NORSKE KVINNELIGE JURISTERS FORENING
Grunnlagt 1947
N r. 2
Des. 2010
w w w. n k j f . n o
Kvinnelige høyesterettsdommere
i USA, England og Norge
Land grabbing
minoritetsjurister
•Selma Ilyas
•Iram Shamim
•Kalyani Nagalingam
•Kiran Aziz
Rederiforbundets
Maritim Trainee-program
J u s t i n e
NKJF
n r . 2
D e s .
2 0 1 0
J u s t i n e
n r . 2
D e s .
2 0 1 0
INNHOLD
Leder
Postadresse:
postboks 1620 Vika
0119 Oslo
E-post
[email protected]
www.nkjf.no
Styret
Yvonne Evensen - leder
Irmela Van Der Bijl internasjonalt ansvarlig
Anne Marit Lindberg kasserer
Kristin Schjødt Bitnes
Kirsti Guttormsen
Loubna Alshbib - registrar
Ena Aarseth Barder
Innledningsvis vil jeg på vegne av NKJF beklage rotet som har oppstått i forbindelse
med innbetaling av medlemskontingent. Enkelte medlemmer har fått tilsendt purring
til tross for at medlemskontingenten allerede har vært betalt. Dette skyldes uorden
i våre medlemslister og listene over hvem som hadde betalt. Alt skal imidlertid nå
være i orden, medlemslistene er oppdatert, innbetalinger er gjennomgått på ny, og
de som har betalt to ganger har fått tilbakebetalt pengene. NKJF takker alle berørte
for den forståelsen dere har utvist!
Siden sist har NKJF avholdt et hyggelig medlemsmøte om FOKUS og vårt årlig
julebord. Medlemsmøtet ble avholdt den 16. september i Vogt & Wiigs lokaler i Oslo.
Et av våre medlemmer, advokatfullmektig June Cathrine Ormstad, holdt et interessant innlegg om FOKUS’ organisasjon og arbeid. Ormstad sitter i styret i FOKUS
som NKJFs representant. I dette nummeret av Justine har Ormstad også skrevet en
artikkel om FOKUS, i tillegg til et innlegg om en noe spesiell voldtektssak hun har
arbeidet med som bistandsadvokat.
Vara
Urd Cecilie Myrvang Deglum
Maria Norum Reløkken
NKJFS julebord ble avholdt fredag 26. november, også det hos Vogt & Wiig i Oslo.
Vi synes det var spesielt hyggelig at så mange nye fjes deltok. I dette nummeret av
Justine har vi noen bilder fra julebordet.
Justineredaksjon
Ena Aarseth Barder - redaktør
Kristin Schjødt Bitnes
Kirsti Guttormsen
Ingrid Moe Børseth
Annette H. Andreassen
Kiran Aziz
Justines redaktør gjennom flere år, Kristin Schjødt Bitnes, sluttet etter forrige
utgivelse. For dette nummeret av Justine har Ena Barder fungert som redaktør.
NKJF søker derfor både ny redaktør og nye redaksjonsmedlemmer til Justine for
2011. Dersom du skulle være interessert, ta gjerne kontakt pr e-post [email protected]
eller [email protected] NKJF søker også frivillige til å delta i Colombiaprosjektet
til neste år sammen med Kristin Schjødt Bitnes, da tidligere prosjektdeltager Irmela
van der Bijl trer ut av prosjektet nå.
Layout
Jonna Skoglund
Foto forside
Nina Ruud
Trykk
SAX media
I dette nummeret av Justine har vi fokusert på minoritetsjuristers stilling, og dere vil
finne intervjuer med kvinnelige minoritetsjurister som innehar ulike stillinger i norsk
rettsvesen. I tillegg har vi en artikkel om Norges mest populære traineeprogram som
også tar opp jurister: Rederiforbundets Maritim Trainee-program. Vi har også intervjuer med tidligere og nåværende kvinnelige traineer med juristutdannelse.
Vi håper dette nummeret av Justine har stoff av interesse for de fleste!
Med vennlig hilsen
Yvonne Evensen
Styreleder Norske Kvinnelige Juristers Forening
S i d e 2
Kalyaniambassade
Nagalingam
- forvaltningsjurist
Amerikas
- Huseby
10-11
Rederiforbundets
Maritim
Når borte er bedre
enn Trainee-program
hjemme
12-13
Ingjerd Hansen - -mangfoldsrådgiver
Barselpermisjon
forsjeller i ulike land
25-29
Intervju med dommerfullmektig Selma Ilyas 4
Intervju med advokatfullmektig Iram Shamim 6
Hijab i norske domstoler 7
Intervju med forvaltningsjurist Kalyani Nagalingam 8
Hijab in U.S. courts 9
Intervju med jusstudent Kiran Aziz 10
Intervju med mangfoldsrådgiver Ingjerd Hansen 12
The Powerful women of the U.S. Supreme Court 14
The Supreme Court of the UK - and its one woman 16
Norske kvinnelige høyesterettsdommere 17
Om FOKUS: Kvinner sammen kan endre verden 18
Rederiforbundets Maritim Trainee-program 20
Is farmlands up for grabs? 26
nkjf julebord 28
UN women 29
FN-arbeidsgruppe mot kvinnediskriminering 29
Fascinasjonens kunst - Harstad overgår det meste 30
Bør voldtekt anmeldes? 34
Alle kunne trengt en «psykolog» på jussen 35
Nytt fra Prosjekt 36
The Flood in the Colombian deparments of Atlantico an Magdalena 38
S i d e 3
J u s t i n e
n r . 2
D e s .
2 0 1 0
Selma Ilyas
- dommerfullmektig
Av Ena Aarseth Barder Foto: Nina Ruud
I motsetning til mange andre jurister
med minoritetsbakgrunn syntes ikke
Selma at språket var en utfordring ved
studiestart. En forklaring kan kanskje
være at Selma vokste opp på Hovseter i et typisk norsk-etnisk miljø. Selma
hadde heller ikke fritak fra nynorsk på
videregående, slik elever med norsk
som andrespråk kan få innvilget. Men
hun forteller at hun har hørt at mange
har problemer med språket, og hun tror
mange av de som slutter på jussen underveis beklageligvis faller fra på grunn
av språkproblemer.
Fra egen studietid kan Selma bare
huske en håndfull andre studenter på
fakultetet med pakistansk bakgrunn. I
likhet med andre intervjuobjekter i dette
nummeret av Justine forteller Selma at
mens det tidligere var mer populært å
velge yrker som lege eller ingeniør, har
jusstudiet nå blitt mye mer i vinden blant
minoritetsungdom. Hun tror at forbilder
som Abid Raja kan ha bidratt til en statusheving av jusstudiet. Selv om Selma
er for beskjeden til å nevne seg selv
vil Justine peke på at også Selma har
vært et forbilde for mange pakistanskS i d e 4
n r . 2
D e s .
2 0 1 0
Selma Ilyas er 35 år gammel, født og oppvokst
på Hovseter i Oslo, og har pakistanske
foreldre. Hun har arbeidet i fem år som politiadvokat ved Majorstua politistasjon og i drøyt
fire år som dommerfullmektig i Oslo tingrett.
Selma var den første politijuristen i Norge og
den første dommerfullmektigen i Oslo med
minoritetsbakgrunn.
Intervju
Skulle egentlig studere medisin
Selma forteller at faren hennes hadde
en drøm om at i alle fall ett av barna
skulle studere medisin. Men etter at
moren hadde vært syk i en lengre periode var Selma lite lysten på å tilbringe
resten av livet i sykehuskorridorene.
Hun søkte likevel både på medisin og
jus etter fullført videregående. Tilfeldighetene ville det slik at Selma bare kom
inn på jusstudiet. Hun bestemte seg da
for å forsøke jus. Samtidig tok hun kjemi
på Bjørknes for å holde alle muligheter
åpne. Etter et halvt år på jussen trivdes
imidlertid Selma så godt at hun slo fra
seg medisinstudier.
J u s t i n e
norske ungdommer, og særlig for kvinner. Selma har vært i medienes søkelys
flere ganger, og ble i 2008 nominert til
X-plosivs (nå Blend – www.blendmag.
no ) «Utmerkelse for fremragende innsats».
Å være en norskpakistansk pioner i
norsk rettsvesen
Å være en norskpakistansk pioner i det
norske rettsvesenet er stort sett noe positivt. - Jeg føler at jeg noen ganger har
en bedre forståelse for den kulturelle
konteksten enn mine etnisk norske kolleger, sier Selma. - Jeg har også kunnet
bidra med kulturforståelse ikke bare når
jeg selv er dommer i saken, men også
ved at jeg kan diskutere problemstillinger med dommerkolleger.
Som den første norskpakistaneren i
Oslo tingrett har Selma blitt tatt for å
være både rettsbetjent og rettstolk i det
hun entrer rettssalen. Selma har urdu/
punjabi som morsmål og har ved flere
anledninger måttet tre støttende til for
rettstolken. - Jeg har måttet rette på tolker som ikke tolker riktig, både fra dommerbordet og når jeg har møtt i retten
som aktor, forteller Selma.
Av negative erfaringer trekker Selma
især frem en hendelse fra juni 2005.
Selma møtte i retten som aktor i en
varetektsfengsling. Den norsketniske
mannen som var siktet og fremstilt for
fengsling, lot sinnet gå utover Selma da
dommeren i saken besluttet å varetektsfengsle ham. Han kom med truende og
sjikanerende uttalelser i rettsmøtet, og
gjentok dessuten truslene i etterkant
overfor andre parter. Mannen endte
med en domfellelse for overtredelse av
straffeloven § 132a, for å ha fremsatt
trusler mot en aktør i rettsvesenet.
Selma kan ellers fortelle at foreldrene
hennes tidligere var engstelige for at
hun kunne bli møtt med represalier fra
kriminelle for sitt arbeid som politiadvokat. Dette skyldes nok erfaringer fra
Pakistan, der slike ting kan skje. – Men
her i Norge aksepteres det, også i det
pakistanske miljøet, at en politiadvokat
bare gjør jobben sin, sier Selma.
Nettverk
Selv om Selma egentlig ikke vil ha for
mye fokus på seg selv, så er hun bevisst på at hun som annengenerasjons
norskpakistansk kvinnelig juristpioner
skylder å gi det norskpakistanske fellesskapet noe tilbake. Selma har vært
medlem og talsperson i Norsk-Pakistansk Studentersamfunn, NPSS (tidligere Pakistansk Studentersamfunn, PSS).
Hun har også sittet i KIM – Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen
og myndigheten, og i Likestillings- og
diskrimineringsnemda. Selma har også
holdt foredrag på arrangmenter i regi av
foreningen Pak-Jurister.
Selma mener at nettverk er særlig viktig
for jurister med minoritetsbakgrunn som
ikke har en juristfar (eller -mor) som kan
skaffe dem jobb. Selma er imidlertid
opptatt av to ting i forhold til nettverk:
- Man må passe på at ikke båndene blir
for tette, særlig når man har en stilling
som for eksempel dommerfullmektig.
Selma forklarer at hun ble særlig bevisst
på habilitetsproblematikken etter ansettelsessaken vedrørende nytt barneombud i 2008 som endte med at statsråden
måtte gå av. - Vi minoritetsjurister må
dessuten ikke bare etablere relasjoner
til andre med minoritetsbakgrunn. Det
er viktig at man bygger nettverk på tvers
av etniske skillelinjer. Kvinnelige jurister
med minoritetsbakgrunn bør være vel
så opptatt av å skaffe seg et nettverk av
norsketniske kvinnelige jurister.
Selma har selv knyttet kontakter med andre
jurister blant annet gjennom lovgivningsarbeid. Hun ble første gang spurt om å sitte i
et lovutvalg som student, i Holgersen-utvalget
som fremla NOU 2002:12 Rettslig vern mot
etnisk diskriminering. Diskrimineringsloven
ble vedtatt i 2005 og trådte i kraft i 2006. Utvalgsarbeidet innebar mye reisevirksomhet
for å undersøke hvordan andre jurisdiksjoner
lovregulerte diskrimineringsspørsmål. Selma
forteller at arbeidet var veldig spennende og
lærerikt. Senere har Selma sittet i utvalget
som utredet den nye utlendingsloven, NOU
2004:20 Ny utlendingslov, som trådte i kraft i
år.
Hijab og kvotering
Selma har ikke et helt fastspikret syn på
hijabbruk i norsk rettsvesen. - Spørsmålet er
vanskelig. - Jeg selv bruker jo ikke hijab, men
det er et personlig valg. - Jeg synes ikke at det
i Norge i dag foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner til å forby hijab, sier Selma. Hun
presiserer imidlertid at hun mener bruk av andre plagg som skjuler hele eller deler av ansiktet, som niqab, er et helt annet tema. - Dette er
uansett langt mer betenkelig, sier Selma.
Selma mener heller ikke det finnes et enkelt
svar på kvoteringsspørsmålet. – Jeg er redd
for at kvotering kan gi et annenrangs stempel,
særlig dersom man fraviker opptakskrav for
eksempel på Politihøyskolen. - På den annen
side, hvor hadde norske kvinner vært i dag
uten kvotering?
…og litt om norsk drikkekultur
På jobbintervju hos Politiet i 2000 ble Selma
litt overrasket over fokuset på fest og alkohol.
- Det syntes jeg var litt rart, sier Selma. Jeg
sa at selvom jeg ikke drikker alkohol, så deltar jeg gjerne på en fest med kolleger. Men
kollegers alkoholinntak kunne noen ganger
virkelig overaske meg, ler Selma. Fadderuka
i begynnelsen av jusstudiet var jo også stort
sett en ukes sammenhengende drikking. Der
vil jeg trekke frem at en av de bra tingene PakJurister har fått til, er at de arrangerer et alternativt opplegg i Fadderuka.
*****
….ellers kan Justine legge til at Selmas far
fikk ønsket sitt oppfylt – Selmas lillesøster
studerer nå nemlig medisin….
S i d e 5
J u s t i n e
n r . 2
D e s .
2 0 1 0
J u s t i n e
n r . 2
D e s .
2 0 1 0
Intervju
ikke behøver tolk på klientmøter med
klienter som ikke snakker godt norsk.
Iram har også erfart at en del klienter
med fremmedkulturell bakgrunn synes
det er lettere å betro seg til henne enn til
en norsk advokat. De mener nok at jeg
lettere kan forstå deres problemer siden
vi har samme bakgrunn, sier Iram.
Iram Shamim har pakistanske foreldre, men
er født og oppvokst i Norge. Som jusstudent
var hun èn av tre på sitt kull med minoritetsbakgrunn. Høsten 2009 oppnådde hun
graden master i rettsvitenskap. Iram arbeider
som advokatfullmektig i bistandsavdelingen i
Advokatfirmaet Salomon Johansen AS, med
fagområder voldsoffer- erstatning, vold i nære
relasjoner, utlendingsrett, barnerett og internasjonale menneskerettigheter.
Iram kan først ikke komme på noen
negative opplevelser knyttet til sin
pakistanske bakgrunn. Når hun
tenker nærmere etter kommer hun
på et eksempel. Iram skulle ha sitt
første møte med en klient, etter å ha
snakket med klienten flere ganger i
telefonen. Telefonsamtalene hadde
forløpt uproblematisk, muligens forstod
ikke klienten at Iram hadde pakistansk
bakgrunn, da Iram snakker perfekt
norsk. Klienten var svært skeptisk i
møtet, og spurte etter en liten stund
hvor Iram kom fra. Iram svarte først at
Iram Shamim
- advokatfullmektig
Av yvonne evensen og Ena Aarseth Barder Foto: salomon johansen
Ble frarådet å studere juss
Iram hadde rettslære som valgfag
på videregående og syntes jus virket
spennende. Ingen i familie hennes har
juridisk utdannelse, verken fra Pakistan
eller Norge. Da Iram fortalte foreldrene
sine at hun tenkte på å studere jus,
frarådet de henne å velge dette studiet.
De var bekymret for at språkproblemer
ville gjøre det for vanskelig. Iram var
ikke sikker på om det lot seg gjøre å bli
jurist med norsk som andrespråk, men
bestemte seg for å benytte det første
studieåret som et forsøksår.
Utfordringene viste seg også å komme.
Den norske grammatikken var vanskelig
i seg selv, og i tillegg måtte Iram jobbe
mye med de juridiske formuleringene.
Hun leverte inn flere fakultetsoppgaver,
og
fikk
da
tilbakemelding
fra
oppgaveretterne om å konsentrere seg
mer om språket. På urdu – som er Irams
morsmål – er setningene ofte veldig
lange, så hun måtte venne seg til å
bruke kortere setninger. Etter det første
prøveåret synes Iram at hun kom godt
inn i det, og hun synes ikke at språket har
bydd på spesielle utfordringer senere.
Trend med juss for minoriteter
På Irams kull, som bestod av ca.
150 studenter, var det i 2004 kun tre
S i d e 6
studenter med minoritetsbakgrunn.
Men det kom flere til etter hvert.
En del minoritetsstudenter begynte
jusstudiet på Treider som privatister,
og søkte seg over til det juridiske
fakultet på tredje avdeling. På kullene
etter henne observerte Iram at det
for hvert år kom flere studenter med
minoritetsbakgrunn. I dag mener Iram
at flere velger å studere juss fordi det
har blitt en trend. - Mens det tidligere ga
status i familier med minoritetsbakgrunn
å studere medisin eller å bli tannlege,
gir det nå status å studere juss – og
helst å bli advokat. Iram mener det er
uheldig dersom ungdom velger bare
ut fra trender og ikke på grunnlag av
egne interesser. Studentene bør være
klar over utfordringene som venter, og
at jurister kan ha en tøff jobbhverdag,
mener Iram.
Iram tror at særlig de språklige
utfordringene medvirker til at mange
studenter med minoritetsbakgrunn
velger en annen utdannelse enn jus. I
tillegg ser mange minoritetsungdommer
det som aktuelt å flytte til et annet
europeisk land når de gifter seg, slik som
Sverige, Danmark eller Storbritannia.
