkering; a)
sølvbrylupp, b)
Johannes
”graduated from
high school”, c)
Msriannes
komfirmasjon.
83
Vol 3. Familietreet til Salve Syvertsen Egeland (1882 - 1971) og
familiehistorien
Hjemmet til Josefine og Salve
slik det så ut i 1950-årene,
før de store utbyggingene
startet på Øvre Egeland i
1990-årene. Gården ble ”tatt
av kommunen” og utlagt til
hustomter.
Vi skimter den ”gamle”
Sørlandske hovedvei rett
foran husene.
De to ekstra rommene på
baksiden av huset som ble
påbygd i 1920-årene – omtalt
i teksten, ble revet i 1949.
Som fotografiet viser var det
på denne tiden mange eple-,
pære-, morelltrær og
bærbusker rundt huset. Det
lille vinduet i uthuset viser
hvor utedoen var helt fram til
slutten av 1940-årene, da vi
fikk bad og WC inne i huset. I
uthuset - hvor snekkerboden
var, oppholdt vi oss mye.
Mor og far; brudebilde fra
21. juni, 1921.
3.0 Innledning
Volum 3 dekker Josefine og Salve Egelands familie og gården på Øvre Egeland; hvor jeg er
født og vokste opp.
I omtalen av den eldre historien – bakover til ca. år 1700; til mine tipp-tipp-tipp-tippoldeforeldrene, har jeg hatt god nytte av notater fra Simon Johan og fra Årlis bygdebøker.
Har også diskutert innholdet med flere i familien. Hovedmål har ikke vært å komme lengst
mulig bakover i tid, men heller å finne litt mer ut om menneskene som er nevnt. De grenene
av familiene jeg har hørt mest om, har fått størst plass. En samlet historie om og for
84
Oudalstøl- og Egeland-familiene har vært målet. Litt om heimbygda Kvinesdal og livs- og
oppvekstvilkårene, spesielt i det 18-århundre, er tatt med.
Opptil ca. 1820 ble kommunen kalt og skrevet Nedre Quinnesdahl. Bygda er omtalt flere
ganger i historiske dokumenter, også av Snorre, men kanskje mest interessant av Peder
Clausen Friis i 1632. Han omtaler prestegården i bygda – Elvestraum, og elven Kvina positivt,
men mener at bøndene på Egeland betaler for lite i kirkeskatt. Fogden i bygda omkring 1550
– Stig Bagge, som også var lensherre i Lister len, mente 20 laks var en passe gave ved
offisielle besøk fra Danmark. Folketellingen i 1769 viser at det da bodde 1430 mennesker i
bygda, mens det i Feda var 540. Antallet økte til 3011 i år 1870. Da startet den store
emigrasjonen fra Sørlandet til USA (se Vol. 1). Resultatet var at det bodde færre mennesker
der omkring 1900 enn 30 år tidligere. Utvandringen var betydelig etter at historiene om det
forjettede landet dukket opp omkring 1860.
Fram til omkring 1930 var Kvinesdal en jordbruksbygd med mange små gårder. De første
industri arbeidplasser kom i 1920-årene. Bygdefolket måtte være mest mulig selvforsynte,
men sukker og salt, kaffe og sild, og luksus som røketobakk og alkohol, måtte kjøpes.
Kommune var fram til ca. 1960 et Venstreland . Det gamle venstrepartiet dominerte og styrte
bygda. Mange i bygda satte poteter 1.st mai som en protest mot arbeiderpartiet. Da det i
Kvinesdal ble sagt: «Vi talte om dette i Sparebanken», ble det vedtatt i kommunestyret på
neste møte. Rektor Ragnar Kvam – som startet den første private realskolen i bygda i 1941,
skrev at Kvinesdal var både «syndens og frelsens dal». Da fikk bygda oppmerksomhet langt
utenfor Sørlandet. Den som virkelig satte Kvinesdal på kartet etter 1960 var Arild Edvardsen
med sin aktivitet i Sarons Dal - i et område hvor vi lekte mye som barn.
Håper at min historie og mine minner fra et langt liv - de første 18 år som fastboende, mens
jeg senere har vært på årlige besøk i dalen, er av interesse , men jeg tar med glede mot nye
opplysninger/fakta om familien og bygda. Kildene og oppslagsbøker som er brukt er listet
bakerst i boken.
3.1 Farmor & farfar og familiene på farfars side.
Min farfar Syvert Andreas Antonisen Omland (1847-1923) tok familienavnet Egeland etter
gården han kjøpte av svigerfaren på Øvre Egeland. Han flyttet dit i 1877 sammen med farmor,
Sara Jesine Lovise Salvesdatter (f. 19. september 1855-1946). Omkring 1900 var Øvre
Egeland delt opp i 17 smågårder, mens det i 1800 bare var 5. Familiegården er omtalt i eget
kapittel [Kap. 3.4]. Både farmor og farfar er født og oppvokst i Kvinesdal og de giftet seg der
i 1877. Tror neppe de noen ganger har vært utenfor bygda.
Syverts familie på farssiden kommer fra Biktjørn, en gård langt oppe i Vesterdalen, forbi
Storkvina st.. Hans mor var fra Omland (nabogården til Storekvina). Saras familie er
lensmann Hansen, Øvre Egeland på farssiden og Bøgvad-slekta- fra Øya og Feda, på
morssiden. Syvert hadde seks og Sara tre søsken, men deres slekt er ikke tatt med i denne
85
oversikten. Oldeforeldrene på farfar-siden flyttet også fra Omland ned til Øvre Egeland. De
døde hjemme hos Sara & Syvert.
Sara og Syvert fikk 10 barn - 3 jenter og 7 gutter, men to av guttene døde i ung alder; de
druknet. (Også to barn døde unge i Oudalstøl.) I naturhushold periode - fram til ca. 1920, var
det problematisk å finne lønnet arbeid utenom landbruket. Ja, det var nesten et uløselig
problem. Derfor var det en stor USA-utvandring både på mors- og farssiden. Den «nye
verden» åpnet store muligheter, både for lønnet arbeid og en bedre utdannelse.
Foto av Sara & Syvert Egeland i sine eldre
dager.
Bildet til høyre er tatt i hagen, rett utenfor huset. Fra venstre: Tante Ida, mine foreldre pluss
tante Sofie. Farfar og farmor sitter foran. Bilde må ha blitt tatt i 1921, året mine foreldre
giftet seg. Huset til tante Netoline (se Vol. 1) skimtes i bakgrunnen. Farfar virker gammel og
sliten – han døde i 1923, mens farmor Sara synes å være i god form. Hun døde ikke før i
1946- 91 år.
Farmor Sara ble 91 år, som var urgammelt på denne tiden. Jeg har mange minner etter henne,
mens de andre besteforeldre døde før jeg ble født. Farfar var bonde og lærer. Han døde i 1923,
76 år gammel. Sara levde som enke i 23 år. De siste 10-15 årene hadde hun problemer med
astma og leddgikt; hun kom derfor sjelden opp fra senga. Hun var fortsatt vital, strikket mye,
leste aviser, skrev brev til barna og fordypet seg i Bibelen. Hver gang jeg kom på besøk ble
det spurt om mye. Hun ville vite alt jeg holdt på med.
Fra 1921 til 1946 bodde det tre generasjoner – barn, foreldre og besteforeldre, i vårt huset på
Egeland, som var ganske vanlig på denne tiden.
Farfar - Syvert Antonisen, ble av sognepresten omkring 1870 utpekt som et ”bekvemt subjekt
til å være skolelærer”, som det står i den gamle beretningen. Han arbeidet som lærer i 13 år,
ved ulike skoler i Kvinesdal samtidig som han tok hand om gården. Om Sara står det i
lokalavisen Agder, da hun feiret 90-års dagen, at ”i sine yngre år var hun kvikk og lett på
foten og hadde en arbeidsvilje av de sjeldne”. Hun fikk en stor familie med 23 barnebarn.
Sara og Syvert åpnet med glede hjemmet både for familie og for religiøse møter.
86
Om farfar som lærer vet jeg ikke mye. Skoleåret 1870/71 underviste han i Gjemlestad krets –
hvor også Moi og Li inngikk, står det i bygdeboka. (Vår hytte på Sandvatn ligger i samme
området.) Sannsynligvis var han i denne skolekretsen i flere år.
Dessverre ble farfar i 50-årene svaksynt og måtte slutte som lærer. De siste årene av sitt liv
var han nesten helt blind. Han var også en flink skomaker og bandt inn bøker og blader, i
tillegg til gårdsarbeidet. Hvor godt han tok hånd om gården er ukjent, men han dyrket ikke
opp ny mark, selv om ham hadde mye utmark.
Fotografiene viser at Syvert i moden alder hadde et stort skjegg som dekket mye av ansiktet.
Da far overtok gården i 1920, tok han sine foreldre i follog – også kalt føderåd, som var
vanlig på denne tiden. Det betydde at de bodde i samme huset og han hadde ansvar for deres
ved og vel så lenge de levde. Dette er mer detaljert omtalt i Kap. 3.4.
For å sette livet på Øvre Egeland litt i perspektiv, kan det nevnes at det bodde 29 mennesker
der i 1801. Det øket til 79 i 1865, mens det i 1900 var det 102 personer på Egeland-gårdene. I
1950 hadde det økt til 150.
3.1.1 Barna til Sara og Syvert
Eldste barnet var Anton Severin Syvertsen Egeland (f. 30. september, 1879 -1959). Han kalte
seg som voksen bare Anton Egeland. Anton var gift med Elna Torgersen, født og oppvokst i
Drammen (1883 -1959). Han gikk på underoffiserskolen i Kristiansand – to år med teoretisk
og praktisk utdannelse. Skolen var beregnet for evnerike landsungdom. Mange søkte, men det
var få som kom inn. På skolen fikk de kost og losji, gratis klær og sko. I tillegg fikk de 20 øre
per dag - som lønn. Det var klasse over å ha gått på underoffiser-skolen. Etter eksamen kunne
han velge om å fortsette som offiser/befal i det militære eller gp inn i politiet.
Sara og Syvert med sine 8
voksne barn. Øverst Ingvald;
Fred og Samuel, tredje rad:
Far, Sofie og Anton,fjerde rad:
Ida, Syvert, Sara og Lovise.
(Jeg fant bilder hjemme og satt
dem sammen på denne måten i
fotolabben ved Fysisk Institutt,
UiO omkring 1980.)
Yngste barnet - tante Lovise,
var utdannet sykepleier ved
Ullevål Sjukehus i Oslo. Tante
Ida Kristine begynte på
handelsskolen i Flekkefjord,
men sluttet før eksamen. Hun
87
hadde også et kort opphold i USA.
Onkel Anton arbeidet tre år i militæret før han begynte som politi i Drammen. I 1905 var han
tilbake i militæret, stasjonert ved Kongsvinger festning ved unions-oppløsningen sommeren
1905, hvor de lå i telt et et par måneder.
For å finansiere utdannelsen til Lovise og Anton ble en liten del av gården solgt; den hvor
Anna på Haugen bodde. Dette småbruket fikk Olav kjøpt tilbake omkring 1980. Det er der
hvor sønnen Stanley har bygd hus og hans familie bor.
I 1925 ble onkel Anton utnevnt til lensmann i Kvinesdal, jfr. kapittel 3.1.4. Vår familie hadde
nær kontakt med Elna og Anton og deres tre barn, ikke to som det står i tabellen under. I
farmor Saras familie har det vært mange lensmenn og to stortingsmenn, jfr. eget kapp. om
Lensmenn og Stortingsmenn.
En oversikt over barna og noen
av barnebarn til Sara og Syvert
– tatt fra Årlis bygdebok. Det
finnes noen feil i oversikten som
er rettet opp i teksten.
Barna til Elna og Anton var
Elsa Sara Marie (1906-76),
Agnes Tordis Sofie (1908- 80?) og Alf (1918-37). Alf døde av lungebetennelse da han gikk
siste året på gymnaset på Bryne, bare 19 år. Jeg hadde min første biltur - i 1936, med han ved
rattet. I følge onkel fikk han sertifikatet tilsendt i posten fra politimesteren i Flekkefjord,
dagen han ble 18 år. Jeg fikk klokken etter ham til jul i 1942. Tror jeg var den første i min
klasse på skolen – da 10 år, som hadde eget armbåndsur, med inngravert navn. Arvet også
noen sølvskjeier og serviettring i sølv og noen bøker etter ham, bl.a. Mark Twains Tom
Sawyer. Det var nok første boken jeg leste og den var utrolig morsom. Onkel Anton var en av
mine faddere.
Fars tre andre brødre er kort omtalt: Johan Alfred Sivertsen – bare kalt Fred (f. 1885), var
først gift med Gunda Kristine Raustad. Da hun døde ble han gift med Sally Meland i USA.
Samuel (f. 1889), kalt Sam i USA – gift med Signe Hansen fra Bergen og Ingvald (18921979) gift med søster til Signe, som het Agnes. Ingvald og Agnes hadde to barn som døde i
ung alder, dvs. før de var 20 år. Disse tre onklene emigrerte til USA, hvor de ble boende til de
døde. Også deres barn og barnebarn har slått rot i USA.
88
Slekta etter Elna og Anton er vist i tabellen under (fra Oddvar Isaksen)
Vi møtte onklene noen få ganger ”over there”, men ble lite kjent med dem og deres familie.
Ingvald og Sam samt to av barna til onkel Fred har besøkt oss i Norge et par ganger. Ingvald
og Agnes ble vi best kjent med. Påsken 1969 bodde vår familien fem dager hos dem i Florida,
et opphold vi fortsatt husker med glede. Onkel Ingvald sendte oss – første julen vi bodde i
USA (julen 1968), en stor kasse med deilig frukt fra Florida. Da onkel Ingvald døde fikk jeg
kr.10.000 fra hans kone Agnes. Dette var en flott og uventet gave som jeg satte stor pris på.
Da onkel Ingvald døde flyttet Agnes til Bergen hvor Randi og jeg besøkte henne en gang.
De tre tantene Sofie Johanne (1896-1991) - gift med Tom Olsen Guse (1895 -1967) og deres
familie, tante Ida Kristine (1898 – 1980) - gift med Thomas Bjørnsvik, samt den yngste, tante
Lovise (1902-1956) – som ikke stiftet familie, ble vi godt kjent med. Det er ingen barn etter
Ida og Thomas. Ida tok godt hand om sin mor Sara til hun døde i januar, 1946. De bodde da i
vårt hus. Tante Lovise besøkte jeg 2 -3 ganger på sykehuset i Kristiansand, kort tid før hun
døde. Mens tante Ida var ganske bestemt og myndig – og utrolig flink med handarbeid, var
tante Lovise den søte, forsiktige blide prinsessetanten.
Tante Sofie og Tom kjøpte en liten gård - Guse i Kvinesdal, hvor de bodde under krigen fra
1940 - 45. Før de kjøpte Guse bodde de – noen år i 1930-årene, i et hus på Øvre Egeland, ikke
langt fra vårt. Det var gjevt å besøke familien på Guse gård, selv om veien dit var lang og
kronglete. Gjennom alle år har vi hatt mye kontakt med barna etter Sofie og Tom, både i USA
og Norge. Sofie døde i USA 95 år gammel. Hun reiste første gang til Amerika i 1926. Både
Sofie og Tom er gravlagt der. Det er familien etter Stanley og Marie - født Treland, som
flyttet hjem fra USA – i 60 årene, til Kvinesdal, vi har møtt oftest. Men også de andre barna –
Svanhild, Thelma, Oddvar og Alf, som har slått rot i USA, har vi hatt mye kontakt med. Vi
har også besøkt Thelma og Leif i Florida. Thelma arvet huset i Faret etter tante Ida og der bor
hun noen måneder hver sommer.
89
Familieselskap i Lensmannsgården. Foto tatt foran det nye huset til onkel Anton og tante
Elna i Fara - omkring 1932. Antrekket til datteren Agnes viser at hun er ansvarlig for
serveringen. Både Farmor Sara - alltid med skaut, tante Sofie med familie, tante Lovise og
Fred med familie er hjemme fra USA. Gutten foran med slips er fetteren Alf, som dessverre
døde før han ble 19 år. Tror det må være onkel Sam som er fotograf.
Amerikabrev og pakker: Både mor og far hadde søsken i Amerika. Flere kom på Norgesbesøk,
mest kontakt hadde vi med tante Tomine og hennes familie som bodde i Brooklyn, New York.
Vi fikk jo pakker og brev og hørte mye om og fra USA. Brooklyn var i min oppvekst favoritt
stedet for mange kvindøler. Alle kjente hadde familie eller nære venner der. (Fra 1880 til
1930 reiste 2700 kvindøler – både gutter og jenter, til USA. De som dro fra farmors familie
ble ikke farmere; snekring og «floorlegging» arbeidet de med.)
Mange i familien til min far og farfar er
godt kjent fordi de hadde en så fin
håndskrift.
Fars brødre og søster i USA kom på noen
få Norgesbesøk i 1930-årene og etter
krigen. Da fikk vi også besøk på Sandvatn.
Fotoet viser Sam med kone og barn. Det
er tatt i USA, men dessverre vet jeg nesten
ingenting om denne grenen av familien.
90
3.1.2 Allmue- og folkeskolen for barna til Sara og Syvert
Før 1827 var det ingen organisert skole i bygda, men omgangsskolelærere underviste barna til
de mer velstående familiene. Omkring 1840 kom en lov om skoleplikt. Øvre Egeland var en
del av sentrum i bygda – kalt Liknes-skolekrets, hvor det i siste halvdel av det 18-århundre
var mellom 90 og 100 barn mellom 7 og 14 år. Grensen for kretsen var Hunsbedt i nord og
Faret i sør. I de andre retningene var det Skaren og Hamre. I Liknes-krets hadde de fra 1840
eget skolehus – ved siden av kirken, og skoleåret var offisielt 20 uker; andre steder har jeg sett
at de bare gikk 36 dager på skolen i 1840.
Fra 1860 ble det kontrollert skoleplikt for alle barn mellom 8 og 14 år. Etter 1890 ble
allmueskolen kalt folkeskole og skolekommisjonen ble avløst med et skolestyre. Prestens
kontroll over skolen avtok fordi han ikke lenger var selvskreven formann . Styret skulle selv
få velge sin egen formann. Presten ble nok ofte fortsatt valgt til formann i skolestyret, men var
ikke lenger enerådende.
Skolen var da delt i to avdelinger – småskole og storskole, og ingen klasse skulle ha mer enn
35 elever. Fra omkring 1900 fikk man 7-delt skole på Liknes og fra 1870 fikk kvinner lov til å
undervise i småskolen. Det var fortsatt store diskusjoner i kretsen om bruken av «Jensens
Læsebok» - som inneholdt eventyr, sagn og omtale av nye norske forfattere. Mange mente det
var for lite religiøst innhold i leseboken. En ny lesebok kalt: «For Kristelig Skole og Hjem»
ble brukt i bygda så lenge Brager var sogneprest i Kvinesdal.
Jørgen Brochmanns (sønnen til sognepresten) tegning i 1869 av Kirken, som ble bygd i 1837
og det første skolehuset på Liknes som lå nær Kirken. (Den gamle kirken som ble revet i 1836,
var bygd i 1623.)
Året 1876-77 ble for første gang en fylkesskole - kalt amtskolen, arrangert i Kvinesdal. Da det
ikke var skolerom ledig i sentrum ble huset til oldefar på Øvre Egeland leiet. (Det var året før
farmor og farfar kjøpte gården.) Han tjente noen ekstra kroner på å leie ut halve huset. En
vegg ble tatt ned mellom stuen og kammerset for å få nok plass. Det var 12 gutter i klassen
og de kom fra hele bygda - også fra Feda og Fjotland. Noen av elever som gikk på skolen i
vårt hus fikk senere stillinger i bygda som ordfører, poståpner og lærer. Hovedlæreren - det
var bare en, var J. G. Schødt som kom fra Mandal. Etter dette ble han fast lærer i bygda. Fra
91
1895 ble det igjen «fortsettelsesskole» på Liknes, men jeg tror bare tante Lovise i vår nære
familie gikk på den. Først fra 1918 fikk Kvinesdal fast fylkesskole.
I 1877 giftet farfar seg og kjøpte gården på Øvre Egeland av sin svigerfar. Året 1877-78 er
senere blitt kalt «det store snøåret» fordi vinteren var så lang. Bror til oldefar på Øvre Egeland
- Salve Hansen, var en av de første i bygda som hadde eksamen fra Holts seminar – som var
datidens lærerskole; i 1861. Han var lærer på Øya – som i 1873 fikk sitt første skolehus.
3.1.3 Farmor Saras slekt; Hansen slekta
Oldeforeldrene på farmors side er: Salve Hansen, f. Øvre Egeland (1824, 12. januar - 1858)
gift 1851 med Ida Kristine Didriksdatter Bøgvad (8. mars, 1824 -18.juni, 1887). Salve - sønn
til lensmann Hans Hansen Egeland, er født i Lensmannsgården – dvs. Veråshuset på Øvre
Egeland. Via hans kone kom den kjente Bøgvad-slekten inn i vår familie. Salve ble bare 34 år
gammel. Han kjøpte i 1851 gården som ble familiegården på Øvre Egeland, ikke langt fra
Lensmannsgården. Gården er omtalt i eget kapittel. Hovedhuset som fortsatt står der er senere
blitt litt utvidet og forandret av alle som har bodd der, men grunnflaten er den samme.
Far til Salve Hansen – tippoldefar, er lensmann Hans Hansen Husefjell (1781-1840), som var
gift 1805 med Ingeborg Olesdatter Liland (1781-1852). Hans ble utnevnt til underoffiser på
grunn av sin aktive deltagelse i krigen 1807-1814, og var lensmann i bygda fra 1816 – etter
Anton Rødland, til sin død i 1840. [Se kap.: Lensmenn i familien.] Foto av Lensmann Hans
Hansen og Lensmannsgården finnes på neste side.
Det var meget uvanlig at en husmannssønn kunne få en slik høy stilling. Forklaringen er at
Hans hadde gjort en imponerende innsats som soldat i Kaperkrigen, som raste i Europa fra
1807-14. Tiden ble også kalt Kapertiden fordi soldatene var utrustet med et brev fra Kongen
som sa at de som kapret et engelsk eller svensk fartøy fikk berømmelse og en stor pris. De
fikk halvparten av verdien til skipene de hadde kapret. Hans var i flere år soldat på en liten båt
bevæpnet med flere små kanoner. Spesielt engelske skip som ble oppbrakt, førte til stort
utbytte.
92
Her er Salves forfedre opptil tredje tipp-oldeforeldre listet. Bare hans besteforeldre på farfar-siden Omlands grenen, har vi fotografier av. For mer informasjoner om disse personene, henvises til teksten.
Fordi Hans var sønnen til en husmann måtte han stille opp som soldat når Kongen beordret
det. Danmark med Norge gikk dessverre sammen med Napoleon og dermed på den siden
som tapte krigen mot både Storbritannia og Sverige. (Krigen fikk storpolitiske konsekvenser
for Norge og Danmark. Etter denne krigen fikk Sverige Norge som krigsutbytte.) Hva Hans
hadde opplevd av nød og elendighet i kapertiden, er det vanskelig for oss i dag å fatte, men
takket være hans innsats i krigen – som førte til så store katastrofer, øket hans sosiale status i
samfunnet enormt. Familie-Hamsen på Husefjell var ikke lenger husmenn, men jordeiere.
Etter at Hans hadde vært lensmann i bygda fire år kjøpte han i 1820 ”Væråsgården” på Øvre
Egeland – av Karl Stefanussen for 600 spd., og bygde ”Lensmannsgården” i to etasjer, som
fortsatt står der. Kort tid etter han kjøpte gården forandret han etternavnet Husefjell til
Egeland. At husmannssønnen kunne kjøpe en gård til 600 daler og samtidig bygge stort, nytt
93
hus, dokumenterer at han hadde fått et utrolig utbytte fra kapringen av engelske skip samt at
han var godt gift.
I lensmannsgården var det også to fengsel-celler hvor de som ble arrestert, ble satt inn. Jeg
har sett disse rommene med jerngitter foran de små vinduene, slik at man ikke kunne rømme.
Professor L. Daaes skriver i Krønike Om Kvinesdal (1895) at Lensmann Hansen Egeland
var ”afholdt og hæderlig”. Hans frue var et ”særskilt godt og forstandig menneske”, skriver
Daae.
Årene omkring 1800 var vanskelige for de omkring 900 000 mennesker som da bodde i Norge,
de aller fleste - mer enn 90 % bodde på landet. Våre forfedre var selveiere. Bare i forbindelse
med Hansenslekta hører vi om husmenn; dvs. de hadde ikke egen gård på Øvre Husefjell, men
leiet en husmannsplass som hørte til prestegården før kaperkrigen.
Omkring 1800 var det flere år på rad da sommeren var så kalde at avlingene ikke ble modne.
Da var det en alvorlig mangel på brødkorn, så man måtte klare seg med lite. På grunn av
krigen var Norge da veldig isolert fra resten av Europa. Flere steder på Sørlandet stormet
mennesker kornlagrene etter å ha slått ned embetsmenn som stod vakt. Det var flere i
landsdelen som sultet i hjel. «Hver time på dagen hører jeg jammerklager om brød fra mange
mils vei», skrev Amtmannen. Det var på denne tiden Terie Wigen/Terje Vigen – mannen som
rodde fra Grimstad til Danmark – krysset Skagerrak, for å hente korn, levde. Han ble hardt
straffet for å forsøke å skaffe mat til familien. Jeg har tatt med et vers fra Ibsens dikt fra 1862,
fordi det så tydelig illustrerer nøden på Sørlandet:
Så lakked og led det til krigens år i attenhundred og ni.
Endu går sagn om de trængsels-kår, som folket da stedtes i.
Engelske krydsere stængte hver havn, i landet var misvækst og nød,
Den fattige sulted, den rige led savn, to kraftige armevaringen til gavn,
For døren stod sot og død.
I et annet vers står:
”Akter på hytten, stolt og stor, sto sjefen, en atten års gutt”, som illustrerer hvor viktig de
unge var selv om det neppe er tippoldefar Ibsen omtaler.
Perioden 1700 -1750 hadde vært en god periode i landet, spesielt på Sørlandet. Flere av
slektene i familiene hadde på offentlige auksjoner kjøpt den jorden kongen og kirken tidligere
hadde eiet, og blitt selveiere. Å være selveier skapte en betydelig trygghet.
I oppveksten hørte jeg mindre om familien fra Øvre Husefjell – Hansen-slekta, selv om stedet
bare var 2 km fra Øvre Egeland. Øvre Husefjell hørte til Kvinesdal-prestegård. De som bodde
der arbeidet på prestegården. Omkring år 1700 var årslønnen for en mann 3 riksdaler (RD)
pluss fri kost og arbeidstøy, mens jentene bare fikk 1 RD/år. Bumarka til Husefjell lå langt
inne på Kvinesheia, så der måtte man kveld og morgen dra langt for å melke.
Lensmann Hansen-slekta med familien flyttet til Øvre Egeland. Ham hadde først kontor noen
få år på Liknes, i en gård som han leide fra sogneprest Waarum.
94
Foto av Hans Hansen med
familie og venner foran
Lensmannshuset på Øvre
Egeland. Det nye huset ble
helt ferdig i 1837, samme
året som den nye kirken på
Liknes ble tatt i bruk.
Utvendig er huset lite
forandret før i 2014.
Tipptipp-oldeforeldre på
farssiden var Hans Olsen,
født Husefjell (1751-1832). Han døde i Ribås, nabogården til Husefjell. Hans var gift første
gang i 1772 med Anne Hansdatter Ribås (1747-1799), andre gang i 1805 med enken Ingeborg
Olesdatter, Liland. For å følge Husefjell-slekten videre bakover, må vi over til
nabokommunen.
Far til Hans Olsen er Ole Olsen Fåland, fra Hægebostad (1721- ). Han ble gift i 1751 med
Gunhild Halvorsen Husefjell. De bygslet husmannsplassen Husefjell. Tipp-tipp-tipptippoldeforeldre er Sommund Olsen Fåland ( - ) som var gift med Anna Gunsteinsdatter. Han
er nevnt i et skifte fra 1676. Fem ganger tipp-oldeforeldre er Ole Johansen Fåland som var
gift med Tordis Åmundsdatter, mens 6 ganger tippoldeforeldre er Jon Olsen Fåland, nevnt i
skifte fra 1654. Det står mer om Fåland-slekta i bygdebøkene fra Hægebostad. I familietreet –
på side 93, er bare familier opptil tipp-tipp-tipp-tippoldeforeldrene tatt med.
3.1.4 Oldeforeldre på Omlandgrenen
Foreldrene til farfar - Syvert Antonisen Omland, var Anton Pedersen Biktjørn (1806-1887)
som ble gift i 1829 med Serine Jørgensdatter Omland (1807-1884). Omland-gårdene ligger
rett syd for Store Kvina stasjon. Serine – som hører til Antoni-slekta på Omland, var eldste
datter til Jørgen Johannesen Omland (1781-1838). Hun overtok farsgarden på Omland og
mannen Anton P. Biktjørn forandret navnet Biktjørn til Omland etter giftemålet. Foto av
Serine & Anton Pedersen Omland er vist neste side. Både Omlandgården og Serines familie
hørte til en gammel slekt i bygda. Biktjørn-gårdene ligger også i Vesterdalen, men litt lengre
fra sentrum enn Omland.
Anton P. Biktjørn - sønn til Peder Håversen Biktjørn (1779 - ), ble gift i 1802 med Martelene
Kiddelsdatter Feggestad i Gyland ( -1823). De er mine tippoldeforeldre på farfarssiden.
Tipp-tippoldeforeldre i denne grenen er Håver Pedersen Biktjørn (1754-1836) og Malene
Andesdatter Træland (1750- ), som var hans andre kone. De giftet seg i 1779. Håver
Pedersen Biktjørn hører til Torjus-ætta på Biktjørn. Foreldre til Håver Pedersen er Peder
Torjussen Biktjørn (1720-1770) gift med Dorthe Børildsdatter. Denne slekten kan føres
tilbake til 1611 (jfr. Årlis Bygdebok).
95
.
Mine oldeforeldre Serine og Anton Pedersen
Omland, i kirkeklær. Det ser ut som han har
en salmebok i hånda. De er de eneste av mine
oldeforeldre vi har foto av. Serine var – etter
hva jeg har hørt, en myndig dame. Selv om
farfar ikke var deres eldste barn, flyttet de ned
til ham på Øvre Egeland da de ble gamle og
bodde der til de døde. Dette viser nok at
farfar var godt gift og de hadde et romslig hus.
Oldemor Serine kom fra den eldste slekta på
Nedre Omland. I Bygdeboka er det listet opp 7 slektsledd bakover. Gården på Omland som
Serine arvet, hadde da vært i slekta i over 300 år. Det var en stor slekt etter Serine og Anton.
(Se bygdebok, s. 360-366 i Vol. II.)
Serines foreldre - mine tippoldeforeldre, er Jørgen Johansen Omland (1781-1838) og
Gundhild Kildesdatter Neske fra Sandvatn (17xx -1837). De giftet seg i 1806. Serines
bestefar er Johannes Jørgensen (1751-1855), som kom fra Randesund, ved Kristansand. Han
ble 104 år gammel – angivelig den eldste person i Kvinesdal i hele det 1800-århundre. Han
var gift med Siri B. Omland (1755-1792). Johannes Jørgensen var enkemann i 63 år, som er
rekord i familien.! Både Siri og hennes barnebarn Serine måtte være sterke kvinner som drev
gården etter sine foreldre. Foreldrene til Siri er Bent Toresen ( -1767) og Torborg
Kildesdatter. Hennes besteforeldre på farsiden er Tore Gundstensen og Siri Olsdatter.
Også på Biktjørn-siden er slekten kjent i flere ledd bakover. Besteforeldre til Håver Biktjørn
er Torjus Nilssen Biktjørn (1682-1754) og Dorthe Børildsdatter.
3.1.5 Slekta på farmorssiden; Bøgvadslekta.
Salve Hansens kone Ida Kristine var født på Øye og var datter av skipper Diderik K. M.
Bøgvad (1792-1856) og Elisabeth Marie Prestrup Åmodt (-1851). De hadde tre barn. I 1851
kjøpte oldeforeldrene gården på Øvre Egeland for 410 spesidaler. Den hadde gårdsnummer
100 og bruksnr. 8, og var verdsatt til 1,55 skyld mark. (I originalskjøtet står det om skatten 5
pluss 23/27 Engelske eller 1 Daler, 1 Ort og 3 Skilling). Salve døde før Sara Jesine Lovise var
2 år. Gården på Øvre Egeland har således vært i familiens eie siden 1851.
Sara Salvesdatter ble gift med Syvert Antonisen Omland i 1871. (I bygdeboka skrives Syvert
med y, mens i lærer Verås Agder-artikkel om Saras 90-årsdag, står Sivert med i.) Sara og
Syvert kjøpte gården fra hennes foreldre den 7/12, 1871. (Jeg har skjøte fra overtagelsen, men
det er vanskelig å lese på grunn av svakt trykk.)
96
Far til Ida Kristine var bonden Bøgvad på Øye. Han hadde egen skute, var skipper og ble kalt
kaptein. Bøgvadslekta var opprinnelig Bøgvald. Det var to grener av denne - en på Feda og
en gren i Kvinesdal. ”l” i Bøgvald ble droppet for ca. 200 år siden i Kvinesdal-grenen av
slekta. Tippoldeforeldre i denne grenen av slekta er Kaptein Didrik Kornelius Mortensen
Bøgvad (4. mars, 1792- 31.desember, 1856), som er født på Øye, og gift i 1822, med
Elisabeth Marie Prestrup Aamodt (xxx-1851) i 1842. Elisabeths slekt er Prestrup som
opprinnelig kom fra Lund, ved Kristiansand. Prestrup’ene har satt markerte spor etter seg flere
steder på Sørlandet.
Didrik Mortensen Bøgvad var en mektig mann i Kvinesdal og en av de få i familiene som var
aktiv både i lokal og rikspolitikken. Han var bygdas ordfører i to perioder fra 1841-44 og fra
1848-51. I tillegg var han stortingsrepresentant for Lister og Mandals Amt (praktisk talt det
samme området som Vest-Agder fylke) i perioden1842 til-44. Se eget kapitel om Lensmenn
og stortingsmenn i familien.
Tipp-tippoldeforeldre i Bøgvad-grenen er Morten (Martinius) Didriksen Bøgvald (1768-1847)
som er født på Feda. Han giftet seg i 1791 med Ingeborg Christine Bentsdatter Midbø (1756 1823), fra Kvinesdal. Han var både Sorenskriver og Lensmann fra 1790-1825 og også bonde,
eller «Gaardbeboer», som det står i noen dokumenter.
Tipptipp-tippoldefar Didrik Mortensen Bøgvad (1700 -1776) var først gift med Magdalene
Lucia Jacobsdatter (-), andre gangen med Torborg Larsdatter (1736-1820) fra Øyeheia. Om
henne ble det sagt at hun var den fineste jenta i bygda. Ved giftemålet med Bøgvad ble hun
rikt gift. Det er i Didriks tid at l’en i Bøgvald ble sløyfet. Etter at han ble sorenskriverfullmektig, kjøpte han gård på Ytre Øye, ved Fedafjorden. I 1751 gav Didrik 55 riksdaler til
bygdens ”skolevesen”, omtalt som en meget verdifull gave i Krøniken om Kvinesdal. Om
Diderik Bøgvad skriver L. Daae i 1895: «Etterkommere etter ham lever endu i Dalen. Han var
Lensmann i Kvinesdal med Bolig på Ytre Øye. Han skjænkede ved Gavebrev af 9. Mai 1751
stor 55 Rdl til Liknes Sogns Skolevæsen”. I skiftet etter ham var det en formue på 750
riksdaler, som var en stor sum penger på denne tiden.
Tipptipptipp-tippoldefar på Bøgvaldsiden er Morten Pedersen Bøgvald (1643-1716). Han er
født i Danmark, men flyttet til Feda i 1692. I hht. Daaes Krønike var han født i Veile,
Danmark. Han giftet seg inn i familien med Catherine Didriksdatter, datter-datter til
sorenskriveren Michel Jensen Bloch, og fikk med henne gården Sande i Feda og tok deretter
navnet M. P. Bøgvald Sande. Han er den første lensmannen i slekta. De hadde to sønner Peder
og Didrik, Peder overtok gården Sande på Feda, mens Didrik kom til Kvinesdal. Michel
Jensen Bloch (som er sjette tippoldefar) var sorenskriver i Flekkefjord-regionen.
Foreldra til Catherine Didriksdatter er Didrik Jensen Sande (-1678) og Malene M. Block.
Faren til Malene er Michal Jensen Block, som også er født i Danmark. Det var flere dansker i
denne tiden som flyttet til Norge og fikk høye stillinger av kongen. Michal Jensen Block var
gift med Malene Michelsdater Bloch. Denne slekta kan en i bygdeboka følge tilbake til 1594.
Det er også mulig å følge slekta etter tipp-tippoldefar på morfarsiden. Foreldrene og
besteforeldra til Søren Gabriel Nielsen er Søren Schanke (1755-) og Niels Edvardsen Åmodt
(1730- 1811) og Cecilie Schanke (1746-). De inngår i Gullsmedslekta på Øye og slekta etter
Anders Gullestad, som også er i familie med Gaud Oudalstøls kone (jfr. Vol 2). Schanke97
familien kommer fra en presteslekt i Lund. Flere i denne familien var også gullsmeder. Slekta
etter Elisabeth Cecilie Schanke kan føres langt tilbake; se Bygdeboka, Vol 1, side 548.
I min oppvekst hørte jeg mest om Bøgvad-grenen. Først etter at Hans Hansen Husefjell ble
utnevnt til lensmann i 1815 fikk familien en høyere status.
3.2. Lensmenn og stortingsrepresentanter i familien
Fra 1660 var Norge delt inn i amter. Kvinesdal hørte til Lister og Mandal Amt. Tidligere var
landet delt opp i len, med lensherrer/lensmenn som administrative ledere. Lensmennene ble
utnevnt av Amtmannen. De var ansvarlig for å føre manntall, holde orden i matrikkelen – dvs.
skattelisten for alle som bodde i bygda. Hovedoppgaven var å kreve inn skatten, men etter
hvert ble Lensmannen mer og mer politi med ansvaret for ro og orden i bygda. Hadde
bøndene noe å klage over gikk de til lensmannen. Det var også han som skrev ut og sendte
gutter til militærtjeneste. Formelt var han ombud for Kongen. Lensmannen, presten og
ordføreren hadde sosialt høyere status enn vanlige bønder i det 17. til 19. århundre. I noen
perioder var Kvinesdal, Feda og Fjotland ett lensmannsdistrikt, i andre perioder var de delt i
tre.
I lensmannshuset måtte det være en eller flere arrester/fengsel, hvor lovbryterne ble buret inne.
Først fra 1748 fikk Lensmennene en fast grunnlønn i tillegg til hva de klarte å kreve inn for
arbeidet. Lensmannen og hans sønner kunne ikke bli skrevet ut som soldater – de var fritatt
for militærtjeneste. De hadde ansvaret for alle skifter etter dødsfall og for auksjoner i bygda,
som de kunne tjene gode penger på. En fast prosent av salgssummen gikk til auksjonarius. I
perioden 1925 til 1940 var dette en viktig inntekt for onkel Anton, fortalte han.
Tipptipptipp-tippoldefar Morten Pedersen Bøgvald var den første lensmannen; fra 1692 til sin
død i 1716. Han (jfr. Bygdeboka, vol. I, s.543) giftet seg inn i familien til sorenskriveren.
Tredje-tippoldefar Peder Mortensen Bøgvald – sønn til Morten Pedersen, «arvet» stillingen
etter faren og var Lensmann fra 1716 til 1761. Formelt var han utnevnt av Lensherren.
På denne tiden – omkring 1760, var det flere rettssaker i kommunen angående hvem som eide
hvilket jordstykke og/eller skogteig. Eiendomsgrensene var dårlig markert. All utmark hvor
man kunne slå gress eller finne beite for dyra var viktige for gårdene.
Historien om Lensmannsmyra
Fordi vår familie leiet Lensmannsmyra i krigsåra fra 1940-45, for å få mer fôr til dyra, har jeg
tatt med historien om hvorfor stedet fikk det navnet.
Lensmannsmyra ligger mellom Espeland, nær Hidreskog og Solåsgårdene, på Kvinesheia.
Myra er på ca. 30 mål og det var en liten hytte og uthus der i 1940. Under krigen var det
streng matrasjonering. Hver person hadde et rasjoneringskort. Fordi vi økte fra tre til fire kyr
under krigen, måtte vi ha mer fôr til dyra. Familien slo gresset på de jordene det var mulig å
leie. For å komme til lensmannsmyra fulgte vi riksveien til Solår – sannsynligvis på sykkel/
eller vi tok snarveien over Skaren, hvorfra det gikk en kjerrevei. Fra Solås var det 3-4
kilometer med dårlig kjerrevei inn til myra. Vi brukte ca. halvannen time på veien til
Lensmannsmyra; man anstrengte seg for å få mat til dyra.
98
Rettsaken mellom Espeland og Rødland (også skrevet Røydan) om hvem som eide denne
store myra på Kvinesheia startet i 1760 og varte i over 10 år. (Det er ingen gård i Kvinesdal
som så ofte er nevnt i tingbøkene som Røydan – de måtte være svært trettekjære der i gamle
dager.) På denne tiden var myra en viktig beitemark for kalver og kyr på Kvinesheia.
Dommen falt endelig sommeren 1771 og Espelands folket tapte rettsaken. Lensmannen – vår
tredje-tippoldefar, stod midt i myra å las opp dommen. Dette var en så viktig dom at myra
siden har blitt kaldt Lensmannsmyra. I hht. gamle dokumenter, fikk dommen stor
oppmerksomhet. Noen mente at det var galt dømt, men dommen ble stående. At myra har fått
navnet etter denne gamle dommen, har jeg nyss lært. (Omkring 1940 var det Rafoss Hotell
som vi eide myra.)
For 200 år siden var det også mye krangel og uvennskap mellom gårdene på Rødland og Øvre
Egeland. «Det var ingen fra Egeland som ville vitne til fordel for Rødland», står det i et
dokument.
I 1770 ble Kvinesdal og Fjotland delt i to lensmannsdistrikt. Jacob Pedersen er den siste i
Bøgvad slekten som er lensmann i Kvinesdal, men sønnen til Didrik Mortensen Bøgvald –
som bodde på Øye og kalte seg Morten Didriksen Bøgvad, var lensmann i Feda og Gyland fra
1790 til 1825. Han ble ekstra godt kjent for sin vakre handskrift i protokollene.
Etter Bøgvald-ene kommer Hansen-ene som lensmenn i Kvinesdal og Fjotland. Den første var
tipp-tippoldefar på farmorsiden, Hans Hansen d.e., født på gården Øvre Husefjell, som var
lensmann fra 1816. Det vakte oppmerksomhet at sønnen av en husmann ble utnevnt til
lensmann, men Hans hadde vært aktiv i krigen fra 1807 til 1814, og da lensmannen i bygda
døde, fikk han stillingen. Hans var - som vanlig på denne tiden, lensmann til sin død i 1840.
Lensmannsgården ble i 1820 flyttet til Øvre Egeland. (I min oppvekst kalte vi gården
Visekleiva; det er den Egeland-gården som ligger nærmest Liknes). Man gikk inn til
lensmannen via kjøkkenet. Lensmannskontoret målte ca. 2 ganger 4,5 meter. Under
takbjelkene var det satt opp bokhyller hvor mange protokoller ble oppbevart.
Sønnen til Hans Hansen – bror til min oldefar Salve, kalt Hans Hansen den yngre (d.y.), ble
lensmann etter faren. Også han bodde i lensmannshuset på Kleiva.
Fars bror, Anton ble i 1925 lensmann i Kvinesdal; utnevnt av kommunestyret. Fra 1927 hadde
han lensmannskontorene i deres nye private hus, rett ved broen, på Faret-siden. Han fikk tidlig
en assistent til å hjelpe seg. Senere ble staben utvidet til 3 ansatte. En lensmann i bygda hadde
alltid flere oppgaver. Han var også sjef for brannvesenet – oppnevnt av kommunen og
auksjonarius.
Under verdenskrigen – tror det var i 1942, kom lensmannen i klammeri med nazi-styremakten;
han nektet å utføre ett oppdrag og ble avsatt. (En nazist fra Sandnes, Halfdan Hansen ble da
lensmann.) Lensmann Hansen ble blant bygdefolk bare kalt ”Ulltråden” – som sterkt
indikerer at han hadde ikke ”funnet opp kruttet”. Onkel Anton sa i rettsaken; ”Hansen passet
dårlig til å være lensmann”.
7. mai 1945, rett før den offisielle frigjøringen, ble nazistene ”kastet på dør”. Anton rekvirerte
straks en tysk lastebil og de 6 nazistene i bygda ble samlet på lasteplanet og kjørt gjennom
folkemengden i sentrum. Så gikk turen videre til ”kasjotten”; en låst kjeller i sentrum. Dagen
etter ble de overført til fengselet i Flekkefjord. Dagene og nettene rett etter 7. mai 1945 var
det ”mange kvindøler som gikk helt av skaftet”.
99
Elna og Anton Egeland foran deres hjem. Som det framgår av
bildet var Lensmann en kraftig og sterk person som hadde
respekt med seg.
Den 8. mai – dagen da tyskerne formelt kapitulerte, stoppet
onkel Anton i sin gamle bil (den var beslaglagt under
krigen) utenfor vårt hus og gav mor en handfull ekte
kaffebønner. Heimefronten – også kalt MILORG, hadde
vært i Oudalstølheia og tømt et hemmelig flydropp (med
våpen og mat) fra England, som lå lagret under en stor steinhelle ved Stavtjønn (midt mellom
Oudalstøl og Heddan gård). Ennå ligger en stor metallsylinder igjen der hvor MILORG hadde
gjemt utstyret.
Fra kjente i bygda - som hadde en radio gjemt, hadde vi fått nyheter fra ”Norge i London” om
kapitulasjonen. Sammen med mange Egelandsunger løp vi til Liknes med norske flagg, som
hadde vært gjemt i fem år. I sentrum var det folkefest hele natta og dagen etter.
Anton søkte avskjed som lensmann i 1947 - før han ble 70 år. Ryktene sier at Lensmannen var
autoritær og myndig. Det var nok en del fyll og spetakkel i de store helgene. Å være lensmann
i de tøffe 30-årene var krevende. Flere kompliserte ting hendte mens han var lensmann,
spesielt: Den store brannen på Liknes i august 1932, da hele husrekka langs åa brant ned.
Ingen mennesker ble skadet i brannen. Etter denne brannen skrev lensmannen til
Herredsstyret at nå burde bygda få en brannbil. Først tre år etter ble det kjøpt inn en
brannsprøyte på hjul, men brannbil fikk ikke Kvinesdal før lenge etter krigen.
I 1925 var det en stor og langvarig streik ved Trelandsfoss fabrikker i Kvinesdal- den største
som har vært i bygda, og som også er omtalt i samtids-litteraturen. Far var da formann i
”fattigkommisjonen” som skulle dele ut mat til de streikende - som ingen penger hadde. Det
var nok bare snakk om småpenger. Dette var det verste oppdraget han noen gang hadde hatt.
Kort tid etter at Anton var tilsatt som lensmann forlangte Direktøren på A/S Trelandsfoss,
Harald Boe, at arbeiderne skulle kastes ut av fabrikkens bosteder fordi de nektet å arbeide for
den lønnen de ble tilbudt. De hadde – mente han, sagt seg selv opp. De streikende ble båret ut
av politi – rekvirert fra Flekkefjord, men ledet av lensmannen. Dette var en oppgave han
gjorde med stor uvilje. Det la de streikene merke til, så onkel ble senere omtalt av arbeiderne
som en kjernekar. Han fikk mye politihjelp fra andre distrikter, mens ordfører Hompland var
innkalt som vitne. Streiken vakte oppsikt langt utenfor bygda. Lensmannen hadde en
vanskelig oppgave. Han ville være nøytral i konflikten, men hadde ansvaret for ro og orden i
bygda. Politimesteren i fylket ble innkalt. De streikene stod sammen og hadde kontroll.
Streikebrytere fra nabobygdene ble jaget bort. Onkel konkluderte i lokalavisen at det ville
være en ulykke å drive fabrikken med innleide streikebrytere. Direktøren klaget offisielt helt
opp til regjeringen over lensmannens innsats og justisministeren sendte fire - fem politimenn
fra Oslo, men det løste ikke problemet. Direktøren bad om 10-15 politi med hunder som
100
bedriftsvern. Det ble kortvarig ro ved fabrikken, men de streikene klarte igjen å stoppe
produksjonen. Først etter lang tid kom driften i gang igjen.
En episode onkel fortalte illustrerer litt om den tekniske utviklingen vi har opplevd. Kort tid
etter han ble lensmann, hadde de besøk på kontoret av en eldre bondekone fra Fjotland. Ved
hjemkomsten fortalte hun naboene. ”Den nye lensmannen var en underlig kar. Da jeg var på
kontoret satt han og spilte på et lite orgel”. Hun hadde ikke sett en skrivemaskin før og de
store, gamle Underwood-maskinene laget mye støy. Ellers var det stor oppmerksomhet om
«HEIMEBRENNING» i 1930-årene; som noen ganger endte i retten.
Stortingsmenn fra Bøgvad-grenen
Seksjonsfører, Skipsreder, Gaarbruker og Sageier Peder Jacobsen Bøgvald, f. 1762 – som i
sin ungdom hadde vært sjømann, ble valgt til det første Storting – senere kalt det
overordentlige storting i 1814. Fire representanter møtte fra Lister og Mandal amt, og han var
den eneste fra Kvinesdal. Bøgvald var plassert i Odelstinget, Den femte komité (i alt var det 8
komiteer) som var komiteen for «kjøpestedens økonomi», handel og sjøvesen. Medlemskap i
Odelstinget var viktigere enn Lagtinget. De viktigste sakene som måtte behandles var: 1)
godkjenning 1) den reviderte Grunnloven, som ble gjort 4. november. Siden forsamlingen på
Eidsvoll hadde Unionen med Sverige forholdsvis lett blitt godkjent. Derfor måtte
Kongevalget og Riksakten – som regulerte forholdet mellom Sverige og Norge godkjennes.
Den nye kronprinsen – Carl Johan (Napoleons marskalk) prøvde aktivt å påvirke stortinget. 2)
Pengevesenet, verneplikt og skyssvesenet (samferdsel) diskusjonene var kompliserte for den
nye, unge nasjonen. Bøgvald deltok også i det ordentlige Stortinget for perioden 1815-16.
Dokumenter fra arbeidet er handskrevne i gotisk stil og vanskelig å lese. Som det framgår av
Stortingstidene kaller han seg Seksjonsfører, Skipsreder og Gaarbruker.
Det var 87 representanter som møttes i Katedralskolens aula i juli 1815. (Elevene ble sendt til
en annen bygning. Stortingssalen som da ble brukt er gjenreist og kan sees på Folkemuseet på
Bygdøy.) Jeg har lest noen dokumenter fra dette første storting. Konklusjonen er nok at vår
mann ikke var aktiv i de store, sentrale debattene og diskusjoner.
I offisielle dokumenter står:
P. J. Bøgvald var også med i nemnda fra Amtet som valgte representanter til Eidsvoll i 1814.
Hovedresultatet av Eidsvollsforsamlingen var forslaget til en moderne grunnlov for landet.
Etter Eidsvoll kom Mossekonvensjonen av 7. august hvor Norge måtte gå i union med
Sverige. Kronprins Carl Johan godtok Eidsvoll-grunnloven med de forandringer som var
nødvendige for unionen med Sverige. Wilhelm Christie ble valgt til Stortingspresident og han
gjorde et imponerende arbeid for landet. Det viktige var at grunnloven ble reddet.
Peder Jacobsen Bøgvald møtte i Det første ekstraordinære stortinget i 1814. Det var
formidable oppgaver som måtte løses med hensyn til å skaffe landet et pengevesen som lå i
ruiner. De måtte organisere en ”høyesterett” og vedta et statsbudsjett. De bestemte at adelen
skulle avskaffes, men viktigst var det å bevare innholdet i grunnloven. De første steg mot
demokratiseringen av landet ble tatt etter oppløsningen av Unionen med Danmark. Første
101
perioden for det første normale storting varte bare fra 7. oktober til 4. november. Stortinget
godtok at Carl 13 av Sverige ble ny konge. Den første norske regjering ble utpekt av kongen
med Godseier Peder Anker som første statsminister.
I hht. L. Daae gjorde Peder Jacobsen Bøgvald seg ikke «mer bemerket». I den andre perioden
«fremsatte han et Forslag til ny Lønningsmaade for Geistligheden».
Stortingsmann No 2: Kaptein Didrik Kornelius Mortensen Bøgvad (1792-1858) var en god
kvindøl. Han var ordfører i kommunen i to perioder fra 1841-43 og fra 1848-51. Didrik var
stortingsrepresentant for Lister og Mandals Amt (praktisk talt samme utstrekning som VestAgder) i perioden 1842-44, men ble ikke gjenvalgt fordi han ville forandre på arveretten til
laksefiske i Kvina – som noen få bønder på Gullestad kontrollerte. Mange bønder og presten
mente at en forandring/justering var betimelig, men familiene som hadde lakserettene
protesterte høylytt. I Krøniken om Kvinesdal står det at dette var «en høyst fornøden og
betimelig Forandring i Lovgivningen om Laxefiskeriet», med eierne klarte å stoppe gjenvalg”.