En helnorsk jussutdannelse er ikke
det beste utgangspunktet for å skaffe
seg en jobb i utlandet. Iram påpeker
at man likevel kan greie å få seg en
jobb i utlandet dersom man velger
internasjonale fag. Hun synes at
jusstudiet gjerne kunne hatt et større
innslag av internasjonalt perspektiv.
Nettverk
Ingen av Irams venner fra videregående
eller nærmiljøet valgte å studere
juss, så hun fikk mange nye venner
og bekjente i studietiden. Som
student deltok Iram også i den
Nordiske Prosedyrekonkurransen i
menneskerettigheter. Dette ledet blant
annet til vennskap med studenter fra
andre nordiske land.
Iram
var
ikke
med
i
noen
studentorganisasjon
på
jussen,
heller ikke i minoritetsforeninger som
Pak-jurister og PSS (Pakistansk
Studentsamfunn). Hittil har ikke
nettverk vært særlig viktig for Iram.
Jeg må lage meg min egen plass
basert på egne prestasjoner, sier Iram.
Først og fremst fordeler med
minoritetsbakgrunn
Iram mener hennes pakistanske
bakgrunn først og fremst har vært en
fordel i jobben som advokatfullmektig.
Spesielt har det vært gunstig at hun
har urdu som morsmål, slik at hun
hun var fra Oslo, men forsto at dette
ikke var svaret klienten var ute etter. Da
Iram fortalte at hun hadde pakistanske
foreldre, viste det seg at klienten var
skeptisk på grunn av «dårlige erfaringer
med pakistanere». Situasjonen løste
seg imidlertid raskt. Iram foreslo at
klienten kunne få bytte advokat, men
etter en kort samtale bestemte klienten
seg for at hun kunne ha full tillit til Iram.
Hijab og kvotering
Iram bruker ikke hijab selv. Hun synes
spørsmålet om det bør være tillatt å
benytte hijab i politiet og domstolene
er vanskelig, og har ikke tatt stilling
til hva hun mener er riktig eller ikke
riktig i hijab-debatten. På den ene
siden ser hun poenget med å ha
offentlige myndigheter som fremstår
som nøytrale, men på den annen
side: Hvem bestemmer hva som er
nøytralt? Hun synes det er synd dersom
minoritetskvinner som bruker hijab ikke
kan ta visse jobber i det offentlige, for
eksempel som dommer som er en av
samfunnets viktigste roller. Hun mener
at offentlige maktutøvere nok farges
av sin religiøse bakgrunn, og at det
gjelder i like stor grad for kristne som for
muslimer eller andre.
Når det gjelder kvotering av jobbsøkere
med
minoritetsbakgrunn
ved
stillingsutlysninger, for eksempel slik
at «personer med minoritetsbakgrunn
oppfordres til å søke», så er Iram
negativ. Jeg ville aldri ha søkt på en
slik stilling. - Jeg vil ikke ha en stilling
fordi jeg har minoritetsbakgrunn, men
fordi jeg er best egnet til stillingen,
sier Iram. Hun synes kanskje det
blir annerledes dersom det er slik at
«kvinner oppfordres til å søke» – det er
jo som regel så mange flere kvinnelige
søkere, sier Iram.
Hijab i norske domstoler
Av Kiran Aziz
På bakgrunn av debatten omkring bruk av hijab i politiet besluttet Domstoladministrasjonen å utrede problemstillingene omkring bruk
av religiøst og politisk betingede
plagg i domstolene. Dette resulterte
i et høringsnotat av 20. august 2009,
som ble sendt ut på høring til ulike
høringsinstanser samme høst, med høringsfrist 15. januar 2010. Høringsnotatet inneholdt et forslag om forbud mot
at fagdommere i domstolene bruker
religiøst eller politisk betingede hodeplass i rettsmøter hvor partene og/eller
deres prosessfullmektiger er til stede.
I løpet av høringsperioden kom det inn
mange innvendinger mot forslaget. På
bakgrunn av dette vedtok styret i Domstolsadministrasjonen 14. juni i år at det
ikke er riktig å innføre et forbud, verken
mot hijab eller andre religiøse og politiske plagg og symboler, ved norske
domstoler. Fagdommere, rettsbetjenter,
vigslere, jurymedlemmer og andre som
arbeider i domstolene gis i dag adgang
til å ikle seg hijab, niqab, burka eller andre religiøse og politiske symboler som
del av bekledningen i norske domstoler.
Domstolsadministrasjonen viste imidlertid til gjeldende etiske prinsipper for
dommeratferd om at «en dommer skal
opptre slik at det ikke med rimelighet
kan stilles spørsmål ved dommerens
nøytralitet».
Har partene i en rettssak innvendinger
mot bruk av religiøst og politisk betingede plagg eller symboler, må det behandles konkret i den enkelte sak etter de alminnelige inhabilitetsreglene.
Domstolloven § 108 regulerer hvorvidt
man er diskvalifisert fra å opptre som
dommer når det foreligger særlige omstendigheter som er skikket til å svekke
uhildetheten. Bestemmelsen forutsetter
anvendelse av et konkret skjønn, der
det sentrale er hvordan partene og publikum kan oppfatte situasjonen (såkalt
subjektiv inhabilitet). Et viktig hensyn er
her hensynet til domstolenes tillit.
Høyre og Frp fremmet i høst forslag i
Storinget om et hijabforbud i domstolene. Flertallet i Stortingets presidentskap
besluttet å avvise saken. Hensynet til
Domstoladministrasjonens uavhengighet ble vektlagt som vesentlig i deres
grunnlagsnotat, og flertallet i presidentskapet anførte blant annet at det ikke
ville være i samsvar med forutsetningene for opprettelse av Domstolsadministrasjonen om Stortinget skulle gi
instrukser om innholdet i et regelverk
for domstolene. Frp, som utgjorde mindretallet i presidentskapet, fastholdt at
forslaget måtte oversendes Justiskomiteen til behandling. Saken ble avgjort
ved votering i plenum den 28. oktober
2010, der presidentskapets flertall fikk
medhold.
Høyre har ingen umiddelbare planer
om å fremme forslaget på nytt, noe som
kanskje ikke er tilfellet for Frp. Inntil forslaget eventuelt fremmes på nytt (noe
som kan tenkes dersom det blir en ny
sammensetning av Stortinget etter neste valg) er det i utgangspunktet full adgang til bruk av hijab og andre religiøst
eller politisk betingede hodeplagg i norske domstoler.
S i d e 7
J u s t i n e
n r . 2 1 D j eu s l . i . 2 02 10 01 0
Intervju
n r . 2
D e s .
2 0 1 0
har vært spesielt morsomt å få være
delaktig i UDIs første rundskriv knyttet
til den nye utlendingsloven som trådte
i kraft 1. januar i år. - Dessuten er
det veldig bra miljø ved UDI, forteller
Kalyani.
- Vanligvis tør jeg ikke fortelle folk at jeg
jobber i UDI, forklarer Kalyani når vi spør
henne om det er noen ulemper med
hennes bakgrunn i UDI. – UDI-kortet
legger jeg raskt i vesken etter jobben,
sier Kalyani og ler. - For det første så
kommer folk med «hele historien» om
en eller annen de kjenner som ikke har
Førstekonsulent Kalyani Nagalingam er 26
år gammel og arbeider i Utlendingsdirektoratet i Oslo. Hun arbeider i avdeling for
faglig strategi og koordinering i enheten for
regelverksinformasjon. Da Kalyani var fem
og et halv år ledet krigen på Sri Lanka familie
hennes til Vardø. I 2008 fullførte hun masterstudiet ved universitet i Bergen, og begynte
som førstekonsulent ved UDI.
Kalyani Nagalingam
fått opphold, som om slike ting er det
eneste hun vil snakke om.
Fordelen med å ha minoritetsbakgrunn
i UDI, er nok at man generelt forstår
ulike typer mennesker bedre, idet
man verken er helt norsk eller helt
tamilsk. - Dessuten hjelper det med den
brede kulturforståelsen jeg har, mener
Kalyani. Det tamilske språket får hun
dessverre ikke så mye bruk for i jobben.
Men det hender av og til at hun foretar
enkelte mindre hasteoversettelser.
- forvaltningsjurist
Hijab in U.S. courts
Av Yvonne evensen Foto: yvonne evensen
av Annette H. Andreassen
Flukt fra Sri Lanka
I 1990 ble Kalyani, foreldrene hennes og
tre eldre brødre tvunget til å forlate Sri
Lanka på grunn av den etniske konflikt
mellom tamiler og den singalesiske
majoriteten som herjet landet. Først
etter våpenhvilen i 2001 (2003) ble det
mulig for Kalyani å reise tilbake og treffe
sitt tamilske opphav.
Rettslære var inngangsporten til
jusstudiet
Da Kalyani i 2003 skulle begynne å
studere, var løypa egentlig staket ut:
De fleste tamiler i Norge valgte enten
medisin- eller ingeniørutdannelse. Men
for Kalyani sto det mellom økonomi og
juss. At valget falt på jussen skyldtes
først og fremst at Kalyani likte rettslære
på videregående. Men hun syntes også
det var spennende at hun faktisk ikke
kjente noen som studerte juss, verken
familie eller nære venner. Familien
støttet opp om studievalget, mens
andre frarådet justudiet fordi det skulle
være så vanskelig å få jobb for jurister
med minoritetsbakgrunn. Kalyani hadde
i tillegg hørt om en del som hadde
forsøkt før henne, og droppet ut av
studiet etter ett eller to år.
S i d e 8
J u s t i n e
I dag mener Kalyani at det er en ny trend
for tamilere - det er nå greit å studere
juss. Hun kjenner i dag to ferdige
jurister og en jusstudent. Grunnen til
at det likevel er ganske få kvinnelige
studenter med minoritetsbakgrunn tror
hun skyldes at studiet i det vesentligste
er på norsk, og at norsk rett ikke er noe
man vil få særlig bruk for andre steder
i verden.
Studietiden
Det viste seg raskt at Kalyani hadde gjort
et godt studievalg. Etter å ha vært så
lenge i Norge hadde hun få problemer
med språket. Men i perioder kunne det
være vanskelig å ha både norsk og
tamilsk som hovedspråk. Det var av og
til rart å måtte uttrykke noe på norsk når
det var mye enklere å si det på tamilsk.
Men hun ser ikke på språket som et
problem. På jussen hadde Kalyani en
arbeidsgruppe å diskutere med. Det
hun av og til savnet i studietiden var å
kunne diskutere juridiske spørsmål med
venner i omgangskretsen, hun kjente jo
ingen som studerte eller hadde studert
juss.
Ellers skulle hun ønske at lærerne på
universitetet i det minste én gang i løpet
av studiet hadde klart å uttale navnet
hennes riktig. Kalyani måtte alltid
vente til hun hørte et eller annet navn
som kunne minne om hennes, før hun
svarte.
På Kalyanis kull var det to-tre andre
med minoritetsbakgrunn, men det
var ingen overhodet fra Sri Lanka
på hele universitetet. Hun var ikke
med i noen studentorganisasjon på
jussen, men på universitetet var det
en tamilsk ungdomsorganisasjon hun
engasjerte seg i. Denne organisasjonen
hadde både fokus på krigen på Sri
Lanka og på sosiale aktiviteter som
volleyballturneringer og utstillinger, for
tamilere og alle andre interesserte. I
ettertid ser Kalyani at det nok hadde
vært en fordel om hun også hadde tenkt
litt på nettverksbygging under studiet.
Arbeidet i UDI
Etter endt studium fikk Kalyani jobb
i UDI høsten 2008. Hun jobbet først
i avdelingen for visum-, arbeid- og
studiesaker, men jobber nå i avdelingen
for faglig strategi og koordinering. Hun
har arbeidet med brukerservice og
regelverksutvikling i tillegg til konkret
saksbehandling. Kalyani forteller at det
There is currently no federal law allowing or disallowing the wearing of hijab or
any other Islamic dress in U.S. courts.
The argument for allowing Islamic dress
in U.S. courts and other public places
is the First Amendment of the U.S. constitution which states: “Congress shall
make no law respecting an establishment of religion, or prohibiting the free
exercise thereof; or abridging the freedom of speech, or of the press; or the
right of the people peaceably to assemble, and to petition the Government for
a redress of grievances.” Many argue
that the wearing of Islamic dress falls
under the right of "free exercise" of religion. Over time, through case law, the
Supreme Court has ruled that clothing
is a part of freedom of speech.
Some state courts have taken the matter into their own hands. In December
2008 in Georgia, Lisa Valentine was
arrested after a Georgia judge charged
her with contempt of court for refusing to
take off her hijab. Valentine was accompanying her nephew to a traffic hearing. A court security officer told her that
she could not enter the courtroom with
her hijab on. She refused and turned
to leave, saying: "This is bullshit!" Security officers then handcuffed her and
brought her before the judge. The judge
sentenced her to 10 days in jail when
she declined to defend her actions at
the security checkpoint. After being sentenced to jail, she was forced to take off
her hijab and put on an orange jumpsuit, then she was chained and put on
a jail bus with men and women. When
her husband heard this, he phoned
an Islamic civil rights organization and
sought an attorney. Seven hours later,
Lisa Valentine was released without any
further explanation.
The organization stated that it was not
only an issue of religious freedom, but
most importantly, an issue of access to
the American legal system. The U.S.
Department of Justice (a federal body)
filed a formal complaint and shortly
after the Judicial Counsel of Georgia
adopted a new policy in courtrooms:
"Head coverings are prohibited from the
courtroom except in cases whether the
covering is worn for medical or religious
reasons. To the extent security requires
a search of person wearing a head covering for medical or religious reasons,
the individual has the option of having
the inspection preformed by a samesex officer in a private area. The individual is allowed to put his or her own head
covering back on after the inspection is
complete."
Kvotering og hijab
- Det er nok en fordel for kvinner med
minoritetsbakgrunn at det er kvotering,
ellers kan man kanskje føle seg usynlig,
sier Kalyani. Personlig føler hun seg
akkurat som alle andre nordmenn
og ønsker heller å bli vurdert ut i fra
sine kvalifikasjoner enn sin bakgrunn.
Hun har ikke noe spesielt syn i hijabdebatten. Verken Kalyanis kultur eller
religion, hinduismen, stiller spesielle
krav til klær, hodeplagg eller annet.
On 4 June 2009, President Obama
spoke in Cairo, Egypt and mentioned
this topic. He stated: "Freedom in
America is indivisible from the freedom
to practice one's own religion. That is
why there is a mosque in every state
of our union, and over 1,200 mosques
within our borders. That is why the U.S.
government (read: the U.S. Department
of Justice) has gone to court to protect
the right of women and girls to wear
hijab, and to punish those who would
deny it." President Obama continued
with "Likewise, it is important for Western countries to avoid impeding Muslim
citizens from practicing religion as they
see fit- for instance, by dictating what
clothes a Muslim woman should wear.
We cannot disguise hostility towards
any religion behind the pretense of
liberalism."
S i d e 9
J u s t i n e
n r . 2 1 D j eu s l . i . 2 02 10 01 0
Intervju
J u s t i n e
n r . 2
D e s .
2 0 1 0
Oslo, og flertallet av disse er kvinner.
Kiran sier det har vært en stor økning
siden hun startet for fire år siden, og
hun tror at utviklingen vil fortsette.
Når det blir flere minoritetsjurister, vil
minoritetsungdom ha flere jurister å
forholde seg til som rollemodeller, slik
som Selma Ilyas og Abid Raja i dag.
Kiran mener dette er en positiv utvikling:
- Det er ennå mange områder innenfor
jussen hvor man ikke finner jurister med
annen kulturbakgrunn.
Kiran Aziz er 24 år gammel og studerer jus
på 4. avdeling ved Universitetet i Oslo. Hun
flyttet fra Pakistan til Norge da hun var 8 år
gammel. Det var litt tilfeldig at familien flyttet
til Norge, faren bodde allerede i Norge, og
etter et feriebesøk ble Kiran, mor og søsken
boende. Som del av studiet har Kiran i høst
gjennomført et seksukers praksisopphold ved
Majorstua politistasjon.
Kiran er ikke er kjent med spesifikke
rekrutteringstiltak fra påtalemyndigheten
rettet mot jurister eller jusstudenter med
annen kulturbakgrunn. Hennes inntrykk
er at det kan synes som det er en
programerklæring å få ansatt flere, men
at det ikke jobbes aktivt for å oppnå dette.
Kirans erfaring er at mange jusstudenter
tror det stilles veldig høye krav for å
få jobb i politi og påtalemyndighet,
og at det er en årsak til den lave
søkningen fra minoritetsstudentene. Påtalemyndigheten burde gå bredere ut
og reklamere for etaten, og understreke
Kiran Aziz
- jusstudent
at man ønsker flere fra denne gruppen
søkere. - Hvorfor er de ikke representert
på arbeidslivsdagene ved fakultetet,
eller åpner opp for flere praksisplasser
slik at flere fikk kjennskap til hvordan
arbeidshverdagen til en politijurist er?
spør Kiran.
Kiran er usikker på om kvotering er veien
å gå. Hun tror påtalemyndigheten i første
rekke burde satse på synliggjøring, og
at det vil gi resultater. Selv mener hun
at hun vil ha en fordel som politijurist
på grunn av sin pakistanske bakgrunn,
og Kiran oppfordrer flere til å tenke
slik. - Man bidrar da til mangfold og til
å motvirke mulige fremmedfiendtlige
holdninger i politiet, sier Kiran.
Hijab i politiet
Som
praktiserende
muslim
er
Kiran for en rett til å bruke hijab,
selv om hun personlig ikke bruker
klesplagget. Samtidig ser hun at i en
profesjonell sammenheng kan dette
stille seg annerledes. Når det gjelder
polititjenestekvinners bruk av hijab,
sier Kiran at det er gode argumenter
for begge standpunkter, men mener at
det er mer tungtveiende grunner for å
tillate hijab enn motsatt. Argumentet fra
Justisdepartementet om verdinøytral
uniform bør ikke være avgjørende, da
man også må se hen til prinsippet om
ikke-diskriminering. Hun forstår at ved
å bære hijab kan publikum oppfatte
politibetjenten som en representant for
islam. På den annen side sier Kiran at
dersom muslimske politikvinner ikke
kan bære hijab, vil de miste vesentlige
deler av sin identitet. Hensynet til
borgernes tillit til politiet taler også for å
tillate hijab. Det er mange borgere med
muslimsk bakgrunn, og mangfoldet i
Norge bør være representert i politiet.
Det bør være mulig å ta hensyn både
til livssynsidentitet hos den enkelte og
samtidig bevare livssynsnøytraliteten
i politiet. Kiran tror myndighetenes
standpunkt til bruk av hijab påvirker
søkningen til politiet fra kvinnelige,
muslimske jurister, ved at potensielle
søkere velger seg til andre yrker.
Av Av Kirsti Guttormsen Foto: privat
Hvorfor jurist?
Kiran forteller at studievalget var
tilfeldig. Hun har en fetter i Pakistan
som er advokat, men utover det er
ingen i hennes nære familie jurister. På
videregående skole på Lambertseter
tok hun realfag, men også rettslære.
En flink lærer i rettslære bidro til at
Kiran fattet interesse for faget. Kirans
samfunnsengasjement og sans for
muntlig fremføring og argumentasjon
gjorde at hun valgt jusstudier, dessuten
gir jussen mange muligheter på
arbeidsmarkedet. Kiran sier at hun
hadde valgt jus igjen i dag.
Nettverk og engasjement
I tillegg til studier er Kiran aktiv med
jobb og organisasjonsarbeid. Hun har
en deltidsjobb innen forsikring hos
Crawford & Company, er vitnestøtte
i regi av Røde Kors ved Oslo tingrett
og
Borgarting
lagmannsrett,
er
kreditorutvalgsmedlem,
medlem
i
distriktsstyret for Oslo Røde Kors og
meddommer. Dessuten har Kiran
nylig vært med å starte en avdeling av
Muslimsk Studentsamfunn ved juridisk
fakultet i Oslo. Formålet var å etablere
en arena som er åpen også for ikkemuslimer.
Kiran forklarer sitt engasjement med
S i d e 1 0
at det er viktig å skape et nettverk
utover vennekretsen. - Nettverk kan
gi deg muligheter, påpeker Kiran. Personer med minoritetsbakgrunn bør
engasjere seg og gi noe tilbake, og
være tilgjengelige. - Jeg har alltid hatt
meninger om ting, og det blir for enkelt
å sitte og la seg irritere over uttalelser
fra personer som gir inntrykk av å uttale
seg på vegne av en hel gruppe, sier
Kiran.
påtalejuristene stilte opp for henne.
Arbeidsoppgavene var varierte: Å
delta
under hovedforhandlinger og
forberedelsene til disse, skrive forslag
til siktelser, tiltalebeslutninger, innstilling
til statsadvokaten i klagesaker og anker.
Hun var også tilstede ved politiavhør og
var med ut på patrulje. Praksisen ga
absolutt mersmak, og hun utelukker
ikke at hun senere søker jobb i
påtalemyndigheten.
Praksisperiode ved Oslo politidistrikt
Ved juridisk fakultet i Oslo kan
studentene
velge
et
seksukers
praksisopphold som godkjennes som
valgfag. Kiran valgte Oslo politidistrikt
som arbeidssted for sin praksisperiode,
og i høst har hun vært utplassert ved
Majorstua politistasjon. Om hvorfor
valget falt på påtalemyndigheten,
forklarer Kiran at hun har interesse
for strafferett og at dette var nyttig før
hun gikk løs på strafferett på studiet. I
tillegg ble hun anbefalt politiadvokatyrket av sin mentor i Juristforbundets
mentorordning (se Kirans artikkel om
mentorordningen i denne utgaven av
Justine).
Kiran følte åpenhet fra kollegene ved
Majorstua politistasjon. På spørsmål
sier hun at hun ikke opplevde skepsis
i forhold til sin kulturbakgrunn, noe
hun heller ikke forventet. Hun legger
til at hun ikke var første kvinne med
pakistansk bakgrunn på Majorstua, da
kollegene allerede kjente Selma Ilyas
(se intervju med Selma i denne utgaven
av Justine). Kiran mener det er positivt
at det rekrutteres flere med annen
kulturbakgrunn til påtalemyndigheten.
Dette
kan
bidra
til
ytterligere
kulturkunnskap i politiet, og de positive
sidene ved ulike kulturer kommer bedre
frem, sier Kiran.
Praksisperioden har vært over all
forventning. Kiran hadde en egen
veileder, men hun følte at alle
NKJF t-skjorten
Send mail med navn, adresse
og størrelse til:
[email protected]
Str: S, M og L
Farge: Marine Pris: 99,-
Rekruttering av kvinner med
minoritetsbakgrunn
Det er et økende antall jusstudenter med
minoritetsbakgrunn ved Universitetet i
S i d e 1 1
J u s t i n e
n r . 2
D e s .
2 0 1 0
J u s t i n e
n r . 2
D e s .
2 0 1 0
Mangfold i politiet
-- Ansatte med minoritetsbakgrunn utgjør 1
% (86 stillinger) av totalt 8000 politistillinger. I 2005 var antall stillinger 50.
-- 11.4 % av den norske befolkningen er
første- og annengenerasjons innvandrere.
-- 27 % av Oslos befolkning er første- og
annengenerasjons innvandrere.
-- Politidirektoratet har et mål om at innen
2013 skal 5 % av studentene ved Politihøyskolen ha etnisk minoritetsbakgrunn
-- 2010 var det 93 søkere med minoritetsbakgrunn til Politihøyskolen i Oslo, hvorav
21 kvinner. 22 ble tatt opp, hvorav 3
kvinner.
-- I 2009 var det 88 søkere med minoritetsbakgrunn til Politihøyskolen i Oslo. 30 ble
tatt opp, hvorav 6 kvinner.
Kilder: NRK Dagsrevyen, 29. oktober 2010, Plan
for mangfoldsarbeidet i politi- og lensmannsetaten,
PoD, mai 200, og Studieavdelingen, Politihøyskolen i Oslo
Ingjerd Hansen
- mangfoldsrådgiver ved Oslo politidistrikt
Ingjerd Hansen arbeider som mangfoldsrådgiver ved Oslo politidistrikt. Hansen gikk inn i stillingen da
den ble opprettet for tre år siden. Hun kom da fra OMOD (Organisasjonen mot offentlig diskriminering)
hvor hun særlig arbeidet med klager over politiets arbeid fra personer med minoritetsbakgrunn.
Av Kirsti Guttormsen foto: Jørn Kristian Jørgensen
Mangfoldsrådgiverens arbeid
Et hovedmål for stillingen som
mangfoldsrådgiver
er
å
sørge
for bedre tillit mellom politiet og
minoritetsbefolkningen. Hansen forteller at arbeidsoppgavene retter seg
både innad i organisasjonen og utad
mot minoritetsmiljøene. Internt jobber
hun bredt og operativt, hvilket inkluderer at hun besøker politistasjoner,
deltar på patruljer og holder foredrag.
Mangfoldsrådgiveren skal være et
kontaktpunkt i organisasjonen og utvikle verktøy for å oppnå bedre tillit mellom politiet og minoriteter. Hansen setter også av mye tid til å holde kontakt
med minoritetsmiljøene, blant annet
ved å holde innlegg i ulike fora.
Blant de øvrige stillinger rettet inn mot
dette feltet i Oslo politidistrikt, nevner
S i d e 1 2
Hansen at det nå er etablert en egen
moskékontakt.
Det er også opprettet et minoritetsombud for de ansatte som har en 20% stilling. Minoritetsombudet arbeider gjerne
med grupper av ansatte med minoritetsbakgrunn hvor en del felles utfordringer
diskuteres og meninger brytes. Aktuelle
temaer har vært kvotering til politiyrket og bruk av hijab. Ombudet er også
åpent for spørsmål fra andre ansatte.
Tilbudet med minoritetsombud har vært
tatt meget godt imot blant de ansatte.
Rekruttering
Hvorfor er rekruttering fra
minoritetsmiljøene viktig for
Oslo politidistrikt?
- Vi vil ha de gode kandidatene og en
best mulig oppgaveløsning, sier Han-
sen. Hun legger til at de som har minoritetsbakgrunn har tilleggsressurser som
de gjør seg nytte av i politiyrket. Oslo har
en minoritetsbefolkning på 25% - det er
altså en mangfoldig hverdag politiet
opererer i. Da trengs det mange kloke
hoder for å tenke bredt, og å se og diskutere problemstillingene fra ulike vinkler.
- Å dele kompetansen i arbeidsmiljøet
er viktig. - Det er også et poeng hvordan politiet fremstår utad. - Igjen er det
snakk om å få til den mest optimale løsningen av våre oppgaver, sier Hansen.
Hansen presiserer at rekruttering fra
minoritetsmiljøene ikke betyr at for
eksempel norsk-pakistanske politifolk
nødvendigvis skal jobber i norsk-pakistanske miljøer. - Det er med andre ord
ikke derfor vi ansetter dem, men selvsagt kan de også jobbe der hvis de for
eksempel blir kalt ut til en norsk-pakistansk familie.
Strategi for økt rekruttering
Politidistriktet ser behovet for å være
mer proaktiv når det gjelder rekruttering av minoriteter til politiyrket. Politiet
må være mer bevisst på at man ønsker
slik rekruttering og å gå aktivt ut å søke
etter disse kandidatene. Politiet må i
større grad nå ut med informasjon til de
som kan tenke seg inn i yrket, og deres foreldre, særlig at det dreier seg om
en 3-årig bachelorgrad, og hvilke karrieremuligheter som finnes.
Potensielle søkere med
minoritetsbakgrunn må gis
et innblikk i hva politiet er
og hva politiet gjør. Hansen
nevner i den forbindelse at hun flere
ganger har invitert minoritetsungdom
inn for at de skal få se hvordan politihverdagen er. Flere har fått blitt overrasket over hvor grundig politiet jobber, og
at politiet er langt mer enn den patruljen
de treffer ute, for eksempel hvilke arbeidsoppgaver forebyggere og etterforskere har.
- Det blir et arbeid fremover å kartlegge
og å definere hvilken kompetanse potensielle søkere med minoritetsbakgrunn besitter, sier Hansen.
problemstillinger for dem som gruppe
synes ikke å ha utkrystallisert seg, i
hvert fall ikke ennå.
Interessen for politiyrket blant
minoritetsungdom
På spørsmål om hvordan interessen
for politiyrket er blant minoritetsungdom, svarer Hansen at det er like store
variasjoner her som blant annen ungdom. Noen har negative erfaringer med
politiet, mens andre har positive erfaringer. Når det gjelder hvilke grunner minoritetsungdom selv oppgir for å søke
Når det gjelder debatten om hijab i
domstolene, avga Oslo politidistrikt i
desember i fjor en høringsuttalelse. Der
problematiserte man forslaget fra Domstolsadministrasjonen om et forbud,
blant annet fordi konsekvensene av et
forbud ikke syntes vurdert i særlig grad.
Man stilte spørsmål ved om det i det
hele var grunnlag for et slikt forbud, og
særlig om man kunne si at bruk av hijab
var uforenlig med de
sentrale dommeregenskaper som blant annet
objektivitet,
integritet
og likebehandling.
«Vi vil ha de gode kandidatene og
en best mulig oppgaveløsning»
seg til politiet, synes det å dreie seg om
et ønske om å hjelpe andre, eller at å
bli politi er noe de lenge har hatt lyst til.
Kvinner med minoritetsbakgrunn
På spørsmål om det er særlige problemstillinger i forhold til minoritetskvinner som vil bli politi eller er politi, sier
Hansen at disse i dag utgjør et fåtall
og er fra ulike kulturer. Noen felles
I forhold til hijabdebatten og rekruttering,
kan Hansen fortelle at hun kjenner til
kvinnelige jurister som nå venter på
muligheten til å bli politijurist og kunne
møte i retten iført hijab.
S i d e 1 3
J u s t i n e
n r . 2
D e s .
2 0 1 0
J u s t i n e
n r . 2
D e s .
2 0 1 0
Artikkel
THE POWERFUL WOMEN OF THE U.S.
SUPREME COURT
av Annette H. Andreassen Foto: jonna Skoglund
The U.. Supreme Court
According to Article III of the U.S. Constitution, the judicial power of the Supreme Court extends to all cases arising under the Constitution, the laws of
the U.S. and its treaties. Thus, its purpose is to adjudicate on acts passed
by Congress and the President and
declare whether such acts are constitutional or unconstitutional, which is the
so- called process of “judicial review”.
The Supreme Court’s approach to its
judicial review is itself divided. There
are some justices who are guided by
original intent (black letter law) meaning they place high value on what the
Founding Fathers envisioned for the
U.S. at the time the Constitution was
drafted. Other justices are guided by
original intent as affected by the evolution of the American population and
current social norms. It is rare that the
Supreme Court will outright overturn an
act passed by Congress or the President, but oftentimes parts are changed
in a piecemeal fashion.
Supreme Court justices are nominated
by the President and ratified by the
Senate. A US Supreme Court justice
has an annual salary of USD 213,900
whereas the Chief Justice earns slightly more, USD 223,500 per year. They
hold their positions for life, with no
maximum mandatory retirement age.
The Supreme Court was envisioned to
be completely independent of political
pressure. However, history has shown
that the Supreme Court is not apolitical. Presidents have used the appointment system as a means of moving the
Supreme Court more to their political
side, although this is of course not an
exact science. A personally liberal Supreme Court justice does not necessarily mean that such individual will always
hold the party line due to the fact that
S i d e 1 4
he/she may be a legal conservative in
his/her judicial review. What is certain is
that although a presidency may last four
to eight years, that presidency can affect the judicial future of the country for
decades. The current Supreme Courts
justices Stephen Gerald Breyer, Ruth
Bader Ginsburg, Sonia Sotomayor and
Elena Kagan are generally considered
to be the liberal wing, while Anthony
McLeod Kennedy, Samuel Alito, John
G. Roberts Jr., Antonin Scalia and Clarence Thomas are considered to form
part of the conservative wing.
The New York Women of the Supreme
Court
The fact that there are currently three
female justices (out of a total number
of nine) serving on the Supreme Court
is unprecedented. The Supreme Court
heard its first case in 1792 and the
Supreme Court was all male until the
ratification of Sandra Day O’Connor
in 1981. It took 189 years for the Supreme Court to more accurately reflect
the composition of the nation it presided
over. O’Connor, who as opposed to the
other female justices did not grew up in
New York, but in El Paso, Texas, was
nominated by President Reagan. She
was regarded as personally conservative, but was often the swing vote between the conservative and the liberal
wing, thus making her one of the most
powerful justices. She retired in 2005 at
the age of 75, after 24 years on the Supreme Court. This left Ruth Bader Ginsburg (nominated by President Clinton)
as the only female justice until Sonia
Sotomayor was nominated in 2009 and
Elena Kagan in 2010.
The Women’s Rights Champion Ruth Bader Ginsburg (1993- present)
Ginsburg grew up in Brooklyn, New
York. She graduated from Cornell Uni-
versity in 1954 and went on to Harvard
Law School, but found it extremely hostile to its few female students. She then
transferred to Columbia Law School
and received her J.D1. in 1959. After
graduation, Ginsburg turned to academia. She worked as a research associate at Columbia Law School until
she joined the faculty at Rutgers University Law School (1963-1972). She
later taught at Columbia Law School
(1972-1980) where she was the first
woman hired with tenure. Ginsburg has
been known as a champion of women’s
rights. She worked with the American
Civil Liberties Union and championed
cases that helped establish constitutional protections against sex discrimination, and eventually argued six cases
before the Supreme Court. In 1980,
President Carter nominated Ginsburg
as a judge of the US Court of Appeals
for the District of Columbia Circuit2 .
She worked as an appeals judge until
President Clinton nominated her to the
Supreme Court in 1993. She generally
votes with the liberal wing of the Supreme Court and she is the first Jewish
female justice. Ginsburg is married and
has a daughter.
Ginsburg has consistently supported
abortion rights, but did criticize the Supreme Court’s ruling in Roe v. Wade
(1973) due to the fact that she believes
that the government has no business
being involved in making that choice for
a woman. Roe v. Wade was the landmark case in which the Supreme Court
allowed abortion. Ginsburg has been
plagued with health concerns in recent
years. In 1999 she was treated for colon
cancer and in 2009 she underwent surgery for early-stage pancreatic cancer.
Many wonder whether or not she will retire soon. If that’s case, then President
Obama will have a third Supreme Court
nomination during his first term in office.
The First Hispanic Female Justice Sonia Sotomayor (2009- present)
Sotomayor grew up in the Bronx, New
York. She graduated from Princeton
University in 1976 and received her J.D.
from Yale Law School in 1979. Sotomayor worked as an assistant district attorney in New York for five years before
entering the private practice in 1984.
She played an active role on the boards
of directors for the Puerto Rican Legal
Defense and Education Fund, the State
of New York Mortgage Agency and
the New York City Campaign Finance
Board. Sotomayor was nominated to
the US District Court for the Southern
District of New York by President Bush
in 1991. In 1997, she was nominated by
President Clinton to the US Court of Appeals for the Second Circuit3 . She had
this position until her nomination to the
Supreme Court in 2009 by President
Obama. She is the first Hispanic female
justice and is a registered Independent
voter. She divorced in 1983 and has no
children.
Sotomayor’s circuit court rulings led to
her being considered a political centrist
although she does have liberal inclinations. The case load in the circuit court
was more business and securities law
centric rather than hot button social or
constitutional issues. Sotomayor’s rulings were narrow and focused on the
close application of the law, an emphasis on the facts of the case and adhered
to precedent, if any. She herself has
stated that she has never let her own
life experiences or opinion influence her
judicial decisions. There was some uncertainty how she would vote her first
year. However, it is now clear that she
is a reliable member of the liberal wing.
Sotomayor voted with the liberal wing
justices Ginsburg and Breyer 90 percent of the time.