3.3 Josefine og Salve Egeland
Mange minner og fargerike bilder av Josefine og Salve, fra tidlig barndom og kanskje spesielt
fra ungdomsåra, har festet seg. (Bare i offisielle
dokumenter brukte de sine mange navn.) Jeg bodde
som flere av mine søsken hjemme til jeg var 18 år.
Også året etter - da jeg etter søknad avtjente
militærtjenesten ett år før normalt, og i studietiden
fram til sommeren 1956, var Egeland hjemmet.
Etter at vi fikk egne familier var vi på besøk i alle
ferier så lenge foreldrene levde – dvs. til 1986, da
døde mor, 88 år.
Første foto vi har av Gunhilde Josefine Theodora(f.
1898). Dette er tatt i 1902 da hun sammen med
foreldra og søstrene Tomine og Kristine reiste til Nome for å feire bryllupet til storesøster
Veline. Bare de tre yngste barna fikk være med på turen til Nome - via Mandal, hvor
fotografiet ble tatt. Nok ser de ut som en vellykket familie, alle damene er pyntet med skjerf
rundt halsen.
Fra 1963 overnattet vi normalt i hytta på Sandvatn, men var på daglige besøk. Det hendte at vi
lånte bil av Olav, som var den første i den nære familien som eide sin egen bil. Fra 1964
hadde også vi bil (en Volvo Duett), som gjorde transporten enklere. Før den tiden brukte vi
toget til Oslo. Jeg lærte å kjøre bil takket være enestående velvilje og veiledning av fetter og
urmaker Osvald Haugland. Hadde bare en time på kjøreskole i Flekkefjord før jeg fikk
sertifikat i 1951. I militæret – i 1948, ble Olav opplært som nesten profesjonell bilfører.
Mor - som var nr. 13 og yngst i søskenflokken, hadde i ung alder lært: ”Man må være
selvhjulpet, annet dugde ikke, når det røynte på. For slik hadde de gamle levd, og de hadde
klart seg bra med strevsom innsats og gudsfrykt med nøysomhet”. Om oppveksten i Oudalstøl
102
henvises til Vol. 1. Josefine ble omtalt i lokalavisen, Agder, da hun var ca. 10 år gammel,
under overskriften: Flink pike. Hun hadde fanget en stor ørn med bare nevene og fikk for
innsatsen en premie på 5 kroner. Det var mye penger den gangen. Ørnen ble stoppet ut og
plassert sentralt i hjemmet til beundring for mange, men prepareringen var dessverre ikke god
nok. Etter noen få år måtte ørnen kastes.
I tillegg vokste Josefine opp i en familie hvor de plukket mye bær, spesielt multer, som ble
solgt. Det var nesten den eneste muligheten for egen inntekt hun hadde.
Kort tid etter at mormor ble enke i 1912, overtok Johannes driften av Oudalstølgården, mens
hun sammen med de to yngste døtrene flyttet til et småbruk på Sandvatn. Da det er flere
Sandvatn-gårder i bygda, ble gårdene på nordsiden av Sandvatnet også kalt Vestre Sandvatn.
Mormor med jentene flyttet inn i Kapteinhuset, som da nesten var helt nytt. Det var odel på
Kapteingården og i 1918 tok Abraham, farfar til Hans Sandvatn (Vol. 6), gården tilbake på
odel. Fordi O. T. sammen med sterke gutter fra dalen, hadde ryddet og dyrket opp ny mark og
satt opp nytt uthus, fikk de beholde ca. 1/2 av gården. De flyttet inn i nytt hus i 1920. Der
bodde mor til hun ble gift med Salve S. Egeland den 22. juni 1921 og mormor til hun døde i
1932. For detaljer om Sandvatn, se Vol. 2.
Foto av mor slik jeg husker henne best. Bildet er tatt i19 50-årene.
Josefine (f. 25/3, 1898) var, som flere av hennes søsken, glad i
musikk. Hun spilte både fiolin og trekkspill. Fiolinen ble brukt til
hun var over 70 år. Simon Johan arvet instrumentet. Tidlig i 1950årene fikk vi – takket være Anna, piano i huset. Jeg ble imponert
over at hun i så ung alder hadde spart så mye penger at hun kunne
kjøp et så dyrt instrument. Det tok ikke lang tid før hun hadde lært
å spille piano. Instruktør var fru Rudjord; prestefruen.
Mor hadde en god stemme og sang nesten alltid, ofte samtidig med
at hun spilte på sine instrumenter. Dessverre er det bare noen få i familien som har arvet mors
sangstemme. Mor var aktiv med i Bedehuskoret og formann i Bedehusforeningen - de som
samlet inn pengene til driften av huset - i 30-40 år.
Josefine gikk på et ½-år sykurs på Liknes. Hjemme hadde hun lært å spinne ullgarn, strikke,
veve og lage mat. Naturressurserne ble utnyttet og hun var utrolig rask og flink til all praktisk
arbeid. Hvilke naturprodukter som skulle brukes for å farge garn i ulike farger, var godt kjent.
Teppet på veggen i peisestua på Sandvatn-hytta - et av hennes produkter, er eksempel på dette.
Veven de hadde var så smal at hun måtte lange to tepper som ble sydd sammen til ett
divanteppe. Fargesammensetningen røper god smak som framgår av foto side 133.
En vinter under andre Verdenskrigen strikket hun sportsgensere/jakker – eller lusekofter som
vi kalte dem, til alle i familien. Før det hadde hun karet og spunnet garnet. Hver dag tok hun
hand om huset og fjøset. (Under krigen hadde vi sauer i fjøset i tillegg til hest og fire kyr.)
Barna i familien hjalp med å kare ulla, men jeg tror ikke vi fikk lov å spinne. Garnet måtte
være jevnt tykt, og det var vanskelig å få til. Også fargingen av garnet var en kunst.
Symaskinen, rokken og vevstolen ble mye brukt i vår familie fram til omkring 1950. (Sonja
Hedlund fikk mors rokk - så den er i USA, mens vevstolen og symaskinen ble kastet på
skraphaugen for lenge siden.) De siste årene holdt Josefine nok mest på med hekling samt å
103
slå nupereller. I tillegg ble hun i sine eldre dager flink til hva som ble kalt ”hedebosømm”,
som var et komplisert håndarbeid. Heldigvis har barna og barnebarna fortsatt flere av hennes
produkter.
Det var mor som leste bøker for barna i vår familie, etter at vi hadde gått til sengs. Hun hadde
en klangfull stemme, levde seg inn i situasjon: hun var god på høytlesing. Om bøkene var
spennende var det ikke lett å sovne, så da varte lesningen lenge. Vi hadde ikke mange bøker i
huset og jeg tror ikke foreldrene ofte var på biblioteket. Har derfor inntrykk at de samme
bøkene ble lest flere ganger. Far hadde ansvaret for andakten på morgenen, rett før eller etter
frokosten. Han leste vanligvis direkte fra Bibelen, og ofte fra Det Gamle Testamente.
Tantene – fars søstre, fortalte at Salve (født 14. juli 1882) som gutt var en utrolig dyktig og
vågal skiløper. At han var dyktig på skolen og flink med tresløyd, var velkjent. Noen få
ganger hørte vi om spennende fisketurer på Kvinesheia; spesielt til Holmevannet, men ellers
vet jeg lite om ham i ungdomsåra. Han var flink til å svømme - noe ikke mor kunne, og badet
ofte sammen med oss, også etter han passerte 80. Far hadde – som mor, bare folkeskolen som
teoretisk utdannelse. Han hadde gode evner, var meget sterk i hoderegning og hadde en
utrolig fin handskrift. Han måtte årlig hjelpe mange av naboene både med selvangivelsen
og/eller med å skrive brev til myndighetene.
Josefine på amerikabåten ”Stavanger-fjord”, på vei heim
fra USA i 1955, på sin eneste tur
til USA. Bildet er tatt før
avgangen i New York. Hun ble
meget sjøsjuk på turen og angret
på at hun ikke tok fly.
Far sammen med mange unge
fra Kvinesdal emigrerte til USA.
I den nye verden kunne en
dyktig arbeidsmann tjene gode
penger, mens det var umulig å få arbeid i bygda. De fire yngste sønnene og eldste datteren til
farmor og farfar dro i tur og orden til Amerika. Salve reiste i 1901 - via England, bare 19 år
gammel. Han ble etter hvert en ”contractor over there”, både i New York området og i Florida.
Brødrene arbeidet i ”firmaet” hans. De fire Egelands-guttene holdt sammen i mange år.
Ryktene forteller at de bygde ett av de første turisthotellene i Fort Lorydale omkring 1910. I
1918 er han tilbake i Kvinesdal og klar til å overta gården på Øvre Egeland.
Salve dro kort etter hjemkomsten fra USA på frieri til Josefine - som bodde på Sandvatn
sammen med sin mor, med hest og karjol. Som de fleste Oudalstøl-jentene var min mor høy
og slank, med mørkt, langt, krøllete hår. Å kjøre over Skaret med karjol i den tiden var nok
ikke enkelt, men en ofrer mye for kjærligheten. Begge var aktive i bedehusmiljøet. De hadde
sannsynligvis truffet hverandre på møter eller sommerstevner. Jeg vet ikke om de var forlovet
før de giftet seg i 1921.
104
Det ble fortalt at onkel O.T. passet ekstra godt på Josefine og i flere år jagde bort alle frierne –
ryktene sier det var mange, men Salve kom inn i varmen. Flere av hennes eldre søstre ble gift
lenge før de var 20 år. Mor var 23 år og far var 16 år eldre da bryllupsklokkene ringte for dem,
den 22. juni 1921.
Far talte, leste og skrev engelsk godt, et språk han husket til sin død. Selv om de tjente rimelig
godt i USA, måtte de arbeide hardt og lenge for pengene. Det ble tidlig klart at eldste broren –
Anton, ikke ville overta gården og da var han den neste i rekken. Ansvaret for sine gamle
foreldre bidro også til han avsluttet USA-oppholdet. I 1950-årene ble han invitert av sønnen
Olav tilbake til USA, men USA var et avsluttet kapittel for ham. Olav ønsket han skulle reise
sammen med mor i 1955, men mor drog alene.
Tilbake i bygda startet Salve, i tillegg til gården, et lite, fleksibelt byggefirma. I min oppvekst
hadde han ofte flere byggeprosjekter på gang. Far har bygget veldig mange private hus og
forsamlingshus i Kvinesdal. I tillegg hadde han ansvaret for å bygge opp et stort antall boliger
ved Knaben gruver, rett etter krigen. I dette prosjektet deltok også sønnene Sverre og Olav.
Da far sluttet overtok Sverre som byggeleder.
I godt voksen alder var ikke far særlig glad i å reise så langt at han måtte være borte over natta,
mens mor dro på flere besøk til barna, spredt rundt i landet. For første gang i livet traff hun - i
Minneapolis i 1955, sin storesøster Gurine. Hun bodde lengst hos søsteren Tomine, i
Columbia Heights, Brooklyn. For første og eneste gang var hun i 1955 borte fra hjemmet i
over en måned. Mor og far var med på Åses barnedåp på Nesodden i 1958 da Simon Johan
var "døpe-prest". Tror dette var eneste gang far var i Oslo, men på korte turer rundt på
Sørlandet var han ofte med. Mor
var også sammen med Anna – på
flere turer både til Oslo, Hamar (i
Ellen og Håkons bryllup), ja også
på en 2-ukers-pakketur til Israel.
Det var stor stas da hun fikk hilse
på Kong Olav i Det Norske
Videnskabs-Akademi ved Nansen
Forelesningen som jeg holdt der
den 10. Oktober i 1973.
Brudebilde av mor og far, tatt i
juni 1921.
Mor var lett til beins. Når det var telefonbeskjeder til naboene (Det var få hus på Egeland som
hadde telefon før 1975.), som hendte ganske ofte i 50- , 60- og 70-årene – selv da mor var
langt oppe i 60-årene, løp hun til adressatene i full fart. Det var sjelden jeg så far løpe. Han
gikk med lange, avmålte steg. Alt han gjorde var gjennomtenkt.
Mor hadde aldri vært hos en frisørdame. Hun stelte håret sitt selv, også til bryllupet. Josefine
var mye mer impulsiv enn mannen, som aldri mistet kontrollen over seg selv. Josefine hadde
ansvaret for oppdragelsen i vårt hjem. Det var mye hennes barn ikke fikk være med på og hun
105
måtte alltid nøyaktig vite hvor vi var, i alle fall opptil vi ble konfirmerte. Mor hadde
temperament, kunne bli sint, men det gikk fort over. Hun hadde van ligvis et godt stabilt
humør og lett for å smile og lo hjertelig mye.
Våre foreldre var dyktige og iherdige arbeidsmennesker, og dertil meget forstandige. Det var
ingen lett sak å fø opp en stor barneflokk på en liten gård i de harde 20- og 30-årene, og med
svigermor i rommene ved siden av vår dagligstue. I tillegg var de jo svært gjestfrie. Det var
ofte besøk av familie og kjente som fikk den beste maten huset kunne by på. Der var det aldri
snakk om bare en kake til kaffen. Fatene skulle helst være fulle også når gjestene gikk fra
bordet.
Noen få minner, historier og episoder håper jeg kan være av interesse, spesielt for våre
barnebarn og svigerbarn som ikke fikk møte bestemor og bestefar hjemme på Egeland.
Mor var alltid klar til å ta hand om gårdsdriften ute på slåttevolden når far var opptatt med
husbygging. I tillegg hjalp hun med glede til i nærmiljøet, spesielt om noen var syke eller
døende. Man behøvde ikke be henne to ganger om å komme å hjelpe til når nøden oppstod.
Hver søndag skulle vi barna være ekstra pent kledd og det var strengt forbudt å gjøre fysisk
arbeid på gården på helligdager, men leke med andre barn gjorde vi som vanlig. Josefines
hovedoppgave var fostringen av barna, husstellet, samt melkingen og stell av kuene morgen
og kveld, fram til Olav overtok gården i slutten av 50-årene. Under melkingen sang hun hele
tiden og det hendte ofte at folk stoppet på veien, bare ca – bare noen få meter fra fjøset, for å
lytte på «Josefine-konserten». Det var veldig mange sanger hun husket teksten på. I tillegg
skulle dyra fores med høy og vann, morgen og kveld. Fra midt i mai til slutten av august
måtte barna hver dag ta med kuene til utmarka hvor det var godt beite.
Vi hadde også – minst to ganger i året, emissærer og predikanter på ukelange besøk, spesielt
under krigen. Årets store høytider ble feiret med ekstra god mat, selv om den nok var enkel
sammenlignet med dagens kost. Sølv- og gullbryllup ble grundig feiret med storfamilien
hjemme i huset. Fødselsdager opptil 14 år, konfirmasjoner og de andre store høytidene ble
markert med gjester. Bryllupet til Alise og Sverre – med ca. 50 gjester, ble også arrangert i
huset på Øvre Egeland. Når det kom familie hjem fra USA, bodde de hos oss. Vi hadde alltid
et eget rom - med gode senger i huset, som bare ble brukt av gjester.
Mor var glad i blomster og vi hadde stor hage. Blomster og planter – mye georginer og ulike
løker; jørginer kalte vi noen store planter. Vi hadde også andre større prydvekster som luktet
sterkt. Blomster-løkene (knollene) ble lagret i fjøset, eller floren som vi sa, om vintrene.
Blomsterbedene måtte gjødsles godt med ordentlig møkk tidlig på våren.
Det var mor som hadde ansvaret for all innkjøp av mat. Mel og sukker ble kjøpt inn i 50-kg
sekker. Alt brød ble bakt hjemme. Melk, smør, poteter, bær og grønnsaker kom fra gården.
Far hadde, i tillegg til økonomien, ansvaret for vedlikehold av hus og uthus, transport av høy
og alt ved som ble brukt til oppvarming, samt andre utendørs aktivitet. Han var dyktig; tegnet
hus og la inn anbud på større prosjekter. Ikke var han skjelven på hånda. I noen år, i alle fall
fram til krigsåra, arbeidet han noen måneder hver vinter/vår i ligningsnemnda og andre
kommunale oppgaver, men var ikke aktiv innen partipolitikken. Han var kjent som en god
regnemester. Salve var lenge en trofast venstrevelger og på det området gjorde Josefine som
sin mann. De siste leveårene stemte de på Kristelig Folkeparti.
106
Salves håndskrift. Den
var tydelig og klar helt
til han var 85 år.
Gullbryllupsparet fotografert i hjemmet på
Egeland i juni 1971.
Salve var nok litt beskjeden og tilbakeholden,
men fikk utrettet mye, fordi han også var flink
til å uttrykke seg skriftlig og han var effektiv.
Takket være hans innsats fikk gårdene på Øvre
Egeland innlagt springvann i hus og uthus; alt i
1920-årene. Etter søknad fra ham til Statens
Veivesen, ble riksveien gjennom Egelandsgårdene dekket med asfalt tidlig i 30-årene.
Salve var først og fremst snekker og byggmester. (Se avsnitt om Gyland Kirke.) Han tegnet
og planla prosjektene nøye, skaffet materialene som trengtes, før byggearbeidet startet. Vi
hadde snekkerverksted i uthuset hvor han laget dører og vinduer, kuttet vindusglass og la de
på plass i kitt. Dette var ekstra imponerende fordi han hadde et handikap på venstre hånd hvor
tre fingre var sammenvokst til en. Snekkerverkstedet var for guttene i familien vår populære
lekestue.
Far hadde selv laget brorparten av møblene i vårt hjem, selv om
det var Sverre som hadde ansvaret for spisestuen som ble brukt
etter 1938. Det var hans svenneprøve på snekkerskolen.
Spisebordet og stolene brukes fortsatt på Sandvatn-hytta, mens
Tomine fikk ”skjenken”, som står i Karoline-hytta.
Salve var også ansvarlig – i 5 år fra 1946, for byggingen av
moderne familiehus for arbeiderne ved Knaben Gruve. Han
bygget det første moderne ”gamlehjemmet” og Folkets hus i
bygda, og det nye skolehuset i Austerdalen. Salve var i mange år
oppnevnt som ”takstmann ved branner og andre store ulykker” .
107
En episode fra krigens dager: Etter 1942 trengte tyskerne stadig nye hester som bøndene
kunne bli tvunget til å selge. De betalte taksten for dyret, men det var vanskelig å få kjøpt ny
hest. (Tyskerne hadde under WW II store problemer med å skaffe nok bensin.) Om en hest
skulle ha føll, slap man å møte fram til tyskerne. Derfor hadde vi under krigen en hest som
fikk føll, som jeg hadde mye glede av. Leide det endog inn i stua til farmor så hun fikk
klappe det. Men året etter tvang tyskerne min far til å selge hesten. ”Det var de sureste
pengene jeg noen gang har fått”, fortalte han.
Dette bildet er tatt av Josefine i 1983 da hun
var 85 år. Kort tid etter ble hun hofteoperert.
De siste årene hadde hun problemer med
fordøyelsen og døde av kreft i magen i -86.
Ellers var Salve kjendis i bygda fordi han var
aktiv søndagsskolelærer i 50 år. På denne tiden
gikk alle barna på søndagsskole. Josefine og
Salve var dypt religiøse, som også deres
foreldre hadde vært. Bibelen, vi hadde mange
eksemplarer, var den viktigste bok i huset, som
ble brukt hver dag til en kort Andakt rett etter
frokosten. Det ble alltid lest, eller sunget et
bordvers, foran hvert felles måltid. Begge var
aktive og trofaste bedehusmedlemmer. Far
gjorde et imponerende arbeid med
moderniseringen av bedehuset med å bygge
kjøkken og spisesal i huset. De var normalt på ett kveldsmøte hver uke og et par ganger i året
var det møter hver kveld i en hel uke. Pga. farmor bodde i huset og tante Netoline i nabohuset,
hadde de ikke problemer med barnevakt.
Noen av prestene i bygda var de skeptiske til; de var litt for frie i ord og handlinger. Det vakte
stor glede hjemme da sønnen, Simon Johan ble sogneprest i heimbygda. Hjemme hos oss ble
det aldri servert alkohol, eller vin til maten. Familien var aktive Godtemplar – dvs.
medlemmer i den internasjonale avholdsorganisasjonen. Vi fikk ikke gå på dansefester eller
kino på Folkets hus, men deltok på speiderarrangementer og ungdomsleirer med mer eller
mindre kristelig innhold. I tillegg var det viktig å delta i arrangementer som samlet inn penger
til misjonen.
Kvinnelige prester var mine foreldre skeptiske til selv om det var flere damer i mors familie
som var misjonærer. Sambo før ekteskapet mente de var galt.
Fra 1921 bodde vi i samme hus som farmor og hennes datter. Barna i huset snakket med
farmor hver dag. Hun lærte meg å strikke både lodder og toppluer. De ble brukt som julegaver
til venner. Ved besøk hos farmor fikk vi «kandis» - et brunt sukkertøy, som vi tok mot med
glede. De siste årene av sitt liv lå farmor i sengen, i deres stue, i første etasje. Vår dagligstue
108
var på andre siden av gangen. Farmor fulgte godt med i hva som foregikk i bygda, og skrev
flittig brev til sine mange barn, som hun hadde stor omsorg for.
Far hadde et utrolig godt sovehjerte. Han sovnet på veien ned i senga, sa mor. Mor hadde nok
- i perioder, problemer med å sovne når noen i familien var syke eller det var andre ulykker i
bygda. Så lenge jeg bodde hjemme kan jeg ikke huske at mine foreldre var syke, men jeg
husker at far en gang måtte ta det med ro noen dager. Han hadde falt fra et stillas og brukket
flere ribbein.
Både Josefine og Salve hadde god helse og også sterke tenner. Først etter de passerte 70 år var
de innom et sykehus. Da mor var 85 fikk hun nytt hofteledd, mens far var nesten 80 år da han
ble operert for grå stær. Da måtte han ligge over en uke på sykehuset i Kristiansand. Far døde
hjemme; kreft i magen, sa legen, mens mor døde på Flekkefjord sjukehus etter hun ble
operert for blødende magesår.
I mange år var det 10 mennesker som bodde sammen i huset på Øvre Egeland. Ordet
trangbodd var neppe oppfunnet da, ingen snakket om det. Far hadde i 1920-årene utvidet
huset med to rom på nordsiden som ble tatt bort i 1949. I det ene rommet - kalt «finstua, var
det silkeputer, teppe på gulvet og dype, bløte stoler. Det ble bare brukt til jul, påske, bursdager
eller andre større familiesamlinger. Når man dekket i forstuen (hvor vi spiste daglig),
dagligstuen og finstua var det sitteplasser til mer enn 30 personer som var typisk for de store
familieselskapene. Tror aldri vår familien noen gang spiste på et hotell eller på «Hansens
Cafe» i sentrum. Grunnen til dette var ikke bare dårlig økonomi, men mest holdningen.
Måtehold og fornuftig bruk av penger var leveregelen.
Det andre nye rommet i huset var reservert «gjesterom» for familiebesøk og
predikanter/emissærer, som vi hadde boende hjemme typisk to ganger i året. Gjestene spiste
alle måltidene sammen med oss. Noen kom tilbake år etter år - spesielt i krigsårene, og slike
predikantbesøk fortsatte til etter krigen.
Både mor og far hadde mye familie i bygda og vi hadde ofte besøk – spesielt fra mors familie
i Austerdalen, men det var sjelden de overnattet. Vi var også regelmessig familiebesøk,
spesielt av Elna og Anton, O. T. og av Haugland- og Steindør-familien, men neste aldri an
Omland- eller Øya-familien. Vi pratet ofte og mye med naboene, men det var sjelden de ble
servert mat, , slik jeg husker.
Både Josefine og Salve levde til de ble nær 88 år og hadde et godt samliv.
3.3.1 Kort om dagliglivet i oppveksten
Alle skolebarna i bygda måtte innom tannlege Rege en gang hvert år, men jeg tror ingen av
barna i vår familie hadde hull i tennene de fem årene krigen varte. ”Krigsmaten” måtte være
bra for tennene. Vi spiste praktisk talt ikke søtsaker de årene. Hvert år ble vi testet med
pirquetprøver satt i overarmen - for tuberkulose undersøkelse, men i vår familie slapp vi unna
denne sykdommen. Tror ikke jeg var hos en lege før jeg begynte i militæret. Der ble vi sjekket
godt. Alle i familien hadde god helse. Det kom som et sjokk da storebror Sverre i 1943 ble
innlagt på sjukehus i Oslo på grunn av problemer med ryggen. Dette er omtalt senere.
For guttene i familien var et spennende uthus viktig, spesielt snekkerverkstedet med mye
verktøy, hvor det var gøy å lage egne leker og spikre. Her ble det laget mye rart. Det var her
109
far produserte våre ski – både langrenn og hoppski, laget av eik som var hogd på eiendommen.
Også våre kjelker – som vi styrte med en stang vi holdt i handa, og sparker var hjemmelaget.
Møbler til huset og utstyret som trengtes til gårdsdriften, ble produsert her. Først etter vi tjente
egne penger kjøpte vi fabrikkski. Også våre første sykler var bygd opp av deler som var
samlet inn på ulike steder. Jeg fikk første kjøpesykkel da jeg var 16 som betaling for et arbeid
jeg hadde gjort på Karoline-hytta, på Sandvatn.
Vi hadde alle gode lekekamerater på nabogårdene som vi var mye sammen med. Vi lekte og
fisket mye. Til sentrum i bygda - Liknes, hvor skole, bedehus, Kirke og lensmannskontor lå,
var det ca. 800 meter. Da jeg var kommet opp i femte klasse hadde jeg også noen kamerater
som bodde på Liknes. Mine foreldre hadde aldri bil, men sykler hadde vi alle, tror jeg, men
det var store problemer med sykkeldeler under krigen. Vi hadde også en stor frukthage med
mange eple-, plomme- og morelltrær, pluss mange bærbusker, spesielt rips.
På de fleste gårdene på Egeland var noen få sauer. Hver vår – omkring midt i mai, ble de
samlet i en stor flokk som vi jaget langs Den Sørlandske hovedveien opp til Hidreskog hvor
de gikk på beite hele sommeren. De ble hentet i slutten av august. Dette var arbeid for barna.
Det tok hele dagen å jage sauene ca. 15 km langs veien til Hidreskog, men slike oppgaver var
populære fordi vi gikk sammen med barna fra de andre gårdene.
Vi klipte selv av ulla på sauene og far tok hand om slaktingen. Ulla tok mor godt vare på. Den
ble til gensere, strømper, votter, luer, skjerf og også tøy i metervis som ble byttet mot ull
under krigen. Det vakte oppmerksomhet vinteren 1944 da jeg kom på juletrefesten med ny
skreddersydd jakke og nikkers, i en brun farge. Jeg ble endog fotografert i nytt antrekk, selv
om ingen i vår nære familie da hadde fotoapparat. Det var kona til jøden – som satt arrestert i
Tyskland og som mine foreldre syntes synd på, som sydde dressen. Mannen hennes ble bare
kalt jøden – det var bare en i bygda. Han hadde jo et navn, nemlig; Karl Kletzewski Behrend.
På mange måter var han en fargeklatt i Liknes, før han ble arrestert og sendt til Tyskland. Min
neste dress med lange bukser fikk jeg til konfirmasjonen høsten -46. Den brukte jeg bare en
gang. I 50-årene arvet jeg mye klær fra mine brødre som jeg brukte i studietiden.
110
Foto av de 6 barna til Josefine og Salve, tatt i
1936, da Anna - i kurvstolen, neppe er mer enn
ett år. Det er tatt i hagen rett utenfor huset som
også viser frukttrærne i bakgrunnen. Dette er det
første bildet av alle barna samlet - kledd opp i
fineste stas.
Foto av far, farmor og tante Lovise med mine tre
eldste søsken; Sverre, Olav og Simon Johan sannsynligvis tatt tidlig i 30-årene.
111
112
Dette bildet ble tatt i juni 1946 – rett utenfor vårt hus på Øvre Egeland, da våre foreldre feiret sølvbryllupet.
Vi er alle pyntet til festen.
Dette bildet er tatt i juni 1971 – hjemme i stua, hvor
vi feiret gullbryllupet. Solveig kom hjem fra USA,
Anna bodde da i Kristiansand, Sverre i Mandal,
mens Simon Johan var prest i Hægebostad. Olav
hadde overtatt gården, Vi bodde på Nesodden. Ser ut
til at jeg er den eneste av barna som går med briller.
112
113
Det var ofte familiesamlinger hjemme hos
mine foreldre. Bildet er
tatt på framsiden av
huset, sommeren 1965 –
sannsynligvis av Simon
Johan. Johan Heddan
(ved siden av Salve) og
kona er hjemme fra USA,
Tonette Heddan., Gustav
H., Gladys, hennes mann
og datter Doris er også
med. Ellers er det
kjernefamilien. Asta med
Audhild og Svein Arve,
Randi + jeg og våre 4
barn.
Familieselskap hjemme – omkring 1928. Sverre som sitter på fanget til farmor. Det er besøk fra USA – Sofie
og Tom med de to eldste barna, Svanhild og Stanley. Det er også flere hjemme fra USA. I tillegg til den nære
familien – Elna og Anton med barn på armen. Lærer Verås – som er nevnt i teksten, og hans kone Lisa. Mor
og far er også på bildet, samt tante Ida og Lovise + farmor. Noen er ukjente.
113
114
For å sette livsforholdene litt i perspektiv til dagens kan det nevnes at den første som hadde telefonen
i bygda var handelsmannen på Øya, i 1896. I vår familie fikk vi telefon i 1948 omtrent samtidig som
vi fikk bad og WC i huset. På denne tiden var det bare to andre i de 18 husene på Øvre Egeland som
hadde telefon og WC inne. I 1950 ble utedoen i uthuset revet.
3.3.2 Byggmester Salve
Salve var en pålitelig byggmester. (Fra 1940 til 1958 var det mor sammen med barna som i stor
utstrekning tok hand om småbruket, mens far snekret.) Det var mest privathus og uthus han bygde og
reparerte, men også noen få større forsamlingshus. Byggmesteren var på denne tiden både ”arkitekt”,
materialsjef, rørlegger og håndverker, men ikke elektriker. Da grovbygget med tak var ferdig var det
en ordentlig markering – kranselagsfest. Det var en viktig markering. Snekkerne ble servert et
ordentlig måltid til lunsj og hadde fri med betaling resten av dagen.
Gyland kirke slik den så ut da arbeidet var ferdig.
Guttene i familien fikk være med på ulike byggeprosjekter i
feriene. Sommeren 1955 – da far var 73 år, var siste gang
jeg var med. En ny bolig ble bygd på Hetleskei – nær
sentrum, uten noen elektriske verktøy. Far kunne file og
vikke sagene og slipe verktøyet så de hele tiden beit som
nye. Huset ble reist opp og kledd utvendig i løpet av tre
måneder. Mener jeg fikk kr. 10 per time.
Det mest eksotiske” byggeprosjektet Salve hadde var å flytte en stor kirke i Gyland (se fotografiet) –
nabokommunen til Kvinesdal. Prosjektet er omtalt i boka Kringum Gylands Kyrkja som kom ut i
1929, skrevet av Lars Fr. Nuland. Her står det at byggmeister Salve Egeland sammen med Espeland
vant den utlyste konkurransen om ”nedriving og uppattbygging” av Gyland-kirke.
Pappa sammen med 6 mann
begynte 24. juni. 5. juli
hadde de tatt ned kirken.
Transporten til den nye
tomta ble utført av A/S
Bilruta, Gyland. I perioden
18. juli til slutten av
september ble kirken satt
opp igjen på den nye tomta,
rett ved vannet. Ettersom
ryktet forteller, tjente Salve
114
115
gode penger på prosjektet. Hovedgrunnen til at Herredsstyret i Gyland vedtok å flytte kirken, var at
den lå på en uheldig plass som førte til at storparten av menigheten hadde lang vei til kirken. På
fotografiet over ser man at Sigurd Nome fra Øyslebø – som senere ble en landskjent billedhugger,
deltok i oppdraget. Det viser at det var vanskelig å finne arbeid på denne tiden så man reiste langt for
å få en jobb, samt at man søkte hjelp hos familien. Også et av barna til mors søster Gesine – Osvald
Haugland, arbeidet litt hos far i sin ungdom.
Husbygging i 1920- og 30-årene var jo forskjellig fra i dag og mye mindre byråkratisk.
Byggmesteren ordnet alt, fra tegning av hus til ferdig produkt, alt med handarbeid. Det var viktig å ha
frostfrie kjellere for poteter, grønnsaker og frukt. Normalt hadde far bare en person med seg. Salve
var også takstmann for Storebrand- selskapet. Ved branner og andre naturulykker, men også skader
på husdyr og avlinger, måtte han ut å taksere skadene. Dette var arbeid uten hjelp av teknisk utstyr så
det tok sin tid, men timelønnen var lav. Under krigen var broren Anton – som tyskerne hadde avsatt,
med som takseringsassistent.
Han var også ansvarlig for broen over Kvina-åna – som ble bygd under krigen. Den var i bruk mindre
enn ett år mens de fikk ny bro over til Faret.
Hvor mange hus far har bygd - uten et eneste elektrisk verktøy, vet vi ikke. Sønnene fikk være med;
spesielt de to eldste, som også ble byggmestere. Hadde ikke de to yngste valgt akademiske yrker,
hadde de også helt sikkert gått i fars fotspor. Salve ledet byggeoppdrag til han var 75 år og var fysisk
og psykisk i god form til kort tid før han døde i november 1971- nesten 89 år.
En episode fra Gyland kirke sommeren 2011
Solveig – eldste datter i familien og hennes nest yngste barn - Hilary, som nå bor i Main Hill, NJ,
USA, var hjemme på Egeland sommeren 2011. Randi og jeg inviterte - en søndag i mai, på biltur til
Gyland. Det var første gang Hilary så kirken. Vi regnet ikke med å komme inn i Kirka fordi den ikke
var i bruk den dagen, men de ville få et godt inntrykk av bygget og hvor vakkert den ligger ved
vannet. Været var prima og vi tok mange bilder i og omkring kirken. Da jeg kjente på hoveddøren –
og fant at den ikke var låst, gikk vi inn for å se kirken fra innsiden. Rett innenfor døren begynte det å
pipe svakt og da vi kom nær alteret var det en kraftig lyd – en ordentlig alarm. Vi hadde utløst brannog tyverialarmen, og Solveig var redd politiet alt var på vei for å arrestere oss. Døra skulle vært låst,
med det var den ikke, men det var vi som utløste alarmen.
Hva hendte? Først kom en svett kirketjener på sykkel, kort tid etter kom en til i bil sammen med
presten. Vi sa unnskyld, fortalte at døra ikke var låst og at barnebarnet til byggmesteren gjerne vil se
kirken fra innsiden.
Heldigvis sluttet det med vennskap og forsoning, og vi fikk et varig minne. Presten låste endog opp
brannskapet i kirken hvor et kjent krusifiks fra år 1450 lå godt innelåst. Det ble grundig fotografert
mens presten holdt det med hvite silkehansker. Etterpå ble vi invitert hjem til en av kirketjenerne på
kaffe, ca. 5 km fra kirken. Her fikk vi se alle hans sauer og nyfødte lam. Episoden som kunne endt
ille, fikk en lykkelig slutt, og vi fikk en god historie til middagen hos Anna samme ettermiddag.
115
116
Foto av krusifikset - som lå i et brannsikkert rom (måtte bare ta på det med hansker). Innsiden av kirken i
Gyland sees til høyre.
Maten vi spiste i den perioden jeg bodde på Øvre Egeland
Hver høst fram til ca. 1950 bakte mor flatbrød og lefser i ca. 3 uker. Vi hadde et spesielt rom i
kjelleren for baking hvor det var bakstebord og kjevl. I huset var det et rom for lagring av flatbrød i
andre etasje. Kort tid etter at potetene var i hus – vanligvis i siste halvdel av september, begynte
baksten. Alle i familien og spesielt far var glad i hjemmebakt flatbrød. Man ble ikke ordentlig mett
uten flatbrød, sa han flere ganger. Vi spiste jo også flatbrødsoll (flatbrød smuldret i små biter sammen
med surmelk) til dugurd; dvs. et måltid mellom frokost og lunsj, i slåtten og ved innhøstingen.
Flatbrødsoll minner litt på dagens cornflakes.
Ei flink bakstekone – som vår mor, var unnværlig på en gård i denne tiden. Vi hadde bakstepeis
(skorstein kalte vi det – dvs. et stort eldsted) og ett solid bord i kjelleren. Dette kjellerrommet ble mye
brukt selv om det bare var jordgulv der. Tante Netoline, som bodde i nabohuset, var ansvarlig for
steikingen. Hun brukte ofte selv rommet til baking. Leivene – 70-80 cm i diameter, ble bakt ut på
bordet. Hellen lå på en stor brannfot, midt i skorsteinen. Ved baking av flatbrød og lefse var det alltid
to damer. Mor bakte ut leivene, mens Netoline stekte og var ansvarlig for god eld under hella i flere
timer hver dag. Guttene i familien var ansvarlig for tørr og små ved til stekningen.
Bakingen var viktig på alle gårdene. Mest flatbrød ble bakt, ikke så mye lefse, for da måtte man
bruke hvetemel, og det var mer kostbar. Kvelden før bakingen begynte, kokte man en stor kjele – et
par bøtter med poteter. Barna måtte også være med å ta skallet av potetene - dvs. vi skrellet. Poteter
hadde vi nok av, men bare de små ble brukt til baking. Først på selve bakedagen ble potetene malt i
kverna. Jeg tror aldri vi kjøpte poteter eller grønnsaker i årene fram til ca. 1950. Etter krigen ble på
kort tid flatbrødet byttet ut med hjemmebakt brød, men mor fortsatte å bake lefser og lomper –
hellekaker som vi kalte dem, og tykke pannekaker, så lenge helsa holdt. Mer og mer av maten ble
kjøpt på Samyrkelaget/Coop i Liknes - som vi kalte handelslaget. Der var vi trofaste medlemmer i
alle år og våre foreldre kjøpte store kvanter -50 kg-sekker ,for å spare penger. Eneste luksus - som jeg
husker godt, var at mor ofte kjøpte iskrem på handelslaget. Iskrem var populært i Egeland-familien.
Vi hadde hjemmebakt brød, lefseklin og mange kaker til selskapene.
116
117
Hvetemelet måtte en spare på fram til ca. 1950 – slik jeg husker det, fordi det var relativ dyrt og så
var det rasjonert. Havremelet - som vi også fikk fra en privat kvern, var bedre for helsa, men det
spilte en mindre rolle, tror jeg. Hjemme hos oss ble skorsteinen normalt fyrt opp med tørreiner - som
var kuttet opp i små, rette lengder. Einer var det godt om i utmarka. Den var det ikke noe moro å
hogge fordi den stakk, men hogd ble den. Tror til og med at tante Netoline ofte varmet opp huset med
einer.
Hjemme hadde vi normalt lite pålegg bortsett fra syltetøy, eggost og mysmor/gumme - som var
hjemmelaget, men vi hadde alltid ekte, nykjernet smør på maten. Vi kinnet fløten to-tre ganger i
måneden. I enkelte perioder solgte vi smør til meieriet. Om sommeren – i perioder da det var riktig
varmt, spiste vi ofte måltidene i kjelleren. Der var det alltid kjøligere.
3.3.3 Dagliglivet og større begivenheter i familien
Vi var 6 barn i familien - ca. 2 år mellom
hvert, som var født mellom 1923 og 1935.
Tror aldri far eller mor hadde et kamera, så vi
ble nok fotografert hver gang det var gjester på
besøk og etter at barna selv begynte å
fotografere.
Her er mor og far med de tre eldste barna – Sverre
Syvert, Olav Andreas og Simon Johan.
Sannsynligvis tatt i 1928 fordi Simon Johan er
baby.
117
118
118
119
Etterkommerne til Josefine og Salve er listet på siden foran. Oversikten stopper ved oldebarn fordi
det ikke er plass til flere kolonner. For en komplett og mer detaljert oversikten henviser til Vol. 5.
17. mai, bursdagene, julefestene, konfirmasjoner og dyrskue/saueutstillingen på høsten var festdager.
Noen ganger måtte vi sitte stille ved spisebordet og høre på taler av far – men det var ikke ofte.
Sølv- og gullbryllups-dagene ble feiret, men ikke bursdagene til mor og far før de nådde 70. Vi hadde
få ganger så fine gjester – biskopen eller ordføreren, at ikke barna fikk sitte ved spisebordet. For mor
var det viktig at mye mat var igjen da gjestene gikk fra bordet. ”De tør ikke spise om det bare er en
kake til hver person”, var et vanlig uttrykk i vårt hjem.
Så lenge farmor levde – til januar 1946, hadde vi bare 3 soverom; et stort og to små, men jeg kan ikke
huske at vi følte oss trangbodde. I soverommet til mor og far var det en stor barneseng hvor det
yngste barnet sov. Noen ganger sov to barn der. Fram til 1946 hadde vi felles kjøkken med farmor.
Vi hadde aå lenge mor og far levde ett rom som bare ble brukt for gjester og en finstue som bare ble
brukt ved store høytider. I dag er det mange som synes dette er rart med to store rom som ble så lite
brukt, men tror ikke vi reagerte på dette da.
Etter at farmor ble borte hadde vi hele huset til disposisjon. Vi overtok de 3 store rommene farmor
disponerte – ett i første og to i andre etasje. Fra jeg var 14 år, hadde jeg eget rom med skrivebord og
bokhylle, og med vindu mot hovedveien. En høy vedovn i rommet ble brukt på kalde dager. (Det
hendte at jeg - via en lang stige som vi hadde flere av, kom inn og ut av rommet gjennom vinduet
uten at mine foreldre merket det, men det var nok først etter at jeg ble litt eldre.
Eldste broren – Sverre, flyttet til Kristiansand kort tid etter krigen, og ikke lenge etter – i 1948, flyttet
også Olav og Simon Johan ut. Olav gikk på landbruksskolen i Søgne 1948/49. Han arbeidet som
agronom på Østlandet, men oppdaget etter kort tid at fortjeneste som snekker var bedre. Etter et år i
militæte – 1948/49, begynte Simon Johan å studere teologi. Solveig og Simon Johan gikk samtidig –
i samme klasse, på den 2-årige, private realskolen i bygda fra 1944-46. Simon Johan fortsatte på
reallinjen i Flikeids gymnas, som da ble opprettet i bygda. (Denne skolen – som også ble viktig for
meg, er detaljer omtalt senere.) Solveig fortsatte på husmorskolen og begynte i sykepleien på Ullevål.
Jeg begynte på realskolen i 1946, mens Anna først gikk på Treiders Handelskole i Oslo, i 1950-årene
og så i sykepleien– på Menighetssøsterhjemmet, i Oslo. Hun studerte også musikk i Oslo.
Selv etter vi flyttet permanent hjemmefra, var det alltid ett rom og en seng hjemme som ventet på oss.
Praktisk talt alle feriene – før vi stiftet familie, bodde vi hjemme på Øvre Egeland. Det er jo heller
ingen tvil om at økonomien til våre foreldre ble betydelig bedre etter krigen selv om mor aldri hadde
lønnet arbeid. De levde fortsatt meget økonomisk, men sparte ikke på maten.
Mitt eldste og første minne er at lillesøster Anna ble født Julen 1935 i huset på Øvre Egeland, da jeg
var 3.5 år. Mors søster, Gesine Haugland var «hushjelp og jordmor» hos oss en ukes tid. Det har blitt
fortalt at jeg som baby var så alvorlig syk at jeg ble vaket over, men vet ikke hva jeg feilte utenom de
vanlige barnesykdommene. Heldigvis har jeg siden hatt en god helse.
Mor hadde eneansvaret for både maten og for hvordan vi alle var kledd. På søndagene måtte man i
vår familie nesten ikke utføre kroppsarbeid, mens dyra skulle få ekstra godt stell. Vi begynte tidlig på
søndagsskolen, i Liknes, fordi far var en av to lærere der. Man måtte være ordentlig forkjølet om man
ikke deltok. Søndagsskolen arrangerte hvert år en dagstur med buss til nabobygdene eller en båttur i
119
120
Fedafjorden, som var et høydepunkt. I tillegg var det store Juletrefester med utdeling av godis, som
var populært å være med på. Søndagsskolen varte til vi ble konfirmert. Hjemme hadde vi flere ulike
spill, men spilte nok mest ludo.
Hvor langt du kunne gå eller sykle på en dag, bestemte hvor lang fra hjemmet vi hadde vært i de
første 14-årene av livet. Var 15 år før min første tur til Kristiansand S – 100 km fra hjemmet, men
hadde vært i Flekkefjord noen få ganger før det.
Da jeg var 16 syklet jeg sammen med Inge Konsmo og Kjell Egeland (ikke familie) til Oslo. Dette
var litt av en utflukt i de dager, som også ble omtalt i bygda. At jeg fikk lov, forstår jeg nesten ikke. I
tillegg var jeg ansvarlig for opplegget av turen, jeg var jo ett år eldre enn de andre to. Vi syklet
faktisk opp Setesdalen og ned Telemark på veien. Tror vi haiket en eller to ganger på en lastebil.
Toget ble brukt den siste biten, fra Bø til Oslo. Hadde med telt som vi satte opp i hagen til Inges tante
i nærheten av Oppsal. Utstyret var primitivt og det var også syklene. (Kjell hoppet av i Bø og tok
toget hjem.) Mesteparten av turen tilbake «haiket» vi med toget, men vi syklet fra Kristiansand.
Barnebilletter på toget var heldigvis relativ rimelige i 1948. Vi kom tilbake helt blakke, men hadde
mye å fortelle. Var for første gang på teater; så musicalen OKLAHOMA. Mener vi hadde ”ståplassbiletter”. Hvor mye penger vi brukte på turen skulle jeg gjerne ha husket. Vi hadde med ”en reservekilde”, nemlig Inges verdifulle frimerkealbum - arvegods, men den var det ikke mulig å selge for
prisen den var taksert til.
Først da jeg var 19 år kom jeg, via militærtjenesten på min første utenlandstur - til både Danmark og
Tyskland. Jeg var i Tysklands-brigaden, med hovedsete i Husum, ikke langt fra Hamburg. Der lærte
jeg faktisk å snakke ganske bra tysk, som jeg har hatt mye glede av senere. Ble vel etter hvert en
rimelig bra soldat i hæren, selv om jeg pga studier slapp ut to måneder før tiden. I militærtjenesten
etterpå – i heimevernet, ble jeg faktisk forfremmet til sersjant med tre vinkler.
Hadde aldri spist bananer, druer eller andre sydfrukter før i 50-årene, men en appelsin og en liten
sjokolade fikk vi – tror jef, til jul i krigsårene. Hjemme hadde vi moreller, epler, pærer og plommer.
Vinterfrukten, poteter,gravenstein-epler og grønnsaker ble lagret i husets kjeller. Mener vi noen år
hadde egne epler helt til påske. Under krigen fikk vi lånt fra I. G. Konsmo – Inges far, en mekanisk
iskremmaskin og produserte noen ganger hjemmelaget iskrem, som da var det beste jeg hadde spist.
Hjemme hadde vi de ingrediensene vi trengte for å lage god is.
3.3.4 Krigsåra (1940-45) og krigsminner
Den 9. april 1940 kom nyhetene via radioen om at tyskerne var gått i land i Kristiansand og at de
sannsynligvis var på vei vestover. (Tror at vi kjøpte vår første radio i 1938, eller var det først 39?)
Sommeren 1940 - kort tid etter at krigen begynte, ble alle radioene inndratt av tyskerne. Vår ble
levert punktlig. Om vi fikk radioen igjen i mai -45, husker jeg ikke.
Vårt hus lå mindre enn 10 meter fra den gamle Sørlandske Hovedvei og mindre enn én km fra
sentrum, hvor deler av den tyske hæren passerte. Den niende april på ettermiddagen ble det besluttet:
Her kan vi ikke bli, VI MÅ RØMME/flytte fra Øvre Egeland.
Onkel O.T.'s hus på Sandvatn, ca. 15 km hjemmefra - som på denne tiden var et isolert sted med bare
en dårlig kjerrevei over Skaret, ble valgt. På denne tiden stod huset tomt. (Bilveien til Sandvatn120
121
gårdene vis Sandvatn stasjon kom først tidlig i 1950-årene.) Buskapen – 4 kuer, en hest, noen få sauer
og høner måtte være igjen i fjøset på Egeland. Far og Sverre skulle sykle hjem dagen etter for å fore
og melke, stelle fjøset og høre nytt om tyskerne. Vi ble alle, inkludert farmor, kjørt i en stor varebil
(hvem som eide bilen husker jeg ikke) til Johannes Oudalstøl – mors bror i Steindør. Derfra drog vi
videre til fots til Sandvatn, mens mor, farmor og Anna sammen med mye klær og mat fikk hesteskyss
over Skaret til huset. Johannes hadde flere hester. Jeg husker at det var snø på veien over Skaret.
Farmor, mor og de minste barna (Solveig, Anna og jeg) bodde på Sandvatn i et par uker før vi flyttet
hjem igjen, mens far og de eldste barna daglig syklet til Øvre Egeland for å ta hand om husene og
dyra. Etter 3-4 dager flyttet de tilbake. Onkel O.T. kom på daglige besøk og hadde ofte med mat som
han hadde kjøpt på Dammen. I et par uker etter 9. april gikk ingen i familien på skolen. Om skolen
var stengt så lenge, vet jeg ikke.
April 1940 var første gang jeg hørte historien om den spennende og mystiske Hola høyt oppe i fjellet
bak O. T. huset på Sandvatn. I mange år – langt ute i 60-årene stod det fortsatt lange, enkle stiger for
å klatre opp til Hola. Gustav fortalte sagnet om katten som krøp inn i Hola og kom ut lagt oppe i
Hauglandsfjellene. Dette var spennende; hadde så lyst til å undersøke grotten, men det var for farlig
da. Jeg har senere vært ved inngangen, men det var ikke enkelt å komme langt inn.
Har mange minner fra krigsårene, spesielt fra de siste årene da vi så at britiske fly bombet tyske
krigsskip i Fedafjorden og opplevde at Knaben Gruver ble bombet flere ganger. Mer enn en gang
kom tyskerne på inspeksjoner hjemme. Den 16. november 1943 så og hørte jeg sammen med mange
Egelands-unger flyene som bombet Knaben. Flere av de som arbeidet i gruven ble da drept. Far ble –
spesielt vinteren 1944-45 utkommandert av tyskerne som ”vaktmann” hvor tyskerne var redde for
sabotasje/bombeangrep. Han ble også kommandert til å sjekke at bøndene i bygda hadde gitt opp
nøyaktig hvor mange dyr de hadde og at de holdt leveringsplikten av smør, kjøtt og melk. I vår
familie slapp vi noenlunde helskinnet gjennom krigen, selv om det tok tid å vende seg til alle
forordninger og rasjoneringer. Det var også krav om streng blending gjennom hele krigen. Intet
kunstig lys måtte slippe ut fra hus og uthusene.
Vi hadde nok å spise – takket være egen produksjon og god organisering, selv om utvalget av mat
var sterkt begrenset. Det ble dyrket mye poteter, korn og grønnsaker. Vi hadde masse bær og epler i
hagen. Største problemet var å skaffe klær og spesielt sko. På sommeren måtte vi gå barfotet i lange
perioder. Vinterstid gikk vi på trebunner som far hadde satt inn i gamle sko hvor bunnlæret var utslitt.
Papir – som landet hadde mye av, ble brukt til alt mulig. «Papirklær» var noen ganger ok, men
papirskoene holdt dårlig i regn- og snøvær. Under krigen tok vi godt vare på alt som kunne brukes.
Gamle klær ble ikke kastet, men snudd ut – inn, eller brukt stykkevis.
Problemene var nok størst med å skaffe finklær til selskap, men vi gikk mye i heimestrikket gensere.
Saueulla kunne byttes mot enkle tøystoffer. I krigsåra var det høysesong for damer som kunne sy om
gamle klær. Hvor mange skomakere det var i bygda husker jeg ikke, men det var minst fire på Liknes.
Skinnet fra slaktede dyr ble tatt godt vare på – barket, og brukt til sko og klær. Kaninskinn ble til
skjerf og luer. Simon Johan arbeidet – da han var 14 og hans lærer arrestert, nesten ett helt år hos en
skomaker på Liknes. Han sydde endog et par sko til seg selv. Tante Netoline konkluderte at alle
familier burde ha en skomaker. Klær og sko ble normalt reparert hjemme. Det var heldigvis flere
meget nevenyttige personer i familien.
121
122
Krigsårene var kalde – vi hadde minus 20 grader eller mer i lange perioder, som var uvanlig så langt
syd som på Sørlandet. Ved til oppvarming var ikke et problem og vi hadde mange ovner i huset. Men
på kjøkkenet kunne det være kalt. Vi hadde en gammel elektrisk magasin komfyr som jeg mener ble
brukt fram til ca. 1960. At springvannet frøs nesten hver vinter var et stort problem. Vi måtte ha mye
vann til dyrene og huset som ble hentet i en stor tretønne som var montert på en slede. Vannet ble
hentet fra Gåfaskjelda (der hvor Peder i Dalan bodde) med hest – ca. 500 meter hjemmefra. Den
vannkilden gikk aldri tom. Først langt på våren - i mai, ble rørene gravd fram – alt med håndmakt, og
nye rør ble lagt. Så langt jeg husker hente dette tre vintre under krigen. Far organiserte også dette
arbeidet, men de fleste husene på Egeland var knyttet til dette private vannverket, så det var nok
arbeidsfolk.
Blendingen av hvert vindu så ikke noe lys kom ut, var et problem. Dette ble nøye kontrollert av
lensmanns etaten og tyske soldater. ”Syndere” ble hardt straffet. Man måtte være godt kjent for å
finne veien i nattemørke, tåke og uvær i krigsårene. Det var et stort problem å få kjøpt batterier. I
denne tiden satte vi stor pris på månelyset.