The First Homosexual Justice? Elena Kagan (2010- present)
Kagan grew up in Manhattan, New
York. She graduated from Princeton
University in 1981 and received her
J.D. from Harvard Law School in 1986.
Kagan worked as a law clerk in the US
Court of Appeals for the District of Columbia Circuit in 1987, and as a clerk
for Justice Thurgood Marshall of the Supreme Court in 1988. She later entered
private practice at a law firm in Washington D.C. In 1991, Kagan became
an assistant professor at the University
of Chicago Law School and became a
tenured professor of law in 1995. From
1995 to 1999, Kagan served as President Clinton’s Associate White House
Counsel. Kagan returned to academia
in 1999 and began working as a visit-
ing professor at Harvard Law School. In
2001, she was named a full professor
and in 2003 she was the first woman
to be named Dean of the Harvard Law
School. President Obama nominated
Kagan to be Solicitor General in 2009
and nominated her to the Supreme
Court in 2010.
Kagan is the first justice appointed without any prior experience as a judge since
1972. However, her stances on certain
issues are widely known based on law
review articles written throughout her
career. For instance, Kagan argued in
one article that the government has the
right, even considering the First Amendment, to restrict free speech, when it
believes the speech is “harmful” as long
as the restriction is done with good intentions. Also, during her deanship at
Harvard, Kagan upheld a policy a few
decades old, barring military recruiters
from the Office of Career Services from
the university. The reason was that she
felt the military’s “Don’t Ask, Don’t Tell”
policy discriminated against gays and
lesbians. Kagan has never married and
has no children. There has been speculation that Kagan is a lesbian, but nothing has yet been confirmed. One thing
that is certain, many believe that the
liberal wing of the Supreme Court has
a new member, pushing the balance to
4-5.
1”J.D.”
means “Juris Doctor”, it is the US law degree equivalent to the Norwegian Master degree, and allows the graduate to take the bar exam in any U.S. State.
2 The federal appellate court for the District of Columbia
3.The federal appellate court for Connecticut, New York, and Vermont.
S i d e 1 5
J u s t i n e
Artikkel
n r . 2
D e s .
2 0 1 0
Elizabeth Blomfield is a British TV Producer/Director. Her productions for the BBC include: «The
Money Programme», «Horizon: The 7/7 Bombers», «Little Angels», «Olympic Dreams», and
«Out of the Frying Pan», broadcast in 2009 and
2010. Elizabeth moved to Oslo in March 2009
with her husband Alex, a lawyer working for Wikborg Rein. Besides writing for Justine, Elizabeth
is a part-time psychology student, and is attempting to learn Norwegian
J u s t i n e
n r . 2
D e s .
2 0 1 0
tice as a barrister with academia, focusing on academic work. In 1984, she
became the first woman and youngest
person ever appointed to the Law Commission. Her work there included overseeing a number of important family law
reforms. She became Professor of Law
at Manchester University in 1986. In
1994 she became a judge in the Family Division of the High Court of Justice,
an appointment seen as unusual due to
her background as an academic, rather
than a full-time lawyer. In 1999, she followed Dame Elizabeth Butler-Sloss to
be the second woman ever appointed
to the Court of Appeal.
Hale is seen as a trailblazer, who brings
a different perspective to rulings. Although she dismissed an appeal by
two mothers of soldiers killed in the Iraq
war, she openly sympathised, saying
that had her daughter been killed, she
The Supreme Court of the
– and its one woman
would have wanted the same questions
answered. She is known to have strong
views about equal rights for women and
the need for more women at the top of
the legal profession and judiciary. She
has said in interviews that a wider range
of experience might have been useful among the justices of the Supreme
Court, rather than simply having been
practitioners and lower tier judges. She
has described herself as ‘quite embarrassed to be the only judge to tick a lot
of the diversity boxes, for instance the
gender one, the subject areas in which
I’m interested, the fact that I went to a
non fee-paying school and the fact that
I wasn’t a practitioner for any length of
time. I’m different from most of my colleagues in a number of respects. I think
we could do with more of that sort of
diversity’.
In the US Supreme Court, the political
dimension to the Justices’ appointments
have led to a focus on their individual
political beliefs as well as debates on
how far it matters which judge sits on
the case. It has been noted that a higher profile Supreme Court in the United
Kingdom might put British judges and
their political opinions under the same
scrutiny. On this point Baroness Hale
has commented that it ‘begs all sorts of
questions about how predictable an individual Justice’s decision-making is or
isn’t. Some of us hope that we are not so
predictable, but others may see us differently’ (The Guardian, 16 September
2010). Baroness Hale herself is often
seen as to the left politically. To address
the issue of perceived political bias, the
Supreme Court has developed the approach of using larger judicial panels, of
occasionally as many as nine, if a case
is of clear constitutional importance.
By Elizabeth blomfield
The end of the House of Lords
The Supreme Court of the United Kingdom was established by the Constitutional Reform Act 2005 and started work
on 1 October 2009. Prior to the creation
of the Supreme Court, its role was performed by the Judicial Committee of the
House of Lords.
Historically, the House of Lords had
always had a judicial as well as a legislative function. By constitutional convention, only those lords who were legally qualified heard these appeals, and
were known as the Law Lords. The idea
of ending this system and creating a
Supreme Court was first suggested in
2003. While it made clear that there was
no criticism of the current Law Lords,
or indication of any bias, it argued that
there should be a clearer separation of
powers of the judicial and legislative
functions of the House of Lords. It was
considered possible that the decisions
of the Law Lords might be challenged
in the European Court of Human Rights
on the grounds that they did not constitute a fair trial. The main argument
against the change was that the system
had always worked well and kept costs
down. The reforms were controversial
and extensively debated in Parliament.
In a speech made in June 2010, Lord
Hope of Craighead, the Deputy President of the UK Supreme Court, discussed the naming of the Supreme
Court. He admitted that «the decision to
call the new court the Supreme Court
was not set in stone at the outset. It was
just that no-one could think of a better
name for it.»
Despite the similarity in name, the Supreme Court of the United Kingdom
has some significant differences to the
US Supreme Court. Unlike the US Supreme Court, it is not a co-equal branch
of government. This limits its powers of
judicial review, meaning that it cannot
overturn primary legislation made by
Parliament. However it does have the
power to overturn secondary legislation
if it is found to be beyond the powers
of the primary legislation. The Supreme
Court can also declare legislation incompatible with the European Convention on Human Rights.
For historical reasons, the UK is a state
made of several separate jurisdictions
and does not have a single unified legal
system. Instead there are three separate systems; for England and Wales,
Scotland and Northern Ireland. The Supreme Court is the final court of appeal
for all civil cases in the United Kingdom and criminal cases from England,
Wales and Northern Ireland. The High
Court of Justiciary remains the supreme
court for criminal cases in Scotland.
The Supreme Court is composed of the
President, the Deputy President and ten
Justices. They are not subject to term
limits, but may be removed from office
by Parliament. They do have mandatory
retirement ages, as do all British judges
(age 70, if first appointed to office after
31 March 1995, or age 75 otherwise).
When the Supreme Court was created,
the ten existing Law Lords became the
first Justices.
The appointment of future justices will
be made by a selection commission
to be formed when the first vacancy
arises. The commission will include
the President, Deputy President and a
member of each of the Judicial Appointments Commissions for England and
Wales, Northern Ireland and Scotland.
The One and Only Woman of the
Supreme Court
There is currently only one serving female Justice on the Supreme Court,
Baroness Hale. She joined the House
of Lords in 2004 as a life peer and Law
Lord, and is the only woman ever to
have been appointed to this position.
Brenda Hale was born in Yorkshire, in
1945, to parents who were both headteachers. She read Law at Girton College, Cambridge, graduating with a
starred first class degree at the top of
her class. She spent some time working as an assistant lecturer in Law at the
University of Manchester, before being
called to the Bar in 1969, where she
came top of her year in bar finals.
Hale’s career combined part-time prac-
Norske kvinnelige høyesterettsdommere
av Anne Lindberg
Norges Høyesterett
«Høiesteret dømmer i sidste Instans»
heter det i Grunnloven § 88. Høyesterett behandler både sivile saker og
straffesaker. Utgangspunktet er at i
den enkelte sak blir retten satt med fem
dommere, men i visse tilfeller behandles en sak i storkammer med elleve
dommere, eller i plenum av den samlede Høyesterett.
Norges Høyesterett ble etablert 1815
med èn justitiarius og seks dommere. Siden den tid har det naturlig nok
vært vekst både i antall saker og antall
dommere. I hele 153 år var høyesterettsdommerembetene besatt bare av
menn. I 1968 fikk Høyesterett sin første
kvinnelige dommer, Lilly Bølviken. Fram
til da hadde rettsfullmektigene åpnet
rettssakene med «Høyst ærverdige herrer, rikets øverste dommere.» Dette ble
endret til den formen man fortsatt bruker i dag; «Høyst ærverdige rett, rikets
øverste dommere.» Siden 1968 har det
blitt utnevnt tilsammen 14 kvinnelige
høyesterettsdommere.
1
S i d e 1 6
Høyesterett ledes i dag av høyesterettsjustitiarius Tore Schei. Av de 19 dommerne er ni kvinner, og kvinneandelen
har aldri vært større. I 2004 inntraff det
for første gang at samtlige fem dommere i en sak var kvinner. Trygve Hegnars
finansmagasin «Kapital» kårer hvert
år Norges 100 mektigste kvinner. For
året 2009 kan man finne de daværende
kvinnelige høyesterettsdommerne fra
31. plass og nedover. Og øverst på listen over de mektigste kvinnene i jussen
troner alle de kvinnelige høyesterettsdommerne på de åtte første plassene1.
Damene
Liv Gjølstad (tiltrådte 1. september
1988)
Gjølstad så dagens lys i Tønsberg i
1945. Hun tok juridisk embetseksamen i Oslo i 1969. I de to påfølgende
årene var hun dommerfullmektig i Eidsvoll. Hun arbeidet deretter hos Sivilombudsmannen, først som konsulent og
deretter som kontorsjef, en stilling hun
hadde frem til 1983. Samme år tiltrådte
hun som lagdommer i Eidsivating lag-
Kåringen ble gjort før Noer tiltrådte som dommer 1. oktober i år
mannsrett og ble der til hun begynte
som høyesterettsdommer i 1988.
Foruten høyesterettsjustitiarius Schei
er hun den med lengst ansiennitet i
Høyesterett.
Gjølstad er medlem av Den faste voldgiftsdomstol i Haag og er styremedlem
i Stiftelsen Tidsskrift for Rettsvitenskap.
Hun har også vært en aktiv bidragsyter
i Juristforeningen i Oslo og ble slått til
ridder av Hoppeordenen i 1997, og til
kommandør av samme orden i 2003.
Kirsti Coward (tiltrådte 15. august
1994)
Kirsti Coward ble født i Kristiansand i
1940 og er oppvokst på Makrellbekken
i Oslo. Etter artium på Ullern skole
begynte Coward på jus i Oslo, etter
sigende fordi jus innebar en forlokkende kombinasjon av logikk og samfunnsspørsmål, men også fordi «det
var så mange dumme gutter som begynte på jussen at det ikke kunne være
så vanskelig å gjøre seg gjeldende».
Coward tok juridisk embetseksamen i

S i d e 1 7
J u s t i n e

n r . 2
D e s .
2 0 1 0
J u s t i n e
n r . 2
D e s .
2 0 1 0
Artikkel
Oslo i 1963, og var vit.ass. ved institutt
for rettssosiologi i 1964-65. Coward tilbrakte mesteparten av sin karriere før
utnevnelsen som høyesterettsdommer i
Justisdepartementets lovavdeling, med
unntak av en dommerfullmektigperiode
i Asker og Bærum, og et opphold hos
Fylkesmannen i Sogn og Fjordane.
Karen Maria Bruzelius (tiltrådte 6.
oktober 1997)
Bruzelius er født i Lund i Sverige i 1941
og ble uteksaminert Jur.kand. fra Lunds
Universitet i 1964. Hun begynte direkte
som Tingsnotarie i Rådhusretten i Gøteborg. Året etter flyttet hun til Oslo
og begynte å arbeide i Justisdepartementet, hvor hun ble til 1982. Samtidig
fullførte hun en Master of Law, i 1969.
Fra 1982 til 1987 arbeidet hun som advokat i Sjøassurandørens Centralforening. De siste 10 årene før hun tiltrådte
i Høyesterett var hun ekspedisjonssjef
og departementsråd i Samferdselsdepartementet.
Bruzelius er blant annet bidragsyter
både til Norsk Lovkommentar, Norges
lover og Knophs oversikt over Norges
rett.
Ingse Stabel (tiltrådte 1. mai 2001)
Ingse, eller Inger-Else som hun egentlig heter, ble født i Oslo i 1946 og tok
artium ved Oslo katedralskole i 1965.
Faren Carl Ludovico Stabel var også
høyesterettsdommer, og i 1971 tok
hun, som sjette generasjon, juridisk
embetseksamen. Deretter startet hun
som konsulent i Justisdepartementets
lovavdeling. Der ble hun frem til 1986,
avbrutt av en periode som dommerfullmektig i Lyngen. Hun har arbeidet hos
Regjeringsadvokaten, og var likestillingsombud i seks år. I perioden 1994 til
1997 var hun lagdommer i Eidsivating
lagmannsrett, samt medlem av Stortingets granskingskommisjon for de hemmelige tjenester. Hun ledet også Trygderetten i fire år før hun tiltrådte som
høyesterettsdommer.
Stabel er som Gjølstad medlem av Den
faste voldgiftsdomstol i Haag. Ved siden av likestillingsjus har hun arbeidet
spesielt med arbeidsrett, blant annet
som medlem i Arbeidsretten.
Toril Marie Øie (tiltrådte 1. august
2004)
Øie er født i Oslo i 1960. Hun tok juridisk
embetseksamen i Universitetet i Oslo i
1986. Øie arbeidet i Justisdepartementets lovavdeling fram til hun ble utnevnt
som høyesterettsdommer, avbrutt av en
periode som dommerfullmektig i Strømmen. I tillegg hadde hun i 1994 en ettårig bistilling som førstelektor ved det
juridiske fakultet i Oslo.
Øie er medforfatter av to lærebøker i
strafferett, og kommentarutgaven til
Tvisteloven.
Hilde Indreberg (tiltrådte 1. april 2007)
Indreberg er født i Oslo i 1957, i en familien uten jurister. Etter forberedende
på Universitetet i Oslo startet hun på
sosiologi grunnfag, tok så førsteavdeling jus, hoppet over til psykologi
grunnfag, for deretter å bestemme seg
for at det var jus hun ville studere. Det
som fascinerer Indreberg med jus er at
det er et intellektuelt regnestykke som
man må få til å gå opp, samtidig som
det handler om å veie ulike verdier opp
mot hverandre. Indreberg tok juridisk
embetseksamen i Oslo i 1987, og ved
siden av studiene var hun aktiv i JURK.
Hun arbeidet som førstekonsulent i NORAD, før også hun begynte i Justisdepartementets lovavdeling. Indreberg
arbeidet i lovavdelingen fram til tiltredelsen som høyesterettsdommer, med et
avbrekk som dommerfullmektig i Nedre
Romerike.
Indreberg har vært engasjert i verdens
urettferdighet siden hun var liten, og
har i en årrekke vært Norges representant i Europarådets styringskomité for
menneskerettigheter. Hun har vært en
sentral bidragsyter ved harmonisering
av det norske lovverket i forhold til internasjonale menneskerettskonvensjoner,
herunder menneskerettighetsloven.
Bergljot Webster (tiltrådte 15. august
2009)
Webster er født i Oslo i 1966 og er den
yngste kvinnen i høyesterett. Hun vokste opp med jurister rundt seg på alle
kanter. Faren, Reidar Webster, var
riksmeklingsmann og moren, Ingrid
Webster, var forvaltningsjurist og tingrettsdommer. Webster tok juridisk embetseksamen i 1992. Hun arbeidet først
hos Regjeringsadvokaten, og hadde et
studie- og praksisopphold i Skottland i
1994 med stipend fra British Council.
Fra 2000 til 2004 arbeidet hun som
advokat i Nordisk Skibsrederforening.
Deretter var hun partner i Advokatfirmaet Sørlie Wilhelmsen ANS og i Hjort før
hun tiltrådte som høyesterettsdommer.
*) Artikkelen
S i d e 1 8
Kristin Normann (tiltrådte 9. august
2010)
Normann ble født i Oslo i 1954. Faren
var jurist og finanssjef i Norsk Hydro, og
moren var siviløkonom. Normann avla
juridisk embetseksamen i 1982. Frem
til 1984 var hun advokatfullmektig i BAHR, men forlot firmaet fordi hun mente
at jobben ikke kunne kombineres med
rollen som småbarnsmor. Hun gikk da
over til institutt for privatrett ved juridisk
fakultet i Oslo, hvor hun ble helt frem
til 2006. Her var hun først amanuensis,
stipendiat, førsteamanuensis og så professor. Normann disputerte i 1994 som
den sjette kvinnelige juristen i Norge.
Doktoravhandlingen hennes omhandlet
erstatningsansvar for styremedlemmer
i aksjeselskaper. Normann var partner
i Advokatfirmaet Selmer fra 2006 og
fram til hun tiltrådte som høyesterettsdommer.
Normann har arbeidet som voldgiftsdommer, og var med i granskningsutvalget i Valla-saken. Normann har også
hatt en rekke styreverv, blant annet i
Oslo Børs (1995-2006).
Ragnhild Noer (tiltrådte 1. oktober
2010)
Noer ble født i Oslo i 1959. Hun gikk
på Orkdal videregående skole, men
studerte jus i Oslo. Hun var vit.ass. ved
institutt for privatrett i 1982-83 og tok
juridisk embetseksamen i 1985. Deretter
arbeidet hun som førstekonsulent i
Justisdepartementets lovavdeling i to år
og var dommerfullmektig i Nord-Troms.