Stadig hørte vi rykter om spøkelser i melkehvite klær – spesielt farlig var ”Rottenikken” som herjet
over hele Sør-Norge. Det var utrolig mange som hadde sett spøkelser; ja, endog hadde
møtt ”gjengangere” – dvs. personer som var døde, men som gikk igjen på smale stier i nattemørket.
Jeg var heldigvis ikke mørkeredd, og tjente faktisk noen småpenger på å følge mørkeredde kamerater
hjem etter vi hadde spilt ludo eller dam.
Ryktene om hvor store tap tyskerne hadde ved frontene i Sovjetunionen og om at Krigen snart tok
slutt i Europa, ble gjentatt i nesten daglige i ”hemmelige” samtaler. Alle hatet tyskerne. Det var noen
modige mennesker i bygda som hadde gjemt en radio og lyttet på nyheter fra London, men ved
gjentatte, muntlige overleveringer kunne lett en ”fjær bli til fem høns”. Under krigen tok man godt
vare på all mat, intet ble kastet. Det var tre fiskehandlere på Liknes og noen få ganger kunne jeg gå
dit å kjøpe varme, store fiskekaker for 10 øre. De smakte himlande godt. Fra 1942-46 hadde vi til og
med en butikk på Øvre Egeland – I. G. Konsmo. Den lå bare 50 meter fra hvor vi bodde. Vår familie
handlet oftest og mest på Samvirkelaget på Liknes, hvor vi var medlemmer. På denne tiden var man
trofaste kunder. Under krigen hadde nesten alle bra med penger, men det var så lite man kunne kjøpe
i butikkene.
Vi satte ikke snarer for å fange skogsfugl og harer, som var vanlig på mange gårder. Det var ivrige
snarefangere og jeg var mye sammen med dem. En gang under krigen fikk også jeg en orrfugl i en
snare, i nærheten av Solås. Drev mye med fisking i Litleåna, alltid med mark og hjemmelagde
stenger og/eller ved å sette ut lange liner med flere kroker på, som vi kalte ”bakke”. På sommeren
hendte det vi tok lengre fisketurer på Kvinesheia, men vi overnattet ikke ute før etter krigen. Vi fikk
alltid fin øret, flere ganger mer enn nok til en familiemiddag.
Da tyskerne kapitulerte, ble onkel Anton igjen lensmann og dermed øverste politi i bygda. Det første
han gjorde var å arrestere nazistene. Gleden ved at Krigen endelig var slutt er nesten ubeskrivelig
som omtalt i utallige skrifter.
122
123
3.3.5 Minner fra folkeskolen
I 1930- og 40-årene gikk vi 3 dager i uken og 40 uker per år på skolen, men det var noen avbrekk
under krigen. Da var det forbudt å markere nasjonaldagen. 17. mai feiret vi da med turer i skogen.
(En skoledag ble brukt ute i det fri). En 17-mai plantet vår klasse furu på Sandvatn. Vi hadde ingen
gymsal på vår skole, men lekte mye ute på skoleplassen. Ski- og skøyte-dag ble arrangert hver vinter.
På vår skole var det ingen undervisning i engelsk eller husstell/sløyd. Læreren i klassen til Simon
Johan – G. Ryen, ble arrestert av tyskerne i 1944 og sent til Finnmark, og de fikk ingen vikar. Siste
året hadde han ikke skole. Elevene måtte ta en skei med tran hver skoledag, noe jeg likte dårlig, men
kanskje det var bra for helsa. Elevene i min klasse hadde minnebøker som vi skrev i.
Omkring 1940 bodde det ca. 75 mennesker - omkring 25 skolebarn, på Øvre Egeland. Barna var
flinke til å leke sammen. Lekeplassen var Sinusveien, rett foran vårt hus. Her slo vi ball, leke politi
og tyv, andre gjemselleker og små kriger med spretter eller pil og bue. Andre leker var å kappe land,
hoppet tau og kastet på stikka med 5-øringer. Vi likte å konkurrere, sommer som vinter. I tillegg var
det spennende å sove med kamerater i høyløa - på høsten, som vi fikk lov til etter vi hadde passert 10
år. Det gjorde vi ofte. Da hendte det vi lurte oss ut etter at foreldrene hadde lagt seg var innom fruktog bærhagene til noen naboer, selv om vi hadde like bra frukt hjemme.
Først etter krigen sov jeg ute i telt. Hadde mange leke-kammerater på Øvre Egeland, inkludert tre
jenter som gikk i samme klasse. Det var idrettsaktiviteter av mange slag, både sommer og vinter. På
ski var det langrenn og vi hadde en fin hoppbakke, men ingen slalåm-bakker og heller ikke spesialski. På skolen hadde også konkurranse med andre skoler i bygda, i hurtigløp på skøyter og langrenn.
Sportsutstyret var enkelt. Vi måtte f. eks. feste skøytene med lærreimer. I sommerhalvåret var det
mest friidrett. Fotball-spill og fotballkamper var forbudt under krigen. Vi lekte mye med barna fra
nabogårdene og var stadig samme med de som også var eldre. I tillegg hadde vi noen spill; husker
best ludo, svarteper og dam, men vi hadde ingen vanlig kortstokk.
Mor sjekket ofte om vi hadde gjort leksene. Mor var alltid hjemme; hun hadde aldri lønnet arbeid
utenfor huset. To-tre ganger i året måtte vi ha karakterboken med hjem til underskrift. Der ble det
noen ganger påpekt at jeg hadde problemer med å sitte rolig i klassen. Jeg fikk normalt m i regning
og kristendom, men ofte bare g i norsk stil, men var en av de beste i klassen i idrett. Liknes-krets var
da en nynorskskole. Språket var et tema som mye ble diskutert. Vårt daglige språk – slik vi snakket
hjemme, lå nærmere bokmålet. De i vår familie som gikk videre på skole skiftet derfor over til
bokmål.
Begynte ikke å lese bøker før jeg begynte på realskolen. Vi hadde lokalavisen Agder og flere
kristelige blad, men aldri et ukeblad. Jeg leste sportsiden grundig. Tilgangen på lesestoff hjemme var
begrenset. Noen få spennende historie-bøker - spesielt om vikingtiden, inngikk i utvalget som skolen
hadde. Det var et enkelt folkebibliotek på Liknes, men tror ikke jeg ofte var der. Ble godt kjent med
hun som var ansvarlig på biblioteket - Alvilde Aase etter krigen. Biblioteket var bare åpnet to-tre
timer to ganger i uken. Alvilde var speiderleder og ble kjent i bygda da hun brant opp alle Hamsunbøkene under krigen. Ingen skulle låne de av henne.
De to eldste guttene i familien gikk over i mer praktisk arbeid, mens de to yngste ble akademikere.
Det finnes neppe en enkel forklaring på dette ettersom alle hadde gode evner. Det kostet mye å sende
barna på videregående skoler i 1940-årene. Sverre og Olav fikk neppe samme valg-muligheter. De
123
124
økonomiske forholdene ble etter hvert mye bedre, i tillegg til at mulighetene for å velge teoretisk
undervisning ble mye større.
Søskenbarn-samlingen den 9. juli 2005.
Barnebarna til Josefine og Salve arrangerte en søskenbarn-treff i Skolehuset på Gjemlestad,
Kvinesdal, etterfulgt av en samling på Einarodden, ved familiehytta til Gladys og Olav på Sandvatn, i
juli 2005. Ansvarlig for dette var Bjørg Linda, Anne, Åse som sjef, og Jan Helge. Det var over 50
som var med på festen (jfr. foto av deltagerne under). Det var et hyggelig minnesamvær som tydelig
framgår fra mange bilder. Tante Anna dekket alle utgiftene til middagen som ble servert. Det var
også et par populære bilde-show med mange familiebilder, leker for store og små. Slektstreet ble
oppdatert.
Her er samtlige som var med på søskenbarn-samlingen bortsett fra fotografen. Jeg har ikke
skrevet opp navnene fordi navn er noe dere alle må trene på. Bildet er tatt rett utenfor den skolen
som Salve bygde i 1930-årene.
124
125
Sommeren 1958 besøkte Gladys, Olav og Glenn (Stanley ligger i barnevogna) Randi og Alv i Oslo- da vi
bodde i Konows gaten. Anna varogså med på turen. Bildet er tatt ved hovedinngangen til Vigelandparken.Ser
ut som vi har Håkon i et snøre så han ikke skal løpe bort.
3.3.6 Kort omtale av barna til Josefine og Salve og deres familie.
Sverre Syvert (1923 -1997)
Sverre og Alice (1923-2014 ) i deres vakre hjem i
Ulvegjeldet, Mandal. Tatt omkring 1980. Huset ble
solgt i 2015.
Sverre, eldste barnet i familien – neste 10 år eldre
enn meg, lekte jeg ikke med som mine andre mer
jevngamle søsken. Sverre ble tidlig voksen og
fikk store oppgaver i familien. Han var bare 18
da han begynte i arbeidslivet, som
forskalingssnekker, da de bygde Kvinesheitunellen.
Etter folkeskolen gikk han på snekkerskolen på Liknes, hvor det også var en møbelfabrikk. Senere
tok han flere kurs i avansert tømmerarbeid og hadde fagbrev som snekkerkyndig . Han var en solid
fagmann på sitt område.
Sverres kone – de giftet seg i 1950, Alise – som er født på Hompland i Vesterdalen, hadde mange
egenskaper som minnet om mor. De fikk ofte besøk av undertegnede på de ulike stedene de bodde;
spesielt husker jeg flere besøk i Knaben i slutten av 1940-årene. Også de bodde noen – 5-6 år, i USA.
Begge var meget arbeids-somme og brukte lite tid på å feriere eller på andre fornøyelser. Omkring
125
126
1964 kjøpte de tomt - hvor grunnmuren var ferdig, og bygde hus i Mandal med en utrolig velholdt
have. Før dette hadde de også bygd en fin villa på Øvre Egeland. De kjøpte bil, som ble lite brukt.
Dessverre fikk de ingen barn.
Begge to var også småkunstnere med hendene, Sverre med tresløyd – han skar ut mange figurer,
mens Alise med symaskin og vevstol lagte produkter med høy kvalitet. Sverre var en dyktig
byggmester, men likte best å holde på med innredning av spesielle rom. De samlet sammen en relativ
stor formue, som er testamentert til misjonen og kristelige organisasjoner. Dessverre døde Sverre
relativ tidlig – i 1997, rett etter han fylte 74 år, mens Alice levde til hun ble 91 år.
Det som nok skaket familien vår - mer enn vi barn var klar over, var at Sverre i sitt arbeid som
snekker fikk – i ung alder, store problemer med ryggen. Han måtte ligge i en gipsform i nesten ni
måneder – i 1943, ved Martine Hansen Hospital i Oslo. På denne tiden fikk man bare dekket
sykehus-utgiftene i 3 måneder. Mine foreldre brukte opp alle sparepengene til regningene fra
sykehuset. I tillegg – lærte jeg mye senere at de måtte låne penger av en i Haugland-familien, for å
dekke utgiftene til sykehuset. Å gå til fattigkassen var utenkelig for dem. Det tok to år før gjelden var
betalt.
Guttene i familien lærte snekring av far. Bare Sverre hadde fagbrev. Olav hadde ikke fagbrev, men
var også en kjent byggmester og underviste også på yrkesskolen for tømrere i Flekkefjord. Simon
Johan og jeg tjente penger i studietiden som forskalins snekkrere’re. Alle guttene likte å arbeide med
trematerialer.
Før Sverre ble 70 år begynte helsa å skrante. Han fikk blodkreft og døde i juli 1997, mens Alice ble
91 år, men de to siste årene hadde hun mange plager.
Olav Andreas (f. 1926-2014)
Olav Andreas og jeg har vært mye sammen på ferieturer – også i USA. Vi dro også på fisketurer og
flere ganger plukket vi multer i heiene omkring Oudalstøl. I 50 år – fra 1963, har vi feriert mer eller
mindre samtidig på Sandvatn. Selv om han var utdannet agronom fant han tidlig ut man kunne tjene
gode penger på husbygging. Olav drog til USA tidlig i 50-årene, giftet seg der med Gladys Sherland i
1955, i USA. De to eldste barna – Glenn og Stanley, er født der. Etter at de flyttet tilbake til Norge,
fikk de jentene Bjørg Linda og Astrid. Dessverre døde Glenn (se egen omtale) i 2011, ennå ikke 56 år
da han gjennomgikk en operasjon på Rikshospitalet. Eldste datter – Bjørg Linda, bor i Flekkefjord,
mens de to yngste bor på Øvre Egeland. Astrid har overtatt
familiehuset. Stanley - som også er byggmester, har bygd hus
hvor Anna på Hauen bodde.
Brudebildet av Gladys og Olav tatt i USA hvor de giftet seg i
1955.
I USA startet Olav sammen med to fra Lyngdal et større
bygningsfirma med opptil 50 ansatte. De bygde og solgte hus i
126
127
stor stil. I løpet av ti år «over there» tjente han godt. I -59 flyttet de tilbake til hjembygda og overtok
farsgården. Parallelt med gårdsdriften - som han ikke brukte mye tid på, startet han et firma. Han var
utrolig dyktig og effektiv. Hadde alltid mer å gjøre enn han rakk med. Som snekker har han også
bidratt betydelig for Randi og meg. Fra 1963 til 1966 eide vi Krona-hytta på Sandvatn sammen. I
tillegg har jeg en gang – da vi kjøpte første leilighet på Nesodden, lånt penger av ham.
Dessverre ble Olav mye syk etter han fylte 80 år. Han hadde store helseplager med flere slag og tidlig
i desember 2014 døde han.
Glenn Mardon (31/12, 1955 – 12/11, 2011)
Andre barnebarnet til Josefine og Salve var Glenn, som ble født på Staten Island, New York nyttårsaften i 1955. Også det første barnebarnet – Chlarens, Solveigs første barn, er født i USA.
Glenn hadde sin skolegang og utdannelse i Norge. Etter militærtjenesten begynte han i sykepleien og
arbeidet – som sykepleier, ved Sykehuset i Arendal i mange år. Han fikk i unge år – i 20-årene,
diabetes som nok ofte plaget ham mye. Ved en bukspytt-transplantasjon ved Rikshospitalet i Oslo
tidlig i november 2011 døde han, bare 56 år gammel. Et år tidligere fikk han ny nyre. Kort tid før
dette, etter mange år samboerskap, giftet han seg med sin kjære Else.
Foto av Glenn tatt kort tid før han døde.
Det kom som et stort sjokk for hele familien da dødsbudskapet
kom. Jeg besøkte ham 4 dager tidligere på sjukehuset og da
virket han i god form. Vi avtalte familiebesøk på Nesodden til
weekenden.
Simon Johan (1928-2011)
En kort omtale av Simon Johan – som vi normalt bare kalte Johan, følger. Han ble student i 1948 på
reallinjen ved Sørlandets Real- og Gymnas (en privat skole i Kvinesdal hvor man gikk opp til
eksamen som privatist) med gode karakter, spesielt i realfag. Som for alle guttene i familien falt
regning, matte, fysikk og naturfagene relativt lett for ham. Etter militærtjenesten studerte han teologi
ved Menighetsfakultetet (MF) i Oslo og tok teologisk embetseksamen i 1955 og praktikum i -56. Jeg
begynte på Universitetet i Oslo i 1952. De første årene hadde jeg stor glede og nytte av hans
praktiske råd, tips og veiledning, men vi bodde ikke sammen . For teologistudenter var det relativt
enkelt å få hybel sentralt i Oslo på denne tiden. Tre år etter teologieksamen giftet Johan seg –
sommeren 1959, med Asta Røynestad som er født og oppvokst som enebarn på Røynestad gård i
Kvinesdal.
127
128
Asta og Simon Johan med de to eldste barna, Svein
Arve og Audhild.
Etter to år som kretssekretær på Helgeland, har han
tjenestegjort som prest i Agder bispedømme; i
Oddernes, Lyngdal og Hægebosta. De siste 20 årene
var han sogneprest i Kvinesdal. Han fortsatte som
aktiv vikar i mange år etter han ble pensjonert i 1995. Både pga. miljø, utdannelsen ved MF og hans
generelle holdning til kristendommen, er det nok rett å liste ham som en relativ konservativ prest. I
all sin gjerning gjennom et langt liv var det ingen store faglige konflikter, men homofile prester
mente han ikke passet inn i vår kirke.
Simon Johan med noen av
brudestolene han har laget til en av
kirkene i bygda.
Johans store hobby gjennom neste
hele livet var treskjæring, gyldenlær
og flotte, handlagde kniver. Han var
utrolig flink, nøyaktig og produktiv –
en stor brukskunstner.
Takket være snekkerrommet på
Egeland, ble interessen for trearbeid
vakt i ung alder. Overalt i deres
hjemm på Øvre Egeland kunne en se
hans produkter. Som pensjonist laget
han brudestoler til en av kirkene i
bygda. Flere av hans produkter har blitt spredt rundt i landet – endog på Slottet, og ikke få har havnet
i USA. I tillegg var han også en dyktig tømmermann som er godt demonstrert i hytta på Naglestad og
huset han bygde på Øvre Egeland, hvor de bodde fra 1990-årene til han døde høsten 2011.
Asta og Simon Johan har tre barn, to gutter og en jente som alle har skaffet seg solide utdannelser.
Eldste sønnen - Svein Arve, er prest, mens yngstegutten – Jan Helge, er sivilingeniør. Datteren –
Audhild, er utdannet lege og arbeider nå på samme sted som sin mann, som overlege på Sjukehuset i
Arendal.
Simon Johan fant sin trofaste kone Asta død på badet 15. februar 2009. Det kom som et sjokk på oss
alle som ikke hadde hørt at hun var syk. Ikke lang tid etter ble han selv alvorlig syk og døde ca. to år
128
129
etter i desember 2011; begravelsen fant sted 22. desember. (Etterskrift: Skulle så gjerne hatt ham til å
lese korrektur på dette manuskriptet!!)
Solveig (3/8 1930- )
Etter at Solveig hadde tatt realskole-eksamen – på 2 år, i 1946, og gått på husmorskole året etter,
begynte hun i sykepleien ved Ullevål Sjukehus i Oslo. Mindre enn et halvt år etter fant hun at dette
yrket ikke passet godt for henne. Kort tid etter dro også hun til USA hvor broren Olav da bodde. Og
i USA har hun slått seg til ro som amerikansk statsborger, de siste 20-30 årene i staten New Jersey.
Hun var først gift med Chlarens Orsland, som døde relativ ung. Sammen hadde de sønnen Chlarens,
som nå arbeider som advokat – utdannet i USA, for staten New York. Han har bare vært i Norge en
gang som barn. Vi traff ham flere ganger – både i New York, og i Washington-området, i de
periodene vi bodde ”over there”. Han er gift med en advokat og sammen har de en sønn, William (f.
1999). I tillegg til arbeidet som advokat har Chlarens skrevet flere skuespill som har blitt oppført på
mindre teatre i USA. (Han sjekket engelsken i en av min første nordlysbok, utgitt i 1983.)
Solveig ble senere gift med Arnt Walaas (som var sjømann under krigen) – opprinnelig fra Lista, og
sammen har de tre barn – to jenter (Lisa og Hilary) og en gutt (Arnt). Solveig ble igjen enke i 1990.
Siden da har hun bodd sammen med yngste datteren Hilary i Main Hill, New Jersey. De har flere
ganger de siste 20 årene vært på to-ukers Norgesbesøk. For flere data, jf. Vol. 5)
Arnt, Chlarens og Solveig tatt i USA i konfirmasjonen til
Chlarens, våren 1968, i Brookly. Vi (Randi + Alv med
fam.) var med på samlingen
Foto til høyre: Solveig i konfirmasjonskjolen.
129
130
På trappen ved inngangen til uthuset: Fosefine, Håkon, Anna, Alv, Randi og Simon Johan samlet. Bildet er
nok tatt sommeren 1958.
Alv (f. 22/3, 1932) er gift med Randi Søgård, i 1956. Vi har fire barn og 11 barnebarn. Dette
skriver jeg våren 2015. Dessverre har jeg ikke skrevet dagbøker, så det som her står er basert på
minner. Jeg har vært ansatt ved Universitetet i Oslo siden 1964 og hatt et godt og spennende liv. En
detaljert omtale av oss, våre barn og barnebarna finnes i Vol. IV. Har skrevet dette i erkjennelse av at
jeg har hatt et stort privilegium i livet som jeg er meget takknemlig for.
Noen felles familie-bilder er tatt med her.
130
131
Solveigs konfirmasjon i 1944. Selv i krigsårene var det mulig å samle mye av familien og arrangere festlige
sammenkomster. Farmor(90 år) sitter foran. Familie og også noen naboer – for eksempel Lisa Verås og
Grete Egeland, var invitert. Tante Elna, mor, Anton, Olav, Ida og Thomas står bak. Her er også foto av
Tomas, Idas mann. Ville tro at det var flere fra Guse enn tante Sofie og Oddvar. De to damene lengst til høyre
vet jeg ikke hvem er. Sannsynligvis er ikke alle med på bildet og jeg vet ikke hvem som hadde fotoaparat og tok
dette bildet..
Asta og Simon Johan gifter seg på
Rafoss hotell i sommeren 1959. Familie
og nære venner var med på festen.
131
132
Anna (f. 23/12, 1935-)
Yngste barnet i vår familie er Anna, som er nevnt i flere sammenheng tidligere i historien. Det er
fordi hun er og lenge har vært så sentral i vår familie. Anna (født 1935) ble tidlig voksen. Hun hadde
lønnet arbeid på Tekstilfabrikken på Øvre Egeland før hun var 16 år. Mye av lønnen hun da tjente ble
brukt til å kjøpe piano samtidig som hun tok pianotimer hos fruen i prestegården .
Etter hun var 20 år gikk hun på Treiders handelsskole i Oslo og arbeidet noen få år som ”sjef” på
Kvina elektriske butikk på Liknes. Omkring 1960 begynte hun i sykepleien på
Menighetssøsterhjemmet i Oslo.
Hun er ikke gift og har ikke hatt noen samboer. Storparten av sitt liv har hun arbeidet som sykepleier
i Kristiansand, først hos en spesialist innen gynekologi med lengst ved Sentralsykehuset i Vest Agder.
De siste 30-årene i Kristiansand hadde hun en ”trestjerners” leilighet sentralt i byen hvor mange i
familien ofte var på besøk. Etter hun ble pensjonist – i 2005, solgte hun leiligheten og flyttet hjem til
Øvre Egeland, hvor hun leiet et hus av Olav.
Hun gledet alle sine 15 tantebarn i 2005 enormt ved å dele ut kr 100.000 kroner til hver.
Foto av Anna som nyutdannet sykepleier tatt i 1964.
Spesielt i pensjonisttiden, men praktisk talt gjennom hele
livet har hun vært det store barmhjertige samaritan. Hun
stiller alltid opp når noe må gjøres eller noen behøver hjelp.
Er aldri rett for å ta et tak og ønsker å ha gjester på besøk.
Hun tok god omsorg om vår mor de siste årene hun levde.
Anna var den i familien som arvet mors musikalske evner.
Hun kjøpte piano og lærte å spille kort etter hun ble
konfirmert, noe hun fortsatt gjør.
Anna fotografert av Hillary, i sitt nye hjem på Øvre
Egeland
132
133
Foto av Divanteppet mor vevde i sin ungdom, etter først å ha spunnet ullen, farget garnet i ulike naturfarger,
begynte vevingen. Fordi veven var liten og smal måtte hun sy sammen to halvdeler til et divanteppe. Vi hadde
teppet på en divan hjemme, men fra 1963 henger deti peisestuen på Sandvatn-hytta.
Mor, Anna og Asta fotografert rett utenfor huset på Egeland.
133
134
Foto fra en av ferietur for Randi og Aslv, barna og barnebarna. Turen gikk til Malaga, Spania - i august
2006. Det var for å markere at vi hadde vært gift i 50 år. Mer om familien i Vol. 4.
3.4 Slektsgården på Øvre Egeland (Gårdsnr. 100; Bruks. Nr. 8)
3.4.1 Øvre Egeland gården i historien.
Jeg har brukt de gårds- og bruks-nummer som ble innført etter ca. 1870. Før den tiden hadde gårdene
en matrikkel og et løpe-nummer. Alle gårdene på Øvre Egeland har gårds-nummer 100, men bruksnummerne er forskjellig. Fram til ca. 1950 var det bare ca.15 bruksnummer, mens det nok i dag er
over 100.
På Øvre Egeland er det funnet flere gravfunn fra eldre jernalder som viser at det her har bodd
mennesker lenge. Egeland–navnet – også kalt Eikeland, er knyttet til eike-skogen som vokste der,
som krever et mildere klima enn bjørk, or, selje og rogn.
Før Svartedauden – dvs. før 1400, var Øvre Egeland (også stavet Eigeland) nesten som et sentrum i
bygda, selv om trafikknutepunktet i dalen var Øyestranda. Hit kunne en komme med store skip.
Egeland-gårdene lå strategisk til med god sikt over trafikken fra Øya. I et brev fra 1495 står
«Eghelandh myghle» som betyr «Stor Egeland». Fram til ca. 1700 hadde Øvre Egeland gårdene størst
skyld; dvs. de beste gårdene i bygda. Det var her de mektige jarlene holdt ting. Det religiøse senteret
var prestegårds område – som ble kalt Eljestraum. Fram til ca. 1600 var Øvre Egeland fortsatt samlet
i en storgård.
Øvre Egeland-gårdene ligger på østsiden av Litleåna. Det er bratte bakker ned mot elva. Men selve
gårdene ligger på et lite platå med noen store voller og små knauser med god jord. Middelhøyden
over havet er angitt til 60 meter. Det er ikke mye flat mark her. På Egeland var det jord som behøvde
134
135
lite gjødsel. Det var heller ingen stor fare for tørke og frost, ble det sagt. Vår gård har den største
kollen, kalt Høkhauan. Etter hva det ble fortalt, ligger det en stor gravhaug fra Vikingtiden på det
denne høyden. Om og eventuelt når den skal graves ut, er ukjent. Hvilke hemmeligheter finnes i
gravhaugen ?
I sør og øst har Egeland-gårdene grense mot Rødland og Eljestraum, mens de mot nord går til
Hunsbedt. Mot vest var det Litleåna som viser hvor langt gårdene går. Elven – eller Åna som vi sa,
var ingen stor lakseelv, selv om jeg flere ganger fikk smålaks og sjøørret på stang. Det var ingen
problemer med fiskerettigheter der. Fra Egeland har man fin utsikt over dalen og ut mot Fedafjorden.
Dette er noen av de eldste gårdene i bygda.
I Kvinesdal er det også en samling gårder nærmere Fedafjorden – som var større og mer lettdrevne
enn Øvre Egeland, som har navnet Ytre Egeland. Øvre og Ytre Egeland gårdene har ofte blitt
forvekslet. I Krøniken om Kvinesdal - fra 1894, står det mye om bygda fra ca. 1600 til 1890-årene.
«Der var fatigslige forehold på små gårder», står det. Heiegårder som Oudalstøl var mer verdifulle
enn smågårdene nær sentrum. Heiegårdene hadde store vidder, med mange fiskevann, og muligheter
til fangst av fugl og harer. En annen kilde som omtaler bygda i eldre tider er Beskrivelse over Lister
og Mandals Amt fra 1903 av Amund Helland.
I gamle dager var alle bygder inndelt i små ”bearlag”. Gårdene på Øvre Egeland var et eget bearlag,
mens i Oudalstøl var det nabogårdene som utgjorde bearlaget. Grensene var ofte litt flytende. Hvor
ville man høre til? Ved begravelser, bryllup, barnefødsler og dåp (barselgrøt hørte jeg ofte om) stilte
naboene opp. Bearlaget var også viktig på gårdene hver gang en måtte legge nytt tak på hus og løa,
og/eller ved fellesbruk av kvern og sag.
På en av Egeland gårdene – hvor N. Vordal bodde, er det funnet en øks som er tidfestet til ca. 5 000
år før vår tidsregning. Også en fredet gravhaug fra Vikingtiden er nevnt. Dette viser også at Øvre
Egeland hører til de gamle gårdene i bygda. Herresæte Øvre Egeland er også omtalt i skrifter fra
omkring år 1400.
3.4.2 Øvre Egeland-gården (g. nr. 100, br. nr. 8) etter 1900
7. april 1920 kjøpte far Øvre Egeland (g.nr.100; br. nr. 8) for kr. 10 300,- av sine foreldre.
I perioden 1880 til 1910 var det en større utskifting – dvs. en samling og flytting av mange små
teiger til større teiger. Fra 1910 hadde gården det arealet jeg er kjent med og som den hadde fram til
ca. 1990 da heimejordet – dvs. praktisk talt all dyrket mark fra flere gårder, ble tatt av kommunen til
byggetomter. Etter 1960 har det ikke vært husdyr i fjøset på gården.
Den første i familie som eide gården var oldefar, Salve Hansen. Han kjøpte den (br.nr. 8) i 1851 for
170 spesidaler. År 1837 er notert på det gamle reisverket et par steder. Derfor er det antatt at den
første versjon av hovedhuset ble bygd dette året. Farmor Sara (datter til Salve) og farfar Syvert
Antonisen Omland (1847-1923) fikk overtatt gården kort etter de giftet seg i 1877.
Ved overtagelse av gården i 1920 hadde far en detaljert avtale med sine foreldre, både når det gjaldt
drift, stell og omsorg - i både gode og vanskelig tider, av sine foreldre. Han tok sine foreldre i
«follog; dvs. føderåd – en type alderstrygd», som var en gammel sosial «lov» i vårt land ved
135
136
overtakelse av gårder og jordeiendommer. Føderåd er en avtale mellom ny og gammel eier. Det var
en standard avtale om underhold av foreldre og/eller besteforeldre.
Salve godtok betydelige bindinger da han overtok gården. Det står i kjøpekontrakten: ”Selgeren
forbeholder sig bruksrett til den halve gård så lenge han ønsker, samt disposisjonsrett over halvdelen
av de på gården stående husbygninger i så lang tid som han eller hans hustru måtte ønske. Kjøperen
forplikter seg til at holde selgeren og hustruen med den fornødne brende så lenge de lever. Til brende
leveres den på gården almindelig benyttede blandingsved. Skulle nogen av partene ønske det; deles
gården i to like deler efter skjønn. De av selger forbeholdte bruksrett opphører ved hans og hans
hustrus død”.
Den 10. april 1926 – etter at farfar døde, ble det skrevet et lite tillegg i kjøpekontrakten. Det er
skrevet med maskin; sannsynligvis av Anton, fars eldre bror. Farmor ville ha samme bruksrett
over ”husbygninger samt brende som i kontrakten anført. Dertil skal jeg ha rett til å sette en tønne
poteter”, står det i skjøte. Follog-ordningen må en vel si var godt tilpasset levesettet i den eldre
bondekulturen
Da far overtok var det 15 gårder på Øvre Egeland hvor de hadde fôr til mellom 2 og 5 kyr, en hest og
noen sauer, men mindre enn halvparten av bøndene hadde hest. Alle gårdene hadde mellom 20 og 40
mål dyrket mark nær husene, mens de tilhørende utmarkene – på noen få hundre mål, lå for de fleste
gårdene 0,5 til 1 kilometer fra husene.
Helt opp til omkring 1970 bodde det tre generasjoner i de fleste husene på Egeland; hos oss til januar
1946. Ingen av gårdene hadde separate kårhus. (Mormor som sannsynligvis hadde litt bedre råd,
flyttet fra heimegården og kjøpte et separat småbruk for seg og sitt yngste barn, da sønnen Johannes
overtok gården.)
Selv om gårdene på Egeland var små, skaffet de levebrød til familiene. Etter som barneflokken økte,
måtte mat produksjonen økes. Omkring 1930 – i de harde 30-årene, var det ikke mange
byggeprosjekter i bygda. Derfor drev far i denne perioden også med nydyrking og ryddig i utmarka.
Han dyrket opp 15 mål med bare handkraft i utmarka, og satt opp en liten løe der. En ny hjemmelaget
steinbukk ble brukt for å få unna de store steinene. Tror ikke de brukte mye dynamitt, men dette er
jeg usikker på. Først omkring 1935 kom det hest på gården. Omkring 1950 var det fortsatt mange av
familiene som levde av gården, men i vår familie kom da broparten av inntektene for arbeid utenom
gården.
Her ser vi litt av Øvre
Egeland og Hamregårdene, på andre siden
av elven. Uthuset far
bygde med rødt tak,sees
nederst. Bildet er nok tatt
fra Høghauan.
136
137
Vår gård bestod av tre teiger. Det er heimejordet på ca. 25 mål. Utmarka – på Tvøråsen, er på
omkring 200 mål. Den ligger ca. 1 km borte, ikke langt fra Sarons Dal. I tillegg er det en teig dyrket
mark på omlag 5 mål som ligger inntil den Sørlandske hovedveien - 300 meter borte, i
Røydansbakken. Under krigen hadde vi fire kyr, hest og noen få sauer. For å få nok fòr leide vi slåtteteiger hvor det var mulig. Vi slo gresset i Krona, Sandvatn. I tillegg høstet vi gresset på
Lensmannsmyra, som lå mellom Solås og Hidreskog. Selv om det varnok av løvskog til ved, for å
holde varmen i huset, holdt vi i flere år på med torvskjæring på Kvinesheia. Torva var et viktig
supplement til veden. I tillegg hogg vi mye einer-busker som ble brukt til bakking.
I tillegg til nytt, stort uthuset, bygde far to små høyløer, en i utmarka og en på teigen i
Røydansbakken. Om vinteren ble høyet kjørt heim
med hest og slede.
Simon Johan kjører ut møkk noe vi normalt gjorde sent
på høsten og om vinteren. Møkka ble lagt i store hauger,
som på våren måtte spres ut i tynne lag.
Sauene – vanlig 5 voksne og 6-8 lam, beitet
omkring Hidreskog fra midt i mai til slutten av
august. Kuene måtte barna følle hver dag - morgen
og kveld, fra midt i mai til begynnelsen av
september, til utmarka; en strekning på mer enn 1
kilometer. Dette var kjedelig fordi kuene gikk så sent og skulle spise gresset langs veien. Det tok nok
et par timer hver dag selv om vi brukte sykkel den ene veien. Spesielt likte jeg dårlig å hente kuene
på ettermiddagen – i 4–5 tiden, da det var så mye annet man hadde lyst til å gjøre da. Ofte var vi tre
barn som delte på oppdraget, men i flere år måtte jeg gå tre ganger per uke.
Kumøkka ble kjørt ut mens det var frost fordi den da lukta mindre og var lettere å håndtere. Dette var
guttearbeid, ikke noe for jentene. Ett par uker etter spredningen på våren kjørte vi over møkka med
en harv, for at møkka skulle smuldres og nærmest forsvinne i jorden. I potetåkrene ble møkka pløyd
ned. Litt kunstgjødsel ble brukt for å få fart på veksten, men det var ikke mange sekker per år, fordi
den var kostbar.
Omkring 1920 kom kunstgjødselen med båt til Øya, hvor den ble hentet med hest. Men fra tidlig i 30årene kjøpte vi den på handelslaget, hvor den ble hentet med hest. Tror ikke vi kjøpte mye kraftfôr til
kuene. De måtte klare seg med tørt høy. Under krigen fikk kuene også cellulose - tykke papirplater
som ble oppløst i vann, som kraftfôr, for å øke produksjonen av melk. 20 liter melk av en ku per dag
var veldig bra i 1930 og 40-årene. Under krigen måtte vi levere litt melk eller smør til tyskerne. Etter
krigen da flere av barna hadde flyttet hjemmefra, ble det noen år levert melk til Meieriet.
Slakting av en kalv eller to, pluss noen sauer og lam på høsten, var en årviss begivenhet som foregikk
på gårdsplassen, med far som sjef. De årene vi hadde gris kom bygde-slakteren. På denne tiden var
det ingen som hadde dypfryser, så kjøttet ble saltet eller hermetisert, mens noe ble tørket. I tillegg var
137
138
det viktig å ta vare på både blod, innmat og skinnet. Barna skulle minst mulig være med da dyr ble
drept – slått i hodet med en øks. Men vi var ikke gamle før vi måtte leie kuene til oksen på Åmodt.
Når kuene ble gamle ble de slaktet på Liknes.
Alle måtte være med i våronna, slåtten på sommeren og innhøstningen i august–september. Guttene
lærte tidlig å styre både hest med plog og slåmaskin. Jeg var også noen ganger med å sko hesten som
var fars ansvar, og det var spennende. På vår gård var det så mange koller og bratte bakker som ble
slått med ljå. Alle guttene lærte å slå med ljå.
Å sette poteter om våren og ordne med
grønnsakene, var faste oppdrag. Vi var også
med i valget av settepoteter. Hos oss ble
potetene satt med hest og plog, men flere
naboer brukte bare spade. Før potetene ble
satt, måtte teigen være godt gjødslet. Vi
dyrka alltid litt korn på gården, mest havre.
Kålrabi, hodekål, og gulrøtter var vanlig
hjemme grønnsaker hos oss fram til ca. 1950.
Lasset med tørt høy er klar til innkjøring. Vi
hadde alltid rolige og snille hester. Mor, far
og Anna deltar i slåtten, mens jeg
fotograferer.
Slåtten var hovedoppgaven. Far var dyktig til slå med ljå, men den måtte være kvass/skarp. Det var
viktig å lære å bryne ljåen. Å dra slipesteinen i slåtten var derfor et vanlig arbeid som jeg likte dårlig.
Noe av høyet – det korte enghøyet ble tørket på bakken, mens kløver og timotei måtte på hesjer; hvor
det hang en uke før det ble kjørt i hus. Fra starten på slåtten til vi hadde alt høyet i låven gikk det
normalt 2-3 uker under krigen. Da kunne det være lange arbeidsdager. Slåtten kunne bli langdryg for
en som gjerne ville drive med idrett. Etter krigen – da vi bare hadde 3 kuer, brukte vi sjelden mer enn
2 uker på slåtten.
Barna måtte også være med å plukke bær – mest rips og stikkelsbær, og i utmarka hvor vi plukket
mye blåbær og tyttebær. Noen ganger drog vi til familien på Haugland eller Steindød, hvor vi ble
med til Oudalstøl for å plukke multer. Under krigen plukket jeg nyper. Vi hadde spesielt mye
ripsbær. Vi solte flere 100 liters tønner med rips på handelslaget hver sommer, i mange år.
Tresking av kornet var en stor begivenhet med en gammel maskin, som gårdene på Egeland eide i
felleskap. Det var primitive greier sammenlignet med hva de har i dag. Far satte opp en stige langs en
elektrisk stolpe i nærheten av uthuset og hengte på 3 kontakter rett på det elektriske ledningsnettet.
Så begynte treskingen, hovedsakelig av havre. Maskinen bråket kolossalt; det var utrolig mye støy og
støv. Etter treskingen måtte kornet sortes og renses med en annen maskin. Under krigen ble litt av
havren - i hemmelighet, malt i Oudalstøl, til mel; resten ble brukt til mat for husdyra, spesielt til
hesten.
Far hadde godt skjønn på hester - både stell og dressur/temming. Hvor han hadde lært det vet jeg ikke,
men i familien var det flere eksperter. Vi skodde alltid hesten selv, og varierte mellom vinter- og
138
139
sommersko. Husker tre av hestene; den store dølahesten tyskerne konfiskerte og de to fjordinger; en
lys og en mørk. Den på bildet (s. 138) er nok den siste vi hadde. Fra 12-års-alderen lærte vi å sele på
hesten som ble brukt til alt gårdsarbeid. Jeg tjente faktisk litt penger på hesten - kjøre inn høy, kjøre
hjem ved og pløye opp potetåker, hos noen naboer. Spesielt husker jeg hesten som fikk et føll. Turene
med hest og slede – i fin sluffe til familiene i Austerdalen - hver Jul, med dombjelle, husker jeg god.
Der var det stor Julemiddag og mye kaker. Vi hadde også karjol som ble litt brukt da vi skulle til
selskaper på sommeren.
Mor stelte dyra i fjøset. Barna lærte nok også å melke, men ble ikke særlig dyktige. Melka ble kjørt
gjennom en separator - som stod i kjøkkenet, for å skille ut fløten. Fløten ble et par ganger per måned
tømt i kinna - som vi veivet med hand, for å produsere smør. Kinning var også en kjedelig oppgave spesielt om sommeren, fordi det da kunne ta langt tid før det ble smør.
Jo eldre man var, jo større oppgaver fikk vi. Var ikke gammel da også jeg fikk et orv og måtte være
med som slåttekar. Vi kjørte kumøkk ut på jordene, pløyde åker og eng, var aktiv i slåtten, hogg ved
og skar torv. Men det ble også tid til fisketurer langs bekker og elva eller i fiskevannene på Heia - de
var det mange av. Det var var populært. Vi ble dyktige til å lage selje-fløyter. Fotball og speiding ble
det først viktig etter at krigen sluttet.
Vi hadde alltid noen høner i hønsehuset, men bare ved store anledninger fikk vi egg til frokost. Tror
mor solgte egg. Under krigen hadde vi ofte kaniner som ble ble spist, mens skinnet ble brukt til
varme luer. Vi gikk på juletrefester rundt hele bygda til fots. Å ta bena fatt, en time eller to, var ikke
noe problem da.
Far arbeidet som byggmester, dvs. han brukte maksimalt 25 % av sin tid på gården fram til ca. 1945.
Etter krigen var det mye mindre; dvs. han arbeidet på gården bare i feriene. Mine foreldre reiste aldri
på lange ferier, men noen ytterst få ganger sov de borte en natt.
Huset og uthuset på Øvre Egeland
(tatt ca. 1960). Grunnflaten på huset
var ca. 100 kvadratmeter. Etter 1950
var det kjøkken, bad, gjesterom og to
stuer i første etasje, mens det i andre
etasje var 5 soverom; to ganske små.
Ved siden av soverommet til mor og
far, var det et eget rom hvor de
oppbevarte flatbrød og lefser. Det
var kjeller under hele huset. Vi ser
her også uthuset med låvebrua. Den
gamle sørlandske hovedveien kan
også skimte rett foran huset. Det lille
hvite huset som er synlig mellom
hovedhuset og uthuset tilhørte Anna
på Hauen.. I bakgrunnen sees
gårdene på Hamre.
139
140
Sverre var odelsgutten, men Olav overtok gården, formelt den 18. september i 1962. Olav var
utdannet agronom og hadde litt erfaring med gardsdrift. Men pga. den store forandringen i tiden
omkring 1960-årene slutten han driften av gården etter et par år. Mor og far beholdt våningshuset
med hagen så lenge de levde. Derfor bygde Gladys og Olav nytt hus rett bak det gamle hovedhuset.
Olav har bygd to hus til på gården; det som Anna nå bor i, pluss ett som er solgt, rett bak uthuset.
Hovedhuset og uthuset - som Astrid og Tor nå har, er oppgradert og mye forandret – både ute og
spesielt inne, men hovedstrukturen er som i gamle dager. De holder nå på med å restaurere uthuset til
et fint fritidshus.
I dag er landbruket i Kvinesdal en liten, marginalisert næring. Bare en handfull familier lever av jorda.
Heiene gror nesten igjen av både barskog og løvskog, bortsett for området rundt sentrum. Liknes ser
i dag ut som i en liten by på Sørlander. Mange av heiegårdene som var så viktig for 100 år siden, er
avfolka, mens det på Løland, Gåseland og Kalvstøl har blitt moderne gårder som leverer melk til
meieriet. På Liknes, Åmodt og Faret bodde det ca. 500 personer omkring 1940. I dag har flere tusen
slått seg ned i og rundt sentrum.
3.4.3 Minner fra slåtten under krigen.
Helt fren til 1900 var det flere rettsaker i bygda om hvem som eide hvilket jordstykke og/eller
skogteig på Kvinesheia. Alle teiger hvor man kunne høste fôr eller beite dyrene var viktige. Den
store rettsaken mellom Espeland og Rødland om hvem som eide Lensmannsmyra på Kvinesheia som varte i over 10 år, er omtalt.
Det jeg husker godt fra slåtten av Krona på Sandvatn i krigsårene, er at hesten vår, som gikk fritt
omkring mens vi arbeidet med høyet, holdt på å synke ned i myra ved vannkanten. Nesten bare
hestens hod var over bakken. Vi løp alle til vannet og far satte renneløkke rundt halsen på hesten.
Nærmest ved et under fikk vi den opp igjen og hesten måtte alltid etterpå gå bunnet, langt borte fra
den bløte myren.
140
141
Slik ser det ut i dag
(foto tatt 4.juli,
2014 av K.G.) på
Foto av Øvre
Egeland. Huset
merket med hvit x er
barndomshjemmet.
I min tid var det fire
hus til på området.
Huset til venstre for
krysset x er hvor
Olavs familie bor,
mens huset rett
bakenfor er
Netoline-huset. De 2 huset rett foran, er de som Sverre og Simon Johan bygde. Huset til høyre for x – som eies
av Olavs familie, er hvor Anna nå bor (siden 2008). Nabohuset er hjemmet til Gun & Stanley. Slik ser Øvre
Egeland ut i dag, helt forskjellig fra da jeg bodde der. Den gamle Sørlandske hovedveien midt på bildet og
Sinusveien, gikk gjennom området.
Fra sølv-bryllupet i 1946. Slik så vi ut da.
Under krigen var det matrasjonering.
Derfor var det viktig å være selvforsynt.
Vi hadde ikke nok fòr til dyra på gården
fordi vi dyrket så mye poteter, korn og
grønnsaker. Vi slo gress på de teigene
som det var mulig å leie. Far pleide noen
ganger å si. I gamle dager slo man gress
overalt for å få løene fulle, etter1950 slår
man bare for å bli ferdig på kortest mulig
tid.
(Kristoffer - bonden på nabogården
konkluderte at Salve-guttene måtte ha
rekord i rask slåttearbeid. Ikke mange
gårder hadde fem personer med orv.)
Foto tatt på verandaen hos Asta og
Simon Johan. Det er fra Johans 80årsdag.
141
142
Om vinteren drog vi med hest og slede for å hente høyet på Lensmannsmyra og i Krona. Tror vi
brukte en dag per tur. Det var viktig å ha store lass på sleden. (Vinteren 1944 var første gangen jeg
reagerte på støvet fra tørt høy da vi hentet det hjem. Det var flaut å være allergisk mot høystøv for en
bondegutt.)
Vår familie har neppe satt dype spor etter oss i bygda, men noen av fars byggeprosjekter, onkel
Antonsminnes periode som lensmann, statuen ”I fars fotefar” ved Kvinesdalheimen, og Sognepresten
med de vakre brudestolene, er neppe gått helt i glemmeboka. Tipp-tipp-tippoldefar opprettet et legat
til skolen i bygda på 55 Riksdaler i 1751, men det er neppe mulig å finne spor etter det i dag.
3.5 Kort oppsummering
For mennesker som er oppvokst i romalderen – dvs. etter 1957, og har opplevd den enorme tekniske
utviklingen, er det nesten umulig å forstå hvordan våre forfedre overlevde og endog hadde et godt liv
uten TV, mobiltelefon, elektronisk lesebrett og regelmessige ferieturer til sommervarme steder i
Syden.
En kort veistubbe gjennom Egeland-gårdene ble asfaltert i 30-årene, ellers var det da bare grusveier
overalt i bygda, men det var ikke mange biler. Skolehuset på Liknes var lite å skryte av. Vi hadde
ikke gym- eller sløydsal. Lekeområdet ved skolen var en liten grusbane, hvor vi drev med friidrett;
kastet ball, løp 60-meteren og hoppet lengde og høyde. Ved skolens utedoer var det også flere
hestestaller. Sett med dagens øyne var dette meget primitivt og fattigslig, men vi var ikke medrket av
fattigdom.
Vi hadde hjemmelaga ski av trær som var hogd på gården. Jeg hadde også hoppski med tre dype
renner under. Mange hadde også solide tre-kjelker som ble mye brukt i vinterhalvåret. Da var det
flotte akebakker langs gårs- og hovedveien fordi ingen saltet eller strødde sann på veiene.
I vår familie fikk vi den første radio i huset kort tid før krigen startet, telefon,WC og baderom fikk
viomkring 1950. Takket være militærtjenesten i Tysklands-brigaden, opplevde Olav og jeg våre
første utenlandsturer før jeg var 20. I 1956 hadde jeg min første flytur. Først midt i 1960-årene kjøpte
vi bil. Det ble etterhvert flere reiser til land lengre borte.
Fra krigsårene -1940 til 45, har jeg mange minner. Da hadde vi en streng mat- og klær-rasjonering, vi
opplevde ingen luksus, men lærte å hate Hitler? Klimatisk var krigsåra veldig kalde, ofte med
temperatur under minus 20 grader. Noen ganger ble det snakket mye om nyheter fra London som jo
var strengt sensurerte og ikke måtte fortelles til enkelte personer. Derfor måtte man passe seg. Det var
noen mennesker man ikke kunne stole på. Tyskerne tok hesten vår, noe jeg mislikte veldig. I tillegg
hadde vi en gammel børse, som far gravde ned i jorda. Den skulle vært levert til tyskerne
Mandag 7. mai 1945 på ettermiddagen, da tyskerne kapitulerte, husker jeg meget godt. Flagget ble
funnet fram og heist på vår høye flaggstang. Det var fest overalt.
Familiegravene ved Kirken i Kvinesdal (foto K.G. 4/7, -14).
.Gravstøttene til Josefine og Salve, Alice og Sverre, Asta og Simon Johan og Olav. Også støtten til tante Elna
og onkel Anton, og deres sønn Alf er tatt med.
142
143
143
144
Volum 4
Randi og Alv med barn og barnebarn – inkludert fotografier, fødsels – og bryllupsdager. Denne oversikten
fikk jeg hjelp med å sette opp, våren 2015.
144
145
Bolken om Randi & Alv, barna og barnebarna.
4.1 Innledning
Familien er samlet ved
min 80-årsdag, i mars
2012, i VidenskapsAkademiet, Oslo:
Foran, fra venstre; Maja,
Sigrid, Eline, Karoline,
Amund, Hanne, Signe.
Rad 2: Åse, Anne, Alv,
Randi, Thore og Håkon.
Rad 3: Karl Gunnar,
Anniken, Audun, Gaute,
Ellen, Rolf, Lise og
Henrik. De vil alle viktige
i det følgende.
Volum 4 dekker primært
livsløpet til Randi og Alv,
barna og barnebarna, i
kort versjon. Noe fra de
stedene vi har bodd og
feriert, ulike erfaringer og miljøene vi har opplevd, er tatt med.
Randi og Alvs reiser utenfor landet - etter at vi flyttet tilbake til Norge i 1964, er listet i kapittel 4.7. I
mai 1992 kjøpte vi fritids-stedet Ulvhaug, Solør. Litt historie herfra er også inkludert. Første hytteprosjekt som startet i 1963– Krona, er omtalt i Vol. 3. Noen nye venner og livserfaringer vi har høstet,
er også nevnt.
Har tatt med litt om mitt arbeidet i løpet av nesten 60 år ved Universitetet og andre steder. Har også
nevnt noe om de mer populære bøker jeg har skrevet. Volum 4 er skrevet for vår nære familie, noe
framstillingen bærer tydelig preg av. Mange fotografier fra sammenkomster og familieturer - som
ofte mer enn ord illustrerer historiene og samholdet, er tatt med.
145
146
Noen av Egelands-guttene som jeg var mye sammen med også etter at vi flyttet til Oslo. Fra venstre: Alv og
Torleif på sykkel, Krist og Torleif fisker i brønnen, på Sandvatn; Karl, oppdresset; Inge og jeg foran statuen
av Myller-guten ved Gvarv stasjon på Sørlandsbanen, tatt på sykkeltur til Oslo, i 1948. Dette er fra turen
tilbake, da vi tok toget. Inge, Krist og Karl var jeg mye sammen med i Oslo. I senere år har vi hattmest
kontakt med Ella og Inge som bosatte seg i Kvinesdal, og etter noen år flyttet inn i huset på Øvre Egeland.
Noen få refleksjoner fra tiden på gymnaset
I august 1946 – 14 år gammel, begynte jeg på Sørlandets gymnas og realskole (SGRS) i Kvinesdal,
med teologen Eivind Flikeid som rektor. Fordi denne skolen ble så viktig for meg og to av mine
søsken, har jeg tatt med en kort omtale av Rektor Flikeid og hans originale skole. Flikeid (f. 1908)
hadde studert psykologi og antikke språk og var cand. theol. fra 1939. Han var lang, ulenkelig, med
hode på skakke, og gikk normalt med alpelue og stadig med en speedsigarett i munnviken. Flikeid
var en utrolig skolemann og en spennende person. Hans belgiske kone underviste i fransk og de
hadde en datter som i klassen mens moren underviste.
Flikeid startet i Kvinesdal, i -46. Tidligere hadde skolen holdt til i Flekkefjord. (Hans skole der er
omtalt i Bjørneboes kjente bok Jonas.) Ved SGRS kunne man ta realskolen og/eller gymnaset på ett,
to eller flere år. De som strøk forsøkte seg ofte igjen. Det var viktig å få eksamen. Flikeid prøvde å
kopiere opplegget for Landsgymnasene, men han fikk aldri eksamensrett, selv etter flere forsøk. Vi
var alle privatister.
146
147
Jeg var eneste gutten i klassen som fortsatte på den videregående skolen sammen med tre av jentene,
mens bare en av de – Møyfrid, fortsatte sammen med meg på gymnaset. Ble student i juni 1950.