Noer har dessuten også arbeidet som
amanuensis ved Universitetet i Tromsø,
som programsekretær i NRK Troms,
som advokat hos Regjeringsadvokaten
og som seniorrådgiver i Miljøverndepartementet. Hun har også vært sekretær
i Barnefordelingsprosessutvalget, og
har gitt ut boka «Prosessnøkkelen».
Fra 2005 til 2010 var hun lagdommer i
Borgarting lagmannsrett.
Kilder:
www.domstol.no
www.wikipedia.no
www.dagbladet.no
www.hegnar.no
www.aftenbladet.no
www.snl.no
www.advokatbladet.no
www.juristkontakt.no
ble skrevet før Kirsten Sandberg ble konstituert som høyesterettsdommer 15. november 2010.
Kvinner sammen kan endre verden
av june cathrine ormstad
FOKUS – Forum for kvinner og utviklingsspørsmål er et kompetanse- og ressurssenter i internasjonale
kvinnespørsmål med vekt på informasjonsformidling
og kvinnerettet utviklingsarbeid. FOKUS’ hovedmål er
å bidra til å bedre kvinners sosiale, økonomiske og
politiske situasjon i et globalt perspektiv.
FOKUS er en paraplyorganisasjon bestående av 71
norske kvinneorganisasjoner, herunder kvinneutvalg
i politiske partier, fagforbund, solidaritets- og
bistandsorganisasjoner. NKJF er ett av FOKUS’
71 medlemmer. JURK og NKJF er de eneste
juridiske
medlemsorganisasjonene.
FOKUS
er
unik i verdenssammenheng på grunn av sin store
oppslutning blant grasrotorganisasjoner.Ca halvparten
av medlemmene i FOKUS driver internasjonale
bistandsprosjekter. Tanken er at prosjektene skal være
noe mer enn en ren overføring av penger. Norske medlemsorganisasjoner inngår derfor partnerskap med såkalte
Om FOKUS:
-- Er et kompetansesenter på internasjonale
kvinnespørsmål
-- Styrker samarbeidet mellom
kvinneorganisasjoner
-- Arbeider for å bedre kvinners sosiale,
økonomiske og politiske situasjon gjennom
prosjekt- og programvirksomhet, samt gjennom
informasjonsspredning
-- Får økonomisk støtte av NORAD, Barne- og
Likestillingsdepartementet og UD gjennom
rammeavtaler
-- Har hatt NRKs TV-aksjon to ganger, sist i 2005
-- Har siden januar 2010 vært nasjonalkomité for
FNs kvinneorganisasjon UNIFEM
-- Har p.t 71 organisasjoner som sine medlemmer
-- Har Hennes Kongelig Høyhet Kronprinsesse
Mette-Marit som sin høye beskytter
-- Sekretariatet v/daglig leder har ansvaret for den
daglige driften
-- Velger sitt styre blant medlemsorganisasjonene
på det årlige representantskapsmøtet
søsterorganisasjoner i andre land (i ’Sør’) som arbeider
innenfor samme felt. På denne måten kan samarbeidet
bidra til erfaringsutveksling, kompetansehevning og
styrking av begge parter, i tillegg til pengestøtten.
NKJF har per i dag ett prosjekt i Colombia hvor NKJFs
partner er menneskerettighetsorganisasjon COLEMAD.
Prosjektene finansieres enten gjennom en rammeavtale
med NORAD eller med midler fra NRKs TV-aksjon fra
2005. TV-aksjonsmidlene går til prosjekter som tar sikte
på å bekjempe vold mot kvinner.
Arbeidet i FOKUS er basert på FNs kvinnekonvensjon
(CEDAW) og handlingsplanen fra FNs kvinnekonferanse
i Beijing i 1995 (The Beijing Declaration and Platform for
Action). I 2007 ble det nedfelt en femårig strategiplan
som utpekte fire strategiske temaer for FOKUS’
virksomhet:
• Kvinners rettigheter
• Vold mot kvinner, herunder vold i nære relasjoner,
handel med kvinner og kjønnslemlestelse
• Kvinner i og etter krig og konflikt
• Kvinners politiske og økonomiske rettigheter og
deltakelse
FOKUS konsentrerer sin virksomhet til 20 land i
tre verdensdeler. Organisasjonen finansierer 76
kvinnerettede bistandsprosjekter i disse landene. De
siste årene har FOKUS halvert antall land det arbeides
mot. Bakgrunnen for innstrammingene er å bedre kunne
utvikle spesialkompetanse på enkelte land, og kunne
følge utviklingen mer systematisk. FOKUS håper også
at mindre spredning vil bidra til å styrke samarbeidet
kvinneorganisasjoner i mellom, både i Norge og i de
regionene og landene FOKUS er aktiv i. Land i ’Sør’
omfatter fattige og marginaliserte land som i følge
OECD kan motta bistand, og som stort sett ligger på
den sørlige halvkule.
En leser stadig i media om bistand som ikke nytter og
bistand som ikke kommer frem. FOKUS har gjennom sitt
arbeid mange bevis på det motsatte, nemlig at hjelpen
kommer frem og at den nytter. Det er derfor med rette
at FOKUS arbeider under slagordet: «Kvinner sammen
endrer verden»
Les mer på:
http://www.fokuskvinner.no
S i d e 1 9
J u s t i n e
n r . 2
D e s .
2 0 1 0
J u s t i n e
n r . 2
D e s .
2 0 1 0
REDERIFORBUNDETS MARITIM
TRAINEE-PROGRAM
- INNGANGSPORT TIL EN KARRIERE
I SHIPPING FOR KVINNER?
Av Maria Norum Resløkken og Ena Aarseth Barder foto: rederiforbundet
Norge har vært en hovedaktør innen
skipsfart i 150 år. Per 1. januar 2009
var den norskkontrollerte flåten den
femte største i verden, og Norsk Internasjonalt Skipsregister («NIS»)
var det tolvte største skipsregisteret i verden. Norges posisjon innen
skipsfart har medført at det i Norge
eksisterer en betydelig kompetanse
innen hele det maritime området.
Nærmere 90.000 mennesker i Norge jobber i dag i denne næringen.
Norges Rederiforbund etablerte i
2005 et traineeprogram for å øke
rekrutteringen til den maritime næringen i Norge. Traineeprogrammet
«Maritim Trainee» er toårig, og det
har vært opptak til programmet i
2005, 2007, 2008, 2009 og 2010.
Det rekrutteres primært økonomer,
ingeniører og jurister, og søkerne
kan ha opp til to års arbeidserfaring.
Under programmet er traineene
ansatt hos en av bedriftene som
er tilknyttet ordningen, og har en
egen mentor i bedriften. Blant deltagerbedriftene finner vi rederier,
forsikringsselskaper,
advokatfirmaer, klasseselskaper, banker og
andre finansselskaper. Det varierer
noe hvilke bedrifter som deltar fra
år til år. Så langt har nærmere 40
bedrifter deltatt, og over 100 traiS i d e 2 0
neer har fullført programmet. Traineeprogrammet har på kort tid blitt
et av landets mest populære, og
det har vært et stort antall søkere
de siste årene – over 900 til de 16
tilgjengelige plassene i 2010!
Blant advokatfirmaene som deltar nevnes Wikborg Rein, som har
deltatt i programmet siden starten i
2005 og har hatt fem traineer, Vogt
& Wiig med èn trainee og Thommessen med èn trainee. I tillegg
har andre bedrifter ansatt jurister
gjennom traineeprogrammet, som
P&I-klubben Skuld. Så langt har
kun Vogt & Wiig og Wikborg Rein
meldt sin interesse for jurister til Kull
6 med oppstart i august 2011, som
hadde søknadsfrist 1. desember
2010.
I tillegg til at traineene er ansatt i
de ulike deltagerbedriftene og får
opplæring der, deltar de på et fagprogram med fellessamlinger. Fagprogrammet består av til sammen
36 dager fordelt på seks samlinger i
Norge, London og Singapore. Målet
med fellessamlingene er å gi traineene ulike typer kompetanse de kan
dra nytte av i sine respektive stillinger: Helhetlig bransjeforståelse,
bedriftsforståelse og ledelseskompetanse.
Traineene får en helhetlig forståelse av den maritime næringen på
tvers av ulike fagfelt ved at det gis
en innføring i relevante fagområder i shipping og offshorevirksomhet, slik som investeringsanslyser,
nautikk, sikkerhetskurs og sjørett.
Bedriftsforståelse utvikles gjennom
omvisninger og foredrag hos deltagerbedrifter. Dette kombineres med
gruppeoppgaver og diskusjoner
som gir innsikt i samtlige bedrifters
virksomhet og verdiskapning, og
dermed i næringsklyngen som helhet. Det er også et mål å gi traineene en management-kompetanse
som gjør dem i stand til å gå inn i
sentrale posisjoner i den maritime
næringen. Utvikling av generell
økonomisk, strategisk, organisatorisk og ledelsesmessig kompetanse
er derfor vektlagt. Nettverksbygging
er selvfølgelig også en viktig del av
traineeprogrammet, og noe som
tidligere traineer fremhever som en
fordel.
Kull
År
Antall traineer
Antall/andel kvinner
Antall jurister
Kull 1
2005-2007
25
6 / 24 %
1 (kvinne)
Kull 2
2007-2009
24
8 / 33 %
1 (kvinne)
Kull 3 (Boomkullet)
2008-2010
32
2/6%
2 (begge menn)
Kull 4
2009-2011
22
9 / 41 %
2 (begge menn)
Kull 5 (Finanskrisekullet)
2010-2012
16
6 / 38 %
4 (alle kvinner)
Shipping har tradisjonelt vært en
mannsdominert bransje, og Justine
håper derfor at Maritim Traineeprogrammet kan være med på å
åpne dører for kvinner som ønsker
å arbeide i næringen.
Kull 5
S i d e 2 1
J u s t i n e
n r . 2
D e s .
2 0 1 0
J u s t i n e
n r . 2
D e s .
2 0 1 0
REDERIFORBUNDETS MARITIM TRAINEE-PROGRAM
REDERIFORBUNDETS MARITIM TRAINEE-PROGRAM
Kull 1
Kull 2
INGRID LIND RABBEN
MARTINE C. DYSVIK
Ingrid gjennomførte traineeprogrammet
i Advokatfirmaet Wikborg Rein, hvor
hun var ansatt frem til 2008, da hun gikk
over til å bli konsernjurist i Awilhlmsen.
Dette selskapet var tidligere assosiert
med bare shipping, men er i dag å betegne som et privat investeringsselskap
med virksomhet innen shipping (Awilco), offshore (tidligere gjennom Awilco
Offshore, nå gjennom Awilco Drilling),
cruise (RCCL), eiendom (Linstow), retail (Expert) og finansielle investeringer
(Awilco Invest).
Martine var som
Ingrid Lind Rabben ansatt hos
Advokatfirmaet
Wikborg Rein i
sin traineeperiode. Hun arbeidet
på Oslokontoret
under hele traineeperioden, men
sommeren 2009 pakket hun kofferten
og satt kursen mot Singapore sammen
med sin mann (som måtte bytte stilling
fra begravelsesagent til skipsmegler for
å kunne følge sin kone rundt kloden).
Martine arbeider nå på Wikborg Reins
Singapore-kontor.
På Ingrids kull var fordelingen mellom
kvinner og menn slik at det var seks
kvinner og 19 menn. Ingrid mener det
helt klart hadde vært bedre med en
jevnere fordeling mellom kjønnene, men
at seks stykker ikke er så verst tross alt.
På ett av de senere kullene har det vært
bare to kvinner. - Jeg tror mye av årsaken ligger i at shipping-næringen tradisjonelt har vært og fortsatt er en svært
mannsdominert bransje. - Det kan også
tenkes at rekrutteringsformen har noe å
si; gutter er nok tradisjonelt flinkere til å
«selge seg inn» og kan ofte utvise mer
selvtillit i intervjusituasjonen. Rekrutteringen til Maritim Trainee-programmet
har vært drevet av et hodejegerfirma.
Rekrutteringen har gått gjennom flere
faser, med blant annet nettbaserte evnetester, og avsluttes med et «reality»preget hotellopphold med intervjuer
over flere dager, der det hver dag sendes hjem deltagere som ikke går videre.
Hva tror du er årsaken til at jurister er
overrepresentert blant deltagende kvinner?
- Jussen er et fag hvor kvinneandelen
nå vel ligger opp mot 60 %. Det er videre et sterkt sjørettsmiljø i Oslo hvor
det er en betydelig andel kvinner, blant
annet ledes Nordisk Institutt for Sjørett
av en kvinne, professor Trine-Lise Wilhelmsen. Jeg vil tro at kvinneandelen
er betydelig lavere innen økonomi- og
ingeniørfaget, og da særlig innen shipping.
Hva er det beste med traineeprogrammet, og hvilket utbytte har det gitt deg?
- Etter seks år med juridiske studier
var det utrolig lærerikt og inspirerende med innføring i nye
fagområder, og å samarbeide tett med andre
faggrupper. Muligheten
til utenlandsopphold
og hospiteringen hos
andre bedrifter var et
stort pluss. Kontakten med de andre
traineene er også
veldig verdifull.
Traineeprogrammet har gitt meg
innsikt i og forstå-
else for shippingbransjen, samt et bredt
kontaktnett. Jeg jobber også tett med
økonomer og ingeniører i det daglige og
traineeordningen har gitt meg innsikt i
hvordan de tenker og arbeider.
Hvordan er det så å være kvinne i en så
mannsdominert bransje som shipping?
- Det er veldig bra! Jeg har alltid følt
meg bra behandlet og har aldri opplevd
at det har vært noen ulempe. Heller
ikke i Singapore, hvor jeg arbeidet i 8
måneder på Wikborg Reins Singaporekontor som ledd i trainee-programmet.
Mitt inntrykk er at mennene synes det
er hyggelig med flere kvinner i bransjen.
På Martines kull var fordelingen mellom
kvinner og menn 1:3 – det var åtte kvinner og 24 menn. Hun merket lite til at
det var færre kvinner på kullet, da de
uansett var såpass mange. - Men idealet i de fleste sammenhenger, såvel på
traineeprogram som på jobb eller skole,
bør være en så jevn fordeling som mulig, mener Martine.
på når de begynner å søke jobb, mens
mange kvinner trolig ikke er klar over
mulighetene som finnes der, sier Martine.
Hva tror du er årsaken til at jurister
er overrepresentert blant deltagende
kvinner?
- Kvinneandelen på jussen er veldig
høy sammenlignet med kvinneandelen
i for eksempel ingeniør- og økonomifag,
som utgjør hovedgruppen av søkerne.
Det er også et sterkt sjørettsmiljø ved
Universitetet i Oslo, som har medført
at sjøretten og shipping har fått mye og
god profilering der.
Hva er det beste med traineeprogrammet, og hvilket utbytte har det gitt deg?
- Traineeordningen ga en kick-start i
bransjeforståelse som det ellers ville
tatt lang tid å opparbeide meg som nyutdannet jurist. Når man jobber med sjørett må man kunne forholde seg til og ha
forståelse for både kommersielle og tekniske aspekter ved shipping. Dette lærte
jeg lite om i løpet av seks år på jussen.
Programmet har bidratt til økt forståelse
for hvordan mennesker med forskjellig
profesjonsbakgrunn tenker og jobber
forskjellig, og hvordan man utfyller hverandre, og ga meg også tidlig et kontaktnettverk. Ellers var det sosialt sett utrolig
morsomt og hyggelig, og det medvirket
til at jeg har fått reise ut tidlig i karrieren.
Hvordan er det så å være kvinne i en så
mannsdominert bransje som shipping?
- Strålende! Jeg har aldri opplevd det
å være kvinne i shippingbransjen som
problematisk, alle blir bedømt etter prestasjon uansett kjønn. Når det er sagt,
så er både Norge og Singapore i verdensklasse når det gjelder likestilling i
arbeidslivet.
….Martine
fremhever
avslutningsvis at hun anser det som en stor fordel ved å være kvinne at man slipper
å være med på strippeklubber etter
forretningsmiddager…..
På flere av de andre kullene (med
lavere kvinneandel) var kjønnsfordelingen nærmere 50 / 50 innledningsvis under rekrutteringsprosessen, men så falt
jentene fra underveis. - Gutta har nok
mer selvtillit i startfasen og er flinkere
til å selge seg inn under intervjuprosessen. Det var på et tidspunkt snakk om
å sette opp et ”jobbintervju-kurs” for
jentene for å få bukt med dette, forteller
Martine.
Martine peker også på shipping som
en tradisjonelt mannsdominert bransje som forklaring på den lave kvinneandelen, noe hun mener antageligvis
preger både rekrutteringsform og de
kvalifikasjonene selskapene ser etter.
Profileringen av bransjen mot nyutdannede har nok tradisjonelt sett vært mer
maskulint tilpasset - Shipping er nok
også en bransje menn er mer bevisste
S i d e 2 2
S i d e 2 3
J u s t i n e
n r . 2
D e s .
2 0 1 0
J u s t i n e
n r . 2
D e s .
2 0 1 0
REDERIFORBUNDETS MARITIM TRAINEE-PROGRAM
REDERIFORBUNDETS MARITIM TRAINEE-PROGRAM
kull 5 - FINANSKRISEKULLET
Nina M. H. Hanevold
MARIA NORUM RESLØKKEN
Som to av over 900 søkere var Maria og Nina blant de heldige som gikk
gjennom nåløyet på Kull 5 – «finanskrisekullet». Vi har snakket med dem om
deres forventninger til traineeprogrammet.
innen shipping. Hun forteller at hun så
på traineeordningen som en helt unik
mulighet for en vei inn i shippingbransjen.
Hvilke forventninger har du til traineeordningen?
- At jeg får en bred forståelse for shipping utover kun det juridiske, og får
muligheten å bygge et sosialt og faglig
nettverk innenfor den maritime næringen.
Maria er 26 år gammel og arbeider
som advokatfullmektig og maritim trainee i Advokatfirmaet Vogt & Wiig. Hun
er utdannet Master i Rettvitenskap fra
Universitet i Oslo, og har tidligere vært
styreleder (og t-skjortemodell) i NKJF.
Maria hørte om traineeprogrammet
gjennom rekrutteringen på Universitetet
i Oslo. Maria hadde da alt en spesialisering innen sjørett og ønsket seg en jobb
Hva er det beste med traineeordningen
så langt?
- Nå har vi akkurat avsluttet samling
nummer to. Det beste så langt er det
sosiale nettverket med de andre traineene. Vi har utrolig mye å lære av hverandre. I tillegg er det opplevelser som
jeg aldri ville fått dersom jeg ikke var
en del av programmet. Vi har allerede
besøkt flere verft og fått være om bord
i skip under bygging og ferdigstilte nybygg. Dette gir meg verdifull forståelse
av praktiske elementer som jeg får stor
nytte av når jeg arbeider med kontrakter
etc.
Hva synes du om at det er såpass få
kvinner med i trainee-ordningen, og hva
tror du er årsaken til dette?
- En jevn fordeling mellom kjønnene må
være ønskelig, men jeg synes vi har en
velfungerende fordeling i vår gruppe der
vi er seks jenter av 16 deltakere. Årsaken tror jeg har sammenheng med at
shipping er fra gammelt av en tradisjonelt mannsdominert bransje.
Hvilke forventninger har du til det å
være kvinne i en så mannsdominert
bransje som shipping?
- Av det jeg har høstet meg av erfaringer
så langt, forventer jeg meg at det skal
bli lite problematisk å være kvinne i en
mannsdominert bransje. Jeg opplever å
bli tatt godt imot av mannlige kolleger,
klienter og motparter. I shippingavdelingen i Vogt & Wiig har vi faktisk hel jevnt
fordeling mellom kvinner og menn!
Nina er 28 år gammel og arbeider som
advokatfullmektig og maritim trainee i
Advokatfirmaet Wikborg Rein. Nina har
allerede bred internasjonal erfaring og
har blant annet bodd i India, Sverige,
Skottland og New York. Hun er utdannet
Master i Rettsvitenskap fra Universitet i
Oslo i 2009, med en bachelorgrad i juss
og politikk fra University of Edinburgh og
en mastergrad fra New York University i
International Legal Studies.
Nina fant ut om programmet ved en tilfeldighet, da hun som student i 2008 var
inne på Wikborg Reins hjemmesider for
å søke på en stilling som studenttrainee
på sjørettsavdelingen. Nina syntes programmet virket som en unik mulighet
til å lære mest mulig, raskest mulig om
shippingbransjen, og til å oppleve mye
spennende. Hun fremhever at det er
viktig som nyutdannet jurist å prøve å
få forståelse for de praktiske og økonomiske sidene av bransjen man jobber i.
Hvilke forventninger har du til traineeordningen?
- At jeg i løpet av de to årene programmet varer vil oppleve noe helt spesielt
ved at jeg bl.a. får besøke havner og
verft, noe som det ellers kan ta flere år
før man får mulighet til som advokatfullmektig. Jeg forventer å lære mye om
andre virksomheter innen den maritime
klyngen, særlig kjernevirksomhetene,
slik som rederiene. Og ikke minst håper
jeg å bli kjent med mange spennende,
interessante mennesker som vil bidra
til at jeg raskt føler meg som en del av
bransjen.
S i d e 2 4
Kull 5 på traineesamling
Hva er det beste med traineeordningen
så langt?
- Det er vanskelig å velge èn ting for
alt har vært så morsomt! Men hvis jeg
skal trekke frem noe så er det kanskje
det å oppleve alt sammen med de andre traineene. Det er ekstra morsomt å
lære investeringsanalyse når man kan
samarbeide med en økonom, diskutere
betydningen av baugens utforming for
skipets ferdigheter i vannet med en sivilingeniør, og ikke minst dra på seiltur
med hjelp fra en trainee som har seilt
over Atlanteren. Det at vi drar nytte av
hverandres kunnskap og erfaringer synes jeg er uvurderlig.
kvinner innenfor de landbaserte delene
av bransjen. Jeg tror det ville ha vært
betydelig vanskeligere hvis jeg hadde
valgt en karriere på sjøen.
Hva synes du om at det er såpass få
kvinner med i trainee-ordningen, og hva
tror du er årsaken til dette?
- For juristenes del har det ikke vært et
problem å få med kvinner. Det er vanskelig å gi noen klar årsak til at det er
forholdsvis få kvinner som har blitt ansatt i stillingene for økonomer og sivilingeniør. Det kan tenkes at dette har noe
med kultur å gjøre, både på studiestedene hvor interessen for shippingbransjen tennes, og innen bedrifter i den
maritime næringen. Shipping har tross
alt vært forholdsvis mannsdominert
over tid, og det kan derfor tenkes at den
maritime bransjen fremstår som mer aktuell for mannlige studenter. Jeg tror allikevel at det er viktig å huske på at hver
bedrift velger sin trainee, og mange interne rekrutteringsfaktorer spiller inn i
forhold til hvem som velges.
Hvilke forventninger har du til det å
være kvinne i en så mannsdominert
bransje som shipping?
- Jeg forventer å bli vurdert på grunnlag av det jeg leverer som advokatfullmektig, ikke som kvinne. Men shipping
er en veldig internasjonal bransje, hvor
kulturforskjeller kan føre til at dette i
noen tilfeller blir en utfordring. Jeg har
allikevel ikke hørt fra kvinnelige kollegaer med mer erfaring at de har oppfattet det som spesielt utfordrende å være
kvinne innenfor shipping. Dette har kanskje noe å gjøre med at det er mange
S i d e 2 5
J u s t i n e
n r . 2
D e s .
2 0 1 0
IS FARMLAND UP FOR GRABS?
BY Venusia Vinciguerra Veum photo: Venusia Vinciguerra Veum
Land grab, as this phenomenon is
currently referred to, has received
increasing attention lately. There is not
yet an accurate and accepted definition,
however, land gab refers to large-scale
land investments carried on by private
companies or directly by governments.
However, the expression land grab can
be deceptive, as these investments do
not only include large extensions of
land, but also water, mines, conservation sites and tourism, to name a few.
Furthermore, the term grab moves the
focus from the fact that most of these
investments are carried out within a legal framework with the full collaboration
S i d e 2 6
n r . 2
D e s .
2 0 1 0
NGOs and scholars showed worries for
this fast developing sector, and awakening uncertainty about its dynamics
and long-term consequences. Land
grab is a multifaceted issue, with social,
economic and political consequences.
Rights to water, to food, to organised
work, as well as cultural identity are
only some of the more evident issues
at stake, adding to the intricate problem of land rights. With its colonial past,
Africa is not new to foreign control of
land. However, the current acquisitions
bring the transfer of ownership on a new
scale: land is leased up to 99 years,
mostly to foreign investors, for as little
as a few kroner for an hectare. The purpose is to produce goods to be exported
in accordance with contracts that are
vague and secretive, and with unspecified promises of any benefits to the local
communities, such as infrastructures or
employment.
Artikkel
The Financial Times (19 November
2008) issued an article on the South
Korean company, Daewoo Corporation’s
attempt to lease 1,3 million hectares of
arable land in Madagascar (half the size
of Belgium). Even though the article
involved two countries hardly catching
western interests, it had great resonance as it shed a light on a new business trend. The deal reported by the
Financial Times was indeed the greatest of a growing number of land leases
in developing countries in general, and
Africa in particular.
J u s t i n e
of hosting governments. Despite the
careful use of this expression in academia, NGOs and media use land
grab for its communicative strength.
But what is land grab and what are the
consequences of such trend?
The Observer (14 March 2010) has reported that 50 million hectares of land
have changed hands in recent years,
and the World Bank recently listed
389 large-scale acquisitions or longterm leases of land in 80 countries. Of
those 37 % are intended to produce
food, while 35 per cent will be used for
agrofuels. The European Union (EU),
intend to meet the 10 percent biofuel
target by 2015. As a result, production
must increase and many investors have
already started acquiring large portions of land for this purpose. According to Friends of the Earth, European
investors applied for the rights to use
nearly one-seventh of Mozambique’s
available arable land. Even though
reports signal that countries such as
Saudi Arabia, Japan, China, India, Korea, Libya and Egypt are amongst the
most eager in the search for farmland,
European governments and companies
are also active. The international hu-
man rights organization FIAN, points
out: “six European countries are among
the biggest investors in terms of outwards Foreign Direct Investment stock
in agriculture (in descendent order Italy,
Norway, Germany, Denmark, the United
Kingdom, and France)”.
Norwegian companies such as Green
Resources, Scanfarm AS (former Scanfuel) and BioFuel Africa are active in
land investments to produce agrofuel,
and to a small extent food, in countries
like Tanzania, Mozambique, Uganda,
and Ghana. Other relevant factors
pushing toward large-scale land investments are: food security issues tied to
increased food prices, carbon markets,
search for water, expansion of the mining sector, but also tourist sites as well
as creation or expansion of protected
areas. Countries with limited access to
land and water constraints, but financially rich need to find alternatives to
ensure food security for the domestic
market. Moreover, one of the consequences of the rise in food prices is the
increased value of arable land, making
investments in the sector lucrative.
International organisations as well as
Among the consequences is that largescale land investments negotiated at
the government level worsen the position of small land holders in countries
where access to land and to food are
difficult. People accessing land under
customary arrangements without formal
land titles might not be able to demonstrate land ownership. They risk losing
their only source of livelihood, and as a
result, communities risk displacement
and poverty. The investment contracts
too often hold a little degree of transparency, leaving a great deal of incertitude.
At the same time developing countries
have a pressing need for investments;
they need economic growth and foreign
trade. Foreign investments are expected to bring new technologies, infrastructure development and increase productivity. Consequently foreign companies
have a strong bargaining position while
farmers and smallholders have little leverage. As pointed out by the International Food Policy Research Institute
(IFPRI), “land leases are often justified
on the basis that the land being acquired
by the foreign investor is ‘unproductive’
or ‘underutilized’. However, land is often
used for some activity, such as grazing animals or gathering wood for fuel.
In addition, increased production does
not assure that local communities will
have better access to food; penalising
women in particular. Activist Vandana
Shiva said “We are seeing dispossession on a massive scale. It means less
food is available and local people will
have less. There will be more conflict
and political instability and cultures will
be uprooted. The small farmers of Africa
are the basis of food security. The food
availability of the planet will decline.”
FIAN agrees stating, “Land grabbing
directly interferes with the right to feed
oneself”. According to the NGO these
foreign land acquisitions are profit-oriented, largely for exports, thus they will
increase industrial agricultural production in the host countries, which is not
sustainable.
United Nations’ Food and Agriculture
Organization (FAO) and other international organisations agree upon
the need to regulate large land deals
through a voluntary code of conduct for
land acquisitions, known as the principles for ‘Responsible Agricultural Investment’ (RAI). However, this code of
conduct meets the fear of many knowing how difficult and painfully slow it can
be to enforce such voluntary international regulations, and how this could
be not enough given the speed with
which such investments are moving. In
addition, NGOs as La Vía Campesina,
FIAN, Land Research Action Network
and GRAIN believe that such guidelines will weaken existing legal norms
through which it is possible to oppose
irresponsible investments, and will instead be used by companies to boost
their image and public relations.
Small-scale conflicts are to be expected
when dealing with delicate topics such
as access to land and to food. However, the Daewoo deal described by the
Financial Times’ article went beyond
this and became one of the causes of
the coup d’état in Madagascar in 2009.
Malagasy Law No 2007-036 stipulates
that ‘foreign natural or legal entities cannot directly have land access’. Together
with the deal’s lack of transparency as
well as emotional attachment to land,
this helped fuel protests in the country. The new government cancelled
the deal, however, the country still appear to have 53 proposed projects for
a total of 3 million hectares. But serious
consequences are seen also in other
countries: in August an uprising following the 17 % rise of wheat price on the
world market caused the death of at
least 7 people in Mozambique. At the
same time, the country hosts agrofuel
production for European and Norwegian companies which applied for the
rights to use 4.8 million hectares of land
in Mozambique.
The Norwegian government should
take a stand against land grab, according to Utviklingsfondet’s youth organisation SPIRE. They asked Erik Solheim
to take initiative for international cooperation within the UN system to control
major international investments in the
agricultural sector, and to ensure that
investments by Norwegian companies
are not done in such a way that people
are exploited
The UN Special Rapporteur on the
Right to Food attended a seminar on
the topic held at Norad in September
and raised some concerns. Focusing on
such guidelines might limit the debate
on how to regulate land deals, instead
of discussing possible alternative ways
to produce enough food for everybody.
Mr De Shutter, referring to Article 11 of
the International Covenant on
Economic, Social and Cultural Rights, added that “States
would be acting in violation of
the human right to food if, by
leasing or selling land to investors (whether domestic or
foreign), they were depriving
the local populations from access to productive resources
indispensable to their livelihoods. They would also be
violating the right to food if
they negotiated such agreements without ensuring that
this will not result in food inVenusia Vinciguerra Veum
security, for instance because
has a Master degree in Peace and Conflict Studthis would create a depenies from UiO, and studied human and political
dency on foreign aid or on
geography at University of L’Aquila. During a
increasingly volatile and unfourteen months stay in Madagascar she carried
predictable international marout a research on the link between a large-scale
kets, as large proportions of
land acquisition and the country’s political unrest.
the food produced thanks to
Deeply interested in land and resources access,
the foreign investment would
she worked in West Africa with the implementation
be shipped to the country of
of nature reserves and related conflicts. She is
origin of the investor or sold
currently involved in SPIRE’s annual campaign on
on the international markets.”
land grab, and enjoys living in Oslo!
S i d e 2 7
J u s t i n e
Årets NKJF julebord
n r . 2
D e s .
2 0 1 0
J u s t i n e
n r . 2
D e s .
2 0 1 0
FNs nye kvinne- og likestillingsenhet, UN Women
Av Irmela van der Bijl
Den 2. juli 2010 vedtok FNs Generalforsamling enstemmig å
opprette et nytt organ for å få fart på prosessen med å imøtekomme kvinners og jenters behov verden over. Organet er
kjent som UN Women, men heter egentlig Entity for Gender
Equality and the Empowerment of Women. UN Women er
resultatet av årelange forhandlinger mellom FNs medlemsstater og den globale kvinnebevegelsen. FN har i mange år
hatt alvorlige utfordringer i forhold til promoteringen av likestilling. Det har vært dårlig med økonomiske bidrag til kvinnerettede tiltak, og det har ikke vært lett å rette FN-tiltak mot
likestillingsarbeid. UN Women er en del av FNs reformarbeid
for å samle ressurser og oppnå bedre resultater på kvinne- og
likestillingssiden.
UN Women er en sammenslåing av flere FN-organer som
hver for seg arbeider med kvinne- og likestillingsspørsmål,
herunder Division for the Advancement of Women (1946),
International Research and Training Institute for the Advancement of Women (1976), United Nations Development Fund
for Women (1976), og Office of the Special Adviser on Gender Issues and Advancement of Women (1997). I tillegg vil
UN Women støtte arbeidet som UNICEF, UNDP og UNFPA
gjør. Disse organene skal fortsatt bestå og ha ansvar for likestilling og kvinners stilling på deres spesialområder.
Det er ikke tenkt at UN Women skal ha noen fastlåst rolle.
Organet skal støtte mellomstatlige organer med deres utforming av policies, globale standarder og normer. UN Women
skal også hjelpe medlemsland med å implementere disse
standardene og tilby teknisk og økonomisk støtte til de land
som etterspør dette. UN Women skal også bidra til at FN opp-
når sine egne målsettinger med kvinnerettede tiltak.
Som kjent ble Åslaug Haga nominert fra Norges side til å
lede det nye UN Women. Sterke krefter ønsket en kandidat
fra Sør, og Generalsekretær Ban-Ki Moon utnevnte til slutt
Chiles ekspresident Michelle Bachelet til den nye FN-toppstillingen. I forbindelse med opprettelsen av UN Women uttalte
Ban-Ki Moon:
«I am grateful to Member States for having taken this major step forward for the world’s women and girls. UN Women
will significantly boost UN efforts to promote gender equality, expand opportunity, and tackle discrimination around the
globe.»
ECOSOCs (Economic and Social Council) valgte den 11.
november UN Womens første styre som skal sitte frem til 31.
desember 2013. Styret består av 54 medlemmer, og blant
medlemmene kommer 10 fra Afrika, 10 fra Asia (herunder
Øst-Timor), fire fra Øst-Europa, seks fra Latin-Amerika og
Karibien, fem fra Vest-Europa (Danmark, Frankrike, Italia,
Luxembourg og Sverige) og seks fra store giverland (herunder Norge). Det første styremøte skal avholdes allerede
i november/desember, og der vil det bli bestemt hvem som
skal sitte i UN Womens styrende organer.
UN Women skal starte sitt arbeid i januar 2011. Vi vil med
spenning følge utviklingen og vi håper at Ban-Ki Moon har rett
i sin tro på hva FN i fremtiden vil utrette for kvinner og jenter
verden over!
FN-arbeidsgruppe mot kvinnediskriminering
Av Irmela van der Bijl
Under den 15. konferansen i Human Rights Council i Geneve
ble det den 1. oktober 2010 vedtatt en historisk resolusjon,
hvoretter det skal opprettes en arbeidsgruppe i FN for endelig
å få i gang arbeidet med eliminering av kvinnediskriminering både i formell lov og i praksis. Land som Mexico og Colombia
var sterke forkjempere for opprettelsen av et slikt organ, men
det sies at også Rwanda og Slovenia, samt Norge og Frankrike, er helter å nevne i denne sammenhengen.
I 2010 er det 15 år siden FNs Beijingkonferanse i 1995,
hvor «Platform for Action» ble vedtatt. Platform for Action
omhandlet medlemslandenes plikt til å oppheve kjønnsdiskriminerende lover. I 2000, under femårsevalueringen av Beijingkonferansen, ble det satt som målsetting at alle FN-land
skulle ha oppnådd dette målet innen 2005. Dette ble imidlerS i d e 2 8
tid ikke fulgt opp. I dag, hele fem år etter at tidsfristen utløp,
finnes det fortsatt utallige kvinnediskriminerende lover eller
lover som har en diskriminerende virkning for kvinner i FNs
medlemsland.