Da jeg begynte var det ca. 200 elever på skolen - fra nesten samtlige fylker i landet. SGRS var da
Norges største private vidergåendeskole. Nesten alle i de 4 årene jeg var elev var 2 til 4 år eldre enn
meg. Mange prøvde å få bedre karakterer slik at de kunne komme inn på lukkede studier. Da jeg
begynte i første klasse startet Simon Johan på reallinjen. Far måtte betale kr. 30 per måned per elev.
Det første året tok jeg ikke skolearbeidet alvorlig og det var bare så vidt jeg slapp gjennom, men da
jeg begynte i gymnaset arbeidet jeg mer systematisk. Dette måtte jeg klare.
Flikeid bygde bare et lite skolehus i Faret - nær hvor Gamleheimen lå, som ble kalt Bitteborg, hvor
det var 4 skolerom. Mye av undervisningen foregikk i ulike forsamlingshus. Bedehuset på Liknes ble
brukt daglig. Avgangsklassene på realskolen og gymnaset hadde undervisningen fra klokken 1330 til
1900, mens første og tredjeklasse begynte kl. 0830. Hver lørdag var det heldags-prøver (5-timer) i
bedehuset. Lærerne leverte oppgavene ved staeten på dagen, men ingen voksne passet på oss, bortsett
fra selve eksamen. Flikeid kom ofte selv og samlet besvarelsene ved dagen slutt. Vi fikk relativ god
oppfølging i de skriftlige fagene. Min lærer i fysikk og matte var en dyktig pedagog. Han hadde vært
nazist under krigen og fikk derfor ikke arbeid ved et landsgymnas.
Flikeid hadde et stort bibliotek hvor vi ble invitert til å låne bøker. Det var lite aktiviteter i skolelaget,
men vi hadde et idrettslag i bygda hvor både fotball og friidrett ble prioritert. Der følte jeg meg mest
hjemme. SGRS var en skole uten eksamensrett. Gikk opp til eksamen i alle fag. Katedralskolen i
Kristiansand var ansvarlig for dette. Tror ikke det skremte meg å være privatist. Det var norsk-stilene
jeg gruet mest til.
SGRS var på mange måter en primitiv skole, men også en god skole for de som brukte mye tid på
lekser, selv om vi hadde få lærere med godkjent utdannelse. Hadde de to siste årene nesten bare
undervisning i skriftlige fag, de muntlige fagene kunne vi klare ved selvstudier. Det var alltid en på
skolen vi kunne spørre om vi ikke forstod teksten.
Senere i livet har jeg oppdaget hvilken tur jeg hadde som fullførte Flikeide-skolen. Våre foreldre
hadde ikke råd til å la flere av barna gå på gymnaset langt borte fra hjemmet. Bare 4 år på
studenteksamen var et tøft opplegg for meg. Ble student da jeg var 18 år, med litt over middels
karakterer.
Elevene ved SRGS satte et stort preg på dagliglivet i bygda. Mange unge jenter i bygda fant seg der
en god livsledsager. Brydde med lite om jenter i disse årene og var ikke aktive som russ.
1. Kvinesdal speidertropp
I 1940-årene hadde vi ikke mange tilbud om aktiviteter hvor vi møtte venner fra resten av bygda.
Sammen med noen kammerater startet vi opp igjen speideraktiviteten i 1946. Sverre hadde vært
speider før krigen. Mor var litt skeptisk til speider-arbeidet fordi Sverre på en speidertur – i en
hjemmelaget kano, hadde falt i vannet og kom hjem gjennombløt. En lærer på fylkesskolen i bygda Jacob Eikeland fra Feda, ble første troppsleder. Jeg ble etter kort tid patruljefører for Rein, med
Johannes Hamre som patrulje-assistent. Var 8 i patruljen. To av guttene kom helt fra Øvre Haugland
– 12 km fra møtene som vi hadde hjemme på Øvre Egeland, på sykkel. Johannes, jeg pluss Johan
147
148
Arel Årli – sønn til bygdebok-forfatteren, ble også sentral i speiderarbeidet, fram til 1952. Rein
patruljen sammen med flere andre speidere fra Kvinesdal deltok på Landsleiren i Mandal i 1948.
Mine foreldre synes det var dyr transport med Sørlandsruten, så jeg syklet fram og tilbake til Mandal,
som den eneste i troppen. 65 km med gammel sykkel på dårlig grusvei, tok sin tid. !948 var det store
sykkelåret for meg.
Hadde flere skogsturer og arrangementer sammen i troppen. I tillegg måtte vi samle inn penger til
innkjøp av tre telt, enkelt kokeutstyr og speiderbanner. Høsten 1949 måtte jeg overta som
troppsleder fordi Eikeland flyttet fra bygda. Møtereferater – vi hadde en protokoll, beskjeder og brev
ble skrevet med hånd, men jeg vet ikke hvor dette materialet nå er oppbevart. På Sandvatn hadde vi
flere ganger speider- samlinger, hvor både jente- og gutte-speiderne deltok. Det var også kretsleir
hvert år. Kvinesdal hørte til ”Dalane og Flekkefjord krets”. Mellom Egersund og Kvinesdal var det
mange tropper på denne tiden. Etter 1953 – pga. studier i Oslo, trakk jeg med fra troppen. I 1954 var
jeg med litt i sommerferien. Speiderarbeidet i 1. Kvinesdal tropp er dokumenter i Ingvar Olimstads
artikkel i årsskriftet fra 2002, i Kvinesdal Historielag.
4.2 Studietiden ved Universitetet i Oslo og arbeidet med doktorgraden i Sverige
I 1952 flyttet jeg til Oslo og fikk hybel/rom i Heimen for Landsungdom, Nordahl Bruns gate 22, hvor
man kunne bo i to år, det første på dobbeltrom. Etter dette flyttet jeg til Røa-området, hadde hybel i et
hus som lå nær Bogstad Golfbane. Da var det kort vei til Nordmarka, men lengre til Blindern. Her
bodde jeg til jeg tok cand. mag. eksamen, våren 1956. Bortsett fra midt på vinteren, syklet jeg fra
Bokstad til Blindern.
Våren 1955 ble jeg kjent med Randi, født Søgård – som var sykepleiestudent på Ullevål Sykehus. Vi
ble etter relativ kort tid gode venner og kjærester, noe vi har fortsatt med i over 60 år. Randis familie
og bakgrunn er kort omtalt i dokumentet jeg skrev sommeren 2007 til familiesamlingen i Solør:
Etterkommere av Anna& Richard Søgård og Emilie & Haakon Nysæter. Dokumentet ligger på nettet.
Her kan en lese mer om slektstreet til Randi og stedet hun voks opp. Vi giftet oss 5. september 1956
i Tromsø Domkirke. Vårt første barn – Håkon, ble født i Tromsø rett før jul samme året.
Randi & jeg var mye sammen
med Ella og Inge Konsmo,
også på mange turer, fra
våren 1955. Fortsatt møttes
vi relativ ofte. Dessverrehar
Inge de siste årene vært
meget syk. Her er et foto fra
en av turene.
Etter ett semester ved
Juridisk Fakultet flyttet jeg
over til Matematisk Naturvitenskapelig Fakultet ved UiO, på Blindern og tok matematikk som første
bifag. Realfagene passet meg bra. Målet var å bli lektor i skolen. Tok derfor også kurs i biologi og
148
149
kjemi for å ha flere ben å stå på som lærer, men hovedvekten var på fysikk. Hovedoppgaven – med
Professor Leiv Harang som veileder, lå sentralt innen for romfysikk; dvs. hvordan strålingen fra solen
– både bølger og ladde partiklene, påvirker jordens øvre atmosfære så nordlys oppstår.
Som student var jeg økonomisk meget forsiktig. Vasket litt underklær og skjorter på hybelen. Mor
vasket fortsatt mine klær hver gang jeg var hjemme; til jul, påske og om sommeren.
Levde enkelt, spiske middag (den koster en krone og førti øre) i Blindern-kantinen, mens frokost åt
jeg på hybelen. Hadde en enkel elektrisk plate og en kjele hvor jeg kokte varmt vann og litt suppe.
Jeg kjøpte ingen klær i studie-årene, men fikk noen som julegave og arvet klær fra brødrene mine. På
søndager spiste jeg middag på restaurant - ofte også med dessert; sviskekompott etter middagen
smakte godt. Hadde flere kamerater fra Kvinesdal som tjente gode penger og ofte spanderte når vi var
ute på fest en lørdagskveld. Jeg var ofte på søndagsmiddager hos familie – mest hos Anna Haugland
og Sigurd Nome.
For å spare 50 øre på trikken, syklet jeg til Blindern, 6 dager i uken. På denne tiden var det også
forelesninger på lørdager. Om det var mye snø eller regn tok jeg nok trikken. Jeg tok først
matematikk bifag. Deretter ble det mekanikk- og sist fysikk-bifag. (Cand. mag, eksamen krevde tre
bifag.)
Vi var 6 studenter som samtidig ble cand. mag. (i dag kalles graden bachelor, men det er ikke helt
samme nivå) og skulle velge hovedfagsoppgave i fysikk. I 1950-årenevar vi sterkt påvirket av den
revolusjonerende reaktoren på Kjeller – nær Lillestrøm, som utnyttet atomenergien. Fem valgte
atomfysikk, mens jeg tok ett års betenkningstid som lærer i Nord Norge – ved Stats-realskolen i
Målselv. Randi og jeg drog til Målselv i august -56. Dette var første gang vi reiste med fly. Fløy via
Bodø – hvor varm lunsj ble servert i resurangen på flyplassen, til Bardufoss. Vi bodde i et lite hus,
ikke langt fra skolehuset, som lå et godt stykke fra sentrum i Målselv.
Rett før jul ble Håkon født i Tromsø. Neste hver klar vinterkveld var det utrolig mye nordlys i alle
regnbuens, farger over Målselv. Det tok ikke lang tid før jeg ønsket å lære mer om dette
naturfenomenet. Jeg besøkte derfor Nordlysobservatoriet i Tromsø hvor professor Leiv Harang tok
imot meg med åpne armer. Etter andre besøket ble det bestemt at jeg skulle begynne på hovedfag i
fysikk med Harang som veilederi august -57. Hjemreisen ved skoleårets slutt i juni gikk med
Hurtigruten til Bergen, videre med båt til Stavanger og så med jernbanen til Sandvatn stasjon.
Jeg møtte opp på Harangss kontor på Astrofysisk Institutt, på Blinderen og fikk fikk en inspirerende
veileder. Han skaffet meg også jobb som vitenskapelig assistent etter ½ år- lønnet av
Forskningsrådet (NAVF), med ca. kr. 730,- pr. måned, i de to årene jeg brukte på hovedoppgaven.
Jeg fikk betaling for å studere, var utrolig heldig. Våget nesten ikke å fortelle lønnen til de andre
studentene. Noen få kollega fikk 25 % lønn som laboratorieassistenter/hjelpelærere, men jeg hadde
full lønn uten andre plikter enn å studere.
Et stort problem i -57var å finne et sted å bo i Oslo-området . Takket være fetteren - Alfred Nome,
flyttet vi inn i en leilighet – av høy standard, i Konows gate. (Eieren av leiligheten var bortreist i ett
år.) Vi kjøpte møbler og flyttet inn 5. januar 1958. Randi og Håkon bodde høsten 1956 hos hennes
foreldre på Stenberg i Grue kommune, mens jeg bodde i hybelhuset på Kjeller og arbeidet på
oppgaven ved FFI. Var ofte på besøk i weekendene til Solør.
149
150
Hadde et prima opphold i Konows gaten - en kort sykkeltur fra Blindern, men måtte flytte ut i juli -58.
Våren 1958 kjøpte vi en ny Boligbyggelag-leilighet, på ca. 80 m2- i Blomsterveien på Nesodden.
Betalte kr. 7000 under bordet for å få overta ansienniteten til en dame som hadde stått flere år i kø.
Konkurransen om nye leiligheter var stor på denne tiden. Innskuddet var kr, 7 500, som vi lånte av
Olav. I juni 1958 ble Åse født, i Drøbak. Tenk så heldig vi var; først en gutt og så en pike. Jeg ble
ferdig cand. real. i januar 1959, med gode karakterer og bare kr. 7 000,- i studiegjeld.
Fortsatte som vitenskapelig assistent hos prof. Harang, med kontor på Astrofysisk Institutt (samme
sted hvor jeg hadde arbeidsplass med hovedfags-oppgaven), men nå med ca. kr. 1000 per måned.
Første oppgave var å skrive - på engelsk, en artikkel basert på resultatene i hovedoppgaven, som
skulle bli publisert i et internasjonalt tidsskrift. I mars -59 kontaktet Direktøren ved Kiruna
Geofysiske Observatoriet (KGO) – Dr. Bengt Hultqvist, Harang om en ledig forskerstilling i Nord
Sverige. Det hørtes spennende ut. Jeg besøkte instituttet i Kiruna og ble imponert over både
arbeidsforhold og lønn. Det tok ikke lang tid før vi takket ja til å bli «svensker»; Vi reiste fra Oslo,
med tog den 1. juni 1959. KGI skaffet en ny, fin leilighet sentralt i byen. Selveoppholdet i Sverige
er kort omtalt i kap. 4.6.1.
4.3 Randi Bolken – den viktigste i livet.
Siden jeg møtte Randi for første gang - for over 60 år siden, har livet nesten vært som «en dans på
roser». Vi har blitt velsignet med 4 flotte og dyktige barn – i rekkefølge gutt-jente, to ganger. De er
for over 20 år siden gift med svigerbarn som vi setter største
pris på. Enda viktigere, de har skaffet oss 11 fantastiske
barnebarn. I skrivende stund skal to oldebarn være på vei.
Historien om barna og barnebarna skal ikke jeg skrive, men
bare kort fortelle – mye via fotografier, litt om hva vi sammen
har vært med på .
Randi (f. 27/10 -33) – her 75 år, har et stabilt, godt humør og
tar daglig hand om mannen ogfamilien. Hun er sosialt meget
aktivt på Nesodden. I de siste 50-årene har vi sammen reist
mye både i inn- og utland og bodd i mer enn 20 ulike boliger
og på mange hotell, men hjemmet er og har vært Furuveien 20,
fra sommeren 1964.
Håkon, Thore (f. i Kiruna, 13/2 -60) og
Åse i Høgalids gata 5, hvor vi bodde fra
juni 1959 til juni -64. Bildet er tatt julen
1961.
150
151
Høsten 1962 i Kiruna. Barna er pyntet,
juletreet på plass og Anne (f. 13/9, -62) er klar for dåps seremoni i kirken.
På lang tur sammen med Åse og Anne – Karl Gunnar er fotograf, til Lord Salvesens hytte i Åseral. Vi
gikk fra Knaben, overnattet i telt i enden av Vievannet. Brukte to lange dagerpå turen. Det var en fin
og minnerik tur. Her spiser vi lunsj ute i det fri, etter Knaberøysa. Turen er detaljert omtalt på rim i
Krona-hytteboken!
151
152
Konfirmasjon til Maja
– vårt første
barnebarn (f. 30/11,
1980, mens jeg var i
Tokyo) ble feiret
sammen med den nære
familien - våren 1995,
på Ottestad, Ellens
hjemsted. Egeland
familien er stor i
antall, mange flere
enn Gjestvang’ene.
Karoline og Signe
sitter i Annes fang,
mens Rolf har Anniken
og Sigrid rundt seg.
De andre er vel kjente.
Majas morfar, Oddvar
som står ved siden av
Ellen.
Den første i vår familie som giftet seg var Håkon – nyss ferdig sivilingeniør fra NTH (mai, 1980),
med Ellen Gjestvang, Stange i Hedemark, som da var sykepleier. De er jevngamle. Bryllupet ble
feiret hjemme hos Ellen, på
Gjestvang herregård i Ottestad,
Stange kommune. Ellen gikk senere
på jordmor-skolen i Oslo, mens
Håkon har gjennomjobben på
Statskraft tatt fleree kurs gjennom
fjernundervisning.
152
153
Første barnebarnet som giftet seg var Gaute, i august 2014.
Han lovet Marte å være en trofast ektemann ved en minnerik
bryllupsfest – som varte i 3 dager, hjemme på Sanda-gården
i Bø, Telemark. Det var nesten 100 gjester. Alle våre barnebarn og noen av Martes familie sees på
bildet til høyre.
Frå Maryland, USA, høsten 1981. Da bodde vi nesten et år
langt syd i Maryland, i Hicks-huset,Accokeek, mens
Hiksfamilien bodde i vårt hus på Nesodden. Anne og Thore
bodde saman med oss i 5 måneder mens de studerte ved Md.
Universitetet i Silver Spring. Jeg arbeidet ved NASA,
Goddard, MD, hvor eg også forsket året 1968-69. .
Svein Arve og Thore – sommeren 1966 (foto Simon Johan) i
vår nye, hjemmelagde pram. Thore vil ut på vannet mens
Svein Arve prøver å få ham i land.
153
154
På tur langs den gamle presteveien
fra Kvinesdal, over Årle til
Hægebostad. Har tatt en pause ved
«laksen» statuen, sommeren 1986.
Gaute er baby og dette er Lises første
tur til hytta på Sandvatn (1986?). Åse
er ftograf.
Foto fra august 2006 da vi feiret
Gullbryllup i Malaga, Syd-Spania, nær Gibraltar, sammen med barn, svigerbarn og barnebarn.
Barna har vokst oss over hode. Hadde en veldig fin uke sammen.
Hver sommer siden 1956 har vi
badet på Sandvatn, utenfor
Einarodden – Gladys og Olavs eiendom siden 1966. Alle på hytta vår må ta en morgen-dukkert før
frokost, uansett vær. Ofte var vi i vannet flere ganger om dagen.
154
155
Foto fra 80-års dag, som vi feieti mars 2012 med festmiddag i Videnskaps-Akademiet, Dramensveien
78.. Vi står på verandaen, utenfor Gobelengsalen, i denne gamle, vakre bygningen. Har vært medlem
i Akademiet siden 1980.Derfor har vi hatt flere familie sammenkomster der. Bryluppsfestene til Anne
og Thore hadde vi også i Akademiet
Flere Familiebilder
Far, Simon Johan og Jan
Helge – tatt i Kvinesdal
i 1967.
De fire barna til Solveig; Chlarens Orsland
(fra (fra første ekteskap), Arnt, Hilary og Lisa
fra fra Solveigs ekteskap med A. Walaas. De
bor bor nå i NJ, USA; Hilary er ikke gift, og
bor sammen med moren (se Vol. 5 for detaljer
barn.).
155
156
De fire barna til Gladys og Olav; fra venstre:
Glenn, Astrid, Bjørg Linda og Stanley.
Olav med Bjørg Linda og
Audhild på fanget.
4.3.1 På tur med barn,
svigerbarn og
barnebarn; Vår store
familien på 21
Barna våre har gjennom alle skoleårene gjort sine lekser og tatt gode eksamener, alle på reallinjen,
men Åse gikk på naturfag-linjen. Etter artium har de studert; Anne og Håkon fra NTH, Trondheim,
Åse er sivil-agronom fra Landbruks-høyskolen på Ås - innen skogbruk, mens Thore er
statistikker/matematiker, utdannet ved UiO, hvor han i 1990, forsvarte doktorgraden.
Eneste markerte luksus barna hadde i oppveksten var at de har fått være med på ganske mange reiser;
rundt i Europa (mest Engeland), en sommer (6-uker) i Canada og ett års-opphold i Chevy Chase, MD,
USA. De har gått ett år på folkeskole i USA, mens Håkon gikk første skoleåret (1963/64) i Kirina,
156
157
Sverige. Anne og Thore var også høst-semesteret ved universitetet i College Park, Md. Alle barna har
hatt noen korte opphold ved forsknings-institutter utenfor landet.
Randi og jeg har har invitert barnebarna – året de fylte 10, på en 2-3 dagers tur utenfor landet. De
fleste 10-årsturene har gått til København (hvor vi også besøkte våre gode venner – Stockflet
Jørgensen, i Hillerød), men vi har også dratt til Uppsala, Sverige (da jeg arbeidet der i 6 uker i -85),
en rundtur på Island og et besøk til Paris, Frankrike i 1994, da Anne og Rolf med barna bodde der.
Barnebarna har også besøkt oss i USA, hvor vi har hatt flere lengre opphold, både i Washington DC
området eller i og i nærheten av Boston.
Etter vi fylte 65 år har vi hvert femte år invitert hele familien på tur. Først storfamilie-samling var til
Ål i Hallingdal, etter det har vi mest dratt til Middelhavs-området; hatt turer til Tunis, Kreta, Malaga,
Malta og Istanbul, og en gang til Gran Canaria. Vårt gullbryllup ble markert med en ferie i Syd
Spania. På min 80-årsdag drog vi alle til Sildepollen i Lofoten. Vi feiret Randis 65-årsdag i
Tanumstran, mens 80-årsdagen ble markert på Kongsvinger Festning og på Kvinne-museet der. Det
har jo også vært noen fest-middager i Vitenskabs-Akademiet, i Oslo (Egeland-symposiet i 2002
samlet flest tilhørere). Kjæresterne til barnebarna har vært med på noen av turene.
De siste 25-årene har vi reist litt rundt i Nord-Norge – inkludert Svalbard, og noen ganger i Nord
Sverige, men de fleste turene har gått til Lofoten og Vesterålen, i forbindelse med mine årlige
undervisnings-oppdrag ved Rakettskytefeltet på Andøya.
Noen bilder av fra disse jubileums-turene, er tatt med her for å se hvordan vi og de har forandret oss i
denne tiden..
Foto fra turen til
Konstantinopel/
Istanbul; fotografiet et
tatt hvor vi
hadde ”festmiddagen”.
På hver tur er det
minimum en felles
middag ofte med litt
underholdning.
Foto fra 70-årsdagen som ble feiret i Tunisia (2002), Tunis sammen med storfamilien.
157
158
158
159
Vi ble dekorert som «verdens beste mormor og farmor,
morfar og farfar, i 2008, ved Randis 75-årsdag på
Kreta.
Første foto av alle barnebarna – 7 jenter og 4 guttet, sommeren 1997. Tror bildet ble tatt på
Karolines bursdag, 28. juli. Amund er snart ett år. For en fin samling!!
159
160
4.4 Ulvhaug-hytta
I mai 1992 kjøpte vi Ulvhaug som ligger nær Navnsjøen i Grue kommune (ca. 3 km øst for Navnå
stasjon) for kr. 170 000,-. Har siden oppgradert stedet for omtrent like mye. Skjøtet viser at
barna eier 50 % av eiendommen. Ulvhaug ligger bare ca. 1 km fra småbruket Stenberg hvor Randi er
født og oppvokst. I 1997 kjøpte vi en skogsdekket område som grenser til Ulvhaug, slik at tomten i
dag er ~ 4,5 mål. Både vinter, men særlig høst og vår har vi de siste 20 årene vært mye på Ulvhaug.
Her plukker vi tyttebær, bringebær og litt multer og blåbær, hvert år. I tillegg hogger jeg ved som vi
også tar med til Nesodden. I garasjen har jeg en ordentlig snekker-bo, mens vi har bygd en carport
for bilen. Hytta er bltt utvidet med nytt oppholdsrom, bad- og vaske-rom, pluss en ny inngang.
Randis søster Birgit og mannen Svein
Erik har besøkt oss ofte på Ulvhaug.
Dette foto er fra siste gangen de var
til Solør. Svein Erik døde i 2009. Vi
har vært mye sammen. De har også
besøkt oss i USA og Storbritannia.
På Ulvhaug har vi også satt opp
skrivestue/gjestehus (se foto).
Fra Nesodden til Ulvhaug er det ca.
180 km. Ulvhaug ligger ca. 100 km
nordøst fra Oslo. Det tar litt over 2
timer å kjøre dit med bil. Stedet ligger
i Finnskog-området, bar 30 km i
luftlinje fra Sverige. Rundturer i
160
161
Værmeland, og besøk i Charlottenberg, 85 km fra Ulvhaug, skjer ofte. Turer til Morbaka, Selma
Lagerløfts hjemsted i Sverige og Rotneros, er populære. I alt arbeidet som er blitt gjort på Ulvhaug
har vi hatt mye hjelp av Randis to brødre, Johs og Helge. Praktisk talt hver eneste gang vi har besøkt
Ulvhaug, har vi vært innom Bommen for å drikke kaffe med ”någe atåt” hos Liv.
Foto tatt fra terrassen på
Ulvhaug. Har hrt besøk av
Amund, vårt yngste
barnebarn (fra 2007).
Barna til Randi og
hennes to søstre, Ester
og Birgit, og døtrene
til broren Bjarne. Line
- datter til eldste søster
Ester, sitter foran på
huk. Mette, Kari og
Anders er barna til
Birgit, mens Tone og
Britt er barna til
Bjarne.Våre fire barn
ermed på flere bilder.
Noen av Søgård’ene –
barna til Dagrund og
Ragnatr varikke med
på sammenkomsten.
161
162
Bildene på siden 161 er fra Søgård- familiesamling på hytta i Solør, Olsokdagen i 2007.
Vi begynte i det gamle
skolehuset ved Bommen hvor
bilder/slides fra tidligere
besøk ble vist, men
hovedsamlingen var ved hytta.
Det var mange fra Søgårdfamiliene. Mange flere bilder
fra sammenkomsten kan man
se på nettet - Søgård-familien.
Foto av Stenberg hvor Randi
og hennes syv søsken er født
og vokste opp. Hovedhuset er
nytt. Det gamle ble revet
omkring 2000, da yngstesønnen til Ragnar overtok småbruket. Vi har stilt oss opp vedrønnen.
Uthuset og stabburet er uforandret.
Foto fra en 17-mai feiring i Bø, Telemark, med Rådmannen i Telemarks-bunad.
162
163
Fra” 80-års-Turen i 2012”, hvor inngikk et 5 dagers opphold i Lofoten. Bodde i rorbuene ved Sildepollen, 10
km øst fra Svolvær. Dette er et sted Randi og jeg ha overnattet flere ganger. Som bildet (fra K. G.) viser er
Sildepollen omkranset av havet og store fjell. Gaven fra barnebarna til ”80-års gutten” var en firerettersmiddag, og den smakte.
4.5 Kort om noen to kunstnere; Frans Widerberg og Jens Mathisen
Kunstmaleren Jens Mathisen, som bodde på Nesodden i 70- og 80-årene, var interessert i å male gode
bilder av nordlys. Derfor hadde vi litt kontakt. Basert på dette samarbeidet kjøpte Fysisk Institutt ved
UiO to av hans nordlysbilder. Han malte også et stort nordlysbildet av et motiv jeg valgte, som har en
sentral plass i stuen. Vi har flere av hans andre bilder – både malerier og litografier, og noen har vi
gitt til barna. Jens – som var i familie med Henrik Sørensen, var ikke en internasjonalt kjent
kunstneren, men hadde en høy stjerne på Nesodden og i Folloregionen. Vi hadde flere hyggelige
sammenkomster med Jens og Topsy.
Kjære kunstnervenner - fra omkring 1990, er Frans Widerberg (en av Norges mest kjente
kunstmalere) og sønnen Thomas (som arbeider mest med musikk og fotografering). Vi kjenner jo
Widerberg familien – som bor i Pilestredet i Oslo, godt. De har også besøkt oss på Nesodden. Vi –
Frans, Thomas og jeg, har også holdt flere populære forelesninger om nordlyset, kalt: En kilde til
inspirasjon for kunstnere, både i Oslo-området, Nesodden og på Andøya. Stor oppmerksomhet fikk
bildespellet – med 110 flotte nordlysfotografier, som ble vist regelmessig på Lillehammer under
olympiaden i 1994. Til 75-årsdag fikk jeg det maleriet som er vist under fra Frans, med gode ord på
veien. Frans har også (i 2012) malt et portrett av Randi og med. På Nesodden henger flere av
Widerbergs kunstverk. Også vår barn har Widerberg litografier i sine hjem.
Jeg har også brukt noen av hans kunstverk i mine nordlysbøker. Thomas og jeg foreleser fortsatt ved
Senior Space Camp på Andøya, arrangert årlig siden 2012.
163
164
Ved feiring av 75 års-dag på
Voksenåsen, Oslo, fikk jeg dette
maleriet som gave fra Frans
Widerberg. Motivet er basert på en
av mine forelesninger som han
hørte på.
4.6 Kort om mitt arbeid og studieopphold
4.6.1 Sverige-oppholdet; 1. juli, 1959 til 15. juni 1964
I1959 flyttet vi til Kiruna, Sverige og hadde et interessant og godt opphold der. Lønnet - som forsker,
kom fra Det Svenske Vitenskaps-Akademi i Stockholm.
Vi bodde fem år i Kiruna, men var mye borte på studiereiser, i tillegg til lange ferier. Svenskene var
på denne tiden forskjellig fra oss på mange måter og flere av de ansatte i administrasjonen forstod
dårlig norsk; noen snakket finsk hjemme. I dag er jo den økonomiske situasjonen forskjellig takket
være vår olje- og gass-rikdom. Arbeidet ved forskningsstasjonen i Kiruna var krevende – alt foregikk
på engelsk. Det var da 5 forskere ved Instituttet som hadde et godt kvalifisert teknisk og
administrativt personale; i alt 25 ansatte. Ble spesielt god venn med dr. Hans Ortner fra Wien og
ingeniør Sven Olsen, fra Östersund. Direktøren - Dr. Bengt Hultqvist, var også meget inspirerende
og hjelpsom. En engasjert assistent – Albin Bjurstrøm, hjalp meg mye med rutinearbeidet. I løpet av
tre år var doktor-avhandlingen ferdig – den første ved Instituttet i Kiruna, som jeg forsvarte ved
Universitet i Stockholm i februar 1963 med beste ”betyg”. Professor Nikolai Herlofsen, KTH var
første opponent. Nikolai og hans nære venn – Nobelpris-venneren Hannes Alfvén, hadde jeg et godt
samarbeid med. Dette var viktig for det videre forsknings-arbeidet på et internasjonalt nivå. Ble i
februar -63 utnevnt til Dosent ved Universitet i Stockholm.
164
165
I mai 1963 ble jeg av Professorene Harang og Omholt tilbudt en fast stilling – som første-amanuensis,
ved Det Norske Institutt for Kosmisk Fysikk (NIKF), lokalisert ved Universitet i Oslo (UiO). Dr.
Hultqvist skulle fra august 1963 ha et friår – et sabbats-år, i USA og spurte formelt ,via Akademiet i
Stockholm, om jeg ville vikariere for ham som Bestyrer ved KGO i ett år. Og det gjorde jeg. En
nordmann som sjef for 25 svensker, vakte litt oppmerksomhet. Fikk en betydelig lønnsøkning og
tjenestebil; første bilen vi hadde. Flere tilbud om godt betalte stillinger i USA kom også, men vi
valgte Oslo-område som fast bosted, fra sommeren 19o64. Det var en viktig og nyttig erfaring å være
sjef, med mye administrativ arbeid. Senere i livet har jeg flere ganger takket nei til større
administrative oppdrag ved UiO.
Tilbake ved Universitetet i Oslo, men bosatt på Nesodden fra sommeren 1964
1.st august 1964 begynte jeg ved Fysisk Institutt, på Blindern med Anders Omholt som sjef og
professor Harang som medarbeider. Kort etter fikk vi ansatt to ingeniører og et vit. ass., pluss
kontordame - den utrolige Fido (Sofie Andresen), ved Instituttet.
I ett år - fra juli 1963,
vikarierte jeg for prof. B.
Hultqvist som bestyrer
ved Kiruna Geofysiske
Observatorium. Det var
en spennende og
utfordrende stilling.
Bildet viser de ansatte ved
Observatoriet i denne
perioden. Lærte mye
svensk i løpet av året. Ved
min side står
hovedsekretæren Gunvor
som hjalp meg mye med
administrasjonen. Med
Hultquist og to av de
andre forskerne har jeg
hatt mye samarbeid
senere.
Før vi reiste fra Sverige kjøpte vi bil - en Volvo Duett i Stockholm, og et rekkehus på Nesodden
(Furuveien 20 på Tangen) - uten å ha sett det. Bor fortsatt i huset som er den beste investeringen vi
har gjort. Duetten passet godt til vår familie på 6. (Noen få ganger hadde vi hele fotball laget – gutter
12 til 14 år, med i bilen.) Etter 12 år kjøpte vi ny bil.
I 1968 ble min stilling oppjustert til Dosent – for første gang fikk jeg lønn i sjefsregulativet.
Sommeren 1972 ble jeg utnevnt til professor, med arbeidsplass ved Fysisk Institutt, Universitetet i
Oslo.
165
166
Ved Instituttet har jeg hatt en utfordrende og spennende arbeidsplass i mer enn 40 år. Jeg har fortsatt
– nå i 2015, kontor der som jeg bruker 2 -3 dager i uken. I 2013 ble jeg utnevnt til ”gulldoktor” ved
Stockholm Universitet.
4.6.2 Arbeidsoppgaver og forsknings erfaring ved Fysisk Institutt, UiO og i Utlandet
Har hatt gode arbeids forhold ved Universitetet, selv om mye tid har gått med til å veilede et stort
antall studenter (35 hovedfagstudenter og ca. 10 doktorgrads kandidater.) Eneste kurset i cand. mag.
avdeling jeg hadde ansvaret for og skrevet lærebok til, er ”Romfysikk”; også kalt Fys, 260; de første
årene ble det kalt Kosmisk fysikk”. Var aktiv ved innføringen av det første kurset i miljøfysikk – som
startet i 1992, og i utformingen av læreboken; Drivhuseffekten. Hadde hovedansvaret for læreboken i
"romfysikk- Space physics” på høyere nivå - som også har blitt brukt ved flere universiteter utenfor
landet, med tittel ”Cosmical Geophysics”. Boken er oversatt til russisk og kinesisk.
20. august 1968 begynte mitt første sabbats år ved Goddard Space Flight Center (GSFC), MD, USA,
betalt av NASA, USA. Reisen for hele familien ble også dekket. Vi bodde eksklusivt i Chevy Chase
(i Bethesda bydel) - i en stor villa med tre komplette baderom og en fin have, rett utenfor Washington
DC. Barna gikk på amerikansk skole, ikke langt fra hvor vi bodde, så de brukte ikke buss til skolen.
Utrolig så fort barna lærte å snakke engelsk, de yngste først. De lærte språket på en god måte og fikk
mange venner der. Turen til kontoret - med amerikansk bil, tok ca. 30 min.
Fikk mange viktige kontakter – spesielt forskerne Nelson Maynard, Bob Benson og Jim Heppner
ved GSFC, som har betydd mye for senere forskningsarbeid. Etter 1970 har jeg nesten vært på årlige
besøk ved GSFC, fram til 2005. Har hatt mange felles rakettprosjekter. I 1981 & 82 arbeidet jeg
samme sted i 1,5 år. Det var året – fra 15. aug. 80 til juni 81,vi byttet hus med "The Hicks-family".
Violet og Grady Hicks kjente vi fra tidligere. (Dr. Hicks arbeidet 6 måneder i vår gruppe i 1971).
Bodde i deres hus i Accokeek, MD, brukte deres to biler, mens de tok hånd om huset iFuruveinen 20.
To biler var viktig fordi Anne og Thore + Annes venninne – Birgitte (Hun bodde hos oss i ett
semester) studerte ved Universitetet i Silver Spring. Julen 1981 kom de andre to barna over, i tillegg
til Ellen, Maja, Karl Gunnar og Rolf. Hadde en utrolig Amerikajul i Accokeek. Noen av barna feiret
Nytt år helt syd i Florida, i Key West. Har vært tilbake tit GSFC 3-4 ganger på månedslange opphold,
siste i 2005.
I1968 reiste hele familien via Brooklyn, New York (bodde 5 dager hos tante Tomine) til Saskatoon,
Canada på et 6-ukers opphold ved Universitetet på den kanadiske prærien. Dette var Randi og barnas
første besøkt i Amerika, men det ble etter hvert mange flere. I Canada hadde familien en minnerik
reiser - en 6-dagers biltur fra Calgary til Edmonton gjennom Rocky Mountains i Canada. Anne – som
da var 6 år, lærte å svømme i Saskatoon, mens Håkon gikk på seil-kurs. På veien fra Saskatoon til
Washington DC stoppet vi 4-5 dager i Minneapolis hvor vi hilste på mange Oudalstøl-familier;
slektene etter Gilbert og Gurine. Vi bodde hos Doris og Johan Heddan (jfr. Vol. 2).
Året i Chevy Chase – på nordsiden av Washington DC, har satt mange spor. Familien var mye på
farten i week-endene. Kjørte også noen turer opp til Brooklyn for å hilse på familie. Solveig og Arnt
bodde da i Brooklyn, og Lisa ble født mens vi var der. Påsken 1969 kjørte vi med bil til tante Agnes
og onkel Ingvald i Fort Lauridale – ikke langt fra Miami, Florida. Brukte to dager på turen. Hadde
166
167
noen fine dager med både bading og sightseeing rundt i Florida. En dag besøkte vi romforskningsenteret Cape Canaveral/Cape Kennedy, hvor vi fikk en grundig omvisning.
Min første USA tur – en studietur på 6 uker, ble arrangert våren 1962. Første stopp var Ny York, så
Washington DC – hvor jeg holt foredrag på COSPAR-konferanse som nsjonal svensk delegat. Møte
og snakket med astronautene Glenn og Gagarin, og fikk hilse på presidentfruen – Lady Bird Jonson.
Neste stopp var Boulder, Colorado, hvor jeg fikk 100 US dollars for en forelesning (det var første
gang jeg fikk betaling for et foredrag), og så gikk reisen via Seattle til Fairbanks i Alaska, hvor jeg en
uke. På det geofysiske instituttet i Fairbanks arbeide to forskere – spesielt professor Chucks Deehr,
som vi hadde mye samarbeid med. Tilbaketuren gikk rett over Nordpolen til København, og derfra
tilbake til Kiruna..
Har hatt mange lærerike og hyggelige opphold i USA. Arbeidet også der i 1964, -65 og 1967, men da
i kortere opphold. I 1964 besøkte jeg igjen Saskatoon, Canada hvor de arbeidet med problemer som
var sentrale i doktoravhandlingen. Dr. K. Paulson fra Gruppen og kona Pat har vi hatt mye kontakt
med. Både Anne og Rolf studerte – fra sommeren 1987, 2 år ved Universitetet i Saskatoon, hvor de
begge tok en Master grad. Deres første barn – Sigrid Julia, er født der. Randi og jeg var en tur over
dit kort etter fødselen.
I august 1967 ble 100-års-jubileet for professor Kristian Birkelands fødsel markert med en stor
kongress i Sandefjord. Var sekretær for komiteen som arrangerte kongressen og holdt også en
forelesning der. Her traff jeg flere kjente forskere, inkludert professor Naoski Fukushima fra Tokio
som ble en viktig og kjær kollega. Fukushima har invitert oss noen ganger til Japan og var god
omviser/guide da vi - våren 1996, bodde og arbeidet 3 måneder ved deres Polarinstituttet i Tokyo.
Traff igjen prof. Hannes Alfvén i Sandefjord– som jeg besøkte flere ganger da vi bodde i Sverige. I
1987 skrev vi en avhandling sammen.
Våren 1996, da vi bodde vi 12 uker i Japan, reiste vi mye rundt i landet. Turen hjem fra Tokyo gikk
Fitsje-øyene i Stillehavet, til New Zealand. Derfra drog vi til Barlie. Under oppholdet i Tokyo ble
første utkastet til barneboken om nordlyset – som også finnes på engelsk og tysk, skrevet.
Våren 2002- kort tid etter «avskjeden i nåde», fikk jeg Kongens
fortjeneste-medalje i gull; overrekt av Fylkesmannen i Oslo ved
en sermoni i Videnskaps-Akademiet. Et halvt år etter var vi
invitert til Slottet for å takke for utmerkelsen.
Ved UiO har jeg hatt 6 friår med lønn som har gitt med mye tid
til forskning og publisering. De tre siste åren før pensjonen var
jeg senior professor, dvs. fritatt for undervisning. Vi har i
denne tiden bodd mye utenfor landet, spesielt i USA, men også
i England, Japan og Australia.
167
168
De viktigste medarbeiderne etter 1985 var Herb Carlson, Nelson Maynard og spesielt Bill Bruke, alle
fra Boston området. Sammen med Bill har jeg skrevet biografiene – utgitt på SPRINGER forlaget i
Tyskland, om Kr. Birkeland og Carl Størmer. Herb, Per Even Sandholt og jeg har ansvaret for den
første læreboken om Dagnordlyset – kalt Dayside and Polar C
Våren 2003 ble et Egeland-Symposium arrangert i
Videnskaps-Akademiet hvor mange kollega fra in - og
utland deltok. Noen av forelesningene ble utgitt som bok,
hvor forsiden kan sees her. Festmiddag ble holdt i
Akademiet. En spesiell orgelkonsert ble arrangert i
Frogner kirke hvor Prof. Tennes Vasalunas spilte. Det
var også en sightseeing-tur med buss til Henrik Sørensen
Museet i Holmsbu, hvor Fru Myhre og Sven Oluf
Sørensen guidet rundt.
Barneboken om nordlys ( forsiden+ litt
reklame.sees til venstre), ble utgitt i 1998.
Den ble også innkjøpt av Kulturrådet; dvs.
1600 bøker ble fordelt ti bibliotekene.
Inntektene av salget går til Nordlyssenteret
ved Andøya Romsenter. Litt av
salgsreklamener tatt med. En omarbeidet og
utvidet utgave av boken er utgitt på både
engelsk og tysk.
168
169
Gjennom årene har det blitt noen oppslag i media; både i aviser, radio og TV. Har deltatt i flere
populærvitenskapelige programmer i NRK.
Forsiden av Læreboka – for hovedfags- og
doktor-studenter, som jeg sammen med Ø.
Holter og A. Omholt skrev i 1973. Den har
blitt mye brukt og er oversatt til flere språk.
169
170
Foto fra Egeland-Symposiet i Vitensskaps-Akademiet som ble arrangert den 19. april, 2002. Mange
av mine nære venner og samarbeids-partnere fra inn- og utland deltok på møtet.
Har brukt mest tid på biografiene om de norske forskerne Kristian Birkeland, Carl Størmer og Lars
Vegard. De som vil vite mer om hva jeg har gjort, hvilke prosjekter jeg har arbeidet mest med og
mine skriverier, henvises til hjemmesiden; www.fys.uio.no/~alve.
170
171
På Sørlandet igjen
Foto: Sommer på Sandvatn.
Fra venstre: Selmer Haugland, Tomine, Osvald
og Comfort Ousdal, på besøk fra Minneapolis.
Bildet et tatt utenfor Tomines hytte på Sandvatn,
omkring 1980. De bidrogneppe med mye ved til
hytta..
Foto av barna, svigerbarna, barnebarna og oldebarna etter Josefine og Salve. Bortsett fra Solveigs
tre barn i USA og deres barn (tror Hilary tok bildet) er faktisk de aller fleste i den store familien
samlet her. Sverre var død noen år før bildet ble tatt og Alice er ikke med. 41 personer er med på
Bildet som er tatt ved et familiestevne i Oudalstøl sommeren 2000. Siden da har noen blitt borte, men
det har flere nye barn og svigerbarn inn i familien.
171
172
Solveig, Anna og Randi på
trappa til uthuset på Egeland,
sannsynligvis sommeren
1956 da Solveig med sitt
første barn – Chlarens, var
på besøk i hjemlandet.
Solveigs 80-års dag (ikke på riktig dato) ble feiret i mai 2010, i Menighetssenteret på Liknes,
Kvinesdal. Det var Anna som arrangerte selskapet. Som det framgår av bildet var mange i den nære
familie på Sørlandet med på festen. Her ser vi også de første bildene av Josefine og Salvess to første
tippoldebarn.
172
173
Foto av Krona hytta sommeren 2013 da 50-årsmarkeringen for hytta på Sørlandet ble feiret. Hytta
har blitt påbygd og utvidet flere ganger siden 1963. Den er romslig med to stuer og tre soverom. I
tillegg er det et gjestehus (sees til høyre) – med flere senger. Uthuset med hobbyrom og utedo ligger
like bak hytta. De to ”portal-stokkene” (de med et lite tak over), med de mange ”knuter” på, er
bjørkestokkersom kommer fra Sanda-gården i Bø, omkring 1990. De markerer inngangen til hytta. I
2003 ble eiendommen overført til Åse og Anne (guttene var ikke interessert og fikk en kontant sum).
Ved oppgangen til hytta finnes et ”bumerke” – en stor, flat stein, hvor alle 21 navn er hogd inn.
Stedet har blitt oppgradert mye de siste årene og endelig blitt” musetett”. I tillegg har de nå elektrisk
strøm innlagt. Krona har blitt mye brukt. Mens barna var små var vi der vanligvis én måned hver
sommer.
173
174
Åse og Karl Gunnar har en hytte i Rauland, Telemark, ikke langt fra Rjukan; en hytte høyt til fjells og
fin beliggenhet for skiturer og fotturer. Sammen med Sigmund og hans kjæreste Bjørg, hoser vi oss
ved frokosten.
Foto ved 50-års-markeringen i 2w013, tatt nede på Einarodden (hytta til Gladys og Olav), som
ligger helt nede ved vannet. Det viser hvem som var med på feiringen av jubileet. Audun med sin
kjære Marit – som var der for første gang, står rett bak hunden. I forbindelse med 50-års
markeringen ble det laget et historisk minneskrift, som finnes på nettet.
Tur til Stavtjønn som ligger midt mellom Oudalstøl og Heddan gård. Sigrid og Gaute er med for
første gang. Griller pølser på eiendommen til originalen «kong Oskar». Tatt sommeren 1992.
Gjennom årene har vi vært her flere ganger på fisketur og overnattet i telt.
174
175
Randi i Hicks-huset, Accokeek, Md.,
USA, hvor vi bodde fra august 1981
til mai -82. Det var et relativt stort
hus - alt på en flate, med stor have,
og langt fra nærmeste tettsted.(30min med bil til Washington DC.)
Hadde mye besøk fra både Norge og
Brooklyn. Vi tok også hånd om Hicks
to vakt-hunder, mende kom aldri inn
i huset. Hundene var ikke bunnet,
men gikk aldri utenfor tomten. Fram
til januar -82 bodde Anne, Thore og
Bergitte sammen med oss. Mange
amerikanske venner kom også på
besøk.
Fetteren - Alfred Nome, var jeg mye sammen med i
studietiden. Han ble senere overlege ved Telemark
Sykehus. 1.5 år – fra januar-58, bodde vi i samme
huset, i Konows gaten, i Oslo. Jeg studerte mens han da
arbeidet ved Rikshospitalet. På sine eldre dager ble han
en ivrig og dyktig treskjærer – spesielt laget han
skulpturer av prester og biskoper. Det var mange i
familien som var dyktige med strikking og tresløyd.
4.7 Randi og Alvs internasjonale reiser
I 1959 flyttet vi til Kiruna, Sverige. Sommeren 1963 var vi på biltur sammen med Gladys og Olav i Danmark
og Tyskland, uten barn; jeg hadde reist foran med fly, men vi kjørte sammen tilbake. I mai 1964 var familien
på biltur i Finland. I juni 1964 flyttet vi til Nesoddtangen. Familien har etter dette reist ganske mye som den
følgende oversikten viser:
1966: 2 uker - på våren, til Israel; Haifa og Jerusalem.
1968: 20. juni – 10. august; Bodde 6 uker i Saskatoon, Canada. Fra 10. august, en uke i Minneapolis og så til
Goddard Space Flight Centre, MD; Familien bodde i Chevy Chace, - rett utenfor Washington DC,
1969: I juni gikk turen via Boston og England tilbake til Nesodden. (Første sabbatsåret.)
1970: Fra ca. 20/6 bodde vi 7 uker i England; Windsor (1 uke) og Maidenhead, (arbeidet ved Appleton lab.)
Reiste dit via Tyskland og Nederland. Byttet hus – første gang, med en engelsk familie.
1974: 30 dagers studieopphold ved Leicester Univercity. Var også i Sheffield og London.
175
176
1981: Fra 15/8 og ut året ved GSFC, MD, USA. Byttet hus med Hicks fam. Bodde i Accokeek, MD.
1982: Reiste hjem ca. 20/6. Siste 3 mnd. bodde vi i Silver Spring. Også kontor ved Maryland Universitet.
1983: ca. 10/1 til 20/6 tilbake ved GSFC. Bodde i en leilighet i Silver Spring
1984: En mnd. på rundreise i Kina fra 20/3 (besøkte 4 universitet).
1985: 8 uker fra ca. 1/5 ved AFGRL, Bedford, MA – bodde i Lexington, MA.
1986: 6 uker, fra ca. 1/3 ved ESA, Nederland; leilighet i Northweijk.
1987: Januar; 2 uker, rundreise i Egypt, til Asuan og Abu Simbel. Fant Birkelands villa i Halouan. Fra 1/5; 6
uker ved AFGRL, Bedford, MA. Deretter Saskatoon og så IAGA-møte, Vancouver, Canada. Besøkte Randis
søster Dagrun + fam. i Prince Albert, BC, Canada.
1988: September: Saskatoon- Sigrid født. Tilbake i Saskatoon, til Anne & Rolf.
1990: Mai og juni i Uppsala. Gjesteforleser ved Uppsala Universitet . Første ti-årstur, Maja kom på besøk.
1991: fra 10/1 – 20/6 ved AFGRL, Bedford, MA – hus i Woburn. Åse & KG + guttene kom på besøk Også
Asta, Simon Johan + Olav & Gladys besøkte oss.
1992: En mnd. i Kina – mange nye steder ble besøkt.
1993: Bil gjennom Tyskland til Østerrike – Altbach konferansen; juni. Studietur til Argentina i juli. 10-års tur
for Eline til Paris.
1994: Frankrike. Anne & Rolf med fam. bodde der.
1995: 6 uker ved AFGRL, Bedford, MA – bodde igjen i Lexington.
1996: 3 mnd. fra 10/1 ved Polarinstituttet, Tokyo, Japan; fra ca. 10/4 på rundreise i Fitsjøyene, New Zealand
og Bali i 3 uker.
1997: Januar: 2 uker i Syd Afrika: Mai-juni i Bern, etter møte, kjørte til Liechtenstein og Østerrike.
1998: 6 mnd. fra ca. 10/1 ved AFGRL, Bedford, MA – bodde i Concord. Mange barn og barnebarn på besøk.
I oktober besøkte vi Japan og Kina.
1999: 1o dager – i januar, Dubai. 2 måneder. – mai &juni, ved AFGRL, Bedford, MA.
2000: Fra ca. 10/1, 6 uker på Kreta – studieopphold . Fra slutten av okt. var vi 2 mnd. i Newcastle, Australia.
2001: November mnd. bodde vi i Daytona Beach, Florida (besøkte prof. Abas Sivje).
2002: Hammamet, Tunisia; 20. – 27. mars. Familietur.
2003: Agadir, Marokko, i januar; Barcelona, i Spain (week-end); Irland (rundreise med bil, 1 uke); Island;
10 års tur med Karoline, rundtur på Island. Feiret Randis 70 år på Kreta. November i Daytona Beach, Florida.
2004: 2 uker i april. Rundreise i Wales, UK. November i Sendai, Japan + litt i Tokyo.
2005: Fra 3/1 – 17/1 Malta; fra 16/3 til 29/4 USA. – besøkte Boston - fam. Maynard, VA. Bodde 5 uker i
Columbia, USA, arbeidet ved GSFC. Gaute kom på besøk.
2006: Leicester, UK (7/3-11/3); Tokyo (21/3-29/3), + korte besøk i København, ESTEC, Nederland; Flott
familie tur ti Syd Spania (Malaga) 3-10/10.
2007: I januar (2uker) og desember (1 uke) tur til Grand Canaria (Arguigen); 16- 22. april. Wien: 3 – 9. juni
Gotland, 17 – 18/10 Kiruna.
2008: I juni rundtur i Nord-Norge, Sverige og Finnland. I august, en uke i Dublin, Irland. I sept. & okt. en
uke på Malt. I november en uke på Grand Canarie – i MASPALOMAS
2009: 24 – 29. aug. var vi Sopron (IAGA-møte), Ungarn. Invited talk.
2009: August - en uke, Spania, nær Madrid. Invitert foredrags. 3. til 17. desember, Green Beach, Arguigen.
2011: April: Besøkte Berlin/Potsdam. To uker i desember til Grand Canaria
2012: En uke, april, Wien; 2 uker på Grand Canaria, november, med hele familien. 80-årsdagen i Akademiet
+ 4 dagers feiring med hele fam. i Sildepollen, nær Svolvær. To uker i desember til Grand Canaria.
2013: April , Wien, 4 dager i Sogn og Fjordane + Møre og Romsdal med Gunnhild og Haldor. 5 dager i
Lofoten og Vesterålen. To uker i desember, Grand Canaria.
176
177
2014: Wien i april, 2 uker Gran Canaria i desember.
2015: 1 uke i mars. Første tur til Madeira. En uke i juni med foredrag til Prag.
4.8 Sluttkommenter: Slektene, livet og livsvilkårene hos Oudalstøl- og Egelandfamiliene.
Statuen ”I fars fotefar”- av Sigurd Nome, som ble avduket sommeren 1978 og
plassert ved Sykehjemmet i Kvinesdal, monter på en gråstein fra Oudalstøl.
Innledning.
Etter 2012 har jeg blitt mer opptatt av historiene om slekters gang. I
oppveksten hørte jeg mye om Oudalstøl-familien og en liten familiebok ble
publisert i 1978. Det ble snakket mindre om fars slekt. Har nå prøvd å samle
hele familiehistorien. Selv om den fortsatt ikke er komplett og nøyaktig, er
mange nye grener av familien kommet med, men det er ikke den endelige
versjonen. Håper at nye opplysninger om familie-treene vil inngå i en
oppdatert utgave. Nye informasjoner tas i mot med takk.
Er takknemlig for opplysninger fra Tonny Haugland (ad. Oudalstøl grenen,
Vol. 5) og fra Leif Erik Nilsen ad. slekta etter morfars søsken (jf. Vol. 6).
Refleksjoner og synspunkter
For alle som har opplevd den enorme tekniske utviklingen i romalderen – dvs. etter 1950-årene, er
det nesten ufattelig at den store familien til Anne Tonette og Ole overlevde på heigården Oudalstøl og
ble sterke arbeidsmennesker som har satt dype spor. At barna også fortalte at de hadde hatt en god
oppvekst - både materielt og sosialt, gir oss noe å tenke på. Livsvilkårene på Øvre Egeland i siste
halvdel av det 18-århundre nok var litt enklere - både klimatisk og materielt, men også der var det
barske forhold med knappe materielle resurser.
Praktisk talt alt maten de spiste og alle klærne de brukte på 1800-tallet – både i arbeid og til
høytidene, måtte de selv produsere. I tillegg måtte utstyr, møbler og teknisk hjelpemidler til
gårdsdriften lages med hand. De hadde ikke elektrisk strøm, med vann ble brukt til å drive kvernene
og sage tømmer til bord og planker. De fikk nok hjelp fra naboer med vedlikehold av husene eller fra
smeden med hestesko og kjerrehjul, men hovedregelen var at familien måtte klare seg selv. Det var
ingen lege, tannlege eller faste landhandlere i bygda. Noen få ganger i året kjøpte man sukker, salt og
luksus produkter som kaffe og te. Det kunne de ikke produsere på gården.
På denne tiden ble man ikke oppskremt av nyheter om krig, pest eller andre ulykker fra verden
utenfor, fordi ingen hadde telefon, aviser eller radio og TV. Bibel, salmebok og almenakke var
sannsynligvis de eneste bøkene i huset. Nyheter fikk de hver søndag etter Gudstjenesten. Da stod
lensmannen på en merket sten utenfor kirken og informerte om etterlysninger for vold og mord,
tvister om eiendomsforhold og hvem skylte skatt eller måtte møte til militærtjeneste. I kirken fikk de
177
178
opplyst om dødsfall, barnedåp, forlovelser og giftemål. Til ”kyrka” – som de da sa i Kvinesdal, gikk
de med glede selv om det tok timer å gå dit, til fots. Om vinteren brukte ungdommen ski. De mer
vell-stående kom med hesteskyss. Å komme ridende på hest var ikke vanlig i Kvinesdal. Kirken var
midtpunktet i det sosiale livet i bygda helt fram til første verdenskrig.
Jeg har ikke funnet at det har vært noen store konflikter eller rettsaker i noen grener av de nære
familiene. Foreldrene bestemte hva barna kunne gjøre. Den frie naturen omkring gårdene utnyttet de
daglig. Arbeidet i fjøset og på gården kom i første rekke. Familiene - som praktisk talt alle i bygda,
var aktive i det religiøse og sosiale livet knyttet til kirken.
Oudalstøl er stor i utstrekning, men den lå i utkanten av bygda og så høyt over havet at de hadde
andre problemer enn nede på Egeland. For oss i dag er det imponerende hvor mange navn de hadde
på ulike, små steder rundt på gården; 64 stedsnavn er listet for Oudalstøl. Dette viser at de utnyttet
gården mer enn på Øvre Egeland, hvor jeg bare husker mindre enn 10 navn.
Anne Tonette fikk 12 barn på heiegården Oudalstøl, i løpet av 28 år. De eldste hadde drat til USA før
de to yngste ble fødd. Det bodde derfor ikke mer enn 10 barn samtidig i huset hos mormor og morfar,
men også det er imponerende. Yngste Oudalstøl-jenta møtte sin store søster Gurine første gang da
hun var 57 år. Da 10 av barna hadde flyttet hjemmefra, følte den yngste –Josefine, at Oudalstøl var
et isolert sted. Det var nok enklere for guttene som mer fritt kunne bevege seg omkring i bygda.
Verre ble det for Josefine da Tomine omkring 1910 flyttet til Steindør for å hjelpe storebror Johannes.
Hun var 12 og eneste barn på gården. Nabogårdene - Kalvstøl og Steintland , var mer enn 2,5 km
borte, og dit gikk man bare når man hadde et ærend. Å gå til Heddan – hvor søster Berte Maria var
gift, tok mer enn en time, omtrent like lang tid som det tok å besøke Gesine på Nedre Haugland, men
dit gikk hun med glede.
Farmor Sara fødde 10 barn i løpet av 23 år på Øvre Egeland. Bortsett fra eldste gutten og yngste
datteren– som hadde tatt en yrkes utdannelse i Norge, emigrerte de andre til USA. Salve kom tilbake
etter 16 år for å overta gården. Tante Ida var bare i USA en kort tid. De andre fire – tre guttene og
tante Sofie, ble amerikanske borgere og slo rot der. De var aktive i store byggeprosjekter i New
York-området. To av brødrene bodde fast på Long Island, mens Ingvald med familie flyttet til
Florida. Våre fettere og kusiner på farsiden har vi dessverre nesten ikke hatt kontakt med, bortsett fra
barna til tante Sofie. Hennes eldste sønn – Stanley med familie flyttet tilbake til bygda og hans søster,
Thelma, som har slått rot i Florida, kommer regelmessig på sommerbesøk.
Våre besteforeldre gledet seg over at barna klarte seg bra i USA. Det vakte oppsikt i dalen da alle tre
Oudalstøl-guttene gikk på presteskole i Minneapolis og at søsteren Karoline utdannet seg til Kinamisjonær, mens tante Tomine ble utdannet sykepleier i Minneapolis.
At besteforeldrene nok også måtte være lei seg over å miste den nære, regelmessige kontakten med
mange av barna, høres rimelig ut. USA var jo langt borte. Eneste kommunikasjon på denne tiden var
brevene som ofte brukte en måned på veien. Mange brev ble skrevet, men dessverre er de nesten alle
gått tapt. O. T. hat tatt opp dette problemet i artikkelen «En vinternatts drøm».
Det var jo langt mellom gårdene på Austheia og ennå lengre til familie og kjente nede i dalen eller
over til Hægebostad og Nome. Selv om de hadde hest var nok det mest vanlig ”å ta beina fatt”.
Kort etter at mormor ble enke flyttet hun med de to yngste barna til Sandvatn. Gesine - den tredje
yngste jenta, ble jo gift på Nedre Haugland i 1907. (Unge Gesine og hennes eldre bror - Johannes
hadde brylupp samme dag i Flekkefjord.)
178
179
Selv om jeg synes det er langt å gå – til fots, fra Sandvatn til Haugland, var dette en populær tur for
Josefine de åra hun bodde på Sandvatn. Hun var ofte på besøk der og passet tantebarna.
Mor fortalte at hun med stor glede flyttet med moren fra Oudalstøl til Sandvatn. Da var det mye
enklere å besøke venner og delta aktiv i foreningslivet i bygda. Hun ble tidlig med i et sangkor og
fikk av broren O.T. en fiolin som ble flittig brukt. Hun spilte også trekkspill i ungdommen, men det
ble ødelagt tidlig i 30-årene og ikke noe nytt ble kjøpt.
Gilber var hjemme en kort tur våren 1914. Tomine reiste med ham til USA, noe min mor og broren
Johannes likte dårlig. Josefine fikk ikke dra fordi O. T. mente hun måtte ta hand om sin gamle mor.
Tomines første jobb var som hushjelp hos Gilbert. O. T. – i hht. Gustav Haugland, passet ekstra
godt på minste søsteren og jaget bort mange friere.
O. T. var hele livet lei seg over at så mange heigårder ble liggende helt øde. Det var hovedtemaet i
manuskriptet som ble borte.
På Øvre Egeland hadde man kort vei til både skolen, kirken og bedehuset. Farmor ble boende
hjemme til sin død i 1946 - 23 år etter at mannen døde. Da far – i 1920, overtok gården inngikk de en
avtale om at han skulle ta hand om foreldrene så lenge de levde. Derfor bodde det - i 25 år, tre
generasjoner i huset på Øvre Egeland, men ingen snakket om at de var trangbodde. De hadde felles
kjøkken og en frostfri potetkjeller hvor det også var et stort rom for baking av flatbrød, lefse og
lomper. Farmor med tante Ida hadde egen stue og to soverom. De spiste i kjøkkenet, mens vi hadde
et spiserom ved siden av kjøkkenet. Spesielt for mor ville jeg tro at dette ikke var en enkel løsning,
selv om tre generasjoner i samme hus var den vanlige løsningen på denne tiden. I bygda var det
ingen som hadde et separat kårhus. Det gikk helt smertefritt med en mor og en svigermor under
samme tak i 25 år, mens en slik ordning i dag er nesten utenkelig .
Fram til Første Verdenskrig - da praktisk talt alle bodde på meget små eller større gårder , var det
karrige tider i landet. Våre besteforeldre måtte arbeide lange dager, for å overleve. Om lengden på
arbeidsdagen skriver onkel Gilbert :
”Med solrandens lysglans de gamle tok fatt.
Og avsluttet dagen når månen var satt.
Om tolv timers dag de ei stride”.
For 100 år siden kunne ingen ”Nave”; man hadde en primitiv fattigkasse som alle var redde for. De
som kom på fattigkassa ble svartelistet i bygda. Første alderstrygd/alderspensjon kom i 1936, mens
folketrygden starte i 1967. I Egeland familien var det nok bare Bøgvald-grenen som var litt mer
velstående i eldre tider.
Selv om det i den nære familien - etter 1814, ikke var husmenn og leilendinger, måtte man være
meget nøysomme, både materielt og sosialt, for å få endene til å møtes. Jo større familiene var, desto
trangere var normalt levevilkårene. Ingen døde av sult i vår familie, så langt det har vært mulig å
dokumentere. De fleste hadde også god helse og alle deltok daglig i arbeidet på gården. Arbeidet
måtte organiseres nøye. Også barna - ned til 10-12 års alderen, fikk klar beskjed av far hva de skulle
gjøre i dag og lengre framover. Derfor var det noen barna i Oudalstøl som opplevde faren som
relativ streng og meget bestemt, mens Anne Tonette og var mer av en ”hønemor”. Hva Ole bestemte
var ordre som ikke kunne diskuteres. Ryktene forteller at på Øvre Egeland var det Sara som hadde
siste ordet. Konsekvensen av et karrig liv er at barna tidlig måtte bidra til daglig brød, prøve å skaffe
179
180
seg litt inntekt, eller for jentene - i ung alder, å finne en bonde som kunne forsørge dem. Flere av de
eldste jentene i familiene giftet seg i meget ung alder, ofte med eldre bønder. Bare Veline drog
relativt langt borte fra heimen, hvor hun begynte som hushjelp, men etter to år ble gift med
odelsgutten på Nome-gården.
Utvandringen til USA for å få lønnet arbeid er derfor lett å forstå. Fra Oudalstøl reiste 6 av barna i
ung alder. I USA var det gode jobb-muligheter, men også der måtte man arbeide lange dager om
man ville spare penger. Oudalstøl-barna bosatte seg først på gårder i Minnesota-området, mens
Hedlund’ene senere flyttet (i 1928) til Brooklyn. Johannes og O. T. ble etter noen år ”over there”
faste innbyggere i Kvinesdal. Johannes dro aldri tilbake, men O. T. var tilbake 3-4 ganger (jfr. Vol.1).
Om det var hovedsakelig for å ta hand om moren at O.T. flyttet heim - som John Nome antyder, er
jeg usikker på. Friluftsmennesket og hobbyfiskeren O. T. - uten faste arbeidstider, var jo litt av en
Per Gynt skikkelse, likte seg best ute i den frie naturen.
O.T. skriver om dype refleksjoner og såre følelser, illustrert med.: ”Hva gråter du for Rakel – hun
ville ikke la seg trøste, fordi barna har reist bort”. Menneskene som slo rot i USA fikk et enklere liv
materielt enn de hadde i oppveksten.
Egeland guttene slo seg ned på østkysten, i New York-området, selv om Ingvald flyttet til Florida
noen år før han døde. Gårds- og skogsarbeid holdt de seg borte fra; men ble dyktige handverkere. Da
de hadde lært seg språket og litt om arbeidsforholdene, startet de opp som selvstendige byggmestere.
De bygde både hus og hoteller, ble gifte ”over There”. Ryktene sier at noen av guttene gjerne hadde
flyttet tilbake til Kvinesdal- hvor det også hadde vært en stor økning i velstanden , men fruene ville
ikke reide fra USA: Det tok nok ofte mer enn en generasjon før man følte at USA er mitt hjemland..
Hva med de som ble igjen hjemme? De som hadde arbeids erfarings eller utdannelse og kunne velge
bosted relativ fritt, som onklene Johannes, O. T. og Anton,og mine brødre Olav og Simon Johan
søkte søkte seg til Kvinesdal.
I vår generasjon – hvor livsvilkårene er blitt mye enklere og kommunikasjonene utrolig mye bedre,
ser vi at familien har blitt sprett over mye større områder. Kontakten holder man via feriebesøk.
Minnene om den nære familien og tidligere generasjoner - familierøttenne, er jeg takknemlighet for.
At jeg har fått oppleve så mye setter jeg daglig stor pris på !
Volum 5 Etterkommere
Gunstein Olsen Oudalstøl (1788-1868) gift 22. jan.,
1839 med Berte Marie Samuelsdatter Steinslandsfjell, f.
8. juni 1809, d. 26 apr. 1868. (Datter av Samuel
Samuelsen og Inger Bergesdtr.,Vatland.) Bodde i
Oudalstøl, Kvinesdal.
Generasjon 1 & 2
1.
Ole Gunstein Oudalstøl (1840-1912). Gift 1. gang
1864 med Kari Jørgensdatter Kalvstøl (1842-1865):
barn 1. ekteskap:
180
181
C. Gladys Ilene Oudal(1914-2007) gift 1941 med
Lerey Woolson, død 1967.
g. Sharon Ann 1942
h. Cynthia 1944
i. Meridee Lynn 1949
D. Justin Oudal 1916 gift med Cecilie Batalden
j. Mark Alan 1950
k. Kerth Brooks 1951
E. Mildred Oudal (1918-1996) gift (1949) med O.
R. Kleppe (prest)
l. Liane 1950
m. Lauren Mac 1951
n. Kevin John 1955
o. Kim Arvin 1957
F. Thelma Veline Oudal (1920- 1989) gift 1944 1.
gang med Lane Louis Kloos, 1921-1968; gift 2.
gang 1976 med Loyd Brandt (1920-)
p. Gloria Faye 1945 (1. ekteskap)
q. Janice Rae 1948
r. Gwendilyn Gay 1955
s. Tamara Jane 1960
11. Karl Johan(1865-1891); ingen familie
etter ham.
Gift 2. gang 1870 med Anne Tonette
Johannesdatter Dugan (1852-1930):
Barn 2. ekteskap: Har brukt samme nummering her
som i første familiebok. De som ikke har
etterkommere, er avsluttet her.
12. Gabriel, f. 1870
13. Johannes, f. 1871
14. Berte Marie, f. 1873
15. Ola Tobias, 1876-1952
16. Karen Gurine 1878
17. Tonette Oline 1881
18. Veline Andrea 1883
19. Karoline Amalie 1886-1971
20. Severine 1888-1906
21. Ida Kristine 1891-1908
22. Gesine Kristine 1890
23. Tomine Sofie 1895
24. Josefine 1898
Gunstein og Berte Marie hadde to barn til, men de er
ikke tatt med i denne oversikten. Slekten etter disse to
står i den første familieboken.
Generasjon 5
a)
Generasjon 3
12.
Gabriel Gunsteinsen Oudalstøl (1870-1943)
gift i USA med Ida Stenvik (1881-1959). Han forandret
navnet i USA til Gilbert Oudal.
A. Anne Marie (1904-1927)
B. Osvald Andrew, f. 1906 -1983
C. Clara Genova, f. 1912-1966
D. Gladys Ilene, f.1914 -2007
E. Justin, f.1916-1988.
F. Mildred f.1918-1996
G. Thelma Veline, f. 1920-1989
Slekten etter Gilbert, Generasjon 4
A. Osvald Andrew Oudal (1906-1983) gift (1928)
med Comfort Opseth, Cranby, Minn. , USA.
a. Robert Duglas 1930
b. Wilmar Jayson 1931
c. Yvonne Maureen 1933
d. Richard Allen 1942
B. Clara Genova Oudal(1912-1966) gift 1937 med
Ralph Bergstrøm 1910-1995.
e. Kathleen 1942
f. Nancy 1947
Robert Douglas Andrew Oudal(1930-) gift (1952)
med Betty June Dyrud (1931
1) Robert Jomes 1953
2) Thomas Dean 1955
3) Heidi Beth 1958
4) Heather Maureen 1960
5) Jason Andrew1963
b) Wilmar Jayson Andrew Oudal (1931-) gift (1963)
med Anna H Marie Kylander
6) Martha Ann 1964
7) Elisabeth M. 1966
8) Rebekah J. 1969
9) Joanna L. 1971
c) Yvonne Maureen Andre Oudal (1933-) gift
(1958) med Geofferey M Rhodes (193110) Daniel Geofferey 1959
11) Douglas William 1960
12) Timothy Richard 1962
13) Lynette Yvonne 1964
14) Kirsten Louise 1966
d) Gloria Faye Kloos (Oudal) (1945-) gift (1974)
med David Flaten (1944)
15) Melone Rae (1973-)
16) Dawn Marie (1975)
e) Sanic Rae Brandt (1948-) gift med Darvel Miller
17) Sanelle Ann 1972
181
182
18) Gail Deanne 1974
Gwendilyn Faye Brandt (1955-) gift med
Christopfer Waltz
19) Robert Lane 1976
g) Ralph W. Bergstrøm (1938-) gift (1957) med
Mary Joan Hutchinson
20) Anthony 1958
21) Sarah Jane 1960
22) Ann E. 1967
h) Kathleen Gay Bergstrøm (1942-) gift to gang;
James Chica (1962) &Tom Sundquist (1914)
23) Michael Chica1958
24) Lisa Ann Chica 1967
24b) James J Chica, 1970
i) Nancy Claire Bergstrøm (1947-) gift(1970) med
David
j) Swanson (1943- )
25) Stacey N. 1972
26) Jennifer C. 1973
k) Cythia Lee Woolson (1944-) gift (1969) med
David Sulzbach (1941- )
27) Erik David 1972
28) Amy Christine 1974
k) Meridee Lynn (1951) gift (1978) med Stephan
Louis Botz (1951
Allison Marie, 1982
Adam Steohen, 1984
13.
f)
Slekten etter Johannes. Generasjon 4
G. Tonette Oudalstøl (1913-1993) gift med Olav
Heddan (1896-1968)
t. Lars Olav 1953
Olav Oudalstøl (1912-1976) gift med
Josefine Rødland (1908-1999)
H. Jonas Oudastøl (1914-1970) gift med Alma
Lindefjell (1914-1970)
u. Ingebjørg 1945- 2010
v. Johannes 1951
w. Mari Anne 1955-1994
I. Simon Oudalstøl (1918-1984)
J. Maria Oudalstøl(1919-2007) gift med Ole E.
Haugland (1917-1993)
x. Astrid 1942
y. Irene 1946
K. Kristine Oudalstøl(1921-2013) gift med Oskar
Jerdal (1919-2001)
z. Olav 1941
æ. Laila 1949
L. Josefine Oudalstøl (1925-1976) gift med
Torbjørn Martinsen (1915-1968)
å. Kjeld, f. 1946 gift med Ruth : 3 barn
Terje, Trond og Trine
Generasjon 6
Jason Andrew Oudal (1963) gift med Jennifer
Lynn Borzyskowski (1969
Jaida Lynn Oudal (2004
b) Martha Ann Oudal (1964) gift med Albert B.
Schoffmann (1957
Abagail Davida , 1996
c) Adam S. Bolz (1984) fift med Susan Geoge
Madison Botz
d) Dawn M. Flatenb (1975) gift med Christan D.
Cushing
Lane Andrew Flaten, 1994.
e) Janelle Ann Miller 1972) gift (1993) med Gearld
R. Swanson, 1996
Madalynn Raeann, 1996
f) Gail D. Miller (1974) gift 2001 med Andrew M
Kodet (1971Jordan Lucille (2002-
Johannes Oudastøl (1871-1944) gift med
Ingeborg Johannesdatter Dugan (1887-1948).
Det er han som overtok Oudalstøl-gården.
H. Olav (1912-1976)
I. Tonette, f. 1913-1993)
J. Jonas, (1914-1970)
K. Simon (1918 – 1984)
L. Maria, ( 1919 - 2007
M. Kristine, (1921-2013)
N. Josefine, (1925-1976)
a)
Generasjon 5
a)
Lars Olav Heddan (1953-) gift med Anne Grete
Næs (1953-)
29) Cecilie 1975
b) Ingebjørg Oudalstøl (1945-2010) gift med Arthur
Lindefjell (1936-)
30) Janet 1963
31) Anita 1964
32) Susan 1967-1991
c) Johannes Oudalstøl (1951-) gift med Inger Marie
Justnæs (1950-)
33) John Åge 1974
34) Jarle 1976
35) Sandra 1980
182
183
d) Mari Anne Oudalstøl (1955-1994) gift med Kåre
Skråva (1953-)
36) Anne Karin 1980
37) Tom 1985
e) Astrid Haugland (1936-) gift med Erling Netland
(1936-)
38) Eilif Isak 1963
39) Mona 1964
40) Anette 1974
f) Irene Haugland (1946-) gift med Tobias
Hjemlestad (1939-1991)
41) Ole Tobias 1973
g) Olav Jerdal (1941-) gift 1. gang med Laila Irene
Fredrikson (1943; 2 .gang med Åse Marie Galdal,
195242) Lennart Olav Jerdal 1967
h) Laila Jerdal (1949-) gift med Olav Orthe (194220xx)
43) Sven Terje 1971
44) Ove Kjell 1971
45) Odd-Leiv 1974
46) Simon 1984
i) Kjeld Martinsen (1946) gift med
Generasjon 6
Janet Lindefjell (1963-) gift med Jarl Moi
(1958)
a. André 1989
b. Inger Line Moi 1992
2. Anita Lindefjell (1964-) gift 1. gang med
Finn Konsmo (1962); 2. gang med Dag
Henning Jerstad (1965-)
c. Ann Kristin Konsmo, (1983) fra
første ekteskap
d. Ken-Henri Jerstad (1990)
e. Kim Ove Jerstad (1993)
3. Susan Lindefjeld (1967-1991) gift med Terje
Sinland f.1968
3. John Åge Oudalstøl (1974- ) gift 2004 med
Linda Merethe Hanebrekke(1975-)
f. Jonas 2004
g. Eskil 2006
h. Oliver Johan 2008
4a. Jarle Oudalstøl (1976-) gift med Toni Nicole
Biondo (1980) i Houston, Texas,
i 2014
4. Sandra Oudalstøl (1980-) gift med Terje
Trondsen (1975) i 2001
i. Amalie Oudalstøl Trondsen 2003
j. Julie Oudalstøl T. 2005
5.
6.
7.
8.
9.
1.
10.
11.
12.
13.
14.
k. Sarah Oudalstøl T. 2007
Anne Karin Skårva (1980), forhold Rune
Haugland (1973); gift med Arne Magne
Meland (1963) , samboer med Kim Roar
Solhaug, 1989
l. Mari Anne Skårva Haugland1999
m. Ove Kristian Meland 2005
n. Jan Kåre Solhaug 2012
Tom Skårva (1985) gift med Jeanne
Breimoen, 1983
o. Vida 2010
p. Maja 2013
Elif Netland (1963-) gift med Eva Tobiassen
(1963-)
q. Erling 1985
q. Ole Johan 1993
r. Asbjørn 1995
s. Elias 2000
t. Sara 2002
Mona Netland (1964-) samboer med Leif
Hunsbedt (1957-)
v. Eivind 1993
w. Martine 1996
x. Tonette 2001
Anette Oudalstøl (1974) samboer med Ånen
Galdal (1974)
y. Maria 2013
Sven Terje Orthe (1971-) gift med Laila Aase
(1974-)
z. Lisa 1995
aa. Andreas 1997
Ove Kjell Orthe (1971-) gift med Anita
Knabenes, 1972
bb. Kristina Louise 1992
cc. Kjell Ola 1995
dd. Karl Oskar 2000
Odd-Leiv Orthe (1974-) gift med Anette
Fidjeland , 1974
ee Tonje 1997
ff. Sindre 1999
gg.. Line 2005
Simon Orthe (1984-) gift med Linda Kvåle,
1989
Karoline 2010
Mathias 2012
Lennaert Olav Jerdal (19679 gift medGrace
Yguna, 1974
John Olav, 1998
Trond David 2006
183
184
Generasjon 7
a.
b.
ll. Magnhild 1929
mm.
Åsta 1935
nn. Fred Lyder 1945
R. Selma Heddan (1909-) gift med John J.
Birkeland (1909-)
oo. Sigurd Johan 1952
pp. Tordis Møyfrid 1955
S. Laurits Martin Heddan (1911-) gift med Selma
Jerstad (1914-)
qq. Leiv 1939
rr. Torny 1945
ss. Magny 1945
Andre Moi (1989-) samboer med Jeanette
Egeland (1992-)
1. Egil Andre Moi 2010
Ann Kristin Konsmo forhold til Edne Furuseth
forhold til Dan Sigve Dugan (1971
2. Leander Konsmo Furuseth 2008
3. Celina Konsmo Dugan 2012
14. Berte Marie Olesdtr. ,Oudastøl (1873-1945) gift
med Lars Ånenson Heddan (1852-1918). Heddangården er fortsatt i familiens eie.
O. Siri (1892-1908)
P. Aanen (1892-1892)
Q. Aanen (1894- 19xx)
R. Ola, f. 1896 - 1968
S. Andreas, f. 1898-1915
T. Anna Tomine, f. 1900
U. Karoline, f. 1902
V. Johan, f. 1905-1976
W. Severine, f. 1907
X. Ingvald, f. 1909
Y. Selma, f. 1909
Z. Laurits Martin, f. 1911-2007
Æ. . Ågot 1915-1930
Slekten etter Berte Marie Heddan , Generasjon 4
M. Ola Heddan (1896-1968) gift med Tonette
Oudastøl, se punkt I. over.
N. Anna Tomine Larsdtr. Heddan (1900-) gift
med Elias Stokkeland (1883-1969)
ø. Olav 1921- 1967
å. Agnes 1923-2002
aa. Maria 1925-2013
bb. Lars 1928
cc. Enok 1930-2012
dd. Andreas 1932-2005
ee. Selma 1935
ff. Aslaug 1937
O. Karoline Heddan (1902-2001) gift med Ludvig
Lie (1889-1976)
gg. Inga 1942
hh. Marie 1944
ii. Solveig 1945
P. Johan Heddan (1905-1976) gift med Doris
Johnson (1912-)
jj. Lance 1949 (adoptert)
Q. Severine Heddan (1907-) gift med Ånen
Klungland (1898-)
kk. Anne Marie 1926
Generasjon 5
a)
Olav Stokkeland (1921-1967) gift med Alfa
Fåland, 1924
47) Arnhild 1946
48) Erling 1948
50) Johnny 1963
b) Agnes Stokkeland (1923-) gift med Ingvald
Eikeland (1913)
51) Målfrid 1951
52) Alf 1955
53) Egil 1957
c) Maria Stokkeland (1925-2013) gift med Trygve
Åmodt (1920-)
54) Kjellaug 1949
55) Annbjørg 1955
56) Tove Marit 1957
d) Lars Stokkeland (1928-) gift med Gerd
Marthinsen (1939-)
57) Tor Egil 1964
58) Johnny 1968
e) Enok Stokkeland (1930-) gift med Marie Åmodt
(1932-2013)
59) Kjell Egil 1955
60) Odd 1956
61) Jan 1957
62) Anne Tove 1960
63) Liv Ellen 1962
64) Olav 1970
f) Andreas Stokkeland (1932-2005) gift med
Lisabeth Svindland (1933)
65) Annvor 1956
66) Marit 1957
67) Kjell Eivind 1960
68) Arne 1966
g) Selma Stokkeland (1935-) gift med Otto Hansen
(1933-)
69) Janet 1960
184
185
70) Tom Gordon 1961
71) Anita Elise 1970
h) Aslaug Stokkeland (1937-) gift med Torleiv
Barøy (1929-2011)
72) Kenneth Olav 1963
73) Sigmund Edvin 1965
74) Anne Trine 1969
75) Ellen Britt 1977
76)Tor Arve 1979
i) Inga Lie (1942-) gift med Frank Evensen (1937-)
76) Anne Mai 1964
77) Jan Roald 1966
78) Anita 1968
79) Sissel 1969
j) Marie Lovise Lie (1944-) gift med Jan Eftestad
(1942-1982)
80) Stanley 1962 - 1996
81) Danny 1963
82) Linda 1966
Cindy 1978
k) Solveig Lie (1945-) gift med Tor Magne Vikene
(1942-)
83) Lene 1971
84) Marianne 1975-2008
85) Svein Tore 1979
l) Magnhild Klungland (1929-) gift med Abraham
Larsen
85) Oddvar 1956
86) Solfrid 1960
87) Åsta 1965
m) Åsta Klungland (1935-død) gift med Hans
Strangstad (1924-)
88) Jan Åge 1965
89) Anne Jorunn 1967
90) Harald 1968
91) Steinar 1971
n) Leiv Heddan (1939) gift med Norhild Ramsland
(1940-)
92) Magne 1964
93) Harald 1967
94) Anne Siv 1974
o) Magny Heddan (1945-) gift med Torleiv Ousdal
(1945-)
95) Jan Ove 1968
96) Sven Magne 1970
Tonny Heddan (1945- ) gift med Abraham
Flottorp (1945-)
Generasjon 6
15. Arnhild Stokkeland (1946-) gift med Ånen O.
Urevatn (1941hh. Janet 1966
ii. Ove 1968
ii1. Aina 1975
ii2.Kai Olav 1980
15b. Erling Stokkeland (1948-) gift med
Renate Hahn, tyskland (1955-)
Anja 1979
Oddny 1980
Ellen Rebekka 1986
15c. Johny stokkeland (1963-) gift med
Arnhild Mygland (1967-)
Henning 1991
Wily 1993
Beint 1999
16. Målfrid (Stokkeland) Eikeland (1951-) gift
med Helge Sletten (1948-)
17. . Alf (1955-) gidt med Åshild Magareth
Bugge (1959-)
Geir Henning 1990
Trine 1992
18. Egil Eikeland (1957-)
19.Kjellaug Alice Aamodt (1949-) gift med Kjell
Gunnufsen (1947-)
20. Annbjørg Aamodt (1955-) gift med Kurt
Karlsen (1954-)
21. Tove Marit Aamodt (1957-) gift med Øystein
Opsal (1953-)
Ole Petter 1982
Maria 198
Terje 1989
22. Tor Egil Stokkeland (1964-)
23. Jonny Stokkeland (1968-)
19. Anne Mai Evensen (1964) gift med
Reidar Bringedal (1962)
jj. Kristian Bringedal (1991)
17. Jan Roald Evensen (1966) samboer med
Sissel Råna (1970)
kk. Magnus Evensen (1999.
mm. Karoline Evensen (2002)
18. Anita Evensen (1968) forhold til Per Darrud
(1969)
nn. Tobias Darrud Evensen (2002)
19. Sissel Evensen (1969) samboer med Tor
Handaa (1969)
oo. Anna RegineE. Handaa (2002)
pp. Ingeborg E. Handaa (2005)
qq. Axel E, Handaa (2008),
185
186
rr. Victoria E. Handaa (2008)
20. Stanley Eftestøl (1962- 1996) gift? med
Anne Egeland (1965)
jj. Aimee Egeland Eftestøl, 1995
21. Linda Eftestad (1966) gift med Rolf
Nilsen (1957))
gg. Nicolai Eftestad Nilsen,
1993
hh. Christian Eftestad Nilsen,
2002
ii. Adrian Eftestad Nilsen,
2004
22. Cindey(1978) , forhold til Per Erik
Røgenes (1974), samboer med Jan
Eivind Rygh (1983)
kk.Jan Eftestad Røgenes, (1999)
ll. Erik Eftestad Røgenes,
(2004)
jj. Julian Eftestad Rygh, 2012,
23. Lene Wikene (1971) gift med Don
Blaim (1957)
24. Marianne Wikene (1975- 2008),
25. Svein Tore Wikene (1979)
Generasjon 7
Ingen etterkommere kjent.
16. Karen Gurine (1878-1961) gift med Johan R.
DeGroff, Minn. USA
Ø. Ernest Melvin, f. 1920
Slekten etter Gurine, Generasjon 4
Slekten etter Gurine
T. Ernest Melvin DeGroff (1920-) gift med Elsie
M. Peterson (1941-)
tt. Karen Ann 1942
uu. David Ernest 1945
Colleen Elsie 1948
vv. John Paul 1950
ww. Dann Marie 1955
Generason 5
David Ernest DeGroff (1945-) gift med Ardell
Rude
97) Curtis David 1966
98) Carie Jo 1971
b) Colleen Elsie DeGraff (1948-) gift med Cary Fox
99) Steven 1969
100) Jimmy Richard 1972
c) John Paul DeGroff (1950-) gift med Barbra
Barnes
101) Adam Barnes 1976
Generasjon 6
Ingen etterkommeren kjent
17. Tonette Oline (1881-1959) – som vi bare kalte
Netoline, gift med Nils Børildsen Steinsland (18501910).
Å. Emma, f. 1909.
Slekten etter Netoline, Generasjon 4
Slekten etter Netoline
U. Emma Steinsland (1909-1974) gift med Simon
Gullestad (1904-)
xx. Lynn 1939
Generasjon 5
a)
Lynn Gullestad (1939-) gift med Doris Miranda
(1940-)
102) Lee Ann 1960
103) Karen Ann 1963
104) Christine 1965
Generasjon 6
Ingen etterkommere kjent
.
18. Veline Andrea (1883-1975) gift med Ole J. Nome
(1868-1946)
AA.
Maria, f. 1903
BB. John, f. 1904
CC. Olav, f. 1906
DD.
Anna, f. 1908
EE. Georg (1910-20xx)
FF.
Sigurd, f. 1911
GG.
Vilhelm, f. 1913
Sofie, f. 1915
HH.
Tora, f. 1916-20xx
II. Gudrun 1918-20xx
JJ.
Klara 1919
KK.
Alfred, f. 1924
a)
Slekten etter Veline, Nome-slekten, Generasjon 4
Slekten etter Veline, Nome-slekten
V. Maria Nome(1903-1991) gift med Otto
Christian Dahl (1903-1995)
yy.
Bjarne 1935
zz. Reidun 1938
186
187
ææ.
Øyvind 1940
øø.
Berit 1943
W. John Nome (1904-1980) gift med Haldis
Lunde (1900-1969)
åå. Kari 1935
aaa. Paul 1944
X. Olav Nome (1906-1981) gift med Kjellfrid
Magnhild Lunde (1906-1983)
bbb.
Kristine Margrete 1939
ccc. Ole 1944
Y. Anna Nome (1908-1985) gift med Arthur
Jensen (1900-1978)
ddd.
Olav 1934
eee. Astrid 1939
fff. Randi 1942
ggg. Bodil 1944
Z.
Sigurd Nome (1911-1979) gift med Ella
Marie Bjørløw (1912-) i 1938
hhh.
Helle 1939
iii. Herdis 1942
jjj. Arild Bjørløw 1947
Æ. Vilhelm Nome (1913-1984) gift med Kari
Moen (1916-)
kkk.
Aud 1954
lll. Unny 1955
mmm. Liv 1956
nnn.
Ove Vilhelm 1959
ooo. Egil 1962
Ø. Sofie Nome (1915-2014) gift med Alf Try
(1912-2000) i 1948
ppp.
Anne Karen 1951
qqq.
Eva Helene 1957
Å. Tora Nome (1916-1988) gift med Peder
Thorvald Jensen (1915-)
rrr. Per Johan 1954 (stesønn)
AA. Alfred Nome (1923-) gift med Oddbjørg
Hagene (1920-)
sss. Kjell 1955- 20xx
ttt. Terje 1959
d)
e)
f)
g)
h)
i)
j)
k)
l)
Generasjon 5
a)
Bjarne Dahl (1935-) gift med Lillian Synnøve
Stoltenberg gift andre gang med Inger Helene
Mørk
105) Runa 1961
106) Elin 1962
b) Reidun Dahl (1938-)
c) Øyvind Dahl (1940-) gift med Marianne Cruys
Sagen (1941-)
107) Maria Nome 1968
m)
n)
108) Elsa 1971
109) Otto Christian 1974
Berit Dahl (1943-) gift med Ulf Espolin Johnson
(1939-)
110) Torgrim Espolin 1970
111) Ingebjørg 1972
Kari Nome (1935-) gift med Thor Nonseid
112) Hilde 1961
113) Ruth 1967
114) John Ingolf 1968
Paul Nome (1944-) gift med Kristi Halvorsen
1946
115) Silje 1974
116) Johannes 1979
117) Maria 1982
118) Andreas 1984
Ole Nome (1944-) gift med Ingrid Aalvik (1940-)
119) Ann-Margrit 1970
120) Kjellfrid 1972
121) Olav Halldor 1974
122) Ragnhild Veline 1980
Olav Jensen (1934-) gift med Aslaug Larsen
(1936-)
123) Sven Jørgen 1963
Astrid Jensen (1939-1996) gift med Ingolf
Bekkestad (1940)
124)Erlend 1966
125) Ane 1969
126) Håvard 1973
Randi Jensen (1942-) gift med Karsten Gautefall
(1939-1982) gift 2. Gang med Egil Arthur
Andreassen. Barn 1. Ekteskap.
127) Siri 1964
128) Heidi 1968
129) Anne Veline 1970
130) Ole Bjørn 1974
Bodil Jensen (1944-) gift med Per Sigbjørn Try
131) Per Gulbrand 1970
132) Pål Vetle 1973
Helle Nome (1939-) gift med Halvard Moholt
(1934-)
133) Dag 1961
134) Jon Nome 1965
Arild Bjørløw Nome (1947-) gift med Brita Eide
(1943-)
135) Cecilie 1971
136) Ard Joakim 1972
Aud Nome (1954-) gift med Svein Dueland
(1954-)
137) Eivind 1984
187
188
138) Ingrid 1987
o) Unny Nome (1955-) gift med Bjørn-Petter
Sivertsen (1954-)
139) Mette 1986
140) Petter 1989
141) Ingunn 1991
142) Ole Marcelius 1994
p) Liv Nome (1956-) gift med Rolf-Arnt Sivertsen
(1953-)
143) Kristin 1985
144) Magne 1988
145) Bente 1992
q) Ove Vilhelm Nome (1959-) gift med Anne Kari
Ulsaker (1967-)
146) Johanne 1999
r) Egil Nome (1962-) gift med Birgitte Marie
Gunhild Andreasen (1961-2010?)
147)Aurora Marie 1992
148) Kristina Sofie 1995
149) Tobias 1997
s) Anne Karen Try (1951-) gift med Pål Arne Jensen
(1950-)
150) Live 1975
151) Synne 1976
152) Marianne 1977
153) Hanne 1991
t) Eva Helene Try (1957-) gift med Jan Torstein
Tufteland (1954-)
154) Gunhild 1980
155) Endre1983
156) Tormod Alf 1992
u) Terje Nome (1959-) gift med Mette Gjesseng
157) Cecilie 1989
158) Caroline 1995
159) Christian 1997
4.
5.
6.
7.
8.
9.
10.
11.
12.
Generasjon 6
1.
2.
3.
Maria Nome Dahl (1968-) gift med Derek
Francis Doyle (1964-)
kk. Tara 1997
ll. Sunniva 2000
Elsa Sagen Dahl (1971-) gift med Johannes
Høyvik (1971-)
mm. Hanna 2001
Hilde Nonseid (1961-) gift med Wilhelm
Jansen
nn. Kari Maria 1990
oo. John Fredrik 1992
pp. Liv Ragnhild 1997
13.
Ruth Nonseid (1967-) gift med Eric
Ingebrigsten (1962-)
qq. Jabok 1991
rr. Elise 1993
Ann-Margritt Nome (1970-) gift med Lars
Sommervold (1970-)
oo. Mats 2000
Erlend Bekkestad (1966-) gift med Tove
Svellet (1966-)
ss. Eirik 1994
tt Håkon 1996
Ane Bekkestad (1969-) gift med Lars Olav
Fjose ( 1968-)
uu. Ole 1997
vv. Astrid 1999
Siri Gautefall (1964-) gift med Petter Skare
Falkum (1964ww. Fredrik 1991
xx.. Tobias 1993
Heidi Gautefall (1968-) gift med Petter Skare
Falkum (1964-)
yy. Annette 1996
zz. Ludvig
Anne Veline Gautefall (1970-) gift med
Eyvind Olsson (1967-)
aaa. Veline 1997
bbb. Herman 1998
Per Gudbrand Nome Try (1970-) gift med
Bodil Aamodt (1971-)
ccc. Per Øyvind 1995
ddd. Morten 1997
eee. Marius 1997
fff. Nora 2000
Dag Moholt (1961-) gift med Heidi Rinnan
(1963-)
ggg. Sondre 1992
hhh. Torjus
Jon Nome Moholt (1956-) gift med Tone
Strand (1967-)
iii. Tobias 2000
Generasjon 7
Ingen etterkommere kjent
22.
Gesine Kristine (1892-1941) gift med Syvert
Haugland (1968-1937). Gården er fortsatt i Hauglandsfamilien eie.
LL. Josef, f. 1908- 1996
MM.
Osvald, f. 1911-1983
NN. Gustav 1913-2000
OO.
Trygve, f. 1915-2000
188
189
PP. Selmar 1916 - 1994
QQ.
Gladys, f. 1919-2007
RR. Edvin, f. 1921-1991
SS. Anna 1923- 2005
Slekten etter Gesine, Generasjon 4
Slekten etter Gesine
BB. Osvald Haugland (1911-1983) gift med Enny
Haugland (1918-)
uuu.
Sigurd 1940
vvv. Gerd 1947
www. Bjørg 1951
xxx. Liv 1957
CC. Trygve Haugland (1915-2000) gift med Rakel
Hommen (1922-1981)
yyy. Gesine 1942
zzz. Kjellbjørg 1944
æææ. Sven 1947
øøø. Chris/ født: Anita 1964
DD. Gladys Haugland (1919-3007) gift med Olav
Stensland (1917-1989)
ååå. Doris 1950
EE. Edvin Haugland (1921-1991) gift med Sara
Løland (1925-2012)
aaaa. Erling 1952
bbbb. Gunnar 1955
Generasjon 5
a)
Sigurd Haugland (1940-) gift med Tonny Gunhild
Meland (1947-) i 1969
160) Rune 1973
161) Frode 1975
162) Marianne 1980
163) Siv Haugland 1972-1973
b) Gerd Haugland (1947-) gift med Olaf Erling
Tønnesen (1944-2005??)
164) Hans Olaf 1966
165) Trond 1969
166) Erik 1976
c) Bjørg Haugland (1951-) gift med Odvin Tokheim
(1947)
167) Arve Jørgen 1984
168) Ingvild 1986
169) Aasmund Einar 1988
d) Liv Haugland (1957-) gift med Aril Petersen
(1956)
170) Anders 1981
171) Thomas 1985
172) Ane 1988
e)
Gesine Haugland (1942-) gift med Tobias
Hårtveit (1941.2012)
173) Maik 1962
174) Frank 1965
175) Vidar 1972
176) Glenn 1974
f) Kjellbjørg Haugland (1944-) gift med Odvar
Eikeland (1942-)
177) Troy 1964
178) Jan 1965
179) Alf 1971
180) Olav 1975
g) Sven Haugland (1947-) gift med Marit Kile
181) Torbjørn 1972
182) Wenche 1974
183) Kjetil Haugland 1987
h) Chris Haugland (1964-) gift med Joan Gibson
i) Doris Stensland (1950-) gift med Tore Knutsen
(1951-)
184) Merete 1975
185) Heidi 1977
186) Kristin 1980-død 1998
j) Erling Haugland (1952-) gift med Anne Egenes
187) Nina 1975
188) Bente 1979
k) Gunnar Haugland (1955-) gift med Anne Grethe
Jakobsen (1955)
189) Anette 1976
190) Joachim 1977
191) Espen 1984
Generasjon 6
1.
2.
3.
4.
5.
6.
Rune Haugland (1973-) forhold med Anne
Karin Skårva
jjj. Mari Anne 1999
Frode Haugland (1975-) gift med Bente
Moland (skilt) Samb. med Horie Alim
kkk. Elias 2001
Marianne Haugland (1980-)
Hans Olaf Tønnesen (1966-) gift med Else
Egedal
lll. Merethe 1995
mmm. Ole Tom 1999
Trond Tønnesen (1969-) forhold med Hilde
Rødland
nnn. Kim Olaf 1991
Maik Hårdtveit (1962-) forhold med Marie
Andersen gift med Solfrid Kvåle (1969-)
ooo. Ina Marie (1989-)
ppp. Vegard (1994-)
189
190
7.
8.
9.
10.
11.
12.
13.
14.
15.
16.
17.
qqq. Lene (1999-)
Frank Hårtveit (1965-) gift med Rita Nesland
(1965-)
rrr. Monica (1990)
sss. Kim (1992-)
Glenn Håtveidt (1974-) gift med Renate
Tveiten (1977-)
ttt. Leo 2004
uuu. Thea 2009
Jan Eikeland (1965-) gift med Eylern
vvv. Emre 2004
Alf Eikeland (1971-) gift med Ingrid
Fillipsven (1976-)
www. Amund 2001
xxx. Edvind 2004
yyy. Aksel 2008
Olaf Eikeland (1975-) gift med Christine
Olufsen (1974-)
zzz. Stine Amilie 1999
aaaa. Ole Johan 2002
bbbb. Olivia 2009
Wenche Haukland (1974-) forhold med Alf
Bensvik (1973-)
cccc. Marita 1997
Merete Stensland Knudsen (1975-) gift med
Coskun Bicer
dddd. Gladys Emine 1999
eeee. Suzanne 2004
ffff. Leo Lavent 2008
Heidi Stensland Knutsen (1977-) gift med
Sven Erik Olsen (1974-)
gggg. Andreas 2010
hhhh. Kristine 2014
Bente Egenes Haugland (1979-) gift med
Robert Versland (1963-)
iiii. Olivia 2009
jjjj. Sophia 2013
Anette Haugland (1976-) gift med Audun
Navestad
kkkk. Benedicte 1997
llll. Mathias 2001
Espen Haugland (1984-) gift med Margrethe
Eikevoll
mmmm. Lukas
Generasjon 7
a.
Monica Hårtveit (1990-) gift med Stian Eik
4. Kim Eik
5. Rune Eik
23.
Tomine Sofie gift med Uno Hedlund (18861971). De bodde i Brooklyn, USA.
TT.
Carl, f. 1934
UU. Sonja, f. 1939
Slekten etter Tomine, Generasjon 4
Slekten etter Tomine
FF. Carl Hedlund(1934-) gift med Lois Berset
(1936-) i 1970
cccc. Carl Uno Magnus 1973
dddd. Karen Ingrid Elizabeth Hedlund
1983
Generasjon 5
a)
Magnus Hedlund (1973-) gift med Heather Gibble
i 1996
192) Elise 2003?
193) Erik 2005?
Generasjon 6
Ingen etterkommere kjent
24.
Gunhilde Josefine Theodora gift med Salve
Egeland (1882-1971). De er detaljert omtalt i Vol. 3.
VV. Sverre, (1923-1997)
WW. Olav Andreas,( f. 1926-2014)
XX. Simon Johan, (f. 1928-2011)
YY.
Solveig, f, 1930
ZZ.
Alv, f. 1932
ÆÆ.
Anna, f.1935
Slekten etter Josefine, Generasjon 4
Slekten etter Josefine
EE. Sverre Egeland (1924-1997) gift med
Alice Hompland (1924-2014)
FF. Olav Andreas Egeland (1926-) gift med
Gladys Solveig Sherland (1930-)
eeee.
Glenn Mardon (1955-2011)
Stanley Harold 1957
ffff. Bjørg Linda 1961
gggg.
Astrid Iren 1964
GG. Simon Johan Egeland (1928-2011) gift med
Asta Sofie Røynestad (1932-2009) i 1959
hhhh.
Svein Arve 1961
iiii.
Audhild 1962
Jan Helge 1967
190
191
HH. Solveig Egeland (1930-) gift med Clarens
Orsland (1922-1965) i 1954 gift 2. gang med
Arnt Walaas (1922-1985) i 1967
jjjj. Chlarens Olav (1. ekteskap) 1955
kkkk.
Lisa 1969
Hilary 1970
Arnt 1972
II. Alv Egeland (1932-) gift med Randi Søgård
(1933)
Håkon 1956
Åse 1958
Tore 1960
Anne 1962
Generasjon 5
a)
Stanley Harold Egeland(1957-) gift med Gunn
Synnøve Omland (1964-) i 1990
193) Mari 1992
194) Gunnar 1995
b) Bjørg Linda Egeland (1961) gift med Rolf Henry
Søyland (1953-) i 1981
195) Christina 1982
196) Stian 1984
197) Lisa 1984
c) Astrid Iren Egeland (1964-) gift med Tor Johan
Synnes (1963) i 1993
198) Josefine 1994
d) Svein Arve Egeland (1961-) gift med Marit
Synnøve Tønnesland (1962) i 1989
199) Hilde 1990
200) Hanne 1993
201) Stian Andreas 1997
e) Audhild Egeland (1962-) gift med Terje Torp
(1962-) i 1987
202) Astrid 1989
203) Thorbjørn 1991
204) Ragnhild 1994
f) Jan Helge Egeland (1967-) gift med Solveig Bru
(1966-) i 2000
205) Simen 2003
206) Ole 2006
g) Chlarens Olav Orsland (1955-) gift med Georgia
Pestana (1962-)
207) William Henry 1998
h)
Lisa Walaas (1969-) gift med Daniel Dufour
(1964-) i 1998
208) Cassidy Grace 2001
209) Dylan Phillip 2003
210) Brandon Charles 2005
211) Luke Walaas 2007
i) Arnt Walaas (1972-) gift med Joie Klimek (1974) i 1998
212) Ty Joseph 2000
213) Dean William 2006
j) Håkon Egeland (1956-) gift med Ellen Gjestvang
(1956-) i 1980
214) Maja 1980
215) Eline 1983
216) Hanne 1985
k) Åse Egeland (1958-) gift med Karl Gunnar Sanda
(1957-) i 1985
217) Gaute 1985
218) Audun 1986
219) Signe 1991
l) Thore Egeland (1960-) gift med Lise Christine
Gaudernack(1962-) i 1989
220) Henrik 1988
221) Anniken 1990
222) Amund 1996
m) Anne Egeland (1962-) gift med Rolf Skatteboe
(1960-) i 1991
223) Sigrid Julia 1988
224) Karoline 1993
Generasjon 6
1.
2.
3.
4.
Christina Søyland (1982-)
nnnn. Felix 2001
mmmm. Lily 2014
Stian Søyland (1984-) gift med Hilde Sirnes
oooo. Sofie 2008
pppp. Gabriel 2013
Lisa Søyland (1984-) gift med Andreas Wahl
qqqq. Jonathan 2013
Milla 2015
Hilde Egeland (1990-) gift med Kai Morten
(1978)
rrrr. Lilly 2014.
191
192
Her får man en hurtig og fin oversikkt over fem ledd i familietreeyt. bakover fra min mor, Gunhilde Josefine
Oudalstøl, i sentrum.
192
193
Her er en annen oppstilling over de samme personen som er med på siden foran, men her er litt flere
informasjoner tatt med. Disse to siste oversiktene har jeg fått av Tonni Haugland.
193
194
Foto fra samlingen av etterkommerne av Josefine og Salve som var med på Einarodden den 11 juli, 2015.
Været var ikke det beste - med småregn, så derfor var det fint at vi også hadde telt. Vi koste oss sammen fordi
det er så hyggelig å møtes.
Etterkommere av Gunstein Olsen (1788-1868)
Slekta etter Ole Gunsteinsen Oudalstøl to brødre; samlet av
Leif Erik Nilsen.
2.
Samuel Gunsteinsen Oudalstøl (Li), f. 25 mai 1843, d.
21 nov 1914.
Gift 1873 med Ida Christine Johannesdtr Dugan, f. 14 feb
1855, d. 1940.
21. Berte Marie Samuelsdtr, (1873- 1929), Gift 1894
med Jens Osmundsen Li,(1864- 1933).
A. Osmund Jensen Li (1894-1961). Gift 1920 med
H. Godtfreda Lillemo (18961976)
a. Jens Rafoss, 1921-1994. Gift med Thora
Marie Nilsen, 1925.
b.
c.
Andreas Rafoss,1922-1992.
Marie Irene Rafoss,1924-2003. Gift med
Johan Omland,(1916-1978).
1. Gerd Omland, 1950. Gift med Thor
Edvard Knutsen,1948-1983 ?).
i. Helge Knutsen, f. 3 mai 1968.
ii. Mary-Anne Knutsen, f. 9 aug
1970.
iii. Linda Knutsen, f. 1972.
2. Birger Omland, 1951. Gift med
Kjærlaug Stokkeland, 1955.
i. Jan Inge Omland, f. 14 jul 1973.
194
195
3.
a.
b.
c.
Ove Omland, f. 7 apr 1955. Gift med
Trine Hovden, 1957.
i. Laila Omland, f. 6 mai 1977.
4. Halldis Omland, f. 1959.
5. Marry-Janet Omland, f. 1963.
6. Dagfinn Omland, 1966. Gift med Anne
Marit, 1970.
Marit Rafoss,1938. Gift med Thor Arnold
Sandvand,1938.