Arbeidsgruppens mandat er å finne måter å bistå medlemsstater på i arbeidet med å oppnå sine forpliktelser om å eliminere kvinnediskriminering i lov og praksis. Det vil bli utnevnt
eksperter på neste møte i mars 201, som skal inngå i arbeidsgruppen. Etter planen skal arbeidsgruppens første rapport
foreligge på det 20. møtet i Human Rights Council i juni 2012.
S i d e 2 9
J u s t i n e
n r . 2
D e s .
2 0 1 0
J u s t i n e
n r . 2
D e s .
2 0 1 0
Intervju
Fascinasjonens kunst
– Harstad overgår det meste
Forfatter Johan Harstad (31) mener selv at han nesten aldri har
hatt en ordentlig jobb, selv om han denne høsten ga ut sin syvende
bok – sitt tolvte verk til sammen. Boken ”Osv.” er et skuespill som
Harstad påbegynte i 2009 mens han var ansatt som historiens første
husdramatiker på Nationalteateret.
Av Kristin Schjødt Bitnes Foto: Jonna Skoglund
F
or noen sommere siden kom
jeg over boken «Hässelby»
skrevet av Harstad. Boken
handler om en voksen utgave av Albert Åberg, som
ikke er spesielt lik barndommens Albert.
I «Hässelby» gjennomgår Albert harde
prøvelser, og strever med å holde ut i
samfunnet. Elendigheten omringer Albert fra begynnelse til slutt, og forfallet synes uunngåelig, og ender til slutt
i intet mindre enn verdens undergang.
Forholdet til pappa Bertil, som i sin tid
var så engstelig for sagen, er heller ikke
spesielt sunt – og det har gått i rask
nedoverbakke med Bertil. Harstad tar
dessuten leseren med på en reise som
strekker seg over hele verden, og får
blant annet leseren til å stille seg spørsmålet om alt som skjer i ens liv virkelig
er tilfeldig. Boken var etter min mening
fantastisk lesning, og det var lenge siden jeg hadde følt så stor begeistring
for en bok.
Jeg hev meg derfor rett over på Harstads første roman, «Buzz Aldrin – Hvor
ble det av deg i alt myldret». Igjen pådro
jeg meg en enorm forelskelse, denne
gangen i noe så uventet som i Færøyene. Boken handler om Mattias som
ønsker å leve livet sitt uten å hige etter
anerkjennelse og berømmelse. Mattias
gjennomgår det man sikkert vil kalle
en aldri så liten krise, og havner etter
hvert på Færøyene på et ettervernshjem for en liten gruppe mennesker
som befinner seg på ulike mentale utS i d e 3 0
kantposter. Harstads unike evne til å få
leseren fascinert av fortellingen får meg
flere ganger til å erindre over hva som
egentlig er galskap? I tillegg til å være
en uforglemmelig historie, er nok denne
boken et nyttig bidrag til turistnæringen
på Færøyene.
Etter at disse to bøkene har vært hyppig
diskutert med venner og kjente, var det
med ekstra stor glede at jeg fikk møte
mannen bak verkene på Litteraturhuset
for å snakke om forfatterskapet hans.
- Jeg henter inspirasjon fra alt mulig
rundt meg. Da jeg skrev min andre bok
som heter «Ambulanse» satt jeg ofte
oppe på natten og så på en del natt-tv
av det dårligste slaget. Det finnes en
helt egen tristhet i denne formen for tv
og noe av dette brukt i novellene i «Ambulanse». Det er vanskelig å si hvor
jeg henter ideer, ettersom jeg egentlig får inspirasjon fra alt mulig. Det er
derfor lettere å si hva jeg ikke henter
ideer fra. Jeg henter aldri ideer fra folk
som er rundt meg. Mine venner trenger
ikke å bekymre seg for å plutselig finne
seg selv som hovedperson i min neste
bok. Jeg kommer nok aldri til å bli en ny
Knausgård.
- Jeg skriver heller 4-9 enn 9-4, eller
gjerne på natten. Jeg er ikke noe morgenmenneske, og å stå opp klokken syv
på morgenen høres ut som å stå opp
midt på natten. Jeg gjør masse research for bøkene mine, både i form av
faktasøk og observasjoner av de stedene jeg skriver om. Da jeg skrev «Buzz
Aldrin» var jeg for eksempel en hyppig
bruker av bibliotekkortet, pluss at jeg
befant meg mye på Færøyene.
shortsen måtte brukes, for som mødre
flest så ville også Harstads mor at lille
Johan skulle få brune legger og benyttet seg derfor av mer eller mindre sleipe
triks. Utenfor alle barns drøm; Legoland i Danmark, husker Harstad blant
annet at mor pekte på herligheten og
sa; «dit inn kommer du aldri dersom du
ikke tar på deg shorts». Shortsen måtte
på. Harstad begynte å drømme om alternative sommerferier.
Harstad forteller gladelig om hvordan
har får inspirasjon og ideer, og hvorfor
han jobber med bøkene sine. Jeg ser
egentlig ikke for meg at mannen foran
meg er typen til å sitte i en liten skrivestue og skrive bøker fra 9 -4, og jeg
spør Harstad om hvordan han jobber.
Harstad forteller videre at hans fascinasjon for Færøyene dukket opp i barndommen hvor han søkte etter et sted
han kunne være på sommeren, hvor
han kunne slippe maset om brune legger og krav om å ikle seg shorts – et
plagg han absolutt ikke likte å gå i. Men
Løsningen kom på plass, for da en av
barndommens sommerferier var over
kom det en kamerat tilbake fra ferie som
utrolig nok var ennå bleikere på beina
enn Harstad selv. Kameraten var halvt
Færøysk, og hadde tilbrakt ferien sin
på Færøyene. Et shorts-fritt paradis var
- Færøyene har blitt litt som «Landet i
det Fjerne» i Mio Min Mio for meg. Og
egentlig mest som en spøk, har jeg
derfor flere ganger sagt at min første
roman skal handle om Færøyene – og
sånn ble det.
Harstad gleder seg til å se det ferdige
resultatet av prosjektet, som han har
vært involvert i med en liten tå, som han
selv så fint beskriver det. Regissøren
har imidlertid all makt, og Harstad har
stor tro på at menneskene som jobber
med prosjektet gjør det som er det
beste for produksjonen. Harstads tå er
derfor egentlig kun en slags observatørrolle uten særlig innflytelse.
Jeg har lest flere steder at Harstad har
pådratt seg en aldri så liten kjendisstatus på Færøyene etter utgivelsen av
Buzz Aldrin. Kjendisstatusen blir nok
ikke mindre nå som Buzz Aldrin skal
bli tv-serie. NRK produserer nemlig
fortellingen, i første omgang som tvserie – og muligens også som spillefilm.
- Jeg har fått se en uferdig versjon av
serien og det ser veldig fint ut. Regissør Hopland er en filmskaper jeg setter
ekstremt høyt og jeg tror vi er helt på
linje på det meste. Likevel, jeg er ikke
redd for at resultatet ikke blir bra, fordi
det handler om å anerkjenne andres
kompetanse. Jeg skriver, jeg produ-
funnet, for på Færøyene ligger visstnok
tåken like tykk som en grøt – nesten alltid.
S i d e 3 1
J u s t i n e
serer ikke film. Et godt eksempel på
at det er sånn det må være, er da jeg
skrev teaterstykket «Washingtin» som
ble satt opp på Trøndelag Teater. Jeg
hadde skrevet en utfyllende beskrivelse
av kulissene, som scenografen valgte
å gjøre store endringer i. Resultatet ble
etter min mening mye bedre enn det jeg
hadde skrevet, og jeg kunne heller aldri
ha funnet på de løsningene som scenografen kom opp med.
- En annen fordel med å gi bort ansvaret
er jo at hvis det for eksempel går det
til helvete med tv-serien, så er det jo
ikke nødvendigvis min feil. Det var ikke
jeg som skrev manus, det var ikke jeg
som filmet det, ikke jeg som spilte det
inn. Forelegget, boken, lever sitt eget
liv uavhengig av om den blir filmatisert
eller ei.
Nok om tv-serier. Det er på tide å diskutere med Harstad hva som er grunnen
til at folk ser ut til å like bøkene hans
så godt. Jeg tror personlig at mye av
nøkkelen ligger i at bøkene tar med leseren på en reise i en verden som er
uforutsigbar og som handler om tilsynelatende ordinære mennesker, med
trivielle jobber og med mer eller mindre
«vanlige» issues.
Harstad synes ikke å protestere, og han
påpeker at de fleste mennesker har
mange forskjellige sider ved seg selv.
- Noe av det som jeg synes er fint med
mine bøker er at karakterene har god
tid. De haster sjelden gjennom livet og
bryr seg lite om den delen av samfunnet som synes å stille krav om at man
skal ha reist jorden rundt, gitt ut en
plate, skrevet en bok, vært på tv, tatt
en mastergrad, fått to barn, være gift,
ikke være gift, jobbet i en internasjonal
organisasjon, studert i utlandet, jobbet
i fredskorpset før en har fylt 25 år. I en
slik verden kan det være godt å lese om
noen som har god tid.
De bøkene som jeg har lest av deg starter ofte som ganske så positive, og hovedpersonen er på en god «flow». Men
så starter forfallet, og til slutt så er kaoset komplett. Du er ganske ondskapsfull
mot hovedpersonene dine, hvorfor blir
det sånn?
Harstad forteller at da han skrev novellesamlingen «Ambulanse», så mente
han selv at dette var en samling med
optimistiske noveller, helt frem til han
ble fortalt av andre at slik var det nok
ikke.
- Det er som i Dante’s «Den guddomS i d e 3 2
Bøker
• Herfra blir du bare eldre – prosa
(2001)
• Ambulanse – noveller (2002)
• Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i
alt mylderet? – roman (2005)
• Hässelby – roman (2007)
• Darlah – ungdomsroman (2008)
• Bsider – dramatikk / prosa
(2008)
• Osv. - skuespill (2010)
melige komedie» skrevet på 1300-tallet hvor det etter min mening uten tvil
er delen om helvete som er det mest
interessante, og delen om paradiset er
helt klart den kjedligste. Det er generelt
ikke så veldig morsomt i lengden å lese
om ting som utelukkende og konstant
går bra, jeg tror de fleste er enige med
meg der. Det er heller ikke så veldig
interessant å skrive om ting som bare
går bra heller, så derfor må det bli sånn.
Man må knuse noen egg for omelettens
skyld.
- Da jeg skrev «Hässelby» hadde jeg
på forhånd bestemt meg for å ta ut all
aggresjon som jeg hadde i meg på en
karakter, og gi han skyld for alt. Jeg bestemte meg for å la karakteren være en
som jeg var veldig glad i, Albert Åberg.
- Det er ikke måte på hvor mye Albert
Åberg må gjennomgå i boken. Også
er jeg såpass hard mot Albert, og hele
verden, at det ikke går så veldig bra for
verken Albert eller verden.
Jeg oppfatter at du ofte skriver om mennesker som har kommet ut i mentale utkantstrøk, og som strever med å holde
ut i samfunnet. Jeg har flere ganger
tenkt på at du egentlig skriver om hva
som skiller de psykisk syke fra «alle oss
andre»? Og hvem er det som definerer
det normale? Harstad er enig i at han
flere ganger har tatt opp dette temaet i
n r . 2
D e s .
2 0 1 0
J u s t i n e
n r . 2
D e s .
2 0 1 0
sine bøker, og svaret på hva som er galskap og hva som ikke er det, er ikke et
spørsmål som er lett å svare på. Heller
ikke spørsmålet om hva som er psykiatri og hva som ikke er det, lar seg besvare på en enkel måte i følge Harstad.
avissiden som skoene var pakket inn i,
var et bilde av meg. Tilfeldig? Selv om
Harstad har sluttet å spekulere på disse
temaene, så er det en ting som fortsatt
henger fast. Han ser på klokken hver
dag klokken to minutter over fem.
- Det er derfor psykriatri er så komplisert. Da jeg skrev «Buzz Aldrin» leste
jeg mye psykriatri, og jeg tror nok at
Matthias (hovedpersonen) nærmest
kan lide av noe som kalles bipolar lidelse type 2 – en lettere variant av bipolar lidelse 1 (manisk depressiv). En
lidelse som er sterkt underdiagnostisert
på grunn av de atskillig svakere hypomane periodene. Men han kan også
lide av noe helt annet. Det er ikke godt
å si. Min erfaring er at jo mer psykiatri
man leser, dess tydeligere blir det at vi
alle sammen går rundt med symptomer
som i større eller mindre grad passer til
en eller annen diagnose. Snart blir nok
også A4-mennesket en sykdom skal du
se.
At «Hässelby» nærmest ved en tilfeldighet kom til å handle blant annet om rare
tilfeldigheter, er noe som karakteriserer
Harstads måte å jobbe på. Han forteller at han liker å følge linker og skaffe
seg kunnskap om de temaene som han
skriver om. Han mener at kunsten er å
vite når en skal gi seg, og plukke ut det
som er viktig, men at denne jakten kan
ta uvante vendinger – og at søkingen er
hans egen form for etterutdanning.
I bøkene til Harstad ligger det ofte referanser til spesielle band/artister, filmer
og bøker. Og ofte har bøkene referanser til ulike fenomener eller teorier. I
«Hässelby» dukker for eksempel spørsmålet om tilfeldige sammentreff opp.
Jeg spurte derfor Harstad om hvordan
han kom på å la det stå som en, etter
min mening, rød tråd gjennom boka.
- Jeg drev og tenkte frem og tilbake på
hvem som skulle være favorittbandet til
Albert. Etter nøye overveielser kom jeg
frem til at Albert måtte like bandet «Police». Jeg begynte da å gjøre research
om bandet, og fant straks ut at Sting
(vokalisten i Police) er veldig opptatt
av synkronitet, og en ivrig tilhenger av
Arthur Koestlers «The Roots of Coincidence».
Harstad forteller at han etter denne avdekkingen gjorde mye søk om temaet
og leste masse om synkronitet og kaosteorien, og dette er altså bakgrunnen til
at Albert etter hvert blir noe vel opptatt
av spørsmål om synkronitet, og Kostlers nevnte bok.
- Jeg måtte avvenne meg selv etter at
jeg skrev «Hässellby» ettersom jeg utviklet en evne til å se sammenhenger
overalt. Men når man tenker på det, så
er det en del rare sammenhenger som
man opplever gjennom livet. Mange
mennesker opplever tilfeldigheter, som
ikke virker helt tilfeldig. For eksempel
så var det en venninne av meg som bestilte et par sko fra Spania. Da skoene
ble levert til hennes adresse i Norge,
så var de innpakket i en avis fra Nederland – og det første min venninne så på
det nevnte også for seg Bosniakrigen,
folkemordet i Rwanda og den første
Tsjetsjeniakrigen.
Etter det jeg forstår på Harstad gir ikke
boken nødvendigvis svar, men stiller
viktige spørsmål som berører krig og
menneskerettigheter. Også skal den
få oss til å huske store og fæle brudd
på menneskerettighetene, som vi etter
nett, at det er flere av de norske soldatene som kriger i Afghanistan har uttalt
at «krigføring er bedre enn sex». Forsvarsministeren var raskt ute med å uttale at sånne uttalelser kan komme til
å sette norske liv i fare i Afghanistan.
Glemt var det mer åpenbare, hva med
faren for Afghanske liv i Afghanistan
som følge av at det befinner seg en
god del «trigger-happy» nordmenn ut-
Jeg trodde for eksempel at Harstad er
ekstremt opptatt av romfart, ettersom
alle bøkene som jeg lest har hatt referanser til romfart på en eller annen
måte. Også viser det seg at han ikke er
det. Harstad forteller at han riktignok er
opptatt av personen Buzz Aldrin, andre
mann på månen og en viktig karakter i
boken «Buzz Aldrin». Etter å ha lest det
som var finne om Aldrin, så førte linkene
han til timevis med gamle tv-sendinger
med blant annet månelandingen og
utallige sider om rommet. Dermed var
forskningen i gang, og dermed var også
en hel del nyttig informasjon om rommet
på plass.
I 2008 fikk Harstad plutselig god bruk
for sin gode kunnskap om rommet, da
han fra delprosjektet «Bokgaven» under «Gjestefrihetens kunstner» fikk i
oppdrag å skrive en ungdomsbok som
skulle deles ut gratis til alle 6. klassinger
i Rogaland høsten 2008. Harstad fikk et
år på seg til å skrive boken. bestemte
han seg for å legge handlingen rundt et
tema han allerede hadde store kunnskaper om, månen. Resultatet ble romanen «Darlah – 172 timer på månen».
I boken lanserer NASA et historisk lotteri for ungdom. Premien er en reise til
månen, en reise som får uante konsekvenser for de som vinner. Romanen
ble så skummel at den i stedet måtte
deles ut til 9. klassinger. Harstad vant
i 2008 Brageprisen for «Darlah – 172
timer på månen».
Nylig utkom Harstads seneste verk,
skuespillet «Osv.» I følge Harstad handler skuespillet om noen av de alvorligste
konfliktene på nittitallet, om hvor håpløse ting kan bli om man er så uheldig
å være blant de levende, i en verden
som har lært å sende folk til månen og
splitte atomet, men som åpenbart fortsatt har en underutviklet evne til å føle
medlidenhet. Boken tar innimellom alt
Harstads mening synes å ha glemt aldeles for raskt.
- Jeg vokste opp med FN som noe av
det tryggeste som fantes. Vi feiret FNdagen på skolen, og det tok tid å innse
at FN ikke nødvendigvis er utelukkende
godt. Det ante meg at FN hadde en bakside allerede da de på nittitallet viste sin
utilstrekkelighet i Bosnia og sin totale
fraværenhet i forbindelse med folkemordet i Rwanda, men det gikk mange
år før jeg våget å tenke konsekvensen
av det. FN er, som så mye annet, ikke
bedre enn sine medlemmer og deres
motiver, det er ingen trylleorganisasjon,
og jeg tror at jeg forstår det bedre nå, etter at jeg er ferdig med å skrive «Osv.»