1. Annlaug Sandvand, f. 1962.
John Ansgar Rafoss, f. 11 jul 1943.
Arvid Rafoss, 1949. Gift med Torlaug
Jakobsen, 1948.
i. Lene Rafoss, f. 16 sep 1981.
ii. Atle Rafoss, f. 29 sep 1986.
22. Gesine K. Samuelsdtr Li,1882-1953. Gift med
Andreas E Gabrielsen Svindland, 1878-1968.
A. Gabriel Martin Svindland, 1907-1974.
B. Samuel Ingvald Svindland,1909-1992. Gift med
Rakel Sofie Slimestad, 1908.
C. Georg Emil Svindland, 1911-1914.
D. Agnes Malene Svindland, 1916-1919.
E. Albert Svindland,1918-1995. Gift med Alice
Pedersen, 1924-1984 .
a. Alv Egil Svindland, f. 1951.
d.
Halvdan Olav Rafoss, 1926. Gift med
Laura Johanne, 1938.
e. Magnhild Sara Rafoss, f. 18 nov 1927.
B. Albert Jensen Rafoss, 1908-1909.
C. Samuel Albert Jensen,1910-1972. Gift1937 med
Ingeborg Ellinora Andreasdtr Moi, 1915.
(i. Stephanie Svindland, f. ca 1982)
F. Agnes Elise Svindland, 1920-1931.
G. Inga Svindland,1922-2010 . Gift med Jakob
Rødland,1917-1999.
a. Hans Egil Rødland, 1947. Gift med Tone
Allis Frøytland, 1948.
1. Jan Ivar Rødland, f. 9 jun 1969. Gift
med Nina, 1973.
2. Ingunn Rødland, f. 1971.
3. Snefrid Rødland, 1972. Hun bor i Las
Palmas, Gran Canaria.
4. Tom Egil Rødland, 1976.
b. Gerd Signy Rødland, 1951-2010. Gift med
Sverre Moland, 1947.
1. Siw Moland, f. 25 okt 1972. Gift med
Svein Eftestøl, 1967.
2. Hege Moland, f. 17 okt 1976
3. Bente Moland, f. 11 jan 197
b.
c.
3.
Vigdis Rødland,1957. Gift med Ånund
Rossevatn, 1959.
Andreas Gunsteinsen Oudalstøl, f. 15 mar 1846, d. 6
mai 1847.
4. Andreas Gunsteinsen Oudalstøl (Omland),1848-1902.
Gift 1877 med Berte Gurine Goudsdtr Versland, 18371917
41. Berte O. G. Andreasdtr Omland,1878-1961.
Gift1904 med Lars P. Villumsen Dalen,1849-1914.
Gift 2. g. 1918 med Konrad Martin Ulland, 18831943.
A. Anna Ulland, 1917. Gift med Laurits Hansen, f.
1908.
a. Karstein Hansen, f. 1944. Gift med Gerd
Ånensen, f. 1948.
1. Ove Hansen, f. 1969.
2. Beathe Hansen, f. 1971.
3. Linda Hansen, f. 1973.
b. Helge (Sevald?) Hansen, f.1946. Gift med
Marie Kragstadmoen, f. 1945.
1. Loid (Lloyd Arne?) Hansen, f. 1967.
2. Siri Hansen, f. 1972.
3. Agnete Hansen, f. 1977.
B. Konstanse Olena Ulland, 1929. Gift med Odd
Mardon Hægeland,1926-2002.
a. Kenneth Oddvar Hægeland, 1954. Gift med
Ingebjørg Tveit, f.1956.
1. Kim Hægeland, f. 17 jun 1977.
Irene Hægeland, 1957. Gift med Arthur
William Ball, f. 1954.
1. Yvonne Cerethe Hægeland Ball, f. 16
jan 1975.
c. Anni Marie Hægeland, f. 1962.
d. Laila Hægeland, 1969. Gift med FranzPeter Quint, 1964.
42. Ingeborg Andreasdtr Omland. Gift med Ole Bjørnsen
fra Nu
195
196
Etterkommere av Anstein Olsen, f. 1790, d. 25 jun 1841.
Gift med Guri Vilhelmsdtr Haddeland, Eiken,1802-1841.
1. Ingeborg Ansteinsdtr Oudalstøl, 1826
2. Ole Ansteinsen Oudalstøl,1827-1828.
3. Gunvor Tobine Ansteinsdtr Oudalstøl,1829-1830.
4. Ole Ansteinsen Oudalstøl, 1830-1830.
5. Gunvor T. Ansteinsdtr,1832-1918. Gift 1857 med Ole
Jørgensen Ljosland, Iveland, 1815-1877.
51. Johan Andreas Olsen Frikstad, 1858-1858.
52. Sophie Andree Olsdtr Frikstad, 1859-1879.
53. Jørgen Severin Olsen Frikstad, 1861-1907. Gift 1901
med Kristofia Otilie Mydland, 1872.
A. Gunvor Tomine Frikstad, 1902. Gift i Sverige
med NN Olsson.
B. Ole Johan Jørgensen Frikstad, 1903-1975. Ugift.
C. Jens Frikstad, 1904-1904.
D. Jørgine Otilie Frikstad,1906-1986. Ugift.
E. Jenny Olivia Frikstad, 1906. Emigrerer til USA.
K. Martha Støle, 1911-1999 ?) Trolig gift med
Halfdan A. Bakke Rasmussen, d. 1961.
55. Gunhilde Olsdtr Frikstad,1867-1947. Gift1891 med
Tellef Jørgensen
A. Marie Jørgensen,1894-1955. Gift 1930 med
Karl Sørensen, Kristiansand,1896-1966.
56. Olivia Theodine Frikstad, 1870-1945. Gift 1896 med
Hans A. Thomassen Rosshag, 1874-1938.
A. Helga Theodine Thomassen,1897-1981. Gift
1933 med Tønnes Kvarenes,1898-1997.
a. Jørgen Kvarenes, f. 21 feb 1935. Gift med
Berit Sødal, 1938-2007.
b. Tor Kvarenes, f. 14 aug 1937. Gift med
Marit Rudjord, f. 18 jul 1940.
B. Odine S. Thomassen, 1899-1980. Gift 1922 med
Gustav A. Tellefsen Moland,1896-1961.
a. Gilbert A. Tellefsen, f. 28 feb 1930.
a. Arnold F. Govertsen, f. 11 aug 1933. Gift med Barbara M.
Kavli, f. ca 1939.
1. Karen Ann Marie Govertsen, 1965.
Gift med (Steven B.) Schaepe, (1965).
2. Kristine Lynn Govertsen, f. 21 nov
1969.
b. Anita Govertsen, f. ca 1937. Gift med Rolf
Brynildsen.
1. Linda Brynildsen
2. Diana Brynildsen
3. Kenneth Brynildsen, 1955 ?.
E. Olga Thomassen, 1908-1978. Gift med Olaf
Benestad (1909-1963 ?)
6.
Ole Ansteinsen Oudalstøl,1835-1878. Gift1867 med
Birthe Sophie Johannesdtr,1839-1902.
60.Bertine Olsdtr Oudalstøl, 1858-1915. Gift med
Andreas Atlaksen Galdal, 1845-1916
54. Andreas O. Frikstad, 1864-1941. Gift 1892 med
Kristine Johnsdtr Kvarenes, nov 1872-1959
A. Ole Johan Kvarenes, 1892-1894.
B. Jenny Elisabeth Kvarenes (Støle), 1894-1965.
C. Ole Georg Kvarenes (Støle),1896-1971. Gift
med Josefine, 1901-1979.
D. John Kvarenes (Støle), 1898-1969. Gift med
Amalie Abusland,1901-1976.
(a. Bjarne Steinar Støle, 1925-2001?)
E. Sigurd Kvarenes (Støle), 1900
F. Maria Kvarenes (Støle), 1902
G. Arnulf Kristian Støle, 1903-1968. Gift med
Ingeborg,1906-1998.
H. Thora Støle, 1906-1976 ? Trolig gift med Erling
Andersen,1908-1988.
I. Erling Jørgen Støle, 1908-1987. Gift med Gerda
J.,1906-1997.
J. Aagoth Støle, f. 1 jun 1910, d. 29 jul 1973.
(Ugift?)
b. Arne Tellefsen, f. 30 des 1932. Gift med
Bjørg Reidun, f. 31 jul 1932
c. Harry Tellefsen, f. 20 aug 1934. Gift med
Gerd.
1. Frank Tellefsen, 2.
Geir Tellefsen,
3. Sølvi Ann Tellefsen
C. Gunvor T. Thomassen, 1900-1978. Gift 1930
med Gustav J Johnsen Dolsvåg, 1895-1974.
a. Kåre Dolsåg, 1931-1992. Gift 1960 med
Evelyn Ellingsen, 1934-1998.
b. Øivind Dolsvåg, f. 27 aug 1940. Gift 1965
med Reidun Finsland, f. 21 jun 1945.
D. Thora A. Thomassen, 1902-1990. Gift1930
Arnold G. Govertsen, Bliksund. 1900-1966.
(Sønn av Govert Martin Andersen og Inger
Amundsdtr Ørislan
Samme Berthe Sophie som senere blir gift med Ole
Ansteinsen Oudalstøl.
A. Andreas Galdal, f. 29 mar 1885 i Fjotland.
B. Olav (Ole Andreas) Galdal, 1887. Gift med
Marie Hansen Valdro, f. 1898
a. Bertine Galdal, f. 1919. Gift med Kristian
Veggeland, f. 1918
1. Signe Veggeland, 1943. Gift med
Viktor Moen, f. (15 sep?) 1942
iii. Bjørg Anita Veggeland Moen, f.
1964
iv. Heidi Veggeland Moen, f. 1965
v. John Kristian Veggeland Moen, f.
9 jan 1968.
b. Andreas Galdal, f. 1923. Gift med Tordis
Hobbesland, f. 1918
1. Olav Magne Galdal, f. 25 jun 1944.
Gift med Liv Arda Titland, f. 14 mar
1947
i. Lill Merethe Galdal, f. 1968
196
197
2.
ii. Hans Terje Galdal, f. 1971
iii. Stig Olav Galdal, f. 25 nov 1975
iv. Gørill Therese Galdal, f. 1977
Kåre Galdal, f. 1954
4. Linda Susan Galdal, f. 1968
d. Sigrid Galdal, f. 29 okt 1930. Gift med Karl
Fåland, f. 1924, d. 1969.
Hun bor 2001 i Lyngdal.
1. Jan Fåland, f. 15 mar 1955.
Han bor 2001 på Tingvatn,
Hægebostad.
2. Oddbjørn Fåland, f. 1956
3. Solfrid Fåland, f. 1957
4. Melvin Fåland, f. 1959
5. Kjell Stenly Fåland, f. 1961
6. Vigdis Fåland, f. 1965
C. Johan Galdal, f. 16 aug 1889 i Fjotland.
D. Bernt Severin Galdal, f. 24 mai 1892 i Fjotland
A. Berte Sofie Galdal, f. 1 aug 1898 i Fjotland. Gift
med Olav Eriksen, f. 1897.
a. Osvald Eriksen, f. 1925, d. 1957.
b. Arthur Norman Eriksen, f. 1928. Gift med
Laira Rose, f. 1930
1. Kathleen Marie Eriksen, f. 1949. Gift
med Ralph Pereinal, f. 1945
i. April Marie Pereinal, f. 1976
2. Daniel Eriksen, f. 1951
3. Charles Eriksen, f. 1951. Gift med
Debbie Ann, f. 1955
Barn 1. ekteskap:
A. Ole Andreassen Oudastøl (Goldal),1895-1985.
a. Alpha Theres Goldal, 1921. Gift 1. g. med
Leonard Souder, 1915-1964 . Gift 2. g.
1967 i San Joaquin, CA med Drewey D.
Carpenter,1912, 2006.Skilt 1969.
Gift 3. g.1973 i San Joaquin, CA med Leo
Richard Hinsz, 1915-1993.
Barn 1. ekteskap:
1. Jennifer Lynne Souder, 1958 i San
Joaquin. Gift1980 med Jeffery A.
Adams, 1955.
i. Jonathan Richard Adams, f. 28
sep 1980 i San Joaquin, CA.
ii. Joshua Jeffery Adams, f. 7 nov
1982 i San Joaquin, CA.
2. Mark Leonard Souder, f. 1960.
b. Lillian Grace Goldal, f. 1924. Gift med
Henry Keller, f. 1922.
1. James Henry Keller, f. 28 sep 1948 i
San Joaquin, CA.
2. Teresa Jane Keller, f. 27 jul 1950 i San
Joaquin, CA.
c.
E.
Selmer Galdal, f. 16 nov 1926. Gift med
Lois Aldrich, f. 15 nov 1935.
1. Norman Galdal, f. 14 jan 1957.
2. Otto Marvin Galdal, f. 15 sep 1959.
3. Robert Galdal, f. 7 des 1962.
i. Charles Eriksen, f. 1975
ii. Alexander Eriksen, f. 1976
4. Arthur William Eriksen, f. 1953. Gift
med Linda Lee, f. 1957
i. Gregory Eriksen, f. 1977
5. Thomas Carl Eriksen, f. 1955. Gift
med Francine, f. 1955
Nelly Galdal, f. 1901. Gift med Olaus Haugland,
Birkeland.
a. Betsy Mildred Haugland, f. 1927. Gift med
Nils Tryland, f. 1926
1. Elin Tryland, f. 1953. Gift med Harald
Hovda, f. 1951
2. Inger Tryland, f. 1956
3. Tor Oddvar Tryland, f. 1960
b. May Irene Haugland, f. 1929. Gift med
Torjus Åmlid, f. 1926
1. Hallvard Åmlid, f. 1952
2. Torhild Åmlid, f. 1955}
61. Andreas Olsen Oudalstøl, 1868-1902. Gift 1. g. 1894
med Anthonette (Anne Tonette - Netta) Larsdtr.
Homme, 1869-898. Gift 2. g.1900 med Anne S.
Akselsdtr Jerstad, 1871-1953.
3.
Kathleen S Keller, 1955 i San Joaquin,
CA. Gift 1982 med Ronald D.
Wanner,1947.
c. Agnes Goldal, f. 7 mai 1929, d. 6 jan 2000.
Gift med Calvin Coolidge Litchfield, 1925.
1. Rebecca L Litchfield, 1953 i San
Joaquin, CA. Gift 1972 med Robert J.
Ferrie, 1952.
2. Caleen E Litchfield, 1956 i San
Joaquin, CA. Gift 1975 med Michael
R Allen, 1956.
i. Kellie Christine Allen, f. 12 okt
1984 i Sacramento, CA.
ii. Jeffrey Michael Allen, f. 27 feb
1987 i Sacramento, CA.
3. Laurie P Litchfield, 1961 i San
Joaquin. Gift 1982 med Michael
DeHedman, 1958
i. Adam Michael Hedman, f. 1 jul
1983 i Sacramento, CA.
ii. Aaron Tyler Hedman, f. 10 okt
1987 i Sacramento, CA.
iii. Benjamin Seth Hedman, f. 9 feb
1991 i Sacramento, CA.
B. Dødfødt sønn, f. og d. 22 jul 1897.
197
198
C. Lars Severin Andreassen Oudalstøl (Galdal),
1890
D. Andreas S. A, 1902-1948. Gift1923 med
Amanda M.Trælandshei, 1900, 1981.
b. Sofie Marie Jerstad, f. 28 feb 1932. Gift
med Magne Rennestraum,1927-1978.
1. Aud Henny Rennestraum, f. 12 okt
1951. Gift med Bjarne Egill Skeie, f. 2
mai 1945.
i. Lena Skeie, f. (23 sep?) 1973.
ii. Stina Skeie, f. 15 jul 1976.
2. Venke Rennestraum, f. 12 jun 1954.
Gift med Tor Magne Hompland, 19432004.
i. Pål Hompland, f. 17 feb 1974.
ii. Tine Maria Hompland, 1977. Gift
med Gordon Dragland, 1975.
3. Vidar Rennestraum, f. 28 jan 1958.
Gift med Mari Ann Skaug, f. 24 nov
1958
c. Arvid Andreas Jerstad, f. 14 des 1940. Gift
8 jun 1963 med Tove Aasland, 1944.
1. Atle Jerstad, f. 20 aug 1963. Gift med
Elsa Djuve, f. 25 apr 1968.
2. Carl Aasland Jerstad, f. 5 apr 1965.
Gift med Linda Årdal, f. 29 jun 1967.
d. Esther Johannessen, f. 25 nov 1935. Gift
med Per Aanonsen, f. 2 aug 1936.
1. John Aanonsen, f. 8 aug 1960
2. Lloyd B. Aanonsen, f. 10 mai 1964
3. Wenke Marie Aanonsen, f. 25 nov
1966. Gift med Michael P. Mielko,
1968.
e. Leif Arthur Johannessen, 1938-1995 i
Charlotte. Gift med Doris D. Duckworth.
1. Anna Lisa Johannessen, f. 5 apr 1964 i
Lincoln, NC.
2. Jefferey T. Johannessen, f. 1966
3. Gregory Arthur Johannessen, f. 1970
62. Johannes O Oudalstøl (Bjærum),1870-1944. Gift 1.
g.1894 med Trine E. Torjusdtr.1860-1895.
Gift 2. g.1896 med Anna Tobiasdtr Hommen, 1869
Barn 1. ekteskap:
A. Tønnes Johan Olaus Møgedal, 1895, d. i
konfirmasjonsalderen.
Barn 2. ekteskap:
B. Olaf Møgedal (Bjærum), f. 18 jun 1896 på
Møgedal, Kvinesdal
C. Tobias Møgedal (Bjærum), 1897. Gift1925 med
Gudrun Olsdtr Lauen, 1895
2. Britt Sølvi Innbjo, f. 17 sep 1960.
3. Rune Innbjo, f. 16 nov 1968.
4. Harald Innbjo, f. 1 aug 1970.
a.
E.
(i.
Anna S Jerstad, 1924-2003. Gift med Olav
Osvald Larsen, 1918-2006.
i. Pål Årdal Jerstad
Anna Amalia Jerstad, 1902. Gift med Laurits
Johannesen, f. 18 apr 1899-1990.
a. James Einar Johannessen, f. 1925. Gift med
Marylie
1. Erik Johannesen
2. Jody Johannesen
b. Arnold Sidny Johannessen, f. 1928 Gift 1.
g. med Olga, 2. g. med Florense.
1. David Johannesen, f. 1955
2. Petter Johannesen, f. 1955
c. Astrid Lillian Johannessen, f. 12 jul 1933.
Gift med Jakob Olimstad, f. 1 apr 1936.
1. Jan Arne Olimstad, f. 24 apr 1956. Gift
med Else Bente, f. 2 mar 1956.
Jonas Olimstad, f. 22 sep 1981.)
2. Eirik Olimstad, f. 7 mai 1962. Gift
med Ingebjørg Håberg, 1963.
3. Anlaug Olimstad, f. (5 jul?) 1965.
Trolig gift med Helge Fossheim, 1959.
a.
b.
c.
Jørgen Bjærum, f. 1 mai 1927, d. 1929.
Oddleiv Bjærum, f. 1929, d. 1951.
Alice Bjærum, f. 7 okt 1932. Gift med John
Øydna, f. 1932
1. Judith Alice Øydna, 1953. Gift med
Torfinn Magne Hauge, f. 17 sep 1949.
a. Nina Hauge, f. 1974
b. Tommy Hauge, f. 4 aug 1976.
2. Reidun Kjellaug Øydna, f. 11 des
1954. Gift med Torgny Jakob Kvås,
1950.
3. (Gerd?) Tonny Øydna, f. 1957.
4. Odd Arild Øydna, f. 5 mai 1965.
5. Sven Rune Øydna, f. 7 nov 1968. Gift
med Lene E. Ubostad, f. 21 mar 1970.
D. Inger Sofie Bjærum, f. 11 mar 1900
E. Adolf Johan Bjærum, f. 25 nov 1909, d. 23 sep
1995.
F. Selmer Bjærum, 1912-1994. Gift 1937 med Alfa
Lauen, 1909-2001.
a. Astrid Bjærum, 1938-1989. Gift med
Godtfred Innbjo, 1934-2000.
1. Egil Innbjo, f. 7 aug 1958. Gift med
Heidi, f. 9 des 1965
b.
Arvella Bjærum, f. 20 jul 1939. Gift med
Johan Bjørnstøl, f. 18 jun 1927.
198
199
1.
c.
d.
e.
f.
g.
Kjell Arve Bjørnstøl, f. 8 sep 1959.
Gift med Vilma Doverte, f. 25 jan
1973.
2. Jørn Atle Bjørnstøl, f. 15 jul 197
3. Steinar Bjørnstøl, f. 22 jul 1977.
John Bjærum, f. 15 okt 1941.
Sigurd Bjærum, f. 1943. Gift med Ragnhild
(Astrid?) Helle, (f. 7 des 1944?)
Sverre Bjærum, f. 11 sep 1944.
Asbjørn Bjærum, f. 26 apr 194
Olga Elisabeth Bjærum, f. 20 aug 1951.
Gift med Tor Knutsen, f. 4 apr 1952.
1. Turid Knutsen, f. 25 jul 1977
(2. Odd Erling Knutsen, f. 16 feb 1980.)
(3. Linda Knutsen, f. 19 aug 1984.)
(4. Sigbjørn Knutsen, f. 20 des 1985.)
4.
b.
c.
d.
b.
Jacqueline Ann Kile, f. 22 sep 1962
Gift med David Gordon Hager, f. ca
1964.
Barn 2. ekteskap:
5. Colleen H. Kile, f. 19 apr 1964. Gift
med Ron(ald Gene?) Jepson, (f. ca
1931?)
6. Angela Marie Kile, f. 1968. Gift med
Matthew Waipiilani Kulu, f. 22 jul
1970.
Clarence Knute Kile, 1933-1998 Gift med
Mary Edna Baxter, f. 15 jul 1938
1. Eric Baxter Kile, f. 15 mar 1967
2. Julie Anna Kile, f. 1970
Earl John Ryan, f. 1947. Gift med Rebecca
Ann Storeby, f. 5 des 1958.
1. Michael Gerald Ryan, f. 3 des 1978.
2. Heather Dawn Ryan, f. 13 jan 1981.
3. Nathan John Ryan, f. 19 okt 1984.
Arlene Marie Ryan,1952. Gift 1. g. 1978
med Paul R. Schrum, (1952) 1997
Barn 2. ekteskap:
i. Ryan Arthur Stephan, f. 12 apr
1990 i Crow Wing, MN.
4. Susan Joy Becklund, f. 1967
Virgil Dale Erickson, 1930. Gift med
Catherine Cecilia Oxford, 1942 i Becker, M
1. Sheila Kay Erickson, 1961. Gift 1979
med Russel Eugene Holtan, 1954.
i. Katrina Marie Holtan, f. 19 mai
1981.
ii. Kassi Ann Holtan, f. 4 mar 1983.
iii. Kelsey Lynn Holtan, f. 13 aug
1984.
2. Timothy Virgil Erickson, f. 7 mai
1963. Gift med Terri, (f. ca 1963.?)
G. Edvin Bjærum, f. 11 mai 1914, d. 1951.
63. Gabriel K. Olsen Oudalstøl, 1872-1924. Gift med
Anna L. Bergmann, 1882-1956.
A. Bertha Kathryn Olson, 1908-1976 i Kittson,
MN. Gift 1. g. med Knute Kile, d. 1942.
Gift 2. g. med Gerald Mauritz Ryan, 1903-1975.
Barn 1. ekteskap:
a. Alfred Oleen Kile,1926-2000. Gift 1.
g.1949.Skilt 1964. Gift 2. g. i1942.
Barn 1. ekteskap:
1. Alfred Alan Kile, f. 18 aug 1950. Gift
1997.
2. Donald Wayne Kile, f. (29 mar?) 1952
3. Robert Ronald Kile, f. 16 jan 1958.
Gift 1997 med Sofia Porter, f. 1956
Gift 2. g. 24 jan 1993 i NV med Clay Allen
Long, f. ca 1961.
Barn 1. ekteskap:
1. Matthew John Schrum, f. 29 mai 1976
2. Alicia Schrum, f. ca 1981
B. Olga Christina Olson, 1910-1996. Gift1928 med
Eneas Erickson, 1899 d.1955.
a. Violet Inez Erickson, f. 13 apr 1929. Gift
med Russell Odell Becklund, f. 8 feb 1930.
1. Stacey Lynn Becklund,1958. Gift 1975
med Neil C. Koenig, (12 jul 1955 ?)
i. Jessica Christy Koenig, f. 1976
ii. (Crystal Marie Koenig, f. ca
1978?)
2. Julie Ann Becklund,1959. Gift 1. 1983
med Kim J Devries, 1954. Skilt 1985.
Trolig gift 2. g 1990 med Robert L.
Anderson, f. ca 1947.
3. Rhonda Janelle Becklund, 1961. Gift
1. g 1983 med John Lee Gooderum,
1959.
Skilt 1986. Gift 2. g 10 sep 1988 med Steven
Douglas Stephan, 1962 .
3. Paul Conrad Erickson, 1965. Gift 1986
med Coreen Annette Larson,1966.
i. Justine Danielle Erickson, f. 31
mar 1988.
ii. Lorie Ann Erickson, f. 17 sep
1991.
iii. David Paul Erickson, f. 20 aug
1993.
iv. McKayla Coreen Erickson, f. 13
feb 1998.
4. Patrick Anthony Erickson, 1967. Gift
med Tamara Lynn Coltom, 1967.
i. Hailey Renae Erickson, f. 9 aug
1994 i Itasca, MN.
ii. Sara Nicole Erickson, f. 12 jan
1996 i Itasca, MN.
199
200
c.
iii. Zachary Patrick Erickson, f. 26
okt 1998 i Itasca, MN.
5. Mary Jo Christine Erickson, f. 22 mar
1969. Gift med Howard.
6. Andy James Verlin Erickson, f. 13 jan
1983.
Floyd Ernest Erickson, f. 8 mai 1934. Gift
med Ellen Mae Ramstad, f. 6 sep 1931.
1. Bruce Arlen Erickson, f. 15 okt 1958
2. Beth Renee Erickson, 1961. Gift 1984
med Kerry Homer Benjamin, 1961.
i.
2.
Brandon Jerome Frisco, f. 7 jan
1992.
ii. Jeremy Lawrence Frisco, f. 21 sep
1993
Kerstin Ione Schiltz, f. 26 nov 1973 i
Hennepin, MN.
Hun bor 1999 i Minnetonka, MN (også:
Palm Springs, CA.)
C. Louise Ericke Olson, f. 30 jun 1912, d. 21 jun
1998 i Warren, MN.
D. Odin Joseph Olson, f. 6 mai 1914, d. 16 okt
1992 i en bilulykke sør for Argyle, MN.
E. Ruth Anna Olson, f. 30 mar 1917, d. 9 nov
2001, Warren, Marshall, MN.
Gift 30 jun 1949 i Stephen, Marshall, MN med
William Peterson, d. 19 sep 1984.
a. Maxine Marie Peterson, f. 24 nov 1950
Gift 15 jun 1973 med Jerome R. (Jerry)
Seibold, f. 7 jul 1947.
De bor 2003 i New Rockford, ND.
i. Kyle D. Seibold, f. ca 1978
(Muligens gift 16 feb 2002 i Ames, IA
med Dawn Kay Holdsworth, f. 28 jul 1977)
(Datter av Loren Jerome Holdsworth
og Diana Kay f. Whited)
ii. NN Seibold
iii. NN Seibold, d. ?
b. Maynard William Peterson, f. 5 nov 1956
Han bor 2003 i Stephen, Marshall, MN.
F. Gilbert Carl Olson, f. 30 mar 1917, d. 28 feb
1996 i Grand Forks, ND.
2. Janelle Marie Smidt, f. 25 des 1967.
Gift med Patrick Duncan.
3. Gregory Rodney Smidt, f. 23 jan 1972.
Gift med Shannon M. Lacoursier,1972.
b. Roger Allen Smidt, f. 13 mar 1948. Gift
med Jane.
c. James Myron Smidt,1951. Gift 1974 med
Ann Marie Bundy, 1950.
1. Jill Marie Smidt, f. 8 nov 1976 i
Pennington, MN. Gift med NN Nettestad.
i.
Garrett Joshua Benjamin, f. 24
mai 1986.
ii. Sarah Ruth Benjamin, f. 15 jul
1988.
iii. Connie Mae Benjamin, f. 24 jan
1992.
3. Lisa Ann Erickson, f. 15 jan 1968
d. Ione Opal Erickson, 1940-1998. Gift 1967
med Lawrence Wilfred Schiltz, f. ca 1941.
1. Kim Olga Schiltz, f. 30 okt 1970. Gift
1991med Jerome Kenneth Frisco,
1964.
Gift 12 jun 1943 i Stephen, Marshall, MN med
Ella Adeline Benson, f. 20 des 1917
Hun bor 2001 i Stephen, MN.
a. Judith Kaye Olson, f. 10 mai 1945. Gift
med David Wayne Loer, f. 17 aug 1944.
1. Jennifer Marie Loer, f. 1968. Gift 1989
med Paul John Halbur, f. ca 1968.
i. Jonathan Paul Halbur, f. 8 nov
1992.
ii. Brianne Marie Halbur, f. 4 mai
1995.
iii. Noah David Halbur, f. 31 des
1996.
2. Brian David Loer, f. 1970. Gift med
Jennifer J., f. ca 1970.
i. Jacob Brian Loer, f. 9 apr 2002.
3. Nathan Wayne Loer, f. 1975. Gift
1998 med Audrey Elissa Brandt, 1978.
4. Jessica Ann Loer, f. 1976. Gift 6 mai
2000 med Lucas G Brown.
b. Dennis Wayne Olson, f. 14 mar 1950. Gift
1970 med Pamela Jean Seaverson, 1951.
1. Paul Allen Olson, f. 1970
2. Mark Lynn Olson, f. 1973
3. Justin Wayne Olson, f. 1975
4. Joel Eric Olson, f. 1977
G. Pearl Alvera Olson, f. 4 feb 1921. Gift med
Albert Pete Smidt,1917-2007.
a. Rodney Albert Smidt, 1944-1975 . Gift
med Marilyn Alene Meek, 1946-2006.
1. Patricia Jane Smidt, f. 24 mai 1966
64. Guri Olsdtr Oudalstøl, 1875-1964. Gift1894 med
Andreas Ommundsen Galdal,1865-1964.
A. Ole Johan Galdal, f. 12 jan 1896 i Fjotland.
B. Ingeborg Galdal, f. 5 nov 1898. Gift 1936 med
Osmund Jerdal, 1879-1961.
a. Klara Kristine Jerdal, f. 25 okt 1937. Gift
med Tom Magne Bakke, f. 25 apr 1938.
1. Åve (Åge?) Bakke
2. Inger Marie Bakke
C. Bertine Sofie Galdal, 1903-1959. Gift 1929 med
Johannes Galdal, 1901-1975
200
201
a.
Klara Galdal, f. 22 mai 1930. Gift med
Arent Hovland, f. 28 sep 1933.
1. Brit Norveig Hovland, 1963? Trolig
gift med Jan Morten Søgård, 1960.
2. Jostein Hovland, (f. 20 jan 1965?)
Han bor 2002 (muligens) på Gyland,
b.
c.
Flekkefjord.
3.
D.
Audun Hovland (f. 22 des 1965?)
Muligens gift med Anne Jofrid, 1971.
4. Linda Hovland
4. Josetin (Jostein?) Galdal, (f. 13 apr
1964?) Muligens gift med Aud Elna,
1962.
d. Aslaug Galdal, f. 19 mar 1935. Gift med
Arne Fossdal, 1933-1968.
1. Bente Fossdal (f. 22 apr 1962?)
Muligens gift med Oddmar
Markussen, ( 1961?)
2. Jarle Fossdal, f. 8 feb 1967
e. Johanne Berit Galdal, f. 7 des 1944. Gift
med Folmar Martin Åvitsland, 1937.
1. Anita Åvitsland
f. Alf Galdal, f. (18 aug?) 1947
Oscar Andreas Galdal, f. 14 sep 1906. Gift med
Gurine Krossli, f. 1911
a. Arthur Galdal, 1931-2002 på Kvinlog,
Kvinesdal. Gift 1. g. i USA med ? Skilt.
Gift 2. g. med Wenche Monsen (f. 1934?)
Barn 1. ekteskap: 3 jenter
Barn 2. ekteskap:
1. Ragnhild Galdal, f. 14 apr 1962. Gift
med Lars Høydal, f. 14 jun 1952.
2. Linda Galdal, f. 30 mar 1963. Gift med
Kåre Skårva, f. 27 sep 1953.
(i. Anne Karin Skårva, f. 9 jul 1980? Hun bor i så fall på His, Arendal).
6. Leif Alex Fredericks, f. 14 jul 1966
(?).
d. Signe Synnøve Galdal, f. 1937. Samboer
med Jack Reuter
Barn fra tidligere forhold:
1. Irene Synnøve Galdal Jørgensen, 1956.
Gift med Reidar Andreas Karlsen,
1956.
Barn med Jack Reuter:
2. Stuart Reuter.
e. Gerd Olaug Galdal, f. 1942. Gift med
Robert Madden
1. Allison Madden
2. Scott Madden
f. Jan Galdal, f. 30 okt 1947
65. Ole Andreas O Oudalstøl, 1877-1958. Gift med
Thomine Gahrsdtr Naglestad, 1861-1958.
b.
c.
Gladys Galdal, f. 20 mai 1931-2004. Gift
med Jon S. Galdal, 1932.
1. Stenly Galdal, f. 25 nov 1955.
2. Jan Kjell Galdal, f. 30 sep 1957.
Sigurd Galdal, f. 23 des 1932. Gift med
Telma Knibestøl, f. 14 apr 1939.
1. Anne Lise Galdal
2. Jan Magne Galdal, f. 20 okt 1958.
3. Oddvin Galdal, f. 2 aug 1960.
(ii. Tom Skårva, f. 23 jan 1985?)
3. Turid Galdal, (f. 5 apr 1964?)
4. Gro Galdal
Gudrun Galdal, f. 9 mai 1933, d. okt 1977.
Gift med Bjarne Petersen
1. Gary Petersen
2. Steven Petersen
3. Bruce Petersen
4. Glenn Petersen
5. Debra Petersen
Inger Galdal, 1934-2009. Gift ca 1954 med
Arthur Lorger Fredericks, f.
1. Anna Lisa Fredericks, f. 11 mai 1956.
Gift med Steven Ray Winslow, 1953.
i. Katrina Winslow, f. ca 1981.
ii. Britt Lynn Winslow, f. ca 1984.
2. Arlene Fredericks. Gift med NN
Gundersen.
3. Eric (A.?) Fredericks. (f. 24 sep 1959
?) (Muligens gift med Marie R., 1965.)
(i. Karen I. Fredericks, f. ca. 1987.)
4. Greta (K. ?) Fredericks, f. 1 sep 1966.
Gift med James L. Madigan, 1960.
i. Heather A. Madigan, f. ca 1986.
5. Kristine Fredericks.
A. Ranni Olsdtr Naglestad, f. 6 aug 1898, d. 2 apr
1901.
B. Berte Sofie Naglestad, f. 21 sep 1899. Gift med
Anders Lier, 1889-1959.
a. Karl Toralf Lier, f. 8 sep 1933, d. 9 feb
1995.. Gift med Kari Hægbostad
C. Randi Gardine Naglestad, 1901-1998. Gift med
Abraham Røsstad, f. 1878, d. 1964.
a. Sofie Kristine Røsstad,1923. Gift med
Gunstein Qvarsten, f. 1909, d. 1972.
1. Arnhild Qvarsten,1947. Gift 1975 med
Audun Olimstad, f. 2 jul 1953.
i. Gunn Kristin Qvarsten Olimstad,
f. 15 feb 1976.
ii. Ingrid Qvarsten Olimstad, f. 28
sep 1977.
iii. Øyvind Qvarsten Olimstad, f. 22
aug 1982
201
202
2.
3.
Randi Qvarsten, f. 7 aug 1949. Gift
med Torger Kvåle, f. 5 nov 1945.
i. May Sissel Kvåle, f. 1970.
ii. Reidun Kvåle, f. 1972
Arna Qvarsten, f. 14 des 1950.. Gift
med Trygve Kvåle, 1942.
i. Jan Gunnar Røyland, f. 12 jul
1976.
Gift med Lise Grøvan, f. 18 mar
i.
ii.
4.
Alf Ove Kvåle, f. 11 mai 1975.
Gunstein Qvarsten Kvåle, f. 26
jun 1976.
Jorun Qvarsten, f. 6 feb 1955.
1976.
b.
c.
d.
7.
Harry Garmand Røsstad, f. 13 okt 1931.
Toralv Olaf Røsstad, f. 23 okt 1934. Gift
med Marit Birkeland, 1941.
1. Randi Røsstad, f. 1963
2. Martha Røsstad, f. 1966
3. Olaug Torun Røsstad, 1970. Trolig gift
med Magnar Rune Eiken, 1970.
4. Anne Hilde Røsstad, f. 1970
Astrid Reidun Røsstad, f. 27 aug 1938. Gift
med Bjarne Eikeland, 1922.
1. Roal Eikeland, f. 14 mai 1961. Gift
med Sylvi Padøy, f. 29 nov 1966.
i. Eline Eikeland, f. 22 aug 1997.
ii. Erlend Eikeland, f. 9 jul 1999.
2. Brita Eikeland, f. 1 aug 1963. Gift med
Odd Arne Ougland, 1950.
i. Bernt Sigurd Ougland, f. 31 mar
1989.
ii. Andreas Ougland, f. 18 feb 1991.
iii. Cecilie Ougland, f. 13 jan 1997.
3. Marion Eikeland, f. 18 aug 1970. Gift
med Tor Bjørn Kvåle, f. 13 jul 1970.
i. Tor Bjarne Kvåle, f. 2 okt 1994.
ii. Raymond Kvåle, f. 4 mai 1996.
iii. Daniel Kvåle, f. 12 mar 2001.
Anne Velene Ansteinsdtr Oudalstøl,1839 1841.
202
203
Etterkommere av Samuel Olsen
Samuel Olsen Audalstøl, 1807, d. 7 jul 1887. Gift med Aase
Vilhelmsdtr Haddeland, 1816-1903.
1. Ingeborg Samuelsdtr Audalstøl,1836-1927.Gift1.g.1864
med Aanen Abrahamsen 1817-1872.
Gift 2. g. 30 des 1879 med Ommund Tollaksen Galdal, f.
1815, d. 9 des 1900.
Ingen barn i 2. ekteskap.
Barn fra tidligere forhold:
11. Oline Olsdtr Ekebygd, f. 17 jul 1864. Gift 29 1886
med Elias Gunnufsen Møgedal,1853-1949
Barn fra 1. ekteskap:
12. Abraham Å. Gåseland, 1870-1939. Gift 1. g. 1893
med Ida Martine Sandvand, 1872-1893.
Gift 2. g. 1895 med Johanne Tomine Tobine
Osmundsdtr Sandvand, 1870-1911.
A. Ida Martine Abrahamsdtr Gåseland (Sandvand),
1896-1978.
Gift 1918 i Chicago, med Melville Burdine Wall,
1882-1956.
a. Ida Ruth Wall, 1918-2003. Gift med Robert
E. Humm, 1917-1999
1. Carol J. Humm (f. ca 1944?) Gift med
Russell, (f. ca 1943?
i. Lisa L. Russell, 1965-2007.Gift
med Pat(rick Bornman.
c.
June Marie Wall, 1926-2005. Gift1948 med
Charles Joseph Roessl, 1925-2001.
1. Susan M. Roessl, 1950. Gift 1. g.1972
med Thomas Craig Lundmark,1949.
Gift 2. g. med Timothy Paul Taylor, f.
ca 1952.
2.
Terry Lee Roessl, 1955 i Los Angeles,
CA. Gift med Wayne W. Lockwood,
1955.
i. Nicole Marie Lockwood, f. 9 nov
1981 i Los Angeles, CA.
ii. Christopher Ryan Lockwood, f.
28 feb 1985 i Los Angeles, CA.
iii. Cary James Lockwood, f. 2 mai
1989 i Los Angeles, CA.
B. Ingeborg Andrea Abrahamsdtr
(Sandvand),1897-1959. Gift 1923 med Salemon
Amundsen, 1888-1972.
a. Mina Amundsen, f. 2 jan 1924. Gift 1948
med Øivind Slemdal, Oslo,1922-1996.
1. Ingunn Wenche Slemdal, 1949. Gift
1974 med Per Skretting, Arendal,
1949.
b.
Alf Sandvand, 19292010?. Gift 1976 med
Ingebjørg Sneldal, Kvinesdal, 1954.
ii.
Teri L. Russell, f. 15 des 1967. Gift
med John Warren.
2.
Lynn Ann Humm (f. ca 1947?). Gift
med (William Russell?) Cameron,
(1945?)
Mulige barn
i. Jennifer Lynn Cameron, f. ca 1972)
ii. Rachel M. Cameron, f. ca 1974
iii. Russell W. Cameron, f. ca 1978.)
b. Lula Fay Wall, 1924-2010. Gift 1. g. med
Edward J Schavitz, 1925-1992. Gift 2. g.
med Hugh E. Watson, 1920.
Barn 1. ekteskap:
1. Karen F. Schavitz, f. 4 mar 1947. Gift
med Karl Persons, f. 3 nov 1946.
i. Kerry M. Persons, f. 29 sep 1970.
Gift med NN Buckner.
ii. Kara Lynn Persons, f. 25 jun 1974.
Gift med Terry Brugger, 1976.
2. Edward A. Schavitz, f. 18 apr 1951. Gift
med Mary Jo Sobieraj,1954.
i. Christie L. Schavitz, f. ca 1978.
ii. Timothy Edward Schavitz, f. ca
1980. Gift 2010 med Rebecca Masi.
iii. Brent Mic Schavitz, f. ca 1983.
3. Curt B. Schavitz, f. 28 jul 1956. Gift
med Elizabet R. Todd.
i. Geir Skretting, f. 8 mar 1975. Gift
med Bente, f. 9 des 1975.
2. Åse Signy Slemdal, f. 13 jan 195
3. Stein Gunnar Slemdal, f. 21 feb 1958.
Gift med Ingrid Helen, 1965.
b. Ingrid Aase Amundsen, 1927. Gift 1959
med Max Balchen, Kristiansand, 19202006.
1. Inger Beate Balchen, f. 17 okt 1963.
Gift med Dag Audun Lønning, 1963
c. Amund Amundsen, 1931. Gift 1960 med
Gro Teigen, Oslo, 1929.
1. Tonje Elise Amundsen, 1966.
Mulignes gift med Robert Ersdal,
1964.
2. Inge Sam Amundsen, f. 15 mai
1967.Trolig gift/samboer med Anita
Skogen, 1963.
C. Johanne Amalie Abrahamsdtr Gåseland, f. 23
nov 1898, d. 1 jul 1903.
D. Albert A. Gåseland (Sandvand), 1900-1965.
Gift 1927 med Kamilla Hansen, 1904-1992.
a. Tordis Sandvand, f. 13 aug 1928, d. 30 okt
1929
c. Tordis Sandvand, 1930-2003. Gift 1955
med Leif Yngvar Mejland, 19181965.
203
204
d.
e.
Kåre Sandvand,1932-2010?. Gift 1958 med
Solveig Rafoss, 1940.
1. Jonny Sandvand, f. 30 aug 1958. Gift
med: Irene Sandtorv, 1968.
i. Amy Sandvand, f. 1988
ii. Kimmy Sandvand.
2. Bent Sandvand, f. 23 mai 1964. Gift
med Marianne Johannesen,1966. Skilt
i. Dani Sandvand, f. 21 nov 1985.
ii. Ronn Sandvand, f. 2 mar 1989.
3. Nina Sandvand, f. 1969.
Gunvor Sandvand, f. 24 jan 1934. Gift
1955 med Ivar Reinertsen Holte, 1928.
1. Trond Holte, f. 2 jan 1958.
(i. Frode Holte, f. 22 nov 1982.)
2. Wenche Holte, f. 25 jul 1960.
3. Sissel Holte, f. 31 okt 1962.
Gift/samboer med Tor Jan Torstensen,
1956.
f.
g.
h.
i.
Odd Sandvand, f. 1 mar 1935, d. 27 sep
2002.
Kari Sandvand, 1937-2007. Gift 26 mai
1962 med Arvid J. Ryerson, USA, 1939.
1. Roy Albert Ryerson, f. 6 okt 1963.
2. Kevin Ryerson, f. 1966.
3. Anita Ryerson, f. 10 nov 1968. Gift
med John P. Schoonmaker, 1964.
i. Kody Schoonmaker
ii. Travis Schoonmaker
Hans Sandvand, f. 22 nov 1939- 1942.
Marit Sandvand, 1941. Gift 1962 med
Johan Egeland, 1941,skilt. Samboer med
Gudmund Træland, 1934.
1. Siv Egeland, f. 5 jun 1962. Gift med
Ernst Glendrange, 1962.
2. Børre Egeland, f. 14 jan 1964.
3. Kjetil Egeland, f. 2 jul 1973.
3.
j.
E.
Hans Sandvand, f. 3 mar 1946. Gift med
Oddny Kristine, 1943.
1. Hilde Sandvand, f. 24 nov 1983.
Olga Kristine Gåseland, 1902,1986. Gift 1924
med Olaf Theodorsen Hagen,1891-1966.
a. Thorvald Hagen, 1924. Gift 1950 med
Margret Sigrun Kvamme, 1926.
1. Målfrid Hagen, f. 29 aug 1951. Gift 1.
g. 1969 med Dagfinn Vatne, 19491976.
Gift 2. g. med Arild Georg Skreros,
1945.
b.
c.
Barn 1. ekteskap:
i. Steinar Vatne, f. 17 sep 1969.
Gift/samboer med Turid Anette
Førland-1973
ii. Solveig Vatne, f. 15 jun 1973.
Gift med Dag-Einar Ivarsen,19
2. Olav Hagen, f. 25 jul 1952. Gift 1977
med Linda Marit Jacobsen, 1956.
Albert Johan Hagen, 1931. Gift 1964 med
Harriet Margrethe Hansen,1926.
1. Odd Hagen, f. 17 nov 1964, d. 18 mar
1985.
2. Harry Hagen, f. 1967.
Magnhild Hagen, f. 10 okt 1936. Gift 1960
med Kjell Kvamme, Lyngdal, 1935.
1. Heidi Kvamme, f. 1961. Gift med
Åsmund Bergeton Asbjørn
Tøllefsen,1953.
2. Terje Kvamme, 1963. Trolig
gift/samboer med Torunn Viki, f. 18
jun 1965
3. Egil Kvamme, f. (18 sep?) 1965
Oddveig Hagen, f. 25 jul 1952. Gift
1974 med Svein Abrahamsen, 1950.
i. Laila Abrahamsen, f. 28 nov 1976
ii. Rune Abrahamsen, f. 15 apr 1978.
iii. Atle Abrahamsen, f. 24 jun 1983.
4. Dagfinn Hagen, 1953. Gift 1974 med
Klara Synnøve Lien,
Hægebostad,1956.
i. Heidi Lien Hagen, f. 26 feb 1975.
5. Tor Hagen, f. 1956.
6. Alf Peder Hagen, f. 14 apr 1959.
7. Kåre Hagen, 1959-2006. Gift med
Hildun Ringstad, f. 26 jul 1961.
8. Harald Hagen, f. 27 apr 1961. Gift
med Kari, f. 24 feb 196
9. Øystein Hagen, f. 22 jan 1964. Gift
med Elin Lindefjeld, 1966.
10. Sigrund Hagen, f. 24 jul 1969, d. 23
feb 1970.
4.
Henning Kvamme, f. 12 jun 1967. Gift
med Lynn Omdal, f. 20 apr 196
(i. Jeanette Omdal Kvamme.)
5. Ole Dag Kvamme, f. 26 jun 1969. Gift
med Lene Biørn (Bostad), 1967.
6. Veslemøy Kvamme, f. 2 nov 1971.
d. Olaug Hagen, f. 10 jun 1944. Gift 1972
med Bjarne Kringlemoen,1940.
1. Vidar Kringlemoen, f. 10 jul 1973
F. Johanne A Sandvand,1904-1927. Gift 1926 med
Andreas E Martinsen, 1893-1947.
G. Elevine Olava Sandvand, 1905-1990. Gift 1935
med Axel Ringdahl, 1901-1960.
a. Gerd Ringdal, f. 26 mar 1936. Gift 1961
med Per Drægebø, Bergen, 193
204
205
1.
2.
Geir Petter Drægebø, f. 7 des 1962.
Kenneth Drægebø, f. 29 sep 1964. Gift
med Nina Linnes, f. 15 mar 1960.
i. Fredrik Drægebø, f. 31 des 1995.
ii. Erik Drægebø, f. mai 1999.
H. Otto Sandvand, 1907-1987. Gift 1937 med
Astrid Olea Vik,
a.
a.
I.
Thor Arnold Sandvand, f. 12 mar 1938.
Gift 1960 med Marit Rafoss, 1938.
1. Annlaug Sandvand, f. 1962.
b. Jan Erling Sandvand, f. 8 jun 1945. Gift 5
apr 1968 med Marit Tautra, Midsund,1950.
1. Ove Kjell Sandvand, f. 11 jun 1970
Gift 5 jul 1997 med Nina Sjursen,
1970.
i. Tilde Sandvand, f. 8 jul 1998.
2. Lillian Sandvand, 1972. Gift 3 jun
2000 med Roy Arvid Vetrhus, Nærbø,
1971.
i. Stine Sandvand Vetrhus, f. 4 des
1992.
ii. Lena Sandvand Vetrhus, f. 11 mai
1995.
3. Espen Sandvand, f. 24 nov 1981.
Adolf Johan Sandvand,1909-1983. Gift 1939
med Ågot Nilsen, f. 22 feb 1914-1979.
B. Inga Olava Lohna, f. 20 sep 1913.
Gift med Sverre Tobiassen, f. 1909, d. 22 aug
1973.
Hun bor 2002 i Flekkefjord.
a. Arna Marie Tobiassen, f. 24 apr 1934.
Gift med Gustav Tengesdal, f. 11 mar 1928.
De bor 2002 på Bjerkreim.
1. Svein Roald Tengesdal, f. 6 apr 1957.
Gift med Deborah Ann, f. 3 jun 1954.
De bor 2002 på Bjerkreim.
2. Torstein Tengesdal, f. 28 nov 1960.
Gift med Bjørg Børve, f. 15 feb 1963.
De bor 2002 på Bjerkreim.
3. Oddvar Tengesdal, f. 3 mai 1962.
Gift med Grete Høie, f. 9 jan 1964.
De bor 2002 i Egersund.
4. Inger Tengesdal, f. 12 okt 1970.
Gift med Jan Tore Olsen, f. 25 aug
1968.
De bor 2002 på Hellvik
Erling Tobiassen, f. 8 apr 1936, d. 8 jun
2006.
Gift med Herdis Charlotte Birkeland, f. 16
jul 1935, d. 1 apr 2003.
De bor 2002 i Råde.
1. Kari Tobiassen, f. 1958.
2. Eva Tobiassen, f. 1962.
3. Jan Erik Tobiassen, f. 16 jan 1966.
Gift med Annika Wold, f. 3 feb 1971.
b.
Turid Sandvand, f. 16 okt 1940. Gift 1966
med Oddvar Fiskeseth, Bergen, 1942.
1. Ketil Fiskeseth Sandvand, f. 6 jul
1968. Gift med Kari Günther, 1970.
2. Bernt Fiskeseth, f. 2 mai 1971.
b. Anne Grethe Sandvand, 1942. Gift 1965
med Leif Lund, Byremo, f. 1941.
1. Axel Leif Lund, f. 25 jul 1965
2. Aase (Kristin?) Lund, f. (7 jun?) 1970
J. Clara Lovise Sandvand, 1910-1994. Gift 1. g.
1931 med Karl Olsen, 1902-1959.
Gift 2. g. 1964 med Dan Pedersen, Oslo,18931968. 3. g. 1970 med Olaf Pettersen, 1908.
2.
Ole Tobias Samuelsen Audalstøl, 1838-1936. Gift 1867
med Ingeborg Sofie Larsdtr. 1847.
21. Samuel Olsen Gåseland, 1868-1955. Gift med Anne
Regine Stordrange, 1883-1967.
A. Birgit Lohna, 1911-1992. Gift med Leonard
Johan Helledal, 1914-1999. Ingen barn.
De bor 2002 på Saltnes, Råde.
c. Signe Tobiassen, f. 1937.
Gift med Kjell Bøhmer, Veldre, f. 1936.
1. Bente Bøhmer, f. 12 jan 1959.
Gift med Dagfinn Rognstad, f. 25 des
1952.
De bor 2002 i Lommedalen.
i. Elisabeth Rognstad, f. 30 apr
1980.
ii. Kristian Rognstad, f. 25 aug 1982.
iii. Ingrid Rognstad, f. 8 aug 1987.
2. Martin Bøhmer, f. 23 jan 1961.
Gift med Marit Brotangen, f. 27 jan
1960.
De bor 2002 i Lommedalen, Bærum.
i. Marius Bøhmer, f. 5 mai 1986.
ii. Mattias Bøhmer, f. 4 mar 1989.
C. Klara Sofie Lohna, f. 1 feb 1916.
Gift med Torleif Log, f. 16 okt 1909, d. 17 jan
1989.
Hun bor 2002 i Hauge i Dalane, Sokndal.
a. Berit Log, f. 6 jun 1940.
Gift med Hermann Grutle, f. 10 aug 1942.
De bor 2002 i Haugesund.
1. Thore Log Grutle, f. 6 jun 1965.
Gift/samboer med Jorunn Henriksen,
1963.
2. Vidar Grutle, 1969. Trolig gift med
Heidi Anita Jacobsen Sire, 1969.
205
206
3.
Camilla Grutle, f. 4 okt 1973. Gift med
Stian Nilsen, 1973.
b. Roald Log, f. 16 des 1943. Gift med
Kirsten Vera Jakobsen, 1946.
1. Kristoffer Log, f. 27 aug 1969.
2. Merethe Log, f. 1972.
3. Cathrine Log, f. 13 okt 1976
c. Sigmund Log, f. 16 jul 1953. Gift med Ruth
Kristine Sandnes, f. 21 jan 1953.
1. Silje Sandnes Log, f. 18 aug 1981.
2. Alexandra Sandnes Log, f. 1991
D. Ole Tobias Lohna, 1918-2000. Gift med Edith
Kristine Kvingedal,
a. Svein Olav Lohna, f. 9 aug 1950. Gift med
Eva Britt Bergum, 1951.
1. Steinar Lohna, f. 4 sep 1972.
2. Rune Lohna, f. 19 feb 1976.
b. Reidun Ingebjørg Lohna, f. 2 des 1952. Gift
med Arvid Sand, f. 6 feb 1949.
23. Andreas Johan Olsen Gåseland, f. 7 okt 1874, d. 9
aug 1876.
24. Andrea Johanne Olsen Gåseland,1876-1951. Gift
1895 med Jakob Bertin Jakobsen,1867-1947.
A. Engvald Severin Jakobsen Lone, 1896-1965.
Gift med Amanda M Andersen, 1902-2000.
a. John Arthur Svege, f. 8 sep 1929. Gift med
Solveig Ågot Kleven, f. 30 mar 1935.
1. Wenche Svege, f. 1958. Gift med
Alfred Glendrange, f. 19 sep 1948.
2. Inge Svege, f. (20 okt 1966?) 1967.
Gift/samboer med Line T Brogeland,
1975.
b. Gry Astrid Svege, f. 2 mar 1932. Gift med
Elias Moi, Kvinesdal, 1933.
1. Anne Sylvi Moi, f. 5 aug 1961. Gift
med Øyvind Flikka, f. 28 des 1956.
(i. Erik Flikka, f. 16 mai 1982.)
2. Hilde Moi, f. 1968.
c. Tommy Olav Svege, f. 3 jul 1934. Gift 1. g.
med Joan Florence Bronson, 1934. Skilt.
Gift 2. g. med Patricia Ann O’Connell, USA,
f. 1948.
C. Ole Trygve Jacobsen Lone, 1900-1978. Gift 1.
g. 1930 med Oline Ottosen,.1932.
Gift 2. g. 1933 med Anna Luise Hansen,
Flekkefjord, 1911-1980.
Barn 1. ekteskap:
a. Kenneth Svege, f. 9 apr 1932. Gift med
Kari Klepp, Volda, f. 22 jul 1934.
1. Torill Svege, f. 9 nov 1959.
2. Marianne Svege, f. 13 feb 1963. Gift
med Einar Aarre, f. 15 nov 1962.
Barn 2. ekteskap:
i. NN (sønn)
(ii. Sofie Grutle Nilsen, f. 2005)
c. Egil Ove Lohna, f. 18 okt 1955. Trolig gift
med Nancy Borøy, f. 6 apr 1957.
d. Ingunn Lohna, f. 31 jul 1961. Gift med Egil
Angell Bergh, f. 15 feb 1956
E. Kristine Lohna, f. 16 apr 1921. Gift med
Torbjørn Egeland, f. 5 mar 1918.
a. Tommy Egeland, f. (6 mai?) 1950.
Muligens gift med Amanda Marie
Storebø,1953.
(i. Adam Storebø Egeland, f. 16 mai
1984.)
b. Kenneth Egeland, f. (15 sep?) 1956.
Muligens gift med Kari Brit, 1957.
F. Ragna Sandem Lohna, f. 21 okt 1923. Ugift.
G. Astrid Lovise Lohna, 1927. Gift med Karl
Leander Helledal, Bakke, 1922. Ingen barn.
22. Lars Olsen Gåseland, f. 8 okt 1871, d. før 1892 i
USA. Ugift.
Barn 1. ekteskap:
1. Kristin Joan Svege, 1959. Gift 1. g.
1979 med Charles Denton Watson,
1945. Skilt.
(Trolig gift 2. g. med (Benjamin Lee?)
Sweeten, (f.ca 1949 [3 feb 1950]
Barn 1. ekteskap:
i. Joshua Denton Watson, 1982 i
San Luis Obispo,
ii. Benjamin Charles Watson, f. 25
des 1983 i San Luis Obispo, CA.
iii. Mary Elizabeth Watson, f. 19 feb
1989 i San Luis Obispo, CA.
iv. Andrew Tommy Watson, f. 13 jun
1995 i Amador, CA.
2. Karin Jill Svege, f. 1962. (Muligens
gift med Peter Parks, f. ca 1948
Barn 2. ekteskap:
3. Erik Tommy Svege, f. 1977.
4. Shannon A. Svege, f. ca 1978.
B. Benny M Jacobsen, 1890-1990. Gift med Lars
Johan Moen, 1897-1949.
a. Georg Ingolf Moen, f. 10 jan 1930. Ugift.
b. Hans-Jakob Svege, f. 7 apr 1934. Gift med
Astrid Strømsheim, f. 1937.
1. Synnøve Svege, f. 1962.
2. Hans Petter Svege, f. 1965. (Muligens
gift med Linda Hellevik, 1965)
(i. Jacob Svege)
(ii. Sarah Svege)
c. Ingeborg Johanne Svege, f. 1941. Gift med
Steinar Bjarne Røssevold, f. 21 jul 1940
1. Anne Louise Røssevold, f. 5 aug 1977
206
207
2.
Else Røssevold, f. 5 aug 1977. Trolig
gift/samboer med Thomas Mæhlum,
1974.
D. Emanuel Jacobsen Svege, 1902-1988, Brooklyn.
Gift med Edith Helena Egenæs Tholfsen, Skien,
f. 19 jun 1900-1980.
a. Robert Normann Jacobsen, f. 21 des 1933.
Gift med Eileen Theresa Sørensen, 1936.
1. Linda Elaine Jacobsen, f. 15 aug 1958.
2. Diane Alice Jacobsen, f. 25 okt 1959.
3. Lisa Michele Jacobsen, f. 1969.
E. Lars Adolf Jacobsen Svege, 1904-1990, Seattle.
Gift1930med Jørgine Amalie Olsen, f. 8 jun
i.
1910 i Ålesund, d. 13 jan 1994, Seattle, WA,
USA.
a. Stanley Olav Svege, 1931-2000, Gift 1. g.
med Sally Billet, f. 1934. Skilt.
Gift 2. g. med Claudette Shilman, f. 12 okt
1936.
Hennes barn: Monica, f. 1957. Adoptert av
Stanley.
Kirstin (Kriss) Ann Rothenbuhler, f.
21 nov 1978.
ii. Jessica Jorgine Rothenbuhler, f. 6
jul 1984 i Bellingham, WA.
iii. Jeffery Neal Rothenbuhler, f. 1
des 1986 i Bellingham, WA, d. 26 feb 1987.
iv. Eric Lars Rothenbuhler, f. 17 feb
1989 i Bellingham, WA.
2. Gretchen Margaret Svege, f. 1956. Gift
med Mark Erickson. Skilt
ii. NN George. Gift med NN Hood)
3. Scott Lars Svege, f. 28 sep 1959.
(Muligens gift med Mary Suzanne)
b. Laila June Svege,1933. Gift 1951 med
Norman Charles Carlsen, 1929-2006.
1. Jeffery Lance Carlsen, f. 1951. Gift
med Alice Jean Davis, f. 1947..
i. Adam D. Carlsen, f. ca 1979
ii. Erin G. Carlsen, 1981.(Trolig gift
med Kyle T(imothy?) Hofseth,
1982.
2. Kathy Jorgine Carlsen, f. 1954. Gift 1.
g med Drew Hal Bilyeu, f. 1946. Skilt.
Gift 2. g med Tim Hale.
Barn 1. ekteskap:
i. Jason Lile, f. 1975.
3. John Norman Carlsen, f. 1958. Gift
med Kimberly A., f. ca 1960.
c. Margaret Ann (Margie) Svege, f. 1936. Gift
1956 med Carsten Strandoo, 1935-2007.
1. Lynn Jorgine Strandoo, f. 1957. Gift
1980 med Benjamin W. Moore, 1955.
d.
Barn 1. ekteskap:
1. Susan Jorgine Svege, 1954. Gift 1.
g.1974 med Neal H Rothenbuhler,
1953. Skilt.
Gift 2. g. med (Michael?) Lamb.
Barn 1. ekteskap:
i. Jacob Carsten Moore, f. 27 sep
1987 i San Mateo, CA.
2. Christine Ann Strandoo, f. 21 jun
1959. Gift med Edward M. Araujo,
1951
i. Amalie Araujo
ii. Allison Araujo
3. Paul Carsten Strandoo, f. 19 sep 1961.
Gift med Karen Barnett, San
Francisco.
i. Sarah Jorgine Strandoo, f. 21 jun
1992 i San Francisco, CA
ii. Christian Strandoo, f. 30 jul 1995
i San Francisco, CA.
Arlene Joan (Jeannie) Svege, f. 1937. Gift
1. g. med Jack Donaldson, f. 1935. Skilt.
Gift 2. g. med Steven Patrick Hardy, 1946-
1974.
F.
Barn 1. ekteskap:
1. Deborah Pauline Donaldson, f. 28 mar
1955. Gift med Lawrence A. Jahnke,
1952.
2. Sheryl Jean Donaldson, f. 1956. Gift
med Robert Metcalfe, f. 1954..
3. Michael Jay Donaldson, f. 1957.
4. Mark Jay Donaldson, f. 1962.
Barn 2. ekteskap:
5. Sean Patrick Blake Hardy, f. 1970.
6. Dawn Shannon Jorgine Hardy, f. 1972.
Amanda Jakobsen Svege, 1906-1991. Gift med
Daniel Stålesen Eike, 1898-1968.
b.
a.
Anne Marie Eike, f. 25 feb 1939. Gift med
Finn Torkildsen, Flekkefjord, 1936.
1. Elin Torkildsen, f. 1962.
2. Jens Bernhard Torkildsen, f. 13 okt
196
3. Tommy Torkildsen, f. 4 sep 1969. Gift
med Elin Moi, f. 31 jan 1973.
Sigmund Jarl Eike, f. 4 okt 1941. Gift med
Anne Mari Nesset, Frøya, f. 27 apr 1946.
1. Thomas Eike, f. 4 feb 1972.
2. Therese Eike, f. 11 jun 1974.
25. Ida Otilie Olsen Gåseland, f. 26 jun 1879. Ingen
barn.
26. Tomas Adolf Olsen Gåseland, f. 7 des 1881, d. 28
mar 1902.
207
208
27. Inger T Olsen Gåseland,1884-1974. Gift med Ole
Knudsen Fossdal, 1885-1976.
A. Benna Fossdal, 1909-2007. Gift med Georg
Rekevik, f. (28 apr ?)1912.
a. Gerd Rekevik, f. 1938. Gift med Johan
Thorsen Strømland, f. 10 feb 1936.
1. Astri Strømland, f. 1959.
2. Ellen Strømland, f. 9 aug 1961.Gift
med Magne Ødegård Nilsen, f. 1 apr
1960.
3. Ove Strømland, f. 24 jul 1964.
B. Knut Olav Fossdal, 1914-2002. Gift med Palma
Birkeland,1913 i Nes, Flekkefjord.
a. Kirsten Ellinor Fossdal, f. 26 feb 1936. Gift
med Kåre Kvanvik, 1930-1995.
1. Irene Kvanvik, f. (30 sep?) 1959.
(i. Mailinn Kvanvik Sørvåg, f. 31 mai
1984.)
(ii. Christina Kvanvik Sørvåg, f. 1987.)
2. Linda Kvanvik, f. 15 jan 1961.
(i. Daniel Kvanvik Pedersen, f. 10 jan
1983.)
3. Kjetil Kvanvik, f. 17 mar 1962.
4. Helge Kvanvik, f. 16 jun 1964.
5. Elin Kvanvik, f. (20 mai?) 196
b. Ingebjørg Fossdal, f. 5 apr 1939. Gift med
Torbjørn Egeland, 1935.
1. Aud Egeland, f. 5 mai 1957. Gift med
Sverre Gunnar Lohne, 1952.
(i. Stig Egeland Lohne, f. 14 okt 1986)
2. Bente Egeland, f. 1959.
3. Trond Inge Egeland, f. 24 jan 1966.
Gift/samboer med Anja Lyding 1970.
b.
Jan Oddvin Rekevik, f. 1942. Gift med Siri,
f. 1953.
c. Anne Marie Rekevik, f. 15 aug 1944. Gift
med Enok Helland, f. 31 okt 1939.
1. Mette Helland, f. 29 mai 1968.
Gift/samboer med Rino Lunde
Kristiansen, 1959.
2. Berit Helland, f. (3 okt?) 1969.
d. Inger Synnøve Rekevik, f. 1949, d. 13 apr
1993. Gift med Birger Jonny Schille, 1942.
1. Elizabeth Schille, f. 1976.
c. Reidun Fossdal, f. 24 apr 1953. Gift med
Olav Aase, f. 22 jun 1946.
1. Monica Aase, f. 22 jul 1972.
Gift/samboer med Jostein Ersdal, f. 19
jul 1970.
2. Laila Aase, f. (25 apr?) 1974.
Muligens gift med Sven Terje Orthe,
1971.
C. Oskar Emanuel Fossdal, 1915-1987.Gift med
Hjørdis Moen, Lunde, 1920-2001.
a. Henny Fossdal, f. 3 sep 1937. Gift med Ole
Iveland, f. 16 des 1931.
1. Sylvi Iveland, f. 15 jan 1956. Gift med
Olav Henriksbø, f. 21 mai 1952.
(i. Hanne Iveland Henriksbø, f. 5 mar
1980)
2.
E.
b.
Hans Olaf Fossdal, 1947. Gift 1972 med
Kitt Reidun Osen, Bakke, 1951.
1. Gro Helen Fossdal, 1972. Gift 26 jul
1997 kirke med Frank Ludvik Larsen,
1970.
2. Christina Fossdal, 1976. Gift 1999
med Widar Sirnes, f. 2 jan 1970.
3. Ole Sverre Fossdal, f. 9 aug 1981.
D. Ingrid Fossdal, f. 15 okt 1916 i Nes,
Flekkefjord. Gift med Sverre Sagland, 19171991.
a. Vigdis Sagland, f. 30 jun 1949. Gift med
Øivind Leversen, f. 4 feb 1950.
1. Hilde Leversen, f. 22 sep 1971
b. Gro Sagland, f. 1953. Gift med Oddvar
Egeli, f. 22 sep 1951.
1. Solfrid Egeli, f. 1971-1972? Giftift
med Stein Henning Sjøthun, 1954.
(i. Silje Helen Sjøthun.)
2. Inger Cecilie Egeli, f. (17 mai?) 1976.
Muligens gift med Kjell Rise, 1975.
F.
Berit Iveland, f. 8 mar 1957. Gift med
Kjell Helge Djuphagen, f. 22 okt 1954.
i. Line Djuphagen, f. 29 mar 1976.
Gift med Arne Tagholdt, f. 16 okt
1976
Klara Fossdal, f. 20 jun 1919 i Gyland. Gift med
Håkon Moen, f. 1912.
a. Erna Moen, f. 1945. Gift med Tom
Kristiansen.
1. Mette Kristiansen, f. 1967.
b. Hans Ove Moen, f. 1956.
Olga Fossdal, f. 20 mai 1921 i Gyland. Gift med
Samuel Brattlie, 1922,
d. 23 mar 2005 i Whiting, Ocean, NJ.
a. Henry James Brattlie, f. 12 okt 1948. Gift
med Judith E., f. 27 apr 1949.
1. Kristin A. Brattlie, f. ca 1975.
(Muligens gift med Michael Gene
Garst)
2. Scott David Brattlie, f. 24 mai 1982 i
Burlington, VT.
b. Wendell John Brattlie, f. 23 apr 1954. Gift
med Brit A., f. 21 okt 1954.
1. Eric Wendell Brattlie. Gift 20 jan
2007 med Katryn L Han
208
209
c.
Kenneth Samuel Brattlie, f. ca 1958. Gift
30 aug 1981 med Lauren Ann Peery, 1957.
G. Torkel Ingolv Fossdal, 1924-1971. Gift med
Hanna Marie Moen, f. 5 jul 1925.
a. Venke Fossdal, f. 1952. Gift med Kenneth
Hansen, f. 1946.
1. Kenneth Hansen [Fossdal?], f. (15
jul?) 1971.
2. Alexander (Fossdal?) Hansen, f. (22
feb?) 1976.
3. Kristin Hansen, f. 1977.
b. Solfrid Fossdal, f. 24 des 1957. Gift med
Vidar Berdian Rasmussen, f. 20 jul 1956.
c. Hilde Fossdal, f. 2 jan 1963. Trolig
gift/samboer med Kai Tore Flottorp, 1961.
d. Inge Fossdal, f. 2 jan 1963. Gift med Åse
Nilsen, f. 6 sep 1965.
H. Marie Fossdal, 1926 i Gyland. Gift 1957 med
Halvor Tveit, 1923-2000.
iii. Fredrik Rekevik, f. 24 nov 1996.
2. Monica Rekevik, f. 1969.
3. Anita Rekevik, f. 1971.
b. Lars Sigmund Gausdal, f. 4 okt 1951. Gift
1973 med Eva
1. Anette Gausdal, f. 19 jan 1977.
c. Aud Sissel Gausdal, f. 31 okt 1956. Gift
med Ove Arvid Flikka, 1954.
1. Camilla Flikka, f. 16 feb 1980. Gift
med NN Pedersen ?
d. Heidi Line Gausdal, f. 26 nov 1969. Gift
med Martin Paul Grov, Florø, 1972.
B. Gabriel Lona, f. 10 nov 1927. Gift 1955 med
Marie Gausdal, Bakke, 1930.
a. Solfrid Lona, f. 1955.
b. Lars Tommy Lona, f. 22 des 1957. Gift
med Ann Britt, f. 17 jul 1957.
c. Ansgar Lona, f. 10 aug 1959. Gift med
Linda Petersen, f. 7 mai 1962.
a. (Paul Mardon Qvalben, f. 6 feb 1934, d. 23
mai 1934.)
b. Ingrid Torborg Qvalben, 1935. Gift 1956
med Bjørn Thortveit, Kristiansand, 1932.
1. Jorunn Thortveit, f. 17 mai 1958. Gift
med Terje Henning Gusdal, 1954.
i. Ingvild Thortveit, f. 31 mar 1985.
2. Ellen Thortveit, f. 1960.
3. Karin Thortveit, f. 3 mai 1967. Gift
med Hans Petter Berg, f. 23 sep 1964.
c. Paul Mardon Qvalben, f. 25 feb 1937. Gift
1. g. 1962 med Solveig Ribe, Høvåg, 19411994. Gift 2. g. med Tone Høgetveit, f. 15
okt 1942.
Barn 1. ekteskap:
1. Else Torunn Qvalben, f. 3 jul 1963.
1. Mats Alberto Borgen Fossdal
(adoptert), f. 1988 i Peru.
a. Sølvi Fossdal, f. 1955.
28. Vilhelm Andreas Olsen Gåseland, f. 4 mai 1888, d.
14 jan 1889.
29. Vilhelm Andreas Olsen Gåseland f. 27 mai 1891, d.
27 mai 1891.
30. Lars Olsen Gåseland, 1892-1978. Gift 1924 med
Selma Skailand, 1898-1975.
A. Åsa Lona, f. 21 jan 1926. Gift 1947 med Leif
Severin Gausdal, 1918-2000.
a. Liv Åshild Gausdal, 1948. Gift 1. g. 1966
med Øyvind Rekevik, 1943?
Gift 2. g. med Ole Sørum, f. 12 mai 1952,
Hof i Vestfold.
1. Widar Rekevik, f. 31 jul 1966. Gift
med Gjertrud Lindeli, f. 26 jul 1967.
i. Marius Rekevik, f. 2 apr 1988.
ii. Tommy Rekevik, f. 8 jan 1991.
d.
Mai Gunn Lona, Gift med Odd Fidjeland, f.
16 nov 1963.
C. Ole Tobias Lona, f. 1930. Ugift.
D. Ingvar Lona, f. 30 mai 1934. Gift 1967 med
Solveig Egeland.
a. Hilde Lona, f. 18 feb 1968. Gift med Robin
Neil Marshall Scotland, 1962
b. Stig Ingve Lona, f. 15 nov 1973.
3.
Guri Samuelsdtr Audalstøl,1841-1929. Gift 1868 med
Salve Torjesen Liene, 1836-1922.
31. Theodor Severin Salvesen, 1869-1950. Gift 1898
med Inga Karoline Isaksen, 1874-1951.
A. Gudrun Liene, f. 6 jun 1899 i Kristiansand, d. 25
jul 1987. Ugift.
B. Martha Liene, 1901-1971. Gift 1933 med Peder
Pedersen Qvalben, 1900-1997.
2.
d.
e.
Per Magne Qvalben, f. 1 okt 1965. Gift
med Ragnhild Bergstad, 1964.
3. Sigbjørn Qvalben, f. 22 apr 1972. Gift
med Anette, f. 15 mai 1976.
Lauritz Kvalbein, f. 19 nov 1938. Gift med
Anita Orgenie Ribe, Høvåg, 1947.
1. Leif Petter Kvalbein, f. 20 mar 1970.
2. Arnhild Orgenie Kvalbein, f. 26 mai
1971. Gift med Anders Sevaldson,
1968.
3. Trond Kvalbein, f. 26 feb 1974. Gift
med Bente, f. 6 des 1973.
Lars Tormod Qualben, f. 12 okt 1944. Gift
1967 med Ingrid Elisabeth Brynildsen, 944.
1. Rune Qualben, f. 24 apr 1969.
2. Ivar Qualben, f. 31 mai 1971. Gift med
Bente Karin, f. 25 apr 1974.
209
210
3. Marianne Qualben, f. 1973.
C. Salve Walther Liene, 1902-1976. Gift med
Odine Kvarenes, Randesund, 1903-1995.
a. Leif Lian, f. 2 nov 1935, d. 2 apr 2000.
2.
Linda Wathne, f. 30 jan 1965. Gift
med Jan Petter Knutsen, f. 10 aug
1960.
3. Otto Wathne, f. 20 jul 1967.
D. Laurits Liene, f. 16 jan 1905, d. 23 apr 1920.
E. Thora Ingertha Liene, 1907-1974. Gift med
Erling Korsvik, Randesund, 1911 1976.
F. Karsten Severin Liene, 1910-1993. Gift 1938
med Ruth Isefjær, Høvåg, 1916-1989.
a. Toralf Liene, f. 11 okt 1941, d. 6 aug 1948.
b. Odd Anders Isefjær Liene, 1946. Gift 1974
med Anna Dokkedal, Fjære, 1948.
1. Toralf Liene, f. 22 okt 1977. Gift med
Tone Elin Braut, f. 30 jul 1977.
3. Oddrun Liene, 1981. Gift med Erik?
Anderssen,
(4. Arnhild Liene, f. 21 okt 1984?)
c. Torstein Liene, f. 17 jan 1956. Gift med
Turid Lohne, f. 18 jan 1958.
b.
Gerd Lillian Lian, 1936. Gift 1958 med
Harald John Wathne, Randesund,1933.
1. Eddie Wathne, f. 30 jan 1963. Gift
med Ellen Holtskog, f. 1 des 1966.
1. Andreas Liene, f. 14 nov 1982.
2. Magnus Liene, f. 28 jan 1986.
G. Torleif Liene, 1913-2000. Gift 1950 med Ida
Bertine Josefsen, 1925. Ingen barn
H. Ragna Liene, 1918. Gift 1942 med Anker
Tønnessen, Lista, 1916-1984.
a. Kurt Erik Tonnessen, 1943. Gift 1969 med
Theresa Ann Mullins, 1945-1997.
1. Michael Chad Tonnessen, f. 21 jul
1972 i Los Angeles, CA.
2. Darren J. Tonnessen, f. 3 aug 1975 i
Los Angeles, LA.
b. Laila Tonnessen, f. (28 okt 1950?) Gift
1975 med William Zeng, 1947?.
(1. William E. Zeng, f. ca 1979)
(2. Kirsten D. Zeng, f. ca 1980)
c. Roy Tonnessen, f. (15 jul 1956?) 1957.
32. Mathilde Tomine Liene, 1872-1900. Gift 1894 med
Elias Tønnessen, 1871-190
i.
A. Ingvar Tønnessen, f. 23 okt 1895 i Kristiansand,
d. 1915.
B. Sverre Tønnessen, f. 2 sep 1897 i Kristiansand,
d. ca 1940.
C. Einar Georg Tønnessen, f. 12 apr 1899 i
Kristiansand.
33. Martha Salvesdtr Liene, 1874-1944. Gift1895 med
Abraham Andersen Strømme, 1862-1937.
A. Andreas Strømme, 1896-1936. Gift 1924 med
Thora Norgjerd Halvorsen, 1903-1980.
a. Marit Strømme, 1927. Gift 1950 med
William Dorenfeldt Aubert, 1927-1985.
1. Anne-Marie Aubert, 1950. Gift 1. g.
1972 med Snorre Severinsen,
Mosjøen, 1947.
Gift 2. g. med Svein Lauritsen, f. 2 nov
1940.
Barn 1. ekteskap:
i. Silje Marie Severinsen Aubert, f.
16 mar 1976.
2. Christian Aubert, f. 20 okt 1954. Gift
1974 med Vera Grønborg
Pedersen,1954.
D. Sigurd Strømme, f. 24 jun 1901, 1971. Gift
1936 med Odine Tomine Frank, 1897-1960.
E. Arthur Magne Strømme, 1903-1973. Gift 1939
med Thora Emilie Kristoffersen.
a. Annelise Marie Strømme, 1939. Gift 1963
med Einar Tore Jølberg, Vestby,1939.
Marie Grønborg Aubert, f. 17 jul
1979
3. Svend Aubert, f. 14 mai 1956. Gift
med Ingrid Tank-Nielsen, f. 28 jul
1952.
i. Andreas Aubert, 19 nov 1984.
ii. Marte Aubert, f. 1986.
b. Egil Strømme, f. 1930. Gift 1954 med
Carla van Moorsel, Amsterdam, f. 1930.
1. Yngvar Strømme, f. 1955.
2. Laila Strømme, f. 1959.
c. Ragnhild Strømme, f. 22 mar 1934. Gift
1955 med Rolf Andreassen, 1930.
1. Øystein Andreassen, f. (23 des?) 1955.
2. Elin Andreassen, f. 1957.
3. Åsta Torgunn Andreassen, f. 10 mai
1960. Gift med Reidar Oddbjørn
Alsvik, 1961.
4. Helge Andreas Andreassen, f. 7 mai
1965. Gift med Lillian Vollan, 1969.
B. Sigurd Strømme, f. 26 apr 1897, d. 31 okt 1897.
C. Ragnfrid Kristina Strømme, f. 13 okt 1899, d.
1927.
1.
b.
Kåre Eugen Jølberg, f. 28 nov 1967.
Gift 23 aug 2008 med Anette Olsen.
2. Christina Terese Jølberg, f. 4 nov
1970.
Tore Emil Strømme, f. 9 des 1943. Gift
1967 med Inger Ragnhild Bruun,
Oslo,1945.
210
211
1.
F.
Vibeke Marie Strømme, f. 3 feb 1971.
Gift med Johnny Kristiansen, 1968
2. Anders Magne Strømme, f. 29 mar
1973.
Gudrun Margaret Strømme, 1905. Gift 1930 i
Canada med Olav P Haugen, 1904-1962
a. Paul Johan Haugen, f. 1931. Gift 1961 med
Mildred Jacobsen, f. 1932.
1. Karen Shany Haugen, f. 1962.
2. Myra Raye Haugen, f. 1964.
b. Harry Olav Haugen, f. 1932. Gift 1953 med
Margareth Rose Volden, f. 1937.
1. Irene Karla Haugen, f. 1954. Gift 1974
med David Fournier, Frankrike.
i. Amy Margareth Fournier, f. 1976.
2.
G.
H.
I.
A.
i.
b.
Bernt Ivar Depui Tversland, f. 3
mai 1984.
ii. Linn-Hege Depui Tversland, f. 14
jul 1987
(iii. Aleksander Depui Tversland, f. ca
1992)
2. Terje Depui Andersen, f. 26 jan 1965.
3. Bernt Ivar Depui Andersen, f. 1969, d.
1969.
4. Bente Depui Andersen, f. 22 sep 1971.
Gift med Odd Kjartan Aksnes, 1968.
5. Beate Depui Andersen, f. 22 sep 1971.
Gift med Jan Svensen, f. 3 mar 1973.
Signe Irene Depui, f. 21 feb 1949. Gift
1967 med Jan Åge Martinsen, 1946.
1. Nils Arve Depui Martinsen, f. 1967.
Gift med Elizabeth M.
2. Anders William Depui Martinsen,
1972. Trolig gift med Tina, f. 1973.
34. Torje Liene, f. 24 feb 1878, d. 4 mai 1898.
35. Salve Gustav Liene, 1881-1968. Gift 16 1905 med
Gunhild S Gabrielsen Møvig,1878-1955
B.
C.
Kirk Haugen, f. 1955. Gift i Canada
med Pamela Meaker, Canada.
3. Christine Haugen, f. 1960.
4. Corinne Haugen, f. 1963.
Nanna Sofie Strømme, f. 13 mai 1907, d. 8 apr
2004. Ugift.
Harald Strømme, f. 21 jun 1909, d. 3 jul 1990.
Ugift.
Dagny Strømme, 1911. Gift 1942 med Gunnar
William Depui, 1908-1981.
a. Eva Margretha Depui, 1943. Gift 1963 med
Ivar Andersen, Kristiansand, 1944.
1. Mona Margrethe Depui
Andersen,1963. Gift med Øystein
Tversland, 1956.
Salve Gunnar Lian, 1906-1993. Gift 1941 med
Åsta Vemestad, Lyngdal, 1911-1978.
a. Gudny Lian, f. 13 mai 1942. Gift 1969 med
Gunnar Bjørn Lunde, Søgne, 1936.
1. Hilde Lunde, f. (21 mai?) 1970.
(Muligens gift med Erling Tjora,
1971.)
2. Oddbjørn Lunde, f. 7 mar 1972.
b. Oddleif Lian, f. 17 okt 1947. Gift 1982 med
Åshild Slokvik, Nissedal, 1950.
1. Hans Gunnar Slokvik Lian, f. 9 sep
1983
Birgit Liene, f. 1907-1958. Gift 1930 i USA
med Sverre Berntsen, Kristiansand. Ingen barn.
Trygve Bernhard Liene, 19091989. Gift 1934
med Rannfrid Tangen Jensen, 1912.
a. Normann Liene, f. 30 jul 1942. Gift 1967
med Trine Mykland, Kristiansand, 1945.
1. Torbjørn Liene, f. 30 sep 1968. Gift
med Anne Lene Gabrielsen, 1972.
2. Morten Liene, f. 11 feb 1971. Gift med
Anne-Mette, f. 7 sep 1972.
a.
b.
Else Marie Liene, f. 26 feb 1945. Gift 1968
med Svein Nystrøm, Kristiansand, 1948.
1. Geir Nystrøm, f. 18 sep 1968. Gift
med Agna Beate, f. 12 mar 1973.
2. Anne Mette Nystrøm, f. 1971.
c. Elbjørg Ragna Liene, 1948. Gift 1972 med
Kåre Emil Eigebrekk, Tregde,1949.
1. Ole Kristian Eigebrekk, f. 15 jun 1974.
2. Eivind Eigebrekk, f. 17 nov 1975.
D. Torgeir Liene, 1912-1912.
E. Reidar Liene, 1913-1977. Gift 1952 med Reidun
Melvik, Fauske, 1917-1973. Ingen barn.
F. Sverre Liene, 1915-1992. Gift 1941 med Ågot
Gunhilde Glastad, Høvåg,1909-1971
Reidun Liene, f. 23 jun 1943. Gift 1969
med Oddvar Hagelien, Vennesla, 1938.
1. Tove Hagelien, f. 1969.
2. Karl Richard Hagelien, f. 18 sep 1972.
3. Trond Sverre Hagelien, f. 13 mar
1977.
b. Bjørg Unni Liene, 1946. Gift 1972 med
Øivind Sigurd Andreassen, Kristiansand,
1942.
1. Frode Andreassen, 1976.
(2. Børre Andreassen, f. 9 sep 1979.)
(3. Hege Andreassen, f. 24 des 1982.)
G. Gudny Synnøve Liene, 1917-2001. Gift 1940
med Halfdan R. Møller, Mandal,1913-1968.
a. Gerd Møller, 1941-1984?)Gift 1961 med
Norman Clive Smith, Kristiansand, 1936.
211
212
1.
2.
3.
4.
Janne Smith, f. 1962.
Morten Kruse Smith, f. 1963.
Jørgen Smith, f. 7 aug 1965.
Mona Smith, f. (9 jan?) 1969.
Muligens gift med Øystein Kallestad,
1970.
Gift 2. g. med Lyder Bernhardus Ovesen,1912-78.
Barn 1. ekteskap:
a. Svein Ålefjær, f. 9 mai 1945. Gift med
Kirsti Kure Christiansen, Moss, 1947.
b. Terje Ålefjær, 1949. Gift 1974 med Sissel
Høgeli, Kristiansand, 1949.
1. Elisabeth Høgeli Ålefjær, f. 1975.
I. Alf Liene, f. 21 jan 1922. Gift 1947 med Randi
Lovise Ingebretsen, 1927.
a. Thor Liene, 1947-5?). Gift 1968 med
Gunhild Mykland, 1946.
1. Tor Gustav Liene, f. 28 mar 1970. Gift
med Elin Fløystøl, 1972.
2. Øystein Liene, f. 25 des 1971.
3. Jorunn Elisabeth Liene, f. 4 mar 1977.
b. Jan Erik Liene, f. 4 jun 1949. Gift med
Irma Kalseth, Kristiansand, 1950.
1. Monika Liene, f. 1970.
B. Sigfrid Pauline Knudsen, f. 22 apr 1906, d. 28
sep 1906.
4.
Anna Sofie Samueldtr Audalstøl, 1844-1924. Gift 1.
g.1866 med Knud Ommundsen,1810-79.
Gift 2. g. 1 jun 1881 med Antoni Ommundsen,18201896.3. g. 1898 med Nils Abrahamsen, 1829.
Barn 1. ekteskap:
41. Anne Severine Knudsdtr, 1865-1945. Gift 5 1885
med Johannes Tobiassen Førland,1857-1925.
A. Ingeborg Amalia Førland, 1886-1971. Gift 1924
med Hans Halvorsen Sørhelle, 1892-1966.
a. Solveig Halvorsen, 1925. Gift 1942 med
Elias Høyland, Lyngdal, 1923.
1. Trygve Høyland, f. 29 jun 1943. Gift
med Reidun, f. 13 feb 1958.
2. Harald Ingolf Høyland, f. 18 des 1945.
3. Erling Sigvald Høyland, f. 27 des
1947.Gift med Sara Svindland,
Kvinesdal, 1958.
4. Irene Høyland, f. 1949.
i. Marianne, f. 1968.
A. Lars Aase Larsen Lindland, f. 25 des 18931912, Lund, Oddernes.
B. Ragna Larsen Lindland, 1896 på Sunde, Nes,
d.1913 på Lund, Oddernes.
C. Knud Larsen Lindland, 1899 på Tangvald,
Søgne, d. 1915.
5. Harald Smith, f. (7 des?) 1969.
H. Sofie Marie Liene, 1920.
Gift 1. g. 1944 med Sigbjørn A. Ålefjær,191-71
36. Aase Sophie Liene, 1883-1906. Gift 1904 med Peder
Knudsen, 1879.
A. Trygve Knudsen, 190-52. Gift 1930 med
Ragnhild Marie Haavik, 1907-1973.
a. Åse Helene Knudsen, f. 11 mai 1940. Gift
1962 med Jan Jørgen Holtskog, 1939.
1. Trygve Holtskog, f. 30 sep 1963. Gift
med Marit Back, f. 15 jul 1965.
2. Steinar Holtskog, f. 5 nov 1965. Gift
med Heidi Prestbakmo, 196
3. Kjetil Holtskog, f. 28 apr 1969. Gift
med Yan Hua Hsiung, 1969.
b. Turid Yngvild Knudsen, f. 1943. Gift 1963
med Ole Pedersen, 1939.
1. Eivind Pedersen, f. (12 nov?) 1966.
2. Ragnhild Pedersen, f. 1969.
3. Per Ole Pedersen, f. (8 mai?) 1974.
(Trolig gift med Monica Jerstad,
1974.)
5. Astrid Høyland, f. 1952.
6. John Høyland, f. 17 mar 1957
b. Agnes Halvorsen, f. 5 aug 1928. Gift med
Knut Holtan, Tromsø, f. 21 mai 1924.
c. Hedvig Halvorsen, f. 1933. Gift med John
Johannesen, Skotfoss.
1. Anne Britt Johannesen, f. 1956.
2. Hans Ivar Johannesen, f. 1958.
3. Edvin Johannesen, f. 1960.
4. Kari Johannesen, f. 1965.
B. Teodor Førland, f. 8 sep 1889, d. ugift.
C. Konrad Førland, f. 10 sep 1892, d. ugift.
D. Adolf Seval Førland, f. 20 okt 1894, d. 27 apr
1950. Ugift
E. Johan Severin Førland, f. 13 mai 1902, d. 9 okt
1978. Ugift.
F. Anne Sofie Førland, f. 29 feb 1908, d. 8 feb
1973. Ugift.
G. Johan Sigurd Førland, f. 22 mai 1911, d. 25 nov
1995. Ugift.
42. Karoline Knudsdtr Møgedal, 1867-1943. Gift med
Ludvig Larsen Lindland, 1867 på Aase.
D. Ludvig Karl Larsen Lindland, 1901 på Lunde,
Vanse.
E. Anna Sofie Larsen Lindland, 1904Tangvald,
Søgne. Gift i USA - har tre barn
F. Lenart Emil Randolf Larsen Lindland, 1906 på
Tangvald,
212
213
G. Georg Larsen Lindland, 1909 på Hamreheien,
Oddernes, d. 1940. Ugift.
H. Dagny Larsen Lindland, 1914 på Lund,
Oddernes, d. som liten.
43. Anna Knudsdtr Møgedal, 1872-1966. Gift med
Andreas Nilsen Skjerli, 1850-1923
A. Nikolai Nilsen,1890-1960. Gift 1. g. 1911 med
Teoline Margrethe Hansen 1887-1917.
Gift 2. g. 13 mar 1920 med Kristine Andreasdtr
Rob, Øye,1889-1946. Ingen barn.
a. Nuvald Nilsen, f. 2 jan 1912, d. 11 jul
1944. Ugift.
b. Albert Hjalmar Nilsen, 1915-1998.Gift med
Ida Jenny Langeland, 1919. Skilt.
1. Andreas Torjus Nilsen, f. 13 mai 1953.
Gift med Rita Salvesen, 1959.
(i. Eivind Nilsen, f. 1987)
(ii. Håvard Nikolai Nilsen)
(iii. Jarand Nilsen)
A. Normann C. Christoffersen, 1904-1986.Gift
1928 med Betty Knutsen, 1909-1987?.
a. Beth Kimberly (Kim) Christoffersen, f.
1948.
B. Eleanor Margaret Christoffersen, 1909-199. Gift
med Thomas L. Dennis,1904-1967.
a. Nancy Beryl Dennis, f. 1936. Gift 1. g. med
Charles Powell. Ingen barn.
Gift 2. g.1963 med Sy Myron Kahn, f. 1924.
Ingen barn. Skilt, 1979.
b. Carolyn Dennis, f. 17 des 1939. Gift 1958
med Joseph L. Culpepper, f. 1937.
1. Thomas L. Culpepper, f. 31 mar 1961.
2. Kerrie Culpepper, f. 1964.
3. Rebecca Culpepper, f. 1967.
C. Wesley Theodore Christoffersen, f. 1914. Gift
1932 med Dorothea Olsen, 1916. Skilt.
a. Alan Christoffersen, f. 1933 (ca 1936)
b. Keith Christoffersen, f. 1936. ? – er ikke i
1940-tellingen
b.
c.
Ruth Jakobsen, 1922. Gift 1947 med Paul
Richman Thorsen, Høvåg, 1914-2001.
1. Thor Steinar Thorsen, f. 9 okt 1948.
2. Grethe Marie Thorsen, f. 1956. Gift
1977 med Harald Guddal.
3. Ann Kirsten Thorsen, f. (15 des?)
1958.Trolig gift med Steinar Aas,
1957.
(i. Linda Aas, f. 26 mai 1985.)
4. Bjørg Thorsen, f. 1964.
Kirsten Jakobsen, f. 20 des 1923. Gift 1945
med Ansgar Røsnes, Høvåg,1921.
2.
3.
c.
5.
Jens Nikolai Nilsen, f. 1954, d. 1955.
Ingeborg Teoline Langeland
Nilsen,1957. Gift med Steinar
Rognsvåg, 1961.
4. Eli Nilsen, f. 1959.
Trygve Malvin Nilsen, f. 9 okt 1916, d. 29
jan 1917.
Gunvor Samuelsdtr Audalstøl,1849-1904. Gift1871
med Kristoffer Pedersen,1839-1899.
51. Berthe Gurine Haugland,1871-1936. Gift 1904 med
Peter Andrias Munch,1871-1941.
A. Hjørdis Munch-Anderssen, 1905. Gift 1933 med
Alf Bjarne Busengdal,1901-1992.
B. Dagfinn Kristoffer Munch-Anderssen, f. 18 nov
1906 i Kristiansand. Ugift.
52. Peder Christian Christoffersen, 1874-1956. Gift 1900
med Olga Nielsen, Halden,1880-1966.
Bruce Christoffersen. ? – er ikke i 1940tellingen
53. Anne Kristoffersdtr, Øvre Haugland, f. 10 aug 1877,
d. 7 okt 1877.
54. Anne Severine Kristoffersdtr,1878-1939. Gift 1901
med Isak K Tønnesen,1872-1939.
A. Dagny T Tønnesen Haugevik, 1902-1984.
Gift1925 med Kittel Jakobsen,1893-1975.
B. Gudrun KTønnesen Haugevik,1905-1969. Gift
1920 med Bjarne Jakobsen, 1898, 1982.
a. John Karl Jacobsen, 1921. Gift 1948 med
Gudrun Thomassen, Høvåg, 1921.
1. Anne Grethe Jacobsen, f. 1949. Gift
1975 med Otto Winther, f. 11 jun 1952
2. Karin Jacobsen, 1951. Gift 1974 med
Trygve Arian Castberg, Høvåg,1951.
i. Elin Merethe Castberg, f. 15 feb
1977.
ii. Wenche Marie Castberg, f. 26 jan
1980.
3. Jan Gunnar Jacobsen, f. 14 mar 1955.
1. Svein Olav Kyrre Røsnes, f. 13 des
1945. Gift med Målfrid, f. 15 mar
1945.
i. Kyrre Røsnes, f. 24 okt 1973.
ii. Stian Røsnes, f. 20 mai 1977.
2. Laila Røsnes, f. 28 sep 1947. Gift 1967
med Harald Ribe, Høvåg, 1945.
i. Roger Ribe, f. 4 mai 1968.
ii. Werner Ribe, f. 29 jan 1971. Gift
med Kathrine Fjeldsgård, 1978.
iii. Anette Ribe, f. 7 apr 1972. Gift
med Arvid Vatne, f. 28 aug 1968.
iv. Monica Ribe, f. 1974.
3. Eva Røsnes, f. 11 nov 1952.
c.
213
214
4.
d.
Terje Røsnes, f. 14 feb 1965. Gift med
Anette Elisabeth, f. 18 jun 1967.
Anna Jakobsen, f. 1 jan 1926. Gift 1949
med Olav Thomassen, 1924-1982 ?).
Sarah Brovig Thomassen, f. 7 sep
1985.)
(ii. Teresa Brovig Thomassen, f. 26
jan 1988.)
e. Kai Jakobsen, 1940. Gift 1974 med Gerda
Sophie Røyneland, Lillesand, 1941.
1. Renée Christin Røyneland, f. 30 jan
1977.
f. Gunbjørg Jacobsen,1943. Gift 1973 med
Sigmund Haugevik, Høvåg, f. 13 jul 1926.
1. Vidar Haugevik, f. 13 jan 1975.
C. Trygve Kristoffer Haugevik, 1908-1998. Gift
1936 med Viola Larsen, 1911-1989.
a. Laila Haugevik, f. 22 des 1936. Gift 1961
med Nils Jernsletten, 1934-2012.
1. Elin Haugevik Jernsletten, f. 20 jul
1963
2. Jørn Atle Jernsletten, 1965. Gift 1997
med Michelle Lim Uy, f. 2 feb 1969
i. Nils Edward Jernsletten, f. ca
2000
3. Freddy Myhre, 1970.
d. Gull-Britt Haugevik,1946. Gift 1972 med
Olav Røyneland, Lillesand, 1944.
1. Frode Røyneland, 1971. Trolig
gift/samboer med Kikki Christina
Ødegården,1972.
2. Janne Røyneland, 1974. Trolig
gift/samboer med Jon Sunde
Haugland, 1973.
(3. Jan Trygve Røyneland, f. 4 jun 1981.)
e. Karla Haugevik, f. 29 feb 1948. Gift 1972
med Reidar Medby, f. (4 feb?) 1948.
1. Bjarne Medby, f. 26 jan 1974.
f. Tonny Vivian Haugevik, 1952. Gift 1970
med Amund Haarde, Lillesand, f. 1950.
1. Ivar Haarde, f. 1970.
2. Vivian Haarde, f. 1971.
3. Stine Haugevik Haarde, f. 9 jan 1974.
2. Tor Jørgen Danielsen, f. 18 des 1972.
Gift med Gabrielle Iren Jensen, 1974.
i. Sofie Danielsen, f. 20 aug 2001.
3. Lars-Vidar Danielsen, f. 24 mai 1977.
e. Arve Danielsen, f. 30 des 1950. Gift 1973
med Kari Tungesvik, Grimstad,1951.
1. Torbjørn Tungesvik Danielsen, f. 5
mai 1976.
2. Elin Danielsen, f. 13 nov 1977.
1.
(i.
b.
c.
Lillian Thomassen, f. 29 des 1950. Gift
1973 med Per Yngve Knudsen, 1946.
i. Randi Knudsen, f. 1974.
2. Bjørn Harald Thomassen, f. 13 feb
1954. Gift med Elin Brovig, 1964
ii. Mikaela Viola Jernsletten, f. ca
2003
3. Kristin Jernsletten, f. 4 jan 1968.
4. Jorunn Jernsletten, f. 19 feb 1971. Gift
med Johnny Leo Ludviksen, 1967.
i. Inga-Maja Jernsletten, f. 1999.
ii. Johan-Nililas Jernsletten, f. 2001.
5. Inga Halonen Jernsletten, f. 8 nov
1973.
Aina Klara Haugevik, f. 22 okt 1938. Gift
1960 med Ivar Gunvaldsen, 1937.
1. Merethe Gunvaldsen, f. 1965.
2. Erik Gunvaldsen, f. 25 mar 1967.
3. Rune Gunvaldsen, f. 6 apr 1971.
4. Hilde Anette Gunvaldsen, f. 30 aug
1977.
Erna Haugevik, f. 19 sep 1942. Gift 1964
med Harry Myhre, Kristiansand, 1936.
1. Ken Harry Myhre, f. 22 jan 1965.
2. Roger Myhre, 1967. Muligens gift med
Hilde, f. 3 mai 1970.
D. Charles H.Haugevik, 1911-2005. Gift 1940 med
Annie Nansine Isefjær,1910 2004.
E. Alfhild Karoline Tønnesen Haugevik,1913. Gift
1937 med Tore Petter Danielsen, 1911
a. Bjørnar Danielsen, f. 1939, d. 1962.
b. Tor Audun Danielsen, f. 23 mar 1941. Gift
1970 med Lisbeth Holler, Oslo, 1941.
1. Tore Danielsen, f. 9 nov 1971.
2. Ingvild Holler Danielsen, f. 16 mar
1974. Gift med Joachim Deisz, 1975.
3. Halvor Danielsen, f. 25 mar 1977.
c. Ole Kristian Danielsen, f. 29 jun 1944. Gift
1968 med Anne-Britt Lund, Oslo,1945.
1. Bjørnar Danielsen, f. (18 jun?) 1971.
2. Kristin Danielsen, f. 1972.
d. Petter Edvard Danielsen, f. 11 feb 1946.
Gift 1970 med Kirsten Johansen,1945.
1. Lene Christin Danielsen, f. 1971.
(3. Harald Tungesvik Danielsen, f. 24 aug
1980.)
F. Kaare Haugevik, 1915-1994. Gift 1. g. 1946
med Marie T. Zenie, Egypt, 1924-1955.
Gift 2. g. 1957 med Edna Sandsnes, f. 1920.
Barn 1. ekteskap:
a. Karl Joseph Haugevik, 1946.Gift med
Hervor Julsrud, Oslo, 1948. Skilt?
1. Linda Haugevik, f. 31 des 1973. Gift
med Christer Andersen, 1972.
214
215
Erik Haugevik, f. 23 aug 1951. Gift 1976
med Åse Evelyn Franzen, Narvik, 1952.
1. Renate Haugevik, f. 31 des 1976.
2. Kristin Marie Haugevik, f. 4 jun 1980.
Barn 2. ektskap:
c. Geir Haugevik, f. 24 feb 1959. Gift med
Marit Elisabeth Raae, f. 20 mar 1958.
1. Kristoffer Raae Haugevik, f. 24 aug
1987.
2. Matias Raae Haugevik, f. 1 jan 1990.
61. Jakob Severin Larsen Haugland, 1881-1953.Gift 1.
g. 1907 med Jette Helene Tobiasdtr 1883, 1920. Gift
2. g. med Berte Olsdtr Gyland, 1878-1948. Ingen
barn.
Barn 1. ekteskap:
A. Alma Haugland, 1909-1998. Gift1934 med
Oscar Pedersen Jerstad,1904-1985.
Aslaug Jerstad, f. 11 okt 1935. Gift med Kåre
Birger Flaa, De bor
1. Åse Berit Flaa, f. 8 sep 1953. Gift med
Knud Knudsen, f. 6 feb 1952.
i. Monika Knudsen, f. 21 nov 1976.
2. Sven Roy Flaa, f. 9 okt 1954.
Muligens gift med Prayoon, 1963.
3. Øystein Kjell Flaa, f. 27 sep 1956
(2006: Kjell Øystein).
4. Anne Lise Flaa, f. 22 mar 1959. Gift
med Arild Klemet Olsen, f. 28 des
1953.
5. Jan Helge Flaa, f. 26 aug 1960, d. 23
mar 1971.
6. Rune Flaa, f. 26 apr 1962. Gift med
Gunn Kristin Egeland, f. 30 des 1970.
a. Jofrid Jerstad, f. 30 okt 1943. Gift med
Magne Hersvik, f. 19 jun 1940.
1. Aud Hersvik, f. 18 mar 1964. Gift med
Espen Gya, f. 8 jul 1962.
i. Ragnhild Gya, f. 25 okt 1991
2. Jan Kjell Galdal, f. 30 sep 1957.
c. Tora Galdal, 1940.Gift 1958 med Tobias
Rangvald Årstøl, Fjotland., 1933
1. Tom Årstøl, f. 19 apr 1959.
2. Sverre Årstøl 1960. Gift med Tone
Dugan, f. 11 jul 1963.
i. Daniel Dugan Årstøl, f. 1989.
ii. Erland Årstøl, f. 1990.
3. Solveig Årstøl, f. 9 des 1964. Gift med
Svein Stålesen, f. 23 des 1960.
d. Jan Birger Galdal, f. 20 okt 1946. Gift 1968
med Agnes Marie Bakke, 1948.
1. Siv Galdal, f. 5 nov 1968. Gift med
Helge Olsen, f. 17 jun 1965.
2. Hilde Galdal, f. 1 jun 1970. Gift med
Roy Rugland. f. 11 feb 1971.
(i. Kevin Galdal Rugland)
55. Severin Kristoffersen Haugland, f. 29 aug 1882, d. 16
des 1949. Ugift.
56. Ole K Haugland, 1889-1964. Gift1933 med Alma
Jensine Syvertsdtr Fjell,1910-1942.
A. Kennet Georg Haugland, f. 2 okt 1934. Ugift.
B. Astrid Oddvig Haugland, 1942. Gift 1968 med
Odd Harry Kjøniksen, 1935-1998.
b.
6.
Anna Samuelsdtr Audalstøl,1852-1919. Gift1880 med
Lars Andreas Olsen,1839-1920.
ii. Magnar Gya, f. ca 1994
iii. Torstein Gya, f. ca 1998
2. Siv Hersvik, f. 1964. Gift med Hans
Timothy (Timmy) Gullestad, 1964.
i. Ida Kathrine Gullestad, f. ca 1993
ii. May Hilde Gullestad, f. ca 1996
iii. Ingrid Helene Gullestad, f. ca
1999
3. Janne Hersvik, f. 18 apr 1973. Gift
med Kai Terje Kvinlaug, 1969. (Skilt?)
i. Terje-Andre Kvinlaug, f. ca 1996.
ii. Tor Henning Kvinlaug
B. Sara Haugland, 1911-1984. Gift med Sigvald
Nilsen Galdal, Fjotland, 1899-1957.
a. Nils Tobias Galdal, f. 1930-1985 ?). Gift
1961 med Marie Lovise Gullestad, 1931.