Harstad blir veldig ivrig når samtalen
dreier seg om all verdens urettferdighet, spørsmålet om FN er bare bra, om
bistand alltid er bra og om hva vi skal
gjøre for å bli kvitt krig en gang for alle.
Engasjementet er ikke mindre når Harstad snakker om krig og krigføring, og
om hvordan mange mennesker i verden
lider en uendelig urettferdighet fordi de
rammes av storpolitikkens kyniske spill.
styrt med våpen der nede? Den totale
manglende evnen fra forsvarsledelsen
til å ta ansvar og innse hva oppførselen
stammer fra, fikk meg til å tenke på Marlon Brandos ord i «Apocalypse Now»:
We train young men to drop fire on people, but their commanders won’t allow
them to write «fuck» on their airplanes
because it’s obscene!
Det synes som om at det er store spørsmål som Harstad tar opp i boken, og
løsningene er langt fra enkle. Harstad
har likevel et forlag til en løsning som
han har tro på. Den har han fått sansen
for etter at Harry Patch, kjent som den
siste gjenlevende engelske veteranen
fra 1. verdenskrig gjorde han kjent med
sine tanker. Patch som frem til han var
101 år nektet å snakke om 1. verdenskrig, før han i sine ti siste leveår startet
å snakke om erfaringene sine, og blant
fremsatte et forslag for å stoppe galskapen: Keep out of the army. And the
navy. Forget them all.
Harstad er enig med Patch. Det er en
god løsning.
- Eksemplene er mange. Senest i dag
før jeg kom hit leste jeg på Dagbladet
S i d e 3 3
J u s t i n e
Artikkel
n r . 2
D e s .
2 0 1 0
June Cathrine Ormstad er 29 år gammel og har
siden januar 2009 arbeidet som advokatfullmektig
i firmaet Salomon-Johansen. Ormstad er svært
engasjert i saker som omhandler vold mot kvinner og
barn. Under studietiden arbeidet hun som saksbehandler på JURK med volds- og mishandlingssaker.
I Salomon-Johansen arbeider hun nesten utelukkende med bistandsadvokatoppdrag. I tillegg til arbeidet
som advokatfullmektig er Ormstad nestleder i styret i
FOKUS, og medlem av NKJF.
Bør voldtekt anmeldes?
- Oslo tingrett gir signaler om at voldtekter ikke bør anmeldes
av june Cathrine ormstad Foto: Inger Ellen Eftevand Orvin og Fred Gjestad
Den 23. september i år ble det avsagt
frifinnende dom i en voldtektssak i Oslo
tingrett. Saken gjaldt såkalt sove- eller
nachspiel-voldtekt, og er derfor typisk
for svært mange voldtektssaker. Tiltalte
var anklaget for å ha utført to samleier
med fornærmede mens hun sov tungt
på grunn av beruselse og dermed var
ute av stand til å motsette seg handlingene. Jeg var fornærmedes bistandsadvokat under etterforskningen av saken og under forhandlingene for retten.
26. oktober omtaler den profilerte kommentatoren, Inge D. Hanssen, saken i
Aftenposten under overskriften «Ikke
gode nok bevis». Der uttaler han blant
annet at dommen bør bli pensum for
jusstudenter. Videre skriver han at «beviskravet i straffesaker kan ikke senkes
– selv ikke i det godes tjeneste.»
Jeg kjenner ingen jurister som mener at
beviskravet i straffesaker skal senkes.
Selvfølgelig må det strenge beviskravet
også gjelde i voldtektssaker. Det som
gjør at jeg reagerer sterkt på dommen,
er rettens sammenblanding av bevissituasjonen og hvorvidt saken burde vært
anmeldt til politiet. Dette er etter min
mening to ulike forhold. Retten uttaler
at det på langt nær er ført strafferettslig bevis for at de påståtte voldtektene
har funnet sted. Det er åpenbart at dette
er bakgrunnen for de signaler som gis
om at saken ikke burde vært anmeldt til
politiet. Den samme feilblandingen gjør
også Hanssen ved sin omtale av saken.
Dette mener jeg sender svært uheldige
signaler til kvinner som har blitt utsatt
for voldtekt.
Videre går retten langt i å kritisere de
som har gitt råd til fornærmede i prosessen. En av fornærmedes viktigste
rådgivere er bistandsadvokaten. Saken
setter derfor et viktig lys på bistandsadvokatens rolle.
S i d e 3 4
Tiltaltes forsvarer antydet flere ganger
i løpet av forhandlingene at jeg som
bistandsadvokat skulle ha en egeninteresse i saken. Dette fremkom både
gjennom hans spørsmål til fornærmede
og vitner, og i hans prosedyre. Hadde
det tatt seg ut om jeg spurte tiltalte om
hans forsvarer hadde rådet han til ikke
å tilstå? Selvfølgelig ikke. Hva som blir
sagt mellom klient og advokat er taushetsbelagte opplysninger, og det er ingen andre som kjenner eller skal kjenne
innholdet i disse samtalene. Alle advokater har videre en rett til ikke å bli identifisert med sin klient.
Bakgrunnen for å gi fornærmede en
ubetinget rett til tre timer med advokat
for å vurdere anmeldelse av voldtekt,
var nettopp ønsket om at flere skulle
anmelde voldtekt til politiet. Økt anmeldelseshyppighet var også voldtektsutvalgets mandat, jf NOU 2008:4 «Fra ord
til handling – bekjempelse av voldtekt
krever handling».
Som bistandsadvokat skjer det stadig
vekk at jeg råder mine klienter til ikke å
anmelde en voldtekt. I 99 % av tilfellene
dreier dette seg om klienter som etter
informasjon om sakens gang, alternative utfall m.v., ikke ønsker å anmelde
saken med den belastning det vil påføre
han/henne. Dette valget har jeg stor
respekt og forståelse for. Videre skjer
det en sjelden gang at jeg på tross av
klientens ønske råder klienten til ikke å
anmelde saken. Dette kan være fordi
klientens helsesituasjon krever det, eller fordi det åpenbart ikke dreier seg om
et straffbart forhold.
De aller, aller fleste voldtektssaker henlegges av politiet etter bevisets stilling.
Dette er selvfølgelig noe jeg opplyser
alle mine klienter om. Etter veiledende
samtaler er det allikevel en del som velger å anmelde voldtekt.
Det er mange gode gruner til det:
• et ønske om å si ifra og stå opp for
seg selv
• et ønske om å plassere skyld
• en følelse av at man har gjort det
man kan i saken
• det kan være en viktig del av en terapeutisk prosess
• det har skjedd en alvorlig kriminell
handling
• et ønske om at tiltalte skal forklare
seg i saken
• kunnskap om at anmeldelsen alltid
vil ligge der uansette utfall av saken
• en anmeldelse kan forhindre at det
begås nye overgrep
• muligheten for voldsoffererstatning
forutsetter anmeldelse
En kollega hadde nylig en voldtektssak
i retten hvor tiltalte ga en uforbeholden
tilståelse om en sovevoldtekt. Dette er
også et mulig utfall av å anmelde saken
til politiet. Poenget er at man aldri har
fullstendig oversikt over bevissituasjonen i en sak i det den anmeldes. Det får
man kun etter at politiet har etterforsket
saken ferdig. Deretter er det påtalemyndighetens oppgave å vurdere om det er
grunnlag for å ta ut tiltale i saken. Derfor
blir det veldig feil når retten på side 9
i dommen uttaler at «Et realistisk forhold til bevissituasjonen i denne saken
synes fastlegen å ha hatt i det han frårådet anmeldelse. Det samme synes å
ha vært vurderingen i Oslo-politiet som
først igangsatte reell etterforskning etter
at det var sendt klage til statsadvokaten.»
Nå har statsadvokaten påanket frifinnelsen. Da gjenstår det å se om også lagmannsrettens dommere vil gi uttrykk for
sine personlige meninger vedrørende
anmeldelse av voldtekt, eller forholde
seg til sin oppgave; nemlig å vurdere
bevisene slik de fremkommer for retten
under forhandlingene.
J u s t i n e
n r . 2
D e s .
2 0 1 0
Artikkel
Kiran Aziz er 24 år gammel og studerer jus
på Universitetet i Oslo på fjerde avdeling.
Kiran deltok på pilotprosjektet til Norges
Juristforbund og Femmes mentorordning, og
vi har bedt henne fortelle om sine erfaringer
som mentee.
Alle kunne ha trengt en
«psykolog» på jussen
av kiran aziz
M
entorordningen
startet som et
pilotprosjekt
for
kvinnelige jusstudenter i 2009. 17
studenter deltok
i programmet som nå fortsetter som et
tilbud til alle jusstudenter. Det var studentseksjonen i Norges Juristforbund, i
samarbeid med undergruppen Femme
i studentforeningen Congregatio Forensis, som stod bak pilotprosjektet. Betydningen av et bredt nettverk kan ikke
undervurderes når man er på søken etter arbeid. Et nettverk gir tilgang til informasjon og kunnskaper du selv ikke
besitter. Det er allment kjent at 70 % av
ledige stillinger i Norge ikke blir utlyst
offentlig. Hvem du kjenner kan bli vik-
er avgjørende for at mentor-relasjonen
skal bli utbytterik. Match-fiksingen av
mentee og mentor ble blant annet basert på hvilke rettsområder menteen
hadde interesse for. Det er her på sin
plass å rose initiativstagerne for de riktige sammensetningene av menteer og
mentorer. Med interesse for kontraktsrett og strafferett var det midt i blinken
for meg da jeg fikk Annicken Iversen
som mentor. Hun har erfaring fra påtalemyndigheten, og jobber som advokat
og forhandler hos NHO nå.
Usikkerheten og ønsket om prestasjoner
tar ofte større plass enn de fortjener
under jusstudiet. Jeg tror ikke jeg er
alene om å mene at tilværelsen til jusstudenter ofte kan være preget av at
man blander sammen prestasjoner og
egenverd. Når man treffer på en veisperring har man ofte ingen å vende
seg til for rettledning. Mentor-samtalene
har da vært et veldig nyttig redskap for
hjelpe en med å løfte blikket, og ikke bli
oppslukt i de små og store hendelser i
det daglige.
Rammene var frie for hvordan vi ønsket
å ha mentorforholdet vårt. Kontakten
vår har vært langt fra formell. Vi hadde
jevnlige treff med kafèbesøk, lunsj, og vi
utvekslet epost og snakket på telefonen
etter behov. Mentorforholdet bygger på
Gjensidighet i mentorforholdet innebærer at begge parter har utbytte av prosessen på hver sin måte. Selv om det
var mitt ansvar å få noe ut av ordningen,
har min mentor heller ikke vært uten utbytte. Jeg tror faglig påfyll, oppdatert
«Savner du noen som kan berømme positive trekk, så skaff deg en mentor»
tigere enn en gullkantet CV. Sagt på en
annen måte så er essensen: «It`s not
what you know, it`s who you know.»
Nettverksbygging har vært bærebjelken
for all profesjonell kommunikasjon og
kontakt jeg har hatt med de ulike menneskene i løpet av studiet. Mentorordningen var derfor en unik mulighet for at
jeg kunne etablere nye relasjoner i mitt
nettverk. Ettersom jeg var overbevist
om at deltakelse i mentorordningen ville
gi store karrieremessige fordeler, nølte
jeg ikke et sekund med å sende inn en
søknad.
Kjemi og tillit mellom mentor og mentee
gjensidig fortrolighet og tillit, noe som
klart lå til grunn for all den kommunikasjonen vi har hatt. Annicken har uten tvil
vært viktig for å bedre avgjørelsesprosessene i forhold til alle de små og store
problemstillingene jeg har stått overfor
i studentlivet, og ikke minst hva som
venter etter endt studie. Hun har bidratt
med alt fra å gi råd til søknadsskriving til
å videreformidle kontakter til meg. Hun
har hele tiden tatt utgangspunkt i mine
behov, og bidratt til å utvikle de sidene
jeg selv ikke tenkte på. Hennes tilgjengelighet og evne til å lytte har vært det
meste betryggende. Hun er en person
som jeg er komfortabel med å dele
både triumfer og motgang med.
informasjon, kontakt med en annen generasjon, nytt nettverk og å få lov til å bidra til bevisstgjøring og ansvarliggjøring
har vært årsaker til at Annicken valgte å
bruke tid på meg. Selv om programmet
er over, vil jeg holde fast på den gode
relasjonen vi har etablert.
Anbefalingen er derfor følgende: Savner
du noen som kan berømme positive
trekk, så skaff deg en mentor!
S i d e 3 5
J u s t i n e
n r . 2
D e s .
2 0 1 0
J u s t i n e
n r . 2
D e s .
2 0 1 0
Ponedera municipality. Water drowned drops and animals.
Animals that cost approximately USD 1000 are being bought in USD 150.
Prosjekt-Nytt
Av: Kristin Schjødt Bitnes
NKJF har også for 2011 fått støtte av FOKUS til vårt Prosjekt med Colectivio Mujeres al Derecho i Barranquilla,
Colombia. Innvilgelsen fra NORAD til FOKUS var også i år noe redusert i forhold til søknadssummen, noe som
medførte at alle organisasjoner fikk innvilget noe mindre penger enn det som de søkte om. NKJF takker FOKUS for støtten på NOK 250.000 for 2011. Også vår samarbeidspartner, the Women Study Center i ChiangMai,
Thailand – har gjennom god hjelp fra NKJF fått støtte fra Menneskerettighetsfondet. Det er vi veldig glade for,
ettersom dette prosjektet som kjent ikke lengre mottar støtte fra FOKUS.
Colombia sliter denne høsten med store ødeleggelser etter flom, og vår prosjektpartner i Barranquilla har sendt
oss en liten artikkel og bilder som illustrerer den vanskelige situasjonen i Colombia.
Municipality of de Campo de la Cruz. It was evacuee. Their inhabitants are in shelters and schools of different municipalities.
S i d e 3 6
S i d e 3 7
J u s t i n e
n r . 2
D e s .
2 0 1 0
J u s t i n e
n r . 2
D e s .
2 0 1 0
THE FLOOD IN THE COLOMBIAN DEPARTMENTS
OF ATLANTICO AND MAGDALENA
By: Multicultural Confluence Space and Colectivo Mujeres al Derecho photo: colemad
Despair, pain, sadness are adjectives
that fall short to describe the tragedy
of the rural communities of the departments of Magdalena and Atlantico following the massive flood in these areas.
Risks of sexual violence against women, boys and girls; children and babies
crying; hunger; diseases such as acute
respiratory infections, diarrhea, skin infections and malnutrition are increasing.
In addition, families lost members who
disappeared. Many experienced loss of
properties, crops and animals, as well
as homes. Rural communities had to
leave behind their common life projects
built with sacrifice, struggle and loss of
human life.
Since November, in the Atlántico Department, many people have been displaced to other municipalities and to
the capital city of Barranquilla. People
had to leave behind their belongings
and their herd due to the high cost of
transportation, and had to flee to the
already overcrowded city. Following the
unexpected and unplanned evacuations, families have been disintegrated;
people are hosted in temporary accommodations provided by inhabitants of
other municipalities and have no access to food and basic services. Some
areas are isolated because roads are
damaged, while in other places water is
flooding the homes of these communities. Water arrives at 400 liters per second, and people have not yet received
an evacuation plan that could minimize
the damages to these populations.
The few responses that local and national governments have offered turn
Municipality of Sabanalarga, Aguada de Pablo, wáter is still flooing the municipality, rains have not stopped in the department.
Municipality of Piojó, is cut off because there are no Access ways.
S i d e 3 8
out to be insufficient and ineffective
taking into account the magnitude of
the problem. The affected population is
more than 80.000 people in the Atlántico Department and 39.800 in the Magdalena, however figures are rising.
these agrarian debts from the Colombian state and started a campaign to
recollect them. This demonstrates the
little consideration and respect the local
administrations have for the rural communities that are facing this tragedy.
The rural communities of the Atlántico
and Magdalena departments have lost
their livelihood and the economic capacity for their subsistence, nevertheless they are expected to cover the
debts they have contracted with the
Colombian state in the application of
the agrarian reform. The departmental
governments, together with some privates financial entities have acquired
Given the magnitude of the problem, the
rural women of the Multicultural Confluence Space, the Colectivo Mujeres
al Derecho and the Marcha Nacional
de Mujeres Campesinas together with
other organizations of the affected departments, started the elaboration of a
campaign that would allow among other
actions, the documentation of the real
humanitarian magnitude affecting the
population. This monitoring process will
guarantee that the resources assigned
to the emergency will be effectively
used. In addition it will help to press the
national and local governments to give a
response according to their legal obligations, and reinforce our proposal to drop
the collection of the agrarian debts. We
make a call to all human rights organisms, social organizations and groups
of women to get together and join us in
this initiative.
S i d e 3 9
Returadresse: NKJF
Postboks 1620, Vika 0119 Oslo
NKJF ber de medlemmer som ikke har betalt kontingent i 2010, men som mottar Justine, om å
betale kontingenten eller eventuelt gi beskjed på [email protected] om at dere ikke ønsker
å være medlem av NKJF lenger.
I n n m e l d i n g s s k j e m a
Har du endret adresse eller fått ny stilling? Eller vil du melde deg inn i NKJF?
Da kan du bruke skjemaet under.
Skjemaet sendes til NKJF, postboks 1620 Vika, 0119 Oslo.
Jeg melder meg herved inn i Norske Kvinnelige Juristers Forening som
ordinært medlem
studentmedlem
kr. 295
kr. 195
Navn:
Arbeidssted:
Adresse:
Adresse:
Tlf. privat/faks:
Tlf./faks:
E-postadresse:
E-postadresse:
Jeg har fått ny stilling:
Jeg er interessert i følgende fagområder:
Tidligere stilling:
Jeg melder adresseendring til:
S i d e 4 0
Dato og underskrift:
Download

rederiforbUndets mAritim trAinee-progrAm