1. Margit Galdal, f. 19 jul 1962.
Gift/samboer med Per Åsmund
Slettemoen, 1949.
i. Astri Galdal Slettemoen, f. 1993.
ii. Thor Galdal Slettemoen, f. ca
1995.
iii. Aksel Galdal Slettemoen
2. Sissel Galdal, f. 9 okt 1965.
b. Jon S. Galdal, f. 4 okt 1932. Gift med
Gladys Galdal, Fjotland, 1931-2004.
1. Stenly Galdal, f. 25 nov 1955.
(ii. Rebekka Galdal Rugland)
C. Lars Albert Haugland, 1913-1988. Gift1937
med Eldrid Gullhav,1913-1988.
a. Jack Haugland, f. 28 okt 1938. Gift med
Joan Cutler, England, f. 26 sep 1940.
b. Evelyn Haugland, 1943. Gift med Ernst
Kjell Høie Voll, f. 27 apr 1942. Skilt?
1. Wenche Voll, f. 1966.
2. Eivind Voll, f. 1967.
c. Dagfinn Ivar Haugland, f. 18 mai 1945.
Gift med Thorny Røynestad, 1949. Skilt?
1. Leif Haugland, f. 1969.
2. Ove Haugland, f. (21 jan?) 1971.
3. Frank Haugland, f. 19 nov 1973. Gift
med Merethe Knutsen, 1973.
D. Tilda Haugland, f. 15 mar 1916. Gift 1940 med
Magne Stenbro, Haugesund, 1916.
215
216
a.
Ole Kristian Stenbro, f. 13 aug 1947. Gift
med Anne Kristin Grue, Nes, f. 7 jan 1949.
1.
May-Britt Stenbro, f. 16 des 1971.
1.
b.
Jens Johannes Stenbro, f. 19 feb 1949. Gift
med Kari Løvstad, Ullensaker, 1951.
1. Roy Stenbro, f. 23 feb 1970.
2. Rune Stenbro, f. 29 des 1973..
c. Finn Kåre Stenbro, f. 19 feb 1962.
E. Enny Haugland, f. 27 des 1918. Gift 1940 med
Osvald Haugland, 1911 1983.
(Også under Gunstein)
a. Sigurd Haugland, f. 27 sep 1940. Gift med
Tonny Gunhild Meland, Feda, 1947.
1. Rune Haugland, f. 9 des 1973.
2. Frode Haugland, f. 31 jul 1975.
b. Gerd Haugland, f. 9 jul 1947. Gift med Olaf
Erling Tønnessen, 1944-1990.
1. Hans Olaf Tønnessen, f. 6 mai 1966.
Gift med Else Egedal, f. 2 sep 1968.
2. Trond Haugland Tønnessen, f. 4 apr
1969.
3. Erik Haugland Tønnessen, f. 1 mai
1976.
c. Bjørg Haugland, f. 27 jan 1951. Gift med
Oddvin Tokheim, f. 8 feb 1947.
d. Solveig A. Eikeland, f. 22 nov 1933. Gift
1951 med Steinar Svennevik, 1927.
1. Hjalmar Svennevik, f. 6 feb 1952.
2. Rolf Svennevik, f. 23 jul 1955. Gift
med Mary, f. 28 jan 1958.
(i. Kristine Svennevik, f. 24 apr 1985.)
3. Torunn Svennevik, f. 1961.
4. Aud Oddveig Svennevik, f. 1965.
B. Alma Klungland, f. 1908, d. 1908.
C. Clarense Karlson, f. 18 feb 1911. Gift i USA
med Maja Törnerås (?), Sverige.
a. Raymond f. ca 1939 - gift i USA.
D. Levin Klungland, 1912-2002. Gift 1943 med
Inga Abrahamsen, Konsmo, 1917.
a. Svanhild Klungland, f. 14 aug 1944. Gift
med Leiv Skregelid, f. 28 okt 1938.
1. Svein Skregelid, f. 3 jan 1969. Gift
med Reidun Alvær, 1972.
Gift 1968 med Norma Brita Østensen, Lista, f. 28 mai
1949.
1.
2.
F.
Anne Britt Klungland, f. 1969.
Nina Klungland, f. 25 nov 1972. Gift
med Torfinn Sodefjed, 1971.
Anna Klungland, 1917-2001. Gift 1941 i
Hægebostad med Leif Bolstad,1911-1982.
a. Frank (Willy?) Bolstad, 1942 . Gift med
Gerd, Lista, f. ca 1943.
1. Tommy Bolstad, (1965?) Muligens
gift med Laurie, 1965
2. (Leif?) Glenn Bolstad, (f. jun 1968?)
d.
Arve Jørgen Haugland Tokheim, f. 25
okt 1984.
2. Ingvild Haugland Tokheim, f. 17 aug
1986.
3. Åsmund Einar Haugland Tokheim, f.
15 feb 1988.
Liv Haugland, f. 15 mai 1957. Gift med
Arild Petersen, Flekkefjord, 1956.
1. Anders Haugland Petersen, f. 21 feb
1981.
(2. Thomas Haugland Petersen, f. 5 jul
1985)
(3. Ane Haugland)
62. Anne S Larsen Haugland,1884-1970. Gift 1906 med
Theodor K Klungland, 1882-1972.
A. Otilie Klungland,1906-1971. Gift1927 med Rolf
Eikeland, Hægebostad,1903-1995.
a. Albert Eikeland, f. 17 apr 1928, d. som
liten.
b. Toralf Eikeland, d. som liten.
c. Marie Eikeland, d. som liten.
2. Odd Inge Skregelid, f. 27 mai 1971.
3. Lisbet Skregelid, f. 30 apr 1974.
b. Olaf Klungland, f. 19 jul 1952, d. 13 sep
1962.
E. Arne Klungland, 1915-1993. Gift 22 jun 1940
med Asborg Neset, 1913-1994.
a. Synnøve Klungland, 1941. Gift 1964 med
Tom Vatland, Kvinesdal, 1938-1972.
1. Anita Vatland, f. (9 jun?) 1965
2. Arild Vatland, f. 15 mar 1967. Gift
med Åse Elisabeth, f. 12 jul 1967.
b. Toralf Klungland, f. 14 jan 1943. Gift 1967
med Ingjer Hobbesland, Eiken, f. 1945.
1. Asta Klungland, f. (6 des 1968?)
2. Mona Klungland, 1972.
3. Terje Klungland, f. (15 mai 1974?)
1973.
c. Arnfinn Klungland, f. 17 apr 1945.
b. Kjell Bolstad (f. 6 des 1953?) (Muligens
gift med Bjørg Kari, 1955.)
(1. Hege Bolstad, f. 30 jan 1981)
(2. Kristian Bolstad, f. 25 des 1984)
G. Selma Teodora Klungland, 1920-2001. Gift1937
med Julius Meyer Sundt, Åmli, 1914.
a. Sigvart Sundt, f. 6 okt 1937. Gift med Mari
Birkeland, Moisund, f. 28 jul 1942.
1. Svein Jarle Sundt, f. 5 jul 1965.
2. May Britt Sundt, f. 24 jan 1967.
b. Torleif Sundt, f. 24 aug 1939. Gift i USA
med Kari Valvatne, Stord, 1939.
216
217
1.
c.
Lisbeth Sundt, f. 1 sep 1962.
Gift/samboer med Steinar Navrestad,
1960.
2. Jan Helge Sundt, f. 4 aug 1966.
3. Glen Torleif Sundt, f. 4 apr 1970.
Jarle Sundt, f. 14 sep 1949. Gift 1972 med
Torhild Andersen, Kristiansand, 1950.
1. Cecilie Sundt, f. 1973.
2. Jannike Sundt, f. 31 mai 1976.
Gift/samboer med Øystein Ugland,
1971.
2. Kim-Andre Påhlman, f. 22 feb 1980
Olga Klungland, f. 10 jan 1924. Gift 1. g.1942
med Torleif Johan Strand, Gjerpen, 1920
Gift 2. g. med Einar Gitmark, Kristiansand, 1929.
Barn 1. ekteskap:
a. Oddveig Strand, f. 5 nov 1943. Gift 1964
med Olav Lauen, Hægebostad, 1937. Skilt?
1. May Brit Lauen, f. 20 jan 1964.
2. Anita Lauen, f. 1966.
3. Terje Lauen, f. 4 sep 1970.
4. Kennet Lauen, f. 25 mai 1975. Gift
med Solfrid, f. 26 aug 1975.
b. Tore Jonny Strand, f. 18 nov 1945. Gift
med Signe Gundersen, 1948-1971.
1. Frank Strand, f. (25 apr?) 1966.
Barn 2. ekteskap:
c. Torhild Gitmark, f. 1964.
d. Sonja Gitmark, f. 25 mai 1966.
(Gift/samboer med Per Johnny
Aanundsen,1966)
(i. Julie Gitmark Kongsvold
Gift med Janet Marion Laird, London, f. 28 jan 1941.
1. Maud Marion Laird Eriksen, 1971.
Gift 2006 med Pär Staffan Nilsson,
1972.
i. Lovisa Matilda, f. 25 feb 2005 i
Stockholm.
ii. (gutt), f. sep 2009.
2. Esther Hilde Laird Eriksen,
1973.Gift/samboer med Jon Martin
Førland, 1967.
i. Edvard, f. ca 1994
3. Lars Åsmund Laird Eriksen, f. 20 jun
1978
B. Evelyn Waarum, f. 1 jan 1922.
C. Herbert Waarum, f. 20 aug 1924. Gift 1952 med
Doris Moseidjord, Vennesla, 1925.
a. Anne Louise Waarum, f. 22 sep 1954. Gift
1976 med Eilef Vierli, Vegårshei, 1955.
1. Torjus Vierli, f. 23 apr 1977. Gift 2006
med Hildegunn Garnes Reigstad,
1984.
(i. Sindre Sundt Ugland)
H. Marie Klungland, f. 18 feb 1922. Gift 1947 med
Otto Påhlman, Konsmo, 1919-2003.
a. Georg Påhlman, f. 5 jun 1950, d. 24 jan
1990.
b. Tor Odd Påhlman, f. 12 sep 1951. Gift
1969 med Vivi Tove Gran, Kristiansand,
1951.
1. Chris Gøran Påhlman, f. 6 nov 1970.
J.
I.
ii. Pia Malene Gitmark Kongsvold)
Alma Klungland, f. 16 feb 1926-1996. Gift 1949
med Sigurd Aukland, 1918-1978.
a. Dag Vidar Aukland, f. 26 mai 1952. Gift 1.
g. 1977 med Bente Fjeldstad, f. 1954.
Gift 2. g. med Else Synnøve Gundersen, f.
12 nov 1953.
(1. Preben Aukland, f. 1988)
(2. Anette Aukland, f. 1989)
b. Anne Sofie Aukland, f. 1956.
K. Torleif Karlson, f. 1 okt 1930, d. aug 1970.
Gift1955 i NY 1934.
a. Erik Karlson.
63. Lovise Amalie Larsen Haugland, 1887-1957. Gift
med Hans Hansen Waarum, 1891-1972.
A. Ruth Thelma Waarum, 1917. Gift med Åsmund
Bie Eriksen, Grimstad, 1907-1994.
a. Bodil Bie Eriksen, f. 30 aug 1944. Gift med
Sverre Aalvik, Øystese, 1941.
1. Haakon Bie Aalvik, f. 20 mar 1975.
2. Aasmund Bie Aalvik, f. 2 sep 1976.
b. Bernt Reidar Eriksen, f. 8 nov 1945.
b. Hans Bernhard Waarum, f. 3 jan 1957. Gift
med Guro Margrethe, f. 10 jan 1958.
1. Hans Kristian Waarum, f. 10 aug 1983.
Gift 6 jun 2009 med Ingunn Botnen,
1982.
(2. Henrik Waarum, f. 1988)
64. Ingeborg Larsen Haugland, 1890-1981.Gift1911 med
Ole Johan O. Sandvand, 1884-1966
A. Olaf Sandvand, 1913-2002. Gift 1943 med
Solveig Johanne Isaksen,1914-2005.
a. Johan Christian Sandvand, 1944. Gift med
Torunn Sæteråsen, Hurdal, 1946.
1. Christina Sandvand, f. 30 jul 1972.
Gift med Per Rune Omfjord, f. 6 mar
1972.
i. Daniel Omfjord, f. 20 feb 2004
(ii. Solveig Sandvand Omfjord, f.
2007)
2. Gisle Sandvand, f. 7 apr 1974.
b. Sigmund Sandvand, f. 8 mai 1947.
217
218
c.
Arvid Sandvand, f. 25 apr 1953. Gift 1978
1.
2.
Elisabeth Sandvand, f. 8 jan 1980.
Ole Kristian Sandvand,1982. Gift 2005
i Australia med Tahli Rachel
Watson,1984.
3. Kristoffer Sandvand, f. 17 feb 1986.
B. Lars Sandvand, 1915-1976. Gift 1943 med Inger
Margrethe Eikeland,1919-1997.
a. Tone Bjørg Sandvand, f. 10 nov 1944. Gift
1967 med Bjørn Agnar Dahlen,1944.
1. Reidun Sandvand Dahlen, 1969.
Gift 2003 i NJ med Edmond David Sullivan, f. 9 jul 1971
i. Edmond Kristoffer Sullivan, f. 19
okt 2004.
ii. Ryan Thomas Sandvand Sullivan,
f. 14 mai 2007.
2. Håvard Sandvand Dahlen,1973. Gift
15 aug 2009 med Astrid Thorstensen.
i. Tora Sandvand Dahlen, f. 19 jul 2008.
3. Lars Sandvand Dahlen, f. 7 mai 1977.
Gift/samboer med Tone Tjelta.
i. Oda Kristine Tjelta Dahlen, f. 14
des 2007.
ii. Andreas Tjelta Dahlen, f. 20 mai
2009.
4. Inger Anette Sandvand Dahlen, 1978.
Gift 2009 iTanzania med Zelalem
Mulugeta:
Ingunn Sandvand, f. 15 mar 1969. Gift 26
apr 2003 med Harald Døvik, 1958.
4. Tor Arne Sandvand, f. 24 aug 1970.
Gift med Solfrid Gjerulfsen, f. 5 aug 1970.
i. Maria Sandvand, f. 31 jul 1997
ii. Håkon Sandvand, f. 6 apr 2000.
iii. Eivind Sandvand, f. 2 apr 2003
iv. Kristine Sandvand, f. 2008.
5. Øystein Sandvand, f. 1 des 1972. Gift
med Anne Charlotte Schjøll, f. 13 mai
1972.
i. Finn Ferdinand Schjøll Sandvand,
f. 27 mar 2001.
ii. Karl Fredrik Schjøll Sandvand, f.
22 mar 2003.
6. Håvard Sandvand, f. 3 apr 1976.
Samboer med Janne Scavenius, 1975
i. Live Sandvand, f. 2008.
ii. Eilert Sandvand, f. 18 nov 2009.
7. Per Kristian Sandvand, f. 31 okt 1978.
Samboer med Astrid Fiona Campbell, 1978
i. Sara Sandvand, f. 7 aug 2004
ii. Signe Sandvand, f. 16 jun 2007
b. Astrid Sandvand Hansen,1946. Gift 1. g.
med Nils Ivar Evensen, 1945.
med Else Omdal, Vennesla, 1955.
i. Jonas Sandvand-Mulugeta, f. 27
nov 2008.
b.
Ole Johan Sandvand, f. 23 feb 1947. Gift
med Karin Garcia de Presno, 1949.
1. Jon Garcia de Presno Sandvand, 1980.
Gift2010 med Ida Marie
Skumlien,1984.
2. Heidi Sandvand, 1982. Gift 2009 med
Kristian Terje Wold Hegertun, f. 1980.
3. Ingvild Sandvand, f. 19 mar 1986.
c. Leif Gunnar Sandvand, f. 2 feb 1952. Gift
med Inger Margrethe Larsen, Ålesund
1951.
1. Sigrid Sandvand, f. 31 okt 1976. Gift
2005 med Vegard Leines, f. 6 des 1974
i. Isak, f. 21 jan 2008.
2. Lena Sandvand, f. 9 mai 1983.
d. Liv Ingeborg Sandvand, f. 30 jan 1955. Gift
med Hans Petter Hergum, Oslo, 1953.
1. Kristoffer Hergum, f. 3 mai 1979.
2. Anders Hergum, f. 4 okt 1983.
3. Ole Petter Hergum, f. 15 sep 1986.
e. Elisabeth Sandvand, f. 27 mai 1959.
C. Johanne Amalie Sandvand, 1916-2002. Gift
1942 med Fredrik Martin Hansen, 1918.
a. John Fredrik Sandvand, f. 13 nov 1943.
Gift med Gerd Solveig Gjølberg. 1944
Gift 2. g. med Geert Søgaard, f. 27 des
1940. Ingen barn.
1.
May Britt Evensen, f. 16 mai 1970.
Gift med Alec Webb, f. 9 mar 1970.
i. Alexander Webb, f. 11 nov 1995.
ii. Emilie Webb, f. 24 feb 1999
2. Anne Grete Evensen, f. 12 des 1973.
Gift med Dag Arnulf Svingen, f. 16
apr 1972.
i. Malin Svingen, f. 25 mar 1999
ii. Daniel Svingen, f. 21 feb 2002
3. Liv-Karin Evensen, f. 18 okt 1975.
Gift med Geir Vidar Løkke, f. 29 apr
1968.
i. Thomas Løkke, f. 31 aug 1999
D. Johannes Sandvand, 1918-2002. Gift 1962 med
Helga Hannisdal, 1932.
a. John Einar Sandvand, f. 17 mar 1963. Gift
1 jul 1989 med Merete Knoph, 1964.
1. Johanne Knoph Sandvand, f. 24 mai
1993.
2.
3.
August Knoph Sandvand, f. 4 jul 1996.
Simon Ka-sing Knoph Sandvand, f. 22
jul 1998 (adoptert)
b. Åsmund Sandvand, f. 25 jun 1964. Gift
1989 med Karin T. Amlie, 1965.
218
219
1. Heidi Marie Sandvand, f. 9 apr 1994
Kjetil Sandvand, f. 10 nov 1967.Gift 8 okt
1994 med Lene Gusland, f. 18 mar 1973
1. Conrad Sandvand, f. 28 mar 2002
2. Cornelia Sandvand, f. 4 jul 2007
3. Josefine Sandvand, f. 4 jul 2007
Andreas Sandvand, 1920-2010. Gift 1. g.1950
med Else Margareth Gimle, 1926-1971.
Gift 2. g. med Gerd Aslaug Lervik, f. 2 jun 1934.
Barn 1. ekteskap:
a. Svein Olav Sandvand, 1951. Gift 1. g. med
Berit Marianne Grandahl, 1955. Skilt.
Gift 2. g. med Brit Jorun Hovin, f. 4 apr
2.
1.
c.
E.
b.
1948.
1.
Audun Johannes Grandahl Sandvand,
f. 1 nov 1984.
b. Turid Sandvand, f. 25 jul 1954. Gift med
Jon Albert Ihlebæk, Moss, 1953.
1. Andreas Ihlebæk, f. 13 okt 1977.
2. Jostein Ihlebæk, f. 29 jan 1983.
Samboer med Sunniva Larsen.
i. Theodor Ihlebæk, f. 2009.
c. Berit Synnøve Sandvand, f. 19 mai 1957.
F. Klara Sandvand, 1922-2003. Gift 1948 med
Erling Lindland, 1921-2010.
a. Solfrid Lindland, f. 8 mai 1949. Gift med
Petter Inge Bergheim, Fiksdal, 1948. Skilt.
1. Elisabeth Lindland, f. 22 sep 1980.
2. Espen Lindland, f. 17 sep 1982. Gift
2010 med Helene Aalbu, f. 1984.
3. Kristin Lindland, f. 12 mar 1986. Gift
2010 med Anders Magnus Kvinlaug,
1985.
d. Anne-Lise Lindland, f. 28 feb 1955. Gift
med Knut Vangstad, Vegårshei, 1951.
1. Tor Egil Vangstad, f. 1 okt 1976.
2. Terje Vangstad, f. 19 aug 1980. Gift
2009 med Kristina Nodland, f. 1985.
3. Øyvind Vangstad, f. 21 jan 1986.
e. Ingebjørg Lindland, f. 8 jun 1956. Gift 26
jun 1982 med Nils Mosberg, 1956.
1. Cathrine Mosberg, f. 22 mai 1984.
2. Marianne Mosberg, f. 23 mar 1988.
G. Olga Sandvand, f. 20 apr 1924. Gift med Birger
Moe, f. 2 mai 1918.
H. Enok Sandvand, f. 15 aug 1927, d. 15 jan 1949.
I. Ester Sandvand, f. 24 jan 1929 i Vennesla. Gift
1953 med Leif Georg Nilsen, 1925.
a. Oddvar Nilsen, f. 14 jun 1954 i Bergen.
b. Leif Erik Nilsen, f. 13 mai 1956 i Bergen.
c. Einar Nilsen, f. 5 jun 1959 i Stavanger. Gift
1984 med Trine Lise Eriksen, 1961.
1. Ane Therese Nilsen, 1986. Gift
2010med Christer Rene Skatdalen
Nesset,1985.
Petter Johan Sandvand, f. 12 jan 1999
Kristian Bergheim, f. 18 jul 1976. Gift
2002 med Monica Aursøy, 1978.
i. Anders Bergheim, f. 29 okt 2004
2. Kjersti Bergheim, f. 3 feb 1979.
3. Anbjørg Bergheim, f. 11 mai 1982.
Jan Harry Lindland, f. 8 okt 1950. Gift med
Kirsten Lundevold, Vennesla 1953
1. Frode Lindland, f. 10 jun 1975. Gift 1.
g. 1 aug 1998 med Tone Narvesen.
Skilt.
Gift 2. g. 31 mai 2008 i Moe kirke,
Svorkmo med Kristin Fagerli.
i. Ingrid Lindland, f. 11 aug 2009.
ii. Julie Lindland, f. 21 des 2010 i
Arendal.
iii. Halvor Lindland, f. 18 mai 2012 i
Arendal.
2.
c.
Marit Lindland, f. 12 mai 1977. Gift
med Arnfinn Ree, f. 1974.
3. Morten Lindland, f. 2 jul 1980. Gift
med Anne Kristine Lindtveit, 1982.
Solveig Lindland, f. 5 sep 2004.
i. Magnus Lindland, f. 23 jun 2007.
Øystein Lindland, f. 2 mai 1952. Gift med
Lillian Søvik, Bergen, f. 15 sep 1955.
i. Amelia Nesset, f. 12 aug 2014.
Daniel Andrè Nilsen, f. 24 sep 1988.
Samboer med Ina Kjellstadli
Kvalsund, 1990.
i. Kasper Kvalsund-Nilsen, f. 15 sep
2014.
3. Jacob Mathias Nilsen, f. 18 okt 1993.
d. Rakel Irene Nilsen, f. 25 aug 1962 i
Arendal.
65. Samuel Larsen Haugland,1895. Gift 1923 med
Esther Amanda Abahamsen, 1904-1950.
A. Lillian Anna Larsen, 1927-1996. Gift 1949 med
Herman J. Sporing, 1917-1990.
a. Terri Sporing, f. 25 okt 1955. Gift med
Richard Foster, f. 8 mai 1953.
1. Brande Foster, f. ca 1974.
2. Jonathan Foster, f. ca 1976.
b. John August Sporing, f. ca 1959 ?
c. Gary Jason Sporing, f. 27 jan 1965.
B. Arthur Larsen, f. 8 jul 1931, d. 21 mar 1993.
C. Edith Solveig Larsen, 1931-1995. Gift 1950
med Roy Hansen.
a. Roy Hansen, f. 1 jan 1951, d. mar 1983.
Gift1978 med Janet M. Wagoner, 1954.
b. Esther Hansen, f. 6 des 1951. Gift med
Richard Albert Martone,1948-2003.
1. Christopher Martone, f. ca 1970
2.
219
220
2. Matthew Martone, f. 22 des 1972. Gift
med Victoria Sweatland
i. Guiliana Martone, f. 1997.
c. Janet Lynn Hansen, f. 17 apr 1956-2005.
Gift med James R. Sullivan, f. ca 1951.
D. Gordon Larsen, 1933-2006. Var muligens gift
med Shirley Lynn,
Gift 1907 i Chicago, med
Charlotte Johanne Bergstedt, 1886-1964 i Salt Lake
City,
A. Helen Marie Rødland,1908-72. Gift i USA med
Harold Christiansen, 1909-2005.
a. Marlene Christiansen, 1932-2007. Gift1960
med Calvin Olson Dyer, 1929 1994.
1. Annette Marie Dyer, f. ca 1961. Gift
med Glen Michael Cooper, f. ca 1964.
2. Evan Howard Dyer, f. jun 1964.
3. Stephen William Dyer, f. ca 1966. Gift
med Tami Meichuan-Tu, 1969.
4. Charlotte Lenora Dyer, f. ca 1973 Gift
med Jamie Walker
b. Helen Joan Christiansen, 1934. Gift 1.
g.1953 med William D. Casper, 1932-1961.
Gift 2. g. med Gary Roy Crump, f. apr 1937.
Barn 1. ekteskap:
1. Julene Casper, f. 22 okt 1956 i San
Francisco, CA.
2. Anita L. Casper, f. 17 des 1958 i San
Francisco, CA.
3. Teri Casper
Barn 2. ekteskap (trolig):
4. Elizabeth Ann Crump, f. ca 1966.
(Trolig gift med Jeffery H Easton,
1967)
5. Jonathan Roy Crump, f. ca 1967. Gift
med Tawnya K. Thurgood, f. ca 1967.
6. Suzanna Kate Crump, f. jun 1973.
(Trolig gift med NN Fordham)
7. William Charles Crump, f. jul 1970.
Gift med Kathryn Josinette
Bentley,1974.
C. Valdemar Andreas Rødland, f. 5 des 1914, d. 25
okt 1992.
D. Martha Charlotte Rødland, f. 4 apr 1917. Gift
med Magne Pedersen, Flekkefjord.
E. Henrik Johan Rødland, f. 26 feb 1919-1985.
Gift med Else Lundtippen, Elverum, 1925.
a. Jan Ove Bergstedt Rødland, f. 22 jan 1956.
Gift med Brit Hansen, f. 5 aug 1952.
1. Jan Viggo Rødland, f. 4 jun 1981.
2. Linn Cecilie Rødland, f. 15 apr 1984.
b. Magne Bergstedt Rødland., f. 20 apr 1958.
Gift med Greta Høyen, f. 20 aug 1957.
1. Trine Høyen Rødland, f. 7 okt 1982.
(2. Hanne Høyen Rødland, f. 1987)
7.
8.
Vilhelm Andreas Samuelsen Audalstøl,1855-1856
Vilhelm Andreas Samuelsen Audalstøl, 1858-1938.
Gift 1885 med Anne Sofie Rødland, Kvinesdal, f. 4 jun
1862-1928.
81. Ole Williamsen Rødland, 1885-1937.
c.
Harold Wayne Christiansen, f. ca 1938.
Gift med Cecilie J.
1. Erik Anthony Christiansen, f. jul 1963.
2. Brett Whitney Christiansen, f. des
1964.
3. Kurt Harold Christiansen, f. mai 1967.
d. Charlotte I. Christiansen, f. mai 1943. Gift
med Edward Albert McDonald,1941.
1. Todd Edward McDonald, f. mai 1967.
2. Jason Wade McDonald, f. aug 1970.
3. Kristina Marie McDonald, f. jan 1972.
B. Anna Synnøve Rødland,1911-2001. Gift1931
med Einar Ludvig Espeland, 1906-1988.
a. Signe Anna Espeland, f. 5 sep 1937. Gift
med Harald Elvin Solberg, 1932.
1. Alf Einar Solberg, f. 22 jan 1975.
b. Asbjørn Espeland, f. 20 feb 1939. Gift med
Solveig Alice N., f. 22 mar 1944.
c. Aud Charlotte Espeland, f. 9 okt 1951. Gift
med Oddvar Egil Teistedal,1948.
1. Annlaug Teistedal, f. 8 nov 1975. Gift
med Paal Andre Myklebust, 1977
a. Oskar Johan Teistedal Myklebust,
f. 13 okt 2006.
b. Ruben Andre Teistedal Myklebust,
f. 6 jul 2009.
2. Lars Aksel Teistedal, f. 25 jan 1978.
Gift 2008 med Inger Lise Sindland,
1979.
a. Sofie Charlotte Teistedal, f. 18
mar 2010.
b. Sara Oline Teistedal, f. 23 feb
2013.
(3. Rune Høyen Rødland ?)
c. Ingrid Rødland, f. 1962.
82. Samuel Williamson Rødland,1887. Gift med Jørgine
Elise Høiland, 1887-1886.
A. Agnes Victoria Williamson, f. 1907 (1909
B. Gertrude Marie Williamson, 1910-1989. Gift
med Otto G. Logan 1907-1994.
a. Jacqueline Logan, f. 4 jan 1934 Gift1955
med Nicholas J. Raino,1932
(1. Julie Elise Raino, f. des 1956 Muligens
gift med Richard L. Crosby,1955.
(2. Kristine Marie Raino, f. jun 1959. Trolig
gift med David Ogden, f. omk
1958.)
220
221
(i. Logan M. Raino-Ogden, f. ca 1989)
(ii. Liza P. Raino-Ogden, f. ca 1990)
(iii. Mira Raino-Ogden)
(3. Karen A. Raino, f. mar 1966)
i.-iv.Fire oldebarn av Gertrude og Otto)
83. Alfred Williamson Rødland, f. 19 aug 1889.
84. Albert Martin Williamson Rødland, 1892-1909.
Gift med Ramona R. Saacke,1938.
a. John Jorgen Hoyem, f. 20 jul 1965 i
Olmsted, MN.
b. Ann Marie Hoyem, f. 8 mai 1967.Gift 2003
med Kory L. Hirth, 1971.
1. Katherine Ann Hirth, f. aug 2004 i Des
Moines, IA.
c. Jeffrey D. Hoyem, f. 5 des 1969.
d. Lance Roy Hoyem, f. 11 nov 1970.
B. Harold Arthur Hoyem, f. 13 mar 1940. Gift 4
mai 1968 med Dian Judith Freauf, 1943.
a. Eric Edward Hoyem, 1970. Gift 1996 i
Chicago, IL med Lee Ann
Haltiwanger,1970.
1. Kyle Edward Hoyem, f. 2 apr 2002 i
Hanover Park, IL.
b. Ellen Lyn Hoyem, f. 8 jun 1973. Gift 24
1998 med Christopher Louis DeCola, 1972.
1. Mason Christopher DeCola, f. 23 feb
2003 i Evanston, IL.
2. Tyler Michael DeCola, f. 18 feb 2006 i
Seattle, WA.
Gift 1964 med Aud Gudbjørg Lien, Feda,
a. Anne Marie Hegland, f. 27 sep 1965. Gift
med Tom Erik Simensen, 1952.
b. Ingrid Hegland, f. 18 des 1969. Gift med
Frank Lund, f. 21 nov 1969.l.
E. Astrid Hegland, f. 26 mar 1933. Gift 1959 med
Agnar Braut, Bryne, 1928.
a. Else Braut, f. (8 okt?) 1962.
b. Sissel Braut, f. 3 nov 1966. Gift med Lasse
Thorleif Solheim, f. 20 aug 1964.
92. Ågot Syvertsdtr Homme,1900-1983. Gift 1918 med
Samuel Johannessen Rafoss,1891-1975
A. Grete Rafoss, 1919-2007. Gift med Torvald K.
Lindeland,1916-2003.
a. Karsten Selmer Lindeland, f. 22 feb 1945.
Gift med Alma Josdal, Åseral, 1946.
1. Tor Evert Lindeland, f. 8 jul 1974.
a. Ågot Synnøve Rafoss, f. 31 des 1958. Gift
med Torfinn Fåland, Lyngdal, 1955.
1. Monica Fåland, f. 21 sep 1975.
a. Wencke Rafoss, f. 1960.
b. Jofrid Rafoss, f. 6 nov 1963. Gift med
Gunnar Nilsen, f. 11 jan 1946
(1. Silvia Nilsen)
9.
85. Karoline Amalie Rødland, f. 30 jan 1895, d. 31 aug
1915. Ugift.
86. Anne Semine Rødland, f. 10 jan 1898.
87. Vilhelm Andreas Rødland, f. 29 apr 1900, d. 1 jun
1901.
88. Olga Marie Rødland, 1902-1972.Gift 1929 med
Jørgen Jensen Høyem, 1895-1981.
A. John William Hoyem, f. 2 jun 1936.
Anne Karine Haugland, 1860-1945.Gift med Syvert
Sigbjørnsen Homme, 1876-1910).
91. Gunhild Sofie Homme, 1897-1983. Gift1926 med
Kristian Hegland, 1897-1984.
A. Ole Johan Hegland, 1927-2002. Gift 1955 med
Gudrun Onarheim, 1922-1990.
a. Elin Wenche Hegland, f. 6 nov 1956. Gift
med Øivind Kure, f. 31 des 1956.
(i. Endre Hegland Kure, f. 1988)
b. Hans Kristian Onarheim Hegland, 1959.
Gift med Olawan, f. 21 apr 1967.
B. Sigurd Hegland, f. 16 des 1928. Gift 1957 med
Margit Hansen, Lyngdal, 1932.
a. Anne Gunnhild Hegland, f. 8 jan 1951.
b. Kjell Tore Hegland, f. 14 des 1963. Gift
med Sølvi Årebråt, f. 30 jan 1964.
(1. Martine Årebråt Hegland)
(2. Kristian Årebråt Hegland, f. 1990)
C. Kjell Torbjørn Hegland, f. 1930. Gift med Jessie
MacGuinnes, Skottland.
a. Anne Kirsten Hegland, f. 22 apr 1966.
D. Kaare Hegland, f. 26 mar 1933.
2. Knut Arne Lindeland, f. 28 aug 1978.
Åse Signy Lindeland, f. 23 jan 1947. Gift
med Ingar Solberg, f. 8 nov 1946.
(1. Gyda Solberg, f. 25 jun 1978.)
(2. John Anker Solberg, f. 24 aug 1980.)
c. Kjetil Lindeland, f. 31 jul 1949.
d. Sigrid Lindeland, f. 13 des 1950. Gift med
Arne Dagestad, Voss, f. 22 jun 1947.
1. Tone Grete Dagestad, f. 31 des 1974.
2. Martin Dagestad, f. 11 apr 1977.
e. Sigmund Lindeland, f. 21 sep 1953. Gift
med Lilli Ane, f. 22 feb 1958.
f. Anne Grethe Lindeland, f. 17 sep 1957.
g. Tone Brit Lindeland, f. 8 okt 1960. Gift
med Torbjørn Erling Aspenes, 1967.
B. Johannes Rafoss, f. 12 nov 1920, d. 9 jul 1968.
Gift med Martha Alise Egenes, 193
c. Svein Rafoss, f. 27 jan 1966. Gift med
Monica, f. 14 des 1966.
C. Sivert Rafoss, f. 5 mar 1923, d. 8 jun 1991. Gift
med Lisebet Heggset, f. 1923.
a. Sverre Arvid Rafoss, f. 6 jul 1949, d. 4 mai
1976.
D. Kolbjørn Rafoss, f. 23 jul 1926. Ugift.
b.
221
222
E.
Sigmund Rafoss, f. 25 des 1931-1993. Gift med
Helene Kongevold, f. 16 mar 1936.
a. Stein Jarle Rafoss, f. 20 nov 1957. Gift med
Liv Hellen Skjold, f. 4 apr 1957.
1. Lillian Skjold Rafoss, f. 14 apr 1981.
2. Lena Skjold Rafoss, f. 20 des 1983.
3. Stine Skjold Rafoss, f. 25 jan 1987.
b. Svein Åge Rafoss, f. 12 feb 1961. Gift med
Kristin Wilhelmsen, f. 9 sep 1966
c. Siv Helen Rafoss, f. 29 jun 1967. Gift med
Harald Tveit, f. 15 nov 1968.
d. Jan Helge Rafoss, f. 19 mar 1969. Gift med
Marita Gåsland, f. 14 jun 1971.
F. Arne Andreas Rafoss, 1934-1997. Gift med
Anna Jensen, Liknes, f. 3 mar 1939.
a. Per Rafoss, f. 13 jul 1963. Gift med Åse
Merethe, f. 26 apr 1968.
b. Samuel Rafoss, f. 14 jan 1965. Gift med
Bente Helle, f. 25 aug 1966.
c. Anita Rafoss, f. 6 apr 1967. Gift med Rune
Ingebretsen, f. 4 apr 1963.
93. Sigbjørn Homme, 1904-1959. Gift 1. g. med Gerda
Marie Jakobsen, Kvinesdal,1905-1949.
Gift 2. g. med Kirsten Tjørsvåg.
Barn 1. ekteskap:
A. Kjell Syvert Homme, f. 11 nov 1933.Gift med
Gry Thorbjørg Olsen, Flekkefjord,193
Sigbjørn Homme, f. 21 feb 1961.
a. Kari Homme, f. (16 okt?) 1962. (Muligens
gift med Håvard Helseth, 12 des 1950.)
b. Arvid Homme, f. 7 sep 1966. Gift med
Dorrit Sofie Seland, 1969.
B. Louise Othilie Homme, 1935. Gift med Gustav
Biktjørn, Kvinesdal,1928-1996.
a. Tommy Sigbjørn Biktjørn, f. 21 jun 1959.
b. Greta (Grete Lise) Biktjørn, 1965. Trolig
gift med Geir Skeime, f. 25 jul 1961.
c. Randi Kirsten Biktjørn, f. 24 feb 1971. Gift
med Ove Kato Endresen, 1968.
(1. Lise Endresen, f. 23. aug 1991)
(2. Karoline Endresen, f. 28 aug ..)
(3. Annelene Endresen, f. 22 mar 1994[?])
C. Karin Janna Homme, 1942. Gift i USA med
David T. Lind, 1938-2005.
a. Diana Lind, f. 1962. Gift med Anthony A
Sinisi, f. 1961.
b. Tanja Lind, f. 1963.
c. Suzan Lind, f. 1965. Gift med Steven E.
Waldinger, f. jul 1963.
d. Sandra (J?) Lind, f. (27 mar 1966?) 1965.
e. David Lind, f. 1968.
f. Sonya (Laurie?) Lind, f. (3 nov?) 1970.
Barn 2. ekteskap:
D. Ole Sigbjørn Homme, f. 11 jul 1955.
222
223
Noen få avisartikler etter O.T. Oudal er tatt med.
En Vinternattsdrøm
Av pastor O.T. Oudal
De reiste, de reiste; de reiste, fra heimen, fra far og fra mor, fra tjern og fra myr, fra bakker og
berg, fra elven, fra lia, fra loft og fra kammer, fra kredsen, fra laget og fra søster og bror.
Den
voksne ungdommen med kinner så friske, med øine så klare og stormende mod, med krefter i arme,
med liv og med varme og anlegg så gode. De drog ut, drog til sjøen, drog til Amerika. Nogen kom
igjen, mange kom aldri.
Så ble det tungt, så øde, så hjelpeløst grått. Gamle gikk med sorg for de aldri fikk se sine
kjære igjen. Den løvkledde li, den plundrende bekk, den susende å, ja endog åren, alt ble som et
klagende kor, en smertens hymne, den fant ikke ord, fant ikke tonen, fikk ikke tolkning. Det hele var
som en vinternattsdrøm.
Slekt kom, slekt svant, slekt kom igjen. I århundrer bodde de her, elsket dette sted, var bundet til
vinter – om en kold, og til land, til sommer lys og fager, til stedte, til folket. Bunnet med minners og
blodets sterke bånd.
Så utvandringen. Nogen så igjen sitt barndomssted, men reiste så bort og kom ikke mer hjem.
Livskår for trange, heia ble øde. Det gamle land, de gamle tomter, de gamle stier, de gamle gårder ble
øde.
Hvorfor reiste de? Hvor er skyld? Var det skyld hos dem som reise? Vi mener nei, de hadde sin
frihet. Var det inntrått forandring fra før? Ja, det var forandring, og den ble større og større, til gavn
og til større gavn, og så til skade som ennu ikke rettet, og det ble et sukk fra den øde hei. For tusener
ble de økonomiske kår lettere, for heien ble det større byrder. Forandringen la heien øde og derfor er
det de klager.
En dag sa en dikter og statsmann i Norge: Gården, frihet og livet. Gården på heia brødfødde familien.
Mannen i huset med sønner og døtre skaffet mat og klær. Foruten dette hjalp den ene den andre i
større foretagender. Det var lite pengeutlegg. Så kom nye tider og nye skikker. Det nye skulle vært
utvidet felles foretagende og felles hjelp i kommune, fylke og stat. Så fikk man utrettet store ting. Nye
skolehus, nye veier og elektrisk lys til alle gårder, det ble både lovet og forsikret.
Så kom årene, sommer kom og vinter gikk. Veier anlegges, skolehus bygges, deilig elektrisk lys kom
til kjøkken og stue, natten ble som dag. Det ble bedre og bedre, herligere og herligere, fremskritt mere fremskritt, det ble nesten som en susen i kornet sommerdag, det vokste til en brusen i skogen,
som en midtsommernattsdrøm, vakkert og frydefullt. De sentrale strøk vokste, fordelene vokste,
vokste en hel menneskealder. Også gjennom dalen vokste det.
Men så var
det et dikt som aldri ble laget, den sang son aldri ble sunget, det vemod som aldri fant ord. Et sårt
savn, et dypt sukk, som en vinternattsdrøm, ensomhet, tomhet, en vedvarende klage. Så fant klagen
ord, den var ikke rettet mot noget enkelt menneske, men snarer til samvittigheter, om en bønn.
Og klagen var: jeg fikk bare et tomt løfte og byrdene måtte jeg bære. Det vakre skolehus fikk mine
barn ikke bruke, den fine bilvei kom ikke til min stue, det deilige elektriske lyset nådde ikke til mitt
lille kammer. Men byrdene ble lagt på meg som intet fikk. Godene fikk de andre. Så bar man de
byrder i form av skatter til gården som ikke orket mer og gården ble uten beboere, syk til døden. Det
er uretten som gjør landet øde. Det er uretten som har gjort Kvinesheia øde og snart er Kvinesheia
uten beboere. Det lyder som et sukk. Hva gråter du for Rakel. Rakel gråt over sine barn og ville ikke
la seg trøste, for de var ikke mere. Og hvem er så du? Jeg er bare en lallende røst, et sukk fra den
folketomme hei. Som var noget av eget fedreland.
224
Ved Orresteinen en sommerkveld 1880
Av O.T. Oudal
Borte ved sommerfjøset stullingstid. Kretturet som har gått på beite innover dalen ved
Bjørketjødn, Kjerdalsvatn og Skylstadvatn, slippes inn. Kyr og kviga, sau og lam, geit og bukk og ver
er alle godt kjente og deler leie og ståplass i stor fortrolighet. Jortingen begynner som tegn på den
største tilfredshet. Kjuring og de som møtte opp til stillingstid går ned vollen til gården.
I den tid var Samuel ”Der vest” – på Løland sa man ”I ura”, ennå i sin velmaktsdager.
Skomaker av fag. Konen hette Åsa, var fra Haddeland i Eiken, sterkt og flittig, hun gikk til
Flekkefjord og kom heim igjen med en halvtønne rug på ryggen. De fikk en stor barneflokk, plassen
var liten med steinrøyser og stein, med små åkerlapper. De hadde et par stakkslåter på Slethei, ved
Veråshei og Ruskeli; kunne ikke fø mer enn høyst et par kyr og et par sauer og geiter. Bana ble store,
sterke og gamle. Midt i gården lå ”der heima”. Ole, son til Gunsten, hadde overtatt det bruket noen år
forut. Både hus og uthus var små, som vanlig i de dager. Han hadde fjorten barn, alle ble voksne.
Det som var oppdyrket var til åker. Lengst bort kaltes ”der borte”. Der bodde Ola Anstenson og Berte.
Berte og naboen Oles hustru var søstre fra Dugan. Berte ble enke med fem unge barn. Hun klarte
alene å skaffe mat og klær til disse, to jenter og tre gutter. Alle ble store og kraftige. Slekten lever i
Norge og i Amerika.
Ved Orresteinen ser en hele gården, jordet skråner ned mot elven, og i vest og syd og mot
tjødna. ”Vatnet” kalles det i daglig tale, Audastølvatnet. Bak hever seg Åsen med Skorefjell, Eigedal
og Eigerabb. Med eikeskog var det nok helst smått; bjørk og rogn og osp, det var vanlige tresorter, og
litt orr. Furuskogen har vært forsvunnet i århundrer rundt omkring.
Et lite
runskue herfra: En fjerding mot sydvest er Løland. Tønnes i sine velmaktsdager, hustruen Anna,
datteren til den vikjente Lars Lauren, lærer og doktor, hjalp mange; kvaksalverloven var visst ikke
kjent i disse strøk av verden. Gabriel bodde i nabohuset, hustruen Sara. På Teinebakken Ola og Anna.
Alle unge krefter. I Kalvstøl var både Ånen og Tønnes, unge kjemper, deres far Jørgen var nokså
gammel da. På Gåseland bodde Ommund og Ingeborg. I Møgedal Gunnu, ættet fra Eiesland, både
Elias og Ånen Tobias og Gine var unge. Nabo Knud og Fia. På Nekland Ola og Taleina. I Gløvre
bodde Torkjell. Disse gårdene lå bare vel en fjerding vei fra Orresteinen. Nekland og Gløvre i syd var
litt lenger borte.
Mot nordvest Steinsland, litt over en fjerding vei. Både Anders og Karen, nabo Ommund og Anna fra
Vordal. Disse bodde på Voddebruket og var i sin beste år. I Andersvodden bodde Nils og Karen,
nabo var Jakob fra Biktjønn. På Hauebrodet bodde Ola Reiarson Jerstad, tilflyttet, gift med Anna fra
Løland. Lengst i syd på Dysa bidde Børel og Treina, de siste var litt oppi årene. Peder Løland ble
boende her en tid og Per Kolbenson fra Fjotland. Over 40 personer bodde på Steintland da, og de
fleste var unge.
Sankthanskveld 1880 måtte ikke soves bort, våkenatt for gamle og unge, i alle fall første del av natten.
Etter endt arbeid dro man opp Jønsokknuden rett syd for Steintland – gamle og unge og barn.
Jonsokkveld og store flammer, gjestebudskost med lefse og dravle. Fra Audalstøl dro man på
Høganhei. En jønsokkveld tok en flokk fra bålet på Høganhei - det var nok nesten nedbrent, av sted
ned Øygardsbrodet, over Kjerstenmyra, gjennom Snurtbuska, over Revemyran og helt til
Jønsokknuden sammen med steintledndingene. Naboene besøkte hverandre ofte, Audastøl og
Steintland. Var det helgetider, hadde man følge lang lei på heimveg.
Mot nordvest såes stort bål på Knibeknuden, der samledes man fra nærmeste gårder rundt
nordenden av Galdalsvatn. Både fra Orresteinen og Høganhei såes bål på Jønsokkberget syd om Li.
Der samledes man far de omliggende gårder, nærmest lå Eigebrokk, Sandvatn og Voran, det var litt
lengere til Gjemlestad og Omland. Bålet på Håvåsen bakom Jestad var skygget av Storliheia nordom
Møgedal. Men fra Hestesalen på Gullestadknuden flammet jønsokbålet. Fra gårdene nede i dalen
225
samledes man der, helt fra Liknes.
I den tid måtte bålet alltid stå på et høyt sted. Festen var et minne fra fortiden, fedrene
samledes om vidtente bål. Men opprinnelsen tenkte man mindre på. Det var samværet med kjenninger,
samkjensle med nabolag og bygd, som brakte feststemning. Vi så bål i nord og syd og vest nord om
Egersund. Ungdoms sterke lengsler kunne vekkes rundt jønsokkbål, og midsommernetter er lyse om
dager. Senere ble det minner fra den glade ungdomstid. Bare lett skumring la seg over fjell og hei,
små rosenrøde skyer seilte, og på tjern og fjellvatn lette kusninger. Fred hviler over hei og land, dal og
by. Vi ser over land, myrer og lier og bakkehell, heier og daler, vi ser utover dette, her bodde våre
fedre, her så vi selv først dagens lys, og livets vei vi lærte.
Dette var Kvinesdal og
Kvineshei ved midtsommers leite. De lå innen synsvidde fra Orrestein og Høganhei. Amerikafeberen
er ennå lite kjent, det begynte litt senere. Her var vårt hjem og vår klode. Aviser var sparsomme den
tid, ingen ble vekket av drønnende radio eller larmende fly. Men aldri ble snøen mer kvit og
sommeren mer grønn enn i de dager.
Nytt foto av Orresteinen – tatt av Karl Gunnar S., 12 juli 2015 ved samlingen i Oudalstøl. Johannes
gikk opp fra hovedhuset med krykker. Utsikten i dag var begrenset – sammenholt med hva O.T. så i
1885, fordi hele området rundt var dekket av løvskog. Det tok ca. 20 minutter å gå fra hovedhuset på
en relativ dårlig sti som få har gått på de siste 60-70 årene.
.
226
Hei og dal om Kvina
O.T. Oudal
En sang om Kvina om dalen og heia,
heimen hvor dagene våre svandt
Strandbær og kvitveis og tyttebærbakke
og bortom smia fjellbekken randt.
Storåna fosset og Rafossen brølte,
man hørte den over den høiste hei.
Laks spratt i hyljer og ørret i bekker,
og Kvina var dalens alfare vei.
Verhardt på høyden, men lunt mellem åsene
mot syd og langs dalen gårdene lå
Fest var det sjelden, men stridt var det ofte
slik er det i vanlige jordiske kår.
Barndom så tille og ungdom så vonfull,
om våren sang fuglen mens dagen steg fram.
I syd eller norden, i østen og vesten
finnes intet sted som fedrenes hjem.
Dette er hei og dalen om Kvina
æres skal stedet med takk og flid.
Vi så det i fredens og fremskrittets dage,
vi så det i nød vi så det i krig.
Og enda en gang har vi fred til å bygge
og rydde det sted som for oss her på jord,
er bedre enn alle de riker og lande
som sies ha mer av gull og av sølv
227
Kyrkja i Kvinesdal
O.T. Oudal – skrevet i 1937.
Siste halvdel av det forrige århundre var kyrkja midtpunktet både for det religiøse og sosiale liv i
dalen. – Man sa bare kyrkja, ikke kirke.
Var du til kyrkja i dag? Var det mange folk med kyrkja? Var det noget nytt med kyrkja? Var de lyst til
ekteskapet for nogen? Var det mange krestnebodn? Var det bedt for syke? Koss likte du den nye
kapellanen? – han var grundig. Hvad var nytt fra kyrkjegårdsgrinnen? Hadde lensmannen mange
lysninger? Når måtte skatt og offerskjeppa betalast? Når skulde han begynde å panta for skatt? Var
det nogen fulle folk eller slagsmål?
Om sommeren: Gikk du barfot helt til Tvøråsen? Om vinteren: Hadde du skian helt til
kyrkjeborgja? – så for østre dal. I vestre dal noget tilsvarende.
Bare disse spørsmål viser kyrkjas plass i folks tanker. Kyrkjegangen var almindelig. Endog fra de
mest avsidesliggende og lengst bortliggende heiegårder gikk man regelmessig til kyrkja hver
prekesøndag, vinter som sommer, menn og kvinner, gamle og unge. Man satt ikke hjemme for en
regnbyge om sommeren eller for snefolk om vinteren, når man kunde se”heieskjel”.
I kyrkja var det ikke alltid stile selv om ”han var på stolen”. Luksus med tepper i gangene
bruktes ikke. Heller ikke ovne i Guds hus i de dage. Beksømstøvler med stålsatte helringer bruktes og
var det kaldt om vinteren blev det trampet så det hørtes der det var folk i kyrkja. Mennene satte sig til
høire og kvinnene til venstre fra hovedinngangen. Mennene i tykke vandmelstrøier, barhodet.
Kvinnene brukte plagg i mange farger. Langt om lenge kom en jente eller frue fra den store,
forundelige verden utenfor og hun bar hatt på hodet endog i kyrkja.
Orgel var både ukjent og utenkt. Deknen ledet sangen. Ropte ut salmenumrene i gamle Kingo, senere
Landstad. Gulberg var før avløst som kyrkjesangbok. – kun ett mål bruktes i sang og prken i de dage.
Talespråket har skiftet ganske meget siden kyrkja blev bygget.
Gamle Johannes E. Dugan var en av byggmestrene. Der er nok folk i dalen som vet navnene på dem
alle. Den lille kyrkjekula lå ved kyrkjegjerdet, og var for den halvvoksne ungdom. Den store
Kyrkjekula var for kjempekarer til å prøve krefter på.
Liknes var utmark, bumark og kreatur gikk til kyrkjegårdsgrinnen – der blev en dag bygget et lite
hus, og senere blev det tre tun rundt på Liknes, på tilbørlig avtand til kyrkja.
Meget har skiftet på det siste 100 år. Noget til d et bedre. Men ikke alt. Gode vaner er også et gode.
I den tid hadde alle respekt for kyrkja og Guds ord. Midt i folks verdslighet var det dog klangbunn
for evangeliebudet som kyrkja stod for. Derfor var der håp for det folk som samled der.
Ennu står kyrkja der hvitmalt i morgensol med spir som peker opad.
(Fra 100 års Festskriftet til Kvinesdal Kyrkje, 1937.)
228
Husene og uthusene i Oudalstøl og på Øvre Egeland frå ulike epoker.
1880
2014
0UDALSTØL
1940
ØVRE EGELAND
2014